Vekkelse (kristen regi)

Mennesker i lovsang

Mange menigheter/forsamlinger, menighetsmedlemmer, troende kristne, predikanter, pastorer og menighetsledere er opptatt av vekkelse. De ber om og ønsker at VEKKELSE skal inntreffe, og det hevdes at de lengter etter vekkelse. Det kan nesten bli et noe krampaktig fokus på temaet. Spesielt innenfor den (ekstrem) karismatiske leir er det forholdsvis normalt med et svært stort fokus på vekkelse.

Ønsker vi oss VIRKELIG vekkelse, sånt helt innerst inne? Er vi kristne klare for konsekvensene vekkelse medfører? Er fokuset og bønnene om vekkelse kun tomt snakk? Hva er motivene bak lengselen etter vekkelse? Enhver vekkelse er ikke nødvendigvis av det gode.

Vekkelse er fint og bra i seg selv. Som kristne skal vi evangelisere og misjonere (jf. Misjonsbefalingen i Bibelen), og vi skal prøve på å få med oss flere på den smale veien gjennom å fortelle / forkynne det glade budskapet til våre medmennesker. Det er ikke selve kristentroen eller Bibelinnholdet jeg går løs på med dette innlegget.

Likevel er jeg noe skeptisk til vekkelsesfokuset. Er våre menigheter virkelig klar for en større og sann vekkelse? Jeg heller mot å gi svaret nei. En vekkelse vil gjerne snu opp-ned på menighetslivet, endringer må gjøres i uttrykksformer, levebud og rutiner (slik gjør vi og tenker her hos oss). Endringer må finne sted for å tekkes de nye medlemmene – de kirkefremmede – som kommer inn via vekkelse.

Før jeg går videre med mine resonnementer kan det være greit å definere hva vekkelse er:

“Vekkelse brukes i religiøst språk om noe som har med å bli vekket, våkne, bli bevisst, være beredt eller forberedt og omvende seg i åndelig forstand, særlig om “masseomvendelser” og i forhold til å tro på dogmene i kristendommen og den teologiske tolkningen av Bibelen.”

Kilde: Wikipedia, artikkel vekkelse.

I samme artikkel står det listet opp noen av de større vekkelsesbevegelser i kristen regi som Norge har hatt (den haugianske vekkelsen, den pentekostale bevegelse, Jesusbevegelsen, den karismatiske fornyelsesbevegelse m. m.).

 

Hvis jeg med egne ord skal definere vekkelse blir det noe slikt som dette:

Vekkelse innebærer at en større menneskegruppe over en kort tidsperiode blir omvendt (frelst), blir kristne og/eller troende. Fra å være ikke-troende går de til å tro på og bekjenne Bibelens budskap om den treenige Gud, inkludert Jesus sitt frelsesverk. Vekkelse er noe annet og mer omfattende enn “bare” en fornyelse.

 

I alt jeg skriver her i denne artikkelen er jeg opptatt av kristen vekkelse (i Bibelens og den treenige Guds navn). Også i andre religioner (islam, hinduismen osv.) kan vekkelse oppstå, men dette blir utenfor min artikkel sitt fokusområde.

Jeg tror absolutt på at vekkelse kan finne sted. Imidlertid er det masse eksempler på feilslåtte profetier om forestående vekkelser. Mange spådde vekkelser har det ikke blitt noe av. Andre vekkelser har funnet sted, men fort dabbet av og ikke blitt noe særlig langvarig eller holdbart.

Himmel, fjell og kors

Det som gjør meg spesielt skeptisk til vekkelse er at jeg tror mange av landets menigheter ikke er klare for noe slikt. Mange menigheter er sosiale koseklubber for likesinnede kristen-nerder. Menighetslivet er litt sært og “satt”.

Det er lite rom for nye ting og endringer, mange kristne er “vanedyr” som vil ha det kjente gamle (rutiner, møteformer, prekenform, gamle salmer, kjente lovsanger osv.). En vekkelse vil nødvendigvis medføre masse endringer når tidligere ikke-kristne ramler inn dørene og ikke forstår seg på de sære uttrykksformene menigheten i utgangspunktet har.

Nyfrelste kan utvise et stort engasjement og entusiasme, inkludert ønsker om møte- og menighetsendringer. Slike nyfrelste mennesker kan rett og slett være litt “plagsomme” for godt satte mangeårige menighetsmedlemmer. Hvordan vil en godt etablert menighet eller forsamling takle slikt?

Vekkelse vil utfordre eksisterende kristne menigheter og forsamlinger. Muligens vil vekkelse som finner sted føre til at de nyfrelste søker sammen i nye menigheter i stedet for å prøve å passe inn i våre sære eksisterende forsamlinger? Noen av våre eksisterende kristne forsamlinger er mer nedbrytende enn oppbyggende og slettes ikke rigget for annerledes-tenkende som nye kristne gjerne vil være. Selv har jeg for lengst gitt opp dette å passe inn i en trang menighet.

Resirkulerer til det kjedsommelige følgende figur i ny utgave:

Menigheten og meg (ny / redigert versjon). Jeg passer ikke inn!

 

Meg (mangeformet figur) kan denne gang erstattes med de nyfrelste “skarene”. De vil ikke nødvendigvis passe inn i det etablerte (neste-firkantede menigheten), og gnisninger kan oppstå.

Enkelte skjuler seg bak at Gud kan gripe inn og gjøre alt klart for vekkelse og etterdønningene av vekkelsen. Det er vel sant nok, da Gud selvsagt kan gjøre store ting. Han hører våre bønner. Imidlertid skal ikke den menneskelige faktor heller undervurderes. Til og med når Gud er sterkt til stede vil det fortsatt være rom for det menneskelige. Mennesker kan til og med stikke kjepper i hjulene overfor Gud og hans gjerninger. Jeg skal ikke undervurdere bønnens kraft, men noen ganger er det menneskelig action og innsats som må til og ikke enda mer bønn.

Usunt fokus på vekkelse kan bli en hersketeknikk fra ledelsen av en forsamling/menighet. Hvem vil vel bli beskyldt for å gå imot Guds planer rundt vekkelse for vårt land? Kameler slukes for å bli med på vekkelseskjøret. Veien kan bli kort fra vekkelsesfokus til å bli en brent kristen.

Enkelte ønsker at Norge skal bli og være et kristent land (“som i gamle dager”). Dette er og blir tullball i mine øyne! Et land i seg selv kan ikke ta imot troen på noen “Gud”. Imidlertid kan primærreligionen eller majoritetstroen blant den norske befolkningen f. eks. være kristendommen. Sistnevnte er i seg selv et helt legitimt ønske for vår nasjon, men ofte blir det en forvridd tro (teologi) som ønskes innført og forkynt.

Kirke, forsamlinger og kristne gjør innimellom det kristne livet og passasjen inn så komplisert og så lite tilgjengelig at kun de færreste passer inn eller kan passere nåløyet inn til troslivet.

 

På den annen side kan kristne bli så komfortable innenfor menighetens fire vegger at vekkelse og Jesus-fokus helt mistes av synet av den sosiale koseklubben på bedehuset. Innimellom kan vi kristne nok trenge en “wake-up call” som en vekkelse muligens kan innebære.

Enkelte lever med store visjoner, drømmer og forventninger om den store vekkelsen. Rundt “neste sving” forventes det at Gud skal slå til med å igangsette stor-vekkelse. Man sitter gjerne ganske passivt selv og forventer at Gud skal gjøre de store tingene. Ofte blir man skuffet, da det kan gå lange tider mellom de skikkelige vekkelsene. Kanskje er forventningene fra enkelte kristne alt for store?

Jeg kom over en artikkel i en blogg hvor det spørres om vi har tid til vekkelse. Dette kan også være et betimelig spørsmål. I vår travle hverdag med tidsklemma og alt er det nok en del som ikke tar seg tid til tro og kristen aktivitet. Alt som har med tro å gjøre nedprioriteres nok av enkelte, og her i Norge hvor vi har det så utrolig bra er det nok mange som ikke føler noe behov for å bruke tid på en gud.

Det er vekkelsesluft over landet. Ilden faller igjen og igjen. Guds allmektige hånd bryter lenker og bånd. Kraften strømmer fra himmelen.

Refrenget fra sangen “Det er vekkelsesluft over landet” av Aage Samuelsen.

 

Etter mitt syn er det ikke alle vekkelser som er av den gode og sunne typen, da man i noen tilfeller kan oppleve at det blir for ekstremt og ødeleggende for den enkeltes liv og livskvalitet. Å ta imot Bibelens treenige Gud (Bibelens Gud) i sitt hjerte er helt ok det, men ikke i de tilfeller hvor en menighet eller bevegelse benytter seg av utstrakt negativ sosial kontroll, hvor man ikke skal få leve og bestemme noe som helst selv. Mange ekstra leveregler og ekstra-bud (menneskeskapte bud) for å ha “rett” og “sterk” nok tro tar jeg også sterkt avstand fra, og likeså at ledere påtar seg jobben til å dømme og bedømme andres tro.

Tidligere har blant annet skrevet følgende om vekkelse her i bloggen:

Ekstrem karismatikk, skeptisk:

  • Det kan etter mitt syn bli for mye “gnål” om vekkelse. Vekkelse er i utgangspunktet vel og bra det, da vi vil ha med oss flere på veien og få delt det glade budskap. Imidlertid tviler jeg på at særlig mange av våre menigheter og forsamlinger virkelig er rigget for større vekkelser. Vekkelse vil snu opp-ned på menighetslivet, endringer må gjøres i uttrykksformer, levebud og i slik gjør vi og tenker her hos oss. Slike endringer kan være smertefulle og skape konflikter. Så: Innerst inne, er det VIRKELIG vekkelse det enkelte menighetsmedlem vil ha i sin egen koseklubb av en menighet?

Ting jeg IKKE tror på:

  • Feighet og skam overfor evangeliet preger enkelte kristne. Vekkelse ønskes, men dette vil neppe oppnås når murer bygges mot dem på utsiden og overfor fremmede.

Protest mot enkelte former for kristendom:

  • Til tider for mye fokus på og lengsel etter vekkelse. Krampaktig kjemping for å oppleve vekkelse (og fin statistikk for menigheten) gjør at mange avsporinger og rare prioriteringer foretas på bekostning av det sentrale Jesus-budskapet. Diverse strømninger/moter og tvilsomme bevegelser slukes rått i jakten på vekkelse.

Ja til den enkle kristentroen:

  • Enkelte vekkelsesmøter i kristen regi kan minne mer om sirkus enn møter. Spesielt har det skjedd og skjer mye rart i enkelte ekstreme karismatiske miljøer, gjerne ungdomsmiljøer. For deltakere som har sin kritiske sans i orden kan møtene bli de rene mentale overgrepene og maktmisbruken. Noen flyter med i strømningene som oppstår, mens andre går under og tar sterkt avstand fra hele kristendommen og/eller pådrar seg mentale sår.

På Verdidebatt.no har Ole Paulshus skrevet et interessant innlegg med mange gode poenger i. Innleggets tittel er: “Ønsker vi sann vekkelse?”. Noen momenter fra dette innlegget:

  • Nye mennesker kan gå inn og ut av møter og meninghetslokalene uten at noen bryr seg om å prøve å bli kjent med dem, invitere dem hjem, vise ekte interesse for dem osv.
  • Ekte Jesuskjærlighet vil (naturlig) medføre nestekjærlighet, medlidenhet og barmhjertighet for mennesker rundt oss. Altså at vi bryr oss om dem rundt oss, og at vi elsker kirkefremmede.

Jeg vil gjerne selv tilføye: Raushet og god takhøyde vil være en nødvendighet for å kunne ta seg av nye kristne i en vekkelse. Å forvente at de nye bare vil gli stille og rolig inn i eksisterende trange rammer er en utopi. Uskrevne regler og bud må muligens korrigeres kraftig, og brudd mot disse må påregnes. Tro alene kan frelse, ikke gjerninger, lovbud eller leveregler.

Matt. 28, 18-20 (Misjonsbefalingen):

Da trådte Jesus fram og talte til dem: “Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”

 

Det har i Norge (heldigvis?) gått mange år mellom de helt store vekkelsene. Muligens ikke så rart da folk flest vet hva kristendommen i grove trekk handler om, uten at dette har medført noe stort ønske om “omvendelse” til den kommuniserte kristendommen og kristentroen. Folket har foretatt sine vurderinger, og de har stort sett valgt å ikke være fast del av landets organiserte menighetsliv.

Så lenge som praktisk kristentro ofte består av masse avsporinger, moralisering, menneskebud/regler og dømming av andre + annen vranglære er det mange som ikke vil ha noe med den organiserte kristendommen å gjøre. Pengegriskhet (pengemas) og falske lovnader om helbredelse og mirakler taler ikke til fordel for kristendommens sak. Mye av menighetskristendommen er langt unna sunn klassisk tro og kristendom. Ja takk til en mellomting mellom sukkersøt kristendom uten substans og en kristendom med masse lov og dom.

Min tro på vekkelse?

Har jeg ingen som helst tro på at vekkelse kan finne sted, da? Joda, jeg har absolutt troen på at vekkelse kan forekomme, til og med her i Norge. Imidlertid har jeg liten tro på at en stor vekkelse i Norge kommer innenfor de etablerte forsamlingene eller menighetene. Jeg ser på en del av disse som alt for “satte” (“for etablerte”), sære og ensporede / smalsporede sosiale koseklubber for spesielt utvalgte (likesinnede). Det er heller lite rom for store nye hendelser og endringer i slike miljøer.

Jeg har mer tro på at vekkelse kan oppstå fra noe mer uventet hold, eller via ukjente / nye miljøer. Vekkelse vil kreve stort rom for endringer, en del fleksibilitet og noe dynamikk. Jeg tror altså at en eventuell større og holdbare vekkelse her i Norge vil finne sted via litt mer ukjente kanaler og grupper enn via de kjente / etablerte forsamlingene. Å sitte passivt på et bedehus og be om vekkelse og/eller frimodighet vil neppe føre til de store tingene, da det er “action” og aktiv innsats (kombinert med noe bønn) som vil kreves.

En vekkelse bør formidle den enkle og ekte kristentroen – basistroen uten masse tillegg, leveregler, sær kultur og snever bokstavtroskap. En del av sensasjonskristendommen og det ekstrem-karismatiske funger neppe som gode og holdbare “trekkplastre” over tid.

 

Og ikke minst: Hva skal man vekkes fra, og hva skal man vekkes til? Vekkelse fra og til hva, og hva er det man skal bli frelst til? Herlig å være frelst-utsagn i tide og utide “imponerer” eller overbeviser ikke meg. Hvis det er snakk om ekstremkarismatikk, mørkemannskristendom, TV Visjon Norge-tro, sekterisk kristendom m. m. er vekkelsen slik jeg ser det både falsk og uønsket. En vekkelse jeg kunne ha ønsket velkommen er en oppvåkning fra å følge vranglære og tvilsomme forkynnelse, jf. TV Visjon Norge-forkynnelsen og ekstrem karismatikk-forkynnelsen (vranglære og/eller avsporinger fra det sentrale). For å delvis gjenta meg selv: Det er ingen grunn til å støtte dette å bli vekket / omvendt til falsk ekstrem-karismatisk lære.

Vekkelse kan være fint og flott hvis det er snakk om sunn vekkelse, men det er også mye humbug og tvilsomheter “ute og går”. Jeg ser ingen god grunn til at man skal lytte til eller å tro på den kristendommen som f. eks. Jan Hanvold og Levi Jensen presenterer. Det er også en god del andre (norske) forkynnere og predikanter som presenterer en tvilsomme forkynnelse og lære. Det er ingen som helst god grunn til å tro på alt som blir presentert i Bibelens og Guds navn!

Jeg vil vel gå så langt å si at usunn religionsutøvelse i “Guds og Bibelens navn” kan være til hinder for vekkelse. Eksempler på ødeleggende momenter for vekkelse er usunn forkynnelse / vranglære fra de allerede nevnte kildene: TV Visjon Norge, ekstrem karismatikk, sekter og super-konservativ kristendom. Det er ikke et troverdig og holdbart budskap som presenteres fra slike miljøer, og dette kan virke frastøtende på kristensøkende. Falske lovnader og uekte budskap appellerer ikke til folk flest.

Influenserteologi” overfor barn og unge kan være litt både og, og i noen tilfeller kan det gjøre det vanskeligere å tro. Enkelte vil ikke kjenne seg igjen i form eller innhold, forkynnelsen kan oppleves som uoverkommelige, budskapet kan virke ekskluderende, det kan bli noe ekstremt, noen kan føle at de ikke strekker til eller at må gå gjennom store endringer av hvem man selv er for å kunne kalle seg et Guds barn. Ofte brukes en dominerende retorikk, og en del bud og regler formidles (du må gjøre ditt og datt for å tilfredsstille Gud). Ikke all forkynnelse som forkynnes via sosiale medier etc. er “mainstream” / representativ kristendom / kristentro.

The Send – et arrangement rettet mot unge – ble avholdt i Norge 25. juni 2022. Tiden vil vise om denne misjonskonferansen medfører noen varig oppvåkning og/eller vekkelse blant ungdommen som deltok på arrangementet. Målet med arrangementet har vært å skape en bevegelse som medfører vekkelse, så det er ingenting i veien med ambisjonene.

Ekstrem-karismatikk fungerer ikke overfor alle personer og personlighetstyper, og heller ikke mørkemannsforkynnelse – ekstrem-konservativ kristendom – med overdrevent fokus på synd og dom. Litt selvstendige valg og personlighet må man få lov til å beholde, og ikke bare la seg helt ukritisk styre av “profeters” ord. Den gylne middelvei er tingen her som på så mange andre områder i livet.

En del predikanter og forkynnere er det ikke verdt å høre på, da det de forkynner slettes ikke er det sentrale, uforfalskede og gode budskapet. Dessuten er jeg innimellom litt usikker på hvilken “gud” de preker om. Ikke alt som utgir seg for å være Bibeltro forkynnelse eller den sanne lære er det i virkeligheten. Helt “perfekt” (ironi / sarkasme!) blir det når konspirasjonsteorier og kristenhat utvises i “guds” navn.

Selvsagt er jeg ikke abonnent på Norge IDAG – fri og bevare meg vel for slikt tullete lesestoff – men jeg ser av overskriftene at år 2019 er året. Kjell Haltorp, kjent forkynner innenfor karismatiske miljøer, uttaler i hvert fall: “– 2019 blir et år av Guds favør, vekkelse og forløsning”. Tiden vil vise om dette slår til, men mine tvil har jeg. Oppdatering: Kalenderen viser nå år 2021, og jeg kan ikke se at de helt store tingene fant sted i 2019. Nok en falsk profeti har feilet!

Selv tror jeg at det finnes ganske mange som har en barnetro eller sin private tro helt innerst i sitt hjerte. Mange tror på noe større utenfor seg selv, og da gjerne på Bibelens Gud. Sofakirken, dvs. troende som ikke er menighetsaktive, er nok landets største menighet.

Omvendelse og frelse

Gud kaller på oss mennesker som har tatt imot forkynnelsen (ordet) og hørt Bibelens budskap, og det er et valg man må ta om man skal ta imot frelsen, omvendelsen og troen. Nordmenn flest vet litt om hva kristentroen står for og innebærer, men veldig mange velger likevel å holde et distansert forhold til kristendommen.

Arv og miljø, inkludert kultur, påvirker i en viss grad hvem som blir og ikke blir kristne. I muslimske land er det ikke sikkert at alle får muligheter til å ta et valg om å tro eller ikke tro på Jesus. Det finnes også mange folkegrupper rundt om i verden som aldri har hørt om Jesus. Kjeder slik som McDonald’s, Apple og Coca Cola har tilnærmet hele verden hørt om, mens det står noe dårligere til med kjennskapen til evangeliet.

Noen aktuelle vers fra Bibelen:

  • Rom. 10. 9: For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst.
  • Rom. 10, 17: Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.
  • Åp. 3, 20: Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Jesusbilde hvor Jesus står for døren og banker.

Den enkelte må ta sitt valg om man ønsker eller ikke ønsker å tro på Bibelens budskap. For dem som måtte velge å ta imot det kristne budskapet for første gang kan også dåp være aktuelt, hvis de ikke er døpt fra før. (Selv er jeg ikke noen fan av gjendåp!)

 

Vekkelse, omvendelse og/eller frelse under tvang og skremsel har jeg lite tro på. Å true folk med helvete, dom og dommedag er ikke den rette måten å føre mennesker på himmelveien. Troen bør komme av egen “lyst”, nysgjerrighet, kall og interesse. Angstbasert tro, svovelforkynnelse. Og mørkemannskristendom er ikke den rette måten å lede mennesker inn på himmelrikets vei.

Å skremme folk til frelse har jeg altså lite sans for, og i nesten samme gate kan til tider bønn om omvendelse / frelse for den enkelte inngå samt ønskene om at en person skal få et sterkt og mektig møte med Herren. Slike utsagn kan innimellom brukes som en hersketeknikk, da det gjerne brukes overfor kristne / troende med “avvikende” meninger – dvs. personer som ikke er bokstavtro / Bibeltro “nok” ifølge de selvutnevnte dommerne.

Noen menigheter vokser, dvs. de kan vise til menighetsvekst. Imidlertid skjer denne veksten i mange tilfeller på bekostning av andre menigheter. Det er en viss kannibalisme og konkurranse menigheter imellom, hvor folk hopper, spretter og skifter menighetstilhørighet ganske så ofte og i stor skala. De hippe og kule menighetene vinner gjennom at de klarer å trekke til seg mest folk, da kristne ofte vil gå der det skjer noe og være del av (tilhøre) det fellesskapet der det et mest spennende (mest trøkk) å være til enhver tid. Kirkevekst ønsker vel de fleste kristne, men det er ikke så veldig mye å skryte av når det “bare” er de samme kristne som er på rundtur mellom ulike fellesskap og menigheter – “stjeler” medlemmer fra hverandre. (Noen menigheter opplever vekst mens andre opplever da tilbakegang.)

Når det gjelder forsøk på å få i gang vekkelser her i Norge tenker man fort på teltmøter eller tilsvarende former for kampanjer (fellesmøter etc.). Ser at det faktisk fortsatt finnes noen som reiser rundt og holder teltmøter, f. eks. “Vekkelsesteltet”. Jeg har selv ingen formening om jobben denne stiftelsen gjør, men jeg fikk litt deja vu følelse av å se bilder av deres møtetelt.

Det har i nyere historie vært mange tilløp til vekkelse her i Norge, men det er noe vanskelig å se de store og vedvarende resultatene. Den for lengst avdøde pinsehøvdningen Aage Samuelsen brant for vekkelse, og vi hadde i en periode Jesusbevegelsen. Det har også vært mange andre større og mindre vekkelser, men uten at de i noen nevneverdig grad “imponerer” meg.

Gud og mammon – hvorfor uteblir vekkelse?

Jan Hanvold og TV Visjon Norge sin “snodige vri” på hvorfor vekkelse uteblir:

  • Hvorfor skjer det ikke vekkelse i Norge? Blant annet pga. for få menighetsmedlemmer gir tienden. Med andre ord “stjeler” kristne penger fra vår herre.
  • Menighetene har ikke tro på loven om å så og høste. Alle har blitt avhengige av staten.
  • Satans plan er å begrense kirkens innflytelse, gjennom å isolere den fra politikk og kapital.
  • Å være givere, og å så for å høste er visstnok tingen og redningen for det meste.

Joda, det kan nå være en fin ting å gi. Imidlertid ser jeg ikke på dette som et ultimat krav i den nye pakt. Dessuten er det nok mye mer verdige formål å støtte enn dårlig indremisjons kristen-TV slik som Visjon Norge.

 

For å få med seg nye på veien – eller for å oppnå vekkelse – er det viktig at man som kristen er på samme “planet” og “bølgelengde” som folk flest. Man må ha hjerte for og interesse for verdenen og menneskene utenfor bedehuset, og det de der er opptatt av. Kommunikasjonen overfor de ikke-kristne må være forståelige, og man må være oppriktig opptatt av hele mennesket. Hvis man ikke har ekte kjærlighet og bare er fokusert på å oppnå pene tall i statistikken går det nok heller dårlig. En porsjon med realisme er heller ikke dumt å ha med seg.

Fra en av lenkene i bunnen av dette innlegget gjengir jeg følgende meget gode og treffende sitat:

  • “I en kultur hvor det jages synlig vekst, blir mennesker lett objekter, og utfordrende spørsmål og tvil blir stein i skoen.”

Mye sant i dette! I enkelte sammenhenger blir at alt for mye fokus på pen statistikk og vekst, hvor enkeltmennesker blir uvesentlige og nesten-usynlige objekter / brikker i spillet. Spesielt er det ikke “tid” til dem som stiller utfordrende spørsmål og framsetter tvil, da menigheten skal vokse opp og fram uten at det tenkes på at noen blir overkjørt underveis.

Det er ikke uvanlig at det hevdes at man kan kjenne og vurdere kristen virksomhet ut fra / på fruktene, om det er fra Gud eller ei. I utgangspunktet er dette Bibelsk og greit, men man klarer innimellom å vri ganske så tvilsomme resultater til noe positivt. Objektiv vurdering av fruktkvaliteten er ikke lett “vitenskap”.

I en del tilfeller misbrukes Bibelverset om at Guds ord ikke skal vende tomt tilbake (Jes. 55,11). Masse vrøvl kan sies fra en talerstol av en predikant og man kan hevde å se effekten av ordet som går ut, uten at det nødvendigvis objektivt sett gir de store ringvirkningene eller virkelig er fra Gud.

Vekkelse er det ene ytterpunktet. På “motsatt” side har man dem som ikke gjør noe som helst i påvente av nok frimodighet. Først må man bli fylt opp med frimodighet og mot for å kunne gå ut for å gjøre noe for Gud, og det kan gå årevis med dette fokuset. Hva i all verden skal man med all den frimodigheten, og når har man fått nok startkapital av frimodighet til å kunne påbegynne jobben med å spre det glade budskap? Man bør vel starte med å være en hverdagskristen og et godt medmenneske som utviser nestekjærlighet i hverdagen, og ikke bare bure oss inne på bedehuset.

Troende kristne kan nok innimellom trenge en åndelig oppvåkning. Man kan bli litt “sløve” i troen og utøvelsen av den. Imidlertid er det ikke alt som skjer i kristne rekker jeg kan støtte eller stå inne for.

Haugianerne

Foto av bildet “Haugianerne” fra 1848, malt av Adolph Tidemand. Bildet viser en lekpredikant tilknyttet haugianerbevegelsen (jf. Hans Nielsen Hauge) som var en norsk kristen vekkelsesbevegelse på begynnelsen av 1800-tallet.

 

En viss sekularisering og avkristning har funnet sted i Norge og Europa forøvrig i løpet av den siste generasjonen. Det er absolutt et behov for at flere får et møte med Bibelens Gud og den kristne tro. Likevel må ikke fokuset på vekkelse og på å vinne nye mennesker for Jesus bli for krampeaktig. Og slettes ikke alt som presenteres som kristentro er klassisk og “rett” kristendom. Forresten: Tallene viser at andelen i prosent som kaller seg personlig kristne har vært relativt stabil i de ca. 40 siste årene, hvor prosentandelen ligger på +/- 20 %. (Se avkristnings-artikkelen for flere detaljer.) Utviklingen er muligens ikke så negativ og svart som enkelte vil ha det til!

Avkristning finner sted i Norge blant annet pga. vi kristne ikke fungerer eller gjør jobben vi er satt til å gjøre, eller ting blir for ekstreme. Uheldig trosutøvelse har også sin del av skylda for at enkelte skygger banen. Samtidig finner det sted både vekst og vekkelse i tålig stor skala i verdensdelene Sør-Amerika, Afrika og Asia. Spesielt pentekostale retninger (pinsevenn-beslektet tro) vokser. Muligens kan et annet ord for vekkelse være påkristning?

Det er viktig å huske på at vi troende kristne på mange måter er Jesus sin markedsføringsavdeling, eller Jesus sin forlengede arm / stedfortredere her nede på jorda. Det er opp til oss å formidle videre det kristne budskapet, det være seg via evangelisering, misjonering eller på andre måter støtte / bidra til spredningen av det glade budskap. Fornuftige måter å få kommunisert ut budskapet må velges.

Enkelte legger mye av skylden for avkristningen og manglende vekkelse på politikere og skole. Enkelte tror at “Jesus inn i undervisningen” vil ordne det meste. Et noe naivt syn etter mitt syn. Human-Etisk Forbund (HEF) sin eksistens og innsats betyr neppe heller så mye fra eller til.

En liten gruppe med konservative kristne politisk sett på ytre høyre fløy kan virke ødeleggende for majoriteten av kristne. Enkelte kan oppfatte disse kristne menneskene på høyresiden som “galninger” (ekstreme, fundamentalister), og man kan da velge å ta avstand fra evangeliet og kristentroen pga. man ikke ønsker å være del av de politiske koblingene på høyresiden. Kristenhøyre kan muligens kanskje være til hinder for vekkelse i Norge.

Sint dame på telefonen (den gode gamle fasttelefonen, riktignok IP-basert)

Ei “sint gammel kjerring” ringte meg angående denne artikkelen. Heldigvis var jeg ikke tilgjengelig, så det ble andre i huset som fikk “gleden” av samtalen. Tydeligvis var hun helt indignert over at jeg kunne skrive nedlatende om vekkelse og kristen virksomhet.

Nei, å si noe negativt om vekkelse er tydeligvis ikke akseptabelt. Landet er i ferd med å gå ad undas pga. avkristning, og så kommer en kvasi-troende slik som meg og kritiserer vekkelse. Alt som er igjen av kristen virksomhet og kristne verdier må for enhver pris beholdes og beskyttes for kritikk. Drømmen om vekkelse er det store framtidshåpet for enkelte innbarkede kristne som mener at alt var så mye bedre før.

Selv kan jeg ikke annet enn å flire av et slikt verdenssyn og verdensbilde. Lenge leve konspirasjonsteoriene, og en alternativ beskyttet “virkelighetsboble” (virkelighetsbilde, virkelighetsoppfatning) for kristne som er redde for den ekte virkeligheten.

Jeg er enig i de “klassiske” utsagnet jeg har gjengitt flere ganger tidligere her i bloggen: “Jeg liker Jesus, men jeg liker ikke alltid bakkemannskapet hans!” Jeg går på ingen måte til kamp mot Bibelens grunnsannheter, troen eller mot Gud, men jeg tar et oppgjør med enkelte menneskers fortolkning og forvrengning av budskapet.

Enkelte kristne gjør virkelig døren eller porten til himmelriket ekstremt trang, trangere enn det Bibelen legger opp til. Slettes ikke bare-bare å passe inn i kristne menigheters trange rammer og “superkristnes” (konservative mørkemenn eller ekstremkarismatikere) dømmende oppførsel, inkludert alle de skrevne og ikke minst uskrevne levereglene og budene. Motivene til enkelte for å ønske seg vekkelse stiller jeg meg også noe kritisk til.

Men for all del: Det er selvsagt helt lovlig å være totalt uenig med det jeg skriver og mener.

PS! Jeg setter IKKE pris på å bli oppringt rundt det jeg skriver her i bloggen. Hvis den enkelte leser måtte mene noe om det jeg skriver er det mye bedre å legge igjen en kommentar under artikkelen (PS! Moderasjon aktivert). Kommentarer som legges inn kan gjøres offentlig tilgjengelig av bloggens eier, slik at de kommer alle lesere til glede.

 

Noe som virkelig er med på å hindre vekkelse og vekst er konservative kristne / miljøer og konservativ kristentro. Prinsippene om at kvinnene skal underordne seg mennene bidrar ikke til vekst og framgang akkurat, gjennom å ekskludere / diskriminere halve befolkningen fra lederoppgaver. Likeså heller ikke krigen mot homofile, samboere, dem som ikke “lever rett” eller mot dem som har tatt abort. Alle leveregler, menneskebud, rangering, moralisering og dømming – og tullete Bibeltroskap – er også ødeleggende for kirkevekst. Alle slike vridde fortolkninger og innsnevringer av Bibelens budskap bidrar enkelt og greit til å hindre evangeliets spredning og til å bremse ned Guds rikes vekst.

Enkelte knytter vekkelse opp mot endetid, og de tror ofte på at en større vekkelse skal finne sted mot denne “husholdningens” slutt (forut for dommedag). Men stemmer dette med det som står å lese i Bibelen? Slik jeg leser boka ser der heller mer ut for at endetiden vil være preget av frafall, trengsel/forfølgelse, lovløshet og ugudelighet. Blant annet kan følgende leses i Bibelen:

  • Luk. 18, 8b: “Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?”
  • Matt. 24, 12-13: “Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.”

Slettes ikke det mest oppmuntrende og positive budskapet for kommende tider! Fortsatt finnes det mange unådde folkeslag, så ut fra denne elementære erkjennelsen er det vel ikke klart for dommedag helt enda.

Forkynnelse, omvendelse, misjon og vekkelse er sentrale momenter innenfor kristen virksomhet. Likevel er jeg noe skeptisk til om alle forsamlinger virkelig er klar for store vekkelser. Et apparat for å ta seg av alle de nye må stables på beina, og medlemmer som allerede går i forsamlingene må være villige til å tillate og å akseptere endringer og forandringer. Jeg har liten tro på at kom som du er og bli som oss er veien å gå for å ta seg av nye medlemmer. Også fri og bevare meg & Norge fra vekkelse basert på usunn teologi og lære.

Lenker:




Kristen begrepsbruk

Kors og Bibel

En del begreper som blir benyttet i kristne kretser med den største selvfølgelighet sliter jeg med å forholde meg til. Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med og forstå meg på begrepenes tillagte innhold. Bruk av Kanaans språk, kristenspråk, kristen termologi og internsjargong kan gjøre kommunikasjonen utfordrende. Ikke alt forstås på samme måte av ulike personer fra ulike miljøer, og i noen tilfeller vil de som selv ikke tilhører de kristnes rekker ikke forstå noe som helst av begrepsbruken (fremmedgjørende). Uklar og tåpelig kristen begrepsbruk – hva i all verden er vitsen?

De begrepene og ordene jeg i farten klarer å komme på er følgende:

✞ Frelst ✞ Frimodighet ✞ Vekkelse ✞ Helvete ✞ Dommedag og endetid ✞ Åndsdøpt ✞ Nådegaver ✞ Tungetale ✞ Nattverd ✞ Sakramenter ✞ Halleluja ✞ Herlig ✞ Forfølgelse ✞ Velsignede møter ✞ Forbønn som maktmiddel og hersketeknikk ✞ Helbredelse ✞ Bibeltro ✞ Predikantstemme ✞ Åndeliggjøring av alt ✞ “Gladkristen” ✞ “Alt” er utfordringer og ikke problemer ✞ Klassifisering av kristne ✞ Kristelig måte og i samsvar med kristne verdier ✞ Diverse “grunnsannheter”.

Litt om de enkelte begrepene:

Frelst

Enkelte kan i tide og utide si at det er så herlig å være frelst. Hvorfor er det så herlig, og hva er de frelst eller omvendt fra?

Som kristne har vi tro på et liv i paradis/himmelen og i evigheten når livet her på jorda er slutt. Dette livet kan det være greit å se framover mot, men vi må ikke glemme at vi her og nå lever her på jorda (i nuet). Også ikke-kristne kan ha et helt fantastisk liv her i verden uten å være frelst.

Hvorfor frelst eller ikke-frelst skal ha så stor betydning for livet her og nå på jorda er utenfor min forståelsesramme. Å bli frelst eller kristen løser ikke alle problemene her nede på jorda, og troen trenger slettes ikke å medføre et lett og bekymringsløst liv. Sykdom, død, problemer og vansker rammer like mye frelste som ikke-frelste personer. Dette å være frelst eller kristen innebærer imidlertid at vi har med oss Jesus og troen vår som en støttespiller.

“Jesus er min rettferdighet”, “i ham er jeg gjort ren” og “jeg er vasket i Jesu blod” gir ikke særlig mening for ikke-kristne flest. “Strømmer av levende vann” og “åndens frukter” er vel heller ikke forståelig for hvem som helst.

Frimodighet

I bønner er det mange kristne som støtt og stadig maser om mer frimodighet. Hva skal de bruke denne frimodigheten til? Å gå på møter på bedehuset sammen med andre likesinnede kristne krever etter mitt syn ingen stor dose med frimodighet.

Derimot kan frimodighet være en fin ting hvis man ønsker å virke utenfor bedehusets eller menighetens fire vegger. I slike sammenhenger vil jeg anta at Gud vil utstyre oss med nødvendig frimodighet etter behov uten at vi må mase om den i tide og utide. I tillegg til frimodighet er det enkelte som til tider har urealistiske forventninger til Gud og møtene med ham.

Vekkelse

Enkelte er også veldig opptatt om å be om vekkelse. Men gjør vi i praksis noe for at en slik vekkelse skal komme? Tør vi å spørre naboen om å være med på et møte? Har vi møter og menigheter som er klare til å ta imot nye kristne?

Det kan virke som om bønner om vekkelse er en sovepute for kristne. Vi ber og ber i stedet for å begynne å virke i det små. Kanskje må vi kristne gjøre en innsats selv med å gå ut med evangeliet i stedet for å forvente at Gud skal sende en busslass eller to med nye mennesker til våre møter? Og mange av våre forsamlinger har neppe en møtestil eller forkynnelse som vil passe for nyfrelste.

Helvete

Kristne tror på to mulige utganger når livet er slutt. Enten kommer man til himmelen eller så havner man i helvete / fortapelsen. Så langt henger jeg med i svingene. Det jeg derimot sliter litt med er svovelpredikanter som med sin svovelforkynnelse legger ut om helvete i detaljer, og de skremmer folk til å “vende om” gjennom å true med evig tortur og pine i helvete.

Strengt tatt vet vi vel ikke så mye om hvordan fortapelsen eller helvete blir. Ifølge Bibelen kan det like godt være snakk om evig tilintetgjørelse som en plass med evig pine. Å skremme folk til tro med detaljerte beskrivelser om svovel, brennende hete, tortur og lidelse synes jeg er en kritikkverdig forkynnelse.

Selve begrepet helvete er ikke-Bibelsk. Det finnes en fortapelse, men selve begrepet helvete og helvetetslæren er nyere enn Bibelen.

Dommedag og endetid

En del forkynnere er veldig opptatt å forkynne om dommedag og endetid. Dette blir litt i samme gata som forkynnelse om helvete og Guds straffedom. Man prøver å skremme folk til å bli troende og får ikke-kristne til å riste på hodet når ting ikke inntreffer på spådde tidspunkter.

Kristne tror på en dommedag og en endetid, men det har lite for seg å spekulere om tiden og timen. Dette er det opp til Gud å bestemme. Likevel er det nok av forkynnere som har opptrådt som dommedagsprofeter opp gjennom historien og som mener selv å kjenne tidspunktet for dommedag. De har skremt opp folk, ført folk vill og svekket de kristnes omdømme.

Å skremme folk inn i himmelen ved hjelp av trusler om fortapelse, ild, ildsjø og svovel har jeg lite sans for. Joda, jeg tror på en himmel og en eller annen form for fortapelse. Imidlertid må det være mulig å få folket med på den rette vei uten å bruke simple virkemidler som trusler og skremsel.

Åndsdøpt

Åndsdøpt slik som karismatikerne snakker om inngår ikke i min tro. Alle troende kristne er åndsdøpte i min verden, jeg tror at alle som tror på Jesus (og er døpt) har tatt imot den hellige ånd. Andre uttrykk for det samme: Åndsdøpt, døpt i ånden eller bli fylt av ånden. En sensasjonell hendelse trenger ikke å ligge bak dette å ta imot ånden. Det er ånden som gjør oss i stand til å ta imot budskapet, dvs. i det hele tatt å ha en kristne tro.

Å bli åndsdøpt knyttes i karismatiske miljøer ofte mot nådegaven tungetale. Jeg tror ikke tungetale er en nådegave som nødvendigvis alle skal ha.

Nådegaver

Kirkeillustrasjon

Bibelen sier en del om nådegaver. Imidlertid synes jeg at dette kan bli litt vel mye “åndeliggjort” i enkelte sammenhenger. Er alt som oppfattes som nådegaver virkelig dette? Kan det tenkes at nådegaver av og til forveksles med naturgaver og naturlige talenter?

Det virker også som om enkelte menigheter driver med en rangering av nådegavene, hvor noen er gjevere enn andre. Enkelte nådegaver er viktigere enn andre og det strebes mer etter enkelte gaver enn andre. I mange karismatiske menigheter er det svært viktig å oppnå tungetale for å bli regnet med i det gode selskap.

Jeg tolker Bibelen slik at man trenger alle typer av nådegaver, både de “store” (“viktige”) og de “små” (“mindre viktige”). Alle trenger f. eks. ikke å være forkynnere.

Tungetale

Tungetale er en viktig nådegave ifølge Bibelen, men i enkelte sammenhenger kan nok tungetale bli litt vel mye vektlagt. Uten evnen til tungetale er man i enkelte sammenhenger ikke en skikkelig kristen.

Av og til lurer jeg også på om all tungetale som utøves virkelig er fra Gud og hva vitsen er med all den tungetalen i det offentlige rom. Virker det alltid oppbyggende for menighetens virke, eller er det enkeltpersoner som har et stort behov for å vise hvor åndsfylte de er?

Nattverd

Selve handlingen og ordet i seg selv er forståelig, men det foreligger litt ulikheter i hva folk legger i nattverden. Noen legger syndsforlatelse i nattverden, mens for meg anser jeg det mer som en symbolsk handling. Det er et måltid til minne om Jesus sin død og oppstandelse, hvor brødet minner om Jesu legeme (kropp) og vinen minner om Jesu blod.

Etter mitt syn kan hvem som helst kan ta imot nattverden, også uavhengig av alder. I min verden er ikke noen mer eller mindre verdige enn andre. Videre anser jeg det som tull og vås at nattverd kun kan forrettes/deles ut av en ordinert prest.

Innenfor kirken skulle jeg ha ønsket at det ble servert noe litt mer innbydende enn de håpløse tørre oblatene som ikke smaker godt.

Sakramenter

Sakramenter defineres som hellige og rituelle handlinger som formidler guddommelig nåde gjennom et ytre middel. Innenfor den evangelisk-lutherske kirken har vi «bare» dåp og nattverd som sakramenter, mens f. eks. den katolske kirken har sju stk. Sakramenter kan normalt sett kun forrettes av en ordinert prest eller tilsvarende (kateket, diakon eller kantor).

Hele sakrament-tankegangen sliter jeg med. Jeg ser strengt tatt ikke poenget med hele tankesettet.

Halleluja

Halleluja er et fint gledes- og lovprisningsrop. Imidlertid kan det både bli litt utvannet og slitsomt å høre på personer som hiver inn mange halleluja i hver setning de framfører. Hva er vitsen med å krydre alt man sier med halleluja, gjerne sammen med amen i hytt og pine?

Samme klientell misbruker gjerne også ordet amen.

Herlig

Alt er så herlig for enkelte “gladkristne”. Begrepet herlig benyttes i tide og utide. Møtet var herlig, budskapet var herlig, herlig helg med den og den taleren, herlig natur osv.

Spesielt sært blir det når man på forhånd slår til med de store superlativene, og kaller inn til og lover et herlig og/eller sterkt møte, superherlig samling, superbra innhold osv.

Forfølgelse

Rundt i verden finnes det absolutt kristne som blir utsatt for livsfarlig forfølgelse pga. sin tro. Forfølgelse i seg selv finnes definitivt, men her i Norge er vi heldigvis enn så lenge spart for “ekte” forfølgelse. Forfølgelse har vært og er enkelte steder i vår verden et av kirkas typiske kjennetegn. Ifølge Bibelen kan kristne oppleve forfølgelse for sin tro, hvor det blant annet står følgende i Matt. 5, 10: “Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.” Innimellom blir forfølgelse av enkelte helst glorifisert og romantisert.

Heldigvis er vi så heldige at vi lever i landet Norge hvor det er full religionsfrihet og ytringsfrihet. Ingen blir forfulgte i ordets riktige forstand for sin tro her i landet. Likevel er det enkelte som møter litt mindre motstand og problemer i sin livsferd som påstår at de blir forfulgte pga. sin tro. Å bli sagt imot, motta litt kritikk eller eventuelt oppleve litt motgang er IKKE forfølgelse! Dette er virkelig misbruk av ordet forfølgelse!

Enkelte kristne oppfører seg helt dustete for å oppnå det syke målet om å kunne bli “forfulgt”, mislikt og hatet.

Velsignede møter

Noen påstår at enkelte møter var ekstra velsignede. Hva som ligger i dette begrepet er utenfor min begrepsevne.

Forbønn som maktmiddel og hersketeknikk

Av og til hører man om misbruk av bønn som virkemiddel. Hvis noen kristne står fram med en litt annen Bibeltolkning enn den allment aksepterte skjer det innimellom at andre trossøsken er er kjapt ute og sier at man skal be for vedkommende slik at personen får “den rette troen” eller bli “frelst”.

Enkelte går også langt i sin iver for å drive med forbønn. Å be for andre er en fin ting, men man bør ikke starte med organiserte forbønnskampanjer for konkrete personer uten at de selv måtte ønske det. Den private sfære må respekteres.

Helbredelse

Ifølge Bibelen kan helbredelse (man blir frisk fra sykdom) finne sted. Det som derimot kan være litt betenkelig er at enkelte predikanter skor seg på andres ulykke. Enkelte har gjort det til stor butikk å tilby helbredelse. Enkelte kan få sin kristentro ødelagt av uheldig trosutøvelse fra ledere, som f. eks. forkynner falske løfter og lovnader om helbredelse.

Jeg er også skeptisk til deler av forkynnelsen rundt helbredelse. Helbredelse kan finne sted, men det er ingen automatikk i at det skjer. Man bør ikke prøve å legge skylden på den som blir bedt for eller vedkommendes familie hvis helbredelse ikke inntreffer.

Som det heter: “Guds veier er uransakelige”. Noen ganger kan det store underet skje at en person blir helbredet, mens andre ganger skjer det ikke. Det er ikke opp til oss mennesker å alltid forstå hvorfor ting av og til skjer og andre ganger ikke. Å sette Gud på prøve og beordre helbredelse er rar forkynnelse sett opp mot Bibelen.

Frelse og velsignelse mot betaling tar jeg sterkt avstand fra. Dette er ikke i samsvar med Bibelens ord. Å måtte “så inn” og ha «den rette tro» for å oppleve helbredelse eller den optimale velsignelse er vranglære etter mitt syn. Vi trenger ikke alskens pengepredikanter og mirakelpredikanter innenfor kristentroen.

Markedsføring og lovnader om helbredelse – i brudd med markedsføringsloven?

Lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) § 3:

….. “Påstander i markedsføring om faktiske forhold, herunder om ytelsers egenskaper eller virkning, skal kunne dokumenteres.” …..

Bibeltro

Bibeltro eller bokstavtro kristendom har jeg ingen som helst tro eller tillit til. Se egen artikkel om dette med Bibeltroskap.

Predikantstemme

Jeg er i utgangspunktet utdannet lærer med en del pedagogikk i min fagkrets. Muligens er det min bakgrunn som gjør meg ekstra skeptisk til såkalt predikantstemme. Det virker som om enkelte forkynnere tror at de når i større grad inn med sitt budskap hvis de anlegger amerikansk predikantstemme, springer og roper på scenen osv.

Slik oppførsel virker på meg helt mot sin hensikt. Jeg får bare lyst til å le og klarer ikke å ta vedkommendes forkynnelse seriøst.

En del forkynnere henter sin inspirasjon fra blant annet kjente predikanter i USA, og enkelte norske forkynnere framstår som dårlige blåkopier av sine forbilder. Det tas lite hensyn til at kulturelle ulikheter mellom USA og Norge kan medføre at ren kopiering ikke fungerer noe særlig bra.

Fra artikkelen “Ting jeg IKKE tror på” gjengir jeg følgende punkt som også er relevant her:

  • Gud er neppe tunghørt. Predikanter som traver rundt på scenen som en gamp samtidig som de roper og skriker for å påkalle forsamlingen og Gud har jeg liten sans for. Lydnivået til tale og lovsang må ikke være på nivå med en Heavy metal konsert (med etterfølgende øresus) for at Gud skal høre hva som skjer. Budskapet blir ikke bedre av at taleren eller predikanten konsekvent bruker “utestemme”.

Til og med predikanter bør være seg selv når de forkynner. Å prøve å framstå som en annen person med stemmebruk og oppførsel funger sjeldent bra.

Åndeliggjøring av alt

Enkelte åndeliggjør alt. Alt som skjer i verden, i familien eller i menigheten skal forklares ut fra Bibelens ord. Selv tror jeg ikke alt som måtte skje den enkelte person nødvendigvis har en religiøs forklaring. Av og til kan nok tilfeldighetens spill til og med ramme kristne personer.

Onde ting som skjer trenger ikke å være straffedom fra Gud eller djevelen. Vi bor i en verden der vi mennesker selv har blitt gitt ansvaret for våre valg og våre liv. Av og til blir vi styrt av Gud, av og til blir vi nok lokket av den onde (djevelen) og en del ganger er det vi mennesker som selv tar våre egenhendige valg.

Masse rart som “Gud har talt eller sagt til meg” eller profetert til “meg” blir presentert i enkelte settinger. Neppe alt dette kommer fra Gud. Personlige motiver er nok ofte inkludert.

“Gladkristen”

Her er det ikke selve begrepet jeg først og fremst reagerer på. Her er det mer væremåten til slike mennesker.

En “gladkristen” person er en som har “funnet” Jesus og er svært opptatt av å fortelle om dette til andre. De spør gjerne dem som de treffer på sin vei om de har funnet Jesus. Ofte også et “påklistret” smil og overdreven vennlighet og glede. Noe innpåslitne og slitsomme personer å forholde seg til, og litt “svevende” og fjerne fra vanlige jordiske problemstillinger. Men for all del: Det er ikke bedre med moraliserende og dømmende mørkemenn.

“Alt” er utfordringer og ikke problemer

Et fenomen som har dukket opp både i kristne og verdslige kretser er å kalle alt for utfordringer og ikke for problemer. Noen ganger er nok ordet utfordring det korrekte, men i en del tilfeller er utfordringene så store at de virkelig går over til å bli problemer. Hvorfor skal det ikke være lov å kalle et problem for et problem, noe alvorlig som må løses? Alt er ikke bagatellmessige utfordringer.

Klassifisering av kristne

Det høres innimellom utsagn av typen: Han / hun er en så god kristen, eller han / hun er en fantastisk kristen. Hvordan kan man finne på å klassifisere kristne på denne måten? Jeg anser kristentroen som helt binær i sin utforming. Enten er man kristen, eller så er man ikke kristen. Noe midt imellom – lunken – fungerer ikke ifølge Bibelen.

Kristelig måte og i samsvar med kristne verdier

Noe som får meg til tilnærmet å se rødt er når enkelte påstår at ditt og datt er på en “kristelig måte” eller spesielt bra i samsvar med “kristne verdier”. Hvordan kan enkelte i fullt alvor påstå at det de selv står for er mer kristelig enn noe annet? Dette blir bare en subjektiv lapskaus basert på synsing for min del.

Diverse “grunnsannheter”

Diverse “grunnsannheter” i enkelte kristne miljøer som for meg mer framstår som konspirasjonsteorier enn sannheter. Det er også mange menneskeregler og bud i enkelte forsamlinger.

Titler

Pastor og/eller forstander er ingen beskyttet tittel, og mange rare personer og liksom-pastorer og kvasi-teologer titulerer seg med dette. Enda verre er det nesten med profet og apostel. Også her blir slike “hederstitler” delt ut helt i hytt og pine til tvilsomt klientell.

Avslutning

Sånt! Dette var de begrepene jeg hadde tenkt å skrive om i denne artikkelen. Temaet kristen begrepsbruk som jeg ikke forstår meg på er ferdig behandlet fra min side i denne omgang.

Noen lenker: