Regjeringskritikk – blåblå Solberg-regjering

Innlegg sist oppdatert av

Partilogoer

Hvis det hadde vært mulig hadde jeg med øyeblikkelig virkning sagt opp “abonnementet” på dagens regjering (stortingsperioden og regjeringsperioden 2013-2017 + 2017-2021). Dagens “rølpete” og useriøse regjering kunne godt ha fått “sparken” for min del. Jeg bistår så gjerne med hjelp til å annonsere at regjeringen byttes eller gis gratis bort via Finn eller en gi bort-side på Facebook.

Jeg hadde liten tro på en blåblå politikk og en blåblå regjering (Høyre + Fremskrittspartiet, + Venstre fra 2018 + KrF fra 2019) i utgangspunktet, og så langt har jeg ikke klart å bli overbevist om at dagens regjering og politikk er til noen særlig gagn for vårt land. Regjeringens politikk så langt har etter mitt syn vært liten grunn til å være imponert av for “vanlige folk” eller “folk flest”.

Som jeg tidligere har skrevet her i bloggen: “For meg framstår høyresiden i norsk politikk som egoisme og egoismepartier som passer bra for de rike og velstående, men som ikke tar hensyn til de svake og fattige i samfunnet.” Nå når noen statsbudsjetter har blitt presentert og den blåblå regjeringen har fått styrt Norge i noen år kan det se ut for at min skepsis er berettiget. Blåmandagen er et faktum etter at jeg har fått sett politikken i praksis.

Er dagens blåblå regjering (H, FrP, KrF og V) kun ute etter å drive med pur faenskap? Hva vil egentlig dagens regjering med sin politikk? Er målet å totalt ødelegge landet vårt og å bygge ned / rasere bra fungerende systemer (velferdsgoder m. m.)? Driter de enkelt og greit i oss vanlige borgere – fotfolket eller allmuen – i sin iver etter å blidgjøre de rikeste rike blant oss?

Oppdatering: HELDIGVIS sliter og kjemper den “borgerlige familien” i motvind høsten 2019. Dette gleder jeg meg selvsagt over.

Den blå regjeringen virker til å hovedsakelig være opptatt av å rasere og ødelegge landet vårt, og de bra fungerende systemene. Endringer gjennomføres for endringenes skyld, og ut fra ideologiske vurderinger i stedet for nødvendighet, rasjonelle vurderinger og behov.

Oppdatering: Jeg tar fram igjen denne artikkelen da utviklingen slettes ikke har vært særlig positiv fra høsten 2014 og fram til i dag (høsten 2018):

STOPP søndagsåpent!

I en periode ble det kjørt på for å tillate søndagsåpne butikker, noe som hverken handelsstanden eller folk flest er særlig interessert i. Det har også blitt foretatt endringer i Arbeidsmiljøloven (les: svekket lov) som ikke kommer oss arbeidere flest til gode. Mer bruk av pålagt overtid, søndagsarbeid, mer bruk av vikarer og midlertidige stillinger gagner ikke andre enn utkrøpne bedriftsledere og næringslivstopper med kortsiktig profitt som mål.

I terrorismens navn kan det også gå i retning av mer overvåking. Politiet og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) benytter seg av terrorfrykten i samfunnet til å få nye muligheter til å ta kontroll over mobilnettet og overvåke i større grad enn i dag. Alt tyder på at lovforslaget som er ute på høring vil bli vedtatt. Datalagringsdirektivet (DLD) er enn så lenge lagt på is etter domstolsvedtaket fra EU, men i stedet kommer altså Politiet og PST på banen med noe som kan være like truende mot personvernet.

Teoretisk sett skulle blåfarget regjering ha betydd større frihet til det enkelte individ. I stedet blir Norge mer og mer en politistat med mer overvåkning. Et negativt menneskesyn legges til grunn hvor alle stemples som kjeltringer til det motsatte er bevist, og alt må overvåkes i jakten på terrorister m. m.

Den blåblå ønsker å “selge landet” til utenlandske aktører. Telenor, Flytoget, jernbanen (tog, NSB/Vy), SAS, Equinor (Statoil), Kongsberg Gruppen med flere står på salgslista. Jeg kan ikke se poenget med å selge ut mange av våre viktigste nasjonale fellesverdier til private (utenlandske) investorer. Nei til salg av Norge sier nå jeg. Postombringingen ønskes også rasert med færre dager med postleveranser i våre postkasser, noe som spesielt vil gå hardt ut over avisene. Papiraviser kan etter mitt syn pr. dags dato ikke helt erstattes av e-aviser.

Et umenneskelig og rasistisk nasjonalt tiggerforbud jobbes det også for å innføre og menneskerettigheter ønskes brutt for å bli kvitt problemet Mulla Krekar. Kortsiktige og populistiske tiltak velges uten å ta hensyn til de litt mer dyptgripende langsiktige konsekvensene.

Oppdatering etter valget 2017: Demokratiet og flertallet har seiret. Det ble beklageligvis nok en gang flertall for blåblå regjering med Erna & Co bak rattet. Jeg tar det til etterretning og aksepterer det rødgrønne tapet, men jeg liker det ikke. Sukk. Nå får vi bare prøve å stålsette oss for fire nye år med den samme politikken.

Spesielt partiet FrP har gjentatte ganger vist at de kun er opptatt av ytringsfrihet når det gagner dem. Når ting går partiet imot er ikke andres ytringsfrihet så viktig. De har neppe forstått seg helt på hva virkelig ytringsfrihet innebærer.

Utgangspunkt

Vi som bor i Norge har liten grunn til å klage over tilværelsen, selv om vi er svært flinke til nettopp å gjøre dette. Nordmenn er og blir et klagefolk, selv om vi bor i et fredelig land med lite terror, fritt land, høy grad av demokrati, stor materiell velstand, rikdom og ikke minst full ytrings- og religionsfrihet.

Jeg forstår ikke den sittende regjeringens utgangspunkt. Det høres ut som om alt er galt og at bare de kan gjøre landet til et bra sted. De ønsker reformer og endringer, da de tydeligvis mener at landet og det norske samfunn ikke fungerer så bra i utgangspunktet. Jeg er redd mye av de endringene som kommer fra den kanten heller vil ødelegge og rive ned enn å forbedre situasjonen.

Høyre med venner står for en politikk hvor det ønskes en ikke-regulerende stat, og hvor det ønskes størst mulig frihet for enkeltmennesker. Fint og flott i utgangspunktet, men personlig tenker jeg nok at mer reguleringer og støtteapparater enn det regjeringen legger opp til er nødvendig for å få alle med.

Folk flest taper på regjeringens politikk

Hvem rammes av regjeringens skjeve omfordelingspolitikk:

  • Uføre
  • Trygdede og andre støtteberettigede (NAV-brukere)
  • Pensjonister
  • Arbeidsledige
  • Syke, spesielt kronisk syke og eventuelt deres pårørende
  • Mennesker med lav stillingsprosent og korttidskontrakter/innleid arbeidskraft (vikarer, de med midlertidige arbeidsforhold)
  • Regjeringen unner ikke alle en god og rettferdig pensjonsordning med opptjening fra første tjente krone
  • De med lave inntekter og/eller fattige
  • Samfunnets “tapere”/slitere
  • Flyktninger (innvandrere/asylsøkere)
  • Barnefamilier
  • Enslige forsørgere
  • Alkoholikere (og narkomane) pga. regjeringens kamp for økt tilgjengelighet på alkohol/rusmidler
  • Regjeringen driver i praksis med utstrakt sentraliseringspolitikk.
  • Slike som meg som bor i distrikts-Norge pga. den massive sentraliseringen
  • Trafikanter (bil, tog/bane og fly) i form av økte avgifter
  • Godt fungerende offentlige virksomheter som på død og liv skal selges ut og privatiseres pga. ideologi (uten holdbare objektiv kriterier)
  • Forskning, spesialister og ekspertise blir ikke hørt på
  • Intelligente oppegående folk, som må leve med populistiske politikere som presenterer ikke-holdbare valgløfter, fillesaker, løgner og falske nyheter
  • Høyre-velgere som i stedet for Høyre-politikk får FrP-politikk. FrP sin poltikk vinner gjennom på bekostning av de andre partiene i regjeringen
  • Miljøet og miljøvern
  • Antallet fattige øker, det skjer en kraftig vekst i antall norske familier med lav inntekt blant annet pga. valgte politikk
  • Barnefattigdommen vil øke med politikken som føres

Og noen punkter til:

  • Mindre skatt og avgifter for de rike, men vi vanlige mennesker blir tilnærmet “flådde”. F. eks. i form av stadig nye kreative prosjekter for å innkreve bompenger (veiprosjekter) samt “steindyr” strøm.
  • De blå – blåsiden / høyresiden – påberoper seg gjerne “allergi” mot offentlige inngrep og offentlig styring, men i praksis innfører de likevel mange rare reguleringer og systemer (mer byråkrati og styring/kontroll).
  • En politikk som trør og sparker nedover er det som tilbys.
  • Underfinansiert kommunereform.
  • Pålegger kommunene stadig nye oppgaver og prioriteringer, men uten at penger følger med.

Noen resultater av politikken framgår av denne “lånte” foilen fra Facebook:

Noen resultater av regjeringens politikk (H, Frp, V og KrF).

 

De som vinner i regjeringens bingo av et lotteri:

  • De velstående og rike
  • Toppledere som tilhører “gutteklubben grei”
  • EU og (andre) utenlandske pengesterke aktører
  • Næringslivstopper og multinasjonale / store internasjonale selskaper
  • Hjerterå og korttenkt kapitalisme i sin verste form
  • Politikerne selv har sikret seg lukrative avtaler og goder

Dagens regjering er kun for de rike, hvor regjeringen stadig fortsetter sin ufortrødne kamp for økte forskjeller, økt fattigdom og nedrig / nedverdigende behandling av utsatte / svake grupper. Arrogansen og “belæringen” de utviser overfor eksperter og meningsmotstandere er også ganske så irriterende.

Regjeringsskam, av Solveig Johanne Grønstøl.

 

For en smålighet regjeringen støtt og stadig utviser overfor oss vanlige arbeidere. Stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer unner seg selv masse goder inkludert store lønnsøkninger, mens vanlige arbeidere blir straffet med innstramminger og mer skatt på det mest av tidligere “frynsegoder”.

Stortingspolitikere som ikke kommer fra Oslo har gratis tjenesteleiligheter, diverse frynsegoder og gratis besøks- og hjemreiser. Samtidig foretar de innstramninger i eller fjerner godene for vanlige folk i forbindelse med pendling, frynsegoder, diettpenger og reglene for kjøregodtgjørelser. Det er virkelig forskjell på Kong Salomo (eliten på Stortinget) og folk flest (Jørgen hattemaker). Det er virkelig forskjell på Kong Salomo (eliten på Stortinget) og folk flest (Jørgen hattemaker).

Konkurranseutsetting og privatisering av togtrafikken

Britiske Go-Ahead er tildelt kontrakten for å stå for togtilbudet på Sørlandsbanen, Arendalsbanen og Jærbanen. Svenske SJ skal kjøre tog i Midt- og Nord-Norge. Flere anbudsrunder vil bli lyst ut i de kommende årene, hvis regjeringen får sin vilje. NSB eller Vy som det nå heter, mister mye av sin tidligere monopolstilling når det gjelder togdrift.

Det hevdes at konkurranseutsettingen og inngåelsen av nevnte kontrakter skal gi oss reisene samt staten (som oppdragsgiver) bra kvalitet til en ok pris. Ansatte skal visstnok også bli ivaretatt i form av en virksomhetsoverdragelse, hvor betingelser og ansatte beholdes og følger med over til nytt selskap.

Så gjenstår det å se at ting blir så rosenrødt. Man kan fort oppleve at konkurranseutsettingen medfører sosial dumping, press på lønns- og arbeidsvilkår og et dårligere tilbud for de reisende. Tilbudene skal angivelig bli bedre til en lavere pris, noe som fort kan bli en selvmotsigelse.

Noen som tjener på oppdelingen, privatiseringen, byråkratiseringen og pulveriseringen av ansvar er direktørene:

Direktørenes høye millionlønninger kommer ikke oss reisen til gode! Høye direktørlønninger gir heller ingen garanti for gode tjenester.

 

Videre er det ikke måten på hvordan regjeringen degger og duller med de rike.

Altså: Etter mitt syn taper folk flest på regjeringens hjerteråe og egoistiske politikk hvor penger tas fra de “fattige”/”normale” for så å gis til de rike.

“Stjålet” fra Facebook: Denne regjeringen er som influensa. Den må bare få herje, og så får vi håpe at det snart går over.

Stortings- og regjeringsperioden 2017-2021

Det bør bli innstramminger i bruken av oljepenger hvis det skal bli igjen penger til kommende generasjoner. Likevel er det planlagt masse pengebruk i kommende periode, samtidig med at skatter og avgifter skal kuttes. Som avisen Vårt Land skrev:

  • “Lovnadar i valkampen og vedtak i Stortinget varslar ikkje innstramming. Regjering og Storting skal finne milliardar til asfalt og jernbane, utdanning og lærarar, kuler og krut.”

Det kan fort komme ikke-ønskede kutt i sykelønnsordningen (sykepenger), uføretrygd og arbeidsavklaringspenger for å få budsjettene til å gå opp. Alternativt kan de nok en gang bruke alt for masse oljepenger uten å tenke på de langsiktige konsekvensene.

Det har blitt foretatt innstramminger og det jobbes for at det skal bli strammet inn ytterligere når det gjelder AAP (Arbeidsavklaringspenger). Det skal bli vanskeligere å få innvilget AAP, og allerede har det blitt gjort justeringer i maksimal lengde på slik stønad. De syke og svake skal tas for enhver pris.

Er politikken med massiv bruk av oljepenger i samsvar med handlingsregelen og intensjonene som ligger bak oljefondet? Er pengebruken ansvarlig? Enkelte vil hevde nei! 

Statsbudsjettet 2017 og praktisk politikk

Etter noen år i regjering ser jeg kun følgende resultater av politikken til regjeringen:

  • De gjør livet vanskeligere for folk flest, og spesielt for dem som “sliter”.
  • Skattekutt og “smisking” for de rike har vært viktigere enn velferd for folk flest.
  • Skattekuttene til de rike har gitt mindre rom for satsing på eldreomsorg, skole og sykehus.
  • Takken til de svakeste: Kuttet bidrag til uføre med barn, redusert støtte til arbeidsløse og kuttet i sykepenger for dem med lavest lønn.
  • Mer avgifter og høyere egenandeler, inkludert mer bompengeavgifter.
  • Alt for mye Oslo-politikk. Det bor folk andre steder i Norge også!
  • Tøffere arbeidsliv med lavere trygghet i og for jobb. Gjør lite for de arbeidsledige og for dem som har problemer med å komme seg inn i arbeidslivet (f. eks. unge).
  • Inhuman asyl- og flyktningpolitikk. Nestekjærlighet, medfølelse og barmhjertighet er det lite rom for.
  • Masse valgflesk og løftebrudd/tomme løfter, spesielt fra FrP sin side.
  • Ekstremt hårsåre for enhver kritikk som framsettes mot regjeringen. Hat, hån og nedlatenhet mot dem som mener noe annet enn det FrP og regjeringen står for.
  • De skryter på seg kraftig satsing på vei og kollektivt. Dette kommer oss i distrikts-Norge lite til gode.
  • Diverse “løse kanoner” i regjeringsapparatet som skyter mot alt og alle. Spesielt har Per Sandberg og Sylvi Listhaug hatt en del uheldige uttalelser som ikke er verdig personer i sentrale politiske roller.
  • Sylvi kritiserer eliten/”feministeliten”, men det er vel hun selv som er en av de fremste representantene for landets elite. (Snakk om å kaste stein i glasshus!)
  • Sylvi Listhaug sin ekskluderende og fiendtlige hatretorikk kunne hun ha spart oss for. Å kalle dem som er uenige med henne for et “hylekor” og tilsvarende ukvemsord er slettes ikke bra. Det gir en unødvendig polarisert debatt.
  • Nei takk til ufint maktspråk og hersketeknikker! Nå sitter også FrP i regjering, og de er ikke lenger bare et protest- eller opposisjonsparti. Dette må de ta konsekvensen av i sine uttalelser.

NEI til flere år med FrP, Høyre, Venstre og KrF

Selvsagt støtter jeg opp om landets demokrati, og jeg må jo akseptere at dagens lovlig valgte regjering er blåblå (+. Imidlertid må det være lov å ønske seg en helt annen regjering neste gang (Stortingsvalget 2021). I den blåblå regjeringen (+ “grønne” venstre fra 2018) sitter jo også uheldigvis det populistiske tilbakeskrittspartiet FrP (“Fremskrittspartiet”).

Støttepartiene Venstre og Kristelig folkeparti (KrF) er heller ikke til å stole på. Med deres ønsker om endringer i “bilpakken” tyder alt på at de ønsker å avfolke distrikts-Norge. I utkantstrøk er det ikke bare-bare å kaste seg på en buss, et tog eller på andre måter reise kollektivt. For å kunne bo i distrikts-Norge må det enkelt og greit være levelig økonomisk sett å benytte seg av bilen om man liker det eller ei.

Statsbudsjettet 2014, også videreført i de følgende budsjettene (2015, 2016 og 2017)

Regjeringen har lansert et statsbudsjett med skattekutt og skattelettelser som i hovedsak kommer landets rike til gode. Budsjettet er lagt opp slik at det er grunn til å tro at forskjellene mellom rik og fattig – klasseforskjellene – vil øke. I stedet for å bruke penger på tiltak som kan gi velferd til alle har regjeringen valgt å prioritere skattekutt som i hovedsak er til glede for dem som allerede har mye.

Mange har via media advart at budsjettet er lagt opp slik at det går ut over de fattige, uføretrygdede, syke og arbeidsledige. Det er et omvendt Robin Hood preg på budsjettet hvor det tas fra de fattige for å gi til de rike, dvs. om omvendt omfordeling og omfordelingspolitikk i forhold til det som har vært det “normale” i Norge etter krigen. Bistandsorganisasjonene er ikke fornøyde med budsjettet da regjeringen vil stramme inn på dette området, og alt tyder også på at asylpolitikken / innvandringspolitikken vil bli tøffere.

Budsjettet kan også se ut for å være fiendtlig mot distrikts-Norge, noe som jeg selvsagt ikke kan støtte opp om da jeg tross alt bor “ute på landet”. Det virker som om dagens regjering står på alt den kan for å få avfolket landsbygda og distriktene. Politikken som føres favoriserer de mer sentrale strøk. Kommunene skal bli større og tjenester skal bli tvangssentralisert. Privatisering løser visstnok også de fleste problemer.

Skattelettelser, som for det meste er til glede for de rike med formue, kommer ikke slike som meg til gode. Høyere avgifter på bilbruk og strøm gjør at jeg netto går ut som taper med dagens regjering.

Jeg klarer jeg ikke å bli imponert over skattelettelsene vi “vanlige folk” har fått i tiden fram til mars 2017. Sånt ca. ti kroner dagen er ikke akkurat et stort beløp å rope hurra for. Imidlertid har de rike fått betraktelig større skattelettelser, slik at forskjellen mellom rik og fattig nok en gang øker. For oss vanlige folk blir skattelettelsen spist opp av innførte avgifter og kutt i velferdstilbud for folk flest.

Dagens regjering er lite opptatt av klima og miljø, noe de har fått hard kritikk for i media. Det er viktigere for regjeringen med mer biltrafikk, bedre veier, lavere bensinavgifter, mindre bompengeavgifter, større båtmotorer og snøscooterkjøring enn å ta hensyn til miljøet. Alt dette er ikke på plass i nåværende budsjett, men flere av disse sakene har FrP signalisert gjentatte ganger at de jobber med å få på plass etter hvert.

Noen går så langt og sier at statsbudsjettet er dynket i olje. Det gjøres alt for lite for å forberede seg på en framtid uten bruk og utvinning av forurensende fossilt brensel slik som olje og kull.

Opprinnelig skrev jeg: Når det gjelder statsbudsjettet er dette ikke endelig vedtatt nå når dette skrives. Regjeringens samarbeidspartier Venstre og Kristelig Folkeparti samt Stortinget som helhet vil nok gjøre sitt til å få på plass en del endringer og justeringer i positiv retning. Til slutt blir nok budsjettet langt grønnere og i en mer sosial retning enn det nå foreligger. Oppdatering: Må nok motvillig innrømme at Venstre og KrF faktisk klarte å bidra til et noe mer akseptabelt budsjett enn det som forelå i utgangspunktet.

Statsbudsjettet 2018

Ny regjeringsperiode, men mye av det samme videreføres. Lavere skatt er fortsatt mantraet. At skattekuttene for folk flest blir spist opp av økte avgifter og kutt i ytelser og velferdskutt nevnes ikke. Nok en gang kommer skattekuttene og skattelettelsene mest de rikeste til gode, mens en del sårbare grupper kan gå tøffere tider i møte. Oss “vanlige folk” vil neppe merke noe til regjeringens “forbedringer”, heller tvert imot.

Store aksjeeiere har grunn til å smile fra øre til øre pga. skattekuttene de oppnår. Folk flest, svake grupper og de som har minst er taperne nok en gang. Det er tydeligvis en villet politikk fra regjerings siden hvor det ønskes økte forskjeller mellom fattig og rik.

Det satses lite på arbeid og velferd, og politikken er lite distriktsvennlig. Skatte- og avgiftspolitikken kan oppleves som svært usosial.

Jern-Erna, en diktator med enerett på sannheten?

 

Ellers synes jeg regjeringen med Erna Solberg i spissen framstår i en mobbende framtoning overfor opposisjonen. Spesielt går dette utover Arbeiderpartiet. Regjeringen latterliggjør opposisjonens innspill og mener at de selv har funnet fasitsvarene på alle utfordringer. De er lite lydhøre for andre enn seg selv. Spesielt FrP driver egentlig med direkte mobbing av Arbeiderpartiet, ledelsen i dette partiet og generell mobbing og ufin drittkasting mot alle som er politisk rød-grønne.

I utgangspunktet liker jeg ikke KrF. Likevel må jeg gi ros til dem (og Venstre) for å ha gjort budsjettet noe mer levelig. Norge tar imot litt flere kvoteflyktninger enn opprinnelig annonsert, og det blir litt bedre forhold for pleiepengeordningen, frivilligheten, folkehøgskolene og kirken. KrF sitt viktigste gjennomslag i forhandlingene var vel lærernormen (antall elever pr. lærer, grunnskolen).

Veien videre med dagens regjering: Alt tyder på tøffere tider og større krav til arbeidere, trygdemottakere og fattigfolk for å henge med. Arbeidslivet blir mindre trygt og mindre forutsigbart pga. friere tøyler til vikarbyråer/bemanningsbyråer og andre løse ansettelsesforhold, samt storstilt privatisering. Trygdeordninger, støtteordninger og andre velferdsgoder skal bort eller kuttes i. Det blir økt aktivitetsplikt for enkelte grupper som står på utsiden av arbeidslivet (unge, ytelses-/trygdemottakere). Samtidig blir det “selvsagt” ingen som helst innstramminger for overklassens elite, da det er ønskelig for regjeringen å dulle med disse i det uendelige.

Forslag til revidert nasjonalbudsjett 2018 har blitt framlagt av regjeringspartiene (H, FrP og V) mai 2018. Det er liten grunn til å rope hipp hurra for dette. Noen momenter relatert til forslaget:

  • Mer penger til eldreomsorgen, lærernormen og til innsatsen mot marin forsøpling.
  • Mindre bruk av oljepenger som i seg selv er bra, men dette samt alle skattelettene til de rike har sin pris:
  • Det legges opp til å skatte frynsegoder (naturalytelser) til vanlige arbeidere kraftigere.
  • Kutt i fri rettshjelp for de med lav inntekt.
  • Barnehagene blir ikke prioritert med ekstra penger, selv om det blir strengere krav til bemanning (hvor mange barn pr. voksen).
  • Kutt i budsjettene til folketrygden.
  • Pensjonistene, trygdende og stønadsberettigede vil tape kjøpekraft.
  • Kutt i arbeidsmarkedstiltak og integrering
  • Kutt i driftsbudsjettene til sykehusene.
  • Sukkeravgift består. “Dødsgebyr” kommer.
  • Bompenger og dyr bensin består.
  • Viderefører skattelettelser og annen “smisking” med landets rikeste. Det sys puter under armene på de velstående og de rikeste.
  • Det rigges for økt forskjeller mellom rik og fattig – klasseforskjellene skal bli større.

Helt i slutten av mai 2018 kan KrF “skryte” av at de har fått fjernet/korrigert (Vårt Land-artikkel, bak betalingsmur) noen av de mest håpløse regjeringsforslagene fra budsjettet:

  • Gjennomslag for å få finansiert den nye bemanningsnormen i barnehagene.
  • Lærernormen er også fullfinansiert.
  • Planene om “dødsgebyr” vil utgå.
  • Sukkeravgiften består, men regjeringen skal utrede om avgiften kan differensieres etter sukkerinnhold.
  • Imidlertid vil mange andre negative sider ved budsjettet bestå også i fortsettelsen.

Statsbudsjettet 2019

Forslag til statsbudsjett for år 2019 har blitt presentert høsten 2018, og det er mer av det samme som kjent fra tidligere budsjetter. Nok en gang skal landets rikeste prioriteres på bekostning av folk flest. Skattekutt kommer hovedsakelig de rike til gode, mens det bare er smuler igjen til oss andre. Spesielt går budsjettet hardt utover dem som virkelig hadde trengt å bli skånet for kutt, dvs. diverse “svake grupper”. Det legges opp til usosiale skattekutt og økte forskjeller mellom fattig og rik, og tydeligvis er det en ønsket politikk med mer sentralisering, privatisering, globalisering og utflagging.

Noen punkter verdt å nevne fra utkastet:

  • Reduksjon i selskapsskatten og formuesskatten, noe som i hovedsak gagner de velstående.
  • Senker maksimal sats for eiendomsskatt (hus og hytter) fra og med 2020.
  • Noen små reduksjoner i inntektsskatten også.
  • Sukkeravgiften settes ned for sjokolade og sukkervarer, men ikke for saft og brus.
  • Et meget svakt klimabudsjett.
  • Dyrere snus, tobakk og alkohol.
  • Noen økninger/påplussinger innenfor barnehage og skole. Samtidig blir det høyere makspriser i barnehagene.
  • Økt egenandel hos legen.
  • Økning i antall kvoteflyktninger.
  • Økning i bistandsbudsjettet.
  • Vei og bane (samferdsel) satses det en del kroner på, men dette vil også innebære masse bompenger.
  • Tar penger fra studenter, tannbehandling og glutenallergikere.
  • Ingen endring i barnetrygden.
  • Kutt i pengene til kirka.
  • Det er foreslått at Human Rights Service (HSR) v/Hege Storhaug skal få mindre i støtte enn forrige år (kutt), men de burde strengt tatt ikke ha fått en eneste krone til sin tvilsomme virksomhet.
  • Kommunene og fylkene får fortsatt en alt for stram økonomi.
  • Omlegging av avgiftssystemet på nye biler (bilavgiftene) utsettes.
  • Økt satsing på IKT og digitalisering.
  • Flere svake samfunnsgrupper skal det brukes mindre penger på i 2019, hvis regjeringen får innfridd sin vilje. Noen grupper som vil bli rammet: Multi-handikappede, glutenallergikere, personer med diverse sjeldne gensykdommer, enkelte tannreguleringspasienter, inkontinente og arbeidet blant blinde kristne.

Noen positive poster finnes nevnt ovenfor, men alt i alt er budsjettet heller begredelig sett med mine øyne som en vanlige tilsatt (“arbeider”). Resultatet av budsjettet kan bli ting slik som økt sentralisering og utflagging.

KrF har sammen med Høyre, Venstre og FrP forhandlet om en omforent skisse til statsbudsjett 2019 november 2018. Som forventet ble det bare mikroskopiske endringer, hvor KrF skuffer med sin høyrevridde tenkning. Det ble bare flytting av “småpenger” (4,3 milliarder). Noen punkter:

  • En ubetydelig økning i barnetrygden.
  • Økt minstepensjon.
  • Økt engangsstønad.
  • Ikke flere kvoteflyktninger.
  • Foreslåtte kutt i finansieringen av ressurskrevende tjenester ut i kommunene har blitt delvis reversert.
  • Reduserer kuttet rettet mot dem som lider av cøliaki.
  • 350-kroners grensen for avgiftsfri handel fra utlandet fjernes fra 1.1.2020.
  • Mer penger til kirka.
  • Økte bevilgninger til utvalgte organisasjoner / frivillighet. Noen justeringer i bistand.
  • De som tjener mest skal betale noe mer i skatt.

Mer komplett oversikt tilgjengelig via artikler hos NRK og avisen VG. KS har også skrevet noen ord om budsjettet relatert til kommunenes situasjon.

Etter mitt syn veier ikke disse beslutningene på noen som helst måte opp for tidligere foretatte innstramminger for oss vanlige folk. Høyere avgifter og priser på drivstoff og strøm samt økninger i eiendomsskatt for å få kommunenes budsjetter til å gå i balanse merkes bra for oss “fotfolk”. I tillegg har diverse tidligere gjennomførte usosiale kutt gått hardt utover enkelte grupper.

Noen lyspunkter er det i revidert nasjonalbudsjett for 2019, men jeg har (som vanlig) hengt meg mest opp i de negative sidene:

Statsbudsjettet 2020

Et statsbudsjett med små endringer og få overraskelser har blitt presentert. I stor grad reprise og videreføring fra foregående år. Noen punkter rundt budsjettet som har blitt presentert oktober 2019:

  • Distriktsfiendtlig sentraliseringspolitikk videreføres, med større forskjeller mellom by og land.
  • Usosiale velferdskutt med økte forskjeller mellom rik og fattig som resultat, hvor budsjettet går hardt utover svake grupper.
  • Mer om kutt til svake grupper: Blant annet presenteres enda mer innstramminger i AAP (Arbeidsavklaringspenger). Pengestønader rettet mot tannreguleringer for barn og briller til barn rammes også, og likeså skal glutenallergikere få mindre i støtte fra staten.
  • For lavt ambisjonsnivå og lite fokus på det nødvendige grønne skiftet, og regjeringens såkalte miljø- og klimasatsinger er det liten grunn til å rope hurra for.
  • Bremser bruken av oljepenger noe. Holder seg innenfor handlingsregelen for bruk av oljepenger, som er bra.
  • Nesten ikke-merkbare forbedringer i barnetrygden for de yngste barna.
  • Fortsatt stram kommuneøkonomi.
  • Fortsatt statsstøtte til “styggedommen” Human Rights Service (HRS) og Hege Storhaug. Diskriminering, hat og rasisme ønskes altså videreført.
  • Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) medfører ytterligere ostehøvelkutt (0,5 %) i driftsbudsjettene til en lang rekke offentlige etater og instanser.
  • Videreføring og utvidelse av enkelte skattelettelser, som ikke gagner oss vanlige mennesker noe særlig.
  • Justeringer her og der av avgifter, men summa summarum ikke de store forbedringene for folk flest.
  • Lite framtidsrettet budsjett.
  • Det skal bevilges penger til piller for fri sex uten kondombruk og uten fare for HIV/AIDS mellom homofile menn. Samtidig sies der nei til medisiner på statens regning for personer sterkt plaget av migrene. Forstå prioriteringene dem som kan.

KrF i regjering har ikke akkurat hjulpet noe særlig på resultatet. På sett og vis er KrF mer til forbannelse eller velsignelse.

Justeringer i regjeringen januar 2018

Fra januar 2018 har det funnet sted en justering av regjeringens sammensetning i og med at Venstre (V) har blitt en del av den. Regjeringen består nå av en kombinasjon av Fremskrittspartiet (FrP), Høyre (H), Venstre (V). De tre verst tenkelige partiene sett med mine øyne samlet i samme regjering. Grøss og gru.

Regjeringskutt i støtte. Kilde: Facebook-gruppa «Vi som vil kaste Høyre/Frp/Venstre ved Stortingsvalget 2021!! #Valg2021

 

Årskavalkade 2018:

Sosialdemokratene: Årskavalkade 2018 - Mer til de rikeste, mindre til de som allerede har minst. Mislik og del.

Sosialdemokratene: Årskavalkade 2018 – Mer til de rikeste, mindre til de som allerede har minst. Mislik og del.

 

Kilde bildet ovenfor: Sosialdemokratene på Facebook.

Den blågrønne regjeringen (H, FrP, V) er som forventet opptatt av mange uvesentlige saker. Av saker som har blitt nevnt så langt som de er enige om kan følgende nevnes:

  • Enda mer løssluppen alkoholpolitikk
  • Lavere skatter (mer skattelettelser) inkludert redusering i eiendomsskatten.
  • Avvikling av pelsdyrnæringen.
  • Strammere innvandringspolitikk, nok en gang.
  • Mer åpninger for søndagsåpne butikker.
  • Økte dieselavgifter, noe som vil ramme distriktene hardt. Det tas ikke hensyn til oss som bor på landet.
  • Stor kreativitet i økninger av avgifter her og der, for å finansiere skattelettelse til de rikeste.
  • Grønn omstilling.
  • Regjeringen “legger seg på rygg” for ESA, EU/EØS og frihandelsavtaler. Privatisering og globalisering er hovedideologien.
  • En blå regjering som dagens har alt for mye fokus på penger og økonomi, og da spesielt for de rikeste. En rød regjering på den andre siden hadde hatt mer fokus på menneskers ve og vel, inkludert “svake” grupper, samt på myke verdier.

Nei, dette er lite ønskelig politikk sett med mine øyne. Venstre gjør ikke politikken fra den blå siden mer spiselige.

“Vi må ikke kritisere milliardærer som utnytter regelverket og gjemmer penger i skatteparadis, men syke og uføre folk skal kritiseres herfra til månen, hilsen regjeringa.”

Kilde: Lilletinget på Facebook 27.03.2019.

 

I denne forbindelse har Ap-nestleder Hadia Tajik hatt et interessant innspill i Dagbladet med tittelen: “Frykter økt privatisering: Ap-Hadia med EØS-angrep på regjeringen.” Noen av de forholdene som nevnes er følgende:

  • Hun frykter nedbygging og svekkelse av offentlig sektor, med økt privatisering og konkurranseutsetting.
  • Hun hevder at de blågrønne dytte EØS-avtalen foran seg.
  • Regjeringen ønsker å hindre at offentlige bedrifter gis særfordeler som fører til konkurransevridning. Dette kan igjen føre til:
    • Økte priser på offentlige tjenester.
    • Svekkelse av offentlige tilbud.

Velferdsprofitørene gnir seg nok i hendene. Regjerings knefall for EØS-avtalen, EU og ESA er nok den reneste gavepakken for dem.

Til tider har rødgrønn regjering blitt beskyldt for avkristning av Norge. Etter mitt syn må jeg si at dagens regjering i vel så stor grad står for en slik avkristning. Det ene meningsløse forslaget etter det andre som går utover kristendommens rolle her i landet slenges ut.

Fortsatt satses det på skattelettelser for utvalgte (les: de rike). Samtidig blir det reduksjoner i velferdsgodene og tilbudene for de svake i vårt samfunn og egentlig kutt for folk flest. Samtidig innføres det nye avgifter som rammer sosialt urettferdig.

Enkelte hevder – delvis med god grunn – at både rettsstaten og velferdsstaten forvitrer med dagens regjering. De rike og velstående med makt og innflytelse (penger=makt) tjener på dette, mens svake grupper taper. De rike kan tillate seg det meste av krumspring, mens de fattige fort blir kjørt til veggs hvis de gjør noe som ikke er helt greit.

Min hellige overbevisning: Så visst har vi råd til å beholde dagens velferdsgoder og offentlige løsninger. Dette forutsetter at det blir slutt på å dulle med landets rikeste i form av totalt unødvendige skattelettelser. De som har mye kan sannelig få bidra i større grad enn i dag til fellesskapet for å opprettholde det gode norske systemet vi har for utjamninger i levekårsforskjeller. Skritt for skritt ødelegger dagens regjering det norske og truer de norske verdiene.

 

Med dagens regjering er det etter min mening ikke langt unna at vi nærmer oss et kakistokrati som styringsform. Kakistokrati kan ifølge Wikipedia defineres som:

  • Kakistokrati er en styreform hvor landet er styrt av de verste, minst kvalifiserte og mest skruppelløse innbyggerne.

Sittende politikere kan sees på som fullstendig udugelige og inkompetente.

Grøss og gru! Leser at regjeringen ønsker seg større krisefullmakter, som f. eks. kan benyttes under en ny “flyktningkrise”. Satser på at Stortinget ser galskapen i forslaget og får dette stoppet før regjeringen får innført noe slikt. Regjeringen gjør mer enn nok av dumme valg som det er. Dagens regjering er slettes ikke “voksne nok” til å ha få enda større makt enn det de allerede har.

Justeringer i regjeringen etter KrF sitt veivalg

Etter KrF sitt veivalg mot høyre november 2018 ble det nok en gang større justeringer i regjeringen, inkludert tidenes største regjering målt i ministerposter. Januar 2019 ble det endelig besluttet at KrF skulle bli del av en ny borgerlig firepartis flertallsregjering bestående av KrF i tillegg til H, FrP og V.

KrF ønsket å søke regjeringsmakt på blå side, dvs. via en borgerlig eller ikke-sosialistisk regjering. Solberg-regjeringen har blitt justert slik at også KrF har fått noen statsrådsposter og blitt fullverdige medlemmer i regjeringen.

Ny regjering ønskes!

 

Kilde: https://www.facebook.com/groups/Stortingsvalg2021/

Selv er jeg skuffet over KrF sitt veivalg, men samtidig er dette slettes ikke mitt parti. Jeg sympatiserer ikke med partiet, og jeg er vel strengt tatt ikke så veldig overrasket over at flertallet ville mot høyre (blå side) i stedet for å gå mot venstre (rød side). Kameler svelges i jakten på makt. Det er mer å lese om KrF sitt veivalg i min kritisk til KrF-artikkel.

Ellers støtter jeg Jonas Gahr Støre, leder av Arbeiderpartiet, sine innspill rundt den nye regjeringsplattformen / regjeringen. Det man kan se som mulige resultater av den nye regjeringssammensetningen er forhold slik som:

  • Politikk for økte forskjeller.
  • Svekking av fellesskapsløsninger.
  • Svekking av kvinners historisk opparbeidede selvbestemmelse til abort.
  • KrF og dermed regjeringen har fått vetorett mot å ta i bruk medisinske framskritt i form av bioteknologi. (Egne ord: Kritikkverdig at et lite “filleparti” som KrF kan vinne gjennom med dette!)

Kilde: VG (Jonas Gahr Støre, leder av Ap): Det handler om politikk, ikke taktikk.

Vil regjeringen i det hele tatt klare å holde sammen fram til neste Stortingsvalg, eller kan/vil alt rakne for Erna? Flere av partiene sliter i starten av år 2019 med elendige meningsmålinger og delvis interne stridigheter og splittelser. To av partiene kjemper også stadig med eller mot sperregrensen. Regjeringen har hatt en tøff start og fått en elendig mottakelse, og oppslutningen om de fire regjeringspartiene er i fritt fall (med valg i dag hadde de mistet oppimot 20 stortingsmandater). Abortpolitikken og bioteknologipolitikken til KrF er det også mange som slakter og reagerer negativt på. Selv tror jeg nok at regjeringen vil klare å klamre seg til makta, men jeg håper inderlig at det blir regjeringsskifte etter neste valg.

KrF i regjering har så langt vist seg å være til lite hjelp for de svakeste. Partiet har ikke gjort noe særlig for å stoppe eller reversere tidligere innførte uheldige kutt for utsatte grupper.

Folk flest MOT FRP

Fremskrittspartiet

Det “stinker” av politikken og retorikken til FrP, og da spesielt innenfor flyktningepolitikken.

Fremskrittspartiet er så frekke at de omtaler seg selv som partiet for folk flest. Dette er etter mitt syn langt fra sannheten. Folk flest er ikke så rike, velstående, friske og egoistiske som partiet legger opp til i sin politikk. Et mye mer passende slagord for partiet er: “Fremskrittspartiet — En hardere hverdag for folk fest” eller “FrP – Partiet som gir høyere avgifter for folk flest”.

FrP har i praksis framstått som avgiftspartiet nummer 1. Mer avgifter og mer bompenger er resultatet etter at de har sittet i regjering i noen år. I tillegg har de gjort hverdagen mye tøffere for flere svake grupper, mens de rike vennene til partiet har grunn til å smile hele veien til banken.

De påstår at de skal jobbe for: “En enklere hverdag og mer frihet for folk flest.” Personlig mener jeg at deres mål mer ser ut for å være: Et mer egoistisk, opportunistisk og dårligere liv (færre velferdsgoder) for folk flest. De har også vist sitt sanne ansikt med sin motvilje og motstand mot å hjelpe kvoteflyktninger fra Syria. Medmenneskelighet og varme hjerter er ikke deres sterkeste side.

Deres populismepolitikk appellerer ikke til meg. Jeg er langt utenfor deres målgruppe.

FrP regnes for å være et liberalistisk parti, hvor liberalisme er å kjempe for individet sin frihet. For FrP sin del er det bare enkelte gruppers frihet det kjempes for. Partiet er bare liberale så lenge det medfører fordeler for etnisk norske velstående menn. Overfor kvinner er partiet undertrykkende med ønsker om å reversere likestillingen, og partiets inhumane flyktning- og asylpolitikk har allerede blitt drøftet.

Som det går fram fra en av lenkene i slutten av dette innlegget: “FrP er et høyrenasjonalistisk islamofobisk og xenofobisk parti” (xenofobisk = fremmedfrykt). Det er mye “grums” i medlemsmassen og blant sympatisørene til FrP. I tidligere refererte artikkel står det også å lese: “Og selv om all verdens muslimer skulle forsvinne som dugg for solen i morgen, så ville fremdeles hatet vært der. Mot venstresiden, mot de intellektuelle, mot kunsterne og bohemene, mot romfolket, tiggere, kvinner og homoseksuelle. Mot det de kaller “snyltere” og “parasitter”.”

FrP har innført og mer eller mindre tatt patent på det tullete begrepet snikislamisering. Snakk om å polarisere og å bidra til å bygge opp fordommer og konflikter. Jeg støtter heller dem som sier at det FrP bidrar med er snikbrutalisering. Ordskiftet blir hardere og tøffere – inkluder bruk av hets og hat – ikke minst pga. FrP sin retorikk som bidrar til å skape nye skillelinjer, polarisering og konflikter.

Oppnådde resultater FrP pr. 1.1.2017

Et stort forbilde for dagens regjering kan se ut til å være USA / Amerika. Selv synes jeg ikke det er noen grunn til å se opp til dette landet, da det er masse ting som slettes ikke er så bra der borte. Forskjellene mellom rik og fattig er store, mange faller utenfor det gode samfunn og makten kan kjøpes med penger (jf. “fenomenet” Donald Trump). Det kan diskuteres hvor demokratisk USA er da mange faller på utsiden av beslutnings- og maktapparatet.

FrP spesielt har hatt mange valgløfter som de har brutt med god margin. Blant annet kan følgende punkter nevnes:

  • Lovnad: Mindre bompenger. Sannheten: Mer bompenger.
  • Lovnad: Mindre byråkrati. Sannheten: Sterk byråkrativekst.
  • Lovnad: Reduserte avgifter, og da spesielt drivstoffavgiftene. Sannheten: Ikke innfridd, tvert imot!
  • Lovnad: Mulla Krekar skal ut av Norge. Sannheten: Han er her ennå!
  • Lovnad: Store skattelettelser for folk flest. Sannheten: Ikke gitt så store skattelettelser som lovet. Dessuten: Det den ene hånda kutter blir tatt inn igjen i form av andre avgifter og gebyrer.
  • Ikke et lovnadsbrudd i seg selv, men betenkelig: Rekordhøy bruk av oljepenger, noe som vil gå ut over kommende generasjoner.
  • Støtt og stadig små og større angrep mot velferdsstaten og velferdsgodene.

FrP bør snart få tildelt gullmedalje i løftebrudd. I opposisjon lovet de både det ene og det andre, men det har vist seg i hovedsak å være valgflesk. Partiet er “best” på tomme valgløfter, mens de i praksis utviser lav / minimal gjennomføringskraft av sine løfter overfor velgerne.

Når det gjelder FrP og bompengesaken har partiet null troverdighet. I opposisjon var de sterkt imot bompenger, mens i regjering har de vært med på det ene vedtaket etter det andre med beslutninger om igangsetting av dyre veiprosjekter finansiert blant annet med massiv innkreving av bompenger. Våren / sommeren 2019 har partiet plutselig fått bompengepanikk, og nå skal de plutselig igjen være imot bompenger. Populisme og snu seg etter vinden-politikk på sitt verste, hvor man endrer syn fra øyeblikk til øyeblikk!

Etter inngått kompromiss (panikkbeslutninger!) mellom de fire regjeringspartiene august 2019 blir det noen endringer i betaling, finansiering og innkreving av bompenger til veiprosjekter. Likevel og uansett er det til syvende og sist skattebetalerne og bileierne / bilistene som får regningen, det være seg over skatteseddelen eller via bompenger. Kostnadene er uendrede, og de (kostnadene) er der allerede eller kommer i nær framtid. Det blir langt fra null kroner i bompenger som FrP har lovet gjentatte ganger tidligere.

Populister og populistinspirerte politikere – blant annet fra FrP mens de var i opposisjon- lovet på forhånd enkle løsninger på kompliserte saker og problemer. Når de “endelig” fikk makt og innflytelse ble de i eksperter på unnskyldninger hvor det ble skyldt på kompleksiteten for at de tidligere valgløftene ikke ble innfridd.

FrP spiller i stor grad på frykt og fordommer overfor flyktninger. De kan i hovedsak kun tilby en populistisk politikk med sine tabloide og enkle løsninger med fokus på “fillesaker”, som (likevel) merkelig nok fenger deler av folket. Brutte valgløfter strør de også rundt seg med.

Regjeringen generelt og FrP spesielt er slik jeg ser det spesialister i splittende retorikk. Grupper settes opp mot hverandre. Det spilles på frykt, og splitt og hersk er en flittig brukt taktikk. Motstandere smartmales. De nører opp under konspirasjonsteorier, og da spesielt mot muslimer, arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet (inkludert AUF).

FrP framstår til tider som umenneskelighetens parti. Våren 2017 klarte f. eks. Christian Tybring-Gjedde (FrP) å uttale at oppdraget til Siem Pilot i Middelhavet må avsluttes. Han påstår at skipets tilstedeværelse fører til flere migranter over havet. Å redde folk i nød er tydeligvis ikke viktig, så lenge det ikke gjelder nordmenn i krise. Norge har etter mitt syn mer enn nok av ressurser til å kunne bistå med redningsoppdragene også i fortsettelsen.  Jeg har også fått med meg at ledende FrP-politikere vil ha tiggerforbud i Norge, da det har vist seg at enkelte av tiggerne er kriminelle.

FrP – partiet MOT folk flest?

For “folk flest” (vanlige arbeidere og lønnsmottakere) har det blitt dyrere å leve med flere avgifter m. m. i den perioden FrP har fått styre. FrP står også på for å få svekket arbeidernes/arbeidstakernes rettigheter, og likeså gjøres det innstramminger i trygdeytelser og stønader (NAV). Partiet Høyre virker nesten som om de er en ren nikkedukke for Fremskrittspartiet. FrP sin politikk som forsurer hverdagen for normale mennesker vinner igjennom.

FrP-koden er et begrep som ble skapt av Martin Kolberg (Arbeiderpartiet) høsten 2005. Ifølge Kolberg består Frp-koden av fem elementer:

  • Si én ting, og gjøre noe annet.
  • Angripe de svake, men selv fremstå som offer.
  • Snakke om de svakeste og prioritere de rikeste.
  • Gjøre én ting i opposisjon og noe helt annet når man har makt.
  • Ignorere fakta når det ikke passer til politikken.

Hensikten var å forklare hvorfor mange LO-medlemmer stemte på Fremskrittspartiet fremfor på Arbeiderparti

 

Forgjengeren til Fremskrittspartiet er Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP). Muligens rettere beskrivelse på partiet kunne ha vært “Fremskrittspartiet eller ‪Anders Langes parti til sterk nedsettelse av politikeres omdømme”. Personer fra partiet har gjort mye rart som fort kan skape politikerforakt og mistro mot dugeligheten til politikere.

Fremskrittspartiet (FrP) er i utgangspunktet et protestparti bestående av en del “rebeller”. De kjemper for blant annet for lavere skatter og avgifter (kjernesak), og de er i opposisjon og krig med “eliten”. De framstår som en garantist for avbyråkratisering og fjerning av “unødvendige” reguleringer, og det er opptatt av det de kaller for økt frihet til folket. Fri flyt av alkohol og kritisk til innvandring følger med på kjøpet. På mange måter framstår partiet som et parti som både er regjering samtidig med at det er i opposisjon med seg selv. Alt i alt en politikk som gjør alt annet enn å appellere til meg.

Det frie marked, markedsliberalisme og kapitalisme er som en hellig ku for de blå, og da spesielt FrP. Alt skal lyses ut på anbud (bestemor og lillegutt på anbud), og det økonomiske får i alt for stor grad styre. Om det finner sted blant tilbyderne/leverandørene litt økonomisk kriminalitet, sosial dumping/arbeidslivskriminalitet, dårlige arbeidsvilkår og/eller at velferdsprofitører får slippe til betyr visstnok mindre. Kommersielle omsorgsselskaper/velferdsselskaper er ofte eid av store fond med hovedkontor i skatteparadiser. Å få ting privatisert er tydeligvis viktigere enn kvaliteten og det etiske.

FrP og deres ønsker om å “styrke” det norske arbeidslivet

– Men all erfaring med Frp’s politikk tilsier at den forsterker problemene i arbeidslivet. Frp er på mange måter en trojansk hest i norsk arbeidsliv, de banker på døra og ber om å bli sluppet inn, men når de kommer på innsiden, så viser de sitt egentlige ansikt og ødelegger arbeidslivet fra innsiden, sier Arild Grande (AP-representant).

Kilde: Dagbladet: 1. mai – Mener Frp er en trojansk hest

 

FrP (sammen med Høyre) framstår som et parti som er opptatt av helse og omsorg. Så langt jeg kan se har det blitt masse store løfter og små resultater. Det er slettes ikke all verden de har fått utrettet på dette området, selv om de prøver å skryte på seg gode resultater.

Fremskrittspartiet prøver å framstå som et parti som er opptatt av lov- og orden. Imidlertid har det vist seg at opptil flere av partitoppene har “svin på skogen” når det gjelder å etterleve norsk lov. Kanskje dobbeltmoral-partiet er det korrekte og perfekte kallenavnet på FrP.

Jeg kunne ikke annet enn å flire av statusen / kommentaren til “The Real Frp” 26.03.2019: “Ærlige FrP-politikere ble nettopp lagt til på WWF sin liste over truede arter.” Altså: Det kan virke som om ærlige politikere fra dette partiet kan sies å være en mangelvare. Det har vært en del sentrale politikere i det partiet som har blitt tatt forhold slik som: Underslag, triksing og miksing med reiseregninger, andre lovbrudd osv.

Et passende kallenavn på tilbakeskrittspartiet FrP kan muligens være Amnesia-partiet (hukommelsestap). Partiet har presentert mange politiske løfter og lovnader (valgflesk) som de senere har “glemt” å innfri. Siv Jensen med flere ser også ut til å lide av beleilige hukommelsestap (amnesia) rundt tidligere #MeToo-varsler (uønsket seksuell oppmerksomhet, trakassering og seksuelle overgrep) innenfor partiet. Bergens Tidende har i den forbindelse hatt en glimrende kommentar “på trykk” (jeg fant den på nettsiden til avisen). Tittel: “Morna, hukommelse! Hukommelsestap er påfallende utbredt blant folk som styrer landet.”

Siv Jensen på landsmøtet til FrP våren 2019: “Vi skal knuse disse jævla sosialistene!“. Slike utsagn styrker ikke akkurat tilliten og seriøsiteten til partiet.

FrP er partiet som:

  • Elsker USA-ledede angrepskriger som ødelegger land og skaper flyktninger, hater å hjelpe flyktningene de skaper.

Kilde: Lilletinget (@Lilletinget) på Facebook.

Deler av velgermassen til FrP virker til å være ekstra sure, gretne, bitre og sinte velgere. De er misfornøyd med alt og alle. Alt i dagens samfunn er galt og ønskes reformert, selv om sannheten er at vi har det fantastisk godt og med mange velferdsgoder og andre gode løsninger og systemer. Jeg har tidligere hevdet at nordmenn er et klagefolk, og ikke minst innenfor FrP finnes det mange egoistiske storklagere.

Listhaug hevder at Støre (Jonas Gahr Støre, leder for Arbeiderpartiet) er født med sølvskje i munnen. Det må da være bedre å være født med en sølvskje i munnen enn å være født med kjeften full av dritt/møkk, slik som en del fra FrP tydeligvis er.

Jeg er møkka lei av at de kritiserer andre partiers politikk, latterliggjør politikken og sier at den er uansvarlig. Hva med i stedet å fokusere litt mer på egen politikk? Hvis egen politikk er så god bør den klare å selge seg selv. Det bør være helt unødvendig å herse med andre partier og deres politiske valg. Å bruke maktspråk, hersketeknikker, populistiske formuleringer etc. som FrP gjør for å selge seg selv og sko seg på andres bekostning ser jeg på som et stort svakhetstegn.

FpU sitt marerittsamfunn

Ofte er ungdomsdelen til de politiske partiene litt mer ekstreme enn moderpartiene. Bjørn-Kristian Svendsrud i FpU – Fremskrittspartiets Ungdom (Siv Jensens disipler) – har høsten 2018 uttalt at han ønsker seg et samfunn med en minimal stat, som ifølge ham er et drømmesamfunn. Han ønsker det meste privatisert, og han ønsker at FrP skal kjøre en mer rendyrket liberalistisk politikk enn det du gjør i dag.

Ting som ønskes privatisert inkludert tjenester slik som helse, eldreomsorg, statlige selskaper, skoler, kulturinstitusjoner og fengsler. Folketrygden ønskes fjernet, og det blir nødvendig for den enkelte å tegne private helse- og pensjonsforsikringer. Støtte til kultur ønskes kuttet, og likeså barnetrygd, statlig bistand og subsidier til ulike næringer.

Ifølge FpU er skatt tyveri som i størst mulig grad bør unngås.

Han – formannen i FpU – har også uttrykt sine meninger og drømmer for Norge via dette innlegget:

Alt i alt mye som minner om USA og amerikansk politikk, noe jeg slettes ikke ønsker i vårt land. Lenge leve vår godt fungerende velferdsstat med gode og stolte offentlige instanser og etater. Sannsynligvis vil demokratiet vårt stoppe det verste av de håpløse ideene FpU har presentert.

 

Det virker som om partiet støtt og stadig glemmer at de har regjeringsmakt og ikke lenger sitter i opposisjon. Ofte har partiet (FrP) og regjeringen forøvrig (Høyre med venner) ufine og stygge angrep på andre partier med annen politisk farge enn seg selv (politiske motstandere). Jeg ønsker meg frabedt FrP sin belærende tone om hva som er god og dårlig politikk!

Partiet og Sylvi Listhaug lar ingenting være i fred. Jeg registrerer at til og med 1. mai og arbeidernes dag ikke får være i fred for dem.

Sommeren og tidlig høst 2019 virker det som om det er full krise i partiet, pga. blant annet dårlig / elendig oppslutning. Partiet preges av panikk og total mangel på fornuft og logikk i de utspill som serveres.

Sylvi Listhaug og hennes venner

Oppdatering mars 2018: ENDELIG endte det med at Sylvi Listhaug forlater regjeringen og ministerposten. Som minister og regjeringsmedlem har hun skapt masse støy og unødvendig splittelse med sine mange spissformulerte utspill. Hun blir sittende videre på Stortinget. Ny oppdatering mai 2019: Er det mulig? Mai 2019 er Listhaug tilbake som regjeringsmedlem, denne gangen som eldre- og folkehelseminister i Erna Solbergs regjering

I starten av 2016 er det mye snakk om asylpolitikk og strømmen av asylsøkere og flyktninger til Norge, spesielt strømmen over grensa fra Russland til Nord-Norge (Storskog). Så langt oppfatter jeg regjeringens politikk på asylområdet som ganske umenneskelig og inhuman. Flest mulig skal sendes tilbake til Russland og andre land uten å ha fått sine søknader om asyl skikkelig behandlet her i Norge. Frp-statsråd Sylvi Listhaug sin tullete uttalelse om at “Godhetstyranniet rir Norge som en mare” har ikke akkurat gitt meg mer tro på regjeringen og Frp.

Sylvi Listhaugs har også klart å uttale at kirka er gjennomsyret sosialistisk. Den dama har tydeligvis ikke forstått kirkas oppgaver. Blant annet SKAL kirka støtte og hjelpe de svake og fattige i samfunnet. Dette framgår tydelig av Bibelen og har ikke noe med sosialisme å gjøre.

Dagens regjering, og da spesielt med Sylvi Listhaug i spissen, har tatt mange rare kraftord i bruk. Hun er “flink” med retorikk og å utvise maktarroganse via sitt språkvalg overfor dem som er uenige med hennes og partiets politikk. Hun har brukt uttrykk slik som “hylekoret”, “elitefeministene”/”feministeliten” og har påstått at FrP og deres politikk er for “folk flest”. Hun bidrar til en ganske så umenneskelig og inhuman politikk innenfor asyl-/innvandringsområdet. Når det passer seg prøver hun å framstå som bitte-litt kristen.

Enkelte vil hevde at Sylvi Listhaug med sin retorikk og holdningskampanjer, blant annet via Facebook, bidrar til å skape fremmedfrykt og hat. Politikken som presenteres kan til tider se ut til å være ganske så inhuman, umenneskelig og ukristelig. Argumentasjonen hennes kan bidra til å skape redsel og unødvendig fremmedfrykt. Jeg skal være forsiktig med personangrep, men jeg må nå likevel innrømme at jeg ikke helt klarer å forstå meg på hva slags ondhet som bor i den dama og blant hennes “venner”. Er hun rett og slett “ondskapens apostel”? Til og med Amnesty er bekymret for norsk flyktningpolitikk.

På “papiret” er hun innvandrings- og integreringsminister (16. desember 2015 – 17. januar 2018). I stedet for integrering bidrar hun med å skape motsetninger, hat, frykt og mistenksomhet. Fra 17. januar 2018 ble det enda verre, i og med at hun fikk tittelen justis-, beredskaps- og innvandringsminister fram til mars 2018. Så ble det en alt for kort pause hvor hun var borte fra regjeringen, for så å vende tilbake som eldre- og folkehelseminister i Erna Solbergs regjering fra mai 2019.

Som det stod så treffende i en Aftenposten-kommentar: “Erna Solberg leder en regjering med en privatpraktiserende polariseringsminister.” Polariseringsministeren er da selvsagt Sylvi Listhaug, innvandrings- og integreringsminister. Regjeringen og Høyre drar rundt med en Frp-nisse på lasset. Hun er hensynsløs partiegoist som ikke gir seg før hun får gjennomslag for sin egenrådige partipolitikk.

Jeg finner politikken som Sylvi Listhaug og FrP fører som ekstremt iskald og kyniske. Det kjøres på med splittende retorikk, og politikken som føres er uten empati og omtanke for andre enn de velstående. Jeg anser politikken som lite kristelig, selv om partiet liker å “smiske” med kristne velgere og påstår å være opptatt av kristne verdier – gjerne innblandet med norske verdier. Sylvi blir elsket av sine meningsfeller som kommer med heiarop hver gang hun “bjeffer”, og samtidig blir hun mer eller mindre hatet av sine motstandere som nesten driver med demonisering av dama og politikken hun presenterer. Splittende, enkelt og greit. Politikk og religion sauset sammen blir bare rot og klatt, jf. KrF.

Jeg får av og til lyst til å si følgende angående Sylvi Listhaug og hennes mange populistiske utspiller i media og på Facebook: “Fy skam deg for din oppførsel, Sylvi Listhaug.” Hun er ekspert i å tillegge andre dårlige eller onde motiver, gjerne ispedd litt løgn og usannheter. Hun nører opp under allerede delvis eksisterende hat og motsetninger.

Listhaug slenger ut på det ene kontroversielle utspillet etter det andre. Hun slenger ut med utsagn som spiller på hat og fordommer, hvor utsagnene bidrar til splittelse og polarisering. Imidlertid er det mye snakk om enveiskommunikasjon. Hun framstår som svært arrogant i og med at hun nesten aldri svarer på kritikk og innvendinger som stilles. Hvis kritikk rettes er det rett inn i den beskyttende offerrollen.

Med Sylvi Listhaug i spissen har Fremskrittspartiet blitt slik jeg ser det et parti som støtter opp under høyreekstreme krefter. Hennes støttespillere har blant annet blitt personer fra ytre høyre med politisk brun farge som bruker hakekors og/eller solkors, samt enkelte ekstreme kristenfanatikere. Listhaug blir dyrket og støttet av sine tilhengere i tykt og tynt. Det er skremmende å se hvor mye hat og frykt det finnes blant enkelte nordmenn. Hvor kommer alt hatet fra? Selv er jeg svært lite begeistret for hatretorikken på og fra ytre høyre fløy. Jeg synes at regjeringen på ingen måte tar på alvor de voksende problemene med høyreekstremisme og ekstrem-nasjonalisme i Norge.

Så har man gamlefar selv, “sutregåsen” Carl I. Hagen, som støtt og stadig er framme i media med sine faktafeil, konspirasjonsteorier og usannheter. Han er partiets gamle, gretne gubbe og den syvende far i Frp-huset. Selv tror han at han har hele vettet i enkelte saker, og han er villig til å starte heftige meningsutvekslinger internt i partiet hvis dette passer seg. Tullebukk har jeg mest lyst til å kalle ham, selv om det slettes ikke er så fint.

Erna Solberg og Høyre

De siste fire år med Erna Solberg (Høyre) bak rattet har blitt en hjemme-alene fest for Sylvi med venner. Solberg lar ministrene og andre i Fremskrittspartiet herse på i totalt fri dressur. Vi har fått se et råere Høyre som lar FrP styre på med sin brutale politikk. Jeg skulle gjerne ha sett at Listhaug hadde blitt skiftet ut med en noe mer støyfri minister. Erna Solberg framstår som en svak og små-feig statsminister som bare lar enkelte FrP-ministrer ture på med sine mange tullete utspill. Solberg forsvarer Listhaug, og hun går også så langt at hun kaller berettiget kritikk mot dama som frekk og vulgær.

Høyrepolitikk

Høyrepolitikk=Umenneskelig! Kilde: Gruppa “Vi som vil kaste Høyre/Frp/Venstre ved Stortingsvalget 2021!! #Valg2021”, https://www.facebook.com/groups/Stortingsvalg2021

Vår statsminister Erna Solberg kunne med fordel ha tatt mer tydelig avstand fra grumset – netthets og hat – som jevnlig kommer fra regjeringsmedlemmer. Blant annet forbigår hun i tålig taushet forhold slik som: Ap-hatet (22. juli), støtte av nynazist-sympatisører, hets mot muslimer, konspirasjonsmiljøer på ytre høyre m. m. Vi var kvitt Sylvi Listhaug som regjeringsmedlem i ca. året, men nå er hun plutselig tilbake igjen.

Tidligere har Erna hatt tilnavnet jern-Erna. I den senere tid passer denne beskrivelsen dårlig. Hun har vært svært “pinglete” og bare latt Fremskrittspartiet kjøre på med splitt og hersk. Muligens svampe-Erna er et mer passende kallenavn i og med at hun bare suger til seg og svelger rått og råde det som kommer fra hennes undersåtter i regjering.

Følgende sitat fra Morgenbladet-kronikken “Kjære Erna Solberg, med vennlig hilsen Robert Mood” er ganske så beskrivende:

  • “Det er imidlertid ikke urimelig å bebreide dere for at dere dyrker kortsiktig popularitet, er dårlige eksempler og viker unna de store spørsmål.”

Ansvarsfraskrivelse, unnvikelse fra “ubehagelige” saker og å skylde på alle andre har regjeringen vist god evne til å “gjennomføre”.

Erna med sine FrP-venner minner til tider litt om en “snill” utgave av diktatur med Erna som øverste diktator. Det høres i liten grad på folket og/eller eksperter. Politikken og ideologien skal tvinges gjennom uansett. Dessuten synes jeg at Erna har en svært irritert og belærende tone når noen motsier henne. Hun benytter seg av sine strategisk evner ispedd litt rå makt når dette er “påkrevd” og “fungerer” best. Jeg synes ærlig og oppriktig at Erna i løpet av de senere år stadig har blitt mer og mer egenrådig, nedlatende og lite lydhør for andre enn seg selv og de nærmeste støttespillerne rundt henne.

Høyres valgkampstrategi ser ut til å være ufin og stygg karakteristikk av dem som mener noe annet enn dem selv. Spesielt skal de ta Arbeiderpartiet med alle sine skitne triks. Tenk hvis de i stedet kunne ha vært opptatt av politikk og ikke bare å kneble eller latterliggjøre de som sitter i opposisjon. Jeg synes en kommentar i Dagsavisen var beskrivende for Høyres valgkampstrategi.

Erna Solberg skal ha uttalt 5. juni 2018 i forbindelse med intervju i POLITICO angående Norge og eventuelt EU-medlemskap: “- Det er et problem med folkeavstemninger for å løse spørsmål om EU-medlemskap, fordi velgerne tar stilling på et følelsesmessig nivå i stedet for å gjøre seg opp en mening bygd på økonomiske fordeler og ulemper.” Snakk om å ha liten tro på og å undervurdere velgerne og folk flest, og å utvise arroganse overfor folket. Jeg vet heller ikke om det er så mye “verre” å bli styrt av følelser enn av blind ideologi slik som høyrepartiene driver med. Regjeringen gir seg neppe før de har fått innført søndagsåpne butikker og fullverdig medlemskap i EU.

Høyre

Høyre har historisk sett kjempet for de velstående og rikeste i mer enn 100 år, og de har stort sett vært imot alle gode tiltak rettet mot vanlige folk.

 

Jeg kan delvis forstå dem som mener og hevder følgende: FjErna / Fj Erna. Altså ønsker enkelte å ha Erna fjernet. Enkelte, inkludert meg, vil helst ha en en ny regjering som fører en politikk som tar vare på fellesskapet og uten å rasere det som er bygget opp av gode systemer og ordninger her i landet.

Erna Solberg har tross alt klart å få til et samarbeidsprosjekt med en samlende politisk breddepolitikk som ikke er noen selvfølge. Arbeids- og velferdspolitikken har blitt dratt inn mot sentrum, samtidig som det har vist seg å være rom for populister og innvandringskritikere. Hovedlinjene i politikken oppnår nødvendig støtte i Stortinget, til og med fra opposisjonen, slik at den kan bli realisert. Så noe har partiet Høyre og partilederen og statsministeren Erna Solberg fått til.

Nyttårstalen til statsminister Erna Solberg ved inngangen til år 2019

Nyttårstalen til statsministeren ved inngangen til år 2019 anser jeg som heller dårlig, overfladisk, fordummende og snever. Det ble mye fokusert på barn, unge og barnefamilier, med alt for enkle forklaringer og løsninger på kompliserte problemer. Hele nyttårstalen minnet mest om ren smisking med KrF som sannsynligvis skal inn i regjering.

Den norske befolkningsutviklingen – hvor det fødes få nye barn – bekymrer statsministeren. Ifølge nyttårstalen fødes det for få barn her i landet til at den norske velferdsmodellen kan videreføres, og hun ønsker at nordmenn lager flere barn.

Strengt tatt er det nok av barn i verden, om enn ikke i Norge. Den globale befolkningsutviklingen med økt folkemengde kan i framtiden skape store utfordringer for både klima, miljø og matsituasjon / ressurssituasjon. Det er neppe bærekraftig miljømessig og ressursmessig hvis alle skal leve som nordmenn, så for miljøet sin del kan det være gunstig med noe færre nordmenn. Færre kravstore nordmenn som lever over evne kan være et bra miljøtiltak.

Vi kan også gjøre litt innsats i Norge ved å ta imot flere flyktninger, som kan bidra til å kompensere for de lave fødselstallene til etisk norske nordmenn. Flyktninger er vi svært redde for å ta imot i vårt land, noe som medfører at vi ikke nyttiggjør av oss en unik sjanse til å få tak i verdifull arbeidskraft (og skatteytere) som allerede finnes der ute. Mange av flyktningene er også unge og ville ha bidratt med en del barn også.

Rammevilkårene for at nordmenn skal få flere barn er jo ikke akkurat helt gode heller. En del unge har økonomiske utfordringer pga. usikker jobbsituasjon – midlertidighet m. m. Midlertidige jobber og vikariater gjør det vanskelig hvis ikke umulig å bygge og bo. Og hva med dem på trygd, støtteordninger og arbeidsavklaringspenger, som både opplever usikkerhet om framtiden og økonomiske utfordringer? Skjerpede krav til bankene angående boliglån gjør ikke situasjonen bedre. Å være studenter samtidig med å være småbarnsforeldre høres svært krevende ut – en tilnærmet umulig oppgave.

Enkelte får barn med spesielle behov. Det er nok av eksempler på foreldre som har måttet drive en hard og innbitt kamp for å kabalen til å gå opp. Å få kjempet til seg rett og tilstrekkelig oppfølging, tiltak og ressurser fra det offentlige kan være en lang og slitsomme kamp og runddans. Det er fullt forståelig at foreldre som opplever slikt betenker seg fra å få flere barn.

Norge er et dyrt land å bo i, og det fordrer ofte at begge (mor og far) er i barn for å få hjulene til å gå rundt. Tidsklemma innhenter en god del, og så er det ikke alltid at barnehager og skoler gir et brukbart og tilstrekkelig tilbud til barnefamiliene. Det kan diskuteres om ordningene rundt barnehager, SFO, skoler og andre støtteordninger for dem med barn er gode nok.

Nei, denne nyttårstalen til statsministeren ble litt for “enkel”. Jeg er ikke videre imponert.

 

Statsminister Erna Solberg hevdet under Arendalsuka 2018 at det kan bli nødvendig med 43-timers arbeidsuke i fremtiden. Nok et tullete forslag fra statsministeren etter min mening. De rike skal få masse skattelettelser samtidig med at fotfolket skal bli straffet med mer jobbing. Nei, dette henger ikke på greip!

Selvsagt ser jeg utfordringen med at relativt mange står på utsiden av arbeidslivet (uføre, psykiske problemer osv.), men sannelig må det finnes bedre måter å løse våre velferdsutfordringer på enn å straffe dem som allerede står på for samfunnet.

Enkelte, f. eks. (tidligere) Høyre-topp Henning Warloe, vil avskaffe distriktspolitikk. Noen vil ikke ha folk boende over hele landet da det angivelig er for dyrt. Verdiskapningen til distrikt-Norge tas det ikke hensyn til.

Noe av Erna Solberg sin løsning på den økende ulikhetene mellom fattige og rike er at de fattige må kjøpe og eie flere aksjer. Snakk om å være i sin egen rikmannsboble med liten evne til realitetsorientering. Hvor skal de fattige og syke få penger til aksjekjøp fra, og hva med risikoen forbundet med aksjer? Mange av de fattige og langtidssyke går på alt annet enn lukrative sosialstønader, trygdeordninger eller har “simple” jobber med slaveliknende forhold (lave lønninger m. m.). De har slettes ikke anledning til å foreta aksje- eller fondskjøp som monner noe eller som gjør en merkbar forskjell i fordelingene mellom rik og fattig.

Rett skal være rett: Det hender at hun – Erna Solberg – kommer med noen ideer og tanker som jeg er enige i også:

En del av det hun skriver om her (med hjelp av sine rådgivere antar jeg) er jeg faktisk tålig enig i. Norge bør absolutt utnytte og gripe mulighetene ny teknologi gir, nå når vi står midt oppi den digitale revolusjonen. Robotisering, kunstig intelligens, tingenes internett, stordata og andre digitale løsninger bør det satses på. Ideen med en egen digitaliseringsminister er vel heller ikke så dum. Ifølge Erna er “Sikkerhet, beredskap og digitalisering er viktige satsingsområder for firepartiregjeringen”.

Det jeg er noe mer skeptisk til er jobben til statsråden med ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap, når vedkommende beveger seg inn på IKT-området. Spesielt ønskene om overvåkning og kontroll av den digitale informasjonsflyten, f. eks. over landegrensene (digital grensekontroll / digitalt grenseforsvar – DGF), kan være litt både og. Det kan fort ende med noe overdreven overvåkning, hvor vanlige uskyldige mennesker får sitt personvern krenket i jakten på terrorister og cyberkriminelle.


 

Handlingsregelen styrer hvor mye vi kan bruke av eller å ta ut av oljefondet (Statens pensjonsfond utland, SPU) hvert år, og fram til nå har det vært ganske stor politisk enighet om regelen. Noe av poenget med oljefondet og handlingsregelen er å sikre penger til framtidige generasjoner når oljevirksomheten en gang tar slutt.

Hvis for mye av oljepengene brukes nå vil dette gå ut over kommende generasjoner, og høy pengebruk kan også medføre problemer med høy inflasjon (nesten-ukontrollerbare lønns- og prisspiraler) og påvirke kronekursen ugunstig (går blant annet ut over eksportnæringen).

Det kan diskuteres om Erna Solberg og Høyre legger opp til en ansvarlig oljepengebruk i henhold til handlingsregelen i regjeringsplattformen fra januar 2019. Erna sammen med resten av regjeringen vurderer blant annet å bruke masse oljepenger (nærmere 20 milliarder) på nytt regjeringskvartal og til å erstatte den sunkne fregatten. Dette kommer i TILLEGG til “vanlig” bruk og uttak fra fondet. Erna skylder på en ekstraordinær og unik situasjon som Norge ikke tidligere har opplevd. Enkelte kritikere sier at Erna sine planer er klart i strid med budsjettreglementet og representerer sleipe bokføringstriks.

At hun – statsminister og politiker Erna Solberg – er kvinne har ingen stor sammenheng med kritikken. Det er ikke hennes kjønn eller personlighet jeg henger meg opp i. Det som opptar meg, er kampen mot den råtne politikken til høyresiden.

Ap-Støre har kalt Høyre for kalkulator-Høyre eller kalkulatorpartiet Høyre, som er ganske så beskrivende og passende. Når f. eks. Ap eller andre i opposisjon lanserer gode politiske tiltak er Høyre raskt på pletten og sier at forslaget er for dyrt eller uansvarlig (hersketeknikk!). Samtidig setter de selv i gang med dyre tiltak uten å tenke skikkelig over konsekvensene.

Enkelte løgner og faktafeil fra Høyre sin side kan beskues via tjenesten “Faktisk.”, med søkefilter “Faktisk helt feil” og “Høyre”.

NAV-skandalen høsten 2019

NAV (som opprinnelig stod for Ny Arbeids- og Velferdsforvaltning) har vel mer eller mindre vært en katastrofe fra første etableringsdag. Trygdeskandalen høsten 2019 har nok skadet NAV sitt omdømme i lange tider framover, hvor NAV sitt omdømme i utgangspunktet heller ikke var særlig bra. Nesten uopprettelig skade har funnet sted, og hele saken er enkelt og greit en ren skandale og tragedie.

Folk har blitt kastet i fengsel uten grunn, dømt for trygdesvindel på feilaktig grunnlag. Saken går på opphold i utlandet (EU/EØS) samtidig med at man mottar trygdeytelser, noe NAV har tolket som ulovlig. Etaten har årevis feiltolket EØS-reglene om trygdestønader, som igjen har medført at flere titalls personer (minst!) feilaktig har blitt dømt til fengsel. Staten kan risikere å bli saksøkt for store summer av de rammede i etterkant. Enkelte rammede kan ha retten på sin side til å kunne fremme krav om erstatning, oppreisning og tilbakebetaling i millionklassen.

Nå blir det feil å legge hele skylda i denne saken på dagens regjering. Ulike regjeringer har vært inni bildet siden EØS ble etablert i 1994. Uansett MÅ dagens regjering rydde opp i alt dette rotet, og det må skje kjapt! Det er tid for ACTION! Litt mer menneskelighet fra denne etaten er vel ikke for mye forlangt.

Annet

Ellers har regjeringen vært opptatt av mange uvesentlige småsaker. Symbolsaker som Segway, snøscooterkjøring, åpningstider Vinmonopolet, boksing, poker etc. ikke akkurat livsviktige og sentrale saker for folk flest.

Frihandelsavtalen for tjenester (TISA), forkortelse for Trade in Services Agreement) er en avtale som er ukjent for de fleste. Den blåblå regjeringen lar forhandlingene gå sin gang med deres velsignelse ved hjelp av handelsbyråkrater, og mye av det som skjer blir mer eller mindre hemmeligholdt. Avtalen kan fort medføre masse privatisering av godt fungerende offentlige tjenester, hvor privatiseringen/konkurranseutsettingen ikke kan reverseres på et senere tidspunkt. Multinasjonale investorer/selskaper med profitt som formål kan fort overta mye av den offentlige tjenesteproduksjonen.

Frihandels- og investeringssamarbeid (TTIPforkortelse for Transatlantic Trade and Investment Partnership) mellom EU og USA kan også virke noe skremmende og lite gjennomtenkt. I avtalen finnes det noe som heter bilaterale investeringsavtaler (BITs). Hvis avtalene blir innført kan dette bidra til øke bedriftenes kommersielle makt mens landets myndigheter får mindre muligheter for å regulere markedene. Norge kan oppleve å bli saksøkt av store og mektige utenlandske selskaper som mener av landets reguleringer begrenser deres handelsmuligheter.

Oppdatering fra attac.no: “TTIP har stoppet: 17. november 2016 erklærte Angela Merkel at forhandlingene har stoppet opp og vil bli lagt på is.”

Handelsavtaler samt EØS/EU kan medføre et nyliberalistisk samfunn. Privatisering og konkurranseutsetting finner sted i stadig flere nye sektorer, og endringene gjøres irreversible. Alle disse endringene kan true arbeidernes rettigheter. Mer og mer makt overlates til EU/EØS med regjeringens velsignelse uten at kritiske spørsmål stilles.

Regjeringen gir gladelig og frivillig fra seg mer og mer suverenitet og makt til EU-systemet. Denne massive overføringen av makt truer det norske demokratiet og vår selvråderett. Regjeringen (og store deler av Stortinget) framstår som nyttige idioter og løpegutter / løpejenter for EU, EØS og ESA. Når det sies hopp fra Brussel, blir det umiddelbart hoppet fra norsk side. Er det autoritære trekk vi begynner å se fra vår regjering, da folkestyret svekkes samtidig med at EU-byråkratene gis mer makt?


 

Skattesystemet i Norge har vært progressivt der alle betaler etter evne. Systemet har hatt en omfordelende ønskelig effekt. Nå skal de rike slippe billigere unna mens vanlige folk må ta regningen. Velferdsgoder og universelle ordninger har alle fram til nå hatt tilnærmet fri tilgang på uavhengig av inntekt og skattebetaling.

Trygdeordninger, gratis utdanning, et offentlig helsevesen og andre offentlige tjenester har vi alle hatt god nytte av, og verdien av velferdsgodene har gitt god villighet for å bidra over skatteseddelen for å få tilbudene finansiert. Alle har bidratt med å betale og alle har fått tilgang på nødvendige tilbud. Etter hvert som de rike i liten grad bidrar med betaling og kjøper seg ut av fellessystemet (bruker private sykehus, private helseforsikringer osv.) settes systemet på en stor prøve.

Vi har hatt et bra skattesystem og velferdssystemet som dagens regjering prøver å uthule og redusere tilliten til. Utviklingen ødelegger for skattemoralen blant folk flest. Den senere tids endringer har gagnet de rike og straffet vanlige arbeidere. Hvem betaler skatten med glede når man ser at andre slipper unna skattlegging?

Blant de rike er skattemoralen relativt lav, noe som er ødeleggende for systemet. Det finner sted en kapitalflukt over landegrensene. Økonomisk kriminalitet med skatteunndragelser, dvs. «Hvitsnippskriminalitet», er et forholdsvis stort samfunnsproblem. Her kunne regjeringen vist større innsats for å stoppe den negative utviklingen.

Regjeringen bidrar med å drive med nedsnakking av velferdsstaten. De bidrar videre med å slå sprekker i en samfunnsmodell som er rettferdig og vellykket, og som har fungert bra. Vi er i ferd med å gå fra et velferdssamfunn der alle har like muligheter, til et veldedighetssamfunn der de fattige aller nådigst får noen mindre almisser!

En ting jeg ikke liker med dagens regjering er den nedlatende og latterliggjørende framferden de framviser overfor meningsmotstandere og kritikere. Blåblå side har selvsagt lov til å jobbe for sin politikk, men de trenger ikke å være hånlige og arrogante overfor dem som ikke støtter deres syn.

Regjeringen har ikke klart å levere når det gjelder samfunnssikkerhet, statssikkerhet, krisehåndtering, terrorsikring, objektsikring og beredskap. Blant annet har Riksrevisjonen rettet sterk kritikk mot sittende regjering rundt deler av dette problemområdet. Lokal politiberedskap i distrikt-Norge har også blitt bygget ned og svekket av regjeringen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) har hatt en etter mitt syn veldig bra statusoppdatering som har blitt delt av en del på Facebook. Den handler om at regjeringen kjemper for søndagsåpne butikker samtidig som det er helgestengte avdelinger på sjukehus og kan se ut for å bli svekking av den lokale beredskapen gjennom sentralisering av politiet og nedleggelse av lokalsykehus. Statusoppdateringen (skjermdump) ser slik ut og det passer bra med denne artikkelens tema å gjengi den:

Regjeringskritikk fra Trygve Slagsvold Vedum (Sp)

Det er vel også betimelig å nevne Per Sandberg i Frp. Han har i en periode vært akkurat som en løs kanon på dekk. Skyter i alle retninger, er uforutsigbar og ukontrollerbar, og påfører til dels sine omgivelser skade. Samme parti ser heller ikke ut til å sky noen midler angående tvangsretur av innvandrere (asylsøkere / flyktninger) og partiet er lite villig til å hjelpe flyktninger fra Syria-krisen.

Sommeren 2018 var fiskeriminister Per Sandberg ute i noe hardt vær. Han hadde vært på ferietur til høyrisikolandet Iran (spionasje osv.) sammen med sin nye kjæreste som opprinnelig kommer fra nevnte land. Sikkerhetsrutiner for regjeringsmedlemmer har ikke blitt fulgt av mannen under hans reise. Jobbmobilen var med på turen og nødvendige varslinger av turen + sikkerhetsbriefing hos PST ble ikke blitt foretatt. Nå har Sandberg forlatt regjeringen august 2018, noe som var høyst berettiget etter de kritikkverdige forholdene han har rotet seg borti uten å tenke på Norges sikkerhet.

Regjeringens grunnleggende mistillit mot enkelte yrkesgrupper, f. eks. lærerne, setter jeg lite pris på. Litt vel mye mistroiskhet ute og går fra politisk hold. Videre virker det som om politikerne i regjering ser på seg selv som “Guder” uten feil.

NAV (Arbeids- og velferdsforvaltningen, opprinnelig Ny arbeids- og velferdsforvaltning) er det naturlig å nevne. De presenterer i en del tilfeller en uverdig behandling av mennesker i vanskelige situasjoner, der det er naturlig å legge skylden på den politikken og de rammene regjeringen har lagt for etatens arbeid. De ansatte i NAV følger nok i stor grad mottatte instrukser og regler, så jeg finner det ikke naturlig å kritisere dem i stor grad.

Regjeringen er lite interessert i å høre på uttalelser fra eksperter og fagpersoner. Hva forskning og faglig ekspertise sier er uvesentlig for valgene som tas. Gjennomføring av egen politikk basert på egen ideologi og kjepphester er det viktigste, koste hva det koste vil.

Det høye tempoet med blant annet privatisering som løsning på alle problemer, samt klokketro på stordriftsfordeler i kommunereformen, viser at regjeringen er mer opptatt av å få gjennomført sin politikk enn å tenke på hva som er landets beste. Prosessene er i liten grad demokratiske. Blåblå politikk skal gjennomføres okke som (uansett). Rasering av gode trygde- og velferdsordninger samt arbeidstakernes rettigheter kommer nok også etter hvert, hvis de får bli sittende med makta i flere perioder.

Den norske modellen innenfor arbeidslivet med trepartssamarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og staten er truet av regjeringen. Regjeringen har vist liten eller ingen interesse i å gjennomføre fattet stortingsvedtak om å få opp organisasjonsgraden i det norske arbeidslivet. Fagorganisasjoner etc. klinger neppe godt å ørene til høyresiden, og arbeidere er vel for dem helst en pest og en plage hvis de i det hele tatt tar til motmæle mot sine arbeidsgivere.

Regjeringen snakker fint om sin forenklings- og effektiviseringspolitikk, men i praksis er det folkestyret de undergraver. Offentlige foretak privatiseres eller gjøres om til aksjeselskaper, hvor politikerne har liten eller ingen innsyn i eller innflytelse på driften.

Lovforslag om å endre ombudsmannsloven er ikke til det gode for oss vanlige innbyggere. Sivilombudsmannen vil bli vingeklippet i sin kontrollfunksjon i og med at det blir innstramminger i hvilke opplysninger ombudet kan hente inn. I enkelte tilfeller vil kun sladde dokumenter (graderte dokumenter) bli stilt til disposisjon for sivilombudsmannen.

Samtidig er det snakk om å begrense pressens rett til innsyn i regjeringsmedlemmers og offentlige ansattes kalender-oppføringer, via innstramminger av offentlighetsloven. Dette er heller ikke til gode for demokratiet og offentligheten.

Politikk er som kroppen. På venstresiden finner man hjertet, på høyresiden blindtarmen.

Mine personlige meninger

Dette med politisk syn har selvsagt sammenheng med den enkeltes ideologiske ståsted. For meg er det viktig å ha en godt utbygget velferdsstat med støtteordninger for dem som måtte trenge det. Jeg synes også at forskjellene mellom rik og fattig ikke bør bli all verdens store. Verdier som frihet, likhet og solidaritet finner jeg som viktige. Kapitalismen må etter mitt syn holdes litt i ørene og reguleres noe.

Høyrepartiene fører en passende politikk for de rike få kapitaleierne. Det er også de samme rike som støtter partiene med partistøtte, og som gir avdankede politikere jobber etter fullført politisk karriere. Selvsagt vil høyrepartier og høyreside-politikere nødig kritisere de rike, da det er dem som gir de «mat i munnen». Man sager som kjent ikke over grena som man sitter på. Oss vanlige ansatte og arbeidere med “normale” inntekter uten stor kapital og formue er mer tjent med venstreside-politikk.


 

Høyresiden synes etter mitt syn til å være opptatt av mange små fillesaker, privatisering for enhver pris, skattelettelser og mer penger til de rike. Dessuten har de vist stor evne til å svekke oljefondet med stort pengeforbruk.

Med dagens regjering har det blitt enda større spillerom og muligheter for velferdsprofitører. Private aktører som yter velferdstjenester finansiert av våre skattepenger har sine sugerør stukket langt ned i statskassa. Enkelte av aktørene tjener rått på å tilby sine tjenester. At skattepengene skal benyttes til å berike noen få “pamper” på toppen i slike private firma finner jeg riktig.

En annen ting det i stor grad er åpnet opp for er ledelse basert på prinsipper fra New Public Management (NPM). NPM er diverse styringsprinsipper og ledelsesmetoder med inspirasjon fra privat sektor. I praksis innebærer ofte New Public Management mistillit mot de som utfører jobben og desto mer rapportering for å oppnå kontroll.

Det blir et regime med mål- og resultatstyring med et rapporteringstyranni i bunnen. Visstnok er målet med slik ledelse å oppnå effektivisering. I praksis er det en god del eksempler på at NPM slettes ikke har gitt skisserte økonomiske besparelser.

Målstyring koster samfunnet dyrt, og det kan være dumt, dyrt og destruktivt. Kunnskapsarbeidere gis ikke tillit og ansvar (nedlatende menneskesyn), men i stedet blir det lagt opp til detaljstyring og kostbare kontrollmekanismer. Kontrolltrangen for å sjekke at resultatkrav og kvalitetssikring oppnås er stor, og da gjerne spesielt i offentlig sektor.

Masse tid og penger går bort i unødvendig administrasjon. Internasjonale studier antyder at kunnskapsarbeidere bruker over halvparten av sin arbeidstid på administrasjon og dokumentasjon. Kvalitetsledelse er det ikke plass for. Gamle vaner er dessuten vonde å vende slik at veien bort fra målstyring kan være ganske lang.

En annen beslektet faktor er at blårussen (økonomene) har fått styre samfunnet alt for mye. Alt kan ikke måles og besluttes ut fra økonomiske nøkkeltall.

Avgiftspartiet FrP (historisk avgiftsøkning ifølge media) med venner har gjort det dyrere å leve for folk flest. Nytt navn på partiet kan muligens være FFFF-partiet, hvor F-ene er forkortelse for  Fremskrittspartiet Flår Folk Flest, med avgifter som spesielt hardt rammer vanlige folk/arbeidere. Dessuten har forskjellen mellom fattig og rike eksplodert (dette er sannheten og ikke falske nyheter!). De rike får stadig mer penger mens vi andre ikke er tjent med utviklingen på det økonomiske og lønnsmessige området. De er også bekymringsfullt “flinke” til å ribbe oljefondet, noe som vil ramme senere generasjoner, alt for å gi skattelettelser og andre fordeler til landets rikeste. Som det stod å lese på nettet et sted høsten 2017 har regjeringen holdt en treårig fest (tre statsbudsjetter) med fri bar med svært høy bruk av oljepenger. Spørs om bakrusen til slutt slår innover oss.

Fremskrittspartiet=Avgiftspartiet som flår folk flest.

 

Den høye pengebruken og oljeutvinningen her og nå vil gå ut over kommende generasjoner, dvs. våre barn og deres etterkommere. Ressursene tappes her og nå uten å tenke på framtidige generasjoner. Mer sparing og et lavere tempo på utvinningen av ikke-fornybare naturressurser kunne ha vært ønskelig. Natur og miljøvern med tanke på våre etterkommere burde ha blitt noe høyere prioritert. Det er neppe en bærekraftig utvikling det legges opp til med dagens blåblå regjering.

Mange fikk en betydelig realinntektsnedgang i 2016, hvor de største taperne var barnefamilier og enslige forsørgere. Andelen personer med lave husholdningsinntekter økte også noe. Det er også store skjevheter i fordelingen av husholdningenes nettoformue.

Norsk økonomi er på bedringens vei (høsten 2017). Dette kan og bør ikke den blåblå regjeringen ta æren for. Det er mer på tross av enn på grunn av regjeringens innsats. Imidlertid er det verre med sysselsettingen og arbeidsledigheten som går den veien høna sparker under dagens regime. Svært få har et stort og inderlig ønske om å være NAVer på fast basis. Et viktig poeng fra en kronikk i Aftenposten: “Vi trenger et arbeidsliv som åpner opp for dem som har havnet utenfor“.

Jeg synes regjeringen utøver en politikk hvor den økonomiske ansvarligheten er svært liten. Offentlige økonomiske reserver benyttes på katastrofeprosjekter, jf. garasjeprosjektet til Stortinget. De beskylder gjerne andre partier for en politikk som ikke er økonomisk ansvarlig, men deres egen politikk er ikke hakket bedre!

Egoisme- og opportunisme-politikken til høyresiden passer dårlig for meg og mitt liv. Politikken kan etter mitt syn bli for rød også. Jeg sympatiserer på ingen måte med kommunisme eller ren sosialisme.

Med dagens regjering selges Norge bit for bit til høystbydende kommersielle aktør, stykkevis og delt, gjerne til utenlandske investorer eller interesser. Ellers er vi alt for flinke til å hoppe når EU eller EØS sier hopp. Jeg ser ikke noe poeng i at vi skal være flinkest i klassen til å iverksette alt rart som kommer fra Brussel.

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen er visstnok de mest populære statsråden våren 2017. Hvordan dette henger sammen klarer jeg ikke helt å forstå meg på. Hans liste over løftebrudd er VELDIG lang. Bompengene har f. eks. ikke akkurat blitt fjernet så langt. Frp-velgere burde ha følt seg lurt av alle de tomme løftene og den uansvarlige pengebruken.

Frp var vel partiet som lovet mindre byråkrati og færre byråkrater. Virkeligheten har vist seg å være helt motsatt. Byråkratiet har økt og regjeringens pengebruk virker delvis å være helt ute av kontroll. Nå ser det ut for at panikken har grepet dem hvor masse statlige etater planlegges omorganiseres, effektivisert, sentraliseres og hvor ansatte settes på gata for å få “pyntet” litt på statistikken over andel ansatt i offentlig sektor.

Jeg savner en regjering som er opptatt av slike som meg, oss vanlig ansatte. Det er alt for mye fokus på de rike sine (unødvendige) skatte- og avgiftskutt. Hva med oss vanlige arbeidstakere, uføre og trygdede? Regjeringen oppfatter jeg til å være helt i lomma på næringslivet, og da spesielt i klørne til store multinasjonale selskaper som regjeringen på død og liv ønsker å blidgjøre.

Den blå regjeringen styrer kun til fordel for de “store pengesekkene” – rikfolket, og ikke for folk flest.

 

Jeg er nok generelt skeptisk mot: Høyreliberalisme (stort fokus på økonomisk og personlig frihet, vekt på individuelle rettigheter) og populisme (fokus på “folket”, ikke “eliten”, ekskluderende mot diverse minoriteter). Jeg opplever dagens regjering som hardt rammet av begge disse forholdene.

Nå vurderes det også å “rasere” sykelønnsordningen og ordningene rundt inkluderende arbeidsliv (IA). Det virker som om regjeringen støtt og stadig er på jakt etter nye områder hvor de kan gjøre livet surere for oss vanlige mennesker/arbeidere.

Regjeringen har vist stor kreativitet når det gjelder å komme med forslag til og innføring av nye avgifter. Tåpelige avgifter slik som sukkeravgift, flypassasjeravgift (flyseteavgift), dødsgebyr, poseavgift, økte egenandeler her og der som rammer usosialt og mer bompenger har kommet på samlebånd. Løftebruddsregjeringen slår stadig til!

Noe de er “flinke” med er å skylde på alle andre enn seg selv. Enkelte av toppolitikerne og ministrene fra borgerlig side viser liten evne og vilje til å ta ansvar. Støtt og stadig er det andre som får skylda når regjeringen ikke klarer å levere.

Hvor godt regjeringspartiene har taklet #MeToo (“jeg også”)-kampanjen kan også diskuteres. Etter mitt syn står enkelte partiers takling av dette med seksuelle overgrep innenfor partirekkene til strykkarakter. Ukultur har fått ri enkelte av partiene uten konsekvenser og uten gode rutiner for å ta varslere seriøst.

I borgerlig politikk skal det ligge en grunnleggende tro på individets frihet, og hvor staten og det offentlige skal være den enkeltes tjener (staten og det offentlige skal ikke styre, de skal ha en tilretteleggende birolle). Jeg har ikke troen på et slikt system og syn for min del. Jeg tror og mener oppriktig at det er behov for noe mer styring og kontroll enn det en slik borgerlig og høyrevridd politikk legger opp til. Man trenger et sikkerhetsnett i samfunnet, samt noen som setter foten ned for uønskede tendenser.

Hva er resultatene etter fire år med blåblå regjering, hvor spesielt FrP har fått kjøre på med sin ytre høyre politikk? Sett med mine øyne kan dette oppsummeres slik: Et hardere og kaldere samfunn, forskjellene øker mellom fattig og rik og hardere diskusjonsklima/ordbruk om andre mennesker. Dessuten har det blitt større rom for frykt, splittelse og sinne. Det fyres opp under økt fremmedfrykt (rasisme), og sentraliseringspolitikken har fått råde.

Jeg synes denne illustrasjonen oppsummerer mye av sannheten:

Resultatet etter 5 år med Erna Solberg og Siv Jensen.

Resultatet etter 5 år med Erna Solberg og Siv Jensen. Kilde: Lilletinget på Facebook – https://www.facebook.com/pg/Lilletinget/.

De rike og velstående har grunner til å være godt fornøyd. Disse har fått masse skatte- og avgiftskutt, mens vi vanlige folk har måttet betale for galskapen. Noen momenter som ikke nevnes ovenfor er disse som godt også kunne ha vært med:

  • Sterk sentralisering, f. eks. av statlige arbeidsplasser.
  • Byråkratisering med stadig flere statlige byråkrater, spesielt i og rundt Oslo.
  • Alle slags reformer som ødelegger for distrikts-Norge, f. eks. politireformen.
  • Den pågående kommune- og regionreformen har ikke akkurat gitt så store resultater som annonsert på forhånd. Reformen blir mye mindre omfattende enn lovet, noe som sikkert er like greit sånt sett.

Vet folket i Norge sitt eget beste, som stadig gir dagens regjering sin støtte?

Enkelte av oss, meg inkludert, vil hevde at enkelte toppolitikere i regjeringsapparatet – inkludert statsminister Erna Solberg – truer ytringsfriheten. Det faller ikke i god jord å kritisere makta i Norge, da dette kan medføre at man blir truet, hetset, anmeldt, forsøkt kneblet, offentlig kritisert og trusler om å miste offentlig støtte. Man kan se tendenser til autoritære trekk i regjeringen, spesielt når det kommer til politiske ytringer mot maktapparatet som de ikke setter pris på. Jf. teaterstykket “Ways of seeing” til Black Box Teater og “showet” rundt justisminister Tor Mikkel Wara og hans samboer. Alvorlige inngrep i den kunstneriske friheten og ytringsfriheten er en lite ønskelig utvikling som vi i Norge burde vært foruten, men som regjeringen tydeligvis ønsker å innføre. Slike angrep mot “friheten” er mer vanlig i autoritære land som vi ikke ønsker å bli sammenliknet med!

Regjeringen med kulturminister Trine Skei Grande fra Venstre i spissen forteller med stolthet mars 2019 at fra og med år 2020 kuttes NRK-lisensen (kringkastingsavgiften). Hele affæren er slik jeg ser det rent lureri. Joda, fakturaen med lisenskrav i posten forsvinner, men i stedet skal pengene trekkes inn over skatteseddelen. I grove trekk status quo slik jeg ser det.

Å betale for NRK har jeg ingenting imot, men det blir feil (løgn) å si at lisensen forsvinner så lenge som den bare blir flyttet over til skattetrekket i stedet. Riktignok blir det gratis for studenter og andre med lav / ingen inntekt, men for slike som oss med en normal inntekt blir det dyrere enn i dag. (Har forresten dagens regjering noen kulturpolitikk i det hele tatt?)

Det kan se ut for at det blir mer og mer klasseskille innenfor helsebehandling og medisin – et klassedelt helsevesen. De med masse penger (eller eventuelt dyre private helseforsikringer) kan i enkelte tilfeller kjøpe seg en langt bedre behandling privat enn den man kan få gratis på offentlige sykehus. Dette kan bety forskjeller mellom liv og død, og det oppstår en uønsket klassedeling innenfor den norske befolkningen. Denne utviklingen har skutt fart med dagens regjering “på vakt”, og de vil ikke vedkjenne seg dette og benytter seg av fornektelse / benektelse som prinsipp.

Uansett farge på regjering blir det ofte alt for mye bås- og sektortenkning (siloer). Det er ikke rom for å se hele bildet eller foreta samfunnsøkonomiske (samfunnsmessige) helhetsvurderinger. Langsiktighet og helhetsperspektivet mangler, og det blir mest fokus på gjenvalg og “Quick Fix”-prioriteringer.

Ulike budsjetter og ulike budsjettposter uten sammenhenger seg imellom kompliserer bilder og prioriteringene. F. eks. er det typisk å utsette nødvendig vedlikehold, eller å ikke tilby gode nye medisiner pga. høye kostnader. (Selv om det i et helhetlig samfunnsøkonomisk perspektiv kunne ha vært lønnsomt å gå “all in”.)

Facebook

På Facebook finnes det flere sider og/eller grupper som er enig med meg om at vi vil ha bort dagens regjering. Selv følger meg med på følgende:

Facebook: Rødgrønt flertall 2017 2021

Facebook: Vi som vil kaste Høyre/Frp ved neste valg!!

Facebook: NEI til flere år med FrP, Høyre, Venstre og KrF

Lenker: Rødgrønt flertall 2021, Vi som vil kaste Høyre/Frp/Venstre ved Stortingsvalget 2021!! og NEI til flere år med FrP, Høyre, Venstre og KrF. Abonnement eller medlemskap i seg selv i disse gruppene/sidene gjør ikke så mye fra eller til, men det kommer opp en del interessante momenter og saker med dagens “vanstyre”.

Vi som vil kaste Høyre/Frp ved Stortingsvalget 2021!! #Valg2021

Er Arbeiderpartiet redningen?

Arbeiderpartiet med Jonas Gahr Støre i spissen – selv om de er i opposisjon – bidrar beklageligvis tidvis med høyrepolitikk. En stemme til Ap er beklageligvis ikke lenger en garanti for å unngå høyrevridd politikk. Blant annet støtter Ap helhjertet opp rundt diverse internasjonale handelsavtaler, EU/EØS og deler av privatiseringen og utsalg av norsk “arvesølv”. Ellers er det ikke flust av “ekte” arbeidere igjen i partiet.

Selv er jeg ikke så rød at jeg anser SV eller Rødt som alternativer for min del. Muligens kan en regjering bestående av partier slik som Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV samme få til en bra og balansert politikk? Forhåpentligvis får vi en noe rødere regjering enn dagens en eller annen gang i framtiden…

Avslutning

Regjeringens konservative politikk rammer sårbare mennesker. Dette er den harde sannheten om høyresidas politikk (FrP, Høyre og Venstre) med støtte fra KrF. “Solbergformørkelsen” som tynger ned og delvis ødelegger nasjonen vår er ikke noe å være stolte av.

Jeg sier gladelig takk til en annen regjering enn dagens. Dagens egoistiske blåblå politikk er ikke ønskelig sett fra mitt ståsted. Jeg setter mer pris på verdier slik som solidaritet, fellesskap, skape og dele verdighet og verdier, sosial politikk, velferd, trygghet og frihet enn egoistisk og opportunistisk blåblå politikk for landets rikeste. Norge har blitt kaldere under den blå regjeringen.

(Du som leser dette står selvsagt fritt til å være helt uenig i min argumentasjon. Framstillingen ovenfor er i høyeste grad subjektiv og preget av mitt politiske syn. Jeg skildrer min opplevelse av dagens politikk, og denne personlige og subjektive opplevelsen kan INGEN ta fra meg! Men selvsagt er et fullt lovlig å være totalt uenig i det budskapet jeg formidler.)

Lenker til tidligere skrevne “politiske artikler”:

Lenker:

Artikkel første gang publisert 28. oktober 2014, senere oppdatert og utvidet.

image_printUtskriftsvennlig versjon
Del dette:
Tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *