Utstyrshysteri innenfor foto

Fotoutstyr BRR september 2014

Resirkulering av artikkel, tidligere publisert her i bloggen 7. juli 2010: Jeg har tidligere skrevet litt om utstyrshysteri innenfor sport, hvor jeg personlig best kjenner til sykkelsporten. Beklageligvis er noe av den samme “syken” til stede innenfor foto.

Enkelte er veldig opptatt av å ha dyrest og mest mulig proft utstyr, og de tror at riktig utstyr automatisk vil gi gode krembilder. Godt utstyr betyr ikke all verdens mye i hendene på uerfarne amatører og dårlige hobbyfotografer, som verken fullt ut klarer å utnytte utstyret de har i sine hender eller som i det hele tatt klarer å få fram gode bilder. Flott utstyr løser ikke utfordringene rundt riktig utsnitt, motivvalg osv.

For å få full utnyttelse av et digitalt speilreflekskamera bør man kjøpe en god del med tilleggsutstyr. Blits, et utvalg med ulike objektiver osv. Videre bør man kunne en del om fotografering (teknikk, motivvalg m. m.) og være i stand til å benytte seg av manuelle innstillinger (blender, lukker m. m.).

Å bare ha dyrt speilreflekskamera uten å ha en del tilleggsutstyr og kunnskap om fotografering blir etter mitt syn bare tullball. Man vil ikke klare å utnytte de muligheter et speilreflekskamera gir uten at disse faktorene er i orden. I mange tilfeller vil man faktisk oppleve at bildene kunne ha blitt langt bedre med et ”idiotsikkert” digitalt kompaktkamera av grei kvalitet. Å ha et dyrt digitalt speilreflekskamera blir for mange bare brifing og statussymbol. Helprofesjonelt utstyr uten nødvendig teknikk og kunnskaper gir ikke nødvendigvis bra resultat.

Hvis man er en dreven fotograf er jeg ikke i tvil om at digitalt speilrefleks er tingen. Imidlertid tror jeg mange av oss amatører kommer vel så langt med å bruke et digitalt kompaktkamera. Det har skjedd masse utvikling innenfor digitale kompaktkameraer og mange av disse apparatene holder nå en meget høy fotokvalitet, er raske og er meget brukervennlige. Automatikken gir gode bilder uten at man trenger å kunne noe særlig om fotografering.

Selv er jeg eier av et digitalt speilreflekskamera. Imidlertid bruker jeg ikke dette apparatet all verdens mye. Jeg har blitt mer og mer glad i å bruke små digitale kompaktkameraer. En viktig årsak til at jeg liker de små apparatene er at de er veldig enkle å få med seg ut på tur, f. eks. i en lomme. Digitalt speilrefleks blir rett og slett for mye å drasse på for meg.

Samsung NX300

I de senere år har jeg i enkelte tilfeller benyttet meg av mobilen min for å ta bilder mens jeg har vært på sykkel- eller gåturer. Mobilen min er ikke all verdens god som fotoapparat, men landskapsbilder tatt i lyse dagen til bruk på Internett blir helt greie nok. Ville neppe ha brukt mobilen til å ta bilder som skal forstyrres opp i stort format, men til bruk på Internett hvor jeg kun skal legge dem ut i relativt lav “Internett-kvalitet” (f. eks. 1-2 megapiksels oppløsning, dvs. full HD eller lavere) går det helt greit.

Uansett valg av fotoapparat er det en del grunnleggende man må tenke på: Foreta ”riktige” motivvalg, velge riktig utsnitt, få balanse i bildet, husk at blitsen har begrenset rekkevidde, gå heller nærmere motivet enn å overdrive bruken av zoom, tenk på lysforholdene, ta hensyn til kameraets og objektivets muligheter og begrensninger (lysstyrke m. m.) og unngå å ta bilder direkte mot en kraftig lyskilde (vindu, sol m. m.). Litt må man fortsatt tenke selv om automatikken på dagens apparater har blitt god!

Jeg har tidligere skrevet blant annet: “Jeg er for min del ikke så veldig opptatt av megapiksel – kappløpet som pågår. Vil heller ha litt færre megapiksel og heller god elektronikk, god sensor og god optikk i fotoapparatet.”

Selv benytter jeg meg blant annet av et Canon Ixus 300 HS fotoapparat Canon PowerShot S100, et Samsung NX210 Samsung NX300 (speilløst kompakt systemkamera) og et Canon PowerShot G12 fotoapparat til å ta mine bilder. I tillegg har jeg et speilreflekskamera av typen Canon EOS 450D (begynner å bli litt avleggs) som jeg ikke har brukt all verdens mye pga. de andre apparatene dekker mitt behov.  I stedet for å bruk “overkill” – programmet Photoshop benytter jeg meg av Corel PaintShop Photo Pro + ACDSee til redigering av bilder.

(Selvsagt kan enkelte apparater bli for enkle og dårlige også for meg. Canon sin Ixus-serie har jeg vel mer eller mindre gitt opp etter å ha hatt diverse negative erfaringer med slike apparater.)

Ofte er det nesten en “religionskrig” mellom fotografer som sverger til Canon kontra dem som foretrekker Nikon. Selv har jeg ALDRI eid utstyr fra Nikon. Derimot har jeg hatt opptil flere apparater fra produsenten Canon, og jeg har også vært innom Pentax. I den senere tid har jeg imidlertid valgt å satse på apparater fra Samsung.

Oppdatering: Etter at jeg skrev om mitt valg av Samsung NX har beklageligvis Samsung stoppet produksjonen av slike kameraer. Konkurransen ble nok for tøff overfor de store (Canon, Nikon osv.). Neste gang jeg skal ha nytt fotoapparat må jeg nok beklageligvis tenke nytt ☹. Hvis jeg noensinne kjøper meg fotoapparat igjen da, da mobilen i praksis i stor grad har overtatt fotoapparatets plass.

Nok en oppdatering: Nå i 2019 har jeg pr. august 2019 ikke hatt framme fotoapparatene i det hele tatt (ikke en eneste gang!). Alle fotograferte bilder har blitt foreviget ved hjelp av mobiltelefon. For tiden blir mobiltelefonene mine primære fotoapparater, hvor spesielt Huawei P30 Pro Apple iPhone 13 Pro mobilen er flittig i bruk våren 2022 og videre utover. Les mer om meg, mobilutstyr og tanker rundt mobil i artikkelen “Jeg er ingen mobiloman”.

Oppdatering pr. mai 2022: I de senere år har jeg KUN brukt mobiltelefoner til å ta bilder. Annet utstyr ligger bare og samler støv. Mobiltelefonene har virkelig blitt ganske så gode fotoapparater i løpet av de siste årene. Alltid tilgjengelig, og gir bilder og video med høyst akseptabel kvalitet for en amatørfotograf som meg.

I min gamle blogg hadde jeg en artikkel som het: Digitale fotoapparater, sensorstørrelse og megapiksler (lenke til PDF-utgave). En av konklusjonene i nevnte artikkel er: “Jeg er for min del ikke så veldig opptatt av megapiksel – kappløpet som pågår. Vil heller ha litt færre megapiksel og heller god elektronikk, god sensor og god optikk i fotoapparatet.”

Min bildesamling, hovedsaklig fotografert med digitale kompaktkameraer:

Noen lenker:



Nytt fotoapparat

Akam tester Canon PowerShot S100

Tidligere har jeg her i bloggen tatt et oppgjør med utstyrshysteri innenfor foto (lenke til artikkel).  Blant annet skrev jeg: “Enkelte er veldig opptatt av å ha dyrest og mest mulig proft utstyr, og de tror at riktig utstyr automatisk vil gi gode krembilder…. Å bare ha dyrt speilreflekskamera uten å ha en del tilleggsutstyr og kunnskap om fotografering blir etter mitt syn bare tullball.”

Disse utsagnene står jeg ennå inne for. Selv liker jeg å ta bilder og legger ut en god del av bildene jeg tar i mitt fotogalleri (lenke). De fleste bilder jeg tar blir enten tatt med en Samsung mobiltelefon, Canon PowerShot G12 kompaktkamera eller med nyanskaffelsen Canon PowerShot S100 (lenke til Akam test).

Til mitt formål kommer jeg langt med små kompaktkamera. Å dra på et over-avansert og tungt speilreflekskamera når jeg er ute på gåtur eller pr. sykkel ser jeg ingen hensikt i. Bildene tatt med mine små nusselige fotoapparater blir mer enn gode nok etter mitt syn!

Se også min artikkel om Corel PaintShop Pro og for å sikre sikker lagring av bildene jeg tar har skytjenesten Jotta blitt tatt i bruk.

Oppdatering: Etter denne tid har jeg helt sluttet å bruke fotoapparat. Nå er det mobiltelefonen som gjelder som fotoapparat.



Sykelig materialisme?

Ikke-så-moderne mobiltelefoner.

Ifølge oppslagsverk på nettet defineres materialisme som: “Livsholdning som verdsetter materielle goder svært høyt”. Norge er med sin plassering innenfor topp 20 et av verdens rikeste land målt i bruttonasjonalprodukt (BNP) pr innbygger. Vi har stor kjøpekraft som igjen har medført at materialismen har fått gode kår i vårt land i de senere år. Har vi i Norge blitt sykelig materialistiske?

Det er et stadig jag for å ha de kuleste klærne, den dyreste og fineste bilen i nabolaget, et hus som til enhver tid er moderne og oppusset, den nyeste mobilen på markedet osv. osv. Klær kjøpes og kastes (bruk-og-kast-mentalitet), mobilen skiftes ut minst en gang i året og vi skal ha større og finere flatskjerm enn naboen.

I de senere år har det vært viktig for mange til enhver tid å ha en moderne og oppdatert mobiltelefon, fortrinnsvis av typen iPhone fra merket Apple. Det er alltid masse “styr” og “hype” hver gang Apple skal lansere nye produkter, og en god del forbrukere bare må til enhver tid ha den nyeste utgaven eller modellen av iPhone mobiltelefon. For noen år siden (før 2007) hadde ingen hørt om dette produktet. Markedsførerne og produsentene har altså klart å skape et behov som vi ikke kjente til for noen år siden. Mange har også kjøpt seg nettbrett, og da gjerne av typen iPad fra Apple.

Generelt liker vi nordmenn teknologiprodukter og “gadgets”. Pengene sitter løst for å anskaffe seg slike ting. Det er også viktig for mange å ha en fin bil, gjerne en som er noe finere enn naboen sin. Enkelte bruker også mye energi og penger på å pusse opp, kjøpe eller bygge flotte hus.

Blir vi lykkelige av dette rotteracet? Gir en ny dyr bil oss varig glede og lykke? Trenger vi strengt tatt alle de funksjoner som en ny mobil måtte ha? Er det ikke strengt tatt status og teknologifiksering som driver oss og ikke rasjonalismen? Har mange av de materielle godene blitt rene statussymboler?

Gir alle disse materialistiske produktene oss økt varig lykke? Blir vi mer fornøyde med livet og tilværelsen ved å ha alle disse materielle godene?

Sommeren 2015 og i en lang periode i etterkant var det en del innskrenkninger, oppsigelser og arbeidsledighet innenfor oljebransjen. Det blir for stygt å si at jeg godtet meg over dette, da nedgangen fikk store ringvirkninger og konsekvenser langt utenfor egen bransje. Imidlertid synes jeg at det har vært litt vel ville lønnsmessig tilstander innenfor olje- og gassbransjen. De som har fått jobb i olja har tilhørt lønnsadelen / lønnseliten i forhold til oss andre “stakkars slitere”. Personer som meg og mange andre i “samme båt” med høyere akademisk utdanning jobbene / arbeidende innenfor offentlig sektor har fått lite igjen i “lønningsposen” i forhold til oljebransjen og diverse andre godt betalte jobber i det private næringsliv. Spesielt enkelte ledere vet å ta seg bra betalt.

Innimellom har jeg tenkt i mitt stille sinn at Norges petroleumsrikdom til tider har vært til forbannelse for landet. Vi kan ikke bruke så mye av oljepengene pga. blant annet fare for lønns- og prisspiraler og for inflasjon. På den annen side har rikingene innenfor oljen bidratt til å presse priser og lønn oppover i samfunnet. F. eks. har boligprisene rundt oljehovedstaden Stavanger i Rogaland fylke vært rimelig høye de senere år. Og ellers går stadig de politiske diskusjonene om hva som er forsvarlig pengebruk av oppsparte oljepenger i oljefondet.

Norges oljerikdom har nok ført til at vi har blitt et grisk og egoistisk samfunn hvor mammon og materialismen har hatt gode kår. Havesyken og misunnelsen for materiell rikdom har hatt gode kår.

Via media hører vi stadig om ensomme mennesker. Statusjaget har gjort at det har blitt mindre menneskelig kontakt og omsorg oss mennesker mellom. Det er betimelig å spørre om ikke materialismen har blitt mer en sykdom enn et gode for vårt land? Har det blitt typisk norsk og normalt å være rik, hvor landet bader i oljerikdom m. m.?

Hvor utrolig egoistiske og materialistiske vi har blitt er har vist seg i forbindelse med flyktningestrømmen fra Syria og Afrika via Middelhavet. At f. eks. Redningsselskapet i en periode sendte en redningsskøyte nedover for å bistå i arbeidet med å redde mennesker fra havarerte båter i overfarten har skapt en del debatt. Det et også noe begrenset vilje til å ta imot flyktninger her i Norge. Vi vil ha alle godene for oss selv og nordmenn er tydeligvis mer verdt enn andre folkeslag. Har vi blitt nesten-nazister eller nesten-fascister alle sammen?

Også innenfor hobbyer og interesser blir det gjerne en kamp om å ha det beste utstyret. Jeg har tidligere skrevet om utstyrshysteri både innenfor foto og sykling.

I utgangspunktet er ikke dette ment som et politisk innspill. Likevel klarer jeg ikke helt å akseptere det overdrevne sterke fokuset dagens regjering har på å redusere skatter og avgifter, og da gjerne mest for de rikeste. Fellesskapet, likhet og velferdsgoder er gode ting med å bo her i Norge som jeg gjerne ønsker å beholde. Det er viktigere å ha et helhetlig fokus på at alle har det noenlunde bra enn å være så forbasket opptatt av å fylle sin egen lommebok (egoisme).

Jeg skriver ikke dette for å skyte på alle andre enn meg selv. Det jeg skriver gjelder like mye meg selv. Har selv et nyere hus og en relativt nye og moderne biler. Hvis jeg leter rundt i huset skal jeg nok klare å grave fram diverse gamle mobiltelefoner som jeg har hatt i løpet av de senere år. Videre vil jeg nok klare å finne diverse digitale fotoapparater som ikke lengre er i bruk pga. de har blitt erstattet av nyere og bedre utstyr. Har også masse avdanket datautstyr liggende rundt forbi i krinkelkroker. (I forbindelse med flyttingen våren 2014 har jeg fått ryddet opp i dette slik at avdanket teknisk utstyr nå har blitt resirkulert.) Så ja, jeg er selv hardt rammet av materialismen og er ikke særlig stolt over dette.

I denne artikkelen vil jeg også velge å dra inn kristendommen. Vår Bibel advarer mot pengebegjær, mammon og materialisme. Blant annet står det følgende:

Matt. 6,24: Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.

Matt. 19, 24: “Ja, jeg sier dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.”

Mer om penger, materiell rikdom/velstand, mammon og Bibelen

  • Ordsp. 28, 20b: «..den som vil bli rik i en fart, vil få sin straff.»
  • Hebr. 13, 5: «La ikke kjærlighet til penger styre livet, men nøy dere med det dere har.»
  • Luk. 12, 15: «Og han sa til dem: ‘Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.’»
  • Matt. 6, 24 (og Luk. 16, 13): «Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.»
  • 1. Tim. 6, 10: «For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.»
  • Luk. 16, 11: «Om dere ikke har vært tro når det gjelder den uhederlige Mammon, hvem vil da betro dere de virkelige verdier?»
  • Matt. 19, 24: «Ja, jeg sier dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.»
  • Luk. 3, 11: “Han svarte: ‘Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.'”

Mammon er et ord som brukes i Bibelen om jordisk gods eller om en tankegang som setter materiell rikdom høyt. Ordet i Bibelen er μαμμωνάς (mammonas), et gresk ord som på latin ble gjengitt som mammon og stammer fra det arameiske språket. Mammon, penger, rikdom, jordisk gods. I Det nye testamente havesykens avgud (Matt 6,24, Luk 16,9–13).

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Mammon

Penger og velstand er ikke “forbudt” i Bibelen, men det advares mot å la disse verdiene ta overhånd i våre liv. Det er lov å være kristen og rik, men det gjelder å unngå at rikdommen blir en avgud i livet.

 

Forbausende sjeldent har jeg hørt forkynnelse rundt dette temaet i kristen regi. Også kristne er så fanget av materialismen at det ikke er lett å forkynne rundt teamet. Forkynnelsen vil lett bli oppfattet som fordømmelse av de frammøtte. Det er vel lettere å forkynne rundt temaer som ikke rammer forkynneren selv eller flertallet av menighetens medlemmer? Om enn ikke Bibelsk passer Arnulf Øverland sitt kjente sitat “Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv” bra inn her.

Muligens bør vi alle prøve å satse litt mer på medmenneskelighet og nestekjærlighet enn å satse alt på materialismen? Materialismen gir oss neppe varig lykke!

Verdt å lese:

Lenker til andre artikler her i bloggen:



BRR sine tanker rundt sykling

Sykkelillustrasjon

Hvorfor har jeg tidligere drevet med sykling sånt egentlig? Mitt utgangspunkt er nemlig:

  • Jeg hater sport/idrett!
  • Jeg liker god mat (søtsaker, godteri, chips, kaker etc.).
  • Jeg har til tider et stillesittende arbeid (primært kontorarbeid).
  • Jeg har aldersmessig kommet i 50-årene (født i 1971).

Et resultat av denne kombinasjonen kunne ha blitt en sløv og kraftig overvektig mann allerede som 30-åring. For å motvirke slike ting begynte jeg med sykling. Sykling var den sporten jeg minst “hatet”. Har alltid syklet mye da jeg til tider ikke har hatt andre transportmidler tilgjengelig.

Jeg ønsker å opprettholde vanlig hverdagsform. Jeg bryr meg lite om dette med puls, hva som er rett og gal treningsmåte, ritt, mat etc. Vil kun holde meg i form, og jeg er ikke opptatt av helsehysteri. Og da er jeg minimalt interessert i spinning, hardkjøret på tempotreningene, klamme treningsstudioer etc. Likevel har jeg vel til tider blitt grepet av “hardtreningshysteriet”. Nå er det imidlertid “back to basic” for meg!

Treninger med andre kan være ok, men det blir nok for det meste solosykling på meg da de som møter opp til organiserte treninger som oftest har mye større ambisjoner enn meg. Å være med på tempokjør og være et slakt i flere dager etterpå tiltaler ikke meg noe særlig.

Syklingsporten blir preget av utstyrshysteri. Alt for dyre sykler og utstyr i forhold til evnene og anleggene til den enkelte syklist. Dette hysteriet ønsker jeg ikke å være en del av! Jeg er en hobbysyklist og trenger ikke en sykkel til mange tusen for å få meg en fin tur.

Ellers var / blir jeg framover en godværssyklist. Jeg kommer ikke til å ta ut på tur i surt og mørkt vær. Sykling skal være lystbetont. Hvis vær og føre ikke frister for å legge ut på sykling blir jeg hjemme!

Den harde sannhet 2018 – oppdatert 2021

Den harde sannhet er at jeg har blitt en sløv sofagris. Det blir alt for lite med sykling og gåturer. Jeg har blitt svært bedagelig anlagt, og jeg liker bedre å ligge på sofaen mens jeg ser på TV eller nettbrett (lineær-TV eller strømming) enn å komme meg ut for å mosjonere. Overvektig (alderstillegg) har jeg også blitt. Nei, en skjerpings hadde nok vært på plass for å sikre en litt bedre hverdagsform.

Like aktuelt anno 2021. Imidlertid er det nå lenge siden jeg sist satt på en sykkel. Sykling er et helt tilbakelagt stadium for min del. Beklageligvis medfører manglende trim overvekt, fedme og for høy BMI-verdi.

 

Før jeg roet ned aktivitetsnivået deltok jeg i følgende turritt (sykkelritt) ifølge Turritt.com:

  • Birken: Deltatt 2 ganger, i år 2002 og 2003. (Oppnådd merket 1 gang.)
  • Dalane Rundt: Deltatt 3 ganger, i år 2002, 2003 og 2004.
  • JadarHUSrittet: Deltatt 1 gang, år 2003.
  • Aarbakkerittet Lysebotn-Bryne: Deltatt 3 ganger, i år 2002, 2003 og 2004.
  • Nordsjørittet: Deltatt 5 ganger, i år 2001, 2002, 2003, 2004 og 2005.

Tidligere aktiv amatør i Dalane sykleklubb, nå solosyklist. (Og etter den tid tilnærmet ikke-syklende i det hele tatt.)

Se også: “Jeg hater idrett!”.

Innlegg opprinnelig skrevet i mai 2005.