Pinse, den glemte høytid?

Pinse

Noen pinsetanker og refleksjoner rundt pinsehøytiden i forbindelse med at kalenderen viser / viste at det er / var klart for å feire pinse:

Undersøkelser og skriverier i media har flere ganger fått fram i lyset hvor lite folk flest vet om pinse. Tydeligvis har vi kristne gjort en meget dårlig jobb med å markedsføre pinsehøytiden og hva den innebærer / betyr. For mange er pinse bare langhelg og fri fra jobb. Det blir litt sånt: “Nå feirer vi pinse, selv om ingen av oss aner hvorfor.” Pinse forblir den “glemte” og mystiske kristne høytiden som “ingen” forstår seg på.

Pinse i kristen sammenheng har å gjøre med litt diffuse ting slik som den hellige ånd, åndens gaver, språkunderet, ildtunger, overnaturlige hendelser og tungetale. Med andre ord litt abstrakte og lite håndgripelige størrelser / momenter.

Årets pinse – år 2024 – finner sted 18.-20. mai (pinseaften, første pinsedag / 1. pinsedag og andre pinsedag / 2. pinsedag). Pinsen kommer rett i fortsettelsen etter 17. mai, så det blir nok mange som tar seg en skikkelig langhelg og er ute og reiser og ellers er ute på farten i forbindelse med pinse. Relativt få oppsøker kirkelige eller kristne settinger.

(I en periode rundt feiringen / markeringen av kristen pinse settes denne artikkelen hvert år til å være klebrige / toppsak på bloggens forside / startside.) PINSE 2023 ER OVER! Innlegg “gjemmes bort” til pinse 2024.

Ifølge Den norske kirke er pinsens innhold blant annet følgende:

Pinse er den tredje av de store høytidene i den kristne kirke.
Den feires alltid 50 dager etter påske, og 10 dager etter Kristi himmelfart.
Ordet pinse kommer av det greske ord “pentekoste”, som betyr den femtiende, noe som gir mening når man husker at pinse feires 50 dager etter påske.
Pinsen er festen som markerer at Den hellige ånd ble sendt til disiplene.
De første menighetene har sitt utspring i pinsebegivenheten.
Derfor kaller mange også pinsedagen for kirkens fødselsdag.
Den hellige ånd er Guds ånd – den tredje personen i guddommen.
Den hellige ånd er Guds talsmann her på jorda.

Utvalgte vers fra Bibelen om pinse og den hellige ånd

Apg. 1, 8: “Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.”

Apg. 2, 1-4: “Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.”

Apg. 4, 31: “Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.”

Joh. 14, 26: “Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.”

Noen trodde riktignok at disiplene var fulle / beruset på alkohol da disiplene fikk den hellige ånd: “Men noen gjorde narr av dem og sa: ‘De har drukket seg fulle på søt vin.'” (Apg. 2, 13).

Den hellige ånd (DHÅ) er en del av den treenige Gud sammen med faderen og sønnen (Jesus Messias). Den hellige ånd ble sendt til jorden som talsmann i stedet for Jesus etter at han “for til himmels” på Kristi himmelfartsdag.

Treenigheten (Gud, Jesus, Den hellige ånd)

På pinsedagen fant språkunderet sted for nesten 2000 år siden. Disiplene fikk kraft fra den hellige ånd og begynte med stor frimodighet å forkynne det kristne budskap. Plutselig snakket og forkynte de på mange forskjellige språk som de i utgangspunktet ikke kunne. Pinsen var opprinnelig en jødisk høstfest, med mange jøder som kom valfartende til Jerusalem fra hele verden. Dette at den hellige ånd gjorde disiplene i stand til å snakke på mange ulike fremmede språk gjorde det mulig for alle de utenlandske jødene til å forstå hva disiplene sa der og da. Betimelig og praktisk med språkunderet! Dessuten ble de første menigheter og misjonsarbeid startet. Ca. 3.000 personer kom til tro på at Jesus er Guds Sønn.

Den Hellige Ånd hjelper oss til å tro, og Den Hellige Ånd gjør Guds ord levende for den enkelte troende. Den hellige ånds oppgaver er blant annet å overbevise, veilede, tale, lære, styrke, hjelpe, forkynne, herliggjøre og å gi oss kraft. Alle troende har fått Guds ånd i gave, og den er ikke forbeholdt bare prester, “sterkttroende” eller karismatiske pinsevenner. Den hellige ånd har tatt bolig inni oss, både hos “jøder og hedninger”. Guds Ånd har altså sin bolig og tilholdssted hos troende mennesker.

Åndens gaver eller nådegaver må nesten også bli nevnt i forbindelse med pinse og den hellige ånd. Åndens gaver ifølge 1. Kor. 12 er blant annet: Visdomstale, kunnskapstale, tro, nådegaver til å helbrede, kraft til å gjøre undergjerninger, gave til å tale profetisk, gave til å prøve ånder, ulike slags tunger (tungetale m. m.), tydning av tunger, nådegaver til å hjelpe, nådegaver til å styre, omsorg for hverandre, kjærlighet osv.

Noe av årsaken til at pinse blir forbigått i stillhet kan nok ha sammenheng med at det ikke er så lett å forstå høytidens innhold. Dette med den hellige ånd, ildtunger som kom ned og satte seg på disiplene, talsmann, tungetale, tegn, undere, nådegaver osv. er noe abstrakt. Den hellige ånd kan ikke sees med det blotte øye, men noen ganger kan resultatene etter ånden merkes av de “innvidde”. Dette er et noe vanskelig, usannsynlig og fremmed budskap å forholde seg til. Pinsen er muligens den mest mystiske, abstrakte, usynlige og uhåndgripelige av de kristne høytidene.

Pinse er en noe pedagogisk vanskelig høytid å få formidlet til landets befolkning. Å få formidlet innholdet og budskapet på en forståelig måte som den vanlige nordmann kan forstå og “kjøpe” er ikke helt rett fram. Mange vil nok fortsette med å se på pinse som ren overtro. Mange sier at de langt der inne har sin barnetro, men jeg tror nok at også blant alle disse er pinse noe ukjent og fjernt. Det er et noe uhåndgripelig budskap dette her pinsebudskapet.

Pinse: Disiplene får den hellige ånd

Våren 2019 så jeg en episode av spørreprogrammet “Huskestue” på TV2. I episoden (sesong 5, episode 10) jeg tenker på var et av temaene Bibelen, og de var blant annet innom pinse. Det var virkelig begredelige svar rundt hvorfor man feirer pinse. De var ikke i nærheten av sannheten, da de rotet med noe som hadde med Jesus å gjøre i stedet for å koble pinse opp mot den hellige ånd.

Pinse, med utgytelse av den hellige ånd i form av ildtunger. Generert med kunstig intelligens: Microsoft Copilot i Bing – Image Creator fra Designer.

Våre medier (aviser m. m.) er ofte opptatt av andre ting enn den religiøse feiringen av pinse. Typisk er de opptatt av hvordan været blir i pinse, og hvordan trafikkavviklingen forløper. Det blir gjerne litt kaos både med biltrafikken og flytrafikken i forbindelse med at mange tar seg en liten utflukt i forbindelse med pinse.

På engelsk bruker de av og til uttrykket “Holy Ghost” om den hellige ånd. Med direkte ord-til-ord oversettelse til norsk blir dette noe sånt som hellig spøkelse. Muligens den hellige ånd er såpass mystiske i vår kristentro at den likner på et spøkelse (paranormale skapning, går igjen). På engelsk bruker de forresten også “Holy Spirit” om ånden (og pentecost om pinse generelt).

Pinse: Due og ild-liknende lys, symboler på pinse og den hellige ånd.

Fuglen due benyttes gjerne som et symbol på den hellige ånd. Dette har sammenheng med Jesu sin dåp utført av døperen Johannes, hvor den hellige ånd kom dalende ned over ham / dem i skikkelsen av en due.

I bloggen “Hilde Enjoying everyday life” er det en artikkel med tittelen “Det vi ikke ser“. Hun som blogger sammenlikner den hellige ånd med radiobølger. Man kan ikke se den hellige ånd med det blotte øyet på samme måte som vi heller ikke ser de usynlige radiobølgene, men man kan merke, kjenne og erfare at begge disse tingene finnes. Radiobølgene i form av lyd i radioen, mens den hellige ånds nærvær kan kjennes hvis man ønsker det og åpner opp for det.

Pinse: Due og ild, symboler på pinse og den hellige ånd.

Budskapet rundt den hellige ånd og pinse er absolutt sentralt innenfor kristendommen. Pinse er like viktig for oss lutheranere som for pinsevennene. Den hellige ånd, talsmannen, som kom i pinse er et “must” og en nødvendighet for å kunne være en kristen. At enkelte ikke-kristne ser på hele pinseunderet som et eventyr eller myte forstår jeg godt.

Til tider har nok også pinsevenner og andre karismatiske bevegelser gjort pinsebudskapet en bjørnetjeneste. Deres sterke fokus på “ekstreme” nådegaver, åndsopplevelser, helbredelser, profetier, tungetale og andre åndelige gaver kan virke litt fremmed og skremmende for utenforstående. På mange måter har de karismatiske kristne (pinsevennene med venner) beklageligvis fått tilnærmet enerett (monopol) på hele pinsebegrepet og pinsemarkeringen.

Altså: Til tider er jeg helst litt irritert på pinsevenner og andre karismatikere, i og med at de i større eller mindre grad helst har sikret seg “enerett” eller “monopol” på pinsen og pinsemarkeringen. De har bidratt til å gjøre pinse enda mer uforståelig, abstrakt og mystisk enn det det virkelig er.

Alle troende kristne har fått del i Den Hellige Ånd (DHÅ). Troende har “blitt født på nytt” og har fått DHÅ i seg. DHÅ bidrar til forvandling og til å gjøre vår tro levende. Han er talsmannen som åpenbarer og tar bort sløret. DHÅ vitner om at du er Guds barn og han går i forbønn for oss. Han viser deg hva som er synd. DHÅ er den som gir liv. Kilde: Kristenbloggen: Spørsmål: Har alle kristne Den Hellige Ånd?

Et noe større stridstema er åndsdøpt. Ifølge en del karismatiske kristne er det håndfaste beviset på at en person er åndsdåp at vedkommende taler i tunger. Personlig tror jeg at alle troende kristne er åndsdøpte eller fylt av ånden/åndsfylte. Kilde: Jesusnett: Hva er det å bli åndsdøpt?

Når feires pinse?

Ifølge Wikipedia: “Første pinsedag er alltid 49 dager (syvende søndag) etter påskedagen. I de vestlige kirkene er den tidligst mulige datoen for pinsen 10. mai, den senest mulige er 13. juni.”

Første pinsedag (alltid søndager):

År 2023: 28. mai.

År 2024: 19. mai.

År 2025: 8. juni

År 2026: 24. mai

År 2027: 16. mai

År 2028: 4. juni

Kilde: Wikipedia: Pinse og Timeanddate.no.

Kalender 2024, inkludert pinsedagene:

Kalender 2024, Norge. Kilde: https://www.timeanddate.no/.

Pinse 2024 feires 18. mai (pinseaften), 19. mai (1. pinsedag) og 20. mai (2. pinsedag).

Noen flere relevante illustrasjoner / bilder om pinse og den hellige ånd hentet fra Pixabay (gratis bildedatabase):

Folkemengde hvor den hellige ånd (DHÅ) åpenbares i form av en due og en ild.

Og:

Glassmaleri, den hellige ånd (DHÅ) kommer i form av ildtunger + due.

Hva hadde troen og kristendommen vært uten pinse? Der henter jeg hjelp fra Davids blogg (helt sikkert slettet og ikke tilgjengelig nå lenger) hvor han i forbindelse med pinse 2017 blant annet skrev:

Uten Ånden, har vi ikke annet å tilby enn litt halvtam morallære og noen “dølle” (kjedelige, teite, gammeldagse og tørre) tradisjoner.

Min kones Facebook-status i forbindelse med pinse 2021:

Sølvi sin Facebook-status om pinse 2021.

Kyrkjene i Vågsøy sin podcast om pinse kan det også være verdt å få med seg:

Jeg er fullt klar over at ikke alle i vårt land har en kristen tro. Likevel synes jeg at det er naturlig å ha såpass mye kultur- og historieinnsikt til at man vet hvorfor pinse finnes som en høytid. Mandag andre pinsedag er merket som en rød dag eller helligdag (fridag) i våre kalendere, med fri fra jobb for mange av oss. I tillegg har vi pinseaften (lørdag) og 1. pinsedag (søndag) da i tillegg til nevnte 2. pinsedag (mandag). Selv synes jeg det er viktig og ønskelig å få beholde slik som 2. pinsedag som rød dag i kalenderen. Det er verdt å minne og å markere pinsen og dens kristne historiske innhold. 1. pinsedag er også offisiell flaggdag.

Disiplene får den hellige ånd / DHÅ (illustrasjon).

Ifølge Den Norske Israelsmisjon kan f. eks. pinse hjemme feires på følgende måter:

Pynt i huset med blomster plukket av barna
Tenn to lys og be om velsignelse over pinsehelga
Velsign barna
Bak to loff til å svinge med
Ta fri fra arbeid og senk skuldrene
Jødiske retter knyttet til pinse – lag og spis
Plant et frukttre
Lesevake (med Bibeltekster) er kult!

Due, symbol for blant annet ånden.

Noe usikker på om alle disse forslagene vil gi meg en bedre “pinsestemning”. Imidlertid kan vel både lesing av Bibelen om det den skriver om pinse, bønn og refleksjoner over pinseunderet ha noe for seg. I praksis er jeg nok “redd” at det for min del blir mest avslapping og fri fra jobb.

Oppsummert: Pinse er 50 dager etter påske, feires til minne om at Jesus disipler fikk den hellige ånd (talsmannen). Senere har den hellige ånd “spredt” seg til alle kristne, og alle troende har fått del i denne kraften. Mange regner pinse som den kristne kirkes fødselsdag, da de første menigheter ble startet med utgangspunkt i pinseunderet. Pinse er en sentral høytid for alle som er troende kristne, ikke bare for pinsevenner. Også lutheranere tror på og regner med den hellige ånd.

Som det står i en av lenkene nedenfor: “Derfor er pinsen en høytid som på ingen måte fortjener å forbigås i stillhet. Den bør derimot feires med både brask og bram!” Venn av pinse bør man være som kristen, selv om man slettes ikke trenger å være en “ekte” pinsevenn (kirkesamfunnet).

Avsporing: Enda mer utrolig er at det finnes mange som ikke har den minste peiling på hvorfor vi feirer Kristi himmelfartsdag. Bare navnet på dagen burde røpe det meste! Se ellers tilsvarende artikler om jul, påske og Kristin himmelfartsdag under lenker.

Pinse har også sin egen blomst i form av pinselilje. De har vel ingen knytting mot den kristne / religiøse delen av pinse, men jeg antar de kalles pinseliljer i og med at de springer ut og blomstrer i nærheten av pinsetider. Blomsten har utseendemessig en del likhetstrekk med påskelinjer. Fra mitt eget fotoarkiv klarte jeg faktisk å finne et bilde av pinselilje:

Pinselilje

Det er verdt å markere kristen pinse. God pinse!

Lenker:

Kristen begrepsbruk

Kors og Bibel

En del begreper som blir benyttet i kristne kretser med den største selvfølgelighet sliter jeg med å forholde meg til. Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med og forstå meg på begrepenes tillagte innhold. Bruk av Kanaans språk, kristenspråk, kristen termologi og internsjargong kan gjøre kommunikasjonen utfordrende. Ikke alt forstås på samme måte av ulike personer fra ulike miljøer, og i noen tilfeller vil de som selv ikke tilhører de kristnes rekker ikke forstå noe som helst av begrepsbruken (fremmedgjørende). Uklar og tåpelig kristen begrepsbruk – hva i all verden er vitsen?

De begrepene og ordene jeg i farten klarer å komme på er følgende:

✞ Frelst ✞ Frimodighet ✞ Vekkelse ✞ Helvete ✞ Dommedag og endetid ✞ Åndsdøpt ✞ Nådegaver ✞ Tungetale ✞ Nattverd ✞ Sakramenter ✞ Halleluja ✞ Herlig ✞ Forfølgelse ✞ Velsignede møter ✞ Forbønn som maktmiddel og hersketeknikk ✞ Helbredelse ✞ Bibeltro ✞ Predikantstemme ✞ Åndeliggjøring av alt ✞ “Gladkristen” ✞ “Alt” er utfordringer og ikke problemer ✞ Klassifisering av kristne ✞ Kristelig måte og i samsvar med kristne verdier ✞ Diverse “grunnsannheter”.

Litt om de enkelte begrepene:

Frelst

Enkelte kan i tide og utide si at det er så herlig å være frelst. Hvorfor er det så herlig, og hva er de frelst eller omvendt fra?

Som kristne har vi tro på et liv i paradis/himmelen og i evigheten når livet her på jorda er slutt. Dette livet kan det være greit å se framover mot, men vi må ikke glemme at vi her og nå lever her på jorda (i nuet). Også ikke-kristne kan ha et helt fantastisk liv her i verden uten å være frelst.

Hvorfor frelst eller ikke-frelst skal ha så stor betydning for livet her og nå på jorda er utenfor min forståelsesramme. Å bli frelst eller kristen løser ikke alle problemene her nede på jorda, og troen trenger slettes ikke å medføre et lett og bekymringsløst liv. Sykdom, død, problemer og vansker rammer like mye frelste som ikke-frelste personer. Dette å være frelst eller kristen innebærer imidlertid at vi har med oss Jesus og troen vår som en støttespiller.

“Jesus er min rettferdighet”, “i ham er jeg gjort ren” og “jeg er vasket i Jesu blod” gir ikke særlig mening for ikke-kristne flest. “Strømmer av levende vann” og “åndens frukter” er vel heller ikke forståelig for hvem som helst.

Frimodighet

I bønner er det mange kristne som støtt og stadig maser om mer frimodighet. Hva skal de bruke denne frimodigheten til? Å gå på møter på bedehuset sammen med andre likesinnede kristne krever etter mitt syn ingen stor dose med frimodighet.

Derimot kan frimodighet være en fin ting hvis man ønsker å virke utenfor bedehusets eller menighetens fire vegger. I slike sammenhenger vil jeg anta at Gud vil utstyre oss med nødvendig frimodighet etter behov uten at vi må mase om den i tide og utide. I tillegg til frimodighet er det enkelte som til tider har urealistiske forventninger til Gud og møtene med ham.

Vekkelse

Enkelte er også veldig opptatt om å be om vekkelse. Men gjør vi i praksis noe for at en slik vekkelse skal komme? Tør vi å spørre naboen om å være med på et møte? Har vi møter og menigheter som er klare til å ta imot nye kristne?

Det kan virke som om bønner om vekkelse er en sovepute for kristne. Vi ber og ber i stedet for å begynne å virke i det små. Kanskje må vi kristne gjøre en innsats selv med å gå ut med evangeliet i stedet for å forvente at Gud skal sende en busslass eller to med nye mennesker til våre møter? Og mange av våre forsamlinger har neppe en møtestil eller forkynnelse som vil passe for nyfrelste.

Helvete

Kristne tror på to mulige utganger når livet er slutt. Enten kommer man til himmelen eller så havner man i helvete / fortapelsen. Så langt henger jeg med i svingene. Det jeg derimot sliter litt med er svovelpredikanter som med sin svovelforkynnelse legger ut om helvete i detaljer, og de skremmer folk til å “vende om” gjennom å true med evig tortur og pine i helvete.

Strengt tatt vet vi vel ikke så mye om hvordan fortapelsen eller helvete blir. Ifølge Bibelen kan det like godt være snakk om evig tilintetgjørelse som en plass med evig pine. Å skremme folk til tro med detaljerte beskrivelser om svovel, brennende hete, tortur og lidelse synes jeg er en kritikkverdig forkynnelse.

Selve begrepet helvete er ikke-Bibelsk. Det finnes en fortapelse, men selve begrepet helvete og helvetetslæren er nyere enn Bibelen.

Dommedag og endetid

En del forkynnere er veldig opptatt å forkynne om dommedag og endetid. Dette blir litt i samme gata som forkynnelse om helvete og Guds straffedom. Man prøver å skremme folk til å bli troende og får ikke-kristne til å riste på hodet når ting ikke inntreffer på spådde tidspunkter.

Kristne tror på en dommedag og en endetid, men det har lite for seg å spekulere om tiden og timen. Dette er det opp til Gud å bestemme. Likevel er det nok av forkynnere som har opptrådt som dommedagsprofeter opp gjennom historien og som mener selv å kjenne tidspunktet for dommedag. De har skremt opp folk, ført folk vill og svekket de kristnes omdømme.

Å skremme folk inn i himmelen ved hjelp av trusler om fortapelse, ild, ildsjø og svovel har jeg lite sans for. Joda, jeg tror på en himmel og en eller annen form for fortapelse. Imidlertid må det være mulig å få folket med på den rette vei uten å bruke simple virkemidler som trusler og skremsel.

Åndsdøpt

Åndsdøpt slik som karismatikerne snakker om inngår ikke i min tro. Alle troende kristne er åndsdøpte i min verden, jeg tror at alle som tror på Jesus (og er døpt) har tatt imot den hellige ånd. Andre uttrykk for det samme: Åndsdøpt, døpt i ånden eller bli fylt av ånden. En sensasjonell hendelse trenger ikke å ligge bak dette å ta imot ånden. Det er ånden som gjør oss i stand til å ta imot budskapet, dvs. i det hele tatt å ha en kristne tro.

Å bli åndsdøpt knyttes i karismatiske miljøer ofte mot nådegaven tungetale. Jeg tror ikke tungetale er en nådegave som nødvendigvis alle skal ha.

Nådegaver

Kirkeillustrasjon

Bibelen sier en del om nådegaver. Imidlertid synes jeg at dette kan bli litt vel mye “åndeliggjort” i enkelte sammenhenger. Er alt som oppfattes som nådegaver virkelig dette? Kan det tenkes at nådegaver av og til forveksles med naturgaver og naturlige talenter?

Det virker også som om enkelte menigheter driver med en rangering av nådegavene, hvor noen er gjevere enn andre. Enkelte nådegaver er viktigere enn andre og det strebes mer etter enkelte gaver enn andre. I mange karismatiske menigheter er det svært viktig å oppnå tungetale for å bli regnet med i det gode selskap.

Jeg tolker Bibelen slik at man trenger alle typer av nådegaver, både de “store” (“viktige”) og de “små” (“mindre viktige”). Alle trenger f. eks. ikke å være forkynnere.

Tungetale

Tungetale er en viktig nådegave ifølge Bibelen, men i enkelte sammenhenger kan nok tungetale bli litt vel mye vektlagt. Uten evnen til tungetale er man i enkelte sammenhenger ikke en skikkelig kristen.

Av og til lurer jeg også på om all tungetale som utøves virkelig er fra Gud og hva vitsen er med all den tungetalen i det offentlige rom. Virker det alltid oppbyggende for menighetens virke, eller er det enkeltpersoner som har et stort behov for å vise hvor åndsfylte de er?

Nattverd

Selve handlingen og ordet i seg selv er forståelig, men det foreligger litt ulikheter i hva folk legger i nattverden. Noen legger syndsforlatelse i nattverden, mens for meg anser jeg det mer som en symbolsk handling. Det er et måltid til minne om Jesus sin død og oppstandelse, hvor brødet minner om Jesu legeme (kropp) og vinen minner om Jesu blod.

Etter mitt syn kan hvem som helst kan ta imot nattverden, også uavhengig av alder. I min verden er ikke noen mer eller mindre verdige enn andre. Videre anser jeg det som tull og vås at nattverd kun kan forrettes/deles ut av en ordinert prest.

Innenfor kirken skulle jeg ha ønsket at det ble servert noe litt mer innbydende enn de håpløse tørre oblatene som ikke smaker godt.

Sakramenter

Sakramenter defineres som hellige og rituelle handlinger som formidler guddommelig nåde gjennom et ytre middel. Innenfor den evangelisk-lutherske kirken har vi «bare» dåp og nattverd som sakramenter, mens f. eks. den katolske kirken har sju stk. Sakramenter kan normalt sett kun forrettes av en ordinert prest eller tilsvarende (kateket, diakon eller kantor).

Hele sakrament-tankegangen sliter jeg med. Jeg ser strengt tatt ikke poenget med hele tankesettet.

Halleluja

Halleluja er et fint gledes- og lovprisningsrop. Imidlertid kan det både bli litt utvannet og slitsomt å høre på personer som hiver inn mange halleluja i hver setning de framfører. Hva er vitsen med å krydre alt man sier med halleluja, gjerne sammen med amen i hytt og pine?

Samme klientell misbruker gjerne også ordet amen.

Herlig

Alt er så herlig for enkelte “gladkristne”. Begrepet herlig benyttes i tide og utide. Møtet var herlig, budskapet var herlig, herlig helg med den og den taleren, herlig natur osv.

Spesielt sært blir det når man på forhånd slår til med de store superlativene, og kaller inn til og lover et herlig og/eller sterkt møte, superherlig samling, superbra innhold osv.

Forfølgelse

Rundt i verden finnes det absolutt kristne som blir utsatt for livsfarlig forfølgelse pga. sin tro. Forfølgelse i seg selv finnes definitivt, men her i Norge er vi heldigvis enn så lenge spart for “ekte” forfølgelse. Forfølgelse har vært og er enkelte steder i vår verden et av kirkas typiske kjennetegn. Ifølge Bibelen kan kristne oppleve forfølgelse for sin tro, hvor det blant annet står følgende i Matt. 5, 10: “Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.” Innimellom blir forfølgelse av enkelte helst glorifisert og romantisert.

Heldigvis er vi så heldige at vi lever i landet Norge hvor det er full religionsfrihet og ytringsfrihet. Ingen blir forfulgte i ordets riktige forstand for sin tro her i landet. Likevel er det enkelte som møter litt mindre motstand og problemer i sin livsferd som påstår at de blir forfulgte pga. sin tro. Å bli sagt imot, motta litt kritikk eller eventuelt oppleve litt motgang er IKKE forfølgelse! Dette er virkelig misbruk av ordet forfølgelse!

Enkelte kristne oppfører seg helt dustete for å oppnå det syke målet om å kunne bli “forfulgt”, mislikt og hatet.

Velsignede møter

Noen påstår at enkelte møter var ekstra velsignede. Hva som ligger i dette begrepet er utenfor min begrepsevne.

Forbønn som maktmiddel og hersketeknikk

Av og til hører man om misbruk av bønn som virkemiddel. Hvis noen kristne står fram med en litt annen Bibeltolkning enn den allment aksepterte skjer det innimellom at andre trossøsken er er kjapt ute og sier at man skal be for vedkommende slik at personen får “den rette troen” eller bli “frelst”.

Enkelte går også langt i sin iver for å drive med forbønn. Å be for andre er en fin ting, men man bør ikke starte med organiserte forbønnskampanjer for konkrete personer uten at de selv måtte ønske det. Den private sfære må respekteres.

Helbredelse

Ifølge Bibelen kan helbredelse (man blir frisk fra sykdom) finne sted. Det som derimot kan være litt betenkelig er at enkelte predikanter skor seg på andres ulykke. Enkelte har gjort det til stor butikk å tilby helbredelse. Enkelte kan få sin kristentro ødelagt av uheldig trosutøvelse fra ledere, som f. eks. forkynner falske løfter og lovnader om helbredelse.

Jeg er også skeptisk til deler av forkynnelsen rundt helbredelse. Helbredelse kan finne sted, men det er ingen automatikk i at det skjer. Man bør ikke prøve å legge skylden på den som blir bedt for eller vedkommendes familie hvis helbredelse ikke inntreffer.

Som det heter: “Guds veier er uransakelige”. Noen ganger kan det store underet skje at en person blir helbredet, mens andre ganger skjer det ikke. Det er ikke opp til oss mennesker å alltid forstå hvorfor ting av og til skjer og andre ganger ikke. Å sette Gud på prøve og beordre helbredelse er rar forkynnelse sett opp mot Bibelen.

Frelse og velsignelse mot betaling tar jeg sterkt avstand fra. Dette er ikke i samsvar med Bibelens ord. Å måtte “så inn” og ha «den rette tro» for å oppleve helbredelse eller den optimale velsignelse er vranglære etter mitt syn. Vi trenger ikke alskens pengepredikanter og mirakelpredikanter innenfor kristentroen.

Markedsføring og lovnader om helbredelse – i brudd med markedsføringsloven?

Lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) § 3:

….. “Påstander i markedsføring om faktiske forhold, herunder om ytelsers egenskaper eller virkning, skal kunne dokumenteres.” …..

Bibeltro

Bibeltro eller bokstavtro kristendom har jeg ingen som helst tro eller tillit til. Se egen artikkel om dette med Bibeltroskap.

Predikantstemme

Jeg er i utgangspunktet utdannet lærer med en del pedagogikk i min fagkrets. Muligens er det min bakgrunn som gjør meg ekstra skeptisk til såkalt predikantstemme. Det virker som om enkelte forkynnere tror at de når i større grad inn med sitt budskap hvis de anlegger amerikansk predikantstemme, springer og roper på scenen osv.

Slik oppførsel virker på meg helt mot sin hensikt. Jeg får bare lyst til å le og klarer ikke å ta vedkommendes forkynnelse seriøst.

En del forkynnere henter sin inspirasjon fra blant annet kjente predikanter i USA, og enkelte norske forkynnere framstår som dårlige blåkopier av sine forbilder. Det tas lite hensyn til at kulturelle ulikheter mellom USA og Norge kan medføre at ren kopiering ikke fungerer noe særlig bra.

Fra artikkelen “Ting jeg IKKE tror på” gjengir jeg følgende punkt som også er relevant her:

Gud er neppe tunghørt. Predikanter som traver rundt på scenen som en gamp samtidig som de roper og skriker for å påkalle forsamlingen og Gud har jeg liten sans for. Lydnivået til tale og lovsang må ikke være på nivå med en Heavy metal konsert (med etterfølgende øresus) for at Gud skal høre hva som skjer. Budskapet blir ikke bedre av at taleren eller predikanten konsekvent bruker “utestemme”.

Til og med predikanter bør være seg selv når de forkynner. Å prøve å framstå som en annen person med stemmebruk og oppførsel funger sjeldent bra.

Åndeliggjøring av alt

Enkelte åndeliggjør alt. Alt som skjer i verden, i familien eller i menigheten skal forklares ut fra Bibelens ord. Selv tror jeg ikke alt som måtte skje den enkelte person nødvendigvis har en religiøs forklaring. Av og til kan nok tilfeldighetens spill til og med ramme kristne personer.

Onde ting som skjer trenger ikke å være straffedom fra Gud eller djevelen. Vi bor i en verden der vi mennesker selv har blitt gitt ansvaret for våre valg og våre liv. Av og til blir vi styrt av Gud, av og til blir vi nok lokket av den onde (djevelen) og en del ganger er det vi mennesker som selv tar våre egenhendige valg.

Masse rart som “Gud har talt eller sagt til meg” eller profetert til “meg” blir presentert i enkelte settinger. Neppe alt dette kommer fra Gud. Personlige motiver er nok ofte inkludert.

“Gladkristen”

Her er det ikke selve begrepet jeg først og fremst reagerer på. Her er det mer væremåten til slike mennesker.

En “gladkristen” person er en som har “funnet” Jesus og er svært opptatt av å fortelle om dette til andre. De spør gjerne dem som de treffer på sin vei om de har funnet Jesus. Ofte også et “påklistret” smil og overdreven vennlighet og glede. Noe innpåslitne og slitsomme personer å forholde seg til, og litt “svevende” og fjerne fra vanlige jordiske problemstillinger. Men for all del: Det er ikke bedre med moraliserende og dømmende mørkemenn.

“Alt” er utfordringer og ikke problemer

Et fenomen som har dukket opp både i kristne og verdslige kretser er å kalle alt for utfordringer og ikke for problemer. Noen ganger er nok ordet utfordring det korrekte, men i en del tilfeller er utfordringene så store at de virkelig går over til å bli problemer. Hvorfor skal det ikke være lov å kalle et problem for et problem, noe alvorlig som må løses? Alt er ikke bagatellmessige utfordringer.

Klassifisering av kristne

Det høres innimellom utsagn av typen: Han / hun er en så god kristen, eller han / hun er en fantastisk kristen. Hvordan kan man finne på å klassifisere kristne på denne måten? Jeg anser kristentroen som helt binær i sin utforming. Enten er man kristen, eller så er man ikke kristen. Noe midt imellom – lunken – fungerer ikke ifølge Bibelen.

Kristelig måte og i samsvar med kristne verdier

Noe som får meg til tilnærmet å se rødt er når enkelte påstår at ditt og datt er på en “kristelig måte” eller spesielt bra i samsvar med “kristne verdier”. Hvordan kan enkelte i fullt alvor påstå at det de selv står for er mer kristelig enn noe annet? Dette blir bare en subjektiv lapskaus basert på synsing for min del.

Diverse “grunnsannheter”

Diverse “grunnsannheter” i enkelte kristne miljøer som for meg mer framstår som konspirasjonsteorier enn sannheter. Det er også mange menneskeregler og bud i enkelte forsamlinger.

Titler

Pastor og/eller forstander er ingen beskyttet tittel, og mange rare personer og liksom-pastorer og kvasi-teologer titulerer seg med dette. Enda verre er det nesten med profet og apostel. Også her blir slike “hederstitler” delt ut helt i hytt og pine til tvilsomt klientell.

Avslutning

Sånt! Dette var de begrepene jeg hadde tenkt å skrive om i denne artikkelen. Temaet kristen begrepsbruk som jeg ikke forstår meg på er ferdig behandlet fra min side i denne omgang.

Noen lenker: