Pedagogiske (fordummende) modeller

Innlegg sist oppdatert av

Skolebarn

Skolebarn

Til tider blir jeg noe lei av og irritert over det jeg vil kalle for pedagogiske vidunder-modeller. Slike modeller, teorier og metoder presenteres mer eller mindre som “vidundermedisin” som skal bidra til å løse de fleste undervisningsmessige utfordringer.

Det kan være greit å starte med å repetere hva en modell er og representerer:

  • “Teoretiske modeller gir et sterkt forenklet bilde av virkeligheten.” (Kilde: Wikipedia.)

Legg spesielt merke til “sterkt forenklet bilde”. Det forenkles og enkelte momenter utelates fra vurderingene for å bryte ned den komplekse virkeligheten i håndterlige biter.

Ifølge Store norske leksikon pr. 25.02.2019: “Pedagogikk er læren om oppdragelse og undervisning.”

Læring

Læring hele livet – aldri stopp med å lære!

Pedagogiske modeller som trykkes til brystet av barnehager og skoler bygger som oftest på nyere teorier og ikke minst på forskning. Dette er selvsagt bra i seg selv. Modellene kan være gode verktøyer, men de kan også fungere som en form for sovepute og falsk trygghet rundt at noe gjøres.

Viktig understreking: Det er ikke teoriene, forskningen eller modellene som i utgangspunktet er problemet. Det er rigid etterlevelse uten kritisk tenkning, og “disiplene” som tar til seg modellene på sin menneskelige og ufullkomne måte som skaper utfordringer. Man mister i kampens hete ofte noe av oversikten og lar en forenklet modell styre det meste.

Et problem med modellen er at de ofte blir fulgt ganske så slavisk. Det kan bli overfokus på de forhold valgte modell dekker, mens det som faller på utsiden av modellen blir uteglemt eller tonet alt for mye ned. Man kan også komme i situasjoner hvor det stoles alt for blindt på modellene. Modellene kan ikke automatisere bort behovet for “sunt bondevett”, intuisjon, tenke selv og personlig skjønn. I til dels naive og “enkle” pedagogers hender kan modellene nesten være litt farlige, da man kan tro at alle svar ligger i å følge ganske blindt en bestemt modell, metode eller framgangsmåte som passer til “alt” og alle.

Modeller er ofte selvfølgeligheter satt i system. Slike modeller kan nok i enkelte sammenhenger fungere ok som hjelpeverktøyer for voksne med ansvar for barn, men dårlige pedagoger eller dårlige foreldre (eventuelt andre håpløse voksne) klarer man neppe å “omvende” eller å forbedre i noen stor grad bare med hjelp av en “kul” modell.

Dette med modeller og metoder innenfor pedagogikken er også litt utsatt for moter. Det finnes moter og motefenomener også innenfor pedagogikken. Det svinger litt – i pendelbevegelse – rundt hvordan det tenkes og hva som er korrekt og ikke korrekt til enhver tid.

Selv kommer jeg i farten på følgende eksempler på slike modeller + beslektede tiltak som er i motebildet for tiden:

  • Sjumilssteget (bygger på barnekonvensjonen)
  • Trygghetssirkelen (Circle of Security (COS))
  • PALS-modellen
  • Spesialpedagogikken har også sine modeller og metoder, f. eks. “Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK)” inkludert “Tegn-til-tale“. Klokketroen på slik løsninger kan til tider muligens kanskje bli litt for stor.
  • Diverse holdningskampanjer med gode og mindre gode resultater har også blitt utprøvd i skolene.

Det er sikkert mye fint, flott og bra i alle disse, men jeg er likevel litt små-skeptisk til hvordan ting i praksis blir gjennomført med utgangspunkt i modellene. Hvor bra man virkelig klarer å etterleve oppleggene, og å formidle det på en god og forståelig måte stiller jeg noen spørsmålstegn ved. Noen ganger blir det litt vel mye forenklinger og helst fordumming av den komplekse virkeligheten. Noen av modellene har også svært gammeldags tankegods og metoder / tilnærminger inkludert. Og ikke alle forhold dekkes opp av modellene.

Sjumilssteget skal visstnok jobbe for etterlevelse av barnekonvensjonen. PALS er en forkortelse for “Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling”, og er et atferdsprogram for å redusere atferdsproblemene i skolene, samt sikre kompetanse hos elevene. Det legges vekt på positiv atferd, støttende / trygt læringsmiljø og samhandling i skolen.

Jeg nevnte ovenfor “Tegn-til-tale”, og her vil jeg si noen små-kritiske ord til om denne “modellen”: En upraktisk ulempe med modellen er at man må ha en relativt stor kortsamling med bilder / tegninger for å kunne få til vettuge kommunikasjon. Videre synes jeg en del av kortene rett og slett er dårlige, stygge og til dels nesten uforståelige tegninger. Av ukjente årsaker anbefales det ikke eller er ikke “lov” til å bytte ut de dårlige kortene med bruk av fotografier i stedet. Ifølge Statped.no sine nettsider tar de seg også betalt for læremateriellet osv. Nei, dette opplegget imponerer ikke meg.

I spesialpedagogiske sammenhenger i barnehager og skole involveres ofte eksterne faginstanser og spesialister. Etter korte observasjoner i en kunstig setting foretatt av ekspertise innenfor spesialpedagogikk, psykologi etc. skal et opplegg presenteres. Korte og høyst mangelfulle observasjoner (kort tid, ikke dybde, unormal situasjon å bli utsatt for observasjon) munner ut i en tiltakspakke som skal inneha “alle løsninger” på aktuelle problemer og utfordringer. Dette kan fort ende opp som en veldig teoretisk tilnærming uten nødvendig forankring mot det praktiske.

Mye kartlegging og diagnostisering skjer med utgangspunkt i importerte utenlandske modeller. F. eks. kommer det en del modeller fra USA. En del av disse er heller dårlig oversatt til norsk, og det som er enda verre er at de kan være dårlig tilpasset norske forhold og den norske kulturen. I enkelte tilfeller tas det lite hensyn til i slike modeller at f. eks. omsorgssvikt med medfølgende traumer kan gi en forsinket utvikling og bidra til å “stoppe opp” den normale progresjonen. Det er ikke alltid gitt at det “feiler” barnet noe alvorlig selv om vedkommende ikke følger normalfordelingskurven når det gjelder tilegnelse av kunnskaper, ferdigheter, holdninger og opplæring.

I en del av modellene får man nesten inntrykk av at det reelle barnet blir glemt oppi alt “styret”. Barnet selv blir bare et “objekt” eller en “ting” som utsettes for analyse og tiltak. En del av modellene bygger også på “eldgammel” pedagogikk / psykologi (“gammeldags plattform”), f. eks. på den primitive behaviorismen (stimulus-respons, betingede responser).

En annen side med saken er bruken eller overbruken av diagnoser. Til tider kan det virke som om ekspertene er noe overivrige med å dele ut diagnoser. Spesielt vanlig er det å gi urolige barn diagnosen ADHD, gjerne kombinert med “neddoping” (medisinering). I en god del tilfeller er sikkert diagnosene korrekte, men jeg synes det til tider legges alt for lite vekt på omsorgssvikt i hjemmene (barnevernssak!) m. m. som kan medføre mange problemer og uønsket adferd hos barn.

Til tider oppleves profesjonaliteten som lav hos “ekspertene” (helse, psykiatri osv.), og det er svært lite kunnskap om eller tro på at alvorlig omsorgssvikt kan medføre store traumer, forsinket utvikling osv. Symptomene blir behandlet, mens den bakenforliggende årsaken ikke blir utsatt for tilstrekkelig fokus. “Normalens sti” kan også virke litt vel smal til tider.

I en del tilfeller er vel teoriene og modellene i seg selv greie nok. Det som feiler er innføringen, implementeringen og gjennomføringen. De ansvarlige menneskene eller lederpersonene for gjennomføringen kan f. eks. “svikte” eller gjør en mindre bra jobb. Enkelte av dem får tunnelsyn, og de blir helt overfokusert på enkelte forhold mens andre forhold på utsiden av modellen overses.

Selv er jeg fullt klar over at min pedagogiske utdannelse fra tilbake på 1990-tallet selvsagt begynner å bli noe avleggs. Det har kommet masse nytt til og med innenfor pedagogikkens, psykologiens og adferdsteoriens verden på disse årene. Ikke minst har mye forskning funnet sted. Likevel er jeg skeptisk og sluker ikke rått alle modeller som befinner seg på “markedet”. Alle utfordringer og problemer kan ikke dekkes opp av og løses i form av innføringen av en modell eller metode.

image_printUtskriftsvennlig versjon
Del dette:
Tagged , , , , , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *