PRIDE (opplæring for fosterforeldre)

(Sist oppdatert 18.11.2023 @ 14:58 av Bjørn Roger Rasmussen.)

Omslag PRIDEBOK nynorsk (perm)

Det jeg skal skrive om her har INGENTING å gjøre med Pride-festivalene (paradene) som feires rundt forbi, som er arrangementer for å feire skeiv kjærlighet og mangfold (homofile, LHBTI-miljøet m. m.).

PRIDE som jeg skal omtale i denne artikkelen er opplæringsopplegget for fosterforeldre, som her i Norge gjennomføres av BUF/bufetat (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet). Et slikt kurs, “PRIDE grunnkurs: Opplæring for fosterforeldre”, var vi (Bjørn Roger og Sølvi) deltakere på høsten 2016.

PRIDE er en forkortelse for: Parent Resources for Information, Development, and Education. Kursopplegget skal fungere som en opplæring for personer som vurderer å bli fosterforeldre. På kurset lærte vi blant annet om tilknytningsvansker, sorg, utfordringer og gleder med å være fosterforeldre.

(Mer om den “normale” Pride 🏳️‍🌈 f. eks. i innlegget “Tar sterkt avstand fra MorFarBarn!”. Jeg har ingenting imot at homofile får lov til å bli fosterforeldre! Resten av artikkelen du nå leser handler om PRIDE kursopplegget for kommende fosterforeldre.)

Kursopplegget PRIDE

Kurset skal bidra til å forberede potensielt blivende fosterforeldre på jobben og utfordringene + gledene som venter. Vanlige utfordringer ved å ta til seg et fosterbarn ble problematisert, og man måtte tenke gjennom mange problemstillinger og analysere seg selv rundt temaene som ble presentert. For enkelte kan kurset resultere i at man finner ut at å bli fosterforeldre slettes ikke er det riktige likevel.

Mange ulike utfordringer kan oppstå med fosterbarn, men heldigvis er det nok svært sjeldent at alt som nevnes på kurset inntreffer samtidig og relatert til et enkelt barn. Noen får en type utfordringer mens andre får andre typer, og det varierer selvsagt en del hvor store og alvorlige utfordringene/problemene er.

Spesielt i forbindelse med utarbeiding av “livsbok” / “livsbøker” må man grave dypt i sitt personlige indre. Man må tenke gjennom på ulike måter om man er beredt på å bli fosterforeldre, og om man i det hele tatt er aktuelt å påta seg den rollen.

Ifølge nettsiden til BUF skal PRIDE-kurset hjelpe til med:

Du får hjelp til å tenke gjennom dine egne motiver for å bli fosterforelder, og hvilke forutsetninger du har for å oppfylle de fem ferdighetskravene PRIDE bygger på:

  1. Oppdra og gi god omsorg
  2. Støtte barns utvikling og håndtere forstyrrelser i utviklingen
  3. Støtte forholdet mellom barn og familiene deres
  4. Gi barn mulighet til å etablere trygge, varige bånd
  5. Å kunne samarbeide

Ifølge nettsiden til BUF om selve kursinnholdet:

Tema i samlingene skal være:

  • Introduksjon til PRIDE.
  • Å arbeide i gruppe.
  • Å møte barns behov for trygghet.
  • Å håndtere tap.
  • Å hjelpe barn til å holde kontakt med egen familie.
  • Å gi god omsorg.
  • Å gi barn mulighet til å knytte varige bånd.
  • Å leve med forandringer i hverdagslivet.
  • Å ta velbegrunnet avgjørelse.
  • Kursavslutning – oppsummering.
  • Familiesamling

 

Slik kurset var lagt opp her gikk det over en lengre periode med flere helger på hotell med overnattinger (pga. lange kjøreavstander må det nesten være med overnatting her i fylket). Kurset og oppholdene i seg selv var gratis, det eneste man måtte organisere selv var transporten til kursstedet.

Familielykke

Under kurset var det mye gruppearbeider. I tillegg til selve kurset var det også diverse hjemmebesøk, inkludert med lokalt barnevern, og samtaler. Man blir godt kjent med både BUF og barnevernet underveis, men for vår del har dette utelukkende vært positive møter.

Kurset er lærerikt, men det kan også virke noe overveldende og skremmende. Mange utfordringer ble framsatt, som nok kan virke litt vel omfattende og utfordrende. En ting som var greit for vår del var at en del av temaene var gjenkjennelig fra tidligere adopsjonsprosess, men hvor vi der og da bare måtte finne ut av det uten å ha vært deltaker på kurs. (Etter den tid har adopsjonsforberedende kurs blitt innført, noe som bare var i startfasen og hvor det var begrenset kapasitet da vi var i prosess. Vi fikk ikke deltatt.)

Utover i år 2023 ser det ut for at kursopplegget PRIDE er i ferd med å bli erstattet av et (egenutviklet?) kursopplegg som heter Solid. Solid skal gi en grunnopplæring for kommende fosterhjem og fosterforeldre, og hvor Bufetat / Fosterhjemstjenesten gjør vurderinger underveis om den enkeltes skikkethet for å bli fosterforelder / fosterforeldre. Forhåpentligvis er Solid bedre tilpasset norske forhold enn det PRIDE var, og jeg satser på at kursinnholdet er mer relevant for det eventuelle oppdraget som fosterhjem / fosterforeldre enn det PRIDE har vist seg å være. Det var nok på tide med en fornyelse av opplæringen!

Egne kommentarer til kursopplegget

Jeg var mer småskeptisk til opplegget på forhånd enn jeg er nå i etterkant, da jeg tross alt var noe usikker på hvor mye nytt jeg teoretisk sett kunne lære jeg som fra gammelt av har pedagogikk i min fagkrets. I hovedsak vil jeg gi kursopplegget PRIDE gode skussmål. Bra og interessant opplegg og innhold. Kurset gir en ok forberedelse på dette å ta imot et fosterbarn og å bli fosterforeldre.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe må det være følgende:

  • Litt vel amerikansk i sin oppbygning, kunne muligens i enda større grad ha blitt fornorsket.
  • Mangler litt tilpasninger til praktiske norske forhold. F. eks. sies det lite om rettigheter og plikter som fosterforeldre, eksponeringen av fosterbarn i (sosiale) medier, praktisk organisering, rammevilkår, norsk lovverk osv.
  • Ikke helt tilpasset dagens situasjon, hvor man som oftest får relativt traumatiserte barn etter at mildere tiltak har blitt testet ut først.
  • Det burde også ha kommet enda tydeligere fram at man i hovedsak trenger fosterforeldre til store barn (tweens og/eller tenåringer).
  • Kurset klarte ikke helt å klargjøre for og å forberede på det store byråkratiet det er rundt fosterhjem, og da spesielt hvis det er snakk om barn som trenger litt ekstra oppfølging.

NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) foretok i 2014 en evaluering av opplæringsprogrammet PRIDE. Hovedkonklusjonen er at opplegget representerer en god forberedelse til å bli fosterforeldre. Blant annet nevnes det:

  • “NOVA anbefaler at PRIDE videreføres. Grunnopplæringen fungerer godt, og bekymringen for at den er for problemfokusert og omfattende, synes grunnløs. Samtidig er det behov for å se nærmere på videreopplæringsdelen og systemet for veiledning av prideledere lokalt i fosterhjemstjenestene.”

PRIDE kursbevis

Alt i alt er jeg egentlig imponert over at det foreligger såpass masse kursing og opplegg for å kunne bli fosterforeldre. Man slipper nok unna følelsen av å være helt overlatt til oss selv.

Fosterbarn, å være fosterforeldre og å være fosterhjem er et omfattende “fagområde”. Noen utvelgelser må gjøres, og et grunnkurs kan ikke omfatte alt. Mange eventualiteter og spesialiteter kan inntreffe, som slettes ikke gjelder for alle. Dette er jeg selvsagt innforstått med.

Teorien fra PRIDE er en ting, noe annet er det å omsette dette til praksis.  Imidlertid ser det ut for å være masse oppfølgingsmøter, tilbud om kurs og samlinger, veiledning, god støtte og hjelp å hente via blant annet barneverntjenesten. Alt i alt synes det som om oppfølgingen rundt fosterhjemsarbeidet er bra.

Ellers har vi fra barnevernet fått utdelt Fosterhjemshåndboka utgitt av Kommuneforlaget (2016) med Hege Sundt som redaktør. Dette er en tykk bok på over 620 sider som nok vil gi svar på mange spørsmål relatert til fosterhjemsarbeidet. Denne boka blir sikkert et bra supplement til selve PRIDE-kurset, selv om boka ikke er helt “fersk” lenger.

Egne erfaringer

Etter å ha vært fosterhjem og fosterforeldre en periode gjør man seg jo noen erfaringer.

Selve det å ta seg av et fosterbarn er ca. som forventet. Det som er mer omfattende enn forventet er møtevirksomheten. Det er masse møter med blant annet barnevern, BUF/fosterhjemstjenesten, tilsynsfører, ansvarsgruppe, helsevesen, PPT, psykolog osv. I vårt tilfelle er den ene forelderen i en periode frikjøpt fra jobb, mens den andre er i full jobb. Uten frikjøp av min kone fra ordinær jobb hadde nødvendig deltakelse i møtevirksomheten vært vanskelig å få til.

Omsorgsovertakelse ved omsorgssvikt, fosterforeldre og fosterhjem

Første en begrepsavklaring: Jeg bruker mange ganger uttrykket biologiske foreldre, men muligens hadde et bedre uttrykk enn biologiske foreldre vært tidligere / opprinnelige juridiske foreldre. Det kan være snakk om stebarn eller adopterte barn. Velger likevel primært å bruke biologiske foreldre om de opprinnelige foreldrene videre i denne framstillingen.

Hvem har ansvar for hva når omsorgsovertakelse finner sted:

  • Foreldrene (de opprinnelige/biologiske) beholder foreldreansvaret. Forblir barnas verger (økonomi m. m.).
  • Juridisk ansvar for barnas oppvekst og omsorg legges til barnevernet.
  • Fosterforeldre utøver ansvaret for oppveksten og (den faktiske/daglige) omsorgen i praksis.

Kilde: Barnevernsadvokat.no: Omsorgsovertakelse ved omsorgssvikt, fosterforeldre og fosterhjem.

Selv opplever jeg denne ansvarsfordelingen som noe snodig og problematisk. F. eks. kan de opprinnelige foreldrene (biologiske foreldre) gjøre det vanskelig med å få pass til barnet da bestilling av dette vil kreves deres underskrift. De kan også “stikke kjepper i hjulene” når det gjelder valg av skole, offentliggjøring av foto, helse og økonomi. Dette at en del beslutninger og ansvaret for disse blir liggende på de opprinnelige foreldrene kan være noe problematisk i enkelte saker. De “ikke-dugende” opprinnelige foreldrene eller biologiske foreldrene har overraskende store rettigheter og makt, til tross for at de har mistet den daglige omsorgen for barnet eller barna.

Helse og helseopplysninger har vist seg som et vanskelig område. Vi får som fosterforeldre begrenset innsyn i slike ting for vårt fosterbarn, og pasientreiseregninger osv. må sendes inn på manuell måte via gammeldags post, inkludert bekreftelse hver eneste gang fra barnevernet på at vi virkelig er fosterforeldre for barnet. Vi får som fosterforeldre ikke opp fosterbarnet vårt i den elektroniske helseportalen, da alle slike tilganger etc. fortsatt er forbeholdt de biologiske foreldrene.

Å opprette en så banal ting som en bankkonto var tydeligvis heller ikke rett fram. Fødselsattest var et “must”, og også dette måtte komme fra de biologiske foreldrene. Vi hadde ikke lov til å innhente en ny kopi av en slik attest. Diverse utfordringer rundt beslutningstaking i forbindelse med barnehage og skole kan også oppstå.

Informasjonsflyten er rett og slett et noe problematisk område. Hvem har tilgang på hva, og er det de riktige personene som har tilgangen? Ofte savner jeg som fosterfar en del informasjon som man ikke automatisk får tilgang på.

En annen ting som helt sikkert kan være litt både og er samværet med de opprinnelige foreldrene (biologiske foreldre). De fleste fosterbarn skal ha en viss kontakt med sine opprinnelige foreldre samt ofte også med eventuelle søsken. Noen av disse besøkene skjer med tilsyn i “problematiske saker”, mens andre av dem skjer uten tilsyn. Hvor bra slike samværsituasjoner fungerer kan variere. Enkelte ganger kan det være problematisk, opprivende og destruktivt for barnet. Til og med når det er snakk om overgrepssaker mot barn skal det mye til at de biologiske foreldrene mister hele samværsretten.

Nei, det er ikke alltid at samvær med biologiske foreldre er til barns beste, selv om det ikke nødvendigvis er mange ganger og timer i året, og i noen tilfeller til og med med en omsorgsperson eller annet tilsyn til stede. Noen ganger er ethvert kort samvær enkelt og greit svært traumatiserende, virker nedbrytende og ødeleggende for barnet og frambringer negative minner og oppførsel. Det er jo en eller flere vektige grunner til at foreldrene i utgangspunktet mistet omsorgen for barnet (overgrep, rus, vold, grov omsorgssvikt, manglende skikkethet som foreldre osv.).

 

Og nok en slik “boks”:

Som omtalt i artikkelen “Forsvarstale for barnevernet“:

  • I praksis er det ikke barnevernet alene som tar alvorlige og store beslutninger om omsorgsovertakelse. Både sakkyndig personell og ikke minst fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker er inne i bildet. En del av sakene blir også kjørt gjennom rettssystemet, hvor ikke nødvendigvis de biologiske foreldrene “vinner” rettssaken.

Det som ikke er helt bra er ulikhetene. Det ser ut til å eksistere til dels store ulikheter mellom kommunene når det gjelder godtgjørelser (økonomi) og hvordan ting tilrettelegges og følges opp overfor fosterforeldre. Her burde det ha vært litt mer likhet.

Noe av regelverket rundt dette temaet:

Fra loven kan spesielt § 4-12 nevnes. Her framgår det hva som er gyldige grunner til at en omsorgsovertakelse finner sted:

Alvorlige situasjoner som kan gå ut over barnets helse, fare for mishandling og/eller overgrep, barn med særlige behov som ikke får behovene dekket og store mangler med den daglige omsorgen og/eller den personlige kontakten og tryggheten som barnet trenger.

Før dramatiske tiltak igangsettes legges det opp til hvis forsvarlig å prøve med mindre hjelpetiltak. Fylkesnemnda tar endelig beslutning når en dramatisk omsorgsovertakelse skal finne sted.


Jeg er noe skeptisk til de tingene som for tiden finner sted på barnevernområdet. Norge har via Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) fått flere dommer imot seg. Det går vel ofte på for dårlig dokumentasjon på (behovet for) omsorgsovertakelsen fra barnevernets side, og ikke minst på omfanget av samvær (skal økes) med biologiske foreldre. Det skal også legges enda større grad til rettes for en tilbakeføring av barn til biologiske foreldre. Jeg tenker at slike innstramminger vil gjøre det enda vanskeligere å rekruttere gode fosterforeldre framover.

Det er også en del vilkårlighet, ulikheter og tilfeldigheter ute og går når det gjelder økonomisk kompensasjon til fosterforeldre. Enkelte fosterforeldre må kjempe for å få til frikjøp fra vanlig jobb, avlastning osv. samt å få dekket økonomiske utlegg, mens andre steder sitter pengene noe løsere. Det ser ut til å være til dels store forskjeller mellom de ulike kommunale barnevernskontorene og saksbehandlerne, selv om regelverket og lovverket er det samme for dem alle.

Med frikjøp fra ordinær jobb utfører man et oppdrag for barnevernet. En stor ulempe er at dette (ofte) innebærer tap av pensjonspoeng / pensjonsopptjening og andre rettigheter som vanlige arbeidstakere har. Her burde det ha vært bedre nasjonale ordninger. Spesielt gjelder dette for oss fosterforeldre med fosterbarn som krever frikjøp av den ene forelderen i en årrekke, i og med at vi har påtatt oss ansvaret for spesielle / krevende case som krever mer eller mindre støtte, hjelp og tilsyn 24/7/365.

Ellers er det sannelig mye byråkrati og papirarbeid forbundet med å være fosterforeldre!


I etterkant har jeg blitt litt mer skeptisk til BUF / Bufetat og Fosterhjemstjenesten. Reklamen og rekrutteringsmateriellet for å bli fosterforeldre er til tider noe misvisende, da jeg synes det tegnes et altfor rosenrødt bilde av dette å være fosterforeldre. Villedende reklame for fosterhjem og fosterbarn er ikke bra! I praksis er det en del mer komplisert, omfattende og ikke så enkelt som reklamen gir inntrykk av.

Bufetat, Bufdir og Fosterhjemstjenesten representerer et bakenforliggende kjempe-byråkrati, men med til tider liten vilje til å ta noe særskilt ansvar. Beleilig for dem å kunne skyve kommunene og barnevernet foran seg. Kommunene og barnevernene har ansvaret og skylda ifølge statsbyråkratiet.

Etter at fosterhjemsplassering er fullført “stikker” Fosterhjemstjenesten fra alt videre ansvar. Senere rådgivning, veiledning og kursing er tydeligvis ikke deres “business”. Barnevernet gis ansvaret for den videre oppfølgingen, men ikke i alle tilfeller fungerer barnevernet optimalt. Fosterhjemstjenesten skulle ha hatt mer ansvar for å følge opp i de saker hvor barnevernet svikter. Videre har det blitt skåret ned på kurstilbud og andre tjenester fra dem også i den senere tid. Å få til den riktige matchingen mellom fosterbarn og fosterforeldre kunne det også blitt gjort noe mer med.

 

En annen ting er litt usikkerhet og uklarhet rundt rettigheter og plikter, spesielt overfor det ordinære arbeidslivet. Det er ikke lett å kunne innfri alle forventninger fra de ulike instansene og få dette til å fungere sammen med ordinært familieliv og arbeidsliv.

Det forventes at fosterforeldre – fortrinnsvis begge foreldrene når det er snakk om par – skal delta på en rekke møter og kursopplegg. Noen av oppleggene finner sted i beste arbeidstid, mens andre samlinger er lagt til helger med overnatting. Det er ikke bare-bare å få dette til å gå i hop med arbeid og barn.

Det begynner allerede å bli en stund siden vi tok kurset (flere år), og jeg HÅPER virkelig at kurset har blitt enda bedre tilpasset virkelighetens verden enn det som var tilfellet da vi tok det. Det ble en del avvik mellom teori og praksis, mellom opplæring og levd liv. Fosterbarn gir ofte relativt store utfordringer som man bør være klar over farene for før man velger å si ja til et oppdrag som fosterforeldre. Dette at man også er trege med å ta ut barna fra sine opprinnelige hjem medfører også potensielt økende problemstillinger med barna når de først kommer i fosterhjem.

PRIDE-kurset har ikke gitt svar på alle spørsmål og usikkerheten, og likeså gir heller ikke Fosterhjemshåndboka fasit på alt.

PRIDE videreopplæringskurs: Traumeforståelse og traumebevisst omsorg

Bursdagen min lørdag 16. november 2019 + søndag 17. november 2019 ble tilbrakt i Førde på kurs i “Traumeforståelse og traumebevisst omsorg”. Dette var et PRIDE videreopplæringskurs for oss fosterforeldre. Et ganske så interessant kurs, selv om det kan være litt utfordrende å omsette teori til fungerende praksis. At mange fosterbarn har traumer og forsinket utvikling pga. omsorgssvikt, overgrep og traumatiske opplevelser tviler jeg ikke på!

Kurset tok utgangspunkt i nyere hjerneforskning, og da inkludert kunnskaper om hvordan hjernen fungerer med sin tredeling: Sansehjernen, følelseshjernen og tenkehjernen. Det kan oppstå forstyrrelser i denne balansen / kommunikasjonen mellom hjernedelene. Det ble også snakket om toleransevinduet, triggere, traumereaksjoner hos fosterbarn (uforståelig adferd), kronisk stress, vedvarende utrygghet og komplekse traumer. Litt tips og råd hvordan man skal klare å “nå inn” til traumatiserte barn ble også presentert.

Det ble også touchet innom omsorgstrøtthet (omsorgstretthet). Poenget var vel å bevisstgjøre oss på at dette kan inntreffe, og for å få oss til å tenke og helst ta noen forholdsregler før vi går på en smell. Å ha et fosterbarn boende hos seg kan være ganske krevende og energitappende.

Noen stikkord, ord og begreper knyttet opp mot traumer og traumebevisst omsorg:

  • Traumatiske erfaringer og opplevelser kan medføre (mye) smerteuttrykk / stressrespons.
  • Opplevde traumer (over tid) styrker (over-styrker) alarmsystemet, noe som gir mange både falske og ekte alarm- og stressreaksjoner.
  • Traumebarn kan oppleve masse frykt, redsel og stress.
  • Alle krefter settes inn mot å overleve og å takle alle alarmene.
  • Man klarer kun å “nå inn” til barna når de befinner seg innenfor toleransevinduet.
  • Barn utsatt for traumer har stort behov for reguleringsstøtte, for å kunne takle triggere osv.
  • Dissosiasjon kan oppstå.
  • Hjernens inndeling i overlevelseshjernen, emosjonshjernen og logikkhjernen ble nevnt. Utvikling skjer i en bestemt “sekvensiell” rekkefølge, hvor traumer kan stoppe opp den naturlige utviklingen.
  • For å nå inn hos et barn og få til vellykket kommunikasjon må man snakke til “riktig etasje” / del av hjernen (hvor traumer kan medføre at deler av hjernen er kraftig forsinket i sin utvikling og ikke moden for input/kommunikasjon).

I etterkant av traumekurs-helgen har det blitt avholdt en oppfølgingsdag. Også denne fikk vi med oss. Diplom for deltakelsen ble også utdelt.

Et lite ankepunkt mot fokuset på traumer er at det lett kan oppfattes som et motefenomen. Mange ulike teorier, tilnærminger og modeller har kommet og gått innenfor opplæring og oppvekst, og da ikke minst innenfor pedagogikkens verden. Pr. dags dato er det også mange faglige miljøer (spesielt her i Sogn og Fjordane?) som tar lite hensyn til eller tror på traumer.

Mer informasjon: TraumeBevisst / RVTS: Traumeforståelse og CACTUSNETTVERK (Child and Adolescent Complex TraUma Society): Nasjonalt kompetansenettverk om utviklingstraumer.

Video: “Traumefeltets mest hendige modell: Dyktig psykolog i Bergen, Dag Nordanger, forklarer hvordan hjernen rustes til å regulere de vanskelige følelsene/reaksjonene.“, delt via via Facebook-siden til “Fosterhjem vest” (@fosterhjemsrekruttering).

 

Noe det er for lite fokus eller søkelys på er farene for omsorgstrøtthet for fosterforeldrene, med medfølgende behov for en del egenomsorg i en kortere eller lengre periode. Det er krevende med fosterbarn i huset, og dette kan gå ut over hele familien inkludert andre barn, fosterbarnet / barna og de voksne. En stor og viktig jobb må gjøres som fosterforeldre, og oppgaven er som sagt til tider svært krevende.

Fosterbarn trenger gjerne f. eks. masse kjærlighet, empati, oppfølging, bekreftelser, trygging, mye avsatt tid til fosterbarna, opplæring osv. for å fungere tilfredsstillende, og dette kan være slitsomt i lengden å gi dem i tilstrekkelige doser. Få fosterforeldre er “evighetsmaskiner” som har ubegrensede mengder å gi fra seg av det nødvendige. Fosterbarn sliter også ofte med ting slik som tilknytningsvansker, traumer, forsinket utvikling pga. omsorgssvikt, treg språkutvikling, uro, usikkerhet, utagerende atferd, søvnproblemer, utfordringer med det sosiale samspillet, angstliknende reaksjoner, redsel, panikkreaksjoner, eventuelt psykiske og/eller fysiske utviklingshemninger osv.

Å ha et fosterbarn er noe helt annet enn å ha et eget barn. Andre utfordringer dukker opp (tilknytningsvansker, traumer osv.), og uansett hvordan man snur og vender på saken er det et barn bare på “lån”. Det er alltid knyttet usikkerhet rundt hvor lenge barnet blir boende, da det nesten alltid er en fare for at barnet blir tilbakeført til sine biologiske foreldre. Dessuten er det mange instanser som skal ha et ord med i laget når det gjelder barnets liv og oppvekst.

Edderkoppnettet rundt et fosterbarn

Et lite utvalg av aktuelle instanser og personer (aktører) i forbindelse med et fosterbarn / fosterhjem:

  • Ett eller flere barnevernskontor(er) / barnevernsansatte
  • Fosterhjemstjenesten (Bufetat)
  • Biologiske foreldre med krav på samvær
  • Eventuelle biologiske søsken
  • Tilsynsfører
  • Barnehage og/eller skole
  • Helse (fastlege, spesialhelsetjenesten, sykehus osv.)
  • Pasientreiser
  • Helsestasjon
  • NAV
  • Ordinær arbeidsgiver blir en part i forbindelse med eventuelt frikjøp fra jobb
  • Egen familie, inkludert egne barn

I tillegg aktuelt i enkelte tilfeller (hvis barnet har en funksjonsnedsettelse / psykisk- og/eller fysisk utviklingshemming):

  • PPT
  • Ansvarsgruppe (barnehage / skole)
  • Andre enheter / avdelinger innenfor kommunal tjenesteyting
  • Statped
  • Psykolog
  • BUP og/eller psykisk helsevern og/eller habilitering for barn og unge i en eller annen form
  • Leverandører av hjelpemidler
  • Ergoterapi og/eller fysioterapi
  • Avlastningshjem / besøkshjem
  • Eventuelt rettssystemet og/eller fylkesnemnd.

Reneste edderkoppnettet. Masse samarbeid finner sted på kryss og tvers, og mye møtevirksomhet kan det bli.

 

En trist utvikling slik jeg ser det er at barn hentes ut (alt) for seint og kun i de aller verste tilfellene, hvor alle slags andre mildere tiltak enn omsorgsovertakelse prøves først. Traumer, adferdsproblemer, forsinket utvikling og psykiske problemer påføres barna før omsorgsovertakelse endelig finner sted. For fosterforeldrene medfører ofte dette at en av dem må bli frikjøpt fra jobb (med tap av pensjonspoeng og gjerne med brutte bånd til fagforening) i lang tid (1-2 år) for å følge opp fosterbarnet. Oppfølgingen av fosterbarnet blir også svært krevende pga. alle de tingene fosterbarnet sliter med etter langvarig omsorgssvikt.

Statlige organer som er inne i fosterbarnsaker har etter mitt syn en noe for teoretisert tilnærming. I kurssammenheng er det lite utveksling av praktisk (levd) erfaring og realisme.

Innenfor helse og psykiatri kan det virke som om profesjonaliteten og kunnskapen til tider er lav. Det er lite kunnskap om eller tro på at alvorlig omsorgssvikt kan medføre store traumer (traumatiserte barn), forsinket utvikling osv. Enkelte “eksperter” utviser alt for stor tro på diverse “vidundermodeller, noe som kan være ganske så hemmende for helheten. Enkelte klarer bare å ha en tanke, en modell eller ett fokusområde i hodet om gangen, noe som medfører at andre viktige ting utelates og/eller glemmes. Kompleksiteten tas ikke på fullt alvor. Videre kan dette å få nok forståelse, kompetanse, ressurser og nødvendig oppfølging av traumatiserte fosterbarn i skoler og barnehager være utfordrende.

En betenkelighet og fordom som jeg har fått bekreftet er hvor prisgitt man er det ansvarlige barnevernet, hvor det eksisterer store forskjeller mellom ulike kommuner om hvor godt ting fungerer og betingelser. (Men vi har vært heldige her!) Det er også svært variabel kvalitet på annet offentlig hjelpeapparat, og deres kompetanse med fosterbarn som har opplevd omsorgssvikt.

Hvis noe relatert til fosterbarn og fosterhjem ikke fungerer “etter boka” og barnevernet ikke griper tak i det er det lite hjelp å få, uten å gå til det drastiske skrittet å avslutte oppdraget. Fylkesmannen fungerer som ankeinstans, men å gå til denne instansen er ofte litt vel drastisk. Etter tildeling av et fosterbarn er Fosterhjemstjenestens ansvar mer eller mindre ferdig og avsluttet.

Barnevernsreformen: Kommunene får økt ansvar for fosterhjem

Omtale om endringene:

Omleggingene betyr blant annet følgende fra 2022 når endringene trer i kraft:

  • Kommunene får et økt økonomisk ansvar / finansieringsansvar for barnevernstiltak.
  • Kommunene får økt ansvar for fosterhjem, inkludert for oppfølging og veiledning av fosterhjemmene.

Tja. Hva skal man si? Det er litt både og dette å legge mer ansvar over på kommunene og deres barnevern. Det kan fort bli en kamp om penger (penger er alltid en mangelvare!) og variabel kvalitet på oppfølgingen (avhengig av situasjonen i den enkelte kommune).

 

Fosterhjemsavtalen

Som fosterforelder er jeg / vi freelancer som gjør et oppdrag for barnevernet. Vi behandles ikke som vanlige arbeidstakere med alle de rettigheter vanlige arbeidere har. Blant annet er det som fosterforeldre dårlig med pensjonsopptjening og ingen rettigheter ved alvorlig sykdom.

Først nå har det gått opp for oss at vi har skrevet under på en hjemmesnekret og dårlig (lite detaljert) oppdragsavtale, i stedet for å bruke den skikkelige og mer omfattende fosterhjemsavtalen (fra 2011). Blant annet er det i den skikkelige avtalen bedre ordninger for fosterhjemsgodtgjøring og dekning av andre utgifter (f. eks kjøring / reisegodtgjørelse) enn i den lokale varianten oppdragskommunen bruker overfor oss. Ved neste korsvei (fornyelse en gang i året) vil vi nok kreve (prøve å kreve) bruk av den skikkelige avtalen. Man lærer noe hele tiden, men beklageligvis den harde veien i stedet via offisielle kurs og informasjon.

Innimellom kan det i forbindelse med dette å være fosterhjem og fosterforeldre rettes en del kritikk mot barnevernet. Som fosterforeldre kan man innimellom følge på at man nesten utsettes for sosial dumping og stygg utnyttelse. Det skyldes gjerne på økonomi (dårlig kommuneøkonomi) for å komme unna dette å gi gode betingelser, og det kan dras inn at ditt og datt ikke er lovpålagt. Det er ikke alltid helt rett fram å sikre seg grunnleggende rettigheter og balanserte avtaler når man inngår et fosterhjemsoppdrag.

Også fosterhjemsavtalen har definitivt sine svakheter og hull, som blant annet framgår av neste punkt:

Norsk Fosterhjemsforening

Det finnes en fosterhjemsforening – Norsk Fosterhjemsforening – men denne virker til å være en forening som gjør lite som er synlig, er mer eller mindre sovende og i hvert fall viser lite igjen i samfunnsdebatten (offentlighetens lys). Selv påstår de at de er “en aktiv pådriver for å heve kvaliteten på alle plan innen fosterhjemsomsorgen”. De utgir et medlemsblad, selger diverse kursmateriell / litteratur, driver litt lobbyvirksomhet mot myndighetene, tilbyr noe rådgivning og avholder noen kurs. Pris medlemskap pr. 2023: Kr 540,- pr. kalenderår.

Kona har visstnok blitt medlem av foreningen, noe som sannsynligvis innebærer at jeg også har blitt ufrivillig medlem (indirekte). Hun skrev vel bare opp sitt navn i innmeldingen, men jeg ser ut fra deres nettsider at de i prinsippet kun tilbyr medlemskap av typen støttemedlem eller vanlig medlem. Sistnevnte – som hun nok valgte – er ifølge nettsiden for innmelding et medlemskap per husholdning / per fosterhjem. Så langt har jeg ikke latt meg imponere av deres arbeid sett utenfra, og jeg kan ikke love dem min 100 % lojalitet.

Skjermdump av Norsk Fosterhjemsforening sin nettside pr. november 2023.

Selv kan ikke ble aktivt medlem hos dem da jeg ikke støtter deres etiske retningslinjer, i form av punktet: “Lojalitet => Norsk Fosterhjemsforening skal snakke godt om foreningen”. Norsk Fosterhjemsforening = “Med Norsk Fosterhjemsforening menes her medlemmer, tillitsvalgte og ansatte”. En slik knebling av muligheter for å framsette berettiget offentlig kritikk når dette er påkrevd kan jeg ikke akseptere, og jeg kan ikke på egne vegne garantere for en så blind og ensidig lojalitet som det ser ut for at de forventer fra sine medlemmer. (Klart det finnes masse sensitive personopplysninger som ikke fritt kan deles pga. regler om taushetsplikt m. m. for å verne fosterbarna når man holder på med fosterhjemsarbeid. Imidlertid må offentlig systemkritikk mot en forening og deres innsats og prioriteringer være fullt lovlig!) Noe av det samme – pålegg om å snakke godt om foreningen – står også å lese i deres vedtekter.

Spørs om jeg står i fare for å bli suspendert fra foreningen? I vedtektene står det: “Hovedstyret kan med 2/3 flertall vedta å suspendere … et medlem som ved sin opptreden bryter regler, skader omdømmet, eller hindrer organisasjonens arbeid.”

De i ledelsen av foreningen ser ut til å være mest opptatt av diverse trivielle problemstillinger og uvesentlige småsaker, i stedet for å gripe tak i de mer strukturelle, generelle og store sakene / problemstillingene. De viktige og sentrale utfordringene og problemstillingene lar de i stor grad ligge i fred. F. eks. burde det ha vært litt mer likhet i behandlingen av fosterforeldre, og ikke slik som det er nå hvor noen barnevern er “snille” og andre er “strenge”. Et tema er frikjøp av fosterforeldre og ikke minst hvordan dette frikjøpet avlønnes.

Fosterhjemsforeningen er slik jeg ser det dårlig på lobbyvirksomhet overfor politikere og myndigheter. Selv hevder de at de er på ballen gjennom på påstå via sine nettsider at de jobber med: Fag og interessepolitikk => Lobbyvirksomhet og høringer. Videre er de ganske så fraværende, eller i hvert fall usynlige i samfunnsdebatter og i mediene på saker som omhandler fosterhjemsarbeid, fosterbarn og barnevern. Enkeltsaker eller konkrete tilfeller kan de selvsagt ikke kommentere, men mer rundt de generelle linjene, fosterforeldres rettigheter og rammene kan de mene noe om.

Slik jeg vurderer det bidrar organisasjonen i liten grad med hjelp og støtte til oss som har barn boende i fosterhjem. Det virker som om de i liten grad når fram med sin lobbyvirksomhet – og andre politiske innspill – overfor myndighetene. Ofte er sakene de fronter mindre interessante fillesaker etter mitt syn. I hvert fall kunne de med fordel overfor myndighetene ha presset fram bedre økonomiske betingelser og “likhet for loven” uavhengig av hvilken kommune som er oppdragskommune for fosterhjemmet.

Foreningen utgir bladet eller tidsskriftet Fosterhjemskontakt (FK). Dette bladet kan nok innimellom ha noen interessante fagartikler, skrevet av eksterne eksperter. Bladet deres er vel nå kun tilgjengelig digitalt (ikke i trykket utgave på papir) hvis jeg ikke har misforstått noe. Foreningen avholder en del kurs, som sikkert også kan ha noen interessante temaer og vinklinger innimellom.

Muligens er foreningen i “lomma” på BUF og andre myndigheter, så tannløs og lite kampvillig som foreningen virker til å være? Slik foreningen framstår her og nå ser jeg ikke helt hensikten med eller misjonen til organisasjonen. Føler vel ikke at vi har noen glede av eller hjelp fra foreningen.

Å være fosterforeldre kan medføre store ulikheter i betingelser, økonomi og frikjøp avhengig av hvor man bor (geografiske forskjeller) / hvilken kommune som gir fosterhjemsoppdraget. Det viser seg å være høyst variable økonomiske vilkår og betingelser fra kommune til kommune – fra barnevern til barnevern. Å være fosterforeldre er ikke akkurat noen lukrative affære. Å sørge for mer like, rettferdige og gode betingelser hadde vært en naturlig sak som fosterhjemsforeningen kunne ha kjempet mer aktivt for, hvis de hadde fungert.

Og med å skrive alt dette her har jeg virkelig brutt skikkelig så det synger med deres etiske retningslinjer, i og med at jeg som (ufrivillig) medlem faktisk kritiserer deres arbeid og ikke “snakker” positivt om dem.

Normalt sett er jeg (meget) skeptisk til Norsk Fosterhjemsforening, men i denne avisartikkelen / innlegget fra Vårt Land tar de opp mange berettiget problemer med dagens fosterhjemsordning:

Noen sitater:

  • “Men virkeligheten består av mye mer enn å servere frokost og si god natt.”
  • “Dårlig rettssikkerhet: I dag er kommunale fosterhjemsoppdrag regulert gjennom en privatrettslig Fosterhjemsavtale mellom fosterforeldre og kommunen – en avtale helt uten klageadgang!”
  • “Fosterforeldre er ikke arbeidstakere, de er freelancere og faller utenfor arbeidsmiljølovens verneregler.”
  • “Fosterforeldre er ikke velferdsprofitører som skal tjene på omsorgsoppdraget, men de må heller ikke tape penger og havne i et økonomisk uføre, slik flere dessverre gjør med dagens ordninger. Fosterforeldre trenger rettigheter og vern som arbeidstakere har.”
  • “Hva ville Norge gjort uten fosterhjemmene?”

Det henvises til “Fosterhjemsundersøkelsen 2022”, som viser at mange fosterforeldre er bekymret for sin økonomiske trygghet og at mange av dem ikke vil inngå nye fosterhjemsoppdrag eller å anbefale andre om å bli fosterforeldre. Interessant innlegg, og i samsvar med egne erfaringer.

Jeg ser hun også er innom statens / Fosterhjemstjenestens reklamekampanjer: “Har du en ledig plass rundt frokostbordet eller plass til en ekstra seng?“. Denne “reklamen” er i høyeste grad villedende og direkte løgn. Barn som ender opp i fosterhjem har stort sett traumer og annen tung “håndbagasje” som de bærer med seg, så det blir ikke så enkelt at en bordplass og ekstraseng er alt som skal til for å ta seg av et slikt barn. Det er ofte mye mer oppfølging og adferdsvansker med slike barn enn med andre “normale” barn. De kunne ha spart seg denne falske markedsføringen!

Ifølge deres nettsider vedtok Norsk Fosterhjemsforening en politisk resolusjon på Landsmøtet 2023:

Resolusjonen har utgangspunkt i funnene fra Fosterhjemsundersøkelsen 2023, og meldingen fungerer som et innspill (høringssvar) i forbindelse med varslet ny Fosterhjemsmelding våren 2024 fra regjeringen.

Min ærlige og oppriktige mening rundt den vedtatte politiske resolusjonen: Det er et lite stykke på (rett) vei, men likevel alt for lite konkret og alt for forsiktige krav. Ganske så ullent og diffust, og definitivt ikke tilpasset slike som oss som har spesielt krevende fosterbarn. Videre spørs det jo om de får gjennomslag for sine krav overfor myndighetene.

Avsluttende kommentarer

Vil jeg anbefale andre å bli fosterforeldre? Tja. Fosterbarna har ofte ekstrautfordringer i forhold til “vanlige” barn. Det kan fort bli en del tøffe tak og masse jobb. Mye avhenger av hvor støttende barnevernet som gir oppdragsansvaret er, og hvor levelige betingelser man klarer å oppnå. Det er forbausende store forskjeller ute og går.

Ellers er begrepene fosterbarn, fosterforeldre og fosterhjem noe litt rare begreper. Det har jo ingenting med foster (små, ufødte barn) å gjøre. Foster i denne forbindelse er nok en omskriving av å fostre opp, noe som gir litt mer mening.

Jeg synes alt i alt PRIDE-kurset fungerer bra som opplegg for å finne ut av om man vil bli fosterforeldre eller ei. Mange interessante temaer blir gjennomgått, det gjennomføres gruppearbeider og man må tenke og analysere en hel masse selv, og alt i alt gir opplegget en grei forberedelse på rollen som fosterforeldre. Jeg har ingen problemer med å anbefale PRIDE til personer som vurderer om dette å bli fosterforeldre er noe for dem.

Etter å ha prøvd ut livet som fosterforelder en stund ser jeg noen svakheter og mangler med kursopplegget, men likevel er det absolutt bedre med nevnte kurs enn å ikke ha noen som helst skolering av kommende fosterforeldre. Man må uansett forvente å møte på noen utfordringer som fosterforeldre som ingen kurs kan forberede en helt på, da det finnes mange ulike fosterbarn og utfordringer der ute.

Innledningsvis nevnte jeg Pride-festivalene kontra PRIDE-kursene for potensielle fosterforeldre. Også homofile – takk og pris – kan bli fosterforeldre.

Lenker

Tidligere beslektede innlegg her i bloggen:

image_printUtskriftsvennlig versjon
Del dette:
Tagged , , , , , , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

Kommentarer er stengt.

  • Spamkommentarer blokkert