Åndelig Vær Varsom-plakat for Kristen-Norge

Helge Simonnes: En Gud for de mange

Eks-sjefredaktør i Vårt Land Helge Simonnes har skrevet en bok med tittelen: “En Gud for de mange – 12 teser om hvordan kirken skal vinne folket tilbake”. I et innlegg på Verdidebatt.no skriver han blant annet følgende rundt boken sin:

  • “Troen skal bygge opp, ikke bryte ned og skade ­mennesker. Det er nødvendig med et kollektivt oppgjør – og et kollektivt ansvar for å rette opp i det som er på avveie.” Og:
  • “Det er aldri for sent å begynne et arbeid som kan gi gode virkninger og som hindrer at nye grupper av mennesker utsettes for usunn åndelig påvirkning.”

En “løsning” han kommer med for å unngå/forebygge religiøse overtramp er å presentere et utkast til en åndelig Vær varsom-plakat for Kristen-Norge med 12 teser. Som pensjonert avismann har han fått ideen fra pressens Vær varsom-plakat.

Det kan være behov for å gå i rette med usunn forkynnelse og trospraksis, og det er ikke sikkert det er mulig å tro på en Gud slik mange troende presenterer ham. Vi bør sannsynligvis ha et kollektivt ansvar samt noen kjøreregler for å hjelpe dem som har blitt skadet i møtet med usunn åndelighet.

Hans utkast til Vær varsom-plakat for Kristen-Norge lyder:

Vær varsom når du fristes til å:

  1. være bastant i din tolkning av hvordan Bibelen skal forstås
  2. karakterisere andres handlinger som synd
  3. tenke at Gud velsigner deg mer enn andre
  4. hevde at Gud velger ut og velsigner folkeslag og nasjoner
  5. love for mye på vegne av Gud
  6. proklamere og utbasunere din tro for all verden
  7. gjøre annerledestroende til fiender
  8. bruke for store ord om hvor viktig folkekirken er
  9. gi Gud æren for alt det gode som skjer i ditt liv
  10. bruke Gud og evangeliet i politisk argumentasjon
  11. gjøre kirken avhengig av staten og politisk makt
  12. underkaste deg ledere som hevder at de har fått et spesielt kall og en autoritet fra Gud

 

Boka er spennende lesestoff, og jeg liker det tankesettet Helge har presentert via boka, Verdidebatt.no og avisen Vårt Land. Det er ikke tvil hos meg om at enkelte kristne med sin “ekstreme” iver og utøvelse av tro har skremt bort andre fra troen og Bibelens budskap. Ikke all fortolkning av Bibelen er sunn.

Nå har jeg fått lest boka, og nedenfor kommer jeg med noen kommentarer til den:

Bokas utgangspunkt er at oppslutningen rundt kirka er synkende: Færre på gudstjenester, færre som blir døpt, færre som gifter seg i kirka osv. Skepsisen mot kristentro og kirka har blitt større.

De troende må selv ta noe av ansvaret for denne utviklingen. Det kan til tider se ut for at oppgitthet er det som preger kirkas folk.

Noen årsaker til synkende oppslutning ifølge forfatter er blant annet: Kirken har ikke vært flinke nok til å ta et oppgjør med usunn trosutøvelse, usunn forkynnelse og trospraksis. Kommunikasjonen har ikke alltid vært god mellom kirka og folket.

Hvis ikke endringer finner sted kan vi oppleve en religion og religionsutøvelse på avveier. Kirkelige miljøer er lite lydhøre for konstruktiv kritikk. Det bør skapes en større bevissthet om hvordan vi oppfører oss som troende og som sagt tas oppgjør med det usunne.

  • Bokas innhold og inndeling:
  • Innledning: Gud må være for de mange
  • Tolv oppdiktede historier med kommentarer fra landets biskoper. Hver av biskopene har fått en historie å kommentere. De 12 historiene med noen små-kommentarer fra meg i parantes:
    • Synd og moralisme (samlivsbrudd som ga nattverdsnekt i katolsk kirke)
    • Nasjonalisme (religiøs ekstremisme)
    • Israel – Guds utvalgte folk (dyrking av landet, fundamentalisme)
    • “Barnetro” (tvil og tro, overgangen til “voksen” tro som kan feile)
    • Et solskinnsbarn (streng, kristen oppvekst som kan gi sinne og aggresjon og behov for et oppgjør)
    • Den store barnedåpen (fremmedgjort, føler seg usikker, føler ikke tilhørighet)
    • Vokteren på muren (militant kampspråk, radikal tro)
    • Den politiserte kirke (venstrevridd og politisk kirke, jf. miljøkamp, innvandring og rettferdighetskamp)
    • Den store fikseren («Alt» kan løses via bønn, kan gi troskrise når bønnesvar ikke mottas)
    • Kongens kirke (maktmisbruk, presten var tidligere maktens og statens representant, embetsutøvelse)
    • Brent barn (karismatisk frimenighet med utøvelse av uheldig åndelig makt, lukket miljø)
    • Drikk, sang og dans (kulturproblemer, passer ikke inn)
  • Tolv teser om hvordan kirken skal vinne folket tilbake, inkludert kommentarer fra forfatter. (Se tidligere liste.)
  • Etterord
  • Biskopene (takk og presentasjon av dem)
  • Takk til diverse personer som har hjulpet til med boka.

Jeg synes det var en interessant bok å lese. De oppdiktede historiene ble av meg opplevd å være troverdige, og i opptil mange av dem kjente jeg igjen tematikken fra hva jeg selv har hørt og opplevd i møtet med kirke og bedehus. Jeg støtter også innholdet i forslaget til tolv teser.

I hovedsak er det Den norske kirke og lekmannsbevegelsen rundt kirka som blir omtalt i boka. Imidlertid er boka også innom ekstreme karismatiske miljøer. Det stilles også noen vel berettigete spørsmål rundt TV Visjon Norge sin virksomhet og forkynnelse. Åndelige overtramp finner sted og har funnet sted innenfor de fleste typer kristne miljøer.

I en av historiene blir det nevnt litt om det læstadianske miljøet i nord. Dette har jeg selv ikke kjennskap til i det hele tatt, så jeg kan ikke vurdere hvor troverdig dette er omtalt. Den katolske kirke blir også nevnt i boka, som er et trossamfunn som jeg i liten grad kjenner til eller har truffet på i mitt liv.

Noen har kritisert boka for kun å omtale kirken og at kun biskopene har fått komme med sine tilsvar. Denne kritikken støtter jeg ikke. Nå når omtalte bok i hovedsak omhandler kirka er det mest naturlig at personer med ansvar for kirkas utøvelse får lov til å forklare og forsvare seg. Det har vært ganske mye fokus i andre «kanaler» på frimenigheter og usunn religionsutøvelse, og hvor deres pastorer og andre ressurspersoner har hatt god anledning til å komme med sine innspill.

Det var nå på tide med litt konsentrert fokus rettet mot kirka (og bedehusene). Forfatteren har valgt å skrive om det miljøet han har mest innsikt i og som han vel selv tilhører, og dette opplever jeg som en god beslutning. Det blir mer troverdig på denne måten i stedet for at han skulle ha begynt å bevege seg inn på ukjent mark.

Jeg opplever boka som et sentralt innspill i debatten rundt kirka sin framtid. Etterlevelse av de 12 tesene kunne ha betydd en positiv forskjell for kirkas videre utvikling rundt oppslutning og støtte i folket. Imidlertid er jeg redd for at boka vil bli tiet i hel og i praksis ikke får den effekt den hadde fortjent å få. (Å kjenne lusa på gangen….)

De negative opplevelsene i møtet med kirka som de oppdiktede historiene i boka forteller skal ligge noen år tilbake i tid. Imidlertid er jeg sikker på at også enkelte av dagens unge og voksne kan oppleve maktmisbruk og uheldig forkynnelse fra kirkas side. Også i dag vil enkelte føle på at de blir bevisst eller ubevisst støtt ut av kirka, om enn på litt andre måter og andre tema enn de boka formidler.

Utenom bokas argumentasjonsrekker vil jeg føye til for egen regning noen momenter som kan skape avstand mellom kirka og folket:

  • Stiv liturgi og uttrykksformer som kan virke litt gammeldagse for det moderne menneske. Form og forkynnelse treffer ikke alltid hjertet.
  • Lite hjertelighet og glede overfor dem som oppsøker kirka. Man blir ikke nødvendigvis sett og verdsatt som frammøtt. Ikke alle føler seg så veldig velkomne i kirka.
  • Stor avstand (kommunikasjon og makt) mellom geistligheten (prestestanden) og menigheten.
  • Ideologiske og teologiske lammende debatter og uenigheter i kirka (jf. homofili m. m.).

I et debattinnlegg i Bergens Tidende er Helge Simonnes innom faktorer slik som (fritt gjengitt):

  • Den generelle åndelige tausheten har tiltatt blant folk flest.
  • Noen grupper av troende er blitt svært høyrøstede, men de bidrar kun til å skape enda større avstand mellom folk og kirke.
  • Usunn teologi får fotfeste.
  • Det går en nasjonalistisk bølge over verden og mange populistiske politikere står fram, som også får sympatisører i kristne rekker med sine enkle budskap.
  • Kunnskapsvikt på det religiøse området blant vår befolkning.

Mange av temaene forfatteren har tatt tak i har også jeg “touchet” innom fra før her i bloggen min, om enn med litt andre ord og språkbruk. Gjenkjennelsesgraden var altså stor for meg når jeg leste gjennom boka. Alt i alt var det en spennende bok som kan anbefales for andre lesere som er opptatt av kirka og kirkas framtid. Hvis de presenterte tesene hadde blitt etterlevd tror jeg nok at langt færre hadde følt seg “utstøtt” av kirka.

Oppdatering: I min artikkel “Blandingen av religion og politikk” skriver jeg noen ord om Helge Simonnes sin nye bok (høsten 2019) “Kampen om korset i politikken”, samt litt om hans foredrag med tittelen “God bless America – fake news som banet vei for Donald Trump til Det hvite hus”.

Lenker:




Kirken: Over 15.000 utmeldt på fire dager

Kirkeillustrasjon

Etter at Den norske kirke fikk på plass en tjeneste på nettet for lett inn- og utmelding fra kirka har dette medført over 15.000 utmeldelser i løpet av en knapp uke.

Jeg synes at det er fint og flott at det har blitt enklere å melde seg ut (og inn) av kirken. Mange som ikke identifiserer seg med kirka og kristentroen har nå fått en enkel og funksjonell mulighet for å få ordnet med sitt ikke-ønskede medlemskap i kirka. En god del av dem som har meldt seg ut i det siste har nok tenkt på det i lengre tid, men de har neppe “orket” arbeidet/prosessen med den gamle løsningen hvor det som oftest var nødvendig med personlig oppmøte på et kirkekontor/prestekontor.

Det jeg derimot IKKE liker er enkeltes ubegrunnede “svertekampanjer” og dømming mot kirka. Enkelte “rettroende” vil nesten tvinge andre til å melde seg ut av kirka da kirka visstnok er på “ville veier” og bryter med Bibelen og Guds ord, dvs. en antikristelig kirke. (Argumentasjon: Du som er en ekte kristen kan jo ikke være medlem av en kirke på galne veier.)

For en gangs skyld vil jeg på det sterkeste forsvare kirka. Normalt sett har jeg vært en skeptiker til deler av kirkas virksomhet (lenke), men ikke i akkurat denne saken her.

At en person på eget initiativ finner ut at vedkommende ikke vil tilhøre kirka er ok nok i seg selv. Det er en helt ærlig og personlig sak. Det jeg reagerer negativt på er gruppepresset. Det argumenteres med at “rettroende” ikke kan tilhøre kirka da kirkas virksomhet og forkynnelse ikke er i samsvar med Guds og Bibelens ord. Spesielt personer som allerede har meldt seg ut av kirka virker til å være svært opptatt med at andre skal følge etter dem. Det er visstnok ikke lov i enkeltes øyne å bli stående igjen i kirka samtidig som man er en troende kristen.

(Hvorfor er kirka på ville veier? Visstnok er ikke kirka Israel-vennlig nok, kirka motarbeider ikke aktivt abort, kirka jobber ikke mot dagens kjønnsnøytrale ekteskapslov og kirka godtar, “trøste og bære”, homofile. Kirka står visstnok for kompromisser og teologi som går imot Guds ord. Kirka er ubibelsk, og den er tilholdssted for en uren ånd. <= Alt dette er selvsagt vrøvl, og jeg støtter og forstår det IKKE.)

Kirkas medlemsmasse består blant annet av mange gode teologer, der en god del av dem ikke ser noe galt med kirkas utvikling i de senere år. Disse teologene er beleste og lærde i Bibelens ord, og slik de leser Bibelen er ennå kirka på den smale vei.

At enkelte selvoppnevnte og selvlærte leke dommere innenfor de konservative rekkene hevder at kirken ikke lenger bygger sin virksomhet, tro og lære på Bibelens ord er det ingen grunn til å ta seriøst. Ser også at enkelte har omdøpt kirka til “Homsekirken” og/eller apostat-kirken. Det hevdes at kirka ikke er en plass for de rettroende eller Bibeltro kristne, da kirka visstnok velsigner synder og har en praksis i strid med Guds vilje. (Enkelte går enda hardere ut mot den katolske kirke og kaller den for “Skjøgerkirken”.)

Det er ikke opp til andre å vurdere, dømme og sette i bås dem som velger å tilhøre kirka i fortsettelsen. Dette at enkelte hevder at kirka er på ville veier bygger på deres snevre FORTOLKNING av Bibelen. Deres såkalte ekte “Bibeltroskap” er mer eller mindre bare tullball. Alle må fortolke Bibelen, og den kan leses og fortolkes på ulike måter. De “rettroende” har ikke monopol eller enerett på den eneste sanne fortolkning av Bibelen.

Det er ikke opp til andre å vurdere min og andres tro. Om troen er “riktig” eller “god” nok er opptil Gud å vurdere, og ikke enkelte selvoppnevnte konservative dommere (fariseere og skriftlærde). Andre skal ikke få fradømt meg min tro eller andres tro/barnetro.

Selv om det pr. slutten av august har vært over 34 000 utmeldingen er det ikke noe stort medlemsras. Under 1 % av kirkas medlemsmasse har så langt meldt seg ut. Kirka med sine ca. 3,8 millioner medlemmer lever ennå i beste velgående. Litt utmeldinger og medfølgende opprydding kan muligens også være greit for kirkas del.

Noen har også meldt seg inn, men dette tallet er langt mindre enn antall utmeldingen. En biskop har av alle rare ting gått ut og advart mot konsekvensene av elektronisk innmelding. Tydeligvis ikke alle som er velkomne i kirka. Forstå det den som kan.

Jeg synes at takhøyden i kirka skal være stor og terskelen for å kunne melde seg inn skal være lav. For å si litt imot meg selv: Imidlertid kan det nok virke noe rart og søkt at enkelte nå beholder sitt medlemskap eller melder seg inn kun med det formål å hindre at trossamfunn utenfor kirka får mer penger i statsstøtte. Fremmedfrykt, rasisme og redselen for muslimer og Islam bør ikke akkurat styre menneskers medlemskap i kirka. Kirkas rolle eller misjon er til syvende og sist å formidle Bibelens ord om den treenige Gud og gi muligheter for en levende tro.

Min kommentar til David Åleskjær sitt blogginnlegg i hans blogg med tittelen “Utmeldinger er bra for kirken”:

Ryddig og greit det du skriver. En del av utmeldingene som har funnet sted er nok bra for kirka, ja. Det blir ganske så feil motiv for hvis dem som melder seg inn på den andre siden kun gjør dette for å få redusert statsstøtte til muslimske trossamfunn.

Det som irriterer meg mest i debatten er HVEM som mener noe om kirka og dens medlemmer. De som mener mest er gjerne allerede utmeldte konservative kristne. Konservative bedehuskristne med en snever virkelighetsforståelse og bombastiske fortolkning av Bibelen der de selv mener å ha 100 % rett mens andre tar feil.

Konservative kristne har til tider gjort kirka nesten ulevelig for oss som ikke støtter dem. Fint og flott at de melder seg ut så det blir plass til andre former for kristendom enn deres snevre. Imidlertid virket det som om de ikke vil gi kirka skikkelig fred og fortsatt ønsker å påvirke kirka selv om de har meldt seg ut. La oss få frihet fra dem og slippe de konservative kristne i kirka. Det er nok av menigheter og forsamlinger for slike på utsiden av kirka.

 

Dobbeltmoralen og dømmingen som enkelte konservative kristne bedriver er jeg ikke særlig glad i.

Enda en kommentar som jeg la inn i David Åleskjær sin blogg:

Du har nok rett i at enkelte mener mangt og mye om kirka pga. de ønsker seg tilbake til slik ting var. En gang var nok statskirka det åndelige hjem for enkelte av dagens utmeldte.

For høykirkelige er det vel som du sier den katolske kirke som er alternativet for enkelte. To andre alternativer er muligens Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) eller Den Evangelisk Lutherske Frikirke (Frikirken). Antar disse er litt mer like kirka enn det som er tilfellet med typiske lavkirkelige bedehus. Men mange steder i vårt land finnes vel ikke disse to alternativene tilgjengelige i lokalmiljøet.

 

Enkelte drømmer seg nok tilbake til “kirkas storhetstid” mens de konservative kreftene styrte kirkas utvikling.

Utmeldelse fra kirka er en personlig sak. Jeg aksepterer ikke at andre skal sette seg til dommere over hva jeg og andre skal gjøre angående kirkemedlemskap. Man kan være helt 100 % ekte kristne som medlemmer av kirka også. Jeg er fortsatt en troende / kristen selv om jeg velger å beholde mitt medlemskap i kirka.

Lenker:




Skapelsen og evolusjonsteorien – vitenskap og tro

Himmel, fjell og kors

Artikkelens hovedtema: Skapelsen kontra evolusjonsteorien, “the big bang” og vitenskapen kontra tro. Jeg tror ikke nødvendigvis at vi skal tolke skapelseshistorien i Bibelen bokstavelig med at alt ble skapt i løpet av seks dager (1. Mos 1). Etter mitt syn kan skapelsesberetningen i Bibelen godt være en symbolsk fortalt fortelling uten at dette ødelegger for min gudstro og Bibelens troverdighet. Adam og Eva slik som fortalt i Bibelen har ikke nødvendigvis levd som historiske personer, uten at dette gir meg noen troskrise. Et “problem” med Bibelen er at den forresten har to ulike skapelsesfortellinger, som også kan hevdes å delvis motsi hverandre.

Alt i Bibelen må ikke nødvendigvis være helt bokstavelig for at jeg skal kunne tro på hovedlinjene og hovedbudskapet. Jeg tror på at det er Gud som har skapt hele universet og som har sin styrende hånd over det. Denne troen kan kombineres med vitenskap slik jeg ser det.

I min gamle blogg skrev jeg en artikkel med tittelen: “Jeg – en eklektisk kristen?” Jeg kom til konklusjonen at jeg nok er en eklektisk kristen etter å ha svart på en quiz. Ifølge testen innebærer eklektisk følgende: “Du tar med deg det som passer, men kjøper ikke hele pakken”. Ordlista sin fortolkning av det samme begrepet: “utvelgende, prøvende”.

Ja, jeg tror på Bibelens treenige Gud og jeg kan stå inne for hele den apostoliske trosbekjennelsen. Jeg vil absolutt definere meg som en troende. Imidlertid er det enkelte “kristne grunnsannheter” jeg ikke nødvendigvis sluker rått. Jeg er og blir en kritisk kristen.

Ateisme

Noen kjappe definisjoner: Å være kreasjonist / Intelligent design (ID) innebærer at man tror at verden og livet på jorda har blitt skapt av en guddommelig makt. Kreasjonisme passer helt greit som skapelsessyn for dem som er “bokstavtro kristne”. Man sier ja til mikroevolusjonen (mindre variasjoner og tilpasninger innenfor artene) og nei til makroevolusjonen (helt nye egenskaper og arter gjennom tilfeldige mutasjoner over lengre tid). Videre er de helt klare på at en designer – i form av en skaper – står bak utviklingen og skapelsen.

Evolusjonsteori og evolusjonistene i ren form utelukker at en Gud står bak verden og skapelsen. Teistisk evolusjon kombinerer på sett og vis de to tidligere nevnte synene. Tilhengere av teistisk evolusjon tror at verden er skapt av Gud gjennom evolusjon slik som evolusjonsteorien forteller.

Når det gjelder skapelsen er jeg nok tilbøyelig til å kunne tro på en blanding av skapelse og evolusjonsteori, dvs. teistisk evolusjon (evolusjon styrt av Gud). Verden kan teoretisk sett ha blitt skapt på seks dager, men det rokker ikke ved min tro om det i stedet har gått flere tusen år på skapelsesjobben med en viss utvikling og evolusjon underveis.

Evolusjonsteoriens far (darwinisme) er som kjent Charles Robert Darwin. “Survival of the fittest” eller “naturlig seleksjon” / “de best tilpassedes overlevelse” er begreper som ofte forbindes med hans teorier. Darwinismen, eller utviklingslæren, mener at verden og alt rundt oss har utviklet seg til slik det nå er gjennom millioner eller milliarder av år. Menneskets opphav er fra apekatter, og man kan gå videre bakover og hevde at alt liv startet i havet. Evolusjonsteorien tar som utgangspunkt at alt liv har blitt til via tilfeldigheter, naturlig utvalg og en god porsjon med flaks.

Imidlertid velger jeg å tro og anta at det er Bibelens Gud som var kraften som igangsatte skapelsen samt “trakk i trådene” underveis. Om Gud brukte “big bang” eller andre metoder er mindre interessant. Fra mitt ståsted ser jeg ingen stor konflikt mellom kristen tro og vitenskap.

Vitenskap skal være objektiv kunnskap. Hypoteser og teorier blir testet ved hjelp av observasjoner og undersøkelser. Dette å muliggjøre etterprøvbarhet er sentralt innenfor forskningen og vitenskapen. I den forbindelse faller evolusjonsteorien igjennom. Det finnes diverse hull i teorien som gjør at man ikke akkurat kan kalle den for eksakt vitenskap. Til syvende og sist kan evolusjonsteorien enkelt og greit kalles en teori og til dels en trosretning.

Gud kan muligens være en stor humorist. Det er ingenting i veien for at han kan ha lagt ut falske ledetråder i form av fossiler etc. for å lure og villede vitenskapen og vitenskapsfolka. Både tidsestimering og artsklassifisering kan være utfordrende med mange usikkerhetsmomenter og feilkilder.

Ofte har det blitt framstilt som om det er store konflikter mellom det kirka/kristentroen står for og vitenskapen på den andre siden. Dette motsetningsforholdet er neppe så stort i virkeligheten som man innimellom kan få inntrykk av. Det trenger ikke å være noen stor konflikt mellom vitenskap og kristentro.

“Vitenskap uten religion er lam, religion uten vitenskap er blind.” (Albert Einstein).

 

Ting er på bedringens vei! Ifølge artikkel hos Vårt Land (bak betalingsmur) tror nå de fleste religiøse eller troende på vitenskapen, og det er ikke lenger noen stor konflikt mellom tro/religion og vitenskap. Dette framgår av rapporten “Wellcome Global Monitor” som har blitt skrevet i forbindelse med gjennomføringen av en ny internasjonal holdningsundersøkelse. Hele 67 % av religiøse nordmenn svarer at de ikke har opplevd konflikt mellom sin egen tro og vitenskapen.

Konflikten mellom vitenskap og tro overdrives og overdramatiseres gjerne, og det dannes myter og helst det som minner mest om konspirasjoner / konspirasjonsteorier. Det er bra at man har myteknusere som f. eks. Bjørn Are Davidsen (se senere omtale).

Se ellers kommentarene til dette innlegget. En av personene sier at han i hovedsak tror på naturvitenskap, logikk, observasjoner, forstå sammenhenger og vitenskapelige metoder. Han mener at det fort kan bli et motsetningsforhold mellom vitenskap og religiøs tro. Jeg forstår det slik at han anser at det er vanskelig/umulig å tilegne seg sikker viten, men observasjoner kan si noe om hva som IKKE er sant/riktig (jf. Karl Popper, falsifikasjon av hypoteser, falsifikasjonisme/hypotetisk-deduktive metode). Selv klarer jeg vel godt å leve med en “miks” mellom tro og vitenskap. Imidlertid er jeg enig i en setning vedkommende skriver: “Det virker av og til som om folk blir redd hodet skal eksplodere om de utsetter seg selv for refleksjon og kritisk tenkning.”

I en del sammenhenger havner vitenskapen over i spekulasjoner, filosofi og tro. Vitenskapen kan ikke gi svar på alt, og vitenskapen kan heller ikke “bevise” eller motbevise alt med objektive vitenskapelige metoder. Alt kan ikke observeres eller måles. I tillegg kan man klare å skape motsetninger mellom kristentro og filosofi.

Jordkloden

 

For en fantastisk virkelighet vi forholder oss til. Samspillet i naturen, økologien (økosystemet), naturlovene og alle universets mysterier. For meg blir det naturlig å tro at det står en skapende kraft bak alt dette.

De som tror 100 % på evolusjonsteorien og “the big bang” har etter mitt syn en veldig sterk tro. At alt som vi ser rundt oss i naturen skal ha blitt til av ingenting uten at en styrende kraft (les: Gud) står bak blir for meg helt komplett uforståelig. Sannsynligheten for at tilfeldige eksplosjoner og prosesser skal ha skapt vår komplisert sammensatte verden og natur finner i hvert fall jeg som liten og urealistisk. En velbrukt metafor er at det omtrent er like sannsynlig at verden har skapt seg selv, som at en bok kan bli til av seg selv etter en eksplosjon i et trykkeri. Jorden og universet fungerer på mange måter som et finstemt og detaljert/avansert urverk, hvor jeg anser at urmakeren er Bibelens Gud.

Jeg synes at nyateistene er på svært tynn is med sin kategoriske avvisning av en Gud. En del av ateistene bør rett og slett sette seg litt bedre inn i hva troende legger i begrepet Gud. Å tro på Gud er ikke det samme som å tro på fantasifigurer slik som julenissen. Gud er utenfor ordinære størrelser slik som tid, sted og rom.

Ofte blir evolusjonsteorien innenfor skolen presentert som en vitenskapelig ufravikelig sannhet. Skapelsen på den annen side hevdes å være ren overtro. Selv vil jeg si at evolusjonsteorien har alt for mange feil og svakheter til å kunne kalles for eksakt vitenskap. Det er og blir noen “hull” i vitenskapen når det gjelder “big bang” og evolusjonsteorien / utviklingslæren. Tro på annen side er noe som ikke lar seg fullt ut bevise eller motbevise i seg selv.

Troen på skapelsen og det kristne budskap er som navnet antyder TRO (tro = oppfatning, (religiøs) overbevisning, nesten sikker på/overbevist, stole på, ta for gitt at det er sant.) Tro er tillit til noe større utenfor oss selv, noe guddommelig. Det er snakk om en personlig visshet, virkeliggjøring, garanti og/eller erkjennelse som ikke kan vitenskapelig bevises. Tro er ikke-vitenskapelig, ikke-synlig, ikke-beviselig, ikke-fornuftig og ikke-rasjonelt. Tro er personlig overtro og overbevisning i vårt indre.

Et Bibelvers som kan understøtte dette med tro og hva tro er: “Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.” (Hebr. 11, 1). Eller fra en nyere og mer “moderne” Bibeloversettelse: “Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.” Samt vers 3 fra samme brev: “I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.”

Å tvinge andre til å ta et valg mellom 1) troen på skapelsen eller 2) vitenskapen og evolusjonsteorien er enkelt og greit tullball, og en oppkonstruert “Bibeltro” problemstilling.

En interessant ekstern blogg-artikkel relatert til temaet skapelsen:

Inndeling:

  • Ungjord-kreasjonister: Hevder at jorden er 6-10 000 år gammel, Adam og Eva var ifølge dem historiske personer.
  • Kristen-evolusjonister: Gud brukte makroevolusjon til å skape.
  • Gammeljord-kreasjonister: Jorden er betydelig eldre enn 6-10 000 år gammel.

Noen sitater hentet fra innlegget:

  • “Mitt mål er derimot at du kommer til erkjennelse om at spørsmålet om jordens alder strengt tatt er underordnet og at det finnes viktigere ting å kjempe for.”
  • “Skal kristen-Norge unngå mer splittelse trenger vi mindre skråsikkerhet og mer ydmykhet.”
  • “Ved å appellere til usikkerheten unngår man å ende opp i en stor debatt om evolusjonsteorien.”

Kilde: Omvendt.org: En vei videre gjennom skapelsesdebatten (Asbjørn Berland).

 

Enkelte tror at vi mennesker stammer fra apene. Muligens kan det være noe i disse teoriene, men det er og blir teorier så vidt meg bekjent. Det har vært snakket om “The missing link” (det manglende mellomledd) hvor det ikke har vært mulig å helt bevise utviklingen og overgangen fra ape til menneske ved hjelp av de fossiler som har blitt funnet.

For å finne “eksakt” datering eller alder på organisk materiale benyttes ofte karbondatering (C-14 metoden) eller “radiometrisk datering“. Dette faller inn under vitenskapen, men metodene har ofte relativt store feilkilder. Ikke helt eksakt vitenskap med andre ord.

En “evigvarende krangel” som stadig pågår er diskusjonen rundt hvor gammel jorden er. Tilhengere av evolusjonsteorien vil gjerne hevde at jorden er flere milliarder år gammel. Kreasjonister og konservative kristne vil med Bibelen i hånda hevde at jorden er ca. 6000 år gammel. For meg spiller det liten rolle om hva som er det mest korrekte rundt alder. Men likevel: Jorden er i hvert fall definitivt ikke flat, og den er ganske garantert mye eldre enn 6000 år.

Enkelte “super-kristne” mener ærlig og oppriktig at det darwinistiske paradigmet i naturvitenskapen er en av vår tids store konspirasjoner mot kristendommen. Kun bokstavelig lesning av skapelsesberetningen i Bibelen godkjennes av slike.

Til tider kan det virke som om evolusjonen går irriterende langsomt (det tar vel i realiteten tusenvis eller millionvis med år). Fortsatt har ikke hjorten tilpasset seg biltrafikk, og mange påkjørsler finner sted pga. de springer rett ut i trafikken. Likeså har man pinnsvinene som tror at det nytter å rulle seg sammen når det kommer en bil kjørende.

En liten avsporing: Skapelse og evolusjon er en side av saken. Enkelte kristne er også til tider sykelig opptatt av Guds straffedom som skal utøses over verden, dommedag (Harmageddon) og endetid. Etter dommens dag skal det oppstå “en ny himmel og en ny jord”. Vi mennesker gjør også vært beste for å ødelegge jorden vår via forurensning (manglende fokus på miljøvern) og menneskeskapte klimaendringer.

Netflix: Filmen “A matter of faith”

Noe av grunnen til at jeg igjen begynte å tenke på skapelse kontra evolusjon et at jeg så en film via Netflix som heter “A matter of faith” (2014). Ei ung jente som begynte på universitet/høgskole “ble utsatt” for en professor som trodde fullt og helt på evolusjonsteorien. For professoren var evolusjonsteorien en uomtvistelig sannhet. Innsigelser mot teorien og kristen tro ble latterliggjort og kontant avvist. Filmen kan anbefales som en “dummies” guide til dem som måtte være interessert i krysningspunktet mellom evolusjonsteori og skapelse.

I skoler (inkludert på høgskole/universitet) blir gjerne virkeligheten kraftig forenklet. Det er slettes ikke uvanlig så vidt jeg har forstått at evolusjonsteorien presenteres som en uomtvistelig sannhet. Teorien presenteres også som vitenskap / forskning. Det er lite rom for kritiske spørsmål til teorien og til å presentere andre syn. Gud og gudstro har liten plass i slike settinger.

Selv vil jeg som sagt plukke det “beste” fra kombinasjonen av Bibelens skapelseshistorie og evolusjonsteorien. Altså teistisk evolusjon. Jeg tolker ikke skapelseshistorien i Bibelen helt bokstavelig, men samtidig tror jeg at det er Bibelens Gud som står bak skapelsen av jorda, himmelen, naturen etc. Jeg tror også at det har skjedd en del utvikling og evolusjon underveis i jordas og himmelens historie. Om det har vært et “big bang” eller om ting har skjedd på andre måter er jeg ikke så veldig opptatt av.

Skaperverket rundt oss er vakkert og komplekst oppbygd og laget, noe som tyder på at det står en intelligent skaper eller kraft bak det. Det er vanskelig å tro at jorda, himmelen og universet med alle sine bestanddeler og liv har blitt til helt av seg selv; tilfeldig. Jeg tror med stor overbevisning at det er Bibelens Gud som står bak alt dette.

Helvete (fortapelsen)

En bok som jeg antar kunne ha vært interessante å lese er boka til Bjørn Are Davidsen & Atle Ottesen Søvik med tittelen “Evolusjon eller kristen tro? – Ja takk, begge deler! Om fornuft, vitenskap og tro”. Boka er gitt ut på Efrem forlag, Forlaget Lengt.

Bjørn Are Davidsen & Co. tar også opp i en bok temaet lærebøker / læreverk i skolene, hvor det er mange feil om kirke og kristendom. Spesielt er det visstnok mye rart i bøker læremidler beregnet bruk i grunnskolene. I en del av bøkene er det et altfor stort fokus på de negative sidene ved troen og kristningen, og lite plass til de positive bidragene. Temaene forenkles så mye at det blir helt stereotyp og fordummende gjengivelse.

Stønn! Det tar aldri slutt! Mye rart kommer fra Bibelbeltet på Sørlandet! Høsten 2019 er det noe søkelys på stiftelsen BioCosmos, som ønsker å presentere et alternativ til evolusjonsteorien overfor unge (inkludert i skolene). Det er snakk om formidling av informasjon om “intelligent design” (ID), hvor ID er alt annet enn dokumenterbare vitenskapelige teorier. Informasjonsspredningen er sponset av den norske milliardæren Einar Johan Rasmussen (og nei: Til tross for likt etternavn er han ikke i familie med meg!). Satsingen slik jeg ser det: Bortkastet pengebruk, penger rett ut av vinduet.

Det gode og det onde, de to utganger: En annen ting som kan diskuteres i det vide og det brede er det ondes opphav og helvete. Hvor kommer Satan eller Djevelen fra? Er han en fallen engel? Har han dukket opp fra det store intet, uten å ha blitt skapt av Gud? Er det pine, ild (ildregn), svovel og et brennende varmt helvete som venter på de ikke-troende etter dommens dag? Selv er jeg noe usikker på hvor bokstavelig dette skal tolkes, selv om jeg tror på to ulike utfall på dommens dag.

En liten avsporing: Jeg liker å se på Star Trek (science fiction). I de ulike Star Trek-seriene og filmene utforskes verdensrommet/universet, og de som er om bord i stjerneskipene (USS Enterprise NC-1701-D, Enterprise NX-01, Voyager, Discovery osv.) treffer på mange menneske-liknende (krigerske) skapninger. Finnes det intelligent liv på andre planeter i verdensrommet, mon tro? Ikke vet jeg helt sikkert. Uansett om det skulle vise seg å være andre intelligente skapninger der ute rokker ikke dette med min tro og syn på virkeligheten.

Fra den satiriske nettsiden Smyrna menighet i Oslo:

Opptakskravene til de som studere på universitetene er at studentene er intelligente nok til å forstå at Gud finnes, hans sønn Jesus døde for våre synder og at jorden er 6000 år gammel. De som ikke er intelligente nok til å forstå dette må avvises og heller settes til mer manuelt arbeide som f. eks. nydyrking av jord, pleiere på sykehjem, boligbygging eller bygging av kirker. Disse er idioter og undermålere som kun kan brukes til manuelt, hardt arbeide. Så får vi i intelligensligaen løse problemer og lede Norge ved hjelp av Bibelen, den ubestridelige sannhet.

 

Det virker nesten som enkelte kristne kommer i en dyp troskrise hvis noen hevder at ikke alt i Bibelen nødvendigvis skal leses helt bokstavelig. For dem skjedde skapelsen på seks ordinære dager. Basta. Slike personer hevder ofte at de er Bibeltro og det kan virke som om de kun aksepterer sitt eget syn som det gyldige for folk som skal kunne få lov til å kalle seg kristne.

Helt eksakt hva som er rett og galt angående skapelsen og hvordan den skjedde får man neppe svar på i dette livet. Til syvende og sist blir det en del spekulering, argumentering, filosofering, synsing og tro, ispedd en porsjon med vitenskap. Imidlertid er jeg for min del åpen for at ikke alt som står i Bibelen nødvendigvis skal leses helt bokstavelig. Jeg sier også ja takk til en kombinasjon av vitenskap og tro. Det bør være plass for både tro, empiri, teori, hypoteser og logikk side om side. 

Lenker:

(Opprinnelig publisert her i bloggen 29. september 2011 @ 15:27, senere re-publisert og utvidet.)




Ting jeg IKKE tror på (innenfor kristen tro)

Åpen dør, kors og Bibel, illustrasjon hentet fra Christian Art.

I artikkelen “min tro” har jeg skrevet noen ord om min kristentro. Imidlertid har jeg mange artikler her i bloggen hvor jeg stiller spørsmålstegn ved og tildels kritiserer kristen aktivitet og kristne “grunnsannheter”. Som innledningstekst til kategorien protest kristendom har jeg blant annet skrevet:

  • “Jeg anser meg selv som kristen, men jeg synes likevel det skjer mye rart i kristendommens navn som ikke jeg kan identifisere meg med eller stå inne for. Her i denne kategorien anlegger jeg et litt kritisk skråblikk mot kristne meninger, holdninger, ståsteder og saker jeg reagerer på.”

Denne artikkelen du nå leser tilhører kategori protest kristendom. Jeg vil her ta tak i en del momenter som jeg IKKE tror på eller støtter opp om innenfor den kristne utøvende troen. Jeg stiller meg altså atter en gang sterkt skeptisk til en del som skjer i kristen regi og tro.

Det som står å leser i denne artikkelen er på mange måter en oppfølging til det jeg har skrevet i artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom” (Konservativ kristendom? NEI TAKK!).

En hel momentliste presenteres i fortsettelsen av denne artikkelen.

Jeg stiller meg sterkt skeptisk til og jeg tror ikke på følgende ting som skjer innenfor kristen regi:

  • Velsignelse og helbredelse mot betaling, eller kun for dem som tror “rett”. Gud kan gripe inn og gjøre store ting, men dette avhenger ikke av hvor mange penger man på forhånd har “sådd inn”. Helbredelse og andre tegn og undere er heller ikke avhengig av hvor sterkt man tror, at man tror på rett måte eller at man på andre måter gjør seg fortjent til det.
  • Forkynnelse som går ut på at man må gjøre seg fortjent til, tro rett, gi nok penger osv. for å bli helbredet eller for å oppleve andre store ting sammen med Gud tar jeg sterkt avstand fra. Slik forkynnelse vil jeg karakterisere som vranglære. Slik forkynnelse har gitt mer frustrasjon og sår enn glede.
  • Forkynnelse om at rett tro og omvendelse gir himmel på jord fri fra problemer. Bibelens lovnader gjelder i hovedsak for det neste livet (himmelen, paradis) og ikke for det jordiske livet vi nå lever.
  • Velstandsforkynnelse og velstandsevangelister: Enkelte velstandsevangelister lever selv et liv på gullstol. De lever et liv i luksus og i sus og dus på andres bekostning, og de kan altså kunsten med hvordan de skal berike seg selv. De får sine støttespillere til “å så inn” penger og lover dem i retur velstand og lykke. Slike forkynnere er etter mitt syn falske profeter. Jesus har aldri lovet oss velstand, penger, et liv uten sykdom og personlig suksess i dette jordiske livet.
  • Enkelte menigheter forventer å få tienden til sitt arbeid. Selv mener jeg å stå helt fritt til støtte dem jeg vil og med de beløp jeg selv ønsker. Ingen skal få lov til å pålegge meg det ene eller det andre innenfor offer/kollekt. Er heller ikke på noen som helst måte forpliktet til å følge det gammeltestamentlige prinsippet om tidenden. Enkelte forkynnere (f. eks. Arild Edvardsen, nå død) har oppigjennom tidene hevdet at man stjeler fra Gud ved å ikke gi tienden. En slik forkynnelse tar jeg avstand fra.

Gave ikke synonymt med ekstra velsignelse, velstand og helbredelse! VIP-plass i himmelen sikres ikke mot betaling.

 

«Førstegrøden» eller «tienden» + arv

En viss pastor (T) klarte å skrive følgende på Facebook: “Mange eldre vil heller at en flott kristen virksomhet skal motta pengene og verdiene enn at antikristne ‘gribber’ skal posisjonere seg for en arv.”

Snakk om generalisering! ENTEN kan arven gå til “flott kristen virksomhet” ELLER til “antikristne gribber”. Ingen mellomting der, nei. Det finnes da mange verdige støtteformål som ikke har en kristen formålsparagraf, og det finnes i en god del tilfeller pårørende arvinger som er gode kristne som vil forvalte arven på en kjempegod måte.

Det er nok av kristne menigheter og pastorer som oppfører seg som gribber når det gjelder arv. Havesyken kan også ramme kristne ledere. De mer eller mindre utnytter i enkelte tilfeller gamle, syke og sårbare, og de får dem til å testamentere det meste til en bestemt kristen virksomhet. Det er slettes ikke alltid at virksomheten er et verdig støtteformål.

I den nye pakt er vi ikke pålagt å etterleve tienden-tenkningen. Dessuten: I Norge lever vi i et sivilisert samfunn med velferdsordninger, noe som også gjør prinsippet om tienden mindre aktuelt. Vi betaler skatt inkludert kirkeskatt, og en god del av disse pengene ender opp i menigheter og forsamlinger (trossamfunn) som offentlige stønader.

 

  • Falske forkynnere og profeter: Det heter seg at mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill, og da spesielt knyttet opp mot de siste tider.

Mer om falske forkynnere og profeter

Det heter seg at mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill, og da spesielt knyttet opp mot de siste tider. De som blir ført vilt er de som allerede er troende.

Dette ser vi tegn på her og nå, uten at jeg skal spekulere rundt dette som har med endetid og dommedag å gjøre. Helt fra Jesus sin tid har det vært falske forkynnere og profeter, så fenomenet er absolutt ikke nytt.

Det finnes en god del falske profeter og forkynnere som klarer å forføre en god del av de troende (kristne). Tegn på falske profeter er ting som: Feil fokus i forkynnelsen sin (detaljer blåses opp, andre ting ignoreres/forties), forkynnelse direkte i strid med Bibelen og ofte vet de å berike seg selv i form av penger og makt (luksus, lever i sus og dus som konger på sine støttespilleres penger).

Falske profeter kan gjøre mye tilsynelatende bra, selv om de farer med vranglære. De kan ofte skilte med undere og mirakler, stor oppslutning og andre store og overnaturlige opplevelser/hendelser selv om det er aldri så falskt. Som det står i Bibelen:

  • Matt. 24, 11: “Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill.”
  • Matt. 24, 24: “For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill.”
  • Rom. 16, 17: “Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem!”

Det absolutt viktigste er at all forkynnelse er i samsvar med det sentrale i evangeliet.

Jeg vil ikke gå så langt å navngi konkrete personer som farer med vranglære og som er falske forkynnere/profeter. Det er Gud sin jobb å dømme disse, og ikke oss menneskers ansvar. Det sentrale for alle troende er å være kritisk til forkynnelsen og forkynnerne. Alt må vurderes og prøves opp mot Bibelen:

  1. Joh. 4, 1: “Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden.”

Noen av de samme tankene som i denne “boksen” har jeg vært innom i artikkelen “Ekstrem karismatikk, skeptisk“. Den engelskspråklige nettsiden “Church Watch Central” har også mye bra lesestoff rundt temaet. 

Inspirasjon til denne tematikken hentet fra en artikkel på Søkelys med tittelen “Mange falske forkynnere og profeter skal stå frem i de siste dager”.

 

  • Gud er neppe tunghørt. Predikanter som traver rundt på scenen som en gamp samtidig som de roper og skriker for å påkalle forsamlingen og Gud har jeg liten sans for. Lydnivået til tale og lovsang må ikke være på nivå med en Heavy metal konsert (med etterfølgende øresus) for at Gud skal høre hva som skjer. Budskapet blir ikke bedre av at taleren eller predikanten konsekvent bruker “utestemme”.
  • Massesuggesjon (virkemidler: fakter, ord, lyd, musikk/sang og visuelle virkemidler som appellerer til massens følelser) har jeg ikke sans for. Å piske opp stemningen med lovsang eller følelsesladede utsagn fra scenekanten for å kunne bevise eller å kjenne på guds nærvær fungerer ikke særlig bra på meg.
  • Samlinger hvor folk ramler som fluer, grynter som griser eller lager andre rare lyder tilsvarende dem som kunne høres på gammeldagse mentalsykehus appellerer ikke til meg. Det blir alt for mye showpreget og for voldsomt for meg.
  • Rene scenekirker hvor alt er store show med masse lyd og lys (og røyk + pyro) er jeg sterkt skeptisk til. Det kristne budskapet er sterkt nok i seg selv og kan stå på sine egne bein uten å bli pakket inn i overdrevne effekter.
  • Jeg tror ikke på all tungetale og andre profetord som påstås å komme fra Gud. Innimellom formidles et budskap som avsluttes med utsagn av typen “Så sier Herren Gud.” Også slike budskap bør vurderes og prøves, da nok innimellom personlige meninger og tanker til formidleren blandes inn i Guds ord til forsamlingen.
  • Det blir feil fokus å være så opptatt av overnaturlige opplevelser (helbredelse m. m.) og andre tegn og under. Det er troen på en tilstedeværende Gud som bør være i fokus.
  • Jeg har ikke tro på all forkynnelse og ledelse som finner sted i en menighet. Det må være både lov og naturlig å “prøve åndene” og å prøve budskapet som settes fram fra scenen. Jeg er ingen dum sau som nødvendigvis må ledes og som hopper pga. predikanten sier at jeg skal gjøre det.
  • Det er mange selvoppnevnte fariseere og skriftlærde, gjerne forkledt som nettroll, som er ute i aksjon. Masse stygge og sårende kommentarer fyres av hvor det er mer snakk om personangrep enn saklig diskusjon av sak. Spesielt ser man dette i nettdebatter, da det virker som om enkelte sitter inne med den eneste sannhet mens de som måtte mene noe annet blir dømt nord og ned. Bibelens ord som advarer mot å dømme andre er visstnok ikke gjeldende for enkelte kristne, da de i stedet ønsker å dømme og belære alle rundt seg om “den eneste sanne tro”.
  • Enkelte er svært opptatt av å være dommere og dømme andre som ikke praktiserer troen likt som de selv.
  • Jeg har ingen tillit til eller respekt for belærende personer som hevder å ha fått hele sannheten (i fanget), og som dømmer alle andre rundt seg nord og ned, samtidig med at de hevder at “annerledestenkende” tror feil.
  • Jeg anser ikke enkelte bygg eller rom som mer hellige enn andre. Vigslede kirkebygg m. m. er en avsporing fra det sentrale.
  • For mye indremisjon og sosial koseklubb, for lite (ytre)misjon: Misjon og misjonsvirksomhet er ganske nedtonet i mange kristne miljøer. Misjonsiveren og engasjementet som tidligere generasjoner hadde, spesielt overfor å sende ut misjonærer til det store utlandet, er i ferd med å dø ut.

Det var første del av lista! Lista over ting jeg er skeptisk til eller ikke tror på innenfor kristen utøvelse fortsetter nedenfor:

  • Menigheten, djevelens verk? Innimellom lurer jeg på om organisering og opprettelse av menigheter og tilsvarende forsamlinger er djevelens verk. I enkelte tilfeller blir menigheten et sted for makt og kontroll over andre. Det benyttes hersketeknikker, maktmisbruk og åndelige overgrep for å kontrollere/styre og underkue medlemmene.
  • Menigheter hvor det ikke er rom for konstruktiv kritikk, tvil og diskusjoner om veien videre er det best å holde god avstand til. Likeså menigheter hvor man har en sterk og ufeilbarlig ledelse innsatt av Gud selv. Det må da sannelig være lov å få være seg selv og ha et spørrende sinn uten å bli stemplet som “farlig” for eller uønsket i menigheten. Jeg forbeholder meg retten til å tenke selv!
  • Å underordne seg en eldste, eldsteråd eller pastor samt å gi dem æren vil ikke jeg støtte opp om for enhver pris. All ledelse er ikke sunn!
  • Autoritær lederstil dyrkes og framelskes i enkelte miljøer, gjerne med henvisning og begrunnelse fra Bibelen. Enkelte ledere er visstnok innsatt av Gud, og demokrati og medbestemmelse er uglesette verdier.
  • Forsamlinger hvor det benyttes hersketeknikker, latterliggjøring, ledelsen blander seg inn i den enkeltes private liv, fortielse av meningsmotstandere, maktmisbruk og hvor viktige beslutninger tas av en sterk autoritær ledelse er ikke plasser hvor jeg kan trives eller som jeg vil oppsøke. Det må være lov til å være seg selv uten påkledd maske, og det er naturlig at alle blir hørte og vist respekt. Brente barn/brente kristne må unngås så langt det er mulig.
  • Hetsing av/hat mot minoriteter: Å vise omsorg mot minoriteter (asylsøkere, muslimer, homofile osv.) ligger innebakt i den kristne troen. Som kristne skal vi ikke dyrke et sterkt majoritetssamfunn. Det bør være plass til alle og ikke kun flertallet eller utvalgte.
  • I enkelte konservative kristne miljøer er det trangsynt og foreldet tilnærming til begrepet familie, gjerne med A4 kjernefamilie som det eneste “godkjente”. Noen stiftelser og interesseorganisasjoner som jeg mer eller mindre “hater” i denne henseende er: MorFarBarn, Samlivsbanken, “Til Helhet”, KrF (Kristelig Folkeparti), PDK (Partiet De Kristne) og Kristen Koalisjon Norge (KKN).
  • Selv vil jeg heller stå utenfor menighetslivet/forsamlingslivet enn å tilhøre et usunt og nedbrytende miljø med maktmisbruk og hersketeknikker i bruk.
  • Personer som påstår at de er Bibeltro og leser objektivt den store boka bokstav for bokstav vil jeg kalle for løgnere. Det er ikke mulig å forholde seg til Bibelen uten å tolke den (subjektivt). Man må ta hensyn til at Bibelen ble skrevet i en helt annen tidsepoke enn vår, den ble skrevet på et helt annet språk og den omhandler og er skrevet inn i en kultur som er veldig ulik vår egen. Bibelens ulike bøker er påvirket av forfatternes personlige og kulturelt betingende holdninger til etikk og moral.
  • Det sies at Bibelen skal være inspirert av og fra Gud, og at boka skal representere Guds ufeilbarlige ord til oss mennesker. Likevel er jeg dypt skeptisk til dem som sier at Bibelen gir svar på absolutt alle livets spørsmål, problemer og utfordringer. Blind tro på at alle spørsmål kan besvares ved å studere Guds ord i form av Bibelen tar jeg sterk avstand fra.
  • Dyrkingen av Israel som enkelte forsamlinger driver med forstår jeg meg ikke på. Jeg vet at Bibelen utpeker jødene til Guds utvalgte folk, men jeg kan likevel ikke forstå menigheter der (avguds)dyrkingen av Israel helst er det viktigste for menigheten. Jeg kan ikke for enhver pris støtte den sekulære staten Israel i tykt og tynt. Det er også noe “kunstig” å være så opptatt av Israel her i Norge, da den geografiske avstanden fra Norge til Israel tross alt er ganske stor. (Antisemittisme tar jeg imidlertid sterkt avstand fra!)
  • Jeg tror ikke på frelse via noen annen gud enn den bibelske. Andre guder er for meg rene avguder.
  • Rangering av synder og ikke minst hva som regnes som synd kan være noe vanskelig å forholde seg til. Nå for tiden er visstnok homofili den største synden som kan begås, mens dyrking av penger (mammon, pengejag og materialisme), gjengifting, dømming, baksnakking etc. visstnok ikke lengre er synder. Sett fra mitt ståsted er jeg kjempeglad for kirkas nye standpunkt som åpner opp for homofile.
  • Det er lett å være imot likekjønnede samliv og kalle det en stor synd da det ikke har rammet homofilimotstanderne personlig. Det blir litt feil å dømme andre i saker som man selv ikke har blitt “prøvd” i.
  • Enkelte mener å ha fått et spesielt kall fra Gud. I noen tilfeller stemmer det nok, men når enkelte mener at kallet sitt skal brukes på å skape splid, krig og polarisering tenker jeg at det mer kommer fra det menneskelige enn fra Gud.
  • I “min verden” blir det grunnleggende feil å dømme de homofile og true dem med fortapelse, synd og dommedag. For et diskriminerende menneskesyn og manglende fokus på menneskeverd slike “dommere” (bødler)  framviser. For min del er ikke seksuell legning (heterofil eller homofil) et (sentralt) trosspørsmål / frelsespørsmål i det hele tatt.
  • Enkelte er ennå opptatt av tidligere tiders lister over kardinalsynder eller de syv dødssynder, samt å dømme dem som avviker fra det “aksepterte”. Om enn ikke Bibelsk passer Arnulf Øverland sitt kjente sitat “Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv” bra inn her.
  • Sex er visstnok kun tillatt for gifte personer og for forplantningens skyld. Å ha sex på utsiden av ekteskapet eller for kun ren nytelse er ikke akseptabelt. Stakkars dem som måtte finne på å avvike fra dette mønsteret.
  • Guds straffedom: Enkelte er kjapt ute med å framsette trusler om Guds straffedom mot Norge pga. en eller annen dagsaktuell sak. Hvis Norge ikke vender om og framviser en tro eller livsførsel/styresett i samsvar med vedkommende sin forskrudde fortolkning av Bibelen vil det gå Norge ille (jf. Sodoma og Gomorra). Noen utvalgte “dødssynder”: Abort, homofili, umoralsk livsførsel, kritikk mot Israel, liberal teologi etc.
  • Uttalelser slik som “Jeg frykter at Norge er kommet under Guds dom”. En gammeltestamentlig hevngjerrig, utspekulert, blodtørstig, kontrollerende, dømmende, harm og ustabil Gud vil ikke jeg ha noe med å gjøre. Et slikt syn avviker i stor grad også med den nytestamentlige troen som jeg og mange kristne deler.
  • Toleranse og religionsfrihet er viktig, men det finnes da grenser! Helt forferdelig forkynnelse, som kan være helsefarlig og bidra til livskriser for unge som blir “truffet” av forkynnelsen: Vårt Land: Sokneprest sa til konfirmanter at kjønnsskifte og abort var “ugudelig”. Det ble altså forkynnet at likekjønnet ekteskap (homofili) er imot Guds skaperordning, og at kjønnsskifte- og abortloven er “ugudelige lover”. Skilsmisse er visstnok også en styggedom. Litt av noen tema å forkynne om i en konfirmasjonsgudstjeneste.
  • Jeg kan ikke dele humanetikernes tro på det gode i mennesket. Det skjer alt for mye vondskap forårsaket av enkeltmennesker eller menneskegrupper til at jeg kan ha 100 % tro på mennesket. Jeg opplever kun Gud som ufeilbarlige. Ondskap er mennesket og den ondes verk, ikke Gud.
  • Human-Etisk Forbund (HEF) er etter mitt syn en “styggedom”. En liten sneversynt, vrang og vanskelig organisasjon som lager masse støy pga. de er livredd for religion. Det ser ut til at de ønsker seg et diktatur der all religionsutøvelse er forbudt.
  • Overdrevent fokus på endetiden og dommens dag. Denne kommer når den kommer, og jeg ser ingen poeng i å benytte den som skremselspropaganda i tide og utide. Mange spådommer om tidspunkt for Armageddon har ikke slått til så langt i historien.
  • Menigheter og personer som oppfører seg som sekter og presenterer den eneste sanne tro er det ikke verdt å høre på. Slike forsamlinger er sannsynligvis på villfarelsens vei.
  • Enkelte forsamlinger eller menigheter har lange lister med menneskeskapte regler, lover og bud. Dette er lov her, ditt og datt er IKKE lov her. Nåde den som bryter disse gjerne uskrevne reglene! Død og pine venter på vedkommende hvis man ikke vender om og tar et oppgjør. Det virker som om for enkelte er Bibelen for snill og for enkel med sitt kjærlighets- og nådebudskap. Bibelen må suppleres med enda strengere regler for hva som er lov og ikke lov. Menneskeskapte regler og regler av typen slik gjør vi det hos oss er jeg dypt skeptisk til. Kom som du er, men bli som oss – holdning passer ikke for meg.
  • De lærde akademikerne og teologene har fått for stor makt rundt fortolkning av Bibelen og dens budskap. Evangeliet er allment tilgjengelig for oss alle, også for oss lekfolk. Universitets- eller høgskoleutdannelse innenfor teologi er ikke en nødvendighet for å forstå evangeliet. Evangeliet er så “enkelt” at “selv ikke dårer, skal gå seg vill” (Jes. 35, 8).
  • Barnetro er et ideal i Bibelen, og en slik tro er god nok. Tro og bekjennelse av Jesus Guds sønn som herre og frelser er alt som skal til (Rom. 10, 9). Menneskebud hjelper ingen inn i himmelen.
  • Som det også står i Bibelen: “Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små.” (Matt 11,25). Jesus advarte ganske kraftig mot datidens skriftlærde, som i utgangspunktet var kunnskapsrike og beleste. I dag kan det advares mot enkelte teologer og forkynnere som kompliserer budskapet unødvendig.
  • I enkelte sammenhenger styres mye av frykt. Det trues med fortapelse, helvete, djevelen, Satan, antikrist og demoner hvis ikke de riktige valg tas.

Og lista fortsetter nedenfor med enda flere momenter:

  • Mørkemenn: Enkelte forkynnere er EKSTREMT opptatt av synd, dom og fortapelsen. Selv mener jeg det må være mye viktigere å peke på Jesus, kjærligheten og nåden enn å skremme folk. Å “tvinge” folk til “omvendelse” og inn i himmelen med trusler om evig fortapelse, pine, synd, dommedag og annen skremsel blir ikke riktig framgangsmåte.
  • Svovelforkynnelse og svovelpredikanter: Å skremme folk inn i himmelen er ikke rett metode for forkynnelse. Det kan bli for mye fokus på synd, dom og helvete som gir folk dårlig samvittighet og som skremmer dem. Jeg foretrekker en mer lystigere forkynnelse, men hvor selvsagt kjernen i det kristne budskap kommer klart fram.
  • Livets to utganger: Jeg tror på to utganger fra vårt jordiske liv, dvs. enten himmel eller fortapelse. Imidlertid tolker jeg ikke alt i Bibelen om svovel og ild rundt fortapelsen til å være helt bokstavelig. Det er mer metaforiske uttrykk.
  • Å leve i verden, men ikke å være av verden tar enkelte menigheter litt vel seriøst. Å isolere seg på bedehuset i en lukket og isolert verden bringer ikke frelse til nye personer. Det er viktig at kristne også er til stede der folk flest befinner seg. Å ha hele sitt liv på bedehuset er sikkert sosialt og koselig, men dette medfører ikke mye rom for misjonering.
  • Enkelte kristne er svært skeptisk til alle offentlige myndigheter (jf. diverse barnevernssaker i den senere tid hvor barnevernet får gjennomgå i det glatte lag). Enkelte lever også et isolert liv og følger lite med på hva som skjer i den store verden (nyheter, politikk osv.).
  • Enkelte menigheter og kirkesamfunn fungerer (nesten) som parallellsamfunn (ekkokammer) med selvjustis (hevet over loven og lever på siden av det vanlige samfunnet). Slik ghettovirksomhet (sekt) er slettes ikke bra! Masse rart og uheldig kan finne sted.
  • Enkelte behandler Gud som en Cola-automat. Man krever og forventer umiddelbare svar fra Gud i form av tegn, under og opplevelser. Det legges mye vekt på personlige egoistiske opplevelser og følelser sammen med Gud.
  • Følelser og gjerninger: Følelsesbasert kristendom og tro har jeg ikke sansen for. Troen vår er ikke basert på flyktige og vekslende følelser, og heller ikke på gjerninger.
  • Religionsutøvelse som ikke har plass til både tro og tvil. Tro uten tvil er ikke en levende tro. For de fleste kristne vil åndelige opplevelser, tvil, skuffelser, vansker og/eller problemer føre til at barnetroen blir erstattet av en voksentro, ELLER til at man tar helt avstand til hele kristentroen.
  • Redselen og fordommene enkelte har mot andre religioner og etniske folkegrupper. Til og med enkelte “gode kristne” ser på Islam som folkefiende og landeplage nummer 1. Det finnes masse bra i religioner slik som Islam, og alle muslimer er ikke terrorister. Islamofobi, nei takk! (Men som kristen tror jeg selvsagt på at den eneste troen som frelser er kristendommen.) Fremmedfrykten, rasismen og frykt for det ukjente som mange kristne har tar jeg sterkt avstand mot.
  • Mye “dritt” utgis i kristen regi. Jeg tenker da på dårlige bøker, dårlig musikk (f. eks. platt og meningsløs lovsang etc.) og enkelte videoer/filmer. Det stilles ikke mye krav til kvalitet i kristen regi.
  • En god del av kirkemusikken samt kirkeorgel er jeg ikke tilhenger av.
  • Ekstrem karismatikk: Søking etter sensasjonelle åndelige opplevelser kan ofte medføre store skuffelser og kan fort bli en egotripp.
  • Enkelte “superkristne” (les: karismatikere) sin repeterende ordbruk. Hva er vitsen med å si mange ganger på rad ord slik som “halleluja”, “amen” og “herlig å være frelst”. Er det bare en uvane, eller betyr ordene virkelig noe?
  • Misbruk av begrepet født på nytt. Jeg har noen ganger fått slengt mot meg at jeg ikke er født på nytt, selv om jeg vil hevde at alle som har mottatt troen (frelsen/frelst) er født på nytt pr. definisjon.
  • Om man blir døpt som voksen eller som barn er mindre vesentlig sett fra mitt ståsted. Jeg er ikke mindre kristen eller B-kristen selv om jeg har blitt døpt som barn. Dåp er uansett en fin ting i samsvar med Bibelen. (Imidlertid tror jeg også at ikke-døpte kan ta imot den kristne troen i sine liv.)
  • Offerrollen er praktisk for enkelte kristne å innta. Enkelte (gjerne konservative kristne) hevder å være forfulgt for sin tro her i Norge, noe som selvsagt ikke er reelt. At noen sier imot og vil diskutere er ikke det samme som forfølgelse! Andre hevder at myndighetene jobber med aktiv avkristning av Norge.
Med vår dømmende og “prektige” livsførsel:
“Vi norske kristne avkristner Norge daglig. Men vi innrømmer det ikke.” (Rune Edvardsen, daglig leder i Troens Bevis, fra DagensDebatt.no)

 

  • Plassering i båsene liberal eller konservativ kristen: Egentlig er plasseringen/klassifiseringen av kristne i bås som enten liberale eller konservative kristne tåpelig. Det er ofte en sterk forenkling av virkeligheten hvor de færreste av oss passer helt 100 % inn i en av båsene. På noen områder kan en konservativ kristen være noe liberal og visa verse. Egentlig fungerer de to uttrykkene mest som en hammer eller maktbegreper som vi kan slå annerledestenkende i hodet med/dømme dem.
  • Frivillighet og frivillige som den store redningen og løsningen på mange problemer/utfordringer i kristne virksomheter. I praksis kan det være vanskelig å skaffe frivillige, samt bruk av frivillige vil kreve tidkrevende koordinering, oppfølging og ledelse fra de ansattes/styrets side.
  • Er det kald kjærlighet som praktiseres? Er det ikke lenger rom for medmenneskelighet med dem rundt oss, og da spesielt overfor de fremmedkulturelle. Brenner vi ikke for å bringe frelse, solidaritet og medmenneskelighet til dem som trenger det, f. eks. overfor fattige, nødlidende og andre svake grupper? Har vi kun rom til oss selv og vårt?
  • Jeg er skeptisk mot enkelte former for mindfulness, retreat, yoga etc. Mange av disse teknikkene har sin opprinnelse i Østens religioner og New Age. Nyåndeligheten og det alternative kan f. eks. omfatte troen på reinkarnasjon. Jeg vil som kristen ikke støtte slike religiøse koblinger eller religiøse strømninger, men HELDIGVIS ser det ut for at sekulariseringen også medfører mindre vekst for slike ting.
  • Sett med kristne øyne bør man ta avstand fra healing, alternativ medisin, alternativ behandling og en del helsekostprodukter. Alternativindustrien er stor med mange retninger, mange ulike tilbud og stort utvalg i ulike produkter. Ofte har slike ting og produkter samme type kobling som nevnt under forrige punkt, dvs. mot Østens religioner og/eller New Age. Altså: Noe som ikke er særlig forenelig med en kristen tro. Ellers er mye av disse produktene den rene bløffen og tilbyr kun Placeboeffekten. Antivitenskapelige alternativer innenfor alternativ medisin og New Age blomstrer som bare det, noe som spesielt kristne bør ta avstand fra.
  • Jeg vil hevde at mammon (penger) og det materielle har fått for stor plass og makt i mange forsamlinger. Gadget-/dings-syken herjer i slike miljøer også. Man skal ha siste modell/generasjon av mobiltelefon (iPhone), og helst en bra og dyr bil og et pent nyoppusset og moderne/moteriktig hus.
  • Mote, klesvalg, interiør og sminkebruk overlates ikke til tilfeldighetene. Det å framstå som vellykket på den materielle og den personlige arenaen er et “must”, og da gjerne spesielt i karismatiske miljøer. Fattige, “tapere” og personer med mange problemer er det lite rom for.

Så har jeg kommet til siste seksjon med punkter:

  • KrF og andre såkalte kristne politiske partier (mikropartier).
  • I enkelte kristne miljøer er det bare bestemte politiske ståsteder som “aksepteres”. Det ses gjerne på som mer kristent å stemme blått (konservativt) enn rødt (sosialistisk). Jeg for min del mener Gud har plass til hele det politiske landskapet i sine menigheter/forsamlinger. Jeg støtter ikke at det er mer «kristelig» å være høyrevridd politisk sett enn å tilhøre den politiske venstresiden. Å benytte sosialist, venstrevridd og kommunist som skjellsord er bare tull.
  • Jeg er skeptisk til Tea Party-bevegelsen (diverse organisasjoner og foreninger på den radikale høyresiden i amerikansk politikk), som også mange kristne sympatiserer med og støtter.
  • Det finnes en del selvoppnevnte apostler, profeter og guds sendebud der ute. Ikke alle av dem er det verdt å låne øret til. En del av forkynnelsen enkelte av dem kommer med inneholder masse dobbeltmoral og grenser mot vranglære. Enkelte vet å berike seg selv godt med økonomiske midler som har blitt samlet inn.
  • Er ofte skeptisk til utenlandske forkynnere og forkynnelse, spesielt den fra USA. Ofte representerer forkynnelsen en kulturkollisjon og ispedd usunt tankegods. Pengemas, velstandspredikanter og ekstrem/usunn trosforkynnelse (karismatisk herlighetsteologi) sier jeg nei takk til.
  • Angående forrige punkt: I november 2017 braker det visstnok løs igjen, denne gangen i Oslo Spektrum. Da skal Trump-vennen Franklin Graham (William Franklin Graham III), sønn av Billy Graham, besøke Norge. Han er en Trump-sympatisør som har antydet at Donald Trump er innsatt som USA sin president av Gud, eller i hvert fall at Guds velsignende hånd har vært til stede i valget av president. USA står visstnok i fare for å oppleve ulykker og terror pga. Guds straffedom mot landet i kjølvannet av diverse liberalisering, hvor Trump nok er “hans” redningsmann for å reversere liberaliseringen. Videre har han hatt noen kraftige uttalelser og angrep mot religionen islam. Mannen er også godt bemidlet etter å kunne ha hentet ut høy lønn (tjener millioner som evangelist) fra lederverv i to kristne organisasjoner, hvor pengene igjen stammer fra innsamlede midler. Leder for komiteen som har invitert den omstridte evangelisten er Sten Sørensen, som blant annet er styreleder i Troens Bevis som jeg normalt sett støtter.
  • Karismatikk og karismatisk tro ligger ikke for meg og min personlighet. Det er greit nok at andre vil og liker å tilhøre den karismatiske leiren, men det bør ikke bli for ekstremt. Bakkekontakt er viktig, og man bør ha kontakt med virkelighetens verden og ikke bare sveve i sin egen fjerne åndelige verden.
  • Jeg er dypt skeptisk til at ekstremkarismatikk av typen New Apostolic Reformation (NAR) får innpass i norske menigheter uten større diskusjoner. Deres New Age-inspirerte forkynnelse med vekt på åndelig krigføring/åndeliggjøring og utdeling av apostel-titler over en lav sko ønsker jeg ikke å støtte opp om. Denne herlighetsteologien kan fort representere en falsk lære.
  • Felleskristne verdier: Troen på at det finnes et objektivt sett med “kristne verdier” som alle kan enes om. Det er vanskelig å finne verdispørsmål som samler hele kristenheten. Kristne er sannsynligvis mer enn noen gang før en svært fragmentert og polarisert “gruppe”. Det er slettes ikke snakk om en homogen gruppe der alle er enige om alt og deler de samme verdier og synspunkter. Politisk sett spriker også kristne i alle tenkelige retninger, og slettes ikke alle støtter KrF sin politikk. (Muligens er de fleste protestantisk kristne enige i trosbekjennelsen, Jesus frelsesverk og nåden (jf. reformasjonen og Luther)?)
  • Det skremmes med masse vås rundt endetid, dommedag, antikrist, dyrets merke (666), tusenårsriket, konkrete profetier osv. Begrepene i seg selv er Bibelske nok, men masse rare spekulasjoner og subjektive fortolkninger har blitt og blir ilagt begrepene av overivrige forkynnere.
  • Scenekirke: Alt skal være hipt og kult, scenekirke med store sceneshow (proff lyd og lys) og masse underholdning og kultur, liten plass til Jesus.
  • Høymesse, salmesang, orgelmusikk og “stiv” liturgi i kirken: Disse momentene gir meg ingen glede, trivsel eller opplevelse. Gammeldagse og stive gudstjenester skaper for meg en unødvendig distanse eller mellomledd mellom meg og Gud. Jeg føler meg også fremmedgjort i en organisering som jeg ikke forstår meg på.
  • For sterkt menighetsfokus: Mer opptatt av å bygge menigheter i stedet for å bygge mennesker. For mye aktivitetsfokus i stedet for Jesus-fokus.
  • Tidligere tiders tanker om at kun enkelte er verdige å gå til nattverd er noe tull.
  • Dagens kirkelige praktisering av nattverd: Nattverd er noe som alle kan feire, uavhengig av om det er prest eller ei til stede. Jeg aksepterer ikke at prestene har fått enerett på å forrette nattverd.
  • Bønn del 1: Bønn er en fin ting, og store ting kan skje via nettopp bønnen. Imidlertid blir det ganske så feil når man ber Gud gripe inn og redde situasjonen, etter å ha gjort betydelige ulovligheter mot det sekulære storsamfunnet vi tilhører / bor i.
  • Bønn del 2: Bønn kan utrette store ting, men man får ikke alltid de bønnesvarene som man som syndig, egoistisk og kjødelig person ønsker seg.

Jeg tror også folk er drittlei prester og kristne forkynnere som innbiller seg at de har et slags “nasjonalt mandat” eller en “myndighet” over andre, slik at de hele tiden føler seg berettiget til å fortelle vilt fremmede om deres “synder”. Disse folka er jo til og med de fleste av oss Jesus-troende ganske drittlei. (Sitat fra Davids liv | David Åleskjærs blogg.)

 

  • For mye fokus på sekundære spørsmål, slik som debatter rundt homofili og helvete. Slike spørsmål bør ikke være kirkesplittende eller gis så mye fokus som er tilfellet pr. dags dato. Det finnes mer sentrale spørsmål her i verden, f. eks. misjon og annen forkynnelse av det sentrale kristne budskapet.
  • Det er vanskelig å kalle seg kristen etter at personer slik som Trump og Hanvold har benyttet seg av kristen-kortet og “ødelagt” det. Jeg vil på ingen måte bli identifisert med slike personer som i sine uttalelser viser lite respekt og nestekjærlighet over for andre som ikke deler deres syn i enkeltsaker. Jesu-disippel, Jesus-tilhenger, Jesus-sympatisør, Jesus-venn eller Jesus-støttespiller er muligens bedre ord å benytte seg av enn begrepet kristen.
  • Jeg aksepterer ikke å bli plassert i kategorien liberal kristen, B-kristen, lunken eller troende som kun tror på det “som klør i øret”. Nådebudskapet er sentralt i min tro, men jeg er likevel ikke en lunken troende som går på kompromiss med det sentrale i kristendommen.
  • Oase: Det kan virke som om det har blitt viktigere å søke spektakulære opplevelser enn sunn åndelig fornyelse. Jeg tror ikke kirka eller Norge generelt lenger trenger den ekstreme karismatikken som Oase pr. dags dato presenterer. Ukritisk hentes ekstreme og omstridte karismatiske forkynnere fra USA som presenterer et budskap med liten Bibelsk dekning.
  • Kristen Koalisjon Norge (KKN) har fram til nå (desember 2016) gått under min “radar”. KKN skal visstnok være en verdibasert folkebevegelse ifølge deres nettside: “Vi søker å mobilisere verdibevisste kristne, samt mennesker med lignende verdier, til engasjement for å bygge Norge på kristen tro og etikk.” Noen sentrale aktører i bevegelsen er Jan-Aage Torp og Finn Jarle Sæle. De er blant annet imot abort og jobber imot barnevernet. De er som forventet opptatt av og uttrykker sin støtte til staten Israel og jødene. De ønsker at kristendommen skal gjennomsyre hele samfunnet, og de kaller mer eller mindre all motstand for forfølgelse. Deres konservative tilnærming får ikke min støtte!
  • Teokrati som styringsform.
  • Prester som ikke aksepterer kvinnelige kollegaer bør få sparken prompte. Å kunne delta på / i samme gudstjeneste og dele nattverd med kvinnelige prestekollegaer (liturgisk fellesskap) bør være en selvfølge. Likeså innordne seg under biskoper som har et annet syn på homofili / samliv enn det de selv har.
  • Fortsettelse av forrige punkt: Jeg forstår godt at “Foreldre i Sogndal vil ikke at Mikael Bruun skal ha konfirmantundervisning for deres barn“. Enkelte sier man må hegne om samvittighetsfriheten, men det må da være måte på! Mangfold og inkludering kan være fint, men en plass må yttergrensen for det akseptable gå.
  • Feighet og skam overfor evangeliet preger enkelte kristne. Vekkelse ønskes, men dette vil neppe oppnås når murer bygges mot dem på utsiden og overfor fremmede.
  • Islam som 100 % fredens og toleransens religion. På den annen side er jeg også skeptisk til dem som har helt berøringsangst for alt som heter muslimer og Islam.
  • Framtiden til Den norske kirke er høyst usikker (splittelser og behov for å tilpasse seg tiden vi lever i samt finansene/økonomien som “fri” kirke).
  • Splittelser som løsningen på alt. Historisk sett virker det som om en god del menigheter og forsamlinger har hatt mangelfulle systemer for å takle uenigheter. I hvert fall har mange menighetssplittelser funnet sted pga. bagatellmessige forhold.
  • Jeg kan ikke fatte og begripe at noen ønsker å støtte sirkuset rundt TV Visjon Norge. Mye av det de sender ut er alt annet enn ærlig og sann kristendom.
  • Alt for mange faller utenfor kristent arbeid. Det kan være nødvendig med et taktskifte i Kristen-Norge for å nå flere. Det nytter ikke å gjøre mer av det samme som allerede gjøres, da dette har vist seg i liten grad å fungere.
  • En ting jeg faktisk tror på: Hvis vi skal tro en rekke studier er religiøse mennesker mindre intelligente enn ikke-troende.
  • Personlig kristen-begrepet sliter jeg selv med å bruke. Det er veldig stigmatiserende og stemplende å bruke dette begrepet. Med en gang man framstår som personlig kristen tillegges man meninger og standpunkter som man ikke nødvendigvis har eller kan stå inne for.
  • Kristendommen (mørkemannstroen) på Sørlandet har jeg ingen sans for.
  • Den ekstreme skepsisen til bioteknologi.
  • USA-president Donald John Trump er neppe personlig utvalgt av Gud til å inneha sitt embete.
  • Jeg tror ikke på at Korona eller andre katastrofer er straffedom sendt fra Gud.
  • Homoterapi bør forbys og ikke tilbys, ferdig snakket! Positive effekter og behovet for noe slikt kan jeg ikke se. Se egen boks om temaet nedenfor.

Homoterapi

Gi nå de homofile / lesbiske (LHBT-personer) ro og fred til å leve ut sin legning og kjærlighet, uten at de blir utsatt for trusler om synd, død, skam og pine fra religiøse / troende (eller andre). Å påberope seg religionsfrihet og/eller ytringsfrihet for å kunne forsvare homoterapien er ikke-gyldig argumentasjon i mine øyne. Man kan ikke få lov til å potensielt ødelegge mennesker gjennom å igangsette skadelige tiltak samtidig som man gjemme seg bak disse frihetsbegrepene (misbruk av begrepene).

Høsten 2019 “raser” debatten rundt homoterapi, konverteringsterapi for homofile, homohelbredelser og andre former for å oppnå seksuell reorientering. Målet med homoterapi og tilsvarende er å endre seksuell legning fra å være homofil til å bli heterofil, hvor bakspeilet ofte er at en religion eller tro mener at homofil seksuell legning er synd / syndig.

Jeg ser ikke behovet eller effekten av slike tiltak, og jeg vil heller la de likekjønnede personene og parene få lov til å leve ut sin naturlige legning og kjærlighet helt fritt uten fordømmelse.

 

Rett på en ny boks:

Den moderne tids fariseere og skriftlærde

Jeg støtter ikke kristne som lager sine egne regler og fortolkninger av Bibelen. Blant annet er det enkelte kristne som i fullt alvor mener at homofili er en sykdom som man kan bli frisk fra (konverteringsterapi). Dommedag og fortapelsen neste, hvis man ikke blir kvitt “sykdommen”. Homofili og likekjønnet kjærlighet er visstnok synden over alle synder i slike personers øyne. Hold fred, og la den likekjønnede og/eller heterofile kjærligheten få blomstre.

Juni er Pride-måned, noe som er spesielt viktig for LHBT-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Kjærligheten mellom likekjønnede er verdt en markering.

 

Blant homofile er det noe høye selvmordsrater. Imidlertid blir det forkastelig forklaringen enkelte kristne klarer å lire av seg: Det hevdes at homofile og lesbiske drikker mer enn andre, og at den høye alkoholbruken fører til selvmord.

Verdt å lese rundt dette temaet:

Styggedom av en brosjyre, som heldigvis ikke er helt ny / fersk nå lenger:

Enkelte kristne “dommere” er overfokuserte på enkelte områder. Blant annet er noen av dem alt for opptatte av sex, kjønnsorganer, motstand mot porno og hva som skjer i senga i det lukkede rom hjemme hos folk. Slik dyneløfting bør være helt unødvendig, og jeg klarer heller ikke å se at det er verdens undergang om noen har sex utenfor ekteskap, er gjengifte, skilte osv. Det er ingen automatikk i at fortapelsen er neste stasjon, og at seksuelle synder er større og mer alvorlige enn andre såkalte synder.

Noen er veldig opptatt av å frelse andre, da de gjerne ser på ufrelste som syndige og ikke gode nok mennesker som trenger en kraftig omvendelse. Dem som på død og liv skal frelse og omvende alle rundt seg makter ikke alltid å se hvor dømmende de er mot sine medmennesker som skal frelses. Ofte ser de heller ikke sine egne svakheter og sin ufullkommenhet, mens de er veldig så belærende og moraliserende mot andre.

Å få med andre på troens vei er i seg selv OK, men jeg synes ikke alltid at motivene som ligger bak ønsket om å frelse mennesker er helt gode og korrekte (manglende ærlighet). Kanskje er det enkelte superkristne som trenger frelse fra sin forvridde overtro, og fra ultrakonservativt religiøst syndrom.

Slik selektiv Bibel-bruk (dømming av likekjønnet kjærlighet, abort, skilsmisse, sex før ekteskapet, samboerskap, motstand mot kvinnelige forkynnere, Israel-dyrking et “must”, rasisme ok, kritikk mot “Guds salvede” ulovlig osv.) kamuflert som bokstavtro / Bibeltro tilnærming – hvor boka brukes til å “slå andre i hodet med” / dømme med – kan jeg ikke skjønne at såkalte kristne vil drive med. Snakk om å misbruke boka og ilegge enkelte vers fra Bibelen meget snevre egen-fortolkninger. Hersketeknikk og det som verre er benyttes, for å kunne trø på andre og utøve sykelig makt (maktmisbruk)!

 

Med fare for litt gjentakelser fra det som tidligere har blitt sagt: Kristne er ikke en homogen og ensartet gruppe, og våre preferanser spriker i alle slags tenkelige retninger. Jeg kan ikke støtte opp om:

Kristne bidrar til tider med sine mange avsporinger og uvesentligheter til å skjule Kristus Jesus, samt nåde- og kjærlighetsbudskapet.

Nå har jeg “angrepet” min egen tro, dvs. kristendommen. Mye kunne sikkert også ha vært sagt om liv og lære innenfor Islam (den muslimske lære / religion, muslimer), buddhismen, hinduismen etc. Imidlertid blir dette utenfor mitt interesse- og kompetansefelt.

Mye mer kunne ha vært sagt innenfor dette temaet. Det skjer masse rart med begrunnelse i kristendommen, kristentroen og/eller Bibelen. Ikke alt som har en religiøs begrunnelse kjøpes som god fisk for en person som meg som nok er en kritisk kristen som liker å tenke selv.

Lenker:




De “frafalne” og “brente” kristne

Menighet

Artikkelens hovedtema: Det finnes en del “brente kristne” (brente barn av Gud) eller “frafalne” etter usunn forkynnelse, ledelse og menighetsliv. Enkelte går på en skikkelig “smell” innenfor organisert menighetsliv og menighetsarbeid, og de velger å forlate sin tidligere forsamling (onde tunger kaller gjerne slike personer for avhoppere eller desertører). Mer skrives om slike ting i fortsettelsen.

En blogg jeg innimellom oppsøker er David Åleskjær sin som rett og slett heter Davids liv. På undersiden om bloggen skriver han blant annet: “Jeg har en sterk tro på Jesus, og en tilsvarende sterk avsky for religionen som har blitt lagd i hans navn. Det farger mye av det jeg skriver.” Han tar stadig tak i interessante diskusjoner innenfor kristenlivet. Å besøke hans blogg anbefales!

En gang i år 2012 leste jeg om hans bokprosjekt som skal hete “De 99 og den ene“. Ifølge ham selv er denne boka kraftig forsinket, den har hvilt seg i en skuff og er fortsatt ikke utgitt. Boka skal ifølge Davids blogg omhandle: “– en bok om de mange som har brent seg på en forkvaklet form for åndelighet, og som derfor ikke lenger er aktive i menighet.” David trekker mars 2016 paralleller mellom sin kommende bok og VGTV-serien “Frelst” av Ruth Helen Gjævert som omhandler tilsvarende tema.

Oppdatering: Diverse saker som har dukket opp i kjølvannet av VGTV-serien blir også omtalt.

Innledning

David har i mars 2016 publisert et innlegg i sin blogg hvor han trekker en parallell mellom sitt bokprosjekt og serien “Frelst” på VGTV. (PS! David har nå slettet dette og andre innlegg, da han nok en gang har hatt en “storrengjøring” i sin blogg med sletting av alle tidligere publiserte innlegg.) Ruth Helen Gjævert står bak TV-serien “Frelst”, og hun har tidligere vært en aktiv “soldat” i Jesus Revolution Army. Etter fire år hadde hun fått nok og brøt ut.

Hun får kritikk for at hun ikke tok sitt personlige oppgjør på “kammerset” istedenfor å gå ut i offentligheten. David sier seg enig med det Stian Kilde Aarebrot har skrevet i VG Meninger (lenke). Der har Stian blant annet skrevet at offentlig religiøs skittentøyvask på TV kan være til hjelp for desillusjonerte disipler. Fritt gjengitt og fortolket: Interne oppgjør innenfor en organisasjon vil ikke nå ut til avhopperne, og private “lukkede” oppgjør pleier ofte å ikke føre fram da ledelsen/menigheten fort “kjører over” offeret.

Jesus Revolution framstilles i TV-serien som et noe sekterisk og hjernevasket karismatisk miljø (tunnelsyn) hvor det tas lite hensyn til deltakernes velvære. Alt fokus rettes mot å tjene Gud og andre ting ignoreres og overses. Det er slettes ikke rart at enkelte går på en smell etter å ha vært med på et slikt krevende opplegg. VGTV sin dokumentar baserer seg på programskaperens opplevelser for over 10 år siden, så mye har nok endret seg til det bedre siden den gang.

David undrer seg videre over om “frafalne” er Norges største menighet?.! Ifølge det han har fått inntrykk av er kirken utenfor kirken stor. De “frafalne” har gjerne beholdt sin tro, men har forlatt menighetslivet etter å ha blitt “brent”. Som kjent “brent barn skyr ilden”, dvs. gjerne menigheten.

Hensikten med David sin kommende bok er ifølge ham selv: “Hensikten er ikke å sladre eller kritisere, men å rekke ut en hånd til de mange som ligger sjelelig forkrøpla i grøftekanten etter at vekkelsens turbo-dampveivalser dura gjennom strøket deres, og oppfordre andre troende til å gjøre det samme.”

Veldig generalisert og forenklet kan man møte to problemstillinger i menighetslivet ifølge David (noe forenklet nedenfor):

  • Tilskuer til et “show”. Ikke reell deltaker i fellesskapet.
  • Andre begynner å styre ens hverdagsliv på detaljnivå (altfor intimt), på en ekstrem og manipulativ måte som gir lav takhøyde og liten personlig frihet.

Slikt usunt menighetsliv får enkelte til å forlate miljøet de har tilhørt for å redde seg selv.

Alt tyder på at det finnes mange brente sjeler etter usunt menighetsliv. Ifølge David har han mottatt masse henvendelser (flere hundre) fra brente kristne i en lang rekke ulike menigheter og miljøer. Også mange kristne innenfor menighetslivet har kontaktet ham da de er redde for at han skal grave i “gammel møkk”.

En “åndelig” hersketeknikk i forbindelse med temaet i denne artikkelen er bønn. Bønn kan selvsagt være en god kommunikasjonskanal mellom Gud og oss mennesker, men den kan også misbrukes. Formuleringer slik som “jeg skal be for deg” høres fint og flott ut, men betyr ofte i praksis at “dette er ikke mitt problem, håper du finner ut av DINE problemer som ikke angår meg”.

Egne refleksjoner

Bål og kors

Det virker som om David tror at det verste skjedde på 1990-tallet og at alt er meget mye bedre nå i dag. Dette gjelder helt sikkert som sannhet for de miljøer han kjenner til. Det som skremmer meg (litt) er å se at enkelte lutherske miljøer (f. eks. IMI i Stavanger og til dels Oase) nå lar seg tiltrekke av tvilsomme forkynnere, karismatiske strømninger og teologi fra USA m. m. Noe av den usunne forkynnelsen fra trosbevegelsen har også funnet sin vei inn i etablerte pinsemenigheter. Og ellers lever “sirkus Hanvold” og TV Visjon Norge i beste velgående.

Mange vil nok ikke kjenne seg igjen i kritikken av Jesus Revolution. Imidlertid låner jeg følgende sitat fra Facebook: “Det nytter ikke at mange hadde det fint, når det ligger så mange lik langs veien!” Sannsynligvis er det som blir skildret ikke særegent for Jesus Revolution, da det finnes brente kristne fra mange ulike organisasjoner og leirer. Spesielt utsatt er nok organisasjoner der ungdom og ung/uerfaren ledelse har vært involvert, og hvor ungdommen har deltatt med sitt ungdommelige overmot. Ledelsen har ofte ikke beskyttet “soldatene” sine godt nok mot å begå feiltrinn eller å brenne seg ut. Noen ganger skulle kristne (ungdoms)organisasjoner vært flinkere til å hente inn sekulære prinsipper for god ledelse for å unngå overtramp.

Ganske mange vil takle helt ok det harde kjøret som finner sted i enkelte overivrige kristne misjonerende organisasjoner. Problemet er de “sarte sjelene” som opplever opplegget for hardt, og som støtt og stadig føler at de feiler og kommer til kort (er ikke gode nok i tjenesten). Det er en fare for å miste seg selv og gå på en smell underveis i strevet etter å prestere overfor Gud og ledelsen. Dårlig ledelse som tillater maktmisbruk gjør ikke akkurat situasjonen bedre.

Ikke alle “brente barn” / “brente kristne” blir nødvendigvis frafalne. En del beholder troen, men uten å være menighetsaktive. De som beholder troen blir gjerne “passive” kristne med sitt medlemskap i “sofamenigheten”/”sofakirken”. For enkelte kan dette å være kristen uten å være aktiv i menighetssammenheng være den beste måten å beholde troen på. Menigheter kan i enkelte tilfeller bli mer nedbrytende enn trosstyrkende hvis de usunne kreftene har fått overtaket i forsamlingen. (Jf. min artikkel i PDF-format om “Hvordan overleve som kristen i usunne menigheter?”.) Hva er i det hele tatt vitsen med enkelte usunne menigheter, og trenger man slike menigheter i det hele tatt?

De som velger å forlate et organisert menighetsliv / menighetsmiljø er ikke nødvendigvis forrædere, ondsinnede avhoppere eller Judaser. Det er ikke en gang sikkert at de er frafalne fra den kristne troen. De forlater ofte sitt tidligere liv for å verne seg selv og sine mot usunn påvirkning og tendenser.

Kritikk mot ledelsen eller menigheten likestilles av enkelte med ulydighet mot Gud. Personer – varslere – som stiller spørsmål kan bli beskyldt for å representere en kritisk ånd eller å være satans / djevelens sendebud / medarbeider. Snakk om å snu ting på hodet! Lederne og ledelsen er ikke ufeilbarlige, og det må absolutt være lov for “fotfolket” å komme med innspill og korrekser.

Innimellom lurer jeg på om organisering og opprettelse av menigheter og tilsvarende forsamlinger er djevelens verk. I enkelte tilfeller blir menigheten/forsamlingen et sted for makt og kontroll over andre. Det benyttes hersketeknikker, maktmisbruk og åndelige overgrep for å kontrollere og underkue medlemmene.

Psykisk vold og destruktiv kristendom mot barn i “Guds” navn kan i en del tilfeller være straffbart. Imidlertid er det vel sjeldent at noen “orker” å bringe inn slike saker for domstolene. Det er meget krevende og belastende å stå fram som varsler. De fleste overgrep av denne typen forblir i det skjulte.

Barn og unge kan oppleve usunn kristendom som et psykisk terrorregime, der demoner, dommedag, syndens lønn og helvete lurer bak enhver dør. Enkelte voksne ender opp med en fundamentalistisk religion – gjerne kristen fundamentalisme – som de igjen “sprer” til sine barn. Voksnes religiøse tyranni som tvinges på barn er og blir en uting. Man skal ikke bli utsatt for slik manipulering som barn. En sunn religionsformidling er ok, men ikke når det blir tvang og trusler inni bildet.

En ting like jeg fra 3. episode av Frelst og det Islam Nets leder Fahad QureshiIslam sa var at i deres sammenhenger var det gud som var det sentrale og ikke den enkelte forkynner. Menneske-/personfokuset på ledere og forkynnere er visstnok ikke så stort hos dem. Det skulle kristne bevegelser ha lært av. Alt for masse makt og anseelse gis til tvilsomme oppkomlinger av noen forkynnere, predikanter og pastorer. Enkelte kristenledere blir nesten dyrket som en konge eller popstjerne selv om de bare er vanlige mennesker med sine feil, mangler og egenskaper. Lite som minner om å innta en ydmyk tjeners skikkelse, og slettes ikke alle av dem som er noen gode forbilder.

Selvsagt skal man ta vare på, være glad i og i en viss grad forsvare og beskytte sine ledere. Imidlertid har dette gått alt for langt i enkelte forsamlinger. Lederne er ikke småguder som må bli dyrket og vernet for kritikk når de driver med uheldig maktutøvelse. Grenseoverskridende adferd som fotfolket blir utsatt for fra ledelsen bør det være nulltoleranse for.

Nei takk til kristenledere som blander seg dypt inn i den enkeltes privatliv. Mye av irettesettingen, disiplineringen og korrigeringen de framviser er helt uønsket slik jeg ser det. En del av lederne er definitivt grepet av maktsyken, de liker å manipulere og de driver med hersketeknikker.  De er enkelt og greit herskesyke maktmennesker med sin egen personlige agenda, som slettes ikke alltid er samsvar med Guds planer. Modige varslere som står fram er ikke del av “fiendens strategi” (djevelen, satan), og varslerne og varslene fortjener å bli hørt på og å bli tatt på alvor, med et eller flere konkrete tiltak.

Jeg skrev følgende kommentar til Solveigs artikkel med tittelen “Framleis frelst?”:

Bra skrevet! I utgangspunktet skal en menighet fungere som et kraftsenter hvor man kan hente påfyll og inspirasjon. Imidlertid kan like godt menighetslivet bli nedbrytende og destruktivt. For å beholde troen er det i enkelte tilfeller vel så smart å stå på utsiden av menighetslivet enn å være del av en usunn menighet og forkynnelse. Menighetsliv bør ikke bidra til at man mister seg selv eller blir tvunget inn i ting som en ikke kan stå inne for.

 

Å åndeliggjøre “alt”, bevisst eller ubevisst benytte seg av maktmisbruk og demonisere dem som måtte være uenige med ledelsen er farlige tendenser. Det kan også bli alt for mye av søking etter nye impulser og opplevelser, hvor man til slutt er så opptatt av nye opplevelser at det ikke blir rom for kritiske vurderinger. Ikke alt som kalles “åndelig” er i henhold til Bibelen.

I tillegg til de store oppgjørene finnes det selvsagt alltid menighetsshoppere og/eller menighetshoppere, som bytter menighet etter hvor det er “kuleste” å gå. Det er IKKE disse jeg skriver om i denne artikkelen! Jeg er opptatt av dem som går gjennom et påkrevd og naturlig opprør som fører til at de forlater organisert menighetsliv etter å ha blitt et brent (Guds) barn.

Oppdatering

I mange kristne miljøer virker det som om det er lite populært med konstruktiv kritikk av “Guds virksomhet”. Det er ikke rom for følelsene til de som har opplevd overtramp eller blitt såret i kristen virksomhet. Kritikernes følelser og opplevelser blir underkjente da de avviker fra ledelsens og flertallets syn. Empati med de som har blitt utsatt for åndelige overgrep er det ikke rom for.

I Vårt Land skriver spaltist Rut Helen Gjævert i desember 2016 litt oppfølgende om sin VGTV-dokumentar “Frelst“. Hun skriver blant annet om smellen hun opplevde mot slutten av sin tid som soldat i “Jesus Revolution Army”:

  • Følelsen av: “Jeg var ikke lenger god nok for Gud.” da “Budskapet hadde ingenting å tilby meg så snart jeg ikke var sterk, heltemodig eller lydig.”
  • Problem: Pekefinger og moralisme.
  • Hun hevder at det må være rom for og debatt rundt “…vanlige menneskers kamp med sin tro”.
  • Og som en liten konklusjon: “Kristendommen er ikke en religion for de spesielt utvalgte, men det er heller ingen religion for de spesielt hellige eller rene.”
  • Oppfordring: Vær menneske!  (“Når Gud selv kunne bli menneske, kan vel du og jeg tillate oss å være det.”)

I kjølvannet av VGTV-serien “Frelst” Ruth Helen Gjævert har det oppstått flere interessante diskusjoner rundt tematikken. Boklanseringen til Anders Torp (“Jesussoldaten – Gutten som skulle vinne landet for Gud”, ført i pennen av Tonje Egedius) er interessant, og Anders var også med i en av episodene til TV-serien “Frelst” og i et debattprogram på NRK med sin far som motdebattant. (Jan-Aage Torp framstår slik som jeg ser det som en stakkarslig, men likevel sleip klovn. Han er “flink” til å gå inn i offerrollen.)

I boka forteller han om sitt brudd med Oslokirken / Seierskirken og pastorfaren Jan-Aage Torp. Han tar sterk avstand fra de usunne miljøene, usunn tro, demonutdrivelser og en sterk fokus på Helvete-tro. Ifølge Anders kan et trossamfunn bli skadelig dersom det hevder å ha monopol på sannheten, og at det ikke er rom for spørsmål og kritisk tenkning. Han regner seg ikke som en kristen i dag.

Hr. Hanvold, gründeren bak TV Visjon Norge, er seg selv lik. Han har ikke sansen for slike avsløringer som den til Anders Torp. Hans nye kraftuttrykk er visstnok at slike kritikere er “human-fundamentalistene” i samfunnet.

To kjente personligheter fra den karismatiske leir og lovsangsmiljøet på 1990-tallet (+/-) har også kastet seg inn i debatten. Bjørn Aslaksen skriver på i sitt innlegg på Verdidebatt.no blant annet følgende: “Jeg er blitt tilpasningsudyktig hva menighet angår.” Han følte seg til slutt fanget i sekteriske og frihetsberøvende miljøer, og er ikke lengre en del av slike miljøer og menighetsliv. En “skade” han har pådratt seg er å bli overfølsomme og kritiske til menigheter. Per Søetorp skriver i fortsettelsen følgende: “Jeg kjenner jeg er godt forsynt og klarer meg utmerket for tiden med å være godtatt av Han i Øverste Etasjen – om jeg ikke skal løpe r….. av meg for å tilfredsstille bakkemannskapet også.” Sistnevnte “lanserer” også på spøk DUF, en forkortelse for “De Utgåttes Felleskap”.

Per Søetorp har også skrevet et innlegg med tittelen “De 99 og den ene”. Han tar utgangspunkt i Bibelfortellingen om de 100 sauene, der gjeteren/hyrden forlater de 99 for å lete etter den ene som har kommet seg bort. Blant annet hevder han følgende om mange kristne og kristne forsamlinger: «..dritdårlige på å møte frittalende enkeltmennesker med empati og respekt..». Jeg tenker selv at frittalende enkeltmennesker eller uromomenter gjerne blir ignorert, latterliggjort eller frosset ut, noe som står i grell kontrast til Bibelens budskap.

Registrerer at Stephan Christiansen, tidligere leder av Jesus Revolution Army, endelig har kommet på banen med et tilsvar på den kritikken som ble stilt mot organisasjonen i TV-serien frelst. Imidlertid ser jeg ingen grunn til å legge inn lenke til eller å omtale hans svar, da det bare består av en haug med dårlige unnskyldninger og ingen vilje til å ta et skikkelig oppgjør eller å be om unnskyldning.

Det ser ut for å være vanskelig for menighetsledere å ta innover seg at de i sin iver for den “gode” sak har kjørt over enkeltpersoner. Enkelte har mer eller mindre mistet seg selv og kun blitt brikker eller statister i ledelsens misjonsmål. Kommunikasjonen mellom enkelte på grasroten og ledelsen fungerer ikke, jf. kommunikasjonsmodellen.

Noen kristenledere vil ta fra enkeltpersoners eiendomsretten til sine negative opplevelser med religiøse miljøer, samt deres muligheter fra å delta i det offentlige ordskiftet med sine erfaringer som ballast. Fy skam til slike ledere. Videre er det feigt av dem å komme med trusler, kritikk og motsigelser mot dem som har blitt “brent”.

Jeg må også si meg STERKT UENIG med det Sten Sørensen og Jan Inge Jenssen hevder i Dagen. De skriver blant annet følgende: “At kirken er Kristi kropp betyr videre at deltakelse i kirken ikke er valgfritt. Når vi blir Guds barn er det en selvfølge at vi blir en aktiv del av Kristi kropp. Det er en selvmotsigelse å si ja til Jesus og nei til kirken. Hode og kropp hører sammen og som Guds barn er det helt nødvendig å koples til kroppen Hans på jorda.” For min del vil jeg heller stå på utsiden av menighetslivet og beholde troen, enn å være del av usunne menigheter som både ødelegger troen og meg som person. Ja til Jesus, nei til den organiserte kirken og menigheten sier nå jeg!

Mantraet om at alle trenger et fellesskap eller menighet gjentas av evangelist Viggo Klausen. I teorien er jeg enig at en forsamling kan være OK som en kraftstasjon (trosstyrkende) for kristenlivet. Imidlertid hender det innimellom at menighetene ikke fungerer som de skal. Noen ganger er det beste å stå på utsiden av menighetslivet for å ikke miste seg selv, styre klar av usunn forkynnelse og for å unngå å bli herset med. Ikke alle bor heller slik til at det «bare» er å oppsøke en annen menighet (bygder og små byer har ofte ikke noe stort utvalg).

Henter fra Solveig Johanne Grønstøl sin blogg (innlegg ikke lenger tilgjengelig) to sitater fra det hun har opplevd med sprø forkynnelse fra predikant: “Det er ein grunn til at pastoren kan vite meir om Guds vilje.” og  “Hyrdar går på to bein, medan sauene går på fire.” Altså: Underforstått at pastoren/predikanten innehar den eneste rette sannhet, og menighetens medlemmer må innordne seg etter vedkommendes ord. Pastoren ser gjerne på seg selv som innsatt av Gud selv, og at de vet mer om Guds vilje enn folk flest. Dette kombinert med eldsteråd som sitter på mer eller mindre livstid og lite rom for demokrati gjør katastrofen til et faktum. Det ender fort med maktmisbruk og dårlig lederskap, som igjen kan medføre overkjørte og brente kristne.

Etter VGTV-serien og Anders Torp-boka har virkelig snøballen begynt å rulle. Flere historier fra andre sammenhenger har kommet fram i lyset. Blant annet har det blitt rettet lys mot uheldige episoder innenfor Ungdom i Oppdrag. Vel fortjent ble Rut Helen Gjævert tildelt Petter Dass-prisen 2016. Hun var på mange måter den som åpnet opp for fokus mot usunn ledelse og lederskap.

En annen sak som har kommet opp er forholdene i Sentermenigheten i Asker. Noen stikkord rundt galskapen som har funnet sted i denne menigheten: Hjernevasking, sekterisk tenkning, psykiske og åndelige overgrep, sterk indre kontroll, maktmisbruk og angiveri, liten personlig frihet, frykt for represalier og utfrysning, usunt lederskap med noen få lederpersoner som har fått alt for mye makt og trusler om å forlate guds plan hvis kritikk stilles. Et skikkelig oppgjør med galskapen har ikke funnet sted før nå, selv om noen modige personer allerede i blant annet år 2005 stod fram med sine historier.

Sannhetens Ord Bibelsenter i Røyken kommune (SOB), Buskerud, har også havnet i medielyset til avisen Dagen. Menigheten blir blant annet beskyldt for å splitte familier, detaljkontroll over sine medlemmer, sterk ledelse med tendenser til maktmisbruk og diverse andre sekteriske tendenser. Fra et innlegg på DagensDebatt.no med tittelen “Derfor roper vi varsko” skrevet av Leif Wellerop og Kari Holmås har jeg “lånt” to sitater rundt denne saken:

  • “Så lenge man stryker menigheten med hårene og ikke reiser kritiske spørsmål, ser man ikke noe annet enn dette gode.”
  • “Det er alvorlig når kristne ledere ikke erkjenner at ondskap kan få makt midt i Guds menighet. Avhoppere og pårørende har skremmende like historier som vitner om maktbruk, usunn åndelighet, løgner og splittelse av familier. Samtidig ser vi et SOB-lederskap som konsekvent nekter å la seg korrigere eller ta ansvar for egne feil. Det er denne ondskapen vi har sett og advarer mot.”

Et bra innlegg skrevet på Verdidebatt har tittelen “Tørsten etter det beste” og er forfattet av Terje Hegertun. Han tar opp til debatt noen uheldige sider med trosbevegelsen/karismatiske miljøer. Han nevner uheldige momenter slik som nåde som blir erstattet av sosial kontroll, bruk av religiøs makt og misbruk av karismatiske nådegaver. Det har i enkelte sammenhenger blitt krevd absolutt lydighet mot lederen i stedet for å åpne opp for medinnflytelse.

I starten av 2019 har det kommet fram i dagen et tyvetalls varslinger mot hovedpastor i Hillsong Norway – Jostein Krogedal. Han beskyldes for å skape en fryktkultur og for bruk av diverse stygge hersketeknikker. Flere medarbeidere har blitt sykemeldt av hans lederstil. Hvis det ikke tas sterke grep kan det også innenfor Hillsong i Norge bli en del brente kristne eller brente Guds barn.

Anders Torp har blitt nevnt. Søsteren – Christine Josephine Andreassen – har også vært ute i offentligheten med sin historie. Hun har blant annet fortalt at hun ville dø for Jesus som 11-åring, og at hun etter hvert hatet den guden hun vokste opp med. Hun har opplevd ekstreme ting i kristentroens navn i sin oppvekst. På tross av alt dette skal hun bli prest i Den norske kirke. Tenker at hun blir en tipp-topp prest med sin bagasje og ballast fra oppveksten, og kjempebra at hun ikke tar avstand fra troen eller ble mer “brent” av alt det usunne hun har opplevd.

Jeg innledet med å nevne David Åleskjær. Sommeren/høsten 2016 har han publisert et nytt innlegg i sin blogg med tittelen “Sak og person” (innlegg ikke lenger tilgjengelig). Han er i dette innlegget opptatt av autoritært lederskap i kristne (karismatiske) organisasjoner og hva som kan gjøres for å unngå problemet. Han skriver blant annet:

  • “…kristne har blitt for opptatt av karismatiske personligheter framfor sak. Og med sak mener jeg da det enkle evangeliet.”
  • “Tenk hvor liten plass det hadde blitt til maktmennesker i menigheten, dersom vi alle hadde det evangeliske perspektivet at saken er viktigere enn oss alle – samtidig som vi vet at selve saken handler om nettopp hvor viktige vi ALLE er i egenskap av å være Guds egne barn!”
  • “Med en slik grunntanke fjerner du ethvert våpen både fra Anklageren (Satan) og manipulerende predikanter.”

Å være mer opptatt av saken (evangelieforkynnelsen) i stedet for personen høres ut som en grei ide. Imidlertid vil jeg nok tro at forkynnere og ledere som utøver uheldig maktmisbruk selv vil mene at de er ledet av ånden og gjør sine ting på vegne av Gud. Som svar på David sitt innlegg skrev jeg følgende kommentar:

I utgangspunktet er jeg enig i det du skriver, David. Imidlertid vil jeg anta at religiøse ledere på ville veier neppe har selvinnsikt til å se og forstå at det de gjør er feil. De klarer neppe å se at de mer eller mindre kun tjener seg selv alene og ikke saken.

Personer som driver med utstrakt autoritær lederstil og hersketeknikker kan vel ofte anses som syke (psykisk). Noen har muligens psykopatiske trekk og vil med 100 % overbevisning tro at det de holder på med er Guds vilje.

Å være fokusert på saken er en god ting. Likevel kan personlige forhold nok likevel klare å blande seg inn selv om lederen lever aldri så åndelig og «snakker» ofte med Gud.

I praksis er nok ikke skillet eller grensene mellom saken og personen alltid like lett å håndheve. Det som vi vanlige lekfolk burde ha vært flinkere til er å stille konstruktive kritiske spørsmål og ikke la oss blindt lede av dårlige ledere.

 

Selv vil jeg hevde at kristne organisasjoner og miljøer er et paradis for maktmisbruk og hersketeknikker. Det er dårlig med systemer (rutiner og tilsyn) for å stoppe slik aktivitet og den åndelige dimensjonen + Saken kompliserer bildet. Det er ikke videre lett å si imot en leder som mener å ha fått et budskap direkte fra Gud.

Forresten er bloggen “Bygge mennesker” til Sjur Jansen interessant. Han skriver om hvordan de første kristne møttes, ikke-hierarki, likestilling og hjemmesamlinger. Det han skriver om møteform blant de første kristne står i grell kontrast til dagens situasjon. Hvordan har vi klart å komme fram til dagens situasjon hvor alle menigheter framstår som strenge hierarkier med utstrakte byråkratiske strukturer? Hierarkioppbygningen hvor ledelsen er rene pavemakta som ikke kan motsies er jo den rene gavepakken til maktsyke ledere som vil herse med sin menighet og utøve maktmisbruk.

Enkelthistoriene til brente barn og deres opplevelser kan ingen ta ifra dem. Det er deres opplevelse av en situasjon hvor de ikke passet inn i menigheten de tilhørte. Personer som benekter at slike ting kan ha funnet sted pga. de selv aldri har opplevd slike ting er det mindre interessant å høre på. Deres maktspråk og maktbruk for å dysse ned problemene bør ikke vinne fram.

Enkelte liker ikke at avisene og journalistene “grafser rundt” og kommer med kritikk av menigheter og “Guds folk”, og spesielt misliker enkelte at denne kritikken kommer fra de kristne avisene Vårt Land og/eller Dagen. Selv mener jeg at det er bra at uheldige sider og kritikkverdige forhold med menighetene kommer fram i lyset. Både menighetene og lederne  (pastorer etc.) bør tåle og akseptere mediedekningen. Det er et offentlig anliggende og ikke et indre anliggende når menighetslivet kommer ut av kontroll og blir usunt.

Det heter seg at “brent barn skyr ilden“. Ikke rart at mange av dem som har gått på en smell i tros- og menighetsliv velger å trekke seg bort fra de kristne forsamlingene. Hvem ønsker vel å gå på en ny potensiell smell? Man lærer av tidligere feil og prøver å styre unna muligheten for en ny fiasko. Det kan være bedre å leve på utsiden av menighetens “trygge” rammer enn å tilhøre et usunt fellesskap som tapper en for krefter og energi.

“Alle” driver nå med rydde- og forsoningsarbeid i forbindelse med “brente barn” (+/- år 2016, glemt nå!). Imidlertid kan det diskuteres om enkelte pinseledere som bidrar i ryddeprosessen er egnet for det. Enkelte har nok hentet litt vel mye inspirasjon fra ekstrem karismatisk forkynnelse og kan neppe bidra med “jordnær” opprydding. Som det står i et innlegg på Verdidebatt.no: “Er apostelblendede pinseledere egnet som “sjauere” i årets rydde- og forsoningsprosesser i Pinsebevegelsen?”

Kristent Nettverk / Kristent Fellesskap

En organisasjon eller et nettverk som har gått meg hus forbi (under min kritiske radar) i mange år er konstellasjonen Kristent Nettverk / Kristent Fellesskap. I forbindelse med at jeg dumpet over en artikkel på Verdidebatt.no (lenke) har jeg sett litt på hva de står for. I deres kjølvann er det også en del brente barn, spesielt knyttet opp mot Bergensområdet (basert på informasjon fra nettet, og da spesielt fra Verdidebatt.no).

De ser på seg selv som et norsk misjonsarbeid. Nettverket ble offisielt startet/registrert i 1998, men har en forhistorie tilbake til 1980-tallet. De befinner seg innenfor den karismatiske frimenighetsleiren.

Nettverket består blant annet av en del løst tilknyttede menigheter spredt utover landet som ofte har “Kristent Fellesskap” som del av sitt forsamlingsnavn / menighetsnavn. I tillegg driver de Bibelskole (Bergen Bibelskole og FOLK Bibelskole), blad (Bladet Folk), arrangerer sommerfestival (Lys og salt) og misjonsarbeid.

I artikkelen fra deres hjemmesiden med tittelen “Visjon-oppdrag-verdier” (ikke lenger tilgjengelig på nettet) reagerer jeg spesielt på følgende utsagn:

  • “Alle kristne må finne sin plass i det kristne paktsfellesskapet og tilhøre en lokal forsamling og underordne seg et lederskap.”
  • “Lederansvaret i det kristne fellesskapet ligger hos et fellesskap av eldste som er utrustet av Den hellige ånd og er innsatt av apostler.”
  • “Vi vil underordne oss under hverandre og lederne våre og gi dem den æren de fortjener.”
  • “Mannen er hode og frelser for familien, …”

Litt av det de står for framgår av undersiden “Om oss”, men her har slike problematiske formuleringer som dem nevnt ovenfor ikke blitt tatt med.

Underordningstanken deres liker jeg svært dårlig, både når det gjelder at man som kristen skal la seg blindt underordne et lederskap og at kvinner skal la seg underordne mannen. Her er det stort potensiale for maktmisbruk. Personlig vil jeg heller stå uten menighetstilhørighet enn på død og liv tilhøre f. eks. en usunn menighet. Mener de også at deres lederskap mer eller mindre er direkte innsatt av Gud i egen person? Det er neppe rom for kritiske spørsmål i deres sammenhenger?

Selv antar jeg at de vil begrunne sine verdier og valg med Bibeltroskap.

Fra tidligere nevnte innlegg på Verdidebatt.no virker det som om ledere i nettverket har en veldig stor autoritet. Det er naturlig å søke lederes råd og velsignelse i en rekke ulike situasjoner. Åndelig autoritet og lydighet er sentrale verdier, og eventuelle opprør og opprørstanker kommer fra Satan. Til tider har deres Bibelskole også drevet med “vurdering av åndelig modenhet”. Åndeliggjøring av “alt” er jeg dypt skeptisk til.

Som i en del andre karismatiske bevegelser vektlegges profetiske ord og kunnskapsord. Profetier om vekkelse og helbredelse framsettes. Det stilles også høye forventninger til deres medlemmer og deres innsats for den gode sak. En slik forkynnelse kan være god grobunn for skuffelser i livet og etterfølgende brent kristen-“syndrom”.

Tidligere har nettverket blitt beskyldt for å drive med kvinneundertrykkelse, fysisk tukt mot barn og forkynnelse av erstatningsteologi (Israel). Jeg skal være forsiktig med å si at alt dette gjelder pr. dags dato.

Det viser seg at det faktisk ikke er lang fysisk vei til nærmeste fellesskap for min del. Fisken Kristne Fellesskap (nettside sist oppdatert i 2010!) i Måløy er del av Kristent Nettverk. Fra Flatraket til Måløy er det ca. 16 km med kjøring. Imidlertid frister ikke nettverkets  teologi meg, så jeg kommer neppe til å oppsøke denne menigheten. Dessuten viser menigheten lite igjen i lokalsamfunnet. De må nok være noe innesluttede i sin drift og i liten grad misjonerende i sitt lokalsamfunn.

Etterdønninger

I etterkant av Frelst-dokumentaren har tilsvarende saker kommet på dagordenen også i andre menigheter. Noen av disse sakene har allerede blitt nevnt i denne artikkelen. Det har også vært en runde med begrunnet kritikk mot TV Visjon Norge og Hanvold, etter at NRK Brennpunkt rettet søkelyset mot forkynnelsen og økonomien/driften til nevnte TV-kanal. Mange ekstrem-karismatiske forkynnere med “rare” budskap har også besøkt kanalen.

(Avsporing: Spesielt mye rart ser ut til å finne sted på Østlandet og i menighetene der. Bra jeg bor langt borte fra denne delen av landet. Også enkelte rare innslag på Sørlandet.)

På den annen side har enkelte sentrale aktører tatt til motmæle og rettet kritikk mot det kritiske søkelyset. Medier slik som Vårt Land, Dagen og NRK har blitt beskyldt for å drive med “kristenforfølgelse”. Det er visstnok ikke lov til å rette konstruktiv og berettiget kritikk mot kristne ledere og pastorer. Salme 105, 15 med ordlyden “Rør ikke dem som jeg har salvet, gjør ikke ondt mot mine profeter!” tas av enkelte veldig bokstavelig. (Dagens kristenledere kan vel neppe regnes som noen store profeter uansett.)

Jan-Aage Torp er en av dem som har uttrykt skepsis mot at media retter søkelyset mot usunn ledelse, brente barn osv. En annen som har uttrykt noe liknende er Kåre Skuland, pastor i Jesus ChurchSten Sørensen, styreleder og redaktør i Troens Bevis, liker tydeligvis heller ikke negativt fokus. Han advarer mot det han kaller “negative meninger” og “negative ord” og det nesten ut som om han helst vil pålegge enkelte munnkurv. Det karismatiske kameraderiet lever videre.

Aviser og andre massemedier blir beskyldt for å drive med kristenforfølgelse og for å sette kristne ledere i gapestokken. Tullete maktspråk av typen “Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen” framsettes. Sentrale kristne lederskikkelser skal visstnok i større grad enn andre beskyttes mot berettiget kritikk og kritiske spørsmål. Sentrale kristenledere forsvarer hverandre (“Gutteklubben Grei”), og de virker svært redde for å tape ansikt og anseelse i sine miljøer.

Hvorfor er enkelte pastorer og kristenledere så redd for fokus på usunn menighetsledelse? Hva driver slike ledere selv med? Hva slags aktiviteter og lik i skapet har de som ikke tåler dagens og offentlighetens lys? Hva er de redde for?

Kristen virksomhet og ledelse MÅ tåle dagens lys! Usunt lederskap må avdekkes og tiltak må settes inn. Kollektivt kan vi lære av tidligere feil. I slike saker det er snakk om med usunn forkynnelse og ledelse er det mennesker som blir kritisert og IKKE Gud. Ledere i næringslivet blir ofte målt og vurdert/evaluert. Hvorfor skal dette være annerledes i kristne menigheter?

Litt mer ydmykhet og å innta en tjenerholdning kunne ha vært ønskelig av enkelte kristenledere. Ledere må kunne legge seg flate, vise empati og ikke gå i forsvar når kritikkverdige forhold kommer for dagen. Kun på denne måten – gjennom oppgjør med det galne – kan tillit bygges opp.

Kristent lederskap

Et knasende bra innlegg hos Dagen juli 2019 er dette:

På hovedsiden stod det omtalt ca. slik: Skal vi slutte å kritisere kristne ledere og hverandre pga. Sakens skyld?

Jeg gjengir nedenfor en del momenter og argumenter fra innlegget, men noe fritt omskrevet og omformulert av meg:

  • Forfatteren av innlegget har for lengst forlatt sitt menighetsmiljø.
  • Det er ingen lettvint løsning å forlate et kristent fellesskap. Dette kan medføre at man mister kontakten med venner og bekjente, og man kan oppleve tap av sosialt liv, livsretning, kollektiv visjon og tryggheten fra gruppa.
  • Noen grunner til oppbrudd kan være destruktivt lederskap og en usunn kultur.
  • Stephan Christiansen og hennes erfaringer med ham nevnes også i innlegget.
  • Etter høyt aktivitetsnivå i karismatisk menighetsliv opplevde hun som skriver innlegget mer eller mindre en eksistensiell krise, exit fra menighetslivet som det eneste naturlige og hun var utbrent og deprimert.

Noen spørsmålsstillinger som kan stilles rundt usunt kristent lederskap:

  • Kan man ikke kritisere ledere, ledelse og medlemmers oppførsel pga. sakens skyld?
  • Skal et større mål for øyet medføre at man ser gjennom fingrene med alvorlige overgrep og overtramp?
  • Skal vi godta at selvmord, selvmordsforsøk, angst, depresjon og uro følger i kjølvannet av usunn forkynnelse og ledelse?
  • Har tap av selvrespekt, trygghet, tillit og knuste drømmer ingen betydning?
  • Skal man finne seg i fryktkultur, overtramp og eventuelt overgrep?
  • Hvorfor blir avhoppere sett på som desertører?

Selvsagt skal man IKKE bare stilletiende akseptere tingenes tilstand nevnt ovenfor. Det man kan og bør gjøre er:

  • Framsnakke folk som tør å være kritiske mot ledelsen, forkynnelsen og fellesskapet, og på den måten skiller seg fra gruppens konsensus.
  • Avhoppere samt fagfolk på utsiden, f. eks. psykologer, kan være til god hjelp.
  • Ofte er det vanskelig å få til en offentlig dialog med de dårlige lederne. Her bør lederne forbedre seg.
  • Kritikere ønsker at negative opplevelser skal bli anerkjent og tatt på alvor.
  • Lederne bør tørre å være litt selvkritiske til sin egen person og innsats. Som oftest ønsker ikke kritikerne lederne noe ondt eller at de skal reise til dit pepperen gror.

Masse bra tanker direkte og indirekte i hennes innlegg! Jeg fikk i hvert fall mye å tenke på!

Innlegget er et svar på et “virkelighetsfjernt” og ubalansert innlegg skrevet i april 2019 av Eivind Aadland. Med den holdning og tankesett vedkommende framsetter er det lenge til det blir slutt på episoder med “brente kristne”.

Hun har også skrevet om den samme tematikken i en Bergensavis mai 2020:

Gjengir avslutningen som på mange måter oppsummerer hennes status eller situasjon pr. nå:

“Frå tid til anna blir eg kontakta av menneske som er bekymra for trua mi, og vil at eg skal gi den kristne forsamlinga ein ny sjanse. Svaret er alltid det same: Takk for omsorga, men fridomen min får du aldri.” Friheten er det absolutt viktig og verdt å bevare – både for henne og for oss andre!

Hans Eskil Vigdel har på sin side skrevet et bra innlegg innenfor samme tematikk med tittelen “Ny standard for en ny generasjon ledere”.

 

Enkelte lederskikkelser mener at alt kan løses med å snakke ansikt til ansikt (face-to-face) i stedt for å involvere media. Dette er en fin teori, men slettes ikke alltid så lett i praksis. Det er nok av dem som har prøvd å ta opp kritikkverdige forhold internt i menighetene, men slike varsleraktiviteter og varslere blir sjeldent tatt bra imot.

Hans Eskil Vigdel har skrevet en interessant kommentar (Dagen derpå) hvor han blant annet er innom følgende forhold:

  • På tide å ta ansvar. På den annen side er det slutt med selvforsvar, å betvile motivet til varslere og å innta en offerrolle.
  • Det handler om mennesker som er blitt tråkket på, det handler om menneskesyn.
  • Ledere som prøvde å snakke med dem ble ikke tatt på alvor og ble avfeid som “for lite åndelige”.
  • Definisjonsmakt benyttes, man definerer sin egen virkelighet.

Journalistikken og mediene skal bidra til en kritisk debatt om samfunnet og samtiden. Det er ikke naturlig at media kun presenterer en koselig og positiv vinkling på alle saker. Jeg er hjertens enig med Vebjørn Selbekk som forsvarer avisen Dagen og sier at å omtale kritikkverdige forhold ikke er forfølgelse. Menigheter og menighetsledere må tåle at det de driver med innimellom havner i offentlighetens søkelys og blir ettergått i sømmene.

Heldigvis finnes det også eksempler på menigheter, ledere og ledelse som har grepet fatt i problematikken rundt usunn ledelse og brente barn. Det gjenstår å se om de klarer å opprettholde fokus og få skværet opp og ryddet opp før saken “går ut på dato”. Når rampelysene slukkes og andre typer saker kommer i hovedfokus, er det lett for at tidligere saker og fokusområder blir glemt. (En ting om gangen-tenkning.)

Radikalisert kristendom vs. ekstremistiske muslimer

Kan radikalisert kristendom (Jesus Revolution under Stephan Christiansen-tida) sammenliknes med ekstremistiske muslimer? Synes dette sitatet gir et godt svar på dette spørsmålet:

«Det er helt klart en enorm forskjell på ideologien til Jesus Revolution Army (JRA) og Profetens Ummah. Men det at én ideologi er voldelig og en annen ikke, betyr ikke at det ikke er de samme grunnleggende psykologiske mekanismene som forårsaker radikalisering innenfor de ulike miljøene.» (Sitat «lånt» fra nettet.)

 

Filmen Disco

Den norske filmen Disco fra 2019 har jeg allerede nevnt flere ganger her i bloggen, nærmere bestemt i artiklene “Ekstrem karismatikk, skeptisk” og “Protest mot enkelte former for kristendom”, underavsnittet “Hillsong Norway”. “Siden sist” har jeg fått sett filmen via Get filmleie, og for meg framstår filmen som svært troverdige og interessante.

Oppdatering: Fra og med desember 2020 og ut oktober 2021 ligger Disco-filmen gratis tilgjengelig for visning i en periode via NRK TV. Bør ses av alle som er opptatt av usunn religionsutøvelse.

I stedet for å si veldig mye mer konkret om selve filmen vil jeg ta utgangspunkt i det Anders Torp skrev i Dagbladet 3. oktober 2019, som er relatert til filmen i og med at filmen delvis er inspirert av hans erfaringer gjennom at han har bidratt med konsulentbistand i forarbeidet til filmen.

Noen stikkord fra Anders Torp sin artikkel om hans barndom i et ekstremt kristent miljø, direkte og indirekte gjengitt:

  • Det fant sted demonutdrivelser med hyperventilering osv.
  • Tilnærmet tortur ble benyttet.
  • Ikke rom for bearbeiding av traumer, og hjelp fra psykolog er et nederlag (siste utvei).
  • Masse problemer og utfordringer med tabuer, skam, mangel på åpenhet, psykisk vold, negativ sosial kontroll, panikkangst og masker.
  • Gladkristne (falske).
  • Man tror på Gud fordi man må, det er ikke ikke religionsfrihet og det er ikke plass for kritisk tenkning.
  • Hva spise sand har å gjøre med en “ekte” tro vites ikke.
  • Skremmende med den grenseoverskridende atferden som kan oppstå i fundamentalistiske og ekstreme religiøse miljøer.
  • Å angivelig oppfylle “guds vilje” blir viktigere enn moral, etikk og fornuft.
  • Enkelte kan få ønsker om å dø for Jesus, de vil bli kristne martyrer.
  • Hva med myndighetenes rolle, hvor de bør gripe inn mot overtramp?
  • Grunn til å stille spørsmålstegn ved oppvekstvilkårene til barn som mishandles psykisk i kristne miljøer.
  • Ja, det finnes slike ekstreme og fundamentalistiske miljøer, til og med i Norge!
  • Første tiltak mot “galskapen”: Frata trossamfunn statsstøtte i tilfeller der trossamfunn mishandler barn eller bryter deres rettigheter.
  • Generelt sett er Anders Torp en kar som har utvist et stort engasjement for barns rettigheter i usunne religiøse miljøer. Han har stor omsorg for ofrene for usunn religionsutøvelse.

Lutherske miljøer

I debattene rundt “Frelst” og “brente barn” har det vært mye fokus på karismatiske miljøer. Mye av den samme problematikken kan oppstå innenfor mer tradisjonelle, lavkirkelige, kristne bedehusmiljøer.

Vårt Land skrev i juni 2017 litt om MF-stipendiat Gunhild Hugdal sitt “oppgjør” med egen oppvekst innenfor luthersk lavkirkelighet (artikkel ligger beklageligvis bak betalingsmuren). Forkynnelse i slike miljøer rettet mot barn har enkelte steder vært preget av skremmende forkynnelse rundt Satan, synd, dommedag og fortapelsen.

I en del tradisjonelle, kristne miljøer eller lavkirkelige organisasjoner har det enkelte steder vært en tendens til å at barn mer eller mindre har blitt isolert fra en omverden preget av synd og avkristning. Det har blitt en del fokus på vi/oss (på bedehuset) mot dem (synderne utenfor), og hvor det ikke har vært naturlig for bedehusbarna å ha utstrakt kontakt med dem på utsiden.

Jo mer Bibelfundamentalistiske holdninger, desto mer sosial kontroll utøves. Barns omgangskrets består kun av likesinnede, og de vokser gjerne opp i et beskyttet/lukket miljø. En form for undertrykkelse finner sted.

Et sitat fra artikkelen:

“Bibelfundamentalisme”, i kombinasjon med “lydighetsmoral, pessimistisk menneskesyn og mangelen på en sunn og sterk skapelsesteologi” er for Hugdal en destruktiv miks.

Masse forkynnelse rundt satan, djevelen, dommedag, fortapelsen, helvete, Guds straffedom, regler og synd kan sette varige, såre merker i sjelen. Dette kombinert med leveregelen om at all kritisk tenkning kommer fra djevelen er en farlige kombinasjon.

Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) har nå vært ute to ganger for å beklage deler av forkynnelsen til enkelte av sine menigheter og skoler. En svært streng domsforkynnelse har skapt varige sår hos enkelte, hvor enkelte sliter med traumer og helvetesangst mange år etterpå.

En del misjonærbarn som har gått på internatskoler i utlandet drevet av norske misjonsorganisasjoner har blitt utsatt for omsorgssvikt og overgrep. I hovedsak har kritikken blitt rettet mot Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), Den Evangelisk Lutherske Frikirke (Frikirken) og Det Norske Misjonsselskap (NMS). Disse sakene ligger riktignok noen år tilbake i tid. Organisasjonenes vilje til å “rydde opp” i form av erstatninger og beklagelser har vel vært litt så som så. Det er tålig graverende at foreldre som i god tro plasserte sine barn på misjonsdrevne internatskoler mens de selv jobbet med misjon har måttet oppleve i etterkant at barna deres slettes ikke har hatt det bra og/eller fått det trygge tilbudet de burde ha hatt krav på. Barn har blitt “ofret” på misjonens alter.

NMS (Det Norske Misjonsselskap)

En gammel og traust “kjempe” eller bauta innenfor misjon er Det Norske Misjonsselskap (NMS), en luthersk misjonsorganisasjon med en relativt lang historie (første og eldste misjonsorganisasjon i Norge, stiftet i 1842).

Jeg bodde i mange år i Egersund, hvor NMS, Egersund Misjonsforening (EMF) og Misjonshuset i Egersund stod sterkt i det kristne landskap. Mye av min ungdomstid og unge voksen-tid ble tilbrakt under paraplyen til NMS. Jeg brøt imidlertid tvert med organisasjonen (lokalt) for noen år siden, og jeg har etter denne tid ikke hatt noe med dem å gjøre på noen som helst måte.

Det koker i NMS nå (januar 2019), og NMS står i stor fare for å miste fotfolket sitt. Enkelte orker ikke mer pga. de føler at de ikke blir tatt på alvor av og hørt hørt av ledelsen. Situasjonen i NMS med dårlig økonomi og innstramminger virker noe dårlig håndtert.

Grasrota består hovedsakelig av ikke-betalte frivillige, og en god del av disse føler seg overkjørt av (den betalte) ledelsen. Blant annet er det mangel på informasjon og involvering i forrbindelse med nedskjæringene i organisasjonen (sparking / oppsigelser av ansatte, kutting i bemanningen).

Uroen kan føre til at det lokale engasjementet (pengegaver, frivillig arbeidsinnsats osv.) dør ut. Uten fungerende indremisjon kan det også bli utfordrende å få finansiert ytremisjonen (misjonærene). På mange måter er det en «kamp» mellom indremisjon og ytremisjon.

Det har også vært litt fokus på eiendomsselskapet til NMS: NMS Eiendommer. Disse lever på mange måter sitt eget frie liv, og deres planer om salg av diverse NMS-eiendommer har også skapt en del debatt blant NMS-støttespillerne.

Det er en viss fare for at enkelte NMS-sympatisører kan bli “brente barn”. Enda mer sannsynlig er det at enkelte avslutter sitt frivillige engasjement og kutter sin støtte (penger, tid og engasjement) til organisasjonen.

 

Det er nok på høy tid at det også rettes fokus mot miljøer innenfor luthersk lavkirkelighet. Også her kan det oppstå usunn utøvelse av tro som kan være skadelige for barn og voksne.

Noen fellestrekk

DagensDebatt stod det et innlegg av Nils-Petter Enstad som på mange måter oppsummerer mye av problemstillingen rundt at mennesker pådro seg sår og traumer i møtet med kristne miljøer:

Det var fortellinger om livsglede som ikke fikk utfolde seg, om angst som ble skapt, om samvittigheter som ble påført helt unødvendige og urimelige sår, om lav takhøyde og liten toleranse for annet enn de meningene man selv måtte ha, enten det var mer eller mindre selvoppnevnte “ledere” som sto for dette, eller det var foreldrene.

 

Slikt kan skje i alle slags kristne miljøer, og ikke bare i (ekstreme) karismatiske settinger.

Det å ikke ha lov til å være seg selv og la seg blindt styre av andre kan virke svært ødeleggende for et menneske. Man kan miste seg selv og til slutt oppleve å møte den berømmelige veggen. Egen integritet settes på en hard prøve, hvor det for enkelte til slutt blir nok.

Avhoppere eller brente kristne fra usunne fellesskap kan sitte igjen med problemer av typen: Redsel, angst, ensomhet, sorg, depresjon og aggresjon. Hat og motstand mot sin tidligere menighet, og eventuelt mot all kristen aktivitet. Problemer med Gudsforholdet kan selvsagt også oppstå. Slettes ikke rart at enkelte blir ateister og tar helt avstand fra alt som har med det kristne å gjøre etter å ha opplevd usunn og skadelig tro, uavhengig av hvilket miljø det måtte skje i.

Alle mennesker trenger å kunne føle på tilhørighet og å få aksept, å bli akseptert for den man er. I usunne miljøer som har “skapt” brente kristne har det gjerne vært stor redsel for å feile med oppdraget, og man har vært redd for å skuffe Gud og andre mennesker. Det har vært store ambisjoner for å frelse verden, som har gått kraftig på bekostning av andre viktige ting her i livet, f. eks. å bevare seg selv.

Usunt lederskap kan oppstå i ulike typer av kristne miljøer og menigheter. Når det blir mye vektlegging på lydighet mot ledelsen, loviskhet (levebud og regler, menneskeskapte), overåndelighet, prestasjoner/prestasjonskrav, fordømmelse og sneversynt virkelighetssyn bør varselklokkene ringe. En sunn menighet bør være preget av kjærlighet og nåde, mens en usunn menighet havner ofte inn på den loviske vei.

Organisasjonsutvikling, endringer og ledelse – kristne organisasjoner

Bak betalingsmuren til Vårt Land har følgende innlegg blitt publisert februar 2020:

Ingressen lyder: “Tydelig ledelse er krevende i organisasjoner med medarbeidere som drives av verdier. Brennende hjerter står ofte i veien for profesjonell ledelse og organisasjonsutvikling. Med store konflikter som konsekvens.”

Noen stikkord fra innlegget:

  • Jobben innenfor kristen virksomhet er tilnærmet et kall for enkelte.
  • Kristne organisasjoner er ofte sterkt verdidrevne organisasjoner.
  • Utvikling- og endringsarbeid – organisasjonsutvikling – i slike organisasjonene er ofte mer krevende og sammensatt enn hva som er tilfellet i næringslivet.
  • Konfliktskyhet forekommer fra både ansatt- og ledelsesnivå, og tydelig ledelse kan være noe utfordrende å få til i slike organisasjoner.
  • Ifølge dem som skrev artikkelen i utgangspunktet: Det må jobbes mer profesjonelt og målrettet med ledelse, og det må jobbes med grunnleggende og strukturert organisasjonsutvikling.

Jeg tror absolutt de er inne på noe! Kall, kristen snillisme, konfliktskyhet, kristne verdier og visjoner som drivere osv. kan medføre “klatt” med ledelsen av en organisasjon, inkludert brente kristne. God ledertrening og lederutvikling kan være en god start for å få redusert utfordringene og problemene.

Etterdønninger etter Knutby

Knutby-saken omhandlet en pinsekarismatisk forsamling i Sverige, men saken har blitt aktualisert igjen her i Norge i forbindelse med SVT sin dokumentar-serie. TV-serien har jeg omtalt i artikkelen “Sekt og sekterisme“. Det interessante i denne sammenhengen er at det har gitt litt etterdønninger her i Norge. Kanskje ikke akkurat frafalne og brente kristne som har vært temaet i disse diskusjonene, men mer ukulturen som finnes enkelte steder.

Spesielt innenfor NLM – Norsk Luthersk Misjonssamband – har det blitt litt diskusjoner, blant annet pga. dette innlegget:

Det er tydeligvis ifølge nevnte innlegg lite rom for varslinger og varslere internt i organisasjonen, og da spesielt hvis det omhandler ledelsen. Maktmisbruk og gjengjeldelser ser ut for å bli “praktisert”.

NLM kan til tider være rammet av en noe ødeleggende kultur, hvor det er lite rom for internkritikk. Enkelte utviser for stor lojalitet til organisasjonen, og spesielt vanskelig er det å rette kritikk mot ledere og ledelsen. Mennesker kan oppleve å bli overkjørt, og man kan bli krenket av ledere og utsatt for maktmisbruk. Rett familie, korrekte vennskaper og riktige kontakter er viktig for å komme seg opp og fram i organisasjonen (viktigere enn reell kompetanse).

To sitater fra det lenkede innlegget: “…en personalbehandling som møter medkristne med manglende medmenneskelighet og barmhjertighet” og “Det gjør organisasjonen særlig sårbar for inkompetanse, sladder og trakassering“.

Det kan se ut for at ledelse som ikke tar kritikken på alvor. Kritikken blir bagatellisert.

Og: Også i Hillsong skjer det igjen ting. Enkelte sentrale ledere har forlatt sine poster.

Mine erfaringer

Heldigvis er mine erfaringer med menighetslivet litt mindre dramatiske enn dem f. eks. Ruth Helen Gjævert og Anders Torp beskriver. Imidlertid har vel også jeg for egen del mer eller mindre gitt opp organisert menighetsliv. Menighetens rammer blir gjerne for klamme og trange for meg. Jeg er kritisk anlagt og liker å stille spørsmål, men dette er det gjerne lite rom for i en menighet der alle mer eller mindre skal tenke likt og mene det samme som pastoren eller eldsterådet har sagt (sekterisk tenkning).

Kjapt om mitt utgangspunkt: Min bakgrunn har jeg fra vanlig bedehusarbeid (NMS, NLM, og ImF + kirka) innenfor Den norske kirke, på det “ekstremt” pietistiske Sør-Vestlandet midt i Bibelbeltet (Egersund). Jeg hadde også en kortere “gjesteopptreden” som menig møtedeltaker innenfor pinsevennene under min studietid på Østlandet (Hønefoss). Egersund har forresten flere sekter, som jeg ikke har vært borti. Her jeg bor nå, Flatraket i Selje kommune, Nordfjord, Sogn og Fjordane, har jeg i liten grad engasjert meg i det kristelige.

Jeg trekker igjen fram en figur jeg har brukt flere ganger tidligere her i bloggen. Enkelt og greit passer jeg ikke inn i en menighets trange rammer (firkanten). Menigheten blir kvelende for meg og min tro. Jeg er ingen støttespiller av uttrykket “kom som du er, men bli som oss”. Jeg er nok utmeldt fra menighetslivet, men jeg har ikke skrevet meg ut fra livets bok (troen).

Menigheten og meg

En ting som personlig har skremt meg er hvordan verdien til et menneske måles i enkelte miljøer. Jeg her opplevd situasjoner der verdien i hovedsak måles ut fra vedkommendes arbeidsinnsats i Guds rike. Så lenge man kan bidra med noe blir man sett på verdifull, men med en gang man går på en “smell” og i en periode ikke kan bidra med så mye blir man nesten sett på som verdiløs. Det enkelte menneske i seg selv har ingen stor verdi, noe som slettes ikke er i samsvar med Bibelen.

Enkelte miljøer kan framstå som svært klikkete hvor enkelte familier og personer ses på som mer verdifulle enn andre. Utestenging og utfrysning av dem som ikke passer inn kan finne sted. Personer som ikke passer inn pga. de ikke tenker likt som flertallet/det aksepterte er en trussel som forsamlingen prøver å kvitte seg med.

Noen faktorer som kan gi brente kristne

Det er mange årsaker til at enkelte kristne havner opp som “brente” eller utbrente kristne. Noen faktorer kan være forhold slik som:

  • Små muligheter for kritikk og oppgjør, og ikke rom for spørsmål og kritisk tenkning.
  • Ikke rom for å være seg selv, livsglede som ikke får utfolde seg.
  • Maktmisbruk og hersketeknikk fra ledelsen, hvor de styrer den enkeltes hverdagsliv på detaljnivå uten rom for at det enkelte medlem kan tenker og mener noe selv.
  • Det spilles på samvittigheten, og støttespillerne blir manipulert til å adlyde blindt. Å tenke selv eller å stille kritiske spørsmål til teologien eller ledelsen er nesten uhørt og umulig.
  • Lederne og/eller pastor i usunne menigheter er gjerne av den karismatiske ledertypen. De er selgertyper som klarer å overbevise andre, de får folk med seg på galskapen.
  • Angst og psykiske knekker kan oppstå som følge av blant annet skremmende forkynnelse (fortapelsen, dommedag, himmel på jord med stor lykke og fravær av sykdom for dem som tror “nok”/”rett” m. m.).
  • Samvittigheter som ble påført sår fordi man ikke strekker til pga. OPPLEVDE forventninger fra Gud, ledelse og andre kristne.
  • Visjonene til en menighet og/eller menighetsleder kan bli for store og “tunge” å bære. Visjonene og målene kan være urealistiske, og strevet for å nå dem kan være utmattende.
  • Ikke tilstrekkelig rom for åpenhet, demokrati og ytringsfrihet. Sensur og bagatellisering/ignorering kan forekomme.
  • Lav takhøyde.
  • Liten toleranse for annerledestenkende.
  • Alt åndeliggjøres. Valgene til menighetene begrunnes gjerne i profetier og påståtte “direkte” befalinger fra Gud. Gjør det ekstremt vanskelig å gå imot vedtakene, da ingen vil bli beskyldt for å motarbeide Guds vei og den rette tro/lære.
  • Usunn dyrking av Bibeltroskap og forvridd forkynnelse (vranglære). En del tolkes alt for bokstavelig, andre ting vektlegges ikke.
  • Enkelte går så langt og hevder at lederskapet til forsamlingen er direkte innsatt av Gud, som igjen gjør det vanskelig å framsette kritikk da det oppfattes som direkte angrep mot Gud selv.
  • Det har vist seg at enkelte menigheter og ledelse slettes ikke vil ta innover seg problemstillingene rundt “brente” kristne. Ties i hel, latterliggjøres eller bagatelliseres.
  • Dobbeltmoral.

Hvis man “plutselig” av en eller annen grunn får en oppvåkning og ser galskapen i punktene nevnt ovenfor kan noen og enhver gå på en smell. Store skuffelser kan inntreffe, og man kan møte på den “berømte veggen”. Noen tar helt avstand fra alt som har med kristen tro å gjøre (blir frafalne). Hvorfor var jeg så lettlurt? Hvorfor ble jeg med på galskapen? Hvordan kunne jeg? Mange spørsmål kan stilles.

(Punktene og drøftelsen ovenfor er også tatt med i min kortversjon-artikkel med tittelen “Brente kristne”.)

Det jeg mest har opplevd personlig er problemet med alt for trange rammer, andre som skal bestemme hva man skal mene og andre som skal definere hva den rette tro er. Videre er ikke alle like verdifulle. Dette spillet for å prøve på å passe inn orker jeg rett og slett ikke lenger.

Veien ut

Å være varslere og/eller utbrytere / avhoppere fra usunne kristne miljøer – ofte relativt lukkede miljøer – er ingen enkel sak. Menigheter, organisasjoner, ledere og den kristne dagspressen går ofte i låst forsvarsposisjon når berettiget kritikk presenteres mot seg, sitt og sine venner. Miljøet som blir framstillet og presentert “negativt” påtar seg gjerne offerrollen, og det blir ikke “rom” for de virkelige ofrene (avhopperne).

De virkelige ofrene er IKKE menighetene som opplever negativ omtale, men det er utbryterne / avhopperne / varslerne som er de reelt rammede ofrene. De – ofrene – fortjener å oppleve at deres historier tas på alvor. Det koster mye å strå fram med kritikk, og som oftest er det grunn til å tro at kritikken som framsettes absolutt er reell og sann. “Ingen” starter på en slik opprivende prosess “kun for gøy”.

Traumer som de “brente barna” måtte ha pådratt seg tas slettes ikke alltid på alvor i virkelighetens verden. Mye innsats settes ofte inn på å forsvare det usunne systemet. Trossamfunnet står gjerne offentlig fram og mener seg urettferdig behandlet av varslerne og eventuelle verdslige medier. Enkelte går så langt at de mener at varslerne og avhopperne ikke bør “gis en talerstol”. Den kristne dagspressen gjør også en svært dårlig jobb med å få fram i lyset uheldige sider ved kristen virksomhet og forkynnelse.

Det finner sted en god del negativ sosial kontroll i enkelte kristne miljøer og sammenhenger, og det utøves bruk av hersketeknikker og maktmisbruk. Videre utvises det fra ledelseshold i usunne miljøer manglende evne for empati overfor de rammede, det presenteres unnvikende svar, problemer bagatelliseres, latterliggjøring kan finne sted, folk kan bli ekskludert / utfrosset, trusler kan bli framsatt og/eller likegyldighet kan også være en reaksjon. Det hevdes gjerne at klagerne ikke tilhører representative miljøer, eller at de ikke var representative menighetsmedlemmer med de rette oppfatninger / innstilling før de tok oppgjøret.

Overdreven negativ sosial kontroll, f. eks. i form av religiøs undertrykkelse, kan skape frustrerte barn og unge (voksne?) med et stort kontrollbehov. Neste steg kan være utviklingen av psykopatiske trekk (psykopat), narsissistisk væremåte, hensynsløs oppførsel overfor andre og ekstremt selvsentrerte personer.

Det koster å bryte opp, og veien ut er vanskelig! Alvorlige personlige skader kan oppstå hvis man ikke snur i tide!

Bør leses:

For meg er det totalt uforståelig at politikere, kristne og medier ikke i større grad støtter opp om kjempetilbudet Hjelpekilden Norge. Det kan være utfordrende å komme seg “helskinnet” ut av sekter og andre usunne religiøse miljøer, hvor f. eks. Hjelpekilden kan være et bra hjelpemiddel på veien.

Ifølge deres egen nettside: “Hjelpekilden Norge er en frivillig organisasjon som yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser.”

Hjelpekilden Norge – et viktig hjelpetiltak.

 

Masse annet “rot og rør”støttes over statsbudsjettet (f. eks. statsfinansiert rasisme via Human Rights Service, HRS), så jeg kan ikke fatte og begripe at Hjelpekilden Norge ikke kan få tilsvarende statlig støtte. Hjelpekilden tilbyr et kjempebra og viktig tilbud overfor dem som har brent seg på religiøs virksomhet.

Avslutning

Temaet om “brente” kristne og “frafalne” finner jeg som meget interessant. Det burde ikke være slik at menighetslivet er nedbrytende i stedet for oppbyggende. Det bør være rom og takhøyde for ulike personlighetstyper og personer med ulike teologiske grunnsyn. Hersketeknikker og maktmisbruk burde det ikke være rom for i kristne forsamlinger. At det nok finnes såpass mange brente kristne er litt skremmende å tenke på. Dette er lite i samsvar med Bibelens nåde- og kjærlighetsbudskap.

Jeg registrerer at enkelte kristne forsamlinger og miljøer går rett i forsvarsposisjon og prøver å legge skylda på dem som har brent seg. En slik tilnærming er etter mitt syn svært lite konstruktiv og ikke-moden oppførsel. Man bør høre på konstruktiv kritikk og prøve å lære av tidligere tabber og feil-tråkk, samt bli mer bevisst på den makt lederpersoner i kristne miljøer har. Å komme med et aldri så lite unnskyld kan vel ikke koste all verdens for en organisasjon?

Lenker:

Pr. 01.04.2016: Fjernet lenkene til følgende innlegg i bloggen “Davids liv”: Enig med Stian, “Demas-generasjonen” og “Litt mer om “De 99 og den ene” (og om mitt personlige oppgjør med feighet)”. David har nemlig foretatt en re-start av bloggen sin, hvor han har slettet gamle innlegg. Han kaller det selv også en storrengjøring og hvor han starter opp igjen med blanke ark og fargestifter til.




Konservative misjonsledere forlater kirken!

Misjonsledere forlater kirken

To-tre misjonsledere har stått fram og sagt at de vil eller har meldt seg ut av kirken til fordel for eget trossamfunn. Det er snakk om sentrale lederskikkelser i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

I forbindelse med denne utmeldelsessaken skrev jeg følgende på Facebook: “På tide! De har ropt ulv-ulv lenge og truet med utmeldelse. På tide å få det “konservative grumset” ut av kirka!”

Egentlig ganske flott at de endelig melder seg ut slik at det kan bli litt ro og fred fra deres masing og belæring! Men det er vel lite sannsynlig at den løse kanonen Espen Ottosen helt klarer å holde fred overfor kirka framover.

Jesus frelsesverk/forsoningsverk og Guds kjærlighet til oss gjennom Jesus, og ikke minst at vi tror på dette, er det sentrale. Alt annet blir underordnet og mindre vesentlig. Hvorfor enkelte konservative kristne har hengt seg så veldig opp i samlivssyn, Bibeltroskap og menneskelagde regler er for meg et mysterium og en avsporing fra det vesentlige.

I etterkant av misjonsledernes uttalelse har også NLM-region sørvest kommet med en uttalelse hvor de oppfordrer misjonsfolk og støttespillere til å melde seg ut av kirka. Ifølge uttalelsen driver kirka med vranglære og Bibelen er ikke lenger den øverste autoritet for tro, lære og liv. Samarbeid om fellesmøter, Gudstjenester etc. er visstnok også uaktuelt “hvis  de ansvarlige står for en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse, bruker kvinnelige prester eller på annen måte lærer i strid med Skrift og bekjennelse”.

NLM er slik jeg ser det en sekt – eller i hvert fall en organisasjon med sterke sekteriske tendenser – og de formidler av konservativ kristendom (mørkemannsforkynnelse) av verste sorten. Nå skal de visstnok også begynne å fungere som overdommere, hvor det åpnes opp for å kaste ut medlemmer som lever i strid med deres trange fortolkning av Bibelen (deres sære Bibeltroskap). Kvinnesynet til organisasjonen er også helt avleggs. Mer om slike ting i en “boks” i artikkelen / innlegget “Sekt og sekterisme – Norge og utlandet“.

I utgangspunktet er det greit for meg at konservative kristne finnes. Problemet oppstår når de på død og liv skal dra sin tolkning av Bibelen ned over hodet på andre, og hvor de dømmer andre som ikke er enige i deres fortolkninger. Slik mørkemann-kristendom tar jeg sterkt avstand fra. (Nei, de er ikke objektive i sin omgang med Bibelen, også dem som er “Bibeltro” må tolke boka.)

Men, men. Hvis de ser gleden i å danne sin egen lille “sekt” skal de vel få gjøre det for min del. Forhåpentligvis kan det blitt roligere for dem som er igjen i kirka uten slike fundamentalister som blander seg inn i alt og dømmer alle andre enn sine likesinnede.

Lenker:




Protest mot enkelte former for kristendom

(Utvidet versjon av min tidligere nettside http://protest.brr.no/, tittel “Konservativ kristendom? NEI takk!”)

Protest kristendom. Konservativ kristendom? NEI takk!

Kritisk kristen, det er meg, det!

Jeg anser meg selv som personlig eller troende kristen, men jeg synes likevel det skjer mye rart i kristendommens navn som jeg ikke kan identifisere meg med eller stå inne for. Her i denne artikkelen anlegger jeg et kritisk skråblikk mot enkelte kristne uttrykksformer som jeg reagerer negativt på. Jeg er og blir en kritisk kristen.

Jeg har ikke problemer med Bibelen eller den treenige Gud (Faderen, Sønnen og Den hellige ånd) i seg selv. Derimot er jeg enig i det klassiske utsagnet: “Jeg liker Jesus, men jeg liker ikke alltid bakkemannskapet hans!” Jeg går på ingen måte til kamp mot Bibelens grunnsannheter eller mot Gud, men jeg tar et oppgjør med enkelte menneskers fortolkning og forvrengning av budskapet. Sagt med andre ord: “Jeg tror på den treenige Gud, men jeg har ikke alltid tillit til / tro på alle personer som påstår at de jobber for ham eller representerer ham”.

Bibelen er en spennende bok som krever tolkning, og jeg har ofte liten tro på og sans for personer som mener å ha funnet den eneste mulige fortolkning eller sannhet til et vers. Masse rart kan hevdes ved å anlegge en litt kreativ og tvilsomme lesing av boka. At enkelte hevder å være helt Bibeltro eller forholde seg til boka helt objektivt er i mine øyne en stor løgn.

Protest kristendom

Det skjer masse i kristendommens navn som jeg ikke tror på. Det skjer mye i troens og “Guds” navn som jeg ikke kan identifisere meg med eller stå inne for. Det enkelte trekker fram som “grunnsannheter” eller viktige verdier innenfor troen er jeg ikke alltid enig i.

– Protest mot enkelte former for kristendom! Jesus og tro kontra kristendom/religion og tradisjoner.

Innimellom føler jeg meg som den oransje femkantede figuren i tegningen nedenfor. Jeg passer ikke alltid inn i menighetens trange firkant da jeg liker og ønsker å tenke selv. Jeg lar meg ikke ukritisk diktere av en prest, pastor, forstander eller menighetsmedlemmer som mener at jeg ukritisk skal gjøre og tro det ene eller det andre. Jeg forbeholder meg retten til selv å tenke, veie, vurdere og prøve den forkynnelsen som kommer fra talerstolen.

Menigheten og meg

Jeg er ikke teologisk utdannet, men pga. blant annet akademisk utdannelse er nok min kritiske sans relativt skjerpet. All forkynnelse og kristen virksomhet blir ikke oppfattet av meg som god fisk! Spørsmålet “hvorfor” kan det ofte være helt naturlig å stille.

Denne artikkelens oppdeling:


Introduksjon

Framstillingen nedenfor er sterkt preget av undertegnede sine subjektive meninger, holdninger og opplevelser. Jeg skriver i hovedsak ut fra mine erfaringer med oppvekst på det pietistiske sørvest-landet plassert midt i Bibelbeltet (les: Egersund) med mange sekter og konservative forsamlinger. Jeg innrømmer med en gang at jeg til tider “smører tykt på” (dvs. overdriver)! Jeg er vel enkelt og greit møkka lei av mørkemannskristendommen som blant annet fantes i Egersund.

Jeg er ikke all verdens godt kjent med og bevandret i menighetslivet i mitt nåværende nærområde, så jeg skal dermed la være å komme med for bastante påstander om tingenes tilstand på kristenfeltet. I kommunene Selje (der jeg bor) og Vågsøy (Måløy, der jeg jobber) finnes det noen kirker, konservative bedehus, Frelsesarmeen og noen karismatiske menigheter. Brunstad Christian Church (“Smiths venner”) står visstnok også ganske sterkt i området. Så langt har jeg ikke latt meg friste til å engasjere meg noen av disse stedene.

Tilbakemeldinger jeg har fått viser at enkelte overhodet ikke kjenner seg igjen i min framstilling, mens andre har gitt meg ros for å ha satt ord på slik de selv har opplevd (deler av) kristen-Norge. Dette at det finnes en del mennesker som kjenner seg igjen i mine framstillinger forteller at det er liv laget for denne kritisk kristne protestsiden!

Jeg er selvsagt klar over at det er farlig å generalisere da det forekommer store geografiske forskjeller. Jeg er videre klar over at ulike personer oppfatter ting på ulik måte. Jeg forventer ikke at alle skal være enige i det jeg skriver! Jeg skildrer mine opplevelser og erfaringer, og disse kan ingen ta fra meg.

Denne artikkelen har pre år 2000-opphav, selv om den siden den tid har blitt kraftig utvidet og forbedret. Enkelte har vel trodd at jeg skulle bli mindre kritisk med årene, noe som ikke har skjedd. Jeg ønsker ikke å være dømmende eller kverulerende med mine uttalelser. Det som får meg til å være en såpass kritisk kristen er i hovedsak dette at jeg ikke kan akseptere at enkelte prøver å ta monopol på den eneste rette trosutøvelse og fortolkning av Bibelen. Hyklere og dobbeltmoral i kristen regi er jeg også skeptisk til.

Jeg vet at jeg selvsagt kaster stein i glasshus eller skyter meg selv i foten med deler av kritikken. Jeg er også deltaker (aktiv eller passiv) i en god del av de uheldige sidene med kristen virksomhet og tro som tas opp. Selv om deler av kritikken rammer meg selv hardt ønsker jeg likevel å framsette den.

Jeg mener ikke å være dømmende mot den kristne aktiviteten som utøves i Norge. Jeg ønsker kun å sette tankene i sving og å skape et grunnlag for debatt rundt dagens måter å gjøre ting på! Av og til kan det være på sin plass å foreta endringer i gamle rutiner og skikker!

Det skjer ufattelig masse rart innenfor kristendommens rekker. Penge- og mirakelpredikanter “herjer” på, det dannes tvilsomme allianser (Oslo Symposium osv.), det utøves motstand mot homofile og mot abort, enkelte går i kristendommens navn til krig mot barnevernet, usunn utenlandsk teologi og forkynnelse importeres til vårt land, TV Visjon Norge lever ennå, det finner sted sexovergrep i stor skala mot barn og unge hos katolikkene, ekstrem-karismatikken lever i beste velgående, de konservative kristne (“mørkemennene”) står på med sitt, mye rart skjer innenfor Den norske kirke osv. osv.

Enkelte hevder med stor overbevisning:

  • Religion er roten til alt vondt!

Jeg forstår godt at enkelte hevder dette. Masse konflikter, kriger, maktmisbruk, sosial kontroll, motarbeidelse av vitenskapen og andre onde ting har funnet sted i kristendommens eller andre religioners navn. Imidlertid kan religion også være det stikk motsatte: Et gode, en glede og en trygghet for folket og samfunnene / nasjonene.

Takk og pris at vi lever i den tiden vi gjør. I tidligere tider hadde vel en del av mine meninger medført at jeg hadde blitt anklaget for blasfemi eller kjetteri (vranglære, avviker). Blasfemi kan defineres som: “Gudsbespottelse, også annen nedsettende eller foraktelig tale om det som (av noen) anses hellig”. Blasfemi var ulovlig i Norge frem til den nye Straffeloven av 2005 trådte i kraft 29. mai 2015.

Store deler av den konservative kristendommen; Fysj og fy!

Selv vil jeg i kristen regi slippe “å måtte gå med maske” innenfor den kristne forsamlingen eller lokalmenigheten. Det må være rom for at jeg får være meg selv, og at jeg kan framstå som et ærlig og oppriktig menneske med mine styrker, svakheter/skrøpeligheter og feil uten å måtte forfine/skjule ting. Jeg vil ikke la andre detaljstyre mitt liv og si hvordan jeg skal leve for å være en “god kristen”. Det må være rom for å være noe spørrende og små-kritiske. Menneskebud og leveregler er jeg ikke interessert i. Likeså er jeg totalt uinteressert i åndelige ekstremiteter.

En bok jeg anbefaler alle å lese er boka til Hans Eskil Vigdel med tittelen “Ingen introverte i himmelen”. Det finnes introverte og ekstroverte mennesketyper eller personligheter (personlighetstyper), og tradisjonelt har menighetslivet vært best tilpasset ekstroverte mennesker. Det har vært heller dårlig med “plass” for introverte personer.

Forfatteren er visstnok innom Jesus Revolution Army og Frelst-debatten i boka, og gjengir litt av sine erfaringer fra sin tid i bevegelsen. Han tar også fatt i temaet “den skjulte menigheten”, dvs. de som velger bort fellesskapet blant annet pga. manglende rom for ulike personligheter.

Kun meg personlig kan stilles til ansvar for ytringene i denne artikkelen. Alle ytringer og meninger er mine personlige og jeg uttrykker meg ikke på vegne av arbeidsgiver eller de foreninger jeg er/har vært medlem av. Mange av mine meninger deles ikke av familien (nær og fjern) eller av venner og bekjente. Jeg uttaler meg heller ikke på vegne av noen spesifikke kristne organisasjoner. Det er også viktig å få understreke et jeg IKKE er noe talerør for min kone som er kateket i Den norske kirke.

 

Min troshistoriske eller konfesjonsmessige bakgrunn

Min bakgrunn angående kristen tilhørighet:

  • Jeg vokste opp i et ikke-kristent hjem med foreldre som ikke var aktive i kristent arbeid (ikke-kristne).
  • Generasjonen før, dvs. besteforeldre-generasjonen på begge sider (både mors og fars foreldre), var kristne.
  • Hjemmefra er / var jeg ikke vant med bordvers og å “tenke kristent”.
  • Ble likevel som liten sendt på søndagsskole, barnelag, guttelag og skolelag.
  • Jeg har vært Jesus-troende fra ganske tidlige år uten noen revolusjonerende før- og etter frelsesopplevelse (omvendelse).
  • I ungdomsåra gikk jeg en del på Egersund bedehus og deltok i ungdomsarbeid i regi av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Indremisjonsforbundet (ImF), som da het Det Vestlandske Indremisjonsforbund (DVI).
  • Havnet etter hvert over i Egersund Misjonshus og Det Norske Misjonsselskap (NMS) som holdt til der. Aktiv både i ungdomsarbeid og senere unge-voksne arbeid her.
  • Jeg har hatt diverse mindre styreverv både i Bedehuset og Misjonshuset.
  • I studietiden gikk jeg som menig møtedeltaker (ikke medlem) på en del møter i regi av stedets pinsemenighet: Filadelfia Hønefoss, Ringerike. Frivillig medhjelper som lydtekniker (PA og i nærradioen Filadelfia Radio, FM 103,5 MHz) i menigheten.
  • Aktiv i det kristne studentlaget på høgskolen:
    • I gamle dager – i studietiden på starten av det magiske 1990-tallet – var jeg del av høgskolen sitt kristelige studentlag som vanlig medlem.
    • I praksis var dette et ganske så økumenisk fellesskap. Mange ulike kristne “grupperinger” fant sammen.
    • Noen av erfaringene fra denne tiden var at det kan være vanskelig å kommunisere med og å ha en skikkelig dialog med ekstrem-karismatikere og de veldig-konservative.
    • Vi befant oss ikke på samme planet, og alle diskusjoner endte ofte med at de “super-kristne” ble belærende, moraliserende og brukte hersketeknikker slik som at “ja, men det står jo klart i Bibelen” (Bibeltroskap).
  • Min kone jobber som kateket i Den norske kirke, noe som medfører at jeg har fått med meg en del gudstjenester og arrangementer i kirkelig regi.
  • Pr. dags dato er jeg ikke-aktiv i kristelig arbeid. Trenger jeg virkelig noen menighet?
  • Sannsynligheten for at jeg vil finne på å engasjere meg sterkt i en menighet igjen er vel minimal.
  • Har et noe anstrengt forhold til organisert menighetsliv basert på tidligere erfaringer.
  • Aktiv menighetsdeltakelse frister meg ikke på nåværende tidspunkt, blant annet pga. tidligere negative opplevelser av kristne miljøer jeg har tilhørt:
    • Lav eller liten takhøyde, trange rammer hvor det ikke er rom til å være seg selv fullt ut.
    • Klikkete og noe lukkede miljøer.
    • Dobbeltmoral og falske miljøer.
    • Dømmende miljøer med klassifisering av kristne som A- eller B-kristne.
    • Enkelte familier og personer var mer verdt og høyere verdsatt enn andre, ut fra sin familiære bakgrunn.
    • Noen “gjenger” (interne uformelle smågrupper, vennegrupper) var mer gjeve enn andre, og det var ikke fritt fram å velge gjeng.
    • Det var ikke rett fram, normalt eller akseptert med utstrakt kommunikasjon og kontakt på tvers av gruppene eller gjengene (“sub-kulturene”).
    • Det fantes diverse “småkonger” som ble opphøyet og andre “menige” medlemmer som ble tråkket ned. Hvis de riktige personene snakket hørte alle på hva de hadde å si, mens andre som prøvde å ta ordet blir oversett og utestengt (bevisst og ubevisst utfrysing og tiet i hel).
    • Mye baktaling og sladder.
    • Tendenser til uskrevne regler, menneskebud og kutymer som måtte etterleves.
    • Lite støttende og inkluderende miljøer overfor enkelte “outsidere” eller annerledestenkende/kritikere.
    • Lite Jesus-fokus, mye miljøkristendom og sosiale koseklubber-tendenser.
    • Noe mørkemannsforkynnelse (ekstrem-konservativ forkynnelse) har jeg blitt utsatt for.
  • Det understrekes at mye av mine erfaringer kommer fra det “ekstremt” pietistiske Sør-Vestlandet hvor mørkemannskristendommen rår, midt i det “Bibeltro” Bibelbeltet. I hovedsak er det Misjonshuset i Egersund / Egersund Misjonsforening jeg har “tilhørt”, og et “opprør” mot dette miljøet tok jeg i gamle-bloggen som jeg ennå har liggende ute på nettet en PDF-versjon av.
  • I en annen artikkel her i bloggen har jeg skrevet følgende om Misjonshuset i Egersund: “Jeg er noe kritisk til hvordan utviklingen har vært i de senere år i Misjonshuset i Egersund. Fin koseklubb for dem som passer inn, men en del mennesker blir dessverre ikke inkludert i “det gode selskap”. Muligens mer en sekt (“Misjonshussekten”) enn en forsamling / menighet?”
  • Viktig: Jeg har ikke hatt noe med Misjonshuset i Egersund / Egersund Misjonsforening (EMF) å gjøre siden år 2008, og vi har også flyttet bort fra Egersund våren 2014. Det som presenteres her om dette miljøet er ikke ny og oppdatert kunnskap / informasjon.
  • Rett skal være rett: Jeg har også hatt ganske mange positive opplevelser i kristen regi, bestående av blant annet god forkynnelse, vennskap, sosiale happeninger osv.

 

Min tro kan dere lese mer om her (link), inkludert noen ord om den “rette” tro og trosutøvelse.


Tilbake til toppen.


Angående Den norske kirke (les: den tidligere statskirken som nå er “Folkekirken”)

  • I hele 480 år, helt siden reformasjonen i 1537 og fram til inngangen av 2017 har Norge hatt en statskirke. Fra 1.1.2017 ble prosessen med løsriving av kirka fra staten sluttført. Løsrivelsen har sine fordeler og ulemper. Kirka sin historie som maktapparat for staten (statens forlengende arm) er over.
  • Det har blitt et tydeligere skille mellom stat og kirke. Personlig tror jeg lite på at dette skillet vil bety så mye fra eller til i den daglige driften. Diskusjoner og krangler har det uansett vært store doser av allerede før skillet.
  • “Skilsmissen” vil nok fortsatt medføre masse diskusjoner, konflikter, splid og dårlige kompromisser/beslutninger. Jeg tror ikke kirkesystemet (“folkekirken” / “folkekirka”) er forberedt og modne nok til jobben som selvstendig kirke. Beslutninger rundt ledelse, finansiering og økonomi (offentlig finansiering og/eller medlemsfinansiering) blir også en utfordring. Alle disse trivielle og praktiske problemstillingene vil neppe bidra til at flere blir frelst eller får møte Bibelens Gud.
  • Ifølge SSB (Statistisk sentralbyrå) hadde kirka 3 686 715 medlemmer i 2019, noe som utgjør ca. 71 % av alle nordmenn.

Forslag til ny tros- og livssynslov og Opplysningsvesenets fond (OVF)

Før sommerferien 2019 ble (endelig?) forslag til ny tros- og livssynslov (trossamfunnsloven) presentert. Samtidig kom det også en stortingsmelding som tok for seg eierskapet og framtiden til Opplysningsvesenets fond (OVF). Kirka konkluderer i begge disse sakene om at de presenterte skissene representerer et godt grunnlag for å være folkekirke framover.

Kirken vil fortsatt ha en særstilling, ikke minst pga. den er grunnlovsfestet. Penger vil fortsatt komme “dryssene” fra kommuner og stat, og finansieringen – finansieringsspørsmålene – er langt på vei i boks, besvart og sikret.

Når det gjelder Opplysningsvesenets fond (OVF) legges det opp til å dele fondet mellom kirken og staten, men på en slik måte at hele verdien skal komme Den norske kirke til gode. Statens del skal brukes til å rehabilitere og sikre kirkebygg av kulturhistorisk betydning. Mange vil vel se på dette som en minnelige løsning, mens enkelte “onde tunger” sier at dette i hovedsak er en seier for kommunene og staten. Et stort fond i bakhånd kan bli en “sovepute” for det offentlige til å ikke øremerke og å bruke “friske” penger på kirka.

 

  • Pga. samfunnsutviklingen og et mer multikulturelt samfunn går kirkeoppslutningen nedover. Både antall døpte, gudstjenestebesøk, konfirmanter og gravferder viser nedadgående tendenser. Denne utviklingen vil nok fortsette i tiden framover.
  • Ny kirkeordning kan se ut for å innebære mer byråkratisering og sentralisering av makt, og lite fokus på lokaldemokratiet og en levende tro.
  • Generelt sett en alt for hierarkisk og arkaisk (gammeldags) kirke.
  • I kirken og da spesielt under gudstjenester er det lite rom for spontanitet og glede over Bibelens budskap. Enkelte deler av Bibelen gjelder visstnok heller ikke for Folkekirken (f. eks. “liker” ikke kirka de Bibelversene som omhandler tungetale, helbredelse osv.)
  • For liten fokus på å vinne nye mennesker for Jesus.
  • Kirka har på mange måter gjort seg selv irrelevant for “folk flest”. Kirka klarer ikke alltid å kommunisere med sine medlemmer på en tilfredsstillende måte.
  • Kirka må bli mye mer relevant for både barn, unge og voksne.
  • Innenfor faget markedsføring fokuseres det på viktigheten av at leverandører tilbyr produkter tilpasset kundenes behov. Kirka er IKKE flink med “markedstilpassede produkter”. Servicenivået til kirka overfor sine “kunder” er til tider utrolig dårlig og lite nytenkende.
  • Innenfor handel og service sies det at “Kunden har alltid rett”. Dette kunne kirka ha lært litt av! Kirka kan bli flinkere med å ha “kunden” i sentrum og tilby “kundene” sine de produkter de ønsker å bli tilbudt.
  • Kirka kan ha god nytte av å lære av og å benytte seg av verdslig eller sekulær vitenskap og fagkunnskap. Blant annet bør kirkas tilbud eller produkt være tilpasset folkets ønsker og behov (jf. markedsføringen), kommunikasjonen må være informative / treffende, strategiene og langtidsplanene som legges må være godt gjennomtenkte og merkevarebyggingen (“branding”) må være gjennomført på en bevisst måte. På mange måter må kirka (delvis) drives som en hvilken som helst annen bedrift, men hvor trosaspektet og det åndelige kommer i tillegg.

Tanker etter å ha lest artikkelen “NRK Sogn og Fjordane: Besøkstala stuper: – Det er ikkje så viktig at mange går i kyrkjene” (desember 2018):

  • Kirkebesøkene eller besøkstallene i kirkene stuper i hele landet.
  • Ifølge artikkelen: «Sidan 2011 har over 800.000 færre nordmenn brukt kyrkjene utanom jul og høgtider…»
  • Holdningen til presten som er intervjuet skremmer meg. Han er ikke opptatt av besøkstall og av å gi folket slike gudstjenester som de ønsker.
  • Underforstått: Kirka skal fortsette i samme tralten som fram til nå, og det er folket som må tilpasse seg til kirka og ikke motsatt. (Holdninger av typen “kom som du er, men bli som oss” HATER jeg!)
  • En kirke som ikke er “kundetilpasset” og som virker fremmed på mange er ingen god folkekirke etter mitt syn.
  • Folket i vårt land vet hva kirkene har å tilby, og de velger å svikte kirka da de ikke får det tilbudet og produktet som de ønsker.
  • Kirken bør så langt mulig er ha plass til “bredden”, og ikke bare “dybden”. Med bredden tenker jeg på at kirka skal ha plass til flest mulig mennesker, mennesketyper og meninger, ideelt sett “alle”. Med “nei” til dybden tenker jeg på at kirka ikke bare skal være et sted for sære / spesielt utvalgte.

 

  • Folkekirke-begrepet kan fort benyttes til å splitte befolkningen og til å skape splittende populisme. Det blir “oss” som er del av kirka og “dem” som ikke er del av kirka, noe som kan virke svært ekskluderende. Kirka vil aldri bli en plass for hele folket!
  • Kirka har gitt seg selv enerett på enkelte sakramenter. I min Bibel finner jeg ikke dekning for at kun en ordinerte prest kan forrette nattverd. Det skulle vært naturlig i ethvert kristent forsamlingshus å avholde nattverd selv om ingen prest er til stede. Min klare mening: Vi kan alle feire nattverd sammen, uavhengig av om vi har med oss prest eller ei.
  • Det teologiske innholdet i sakramentene dåp og nattverd kan diskuteres. Her er jeg nok på kollisjonskurs med kirka. Jeg ser på slike handlinger som symbolske, uten å legge noen dypere betydning i form av frelse eller tilgivelse for synder i dem.

Kirkens nattverd: Noe mer enn et rent minnemåltid. Et sakrament, hvor nattverden gir oss del i Kristi legeme og blod. Guds nåde og syndenes forlatelse fås i nattverden. Videre ser mange på nattverden som en bekjennelse av tro.

Kirkens dåp: Ses på som et sakrament og en hellig handling. Primært praktiseres barnedåp, hvor dåpsbarnet gis tilhørighet til den den kristne troen og blir medlem av kirka. Dåpen frelser og gir syndenes tilgivelse forkynnes også.

 

  • Gudstjenester burde også i mye større grad ha blitt avholdt uten prest til stede. Lekgudstjenester kan være vel så bra som prestestyrte arrangementer.
  • Til tider for mye forkynnelse rundt synd og gammeltestamentlige tekster! Mer forkynnelse rundt Guds store nåde, kjærlighet og den hellige ånd er etter mitt syn ønskelig!
  • Dette at kirka har et opplegg der de følger kirkeårets tekster har også sine fordeler og ulemper. Man unngår at presten kun forkynner rundt sin “kjepphest”. En ulempe er at man som kirkegjenger innimellom merker at temaet som forkynnes er noe som ikke interesserer presten i noen særlig stor grad. Prekenen blir lite inspirerende å høre på.
  • Et irritasjonsmoment er alt av aktiviteter som skal presses inn i rammene på ordinære Gudstjenester. Gudstjenester er ikke noe som appellerer til den gjennomsnittlige moderne nordmann, med sin rigide liturgi og stive form.
  • For mye fokus på ordinære gudstjenester av typen høymesser/hovedgudstjenester. Jeg skulle ønsket meg mer alternative opplegg/andre arrangementsformer.
  • Kirkas bygningsmasse er en annen historie. Mange kirkebygg er både dyre å vedlikeholde og ikke minst upraktiske i bruk (dårlig tilpasset dagens bruk). En del bygg skulle nok ha vært tatt ut av bruk og blitt museer mens kirka fikk seg nye og mer velegnede bygg. I enkelte bygder og bydeler bør nok kirka også legge ned sin virksomhet da folk er mer mobile enn i tidligere tider. Hvert eneste nes eller dal trenger ikke sin kirke!
  • Presteutdannelsen og hva som vektlegges i denne er jeg noe skeptisk til. Pedagogikk, administrasjon, økonomi og ledelse burde ha vært en (større) del av utdanningen. Jeg forstår ikke hvorfor språkfagene fortsatt har så stor plass i utdannelsen. Trenger hver eneste av landets prester å være i stand til å lese Bibelen på grunnspråkene hebraisk og gresk?
  • Det kan virke som om prestestudiet er lagt opp slik at det favoriserer teoretiserte bokormer som ikke nødvendigvis klarer å kommunisere på noen god måte med sine menighetsmedlemmer.
  • Kommunikasjonsevner og pedagogiske formidlingsevner er vel så viktige egenskaper dyp teologisk og språkmessig fordypning. Muligens på høy tid å slippe til andre yrkesgrupper til tjeneste som prester, og ikke bare dem som har “gammeldags og avdanket” presteutdannelse.
  • Sagt rett ut om presteutdannelsen: Ting tider på at det er alt for mye akademisk “pissprek” og forskningsfokus i utdannelsen. Hva med misjonering og kommunikasjon med vanlige mennesker som ikke vektlegges noe særlig høyt?
  • Helt siden reformasjonen ble innført i Norge i 1537 og fram til vår tid har kirken vært en betydelig maktfaktor (statsmakt) i samfunnet. Kirken har vært en sentral og tydelig statsinstitusjon med sine embets- eller statstjenestemenn. I sin tid hadde prestene monopol på all forkynnelse (jf. konventikkelplakaten på blant annet Hans Nielsen Hauge sin tid som satte klare restriksjoner på lekfolks forkynnelsesvirksomhet). Rester av denne preste- og kirkemakten kan vi ennå se tegn på.
  • Jordnære prester som er “på kanal” med vanlige folk kunne ha vært ønskelig. Prestene bør også legge av seg sin tro på at de er overmennesker (arroganse) og mer verdt enn andre mennesker. Enkelte lever ennå i den gamle tid hvor presten var en sentral maktperson i samfunnet (borgerskapet, statstjenestemann).
  • Presterollen: Jeg har vært borti en del prester som jeg vil kalle dårlige eller middelmådige i Gudstjenestesammenhenger. Mine minimumskrav for å kunne kalle en prest tålig god: Presten må kunne kommunisere med folk flest, ha et treffende budskap å komme med, behandle andre som likeverdige, behandle alle med grunnleggende respekt, empati og i det hele tatt ha beina godt plantet på jorda. Forsøk på å tviholder på gammel storhet, arroganse og makt fører ingenting godt med seg.
  • Prestene er lønnsmessig overbetalte i forhold til pastorer og ledere i landets frimenigheter. (Deler av kirka lever ennå i fordums tid og storhet.)
  • En del direkte udugelige prester (og andre ansatte) i kirka og dårlige eller fraværende systemer for å sile dem. ut. Det virker som om enkelte prester er mer opptatt av makt, maktkamp, bruk av hersketeknikker (eller herskeskikker), å være psykopater og prestisje enn forkynnelse av Bibelens ord.
  • Enkelte prester hevder at de har fått et kall fra skaperen selv om å bli prest. Innimellom er jeg skeptisk til denne kallstanken, og over hvor ekte kallene virkelig er. Det finnes en god del prester som i hovedsak driver med splitt og hersk i stedet for å forkynne Bibelens ekte budskap.
  • Enkelte mannlige prester og teologistudenter klarer den dag i dag fortsatt å hevde at presteyrket kun er forbeholdt menn, og at kvinner som slår inn på denne veien kan ende opp i helvete. Hjelpes meg at man ikke har kommet lengre!

Finnes det brukbare prester? Presterollen!

Av og til undres jeg: Finnes det normale prester eller til og med gode / dyktige / dugende / dugelige prester i vårt land i det hele tatt? Jeg har i hvert fall vært i befatning med mange dårlige og rare prester. En normal prest etter mitt syn: En prest som ikke praktiserer standard prestearroganse, og hvor vedkommende er i stand til å kommunisere med normale folk uten bruk av nedlatende hersketeknikker og maktspråk. Rett og slett en arbeider i Guds rikes sak som kan kommunisere og som påtar seg en tjeners ydmyke skikkelse, jf. Bibelen.

Videre bør vedkommende klare å engasjere med sin tale, ikke være for monoton og kjedelig i snakket, være en god samtalepartner (sorgsamtaler, sjelesorg osv.), kunne jobbe selvstendig og være en tålig grei organisator/administrator.

Prestene har et langt utdannelsesløp, men du verden hvor lite man får igjen for denne utdannelsen innimellom. Har hørt masse grunn og dårlig forkynnelse – hvor typiske stridstemaer unngås – utført av velutdannede prester. Noe av det samme står å lese i dette innlegget:

Min hypotese eller ikke-begrunnede påstand, i form av en aldri så liten brannfakkel:

Presterollen trenger å bli modernisert og utfordret. Det må bli slutt på at geistligheten ser på seg selv som mer verdifulle og viktigere enn andre mennesker. Prester bør normalt sett heller ikke gå inn i ledende og administrative stillinger, da de fleste av dem slettes ikke har de egenskaper som skal til i slike stillinger. Alt for mange prester har for høye tanker om seg selv og hvor fantastiske de er. Denne yrkesgruppa hadde muligens trengt å bli litt jekket ned av janteloven.

En god del prester er svært uselvstendige i sitt arbeid. De er avhengig av å ha kirketjener, andre kirkelige ansatte og frivillige som sine “slaver” for å komme i havn med jobben de skal gjøre. Imidlertid tar de gjerne på seg hele æren selv når ting går bra uten at statistene får sin del av den velfortjente rosen.

Etter mitt syn skorter det på evnen til å kommunisere og pedagogiske ferdigheter hos veldig mange prester. Ofte er ikke kommunikasjonen utformet på et passende språk overfor tiltenkte målgruppe. Dette sammen med at enkelte prester oser av arroganse, stort selvbilde, maktsyke og kontrollfreak-tendenser gjør ikke situasjonen bedre. Teologien / forkynnelsen kan også være så som så, hvor man enten gjør ting for teoretisk, forenkler budskapet for mye eller pakker det inn i bomull for å ikke støte noen.

En brannfakkel til: Trenger vi prestene i det hele tatt i vårt moderne samfunn? Prester anser jeg NESTEN som en unødvendig og overflødig yrkesgruppe. I tidligere tider var prestene de lærde og oss andre de leke i samfunnet. Nå er utdannelses- og kunnskapsnivået blant folk flest såpass høyt at prestene ikke lengre har sin tidligere kunnskapsmessige maktposisjon. En del prester har egentlig et skuffende lavt kunnskapsnivå, og de klarer ikke å tilfredsstille kresne og opplyste mennesker med sin forkynnelse.

Flere momenter:

  • Det kan virke som om presteutdannelsen trekker til seg feil mennesketyper. Teoretiske bokormer blir “favorisert” slik studiet er bygget opp. (Prestekall meg her og der!)
  • En god del av de med ordinær presteutdannelse (candidata/candidatus theologiae) er alt annet en flinke på kommunikasjon med folk flest. Men makten (maktsyke?) holder de “gamle” prestene på, og også troen på sin egen fortreffelighet er stor og arrogansen overfor andre likeså stor.
  • En del prester er dårlige forkynnere (forkynnelse) og kommunikatører (kommunikasjon).
  • Prester som aktivt motarbeider dem som er homofile, dømmer dem som har tatt abort, ikke aksepterer skilsmisse (skilte), dømmer samboere og ikke aksepterer kvinneprester kunne godt ha fått sparken.
  • Flere yrkesgrupper med ulike bakgrunn som praktiserende prester hadde vært en kjempegod ide. Jeg forstår ikke frykten enkelte har for at dette skal gå ut over teologien og teologisk nivå. Høyt teologisk nivå får man uansett ikke praktisert i ordinær kirkevirksomhet.
  • Det er direkte latterlig å snakke om prestemangel når tilgjengelige ressurser ikke utnyttes. Pedagoger, lærere, organisasjons- og administrasjonsutdannede, diakoner, kateketer m. m. med et visst minimum med teologi (en årsenhet holder!) kunne ha blitt utmerkede prester – etter å ha fullført noen kortere kurs.
  • Det virker som om det er lettere å være prest enn f. eks. å jobbe som diakon, kateket, kantor/organist eller menighetspedagog. Prestene har et bra støtteapparat rundt seg og faste ritualer og prosedyrer å forholde seg til, og tilnærmet alle har respekt for presten og sier ikke imot eller klager på vedkommende. Andre yrkesgrupper blir utsatt for mer kritikk og må ofte drive et større sololøp enn prestene kan det virke som.
  • Enkelte prester opptrer som veldig kontrollerende overfor andre medarbeidere og yrkesgrupper. De dreper andres arbeidslyst, og de bidrar til å sette i gang meningsløse maktkamper og tullete detaljstyring. Dette medfører et surt og dårlig arbeidsmiljø.
  • Enkelte har liten tro på andre, dvs. de har et meget negativt menneskesyn.

Det har vært litt debatt rundt veien til prestetjenesten på Verdidebatt våren 2018.

Prestene (noen utvalgte) streiker desember 2020, hvor streiken går på forhold slik som lønnsnivå for nyutdannede, betingelser og et midlertidig lønnstillegg (botilskudd) som ikke ønskes videreført fra KA sin side. Jeg må vel bare innrømme at jeg personlig har liten sympati med prestene og deres bruk av streikemiddelet. Streik som virkemiddel i seg selv er helt greit, men det må da være en sak verdt å streike for.

I mine øyne er prestene en overbetalt yrkesgruppe som jeg ikke synes noe særlig synd på, og som jeg nesten vil gå så langt å kalle for en overbetalt lønnsadel. Eller muligens enda styggere og kvassere: Prestene framstår som noen overbetalte slasker!


Prestene tar for mye plass

Et annet irritasjonsmoment er “hvor mye plass” prestene tar, og det store prestefokuset eller personfokuset på prest. I menighetsblader, avisannonser og på nettet er det i forbindelse med annonsering av Gudstjenester som skal avholdes som oftest stort fokus på hvem som skal være prest. Det står ofte listet opp f. eks. “Prest: Ola Normann”.

Andre som deltar i Gudstjenesten er sjeldent nevnt. Hva med alle de andre som blir “glemt”, eller i hvert fall får liten oppmerksomhet og ære?

I en del tilfeller har presten kun en «birolle» i Gudstjenesten som liturg, mens det er andre personer og yrkesgrupper som har hovedansvaret og trekker i de “tyngste” trådene. Det være seg barne- og ungdomsarbeider, menighetspedagog, kateket, diakon, kantor, organist/annen kirkemusiker, klokker, kirketjener, kirkevert og andre “lekfolk”. Likevel er det som oftest presten som – ganske så ufortjent – får æren for hele greia.

Jeg liker dårlig inndelingen i kategorier slik som geistlig, lærd og lek/lekfolk. Å sette merkelapper på folk på denne måten er helt unødvendig bruk av maktspråk, arroganse og inndeling i tullete båser. I dagens samfunn har presten utdannelsesmessig lite å fare med i forhold til andre yrkesgrupper og profesjoner. Mange blant oss har vel så mye utdannelse og er vel så lærd som en prest.

 

  • Det kan virke som om det har gått inflasjon i utnevnelsene av spesialprester, f.eks. barne- og ungdomsprester, dialogprester, diakonprester osv.
  • Rangering av personer der noen er mer verdt enn andre, ikke ulikt et kastesystem. Presten (“de geistlige”) er av ukjente årsaker langt hevet over andre i kirka, både andre ansatte (kateketer, diakoner, kantorer osv.) og “grasrota” (menigheten og lekfolket). Prestestanden har gitt seg selv en del privileger og særrettigheter som vanskelig kan begrunnes i Bibelen. Lite minner om Bibelens ord om å ta på seg en tjeners skikkelse. Frivillige og andre ansatte settes til å gjøre “drittjobbene” mens prestestanden tar æren.
  • Profesjonsstrid mellom ulike yrkesgrupper i kirka tjener ikke saken. Prestene tviholder på sine særrettigheter og fordums makt. F. eks. har ikke vigslede kateketer, diakoner eller kirkemusikere (kantorer) sånt uten videre lov til å forrette nattverd eller dåp (sakramenter). Sett fra mitt ståsted hadde det tjent kirka å slippe til flere yrkesgrupper fullt og helt.
  • Geistligheten og embetsmakta til prestene har heldigvis mistet mye av sin betydning og glans.
  • For mange prester velger ut sine snevre satsningsområder/grupper, gjerne seremonier og de eldre. Andre ting bryr deg seg lite om. F. eks. blir ofte barne- og ungdomsarbeidet (trosopplæringen) lidende under dette. Og jeg som trodde at prestene og kirka skulle være for alle generasjoner og livssituasjoner.
  • Maktstrukturene innenfor kirka gir liten/ingen plass til læren om det virkelige alminnelige/allmenne prestedømmet, hvor alle kristne kan anses som prester.
  • Prestenes mistolkning av taushetsplikt er også alt annet enn bra. Prestene og kirka bidrar i enkelte tilfeller til å beskytte overgrep og overgripere under skalkeskjul av taushetsplikt.

Kirkeillustrasjon

 

  • Hva med byråkratiet og alle de ansatte? Har ikke kirkesystemet blitt litt vel stort i forhold til oppslutningen? Kirka har etter mitt syn også en litt vel rigide organisasjonsstruktur med mye byråkrati og lite “action” (handling). Det er mange instanser, utvalg, komiteer, store staber, mange ansatte, konsulenter og saksbehandlere (utredere) som ikke direkte bidrar til kirkas hovedoppgave med å formidle Guds ord (såkalte byråkrater og papirflyttere). “Farsotten” kommunikasjonsrådgivere har også nådd kirka.
  • Angående byråkrati: Trenges så mange gallionsfigurer om vi har pr. dags dato, dvs. biskoper? Hva med alle de ansatte på bispekontorene med konsulenter for både det ene og det andre? Masse tid benyttes til å dokumentere og melde inn både det ene og det andre til bispekontorene i stedet for å få jobbet med praktisk trosformidling.
  • Sagt på en annen måte: Kirken oppleves som en topptung organisasjon, hvor alt for mye penger forsvinner i sentralisert administrasjon og byråkrati. Pengene kunne i stedet ha gått til lokale tiltak rettet ut mot medlemmene i de lokale kirkene, prostiene og soknene.
  • Lite kvalifiserte og lav profesjonalitet blant enkelte av landets menighetsråd/sokneråd (og fellesråd). Det er lite attraktivt å sitte i slike råd, og de som blir valgt inn er i en del tilfeller feil personer / personlighetstyper.
  • Masse rart finner sted via slike råd (menighetsråd og fellesråd). Maktmisbruk kan forekomme, og tåpelige / dårlige beslutninger som fattes går ut over både ansatte i kirken, kirkevirksomheten, menighetene og de frivillige.
  • Noen medlemmer av slike råd kan man begynne å lure på om de er drevet av pur ondskap, og om de representerer Satan / djevelen selv.
  • Medlemmer i kirkelige styrer og råd kan i noen tilfeller være drevet av makt, gleden over å kunne herse med andre, praktiserer splitt og hersk og opptrer som meget egoistiske / opportunistiske. Lite som tyder på at enkelte er drevet av Gud og nestekjærlighet.

Framtidig organisering av kirken

Framtidig kirkelig organisering blir et stort tema i 2020, og spesielt vil det nok bli en del diskusjoner rundt ledelse og organisering av de tilsatte. I dag finnes det to arbeidslinjer, som jeg opplever som en helt ok løsning:

  • De geistlige: Prestene ledes av proster og biskoper, og de må forholde seg til lokalt menighetsråd og bisperåd.
  • De ikke så geistlige: Andre tilsatte (kateketer, menighetspedagoger, trosopplærere, diakoner, kantorer, organister, kirketjenere, klokkere, kontorpersonell, kirkegårdsarbeidere osv.) ledes av kirkevergene og fellesrådene.

Enkelte hevder at to slike parallelle arbeidslinjer medfører konflikter. Jeg tror heller det motsatte er tilfelle.

I mine øyne er prester som oftest lite egnede personer til å lede andre. De er ikke kvalifiserte, og det vil medføre trangsynt tenkning til gagn kun for prestene og ikke for helheten (menighetene og andre ikke-geistlige tilsatte). Presteledelsen kan fort bidra til å legge lokk over konflikter (feie under teppet) som oppstår, men dette vil ikke innebære at konfliktene og motsetningene ikke er der.

 

  • Det diskuteres framtidig organisering av kirka. I framtiden kan et mulig scenario bli en felles arbeidslinje. Hvis så skjer krysser jeg fingre og tær for at det ikke blir de geistlige (prest, prost, biskop, bispemøtet, kirkemøtet) som får hele styringen! De er i hovedsak IKKE kompetente for slike lederoppgaver, og de vil fort se alt fra et rent presteperspektiv. Pr. dags dato er det masse konflikter og problemer som unngås eller “reddes” av fellesrådene og kirkevergene.

Arbeidskonflikter og kirka som arbeidsgiver

Ut fra diverse saker som har nådd mediene kan det se ut til at kirka er dårlig på å håndtere arbeidskonflikter (delvis en dårlig arbeidsgiver). Varslere blir ikke alltid trodd, og gjerne er det til slutt varslerne som sitter igjen med svarte-Per. Enkelte arbeidsgivere er konfliktsky og alt for trege til å gripe tak i og å ordne opp i alvorlige konflikter på et tidlig stadium. Masse maktkamper – inkludert “åndelig krigføring” – og maktspill finner også sted innenfor slike miljøer.

Til tider kan det se ut for at kirka ikke har skjønt seg på eller fullt ut tar på seg sitt ansvar som seriøs og proff arbeidsgiver. Arbeidsgiverpolitikken kan framstå som noe kyniske, og det er lite fokus på kirkas samfunnsansvar og sitt oppdrag om å ta seg av de “svake” i samfunnet og i arbeidslivet. Arbeidstakere måles i verdi ut fra sin arbeidsinnsats, og det finner sted det som nesten kan ses på som en stygg utnyttelse av arbeidstakere. Kirketopper kan til tider være dårlige medmennesker og dårlige forbilder.

Man skulle tro at arbeidsmiljøet og det psykososiale miljøet i kirka var tipp-topp, hvor det utvises stor grad av empati, kjærlighet, diplomati, overbærenhet og medmenneskelighet. Liv og lære burde henge i hop slike steder, og kirka burde klare å leve opp til folks høye forventninger om at man lar Bibelske prinsipper om nestekjærlighet m. m. få styre. I virkeligheten er det nok beklageligvis mye råttent også innenfor dette systemet.

Hovedproblemet er NEPPE den todelte arbeidslinjen. Det finnes problemer internt i begge linjene eller leirene, og ikke “bare” konflikter på kryss og tvers mellom de to linjene.

 

  • Til tider utvises det manglende evne til å løse alvorlige konflikter, og varslere og varslingene blir heller ikke alltid tatt på alvor. Spesielt innenfor Sjømannskirken har det visstnok vært en del “krig”. Min påstand rundt dette: Å bruke prester og/eller teologer til å lede er nok mer eller mindre synonymt med katastrofe og dårlig ledelse. Få av dem har nødvendig kompetanse til å kunne gjøre en bra jobb innenfor ledelse (teologiutdannelsen kvalifiserer dem IKKE, og noen korte kurs i etterkant er neppe nok!).
  • Manglende kirkedemokrati. Kirka hevder selv å ha en form for demokrati, men i forbindelse med bispeutnevnelser har vi fått sett hvordan dette virker i praksis. Hva geistligheten og kirkerådet på riksplan mener har mye større betydning enn hva den lokale grasroten ønsker og mener. Valgordningen i forbindelse med kirkevalgene til menighetsrådene og bispedømmerådene er også høyst spesiell med flere parallelle valg, vanskelig forståelig ordning og rar vekting.

Mer om kirkevalget

Kirkevalg – som holdes samtidig / parallelt med kommunestyre- og fylkestingsvalg – er en historie for seg selv. Det er snakk om et håpløst system som har blitt gjort mye mer komplisert og byråkratisk enn nødvendig. Prosessen er lite demokratisk, og dette med flere parallelle valg samtidig er “sært”. Nå når det er flere lister blir hele valget polariserende og splittende som bare det i tillegg.

I Kirkevalget 2019 blir det:

  • Valg av representanter til landets mange menighetsråd.
  • Valg av representanter til bispedømmerådene (og til Kirkemøtet).

Valg av medlemmer til bispedømmerådene og Kirkemøtet er for “sikkerhetsskyld” oppdelt i tre valgordninger:

  • Valg av leke medlemmer
  • Valg av prester
  • Valg av leke kirkelige tilsatte

Sært system som bare det!

I de fleste bispedømmer blir det i 2019 tre valgalternativer eller valglister:

Spar meg for sistnevnte! På mange måter blir dette en videreføring av “Levende folkekirke” – nå nedlagt – som stilte lister i 2015. Bønnelista er konservative og “Bibeltro” som fy!

Vet ikke om jeg “gidder” eller “orker” å stemme i dette valget. Det betyr så lite fra eller til, og uansett går vel kirkas utvikling i feil retning (mer og mer sentralisering, mer og mer rigid styringsform).

Oppdatering: Jeg valgte til slutt likevel å stemme i kirkevalget, og da både på lokalt menighetsråd og på regionalt bispedømmeråd. Kirkevalget fikk elendig oppslutning, og valget var preget av mangelfull informasjon, udemokratisk valg, dårlig kommunikasjon, halvhjertet valgkamp og håpløse valgordning. HELDIGVIS ble Åpen folkekirke vinneren på regionalt / nasjonalt nivå, selv om også Bønnelista og nominasjonskomiteenes lister fikk en viss oppslutning. Se ellers valg 2019-artikkelen min for mer om valget, inkludert kirkevalget.

 

  • Frivillige og frivillighet er fine ord. I praksis er det ikke alltid så lett å finne alle de frivillige som det snakkes om i festtaler. Frivillige krever også oppfølging!
  • Mye pengesløseri i kirka! Hvorfor skal hver minste kirke ha sitt eget kirkeorgel? Hadde ikke et elektrisk piano / elektrisk orgel av god kvalitet vært tilstrekkelig? Og trenger man fullt av arbeidskirker og småkirker rundt forbi? Kirkekunst og arkitekttegnede bygg koster også masse penger.
  • Kirka vil nok alltid være plaget med dårlig økonomi. Det er grunn til å frykte at prestene blir beskyttet mot nedskjæringer til “the bitter end”. I stedet er det typisk at eventuelle kutt rammer yrkesgrupper slik som trosopplærere. Det virker som viktigere for kirka å verne om seremonier og tradisjonelle gudstjenester enn å vinne nye i form av trosopplæring.
  • Mye krangling i kirka rundt bagateller (homofile/homofili, sex, hvilken bispekandidat som er best skikket for en stilling etc.) leder oppmerksomheten bort fra det sentrale! Kirkens oppgaver er å forkynne Bibelens budskap og ikke å krangle! Ikke merkelig folk får kirka i vrangstrupen når kirka hele tiden holder på med interne trivielle krangler!
  • Mange “skriftlærde” og “fariseere” i kirka som påtar seg oppgaven med å dømme andre. Andre blir beskyldt for å drive med vranglære. De hudfletter sine medmennesker for deres synder, mens de er blinde for sin egen synd. Og hvem har sagt at f. eks. synden homofili er så mye større enn utroskap? Og hvorfor er bruk av alkohol så mye verre enn baktalelse av sine medmennesker? Forkynnelse rundt pengebegjær og mammon er det lite plass til, selv om dette hadde vært på sin plass i rike Norge.
  • Vi har en kirke bestående av slitte kirkebygg, statsfinansierte penger og mange ansatte, men med få faste og trofaste kirkegjengere (seremonier ikke medregnet). Kirkene fungerer (delvis) ikke lenger som tiltenkte samlingspunkter og kraftstasjoner for troende. Ekte tro og bekjennelse er det lite av
  • Enkelte konservative “fariseere” snakker om folkekirkens forfall og frafallskirken / frafallen kirke, eventuelt apostat-kirken. Noen bruker også uttrykk slik som “horekirken” eller “homsekirken“. Det tenkes da på kirkas åpning for de homofile, manglende støtte overfor Israel og generelt det enkelte kaller for liberal teologi. I slike sine øyne: Kirken har forlatt den rette troen og forkastet Bibelen (ikke Bibeltro, følger ikke Bibelen) som øverste autoritet. Gjerne også oppfordring om å melde seg ut av kirka fortest mulig. (Jeg er IKKE enig i disse utsagnene, selv om jeg også er kritisk til deler av kirkens virke.)
  • Den norske kirker presenterer visstnok også “skammens kristendom” (“vranglære”),  i og med ikke alle av kirkens medlemmer eller ansatte (prester, biskoper og andre med mer eller mindre teologisk utdannelse) vektlegger skillet mellom himmel og helvete sterkt nok.
  • Kirken har for lite fokus på det enkle og radikale evangeliet den fikk i oppdrag å formidle. Det blir mange avsporinger hvor tradisjoner og riter har blitt vel så viktig som Bibelens og Jesus ord. Det blir til tider for lite Jesus- og evangeliefokus.
  • Sang og musikk i kirka er et kapittel for seg selv. Ofte er kirkemusikk synonymt med kirkeorgel (pipeorgel), trauste salmer og klassisk musikk. En del organister og kantorer er også kunstnertyper som i liten grad klarer å kommunisere musikalsk sett med folk flest. Jeg skulle så gjerne ha sett litt mer moderne sang- og musikkformer (pop/rock) og andre instrumenter i bruk i kirka.
  • Musikken og sangene i kirka er fremmed for mange. Gamle og trege salmer med vanskelig og gammeldags språk fenger ikke alle lengre! Kan ikke også moderne musikkformer benyttes til å formidle det kristne budskapet? Artister som Bjørn Eidsvåg har enkelte vanskelig for å godkjenne til bruk i kirka, mens salmediktere som levde et utsvevende liv for flere hundre år tilbake i tid aksepteres.
  • For min egen del synes jeg sang og musikk blir for mye vektlagt (får for mye plass). Muligens tar kirka etter karismatikerne og prøver å synge seg inn i en eller annen form for ekstase?
  • Den nylig gjennomførte Gudstjenestereformen har ikke akkurat bidratt til en revolusjonerende fornying av Gudstjenestene. Reformen er mer av den kosmetiske art (flytting av noen ledd, litt omformuleringer m. m.). Ekte fleksibilitet og modernisering kan man se langt etter.
  • Trosopplæringsreformen for barn og unge (0-18 år) er en fin satsing i utgangspunktet. Imidlertid har det litt vel mye snakk, byråkrati og litt lite “action”. Trosopplæring er noe en kateket, menighetspedagog eller trosopplærer jobber med mens prestestanden og andre ikke interesserer seg eller engasjerer seg i arbeidet utenom i festtaler.
  • Det er ofte en lang prosess å få til større endringer. Alt må begrunnes grundig, utredes i det vide og brede, diskuteres, stemmes over og harde kamper må utkjempes. Status quo (uendret status) derimot stilles det imidlertid lite spørsmålstegn ved. Er dagens status alltid så perfekt og så samsvar med Guds vilje som enkelte vil ha det til?
  • Den norske kirke (DnK) har en gammeldags liturgi som virker fremmed for en del av dagens mennesker. Mye oppmerksomhet ledes hen mot den gammeldagse liturgien og de faste leddene som gjentas i hver Gudstjeneste, noe som igjen medfører at man ikke få med seg budskapet som Gudstjenesten forsøker å formidle. Kanskje kunne liturgien (møteformen, ikke budskapet) ha blitt fornyet og tilpasset dagens samfunn?
  • Form≠Innhold: Enkelte setter likhetstegn mellom form (høykirkelig “stiv” liturgi) og innhold (selve evangeliet, budskapet). Dette blir rett og slett noe søkt. Formene kan gjøre det vanskelig eller umulig å få kommunisert evangeliet ut til folket. Det må være mulig å tilpasse og modernisere uttrykksformene uten å gå på kompromiss med (hoved)budskapet.

Form ikke lik innhold

  • I kirka er det etter mitt syn for liten plass til evangeliet og Jesus, og ofte gjøres form viktigere enn innholdet. Gudstjenesteformen på en standard gudstjeneste treffer ikke mange av dagens mennesker.
  • For mye fokus på å presse alle mulige ting inn på de vanlige kjedelige søndagsgudstjenestene. Hva med å tilby andre former for arrangementer enn vanlige stive gudstjenester? Hva med f. eks. å tilby arrangementer på andre dager enn søndag, f. eks. arrangere i større grad dåp på lørdager?
  • Kirka virker som om den er mest opptatt av å være en seremonikirke (dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse). Seremonier blir prioritert på bekostning av å være en kirke for det moderne menneske som søker det åndelige i dagliglivet (åndelig kraftverk).
  • Selv er jeg lite glad i liturgiske klær som brukes av prest med venner. Slike klær bidrar til å skape synlig avstand mellom vanlige folk (allmuen) og kirkas ansatte (“de geistlige” med flere). Jeg tenker på klær slik som albe/alba, stola, messehagel, prestesnipp osv. Rent personlig er jeg ikke noen tilhenger av uniformsbruk i det hele tatt.
  • Bruken av preste-uniform – dvs. liturgiske klær slik som alba og stola – gjør meg enkelt og greit noe utilpasset og vekker ikke tillit og/eller troverdighet hos meg.
  • Jeg har vel tilnærmet “angst” overfor personer eller personell som bruker uniform. Har nok litt å gjøre med min tidligere militærnekting, og mine “problemer” med å godta autoriteter som ikke fortjener respekt og støtte.

Prest (illustrasjon hentet fra Pixabay). Muligens ikke helt norsk standard på alba og stola.

 

  • Prester og andre kirketilsatte er alt for lite aktive i nettdebatter og i media når det pågår diskusjoner rundt religiøse spørsmål. De kunne med fordel ha tatt litt mer oppgjør med galskap som finner sted i Guds navn. I stedet bruker de tid på:
  • Til tider er kirka, og da spesielt enkelte av biskopene, for politiske. De blander seg både inn i miljøpolitikk, asylpolitikk, støtter opp rundt kirkeasyl og støtter arbeiderbevegelsen gjennom å holde 1. mai taler. Jeg synes ærlig talt at det er nok å få orden på innenfor kirka (interne kirkeforhold) før de begynner å bruke energi på rikspolitikk. Biskopene kler dårlig rollen som politiske aktivister.
  • Pomp og prakt-tullet til biskopene og bispekollegiet, inkludert visitasordningen, blir bare tull i mine øyne. Denne dyrkingen av biskopene hvor de gis nesten-konge-status kunne vi ha vært foruten.
  • Kirkas forsøk på å være motkultur og politisk aktør kan fort medføre at kirka får mange av medlemmene imot seg. Eksempler på politikk kirka har ment noe om: Raus asylpolitikk, restriktiv bioteknologilovgivning, nei til tidlig ultralyd, reservasjonsrett for leger, ambisiøs klima/miljøpolitikk og nei til søndagsåpne butikker. Av og til er det best å ikke blande religion og politikk. Børs og katedral i en salig blanding blir det bare “krig” av. Politisk høyreside har i den senere tid hevdet at vi har en venstrevridd kirke som ikke er for alle.
  • Enkelte kaller liberal teologi for åndelig gift. Jeg vil heller ta del i denne “åndelige giften” enn å bli utsatt for den frastøtende teologien som mørkemennene innenfor konservativ teologi presenterer. Nå har jeg valgt å framsette en god del kritiske momenter mot kirka. Likevel er det nok kirka jeg i størst grad identifiserer meg med innenfor kristenheten. Det er her jeg er medlem. Det er kun i kirka det er stor nok takhøyde for slike som meg. Det er lov og plass for uenigheter og ulikheter, kritikk og konstruktive diskusjoner. Kirka er også relativt demokratisk oppbygd.
  • En utfordring for kirka er mange passive medlemmer. For enkelte er kirkemedlemskap og kirke i hovedsak tradisjon og kulturbærer (kulturkristne eller nominelle kristne), altså ikke aktiv deltakelse og tro. Leste et sted at ca. 48 % av medlemmene ikke definerer seg som kristne. Ca. 71 % av befolkningen er medlemmer av Den norske kirke.
  • Enkelte hever at hvis vi vil ha og beholde en kirke må vi bruke den. Imidlertid passer kirka slettes ikke for alle med sin høytidelige og stive liturgi, teologi m. m.
  • Støttes IKKE av meg: Noen påstår at det (nesten) ikke er kristne eller rettroende igjen i kirka.
  • Opplysningsvesenets fond (OVF) er kirkas “pengebinge” og eiendomsselskap. Mangt og mye kunne nok ha vært sagt om administrering, prioriteringer og valg som foretas her.

Mer kirkekritikk, hvor det nok blir noen gjentakelser av det som tidligere har blitt nevnt:

  • Kirka har vært en maktinstitusjon og til tider drevet med mer eller mindre maktmisbruk og hersketeknikker. Kirka har vært en del av det mektige statlige maktapparatet, de har vært del av den dømmende øvrigheten. Kirka har “trødd” på mange.
  • Enkelte maktsyke prester (psykopater etc., som har misbrukt kristen snillisme) har misbrukt sine stillinger gjennom å herse med andre.
  • Kirkesystemet har slettes ikke alltid vært på de svakestes side.
  • Prester som har “snakket over hodet” på sine menigheter og menighetsmedlemmer (høyttravende teologi), spesielt i tidligere tider før det menige medlem hadde dagens relativt høye utdannelsesnivå.
  • Falsk prektighet og dobbeltmoral har blitt praktisert.
  • Aktiv rangering av synder (store og små), og subjektive vurderinger av viktigheten til ulike Bibel-vers.
  • Kirka har nektet enkelte å bli konfirmerte, noe som var den reneste katastrofen for noen generasjoner siden. Uten å være konfirmert var man ikke “skikkelig voksen” med muligheter for å få seg jobb.
  • Nektet giftemål/kirkelig vielse for enkelte, spesielt i forbindelse med gjengifting.
  • Motstanden mot kvinnelige prester har funnet sted fram til dags dato.
  • Homofili som den store kardinalsynden.
  • Kirken – til tider et mørkt og dystert sted med mange mørkemenn.
  • Synd, dommedag og helvete forkynnes, med mål om å skremme folk til omvendelse.
  • Fele, trekkspill, trommer og dans var lenge bannlyst. Lite plass for det morsomme, lek, moro og humor. Alt kirkelig skulle være så alvorlig.
  • Å gå på kino var lenge ekstra syndig.
  • Unødvendig mye sensur av sang og musikk, gjerne relatert til kirkekonserter.
  • Lenge nulltoleranse mot alkohol. Å være kristen var synonymt med å være avholdsmann/kvinne, selv om dette neppe er spesielt Bibelsk.
  • Enkelte prester var under 2. verdenskrig nazister eller NS-sympatisører.
  • Kirka kan innimellom bli noe for politiske, jf. kirkeasyl, miljøkamp, politiske sympatier i enkelte saker, kirkelige støtteerklæringer rettet mot enkeltpersoner som er i en juridisk prosess (f. eks. anklaget for spionasje osv.).
  • Den dag i dag mange prester som er dårlige til å kommunisere med vanlige folk på en god og grei måte.

 

Endelig har det også blitt rom for de homofile. På kirkemøtet 30. januar 2017 ble vigselsliturgi for likekjønnede par som ønsker å gifte seg i Den norske kirke vedtatt. I debatter etter “homovedtaket” hevdes det blant annet følgende fra den konservative fronten:

  • Vranglærene vedtak har blitt fattet, og sannheten har blitt forlatt.
  • Den norske kirke er ikke lenger et alternativ for troens folk.
  • Kirka har forlatt Jesus og har en lære som bryter med evangeliet.
  • Kirka har en splittende vranglære.
  • Det er på tide å melde seg ut av og forlate kirka.
  • Den norske kirke, apostatkirken (frafallskirken).

Det oppfordres i enkelte miljøer, organisasjoner og frimenigheter til å ikke samarbeide med liberale prester og menigheter. Dette kaller jeg enkelt og greit for dobbeltmoral. Fei for egen dør først! I slike miljøer utenfor kirka har de som oftest nok av uheldige ting som de kan og bør rydde opp i innenfor egne rekker. Det er slettes ikke uvanlig at miljøene preges av: Pengegriskhet, dømming av medkristne, baktalelse, utestenging, maktmisbruk, ser ned på andre som ikke lever likt dem selv, påstår selv at de er svært Bibeltro, har gjerne en hel rekke med menneskelagde bud og regler og de har mer eller mindre tatt “monopol” den den eneste riktige troen.

“Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.” (Joh. 8, 7)

 

Kirka har til tider opptrådt respektløst og arrogant overfor sine “kunder”, og ikke minst tatt seg selv alt for selvhøytidelig. Det forutsettes mer eller mindre at medlemsmassen er en homogen masse (grå masse?) som kan dikteres og styres, og hvor alle antas å ha tilnærmet like ønsker og behov. Alle skjæres over en kam, og må fint innordne seg kirka sine foretatte valg.

Tidvis kan man møte en belærende tone med krav om tilpasning til kirken i stedet for å dekke de behov og ønsker folket virkelig har. Rett og slett hønen og egget-situasjon, hvor enkelte ønsker at folket skal være til for kirka og ikke kirka til for folket som er det korrekte. Vi skal ha en tjenende kirke, og ikke en kirke som påtvinger andre en uønsket levemåte eller tilbud. Kom som du er men bli som oss – innenfor trange rammer – passer ikke alle av oss.

Behov for å tenke nytt

Denne artikkelen fikk meg til å himle med øynene og gav meg nesten latterkrampe:

Latterlig! Tidenes selvfølgeligheter tilfeldigvis oppdaget! Måtte virkelig korona-katastrofen til for å få kirka til å innse noe så selvfølgelig? Har de virkelig ikke før nå oppdaget at veldig mange velger å IKKE komme i kirka, selv om det finnes mange mennesker og kirkemedlemmer med en tro innerst inne? Har virkelig ingen reflektert over den store hjemmesitter-menigheten eller sofamenigheten?

Å tenke nytt og alternativt burde ha blitt gjort for lenge siden! Det har i mange år vært tildels trange rammer og lav takhøyde i kirka, med tildels mange medlemmer som ikke passer inn eller finner seg til rettes som faste / aktive deltakere. Dessuten er terskelen for i det hele tatt å oppsøke en kirke alt for høy for mange. Kirka har i alt for liten grad vært fokusert på å dekke behovene til sine medlemmer.

Mottoet har mer eller mindre vært: “Kom som du er, men bli fortest mulig slik som oss.” Det har blitt utvist liten evne til nyskapning og fleksibilitet, og det har tydeligvis ikke vært viktig å dekke / møte brukerbehovene og ønskene. Tradisjoner og å gjøre ting slik som de “alltid” har blitt gjort har vært det viktigste kan det virke som. Liturgi, møtestil og musikkstil er fjernt fra det vanlige livet vi ellers lever.

Under korona tok mange menigheter i bruk nye plattformer for formidling, f. eks. videogudstjenester / nettgudstjenester og podcasts. Dette slo bra an i en god del tilfeller, med positive tilbakemeldinger og mange lyttere og/eller tittere. Endelig mestret kirken å være til stede der folk er, og kirken klarte å gjøre seg relevant for folk flest eller for vanlige folk. Vi får håpe at noe av denne lærdommen og erfaringene tas med videre.

Fint hvis korona har gitt kirka en oppvekker eller oppvåkning. Det kan dette systemet virkelig trenge!

I mine øyne har kirka en relativt lang vei å gå når det gjelder digitalisering og dette å nå sine kunder via digitale kommunikasjonsløsninger. Noen gode prosjekter finnes her og der, men alt i alt er totalbildet noe begredelig. Det nytter ikke bare å sette strøm (video, strømming) på en vanlig Gudstjeneste med all sin liturgi. Det må tenkes litt mer ut av boksen enn dette for å få et bra resultat (tenke nytt og benytte andre kommunikasjonsformer). God kvalitet er en mangelvare i en del tilfeller.

Men: Tingene står slettes ikke bedre til innenfor frimenighetene. Høy dørterskel er absolutt noe de også sliter med.

 

Dagsaktuell sak våren 2020 – korona og kirkens rolle: Jeg mener ærlig og oppriktig at kirkas tilstedeværelse i koronakrisen våren 2020 står til stryk jevnt over – med noen hederlige unntak. Til tross for smittevernstiltak og krav om sosial distanse har det vært et visst handlingsrom, som har blitt dårlig utnyttet. Kun fokus på prest, presterollen, begravelser og gudstjenester via video er et alt for snevert og defensivt / passivt fokus. Kirka har mer eller mindre gått i dvale og gjemt seg, og de har ikke bidratt til å skape en viss grad av ro og trygghet i en vanskelig situasjon. Om enn litt andre ord og annen vinkling kan det være verdt å lese: Vårt Land: Savner debatt om kirkestenging (teologiprofessor Marius Mjaaland).

På en del områder har nok kirka en relativt lang vei å gå relatert til behandlingen av enkelte grupper. Rapporten “Å være en sak – LHBT+: holdninger og arbeidsmiljø i kirken” bør være en vekker for mange. Man bør ikke slå seg til ro og å bare leve med at en av fem respondenter med LHBT-identitet har opplevd diskriminering i kirka. Undersøkelsen har blitt gjennomført blant ansatte. Slik diskrimering bør man virkelig få slutt på. Det finnes også vanlige heterofile kvinner som også opplever diskrimering og manglende likestilling i kirka, og dette er heller ikke akseptabelt.

Til ettertanke:

Selv har jeg tross alt fått ekstra lyst (for en gangs skyld) til å forsvare kirken. Jeg er fortsatt en kritisk troende kristen – inkludert kritisk til deler av kirka – men jeg ser ingen problemer med å likevel tilhøre kirka. Jeg klarer heller ikke å se at vedtak rundt homofili etc. er i konflikt med Bibelens budskap. En sneversynt og såkalt Bibeltro forkynnelse som ekskluderer homofile og andre marginale grupper kan jeg ikke støtte opp om. Tross alt er det kirka som gir meg som kristen størst takhøyde. Se ellers egen artikkel (lenke) som er den reneste støtteerklæringen av folkekirken.

Ja til folkekirken! (Jeg ❤ folkekirken!)

 

Kristne kategoriseres ofte som enten konservative eller liberale. Jeg håper at det vil bli god plass for de liberale i kirka, gjerne på bekostning av de konservative hvis de ikke kan leve side ved side med de liberale. Det finnes nok av andre kirkesamfunn og organisasjoner for de konservative. Stort sett er alle andre kristne sammenhenger konservative, så det er bra hvis kirka kan bli en trygg og god havn for ikke-konservative.

I tillegg til inndelingen av liberale og konservative kan det innenfor kirka se ut for å være en “kamp” mellom det høykirkelige og det lavkirkelige. De høykirkelige er gjerne opptatt av forhold slik som: Enhetlighet, gjenkjennelse, fast (traust) liturgi og ledd, tradisjoner, høykultur og høytidelighet. Den “andre siden” – de lavkirkelige – er opptatt av ting slik som: Å stå i vekkelsestradisjonen, spontanitet, mindre høytidelighet og å ha en fri “bedehusstil” / frimenighetsstil.


Tilbake til toppen.


Karismatiske frimenigheter

Hva? Hører jeg noen mene at deltakelse eller medlemskap i en frimenighet innenfor (ekstrem) karismatisk leir er det rette for meg? Det overrasker vel ingen når jeg også har kritikk å framsette mot slike organisasjoner? Stikkordsmessig har jeg følgende innvendinger mot disse typene organisasjoner:

  • Ofte alt for sterk personfokusering rundt en forstander / lederskikkelse, som gjerne har en autoritær lederstil.
  • Udemokratisk oppbygde organisasjoner med et eldsteråd som sammen med forstander har all makt.
  • Mangel på demokrati, åpenhet, menneskerettigheter og likestilling. Demokrati er riktignok ikke et Bibelsk prinsipp, men likevel er det naturlig og hensiktsmessig å bruke denne styringsformen også i menighetssammenhenger.
  • Det forventes gjerne at medlemmene skal la seg lede (blindt) av pastor og eldsterådet. En slik hyrde- og saueflokkmentalitet kan ha sine uheldige sider med maktmisbruk osv.
  • Trosbevegelsen (og andre ekstremt karismatiske forsamlinger) har hatt en del ledelsesmessige skandaler. Det hevdes gjerne at lederen har sin autoritet fra Gud, og et strikt hierarki og en autoritær ledelsesstil utøves. (Ofte blir det nok i praksis en dårlig «miks» av det som kommer fra Gud og lederens personlige meninger/tanker, gjerne spedt ut med litt hersketeknikk og maktmisbruk). En slik måte å lede på kan fort medføre behov for oppgjør, splittelser samt at dype konflikter oppstår.
  • Liten plass for kritisk tenkning og personer som måtte mene eller tenke noe annet enn menighetens ledelse.
  • Alt (inkludert konflikter) “åndeliggjøres”.
  • Mye (for mye!) fokus på personlige opplevelser, den hellige ånd, tungetale, profetier, helbredelser m. m.
  • Mange “oppkomlinger” av noen forkynnere som slenger ut tullete profetier over en lav sko.
  • Ukritisk henting av inspirasjon og import av “rare” karismatiske bevegelser og strømninger/motefenomener fra USA.
  • For lite misjonsengasjement?
  • Mye “pengemas” (masete kollekt-taler) og “krav” om at man gir tienden til menigheten. Frelse og velsignelse mot betaling blir forkynt i enkelte sammenhenger.

Gave ikke synonymt med ekstra velsignelse, velstand og helbredelse! VIP-plass i himmelen sikres ikke mot betaling.

(Figur laget til kritisk artikkel mot TV Visjon Norge. Gjelder i like stor grad relatert til andre sammenhenger. Kanalen kan erstattes med menigheten eller forsamlingen.)

  • “Opp-pisking” av stemningen på (etter)møtene
  • “Dyrking” av Israel.
  • Enkelte av disse miljøene står for en kristen fundamentalisme som har mye til felles med islamsk fundamentalisme.
  • “Tvilsomme teologi” på enkelte punkter. “Riktig” tro eller store nok kollektgaver løser ikke i praksis alle jordiske problemer.
  • Ekstrem karismatikk, herlighetsteologi og/eller trosbevegelse appellerer ikke til meg og min tro.
  • Pinsevennene og andre karismatikere vil jeg nesten beskylde for å ha “ødelagt den hellige ånd”. Åndens virke har blitt snevret inn, og det har blitt mye fokus på det overnaturlige inkludert tungetale og åndsdåp. Personlig tror jeg at ALLE KRISTNE har del i den hellige ånd, til og med trauste kirke- og bedehusfolk.
  • Til tider for mye fokus på og lengsel etter vekkelse. Krampaktig kjemping for å oppleve vekkelse (og fin statistikk for menigheten) gjør at mange avsporinger og rare prioriteringer foretas på bekostning av det sentrale Jesus-budskapet. Diverse strømninger/moter og tvilsomme bevegelser slukes rått i jakten på vekkelse.
  • Ser ned på andre kristne. Andre kristne (les: barnedøpte) er B- eller C-kristne eller ikke “skikkelig kristne” i det hele tatt.
  • Karismatisk møtestil som i hvert fall ikke appellerer til meg.
  • Noe av det største våset jeg hører er når frimenigheter påstår at de ikke har en fast liturgi (en fast måte å gjennomføre gudstjenestene/møtene på). Stort sett foregår hvert møte også innenfor frimenigheter etter en mer eller mindre fastsatt mal med faste ledd/programposter, f. eks. noen bolker med sang, innledning, tale, noen mer eller mindre faste personer framfører tungetale og (langvarige) ettermøter. Det er i praksis ikke alltid den store spontaniteten og impulsiviteten i møtene og møtestilen som de selv tror det er.
  • Politisk sett ofte veldig “høyrevridde”.
  • Jeg er ikke noe særlig glad i orgelspilling i kirka. Imidlertid synes jeg heller ikke noe om mye av den platte, innadvendte, repeterende, innholdsløse og meditative lovsangen i karismatiske miljøer.
  • En del meningsløse, monotone og repeterende lovsanger med platte tekster og musikk som gir meg lite eller ingenting. Muligens skal lovsangen være et middel for å oppnå en eller annen form for ekstase som jeg ikke forstår meg på.
  • Mye “amen” og “herlig å være frelst” utsagn på møter. Frelst fra hva? Her i Norge kan man absolutt ha det bra uten å være kristen!
  • Enkelte personer blir “overåndelige” med liten eller ingen kontakt med bakken og verden rundt seg (innesluttede miljøer, ghettoer, parallellsamfunn, ekkokammer).
  • Noen tar det litt vel bokstavelig ordene om “i verden, men ikke av verden” (Johannes 17). Innimellom blir dette snudd helt på hodet. Kirken blir av verden (sekularisert, tannløs og isolert), men ikke i verden (ikke tilgjengelig for folk flest med sitt budskap og annerledes verdier).
  • Rasisme og fremmedfrykt er visstnok helt ok i enkelte kristne miljøer. Forstå det den som kan, kristne som bør være gode medmennesker og vise nestekjærlighet ifølge Bibelen!
  • Oss barnedøpte blir gjerne regnet som “mindreverdige kristne”. Troens dåp eller voksendåp regnes visstnok som mer Bibelsk enn barnedåp.
  • I enkelte miljøer er det mye fokus på det “perfekte” (materialistiske). Dyre merkeklær, massiv sminkebruk og fokus på tekniske duppeditter (“gadgets”) er et “must” for å passe inn i miljøet. Man må ha en del kapital og være ganske så perfekt ytre sett for å passe inn.
  • Slike menigheter er neppe plassen for personer med psykiske problemer eller andre alvorlige personlige problemer. Alt skal jo være så perfekt, og psykologer og tilsvarende behandlere (terapi og terapeuter) er ofte ikke særlig aksepterte i slike miljøer. Det er lite rom for fokus på personlige problemer og verdslig legedom. Forkynnelsen om at alt blir ordet bare man tror, ber “riktig” og ber “nok” vil ikke løse alle psykiske eller alvorlige personlige problemer, heller tvert imot!
  • Jeg får ofte inntrykk av at enklere sjeler som ikke er alt for intelligente og/eller lavt-utdannede er de som passer best inn i slike miljøer. For meg blir forkynnelsen for grunn og ukritiske som ikke appellerer til selvtenkende akademikere.
  • Ikke alle forstandere og forkynnere er noe særlig belærte og beleste rent skolemessig. De kan vel mer kalles for “halvlærte røvere” akademisk sett. Dessuten har det til tider vært vanlig i slike miljøer å se ned på skolelærde teologer. (Men: Selvsagt kan det finnes gode forkynnere som ikke har mye formell utdannelse.)
  • Det kan bli for mye forkynnelse rundt endetid og dom.
  • Barnevernsmotstandere (og motstandere/skeptikere mot en del andre verdslige offentlige myndigheter), konspirasjonsteorier, lite lydhøre for saklig informasjon og motforestillinger, misbruk av Bibelsitater og ensidig skremselspropaganda for sitt syn. Ta f. eks. en titt på http://www.sokelys.com/ for å få et innblikk i en forskrudd tankeverden.
  • Oase er strengt tatt ikke en karismatisk frimenighet, det er en luthersk økumenisk bevegelse/stiftelse som i stor grad appellerer til den karismatiske fløy innenfor Den norske kirke. Mye av den samme kritikk som kan stilles til ekstrem karismatisk virksomhet kan rettes mot Oase. Etter mitt syn har de alt for mye vektlegging på åndelige opplevelser samt “import” av småtvilsomme forkynnere (fra USA m. m.) og forkynnelse til deres sommerstevner.
  • Innenfor karismatiske miljøer spesielt har det vært en del saker i den senere tid om “brente barn” (kristne som har gått på en smell pga. den karismatiske livsførselen).
  • Enkelte menigheter har i de senere år utvist det jeg vil kalle stormannsgalskap rundt bygging av forsamlingslokaler. Flotte, romslige og dyre lokaler som “bygges i tro” alt for store, men som skal ha rom for vekkelse og vekst i medlemsmassen. Det kan være en stor utfordring å få økonomien til å gå rundt i slike prosjekter, og da spesielt hvis profetiene rundt vekkelser og kollekt ikke slår til.
  • Stort spillerom for hyklere, hykleri og dobbeltmoral: Enkelte ting (“avvik” fra normalen) slås det hardt ned på, andre ting ignoreres. Det blir ofte kraftige reaksjoner (dømming) mot dem som ikke følger flokkens vei/det allment aksepterte. Flokkens eventuelle kollektive feil overses. (Majoriteten mot minoritet.)
  • En del karismatiske forkynnerne fra utlandet inviteres innimellom til Norge. Spesielt kommer det en del slike “kjendiser”/profilerte forkynnere fra USA, og en god del av disse vet virkelig å berike seg selv (“næringsvett”). De tar gjerne hysterisk skyhøye honorarer (samt reise, kost og losji) og representerer dermed en meget usunn honorarpraksis. Lite nøysomhet og forsakelser i misjonens og evangeliets tjeneste med andre ord. Å bruke innsamlede midler på slike selvoppnevnte griske “stjerner” i misjonens navn finner jeg svært betenkelig.

Se også min artikkel med tittelen “Ekstrem karismatikk, skeptisk” som delvis omhandler samme tema.

Pinsebevegelsen er ikke død

Men den tradisjonelle pinsebevegelsen var ikke død, selv om det en stund så ut for at den ville dø ut. De nye pinsevennene og pinsemenighetene lever i beste velgående. Nye generasjoner og nye menigheter har dukket opp innenfor pinsebevegelsen.

Alle av dem er ikke nødvendigvis ekstrem-karismatiske. Det som mer preger dem er det jeg anser som en noe utvannet/”innpakket” teologi og et stort fokus på å nå det moderne menneske. Det kan virke som om de er svært opptatt av menighetsvekst, dvs. det kvantitative (antallet nye) er vel så viktig som kvaliteten.

Møtene kan være noe show-pregede og med en nesten-verdslig stil. Alt skal være så urbant og moderne. Høy musikk er ofte også et kjennetegn. Atmosfæren og ånden er av en slik form at man kan begynne å tvile på om Jesus hadde vært bekvem med møteformen. Ofte styres slike menigheter av et autoritært (og egenrådig?) pastorektepar på toppen.

En representant for de nye pinsevennene er Salt-menighetene/kirkene. Om kritikken framsatt ovenfor passer på disse menighetene har jeg ikke nok innsikt i til å kunne bedømme. For meg er Salt-nettverket ganske så ukjent uten at jeg har tilgang på førstehånds informasjon. Se også skriveriene mine om Hillsong (tidligere Intro).

 

Jeg er kristen i den forstand at jeg tror på treenigheten (Bibelens Gud, Jesus og Den hellige ånd), og jeg vil ikke kirkesystemet eller frimenighetene til livs. Jeg ønsker at det kristne budskapet fortsatt skal bli forkynt utover vårt land. Budskapet i Bibelen står fast, men kanskje er det rom for å tenke i litt nye baner for å få kirka, frimenighetene, bedehusene og annen kristen virksomhet til å gå mer i takt med dagens samfunn? Kanskje er det også rom for dem som tenker litt annerledes enn det som er “standard kristen tenkning”?


Tilbake til toppen.


Hanne Nabintu Herland og kirken

Ifølge hennes egne utsagn er hun en religionshistoriker, religionsforsker og en reflektert kritiker. Selv må jeg si at hennes akademiske bakgrunn ikke akkurat er særlig imponerende (“halvstudert røver” med “bare” en mastergrad), og jeg oppfatter henne ofte som en noe løs kanon med en politisk-konservativ agenda. Det er mye synsing og personlige subjektive meninger ute og går når hun uttaler seg, som hun prøver å generalisere til å bli objektive sannheter. Hennes utsagn er ikke akkurat akademisk-vitenskapelige.

I enkelte sammenhenger tituleres hun med religionsforsker. Dette må virkelig kunne kalles en noe tvilsom selvtitulering. Det er ikke akkurat seriøs forskning hun driver på med.

Uansett har hun innimellom noen interessant utspill. I forbindelse med hennes åpne ordveksling/brevveksling med biskop Tor B. Jørgensen våren 2015 har hun hatt enkelte interessante betraktninger. Noen sitater som jeg er helt eller delvis enig i er samlet nedenfor:

  • ”….å sitte i kirkerommet er rett og slett gørr kjedelig.”
  • ”Den politiserte «snille» kirke i Norge har synkende tilslutning.”
  • ”Det er behov for ny vekt på kirkens åndelighet som kan hjelpe oss til å løfte blikket utover det rent politiske.”
  • ”Kirken som åndelig rettleder, ikke politisk klubb”
  • ”Er Norge blitt et anti-kristent samfunn som mobber de troende til taushet?”
  • ”Vi (les: Hanne med sine konservative meningsfeller) har altså fått en følelse av at biskopene gjerne snakker om det man vet faller i god jord blant elitene, – gode ting for all del, klima, naturen etc., men tier om de grunnleggende kristne sannheter som irriterer dagens anti-kristne system, tema som nettopp har kraft til å gjenoppvekke interessen for kirkebenken. Nettopp Kirkens åndelighet kan hjelpe mennesker til å løfte blikket utover det rent politiske.”

Kilde: http://www.verdidebatt.no/hanne_nabintu/ og http://www.hannenabintuherland.com/

Innimellom virker det som om dama går til krig mot alt og alle (Herland mot “røkla”). Det kan virke som om hun liker å male fanden på veggen og at hun er kritisk til det meste i samfunnet og samfunnsutviklingen. I den forbindelse var det en interessant kommentar i avisen Vårt Land:

Selv har jeg mistet litt av respekten for henne da hun kun virker interessert i å høre sin egen stemme og sin versjon av sakene hun tar opp til debatt. Hennes overdrivelser og krisemaksimering kan bli i meste laget.

Hanne Nabintu Herland er igjen i fokus høsten 2017, etter å ha “ertet” på seg det norske vikingmiljøet. Miljøet føler seg misbrukt og lurt av dama.

Noen kritiske punkter rundt det Herland står for:

  • Ser fanden eller spøkelser på høylys dag. Overdrivelser og krisemaksimering benyttes flittig.
  • Hun presenterer alternative sannheter og en alternativ virkelighet, som mange ikke vil kjenne seg igjen i.
  • Hun virker skråsikker på å selv ha funnet de eneste korrekte svarene på sakene hun engasjerer seg i. (Noe høy på seg selv og sine teorier/meninger.)
  • Det virker som om hun er sterkt påvirket av (kristne) konspirasjonsteorier – landets nye konspirasjonsdronning? Hun virker til å tro på at en “elite”/”maktelite” prøver å manipulere og føre oss bak lyset.
  • Dama er også til tider sterkt preget av konspirasjonsteorier mot den norske venstresiden (Arbeiderpartiet m. m.) innenfor politikk.
  • Norge er et bra land å bo i. Likevel “gnåler” dama om at vi trenger et oppgjør med janteloven og det knugende konsensustyranniet i vårt land. Ifølge henne er dette visstnok et av hovedproblemene vårt land har pr. dags dato.
  • Det er visstnok vanskelig å bryte med politisk korrekthet og med rådende oppfatninger. Hun vil ha mindre jantelov, mer frihet og uten den knugende frykten for det ondsinnede bygdedyret og sladderen. Hun påstår at Janteloven og konsensustyranniet (bygdedyrets konsensustyranni) er noen av hovedproblemene i Norge i dag.
  • Selv om det er en viss grad av sannhet i noen av det hun sier vil jeg heller ha dagens status enn de høyrevridde alternativer og verdisett (norske verdier) hun framsetter.
  • Ting var visstnok så mye bedre før, f. eks. i vikingtiden: Hun har lansert en TV-serie (Youtube-kanal) med tittelen: “Fryktløse Nordmenn”, og denne serien blir også sendt via TV Visjon Norge. Serien “hyller vikingtid og norsk ekspansjon, åndelig tro og vår storhetstid”. Serien har en vel nasjonalistisk vinkling og dyrking av norsk historie.
  • Vikingene blir romantisert, mens de negative sidene med vikingtiden ikke tillegges nevneverdig vekt. Nasjonalromantikk på steroider kan dyrkingen av kulturen fra vikingtiden muligens kalles. (Vikingene var blant annet: Pirater, brutale krigere, de plyndret hemningsløst, drepte, blodtørstige voldsmenn, fryktløse barbarer, ekstrem oppvisning av maskulinitet m. m.)
  • Det norske vikingmiljøet føler seg imidlertid misbrukt og lurt av Hanne med hennes vinklinger rundt herskerfolk-propaganda, høyrevridd fryktretorikk, fremmedfiendtlig, rasistisk og politisk propaganda.
  • Hun proklamerer også en tillitskrise mot norske media. Hun hevder at meningsmangfold har blitt en folkefiende som forsøkes strupet, og beskylder enkelte for å bruke politisk korrekt maktretorikk. Ytringsfriheten er visstnok truet av sensur.
  • Mediene blir beskyldt for å drive med mediasensur og desinformasjon, og de prøver å strype ned meningsmangfoldet.
  • Mediene beskyldes for å være partiske, ikke-objektive og med en skjult agenda (min ordbruk, hun bruker litt andre formuleringer selv). Det kan ikke akkurat sies at Herland er mer balansert selv.
  • Hun presenterer mer eller mindre en kristenfundamentalistisk tankegang og sterkt høyrevridd tankesett/retorikk.
  • Hun nevner forhold slik som “dagens knugende politiske-korrekthet” og “samtidens intolerante eliter” som preger tiden vi befinner oss i.
  • Eksempel på artikkel-overskrift fra hennes blogg: “Medieelitens kronisk ondsinnede forvrenging av budskapet til opposisjonelle illustrerer årelang innsnevring av ytringsretten”.
  • Det hun formidler skal være “kjemisk fritt for politisk korrekthet og den politiske sensur som nå i stor grad preger media.
  • Hun skriver selv blant annet følgende om sin Facebook-side “The Herland Report NORSK”: “Herland, som er kjent fra media som en fryktløs kritiker av politisk-korrekthet, hevder at våre demokratier er tatt over av en ekstrem-liberal elite som ikke lenger lytter til folket. Vi ønsker å vise flere sider av en sak, og unngå den nåværende ensrettetheten vi lider under i våre sterkt sensurerte mainstream medier.” Hun skriver også: “Tenk selvstendig, bryt med Janteloven og likhetstyranniet.”
  • Jeg stusser av og til litt på hvem (hva slags personer) hun velger ut som “sannhetsvitner” for sine saker og syn.
  • Det hun driver med er alt annet enn vitenskapelig og akademisk. Masse synsing, dårlig argumentasjon og subjektive meninger presenteres som sannhet for hennes disipler.
  • Bare dette at hun er sympatisør med TV Visjon Norge gjør meg skeptisk.
  • Skal være forsiktig med å gå til personangrep, men jeg må innrømme at jeg av og til tenker og lurer på: Har hun blitt splitter pine gal og sprø?
  • Hun skryter selv av høye besøks- og seertall (flere millioner) på “The Herland Report”.
  • VG har hatt en kommentar desember 2017 der de delvis går til “motangrep” mot Herland og hennes disipler.
  • Jeg er i høy grad enig i et innlegg på DagensDebatt.no hvor det hevdes at hennes mange utspill ikke bidrar positivt til den offentlige samtalen/debatten. Hennes småparanoide virkelighetsbilde hvor det er fiender over alt som må tråkkes ned og stemples bidrar ikke til en positiv samfunnsutvikling.
  • Til tider føler hun seg visstnok sensurert av norske etablerte medier, som ikke lar hennes “grums” alltid slippe gjennom den journalistiske kvalitetssjekken.
  • Hun bruker sin plattform (nettside, sosiale medier og YouTube) til å framstå som et nytt, alternativt media til de etablerte mediene.
  • Hennes angrep mot media er direkte latterlig, med uttalelser slik som: “Norge er helt klart Europas mest lukkede land med et mediekorps som notorisk kulturradikalt fremmer ateismen og kronisk hetser de troende”. Lite med vitenskap og fakta det hun driver med, mens det er store doser med konspirasjoner og konspirasjonsteorier.

Jeg TRODDE at jeg var “ferdig” med Hanne Nabintu Herland, men den dama fornekter seg ikke. Hun har deltatt som en av talerne på Oslo Symposium 2019, som blant annet har blitt omtalt i kvasiavisen Norge IDAG. På deres Facebook-side har det blitt litt debatt og kommentarer til det hun sa i sin tale. Temaet hennes var visstnok: “- En totalitær makt på bekostning av folkets interesse”. Til det hun sa har jeg følgende kommentarer:

  • Hun hevder at totalitær makt eller regime i Norge tar makta på bekostning av folkets interesser (vanlige folk).
  • Hun er innom noen av kjepphestene sine: Eliten- og medier – begrepene og debatten.
  • Det uttrykkes bekymring for en globalistisk økonomisk modell og en globalistisk elite, som kun gagner og tjener de som allerede er styrtrike.
  • Globalismens kapitaleiere overtar styringen og makta samtidig, med at vi (nasjonen Norge og vesten forøvrig) av-demokratiseres i rekordfart.
  • Ubalansert kritikk av Hillary Clinton (korrupsjon m. m.), mens Trump er redningen.
  • Angivelig et økende hat mot kristendommen (kristne verdier) og tradisjonelle verdier (norske / vestlige verdier).
  • Snakker også om en angivelig “hets” mot TV Visjon Norge.
  • Hun slenger med leppa hit og dit. Litt krig mot alt og alle samtidig, hvor noe kan støttes og andre ting mer eller mindre er ikke-dokumenterte konspirasjonsteorier.

“Redselen” mot globalisering er jeg delvis enige i, men jeg har INGEN tro på at hennes høyrevridde tankegods ispedd konspirasjonsteorier er de ultimate løsningen på utfordringene. Litt av ei smørje av et budskap hun presenterte!

Om TV-punktet: Hun liker ikke velbegrunnet og saklige kritikk mot TV Visjon Norge, og hun framsetter en tåpelig sammenlikning mellom NRK og TV Visjon Norge (som begge trenger penger for å leve). Slik jeg ser det driver førstnevnte med allmennkringkasting og har et klart og viktig samfunnsoppdrag, inkludert kunnskapsformidling. TV Visjon Norge på sin side driver med indoktrinering og manipulering for en snever gruppe kristenfundamentalister.

Wikipedia: Hanne Nabintu Herland

 

Hun er også i farten desember 2019. Denne gangen kom hun med et latterlig og tullete angrep mot TV 2, basert på syltynne resonnementer og begrunnelser:

Noe av det hun lirte av seg (sitater m. m.):

  • “- TV2 demoniserer kristne i en frekk dokumentar”. Dokumentaren det er snakk om: “Norge bak fasaden”, som blant annet “angrep” TV Visjon Norge.
  • “kanalen opptrer religionsfiendtlig”, kanalen utviser visstnok en religionsfiendtlig trend.
  • “den ny-marxistiske mediekontrollen er total i Norge”
  • “Norge er helt klart Europas mest lukkede land med et mediekorps som notorisk kulturradikalt fremmer ateismen og kronisk hetser de troende.”
  • “I norsk likhetstyranni skal alle tvinges inn i den samme formen og tenke og mene det samme.”
  • “til de grader ateistisk jernteppe i norske medier”
  • “For et trangsynt medielandskap og stakkars det norske folk som punger ut milliarder i året for å holde liv i dette kulturradikale monsteret.”

Latterlige og useriøse greier! Klarer ikke helt å forstå hvordan hun klarer å dikte opp slikt vås uten forankring i virkeligheten.

Mer om henne (“objektive fakta”): Wikipedia | Hanne Nabintu Herland.


Tilbake til toppen.


Angående det konservative bedehusmiljøet

ADVARSEL: For dem som ikke måtte forstå det på egen hånd; Overdrivelser og sarkasme er flittig brukte språklige virkemidler i framstillingen nedenfor:

  • Bedehusmiljøet er i hovedsak opptatt av en ting: SYND! Hva med nåden og den hellige ånd? Er disse kapitlene visket ut av Bibelen til dem som tilhører det konservative bedehusmiljøet?
  • Bedehusminen! Det gjelder å se mest mulig trist ut! Kun de som klarer dette er ekte Bedehusgjengere! Enkelte i dette miljøet har visstnok ikke hørt om Guds store nåde!
  • Alt er forbudt! Mennesket må for all del ikke ha det gøy eller glede seg over å være frelst! Alt skal være tørt og kjedelig! Å leve skal være et ork!
  • All makt til de gamle mannegrisene! Kvinnen skal for enhver pris undertrykkes. Når jeg ser hvordan Bedehusmiljøet behandler kvinnene tror jeg ikke at vi leser i den samme Bibelen. Jeg klarer i hvert fall ikke å finne støtte i Bibelen for det gammeldagse kvinnesynet Bedehusmiljøet har!
  • Treg og kjedelig form på møtene. Alt skal være slik som det var for 100 år siden. For i gamle dager var alt så mye bedre! Nye ting er farlige!
  • Djevelen bor visstnok fortsatt i trommene og i den moderne musikken. Kun sanger som er trege og nesten umulige å synge godtas i Bedehusmiljøet.
  • Enkelte selvoppnevnte “fariseere” og skriftlærde av typen mannfolk som har hele fasiten over hva som kan tillates og ikke tillates innenfor miljøet. De fungerer ofte som dommere over dem som ikke gjør som de har bestemt. De ser flisen hos sine medmennesker mens de ikke ser bjelken i sitt eget øye.
  • Bedehusmiljøet har funnet den riktige veien! Metodister, pinsevenner etc. vil gå fortapt! Nåde den av bedehusets “medlemmer” som våger å oppsøke en annen menighet!
  • Mye baktalelse og sladder. Dette er visstnok ikke synd eller forbudt i Bedehusmiljøet. Mennesker kan via baktalelse bli hudflettet uten at dette gjør noe, men hvis en av “klubbens” medlemmer våger å gå på kino vil han / hun gå fortapt!
  • Noen synder er verre enn andre i Bedehusmiljøet. Dette å drikke alkohol, sex før ekteskap, danse og å la kvinnene få makt er visstnok verre synder enn baktalelse og seksuelle overgrep fra ledere i miljøet. Den aller største synden er fortsatt homofili. Nok en gang begynner jeg å lure på om vi bruker den samme Bibelen…
  • Bedehusmiljøet leser kun de deler av Bibelen som passer for dem. Den Hellige Ånd er f. eks. helt glemt hos dem i dette miljøet. Selv påstår de å være “Bibeltro“, hvor de leser Bibelen objektivt uten å fortolke den.
  • Død over prestasjonskristendommen med mye forkynnelse rundt synd og dom, ja til nådeforkynnelsen og kjærligheten i stedet.
  • Hvis Jesus hadde kommet “en tur på besøk” hadde han nok blitt kastet på dør pga. hans radikale måte å være på og å omgås mennesker på!
  • Mange menneskeskapte regler og bud som jeg ikke finner støtte for i min Bibel. Bibelen er visstnok for snill med sitt budskap om nåde, kjærlighet og tilgivelse, og må suppleres med egne menneskelagde regler og bud.
  • Det kan være en del hykleri, hyklere, lurendreiere, kverulanter, psykopater og fariseere i pietistiske indremisjonsmiljøer.
  • Lite rom for det kreative, humørfylte og den enkeltes egne selvstendige tanker.
  • Mye dømming av andre, selv om det strengt tatt kun er Gud som kan dømme. Sterke lederskikkelser fordømmer ofte andre.
  • Fokus på satan, djevelen, dommedag, fortapelsen, helvete, regler og synd.
  • All kritisk tenkning kommer fra djevelen, noe som selvsagt skremmer folk til å holde kjeft.
  • Moralisme
  • Griskhet
  • Fundamentalisme
  • Lite plass til nestekjærlighet, romslighet og nytenkning.
  • Ofte trangsynt og foreldet tilnærming til begrepet familieA4 kjernefamilie som det eneste godkjente.
  • En del saueflokkmentalitet der alle følger lederne og/eller massen blindt, i stedet for å være selvtenkende individer.
  • I slike forsamlinger er det ofte lav takhøyde, lite rom for kritisk tenkning og ikke ønskelig med for mange spørsmål. Den som ikke 100 % deler deres selvkonstruerte Bibelsyn og lista med menneskelagde regler passer ikke inn i deres sammenhenger. Bedehusene er sikkert fine koseklubber for dem som passer inn, men samtidig veldig ekskluderende mot dem som blir stående (ufrivillig) utenfor.
  • Enkelte konservative kristne er flinke til å ta på seg offerrollen eller martyrrollen. Det høres nesten ut for at de blir forfulgt for sin tro og sine meninger. Imidlertid kan de ikke forvente annet enn å motta kritikk så lenge de bruker all sin makt til å påtvinge sitt snevre syn på alle andre rundt seg. Deres pøbeloppførsel vil helt naturlig møte motstand og har liten sammenheng med Bibelverset “Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt.” (2.Tim. 3, 12). Den enkelte kan så gjerne være en konservativ kristen, men jeg sier nei takk til å bli påtvunget deres syn via deres bøllete pøbeloppførsel for å kunne kalle meg en ekte kristen.
  • Konservative bedehusmiljøer med deres talsmenn (les: Espen Ottesen og tilsvarende likemenn) “prakker” på sine egne forsamlinger og medlemmer sin snevre fortolkning av Bibelen. Dette er vel akseptabelt nok. Det som ikke er så greit er at de også prøver å instruere både kirke og andre kristne personer, organisasjoner og kirkesamfunn utenfor sine egne rekker om hva de anser som rett kristelig livsførsel. Jeg vil ikke bli fortalt av slike snevre mørkemenns-personer hva som er rett og galt!
  • Hvem “skjuler” seg bak begrepet “det konservative bedehusmiljøet”? Den første og største organisasjonen jeg tenker på er Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), og jeg kan heller ikke unngå å nevne Indremisjonsforbundet (ImF) (tidligere: Det Vestlandske Indremisjonsforbund). Enkelte karismatiske miljøer ligger også tett opp mot det samme tankegodset.
  • I forbindelse med at kirken har gått inn for kirkelig vigsel av likekjønnede er NLM igjen ute med sine kraftuttrykk. Sentrale ledere har kalt kirken for en “løgnkirke”. Arrogansen mot andre og troen på selv å ha funnet den eneste riktig vei tar visstnok aldri slutt for NLM. Selv har de vist liten vilje og treghet med å gå i rette med utførte krenkelser og overgrep mot barn og annen maktmisbruk innenfor egen organisasjon. (Dobbeltmoral og rangering av synder, det kan de!)
  • Forresten: Utenom litt ulike uttrykksformer er forskjellen mellom konservative bedehusmiljøer og karismatiske frimenigheter ofte forsvinnende liten. Nesten to sider av samme sak.
  • Bjørn Eidsvåg har vært en glimrende norsk “gallionsfigur” for bedehuskritikk. Han har i mange sammenhenger beskrevet sin oppvekst på bedehuset i Sauda, inkludert en god del negative erfaringer han fikk av denne oppveksten.

Jeg er dypt skeptisk til utstrakt samarbeid mellom kirka og enkelte av de kristne lekmannsorganisasjonene. Flere av disse organisasjonene er super-konservative, og de har en teologi og tro som bryter mot kirkas relativt høye takhøyde. Blant annet har jeg minimal sans for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), Normisjon (inkludert Acta) og Indremisjonsforbundet (ImF). Enkelte av disse har i “protest” mot “vranglæren” i Den norske kirke (DNK) blitt egne kirkesamfunn / trossamfunn, noe som gjør det enda mindre aktuelt i mine øyne med massivt samarbeid.

Jesusbilde

 

Noe bedre er det med Det Norske Misjonsselskap (NMS) og Norges KFUK-KFUM. Disse to kan jeg “godta” samarbeid med.

NLM har hatt litt negativt fokus rettet mot seg høsten 2020. De “beskyldes” for dårlig håndtering av varslere, varslingssaker og andre arbeidskonflikter. Konflikter får en noe mangelfull, tilfeldig og vilkårlig behandling, deler av behandlingen er ikke grundig nok og det ser ut for at virkemidlene som velges ikke alltid er sterke nok (og kommer på et alt for seint tidspunkt når konflikten har vokst seg stor). Muligens også diverse habilitetsproblemer i behandlingen. Kjennskap, vennskap, status i organisasjonen og familieforhold vektlegges, og dette medfører at ulike personer ikke får lik behandling (trynefaktoren teller). En viss ukultur råder innenfor deres rekker.

Jeg er kristen og ønsker fortsatt å være det, men jeg er ikke enig i alt som skjer i regi av Statskirka, Bedehusmiljøet og karismatiske forsamlinger. Det finnes andre måter å leve som kristen på! Selv om Statskirka og Bedehusmiljøet måtte tro det, er det ikke slik at de har monopol på kristendommen og kristen livsførsel! Jeg ønsker å få være meg selv som kristen med mine positive og negative egenskaper, inkludert min kritiske tenkning. Det burde ikke være nødvendig å spille skuespill eller gå med maske for å passe inn. Guds nåde og raushet er stor nok for meg også.

JA TIL KRISTENDOMMEN, MEN NEI TIL REGELKRISTENDOMMEN HVOR DET IKKE ER ROM TIL SELV Å BRUKE HODET!


Tilbake til toppen.


Rar tenkning i enkelte miljøer, menigheter og bedehus/frimenigheter

  • Enkelte forsamlinger fungerer som rene ghettomiljøer (les: sekt). Livet leves på den “trygge” innsiden av forsamlingshuset. Alt utenfor er farlig og man er redd for påvirkning utenfra, eller at å “menge” seg med ikke-kristne skal føre til at man selv blir frafallen.
  • Enkelte ber om større frimodighet og vekkelse. Hva skal man med slike ting når man er skeptisk til alle som ikke tenker likt som man selv tenker? Mange forsamlinger er ikke klar til å ta imot nyfrelste personer fra utsiden som måtte tenke litt annerledes enn de “sosialiserte” (eller hjernevaskede) på innsiden.
  • For å få med seg nye mennesker på veien (troens vei til himmelen) må man gå ut og oppsøke folk. Til og med i Norge må man misjonere. Det er lite realistisk å forvente at folk på egen hånd skal ramle inn dørene til bedehuset/forsamlingshuset.
  • Det sies ofte at barn og unge er framtiden. Det er vel og bra å satse på barn og ungdom, men også andre grupper er viktige. Alle aldersgrupper og folketyper bør nås med det kristne budskapet, uavhengig av alder og personlighetstype.
  • Det bør være plass for alle som søker forsamlingen, ikke bare spesielt utvalgte personer, etniske grupper og personlighetstyper.
  • Det kan virke som om pengegriskheten har tatt mange kristne miljøer. Det begynner å bli vanlig med inngangspenger på både enkelte møter og sommerstevner, og disse inngangspengene kommer i tillegg til kollekten. Kristentroen er ikke for hvem som helst lengre (ikke gratis). Man må være bemidlet og tilhøre middelklassen for å kunne passe inn. Stakkers den som er fattig eller i hvert fall sliter litt økonomisk.
  • Egoisme og opportunisme har fått rikelig med plass og rom blant oss troende.

Fra et debattinnlegg med kommentarer på DagensDebatt.no rundt “avisen” Norge IDAG har jeg hentet inspirasjon til lista nedenfor. Typiske trekk ved ved kristensionister / pro-Israelske støttespillere:

  1. Sekulære media og meningsmotstandere lyver, presenterer falske nyheter eller er ensidige i sin dekning.
  2. Den som ikke ensidig støtter dagens Israel (den Israelske stat og politikk) er under Guds forbannelse.
  3. Eneste politiske syn som er lovlig ligger langt til høyre for sentrum.
  4. Enkelte personer er innsatt av selveste Gud, f. eks. den republikanske USA-presidenten Trump samt diverse “apostler” og “profeter”.
  5. Kritikk blir tolket som satans angrep eller forfølgelse av de “rettroende”. Nåde den som kritiserer “Guds utvalgte”. Kritikk tåles og aksepteres ikke.
  6. Offerrollen er god å ha når det stormer som verst.
  7. Den eneste rette vei er funnet. Andre tar feil hvis de ikke deler synet eller ikke vil innordne seg under de selvoppnevnte “hyrdene” / “mørkemennene”.

Lista gjelder i grove trekk både for ekstreme karismatikere og dypt konservative kristne. Både miljøet rundt Norge IDAG og TV Visjon Norge praktiserer denne lista.


Tilbake til toppen.


Frelsesarmeen og Fretex

Frelsesarmeen (FA, internasjonalt “The Salvation Army“) er en organisasjon og et kirkesamfunn som gjør mye bra. Blant annet viser de omsorg for hele mennesket (i rekkefølgen suppe, såpe og frelse) i form av alt sitt humanitære/sosiale arbeid overfor samfunnets “outsidere” osv.

På tross av all “goodwill” forrige punkt gir bevegelsen kan det også overfor denne organisasjonen stilles noen småkritiske kommentarer:

  • Frelsesarmeen er offentlig godkjent som et eget trossamfunn/kirkesamfunn, og de bør dermed tilby hele spekteret av tilbud og tjenester som andre kristne menigheter tilbyr. Men:
  • Det er ikke rom for dåp og nattverd i deres lære, selv om Bibelen er ganske så klar på at disse sakramentene skal praktiseres.
  • Snodige fortolkninger av Bibelen – relatert til hva som er vesentlig og ikke-vesentlig – i deres teologi og forkynnelse.
  • De påstår selv: “Frelsesarmeen er en internasjonal evangelisk bevegelse og en del av den universelle kristne kirke. Budskapet bygger på Bibelen.” (The Salvation Army International Mission Statement). De bygger også på diverse kjente trosbekjennelser. Likevel klarer de å kutte ut sentrale deler av Bibelens budskap rundt dåp og nattverd. En rar prioritering spør du meg, som jeg ikke klarer helt å forstå at de klarer å begrunne på noen god måte teologisk sett. Grunnleggerne Catherine og William Booth sine opprinnelige tanker og ideer er visstnok viktigere enn Bibelens ord.
  • En del medlemmer av trossamfunnet velger å “snylte” på andre menigheter angående dette å få utført dåp og nattverd for seg og sine.
  • Enkelte forsamlinger “jukser” med å avholde kjærlighetsmåltid, som kan ses på som nattverd “lite”. På samme måte blir barnevelsignelse avholdt for delvis å dekke mangelen på dåp innenfor organisasjonen.
  • Som pasifist og militærnekter gjør bruk av uniformer (soldatuniformer) / uniformsbruk og benyttelse av diverse militære begreper (grader etc.) meg noe utilpasset i møtet med Frelsesarmeen. Deres system for rangordning og autoritær ledelse er jeg generelt skeptisk til.
  • Generelt sett virker deres teologi og lære til å være litt “tynn”, “enkel” og “hjemmesnekret”, i hvert fall sett fra utsiden. Ingen stor teologisk tyngde som ligger bak deler av deres lære.
  • Trosmessig er det snakk om en konservativ bevegelse. Blant annet på samlivsfronten forfektes et tradisjonelt syn som det eneste riktige. Homofile og homofili er det lite rom for i deres rekker.
  • For meg framstår organisasjonen som en noe striks og dømmende organisasjon med smale rammer, som slettes ikke har plass til alle i “høyere” verv (f. eks. som soldater).
  • Frelsesarmeen framstår som en organisasjon som er opptatt av å inkludere og å bry seg om alle, nestekjærlighet, ikke-diskriminering og at alle har sin egenverdi. Likevel har de sitt diskriminerende og negative menneskesyn på de homofile (LBHTI).
  • Til tider er dobbeltmoral og doble standarder “ute og går”.
  • Det har vært noen “episoder” hvor artister har trukket seg fra samarbeid med Frelsesarmeen. Det har vært i forbindelse med julegryteaksjoner (Håp i ei gryte m. m.) og juleplater til inntekt for Frelsesarmeens humanitære arbeid. Enkelte artister har med god grunn ikke ønsket å bli identifisert med armeens trangsynte og gammeldagse syn på homofile.
  • Personlig kunne jeg aldri ha blitt soldat hos armeen. Soldatpakten som må undertegnes er ganske så omfattende med klare føringer til livsførsel. Blant annet må soldatene være totalavholdende (tobakk, alkohol og andre rusmidler). De som velger kun å bli tilhørig til Frelsesarmeen har noe “friere tøyler”.
  • Muligens litt vel mye detaljstyring fra London i England (opphavsland og hovedkvarter) overfor den norske avgreningen av Frelsesarmeen?
  • For å bli offiser i armeen må man gå på deres egen offiserskole. Å lede et lokalt korps (menighet) er en stor og omfattende oppgave. Det kan muligens stilles spørsmålstegn med om deres kortvarige offiser-utdannelse er tilstrekkelig til å bli i stand til å dekke alle aspekter rundt korpsledelse.
  • Det finnes “råtne egg” innenfor deres rekker, til og med på tilhørig-, soldat-, offiser- og (topp)ledernivå. Ikke alltid liv og lære stemmer overens.
  • Ellers er det noe rart at en såpass “gammeldags” og konservativ organisasjon som Frelsesarmeen har såpass stor støtte og “goodwill” i befolkningen.
  • Enkelte har uttalt at de har blitt utstøtt eller frosset ut fra organisasjonen. Ikke alltid takhøyden er så høy som man først kan få inntrykk av.
  • Deres syn på helliggjørelse har jeg ikke fått satt meg skikkelig inn i.
  • Jeg finner deres økonomiske styring som noe uryddig og hemmeligholdt. Det er lite muligheter for detaljert innsyn i økonomien og regnskapene for oss vanlig dødelige. Hvordan innsamlede penger/midler benyttes, og ikke minst fordelingen mellom sentral og lokal bruk/fordeling er ikke kjent for folk flest.
  • En positiv side med Frelsesarmeen er at de fra dag 1 har åpning for kvinner i alle verv (likestilling).
  • Fretex, attførings- og bruktkjeden til Frelsesarmeen, kan det også sies to ord om. I utgangspunktet gjør de mye bra, men jeg er noe skeptisk til at de har blitt relativt kommersielle og opptatte av lønnsomhet. Butikker som ikke har kastet mye av seg har blitt lagt ned igjen enkelte steder i landet.
  • Det meldes juni 2019 at Fretex skal legge ned åtte butikker pga. manglende lønnsomhet (flere år med underskudd). Det skyldes blant annet på økt konkurranse fra netthandelen. Jeg tenker et annet problem er at de har blitt alt for kommersielle med for stive og høye priser på de gamle “rapene” som de prøver å “prakke på” folket.
  • Fretex styres muligens (?) i for stor grad av “blåruss” (økonomer) samt maktkåte ledere med sine personlige opportunistiske agendaer? Kristne verdier og det Frelsesarmeen i utgangspunktet står for (“positive verdier”) kan i en slik setting bli underordnet og “drukne” i verdslige ledelsesprinsipper og personlige maktkamper.
  • Det kan virke som om det i Fretex-systemet ikke lenger er stor plass til de opprinnelige visjoner og kjerneverdier. Menneskeligheten er så og si borte, og kun kyniske økonomiske og administrative-/ledelsesmessige vurderinger råder grunnen.
  • Lite rom for å komme med kritikk og varsler, som blir tatt på alvor og behandlet seriøst.
  • Krigsropet er deres tannløse propagandamagasin, som ikke tar opp konfliktfylte forhold.
  • Når det gjelder både innsamling av brukte klær og bruktbutikker har heldigvis Fretex etter hvert fått god konkurranse fra mer seriøse aktører.
  • Jeg skal ikke sitte her å påstå hardnakket at de to organisasjonene (Fretex + Frelsesarmeen) har begått grove lovbrudd. Imidlertid er noen av de tingene organisasjonene foretar seg (jf. forholdene omtalt av Monsens Revelje, se nedenfor) lite forenelig med kristne verdier / verdisett (“lite kristelig”), og ikke minst et brudd mot normalt “bondevett”, etikk og moral. Videre har de en teologi / troslære (se nedenfor!) som ikke henger helt på greip (f. eks. dette at de ikke bryr seg om nattverd og dåp).

Selv har jeg vært speider i regi av Frelsesarmeen (3. Egersund FA) i min barndoms- og ungdomstid. Utenom dette har deres snevre konservative tilnærming, tynne teologi og bruken av krigsspråk (soldater, offiserer, uniformer, grader osv.) ført til at jeg har holdt meg langt unna bevegelsen.

Mer om troslæren til Frelsesarmeen

På Verdidebatt.no i april 2017 skrev min eks-Facebook-venn (mine meninger ble visstnok for “ekstreme” for henne for noen år tilbake) Solveig Jørgensborg Egebakken et innlegg om Frelsesarmeen med tittel “På tide at Frelsesarmeen kommer ut av skapet”.

Fritt gjengitt, fortolket og noe omskrevet av meg var hun opptatt av forhold slik som:

  • Hun hevder at det er “På tide at Frelsesarmeen kommer ut av skapet” og “Jeg mener at FA seiler under falskt flagg”. Ganske kraftige anklager!
  • Det virker som om hun føler seg lurt eller i hvert fall feilinformert om Frelsesarmeen. Armeen er muligens ikke åpne og informative nok om sin troslære og sine avvik fra det “normale”.
  • Dette gjelder blant annet synet på sakramenter, hvor Frelsesarmeen ikke praktiserer dåp og nattverd.
  • De påstår at de opererer i henhold til den nikenske trosbekjennelsen, noe som bare delvis stemmer i og med at de hopper bukk over dåpen.
  • Bevegelsen opererer med de elleve trosartikler/læresetninger, med forklaringer som angivelig ikke alltid er helt i samsvar med Bibelens lære. (Her har jeg ikke gjort noe “dypdykk” inn i materien!)
  • De opererer også med de tre søyler, som har en noe tynn begrunnelse i forhold til Bibelen. Hun hevder vel enkelt og greit følgende på sin egen blogg: “Det finnes ikke noe i Bibelen som gir grunnlag for læren om tre søyler.” De tre søylene: Bibelens lære, Den hellige ånds direkte veiledning og samstemmigheten blant de kristne.
  • Helliggjørelsen nevner hun også, men der klarer jeg vel ikke helt å gripe tak i hva hun mener og ikke mener om Frelsesarmeens lære.

Det kan sies at Solveig er pensjonist, og hun er i utgangspunktet godt bevandret i kristne kretser og kristen tro. Det er litt rart at hun har blitt så sjokkert over Frelsesarmeens lære først nå. Hennes utgangspunkt må vel kunne sies å ha vært litt naivt og lite oppdatert på hva Frelsesarmeen står for. Uansett støtter jeg i stor grad hovedpoengene hennes.

 

Frelsesarmeens og spesielt Fretex sitt omdømme kan potensielt få seg en (velfortjent) knekk nå. Varslingssaken i Fretex startet av Per-Yngve Monsen ender i retten (januar 2019). Mandag 14. januar 2019 starter rettssaken, som er forventet å vare i ca. 2 uker. Vårt Land har skrevet en artikkel (bak betalingsmur) om saken som vel er relativt balansert:

Det skal vel litt til at Monsen vinner rettssaken, men han har uansett fått fram i lyset en del kritikkverdige forhold inkludert ukultur i Fretex- og Frelsesarmeen sine systemer.

Per-Yngve Monsen går til rettssak mot Fretex pga. han mener å ha blitt utsatt for ugyldig/usaklig oppsigelse. Han mener at han mistet jobben som følge av sin varsling om konsernsjefens (påståtte) trakassering av en (tidligere) ansatt. Fretex på sin side sier at en omorganisering gjorde jobben hans overflødig og ikke har sammenheng med varslingen, og han skal ha fått tilbud om annen jobb (lavere type stilling, mindre ansvar). Selve varslersaken og det personalmessige tar jeg i liten grad stilling til.

Uansett utfall av rettssaken (oppdatering: det ble tap, i to instanser) kommer det fram kjedelige ting om organisasjonene:

  • Kritikkverdig og amatørmessig ledelse og saksbehandling i forbindelse med varslingssaken og en gjennomført omorganisering.
  • Omorganiseringer og innsparinger (ubegrunnede?) foretas hvor enkelte mister jobben eller tilbys en dårligere jobb.
  • Hvem som har blitt informert om hva, kommunikasjonen generelt etc. har neppe gått helt “etter boka” eller gjort på en etisk forsvarlig måte.
  • Det virker som om penger og makt styrer, og ikke kristentroen eller fokus på de svake som de ønsker å hjelpe (attføringstiltak).
  • Bruk av tvilsomme metoder for å stoppe uønskede diskusjoner og kommunikasjon.
  • Ytring av egne meninger og kritikk kan få konsekvenser for arbeidsforholdet, bruk av represalier mot dem som går sine egne veier.
  • Det er et stykke mellom liv og lære (teori og praksis) innenfor toppledelsen + styret, hvor f. eks. “vende det andre kinnet til” er noe de ikke har hørt om.
  • Lukket ledelse, små muligheter for ekte dialog.
  • Organisasjonen ledes med jernhånd av en liten “bande” ledere som ingen tør å si imot.
  • Ufin bruk av hersketeknikker og maktmisbruk.
  • Verdigrunnlaget og verdiene til organisasjonen etterleves i liten grad i toppledelsen + styret.
  • Kameraderi mellom enkelte i ledelse + styre.
  • Enkelt og greit: Et tafatt styre (ledelse), som lar rå maktkamp og forretningsdrift få styre alt.
  • Diverse tvilsomme valg har blitt foretatt (pengebruk på aksjespekulasjoner, bruk av dyre hoteller til møter, dyre advokater, skatteplanlegging etc.).
  • Forsøk på å tie ting i hel, dysse det ned, feie saken under teppet, fryse folk ut, utpressing osv.
  • Uproff behandling av hele varslersaken og generelt slett personalpolitikk/personalbehandling.
  • Det har blitt brukt masse penger og tid av Fretex sine midler på en dyr og partisk advokatrapport (ikke objektiv) for å renvaske ledelsen og styret.
  • Fryktkultur internt.
  • Overvåkning av ansatte (ledelsen følger med på private ytringer på sosiale medier m. m.).
  • I ledelsen av Fretex kan det se ut for at man har helt mistet gangsynet og fokus på verdigrunnlaget.
  • Verdien ydmykhet kan se ut for å være ganske fraværende i toppledelsen.
  • Jeg vet i hvert fall etter dette hvilken kleskontainer som jeg ikke skal nyttiggjøre meg av for innlevering av klær til gjenbruk eller hvilke bruktbutikker jeg ikke skal oppsøke.

Monsens revelje – bloggen og nettsiden til Per-Yngve Monsen – anbefales lest. Monsen argumenterer på en troverdig måte, så jeg har nok tro på at det er en del ukultur i Frelsesarmeen og Fretex-systemet – og generelt vanskelige kår for varslere – slik som han påpeker. Et sitat fra et av hans innlegg i sin egen blogg:

  • “Jeg har lært å kjenne Frelsesarmeens øverste ledelse som mennesker som ikke vender det annet kinn til. Det er vel ikke i annet enn bønn og overfladiske samtaler at fernissen av ekte kristen atferd kommer til uttrykk.”

Etter min mening: Helt typisk at en slik sak rammer en kristen organisasjon, da de er tilnærmet et “paradis” eller “mekka” for slikt. Ofte er det slike steder dårlig med rutiner, regler og prosedyrer når ulike former for overgrep, trakassering, hersketeknikker eller andre typer maktmisbruk finner sted. Ellers er det typisk med misforstått kristen snillisme hvor ingen griper inn, da man alltid tror det beste om den anklagede maktpersonen. Det er stor lojalitet mot toppleder og toppledelse nesten uansett hva som skjer.

Ut fra Monsens revelje kan det se ut til at Frelsesarmeen + Fretex sine ledelser innimellom lyver, bedrar, undertrykker personer som oppfattes som trusler mot ledelsen, driver med uredeligheter, forsøker å kneble kritikere, foretar tvilsomme økonomiske prioriteringer, praktiserer delvis fryktkultur og ikke nødvendigvis er så flinke med å vektlegge menneskelige hensyn relatert til sine ansatte. Virksomhetene drives som ordinære virksomheter hvor økonomi og makt råder, og uten at moral og etikk fra Bibelen blir nevneverdig vektlagt.

Oppdatering pr. medio februar 2019: I varslersaken mot Fretex tapte Monsen første runde (tingretten), om enn med dissens. Håper han anker og får en mer rettferdig behandling i neste runde. Ny oppdatering mars 2019: Han har – heldigvis – valgt å anke avgjørelsen for lagmannsretten, så da blir det en ny rettsrunde på ham i januar 2020. Fram til den tid står han faktisk i jobb hos Fretex.

Oppdatering høsten 2019:Vårt Land: Monsen og Fretex vurderer forlik“. (Som det ikke ble noe av.)

Oppdatering pr. media februar 2020: Saken har nå blitt behandlet av lagmannsretten og dom foreligger, og kortversjonen er vel at han har tapt. Han ble vurdert som en forsvarlig, rettmessig varsler i aktsom god tro, men han fikk ikke støtte i å ha blitt utsatt for gjengjeldelser fra tidligere arbeidsgiver. Han sitter igjen uten å ha jobb å gå til og med vanvittig regning for dekning av saksomkostninger (begge sider) og tilleggsstraff pga. “feilaktige” beskyldningene om gjengjeldelse. Resultatet er svært trist og skuffende sett med mine øyne. Dårlige kår for varslere, og varslere om høyst kritikkverdige forhold uønsket i norsk arbeidsliv.

Oppdatering mars 2020: Per-Yngve Monsen skriver i sin egen blogg – Monsens revelje | Varsleren i Fretex – del 68 – at anke har blitt sendt til Høyesterett. Det skal vel mye til for at han får saken gjennom nåløyet der, men jeg forstår godt at han prøver. Han har vel ikke de helt store forhåpningene selv heller, til tross for de urimelige vurderingene og dommene han så langt har blitt utsatt for.

Oppdatering april 2020: Han skriver i sin blogg 19.04.2020 – Monsens revelje | Varsleren i Fretex – del 69 – blant annet følgende: “Et råttent system! Denne uken ble det klart at Høyesteretts ankeutvalg har avslått min søknad om anke av den varslerfiendtlige lagmannsrettsdommen fra februar i år.” Den eneste muligheten som gjenstår nå er vel menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Trist at det skulle gå slik!

Han har både mistet sin jobb og sitter igjen med store saksomkostninger (både sine egne og motparts). Som en liten hjelp til sistnevnte har en kar med navnet Mattis Birger Thørud (ikke ham selv!) startet kronerulling med mål om å samle inn ikke mindre enn kroner 1.500.000,-:

Tidligere: Per-Yngve Monsen gav min blogg generelt og dette kapittelet om Frelsesarmeen og Fretex spesielt oppmerksomhet i sin blogg 27.02.2019:

Monsens Revelje

Monsens Revelje: Del 50 – Frelsesarmeen og Fretex.

 

Lenke: Monsens Revelje: Varsleren i Fretex – del 50 – Frelsesarmeen og Fretex. Kjekt at jeg ble “oppdaget”!

Han – Per-Yngve Monsen – skrev 26.07.2020 følgende på Facebook: “Monsens Revelje har fått ny nettside! Med denne overgangen har jeg benyttet anledningen til å rense alle de tidligere innleggene rundt VARSLEREN I FRETEX.” Dette medfører igjen at lenken ovenfor er “død”, samt diverse andre lenker til hans blogg. Ellers planlegger han å gi ut bok, og denne vil jeg absolutt vurdere å kjøpe samt lese.

Jeg ser fra kommentarene til Monsen sitt innlegg at jeg indirekte mottar litt kritikk samtidig med ros fra en person som har kommentert: “Vedkommende har ikke greit å skille mellom organisasjonen og Trossamfunnet. Likevel setter han fingeren på mange viktige og ømfintlige punkter.” Her kan jeg bare først som sist “legge meg flat”! For meg framstår Frelsesarmeen og Fretex som svært komplekse organisasjoner.

Det blir mer eller mindre en “smørje” for meg, og jeg har neppe nok kunnskaper om skillelinjene mellom de enkelte delene. Man har: Organisasjonen, trossamfunnet, humanitært arbeid, Fretex med sine underselskaper, attføring, kommersiell butikkvirksomhet, jobb- og oppfølging, nasjonal- og internasjonal styring og forhold (norsk hovedkontor, divisjoner, internasjonal ledelse), lokale menigheter med ulikheter seg imellom, betalt og ikke-betalt frivillige/personell osv.

For all del: Det skjer masse bra på grasrota, og det finnes mye gode folk (frivillige og tilsatte) innenfor Frelsesarmeen og Fretex. Imidlertid kan det virke som om toppledelsen samt styret (sammensetningen) både innenfor Frelsesarmeen og Fretex med fordel kunne ha vært en del bedre, og sannsynligvis med fordel ha vært skiftet ut.

Lenker:


Tilbake til toppen.


Hillsong Norway

Mai 2017 ble det annonsert at pinsemenighetene i Intro-nettverket blir en del av Hillsong Church. Menighetsnettverket Hillsong har sitt utspring fra Australia, og de har opplevd stor vekst de senere år.

Også mot Hillsong har jeg (selvsagt) noen småskeptiske ankepunkter å komme med:

  • De har etter mitt syn ALT FOR stort fokus på sang og musikk. Sang og musikk ser ut for å være så i fokus at den tradisjonelle forkynnelsen kommer litt i bakkant.
  • Det musikalske fortrenger rett og slett god gammeldags forkynnelse. Etter mitt syn er forkynnelsen MYE viktigere enn det musikalske.
  • En Hillsong-gudstjeneste minner vel så mye om en konsert som en vanlig gudstjeneste. Underholdning og scenekirke vektlegges.
  • Musikken benyttes for å skape den rette stemning og en form for massesuggesjon oppnås.
  • Lovsangsleder får en vel så framtredende rolle som den forkynner/predikant har.
  • Musikkstilen er noe ensrettet og monoton. Det er moderne lovsang med innslag fra pop- og rockemusikk. Sangene er polert og fengende, men det innholdsmessige kan diskuteres. Sangene har sin gjenkjennelige “sound”.
  • Som noen skrev et sted på nettet: Hillsong sin sang/musikk (lovsang) er “Coldplay på lykkepille”.
  • Enkelte har hevdet at Hillsong også står for innslag av usunn framgangsteologi.
  • Den enkelte lokale menighet har liten makt. Hillsong har en sentralisert maktstruktur der ting bestemmes fra toppen.
  • Media, og da gjerne spesielt NRK, har omtalt og skrevet lite om Hillsong-konseptet, med sine fordeler og ikke minst ulemper og negative sider.
  • Hele Hillsong minner litt om en kommersiell pengemaskin. Det kommersielle kan fort komme i veien for det ekte budskapet og forkynnelsen.
  • Se ellers artikkelen “Lovsang-skeptiker” som omtaler mitt syn på lovsang, noe som i høy grad også “rammer” Hillsong Norway.
  • Menighetene prøver å framstå som hippe, moderne og urbane, men strengt tatt er det kun snakk om mørkemannskristendom (konservativ kristendom) i ny innpakning. Altså: “Same shit, new wrapping” eller på dårlig oversatt norsk: “Samme skitt, ny innpakning”.
  • Det forventes fra ledelseshold at den enkelte innordner seg under et lederskap og et hierarki. Selv er jeg mer tilhenger av å være solokristen enn å bli en indoktrinert del av en usunn og nedbrytende menighetsstruktur hvor den råe maktkamp og hersketeknikker regjerer.
  • Menighetene praktiserer underordning i både ekteskap og menighetsliv. (Og de hevder at det “Bibelsk”.)
  • Nettverket ønsker seg i hovedsak pastorpar til å lede den enkelte menighet, hvor mannen er sjefen. Kvinner er underordnet mannen, og mannen er den reelle og entydige lederen.
  • Hillsong er i utgangspunktet en “utenlandsk kjede” (franchising-liknende opplegg). Jeg er skeptisk til å bare helt ukritisk importere det de står for her til Norge. Kulturpåvirkningen og deres verdier er neppe 100 % kompatible med norsk tenkning.
  • I en periode har toppsøk ifølge min blogg sin statistikk vært: “hillsong norge kritikk” og “hillsong og vranglære”. Tydeligvis andre enn meg som interesserer seg for temaet.
  • Den internasjonale Hillsong Church-bevegelsen blir nøye studert og fulgt med argusøyne av bloggen/nettsiden “Hillsong Church Watch“. Den engelskspråklige nettsiden sitt mål er blant annet: “This blog exists solely to warn people of the dangerous Hillsong Church.” Blant annet blir det på “søstersiden” ChurchWatch Central advart mot Hillsong-kulten.
  • En seniorpastor i Hillsong London har hatt følgende høyst tvilsomme og diskriminerende uttalelsen: “Hillsong tells elderly that if they don’t like loud music at church, they’re selfish and need to get over it.” Med ord-for-ord-oversettelse via Google Oversetter (Translate) blir dette: “Hillsong forteller eldre at hvis de ikke liker høy musikk i kirken, er de egoistiske og trenger å komme over det.”
  • Hillsong er neppe menigheten for introverte og personer som ikke liker høy musikk (støy). Ikke alle – uavhengig av alder – setter pris på larmen og det ekstremt høye volumet på lovsangsmusikken.
  • Personlig er jeg ikke så glad i alt for høy musikk, men litt volum kan jeg gå med på hvis det er fin musikk. Å høre på kjedelig Hillsong-musikk/sanger av typen pop-lovsanger er etter mitt syn ikke særlig givende, og det høres for meg ut til å være en lidelse (straff) jeg helst vil unngå.
  • Noen steder oppfattes dette å stille spørsmål med lederne og ledelsen som respektløst.
  • De har en vei å gå for å behandle sine frivillige bedre, og dette inkluderer dette å praktisere likebehandling uavhengig av personlighet, bakgrunn, kjønn og etnisitet.
  • Noen ser på hele organiseringen av Hillsong som en giftig struktur som rommer masse ukultur.
  • Mer transparente og mindre manipulerende driftsform kan ha noe for seg.
  • Litt vel mye fokus på at medlemmene skal framstå som perfekte mennesker / skapninger, moteriktig antrukket, sminket og striglet på alle måter.

Hovedpastor i Hillsong Norway er var Jostein Krogedal, sammen med sin kone Brit Krogedal. Noen kritiske kommentarer knyttet til hans rolle som talsmann for menighetsnettverket:

  • Selv synes jeg han har hatt noen smårare uttalelser i media og debatter/debattforum. Han liker blant annet ikke kristne media sin til tider negative dekning (negativitet) av kristen virksomhet.
  • Det kan virke som om han er lite interessert i å gi rom og muligheter for saklig debatt og diskusjoner.
  • I DagensDebatt.no skrev han blant annet et innlegg 25. juli 2017 med tittelen “Tidstyver”. I utgangspunktet et OK tema, men jeg er skeptisk til deler av hans vinkling.
  • Det virker som om han tar til orde for et selektivt fokus på kun det som behager ham i media og debatter. Andre synspunkter og synsvinkler enn dem han er enig i slipper ikke til i hans verden.
  • Slik ekkokammer-tenkning anser jeg som svært betenkelig og uheldig.
  • Et lite forbehold: Muligens leser jeg litt vel mye mellom linjene, men så langt har hans kommunikasjon “skurret” litt.
  • Nytt januar 2019 – varslinger mot Jostein Krogedal:
    • Rundt 20 personer har ifølge Vårt Land varslet om kritikkverdige forhold relatert til oppførselen og væremåten til Jostein Krogedal. Varslenes innhold ifølge avisa: Han har oppført seg ufint, nedsettende, brukt hersketeknikker og vært manipulerende. En fryktkultur har oppstått, og folk har blitt dypt såret. Han er for konfronterende i enkelte sammenhenger.
    • Ifølge Korsets Seier har det nå kommet opp i 25 varslinger. Det nevnes at hans lederstil er preget av fryktkultur, utskjellinger, latterliggjøring, uthenging, andre hersketeknikker, manipulasjon, sinne, tåler ikke kritikk eller å bli sagt imot og for kravstor overfor sine medarbeidere. Medarbeidere blir sykemeldte, og med fare for å bli utbrente.
    • Det er grunn til å tro på varslerne. Hva hadde de tjent på å henge ham ut uten grunn?
    • Hans stilling bør seriøst vurderes, og muligens bør han gå av? Enkelte varslere mener i hvert fall dette.
    • Tilliten til ham er uansett brutt og uopprettelig skadet.
  • Siste nytt høsten 2019: “Vårt Land: Har behandlet varslene. Nå er Krogedal tilbake.” (Altså: Tilnærmet gjort INGENTING i varslingssaken!)
  • Ny runde høsten 2020, hvor hovedpastor Jostein Krogedal igjen er i fokus:
    • Sensommeren og høsten 2020 er det igjen litt “murring” i Hillsong sine rekker. Flere sentrale ledere og lederpersoner trekker seg fra sine verv, og blant annet er det en bunke med frivillige ledere som gir seg. Det snakkes om en intern fryktkultur, og at man ikke har nok lokal påvirkningskraft i menighetene. Manglene tillit til toppledelsen nevnes også.
    • Det kan virke som om enkelte føler seg såret av og tråkket på av ham (Jostein) og hans oppførsel / væremåte. Respekt for andre og selvinnsikt mangler nok.
    • Enkelte mener at han bør “ta sin hatt” og gå. Nå i første omgang er han høsten 2020 ute av styret og tar pause fra å være hovedpastor, mens undersøkelser og kartlegging foretas av det nye styret.
    • At Hillsongs grunnlegger og øverste leder Brian Houston (Australia) sier at han har full tillit til Jostein og Brit er mindre interessant. Han kjenner neppe norske forhold noe særlig godt.
    • Tilliten til topplederen og toppledelsen kan se ut for å være helt tynnslitt.
    • Muligens manglende habilitet, interessekonflikter og rolleblanding hos topplederne / ledelsen i Hillsong Norge.
    • Det er tydeligvis mangel på åpenhet og ærlighet, og manglende fokus på å få til en sunn kultur.
    • Selvsagt er det lederatferden til Jostein Krogedal som diskuteres, og ikke hans personlighet. Personangrep fører ikke til noe bra.
    • Å rette fokus mot en slik sak er tydeligvis ikke godkjent i alles øyne. Noen synes at det er feil å rette negativ oppmerksomhet mot kristen virksomhet, det er feil å kritisere “Guds salvede”, det er en personalsak som ikke skal fram i offentlighetens lys og til slutt er det noen som vil kalle det forfølgelse.
    • Jeg for min del synes det er positivt at det legges opp til åpenhet, og at potensielt maktmisbruk + hersketeknikk kommer fram i lyset. Berettiget kritikk og kritiske vinklinger bør være en positiv ting for å få has på usunne tendenser, og for å ta varslerne på alvor.
  • Enden på visa ble ifølge avisen Vårt Land: “Hillsong har ikke tillit til Jostein og Brit Krogedal. Nå trekker de seg som hovedpastorer. Dette er nok en minnelige løsning.

Mitt inntrykk av Intro før de ble del av Hillsong Norway:

  • De la seg på en ungdommelig, hipp og moderne profil/stil i sine møter.
  • Jeg synes personlig det ble litt for mye fokus på at man skulle være hipp, kul og vellykket. Tror ikke menigheten nødvendigvis passer for eller har plass til hvem som helst av problemkasus, personlighetstyper og aldersgrupper.
  • I hvert fall i Intro Egersund fikk jeg inntrykk av at det var litt vel mye fokus på sminke, “kul” bekledning, status og image.
  • På mange måter representerer de en mørkemannskristendom i fin ny innpakning (gammel dritt, ny innpakning). F. eks. er de fortsatt motstandere av homofili.
  • Litt vel mye “plukk og velg”-kristendom. Mye fokus på enkelte Bibelske sannheter mens andre ting ikke er så viktige.

Jeg har vært til stede på noen møter i regi av Intro Egersund for noen år side. Ja, jeg er fullt klar over at punktene ovenfor bygger på mine personlige erfaringer på et noe snevert og foreldet faktagrunnlag.

Forresten er bloggen “Bygge mennesker” til Sjur Jansen interessant. Han skriver om hvordan de første kristne møttes, ikke-hierarki, likestilling og hjemmesamlinger. Det han skriver om møteform blant de første kristne står i grell kontrast til både Hillsong sitt hierarki og de fleste andre menigheter og forsamlinger nevnt i denne artikkelen. Jeg har tidligere omtalt og lest en av Sjur sine bøker.

Filmen Disco og Hillsong

Kinofilmen Disco kunne ha vært artig å få sett (men dukker neppe opp på noen kino i nærheten av der jeg bor). Oppdatering – videoutleie reddet meg!: “Siden sist” har jeg fått sett filmen via Get filmleie, og for meg framstår filmen som svært troverdige og interessante. En sekterisk prestasjonsarena av en fiktiv (ekstrem-)karismatisk menighet med sterk sosial kontroll blir ifølge omtale presentert i filmen. Visstnok skal frikirken Hillsong være en av inspirasjonskildene til dem som har laget filmen. Selv abonnerer jeg ikke på Dagens Næringsliv, men overskriften / innledningen til en artikkel om filmen lyder slik:

  • “Sekt in the city: I Hillsong skuffer hipsterpastorer inn penger på kristenrock og kollekt. Nå kommer filmen “Disco”, inspirert av franchisetakerne i Norge.”

Resten av artikkelen befinner seg bak betalingsmuren, og denne delen har jeg ikke fått lest. Vårt Land har også hatt en omtale av filmen bak sin betalingsmur:

Nå sier jeg meg ikke enig i at musikken som framføres der er av typen kristenrock. Det er nok mer nærmere blankpolert og kommersiell popmusikk og EDM-musikk, dvs. i praksis “moderne” monoton lovsang pakket inn i en konsertliknende opplevelse.

Fra og med desember 2020 og ut oktober 2021 ligger Disco-filmen gratis tilgjengelig for visning i en periode via NRK TV. Bør ses av alle som er opptatt av usunn utøvelse av kristentro.

 

Noen lenker rundt Hillsong Norway (Norge).


Tilbake til toppen.


Kristen Koalisjon Norge (KKN)

Noen punkter om “folkebevegelsen” KKN:

  • Kristen Koalisjon Norge kaller seg selv for en verdibasert folkebevegelse. De skal visstnok bygge på judeo-kristne fundamenter/arv (kristendommens jødiske røtter).
  • Koalisjon kalles opplegget for, noe som tyder på at det er snakk om en (større) allianse, sammenslutning og/eller fellesskap. I utgangspunktet – ut fra navnet – høres det for å være noe samlende for kristne, men i realiteten er det snakk om en bevegelse som er snever, polariserende og splittende.
  • De påstår selv at de taler der andre tier.
  • Noen av deres “kampsaker”:
    • Ensidig positivt syn på Israel (dyrking), motstandere mot abort, imot homofileimot barnevernet og ser ut til å kalle all konstruktiv kritikk for forfølgelse (og nok en gang inntakelse av offerrollen når det stormer litt).
    • De er tilhengere av TV Visjon Norge og Jan Hanvold.
    • De ønsker at kristendommen skal ha sentral plass i Grunnloven, og de jobber for at kristendommen skal få gjennomsyre landet vårt. (Kristendommens utgave av Sharia-lovgivning?)
    • De virker til å være skeptiske til EU og EØS.
  • Når det gjelder kampen mot barnevernet skriver de selv at de ønsker å gjeninnføre det biologiske prinsipp i omsorgen for Norges barn, dvs. noe tilsvarende som MorFarBarn.no kjemper for. Selv synes jeg at barnevernet gjør en FANTASTISK god og viktig jobb, og jeg har i hvert fall ingen tiltro til at KKN presenterer den objektive sannheten i barnevernssaker. Barns beste er slettes ikke alltid å bo hos sine biologiske foreldre.
  • De har Hans Nielsen Hauge som et forbilde og mener vel å representere den moderne tids Hans Nielsen Hauges ånd.
  • Registrerer at KKN prøver å snu det hele til at det er venstresiden og avisen Vårt Land (og avisen Dagen) som driver med konspirasjonsteorier. Det påstås at de fordomsfrie og respektfulle samtaler (de gode samtaler) finner sted via kanaler slik som Norge IDAG og TV Visjon Norge. Trodde først det var ironi eller sarkasme, men må vel innse at de faktisk mener og tror på dette våset (egenkonstruert virkelighet/sannhet).
  • Kristen Koalisjon Norge, og da spesielt lederen (Torp), virker til å ha stor tro på (veien til) seier i Europa og Norge for det bevegelsen står for. Den kristen-konservative bevegelsen snakker om den kristne reformasjonen og vekkelsen som de tror på skal finne sted “snart”.
  • For meg framstår KKN som skikkelig mørkemannskristendom med en svært belærende og dømmende tone. De er dessuten mest opptatt av perifere saker og ikke kjernebudskapet i den kristne troen. De presenterer en kristentro som jeg ikke kjenner igjen eller tror på.
  • Forfølgelseskortet dras! Ordinære diskusjoner og kritikk av kristen virksomhet kalles for “den moderne forfølgelse“. Trosheltene deres kan ikke diskuteres og kritiseres via konstruktiv kritikk, da alt slik kalles for forfølgelse. Patetisk.
  • Blant annet er KKN “blodfans” av TV Visjon Norge. Det påstås at TV Visjon Norge har utviklet seg til å bli den ledende og eneste reelle konkurrenten til de ordinære og etablerte TV-kanalene (NRK, TV 2 osv.). Brennpunkt sine avsløringer rundt Jan Hanvold (“tilrane” seg personlig rikdom via kanalens virksomhet), grunnleggeren av TV Visjon Norge, blir ignorert, avvist og latterliggjort.
  • Bevegelsen kommer med advarsel mot og varsler krig mot kritikere. De truer med å eksponere og straffe “den moderne forfølgelse”, inkludert kamp mot såkalte tyveri av åndsverk og brudd på opphavsrettslig beskyttelse. Det virker som om de rett og slett er motstandere mot reell ytringsfrihet, sitatrett og den frie og konstruktive debatten.

Fortsettelse på den generelle omtalen av KKN:

  • Lite kristelig sinnelag presenteres, hvor Bibelens ord (Matteus 5, 39) om å vende det andre kinnet til åpenbart er glemt eller gjort ugyldig.
  • Selv om jeg anser meg selv som troende ser jeg slettes ikke noe poeng i eller ønske om å støtte det de står for. Man blir ikke “mer kristen” av å støte deres (rare) tankegods, og man forfølger heller ikke Gud eller troen med å ta avstand fra bevegelsen.
  • Etter mitt syn er bevegelser slik som KKN med på å ødelegge den sunne kristentroen med sin uheldige trosutøvelse.
  • Med sin snevre (smale) og fordømmende framtoning, ispedd mørkemannskristendom, moralisme og ekstrem-karismatikk, framstår ikke KKN som en samlende bevegelse for landets kristne. Mange vil med stor selvfølgelighet ta avstand fra det bevegelsen står for.
  • Fra headingen (toppen) eller banneren til KKN sin nettside pr. februar 2019 hang jeg meg opp i følgende argumenter: “Vi står opp for kristenfolket og verdiene.” og “Vi bygger på klassisk kristen tro.“. Denne argumentasjonen er jeg dypt uenig i. KKN representerer bare en snever del av kristen-Norge, og deres sære “kristne” verdier kan de ha for seg selv. Troen de forfekter minner vel heller ikke så særlig mye om klassisk kristen tro.
  • Litt humor fra satirebloggen Smyrna Menighet: “KKN står for Guds ord og vil derfor avskaffe det norske demokratiet.
  • Kvasi-sammenslutningen KKN kan jeg spare min begeistring for.
  • Sentrale personer i bevegelsen har vært / er Jan-Aage Torp (fortsatt aktiv) og Finn Jarle Sæle (tidligere aktiv).
  • Deres kristne verdier, Bibeltroskap, forsøk på å generalisere kristne/kristentroen, forsøk på å ta monopol på den eneste rette tro, deres snevre kristendomsforståelse og prioriteringer tar jeg sterk avstand fra.
  • KKN har et visst samarbeid med kontakter (og myndigheter / myndighetspersoner) i f. eks. Ungarn og Polen, som er land hvor demokratiet og demokratisk styring er på vikende front. En mer autoritær retning er i ferd med å velges fra politikernes og styresmaktenes side i disse to landene. Kanskje er KKN imot demokratiet vårt og har styresettet fra de nevnte landene som forbilde?
  • Det snakkes om krigen for Norge og Europa, og om den kulturelle og åndelige framtiden. Bevegelsen har et samfunnsreformatorisk sikte, med ønsker om å forvandle Norge og Europa basert på forsvar av og bygging på Europas judeo-kristne arv.
  • Selv ville jeg ikke ha likt å være del av et samfunn der denne “gjengen” med frie tøyler fikk styre og diktere. Deres trange rammer med autoritær “Bibelsk” loviskhet passer ikke for det moderne og selvtenkende mennesket. Da er det faktisk mye bedre med et sekularisert samfunn eller et samfunn der humanistiske verdier er i førersetet.
  • Jeg sier nei takk til å være del av deres trangsynte verden og verdensbilde.
  • Verdt å lese: Verdidebatt.no (Oddbjørn Johannessen): Kristen Koalisjon Norge, Polen og “familielobbyen”.

Jeg har tidligere en gang skrevet følgende om KKN i min artikkel “Ting jeg IKKE tror på”:

Kristen Koalisjon Norge (KKN) har fram til nå (desember 2016) gått under min “radar”. KKN skal visstnok være en verdibasert folkebevegelse ifølge deres nettside: “Vi søker å mobilisere verdibevisste kristne, samt mennesker med lignende verdier, til engasjement for å bygge Norge på kristen tro og etikk.”

Noen sentrale aktører i bevegelsen er Jan-Aage Torp og Finn Jarle Sæle. De er blant annet imot abort og jobber imot barnevernet. De er som forventet opptatt av og uttrykker sin støtte til staten Israel og jødene. De ønsker at kristendommen skal gjennomsyre hele samfunnet, og de kaller mer eller mindre all motstand for forfølgelse. Deres konservative tilnærming får ikke min støtte!

 

De ser på seg selv som en folkebevegelse, og det virker som om de selv tror på at de presenterer verdier og meninger som kristne flest kan enes om. Dette er enkelt og greit vrøvl sett med mine øyne. Med sin smalsporede konservative tilnærming vil neppe bevegelsen få noen stor, bred og unison oppslutning blant landets kristne miljøer og hos troende flest. Forhåpentligvis forblir de en uvesentlig nisjebevegelse for sine likesinnede med liten grad av maktpåvirkning overfor storsamfunnet.

Mer om Jan-Aage Torp

  • Mer informasjon om mannen, som vel er en ganske objektiv gjengivelse: Jan-Aage Torp – Wikipedia.
  • Hva Jan-Aage Torp virkelig står for har vi fått godt innblikk i via hans ordkriger med sin egen sønn og via boken til sønnen – Anders Torp.
  • Man får også et lite innblikk i hans (rare) tankesett og virkelighetsfortolkning gjennom hans blogg, hans offentlig person Facebook-side, hans private Facebook-profil samt hans skriverier via Kristen Koalisjon Norge (KKN).
  • Han har i hvert fall tidligere forfektet en ekstrem-karismatisk tro og forkynnelse. Koblinger mot NAR (New Apostolic Reformation).
  • Mannen har ikke vist noen villighet til å ta et oppgjør med usunne (historiske) ting innenfor den ekstrem-karismatiske leiren.
  • Lånt fra Facebook: PJAT (“Pastor” Jan-Aage Torp).
  • Det blir neppe korrekt å kalle ham en pengepredikant. Tittelen ekstrempredikant (“pastor”) passer bedre.
  • Han framstår for meg som en selvutnevnt apostel, som mer eller mindre hevder å ha enerett på den evige og eneste sannhet.
  • Forutsatt at opplysningene på Wikipedia om Jan-Aage Torp stemmer: Det må nesten være lov til å kalle mannen for en “halvstudert røver” (halvlært røver) når det gjelder utdannelse. Han har visstnok et mellomfag i nordisk språk og litteratur, og en ikke-fullført mastergrad i misjonsvitenskap. Han framstår slettes ikke som noen fagperson, ekspert eller noen stor teolog på områdene han utviser interesse for.
  • Han vet å smykke seg med pastor-tittelen og med diverse leder-verv. “Prestesnippen” (+ “presteskjorten”) er ofte framme, og “pastor-tittelen” framheves / benyttes.
  • Sukk! Pastoren og apostelen har visstnok nå også blitt utnevnt til å være ambassadør (diplomat) for fred via GSFEN (Global Socio-Economic and Financial Evolution Network).
  • Muligens kan han beskrives som en (potensielle) barnemishandler (jf. beskrivelsene i den nevnte boka til hans sønn)?
  • Det er selvsagt helt greit at Torp og hans disipler har sin tro og religion, men det blir noe feil når det prøves på generalisering og belæring av andre.
  • Han har ingen autoritet eller troverdighet for det enkelte menneskes tro eller ikke-tro – jeg anser ikke ham som en troverdig kristenleder eller hyrde.
  • Budskapet som forkynnes ser ut til i hovedsak å være hans egen personlige agenda, og ikke så veldig mye Guds agenda og planer.
  • Jan-Aage Torp har kommet med noen generaliserende uttalelser der han blant annet har hevdet at kristenfolket har mistet troen på noen av de kristne dagsavisene/mediene – Dagen og Vårt Land. Redningen er visstnok markedsmakta til TV Visjon Norge, Norge I DAG og andre nye aktører (alternative medier). Muligens stemmer dette for ham og hans venner, men det er ikke akkurat hele kristenfolket han har i ryggen og som støtter slike uttalelser for å si det slik.
  • Han viser også liten tiltro og tillit til etablerte medier (MainStream Media, MSM).
  • Hans støtte av og samarbeid med TV Visjon Norge og Jan Hanvold er økende. De ekstreme finner sammen og forsvarer hverandre.
  • Han er imot barnevernet og har diverse konspirasjonsteorier mot denne etaten.
  • Bibelen er en “farlig” bok som kan misbrukes i hånden på slike personer som den omtalte, hvor tekster og enkelt-vers tas ut av sin sammenheng og kontekst. Versene og Bibel-tolkningene benyttes som argumentasjon og begrunnelse for “forvridde” tanker og ideer.
  • Bruker Bibelen på en ufin måte som et skarpt våpen mot sine “fiender”.
  • Det kan virke som om han til tider lever i sin egen alternative virkelighet eller ekkokammer, hvor han og hans disipler har sine særegne forklaringsmodeller og syn på det som skjer i samfunnet og innenfor de kristnes rekker.
  • Å gå i debatt med mannen anbefales ikke da dette fort kan gi en legitimeringseffekt av hans religiøse ekstremisme.
  • Han utviser en svært umoden, bøllete, desperat og furtende oppførsel mot kritikere. Ufine midler og metoder tas ofte i bruk, f. eks. kritikere, meningsmotstandere og spørsmålsstillere blir blokkert, han driver med sensur hvor kritikk og kritikere blir fjernet, enkelte blir totalt ignorert eller kollektivt stemplet, noen blir uthengt og enkelte blir latterliggjort fra hans offentlige og/eller private Facebook-profil.
  • En del klanderverdig oppførsel fra hans side.
  • Selv blir han lett krenket! Den minste bagatell rettet mot ham selv blir oppfattet som krenkelser.
  • Til tider stygg retorikk.
  • Berettiget kritikk mot ham selv eller hans profetvenner er ikke lov. Han tolererer rett og slett ikke berettiget og konstruktiv kritikk og kritiske spørsmål.
  • Stygg oppførsel mot sine “motstandere”, hvor de blir dømt og kallet både det ene og det andre.
  • Flis og bjelke-tenkningen og forståelsen er nok ganske så fraværende hos ham (jf. Bibelen om å fjerne bjelken i eget øye før man påpeker andres flis, Matt. 7, 3-5).
  • Bibelens oppfordring om å være god mot alle mennesker (Gal. 6, 10) og å vende det andre kinnet til (Matt. 5, 39) blir vel heller ikke etterlevd.
  • Nestekjærlighet, respekt, omsorg og medfølelse noe fraværende til tider. Å elske sin neste som seg selv burde også ha vært mer vektlagt.
  • Han beskylder andre for å bedrive hets og mobbing, men gjør i høyeste grad akkurat det samme selv mot sine “kritikere”.
  • Torp senior er kjapt ute med å anklage dem som kommer med kritikk for å drive med forfølgelse, mobbing, trakassering, hets og sjikane.
  • Blant støttespillerne blir nok det han formidler i hovedsak stående uimotsagt.
  • Forakt for antikarismatikken (oss troende som ikke støtter ekstrem-karismatisk forkynnelse), og hevder at denne er i ferd med å spille fallitt.
  • En sekterisk og delvis “lukket” kristendom presenteres, og troen er langt fra “mainstream”. Mange uvesentligheter og avsporinger er i fokus, ispedd ekstrem-karismatikk.
  • Selv anser jeg hans skriverier på nettet for HUMOR. Han lever i sin egen snodige fantasiboble og fantasiverden. Til tider er det nesten underholdende – ufrivillig komisk – å lese om hans forvridde virkelighetsbilde og virkelighetsoppfatning.
  • Har muligens manglende evne til å se noe særlig lengre enn sin egen nesetipp (og lommebok).
  • Selvgodhet og selvdyrkelse er sannsynligvis noen av hans (“beste”) egenskaper. Broiler-aktige oppførsel til tider.
  • Muligens driver han med det som i psykologien kalles for projisering?
  • Opptrer med en viss grad feighet, da han ofte sletter eller “gjemmer” (tilgangsstyring) sine tidligere skriverier – spesielt når det begynner å storme litt.
  • Den engelskspråklige nettsiden Church Watch Central hevder i sin artikkel “Who is Jan-Aage Torp?” følgende: “Jan-Aage Torp is a fraud” (svindler / bedrager).
  • Enkelte (ikke jeg!) har kalt mannen for “horkarl” og en narreapostel eller falsk lærer som farer med falsk lære / vranglære.
  • Noen har også hengt seg opp i at han er gjengiftet.
  • Viktig poengtering: Det er ikke personen Torp senior jeg kritiserer. Det er hans mange utspill (meninger og holdninger) i det offentlige rom som er på agendaen for kritikken. Det er ikke netthets eller injurierende / ærekrenkende personangrep jeg driver med, eller det er i hvert fall ikke ment som dette.
  • Hets, hat og stygge personangrep er selvsagt ikke greit mot senior Torp eller andre. Imidlertid når ordet og forkynnelsen som går ut er tvilsomme eller “helt på jordet” må konstruktiv og begrunnet kritikk være på sin plass.
  • Det er ikke selve religionen eller troen hans som angripes. Det er “klovneriet” til en mann i offentligheten som er i fokus for berettiget kritikk.
  • Kritikken min er ikke ment som surmaget kritikk, eller som ubegrunnet kritikk bare for å være stygg.
  • Selvsagt skal jeg heller ikke utdele forslag eller hentydninger til (psykiske) diagnoser (narsissisme m. m.), selv om det kunne ha vært fristende.
  • Han har også indirekte “engasjert” seg i Moon-bevegelsen/sekten – “Den forente familie” – i og med hans deltakelse på “deres” konferanse (Seoul, Sør-Korea) høsten 2018. Arrangøren – Universal Peace Federation International – finansierer turen og deltakelsen. Nok en gang er det hans sykelige (?) vendetta mot barnevernet som “trigger” ham.
  • Det har blitt nevnt noen ganger av ham selv at offentlig person-siden til Jan-Aage Torp har flere likere enn statsministeren. Pr. april 2020 har han nærmere 500.000 personer som liker hans side. Dette tallet er veldig høyt, men engasjementet på hans side fra de besøkende er ikke akkurat kjempestort. Få likes på de enkelte innlegg, og egentlig få kommentarer sett opp mot medlemstallet. Stort sett bare monolog som ikke gir mye engasjement eller dialog.
  • Ellers skryter han innimellom fælt av European Apostolic Leaders (EAL), hvor han visstnok er president.
  • Han er ganske “flink” med å nyttiggjøre seg av diverse hersketeknikker. Bibeltroskap-kortet “dras” innimellom, og noe av det ha foretar seg kan minne om maktmisbruk.
  • Han presenterer og representerer et verdisett og en kristendomsforståelse (tro) som jeg ikke vil han noen befatning med. Han representerer IKKE kristne flest med sine mange sære utspill.
  • KKN m/Torp i spissen hevder at de over tid har bygget opp sitt juridiske kontaktnett, og at de er villige å kjempe for kristnes rettigheter, mot anklager etc. via rettsvesenet med juridisk bistand fra tilknyttede jurister / advokater. De truer kritikere til taushet gjennom sine skremsler og nesten-trusler om rettslig forfølgelse og saksøking.
  • Sannhet og redelighet, fremmedord for hovedpersonen nevnt her?
  • Det virker i helhet som om han er lite opptatt av Jesus, nåden og kjærligheten. Det er mer perifere og uvesentlige saker som virker til å være i hovedfokus.
  • Selvoppnevnt / selvutnevnt pastor Jan-Aage Torp framstår til tider som noe ekstrem og med et oppblåst selvbilde. Hvem som helst kan vel (nesten) kalle seg for pastor (ikke-beskyttet tittel uten spesifikke krav knyttet opp mot seg).
  • Disponert for å overvurdere seg selv og sine venners / kontaktpersoners betydning innenfor kristenlivet?
  • Er veldig selvhøytidelig og overvurderer sterkt betydningen av egen person. Hva med litt mer selvinnsikt og selvkritikk?
  • Litt av en humorist! Selv har han påstått at han er en relasjonsbygger.
  • Han er opptatt av å vise igjen og få oppmerksomhet, være i rampelyset (egoistiske tendenser, ønsker om makt).
  • “Folkebevegelsen” KKN er vel i hovedsak et enmannsforetak og enmannsshow for pastoren.
  • Anders Torp gikk til relativt harde angrep mot sin egen far under takketalen i forbindelse med at han ble kåret til “Årets ateist 2020” (av Ateistene). Et sitat fra det han der sa: “Personer som har begått handlinger som min far, Jan-Aage Torp, hører hjemme i fengsel.” Dette begrunner han med den psykiske volden og destruktive kristendommen som han ble utsatt for som barn.
  • Anders Torp har fortalt en god del om en problematisk oppvekst sammen med sin far Jan-Aage Torp. Nå har lillesøsteren til Anders, Christine Josephine Andreassen, også tatt bladet fra sin munn. Hun kan fortelle om skremmende demonutdrivelser og frykt i sin oppvekst, men likevel har hun ikke sviktet troen og er i ferd med å bli utdannet prest.
  • Torp senior kjører som forventet på med sine små-skitne motangrep mot sine egne barn. Ifølge Anders Torp har både han og hans lillesøster blitt utsatt for slibrige angrep fra sin egen far gjentatte ganger – dette pga. de har ytret seg.
  • Relativt titt og ofte proklamerer og påstår han at veien til seier er nær i Oslo, Norge og Europa.
  • Litt vel overfokusert på demoner, demonutdrivelse, eksorsisme, åndskrefter og åndsgaver.
  • Det er slettes ikke uvanlig at han dømmer andre kristne gjennom å kalle dem antikristelige og komplett totalt useriøse.
  • Torp senior opptrer svært dømmende overfor andre kristne som tenker annerledes enn ham selv. Hans stygge behandling av kritikere er ikke en kristenleder verdig.
  • Hva med å vise litt mer nåde og overbærenhet + tilgivelse overfor andre?
  • Hva med å stille litt større krav til seg selv (kvalitetskrav) og det man driver med?
  • Han oppfører seg innimellom som en påfugl som bruser med fjærene sine. Høy på seg selv.
  • Flere ganger murret over og gått til kamp / krig mot Facebook-gruppa “Stans pengepredikantene!”, som han beskylder for å blant annet drive med “lovbrudd” og “hets mot pinsekarismatikere som folkegruppe”. Ifølge hansReinspikka hatprat-, hets- og mobbegruppe – per definisjon.
  • April 2020 annonserer han at han visstnok vil gå til anmeldelse av Levi Fragell med venner. Det hevdes at politianmeldelse er veien å gå for å få stoppet hets, hatprat og personforfølgelse. (En og annen kommentar kan ha vært over streken, men Levi er etter min mening kjapp med å rydde opp i slikt med sletting eller redigering.) Grei nok gjengivelse av “saken”: Søkelys: Jan-Aage Torp vurderer sterkt en politianmeldelse av Levi Fragell for hatefulle ytringer på Facebook.
  • Flaut og pinlig den kampen han nå har startet. Også “interessant” tolkning han har av hets, hatprat og personforfølgelse.
  • Hatefulle ytringer bør selvsagt unngås. Imidlertid har jo pastor Torp selv vært ganske så krenkende mot Levi Fragell med venner med karakteristikker av Levi som “kristendomshater” og “gammelkommunist”. Vennekretsen har blitt stempler som kyniske, uærlige og uredelige “fragellister”.
  • Den mannen er ikke sann. Påberoper seg selv beskyttelse i form av tros- og religionsfrihet samt ytringsfriheten. Når andre benytter seg av de samme rettighetene trues det med politianmeldelse. Han kan ikke diktere og bestemme hva andre skal skrive og mene, så lenge ting skjer innenfor lovlighetens rammer. Reglene gjelder begge veier, og ikke kun når det gagner ham.
  • Igjen, nesten til det kjedsommelige (skrevet mange ganger før her i bloggen): Det er ikke Bibelens Gud eller den kristne troen i seg selv jeg går til “angrep” mot. Det er gjerningene, praktisk teologi og valgene til en konkret “oppblåst fotsoldat” – som tror at han er en general, hovedhyrde, konge eller guds stedfortreder med ubegrensede fullmakter til å kommandere alle andre rundt seg – som kritiseres og drøftes. Selv har jeg en tro, men jeg tror ikke på det gudsbildet / troen som skapes av personen som her debateres.
  • Aktuell sannhet her: “Kristenhatet – hatet blant kristne“.
  • Han mener at andre bør lære seg medieetikk og personvernregler. Tviler på at han er helt stødig selv her.
  • Det tales til dels med to tunger (doble standarder, dobbeltmoral?): Mannen selv påstår i forbindelse med TV-programmet “Hovedstaden med pastor Torp” (TV Visjon Norge) at programmet setter standarden for hvordan meningsfeller og meningsmotstandere kan møtes til respektfull samtale.
  • Han påstår selv at han holder en høy standard i livet. For en humorist!
  • Han forsøker å framstå som “stueren” og brobyggende via sin programserie “Hovedstaden” på TV Visjon Norge. Mange ulike personligheter med ulikt teologisk ståsted stiller opp til intervju, og de blir alle som en utsatt for pastorens ledende / styrende spørsmål og til å legitimere pastoren selv.
  • Han får med seg på “galeien” en del maktpersoner, samfunnstopper og framtredende personligheter, spesielt via sine TV-programmer (engangsopptredener riktignok).
  • Mannen støtter visstnok løgnhalsen Donald Trump til “the bitter end”.
  • Den uvesentlig “nobody”-personen Jan-Aage Torp får “passet påskrevet” via en Twitter-tråd i regi av Erlend Friestad (lenke).

Wikipedia: Jan-Aage Torp (pr. 11.04.2020).

 

Torp skryter fælt av sitt samarbeid med TV Visjon Norge og Jan Hanvold mai 2020:

Skryt: Jan-Aage Torp, TV Visjon Norge og “Hovedstaden med Pastor Torp”.

 

Angående trusler om politianmeldelse (og rettssak) mot kritikere

Noen av kritikerne eller “motstanderne” er FAKTISK kristne. I den forbindelse kan det være på sin plass å gjengi følgende vers fra Bibelen:

  • “At dere har rettssaker mot hverandre, er i seg selv et nederlag for dere. Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor ikke heller lide tap?” (1. Kor. 6, 7.)

Det kan vel nesten hevdes å være ubibelsk å gå til anmeldelse og rettssak, slik som vedkommende truer med.

 

Facebook:

Min kommentar på Facebook sommeren 2019 til at Jan-Aage Torp har så mange likere og følgere: “Mange likere, men et svært beskjedent engasjement fra dem. Få kommentarer og få liker-klikk på enkeltinnlegg. Virkelig en død og passiv “beundrerskare” han har. Engasjementet og gnisten imponerer ikke. Hele greia blir i hovedsak et enmannsshow.”

 

Og neste person er:

Mer om Finn Jarle Sæle

  • Sæle vil vel enkelte kalle for en kristen-konservativ “mørkemann”, og han er avisredaktør for ukeavisen Norge I DAG.
  • En urokråke i kristen-Norge? Han har i hvert fall gått “til krig” mot mangt og mange.
  • Finn Jarle Sæle var sjefredaktør i den kristne dagsavisen Dagen, men ble sparket fra denne stillingen tilbake i 1999.
  • Gift med Anita Apelthun Sæle, også en kjent og noe omstridt skikkelse innenfor kristen-Norge.
  • Ukeavisen Norge IDAG framstår for meg som tilnærmet et makkverk av en avis. Etter mitt syn er avisen preget av ubalansert og dårlig/amatørmessig journalistikk og radikalisert teologi.
  • Mer informasjon: Finn Jarle Sæle – Wikipedia.
  • Usikker på hvor engasjert han for tiden er i KKN. Det har vært få innspill fra hans side.


Tilbake til toppen.


Den katolske kirke

Min kjennskap til Den romersk-katolske kirken (DKK) er heller begrenset. Likevel har jeg tenkt å sette opp noen kritiske punkter rundt dette kirkesamfunnet nedenfor:

  • “Avgudsdyrkingen” av paven forstår jeg meg ikke på.
  • Dyrking av helgener er også fjernt for slike som meg, inkludert dyrkingen av Jomfru Maria.
  • Tilsynelatende er kirka stor motstander mot modernisering og andre større endringer. Muligens angst mot endringer?
  • Tradisjoner og pavemakten er viktigere enn hva Bibelen sier.
  • Ritualer, liturgi og makt viktigere enn levende tro.
  • Det er ikke rom for likestilling. Damer kan f. eks. ikke bli prester.
  • Et veldig hierarkisk system/strukturer med masse ledd hvor paven er på toppen. Under paven er det både patriarker, kardinaler, ulike biskoper, ordener osv. Demokrati er det lite av.
  • For stor makt til de geistlige, inkludert prestene.
  • De anerkjenner ikke fullt ut oss andre kristne. Det er f. eks. ikke greit at en ikke-katolikk deltar i deres nattverd.
  • Pr. dags dato ønsker ikke den katolske kirke å ha felles nattverdsfeiring med protestantiske kirkesamfunn pga. ulike syn på hva nattverden innebærer. Hva som legges i nattverden er noe annerledes enn hos oss protestantisk kristne.
  • Visstnok ikke lov til å bruke oblater under nattverd som er glutenfrie. (Hvis så skjer er ikke nattverden “gyldige”!)
  • Skriftemål-praksisen virker rar.
  • Gammeldags etikk, moral og leveregler. På kollisjonskurs med hvordan folk flest lever sine liv i dag.
  • Forkynnelsen rundt skjærsilden anser jeg som “rar”.
  • Enkelte kaller enkelt og greit katolikkene for medlemmer i “Skjøgekirken” (den frafalne kristne kirken).
  • Prester og ordensfolk (munker, nonner osv.) må leve i sølibat (ugifte og i seksuell avholdenhet).
  • Den katolske kirken kan til tider virke som å være den reneste overgriperkirken. Den ene rystende historien etter den andre har blitt framsatt. Overgrep har blitt begått av mange prester (geistlige) mot en lang rekke barn, inkludert mot altergutter m. m. Det selvpålagte sølibatet der i gården er tydeligvis lite verdt i praksis. Sakene har i flere tilfeller blitt forsøkt dysset ned.
  • Generelt virker det som om kirka fortsatt tar litt for lett på overgrep (seksuelle overgrep m. m.), uten vilje til en god og grundig nok opprydning.
  • Å beholde kirkens “gode” rykte har tradisjonelt blitt satt foran overgrepsofrenes sak.
  • Kategorisk nei til bruk av prevensjon og konsekvent imot abort.
  • Klosterlivet, munker og nonner forstår jeg meg i liten grad på.
  • Kirka har hatt en del uheldige saker rundt overgrep, korrupsjon og andre økonomiske og ledelsesmessige skandaler.
  • Vatikanet (Vatikanstaten) – katolikkenes “høyborg” – er visstnok ifølge enkelte informanter fullt av rykter, dobbeltmoral, hykleri, løgn, overgrep (sex) og maktkamper.
  • Den katolske kirke (DKK) i Norge – spesielt Oslo katolske bispedømme – har drevet med pengerot, medlemsjuks og bedrageri. Kirka har – basert på telefonkatalogen – “tvangsinnmeldt” personer med “katolske” navn og opprinnelse (personer med utenlandsk opprinnelse, fra katolske land).
  • Pga. kunstig høye medlemstall har de fått alt for mye i støtte fra staten, og staten har krevd og vunnet fram via rettssak (2017) om at kirkesamfunnet (Oslo katolske bispedømme) må tilbakebetale ca. 40 millioner kroner + dekke statens saksomkostninger + foretaksbot på ca. 2 millioner kroner for grovt bedrageri.
  • Januar 2019 pågikk det visstnok ankesak i lagmannsretten, da katolikkene nektet å betale tilbake pengene. Oslo katolske bispedømme tapte ankesaken mot staten mars 2019, men DKK gav seg ikke da de anket dommen til høyesterett.
  • Anken til høyesterett ble avvist, og endelig punktum ble satt for medlemsrotsaken. Oslo katolske bispedømme må totalt tilbakebetale ca. 100 millioner kroner fått som statlig og kommunal støtte. Telefonkatalog-metoden til katolikkene (medlemsjuks!) var ikke lønnsomme framgangsmåte i lengden.
  • Ifølge dem er katolske døpte personer reelle medlemmer av kirka okkesom, selv uten aktiv innmeldelse i DKK i Norge.

 

Tilbake til toppen.


Hellige bygninger, rom og altere

  • Det kan hevdes med rette at dette med hellige rom, vigslede bygg (kirker, katedraler osv.) og egne gudshus er en avsporing. I utgangspunktet er det ikke noe spesielt hellig med et kirkerom, det er ikke mer hellig enn et hvilket som helst bygg eller rom.

– Kirken/kirkerommet er ikke mer hellig enn et do (utedo).

  • Et vers fra Bibelen: “Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?” (1. Kor. 3,16). Har du Guds Ånd, er du Guds hus/tempel. Vi skal i hovedsak bygge mennesker, ikke bygninger.
  • Å vigsle bygninger kan hevdes å være ukristelig. Gud bor ikke mer i slike bygninger enn andre plasser hvor kristne samles.
  • Blant de første kristne og i urmenighetene var menigheten/kirken menneskene som var tilstede, ikke bygningene.
  • Vi lever ikke etter den gamle pakt. Vi lever etter den nye pakt, hvor forhenget i tempelet for lengst er revnet og er borte. Det finnes ikke noen hellighet som er forbeholdt bare spesielt utvalgte hus eller mennesker.
  • Ærefrykt og følelsen av hellighet i mektige/storslagne rom har ingenting med Gud å gjøre. Det er menneskelige følelser som også kan oppnås i andre typer bygninger.
  • Guds nærvær er tilgjengelig for hvem som helst, når som helst og hvor som helst. Gud bor ikke og er ikke avgrenset av hus bygget av menneskehender.
  • Bygninger, utsmykking, altere, uttrykksformer osv. har i en del tilfeller nesten blitt som avguder og avgudsdyrking for oss. Virkemidlene har blitt selve målet eller budskapet vårt. Bygninger og andre ytre faktorer har blitt viktigere enn selve menneskene og troen.
  • Enkelte behandler alteret og alterringen som noe spesielt hellig, gjerne forbeholdt presten som “tumlingsrom”. Hvor kommer den Bibelske dekningen for dette med å gi presten slike særrettigheter/enerettigheter samt at man i det hele tatt behandler alterringen som noe spesielt hellig?
  • Bygging, utsmykking og vedlikehold av kirkebygg og andre gudshus koster astronomiske pengesummer. Disse pengene kunne ha vært anvendt på mye bedre formål.
  • Noe dobbeltmoralsk er jeg. En del kirkekonserter kunne med fordel ha funnet sted andre steder enn i kirka.
  • I et kaldt land som Norge med varierende vær trenger vi selvsagt et rom/bygg å møtes i for å feire Gudstjeneste og for å avholde møter. Imidlertid kunne byggene ha vært mye mindre prangende, og med fordel kunne gjerne andre eksisterende bygg (skoler, samfunnshus, kulturhus, idrettshaller, grendehus osv.) ha blitt benyttet i stedet for egne kirkebygg.
  • Sakrale bygninger med overdådig utsmykking samt mektige rom og bygg fungerer ikke på meg. Jeg blir ikke mer troende eller mer kristen av slikt.


Tilbake til toppen.


Jesus i fokus i stedet for å holde liv i “kristne” tradisjoner

Av og til blir de “kristne” tradisjonene viktigere enn selve Jesus og troen. Fra Davids liv (David Åleskjær sin blogg) har jeg hentet inspirasjon til lista nedenfor over ting som kan VURDERES barbert bort fra vår kristne tradisjon. David kaller det selv et tankeeksperiment (kjettersk sådan). Muligens litt vel drastisk og overdrevet riktignok.

Følgende punkter inngår i bort med-lista:

  • Pave og andre tilsvarende maktpersoner, f. eks. de maktutøvende gallionsfigurene av noen biskoper. Bort med all kjendisstatus og idoldyrkelse i menigheten! Hva med en flatere organisasjonsstruktur med mer makt til vanlige medlemmer?
  • Åndelige “show” og overdådige sceneshow.
  • Behovet for (egne) prester.
  • Liturgiske plagg.
  • Kirkebygg og bedehus (fokus på mennesker, ikke bygg).
  • Dagens tåpelige nattverd. Bør være et reelt måltid med noe annet enn en tørr oblat og et medisinglass med vin.
  • “One-man-show” (enveiskommunikasjon) fra presten eller forstander. Flere (alle) bør få delta i Gudstjenesten.
  • Søndag som spesielt hellig dag.
  • Gjentakende ritualer og fast liturgi.
  • Prestens ene-rettigheter til å utføre ting (sakramenter m. m.), f. eks. dåp. Hvem som helst kan foreta dåp eller forrette nattverd.
  • Alle menneskebud og enhver form for loviskhet.
  • Dømming av de andre på utsiden.
  • Arrangement av bryllup og begravelser i kirkelig/kristen regi. Dette er statlige oppgaver og ikke en kirkelig oppgave. Det samme kan sies om begravelser og kirkegårdsadministrasjon.

Jeg støtter mye av det han uttaler. På det kirkelige og kristelige området er jeg muligens en aldri så liten anarkist?

En del oppleste og vedtatte kristne verdier og sannheter (Bibeltro, bokstavtro) kan med fordel kastes over bord i samme slengen.

Tradisjoner og kultur dyrkes av og til som selvstendige verdier og mål. Det blir viktigere å opprettholde det tradisjonelle enn å nå ut med evangeliet. Historien og tradisjonene får sin egenverdi som er høyere og viktigere enn misjon og det kristne budskapet. Mer av det tradisjonelle vil neppe trekke mer folk til kirkene og forsamlingslokalene. Endringer må til!

Hva om vi rett og slett blåste en lang marsj i alt som het tradisjon, nullstilte oss fullstendig, og utelukkende fokuserte på å nå ut med budskapet til den kulturen vi befinner oss i?

Sitat fra innlegg på Davids liv – David Åleskjærs blogg.


Tilbake til toppen.


Kristne skoler

Det virker nesten som om kristne grunnskoler dukker opp som paddehatter rundt forbi her i vårt land. Selv er jeg dypt skeptisk til slike egne kristne skoler. Også kristne bør være til stede i det offentlige rom og på de vanlige grunnskolene, slik at man kan nå nye mennesker med evangeliet. Å samle seg i egne bobler etter gettoer bidrar ikke akkurat til utbredelsen av kristendommen.

Å være lærer eller elev i vanlig (offentlig) grunnskole bør være malen for kristne. Dette å møte ikke-kristne i hverdagen og “infiltrere” samfunnet rundt oss gir muligheter for både forkynning og trosforsvar (opplæring og praksis), og ikke minst får man innsikt i hvordan verdenen utenfor bedehuset er og tenker. Å tilbringe sitt liv kun i kristne sammenhenger vil ikke bidra til at den enkelte blir særlig rustet til å kunne få spredt det kristne budskapet til samfunnet og medmenneskene rundt oss.

Også barna av “super-kristne” trenger å bli integrert i det normale storsamfunnet, noe som blir vanskelig når de hoper seg sammen på egne ghetto-skoler for likesinnede.

Kristne grunnskoler, nei fri og bevare meg for dem! Slike ghettoer trenges ikke i det norske samfunn!


Tilbake til toppen.


Sex

Kristne forsamlinger har ofte vært svært sexfikserte, på en negativ måte. Det blir mye snakk om hvor galt det er og framstilles gjerne som den største synd man kan gjøre. Sex har blitt gjort til noe skittent, tabubelagt, syndig og kun en nødvendighet for forplantningens skyld innenfor ekteskapets rammer. Ve den som faller i synd og hopper til sengs uten å være gift. Mennesker framstilles som tikkende ikke-styrbare bomber som hopper til sengs med hvem som helst etter å ha kommet i snakk med en av det motsatte kjønn (eller eget kjønn for den saks skyld hvis man er lesbisk/homofil).

Det er heller ikke maken til hva slags straffedom onani, masturbasjon og selvtilfredsstillelse på det seksuelle området kan medføre. Våre iboende drifter gis ingen plass i enkelte kristne miljøer. Troen skal visstnok være i stand til å oppheve naturlovene.

Det er etter mitt syn ok at kristne forsamlinger blir en aldri så liten motpol til storsamfunnets sexifisering. Imidlertid må det da være måte på dømming og nedsnakking av en fin gudeskapt ting som sex og seksualitet. Greit nok at det kan være gunstig at sex finner sted innenfor trygge rammer og ikke som one-night stands (engangsligg), men det må da være mulig å få et litt mer nyansert og balansert syn på tingene enn kun å gjøre det til noe som er helt fy-fy.

Av og til lurer jeg på om pornoindustrien eller kristen virksomhet er verst? Kristen virksomhet har bidratt til å gjøre sex til noe skittent og til dels ekkelt, noe som kun er nødvendig for å lage barn. Kvinner ses på som individer som leder og frister menn inn i synd og fristelse. En god del kristne påstår med Bibelen i hånda at boka forbyr eller umuliggjør likestilling, noe som virkelig er kreativ og fantasifull fortolkning av boka.

Et eksempel på kristnes rare syn på sex henter jeg fra boka til Stephan Christiansen (1996) “Ny standard for en ny generasjon”:

“Alt du trenger å vite om sex er dette: Sky det som pesten til den dagen du er gift […] Det er like greit å innse det med en gang. Så lenge du ikke er gift, så er ikke sex noe for deg! […] Som gutt skal du se for deg at det står skrevet det samme på jenta som på høyspentledningen: Berøring livsfarlig. Med andre ord: Hold fingrene av fatet.”

(Sitat hentet fra Internett. Jeg har ikke lest boka, men jeg forutsetter at sitatet er korrekt gjengitt fra boka.)

Boka er riktignok 20 år gammel nå, men mye tyder på at noe av den samme grunnholdningen lever den dag i dag i mange kristne miljøer.

For ca. 20 år siden (slutten av 1990-tallet) var det en del fokus på den kristne avholdenhetskampanjen “Verd å vente på”. Nå etterpåklokskapens navn kan denne kampanjen på mange måter oppsummeres som mislykket. Enkelte “falt i synd” og slet med dårlig samvittighet og andre problemer i etterkant, og enkelte har også fått et litt vridd syn på hele sexen og fått et noe problematisk forhold til romantikk, sex og kjærlighet.

Den moderne nettsiden «GuttogJente.no» formidler også et tvilsomt syn på sex, der en del tips og råd er “politisk korrekte” innenfor en kristen setting, men hvor rådene neppe er i samsvar med medisinvitenskapen og/eller psykologien.


Tilbake til toppen.


Humanisme og Human-Etisk Forbund (HEF)

  • Human-Etisk Forbund (HEF) er en “liten” og “marginal” gruppe som innimellom lager masse støy i forhold til sin “lave” oppslutning. Ifølge Regjeringens nettside hadde de 93.276 medlemmer i 2020. De er (og blir?) en miniputt i forhold til kirka, som i år 2019 hadde nesten 3,7 millioner medlemmer (ca. 71 % av alle nordmenn).
  • . (Til sammenlikning hadde Den norske kirke 3 724 857 medlemmer eller tilhørige ved utgangen av år 2018, hvor kun bosatte i Norge har blitt regnet med.)
  • Deres “oppdrag” er blant annet å presentere religionskritikk når religion bidrar til å diskriminere eller å undertrykke (maktmisbruk).
  • Blant annet kjemper de for menneskerettigheter og likeverd for livssyn.
  • HEF som livssynsorganisasjon fører stadig en krig mot trosorganisasjoner/religiøse organisasjoner som tror på en gud.
  • Humanisme framstår som et eget frittstående livssyn. Vitenskapen har sin plass i deres tro, mens gud ikke er en del av deres verden. Mennesket står i sentrum.
  • HEF sitt livssyn er alt annet enn verdinøytralt.
  • Begreper som de selv bruker om sin “tro” er “livssynshumanisme” eller “sekulær humanisme”. Det blir vel ikke helt feil å kalle de ateister heller.
  • De hevder innimellom å representere et livssynsnøytralt alternativ. Etter mitt syn er det de presenterer alt annet enn nøytralt med sin massive motstand mot at det finnes noen gud eller noe annet overnaturlig.
  • Selv om de tror at kristendom bare er tom overtro har de fått helt angst og fobi mot alt kristent og kristenmannsblod. Hva skader det med en sang med kristent innhold eller en skolegudstjeneste når de likevel ikke tror på budskapet?
  • Til tider utviser de litt for stor berøringsangst overfor det religiøse, og de virker livredde for ethvert religiøst symbol.
  • De skal vise respekt for andre menneskers livssynsvalg, selv om de ikke selv tror på noen guder. Denne respekten uteblir innimellom i deres argumentasjon.
  • De påstår å kjempe for religionsfrihet, men den sterke antipatien de har mot religion ødelegger for frie religionsvalg. Uten å få høre ordet er det ikke mulig å ta et aktivt valg for eller imot en tro, f. eks. kristendommen.
  • Det kan virke som om HEF prøver å ta monopol på innholdet i humanisme-begrepet. HEF kjører en intens og aktiv krig mot kristendommen og kristne uttrykksformer begrunnet i humanisme, selv om humanisme i seg selv slettes ikke trenger å stå i et motsetningsforhold med kristen tro. Det finnes faktisk en egen retning for kristen humanisme.
  • Å få til en helt livssynsnøytral religionsundervisning i skolen anser jeg som en utopi og umulighet (verden er subjektiv og ladet, en helt objektiv nøytral gjengivelse er umulig).
  • HEF sin sterke tro på vitenskapen og det gode i mennesket klarer jeg ikke å dele. Både vitenskapen og mennesket feiler for ofte til at jeg klarer å dele entusiasmen deres. Deres (over)tro på vitenskap, nøytralitet og mennesket er vel så sterk som den sterkeste religiøse troen. De påstår at “Mennesker er frie, bevisste og ansvarlige.”.
  • HEF med venner er i mine øyne VIRKELIG sterkt troende! De tror tilnærmet 100 % på vitenskapen og mennesket, hvor de mer eller mindre tror og hevder at de fleste mennesker er gode på bunnen og kan ta fornuftige beslutninger. Når jeg ser ut over all ondskapen i verden mister jeg helt troen på det gode i mennesket. Man ser både f. eks. krig (borgerkrig), sult, utnyttelse (slaveri), vold, kriminalitet, skadelig egoisme, rasisme og flyktningekatastrofer som vi mer eller mindre blunder øynene for. Og for all del: Det er også en god porsjon med ondskap og hat innenfor de kristnes rekker.
  • Selvsagt respekterer jeg deres eksistens, men enkelte av deres medlemmer blir litt vel militante og negative i sine utsagn. Det må være lov for andre å ikke dele deres syn uten å bli hudflettet for dette.
  • Jeg synes deres redsel for skolegudstjenester og religion i skolen og ellers i samfunnet er litt vel overdreven. Litt for mye gammel bitterhet mot kirka og andre kristne organisasjoner preger argumentasjonen.
  • Ingen tar skade av en skolegudstjeneste eller to. Presentasjon av den kristne kulturarven og dette å bli kjent med trossamfunn og kirke i nærmiljøet bør være lovlig innenfor skolens rammer (KRLE-faget).
  • Bare for å få det sagt: Jeg er selvsagt IKKE tilhenger av at elever stilles på store trosmessige valg innenfor skoletiden. Å skremme med helvetet for dem som ikke tar et aktivt trosvalg bør absolutt ikke finne sted innenfor skolens rammer.
  • Innimellom irriterer deres dårlige oppfinnsomhet meg. De har “stjålet” kristne seremonier og gjort dem ikke-kristne. De tilbyr blant annet “Humanistisk konfirmasjon”, en nesten blåkopi av kirka sin konfirmasjon hvor Gud har blitt kastet ut. Kunne de ikke i stedet ha funnet på noe kreativt og nytt selv?
  • For å si litt imot meg selv: Levi Fragell har jeg til tider sansen for. Han tar opp mange interessante temaer innenfor religiøse overtramp.
  • Etter mitt syn: For all del bedre at folk engasjerer seg i HEF enn i sekter, TV Visjon Norge, usunne kristenkonservative miljøer og/eller ekstrem-karismatiske miljøer! Det er også bedre at folk lever ut sitt engasjement via HEF enn bare å utvise ren likegyldighet.
  • På en god del områder – utenom Gudstroen – deler kristne og humanetikere / humanister mange verdier.
  • En lillebror til HEF er Humanistforbundet med sine ca. 3.420 medlemmer. Her er siste nytt at de åpner opp for medlemmer med religiøs tilhørighet. De er altså ikke-ateistiske humanister.

Jeg støtter sitatet til David Åleskjær i hans blogg: «Det finnes ikke noe som heter livssynsnøytralt. Det finnes bare livssynsåpent eller totalitært.»

Når alt dette her har blitt sagt: Ofte er jeg mer enig med og har meninger mer på linje med HEF enn med enkelte kristne grupperinger. Som sagt før føler jeg ofte at ekstrem-konservative og ekstrem-karismatiske kristne befinner seg på en helt annen planet enn den jeg bor på. Usikker på om vi en gang tro på den samme guden.


Tilbake til toppen.


Islam og andre religioner

Islam: Kunnskapsnivået mitt om Islam og Allah er heller moderat. Skal være forsiktig med å være for bastant i mine uttalelser rundt denne religionen. Men:

  • Som kristen tror jeg selvsagt ikke på den muslimske troen, Koranen, Allah og Muhammed.
  • Islam og den muslimske læren presenteres innimellom som fredens religion. Mon tro om dette stemmer helt med virkeligheten?
  • Enkelte kaller Islam for sverdets (krigens) religion. Kristendommen kalles av de samme menneskene for kjærlighetens religion. Dette er en kraftig forenkling, men muligens er det også litt sannhet i det sett ut fra nåtid?
  • Så vidt jeg forstår finnes det masse vold og krig nevnt i både Koranen og beslektede skrifter. Islam kan i praksis oppleves som en svært voldelig/krigens religion.
  • Profeten Muhammed var også en krigsmann.
  • Det finnes mange fredelige muslimer, men det finnes også det motsatte (f. eks. IS-sympatisører).
  • Enkelte ekstreme islamister (Mulla Krekar, Ubaydullah Hussain m. m.) som har kommet til Norge har beklageligvis ødelagt ryktet til vanlige fredelige muslimer. På samme måte har enkelte terroraksjoner (selvmords- og bombeaksjoner) i utlandet heller ikke styrket muslimenes rykte. De få ødelegger som kjent for de mange.
  • Innføring av Sharialov er IKKE noe jeg ønsker meg i Norge eller i andre europeiske/vestlige land.
  • At karikaturtegninger av den islamske profeten Muhammed skal medføre fare for livet (Fatwa, dødsdom) til den/de ansvarlige for tegningene kan ikke aksepteres. Muslimene kan oppfatte tegningene som blasfemi og gudsbespottelse, men det gir dem likevel ikke noen rett til å selv å straffe andre mennesker med døden til følge.
  • Bruk av nikab, burka og hijab klarer å provosere enkelte nordmenn.
  • Enkelte muslimers manglende respekt og toleranse overfor oss “vantro” oppfatter jeg som et relativt stort problem.
  • Enkelte muslimers forfølgelse og undertrykking av kristne og andre ikke-muslimske religiøse grupper kan på ingen måte aksepteres.
  • Æresdrap og blodhevn kan ikke tolereres. (Mer kultur enn selve religionen Islam.)
  • Menneskerettighetene og likestillingen står svakt i enkelte muslimske miljøer.

Andre verdensreligioner som buddhisme, hinduisme etc. kunne også ha vært omtalt. Imidlertid faller dette utenfor mitt kunnskapsnivå og interessefelt. Ulike sekter kunne også ha vært omtalt.


Tilbake til toppen.


Nei til kristent hemmelighetskremmeri, lukkede og ekskluderende miljøer

Kristne aktiviteter bør i utgangspunktet være åpne for alle i aktuell målgruppe. Alle bør som hovedregel inkluderes. Å holde enkelte på utsiden, ekskludere og sortere mennesker, er ikke i god kristen ånd.

Type losjer og ordener: 

  • Personlig mener jeg at lukkede miljøer av typen losjer, eksklusive klubber, ordener, frimurere osv. ikke bør støttes av kristne – eller av folk flest i det hele tatt.
  • Kristne organisasjoner/menigheter bør ikke ta imot økonomiske midler eller drive med andre former for samarbeid med slike lukkede miljøer, da dette vil bidra til å legitimere virksomheten.
  • Lukkede miljøer basert på invitasjon, kun utvelgelse av personer som er “gode nok” til å bli medlemmer og masse hemmelighetskremmeri synes jeg ligger langt unna Bibelens idealer.
  • Kameraderi (medlemmene støtter hverandre i tykt og tynt på bekostning av ikke-medlemmer) innenfor slike miljøer liker jeg heller ikke. Medlemmene støtter hverandre i tykt og tynt, og de hjelper hverandre opp og fram.
  • Noen påberoper seg til og med Guds navn, selv om de driver med ikke-kristen seleksjon av personer.
  • Beslutninger fattes og makt utøves innenfor lukkede kretser og rom (uoffisielle arenaer). Det er ikke verdig det norske demokratiet å ha slike organisasjoner.
  • Eksempler på organisasjoner, losjer og ordener av den tvilsomme typen: Frimurerlosjen / Den Norske Frimurerorden, Rotary, Lions, Round Table og Odd Fellow Ordenen. Alle disse er vel forbeholdt menn.
  • Det finnes også en del kvinnevarianter, blant annet:  Zonta, Rebekkaloger og Maria-Ordenen.
  • Losjene driver gjerne med litt veldedighet og veldedige tiltak / prosjekter, som et “skalkeskjul”, rettferdiggjøring og “hvitvaskingstiltak” for hovedaktivitetene.
  • Jeg er selv oppvokst med at mine foreldre skulle på “losjen”, men dette var en litt annen form for losje som jeg ikke reagerer på. De var nemlig medlemmer i IOGT (godtemplarlosjen/godtemplarordenen), en totalavholdsbevegelse. IOGT er åpne for alle som ikke bruker rusmidler. Ungdomsorganisasjonen Juvente driver i “samme gate”.

Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i Dagen, har skrevet et innlegg med tittelen: “Prester bør ikke være frimurere”. Jeg er helt enig i hans konklusjon og det meste han ellers skriver om temaet.

Prester/pastorer og kirke/forsamlinger/menigheter bør IKKE ha noen nære koblinger mot frimurere og/eller eksklusive losjer.

Frimurerne representerer et gammeldags system for elitisme hvor kun menn og kun samfunnseliten kan bli invitert. Det er snakk om lukkede brorskap med hemmelighold hvor også kvasi-religiøse ritualer finner sted. Koblingen mellom slik virksomhet og kristen tro er problematisk, da det mer framstår som noe okkult enn som noe kristent.

 

Andre forsamlinger og miljøer:

  • Det finnes også andre ekskluderende miljøer/lukkede miljøer. F. eks. har jeg hørt om både kvinneforeninger, Bibelgrupper og hus-fellesskap/cellegrupper som er svært tilbakeholdne for å åpne opp for nye medlemmer.
  • Enkelte forsamlinger og menigheter kan også være svært så “klikkete” (klikker). Det er ikke gitt at hvem som helst kan bli inkludert i miljøet.
  • Noen steder er enkelte familier og personer mer verdt enn andre, ikke ulikt et kastesystem.
  • I sin tid skrev jeg en del kritiske kommentarer om Misjonshuset i Egersund (PDF-fil) rundt disse temaene m. m.


Tilbake til toppen.


Israel og jødene

Hoveddelen av teksten er nå flyttet til en egen selvstendig artikkel her i bloggen (lenke).

Israel: Selv er jeg sterk motstander mot antisemittisme mot jøder, men jeg trenger ikke som troende å være en konservativ kristenfundamentalist eller kristensionist. Jeg kan ikke for enhver pris støtte den sekulære staten Israel i tykt og tynt. Også palestinere bør behandles som verdifulle mennesker og være et misjonsmål for oss kristne. Mye som blir gjort i Israel er neppe Guds vilje, og det fortjener ikke kristnes blankotillatelser eller legitimering.

Israel patriotisme

 

Synet på Israel er ikke – og bør ikke være – en viktig sak eller spørsmål innenfor de kristnes rekker. Israel-saken er til syvende og sist en perifer og uvesentlig sak innenfor troen for oss her i Norge.

Ensidig og ukritisk støtte av Israel (og jødene) kan jeg ikke stå inne for, hvor staten Israel dyrkes som en egen gud!

Les mer: blogg.brr.no: Israel og jødene


Tilbake til toppen.


Nei til religion, ja til evangeliet

Ja takk til evangeliets kraft og Jesus-troen, nei takk til alle former for religion.

Usunne sider med religion:

  • Religion dreper og ødelegger! Nei takk til religion, ja takk til evangeliet!
  • En del krig og elendighet som inntreffer i vår verden begrunnes med religion (eller mistolkning/misbruk av religion).
  • Fritt gjengitt etter Karl Marx: “Religion er opium for folket”. Dette kan jeg i hovedsak si meg enig i. Imidlertid vil jeg fort føye til: Gi dem Kristus og evangeliet i stedet for død religion.
  • Henrik Johan Ibsen sitt kjente sitat “Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme” fra Vildanden kan også overføres til religion. Enkelte benytter “falsk” religionen som et halmstrå til å holde seg fast i på veien gjennom livet. Å “punktere” religionen kan gi vedkommende store personlige problemer og livskrise.
  • Religion er menneskers forsøk på å nå opp til Gud i form av loviskhet, leveregler, menneskebud og dømming av andre mennesker.
  • Evangeliet er Guds forsøk på å komme ned til menneskene, jf. Jesus sitt frelsesverk og nådebudskapet. Tro er alt som skal til.
  • Det er ikke bra at evangeliet og Jesus-troen/kristendommen ofte blir hovedsaklig forbundet med moralisme, religiøse bud, streng etikk, lover, menneskeregler og trauste tradisjoner/ritualer. Det er ikke dette som er ekte kristentro eller det sentrale i evangeliet. Frelsen og nåden er så mye viktigere!
  • Religion kan fungere som et åk eller tvangstrøye over livet. Man blir ufrie og hemmet, mister glede og livslyst.
  • Kan fungere som et hinder for naturlig omgang med andre mennesker.
  • En evig konflikt med seg selv kan oppstå. Man dras mellom egen personlighet og urealistiske ytre forventninger.
  • Man må prøve å innfri andres forventninger. Dette kan bidra til at man “mister seg selv” i og med at man ikke får lov til å være seg selv med sin personlighet (må opptre med maske). Ofte klarer ikke alle å leve opp til forventningene fra seg selv, ledelsen, medmennesker eller fra “Gud”.
  • Religion kan medføre selvopptatthet eller lavt selvbilde, og i andre tilfeller psykiske problemer.
  • Masse leveregler og menneskebud må etterleves. Andre har betydelig kontroll over det enkelte medlems adferd (indoktrinering). Sanksjoner mot dem som ikke lever opp til reglene.
  • Selektiv Bibeltroskap.
  • Gjerne en sterk autoritær ledelse som ikke kan motsies.
  • Usunn religion kan medføre brente barn.
  • Det kan bli et motsetningsforhold mellom Jesus og evangeliet kontra kristendom, religion og tradisjoner.
  • Alle som tror kan bli en Jesus-troende disippel. I Guds plan og frelse er det plass for oss ikke-perfekte, normale, tvilende og snublende mennesker. Man trenger ikke å leve et “prektig” liv etter strenge regler for å kunne være en troende på evangeliet om Jesus.
  • Unngå å oppsøke religion, ta imot evangeliet i stedet!

Inspirasjon til denne tematikken har blitt hentet fra “Davids liv | David Åleskjærs blogg”.

Bibelen


Tilbake til toppen.


Kristen begrepsbruk

En del begreper som blir benyttet i kristne kretser med den største selvfølgelighet sliter jeg med å forholde meg til. Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med og forstå meg på begrepenes tillagte innhold. Noen aktuelle begreper:

✞ Frelst ✞ Frimodighet ✞ Vekkelse ✞ Helvete ✞ Dommedag og endetid ✞ Åndsdøpt ✞ Nådegaver ✞ Tungetale ✞ Nattverd ✞ Sakramenter ✞ Halleluja ✞ Forfølgelse ✞ Forbønn som maktmiddel og hersketeknikk ✞ Helbredelse ✞ Bibeltro ✞ Predikantstemme ✞ Åndeliggjøring av alt ✞ Diverse “grunnsannheter”.

Se ellers egen artikkel rundt dette temaet for mer detaljer.


Tilbake til toppen.


Annet

Min skepsis mot KrF er allerede utførlig behandlet i bloggartikkelen “Fortsatt skeptisk til KrF”. “Kristen” TV kanalen TV Visjon Norge er heller ikke min venn og jeg er dypt skeptisk mot en del av den karismatiske forkynnelsen. Se ellers opprinnelig nettside – http://protest.brr.no/ – angående “andre ting” og artikkelen “Ja, jeg er en kritisk kristen!” her i bloggen. Av nyere artikler (sommeren 2016) innenfor kategori protest kristendom kan jeg blant annet nevne: “De ‘frafalne’ og ‘brente’ kristne” og “Ting jeg IKKE tror på”.

For noen år siden hadde jeg et leserinnlegg i lokalavisa om kirka mens jeg ennå bodde i Eigersund. Innlegget stod på trykk 16. september 2002 i avisa Dalane Tidende (lokalavis i regionen Dalane, Sør-Rogaland) med tittelen: “Kirka – en plass for spesielt utvalgte?” (lenke til skannet kopi av innlegget). I innlegget var jeg blant annet opptatt av vanskelig menighetsråd, kirkeorgel som uegnet instrument (kirkeorgel som torturens instrument), kjedelig og stiv liturgi og at fornyelse av uttrykksformene på gudstjenestene ønskes. I grove trekk kan jeg vel den dag i dag stå inne for det jeg da skrev. Den gjennomførte “gudstjenestereformen” har heller IKKE bidratt til store forbedringer.

Fra et innlegg på DagensDebatt.no henter jeg følgende sitat som jeg sier meg svært enig i: «…vi trenger å utvikle flere sunne og livskraftige menigheter som formidler budskapet klart og tydelig, samtidig som de våger å tenke nytt i måten dette gjøres på.» Sagt med mine egne ord: Det grunnleggende budskapet står fast, men uttrykksformene kan og bør endres og tilpasses til den tiden vi lever i. Hvis ikke tilpasninger gjøres vil det sannsynligvis etter hvert bli ganske så glissent i våre kristne forsamlinger når det gjelder møtedeltakere og medlemmer.

På den annen side kan kristne forsamlinger bli for showpregede og oppleves som rene scenekirker. Hvis uttrykksform blir det viktigste og innholdet underordnet er ikke dette heller særlig bra for utviklingen. Bibelens budskap bør ha en sentral plass uavhengig av innpakning (møteform og uttrykksmåter). Kristen virksomhet må ikke ende opp med kun å bli overflatisk enveiskommunikasjon av kultur og underholdning. Det må også være rom for de alvorlige temaene, ekte trosutøvelse og trosopplæring.

Det misbrukte begrepet avkristning av Norge: Jeg er møkka lei av begrepet avkristning av Norge. Det er alt for lett å skylde på enkelte politiske partier, muslimene eller liberale kristne for at kristentroens plass i samfunnet er på vikende front. Sannheten er heller at vi kristne har blitt “daffe” med å fungere som lys og salt i våre omgivelser. Vi “gjemmer oss” på bedehusene, kirkene og forsamlingshusene og stønner og sier huff om den fæle verdenen på utsiden, i stedet for å gå ut og misjonere for våre naboer og medmennesker. Fremmed kristen terminologi, mange menneskeskapte leveregler/bud samt krav om “bibeltro” livsførsel fungerer heller ikke særlig bra for å trekke til seg nye troende.

Med vår dømmende og «prektige» livsførsel:

“Vi norske kristne avkristner Norge daglig. Men vi innrømmer det ikke.” (Rune Edvardsen, daglig leder i Troens Bevis, fra DagensDebatt.no)

 

Kristendommen har i mange århundrer vært en sentral del av vår kultur og historie. Det kristne budskapet burde dermed ha vært av allmenn interesse for det norske folk. Beklageligvis er vel neppe engasjementet så stort i praksis. Tro har blitt en privatsak som det snakkes lite om.

Jeg har liten eller ingen respekt og tillit til dem som hevder å være “Bibeltro” og/eller “rettroende”, og som gjerne også dømmer andre for å ikke være kristne nok. Bibelen må tolkes og kan ikke leses objektivt bokstav for bokstav uten fortolkning ut fra vår forståelsesramme (kultur, historie, språk, personlige forhold etc.).

Skapelsen: Jeg tror ikke nødvendigvis at vi skal tolke skapelseshistorien i Bibelen bokstavelig med at alt ble skapt i løpet av seks dager (1 Mos 1). Etter mitt syn kan skapelsesberetningen i Bibelen godt være en symbolsk fortalt (billedlig/metaforisk) fortelling uten at dette ødelegger for min gudstro og Bibelens troverdighet.

I enkelte kristne miljøer har ikke likestillingen mellom kjønnene kommet særlig langt. Enkelte steder i kristen regi ligger enda det dårlig begrunnede “Kvinner skal tie i forsamlinger”-spøkelset og lurer. Veien er lang for full likestilling innen kristen-Norge. Ikke alle verv og forkynnende/ledende funksjoner kan innehas av kvinner. Lederverv med “åndelig læreansvar” er gjerne forbeholdt menn. Den Bibelske begrunnelsen for å ikke slippe kvinner til er etter mitt syn syltynn. (Man leser Bibelen slik fanden gjør det, helt ut av sin sammenheng.)

Enkelte miljøer: Grusomme overgrep begått av sentrale menn i lederposisjoner i kristne sammenhenger blir dysset ned og kommer ikke fram i offentlighetens lys. Slike menn må på bekostning av ofrene av ukjente årsaker for enhver pris forsvares.

Forfølgelse: I enkelte menighetssammenhenger vil en slik nettside som denne bli tolket som “forfølgelse”. All konstruktiv kritikk og spørrende spørsmål av typen “hvorfor” tolkes av noen kristne som forfølgelse. Man er satans sendebud og motarbeider kristentroen ved å stille spørsmål I stedet ønskes det at man er en dum sau som frivillig lar seg lede av hyrden (pastoren eller tilsvarende). Min oppriktige mening: Opplyst religionskritikk, med fornuftig form og innhold, må være fullt lovlig.

Ekte forfølgelse: I 2019 var det ifølge Åpne Dører / World Watch List (WWL) ca. 245 millioner kristne som opplevde “høy grad av forfølgelse” (EKTE og alvorlige forfølgelse!). Det er slettes ikke en spøk eller dans på rosene å være kristen i en del av verdens land.

Maktmisbruk: Mange saker om maktmisbruk, hersketeknikker (herskeskikker) om “brente kristne”/”brente barn” har i 2016 kommet til overflaten. Selvsagt tar jeg sterkt avstand mot slikt misbruk av Guds navn. Enkelte psykopater, narsissister og personer som lider av psykopati finnes også innenfor de kristnes rekker, og pga. “god kristen” snillisme blir ofte slike personer stoppet alt for seint.

Kristne sammenhenger bør fungere som en kraftstasjon eller kraftsenter hvor man kan hente påfyll og inspirasjon. Den enkelte bør kunne komme slik som vedkommende er med sine styrker og svakheter, og det bør ikke være behov for å dra på seg en “vellykket-maske”. Beklageligvis kan enkelte kristne miljøer virke helt motsatt. Man blir tappet for krefter og energi, og det er ikke “lov” til å være åpne og ærlige om sine problemer i livet. Det perfekte dyrkes og svakheter undertrykkes.

Om enn slettes ikke en Bibelsk tekst liker jeg følgende sitat fra diktet “Du må ikke sove” av Arnulf Øverland (1936):

“Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!”

Dømming av andre som ikke rettroende eller kristne nok synes til å være en sentral “hobby/interesse” for en god del kristne. Ofte blir det en veldig polarisering mellom “oss” på innsiden og “dem” på utsiden. Alt for mange ganger har kristne med Bibelen i hånden dømt andre til død og pine pga. avvikende syn i enkeltsaker. Majoritetene har gått til angrep på minoritetene pga. småting. Ofte har det blitt hevdet at ditt og datt står helt klart i Bibelen, og at man er Bibeltro og handler på vegne av Gud når man går til “angrep” på og tråkker på uskyldige ofre og svake grupper. Slik urett er kristne lite verdig.

Enkelte kristne har klokketro på at det finnes en fellesliste med verdier, kristne verdier, som alle kristne kan enes om. Støtt og stadig hører man snakk om at de “kristne verdiene” må vernes for enhver pris. Denne troen på at alle kristne er en ensartet og homogen gruppe deler jeg ikke.

I yngre år, hovedsakelig under studietiden og rett etterpå, prøvde jeg å være medlem av noen bibelgrupper og jeg deltok også på et Alpha-kurs. Dette gikk vel mindre bra hvis jeg skal si det selv! Mine “medlemskap” ble heller kortvarige. Ofte ble det svært ensporede diskusjoner og tilnærmet unison enighet om hva som var den universelle og eneste sannhet i slike settinger. Det var lite rom for tvil (veksling mellom tro og tvil), ærlighet og kritiske diskusjoner rundt troen og fortolkningen av Bibelen. Det var lite plass for kritiske fritenkere som meg.

I stedet for Bibel- og bønnegrupper hadde det muligens vært bedre med en Bibel- og bannegruppe. Ja, jeg skrev BANNEGRUPPE. I stedet for ferdigtygde og udiskutable svar på alt kan det innimellom være vel så naturlig å være litt sint, klagende og kritisk til troen (og Gud).

Inndeling av kristne: Kristne settes gjerne i “bås” av andre med-kristne. Konservative kristne kontra liberale kristne, hvor enkeltsaker slik som homofili avgjør om man tilhører den ene eller den andre båsen. En annen måte å dele kristne inn i er høykirkelighet/sakramentalisme eller lavkirkelighet/anti-sakramentalisme, jf. Davids blogg. For de høykirkelige er nattverd og dåp en nødvendig del av frelsen, mens for de lavkirkelige er nattverd og dåp mer symbolske handlinger. Uansett pleier slike inndelinger av kristne i lag eller båser som oftest bli brukt som et maktmiddel eller hersketeknikk for å kunne slå med Bibelen i hodet på meningsmotstanderne. Klassifiseringer og inndelinger samler ikke akkurat de kristne.

Misjon og norske misjonærer: Norge har vært et stolt land når det gjelder misjon og utsendelse av misjonærer. Misjonering er fint og bra med god Bibelsk dekning, men medaljens bakside har vært forhold slik som: Til tider litt for stor kulturpåvirkning/samfunnspåvirkning av de land/samfunn som har blitt oppsøkt som misjonsmål. Vestlige verdier har blitt “påtvunget” enkelte samfunn på bekostning av deres tradisjonelle verdier. Konflikter har oppstått mellom etablerte verdier og misjonærenes medbrakte verdier.

Enkelte misjonærer har utvist stor grad av rasisme og nedlatende syn på misjonslandenes verdier. Noen misjonærer har drevet med den reneste diskrimieringen og apartheid-liknende syn. Det har lyst (strålet ut) hvit overlegenhet / overmakt fra dem, og de har sett ned på eventuelle lokale (fargede) kristenledere og samarbeidspartnere.

Som et indirekte resultat/konsekvens av pinsekarismatisk forkynnelse/misjon og menigheter i Afrika har svært negative bieffekter oppstått nå i de senere år: Barn utstøtes pga. de anklages for hekseri. Det er forbud mot homofile i enkelte land, men enkelte steder er det og fare for angrep, forfølgelse og drap på homofile. Demoner, demonbesettelse og demonutdrivelser finner også sted. Mottakeligheten for religiøs påvirkning er stor i Afrika, men hvor også negative effekter kan oppstå.

Enn så lenge har jeg ikke laget en egen inndeling for å omtale Kristent Nettverk / Kristent Fellesskap. Også dette nettverket kunne ha vært verdt litt flere ord enn pr. dags dato her i bloggen. Jeg har skrevet litt om fellesskapet eller nettverket i artikkelen “De “frafalne” og “brente” kristne”. Min hovedkritikk er skepsisen rundt: Alle kristne må finne sin plass i en menighet og underordne seg et et lederskap. Denne underordningstanken liker jeg heller dårlig. Også lite rom for likestilling.

Enkelte oppfatter nok kristendommen som en “pekefingerreligion”. Denne opplevelsen kan jeg godt forstå. Enkelte kristne er svært kjappe til å dømme og å sette andre i bås.

Jeg er skeptisk til “Mindfulness” i kristen regi. Det er litt for mye fra New Age i teknikkene. Jeg har vel heller ikke sansen for yoga, og poenget med retreat i kristen regi forstå jeg overhodet ikke hensikten med.

Engleskolen: Som kristen tror jeg på engler og åndsmakter/åndskamp, men jeg kan ikke støtte opp rundt det Soulspring driver med. (Soulspring = Den tidligere engleskolen, drives av Prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng). Deres sterke fokus på engler, kommunikasjonen med de døde og å gjøre dette til et kommersielt levebrød er tvilsomt i samsvar med den kristne tro. Nå er vel engleskolen tilnærmet historie.

Sjaman i kirka: Märtha Louise fortsetter med sitt “tullball”. Jeg gjentar noe av det jeg har skrevet i artikkelen “Julekonserter i kirkene“:

“Kirke i Stavanger – St. Petri kirke – vil slippe til en sjaman i kirka, i tospann med eks-kongelig prinsesse Märtha Louise. Den amerikanske sjamanen går visstnok under tittelen Shaman Durek, og er tydeligvis eks-kongelig høyhet sin arvtaker nå når hennes engleskole utgår.”

Og: “Jeg kan svært godt forstå dem som er skeptiske til et slikt arrangement og en slik bruk av et kirkelokale. Selv har jeg absolutt ikke sansen for dette som har blitt annonsert.”

Og som avslutning av dette temaet for denne gang: “Nei, dette er skuffende av folkekirken. En slik avgudsdyrkelse og et slikt arrangement som dette har INGENTING i en kirke å gjøre. Misbruken av sin tidligere kongelige status er også en tvilsomme side med hele saken.”

Oppdatering, mai 2019: Biskopen – Anne Lise Ådnøy – tok i siste liten “til vettet”, og hun satte ned foten og stengte kirka for prinsesse Märtha Louise og sjamanen Durek Verrett og hans show. Takk og pris at “enden på visa” ble slik.

Koranen og kirka: Bare så det er sagt har jeg heller ingen sans for dem som i enkelte anledninger vil dra Koranen inn i kirka. Religionsdialog kan være en fin ting, men jeg synes likevel ikke muslimenes hellige bok har noe i en kirke å gjøre.

ENKELTE begravelsesbyråer og deres praksis: Utnytter sørgende på det groveste, skor seg på andres ulykke, tenker alt for mye på egen profitt, tar seg til rettes, holdet et alt for høyt prisnivå, overselger og tilbyr mange unødvendige tilleggsprodukter. Deres ekstremt kommersielle fokus ødelegger til tider verdigheten rundt en begravelse, for stort business- og salgsfokus. Noen begravelsesbyråer minner mest om utkrøpne parasitter og blodsugere. Det innholdsmessige kan også kritiseres i enkelte tilfeller, hvor det som presenteres er alt annet enn kristent i sin form og heller mer går i retningen av New Age og andre uønskede tilnærminger. Kritikkverdig at f. eks. kirka har sluppet det så løst!

Noe fornuftig kunne nok ha vært sagt her om Martin Luther, reformasjonens “far”. Hans kamp for å avskaffe avlatshandelen og kritikken mot datidens pavemakt var nok høyst berettiget. Det er også fint og flott at han var en av bidragsyterne til at Bibelen og forkynnelsen ble oversatt til folkespråk. Imidlertid hadde han også en del kritikkverdige sider, f. eks. hans hat mot jøder (antisemittisme), hekser, bønder og funksjonshemmede.

Hvis ikke annet fører fram velger enkelte kristne å framsette tvilsomme konspirasjonsteorier. Alle virkemidler tas i bruk i kampen for å oppnå noe Sharia-liknende, men med kristent fortegn. Forhåpentligvis er gruppen med “sprø kristne” for liten til i noen stor grad få lov til å prege vår politikk.

Språkbruken i kristne sammenhenger er et kapittel for seg selv. Bruk av Kanaans språk, kristenspråk og internsjargong. Terminologien og språket/kommunikasjonen er ganske så fremmed og uforståelig for dem som ikke er indoktrinert av miljøet over lang tid.

Troende er dumme: Forskning viser at troende/religiøse mennesker i gjennomsnitt er mindre intelligente enn ikke-troende/ateister. Troende tenker ikke så mye selv, da de drives av instinkter og lar seg ukritisk lede. Muligens er det også en egen mennesketype som i hovedsak havner inn i religiøs virksomhet.

Alt det rare og ekstreme som finner sted i Guds og kristendommens navn er ødeleggende for alle med en “normal” tro (kristentro). Mye av det tvilsomme som skjer gagner ikke Bibelens sak, og man oppnår kun at mange sekulære/ikke-troende får et rart og skeptisk syn på kristen trosutøvelse. Kristne får et dårlig og tvilsomt rykte pga. de få som ødelegger for de mange troende. Av og til kan menigheten virke mer nedbrytende enn oppbyggende, og i enkelte tilfeller er det bare sunt med en splittelse i stedet for å stå sammen i en tvilsomme og nedbrytende åndelig enhet.

Ytrings- og religionsfriheten og vår kristne arv (jf. Grunnloven m. m.) er sentrale verdier/verdigrunnlag i Norge, men det er da måter på hvordan dette blir utnyttet av enkelte. At enkelte ekstremkristne også fort inntar offerrollen og påberoper seg forfølgelse for berettiget kritikk har jeg heller liten sans for.

Arbeidsplass og arbeidstaker i kristelig virksomhet: Selv må jeg bare innrømme at jeg er ekstremt glad for at jeg ikke jobber i kristelig eller kirkelig virksomhet. I en del tilfeller er forventningene slike steder helt hinsides. Først skal man jobbe mot lønn innenfor vanlig arbeidstid, og så forventes det enkelte av disse plassene at man i tillegg stiller opp som frivillig og som deltaker på fritiden (“gratis overtidsjobbing”).

En annen side ved slike jobber er den åndelige dimensjonen, der det forventes ditt og datt da enkelte hevder at Gud har talt til dem om at slik skal det være. Mange mener mye om hvordan den kristelige jobben skal utføres, og det er slettes ikke uvanlig at man har noen formeninger og den ansattes privatliv i tillegg. Ikke rart at enkelte blir helt utbrente i slike sammenhenger.

Alt som gjøres (såkalt) i Guds navn er ikke nødvendigvis bra eller i samsvar med Guds vilje. Masse elendighet har funnet sted og finner sted hvor Gud gis “skylda” eller misbrukes som begrunnelse for galskapen.

Mye galskap har funnet sted i kristendommens navn, hvor blant annet følgende kan nevnes:

  • Den voldelige kristningen av Norge på slutten av vikingtiden.
  • Voldelige korstog i middelalderen mot ikke-kristne land og landområder er det liten grunn til å være stolt av sett med dagens briller.
  • Personer som ble lyst i bann i kirka i tidligere tider.
  • Enkelte personer har i tidligere tider blitt nektet konfirmasjon og nattverd.
  • Diverse former for overgrep og maktmisbruk på misjonsmarka.
  • Dagens maktmisbruk, sosial kontroll og hersketeknikker i enkelte menigheter.

Bekymringsfulle “tegn” i tiden:

  • Det er en generell åndelig taushet blant folk flest. Lite snakk om tro i det offentlige rom.
  • Samtidig er det en liten gruppe med høyrøstede kristne som forfekter sitt syn i offentligheten. De framstår som om de har monopol på sannheten, selv om det de presenterer ofte er en usunn/uønsket teologi. Eksempel: TV Visjon Norge.
  • Den marginale gruppa med høyrøstede kristne representerer ikke oss kristne flest.
  • Mange sliter med å kalle seg kristne da de ikke lever opp til idealene til de “superkristne”.
  • Populisme, nasjonalisme og polarisering får fotfeste blant kristne.
  • Kunnskapsløsheten blant folk flest rundt tro og religion kan se ut for å være sterkt voksende.

Inspirasjonskilde til lista ovenfor: Bergens Tidende debatt: Skaper større avstand mellom folk og kirke (Helge Simonnes)

Alle menigheter og kirkesamfunn / trossamfunn har sine feil og mangler. Dette med feil og systemsvikt/svakheter bør det være rom for å ha søkelys på, i stedet for å drive med fortielse, fornektelse og sanksjoner mot eventuelle varslere. Medmenneskelighet og kjærlighet i praksis – med stor takhøyde og vide rammer – bør være malen, hvor det også er villighet til å lære av feil og innrømme tidligere feilvurderinger.

Andre artikler i samme sjanger som denne artikkelen er tilgjengelig i kategori protest kristendom her i bloggen.

Se artikkelen “Min tro” for å finne litt tanker rundt hva jeg oppfatter som den rette tro og trosutøvelse.


Tilbake til toppen.


Lenker

Lenker til noen utvalgte artikler fra kategoriarkivet protest kristendom her i min blogg, blogg.brr.no:

“Protest mot enkelte former for kristendom”. Enda flere artikler er tilgjengelig i kategoriarkivet protest kristendom.

Noen nye artikler våren 2017-juni 2020 innenfor protest kristendom:


Tilbake til toppen.


 




Min tro (kristentro)

Kors og Bibel, illustrasjon hentet fra Christian Art.

(Utvidet og oppdatert versjon av min gamle nettside https://tro.brr.no/)

Mitt navn er Bjørn Roger Rasmussen, og jeg regner meg selv som en personlig kristen. Nå kan kristen-begrepet oppfattes som noe utslitt og misbrukt med mange fordommer, assosiasjoner og forventninger knyttet opp mot seg. Det er muligens smartere å kalle seg selv Bibel-troende, Jesus-venn eller Jesus-etterfølger.

Protest kristendom: Selv om jeg er troende synes jeg det skjer mye rart i kristendommens navn som jeg ikke kan identifisere meg med, legitimere eller stå inne for. Jeg er altså en kritisk kristen eller troende som ikke sluker hele pakken rått og råde (alt, rubbel og bit). Jeg tror på Bibelens Gud, men jeg deler ikke nødvendigvis “Gud” og gudsbilde med alle andre som kaller seg kristne.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg kan stå inne for alt Martin Luther mente og sa, men jeg anerkjenner ham som en sentral person i kirkehistorien og reformasjonen. Alt i alt har jeg vel ikke brukt særlig mye tid på å sette meg grundig og dypt inn i Martin Luther sin “lære”, tesene, motstanden mot avlatshandelen/avlatsteologien, katekisme (den lille og den store), motstanden mot pavemakta, Bibelen til folkespråket og reformasjonen. Prinsippene om nåden, troen, skriften og Kristus alene er han også kjent for, som virker til å være noen fornuftige og gode prinsipper i kristen trosutøvelse.

Jesus (Yeshua) sitt kjærlighets- og nådebudskap er sentralt i troen. En annen sentral side er Jesus sitt forsoningsverk/frelsesverk (Jesus sin død og oppstandelse for å overvinne/sone våre synder) via korset.

Gjerningskristendom, gjerninger, menneskebud, ytre ritualer og gode handlinger i seg selv frelser ingen. Frelse kommer gjennom forkynnelse, tro, bekjennelse og (ufortjent) nåde. Vi lever i henhold til den nye pakt via Jesus (sonoffer) sitt frelsesverk, og ikke i henhold til den gamle pakt med alle sine lover, lovbud og ofringer.

Innledning

Helt hedning er jeg ikke, og jeg kommer heller ikke akkurat fra hedningland (hedningeland) med oppvekst midt i Bibelbeltet her i Norge.

Ifølge enkelte selvutnevnte overdommere er jeg visstnok en frafallen kristen, og da sannsynligvis basert på at jeg stiller noen spørsmål og er noe kritisk anlagt. For noen vittige sjeler, som farer rundt med sitt kristenhat (hat mot oss som har en litt annen tro enn dem selv) og dømming. Selv kjenner jeg ikke til dette at jeg er en frafallen.

Jeg kan helhjertet stemme i Rom. 10, 9-10: “For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst.” Ryktene om at jeg er en frafallen kristen er sterkt overdrevne og slettes ikke sanne. Det er i hvert fall ikke obligatorisk å støtte helhjertet opp om TV Visjon Norge for å kunne kalle seg en ekte troende kristen.

Jeg er (i likhet med flertallet av Norges befolkning) medlem av Den norske kirke, som igjen er en del av den verdensomspennende evangelisk-lutherske kirke. Folkekirken setter jeg pris på, selv om jeg også ser en del problemer og utfordringer med denne kirka.

Ja til folkekirken! (Jeg ❤️ folkekirken!)

 

Hva er tro: Tillit til noe større utenfor oss selv, noe guddommelig. Det er snakk om en personlig visshet, virkeliggjøring, garanti og/eller erkjennelse som ikke kan vitenskapelig bevises. Ifølge Hebr. 11, 1 er tro: “Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.” Eller som det stod i en tidligere oversettelse: “Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.” Tro er ikke-vitenskapelig, ikke-synlig, ikke-beviselig, ikke-fornuftig og ikke-rasjonelt. Tro er en personlig overtro og overbevisning i vårt indre. Troen og frelsen er en gave som vi kan ta imot, helt gratis av nåde. Troende har et håp om et nytt og evig liv sammen med Gud når vårt jordiske liv tar slutt.

Jeg tror! Troende til litt av hvert?

Det finnes mange religioner og verdensreligioner, men jeg er her i denne artikkelen kun opptatt av kristendommen – den kristne troen og/eller religionen.

Jeg trorBibelens treenige Gud (Bibelens Gud Fader, Jesus Kristus og Den Hellige Ånd) og jeg har en kristen tro som er i samsvar med den apostoliske trosbekjennelsen. Kristendommen er en monoteistisk religion utgått fra jødedommen, hvor troen er basert på livet og læren til Jesus Kristus (jf. Bibelens budskap). Monoteisme innebærer dyrkelsen av en bestemt gud eller makt samtidig med at tilstedeværelsen av andre guder fornektes. Vi tror på at det KUN finnes en Gud – Bibelens Gud.

Min tro

 


Innholdsfortegnelse

Artikkelens innholdfortegnelse:

Tilbake til toppen.


Den apostoliske trosbekjennelse

“Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.”

Trosbekjennelsen/troen, i hvert fall under dåpsgudstjenester, innledes ofte med forsakelsen: “Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen.”

Den apostoliske trosbekjennelse kan spores tilbake til rundt midten av 800-tallet og har store likhetstrekk med en bekjennelsesformel fra ca. år 400. Selv om trosbekjennelsen ikke står direkte i Bibelen er den utledet av tekster og elementer fra Det nye testamente.

Jesusbilde

 

Litt om synd, frelse, himmel, fortapelse og tro

  • Synden skaper et skille mellom mennesker og Gud. Gud er hellig og tåler ikke synd.
  • Alle mennesker har syndet. Synden kom ifølge Bibelen inn i verden via ulydigheten til Adam og Eva i Edens hage.
  • Synden er alt det som skiller menneskene fra Gud, og syndens lønn er døden heter det seg i Bibelen. Når man er ulydig mot Guds vilje og hans bud og lover (lovbrudd) – jf. de tid bud –  blir det syndet. Heldigvis finnes nåden, frelsen og tilgivelsen for troende.
  • Vi kan synde gjennom både tanker, ord og gjerninger. Lysten til det onde er iboende i vårt indre, og arvesynden bor i oss.
  • Vi gjør galne ting både overfor Gud og mot våre medmennesker.
  • De ti bud er gitt av Gud som gode leveregler for at vi mennesker skal ha det best mulig og leve i samsvar med Guds vilje og plan for oss mennesker.
  • En dag kommer dommens dag der mennesker skal bli delt i to grupper: En gruppe går til himmelen mens den andre gruppa går til fortapelsen.
  • Gode gjerninger og et bra levd liv kan ikke frelse oss fra evig fortapelse (helvete).
  • Gud liker ikke og straffer i utgangspunktet all urettferdighet, og vi er alle urettferdige syndere. Utøvelse av selvrettferdighet fører oss ikke en eneste cm nærmere himmelen.
  • Jesus, Guds sønn, ble sendt til jorden og levde det perfekte liv uten synd. Gjennom sin død på korset og oppstandelse sonet han all straff og synd for oss mennesker (stedfortredende offerdød og forsoning for menneskehetens synd).
  • Ved å tro på Jesus kan vi få oss gratisbillett til himmelen, dvs. helt ufortjent og av nåde (gratis gave). Nåde betyr å få noe gratis, helt ufortjent.
  • Gjennom å ta imot troen på den treenige Gud (Bibelens Gud, Jesus og Den Hellige ånd) blir man frelst fra Guds vrede og straff over synd og urettferdighet. På dommens dag blir man sendt til himmelen for et evig liv sammen med den treenige Gud og ikke til fortapelsen.
  • Jesus er både sann Gud og sant menneske, og han er frelser.
  • Tro alene kan frelse, ikke gjerninger, lovbud eller leveregler.
  • Frelse er en sak mellom det enkelte menneske og Gud. De rundt oss kan ikke avgjøre eller bedømme / dømme om vi er frelst (“kristne nok”) eller ei.
  • Jeg tror på frelse KUN gjennom Jesus, Bibelens Gud og den kristne troen / religionen. Jeg tror ikke på frelse gjennom andre religioner slik som buddhisme, hinduisme, islam, jødedom, folketro, New Age, humanisme eller gjennom å være snill og grei.
  • (Hva skjer med dem som aldri har fått høre budskapet, eller med dem som ikke er i stand til å ta et selvstendig trosvalg pga. et alvorlig handikap eller tidlig død? Dette har jeg ikke noe svar på! Det er Guds oppgave å ta seg av dette!)
  • Kristne tror på en kamp mellom det gode og det onde, hvor Gud står for det gode og Djevelen (Satan) står for det onde.

Kors og Bibel, illustrasjon hentet fra Christian Art.

Tilbake til toppen.


Jesusbilde. Akkurat dette bildet eller opptrykket – som jeg har avfotografert – har jeg hengende i gangen som et iøynefallende blikkfang eller velkomst. Bildet har jeg arvet fra min bestemor.

 

Jeg tror altså på Bibelens ord og på den treenige Gud:

Gud Fader

  • Gud (Faderen) skapte himmel og jord, hav, dyr og planter, mennesker og menneskets frie vilje.
  • Vi benyttet vår frie vilje til å gjøre mot Guds vilje (jf. de ti bud). Synden kom inn i verden.
  • Gud tåler ikke synd. Våre synder førte til at kontakten med Gud ble brutt.
  • Så høyt elsket Gud oss mennesker at han sendte sin enbårne sønn (Jesus) til jorda for å gjenopprette forbindelsen mellom seg og verdens mennesker (ofret sin egen sønn).
  • En dag kommer dommens dag hvor de som tror skal få del i evig frelse (himmelriket) mens de ikke-troende skal oppleve evig fortapelse.
  • Gud er god og allmektig, men likevel skjer fæle ting (sykdom, død, katastrofer, krig osv.) i vår jordiske verden (det ondes problem). Denne verden er under kontroll av våre synder, vår frie vilje og den onde (satan/djevelen).

Jesus

  • Jesus, Guds sønn født inn i vår syndige verden av et menneske (jomfru Maria).
  • Jesus ble født i en stall (?) i Betlehem for ca. 2000 år siden (+/-). Han var både fullt menneske og fullt Gud, og det livet han levde var helt perfekt/syndfritt.
  • Vår redningsmann og forbilde, Jesus, gjorde mange store undere og gjerninger i de årene han gikk her nede på jorda.
  • Jesus var ikke redd for å tale øvrigheten midt imot, og han stoppet munnen på skriftlærde med liknelser. Han var enkelt og greit en ganske radikal kar.
  • Mennesker ble friske via helbredelse, diverse andre tegn og undere fant sted og han mettet tusenvis av mennesker.
  • Ellers omgav han seg med tollere og syndere, og ikke datidens “fiff”, lærde eller “streite” befolkning.
  • For å redde oss fra en evig fortapelse gikk Jesus i døden for oss. Han ble spottet og korsfestet på et kors på Golgata.
  • Da Jesus hadde levd et syndefritt og perfekt liv, kunne ikke djevelen holde på Jesus i dødsriket.
  • Jesus stod opp igjen på den tredje dag, og via sin død og oppstandelse sonte han all verdens synd og overvant djevelens makt.
  • Etter fullendt verk på jorda ble Jesus rykket opp til himmelen, der han sitter ved Guds høyre hånd. Han skal en gang komme ned igjen til jorda for å hente sine barn (de som tror på ham).
  • Ved vår tro kan vi få del i den himmelske herlighet når livet her på jorda en gang tar slutt.

Den Hellige Ånd

  • Etter at Jesus hadde blitt rykket opp til himmelen, sendte Gud sin talsmann (Den Hellige Ånd) til jorda på pinsedag.
  • I kjølvannet av Den Hellige Ånd fikk Jesu’ disipler oppleve tungetale, helbredelser og andre store og mektige gjerninger.
  • Alle troende har “blitt født på nytt” og har del i Den Hellige Ånd.
  • Den Hellige Ånd overbeviser oss om synd og gjør det mulig for oss å ta imot Jesus som vår frelser.

 

Treenigheten Gud (Faderen, sønnen Jesus og Den hellige ånd)

 

Den nikenske trosbekjennelse

Den nikenske trosbekjennelse eller den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse kan også nevnes:

  • Vi tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.
  • Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen. Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av jomfru Maria, og er blitt menneske. Han ble korsfestet for oss, pint under Pontius Pilatus og gravlagt. Han oppstod den tredje dag, etter Skriftene, fòr opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd. Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende.
  • Vi tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen og Sønnen, som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved profetene. Vi tror på én, hellig, allmenn/katolsk og apostolisk Kirke. Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse og venter de dødes oppstandelse og det evige liv. Amen.

Første utkast av den nikenske trosbekjennelsen ble allerede forfattet og vedtatt av kirkemøtet i år 325 i Nikea. Ved første konsil i Konstantinopel i 381 ble den justert til å bli den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse. Også noen andre justeringer har blitt foretatt etter den tid.

Uansett er det sentrale med denne trosbekjennelsen det sterke fokuset på den hellige treenighet. Den vises svært tydelig Gud som et vesen, men med tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellig ånd.

Pinse: Due og ild-liknende lys, symboler på pinse og den hellige ånd.

 

Hovedkilde: Wikipedia på norsk og artikkelen “Den nikenske trosbekjennelse”.

Tilbake til toppen.


Frelse

Tro det eller ei: Helt fra jeg selv deltok på konfirmasjonsundervisning på midten av 1980-tallet husker jeg at presten presenterte en tilsvarende illustrasjon som dette:

Mennesket, korset som bro over avgrunnen og Gud.

Synden har skapt en avgrunn eller kløft mellom Gud og mennesker (noen mener det er en ildsjø i bunnen av kløfta), hvor Gud er en allmektig og hellig Gud som ikke tåler synd. Gode gjerninger kan ikke bygge en bro over avgrunnen. Redningen er Jesus og hans forsoningsverk på Golgata-korset, via hans død og oppstandelse etter å ha sonet våre synder, sykdommer og overvunnet djevelen. Korset og frelsesverket bygger en bro mellom Gud og mennesker, slik at forbindelsen igjen er opprettet via Jesus. Helt gratis av nåde kan vi altså ta imot frelsen – evig liv i himmelen – pga. Jesus sin verk gjengitt i påskeevangeliet.

Det er ingen strenge opptakskrav for å oppnå frelse og for å få del i himmelriket. Det som kreves er “kun” tro og bekjennelse, hvor man av nåde blir frelst. Rom. 10, 9: “For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst.”

Jeg tror på at det er Gud som står bak skapelsen og tilblivelsen av himmel og jord (ingeniøren og hjernen bak). Imidlertid tolker jeg ikke nødvendigvis skapelseshistorien i Bibelen helt bokstavelig, med skapelse på seks dager osv.

Kristentroen og forkynnelsen kan i enkelte tilfeller bli gjort for “platt”. Det radikale budskapet trenger ikke å bli pakket inn i bomull eller å bli gjort ufarlig og tannløst. Man skal ikke skjemmes over evangeliet, og det blir for dumt hvis man er superredd for å støte noen med å forkynne et klart Bibelsk budskap. Fortapelse, synd, omvendelse, frelse, valg, død og dom / dommedag har plass i budskapet, om vi liker det eller ei. Ja takk til en balansert framstilling.

Tilbake til toppen.


Noen utvalgte Bibelvers

Vår Bibel inneholder 66 bøker, mens katolikkene har sin versjon bestående av 73 bøker. Det har opp gjennom historien blitt foretatt vurderinger hvor enkelte bøker har blitt tatt med i dagens Bibelen, mens andre har blitt forkastet pga. for perifer tidsmessig knytting til Jesus m. m..

Bibelen som bok holder seg ekstremt godt. Selv om skriftene er noen tusen år gamle er de fortsatt i høyeste grad dagsaktuelle. Masse interessant står i og kan leses i Bibelen. (Selv om noe tvetydighet finnes, med rom for fortolkninger.) Bibelen er en flott og spennende bok, men den har ikke svar på alle samfunns- og livsspørsmål. Bibelen kan selvsagt også leses elektronisk eller gjøres tilgjengelig via app.

Noen utvalgte Bibelvers som jeg både liker godt og tror på:

  • Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. (Joh. 1, 12)
  • Den lille Bibel: For så har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på han ikke skal fortapes men ha evig liv. (Joh. 3, 16)
  • Jesus sier: “Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg”. (Joh. 14, 6)
  • For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst. (Rom. 10, 9-10)
  • For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle. Slik var vitnesbyrdet da tiden var inne,… (1. Tim. 2, 5-6)
  • For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef. 2, 8-10)
  • Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet. (Joh. 5, 24)

Bibelvers Joh. 5, 24

Bibelvers Joh. 5, 24, YouVersion.

 

  • Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus. (Rom. 3, 22-24)
  • Hver den som gjør synd, gjør opprør mot loven, ja, synd er opprør mot loven. (1. Joh. 3,4)
  • For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. (Joh. 1, 17)
  • For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. (Tit. 2, 11)
  • Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom. 6, 23)
  • Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten. (1 Kor. 13, 13)
  • Og Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham. Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. (1. Joh. 4, 9-11)
  • Det dobbelte kjærlighetsbud eller Nestekjærlighetsbudet: Han svarte: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.” (Matt. 22, 37-40)
  • Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? (Matt. 7, 1-3)
  • Misjonsbefalingen: Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: “Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” (Matt. 28, 16-20)
  • Fader vår, Herrens bønn: Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig. La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød. Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen. (Matt. 6, 9-13)
  • Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg….. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da legemet til Guds ære! (1. Kor. 6, 12 og 20). Annen oversettelse av 1. Kor. 6, 12: “Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode.”
  • Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser. For sin tro fikk de gamle godt vitnesbyrd. I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige. (Hebr. 11, 1-3)
  • Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av! (Joh. 8, 11)
  • Til ettertanke for oss i rike Norge: For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser. (1. Tim. 6, 10)
  • For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. (Ef. 6,12)
  • La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære! (Fil. 2, 5-11)
  • Oppdelingen i ånd, sjel og legeme: Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer. (1. Tess 5, 23)
  • Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere. (Matt. 5, 10-12)
  • Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. (1. Tim. 2, 4.)

I hovedsak har Bibeltekstene ovenfor blitt hentet fra oversettelsen: Bibelselskapet – Bibel 2011 – Bibel.no – N11BM – https://www.bibel.no/Nettbibelen.

Vers hentet fra Life.Church YouVersion Bibel-app (iPad):

 

Herrens nærvær

Herre, jeg er trett av å spekulere over deg og diskutere din person. Jeg har lest tilstrekkelig, hørt nok og talt nok, jeg vil ganske enkelt være deg nær. La meg lukke bøkene, så ikke noe annet mer skal komme mellom oss.

La meg komme til deg. La meg oppslukes av ditt nærvær, fortape meg i det, så bare ditt hjerte taler til mitt hjerte. Men Herre, hvordan skal mitt hjerte kunne lytte til ditt, når kloke og skriftlærde strides om ditt navn? Overdøver ikke larmen av deres stemmer det du hvisker meg i lønndom?

Jeg gjentar Marias ord i hagen: “De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt Ham. Si meg hvor de har lagt Ham, så vil jeg ta ham med meg”. Jeg vil så gjerne ta deg med meg, Herre Jesus. Langt bort fra undervisningsanstaltenes tumulter og de lærdes diskusjoner. Langt bort fra all misunnelsen og alt naget, og den bitre tretten mellom disiplene om hvem som er størst. Langt bort for å tilbe deg, se deg, tale med deg….

“Jesus – enkle betraktninger om frelseren”, opprinnelig skrevet av fader Lev Gillett, en munk fra Østkirken og åndelig veileder i den ortodokse kirken.

Tilbake til toppen.


Den “rette” tro og trosutøvelse

Delvis gjentakelse av det som tidligere har blitt skrevet:

For å bli frelst med himmelhåp er det helt nødvendig å TRO på Jesus (Yeshua) og å ta imot ham som vår frelser! Det holder ikke “bare” å være snill og grei og/eller medlem av et trossamfunn (f. eks. Den norske kirke). Vi blir frelst av nåde ved tro, gratis og ufortjent.

Jesus i skyen

 

Hva anser jeg som rett tro og riktig trosutøvelse? Jeg har utarbeidet den subjektive lista nedenfor, som slettes ikke er fullstendig utfyllende:

  • Tro i samsvar med innholdet i trosbekjennelsen (den treenige Gud, Jesu frelsesverk osv.) og grunninnholdet i Bibelen (korset, nåden, kjærligheten osv.).
  • Å ta imot troen på Jesus, det personlige valget, er det sentrale.
  • Være en god hverdagskristen med en jordnær tro.
  • Man skal ikke undervurdere bønnens makt.
  • Unngå det ekstreme. Den gylne middelvei-prinsippet gjelder også i kristne sammenhenger.
  • Ikke noe poeng i å søke etter åndelige opplevelser som kun gir en egotripp.
  • Unngå i størst mulig grad moralisering og dømming av andre. Andre kan ikke avgjøre om min tro eller andres tro er rett eller sterk nok.
  • Nei takk til lister med menneskelagde bud og regler som må etterleves for å kunne kalle seg en skikkelig kristen.
  • Leveregler og menneskebud, prektighet, tradisjoner, image etc. betyr lite eller ingenting for frelsen. Bibelen alene er mer enn godt nok.
  • Unngå å oppsøke religion (bud, leveregler osv.), ta imot evangeliet i stedet (nåde, frelse osv.)!
  • Dåpssyn (barnedøpt eller voksendøpt/troens dåp), synet på åndelige gaver og andre teologiske spissfindigheter har liten betydning for hvor ekte og sterk troen er.
  • Bibelen kan ikke leses fullt ut objektivt og bokstavelig. Tolkning må til og boka gir ikke klare svar på alle livets områder.
  • Kristen tro løser ikke alle jordiske problemer.
  • Det er ikke et krav at man gir tienden til “Guds” arbeid. Velsignelse, helbredelse og åndelige opplevelser er ikke avhengig av pengesummene som gis i kollekt.
  • Vise litt ydmykhet, tjenerskikkelse og forsiktighet i møtet med andre personer.
  • Rom for ærlighet og å være seg selv med sine svakheter og styrker, hvor man slipper å spille skuespill med bruk av maske.
  • En menighet må tilby åpenhet og ærlighet med muligheter for å bygge en tro som tåler livets problemer. Forsamlingen må kunne tåle diskusjoner og debatter, og det bør være mindre viktig å bevare/forsvare image (forsamlingens og/eller ledelsens).
  • Se på medmennesker som interessante personer med egenverdi, ikke bare som misjonsmål, arbeidere for saken og tall i statistikken.
  • Ha empati, ekte nestekjærlighet og interesse for våre medmennesker.
  • Unngå “avgudsdyrking” av lederskikkelser (pastorer, forkynnere osv.). Ikke lag lederstrukturer som muliggjør utstrakt maktmisbruk.
  • Ikke et “must” å dyrke staten Israel som en annen gud.
  • Den treenige Gud stiller ikke noen krav til politisk ståsted. Det er ikke et krav å stemme KrF eller borgerlig for å kunne kalle seg troende.
  • Unngå dobbeltmoral, ha sammenheng mellom liv og lære / teori og praksis.
  • Lov til å tenke selv og stille spørsmål og komme med konstruktiv kritikk uten å være redd for å bli “hengt”. Det er fullt lovlig å prøve og å vurdere all forkynnelse og ledelsesutøvelse.
  • En elitedivisjon med forkynnere (“apostler” etc.) som ikke kan motsies finnes ikke. Kritikk som rettes mot forkynnere er IKKE rettet mot Gud, men mot mennesker i kjøtt og blod som på en dårlig måte utøver Guds embete.
  • Ikke fokuser på småsaker og bagateller (F. eks. homofili, Israelsdyrking, meningsløse teologiske diskusjoner om små spissfindigheter). Synet i homofilisaken er uvesentlig.
  • Det må være rom for alle mennesketyper og personligheter i forsamlingene. Det må blant annet være plass for introverte personlighetstyper.
  • Møtestil – inkludert liturgi, sang, musikk, forkynnelse og språk – tilpasset dagens mennesker.
  • Hvor flink man er til å delta på kristne møter har liten betydning for graden av kristenhet. Også ikke-aktive kristne målt i antall møtedeltakelser kan ha en sterk tro!
  • Ikke la alle aktivitetene og aktivitetsnivået i kristen regi bli altoppslukende. Det må være tid til ikke-kristne personer, naboen og ikke-kristne aktiviteter.
  • Som kristen bør man ikke melde seg helt ut av den vanlige verden og “gjemme” seg på bedehuset. Verden på utsiden er ikke livsfarlig, og ved å være en del av samfunnet kan nye nås med evangeliet (kortreist misjonering).
  • Uheldig trosutøvelse kan virke ødeleggende på den sunne kristentroen.

Jeg tror på at mirakler, helbredelse og andre overnaturlige ting kan finne sted, inkludert tungetale. Imidlertid kan det bli for mye fokus på slike ting, og spesielt betenkelig er det når penger, bastante lovnader og spektakulær forkynnelse blandes inn i saken. Som enkelte pleier å uttale: Herrens veier er uransakelige. Noen ganger, sett med våre menneskelige øyne, får vi den hjelpen vi ønsker fra ham “der oppe” mens andre ganger skjer ikke dette. Himmel eller paradis på jord og i vårt jordiske liv er ikke noe vi kan forvente å få fra Gud.

‘Din tro gjør deg ikke til et bedre menneske – din oppførsel gjør!’ og ‘Min tro gjør meg ikke til et bedre menneske – min oppførsel gjør!’

 

Et ideal for oss troende bør være å være hverdagskristen / hverdagskristne, dvs. våre liv og livsførsel gjennomsyrer våre liv og vitner om troen vår. Kristne bør ideelt sett ha en god porsjon i sine liv med nestekjærlighet, medlidenhet, nød for sin neste, bry seg om dem rundt seg, empati osv. Dette bør komme alt fra naboer, fattige, vanskeligstilte, mennesker på flukt osv. til gode. (Men dette er nok områder hvor noen og enhver av oss feiler!)

Det er svært liten fare for direkte forfølgelse – gjerne med livet som innsats – i Norge pga. sin kristentro, men man vinner neppe noen popularitetskonkurranse gjennom å tro.

Dikt av Hans Børli: Min trosbekjennelse

Jeg tror på den nakne legende om mennesket Jesus Kristus. Jeg tror på ham slik han var før menneskene formet hans bilde på perlebesatte krusifikser, før sjølbehagelige prester lespet hans navn over silkedukede altere i katedraler reist til hans ære, før de velsignet blodige krigsvåpen og sang hans navn over slagmarkene, før de kamuflerte falskhet og råttenskap med hans hellige stråleglorie.

Jeg tror på tømmermannens sønn – den fattigste av de fattige. Han som ikke eide en stein å kvile sitt trøtte hode mot. Han som prediket kjærlighetens og brorskapens evangelium for pøbelen på byenes torg. Han som hjalp der sjukdom og nød herjet, og gråt bittert over sitt folks bunnløse elendighet. Han som gikk uanfektet omkring mellom skjøger og lassiser med spissborgernes hånende øyne rettet mot seg. Han som dreiv høkerne ut av templet med hvinende piskeslag. Han tror jeg på.

Denne Jesus – det evige sanne menneske – måtte dø mellom røverne på Golgata, dømt som en fare for samfunnet. Slavenes og piskesvingernes gjennområtne samfunn. Men hans Via Dolorosa går som en skinnende vei gjennom alle århundrer. Det store og gode menneskes vei – mot lengselens morgenland.

Hans Børli, fra diktsamlingen “Villfugl” (1947).

 

Som konfirmant lærte vi om de fire B-ene:

  • Bibel
  • Bønn
  • Brødsbrytelse (nattverd)
  • Broderfellesskap (menigheten)

Muligens har dette noe for seg, selv om jeg personlig har blitt noe skeptisk til hele konseptet med menigheter og menighetstilhørighet.

Maleriet “Nattverden” av Leonardo da Vinci, ferdigstillet i 1498. Redigert versjon hentet fra Pixabay.

 

Min troshistoriske eller konfesjonsmessige bakgrunn

Min bakgrunn angående kristen tilhørighet:

  • Jeg vokste opp i et ikke-kristent hjem med foreldre som ikke var aktive i kristent arbeid (ikke-kristne).
  • Generasjonen før, dvs. besteforeldre-generasjonen på begge sider (både mors og fars foreldre), var kristne.
  • Hjemmefra er / var jeg ikke vant med bordvers og å “tenke kristent”.
  • Ble likevel som liten sendt på søndagsskole, barnelag, guttelag og skolelag.
  • Jeg har vært Jesus-troende fra ganske tidlige år uten noen revolusjonerende før- og etter frelsesopplevelse (omvendelse).
  • I ungdomsåra gikk jeg en del på Egersund bedehus og deltok i ungdomsarbeid i regi av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Indremisjonsforbundet (ImF), som da het Det Vestlandske Indremisjonsforbund (DVI).
  • Havnet etter hvert over i Egersund Misjonshus og Det Norske Misjonsselskap (NMS) som holdt til der. Aktiv både i ungdomsarbeid og senere unge-voksne arbeid her.
  • Jeg har hatt diverse mindre styreverv både i Bedehuset og Misjonshuset.
  • I studietiden gikk jeg som menig møtedeltaker (ikke medlem) på en del møter i regi av stedets pinsemenighet: Filadelfia Hønefoss, Ringerike. Frivillig medhjelper som lydtekniker (PA og i nærradioen Filadelfia Radio, FM 103,5 MHz) i menigheten.
  • Aktiv i det kristne studentlaget på høgskolen:
    • I gamle dager – i studietiden på starten av det magiske 1990-tallet – var jeg del av høgskolen sitt kristelige studentlag som vanlig medlem.
    • I praksis var dette et ganske så økumenisk fellesskap. Mange ulike kristne “grupperinger” fant sammen.
    • Noen av erfaringene fra denne tiden var at det kan være vanskelig å kommunisere med og å ha en skikkelig dialog med ekstrem-karismatikere og de veldig-konservative.
    • Vi befant oss ikke på samme planet, og alle diskusjoner endte ofte med at de “super-kristne” ble belærende, moraliserende og brukte hersketeknikker slik som at “ja, men det står jo klart i Bibelen” (Bibeltroskap).
  • Min kone jobber som kateket i Den norske kirke, noe som medfører at jeg har fått med meg en del gudstjenester og arrangementer i kirkelig regi.
  • Pr. dags dato er jeg ikke-aktiv i kristelig arbeid. Trenger jeg virkelig noen menighet?
  • Sannsynligheten for at jeg vil finne på å engasjere meg sterkt i en menighet igjen er vel minimal.
  • Har et noe anstrengt forhold til organisert menighetsliv basert på tidligere erfaringer.
  • Aktiv menighetsdeltakelse frister meg ikke på nåværende tidspunkt, blant annet pga. tidligere negative opplevelser av kristne miljøer jeg har tilhørt:
    • Lav eller liten takhøyde, trange rammer hvor det ikke er rom til å være seg selv fullt ut.
    • Klikkete miljøer.
    • Dobbeltmoral og falske miljøer.
    • Dømmende miljøer med klassifisering av kristne som A- eller B-kristne.
    • Enkelte familier og personer var mer verdt og høyere verdsatt enn andre, ut fra sin familiære bakgrunn.
    • Noen “gjenger” (interne uformelle smågrupper, vennegrupper) var mer gjeve enn andre, og det var ikke fritt fram å velge gjeng.
    • Det var ikke rett fram, normalt eller akseptert med utstrakt kommunikasjon og kontakt på tvers av gruppene eller gjengene (“sub-kulturene”).
    • Det fantes diverse “småkonger” som ble opphøyet og andre “menige” medlemmer som ble tråkket ned. Hvis de riktige personene snakket hørte alle på hva de hadde å si, mens andre som prøvde å ta ordet blir oversett og utestengt (bevisst og ubevisst utfrysing og tiet i hel).
    • Mye baktaling og sladder.
    • Tendenser til uskrevne regler, menneskebud og kutymer som måtte etterleves.
    • Lite støttende og inkluderende miljøer overfor enkelte “outsidere” eller annerledestenkende/kritikere.
    • Lite Jesus-fokus, mye miljøkristendom og sosiale koseklubber-tendenser.
    • Noe mørkemannsforkynnelse (ekstrem-konservativ forkynnelse) har jeg blitt utsatt for.
  • Det understrekes at mye av mine erfaringer kommer fra det “ekstremt” pietistiske Sør-Vestlandet hvor mørkemannskristendommen rår, midt i det “Bibeltro” Bibelbeltet. I hovedsak er det Misjonshuset i Egersund / Egersund Misjonsforening jeg har “tilhørt”, og et “opprør” mot dette miljøet tok jeg i gamle-bloggen som jeg ennå har liggende ute på nettet en PDF-versjon av.
  • I en annen artikkel her i bloggen har jeg skrevet følgende om Misjonshuset i Egersund: “Jeg er noe kritisk til hvordan utviklingen har vært i de senere år i Misjonshuset i Egersund. Fin koseklubb for dem som passer inn, men en del mennesker blir dessverre ikke inkludert i “det gode selskap”. Muligens mer en sekt (“Misjonshussekten”) enn en forsamling / menighet?”
  • Viktig: Jeg har ikke hatt noe med Misjonshuset i Egersund / Egersund Misjonsforening (EMF) å gjøre siden år 2008, og vi har også flyttet bort fra Egersund våren 2014. Det som presenteres her om dette miljøet er ikke ny og oppdatert kunnskap / informasjon.
  • Rett skal være rett: Jeg har også hatt ganske mange positive opplevelser i kristen regi, bestående av blant annet god forkynnelse, vennskap, sosiale happeninger osv.

 

Engel og engler hører også med til troen!


Tilbake til toppen.


Sentrale kristne høytider

Sentrale kristne høytider og/eller helligdager/merkedager innenfor den kristne tro:

En mer komplett liste (allehelgensdag, faste osv.) er tilgjengelig via nettsiden: Bibel: Bibelen i høytidene. Jeg anser det som ønskelig og sentralt å holde i hevd kristne høytidsdager/kirkelige helligdager.


Tilbake til toppen.


En kritisk kristen

Et stort problem eller utfordring med den kristne troen er at Gud har gjort seg avhengig av oss skrøpelige og feilbarlige mennesker i jobben. Vi skal spre budskapet, evangelisere, etterleve misjonsbefalingen, utvise nåde / kjærlighet og tolke Bibelen. Her ligger det mange potensielle feilkilder.

Det er fint og bra med en tro, men det blir feil å prøve å TVINGE troen på andre som er uinteresserte. De som ikke tror, bør ikke bli påtvunget en tro eller å bli utsatt for trusler og skremsler om død og dom for ikke-frelste. Uønsket, overdreven, truende, innpåsliten og pågående forkynnelse og evangelisering anser jeg som brudd på menneskerettighetene, religionsfriheten, retten til å kunne foreta selvstendige valg (den frie vilje) og eventuelt andre rettighetsbrudd mot frie og selvstendig tenkende mennesker. (Evangelisering og misjonering på en balansert måte overfor interesserte lyttere er selvsagt helt ok!)

Jeg velger å tro på livets to utganger, dvs. enten fortapelsen (helvete) eller himmel / ny jord (paradis, evigheten sammen med Gud) på dommens dag. Imidlertid tror jeg Bibelens sterke bilder om ild og evig pine i fortapelsen er mer å forstå som metaforer/bilder enn som bokstavelige skildringer. I utgangspunktet ønsker Gud at alle mennesker skal bli frelst, men det er opp til oss å si ja eller nei til troen på Jesus sitt frelsesverk m. m.

Gud er god heter det seg, og en del slenger rundt seg med frasen om at det er så herlig å være frelst. Likevel skjer det fæle ting her i verden slik som krig, naturkatastrofer, sult, alvorlig sykdom og død. I det jordiske livet kan man oppleve triste ting, f. eks. nød og fattigdom, savn og smerte, lidelse og død, tap, ensomhet og hjertesorg. Troen kan ikke brukes som en verdensforklaring på alt, og som troende blir man ikke spart fra jordiske lidelser eller får garantier om en problemfri tilværelse (problemfrie jordiske liv).

Noe av det største tullet jeg hører uttalt er når enkelte hevder: Gud har en plan med alt. Lidelse, smerte, tragedie, sykdom og død har ikke noe som helst med en langsiktig guddommelig plan å gjøre! Det finnes både gode (Gud) og onde krefter (djevelen / satan), og mye av verdens gang er overlatt til seg selv, naturen og oss mennesker. Gud griper ikke alltid inn selv om han i utgangspunktet er en god, allmektig og allvitende Gud (det ondes problem). Verden er i stor grad overlatt til seg selv og sitt selvstyre, og djevelen og synden har ennå sin påvirkningskraft her i den jordiske verden.

Lovnadene om et liv uten problemer gjelder først for det kommende livet i himmelen (etter vår død og oppstandelse), og alle jordiske utfordringer løses ikke av å komme til tro. Imidlertid har Gud via Jesus lovet å være med oss i gode og onde dager, og vi har altså en Gud som er med oss i alt det som skjer. Han – Gud – trøster, hjelper, hører våre bønner og gir oss en viss grad av trygghet. Han er også veien til en framtidig himmel.

Jesusfiguren min, stablet og gjemt bort i en bod. Heldigvis står det litt bedre til med troen.

 

Dåp og dåpsform: Barne- eller voksendåp (troens dåp) er hipp som happ for meg, men gjendåp liker jeg ikke. Dåp er en selvfølgelighet og naturlig del av kristentroen, og det viktigste er at man blir døpt på den ene eller den andre måten. Imidlertid mener jeg ikke at ikke-døpte automatisk går fortapt, da dåpen i seg selv ikke betyr all verdens for om man kan bli frelst eller ei.

Angående tro og frelse: Hva man mener og tror om enkeltsaker slik som politikk, teologi, homofili/samliv, sex før ekteskapet, gjengifte, liturgi, enkeltsaker, leveregler / menneskebud, karismatisk / ikke-karismatisk osv. er mindre viktig. Det sentrale er troen og bekjennelsen, frelst av nåde. Begrepet kristne verdier sliter jeg med, og ikke minst troen på at en objektiv liste over slike verdier foreligger.

Protest kristendom: Selv om jeg er kristen er jeg likevel kritisk til en del av det som skjer i kristendommens navn, gjerne spesielt i enkelte konservative kristenmiljøer og ekstreme karismatiske miljøer. Selv er jeg ikke “bygget for” å kunne passe inn i karismatiske sammenhenger eller strikse konservative forsamlinger. Det store fokuset på vekkelse som enkelte menigheter har blir noe overdrevent, og likeså redselen for avkristning. Enkelte kristnes hatefulle holdninger skremmer også. Fri og bevare meg fra TV Visjon Norge sin forkynnelse, og kristenhatet innenfor kristne miljøer kan jeg også styre min begeistring for!

Innimellom kan det oppleves som noe belastende å være en troende kristen. Strengt tatt sliter jeg med å kalle meg “personlig kristen”. Jeg er en Jesus-troende person, men å bruke personlig- og kristen-begrepet blir noe unaturlig. Med å kalle seg kristen blir man tillagt og ilagt masse meninger, holdninger, forventninger, verdier og generelt plassert i en bås hvor jeg ikke helt passer inn. Beklageligvis er det gjerne de ekstreme kristne som setter agendaen og som er framme i rampelyset som kristne “forbilder”.

Det sentrale for oss kristne burde ha vært å forkynne og praktisere kjærlighet og nåde (Guds tilgivende kjærlighet) samt misjon og evangelisering. I stedet opplever jeg at det sentrale i kristne sammenhenger ofte blir moralisering, etikk, menneskebud, maktmisbruk, hvem som er og ikke er Bibeltro, dette å slå hverandre i hodet med Bibelen og debatter rundt mindre vesentlige tema (f. eks. homofili og Israel).

I andre sammenhenger blir det mye fokus på personlige følelser og opplevelser, “moter” og bevegelser hentet fra USA og sensasjons- og showpreget kristendom ispedd litt herlighetsteologi. Videre finner jeg menighetslivet til tider som kvelende for min tro. Sekter og sekterisk tenkning (“klikker“) tar jeg klart avstand fra.

Misjonering, evangelisering og å dele Bibelens budskap med andre i siviliserte former – ikke for påtrengende – er helt OK. Imidlertid er det ikke greit å forsøke på å tvinge troen på andre, eller å forsøke på å skremme folk inn i himmelen gjennom å skape helvetesangst og/eller sterk redsel for fortapelsen, endetid og dommedag.

Jeg finner meg ikke i at andre enn Gud dømmer (fradømmer meg) troen min. Jeg er ikke en mindreverdig kristen eller frafallen selv om jeg er skeptisk til ekstrem karismatikk og konservativ kristendom, er barnedøpt, er medlem av Den norske kirke (DNK) og framstår som en noe liberal kristen på enkelte områder. Jeg kan ikke akseptere å bli kalt en B-kristen eller “kristen light”. Om jeg er rettroende eller Bibeltro nok er opp til Gud å vurdere, og ikke ansvaret til selvoppnevnte dommere innenfor konservativ kristendom eller ekstremt karismatiske miljøer.

Kristne superlativer

Disse tingene og beslektede tema har jeg skrevet mer om her i bloggen i kategori protest kristendom og på min nettside http://protest.brr.no/ / i denne artikkelen her i bloggen (utvidet og revidert versjon av protest.brr.no).

Protest kristendom. Konservativ kristendom? NEI takk!

Tilbake til toppen.


Lenker:




Kritisk kristen (fortsatt!)

Kors og Bibel

Hvis noen skulle lure: Ja, jeg er fortsatt en kritisk kristen. En av mine “kjepphester” her i bloggen har vært å skrive artikler innenfor kategorien “protest kristendom”. Som forklarende tekst til kategorien står det å lese:

“Jeg anser meg selv som kristen, men jeg synes likevel det skjer mye rart i kristendommens navn som ikke jeg kan identifisere meg med eller stå inne for. Her i denne kategorien anlegger jeg et litt kritisk skråblikk mot kristne meninger, holdninger, ståsteder og saker jeg reagerer på.”

Fra et annet innlegg vil jeg føye til: “Jeg liker Jesus, men jeg liker ikke alltid bakkemannskapet hans!”

Det varierer litt hvor stort tilsiget er av nye artikler innenfor denne kategorien eller teamet. Imidlertid er dette fortsatt et av mine hovedtema, hovedfokusområde eller interessefelt. Støtt og stadig blir jeg påminnet om all galskapen som skjer i Guds navn ved å titte innom / lese avisen og nettsiden til Vårt Land, nettsiden til Dagen, Norge IDAG og ikke minst ved å sveipe innom TV Visjon Norge. I tillegg til nye artikler blir det stadig gjort “flikkinger” og forbedringer i tidligere skrevne innlegg.

Jeg har “gjenoppdaget” en gammel nettside som jeg har hatt liggende på nettet i mange år (tror den opprinnelig ble utarbeidet i 1998):

Nettsiden har tittelen “Konservativ kristendom? NEI takk!”. Selv om hoveddelen av nettsiden ble utarbeidet for lenge siden og kun mindre tilføyinger og korrigeringer har blitt gjort etter den tid står jeg fortsatt inne for hovedbudskapet. Jeg har fortsatt mine kritiske ankepunkter mot kirka, konservative bedehusmiljøer, karismatiske frimenigheter og KrF. Oppdatert og utvidet versjon av denne protestsida er også tilgjengelig som artikkel her i bloggen:

Kirkeillustrasjon

Å være en kritisk kristen er lite populært. Brødre og søstre i troen skal visstnok ikke kritiseres. Enkelte “slenger fort i bordet” følgende vers fra Bibelen:

  • Salmene 105, 15: “Rør ikke dem som jeg har salvet, gjør ikke ondt mot mine profeter!”

Til mitt forsvar vil jeg hevde at følgende vers er like viktig:

  • 1. Johannes 4, 1: “Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden.”

Jeg er redd for at en del ting som skjer i Guds navn bidrar mer til å føre vill enn til å frelse og å bevare troen. I den forbindelse er det noen passende sitater fra Matteus som kan nevnes:

  • Matteus 24, 4: Jesus tok til orde og sa: “Pass på at ikke noen fører dere vill!”
  • Matteus 24, 11: Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill.
  • Matteus 24, 24: For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill.

Jeg mener at det må være fullt lovlig å stille litt krav til kristen virksomhet og ikke minst å komme med konstruktiv kritikk. Ikke alt som tilsynelatende er gjort til Guds ære er så fint og flott når alt kommer til et stykke.

Jeg ønsker også å trekke fram fra glemselens hav følgende tidligere bloggede artikler innenfor temaet protest kristendom:

Andre lenker:

Tilføying: En sak jeg godt kunne ha skrevet noen ord om er det kristne ungdomsnettstedet guttogjente.no som framsetter en del feilaktige påstander, f. eks. sex før ekteskap kan være skadelig, homofile forhold må unngås og at onani kan fungere som et rusmiddel. I stedet for å skrive noe om dette henviser jeg til et glimrende innlegg skrevet av Anders Sundnes Løvlie på Verdidebatt.no.




Ekstrem karismatikk, skeptisk

Kors og Bibel

I de senere år har jeg blitt spesielt kritisk til enkelte karismatiske motefenomener. På 1980- og 1990-tallet skjedde det masse rart innenfor pinse- og trosbevegelsen som man tok lærdom av der og da. Det “nye” nå er at disse rare karismatiske dreiningene denne gang blant annet finner sted også innenfor den trauste og jordnære evangelisk-lutherske kirke. Dessuten lever mye av tankegodset videre i landets karismatiske menigheter / pinsemenigheter (frimenigheter), om enn i litt revidert og kamuflert tilstand.

På Verdidebatt “raste” det våren/sommeren 2012 en diskusjon rundt disse tingene etter at Levi Fragell startet tråden / diskusjonen “Tar det aldri slutt?”. Han framsatte sin skepsis mot IMI-kirkens møter hvor noen høyst omstridte karismatiske talere har deltatt. I samme diskusjon kom det fra andre også fram tilsvarende kritikk mot SommerOASE. Utenlandske mirakelpredikanter, pengepredikanter, mirakelpredikanter og dødeoppvekkere har innimellom besøkt Norge.

For meg blir det rart at man “skylder” på den hellige ånd når folk begynner å hoppe, danse, brøle, hyle, bjeffe, lage andre umenneskelige lyder, falle, besvime på kommando osv. For meg minner det mer om at personene som deltar har alvorlige psykiske problemer og/eller blir offer for menneskelig massesuggesjon. Muligens er det ikke en gang Bibelens Gud som står bak fenomenene som oppnås?

Å ja da, kristen-fundamentalisme finnes i høyeste grad i trygge og gode Norge – og da gjerne spesielt innenfor ekstrem-karismatiske miljøer!

Kjennetegn

Enkelte møter kan oppleves og oppfattes som en ren åndelig fyllefest – “åndelig fyll og spetakkel” – hvor mennesker framstår som drukne eller fulle i ånden. Enkelte predikanter oppfører seg som om de er “guds” og “den hellige ånds” bartendere. Predikanten mikser, visper, blander og serverer tale- og profetord-cocktailene, og forsamlingen tar imot og blir fulle i ånden. Placebo-effekt (uekte) eller ekte kan være vanskelig å skille mellom. Hvilken ånd som står bak fyllerøret kan absolutt diskuteres, og mye av dette minner mer om absurd galskap enn evangelisk tro.

Noen ytre kjennetegn som har vært relativt vanlige i slike sammenhenger som beskrives her i denne artikkelen:

  • Det ropes, hyles og skrikes ukontrollert.
  • Hysteriske latteranfall kan høres.
  • Folk faller/blir slått i gulvet.
  • Noen krabber rundt på gulvet.
  • Enkelte oppfører seg akkurat som om man er kraftig beruset (helligåndsruset, ruset på speed).
  • Tungetale skjer i munnen på hverandre.
  • Alle påkaller Gud høylytt.
  • Det generelle støynivået er høyt.
  • Dyrelyder og andre rare lyder runger i lokalet.
  • Spasmer og de kroppslige bevegelsene er ukontrollerbare/ukontrollerte (ufrivillige).
  • Voksne folk oppfører seg enkelt og greit som tullinger.
  • Enkelte kan se ut for å være i en form for transe eller å være hypnotiserte.
  • Atmosfæren framstår som alt annet enn god, lun og trygg.
  • Spesielt betenkelig er det når dette sirkuset kjøres i gang også overfor barn og unge.
  • Suggerende lovsang og masse mas fra predikanten på scenen.
  • Etter mitt syn blir uttrykksformene av og til alt for ekstreme i søkingen etter berøring og sterke opplevelser sammen med Gud, Jesus og Den hellige ånd.
  • En del sinnsforvirrede sjeler innenfor slike miljøer, som nok i langt større grad skulle ha blitt tatt hånd om av psykiatrien.
  • Ekstreme ettermøter som mest minner om et galehus ute av kontroll.
  • Spekulativ, usunn og skadelig forkynnelse.
  • Det er en religiøs villmark der ute, med masse svermeri i “Guds” navn.
  • Muligens har en del av de ekstrem-karismatiske forkynnerne store personlighetsforstyrrelser, noe som gjør det mer forståelig at de finner på såpass mye “crazy” angivelig i Guds navn.
  • Kristne generelt og kristenledere spesielt har et visst forvalteransvar for evangeliet og for sine medmennesker. Dette tas ikke alltid på alvor, og ofte blir enkelte muligheter og situasjoner utnyttet på det groveste (maktmisbruk).
  • Ekstrem-karismatikere er sterke i troen sin, det skal de ha! Det er ikke måte på hva man tror at man kan oppnå gjennom sin tro og bønn.
  • Enkelte handlinger ser ut til å finne sted i full affekt.
  • Mye overflatiskhet og helst falskhet får råde.
  • Mye bullshit – eller på godt norsk pisspreik – som blir formidlet og forkynt.
  • Ekstrem-karismatikere blir lett krenket og er ekstremt hårsåre. All kritikk tolkes som angrep på Gud selv.
  • Enkelte av lederne i slike miljøer er noen arrogante klyser av noen karismatikere. De kan i fullt alvor hevde at de her fått alle de riktige svarene og åpenbaringene (profetiene), og at de har tilnærmet enerett på sannheten. Slike mennesker (kvasi-/kvakksalver-ledere) ser gjerne ned på andre og fordømmer dem som måtte ha innsigelser og kommentarer. Kritikere blir sett på som dumme mennesker som går mot “guds” vilje.
  • De hevder gjerne i fullt alvor at de har fått direkte åpenbaringer, visjoner eller syner fra “Gud” i egen person, hvor det de har fått på denne måten må vektlegges mer enn Bibelens ord. Heller ikke sjeldent at disse åpenbaringene delvis kommer i konflikt med Bibelen.
  • En del vranglære og falske profeter og profetier ute og går i slike miljøer.

Og jeg går rett videre på en ny punktvis liste. Liste over uønskede aktiviteter fra kristne forsamlinger eller miljøer, inspirert av en publisering på Facebook av Levi Fragell:

  • Påtvinger folk “frelse” (trosvalg, omvendelse) og forkynnelse mot deres egne ønsker, behov og vilje, og spesielt skal man være forsiktig med dette når det gjelder overfor barn, unge og/eller “svake” mennesker (f. eks. mennesker med psykiske diagnoser, eldre som begynner å bli “rørete i hodet” osv.).
  • Overdrivelser av de positive effektene med å være “frelst” (alt er så herlig med å være frelst, hevdes det). Å ta imot Jesus i sitt hjerte løser ikke alle jordiske problemer automatisk!
  • Overdrevne trusler og skremsler om helvetet / fortapelsen.
  • Stort fokus på juksehelbredelser eller i hvert fall helbredelser som ikke lar seg dokumentere.
  • Skjebnebestemmende og falske / spekulative profetier.
  • Overfokusering på den hellige ånd og åndsgaver (åndelig dåp, født på nytt), hvor alt åndeliggjøres.
  • Overdrevent pengemas og pengepress (tienden, så for å høste-forkynnelse, velsignelse mot betaling osv.).
  • Spredning på diverse konspirasjonsteorier inngår gjerne.
  • Maktmisbruk og bruken av hersketeknikker!
  • Misbruk av sosial posisjon, tillit og makt til å påtvinge andre noe.
  • Enkelte kristenledere driver med “flørt” overfor totalitære regimer, diplomater og politikere i utlandet.
  • Henger seg gjerne opp i perifere saker (går til krig mot f. eks. barnevernet eller mot de homofile).
  • Dyrking av Israel som en annen gud.
  • Importerte kontroversielle forkynnere (fra USA m. m.) med et helt annet tankegods og en helt annen kultur enn den norske.
  • Forkynnere som presenterer den eneste rette lære og tro er det ikke verdt å låne øret til.
  • Oppisking og opphausing av stemningen via diverse virkemidler (musikk, stemmebruk, gjentakelser osv.)
  • Avsporinger slik som “Fire tunnel” (ildtunnel) benyttes / praktiseres av enkelte.

Misjon og forkynnelse kan bli for påtrengende og invaderende. Sunn trosopplæring for frivillige medlemmer er helt ok, men ikke når det bikker over mot sosial kontroll, indoktrinering og skremsler.

Trosbevegelsen / den ekstreme vekkelseskristendommen kan blant annet delvis kjennetegnes med maktmisbruk, stort pengefokus, mye vekt på forbønn og bønnesvar og troen og tanken om en “himmelsk belønning” for dem som gjør de rette tingene (sår inn penger osv.). Ofte er lederstilen noe totalitær (pyramidehierarki) med alt for mye makt til pastoren, og moralen og etikken i slike miljøer kan diskuteres. Pastorer og ledere i slike miljøer har et stort behov for å ha kontroll over sine medlemmer.

Sterke gruppekrefter og gruppepress er ofte i sving. De lever gjerne i sine egne virkelighetsbobler (ekkokamre) delvis avsondret fra verden rundt seg, og hvor de inni bobla mer eller mindre har mistet grepet på hva som er virkelighet og hva som er fantasi.

Selv kan jeg ikke se at det i min Bibel står noen klare oppfordringer til å oppføre seg mest mulig sært, rart, tullete og ekstremt for å kunne være enn “god kristen” / troende. Jeg ser med stor undring på transe-, hypnose-, massesuggesjon- og/eller ekstase-liknende tilstander mer eller mindre ute av kontroll, og møter (ettermøter) som innebærer et lurveleven uten like. Hva gagner alt dette ekstreme den kristne troen?

Det kan nok med rette hevdes at det i mange evangelisk-lutherske sammenhenger har vært for lite fokus på det åndelige. Åndsfylde, nådegaver, tegn, undere, helbredelser, guddommelige inngrep, profetier og tungetale er en del av Bibelens budskap. Imidlertid blir det litt vel mye overfokus på disse tingene i ekstremkarismatiske miljøer / den nykarismatiske ekstremismen. I noen tilfeller toner man ned Jesus og hausser opp ånden, noe som er svært kritikkverdig. En del av forkynnelsen og budskapet som presenteres er i høyeste grad spekulativt.

Falsk lære og falske profetier er relativt normalt innenfor kristnes rekker, og gjerne da spesielt innenfor ekstrem-karismatiske miljøer. Falske profetier og åpenbaringer / syner fra “Gud” florerer, og følgerne har gjerne hukommelse som gullfisker når profetiene ikke slår til. Som et eksempel på dette kan denne artikkelen (lenke) fra den halv-tvilsomme nettsiden Søkelys benyttes, eller eventuelt denne (lenke). Denne gangen er det Renee Moses som er ute med sitt tullball, men det finnes mange andre tilsvarende “profeter” der ute som henne.

Høsten 2019 har det vært en del skriverier om filmen Disco. Selv har jeg ikke sett denne filmen, men den høres ut til å være interessante. “Siden sist” har jeg fått sett filmen via Get filmleie, og for meg framstår filmen som svært troverdige og interessante. Filmen omhandler en fiktiv menighet i den karismatiske enden av skalaen, hvor menigheten visstnok er preget av sekteriske trekk, prestasjonsarena / prestasjonspress og sterk sosial kontroll. Å komme inn i et sånt miljø samtidig samtidig med at man har antydning til psykiske problemer er ikke særlig sunt, da overgrep / overtramp kan finne sted mot personer i en slik sårbare situasjon. Musikk av typen EDM – dvs. moderne lovsang – inngår også i filmen. Vårt Land har blant annet skrevet følgende artikkel om filmen: “Disco-regissør: – I noen religiøse miljøer finnes det sterk sosial kontroll“.

Filmen forteller litt om hva de potensielle konsekvensene kan bli av usunne pentekostale miljøer, teologi og praksis. Noen av bivirkningene av en oppvekst i slike miljøer kan bli at man nesten blir som en viljes- og initiativløs robot som ikke tenker seg. Man lar seg blindt styres av andre, og man blir mer eller mindre handlingslammet og selvdestruktiv. Andres åpenbaringer og planer er det som styrer livet til den enkelte. Verdt å lese: Verdidebatt.no (Øyvind Hadland): Ingen Disco på Roser.

Oppdatering: Fra og med desember 2020 og ut oktober 2021 ligger Disco-filmen gratis tilgjengelig for visning i en periode via NRK TV. Verdt å se av alle som er opptatt av usunn religionsutøvelse.

Ekstremkarismatikk

En kjent ekstremkarismatisk vekkelse for noen år tilbake er Toronto-vekkelsen, også populært kalt for latterbevegelsen. Denne startet i januar 1994 etter at en evangelist fra en Vineyard-menighet i USA kom på besøk til en tilsvarende menighet i Toronto, Canada. Vekkelsen ble kjennetegnet med sterke manifestasjoner i mennesker som åpnet opp for det, i form av f. eks. ukontrollert gråt, latter, skjelving, falle i bakken og brøling.

Toronto-vekkelsen ja. Mai 2018 besøkte John Arnott Norge. Diverse forsamlinger på Østlandet og TV Visjon Norge fikk “gleden” hans besøk. Han er kjent fra “Catch the Fire”-bevegelsen og blir ofte regnet som “Toronto-bevegelsens” far. Kjennetegn på arrangementene han deltar på: Folk falle i bakken, bjeffe som hunder, hyle som ulver osv. Det er sterk vektleggingen av tegn, undere og overnaturlige manifestasjoner.

November 2018 får Norge besøk av Rodney Howard Browne. Han skal blant annet holde to møter i regi av TV Visjon Norge samt noen møter i Nord-Norge. Han har hatt en sentral rolle i “latterbevegelsen”, og hans forkynnelse pleier å være preget av latterkristendom, kundalini-kraft og åndelig drukkenskap. Guds rene ord er det nok fint lite med i hans forkynnelse, og enkelte går så langt og kaller det han driver med for vranglære og mannen selv for en falsk profet.

En ting er det den enkelte selv har kontroll på. Enda verre er det når man blir tvunget til ting fra scenen. Det har vært tilfeller hvor personer som har kommet fram til forbønn har blitt møtt av desperate forbedere, talere eller liknende som har vært vel fysiske. Folk har blitt dyttet overende og helst slengt i gulvet. Dessuten har det vært en del tvilsomme episoder med utdrivelse av onde ånder og demoner som nok har kommet litt vel mye ute av kontroll sett med øynene til den som har oppsøkt forbønn. De frammøtte på ekstremt karismatiske møter oppfører seg helst som om de går på rus eller er ruset (åndelig rus, ikke alkohol, tabletter og/eller narkotiske stoffer).

Møter der alle blir lovet kraftige møter med den hellige ånd eller det blir garantert for helbredelser skremmer meg. Ikke alle vil oppleve noe som helst, og disse kan fort bli rammet av store skuffelser, depresjoner og troskriser (“Guds brente barn”). Man kan begynne å tvangsgruble over: “Hva er det som er galt med meg når Gud ikke vil møte meg eller svare meg?” Det er ingen automatikk at man som kristen blir skånet for det onde eller blir reddet ut av alskens vanskelige jordiske situasjoner.

Det er viktig å poengtere at jeg absolutt er tilhenger av religionsfrihet og (relativt) fri religionsutøvelse. Forkynnelse av Guds/Bibelens ord, evangelisering og presentasjon av vitnesbyrd om enkeltpersoners opplevelser med Gud må være fullt lovlig. Imidlertid bør det IKKE være tillatt eller lov til å markedsføre spekulativ kjøp-og-salg-praksis av mirakler (betalte tjenester, helbredelse mot betaling) eller bastante lovnader/løfter om Guds garanterte inngripen rundt alvorlige sykdommer. Slikt er villende markedsføring (tvilsomme alternativ behandling, “kvakksalveri”) som Forbrukertilsynet og andre absolutt bør stoppe. Koblingen mellom penger, lovnader og helbredelse er og blir problematisk.

Det er vel INGEN kristne som er mot helbredelse og mirakler, og vi tror vel alle at slikt kan finne sted. Det som er problemet er bastante lovnader på Guds vegne om resultater, og når hele prosessen med forbønn etc. blir kraftig kommersialisert. Show-preget blir til tider for stort, og bevisene på at ekte helbredelse (og ikke bare placebo) finner sted heller svake.

Krisetider kan bidra til å forsterke en del av problematikken. Man får i slike situasjoner i praksis se en del spekulativ teologi og kynisme i fri utfoldelse. De moralske skruplene er ikke alltid så store selv innenfor bibelske kretser. Vi har fått sett en del av dette i forbindelse med korona-pandemien, hvor enkelte kristne miljøer ikke går av veien for å skaffe seg litt ekstra profitt basert på folks helseangst.

En del av det ekstrem-karismatiske miljøet gjør Gud og Jesus liten. Makta tilhører den enkelte samt forkynnerne. Mye overlates til den enkeltes tro og handlinger i tro. Man skal f. eks. tro og snakke seg frisk – kommandere sykdommen ut av kroppen sin. Jesus blir bare en miniatyrbrikke i en slik vranglæretro. Og ofte vil heller ikke ønskede resultater oppnås.

Mennesker i lovsang

Talerne på ekstrem-karismatiske møter står der på scenen og har forsamlingen i sin hule hånd. De kjører på med sitt sceneshow, soler seg i glansen fra responsen fra salen, de oppnår anerkjennelse, beundring og respekt. På mange måter minner de om en popstjerne som blir dyrket. Dessuten er det tydelig at de kopierer og hermer etter hverandre (blåkopier). De nærmest hyler, skriker og brøler fra scene, de går ofte mye fram og tilbake oppe på scenen, endrer stemmeleie opp og ned, bruker “predikantstemme”, fektende/urolig kroppsspråk, foretar reneste “gymnastiske øvelser” osv. osv. Som utdannet lærer er det rart å se på dem. De bryter stort sett med alle grunnleggende pedagogiske prinsipper jeg har lært og hørt om for god undervisning.

Fra den tidligere artikkelen min med tittel “Ting jeg IKKE tror på” tar jeg med følgende punkt/avsnitt:

  • Gud er neppe tunghørt. Predikanter som traver rundt på scenen som en gamp samtidig som de roper og skriker for å påkalle forsamlingen og Gud har jeg liten sans for. Lydnivået til tale og lovsang må ikke være på nivå med en Heavy metal konsert (med etterfølgende øresus) for at Gud skal høre hva som skjer. Budskapet blir ikke bedre av at taleren eller predikanten konsekvent bruker “utestemme”.

Typiske virkemidler for enkelte talere og predikanter innenfor den karismatiske leiren er altså roping og skriking (til tider med veldig høyt volum), kjappe endringer i tonefall, stemmebruk og volum og gjentakelser til det kjedsommelig. Sannsynligvis er målet å få til en form for suggesjonseffekt.

En del predikanter “traver” (talerne flytter på seg) også rundt i lokalet eller oppå scenen tilnærmet ustoppelig, samtidig med at de bruker sin kunstige / unaturlige predikantstemme og sitt uryddig / forstyrrende kroppsspråk. Tørr humor er heller ikke uvanlig.

Ankepunkter mot og kjennetegn med mange av penge-, velstands- og mirakelpredikanter:

  • De vet å berike seg selv med penger (rikdom) og makt, på bekostning av støttespillerne.
  • God innsikt i “Guds” ord, og hvordan dette kan misbrukes (feiltolkes på en overbevisende måte) for å oppnå ønskede mål.
  • Kan kunsten med å manipulere, forføre, overtale / overbevise og å skaffe seg makt over andre mennesker.
  • Et annet evangelium forkynnes – velstandsevangeliet. I stedet for å forkynne om synd, nåde, frelse og dom går det i penger, velstand mot betaling og det “ekstreme” (ytre opplevelser).
  • En del av dem virker til å være svært ufølsomme (overfor andre, tåler selv lite motsigelser) og generelt voldsomme predikanter.

Liturgien på karismatiske møter finner jeg til tider som forutsigbar, monoton og kjedelig. Innholdet er det samme hver gang, hvor man treffer på faste programposter av typen polerte lovsanger, innledning, tale av en forkynner som oppfører seg som en Duracell-kanin, mer lovsang, masete kollekttaler og dryge samt masete ettermøter. Ofte er det også de samme personene som hver gang har et budskap i form av tungetale eller andre profetiske ord. (Karismatikere: IKKE prøv å påstå at dere ikke har liturgi på møtene! Det har dere i høyeste grad! Faste ledd og programposter er svært vanlig også i slike miljøer.)

Ettermøtene er en historie for seg selv. Enkelte av disse kan til tider utvikle seg til å bli de reneste “freak show”-ene. Møtedeltakere manes fram for å bli bedt for, og det “lokkes” med frelse, helbredelse, fornyelse eller bare ren forbønn. Folk ramler i bakken, oppfører seg som fulle, rare lyder og grimaser framsettes. Alt slikt begrunnes med åndens gjerninger og frukter (mon tro om det er så enkelt!). Det kan virke som om enkelte forkynnere måler sin egen vellykkethet i antallet personer som søker fram under ettermøtene. Det blir appellert og maset til det kjedsommelige om at møtedeltakerne må komme fram.

Det som blant annet gjør meg noe skeptisk er at enkelte som kommer fram under slike sesjoner kan se ut for å ha store personlige problemer. De kan ha alvorlige psykiske sykdommer eller andre store personlige utfordringer. Alle disse lar seg neppe løse bare med litt enkel forbønn. (Joda, Gud KAN helbrede, men ikke alle blir likevel helbredet.)

Enkelte trenger enkelt og greit litt hjelp fra verdslig vitenskap. Beklageligvis er slike miljøer gjerne litt skeptiske til sekulære behandlere, f. eks. er det relativt utbredt med liten tiltro til yrkesgrupper slik som leger, psykologer, terapeuter, barnevernansatte osv. relativt utbredt. Mistro og delvis mistillit til diverse offentlige myndigheter (barnevern m. m.) og medier er også ganske utbredt.

Uheldig religionsutøvelse medfører at unødvendige traumer påføres enkelte mennesker, og i stedet for å gripe fatt i hovedproblemene / årsakene som er skadelig forkynnelse blir offerets utfordringer og oppførsel problematisert – dvs. fokus på symptom i stedet for årsak. Trosbevegelsen og den karismatiske leiren har på mange måter demonisert angst, traumer og andre psykiske lidelser / problemer.

En del hevder med rette at en løsning er mer penger til psykiatrien. En del av disse personene har nok relativt alvorlige psykiske problemer som burde ha blitt tatt hånd om. Et stort dilemma er at en del som kunne ha fått god hjelp via psykiatrien neppe oppsøker slike tjenester. Tvangsinnleggelser- og behandling osv. brukes vel sjeldent også i slike tilfeller. Religiøst svermeri og villfarelser er vel sjeldent nok for å få igangsatt behandling med tvang. Dessuten er det gjerne litt fy-fy i slike miljøer å oppsøke verdslig behandling.

Vekkelse, Guds straffedom og åndeliggjøring

Det hevdes gjerne at seieren er nær! Seieren er rett rundt neste hjørne eller sving, hvor den store oppvåkningen eller vekkelsen skal finne sted. Snart skjer det, og snart er tiden der. Motet holdes oppe gjennom å tenke på “landet” som skal inntas i Guds navn. (Og som oftest skjer det lite og ingenting!)

Det kan etter mitt syn bli for mye “gnål” om vekkelse, og da spesielt i vekkelseskristne miljøer med ekstreme vekkelsespastorer. Vekkelse er i utgangspunktet vel og bra det, da vi vil ha med oss flere på veien og få delt det glade budskap. Imidlertid tviler jeg på at særlig mange av våre menigheter og forsamlinger virkelig er rigget for større vekkelser. Vekkelse vil snu opp-ned på menighetslivet, endringer må gjøres i uttrykksformer, levebud og i slik gjør vi og tenker her hos oss. Slike endringer kan være smertefulle og skape konflikter. Så: Innerst inne, er det VIRKELIG vekkelse det enkelte menighetsmedlem vil ha i sin egen koseklubb av en menighet?

Jeg finner fokuset til slike talere og forsamlinger noe rart eller feil. Det er masse fokus på den hellige ånd og den enkeltes møte med ånden. Det er mye egoisme og opportunisme ute og går. Den enkelte er svært opptatt av selv å bli fylt av den hellige ånd og den hellige ånds gaver, en ganske så egosentrisk tenkning. Vedkommende ønsker sine helt store og personlige opplevelser med ånden. Målet er at den enkelte skal bli fylt av ånden og gjøre diverse aktivitet som et manifest på at man har fått utøst ånden over sitt liv.

Jeg synes nesten man setter Gud på prøve. Man KREVER store ting av Gud. Man KREVER at Gud utøser av den hellige ånd over seg selv. Man KREVER tegn og under. Gud blir behandlet som en brusautomat. Han må gi de frammøtte “gevinst”. Mye av forkynnelsen er ofte svært opplevelses- og følelsesbasert – karismatisk opplevelseskristendom.

Det er gjerne en tendens til å åndeliggjøre det meste. Sprøe profetier, budskap og forkynnelse framsettes, og dem som velger å kritisere det som skjer blir gjerne beskyldt for å motarbeide Gud eller være på Djevelens parti. En god del våsete profetiske advarsler og veiledning har blitt presentert i slike miljøer, og det er et betydelig antall feilslåtte profetier som har blitt kastet i glemselens sjø.

Såkalte kall fra “Gud” og profetiske ord fra “Gud” som misbrukes på sitt verste er en del av situasjonen. En del av dette kommer neppe fra Bibelens Gud! Det er enkelt og greit ren hersketeknikk, legitimering og maktmisbruk for å få fremmet og for å få gjennomslag for en personlig villet beslutning eller syn.

Enkelte forkynnere og “profeter” hevder å “se” og å “motta” profetiske og åndelige budskap fra åndeverdenen. Ofte er dette knyttet opp mot konkrete mennesker til stede i salen som f. eks. har helsemessige problemer eller andre utfordringer. Ofte maser og dveler de så mye med dette og presenterer noe som er såpass rundt i kantene at det bare må passe inn på noen av de som er tilstedeværende. Det er slettes ikke sikkert at alle åpenbaringer og ord kommer direkte fra Gud.

Tragiske hendelser som tilfeldigvis inntreffer (terror, naturkatastrofer m. m.) blir gjerne forklart med at det er Guds straffedom mot at folket har snudd ryggen til Gud og/eller Israel. En slik upålitelig, skiftende og hevnlystig Gud tror ikke jeg på.  Enkelte forkynnere blir enkelt og greit litt vel opptatte av Guds straffedom, dommedag og endetid.

Visstnok har en svensk teolog som tidligere var Ulf Ekmans kollega (hentet fra Verdidebatt.no) uttalt følgende:

“Trosforkynnelsen fungerer som et slags åndelige anabole steroider, som på kort tid synes å gi store resultater, men i lengden blir ødeleggende.”

 

Virkemidler

Typiske virkemidler i bruk i ekstrem-karismatiske sammenhenger:

  • Fantastisk lovsang som er fengende og polert for dem som liker slikt.
  • Bevisst bruk av musikk/lovsang (meditativ og gjentakende, manipulerende) og tilsvarende for å skape den riktige stemningen (opphaussing av stemningen).
  • Show-preget.
  • Bruk av manipulering, maktspråk og hersketeknikker.
  • Herlighetsteologi.
  • Spiller på samvittigheten.
  • Forsøk på massesuggesjon og “hjernevasking”, propaganda.
  • Kontroversielle ytringer.
  • Proklamasjoner uten virkning, falske tegn, under og løgner.
  • Kollekt- og pengemas, som i noen tilfeller begrunnes med å så for å høste, velsignelse, helbredelse og frelse mot betaling. Ispedd noe religiøst kvakksalveri.
  • Mennesker i sårbare faser utnyttes.
  • Karismatiske taler/forkynner/ forsamlingsleder (personlig utstråling, sjarm, tale- og lederegenskaper, “superselger-typer”).
  • Sterke ledere som ikke kan bli motsagt uten fare for kraftige represalier. Å tenke selv og/eller å stille kritiske spørsmål er det lite rom for.
  • Ofte autoritær og kommanderende lederstil og ledelse, hvor det kreves stor grad av lojalitet fra “fotfolket”.
  • Det forventes at menighetsmedlemmene skal følge lederen og gjøre slik som han/hun sier, dvs. innordne seg under ledelsen.
  • Bruk av løsrevne Bibelvers som argumentasjon for presentert budskap. Med litt sterkere ord: De (enkelte!) er ekstremt “flinke” til å bruke / misbruke løsrevne Bibelvers.
  • “Overåndelighet” eller hyperåndelighet, alt åndeliggjøres.
  • Motstand og kritikk klassifiseres som åndskamp.
  • Fokus på tvilsomme profetier, tungetale og mirakler.
  • Svermeri, suggesjon/suggesjonspress og falske/tvilsomme/ikke-dokumenterbare mirakelhistorier.
  • Et annet evangelium enn Bibelen sitt forkynnes, til tider ubibelsk lære og vranglære.
  • En del av forkynnelsen grenser mot New Age, annen nyreligiøsitet, Østens religioner og okkultisme.
  • Mye bygger på personlige følelser og åndelige opplevelser.
  • Rom for religiøst strev, falsk åndelighet, falsk stolthet og falsk ydmykhet.
  • Falske læresetninger.
  • Galskap av en selvdyrkelse som finner sted.
  • Rykter om sensasjonelle ting som skjer i menighet X eller Y, med etterfølgende “valfarting” til der tingene skjer.
  • Klare skillelinjer/barrierer mellom dem som er med og dem som ikke er med, dvs. “oss”/”vi” på innsiden kontra “dem” på utsiden av det gode selskap.
  • Andre kirkesamfunn og personer som har en noe annen form for tro stemples som frafalne, farer med vranglære (har ikke den rette lære) eller er ikke Bibeltro.
  • Det kan være innslag av humor (tørr humor!) og humoristiske utsagn og vinklinger.
  • Dårlige profetiske triks og profetisk manipulasjon (humbug og juks) der predikanten “ser” folk i salen som trenger helbredelse, et møte med Jesus eller skal gi en durabelig kollekt.
  • Grådighet, galskap, ondskap, vranglære og forførelse forkynnes av tros- og velstandsprofeter / forkynnere.
  • I noen tilfeller grenser det over mot negativ sosial kontroll og tankekontroll av medlemmer / støttespillere.
  • Eventuelle debatter blir ofte veldig polariserte.
  • Støttespillere forsvarer en masse “rar galskap” gjennom “misbruk” av Bibelordet: Guds ord vender ikke tomt tilbake. (Mer konkret Jes. 55,11, ordrett sitat fra Bibelen 2011: “slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.”)
  • Annen løsreven bruk av Bibelvers forekommer også.
  • Lovnader om velsignelse for dem som gjør ting på “rett” måte, og trusler om evig forbannelse for dem som gjør ting på “feil” måte.
  • Hykleri og doble standarder / dobbeltmoral er ikke uvanlig.
  • Dømmer gjerne andre til død og pine. (Hm. Flis og bjelke i øynene..)

Innenfor trosbevegelsen har det vært en del forkynnelse som jeg både finner fremmed og rar, og som til tider grenser over i vranglære. Blant annet finner jeg ikke dekning for deres velstandsforkynnelse/velferdsforkynnelse og lykkekristendom. Allerede her på jorden kan kristne sikre seg god helse, rikdom, suksess, framgang, seier og annen velsignelse på alle livets områder. Enkelte tar verset veldig bokstavelig og drar tolkningen av Joh. 10, 10b litt vel langt: “Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.”. Selv om mye av den opprinnelige trosbevegelsen har gått over ende med brukket rygg har mange momenter fra denne bevegelsen fått innpass i andre kristne miljøer.

Riktig tro og bønn løser alle problemer, sammen med å grave dypt i lomma i forbindelse med kollekter. Det er også bønn og forbønn som skal løse alle sykdomsproblemer, ikke legevitenskapen. En del av forkynnelsen minner mer om New Age enn kristendom. Det er gode muligheter for å måte forførelse og villfarelse. (Rendyrket trosbevegelse har mer eller mindre feilet her i Norge, men en god del av tankegodset lever videre den dag i dag.)

Nå for lengst avdøde pastor Norman Vincent Peale har visstnok vært et forbilde eller idol for Donald Trump. Noe av det vedkommende stod for: Man trenger bare å tenke positivt og å stole på seg selv for å lykkes slik Gud vil at du skal lykkes. Man skal tro på seg selv og sine egne evner, og ikke la hindringer stå i veien for egen lykke. Eventuelle nederlag skyldes egne svakheter. Kan vel sies å være en del av New Thought-bevegelsen.

I forbindelse med trosbevegelsen må Kenneth Hagin (1917-2003) og Kenneth Hagin Ministries (Rhema Ministries) nevnes. Kenneth Hagin var en amerikansk predikant som drev med kontroversiell forkynnelse / lære, og som ble beskyldt for å drive med plagiat i sine bøker. Han regnes av mange som trosbevegelsens far med sin velstandsforkynnelse. Han ble av sine sett på som en “profet”, og han var kjent for å preke om guddommelige helbredelser og økonomisk velstand for dem som søkte hans versjon av Guds ord og som gav klekkelige kollekter til virksomheten.

Trosforkynnelsen eller trosbevegelsen var/er kjennetegnet med “frisk” lovsang og talere med snakketøyet i orden, og vel så det. Kjapt tempo, med stor appell overfor de unge og “moderne” mennesker. Overfokusering på det åndelige, inkludert helbredelser og andre tegn og undere. Gjerne store lovnader om fremgang, lykke og helse for dem som lever i samsvar med troen og forkynnelsen. Grensen mellom tro og overtro noe utydelig.

Bevegelsen kom til Norge blant annet via Arild Edvardsen, Åge Åleskjær, Jan Hanvold og Enevald Flåten tidlig på 1980 tallet. Undervisning og bøkene til Kenneth Hagin med flere var utgangspunktet.

 

Forkynnelse av typen velsignelse mot betaling og å så inn penger til Gud for å høste større mirakler, frelse og helbredelse anser jeg som farlig og falsk forkynnelse. Store skuffelser, brente kristne, selvmord og troskriser kan inntreffe når jordiske problemer rammer (sykdom, økonomiske kriser etc.), selv om man har ofret “alt” for menigheten. Slik håpløse og ubibelske forkynnelse tar jeg sterkt avstand fra. Gud har ikke lovet et problemfritt liv her nede på jorda. Til tross for hva predikanter måtte hevde: Bibelen gir INGEN garantier for himmel på jord eller et problemfritt jordisk liv for rettroende.

Hvorfor oppstod problemene til tross for predikanters forkynnelse og lovnader om et jordisk problemfritt liv for den som tror og gjør de riktige tingene? Trodde man ikke nok eller trodde man feil når velsignelser uteble? Mange slike farlige gruble- og tvangstanker kan finne grobunn og i verste tilfelle ødelegge et liv. En god del forkynnelse av denne typen har blant annet funnet sted hos TV Visjon Norge. Det har også vært noen show på nevnte kanal hvor mennesker faller i bakken angivelig under “den hellige ånds kraft”.

Enhver forsamling eller menighet bør ha rom for den menneskelige smerten, og man bør snakke sant om livet med sine topper og bunner. Det er vel ikke så mye forlangt at det er rom for ekte livsførsel og for det ekte livet – med sine opp- og nedturer. Rett tro løser IKKE alt. Lidelse, nederlag, problemer, død og sykdom er en del av livet og virkelighetens verden. Ekstrem-karismatikere som hopper bukk over slike ting tillegger sine medmennesker ekstra skuffelser og problemer.

Personlig er jeg skeptisk til mye av (den rare) forkynnelse fra USA og de medfølgende motefenomenene, og ikke minst forkynnere som hentes over “dammen” til Norge for å spre sin tvilsomme forkynnelse. Lovnader på Guds vegne er ganske vanlig. Hvis man bare gir nok penger skal man oppleve rik velsignelse i dette jordiske livet, og hvis man har den rette tro og ber korrekt skal alle sykdommer, økonomiske utfordringer og andre problemer bli løst.

Avsporinger

Enkelte predikanter synes til å være mest opptatt av penger (mammon), makt og jakten på det sensasjonelle og spektakulære. Litt kynisme, spekulativ forkynnelse og manipulering får også sin plass. Fotfolk skal innordne seg predikantene og ikke tenke for mye selv.

Det er mye fokus på å tilsynelatende tilfredsstille og dekke personlige ønsker og behov. Fokus rettes mot velstand, kollekt, vekkelse, helbredelse, overåndelige tegn og undere og reformasjon. Det rene og klare evangeliet og Jesus-budskapet kommer mer i bakgrunnen.

 

Jakten på det ekstreme

Det jages etter kirkevekst, og det blir valfartet til steder med vekst. Lederne som står midt oppi vekkelse og kirkevekst blir beundret og nesten dyrket som idoler. For mange har stedet å lære om vekkelse og vekst vært USA, men en etter en har mange av mega-pastorene i kirkene der borte måttet avtre pga. overgrep/overtramp (seksuelle m. m.) eller økonomiske underslag. Enkelte har gått så langt å uttale at hele fokuset på vekkelse og kirkevekst i realiteten er kirkekreft, en sykdom med rask spredning.

Til min nei til TV Visjon Norge-artikkel laget jeg følgende “figur”:

Gave ikke synonymt med ekstra velsignelse, velstand og helbredelse! VIP-plass i himmelen sikres ikke mot betaling.

 

Denne passer like bra inn her i denne artikkelen, utenom at “kanalen” kan erstattes med menigheten eller forsamlingen. Igjen: Stor “offergave” i form av kollekt til menigheten er ikke synonymt med ekstra velsignelse, velstand, suksess og helbredelse! Å tro at man mot penger kan kjøpe seg VIP-billett til himmelen er forkynnelse og tro på ville avveier. VIP-plass i himmelen sikres ikke mot betaling. Gud griper noen ganger inn på de mest underlige og fantastiske måter, mens han i andre tilfeller gir et annet bønnesvar enn det vi mennesker hadde ønsket oss. Slettes ikke alle oppnår f. eks. helbredelse, selv om de tror rett og nok samt er spandable når det gjelder kollekt og offer.

Det har vært snakk om å nekte utenlandske hatpredikanter (hovedsakelig innenfor muslimske miljøer) adgang til kongeriket Norge. Hvis det blir noe av dette bør også enkelte “kristne” forkynnere bli nektet adgang. Det er nok av ekstremt karismatiske utenlandske forkynnere som har en tvilsom agenda og skadelig budskap å komme med. Enkelte forkynnere driver rett og slett med kvakksalveri og vranglære, hvor skadevirkningene kan være såpass store at liv og helse bør gå foran ytringsfrihet.

Forkynnelsen som presenteres gir gjerne inntrykk av å være den eneste rette vei. Det tas mer eller mindre monopol på sannheten, og kun den forkynnelse som presenteres representerer den eneste rette tro og fortolkning. Det er lite rom for andre kristne som måtte ha andre meninger. Dømming av andre mennesker og deres tro på vegne av Gud er relativt vanlig.

Dagensdebatt / Dagen meninger la May-Britt Fjellstad Tjomsås ut et innlegg juli 2019 som er verdt å lese. Det handler om sensasjoner, jakten etter mirakler, herredømmeteologi, Roy Godwin og sanselige “kick”. Det som presenteres er et selvsentrert kristenliv som i alt for stor grad har fokus på “what’s in it for me?”. Hennes oppfordring er å lese Bibelen – Guds ord og det sanne evangelium – og å prøve forkynnelsen opp mot dette. Underforstått er det mye av innholdet i disse strømningene innenfor dagens tidsånd som ikke har dekning i Bibelen.

Roy Godwin, blant annet kjent for driften av et kristent retreat-senter i Wales, har gjestet Norge noen ganger. Han står for en overdreven vektlegging og tro på helbredelser, hvor mye av ansvaret for å bli helbredet legges på den syke (og deres tro + proklamasjon). Man skal ifølge ham stole på Gud og se bort fra menneskelig kunnskap om sykdom. Hans historier, resultater og skryt rundt helbredelse og vekkelse ser ut til å være preget av lite etterrettelighet og lav sannhetgrad.

Det har blitt stilt noen spørsmålstegn rundt Oase 2016 (og delvis også årene etterpå) og deres valg av forkynnere. I denne anledning skrev biskop Atle Sommerfeldt på verdidebatt (lenke) et innlegg hvor følgende sitat er hentet fra:

“Denne type teologi og forkynnelse er slett ikke uttrykk for velsignelse, men en måte å binde mennesker fast i en endeløs jakt etter ytre bekreftelser­ i form av overnaturlige erfaringer av Guds nærvær. Dette er langt fra det som Den norske kirke, organisasjonene og den almenkirkelige tradisjonen bekjenner seg til – og langt fra en bibelsk forankret kristendom.”

Innledningsvis nevnte jeg IMI-kirken (IndreMIsjonen). Denne menigheten har opprinnelig sitt utspring i Normisjon, en forholdsvis konservativ, streit og jordnær bevegelse. IMI-kirken er også en del av Den norske kirke. Likevel har de klart å ende opp som en til dels ekstrem-karismatisk og kristen-fundamentalistisk bevegelse.

Fra høsten 2017 startet deres ACTA bibelskole opp med å tilby studier i helbredelse og profeti. Dette var både jeg og mange andre skeptiske til. Jeg klarer ikke å se at man automatisk kan forvente og stille krav til Gud om at helbredelser og profetier skal finne sted på kommando. Hele greia blir noe spekulativt og sensasjonspreget å tilby som skolefag. Som tidligere nevnt skjer det altså også ekstrem-karismatiske ting innenfor den evangelisk-lutherske bevegelsen som blant annet IMI representerer.

IMI og Martin Cave har i mange sammenhenger hentet mye inspirasjon og ideer fra Bethel Church og deres lederpersoner (Bill Johnson m/flere). Hvor smart det er å ha Bethel Church som åndelig forbilde eller åndelige røtter er det absolutt delte meninger om. Bethel står blant annet for okkulte innslag i forkynnelsen, New Age-inspirert teologi, soaking, hellig ild og oppnåelse av hypnotisk ekstase.

Nettsiden eller bloggen bibelogtro har hatt en interessant artikkel om Bethel Church:

(Ellers har bibelogtro masse annet rart, så jeg går ikke i utgangspunktet god for denne kilden på andre områder.)

Artikkelen innledes med henvisning til Lindsay Davies sin historie (inkludert diverse videoer), en avhopper fra bibelskolen Bethel School of Supernatural Ministry (BSSM). Bethel Church har helt sikker fin lovsang, actionfylte gudstjenester og innimellom gode taler, og mange tegn og undere finner sted. Samtidig står de for tvilsomme elementer slik som:

  • Turer til himmelen via guidet hypnose.
  • Turer til graver for å suge til seg salvelsen fra de døde.
  • Oppfordring til holy yoga (hellig yoga).
  • Fokus på gullstøv, fjær og engelåpenbaringer.
  • Earthing m. m.

Ifølge artikkelen sniker New Age seg sakte, men sikkert inn i kristne menigheter. Det åpnes opp for satanisme, okkultisme, magi og New Age.

Sitat fra artikkelen: “Det er så utrolig viktig å prøve slike ekstreme menigheter, selvutnevnte apostler og deres lære på Bibelen. Det er rett og slett en plikt vi kristne har. Jesus befalte oss rett ut, ikke en oppfordring, men en befaling: ‘Se til at ingen fører dere vill!’ (Matteus 24:4)”

Bethel Church forkynner velstandsevangeliet, og de er en del av NAR-nettverket (Ny-Apostoliske Reformasjonen):

NAR med venner

En verdensvid bevegelse med stor innflytelse innenfor den ekstremkarismatiske fløy er New Apostolic Reformation (NAR), som på norsk blir noe slikt som “den nye apostoliske reformasjonen”. NAR er et ikke-ensartet nettverk bestående av en del toneangivende forkynnere og ytterliggående karismatiske menigheter, og som masse annet rart har det sitt utspring fra USA. Både Oase, Ungdom i Oppdrag, IMI og TV Visjon Norge og tilsvarende miljøer har hentet forkynnere til Norge fra denne noe tvilsomme “leiren”.

Forkynnelsen innenfor New Apostolic Reformation (NAR) ser ut til å være sterkt inspirert av New Age. De benytter seg av praktiseringen av bønneteknikker og lovsangs- og tilbedelsesteknikker ukjente og uvante for oss «vanlig kristne». Det er mye ukritisk fokus på det åndelige og åndeverdenen. Åndelig krigføring og åndelig maktmisbruk og manipulasjon inngår i deres forkynnelse, og blir benyttet som effektive virkemidler for å oppnå en form for suggesjon.

Suggesjon oppnås og alle slags rare tegn og under på åndens tilstedeværelse finner sted. Helbredelser er også sentralt, men en del av de påståtte helbredelsene er nok mer placeboeffekter enn ekte helbredelser. Det proklameres at Guds ånd og Guds kraft er til stede, og en predikant “spesielt salvet” av Gud står på med sitt show og får deltakerne med seg. Masse forventninger og psykologi spiller inn, og en effekt oppnås. Imidlertid er jeg ikke alltid så sikker på at alt som skjer kommer direkte fra Gud. Det menneskelige spiller vel så mye inn gjennom at en form for rusliknende tilstand oppstår, som en følge av den menneskeskapte stemningen som har blitt oppnådd.

Forkynnelsen “sniker” seg inn mange steder og i mange sammenhenger, inkludert innenfor (tidligere) evangelisk-lutherske sammenhenger. Det virker som om inntoget av denne tvilsomme retningen og læren har gått under radaren for mange av landets kristne sammenhenger og troende.

Bevegelsen benytter seg av selvutnevnte apostler som selv påstår å være spesielt salvet av Gud. Disse apostlene framstår med stor apostolisk autoritet og makt. Forkynnelsen er av typen herlighetsteologi, inkludert forkynnelse av typen så inn. Gi nok penger i offer for å oppnå lykke og velstand her og nå. Ofte er den kristne givergleden stor og ganske så naiv, og den kan lett bli og BLIR utnyttet av kyniske predikanter og menigheter. Spekulative og kyniske pengepredikanter, velstandspredikanter og mirakelpredikanter har gode tider hvor det ganske uhemmet kan drive på med sin svindel og sitt snusk. For noen parasitter de er!

I nettverket benyttes gjerne som sagt apostel-titler, og de tror selv at en del av sine stjerneforkynnere er en spesielt velsignet gruppe av mennesker utvalgt av Gud til å gjøre større undere enn Jesus gjorde. De er fokusert på endetid og åndelig krigføring og som sagt opptatt av apostel-tjenesten og apostel-epoken som de påstår har blitt påbegynt. Videre forfekter bevegelsen store forventinger (som ofte ikke innfris), og de søker etter sensasjonelle åndelige opplevelser etc. Hvor i Bibelen de klarer å finne støtte for sin ytterliggående virksomhet klarer ikke jeg helt å forstå.

Noen få kjennetegn med New Apostolic Reformation (NAR) ramset opp i en punktliste:

  • Ytterliggående karismatisk nettverk og menigheter.
  • Selv påstår de at de vil bidra til reorganisering av kristen virksomhet i retning av urkirken.
  • Gjeninnføring av aposteltjenesten.
  • NAR-bevegelsen sine “apostler” tror det er spesielt salvet av Gud til å gjøre sine gjerninger.
  • Nettverkets apostler (“gutteklubben grei”) vil blant annet føre med seg velsignelse, fornyelse og seier over onde åndsmakter verden over.
  • “Krigersk” språk. Det snakkes om åndelig krigføring og hærførere. Krig utkjempes mot demoner og onde åndsmakter.
  • Bygger på blant annet læren til Kenneth Hagin (død) og Kenneth Copeland, to omstridte evangelister.
  • Nettverket påstår selv at de ønsker å ta Bibelen på alvor og at de er Bibeltro.
  • Legger stor vekt på profetier.
  • Ikke “nok” eller “riktig” tro når noe går galt eller prøvelser inntreffer. Sterk og riktig tro løser tilnærmet alle jordiske problemer. Satan prøver deg, du må bli sterkere i ånden.
  • Sterkt fokus på følelser, opplevelser og overåndelige ting.
  • Enkelte blander inn Kundalini-ånden (kroppslig energi, New Age-inspirert og delvis fra hinduismen), svermeriets ånd.
  • Er det vranglære? Det kan virke som usunn og ubibelsk virksomhet.

Kilder til lista ovenfor:

En seriøs engelskspråklig nettside/blogg som har hatt en del kritiske innlegg mot NAR er: Church Watch Central. Kan være verdt å lese litt her. Blant annet har de en artikkel om den norske predikanten Jan-Aage Torp.

Å høre på talene til f. eks. pastor Kenneth Copeland er bortkastet tid i mine øyne. Imidlertid blir det litt morsomt når mannen – helt ufrivillig – ender opp som heavy metal-musikk:

Tittel: Judgement on COVID-19 goes HEAVY METAL [Kenneth Copeland remix], av Andre Antunes.

Paula White, kjent som Donald Trump sin “crazy” åndelige rådgiver, er vel nesten like “morsomme” i heavy metal-versjon:

Innenfor NAR “Hall of fame” kan vi nok ta med og inkludere pastor Brian Simmons (Passion & Fire Ministries). Han er ikke snau! Han hevder at Jesus Kristus har vist ham et nytt kapittel i Bibelen, og da nærmere bestemt kapittel 22 i Johannes-evangeliet (pr. nå slutter nevnte evangelium med kapittel 21). Han skal visstnok angivelig presentere dette kapittelet på et senere / framtidig tidspunkt, og da vil det medføre vekkelser osv. osv. Ikke måten på! Samme mann har også allerede presentert en meget kontroversiell oversettelse av deler av Bibelen – “The Passion Translation” (TPT). Alt i alt: Mye av det han driver med bryter totalt med alle evangeliske og bibelske prinsipper.

Mange flere navn kunne ha vært nevnt fra ekstrem-karismatikken og/eller NAR! Fra skjermdumpen av Facebook-innlegget nedenfor framgår disse navnene: Pastor / programleder Gene Bailey, “profetene” / Trump-sympatisørene Lance Wallnau, Hank Kunneman, Kat Kerr, Dutch Sheets, Maurio Murillo og Kenneth Copeland. I akkurat dette innslaget / programmet gikk det på forsvar for Donald Trump, som ifølge disse “ekspertene” vant presidentvalget 2020 i USA:

Forskrudd amerikansk karismatikk, inkludert Trumpisme.

 

Lenke: Oddbjørn Johannessen sin Facebook-omtale om forvridd / forskrudd amerikansk karismatikk, inkludert Trump-dyrkingen (Trumpisme).

I lille Norge er det kanskje ti til tjue tusen nordmenn som har en slik forskrudd verdensanskuelse, og muligens noen få tusen som “tar den helt ut”. (Kilde: Anslag / gjetninger fra Sigmund Voll Ådnøy i Facebook-kommentar). For så vidt skremmende nok, selv om tallene HELDIGVIS (antall personer) nok er ganske lave.

NAR er en ting. Det finnes også noe som heter “Revival Alliance“. I hovedsak er NAR og “Revival Alliance” overlappende og nesten to sider av samme sak. Mye av det samme som går igjen her.

Noen få kjennetegn med “Revival Alliance” ramset opp i en punktliste:

  • Gruppe pastorer fra “megachuch-menigheter”, mange av dem fra USA.
  • Ytterliggående karismatiske siden i kirkelandskapet.
  • Ser på seg selv som spesielt “salvede apostler” eller “salvede pastorer”.
  • Vil bidra til fornyelse av kristen virksomhet.
  • Forkynner mer eller mindre himmel/paradis på jord. Rett/sterk tro hindrer jordiske problemer fra å oppstå.
  • Stor vekt på det overnaturlige (utenomjordiske åndelige opplevelser).
  • Mister fokus på det sentrale, alt sentrerer seg rundt sensasjonelle opplevelser her og nå i form av manifestasjoner fra Jesus.

Typiske konkrete kjennetegn på det bevegelsen vektlegger ifølge Verdidebatt-artikkel:

  • Healing room
  • Profetisk betjening
  • Soaking
  • Grave-soaking
  • Fire tunnel
  • Drunken spirit
  • Et veldig fokus på salvelsen, inkludert Elias-salvelsen
  • Selvsentrert forkynnelse
  • “Profetisk” forkynnelse
  • Suggerende sang og musikk
  • Teologien som avviker fra det “normale”
  • Er det virkelig Bibelens og trosbekjennelsens treenige Gud de forkynner?

Hovedkilde til de to listene ovenfor: Dagen DagensDebatt.no: Revival – fra Gud?

Hva er soaking: “Kristen” meditasjon og bønn. Man skal “bløtlegges” (bli fylt) av Gud og den hellige ånd gjennom f. eks. å ligge på gulvet samtidig som man mediterer og ber. Den hellige ånd blir frammanet hvor man skal “ta inn” ånden og bli “gjennomvåt” / “bløtlagt” av ånden, og det finner sted sterke møter med Gud og ånden hvor man får hvile i Guds nærvær. Likestilles i noen tilfeller med kontemplativ bønn. Det kan virke som om soaking er noe okkult og New Age inspirert.

 

“Dominion theology” (dominionismen, dominionsteologi / dominansteologi, herredømmeteologi) er også et begrep. Denne “retningen” ønsker og jobber for at nasjoner skal bli styrt av “kristne prinsipper/verdier” og kristne personer, basert på deres snevre forståelse av Bibelens ord, lov og bokstav. De kristnes variant av Sharia-lovgivning?

I ca. samme gate har man “Seven Mountain Mandate”, her i Norge blant annet representert av Jan-Aage Torp og “Kristen Koalisjon Norge” (KKN):


 

“The Seven Mountains Mandate” er noen anti-bibelske greier, som kan knyttes opp mot NAR og herredømmeteologi. Mandatet omhandler visjonen om kristen påvirkning og kontroll av samfunnets 7 sfærer (“fjelltopper”):

  • Utdanning, religion, familie, forretningsdrift (business), samfunnsstyring (regjering, militæret), kunst og underholdning og media.

Jesus vil ifølge “profetien” komme tilbake og styre verden når samfunnet på de syv punktene har blitt underlagt “Guds rike” og kontroll, gjennom de “rettroende” kristne.

Den siste reformasjonen: I tillegg til disse to bevegelsene (NAR og RA) kan det være verdt å nevne den danske bevegelsen TLR (The Last Reformation) med forkynneren Torben Søndergaard i spissen. Det kan diskuteres om det de presenterer er en falsk reformasjon og budskap. Det gjøres opprør mot kirketradisjoner og tradisjonell kirke, og de ønsker seg tilbake til livet som de første kristne levde og disiplenes lære.

Det de forkynner er delvis mer loven enn nåden. En del av læren som presenteres er delvis i strid med Bibelen slik vi “vanlige kristne” vil se det. Det presenteres en teologi bestående av menneskebud og regler med tynn dekning i Bibelen. Det er stor vektlegging på tegn, undere og mirakler, og også på dåpen. Bevegelsen har alle de rette svarene (“fasiten”), og de har i tillegg en stor personfokusering rettet mot grunnleggeren (“Guden” Torben).

Bevegelsen har ifølge Korsets Seier også nådd Norge og norskekysten. Heldigvis er en del pinsepastorer skeptiske. Noen kjennetegn med møtet i Kristiansand som KS rapporterte fra: Gråt, latter, risting, høye rop, demonutdrivelse og manifestasjoner. Det skal også være stort fokus på helliggjørelse og gjendåp, og bevegelsen blir beskyldt for å splitte kirker. Overraskende nok inngår ikke kraftig og suggerende lovsangmusikk i repertoaret. (Sommerferien 2019: Vi traff på representanter fra bevegelsen i Egersund som ønsket å om helbredelse for syke.)

Bevegelsen har diverse videoer liggende ute på nettet: The Last Reformation Movies. Antar videoene ligger gratis tilgjengelig for å bidra til overbevisning og rekruttering av nye personer til virksomheten.

Hovedkilder: “DagensDebatt.no: Torben Søndergaard og The Last Reformation. Nåden eller loven? (Håkon Hovda)” og “Søkelys: Er Torben Søndergaards TLR-bevegelse bibelsk? (Riccardo Malandrino)”.

Ifølge den ikke-mest-pålitelige kilden Søkelys er siste nytt følgende: “Torben Søndergaard og ‘Last reformation’ søker asyl i USA på grunn av trosforfølgelse i Danmark og Europa“. Neppe noe stort tap for Danmark og Europa om han blir “jaget” til USA. Jeg ser ikke på det som et angrep mot religionsfriheten eller at religionsfriheten er under press selv om han må “rømme” Danmark. Slike uønskede og skadelige “elementer” som dette er det bare like greit å få bort fra samfunnet!

Tidligere har jeg lest og omtalt boka (Jesussoldaten) til Anders Torp. Noe av det han advarer mot er usunt og overdrevent fokus på demonutdrivelser, og da spesielt når dette fokuset rettes mot barn. Han har i et debattinnlegg i VG mars 2019 “minnet” oss moderate kristne og ikke-troende om dette.

Han ser på demonutdrivelser rettet mot barn som overgrep og rettighetsbrudd, og han sammenlikner dem som har blitt utsatt for dette med ofre for voldtekt, fysisk vold og psykisk vold. Resultatet kan bli alvorlige traumer på en menneskets psyke som kan ta lang tid å behandle, og enkelte kan få forverrede psykiske lidelser som de aldri blir helt friske fra. Han ønsker seg rett og slett et forbud mot demonutdrivelser rettet mot barn.

Selv skal jeg ikke påstå at ingen blir besatt av demoner, men mye av utdrivelsene som finner sted virker for meg som unødvendige og mer som show for å vise enkelte predikanters makt og åndelige kontakter. Jeg tror det er mye humbug ute og går, hvor en god del (de fleste) som blir “behandlet” slettes ikke har ekte demoner inni seg. Det er vel ofte i realiteten alvorlige psykiske problemer og ubalanse som ligger bak når noen blir beskyldt for å være besatt av demoner. Og overfor barn blir det bare tull samt skadelig opplevelse å gå i gang med demonutdrivelser. Jeg støtter helhjertet opp om Anders Torp sin kamp mot usunn religionsmisbruk og religionsutøvelse.

Kristen-dokumentaren (film) om amerikanske forhold som omtales hos bibelogtro kunne nok ha vært interessant å se:

Så langt har jeg ikke sett den.

Det sentrale i kristentroen er Jesus og hans frelsesverk. Evangeliet setter fri og er helt gratis.

Velstandsforkynnelsen og velstandspredikanter (prosperity gospel) har forvrengt hovedbudskapet i evangeliet, og denne forkynnelsen inntar nå store deler av verden. Å “tro nok”, “så inn” og et liv i velstand med penger, rikdom og og medgang forkynnes. Dette er et falskt evangelium og budskap, som blir presentert av ulver i fåreklær. Forkynnerne har ofte “glatt tunge”, proklamerer Jesu navn og kommer med løsrevne Bibelsitater når det passer seg, med målet om å få tilskuerne til å åpne opp sine lommebøker og trekke sine betalingskort.

Teleevangelist Benny Hinn (USA) har vært en relativt kjent forkynner av velstandsevangeliet. Riktignok har Benny Hinn visstnok offentlig tatt (delvis) avstand fra sin tidligere forkynnelse av velstands- og pengeevangeliet, og ellers deler av sin egen tidligere teologi (helbredelse, velsignelse og velstand mot penger / betaling). Hvor ekte og ærlig “omvendelsen” eller endringen er vites ikke fullt ut pr. nå.

World of Faith-menigheter (Word of Faith Fellowship) er visstnok også et fenomen, “selvsagt” med opprinnelse i USA. Disse framstår mest som sekter eller kulter som har sporet helt av fra “normal” kristendom. TV 2 har hatt en artikkel om fenomenet.

Jeg har ingen sans for kristne som sier at de er “evangelikale” kristne, eller tilhører evangelikalismen. Deres bokstavtro (Bibeltro) tilnærming til Bibelen kan jeg på ingen som helst måte støtte, og de overdriver også sitt fokus på dette å være en “gjenfødt kristen” (sterk omvendelse).

Predikanter, bevegelser og aktiviteter

Ved flere anledninger har predikanten Guillermo Maldonado gjestet Norge, etter å ha blitt invitert hit av Jan Hanvold og TV Visjon Norge. Dette er et eksempel på en høyst omstridt forkynner i de karismatiske rekker. Han er en selverklært apostel, og blir av mange kalt for en falsk profet. Han skryter på seg mirakler og helbredelser som ikke har funnet sted og har mye fokus på demoner (sexdemoner) og utdrivelse av disse. Manipulasjon, overtro og vranglære preger hans forkynnelse. Selv vet han å berike seg økonomisk og lever på mange måter et liv i sus og dus basert på innsamlede penger fra blant annet langt mindre bemidlede (fattige) mennesker enn seg selv.

Oddbjørn Johannessen har skrevet et bra innlegg på Facebook 26.03.2019 med tittelen:

Noen stikkord, fritt gjengitt:

  • TV Visjon Norge feirer 16 år på lufta våren 2019, som markeres med “profetisk uke” hos Senterkirken i Hokksund.
  • Blant annet har de hatt besøk av Rich Vera. Han utviste et stort fokus på mirakuløse helbredelser.
  • Folk ble sendt i gulvet (dyttet), han brølte, ropte og skrek, og det var lite med “skikkelig” forkynnelse.
  • Man skulle bli fulle i den hellige ånd.
  • Teologer ble latterliggjort, og selv var han mer opptatt av “ånd og kraft” enn Bibelen.
  • Han må kunne kalles en typisk representant for de ekstreme ny-karismatiske miljøene fra USA.
  • Gjengangeren Dionny Baez skal også opptre.

Egen kommentar: For et sirkus! Dette blir jo bare verre og verre og mer og mer ekstremt!


 

 

Det er forresten ikke bare USA som eksporterer tvilsomme forkynnere. Også forkynnere med tvilsomt budskap fra både Sør-Amerika, Afrika, Australia og USA har vært i medias søkelys innimellom. Må vel heller ikke glemme Australia, der det nok også har skjedd enkelte rare ting i Hillsong-sammenheng. En god av de tvilsomme forkynnerne som kommer til Norge kommer hit etter invitasjon fra TV Visjon Norge.

Stevner og gjerne spesielt sommerstevner “trekker” masse rare og tvilsomme forkynnere og forkynnelse til Norge. I den forbindelse har Levi Fragell skrevet innlegget “Sommerens utfordring: Er dette virkelig ditt livssyn?” på Verdidebatt.no. Der nevnes forkynnerne Daniel Kalenda og Roy Godwin som skal tale på norske sommerstevner sommeren 2018. For å skape blest om stevnene blir karismatiske og spekulative predikanter invitert. Enkelte av disse forkynnerne driver med massesuggesjon og med eksperimentell helbredelsesforkynnelse. Forkynnelsen kan gi store og solide traumer til dem som ikke får de forventede resultater, opplevelser eller bønnesvar.

Filadelfia i Kristiansand (Q42) har også invitert en tvilsom forkynner til sitt sommerstevne i starten av august 2018. De valgte å invitere den amerikanske mirakelpredikanten Andrew Wommack. Han er kjent for å skryte på seg å ha oppvekket tre personer fra de døde, har helbredet alle salgs sykdommer, kaster ut demoner og forkynner at man må “så” sine penger til Guds rikes sak for å kunne “høste” velsignelser. Navnet Heidi Baker kan også nevnes som et navn som bør være på troendes OBS-liste.

Jeg støtter ellers helhjertet opp om det arbeidet som Troens Bevis Verdens Evangelisering driver fra Sarons Dal, inkludert tjenesten til Rune Edvardsen. Blant annet var det mye god forkynnelse under sommerstevnet 2018, selv om det også var noen ekstrem-karismatiske innslag som de godt kunne ha spart seg for.

Et sentralt sommerstevne er Oase, som ofte har høstet litt kritikk blant enkelte pga. valget av ekstrem-karismatiske forkynnere. Det er ekstra skuffende at Oase, i regi av den trauste kirka, til tider har valgt den ekstrem-karismatiske vei. Det kan med første øyesyn se ut for at Oase har tonet ned den ekstrem-karismatiske profilen sommeren 2018. Det satses på en mer stillfaren retreatorientert karismatikk, en karismatikk mer/bedre tilpasset oss staute nordmenn. Likevel er det nok kun tilsynelatende at det har skjedd en endring, da flere av talerne sommeren 2018 har klare knytinger mot ekstrem-karismatiske miljøer og forkynnelse. Sommeren 2019 er det vel heller ikke de verste “elementene” på talerlista.

Det er verdt å lese Verdidebatt.no-innlegget “Oase – eller religiøs villmark?” skrevet av Oddbjørn Johannessen. Sitat fra innleggets avslutning:

  • “Jeg tror vi må kunne slå fast et det kun er tilsynelatende at Oase har moderert seg. Det er gode grunner for å spørre om Oase i realiteten er en oase – eller om religiøs villmark er en mer sakssvarende betegnelse.”

Min egen konklusjon: Kirken (Den norske kirke) burde ikke være seg bekjent det kvasi-religiøse svermeriet som Oase står for.

Juli 2019 ble sommerstevnet Himmel og Hav avholdt på Hove utenfor Arendal, og stevnet er arrangert av organisasjonen Evangeliet for alle (EFA). EFA ledes som kjent av Pernille og Jørn Strand.

En av personene på talerlista var Claudio Freidzon fra Argentina. Han kan angivelig skilte med å ha gjennomført helbredelser av både kreft og AIDS, samt fått enkelte personer til å oppleve momentant betydelige vektreduksjoner. Det ble også annonsert at mannen “har fått en dverg til å vokse ut”.

Hvordan er det med sannhetsgehalten i påstandene, mon tro? Muligens er det holdningene det er noe feil med, og hva slags menneskesyn og teologi er det de fremmer? Trenger virkelig en kortvokst person helbredelse? Var vedkommende person for kort for Jesus, og er ikke kortvokste personer gode nok for det kristne fellesskapet? Det kan stilles spørsmålstegn med hva slags andre “avvik” (“feil”) som ønskes helbredet (ikke-nødvendige helbredelser), og strengt tatt bør vi kristne heller være en motstemme til kroppspresset og normalitetskravet i dagens samfunn. Generelt utvises det i denne saken et uheldig fokus på det perfekte, og jeg blir litt skeptisk til både arrangørene med deres talspersoner og nevnte forkynner.

Hillsong, ja. Om den bør kalles en superkarismatisk eller ekstrem karismatisk bevegelse kan sikkert diskuteres i det vide og det brede. Uansett har denne bevegelsen blitt enda mer aktualisert her i Norge nå når de tidligere Intro-menighetene har blitt en del av nettverket. I min protestartikkel mot enkelte former for kristendom har jeg satt opp noen småkritiske og negative punkt rettet mot Hillsong-bevegelsen.

Forkynnelsen

Jeg begynner mange ganger å lure på om vi bruker den samme Bibelen. Bibelen har et bra budskap og mange lovnader for det neste livet i paradis (himmelen). Imidlertid klarer jeg ikke å se at Bibelen lover at alle jordiske problemer skal bli løst bare man tror riktig eller gir tienden til bestemte TV-kanaler, organisasjoner eller menigheter. Alle slags sensasjonelle åndelige opplevelser og søken etter disse gir ikke nødvendigvis himmel på jord. Pengemas og tigging er en del av dem flinke til!

Det er ikke unormalt å knytte velsignelse opp mot betaling. Bare man støtter et prosjekt med nok penger skal giveren høste belønning der og da og oppleve nye og større ting sammen med Gud. Jeg klarer ikke helt å forstå hvor de finner støtte for denne pengegriskheten sin og fokuset på mammon. Framgangsteologi og herlighetsteologi er jeg dypt skeptisk til. Jeg kan ikke på noen som helst måte støtte opp om forbønn som en handelsvare, og helbredelse lagt ut for salg.

Mark. 11, 15 og 17:

  • Da de kom inn i Jerusalem, gikk Jesus opp på tempelplassen og ga seg til å jage ut dem som solgte og kjøpte der.
  • Og han lærte dem: “Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule.”

 

En del av forkynnerne fra utlandet, spesielt fra USA, vet å berike seg selv. De tar gjerne hysterisk skyhøye honorarer (samt reise, kost og losji) og representerer dermed en meget usunn honorarpraksis. I forbindelse med en konferanse som planlegges avholdt i Norge (Revival Alliance-konferansen, august/september 2017) kommer det fram at utvalgte predikanter kan motta sekssifrede beløp for sin innsats og deltakelse. Lite nøysomhet og forsakelser i misjonens og evangeliets tjeneste med andre ord.

Å berike seg selv slik på blant annet innsamlede midler (kollekt-penger) er ikke noe særlig etisk bra sett med mine øyne. Det er nærmest tyveri og landeveis-røveri på høylys dag. Mange av disse forkynnerne har ikke en gang sine hovedinntekter fra å holde taler. En god del av dem tjener vel så mye på bøker, innsamlede kollekter, TV-innsamlinger og generelt en organisering økonomisk sett som minner om et pyramidespill.

Noe av forkynnelsen i ekstreme karismatiske miljøer har en problematisk kobling mellom synd og sykdom samt mellom pengegaver og velsignelse. Slik forkynnelse tar i hvert fall jeg sterkt avstand fra.

Er enkelte ekstreme karismatikere rett og slett alvorlig psykisk syke? Er det psykiske lidelser som gjør at de oppfører seg helt irrasjonelt mens de skylder på åndelige opplevelser? Alle såkalte åndelige opplevelser trenger ikke nødvendigvis å komme fra Gud.

Enkelte forkynnere har rare profetier om at dommedag skal inntreffe på konkrete datoer. Nå har mange av disse datoene ikke slått til, men det hindrer ikke nye forkynnere for å komme med nye utsagn av denne typen. Personlig stoler jeg på Bibelens ord om at vi ikke skal kjenne dagen og timen.

Ekstreme karismatiske miljøer har gjerne noen sterke lederpersoner (pastorer / forkynnere) som driver med mer eller mindre maktmisbruk. Lederne har “sett lyset” alene og forlanger at alle rundt dem godtar det budskap og den forkynnelse de kommer med. Kritiske spørsmål fra andre aksepteres ikke og tolkes som djevelens angrep eller kalt for forfølgelse. Hvordan det er mulig å vri Bibelen til at man er vantro, har opprørets ånd, representerer Satan/djevelen, rører ved “Guds salvede” og/eller “sårer” den hellige ånd gjennom å stille kritiske og konstruktive spørsmål vites ikke.

Enkelte av kristenlederne i den ekstrem-karismatiske leiren er noen FEIGINGER! De er feige i og med at de ikke ønsker å stille til intervju, eller på andre måter forsvarer sine dogmer overfor allmennheten. Via medier hadde de hatt en glimrende mulighet å få fortalt oss “vantro” om hva de tror på. De kunne også ha fått forsvart seg på en ærlig og redelig måte i offentlighetens og åpenhetens lys.

Herlighetsteologien

Neida, denne er langt ifra død. Den har inntatt nye former, og enkelte miljøer har forsvunnet samtidig med at andre miljøer har kommet til. I tillegg har tankegodset også infiltrert andre mindre “ekstreme” miljøer. Mye av stikkordene nedenfor har blitt hentet fra:

Noen ytre kjennetegn med herlighetsteologien:

  • Mye lovsang, salg av masse bøker, videoer og taleopptak og hyggelig og lett atmosfære, gjerne med plass for morsomme og humoristiske innslag.
  • Mennesket som kommer i sentrum og ikke Jesus.
  • Masse “action”, men ikke særlig dybde i deler av forkynnelsen (mye strik og skrål, gjentakelser, mas om å komme fram osv.)
  • Teologien. Forkynnelse om hvilke rettigheter man har som kristne til å ta ut velsignelser (helbredelser i tro m. m.) fra “himmelbanken”.
  • Åpenbaringskunnskap en del i bruk, hvor det hevdes at enkeltpersoner får åpenbaringer direkte fra Gud som nesten kan sidestilles med Bibelen Guds ord.
  • En del hevder: Jesus døde åndelig, ikke fysisk.

Noen sentrale inspirasjons- og opphavspersoner til herlighetsteologien:

  • Kenneth Erwin Hagin
  • Kenneth Copeland
  • Ulf Ekmann
  • Åge Åleskjær
  • Essek W. Kenyon
  • Charles Wesley Emerson

Mer om herlighetsteologien:

  • Inspirasjon hentet fra New Thought (“Ny Tanke”), okkultisme, Østens religioner og “New Age”.
  • Blant annet tanker av typen mennesket er av guddommelig natur. Gud på sin side er en upersonlig og universell kraft, ikke en personlig Gud.
  • Med “riktige” tanker, bekjennelser og mentale holdninger kan man forandre den fysiske virkeligheten, inkludert oppnå helse og rikdom.
  • Bygger delvis videre på gnostisismen og gnostikerne.

Gnostisismen og gnostikerne:

  • Trosbevegelsen og herlighetsteologien har igjen hentet inspirasjon fra Gnostisismen, hvor “erkjennelse og innsikt” står sterkt.
  • Gnostikerne påberopte seg hemmelige overleveringer fra Jesus og apostlene, og markedsførte egne, gnostiske “evangelier”.
  • Fokus på en tredeling av mennesket (kropp, sjel og ånd). Kun det åndelige “viktig”.
  • Gnostikerne oppnår angivelig et nivå der mennesket egentlig er en gud på jorda.
  • Gnostisismen har koblinger mot okkulte kilder.

Forkynnelsen i herlighetsteologien:

  • Læren om ånd, sjel og kropp, med sterkt søkelys på den åndelige biten. Gud vil at vi skal være guder.
  • Som “riktige kristne” blir vi overnaturlige åndevesener, fordi vi er en ny skapning nesten lik Gud.
  • Sitat fra lenket artikkel: “Noe av det aller mest sentrale i trosforkynnelsen er jo at vi er blitt ett med Gud i vår ånd, vi er blitt identiske med Jesus, vi kan gjøre det han kunne, ja “større ting enn det”.”
  • Nok et sitat: “Slik skiller Trosforkynnerne også mellom den fysiske/psykiske Jesus på den ene siden, og åndevesenet Jesus på den annen: Det den “fysiske Jesus” gjør, er uten betydning for frelsen.”
  • Jesus Kristus er verken sann Gud eller sant menneske i deres øyne.

Fra andre kilder snakkes det om JDS-læren, som indirekte har blitt nevnt ovenfor. JDS er en forkortelse for “Jesus Died Spiritually” (Jesus døde åndelig, ikke fysisk). JDS-læren er på mange måter en lære som guddommeliggjør mennesket, og som samtidig menneskeliggjør (degraderer) Jesus.

Herlighetsteologien gjør meg skeptisk, og kan til dels klassifiseres som ren vranglære. Det vektlegges i alt for stor grad forhold slik som menneskelige gjerninger og rett tro, og det blir et individuelt og til dels egoistisk menneskefokus. Vi mennesker kan bli “småguder” og nesten få himmel her på jord (velstand, fri for sykdom osv.), forutsatt at vi tror nok og tror rett. Det blir svært mye fokus på personlige åndelige opplevelser samtidig sentrale deler av evangeliet tones ned.

Innenfor herlighetsteologien kan også “positive confessions” (positive bekjennelser) dras inn. Dette omhandler læren om at man sier ut høyt (proklamerer) det man ønsker skal skje, med en sterk forventning (sikkerhet) om at Gud realiserer dette. Man mer eller mindre krever bestemte svar fra Gud, og man ser på det som mulig å diktere hva Gud skal gi oss av konkrete bønnesvar. Også jeg tror på muligheten for bønnesvar, tegn og undere, men det blir noe søkt å pålegge Gud til å komme med konkrete og detaljerte svar. Høylytt påkallelse er heller ikke et “must” for å få svar.

 

Ledere i framgangsrike karismatiske sammenhenger er gjerne utstyrt med karismatiske talergaver/talerevner og retorikk som overbeviser. Folk blir mer eller mindre manipulert og lurt med på å følge lederen blindt (jf. Hitler og nazismen i sin tid). Former for massesuggesjon kan oppstå. Mennesker er tross alt sosiale “flokkdyr” og vil gjerne la seg lede som en annen saueflokk. Dette kombinert med at troende er noe dummere sjeler enn gjennomsnittet gjør også sitt til at vellykket forførelse kan oppstå.

Det MÅ være litt ekstra dumme menneskerikke de smarteste sjelene – som biter på slik forkynnelse. Det blir litt for platt, overflatisk, fordummende, naivt og forenklet budskap og forkynnelse. Slettes ikke et troverdig eller faktabasert mye av det som forkynnes innenfor denne leiren.

Anti-intellektualismen blir helst dyrket innenfor enkelte karismatiske miljøer, og det ses til tider ned på dem som har en utdannelse som gir dem akademisk tyngde. Det antiakademiske neste dyrkes, og det er et relativt lavt intellektuelt og reflektert nivå i noen miljøer. Teologisk akademisk tyngde (formell kompetanse) verdsettes ikke eller verdsettes lavt.

Mange av predikantene og forkynnerne er “halvlærte røvere” kalt til tjeneste med liten eller ingen formell utdannelse. Akkurat som det f. eks. kreves en lengre pedagogisk høgskoleutdannelse for å kunne bli lærere burde det ha vært stilt noen tilsvarende krav til dem som får mye mye makt og påvirkningskraft over andre i form av forstander- og pastorstillinger. Utdannelse kan sikre blant annet litt mer bevissthet rundt menneskelig påvirkningskraft. (Imidlertid anser jeg ikke presteutdannelsen som noen god mal.)

En del forkynnere mener å tro at det som kommer fra talerstolen blir mer kraftfullt hvis det krydres med masse bruk av uttrykk slik som:

  • “Halleluja”, “prise Gud”, “amen” og “det er så herlig å være frelst”.

For meg blir en del av denne begrepsbruken tett opp mot blasfemi og vanære av vår Gud (holde hans navn hellig). Frasene slenges ut uten å bety noe særlig, de blir rett og slett brukt som tomme og nesten-meningsløse fyllord av enkelte.

Kristen begrepsbruk er et kapittel i seg selv, med alle sine uklare, tåkete og tåpelige kristenbegrepene.

Levi Jensen – ungdommenes (“crazy”) klovn

PS! Levi Jensen må IKKE forveksles med hedersmannen Levi Fragell.

Et norsk – og uforståelig – fenomen er klovneevangelisten, predikanten og stand-up komikeren Levi Jensen – Levis Ministry. Han er en noe omstridt predikant som spesielt har sitt virke overfor unge – barn og ungdom. Ungdommene synes visstnok han er kul og morsom, men dette at de liker ham er vel ganske så ironisk med alt hans tant, fjas, underholdende effekt og alle hans rare utbrudd. Han framstår som ufrivillig morsomme – komiske og klovnete, og det er langt over min fatteevne at han er såpass populær i enkelte miljøer. Masse “støy” følger i hans kjølvann.

Han henvender seg i hovedsak til et yngre publikum, både via “live” opptredener (oppsøkende virksomhet) og ikke minst via bruken av sosiale medier. Noen av videoene har relativt høyt antall visninger. Tusenvis av unge følger ham via sosiale medier.

Selv tenker jeg nok at ungdommene hovedsaklig “liker” mannen pga. han framstår som hysterisk (ufrivillig) morsomme, man får seg en god latter og enkelte unge driver delvis litt gjøn med ham. Unge ser nok på den gamle mannen (4 år eldre enn meg!) som en tulling som de ler godt av. I enkeltes øyne er nok mannen mer eller mindre en vits som man gjør narr av eller snakker om (“meme”). Det er mer snakk om “kødd” enn seriøs aktivitet. Imidlertid er det nok enkelte som tar ham dønn seriøst også.

Det er neppe budskapet som er hovedfokuset. Jeg spør for en kamerat: Er han – Levi Jensen – “helt i vater”, mon tro? Eller er han skremmende gal? Har mannen manglende sosial intelligens? Bruker han Bibelen og kristentroen til hovedsaklig å fremme seg selv og sitt ego? En rar, uheldig og tvilsomme måte å være en herrens eller Guds tjener på. Det er snakk om mye skrik og skrål, og lite konsistent forkynnelse. Selv forstår jeg meg ikke på dette at noen orker å høre på det vaset eller våset – sirkuset og tullballet – som han serverer. Han virker ikke til å være noe særlig Bibel-beleste.

Forkynnelsen som presenteres kan oppleves som noe skremmende og truende (synd, dom og død for dem som ikke vender om, og spesielt overfor dem med seksuelle synder). Det er ikke akkurat “mainstream” (hovedstrømning) kristendom, evangelium og tro han presenterer. Det er mer snakk om en ganske så tvilsomme kristendom og trosforståelse som formidles. Å påtvinge andre en tro og et budskap gjennom å være såpass pågående krysser grensa for “normal” evangelisering og forkynnelse. Tullete, uønsket og usunn form for evangelisering. Forkynnelsen kan slik jeg ser det potensielt skremme og være skadelig for de unge i hans målgruppe.

Dessuten høres det ut for at litt tvilsomme metoder benyttes gjennom at de “plukker opp” eller “huker tak i” elever på hjemvei fra skole. Noen arrangementer (møter, eller meetups / “After-school” + gatepreking som han kaller det) har også blitt avholdt på offentlig grunn uten at nødvendige tillatelser har blitt innhentet. Ofte lokker “predikanten” til seg ungdommer gjennom å spille partymusikk, hvor han har det mobile lydanlegget oppi en barnevogn. Ordensforstyrrelser på offentlig sted / plass er ikke noe å være stolt av. Jeg hadde ikke sånt uten videre likt at eventuelle barn jeg hadde hatt ansvar for hadde oppsøkt denne mannen og forkynnelsen.

Det “freak showet” som han presenterer bør nok både unge og gamle – troende og ikke-troende – holde god avstand til. Showene hans er gjerne høylytte og med innpåsliten / irriterende framferd, og uten å ha søkt om tillatelse til bruk av offentlige arealer og/eller møteplasser. Det han driver med er “spetakkel”, og har lite å gjøre med vanlig / normal kristen forkynnelse og utnyttelse av ytrings- og religionsfriheten her i Norge. Selv om man har religionsfrihet / trosfrihet i landet vårt, har man (HELDIGVIS!) likevel ikke helt ubegrenset handlingsfrihet. Det hadde ikke skadet om det ble lagt ned forbud mot aktiviteten han bedriver.

Nettsiden Søkelys, av alle ting, har skrevet en artikkel om mannen – i stor grad basert på det Levi Fragell med venner har uttalt – som forteller litt mer om “opplegget” hans. De har i etterkant publisert enda en små-kritiske artikkel som blant annet omhandler Levi Jensen.

Han har også selv hatt slike innlegg på Facebook:

  • “Vil du brenne i helvete med satan for evig tid? Eller vil du finne veien til frelsen, til Jesus! Lik og del om du elsker Jesus. Så kanskje jeg kommer til deg for å frelse.”

Å prøve å skremme folk inn i himmelen er tåpelig taktikk hvis du spør meg. Av fri vilje kan man ta imot budskapet hvis man vil (eller eventuelt avvise det), men å bli skremt til å ta et valg er ikke veien å gå. Tigging av penger fra de unge bedrives også. Slik aggressiv og pågående forkynnelse rettet mot barn og unge skulle enkelt og greit ha vært ulovlig.

YouTube-predikanten og fenomenet Levi Jensen, betenkelige sider ved virksomheten, bruken av virkemidler og dette at han har blitt tatt inn i varmen av TV Visjon Norge blir også omtalt på en glimrende måte i denne artikkelen som BØR leses:

Ifølge Proff ledes Levis Ministry av Levi Andre Jensen. Han er født i 1967, og er etter hvert en middelaldrende mann. Kanskje på tide at mannen begynner å opptre voksent i væremåte og bekledning? Tåpelig – og ikke troverdig – slik som han holder på hvor han prøver å spille ungdommelig og kul.

Det Levi Jensen formidler handler i liten grad om Jesus Kristus. Mye dreier seg om sex, homoseksualitet, pornografi, onani og voldtekt. Videre er det masse skriking om Glory, takk Jesus, halleluja, amen, satan og helvete. Lite sammenheng og rød tråd i budskapet som skrikes ut. Han driver med pågående tigging etter penger blant barn og unge via Vipps. Foreldre bør definitivt holde barn og unge borte fra denne galskapen.

Via videoinnlegg har han ytret støtte til både konverteringsterapi (seksuell reorienteringsterapi) og dommedagsprofetier / dommedagsforkynnelse. Sørlandet skal være besatt av Satan, og han ser ikke noe skille mellom homofili og pedofili. Man blir visstnok angivelig lesbisk eller homofil pga. pornografiavhengighet.

Det kan virke som om mannen har liten sans for journalister (fra de etablerte mediene). Levi Jensen har tilsynelatende heller ikke særlig mye til overs for prester i Den norske kirke. Verdslige ordensmakter (myndigheter) respekteres heller ikke.

Levi Jensen framstår på mange måter som en yngre utgave av Jan Hanvold. Det er mange likhetstrekk når det gjelder argumentasjon og teologi. (Muligens ikke så rart etter det forholdsvis tette samarbeidet de har.)

Sommeren 2020 er han igjen i farta og på turne nedover Sørlandet m. m., visstnok i en bobil sponset av Jan Hanvold fra TV Visjon Norge. Videre er han en av “talerne” (predikantene) for barn og unge under Camp Meeting på Hove, arrangert av TV Visjon Norge. Han Levi framstår på mange måter som en nikkedukke (og etter hvert skyteskive og syndebukk?) for Hanvold.

I den forbindelse (sommeren 2020) ble det igjen litt diskusjoner og uenighet, hvor jeg selv er MEGET skeptisk til Levi Jensen og hans virkemidler / metoder:


Når det gjelder Levi Jensen har faktisk – og utrolig nok – Søkelys.com hatt en ok vinkling på noen av sine artikler sommeren 2020:

“Støttetrollet” / “støttetrollene” i “Vi som støtter Visjon Norge” fornekter seg ikke. De har selvsagt kommet med en ensidig og totalt ubalansert støtteerklæring overfor Levi Jensen:

Er vel sånt ca. 100 % UENIG i alt det som skrives her. (Alle deres skrivefeil får dere lesere bare leve med. Har kun lagt inn lenke og ikke korrigert språket.)

Et balansert innlegg om den omstridte predikanten:

Noen innlegg til i ca. samme gate:

Gladnyhet august 2020:

En interessant reportasje (bak betalingsmur):

Fra avisartikkelen hengte jeg meg opp i følgende siterte uttalelse fra Levi Jensen “himself”:

– De som kritiserer meg kritiserer Den hellige ånd. Så man må gå forsiktig. De som kritiserer meg får en straff. Hevnen hører Herren til.

Snakk om å være høy på seg selv, og sin betydning! Hjelpes meg, for en holdning. Dessuten en krenkende og blasfemisk påstand, som både er idiotisk og helt absurd. Vi som eventuelt kritiserer aktiviteten til Levi Jensen, går (i hovedsak) ikke til kamp mot Bibelen, Gud og troen. Det som blir utsatt for spørsmål og kritikk er mannen, framferden, møteformen, forkynnelsen, virkemidlene, et vridd budskap, skremselsforkynnelsen osv.

Det menneskelige kritiseres, og ikke det gudelige og ikke den treenige Gud. Selvspikret teologi må det absolutt være lov til å kunne advare mot. Man er virkelig “langt ute på jordet” eller “på tynn is” når man velger å true med Guds straffedom og hevn overfor kritikere. Guds rike er jeg ikke imot, men Levi Jensen sitt rike derimot kan jeg spare min begeistring for. Litt av et fenomen, kultfigur og/eller farsfigur mannen representerer.

I nei til TV Visjon Norge-artikkelen brukte jeg begrepet sjarlatan. Muligens kan dette også passe på han her? Videre er han radikal og ekstrem, men neppe fysisk farlige / utagerende.

Selv hevder han å ha blitt (ekstra mye) uthengt og svartmalt av falske nettsider og nettprofiler. Jeg skal ikke si at dette er feil, men likevel er budskapet han presenterer svært så problematisk i ekte / uforfalsket format. Han har også prestert å påstå at han er blant de mest mobbede i verden (sammen med Gud, Jesus og Donald Trump).

Stakkars Levi Jensen (IRONI!). Han jages som et vilt dyr, hevder enkelte. Politikere, foreldre og skoler vil forby hans forkynnelse, kontakt med skoleelever (barn og unge) og de vil ha politiet til å aksjonere mot ham. Noen går så langt at de klarer å lire av seg at det arbeidet som han gjør er viktig for våre ungdommer.

Jeg klarer ikke å se at han tilfører kristen-Norge noe bra. Kommer det ikke noe godt ut av forkynnelsen, så er den heller ikke god. På fruktene skal treet kjennes osv.  Ekstrem-tolkning av Bibelen fungerer neppe særlig bra i lengden, og jeg kan ikke forstå at noen større vekkelse kan finne sted i hans kjølvann. Retorikken og oppførselen hans har heldigvis blitt kraftig kritisert av både andre troende kristne (inkludert teologer og kristenledere) og sekulære (ikke-troende).

Hjelpes! Nå skal han til og med ta betalt for sitt vås:

Digital Meetup med Levi Jensen.

 

Mer vås kommer fra Levi Jensen i forbindelse med korona-pandemien. Ifølge ham er korona en demon, en fyrste innsatt av Satan i verden for å stjele, drepe og ødelegge for mennesker. Vi mennesker driver visstnok hor mot Gud hvis vi frykter korona og følger myndighetenes smittevernregler. Ugudelige som frykter korona dør, mens dem som følger Guds ord er beskyttet fra å bli smittet. Ifølge den store “profeten”: Satans folk dør av korona, og ikke Guds folk. Han har også advart om å ta vaksine (mot korona) da det ifølge ham er rottegift fra helvete.

Mannen skulle pga. sin svovelforkynnelse og skremsler ha blitt fratatt muligheten for å kunne kommunisere lovlig og offentlig med barn og ungdommer. Han er neppe fullt klar over sin egen ødeleggende påvirkningskraft, som kan være direkte helseskadelig (psykisk helse) for lettpåvirkelige, usikre og sarte ungdommer. Nytt lavmål fra mannen notert høsten 2020, hvor han i en video hevder at angst er demonisk. Han farer også med vranglære i forbindelse med at han påstår at det er mulig å leve et liv uten synd.

 

Kritikk må være tillatt

Kritikere, spørsmålsstillere, aviser og andre massemedier blir beskyldt for å drive med kristenforfølgelse og for å sette kristne ledere og menigheter i gapestokken. Tullete maktspråk av typen “Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen” framsettes. Sentrale kristne lederskikkelser skal visstnok i større grad enn andre beskyttes mot berettiget kritikk og kritiske spørsmål. Sentrale kristenledere forsvarer hverandre (“Gutteklubben Grei”), og de virker svært redde for å tape ansikt, anseelse og påta seg ansvar for feil i sine miljøer.

Det kunne ha vært ønskelig med kristenledere som var noe flinkere til å vende det andre kinnet til når kritikk framsettes. Det er absolutt rom for mer ydmykhet og respekt for andres meninger fra ledelseshold i enkelte karismatiske miljøer. En lyttende holdning er bra å ha, og man bør høre på og ta all kritikk på alvor. Kristenledere som er så forbasket hårsåre at de ikke tåler å bli motsagt eller debattert bør finne seg noe annet å gjøre.

Konservative kristne og ekstreme karismatikere er svært skeptiske til avsløringer som mediene kommer med, og en del av ekstrem-karismatikerne takler overhodet ikke berettiget kritikk og spørsmålsstillinger. Alle kritiske innspill er kristenforfølgelse og falske nyheter (“fake news”). En del av dem stoler ikke på og kritiserer etablerte medier (MainStream Media, MSM) og journalister for ubalanserte vinklinger, for å henge ut “gode kristne” og som sagt for å fare med falske nyheter. Til og med kristne aviser slik Vårt Land og Dagen får gjennomgå.

Selv sitter ekstrem-karismatikerne og pengepredikantene i sine glasshus og ekkokamre og utnytter andre, kritiserer og kaster stein som bare det, mens de selv ønsker å være vernet for kritikk. Det singler i glass, virkelighetsflyt og falskhet rundt dem. Alternative og ikke-reelle virkelighetsoppfatninger – samt konspirasjonsteorier og hersketeknikker – har gode kår i enkelte slike miljøer. Ekstreme karismatikere lever i sin egen virkelighet eller paradigme. De tar ikke til seg kritikk, okke som!

Det må absolutt være lov til å stille spørsmål, samt komme med berettiget eller konstruktiv kritikk når dette er nødvendig. I enkelte miljøer er det lite rom for slikt da Bibel-versene tolkes veldig bokstavelig i Salmene 105, 15 “Rør ikke dem som jeg har salvet, gjør ikke ondt mot mine profeter!” og i Romerne 8, 33 “Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt?”. Bibelverset i 1. Johannes 4, 1 er neppe like populært: “Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden.”

Det kan også være på sin plass med noen sitater fra Matteus:

  • Matteus 24, 4: Jesus tok til orde og sa: “Pass på at ikke noen fører dere vill!”
  • Matteus 24, 11: Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill.
  • Matteus 24, 24: For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill.

Ordet “kritikkkommer fra utenlandsk, nærmere bestemt fra gresk via tysk og fransk. Det har noe å gjøre med å skjelne og/eller bedømme. Naturligvis bør og skal kristne være kritiske, og berettiget og konstruktiv kritikk bør være en selvfølge for å sikre en sunn utvikling. Klart kristne kan og skal være kritiske for å unngå at en selv eller andre blir ledet på ville veier. Naiv og forvridd tro og forkynnelse (vranglære) medfører ikke noe bra. Vi er ikke satt til å dømme andre “nord og ned”, men å bedømme forkynnelse etc. og advare er fullt lovlig.

Det blir helt feil når enkelte hevder at media – inkludert de kristne dagsavisene Vårt Land og Dagen – ikke kritisk skal dekke det som finner sted av uhumskheter i kristne menigheter og forsamlinger. Alt som skjer i Guds navn må kunne tåle dagens lys, og hvis handlinger som finner sted som ikke tåler rampelyset bør dette absolutt ta slutt og bli kritisert / påtalt via media m. m.

Enkelte ledere i karismatiske sammenhenger påberoper seg å ha Gud på sin side. De hevder at alt de gjør er i Guds navn, og at de er spesielt utvalgt og salvet. Å framsette konstruktiv kritikk og kritiske spørsmål blir da noe vanskelig, da det tross alt blir ord mot ord og hvor den sterkeste part til og med påstår å ha Gud på sin side. Jeg tror ofte det enkelte karismatiske lederskikkelser presenterer er et sammensurium av Guds ord blandet med egne tanker, egne profetier og egne visjoner. Støttespillerne ser ikke alltid den uheldige miksen da deres øyne og øre ikke er åpne for det.

Enkelte forkynnere innenfor “det gode selskap” har et forskrudd syn om at de kun vil omgås positive mennesker, dvs. kun mennesker som er enige med dem og som er støttespillere. De velger altså helt frivillig å danne sitt eget lille ekkokammer (“boble”) der kritikk ikke skal få komme til. Farlig, farlig, og svært nært opp til sekteriske tendenser.

Å bare fokusere på det positive og ikke ha lov til å framsette kritikk er ingen farbar vei for å oppnå forbedringer. Noen må påpeke det kritikkverdige, og da fortrinnsvis kristenledere da dette gir mest “tyngde” til kritikken. Usunn og spekulativ religionsutøvelse skal ikke bare stilltiende bli akseptert. Noen ganger må man “spa møkk” for å komme videre, og det er masse møkk og store møkkakjellere innenfor såkalte kristne miljøer.

Det jeg og andre kritikere presenterer er IKKE ubegrunnet kritikk, Jantelov, kverulering, forfølgelse, redsel for det ukjente, vi er ikke Satans sendebud eller har ønsker om å være stygge. Det er IKKE snakk om å være kristne rødblyanter, fare med vranglærestempelet eller å dele ut røde kort. Det er og blir berettiget kritikk som stilles. Strengt tatt er det sentrale kristenledere og forkynnere som burde ha hatt jobben med å rydde opp, men når dette ikke skjer må vi vanlige ikke-teologiske kristne trå til.

Gudfryktighet i slike miljøer kan bli noe negativt, dvs. medføre usunn religiøsitet. Det kan bli den reneste hersketeknikken for å styre en troende på “den rette veien” (ønsket vei) gjennom trusler om og redsel for å skuffe Gud. Faren for å havne i helvetet / fortapelsen kan bli liggende som et skremmende og nedbrytende bakteppe.

Det “vi kritikere” hovedsakelig vil til livs er skadelig og usunn forkynnelse med store innslag av massesuggesjon og manipulasjon. Rett og slett presenteres empati med dem som potensielt kan bli skadet av forkynnelsen. Det snakk om å være Kristen-Norges varslere om kritikkverdige forhold. Å framsette berettiget og konstruktiv kritikk er fullt lovlig og i samsvar med Bibelen, og dette å være sunt skeptisk er IKKE en synd. Både profeter, disipler og apostler i Bibelen var i høyeste grad opprørere og kritikere.

Av og til er jeg noe forvirret over den kristne avisen Vårt Land sin rolle. Jeg trodde de skulle drive med undersøkende og graverende journalistikk, men i en del tilfeller er de svært redde for å ta tak i kritikkverdige forhold innenfor kristen-Norge. Det virker som om de er redd for å trø på tærne til kristenledere som er på ville veier – selv om det enkelte driver med er aldri så mye vranglære.

I enkelte karismatiske miljøer er det mye fundamentalisme, fanatisme og ekstremisme ute og går. Jeg blir ofte skremt over hva enkelte klarer å lese inn i Bibeltekstene. Og ikke minst er det skremmende å se hvor mange “disipler” (dumme sauer) slike galne forkynnere / predikanter klarer å knytte til seg.

En del av de ekstreme pengepredikantene og/eller mirakelpredikantene opererer med et noe feil fokus. Det rettes mye fokus mot uvesentligheter og ikke mot Bibelens kjernebudskap. Imidlertid ligger ofte forkynnelsen tett opp mot akseptabel lære, så det er noe vanskelig å skille deres vranglære fra den sunne lære.

Enkelte av pengepredikantene – også de norske – virker til å være ganske samvittighetsløse, pengegriske og generelt ynkelige løgnere, svindlere og bedragere som kan dette med å misbruke kristendommen og kristentroen. Godtroende og naive mennesker utnyttes på en kynisk og ufin måte. Enkelte støttespillere fornekter ofte realitetene og forsvarer de utkrøpne forkynnerne med nebb og klør.

To Bibelvers som det “syndes” en del mot:

  • “Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige,…” (Kol. 3, 12.)
  • “Men slik er det ikke blant dere. Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener.” (Luk. 22, 26.)

Det mangler en god del på at enkelte framtredende karismatiske personligheter i ekstrem-karismatiske miljøer framstår med beskjedenhet og ydmykhet. De opptrer videre mer som konger enn som tjenere / tjenerskikkelser.

Noen kjennetegn på falsk lære: Predikantene oppfører seg som popstjerner eller idoler som ønsker mye fokus rettet mot seg selv, sin egen person og sin selvdyrking (oppmerksomhets- og PR-kåte, ikke anonyme tjenerskikkelser). De vil gjerne høste stor anerkjennelse og respekt for sin innsats. En del av dem er selv svært rike, og de er ofte svært opptatt av å stikke store sugerør inn i andre sine lommebøker. Pengene og det utidige pengemaset har altså stort fokus i tillegg til blant annet ekstreme overåndelige tegn, undere og opplevelser + helbredelse.

Norske forhold og forkynnelsen

Jan-Aage Torp

Den omstridte pastoren Jan-Aage Torp i Restoration Oslokirken er en historie for seg selv. Via Anders Torp sine skriverier har vi fått en del innsikt i mannens skyggeside. Jan-Aage Torp takler dårlig kritikk og kritiske spørsmål, og han går til verbal krig mot mangt og mye. Kritikere blir stemplet som mobbere og psykisk syke, og kritikere er ifølge Jan-Aage Torp hatere, fanatikere og fragellister (jf. Levi Fragell). Han er heller ikke redd for å true kritikere med anmeldelse og rettssak. Dessuten er han meget skeptisk til barnevernet (og andre offentlige myndigheter) og presenterer sine egenkonstruerte virkelighetsoppfatninger og konspirasjonsteorier.

Jan-Aage Torp

Jan-Aage Torp (Google søk/Wikipedia).

Som Levi Fragell uttrykker det, litt omskrevet: Samfunnstopper, politikere og andre som representerer autoriteter bør ikke hyggeprate med Jan-Aage Torp på TV eller i andre debatter. Grunnen er at dette kan gi en legitimeringseffekt av det han driver med og står for med sin religiøse ekstremisme.

Et av hans prosjekter er Kristen Koalisjon Norge. Hans forkynnelse har i hvert fall tidligere definitivt vært innenfor den ekstremkarismatiske retningen. Mer om Jan-Aage Torp og Kristen Koalisjon Norge (KKN) kan leses via denne linken.

 

I en del ekstreme karismatiske miljøer er det svært viktig ideal å være en “radikal” kristen som gir 100 % for Gud. Dette livet kan gå på bekostning av venner og familie. Den brennende iveren for å stå på for Gud kan støte andre bort. Eventuelt blir det ikke “kristent nok” å tilbringe tid sammen med tidligere venner og familie. Radikaliserte kristne kan være en trussel mot demokratiet og det norske.

I det store kjøret for å stå på kan man oppleve å miste seg selv eller i hvert fall å gå på akkord med sitt gamle “jeg”. Egen samvittighet blir mer eller mindre utslettet. Det blir menigheten og lederpersonene der som styrer livet.

De som lever i en slik “boble” har ofte en redsel for å skuffe Gud eller å ikke være kristen nok. Man skal leve i en stor opposisjon med den verdslige verden på utsiden, og man ender opp med å være lite interessert i verden på utsiden og det som skjer der. Det blir et sekterisk liv inni en boble.

Personer i slike miljøer strever og står på for å holde seg brennende. Det er lett å gå på en smell hvis en ikke klarer å leve opp til idealene. Skuffelsen kan også bli stor hvis ønskede resultater ikke oppnås. Veien fra brennende kristen og til brent kristen kan være svært kort.

Fenomenene Stiftelsen Evangeliet for alle – EFA senteret – EFA TV – Jørn Strand

Via TV Visjon Norge sendes det noen programmer laget av EFA TV. Bak EFA TV står Stiftelsen Evangeliet for alle (EFA) eller EFA senteret. Himmelekspressen benytter de seg også av som “tittel”. Uansett: Primus motor i arbeidet er Jørn Strand, en tidligere rusmisbruker, nå med base ut fra Froland (i nærheten av Arendal).

Noen ganger har jeg sveipet innom TV Visjon Norge mens Jørn Strand har holdt preken på TV Visjon Norge. Det evangeliet han presenterer er for meg helt ukjent og ser ut til å være svært inspirert av ekstremkarismatisk forkynnelse (herlighetsteologi) fra USA. Han roper og skriker, lager rare lyder, tørker på svette, vifter med svettekluten, utviser et forvirrende kroppsspråk, arrogant framtoning, traver rundt som en gamp og framstår helst som full og smågal. (Selv vil han nok si at han er fylt av den hellige ånd.) Han framstår som en dårlig blåkopi av superpredikanter fra USA. Han gjør mye ut av seg selv som person.

Svært anstrengende å se og å høre på det showet hans. Framtoningen bryter med alt jeg har lært i pedagogikken om god undervisning og formidling. Dessuten sliter jeg med å kjenne igjen det budskapet han presenterer med det jeg har lært om og lest i Bibelen. Den kristenopplæringen og forkynnelsen jeg har mottatt er nok på en helt annen «frekvens» eller «planet» enn det budskapet den mannen presenterer. Jeg skal være forsiktig med å bruke begrepet eller stempelet vranglære, men etter mitt syn er det absolutt ikke langt unna.

Han virker til å ha klokketro på sin egen snevre fortolkning av Bibelen (“bokstavtro” eller “Bibeltro”). Alle livets spørsmål kan besvares ved bruk av Bibelen, mens verdslig kunnskaper og forskning ses det ned på. Muligens mannen har gått i skole hos og på sikt er arvtakeren til Jan Hanvold? De to har mange likhetstrekk når det gjelder forkynnelse.

Googling frambringer enkelte historier om personer som har kommet på kant med Jørn. Neppe den enkleste karen å ha å gjøre med hvis man ikke støtter ham fullt ut.

I en tale jeg så latterliggjorde han “indre sår”. Sjelesørgere og psykologer er unødvendige, da Gud kan løse alle problemer. I virkelighetens verden må og trenger også kristne av og til hjelp fra verdslig vitenskap.

Jeg trenger ikke og ønsker ikke å bli belært av ham og hans forenklede og fordummede budskap. Han fungerer ikke som noen troverdig hyrde for meg og mitt liv. Slik som han fordummer mennesker og tråkker på enkelte svake grupper provoserer meg. Alt i alt synes jeg det han formidler ofte er mye “rør” og lite “fornuft”.

Talene han holder virker til å være ustrukturerte og tatt på sparket. Det er lite reell dybde i forkynnelsen. Hans svar blir for enkle og banale på livets mange kompliserte spørsmål. Dessuten er han definitivt en sympatisør med TV Visjon Norge, noe som får fram “piggene” hos meg med en gang. Noe må ha skjært seg i det samarbeidet? Fra høsten 2020 flytter de sine TV-sendinger fra TV Visjon Norge til Kanal 10 Norge.

Ellers er han som en del andre talere. Han har et budskap som det egentlig tar 5-10 minutter å formidle. Imidlertid klarer han med gjentakelser, ulike måter å si det samme på og en del utenomsnakk å dra talen ut i det vide og det brede. Man har jo forstått budskapet og poengene lenge før talen er ferdig. Selv mister jeg konsentrasjonen av slike gjentakelser og uthalinger.

Stiftelsen må ha en del støttespillere som gir store beløper til driften. Ut fra deres egen nettside ser det ut for at de har ganske mye fancy utstyr inkludert svær lastebil, TV studio, partytelt (møtetelt), lydanlegg og lokaler. De vet nok å tigge etter gaver og tienden blant sine støttespillere.

