Pedagogiske (fordummende) modeller

Skolebarn

Skolebarn

Til tider blir jeg noe lei av og irritert over det jeg vil kalle for pedagogiske vidunder-modeller. Slike modeller, teorier og metoder presenteres mer eller mindre som “vidundermedisin” som skal bidra til å løse de fleste undervisningsmessige utfordringer.

Det kan være greit å starte med å repetere hva en modell er og representerer:

  • “Teoretiske modeller gir et sterkt forenklet bilde av virkeligheten.” (Kilde: Wikipedia.)

Legg spesielt merke til “sterkt forenklet bilde”. Det forenkles og enkelte momenter utelates fra vurderingene for å bryte ned den komplekse virkeligheten i håndterlige biter.

Ifølge Store norske leksikon pr. 25.02.2019: “Pedagogikk er læren om oppdragelse og undervisning.”

Læring

Læring hele livet – aldri stopp med å lære!

Pedagogiske modeller som trykkes til brystet av barnehager og skoler bygger som oftest på nyere teorier og ikke minst på forskning. Dette er selvsagt bra i seg selv. Modellene kan være gode verktøyer, men de kan også fungere som en form for sovepute og falsk trygghet rundt at noe gjøres.

Viktig understreking: Det er ikke teoriene, forskningen eller modellene som i utgangspunktet er problemet. Det er rigid etterlevelse uten kritisk tenkning, og “disiplene” som tar til seg modellene på sin menneskelige og ufullkomne måte som skaper utfordringer. Man mister i kampens hete ofte noe av oversikten og lar en forenklet modell styre det meste.

Et problem med modellen er at de ofte blir fulgt ganske så slavisk. Det kan bli overfokus på de forhold valgte modell dekker, mens det som faller på utsiden av modellen blir uteglemt eller tonet alt for mye ned. Man kan også komme i situasjoner hvor det stoles alt for blindt på modellene. Modellene kan ikke automatisere bort behovet for “sunt bondevett”, intuisjon, tenke selv og personlig skjønn. I til dels naive og “enkle” pedagogers hender kan modellene nesten være litt farlige, da man kan tro at alle svar ligger i å følge ganske blindt en bestemt modell, metode eller framgangsmåte som passer til “alt” og alle.

Modeller er ofte selvfølgeligheter satt i system. Slike modeller kan nok i enkelte sammenhenger fungere ok som hjelpeverktøyer for voksne med ansvar for barn, men dårlige pedagoger eller dårlige foreldre (eventuelt andre håpløse voksne) klarer man neppe å “omvende” eller å forbedre i noen stor grad bare med hjelp av en “kul” modell.

Dette med modeller og metoder innenfor pedagogikken er også litt utsatt for moter. Det finnes moter og motefenomener også innenfor pedagogikken. Det svinger litt – i pendelbevegelse – rundt hvordan det tenkes og hva som er korrekt og ikke korrekt til enhver tid.

Selv kommer jeg i farten på følgende eksempler på slike modeller + beslektede tiltak som er i motebildet for tiden:

  • Sjumilssteget (bygger på barnekonvensjonen)
  • Trygghetssirkelen (Circle of Security (COS))
  • PALS-modellen
  • Spesialpedagogikken har også sine modeller og metoder, f. eks. “Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK)” inkludert “Tegn-til-tale“. Klokketroen på slik løsninger kan til tider muligens kanskje bli litt for stor.
  • Diverse holdningskampanjer med gode og mindre gode resultater har også blitt utprøvd i skolene.

Det er sikkert mye fint, flott og bra i alle disse, men jeg er likevel litt små-skeptisk til hvordan ting i praksis blir gjennomført med utgangspunkt i modellene. Hvor bra man virkelig klarer å etterleve oppleggene, og å formidle det på en god og forståelig måte stiller jeg noen spørsmålstegn ved. Noen ganger blir det litt vel mye forenklinger og helst fordumming av den komplekse virkeligheten. Noen av modellene har også svært gammeldags tankegods og metoder / tilnærminger inkludert. Og ikke alle forhold dekkes opp av modellene.

Sjumilssteget skal visstnok jobbe for etterlevelse av barnekonvensjonen. PALS er en forkortelse for “Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling”, og er et atferdsprogram for å redusere atferdsproblemene i skolene, samt sikre kompetanse hos elevene. Det legges vekt på positiv atferd, støttende / trygt læringsmiljø og samhandling i skolen.

Jeg nevnte ovenfor “Tegn-til-tale”, og her vil jeg si noen små-kritiske ord til om denne “modellen”: En upraktisk ulempe med modellen er at man må ha en relativt stor kortsamling med bilder / tegninger for å kunne få til vettuge kommunikasjon. Videre synes jeg en del av kortene rett og slett er dårlige, stygge og til dels nesten uforståelige tegninger. Av ukjente årsaker anbefales det ikke eller er ikke “lov” til å bytte ut de dårlige kortene med bruk av fotografier i stedet. Ifølge Statped.no sine nettsider tar de seg også betalt for læremateriellet osv. Nei, dette opplegget imponerer ikke meg.

I spesialpedagogiske sammenhenger i barnehager og skole involveres ofte eksterne faginstanser og spesialister. Etter korte observasjoner i en kunstig setting foretatt av ekspertise innenfor spesialpedagogikk, psykologi etc. skal et opplegg presenteres. Korte og høyst mangelfulle observasjoner (kort tid, ikke dybde, unormal situasjon å bli utsatt for observasjon) munner ut i en tiltakspakke som skal inneha “alle løsninger” på aktuelle problemer og utfordringer. Dette kan fort ende opp som en veldig teoretisk tilnærming uten nødvendig forankring mot det praktiske.

Mye kartlegging og diagnostisering skjer med utgangspunkt i importerte utenlandske modeller. F. eks. kommer det en del modeller fra USA. En del av disse er heller dårlig oversatt til norsk, og det som er enda verre er at de kan være dårlig tilpasset norske forhold og den norske kulturen. I enkelte tilfeller tas det lite hensyn til i slike modeller at f. eks. omsorgssvikt med medfølgende traumer kan gi en forsinket utvikling og bidra til å “stoppe opp” den normale progresjonen. Det er ikke alltid gitt at det “feiler” barnet noe alvorlig selv om vedkommende ikke følger normalfordelingskurven når det gjelder tilegnelse av kunnskaper, ferdigheter, holdninger og opplæring.

I en del av modellene får man nesten inntrykk av at det reelle barnet blir glemt oppi alt “styret”. Barnet selv blir bare et “objekt” eller en “ting” som utsettes for analyse og tiltak. En del av modellene bygger også på “eldgammel” pedagogikk / psykologi (“gammeldags plattform”), f. eks. på den primitive behaviorismen (stimulus-respons, betingede responser).

En annen side med saken er bruken eller overbruken av diagnoser. Til tider kan det virke som om ekspertene er noe overivrige med å dele ut diagnoser. Spesielt vanlig er det å gi urolige barn diagnosen ADHD, gjerne kombinert med “neddoping” (medisinering). I en god del tilfeller er sikkert diagnosene korrekte, men jeg synes det til tider legges alt for lite vekt på omsorgssvikt i hjemmene (barnevernssak!) m. m. som kan medføre mange problemer og uønsket adferd hos barn.

Til tider oppleves profesjonaliteten som lav hos “ekspertene” (helse, psykiatri osv.), og det er svært lite kunnskap om eller tro på at alvorlig omsorgssvikt kan medføre store traumer, forsinket utvikling osv. Symptomene blir behandlet, mens den bakenforliggende årsaken ikke blir utsatt for tilstrekkelig fokus. “Normalens sti” kan også virke litt vel smal til tider.

I en del tilfeller er vel teoriene og modellene i seg selv greie nok. Det som feiler er innføringen, implementeringen og gjennomføringen. De ansvarlige menneskene eller lederpersonene for gjennomføringen kan f. eks. “svikte” eller gjør en mindre bra jobb. Enkelte av dem får tunnelsyn, og de blir helt overfokusert på enkelte forhold mens andre forhold på utsiden av modellen overses.

Selv er jeg fullt klar over at min pedagogiske utdannelse fra tilbake på 1990-tallet selvsagt begynner å bli noe avleggs. Det har kommet masse nytt til og med innenfor pedagogikkens, psykologiens og adferdsteoriens verden på disse årene. Ikke minst har mye forskning funnet sted. Likevel er jeg skeptisk og sluker ikke rått alle modeller som befinner seg på “markedet”. Alle utfordringer og problemer kan ikke dekkes opp av og løses i form av innføringen av en modell eller metode.




Irritasjonsmomenter i hverdagen

Livet kan være et puslespill

Livet kan være et puslespill

Det er mange småting det er mulig å irritere seg over i hverdagslivet. En liste over ting som er irritasjonsmomenter for meg følger videre i denne artikkelen. Det er viktig å få understreket at det i hovedsak er snakk om luksusproblemer eller i-landsproblemer. Det er ikke akkurat store og livsfarlige problemer.

Noen utvalgte problemer: Riv her, slanger og ledninger som slår knute på seg, bruksanvisninger, emballasje, dårlig produktkvalitet, hysteri på diverse områder, høyrepolitikk osv.

Komplett liste med forklaring følger nedenfor:

Riv her: Mange produkter har en “riv her”-stripe som skal bli benyttet for å få åpnet produktet. Standarden for min del er å sitte igjen med en liten flik i hånden og uåpnet produkt. Må ofte til med saksa for å få opp emballasjen, da jeg slettes ikke får “riv her” til å fungere.

Emballasje generelt: En del ting man kjøper er til de grader emballert. Det er nesten umulig å få produktet ut av all innpakningen og emballasjen. Spesielt irriterende er den harde / stive plasten som f. eks. ofte brukes rundt leker som kjøpes. Og: Noen ganger er produktene i skikkelig fancy emballasje, men hvor det fort viser seg at selve produktet er “crap” (søppel). All den emballasjen, og da særlig bruken av isopor og plastikk, er ikke særlig miljøvennlig heller.

Vannslanger og strømledninger som slår knute / danner floker: Vannslanger og strømledninger som slår knute / danner floker: Dette er og blir et mysterium for meg. Man kan rulle fint sammen en strømledning eller vannslange etter bruk, og det samme gjelder for f. eks. ladekabler til nettbrett, mobiler osv. Neste gang man skal ha tak i slangen eller ledningen har den slått knute på tråden eller floker seg på andre måter. Hvordan er det mulig?

Dårlige bruksanvisninger og lite betjeningsvennlig produkter: Produktene – spesielt teknologiprodukter – kan være ok i seg selv, men noen ganger ødelegges totalopplevelsen av dårlige bruksanvisninger eller lite betjeningsvennlige produkter. Mistenker noen ganger at ingeniørene har fått litt for mye makt i både produktutformingsprosessen og dokumentasjonsprosessen.

Sløvt ferjepersonell med helt uforståelig trafikkdirigering: Her på Vestlandet kjøres det litt ferjer. I den forbindelse har jeg mer enn en gang blitt oppgitt og irritert over manglende eller uforståelige trafikkdirigering av mannskapet inn på ferja. Jeg har gjerne valgt “fil” og parkering som jeg tror er ok, for så å få kjeft av personellet for å ikke ha adlydt dirigeringen som jeg ikke klarte å forstå. Mannskapet på dekk virker “sløve” og går der og spankulerer med hendene i lommene og tenker vel at vi ferjebrukere skal kunne lese deres tanker om hvordan vi skal kjøre og parkere.

Dominerende personer som “tar” hele rommet: Vi kjenner alle til slike personer som er svært dominerende og “tar” hele rommet. Slike personer anser jeg som noe slitsomme og som et irritasjonsmoment. Ofte er slike personer også supereksperter på det meste.

Harryhandel og klaging på høye alkoholpriser: Folk må for min del ha lov til å handle i Sverige eller tax-free (ferier). Imidlertid har jeg INGEN sympati med dem som klager på høye polpriser og alkoholpriser generelt i Norge. Hvis høye alkoholpriser er et problem drikker man for mye!

Skjemaer: Nesten uforståelige skjemaer som må fylles ut, primært til offentlige myndigheter. Skjemaene kan være svært omfangsrike, vanskelige å besvare, kompliserte og spørsmål etter en del opplysninger som det offentlige allerede “sitter” på. Det hjelper ikke særlig mye om skjemaene er på nett kontra papir, da de ofte er like håpløse i digital som i analog form.

Jusspråk og/eller byråkratispråk: Både i forbindelse med kontrakter og gjennom kommunikasjon med det offentlige kan man møte på tungt språk. Det kan være snakk om byråkratiske uttrykk, eller språk og uttrykk knyttet opp mot jussen.

Uskrevne regler: Det er mange uskrevne regler å forholde seg til, f. eks. forventet oppførsel på restaurant, hilsing, oppførsel generelt i relasjon med andre mennesker, hvor man setter seg i kantina på jobb osv. I kristne sammenhenger finnes det også mange leveregler og bud, hvor en god del av dem er uskrevne. Slike uskrevne regler kan være noe “slitsomme” å forholde seg til, da jeg slettes ikke alltid er oppdatert på og har fått med meg alt som finnes av “allmenne” regler som “alle” bør kjenne til. En del av reglene er også komplett uforståelige og “dumme”, gjerne tilpasset en svunnen tid.

Sport på TV: Nyhetssendinger på TV som utgår pga. sportssendinger, eller selve nyhetssendingene fylles med sport. Sport er for meg totalt uinteressant, og jeg anser det slettes ikke som nyheter.

Vaskemaskinens “innsats”: “Alt” tøy – når det er snakk om hvitvask  – ender opp inni et laken eller dynetrekk som en uhåndterlig stor ball eller klump. Det er også litt av et arbeid å få paret sokker etter vask.

Dyrkingen og ufarliggjøringen av sjørøvere og vikinger. Begge grupper gjorde fæle ting gjennom sine plyndringer og angrep, og likevel har vi valgt å ufarliggjøre dem og gjøre dem til noe “nusselig”. Også overfor barna ufarliggjøres det i form av leker og klær med sjørøvere eller vikingmotiver på.

Elvis Presley synger som ei falsk kråke. Hvorfor han han etter sin død blitt dyrket som den store helten og artisten?

Nyhetsoppslag, nettaviser og nettsider som forteller & belærer at ditt og datt har man alltid gjort på feil måte, hvor en typisk avisoverskrift kan være “Dette har du alltid gjort feil”. En annen variant kan være overskriver med ca. følgende ordlyd: “Tabben som kan koste deg dyrt”, eller “denne tabben har du gjort mange ganger”. Mange nordmann har gjort den og den tabben eller feilen (framgangsmåte osv.) i lange tider hevdes det. Ofte er det flere, mange eller alle veier som fører til Rom, og artiklene med sine overskrifter funger vel i hovedsak som klikkagn (clickbait).

Apotekene og deres kundebehandling: Litt av det samme irriterer meg med apotekene som med bankene (se nedenfor). Apotekene har til tider blitt rene skruppelløse selgere med gode salgstall som det viktigste målet. Produktkunnskapen om medisinske produkter kan være sviktende, og god gammeldags kvalifisert veiledning er tilnærmet fraværende. Dessuten selger apotekene etter hvert mange produkter som har lite med apotekvarer å gjøre. (Mer blitt som en vanlig butikk…)

En annen irriterende faktor er apotekkjedene, hvor de ulike kjedene har sine ulike avtaler. Når man har fått utskrevet et reseptbelagt produkt fra legen får man gjerne ikke akkurat dette produktet på apoteket, men man får gjerne et substitutt-produkt fra annen produsent som i teorien skal ha samme effekt. Jeg er usikker på som lekmann om alltid disse substituttene er like gode som originalene.

Motehysteri: Skiftende moter – hvor det alltid er viktig å ha siste skrik – kan irritere. Ifølge selvutnevnte moteeksperter er man så “ute” hvis man bruker fjorårets produkt. Produktet som var tipp-topp tidligere er over natta bare søppel. Dessuten er det nesten helt umulig å fravike fra motene, da man kun får det som er “in” for tiden i butikkene. Prøv selv å skaffe til veie en GRØNN komfyr hvis det er det man vil ha, eller en blomstrete tapet eller en bestemt farge på et interiørprodukt eller klesplagg når dette ikke er på mote.

Flatpakkede møbler: Møbler som leveres flatpakket og med elendig bruksanvisning. Masse tid går med til å få satt møbelet sammen til en akseptabel stand for bruk. Jeg er ikke videre glad i Ikea, men på bruksanvisninger er disse gode i forhold til diverse andre leverandører.

Leveransetid møbler: En annen ting med møbler er den (ofte) irriterende lange leveringstiden. Jeg synes det er rart at møbler ikke lagerholdes. Å måtte vente 8-12 uker på en standard sofa som man har bestilt i en butikk finner jeg meget rart og lite kundevennlig.

Halloween-feiring i Norge: Den amerikanske og hedenske tradisjonen Halloween– og Halloween-feiringen har jeg INGEN sans for! Det er noe kommersielt tull med stygge og skremmende kostymer og tullete knep (hærverk, stygg oppførsel). Den norske handelsstanden tjener gode penger på feiringen (ca. 1,2 milliarder pr. 2019) som tar seg opp her på berget. Nei takk til Halloween i Norge! Det får sannelig holde med koselige nyttårsbukker på jakt etter snop her vi bor.

Halloween

 

Halloween er en verdslige eller hedensk feiring, som riktignok er beslektet med allehelgensaften. Den kristne høytiden Allehelgensaften markeres ofte med levende lys på gravene til avdøde slektninger eller andre former for seremonier for å minnes de døde.

Alternativet HalloVenn (HalloVenn-Party) er jeg også skeptisk til. Dette representerer et (positivt?) alternativ til vanlig Halloween i form fest (party), sosialisering, vennskap og aktiviteter for barn og unge, men uten vettug innhold og mening slik jeg vurderer det. En del kristne menigheter deltar, men får ikke lov til å forkynne et klart og tydelig kristent budskap (andakt og sang) innenfor konseptet. Merkevarebeskyttet opplegg.

Diverse kommersielle irritasjonsmomenter: Black Friday (svartfredag), far- og morsdag, kampanjer og supersalg er jeg lite interessert i å støtte opp om. Det er dager og fenomener som kun er til gang for butikkene som får solgt sine varer.

Firmaer som prøver å framstå som særs norske med å ha “of Norway” med i firmanavnet, selv om det er lite norsk å spore i deres daglige virksomhet: Det første firmaet jeg tenker på er Bergans of Norway, hvor firmanavnet høres svært norsk ut. Joda, firmaet har norsk eier og noe norsk administrasjon, men produksjonen finner sted i lavkostland i Asia. Litt av den samme kritikken kunne ha vært rettet mot Moods of Norway før deres konkurs i 2017. Etter ny-oppstart er “of Norway” ute av firmanavnet og det norske fokuset generelt er kraftig nedtonet.

Andre irritasjonsmomenter med sistnevnte er dårlig produktkvalitet under Moods of Norway-tiden, men jeg er usikker på hvordan dette er nå for tiden. Det er lenge siden jeg har handlet noe hos dem. Nå ser jeg mer på Moods som en kjedelig leverandør, med sine gørr kjedelige klær nesten uten farger.

NAV-systemet: Ekstremt byråkratisk etat, med svært lite rom for menneskelige hensyn. Komplisert regelverk å forholde seg til for lekfolk, og et helt håpløst skjemavelde. Nesten umulig å navigere seg helskinnet rundt i dette systemet. NAV stempler alle som snyltere i utgangspunktet, og de utviser en svært nedlatende holdning overfor sine brukere (“kunder”). Jeg liker slettes ikke NAV-systemets holdninger til sine brukere (“kunder”): Mistillit, negativt menneskesyn og alle er kjeltringer og snyltere i deres øyne.

NAV-systemet er på mange måter i praksis et dysfunksjonelt system som ikke fungerer slik som det burde (etter intensjonen), hvor funksjonsfeilene og manglende spesielt går ut over de syke og svakeste gruppene. Deler av dette skjer med regjeringens fulle velsignelse!

Arbeidslivet som pyramidespill: Arbeidslivet kan nesten arte seg som et pyramidespill. Fotfolket på gulvet blir uviktige brikker i det store spillet som utspiller seg. De blir ikke alltid satt særlig stor pris på lønnsmessig osv., og generelt sett blir de herset og slavet med. Arbeiderne på gulvet blir lite verdsatt og respektert for sin store innsats.

Lederne på sin side går fra den ene godt betalte lederjobben til den andre. Gutteklubben grei passer på hverandre og forfremmer hverandre. De får uhorvelig bra betalt for sin innsats, og har lønn og betingelser hinsides det akseptable. Hvis de gjør tabber blir de rikelig belønnet med store fallskjermer, før de hopper videre til neste godt betalte toppjobb.

(Joda, det er stort ansvar å inneha en lederjobb. Og det blåser på toppene. Likevel er det måten på hvordan de klarer å sikre seg ekstremt gode betingelser på alle mulige måter.)

Junk Food: Usunn mat, og slettes ikke så god smaksmessig heller. Jeg har selv ikke noe stor sans for hurtigmatkjeder slik som McDonald’s og Burger King.

Lamme- og sauekjøtt: Til tider er det irriterende vanskelig å få fatt i lamme- og/eller sauekjøtt i butikkene (les: de typiske lavpriskjedene for dagligvare, som er eneste alternativet her vi bor). Svinekjøtt og storfekjøtt er mye enklere å skaffe til veie enn i hvert fall sauekjøtt. Jeg skulle gjerne ha ønsket at butikkene var flinkere til alle årets tider å også føre lamme- og sauekjøtt.


Lista fortsetter, hvor neste del er irritasjonsmomenter jeg har skrevet noe om i egne innlegg som jeg lenker til:

Elendig produktkvalitet: Elendig produktkvalitet: I disse miljøverntider… Irriterende hvor mye man kan kjøpe som holder en helt elendig produktkvalitet. Det blir mye bruk og kast om man vil eller ei. Slettes ikke alltid at dyre produkter er så mye mer holdbare enn de billige heller. Henviser også til mitt innlegg med tittelen: “Søppelprodukter med dårlig produksjonskvalitet”.

Høyrepolitikk og dagens regjering: Verken høyrepolitikk eller dagens super-blå regjering har jeg tillit til. Regjeringen byttes gladelig ut sett fra mitt ståsted. Mer politikk her i bloggen innenfor kategori politikk.

Protest kristendom: Se egne artikler om dette temaet, samt innlegget “Protest kristendom: Fortsatt kritisk!”. Selv anser jeg meg selv som en kritisk kristen.

Konspirasjonsteorier: Alle slags rare konspirasjonsteorier framsettes innenfor enkelte miljøer, inkludert innenfor kristne miljøer.

Ulike former for “hysteri”: Kommer i mange ulike former, f. eks. oppussingshysteri, helsehysteri / mathysteri, utstyrshysteri, mobilhysteriidrettshysteri / sportshysteri / treningshysteri osv. Miljøvern kan også bli noe hysterisk til tider, og vaksinemotstandere og barnevernsmotstandere forstår jeg meg ikke på i det hele tatt. Alt i alt: Hva i all verden er det vi strever etter, og hvorfor lar vi oss fange av tidsklemma? Vi er til tider litt lettlurte forbrukere, og jeg er heller ikke redd for å proklamere at jeg egentlig hater (topp) idrett.

Lokale butikker med dårlig service: Det hevdes at det er viktig å bruke / støtte lokalbutikkene slik at de kan overleve i konkurransen fra netthandel (Internett), men dette krever etter mitt syn at de lokale butikkene yter en viss minimumsservice.

Kopibeskyttelse og piratkopiering: Man ønsker å få slutt på piratkopieringen av dataprogrammer, musikk og film. Imidlertid er det ofte lettere å være pirat enn å være en lovlydig borger. Kopibeskyttelse og avtaler gjør det vanskelig å få lovlig tilgang på alt det man måtte ønske seg. F. eks. innenfor film og video gis gjerne enkelte tjenester enerett til distribusjon av visse filmer, og det kan foreligge både tids- og landsbegrensninger osv.

Enkelte musikkformer og musikkinstrumenter: Enkelte musikkformer (opera, klassisk musikk, korpsmusikk, traust salmesang, klassisk sang, kirkeorgelmusikk/kirkemusikk, sær blues, jazz, country, en god del av lovsangen etc.) sier jeg blankt nei takk til. Enkelte musikkinstrumenter liker jeg heller ikke (f. eks. sekkepipe, trekkspill, blokkfløyte, kirkeorgel, korpsinstrumenter, fele, fiolin). Jeg er enig med Solveig Johanne H. Grønstøl: “Ingenting er så ille at ikkje trekkspel kan gjere det verre.” og “Så blir dei verande desse tre: Sekkepipe, trekkspel og blokkfløyte. Og verst av dei er blokkfløyta.”

Nordmenns generelle og ubegrunnede klaging og syting: Se egen artikkel – “Nordmenn, et klagefolk!” – rundt dette. (Ok, jeg klager litt selv da og skyter meg selv litt i foten der..)

Norske verdier og kristne verdier: Se egne artikler rundt dette: “Typisk norsk og norske verdier” og “Kristne verdier – et ullent og tvetydig begrep”.

Bilkjøring: Det klages på dårlige veier, men et vel så stort problem er uvettig bilkjøring. Medtrafikanters oppførsel i trafikken kan være skremmende. Likeså er jeg skeptisk til dem som mener at firehjulstrekk (4WD/AWD) løser det meste, og biltester i blader og på nett er ofte relativt lite matnyttige. Valg av bilmerke kan vel også nesten skape krig.

Jul: Jul og julefeiring kan være flotte opplevelser, men det kan også bli stress og problemer. Videre starter julefeiringen alt for tidlig med julekaker, julemarsipan, julebrus og annet julestæsj i butikkene allerede i september-oktober!

Økonomi: Pengeinnkreving og inkassobransjen kan oppleves som en noe useriøs bransje, og jeg har også blitt små-skeptisk til bankenes rolle. Bankene har i stor grad blitt (via sin negative utvikling de senere år) utkrøpne selgere som er lite interessert i å gi bra rådgivning til vanlige småkunder. Enkelte av oss småkunder er også uønskede bankkunder.

Teknologi: Til tider er jeg delvis en teknologiskeptiker, selv om det er IKT jeg til daglig jobber med. AMS, DAB, Apple, iPad, koding i skolen, Linux, skyen og digitalisering har både sine negative og positive sider. IKT gir også muligheter for digital mobbing, og personvernet og informasjonssikkerheten er hele tiden under press.

Nettverkssalg, hjemmesalg: Skeptisk til dette, ja!

Lavpriskjeder innenfor dagligvarebransjen: Lave priser i seg selv er ok, men dette at de har et så lite variert vareutvalg samt sine egne produktserier (egne merker) er til tider irriterende.

Militæret: Som tidligere militærnekter er jeg vel noe skeptisk til både militæret og Sivilforsvaret.

Kjendiser: Idoler og superkjendiser er ikke alltid noen gode forbilder, og det er ikke alltid bare-bare å følge drømmen sin med mål om å bli noe stort. Janteloven, tja takk.

Useriøse e-poster, nettsvindel, kataloghaier m. m.: Som brukere av IKT er et stort irritasjonsmoment alle forsøk på nettsvindel som man blir utsatt for. Kataloghaier, løsepengevirus, irriterende spam (useriøse e-poster), morsomme og irriterende søppelpost og andre trusler mot informasjonssikkerheten lurer hele tiden.

Useriøse diskusjoner og nyhetsformidling: Nett-troll og hatefulle ytringer (hets) finnes det mye av på nettet, og enkelte diskusjonsforum og kommentarfelt er reneste kloakken. Deler av den “seriøse” journalistikken er også fordummende.

“Bunadspolitiet”.


Diverse momenter uten forklaring, men med direkte henvist til tidligere skriverier:

Joda, jeg har laget meg en lang liste over ting jeg kan irritere eller bekymre meg over. Imidlertid er det viktig å få understreket at de fleste her i Norge – inkludert meg selv – har det bra, selv om jeg og andre kan “kunsten” med å klage og syte litt. Mange av tingene jeg har listet opp er tross alt bagateller.

Sånt! Godt å ha fått det ut av systemet!




Pengeinnkreving og inkassobransjen – useriøs bransje?

Penger og bank

Penger og bank

Det er ganske skremmende og betenkelig å se på hvor frie tøyler inkassobransjen har fått i vårt land. Norge har visstnok den mest lønnsomme inkassobransjen i verden.

Dagens regelverk tillater at inkassobyråene påfører forbruker alle kostnader relatert til pengeinnkrevingen, og det er også tillatt med helt hinsides og urimelige gebyrer og salærer knyttet opp mot virksomheten. Innkrevingen skjer i hovedsak i samsvar med regelverket og lovverket, men likevel er det ikke særlig etisk og moralsk bra slik som bransjen opererer.

Når man ikke betaler en regning innen rimelig tid er det rett og rimelig at man blir noe straffet noe for “overtredelsen”, men det bør bli et bedre samsvar mellom gebyrer, arbeidsinnsatsen til pengeinnkreveren, opprinnelig utestående beløp og lønnsomheten til pengeinnkrevingsbransjen.

Heldigvis er det igangsatt en arbeidsgruppe som skal se på reglene knyttet opp mot inkassovirksomhet. Inkassoloven som gjelder pr. i dag er ca. 30 år gammel, og absolutt moden for revidering.

Det tas til orde fra flere hold for at gebyrene relatert til inkasso og pengeinnkreving må ned. Dessuten kan det hevdes at det er unødvendig og stor bruk av namsmannen for å drive inn bagatellmessige pengekrav. Hvis ting havner hos og via den statlige namsmannen / namsfogden (politiet) blir ting svært dyrt.

“Sløvhet” med betaling eller andre årsaker kan gi konsekvenser for både økonomi og for muligheten til senere å ta opp lån eller få lov til å kjøpe produkter og/eller abonnementer som krever kredittsjekk. Betalingsanmerkninger kan sette en stopper for enkelte ønskede framtidige transaksjoner og avtaler.

Selv har jeg vært frustrert over måten Melin Collectors driver på. Disse driver pengeinnkreving i hovedsak på vegne av legekontorer, legesentre og andre helserelaterte virksomheter. Det er sannelig krevende nok å være syk, om man ikke i tillegg skal måtte forholde seg til de “økonomiske gribbene” og “blårussene” i nevnte firma.

Å klare å forstå seg på deres knotete betalingsløsninger som slettes ikke alltid virker er alt annet enn lett, hvor man i nøden rundt å være syk burde ha vært spart fra tilleggsbelastningene med å bli økonomisk straffet pga. misforståelser. Småsummer kan fort bli ganske store når det legges til gebyrer og kjøres inkasso rettet mot uheldige privatpersoner.

På forumet til Doktoronline har metodene til Melin Medical / Melin Collectors blitt diskutert en del. Selv om det muligens er å gå litt langt i anklagende mot firmaet velger jeg å gjengi deler av en kommentar:

  • “Melin Medical / Melin Collectors er, med all respekt, noen svindlere som har svært dårlig omdømme. Det eneste dette selskapet lever av, er 1) å ulovlig ta 5 kr i gebyr på kortbetaling hos legen, og 2) tjene penger på inkassokrav.”

Litt rart at seriøse helserelaterte virksomheter vil gi et slikt firma så mye makt og tilnærmet monopolstilling i markedet.

Fastleger kan oppleve inkassokravene mot sine “kunder” som svært ubehagelige, og enkelte vurderer til å med å skrote automatene og bytte til andre betalingsløsninger. Betalingsautomatene i seg selv fungerer i hovedsak bra, men problemet er de nære tilknytningene til Melin Collectors og deres harde inkassokjør / inkassoløp overfor pasienter som unnlater å betale når de skal. Rådet for legeetikk liker heller ikke den monopol-liknende situasjonen Melin-konsernet har fått.

Her har jeg KUN skrevet om den lovlige og “hvite” del av bransjen. Jeg har ikke tatt for meg dem som driver med ulovlig pengeinnkreving, gjerne kombinert med grove trusler, vold osv. Torpedovirksomhet osv. Ellers har jeg i denne artikkelen skrevet mye om Melin-konsernet, men det finnes en hel haug eller skog med griske og til dels useriøse inkassobyråer der ute.

ENDELIG blir det litt oppstramming av regelverket rundt forbrukslån og kredittkort. Dette var på høy tid! Man har fått slengt etter seg kredittkort og forbrukslån som koster skjorta, og som noen ganger medfører at man belåner seg over pipa. En fin ting er også opprettelsen og innføringen av gjeldsregistre, som forhåpentligvis kan fungere som et viktig tiltak for å få bukt med den høye forbruksgjelden blant oss nordmenn.

Normalt sett pleier jeg å si at den enkleste måten å drive lovlig kriminalitet på er å drive med bank og forsikring, men jeg tenker også inkassobyråer må føyes til denne lista. Inkasso- og pengeinnkrevingsbransjen trenger definitivt bedre reguleringer som ikke er så urimelige overfor forbrukeren.

Lenker:




Meningsløse barnesanger

Baby & sang/musikk

Baby & sang/musikk

Jeg vil med dette innlegget gå til “angrep” mot enkelte av våre tradisjonelle barnesanger, sanger som jeg oppfatter som tålig meningsløse og av lav innholdsmessig kvalitet. Noen av barnesangene har et intetsigende innhold, og dessuten er en del av dem ganske så stereotype, de bygger på fordommer, de er i liten grad tilpasset dagens samfunn og det forekommer også en del faktafeil i dem. Melodi, musikk, rytme og arrangement av enkelte barnesanger er ofte så som så i kvalitet, og hvor teksten gjerne “flyter” takket være masse bruk av nødrim.

Enkelte vil nok med en gang tenke: Ikke kødd med de nostalgiske og tradisjonelle norske barnesangene! De er en viktig del av den norske kulturarven og de norske verdiene. Sangene er en sentral del av det norske og den norske tradisjonen, ispedd en stor porsjon nostalgi, arv og gjenkjennelse. (Enkelte av sangene har vel forresten utenlandsk opprinnelse, hvor de har blitt oversatt til norsk.)

Joda, det må være greit nok å beholde (noen av) de “gode” gamle barnesangene. Samtidig må det også være lov til å være litt kritisk til sangene uten at det oppstår noen krig basert på denne undringen eller små-kritikken.

Barnesangen “Mikkel Rev” er et typisk eksempel på en sang med totalt meningsløs tekst og null realisme. Sangen er muligens fengende i seg selv, men noe dypt budskap er det definitivt ikke i sangen etter mitt syn. Det er en sangbare regle uten noen særlige poeng.

Andre sanger frambringer gammeldagse kjønnsmønstre og et samfunn basert på manglende kjønnsmessig likestilling. Stereotype tekster fulle med fordommer og forenklinger gått ut på dato presenteres. Den første sangen jeg tenker på som kan inngå her er sangen om Lisa og Per, dvs. sangen med tittelen “Lisa gikk til skolen”.

Sett med dagens øyne har en del barnesanger upassende tekster sett med dagens øyne, hvor noen av dem oppleves å være stigmatiserende, politisk ukorrekte og/eller rasistiske. F. eks. har Thorbjørn Egner i visa “Vesle Hoa” både hottentott og negergutt med som begreper. Den danske barnesangen “Jeg har sett en negermann” kan også provosere noe i dagens samfunn, og likeså sangen “Noen barn er brune”. Pippi skrevet av svenske Astrid Lindgren har også opplevd noe kritikk i og med at faren omtales som “Negerkonge”, men dette er i hovedsak bøker og film da og ikke barnesanger.

Enkelte barnesanger har innslag av overtro inkludert, f. eks. handler enkelte sanger om tusser og troll. Hva som helt er poenget med slike tekster er vel utenfor min forståelsesevne.

Alle sanger er ikke snille med barn eller dyr. F. eks. i sangen “Lille kattepus” får kattungen ris på halen sin. Enda verre er denne sangen – for meg en ukjent sang som riktignok ikke er en “ren” barnesang – hvor ei jente får ris:

Rød rumpe» (Gry Jannicke Jarlum)

Jeg er bare ei bitte lita jente
Så fikk jeg ris på rumpa mi.
Mamma syns jeg var så slem
Stakkars lille søte lille meg

 

Den franske hærføreren Napoleon Bonaparte fra 1800-tallet, en farlig fransk kriger, despot og tyrann, har blitt ufarliggjort i en barnesang. Tittelen på sangen er i utgangspunktet “Napoleon med sin hær” (over alpene dro), men det finnes også en tulleversjon av sangen med tittelen “Napoleon med sin hær over kjøkkenbenken dro”. Å spøke og å tulle med krig etc. finner jeg litt små-makabert.

Barnesang og noter

Barnesang og noter

Enkelte barnesanger har klart å “provosere på seg” noen av landets veganere. Det hevdes at barnesangene lærer barna til å utnytte dyra. Å slakte eller å ta det vi ønsker fra dyreverdenen blir “romantisert” og sett på som helt uproblematisk i sangene. Eksempler på sanger: “Kua mi, jeg takker deg” og “Bæ, bæ lille lam”.

Ifølge NRK er det ikke bare-bare å være veganer med ønsker om å endre norske barnesanger, noe følgende sitater fra artikkelen understreker:

  • “Veganere opplever mye hat: – Tror kanskje jeg har blitt immun”
  • “At veganere ønsker egne versjoner av tradisjonelle barnesanger har satt sinnene i kok i sosiale medier.”

Selv er jeg SLETTES IKKE veganer, men i en viss grad forstår jeg deres ønsker om å endre på barnesangene som har et ensidig dyrefokus hvor dyr fritt kan utnyttes. Dyrevern og dyrevelferd er selvsagt viktig.

Det som også skjer med barnesanger er at noen foretar høyst uoffisielle omskrivinger av teksten, dvs. tulleversjoner. F. eks. finnes det mange rare varianter av “Bæ, bæ, lille lam”, hvor lammet både gikk på restaurant og hoppet i en dam. Se også en besøkendes kommentar til denne artikkelen, der deler av en tulleversjon av en julesang gjengis (På låven sitter nissen med sin julegrøt julegris / tissemann). Barn liker slikt tull og kan le mye av det, men slike tulleversjoner av sangene gjør ikke akkurat innholdet og meningen bedre.

Barn i visse aldre synes gjerne det er kjekt med sanger som inneholder innslag av tiss, bæsj, promp og rumpe. En god del barnesanger har egne tulleversjoner som inneholder slikt. Dette gjør ikke sangene mer innholdsrike akkurat. Enkelte voksne kommer forresten heller ikke videre, over eller forbi dette stadiet. Blant annet spilles det ofte på slikt i revyer.

Kristne barnesanger kan godt nevnes som et eget punkt. Også her er det mye å gripe fatt i. En del sanger forenkler alt til det neste ugjenkjennelige, og stereotype forestillinger inkludert store kjønnsmessige forskjeller presenteres.

F. eks. kan denne søndagsskolesangen fungere som et eksempel:

Jeg er ei lita jente – Og jeg er en liten gutt.
Og jeg jeg vil ligne Daniel – Og jeg vil ligne Rut.
For Rut hun var så god og sann.
Og Daniel han var modig, han.
Jeg er ei lita jente – Og jeg er en liten gutt.

 

Kjønnsrollemønsteret i denne sangen har gått ut på dato og vel så det, synet og holdningene er veldig gammeldagse. Sangen legger opp til at gutter ensidig skal ha Daniel som sitt forbilde eller rollemodell, mens jentene skal se mot Rut. Gutter skal være modige, mens jenter skal være gode og sanne. Ikke helt i samsvar med slik vi tenker nå for tida rundt likestilling, likhet og individuelle forskjeller basert på andre forhold enn kjønn.

Enkelte barnesanger har et voldelig innhold inkludert krig, mens andre spiller på sex og utroskap. Noen klarer også å ilegge uskyldige barnesanger perverse elementer. Rett og slett finnes det masse rart innenfor kategorien barnesanger, enten i original versjon eller i korrigerte versjoner (tulleversjoner).

Han Ola (i Gudbrandsdalen)

Og han Ola, han gikk en tur oppi Gudbrandsdalen.
Og så plutselig så møtte han budeia sin far.

Å-å-å Håle-ra-ti-hi og håle-ra-ti-hå (lyd)
Håle-ra-ti-hi og håle-ra-ti-hå (lyd)
Håle-ra-ti-hi og håle-ra-ti-hå (lyd)
Håle-ra-ti-hi og hå

PANG! (Geværskudd mot Ola.)

 

Det som har fått meg til å tenke i disse baner om meningsløse og dårlige barnesanger har sammenheng med at det til tider blir “overdose” med Pudding-TV privat. Minsten i vårt hus er svært glad i deres barnesanger, som egentlig er kjente og kjære barnesanger som de har “modernisert” musikalsk og med bruk av animasjonsfilmer. Etter “ufrivillig” å ha hørt på tekstene har jeg fått med meg noe av det dårlige innholdet, som ikke folka bak Pudding-TV kan klandres for. Det er ikke dem som har skrevet tekstene til de tradisjonelle barnesangene som inngår i videoene.

En del av barnesangene har arrangementer, melodi, rytme og tekst som setter seg fast i hjernen og hjernebarken. Gjentakelser er det ofte mye av. Det er lett å kritisere norske barnesanger, men det finnes også mye dårlig på det internasjonale markedet (utenlandsk språk). I hvert fall har jeg måttet lide meg gjennom noen dårlige sanger på engelsk via YouTube.

Heldigvis er tiden med barne-TV som lineær-TV en liten halvtime eller time til dagen til fastsatt klokkeslett over. Mange setter pris på dagens rikholdige tilbud hvor man selv kan bestemme tidspunkt og hva man vil se på via diverse strømmetjenester.

Her i denne artikkelen har jeg i hovedsak vært opptatt av sang og musikk rettet mot barn. Mye kunne også ha vært sagt om film og TV med barn og unge som målgruppe. Også her er det mye å gripe tak i. Dette får eventuelt bli en annen gang.

Selvsagt finnes det også masse platt musikk og sang rettet mot et voksent publikum. Ingen tvil om det. Dette blir heller ikke drøftet i denne omgang.

Min oppriktige mening: Jeg tenker at “til og med” barn trenger noen litt mer meningsfulle og innholdsrike barnesanger og tekster, tilpasset til sin utvikling og forståelsesramme. Sangene kan gjerne være morsomme, men likevel med et fornuftig innhold. Barna fortjener kvalitet! Det sies at populærmusikken – f. eks. pop – har mye meningsløse tekster om overfladisk “kjærlighetskliss” m. m., men det er sannelig ikke bedre innenfor barnesangene..

Mange av våre kjente og kjære barnesanger holder forbausende lav innholdsmessig kvalitet. Innholdet kan være direkte meningsløst, eller det som presenteres er alt annet enn “sant” sett med dagens øyne. Jeg er usikker på om enkelte barnesanger er verdt bryet med å videreformidle som kulturarv til nye generasjoner.

Lenker:

Beslektet artikler her i bloggen – lenker:




Reklame i min blogg er ikke aktuelt!

Reklametilbud blogg.brr.no

Reklametilbud blogg.brr.no

Rett til konklusjonen: Å “forurense” min personlige blogg med reklame og betalt produktplassering er totalt uaktuelt!

Som skrevet tidligere vil aldri min blogg bli noe særlig populær. Til det skriver jeg om for sære og spesielle tema, og jeg er jo heller ingen ung kvinnelig rosablogger. Likevel fikk jeg nylig et tilbud om å ha reklame i min blogg (se skjermdump).

I “Om bloggen” har jeg skrevet følgende:

Enkelte bloggere regnes som “influensere” eller “påvirkere” (“influencers”). De er opinionsledere på sine områder og påvirker holdninger og handlinger hos sine lesere. Ofte driver de med reklame og produktplassering i sine blogger – mer eller mindre skjult – de er kjøpt og betalt av diverse merkevareleverandører. Min blogg er kjemisk fri for slikt!

Bloggen min er helt uten reklamefinansiering og/eller betalt produktplassering. Denne bloggen er et rent hobbyprosjekt som jeg ikke har noen som helst planer om å tjene penger på. Det er for meg et viktig poeng å kunne tilby en blogg uten irriterende og forstyrrende reklame. Da jeg drifter hele bloggen selv kan heller ingen aktør påtvinge meg ufrivillig reklame eller sponsing.

Ser nå i etterkant at svaret jeg sendte i retur til reklametilbyder ikke akkurat var særlig høflig eller hyggelig:

TOTALT UAKTUELT! Ja takk til reklamefrie områder her i verden!

VENNLIGST SLETT MEG FRA UTSENDELSESLISTA AV MER SPAM FRA DITT SELSKAP.

 

Reklamepåvirkningen i samfunnet er stor. Greit å ha noen reklamefrie arenaer.

Reklame, nei takk!

Reklame, nei takk!

Det har hendt at jeg har omtalt konkrete produkter, f. eks. dataprogrammer eller til og med bilmerke. Imidlertid har jeg i slike tilfeller egenhendig kjøpt og betalt for produktene uten å ha mottatt noen som helst form for sponsing fra leverandør. Selve bloggløsningen og temaet driver også med litt egenreklame i bunnteksten (Powered by Mantra & WordPress.), men for dette mottar jeg ingen økonomisk kompensasjon.

Så: Min blogg drives videre helt uten reklame! Mine meninger og kommunikasjon er ikke kjøpt og betalt av andre.




1. mai – arbeidernes dag

Arbeidernes dag (1. mai)

Muligens er det viktigere enn noen gang før å markere arbeidernes dag 1. mai, da mange av våre rettigheter innenfor arbeidslivet delvis er under angrep. Arbeidstakernes opparbeidede rettigheter er under press, ikke minst pga. dagens regjering og internasjonalt press fra EU. Et mindre trygt arbeidsliv hvor det blir vanskeligere å få seg faste stillinger og ok betingelser er lite ønskelig sett med mine øyne.

Arbeiderklassens internasjonale kampdag forbindes med fagbevegelsen og deres kamper og demonstrasjoner. Det har blitt kjempet for bedre arbeidsvilkår, innflytelse, solidaritet og likhet innenfor arbeidslivet. Framveksten av velferdsstaten har funnet sted parallelt og delvis på grunn av kampene.

I dag er de fleste av oss privilegert med gode og ryddige arbeidsforhold. Vi har stort sett akseptabel lønn og forholdsvis korte arbeidsdager og gode ferieordninger. Stønadsordninger slik som sykelønn må heller ikke glemmes, samt diverse andre trygdeordninger. Mange av oss nordmenn har det bra, men vi klager likevel.

Arbeidernes fridag: 1. mai, arbeidernes dag eller arbeiderklassens internasjonale kampdag og demonstrasjonsdag. Offentlig høytidsdag og offisiell flaggdag. Fridag for folk flest som jobber “kontor-tid” (ikke turnus).

Tradisjonelt har arbeiderbevegelsen feiret 1. mai med blant annet 1. mai tog/paroler bestående av faner og slagord på plakat. Torgmøter med taler og demonstrasjoner har også vært vanlig. De tradisjonelle markeringene er mange steder på vei til å forsvinne. For mange er 1. mai enkelt og greit en fridag som ikke betyr noe spesielt for den enkelte.

Kalender mai 2019

Kalender mai 2019. Arbeidernes dag (1. mai), Grunnlovsdagen (17. mai) og Kristi Himmelfartsdag (30. mai) som røde dager. Kilde: https://www.timeanddate.no/kalender/

 

Markering av 1. mai forbindes ofte med sosialisme og kommunisme. Arbeiderpartiet (Ap) og andre røde partier assosieres også med 1. mai, og likeså bånd mot LO, arbeiderbevegelsen og arbeiderklassen (typisk industriarbeidere i “gamle” dager). Imidlertid har arbeiderbevegelsens mange kamper gitt gevinster til langt flere enn de nevnte gruppene. Ekte sosialister og kommunister er vel uansett en utrydningstruet rase i dagens samfunn. Takket være arbeiderbevegelsen og engasjementet rundt det 1. mai står for har mange arbeiderrettigheter som vi nyter godt av den dag i dag blitt oppnådd.

Hva er det med bøndene og 1. mai? For dem har arbeidernes dag tradisjonelt sett som oftest vært en helt ordinær arbeidsdag, helst en protestdag hvor f. eks. møkka skulle spres ut på jordene osv. Aldri stod de mer på med våronna enn akkurat på denne dagen. Bøndene har vel aldri identifisert seg med arbeiderne, og på mange måter har det vel vært et motsetningsforhold mellom disse to gruppene. (Ok. Det er IKKE ulovlig å bruke nevnte dag til jobbing, men det blir litt vel sutrete, protestpreget og demonstrativt det bøndene innimellom har drevet med.)

Norsk Bonde- og Småbrukarlag oppfordrer våren 2018 sine medlemmer til å droppe møkkspredningen og ta en pause i våronna 1. mai. Det oppfordres til å gå i tog i solidaritet i lag med andre, i kamp for likhet, rettferdighet og for å redusere forskjellene i samfunnet.

Ikke fan av fagorganisasjoner?

Ikke fan av fagorganisasjoner?

 

En del kristne er vel heller ikke så glade i 1. mai og arbeiderbevegelsen / fagorganisasjonene. Ikke så uvanlig at arbeiderbevegelsen får skylda for avkristningen og sekulariseringen blant enkelte kristne. Rendyrket sosialisme og kommunisme i sine reneste former er muligens i et motsetningsforhold til religion og kristentro, men jeg klarer ikke å se at dette er tilfelle for dagens arbeiderbevegelse og rødgrønn politisk side. Etter mitt syn kan også kristne trygt støtte opp rundet 1. mai og arbeiderklassens kamp.

Oppdatering om markeringen av 1. mai 2018 på Flatraket: Jeg hengte ut balkongflagget for å markere 1. mai, men jeg var en av de få som gjorde dette. Så muligens kun 2-3 andre flagg blant de ca. 100 husstandene jeg har “kontroll” / oversyn over. Noen markering med samling eller tog var det selvsagt ikke her i denne lille bygda.

År 2019 er det enda verre! Utenom på det offentlige eldretunet har jeg ikke sett noen andre flagg i år enn mitt balkongflagg, men da regner jeg ikke med vimplene som enkelte har hengende ute store deler av året. Nå var ikke været det helt beste med yr i lufta, men dette er neppe noen hovedårsak til de få flaggene.

1. mai 2019 - Flatraket

1. mai 2019 – Flatraket

 

Arbeidernes dag står ikke sterkt her, heller tvert imot. Selv om bygda har mange “vanlige” industriarbeidere blir ikke 1. mai feiret av “folk flest”. Arbeidernes dag oppfattes av enkelte som noen “kommunistiske” Arbeiderparti-greier som de slettes ikke vil ha noe med å gjøre.

Tidligere var mange av bygdas innbyggere en kombinasjon av bønder og fiskere. Nå er mange her i området industriarbeidere, oljearbeidere, mannskap på båter (fiske), sykepleiere, håndverkere, ingeniører osv. Tydeligvis ikke mange på Flatraket som identifiserer seg med arbeiderklassen og/eller arbeiderbevegelsen.

 

Jeg er lite begeistret for at partiet FrP prøver å framstå som arbeidernes parti, blant annet ved å holde 1. mai-taler enkelte steder. Jeg anser Fremskrittspartiet (og dagens regjering generelt?) som en stor trussel mot arbeidere og arbeideres opparbeide rettigheter. Fremskrittspartiet er definitivt ikke et parti for arbeidere og for dem som er opptatt av arbeidsrettigheter.

Befri oss for FrP-ere og tilsvarende høyrekrefter som ikke unner arbeidstakerne en slik markerings- og kampdag.

Aktuell problemstilling i forbindelse med 1. mai 2018, hvor Sylvi Listhaug skulle holde 1. mai-tale i Drammen:

1. mai ikke for FrP

Kilde: Facebook-gruppa “Vi som vil kaste Høyre/Frp/Venstre ved Stortingsvalget 2021!! #Valg2021”, adresse https://www.facebook.com/groups/Stortingsvalg2021/

Teksten er altså:

Året har 365 dager (366 hvert fjerde år).

En dag i året er «arbeidernes frihetsdag» – 1. mai.

De øvrige 364 dagene i året tilhører grovt sett: Kapitalister, markedsliberalister, spekulanter, velferdsprofittører, bedriver arbeidslivskriminalitet, økonomisk kriminalitet, de som vil av-finansiere og avvike velferdsstaten, avvikle trygghet for arbeidstakere i arbeidslivet mv

Sylvi Listhaug sier til dette at: «LO og Arbeiderpartiet eier ikke 1. mai». Sylvi Listhaug tolererer med andre ord ikke at en dag – bare en dag – i året tilhører arbeidstakere. Derfor vil Sylvi Listhaug invadere også den dagen – og holde tale i Drammen.

1. mai handler om «frihet, likhet og brorskap» for alle arbeidere – ikke om Sylvi Listhaug / Fremskrittspartiet og deres arbeiderfiendtlige politikk.

 

Framover blir det fortsatt mange kamper å kjempe for fag- og arbeiderbevegelsen, blant annet følgende kamper:

  • Å beholde mest mulig av dagens rettigheter (arbeidstid, lønnsbetingelser, andre rettigheter nedfelt i dagens tariffavtaler, pensjon osv.) i arbeidslivet.
  • Trygt arbeidsliv for alle, med trygge og forutsigbare arbeidsforhold.
  • Utfordringer og trusler mot arbeidslivet framover blir blant annet omstillinger, globalisering, robotisering og digitalisering.
  • Unngå økt arbeidsledighet.
  • Redusere den sosiale dumpingen.
  • Holde globaliseringen noenlunde i sjakk.
  • Ikke la den markedsliberal offensiven – kapitalismen – få ta helt overhånd.
  • Bekjempe den verste økonomiske skjevfordelingen i samfunnet mellom fattig og rik.
  • Kjempe mot høyrepopulisme, høyreekstremisme, netthets og hatefulle ytringer.
  • Likhet/fellesskap.
  • Stoppe velferdsprofitører.
  • Unngå i størst mulig grad utflagging av produksjon og arbeidsplasser.
  • Kjempe mot mer bruk av midlertidig ansettelse – midlertidighet og “prosjekstillinger” – på bekostning av fast ansatte osv. Innebærer blant annet kampen mot bemanningsbyråer, ufrivillige deltidsstillinger og nulltimers-kontrakter.
  • Pensjon fra første krone og gode sykelønnsordninger + andre trygdeordninger.
  • Fagforeningenes og arbeidernes rolle er fortsatt viktig.
  • Viktig å hegne om: Arbeidsfolks rettigheter, kampen mot urettferdighet, solidaritet, fellesskap, fred og frihet.

Kamp- og festdagen 1. mai

Normalt sett blir politikken til SV for “ekstrem” for meg, men nå i forbindelse med 1. mai kom jeg over et innlegg som jeg i stor grad må si meg enig i:

Fra innlegget vil jeg trekke fram følgende, noe omskrevet og ramset opp stikkordsmessig:

  • 1. mai innebærer at vi: Feirer det fineste med Norge, som er sterke fellesskap og små forskjeller.
  • Også en kampdag, nå når det fineste med Norge er truet. Kjemper for å bevare det.

Tegn i tiden med dagens regjering:

  • Forskjellene øker, utryggheten i arbeidslivet øker, de rike får stadig mer av kaka mens vi andre henger etter, velferdsstaten bygges ned.
  • Det kommende valget kan bli en verdikamp for velferd.
  • Kjempe mot deltidsstillinger, motarbeide løsarbeidersamfunnet, spille på lag med arbeidsfolket og ikke med velferdsprofitørene og kyniske bemanningsbyråer.
  • En god ide kunne ha vært å forby innleie og hive bemanningsbyråene ut av norsk arbeidsliv.
  • Kjempe mot sosial dumping.

Det vedkommende ikke sier noe særlig om er kampen for å beholde innarbeidede trygde- og stønadsordninger (arbeidsledighetstrygd, uføre, pensjon, AAP, sykepenger osv.). Det finnes dem som faller på utsiden av arbeidslivet i kortere eller lengre tid, og å gi disse vanlige folkene levelige kår er viktig.

Jeg tenker at vi vanlige arbeidere må kunne tåle ca. dagens skatte- og avgiftstrykk, men jeg mener samtidig at de rike godt kan bidra MYE mer til fellesskapet og velferdsstaten. Jeg begynner å bli lei av alle de lettelser etc. som kommer de rike til gode, mens vi andre skal flås til skinnet. Globaliseringen har også sin pris som ikke må glemmes.

Til ettertanke dette her, ja. (Se ellers min regjeringskritikk-artikkel for mer info. om slike ting.)


Viktige kampsaker eller paroler i Oslo 1. mai 2019, noe forkortet:

  • Nei til økte forskjeller, budsjettkutt og velferdsprofitører
  • Styrk tariffavtalene
  • Rettferdig omstilling
  • Hele og faste stillinger
  • Forby bemanningsbransjen
  • Ja til folkestyre og faglige rettigheter – Ut av EØS
  • Boliger for alle
  • Stans ny kald krig – Forby atomvåpen
  • Anerkjenn Palestina – Boikott Israel
  • Bekjemp høyreekstremisme og hatefulle ytringer
  • Gjenreis AFP, snu pensjonsreformen og styrk folketrygden
  • Likelønn

Kilder: “Fagforbundet: Lad opp til 1. mai” og “LO Oslo: LO i Oslos paroler og politiske grunnlag for 1. mai 2019“. Mange gode poeng!

 

Bare for å få avklart dette: Selv er jeg medlem av en fagforening, men det er ikke en LO-organisasjon / forbund. Jeg har skrevet litt mer om dette i en tidligere artikkel med tittelen “Hva er vitsen med høyere utdannelse?“.

Personlig pleier jeg ikke å delta i markeringer av 1. mai. Likevel anser jeg dagen som historisk interessante for oss vanlige arbeidere. Det er også fortsatt grunn til å kjempe videre for våres rettigheter. Jeg anser rett og slett arbeidernes dag som en viktige dag, selv om jeg ikke bidrar aktivt i markeringen. Markeringen av 1. mai er og blir i årene framover faktisk viktigere enn noensinne!

Lenker:

(Første gang: Publisert: 28. apr 2017 @ 18:38. Senere re-publisert.)




Irriterende reklame

Reklameskilt

Nok et aldri så lite I-landsproblem: Irriterende og dårlig reklame, det være seg på TV, radio, nettet eller i papirformat (aviser eller egen reklame).

Jeg undres av og til om reklamebyråene og reklameskaperne har gått helt tomme for gode og kreative ideer. Det er etter mitt syn mange dårlige og irriterende reklamer og reklameinnslag. I en del tilfeller husker jeg ikke i det hele tatt hva det ble reklamert for, bare at det var en “teit” reklamesnutt. En del av reklamene gjentas også alt for ofte, og man blir møkka lei av å se reklamen gang på gang for uinteressante produkter.

Greit nok. Jeg kan ikke være i målgruppa for all reklame som sendes f. eks. på TV, men det må da være måten på hvor store doser med dårlig og uinteressant reklame man må se på. I en del tilfeller er reklamen så “frastøtende” at jeg legger det på minnet at det og det produktet skal jeg ALDRI kjøpe, pga. den elendige reklamen som ble presentert knyttet opp mot produktet. (Jeg kan f. eks. ramse opp mange mobiltelefonabonnementer eller mobilselskaper jeg ALDRI vil bli kunde av!)

Nå er både mange tjenester på TV, radio og på nettet reklamefinansiert. Det er reklameinntektene som gjør det mulig å holde hjulene i gang. En viss andel reklame må man akseptere, men det er greit hvis denne reklamen har en viss kvalitet. Irriterende og gjentakende reklamer gjør meg ikke positiv til det som tilbys.

Reklamen skal friste oss forbrukere til å kjøpe et produkt. Markedsførernes oppgave er å skape et behov som vi i utgangspunktet ikke har, eller eventuelt et behov som vi i utgangspunktet ikke visste at vi hadde. Reklamen skal gjøre oss interessert i produktet det reklameres for, og det store målet er jo at forbrukeren skal foreta en handel. Når en del av reklamen er direkte elendig er det slettes ikke sikkert at målet oppnås med reklamen eller PR-en (Public Relations). Markedsføring og reklame er enkelt og greit en kommunikasjonsprosess, hvor ikke alltid avsenderen treffer med sin valgte kommunikasjonsstrategi.

Reklamen som presenteres bør stå i stil med produktet eller tjenesten som selges. Dette er ikke alltid tilfelle. Hvis sammenhengen mellom produktet som tilbys og reklamen som presenteres er lav vil ikke kommunikasjonen overfor forbrukeren fungere. Uærlige reklamer gagner forhåpentligvis ikke salget av produktet som tilbys. Villedende reklame kan være et problem.

Noe av reklamen lover mye mer enn det den kan holde om produktene som det blir reklamert for. Spesielt innenfor kosthold, helse og kosmetikk loves det mange fine ting med begrenset sannhetsgestalt. Reklamen krydres ofte også med fine oppdiktede ord og begreper for å beskrive produktenes innhold og fantastiske egenskaper. Virkeligheten blir forfinet.

En ting jeg slettes ikke liker er reklame for (utenlandske) spillselskaper (poker, veddemål/betting, casino osv.) og lugubre kredittkort-/forbrukslån-selskaper. Slike reklamer er rett og slett totalt usmakelige, i og med at selskapene bak lever av å få folk til å miste kontrollen over sine penger.

Typisk er bruk av kjendiser i reklamen, og da blant annet for tvilsomme helseprodukter og spillselskaper. Blikkfanget med en kjendis i hovedrollen i en reklamefilm eller annen form for reklame kan fungere, men selv blir jeg noe irritert på at man må til med så simple triks for å få solgt et produkt. Jeg liker bedre reklamer hvor “vanlige” folk deltar.


Gamle reklameskilt, USA

Nei til reklame: Selv har jeg reservert meg mot reklame både via posten og via telefon. I hovedsak blir dette respektert, med noen få unntak. Alt i alt er ikke disse kanalene de største problemene når det gjelder reklame. Det som er litt mer irriterende er alle slags reklame-innstikk i aviser og blader jeg abonnerer på.

E-posten lever sitt eget liv med all sin søppelpost. Der kommer det innimellom en god del useriøse e-poster og tilbud for svært tvilsomme produkter og tjenester. Imidlertid blir relativt mye tolket som useriøs e-post av e-post-programmet, og jeg er kjapp med å slette det som havner i uønsket-mappa uten å bruke masse tid og energi på det.

Sosiale medier, nettsider og reklame er verdt noen ord. Der bedrives det reneste “forfølgelsesvanviddet” via “cookies” etc. Hvis man har søkt på et produkt en gang, kan man i lange tider etterpå bli plaget med reklame for dette produktet eller produktkategorien. I mellomtiden kan man for lengst ha handlet eller kjøpt produktet, eller forkastet det som uinteressant. Hvis det f. eks. er noen Ecco sko man har sett på og deretter bestilt, har det lite for seg å få reklame for samme produkt dagevis framover. Man trenger ikke mer enn det ene kjøpte skoparet!

YouTube sin reklame bør nevnes. Midt mellom barneprogrammer kan det plutselig komme skremmende “voksenreklame” som på ingen måter er egnet for barn. Det virker ikke som om YouTube har noen som helst kontroll med hva slags reklame som vises i forhold til innholdet som avspilles.

Innenfor TV benyttes både sponsing av sendinger/programmer og produktplassering. På denne måten blir reklamen mer skjult, men hensikten er selvsagt også her å påvirke oss som forbrukere. Det ønskes at salg og kjøp, dvs. omsetning, skal finne sted. Normalt sett har annonsørene en baktanke med å bruke penger på reklame, de driver normalt sett ikke med veldedighet. Det har også vært noen kritikkverdige tilfeller der det redaksjonelle og reklamen/annonseringen har vært sauset sammen til litt av en smørje uten klare skillelinjer.

TV-reklamene og reklamepausene kan være irriterende pga. sine avbrudd av programmer og ikke minst pga. den store mengden og den stadige repetisjonen av de samme dårlige reklamene. Det er også irriterende at volumet på lyd ofte økes i reklamepausene kontra i de vanlige TV-sendingene.

Enkelte rosabloggere har blitt kritisert for å blande sammen “redaksjonelle innlegg” og sponsede/reklamefinansierte omtaler/innlegg. Konkrete produktomtaler som er finansiert eller sponset av produsenten eller leverandøren blir ikke objektive omtaler, og når det ikke en gang opplyses om sponsingen blir det hele meget useriøst og kritikkverdig.

Ellers er vel mange nordmenn relativt lettlurte. Hvis det er snakk om salg og kampanjer lar vi oss fort lokke, selv om slettes ikke alle lokketilbud er så gode som de utgir seg for å være. Priser som vi tror er gode kan få oss til å ta kjappe kjøpsbeslutninger og la oss bli lokket av reklamen og tilbudene som presenteres.

Innenfor TV utdeles det hvert år en publikumspris for beste reklamefilm vist på de kommersielle TV-kanalene i Norge. Prisen kalles for “Gullfisken”. Det er publikum i form av TV-seere som stemmer fram sin favoritt, og det er en jury på forhold som har plukket fram de tolv nominerte reklamefilmene. Vinnerne pleier å være ok reklamefilmer, men det finnes mange dårlige reklamer som aldri blir nominert til “Gullfisken”.

Reklame er et nødvendig onde for å få finansiert alt fra radio, TV, nettsider og til aviser. Man har ikke annet valg enn å akseptere reklamen i seg selv, men det må være lov til å være litt kritisk til kvaliteten på en del av reklamen. Ikke all reklame er det noen grunn til å være stolt over. Enkelte reklamebyråer og reklameskapere leverer fra seg etter min mening en del små-dårlige sluttprodukter hvor grunntanken eller ideen + kreativiteten er heller fraværende eller dårlig.

PS! Denne bloggen er 100 % fri for reklamefinansiering og sponsing, jf. bloggens personvernerklæring.

Lenker:




Kjepphøye eiere av 4WD-biler

SUV med 4WD/AWD. Tilfeldigvis en BMW som illustrasjonsfoto.

Jeg har aldri hatt noe særlig sans for den gjennomsnittlige bileier av biler med firehjulsdrift (4WD, 4X4, AWD). Ofte er slike personer høye på seg selv, sin bilkjøring og ikke minst på alt det deres bil kan mestre av krevende situasjoner i trafikken. Det virker som om enkelte tror at firehjulstrekk løser alle tenkelige og utenkelige problemer.

Spesielt finnes det en del eiere av dyrere SUV-modeller som oppfører seg som om de er udødelige i trafikken. Med sin kvasse kjøring skaper de farlige trafikksituasjoner både for seg selv og andre medtrafikanter som de treffer på sin vei.

I forbindelse med dette temaet var det greit å få sannheten servert: Biler med firehjulstrekk har 20-30 % høyere risiko for ulykker på is og snø i forhold til bilene til oss “fattigfolk” med kun tohjulstrekk.

Fra en artikkel publisert av NRK Vestfold gjengir jeg følgende tre sitater:

  • – Det folk kanskje ikke er bevisste på, er at det er mye høyere risiko for utforkjøringsulykker på glatt føre med firehjulstrekk, sier fagsjef i NAF trafikktrening, Morten Fransrud.
  • En studie utført av det svenske forsikringsselskapet Folksam har en klar konklusjon; biler med firehjulstrekk har 20–30 prosent høyere risiko for ulykker på is og snø.
  • NAFs bilbergere opplever at firehjulstrekkere havner lenger ut i skauen enn tohjulstrekkere.

Vei og bil

PS! Det finnes også selvsagt fornuftige 4WD-eiere, som ikke bare er opptatt av å “brife” og å vise seg fram. F. eks. anser jeg det ikke akkurat som et statussymbol å eie en enklere Toyota, Subaru eller “Lada” (les: Suzuki) med firehjulstrekk. Tenker mer på eiere med dyrere biler slik som BMW, Mercedes, Volvo, Porsche, Audi osv.

Subaru, ja. Dette merket har tidligere hatt noen modeller hvor firehjulstrekk har vært det eneste positive (?) med hele bilen. Kjørekomfort og utstyr har blitt ofret for å få presset inn 4WD til en akseptabel pris.

Biler med firehjulstrekk er selvsagt ikke dårligere enn andre biler på glatta. Problemet er sjåførene og deres “hønsehjerner”. En del bedriver uvettig og uansvarlig kjøring (kjører for fort osv.) på glatta i den tro at 4WD (og andre elektronikk- og sikkerhetssystemer) redder samtlige situasjoner som måtte oppstå. Det svakeste leddet er nok en gang mennesket som sitter bak rattet og vedkommendes vurderinger og handlinger.

Selv kjører jeg bil med tohjulstrekk (forhjulsdrift) og piggfrie vinterdekk, og er godt fornøyd med denne kombinasjonen. Jeg ønsker meg ikke noen bil med firehjulstrekk. Jeg bor ikke slik til at jeg trenger det, og jeg har heller ingen hytte langt inne på fjellet. Dessuten innebærer 4WD enda mer mekanikk og elektronikk i bilen, og desto større muligheter for store regninger fra verkstedet når ting “klikker” eller går i stykker. Firehjulstrekk kan gi bedre framdrift spesielt oppover bakker, men det løser ikke problemene med glatte og sleipe veier og svinger som man kan gli ut av.

Nå er slike nymotens biler som de vi selv har utstyrt med masse teknologi som gjør det enklere enn noen gang å kjøre på glatte veier. Våre to biler har både blokkeringsfrie bremserm antispinnsystem og stabilitetskontroll. Eller for å bruke de tekniske begrepene: ABS (fra tysk: AntiBlockierSystem), TRC (TRaction Control System) og VSC (Vehicle Stability Control). Alle disse teknologiene gjør framkommeligheten betydelig bedre og tryggere enn i “gamle dager”, selv om våre biler kun drar på sine to forhjul.

Jeg betviler selvsagt ikke at framkommeligheten oppover såpeglatte bakker og på dårlige skogsveier blir bedre med trekk på alle fire hjulene kontra trekk på kun to. Imidlertid gir ikke firehjulstrekk gevinster på framkommeligheten og trafikksikkerheten nedover bakker eller bortover flate strekk med mange svinger. Når man også velger å kjøre råere pga. sin store tiltro til bilen kan det fort ende galt.

Lenker:




Radioteknologien DAB, et feilgrep?

Radio og DAB

Er Norges store satsing på kringkastingsteknologien DAB (Digital Audio Broadcasting) et massivt feilgrep? Det kan i hvert fall virke som om det er snakk om en dyr, dårlig og gammeldags teknologisatsing (lite framtidsrettet!) som gir oss kunder vel så mange problemer som fordeler.

FM-nettet er skrudd av, og det er DAB+ som gjelder. Det er neppe særlig realistisk å få reversert dette valget nå. Likevel er jeg fortsatt små-skeptisk til hele DAB-teknologien. Alt har blitt satset på en hest, dvs. på DAB, mens FM har blitt tatt ut av bruk til riksdekkende radiosendinger (kringkastingsplattform for radio via eteren).

Digitalisering er “in” i tiden, men når det gjelder DAB kom en eventuell overgang alt for seint. Andre og bedre teknologier har egentlig medført at DAB er utgått på dato allerede før det er fullinnført. Dessuten viser det seg vanskelig å få til fullgod dekning i et topografi komplisert land (fjorder, fjell, dalsøkk, vidder, tunneler, grisgrendt bebyggelse osv.) som Norge.

DAB er dyrt, dårlig og lite framtidsrettet, og noen få store aktører får prege og styre hele showet. Det er vel tilnærmet – på riksplan – et oligopol (ikke-fullkommen konkurranse) mellom aktørene Bauer Media Group, Nordic Entertainment Group (NENT Group) og NRK. Mindre lokalradioer har neppe økonomi (nytt senderutstyr, oppgradering av studioutstyr, konsesjon osv.) til å gå over til å sende via DAB (lokalradioblokka).

Spørsmålet jeg innledet med gir jeg vel neppe noe helt klart og tydelig svar på i fortsettelsen. Dette blir mer en artikkel hvor jeg undres over valget som har blitt foretatt her i landet av radioteknologi. Alt har blitt satset på en noe tvilsomme hest som heter DAB.

Innvendinger og drøftelser rundt DAB 📻

Dårlig DAB-dekning Flatraket

Noen stikkordsmessige innvendinger mot DAB:

  • Muligens en totalt meningsløs oppgradering, innføringen kommer alt for seint. DAB-teknologien var allerede gammeldags og avdanket teknologi da den ble innført.
  • Nettradio og strømming + podcasts er allerede oppfunnet, noe som på sikt gir lite behov for primitiv digitalradio.
  • Oppgraderingen har gitt nasjonen Norge en milliardregning. Disse pengene kunne ha vært benyttet på noe mer fornuftig, f. eks. utbygging av bredbånd og mobilnett i distrikts-Norge.
  • Å lage et nasjonalt enveis kringkastingsnett er gammeldags tankegang.
  • DAB er en (minst) 20 års gammel utdatert teknologi.
  • Mange forbrukere har måttet bytte ut alle sine radioapparater, og de har totalt sett brukt store pengesummer på kjøp av nye radioer/radioapparater for å kunne ta inn DAB-signalene/sendingene.
  • De som var tidlig ute med å få seg radioer som støttet DAB har gjerne måttet skifte ut radioene (lurt, ført bak lyset). Nå er det DAB+ som gjelder og ikke opprinnelig DAB.
  • Digitaliseringen har bidratt til at radio har mistet mange lyttere. (Lyttertallene stuper på radio for tiden, noe pga. digitaliseringen og noe pga. andre “ting i tiden”.)
  • En undersøkelse viser at lokalradiolyttingen har økt med 20 % fra 4. kvartal 2016 til 4. kvartal 2017. Samtidig har den totale radiolyttingen falt betraktelig, og spesielt NRK går en god del tilbake. Det digitale radioskiftet kan gis en del av skylda for denne endringen. Spesielt mange unge har kuttet ut radio.
  • Lyden på DAB er så som så. Man slipper “skurringen”, men lyden bærer preg av å være sterkt komprimert. På en kjøkkenradio kan lyden bli grei nok, men på et HiFi-anlegg av bedre type blir lydopplevelsen av DAB-signalene en heller pinlig affære. Med dårlig radiodekning er ikke “klippe-lydene” på DAB noe særlig å høre på. Den dårlige lydkvaliteten har ført til at enkelte hevder at forkortelsen DAB står for “Dårlig Audio Behandling”.
  • Norge er ganske så alene i klassen som har valgt å slukke FM-nettet helt. FM og DAB kunne ha levd side om side med hverandre som likeverdige riksdekkende systemer i mange år, men slik ble det ikke.
  • Heller ikke så veldig mange land i verden som har valgt å satse så stort på utbygging av DAB/DAB+ som Norge.
  • DAB gir dårlig reell dekning. De teoretiske dekningskartene (ren matematikk!) som er tegnet opp stemmer gjerne dårlig med virkeligheten. Opplevd dekningsgrad er langt lavere enn kartene viser. Spesielt her på vestlandet med fjorder, fjell og daler er det store lokale utfordringer.
  • Pga. frekvensene som benyttes (høyere frekvenser enn FM) blir rekkevidden lavere enn for FM, forutsatt samme antall sendere og tilsvarende sendereffekt.
  • Enkelte mener at Stortinget ble ført bak lyset av et overivrig NRK (mafiavirksomhet, konspirasjonsteori, korrupsjon eller sannhet?), som allerede hadde satset store penger på teknologien, når beslutningen om massiv videre satsing på DAB og slukking av FM ble tatt.
  • Innføringen av DAB kan hevdes å være en gigantisk tabbe. Stortinget ble ført bak lyset og stolte blindt på forsikringene fra NRK, Digitalradio Norge og Kulturdepartementet om at overgangen til DAB og vraking av FM ville tjene fellesskapets beste.
  • Forbrukerne blir tvunget over på ny teknologi som de strengt tatt ikke har etterspurt.
  • Å måtte kaste fullt brukbare FM-radioer er ikke direkte miljøvennlig heller, selv om mye av EE-avfallet som radioer representerer kan gjenvinnes. Det spørs også om hvor god holdbarheten er på alle de billige DAB-radioer som nå selges. Det kan bli en del bruk og kast.
  • Gamle radioer var jo bygget som de reneste møblene (god estetikk, pyntegjenstander), inkludert ekstremt god holdbarhet/levetid på radiodelen. Dagens plastskrammel fra Asia er neppe så holdbare enheter.
  • Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har uttrykt bekymring for at enheter i DAB-nettverket kan være sårbare for hackerangrep.
  • DAB-radioer er mer strømkrevende enn FM-radioer. Spesielt kan dette ha litt betydning for radioer som går på batterier, og hvor det støtt og stadig må kjøpes inn nye og kassere brukte batterier. DAB er muligens langt fra den beste teknologien for preppere (strømkrevende, kompleks teknologi, dekningsmessige utfordringer osv.).
  • DAB-radioer kan ta fyr og brenne, og dette kan selvsagt også påføre hus og bygninger store skader. Blant annet har det oppstått noen branner med Pinell Go radioer, men også andre merker og modeller kan være i faresonen pga. dårlig produktkvalitet/feilproduksjoner. Det er radioer med dårlige batterier (produksjonsfeil) som er utsatt for brann- og eksplosjonsfare.
  • Jeg har forstått det slik at det er noe vanskelig å finne gode hørselsvern med innebygd DAB-radio på markedet. Ofte spiser den innebygde DAB-radioen svært mye batteri (kort driftstid), og et annet problem er utfall av radiosignalene. I mange industribygg skal man ikke gå så veldig langt inn i bygningsmassen før radiosignalene er fraværende når det gjelder DAB.
  • Digitaliseringen (DABifiseringen) er i realiteten kroken på døra for en del nærradioer/lokalradioer. Store investeringer må til for å komme i gang med radiosendinger via DAB. (Nå har riktignok en del nærradioer/lokalradioer, utenom i de store byene, fått lov i noen år til å bruke FM til sine radiosendinger.)
  • LED-lyspærer/belysning kan i enkelte tilfeller “slå ut” mottak av DAB-signaler. Elektrisk støy generelt kan fort “ødelegge” DAB-signalene, noe som ikke var et så stort problem med FM.

DAB=Dead Audio Broadcasting

Og momentlista fortsetter:

  • Tvangsinnføring og overgang fra FM til DAB ble i sin tid igangsatt, uten å gi folket valgfriheten til å velge mellom FM og DAB. Begge systemer kunne ha levd side ved side av hverandre.
  • Norge går sine egne veier. Vi satser i vei uten å se på hva andre land beslutter, og uten å høre på kritikk og innvendinger.
  • mobiltelefoner på markedet med DAB-støtte innebygd.
  • I bil i bevegelse er nettradio via mobilnettet lite aktuelt pr. nå. Dekningshull i mobilnettet, fort oppbrukte datakvoter og ikke muligheter for mottak av aktuelle trafikkmeldinger gjør nettradio lite egnet som erstatter til gammeldags bilradio. Beklageligvis…
  • Det kan bli dyrt og komplisert å få på plass DAB-radioer (adaptere eller bytting av radio) i biler.
  • Mange tunneler har heller ikke fått DAB-dekning.
  • Ifølge NAF er det bare et fåtall av dagens DAB-adaptere til bil som støtter trafikkmeldinger og avbryter andre sendinger ved behov. Dessuten har en god del biler ikke DAB-utstyr, og spesielt mange turister har biler som ikke er i stand til å kunne ta inn slike meldinger.
  • Det blir en del “teknisk” dill, kabel-spagetti og økt teknologisk kompleksitet hvis FM-radioen skal “gjenbrukes” med ettermontering av adapter eller ekstrabokser (eksterne) i tillegg til opprinnelig radio. Dette gjelder både for bruk av radio i bil og hus.
  • Yrkessjåfører (lastebilsjåfører) frykter for liv og helse pga. manglende DAB-dekning. De går glipp av viktige trafikkmeldinger, noe som kan innebære en relativt stor sikkerhetsrisiko. Det er liten støtte hente hos NRK, da sjef for radiodistribusjon, Petter Hox, skylder på feilmontering av antenner.
  • Tyfonene til Sivilforsvaret benyttes av og til i testformål til å sende ut lydsignalet som betyr: “Viktig melding – lytt på radio”. Disse sirenene vil også bli benyttet i en “skarp” krisesituasjon, og dette kan gi noen utfordringer. Etter omlegging til DAB er det ikke alle som har lett tilgang på en egnet radio. F. eks. har jeg selv en bil uten støtte for DAB, hvor jeg ikke er så særlig interessert i bruke masse penger på å få ettermontert slikt utstyr. (Nå vurderes innbyggervarsling pr. SMS som et supplement, og sannsynligvis vil nødvendig informasjon også være tilgjengelig via nettet.)
  • Sivilforsvarets varslingsanlegg/lydgivere (tyfonene, populært kalt flyalarmen) var avhengige av signaler via FM-nettet for å bli utløst. Nå har dette blitt lagt om til å skje via nødnettet. Nødnettet har forresten vist seg å være annet enn robust (jf. ekstremvær på Sørlandet med strømkutt), men dette er på utsiden av denne artikkelens tema.
  • DAB er lite egnet når det gjelder beredskap og krisesituasjoner. Mange DAB-radioer støtter ikke batteridrift, og det er også grunn til å stille spørsmål om sendernettet er robust nok. Også en del sendere kan ramle ut pga. strømmangel i en krisesituasjon (ekstremvær eller andre naturkatastrofer), eller få tilføringen av signaler kuttet.
  • Angående krisesituasjoner, varsling og beredskap: Ifølge DSB sin befolkningsundersøkelse om husholdningens egenberedskap januar 2018 (side 22) er det kun 44 % av husstandene som har tilgang på DAB-radio med batteridrift.
  • Mange som har hytter på fjellet (“påskehytter” på “påskefjellet”) har fraværende eller dårlig DAB-dekning.
  • Litt av et PR-apparat benyttes for å gjøre et forsøk på å overbevise aktuelle parter om at digitaliseringen har vært vellykket. En alt for rosenrød “sannhet” med tildels uriktig informasjon har blitt presentert av de ulike DAB-lobbyistene.
  • Det er noe betenkelig at en propagandaorganisasjon slik som Digitalradio Norge AS (radio.no) må til for å “selge inn” DAB til landets befolkning.
  • Prosjektorganisasjonen Digitalradio Norge legges ned våren 2018. De har frontet DAB gjennom PR-stunt, bidratt til å få stengt ned riksdekkende FM, foretatt overgangen til DAB, generelt gjort en heller dårlig/middelmådig jobb og trykket det hele ned over hodene til folket mot deres vilje. Jobben har nok kostet oss innbyggere mange penger.
  • Digitalradio Norge AS har “gjenoppstått” (august 2018), denne gangen under navnet Norsk Radio AS. I motsetning til tidligere er hovedfokuset rettet mot nettradio (digitale lytteplattformer som strømming og smarthøyttalere). Muligens en innrømmelse av at overgangen til DAB ikke har vært helt suksessfull? Norsk Radio AS eies av NRK, P4-gruppen og Bauer Media. Daglig leder: Ole Jørgen Torvmark, tidligere leder av Digitalradio Norge AS.
  • DAB-monopol/duopol: MTG (P4) og Bauer Media (Radio Norge) har sikret seg all kapasitet i det kommersielle riksdekkende nettet fram til 2032. I tillegg til de to kommersielle har man allmennkringkasteren NRK da, slik at man får tilnærmet markedsformen oligopol. Det blir ingen “plass” til (slipper ikke til!) andre riksdekkende aktører enn disse tre.
  • Det lovede mangfoldet av spennende radiokanaler med ulike profiler og målgrupper har det vel blitt så som så med…
  • Det kan med god grunn hevdes at NRK, P4 og Radio Norge la premissene for og dikterte innføringen av DAB. Politikerne var ikke kritiske nok og tilstrekkelig orienterte, og hele prosessen rundt DAB-innføringen var for lukket.
  • De to kommersielle aktørene med sine 16 reklamebaserte radiokanaler fikk for eksklusive avtaler. Gjennom avtale med Telenor-selskapet Norkring (drifter sendernettet) kontrollerer P4 og Radio Norge nettet frem til 2032.
  • Kun såkalte nisjeradioer drevet av ideelle organisasjoner har lov til å sende på FM i de største byene. Hensikten er å beskytte P4 og Radio Norge mot konkurranse. For mye og for mange gode lokalradiostasjoner via FM kunne jo – fysj og fy – ha undergravd og forsinket omleggingen fra FM til DAB blant folk flest. DAB er jo “guden” som må dyrkes og beskyttes!
  • Gjennom år 2017 ble hele det nasjonale FM-nettet gradvis slått av.
  • Pr. juli 2018 viser statistikken 400.000 færre radiolyttere enn for to år siden.
  • Standardmetoden til Digitalradio Norge er visstnok å skylde på dårlig radioapparat og/eller dårlig antenne. Løsningen på tilnærmet alle DAB-problemer er en bedre radio og gjerne en ekstern “monster”-antenne. Imidlertid er det vel bare et fåtall av DAB-radioene som selges som kan utstyres med ekstern antenne. Dekningen og dekningskartene er det jo aldri noen feil/mangler med…

NRK-svada

 

Nok en bolk med kritikk mot DAB:

  • Det er tåpelig at man prøver å fordumme radiolytterne/kundene. Det kommer tilnærmet aldri noen innrømmelser om dekningsproblemer. Ofte skyldes det på kunden og at det er kundens feil, hvor vedkommende beskyldes for å ha feilmontert antennen, har feil type antenne eller i besittelse av dårlig radioapparat. Til og med i biler med bra radioutstyr og DAB-radio og antenne montert fra fabrikk sliter man med problemer med å oppnå stabil mottaking av DAB-signaler.
  • Ifølge spørreundersøkelse foretatt mot slutten mot slutten av år 2017 er 56 % misfornøyde med omleggingen til DAB.
  • Den store omleggingen fra FM til DAB har enkelt og greit medført at en god del av landets befolkning har sluttet å høre på tradisjonell radio og radiosendinger. Annen underholdning og journalistikk har overtatt den rollen radioen hadde. Tidligere radiolyttere har sannsynligvis for alltid gått tapt, og tiden vil neppe lege alle sår for å bringe radioen tilbake til tidligere tiders storhet.
  • Radiolytting uke 27/2018 (PPM-lyttertall): Ifølge Kantar TNS 51,2 % radiolytting. Dette er både historisk lavt og suverent dårligst i Europa. Omleggingen til DAB må ta deler av skylda.
  • Det kan med god grunn hevdes: Innføringen av DAB har bidratt til utradering av radioen som kulturformidler.
  • Enkelte som ikke liker DAB anbefaler oss radiolyttere til å høre på lokalradioene/nærradioene som er igjen på FM-nettet. Imidlertid bor ikke alle av oss slik til at det er mulig å få inn noe som helst via FM. Slettes ikke alle steder i distrikts-Norge har små lokalradioer/nærradiostasjoner.
  • DAB-teknologien er nok best egnet i byer og kan se ut til å fungere svært dårlig på landsbygda.
  • Leste en plass at en DAB-sender bruker ca. 10 ganger mer strøm enn en FM-sender, og at det trenges ca. 6 ganger flere DAB-sendere enn FM-sendere for å få samme dekningsgrad. Dette kan neppe være lett å forsvare verken miljømessig eller økonomisk.
  • Innbyggervarsling er en utfordring da mange ikke har DAB-radioer eller har sluttet å høre på radio. En enda større utfordring er å få ut varsling/advarsler til turister (besøkende) når det er fare for f. eks. ekstremvær eller naturkatastrofer. I og med at DAB har blitt et nesten-særnorsk fenomen er det mange besøkende som ikke kan ta inn radiosignaler (pga. manglende mottakerutstyr) sendt ut via DAB.
  • En god del sentrale politikere og andre radiointeresserte krever at FM-nettet blir åpnet opp igjen for riksdekkende radio. En utfordring er at deler av FM-nettet (senderne, kun et mindretall) har blitt demontert og sendt til Malawi (Afrika) for gjenbruk.
  • Det ble i sin tid påstått at det var for dyrt å vedlikeholde FM-nettet, og at nettet hadde for lav kapasitet til at det var hensiktsmessig å kunne videreføre driften.
  • Senderne blir/ble eid av det statlige selskapet Norkring AS, men selv statlig eie gir angivelig ikke Stortinget og Regjeringen “nok makt” til eventuelt å pålegge Norkring til å sette FM-senderne i drift igjen.
  • Radioprofilen H. C. Andersen (Hans Christian Andersen) har gjort god butikk på overgangen til DAB. Via firmaet Sahaga AS og Radiobutikken.no har han solgt radioer i bøtter og spann av merkene POP (eget merke) og Revo. En annen stor aktør som har tjent bra på DAB-overgangen er TT Micro AS med merkenavnene TinyAudio og Pinell.
  • DAB-nettet kan i perioder bli gjort utilgjengelig av NATO. NATO ønsker nemlig både i øvelsessammenhenger og i eventuelle krigssituasjoner å bruke de samme frekvensene (225/230 – 240 MHz) som DAB-sendinger benytter seg av. Problemstillingen er kjent for både Nkom (Nasjonal kommunikasjonsmyndighet) og Forsvaret.
  • Ufattelig hvor strenge reglene skal være for oppstart av og formidling av radio via eteren, og da spesielt for lokalradioer som fortsatt ønsker å bruke FM. NKOM (og delvis Medietilsynet) ser ut til å regulere dette med jernhånd. Via nettradio, podcaster, vlogger og strømming på den annen side er det jo tilnærmet ingen reguleringer / begrensninger.

FrP og DAB:

  • Normalt sett er jeg i liten grad enig med FrP sin politikk, men i DAB/FM-saken slår de til med mye fornuftig.
  • På FrP sitt landsmøte i slutten av april 2018 ble blant annet følgende nevnt, fritt gjengitt etter artikkel i Tønsbergs Blad:
    • DAB er et feilspor, DAB er en stor tabbe.
    • Partiet vil ha en FM-liberalisering (oppheve forbudet mot å videresende og samsende i FM-nettet, la lokalradioene forbli der).
    • Videre sendinger på FM kan bidra til større mediemangfold, og kan gjøre det mulig for lokalradioene til å eksistere videre.
    • Ut fra beredskapshensyn bør også FM bestå.
  • I tillegg til Fremskrittspartiet har også Senterpartiet (Sp) engasjert seg i saken, med krav om gjenåpning av det riksdekkende FM-nettet.
  • Men: Alt i alt ser det ut for at disse forsøkene på bevare FM mer eller mindre har kokt ut i kål.


Ser jeg noen fordeler med DAB? Tja. Tjo. Noen få skal jeg vel klare å få ramset opp:

  • Tilgang på flere kanaler enn det FM gav folk flest.
  • “Stort” utvalg av radiokanaler over hele landet, og ikke bare i sentrale strøk.
  • Litt mer informasjon i displayet enn gamle FM-radioer gav. (RDS løste delvis dette problemet i FM-tiden.)
  • Lyd uten “skurring” (slipper FM-skurrende interferens-lyd).
  • I teorien skal DAB-dekningen være god. (Men dette er absolutt en sannhet med modifikasjoner, jf. blant annet mine egne erfaringer.)
  • Ganske mange fine, fancy og fargerike radioapparater er å få kjøpt i butikkene.
  • Til tross for alt negativt som kan sies om DAB bidro salget av DAB-radioer til salgsrekord for elektronikk i år 2017. 
  • Det finnes vel liten grunn til å være redd for strålingen (elektromagnetisk) fra DAB. Mobiltelefoner, trådløse nett, strømmålere etc. stråler nok betydelig mer.
  • DAB-innføringen har gitt firmaet Paneda, som holder til i min bostedskommune Selje, en god del oppdrag. De leverer blant annet DAB-løsninger til tunneler for nødkommunikasjon ved ulykker etc.

Jeg har selv vært i kontakt med Digitalradio Norge, som eies av NRK og P4-gruppen og driver nettstedet https://radio.no/. Det sitter langt inne hos dem å innrømme svakheter med DAB-systemet. Det skyldes på dårlige radioapparater eller dårlige antenner. Tydeligvis har NRK bedre dekning enn de kommersielle radiokanalene (konsesjonsvilkår), og hos nevnte aktør er de mest opptatt av å “måle” de aller beste oppnåelige resultater for NRK-dekningen enn å se på totalbildet. Selv er jeg lite interessert i NRK-dekningen, da det er andre kanaler jeg ønsker å lytte til.

“Erfaringene så langt levner ingen tvil om at slukkingen av FM-nettet og innføringen av DAB er en tragedie for det norske folk.”

Åslaug Sem-Jacobsen, stortingsrepresentant og kulturpolitisk talsperson for Senterpartiet. Kilde: Driva: Vi svikter ikke Radio-Norge!.

 

Februar 2018: Radio.no anser nå sin misjon (DAB-hjelpetjenesten) for fullført og avsluttet ifølge det jeg leser på deres Facebook-side. Igjen står man med et ferdig utbygd radiosendenett, som har store svakheter og mangler. Misnøyen med DAB vil neppe avta i den nærmeste framtid blant landets radiolyttere.

Selv er jeg “menig” medlem av Facebook-gruppa “Nei til tvangsinnføring av DAB!!”:

Nei til tvangsinnføring av DAB!!

 

Pr. september 2019 har denne gruppa ca. 8.670 medlemmer. Til tider er gruppa litt vel militant mot DAB, og gruppa kan til tider være noe vel ekstrem og svartmalende hvor ingenting med DAB er brukbart. Selv har jeg nok et noe mer ambivalent forhold til teknologien, da jeg tross alt har valgt å ta DAB i bruk. Hovedmålet til gruppa er vel å få frigitt FM-båndet (gjeninnført) til relativt fritt bruk, både til formidling av nærradio og riksradio.

 

Mine egne (“bitre”) DAB-erfaringer

Pr. dags dato eier jeg totalt fem radioer i stand til å motta DAB:

  • 2 stk. klokkeradioer på soverom i huset til vekking/alarm-formål.
  • 1 stk. Pinell Supersound II radio på kjøkkenet, som også støtter strømming av nettradio i tillegg til DAB+ (og FM som er tyst nå).
  • 1 stk. original bilradio i vår Toyota Auris bil.
  • 1 stk. POP! DAB+/FM-radio på mitt kontor på jobb (Måløy).

Privat i eget hus på Flatraket må radioene befinne seg i umiddelbar nærhet av vinduene for å få middels god (til dårlig) DAB-dekning. Litt inni rommene blir signalene svake eller helt fraværende, og da spesielt på de kommersielle radiokanalene. Jeg liker å høre på enten P4 eller P6 Rock.

Oppdatering høsten 2018: Jeg hørte rykter om bedring i DAB-dekningen på Flatraket, og dette stemmer faktisk. Men kun for NRK-kanalene! På verste tenkelige sted i huset (kjelleren, inni en bod) er det god dekning nå:

God DAB-dekning NRK, Flatraket

God DAB-dekning NRK, Flatraket

Når det gjelder de kommersielle kanalene er situasjonen like begredelig som tidligere, til og med på gode steder i nærheten av vinduene:

Fortsatt dårlig DAB-dekning kommersielle kanaler

Fortsatt dårlig DAB-dekning kommersielle kanaler

Det samme med halvdårlig dekning er tilfellet på jobb i Måløy. DAB-radioen står nå i vinduet/vinduskarmen, og der fungerer den bra. En halv meter inn i rommet er alt som skal til før DAB-signalene dropper helt ut. Får ikke akkurat selv bestemme plasseringen av radioen på jobb eller privat, da det er dekningen som bestemmer hvor radioene skal stå.

DAB-radioen på jobb

DAB-radioen på jobb. Fungerer ok så lenge den får stå i vinduet.

Både klokkeradioene og de “stasjonære” radioene er ikke akkurat bygget som hi-fi-anlegg i utgangspunktet. Radioene klarer ikke å “røpe” hvor dårlig lyden er i DAB-sendingene her i landet pga. hard komprimering.

I bilen er dekningen også høyst varierende. Noen steder går det bra, men flere steder på veien fra Flatraket til Måløy ramler DAB-signalet ut.

Vår bil nummer 2 (Toyota Aygo) har ikke DAB-radio (kun FM), og jeg er lite villig til å bruke (masse) penger på å få dette på plass. Her bruker jeg bilradioen (forsterkeren) og blåtann (bluetooth) til å få strømmet Spotify-musikk fra mobilen. Spotify benyttes i frakoblet modus (ikke koblet mot nettet).

Sommeren 2018 tok jeg ferja mellom Anda og Lote (Sogn og Fjordane, i nærheten av Nordfjordeid og Sandane) tilfeldigvis med bilradioen på og innstilt på en av NRK sine DAB-kanaler. Plutselig ble sendingen avbrutt av en trafikkmelding fra Trøndelag. Det viste seg at radioen tok inn region 6 Trøndelag og Møre og Romsdal i stedet for region 4 Hordaland og Sogn og Fjordane.

Riktignok er det neppe så mye mer enn 10 km i luftlinje til fylkesgrensa, men likevel ble jeg noe forbauset over teknologiens svakheter når det gjelder regionsvalg. Terreng, fjorder og fjell (topografien) burde absolutt ha ført til at radioen valgte rett region. Ikke en gang på slike banale ting kan man stole på DAB-teknologien. (For ordens skyld: Fabrikkmontert DAB-radio + antenne i en Toyota Auris fra 2018.)

Jeg er fullt klar over at jeg bor i grisgrendte strøk med en utfordrende topografi. Fjorder, fjell, dalsøkk, massive bygninger og vegetasjon stopper effektivt de digitale radiosignalene. Likevel er jeg skuffet over at det ikke har blitt gjort mer for å få bedre dekning gjennom montering av flere sendere på strategisk smarte steder. Både turister og fastboende kunne ha hatt god nytte av en bedre DAB-dekning.

Faktisk har vi både fiberbredbånd og grei 4G-støtte på Flatraket. Gode radiosignaler er det verre med.

Selv om dekningen hadde vært bra blir ikke DAB HiFi med topp lydopplevelse. Min kjøkkenradio sier følgende om signalene som sendes:

  • P4 Radio Hele Norge: Kodek MP2, bitrate 128 kbps, joint stereo.
  • NRK P1 Sogn & Fjordane: Kodek AAC, bitrate 80 kbps, stereo.

Ikke spesielt imponerende spesifikasjoner! Lav bitrate og bruk av kodek som komprimerer lyden og fjerner detaljer fra lydstrømmen. Spesielt bruken av det gamle og smådårlige MP2 er skuffende. Helt tydelig at DAB+ bruker gamle teknologiske løsninger.

Det finnes en del anti-DAB personer som ikke vil ha noe som helst å gjøre med DAB, og som ikke en gang vil ta i teknologien med ildtang. Selv er jeg ikke så anti-DAB at jeg for enhver pris må styre unna alt som har med DAB å gjøre. Jeg hører på DAB-radio rett som det er. Likevel er jeg ikke akkurat imponert over teknologien, mulighetene, lyden og framskrittene fra FM til DAB.

Så: Mine erfaringer med DAB er ambivalente. Fint når det virker, men dårlig dekning er et forholdsvis stort problem.

For ordens skyld innrømmer Radio.no at de har oppdaget noen utfordringer med dekningen her på Flatraket:

Radio.no bekrefter delvis problemer (09.01.18).

Februar 2018 ble det meldt at Digitalradio Norge skulle på turné i Sogn og Fjordane  for å sjekke at DAB-dekningen er så god som den skal være. De skulle innom Selje kommune og forhåpentligvis også Flatraket. Det er lenge siden februar 2018 nå, og ingen forbedringer har litt notert og jeg har vel heller ikke lest noe offisielt om hva de kom fram til.

Konklusjonen av runden ble nok nok at dekningen er bra slik som den er (sikkert målt i fra bil med en kjempeantenne), og at eventuelle problemer skyldes dårlig radioapparat eller for dårlig antenne. Så sitter man i praksis igjen som kunde med høyst dårlig radiodekning på DAB som ingen vil ta ansvar for og som ingen ansvarlige innrømmer er et problem.

Utendørsdekningen er muligens tilfredsstillende her på Flatraket, men jeg kan skam men ikke sitte ute på altanen året rundt i all slags vær for å kunne høre på radio!

 

Det er en liten sannhet med modifikasjoner at FM-nettet er helt slukket. De riksdekkende radiokanalene er borte fra FM-båndet, men en del nærradioer/lokalradioer (mindre, ikke-kommersielle) har konsesjon til å sende på FM en stund til (men ikke i storbyene!). De aller fleste av landets gjenværende lokalradioer har konsesjon til å fortsette sine FM-sendinger fram til 2022. Hva som skjer etter 2022 vites ikke helt sikkert.

Per Morten Hoff: Om DAB. Fra Facebook-gruppa “Nei til tvangsinnføring av DAB!!”.

 

Medietilsynet ønsker å la lokalradioene fortsette på FM fram til 31.12.2026. Imidlertid foreslås det et reklameforbud for ikke-kommersielle lokalradioer i storbyene (Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger), som nok kan bety kroken på døra for enkelte av storbystasjonene. Fortsatt virker det som om man vil favoriserer kommersielle utenlandske DAB-selskaper og gi dem monopol / duopol.

Regjeringen lyver om DAB:

Regjeringen lyver om DAB

Regjeringen lyver om DAB. Kilde: Facebook-gruppen “Nei til tvangsinnføring av DAB!!”.

 

Hele den offisielle artikkelen: Regjeringen.no: Dette betyr DAB for deg

DAB minner på mange måter om telefoniteknologiens ISDN (Integrated Services Digital Network). Det var i sin tid masse snakk og “hype” rundt ISDN, men da teknologien endelig kom i allmenn bruk var den allerede gammeldags og avleggs med lav kapasitet osv.

Det gikk den veien høna sparker med radiolyttingen i 2018:

Radiolyttingen på bunnivå 2018

Radiolyttingen på bunnivå 2018

 

DAB er som kjent forkortelsen for Digital Audio Broadcasting. Jeg registrerer at enkelte motstandere mot tvangsinnføringen av teknologien prøver å være vittige med å skifte ut Digital med Dead slik at DAB blir Dead Audio Broadcasting, eventuelt Dårlig Audio Broadcasting. Noen snur også om på bokstavene i forkortelsen slik at DAB blir til BAD, eller hevder at DAB står for Dead And Buried”Muligens litt sannhet i dette da.

En naturlig konklusjon kan være: DAB er en fadese med alle sine begrensninger og svakheter. Lobbyvirksomheten, kameraderiet og “maktbruken” som lå bak innføringen er også muligens kanskje noe tvilsomme.

De tre store radiokjedene som deler DAB-markedet mellom seg

De tre store “radiokjedene” (oligopol) som deler DAB-markedet mellom seg er:

  • NRK Radio. Kanaler: NRK P1, NRK P1+, NRK P2, NRK P3, NRK P13, NRK MP3, NRK Alltid nyheter, NRK Radio Super, NRK Klassisk, NRK Sápmi, NRK Jazz, NRK Folkemusikk og NRK Sport. Også distriktssendinger (regionale). Eier: Norsk rikskringkasting AS, et norsk statseid kringkastingsselskap, lisensfinansiert allmennkringkaster. Web: https://radio.nrk.no/
  • P4-gruppen. Kanaler: P4 Radio Hele Norge (Lyden av Norge), P5 Hits, P6 Rock, P7 Klem, P8 Pop, P9 Retro, P10 Country, NRJ Norge (og P5 Bergen, Bandit Rock Non Stop). Eies av Nordic Entertainment Group (NENT Group), som igjen er en del av Modern Times Group MTG AB. Internasjonalt mediekonsern med hovedbase i Sverige. Web: https://www.p4.no/ og https://www.nentgroup.com/
  • Radio Norge. Kanaler: Radio Norge, Radio 1, Radio Rock, Radio Topp 40, Radio Vinyl, Radio Norsk Pop, P24-7 MIX og Radio KISS. Eies av Bauer Media. Bauer Media Group er et tysk mediekonsern. Web: https://radioplay.no/radio-norge/ og https://www.bauermedia.no/

De store kommersielle radioselskapene / riksradioene i  Norge sliter visstnok noe nå i 2019 med inntjeningen, pga. sviktende marked for radioreklame.

 

Hvorfor gidder jeg? Nei, si det. I det daglige bruker jeg vel Spotify mer enn radio. Likevel synes jeg radio er ganske ok både i bil, på jobb og for å få med seg litt nyheter under frokost tidlig morgen før jobb. Litt gammeldags er jeg jo tross alt.

Hentet (“lånt”) fra den offentlige Facebook-gruppa “Nei til tvangsinnføring av DAB!!” pr. 30.05.2019:

DAB-innføringen og korrupsjon.

 

I andre siviliserte land er det mange nasjonale / riksdekkende (og regiondekkende) radiokanaler å høre på via FM-båndet. I Norge har noen “smartinger” funnet ut at dette skal være forbudt. Uforståelig valg og politikk (helt molbo) sett med mine øyne. Det er helt OK at DAB kom som et tillegg eller alternativ, men DAB kunne ha levd side om side med gode gamle FM.

Under innføringen av DAB ble det snakket fint om at man kunne få plass til flere radiokanaler, og muligheter for å sikre større mangfold og ulike programprofiler. I praksis var vel dette i hovedsak kun pisspreik. Vi har fått flere nye kanaler som i hovedsak spiller repeterende musikk – riktignok innenfor litt ulike musikksjangere – men redaksjonelt og innholdsmessig er det liten grunn til å skryte av kvaliteten på de nye radiokanalene. Kun tre store aktører har forsynt seg av hele DAB-kaka og delt den “broderlig” mellom seg.

I studietiden for ørten år siden var radio ganske kult. Var med som frivillig radioteknikker og delvis programleder i den kristne nærradioen/lokalradioen Filadelfia Radio, Hønefoss, FM 103,5 MHz. For lengst nedlagt stasjon. I yngre år – ungdomstiden – var jeg også aktiv med radio DXing hvor det ble lyttet til fremmede radiostasjoner på både kortbølge, mellombølge og langbølge, og i noen få tilfeller via FM. Lytterrapporter ble skrevet og QSL-kort/hilsener ble mottatt. Var i noen år medlem av DX-Listeners’ Club (DXLC). Jeg har lyttet til både Radio Luxembourg og Radio Caroline (piratradiostasjon i Den engelske kanal) via mellombølge.

Radio er og blir gammeldags, og den store satsingen på digitalisering (DAB+) av radio kommer lovlig sent. Det meste er nå tilgjengelig via nettet som nettradio, strømming, podcasting osv. Mange har permanent endret sine lyttervaner, og å reversere dette er neppe mulig. Likevel er jeg så gammeldags at jeg kan finne på å lytte litt på radio innimellom. I den forbindelse har vel ikke DAB-teknologien imponert meg noe nevneverdig så langt.

Lenker:




Ja til folkekirken!

Ja til folkekirken! (Jeg ❤️ folkekirken!)

Jeg vil med dette presentere min støtteerklæring overfor folkekirken, dvs. Den norske kirke. Kirka har sine feil og mangler, men likevel er det her jeg tross alt best passer inn og her jeg føler meg mest hjemme “åndelig” sett.

For tiden er det mange kritikere av kirken. Kirken beskyldes for blant annet vranglære pga. sitt dåpssyn med barnedåp, sitt syn på abort hvor de ikke er (total)motstandere mot dette, ekteskapssynet hvor homofile nå kan vies, sitt “mangelfulle” Israel-syn, feiringen av Luther m. m. Prestene er visstnok blasfemiske og spotter Gud, og det påstås at kirka er frafallskirken (folkekirkens forfall), og den liberale teologien har fått for mye plass.

Ja, jeg har også enkelte saker og ting som jeg ikke er enig med kirken i. Til tross for dette er likevel kirken det mest fornuftige valget for meg og min situasjon.

Kirkebygg

Av positive sider ved kirka vil jeg trekke fram følgende forhold:

  • Rom for både tro og TVIL.
  • Stor takhøyde og romslige rammer.
  • Lov til å være seg selv med sine svakheter og styrker uten å måtte påta seg en bestemt rolle eller maske.
  • Plass for kritiske kristne som meg.
  • Alle må ikke være A4-mennesker og passe inn i en trang ramme/firkant for å tilhøre kirka.
  • Ikke fullt så mye meningsløse menneskebud, regler og dømming som i mange frimenigheter og mørkemannsbedehus.
  • Slipper å være karismatisk anlagt for å passe inn.
  • Kan få lov til å være en forholdsvis anonym deltaker (introvert) i gudstjenestene.
  • Forholdsvis demokratisk oppbygd og med relativt stor grad av likestilling.
  • Balansert budskap og teologi hvor det er plass for nåden og kjærligheten i forkynnelsen, og hvor Jesus er til stede.

Jeg finner verken konservativ kristendom eller ekstrem karismatikk som balansert forkynnelse. Til syvende og sist synes jeg de to leirene der har mer likheter enn ulikheter når det gjelder teologi. Dømmende og belærende forkynnelse begge deler.

Jeg har tidligere presentert masse ankepunkter og negative sider med kirken, hvor jeg her og nå kan gjenta følgende:

  • For mye byråkrati.
  • Traust, kjedelig og til tider meningsløs liturgi.
  • Håpløse sang og musikk, og da spesielt kirkeorgelet.
  • Lite inspirerende prester.
  • Maktinstitusjon (“autoritetsstiger”) og bruk av hersketeknikker med litt for mye makt til prestestanden (de geistlige).

Jeg er absolutt ikke enig i alt kirke vedtar og står form. Spesielt for noen år siden var jeg ganske så kritisk til kirka, og da på et tidspunkt før “alle andre” begynte å kritisere den. Kritikken som jeg blant annet har framsatt i artikkel “Protest mot enkelte former for kristendom”, underpunktet “Angående Den norske kirke” står jeg vel den dag i dag hovedsaklig inne for. Likevel mener jeg at de positive sidene ved folkekirken tross alt oppveier de negative sidene sett med mine øyne.

Nok en gang tar jeg fram denne modellen:

Menigheten og meg

Jeg oppfatter meg selv som en mangekantet person. Jeg passer ikke rett inn i en trang firkantet menighet som har lav takhøyde, og hvor det er mange menneskeregler og bud med dømming av annerledestenkende. For å ikke få min personlighet helt “kvelt” trenger jeg en menighet eller forsamling med forholdsvis fleksible or romslige rammer. I det store bildet er det folkekirken som gir størst trivsel og vekstvilkår + utviklingsmuligheter for en person som meg.

Mørke skyer i horisonten for folkekirkens framtid

Jeg er noe skeptisk og redd for kirkens utvikling og framtid. Noen momenter rundt dette:

  • Noe redd for at det viktigst blir å holde fast på gamle rutiner, riter, ritualer, tradisjoner, kirkebygg, liturgi, høyttravende kirkemusikk, maktstrukturer og fast uttrykksformer. Dvs. en noe vel “firkantet” tilnærming dårlig tilpasset “det moderne mennesket” og det “kirkefremmede mennesket”.
  • Det kan bli liten plass til fornyelse, modernisering, spontanitet, lokale tilpasninger og til levende og ekte tro.
  • Selv om jeg kan oppfattes som liberal på noen områder (homofili, abort, samliv, bokstavtroskap og nei takk til menneskeskapte regler og bud), anser jeg det som svært viktig og sentralt at kirka formidler et klart budskap om den treenige Gud, troen, nåden, kjærligheten og frelsen.
  • Jeg ønsker ikke en “ufarlig underholdende kosekirke” uten teologisk tyngde og Bibelsk innhold.
  • Kirka må tørre å stå for noe, og til tider innta upopulære (og nesten-politiske) standpunkter.
  • Kan vi ende opp med en seremonikirke for de store anledninger, og som i det daglige med sine ordinære gudstjenester kun passer for spesielt utvalgte som trives med sære, uforanderlige og gammeldagse gudstjenesteformer?
  • Blir det i praksis masse tomme benkerader, og en kirke med minimal oppslutning helt motsatt av en samlende folkekirke?
  • Byråkratiet og den sentraliserte makten kan ta knekken på kirka. Den store “preste-makten” må også holdes under kontroll.
  • Økonomi og finansiering blir utfordrende.
  • Interne stridigheter og debatter om retningsvalg vil komme. Vil uenighetene bli taklet på en god måte uten at dype splittelser oppstår?
  • Jeg er redd for at fleksibiliteten og takhøyden ikke blir så stor som ønsket i kirka. Det “høykirkelige” kan fort vinne over det “lavkirkelige”.

Mer kritikk og ankepunkter mot kirka i artikkelen: “Protest mot enkelte former for kristendom” og avsnittet “Angående Den norske kirke (les: den tidligere statskirken som går over til å bli “Folkekirken”)”.

 

I karismatiske miljøer må de vel ha verdensrekord i kirkesplittelser. En liten uenighet eller teologisk u-overenskomst ender ofte med en utbruddsmenighet eller to. At kirka på tross av sitt store spenn i meninger og teologi tross alt ennå holder sammen som en enhet er rett og slett imponerende. (Ja, noen har brutt ut. Likevel er det mange medlemmer igjen.)

Kirka passer tålig greit for meg og min tro, mitt teologiske syn og min personlighet. Det er her jeg følger meg mest og best hjemme. Jeg er ikke interessert i det åndelige kjøret etter store opplevelser og avsporinger som enkel karismatiske forsamlinger jakter etter. Jeg kan også godt klare meg uten den dømmende mørkemannskristendommen som enkelte konservative forsamlinger representerer. Jeg har tidligere gått så langt at jeg har stillet spørsmålstegn ved om jeg tror på den samme Gud som konservative kristne og ekstreme karismatikere tror på.

Ja til folkekirken! (Jeg ❤️ folkekirken!)

Hvem skulle trodd at jeg skulle ende opp med å skrive en såpass positiv artikkel om kirken? Jeg har innsett at alternativene er verre enn originalen Den norske kirke. Mange av frimenighetene er trangsynte forsamlinger for likesinnede med lav takhøyde for det ikke-ordinære. Det er liten plass for kritiske kristne og tvilere, og ofte står også dømmingen av annerledestenkende sterkt slike steder.

Tekst hentet fra “Protest mot enkelte former for kristendom”-artikkelen min:

Det oppfordres i enkelte miljøer, organisasjoner og frimenigheter til å ikke samarbeide med liberale prester og menigheter. Dette kaller jeg enkelt og greit for dobbeltmoral. Fei for egen dør først! I slike miljøer utenfor kirka har de som oftest nok av uheldige ting som de kan og bør rydde opp i innenfor egne rekker. Det er slettes ikke uvanlig at miljøene preges av: Pengegriskhet, dømming av medkristne, baktalelse, utestenging, maktmisbruk, ser ned på andre som ikke lever likt dem selv, påstår selv at de er svært Bibeltro, har gjerne en hel rekke med menneskelagde bud og regler og de har mer eller mindre tatt “monopol” på den eneste riktige troen.

“Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.” (Joh. 8, 7)

Selv har jeg fått ekstra lyst (for en gangs skyld) til å forsvare kirken. Jeg er fortsatt en troende og ser ingen problemer med å tilhøre kirka. Jeg klarer heller ikke å se at vedtaket (vedtaket som åpner opp for kirkelig vielse av homofile) er i konflikt med Bibelens budskap. En sneversynt og såkalt Bibeltroforkynnelse som ekskluderer homofile og andre marginale grupper kan jeg ikke støtte opp om.

Kristne kategoriseres ofte som enten konservative eller liberale. Jeg håper at det vil bli god plass for de liberale i kirka, gjerne på bekostning av de konservative hvis de ikke kan leve side ved side med de liberale. Det finnes nok av andre kirkesamfunn og organisasjoner for de konservative. Stort sett er alle andre kristne sammenhenger konservative, så det er bra hvis kirka kan bli en trygg og god havn for ikke-konservative.

 

Kirken beskyldes innimellom for å ha et ubibelsk syn (eventuelt vranglære) på enkelte saker. Spesielt faller det enkelte tungt for brystet at kirka har åpnet opp for å vie likekjønnede og at kirka ikke utviser en klar motstand mot abort. Enkelte reagerer også på liturgivalg, biskopene og styresettet. Imidlertid synes jeg sannelig ikke mange av de andre alternativene (frimenigheter og bevegelser) er hakket bedre med sine trangsynte og dømmende holdninger. Bibel- eller bokstavtrohet her og der, fru Blom. Menighetene ligger stort sett i hver sine grøfter og spyr. Selv sier jeg i hvert fall et klart nei takk til både konservativ kristendom og ekstrem-karismatisk retning inkludert TV Visjon Norge.

Tross sine feil og mangler uttrykker jeg via denne artikkelen min støtte til folkekirken. Det er folkekirken som er og blir det mest naturlige alternativet for meg og mitt liv og min tro. Her er det levelige forhold for en kristen “avviker” som meg som ikke alltid er en perfekt A4-kristen.




Herland og krigen mot alt og alle

Facebook: The Herland Report NORSK (@HerlandReport)

Jeg vil rette et kritisk fokus mot det budskapet religionshistoriker Hanne Nabintu Herland prøver å formidle. Til tider virker det som om hun går til kamp mot det meste av det etablerte. Hele samfunnet rundt oss virker til å være hennes fiende, det er Herland mot hele røkla.

Hun virker til å være sterkt påvirket av (kristne) konspirasjonsteorier. Blant annet har hun gått til kamp mot makteliten som i følge henne blant annet er en ekstrem-liberal elite som ikke lenger lytter til folket. Hun fører også kamp mot media, politisk korrekthet, Janteloven, konsensustyranniet, likhetstyranniet, venstrevridd politikk, politisk sensur og medienes sensur. Dessuten romantiserer hun vår fortid, f. eks. vikingtiden.

Et utsagn hun har kommet med som kan ha litt hold i seg er dette: “Norge har blitt en fryktnasjon hvor avisenes mobbeledere går først i toget for å strupe ned meningsmangfoldet gjennom sine meningspoliti holdninger.” Media jakter ofte i flokk og følge, og de kan være villige til å utpeke passende syndebukker.

Hennes kamp mot mye forskjellig samtidig gjør henne noe vanskelig å bli klok på. Hun passer ikke inn i en bestemt bås. Hun går vel til tider til krig mot både “normale” kristne verdier og norske verdier.

Alt i alt, til tross for noen gullkorn innimellom fra henne: Det kan se ut for at hun ser fanden eller spøkelser på høylys dag. Overdrivelser og krisemaksimering benyttes flittig. Hun ser ut til å ha klokketro på sine egenkonstruerte sannheter og hennes alternative virkelighet og virkelighetsforståelse. Hun presenterer en kristenfundamentalistisk tankegang og et sterkt høyrevridd tankesett/retorikk. Jeg kjenner meg ikke igjen i eller forstår meg på hennes virkelighetsforståelse eller agenda. Dette at hun er sympatisør med TV Visjon Norge gjør meg også i utgangspunktet svært skeptisk.

Se min artikkel “Protest mot enkelte former for kristendom”, underpunktet “Hanne Nabintu Herland og kirken” for mer detaljer.

 

To av Hanne Nabintu Herland sine “lekegrinder”: The Herland Report nettside og The Herland Report NORSK (@HerlandReport) på Facebook.




Overdrivelser og utvanning av begreper

Mennesker og snakkebobler

Til tider lar jeg meg irritere over de tabloide, store og sterke “overskriftene” vi omgir oss med. Ikke minst aviser og media er mestere i å overdramatisere og å bruke overdrivelser. Banale ting krydres med sterke ord for å gjøre budskapet sensasjonelt og iøynefallende i den store strømmen av kommunikasjon.

Eksempler på dette er bruken av begrepet ekstremvær. I løpet av de senere år har dette begrepet blitt brukt mange ganger, selv om slettes ikke alt meldt ekstremvær har vært så ekstremt. Mye meldes å være ekstremt eller monsterstort uten at dette alltid stemmer.

Enkle ting gjøres til sensasjoner ved hjelp av kreative ordvalg. Store ord og verdiladede begreper velges for å gjøre nyheter og utsagn interessante. Av og til velges de store ordene for å lage klikk-agn (Klikk-agn (clickbait, klikkagn). Store ord i overskrifter og i ingress, mens innholdet slettes ikke er så sensasjonelt og spennende.

Det kan bli litt mye skrik og lite ull, og roping av ulv, ulv. Til slutt tar vi det ikke lenger alvorlig og seriøst.

I en tidligere artikkel har jeg skrevet noen ord om misbruk av ordet sexy. Til tider kan alt mellom himmel og jord være sexy. Uttrykket brukes i hytt og pine for både det ene og det andre.

Mange ting er også livsfarlig. En god del av det som kalles livsfarlig er neppe så farlig og faretruende som det først kan høres ut for å være. På ganske banale og forholdsvis ufarlige situasjoner overdrives det med å si at ditt og datt er livsfarlig. I tillegg til livsfarlig benyttes begrepet krise om mangt og mye.

Innenfor handel er det supersalg på supersalg, og kampanje på kampanje, og “Black Friday” i tillegg. I tillegg loves det billige produkter i form av prosentrabatter, f. eks. 50 %. Slettes ikke alt som selges med slike store lovnader er i virkeligheten så gode kjøp for oss forbrukere.

Eiendomsmeglere og boligannonser kan dette med overdrivelsens kunst. Det benyttes i eiendomsannonser og prospekter masse adjektiver, superlativer, klisjeer, overdrivelser og ofte noe dårlig språk. En heller moderat utsikt kan bli karakterisert som fantastisk utsikt, og veldig ofte har salgsobjektet en attraktiv beliggenhet uansett hvor dårlig beliggenheten måtte være.

En “kjedelig” bolig av husbank-typen fra 1970/1980-tallet kan bli en klassisk bolig i prospektet fra en eiendomsmegler. Arkitekttegnet er også en klassiker som ofte vektlegges. Svakheter og skavanker med et hus høres ikke så alvorlige ut pga. kløktige formuleringer med positivt innhold, og en “rønne” klarer de å snakke opp.

Salg, markedsføring og PR generelt vet å bruke store ord. Salg skal oppnås, og man prøver å gjøre et produkt mest mulig spennende ved hjelp av blant annet språklige virkemidler. Som Øystein Sunde synger i sangen “Smi mens liket er varmt” om salget av tabloide løssalgsaviser: “Her kommer løssalget først og sannheten sist.”

I reklame, aviser og medier misbrukes ordet super i relativt stor grad. Tilnærmet alt er super og supert. Det er blant annet snakk om supertilbud, superhemmelig, supertalent og superoptimistisk. Det som ikke er supert er i stedet gjerne fantastisk, som er nok et ord som blir misbrukt og utvannet for betydning pga. ikke-kritisk bruk av ordet.

Enkelte prøver å gjøre et budskap interessant med å bruke masse banning. Spesielt i film og TV kan det virke som om det for enkelte produsenter er umulig å lage et produkt uten bruk av en del banning. Personlig liker jeg ikke noe særlig all denne banningen, selv om jeg ikke akkurat klager til kringkastingsrådet eller tilsvarende instanser hver gang det er banning på TV.

For mye kalles for trakassering, sjikane, hets, mobbing eller terror. Det skal nesten ingen ting til før disse begrepene benyttes til å stemple handlinger som har funnet sted. F. eks. er ikke litt god gammeldags erting det samme som mobbing. Begrepene blir utvannede av denne feilaktige bruken. Offerrollen inntas fort av enkelte.

“Alt” kalles for mobbing nå for tiden, og hvis det ikke er mobbing er det i hvert fall krenkelse eller krenkelser. På samme måte er jeg ikke bare positiv til #MeToo. Mye “bra” har kommet opp i kjølvannet av #MeToo, men til tider går fokuset noe langt. “Alt” blir oppfattet som uønsket seksuell oppmerksomhet, trakassering eller krenkelser. Harmløs flørting, sjekketriks, vennskapelig/kollegial oppmerksomhet, små-røft språk, en klem eller en enkel vennskapelig kroppskontakt kan bli stemplet som noe kriminelt og uønsket/krenkende. Fanden males på veggen i tide og utide. Det store fokuset på saken kan virke stigmatiserende mot menn som gruppe, da alle menn slettes ikke er kjeltringer og overgripere. Det finnes faktisk snille menn også!

#MeToo virker på mange måter som en digital gapestokk. Enhver beskyldning – falsk eller ekte – om uønsket seksuell oppmerksomhet fører til at “overgriperen” blir kjørt til veggs. Før alle fakta er på bordet er “overgriperen” dømt, og det er slettes ikke alltid vedkommende får slippe til med sin versjon av saken. Prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist gjelder visstnok ikke her.

Spørsmål

Også innenfor kristne kretser og miljøer overdrives det kraftig. Seriøs konstruktiv religionskritikk blir fort klassifisert til å være forfølgelse av de rettroende. Å vende det andre kinnet til er helt glemt av en del kristne. Videre er enkelte fort ute med å stemple ting for å være blasfemi/blasfemisk eller krenkelser av hellighet og det hellige. Beskyldninger om at man angriper selveste Gud framsettes gjerne.

En ting i samme gate som irriterer meg er alle begrepene som vi ikke lengre har lov til å bruke eller benytte oss av. Begreper slik som neger, indianer, åndssvak, pasient, jomfruhinne osv. har blitt fy, fy-begreper. Begrepene har ifølge eksperter blitt for ladede eller stereotype, og da er løsningen å ta dem ut av bruk for å erstatte dem med ofte dårligere begreper, som også på sikt blir “ødelagt” av normal bruk. Denne runddansen med begreper er en evig kamp!

På ett område har det gått motsatt vei: “Alt” har blitt utfordringer og ikke problemer. Noen ganger er nok ordet utfordring det korrekte, men i en del tilfeller er utfordringene så store at de virkelig går over til å bli problemer. Hvorfor skal det ikke være lov å kalle et problem for et problem, noe alvorlig som må løses? Alt er ikke bagatellmessige utfordringer. Kall nå en spade for en spade, i stedet for å prøve å definere seg bort fra problemene.

Man prøver innimellom å dressere oss mennesker med alskens holdningskampanjer. Enkelte har klokketro på slike, selv om de ofte slettes ikke gir ønskede resultater.

Alt i alt er jeg av og til lei og irritert over ordbruken som finner sted i det offentlige rom. Store ord og tabloide overskrifter benyttes for å fange vår interesse. Av og til står budskapet slettes ikke i forhold til den sterke ordbruken. En del begreper står i fare for å bli utvannet, og vi kan bli ute av stand til å skille mellom det normale og ekstreme når språkbruken er slik som den er.

Lenker:




Bank og banksystemet

Penger og bank

Penger og bank

Jeg har tidligere flere ganger irritert meg over bankene og deres griskhet og manglende småkundefokus. Til tider har de vært svært aktive og kreative med å ilegge kundene sine alle slags gebyrer, og småkunder er de lite interessert i å ta seg av. Dessuten går de nesten over lik for å få lurt på oss ulike spareprodukter, kundeprogrammer, aksjefond, store lån osv.

Poengtering: Strengt tatt har jeg ikke noen grunn til å klage på dagens hovedbankforbindelse for vår del. Sparebanken Vest har egentlig vært et greit bekjentskap, spesielt sammenliknet med Fokus Bank/Danske Bank som vi tidligere hadde. Skandiabanken, nå Sbanken, var også ok.

I fortsettelsen av denne artikkelen framsetter jeg en del generell kritikk og kommentarer overfor bankene, banksystemet og/eller bankvesenet (eller var det bankuvesenet?).

Punktliste med innvendinger mot bankene:

  • Jeg har på spøk av og til sagt at det finnes to lovlige måter å drive med forbrytelser på: Å være storaksjonær i eller å drive 1) bank og/eller 2) forsikringsselskap.
  • Bankene tilbyr sine kunder gebyrer, kundeprogrammer, produkter, forsikringer etc. som primært kommer bankene og ikke kundene til gode.
  • Enkelte banker kan presentere noen vanvittige overskudd, men likevel skal de gjerne kutte både her og der i filialer, bemanning, service osv. Mye vil ha mer, griskheten har ingen ende eller grense.
  • Til tider litt av en lønns- og bonusfest for toppledelsen i enkelte banker. Stor-aksjonærene og styrene får også sitt.
  • Lei av blårussbegrepene “stordriftsfordeler”, effektivisering og rasjonalisering. Slike tiltak kommer bankens bunnlinje til gode, ikke kundene.
  • Enkelte overselger tvilsomme og spekulative finansprodukter og spareprodukter, gjerne basert på usikre aksjer og fond.
  • Det er slutt på den tiden hvor bankene hadde økonomiske rådgivere. Nå framstår bankansatte som rendyrkede selgere som ikke vil kundenes beste.
  • Jeg har opplevd min andel av dårlig service fra amatørmessige og inkompetente bankansatte / “kundebehandlere”.
  • Som kunder er man henvist til selvbetjening på nettet (nettbank, bankboka er historie!) når det gjelder enklere betalingstjenester. Bankene vil nesten ikke ha kunder inn i banken for de daglige gjøremålene.
  • Enkelte banker har et vanvittig byråkrati. Bankansatt på et lokalkontor har ikke alltid lov til å låne ut verdien av en binders uten å ha innhentet tillatelse fra hovedkontoret. Papirer må ofte også sendes fram og tilbake mellom filialen og hovedkontoret.
  • For noen år siden var det en større bankkrise. Det var vel blant annet bankenes store griskhet som skapte denne krisen. Det gjaldt å vokse og å selge, uten å ta hensyn til kundenes betalingsevne og økonomiske sikkerhet i dårligere tider.
  • I det ene øyeblikket har bankene vært for rause med lån (dårlig med sikkerhet), og i neste øyeblikk veldig strikse. Til tider har veksten vært viktigere enn å tenke langsiktig og økonomisk sikkert, jf. bankkrisen på slutten av 1980-tallet.
  • Bankene setter lite pris på lojale småkunder. Det er de “store fiskene” (rikfolk og større næringslivskunder) som lokker.
  • Bankene har kommet ganske langt med automatisering og digitalisering. Kundene gjør jobben for banken, banken høster de økonomiske gevinstene.
  • Mange bankfilialer har blitt lagt ned, det har vært den rene filialdøden. Dette kompliserer hverdagen for dem som ikke er så flinke til å bruke selvbetjening og nettet til alt (syke, psykisk utviklingshemmede, eldre, digitale analfabeter osv.).
  • Mangel på etikk og moral: Enkelte banker har gladelig tilrettelagt for bruk av skatteparadiser for sine kunder, eller salg av produkter med ekstremt høy risiko. Noen hvite eller grå løgner for å få solgt tvilsomme spareprodukter til skeptiske kunder serveres gladelig.
  • For tiden er betalingsappen Vipps tingen. Det har vært en del nedetid, ustabilitet og temmelig dårlig sikkerhet knyttet opp mot denne løsningen. Men: En del av disse barnesykdommene er vel i hovedsak over nå!
  • Vipps er også noe dyrt i bruk for enkelte kunder. Bedrift, lag og foreninger må betale mellom 1,5 % og 1,75 % av kjøpsbeløpet til Vipps.
  • Bankene har til tider slitt med gammel IKT-arv. Gamle systemer (flere tiår gamle) har ligget i bunn, med ny funksjonalitet bygget inn på toppen. Jeg har flirt noen ganger når jeg har sett bankansatte sitte med en kraftig og ny Windows-PC, men hvor banksystemet som kjøres befinner seg i et terminalvindu (“DOS-aktig”, Unix/stormaskinbasert, tekstbasert).
  • Tradisjonelt har det vært et (markant) skille mellom forretnings- og sparebanker. Nå er ulikhetene tilnærmet utvisket.
  • Registrerer at min hovedbank – Sparebanken Vest – har lansert kundeutbytte til oss kunder. Dette med kundeutbytte minner mistenkelig mye om aksjer og aksjeutbytte.
  • Bankene vil nok få det langt tøffere og en hardere konkurranse når internasjonale betalingstjenester (Google, Apple Pay osv.) med opphav utenfor banksystemet ruller innover vårt land for fullt. For å være forberedt på den nye hverdagen planlegger Vipps, BankAxept og BankID sammenslåing til en enhet (forutsatt godkjenning fra myndighetene).

Sbanken og Apple Pay

Sbanken (tidligere Skandiabanken) har klart å irritere meg noe i den senere tid (sommeren/høsten 2018) med sine reklamer for Apple Pay. De sier så fint: “Er du fristet til å teste ut Apple Pay? Legg inn kortet og betal i vei 😎”.

Dette høres jo svært så enkelt, billig og greit ut. Dette er slettes ikke sant og langt fra sannheten for mange av oss. Apple Pay er en proprietær løsning som krever nyere og dyrt Apple-utstyr av typen iPhone mobiltelefon for å kunne tas i bruk. For slike som meg som sverger til Android er det lite aktuelt å ta denne teknologien i bruk.

Sbanken, slik villende reklame som dere presenterer vil jeg ha meg frabedt.

"Svar" fra Sbanken angående Apple Pay

“Svar” fra Sbanken angående Apple Pay

 

Rogalandsbanken

Rogalandsbanken, logo. Fra en bra brukt reklamelinjal.

Tidligere brukte en del personer uttrykket trygt som banken. I de senere år har det vist seg at heller ikke bankene er så trygge. For noen år siden ble flere norske banker reddet av staten fra å gå konkurs (“bankkrisen”). Bankenes sikringsfond kan igjen fort vise seg å være redningen hvis en bank er i ferd med å gå på trynet pga. “gambling”, dårlige beslutninger og/eller griskhet.

Et forhold som også kan dras inn er farene for å bli utsatt for nettsvindel, inkludert identitetstyverier og tyveri av penger. Blant annet kan BankID bli misbrukt via utkrøpne nettsvindelangrep. Dette med å være en kritisk og tenkende forbruker er viktigere enn noen gang.

Banker og informasjonssikkerhet. Tja, hva skal man si om dette? Til tider virker det som om bankene er svært flinke med ansvarsfraskrivelse. Mye ansvar legges på ryggen til kundene, selv om slettes ikke alle banksystemer er like gode og sikre mot misbruk. Kunder blir gjerne beskyldt for å ha handlet uaktsomt når man blir svindlet, selv om svindelen har blitt muliggjort av dårlige / mangelfulle IT sikkerhetsløsninger.

Jeg har vokst opp med “bank på maten”. Min far var i mange år ansatt i Rogalandsbanken. Filialen far jobbet på i Egersund er for lengst nedlagt og historie. (I sin tid lærte jeg at forretningsbankene var tingen, sparebankene med sin “kommunistiske” / “sosialistiske” samvirketanke var ikke så bra.) En kjekk ting fra oppveksten med en far ansatt i en bank var alle reklameeffektene han kom hjem med. Jeg husker blant annet reklameeffekter av typen: Sparegriser, linjaler, ballonger, penner, små-leker, plakater, reklamefigurer og badehåndkle.

Om Rogalandsbanken: Rogalandsbanken AS – opprinnelig Stavanger og Rogalands Bank AS – ble startet i Stavanger i 1925. Bankkrisen i slutten av 1980-tallet rammet banken hardt, og St. Olavsprosjektet (eiendomsinvestering, Stavanger) kostet også banken dyrt. Aksjene i banken ble til slutt verdiløse. Rogalandsbanken kunne vel neppe ha overlevd som en frittstående og selvstendig bank, og ble vel “reddet” av Fokus Bank. Rogalandsbanken ble del av Fokus Bank fra 1991 etter ca. 66 års selvstendig drift, hvor Fokus Bank etter hvert igjen ble en del av Danske Bank (1999, med navneskifte i 2012).

Rogalandsbanken badehåndkle

Rogalandsbanken badehåndkle, noe slitt etter mange års bruk.

 

Høyre-politikeren, ingeniøren og maktpersonen Arne Rettedal (døde i 2001) fra Stavanger var i mange år medlem og formann i hovedstyret til banken, og han kan nok regnes som en sentral person på godt og vondt for bankens utvikling og fall.

Bruk av sjekk og sjekkhefter har heldigvis gått av moten. Tidkrevende og tungvint var det. Veksel og veksler som vi lærte om på handelsskolen aner jeg ikke status for. Kontanter finnes (heldigvis) ennå.

Norske banker var vel relativt tidlig ute med å ta i bruk EDB (IKT). Allerede på 1960-tallet ble datateknologi så smått tatt i bruk (terminaler osv.). Bankkort med magnetstripe (og senere chip) dukket tidlig opp, og allerede i 1977 ble den første minibanken introdusert i Norge (ca. 10 år etter verdens første minibank). De første elektroniske betalingsterminalene ble tatt i bruk på 1980-tallet i Norge. Nettbank ble introdusert i 1996, ca. to år etter innføringen av telebank. Lenge lå bankene ganske langt framme med sin digitalisering og automatisering ved hjelp av IKT.

Kortbetaling via tæpping eller kortbetaling kontaktløst har jeg ikke kommet i gang med. De kortene jeg er utstyrt med fra mine bankforbindelser støtter ikke dette. Regner imidlertid med at neste gang jeg får tilsendt nye kort vil de støtte dette. Ifølge Computer World Norge ble det ny kort-rekord på Black Friday 2018.

Kontaktløst er en side med betalinger. Noe som en del også er opptatt av er utviklingen mot et kontantløst samfunn. Det høres hipt og moderne ut å gjøre samfunnet kontantløst og la all betaling finne sted elektronisk. Imidlertid er det en del sikkerhetsrelaterte utfordringer knyttet opp mot dette, og enkelte grupper (“teknologianalfabeter” og personer med handicap) kan fort bli stående på utsiden av det gode selskap. Kontanter vil tross alt fungere selv om teknologien bryter sammen, blir hacket og/eller strømmen er borte.

Rogalandsbanken logo

Rogalandsbanken logo (R banken)

 

Satt litt på spissen: Bankene ønsker ikke å bli oppsøkt av sine kunder, og direkte menneskelig (personlig) kontakt virker kun å være til bry. Det virker nesten som om de ikke ønsker direkte kontakt med mennesker, da det meste (helst) skal skje upersonlig via teknologi (nettbank og annen selvbetjening). Filialer legges ned, og i de som er igjen har ikke lenger noe typisk kundemottak. Timer må bestilles på forhånd, og kunderådgiverne kan mest hjelpe kundene med «avansert» rådgivning. Vanlige banktjenester skal via nettbanken. Personlig kundeservice for hverdagslige banktjenester er over og ut.

Og jeg som trodde at tiden var over med smålige gebyrer rettet mot oss småkunder (hentet fra Sparebanken Vest-kontoen min):

Bankgebyr

Bankgebyr

 

De ganger jeg har tatt ut penger i minibank i den senere tid, til og med i min egen banks minibank, har jeg blitt ilagt et slikt gebyr (minibankgebyr, kroner 10). Bankene vil virkelig tvinge oss bort fra bruken av minibanker og generelt uttak og bruk av kontanter. Ved kortbetaling i butikk er det ikke gebyr. En løsning for å unngå irriterende gebyr (mer prinsipp enn størrelsen på gebyret) er å ta ut penger i butikk, men det er ikke alltid butikkene har så mye kontanter i kassa til å kunne tilby dette.

Jeg har i hovedsak valgt å skrive om bankene her. Forsikringsselskapene kunne ha fortjent en tilsvarende artikkel. De er minst like utkrøpne som bankene. Griske, masse klausuler, uforståelige forbehold med liten tekst, trofaste kunder blir “premiert” med høyere premier enn dem som forhandler og jevnlig skifter selskap, pen premiepris 1. år med sterk økning år nummer 2, klarer å vri seg unna utbetalinger, øker støtt og stadig prisene med begrunnelse med klimamessige forhold og/eller mange skadetilfeller/utbetalinger osv.

Boliglånsrenta skal opp

Høsten 2018: Boliglånsrenta skal opp sier økonomene og Norges Bank. Etter noen år med lav rente har man blitt rent utskjemt med at dette er normalen. Nå skal det bli dyrere for slike som meg å holde boliglånet. Heldigvis har jeg vel ikke lån over pipa for min del, så det bør gå greit med skisserte og spådde renteøkninger for kommende år.

Men dyrere blir det å leve, og jeg er slettes ikke sikker på at lønnsutviklingen for min del vil følge med! Økte renter slår jo også inn samtidig med at strømprisene er høye.

Logo til tidligere Rogalandsbanken A/S

 

Bankene må vi ha (?), men det er slutt på den tiden hvor man kunne stole 100 % på deres rådgivning og gode service. Dagens banker er og blir salgsorganisasjoner som er opptatt av å oppnå høye salg, profitt og gode overskudd. Etikk og moral er ikke så viktig bare “gode” salg oppnås til fordel for banken. Til tider går enkelte banker alt for langt med å tilby kundene dårlige produkter som kan gi dem negative konsekvenser i framtiden. Kundenes ve og vel er ikke det som står mest i fokus. Det blir spennende å se hvordan bankene henger med i utviklingen som venter hvor andre aktører og bransjer “sniker” seg inn på et domene bankene har hatt for seg selv fram til nå.

Tidligere skriverier om bankene:

Se også: Pengeinnkreving og inkassobransjen – useriøs bransje?

Lenker:




Hva er det vi strever etter?

Stress og tidsklemma

Vi mer eller mindre stresser oss syke og pådrar oss psykiske problemer. Det perfekte skal oppnås. Det snakkes om frihet, men med vårt strev blir vi helst slaver av vår egen livsstil og statusjag. Noen går også så langt og sier at mange nordmenn er “på kjøret” nesten som en annen alkoholiker eller narkoman. Med tunnelsyn raser vi framover i vår higen etter selvrealisering (jf. Maslows behovspyramide) og det gode liv.

Hva er egentlig poenget med dette utrolige rotte-racet?

For allerede nå å ta denne artikkelens konklusjon:

Er alt kavet og strevet vårt for det perfekte liv virkelig frihet? Er vi frie? Er vi lykkelige? Er det harde strevet etter perfekte resultater det gode liv? Kunne ikke innimellom middelmådighet vært bra og godt nok?

Jeg er selvsagt fullt klar over at Norge er et bra land å bo i. Norge har flere ganger blitt kåret til et av verdens lykkeligste land og et verdens beste land å leve i. Likevel er det ikke alt som er fryd og gammen hos oss heller. (Ok. I forhold til mange andre land er problemene i Norge de rene luksusproblemene.)

Bare så det er sagt med en gang: Denne artikkelen har ingenting med Janteloven eller misunnelse å gjøre. Artikkelen består av en del betraktninger og spørsmål jeg har begynt å stille meg etter å ha sett på hvordan folk rundt meg kaver og strever til ingen eller liten nytte.

Mange er opptatt av sin karriere. Man skal opp og framover, statusjaget styrer livet. God lønn skal oppnås. Materielle goder er viktig, og man skal brife med statussymboler. Det er viktig for mange å ha fin bil, fint hus og masse tekniske duppe-dingser. Man må minst ha det like bra som naboen. Det er viktig å lykkes samt å vise fram at man har lykkes.

For enkelte er mote også viktig. De rette klærne og klesplaggene skal handles inn og benyttes. I noen miljøer er et bra utseende viktig og sentralt. Det er også viktig å reise på flotte og eksotiske ferier. En kjapp tur til et vanlig Syden-mål eller til Danmark er ikke lenger nok.

Man skal klare å prestere på topp. Å være gode eller helst best i sin klasse kan være viktig for enkelte. Gode resultater skal oppnås, og hele strevet blir rene besettelsen.

Maslows behovspyramide

Maslows behovspyramide

 

Mange unge strever seg syke på jakten etter gode resultater på skolen. Skolen tas meget seriøst, og gode resultater skal oppnås koste hva det koste vil. Både i skole og arbeidsliv møter man fort på tidsklemma, stress og noen møter den berømmelige veggen. Mange sliter med psykiske problemer, angst og depresjoner delvis relatert til det harde kjøret etter det perfekte.

For noen er det idretten som blir en besettelse. Det trenes og trenes, masse tid og penger brukes på idretten. Enkelte tror tydeligvis at det er mulig å bli udødelige via trimming og å spise sunt. Livsstilssykdommer kan også være et problem i enkelte sammenhenger.

Vi lever i et prestasjonssamfunn eller en prestasjonskultur, hvor det gjelder å bli sett, bety noe, bli verdsatt, være flink / framstå som dyktig, vise stort engasjement og å bli lagt merke til. Vi er presset av samfunnet og kulturen vi lever i, og vi har redsel for å bli oversett, forbigått og å ikke bety noe. Først når vi er alene kan kamuflasjen eller masken tas av. Ganske sykelige forventninger enkelt har til sine liv.

Et interessant innlegg på Verdidebatt.no om teamet har blitt skrevet av Håkon Hovda. I ingressen står det blant annet følgende å lese:

Ofrer vi barna på materialismens og drømmenes alter? Når har du egentlig god nok råd til å trappe ned på karrieren, så du kan trappe opp på hjemmebane?

Absolutt verdt litt ettertanke!

 

Er alt kavet og strevet vårt for det perfekte liv virkelig frihet? Er vi frie? Er vi lykkelige? Er det harde strevet etter perfekte resultater det gode liv? Kunne ikke innimellom middelmådighet vært bra og godt nok?

Lenker:




Møkka lei av helsehysteriet

Helse- og helsehysteri

Jeg starter denne artikkelen med følgende kraftsalve: Jeg er møkka lei av helsehysteriet.

Mange er for tiden svært opptatt med ernæring, trivsel, helse og trening. Et sunt og balansert fokus (den gylne middelvei) på disse forholdene har jeg ingenting imot, men jeg har også sett noen eksempler der det går helt til hodet på enkelte personer. Det blir mer en besettelse enn et sunt fokus.

Et skjellsord for meg er rosabloggere, med sine naive og overfladiske innlegg med masse faktafeil i. Jeg er fullt klar over at jeg med denne artikkelen er i ferd med å bevege seg inn på deres domene, men jeg vil nok anlegge en helt annen vinkling og med annet fortegn enn det en standard rosablogger ville ha valgt.

Nytt år, nye muligheter. Typisk nyttårsforsett for mange er å spise sunnere og å trene mer i det kommende året. Mange starter med friskt mot, men ofte ender det med brudd på nyttårsforsettene.

Et åpenbart problem er at vi “spiser på oss” livsstilssykdommer. Vi spiser usunt (inkludert junk food) og vi er for lite i bevegelse (trim/mosjon/trening). Det kan bli for mye salt og for mye sukker i vårt kosthold, med de bivirkninger dette måtte ha. Vi spiser for mye kjøtt, og enkelte usunne fettyper (mettet fett) blir konsumert i stort kvanta.

Sukkerholdig brusdrikking har sine negative helsekonsekvenser. Blant annet er ikke Cola noe heldig i større mengder. Heldigvis liker jeg ikke Cola, og generelt sett drikker jeg lite brus. Imidlertid får jeg helt sikkert i meg alt for mye sukker.

Likevel: For meg er mat og drikke kos og nytelse i tillegg til dekking av fysiologisk behov (jf. Maslows behovspyramide). Jeg kan godt spise sunn mat, men den skal i så tilfelle smake godt! En viss kulinarisk opplevelse skal maten medføre. Jeg står gladelig over sunn mat som IKKE smaker godt. Å spise noe som smaker vondt bare for at det er sunt blir helt ulogisk for meg. Dette vil ikke jeg finne på å gjøre. Litt palmeolje innimellom er også helt ok.

Trening, helsekost og sunn mat gjør ikke folk udødelige. Det kan bli alt for mye og sterkt fokus på sunt kosthold og trening hvis du spør meg. Det blir til slutt enkelt og greit helsehysteri. Det er dessuten mange kommersielle aktører som vil gjøre god profitt (tjene penger) på vårt store fokus på helse og utseende.

Ellers hjelper det visstnok lite med trening for å gå ned i vekt. Trening er ingen god slankemetode. Det eneste som nok hjelper mot overvekt er å justere matinntaket og hva slags mat man spiser.

Ifølge matforsker Annechen Bahr Bugge ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO har sunnhetsfokuset tatt overhånd. Det blir for mye fokus på å spise sunn mat, og for enkelte blir fokuset av besettende karakter og går alt for langt. Spesielt uheldig er det når barn og unge påvirkes av det overdrevne fokuset på sunn og usunn mat.

Hva er forresten sunn og god mat? Fisk har vi alltid hørt er bra å spise, men er det virkelig det? Det kan finnes større mengder med miljøgifter i fisk, noe som spesielt er uheldig for gravide å få i seg da dette føres videre til barnet i magen. Frukt og grønnsaker er også litt både og, da rester etter sprøytemidler kan være skadelig. Genmodifisert mat (GMO) er det også enkelte som advarer mot. Et variert kosthold er nok tingen, uten å bli for fokusert på ja- og nei-mat.

Selv har jeg absolutt ingen planer om å kutte ut bruken av kjøtt til bespisning. Det kunne ikke falt meg inn å bli veganer eller vegetarianer. Å bare spise “kaninfor” – salater, grønnsaker og frukt – (“the green stuff”) appellerer ikke til meg. Ja takk til en god kjøttmiddag, inkludert bruken av hvalkjøtt til mat. Litt fisk kan også gjøre seg innimellom. Slakting, spising og en bærekraftig beskatning av dyreriket må være helt ok.

Selvsagt er jeg klar over at bearbeidet rødt kjøtt i for store mengder har sine ulemper, blant annet for helsa. Slikt kjøtt kan visstnok både være kreftframkallende, bidra til hjerte- og karsykdommer og bidra til utviklingen av diabetes type 2. Redusert inntak og forbruk av rødt kjøtt kan være både bra for helsa, reduserer klimagassutslippene og bidrar til litt mer utjevning (solidaritet) rundt fordelingen av goder i et globalt perspektiv.

Reduserte inntak av (bearbeidet) rødt kjøtt kan som sagt være bra for helsa, og noe av kjøttet kan f. eks. erstattes med hvitt kjøtt. Nå forutsetter dette at det hvite kjøttet som spises i stedet ikke har for mye miljøgifter i seg. Både via for og medisinering kan det være uheldige stoffer som kan være skadelige for oss mennesker.

EAT-rapporten (EAT Foundation og rapporten “EAT-Lancet Commission”)

Ifølge Gunhild Stordalen og “hennes” EAT-rapport (mat, miljø og helse) må vi endre vårt kosthold og vår matproduksjonen drastisk og dramatisk. Dette må gjøres ut fra både helsemessige forhold, sikre hele verdens befolkning tilstrekkelig næring og for å sikre bærekraftig utvikling slik at vi ikke gjør ubotelig skade på jorda vi bor på. I 2050 må vi på en eller annen måte klare å brødfø 10 milliarder mennesker. Mer frukt og grønnsaker, og mindre kjøtt og fisk er veien å gå. Kjøttmiddag bare to ganger i måneden nevnes som et tiltak.

Alt med EAT-prosjektet er ikke akkurat “rosenrødt”. Dette at EAT-general Gunhild Stordalen flyr verden rundt i et dyrt og forurensende privatfly er en faktor. En annen side med saken er valget av alliansepartnere. Mange av dem er multinasjonale globale konsern med økonomiske interesser. Mange av støttespillerne er milliardærer.

Ifølge Steigan-artikkelen: “Oppsummert: Dette er en samling firmaer som alle er pådrivere for et kjemisk/syntetisk industrilandbruk, med stor vekt på vegetabilske ferdigprodukter.” Slike forhold svekker troverdigheten og objektiviteten til rapporten, og det viser en noe tvilsomme tosidighet med hele prosjektet.

Også verdt en titt:

To sitater fra artikkelen:

  • “..noen stusser kanskje over at hun vil begynne med å ta kjøttkakene fra oss.”
    “..men det blir feil når hun som bor på toppen av kransekaka, er den som fronter at folk flest må slutte å spise kransekake.”

Hun som det refereres til er selvsagt Gunhild Stordalen.

Fritt gjengitt og fortolket ut fra artikkelen: Muligens bør man heller starte blant milliardærene og deres venner, med deres store hus, hytter, biler, båter, privatfly og overdådige fester. At slike pengemakt-personer (mitt uttrykk) står bak kan få oss til å ta helt avstand fra alt (sakens kjerne som nok er god!), og man kan bli helt likegyldige.

 

De lærde strides når det gjelder rødt kjøtt. Ifølge en ekspertgruppe trenger man slettes ikke å kutte ut rødt kjøtt for helsa sin skyld. Imidlertid kan nok mindre bruk av rødt kjøtt være gunstig både for klimaet og dyrevelferden.

Spar meg for magre (lite fett), lette (lite/light), kalorifattige og sukkerfrie produkter (med kunstige søtningsstoffer i stedet). Ekte varer, ja takk.

Enkelte har svært tro på å innta alle slags rare kosttilskudd. Seriøs og grundig forskning viser at kosttilskudd har liten innvirkning på helsa. Et sunt og variert vanlig kosthold er tingen, og det er helt unødvendig for folk flest å bruke masse penger på unødvendige kosttilskudd.

Framstilling av ulike typer for mat har også en del miljøaspekter knyttet opp til seg.

Kroppspress og helsehysteri blant barn og unge (ungdom, unge voksne)

Det er bekymringsfullt med det store kroppspresset og helsehysteriet som herjer landet, og da spesielt blant unge. Ned til ganske så lav alder finnes det barn som driver på med dietter og overdreven trening for å få “sommerkroppen”. Det er et stort press fra sosiale medier, ideoler/kjendiser, andre barn/ungdommer, bloggere, reklame, film, klesprodusenter osv. for å ha den perfekte kroppen. Enkelte går heller ikke av banen for litt unødvendig plastisk kirurgi for å fikse på sitt helt normale utseende.

Det er et stort press blant de unge. Det stilles “krav” om at de skal være flinke på skolen, de skal være tynne og pene, de skal være moteriktig antrukket (følge motene), ha en aktiv fritid, trene, spise sundt, ha masse venner osv. De skal være flinke og aktive på mange områder samtidig. Slettes ikke rart at enkelte går på en skikkelig psykisk smell/knekk (psykiske problemer), blant annet pga. det store forventningspresset. Problemer med selvskading og spiseforstyrrelser er også en del av totalbildet.

 

En del vidunderkurer for slanking / slankekurer lurer mange personer på kroken, som slettes ikke trenger produktene. Det finnes mange kommersielle aktører som prøver å utnytte vårt helsehysteri til økonomisk fortjeneste. Helsehysteriet har en stor økonomisk verdi. I en periode skulle alle drive med lavkarbokosthold.

I kampen mot overvekt og fedme har jeg liten tro på vidunderkurer for slanking. At man har fått “alderstillegg” (er feit) har sammenheng med inntak og uttak av energi, aktivitetsnivå, livsstil, hva slags mat man spiser, mengde mat og en porsjon arv når det gjelder forbrenning og slike ting.

Trim, trening og/eller idrett kan ha noe for seg, men også her er jeg skeptisk til overdreven fokus. Også her går det til hodet på enkelte. Det blir ekstremtrening mer enn sunn trim i hverdagen. En del trening ender mer med “freak show” enn noe annet. Det blir viktigere å vise seg fram og å ha fint utstyr (utstyrshysteri) enn å ha det kjekt. Treningen blir mer eller mindre en besettelse som også tar masse tid og kan medføre belastningsskader. Det kan ende med trening for treningens skyld, og at midtlivskrisen “dekkes over med” overdreven trening. Selv kunne jeg neppe ha funnet på å oppsøke et treningsstudio, da dette blir for “ekstremt” for meg.

Typisk for mange er å starte med ny giv når det er et nytt år og etter å ha feiret i form av en passiv og feitende jul (masse usunn mat). Abonnement på timer i treningsstudio / treningssenter kjøpes inn, med mål om mange gode og sunne treningsøkter. Noen ganger kombineres treningen med ulike former for dietter (slanking, sunnhet). For en del blir disse abonnementene tabbekjøp med liten bruk etter en stund (ting “glir ut”), og man blir et passivt støttemedlem av sitt lokale treningssenter.  Etter å ha gått ut hardt i starten går enkelte på en smell og skrinlegger hele treningsgreia. Jeg mener at hvis man skal drive med trening bør det være både ok og helst gøy med ikke alt for høye ambisjoner, ikke bare et kjedelig pliktløp. Hvis sistnevnte er tilfelle blir det fort full stopp i treningslysten.

Enkelte historiske personer, f. eks. Winston Churchill, oppnådde relativt høy levealder på tross av usunt liv og livsførsel. Winston ble visstnok 90 år gammel selv om ha både røykte og drakk alt for mye. Det finnes også mange andre eksempler på personer som har blitt gamle på tross av en usunn livsstil i form av f. eks. usunn mat, drikking, alkohol og lite med trim.

På den annen side har enkelte som har levd svært sunne liv likevel dødd i ung alder. Gener, arv, miljø og flaks spiller ofte en vel så stor rolle som livsstilen. Et langt liv kan ikke garanteres selv om man lever aldri så sunt.

Overvekt blant barn og voksne

I nyhetsbildet er det innimellom fokus på fedme og overvekt, og da gjerne spesielt blant barn og unge. Det er vel liten tvil om at overvekt kan være et problem, i hvert fall når man kommer opp i sykelig overvekt som medfører helseproblemer (problemer med å bevege seg naturlig, belastningsskader osv.). Livsstilssykdommer slik som diabetes kan være en utfordring for både barn og voksne.

Imidlertid lurer jeg av og til på om grensene og grensegangene mellom å være normal kontra overvektig er helt objektivt satte eller er optimale. Hvem har bestemt at bikker man den og den verdi (BMI) så er man overvektig? Muligens burde grensene ha blitt justert litt mer tilpasset dagens befolkning og levemønster/levesett?

Det samme tenker jeg om normalfordelingskurvene for normal utvikling som helsestasjonene følger. Det er mulig å bli for opphengt i hva som er gjennomsnittet. Det finnes avvik både den ene og den andre vei som ikke trenger å være verdens undergang sett i et lengre perspektiv.

 

Jeg vil nok heller drive med livsnyting (og usunn “restitusjon”) enn overdrevent helsehysteri. Noen laster må man ha her i livet! Det sies at summen av laster er konstant, hvor en av mine nok til tider er en noe usunn livsstil. Litt for glad i godsaker og til tider litt lite i bevegelse, noe som har slått ut i alderstillegg.

Når alt dette er sagt: Vi har en mektig matvarebransje som prøver å prakke på oss usunne produkter. Jeg er fullt klar over dette. Det finnes en god del E-stoffer (tilsetningsstoffer) og potensielt giftige/skadelige stoffer i deler av maten som kjøpes i butikk. EU/EØS og internasjonale handelsavtaler “tvinger” også gjennom bruk av en del tvilsomme tilsetningsstoffer i matvarer.

Selv er jeg skeptisk til hvor sunn melk virkelig er for oss mennesker, i hvert fall oss voksne. Jeg tåler ren melk dårlig (sannsynligvis laktosen jeg reagerer på, har ikke sjekket opp i dette) og ser ikke noe poeng i at jeg skal presse i meg denne “giften”. Jeg er verken kalv eller barn og trenger neppe særlig mye melk, i hvert fall ikke i ren form. Forskning har også vist at mye melk har en del uheldige helsemessige konsekvenser som kan forkorte livet.

TV 2 har skrevet en artikkel basert på det den svenske journalisten og mammabloggeren Annika Leone har uttalt:

Hun er lut lei krav om sukkerfrie, økologiske og sunne barnebursdager. Det forventes at maten skal være økologisk, sukkerfri, vegansk, glutenfri, uten e-stoffer og egg fra spesielle frittgående høns som ikke finnes i handel i vanlige butikker. Slikt fokus på spesifikke krav og regler til maten kan føre til at barn får et usunt forhold til mat.

Det bør selvsagt tas hensyn til allergier. Imidlertid er mange av disse kravene som gjengis i artikkel bare tullete påfunn hvis jeg skal få lov til å si det selv.

I egen husstand har vi ekte allergi eller intoleranse mot sitrus (frukter) og sitrussyrer (sitron, appelsin, grapefrukt m. m.). Dette gjelder både overfor “ekte” vare og syntetisk framstilt sitrussyre / sitronsyre. Det er sannelig ikke bare-bare å unngå dette i diverse matvarer. Varedeklarasjonene må leses grundig, og det virker som om sitrus i syreform stadig dukker opp i flere og flere produkter. Selv tåler jeg egentlig det meste når det gjelder mat, utenom at melk i større mengder neppe gjør meg godt. Antar jeg har tendenser til laktoseintoleranse, selv om jeg aldri har fått testet meg via medisinsk allergitest.

Sportslige prestasjoner blant godt voksne mennesker

Når det gjelder sportslige prestasjoner kan man kalle folk i femti- og sekstiårene for generasjon prestasjon, hvor tapt ungdom skal tas igjen (alderskrise!). En del i disse aldersgruppene skal virkelig vise seg selv og andre at de duger (selvrealisering). Det framsettes et ekstremt fokus på å være i form, prestere og å være sterke. Selvskrytet henger løst, noe som igjen kan legge et stort press på de yngre generasjoner (barn- og unge).

Inspirasjonskilde: NRK: Folk som pusher 50

 

Fokus på helse kan for enkelte ende med helsehysteri. Det er greit nok å leve sunt, men det bør ikke gå helt til hodet på den enkelte og bli en besettelse. Jeg er møkka lei helsehysteriet som enkelte lar seg fange av hvor all mat veies og vurderes ut fra sunnhet. Mat og drikke skal være kos og nytelse, og sunn mat som ikke bidrar til dette står jeg gladelig over.

Lenker:




Kritikk – kompetansehevingskravet for lærere

Skoleelever, småskolen.

Et av den blåblå regjeringens satsingsområder er visstnok “Lærerløftet” eller “kompetansehevingskravet”. I praksis medfører dette at tidligere fullt kvalifiserte lærere plutselig ikke er gode nok eller skikket til å gjøre den jobben de gjerne har utført i mange år. Kun lærere med en viss fordypning i basisfagene (norsk, matematikk og engelsk) er med et pennestrøk ønsket og “egnet” som lærere.

Enkelte lærere oppfatter kompetansehevingskravet til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen med venner som den rene mistilliten. Lærerne blir mistenkeliggjort og det utvises lærerforakt. Fra politisk hold er norske lærere plutselig ikke gode nok. Lærerne er rett og slett for dårlige hevdens det direkte og indirekte. Andre uten pedagogisk bakgrunn vet tydeligvis mer om utøvelse av læreryrket enn dem som til daglig jobber som lærere. Jeg forstår godt at enkelte lærere blir svært frustrerte av den pågående prosessen!

Korrigering: Januar 2018 ble det foretatt justeringer i regjeringskabalen. Jan Tore Sanner har blitt kunnskaps- og integreringsminister i stedet for Torbjørn, men dette betyr neppe noe særlig fra eller til på denne artikkelens tema. Den støe og galne kursen blir nok videreført med stilling av masse kunnskapskrav til og målinger av både lærere og elever.

Selv om reformen ikke rammer meg vil jeg likevel uttrykke min støtte og sympati overfor lærerne. Jeg forstår meg ikke helt på hva regjeringen prøver å oppnå. Det er noe snodig å komme med en slik stor endring som gis tilbakevirkende kraft.

Hvor får forresten politikerne støtte for sine politiske valg? Hva slags forskning baserer de seg på? Hva har de av fakta å forholde seg til som sier at et lavt faglig nivå på lærerne er et reellt og stort problem i dagens skole?

Å gi en slik beslutning tilbakevirkende kraft er en noe uvanlig måte å gjøre ting på. Om det ble stilt krav til utdannelse av nye lærere hadde vært noe mer forståelig. Å avskilte lærere som gjerne har jobbet i en masse år inkludert undervisning i nevnte basisfag (norsk, matematikk og engelsk) på denne måten har jeg lite sans for.

Etter innføring av endringen i 2015 har det blitt en liten justering. Erfarne lærere som ikke oppfyller de nye kompetansekravene får fortsette å undervise fram til 2025. Kompetansekravene blir stående, men altså med en overgangsordning på 10 år.

Lang erfaring som lærer har visstnok ingen betydning. En person som f. eks. har jobbet som lærer i 20 år og undervist i blant annet basisfagene kan bli forbigått av en “ung jypling” nyutdannet fra høgskole/universitet med liten eller ingen praktisk arbeidserfaring. Mange kommuner har for lengst begynt å kun ansette lærere i fast stilling som har nødvendig kompetanse for å kunne undervise i basisfagene. Lang og tro tjeneste som “gammeldags” allmennlærer er plutselig ikke noe verdt.

Det må ikke være kjekt å jobbe som lærer og vite at politikerne mener at norske lærere er for dårlige. Å ha denne mistilliten og lærerforakten hengende over seg må virke nedbrytende og fort gå utover motivasjonen til videre innsats som lærer. Joda, det er mulig for “gammeldagse” allmennlærere å bli kvalifiserte for “framtidens” skole via etter- og videreutdanning. Likevel er det ikke bare-bare å starte på slike studier etter mange år ute i arbeidslivet. Det må også være noe vanskelig for mange lærere å forstå at de i det hele tatt trenger denne videreutdannelsen.

Kompetansehevingskravene til lærerne kommer selvsagt mens den blåblå regjeringen har vært på “vakt”. Selv er jeg jo i utgangspunktet mindre begeistret for dagens blåblå regjering (2013-2017). Reformen jeg skriver om her i denne artikkelen har gjort meg alt annet enn mer positiv til regjeringen. Muligens burde det ha vært vel så naturlig å stille noen kompetansekrav til politikerne i stedet for å drive med forfølgelse av lærere og andre med blåblå mistillit.

Er egentlig lærernes “lave” faglige kunnskapsnivå et problem i grunnskolen? Jeg vil i hvert fall si at svaret er nei. Økt faglig fordypning for lærerne i basisfagene vil ikke nødvendigvis gi en bedre skole målt i kunnskap. Når jeg tenker tilbake på egen skolegang er det mye som tilsier at faglig dybde ikke nødvendigvis er synonymt med god undervisning. Det finnes mange “fagidioter” som kan sitt fag svært godt, men som ikke er i stand til å formidle kunnskapen videre til andre.

Slik jeg ser det er det mange andre og viktigere/større utfordringer i skolen enn det faglige nivået til lærerne. Noen momenter jeg fort tenker på er følgende:

  • Pedagogiske utfordringer og taklingen av disse
  • Didaktikk og didaktiske utfordringer
  • Sosiale forhold (mange lærere bruker vel så mye tid på å være sosiallærer som å være faglærer)
  • Lærernes evne til å formidle, formidlingsevnen
  • God kommunikasjonen må oppnås mellom lærer og elev
  • Personlig egnethet (læreren)
  • Den menneskelige faktor, det menneskelige
  • Empati med elevene, uten at det blir for personlig
  • Punkt litt på siden: Den kraftige byråkratiseringen, dokumentasjonshysteriet og alle vurderinger i skolen ødelegger!

Ikke alt slikt kan løses med mer utdannelse. Noen av faktorene er iboende egenskaper hos oss mennesker. Enten har vi dem, eller så har vi dem IKKE! Nyutdannede lærere kan nok få en kalddusj når det går opp for dem hvor mye de må jobbe med andre ting enn faglig formidling.

Å jobbe som lærer er i hovedsak å jobbe med mennesker, inkludert oppdragelse og elevers personlige traumer og problemer. Det faglige kommer ofte i andre rekke. Læreryrket er så mye mer enn faglig undervisning. Å gi lærerne mer faglig fordypning vil ikke løse alle disse menneskelige utfordringene.

En annen side er skolens generelle utvikling i de senere år. Det har blitt mye fokus på tester, måloppnåelse, løpende vurderinger, målark og kompetansemål. Alt skal måles og vurderes. Hele skolen blir en eneste lang eksamen. Stakkar elever som kaver og strever med skolen. Slike vil konstant føle seg som noen store tapere når de alltid blir stemplet med dårlig måloppnåelse.

Hva slags utgangspunkt har jeg da til å kunne uttale meg så skråsikkert i disse sakene. Nei, si det. Mener nå at jeg har vel så godt utgangspunkt som enkelte politikere som sitter der og synser og mener uten å være fagpersoner.

Selv er jeg faktisk lærerutdannet med lektorgrad (hovedfagsgrad/master). Imidlertid er ikke min utdannelse gyldig for grunnskolen. Hvis jeg skulle ha jobbet som lærer måtte jeg ha jobbet i den videregående skolen. Min utdannelse i sin tid bestod av faglig spesialisering/fordypning innenfor smale fagområder, ikke så helt ulikt dagens omlegging av allmennlærerutdannelsen. Jeg må innrømme at jeg ikke har praktisert læreryrket så veldig mye, og det begynner å bli en god del år siden jeg var innom skoleverket. Imidlertid husker jeg at min opplevelse var at også i videregående skole er det mest utfordringer på det menneskelige og sosiale plan, og ikke på det faglige. Man møter en del skoletrøtte og umotiverte ungdommer.

En ting jeg selv stusset på i min studietid var hvordan utdannelsen for å bli lærer var lagt opp. Utdannelsen favoriserte de teoretisk flinke “bokormene”. Imidlertid var enkelte av disse en ren katastrofe når det kom til den pedagogiske formidlingsevnen. Det nytter lite å være “fagidiot” når man ikke klarer å få formidlet videre kunnskapen. Dessuten var det svært sjeldent at noen ble sortert ut og stemplet som uegnet som lærere i praksisperioder osv. Mange lite egnede personer slapp gjennom systemet og fikk tildelt tittelen som adjunkt eller lektor. Håper systemet rundt seleksjon basert på egnethet som lærere har blitt noe forbedret i dagens utdannelsessystem.

Hvis jeg skal “ta” lærerne som gruppe på noe er det deres stadige klager over lønnsnivået, dvs. lav lønn. I forhold til en god del andre kommunalt/offentlig ansatte tjener lærerne slettes ikke så dårlig som de vil ha det til, noe jeg har skrevet noen ord om i en tidligere artikkel. Lange ferier osv. unner jeg imidlertid lærerne. Alt i alt er læreryrket et viktig og ikke minst krevende yrke.

Alt i alt forstår jeg meg i liten grad på hele “Lærerløftet” eller “kompetansehevingskravet for lærere” (grunnskolen). Jeg er slettes ikke sikker på at reformen vil gi ønskede effekter. Læreryrket er så mye mer enn bare faglig formidling. At enkelte lærere reagerer på regjeringens lærerforakt, mistillit og stempling av lærerne som ikke gode nok forstår jeg veldig godt. Jeg opplever hele reformen som utidig og en ren forfølgelse av en yrkesgruppe.

Lenker:




Forsvarstale for barnevernet

Familielykke

Jeg har i denne artikkelen lyst til å komme med en forsvarstale for barnevernet relatert til saker om omsorgsovertakelse. Barnevernet fortjener masse applaus og ros for at de orker å stå på for barns beste mens det “stormer” i media, aktivistmiljøer, politiske og religiøse miljøer. Barnevernet gjør i grove trekk en meget god og viktig jobb. Svært få, om noen i det hele tatt, av de tilsatte i barnevernet er sadistiske og “onde” i sin jobbutførelse.

Jeg er MØKKA LEI av blant annet TV 2 sin ensidige nyhetsdekning rundt de “stakkars” foreldreparene som “uten grunn” fratas omsorgen for sine barn. Kun deler av sakskomplekset blir belyst. Vi får bare se en side av saken, og det spilles i stor grad på følelser og et svært dårlig og lite faktagrunnlag. På sviktende grunnlag får man sympati for de gråtkvalte biologiske foreldre støttet av øvrig familie som står i fare for å bli fratatt barna. Selvsagt står ingen biologiske foreldre fram og innrømmer sannheten at de ikke duger til å gi barna en god og trygg oppvekst.

Aktivist- og konspirasjonsmiljøer mot barnevernet har jeg heller ingen sans eller sympati for.

Jeg tror at det norske barnevernet ofte har rett og at de ulike kritikerne tar feil. Jeg tror faktisk at Norge ligger langt framme med å sikre barnas rettigheter og vern, hvor omsorgsovertakelse noen ganger er til det beste for barnet det gjelder. Jeg tror at andre land kan lære av Norge, og at også en god del andre land på sikt vil få et barnevern mer likt det norske.

En del av den tabloide nyhetsdekningen av kompliserte barnevernssaker rundt omsorgsovertakelse er enkelt og greit fordummende journalistikk. Allerede i grunnskolen lærte vi å skrive resonnerende/drøftende stil. Det var tilnærmet “stryk” hvis vi hadde gjort en så dårlig jobb som journalistene ofte gjør. Flere eller helst alle sider av en sak bør bli belyst, for og imot må drøftes før konklusjon trekkes. Dette er langtifra tilfellet med medias dekning av barnevernssaker. Kun en liten del av sakskomplekset kommer fram i media, men likevel gjøres det kjappe konklusjoner rundt at barnevernet ikke gjør en god nok jobb.

Selvsagt kan barnevernet innimellom feile i sin jobbutførelse. Det er da tross alt menneskelig å feile. Noen geografiske forskjeller mellom ulike kommuner og fylker kan også forekomme. Enkelte mindre barnevernskontorer kan nok slite med manglende utdannelse, erfaringer og kompetanse blant sine ansatte. Alt er ikke rosenrødt innenfor barnevernet heller. Uansett er min påstand at barnevernet i de fleste saker gjør en god og viktig jobb til barnas beste.

Landets velfungerende barnevern er slik jeg ser det noe av Norges stolthet.

 

Innenfor barnevernet jobber det i hovedsak bra utdannet og faglig kvalifisert personell. Yrkesgrupper som er representert omfatter blant annet sosionomer og barnevernspedagoger (bachelor- eller mastergrad). I tillegg finnes det en og annen pedagog og enkelte psykologer.

Det er snakk om spesialister som kan masse om barn, unge og deres familier når vanskelige livssituasjoner oppstår. Omsorg, hjelp, trygging av oppveksten, forebygging, konfliktløsing m. m. foreligger det god kompetanse på. Jeg har mye mer tro på deres vurderinger enn hylekoret med motstandere av barnevernet.

Jeg er også redd for politikere som vil blande seg inn med lovnader rundt modernisering, opprydding eller “revolusjoner” innenfor barnevernet. Politikere bør være forsiktige med å blande seg for mye inn. Barnevernet bør i størst mulig grad være fristilte fra politisk styring. Barnevernet bør ha sin uavhengighet og ikke være et middel for å tilfredsstille vekslende politiske mål og visjoner.

La de ansatte innenfor barnevern få gjøre jobben sin. Hetsing, mobbing, trusler, svertekampanjer og uthengning av barnevernansatte er helt uakseptabelt. En viss diskusjon rundt hvordan barnevernet skal være organisert må tåles, men ikke når det går så langt at det rett og slett blir ulevelig og ubehagelig for dem som har viet sitt arbeidsliv til barns beste i form av barnevernsarbeid. Facebook-grupper slik som “Vi som hater barnevernet” hvor det oppfordres til å henge ut saksbehandlere med navn og nummer er langt over streken og har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Hatgrupper mot barnevernet kan ikke tas på alvor når hets og trakassering mot ansatte i barnevernet legitimeres. Videre er de resistente mot fakta og driver med sine konspirasjonsteorier.

Det hevdes fra konspirasjonsmiljøer på nettet (hatgrupper mot barnevernet osv.) at barnevernet og staten i Norge driver med grove menneskerettighetsbrudd. Vi lever i et rettsløst samfunn sies det. Noen klarer til å med å påstå at barnevernet stjele barn fra sine foreldre. Slike anklager kommer også fra støttespillere i andre land og stater, slik som Tyrkia, Russland, Slovakia, Tsjekkia, Romania, Emiratene, Polen og diverse andre land fra den tidligere østblokken osv. Dvs. fra land som slettes ikke har noen god “statistikk” å vise til når det gjelder etterlevelse av menneskerettigheter. En del av disse landene har en del å ordne opp i rundt verdig behandling av mennesker i sitt eget land før de begynner å kritisere og belære Norge.

Aktivistgruppene presenterer sine selektive skremselshistorier om barnevernet revet ut av sin sammenheng. Gruppene kan som nevnt vise til tvilsomme internasjonal støtte som også er enige i at Norge driver med menneskerettighetsbrudd. Et svært forvrengt virkelighetsbilde preget av konspirasjonsteorier presenteres. Lite tyder på at det slike grupper står for er til barns beste.

Fakta er at Norge har en høy rettssikkerhet for barn, og vi ligger bra an på rankinger over menneskerettigheter. Tilliten overfor barnevernet er heller ikke så verst i den norske befolkningen, selv om aktivistgruppene og TV 2 prøver å bryte ned denne så godt de kan med sine ensidige angrep mot barnevernet. Jeg håper ærlig og oppriktig at aktivismen ikke må få lov til å svekke tilliten til staten og det offentlige av alt dette konspirasjonsvåset.

Også i form av TV-“dokumentar” blir barnevernet kraftig kritisert. BBC-“dokumentaren” til Tim Whewell med tittelen “Norway’s Silent Scandal” er neppe verdt å se ut fra hvor ubalansert den virker til å være ifølge omtaler.

Det ligger vel i den norske kulturen og verdisettet at vi ønsker å beskytte og bry oss om barna og de unge. Vi vil gi dem best mulig oppvekstsvilkår. For å sikre dette må barnevernet noen ganger gå drastisk til verks. Det er barna som skal beskyttes og vernes, og ikke de voksnes ønsker, behov og status.

Når det gjelder en del av sensasjonssakene innenfor barnevern som TV 2 med flere har dekket kan mye sies om dekningen. Det er og blir en ensidig dekning sett fra de biologiske foreldrenes perspektiv, der TV / medier prøver å skape sympati med foreldrenes situasjon. Barnas beste er ikke i fokus.

Etter mitt syn skal man ikke se mange minutter på de intervjuede (eks-) foreldrene for å forstå at det var helt riktig at de mistet omsorgen for sine barn. Det skinner ofte igjennom – for menneskekjennere – at det er foreldre som ikke er egnet til å gi barna det de trenger av omsorg, oppfølging, kjærlighet etc. i deres oppvekst.

Europarådet sin kritikk mot norsk barnevern og praksisen

Jeg er kjent med at Europarådet sommeren 2018 har vedtatt en resolusjon om barns og familiers rettigheter, som også inneholder en god del kritikk mot norsk barnevern. Det hevdes at for mange tvangsovertakelser (omsorgsovertakelser, les fosterforeldre/fosterhjem etc.) finner sted i Norge. Barn skal skilles fra foreldrene som helt siste utvei etter at andre tiltak har blitt utprøvd, og barna skal gjenforenes med sine biologiske foreldre så snart råd er. Barns nære familie skal konsulteres og benyttes i barnevernssaker og som f. eks. fosterhjem, så sant det er mulig.

Det som nok kan være en utfordring er den forskjellige praksisen fra kommune til kommune. Å få til en mer lik og enhetlig behandling av like saker på tvers av kommunene bør være mulig. Ja takk til likhet for loven. Akkurat dette støtter jeg også opp om.

Jeg synes nok kritikken i sin helhet fra Europarådet IKKE er helt berettiget. Det virker som om rådet setter familien og de biologiske foreldrenes beste foran barnas beste. Strengt tatt er alt dette som Europarådet uttaler allerede på plass i norsk lovverk og praksis. Hovedregelen er at barn vokser opp i sin familie, og det skal svært mye til for at en omsorgsovertakelse igangsettes. Dette er siste utvei etter at alt annet har blitt forsøkt. Det er også praksis for å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan fungere som fosterforeldre når dette er påkrevd.

I praksis er det ikke barnevernet alene som tar alvorlige og store beslutninger om omsorgsovertakelse. Både sakkyndig personell og ikke minst fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker er inne i bildet. En del av sakene blir også kjørt gjennom rettssystemet, hvor ikke nødvendigvis de biologiske foreldrene «vinner» rettssaken.

Mer om saken: TV 2: – Resultatet av møtet med barnevernet avhenger av hvilket kontor du møter


Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD)

En del barnevernssaker har i de senere år blitt innklaget til menneskerettsdomstolen. Kun noen få av sakene er avgjort foreløpig, men det har vært noen tilfeller hvor Norge har fått kraftig kritikk fra nevnte domstol. I denne instansen og i Europa forøvrig kan det virke som om det biologiske prinsippet går langt foran barnas beste / barnas egne rettigheter.

Norge må nok rette seg etter dommene fra domstolen, og jeg er redd at dette ikke vil være til barnas beste. Negative dommer fra nevnte instans kan godt medføre at norsk barnevern blir satt tilbake i tid. Jeg er sterkt skeptisk til domstolens partiskhet med biologiske foreldre.

 

Via media og “barnevernhatere” høres det av og til ut for at en “crazy” saksbehandler sitter alene på sitt mørke og lukkede kontor og tar en masse dårlig begrunnede beslutninger. Det høres nesten ut for at barnevernsarbeiderne kun er ute etter pur faenskap og å utøve syk maktmisbruk. Hvilken makaber glede skulle en barnevernansatte saksbehandler ha av å ta fra foreldre barn uten noen god grunn?

Selvsagt er alle slike konspirasjonsteorier rundt barnevernet langt fra sannheten! Ofte er det aktivt teamarbeid, observasjoner, hjemmebesøk, forsøk med mindre tiltak, sakkyndige vurderinger osv. som ligger bak beslutningene som foretas. Ved langvarige omsorgsovertakelser må Fylkesnemnda inn i bildet, og det er muligheter for å bringe saker inn for retten hvor advokatene gladelig står klare til å valse ned barnevernet. Komplekse og grundige prosesser med mange personer involvert ligger til grunn før alvorlige tiltak blir iverksatt.

Heldigvis for barnas beste kan ikke barnevernet forsvare seg ute i media. De ansatte kan ikke snakke åpent om enkeltsaker og enkeltpersoner, da deres taushetsplikt (gradert informasjon) hindrer dette. Heldigvis er det strenge regler rundt personvern og verning av privatlivets fred for det enkelte barn. Barna er en svak gruppe og må beskyttes mot grafsingen til media og andre forståsegpåere. Slik må og bør det være.

Personlig er jeg redd for at all kritikken som har blitt retter mot barnevernet i den senere tid gjør dem redde for å gripe inn ofte og tidlig nok. Barnevernet følges med argusøyne av media, kritikere, foreldre, forståsegpåere og ikke minst advokater. Dette kan bidra til en viss handlingslammelse for barnevernet som igjen går ut over barna og de unge. Det er slettes ikke rart at enkelte saksbehandlere vegrer seg for å sette i verk kraftfulle tiltak da dette kan være starten på et kjør uten like mot den stakkars ansatte barnevernsarbeideren.

Nei, det er nok heller et problem at barnevernet ikke griper kraftig nok og tidlig nok inn. Barnevernet er ikke noe man skal frykte for dem som tar seg normalt bra av barna sine. Påstander om at enkelte må leve med konstant frykt for at barnevernet ved hjelp av politiet skal komme å “kidnappe” barna uten grunn blir bare useriøst tullball.

Jeg ser ikke noe behov for en stor endring eller revolusjon innenfor barnevernområdet, og jeg kan ikke i det hele tatt forstå at noen i fullt alvor vil ha barnevernet nedlagt. Barnevernet er neppe så ute av kontroll som enkelte motstandere vil ha det til. Min hypotese er og blir at vi har et tålig bra barnevern i Norge.

FNs barnekomité og barnekonvensjonen

FN mener fortsatt at Norge bryter barnekonvensjonen på enkelte områder, blant annet innenfor omsorgsovertakelser i barnevernet. Alternative hjelpetiltak benyttes for lite, etnisk forskjellsbehandling, søsken blir ikke plassert i samme fosterhjem og henting av barna etter akuttvedtak skjer noen ganger på en for brutal måte.

Likevel velger jeg å stå fast med min hovedkonklusjon om at vi har et bra fungerende barnevern og gode oppvekstsvilkår for barn flest. (Muligens er det Norge som gjør ting på rett måte, og andre sammenliknbare land som gjør feil? Muligens er det Norge som ligger lengst framme i en fornuftig barnevernspolitikk?)

Kilde: Aftenposten: Norge bryter fortsatt barnekonvensjonen. Fem områder hvor det svikter. (Geir Kjell Andersland, fylkesnemndsleder og politiker for Venstre).

 

Via media hører vi om utenlandske protester mot det norske barnevernet. Kritikken kommer etter at barnevernets omsorgsovertakelse rammer personer som opprinnelig kommer fra disse landene. Ofte bygger denne kritikken på manglende kjennskap til hvordan norsk barnevern og Norge fungerer. Videre forstår de neppe norsk kultur og norsk offentlig system. I mange land er det stor mistillit og skepsis til det offentlige, mens i Norge er det i hovedsak ikke slik. Offentlige etater gjør normalt sett en god og ryddig jobb som ikke bidrar til å skape mistillit blant folk flest.

På nettet (diskusjonsfora, nettsider og sosiale media) florerer det med tullete støtteerklæringer for biologiske foreldre og ikke minst hatgrupper mot barnevernet. Jeg har sagt det før og gjentar det så gjerne: Folk er alt for lite kritiske med sine støtte- og protesterklæringer. Det blir mye følelser og lite fakta. Nordmenn begynner snart å oppføre seg like dumt som stereotype amerikanere.

Enkelte uttrykker med stor overbevisning på nettet (kommentarfelt, sosiale medier osv.): “Stopp barnevernet”. Jeg vil heller si det helt motsatt: “Stopp barnevernshaterne” og “Stopp hetsen mot barnevernet”. Barnevernet gjør en særdeles viktig jobb. Mye dårlig begrunnet hat, hets og tullball mot barnevernet spres via nettet, samt via konspirasjonsteorier. Norge er slettes ikke en lovløs “forbryterstat” mot barn og menneskerettigheter.

Ekstra skuffet blir jeg over at profilerte kristne og kristenledere kaster seg inn i debatten og støtter 100 % opp rundt (biologiske) foreldre som står i fare for å bli fratatt sine barn. Hvordan kan disse kristne støttespillerne vite nok om sakskomplekset til å kunne hevde at barnevernet tar feil mens de biologiske foreldrene har rett og er engler? Alle foreldre er ikke gode og snille mot sine barn, og dette gjelder også blant kristne foreldre med biologiske barn. Enkelte er uegnet til å ha omsorg for barn enkelt og greit. Barnevernet er mye bedre til å vurdere dette enn noen “gladkristne tullebukker”.

Jeg har lagt merke til engasjementet med negativt fortegn fra Kristenkoalisjonen (Kristen Koalisjon Norge, KKN) og Søkelys (og til dels MorFarBarn). Spesielt Jan-Aage Torp og Kristen Koalisjon Norge har hatt den reneste “vendettaen” (“blodhevn”) mot norsk barnevern. Det overdrives med svartmaling, og statistikk og fakta misbrukes og/eller gjengis feil for å støtte deres “verdensbilde”. Kampen til KKN slik jeg ser det er ensidig, subjektiv og dårlig begrunnet. De hevder at de tjener evangeliet og jobber for Jesus, men de vil ikke at barn som har opplevd omsorgssvikt skal få hjelp. Uforståelig todelt syn dette her!

KKN hevder: “Vi står med familiene.” Joda, de kjemper for et visst ubalansert voksenvern, men barnevernet er det verre med. Noe “sløvt” at andre kristenledere samt media bare lar alt dette passere i stillhet uten motsigelser, dvs. stilletiende er de med på å legitimere galskapen fra KKN sin side.

Torp allierer seg blant annet med ekstreme organisasjoner og personer i Polen m. m. Jeg tviler sterkt på at polske regler og tenkesett er noe for oss nordmenn å ta etter. Jeg anser i hvert fall ikke dette landet som noe moderne og bra ideal for oss når det gjelder barnevern og barns oppvekstvilkår, og ting tyder på at demokratiet mer eller mindre er på hell i Polen.

Et knakende bra innlegg MOT barnevernsvåset til KKN er dette:

Min kommentar til innlegget:

  • Muligens kanskje kan enkelte deler av barnevernet forbedres noe, men jeg tror absolutt ikke KKN-gjengen med venner er de rette personene til å bistå i dette arbeidet. Deres konspirasjonsteorier, usannheter og ensidige saksdekning gagner ikke saken.

Kristen Koalisjon Norge (KKN) og barnevernskampen

Et meget interessant og velskrevet innlegg med høy grad av objektivitet:

Nedenfor følger en “salig” blanding av sitater og fri gjengivelse (og mine fortolkninger) av innholdet fra innlegget:

  • Omhandler pastor Jan-Aage Torp og “folkebevegelse” eller mer enmannsforetaket Kristen Koalisjon Norge (KKN).
  • KKN er en plattform for nettverksbygging rundt konservative, patriarkalske «familieverdier, inkludert en intens og aggressiv kamp mot norsk barnevern.
  • Noen allierte:
    • Den ekstreme, katolske organisasjonen Ordo Iuris i Polen og de norske psykologene Einar C. Salvesen og Joar Tranøy.
    • En demonstrasjon i samarbeid med “Verdipartiet” har blitt annonsert, og dette partiet fortoner seg som teokrati light.
    • Henter også støtte fra “familielobbyen” i religiøst konservative, politisk ny-autoritære miljøer i Øst-Europa. Lobbyen er en brokete forsamling eller allianse.
    • Torp forsvarer den polske konsulen Slawomir Kowalski (norsk UD nettopp har erklært ham “persona non grata”, uønsket i tjeneste i Norge pga. sin truende oppførsel).
    • Torp skal visstnok på besøk (“studietur”) til Ungarn. Statsminister Viktor Orbán, det nasjonalkonservative Fidesz-partiet og politikken i landet som vil bygge ned demokratiet er visstnok forbilder å se opp til.
    • KKN har foretatt diverse kontroversielle prisutdelinger.
  • Pressens oppgave bør være å titte Torp og organisasjonen i kortene.
  • I det siste har Torp også angrepet avisen Norge I DAG (og indirekte Finn Jarle Sæle), så muligens har han mistet en tidligere alliansepartner?
  • Det mest bekymringsfulle er den svartmalingen av norsk politikk og samfunnsliv som deles i sosiale medier til utenlandske lesere. (KKN og Torp har MANGE følgere i sosiale medier.)
  • Han har kommet med kraftige angrep og sterkt kritiske uttalelser mot Erna Solberg og Kjell-Ingolf Ropstad.
  • Støttespiller med Inger og Jan Hanvold, TV Visjon Norge.

Forfatteren mener neppe at barnevernet er ufeilbarlige eller bør spares for all kritikk. Imidlertid blir det helt feil at KKN-lobbyen skal “styre showet” og påvirke debatten. Hvis denne gjengen blir hørt på kan dette medføre at norsk barnevern bringes tilbake til «steinalderen». Det blir vel også mer et diktatoriske voksenvern enn et reelt barnevern.

Hjelpes meg! KKN står også bak noe de kaller for “Ombudsman for familien – Ombudsman i Norge”. Tjenesten går ut på at de engasjerer seg i barnevernssaker (omsorgsovertakelse) på de biologiske foreldrenes side, med sin støtte og hjelp. (Og ja: De kaller det for Ombudsman, dvs. mann med en n, altså feilstavet.)

At de har fått med seg noen fageksperter på laget forundrer meg ikke så veldig mye. Det finnes masse “rart” og “rare eksperter” også innenfor psykiatere, psykologer, pedagoger, atferdseksperter, jurister og andre sakkyndige / faglige profesjoner.

KKN med Jan-Aage Torp i fronten hevder at det er en anti-familiebevegelse som preger samfunnet og myndighetene. Nok en gang utvises klokketro på at en biologisk dysfunksjonell kjernefamilie med alvorlig omsorgssvikt er bedre for barnet enn en omsorgsovertakelse. A4-familieliv og voksenvern er viktigere enn barns beste. Barnevernet og Fosterhjemstjenestene er nok bare “herk” i hans øyne, instanser som bryter opp familier.

At Jan-Aage Torp skal framstå som ekspert på barnevern blir helt totalt feil og lite troverdig. Den mannen er ikke den rette å snakke om barn, barns oppvekstsvilkår og barnevern. Grunnen til dette er det vi har fått høre om sønnens oppvekstsvilkår – Anders Torp – med det som vel må kunne kalles for åndelige overgrep.

Også greit å lese: Fri tanke (HEF): Norske kristne knytter bånd til barnevernsmotstandere og øst-europeiske nasjonalkonservative. Ellers har jeg skrevet mer om Kristen Koalisjon Norge (KKN) og Jan-Aage Torp i en tidligere artikkel.

Også verdt å kaste et blikk på:

Også i denne artikkelen er Kristen Koalisjon Norge (KKN) og Jan-Aage Torp nevnt. Fra oppsummeringen tar jeg med meg følgende avsnitt:

  • “Det er også spesielt å se at det hentes støtte fra talspersoner og organisasjoner i utlandet som er i sitt vesen er antidemokratiske, som er imot abort, kvinnefrigjøring, skilsmisser og religionsfrihet. Dette er mennesker som ikke har barnas beste i tankene eller av menneskerettigheter, eller de er opptatt av det i den grad det tjener deres egne interesser. Det er rimelig spesielt å være vitne til at personer og aktivistgrupper fremstår som nyttige idioter for myndigheter og organisasjoner i land som har en vesentlig dårligere track record hva gjelder å etterleve menneskerettighetene enn det vi har. “

 

Noen hevder at barnevernet er spesielt etter å ta kristne foreldre (troende, religiøse). Dette er i hovedsak tull og vås. Barnevernet griper ikke inn før det er snakk om en større form for omsorgssvikt. Imidlertid er jeg selv skeptisk til at barn skal få lov til å vokse opp i familier som er ekstremt religiøse som bikker over mot det fundamentalistiske, f. eks. hos foreldre og familier innenfor den ekstrem-karismatiske leir.

Ekstremt religiøse – det være seg kristne eller muslimer – bør gås ekstra godt etter i sømmene. Åndelig voldtekt i form av alvorlige skremsler om helvete og “åndelige fyllefester” er ikke noe mindre barn bør oppleve eller være del av. Mentale overgrep mot barn i religionens navn eller religiøs skadelig påvirkning av barn bør absolutt ikke bli akseptert, og da heller ikke i kristendommens eller Bibelens navn. Religiøst baserte overgrep mot barn har vel ofte blitt oversett eller bagatellisert.

Mer kritikk av barnevernet fra Jan-Aage Torp og hans allierte

Jan-Aage Torp og Kristen Koalisjon Norge (KKN) gir seg ikke med kritikken av norsk barnevern. De har nemlig klart å få med seg verdens ledende kristne TV-kanal i kampen mot norsk barnevern, dvs. The Christian Broadcasting Network (CBN) og deres CBN News. Jeg “låner” følgende Facebook statusoppdatering fra Levi Fragell lagt ut 19.07.2019:

Norsk barnevern – et system av ondskap?

CBN News sin egen dekning av saken:

Psykologen Einar Salvesen er med på “showet”, og det hevdes at barnevernet har blitt et system av ondskap. Hele barnevernet bør visstnok nedlegges ifølge “ekspertene” til Jan-Aage Torp. Litt av en drittpakke mot norsk barnevern, og snakk om å bidra til å svekke Norges omdømme i utlandet basert på en fantasisak og en konspirasjonsteori. Barnevern er fortsatt svært viktig, og ikke kun foreldrevern og voksenvern som den her gjengen ønsker seg.

Jeg blir rett og slett matt av slikt vås.

 

Og det finnes også mer og annen kritikk av barnevernet ute på det store nettet:

Vektertårnet – Om barnevernet

I forbindelse med artikkelen “Guds straffedom, dommedag og endetid” har jeg nevnt bloggen Vektertårnet. Den eller de som står bak nevnte “gullkorn-blogg” har også sine konspirasjonsteorier (konspirasjonsinspirerte meninger) om det norske barnevernet. F. eks. i denne artikkelen:

Noen momenter:

  • Det hevdes at Stortinget har låst seg inn i en boble og nekter å prate eller å diskutere om barnevernet, noe som visstnok er udemokratisk politikk og som tyder på at myndighetene skjuler noen ting her.
  • Statens barn nevnes. Barn læres opp til å være lydige mot staten, og ikke mot sine foreldre.
  • Nyutdannede barnevernspedagoger blir ferdig indoktrinert i marxistisk og sosialistisk ideologi.
  • Stasi-byråkrat nevnes, med myndighet til å ødelegge en hel familie.

Hjelpes meg. Det blir så søkt at det nesten blir morsomt.

Forfatter av innlegget utviser ikke all verdens mye kunnskap om området som vedkommende uttaler seg om. F. eks. er barnevernet kommunalt, og ikke statlig som innlegget insinuerer. Når en omsorgsovertakelse finner sted blir barna som oftest plassert i private hjem (med tilsyn og oppfølging etc. fra det kommunale barnevernet) og ikke på statlige institusjoner.

Instanser slik som fagorganet/fagdirektoratet Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet), Bufetat (Barne-, ungdoms- og familieetaten), Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker og Fosterhjemstjenester er statlige. Det er rett nok. Rammer, retning, lover og regler settes av det politiske, men i det daglige er slike instanser ikke direkte politisk styrte på detaljnivå.

 

Kampen mot det “slemme” norske barnevernet: Det påstås at barnevernskritikerne engasjere seg for dem som urettmessig har blir “forfulgt” av det norske barnevernet. Jeg vil nå heller hevde at det enkelte av de mest ekstreme aktivistene driver med er hat, hets, undergraving av autoriteten til barnevernet, latterliggjøring av kvalifisert personell og offentlige tjenestemenn i en viktig avdeling/etat. En og annen psykolog (ekspert på psykologi) er også med i “hylekoret”, noe som vitner om dårlig dømmekraft.

Det blir tull og vås når aktivistene påtar seg offerrollen og påberoper seg å ha blitt utsatt for uberettiget kritikk når noen sier imot dem. Barnevernhaternes forfølgelse og uberettigede kritikk av barnevernet ser jeg ingen grunn til å støtte opp om. Integritet meg her og der. Barnevernet på sin side driver IKKE med planlagt og ubegrunnet forfølgelse av norske foreldre.

Feilvurderinger innenfor barnevernet kan finne sted. Litt selvkritikk og kritisk blikk mot egen virksomhet kan være fornuftig innenfor barnevernet. Likevel er det liten grunn til å dømme hele barnevernet nord og ned. Vandetta mot norsk barnevern fører ikke noe bra med seg, og det hjelper ikke barna som ikke har det bra. Barna trenger beskyttelse mot skadelige omgivelser, manglende muligheter for utvikling og omsorgssvikt, uavhengig av hva aktivistene mot barnevernet måtte mene.

For balansens skyld gjengir jeg følgende sitat fra Gro Hillestad Thune sitt innlegg på DagensDebatt.no:

  • “…norske myndigheter og politikere lider av alvorlig berøringsangst i møte med alle former for kritikk av barnevernet.”

Det beste for et barn er ikke for enhver pris å bo hos sine biologiske foreldre. Blodsbånd løser ikke alle problemer. Barn fortjener en god og trygg oppvekst med masse omsorg, empati, støtte og kjærlighet. Når enkelte foreldre ikke er i stand til å innfri dette bør barnevernet gripe inn. Naivt syn på dette med biologiske barn og blodsbånd slik som stiftelsen MorFarBarn forfekter tar jeg sterk avstand fra.

Mantraet om familien først, familien er samfunnets viktigste grunnstein og at familien er det mest verdifulle vi har provoserer meg innimellom. I utgangspunktet er jeg jo selvsagt enig, men i en del tilfeller er den biologiske familien mer til skade enn til glede for et barn.

Omsorgssvikt kan påføre barn store fysiske og/eller skader, og helse samt utvikling kan settes i stor fare.  Omsorgssvikt kan deles inn i fire grupper:

  • vanskjøtsel (mangel på omsorg)
  • fysiske overgrep
  • psykiske overgrep
  • seksuelle overgrep

Også for barnevernet er det siste utvei og det sitter langt inne å gripe inn med omsorgsovertakelse. Selvsagt må det foreligge alvorlig omsorgssvikt (grov vold, rus, seksuelt misbruk, overgrep, alvorlige psykiske problemer, psykisk mishandling, grovt manglende omsorgsevne etc.) før et barn fjernes fra sin familie og sine foreldre. Barnevernet vil i mange saker hvor det ikke står om liv og død først prøve mildere tiltak, men når dette ikke fører fram kan omsorgsovertakelse i enkelte tilfeller bli den beste og eneste løsningen. Det kan da være snakk om fosterhjem/fosterforeldre og i enkelte tilfeller institusjonslignende opphold.

Det har beklageligvis vært noen tilfeller der barn og unge som har blitt flyttet fra sine opprinnelige hjem til fosterhjem / institusjon har blitt utsatt for overgrep og/eller omsorgssvikt i sitt nye hjem. Heldigvis er dette noe som bare unntaksvis inntreffer. Normalt sett får fosterbarn det mye bedre i sine nye hjem med god omsorg, selv om traumer og opplevelser kan skape problemer for barna i mange år. Alt i alt er det mange barn og unge som har fått god hjelp i sitt liv av barnevernet, og det foreligger mange suksesshistorier etter omplassering.

Det hevdes at akuttvedtak og akuttplasseringer benyttes litt vel ivrig i deler av barnevernet. Slike virkemidler skal i utgangspunktet kun benyttes i svært spesielle situasjoner (nødssituasjoner) hvor det virkelig er akutt fare for liv og helse til barnet. Barna kan nok oppleve slike situasjoner som litt vel bråe, plutselige og traumatiske uten muligheter for å forberede seg på det som skjer.

Muligens kan det være noe sannhet i den kritikken at akutte virkemidler benyttes litt vel ofte, men samtidig kan det i en del tilfeller være nødvendig med kjappe inngrep for å redde barn og unge ut av uutholdelige situasjoner. Akuttplasseringene og langtidsplasseringene skal videre godkjennes i fylkesnemndene, noe som skal sikre kvalitet og en “second opinion” på det som skjer.

Det virker som om enkelte er lite opptatt av barnevern. Det er visstnok viktigere med voksenvern og å ikke tape ansikt. Enkelte vil ikke ta innover seg de harde realitetene rundt hvor dårlig enkelte voksne kan oppføre seg overfor barn. Ikke alle barn får en trygg og god oppvekst med nødvendig oppfølging og stimulering hos sine biologiske foreldre.

Enkelte kritiserer barnevernet for å ikke yte tilstrekkelig med støtte og hjelp til biologiske foreldre som står i fare for eller har mistet omsorgen for sine barn. Slik kritikk blir bare tull og vås i mine øyne. Barnevernet skal tjene og støtte barna, og ikke de voksne. Vi har et barnevern, og ikke et voksenvern.

Det som bekymrer meg mest er alle de barna som ikke får hjelp eller som får hjelpen alt for seint. Enkelte vegrer seg for å levere inn bekymringsmeldinger når de ser at barn og unge ikke har det bra. Jeg er også noe skeptisk til hvor flinke skoler og barnehager er til å se etter tegn på omsorgssvikt. I hvert fall lærte jeg lite om slikt i min pedagogiske utdannelse. Barnevernet på sin side prøver også ofte relativt milde tiltak først før de alvorlige og noen ganger nødvendige inngripende tiltakene settes inn (omsorgsovertakelse m. m.). Nødvendig bevisbyrde for å igangsette sterke tiltak er forresten også ganske så stor.

Tar det aldri slutt, og er det mulig å starte i mer feil ende enn det regjeringen gjør? September 2017 vil regjeringen sette barnevernsansatte på skolebenken for å “heve kvaliteten” på jobben de gjør. Målet er blant annet færre omsorgsovertakelser og dermed færre i fosterhjem.

Personlig mener jeg dette er helt feil vei å gå. Tvert imot er min hypotese at det er store mørketall og at enda flere barn burde ha blitt skilt fra sine biologiske foreldre. Omsorgsovertakelse kan være en bra ting for barn som slettes ikke har det bra i sine biologiske hjem. Kursing av barnevernansatte vil ikke redusere antallet barn som har det fælt i sine opprinnelige hjem.

Stolt av norsk barnevern

Jeg registrerer september 2018 at vår barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland har et fornuftig og balansert syn på norsk barnevern. I hennes innlegg blant annet gjengitt i Dagbladet med tittelen “Barnevern – Jeg er stolt av norsk barnevern” sier hun mye positivt og bra om barnevernet. To sitater fra nevnte innlegg:

  • “Barnevernet i Norge er blant de fremste i verden til å ivareta og beskytte barn. Ansatte i barnevernet fortjener honnør og ikke daglige trusler for den krevende jobben de gjør.”
  • “Jeg tåler godt å stå i kritikken fordi jeg vet at andre land vil komme etter når det gjelder å sette barns rettigheter først.”

For en gangs skyld – sett kryss i taket! – er jeg helt enig med et politisk innspill fra en Høyre-minister.

 

Det er totalt uakseptabelt at noen riser sine barn med begrunnelse i f. eks. religion. Konsekvensene i form av skadevirkninger er alt for store til å kunne godta slikt. Autoritær barneoppdragelse med fysisk avstraffelse (vold) og tukting kan vi ikke ha noe av i et sivilisert land som Norge. Foreldre med utenlandsk opprinnelse må på dette området tilpasse seg norske regler og levesett og de vil eller ei.

Av og til blir jeg fortvilet over hvor mye bedre vern det er for dyr enn for barn. Dyrevern og dyrebeskyttelse kan det virke som om det er mer forståelse for i samfunnet. Hvis et dyr blir behandlet dårlig er det ramaskrik i media. Hvis et barn blir behandlet dårlig og barnevernet griper inn dømmes barnevernet nord og ned i media og blant forståsegpåere.

Av og til lurer jeg på hvorfor enkelte velger å få seg barn? Er barna bare “arbeidsuhell”? Enkelte foreldre har ikke “tid”- tidsklemma – til å følge opp barna sine tilstrekkelig. Noen klager og syter støtt og stadig over barna sine, til tross for at de er høyst normale og oppfører seg som forventet av barn.

Enkelte mistenker jeg kun til å ville ha barna som gallionsfigurer. Barna benyttes til stolt framvisning når det passer seg, mens barna ellers nesten blir glemt og i stor grad blir overlatt til seg selv så lenge de oppfører seg noenlunde greit. Har enkelte fått barn bare for å vise fram overfor andre at man er en vellykket A4 kjernefamilie?

De som er imot ny bioteknologi (sæd- og eggdonasjon) og surrogati pleier ofte å bruke argumentet: Det er ingen menneskerett å få egne barn. Jeg synes også det bør være slik at det slettes ikke er en menneskerett å få beholde barna. Noen ganger må barnevernet helt legitimt kunne gripe inn med omsorgsovertakelse når ting går over stokk og stein i et hjem.

Enkelte er alt for godtroende og naive om andre (naboer, venner, bekjente osv.), og vil nødig bidra med bekymringsmeldinger til barnevernet eller på andre måter bry seg om barn som har det vanskelig. Det er i utgangspunktet en fin egenskap å tro det beste om andre, men enkelte foreldre evner ikke eller vil ikke barns beste.

En vanskelig del av barnevernet er alle naboer og forståsegpåere som tror at de vet best. I en del tilfeller mener enkelte slik at de biologiske foreldrene er helt fantastiske, og de ser ikke noe behov for inngrep eller tiltak, eventuelt omsorgsovertakelse, overfor barna. Selvsagt er slike støtteerklæringer ofte basert på begrenset innsikt / oversikt og følelser.

De selvoppnevnte “bygdedomsstolene” mot barnevernet: “Ingen” i lokalsamfunnet og den utvidede vennekretsen / bekjentskapskretsen forstår hvorfor barnevernet griper inn og tar fra den “kjekke” familien barna. Barnevernet er den store stygge ulven som dømmes nord og ned, selv om man vet lite om saken sett fra denne etatens side. Det er slettes ikke alltid at barnas beste står i sentrum for bygdesladderet (bygdesludderet) og bygdeforsvaret for de biologiske foreldrene.

Enkelte vil ikke ta inn over seg ondskapen og omsorgssvikten enkelte barn kan bli utsatt for fra sine egne biologiske foreldre. Dårlige foreldre kan opptre helt ok overfor andre voksne, uten at dette sier noe om hvordan barna blir behandlet.

For å si noe negativt om barnevernet eller egentlig om “blårussen” som sitter over barnevernet og beslutter:

Noe jeg er skeptisk til innenfor barnevernets område er den sterke økningen i bruken av private velferdsprofitører for å få løst diverse oppgaver (bokollektiv osv.). Via offentlige anbudsrunder blir private aktører hyret inn for å gjøre oppdrag for sektoren, og dette har blitt lukrativ business for kommersielle barnevernstjenester/tilbydere. Det er ikke alltid at disse aktørene er tilstrekkelig opptatt med å yte de beste tjenester (kvalitet), da pengene taler og råder.

Et annet “hull i systemet” kan se ut for å være et tilstrekkelig og forsvarlig ettervern for barnevernsbarn etter fylte 18 år. De kan få noe hjelp – hvis de selv ønsker – fram til de er 23 år gamle. Likevel kan det se ut for at det er noen svakheter med dette systemet og litt tilfeldigheter som råder. Dessuten er det heller ikke alle som er klare til å stå på egne bein etter fylte 23 år.

Oppdatering om ettervern: Regjeringen med statsministeren i spissen lovet desember 2018 at retten til ettervern for barnevernsbarn skal gjelde fram til 25-års alder. Aldersgrensa blir altså foreslått hevet i et høringsnotat i forbindelse med forslaget til ny barnevernlov, hvor den nye loven ikke har trådt i kraft når dette skrives. Loven vil bli sendt ut på høring i 2019. Oppdatering 04.04.2019:

Høringsfristen rundt ny barnevernslov gikk ut august 2019. Så spørs det bare hva som blir det endelige resultatet.

Noe det kan stilles spørsmålstegn med er psykologene og deres psykolograpporter og sakkyndige vurderinger. En del av dette arbeidet må definitivt være av tvilsom kvalitet. I samme sak kan samme barn bli analysert av to ulike eksperter med helt ulikt utfall. Enkelte psykologer ser ut til å vegre seg for å komme med en knusende dom over oppvekstvilkårene til et barn. Dette at enkelte psykologer “blunder øynene” og sier at det er lite eller ingenting kritikkverdig med oppvekstvilkårene kan medføre at tiltak kommer alt for seint i gang. Noen ganger prøves det også alt for lenge milde tiltak (med liten grad av evaluering av framdrift) som slettes ikke fører fram.

En ting som er noe bekymringsfullt er hvor mange barn og unge som får diagnosen ADHD. På en del av dem er nok diagnosen korrekt, men jeg er redd for at den ikke alltid stemmer. Dårlige eller utrygge oppvekstsvilkår med omsorgssvikt kan nok i noen sammenhenger bidra til en ikke-normal oppførsel blant barn og unge som kan minne om ADHD. Det skulle nok ha vært satt mer søkelys mot oppvekstsvilkårene og situasjonen i det enkelte hjem (omsorgssvikt m. m.) enn å bare dele ut på medisinske eller psykiske diagnoser over en lav sko.

Rammene og arbeidsforholdene til de ansatte i barnevernet er neppe alltid helt optimale eller tilstrekkelige. Januar 2019 melder NRK at ansatte i barnevernet landet over gjør opprør mot Erna på sosiale medier, med hashtag / emneknagg #heierna. Blant annet skrives det i artikkelen:

  • “Det er et opprør på gang på grasrota i barnevernet. Saksbehandlere i det kommunale barnevernet landet over krever bedre forhold på jobb for å kunne hjelpe barna på en verdig måte.”

Desember 2018 har det vært litt søkelys på svakheter med barnevernet. Det har blitt gjennomført risikovurderinger / risikoanalyser, og det har blitt funnet alvorlige og betydelige avvik i 18 % av kommunene (hver femte kommune, 75 stk. totalt). Avvikene eller det som ikke er oppfylt i kommunene er forhold slik som: Tilsynskrav fosterhjem, oppfølging og kontroll i fosterhjem og fristbrudd i undersøkelsessaker.

Slike avvik overrasker ikke meg da det har mye å gjøre med hvor mye penger som bevilges (bevilgninger) og viljen til lokalpolitikerne til å gjøre barnevernstjenestene gode i den enkelte kommune. Videre går avvikene på at barnevernstjenestene gjør for LITE og ikke for MYE som en del aktivister hevder.

Normalt sett anser jeg ikke nettsiden Søkelys (sokelys.com) som noen pålitelig nyhetskilde, men det er nok grunn til å tro at det faktisk nesten foregår en “krig” anti-barnevernmiljøene seg imellom. En del av motstanderne mot barnevernet er nok en noe brokete forsamling med kranglevorne personligheter.

I artikkelen er det også lenker til diverse grupper og sider som jobber mot barnevernet, og spesielt kan man legge merke til at Rune Fardal sin “FamilieKanalen” (@familiekanalennorge, Family Channel – Focus on Family & Human Rights in Norway) faktisk har over 6.000 medlemmer / likere og “Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet” har nesten 20.000 medlemmer pr. 9. mars 2019. Skremmende at såpass mange kaster seg inn i hylekoret mot barnevernet, en etat som gjør en fantastisk og viktig jobb. Det er altså ikke bare Kristen Koalisjon Norge (KKN) som kriger mot barnevernet og er barnevernskritikere.

Søkelys: Barnevernets suksesshistorier blir bare flere og flere -tre voksne politifolk angrep 14 åring

Nettsiden Søkelys påstår selv blant annet: “Søkelys er et fritt og uavhengig organ for bibeltro kristendom….” og at de “protesterer mot ugudelig praksis i norsk barnevern….”. Denne kontroversielle nettsiden slår til igjen! 2. april 2019 publiserte de en artikkel med tittelen nevnt ovenfor.

Noen “gullkorn” av fjasete sitater fra artikkelen:

  • “Det omstridte og fryktede norske barnevernet kan notere seg for mange suksess-historier med barn som er kommet under deres “omsorg”.”
  • “Det norske barnevernet er som kjent både fryktet, kontroversielt og beryktet.”
  • “Mange foreldre her i Norge lever i dyp frykt og engstelse fordi de frykter at barnevernet, -ved hjelp av politiet skal komme og kidnappe barna deres.”

Barn har kommet under barnevernets omsorg, og det hevdes at barnevernet kan notere seg for “suksesshistorier” slik som:

  • Enkelte barn og unge har tatt sine egne liv.
  • Noen har dødd under fosterforeldres omsorg.
  • Mareritt av rus og narkotika.
  • Kriminalitet.

Vi får bare påstander og bruddstykker av historier, og ikke den fulle og hele sannheten, dybden og saksoversikten. Falske og unøyaktige nyheter og historier så det holder fra Søkelys nok en gang.

Tragiske episoder har inntruffet mens barn har vært plassert i fosterhjem eller på institusjon i regi av barnevernet. Ofte rammer tragedien ikke på grunn av barnevernstiltakene og fosterhjemmet / fosterforeldrene, men på tross av tiltakene som har blitt igangsatt. En god del barn er sterkt traumatisert FØR de får hjelp, og hjelpen i form av fosterhjem eller tilsvarende kommer i noen tilfeller for seint til å få snudd eller stoppet den negative utviklingen.

 

Så er det klart med en ny runde fra Søkelys:

Nettsiden Søkelys og deres kamp mot norsk barnevern – del 2

Den tvilsomme nettsiden Søkelys fornekter seg ikke. Nok en artikkel MOT norsk barnevern har blitt publisert 17. april 2019:

De har klart å grave fram noen negative historier fra barnevernet inkludert bilder av angivelig selvskading blant barnevernsbarn. Det nevnes ikke med et ord alle de som har fått god og nødvendig hjelp, og hvor alt går helt greit.

Skildringen har virkelig slagside i sin framstilling som kun trekker fram den ene siden. Innenfor norsk resonnerende stil ville slikt ha vært stryk pga. Ufullstendig argumentasjon hvor dekning av alle / begge sider av saken er totalt fraværende.

Igjen trekkes internasjonalt engasjement og protester inn i saken. Helt ærlig talt bør vi nordmenn være revnende likegyldige til hva utlendingene synes om norsk barnevern. Først bør de feie for sine egne dører, og de har ingen grunn til å tro at de er eksperter på og har fasiten når det gjelder norsk barnevern.

Artikkelen inneholder det som kan kalles for et sammensurium av en blanding mellom barnevernshat og religion. En del av stoffet er hentet fra andre kilder, og ikke formulert av Søkelys selv.

Det står blant annet å lese “Gud har opprettet en spesiell plass i helvete for norske barneverns-ansatte som stjeler våre barn”.

Og:

“Gud har innsatt familien (mor, far, søsken) som den naturlige rammen for det å vokse opp og bli et helt menneske. ‘Barnevernet som er en statlig institusjon bekledd av barnevernbarnas blod hvor penger og kroner og øre er langt viktigere enn barnas ve og vel.’”

Selv “orker” jeg ikke å følge med på og å lese alt hatet mot barnevernet, staten og fosterforeldre i diverse konspirasjonsteorigrupper og hatgrupper mot barnevernet på nettet (Facebook m. m.).

Nei, dette oppgulpet fra Søkelys er det ingen grunn til å ta seriøst eller å vektlegge. Dette er “kampanjejournalistikk” og aktivisme på sitt verste!

 

Selvsagt klarer jeg ikke å være helt objektiv i denne saken, men sannelig er ikke de innbitte barnevernsmotstanderne i nærheten av å være objektive de heller. Det blir fort masse følelser, løsrevne enkeltsaker (skjebner) og masse “propaganda” fra de “stakkars forsmådde” foreldrene (m/nettverk) som har mistet eller står i fare for å miste omsorgen for barn. Slettes ikke nøytralt og balansert det som presenteres, og langt fra den fulle og hele sannheten. Subjektivt så det holder og vel så det, og langt unna å være i nærheten av objektivt.

Se ellers egen artikkel der jeg har skrevet litt om PRIDE-kurset (opplæring for fosterforeldre) og om dette å være fosterforeldre. Omsorgsovertakelse, fosterhjem og dette å være fosterforeldre er viktige temaer innenfor barnevernområdet. Bufetat og fosterhjemtjenesten “reklamerer” innimellom med at “Verdens viktigste jobb er ledig!”, dvs. dette å være fosterhjem og fosterforeldre. Virkelig sant at dette er en viktig jobb som gjøres for de barna som er heldige med å få slik hjelp.

I forbindelse med påske 2019 kom Kjell Ingolf Ropstad (KrF) med en oppfordring om å få familier til å bruke litt tid på å vurdere om de skal bli fosterhjem. Et prisverdig og greit initiativ sånt i utgangspunktet, uten at han får fram all kompleksitet og utfordringer det er med å være fosterhjem og fosterforeldre. Ser imidlertid at tråden på Facebook fort ble kapret av alskens aktivister mot norsk barnevern. Masse pepper har haglet mot hans “ufarlige” lille forslag.

Jeg er enkelt og greit stolt av det norske barnevernet og systemet rundt. Jeg ønsker å slå et slag for barnevernet! Jeg satser på at de klarer å vri av seg den delvis ubegrunnede kritikken de hele tiden møter i media og blant motstandere mot barnevernsystemet. Vi trenger et bra barnevern her i landet da ikke alle foreldre er snille og gode mot sine barn! Vi trenger et aktivt barnevern og ikke et voksenvern. Stå på barnevernet, jeg heier på dere!

(Bare så det er nevnt: Personlig har jeg ingen tilknytning til barnevernet. Jeg jobber ikke og har heller aldri jobbet direkte i/for barnevernet. I forbindelse med adopsjon og som fosterforelder har jeg imidlertid hatt en del med barnevernet å gjøre.)

Lenker:




Håpløse adopsjonssituasjon

Familier og verdenskart

På Facebook skrev jeg følgende rundt adopsjonssituasjonen 05.06.2017:

Facebook spør “Hva tanker du på?”. Akkurat nå tenker jeg på en pressemelding fra NTB om adopsjon:

“Færre barn adopteres til Norge …. Det er antallet utenlandsadopterte som først og fremst har gått kraftig ned. Fra toppen på nærmere 800 utenlandsadopsjoner i 2002 sank antall slike adopsjoner til kun 126 i fjor (2016), viser tallene Statistisk sentralbyrå (SSB) la fram torsdag. ….”

Min kommentar: Det er absolutt mange flere som ønsker å adoptere enn det er barn “tilgjengelig”, og det er vel heller ikke tvil om at enda flere barn i utlandet med fordel kunne ha blitt adoptert bort. For Kina er f. eks. status for tiden: “Ventetiden frem til tildeling er 10 år og fortsatt økende.”

År 2017 ble også et rekorddårlig år for adopsjon. Kun 125 barn fra utlandet ble adoptert til Norge, dvs. 1 barn mindre enn i år 2016. Ifølge det som kan leses hos SSB (Statistisk Sentralbyrå) ble år 2018 et enda verre år for utenlandske adopsjoner, med ny bunnrekord i antall adopsjoner på 87 stk.

På begynnelsen av 2000-tallet ble det hvert år gjennomført et sted mellom 600 og 800 adopsjoner fra utlandet hvert år, så nedgangen har vært betydelig fra dette og fram til dagens lave nivå. Ifølge SSB: “Nedgangen i antall utenlandsadopsjoner skyldes hovedsakelig at stadig flere land forsøker å finne løsninger for barna i eget land.” Colombia og Sør-Korea var de “største” adopsjonslandene i 2018. Ingen ble adoptert fra Kina i 2018.

Vi var heldige i 2013 med å komme i mål med adopsjon fra Kina, men det er mange andre som ikke kan få biologiske barn som må ty til andre virkemidler enn adopsjon (surrogati, donasjon osv.) eller slå helt fra seg drømmen om et barn. Adopsjonssituasjonen er i hvert fall krevende, med dårlig tilgang på barn frigjort for adopsjon.

Her i bloggen vil jeg videre tilføye:

Det er ikke i hovedsak norske myndigheter som er hovedproblemet eller bremseklossen når det gjelder adopsjon. Situasjonen er den at tilbud og etterspørsel på internasjonalt nivå ikke står i forhold til hverandre. Langt flere ønsker å adoptere enn det antallet barn som frigjøres til adopsjon, tilbud og etterspørsel står ikke i forhold til hverandre.

Provoserende innlegg fra KrF-representant

Via Dagensdebatt kom jeg over et innlegg (mars 2019) angående utenlandsadopsjon skrevet av Sæbjørg Hageberg Kjeka, visstnok skrevet på vegne av KrF kvinner. Tittel på innlegget:

Hun nevner blant annet:

  • Adopsjon må bli enklere, raskere og rimeligere.
  • Det opereres med tall som tilsier at ca. 2-8 millioner barn vokser opp på barnehjem eller tilsvarende institusjoner rundt om i verden.
  • Påstand presenteres om at det ikke er mangel på barn som trenger nye hjem.
  • Det er dyrt å adoptere, og de har ønsker om og er opptatt av å få forenklet prosessen rundt adopsjon.
  • I 2018 kom det bare 95 adoptivbarn til Norge, det laveste tallet noen gang. (Hvor har hun dette tallet fra? Ifølge SSB var korrekt tall enda lavere på 87 stk.)
  • KrF kvinner synes det er flott at ca. 20.000 adoptivbarn har kommet til Norge i løpet av de siste 50 år, og de er takknemlige for det tilskuddet de har vært til landet vårt og norske familier.

Min umiddelbare kommentar: Typisk KrF-politikk! KrF-politikk på sitt verste! Tankene og ideene hennes er ikke håpløse, men det er litt av en naivitet, uvitenhet og forenkling som framvises i innlegget.

Hovedproblemet med adopsjon slik jeg ser det er den internasjonale storpolitikken. Aktuelle barn blir ikke frigjort for adopsjon. F. eks. har adopsjon fra både Kina og Russland stoppet opp, selv om det er liten grunn til å tro at det ikke finnes barn i de to landene som med fordel kunne ha blitt adoptert utenlands. Norske myndigheter kan ikke pålegge slike land til å “åpne slusene”.

De enkelte land har sine regler og kriterier – til dels strikse og “smale” – for tildeling av barn som frigjøres for adopsjon. Lille miniputt-Norge kan i liten grad påvirke slike forhold. Usikre eller lange ventetider kan inntreffe.

For enkelte kan økonomien være en utfordring, og det kan også være litt utfordrende for noen å komme seg gjennom byråkratiet og papirmølla. Likevel er ikke det norske systemet og de norske reglene i seg selv det største hinderet for adopsjon. Selvsagt er det ikke feil å gjøre justeringer her, men dette i seg selv vil neppe løse hovedutfordringene og dagssituasjonen med ekstremt lave adopsjonstall.

De største problemene eller utfordringene relatert til adopsjon ligger altså i utlandet hos samarbeidslandene, samt mangelen på “trygge” land med høy kapasitet på adopsjonsbarn å ha samarbeid med. Mismatch mellom tilbud og etterspørsel etter adopsjonsbarn – pga. storpolitikk – på det internasjonale “markedet” er hovedproblemet, sammen med de føringer (regler og kriterier) samarbeidslandene setter til potensielle adopsjonsforeldre.

Dagens regjering – som KrF er del av – har ikke akkurat gjort situasjonen og livene til småbarnsforeldre inkludert adoptivforeldre lettere.

Nei, dette ble litt “tynt” og forenklet fra KrF sin side! Jeg ble rett og slett noe små-provosert over at noe sånt kan presenteres som “sannhet”.

 

Landets politiske partier kan godt få litt kritikk. Det er lite konkret å lese om adopsjon i valgløftene, partiprogrammene og satsingsområdene til partiene. Spesielt det såkalte “familiepartiet” KrF skuffer gjennom å være lite opptatt av adopsjon. Politikerne kunne ha påvirket myndighetene til å finne noen nye adopsjonsland samt forenklet det norske regelverket og byråkratiet rundt adopsjon.

Adopsjonsorganisasjonene som man er forpliktet å benytte seg av i forbindelse med utenlandsadopsjon burde også ha blitt gått litt mer etter i sømmene. Mitt inntrykk av dem er at de er 1) Pengegriske og 2) Sløve. En bilselger gir mer oppfølging av sine kunder enn det i hvert fall den adopsjonsforeningen vi brukte gav oss. Byråkratiet de har laget seg rundt adopsjon koster deres “kunder” alt for mange kroner i diverse administrasjonsgebyrer. (Selvsagt selger de ikke barna, det er prosessen rundt adopsjon man betaler for.) Adopsjon er dyrt!

Vi brukte adopsjonsorganisasjonen Verdens Barn, som jeg nok vil være noe skeptisk med å anbefale til andre pga. dårlig informasjon og dårlig oppfølging i ventetiden. I forbindelse med gjennomføring av adopsjon måtte man også bli medlem hos dem (“tvangsinnmeldt” eller tvunget medlemskap). Det eneste vi får igjen for dette medlemskapet er et halvdårlig Verdens Barns medlemsblad fire ganger årlig. I vårt fylke (Sogn og Fjordane) har de ikke eget lokallag å tilby en gang.

Underveis mens vi ventet fikk vi tilsendt skrivet eller brevet “Mens vi venter”. I hvert fall mens vi sto i adopsjonskø syntes jeg lite om dette skrivet. Det var ofte tvetydig skrevet med dårlig og mangelfull informasjon. Også da vi kom så langt som til hentereise og senere oppfølgingsrapporter var mye av informasjonen dårlig og utdatert. I den lange ventetiden på ca. 7 år tok aldri organisasjonen personlig kontakt med oss som søkere underveis.

Verdens Barn (mars 2019) tar til orde via sitt blad / magasin for bedre oppfølging fra myndighetenes side når det gjelder adopsjon. Hva med ansvaret til slike organisasjoner som Verdens Barn? Skal de bare håve inn penger på andres ulykke, uten at kvalitetskrav og krav til oppfølging stilles til dem?

Forresten tviler jeg på om de mindre konkurrentene InorAdopt eller Adopsjonsforum er så mye bedre/verre enn Verdens Barn. De kunne alle ha stått mer på overfor norske myndigheter for å få godkjent flere adopsjonsland og for ellers å få forenklet prosessene og byråkratiet rundt adopsjon.

For barna sin del hadde det jo vært flott hvis adopsjon hadde vært unødvendig. Alt tyder likevel på at dette med få barn frigjort til adopsjon mest har å gjøre med politikk og at enkelte land ikke ønsker å tape ansikt eller å innrømme sine store problemer rundt barns ve og vel. Det er beklageligvis mange barn som trenger en ny familie da de biologiske foreldrene ikke kan tilby barnet den trygghet det trenger.

Enkelte spedbarn blir “gjenglemt”/forlatt av sine foreldre, gjerne på steder hvor de kan bli funnet. Blant annet skjer dette en del i Kina pga. landets ettbarnspolitikk (nå noe oppmyket, lov med to barn), fattigdom m. m. I enkelte land vokser mange barn opp under dårlige forhold, på barnehjem eller tilsvarende, i stedet for å bli adoptert bort til utlandet. Jeg er ganske så sikker på at mange barn kunne ha fått det mye bedre hvis de hadde blitt adoptert bort.

I mange adopsjonsland er det nå urimelig lange ventetider for adopsjon eller krav/kriterier som få klarer å innfri. I enkelte land må man gjerne “ta til takke” med et barn med et handikap for å komme i mål med adopsjonsprosessen.

Kjendiser etc. som står fram og sier at de vil adoptere et barn for å kjøpe seg selv god samvittighet irriterer meg. Som allerede beskrevet er det allerede manko på barn til adopsjon, så slike “veldedige” tiltak (“hjelp”) er slettes ikke nødvendig. Det finnes nok av potensielt gode foreldre der ute som aldri får innfridd sin drøm om adopsjon pga. dagens håpløse situasjon.

Norge er et lite land med liten påvirkningskraft på adopsjonssituasjonen. Vi må forholde oss til ulike lands regler rundt adopsjon. Faktisk er det ganske mange ulikheter mellom de forskjellige landene rundt tildelingskriterier.

Adopsjonssituasjonen mars 2019

Sjekket “for gøy” adopsjonssituasjonen slik som de tre aktørene beskriver den:

Verdens Barn:

  • Aktuelle land for adopsjon: Sør-Korea, Thailand og Sør-Afrika.
  • Angivelig god/ledig kapasitet i alle land, forutsatt at man er innenfor de kravene som stilles til søkerne. Lang ventetid i noen av landene.
  • Kina: “Grunnet svært lange og usikre ventetider, tar vi ikke inn nye søknader vedrørende adopsjon av friske barn fra Kina.”

Adopsjonsforum:

  • Aktuelle land for adopsjon: Colombia, Filippinene, Madagaskar, Peru og Vietnam.
  • Angivelig stor/ledig kapasitet i 3-4 av landene, forutsatt at man er innenfor de kravene som stilles til søkerne.
  • Lang ventetid / usikker og variabel ventetid i noen av landene.

InorAdopt:

  • Aktuelle land for adopsjon: Ungarn, Taiwan, Burkina Faso, Bulgaria.
  • Angivelig stor kapasitet i alle land, forutsatt at man er innenfor de kravene som stilles til søkerne. Lang ventetid i noen av landene.

Adopsjonssituasjonen ser muligens noe lysere ut enn det som har vært tilfellet i de senere år. Imidlertid kan fort ryktene om bedre tider medføre økte mengde med adopsjonssøknader, som igjen kan gi store “leveransevansker”. Positive trender kan fort bli spist opp av en økt søknadsmengde, som igjen kan presse ventetidene oppover.

Variasjonene i adopsjonssituasjon og ventetid er frustrerende. Det er fortsatt usikkerheter rundt ventetider, og videre er det slettes ikke alle som ønsker seg et adoptivbarn som tilfredsstiller de krav adopsjonslandene stiller. Adopsjon er ikke lett!

 

Det er typisk å høre enkelte si at det ikke er en menneskerett å få barn. Spesielt såret blir jeg av KrF og MorFarBarn.no sine utspill i denne retningen, der biologiske barn med kjent biologisk opphav er det eneste saliggjørende. Det er så lett å slenge ut disse sårende ordene for dem som lett har fått barn via naturmetoden. Hva med alle dem som ikke kan få barn på naturlig vis? Skal slike bli straffet og bli fratatt muligheten for å bli far og/eller mor? Mange ganger kan slike personer både ha mye kjærlighet og omsorg å gi til et eventuelt barn. Også dem som ikke kan få barn via naturmetoden har mors- og farsinstinkt som kan komme et adoptert barn til gode.

En skremmende ting med å adoptere et barn fra utlandet, spesielt fra Asia, Afrika eller Sør-Amerika, er det voksende fremmedhatet og rasismen i Norge. Dette hatet kan fort ramme barn og unge – inkludert adopterte – som har hatt det meste av sitt liv i Norge og som er “helt norske”. De kan fort likevel bli dømt og stemplet ut fra sin mørke hudfarge. Fremmedhatet har ikke blitt mindre av at Sylvi Listhaug og FrP generelt har “pleiet” og “vannet” det med sin hatefulle og kalde politiker-retorikk.

Enkelte vil vel hevde at et bra alternativ til adopsjon er å bli fosterforeldre. Etter mitt syn blir dette slettes ikke det samme. Et fosterbarn er i prinsippet under vingene til barnevernet, og fosterforeldrene gjør et oppdrag for barnevernet gjennom å bidra til å oppfostre barnet. Noen ganger blir også barnet etter en stund ført tilbake igjen til sine biologiske foreldre. Fosterbarn har man virkelig bare “på lån”. For tiden er det mest behov for fosterforeldre til litt større barn, så det er ikke gitt at fosterforeldre får anledningen til å følge barnets utvikling fra det er et helt lite barn. Ellers synes jeg forresten at barnevernet gjør en god og viktig jobb!

Jeg kunne ha hatt lyst til å si noen flere velmenende ord om KrF sin håpløse familiepolitikk. I stedet henviser jeg til det jeg allerede har skrevet om denne saken i min artikkel “Fortsatt skeptisk til KrF”.

Noe som er nytt i forhold til da jeg var borti adopsjon er kravet (for å få forhåndssamtykke) om å gjennomføre adopsjonsforberedende kurs. De hadde riktignok startet så vidt med slike kurs da jeg var i adopsjonssituasjon, men det var ennå frivillig å delta og det var ikke nok kursplasser i forhold til interessen. For min del ble det ikke til at jeg gikk på et slikt kurs, som der og da kun var frivillig og for spesielt interesserte. Ideen med slike kurs høres god ut, men jeg har ingen erfaring med om kursene er gode eller dårlige i praksis.

Noe som er en utfordring med adopsjon er når barna skal begynne i barnehage og/eller på skole. Det svikter litt på at skoler og barnehager er tilstrekkelig skolerte på spesielle situasjoner (særproblemer) som kan oppstå med adoptivbarn. Blant annet kan noen utfordringer være tilknytningsvansker og at barna tåler dårligere enn andre å bli avvist (og kjeftet på). Mobbing og at barna klarer “å finne seg selv” / passe inn kan også være utfordringer.

Adopsjonstallene taler sitt tydelige språk. Svært få adopterte barn kommer til Norge fra utlandet. For tiden er det vanskelig å kunne anbefale adopsjon til noen. Det er mye usikkerhet og lange ventetider relatert til utenlandsadopsjon. Jeg forstår veldig godt dem som i stedet for adopsjon velger å gå for surrogati eller donasjon (sæd og/eller egg) når naturmetoden ikke fører fram.

Lenker:




Eiendomsskatt, I don’t like it!

Hus, hjem og bolig

Eiendomsskatt, I don’t like it!

Normalt sett betaler jeg min skatt med glede og uten å irritere meg. Det er helt OK med dagens skattenivå for å få tilgang på alle de «gratis» velferdsgodene (finansiert via skatteseddelen) vi har i Norge. Det er flott at alle her i landet uavhengig av inntekt og familiebakgrunn kan få seg en utdannelse samt tilgang på nødvendig medisinsk behandling. Man slipper å “blakke” seg for å få tilgang på slike viktige goder.

Å betale avgifter for vann, kloakk, renovasjon (søppel) og feiing er helt ok. Her får man noe tilbake for pengene som kreves inn. Jeg har heller faktisk ikke noe imot å betale NRK-lisensen.

Men det er en skatt jeg IKKE liker: Eiendomsskatten.

Nei, eiendomsskatten liker jeg ikke!

Jeg føler at jeg får lite igjen for å betale denne skatten. Realiteten her jeg bor er at det er mange gatelys som ikke virker, kommunale vier er dårlig vedlikeholdt, vintervedlikeholdet med brøyting er dårlig, planlagt lekeplass i byggefeltet blir neppe noen gang bygget og generelt sett ikke all verdens gode tilgang på kommunale tjenester og tilbud.

Eiendomsskatt er en usosial styggedom har jeg sett enkelte hevde på nettet. Dette sier jeg meg delvis enig i. Skatten rammer blindt og svært tilfeldig, og det tas ikke hensyn til den enkeltes betalingsevne.

Hvor mye den enkelte må betale i eiendomsskatt virker også noe tilfeldig. Det finnes beregningsmodeller for dette, men av og til kan noen slippe billig unna mens andre blir hardt “straffet”. Et hus med enkel standard beliggende “feil sted” kan bli hardere skattet enn et høystandard hus med en skattemessig gunstig plassering. Det er også diverse alternative måter ute og går når det gjelder hvordan man takserer husene og eiendommene.

I kommunen jeg bor i er skattesatsen for 2017 satt til 4 promille ut fra Skatteetatens boligverdier. Verken maksimal skattesats eller maksimalt beregningsgrunnlag er nådd ennå. Det kan ennå bli MYE dyrere. Som kjent (?) bor vi i utkantstrøk på landsbygda.

Fra vi flyttet til Flatraket i Selje kommune i 2014 og fram til nå (2017) har eiendomsskatten gått fra kroner 0,- til over kroner 8.500,- pr. år og videre opp til kroner 9.420,- pr. år i 2018. Dette er noen kroner å betale som vi får lite igjen for. Skatteøkningen har også vært kraftige i løpet av de tre siste årene, mye større enn den generelle konsumprisindeks-utviklingen. Men: Så har FAKTISK utviklingen snudd noe i positiv retning! Eiendomsskatten for vår del i 2019 er på kroner 6.477,- (3 promille av skattetakst), som faktisk er en god reduksjon fra de foregående årene. I tillegg kommer det avgifter og gebyrer for vann, renovasjon, feiing og avløp da.

Nå med den pågående kommunereformen blir vel alt så meget mye bedre. Selje kommune skal slå seg sammen med Eid kommune (Stad kommune). Alle problemer og utfordringer blir løst, inkludert eiendomsskatt-utfordringen. Vi vil oppleve at det “flyter av melk og honning” (jf. Bibel-vers i 2. Mos. 3.17) her vi bor, og det blir ikke lenger behov for innkreving av eiendomsskatt. (Hvis noen lurte: Selvsagt er mye av teksten i dette avsnittet ironisk skrevet.)

Eiendomsskatten kunne vi godt ha vært foruten!




Hva er vitsen med høyere utdannelse?

Et lite hjertesukk: Hvilken nytte har jeg hatt av å ta en seksårig høgskoleutdannelse (akademisk utdannelse) med hovedfagsgrad (ca. tilsvarer dagens mastergrad)? Jeg får ikke igjen for det i form av en jobb som utnytter min utdannelse til sitt fulle, og sannelig får jeg heller ikke igjen for det i lønningsposen som offentlig ansatt, kommunal sektor.

Det snakkes innimellom i media om viktigheten av at nordmenn skaffer seg høyere utdannelse. Likevel er det ikke alltid at vi som har fulgt denne oppfordringen får noen særlig takk for strevet.

Selvsagt er jeg også klar over at enkelte mener at Norge utdanner for mange akademikere. Det snakkes om “master-syken”. Det oppfordres i enkelte kretser til å satse mer på yrkesfag. Dette var det ikke noe særlig snakk om på 1990-tallet da jeg tok min utdannelse.

Å bo ute i distrikts-Norge uten å ha ønsker om å bruke masse tid på pendling gir ikke akkurat de største muligheter angående valg av jobb. Det snakkes om at det er viktig at distriktene klarer å gjøre seg attraktive for dem med høgskole- eller universitetsutdannelse, men jeg har sett lite til dette i praksis.

En eller annen plass leste jeg at den norske gjennomsnittslønnen ligger på ca. 547.300 (år 2018, SSB) kroner i året. Gjennomsnitt betyr selvsagt at det finnes de som tjener langt mer enn dette og på den andre siden andre som tjener langt under gjennomsnittet. Selv ligger jeg et lite stykke under gjennomsnittet, selv om jeg har tilbrakt mange år på skolebenken og etter hvert har en del ansiennitet. Av utdannelse fra høyere nivå har jeg 125 vekttall, som kan omregnes til 375 studiepoeng.

Jeg har i en periode over noen år hatt en årslønn noe i underkant av minstelønnen (garantilønnen) for “Gruppe 2: Stillinger med krav om 3-årig universitets-/høgskoleutdanning, 16 år ansiennitetstillegg” innenfor det som kalles for kapittel 4 (kommunal sektor, KS-området):

Garantilønn og lønnstillegg for ansiennitet 2019 KS

 

Lønnsoppgjøret høsten 2019 var ikke så aller verst for min del. Jeg fikk da i overkant av 11,5 % lønnsøkning. Lønna ligger nå et sted mellom “Gruppe 2: Stillinger med krav om 4-årig universitets-/høgskoleutdanning, 16 år ansiennitetstillegg” og “Gruppe 2: Stillinger med krav om 5-årig universitets-/høgskoleutdanning, 16 år ansiennitetstillegg”.

Selv tilhører jeg det som kalles for Hovedtariffavtalens kapittel 5, KS-området. Fordelen/ulempen med dette er at alt baserer seg på lokale lønnsforhandlinger og ikke på sentrale lønnsoppgjør. Likevel blir det nok også innenfor kapittel 5 sett litt på hva som skjer innenfor kapittel 4.

Jeg retter ikke kritikken mot dagens eller tidligere arbeidsgiver. De har fulgt sentralt gitte tariffer og minstelønnssatser. Kritikken rettes mot systemet som helhet med de sentraliserte lønnsforhandlingene på KS-nivå. Akademikere blir enkelt og greit ikke nok verdsatt i kommunal administrasjon innenfor offentlig sektor, dvs. høyere utdannelse lønner seg i mindre/liten grad.

Se ellers min CV for mer informasjon om min utdannelse og praksis m. m. Jeg jobber pr. dags dato som IKT-rådgiver i kommunal sektor, og noen vil vel kalle meg for en typisk byråkrat ut fra jobben jeg innehar.

Hvis det hadde vært tilgjengelige lærerstillinger (lektor med tilleggsutdanning, 16 års ansiennitet) innenfor de fagområdene jeg er utdannet som lektor i kunne jeg ha fått lønn som lektor med tilleggsutdanning, 16 års ansiennitet, dvs. ca. kr  651 000,- (grunnlønn, med muligheter for alskens tillegg).

Alle i arbeid som et mantra

Jeg kom over et interessant innlegg:

Noen momenter fra innlegget:

  • Arbeidslinja er blitt offisiell religion.
  • Stor omstillingsevne og fleksibel arbeidsstyrke forventes (inkludert at vi flytter på oss til der jobbene er).
  • Bruk av økonomiske insentiv for å få flest mulig i jobb.
  • Pga. automatisering kan det bli snakk om pseudoarbeid og tullejobber, uproduktive jobber, “tomt arbeid”.
  • Det vil ikke bli arbeid til alle, og i hvert fall ikke meningsfullt arbeid til alle.

Føyer for egen del til at automatisering også omfatter digitalisering og robotisering. En utfordring i tiden framover kan bli mange midlertidige og usikre jobber (f. eks. via vikarbyrå og vikariater / kortere prosjekter). Utviklingen vil vel spesielt gå hardt utover “lavere” stillinger på “gulvet”. Det som også er en utfordring som ikke nevnes direkte i artikkelen er alle typer stillinger og produksjon som blir flagget ut til utlandet.

Absolutt verdt å tenke og å fundere litt på. Framtidens arbeidsmarked kan se ut til å ha sine skyggesider.

 

Akademikerforbundet logo

Hvem sier at lærerne tjener spesielt dårlig? Faktisk hadde jeg vært helt fornøyd med lærerlønna ovenfor. Men å få en lærerstilling innenfor fagområdene mine er lite realistisk. Gode gamle handel- og kontor er borte og det er ikke all verdens mange steder hvor det undervises i de fagområder jeg har i min lærerutdannelse.

I personvernregelverket regnes fagforeningstilhørighet som en sensitiv personopplysning. Imidlertid er jeg som offentlig ansatt ikke redd for å si at jeg er fagorganisert i og medlem av Akademikerforbundet (har inngått muntlig samtykke med meg selv om å kunne opplyse om dette!). Ikke at dette har hjulpet meg så veldig mye da. Har forresten så langt i min yrkeskarriere aldri blitt tatt ut i streik. (Det tidligere navnet på Akademikerforbundet var Universitets- og Høyskoleutdannedes Forbund forkortet til UHF. Vittige sjeler ville ha det til UHF var en forkortelse for “Uten Hemningers Forbund”.)

Akademikerforbundet bruker ikke uttrykket fagorganiasjon eller fagforening om seg selv. Selv kaller de seg en “medlemsorganisasjonen for personer med minimum tre års universitets- eller høyskoleutdanning”. Akademikerforbundet er knyttet opp mot hovedorganisasjonen Unio. Akademikerforbundet har ikke knyttinger mot LO, så selv er jeg altså ikke medlem / indirekte medlem av LO, LO-organisasjon eller forbund under (små-kommunistiske) LO. Markering av 1. mai og arbeidernes dag står neppe så veldig sterkt i min fagorganisasjon.

Oljebransjen og oljearbeiderne har nok bidratt til å presse lønns- og kostnadsnivået opp her i landet. Offentlig sektor har ikke alltid klart å holde tritt med denne utviklingen. Det koster å leve og bo, og man merker da godt at kommunal lønn kan bli litt i trangeste laget.

Noen små avsporinger fra artikkelens hovedtema:

Ikke all skoleundervisning underveis har vært like matnyttig, noe følgende morsomhet hentet fra Facebook understreker:

“På skolen lærer man ikke hvordan man tar opp et lån, betaler regninger eller kjører bil. Men TAKK GUD for at jeg kan spille blokkfløyte og analysere dikt!!”

Det må understrekes at jeg slettes IKKE kan spille blokkfløyte eller analysere dikt pr. dags dato (takk og pris for selektiv hukommelse og glemsel!), men begge tingene ble jeg eksponert for i min tid som skoleelev. Grøss og gru for en fæl lyd det var i de blokkfløytene, som virkelig kunne ha gitt meg livslangt hat mot all musikk. Når dikt- eller tekstanalyse skulle gjennomføres kunne jeg ikke la være med å tenke på at forfatterne neppe alltid var så bevisste sin bruk av språklige virkemidler etc. som våre elevanalyser avdekket.

Dessuten har jeg heller aldri sett nytten av mye av den matematikkundervisningen jeg fikk. Enkelte lærere var ikke flinke til å gjøre undervisningen relevant for det daglige liv, og en stor del av matematikken har jeg aldri på noen som helst måte hatt brukt for.

Hva sitter igjen av min langvarige utdannelse mon tro? Den har forhåpentligvis bidratt til personlig utvikling, modning, preging av tankesettet, gitt meg en del knagger å henge ting på og generelt til stede i ubevisstheten hvor den legger noen føringer for mine beslutninger og valg.

 

Jeg hadde nok i det lange løp tjent vel så bra på å ta en yrkesrettet kortvarig utdannelse og kommet meg tidlig i jobb enn å gå totalt 18 år på skolen som jeg har gjort. Jeg får rett og slett ikke nok tilbake i form av verken lønn (eller utfordringer) til at jeg nå i etterkant kan fullt ut forsvare mitt valg om å bruke såpass mange år på skolebenken.

Lenker:

(Denne artikkelen bygger på et innlegg fra gamlebloggen skrevet i 2009. Teksten har blitt oppdatert og utvidet. Originalinnlegget er tilgjengelig som PDF-fil.)




Nettverkssalg: Er kvinner ekstra lettlurte?

Tupperware til salgs på kjøpesenter i Kina

Jeg starter med et småfrekt spørsmål: “Er kvinner ekstra lettlurte?” Hva jeg mener med det? Jo, jeg tenker på alle dem som “støtt og stadig” deltar på selskaper/samlinger av typen homeparty / hjemmesalg. Enkelte foretar store innkjøp under slike selskaper og skryter vilt og hemingsløst i etterkant om produktenes fortreffelighet. I en del tilfeller er det snakk om ganske dyre produkter som kvinnene ganske ukritisk går til innkjøp av. Muligens har de heller ikke strengt tatt behov for produktene som kjøpes inn.

Hvorfor er alt så mye bedre når det kjøpes på slike nettverks-/direktesalg-samlinger i hjemmene (eller i et forsamlingslokale som ikke er en butikk) i stedet for i en butikk? Lar enkelte seg rive med på en måte som aldri hadde skjedd i en butikk?

Noen av systemene krysser grensa over til uetiske pyramidespill.

De fleste produkter som markedsføres via direktesalg er rettet mot (i hovedsak) kvinner og selskapene holdes vel nesten utelukket av og for kvinner. Dermed tar jeg sjansen på å kanalisere min kritikk direkte mot kvinnekjønnet. Imidlertid ønsker jeg ikke å framstå som en mannssjåvinist. Vi menn gjør andre dumme ting i stedet for disse selskapene med direktesalg, f. eks. blir fanget av “dingsesyken” (gadgets-syken) og utstyrshysteri innenfor idrett.

Det finnes mange ulike typer produsenter og produkter som kun selges via direktesalg-samlinger/selskaper i hjemmene under såkalte homeparty / hjemmesalg. En av de mest kjente produsentene er nok Tupperware med sine plastprodukter for oppbevaring av mat m. m. I tillegg finnes det leverandører med produkter innenfor kategoriene rengjøring (Enjo), kosmetikk, hudkremer (Forever Living, Aloe vera), interiør (Perfect Home), gaveartikler, klær (me&i), sexleketøy osv. osv.

Nå har jeg som mann selvsagt ikke full oversikt over alle produkter som tilbys. Det jeg i størst grad har vært i kontakt med er enkelte produkter fra Tupperware og Enjo. Begge produsenter tilbyr alt fra gode produkter, noen middels bra og til noen som er direkte dårlige. Imidlertid er mye av det som selges DYRT! Selv om Tupperware og Enjo ikke selges i vanlige butikker finnes det alternative butikkprodukter som gjør jobben til en mye billigere penge.

Vitaminpulveret “Fitline” fra PM International er et produkt som selges via nettverkssalg her i Norge. Dette sukkerpulveret skal ha alle slags positive effekter, inkludert gode medisinske helseeffekter. Selgerne får poenger ut fra salg og høye poengsummer fører til at man rykker oppover i pyramiden og oppnå lukrative fordeler. De som befinner seg et stykke oppi pyramiden kan tjene store summer på salget, inkludert diverse frynsegoder.

Produktet i seg selv er vel enkelt og greit humbug. Produktene holder i hvert fall ikke alt det overivrige selgere lover.

 

Markedsføring og salg rettet overfor familie, venner og bekjente er en glimrende forretningside. Jeg har forståelse for at hjemme-selskapene med direktesalg kan være kjekke sosiale samlinger. Det kan helt sikkert være kjekt å treffes over en kaffekopp samt noe mat. Imidlertid har jeg fått inntrykk av at det under slike samlinger nesten oppstår religiøs halleluja-stemning over de solgte produktenes fortreffelighet. Pengene sitter løst og en form for gruppe-/massesuggesjon kan oppstå. Det er rom for et ganske stort kjøpepress og påvirkning (manipulasjon, suggesjon, gruppepåvirkning).

En god del av produktene som selges via direktesalg er dyre produkter, prismessig lite konkurransedyktig med mange av butikkproduktene. Jeg har mange ganger lurt på om slike produkter i det hele tatt hadde overlevd eller fått noen store salgstall hvis de hadde vært tilgjengelig via normale butikker. Jeg tror fort billigere produkter hadde utkonkurrert dem. For å få solgt dyre produkter er nok direktesalg via homeparties en genial forretningside. Det er heller ikke alltid de fortreffelige produktene er så gode som selgerne gir inntrykk av.

Det som også er noe skremmende med slike direktesalg er at ikke alle aktører er like seriøse. Det har vært tilfeller der slike opplegg har vist seg å være mer pyramidespill enn ekte varesalgskanaler.

På fint kalles salg av den typen beskrevet i denne artikkelen for nettverkssalg/nettverksmarkedsføring eller for “Multi-Level Marketing (MLM)” på utenlandsk. Grunnideen er å kutte antall ledd mellom produsent og forbruker. Imidlertid er grensegangen mellom salg og pyramidespill ganske flytende; Balansegangen mellom hjemmesalg og pyramidespill kan være ganske så hårfine. I noen tilfeller blir verving av nye distributører og selgere langt viktigere enn å oppnå reelle salg av varer og tjenester til sluttkunden. Dette kalles “på fint” for “Multi-level Recruitment”.

I en god del land er MLM og tilsvarende salgsmetoder forbudt. Å støtte opp om enkelte av MLM-foretakene kan være direkte umoralsk eller etisk betenkelig, uavhengig av hva talspersoner fra nettverkene måtte mene og forsvare seg med. Pyramidestrukturen medfører at pengene havner i toppen av pyramiden mens det sitter igjen mange tapere i bunnen av samme pyramide. Enkelte av oss husker godt “The 5 Percent Community” for noen år tilbake som gikk konkurs og påførte mange støttespillere i bunnen av pyramiden store tap.

Tidligere har jeg beskyldt kvinner for å være lettlurte. Når det gjelder pyramideliknende opplegg som innebærer penger og profitt er det vel så ofte menn som går på limpinnen. Pengegriske menn på jakt etter lettjente penger lar seg lokke, hvor etikk og moral kommer i både andre og tredje rekke. Det “siste nye” for tiden er visstnok kryptovalutaen OneCoin som på mange måter ser ut til å ha mange bekymrende likhetstrekk med et pyramidespill.

Jeg tror det kan være på sin plass å ta med seg en god porsjon med kritisk sans når man går på slike direktesalg-samlinger, samt inngår avtaler om kjøp av enten fysiske produkter eller tjenester. Man bør ikke la seg lokke sånt uten videre av karismatiske selgere og deres nesten-religiøse “vekkelsesmøter”, med salgsframstøt hvor produktene presenteres som feilfrie, helt perfekte og som et “must” for alle. Store produktlovnader som langt ifra innfris blir presentert.

Det er ingen grunn til å la seg bli revet med slik at man ender opp med å kjøpe produkter som man strengt tatt ikke trenger og som kan medføre store utlegg/kostnader og eventuelt økonomiske tap. Markedsføringen på slike samlinger bør ikke få rom til å skape et nytt behov for kjøp som man i utgangspunktet ikke har. Å vurdere pris opp mot nytten og gleden av et produkt bør gjøres, hvor en aldri så liten kost-nytte analyse kan være på sin plass! I en god del tilfeller kan det være vel så smart å kjøpe tilsvarende (substituerbare varer) produkter i en butikk, i en nettbutikk eller på et offisielt kontor. Litt sunt bondevett og tanker rundt etikk og moral kommer også bra med før avtaler inngås.

Spesielt betenkelig slik er ser det er hvor mange kristne som går på limpinnen rundt nettverkssalg. Jeg anser en god del av disse nettverkssalg-systemene til å være på grensen for moralsk forkastelige. Det er helst pyramiderelatert lureri/manipulasjon og mammon-dyrking/pengegriskhet man driver med. Stadig nye mennesker skal fanges i nettet for å få til et salg som gagner pyramiden. Produktene som selges kan nok i seg selv være ok nok, men omsetningsformen og forretningsmodellen er betenkelig. Muligens er det i hovedsak personer med noe dårlig moral som tiltrekkes til slike systemer som selgere?

Jeg har også hørt om noen få tilfeller hvor selskaper som selger tvilsomme finansielle produkter har sluppet til i menighetssammenhenger. En slik sammenblanding av børs og katedral finner jeg helt forkastelig. Pengeplassering, aksjeliknende plasseringer etc. bør slettes ikke markedsføres innenfor kristne offisielle sammenhenger. (Hva den enkelte gjør som privatperson er en litt annen sak, men her er det også grenser for hva man som kristen bør rote med.)

Jaja, jeg klarer ikke en gang å holde mitt eget hus rent for hjemmesalg. Min kone har invitert både til Enjo-party og Tupperware-party, opptil flere ganger. Vertinnegavene, det sosiale og produktene lokker visstnok. Så sånt er det med den saken. (Som mann er det ikke alltid helt rett fram å forstå seg på bruken av de innkjøpte produktene..)

Litt på siden av artikkelens tema: Jeg er rimelig overbevist over at mange kvinner blir rundlurte når det gjelder kjøp av alskens produkter innenfor kosmetikk og velvære. Dyre må-ha-produkter kjøpes inn over en lav sko. Markedsførerne og andre kvinner har klart å skape et allment behov for produkter som man ikke kan leve foruten. Det selges på dyre produkter, og en del kvinner tror nok at det alltid er en sammenheng mellom pris og kvalitet. I realiteten er det slettes ikke sikkert at man trenger alle disse produktene, og det er i hvert fall ingen automatikk i at dyrere produkter alltid er bedre enn de billige.

Som mann synes jeg det er noe rart å se på hvordan enkelte kvinner nesten mister kontrollen og foretar store innkjøp (over evne) under direktesalg-samlinger i hjemmene eller på et forsamlingslokale. Jeg klarer videre ikke å forstå at de produktene som selges på denne måten er så unike og verdt prisen. For meg virker det som om det oppstår en form for gruppe-/massesuggesjon, nesten en religiøs stemning som medfører at pengene får bein å gå på. Ja, jeg er skeptisk til direktesalg av denne typen.

Lenker:




Æ er skeptisk (Rema 1000)

Google Play: Æ – Rema 1000

Rema 1000 “gnåler” i form av reklame på TV og mas i butikkene om at kundene må ta i bruk Æ. Æ er deres siste markedsføringsstunt.

Jeg er som forventet (?) svært skeptisk til nyskapningen. Rema gjør det neppe av veldedighet. Det er ganske sikkert i hovedsak kjeden og butikkene som tjener på opplegget, og ikke oss kunder og forbrukere. Kunder “bindes” og lokkes til å bruke deres butikker som sine prefererte butikker.

Det lokkes med 10 % lavere pris på fersk frukt og grønt samt samme rabatt på de 10 varene man personlig bruker mest penger på. Rabattene trekkes fra i kassa før betaling.

Masse persondata og informasjon om den enkelte persons handlemønster lagres hos Rema. Denne informasjonen om den enkeltes kjøpsadferd er gull verdt for kjeden. Løsningen truer og krenker oss kunders personvern slik jeg ser det.

Æ er ifølge dem selv:

“Æ er et personlig verktøy som hjelper deg å spare penger på det du handler mest.  Med appen får du i tillegg full oversikt over handleturene dine og kan til enhver tid se hvor mye du har brukt og spart.”

En App kan lastes ned til iPhone og/eller Android mobiltelefon.

Jeg har for mange år siden sagt min ærlige mening om hva jeg synes om slike systemer. Jeg har faktisk en egen gammel nettside om saken som heter “NEI til bonuskort!”:

Fra nevnte gamle nettside gjentar jeg følgende, med noen tilføyde parenteser for å få den opprinnelige teksten litt mer tilpasset til Æ-løsningen:

Om bonuskort, skrevet i den tiden kampene gikk mellom Domino (finnes ikke lenger) og Trumf:

Er vi som forbrukere tjent med disse kortene? NEI!

  • Å administrere det kompliserte kortsystemet (eller App-løsningen) koster en del penger. Disse pengene tar butikkene igjen ved å plusse på prisene.
  • Å gi ut “bonusgevinster” (eller rabatter) koster også penger. Butikkene driver ikke veldedighet! For å finansiere gildet må forbrukeren betale!
  • Mye penger har gått med på å reklamere for kortene (samt for tjenesten Æ). Denne utgiftsposten må også kundene bekoste.
  • Kortene (Æ-løsningen med sin App) binder oss til faste butikker. Dette er gunstig for butikkene men ikke for forbrukerne. Vi bør stå fritt til å velge den butikken vi selv vil handle i!
  • Mange kunder velger å gå til anskaffelse av flere konkurrerende bonuskort (eller andre bonusordninger i form av App, betalingskort osv.). Kortselskapene oppnår dermed ikke den lojaliteten de er ute etter. For kundene betyr flere bonuskort forvirring angående hvilket kort som skal brukes i hvilken butikk, de økonomiske gevinstene for kundene blir små osv. Hvorfor skal vi rett og slett ha bonuskort som gjør vår hverdag mer komplisert?
  • Kortene gjør forbrukerne mer opptatt med å samle poeng (rabatter) enn å se på prisene.
  • Kortbruken gjør det også mulig for butikkene å registrere mye om den enkelte forbrukers adferd. Hva han / hun handler, når, i hvilke butikker etc. Heldigvis finnes det strenge regler for personvern og datasikkerhet her i landet, men gudene må vite om butikkene / kjedene som er knyttet opp mot Trumf / Domino (eller Æ til Rema 1000) følger disse reglene.

La oss få billigere varer uten bonuskort som kompliserer hverdagen!

 

Rema 1000 sin Æ-løsning er ny, men bygger jo i stor grad på de samme prinsippene omtalt ovenfor. Samme kritikk som tidligere tiders bonuskort kan rettes mot nykommeren Æ.

Bruken av Æ eller deltakelse i andre kundeprogrammer/kundeklubber har en del konsekvenser. Som det framgår av en Dinside-artikkel i lenkelista er det (minst) fire ting man må være klar over: 1) Alle kjøp lagres i detalj (hva, når, hvor), 2) innsamlet informasjon kan gis videre, 3) handlevanene til den enkelte studeres og 4) du har krav/muligheter på å få vite hva de vet om deg (personopplysninger og hvordan de behandles).

En helt annen ting med Rema 1000 som jeg heller ikke liker er deres begrensninger i sortiment. Enkelte kjente merkeprodukter finnes ikke og er erstattet av deres egne varianter eller andre billigmerker som slettes ikke er så gode som originalen.

Vi handler ganske mye på Rema 1000, selv om konseptet til kjeden slettes ikke appellerer til meg – lavpris lagerfølelse med dårlig utvalg. Der vi bor er nemlig ikke valgene så store. Det står i hovedsak mellom Rema 1000, Kiwi og lokalbutikken (Joker). Hvis flere valg hadde vært tilgjengelige i nærheten av bosted skulle jeg så gjerne ha handlet annet sted enn på Rema. Æ-tullet har ikke akkurat gjort meg mer positiv til kjeden.

Både Æ og Trumf tatt i bruk privat

Jeg (vi) har gått på en kjempestor smell her. Både Æ og Trumf har jeg (vi) tatt i bruk privat. Selv om jeg generelt sett er skeptisk til slike bonuskort, bonusprogrammer og lojalitetsprogrammer har begge disse nevnte løsningene likevel blitt naturlig del av hverdagslivet. Det er faktisk noen kroner å spare, så jeg måtte la prinsippene fare i jakten på økonomiske besparelser.

Vi handler (normalt) mye dagligvarer både på Rema og Joker (lokalbutikken), og det er vel alt i alt greit å ta med seg de rabatter og tilbud man kan få. Fra tidligere tider har jeg (vi) også et Coop-kort, men dette blir lite brukt her vi nå bor (langt til nærmeste butikk). Bensinkort eller kundekort via Måløy Havneservice (MH24) har vi liggende i bilene våre. I tillegg har visstnok kona også noen medlemskap i kundeklubber til diverse butikker og kjeder (klesbutikker, interiør, hotellkjeder m. m.)

Ja, dette er litt dobbeltmoral og jeg taler til dels med to tunger. Fullt klar over dette! Fallet er stort, men jeg kan leve med det! Prinsipielt er jeg fortsatt skeptisk til programmene og kortene, men i praktisk livsførsel hvor man er litt økonomisk ansvarlig er det vanskelig å styre unna dem.

 

Lavpris og lavpris. Reitan-familien, familien som står bak Reitangruppen som eier Rema-kjeden, har gjort gode penger på kolonialhandel / dagligvarehandel. Eierne tjener nok vel så mye på lavpris-konseptet til Rema som kundene sparer. Dagligvarehandel er “big business” hvor toppene sitter igjen med gode penger på tross av såkalt lavpris-konsept.

Det sies at Rema gjør Norge billigere. Mitt svar på dette er at pris ikke er alt! Hvorfor ikke bare gi kundene OK priser og produkter på direkten uten å komplisere ting med et bonusprogram og en app? Jeg tenker nok at Rema og andre lavpriskjeder med sine priskriger og kundeprogrammer primært gjør ledelsen og aksjonærene/eierne rikere. Sekundært tilbys det billigere varer til kundene.

Teknologien, i form av appen Æ, benyttes til å komplisere forbrukernes hverdag. Det blir også vanskeligere å sammenlikne priser mellom ulike kjeder og butikker. Rema sitt tidligere slagord “Det enkleste er ofte det beste” er tydeligvis glemt og forlatt. Til syvende og sist er det også forbrukerne som må ta regningen for å utvikle, vedlikeholde og drifte appen og systemene rundt.

Jeg skulle ønske nordmenn var flinkere til å bruke sin forbrukermakt mot Rema og tilsvarende lavpriskjeder. Det finnes da viktigere momenter enn pris. Jeg for min del skal med glede betale litt mer for varene for å få et stort sortiment med kvalitetsprodukter. Tross alt bruker vi kun oppimot 12 % av vårt budsjett på mat, selv om dette å spise seg mette er et viktig fysiologisk behov som med fordel kan dekkes med kvalitetsprodukter i stedet for med lavprissubstitutter.

Enkelte kjeder har en “forkjærlighet” for å erstatte, eller i hvert fall supplere, kjente, kjære og gode produkter med sine egne merkevarer. NorgesGruppen har blant annet Eldorado og First Price (Unil), og Rema 1000 har en del produkter som kun er merket med deres kjedenavn, og Coop har også sine egne varemerker (Coop Kaffe, Røra fabrikker og Gomanbakeriene m. m.). Slike produkter skaper også noe irritasjon hos meg. Hvis jeg skal få si min ærlige mening er enkelte av disse substituttproduktene direkte dårlige sammenliknet med originalproduktene. Ja takk til mer vekt på kvalitet og litt mindre vekt på pris. (Fysj og fy, det er mye dårlig innenfor Eldorado og First Price!)

I sosiale media er det mer eller mindre i gang et “folkeopprør” mot Rema 1000. Det hevdes at man bør boikotte kjeden. Årsaken til ønsket om boikott er mest pga. kjedens “krig” mot sine leverandører. Rema ønsker seg langsiktige og eksklusive “bestevenn”-avtaler med utvalgte leverandører. Leverandører som Rema ikke klarer å oppnå gode avtaler med risikerer å miste hylleplassen i butikkene. Lave priser og lite vareutvalg (slanke antall merkevarer i sortimentet) er og blir deres hovedstrategi. Produkter fra blant annet Lerum, Mack og Olden er vei ut av butikkene.

Selv om jeg anser både Æ og bestevenn-strategien til Rema som “teite” påfunn kommer jeg ikke til å boikotte dem. Boikott blir for “barnslig”. De andre aktørene er neppe hakket bedre. En del av de andre butikkene og kjedene er med i Trumf-samarbeidet eller har sine egne kundekort og kundeprogrammer. Og den ene butikkkjeden/gruppen er vel ikke særlig verre enn den andre når alt kommer til alt overfor sine leverandører.

Påskesesongen 2017 – med senere videreføring – innfører Rema 1000 “palmeoljeboikott av Freias (Mondelez) påskeegg. Årsaken er innholdet av palmeolje i eggene. Også en del andre produkter har de funnet erstatninger for som ikke inneholder den omstridte palmeoljen. Vet ikke helt hva jeg skal mene om dette, utenom at jeg for min del fortsatt kjøper Freia påskeegg i andre butikker med den beste samvittighet. Tenker også at det er andre forhold enn et ekte miljøengasjement som ligger bak kjedens valg.

Enkelte er heller ikke glade for Rema 1000 sine ønsker rundt frislipp for søndagsåpne butikker. Den lønnsmessige behandlingen av enkelte ansatte er visstnok heller ikke særlig god fra kjedens side. Enkelte kjøpmenn føler også at kjeden har gitt dem munnkurv til å uttale seg og å komme med kritikk mot kjeden de tilhører. Og i tillegg til alt dette kommer app-en og kundestrategien Æ.

(At Æ er et trøndersk uttrykk skal jeg ikke gjøre noe stort poeng ut av her. Det er mindre interessant.)

I forbindelse med julehandelen 2018 får Rema 1000 også en del kritikk. Denne gangen går kritikken på at de geografisk forskjellsbehandler kundene. Det har i en periode vært store forskjeller i prisene på de samme produktene alt etter hvor i landet den enkelte butikk ligger.

Det har i den senere tid blitt ganske tyst om hele Æ-satsingen – fokuset er kraftig nedtonet. Den har neppe gitt de effekter de så for seg da de innførte konseptet. Slagordet til Rema er i utgangspunktet “Bare lave priser” og “Det enkle er ofte det beste”, men de kjører likevel på med diverse kampanjevarer og “stunts”. Tidligere var deres konsept å ikke ha tilbudsvarer, da angivelig alle varer var gunstig og lavt priset.

Nå er det lett å rette mye kritikk mot den norske franchisekjeden med dagligvareforretninger som går under navnet Rema 1000, eller å rette tilsvarende kritikk mot Reitangruppen som står bak Rema 1000 + diverse. Det er vel neppe grunn til å tro at de to andre store aktørene på markedet, Norgesgruppen og Coop, er så mye bedre enn Rema. De jobber alle sammen med å bruke sin markedsmakt til å tvinge gjennom bedre vilkår og priser fra sine leverandører. Når det gjelder markedsandeler er det Norgesgruppen som er størst etterfulgt av Coop og med Rema som minstemann.

Rema 1000 har i en periode mistet markedsandeler. Muligens skyldes dette uklar strategi samt en del dårlige valg over en lengre periode. På en måte hadde det nesten vært litt til pass hvis Rema 1000 måtte gi opp.

På den annen side er det kjedelig hvis Rema 1000 forsvinner og blir kjøpt opp eller “spist” av en av de andre norske aktørene. Utenom Rema har vi kun to andre store aktører i dagligvarebransjen:

  • Norgesgruppen: Med kjedekonseptene Joker, Meny, Kiwi, Spar m. m.
  • Coop: Med kjedekonseptene Obs, Coop Mega, Coop Prix, Coop Marked, EXTRA, Matkroken m. m.

I tillegg har man Bunnpris som delvis er en frittstående kjede av dagligvarebutikker/forretninger. De har pr. nå et innkjøps- og distribusjonssamarbeid/logistikksamarbeid med Norgesgruppen, mens de tidligere i en periode hadde en tilsvarende avtale og samarbeid med Reitan. Lidl (tysk lavpris dagligvarekjede) sitt forsøk på å erobre Norge for noen år siden ble som kjent en fiasko.

Litt konkurranse og tap av markedsandeler får de nevnte aktørene fra nye nettaktører som driver med hjemlevering- og matkasseselskaper. Noen kjente utfordrere er disse: Godt Levert, Adams matkasse, Kolonial.no, Handleriet.no og Morgenlevering.no. Riktignok dekker ikke disse nye aktørene hele landet.

For konkurransesituasjonens skyld og kundenes valgfrihet bør det muligens ikke bli færre aktører enn i dag. Flere aktører fører til en mer skjerpet konkurranse aktørene imellom.

Det er nok også sant det som står i en av lenkene i bunnen av denne artikkelen: “Den virkelig store ulven som Reitan ikke vil være bestevenn med lenger, er nemlig amerikansk. Og heter Coca-Cola.” Enkelte leverandører/produsenter har stor makt som igjen rammer kjedene og til slutt oss kunder.

Dagligvarekjedene har litt å svare for når det gjelder miljøvern – eller mangelen på dette. Masse unødvendig emballasje benyttes, og ofte leveres det alt for store pakninger og kjøres på med lokketilbud. Vil blir “lurt” til å handle inn mer enn det vi strengt tatt trenger, noe som igjen ofte medfører kasting av utgåtte varer som vi ikke klarer å bruke opp eller spise opp innen utløpet av holdbarhetsdatoen.

Kiwi påstår januar og februar 2019 at de driver med “momskutt” på fiskeprodukter, noe som selvsagt er høyst villende. Merverdiavgiften til staten kommer man ikke utenom om man vil eller ei. De har nok innført noen priskutt ca. tilsvarende matmomsen på fiskeprodukter i en avgrenset periode, men helt hvor store kuttene i virkeligheten er virker noe svevende. Verken Rema eller Coop setter pris på “stuntet” fra sin konkurrent. Kiwi på sin side selger masse fiskeprodukter pga. kampanjen.

Det er ikke bare Rema som kjører på med kundekort og kundeklubber. Veldig mange kjeder også i andre bransjer enn dagligvare (klær, kjøkkenutstyr etc.) vil ha kundene inn i og registrert i sine kundeklubber. Man blir lokket med rabatter for å få folk til å registrere seg. I etterkant av registrering av “medlemskapet” blir man dynget ned med e-poster med reklame for å friste oss til å handle enda mer hos den konkrete leverandøren. Alle slike kort, kundeklubber og registrering av personopplysninger kan medføre at vårt personvern blir svekket, og å opprettholde god nok informasjonssikkerhet blir også utfordrende.

Æ er enkelt og greit skeptisk til Æ-konseptet. Det gagner nok kjeden og butikkene mer enn meg som forbruker. Jeg er noe skeptisk til å gi Rema 1000 så mye oversikt over mine handlevaner og kjøpemønstre som bruken av Æ-løsningen gir dem.

Lenker:




Typisk norsk og norske verdier

17. mai med norsk flagg

17. mai med norsk flagg.

Norske verdier, typisk norsk, det norske, norsk kultur og norsk livsstil er litt ulne / vage, upresise og små-tullete begreper hvis du spør meg. Norge og det norske folk lever ikke i et vakuum, noe som medfører at mye av det typisk norske har utenlandsk opprinnelse eller i hvert fall er inspirert av andre land og kulturer. Det er slettes ikke alltid vi som har “funnet opp kruttet”, og det er ikke alltid at norske verdier er de beste.

Det har blitt som et mantra for deler av den norske befolkningen at den norske kulturarven, verdiene og identiteten må bevares og videreføres for enhver pris. Det genuint norske ønskes bevart, og innvandring og kulturpåvirkning utenfra er fienden. Det særnorske, rotnorske og erkenorske har blitt verneverdige forhold som må beskyttes for påvirkning utenfra.

Er norske verdier alltid de beste? Er sær-norske verdier hevet over andre land og kulturer sine verdier? Har vi som nordmenn lov til å “trø ned” (trå ned) andre med våre supergode verdier? Er norske verdier blitt spesielt verneverdige? Er det i hovedsak nostalgi og “alt var bedre før”-holdning som får oss til å være så opptatt av de norske verdiene? Jeg bare spør!

Hva er strengt tatt norske verdier? Det er vel tilnærmet umulig å sette opp en konkret objektiv liste over alle slike verdier. Over tid skjer det også endringer og utvikling i hvilke verdier som settes høyt. Kultur, livsstil og verdier er dynamiske størrelser. Dessuten kan vi alle ha godt av å bli litt utfordret og å få litt endringer i verdier og verdigrunnlag. Forandring fryder heter det seg! Konservatisme er ikke alltid tingen, og vi kan ikke bare leve på gammel storhet og kulturhistorie.

Jeg hater og forakter på ingen måte Norge og det norske, men jeg vil heller ikke overdrive med overromantisering og dyrking. Det er masse positivt med det norske, Norge og å vokse opp i dette landet, men å dyrke det norske nesten som en gud i form av ekstrem nasjonalisme tar jeg sterkt avstand fra. Slik jeg selv ser det er jeg til tross for mine spørsmålsstillinger mer enn lojal nok mot landet Norge. Artikkelen representerer kun et ufarlig lite skråblikk og kritisk blikk på Norge og det norske.

Norge, mitt Norge! Mitt og vårt lille, stolte og dyrebare fedreland.

 

Aktuelt 🇳🇴🙂:  Julefeiringen starter alt for tidlig med julekaker, julemarsipan, julebrus og julestasj i butikkene allerede i september-oktober! Ellers er det masse små-bagateller man kan irritere seg over.

Tidligere aktuelle saker: – Den amerikanske og hedenske tradisjonen Halloween- og Halloween-feiringen har jeg INGEN sans for! Det får sannelig holde med koselige nyttårsbukker på jakt etter snop her vi bor. – Valg 2019 er heldigvis over!, og valget ble på mange måter et protestvalg (nei til bompenger, ja til større fokus på miljøvern og ja til en aktiv distriktspolitikk). – Det blir spennende å se hvordan det går politisk og administrativt å styre en del “nye” kommuner og fylker pga. kommune- og regionreformen. – Stadig er det diverse rare og lite gjennomtenkte beslutninger og uttalelser fra regjeringshold, og nå har også et skuffende statsbudsjett for 2020 blitt presentert.

Det norske og dets opprinnelse 🇳🇴

En viktig poengtering før kritikken begynner: Norge er et kjempebra land å vokse opp i og å leve og å bo i. Landet har mange gode kvaliteter, og jeg har for min del ingen ønsker om å bo et annet sted enn i Norge. I forhold til mange andre land er Norge i de senere tider en svært fredelig plett uten krig, stabile styringforhold, lite fattigdom, høy velferd, stor frihet, lav kriminalitet, lite korrupsjon, lite terror eller andre alvorlige negative hendelser i det daglige. Til tross for de spørsmål jeg stiller i denne artikkelen er jeg stolt over landet vårt, og Norge er og forblir hjemlandet mitt.

Norske verdier og kultur har en viss sammenheng. Kultur kan f. eks. defineres som ideer, verdier og normer overført fra en generasjon til neste, gjerne i en noe forandret form. Verdier kan inngå som en del av kulturbegrepet. Den norske folkesjel eller den norske folkeånd kan også nevnes. Dette går på å ha et kulturelt fellesskap, slik som felles språk, felles historie, felles kultur og felles verdier, dvs. nok en gang i krysningsfeltet med norske verdier.

Elgskilt, fareskilt

Elgskilt, fareskilt

 

Norge har hatt masse forbindelse med andre nasjoner både i vikingtiden og pga. utstrakt skipstrafikk og handel i nyere tider. Den dag i dag er nordmenn mye på farten til eksotiske utenlandske reisemål i forbindelse med ferier. Mye inspirasjon har blitt hentet og blir hele tiden hentet fra andre land. Tradisjoner og verdier har blitt bygget på impulser hentet fra andre nasjoner og folkeslag. Alt vi har funnet på her i landet er til syvende og sist ikke helt særnorsk. Blant annet ser vi tydelig innenfor arkitekturen og de kulturelle uttrykkene at mye inspirasjon har blitt hentet fra den store verden.

Enkelte verdier som vi liker å tro er norske kan likevel være universelle eller globale verdier. Eksempler på dette er ønsket om å verne om menneskerettigheter. Andre verdier deler vi med tilnærmet alle “vestlige” land, mens det også kan hevdes å finnes enkelte verdier som er nordiske.

“Det er typisk norsk å være god” (Gro Harlem Brundtland, tidligere norsk statsminister for Arbeiderpartiet, sitat fra nyttårstale 1. januar 1992.)

 

Et sitat til fra landsmoderen Gro Harlem Brundtland:

“– Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt.” (Kilde: Steigan.no)

 

Hvis man blir sett til å ramse opp norske verdier vil en slik liste typisk inneholde momenter slik som:

  • Demokrati
  • Rettssikkerhet
  • Menneskerettigheter
  • Likestilling (relativt langt kommet likestilling og “likestillingskamp” mellom kjønnene)
  • Likeverd og lav grad av diskriminering (?)
  • Ytringsfrihet
  • Religionsfrihet/trosfrihet
  • Pressefrihet, hvor rammevilkår og styringssett gjør at vi kan ha tillit til de etablerte mediene og journalistikken
  • Toleranse
  • Respekt
  • Like muligheter og rettferdighet for alle
  • Økonomisk og sosial likhet/sosial rettferdighet
  • Plass til alle i samfunnet
  • Solidaritet
  • Alle har muligheter for aktiv samfunnsdeltakelse i organisasjoner m. m.
  • Frihet
  • Fredsnasjonen Norge
  • Tillit (tillitssamfunn), fellesskap, samhold og raushet
  • Rettsstat med rettferdig og forutsigbar dømming i henhold til lovverk
  • Dugnadsånd og frivillig innsats (frivillighet), hvor dugnadsånden nok er på vikende front
  • Sosialdemokratisk folkesjel
  • Vårt kongehus, monarki med kongefamilie, konge og dronning, kronprins og kronprinsesse osv.
  • Naturopplevelser, natur og friluftsliv sentralt for mange, inkludert den norske villmarka.
  • Livet på bygda (levende bygder), fin og vill natur med fjorder og fjell, havet, snø.
  • Nordlys og midnattssol (nord for “moralsirkelen”, eller polarsirkelen).
  • Jæren: Det ganske flate landskapet fra hav til hei på Jæren, som har blitt dyrket opp til landbruksformål (kulturlandskap) til tross for masse stein. Grønnsaker og korn m. m. dyrkes på Jæren. En god del av steinen har blitt brukt til å bygge steingjerder. Lange sandstrender, store landbruksarealer, himmel, hav og til tider forblåst.
  • Hytteliv med hyttekos på fjellet eller ved havet, båt- og sjøliv, på tur med og/eller overnatting/ferie i campingvogn/bobil
  • Enkelte nordmenn simpelthen elsker campinglivet i sine campingvogner og bobiler, som mer eller mindre er “kamuflerte” hytter
  • Norge er et dyrt ferieland, hvor prisnivå, standard, service og kvalitet til en del norske hoteller også er så som så
  • Allemannsretten (fri ferdsel og bruk av naturen rundt oss) har stått sterkt, men er i ferd med å bli noe uthult spesielt i enkelte strandsoner
  • Værsyke og klager på været. Stikker av til Syden for å få sol, varme og fint vær.
  • Barskt og røft klima/værforhold i deler av landet vårt.
  • Det norske språket (både bokmål, nynorsk, dialekt og samisk)
  • Særnorske matretter (fårikål, pinnekjøtt og/eller ribbe med sprø svor til jul, kjøttkaker i brun saus, mye fiskemat osv.)
  • Fellesskolen/enhetsskolen
  • Dusjing etter gym i fellesdusjer, fellesundervisning kroppsøving og svømming for gutter og jenter (ikke kjønnsdelt)
  • Felles gutte- og jenteklasser på skolene
  • Sterk offentlig sektor og en godt fungerende velferdsstat
  • Bra skole- og helsetilbud til alle, uavhengig av økonomi
  • Lite korrupsjon og bruk av bestikkelser
  • Sterk fagbevegelse
  • Gjennomregulert arbeidsliv og gode arbeidsrettigheter
  • Forholdsvis lav kriminalitet
  • Nordmenn flest vil påstå at de er opptatt av miljøvern og kildesortering, selv om engasjementet ikke stikker så veldig dypt.
  • Mye av kraftproduksjonen til Norge er miljøvennlig vannkraft.
  • I mange år var landbruk og fiske (primærnæringer) viktige næringer for landet, hvor faktisk fiskeindustrien inkludert oppdrettsnæringen fortsatt er en stor næring.
  • Tidligere og til dels ennå sjøfartsnasjonen Norge, nå vel så mye en forurensende, dobbeltmoralsk og pengegrisk oljenasjon.
  • Hvalfangst og pelsdyrnæringen har vært utbredt i Norge, hvor i hvert fall sistnevnte beklageligvis har en dyster framtid (blir forbudt/nedlagt).
  • Søndag som annerledesdag. Fridag for de fleste, i hovedsak stengte butikker.
  • “Sykt” opptatt av salg, gode tilbud og lavpris, spesielt innenfor dagligvare.
  • Fredfylt folkeslag i de senere år, muligens vi raste fra oss i vikingtiden?
  • Beskytte etniske og religiøse minoriteter mot hat, hets og vold.
  • I tidligere tider: Nøkternhet og nøysomhet.
  • Ta vare på verneverdige/bevaringsverdige historiske bygninger og kulturminner.
  • Å beskytte kulturminner kan være av lokal, nasjonal eller internasjonal interesse. Kulturminner kan enten være materielle (bygninger, steingjerder, gravhauger, kulturlandskap, gjenstander osv.) eller immaterielle (tradisjoner, dialekter, stedsnavn, foreningsliv osv.).
  • Vi harselerer litt med svenskene (og danskene) gjennom blant annet svenskevitser.
  • Og så klart: Det ekte og virkelige Norge befinner seg (KUN!) på Vestlandet!

Og lista fortsetter:

  • Norsk (særnorsk) sang og musikk, norske folketoner/folkemusikk, hardingfele, folkeviser, folkeeventyr, litteratur, filmer, norskproduserte TV-serier og norsk folkedans. Sangskatten og de andre nevnte uttrykksformene kan fungere som nasjonens felleseie.
  • Norsk humor, hvor i hvert fall jeg mener at noe av den norske humoren er relativt dårlig.
  • Meningsløse barnesanger (se eventuelt egen artikkel)
  • Norske kunstnere og norsk kunst har muligens en særpreget stil?
  • Noen vil si at Norge fram til nå har vært et “kristent land” (kristen nasjon) og har en kristenarv å ta vare på.
  • Humanisme og humanistiske verdier har også sin plass.
  • Gode oppvekstvilkår for barn og unge, og et barnevern som vi kan være stolt av.
  • Mange er opptatt av dyrevern.
  • Betalingsmiddelet norske kroner (NOK).
  • Bokstavene ÆØÅ og æøå, særnorske tegn – eller i hvert fall særnordiske tegn – som fortsatt skaper IKT-trøbbel.
  • Nordmenn er glad i tradisjoner og høytid.
  • Norsk livssynskultur og kristne verdier.
  • Norsk flora (plantelivet) og fauna (dyrelivet), og spesielt sammensetningen og kombinasjonen som er tålig særnorsk.
  • Norsk dyr: Typisk kan dyr slik som elg, bjørn, reinsdyr, moskus, norske hesteraser slik som fjording, norske kuraser, norske saueraser osv. nevnes. Fossekallen regnes som Norges nasjonalfugl, selv om den også har sin utbredelse langt utenfor landets grenser.
  • Norsk arkitektur, om enn i stor grad sterkt inspirert av utenlandske impulser. Spesielt har vi mange spennende kirkebygg av eldre opprinnelse, inkludert stavkirkene.
  • Grunnloven, Eidsvoll, det norske flagget, den patriotiske de facto nasjonalsangen “Ja, vi elsker dette landet”, kongehuset, parlamentarismen og Stortinget/ Løvebakken.
  • Vi har forholdsvis mange politiske partier i vårt politiske system, hvorav en del småpartier med liten eller ingen innflytelse. Vi har pr. nå to politiske (hoved)blokker, hvor partiene enten tilhører rød side (venstresiden, “sosialistisk”, sosialdemokratiet) eller blå side (høyresiden, borgerlig, konservativ side, ikke-sosialistisk). Sentrumsalternativet er tilnærmet dødt og historisk.
  • Maktfordelingsprinsippet etterleves og fungerer i form av skille mellom lovgivende myndighet (Stortinget), utøvende myndighet (Regjeringen) og dømmende myndighet (domstoler).
  • NRK, Norsk rikskringkasting AS: Norsk statseid og lisensfinansiert allmennkringkaster / kringkastingsselskap (radio, fjernsyn og nye medier).
  • Enkelte påstår at det norskeste av det norske er Peer Gynt (dikt/skuespill) skrevet av Henrik Ibsen. Litt rart hvis dette er tilfelle, da stykket tross alt mer eller mindre er satire over det å “være seg selv nok”.
  • I Norge håndhilser man på hverandre uavhengig av kjønn (?), og man følger vanlig folkeskikk/kutyme (uskrevne regler) og utviser sunt bondevett.
  • Det har blitt tilnærmet en norsk verdi å leve over evne, jf. stor kredittkortgjeld og dyre forbrukslån helt ute av kontroll blant enkelte. Luksusfellen neste.
  • Fordom, myte eller sannhet? Norge er et land som flommer over av melk, honning, penger og velferd.
  • Nordmenn – i annerledeslandet Norge – er ifølge enkelte utlendinger selvgode moralister, bortskjemte og enkelte har lav arbeidsmoral.
  • Landet vårt har i den store sammenheng små byer og små forhold, med lavt innbyggertall i forhold til mange andre land.
  • Enkelte nordmenn er USA-fanatikere, og de mer eller mindre dyrker en rar USA-fanatisme og har USA som forbilde. Enkelte vil i storstilt grad importere amerikanske verdier inn i det norske.
  • Per Fugelli (døde 13. september 2017) nevnte blant annet følgende verdier: Rettferdighet, tillit og frihet. Videre var han opptatt av at vi har et fredelig og rettferdig samfunn og Velferdsstaten Norge. Norge er ifølge ham verdens beste land å leve i og å dø i. Å bli født i Norge er det samme som å vinne i historiens og geografiens lotteri.
  • Isbjørn i gatene. (Selvsagt ikke sant for fastlands-Norge, da! Svalbard derimot..). Bjørn og elg derimot er vel typisk norske dyr.
  • Litt fremmedfrykt – inkludert rasisme – og redsel for det ukjente bor blant oss?
  • Ikke-eksisterende distriktspolitikk.
  • I enkelte sammenhenger er nordmenn en tanke lettlurte, naive, blåøyde, godtroende og rike, noe som medfører fare for å bli svindlet m. m.
  • Køkulturen, eller mangelen på den.
  • Bekledning og klær: Mange nordmenn går i det daglige hverdagslivet ganske uformelt antrukket. Imidlertid kan vi – når det kreves – kle oss opp til fest med ballkjoler, bunader (tradisjon av nyere dato) eller dresser.
  • Utskjemte pappagutter fra Bærum (Blærum), Asker og fiffen på den beste vestkant i Oslo. (Også en del fiffe-tendenser / overklasse i andre byer i Norge, f. eks. i Stavanger og i Bergen.) Egentlig: Den typiske nordmann er vel noe utskjemt.
  • Det norske oljeeventyret og oljerikdommen har vel både vært til velsignelse og forbannelse for landet vårt.
  • Nordmenn går i fredelige demonstrasjonstog for ulike protest-/demonstrasjons- og sympatisaker, hvor togene kan ha form som rosetog og/eller fakkeltog. Ellers tennes det lys og legges ned blomster på steder hvor ulykker har funnet sted.
  • Ja til ulv og pelsoppdrett: Ulv eller ikke ulv i norsk natur skaper masse debatt. Pelsoppdrett har også skapt en del diskusjon.
  • Vi liker å tøye reglene, f. eks. innenfor svart arbeid, boplikt, byggetillatelser, sjøboder som hytter, campingvogner som hytter osv.
  • Enkelte holder skjult og lurer unna formue, investeringer, penger og eiendommer i utlandet (skatteparadiser) for norske skattemyndigheter. Moralen er ikke så høy blant enkelte på slike områder.
  • Nordmenn – et ærlig folkeslag tross alt?
  • Norge har sin andel av bedrevitere (“Besserwisser”), inkludert politikere som i egne øyne har bedre peiling i mange saker enn det eksperter og spesialister har.
  • Jakten på det gode liv står sterkt blant enkelte nordmenn.
  • I hovedsak en tolerant og inkluderende befolkning.
  • Vi ser på oss selv som et opplyst og kunnskapsrikt folk, men likevel har vi troa på feilaktige “kjerringråd”, myter og overtro.
  • Alternativt: All slags alternativ behandling, helse, teknikker, kurs og medisin som sniker seg inn i samfunnet er jeg dypt skeptisk til.
  • Alskens støttegrupper (protestgrupper) vokser opp som viltvoksende ugress, hvor argumentasjonen for saken er ensidig og syltynn.
  • Heldigvis er det fullt lovlig å ha sine sterke meninger / ytringer om makter og myndigheter uten å bli kneblet, sensurert eller forfulgt for sine ytringer.
  • Er det i Norge muligens litt liten aksept for alternativ tankegang og livsstil? Er “normalitet” og relativt streng konformitet det eneste godkjente?
  • Kirkeasylordningen.
  • NAV-systemet og NAVere.
  • Nei, alle i Norge lever ikke på sosialhjelp eller andre trygdestønader. Vi er ikke alle NAVere.
  • Bra fungerende og effektive redningstjenester, når uhellene først er ute. Også ved behov (f. eks. større skader / uhell under fjellturer) gratis å få redningshjelp.
  • Vi er teknologikåte og liker dingser (gadgets).
  • Vi elsker hjemmesalg / nettverkssalg (home parties), hvor noe går over grensa til uetiske pyramidespill.
  • Bompenger: Norge, bompengelandet / bompenger-landet med stor B?
  • Vi selger sjela vår for å tillate forurensende cruisetrafikk og turisme (gir køer, dårlige opplevelser, slitasje på naturen osv.) i våre fjorder og i vår natur?
  • Det har NESTEN blitt en folkerett å kunne eie sin egen bolig eller eventuelt leilighet, og likeså dette å kunne eie og kjøre sin egen personbil der vi måtte ønske. Kollektivtransport, hva er det?
  • Vi er vel relativt tradisjonelle når det gjelder navn på barna våre.
  • Særegent det norske lynnet og den norske mentaliteten?
  • På vei ut (?): Tilgivelse, velvilje, sjenerøsitet og nestekjærlighet. Mer og mer på vei inn (?): Smålighet, mistenksomhet og hat.
  • Ola Nordmann (Ola Dunk) og Kari Nordmann, den typisk norsk mann og kvinne, kallenavnene på gjennomsnittsnordmennene og personifikasjoner av det norske folk.

17. mai med norske flagg

Masse fine honnørord og gode verdier har blitt nevnt ovenfor. Så er det om teori og praksis henger i hop. Mange av de fine ordene lever vi ikke nødvendigvis opp til i praksis.

En god del av momentene ovenfor er ikke “oppfunnet” av Norge. Vi har hentet inspirasjon fra store deler av verden vi er en del av. Vi finner også andre land enn Norge som har enkelte sammenkryssende verdier.

Selv setter jeg høyt menneskerettigheter, demokrati, ytrings- og religionsfrihet samt diverse utvalgte tradisjoner. Jeg setter også stor pris pris på velferdsstaten og velferdsordningen/velferdsgodene. Politisk sett setter jeg pris på sosialdemokratiets verdier.

Typisk norsk vil for mange være praktiske faktorer slik som 17. mai, brunost, bunad, bunadssølv, samlere av sølvtøy (i hovedsak bestikk), ski, vikingblod, melkesjokolade, Kvikk Lunsj, sveler, lefser, jordbær, kaffe, tusser, troll, norske folkeeventyr, overtro, dugnad, grøt, diverse helnorske matretter, kristendom og at det er typisk norsk å være gode (best) innenfor vinteridrett / vintersport (vinteridrettsstjerner). Alle nordmenn (utenom meg) er også født med ski på beina og elsker skigåing + slalåm + skøyter, mens de langs kysten er født med saltvann i blodet.

Rent generelt elsker nordmenn idrett og sport, og da i hovedsak som tilskuere og bedrevitere. Idretts- og sportsgalskapen (idiotien) tar helt av blant enkelte nordmenn. Av og til framstår idretten og norske idrettsmenn og kvinner som kvalmende selvgod. Ellers kan nordmenn være et rappkjeftet folkeslag som reiser til Syden på durabelige fyllekuler.

Den nye “folkesporten” er vel forresten oppussing og stadig kjøp av nytt interiør. Vi er ganske så opptatt av hus, hage og heim i vårt fedreland, og en del mennesker bruker masse tid og energi på hagestell, hagestyr og hagehysteri + stell av bilen, båten og/eller hytta. Vi vil ha alt på stell. Fokus på sunt kosthold, trening og sunnhet generelt (trenings- og helsehysteri?) er andre viktige tegn i tiden.

På den annen side: Med vårt levesett gjør vi oss selv syke, jf. diverse livsstilssykdommer (diabetes, hjerte- og karsykdommer, kreft (?) osv.). Vi spiser usunn mat og er for lite i bevegelse / for lite med mosjon. Mange plages også med diverse allergier.

Tidligere har Norge vært sånt ca. i verdenstoppen når det gjelder dugnad, frivillig arbeidsinnsats og frivillighet. Dette er definitivt på vikende front. Nå er det til og med en del “rikinger” som prøver å betale seg ut av slikt. I tillegg til dugnad har det vært mye bruk av loddsalg, utlodninger og basar (inkludert julemesser) innenfor frivillige lag og foreninger / organisasjoner, f. eks. på bedehus og innenfor breddeidretten. I enkelte miljøer er deltakelse på basarer og julemesser helt naturlig del av årshjulet.

En del allmenne og moderne fellesverdier blir av og til prøvd gjort om til spesifikke norske verdier (eller kristne verdier). Om årsaken er uærlighet eller uvitenhet skal jeg ikke ta noen stilling til her. Alt som kalles for unike norske verdier er ikke nødvendigvis det.

Trollskilt, Trollstigen

Trollskilt, Trollstigen. Hentet fra Wikipedia.

 

Det hevdes at generasjoner har skapt det typisk norske. Det genuint norske må beskyttes for enhver pris blir det også hevdet. Imidlertid må det da være mulig å få til en inkluderende nasjonalstolthet hvor norske verdier (delvis) beholdes samtidig som vi ikke er livredde for noe påvirkning utenfra og hvor det er åpning for nye landsmenn og deler av deres verdisett.

Harry-handel til Sverige er ikke uvanlig, i hvert fall ikke for dem som bor på Østlandet. Folk handler også som galne i taxfree på flyplasser og på danskebåten. Mange steder er det kultur for rånere og råning (og raggare) blant ungdommer, inkludert bruk av Wunder-Baum. Ekstrem materialisme med utstrakt bruk og kast er også en del av den norske hverdagen.

Norsk mat

Nå til dags har det blitt typisk norsk med Taco på fredag, lørdagspizza (inkludert pizza Grandiosa/”Grandis”, som har blitt typisk “norsk” mat) og hamburgere/pølser (“junk food”).

Vi er stolte over ekte norsk mat og norske mattradisjoner. Fabrikkprodusert mat som angivelig er “hjemmelaget” eller smaker som hjemmelaget er en “gjenganger”. Kortreist mat og lokalt produsert gårdsmat samt mikrobryggerier engasjerer en del nordmenn. Enkelte matprodukter er merket med “Nyt Norge“-merket. Dette skal være et merke forbeholdt norske råvarer og produkter av høy kvalitet tilvirket i samsvar med et strengt norsk regelverk. Merket ser slik ut:

Nyt Norge

 

Mer informasjon om merkeordningen hos Matmerk, Nyt Norge.

Toro laktosefri risgrøt

Toro laktosefri risgrøt – klassisk norsk, laget i Norge.

 

Typisk norsk husmannskost av typen kjøttkaker, grøt og pannekaker er ikke så populært som det var. Andre utenlandske matretter har utdanket typiske norske matretter. Spesielt er det innimellom vanskelig å finne spisesteder langs veiene som selger typisk norske tradisjonelle middagsretter (husmannskost).

Når det er snakk om mat, matvarer og næringsmiddelindustrien i Norge er det naturlig å nevne Orkla ASA, og da spesielt Orkla Foods Norge. Orkla ASA er et av Norges største børsnoterte selskaper, og er ifølge Wikipedia leverandør av merkevarer til dagligvarehandel, storhusholdning, faghandel, apotek og bakerimarkedet. Orkla omfatter blant annet varemerkene Sætre, Stabburet, Nidar, Idun, KIMs, TORO, Lilleborg (hygiene og rengjøring) og Borregaard (bioraffineri). TORO posemat (nesten-ferdigmat) har reddet mang en student, hybelboere, single osv.

Nordmenn er litt rare også, når det gjelder hva vi henger oss opp i innenfor området mat. Mai 2019 er det NESTEN katastrofe pga. butikkene er utsolgt for krydderet “Gastromat. Bokser med det norske krydderet selges visstnok for blodpriser på “svartebørsen”. Produksjonen og leveransene har vel nå – oktober 2019 – kommet i gang igjen.

Mat- og drikkekultur under påvirkning

Normal og “skikkelig norsk” mat i tidligere tider (norsk tradisjonsmat):

  • Kjøttkaker og pølser
  • Komper (komler, raspeballer, klubb)
  • Fisk, også i form av fiskekaker og fiskeboller
  • Torskerogn
  • Klippfisk (tørrfisk)
  • Sild, inkludert tørket/røykt og saltet sild (tørrsild)
  • Fårikål
  • Lever
  • Blodpølser
  • Lapskaus
  • Ertesuppe
  • Svinesteik og svinekoteletter, flesk
  • Lammekjøtt, f. eks. i form av lammefrikassé eller fårikål
  • Sauekjøtt, som det faktisk nå til tider er vanskelig å skaffe til veie
  • Grøt
  • Pannekaker
  • Flatbrød
  • Brødmat (grovt brød) og knekkebrød med pålegg i form av ost, syltetøy og kjøttpålegg
  • Bakervarer
  • Meieriprodukter inkludert melkeprodukter slik som ost
  • Melk, vann, saft og vanlig svart kaffe (opprinnelig fra kaffelars) til drikke
  • Tørket kjøtt, saltet kjøtt, røkt kjøtt (eller fisk)
  • Typisk norsk julemat: Pinnekjøtt, fenalår, lutefisk, juletorsk, svineribbe. Risgrøt/risengrynsgrøt og/eller riskrem, juleøl og/eller julebrygg og en liten en med norsk akevitt (brennevin). Julekaker, de 7 slag.

Alle middagsretter utenom grøt ble SELVSAGT servert sammen med poteter.

Annen norsk drikke og mat:

  • Norske meieriprodukter (melk, ost inkludert brunosten osv.).
  • Norske bakervarer/bakverk.
  • Den erkenorske / unike hverdagstradisjonen: Den norske matpakken (på jobb eller skole).
  • Servering av lapper eller sveler, noe som spesielt har vært “varemerket” for enkelte ferjer på vestlandet.
  • “Konditor-mat” med norsk vri (kaker m. m.)
  • Springvann som kan drikkes uten behandling pga. lav forurensning i Norge.
  • Norsk sjokolade (melkesjokoladen f. eks. “Freia melkesjokolade – Et lite stykke Norge”, Kvikk Lunsj, konfekt av f. eks. typen Kong Haakon).
  • Selv om ikke norsk opprinnelse må nesten vafler og pannekaker nevnes.

Norskeste norske? Freia Melkesjokolade og Freia Kvikk Lunsj, her kombinert i ett produkt.

 

Nå for tiden er det vel så vanlig med:

  • Taco eller nachos fra Mexico
  • Pizza, spagetti, pasta og lasagne fra Italia
  • Hamburger, cupkakes, Coca Cola, Fanta og Pepsi (Max) fra USA
  • Pommes frites fra Frankrike
  • Ris fra Asia i stedet for poteter
  • Nudler fra Asia
  • Vårruller med opprinnelse fra sørøst-Asia
  • Kinarestauranter (Kinamat), indisk mat, thailandsk mat (thaimat), meksikansk eller italiensk mat.
  • Kebab fra Tyrkia
  • Pitabrød og nanbrød
  • Sushi med opprinnelse i Japan
  • Kaffe latte fra Italia og andre utenlandske kaffedrikker (nå er jo strengt tatt all kaffe – kaffebønner – fra utlandet da..)
  • Bacalao inneholder som oftest klippfisk fra f. eks. Norge, men denne retten har sin opprinnelse fra Portugal
  • Utenlandsk øl og vin

Poteten er i ferd med å tape sin plass på middagsbordet. Vi spiser visstnok mye mindre poteter nå enn for bare 10-20 år siden.

Er det en trussel eller berikelse at typisk norsk mat delvis fortrenges av eller i hvert fall må dele plass med diverse matretter av utenlandsk opprinnelse? Selv anser jeg det vel som en berikelse og som noe positivt.

Inspirasjonskilde: Egersundsbloggen: Er kulturen i Egersund i fare?

Nye norske verdier, næringsliv og en svunnen tid

Dyrking av julenissen, påskeharen og Halloween må heller ikke glemmes. Å kjøre rundt i SUV-er og Tesla-er har vel også blitt ganske typisk. Slike verdier og momenter er definitivt i utgangspunktet ikke norske! Norske produkter som vi kjøper i butikkene har ofte påskriften “Made in China”, selv om designet i seg selv i en del tilfeller har norske aninger.

Enkelte frykter at vi er i ferd med å miste den tradisjonelle “norske” identiteten. Kanskje bør deler av denne identiteten og kulturarven bli forsøkt vernet? Det kan hevdes at den norske kulturarven fremdeles kan skape et felles rom der det menneskelig sett er godt å være, og da kan det være grunn til å være stolte av kulturarven, ivareta den og føre den videre. Imidlertid mener jeg at man ikke må lukke seg for helt nye impulser og utvikling.

Noen utvalgte norske oppfinnelser, opprinnelig “Made in Norway”: Ostehøvelen, Tripp Trapp-stolen, H-vinduet (“Husmorvinduet”), panteautomaten (Tomra), GSM, bindersen, sprayboksen, Rottefella skibindinger, røntgenkontrastvæsken, gassturbinen, Troll A-plattformen, kunstgjødsel, hullkortmaskinen og påhengsmotoren. Selvsagt kunne flere ha vært nevnt, men dette var i hvert fall noen.

Noen norske oppfinnelser.

Feiring av 17. mai 2017 på Flatraket. En del av dem tatt under folketoget.

 

I tidligere tider var flesteparten av landets innbyggere “sysselsatt” innenfor primærnæringene, dvs. jordbruk, skogbruk, fiske og fangst. Folket var bønder og fiskere (+ jegere), med selvberging og overlevelse som hovedmål. Tidene har endret seg, og nå er under 2 % sysselsatt her. Tjenesteyting (tertiærnæringer) sysselsetter nå ca. 80 % av de sysselsatte. De “gode tidene” for småbruk og smågårder er nok over.

Fiskerinæringen med diverse fiskeindustri etc. har hatt og har en viss betydning for landet vårt, og likeså oppdrettsnæringen (laks m. m. oppdrettet i merder). Enkelte forbinder vel fort fiskingen med tidligere tiders rike sildefiske eller enda mer med havfiske etter lofottorsken. Lofoten og Lofotfiske har hatt en del betydning oppigjennom historien. Nå minker det på de små sjarkene, og store fabrikktrålere har overtatt mye av fisket.

Selv er jeg tilhenger av norsk hvalfangst på vågehval, og f. eks. hvalbiff smaker godt (gastronomisk opplevelse). Hvalkjøttet skal visstnok også være ganske sunt kjøtt.

Selvberging i krisesituasjoner (krig m. m.) ikke lenger et viktig mål for landet vårt. Heller ser det ikke ut for at det fra politisk hold er et viktig samfunnsmål å beholde (kritisk) nasjonal kompetanse i landet vårt på mange sentrale områder.

Bønder og industriarbeidere er gårsdagens nyheter, og det kan hevdes at vi har gått fra en industrikultur til kulturindustri. Nå er det kunnskapsarbeideren og tjenesteyting som gjelder. Arbeiderbevegelsen har også gått av moten, og den typiske arbeider finnes nesten ikke lenger i landet vårt pga. de har blitt utkonkurrert av arbeidere i lavkostland (og pga. vi har blitt kresne når det gjelder jobber?).

Status nå for tida er at Norge gror og vokser igjen. Inn- og utmark ligger brakk, og mange gårder har blitt lagt ned. Åpne jorder og enger gror igjen med kratt og trær. Bjørken overtar det meste.

Gruvedrift eller bergverksdrift har betydd og betyr den dag i dag en del for landet vårt, og spesielt for enkelte bygdesamfunn har slik virksomhet vært hjørnesteinsbedriften. På Svalbard har det vært kullgruvedrift, men dette er i ferd med å bli historie. Smelteverk for aluminium og diverse andre metaller har også vært del av industrien i landet, hvor vår gode tilgang på strøm fra vannkraft har gjort det mulig med slik kraftkrevende virksomhet.

En gang i tiden var Norge en stor og stolt industrinasjon (sekundærnæringer). Denne æraen er for lengst over. En god del industribedrifter har lagt inn årene, mens andre har for lengst flagget produksjonen utenlands til lavkostland. Både radioapparater og TV-apparater har blitt produsert i Norge i regi av Tandberg og Radionette, og i en periode ble også datamaskiner/IKT-systemer produsert her i landet av Tiki og Norsk Data.

Jern- og metallindustrien inkludert smelteverk, verftsindustrien, næringsmiddelindustrien og papirindustrien/trevirke har stått sterkt her i landet i tidligere tider. Møbelindustrien har også hatt en viss betydning, spesielt for deler av Vestlandet (Møre og Romsdal). Dagens dystre realitet er at under 10 % av sysselsettingen er innenfor industri. Imidlertid betyr oljeproduksjon og energiproduksjon i form av vannkraft en god del for vårt land, inkludert for sysselsettingen og økonomien. Oljeindustrien har også medført masse offshore-relatert industri i Norge, f. eks. verftsindustri (inkludert dyktige og nyskapende ingeniører) i form av selskaper slik som Aker Solutions.

Flere historisk sentrale firmaer: Hydro (leverandør av aluminium og aluminiumsprodukter), Elkem (smelteverk m. m.), Yara (gjødsel- og kjemikalieselskap, tidligere del av Hydro) og Statoil / Equinor (opprinnelig helstatlig oljeselskap). Innenfor teknologi har vi / har vi hatt blant annet Tandberg og Norsk Data.

Utvinning av råvarer har vært vår “Made in Norway“. Vi har tjent mye på olje og gass, og ellers er vi eksportør av diverse råvarer (fisk f. eks.). Å virkelig få til et kunnskapsbasert Norge og utvikling av våre høykompetente ressurser er vi vel neppe helt i mål med.

Er vindkraft den nye oljen for Norge? For tiden skjer det en “visuell forurensning” med alle vindmølleparkene med masse høye og dominerende vindmøller (vindturbiner) som dukker opp som paddehatter i landet vårt, der mye av strømmen / energien heller ikke kommer nordmenn til gode (eksporteres). Kanskje er vi i ferd med å ødelegge naturen med skjemmende vindmølleparker. Kanskje er det smartere og mindre konfliktfylt (?) å ha en del vindmøller plassert ute i havet? For norsk uberørt natur kan vindmøllene definitivt være en trussel. På samme måte har tidligere vannkraftutbygginger “rasert” mange fine fossefall og elveløp.

Det er / har vært relativt stor egalitet i det norske arbeidslivet. Egalitet innebærer demokrati, jevnhet, likhet og/eller ensartethet. I arbeidslivet kan det innebære relativt flate ledelsesstrukturer i stedet for et strengt hierarki, hvor også “fotfolket” via involvering får være med på å ta / påvirke sentrale beslutninger. Markering av Arbeidernes dag (1. mai) har til tider stått sterkt i befolkningen, om enn på virkelig dalende hell for tiden.

I europeisk sammenheng (og i verdenssammenheng) har vi et relativt høyt bruttonasjonalprodukt (BNP) pr. innbygger. I 2018 var BNP-nivået pr. innbygger i Norge ca. 50 % høyere enn gjennomsnittet i Europa (prisnivåjustert).

Griskhet preger i stor grad enkelte bedriftseiere og storaksjonærer. Produksjon flagges ut av Norge, selv om bedriftene samtidig kan vise til gode resultater. Mye vil ha mer, og enda mer profitt kan henges inn ved å ha produksjonen i et lavkostland. Utkontraktering (på engelsk: outsourcing) til utlandet (Asia f. eks.) har vært et motefenomen i de senere år. Utflaggingen kan medføre at Norge taper eller tappes for realkompetanse.

Flyselskapet Norwegian, hvor norsk er det egentlig? Det mest norske er vel rett og slett navnet? Joda, ledelsen og eierne har (i hovedsak) vært norske. Imidlertid har en god del av virksomheten etter hvert blitt lagt til utlandet. Man har morselskapet Norwegian Air Shuttle ASA, som igjen har en god del hel- og deleide datterselskaper i diverse land (skandinaviske / nordiske land + Irland, Storbritannia, Spania og Singapore). Lønns- og skattemessige hensyn er nok hovedgrunnen til at mye legges til utlandet.

Bergans of Norway heter merket, som i hovedsak spesialiserer seg på turutstyr og turklær. Of Norway høres jo svært norsk ut, men nok en gang er det helst litt lureri. Joda, firmaet har norsk eier, men produksjonen finner sted i utlandet (Asia). Deres norske produksjonsbedrift er for lengst nedlagt. Noe av det samme kunne man si om Moods of Norway før 2017. Etter konkursen og ny-oppstarten er det norske fokuset nedtonet, og “of Norway” er ute av firmanavnet.

Og så har vi transportfirmaet Bring, da. Postens datterselskap Bring driver med tilnærmet sosial dumping, gjennom å ansette sjåfører fra Polen og liknende land til å frakt varer for en billig penge til Skandinavia.

Made in Norway” (laget i Norge) har allerede blitt nevnt. Så veldig mye blir ikke laget eller produsert i Norge nå i den moderne tid. Som nevnt finner det sted en del utkontraktering eller utflagging, og som nevnt under Norwegian er det i hovedsak pga. lønns- og skattemessige hensyn, hvor ting legges til “lavkostland” for å sikre lønnsomme drift og store overskudd til eierne / aksjonærene.

En annen ting som finner sted er utenlandske oppkjøp av norske virksomheter, hvor enkelte av oppkjøpene må kunne karakteriseres som fiendtlige. Man kvitter seg med en brysomme konkurrent, eller er kun interessert i merkevarenavnet, goodwill eller utviklede produkter/teknologi.

Vi har også hatt stolte håndverktradisjoner her i landet. I en periode hadde vi mange ting innenfor håndverk vi var flinke på, før alt ble satt ut til Asia, Kina og andre lavkostland. Masseproduksjonen har i mange sammenhenger overtatt for ekte og bra manuelt håndverk.

I sin tid var det tøffe tak å bo og å overleve i Norge. Vi var lenge et forholdsvis fattig land med fattige mennesker. Vi slet med karrige forhold og røff natur og tøffe værforhold. Det var arbeidskrevende og tungt å få dyrket opp landbruksareal og å få bygget ut infrastruktur (jernbane og etter hvert veier m. m.). Å være fisker med tidligere tiders dårlige utstyr var farlig, og mange har forlist og druknet på havet. Slettes ikke så rart at en del emigrerte (utvandret) til statene (USA) i perioden +/- 1825-1920.

Vi har – bank i bordet – vært skånt for store og alvorlige (ekstreme) naturkatastrofer her i Norge. Vi har ikke hatt vulkansk aktivitet eller større jordskjelv i nyere tid. Riktignok rammes innimellom enkelte mindre områder av flom og/eller oversvømmelser, ras og stormskader.

I de senere år har oljen og gassen vært til velsignelse og forbannelse for landet, hvor denne ikke-fornybare naturressursen i hvert fall har bidratt til å gjøre Norge til et velstående land. For tiden har miljøbevegelsen “gått til krig” mot olje- og petroleumsindustrien / bransjen, noe som delvis har medført at man har gått fra stolt oljearbeider og oljenasjon til “oljeskam”.

Julenissen er jo definitivt norsk: Julenissen, ja. Nordmenn prøver av og til å ta patent på ham også. Imidlertid er det også mange som hevder at den moderne julenissefiguren kommer fra dagens Tyrkia (helgenen og biskopen St. Nikolas fra Tyrkia/Nikolas av Myra, gavmild hjelper av de fattige).

Julen er en koselig høytid, og da ikke minst for barna. Imidlertid har julefeiringen i de senere år blitt meget kommersiell, noe deler av handelsbransjen tjener gode penger på. Julen med alle presanger, julestæsj og pakkekalendere blir til tider helst en orgie i fråtsing, sløsing og overforbruk. Julen feires til tider over evne, hvor deler av feiringen skjer ved hjelp av kredittkortgjeld.

For mange er også juletreet viktig og sentralt, selv om det og resten av julefeiringen som praktiseres i Norge i liten grad er særlig norsk. En ting jeg ikke klarer å forstå meg på er nasjonalismen enkelte viser gjennom å pynte juletreet med norske flagg. Hva i all verden har de norske flaggene å gjøre på et juletre?

Norges riksvåpen består av fargene rødt og gull, og består blant annet av en kronet løve:

Norges riksvåpen

Norges riksvåpen (illustrasjon)

 

Vi har et fint og flott flagg i nydelige farger og med kors inkludert, selv om jeg personlig ikke akkurat dyrker flagget eller anser det som hellig. Flagget inkluderer det kristne korset, og det er utformet med bruk av frihetens farger som er rødt, hvitt og blått. Flagget vårt er en del av den norske identiteten. og flagget benyttes til markering av 17. mai og andre festdager. Selv hender det at jeg finner fram balkongflagget på festdager, men noen flaggstang i tilknytning til huset har jeg/vi ikke.

I tillegg til det “vanlige” og “normale” norske flagget har vi både splittflagget (statsflagget / orlogsflagget) og vimpelen. Det er de samme fargene og mønsteret som går igjen, utenom at i den norske vimpelen er ikke korssymbolet med. Offisielle flaggdager, forskrift angående bruk av statsflagget og handelsflagget m. m. framgår av denne offisielle nettsiden: Regjeringen.no: Norges flagg.

Det norske flagget er tilnærmet “hellig”, og det forventes at man viser respekt for flagget og ikke vanærer det. Det er lite populært hvis man brenner det, soper det i bakken med vilje, spytter på det, tilgriser det med overlegg eller bruker flagget til andre formål enn de tiltenkte. En slik flaggstolthet må være helt innenfor.

Noe som det syndes mye mot er forholdstallene eller proporsjonene i det “normale” norske flagget. Svært få flagg i handelen er i samsvar med fasiten eller malen (6:1:2:1:12 og 6:1:2:1:6):

Proporsjoner det norske flagget

Proporsjoner det norske flagget.

 

Mer om flagget – Flagget bakgrunn og hva symboliserer det norske flagget:

  • Frederik Meltzer tegnet det norske flagget, godkjent/vedtatt av Stortinget 17. mai 1821.
  • Kors som symbol fra kristendommen, den største religionen i Norge.
  • Fargene symboliserer friheten (frihetens farger), da frie land som USA og Frankrike hadde disse fargene i sine flagg.
  • Blått og rødt/hvitt er også hentet fra våre naboers flagg, respektivt flaggene til Sverige og Danmark.
  • Fargene kan også symbolisere norsk natur og historie: Blå himmel (hav), hvit snø og rødt blod (jf. Hellige Olavs / Olav den hellige – Olav Haraldsson – blod fra slaget på Stiklestad i 1030).

Kilde: ČálliidLágádusHva symboliserer det Norske flagget?

“Kjære rasist” (Geir Ove Kvalheim)

Nettavisen hadde i desember 2016 en artikkel med tittelen: “Kjære rasist. Jeg vet at du er allergisk mot fakta, men jeg har laget en liten huskeliste til deg likevel.” Artikkelen omtaler et Facebook-innlegg publisert av Geir Ove Kvalheim, med lenke etc. til opprinnelig Facebook-innlegg.

Geir Ove skriver i sitt innlegg sånt ca. følgende stikkordsmessig oppsummert:

Jesus ble ikke født i Valdres men i Midtøsten, vikingene led ikke av fremmedfrykt, den ariske “rasen” er fra gamle Persia, julenissen kommer fra Tyrkia, bokstavene og tallene vi bruker kommer fra Romerriket og den arabiske verden, våre felles stamfedre var afrikanere og Grunnloven bygger på verdier fra den franske revolusjonen.

Slutten fra innlegget siterer jeg ordrett: “Sagt på en litt enklere måte – alt vi er stolte av i Norge, har blitt til i konstruktivt møte med andre kulturer. Så kjære rasist – å høre deg blande fremmedfrykt inn i vikingsaga og norskhet, er som å spise sjokoladekake med rekesalat: Det funker bare ikke.”

 

I ca. “samme gate”; Følgende opplisting er “lånt” fra Facebook, men jeg har gjort noen mindre justeringer og tilføyelser:

Opprinnelsen til diverse ting:

  • Bilen din er tysk, eller eventuelt av f. eks. japansk opprinnelse.
  • Din vodka er russisk, og din rødvin er fransk.
  • Pizzaen din er italiensk.
  • Din kebab er tyrkisk.
  • Ditt demokrati er gresk.
  • Kaffen din er brasiliansk.
  • Filmene dine er amerikanske.
  • Din te er tamilsk.
  • Skjorten din er indisk.
  • Din olje er saudiarabisk.
  • Elektronikk er kinesisk.
  • Dine tall er arabiske, og bokstavene er latinske.

Og du klager på at din nabo er en innvandrer eller immigrant? Ta deg sammen!

Styresett

Norge er et demokratisk land med full ytrings- og religionsfrihet. Det finner sted frie valg av folkevalgte (kommunestyre- og fylkestingsvalg + stortingsvalg), og vi har parlamentarisme i landet vårt. Det er et tydelig skille mellom lovgivende (Stortinget), utøvende (regjeringen) og dømmende (domstolene) makt.

Vi har et rikholdig utvalg av politiske partier, spredt utover den politiske skalaen (fra ytterste venstre til ytterste høyre). Vi har over 20 relativt landsdekkende politiske partier, men partistørrelsene og innflytelsen / den reelle makten de har varierer. Som kjent er det kommunestyre- og fylkestingsvalg hvert 4. år, og likeså er det Stortingsvalg hvert 4. år. Stortinget består av 169 folkevalgte representanter fordelt på de ulike partiene og fra ulike deler av landet. Under valg 2019 var enkeltsakspartier og protestpartier som i stor grad gikk av med seieren.

På “toppen av næringskjeden” har man regjeringen, med statsrådene som leder hver sine departementer og med statsministeren som “big boss”. Stortingspresidenten er også en sentral person.

Diverse interesseorganisasjoner og mektige aktører driver åpenbart med (lovlig) lobbyvirksomhet rettet mot landets politiske miljøer. Som naturlig er finnes det mange særinteresser som enkelte ønsker å kjempe sin sak for. Som skrevet annet sted i denne artikkelen liker jeg svært dårlig når politiske beslutninger fattes av lukkede miljøer, f. eks. ordener, losjer, frimurere og andre tilsvarende eksklusive klubber for utvalgte og håndplukkede medlemmer.

Vi har et monarki med et kongehus, hvor konge- og dronningtitler og prins-/prinsessetitler går i arv. Kongen i statsråd heter det seg når kongen møter sitt statsråd (regjeringen) for å treffe beslutninger. I praksis har kongen / kongehuset liten makt, og på mange måter er kongefamilien mest av alt gallionsfigurer som representerer nasjonen Norge.

Det norske kongehuset: Kronprinsesse Mette-Marit, kronprins Haakon Magnus, dronning Sonja og kong Harald V, Publisert 15.01.2016, foto Jørgen Gomnæs / Det kongelige hoff. Kilde: www.kongehuset.no

 

Statlig sektor består av mange ledd og instanser. Blant annet kan følgende nevnes: Departementer, direktorater, etater, tilsyn, fylkesmenn, nemder, komiteer, utvalg, institusjoner, beredskap osv. I tillegg og litt på siden av dette kommer diverse statlig eide selskaper (statsselskaper), og militæret er også del av det statlige apparatet.

I tillegg til staten har man både fylker og kommuner på mer regionalt og lokalt plan. I alle ledd er det et relativt klart skille mellom administrativ og politisk styring / beslutningstaking. Det finnes også på andre nivåer enn statlig nivå en del offentlig eide foretak (kommunale foretok, IKS osv.).

Alt dette høres svært byråkratisk ut, men i et regulert samfunn trenges alt dette her for å få landet til å gå på “skinner”. Norges suverenitet som nasjon er imidlertid i ferd med å bli noe “truet” av EU og andre internasjonale avtaler.

Hovedstaden Oslo, med blant annet slottet, Karl Johans gate, rådhuset, Stortinget, Holmenkollen, operaen, Vigelandsparken, Akershus festning, Aker brygge m. m.

 

Vi har alt i alt en relativt stor offentlig sektor i Norge som driver med en utstrakt tjenesteproduksjon. I år 2018 var ca. 31,68 % av arbeidsstyrken sysselsatte innenfor offentlig sektor. All denne offentlige virksomheten koster noen kroner, og enkelte vil nok hevde at vi har et altfor høyt skattetrykk (og for mye avgifter) i Norge til blant annet i finansiere dette og vår høye velferd. Selv klager jeg ikke på dette (utenom muligens på eiendomsskatten), da man tross alt får mange velferdsgoder igjen for pengene som innbyggere av nasjonen Norge. Jeg er også glad for at vi bor i et såpass gjennomregulert samfunn, og at Norge er et relativt rikt og velstående land med lav grad av korrupsjon.

Privat sektor skal selvsagt heller ikke glemmes. Det er jo selvsagt viktig at vi også har en sterk privat sektor, da det slettes ikke er naturlig at det offentlige gjør alt i samfunnet. Et rent kommunistisk land ønskes ikke. Frivillig sektor og frivillighet – bestående av masse ulike lag og foreninger – er også viktig for å få landet vårt til å gå rundt.

Tidligere ble det sagt at Norge hadde en sosialdemokratisk folkesjel, hvor arbeiderbevegelsen og verdien solidaritet og fellesskap var sentralt. Dette er beklageligvis i høyeste grad på hell.

Utfordringer, problemer, globalisering og dagens situasjon

Alt er ikke fryd og gammen her i Norge:

En del nordmenn har tendenser til å være noe rasistiske. Vi har vansker med å integrere våre nye landsmenn på en bra måte, og vi er generelt skeptisk og tilbakeholdne når det gjelder nye ting. Unntaket er innenfor teknologi og elektronikk hvor vi ikke kan få nok av alle slags duppe-dingser.

Noen vil se på nordmenn som litt naive, godtroende og lettlurte + rike med våre nisseluer godt trukket ned over ører og øyne. Vi tror gjerne det beste om andre etniske nordmenn, selv om man ikke går av veien for litt sladder, baktalelse og nedsnakking. Nordmenn er muligens også noe naive i møte med den store og globaliserte verdenen. Enkelte nordmenn kan blir lurt opp i stry via f. eks. nettsvindel med lovnad om kjappe gevinster, billige produkter, kjærlighet m. m. Nordmenn er (lette) mål for og blir blant annet utsatt for en del digital svindel / nettsvindel / datakriminalitet.

Enkelte tilnærmet lever og ånder for – også her i Norge – å spre på hat, hets, sjikane, trusler, utpressing, være nettroll, personangrep, mobbing, utskjellinger osv. hovedsakelig via nettet, etter “oppskrift” fra blant annet USA og Donald Trump samt FrP og Sylvi Listhaug. Slikt kan gå ut over og bidra til å ødelegge både demokratiet, rettssamfunnet og det reelle folkestyret i Norge. Baktalelse, dømmende holdninger og bygdetroll-tendenser er også utfordringer enkelte steder.

Ensomhet og/eller psykiske problemer er noen av medaljens bakside her i Norge. Slettes ikke alle føler at de passer inn i samfunnet vårt. Mobbing er også noe enkelte opplever å bli utsatt for. Det er også noe nedslående at relativt mange – spesielt unge jenter – utsettes for nedsettende bemerkninger som går i retning av seksualisert mobbing og trakassering. #metoo nådde tydeligvis ikke fram til norske skolegårder, og kampanjen har vel også ellers i samfunnet snart gått i glemmeboka.

Det er virkelig bekymringsfullt at såpass mange unge faller på utsiden av arbeidslivet. Enkelte blir i ung alder uføretrygdede eller blir gående på andre støtteordninger (“NAVere”). Ofte skyldes dette psykiske problemer (psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser) eller andre personlige problem, og slettes ikke latskap i seg selv. Et viktig poeng fra en kronikk i Aftenposten: “Vi trenger et arbeidsliv som åpner opp for dem som har havnet utenfor.” Det er også dystre selvmordstall blant både unge og voksne i Norge.

Det er et stort press på de unge hvor de skal prestere på en lang rekke med områder, og en del av dem passer ikke helt inn i dagens samfunn. De sliter med å finne sin plass, de ramler ut og blir på utsiden av det gode selskap. De av dem som ikke blir uføretrygdede kan ha store problemer med å få seg utdannelse og jobb. Det er også mange unge menn inni tallene, og en del av dem forblir utenfor arbeidslivet, single, ensomme og uten barn.

Det snakkes om “Generasjon Prestasjon“. De unge skal være perfekte og lykkes på en lang rekke fronter samtidig, og en del vil feile i dette tøffe prestasjonssamfunnet. Enkelte unge sliter med lavt selvbilde, noe som slettes ikke er så rart så lenge som prestasjonsjaget og kroppspresset er så stort som det er.

Enkelte foreldre stiller muligens alt for store krav og forventninger til sine håpefulle, dvs. sine barn. Det kan virke som om de prøver å leve ut sine egne tapte og knuste drømmer gjennom barna. Kjøpepresset og statusjaget blant barn og unge er også stort, og da gjerne mer eller mindre framprovosert via de voksne (foreldrene m. m.).

Det er sannelig ikke alltid lett å passe inn her i Norge. Av og til kan det føles som om alle skal passe inn i et lite frimerkevindu av et A4-liv (trang ramme, lav takhøyde) for å bli aksepterte. Man må “gå med maske” eller spille et falskt spill for å gli inn i det akseptable liv. Det er ikke alltid tilfellet at samfunnet er så raust som man skulle ha ønsket seg med plass for ulikheter, kreativitet, ærlighet og fin oppførsel mot hverandre.

Hva med å “bare” være hverdagsmennesker? Man kan sannsynligvis klare å lære seg å sette pris på det hverdagslige og de små opplevelsene, uten at alt trenger å være stort og spektakulært.

Sommerferien 2019: Bergen.

Sommerferien 2019: Loen, Loen Skylift og Olden.

 

Vi har NAV-systemet på godt og ondt, som omfatter tilbud og tjenester av typen arbeidsmarkedstiltak (diverse tiltak, tiltaksplasser, opplæring, dagpenger, AAP – arbeidsavklaringspenger m. m.), arbeidsformidling, trygd, stønader, sosialhjelp m. m. NAV kan fungere som et bra sikkerhetsnettverk i et velferdssamfunn som vårt, men slettes ikke alle føler at de får den hjelpen de trenger fra byråkratiet. At mange “for gøy” NAVer har jeg mindre tro på.

Av og til snakker vi mer om hverandre (baktaler, sladrer) enn med hverandre. Empatien overfor våre medmennesker overskygges av egoisme og opportunisme. Bygdedyret eller bygdetrollet styrer hverdagen mange plasser i landet. Vi bør ha muligheter for å leve livene våre på en ekte (uten maske) og selvvalgt måte uten å la bygdedyret/trollet styre. I storbyene kan ensomhet og dette å drukne i mengden være problemer. Enkelte ser nok på Norge som et noe traust og kjedelig land.

I verdenssammenheng har vi visstnok ganske så strenge sosiale normer i Norge, vi som liker å tro at vi er et fritt og åpent land. Strenge sosiale normer finnes, som inkluderer streng sosial kontroll, uskrevne regler som nødig må brytes og “krav” om å etterleve den norske konformiteten. Det er ikke lov til å skille seg for mye ut, til å være seg selv 100 %. Annerledeshet er truende og det koster, og det blir ikke høyt verdsatt og akseptert. Bygdedyret eller bygdetrollet er på vakt klar til å slå ned på avvik gjennom baksnakking, utestenging, dømming osv.

Nå holdt jeg på å glemme noe sentralt: Den store nye norske verdien, i hvert på Østlandet, heter Harryhandel eller Harrytur til Sverige. Det er til tider tilnærmet en norskeinvasjon på Systembolaget av “tørste” nordmenn, samt “utsultede” nordmenn som skal handle billig kjøtt, brus og snop på diverse kjøpesentre / butikker. Grensehandelen i Sverige blomstrer pga. nordmennene.

Flatraket, mitt bosted! Flatraket er en relativt typisk liten kystbygd på Vestlandet.

 

I tillegg er det mange nordmenn som går tilnærmet berserk hver gang de kommer over en taxfree-butikk på en flyplass eller på danskeferja. Man kan ikke være på tur / reise til utlandet uten å handle kvoten. Hvis nordmenn kan få noe vi tror er billig går vi helt mann over huse. Salg, kampanjer, lave priser og handel til røverpriser liker vi.

Vårt handelsmønster har vært i stor endring i de senere år. Netthandel og kjøpesentre har i omfattende grad tatt over for lokale butikker, i likhet med det som er tilfellet i andre vestlige land. Enkelte gågater i vårt land begynner å bli relativt tomme for mindre lokale butikker og nisjebutikker. De store kjedene med tilholdssted på nettet – inkludert internasjonale gigantaktører – og i kjøpesentrene vinner markedsandeler på bekostning av lokale butikker.

Sykelig materialisme: Nordmenn er noen luksusdyr. Vi ønsker hele tiden å ha det siste nye innenfor teknologiprodukter (mobiltelefoner, TV-apparater osv.) og “gadgets”. Finere bil enn naboen sin, og et mest mulig eksklusivt hus er også sentralt for en god del mennesker. Generelt er det en del som liker å flotte seg med statussymboler. Når det gjelder slike produkter sitter pengene løst selv om produktene kan være dyre i innkjøp og litt av et rotterace for stadig å fornye seg.

Vi er vel rett og slett litt teknologikåte. Nordmenn liker å kunne ta ny, hipp og dyr teknologi i bruk, og vi pleier å ligge ganske langt framme internasjonalt med å ta teknologien i bruk/anvendelse. Enkelte er ikke langt unna å være mobilomaner og/eller lide av nomofobi. Mange selfie-bilder og andre bilder / fotografier blir også tatt med våre mobiltelefoner.

Muligens er det også typisk norsk å satse på “sær” og tildels dårlig teknologi. Jeg tenker da f. eks. på Norges massive satsing på kringkastingsteknologien DAB for radio. Når det gjelder AMS-innføringen deler vi skjebne med mange andre land.

Er vårt land så fritt, godt og demokratisk som er enkelte vil ha det til? Historisk sett har landet vårt turt å ta egne beslutninger og å gå mot strømmen, f. eks. å stå på utsiden av EU – Den europeiske union. Nå derimot: Pengene, kapitalismen, nyliberalismen, internasjonale handelsavtaler/reguleringer, globalisering, grådighet og EU/EØS  styrer mer og mer. Norge avstår stadig mer av sin suverenitet gjennom inngåelse av internasjonale avtaler, hvor mange av dem er relatert til EU/EØS. Denne avståelsen av suverenitet eller maktoverdragelsen er muligens på grensen mot å være lovstridig mot grunnlovens § 1. Vi gir fra oss landets suverenitet bit for bit, og samtidig selger vi ut arvesølvet (privatiserer). Det typisk norske og den norske modellen trues og brytes ned av globalisering, EU/EØS, diverse internasjonale handelsavtaler, nyliberalismen m. m.

EU & Norge

EU & Norge

 

Vi lever i en global verden som stadig blir mer fragmentert og polarisert (internasjonal trend). Enkelte, gjerne spesielt de unge, er usikre på framtiden og ser for seg dystre framtidsutsikter. Enkelte forenkler den komplekse verdenen gjennom å bli del av ekkokammer og alternative virkeligheter, inkludert alskens konspirasjonsteorier. Enkelte grupperinger har større makt enn andre i vårt samfunn. Den vanlige arbeiders påvirkningskraft er heller lav.

Hanne Nabintu Herland har høsten 2018 lansert en ny bok med tittelen: “Det nye Babylon – Hvordan Vesten mistet sin storhet”. Boka omhandler Norges og Vesten sin framtid, kulturens overlevelse og verdier. Det hevdes at mye av dette er truet av globalisering, institusjonalisering, grådighet, materialisme, endret syn på hva som er rett og galt og ensidig vekt på selvrealisering. Blant annet legger hun skylda på “Janteloven” og “De internasjonale elitene”. Hun er nok inne på noe, selv om lite tyder på at jeg er helt enig i “resepten” eller løsningen på problemene som hun skisserer + årsaken til at det har blitt slik.

En trend for tiden er å gi tidligere hel- eller delstatlige virksomheter nye firmanavn / konsernnavn, og da gjerne helt “meningsløse” eller intetsigende nye virksomhetsnavn som ikke sier noe som helst om hva de driver med. Sist ut er NSB (Norges Statsbaner AS) som skal bli Vy. Tidligere eksempler er Statoil som ble til Equinor og deler av Statens vegvesen som ble til Mesta.

Arvesølvet til Norge og deler av vår kulturarv skal på død og liv brytes ned, privatiseres og revolusjoneres / endres. Endringene av navn og omorganiseringene vekker følelser hos mange, og det er slettes ikke alle som er positive til å endre på det som fungerer helt ok i utgangspunktet. Ellers koster slike omprofileringer og ny merkevareoppbygging en formue (og i enkelte tilfeller felles skattekroner), noe som vanskelig kan anses som vel anvendte penger.

Vi har hatt en del statsmonopoler, statsforetak og statlige aksjeselskaper / statlige selskaper, som har vært bra fungerende ordninger. Blant annet kan virksomheter slik som Norsk Tipping, NRK, Vinmonopolet, Posten, Telenor (Televerket), NSB (Vy), Statens Vegvesen, everk, helse og Statoil (nå Equinor) nevnes. Nå skal på død og liv slike ting privatiseres eller del-privatiseres, eventuelt splittes og deles opp. Samfunnsansvaret eller samfunnsoppdraget forlates, og alt skal måles i penger – kroner og øre (profitt).

Tegn i tiden er aktiviteter slik som Yoga, “Mindfulness” og andre former for “New Age” (ny-religiøse fenomener, Østens mystikk). Negative trender blant nordmenn er beklageligvis overvekt og faren for livsstilssykdommer, og på den andre siden herjer skjønnhetstyrannietSlanking, ernæring/mat og overdrevent helsehysteri/helsefokus tar tak i enkelte. Andre lar pengene og materialismen styre deres liv, som igjen kan medføre høy grad av egoisme og opportunisme.

Noe som irriterer meg ganske mye er ubegrunnet klaging og syting over skatter og avgifter blant landets rikeste. Mye vil ha mer heter det seg. Det virker som enkelte aldri får nok. Mange av sutrekoppene har ingen som helst grunn til å klage, da de tross alt lever på “livets lyse side”.

Norge, landet som “elsker” bomstasjoner og bompenger, alt for å få enda bedre veier.

 

Nordmenn, et klagefolk: Det ser ut for at det har blitt typisk norsk å klage på alt og ingenting (for høy skatt, for høye avgifter, for dyre matvarer, dårlige veier, dyr alkohol, dyr bensin, bompenger, kringkastingsavgift til NRK osv.). Masse trivielle og uvesentlige i-landsproblemer opptar oss i stedet for de store linjene i verden, men det er SELVSAGT lov til å klage og å ytre sin mening i ytringsfrihetens navn. Vi glemmer rett som det er hvor bra vi har det i Norge med vår høye velstand, levestandard og materialisme. (Materialismen gjør oss nok ikke lykkelige!) Og i tillegg kjører vi på med litt tendenser til dobbeltmoral.

En del av landets befolkning lider av alvorlig narsissisme og selvopptatthet. Jeg i sentrum for enhver pris, det er meg, meg og meg som er det viktige, se på meg!! Det kjøres på med selvutvikling, wellness, egoistisk rosablogging, selfie-kultur, oppnåelse av egen personlig lykke, selvrealisering osv. osv.

Utviklingen slik jeg ser det går mot mindre fellesverdier, mer populisme, høyreekstremisme, fremmedfrykt og  større økonomiske og sosiale ulikheter med egoistiske/opportunistiske individer som i liten grad vil bidra til fellesskapet. Vår materielle rikdom ser ut til å ha gjort oss svært egoistiske, selvopptatte og ute av stand til å vise empati med nødlidende som trenger det. Litt for ofte er vi oss selv nok. Enkelte vil hevde at nordmenn mangler respekt for autoriteter.

Boligmarkedet: Det er i ferd med å oppstå klasseskiller og sosiale ulikheter mellom dem som har råd til å kjøpe/bygge sitt eget hus/leilighet, og dem som ikke har råd til dette og blir “forvist” til leiemarkedet. For noen kan det bli en uoppnåelig drøm om å komme seg inn på markedet, da de slettes ikke får innvilget nødvendige boliglån til å realisere husdrømmen sin. Slettes ikke alle har økonomi til å finansiere eget hus/leilighet av normal standard. Hvis de ikke har foreldre og/eller kommer fra rike familier (arv eller eierandeler) som har anledning til å trå støttende til da.

Hus og leiligheter er dyre (spesielt nybygg har høye boligpriser), og i tillegg stilles det egenkapitalkrav som spesielt slår skjevt ut for de unge. Spesielt kan det være vanskelig å komme inn på boligmarkedet for unge og nyutdannede, som både har store studielån, lite med egenkapital, usikre jobber (vikariater m. m.)  og nybegynner-lønninger. Store renteøkninger i framtiden kan også ta knekken på økonomien for mange.

Likevel: En positiv ting med eiendomsmarkedet i Norge er at forholdsvis mange – på tross av kraftige økninger i eiendomsprisene de senere år – (fortsatt) har råd og anledning til å eie sin egen bolig (selveid), det være seg leilighet eller enebolig. Litt utenfor de store byene er også prisene noe lavere enn midt i bykjernene.

Norge

Norge, Noreg, Norway. Bilder hentet fra Pixabay og Wikipedia.

 

Norge er ikke akkurat i tet når det gjelder sjenerøsitet (veldedighet, hjelpsomhet, frivillighet) ifølge CAF World Giving Index 2017. Konfliktfylte land og land med andre alvorlige problemer topper statistikken. Norge havner nede på en 20. plass. Vår tidligere solidaritet med andre mennesker har i de senere år måttet vike plass for mer og mer nasjonalpopulisme.

Etter andre verdenskrig var vårt land i stor grad vært preget av oppbyggingen av dagens velferdsstat og andre fellesskapsløsninger. Nå i disse blåblå tider trues velferdsstaten av privatisering, skattelettelse for rike og større sosiale og økonomiske ulikheter inkludert høy arbeidsledighet. Vi kan se tegn på økte forskjeller mellom fattig og rik, samt økt barnefattigdom i landet vårt. Og vi har fått en rik og maktsterk elite – på tvers av tradisjonelle politiske skillelinjer – med masse makt og muligheter for å sette dagsordenen.

“Landsmoderen” Gro Harlem Brundtland (Ap) har så vidt blitt nevnt. Samtidig er det naturlig å nevne Einar Gerhardsen (Ap) som populært ble kalt for “landsfaderen”, i forbindelse med at han som statsminister og politiker rett etter 2. verdenskrig bidro til oppbygging av det moderne Norge. I hans periode kom framveksten av den norske velferdsstaten, som han var en av hovedarkitektene for.

Mistro mot media (beskyldninger om falske nyheter eller venstrevridde nyheter), populisme, politiske løgner og “alternative” sannheter er tegn i tiden. Motsatsen eller “redningen” fra falske nyheter og myndighetspåvirking / politisk påvirkning i de etablerte mediene skal visstnok være alternative nettsteder og medier på nettet, f. eks. Norgesavisen. Denne “avisen” skal ifølge seg selv fremme norske verdier, kultur og identitet. I realiteten er det mye tull, tøys og løgn de publiserer.

Arbeiderbevegelsen (1. mai, markering av arbeidernes dag), Arbeiderpartiet, fagforeninger, sosialdemokratiet og kirka stod i tidligere tider sterkt her i Norge, men dette er ikke så framtredende i dagens Norge. Sosialdemokratiet er nok i høyeste grad på hell i Norge, og også statskirken har mistet mye av sin tidligere storhet. Det kan også bli en del “storm i et vannglass”-tendenser i vårt land for små-bagateller og trivielle i-landsproblemer.

Andre verdenskrig, ja. Historieinnsikt er viktig, da det sies at uten historien i bakhodet vil ting ofte bli gjentatt. Likevel synes jeg snart det er på tide å “glemme” eller i hvert fall tone ned fokuset på 2. verdenskrig. Det er jo over 70 år siden den fant sted. Frigjøringsdagen 8. mai 1945 markeres av enkelte den dag i dag.

Den kalde krigen mellom øst og vest som vedvarte i mange år fra ca. andre verdenskrig og fram til ca. 1990-tallet kan nevnes. Sovjetunionens fall fant til slutt sted, men man skal heller ikke spøke med dagens Russland. Den russiske bjørnen – vårt naboland mot norskegrensen i nord – bør man ikke tirre unødvendig. De har muskler å vise fram hvis dette oppleves nødvendig.

Nordmenn kan innimellom være høye på seg selv og sin rolle i verden innenfor diplomatiet. Det utvises stor tro på at vi kan delta i og ha en ledende rolle i alskens fredsforhandlinger, hvor man relativt lett takker være nordmenn får løst store verdensproblemer.

Ok. Da blir jeg noe politiske av meg:

I forbindelse med valgkampen rundt Stortingsvalget 2017 besøkte Hadia Tajik (Ap) Trollpikken i Egersund. Det ble under dette besøket en del snakk om norske verdier. Ifølge henne er det en del norske verdier som er under press:

1. Avstanden mellom folk og makt er liten.
2. Vanlige arbeidsfolk er likestilt med arbeidsgiverne.
3. At barna våre lærer av hverandre i fellesskolen.
4. At folket sammen eier og har tilgang på norske naturressurser.
5. At kvinner og menn får de samme mulighetene.
6. At våre kunst- og håndverkstradisjoner overlever.

Lista er ikke uttømmende eller fullstendig. Skylda for presset mot verdiene gir hun den politiske høyresiden.

Det snakkes av og til om den norske modellen (økonomi, arbeidsliv, politisk system, velferdsordninger) eller eventuelt den nordiske modellen. Denne blir «truet» av blåblå egoistisk politikk, spesielt politikken fra FrP. Enkelte vil hevde at det norske folk i utgangspunktet har en sosialdemokratisk folkesjel, hvor fellesløsninger og like muligheter for alle har preget landet.

Min hellige overbevisning: Så visst har vi råd til å beholde dagens velferdsgoder og offentlige løsninger. Dette forutsetter at det blir slutt på å dulle med landets rikeste i form av totalt unødvendige skattelettelser. De som har mye kan sannelig få bidra i større grad enn i dag til fellesskapet for å opprettholde det gode norske systemet vi har for utjamninger i levekårsforskjeller.

Rødgrønn politikk er mer i samsvar med norske verdier slik jeg ser det enn blå politikk, hvor FrP sin politikk er spesielt uspiselige.

Populisme (høyrepopulisme) kan true vårt liberale demokrati. Troen på rettsvesenet, medier, menneskerettigheter og markedet er sviktende blant enkelte, og likeså tilliten til myndigheter, politikere og ledere. Den ukontrollerte globaliseringen på sin side går ut over det nasjonale demokratiet, og uten en viss kontroll med markedene kan demokratiet bli undergravd. For mye maktkonsentrasjon på få hender er ikke gunstig for demokratiet.

Velgermisnøyen med det etablerte brer seg i enkelt kretser. Enkelte føler seg ignorert og oversett av “eliten”, og de ønsker endringer hvor deres mening også blir hørt og hvor de får del i samfunnsutviklingen og godene. Minoriteter og mindretallsinteresser må hensynstas og bli hørt, og veksten må bli fordelt på en mer rettferdig og akseptabel måte.

Heldigvis har ikke den verste uthulingen av demokratiet rammet Norge helt ennå. Imidlertid gjelder det å være på vakt og kjempe for å beholde det demokratiske systemet vi har og som fungerer bra. Amerikanske Trump-tendenser er ikke ønskelig i Norge.

Kristendommen og religion generelt

I denne bloggen skriver jeg mye om kristendom og protest mot enkelte former for kristendom. Også tvilsomme religiøse momenter er en del av dagens norske verdier og dagens Norge, f. eks. diverse ekstreme former for kristendom. Eksempler på dette er miljøer preget av ekstrem karismatikk og TV Visjon Norge-miljøet. En god del av importen av impulser i kristen regi kommer fra USA, inkludert omstridte og tvilsomme TV- og pengepredikanter slik som Jan Hanvold.

Fra gammelt av var kristendommen en naturlig del av samfunnsliv og kultur. Vi har den dag i dag mange språklige uttrykk og markeringer av helligdager som har sin opprinnelse i landets gamle statsreligion. Lenge var det slik at “alle” var medlemmer av statskirka, og deltakelsen på gudstjenester var betydelig høyere (prosentvis) enn i dag. Alle døpte sine barn i kirka, de giftet seg i kirka, kun begravelser med et kristent innhold fant sted og det var svært sentralt å bli konfirmert i kirka. Hele samfunnet og politikken har til tider i høy grad vært påvirket av kristne verdier, og tidligere stod bedehuskulturen sterkt i mange byer og bygder. Pietismen, Hans Nielsen Haug og Bibelbeltet kan fort nevnes. Mange misjonærer – på godt og vondt – har også blitt sendt ut fra Norge til det store utland.

Norge ble kristnet over en lengre tidsperiode på sannsynligvis noen hundre år, delvis gjennom bruk av sverd og blod og blant annet via kongene / eliten (jf. de tre misjonskongene). Fra midten av 1000-tallet var landet praktisk talt “ferdig kristnet”. Opprinnelig var det katolsk tro som rådet, men reformasjonen gjorde om på dette hvor evangelisk-luthersk tro / religion overtok (protestantisk). I mange år var forkynnelse forbeholdt prestene og de geistlige, men etter hvert fikk lekmannsforkynnelsen også sitt lovlige gjennombrudd (på midten av 1850-tallet).

Til og med Grunnloven har vært inspirert av den kristne tro. Mange nordmenn mener visstnok at Islam er uforenlig og ikke i samsvar med norske verdier.

Grunnloven er tilnærmet “hellig” for oss nordmenn

To sentrale paragrafer fra Kongeriket Norges Grunnlov fra 1814, gitt i riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814, med senere endringer:

§ 1. Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.

§ 2. Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Inndelingen i utøvende makt (regjeringen) lovgivende makt (Stortinget) og dømmende makt (domstolene) framgår av loven (parlamentarismen), og likeså diverse bestemmelser om konge og kongehus (monarkiet). Menneskerettigheter og diverse alminnelige bestemmelser inngår også i loven.

Kilde: Lovdata: Kongeriket Norges Grunnlov, bokmål-utgaven.

Grunnloven av 1814.

 

I forbindelse med kristendommen og kristentroen kan begreper slik som avkristning, vekkelse, uheldig trosutøvelse, ekstrem-karismatisk forkynnelse og kritikkverdig kristendom nevnes. En del frimenigheter, trossamfunn og sekter har dukket opp på siden av Den norske kirke (DNK) i løpet av de siste hundre årene (+/-). Kirka har ikke lenger trosmessig monopol, men alt i alt er nok den kristne troen og de kristne verdiene på tilbakegang i landet vårt. Utstrakt religiøs nasjonalisme blant kristne er HELDIGVIS på vei ut her i Norge.

Vi nordmenn kan sies å være kulturkristne eller å bo i et samfunn preget av nominell kristendom. I vårt språk har vi den dag i dag i bruk en del begreper og uttrykk med opprinnelse i den kristne troen. Kultur, samfunn og politikk har vært og er fortsatt delvis påvirket av det kristne. Helligdager og høytider med et Bibelsk utgangspunkt markeres.

Enkelte svovelpredikanter og mørkemenn truer med at Guds straffedom skal bli utøst over landet vårt. De såkalte kristne verdiene til Oslo Symposium-“banden” står i hvert fall jeg gladelig over.

Enkelte hevder at det finner sted systematiske rettighetsbrudd mot barn og unge i trossamfunn, som blant annet inkluderer skremmende / dømmende helveteslære, ekstrem-karismatikk, demonutdrivelser, sosial kontroll og liten reell trosfrihet for barna som vokser opp med “indoktrinerte” foreldre. Det kristne og kristne verdier er ikke bare av det gode.

Vi har også noen såkalte kristne partier, f. eks. Kristelig Folkeparti (KrF) og Partiet De Kristne (PDK). Norge er pga. KrF annerledeslandet når det gjelder bioteknologi. De fantastiske mulighetene som teknologien (eggdonasjon, fostertester, assistert befruktning for enslige m. m.) gir skal ikke utnyttes pga. partiets gammeldagse “etiske” / religiøse mørkemannssyn. Sære stiftelser og organisasjoner med gammelt og avdanket verdigrunnlag slik som MorFarBarn og Kristen Koalisjon Norge (KKN) kan jeg heller ikke gå forbi i stillhet uten å ha nevnt dem.

En (delvis) interessant kronikk stod å lese i Fædrelandsvennen skrevet av Helge Sten Thorbjørnsen, tittel “Å hestehandle med verdier. Ifølge kronikkforfatter er det mange verdier som svever rundt i lufta og i det politiske Norge samtidig: Kristne verdier, norske verdier, humanistiske verdier, annenrangs verdier, kalde og varme verdier, sentrumsverdier, muslimske verdier osv. Interessen for verdier og verdidebatten er stor, ikke minst pga. KrF sitt veivalg.

Det forfatter vel delvis er redd for er at KrF sin hestehandel med verdier i verste tilfelle kan ende med “opphørssalg” for både partiet og verdiene. Selv er jeg like holden til hele Kristelig Folkeparti (KrF), og jeg kommer ikke til å sørge eller gråte over at de eventuelt forsvinner ut av det politiske landskapet.

Utrolig, men sant: Enkelte “tror” (dyrker) den dag i dag norrøn gudstro og mytologi (Tor med hammeren, Odin, skapelsesmyten osv.). Enkelte har også dyrket satanismen i Norge i senere tider (jf. påtenkte kirker, kirkebranner), og spesielt på 1990-tallet var det litt fart over dette.

Personlig er jeg noe skeptisk til den delen av landets statsform som har å gjøre med kongehuset og monarkiet. Trenger vi virkelig kongehuset? Det blir noe feil – i mine øyne – å la gå i arv titler, adel og makt. Imidlertid har republikk også sine utfordringer, hvis vi f. eks. skulle bli sittende med en president slik som Trump her i Norge. Alt i alt har vi vært heldige med det norske kongehuset, i og med at de kongelige har oppført seg fint og ikke skapt de store intrigene, noe som slettes ikke har vært tilfellet med enkelte av de andre kongehusene i Europa. Mange nordmenn er også stolte og takknemlige for vår flotte kongefamilie.

Det vi vel ikke er så stolt av nå i etterpåklokskapens navn er jødeparagrafen som lenge (fram til 1851) var en del av grunnloven. Paragrafen sa enkelt og greit at jøder var uønsket i vårt land. Opprinnelig hadde heller ikke alle stemmerett her i landet, f. eks. eiendomsløse husmenn kunne opprinnelig ikke stemme (fram til 1898). Kvinner fikk først sin stemmerett i 1913.

I NRK TV-programmet “Valg 2017: Din stemme” fikk komiker Harald Eia presentere sitt “korstog” mot kristendommen under skalkeskjulet humor. Det ble framstilt som om det har vært en langvarig motsetning eller konflikt mellom opplysningstiden og kristendommen. Man fikk inntrykk av at kristendommen oppigjennom senere historie har vært en stor bremsekloss for den gode utvikling. Det som ble presentert rundt kristendom og kristne verdier av nevnte komiker er faktisk helt feil.

Vi holder (delvis) i hevd markeringen av diverse kristne / kirkelige høytider og helligdager. Vi feirer og markerer – gjerne med en kombinasjon av kristent og verdslig innhold – advent og jul, påske, Kristi himmelfart og pinse. Midtsommerfest i form av Sankthans / Jonsok markerer vi også, som kristelig sett er en kirkelig høytid 23. (aften) og 24. juni til minne om fødselen til døperen Johannes. Vi har også mange ord og uttrykk som opprinnelig kommer fra og har tilknytning til kristendommen.

Vår historie

Vi har også momenter i vår historie som det er liten grunn til å rope hurra for. Vår behandling av samer (fornorskingspolitikken m. m. overfor urbefolkningen samer) og jøder har vel ikke vært all verdens god. Noe av det samme kan sies om behandlingen av sigøynere/romfolket. Vikingetidens voldelige plyndringstokter er heller neppe noe vi trenger å være særlig stolte over. Nordmenn har også deltatt i voldelige korstog i kristendommens navn.

Enkelte romantiserer og vil videreføre kulturen fra vikingtiden, og de uttrykker stor stolthet med å ha vikinger som forfedre og vikingblod i blodårene. Dette må kunne kalles nasjonalromantikk på steroider. Vikingtiden og vikingene har en del negative side med seg som det slettes ikke er noen stor grunn til å være stolt av. Vikingene var blant annet: Pirater, brutale krigere, de plyndret hemningsløst, drepte, blodtørstige voldsmenn, fryktløse barbarer, ekstrem oppvisning av maskulinitet m. m. Hvorfor enkelte synes det er så tøft å springe rundt med lekeutgaver/modeller av tidligere tiders vikinghjelmer, klær og våpen kun for gøy finner jeg rart.

Viking

Viking

 

Norge har en relativt kort historie som egen uavhengig nasjon. I ca. 525 år fram til 1905 var vi i union med Danmark (434 år, 1380-1814) og så med Sverige (91 år, 1814-1905). Vi fikk vår egen grunnlov i 1814, vedtatt i riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814.

Eidsvold 1814

“Eidsvold 1814” ble malt av Oscar Wergeland i 1885, ca. 70 år etter avholdelsen av Riksforsamlingen (grunnlovsforsamlingen) på Eidsvoll i 1814 der Norges grunnlov ble utformet og vedtatt. Bilde hentet fra Wikipedia.

 

Norge har i nyere tid vært utsatt for og delaktig i både 1. og 2. verdenskrig. I 1. verdenskrig (1914-1918) var Norge i prinsippet nøytrale, mens i 2. verdenskrig (1939/1940-1945) var vi på de alliertes side. Norge er pr. dags dato medlem av NATO. Soldater fra Norge (f. eks. Telemark bataljon) har også i de senere år deltatt i en rekke “skarpe” operasjoner i utlandet.

Vårt land har i tidligere tider vært preget av forhold slik som fattigdom, karrige / trange kår, krig, dødelige sykdomsepidemier (Svartedauden, tuberkulose m. m.), massiv utvandring, store forskjeller mellom fattig og rik, dømmende samfunn med trange rammer og moralisme m. m. Enkelte kunstnere har levd i “landflyktighet” rundt i Europas storbyer, og i dagens samfunn har vi enkelte “skatteflyktninger” som har flagget ut fra Norge. Sistnevnte gruppe ser jeg ingen grunn til å synes synd på.

Lenge var vi et relativt fattig land som hadde nok med vår egen overlevelse. I en periode var det mange som i nøden (og litt eventyrlyst) emigrerte til USA. Oppdagelsen av oljen og gassen i Nordsjøen og pengene denne medførte snudde opp-ned på vår økonomiske situasjon.

I nyere tid har mange rølpete bygdefester funnet sted med masse “bonderølp” / fyll. En del overgrep har helt sikkert også funnet sted i forbindelse med ville feiringer. Russefeiringen kan og til tider gå noe over stokk og stein.

Kvinnekamp for å få likestilling er sentral del av den norske historien. Likeså er det viktig å ikke glemme arbeidernes kamp innenfor industrien for å få lov til å organisere seg i fagforeninger. Fagforeningene har kjempet mang en hard kamp for at vi har dagens relativt trygge og regulerte arbeidsliv med alle de goder og rettigheter dette medfører.

Arbeidslivets organisering med den norske modellen er under press, hvor det forpliktende trepartssamarbeidet (arbeidsgivere, arbeidstakere og staten) henger i tynne tråder. Det går i en mer autoritær retning med mindre innflytelse for arbeidstakere og tillitsvalgte på arbeidshverdagen og beslutninger i arbeidslivet. Sosial dumping, dårligere arbeidsrettigheter og midlertidighet truer.

Verdensarv i Norge: Norge har pr. 2019 åtte oppføringer eller steder på FN-organisasjonen UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.

Nordmannen

Nordmenn er et lite hjertelig folkeslag/lite varmt folkeslag. Vi kan oppfattes som et kaldt og kjølig folkeslag, og noen vil muligens gå så lang at de vil kalle oss noe uhøflige, arrogante (høye på pæra) og reserverte. Vi er forsiktige med å ta kontakt med og å hilse på fremmede (unntatt i fylla, i utlandet og på fjellet). Å vise masse følelser offentlig er heller ikke vår greie sånt i utgangspunktet, utenom på fotballkamper og i fylla/på fest. Skal vi være stolte over slike ting også? Jf. kommentar fra “Anonym” lagt inn 27.09.2018 under artikkelteksten som omhandler slike ting.

Å diskutere vær og vind kan vi gjøre sammen bekjente, men å gå inn på dypere og mer personlige samtaleemner sitter normalt sett langt inne blant nordmenn flest. Å holde på masken og å være noenlunde normal (A4-person og liv) er viktig for folket. Mange ønsker ikke å skille seg ut eller å være til bry. Noen vil også ha det til at Janteloven inkludert misunnelse ødelegger og styrer det meste, noe jeg er (delvis) uenig i.

Et nytt og skremmende fenomen er oppførselen til enkelte på skadesteder. Det har blitt viktigere å  ta bilder/video (selfier m. m.) med hjelp av mobiltelefonen enn å hjelpe til og å slippe fram hjelpepersonell på ulykkesstedet. Skremmende og betenkelig utvikling!

Enkelte kritiske røster påstår at det er et problem med den norske konformiteten. Det er visstnok ikke fullt ut lov til å være seg selv, det er sterk sosial kontroll og mange uskrevne regler å forholde seg til. Likhet og ensretting har ifølge kritikere vært tradisjonelle idealer, hvor ingen skulle skille seg ut eller stikke seg fram. Muligens er nordmenn også preget av konfliktskyhet?

Dette er de uskrevne reglene “alle” nordmenn følger

Typisk norsk å være litt sær. Nordmenn er litt spesielle. Vi har diverse uskrevne regler som “alle” nordmenn «må» følge, hvor noen eksempler følger nedenfor:

  • Patriotisk forhold til lokal julebrus og/eller øl.
  • Ikke gå ved siden av noen på gata du ikke kjenner.
  • Ikke lov til å ta det siste kakestykket (eller siste produktet i en butikk).
  • Nordmenn er dårlige på og føler oss ukomfortable når man må til med småprating («smalltalk») med fremmede. Noe reserverte og innesluttende overfor ukjente mennesker.
  • Intimsone på buss.
  • «Lader» oss i sola selv om det er iskaldt. Vi bare må ut i finværet.
  • Gjenglemte votter hengende på trær og gjerdestolper.
  • Hils på fremmede kun på utvalgte steder (ute i naturen på gåtur, campingplasser, på sjøen osv.)
  • Er det skiføre skal alle ut på ski.
  • Nordmenn som trener, f. eks. på ski, kan være ekstremt aggressive, irritable for forstyrrelser og målbevisste.

Kilde, men med noen tilpasninger og justeringer: TV2 underholdning: Dette er de uskrevne reglene «alle» nordmenn følger.

Trange sosiale normer og uskrevne sosiale regler gjelder i Norge.

 

Noen av de norske verdiene og kulturen er det lett å få øye på, mens andre forhold er mer skjulte (jf. et isberg/isfjell ute i havet hvor bare en liten del av det er synlig på overflaten):

The Cultural Iceberg. Kilde: Janine’s Music Room – www.janinesmusicroom.com

Illustrasjonen er hentet fra Janine’s Music Room og hennes artikkel “The rest of the iceberg”. Selv om artikkelen ikke omhandler norske forhold har figuren absolutt stor relevans.

Norge som et homogent land er vel mer eller mindre en myte. Vårt land har blitt flerkulturelt, vi henter impulser fra ulike steder og det er (økende) uenighet, mangfold og forskjeller i hvordan nordmenn tenker og lever. Vi har gått fra et homogent samfunn til et mer pluralistisk.

Norge har lange tradisjoner for likhet og likeverd. Nå har ulikhetene og forskjellene blitt større pga. samfunnsutviklingen (nye landsmenn, nordmenn reiser mer til utlandet og tar med seg nye impulser tilbake osv.). Vi nordmenn er ikke så like lenger. Vi er ikke så kulturelt homogene som enkelte vil ha det til.

Tidligere ble alle “utsatt” for den samme kulturpåvirkningen via enhetlig fellesformidling av litteratur, sang/salmer, musikk og kun en TV-kanal (NRK) hvor “alle” landets innbyggere fulgte med på de samme programmene. Nå er ikke samfunnet så homogent lenger.

Norges nasjonalskatter her og der. Å skrive om MGP-klassikeren og Bobbysocks-sangen “La det swinge” splitter Norge og skaper bråk. Innholdet kritiseres og man ser ikke humoren, og enkelte anmeldere og andre forståsegpåere kaller versjonen for en russelåt eller revylåt. Enkelte nordmenn er virkelig hårsåre.

Det norske språket må nevnes. Norge har to offisielle språk: Norsk med skriftspråks-variantene bokmål og nynorsk og samisk. I tillegg har vi en masse ulike dialekter, hvor spesielt i tidligere tider hver eneste bygd med respekt for seg selv hadde sin dialektvariant. Utstrakt kommunikasjon – verbal og fysisk – på kryss og tvers har redusert dialektmangfoldet en del i de senere år. Banning er også en del av det norske språket, og spesielt nordnorsk banning er i en divisjon for seg selv.

I tillegg til dialekter har man ulike utgaver av sosiolekter. I dannede hjem eller borgerlige hjem har det ofte tradisjonelt blitt snakket noe i nærheten av penere riksmål (bokmål). Dialekter i slike pene kretser har gjerne blitt sett på som simplere gatespråk for arbeiderklassen.

Språket har utviklet seg fra urnordisk til norrønt og gammelnorsk. Det norske språket vi nå snakker – moderne norsk – hører til den indoeuropeiske språkfamilien og den germanske greina.

Vi har “mye språk” tatt landets størrelse (lite land målt i innbyggertall) i betraktning. En del (nesten-)nasjonalister kunne forresten med fordel ha vært en god del bedre i rettskrivingen og grammatikken innenfor norsk skriftlig. Mye skriftlig materiell er preget av språkmessig slurv bestående av unødvendige skrivefeil, dårlig grammatikk og feilaktig begrepsbruk. Beklageligvis er det i enkelte sammenhenger blitt mer og mer gjevt å bruke engelske uttrykk i stedet for norske ord (f. eks. account managere, kick off osv.).

Det norske språket er en viktig del av vår identitet, og enkelte misliker sterkt “språklig forfall”. Imidlertid er språket alltid i konstant endring og utvikling, hvor f. eks. de unge bidrar til endringer gjennom sin språkbruk. Det er helt naturlig med en endring og utvikling i språket, uten at det er noen stor fare på ferde. Ofte misliker vi og lar oss provosere av endringer – språklige fenomener – som bryter med våre egne personlige prinsipper og preferanser. Språk og språkkritikk kan brukes feil for å dele folk inn i ulike klasser eller for å framheve sosiale forskjeller.

Ulike folkegrupper og interne ulikheter

Vi er ett folk, men vi har et geografisk langstrakt og vilt land bestående av fjorder, fjell, daler, havområder, innsjøer, elver, værharde områder og noe slettelandskap. Norge har alt i alt et beskjedent innbyggertall (nesten 5,3 millioner pr. januar 2018).

Landets utforming (landskap) og demografi har alltid gitt oss en del kommunikasjonsutfordringer. Diverse lokale og regionale særtegn har naturlig fått utviklet seg, som igjen har medført ulike dialekter og forskjeller i lynne og kultur mellom de ulike regionene, mellom bygd og by og mellom de ulike landsdelene i vårt land.

En svært stereotyp gjengivelse basert på fordommer følger nedenfor:

  • Nordlendinger: Rå humor, lite selvhøytidelige, gjestfrie, uformell, brautende, late, bannende fyllefanter og språklig vulgære.
  • Trøndere: Harry væremåte, nedpå jorda, har trønderbart, bruker skinnvest, drikker karsk og hjemmebrent, har alltid en vits på lager, noe slitsomme og trivelige.
  • Østlendinger: Alvorlige, selvhøytidelige, overlegne, alt nord for Hemsedal er Nord-Norge, blir lett krenket, snobbete, reserverte, hyggelige i festlige lag. Omfatter også Bærum eller Blærum, hvor “snobbete” og “utskjemte luksusdyr” (pappagutter osv.) bor.
    • Oslo: Er i utgangspunktet del av Østlendinger, men de skiller seg litt ut. De fleste kommer opprinnelig fra andre steder i landet eller fra utlandet, så det blir en miks av alt mulig (“rart”) her.
    • Hedmarkinger på sin side er stillfarne.
  • Sørlendinger: Over-religiøse etter å ha bodd i det moraliserende Bibelbeltet, beskjedne, noe lukkede mennesker, treige, naive, kjedelige, sindige, vil ikke tråkke noen på tærne, kjører mye båt (de som bor med havet), snille, milde og blide. Språklig sett del av den bløte kyststripe.
  • Vestlendinger: Trauste, ler bare i nødsfall, nynorsktilhengere, gårdselskere, krasse, gravalvorlige, tungsindige og pålitelige. Ofte preget av tidligere tiders behov for å vise nøkternhet og møysommelige. Kan være ganske frittalende og langsinte. Sunnmøringer, Bergensere, Jærbuer og Siddiser er også vestlendinger, men de skiller seg noe ut:
    • Sunnmøringer: Gjerrige gniere, måteholdene og oppfinnsomme.
    • Bergensere: Patriotiske, selvopptatte, selvgode, brautende, et stolt folkeslag og til tider ganske intense og slitsomme for ikke-Bergensere.
    • Jærbuer: Fra Jæren. Kjører traktor, bygdekultur, går i Felleskjøpsdress, store i kjeften, trangsynte, driftige og arbeidsomme.
    • Siddiser: Bymennesker. Snakker pent. Byborger. Patriotiske. Oljen. Noen klysete i sin oppførsel. Selvgode.
    • Samer: Urfolk med egen samisk kultur, eget språk, musikkformen Joik, egne klær, reindrift og mat med sitt særpreg.
  • Utlendinger: Innvandrerbefolkningen utgjør ca. 17,3 % av befolkningen i Norge. Blant annet har vi mange innvandrere fra den tidligere “østblokken” og fra Sverige. Innvandrerne tar også med deler av sin kultur, verdier, særpreg og ballast til Norge.

Ja da, i høyeste grad stereotyp inndeling og masse fordommer gjengitt ovenfor. Imidlertid er det IKKE jeg som har diktet opp innholdet. Momentene har blitt hentet via intens Googling på nettet. Flere ulike grupper kunne ha vært inkludert i lista.

I vårt land finner vi mange ulike språklige variasjoner i form av dialekter. I tillegg har vi sosiolektene for ulike sosiale grupper, f. eks. blant innvandrere, ungdommer, religiøse miljøer og blant samfunnsklasser. Spesielt i byene har det alltid vært noen som prøver å gjøre seg “finere” enn det de er i snakket.

 

Tidligere ble det snakket om klasseskille eller klasseinndeling i arbeiderklassen, middelklassen og borgerklassen (og muligens bøndene litt på siden). De fra borgerklassen kom fra såkalte møblerte hjem. Selv om denne inndelingen er noe avleggs, er det skiller mellom de mer og de mindre bemidlede i vårt samfunn. Forskjellene mellom rik og fattig er økende igjen, og den sosiale mobiliteten kan se ut for å være lav og synkende.

Jeg ser det som noe bekymringsfullt at forskjellene igjen øker mellom fattig og rik her i Norge. Forskjellene mellom fattig og rik er i ferd med å bli større og tydeligere igjen, etter en del år der skillet mellom “borgerklassen” og “arbeiderklassen” ikke var så stort og markant. De rikeste har fått økt sin rikdom betraktelig i de senere år mens vi andre ikke har hatt en så gunstig utvikling.

Vi lever i en globalisert verden. Alt vi gjør, spiser og bruker (konsumerer) har elementer i seg fra hele verden. Det norske er ikke alltid så norsk, og hele vår tilværelse er farget av den pågående globaliseringen.

Hva tenker og forbinder utlendinger/turister med Norge og nordmenn? Noen punkter rundt dette følger nedenfor, hvor punktene stammer fra diverse Google-søk/treff:

  • Norge er et dyrt land å besøke pga. høye priser og mange avgifter.
  • Høye priser garanterer ikke alltid for god kvalitet. Både mat og overnatting er til tider overpriset, med dårlig samsvar mellom pris og kvalitet.
  • Vakker og vill norsk natur, til tider røffe værforhold.
  • Landet er rikt på olje og fisk.
  • Rikt og velstående land, høy velferd.
  • Fredelig land.
  • Enkelte har hørt om personer/grupper innenfor den kulturelle sfære (kunst og musikk) slik som komponisten og nasjonalhelten Edvard Grieg, den norsk dramatikeren og lyrikeren Henrik Ibsen, maleren Edvard Munch, popgruppa A-Ha og EDM-musikeren Kygo. Vi har også noen sportshelter og idrettskjendiser som er kjente utenfor landet Norges grenser.
  • Enkelte ser på nordmenn som et noe reservert og kjølig/kaldt folkeslag, viser lite følelser i det daglige.
  • Selvopptatte og stolte over å være norske, noe bortskjemte.
  • Vikingehistorie.
  • Kombinasjon av selvgodhet og Janteloven. Muligens er også Janteloven i ferd med å bli erstattet av X faktor-loven.
  • Uhøflige.
  • Nordmenn kan være noe arrogante, snobbete, trangsynte og høye på seg selv.
  • Annerledeslandet.
  • Norske blondiner.
  • Ikke så nøye med naken hud.
  • Nordmenn er ærlige og dyktige, og har tross alt et tålig greit omdømme.
  • Men: Norge er ikke verdens navle geografisk sett. Mange i det store utlandet har liten kjennskap til Norge. (Norge er jo hovedstaden i Sverige?)
  • Og: Nei, isbjørnene går ikke fritt i våre gater, og heller ikke alle nordmenn har blondt hår og blå øyne.
  • Enkelte personer med ikke-vestlig utenlandsk opprinnelse, gjerne konservative muslimer, vil kunne hevde følgende om norske kvinner (litt satt på spissen): De er seksuelt løsslupne horer, hvor kvinnefrigjøring, frihetsideal og likestilling står alt for sentralt. På den andre siden er ekteskap, familie og morsrollen mindre viktig for dem, noe som er å snu ting på hodet i forhold til konservative muslimers (religiøse) tankesett.
  • Enkelte vil nok også stusse over statens og det offentliges store roller på de de fleste samfunnsområder, og den generelle tilliten man har til det offentlige.
  • Svenskene (“Söta bror”) om nordmenn: Naive (lettlurte), dumme halv-tullinger, introverte, arrogante, selvhøytidelige, uintelligente (dummest i Skandinavia), religiøse, nordmenn trenger seg frem og tror de er noe, brautende, drar på “harrytur” (handletur og fyll) til Sverige og nordmenn har et økonomisk overtak på svenskene (god økonomi og “masse” penger).

Med å verdsette norske verdier ekstremt høyt sier vi også indirekte at norske verdier er bedre og høyere rangert enn andre lands verdier og levesett. Det kan også nesten høres ut som om etnisk norske nordmenn er overlegne andre folkeslag/raser (jf. nazismen). Det er skremmende at enkelte i fullt alvor tror på hvit nasjonalisme og den hvite rasens (“ariske rasen”) overlegenhet over andre raser. Troen på norsk kulturs overlegenhet over andre kulturer er en noe skremmende selvdyrking og sykelig  nasjonalisme. Nei takk til et slikt syn og rangering!

Norge

Norge

 

Jeg synes det var skremmende å lese en artikkel i Vårt Land med tittelen “Mener vår norske kultur er overlegen” (bak betalingsmur). Det står der: “Seks av ti nordmenn mener vår norske kultur er overlegen andre kulturer. Ikke i noen andre vesteuropeiske land er den nasjonale tilfredsheten like høy.” Huff, dette begynner å minne om farlig nasjonalisme.

Fra artikkelen nevnt ovenfor er følgende sitat hentet:

  • – Tallene reflekterer en utbredt norsk selvgodhet, som har styrket seg etter at Norge er blitt et absurd rikt land. Det er en tendens til å mene at vi får til alt: Mens vi klarer oss også gjennom økonomiske kriser, kan andre gjerne steke i sitt eget fett, sier professor Thomas Hylland Eriksen ved Universitetet i Oslo.

Normalt sett regnes Norge som et land med stor religionsfrihet eller trosfrihet, uten fare for forfølgelse pga. sin tro. I de senere år har denne friheten i en viss grad blitt noe truet. Det er ikke måten på hvor mye et klesplagg slik som hijab kan provosere, og det har også vært tilfeller hvor det ikke tillates bruk av religiøse symboler slik som et kors i smykkeform. Enkelte vil også ha bort alt som heter skolegudstjenester. Vårt toleransenivå overfor det religiøse er muligens på vikende front.

Opplæringsloven

Opplæringsloven som gjelder for opplæringen i landets skoler (grunnskoler, videregående skoler) m. m. sier en god del om hva våre myndigheter mener det er viktig å rette fokus på overfor barn og unge i undervisningssammenheng. Formålsparagrafen for opplæring er spesielt interessant i denne artikkelens sammenheng, gjengitt i sin helhet nedenfor:

§ 1-1. Formålet med opplæringa
Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.

Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.

Opplæringa skal bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon.

Opplæringa skal gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding. Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.

Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.

Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad.

Skolen og lærebedrifta skal møte elevane og lærlingane med tillit, respekt og krav og gi dei utfordringar som fremjar danning og lærelyst. Alle former for diskriminering skal motarbeidast.

Lenke: Lovdata: Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) § 1-1

En god del av de nevnte forholdene har å gjøre med ting som vi ser på som norske verdier. Alt i alt synes jeg formålsparagrafen fra nevnte lov er grei nok. Tålig balansert og ikke for indoktrinerende etter mitt syn, og med rom for nye og framtidsrettede justeringer og impulser utenfra.

Konspirasjonsteorier og nasjonalisme

Alle slags konspirasjonsteorier rettet mot Arbeiderpartiet, AUF og arbeiderbevegelsen lever i beste velgående blant deler av vår befolkning. Helt greit at man stemmer noe annet enn Arbeiderpartiet, men å beskylde nevnte parti for avkristning, islamisering, tjene fremmede makters ærend, avskaffing av nasjonalstaten og annet hat blir for dumt. Det er også noe stort vås at alle etablerte medier (mainstream media, forkortet MSM) er venstrevridde og har på sin agenda å reformere samfunnet. Likeså tullete er det å påstå at tilnærmet alle politikere og beslutningstakere er venstrevridde kommunister.

Kanskje er alskens konspirasjonsteorier en ny norsk verdi og del av det norske? Økt skepsis til politikere, medier og myndigheter er en del av dette bildet. Det er også en god del som utviser masse ubegrunnet mistillit og skepsis til det fantastiske norske barnevernet, hvor en ny norsk verdi i enkelte miljøer har blitt å være innbitte barnevernsmotstandere. Vaksinemotstandere finnes også.

Enkelte ser ut for å ha blitt grepet av en form for nasjonalisme, eller eventuelt en moderne og ny runde av nasjonalromantikken. Vi driver med heltedyrking av oss selv og blir oss selv nok. Den norske nasjonale identiteten – vår identitet – blir det viktig å beskytte mot alt som oppleves som trusler mot den. Mange nordmenn er stolt av det norske, noe som kan skape både samhold og fare. En fare eller et problem som kan oppstå er at det kan bli grobunn for holdninger og maktmisbruk av typen “vi” (majoriteten) mot “dem” (minoriteten). Utstrakt egoisme på nasjonens vegne bør unngås.

Selvsagt må det være lov til en viss grad å hegne om norske verdier. Å verdsette Norge, norsk kultur og norsk levesett er helt fint det bare det ikke overdrives. Det er selvsagt absolutt lov til å være stolt over landet vårt og landets utvikling og historie, og det må være lov til å glede seg over friheten og velstanden. Imidlertid er grensegangen mellom sunn glede og usunn dyrkelse ganske hårfin. Dyrking av Norge og det norske og usunn nasjonalisme kan bli en besettelse, spesielt hvis det slår over i usunn og innestengt ultranasjonalisme. Vi bør ha muligheter for endringer, justering og utvikling. At alt bare skal være status quo ønsker i hvert fall ikke jeg. Dyrkingen av norske verdier kan gi oss angst for tilpasninger, videreutvikling og nødvendige endringer.

Selvsagt synes jeg det er helt greit med feiring og markering av 17. mai. Det må være fullt lov å feire grunnlovsdagen og Norges nasjonaldag. Det må være helt greit en dag i året å markere gleden over ting slik som fred, frihet, demokrati osv. Litt patriotisme må være lov så lenge det ikke bikker helt over til “avgudsdyrking” av landet vårt.

Sunn patriotisme for Norge og det norske er helt ok, men det kan fort bikke over i usunn nasjonalisme.

 

Nasjonstanken og sunn nasjonalisme har på mange måter bygget opp vår nasjon og skapt det moderne Norge. Å ville bevare nasjonen Norge er selvsagt fult lovlig, og det må også være lov til å være litt små-stolte over landet vårt, den norske kulturen og verdiene som har formet Norge. Imidlertid må det ikke bikke over i usunn nasjonalisme der alt annet enn det norske er tilnærmet null verdt. Å få til en inkluderende nasjonalisme kan vise seg vanskelig å få til. Nasjonalisme trenger ikke å være synonymt med høyreekstremisme, men i en del tilfeller går populisme og høyreekstremisme hånd i hanske med uønsket nasjonalisme.

Dyrking av såkalte norske verdier kan bikke over mot mer ekstreme former for nasjonalisme. Enkelte viser en stor frykt mot at vårt land skal bli islamisert (Norge styrt av Sharialov, snikislamisert), og de er skeptisk til å ta imot flere asylsøkere/flyktninger til vårt land (fremmedfrykt/rasisme). Flyktninger og asylsøkere – migranter – som har kommet til Norge gis skylda for mye av det som går galt i samfunnet.

Det hevdes fra enkelte hold at f. eks. FrP i noen sammenhenger er drevet av reaksjonær nasjonalisme. Kjennetegn: Alt var mye bedre før-holdning, og krampaktig holde på det “gode gamle” i stedet for å prøve nye ting og ønske seg forbedringer.

Heldigvis – takk og lov – ble homofili og likekjønnede forhold (som innebærer sex) avkriminalisert i 1972. Det er fortsatt en lang vei å gå og kamper å kjempe via PRIDE etc. for å bryte ned gamle fordommer mot homofile. Fortsatt lever homofobien, ikke minst innenfor kristne (religiøse) miljøer. Selv er jeg i høyeste grad heteroseksuell, men jeg unner de homofile tilsvarende rettigheter og muligheter som oss heterofile. Ja til kjærligheten uavhengig av hudfarge, tro, kjønn eller legning.

Regnbueflagget

Regnbueflagget, et verdenskjent symbol for rettighetene og frigjøringskampen for LHBT-personer.

LHBT = Lesbiske, Homofile, Bifile og Transpersoner.

Hvor lenge – eventuelt i hvor mange generasjoner – må en person eller familie ha vært i Norge for å kunne kalle seg ekte nordmann eller norsk nok, uten å bli utsatt for rasisme, hatefulle ytringer eller diskriminering? Hvem er og kan med “stolthet” kalle seg 100 % norsk nordmann? Er det “nok” med norsk pass og norsk statsborgerskap, eller må man ha den riktige genetiske avstamningen (DNA)?

Noe som er helt UAKSEPTABELT i mine øyne er hverdagsrasisme rettet mot utenlandsadopterte, som gjerne har hatt det meste av sine liv her i Norge og som er norske på alle måter. Kan aldri personer med annen hudfarge eller etnisk bakgrunn enn den opprinnelig norske bli ekte nordmenn og norske? Hva med adopterte som har bodd her i landet i nesten hele sitt liv, 2. og 3. generasjons innvandrere osv.? Adopterte kan også slite med sitt selvbilde i og med at de ofte skiller seg ut pga. utseende (hudfarge og andre kroppslige trekk).

Personnavn som gir tydelig indikasjon om utenlandsk herkomst – spesielt muslimske – ser ut til å “skremme” oss og å gjøre oss skeptiske. Hvem kan med stolthet og i “full lovlighet” for moralpolitiet / bunadspolitiet bære norsk bunad på 17. mai, være leder av 17. mai-komiteer osv. Selv regner jeg i hvert fall alle med norsk statsborgerskap som norske, men jeg er fullt klar over at andre ser annerledes på denne saken.

Bunaden – det norske norske klesplagget – står nesten litt i fare for å bli protestplagg eller politisk plagg. I den senere tid har vi hatt både “bunadsgeriljaen” (protest mot nedleggelse av fødeavdelinger og sykehus) samt protester mot vindmølleutbygginger.

Norge som samfunn bør og må ta et oppgjør med rasistiske og diskriminerende holdninger.

 

Ikke alle nordmenn har vært noe særlig villige til å bistå i forbindelse med flyktningekatastrofen i Syria eller tilsvarende katastrofer/situasjoner. Alle er heller ikke særlig glade for at norske kroner og midler går til u-hjelp eller bistand i utlandet. Norge har vært og er en stor bistandsnasjon. En del nordmenn er seg selv nok, og de har nok med å pleie sin egen egoisme, opportunisme og griskhet. Ikke alle er opptatt av rettferdighet og rettferdig fordeling og omsorg for andre mennesker.

Diverse former for høyreekstremisme har også framgang (nynazisme, rasisme, nasjonalisme, fremmedfiendtlighet, antisemittisme eller jødehat osv.). Mye skyldes fordommer og stereotype forestillinger pga. for lite kunnskap. Radikalisering, fundamentalisme, terror, Sharia-lovgivning i Norge og voldelig ekstremisme er SELVSAGT IKKE ønskelig, uavhengig av side (islamister, antirasister eller høyreekstreme)!

Norge og mange andre vestlige land ser ut til å være villige til å droppe verdier slik som menneskeverd, likeverd og grunnleggende rettsstatsprinsipper. Dette skjer i forbindelse med innvandrings- og asylsaker.

Litt sunn og balansert skepsis mot innvandrere, flyktninger og asylsøkere (migranter) må være lov. Det finnes lykkejegere, terrorister, ekstremister og kjeltringer som trekkes mot Norge, og disse trenger vi så absolutt ikke å ha her. Vi kan heller ikke ta imot ubegrensede mengder med innvandrere. Innvandrings- og asylpolitikken kan gjerne være streng, men likevel må den være rettferdig, human og forutsigbar.

Å forvente en viss grad av integrering og tilpasning fra deres (innvandrernes) side må kunne kreves, og slettes ikke alle tradisjoner og skikker fra deres hjemland er ønskelige å videreføre her i Norge. Imidlertid bør og må ren og ondsinnet rasisme unngås, og vi nordmenn må kunne takle at våre nye landsmenn tar med seg noen nye og fremmede impulser til Norge. FrP sitt forslag om at flyktninger må skrive under på en kontrakt (strengere integreringspolitikk) når de kommer til Norge vet jeg ikke helt hva jeg skal mene om.

Barneoppdragelse: Det må FAKTISK kunne forventes at alle følger “norsk standard” for oppdragelse av barn! Fysisk avstraffelse er ikke ok i Norge, og streng sosial kontroll er heller ikke innenfor. Tvangsekteskap og omskjæring av jenter kan heller ikke tolereres. Ellers må oppdragelsen være i samsvar med (hele) FNs Barnekonvensjon.

Som nordmann er jeg lite stolt av “galskapen” og verdiene til Hege Storhaug og Human Rights Service (HRS). De presenterer etter min mening en ensidig og ubalansert kritikk rundt innvandring og integrering, spesielt rettet mot muslimer. Det minner mest om fremmedhat og rasisme, selv om enkelte vil forsvare deres innsats som presentasjon av meningsmangfold og upopulære meninger. Deres arbeid for å “verne” vår frihet og deres ensidig negative syn på muslimer og islam appellerer ikke til meg. Hele “firmanavnet” til HRS er svært misvisende, da det slettes ikke er alle menneskerettigheter de ønsker å verne.

Det er fristene å karakterisere Human Rigths Service (HRS) som: Statsfinansiert stiftelse som driver med den reneste hatbloggen og med publisering av det samme hatet i sosiale medier. På Facebook ser jeg at en person klassifiserte HRS som en søppelorganisasjon som ikke gjør annet enn å spre hat og konspirasjonsteorier.

Nettavisen Resett

Nettstedet Resett er det verdt å nevne. Slik jeg ser det er dette en useriøs nettavis og et fristed for ytre høyre. Resett er kritisk til innvandring (spesielt muslimer), tilhenger av nasjonalstaten (på/over grensen for sykelig nasjonalisme) og beskylder norsk presse for å være venstrevridde og å løpe/jakte i flokk (inkludert presentasjon av falske nyheter).

De mener vel selv at de prøver å ta et oppgjør med det politisk korrekte, konsensus (konsensustyranniet) og “eliten”. Beklageligvis er det tegn i tiden på at slik ytre høyre-virksomhet har vind i seilene her og nå. Resett er et alternativt nettsted hvor rasisme og muslimhatet får blomstre fritt. Til tider kan enkelte innlegg og artikler i seg selv være greie og balanserte nok i seg selv, men det dukker ofte opp masse edder og galle inkludert rasisme i kommentarfeltene som får lov til å bli stående uten moderering.

Det er ikke måte på hvordan sympatisørene til avisen er redd for at muslimene skal ødelegge de norske verdiene og det norske. Over natta kan muslimene overta landet vårt, og det kan bli innført Sharia-lovgivning og andre verdier som er ikke-norske.

Religiøse plagg slik som burka, nikab, hijab og burkini provoserer noe voldsomt, sammen med tilrettelegging for muslimsk bønn og halalkjøtt. At noen muslimer heller ikke vil håndhilse på personer av det andre kjønn er også et gedigent problem ifølge enkelte.

Islam og muslimer

Islam og muslimer, folkefiende nummer 1 i enkelte miljøer.

Bruk av burkini på badestrand og badeplasser vekker harme hos enkelte. Det er vel nesten en “dødssynd” å bruke slike plagg her i Norge i enkeltes øyne. Akkurat som om de badedraktene, bikiniene og badebuksene vi bruker her i Norge er så norsk. Vanlig badetøy var også mer (hel)dekkende her i Norge i “gamle dager”. Bruk av våtdrakt – som også er ganske heldekkende – innenfor vannsport og bading provoserer vel ingen.

Enkelte av kles- og hodeplaggene oppfattes som kvinneundertrykkende, selv om de har en god del likhetstrekk med norske skaut som var vanlig blant norske damer fram til relativt nyere tid.

Rett skal være rett: Jeg er også noe skeptisk til heldekkende klesplagg som også skjuler hele ansiktet, og da spesielt i jobbsammenheng. Slike plagg vanskeliggjør kommunikasjon og bruk av kroppsspråk.

Eksempel på artikkel hos Resett som jeg reagerer negativt på da det meste bygger på tvilsomme fordommer:

Jeg ser det skrives april 2019 at diverse store annonsører har svartelistet Resett etter Twitter-kampanje m. m., der visstnok også statssekretær Sveinung Rotevatn (V) har hatt en rolle gjennom å henvende seg direkte til annonsører på Resett.no. Jeg synes for min del at denne kampanjen var på sin plass og på høy tid.

Bra at slike kampanjer kan bidra til å påvirke, slik at vi forhåpentligvis kan få se et svekket Resett med lavere kapasitet til å spre sitt useriøse og uønskede budskap. Det Resett driver med er mer konspirasjonsteorier og vås enn reell alternativ journalistikk.

 

Generalisering og fordommer mot muslimer begynner å bli et aldri så lite problem for landet vårt. Ulike former for høyrepopulistisk nasjonalisme – retorikk av typen “oss” mot “dem” – vinner innpass. Hatet (netthatet) og hetsen får rot blant vårt folk mot fremmede ting (fordommer), f. eks. muslimer, innvandrere generelt, sosialisme / kommunisme / arbeiderbevegelsen (inkludert Arbeiderpartiet og AUF) og homofile.

Terrorangrepene i Norge 22. juli 2011 mot regjeringskvartalet i Oslo og mot sommerleiren til Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) på Utøya i Buskerud skremte oss kraftig som nasjon. I enkelte miljøer er Anders Behring Breivik en helt, og hans gjerninger 22. juli 2011 blir beundret. Enkelte ser en potensiell terrorist på hvert hushjørne, og spesielt blant dem som har en muslimsk bakgrunn. Muligens har en del av fremmedhatet rot i opplevd avmakt?

Vårt likestillings- og diskrimineringsombud (høsten 2018) Hanne Bjurstrøm har for FNs rasediskrimineringskomité presentert en rapport. I denne kommer det blant annet fram at ombudet er bekymret for den relativt høye skepsisen og hatet mot muslimer i Norge. Det er også grunn til å være litt bekymret over hvordan samer og rombarn blir mangelfullt beskyttet og behandlet i Norge. I etterkant av rapporten må Norge svare på noen av sakene i møte med FNs rasediskrimineringskomité desember 2018. Hatefulle ytringer og diskriminering rettet mot etniske minoriteter og urbefolkning (muslimer, jøder, rom, samer og asylsøkere) i arbeidslivet er noen av sakene som er sentrale.

Document.no

Resett har blitt nevnt. I samme “gate” har man Document.no, hvor jeg gjengir noe av det Wikipedia skriver om dette fenomenet av en norsk nettavis:

  • “Document.no har en islam- og innvandringskritisk profil, og blir også beskrevet med en nasjonalkonservativ eller verdikonservativ profil. Det redaksjonelle stoffet på nettstedet ligger innenfor det kommentatorer betegner som legitim religions- og innvandringskritikk, samtidig som gjesteskribenter og kommentatorer slipper til med det som betegnes som rasistiske og islamofobe ytringer.”

Kilde: Wikipedia pr. september 2018, tema Document.no.

 

Nordmenn må etter mitt syn ta et kraftig oppgjør med det farlige hatet (jf. terroraksjonene 22. juli 2011), rasismen, innvandrerfiendtlige holdninger, muslimhatet / muslimfiendtlige holdninger, tendensene til en rasekrig og redselen mot terrortrusler. Enkelte nordmenn preges av redsel og frykt for det fremmede og ukjente, og noen har rett og slett islamofobi. Høyreekstreme terrorhandlinger er visstnok også OK for skremmende mange nordmenn.

Nasjonalsosialisme og Den nordiske motstandsbevegelsen (NMB)

NRK Brennpunkt har hatt et interessant program som omhandlet Den nordiske motstandsbevegelsen (NMB). Ifølge programbeskrivelsen:

  • «De vil styrte demokratiet og kaste ut folk som de mener ikke tilhører den nordiske rase. Den nazistiske organisasjonen Den Nordiske motstandsbevegelsen har de siste årene blitt kjent for sine ekstreme holdninger.»

Programmet ble sendt på TV første gang i desember 2017. Brennpunkt fikk være på innsiden og følge organisasjonen i ca. 2 år. Noen spørsmål og svar til organisasjonens virke er omtalt i en oppfølgingsartikkel fra NRK.

De vil kjempe til døden for et nytt Norden bestående av kun den nordiske folkerase. Organisasjonen er svært rasistiske, og de virker til å være villig til å bruke vold når de mener at dette trenges.

Selv kaller de seg ikke nazister eller ny-nazister. De bruker i stedet begrepet nasjonalsosialisme. De fornekter holocaust og vil ha slutt på all masseinnvandring. De anser “den nordiske rasen” som suverent bedre og mer verdt enn andre raser. De er høyreradikale på ytterste ytre høyre fløy, selv om ikke alle vil innrømme dette (jf. konspirasjonsteorier mot den politiske venstresiden).

KLART NEI TIL: Den nordiske motstandsbevegelsen – Frihetskamp.net

Noen momenter fra Wikipedia relatert til organisasjonen:

  • Organisasjonen er lukket og har strenge hierarki og disiplin, blir av nordiske sikkerhetsmyndigheter vurdert som den farligste høyreekstreme grupperingen i Norden, og antas å spille en hovedrolle i det nordiske hvit makt-miljøet.
  • Den Nordiske motstandsbevegelsen bekjenner seg til det nasjonalsosialistiske verdensbildet. Sentralt i denne verdensanskuelsen står myten om den «jødiske verdenskonspirasjonen», og store deler av bevegelsens propaganda handler om jøders påstått skadelige innflytelse på samfunnet.

Ifølge deres egen nettside, Frihetskamp.net:

«Den nordiske motstandsbevegelsen er en revolusjonær nasjonalsosialistisk kamporganisasjon aktiv i Norge, Sverige og Finland. Organisasjonen fører frem sitt budskap gjennom blant annet folkeopplysning, tradisjonell gateaktivisme, torgmøter, demonstrasjoner og andre mer utradisjonelle aksjoner.»

På deres nettside er det også en liste med ni punkter knyttet opp mot organisasjonens nåværende mål og strategi.

Personlig synes jeg det er skremmende at det finnes slike organisasjoner som Den nordiske motstandsbevegelsen. Deres ekstreme form for nasjonalisme kan jeg slettes ikke på noen som helst måte støtte. Jeg håper og tror at det må være mulig å få stoppet eller i hvert fall få bremset deres framvekst før de blir en sentral maktfaktor i samfunnet. Beklageligvis er slike holdninger som de representerer en del av det norske samfunnet og verdisettet, om enn pr. dags dato en mindre sub-kultur.

Dugnad mot nazisme og rasisme

Dugnad mot nazisme og rasisme. Kilde: @sosialdemokratisk på Facebook.

Organisasjonen “Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)” er det også all grunn til å rette sin skepsis mot. Organisasjonen er hakket mildere enn Den norske motstandsbevegelsen, men likevel bygger den opp under hat mot muslimer og polarisering. Ifølge SIAN er Islam visstnok en stor trussel mot vår fred og frihet her i Norge, og religionen Islam og den muslimske tro må motarbeides hevdes det. Selv er jeg tilhenger av religionsfrihet og ikke uthenging av en religion slik som denne organisasjonen driver med.

Innimellom kan det vel diskuteres om “den andre siden” er så mye bedre. Antirasister på “venstresiden” kan til tider oppføre seg like tullete som de høyreekstreme. F. eks. er jeg delvis skeptisk til Antirasistisk senter, da det virker litt tilfeldig og vilkårlig hva de blåser opp av saker, litt søkte vinklinger osv.

 

Enkelte kristne ønsker å bevare vår nasjon ved hjelp av kristen-nasjonalisme. Slike utviser stor skepsis mot muslimer og islam. De er med Bibelen i hånden redd for islamisering av vårt land. Kristne verdier og kultur må visstnok vernes mot påvirkning. Hvordan de får hatet mot muslimer til å være i samsvar med Bibelen forstår jeg meg ikke helt på. Enkelte mennesker – spesielt kristne / kristensionister – dyrker landet Israel som en annen “gud”.

Slå ring om Norge

Hakket “bedre” enn Den nordiske motstandsbevegelsen (NMB), men likevel tvilsomt, er Facebook-siden/gruppa “Slå ring om Norge”:

Slå ring om Norge

Gjengen eller fellesskapet som teller over 36.000 personer (mars 2018) ønsker stengte grenser, ingen integrering og at asylsøkere/flyktninger skal sendes ut av vårt land. De bruker solkorset som symbol og har mye til felles med nynazister og andre høyreekstreme. Gruppas medlemmer er svært innvandringskritiske, en høyreekstrem gruppe. I et innlegg skrives det at asylsøkere bør DNA-testes, GPS-merkes og interneres i arbeidsleirer. De mener også at ca. 500.000 utlendinger har fått feiltildelte norske statsborgerskap og bør deporteres fra Norge. Det påstås at de vil gjøre Norge norsk igjen.

Medlemmene er ikke særlig begeistret for Erna Solberg og partiet Høyre, mens den virkelig store folkefienden til gjengen er Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet. Forut for Sylvi Listhaug sin avgang som minister kom de med mange støtteerklæringer rettet mot henne.

Man kan virkelig undres over hvor alt hatet kommer fra mot det etablerte og godt fungerende samfunnet og landet vi tilhører.

Oppdatering: Gruppa ligger ikke lenger allment tilgjengelig på nettet. Den har nok blitt gjort om til en lukket/hemmelig gruppe for de innvidde.

 

Ovenfor har noen utvalgte arenaer for hat og høyreekstremisme blitt nevnt. Det finnes mange flere norske kanaler, og mange av disse har jeg slettes ikke oversikt over eller interesse av å oppsøke / besøke (en del av dem er skjulte og lukkede arenaer eller ekkokamre). Det finnes også mange utenlandske høyreekstreme fora med norske medlemmer.

Også sekulære eller verdslige innbyggere og politikere virker som om de er livredde for islamsk påvirkning. Det høres nesten ut for at landet er klart for å bli umiddelbart overgitt til muslimene og Sharia-lovgivningen. Frykten for det fremmede er stor blant enkelte.

Av og til virker det som om den norske folkesjela er svært så skjøre. Enkelte går helt av hengslene og blir fornærmet og krenket av de minste småting. F. eks. blir enkelte svært provoserte av en slik liten filleting at enkelte konservative muslimer ikke vil håndhilse på personer av det andre kjønn. Det snakkes om manglende respekt, diskriminering og fornærmelse at noen ikke vil drive med håndhilsning.

Ingen form for høflig hilsen i situasjoner som krever det hadde også i mine øyne vært fornærmende. Imidlertid hilser også muslimer på dem av det andre kjønn på sin måte. Deres alternative hilsenform er å legge høyre hånd over brystet og nikke til vedkommende. I mine øyne er denne alternative hilsenformen helt ok erstatning for håndhilsning.

Norsk kunst, kultur og idrett

Utgår, fikk ikke politisk gjennomslag: Regjeringen har presentert noe vås om å få på plass en “kulturkanon”. Det skal visstnok være snakk om en liste over sentrale norske kunst- og kulturuttrykk. Regjeringen ønsker visstnok “diktere” og tre ned over hodet på oss en oversikt hva som er god norsk kunst- og kultur. (Og det som ikke blir med på lista er tydeligvis blitt veiet og funnet for lett for regjeringen.)

Det norske hus som politisk slagord innført av Thorbjørn Jaglands regjering i 1996 hadde jeg nesten glemt. Dette ble vel bare pent snakk og luftslott uten noen stor praktisk betydning.

Rammevilkårene rundt det økonomiske for idrett, kultur og kunst er høyst varierende. En del av idretten ser nesten ut til å “svømme” i penger (sponsormidler + offentlige stønader), og også enkelte kulturtilbud har tilgang på tilstrekkelig med økonomiske midler. Innenfor kunst er det vel mer variabelt, hvor slettes ikke alle kunstnere har det så “fett”.

Norsk kunst og kultur, og hvilken plass og retning slike ting skal ha i samfunnet kan alltid diskuteres i det vide og det brede. En utfordring er her som mange andre steder pengene, dvs. finansieringen og økonomien. Det er et politisk spørsmål om hvor mye det offentlige skal støtte slike formål, f. eks. gjennom statlige kunstnerstipender. Skal det offentlige i stor grad finansiere sær kunst (nisjepreget, stort spekter / bredde i de kunstneriske uttrykksformene), eller skal det bare satses på kommersielt salgbar kunst som ikke krever støtte (selvfinansierende) fra det offentlige? Ikke helt lette avveininger dette her.

Et godt eksempel på et område der mange nordmenn har blitt “lurt”:

Maleriet "Fiskeren"

Det klassiske kitschbildet “Fiskeren” malt av tyskeren Harry Haerendel.

 

Bildet “Fiskeren” har blitt del av den norske folkesjelen, og “alle” har et forhold til bildet som har hengt på mang en norsk vegg. Imidlertid er det meste med dette maleriet “galt“, ingenting er særlig norsk med bildet. Maleren er fra Tyskland, og mannen på bildet er ingen fisker, men en ubåtkaptein fra Nederland. Til tross for sydvesten, pipa, utseendet og skjegget på mannen er det altså ingen ekte norsk fisker. Dansker og svensker har også trodd at samme mann var fra deres respektive land.

Elg i solnedgang-motivet (se nedenfor) er visstnok også veldig norsk. Sannsynligvis er det originalt malt på begynnelsen av 1900-tallet av en ukjent maler. Selv om det er et velkjent norsk motiv er nok utføringen av heller tvilsom kunstnerisk kvalitet og verdi.

Elg i solnedgang

Elg i solnedgang

 

Et kjent maleri er “Brudeferd i Hardanger”, malt av de to norske malerne (som riktignok bodde store deler av sine liv i Tyskland) Adolph Tidemand og Hans Gude i 1848:

Brudeferd i Hardanger

Brudeferd i Hardanger – Tidemand & Gude (1848). Kilde: Wikipedia.

 

Brudeferden i Hardanger er et typisk maleri (bilde) innenfor nasjonalromantikken. Maleriet avbilder et festkledt brudefølge, tradisjonelle norske folkedrakter, spillemann med fiolin, en person med gevær som skyter salutt, Vestlandsnatur, fint sommervær, speilblank og solfylt fjord, grønt vann fra isbre, grønne trær, blå himmel, fjell, snø, et nes, stavkirke og flere robåter. Bildet er inspirert av norsk Vestlandsnatur, men er neppe noen nøyaktig og fotografisk gjengivelse av et konkret sted i Hardanger.

Enkelte har laget parodier av bildet, f. eks. bilder som viser forsøplet fjord eller monstermaster (høyspent).

I dag er nok Hardanger mest kjent for sin fruktdyrking. I Hardanger-området dyrkes det for salg blant annet epler, pærer, plommer og moreller. Sider basert på frukten produseres også. Ellers har jo Hardanger Lothepus (Leif Einar Lothe) da.

Vinteridretten står sterkt i Norge, og mange både spiller og ser på fotball. Den proffe idretten har også sine mørke sider (doping, masse penger involvert, ikke plass til alle pga. “topping” av lag osv.). Når det gjelder det kulturelle må vel nesten Operahuset i Oslo nevnes.

Norsk kultur og norske verdier for asylsøkere – teori og praksis

Justisdepartementet har lansert et frivillig kurs i “Norsk kultur og norske verdier” for asylsøkere. Her skal det gis opplæring ifølge Justisdepartementet i følgende: Norske lover, regler, verdier, omgangsformer og kultur i vid forstand. Det skal bygges bro og gi bedre forståelse for norske samfunnsforhold. Nordmenns omgangsform med hverandre og oppdragelse av barn vil bli inkludert i opplegget.

Innholdet i kurset “Norsk kultur og norske verdier” beregnet på asylsøkere har blant annet følgende innhold:

Nummer: Tema: Innhold:
1 Hverdagslige temaer og sosial omgang Deltakelse i arbeidslivet, dugnad, forholdet til tid, fritid, frivillighetens rolle, høflighetsnormer, naboskap og lokalmiljø, nordmenns forhold til naturen og friluftsliv (inkludert kildesortering), personlig økonomi, samhandling mellom kjønnene og mellom ledere og medarbeidere, trafikksikkerhet, uskrevne regler i sosial omgang – samtaleemner.
2 Familiemønstre og samlivsformer, livsfaseseremonier og høytider Vanlige familiemønstre, samlivsformer, livsfaseseremonier, kristne høytider, offentlige høytidsdager og andre merkedager.
3 Likestilling og vern mot diskriminering Likestilling mellom kjønnene, arbeid mot diskriminering, tilrettelegging og tilgjengelighet, hatkriminalitet.
4 Helse, med særlig vekt på seksuell helse og rusmiddelmisbruk Helse, seksuell helse, reproduktiv helse inkludert graviditet og svangerskapskontroll, prevensjon, abort, seksuelt overførbare infeksjoner, røyking, snus, alkohol, narkotika (rusmiddelmisbruk).
5 Barns rettigheter og foreldrerollen Barndom, barneoppdragelse, barns rettigheter, barnevernet, barnehage, skolegang, fritidsaktiviteter, barnebursdager, trafikkregler, sykling til og fra skolen.
6 Vold i nære relasjoner Fysisk og psykisk vold, barn som er vitne, strafferamme, hjelp, ekteskap inkludert tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, forebyggende arbeid.
7 Seksuell trakassering og voldtekt Grenser for trakassering, voldtekt, seksuell lavalder, hjelp, strafferamme for voldtekt, prostitusjon og menneskehandel/trafficking.
8 Demokrati og verdier Demokrati, monarki, stortingsvalg, lokalvalg, samer og sameting, prinsippet om fordeling av makt, rettigheter og plikter, frihet og ansvar, grunnleggende verdier i et demokrati, likestilling, Norge er en rettstat, ytrings- og pressefrihet, religionsfrihet, organisasjonsfrihet, tillit og misbruk av tillit og melding om sykefravær.
9 Trusler mot demokratiet Demokratiet, terrorisme, radikalisering og forebygging, straff.

Godt jeg er en en ekte nordmann. Ikke alt i dette kursopplegget jeg kjenner meg igjen i eller kan stå inne for!

Test deg selv (eksempeloppgaver):

Alternativt (mindre omfattende): MSN Nyheter: Klarer du statsborgerprøven?

Selv “bestod” jeg eksempelprøven med et nødskrik. Spørsmål av typen “Hva heter den lengste fjorden i Norge?” og “Hvilket år fikk samene sitt eget sameting?” har jo absolutt ingen sammenheng med om man blir en god norsk statsborger eller ei. Vedder på at svært mange etniske nordmenn aldri hadde klart å bestå den ekte prøven eller testen.

På kurset vil vel folkeskikk og respekt bli presentert som sentrale verdier. Nå er neppe disse verdiene så veldig særnorske. Jeg vet heller ikke om dugnad, spising av svin, drikking av alkohol og alltid vise våre ansikter egentlig er så typisk norsk slik som enkelte i regjeringsapparatet vil ha det til (jf. Sylvi Listhaug). Kanskje bør kurset også inneha leksjoner over nordmenns økende fremmedfrykt“Svenske tilstander” (hva nå dette måtte innebære?) er jo ikke ønskelig her i Norge.

Enkelte mener at det i forslag fra regjeringen kan ende opp med at det stilles for urealistiske norskkrav for statsborgerskap:

Videre til andre temaer:

Mange år med en blomstrende oljeindustri ser ut til å ha gjort oss sløve og late. Vi er vant til å få pengene oppi hendene våre. Materielt sett har vi blitt utskjemte med penger til å kjøpe masse luksusprodukter (fine biler, elektronikk osv.), dyre ferier og luksuriøse hus og hytter. Vi har mer eller mindre blitt sykelig materialistiske.

Er det særlig rettferdig, fortjent og moralsk at vi i Norge lever i stor rikdom mens andre lever i bunnløs fattigdom? At vi har naturressurser slik som olje og gass ute i Nordsjøen som gir penger i kassa er ikke vår egen fortjeneste.

Vi har et relativt stort oljefond, eller Statens pensjonsfond utland (SPU), som det egentlig heter. Fondet skal ivareta og utvikle finansielle verdier for framtidige generasjoner, og det er det norske folk som “eier” fondet. Oljefondet er fint og bra i seg selv, men de har innimellom gjort diverse investeringer i tvilsomme bransjer, f. eks. våpenindustrien og spillselskaper.

En del av oss har blitt noen bedagelige og sløve sofagriser som er mest opptatt av å trykke på data (PC), se TV/strømme video, spille dataspill, følge med på hva som skjer i sosiale medier og å surfe på våre nettbrett og mobiler. Vi trenger ikke å kave, streve og fokusere så veldig mye for å få livene våre til å gå rundt, da det meste helst ramler oppi våre fang av seg selv (det ordner seg). Livet er ikke akkurat en hard kamp for overlevelse for mange.

Statusjaget og “jakten” på mer penger er viktig for enkelte. Beklageligvis er det en del som havner på utsiden av dette “gode selskapet”. Ikke alle har råd og anledning til å være med på statusjag-karusellen. Det finnes nok av dem her i vårt land som ikke har penger og anledning til å dra på fine og dyre sommerferier (ekstravagante ferier) med seg og sine (sin familie), delta på kostbare fritidsaktiviteter, ha en dyr bil, et luksuriøst hus og hytte på fjellet. Det har blitt litt av race for å overgå hverandre med fine og eksklusive feriereiser, og det har nesten blitt en folkerett og en selvfølge at alle barn og voksne må reise på utenlandsreiser for å kunne være del av “det gode selskap”.

Hva er det enkelte nordmenn strever etter? Det perfekte skal oppnås, og store penger skal tjenes. Livene våre blir fulle av stress, strev, kav og man møter på tidsklemma. Det blir lite tid til å bare være en livsnyter.

Nå for tiden ser det ut for at det er typisk norsk å være umenneskelig og inhuman. Jeg tenker da på regjeringens innvandringspolitikk hvor verken menneskerettigheter eller internasjonale avtaler og forpliktelser følges. Alt gjøres for å beskytte oss selv og vårt luksusliv uten å ta hensyn til dem fra andre land som kunne ha trengt vår hjelp og beskyttelse. Det kan videre diskuteres om det er manglende rettssikkerhet for mindreårige asylbarn i vårt land, og det er ikke rare livet ikke-returnerbare (papirløse) asylsøkere tilbys (ikke lov til å jobbe, minimale rettigheter osv.) av AS Norge.

Det snakkes om at asylsøkere må lære seg folkeskikk. Jeg vil heller hevde at det er vel så viktig å lære folk i partiet FrP dette. Enkelte løse kanoner har kommet med noen uttalelser som er langt utenfor det akseptable på nettet og i diskusjoner. De oppfører seg som noen virkelige nettroll med hatefulle ytringer uten antydning til anstendighet og folkeskikk. Asylsøkere og flyktninger vil de gjerne behandle som dyr, uten at de får de samme rettigheter (menneskerettigheter) som etnisk norske nordmenn. Lov og dom via rettssystemet (og bare her!) bør gjelde for alle, ikke bare for “ekte” nordmenn.

Innvandrings- og asylpolitikk

Ja til en medmenneskelig, human og rettferdig innvandrings- og asylpolitikk, nei til hat, hets, ubegrunnet fremmedfrykt og rasisme basert på hudfarge og/eller fødeland/opprinnelsesland. Politikken må selvsagt være i samsvar med menneskerettighetene. Imidlertid ønsker heller ikke jeg helt åpne grenser for hva og hvem som helst. Se også tidligere Syria-artikkel her i bloggen.

Det virkelige Norge – et land i endring

Hatefulle ytringer, nettroll, netthets, konspirasjonsteorier, ekkokammer og falske nyheter, i hovedsak via nettet, har i den senere tid blitt en del av den norske hverdag og kultur. Dette finner sted blant alle samfunnslag og politiske farger. Kildekritikk og skeptisk sans til budskapet som presenteres er viktigere enn noen gang. Man kan heller ikke stole blindt på såkalte profesjonelle journalister heller. Konspirasjonsteoriene har gode tider blant deler av vår befolkning.

I media kan man lese om misbruk av au pair-ordningen (“slavearbeid”) og svart arbeid (sosial dumping). Nordmenn sin etikk og moral er ikke alltid på topp så lenge det gagner oss selv. Egoismen og opportunismen har god plass hos oss. Empati med personer i vansker/dårligstilte i andre land er noe variabel og i en del tilfeller helt fraværende. Delingsøkonomi-systemer, som nordmenn trykker til sitt bryst, kan også bidra til skattesnusk, svart arbeid og sosial dumping.

Er norsk alkoholkultur / norsk drikkekultur virkelig noe å være stolt av? I tidligere tider stod avholdsbevegelsen sterkt her i landet. Nå er denne bevegelsen i fritt fall. Nå er det mer eller mindre fri flyt av alkohol som gjelder, den folkelige fylla har overtatt. På utelivet i byen er det masse “bonderølp” med overstadig berusede “helter” som vil slåss med alt og alle (blir voldelige og kranglevorne med alkohol innabords).

Mer om alkohol

I tidligere tider stod avholdsbevegelsen sterkt her i landet. Nå er denne bevegelsen i fritt fall. Nå er det mer eller mindre fri flyt av alkohol som gjelder. På utelivet i byen er det masse “bonderølp” med overstadig berusede “helter” som vil slåss med alt og alle. Til og med politisk vil noen (les: spesielt FrP) slå mynt på den negative samfunnsutviklingen på alkoholområdet. De lover billigere øl, vin og sprit og økt tilgjengelighet av produktene som en av gulerøttene til sine velgere.

Alkohol må nytes og er en naturlig del i alle slags sammenhenger. Det virker som om enkelte slettes ikke er i stand til å drikke alkohol (manglende drikkekultur) i moderate mengder kun for nytelsens og kosens del. Man må drikke seg til mot med medfølgende fyll/flatfyll. Norge ligger midt i flatfyllbeltet (Nord-Europa), og en del nordmenn “må” virkelig drikke seg totalt dritings på alkohol når det først drikkes. Det er et mål i seg selv ser det ut for å bli mest mulig full, miste alle hemninger og krangle og/eller slåss med alt og alle. Masse voldsutøvelse og skadeverk finner sted i alkoholrus. Alkoholens skadevirkninger blir tiet i hel.

Vel så bekymringsfullt er bruken av dop og narkotika, blant annet hos studenter og i idrettsmiljøer.

Mine foreldre var aktive i totalavholdsbevegelsen knyttet opp mot medlemskap i IOGT (godtemplarlosje). Muligens har måten IOGT driver på gått noe ut på dato. Avholdsbevegelsen hadde nok sin storhetstid tidlig på 1900-tallet. IOGT har forresten en ungdomsorganisasjon som heter Juvente. Personlig har jeg nok mer sansen for alkovett slik som AV-OG-TIL presenterer det.

Jeg spør igjen: Er norsk alkoholkultur virkelig noe å være stolt av? Er dette en norsk verdi som vi synes er verdifull for ettertiden?

 

Det er typisk norsk å være medlem av Den norske kirke: Noe annet som har stått sterkt her i landet er Den norske kirke og kristentroen, og fortsatt har kirken en relativt sentral rolle som seremonimestere (dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse). Dessuten har mange fortsatt sitt medlemskap i den tidligere statskirken (nå: folkekirken), selv om medlemstallet er på nedadgående kurs. Nå i de senere år har Norge blitt mer og mer sekularisert, og dette skyldes i hovedsak andre faktorer enn økt innvandring og asylsøkere med muslimsk bakgrunn. Det er i hovedsak etiske nordmenn som har valgt å snu kristentroen ryggen. Likevel: Det har vært og er delvis ennå typisk norsk å gå på søndagsskole hvor barna lærer om Jesus m. m. Enkelte kristne er også fortsatt opptatt med å bruke deler av sine somrer til å delta på kristne leirer (leirliv) eller sommerstevner, f. eks. det i Sarons Dal.

Det hevdes at landet vårt blir utsatt for islamisering. Islam, muslimer og bruken av religiøse klesplagg slik som hijab, nikab og burka provoserer enkelte av oss nordmenn. Ofte gis også muslimene skylda for mange uheldige utviklingstrekk i vårt samfunn. På den andre siden forventer vi at alle skal forstå hvorfor kristne benytter seg av korset som symbol, korset som er et tortur- og henrettelsesinstrument.

Kvinnelig trollfigur med stav og norsk flagg i hånden

Kvinnelig trollfigur med stav og norsk flagg i hånden.

 

Norge har hatt en rik tradisjon for folketro, som har innebåret troen på skapelser og skikkelser slik som tusser, troll, vetter, nisser, huldra, draugen og den underjordiske verdenen generelt. Overtro og Norrøn religion (hedenske religiøse tradisjoner) og Norrøn mytologi er også en del av vår historie.

Norgeskart og flaggfarger

Ekskluderende og lukkede maktmiljøer er jeg ikke særlig tilhenger av. Jeg tenker i denne sammenheng på diverse ordener, losjer, frimurere og andre tilsvarende eksklusive klubber for spesielt utvalgte medlemmer. At mange beslutninger, inkludert politiske, skal tas i slike lukkede rom er meget kritikkverdig. Dette er IKKE noe jeg som nordmann er stolt av.

En ting rikspolitikken kan kritiseres for er mangelfull eller dårlig distriktspolitikk. Urbanisering er en global trend, men lite gjøres fra sentralt hold for å bremse eller demme opp for denne trenden. Arbeidsplasser sentraliseres til Oslo eller en av de andre “storbyene” i landet vårt. Politikerne på Stortinget og i Regjering, uavhengig av politisk farge, tenker lite på de deler av landet vårt som ligger vest eller nord for Sinsenkrysset når det gjelder næringsutvikling / næringsliv, arbeidsplasser, infrastruktur, veier osv. Ikke alle ønsker at det skal bo folk i alle krinkelkroker i vårt land, og enkelte ser på distrikts-Norge som ei tung bør. Selv om svært mye verdiskapning faktisk finner sted i distriktene.

Sentralisering og dårlig / mangelfull distriktspolitikk har fått finne sted i de senere år pga. “blårussen” har fått styre fritt. “Alt” forsvinner fra distriktene: Statlige arbeidsplasser, politi, lokalsykehus, postombringing, telefon/bredbånd, ekstra dyr strøm (høy nettleie) osv.

FrP-leder Siv Jensen sine norske verdier ønsker jeg ikke å støtte opp om, og heller ikke en del av utspillene til Sylvi Listhaug. Det spilles alt for mye på fremmedfrykt og egoisme (oss selv nok). Norge skal være seg selv nok og ikke bidra med hjelp til andre. Dessuten skal vi fortsatt “drukne” oss selv i miljøskadelig olje og oljepenger. Samtidig skal landets rike i mindre grad enn før bidra til fellesskapet i form av reduserte skatter og mindre omfordeling av inntekt/formue via skattesystemet.

FrP (Fremskrittspartiet) sin politikk har ingenting med norske verdier å gjøre. Jeg vil gå så langt å hevde at mye av FrP-politikken er den rake motsetning til tradisjonelle norske verdier. Tidligere har ikke hat, fremmedfrykt, rasisme, splittende utsagn, hatretorikk, polariserende poltikk og egoisme vært typisk norske verdier. Ytre høyre fløy (brun politikk) med sine høyreekstreme krefter støtter opp om FrP sin politikk, noe som ikke akkurat er noe kvalitetsstempel. Dagens regjering er etter mitt syn ødeleggende for norsk kultur, norske verdier og vår stolte arv. Det norske er enkelt og greit truet under dagens blåblå regjering, jf. min tidligere regjeringskritikk. Totalt uforståelig for meg er hvorfor såpass mange kristne (troende) velger å støtte og å stemme på Tilbakeskrittspartiet (FrP).

Noe som har gjort Norge til et godt land å bo i er de små forskjellene mellom folk (fattig og rik, økonomisk). Velferdsstaten/velferdsgodene og god fordelingspolitikk gir alle stor trygghet, gode levekår og stor tillit til hverandre og styringssystemet. Jeg håper ikke dagens politisk blåfargede “vinder” klarer å ødelegge dette.

Norge er absolutt et godt land å bo i. Det er bra å bo i Norge i forhold til de som må bo i land preget av krig, katastrofer, korrupsjon og/eller manglende ytringsfrihet/frihet. F. eks. er jeg glad for å slippe å bo i land slik som Nord-Korea, Kina, Syria, Iran, diverse afrikanske land, Russland, land i Sør-Amerika osv.

Hvem skal ha rett til å diskutere hva som er norske verdier? I debatter nå til dags benyttes mye maktspråk. De som presenterer verdier som vi ikke måtte like blir stemplet med elite-beskyldninger. Ytringsfriheten er visstnok truet av eliten og de politisk korrekte. De som tilhører eliten trenger man jo ikke å høre på, da de ikke representerer folk flest. Politisk og ikke-politisk korrekthet slenges også ut som begreper av og til. Enkelte hevder at hele debatten er kneblet eller sensurert av venstresiden i politikken. Generelt er det vanskelig for tiden med de store samfunnsdebattene da noen – en eller annen gruppe – støtt og stadig blir krenket og/eller fornærmet for den minste ting når ulike temaer debatteres.

Noe som til dels kan være en trussel mot ytringsfriheten er lojalitetsplikten til virksomheten man jobber i. Enkelte virksomheter drar denne plikten litt vel langt, slik at man nesten ikke kan si noe som helst om temaer som “toucher” innom aktiviteten til virksomheten. I slike tilfeller kan lojalitetsplikten komme i konflikt eller i et motsetningsforhold til ytringsfriheten.

Det kan virke som om det i rikspolitikken (og muligens også i lokalpolitikken?) går mot et tøffere politisk klima. Debattene er tøffere enn før, og karakteristikkene av motstanderne er harde. Meningsmotstandere dømmes og ilegges meninger de ikke nødvendigvis har, og den forsonende tonen er komplett fraværende.

Polarisering av det norske samfunnet

For å si det «litt muntlig» (uformelt) og satt på spissen: Stopp pressa! Vi har ikke blitt mer uenige eller polariserte i vårt land. Internett og sosiale medier “lurer” oss til å tro at uenighetene har blitt større, hvor hvem som helst har en talerstol og får slippe til med sitt “grums”.

Man kan via media og spesielt via sosiale medier få inntrykk av at det norske samfunnet stadig blir mer og mer polarisert. Dette stemmer likevel ikke med funnene i analysen gjennomført av NRK-analytiker Iacob Christian Prebensen gjengitt av NRKbeta.

Utgangspunktet var spørsmålet: «Blir Norge mer polarisert?». Hovedsvaret på dette spørsmålet viste seg å være nei, hvor polarisering i form av økt uenighet i det grove og det hele ikke har økt merkbart i tidsperioden 2007 til 2017. Analysen tar utgangspunkt i eksisterende datagrunnlag, og analysen ser for meg ut til å være grundig gjennomført og ikke minst representativ.

Det er nok journalister, politikere (populistiske utspill) og ikke minst høylytte meningsytringer i sosiale medier som må ta skylden for at det kan virke som om polariseringen er økende i Norge. Internasjonalt er nok trenden mange steder økt polarisering (jf. blant annet USA m/Trump og England m/Brexit), men heldigvis har ikke denne trenden slått til i stor grad i trygge og lille Norge.

Kilder: NRK Beta: Analyse & Samfunn (Iacob Chr Prebensen, analytiker i NRK) – Blir Norge mer polarisert? og Verdidebatt.no (Erling Rimehaug, Vårt Land): Uenighetskultur.

 

Vi liker å tro at vi er miljøbevisste og opptatt av miljøvern, klimakamp og klimakrisen. Vi kildesorterer og sier at vi ønsker å verne jorda vår. Likevel setter vi nordmenn ganske kraftige miljørelaterte avtrykk etter oss i forhold til vårt lave innbyggertall. Blant annet er vi “kjempeflinke” til å reise masse på ferie med fly til Syden og andre eksotiske reisemål, noe som selvsagt forurenser en god del. TV3 sitt program “Charterfeber” forteller en del om ferievanene og livet til enkelte nordmenn. Turismen i Norge med cruiseskip inn i våre fjorder (Geiranger m. m.) forurenser også en god del.

Bilkjøring for transport – hvor forbrenningsmotorer for fossile drivstoff forurenser – står sentralt i mange nordmenns liv. Norge har en form for “verdensrekord” når det gjelder elbilsalg pr. september 2018. Over 45 % av nybilsalget var nemlig elbiler. Selv er jeg usikker på om folket kjøper elbiler for å være miljøvennlige, eller skyldes det gode salget (høy prosentandel av totalen) forhold slik som lavere avgifter, mote/trendy, status og ønsker om å være hippe og kule? Kjøp og bruk av elbiler og spesielt Tesla har blitt vårt nye evangelium eller (nesten) statsreligion.

Vår oppførsel i trafikken – som bilkjørende – kan være noe varierende, og vi har også høyst vekslende og varierende veistandard i Norge. Enkelte veier likner mer på et “geiterås” enn en bilvei, og til og med noen av våre Europaveier (E-veier) her strekninger uten gulstripe. I en del tilfeller finner personbilkjøringen sted pga. det ikke finnes fungerende kollektivtrafikk / kollektivtransport i grisgrendte strøk. Kollektivtransport og Distrikts-Norge, glem det!

Norge

 

Knapt noen reiser på flere, lengre og mer eksotiske ferieturer enn Ola og Kari Nordmann. Barna dras med i dette, og det er nærmest omsorgssvikt å være hjemme i ferien eller kun ta ut på småturer. Man skal overgå hverandre i flotte ferier og eksotiske reisemål for å opprettholde sin status. En annen side med feriene og reisene er enkelte nordmenn sin heller tvilsomme oppførsel på ferieturer til utlandet (fyll, bråk, brautende oppførsel og lite respekt for det som er “hellig” for andre).

Begreper slik som etikk, moral, normer, dannelse og folkeskikk kan også dras inn i og relateres til norske verdier. F. eks. henvises det ofte til manglende folkeskikk hvis noen gjør som andre finner upassende. Folkeskikken er et sett med uskrevne regler for hvordan man oppfører og ter seg i omgangen med andre, dvs. sømmelig oppførsel. Da det ofte er snakk om uskrevne verdier og regler gjør det noe vanskelig å forholde seg til størrelsene. Ikke alle i vårt land har helt lik referanseramme, oppdragelse og oppfattelse av hvilke regler som gjelder.

Vi nordmenn vil vel generelt si at vi er gode på og har gjort fornuftige valg når det kommer til etikk, moral, normer, verdier, “sunt bondevett/folkeskikk”, sosiale normer, skikk og bruk. Selv om det vel ikke er noen god grunn til å kunne hevde at det er typisk norsk å ha ekstra god moral.

Det er en viss sammenheng mellom etikk og moral kontra tillit, hvor mye “god” etikk og moral i samfunnet kan medfører høy tillit til dem rundt oss i neste omgang. Vi er i verdenstoppen med å ha tillit til hverandre og systemet (styresmakter, politikere, politi, rettsvesen og medier). Likevel er hverdagsmoralen dårligere enn samfunnsmoralen. Enkelte snyter på skatten, får folk til å jobbe svart for seg og stikker av etter å ha kjørt på og skadet annen persons bil eller eiendom.

I hovedsak lever og bor vi nordmenn sammen i fred og fordragelighet. Vi lever i et samfunn preget av stor frihet, og vi har velferdsgodene som et kjærkomment og trygt sikkerhetsnett. Folk flest innrettet livene sine på en slik måte at de ikke påfører dem rundt seg vesentlige problemer, skader og/eller plager. Imidlertid er neppe vår levemåte helt bærekraftig når der kommer til stort konsum med masse bruk og kast og andre miljømessige påvirkninger.

Jeg har registrert at avisen Vårt Land har vært innom tematikken rundt det norske. Blant annet har Vårt Land-redaktøren for kultur og idé, Alf Kjetil Walgermo, skrevet et innlegg med tittelen “Kulturelt kompass”. Blant annet skriver han: “Er det viktig å peike på ein norsk leiekultur – eit kulturelt kompass?” og “Finst det ein norsk felleskultur som bør ligge i botnen for alle som skal dannast til gagns nordmenn?” Det snakkes om kulturelt kompass, norsk felleskultur og norsk kulturarv. Igjen er tanken den at det muligens finnes noe felles som alle nordmenn kan dele og læres opp i. Uenighet og misforståelser rundt konkrete verdier kan fort bli utfordrende.

Et vel så diffust uttrykk som norske verdier er “kristne verdier”. Dette har jeg også skrevet en egen artikkel om her i bloggen minNorske og kristne verdier er i en del sammenhenger som hånd i hanske (sammenfallende). Enkelte kristne har stor tro på diverse konspirasjonsteorier, og det finnes en del mørkemenn og fanatikere innenfor den kristne troen. Kristne er ikke lenger en ensartet og homogen gruppe der alle er enige om alt. Utenom troen spriker verdier, verdivalg, prioriteringer, politisk syn osv. i alle retninger.

I valgkampen rundt Stortingsvalg 2017 har både norske verdier og kristne verdier blitt sentrale tema. Partiene prøver å overgå hverandre i sin iver etter å verne og beskytte verdiene mot “uheldig” påvirkning. På Facebook var det noen som kalte hele det overflatiske fokuset på norske verdier et nasjonalistisk karneval, og dette kan jeg si meg enig i. Begreper rotes sammen til en eneste lapskaus.

Det er viktig å få understreket at vi som bor her i Norge har stor grunn til å takke for at vi har fått lov til å vokse opp her. Vi bor i et trygt, fritt og velstående land med mange velferdsgoder som mange misunner oss. Vi er født med gullskje i munnen og “vunnet” i livets lotteri. Vi har stor grad av ytrings- og religionsfrihet, og i diverse kåringer har vi blitt kåret til et av verdens beste land å bo i. Alt dette setter jeg stor pris på, selv om jeg også tørr stille noen spørsmål rundt norske verdier og typisk norsk.

Norsk bilskilt

Utsnitt av vått norsk bilskilt – kjennemerke for motorkjøretøy – med Toyota-reklame.

 

Norge har blitt kåret til verdens lykkeligste land 2017 av FN, mens i 2018 kom vi på 2. plass og i 2019 på 3. plass. Dette skyldes ikke oljerikdommen, heller tvert imot. Faktorer eller kriterier i kåringen som gir høy lykke er forhold slik som: Omsorg, frihet, generøsitet, ærlighet, helse, inntekt og godt styresett. Norge er i år 2018 – nok en gang – kåret til verdens beste land å bo i av FN (FNs utviklingsprogram, UNDP).

Norge har nok blitt et noe kaldere samfunn i de senere år, og da ikke minst pga. den splid som har oppstått i kjølvannet av flere flyktninger og asylsøkere (migranter) til Norge. Blant annet populistisk politikk med sterke innslag av egoisme fra politikere i FrP rundt asylpolitikken bidrar til dette. Splittende retorikk benyttes for å skaffe seg billige poeng, som igjen skaper unødvendige motsetninger, fronter og skillelinjer. Debattklimaet og debattkulturen, spesielt i sosiale media og diskusjonsfora, har også blitt en del tøffere. Enkelte ledende politikere framstår også som dårlige forbilder med sine mange tullete og usaklige uttalelser.

Heldigvis klarer humanitære katastrofer (pga. krig m. m.) eller naturkatastrofer rundt i verden i en viss grad å engasjere oss noe. Litt empati og medmenneskelighet med andre har vi heldigvis fortsatt. U-hjelp, innsamlingsaksjoner, nødhjelp og bistandsprosjekter støttet av Norge er selvsagt bra, og mange i Norge lar seg i viss grad å engasjere i slikt. Det er f. eks. ganske stor oppslutning rundt den årlige TV-aksjonen, der en del av prosjektene har vært å yte hjelp til mennesker i andre land.

Selv om vi støtter ganske bra opp om innsamlingsaksjoner og gir penger når humanitære katastrofer inntreffer er dette alt i alt “lommerusk”. Vi bruker likevel mye mer penger på nyttårsraketter, julepresanger, pakkekalendere til barna og Black Friday-handel.

Nordmenn er luksusdyr! Masse penger går opp i smell og røyk i form av nyttårsraketter, hvor vi i 2016 brukte ca. 325 millioner kroner på fyrverkeri-sløseriet. Nordmenn bruker mye penger på dyre julefeiringer. Teknologiske produkter (duppeditter), ferier, luksusprodukter, biler og hus (oppussing) drar også store midler, hvor en del handel skjer via bekymringsfull kredittkortgjeld.

Fedrelandet viktigst

Jeg har blitt gjort oppmerksomme på Facebook-gruppen “Fedrelandet viktigst”. Selvsagt er jeg IKKE medlem av denne hatgruppa, og jeg har dermed ikke egenhendig fått lese det som står skrevet der (lukket gruppe). Imidlertid skal det visstnok i januar 2018 ha haglet med hard kritikk av AUF-leder Mani Hussaini, AUF generelt og Arbeiderpartiet (Ap). Nedsettende karakteristikker og ønsker om at fæle ting skal skje med AUF-lederen skal det ha vært en del av.

Lederen selv av gruppa uttaler noe slikt som dette: “Poenget er at vi ser hvilke mennesketyper Norges største parti er frontet av. Og det står i dyp kontrast til den gruppa jeg snakker om, altså nordmenn som er glad i sitt fedreland.” Med Norges største parti tenkes det på Arbeiderpartiet med underorganisasjoner, inkluder AUF.

Den formen for ekstremnasjonalisme denne gruppa står for har ingenting med Norge og norske verdier å gjøre. Det er misbruk av begrepene for å fremme sine høyreekstreme og rasistiske holdninger.

Mellom bakker og berg (@fromri)

Hvor skal man starte og slutte når det gjelder slike sider? Det er så mange mer eller mindre ekstrem-nasjonalistiske og rasistiske sider der ute på nettet. Pga. “dårlige” Facebook-venners ukritiske delinger av “grums” har jeg også blitt gjort oppmerksomme på Facebook-siden “Mellom bakker og berg (@fromri)”. Det første man ser ved besøk av nevnte side er et norsk flagg med teksten “Fedrelandet viktigst!” og “Ja, vi elsker!”. Selv hevder de å være stedet “For alle som er bekymret for Norges fremtid!”

Innleggene som står å lese nedover vitner om en nasjonalistisk og rasistisk “gruppe”, med spredning av det jeg vil kalle for usunn nasjonalisme og anti-globalisme. Det spres rundt på uriktigheter, fordommer, rasisme, høyreekstremisme og hat.

Islam-kritisk side

Norge fritt for islam (@norge.fritt.for.islam) kan også nevnes. Deres mål eller visjon er: “Vi ønsker ikke Islam i Norge. Kort og greit.” De har en god del støttespillere, og siden benyttes til å synse, sprer usannheter og fordommer om muslimer.

Andre sider og organisasjoner

Det politiske partiet Alliansen er ikke bra, og heller ikke “Frie nasjonalister“. Nazisme, jødehat (antisemittisme), hat mot muslimer, hat mot innvandrere / flyktninger / asylsøkere (rasisme), hat mot politikere (og demokratiet), nasjonalsosialisme, hat mot homofile, hat mot diverse minoriteter og villighet til å bruke vold og andre “skitne triks” for å nå sine mål er ikke akseptable metoder og/eller strategier.

 

Muligens er den nye norske verdien som vi kan være ekstra stolte av (ironi!) diverse former for angrep overfor meningsmotstandere. Hets og trusler blir mer og mer utbredt kan det virke som, og da spesielt innenfor nettdiskusjoner. Personer blir hardt angrepet hovedsakelig verbalt, men også i enkelte tilfeller fysisk. Meningsmotstandere eller dem som på andre måter framsetter et ikke-godkjent budskap skal takles og tas for enhver pris.

Et kjent dikt og sang er “Nordmannen” og/eller “Mellom bakkar og berg” skrevet av Ivar Aasen, “nynorskens far”. Første verset lyder: “Millom Bakkar og Berg ut med Havet, heve Nordmannen fenget sin Heim, der han sjølv heve Tufterna gravet, og sett sjølv sine Hus uppaa deim.” Neppe helt representativ tekst for hele Norge, da slettes ikke alle bor ute med havet. Dessuten har mye av teksten ellers mer eller mindre gått ut på dato. Likevel er teksten historisk interessante om vårt lands etablissement.

En morsomme tilnærming på det norske og den typiske nordmann er humorsiden “Den typiske nordmann” (@DenTypiskeNordmann) på Facebook. Flirte litt av teksten i banneren pr. 3. oktober 2019: “Du vet at du er norsk når du griller i regnet, drikker på flyet og spyr i bussen, går med sokker i sandalene og er mer redd for tollere enn terrorister.” Riktignok er noe av det som publiseres der noe små-perverst, men de tar også ofte den typiske nordmann på kornet.

Ola Nordmann, etikk og moral – andre land

Idrett og doping: Normalt sett er nordmenn svært flinke til å beskylde eller å mistenke utenlandske idrettsutøvere for bruk av doping eller annet juks. Når noen utenlandske utøvere fra f. eks. Russland blir tatt for doping ønske vi at de skal bli straffet hardt. Hvorfor skal reglene overfor utenlandske utøvere være annerledes enn overfor våre egne norske idrettshelter? Dobbeltmoral og ikke likhet for loven?

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å mene noe om Therese Johaug og dopingdommen, men der går jeg på en smell. Jeg klarer ikke å holde fred i denne saken. Therese har blitt vår helt eller “kjæledegge”. En slik person støtter vi i tykt og tynt, og når det smeller har vi stor sympati med vedkommende og ønsker en mild dom. Min ærlige mening: Hun har gjort noe klart ulovlig som ikke kan rettferdiggjøres. Hun må ta straffen! Sak ferdig diskutert!

Norge har enkelte idoler eller kjendiser, blant annet innenfor sang, musikk, film og idrett. Enkelte av disse er heller dårlige forbilder, og da spesielt overfor barn og unge. Ikke alltid god etikk og moral er det som mest preger kjendisers liv.

I konkurranser og mesterskap – f. eks. innenfor idrett – kan nordmenn framstå som både dårlige tapere og dårlige vinnere. Hvis det tapes blir det en surmuling, sutring og haugevis med bortforklaringer uten like. Hvis det vinnes går seieren rett til hodet. Det er ikke måten på hvor mye det skal skrytes etter oppnåelse av seier, og vinnerne framstår som hoverende, arrogante og overlegne mestere.

Av og til synes jeg nordmenn er et meget dobbeltmoralsk folkeslag:

  • Vi påstår at vi tenker på miljøet og de fattige, men vi vil helst ha all oljerikdommen for oss selv. Oljeproduksjonen skal også gå for fullt til “the bitter end”.
  • Vi kildesorterer og kjører Tesla, men egentlig er vi ikke villig til å ofre vår velstand for å gjøre de store og etter hvert nødvendige klimatiltakene.
  • Vi har en blåblå regjering som er opptatt av kapitalisme og de rike uten å bry seg nevneverdig om miljøet og de svake i samfunnet.
  • Vi har hatt to stk. atomkraftverk i Norge, riktignok “bare” noen små forskningsreaktorer i Halden (nedlegges/nedlagt) og på Kjeller (nedlegges/nedlagt). Likevel er det den del som påstår at Norge er imot atomkraft og atomvåpen.
  • Vi liker ikke krig (fredselskende folkeslag), men vi har likevel en svært oppegående norsk våpenindustri hvor norskproduserte våpen ofte er deltakere i internasjonale væpnede konflikter.
  • Vi bruker mye ikke-fornybare ressurser i Norge sett i forhold til vårt folketall. Hvis alle verdens mest folkerike land skulle ha vært like griske som oss hadde det ikke gått vår jordklode bra.
  • Vi ønsker å kjøpe ekstremt billige produkter, selv om dette kan innebære bruk av barnearbeid, sosial dumping, utnyttelse og det moderne slaveri i produksjonen.
  • Vi vil gjerne ha velferdsgoder, men skatt vil vi nødig betale.
  • Vi vil ha bra TV, men NRK-lisensen (kringkastingsavgiften) liker vi ikke.
  • Vi liker å si at vi har empati med de svake og de fattige, men å ofre av vår velstand for å hjelpe dem sitter langt inne.

Som hevdet i en tidligere artikkel: “Norge, dobbeltmoralens land?”

“Ola Nordmann” (Plumbo)

Dette er historien om en type kar. Ja en som ikke er som alle andre. Han har sekk og lue på. Pusser skoa når han drar. Det gjelder og se bra ut når’n skal vandre. En mann som alltid tar videre sin arv. En mann med humor og sjarm.

Refreng: Sving ditt glass gamle venn. Ola Nordmann. Det er trivelig og se deg igjen. Og praten går i ett med Ola Nordmann. Du er alltid velkommen igjen.

Havet er hans venn. På det djupe og det blå. Det merkes at han har saltvann i blodet. Han reiser ut i vær og vind det er sånt han bare må. Og med seg hjem har’n med mat på bordet. En mann som reiser til andre som gjest. Borte bra men hjemme er best.

Ref

Det beste som han veit ja det er ny teknologi. Han har iPhone, flatskjerm og Nintendo Wii.

Ref

(Ola Nordmann)
(Ser deg igjen!)
(Ola Nordmann)
(Du er alltid velkommen igjen!)

 

Og en sangtekst til om Norge og nordmenn:

“Det Er Norge Som Er Bra” (Prima Vera, 1978)

For det er nordmenn som er bra, det er nordmenn som er best. Alltid nordmenn som kan drikke mest og spy villt på hver eneste fest. Og den kjekke norske mann, han vil vise hva han kan. Han drar ned til sydens varme land for å vise at han er mann. Hurra for Norge, 17. mai og olje og alt det derre der. (Hei) Hurra for Norge som gir til Sverige alt det de har fra før (Hei) Duttedatten, duttendatten,. Hurra for Norge som kjøper alt skrotet svenskene vil bli kvitt. (Hei) Tra-la-la-la-la…. (Hei) Det er Norge som er bra, det er vårt klima som er best. En forfrysning det er det vi lengter til når sommeren er som best. Vi får bare drikke vann her i dette frie land. Og jeg synes synd på han som prøver å lage seg en dram. Hurra for sludd og regn og snø, vi fryser jo spent i hjel. (Hei) Duttendatten, duttendatten,. Hurra for melodi Grand Prix som stadig går like bra. (Hei) Duttendatten, duttendatten,. Hurra for Norge, 17. mai og olje og alt det derre der. (Hei) Bruttendatten, duttendatten,.tjo hei – ja

 

Kanskje er jeg litt kritiske til Norge og norske verdier. Vel så stor kritikk kan rettes mot USA og det dette landet står for. Norsk kultur og verdier er definitivt påvirket av USA, og da spesielt enkelte steder på sørlandet (Farsund og Lista-området). Norge har blitt og blir påvirket av USA på blant annet følgende områder: Vi påvirkes av filmer fra Hollywood, amerikansk musikk (liste-pop/liste-rock), idoler, “junk food”, teknologi (Apple, Microsoft etc.), moter (tekstilindustrien m. m.) og ikke minst sprøe predikanter. Mange nordmenn ser opp til USA og mer eller mindre forguder landet, og de adopterer mest mulig fra USA til Norge av verdier, skikker, kultur osv.

Amerikanske selskaper er også til tider en “trussel” for oss i Norge. Amerikanske selskaper slik som Google inkludert YouTube, Facebook og Twitter (muligens også Apple og Microsoft?) kan sies å delvis true ytringsfriheten. Aktørene driver en god del sensur som kan virke noe uforståelig for folk flest. Enkelte kritiske stemmer har fått sine profiler, innlegg, bilder og/eller videoer fjernet fra plattformene.

Enkelte hevder at vi ikke ønsker oss svenske tilstander her i landet vårt. Det tenkes da på en integrerings-, innvandrings- og asylpolitikk utenfor kontroll. Selv er jeg mer redd for amerikanske tilstander i vårt land enn svenske. Jeg ønsker ikke at vi i Norge skal bli like USA på blant annet følgende områder: Rettsaker, advokater og saksøking av hverandre for den minste ting, dobbeltmoral, store forskjeller mellom rike og fattige, ikke hvem som helst som får tilbud om bra skolegang og god helsehjelp, fri flyt av våpen og selvopptatte. Jeg ønsker heller ikke at vi skal bli et så “enkelt” folkeslag (“dumme”) som deler av amerikanerne framstår som. Amerikanisering, nei takk!

Jeg er absolutt glad i Norge og det landet har betydd i mitt liv, og jeg feirer f. eks. 17. mai med stor takknemlighet. Velferdsgoder og verdier slik som gratis skolegang, helsehjelp, frihet, rettferdighet, materiell velstand og trygghet har vært til stor glede og god hjelp. Det er mye positivt med Norge og det norske, og jeg vil på ingen måte snakke dette ned eller å avskaffe det. Imidlertid er jeg ingen ekstrem nasjonalist som vil dyrke landet mitt som en gud og som ser ned på andre land og verdier, eller som hevder at alt det norske er suverent bedre enn andres verdier.

Knausgård og norsk 17. mai

Forfatteren Karl Ove Knausgård prøvde i 2013 å forklare svenskene om 17. mai. Han var blant annet innom temaene nye klær til 17. mai, masse iskrem, bunadskledde horder, respekt, bunadsfyll, nasjonalisme, kjærlighet til Norge og noen sleivspark til svenskene.

Han hadde også noen småspark til vårt eget land:

  • – “Det faktum at Norge er et meget selvgodt, navlebeskuende og noen ganger overraskende barnslig land, full av populisme og vulgærkapitalisme, lar vi ligge på en dag som denne. Nå skal vi først og fremst feire det vi har vunnet, og det som alle kan forene seg om.”

 

Enkelte nasjonalister og høyreekstreme er truende til å bruke vold for å forsvare det norske, og en del av dem vil gjerne demokratiet til livs for å vinne sin sak. Dette støtter jeg selvsagt ikke.  Jeg ser det som sterkt ønskelig å hegne om demokratiet, religionsfriheten og ytringsfriheten vår. Ikke-voldelige tilnærmelser bør være veien vi går. Høyreekstreme og høyreekstremisme må unngås i vårt gode land!

Ekstremisme, fundamentalisme og ekstrem nasjonalisme er – slik jeg ser det – misbruk av ytringsfriheten (og eventuelt religionsfriheten). De ekstreme bidrar aktivt til å innskrenke andres reelle ytringsfrihet, i og med at andre “fornuftige” mennesker ikke tør å uttrykke, ytre eller stikke seg fram i det offentlige rom i frykt for konsekvenser. Eventuelt drukner det fornuftige i all den støyen de useriøse aktørene driver med. Nettrollene og personer som framsetter hatefulle ytringer, hets og trusler (eventuelt vold) på vegne av de ekstreme ødelegger og snevrer inn den verdifulle og brede offentlige debatten.

Visse grenser må det til og med være for hvor langt ytringsfriheten kan tøyes, og misbruk av ytringsfriheten kan definitivt true demokratiet. De ekstreme har ikke krav på noen talerstol og oppmerksomhet slik jeg ser det, så lenge som det bare er hat, hets, vold og trusler de formidler. Ja takk til (ikke-voldelig) sensur av slikt vås.

Hvorfor blir noen tiltrukket av høyreekstremismen? Avmakt, frustrasjon, sinne og følelsen av å være på utsiden av storsamfunnet kan være noe av det som driver dem. Redselen mot innvandrere, migranter, asylsøkere og muslimer blir muligens kanskje bare et vikarierende motiv. Kampen mot et felles mål kan være det som samler og forener “avvikerne” / “outsiderne”?

Det norske forsvaret / militæret, heimevernet og sivilforsvaret er en del av det norske – om vi liker det eller ei. Slike enheter skal beskytte og verne oss når det trenges (krig eller andre katastrofer og kriser), men det spørs om hvor mye slike enheter har å stille opp med i en reell krise- og/eller krigssituasjon. Muligens er NATO-allierte redningen hvis det skulle bryte ut krig. Vi får litt “kjeft” innimellom fra USA m. m. pga. vi pr. dags dato ikke bruker fullt ut 2 % av vårt bruttonasjonalprodukt (BNP) på militært forsvar, noe som er et allment akseptert NATO-mål.

Selv er jeg pasifist og militærnekter (men jeg har avtjent siviltjeneste og vært del av sivilforsvaret), og jeg vil ikke bidra med å forsvare landet militært (med våpen) i en eventuell krig. Friheten eller muligheten til å være militærnekter har jeg altså frimodig benyttet meg av, noe som slettes ikke hadde vært en mulighet i enkelte andre land. Takk og pris for denne muligheten her i Norge hvor man av gode overbevisningsgrunner kan slippe unna vanlig militærtjeneste! Så får det bare stå til at enkelte kaller slike som meg for landssvikere.

I vårt digitaliserte samfunn med massiv bruk av IKT er det mange trusler som ligger på “lur”, som også kan være en fare for vårt samfunn og det typisk norske. Alle disse truslene og sårbarhetene kan true både informasjonssikkerheten og sikkerheten generelt. Ifølge NSM-rapport i 2018: “Kompleksitet er den største sårbarheten i det norske digitale samfunnet i dag.” Både forebygging, analyser, beredskap, fokus på samfunnssikkerhet / sikkerhetsfokus og krisehåndtering er sentralt. Muligens skal Norge på sikt bli et “digitalt lykkeland”?

Norske verdier engasjerer

Enkelte sverger på å være enige og tro – mot Norge – inntil Dovre faller, jf. Eidsvoll-eden fra 1814. Dette vil jeg personlig nødig love, da jeg ikke vil kunne godta hva som helst fra nasjonen Norge og styresmaktene. Alt avhenger av retningen den norske politikken og styringen måtte ta i framtiden. Pr. nå har jeg ikke noe alvorlig uoppgjort med landet vårt.

Pizza Grandiosa-land

Pizza Grandiosa-land. Opphavsperson: Hege Røyert, NTB scanpix. Hentet fra NDLA.

 

Norske verdier engasjerer. Denne artikkelen er en av bloggens topp tre artikler i besøkstall pr. juni 2019. Det har også kommet noen kommentarer (se nedenfor) som tyder på at jeg klarer å provosere enkelte med mine skriverier. Imidlertid er det feige anonyme kommentarer som i hovedsak har blitt mottatt.

Ser at en person i kommentarene har blandet inn Anders Behring Breivik (Fjotolf Hansen), den norske terroristen og massemorderen, som stod for terrorangrepene i Norge 22. juli 2011. Han og hans aksjoner har ingenting å gjøre med det norske og norske verdier slik jeg ser det. Det var en helt forskrudd og sprø handling som rammet helt uskyldige mennesker, hvorav mye ungdom. Han gjorde så definitivt ikke landet en god tjeneste – som han selv hevder – med sitt forsøk på å utrydde potensielle framtidige Arbeiderparti-politikere.

Det har dukket opp noen kommentarer – se nedenfor – til denne artikkelen. Slettes ikke alle liker at det stilles spørsmålstegn ved Norge og det norske. Enkelte vil kneble ytringsfriheten og beskytte det norske mot all kritikk. Enkelte ser på landet vårt som en avgud som for enhver pris må vernes mot kritiske kommentarer. Konstruktiv og berettiget kritikk og spørsmålsstillinger er alltid nyttig for en videre positiv utvikling med rom for potensielle forbedringer. Å komme med trusler og å gjøre forsøk på å kneble debatt er i hvert fall ikke del av det norske.

Jeg blir alt annet enn stolt av å være fra samme land og nasjonalitet som slike personer som slenger rundt med sine egoistiske, nasjonalistiske, rasistiske og “grumsete” meninger og kommentarer på nettet.

Den/de som har kommet med negative kommentarer fortjener en takk! Kommentarene gjør meg enda mer overbevist om at det er god grunn til å stille spørsmålstegn ved norske verdier og det norske.

Framtiden

Hvordan blir framtiden og utviklingen når det gjelder norske verdier? Det er tilnærmet umulig å spå helt korrekt, men det er mange indikatorer på en noe dyster horisont. Allerede nå ser vi følgende tendenser som sannsynligvis vil tilta enda mer i tiden som kommer:

  • Populismen (‘folket’ kontra ‘eliten’) får råde, som igjen medfører unødvendig polarisering av samfunnet.
  • Tabloid virkelighetsoppfatning med enkle løsninger presenteres oftere og oftere kan det virke som.
  • Netthets, hat og stygge personkarakteristikker har blitt tilnærmet dagligdags.
  • Gode tider for nettroll som har fått sine plattformer for å spre ut med sin edder og galle.
  • Ekkokamre, falske nyheter, alternative virkelighetsforståelser og konspirasjonsteorier florerer.
  • Kildekontroll og kildekritikk er viktigere enn noen gang før, blant annet pga. framveksten av godt organiserte løgnfabrikker som vil påvirke samfunnet og den politiske agendaen.
  • En del fordummende journalistikk finner sted.
  • Mindre tiltro enn tidligere (?) til seriøs forskning og fageksperter.
  • Hardt debattklima hvor det koster å stikke seg fram og å avvike fra det sosialt aksepterte (“politisk korrekte”). Smale rammer å forholde seg til, hvor mange fort kan ramle på utsiden.
  • Også tøffere (for tøft!?) debattklima innenfor politikken. Stygg og ufin retorikk med personangrep blir benyttet.
  • Bruken av mobbing (både blant barn, unge og voksne, inkludert digital mobbing) og hersketeknikker er ikke under kontroll.
  • Mer rasisme og større fremmedfrykt. Muligens har det nesten blitt norske verdier – typisk norsk – å være rasistiske og å ha utstrakt fremmedfrykt?
  • Høyreekstremismen har tatt sin plass i samfunnet.
  • Høy grad av egoisme og opportunisme er utbredt, og likeså grådigheten.
  • På sikt mindre tillit til hverandre og til offentlige systemer og medier?
  • Dårlig dømmekraft, etikk og moral blant enkelte samfunnslivstopper.
  • Åpenheten i offentlig forvaltning (spesielt statlig) reduseres.
  • Verre enn tidligere å få ting utført i form av frivillig dugnad.
  • Framveksten er mer ekstrem trosutøvelse og fundamentalisme, også innenfor kristnes rekker. Velferds- og pengepredikanter dukker opp.
  • Økte sosiale forskjeller.
  • Lite rom for solidaritet, medmenneskelighet, omtanke og empati med “svake” grupper.
  • Hardt, kynisk og kaldt samfunn vokser gradvis fram.
  • Terskelen for å saksøke hverandre (gå til rettssak) har blitt mindre.
  • Det har blitt viktig å finne en syndebukk som kan settes i gapestokken når ting går galt. Noen MÅ henges ut og stilles til ansvar. Lite rom for tilgivelse.
  • Økte problemer med ensomhet.
  • Rammet av frykt for terror, krig m. m.
  • Økt antisemittisme, og samtidig økt dyrking av Israel blant enkelte?!.
  • Utkontraktering, økt globalisering og internasjonalisering bryter delvis ned det norske. Utflaggingen av produksjon m. m. vil neppe avta.
  • EU og internasjonale handelsavtaler styrer det meste, og det norske demokratiet, nasjonens suverenitet og Norges uavhengighet er truet.
  • Muligens vil engelsk til slutt helt fortrenge norsk språk?
  • Teknologiens allmenne tilgjengelighet utsetter personvernet og informasjonssikkerheten for stadige trusler.
  • Den store butikkdøden blant lokalbutikker er i ferd med å finne sted. Handlesentre med kjedelige kjedebutikker og ikke minst netthandelen – gjerne via utenlandske nettbutikker – tar over.
  • Enkelte bygder tømmes for folk pga. forgubbing (få barn og død) samt fraflytting. Mange unge vil bo i byene.
  • Miljøtrusselen henger over oss og et grønt skifte MÅ finne sted.
  • Muligens økonomisk trangere tider med lavere velferd etter hvert som oljeindustrien får mindre betydning for landet.
  • Oljerikdommen tar slutt, og vi møter på en eldrebølge.
  • Det er bekymringsfullt med dagens lave fødselstall. Kvinners samlede fruktbarhetstall er nede i rekordlave 1,56 barn pr. kvinne i 2018. De lave tallene er ikke bra for framtidens folketall og befolkningsutvikling. Det fødes ikke nok barn til å opprettholde folketallet uten “hjelp” fra innvandrere m. m.
  • Endringer i matvaner og annen utenlandsk påvirkning, jf. tidligere drøftelser.
  • Sysselsettingsutfordringer: Arbeidslivet (sysselsetting og kompetansekrav) og hva slags jobber som finnes har endret seg mye, og nye endringer kommer ikke minst pga. digitalisering, ytterligere automatisering, den teknologisk utviklingen innenfor IKT, roboter / robotisering og utflagging / utkontraktering. Enkelte arbeidstakere og kompetansefelt blir (kan bli) overflødige. Blir det virkelig nok jobber til alle, og hva med meningsfulle og stabile / faste jobber?
  • Vi klager og syter mye her i Norge.
  • Økt mistillit til barnevernet og andre offentlige instanser?
  • En stadig kamp mellom utvikling og verning av det etablerte.
  • Brer likegyldigheten om seg?
  • Fortsatt drives vi i en viss grad av fordommer og frykt/redsel for det nye og ukjente. Fortsatt er det dem som er imot homofili / homofile, og enkelte ønsker også å stramme inn på abortreglene. Også nok av dem som vil begrense bruken av nyere metoder for bioteknologi.
  • Omskjæring av gutter ut fra religiøse motiver kunne for min del med fordel ha blitt forbudt.
  • I det ene øyeblikket er vi opptatt av å ha stor grad av frihet, mens vi i neste øyeblikk ønsker lovreguleringer for å forby det vi ikke liker. Dobbeltmoral?
  • Vi lever allerede i det kunnskapssamfunn hvor vitenskapen står sterkt. Dette blir ikke mindre viktig i kommende tider.
  • Rosabloggere, andre lettvektere av typen idoler / kjendiser og populistiske politikere har fått alt for mye plass i vårt samfunn. De påvirker og styrer dagsordenen i (alt for) mange sammenhenger. Videre er en del av dem dårlige forbilder for andre.
  • Framferden til “Gutteklubben Grei” innenfor toppledelsen av norske selskaper er noe bekymringsfullt.
  • En ting jeg ikke har tenkt så mye på er de økende utfordringene for / med såkalte “incels”, som også finnes her i Norge. “Incels” er mannlige jomfruer som ifølge dem selv er dømt til å leve i sølibat fordi de er så genetisk underlegne eller uattraktive at kvinner ikke vil komme nær dem eller innlede noe forhold med dem.
  • Skinnhellighet, egoisme, opportunisme og egentilfredsstillelse / egentilfredshet kan være ødeleggende “verdier” for vårt land.

Alt dette påvirker i mer eller mindre grad norske verdier, vår kultur og det norske. Samfunnet både i Norge og i verden for øvrig er i kontinuerlig endring. Noen endringer er til det bedre, mens andre er til det verre. What’s life.

Jeg er redd for at vi f. eks. i politikken bare blir sittende igjen med ufølsomme steinansikter som takler og tåler denne utviklingen. Personer som har minimalt med empati og som bryr seg lite om den enkelte som vedkommende er politiker eller folkevalgt for. Et betydelig hardere samfunn kan bli resultatet. Mye av denne uønskede utviklingen kan vi “takke” USA for.

Den norske befolkningsutviklingen

Ifølge nyttårstalen til statsminister Erna Solberg ved inngangen til år 2019 fødes det for få barn her i landet til at den norske velferdsmodellen kan videreføres, og hun ønsker at nordmenn lager flere barn. Erna er bekymret over de lave fødselstallene da dette skaper utfordringer for opprettholdelsen av den norske velferdsstaten, da utgiftene blir svært store (eldrebølgen, en del på utsiden av arbeidslivet, høyt velferdsnivå, høye helsekostnader osv.), og det blir for få skattebetalere til å dele de økonomiske byrdene på.

Strengt tatt er det nok av barn i verden, om enn ikke i Norge. Den globale befolkningsutviklingen med økt folkemengde kan skape utfordringer for både klima, miljø og matsituasjon / ressurssituasjon. Det er neppe bærekraftig miljømessig og ressursmessig hvis alle skal leve som nordmenn, så for miljøet sin del kan det være gunstig med noe færre nordmenn.

Vi kan gjøre litt innsats i Norge for å øke folketallet gjennom å ta imot flere flyktninger, som kan bidra til å kompensere for de lave fødselstallene til etisk norske nordmenn. Økt antall flyktninger kan gi oss tre “fluer” i en smekk: Økt antall flyktninger til Norge vil gi 1) økt folketall, 2) verdifull arbeidskraft (etterspurt kompetanse, skatteytere / skattekroner) og 3) på sikt flere barn blant de nye nordmennene.

Villet politikk med usikkerheter rundt sysselsetting (fast jobb), økonomi, velferdsgoder, trygd og støtteordninger gjør det (økonomisk) usikkert for enkelte å sette barn til verden. Det kan også diskuteres om ordningene rundt barnehager, SFO og skoler er gode nok.

Alt i alt har jeg et noe ambivalent forhold til problemstillingen vår statsminister skisserte i sin nyttårstale.

 

Vi vil etter hvert (potensielt) slite med en negativ befolkningsutvikling i landet vårt. Det fødes for få barn, eldrebølgen skyller innover vårt land og det kan bli for få arbeidshender til å holde landet og velferdssamfunnet i gang (vanlig gjenge). Noen løsninger på disse utfordringene kan være større satsing på adopsjon (utenlandsadopsjon), gjøre surrogati lovlig, økt innvandring, ta i bruk mer bioteknologi, tilby bedre alternativer til abort osv. Vårt land forgubbes og aldres, og pr. 1. januar 2019 er den gjennomsnittlige Ola Nordmann 40,3 år gammel.

Noen viktige mål for landet vårt framover bør/må være:

  • Redusere/bekjempe ytterligere polarisering, splittelse, motsetninger, hat, hets, mobbing, ekstremnasjonalisme, nynazisme, rasisme, kaldere samfunn, ekstremisme, terrorisme, ekstrem fundamentalisme osv.
  • Bekjempe så langt råd er spredningen av falske nyheter og lukkede / ekstreme miljøer som “gasser” seg i sine egne konspirasjonsteorier, hat / hets og egenkonstruerte virkelighetsbilder (jf. ekkokamre).
  • Opprettholde den høye tilliten til styresmakter, politikere, offentlige instanser, medier m. m. som vi historisk sett har vært privilegert med.
  • Beholde og kjempe for våre velferdstilbud/velferdsgoder så langt råd er.
  • Ikke la globaliseringen / globalismen ta helt knekken på landet vårt og vår suverenitet + demokrati.
  • Opprettholde nødvendig informasjonssikkerhet og sikre personvernet. Ikke la maskinene og teknologien helt ta over all styring.
  • Bevare landets og innbyggernes frihet, inkludert verdier som ytrings- og religionsfrihet samt unngå – hvis mulig – krig.
  • Kjempe mot ensomhet, grådighet/griskhet, egoisme, opportunisme, utnyttelse osv.
  • Større fokus på medmenneskelighet og menneskelige forhold.
  • Unngå økt korrupsjon og kriminalitet.
  • Prøve å unngå at forskjellene mellom rik og fattig blir så mye større enn de er i dag.
  • Stoppe blårusstenkningen hvor alt skal konkurranseutsettes, samt måles og vektes i form av penger og økonomi.
  • Unngå sosial dumping, svart arbeid og annen utnyttelse av utenlandsk og/eller norsk arbeidskraft.
  • Gjøre noe som får nordmenn til å føde flere barn. For tiden fødes det ca. 1,62 barn pr. kvinne, mens et stabilt folketall vil kreve minimum ca. 2,1 barn pr. kvinne.
  • Det må være søkelys på forhold slik som: Redde kloden vår (miljøsaken), beholde velferdsstaten / bærekraftig velferdssamfunn, fred, opprettholde vår velstand, integrering, inkludering og bekjempelse av terrorisme / ekstremisme.
  • Samfunnet må ha en plass til alle, hvor alle har en meningsfull rolle.
  • Man må ha interesse for og tid til å lytte.

Beklager! Denne seksjonen ble noe ekstra dyster og negativ. Jeg ser nok personlig en del negative tendenser som jeg sterkt misliker og slettes ikke setter pris på.

Avslutning

Som det har gått fram av mine skriverier har jeg et noe ambivalent forhold til det norske. Det er masse som er fint og bra med Norge, norske verdier og det norske, men det er også enkelte ting som ikke er så positive.

Samfunnet er i kontinuerlig utvikling, og likeså er de norske verdiene og det norske i endring. Litt nye impulser er bare sunt og godt! Ekstrem nasjonalisme, rasisme, nostalgi og patriotisme er ikke landet vårt tjent med.

Norske verdier og typisk norsk er ikke entydige begreper, og samfunnet og kulturen er i utvikling. Dessuten er ikke alt så særnorsk som det først virker til å være. Til slutt synes jeg det er litt overmot å påstå at norske verdier alltid er de beste. Ikke alltid er norske verdier objektivt sett så mye bedre enn andres verdier, selv om det finnes noen “norske” verdier jeg setter høy pris på.

Lenker:

En særs tvilsom kilde, der jeg ikke nødvendigvis går god for hele innholdet i lenket artikkel:




Jeg, en digital sinke!

Difi: Digital postkasse

Jeg er blant de 2,6 millionene “heldig” utvalgte nordmenn som har fått brev i posten fra Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT). I brevet som kom pr. sneglepost (“snail mail”) ble jeg og andre minnet på om å ta i bruk (sikker) digital postkasse. Valget står som kjent mellom Digipost eller e-Boks.

Jeg er fullt klar over at det etter hvert vil finne sted en god del kommunikasjon via sikker digital postkasse (SDP), men enn så lenge velger jeg å sitte helt i ro oppå gjerdet uten å ta tjenesten i bruk. Det er ikke noe poeng for meg å stresse med å ta i bruk digital postkasse. Jeg ser rett og slett ikke helt poenget pr. dags dato med hele greia. Pr. dags dato prøver Difi med sin “markedsføring” å presentere for meg et produkt og et behov som jeg IKKE har.

Det er litt hønen og egget-situasjon. Hva skal jeg bruke postkassen til? Kommunen der jeg bor er ikke klar til å kunne kommunisere med meg via digital postkasse. Overfor staten har jeg normalt sett begrenset med kommunikasjon, og den jeg eventuelt har hatt har så langt skjedd via Altinn. Fylkeskommunen har jeg som privatperson ingen kontakt med. Kommunikasjon med bank og forsikringsselskap skjer helt fortreffelig via deres egne meldingssystemer.

Den digitale postkassa skal kunne benyttes til kommunikasjon/meldingsutveksling (og sikker lagring) både mot offentlig forvaltning og overfor “utvalgte” private aktører, f. eks. bank, forsikring og kraftselskaper. Takk og pris støtter begge de tilgjengelige løsningene bruk av BankID til identifisering, slik at man slipper å forholde seg til enda et nytt system for autorisasjon.

Det er visstnok gratis for oss privatpersoner å ta i bruk sikker digital postkasse så fremt vi ikke trenger mer enn 1 GB med lagringsplass. Bruk av mer enn 1 GB med lagringsplass medfører at man må betale noen kroner pr. måned.

Jeg har i årrekke benyttet meg av både nettbank (med BankID) og Altinn (Min side). Disse systemene tok jeg i bruk så snart jeg så behovet for å ta dem i bruk. Nytteverdien var til stede, og da ble tjenestene tatt i bruk. Hvorfor kom de forresten på å lansere nok et system? Hvorfor ble det ikke bare bygget videre på Altinn-systemet i stedet for å lage noe helt nytt fra bunnen av?

Difi: Digital postkasse påminnelse

Digital postkasse er laget for at offentlige etater med venner kan kommunisere enveis med den enkelte innbygger her i landet. Man kan altså motta forsendelser, meldinger og annen kommunikasjon. Jeg har mer brukt for et system som muliggjør effektiv kommunikasjon den andre veien, dvs. fra meg som privatperson til rett etat og saksbehandler i det offentlige.

Innen et år eller tre er jeg vel i gang med digital postkasse, men jeg kommer ikke til å registrere meg FØR noen har behov for å sende noe over til meg via den sikre digitale postkassen. Pr. dags dato forventer jeg ikke å motta noe som helst via denne kommunikasjonskanalen. Kanskje blir det neste skatteoppgjør som tvinger meg til å ta i bruk digital postkasse….

Ut fra sikkerhetsmessige vurderinger ser jeg selvsagt poenget med en digital postkasse. Å sende over sensitive eller ikke-offentlige/halv-hemmelige opplysninger via vanlig e-post uten kryptering er enkelt og greit galskap. Vanlig e-post er slettes ikke trygt som kommunikasjonskanal. Dessuten antar jeg at man med digital postkasse slipper unna problemet med søppelpost (spam) da avsender må betale for utsendelse av meldinger og ikke minst autorisere seg.

Difi gav seg ikke etter å ha sendt ut påminnelse om å ta i bruk digital postkasse via vanlig post. I etterkant har jeg også fått påminnelse eller purring om valg og opprettelse av digitale postkasse. “Trusselen” de kommer med: “Om du velger ikke å opprette en digital postkasse, vil du fortsatt motta brev på papir, eller du må logge inn på ulike etaters nettsteder for å lese viktige brev.” Verken miljøargumenter eller “trusler” om å måtte motta forsendelser pr. papir eller via diverse nettsider er argumentasjon som appellerer direkte til meg.

Digital postkasse: Selje kommune

Som det står å lese i en av kommentarene som er linket mot slutten av denne artikkelen: Sikker digital postboks er fortidens teknologi. Det vi trenger er den interaktive brukerdialogen. Digitale brev og skjema bør bort. Sikker digital postkasse er kun en digitalisering av den gamle brevposten, noe som ikke gir de aller største gevinster og innsparinger.

Innenfor kommunal sektor (og øvrig offentlig sektor) er det en del snakk om digitalt førstevalg for tida. Digitalisering skal bidra til at tilgjengeligheten via nettet økes, og bedre tjenester og innsparinger ønskes oppnådd. Miljøet skal bli belastet med mindre avfall og mindre behov for forurensende transport. Offentlig sektor står foran en digitale transformasjon sies det. En sentral del i dette arbeidet er at innbyggerne tar i bruk digitale postkasser, som i praksis ofte innebærer bruk av KS Svar UT i kommuneadministrasjonens ende.

Desember 2017 har jeg også fått “mas” fra lokal bostedskommune om å ta i bruk digital postkasse. Det argumenteres med:

  • “Vil du hjelpe oss å spare pengar vi kan bruke på betre tenester til deg?”
  • “Praktisk, enkelt og meir for skattepengane”
  • “Bra for deg, bra for oss – og ikkje minst bra for miljøet.”

Det blir nok vanskelig å stå imot så veldige lenge til. Tenker likevel å vente til jeg virkelig trenger å kommunisere med kommunen.

Oppdatering: Nå, 27.12.2017, måtte jeg bite i det sure eplet. Venter på en politiattest, og kan enten få svaret relativt umiddelbart til digital sikker postkasse ELLER jeg kan vente i ca. en uke før politiet gir opp digital overføring og til slutt sender det ut som brev. For å få svaret fort har jeg valgt å la prinsippene fare gjennom å registrere meg som bruker av digipost.

Ellers er jeg heller ikke bruker av Vipps som alle snakker om. Synes nettbank og betalingskort i kombinasjon fungerer helt greit for meg. Jeg har så langt ikke kommet i noen betalingssituasjon hvor jeg har hatt behov for Vipps. Derimot har jeg hatt en konto hos den nå avviklede konkurrenten mCash, som jeg KUN har benyttet meg av en gang. Måtte opprette denne for noen år siden for å foreta en betaling til et arrangement i privat regi (blårussjubileum, 25 år). Etter den tid har jeg aldri benyttet meg av løsningen.

Nå har jo Vipps blitt en fellesløsning for en hel rekke med banker. Flere og flere steder aksepterer også denne betalingsformen. Det er nok en gang sannsynligvis bare et tidsspørsmål før det tvinger seg fram med at jeg “må” ta denne tjenesten i bruk.

Oppdatering om Vipps: Så takk. Vipps har blitt tatt i bruk med virkning fra 16.05.2018. Så til slutt ingen annen utvei, da det stadig “dukker opp” en del steder og arrangementer hvor kun kontanter eller Vipps kan benyttes som betalingsmidler. Slettes ikke alle plasser man finner betalingsterminaler (kortlesere) lenger, og kontanter har jeg tilnærmet aldri i bakhånd 🙁 Så: Måtte gå for Vipps jeg også, lenge etter “folk flest” har tatt det i bruk (skikkelig etternøler!). Apple Pay derimot har jeg ikke tenkt å bli kunde av, da det krever Apple iPhone mobiltelefon.

Bare så det er sagt: Helt digital dinosaur eller digital sinke er jeg IKKE! Jeg er flittig bruker både av skyen (lagring), Office 365 Home, sosiale medier og ikke minst strømming. Jobber tross alt med IKT, så på en del sentrale områder må jeg følge med i tiden! Har jo til og med tatt Apple inn i varmen, i form av iPad nettbrett.

Sikker digital postkasse er nok fint og flott det, men enn så lenge ser jeg ikke behovet for å ta en slik tjeneste i bruk. Den dagen jeg ser nytten og trenger en slik tjeneste til konkret kommunikasjon kan vi heller snakkes igjen! Enn så lenge trives jeg godt som IKKE-bruker av digital postkasse. Dessuten anser jeg hele opplegget med digital postkasse som noe “primitiv” teknologi (i hovedsak bare enveiskommunikasjon).

Lenker:




Janteloven, (t)ja takk!

Hode og paragraf

Fantastisk i diverse sammenhenger at man har Janteloven. Enkelte har behov for å bli litt “jekket” litt ned av denne “loven”.

Jeg pleier å være kritiske og si nei til en god del ting her i bloggen. For en gangs skyld publiserer jeg en (tja) ja takk-artikkel. Imidlertid vil nok enkelte oppfatte min støtteerklæring som noe rar og sær. Jeg ønsker med denne artikkelen å støtte opp om og si et (betinget) ja (tja) til Janteloven!

Uten en viss nøkternhet og etterlevelse av Janteloven kan den enkeltes handlinger være nedbrytende for omgivelsene. Stort ego, egoisme og opportunisme kan være ødeleggende for andre mennesker. Ofte må det til spisse albuer for å komme seg fram her i livet, og dette medfører samtidig gjerne at andre delvis blir trødd ned eller går på bekostning av andres muligheter for å lykkes. Janteloven kan i en viss grad bidra til at det blir litt mindre muligheter for maktmisbruk og bruk av hersketeknikker.

Det kan være et behov for at enkelte som er høye på seg selv blir noe “jekket ned”. Her kan Janteloven bidra. Den kan fungere som et sunt korreks. Enkelte har for store tanker om seg selv, gjerne på bekostning av andre. Enkelte ser på seg selv som bedre enn andre og hevet over andre, de anser seg selv rett og slett som mer verdt enn “gjennomsnittsmenneskene” rundt seg. En realitetsorientering kan være på sin plass.

Selvsagt finnes det negative sider med Janteloven også, og noen av dem kommer jeg innom videre i denne artikkelen.

Jeg vil hevde at det er alt for mange mennesker med store drømmer om å bli noe stort. De vil gjerne bli en godt betalt og beundret kjendis eller idol. Enkelte tror det skal la seg gjøre med lette grep å jobbe lite med kun interessante ting, men samtidig få mange lettjente penger rett oppi hendene. En del lever nok opp til sangtittelen til en sang av Dire Straits: “Money for nothing”.

Sannheten for de fleste av oss er at vi må ta til takke med høyst ordinære jobber som ansatte, og vi lever i en relativt anonym tilværelse. Det er begrenset plass i rampelyset. Alle kan ikke være kjendiser.

Mange gode debatter har blitt ødelagt med misbruk av Janteloven. Konstruktiv kritikk og betimelige spørsmål blir feid av banen med maktspråk hvor meningsmotstander blir beskyldt for å fare med Janteloven. En del diskusjoner kan ikke tas uten at Janteloven-kortet kommer på banen.

Jeg er ikke fullt enig i dette som står i neste avsnitt, men jeg gjengir det likevel for helhetens og balansens skyld:

Det heter seg at norsk misunnelse er større og sterkere enn kjønnsdriften. Enkelte kaller det for sosialdemokratiets misunnelse, eller at bygdedyret sitter der og passer på oss hvor enn man går. Den sykelige misunnelsen kan igjen knyttes opp – direkte eller indirekte – mot Janteloven, og Jantelovens område eller domene.

Til tider kan rammene som vi lever innenfor virke til å være noe trange, selv om alt dette selvsagt ikke bare har med Janteloven å gjøre.

Mine søk via Google viser at det finnes mange artikler med motstand mot Janteloven på nettet. Mange kommer med utspill slik som: “Fuck Janteloven”, drit i Janteloven osv. Få støtteerklæringer slik som denne artikkelen finnes.

Å høre utsagn av typen “Fuck Janteloven” er ganske vanlig. Tja, hva skal jeg si til dette? Jeg synes faktisk at det er greit å ha “loven” og tankesettet bak den for å “jekke ned” og for å realitetsorientere oppkomlinger som måtte trenge det. Til tider er det litt for mange drømmere og urealistiske stortenkere blant oss.

Janteloven bør/må ikke benyttes som en unnskyldning for å drive med undertrykking, hetsing, mobbing, trakassering, misunnelse m. m. av andre. Muligens kan delvis Janteloven gis litt av skylda for at enkelte ser på det som helt ok å være nett-troll, drive med netthets, presentere hatefulle ytringer osv. I enkelte sammenhenger kan Janteloven og tilsvarende mekanismer være nedbrytende og ødeleggende. Enkeltpersoner kan oppleve å bli trykket ned og ikke få anledning til å utnytte sitt maksimale potensiale. Janteloven bør ikke være en unnskyldning for å være et nettroll eller å komme med nedbrytende kritikk mot andre.

Jeg er fullt klar over at enkelte mer eller mindre sidestiller Janteloven med bygdetrollet. Bygdetrollet kan ha en nedtrykkene effekt. Det blir ikke rom for store drømmer og visjoner. Det blir trangt, for liten plass, ikke plass for drømmer og dømmende omgivelser. Enkelte føler at de rett og slett må bryte opp og komme seg ut av det, da de trenger mer plass. En beskrivende sang om dette er sangen “Luftpalass” til gruppa “War Of Low Frequency (W.O.L.F.)”.

Janteloven ja. Det kan være på sin plass å sitere denne:

Sitat fra Wikipedia pr. 05.11.2016:

Janteloven er en tekst skrevet av forfatteren Aksel Sandemose i 1933, og ble først presentert i verket En flyktning krysser sitt spor. Denne teksten gir et godt bilde av «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned», som Aksel Sandemose mente preget menneskene fra deres første samhandling.

Janteloven lyder slik:

  1. Du skal ikke tro at du er noe.
  2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
  3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
  4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
  5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
  6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
  7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
  8. Du skal ikke le av oss.
  9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
  10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Senere i boken kommer Sandemose opp med et 11. bud: Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg?

Kilder: https://no.wikipedia.org/wiki/Janteloven og https://snl.no/Janteloven

Janteloven er selvsagt ikke en offisiell lov. Teksten er hentet fra en skjønnlitterær roman hvor forfatteren kommer med de 10-11 punktene. Prinsippene eller mekanismene fra loven eksisterer selvsagt uavhengig av selve lovformuleringen, så det er ikke forfatteren som har funnet på eller innført de eventuelle problemene som loven omfavner.

Janteloven framstilles gjerne som et særnorsk eller i hvert fall skandinavisk miljø. Stemmer egentlig dette? Det er vel ca. tilsvarende mekanismer som ligger bak galskapen slik som det moderne slaveri og det tidligere apartheid-systemet i Sør-Afrika.

En anti-jantelov har også blitt presentert. For helhetens skyld gjengir jeg også denne:

Anti-janteloven lyder slik:

  1. Du er enestående
  2. Du er verd mer enn noen kan måle
  3. Du kan noe som er spesielt for deg
  4. Du har noe å gi andre
  5. Du har gjort noe du kan være stolt av
  6. Du har store ubrukte ressurser
  7. Du duger til noe
  8. Du kan godta andre
  9. Du har evner til å forstå og lære av andre
  10. Der er noen som er glad i deg

Forfatter: Erling Førland. Kilde: NRK Kultur: 82-åring med “anti”-Jantelov

 

I tillegg til Janteloven og anti-Janteloven kan X faktor-loven også nevnes:

Fuck Janteloven – Her kommer X-Factor loven

Man har Janteloven på den ene siden (fellesskapet) og X faktor-loven (individualismen) på den andre, ifølge den danske samfunnsforskeren Johannes Andersen. Sistnevnte «lov» tar for seg forhold slik som: Scenen er din, du kan bli det du vil, du er noe stort, det er ingen grenser, grip mulighetene, ikke bry deg om de andre, tenk kun på deg selv (egoisme og opportunisme), skap ditt liv og dine individuelle muligheter her og nå.

Individuelle egoistiske behov skal dekkes, og “drit” mer eller mindre i dem rundt deg. Drømmene skal følges og realiseres, og man skal vise igjen.

Diakon Hans Eskil Vigdel har skrevet et innlegg i sin blogg om temaet. Det han skriver er i hovedsak et tilsvar på et tidligere innlegg i Aftenposten (bak betalingsmur) forfattet av journalist Jonas Brenna. Han vil gjeninnføre Janteloven, noe Hans Eskil ikke direkte vil støtte. Noen sitater fra Hans Eskil sitt innlegg:

  • “Vi har blitt mer individualistiske, men selv om individualisme skulle være ensbetydende med egoisme og kunnskapsløshet, er janteloven slettes ikke løsningen.”
  • “Løsningen er verken janteloven eller x factor-lov, men et realistisk syn på hva det vil si å være et menneske. Hva individet trenger er frihet, mening og et kollektiv å være del av.”
  • “Det er en gyllen middelvei som er fellesskapets vei.”

Jeg sier meg vel i hovedsak enig at en gyllen middelvei mellom Janteloven og X faktor-loven er det mest balanserte og hensiktsmessige.

 

Kanskje en liten avsporing før jeg avslutter denne artikkelen:

Til tider blir jeg litt lei av fokuset på at man alltid skal være så snill, grei, positiv og smilende. Av og til må det være lov til å både kritisere, å være litt sur og å være litt sint. Av og til bør en spade kalles for en spade, spesielt hvis man blir utsatt for maktmisbruk, hersketeknikker og overkjøring. Litt ekte og ærlige følelser kan være på sin plass, hvor også de negative er en naturlig del av livet og virkeligheten. Riktignok bør alt slikt skjer innenfor rimelighetens grenser, og uten å gå utover uskyldige.

Jeg synes det er tull og tøys med alle forståsegpåere som snakker om viktigheten å bare omgi seg med positive mennesker som bygger opp og som gir en selv utbytte. Man kan lære masse av motforestillinger, skeptikere og andre med motargumenter. Hvis alle bare er positive og skjønt enige om alt kommer man ikke videre her i livet på jakten etter de endre bedre løsningene.

Janteloven har sine negative sider, men også noen positive sett med mine øyne. Selv har jeg muligens et noe ambivalent forhold til Janteloven. Den er slettes ikke bra i alle sammenhenger, men den kan også fungere som et fornuftig “korreks” for å få oss ned på jorda. Jeg sier et betinget (t)ja til Janteloven.

Lenker: