Miljøvern og grønn hverdag

Innlegg sist oppdatert

Illustrasjon miljøvern.

Resirkulert og utvidet utgave av innlegg første gang publisert 7. juli 2011:

Det har blitt et motefenomen i å overgå hverandre i miljøvern og i å være grønne. Det er snakk om grønne menigheter (kirke), grønn IKT/IT/databehandling, reise grønt og å leve en grønn hverdag/miljøvennlig hverdag. I tillegg spres det inn litt snakk om etisk forbruk, økologiske og rettferdige produkter.

Miljøvern og beslektede problemstillinger er en viktig kamp. Noe må gjøres for at vi ikke helt skal ødelegge den kloden vi bor på. Akkurat dette tviler jeg ikke på. Imidlertid virker det som om en del av de grønne satsingene mest går på å oppnå en positiv markedsføring, positivt omdømme og i å kjøpe seg en god samvittighet.

Det utstedes miljøsertifikater og bedrifter forplikter seg til å satse grønt. Imidlertid er det ofte vanskelig å se at det blir så mye mer enn fine ord. Sett fra utsiden kan det virke som om det mest blir fine ord og lite handling.

Noen tilpasninger gjøres nok her og der, men ofte kan det virke som om tilpasningene er mikroskopiske og mest foretas for å kjøpe seg god samvittighet og positivt omdømme. Vi gjør da noe på miljøsiden er vel tanken.

Hvis man skal på ferie med fly kan klimakvoter kjøpes. Mer virksomt hadde det vel vært å redusere antallet turer til “Syden” pr. år? Å betale seg til god samvittighet er vel ingen langsiktig løsning?

Jeg registrerer at nordmenns reiser til utlandet via fly ikke føres opp i klimaregnskapet. Statistikken blir pyntet på. Nordmenn reiser mye utenlandsk inkludert turer til “Syden“. Mange solhungrige nordmenn skaper stadig mer og mer flytrafikk. Tviler på at så mange av oss er villige til å reise mindre for å redde miljøet. Vi nordmenn reiser alt for mye sett opp mot klima- og miljøtruslene. Det ligger vel i vår norske kultur og verdigrunnlag hvor vi mener at vi fortjener slik reiseaktivitet. Velstands- og stressnivået/jaget som vi ellers omgir oss med få en pause under alle våre reiser.

Avisen Vårt Land hadde i desember 2017 på trykk og på nett en artikkel med tittelen: – Nordmenn føler de har “rett” til å fly. Fra ingressen av artikkelen gjengir jeg følgende: “Kun 22 prosent av spurte nordmenn er villige til å fly mindre for å spare klimaet. – Mange føler at retten til å velge reisemåte er noe de har gjort seg fortjent til, sier forsker.” Resten av artikkelen er bak betalingsmur. Som forventet vil mange av oss ikke ofre flyturer pga. miljøet.

Muligens må det bygges opp en felles og omforent moral og bevissthet for å ta vare på jorda vår? Vi med vårt store behov for selvrealisering og individualisme tar knekken på vår egen jord hvis ingenting skjer av omlegginger. En stor utfordring er også at de som vil lide mest av klimaendringene ikke er de samme som har skapt problemene.

Å delta i “Earth Hour” med å slå av alle lys 1 time pr. år redder neppe miljøet. Signaleffekten er grei nok, men selve aksjonen i seg selv redder neppe vår klode. Gjenbruksposer i stedet for plastposer er også fint, men gir neppe de helt store gevinstene om kun noen få av oss tar gjenbruksposene i bruk. Ellers er det jo bare en stor myte at papirposer er så mye bedre for miljøet enn plastposer. God samvittighet kjøpes med å si at vi driver med kildesortering.

Vi er vel ganske mange som driver med dobbeltmoral. Det snakkes fint om miljøvern, men vi er lite villig til å ofre av vår velstand. Vi vil ha oljevirksomhet og oljerikdom, og sannelig velger vi oss også blåblå regjering som tenker lite på miljøet. Det er viktigere med kapitalisme og reduserte skatter og avgifter enn å tenke på de miljørelaterte konsekvensene. Vi har også to atomreaktorer (Halden og Kjeller) gående her i Norge, riktignok under skalkeskjulet av å være forskningsreaktorer.

Olje og gass – produksjon og bruk (forbrenning) – gir store utslipp av klimagasser. Store utslipp av karbondioksid (CO2) finner sted, og dette medfører til drivhuseffekten og den etterfølgende globale oppvarmingen. Enkelte frykter – muligens med god grunn – at vi (landet Norge) i framtiden kan bli saksøkt for store summer pga. vår oljeproduksjon og salg (fossilt brensel). Årsaken er alle miljøødeleggelser som forbrenning av oljen og oljeprodukter inkludert gass medfører.

Utvinning av kull på Svalbard (Longyearbyen) har også skjedd i en årrekke, med den forurensning dette medfører under bruk (forbrenning). Kull er visstnok den mest forurensende energikilden i bruk pr. dags dato.

Av og til kan man bli motløse og tenke at jorda vår går til helvete uansett. Heldigvis finnes det noen (få) lyspunkter. F. eks. er ozonlaget på bedringens vei, etter at det gikk helt feil vei i en periode. Utslippene av gasser som ødelegger laget har via internasjonale avtaler blitt kraftig redusert, og dette har allerede medført og vil framover medføre en gradvis forbedring av ozonlaget.

Oppdrettsnæringen med tilholdssted i våre fjorder (ikke lukkede anlegg) har blitt en forholdsvis viktig næring for Norge, og også denne næringen gir oss miljøproblemer. Rømt oppdrettslaks med lakselus kan skade den ville laksebestanden, og fra anleggene (“merdene”) finner det sted store utslipp av avføring, næringssalter, slam, avfallsstoffer, miljøgifter og rester av for. For å bekjempe lakselusen blir det brukt store mengder med medisin, og en del av denne medisinen blir dumpet i havet eller i fjordene. Lakselusen på sin side utvikler resistens mot legemidlene. Minstekravet til næringen burde nok ha vært lukkede oppdrettsanlegg hvor fisk, sykdom og avfall ikke kan rømme.

Oppdrettsnæringen får kjøre på, mens pelsdyrindustrien skal bli forbudt (avviklet) og hvalfangsten er kraftig nedtrappet. Forstå det den som kan. Forurensning og miljøproblemer bare en næring skaper penger er ok, men ikke at dyr utsettes for å bli behandlet som nettopp dyr. Dyr er mat og andre produkter for oss mennesker.

Selv om å redusere bruken av eller å kutte ut kjøtt kan ha enkelte miljøgevinster er dette ikke aktuelt for min del. Jeg har ingen planer om å bli vegetarianer eller veganer. Jeg ser ingenting feil med å slakte dyr og å spise dem. Det samme gjelder for fisken og hvalen. Ja til hvalfangst og ellers en bærekraftig beskatning av ressursene.

Turistnæringen kan heller ikke friskmeldes, og da spesielt ikke cruiseskip-trafikken. Cruiseskip kommer i store mengder til Norge, og mange av disse er svært store og blir liggende i lengre tider i våre fjorder med motorene i gang. Forurensningen er stor, noe som det har vært en del fokus på sommeren 2018. Man har sett bilder som viser at f. eks. Bergen er innhyllet i røyk fra turistbåtene. En løsning kan være å legge til rette for bruk av landstrøm når skipene ligger i ro, men så langt har ikke slike anlegg blitt bygget ut i Norge.

Produksjon av strøm (kraftproduksjon) kan skje på mer eller mindre miljøvennlige måter. Tradisjonelt har det vært en del kullkraftverk rundt i Europa, som slettes ikke er gode for miljøet. Atomkraftverkene har også sine ulemper. Her i Norge har vi vært velsignet med en natur som har muliggjort at mye av vår strøm kommer fra vannkraft. Sol- og vindkraft er også relativt miljøvennlige måter å framstille strøm fra fornybare naturressurser / fornybare energikilder. På sikt kan det også tenkes vi klarer å utvinne en del strøm via bølgekraftverk.

Min dystre påstand: Det meste tillates av forurensning her i Norge bare det er god nok business i det for landet vårt. Penger i kassa (inntekter og skatter) trumfer miljø.

 

Har forstått det slik at ganske mange Hollywood-kjendiser har kjøpt seg Toyota Prius eller tilsvarende hybridbiler. Å ha en slik bil er nok kult det, men også slike biler bidrar med en del forurensning i form av utslipp. Man bør nok heller jobbe mot biltyper som ikke har utslipp under bruk i det hele tatt. Muligens hydrogendrevne biler (f. eks. Toyota Mirai) kan bli noe og rene elektriske biler har blitt ganske så gode (f. eks. Tesla). Nå er det ikke gitt at strøm eller hydrogen framstilles på miljøvennlige måter, så det er slettes ikke noen automatikk i at hydrogen- eller strømdrevne biler er 100 % miljøvennlige i bruk.

(Driver med litt dobbeltmoral når det gjelder bil. Vi kjører selv rundt i en ikke-ladbar hybrid-bil nå, nærmere bestemt en Toyota Auris. Imidlertid ble denne bilmodellen valgt ut fra en helhetsvurdering hvor dette med hybridteknologi bare var noe som “fulgte med på kjøpet”. Innenfor Toyota sine biler er det nesten umulig å unngå kjøp av hybrid slik som denne produsenten satser på dette.)

Det har blitt tilnærmet typisk norsk å kjøre elbil, f. eks. av typen luksusbil Tesla eller Nissan Leaf. Og det er ekte miljøengasjement som ligger bak, eller om popularitet skyldes forhold slik som lavere avgifter, mote/trendy, status og/eller ønsker om å være hippe og kule har jeg ingen sterk formeninger om. Det er vel mest fristende å tenke at de økonomiske motivene mer ligger bak valget av elbil for mange enn et ekte miljøengasjement.

Elektriske biler/elbiler har blitt svært populære, i hvert fall her i Norge. Imidlertid har også slike biler noen skyggesider miljømessig. Utvinning av batterimetallet litium har blant annet uheldige miljøkonsekvenser. Utvinningen går ut over urbefolkningen gjennom at de blir presset bort fra sine områder, og dessuten kan utvinningen ha uheldige konsekvenser for deres tilgang på grunnvann. De som bor i nærheten av utvinningsområdene sitter gjerne ingen med smuler, mens internasjonale store konsern tjener på industrien. Litium utvinnes blant annet i Sør-Amerika. Antar også at arbeiderne som jobber slike steder ikke tjener all verdens mye og fort kan pådra seg skader eller det som verre er (død). HMS er neppe i høysetet. Alt i alt er likevel en elbil i løpet av hele bilens levetid mye mer miljøvennlig og skånsom mot miljøet enn vanlige biler som går på fossilt drivstoff.

For å redusere de kortsiktige utslippene fra transportbransjen er nok det mest effektive at vi bruker bilen mindre (hvis mulig) og gjerne ikke ha så mange biler pr. husholdning. Å reise kollektivt kan være et tiltak, men et enda bedre tiltak er nok å sykle og å gå mer. Det har blitt litt for enkelt å bruke bilen til all transport, selv om man kun har behov for transport et kort stykke.

Å få reduksjoner i bilkjøringen kan gi miljøgevinster. Det er liten tvil om det. Enkelte tar til ordet for å leve mer lokalt uten behov for transport her og der for å komme seg på jobb og fritidsaktiviteter. Imidlertid er dette ikke særlig praktisk og gjennomførbart mange steder i vårt grisgrendte land.

Det er helst umulig å klare seg uten bil der jeg nå bor “langt ute på landet“. Kollektiv-transport kan man bare glemme! Avstandene er også for lange for gåing eller sykling. Både for å komme meg på jobb og i selve jobben er jeg helt avhengig av bilbruk. Å finne seg en jobb som ligger nærmere hjemmet er egentlig helt urealistisk.

Selv må jeg være ærlig å si at jeg er lite villig til å kutte ned på min bilbruk. Jeg ønsker heller ikke at bruken av bil skal bli vesentlig dyrere. Nå bor jeg i distriktet og jeg ser få alternativer til bil. Kollektivt kan jeg i hovedsak helt se bort fra. Ren elbil eller hydrogendrevet kan på sikt bli aktuelt, men da må de få like lang rekkevidde som en bensinbil, det må bli like kjapt, billig og enkelt å etterfylle “drivstoff” som på en bensinbil og prisene på selve bilene må være konkurransedyktige.

Det jobbes med å redusere bruken/andelen av fossilt drivstoff i forbindelse med biltransport. Et klima- og miljøtiltak kan være å erstatte en del av det fossile drivstoffet med biodrivstoff (framstilt av biologisk materiale). Dette skal bidra til reduserte CO2-utslipp. Likevel hjelper ikke omleggingen så veldig mye når det viser seg at biodrivstoff ofte inneholder mye palmeolje. Palmeolje har som kjent en del negative miljøeffekter (og helseeffekter), slik at vinningen kan mer eller mindre gå opp i spinningen.

Nærmere halvparten (46 prosent) av biodrivstoffet som omsettes i Norge blir produsert i Indonesia, av palmeolje. I Indonesia er avskoging av regnskogen pga. palmeoljeproduksjon et stort problem. Regnskog og annen naturlig natur utryddes og bidrar til å skape store miljøproblemer og klimautslipp. Liten vits med biodrivstoff/biodiesel når dette alternativet har like store miljømessige ulemper som vanlig fossilt drivstoff framstillet av olje. Også liten gevinst i å få bekjempet bruken av palmeolje i matvarer når man i stedet bruker akkurat den samme oljen i drivstoff i stedet. Leser også at CO2-utslippene stiger igjen etter flere stabile år.

Det finnes en del klimaskeptikere som benekter at klimaendringer som kan observeres er menneskeskapte eller at det i det hele tatt skjer endringer. Mange av oss andre praktiserer nok en viss grad av fortrenging og benektelse når det gjelder miljøet, og det er tungt å ta inn over seg at klimakrisen kan true vår eksistens. Muligens har noen av skepsisen sammenheng med måten budskapet har blitt formidlet på. Skremsel og dommedag fører sjeldent til gode resultater. Det gjelder vel heller å få fram de positive sidene som det grønne skiftet kan innebære. Klimaendringer finner sted og kan lett sees, men det kan nok tenkes at ikke alle slike endringer er menneskeskapt. Noen endinger skjer det nok også basert på naturlige svingninger i naturen.

Småting den enkelte kan gjøre er slike ting som å drikke vannet vi har fra springen i stedet for å kjøpe dyrt flaskevann som har bidratt til forurensning under transporten. Det kan også være en ide å kjøpe mer lokalt og nasjonalt produserte produkter, selv om de er dyrere enn Asiaprodukter. Lang transport fra Asia bidrar i hvert fall til forurensning.

Det som nok kan hjelpe en del er hvis mange nok blir bevisste og stopper den utrolige over-konsumeringen vi har blitt vant med i de senere tiår. Gamle verdier som nøysomhet og mindre “bruk og kast” kan nok ha noe for seg hvis tilstrekkelig antall personer begynner å ta slike ting på alvor. Kanskje noen og enhver av oss også skal tenke over om vi virkelig trenger det høye antallet strømkrevende produkter vi har blitt så avhengige av?

Jeg fikk inspirasjon til å utvide denne tidligere skrevne artikkelen etter å ha lest samme innlegg på Facebook:

Trenger vi en leksjon fra smart-ass-generasjonen?

Alle over 50 år eller rundt der, bør lese dette, ja kanskje til og med den yngre generasjonen.

Jeg sto i kassen på butikken nylig og skulle betale varene, da den unge kassereren foreslo at jeg burde ta med mine egne poser fordi plastposer ikke er bra for miljøet. Jeg beklaget og forklarte at vi hadde ikke den miljømessige måten å tenke på i vår tid.

Kassereren svarte at: «Det er problemet, deres generasjon brydde seg ikke nok om å bevare miljøet for fremtidige generasjoner». Hun hadde rett i en ting – vår generasjon hadde ikke miljøtenkning i «vår tid». Men hva hadde vi i vår tid?

Etter mye grubling og søken dypt inne i min egen sjel begynte jeg å huske hva vi hadde……. Vi hadde melkeflasker av glass som vi leverte tilbake og brusflasker som vi pantet. Butikken sendte dem tilbake til produsenten som vasket dem og brukte dem om igjen, både melkeflasker og brusflasker. Så de ble faktisk gjenbrukt mange ganger. Men vi hadde ikke tenkt på «miljøet». Dengang eksisterte nemlig en annen ting; NØYSOMHET.

Vi gikk ned trappene fordi vi ikke hadde heis eller rulletrapper i alle butikker, skoler og forretningsbygninger. Vi gikk til butikken for å handle og vi tok ikke bilen hver gang vi skulle flytte oss noen hunder meter. Men kassereren hadde rett, vi tenkte ikke miljøhensyn dag og natt….

Engangsbleier visste vi ikke hva var, så bleiene ble rengjort og vasket, mange ganger før de var utslitte. Vi tørket klærne våre på klessnoren ute, ikke i et energikrevende monster. Sol og vind tørket klærne våre på vår tid.

Barna arvet klær fra sine eldre søsken, og det var så absolutt ikke bestandig siste mote, eller merkevareklær. Men kassereren hadde fortsatt rett, vi tenkte ikke på miljøet. På den tiden hadde vi en enkel TV eller radio hjemme, ikke en i hvert rom. TV’en hadde en liten skjerm som et lommetørkle – ikke som halve Stord!

På kjøkkenet blandet, pisket og eltet vi alt med håndmakt, vi hadde ikke maskiner som gjorde det for oss. Når vi pakket skjøre gjenstander, brukte vi gamle aviser for å beskytte dem, vi hadde ikke bobleplast eller styrénputer.

I de dager startet vi aldri en bensinslukende motor bare for å klippe plenen, vi dyttet klipperen for hånd. Vi fikk så mye mosjon og bevegelse på jobben at vi ikke behøvde å gå til et treningsstudio som bruker elektriske maskiner som tredemøller, stairs-maskiner og mer. Men kassereren hadde rett, vi tenkte ikke på miljøet.

Vi drakk vann fra springen i stedet for å bruke en plast kopp eller flaske hver gang. Å handle vann som er like dyrt som en flaske Cola, var ikke oppfunnet, og helt ufattelig på den tid, hvis noen hadde foreslått det. Vi fylte våre penner med blekk når de ble tomme, i stedet for å kjøpe en ny.

Vi erstattet barberblad i barberhøvelen i stedet for å kaste høvelen og alt, som i dag. Men vi tenkte ikke på miljøet. På den tiden brukte folk buss og barna syklet eller gikk til skolen i stedet for at hver forelder måtte starte taxivirksomhet med åpningstid 24 timer i døgnet.

Vi hadde en stikkontakt i hvert rom i stedet for et dusin uttak i en forgrening. Vi hadde ikke en datastyrt maskin som sender signaler 2000 mil ut i verdensrommet for å bestille pizza. Pizza eksisterte for øvrig ikke.

Er det ikke trist hvordan dagens generasjon klager over hvilke miljøgriser vi, den eldre generasjon er, bare fordi ordet «miljøtenkning» ikke var oppfunnet?

 

Noen kommentarer til historien “Jeg stod i kassen…”

Utgangspunkt: En godt voksen person kommer i miljødebatt med en ung kasserer/kassabetjent i en butikk rundt bruken av plastposer. Plastposer er ikke bra for miljøet, noe den unge kassereren i historien ikke tror voksne tenker på.

Innledende kritikk, av 50-åringer og eldre:

  • “Det er problemet, deres generasjon brydde seg ikke nok om å bevare miljøet for fremtidige generasjoner.”

Det kan stilles som motspørsmål: Trenger egentlig godt voksne mennesker en leksjon fra den yngre smart-ass-generasjonen i det å bevare miljøet?

På en del områder var de miljømessige avtrykkene mindre før, selv om miljøbevisstheten var lavere. Fra nevnte “morsomhet” gjengir jeg en del momenter, delvis supplert med egne tilføyelser og kommentarer.

Før i tiden:

  • Melkeflasker og brusflasker av glass som ble pantet og gjenbrukt.
  • Nøysomhet. Lite bruk og kast.
  • Gikk mer på føttene i stedet for å ta heis, rulletrapp eller å kjøre bil.
  • Engangsbleier som forsøpler fantes ikke, gjenbruksbleier av tøy i stedet.
  • En enkel TV eller radio det enkelte hjem, ikke på alle rom. For egen regning: Ble sjeldent skiftet ut, og hvis feil oppstod ble produktene reparert i stedet for å bli kastet. Dessuten var ikke mobiltelefoner som «må» skiftes ut en gang i året oppfunnet.
  • Matlaging med håndmakt, ikke fullt av energikrevende kjøkkenmaskiner.
  • Ikke bobleplast og så mye forurensende plastemballasje som nå. Pakket ting inn i gamle aviser.
  • Dyttet gressklipperen for hånd, ikke motor.
  • Mosjon og bevegelse via jobbing, ikke treningsstudio.
  • Vann fra springen, ikke plastkopp eller flaske med kjøpe-vann eller Cola hver gang.
  • Fylte penner med blekk når de ble tomme, i stedet for å kjøpe en ny.
  • Erstattet barberblad i barberhøvelen i stedet for å kaste høvelen etter bruk.
  • Mer bruk av buss og sykkel i stedet for dagens høye bruk av privatbil.
  • En stikkontakt i hvert rom, ikke et dusin uttak i en forgrening til alle dagens tekniske innretninger som trenger energi.
  • Pizza-bestilling med utkjøring av pizza fantes ikke.

For egen regning vil jeg tilføye noen momenter til:

  • I oppveksten til dagens godt voksne var det mye mindre med flyreiser. Feriereise til Syden eller eksotiske reisemål langt borte flere ganger i året ble ikke foretatt.
  • Masse av dagens produkter som kjøpes i butikk er unødvendig bra emballert. Det er masse emballasjeavfall, og da spesielt plastikk og isopor. En del av denne emballasjen er til tider helt unødvendige (mer estetisk enn praktisk verdi).
  • Et irritasjonsmoment for meg er til tider dårlig produktkvalitet. Mye er laget alt for lite robust. Kjøpte produkter går i stykker etter kun kort tids bruk.
  • Selv har jeg irritert meg over dårlig kvalitet på enkelte klær produsert i Asia (Kina). F. eks. er jeg ikke så all verdens lei meg over at Moods of Norway gikk konkurs. Stilige klær, men en del av dem holdt etter mitt syn dårlig produksjonskvalitet. Ble for mye bruk og kast for min smak. (Nå har visstnok de tidligere eierne sammen med noen ansatte kjøpt opp boet med formål å drive videre/videreføre Moods of Norway. Så gjenstår det å se om de fortsetter i samme stim med halvdårlige produkter til høye priser.)
  • Generelt ufattelig masse bruk og kast i dagens samfunn. Det er ofte ikke mulig eller lønnsomt å få ting reparert.
  • Vi er en shopping-boble. Må stadig ha noe nytt og siste modell av alle slags produkter. Vi fråtser i stadige nyinnkjøp til erstatning for fullt brukbare produkter som blir kastet. Vår høye materielle velstand gjør det mulig å kjøpe nye produkter i et høyt tempo.
  • Noe som det imidlertid har blitt syndet med i tidligere tider er hvordan man har kvittet seg med søppel. Masse rart (biler, hvitevarer osv.) har blitt gravd ned, dumpet i vann eller i havet. Filosofi: Ute av syn, ute av sinn.

 

Selv må jeg være så ærlig å innrømme at jeg er lite villig til å ofre på levestandarden for miljøvernets skyld. Jeg vil ha muligheter til å forbruke, jeg vil kunne kjøre bil og jeg vil bo i et hus som egentlig er for stort for meg og mitt. Har også selv “kjøpt” meg litt god samvittighet med å ha varmepumpe, kildesortere (resirkulering) samt sykle og gå enkelte ganger i stedet for å bruke bilen.

Sitat fra Øystein Sunde sin sang «Snøfreser’n»:

Jeg bare tramper rundt og lar mangel på ozon gjøre resten
Men jeg tenker på miljøet, og huff og huff
Jeg har pakka inn en gammal dress og gitt’n til UFF

 

Gode panteordninger kan få oss til å bli litt mer villige til å gjøre en innsats for miljøet. Spesielt kan det fungere tålig bra hvis dette innebærer penger i lomma til oss forbrukere som monner litt. Økt vrakpant / høy vrakpant kan f. eks. bidra til å få bort en del gamle biler som er miljøverstinger.

Små tiltak hjelper nok noe, men det må nok større og mer omfattende tiltak til for å få helt orden på forurensningen og miljøproblemene. Det er vel lite realistisk å forvente at folk i stor grad vil redusere sin levestandard. I stedet må det nok oppfinnes og produseres produkter som i liten grad skader miljøet under produksjon og bruk. Mye av miljøansvaret må nok gis til verdens lands myndigheter og produsenter. Det vi enkelte kan gjøre på egen hånd blir litt ”pinglete” i den store sammenheng.

Jeg tror IKKE at det hjelper så mye med skremselspropaganda fra miljøorganisasjoner og miljøaktivister, og jeg har heller ikke stor tro på krisefilmer/katastrofefilmer eller holdningskampanjer knyttet opp mot miljø og klimakrise. Vi må nok se at vi oppnår tydelige personlige gevinster for å få vårt miljøengasjement til å våkne. Vi er nok i praksis et stykke unna en bærekraftig utvikling som Brundtlandkommisjonen (inkludert Gro Harlem Brundtland) var opptatt av som mål.

Ellers er det ikke lett å gjøre forsøk på å være en grønn forbruker. F. eks. kan man kjøpe seg dyre klær som i utgangspunktet bør holde god kvalitet. Likevel kan det vise seg at klær man tror er av god kvalitet blir ødelagte eller utslitte etter kun kort tids bruk eller under første vask i vaskemaskin.

Mange legger opp til mye bruk og kast innenfor interiør. Støtt og stadig, lenge før de gamle produktene er utslitte, må puter, gardiner, tepper, senger og møbler skiftes ut for at man kan klare å være trendy. Man bare “må” ha noe nytt, det er kjekt med noe nytt. Det er også blant enkelte et overdrevent fokus på oppussing selv om det strengt tatt ikke er nødvendig.  Kjøkkenet bare “må” skiftes ut for å få noe mer hipt og kult. Det er så ut å ha den og den typen gulv eller tapet. Fjorårets farge må bort.

Forurensning

Forurensning

Våren 2018 har det blitt arrangert mange lokale ryddeaksjoner i vårt land, og da spesielt langs strendene. Det er i ferd med å bli virkelighet at det er mer plast (mikroplast) enn fisk i havet, og en god del av plasten ender også opp inni dyrelivet i havet. All denne plasten ønsker vi selvsagt ikke å ha i havet eller langs strendene våre. Imidlertid nytter det ikke bare å rydde og ryddet, det må også bli satt en stopper for at havet blir brukt som dumpingplass for plast sånt i utgangspunktet.

Forskere har for første gang funnet mikroplast i mennesker, noe som tilsier at mikroplasten har funnet veien inn i vår næringskjede. Funnene ble gjort i avføringen fra mennesker i flere land, men riktignok med en liten og ikke-representativ forsøksgruppe. Funnene kan f. eks. stamme fra plastemballasje eller syntetiske klær, og de langsiktige konsekvensene er ukjente pr. nå. Det spekuleres i om ca. 50 % av verdens befolkning kan ha mikroplast i avføringen, men mer forskning må til.

Det er vanskelig å bli kvitt all forsøplende og miljøskadelig engangsemballasje. Alt vi kjøper er jo pakket inn så det holder. Plast, papp og papir i store mengder benyttes, og gjerne med ny indre emballasje inni den ytre emballasjen (eska).

Isoporen er det også mye av, og spesielt irriterende er det med isoporemballasje som er laget så dårlig at den smuldrer opp i småbiter (kuler og biter) av ingenting. Isoporen fungerer bra som transportbeskyttelse og emballasje, men avfallet på avveie (små “kuler” og biter her og der) som den medfører er betenkelig. Spesielt emballasjen og isoporbruken i forbindelse med skjermer fra HP (HP EliteDisplay E243i) har irritert meg.

Resirkulering for å spare miljøet for belastning har også sine negative sider. Det viser seg at blant annet en god del ulike former for plastprodukter laget av resirkulert plast har farlige stoffer i seg, da i hovedsak i form av bromerte flammehemmere. Disse stoffene er ikke lenger lovlig i produkter laget av ny plast, men i omsmeltet / resirkulert plast kan disse inngå pga. tidligere tiders synder.

Selv jobber jeg innenfor IKT, og en ting jeg legger merke til der er at elektronikk ikke lages for å vare i mange år. Dårlige loddinger og komponenter gjør at mye av dette utstyret etter 3-5 år vil være modent for skraping pga. fysiske tekniske problemer. Å lage bedre produkter har liten hensikt da mange liker å stadig kjøpe det siste nye. Bedre teknisk kvalitet ville nok også medført høyere produktpris.

En del elektronikk er enkelt og greit bevisst laget for ikke å vare. Levetiden til elektronikken gjøres kort for å øke salget/etterspørselen etter stadig nye produkter. Reparasjoner er ofte tilnærmet umulig og i hvert fall ikke lønnsomt. Gjenbruk og reparasjoner bør på sikt bli en del av forretningsmodellen til alle produsenter.

For tiden blir masse av produktene vi forbruker laget i asiatiske land til en billige penge. Det er ikke godt for oss her i Norge å kjenne til arbeidsforholdene på en bedrift som ligger i et fjernt land. Vi kan ofte heller ikke som forbrukere vite så mye om hvor miljøvennlig produksjonen er og om hvordan kvaliteten (holdbarheten) er på produktene før vi har testet dem ut.

Til og med deler av FrP har innsett at mange av klimaendringene er menneskeskapte. Carl I. Hagen har meldt sin tilbakekomst til rikspolitikken, og han vil visstnok ikke innse at mennesker har skapt problemer for vår klode. Snakk om en forblindet og naiv innstilling til realitetene og virkeligheten.

Den varme og tørre sommeren 2018 fører igjen til diskusjoner rundt menneskeskapte klimaendringer. Vi må nok forberede oss på høyere temperaturer, permanente endringer i været med mer ekstremvær, høyere havnivå pga. issmelting i polarområdene, større naturskader på avlinger innenfor landbruket osv. I årene som kommer. Spesielt stor konsekvenser blir det for fattige folkegrupper i sørligere land enn Norge.

Tilbake tidlig på 1990-tallet var jeg høgskolestudent. Et av fagene jeg hadde var anvendt økonomi/samfunns- og næringslære hvor også litt miljøkunnskap inngikk. En ting jeg husker godt fra en av lærebøkene var anklagene mot at det var den kristne religionen og de kristne som hadde skylden i (tilnærmet) alle miljøproblemer. I 1. Mosebok blir menneskene gitt råderett over dyra og annen natur. Dette har visstnok kristne benyttet som “unnskyldning” for å ødelegge vår klode med overforbruk m. m. Vi mennesker har vel gått litt langt i å legge jorden under oss, men å gi kristentroen skylden for dette blir litt drøyt.

Enkelte kristne ser forresten ut for å “drite” i alt som har med miljøvern og beskyttelse av naturen å gjøre. De venter nemlig på dommedag og slutten på denne jordas eksistens når som helst. Med en slik tanke innabords har jo ikke naturvern så mye for seg. Imidlertid er nok dette langt ifra det mest vanlige synet blant kristne.

Kristne og miljøvern/klimaspørsmål

Det sies ofte at vi kristne har fått et forvalteransvar for vår jord, gitt av Gud. Imidlertid finnes det også kristne som mener at klimaspørsmålene og klimatrusselen har fått alt for stor plass i kristne sammenhenger. Vi trenger jo strengt tatt ikke å bry oss om jordens ve og vel da vi i Bibelen har blitt lovet en ny himmel og en ny jord.

Enkelte kristne mener egentlig at vi ikke skal fokusere så veldig mye på miljøet. Det er viktigere å forkynne om synd, omvendelse, dom, frelse, kjærlighet og/eller nåde. Jorda kan bare ha det så godt, da Gud er med oss og ikke vil la oss gå til grunne uansett hvor mye vi måtte klare å ødelegge jordens miljø.

Selv tenker jeg nok at jeg foretrekker den gyllne middelvei.

 

Selv kan jeg ikke støtte opp om at det er selve kristendommen som har bidratt til alle klimautfordringer og miljøødeleggelser. Imidlertid er det ingen tvil om at vi som bor i Vesten (Europa og USA) har brukt vår del av naturressursene og vel så det. Hvis alle i Asia (Kina m. m.) og Afrika skulle ha forbrukt like mye som oss og hatt tilgang på like mange biler pr. familie som oss hadde nok miljøproblemene blitt massive.

Det må vel kunne være lov å si at vi i vestlige land har vært ganske så egoistiske i vår livsførsel med meget stort forbruk, bruk og kast og påfølgende miljøødeleggelser. Våre miljømessige fotspor eller økologiske fotavtrykk har vært store i den vestlige verden. Sett i et globalt perspektiv driver nordmenn på med et urettferdig høyt nivå for fråtsing og forbruk av naturressurser. Dette får selvsagt miljømessig negative konsekvenser. Så spørs det om vi er villige til å redusere på vår egen velstand og igangsette livsstilsendringer for å spare miljøet.

Kirkemøtet 2013 har klart å irritere meg. Kirka er etter mitt syn i ferd med å bli for politiske. En oppfordring fra møtet er å “stemme grønt”, noe som utelukker enkelte partier og som legger føringer for hvilke partier vi som “gode” kirkegjengere kan stemme på uten å komme i unåde.

Generelt har kirka i de senere år engasjert seg ganske kraftig i miljødebatten. Klimaengasjementet skyldes blant annet ønsket om å beskytte skaperverket. Det ønskes en bærekraftig utvikling når det gjelder miljøet. Det ønsket et forbruk som ikke ødelegger vår klode for de neste generasjoner, hvor også rettferdighet og bærekraftig uttak av naturressurser er sentralt. På sett og vis kan jeg forstå noe av engasjementet, men det blir jo fort oppfattet politisk.

I desember 2015 ble en ny klimaavtale vedtatt på klimatoppmøtet i Paris. Hele 195 land ble enige om en ny global klimaavtale. Utslipp må kuttes og mer miljøvennlig livsførsel vil presse seg fram hvis avtalen skal bli etterlevd. Avtalen i seg selv er bra tiltak, men så spørs det da om avtalen blir etterlevd til punkt og prikke. Det er ofte stor forskjell mellom teori og praksis, foretatte vedtak og etterlevelse av vedtak/avtale. Og USA med Trump i spissen har truet med å trekke seg fra hele Parisavtalen.

Etter at “oljekrisen” har skyllet innover vårt land har det gått inflasjon i å snakke om omstillinger. Det grønne skiftet snakkes det “plutselig” mye om. Panikken har grepet oss, og det blir nesten litt panisk den plutselige iveren etter å begynne med omstillinger, omstillinger til et samfunn hvor oljen har mindre betydning enn nå.

Klimarapport fra FNs klimapanel høsten 2018

Klimagassutslippene må reduseres med 45 % innen 2030 for å begrense den globale oppvarmingen til 1 ½ grader. Dette vil kreve endringer og omlegginger i stor skala.

 

Miljøvern er ingen spøk! Ulvemotstandere truer med å boikotte og brenne klær fra Stormberg. Årsaken er at Stormberg har valgt å støtte og å samarbeide med WWF Norge (Verdens naturfond). I hovedsak er det hubroen som ønskes vernet, men WWF har tidligere også uttrykt støtte for å verne den norske ulvestammen. Spesielt jegere og bønder liker dårlig at noen har talt ulvens sak. I denne saken blir Stormberg ganske så uskyldig “dømt” og dratt inn i en konflikt bare pga. de ønsker å støtte miljøvern.

Ulven er ifølge en nettside ålreite dyr som blant annet spiser sau. Felling og jakt på ulv medfører at enkelte grupper med turister vurderer å boikotte Norge som turistland, noe som kan få negative konsekvenser for vår satsing på turisme. De liker dårlig at Norge ødelegger det biologiske mangfoldet og går løs på miljøet gjennom å drepe ulv. Forvaltning av rovvilt og drap av ulver er et følelsesladet tema både i Norge og i utlandet.

Jeg vil ikke konkludere med at miljøvern er uviktig. Miljøvern er absolutt viktig, men jeg synes en del av de grønne satsningene jeg ser rundt meg mest går på å skaffe seg positivt omdømme og god samvittighet. Reelt miljøvern har jeg tro på, men mye av det jeg i praksis ser rundt meg innenfor miljøvern og grønne satsninger er mer snakk enn handling (mye snakk, lite “action”)! Tror også det blir litt feil å legge såpass mye ansvar på den enkelte forbruker i stedet for å legge til rette for større endringer innenfor produksjon og samfunn.

Se også mitt tidligere innlegg med tittelen “Dyrevernere og miljøaktivister”.

Lenker:

Utskrift
Tagged , , , , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *




  • Bilder, bilder og mer bilder! Et foto forteller mer enn tusen ord!

    Lenke til fotogalleriet - foto.brr.no:

    foto.brr.no