Forsvarstale for barnevernet

(Sist oppdatert: 03.10.2018)

Familielykke

Jeg har i denne artikkelen lyst til å komme med en forsvarstale for barnevernet relatert til saker om omsorgsovertakelse. Barnevernet fortjener masse applaus og ros for at de orker å stå på for barns beste mens det “stormer” i media, politiske og religiøse miljøer. Barnevernet gjør i grove trekk en meget god og viktig jobb. Svært få, om noen i det hele tatt, av de tilsatte i barnevernet er sadistiske i sin jobbutførelse.

Jeg er MØKKA LEI av blant annet TV 2 sin ensidige nyhetsdekning rundt de “stakkars” foreldreparene som “uten grunn” fratas omsorgen for sine barn. Kun deler av sakskomplekset blir belyst. Vi får bare se en side av saken, og det spilles i stor grad på følelser og et svært dårlig og lite faktagrunnlag. På sviktende grunnlag får man sympati for de gråtkvalte biologiske foreldre støttet av øvrig familie som står i fare for å bli fratatt barna. Selvsagt står ingen biologiske foreldre fram og innrømmer sannheten at de ikke duger til å gi barna en god og trygg oppvekst.

Aktivist- og konspirasjonsmiljøer mot barnevernet har jeg heller ingen sans eller sympati for.

Jeg tror at det norske barnevernet ofte har rett og at de ulike kritikerne tar feil. Jeg tror faktisk at Norge ligger langt framme med å sikre barnas rettigheter og vern, hvor omsorgsovertakelse noen ganger er til det beste for barnet det gjelder. Jeg tror at andre land kan lære av Norge, og at også en god del andre land på sikt vil få et barnevern mer likt det norske.

En del av den tabloide nyhetsdekningen av kompliserte barnevernssaker rundt omsorgsovertakelse er enkelt og greit fordummende journalistikk. Allerede i grunnskolen lærte vi å skrive resonnerende/drøftende stil. Det var tilnærmet “stryk” hvis vi hadde gjort en så dårlig jobb som journalistene ofte gjør. Flere eller helst alle sider av en sak bør bli belyst, for og imot må drøftes før konklusjon trekkes. Dette er langtifra tilfellet med medias dekning av barnevernssaker. Kun en liten del av sakskomplekset kommer fram i media, men likevel gjøres det kjappe konklusjoner rundt at barnevernet ikke gjør en god nok jobb.

Selvsagt kan barnevernet innimellom feile i sin jobbutførelse. Det er da tross alt menneskelig å feile. Noen geografiske forskjeller mellom ulike kommuner og fylker kan også forekomme. Enkelte mindre barnevernskontorer kan nok slite med manglende utdannelse, erfaringer og kompetanse blant sine ansatte. Alt er ikke rosenrødt innenfor barnevernet heller. Uansett er min påstand at barnevernet i de fleste saker gjør en god og viktig jobb til barnas beste.

Innenfor barnevernet jobber det i hovedsak bra utdannet og faglig kvalifisert personell. Yrkesgrupper som er representert omfatter blant annet sosionomer og barnevernspedagoger (bachelor- eller mastergrad). I tillegg finnes det en og annen pedagog og enkelte psykologer.

Det er snakk om spesialister som kan masse om barn, unge og deres familier når vanskelige livssituasjoner oppstår. Omsorg, hjelp, trygging av oppveksten, forebygging, konfliktløsing m. m. foreligger det god kompetanse på. Jeg har mye mer tro på deres vurderinger enn hylekoret med motstandere av barnevernet.

Jeg er også redd for politikere som vil blande seg inn med lovnader rundt modernisering eller «revolusjoner» innenfor barnevernet. Politikere bør være forsiktige med å blande seg for mye inn. Barnevernet bør i størst mulig grad være fristilte fra politisk styring. Barnevernet bør ha sin uavhengighet og ikke være et middel for å tilfredsstille vekslende politiske mål og visjoner.

La de ansatte innenfor barnevern få gjøre jobben sin. Hetsing, mobbing, trusler, svertekampanjer og uthengning av barnevernansatte er helt uakseptabelt. En viss diskusjon rundt hvordan barnevernet skal være organisert må tåles, men ikke når det går så langt at det rett og slett blir ulevelig og ubehagelig for dem som har viet sitt arbeidsliv til barns beste i form av barnevernsarbeid. Facebook-grupper slik som “Vi som hater barnevernet” hvor det oppfordres til å henge ut saksbehandlere med navn og nummer er langt over streken og har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Hatgrupper mot barnevernet kan ikke tas på alvor når hets og trakassering mot ansatte i barnevernet legitimeres. Videre er de resistente mot fakta og driver med sine konspirasjonsteorier.

Det hevdes fra konspirasjonsmiljøer på nettet (hatgrupper mot barnevernet osv.) at barnevernet og staten i Norge driver med grove menneskerettighetsbrudd. Vi lever i et rettsløst samfunn sies det. Noen klarer til å med å påstå at barnevernet stjele barn fra sine foreldre. Slike anklager kommer også fra støttespillere i andre land og stater, slik som Tyrkia, Russland, Slovakia, Tsjekkia, Romania, Emiratene, Polen og diverse andre land fra den tidligere østblokken osv. Dvs. fra land som slettes ikke har noen god “statistikk” å vise til når det gjelder etterlevelse av menneskerettigheter. En del av disse landene har en del å ordne opp i rundt verdig behandling av mennesker i sitt eget land før de begynner å kritisere og belære Norge.

Aktivistgruppene presenterer sine selektive skremselshistorier om barnevernet revet ut av sin sammenheng. Gruppene kan som nevnt vise til tvilsomme internasjonal støtte som også er enige i at Norge driver med menneskerettighetsbrudd. Et svært forvrengt virkelighetsbilde preget av konspirasjonsteorier presenteres. Lite tyder på at det slike grupper står for er til barns beste.

Fakta er at Norge har en høy rettssikkerhet for barn, og vi ligger bra an på rankinger over menneskerettigheter. Tilliten overfor barnevernet er heller ikke så verst i den norske befolkningen, selv om aktivistgruppene og TV 2 prøver å bryte ned denne så godt de kan med sine ensidige angrep mot barnevernet. Jeg håper ærlig og oppriktig at aktivismen ikke må få lov til å svekke tilliten til staten og det offentlige av alt dette konspirasjonsvåset.

Også i form av TV-“dokumentar” blir barnevernet kraftig kritisert. BBC-“dokumentaren” til Tim Whewell med tittelen “Norway’s Silent Scandal” er neppe verdt å se ut fra hvor ubalansert den virker til å være ifølge omtaler.

Det ligger vel i den norske kulturen og verdisettet at vi ønsker å beskytte og bry oss om barna og de unge. Vi vil gi dem best mulig oppvekstsvilkår. For å sikre dette må barnevernet noen ganger gå drastisk til verks. Det er barna som skal beskyttes og vernes, og ikke de voksnes ønsker, behov og status.

Når det gjelder en del av sensasjonssakene innenfor barnevern som TV 2 har dekket kan mye sies om dekningen. Det er og blir en ensidig dekning sett fra de biologiske foreldrenes perspektiv, der TV prøver å skape sympati med foreldrenes situasjon. Barnas beste er ikke i fokus.

Etter mitt syn skal man ikke se mange minutter på de intervjuede (eks-) foreldrene for å forstå at det var helt riktig at de mistet omsorgen for sine barn. Det skinner ofte igjennom – for menneskekjennere – at det er foreldre som ikke er egnet til å gi barna det de trenger av omsorg, oppfølging, kjærlighet etc. i deres oppvekst.

Europarådet sin kritikk mot norsk barnevern og praksisen

Jeg er kjent med at Europarådet sommeren 2018 har vedtatt en resolusjon om barns og familiers rettigheter, som også inneholder en god del kritikk mot norsk barnevern. Det hevdes at for mange tvangsovertakelser (omsorgsovertakelser, les fosterforeldre/fosterhjem etc.) finner sted i Norge. Barn skal skilles fra foreldrene som helt siste utvei etter at andre tiltak har blitt utprøvd, og barna skal gjenforenes med sine biologiske foreldre så snart råd er. Barns nære familie skal konsulteres og benyttes i barnevernssaker og som f. eks. fosterhjem, så sant det er mulig.

Det som nok kan være en utfordring er den forskjellige praksisen fra kommune til kommune. Å få til en mer lik og enhetlig behandling av like saker på tvers av kommunene bør være mulig. Ja takk til likhet for loven. Akkurat dette støtter jeg også opp om.

Jeg synes nok kritikken i sin helhet fra Europarådet IKKE er helt berettiget. Det virker som om rådet setter familien og de biologiske foreldrenes beste foran barnas beste. Strengt tatt er alt dette som Europarådet uttaler allerede på plass i norsk lovverk og praksis. Hovedregelen er at barn vokser opp i sin familie, og det skal svært mye til for at en omsorgsovertakelse igangsettes. Dette er siste utvei etter at alt annet har blitt forsøkt. Det er også praksis for å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan fungere som fosterforeldre når dette er påkrevd.

I praksis er det ikke barnevernet alene som tar alvorlige og store beslutninger om omsorgsovertakelse. Både sakkyndig personell og ikke minst fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker er inne i bildet. En del av sakene blir også kjørt gjennom rettssystemet, hvor ikke nødvendigvis de biologiske foreldrene «vinner» rettssaken.

Mer om saken: TV 2: – Resultatet av møtet med barnevernet avhenger av hvilket kontor du møter

 

Via media og “barnevernhatere” høres det av og til ut for at en “crazy” saksbehandler sitter alene på sitt mørke og lukkede kontor og tar en masse dårlig begrunnede beslutninger. Det høres nesten ut for at barnevernsarbeiderne kun er ute etter pur faenskap. Hvilken makaber glede skulle en barnevernansatte saksbehandler ha av å ta fra foreldre barn uten noen god grunn?

Selvsagt er alle slike konspirasjonsteorier rundt barnevernet langt fra sannheten! Ofte er det aktivt teamarbeid, observasjoner, hjemmebesøk, forsøk med mindre tiltak, sakkyndige vurderinger osv. som ligger bak beslutningene som foretas. Ved langvarige omsorgsovertakelser må Fylkesnemnda inn i bildet, og det er muligheter for å bringe saker inn for retten hvor advokatene gladelig står klare til å valse ned barnevernet. Komplekse og grundige prosesser med mange personer involvert ligger til grunn før alvorlige tiltak blir iverksatt.

Heldigvis for barnas beste kan ikke barnevernet forsvare seg ute i media. De ansatte kan ikke snakke åpent om enkeltsaker og enkeltpersoner, da deres taushetsplikt (gradert informasjon) hindrer dette. Heldigvis er det strenge regler rundt personvern og verning av privatlivets fred for det enkelte barn. Barna er en svak gruppe og må beskyttes mot grafsingen til media og andre forståsegpåere. Slik må og bør det være.

Personlig er jeg redd for at all kritikken som har blitt retter mot barnevernet i den senere tid gjør dem redde for å gripe inn ofte og tidlig nok. Barnevernet følges med argusøyne av media, kritikere, foreldre, forståsegpåere og ikke minst advokater. Dette kan bidra til en viss handlingslammelse for barnevernet som igjen går ut over barna og de unge. Det er slettes ikke rart at enkelte saksbehandlere vegrer seg for å sette i verk kraftfulle tiltak da dette kan være starten på et kjør uten like mot den stakkars ansatte barnevernsarbeideren. Jeg ser ikke noe behov for en stor endring eller revolusjon innenfor barnevernområdet, og jeg kan ikke i det hele tatt forstå at noen i fullt alvor vil ha barnevernet nedlagt. Barnevernet er neppe så ute av kontroll som enkelte motstandere vil ha det til.

FNs barnekomité og barnekonvensjonen

FN mener fortsatt at Norge bryter barnekonvensjonen på enkelte områder, blant annet innenfor omsorgsovertakelser i barnevernet. Alternative hjelpetiltak benyttes for lite, etnisk forskjellsbehandling, søsken blir ikke plassert i samme fosterhjem og henting av barna etter akuttvedtak skjer noen ganger på en for brutal måte.

Likevel velger jeg å stå fast med min hovedkonklusjon om at vi har et bra fungerende barnevern og gode oppvekstsvilkår for barn flest. (Muligens er det Norge som gjør ting på rett måte, og andre sammenliknbare land som gjør feil? Muligens er det Norge som ligger lengst framme i en fornuftig barnevernspolitikk?)

Kilde: Aftenposten: Norge bryter fortsatt barnekonvensjonen. Fem områder hvor det svikter. (Geir Kjell Andersland, fylkesnemndsleder og politiker for Venstre).

 

Via media hører vi om utenlandske protester mot det norske barnevernet. Kritikken kommer etter at barnevernets omsorgsovertakelse rammer personer som opprinnelig kommer fra disse landene. Ofte bygger denne kritikken på manglende kjennskap til hvordan norsk barnevern og Norge fungerer. Videre forstår de neppe norsk kultur og norsk offentlig system. I mange land er det stor mistillit og skepsis til det offentlige, mens i Norge er det i hovedsak ikke slik. Offentlige etater gjør normalt sett en god og ryddig jobb som ikke bidrar til å skape mistillit blant folk flest.

På nettet (diskusjonsfora, nettsider og sosiale media) florerer det med tullete støtteerklæringer for biologiske foreldre og ikke minst hatgrupper mot barnevernet. Jeg har sagt det før og gjentar det så gjerne: Folk er alt for lite kritiske med sine støtte- og protesterklæringer. Det blir mye følelser og lite fakta. Nordmenn begynner snart å oppføre seg like dumt som stereotype amerikanere.

Enkelte uttrykker med stor overbevisning på nettet (kommentarfelt, sosiale media osv.): “Stopp barnevernet”. Jeg vil heller si det helt motsatt: “Stopp barnevernshaterne” og “Stopp hetsen mot barnevernet”. Barnevernet gjør en særdeles viktig jobb.

Ekstra skuffet blir jeg over at profilerte kristne og kristenledere kaster seg inn i debatten og støtter 100 % opp rundt (biologiske) foreldre som står i fare for å bli fratatt sine barn. Hvordan kan disse kristne støttespillerne vite nok om sakskomplekset til å kunne hevde at barnevernet tar feil mens de biologiske foreldrene har rett og er engler? Alle foreldre er ikke gode og snille mot sine barn, og dette gjelder også blant kristne foreldre med biologiske barn. Enkelte er uegnet til å ha omsorg for barn enkelt og greit. Barnevernet er mye bedre til å vurdere dette enn noen “gladkristne tullebukker”. Jeg har lagt merke til engasjementet med negativt fortegn fra Kristenkoalisjonen (Kristen Koalisjon Norge, KKN) og Søkelys (og til dels MorFarBarn). Spesielt Jan-Aage Torp og Kristen Koalisjon Norge har hatt den reneste vendettaen mot norsk barnevern.

Noen hevder at barnevernet er spesielt etter å ta kristne foreldre (troende, religiøse). Dette er i hovedsak tull og vås. Barnevernet griper ikke inn før det er snakk om en større form for omsorgssvikt. Imidlertid er jeg selv skeptisk til at barn skal få lov til å vokse opp i familier som er ekstremt religiøse som bikker over mot det fundamentalistiske, f. eks. hos foreldre og familier innenfor den ekstreme karismatiske leirEkstremt religiøse – det være seg kristne eller muslimer – bør gås ekstra godt etter i sømmene. Åndelig voldtekt i form av alvorlige skremsler om helvete og “åndelige fyllefester” er ikke noe mindre barn bør oppleve eller være del av.

Det beste for et barn er ikke for enhver pris å bo hos sine biologiske foreldre. Blodsbånd løser ikke alle problemer. Barn fortjener en god og trygg oppvekst med masse omsorg, empati, støtte og kjærlighet. Når enkelte foreldre ikke er i stand til å innfri dette bør barnevernet gripe inn. Naivt syn på dette med biologiske barn og blodsbånd slik som stiftelsen MorFarBarn forfekter tar jeg sterk avstand fra.

Mantraet om familien først, familien er samfunnets viktigste grunnstein og at familien er det mest verdifulle vi har provoserer meg innimellom. I utgangspunktet er jeg jo selvsagt enig, men i en del tilfeller er den biologiske familien mer til skade enn til glede for et barn.

Også for barnevernet er det siste utvei og det sitter langt inne å gripe inn med omsorgsovertakelse. Selvsagt må det foreligge alvorlig omsorgssvikt (grov vold, rus, seksuelt misbruk, overgrep, alvorlige psykiske problemer, psykisk mishandling, grovt manglende omsorgsevne etc.) før et barn fjernes fra sin familie og sine foreldre. Barnevernet vil i mange saker hvor det ikke står om liv og død først prøve mildere tiltak, men når dette ikke fører fram kan omsorgsovertakelse i enkelte tilfeller bli den beste og eneste løsningen. Det kan da være snakk om fosterhjem/fosterforeldre og i enkelte tilfeller institusjonslignende opphold.

Beklageligvis har det vært noen uheldige saker hvor barn som har blitt tatt ut av sitt opprinnelig hjem har opplevd overgrep der de ble omplassert. Slikt er jo svært uheldig. Imidlertid er det mange barn og unge som har fått god hjelp i sitt liv av barnevernet.

Det hevdes at akuttvedtak og akuttplasseringer benyttes litt vel ivrig i deler av barnevernet. Slike virkemidler skal i utgangspunktet kun benyttes i svært spesielle situasjoner (nødssituasjoner) hvor det virkelig er akutt fare for liv og helse til barnet. Barna kan nok oppleve slike situasjoner som litt vel bråe, plutselige og traumatiske uten muligheter for å forberede seg på det som skjer.

Muligens kan det være noe sannhet i den kritikken at akutte virkemidler benyttes litt vel ofte, men samtidig kan det i en del tilfeller være nødvendig med kjappe inngrep for å redde barn og unge ut av uutholdelige situasjoner. Akuttplasseringene skal videre godkjennes i fylkesnemndene, noe som skal sikre kvalitet og en “second opinion” på det som skjer.

Det virker som om enkelte er lite opptatt av barnevern. Det er visstnok viktigere med voksenvern og å ikke tape ansikt. Enkelte vil ikke ta innover seg de harde realitetene rundt hvor dårlig enkelte voksne kan oppføre seg overfor barn. Ikke alle barn får en trygg og god oppvekst med nødvendig oppfølging og stimulering hos sine biologiske foreldre.

Tar det aldri slutt, og er det mulig å starte i mer feil ende enn det regjeringen gjør? September 2017 vil regjeringen sette barnevernsansatte på skolebenken for å “heve kvaliteten” på jobben de gjør. Målet er blant annet færre omsorgsovertakelser og dermed færre i fosterhjem.

Personlig mener jeg dette er helt feil vei å gå. Tvert imot er min hypotese at det er store mørketall og at enda flere barn burde ha blitt skilt fra sine biologiske foreldre. Omsorgsovertakelse kan være en bra ting for barn som slettes ikke har det bra i sine biologiske hjem. Kursing av barnevernansatte vil ikke redusere antallet barn som har det fælt i sine opprinnelige hjem.

Stolt av norsk barnevern

Jeg registrerer september 2018 at vår barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland har et fornuftig og balansert syn på norsk barnevern. I hennes innlegg blant annet gjengitt i Dagbladet med tittelen “Barnevern – Jeg er stolt av norsk barnevern” sier hun mye positivt og bra om barnevernet. To sitater fra nevnte innlegg:

  • “Barnevernet i Norge er blant de fremste i verden til å ivareta og beskytte barn. Ansatte i barnevernet fortjener honnør og ikke daglige trusler for den krevende jobben de gjør.”
  • “Jeg tåler godt å stå i kritikken fordi jeg vet at andre land vil komme etter når det gjelder å sette barns rettigheter først.”

For en gangs skyld – sett kryss i taket! – er jeg helt enig med et politisk innspill fra en Høyre-minister.

 

Det er totalt uakseptabelt at noen riser sine barn med begrunnelse i f. eks. religion. Konsekvensene i form av skadevirkninger er alt for store til å kunne godta slikt. Autoritær barneoppdragelse med fysisk avstraffelse (vold) og tukting kan vi ikke ha noe av i et sivilisert land som Norge.

Av og til blir jeg fortvilet over hvor mye bedre vern det er for dyr enn for barn. Dyrevern og dyrebeskyttelse kan det virke som om det er mer forståelse for i samfunnet. Hvis et dyr blir behandlet dårlig er det ramaskrik i media. Hvis et barn blir behandlet dårlig og barnevernet griper inn dømmes barnevernet nord og ned i media og blant forståsegpåere.

Av og til lurer jeg på hvorfor enkelte velger å få seg barn? Er barna bare “arbeidsuhell”? Enkelte foreldre har ikke “tid”- tidsklemma – til å følge opp barna sine tilstrekkelig. Noen klager og syter støtt og stadig over barna sine, til tross for at de er høyst normale og oppfører seg som forventet av barn.

Enkelte mistenker jeg kun til å ville ha barna som gallionsfigurer. Barna benyttes til framvisning når det passer seg, mens barna eller nesten blir glemt og i stor grad blir overlatt til seg selv så lenge de oppfører seg noenlunde greit. Har enkelte fått barn bare for å vise fram overfor andre at man er en vellykket A4 kjernefamilie?

De som er imot ny bioteknologi (sæd- og eggdonasjon) og surrogati pleier ofte å bruke argumentet: Det er ingen menneskerett å få egne barn. Jeg synes også det bør være slik at det slettes ikke er en menneskerett å få beholde barna. Noen ganger må barnevernet helt legitimt kunne gripe inn med omsorgsovertakelse når ting går over stokk og stein i et hjem.

For å si noe negativt om barnevernet eller egentlig om “blårussen” som sitter over barnevernet og beslutter:

Noe jeg er skeptisk til innenfor barnevernets område er den sterke økningen i bruken av private velferdsprofitører for å få løst diverse oppgaver (bokollektiv osv.). Via offentlige anbudsrunder blir private aktører hyret inn for å gjøre oppdrag for sektoren, og dette har blitt lukrativ business for kommersielle barnevernstjenester/tilbydere. Det er ikke alltid at disse aktørene er tilstrekkelig opptatt med å yte de beste tjenester (kvalitet), da pengene taler og råder.

Et annet “hull i systemet” kan se ut for å være et tilstrekkelig og forsvarlig ettervern for barnevernsbarn etter fylte 18 år. De kan få noe hjelp – hvis de selv ønsker – fram til de er 23 år gamle. Likevel kan det se ut for at det er noen svakheter med dette systemet og litt tilfeldigheter som råder. Dessuten er det heller ikke alle som er klare til å stå på egne bein etter fylte 23 år.

Jeg er enkelt og greit stolt av det norske barnevernet og systemet rundt. Jeg ønsker å slå et slag for barnevernet! Jeg satser på at de klarer å vri av seg den delvis ubegrunnede kritikken de hele tiden møter i media og blant motstandere mot barnevernsystemet. Vi trenger et bra barnevern her i landet da ikke alle foreldre er snille og gode mot sine barn! Vi trenger et aktivt barnevern og ikke et voksenvern. Stå på barnevernet, jeg heier på dere!

(Bare så det er nevnt: Personlig har jeg ingen tilknytning til barnevernet. Jeg jobber ikke og har heller aldri jobbet direkte i/for barnevernet. I forbindelse med adopsjon og som fosterforelder har jeg imidlertid hatt en del med barnevernet å gjøre.)

Lenker:

Utskrift
Tagged , , , , , , , , , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

2 kommentarer til Forsvarstale for barnevernet

  1. Åge Simonsen sier:

    Undertegnede har som medlem i et klientutvalg ved et sosialkontor, og ved å gjennomgå flere saker for advokater, beklageligvis måtte konstatere at BV-utredninger ofte fremstår som tendensiøse. Av feil og mangler i saker som undertegnede har gjennomgått kan nevnes kognitive forvrengninger, underslag av viktige faktorer, hypoteser eller tolkninger, dekontekstualisering, manglende konsistens, glidninger i teksten, selvmotsigelser, usakligheter, sitatfusk og manipulerende språk. Alvorlige konkrete feil kan også forekomme. Tendensiøse utredninger leder til feil beslutninger i domstolene.
    De fleste klientene har rett på fri rettshjelp. Denne hjelpen er imidlertid svært begrenset i antall timer. Advokatene har innenfor denne tidsrammen ingen mulighet til å sjekke alle påstandene. Feil og uetterretteligheter blir derfor ofte ikke oppdaget og rettsikkerheten blir svak.
    Påstand om at barnevernet har høy terskel for å gripe inn i familier stemmer dårlig med Bufdirs egen statistikk (Bufdir.no). Her fremkommer det at rundt 30% av omsorgsovertakelsene er begrunnet med «foreldrenes manglende foreldreferdigheter». I mange saker er det m.a.o. ren synsing og svært subjektive vurderinger som ligger til grunn for omsorgsovertakelsene.
    Det er m.a.o. ikke slik systemet ynder å fremstille det, at det nødvendigvis dreier seg om vold, mishandling og vanskjøtsel.

    Barnevernet hjelper mange barn, men det legitimerer ikke at man traumatiserer andre, og driver både barn og foreldre til selvmord.

    • Takk for innlegget, Åge S. Du vet helt sikkert hva du snakker om, og det er absolutt greit å få fram den siden du nevner med barnevernet.

      Synes selv at det i media og ellers er mye synsing og ubegrunnet kritikk mot barnevernet. Og enkelte kaster seg fort inn i hylekoret ute å helt vite hva de holder på med. Imidlertid er det nok helt berettiget med slik begrunnet kritikk som Åge kommer med.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *




  • Bilder, bilder og mer bilder! Et foto forteller mer enn tusen ord!

    Lenke til fotogalleriet - foto.brr.no:

    foto.brr.no