Stopp TISA/TTIP – andre handelsavtaler, EU/EØS

(Sist oppdatert: 15.10.2018)

Stopp TISA/TTIP

Stopp TISA (Trade in Services Agreement) og TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership)! Den internasjonale frihandelsavtalen TISA for tjenester (servicenæringer) og frihandelsavtalen TTIP mellom USA og EU for handel- og investeringer er ikke ønskelige sett fra mitt ståsted.

Ja til demokrati og folkevalgte, nei til at storselskapene (pengemakta) mer eller mindre får styre fritt vår hverdag og framtid.

TiSA og TTIP

Fra Wikipedia siterer jeg følgende om de to avtalene:

TiSA: “Trade in Services Agreement (TiSA), ofte omtalt som Tisa eller TISA, er en foreslått internasjonal frihandelsavtale. Avtalens formål er liberalisering av den globale handelen innenfor servicenæringer, og inkluderer bankvesen, helsetjenester og transport. Avtalen omfatter 23 parter, inkludert Norge, EU og USA.”

TTIP: Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) er en handels- og investeringsavtale som forhandles mellom Den europeiske union (EU) og USA. Målsettingen med forhandlingene er en omfattende avtale om handel med varer og tjenester, offentlige innkjøp samt investeringer. Avtalen skal fjerne handelshindringer.”

Status pr. nå: TTIP har stoppet: 17. november 2016 erklærte Angela Merkel at forhandlingene har stoppet opp og vil bli lagt på is.

Ny status desember 2017: Det ryktes i media at de omstridte TTIP-forhandlingene mellom USA Og EU likevel IKKE er døde. Omstridt TTIP-avtale (deler av avtalen) forhandles i hemmelighet meldes det.

Siterer også litt fra Facebook-gruppa “Stopp TISA/TTIP”:

“Norge i samarbeid med EU, er i ferd med å etablere frihandelsavtaler til fordel for finanssektoren, store investorer og multinasjonale selskaper på bekostning av arbeidstakere, forbrukere og vanlige borgere. STOPP TISA/TTIP er en uavhengig gruppe som vil opplyse folket, og hindre innføring av TISA og TTIP i NORGE.”

Noen internasjonale avtaler for handel over landegrensene må nok foreligge. Imidlertid ser det ut for at de presenterte forslagene til avtaler går litt vel langt i å åpne opp for frihandel. Demokrati, selvstyre, miljø, menneskerettigheter, sosiale rettigheter og internasjonal rettferdighet (mellom rike og fattige land) er ikke så viktig. Profitten og pengene skal få råde, og store internasjonale kommersielle aktører blir sittende med stor makt på bekostning av de folkevalgte.

Hele opplegget er svært udemokratisk. Multinasjonale konsern og maktpersoner innenfor næringslivet settes til å styre og å sette agendaen. Disse har ikke blitt valgt til å ha denne oppgaven via demokratiske prosesser.

Store og mektige selskaper vil sette stor pris på TISA. Via avtalen kan de slippe unna å ta sosialt ansvar, nasjonale reguleringer blir historie og moralske forpliktelser finnes knapt. Alt legges til rettes for at de store selskapene kan skalte og valte slik som de vil med minimale muligheter for innblanding fra myndigheter eller politikere.

Vi skal slippe til velferdsprofitører via TiSA-avtalen med sugerør rett inn i statskassen. Utenlandske konserner skal slippes til, noe som vil gå utover norske arbeidsplasser, lønnsbetingelser og pensjonsordninger. Utenfor landets grenser sitter det noen næringslivstopper som blir rike og henter ut store overskudd (beriker seg) på å tilby velferdstjenester til Norges befolkning. Kommersielle omsorgsselskaper/velferdsselskaper er ofte eid av store fond med hovedkontor i skatteparadiser.

Vi ser hvordan situasjonen er FØR avtalene har blitt igangsatt. Allerede nå klarer store internasjonale konsern slik som Google, Apple, Facebook osv. å snike seg unna lokale skatter / beskatning. Med litt kreativ regnskapsføring, verdisetting og flytting av overskudd til land med lav skatt klarer de å skape en urettferdig konkurranse, og gigantene undergraver vestlige velferdsstater ved at de sniker seg unna å betale skatt. Dette vil bli enda mer utbredt og enklere med frihandelsavtaler som gir slike aktører enda større makt og handlingsrom.

Det har vært mye hemmelighold under forhandlingene. De som har forhandlet representerer i hovedsak multinasjonale selskaper og er ikke folkevalgte representanter. Avtalene truer demokratiet, og det legges opp til at avtalene skal være ikke-reversible (“skralleklausul”/”stillstandsklausul”). Tvistene som vil komme skal løses via tvisteløsningsmekanismen ISDS (Investor State Dispute Settlement) som i praksis nok i hovedsak vil gagne multinasjonale gigantselskaper. Det blir en form for privat domstol hvor bukkene (les: kapitalkreftene) sitter med havresekken og dømmer til egen fordel.

Enkelte vil med relativt god grunn kunne hevde at vår tids skumleste forkortelse er ISDS (Investor State Dispute Settlement, som på norsk blir noe slikt som investor-stat-tvisteløsning). Et selskap kan saksøke et land hvis selskapet/investoren har grunn til å frykte tap av forventet profitt pga. et demokratisk vedtak. ISDS innebærer å prioritere investorer og fri kapitalisme over offentlige, miljømessige, helsemessige og demokratiske interesser. ISDS er en trussel mot helse-, miljø- og sikkerhet (HMS). Demokratiet settes til sides, eller demokratiet er til salgs. En ny ære av kynisme i norsk handelspolitikk trer fram.

Nå kan det muligens se ut for at TTIP-forhandlingene forhåpentligvis havarerer. Imidlertid har det kommet opp på bordet en annen tilsvarende handelsavtale med forkortelsen CETA. CETA-avtalen (The Comprehensive Economic and Trade Agreement) er en frihandelsavtale mellom Canada og EU, og den er i stor grad bygget på samme prinsipper som TTIP-avtalen.

TISA-avtalen og tilsvarende avtaler kan være en trussel mot personvernet. Handelsavtaler av denne typen kan medføre at masse persondata kommer noen få store og mektige multinasjonale selskaper i hendene. Dessuten kan avtaler av denne typen medføre samhandling med land hvor det er dårlige eller helt fraværende reguleringer av personvernet.

Et annet resultat av diverse internasjonale handelsavtaler hvor store multinasjonale selskaper sitter med makta er farene for sosial dumping og “slavekontrakter”. Det er ytterst lønnsomt og profitabelt å gi arbeidere elendige lønns- og arbeidsvilkår for å sikre gode økonomiske resultater på bunnlinja. Aksjonærer og eiere vil applaudere gode økonomiske tall, mens man er mindre opptatt av de menneskelige konsekvensene for noen stakkars arbeidere. Mange land i slike avtaler har langt fra så gode ordninger for arbeiderne (arbeidsrettigheter) som Norge har hatt fram til nå.

De dyptgripende frihandelsavtalene + EU tilrettelegger for kartell-liknende tilstander som truer demokratiet. Internasjonal handel mellom likeverdige parter er helt ok, men disse avtalene sikrer på ingen måte likeverdige vilkår og parter. Man ender opp med at det utvikler seg mot en global superstat styrt av noen få store multinasjonale konsern. Demokratiet har i en slik setting mistet sin betydning.

WTO og GATS

Først noen begreper:

WTO: Verdens handelsorganisasjon (World Trade Organization, WTO), som ifølge Wikipedia blant annet jobber med: “Avtalen legger regler for verdenshandelen, og har som formål å bygge ned handelsbarrierer som for eksempel toll.” Forgjengeren til WTO var GATT GATT (General Agreement on Tariffs and Trade). Norge har helt siden 1947 vært aktiv pådriver i arbeidet, først gjennom GATT og deretter via WTO.

I Wikipedia-artikkelen om WTO står det blant annet følgende under underpunktet omstridt pr. desember 2017:

“Verdens handelsorganisasjon har som målsetting å fremme økt frihandel mellom land. Veldig mange, deriblant fremtredende økonomer og uavhengige organisasjoner har pekt på at WTO-avtaler ofte virker urettferdige og favoriserer multinasjonale selskap og rike nasjoner.

Selv om medlemskap er frivillig hevder kritikerne at det å ikke tilslutte seg organisasjonen praktisk talt plasserer den ikke-deltagende nasjonen under embargo, noe som skaper et internasjonalt system med påtvungne økonomiske regler som ikke muliggjør forandringer og eksperimentering.”

GATS: General Agreement on Trade in Services (GATS), avtale/traktat fra midten av 1990-tallet i regi av WTO rundt handel innenfor servicenæringer/tjenestesektoren. I avtalen har det senere blitt foretatt og foreslått justeringer og reforhandlinger av.

Et stort antall land presser på for innføring av nye demokratibegrensende regler i WTO via GATS, som vil legge store begrensninger for hvilken politikk landene kan føre innenfor tjenestesektoren.

Multinasjonale selskaper

Enkelte hevder at multinasjonale selskaper er de nye kolonimaktene, som utnytter og kjører over alle de treffer på sin vei i jakten på profitt. Slike selskaper kan utgjøre en større trussel mot samfunnet enn vanlige forbrytere. Toppledelsen og aksjeeierne tar ut store lønninger/utbytter, mens vanlige arbeidere får kun smuler og har minimalt med rettigheter. Store summer blir unndratt i skatt (kreativ bokføring, skattemessige pengeflyttinger, utnyttelse av smutthull, skatteparadiser, etablerer seg i land med lave skattesatser osv.)

Skatteparadiser, ulovlige skatteunndragelser og Paradise Papers-avsløringene. Det er mange smutthull og utkrøpne omveier for de rike som ikke ønsker å bidra til fellesskapet via skattlegging. Det finnes et forholdsvis råttent system som klart favoriserer de rikeste rike.

Genetisk modifisert organisme (GMO): Moderne genteknologi kan benyttes til å forandre arvematerialet til levende organismer (planter, dyr, bakterier osv.). Dette benyttes blant annet innenfor dyrking av planter/vekster/avlinger, og da gjerne med sterke kommersielle interesser som ansvarlige for utviklingen.

Enkelte er skeptiske til GMO. Potensielle negative sider ved GMO kan være forhold slik som: Reduksjon i det biologiske mangfoldet (miljøvern), potensielt helsefarlig som mat (?), det åpnes opp for å ta patent på frø, økte produktpriser pga. rettigheter, både GMO-avlinger og ugressorter kan utvikle motstandsdyktighet mot sprøytemidler, antibiotikaresistens / antibiotikaresistensgener kan oppstå osv.

Norge og Europa har generelt vært forholdsvis restriktive til GMO, men det presses på fra internasjonalt hold (USA m. m.) og kommersielt hold om å tillate dette. Det kan fort dukke opp internasjonale avtaler som gjør det umulig å stoppe GMO.

Mer om genmodifisert mat: forskning.no: Genmodifisert mat

I tillegg til GMO må man også forholde seg til CRISPR. CRISPR er en forkortelse for “Clustered regularly interspaced short palindromic repeats”. Det er en form for DNA-redigering som er en mer målrettet form for genmodifisering (GMO).

Jeg liker sjokolade, og enkelte mener at den eneste måten å redde sjokoladeproduksjonen og kakaoplantene fra at klimaendringene tar knekken på dem er å satse på CRISPR. Muligens kan man ikke være helt svart-hvitt og negativ til GMO og CRISPR.

 

🇪🇺 EU, EØS og ESA + EFTA

For tiden er det mye snakk om Brexit, dvs. Storbritannia sin prosess for å forlate EU etter å ha gjennomført folkeavstemning rundt saken sommeren 2016. I de senere år synes jeg til tider at unionen EU (og EØS) har gått litt vel langt i sin overivrighet rundt å regulere og blande seg inn i alt. Dessuten er jeg slettes ikke sikker på at superkapitalismen de legger opp til er løsningen på alle problemer som Europa måtte ha. Norsk folkestyre kan være greit i en god del saker i stedet for detaljreguleringer tredd ned over hodet på oss fra Brussel.

EU & Brexit

EU & Brexit

 

Mer om EU, EØS, ESA: Tidligere var jeg ganske så positiv til Den europeiske union (EU) og Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). Jeg hadde vel heller ikke noe spesielt å si om ESA (EFTA Surveillance Authority, EFTAs overvåkingsorgan). Vi er svært knyttet til og blir stadig mer knyttet til EU i form av vårt “B-medlemskap” gjennom EØS-avtalen.

I de senere årene har jeg blitt mer (små-)skeptisk til hele unionen. Unionen går for langt i alle sine omfattende og rare beslutninger og reguleringer. De blander ser inn i alt for mye på bekostning av den enkelte nasjons råderett. For mye makt flyttes bort fra de enkelte land og til Brussel. EU bidrar i en viss grad til at lokaldemokratiet forvitrer i de enkelte land. Norge gir bit for bit fra seg sin suverenitet som egen nasjon.

EU og EØS bygger uten tvil på høyreideologiske prinsipper. Ikke alt unionen foretar seg gagner den vanlige arbeider eller trygdede. For velstående forretningsfolk er EU en velsignelse, mens samarbeidet kan oppleves som den rene forbannelsen for “fattigfolket på gulvet”. Unionen er nok slutten på vår sosialdemokratiske folkesjel og sosialdemokratiet.

Norge er den reneste nikkedukken for EU (og delvis også for USA). Vi tilpasser oss og sier i liten grad imot beslutningene som tres ned over hodet på oss. Vi finner oss i alle rare beslutninger uten av vi i stor grad prøver å påvirke eller legge ned veto. På blant annet det økonomiske området legges det opp til alt for mye liberalisering hvor markedsmakta sammen med EU skal få råde alt for mye på egen hånd.

Norge har vetorett på alle EU-direktiver, men denne har aldri blitt benyttet. Vi er livredde for straffereaksjoner fra EU hvis vi sier nei til noe. I stedet er vi blant de flinkeste i klassen og hopper hver gang EU ber oss om det. Ofte er vi ganske så kjappe med å få aktuelle EU-vedtak og direktiver inkludert i vårt regelverk/lovverk.

EU

I diverse EU/EØS-avtaler favoriseres store firma helt klart, og da gjerne internasjonale aktører. Det stilles så mange krav at mindre leverandører ikke har sjansen til å henge med.

“Alt” skal legges om til å bli styrt fra EU/EØS, og/eller til å bli privatisert. Kraft- og energibransjen blir mer eller mindre snart helstyrt av EU (trussel mot norsk suverenitet), via energiunionen til Agency for the Cooperation of Energy Regulators (ACER). ACER kan fort gi oss dyrere strøm, noe som vil ramme både private husholdninger og næringsliv (inkludert kraftkrevende industri). Norsk strøm vil via strømkablene til utlandet ende opp i andre europeiske land enn Norge.

Enkelte hevder at innføringen av nye strømmålere i Norge (AMS) i hovedsak finner sted for at Norge i enda større grad enn i dag skal kunne selge strøm til Europa i stort omfang. Vi utviser stor lojalitet overfor ACER, og kraftselskapene og kraftprodusentene driver på med sitt profittjag og gambler med norske energiressurser og kraft til fordel for resten av Europa og EU.

Oppdatering rundt ACER: Det nytter lite å gråte over spilt melk. Tilslutning til ACER og EUs tredje energimarkedspakke ble vedtatt av Stortinget 22.03.2018, noe som innebærer flere felles regler for kraft- og gassmarkedet (energimarkedet) i EU/EØS. Ifølge flertallet på Stortinget: Råderetten over norsk vannkraft skal forsatt tilhøre Norge, og at vi ikke skal avgi suverenitet til EU. ACER kan ikke pålegge Norge bygging av nye strømkabler til utlandet, og avtalen fører ikke i seg selv til høyere strømpriser i Norge. Stortinget mener alt i alt at tilslutningen ikke skal få de store konsekvensene for oss her i Norge i det daglige liv.

Opprettelse av EUs arbeidsmarkedsbyrå (ELA) kan bidra til forholdsvis effektiv bekjempelse av arbeidslivskriminalitet, men kan samtidig medføre at Norge må avstå enda mer suverenitet på områder knyttet opp mot arbeidslivspolitikken.

EU blander seg også inn i norsk fiskeripolitikkVikarbyråer/bemanningsbyråer slippes til i større grad enn før, noe som også er “takket være” EU/EØS. Byråene gir stor profitt til lederne og eierne, mens den vanlige arbeider møter usikre arbeidsvilkår og halvdårlige lønninger. Ellers skal masse forskjellig legges ut på private anbud i tiden som kommer. F. eks. blir sannsynligvis deler av jernbanedriften i Norge privatisert.

I tillegg til TiSA og TTIP/CETA skal Norge innordnes under det europeiske finanstilsynet pga. vår EØS-avtale. Overvåkningsorganet ESA gjøres til høyeste instans for tilsyn og kontroll med finanssektoren i Norge. Demokrati og selvstyre er visstnok på full fart ut her i landet.

ESA skal sørge for at EØS-avtalen blir gjennomført og etterlevd i det enkelte medlemsland. Utenom å blande seg inn i finanssektoren er de også “etter” Norge for at vi skal skille ut og privatisere mer av det offentlige og de offentlige tjenestene. Storkapitalen skal få råde hvis EU får sin vilje, noe de nok gjør så lenge som Norge er et “dinglehode” for alt som kommer fra EU og Brussel.

Norge virker til å være såre fornøyd med å være en ukritiske og dum nikkedukke for både EU og supermakten USA. Vi slipper også gladelig til multinasjonale selskaper som gis frie tøyler og som bidrar til å uthule demokratiet.

Stein Reegård, tidligere sjefsøkonom i LO, har uttalt at regjeringen legger seg på rygg for ESA. Regjeringen vil privatisere og gjøre det vanskeligere å drive med offentlig drift, alt for å blidgjøre ESA.

Et annet område Norge avstår suverenitet på er innenfor personvern (GDPR). En “bivirkning” av EUs nye personvernregler er nemlig at EU kan få makt over Norge i personvernsaker. Det skal opprettes et europeisk personvernråd som kan fatte bindende vedtak som angår Norge (EØS), og hvis Datatilsynet ønsker å klage på vedtakene er det EU-domstolen som blir ankeinstans. Ifølge Justisminister Tor Mikkel Wara (FrP) beskrives maktoverføringen til EU som “lite inngripende”.

EU motarbeider direkte og indirekte demokrati, selvstendighet, et trygt arbeidsliv og gode velferdstilbud i Norge. Stadig nye direktiver tres ned over vårt land som kan bidra til å fremme sosial dumping, arbeidslivs- og økonomisk kriminalitet, svekke norske velferdsgoder, redusere norsk selvråderett og undergrave fagbevegelsens betydning. Vanlige arbeidere kan oppleve usikkerhet og utrygghet i sitt hverdagsliv. EU framstår mer og mer som en føderal superstat for Europa enn “kun” det opprinnelige fokuset på de fire frihetene (frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer).

Kunne Norge ha vært helt på utsiden av EU/EØS? Ja, det burde ha vært mulig. Jf. den pågående Brexit-prosessen i Storbritannia og Sveits som har valgt fra dag en å stå på utsiden. Selv om man ikke er del av samarbeidet kan nødvendige avtaler (handelsavtaler m. m.) bli inngått med unionen og andre land. Det er fullt mulig å overleve uten å være del av EU/EØS, selv om næringslivstopper og sentrale politikere prøver å overbevise oss om at dette hadde vært kroken på døra for næringslivet.

EFTA må heller ikke glemmes! Det europeiske frihandelsforbund (EFTA=European Free Trade Association), “konkurrenten” til EU, har følgende land som medlemmer: Norge, Island, Liechtenstein og Sveits. Tidligere var det flere medlemsland, men mange har valgt å gå over til EU. Uansett jobber også EFTA med diverse handelsavtaler, hvor handelsliberalisering er tingen. Samme kritikk kan rettes mot EFTA sine avtaler som tidligere nevnte frihandelsavtaler.

Frihandel kontra proteksjonisme

I denne artikkelen har jeg uttrykt en god del skepsis til en del internasjonale handelsavtaler samt EU. Jeg har ingen tro på proteksjonisme eller planøkonomi, men til tider synes jeg markedsliberalismen slippes litt for mye til i fri dressur.

Jeg mener at man bør ha en del internasjonale handelsavtaler og mye frihandel uten masse handels- og tollbarrierer, men det må samtidig være mulig med nasjonale og demokratiske reguleringer av handelen. Avtaler der tilnærmet all makt gis til multinasjonale konsern er ikke særlig ønskelig sett med mine øyne. Det politiske demokratiet og nasjonalstatenes suverenitet bør vernes.

Kunnskaper fra sosialøkonomien eller samfunnsøkonomien kan dras inn i diskusjonen. Blant annet kan Adam Smith (Nasjonenes velstand m. m.) nevnes. Han var ikke særlig positiv til monopoler, forbud og tollmurer. Han mente i grove trekk at den (markedets) usynlige hånd skulle styre handelen, også over landegrensene. Relativt åpne markeder vil gi økt/høyere velstand enn proteksjonisme eller merkantilisme. Arbeidsdeling, frihandel, spesialisering og kapitaloppbygging er naturlig innenfor hans univers, altså markedsliberalisme.

Proteksjonisme eller merkantilisme kan slå ille ut i form av økonomiske tilbakeslag, som igjen går utover den globale økonomiske velstanden. F. eks. Donald Trump, USA sin president, tror ikke på frihandel og internasjonale avtaler. Hans politikk kan fort slå tilbake som en boomerang som gir landet utfordringer.

I tillegg til Adam Smith kan David Ricardo og teoriene rundt komparative fortrinn nevnes. For helheten vi det være fordelaktig med fordeling av handel og produksjon mellom ulike land i stedet for at et enkelt land gjør alt selv.

Jeg er ingen motstander mot frihandel, men litt reguleringer og styring må til. Det er ikke greit at bukken passer havresekken, dvs. at multinasjonale konsern gis all makt uten muligheter for demokratiske beslutninger for å regulere handelen når dette er påkrevd (nasjoners ve og vel, arbeidsmarkedet, miljøet osv.). En del av de presenterte internasjonale avtalene er alt for ensidige i favør for de store og mektige multinasjonale selskapene som kun tenker profitt. Selv om Trump går for lang andre vei, har han noen gode poeng med sin nye politikk.

 

Offentlige anskaffelser og byråkrati

Muligens et tema litt på siden av artikkelens hovedtema. Velger likevel å si noen ord om saken og ha det med som et eget punkt i denne artikkelen.

Dette med offentlige anskaffelser har blitt kraftig byråkratisert i de senere år hvis jeg skal få si min ærlige mening. Nok en gang er det EU/EØS som har kommet med regler som Norge har tilpasset seg til.

Hvis det er snakk om større innkjøp over gitte terskelverdier må man gå ut på anbud etter gitte regler. Konkurransegrunnlag må utarbeides, anbudet må kunngjøres i Doffin (eventuelt i hele EU/EØS), konkurranse må gjennomføres, protokoll må skrives, det må tenkes og vurderes rundt kvalifiseringskrav og tildelingskriterium, vekting må bli foretatt, alle valg som foretas må dokumenteres og begrunnes godt og til slutt blir kontrakt skrevet og fulgt opp.

Ideen med anskaffelsesreglene er selvsagt å unngå korrupsjon og kameraderi. Man vil unngå at lite gode innkjøpsavtaler blir inngått med “bestekompisen”. Via gjennomføring av en åpen prosess hvor ulike aktører kan presentere sitt tilbud/anbud skal man sikre seg at best mulig betingelser har blitt oppnådd (fordelaktig pris osv.) for oppdragsgiver.

Prosessen rundt offentlige anskaffelser kan fort bli en tidkrevende affære. Mye byråkrati og “papirarbeid”, og det er slettes ikke sikkert at innsatsen står i stil med resultatene som oppnås. Sluttresultatet blir ikke nødvendigvis bedre selv om en omstendelig anbudsrunde kjøres.

Avsluttende kommentarer

Det er gode argumenter for å kunne hevde at det globale handelsregimet blir stadig mer og mer udemokratisk. Folkets interesser (den vanlige innbygger eller borger) ofres for “elitens” interesser (multinasjonale selskaper og de rike).

Jeg har liten tro på at proteksjonisme og isolasjon er veien å gå, men enkelte av dagens og morgendagens handelsavtaler går litt vel langt andre veien. For mye makt gis til det private næringslivet på bekostning av det politiske og folkevalgte demokratiet. Kanskje er det på tide å roe litt ned på tempoet rundt globalisering og privatisering?

Demokrati bygger på åpenhet og gjennomsiktighet i politiske prosesser. Nye udemokratiske avtaler (delvis hemmeligholdes, lukkede prosesser) som innføres ser ut til mer og mer å gå i disfavør for vanlige borgere/innbyggere. På den annen side vil de store multinasjonale selskapene tjene på dem.

På det økonomiske området må det være greitt med litt norsk kollektivisme, nasjonalisme og proteksjonisme.

At multinasjonale selskaper skal få overta styringen av Norge på bekostning av demokratiet og folkestyret er betenkelig! Jeg ønsker ikke en slik utvikling og håper at avtalene blir stoppet før de blir innført. Å reversere avtalene etter innføringen vil være vanskelig hvis ikke umulig pga. bestemmelser i enkelte av avtaletekstene som hindrer brudd av eller reversering av inngåtte avtaler.

Lenker:

Utskrift
Tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *




  • Bilder, bilder og mer bilder! Et foto forteller mer enn tusen ord!

    Lenke til fotogalleriet - foto.brr.no:

    foto.brr.no