Fortsatt skeptisk til KrF

Innlegg sist oppdatert av

Nei til KrF

Rett på konklusjonen: Nei, vi trenger så absolutt ikke et eget såkalt “kristelig folkeparti”. Et sterkt, stort og slagkraftig Kristelig Folkeparti (KrF) står definitivt ikke på min ønskeliste. Kristne er ikke en ensartet politisk gruppe, og såkalte kristne verdier kan være så mangt! Med sitt veivalg til høyre (blå side)  i den norske politikken har også partiet gjort seg selv uaktuelt for kristne som befinner seg på rød side. Forhåpentligvis blir det framover et marginalt parti – under sperregrensen – for spesielt interesserte uten all verdens stor innflytelse.

I min gamle blogg hadde jeg et innlegg som het: “Skeptisk til KrF”. Dette står jeg ennå fast på. Jeg er fortsatt skeptisk og sterkt kritisk til både KrF og ikke minst andre tilsvarende nisjepartier som “Partiet De Kristne” (PDK) og “Verdipartiet”. (Under Stortingsvalget 2013 fantes det også to andre “kristne” mikropartier: “Norges Kristne” og “Kristent Samlingsparti”, hvorav sistnevnte nå er en del av PDK mens det andre er nedlagt (?).)

I de senere år har det vært noen utskiftninger i partiledelsen til KrF, uten at dette har betydd så mye fra eller til. Oppslutningen til partiet har ikke vært all verdens høy i den senere tid (5,6 % av stemmene under stortingsvalget 2013 og katastrofale 4,2 % under stortingsvalget 2017). Selv tror (og håper) jeg at storhetstiden for KrF som politisk parti er over. Trenger vi i det hele tatt KrF? For min del er svaret nei. KrF bygger mer eller mindre på tanken om at alle kristne og andre verdiinteresserte har det samme politiske synet og er en ensartet homogen gruppe. Er nå dette tilfelle i dagens Norge? Jeg tror ikke det.

Resultatet etter stortingsvalget 2017: Demokratiet har seiret. Det ble beklageligvis flertall for blåblå regjering med Erna & Co inkludert Fremskrittspartiet bak rattet. Jeg tar det til etterretning og aksepterer det rødgrønne tapet, men jeg liker det ikke.

Trøsten min er at KrF gjorde et historisk dårlig valg, og Partiet De kristne (PDK) gjorde et enda dårligere valg.

KrF fikk et resultat på 4,2 prosent. Dette er visstnok den dårligste oppslutningen på 81 år, dvs. helt tilbake til 1936 må man gå for å finne et dårligere valgresultat for dette partiets del.

Det gjenstår å se hvor prinsippfaste partiet er. De har tidligere sagt at det er uaktuelt med samarbeidsavtale eller å sitte i regjering så lenge FrP er en del av regjeringsapparatet. Det spørs om de holder ord, eller om maktsyken blir for sterk.

Oppdatering november 2018: I en boks lenger nede i artikkelen har jeg også skrevet noe ord om det foretatte veivalget mot blå side, og om KrF sin deltakelse i en utvidet Solberg-regjering. Regjeringsmakta frister, og sjelen til partiet selges i bytte mot litt makt.

Min “krig” mot KrF startet for en god del år siden mens jeg ennå var ung voksen (i 20-årene). Husker jeg fikk en invitasjon til en eller annen lokal KrF-happening i Egersund hvor det stod ca. følgende adressering: “Til medlemmer og sympatisører/støttespillere av KrF”. Dette fikk meg til å tenne på alle plugger. Selv om jeg var (og er) kristen og i den tid også vanket i Misjonshuset (NMS, Egersund) var det alt annet enn en selvfølgelighet å støtte dette partiet. Deres ensidige familiefokus på den perfekte kjernefamilie samt deres høyrevridde politikk har aldri appellert til meg.

Hvorfor engasjere seg så sterkt mot KrF når det ikke er mitt parti? Jo, slik jeg ser det er partiet med på å skape et stereotypt bilde av kristne som jeg ikke vil være del av. På mange måter “ødelegger” partiet deler av kristendommen, kristentroen og de kristne verdiene med sin til tider mørkemannskristendom, moraliserende pekefingeroppførsel og gammeldagse politikk. Nei takk til KrF sitt overformynderi.

Det provoserer meg rett og slett den generaliseringen og den selvfølgeligheten enkelte legger til grunn rundt at kristne selvsagt må stemme KrF. Det blir en sterk forenkling av den komplekse virkelighet å tro at alle kristne deler KrF sitt politiske syn. Man kan godt være kristen og stemme og støtte helt andre partier enn Kristelig Folkeparti. De som stemmer andre partier er ikke mindre kristne av den grunn. Til og med partier på sosialistisk side (rødgrønt) kan man stemme på og likevel være en god kristen!

I flere år har jeg hevdet følgende: Jeg er skeptisk til KrF – Kristelig Folkeparti (eller var det ukristelig folkeparti?). Jeg liker ikke helt ideen om at alle kristne skal “rotte” seg sammen i et eget parti. Jeg er heller ikke særlig begeistret for sammenblandingen av politikk og religion. Kirke og bedehus skal ha evangelisk fokus, mens KrF prøver å anlegge et politisk fokus. Det blir bare knuste egg og omelett av sammenblandingen. La bedehus være bedehus og politikk være politikk! Nå framstår KrF som et skadeskutt parti som bedehuset er i ferd med å dolke i ryggen. Den kristne forsamling bør IKKE gjøres om til en politisk arena, og jeg synes svært lite om at bedehus og andre kristne forsamlingshus benyttes til politisk KrF-samlinger.

KrF er partiet for folk som er imot vitenskap, framskritt og utvikling. Gammelt tankegods og utgåtte verdier, såkalte kristne verdier, styrer partiet. Ikke akkurat et førstevalg for det moderne mennesket. Partiet er overflødig og unødvendig i dagens samfunn, da partiet for lengst har utspilt sin rolle.

Kristelig Folkeparti (KrF) er et kristendemokratisk politisk parti i Norge. Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som en reaksjon på tiltagende sekularisering i samfunnet. Partiet identifiserer seg som et sentrumsparti bygd på et kristent livssyn. Skjønt det omtales som et borgerlig parti, foretrekker partiet selv betegnelsen “ikke-sosialistisk”.

Kilde: Wikipedia: Kristelig Folkeparti

 

Ifølge enkelte “super-kristne” har KrF blitt “Sodoma-partiet”. Det hevdes at de ikke lenger står for tradisjonelle kristne verdier, f. eks. innenfor ekteskapssyn, homofili, synet på abort osv. Det har visstnok blitt viktigere for partiet å sanke stemmer på utsiden av bedehusene enn å stå for tradisjonelle kristne verdier. Den eneste redningen er for slike mennesker “Partiet De Kristne”. (Akkurat denne argumentasjonen her forstår jeg meg ikke på, men jeg gjengir den for helhetens skyld.)

Det er farlig-farlig med løsrevne Bibelvers. Velger likevel å bruke et slikt her:

Matt. 22, 21: “Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.” Altså: Et skille mellom religion (tro) og styring av samfunnet (politikk).

For mye sammenblanding av politikk og religion slik som spesielt KrF driver med liker jeg som sagt ikke. Gud selv er ikke et politisk vesen og deltar ikke (direkte) i politikken. Bibelen er en flott bok hvor man finner mange fine “kristne verdier” som delvis kan inngå i det politiske “spillet”. Imidlertid mener jeg ganske så bestemt at Bibelen ikke gir en helt klar pekepinn i detalj på eksakt navigasjon og kurs når det gjelder politiske og samfunnsmessige valg. Partiet selv sier at de bygger på en kristendemokratiske ideologi.

Selvsagt vil det alltid være en viss sammenheng mellom religion og politikk. Helt vanntette skott er det ikke mellom de to størrelse og noen ganger blir overgangene ganske så flytende (jf. Toregimentslæren). Imidlertid synes jeg partier slik som KrF presenterer en uspiselig lapskaus av en sammenblanding av de to størrelsene. Mye av deres “kristenhet” kan i hvert fall ikke jeg stå inne for, selv om jeg anser meg selv som både litt politisk interessert og som kristen. F. eks. synes jeg både Senterpartiet og Arbeiderpartiet står for en mye bedre “miks” enn det KrF presenterer.

Noen er nok mer ekstreme i sin motstand mot KrF enn meg. Har i diskusjoner på nettet lest om enkelte personer som mener at KrF bidrar til avkristning av landet vårt. KrF har vært positive til å ta imot en del flyktninger fra Syria, og dette vil “selvsagt” medføre at flere muslimer ankommer landet vårt og i neste omgang islamiserer disse flyktningene Norge. (Bare så det er sagt; Jeg står ikke inne for dette resonnementet.)

Selv opplever jeg KrF som et alt for konservativt parti med et gammeldags kristendomssyn for bedehusfolket. Leser at enkelte andre oppfatter partiet som alt for liberalt, og noen påstår til og med at selve partiet og deres politikk er avkristnet. Visstnok er “Partiet De Kristne” redningen for de “virkelig Bibeltro”. For enkelte kristne er visstnok egoistpartiet FrP også redningen.

Innenfor partiet er det hele tiden en strid eller konflikt (strid, kamp) mellom de liberale og de konservative når det gjelder verdivalg. Det finnes to ulike – vanskelig forenelige – sider eller fløyer innad i partiet. De liberale ser ikke noen store problemer med å f. eks. å godta homofile eller andre samfunnsmessige og moralske justeringer. De konservative på sin side ønsker at partiet skal være et Bibeltro bedehus for likesinnede, hvor gammeldagse kristne verdier skal få råde.

I en og annen sak er jeg nok enig med KrF, men i de store linjene passer ikke Kristelig Folkeparti sin politikk meg og mitt liv. KrF kjører en høyrevridd politikk / konservativ politikk som ikke alle kristne kan støtte.

Selv regner jeg meg som kristen, men for meg er det ingen automatikk i å stemme KrF. KrF har et politisk syn som nødvendigvis ikke passer for alle som er kristne. Det finnes gode kristne mennesker som finner det vel så naturlig å gi sin stemme til et annet parti enn KrF. Kristnes politiske syn spenner nok over hele den politiske skalaen fra ytterste røde parti til mørkeblå FRP.

Det som binder oss kristne mer eller mindre sammen er vår tro. Imidlertid kan også kristne tilhøre ulike politiske retninger da vi tross alt er mennesker også. De sakene som Kristelig Folkeparti er opptatt av klarer ikke nødvendigvis å engasjere meg selv om jeg er kristen og dermed innenfor partiets målgruppe. Selv om enkelte hevder at vi kristne er opptatt av verdier klarer ikke jeg å se for meg at det finnes en objektiv liste med kristne verdier som nødvendigvis alle kristne kan enes om.

Det virker som om den harde kjerne svikter partiet og/eller skrumper inn. Også blant kristne er det økt meningsmangfold i “klassiske kristne spørsmål”. En del av de tradisjonelle støttespillerne dør også ut. Ellers har vel tidligere en sentral del av deres grunnfjell vært basert på medlemmer i lavkirkelige organisasjoner av typen sørvestnorske pietister i Bibelbeltet. Kanskje er KrF primært kun et trangt (marginalt) og regionalt parti for Sør-Vestlandet.

Partilogoer

Det er ingen automatikk i at kristne må stemme KrF. Vi kristne bør heller jobbe for å få kristne verdier, synspunkter etc. inn i ALLE partier!

Enkelt og greit: Jeg deler ikke Bibelsyn, politisk syn og type tro med den typiske KrF-sympatisør!

Ifølge KrFs nettside er partiets hovedsaker følgende:

– Barn og familie, menneskeverd i alle livets faser, eldre skal få den hjelpen de trenger, klima og miljø, utvikling (nestekjærlighet, bistand, fattige osv.), kristen kulturarv, trosfrihet og frivillighet.

Dette er for så vidt ok saker, men de har ikke all verdens appell hos meg.

Partiet fokuserer veldig mye på familie og barn, og for meg blir det en “overdose” med dette fokuset. Frivillighet og frivillige og ideelle organisasjoner burde muligens ha interessert meg, men gjør det likevel ikke i noen stor grad da jeg i lite aktiv i slikt arbeid for tida. Menneskeverd i sentrum, kristendommens plass i samfunnet, fremtidsrettet forvalteransvar, familie, eldre, klima, miljø, utvikling er fine ord, men ordene i seg selv klarer ikke å skape et veldig engasjement hos meg.

Kristen kulturarv og trosfrihet er fine ord, men hva legges egentlig i dette? Jeg er ikke nødvendigvis enig i de verdier, kulturarv og trosutøvelse som partiet vil legge til rette og kjempe for.

Jeg har forstått det slik at KrF “for tiden” er opptatt med slike “kristne” verdier og saker som disse ramset opp nedenfor:

  • Ja til livet
  • Et varmere samfunn
  • Beholde K-en i KRLE-faget
  • Retten til liv for begge tvillinger i mors mage
  • La skolebarn lære om Jesus
  • Familiepolitikk, med fokus på tradisjonelle familiemønstre
  • Åndelig omsorg i livets siste fase
  • Kjempe for de minste i samfunnet
  • Mot legalisering av sex-handel
  • Restriktiv bruk av bioteknologi
  • Mot menneskehandel og slaveri

KrF er spesielt opptatt av etikk og moral. Grunnverdier for KrF er ifølge deres nettside: Det kristne menneskesynet, Nestekjærligheten og Forvalteransvaret.

Ifølge nettsiden til partiet er KrF blant annet opptatt av følgende pr. november 2018:

  • “Sammen for et varmere samfunn” og “Tid for samling om verdipartiet KrF”.

Gjesp! Ikke den mest spennende og moderne politikken akkurat.

For meg virker KrF til å være et parti som er veldig opptatt av tradisjoner, oppvekst, barn og kjernefamilien. For dem som ikke er i “riktig livsfase”, ikke lever et A4-liv eller av andre årsaker ikke er opptatt av slike saker er partiet heller mindre interessant. For min del anser jeg KrF som et nisjeparti for spesielt interesserte i bibelbeltet.

En KrF-politiker i Buskerud klarte å tirre meg opp i januar 2017. I forbindelse med en artikkel i Aftenposten om en enslig mor som dro til Danmark for assistert befruktning skrev vedkommende følgende:

  • “Fordi dette ikke handler kun om Deg! Kampen om supergenene er i gang. Sorteringssamfunnet med kjøp og salg av barn som en vare i et supermarked kommer stadig nærmere og det skremmer meg. Her må vi stå opp for #menneskeverdet”

Mitt tilsvar på dette er følgende:

Takk for påminnelsen om hvorfor KrF er et uaktuelt parti for meg! KrF er et helt ok parti med sin familiepolitikk for dem som representerer A4-familien. For oss som faller på utsiden av dette mønsteret er KrF sin politikk alt annet enn god!

