• Velkommen til blogg.brr.no!


    Dette er Bjørn Roger Rasmussen sin private blogg som publiseres fra Flatraket! Bloggen fungerer som en ventil for eiers (sterke) meninger, protester, interesser og engasjement.

    Overflatisk gladblogging finner du lite av her! Noen av temaene til denne bloggen er kristendom, "protest kristendom" (kritisk kristen), IKT, foto og litt politikk. Se undersiden "Om bloggen" for mer informasjon.

    Bilder er tilgjengelig i mitt fotogalleri på adressen foto.brr.no. Et lite utvalg med bilder er også tilgjengelig nederst i denne bloggen. Oversikt over alle mine nettsider er tilgjengelig via denne oversikten (lenke).

    Takk for at du avlegger bloggen og eventuelt bildegalleriet et besøk!

    Bjørn Roger Rasmussen, Flatraket 20.04.2018.


Noen betraktninger rundt militærnekting, siviltjeneste og Sivilforsvaret

(Sist oppdatert: 03.04.2018)

Nei til våpen

Med dagens system for sesjon og førstegangstjeneste er det ganske enkelt å slippe unna militærtjeneste. Slik var det ikke for noen år siden. Selv hadde jeg en ganske knotete vei å gå for å slippe unna militæret.

Ja, jeg har vært og er en person som ikke ønsker å tjene fedrelandet Norge med våpen i hånda (pasifist). Å gjennomføre førstegangstjeneste i militæret med våpenbruk var aldri aktuelt for meg. Enkelte vil nok kalle slike som meg for landssvikere. Dem om det!

Jeg nektet på midten av 1990-tallet å avtjene militærtjenesten. Dette medførte politiavhør der det skulle avgjøres om jeg hadde god nok nektingsgrunnlag. Jeg fikk innvilget fritak fra militærtjeneste på pasifistisk grunnlag, og jeg ble overført til sivil tjenestegjøring.

Først var jeg sivilarbeider i ca. 14 måneder (1996-1997), hvor tjenesten ble innledet med deltakelse i flere uker på forskolen for sivile tjenestepliktige på Hustad Leir. Selve siviltjenesten ble avtjent på et skolebibliotek i Egersund.

Etter fullført siviltjeneste ble jeg innrullert i Sivilforsvaret, og også her var det først opplæring før tjenestegjøring. Jeg måtte gjennomgå opplæring i noen uker på Sivilforsvarets skole Jæren, Vagleleiren. Deretter ble jeg en del av sanitetsgruppa til FIG Egersund (FIG = Fredsinnsatsgruppe), Rogaland sivilforsvarsdistrikt. Av grunner som jeg snart kommer tilbake til ble mitt opphold som “stridende” i sivilforsvaret relativt kortvarig.

I fortsettelsen av denne artikkelen skal jeg komme med noen betraktninger rundt militærnekting, siviltjeneste og Sivilforsvaret. Det blir en kjapp gjengivelse av min historie og mine erfaringer rundt de nevnte temaene. Les gjerne videre hvis du finner temaene interessante (JA, det er litt “sært” det jeg denne gangen skriver om!)!

Innledende kommentarer

Ja, jeg har nektet militæret og har vært en såkalt militærnekter. Noen vil også kalle meg landssviker. Jeg har ikke ønsket og ønsker den dag i dag ikke å støtte opp om våpenbruk i krig med det formål å drepe en fiende. Jeg er glad i mitt fedreland, men for meg blir det å gå for langt til at jeg personlig ønsker å delta i noen væpnet konflikt eller krigssituasjon.

Enkelte kaller militærnektere for unnasluntrere som ikke gjør noe for landet sitt. Andre tror at de som har nektet militæret har gjort det av makelighetshensyn og ikke reell overbevisning. Det finnes nok noen som har tydd til en hvit løgn eller to for å få siviltjeneste, men jeg har i hvert fall for min del truffet på mange som har gjort samme valg som meg og som har overbevisende argumentasjon og resonnementer for hvorfor de nektet.

Jeg ser vel realitetene i øynene og ser det ikke som mulig med landet Norge uten et forsvar, og et NATO må vi vel også ha. Imidlertid er jeg som enkeltperson pasifist og tar personlig avstand fra voldsanvendelse, krig og våpenbruk.

Det som “plaget” meg litt i tiden med nekting, siviltjeneste og også Sivilforsvaret er at det vel ikke foreligger noe entydig svar på hva de vil gjøre med slike som oss, militærnekterne, i en krigssituasjon? Vil vi LIKEVEL bli utstyrt med våpen mot egen vilje? Jeg hadde nok hatt store problemer med å godta eller delta på oppdrag med våpenbruk for egen del. (Er ikke først og fremst redd for mitt eget liv, men jeg ønsker IKKE å drepe eller alvorlig skade andre.)

En liten avsporing: I arbeidslivet er jeg strengt tatt i utgangspunktet noe skeptisk til dem som har en lengre militær bakgrunn. De blir preget av sin bakgrunn og blir litt vel autoritære og ensporede, gjerne kombinert med en stor tro på egen fortreffelighet og evner.

Litt om min egen militærnekting

Dette å nekte militæret ble helst behandlet som en forbrytelse mot fedrelandet. For å få slippe unna militæret på 1990-tallet måtte man gjennom politiavhør. På avhøret jeg var på ble det brukt en gammel mal hvor man ble spurt ut om hva man ville ha gjort i den ene etter den andre hypotetiske situasjonen. Ville man bruke våpenet i selvforsvar osv. Synet på NATO (ja eller nei til organisasjonen) ble vel også nevnt. Jeg nektet IKKE pga. religiøs overbevisning.

I politiavhøret (Hønefoss politistasjon) husker jeg at jeg ble spurt om hvordan jeg ville ha reagert hvis noen i nær familie/gode venner ble brutalt overfalt og tatt til fange av en gjerningsmann, og den eneste logiske måten å komme seg ut av situasjonen på var via bruk av et våpen som jeg tilfeldigvis hadde tilgang på. For meg blir et slikt scenario alt for hypotetisk og spekulativt. Hvordan jeg hadde handlet i en slik situasjon klarer jeg enkelt og greit ikke å forestille meg på forhånd, og det oppleves som noe helt annet enn en “formell” krig.

Jeg må ha klart å svare tilfredsstillende på spørsmålene, for jeg fikk innvilget fritak fra militæret og overført til sivil tjeneste i stedet. Dette gikk greit selv om jeg husker at jeg klarte å fornærme politimannen  som foretok avhøret. Jeg kommenterte at han hadde hatt godt av handelsskole og/eller et kurs i maskinskriving/TOUCH, da det gikk så trått for ham å få notert ned det som ble sagt i avhøret. Han svarte bare tørt tilbake at han FAKTISK hadde gått på handelsskole og FAKTISK hadde hatt undervisning i maskinskriving.

Litt om siviltjenesten

Forskolen for sivile tjenestepliktige, Hustad.

Nå er for lengst dette med siviltjeneste avskaffet. Dette forsvant som mulighet i 2012. Det er pr. dags dato ikke vanskelig å slippe helt unna førstegangstjeneste hvis man er pasifist (pasifisme) eller av andre årsaker ikke ønsker å ha en tur innom militæret.

Jeg for min del måtte gjennom 14 måneder med siviltjeneste tilbake i 1996-1997. Man skulle bli “straffet” litt som sivilarbeider. Tjenestelengden skulle være noe lengre enn standard militærtjeneste. Mange på den tiden slapp unna med 12 måneders militær tjeneste, så da fikk vi som sivilarbeidere to måneder ekstra.

Før jeg fikk starte som sivilarbeider var det en forskole på noen uker. På det tidspunktet jeg skriver om var det vel to ulike leirer som hadde tilbud om forskole for sivile tjenestepliktige: Dillingøy leir og Hustad leir. Jeg ble sendt til sistnevnte. Hustad leir lå på et “øde” og “forlatt” sted som heter Farstad (postnummer 6444) i Fræna kommune, Møre og Romsdal. Der ble altså flere uker tilbrakt på forskolen for sivile tjenestepliktige. Hustad leir ble nedlagt som forskole for siviltjeneste i 2002. (Hustad leir sin historie: Etter krigen straffeleir for landssvikdømte, deretter leir for militærnektere og etter den tid Nasjonalt senter for automatisk trafikkontroll (ATK) samt fengsel.)

Reise skulle skje på billigste måte, så det ble tog fra Egersund-Oslo og videre fra Oslo-Åndalsnes. En lang togtur som var litt av en tålmodighetsprøve. Fra Åndalsnes var det busstur med vanlig buss til Molde. I Molde sentrum ble vi hentet med minibuss fra leiren.

Det var ganske lange dager der oppe og ikke all verdens meningsfull undervisning. Blant annet ble det undervist en god del om godkjente grunner for å nekte militæret, men dette var jo ikke så veldig interessant for tilhørerne da alle som var til stede hadde fått innvilget fritak fra militæret. Det virket innimellom som om de hadde alt for få undervisningstema å tilby i forhold til fastsatt lengde på forskolen. Imidlertid fikk jeg på fritiden (samarbeid mellom leiren og et dykkesenter, Strømsholmen Sjøsportsenter) tatt dykkesertifikatet, noe som jeg hadde stor glede av i noen år. Kunne visstnok også ha deltatt på fotokurs og/eller tatt truckførerbevis, men disse tingene stod jeg over.

Velferdstilbudene på selve leiren var vel ikke så aller verst. Det var musikkrom, kiosk som hadde åpent innimellom, bordtennis, biljard, treningsmuligheter, PC med Internett, sykler som kunne lånes, TV-stue osv.

Fredstegnet

Takk og pris at jeg hadde på forhånd skaffet meg et bra tjenestested. Å være der oppe i 14 måneder på leiren som blant annet en del fra Johovas vitner valgte å være hadde vært “drepende kjedelig”.

Det var selve leirlivet (“brakkelivet”) og undervisningsinnholdet jeg ble lei av. Naturen rundt leiren var vill og vakker med steile fjell og havet rett i umiddelbar nærhet, og jeg hadde noen fine utflukter pr. sykkel rundt i området. Det var også en fin strand ikke langt unna leiren. Ellers var det ikke langt til starten av den kjente Atlanterhavsveien.

Av kullet på førskolen som jeg var del av var det forholdsvis mange musikere. Hvorfor såpass mange musikere nektet militæret i den tiden har jeg ikke oversikt over. Dessuten var det enkelte med tilhørighet i Jehovas vitner. Ellers var vi vel i hovedsak et tverrsnitt av norsk befolkning innenfor geografisk område, kjønn og alder som leiren dekket, dvs. unge gutter og menn med ulik bakgrunn fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge.

Etter oppholdet på Hustad leir var det tilbake til daværende bosted: Egersund. Der avtjente jeg selve siviltjenesten som sivilarbeider på skolebiblioteket til Dalane videregående skole. Dette var et tilstrekkelig samfunnsmessig oppdrag til at det var godkjent som siviltjenestested. Etter min tid ble avtjeningen mer spisset til kun å godkjenne VOKT-oppdrag (volds- og konfliktforebyggende tjeneste). Honoraret og satsene for tjenesten var i henhold til regelverket/regulativet for tilsvarende militær innsats (menig, førstegangstjeneste).

Jeg hadde en fin tjeneste på skolebiblioteket, og jeg opplevde det som en meningsfulle tjeneste. Stort sett var det liten innblanding fra siviltjenesteadministrasjonen, selv om det jo var litt av et byråkrati som lå bak tjenestegjøringen. Jeg fikk vel kun “refs” en gang, og dette hadde sammenheng med fri fra tjeneste i forbindelse med dødsfall (min egen mor). Dette hadde jeg tydeligvis ikke rapportert inn på riktig måte, og det virket nesten på inspektøren at jeg burde ha meldt inn dødsfallet i god tid før det fant sted.

Litt om Sivilforsvaret

Etter avtjening av siviltjenesten håpte jeg på at var ferdig med å tjene kongen og fedrelandet. Men dengang ei. Etter en stund dumpet det ned i postkassa innkalling til Sivilforsvaret. Så var det på-an’ igjen!

Rotet til starten litt med å glemme å møte på rekrutteringsmøte i Sivilforsvaret. Fikk et tålig strengt brev om at manglende oppmøte neste gang kunne få alvorlige konsekvenser. Neste gang møtte jeg pliktoppfyllende opp og ble innrullert.

Nok en runde med opplæring skulle gjennomføres. Denne gangen var det noen ukers opphold på Sivilforsvarets skole Jæren, Vagleleiren (Sandnes/Ganddal). Etter min tid har Vagleleiren blitt gjort om til Samfunnssikkerhetssenteret i Rogaland (SASIRO), Rogaland brann og redning IKS. Imidlertid holder ennå Sivilforsvaret Rogaland sin administrasjon – Rogaland sivilforsvarsdistrikt (RSFD) – til der som leieboere. Nå må man visstnok delta på grunnopplæring på Sivilforsvarets beredskaps- og kompetansesenter på Starum i Oppland.

Oppholdet og opplæringen var greit nok i Vagleleiren, men en del av kunnskapen som ble formidlet var lite aktuell for senere øvelser og “skarpe” oppdrag. Litt vel teoretisk og lite praktisk rettet opplæring med andre ord.

Sivilforsvaret logo

Etter fullført grunnopplæring ble jeg innrullert i FIG Egersund (FIG = Fredsinnsatsgruppe), Rogaland sivilforsvarsdistrikt. Jeg var vanlig menig i den lokale sanitetsgruppa. I den tiden jeg tilhørte denne gruppa var det både diverse obligatoriske øvelser samt noen “skarpe” oppdrag av typen leteaksjoner/manngard og brannslukking (skog-/krattbrann).

I utgangspunktet var jeg relativt positiv til å bidra med min innsats (nok en gang) til samfunnsnyttige formål. Sivilforsvaret er innimellom i media, da spesielt i forbindelse med leteaksjoner og skogbranner. At Sivilforsvaret bidrar i tillegg til de profesjonelle nødetatene er ofte både nyttig og nødvendig.

Imidlertid må jeg innrømme at jeg fort ble skeptisk til den praktiske organiseringen av tjenesten. Opplæring ble gitt i tema som aldri kom til nytte, mens på områder som man hadde trengt opplæring ble dette ikke gitt i tilstrekkelig grad. Selv følte jeg meg ganske så skeptiske til å delta i brannslukking. Jeg anså dette som potensielt farlig pga. mangelfull opplæring. Litt mer undervisning om å ta seg fram i fjellet og naturen forøvrig på en trygg og sikker måte i forbindelse med leteaksjoner kunne også ha vært ønskelig.

Mye opplæring ble gitt i f. eks. administrering/drifting av samlingsplass for skadde. I praksis har sjeldent eller aldri Sivilforsvaret blitt benyttet til slikt oppdrag i virkelighetens verden.

I tillegg til mangelfull opplæring var utstyret eller mangel på sådant en historie for seg selv. Jeg var blant annet delaktig i en leteaksjon i nærheten av Lysebotn på høstparten. Vi gikk i mange timer i små-dårlig vær med dårlige sko og uniform som var tung og slettes ikke vind- og/eller vanntett. Min gruppe ble ledet av, tro det eller ei, en rover (speider). Ingen av deltakerne på min gruppe var særlig fjellvante, været var ikke helt bra, det ble mørkt (vi hadde ikke lysutstyr!) og vi var lite drevne i kart- og kompass (navigasjon). Jeg opplevde oppdraget som småfarlig sett ut fra personlige-/gruppemessige forutsetninger, opplæring og utdelt utstyr. Etter dette små-ekle oppdraget ble vi utstyrt med skikkelig regntøy. Så noe bra kom det ut av oppdraget!

Oppdraget nevnt ovenfor klarte å irritere meg såpass mye at jeg skrev et klagebrev (i 2002) til kretsen/distriktet. Dette førte til litt mye saksbehandling både inne i Sandnes og ikke minst lokalt. De ble vel leie av meg og mine klager. Satt litt på spissen førte mitt klagebrev m. m. til å at jeg ble utskrevet før ordinær tid fra Sivilforsvaret. Jeg hadde visstnok ikke riktig grunnholdning/ikke motivert for videre tjenestegjøring.

PS! Under tvil legger jeg ut klagebrevet jeg sendte Sør-Rogaland Sivilforsvarskrets oktober 2002. Ser jeg var noe kvassere i brevet enn jeg selv kan huske. Brevet var en “suksess” da det medførte at jeg ble skrevet ut fra det håpløst organiserte systemet til Sivilforsvaret.

Distriktet ja. Jeg oppfattet distriktsadministrasjonen som meget byråkratisk, og med liten evne til å tenke praktisk og fornuftig. De var litt vel fokuserte på teori og status i stedet for å se realitetene i øynene. Selv er jeg en person som ikke uten videre klarer å avlyde ulogisk kommandering. Jeg ble nok oppfattet som en kverulant som ofte stilte spørsmålstegn med de kommandoer som ble gitt. Dette er vel ikke særlig populært i autoritære systemer slik som Sivilforsvaret eller Militæret for den saks skyld.

Angst for uniform og rangordninger: Strengt tatt setter jeg lite pris på uniformer og rangordninger som minner om eller tilsvarer det militære systemet. I sivilforsvaret måtte jeg akseptere begge deler, både uniformer og rangordning. Måtte selv opptre i korrekt uniform for å unngå “refs”. Dette var jeg ikke særlig glad for. Kommandering i hytt og pine fungerte heller ikke noe særlig bra for meg, så jeg fikk vel kritikk noen ganger for å være lite villig til å lystre tåpelige ordrer. Tenke selv er jo ikke lov i slike systemer.

Mine opplevelser med Sivilforsvaret ble altså ikke all verdens gode. Sivilforsvaret gjør samfunnsnyttige ting, men systemet er ikke så bra som det kunne ha vært pga. pengemangel (derav mangel på nødvendig utstyr til mannskapet), mangelfull (relevant) opplæring, byråkrati (region-/kretsnivå) og småkonger (befaler etc.) som ikke tåler å bli utfordret/stilt kritiske spørsmål til.

Avslutning

Jeg står ved mitt valg fra 1990-tallet. Også den dag i dag som godt voksen hadde jeg valgt å ikke gå i militæret pga. personlig overbevisning. Krig med våpenbruk er ikke noe for meg. Jeg er like pasifistisk anlagt nå som jeg var som ung. Jeg nektet ikke militæret bare for “gøy” eller for å slippe unna selve tjenestegjøringen. Det får bare våge seg at enkelte ser på meg som en feiging eller landssviker.

Dette var litt om min kronglete vei i mine ungdomsår for å slippe unna militærtjeneste med våpenbruk pga. pasifistisk personlig syn. Alt i alt ble det en del måneder hvor jeg tjente fedrelandet i form av samfunnsnyttig sivil tjenestegjøring/oppdrag. Etter min tid har det skjedd en del endringer hvor f. eks. siviltjeneste ikke lenger finnes. Sivilforsvaret på den annen side er ennå en instans hvor man kan bli innkalt til, både som militærnekter eller som et tillegg til førstegangstjenesten. Forhåpentligvis har det også innenfor Sivilforsvaret skjedd forbedringer etter min tid hos dem.

Lenker

Utskrift
Tagged , , , , , , , , , , , , , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *




  • Bilder, bilder og mer bilder! Et foto forteller mer enn tusen ord!

    Lenke til fotogalleriet - foto.brr.no:

    foto.brr.no