Kommunereformen – på godt og vondt

(Sist oppdatert 14.09.2022 @ 21:47 av Bjørn Roger Rasmussen.)

Kommunereformen

Selvsagt har jeg noen meninger rundt den gjennomførte kommunereformen (bokmål) eller kommunereforma (nynorsk). Både som kommunalt ansatt og som samfunnsengasjert person har jeg gjort meg noen tanker. Fra og med 1.1.2020 ble det endringer i både kommune- og fylkeskartet, hvor antallet enheter ble noe redusert pga. sammenslåinger.

I utgangspunktet har vi muligens hatt litt for mange (små)kommuner i vårt lille land, og også noen kunstige kommunegrenser enkelte steder. Kommunekartet er nok ikke helt tilpasset dagens virkelighet og terreng enkelte plasser. Dagens kommunestruktur (og fylkeskommunestruktur) er tilpasset tidligere tider hvor vi ikke hadde dagens infrastruktur. Økt antall biler og bilbruk samt bedre og flere veier har gjort oss mer mobile og tilgjengeligheten større. Digitalisering og elektroniske tjenester på nett har gjort at behovet for fysisk å oppsøke “kommunen” for mange er mindre enn før. Å slå sammen enkelte kommuner kan dermed være naturlig og fornuftig for å tilpasse seg dagens virkelighet. Barnehager, skoler, eldreboliger og basis helsetjenester må man ha der folk bor (relativt nærme), men om det er noe avstand til et fullspekket rådhus er ikke fullt så krise.

Imidlertid synes jeg det virket som om Solberg-regjeringen drev et råkjør for å TVINGE (mer med tvang enn frivillighet!) kommuner til å slå seg sammen til (for) store enheter. Mantraet var at store kommuner blir mer robuste og bedre kommuner for framtida. Bare kommunene er store nok blir visstnok alt bra. Robuste kommuner, stordriftsfordeler, kvalitet, effektivitet og produktivitet er fine honnørord som brukes om store enheter. Inntektssystemet for kommuner premierer også større kommuner.

Selv er / var jeg noe skeptisk til kommunereformen og oppnåelsen av ønskede gevinster, og begrunnelsen følger nedenfor!

Det meste i fortsettelsen er skrevet FØR kommunereformen ble realisert fra 01.01.2020:

Økonomer (les: blårussen) har et utslitt uttrykk som de ofte benytter seg av og som kalles for stordriftsfordeler. Større enheter skal gi økt produktivitet, effektivitet, økt kvalitet og kostnadsmessige gevinster. Det er mange eksempler fra andre bransjer på at store enheter ikke gir ønskede økonomiske gevinster, og at det kan bli vanskelig å styre slike store enheter på en fornuftig måte “glemmer” de ofte å nevne.

Vil større kommuner komme innbyggerne (“kundene”) til gode i form av bedre tjenester og billigere tjenester? Jeg er ikke så sikker på det at det er noen automatikk i dette. Muligens går mye av vinningen opp i spinningen? Kanskje er det rådmenn, ordførere og andre i den gjenværende toppledelsen som vil tjene mest på reformen? Større enheter medfører nok at de kan heve enda høyere lønn pga. større ansvar. Store enheter kan til og med i verste fall medføre mer byråkrati enn mindre.

Som forbruker er det naturlig å se litt mot banksektoren. Det er i hovedsak kun større bankkjeder igjen i dette land og mange distriktskontorer har blitt lagt ned i rasjonaliseringens navn. Har utviklingen i banknæringen kommet meg som kunde til gode? Jeg vil svare nei. Det jeg har merket er økte gebyrer, dyrere tjenester og bankansatte som ikke lengre er rådgivere. Nå er de bankansatte rene selgere som prøver å lure på kundene sine tvilsomme finansprodukter og kundeprogrammer med kredittkort som man ikke trenger.

Noen av de samme problemene kan ramme storkommunene. Større enheter gir ikke nødvendigvis bedre service eller bedre tjenester til innbyggerne. Det lokale engasjementet og lokaldemokratiet kan bli svekket. Saksbehandlingen kan lett bli upersonlig da det er lang avstand mellom beslutningstakerne og innbyggerne. Menge ledd og byråkrati kan bli et problem. Avstanden mellom der beslutningen fattes og der den settes ut i livet kan altså bli lang, noe som slettes ikke gagner innbyggerne.

Rent praktisk kan reiseavstanden fra der folk bor til nærmeste rådhus i enkelte tilfeller bli for lang. Å måtte kjøre i flere timer for å komme til kommunen er ikke akseptabelt. Selv om mye kan gjøres elektronisk må det i enkelte tilfeller være praktisk mulig å få møte kommunen “face-to-face” uten å måtte legge ut på en dagsreise.

Reformen bærer litt mye preg av “Oslo-politikk”. Det kan virke som om politikere på Stortinget og i regjering ikke kjenner til hvordan forholdene er ute i distrikts-Norge. I grisgrendte strøk blir det ikke lett å få til så store kommuner som reformen legges opp til uten at avstandene mellom beslutningstakerne og innbyggerne blir for stor.

Enkelte hevder at kommunereformen (og regionreformen) enkelt og greit vil innebære en avdemokratisering og ikke minst en sentralisering. Makt flyttes bort fra distriktene og inn mot storbyene og sentrene. Guleroten bak hele reformen er de lovde pengeoverføringene, dvs. økte bevilgninger til planlagt sammenslåtte kommuner. Hvor lenge disse ekstramidlene vil bli delt ut og hvor langt de i det hele tatt rekker er det vanskelig å gi et klart svar på før det har gått noen år.

Et alternativ til sammenslåing av kommuner er forpliktende interkommunalt samarbeid mellom kommuner over kommunegrensene. Flere steder er dette godt i gang, men dette er tydeligvis ikke nok. Et ufravikelig mål ser ut til at landet skal få færre kommunale organisasjoner.

Ellers er ofte vi i Norge for stolte til å se mot andre land og høste kunnskap fra deres erfaringer. Vi må prøve ut alt selv uten å være villig til å lære av andres feil. Erfaringer fra Danmark tilsier at kommunesammenslåinger kan være en “risikosport”. Der har resultatene vært usikkerhet rundt økonomiske gevinster og svekket lokaldemokrati.

Her i Norge viser undersøkelser at man ikke nødvendigvis er mer fornøyd jo større en kommune blir. I målinger er det ofte mindre kommuner som scorer best når innbyggernes fornøydhet med sin kommune måles.

Storkommuner kan medføre større muligheter for å privatisere og sette ut enkelte tjenester til eksterne kommersielle aktører. Privat kan fungere bra det, men igjen vil jeg dra fram begrepet “Oslo-politikk”. Distrikts-Norge vil nok ikke få “gleden” av å delta i denne utviklingen i noen stor grad. Kontraktene i distrikts-Norge er ofte ikke så “feite” til at det blir skikkelig tilbud og konkurranse mellom private aktører.

Etter mitt syn skjer ting innenfor kommunereformen for fort og i feil rekkefølge. Alt skal skje hurtig, og resultatet kan fort bli slurvete og lite gjennomtenkt. Det virker som om regjeringen er svært opptatt av å vise handlekraft og ha resultater å vise til snarest mulig for å sikre seg gjenvalg i kommende stortingsvalg.

Reformen burde ha startet med en skikkelig avklaring av den framtidige regioninndelingen. Fylkene i dagens form vil neppe bestå og bli erstattet av noe større regioner. Imidlertid er det vel ikke ennå helt klarlagt hvordan det endelige resultatet blir. Oppdatering: Noe mer avklart nå våren 2018 enn da artikkelen først ble skrevet. Sogn og Fjordane fylke og Hordaland fylke blir visstnok til fylkeskommunen/regionen Vestland. (Fylket Rogaland som jeg har vært innbygger av i mange år ønsket ikke å være med, og de blir stående som fritt/eget fylke videre.)

Det snakkes om at ekstraoppgaver/nye oppgaver skal tillegges kommunene. For at kommunene skal kunne påta seg disse må de ha en viss størrelse (“robuste kommuner”). Men det er ganske så ullent og diffust hva slags oppgaver det er snakk om, og det er vel ikke heller avklart hvor store kommunene minimum må være.

Resultatet av kommunereformen kan bli at mye tid og penger går vekk til reiseaktivitet. Både folkevalgte og ansatte med lederansvar vil nok få mer reisetid og reiseutgifter. Dette blir ikke gratis for storkommunene i form av lønns- og reisegodtgjørelser.

Økonomisk sett er kommunereformen så som så. Omstilling og kommunesammenslåinger (selve prosessen) koster masse penger og tidsbruk (møtevirksomhet m. m.). Mange tjenester og systemer skal samkjøres og eventuelt legges om. Å tro på store innsparinger fra dag en er vel litt som å tro på julenissen (ikke sant, urealistisk). På sikt kan heller ikke effektivisering og rasjonalisering gjøres i det uendelige uten at det går utover tjenestetilbudet.

Det er også knyttet noe usikkerhet til hvor mye statlige omstillingsmidler som tilfaller kommunene, og uansett vil slike midler bare være et overgangsfenomen. Noen løftebrudd og brutte lovnader fra sentralt politisk hold blir det nok også. Mye tyder vel på en kraftig underfinansiering av reformen, og overdreven tro på de store gevinstene reformen skulle medføre. Man har vel heller ikke sett så mye til det ekstra ansvaret og oppgavene (+ pengene) som skulle overføres til reformkommunene.

Digitalisering og digitalt førstevalg blir også sentralt i arbeidet med kommunereformen. Tilgjengeligheten via nettet skal økes, og bedre tjenester og innsparinger ønskes oppnådd. Miljøet skal også bli belastet mindre via mindre avfall og transport.

Gjennomføring av kommunereform i de enkelte kommuner gir en gyllen anledning til å gå gjennom hvordan ting er organisert. Man kan rette et kritisk blikk mot måten ting gjøres på og forhåpentligvis få til en effektivisering og rasjonalisering av rutiner, arbeidsoppgaver og tjenesteyting. Man kan ta det beste fra de enkelte kommunene som slår seg sammen, samt hente ideer og innspill eksternt. En reform vil nødvendigvis medføre endringer, og i den forbindelse kan anledningen bli benyttet til å strømlinjeforme og få til en ny beste praksis (neste praksis). Man kan få ryddet bort en del  uvaner og tungvinte måter å gjøre ting på.

IKT-systemer inkludert diverse fagsystemer er sentrale hjelpemidler for dagens kommuner. Også disse kan det bli en opprydning i under kommunereformen. Nye systemer kan bli kjøpt inn, mens eksisterende systemer kan suppleres med nye moduler eller funksjonalitet. Flere innbyggertjenester (selvbetjening 24/7, innsynstjenester, min side-liknende løsninger etc.) kan tas i bruk, og økt satsing på digitalisering kan finne sted. Nok en gang er det naturlig å gjøre en slik gjennomgang i forbindelse med de store endringene en kommunereform innebærer.

Det endelige kommunekartet kan se ut for å bli noe “rart”. Det blir sannsynligvis noen ikke-sammenhengende kommuner/kommunegrenser. Kommuner som ikke grenser geografisk opp mot hverandre kan ende med å bli slått sammen.

Taperne i reformen kan bli utkantene innenfor en storkommune. Sentraliseringen vil gjerne ramme utkantene. Disse områdene kan bli liggende igjen som “øde flekker” (fraflytting, liten aktivitet osv.).

Hva skjer til sist med de kommunene som IKKE ønsker å slå seg sammen med andre? Blir de til slutt utsatt for tvang, eller vil de “kun” bli straffet økonomisk? Sitatet “Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?” kan vise seg å stemme bra, forutsatt at det blir lov til å forbli liten hvis man vil.

Ellers er nordmenn et stolt folkeslag. Vi ønsker ikke å lære av andre! Jeg vil likevel si følgende: “Look to Denmark”. I Danmark hadde de en kommunereform for over 10 år siden. Gevinsten av denne er tilnærmet null med små eller ingen besparelser. Det har skjedd en sentralisering hvor større byer har opplevd vekst mens distriktene og de mindre byene har tapt.

Sammenslåing av kommuner og fylker kan medføre lavere valgoppslutning og redusert demokrati, da mange ikke kjenner kandidatene som stiller til valg. Heller ikke alle ønsker å engasjere seg for regionale saker / større regioner (apati og likegyldighet, ikke eierforhold). Fagmiljøer og kvaliteten på tjenester (administrativt) kan forhåpentligvis bli styrket, men det kan altså delvis (muligens) gå på bekostning av demokratiet.

Enkelte hevder at hele kommunereformen og regionreformen er et skalkeskjul eller en reform med store baktanker. Reformene er et villet framstøt fra regjeringen for å tilrettelegge for (på sikt) mer globalisering, økte muligheter for privatisering, større grunnlag for konkurranseutsetting / markedstilpasning og mer EU-underkastelse? Konspirasjonsteori, eller fakta?

Jeg skal være forsiktig med å uttale meg for bastant rundt de lokale prosessene i kommunene i området der jeg nå bor og jobber. Kun siden våren 2014 har jeg bodd og jobbet i Nordfjord-regionen (tilflytter), med bosted Flatraket i Selje kommune og jobb i kommuneadministrasjonen til Vågsøy kommune i Måløy. Både pga. kort botid og kommunalt arbeidsforhold skal jeg prøve å forholde meg relativt lavt i terrenget.

Likevel må jeg vel kunne få lov til å si at jeg finner resultatet av forhandlingene som det nå foreligger noe snodig. Selje kommune vil slå seg sammen med Eid kommune (Stad kommune), mens Vågsøy kommune tenker på å slå seg sammen med Flora kommune (Kinn kommune) til en ikke-geografisk sammenhengende kommune. De sterke historiske båndene mellom Vågsøy og Selje splittes og brytes i og med at Vågsøy og Selje går hver sin vei. Fra begge sider (Selje og Vågsøy) har det til tider vært en del “skittkasting” og mistenkeliggjøring av hverandre gjennom lokale medier og sosiale medier. (Pr. dags dato er det avklart at bygda Bryggja som ønsker å forlate Vågsøy/Kinn for å bli en del av Eid kommune/Stad kommune får lov til dette.) Det er også sterke meninger internt i Vågsøy rundt ja eller nei til Kinn med sterkt engasjement på begge sider, som blant annet har medført avholdelse av rådgivende folkeavstemning 11.06.2018.

Oktober 2019 er det kun kort tid igjen før det blir Stad kommune (bostedet for min del) og Kinn kommune (min arbeidsplass) for “alle pengene” fra 1.1.2020:

Kinn kommune (logo). Det Kinn-er seg til mot 1.1.2020.

 

Enkelte har hevdet at Kinn kommune er Norges rareste kommune. Dette begrunnes i hovedsak med geografien, hvor kommunen ikke er sammenhengende. Mellom gamle Flora kommune og Vågsøy kommune ligger nemlig Bremanger kommune, som skal bestå som egen frittstående kommune. Kommunikasjonen og transporten mellom Måløy og Florø har også vist seg utfordrende, noe f. eks. politikerne allerede (desember 2019) har fått kjent på kroppen. Digitale løsninger (digitalisering) kan forhåpentligvis minske noen av utfordringene.

Nå i 2022 har år 2020 for lengst blitt tilbakelagt, og kommunereformen med nye “storkommuner” har fått fungert en stund, i vanlig drift. Nå gjelder det bare å gjøre det beste ut av situasjonen, både som innbygger i Stad kommune + Vestland fylke og som arbeidstaker i Kinn kommune.

Reversering av Kinn kommune

Noen vil sammenslåingen av de tidligere kommune Vågsøy (Måløy) og Flora (Florø) til livs. Det er slik jeg ser det ikke bare-bare å reversere, og jeg synes dem som kjemper for dette tar litt for lett på deler av denne problematikken. Alt blir ikke automatisk gull og grønne skoger av en reversering.

Organisasjonene må bygges opp igjen mer eller mindre fra bunnen av, og da spesielt relatert til toppledelsen. Det er og mange ulemper og utfordringer forbundet med å være en liten kommune, i og med at også små kommuner må tilby hele “produktspekteret” (tjenestetilbudet) som de store tilbyr. Blant annet ser jeg mange utfordringer (behovet for store kostnader og investeringer) innenfor mitt fagfelt som er IKT.

Greit nok at lovede økonomiske gulerøtter fra statlig hold uteble, og at det kan være noe vanskelig å se de store synergieffektene av kommunesammenslåingen. Likevel er det langt fra sikkert at økonomien vil gå rundt etter en reversering. Jeg er ganske så redd for at nye Vågsøy kommune vil ha enda større utfordringer med økonomien sin etter en eventuell “frigjøring” enn det de har i dag som del av Kinn kommune. Jeg er heller ikke sikker på at innbyggerne får noe bedre tjenestetilbud eller opplevelse med kommunen sin av en fisjon av Kinn kommune tilbake til Vågsøy og Flora.

Det kan helt sikkert diskuteres hvor smart det var å opprette Kinn kommune i utgangspunktet (Norges rareste kommune i og med at den ikke er geografisk sammenhengene), men jeg mener nå at man burde stå for tidligere foretatte beslutninger og å holde fast på “storkommunen” når den først finnes. Kinn kommune har utvist høyere grad av profesjonalitet og i stand til å løse en del saker på en mye bedre måte enn det de to tidligere kommunene (Vågsøy kommune og Flora kommune) klarte hver for seg.

Men når alt dette er sagt: Jeg som ansatt (tilsatt, eller var det innsatt?) forholder meg selvsagt til politikerne og politiske vedtak. Hvis det mot formodning skulle bli reversering skal jeg nok klare å forholde meg til dette også.

Registrerer ellers at nei-folkene ikke er enige seg imellom en gang. Det finnes nå vel (minst) to fraksjoner som jobber med en splitting:

Hva jeg virkelig mener? La en beslutning være en beslutning (stå for den!), og ikke driv med omkamp på omkamp. La Kinn kommune bestå som vedtatt, selv om man i etterpåklokskapens navn måtte innse at beslutningsgrunnlaget ikke var helt komplett.

De som ønsker å splitte opp igjen Kinn kommune har (beklageligvis) får blod på tann etter Stortingsvalget 2021 som medførte ny regjering. Den nye regjeringen – spesielt i regi av Senterpartiet (Sp) – har åpnet opp for at tvangssammenslåtte kommuner og fylkeskommuner skal få lov til å bli oppløste igjen. For Kinn sitt vedkommende var det ikke tvang som medførte sammenslåingen, men likevel er det en del som ser en mulighet for omkamp.

Sukk! Det blir omkamp når det gjelder Kinn kommune (muligheter for oppløsing / oppsplitting), med både utredning (hurtig-utredning) og rådgivende folkeavstemming:

Jeg har mine meninger til enkelte av de negative kreftene i og rundt Måløy-delen av Kinn kommune. En del av motstanderne mot Kinn kommune opplever jeg rett og slett som barnslige og som et noe primitivt folkeslag. Det kjøres på med primitive hersketeknikker, overdreven romantisering av slik det var før, de gir seg ikke før de får viljen sin, glad i omkamper, driver med vulgær drittkasting, utfører personangrep, stor redsel for endringer, redd for å tape makt og en del av dem er meget faktaresistente. Tiden vil vise hva det ender med når det gjelder oppsplitting eller ei av Kinn kommune.

Demokrati med folkemeninger og avstemming er lite egnet til å avgjøre så viktig ting som kommunestrukturen, da folkets engasjement ofte blir bygget på følelser og nostalgi i stedet for fakta og harde realiteter. Og for hvor mange vanlige innbyggere har det noen stor betydning om hvor hoved-rådhuset ligger? De fleste oppsøker rådhuset sjeldent eller aldri.

Rådgivende folkeavstemning ble avholdt 1. september 2022, uten at dette gjorde ting så mye klarere:

Folket har ikke gitt politikerne en lett oppgave med å ta en beslutning for eller imot Kinn, i og med at det nesten er uavgjort. Et lite flertall i nordre del av Kinn ønsker oppsplitting, mens i sør er resultatet motsatt (beholde Kinn). De videre politiske prosessene avgjør hva det blir til.

Politikerne har talt, og deres svar er at Kinn kommune (HELDIGVIS!) skal bestå:

Selv undrer jeg meg litt over at alt er fryd og gammen i Stad kommune. Som innbygger av nevnte kommune i bygda Flatraket ser jeg ganske mange skjær i sjøen med denne kommunen, og store ulikheter mellom de ulike delene av kommunen. Diverse mangler med tjenestetilbudet finnes, og både administrasjon og politikere utviser til tider antydninger til forakt og arroganse mot sine innbyggere. Og i Stad kommune har vi gått fra vondt til verre når det gjelder ordfører.

 

Nye kommunelogoer / kommunevåpen: Hva jeg synes om kommunelogoen til Stad kommune? Nei, denne misliker jeg ganske sterkt. Den blågrønne (turkise) fargen liker jeg ikke, og jeg synes heller ikke noe om at St. Sunniva (Sunniva av Selja) kommer ut av bakenden på en fjordingshest. Etter mitt syn er det en heller tåpelig ide å gjøre et forsøk på å kombinere de gamle kommunevåpnene fra Selje kommune og Eid kommune i ett samlende nytt. Kinn kommune sin logo liker jeg imidlertid bra, med sitt maritime preg.

Illustrasjon: Kommunevåpnene til Stad kommune (venstre) og Kinn kommune (høyre).

 

Hva har resultatene blitt av kommunereformen? Jo, flere steder er det sterke ønsker om å reversere hele prosessen. Flere steder er det sterke ønsker og krefter som jobber for å dele opp igjen sammenslåtte kommuner – dvs. splitte opp storkommunene tilbake til utgangspunktet med flere små frittstående kommuner – da store kommuner medfører sine problemer og utfordringer rundt nærhet, administrasjon, ledelse og økonomi. Flere sammenslåtte kommuner varsler også kutt i antall stillinger pga. dårlig (ELENDIG!) kommuneøkonomi. Det kan fort bli tøffe tak og debatter rundt lovpålagt og ikke-lovpålagt oppgavervarme og kalde hender – når det skal kuttes i stillinger og tjenestetilbud. Noen kommuner sliter med høyt sykefravær og dårlig psykososialt arbeidsmiljø etter reformen, og til slutt må en del sammenslåtte kommuner må også gjøre en innsats for å ta ut de fulle effektene av ny kommunestruktur.

Robuste kommuner, stordriftsfordeler, økt effektivitet, økt produktivitet, flere/andre tjenester og høyere kvalitet er fine superlativer det. Imidlertid er jeg noe skeptisk til at større kommuner, gjerne bestående av flere tvangssammenslåtte tidligere småkommuner, automatisk vil gjøre alt så meget mye bedre. Jeg ser ikke nødvendigvis noen automatikk i at større enheter alltid er bedre enn mindre enheter. Alt i alt er jeg noe små-skeptisk til deler av kommunereformen.

PS! Jeg har her uttalt meg i saken som privatperson og innbygger. Jeg har IKKE uttalt meg på vegne av den kommunen (Kinn) jeg jobber i.

(Oppdatering pr. 01.01.2022: Og nå har det gått TO år med sammenslåtte kommuner.)

Lenker:

image_printUtskriftsvennlig versjon
Del dette:
Tagged , , , , , , , , , , , , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  • Spamkommentarer blokkert