Partiet unner ikke hvem som helst lykken med et barn i huset. Noen av oss har ikke andre valg enn å adoptere, surrogati eller donasjon (sæd og/eller egg). Slik situasjonen er nå kan man nesten bare glemme adopsjon. Strenge krav, lange ventetider og få barn som frigjøres til adopsjon.

Hvis jeg hadde vært ung i dag og «naturmetoden» ikke hadde ført fram hadde jeg ikke nølt med å gå for en av de andre metodene. Utnyttelse og for kommersiell industri bør selvsagt unngås, men jeg ser ingen som helst form for utnyttelse i den lenken du henviser til.

Ellers lever vi i et globalt samfunn. Hva vi vedtar og gjør i Norge har liten betydning. En kjapp liten reise til utlandet er alt som skal til for å få det meste ordnet, i hvert fall for dem som har økonomi til det.

 

Et av slagordene for partiet er for tiden: “Menneskeverd i sentrum.” Menneskeverd er en fin ting i seg selv, men deres subjektive fortolkning av begrepet og det de legger av innhold i begrepet er jeg ikke nødvendigvis enig i.

KrF snakker om at alle er like mye verdt, menneskeverd og at de jobber mot et sorteringssamfunn. Jeg synet tvert imot at deres politikk vitner om det motsatte. Oss som er på utsiden av “normalen” er null verdt for partiet, og vi skal ikke få noen muligheter og gleder her i livet. KrF er et svært ekskluderende parti for dem som ikke passer inn i deres smale moralske ramme. Mammon har rik plass i partiet mens det er lite rom for avvikere fra det “normale” på det familiære området. Partiet utviser lite empati og forståelse for dem som faller på utsiden av deres rosenrøde familieideal, den lykkelige kjernefamilien.

Forskjellspartiet KrF: Jeg anser KrF som et parti som ønsker å skape forskjeller som vil gagne positivt A4 kjernefamilier. Dem som faller på utsiden av dette standardmønsteret har ikke noe å tjene med at KrF får makt. F. eks. er partiet imot surrogati og donasjon (sæd- og/eller egg).

Mantraet om familien først, familien er samfunnets viktigste grunnstein og at familien er det mest verdifulle vi har provoserer meg innimellom. I utgangspunktet er jeg jo selvsagt enig, men i en del tilfeller er den biologiske familien mer til skade enn til glede for et barn.

Enkelte vil si at et fosterbarn er en alternativ løsning og muligens godkjent løsning av KrF sitt “moralpoliti”. Imidlertid blir dette langt ifra det samme som å ha et barn i huset på permanent basis. Lengden av et oppdrag med å ta seg av et fosterbarn er ofte noe usikkert. Barnet blir heller aldri “ditt”.

Adopsjon nevnes også som en løsning. Imidlertid vet jeg mye om hvor vanskelig dette er. Få barn frigjøres til adopsjon, det er lange ventetider og mange landsspesifikke regler som gjør det vanskelig å bli godkjent.

For en del som ønsker seg et barn gjenstår det få alternativer. Surrogati eller ulike former for assistert befruktning blir de eneste aktuelle løsningene. Med dette i bakhodet skrev jeg nok et kvast svar på Facebook:

Blir bare så eitrende irritert når partier slik som KrF uttaler seg med sin skråsikkerhet. Det er så lett å si at surrogati og ulike former for kunstig befruktning er galt. Det blir så teoretiske svar. Få har selv kjent problemene på kroppen.

At mennesker blir desperate og bruker alle tilgjengelige midler for å få seg et barn forstår jeg svært godt. Mors- og farsinstinkter er nedlagt i mange av oss mennesker. Når biologien ikke fungerer helt av seg selv bruker man tilgjengelige hjelpemidler.

At folk som ikke selv har vært borti sorgen rundt dette å ikke få barn på naturlig vis uttaler seg skråsikkert om saken provoserer meg noe utrolig.

 

Uttalelser fra KrF Rogaland sitt fylkesårsmøte 2017 klarte også å hisse meg opp. Sitat fra Facebook: “- Det må settes etiske retningslinjer for assistert befruktning for å sikre at barnet både får en far og en mor, slik at de kan ha mulighet til å bli kjent med sitt biologiske opphav, sa vår listetopp Olaug Vervik Bollestad  på fylkesårsmøtet. Marie Ljones Brekke, la til av vi har et behov for vite hvor opphavet vår kommer fra.” Igjen: Å bli kjent med sitt biologiske opphav er et “must” og likeså dette å sikre at alle barn både har en far og en mor, som er en argumentasjonsrekke jeg slettes ikke kan støtte opp om for enhver pris.

KrF er definitivt ikke partiet for slike som meg som er adoptivfar. Deres kjør på A4 kjernefamilier hvor barn på død og liv må kjenne sitt biologiske opphav gjør partiet uaktuelt. Sitt biologiske opphav vil mange adoptivbarn aldri kunne finne ut av, men hva så? De kan få gode liv likevel. Jeg tror ikke biologien er fullt så viktig som partiet gir inntrykk av.

Nok om dette temaet for denne gang….

I de senere valg har ikke KrF alltid gjort det så bra. Partiet sliter med å vinne støtte blant det norske folk. Tydeligvis flere KrF skeptikere der ute enn bare meg! Muligens er KrF sin storhetstid over?

Rundt sommeren 2016 er KrF nede i en oppslutning på ca. 5 prosent ifølge diverse meningsmålinger. Blant annet har det blitt litt støy rundt partileder Knut Arild Hareide etter at han var deltaker i  Pride-paraden i Oslo. Dette at han gikk i nevnte homoparade for å vise støtte til de rammede i Orlando-massakren har ført til enda mindre oppslutning for partiet blant en del kristne konservative kjernevelgere. Fra en Vårt Land kommentar skrevet av Erling Rimehaug (se lenkesamling mot slutten av denne artikkelen) har jeg sakset følgende beskrivende sitater:

“Men KrFs problem er at oppfatningene innen denne gruppen (les: aktive kristne) er så sprikende. Det såkalte grunnfjellet er smuldret opp i mange ulike fjellformasjoner, og satser man på den ene, blir de andre utilgjengelige. Blir KrF nødt til å velge hvilket grunnfjell man skal satse på – eller finnes det en strategi som kan samle på tvers av ulikhetene?” 

Et problem for KrF er nok at kristne (og andre “verdiinteresserte”) ikke lenger er en homogen gruppe. Det finnes ikke en felles objektiv liste over kristne verdier eller politisk syn som alle kan enes om.

Enkelte håpet på en regjering av fargen rødgrønngul etter valget 2017, som det ikke ble noe av. Selv er mitt håp at KrF blir holdt på god avstand fra regjeringen og regjeringsdannelsen for all framtid. Det er ikke meg imot at KrF får hilse på sperregrensen når det gjelder representasjon på Stortinget. Hvis partiet får lav oppslutning er det unaturlig at de blir del av noen regjering.

I forbindelse med Stortingsvalget 2017 (Valg 2017) var det en viss overhengende fare for at KrF falt under sperregrensen. Et resultat av dette kunne ha blitt at partiet kun fikk inn et par enkeltrepresentanter på Stortinget. Dette ville ha ført til “katastrofe” for partiet og at partiet i realiteten hadde mistet all makt og innflytelse. Endelig resultat ble dårlig, men ikke fullt så dårlig. (Ja, jeg er ikke redd for å vise litt skadefryd. Det hadde vært helt ypperlig og en stor glede for meg hvis KrF havnet under sperregrensa. Norge og de kristne trenger ikke dette partiet.)

Det var en del forvirring rundt KrF i forbindelse med Valg 2017. Det blir sagt om og om igjen: “En stemme til KrF er en stemme til KrF.” Ikke alle var enige i dette. Usikkerheten bestod i at KrF ikke hadde tatt en helt endelig og klar beslutning om de vil ende opp på borgerlig eller sosialistisk side etter valget. For enkelte var dette en svært viktig sak. En del av kjernevelgerne til partiet kan visstnok ikke på noen som helst måte tenke å støtte et parti som ender opp på sosialistisk side. Litt uti valgkampen ble det klart at partiet ikke ville støtte rødgrønn side. “Fobien” mot FrP som KrF har pådratt seg faller enkelte tungt for brystet.

Valg 2017 ble tilnærmet et katastrofevalg for partiet. De unngikk sperregrensen, men ikke så mye mer enn det. En oppslutning på 4,2 % er det liten grunn til å rope hurra for. Etter valget har de til tider til og med vært under sperregrensen (ned mot 3 %) i diverse meningsmålinger (partibarometeret). Ifølge intern valgevaluering skyldes de dårlige valgresultatene forhold slik som: Manglende overordnet strategi, manglende prioritering og troskap til planer, for mange uformelle beslutningskanaler og uavklarte ansvarsforhold, dårlig internkommunikasjon, osv. Ifølge dem selv hadde de også en noe uheldig utvelgelse av politiske kjernesaker. Muligens har kvinnekrisen i partiet, hvor unge og dyktige kvinner ikke slipper til i “tunge” verv,  også noe av skylda. Partiet har tapt en del velgere til både rød og blå side, og ikke minst til Senterpartiet.

September 2018 er partiet under sperregrensa på enkelte målinger, noe som slettes ikke er første gang. Partiet sliter med å trekke til seg og å holde på velgere, og det er svært diffust hvor veien videre går videre. Partiet påstår å være opptatt av menneskeverdet, familien og de kristne verdiene, samtidig som de til tider har hatt et visst samarbeid med FrP. Dette må jeg kunne kalle en stor selvmotsigelse.

I regjeringsperioden 2013-2017 har KrF vært et støtteparti med samarbeidsavtale med den blåblå regjeringen. Masse kameler har blitt svelget av KrF i forbindelse med samarbeidet, selv om de også har fått gjennomslag for enkelte justeringer til det bedre. I festtaler hevder KrF at de ønsker et varmere samfunn, men det har blitt lite av dette så lenge FrP fritt har fått stå på med sin hjerteråe politikk. I kommende periode (2017-2021) lover Kristelig Folkeparti høyt og hellig at de ønsker å støtte opp om en sentrum/Høyre-regjering, men at det ikke blir aktuelt å gå i regjering eller å støtte en regjering der Fremskrittspartiet er med. Vi får se om de klarer å holde dette, da det virker som om KrF gjør det meste for å søke etter og å oppnå makt.

Det er noe demokratisk betenkelig at et så lite filleparti som KrF i praksis har så mye makt, i og med sin vippeposisjon i norsk politikk. De kan enten eller presse høyresiden eller venstresiden med sine hjertesaker og politikk. Nå framover er det tydeligvis allianse med høyresiden som gjelder.

Det finnes en del lojale støttespillere som alltid stemmer KrF, men det minker på dem. Det er i hovedsak eldre mennesker som er i ferd med å dø ut som har vært lojale mot partiet. Å trekke til seg nye velgere sliter KrF med å få til. Kristne er enkelt og greit ikke en ensartet homogen gruppe der alle kan støtte opp om partiet KrF. Enkelte hevder også at kjernevelgerne forlater partiet pga. de har blitt for lite flinke til å fronte kristne fanesaker av typen nei til abort, nei til dagens ekteskapslov og ja til en tydelig støtte av Israel.

Som nevnt før og for å gjenta meg selv, muligens med litt annen ordlyd: Det har vært en utvikling hvor man HELDIGVIS har fått en mer mangfoldig kristen velgergruppe (ikke så homogen og ensartet som tidligere). Det “kristne” (og/eller “verdibaserte”) velgersegmentet som naturlig støtter KrF har blitt langt mindre, smalere og tynnere i rekkene enn tidligere.

KrF driver til tider med vinglete politikk. De var i utgangspunktet et sentrumsparti liggende i midten mellom blå og rød blokk eller fløy. For noen år tilbake begynte de å navigere tydelig mot høyre, noe som skremte bort de “venstrevridde” velgerne i partiet. De har også innimellom “flørtet” litt med venstresiden, noe som ser ut til også å ha skremt bort en del av de “høyrevridde” i partiet.

Partiet har nok tapt noe oppslutning på å ikke å gjøre et tydelig og klart linje- eller fløyvalg politisk. Knut Arild Hareide med venner har vært trege med å foreta et valg mellom venstre og høyre side i politikken, i og med at sentrumsalternativet har utgått. Dette å ikke ta et klart valg har partiet blitt noe straffet for. Uansett fløyvalg vil noen bli skuffet.

Partiet lekker velgere som en annen sil. De representerer ikke lenger et “nøytralt” tredje politiske alternativ i sentrum. Nå står valget mellom rød eller blå blokk, hvor KrF for tiden befinner seg innenfor blå fløy. Hvis partiet ikke klarer å stoppe den massive lekkasjen av skuffede velgere blir det permanent under sperregrensen neste. Med den elendige oppslutningen partiet har er “folkeparti” et høyst misvisende navn, da det kun er et parti for noen få.

Jeg tror neppe partiet blir noe stort og innflytelsesrikt igjen etter sin vinglede framferd der partiet ikke lenger helt vet hva det vil. Hvorfor skal noen ha interesse av å stemme på et parti som er en dårlig blåkopi av andre partier? Hvis man er høyrevridd kan man like godt stemme på Høyre eller FrP.

KrF lever i sin egen boble av en verden, og partiet har for enkelte nesten blitt sin egen religion. For dem som ikke er på innsiden av partiet oppleves det som et noe tamt, gammeldags og tannløst parti. Imidlertid er det ikke noen lett jobb partiledelsen har foran seg hvor de i tillegg til foretatte politisk retningsvalg må ta beslutninger rundt målgruppene for partiet: 1) Satse på bredden (grunnfjellet må svelge noen kameler, noe av egenarten må fare) eller 2) dybden (nisjeparti med lav oppslutning for spesielt interesserte kristeligøse , sperregrensen neste)?

Veivalg

Oppdatering 2. november 2018: Det ble blåmandag på en fredag. KrF går for en blå flertallsregjering. Et flertall av delegatene på ekstraordinært landsmøte ønsker regjeringssamarbeid. regjeringsmakt og regjeringsdeltakelse i en borgerlig regjering. De vil nå starte forhandlingsarbeidet med mål om å få en regjeringsplattform som de kan akseptere, for så å gå inn som medlemmer i en utvidet (delvis ny) blå regjering bestående av H, FrP, V og KrF. Knut Arild Hareide er ferdig som partileder i KrF.

Det påstås at KrF fortsatt skal være et gult parti i sentrum, men alt tyder på en mye blåere framtid enn enkelte setter pris på. Vi får et tydeligere borgerlig parti og et kristenkonservativt parti. Så spørs det om de får gjennomslag for en varmere politikk, eller om politikken i praksis blir mye kaldere. Det er litt vanskelig å se for seg at FrP vil være med på større satsing på bekjempelse av fattigdom, tiltak for å redusere forskjellene, bedre kår til de “svake gruppene” og økt satsing på å løse/redusere klimaproblemene.

Valget som nå har blitt foretatt har bekreftet det jeg har sagt i flere år: KrF er for høyrevridd. Jeg har store problemer med å se at det er noe særlig enkelt å bli enig om en fornuftig politikk så lenge som FrP er en naturlig del av en utvidet regjering. Og rent generelt har dagens regjering gjort mange rare politiske valg som vitner om lite rom for nestekjærlighet og liten omtanke for de “svake” gruppene i vårt samfunn. En stemme til KrF nå framover er i praksis en stemme til FrP sin hjerterå politikk.

Fram til nå hevder enkelte at KrF har bestått av en koalisjon mellom høyresiden og venstresiden – et sentrumskompromiss. Kristentroen og kampen for det kristne har holdt dem sammen, på tross for ulike politiske synspunkter. Muligens rakner alt dette nå med det foretatte valget.

Partiet KrF kan fort oppleve at valget ikke er så smart som de trodde i utgangspunktet. Man skal ikke se bort fra splittelser og medlems- og velgerflukt med sperregrensen neste.

Sprakk det såkalte folkepartiet? Det kan se ut for at man sitter igjen med et splittet og delt parti, med motsetninger mellom høyre- og venstresiden. Ting tyder på at det nesten er en form for ufin maktkamp mellom fløyene eller blokkene.

En som vil få større makt og tjene på den videre utviklingen er nestleder Kjell Ingolf Ropstad. Han kommer mer fram i lyset og får en mer framtredende rolle i partiet. Så spørs det om han er dyktig og moden nok til å få til noe bra for partiet.

Det hevdes at partiet ikke vil gå i regjering for enhver pris. Selv tror jeg de er så maktsyke at de helt sikkert kommer til å havne i regjering etter å ha svelget noen kameler. Dessuten virker det som om Høyre sitt lokketilbud (agn) hvor det nevnes muligheter for endringer i abortloven (innstramming) har fått KrF til å gå ganske blindt på limpinnen. Hvis alt går veien for den blå siden er KrF i regjeringen og regjeringsmakt før jul 2018.

Det hevdes at KrF så langt og i fortsettelsen (sannsynligvis) vil få mer gjennomslag for sin politikk via høyresiden enn de hadde fått på venstresiden. Tja. Mon tro om dette stemmer. Hvor mange store kameler må svelges underveis når FrP setter i gang med sitt spill?

Det oppfordres fra enkelte hold om stor raushet, samhold og partiet først tenkning i tiden framover. Hvordan er dette mulig etter å ha tatt det valget som nå har blitt tatt? Og hva blir det igjen av det såkalte sentrumsbaserte (blokkuavhengige) folkepartiet for kristne og kristeninteresserte?

Så langt liker jeg ikke det som har kommet fram om starten på høyrevandringen. Sakene som har vært framme i lyset så langt får meg til å fryse langt nedover ryggen. De fungerer som et kaldt gufs fra en fortid som jeg ikke ønsker meg tilbake til.

Men nok om dette teamet! KrF er ikke mitt parti i utgangspunktet, og nå har de blitt enda mindre interessante og aktuelle for meg.


Tidligere i denne saken:

Oppdatering september/oktober 2018: KrF-leder Knut Arild Hareide annonserte helt i slutten av september 2018 at han faktisk kan ønske seg en regjering bestående av KrF, Ap og Sp. En positiv og klok beslutning etter mitt syn, om enn noe uventet da jeg var hellig overbevist om at partiet var helt i lomma på FrP og Høyre. Jeg mener nå at Jesus slik som han framstår i Bibelen var mer som en sosialist / sosialdemokrat opptatt av de svake og fattige enn å være en hjerterå og pampete FrP-er.

Hareide fikk både en god del negative og en god del positive tilbakemeldinger –  nesten halvt om halvt – delt på midten. Tydeligvis er KrF et politisk splittet parti, hvor det finnes sympatisører på både blå og rød politisk side.

Etter at Hareide lettet på sløret og sa sin ærlige mening om retningsvalg fikk partiet faktisk over 2000 nye medlemmer. Tydeligvis en god del mennesker som var enig i hans valg og tanker. Beklageligvis holdt det ikke, og nå i etterkant av veivalget er det også en del som melder seg ut igjen eller vurderer å gjøre det. Samtidig er det også dem som støtter høyrevalget og melder seg inn. Partiet har uansett svært liten oppslutning blant det norske folk.


Knut Anton Mork tar et knusende oppgjør med Kristelig Folkeparti

Professor og samfunnsøkonom – og tidligere KrF-er – Knut Anton Mork tar et knusende oppgjør med KrF. Han sier / skriver blant annet:

  • “- KrF er blitt et parti med store indre motsetninger og med større fordommer enn visjoner. Heller enn å forsøke å berge stumpene mener jeg derfor at Norge vil være best tjent med at fredagens landsmøte oppløser hele partiet.”
  • “- Lettvinte påstander om at politiske motstandere har “andre verdier”, “et annet menneskesyn”, at de ønsker et “sorteringssamfunn” eller “et kaldere samfunn”, vitner mer om mangel på rasjonelle argumenter enn om etisk engasjement.”

Han minner også om lignelsen i Bibelen om den selvgode fariseeren i Lukasevangeliet. Såkalte kristne verdier er så abstrakte at de ikke gir en god veiledning til hva man skal mene om konkrete politiske saker.

Du verden så enig jeg er med hans uttalelser. Støtter helhjertet om synet hans på KrF sin framtid.

Kilde: Nettavisen: Knut Anton Mork: Tar et knusende oppgjør med Kristelig Folkeparti

 

Enkelte vil hevde at KrF skal være et parti for såkalte “bibelorienterte kristne velgerne“, dvs. de skal stå for “tradisjonelle kristne verdier”. De skal bidra til en “verdibasert” politikk og eventuelt regjering. For meg blir slike tanker og ønsker det rene svada. Som sagt flere ganger før: Kristne er ikke (lenger) en ensartet homogen gruppe som kan enes om en felles politisk forståelse.

KrF og pinsevennene

Korsets Seier skriver om en anonym undersøkelse blant 118 pinseledere rundt hva de vil stemme under valg 2017. Ca. 70 % vil stemme KrF og hele 95,9 % befinner seg innenfor den borgerlige leiren. Tydeligvis står KrF og de borgerlige partiene sterkt hos pinsevennene.

Strengt tatt er ikke resultatet særlig overraskende. Det er trygt og godt for dem å stemme på et parti med kristelig i navnet. KrF har også en del programfestede «kristne» saker på sitt partiprogram. Dessuten er jo partiet positive til Israel, noe som er særdeles viktig i slike miljøer.

Tidligere har jeg skrevet en artikkel med tittelen “Troende er (ekstra) dumme”. Der nevner jeg også pinsevennene. Sett med mine øyne ser jeg på en del av pinsevennene som enklere sjeler som ikke er alt for intelligente, lavt intellektuelt nivå og/eller lavt-utdannede. De lar seg lett overtale og lede av sine forkynnere og ledere. De er redd for enkelte verdslige autoriteter, stoler ikke alltid på vitenskapen, de er redde for det sekulariserte storsamfunnet og de holder seg en del for seg selv. Inn i dette bildet passer nok KrF og deres politikk inn som hånd i hanske.

(Joda. Jeg vet jeg generaliserer og framsetter litt fordommer ovenfor. Jeg mener strengt tatt ikke å være frekk eller stygg. Jeg skriver bare om hvordan jeg personlig oppfatter en del pinsevenner.)

 

Etter mitt syn oppfører KrF seg som om de har funnet opp og har enerett eller monopol på kristne verdier. Andre partier, f. eks. Ap og Sp, er på mange måter vel så “kristne” verdimessig som KrF.

For mye katolsk tankegods har fått innpass i partiet KrF og de har delvis forlatt Luther. Deler av luthersk likhetstradisjon har blitt forlatt til fordel for en kontinental katolsk sosiallære. Samfunnet og staten skal ikke blande seg inn i forhold og spørsmål som kan løses av familien (jf “subsidiaritetsprinsippet”). Høyrevridd politikk der den enkelte må klare seg selv uten statlig innblanding og hjelp har fått fotfeste.

Noen hevder at partiet har blitt for liberalt, mens andre hevder nesten det motsatte (konservativt). Det er enkelt og greit en (tilnærmet) umulig oppgave og balansekunst å samle alle kristne i et felles parti. Utenom troen som binder sammen er også kristne mennesker politisk sett et tverrsnitt av befolkningen. Alle kristne vil ikke enes om den politiske kursen i KrF selv om vi deler troen. Yngre deler av befolkningen er neppe heller så lojale mot et kristent parti som tidligere generasjoner har vært.

KrF sin tidligere rolle som støtteparti for den blåblå regjeringen har ikke akkurat bidratt til å gi meg større tro på partiet. Partiet virker godt fornøyd med å svelge den ene etter den andre kamelen. Blant annet har de gjort lite for å stoppe den umenneskelige og inhumane asylpolitikken til regjeringen. Ironisk nok ser jeg på KrF sin nettside at et av deres slagord er: “Menneskeverd i sentrum”. Teori og praksis passer ikke alltid helt overens.

Jeg opplever partiet KrF som et parti som sliter med maktsyken. Partiet er villig til nesten å gjøre hva som helst for å få innflytelse i politikken. En kamel eller to svelges gladelig i bytte mot litt innflytelse.

Partiet KrF kan se ut for å ha et kvinneproblem. Kvinnetalenter fra KrFU forsvinner på veien og når ikke opp til toppen i partiet. Dyktige kvinner ser det ut for å være lite plass til i partiet innenfor sentrale posisjoner.

Varslere og varslersaker ser ut til å få en dårlig behandling i partiet, spesielt innenfor KrFU. Julia Sandstø sin historie om seksuell trakassering fra en eldre partifelle ser ikke ut til å bli trodd på. Varsleren får gjennomgå og hun har blitt behandlet dårlig, mens han som bedrev seksuell trakassering går helt fri. Partiet tar tydeligvis ikke varslerens side. (Kristen snillisme på sitt verste! Det er viktigere å verne omdømmet til sentrale “ringrever” i partiet enn å beskytte og verne en ung oppadgående jente/ung kvinne.)

Stortingsvalget 2017

Det argumenteres med at KrF “naturligvis” bør samarbeide med høyresiden i politikken for å danne ny regjering. Sentrum-høyre med Erna Solberg som statsminister er visstnok tingen, mens Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er fy, fy. Det påstås at de kristne verdiene, valgfriheten, reservasjonsretten, samvittighetsfriheten, retten til liv og menneskeverdet blir best ivaretatt i en ikke-sosialistisk regjering bestående av sentrum-høyre. Alle “kamelene” som Høyre (og Fremskrittspartiet) kommer med svelges visstnok uten problemer.

Stem gult til høsten sies det fra partiets side. Mitt svar er og blir: NEPPE! Deres smalsporede og naive høyrepolitikk kan de bare ha for seg selv.

De påstår å være garantist for Menneskeverdet. Også andre partier er opptatt av menneskeverdet, men uten å være like smalsporede i sine tanker som KrF er. Partiet påstår også at de er opptatt av å bekjempe fattigdom, men det er en noe rar måte å vise dette på med å støtte helhjertet opp rundt Høyre og Fremskrittspartiet sin egoistiske politikk.

Partiet er forkjemper for familiepolitikk og barnepolitikk. De påstår:

  • Livet og barna skal ses på som gave. Ifølge partiet er det ingen menneskerett å få barn.
  • Skepsis mot og ønsker om å regulere bruken av bioteknologi.
  • Hevder til det evinnelige: Viktig at barn kjenner sitt genetiske og biologiske opphav (mor og far).
  • Eggdonasjon og sæddonasjon ønskes forbudt, likeså surrogati.
  • Logikk om at åpning for eggdonasjon og assistert befruktning for enslige automatisk medfører åpning for surrogati rundt neste sving.
  • Påstår at de ønsker å stå imot et sorteringssamfunn og at de ønsker å beskytte menneskeverdet.
  • Det påstås at barns rettigheter ønskes beskyttet, de svake som selv ikke har en stemme ønsker de å forsvare.
  • En forelder er uønsket, jf. mulighetene for kunstig befruktning av enslige uten mann/far inne i bildet.
  • De er imot at alle unntatt barna skal få frihet til å velge.
  • Det hevdes at det ikke er statens oppgave å befrukte alle kvinner som ønsker det.

Mine kommentarer til nevnte momenter:

  • Barnet som gave og ingen menneskerett å få barn: Lett å si for dem som har fått barn på “samlebånd” via naturmetoden.
  • Fortjener alle biologiske foreldre de barna som de selv har fått? Muligens burde barnevernet og/eller fosterhjem-tjenesten grepet mer inn overfor biologiske foreldre i forbindelse med omsorgssvikt? Ikke alle kristne hjem gir barna nødvendig omsorg og trygghet.
  • Bioteknologi, eggdonasjon, sæddonasjon, surrogati: Alt nytt er farlig! Selvsagt er det fallgruver, men jeg synes partiet er litt vel skeptisk til slike nye muligheter.
  • Også for dem som ikke kan (eller vil) få barn via “naturmetoden” er det kjempebra med alternativer slik som assistert befruktning og donasjon (sæd og/eller egg). En del av disse kan bli helt topp foreldre eller forelder selv om de ikke er biologisk mor og/eller far.
  • Som adoptivfar der biologien ikke har “virket” blir jeg nok ekstra provosert over KrF sine enkle svar på kompliserte spørsmål. Livet er ikke alltid så svart-hvitt som partiet vil ha det til.
  • Adopsjon (lange ventetider, krav til søkerne som ikke alle kan innfri) er tilnærmet umulig for mange for tiden, og å bli fosterforeldre er ikke det samme som å ha et eget barn.

Se ellers min side med motstand mot stiftelsen MorFarBarn. KrF og nevnte stiftelse har en del nesten-sammenfallene argumentasjonsrekker rundt barn og familie.

For meg framstår KrF som et nisselueparti (sitter med den norske nisselua tredd godt nedover ørene, vil ikke motta nye impulser utenfra). Med dette mener jeg at partiet har alt for naive, lite gjennomtenkte, “blåøyde”, ikke-realistiske og enkle løsninger på det meste.

 

KrF fremhever ekteskapet mellom mann og kvinne som den riktige samlivsform/ekteskapssyn. Selv er jeg mindre opptatt av om folk lever i heterofile eller homofile forhold, er skilte, eneforsørgere eller lever i samboerskap. Kristentroen er imidlertid en fin ting, uavhengig av samlivsform. Både på samlivsområdet og på en hel rekke andre områder blir det alt for mye moralisering og “fasitsvar” for min del fra partiets side. KrF kan være truende til å kjempe mot dagens abortlov samt ekteskapsloven som åpner opp for likekjønnede/homofile ekteskap. Selv ser jeg absolutt ikke noe behov for noen omkamp eller reversering rundt disse sakene.

KrF altså! August 2018 er det mer eller mindre full homofilikrig i partiet (igjen!). Sakens kjerne og innhold denne gang: Geir Jørgen Bekkevold er både familiepolitisk talsperson for KrF, Stortings-representant (KrF) og prest. Det har skapt stor debatt internt i partiet etter han har viet et homofilt (lesbisk) par med KrF-tilhørighet. Noen vil ha Bekkevold fjernet, mens andre har valgt å melde seg ut av partiet. Partiet rives og brytes ned fra innsiden pga. en slik tullete og uviktig fillesak som homofili.

Tidligere KrF-leder og statsminister Kjell Magne Bondevik kaster seg også inn i debatten høsten 2018. Ifølge ham har ikke plasseringen på høyre-venstre-skalaen vært så viktig i partiets historie. Det sentrale har vært grunnleggende verdispørsmål av typen: Vern om liv, menneskeverd, familien som grunncelle i samfunnet, ansvar for miljø og ressurser og solidaritet med svakere stilte ute og hjemme.

Han påstår at KrF har vært og er et viktig og unikt verdiredskap i politikken. Han sier videre at “Partiet De Kristne” (PDK) på sin side erkjenner ikke den prinsipielt viktige forskjellen det er på et parti og en menighet/bedehus. Bondevik oppfordrer (kristne) til å slutte opp om KrF. Mitt svar er og blir nei, da støtte av KrF er totalt uaktuelt for min del. Imidlertid er det enda dummere å støtte “Partiet De Kristne”.

Partiets leder Knut Arild Hareide og resten av KrF sin ledelse er det mulig å mene mangt og mye om. Spesielt partilederens uttalelser kan til tider være litt ulne, diffuse, tåkete og med antydninger til beslutningsvegring. Det er stor redsel for å skuffe noen, og dermed lar man ting skure og gå. Likevel tror jeg at partiets synkende oppslutning i hovedsak skyldes andre ting enn lederen og ledelsen. Det er vel rett og slett ikke lenger mange nok kristne som deler politisk syn med KrF.

Sperregrensen neste!

Partiet sliter i starten av 2018 med sperregrensen på meningsmålinger. KrFs landskonferanse 2018 har blitt avholdt, hvor det direkte og indirekte har blitt en del diskusjoner om veien videre for partiet. I den forbindelse har blant annet Åshild Mathisen, sjefredaktør i avisen Vårt Land, skrevet et innlegg på Verdidebatt.no med tittelen “Frykt og forventning”.

Noen stikkord fra det hun skriver: Partiet har behov for tydelighet og en klar strategi, noe som partilederen og ledelsen også er innforstått med. Kanskje må også partiet gjøre et sidevalg i norsk politikk (venstre eller høyre, sentrum er vel dødt!). Kulturen i partiet må det jobbes med, da organisasjonen må/bør ha en kultur som oppmuntrer til sterke meninger. Det må være rom for åpenhet, mangfold og muligheter for å ta debatter. Alle må bli hørt.

For egen regning tilføyer jeg at jeg oppfatter partiet som et vingleparti, et parti med uklar retning. De vingler litt fra side til side i det politiske landskapet, alt etter hva de finner for godt (innfallsmetoden). Det virker også som om partiet har en ukultur hvor ikke alle blir hørt på eller tatt på alvor, dvs. en form for inndeling i A- og B-medlemmer.

Selv er jeg såpass “ondsinnet” at jeg FRYDER meg og KOSER meg hver gang det nevnes i media at KrF er under eller i nærheten av sperregrensen. Sett fra mitt ståsted kan det være like så greit at partiet forsvinner helt ut av politikken.

 

Det sies at “Gult er kult” (#GultErKult). Frukten appelsin er god, brusen Solo liker jeg og solsikker er fine blomster. Joda, fargen gul er en fin farge så lenge det ikke gjelder politikk. Innenfor politikken holder jeg god avstand til gult og gul politikk. Gul politikk, nei takk! Gult er ikke-kult når det gjelder politikk! Andre floskler av noen begreper som partiet benytter seg av: Verdier som varer, verdier som varmer. verdipartiet, familiepartiet, menneskeverd og valgfrihet.

I tillegg til KrF finnes det små nisjepartier slik som “Partiet De Kristne” (for et ekskluderende partinavn!), og til Stortingsvalget 2013 stilte også partiene “Norges Kristne” og “Kristent Samlingsparti” opp. Selvsagt og helt som forventet fikk ingen av disse tre partiene noen inn på Stortinget. Disse mikropartiene med “kristne/kristent” i partinavnet blir for meg for ekstreme, sære og nisjepregete partier for kristenfundamentalister. De står for en annen kristendomsforståelse enn min, og de kommer neppe til å få noe særlig oppslutning, makt og innflytelse over landets politikk i tiden framover.

Kristne partier, nei takk!

 

I forbindelse med de senere valgår (2011, 2013, 2015 og 2017) har arrangementet Oslo Symposium blitt avholdt. Ut fra det jeg har lest om nevnte arrangement høres det ut for en rar blanding av konservativ kristendom og politikk. Arrangementet har blitt brukt til å fremme politiske verdier på høyresiden ispedd litt teologi her og der. Under dette seminaret hentes ofte det ulne begrepet “kristne verdier” fram. Rødgrønn politikk har gjerne ifølge denne gjengen skylda for den såkalte avkristningen av Norge. I forbindelse med Oslo Symposium 2011 henviser jeg til et glimrende innlegg med tittelen “Teologisk retorikk for blå-blå politikk” skrevet av Jan Rudy Kristensen på verdidebatt.no.

Geir Pollestad (Senterpartiet) har på Verdidebatt hatt et innlegg med tittelen “Borgarleg og «ikkje sosialistisk» vrøvl”. Han har en del gode poeng i sitt innlegg. “Merkelapper” slik som borgerlig parti og ikke-sosialistisk fløy fungerer dårlig og blir nesten meningsløst. Sosialisme og kommunisme i ren form finnes jo ikke i norsk politikk. Høyre-venstre-aksen eller skalaen er ikke så klar og tydelig lenger. Det er viktigere å ha fokus på sakene og politisk retning og ikke å plassere utgåtte, gamle og ikke-fungerende merkelapper på de politiske partiene. For egen del føyer jeg til: Vel så dumt er “gnålet” om sentrum. Finnes det lenger noe sentrum i politikken, og er det i hele tatt igjen noe av det såkalte tidligere sentrumet?

Uansett: KrF passer fortsatt like dårlig for meg som før. Deres politikk, saker, satsingsområder og veivalg er av minimal interesse for meg. Partiet fungerer nok bedre for dem som er mer kristenfundamentalistisk anlagt enn meg.

Enkelte hevder at det er mer “kristent” å stemme borgerlig, f. eks. Frp (Fremskrittspartiet) og H (Høyre), enn f. eks. Sp (Senterpartiet) og Ap (Arbeiderpartiet). Hva slags logikk er dette? For meg framstår de borgerlige som partier for de vellykkede, rike og egoistiske. Disse partiene er ikke aktuelle for min del. Greit nok at andre kristne har andre vurderinger enn meg, men jeg aksepterer ikke at det er “mer kristelig” å stemme borgerlig enn rødgrønt. Strengt tatt sliter jeg med å forstå at kristne i det hele tatt kan stemme på Frp.

Jesusfolket

Jeg er enig i det som i en periode stod på nettstedet Jesusfolket.no (nå nedlagt nettside), nettsiden for det VIRKELIGE kristenfolket:

“Tror du at ditt politiske ståsted definerer deg som en del av kristenfolket eller ikke? Det er en misforståelse. Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. Du er faktisk fri til å stemme hva du vil uten å risikere Guds vrede.”

Jeg velger å se på partienes helhetlige politikk og stemmer ut fra det jeg mener og tror gagner meg, de rundt meg og samfunnet generelt på en best mulig måte. Jeg stemmer ikke automatisk KrF pga. jeg er kristen og jeg er heller ikke automatisk enig i det KrF står og kjemper for bare pga. de har “kristent” i sitt partinavn.

Den enkeltes personlige politiske veivalg eller ståsted er ikke det som fører til frelsen eller fortapelsen – Jesus eller Satan. Politikkens venstreside representerer ikke den ondes side eller tilsvarende vås som enkelte hevder. Å demonisere venstresiden i politikken er bare tullball og konspirasjonsteorier uten holdbarhet.

Hva ville Jesus ha stemt og støttet politisk sett? Neppe ghettopartiet KrF eller de andre sære “kristne” nisjepartiene tenker nå jeg. Neppe heller på den hjerterå politikken til FrP. Ellers er jeg usikker på hvilket parti og hvilken side han ville ha støttet.

Rett skal være rett: Jeg kjenner eller er bekjent av en del KrF-medlemmer, hvorav noen i forholdsvis sentrale verv. Jeg skal ikke dømme dem og vurdere deres valg om å støtte KrF som dårlig. Hver person får gjøre sitt valg, men for meg er KrF ikke et aktuelt parti.

Mitt eget politiske ståsted har jeg fått sjekket ut flere ganger ved å kjøre diverse valg- og partitester. Ifølge testene pleier jeg sånt politisk sett å havne innenfor rødgrønn fløy, gjerne enten på Senterpartiet (Sp) eller Arbeiderpartiet (Ap).

Nei, jeg er ikke en ekte KrF-velger!

 

I forbindelse med KrF sitt landsmøte i Trondheim 2017 laget Aftenposten en liten test med tittelen: “Er du en ekte KrF-velger?”. Jeg fikk som forventet følgende svar: “Du hører neppe hjemme i KrF”. Betryggende og bra!

Hentet fra annen artikkel her i bloggen:

Noen kommunist (stor-sosialist) er jeg ikke, men politisk sett heller jeg absolutt over mot rød og grønn side i politikken. Blå og gul politikk har jeg “allergi” imot. I den livssituasjon og status jeg og mine rundt meg er i, er det lite gagn i blå politikk. Vi er mer tjent med rødgrønn politikk enn blå konservativ/borgerlig politikk.

Det er altså etter mitt syn ingen automatikk i at kristne må eller vil stemme KrF. Man kan være en god kristen uten å støtte partiet med kristennavnet i seg. Selv er jeg en troende eller en kristen, men det er lite aktuelt for meg å stemme på partiet. Deres politikk ligger langt utenfor min komfortsone. KrF tilbyr en politikk som rent subjektivt passer meg, mine prioriteringer og livssituasjon svært dårlig. Deres gammeldagse og smalsporede politikk trenger jeg ikke. KrF er for meg partiet som passer best UNDER sperregrensen.

Jeg er enkelt og greit grunnleggende skeptisk til ideen om egne kristne partier. La bedehus være bedehus og politikk være politikk. Kristne bør engasjere seg i det partiet der de politisk sett hører hjemme i stedet for å holde fast på egne kristne “ghettopartier” slik som KrF.

Lenker:

Til slutt en liten notis hentet fra artikkelen kristne politiske partier, nei takk!: Etter at jeg påbegynte min “kamp” mot KrF har jeg blitt gjort oppmerksomme på at jeg på mange måter viderefører det synet min bestefar Richard Rasmussen (1901-1967) fra Egersund hadde. Han døde før jeg ble født og var mens han levde aktiv i blant annet “Kristne Arbeidere“, og i det som da het “De unges Misjonsforening” og som i dag heter Misjonshuset / Egersund Misjonsforening (EMF, tilsluttet NMS). Han var en aktiv kristen, men politisk sett tilhørte han arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet (Ap). Han var dypt skeptisk til KrF og ikke minst opprettelsen av lokallag av KrF i Egersund, og han var nok i likhet med meg skeptisk til sammenblandingen av kirke/bedehus/kristentro og politikk. Opprettelsen av lokallag i Egersund fant visstnok sted på et møte på prestegården på Husabø med daværende prests velsignelse.

Utskrift
Tagged , , , , , , , , , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

En kommentar til Fortsatt skeptisk til KrF

  1. Jörgen sier:

    Enig i at det ikke er noen automatikk i hvilket parti man skal stemme dersom man er kristen. En slik automatikk vil bare oppleves klam.

    På den andre siden ser jeg ingen grunn til at mitt kristne livvsyn ikke skulle påvirke mitt liv, og dermed også mine politiske standpunkt. Jesus brukte mye av sin forkynnelse på å minne oss om å ta oss av de svake i samfunnet, enkene, de små barna, de fremmede osv. Dersom min tro ikke viser seg i samfunnsengasjement og gjerninger er det en död tro, sier Jakob i sitt brev. Politisk engasjement basert på troen er bare en naturlig konsekvens av nestekjärlighetsbudet.

    Det betyr ikke at man skal arbeide politisk for å påtvinge andre sin egen religion og etikk. Det kan man ikke arbeide for, siden vi har religionsfrihet i dette landet.

    “Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. ” Jeg er dypt uenig. Jeg tror faktisk at Jesus bryr seg om politikk. Jeg vil ikke lage en “fasit” for hvilke partier det er ok å stemme på, men jeg er overbevist om at Jesus virkelig bryr seg. Politikk handler om mennesker, og Jesus bryr seg inderlig om mennesker! Det handler ikke om “Guds vrede”, men om mennesker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *




  • Bilder, bilder og mer bilder! Et foto forteller mer enn tusen ord!

    Lenke til fotogalleriet - foto.brr.no:

    foto.brr.no