Noen punkter til rundt nevnte mann:

  • Han har liten tro på verdslig kunnskap, kompetanse og eksperter/ekspertise.
  • All åndelighet og åndelig ledelse “romantiseres”. At åndelighet kan misbrukes av maktsyke ledere er det ikke fokus på.
  • Han har liten tro på åpenhet og offentlige oppgjør når ting går galt (maktmisbruk, brente barn osv.). Han tror alt kan løses internt via lukkede samtaler/møter.
  • Det kan se ut for at han forventer høy grad av lojalitet fra sine støttespillere. Kritiske personer som stiller spørsmål og tenker selv er uønsket i hans verden.
  • Han liker ikke “gapestokk-journalistikken” til aviser slik som Vårt Land og Dagen hvor “gode kristne” henges ut. Norge IDAG og TV Visjon Norge er imidlertid godkjente og lovpriste medier.
  • Det virker som om han har klare meninger rundt hva den (eneste) rette tro er. Det overåndelige og ekstrem-karismatiske er veien.
  • Det kan virke som om han er: Autoritær, dominerende, egenrådig, brautende, sterkt temperament og generelt har en noe skremmende og truende personlig framferd.
  • Sannsynligvis er det ikke en person det er kjekt å komme på kant med.
  • Er han helt i balanse psykisk sett?
  • Han har funnet fasiten, den eneste gyldige “sannhet”.
  • På Facebook har noen hevdet at han ser ut til helt å mangle folkeskikk, selvinnsikt og ydmykhet.
  • Lav teologisk tyngde i forkynnelsen. Han mangler i mine øyne mye på å ha teologisk tyngde, dybde og troverdighet.
  • Slik jeg opplever det holder han innimellom meningsløse tordentaler.
  • På en nettside blir han gitt titlene gjøgler, evangelist, sanger og moromann.
  • Bibellæreren og evangelist Jan Kåre Christensen er tydeligvis ikke så begeistret for Jørn Strand (og vice versa). Jan Kåre har f. eks. kalt Jørn for en parasitt på Kristi legeme.
  • Han utviser lite kristelig sinnelag gjennom å true med å dra enkelte kritikere for retten pga. noen bagatellmessige negative uttalelser. Han vender IKKE det andre kinnet til slik som Bibelen har som ideal.
  • Han liker ikke kritikk og kritikere, men selv er han en stordømmende kritiker som dømmer andre kritikere.
  • Ikke rart det er splittelse, krig og splid i de kristnes verden når slike som han får holde på i fri dressur.
  • Han framstår av og til som den reneste sinnataggen mot kritikere. (Muligens et sinnemestringskurs hadde vært tingen for mannen?)
  • Verdt å lese: DagensDebatt.no (Sigmund Ådnøy): Mente du det der, Jørn Strand? (Om kritikk og kritisk sans.) Kritikere og kritikk utviser “en fullstendig mangel på bønneliv” hevdes det. Jaha.

Han er altså ganske så autoritær og forventer at folk adlyder ham og hans predikantvenner. Han liker dårlig berettiget kritikk mot seg og sine predikantvenner. Selv slenger han rett som det er med tunga og kommer med fornærmede uttalelser rettet mot store grupper med mennesker. Dobbeltmoral på sitt verste.

Nei, jeg kommer ikke til å gå mann over huse for å få høre mer av hans forkynnelse. Det blir såpass ekstremt at det virker mer skremmende og frastøtende enn oppbyggende. Hans forkynnelse gir meg ingenting glede eller oppbyggelse. Jeg blir fortvilet og sint over alle de han tråkker på med sin vridde forkynnelse. Evangeliet for og til alle er jeg tilhenger av, men ikke slik det blir presentert av EFA ved leder.

Meningsutvekslinger rundt Jørn Strand sin forkynnelse

Meningsutvekslinger rundt Jørn Strand sin forkynnelse, juni 2018.

Han har gått til angrep mot dem (slike som meg!) som er “imot” TV Visjon Norge august 2018, hvor dette ble formidlet via hans TV-program sendt via nettopp TV Visjon Norge. Han vil gjerne – tolket i verste mening av meg riktignok – ha ytringsfriheten kneblet og kritikk stoppet via lov og dom. Usunn og muligens skadelig forkynnelse skal beskyttes mot berettiget kritikk. Netthets, hat, nettroll og stygge personangrep må så gjerne stoppes, men det er IKKE dette det er snakk om her!

Hjelpes meg! Ser at de har på trappene (februar 2019) sin egen Bibelskole: EFA-Bibelskole. Det blir nok mye usunn trosbevegelse-forkynnelse og ekstrem-karismatikk på den skolen, ja.

@Sigmund Voll Ådnøy har delt et innlegg med video på Twitter og Facebook hvor Hr. Strand lirte av seg slike ting. Min respons på Ådnøy sin vegg var følgende:

“Som en av tantene mine kunne ha sagt: “Jeg blir (helt) matt.” Man kan bli både provosert og helt oppgitt av “forkynnelsen” (les: hetsen) i det videoklippet.

For meg blir hans forkynnelse for dum, for enkel, for slitsomme og for tabloid til at han “treffer” meg. Han er ikke min hyrde og vil aldri bli det heller.

Flott at det rettes litt fokus mot den omtalte herremannen. Det finnes definitivt flere “problemer” der ute enn bare hanefar (les: Jan Hanvold) alene.”

Årsregnskapet 2018 viser at det er “god butikk” i det de driver med:

Oppdatering om TV-sendingene: Jørn Strand og EFA TV / EFA-senteret (“Stiftelsen Evangeliet For Alle”) har høsten 2019 annonsert pause fra sine TV-sendinger via TV Visjon Norge. Pausen skyldes visstnok mangel på kvalifiserte medarbeidere til TV-arbeidet/TV-produksjonen. Imidlertid strømmer de enkelte sendinger via YouTube for spesielt interesserte, og de har et TV-arkiv på sin nettside. (Heldigvis få visninger pr. video sist jeg sjekket, medio desember 2019.)

Ny oppdatering om TV-sendingene mars 2020: Grøss og gru! Etter en pause er de tilbake på skjermen via TV Visjon Norge, ifølge deres egen nettside. Fra høsten 2020 flytter de sine TV-sendinger fra TV Visjon Norge til Kanal 10 Norge.

 

I enkelte karismatiske miljøer er det lite plass eller rom for mennesker med problemer.  Menighetene er for de vellykkede og perfekte. Gjerne følges dette av et sterkt fokus på moteriktig bekledning og bra utseende (høy sminkefaktor osv.). Det skal være herlig å være frelst, slik at man må gå med “maske” (ikke plass til ærlighet) og skjule eventuelle problemer man måtte ha. Spesielt kroniske og vedvarende problemer må det ikke snakkes for mye om, da “riktig” tro bør fjerne disse problemene før de får utviklet seg videre.

Stiftelsen Misjonen Jesus Leger (MJL) og helbredelsespredikanten Svein-Magne Pedersen

Misjonen Jesus Leger (MJL) ved evangelist Svein-Magne Pedersen kan også være verdt noen kritiske kommentarer. Mannen tjener seg jo “søkkrik” på bekostning av andres lommebok og problemer. Helbredelser mot betaling som “big business” der i gården.

Svein-Magne Pedersen har skrevet et innlegg hvor han forsvarer bruken av dyre teletorget-tjenester (bønn mens taksameteret går). Han skriver blant annet: “Jesus sa: ‘For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.’ Dette er Jesu mest misforståtte utsagn og gjerrigknarkenes alibi for ikke å gi til Guds rike. En teologisk feilkobling som bør korrigeres.” Selv blir jeg ikke overbevist etter å ha lest hans forsvarstale, men det får til slutt bli opp til den enkelte leser å vurdere hva man skal mene om den saken.

Å få inn noe penger i form av kollekt, frivillige givertjenester, innsamlinger etc. må være helt ok også innenfor Guds rikes sak, forutsatt at det ikke blir utidig mas om penger. Alle trenger en akseptabel lønn/overskudd til å leve av samt for å få dekket sine kostnader når det er snakk om næringsvirksomhet, men det han legger opp til via sin aktivitet blir litt vel kommersielt etter mitt syn. For meg framstår virksomheten som vel spekulativ som skor seg alt for mye på andres elendighet. Helbredelse mot betaling er ikke bra, og heller ikke markedsføringen med det som kan oppfattes som konkrete lovnader om helbredelse. Sannhetsvitner som benyttes i markedsføringen er også noe tynn og tvilsomme.

Noen av virkegrenene til virksomheten ved Svein-Magne Pedersen, hvor det fort blir snakk om penger, penger og mer penger til virksomheten:

  • Møter og møtevirksomhet, gjerne med en inngangsbillett på kroner 200,-
  • Tilbyr forbønn og andakt via telefon, teletorg-tjeneste til kroner 14,- pr. minutt.
  • Telekirken via telefon, som er en teletorg-tjeneste med inngangspris på kroner 100,-.
  • Innsamling av penger via givertelefon (kr 250,- pr. oppringning), bankkonto og Vipps.
  • TV-sendinger via Gospel Channel og TV Visjon Norge.
  • Gir ut bladet Legedom.
  • De selger en del ulike bøker skrevet av Svein-Magne Pedersen.
  • Vel mye inspirert av amerikanske penge- og mirakelpredikanter i sin framferd.
  • Utradisjonell framferd sett med norske øyne.
  • Uheldig kobling mellom helbredelse og penger.
  • PS! En salveduk kan mottas “gratis”. Også mulig å bestille bok hvor man “får med på kjøpet” et foto / kopi av hans hånd som kan helbrede.

Forkynnelsen han presenterer sier mer eller mindre i klartekst at det er den enkeltes egen feil at man er syk og ikke blir helbredet. Tilnærmet all skyld legges på den syke. Årsaker kan være forhold slik som: Tror ikke nok/korrekt, ber ikke nok eller inderlig nok, har uoppgjorte synder og at den enkelte ikke har et stort nok ønske om å bli frisk (vil beholde uføretrygden, vil ikke arbeide, ønsker oppmerksomheten som følger med å være syk osv.). Det påstås at Gud ønsker å helbrede alle mennesker fra sykdommer.

Jeg tror absolutt på at Gud kan gripe inn og helbrede. Imidlertid er det ingen automatikk i dette. Noen ganger skjer det, andre ganger ikke. Guds veier er uransakelige som det heter seg. Gud har ikke lovet oss jordisk problemfrie liv uten sykdom i sitt ord.

Det er ganske kritikkverdig å presentere en slik teologi som Pedersen gjør. Folk som er syke og ikke oppnår helbredelse kan pådra seg store kvaler og psykiske belastninger etter slik forkynnelse. Kvernende tunge tanker/tvangstanker av følgende type kan oppstå: Hvorfor blir jeg ikke frisk? Hva er det jeg gjør galt? Tror og ber jeg ikke nok eller korrekt? Hvilke synder i livet holder igjen?

Verdt å lese: Bjørn O. Hansen: Beklager – jeg har tatt feil: Det er MIN skyld at jeg er syk

Juni 2018 rettet VG fokus mot virksomheten i form av artikkelen “Mirakelpredikantene”. Syke og sårbare mennesker som er villig til å prøve hva som helst for å beholde livet tar kontakt med Svein-Magne Pedersen og hans virksomhet, hvor en god del blir skuffet over at resultater i form av helbredelse ikke oppnås. De som tar kontakt blir oppfordret til å ringe flere ganger på nytt og på nytt, til minst kroner 14,- pr. minutt. Bombastiske løfter om helbredelse gis, og det kreves som sagt penger til gjengjeld.

Det er rett og slett god business i frelse og helbredelse, hvor stiftelsen viser til høy omsetning og mannen selv tar ut god lønn. Det oppfordres om å donere testamentariske gaver til stiftelsen.

Svein-Magne Pedersen har også stillet spørsmål med tradisjonell behandling. Han påstår visstnok at cellegiften kan gi pasienter kreft. Cellegift og strålebehandling er ifølge ham både utdatert og nær sagt barbarisk.

En annen forkynner som driver på ca. samme måten blir også nevnt i artikkelen. Hans navn er Tom Roger Edvardsen, og han tilbyr opphold på hans høyfjellshotell til en stiv pris hvor mennesker kan bli helbredet under sitt opphold.

VG har virkelig avslørt og dokumentert arbeidsmetodene til mirakelpredikantene Svein-Magne Pedersen og Tom Roger Edvardsen. Guds helbredelse selges over telefon til det som vel må kalles for blodpris. Markedsføringen er tvilsomme, og likeså gjelder for lovnadene og nedsnakkingen av tradisjonell medisin. Om ikke direkte lovbrudd er det etisk og moralsk betenkelig slik disse to driver på. Å ta forhåndsbetaling for helbredelse, tilby “Quick Fix”-er og mer eller mindre love problemfrie jordiske liv eller i hvert fall tilnærmet garanterte løsninger på problemer som inntreffer er å gå litt vel langt i Guds navn etter min mening.

Religiøs virksomhet hvor man krever penger og betaling for noe Bibelen sier er gratis er svært betenkelig. Hovedprinsippet er at Guds nåde skal og må være gratis. Å selge og å markedsføre håp i form av slike kommersielle virksomheter de to omtalte gjør er på grensen mot det uetiske og ubibelske. Det minner en god del om en form for avlatshandel, noe ikke-katolske kristne slette ikke burde støtte. Det er selve metodene og markedsføringen som benyttes som er verdt å kritisere.

Nå ser det ut for at de to omtalte predikantene vurderer å slutte/skal slutte med bruk av Teletorg-tjenester, noe som er et skritt på veien mot en mer «stueren» virksomhet. Frivillige gaver og offer er helt ok også sett i mine øyne, bare det ikke blir for mye pengemas. Dagens taksameter-kristendom vil ikke bli savnet hvis den blir historie.

På tide at det rettes fokus mot den grove og kyniske utnyttelsen av mennesker i en sårbar situasjon, til en høy økonomisk pris. Mange enkeltpersoner har vært kritiske til slik virksomhet i mange år, uten at medier eller andre kristenledere har kommet på banen før nå.

Nå kan det virke som om det blir litt fart i sakene for å få litt orden i galskapen. Både forbrukertilsynet, helsetilsynet, legeforeningen, kirkene, medier og enkelte politikere er å banen. Flere av dem vil se på og vurdere muligheter for å forby deler av den framgangsmåten helbredelsesvirksomhetene deres driver med, og da spesielt reklamen med falske og bastante lovnader overfor lettpåvirkelige “ofre”. De bryter sannsynligvis lov om alternativ behandling med sin markedsføring og markedsføringsloven.

Det kan se ut for at det meste av den offisielle kritikken koker bort i kålen. Politiet har desember 2018 henlagt Helsetilsynet sin anmeldelse av Svein-Magne Pedersen, da det trolig ifølge påtalemyndighetene / politiet ikke foreligger et straffbart forhold knyttet opp mot lovverket for alternativ behandling (Lov om alternativ behandling av sykdom mv.). Jeg registrerer denne henleggelsen, men måten han driver på blir likevel ikke etisk og moralsk bra selv om et konkret lovbrudd ikke foreligger.

“Sutringen” om at også andre tar betalt for behandling synes jeg er både ufin og i høyeste grad feilaktig. Den virksomheten som andre driver er i hovedsak basert på skolemedisin og ikke på usikker forbønn og overtro slik som MJL driver med.

Om Teletorg og MJL: Teletorg-tjenesten (telefonen) til MJL ble lagt ned 10. juli 2018. Likevel fortsetter maset om penger, og en egen givertelefon som man oppfordres til å bruke etter å ha benyttet seg av deres «tjenester (etter f. eks. samtaler og forbønn) er i full drift. Riktignok er det frivillig å gi kollekt, men presset og forventningene om å gi ligger der.

Etter mitt syn: Det ekstreme pengemaset er utidig og ufint uansett hvordan man vrir og vender på saken. Knytting mot forbønn og helbredelse + delvis lovnader gjør det ikke mindre kritikkverdig. Slike som ham tyner virkelig religions- og ytringsfriheten til sitt ytterste. I mine øyne er og blir virksomheten grov utnyttelse av sårbare mennesker.

Ifølge VG er det heller ingen stor grunn til å skryte av nødhjelpen og nødhjelpsprosjektene som Misjonen Jesus Leger (MJL) støtter. Selv skryter de fælt av prosjektene og hauser dem opp, mens i realiteten er omfanget av tiltakene mye mindre og ikke alt som er reelt heller (løgn?). Enkelte av nødhjelpsprosjektene ser nesten ut til å være ikke-eksisterende i praksis. Enkelte av innsamlingsaksjonene i regi av stiftelsen kan vel mest kalles for lureri og støtte til loftslott som ikke finnes.

I stedet for å legge seg flat og beklage har det blitt menge dårlige unnskyldninger. Selv skylder han på mennesker (samarbeidspartnere) i India som har feilinformert, noe som ikke er en holdbar unnskyldning. Stiftelsen bør og må ha sin egen oppfølgings- og undersøkelsesplikt. Seriøse kristne bistands- og misjonsorganisasjoner er tilsluttet Digni og/eller Innsamlingskontrollen i Norge, noe MJL ikke er.

Ifølge VG 1. mars 2019 må mirakelpredikant Svein-Magne Pedersen forklare seg for Stiftelsestilsynet. Grunnen til dette er overføringen er mirakel-millioner til Canada, til Pedersen m/familie sin egen organisasjon i landet (Canada er hans andre hjemland). Det kan se ut for at mer penger har gått til Pedersens sin egen organisasjon i Canada enn til fattige barn i India. Giverne kan virkelig ha blitt ført bak lyset av den mannen.

Dagen melder (bak betalingsmur) juni 2019 at sakene mot mirakelpredikantene er henlagt. Sakene mot mirakelpredikatene Tom Roger Edvardsen og Svein-Magne Pedersen har – som forventet – visstnok blitt henlagt av politiet juni 2019. Dette er ingen blanko frifinnelse på at alt de gjør er bra. Ingen klare lovbrudd har blitt avdekket overfor behandlingsloven om alternativ behandling, men i mine øyne er det de driver med langt fra “stuerent” om enn ikke direkte lovbrudd mot norsk lov. Moralske, etiske og Bibelske grenser touches og krysses gjennom f. eks. “pengekjøret”, hvor frelse, velsignelse og helbredelse mer eller mindre selges mot betaling.

Mirakelpredikant Svein-Magne Pedersen sin stiftelse gikk med millionunderskudd i 2018, men likevel tok mannen ut millionlønn. Han prøver delvis også å gi VG skylda for underskuddet. For en sviktende moralsk dømmekraft!

Mars 2020 skor Svein-Magne Pedersen seg på korona-pandemien/katastrofen, med forbønn om helbredelse og/eller beskyttelse mot viruset. Usmakelig! Penger, makt og skurk der i gården, ja.

Den pengepredikanten fornekter seg ikke! Nå (august 2020) kan man bestille en bok fra ham (“Du kan bli frisk”), og “gratis” med boka følger det en folder med et bilde av hans hånd. Å legge denne fotokopierte hånda på et sykt sted skal angivelig kunne helbrede.

Jeg tviler ikke på at han kan ha fått helbredelsens gave fra Gud. Imidlertid har virksomheten hans underveis blitt vel kommersiell og “business”-preget (god butikk). Gud kommer også i bakgrunnen og ikke i hovedfokus slik han kjører på. Han tar i en viss grad æren selv, og gir ikke æren til Gud. Glimrende artikkel i denne forbindelsen:

Han har kommet med en form for et tilsvar, men dette er såpass dårlig og useriøst at jeg ikke ser noen grunn til å legge inn lenke til det.

Verden vil bedras. Som Sigmund Voll Ådnøy skrev på Facebook: “Noen syns at #VelsignelseMotBetaling (mot bokkjøp) er greit så lenge mange bøker (uten lovt velsignelse på kjøpet) er dyrere. Har man først bestemt seg for en slik logikk, nytter det ikke stort at noen argumenterer imot.”

Mannen selv har uttalt:

  • “Hvis det er galt å tjene penger på bøker som har med helbredelse ved bønn å gjøre, kan verken jeg eller andre utgi bøker om emnet.”

Snakk om å vri og vende på kritikken til det ugjenkjennelige. Det er ikke salget i seg selv av bøker folk reagerer på. Det som er saken er skuffelsene og helseproblemene som kan oppstå hos dem som ikke opplever noen helbredelse, til tross for mannens potensielt falske lovnader og hentydninger (nesten-garantier) om helbredelse.

Forferdelig frekk, dømmende, generaliserende og utidig kommentar fra Svein-Magne Pedersen på Facebook september 2020: “Av erfaring vil jeg si: Ikke alle ønsker å bli friske. Noen liker den oppmerksomhet sykdommen gir dem. Derfor uteblir bønnesvaret.”

Denne typen personer (Pedersen & Co) – slik jeg ser det – er “lurendreiere” som utnytter religionen / troen til å sko seg selv. Selv sliter jeg litt med å forstå at anstendige mennesker vil ha å gjøre med slike “blodsugende lurendreier”.

Verdt å lese (anbefalt lesning): “VG kommentar (Frithjof Jacobsen): La de små barn fylle min lommebok” og “Verdidebatt.no (Vårt Land lederartikkel): I ‘god tro’ – Vi tror oppryddingen bør starte med Pedersens holdninger.“. Les gjerne også: “VG: Stiftelsestilsynet med kritikk av “mirakel­predikantens” stiftelse: – Alvorlig“.

 

Det er vel også naturlig å rydde plass til:

David Auke

Ny nordmann kan føyes til lista, etter at han i en lengre periode har spredd sine usannheter via blant annet Facebook-profilen sin, diverse offentlige kommentarer på nettet og opptredener via TV Visjon Norge:

Den såkalte “pastoren” David Auke – som innimellom er å finne på TV-skjermen via TV Visjon Norge – kunne egentlig ha fått et innlegg helt for seg selv. Han sprer rundt seg i et forrykende stort tempo usannheter, konspirasjoner og alternative virkelighetsoppfatninger. Spesielt opptatt har han vært av å forsvare Donald Trump, kritisere og dømme andre kristne, kritisere myndighetspersoner (konge og statsminister, blant annet!) og til å snakke ned etablerte mediers troverdighet. Vranglære og stygge avsporinger så det holder av en “nobody”!

Slike som han lever i en forskrudd verden, hvor de nok oppriktig tror og mener at deres (falske) ord er troverdige nok for folk flest, uten behov for å kunne framlegge reelle bevis og skikkelig argumentasjon. Den virkelige sannheten er vel ikke så viktig eller sentral for slike typer, og det må være noen sikringer eller skruer løs hos ham.

Masse god motargumentasjon mot mannens meninger og ytringer tilgjengelig i starten av 2021 via:

Dionny Baez m. m.

I midten av januar 2017 hadde Visjon Norge-miljøet (Visjonskirken) besøk av predikanten (“profeten”) Dionny Baez. Basert på dette besøket og mediedekningen i etterkant ble jeg gjort ekstra oppmerksom på den uheldige kombinasjonen mellom ekstrem karismatikk og lettpåvirkelige barn/unge.

Noen momenter i denne sammenheng:

  • Barn slått i bakken av den hellige ånd, noen av barna så unge som 5-6 år.
  • Høylytt tungetale, roping og skriking.
  • Oppførte seg som fulle barn.
  • Enkelte falt om og ble liggende på gulvet pga. “den hellige ånd”.
  • Ønsker om å fjerne onde krefter og fylle barna med Guds ild.
  • Psykoser/psykiske lidelser kan bli påført/utløst hos barna. Frykt/redsel kan oppstå.
  • Det ble påstått at oppførselen er naturlig for barna i menigheten.
  • Muligens burde barnevernet ha grepet inn mot galskapen?

Les mer hos TV 2 om saken. Se også DagensDebatt.no-innlegget med tittelen “Kick off” på Visjon Norge. TV Visjon Norge har flere ganger benyttet seg av Dionny Baez, og han kommer helt sikkert flere ganger på besøk her.

Andre momenter relatert til Dionny Baez:

  • Sannsynligvis er han en falsk profet?
  • Han er ifølge seg selv en “Guds profet” (selvutnevnt).
  • Framsetter ofte tungetale som ikke blir tolket. Hva er da vitsen med tungetalen?
  • Mennesker som ramler (faller) på gulvet, ukontrollerte rykninger og bevegelser blant dem som er til stede (jf.  Kundalini-yoga).
  • Oppfører seg som fulle, angivelig på de er “fulle i ånden”.
  • Profetier om gullstøv i lokalet, olje på veggene og at det skal regne diamanter, dvs. tøv og tøys fra ende til annen.
  • Ekstremt fokus på det overnaturlige. Påståtte mirakler og manifester.
  • Bruk av manipulasjon.
  • Roping og skriking fra talerens side.
  • Har visstnok vært arrestert og tiltalt for seksuelle overgrep mot en mindreårig.
  • Jeg har store vansker for å se at Dionny står for er en sunn forkynnelse i samsvar med Bibelen.

Det har også i andre sammenhenger forekommet at:

  • Barn og voksne blitt liggende å sprelle på gulvet som galne i lange tider pga. “Guds kraft”.
  • Demonutdrivelser utført på barn har funnet sted.

Det var ny runde på TV Visjon Norge med Dionny Baez februar 2018. Oppsummering av dette besøket sett med mine øyne: Evinnelig mas om penger, showpreget arrangement med høyt lydnivå, tungetale-rør (kaos), profetier i hytt og pine, selvskryt fra forkynneren, lite Jesus-fokus, lavnivå forkynnelse og ikke-beviselige helbredelser, tegn og undere. Et skuespill og sirkus uten like med andre ord, noe som slettes ikke er så uvanlig innenfor ekstremkarismatiske miljøer hvor falske profeter har fritt spillerom.

Tvilsomme forkynnelse og tvilsomt innhold

Det finner sted en del overgrep mot barn i kristen-ekstrem regi. Barna burde ha vært spart for slikt. Skremsler om helvete, eksorsisme, suggererte kramper og fysiske fall burde muligens ha vært kriminalisert som virkemidler i barneoppdragelsen? Blant annet Levi Fragell har skrevet litt om dette temaet i sitt Verdidebatt-innlegg “La ungene være, kristne venner!”.

I det hele tatt å spille på skremsler, redsel og frykt hos mennesker for helvetet eller den evige fortapelse har jeg svært liten sans for. Fryktpropaganda for å skremme folk på himmelveien er en uting, og er alt i alt en fryktelig primitiv teknikk for å oppnå store frelsestall. Slik helvetesforkynnelse kan gi alvorlige skadevirkninger hos den enkelte, og det kan være usunt og til skade for mennesket. Blind tro er ikke noe som er ønskelig i menighetslivet.

En del av den ekstreme/ytterliggående karismatiske leir kaller gjerne troen sin for “konservativ kristendom” eller “klassisk kristendom”. Jeg synes ikke ekstrem karismatikk med fakter fra trosbevegelsen, herlighetsteologien, framgangsteologien og vekkelseskristendommen kan kalles for så veldig klassiske tro. Det likner mer på fundamentalisme.

Å ta avstand fra den liberale kirken som nå til og med tillater vielse av likekjønnede er mange av dem enige om. Derimot er de ikke like kritiske til hva de selv støtter opp om. Mega-apostler som tar ut høye honorarer støttes, og likeså trosbevegelsesliknende forkynnelse preget av virkelighetsflukt.

Innenfor spesielt fremgangsteologien blir enkelte predikanter dyrket som helter, konger eller idoler. Tanken er at Gud har en plan for den enkelte, og rike og framgangsrike predikanter med tydelig suksess er et bevis på at Gud er på predikantens eller lederens side. Fotfolket støtter opp rundt dem med mer gaver og donasjoner, og så fortsetter karusellen. Suksessrike predikanter bør æres for å ære Gud er vel kortslutningen enkelte ender opp med.

Jeg forstår meg ikke på tullballet enkelte holder på med å framstå som fulle i den hellige ånd. Enkelte oppfører seg som om de har drukket store mengder med alkohol og virkelig er på snurr i fylla, men selv skylder de på at de har blitt fylt av den hellige ånd. Hva er poenget?

Kritikk kalles gjerne for forfølgelse, og det forkynnes velsignelse mot betaling. Man skal så for å høste rike velsignelser her på jord, og jordiske problemer kan unngås (paradis her på jord) ved å tro riktig osv. Teokrati som styringsform ønskes av enkelte ekstreme karismatikere, og selvsagt støttes Israel ukritisk.

Troende kan innimellom bli rammet av store livskriser, f. eks. i form av død, alvorlig sykdom, ulykker, familiære relasjonsmessige brudd eller økonomiske problemer. Spesielt ekstrem-karismatikere / herlighetsteologitilhengere kan oppleve at slike livssituasjoner medfører alvorlig troskrise. Ikke alltid blir det en minnelig løsning på de jordiske problemene selv om man tror og ber aldri så mye. Troen og bønnen løser ikke alle utfordringer selv om forkynnelsen mer eller mindre lover dette.

Det er jo “så herlig å være frelst” (frelst fra hva?) samt å tro på en Gud som løser alle himmelske og jordiske problemer og utfordringer. Gud kan gripe inn i våre liv samt helbrede, men det er ingen automatikk i at dette alltid skjer. Det kan oppleves som om Gud svikter når det stormer som verst i livet og ønskede bønnesvar uteblir! (Selv foretrekker jeg en litt mer jordnær tilnærming bygget mindre på følelser og forventninger for dette jordiske livet.)

Det er ikke så unormalt at slike miljøer vil hevde at Bibelen gir svar på alle livets spørsmål. Alt kan leses ut fra den store boka. I samme slengen blir slike personer ofte svært dømmende mot andre kristne som tenker og tolker Bibelen annerledes. Ofte blir andre kristne oppfattet som ikke kristne nok, spesielt ikke oss som har blitt døpt som barn og tilhører Den norske kirke.

I den karismatiske leir er man ofte svært opptatt av dåpen. Troens dåp (voksendåp, bekjennelsesdåp, baptistisk dåpsform) i vann sammen med dette å bli åndsdøpt står sentralt. Man skal bli døpt i Den Hellige Ånd og ild. Sett fra mitt ståsted blir det helst litt overfokusert på åndsgaver, tungetale og andre slike (over)åndelige ting. Troens dåp er ok i seg selv for ikke-døpte, men jeg er ikke noen stor tilhenger av gjendåp (gjendøpt) av dem som har blitt døpt som barn. En dåp i vann i løpet av livet får sannelig holde!

Akkurat slik som klesmotene skifter skjer det støtt og stadig endringer i hva som er fokus i ekstreme karismatiske miljøer. Den ene åndelige bølgen avløses av den neste. Det som var hipt og kult i en periode blir erstattet av noe nytt og enda mer ekstremt i neste periode. Karismatikerne er stadig på jakt etter nye store “jomfruelig” åndelige opplevelser. Enkelte personer synes å leve etter mottoet “Omstridt karismatikk, ja takk!”.

Tydeligvis er det en del nordmenn om tiltrekkes av eller hungrer etter det ekstreme. Store og overnaturlige opplevelser blir helst et mål i seg selv å oppnå. For enkelte ser det ut til nesten å være en nødvendighet med store opplevelser for å kunne tro. Et eller annet rart religiøst eller menneskelig behov blir dekket hos enkelte, selv om det er aldri så fjernt fra Bibelen sin forkynnelse.

En del av oss kan føle oss fremmedgjort i karismatiske sammenhenger. Det kan virke rart og unaturlig med det store fokuset på følelser, åndelige opplevelser og ikke minst alle de radikale omvendelsene det fortelles om i slike miljøer. Karismatiske menigheter klarer rett og slett ikke å kommunisere med og å nå alle slags mennesketyper. Karismatiske miljøer er ikke plassen for de av oss som liker å bruke hodet til å tenke selv, eller som liker å filosofere i det stille. Muligens passer karismatiske miljøer best for ekstroverte (utadvendt) og ikke introverte (innadvendte) mennesker/personlighetstyper?

Ikke alle av oss som er kristne har behov for masse ståhei, “fyrverkeri”, leven, høyt lydvolum med skrik og skrål, sceneshow, pulserende musikk, store opplevelser, overdrevent åndelige fokus og følelsesbasert forkynnelse. Jeg setter personlig mer pris på hjerneføde enn på hjerteføde innenfor forkynnelsens verden.

Selvsagt skal jeg ikke avvise at Gud og den hellige ånd kan virke på mange ulike måter. Det blir feil å si at alt som skjer i karismatiske miljøer er galt. Imidlertid mener jeg at jeg har Bibelen på min side når jeg velger å være noe skeptisk. Bibelen gir oss lov til å tenke selv, prøve forkynnelsen og stille litt småkritiske spørsmål. Vi er ikke skapt for å være en robot som blir styrt av en forkynner. Vi er stort sett godt opplyste og skolerte folk her i dette landet som evner å tenke selv.

I Bibelen i Apostlenes gjerninger (Apg.) 2, 1-13 står det beskrevet hvordan det var på pinsedag da ca. 120 personer ble “døpt” i Den Hellige Ånd. Hovedhensikten til at tungetalen ble “utdelt” var at det skulle bli mulig for alle som var til stede å forstå det som ble sagt. Ca. 3000 ble frelst på denne dag.

De som fikk den hellige ånd manifestert i tungetale lå ikke på gulvet og skalv ukontrollert. De laget ikke rare lyder eller oppførte seg som total psykisk syke personer. Fruktene som tungetalen gav var at mange ble frelst via det som ble talt. De som fikk den hellige ånd opplevde å få styrke, mot, frimodighet og forkynnende ord.

Hva er hensikten med uforståelig tungetale-babbel eller annen rar og umenneskelig oppførsel som finner sted i enkelte ekstrem-karismatiske miljøer? Hva gagner det Guds rike at en person ligger og spreller på gulvet og hyler som en stukken gris?

 

Selvsagt kjenner jeg til verset i Lukas 6, 44a som lyder: “Et tre kjennes på frukten.” Etter mitt syn er ikke alle frukter i ekstremkarismatisk regi av det gode. Det blir en del splitt, hersk og fokus på personlige egoistiske opplevelser med det overnaturlige. Slikt gir ikke akkurat de store fruktene i Guds rikes sak.

Karismatisk tro

Enkelte hevder støtt og stadig at den sanne kirke dør ikke (dør ikke ut). Imidlertid er det ting som tyder på at dette i vel så stor grad gjelder for den usanne / usunne kirken, beskrevet i dette innlegget. Å få has på “ugresset” og vranglæren er ikke en lett oppgave!

Joda, det er innenfor pentekostal kristendom trosveksten skjer på verdensbasis. Likevel er ikke dette et gyldig argument for “dustete” oppførsel eller blinde støtteerklæringer til slike miljøer. Innenfor denne retningen finner det sted både gode ting og mindre gode ting – hvorav noen av dem går i retning av ekstreme ting. Selvsagt er det kun sistnevnte jeg vil til livs. Nok en gang: Det er det ekstreme i hvert fall jeg spesielt reagerer på, selv om jeg nok ikke i det hele tatt er karismatisk anlagt og uansett ikke selv passer inn i slike settinger – moderate eller ekstreme.

Det er liten tvil om at i både deler av Afrika og i Sør-Amerika + Asia har pentekostale bevegelser eller karismatiske bevegelser stor og den største veksten eller framgangen. Karismatiske kirker og karismatiske kristendomsformer kan vise til vekst mens andre kristenformer går tilbake i oppslutning, både de nevnte stedene og her i Europa. Imidlertid er slike karismatiske bevegelser ikke en homogen eller ensartet gruppe. Det finnes mange ulikheter mellom de forskjellige miljøene, og en god del av virksomheten og forkynnelsen er helt ok.

Det er noe bekymringsfullt med den globalt kraftig ekspanderende og fundamentalistiske pinsekarismatikken rundt om i vår verden. Det finner blant annet sted “vekkelser” av denne typen i Sør-Korea i Asia (og til dels i Kina), i Nigeria og i andre land i Afrika, i Brasil og i Sør-Amerika generelt og i USA – inkludert i maktens korridorer i Det hvite hus i Washington. Slettes ikke alt som frontes i “Guds navn” er av den sunne typen, og spesielt ikke når man kommer over mot ekstrem eller fundamentalistisk forkynnelse.

Vekst, vekkelse og framgang er så. Stor vekst i seg selv er ikke noe gyldig bevis på at forkynnelsen i seg selv er sunn og riktig. Mennesker er flokkdyr som lar seg forlede av massesuggesjon og karismatiske virkemidler. Mange mennesker kan ganske blindt la seg lede av forkynnere og kristenledere med stor utstråling og overbevisende / overtalende forkynnelse. Såkalte megakirker kan blant annet vise til stor vekst.

Hvis det hadde vært snakk om “ordinær” pinsekarismatisk forkynnelse (pentekostal) slik som pinsebevegelsen (troende dåp/voksendåp, åndsdåp, den hellige ånd) står for hadde jeg sett liten grunn til å drive med kritikk av teologien og forkynnelsen. Litt toleranse og aksept for andre uttrykksformer og trosutøvelse enn min egne har tross alt jeg også. Imidlertid er jeg i denne artikkelen opptatt av det mer ytterliggående og ekstreme. Beklageligvis virker det nesten som om det er en umulighet å få til en sunn og god karismatikk.

Det skjer masse bra innenfor pinsebevegelsen (pinsevennene) og mer moderate karismatiske miljøer som jeg ikke ser noe behov for å gå i rette med og/eller kritisere. Imidlertid er jeg som person ikke karismatisk anlagt, så for meg er det ikke naturlig å engasjere meg personlig i slike miljøer.

En måte enkelte ekstreme karismatikere prøver å vinne gjennom med sitt syn på kristendommen er å framsette diverse konspirasjonsteorier. Alle virkemidler tas i bruk for saken. Og saken er vel den at ekstreme karismatikere ønsker at vårt land skal bli drevet politisk sett etter deres små-forvridde ikke-så-Bibelske prinsipper.

Jeg synes det er skammelig, skremmende og betenkelig at ikke flere kristenledere har tatt et oppgjør med den mest ekstreme formen for karismatisk forkynnelse. F. eks. synes jeg at det hadde vært naturlig at enkelte sentrale lederskikkelser innenfor de moderate pinsevennene i større grad hadde advart mot den usunne forkynnelsen. Med å ikke heve stemmen sin er de med på å legitimere den ekstreme forkynnelsen og galskapen.

Levi Fragell, ja. Jeg deler på ingen måter livssynet til Levi Fragell, da han “tross alt” tilhører Human-Etisk Forbund (HEF) og har livssynet humanisme/human-etikk (sekulær humanisme) hvor noen gud (religion/tro) ikke er inkludert. Likevel har han svært mange fornuftige innspill å komme med som jeg ofte kan støtte. Enkelte (les: Torp) beskylder ham for å ha drevet med personlig vendetta i over 50 år, mens jeg synes det er kjempebra mange av de tingene han retter en kritiske pekefinger mot. Både kristne og humanetikere + ateister kan være enige i en god del av temaene han tar opp innenfor ekstrem religionsutøvelse. Enkelt og greit: Alle anstendige kristne bør takke Levi Fragell stort for hans mange innspill i kampen mot ekstrem og usunn kristendom.

Sitat fra hans innlegg i Dagbladet på nett 7. juni 2018 med tittelen “Mirakelpredikanter – Kirke på ville veier”:

  • “Det alvorligste og mest skjemmende faktum er at det som skjer aksepteres av velrenommerte personer i det øvrige livssyns-Norge. Kjente forkynnere, politikere og kunstnere legitimerer nå ved sin deltakelse denne utvikling i verdens ledende og mektigste livssyn – den kristne religion.”

Didrik Søderlind, rådgiver i Human-Etisk Forbund, har på verdidebatt forsvart (deler av) Levi Fragells utspill. Han etterlyser videre tydeligere etiske retningslinjer innenfor livssynslivet, rett og slett en form for Vær Varsom-plakat etter ide fra pressen. Dette kan nok være en kjempegod tanke for å unngå det skadelige ekstreme.

De kristne avisene har vært forholdsvis feige med lite kritisk journalistikk rettet mot ekstremkarismatikken, riktignok med noen unntak hvor det har vært litt fokus på miljøer hvor mange “brente barn” har stått fram. På mange måter har kristne ledere og kristne aviser i stor grad vært med på å legitimere det ekstreme, noe som er høyst betenkelig.

Innenfor næringslivet snakkes det om Gutteklubben Grei. Ledere beskytter og forsvarer seg og sine likesinnede. Noe liknende kan det se ut for finner sted i kristen regi.

Når det stormer med kritikk og konflikter i en menighet og/eller mot leder er det ikke unormalt at andre likesinnede ledere kommer på banen med forsvar for sine likesinnede “klubbmedlemmer”. Kristenledere rotter seg sammen, forsvarer hverandre og løfter hverandre fram. Til et visst punkt er dette bra, men det er også en god del eksempler på at dette går for langt og blir usunn praksis.

Firkløvergjengen (gutteklubben) eller firerbanden Finn Jarle Sæle, Jan-Aage Torp, Jan Hanvold og Svein-Magne Pedersen støtter hverandre når det “stormer”. De vil muligens hevde at de blir forfulgt, men det er ikke snakk om forfølgelse når det som rettes mot dem er betimelig og berettiget kritikk.

 

Ofte virker det som vanskelig hvis ikke umulig å få omstridte ledere eller deres allierte i tale når det først har begynt å storme. Det virker som om pastornettverk ikke vil diskutere eller forsvare det de står for overfor hvem som helst. Media eller andre kritikere blir oppfattet som tidstyver som utstråler negativ energi (jf. New Age).

Mennesker som er “mindre salvet” enn de er selv er det visstnok ikke verdt å lytte til eller å diskutere med. Personer rangeres og vurderes, og noen hører man mye på mens andre “mindreverdige” overses. Denne praksisen virker til å være noe tvilsomme sett opp mot Bibelens ord.

Enkelte karismatiske miljøer kan i mine øyne anses som svært usunne. De som tilhører slike miljøer kan oppleves å bare være overflatisk opptatt av andre. Dømming og baktalelse har gode kår, og det finner sted de reneste maktkamper og åndelighetskonkurranser (hvem er mest “prektig” og “perfekt kristen”?). Falskhet og dobbeltmoral kan være normalen, og det er lite rom for ærlighet og problemer/utfordringer. Overflatiskheten råder, alt skal være så tilsynelatende perfekt og vellykket. Etikken og omsorgen er det så som så med.

Det har vært litt diskusjoner rundt dette at enkelte norske politikere har deltatt på arrangementer eller politiske debatter i regi av ekstremkarismatiske miljøer. Blant annet har en god del rikspolitikere stilt opp til valgdebatt hos TV Visjon Norge i forbindelse med valget 2017. At kjente politikere stiller opp slike steder kan bidra til at de er med på å legitimere de ekstremkarismatiske miljøene.

Budskapet til sjamanen (sjamanisme) til prinsesse Märtha Louise – Durek Verrett – og enkelte former for kristendom innenfor ekstrem-karismatisk leir har dessverre en del likhetstrekk. Herlighetsteologien og suksesskristendommen / velferdskristendommen forkynner, i likhet med sjamanen / sjamanismen og okkultismen / New Age, at bare man gjør de rette tingene, tenker rett og bekjenner rett vil man ha suksess og få være frisk / bli kurert. De overser totalt det faktum at vi lever i en ikke-perfekt verden med tilfeldigheter, urettferdighet, fysiske lover, død og sykdom.

Levereglene i ekstreme karismatiske miljøer, kjennetegn med miljøene og konsekvensene

I ekstreme karismatiske miljøer virket det som om følgende punkter er viktige leveregler:

  1. Totalt imot homofile og abort.
  2. Pro-Israel/pro-israelsk syn, dvs. ensidig støtter og dyrker staten Israel i tykt og tynt.
  3. Ekstremt kritiske mot islam og muslimer (rasistiske holdninger).
  4. Politisk langt ute på høyresiden hvor de støtter slike som Trump, Listhaug og “Tea Party”-bevegelsen (USA).
  5. Søker ekstreme (egoistiske) åndelige opplevelser. “Alt” åndeliggjøres.
  6. Utvalgte forkynnere og ledere dyrkes som små-guder, og lederskikkelsene gis alt for mye makt. Lite rom for demokrati og kritiske spørsmål.
  7. Pengemas og fokus på tienden.
  8. Ser ned på andre kristne (barnedøpte, lutheranere m. m.).
  9. Profetier og helbredelser forkynnes i stor skala.
  10. Rett og sterk nok tro kan løse de fleste av livets jordiske problemer (sykdom osv.).

Jeg mener ærlig og oppriktig at en del ekstrem-karismatiske miljøer har mistet fokus på det sentrale. Det sentrale i Bibelen er ikke alle slags overnaturlige og actionfylte åndelige stunts. Det sentrale slik jeg ser det er forhold som: Troen på den treenige Gud, Jesus sitt kjærlighets- og nådebudskap, medmenneskelighet og ikke minst Jesus sitt forsoningsverk/frelsesverk via korset.

Kritikken mot ekstrem karismatikk er ikke framsatt for å være surmulende, kverulerende eller bare for å kritisere uten mål og mening. Jeg farer heller ikke på tur med Janteloven. Det jeg enkelt og greit er redd for er at enkelte “enklere sjeler” skal bli lurt, skuffet og brent av forkynnelsen. Jeg har rett og slett empati for de “svake” og “lettlurte”. Spekulativ forkynnelse som potensielt går utover folks ve og vel er ikke akseptabelt.

Lettlurte og godtroende mennesker står i kø for å sluke forkynnelsen rått og ukritisk, samt for å gi pengene sine til “misjonen”. Løgn og svindel får råde.

 

Jeg finner meg heller ikke i at andre enn Gud dømmer (fradømmer meg) troen min. Jeg er ikke en mindreverdig kristen eller frafallen selv om jeg er skeptisk til ekstrem karismatikk, er barnedøpt, er medlem av Den norske kirke (DNK) og framstår som en noe liberal kristen på enkelte områder. Jeg kan ikke akseptere å bli kalt en B-kristen eller “kristen light”. Om jeg er rettroende eller Bibeltro nok er opp til Gud å vurdere, og ikke ansvaret til selvoppnevnte dommere innenfor konservativ kristendom eller ekstremt karismatiske miljøer.

Enkelte karismatiske forkynnere bidrar kun med tilnærmet verdiløs undervisning. De driver med belærende og fordummende forkynnelse, hvor tilskuerne blir behandlet som dumme sauer med behov for detaljstyring, opplæring og ledelse.

Predikanter, selvutnevnte “profeter” og apostler, og deres oppførsel overfor den gemene hop – menigheten / forsamlingen (fotfolket): At oppegående mennesker frivillig vil bli utsatt for hersing og maktmisbruk fra ledere er for meg et stort mysterium. Jeg vil i hvert fall ikke la meg underordne eller innordne meg under en “crazy” kristenleder som har en agenda langt utenfor Bibelens grenser. Et demokratisk valgt styre eller eldsteråd er viktig (“alfa og omega”) for at en menighet skal være sunn og bærekraftige, uten store farer for maktmisbruk.

Forkynnerne er gjerne høye på seg selv og tror nok selv at de har et revolusjonerende budskap å komme med. For oppegående intelligente mennesker blir det til tider for dumt hele greia. Alt blir gjort så enkelt, og begrunnelsene som presenteres på livets store spørsmål blir alt for banale og for lite gjennomtenkte. Det finnes en del storskrytere i enkelte menigheter, og da ikke minst blant forkynnere og menighetsledelse.

En del av talerne, predikantene og pastorene i karismatiske forsamlinger framstår som småsleipe slimåler gjennom sin framtoning. Bekledningen er ofte dress, og dresskledte menn vekker ikke tillit hos meg. Det får meg i stedet til å tenke på sleipe og uærlige selgere og selgertyper.

Jeg låner et sitat fra sangen “Godpleaser” av Petra:

  • “Don’t wanna be a manpleaser – I wanna be a Godpleaser”

Et poeng dette her! Det er ikke maktsyke mennesker (pengepredikanter osv.) man skal tilfredsstille eller la seg styre av. Det er Gud som skal være i fokus og som man skal “behage” eller bry seg om.

For å tidsmessig forlenge taler med minimalt innhold benyttes gjentakelser, eller de sier nesten det samme gjentatte ganger med bare mindre ordmessige variasjoner. Det har ingen hensikt å tale i 45 minutter hvis poengene er såpass små og dårlige at det tar 5-10 minutter å få dem formidlet. Syltynt budskap som det blir dvelt med og unødvendig dratt ut i tid irriterer meg fort. Det fører til at jeg i hvert fall ramler helt ut og “lukker” ørene. Noen forkynnere skulle nok ha blitt ilagt munnkurv.

Jeg låner et relevant sitat fra Levi Fragell publisert 18.03.2019 på Facebook: “Den nye ekstremkristendommen er en oversett fare for samfunn, liv og helse, som legitimeres av politikere og kjentfolk. Ytterliggående, frihetsbegrensende familiepolitikk er nylig eksponert i Oslo Symposium….

Det finnes masse tvilsomme litteratur å få kjøpt innenfor den ekstremkarismatiske leir. Her i Norge finner man mye av denne litteraturen tilgjengelig via Hermon Forlag. Jeg skal ikke gå så langt å si at jeg boikotter Hermon, men jeg er nok litt ekstra skeptisk og tenker meg om to og tre ganger før jeg eventuelt handler inn noe via denne forhandleren (de selger også litteratur via sin nettbutikk til sluttkunder). Jeg vil nødig legitimere en del av den litteraturen de selger.

SELVSAGT anser jeg karismatikere som kristne. Men: Enkelte ekstreme karismatikere er svært “høye” på seg selv og sin tro. De ser masse feil med den “frafalne kirka” (Den norske kirke), mens de ikke er i stand til å se sitt eget miljø sine feiltrinn og avsporinger. De er raske med å dømme andre uten å feie for sin egen dør. De mener selv å ha sett det eneste rette lyset mens andre kristne går på galne veier. Slik dømmende oppførsel vil jeg også ha meg frabedt.

Personlig finner jeg meg ikke i å bli behandlet som annenrangs kristen (“kristen light”) eller det som verre er av karismatikere. Det er Gud som skal være dommer, og det er kun han som kan dømme eller fradømme meg troen min. Selv om jeg er barnedøpt og ikke deler karismatikernes syn på åndsdåp er jeg likevel en troende kristen. Det blir noe for mye oss på innsiden og dem på utsiden-tenkning.

Karismatikere inkludert pinsevenner hevder gjerne at tegnet på åndsdåp er tungetale. En logisk konsekvens av dette blir å hevde at alle oss kristne som ikke taler i tunger ikke er åndsdøpte. Vi har altså ikke mottatt og blitt døpt i den hellige ånd ifølge karismatikerne. Dette samsvarer slettes ikke med Bibelens ord om at alle troende har mottatt og har del i den hellige ånd.

Det kan innimellom oppleves som noe belastende å være en kristen. Kristne blir tillagt og ilagt masse meninger, holdninger, forventninger, verdier og generelt plassert i en trang bås som ikke nødvendigvis passer. Beklageligvis er det gjerne de ekstreme kristne, inkludert ekstreme karismatikere, som setter agendaen og som er framme i rampelyset som kristne “forbilder”.

Innlegg av Arnt Olav Klippenberg

Journalist Arnt Olav Klippenberg i Stavanger Aftenblad har skrevet et relevant innlegg som følgende siteres fra:

“Hvordan kan kristne leve med at det finnes folk som tjener seg steinrike på å bruke kristendommen til reinspikka lureri? Vi forventer at imamer skal advare mot skavanker innenfor Islam, men hvorfor advarer ikke prester oss mot disse pastorene?

Jeg tilhører en stadig minkende gruppe nordmenn som har kristendommen som ankerfeste i tilværelsen. Forvitringen kommer til å fortsette hvis ikke den mentale tempelplassen blir ryddet for tull og tøys og tolkninger som for lengt har gått ut på dato.”

Kilde: Stavanger Aftenblad-bloggen “Fra provinsen” skrevet av Arnt Olav Klippenberg. Tittel: “Når parodien er løgnere enn virkeligheten”.

Jeg er så enig, så enig i det han skriver. Det BØR ryddes opp innenfor de ekstreme kristne miljøene. Prestene, biskopene og andre sentrale kristenledere bør blant annet komme seg på banen og gå imot usunn og tullete forkynnelse. Forresten veldig bra at enkelte media og journalister er “på ballen” og setter fokus på problematikken. Makt, forkynneres egoisme, jaget etter det sensasjonelle/ekstreme og penger bør ikke få styre forkynnelsen og kristentroen.

Ekstrem karismatisk forkynnelse og annen ekstrem forkynnelse fører til at folk flest tar enda mer avstand og før økt sin skepsis til kristendommen. Fordommene og de stereotype forestillingene av kristne blir styrket. Det ekstreme ødelegger for «normalt kristne» personer. Videre blir enkelte innenfor de ekstreme miljøene brente eller utbrente.

 

En rar Gud de tror på

Om enn ikke Bibelsk: Jeg foretrekker den gylne middelvei (det moderate) i stedet for det ekstreme eller ytterpunktene, også innenfor tro og trosutøvelse. Hva jeg anser som den “rette” tro og trosutøvelse har jeg skrevet noen ord om i et underpunkt til artikkelen “Min tro” (ikke utfyllende liste, bare noen stikkord og tanker).

Sukk og stønn. Religiøst søkende personer er rare! En del av dem søker etter det spektakulære, det eksotiske, det overnaturlige, store personlige opplevelser, lovnader om helse og velstand og det som er basert på følelser (“følelseskick”). Inn i dette bildet passer ekstrem karismatikk som hånd i hanske, hvor forkynnelsen dekker enkelte spenningssøkende personers religiøse behov. Ekstrem karismatikk representerer på mange måter en religiøs rus. Det hoppes bukk over og glemmes at en del av denne forkynnelsen er avsporinger fra Bibelens hovedbudskap og til dels vranglære og fokusering på feil ting.

Deres “Gud” må tilfredsstilles gjennom total hengivelse, dominans og underkastelse, hvor man blir helt forblindet og mister mer eller mindre seg selv. Det er nok svært vanskelig for enkelte å bryte ut av slike miljøer. Man har alle sine venner og bekjente der, og man har ofte blitt “hjernevasket” (forført)  i en årrekke helt fra sine unge år. Man er redd for å bli isolert, utsatt for Guds dom og å gå fortapt hvis miljøet forlates.

Man må “tro rett” og nok, samt tenke og mene bestemte ting. Bønnen må gjøres på “rett” måte og med rett innhold, og å “så inn” penger i Guds rike hjelper visstnok også på. Hjelpeste meg for en rar “Gud” de tilber som er så nøden på alt og krever etterlevelsen av så mange leveregler og bud fra sine disipler.

I slike ekstrem-karismatiske miljøer treffer man ofte på slitsomme “gladkristne”. Slike personer med sitt “påklistret” smil (falskt?), overdreven vennlighet og glede er jeg lite begeistret for. Det blir noe falskt og overdrevet over hele greia, og ofte er slike personer litt vel “svevende” og fjerne fra vanlige jordiske problemstillinger. Det blir også litt for mye halleluja, amen, Gud er god og herlig å være frelst-utsagn i nærværet med slike personer. Men for all del: Det er ikke så mye bedre med moraliserende og dømmende mørkemenn.

Gladkristne ekstrem-karismatikere er til tider vanskelige personer å forholde seg til for oss “vanlige” folk. Både moderate kristne og ikke-troende kan “slite” med å forstå seg på slike ekstreme karismatikere. De har ofte et noe “fjernt” forhold til virkelighetens verden, og de kan ha problemer med å samarbeide med andre “personlighetstyper” som tenker helt annerledes enn dem selv.

Som jeg skrev i innlegget “Tror ikke på samme Gud som enkelte andre kristne“: Fanatiske kristne og/eller overdrevent gladkristne gir meg helst litt “noia”. Man må ikke være overdrevent / kunstig smilende og glad hele tiden for å være troende eller frelst, og det finnes andre ord enn halleluja og amen i vokabularet. Litt bakkekontakt med et normale jordiske livet bør man ha, og ikke bare “sveve i skyene” i sin lykkerus over å være frelst.

Til tider minner en del av miljøene mest på sekter (sekteriske tendenser) eller lukkede klikker. I den forbindelse gjentar jeg følgende fra artikkelen “Sekt og sekterisme – Norge og utlandet”:

  • Slike strenge religiøse miljøer og parallellsamfunn – ekkokamre – har ofte spilt på forhold slik som stor frykt / redsel for “Guds” vrede, dommedag, straff, fortapelsen, synd, tienden som et absolutt krav da annet (mindre beløp) er tyveri fra “Gud” og trusler om å miste “Guds” velsignelse. Ofte innprentes dette i stor grad i yngre år, og dette tas med videre i livet. Følelsene og tankesettet utnyttes av sektene, og tilnærmet hjernevasking, indoktrinering og manipulering er i sving hvor det spilles på redsler og følelser blant medlemmene. Mørkemannskristendom og redsel kan være svært så effektiv for å få “fårene” (sauene) til å gå i samlet og “rett” retning, blindt ledet av sektens ledelse (“hyrdene”/gjeterne).

Evangeliehuset i Egersund

I Egersund – min tidligere hjemby – finnes det en pinsemenighet med navnet Pinsemenigheten Evangeliehuset. De driver også egen kafé, barnehage, senter for kreativitet og livsglede og de tilbyr lokaler til/arrangerer kultur- og konferansearrangementer. Selv har jeg ALDRI vært del av denne menigheten.

I 2010 stod deres store flerbruksanlegg klart i utkanten av byen. Bygget er – etter min mening – svært stort og dyrt i forhold til den aktive medlemsmassen. Ifølge lokalavisen er det også ca. 27 millioner i gjeld på lokalene. I form av lokaliteter har virkelig menigheten satset stort, muligens for stort. Den store salen til forsamlingslokalet rommer vel ca. 600 -700 mennesker.

Senhøsten 2018: Nå er det full krig og splittelse i menigheten. Det er vel en etter hvert årelang konflikt som ligger bak, som delvis startet i barnehagen og driften av denne. Pastorparet vil si opp sine stillinger (dagens stillinger), og de vil ha med seg/overta alt av eiendom (bygg, utstyr m. m.). Planen er å dele menigheten i to, hvor dagens pastorpar vil fortsette som ledere i dagens bygningsmasse for den ene halvparten. Pastorparet vil ikke tre helt til siden og overlate alt til andre, da de selv mener å ha et kall fra Gud til å lede menigheten som de ikke vil rømme fra/forlate.

I en god del år bodde jeg i samme nabolag som pastorparet Audenby. Imidlertid har jeg hatt lite å gjøre med dem i det daglige. Likevel har jeg noen ganger undret meg over om de har hatt de rette kvalifikasjoner til å kunne lede en menighet.

Store beslutninger og veivalg skal i henhold til vedtektene bli fattet av forsamlingsmøtet/årsmøtet. Dette blir prøvd satt til sides i saken gjennom at noen utvalgte i ledelsen (fra dagens kraftig reduserte lederråd, inkludert pastorparet) fatter beslutningene på ikke-demokratiske måter over hodet på mange av medlemmene.

Dagens menighetsmedlemmer – ca. 240-250 stk. (ca. 60 % fullverdige og ca. 40 % ikke-fullverdige medlemmer) hvorav kun ca. 1/4 er “aktive” medlemmer – bes om å velge side i konflikten. Selve konflikten har jeg heldigvis liten kjennskap til. Likevel er jeg ikke så forundret over det som nå skjer. I den forbindelse skrev jeg følgende på Facebook 26. oktober 2018:

  • “Pinsevenner og karismatikere, altså. Typisk! Maktkamp, åndelig misbruk, splid, konflikter og splittelse. Denne gangen i min eks-hjemby Egersund (Pinsemenigheten Evangeliehuset).”

Det ble tidligere gjort et forsøk på å avsette pastorparet m. m. som ikke førte fram. Nå skal det visstnok avholdes (møtet har for lengst blitt avholdt!) et ekstraordinært årsmøte – som ikke støttes av ledelsen – hvor det vil bli rettet mistillitsforslag mot tre i lederrådet (inkludert pastor). Ser ut for at det er advokater inn i bildet og juridisk bistand, så det er er en forholdsvis seriøs konflikt.

I ekstraordinært årsmøte november 2018 ble det stilt mistillitsforslag mot deler av menighetsledelsen. Dette har medført diverse omrokkeringer i det kombinerte lederrådet og styret til menigheten. Foreløpig (enn så lenge?) sitter pastoren “trygt” i sin stilling og posisjon. Om siste ord er sagt i denne saken vites ikke pr. nå.

Dette skjer innenfor en normal og traust pinsemenighet, og ikke i en ekstrem-karismatisk sammenheng. Tydeligvis ikke lett for kristne å holde sammen. Det er ikke alltid lett å bli enig om hvilken vei man i samlet flokk skal gå.

Enkelte mener at hele saken er et internt anliggende som ikke har allmennhetens interesse. Jeg er sterkt uenig med dem som helst ønsker å legge lokk på hele konflikten. Selvsagt er saken interessant for mange utenfor menighetens interne rekker så lenge som menigheten “syltes ned” med offentlig støtte/midler og overføringer, og i tillegg har de åpne og “offentlige” tilbud som kulturhus/konsertlokale, barnehagedrift og aktivitetssenter.

Oppdatering: Det har vel i etterkant blitt en minnelig løsning på situasjonen ved at det tidligere pastorparet er ute av bildet (trådt til siden), samt noen justeringer i sammensetningen av eldsterådet.

Interessant! Pinsemenigheten Evangeliehuset i Egersund (organisasjonsnummer 871491232) har “kun” 192 tilskuddsberettigede medlemmer i 2019. Ikke noen stor menighet i forhold til “slottet” av et lokale (stort) de har bygget seg.


Egersund og kristen virksomhet, ja. Stedet ligger midt i beste Bibelbelte, og det finnes sånt ca. (nesten) et bedehus på hvert hjørne.

Jeg har vel en eller annen gang “torpedert” og kritisert det meste av kristen virksomhet som finnes der – enten direkte rettet mot lokal virksomhet eller indirekte via generell nasjonal kritikk. Jeg har blant annet kritisert kirken, Hillsong, Frelsesarmeen, sektene, katolikkene, bedehusvirksomheten (konservativ kristendom) og Misjonshuset. Metodister og baptister har jeg vel ikke skrevet noe om da.

 

En del stormannsgalskap finner sted i slike miljøer. Det bygges flotte og dyre menighetsbygg, som nesten minner mest om slott (luftslott) eller palasser. Det bygges over evne, og alt baserer seg på at det angivelig er Guds vilje og plan for menigheten. Større bygg enn medlemsmassen skulle tilsi bygge, da det forventes vekkelse. Enkelte menigheter går på en økonomisk smell hvor alle tilgjengelige midler benyttes til å holde lokalene i drift. Maset overfor medlemmene om å støtte forsamlingen med rentefrie lån eller pengegaver kan i enkelte tilfeller være formidabelt.

Oftere enn før tenkes det stort – svært stort – også innenfor den trauste og “klassiske” pinsebevegelsen. Store “katedraler” og prangende kirkebygg i hundremillioner-klassen settes opp. Kjempeinvesteringer gjøres i samarbeid med næringslivet og gaver fra private personer, og man ender gjerne opp med en miks av kirke, konferansesenter, hotell, restaurant osv. Lokalene blir gjerne “byens storstue”. Selv er jeg skeptisk til om Gud lar seg imponere av alle disse byggene, og om det er menighets oppgave å bygge de reneste kulturhusene.

Bloggen min loggfører søk, og et søkebegrep jeg nylig (juni 2019) så dukke opp i oversikten (søkehistorikken) var dette: “falsk forkynnelse på Sørlandet“. Muligens sannhet i dette, ja. Det finner sted masse rart på Sørlandet – og i Bibelbeltet generelt – i “Guds” navn. Man har en del forekomster av fundamentalisme, konservativ kristendom, mørkemannskristendom, pietisme, strikse leveregler og ekstrem-karismatisk kristendom i området, og det trues gjerne med “Guds” straffedom.

Avsluttende kommentarer

Enkelte hevder at det verste er over at tingene går rett vei med mindre plass til det ekstreme. Der er jeg slettes ikke helt enig i. Jeg ser ingen god og gledelig utvikling på området, da det fortsatt er mye uvesen og galskap av typen ekstrem-karismatisk “kristendom” som har fått vokse fram i norsk kristenliv i løpet av de senere årene – og som fortsatt får lov til å vokse.

Enkelte mennesker er noen dumme, naive og godtroende ikke-tenkende idioter, med en hjerne og en tenkning som en dum sau i en saueflokk som følger lederen uansett. Mye av det som har blitt skrevet om ovenfor er så langt på jordet og åpenbar falsk lære som alle med litt kjennskap til Bibelen burde ta avstand fra. Likevel følger man blindt med på notene selv om det som åpenbart skjer er bruk av manipulering, hersketeknikker, maktmisbruk, massesuggesjon, New Age, okkultisme, opportunistiske ledere osv.

Min oppfordring: Tenk selv, og ikke la oppskrytte forkynnere eller menighetsledere tenke for deg eller ta beslutningene på vegne av deg! Man bør som “normal” kristen forsøke å appellere til fornuften til dem som er på vei inn i de ekstreme miljøene, og økt Bibelkunnskap blant folk flest vil gjøre flere i stand til å se hvor på galne veier enkelte ekstrem-karismatiske miljøer er i forhold til Bibelen. Hold nærhet til virkeligheten og unngå at ting blir veldig opphauset.

Nei, karismatiske herlighetsteologi appellerer ikke til meg, og superkarismatiske møter passer ikke for meg og gir meg ingen stor glede. Jeg er personlig ikke en slik karismatisk type. Jeg liker ikke møtestilen, jeg har ikke glede av å oppføre meg som gal osv. Likevel anser jeg meg som kristen, men jeg tilhører ikke (og ønsker ikke å tilhøre!) den karismatiske leiren eller familien. Selv om jeg avviser karismatisk forkynnelse aksepterer jeg ikke at andre dømmer meg for å ikke være “kristen nok” (B-kristen). Jeg liker å tenke selv og godtar ikke alt som kommer fra en talerstol. Det dumme er at de karismatiske strømningene nå sveiper over evangelisk-lutherske forsamlinger og dermed etterlater færre alternativer til oss som ikke støtter opp om karismatikken.

Ja takk til normal og jordnær forkynnelse og forkynnere. Nei takk til det ekstreme, fundamentalistiske og superkarismatiske!

Se også artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom” og underpunktet “Karismatiske frimenigheter” som omhandler noenlunde samme tema.

Andre artikler i min blogg som omhandler noe av det samme:

Eksterne lenker:

Noen innlegg fra en nettside som jeg normalt sett er dypt skeptisk til, men som i akkurat denne saken hadde ok vinklinger:




Bibeltro (bokstavtro)

Kors og Bibel, illustrasjon hentet fra Christian Art.

Et uttrykk jeg sliter med er uttrykket Bibeltro (bokstavtro). Bibeltro er et “teit” begrep! Enkelte hevner at de leser Bibelen bokstav for bokstav (objektivt) uten å legge egne subjektive fortolkninger til grunn, og at de lever (prøver å leve) 100 % i samsvar med Bibelens ord. Jeg vil hevde at dette er helt umulig!

Etter mitt syn er det totalt umulig å forholde seg til Bibelen uten å tolke den. Man må ta hensyn til at Bibelen ble skrevet i en helt annen tidsepoke enn vår, den ble skrevet på et helt annet språk og den omhandler og er skrevet inn i en kultur som er veldig ulik vår egen. Bibelens ulike bøker er ganske så sikkert påvirket av forfatternes personlige og kulturelt betingende holdninger til etikk og moral. De 66 ulike bøkene i Bibelen er skrevet av ulike forfattere over en lengre tidsperiode, hvor den enkelte forfatter i større eller mindre grad har vært inspirert av det guddommelige og det personlige.

Alle vi som leser Bibelen forholder oss subjektivt til den. Vi fortolker ut fra vår forståelsesramme, jf. kommunikasjonsmodellen. Ingen er i stand til å lese Bibelen objektivt selv om man måtte ønske å gjøre det. Selvsagt kan Den Hellige ånd gi enkelte lesere åpenbaringer, men til og med da vil jeg nok tro at noen egne tanker kommer inn i fortolkningen.

Å tro at Gud eller den hellige ånd vil åpenbare den eneste korrekte fortolkning blir et for naivt syn for min del. Likeså forstår jeg heller ikke dem som sier hardnakket at Bibelen tolker Bibelen, og at skriften lett kan tolkes i lys av Jesus. Skriften alene er ikke så rett fram som det først høres ut for å være.

Jeg misliker sterkt når enkelte personer blir kritisert med begrunnelse i at de ikke er Bibeltro eller rettroende! Hva er Bibeltro? Hvem kan være 100 % Bibeltro? INGEN!

Bibelen

Å ha Bibelen som rettesnor for sitt eget liv er helt ok. Imidlertid foretas mye kreativ og fantasifull fortolkning av Bibelen, og da gjerne spesielt av dem som påstår at de leser Bibelen slik som den er skrevet uten å tolke den. Å trampe på andre eller ekskludere grupper / mennesker begrunnet i og med Bibelen blir som oftest totalt feil i mine øyne.

Bibelen, grunnteksten, er opprinnelig skrevet på språkene hebraisk og arameisk (Det gamle testamente) og på gresk (Det nye testamente). Bibeloversettere har neppe en helt enkel jobb med å lage troverdige og “nøytrale” oversettelser til norsk, uten å tillegge oversettelsene egne meninger og fortolkninger og uten å bli for mye påvirket av kirkehistorie og kirkekultur. En del ord i grunnteksten kan være tvetydige i sin mening, og det kan være vanskelige eller tilnærmet umulige å oversette “ordrett” til norsk på en slik måte at den sannsynlige opprinnelige meningen blir beholdt på en god måte. Norske bibeloversettelser har oppigjennom historien hatt litt ulikheter i fortolkningen av enkelte vers.

Bibeloversettere lar sine tolkninger i en viss grad bli styrt av ulike Bibelsyn, ideologiske føringer og rådende teologi. Man må også ta en beslutning på om man skal fokusere på helheter og sammenhenger, eller mer ha fokus på enkelttekster. En utfordring er også å få til norske oversettelser som “treffer” dagens lesere, hvor språket er moderne, forståelig og fengende.

Vår Bibel inneholder 66 bøker, mens katolikkene har sin versjon bestående av 73 bøker. Det har opp gjennom historien blitt foretatt vurderinger hvor enkelte bøker har blitt tatt med i dagens Bibelen, mens andre har blitt forkastet. Noen gjør også et poeng av at enkelte grunntekster som har blitt funnet ikke er 100 % identiske med andre tidligere kjente grunntekster. Nå er stort sett disse variasjonene mer av kosmetisk karakter, og dette at Bibelen ble overbrakt muntlig fra person til person (overlevert muntlig) i lange tider før ting ble skrevet ned gjør det slettes ikke unaturlig med mindre variasjoner.

I mine skriverier forholder jeg meg til den offisielle Bibelen. Jeg er fullt klar over at det både finnes de nytestamentlige og de gammeltestamentlige apokryfene (apokryf = skjult, Apokryfer er anerkjent som og fungerer som et slags tillegg til Bibelens skifter). Disse skriftene har i oldtidens kirke ikke blitt “funnet verdig” en fast plass i Bibelen. Jeg velger å stole på at utvalget av bøker i Bibelen er vel begrunnet og representativt for den kristne troen og budskapet.

Bibelen er en innholdsrik og spennende bok, men den er også utfordrende på grunn av alle mulighetene for ulike tolkninger. Boka er skrevet i en helt annen tid, i en annen kultur og på et helt annet språk enn vårt. Det må også foretas vurderinger om hvem som er avsender (forfatter, skribent), hvem som er mottaker (skrives/snakkes til) og hva som er tema. Bibelen lar seg ikke lese uten en viss fortolkning og analyse fra leseren. Verdslige kommunikasjonsmodeller kan dras inn for å si noe om hvor komplisert det kan være å lese Bibelen og oppfatte budskapet korrekt.

Likevel blir jeg ofte forbauset over hva enkelte klarer å få til av fortolkninger, og gjerne mest dem som påstår å være “Bibeltro”. Ting de hevder står klart og tydelig i sin Bibel står ikke nødvendigvis så tydelig og entydig beskrevet i min. Jeg synes enkelte med sin fortolkning gjør veien til himmelen (den smale vei) enda smalere og ekskluderende enn nødvendig. Den smale vei gjøres enda smalere enn den i utgangspunktet er, og en del superkristne opptrer som fariseere med å fortelle om hvor flinke de selv er til å følge den rette veien og å fortelle om alle andre som er på “feil” vei. Andre klarer å bruke Bibelen til å forsvare ekstrem karismatikk eller meget konservativ kristendom. Både nazisme og umenneskelig asylpolitikk har blitt forsvart med Bibelen i hånda.

Bibelen er en “farlig” bok som kan misbrukes i hånden på maktpersoner og kristenledere, hvor tekster og enkelt-vers tas ut av sin sammenheng og kontekst. Versene og Bibel-tolkningene kan benyttes som argumentasjon og begrunnelse for mange slags rare “forvridde” tanker og ideer. Egen agenda kan fremmes med høyrehånden på Bibelen, og dette trenger ikke å være i samsvar med Guds vilje. Ofte får uheldige fortolkninger stå uimotsagte, da folk flest nødig vil si imot sin pastor, predikant eller andre kristne (karismatiske) forbilder.

Hva er definisjonen på Bibeltro som alle kan enes om? Hva er sann bibeltroskap? Hvem skal være “dommerpanel” og ta avgjørelsene om hvem som er og hvem som ikke er Bibeltro (rettroende)? Hvem har autoritet til å kunne hevde at deres tolkning er den eneste korrekte mens andre tolker Bibelen feil?

Jesusbilde

 

Enkelte hoier og skriker om intoleranse, “forfølgelse”, motstand og kritikk overfor såkalte Bibeltro kristne. Det snakkes om den frafalne kirken (folkekirken) som har beveget seg bort fra læregrunnlaget, Bibelen, bekjennelsen, brudd med Kristi lære og tradisjonen. Kirka fører folk vill, da den tross alt har sagt ja til homoseksuelle forhold. Det er snart ikke rom og plass for de “rettroende”. Jeg har bare ett ord for slik argumentasjon: Pisspreik!

Det blir tilnærmet tull og tøys å begrunne et bestemt syn som det eneste korrekte med historie, kultur, tradisjoner og det tradisjonelle. Det er ikke gitt at historiske og samfunnsmessige valg tatt på et tidligere tidspunkt alltid er det rette Bibelsk sett. Gamle vedtatte sannheter er ikke et kvalitetsstempel i seg selv. Verden og vårt syn på saker og ting er helt naturlig i endring, og likeså vår fortolkning av Bibelen.

Jesus som Guds ord: På Jesus sin tid hadde de ikke Bibelen. De hadde Jesus, og det er ham – personen – som refereres til som Guds ord. Jesus har sagt og ment masse, men slettes ikke alt det som enkelte bokstavtro vektlegger. Jesus selv har vel sagt veldig lite om homofili og samliv.

Det har blitt hverdagskost at enkelte kristne anklager andre for å fare med vranglære, være på ville / feilaktige veier, være djevelens sendebud eller å være frafallen. Spesielt er det mange som mener at kirken har ramlet inn på helt feil sti eller vei, og biskopene får gjennomgå i diskusjoner på nettet. Dømming, dømming og atter mer dømming.

Litt sarkasme: “Stakkers” Bibeltro kristne. De går rett inn i offerrollen eller martyrrollen. De ser på seg selv som utrydningstruede ofre som det er “skuddpremie” på. Imidlertid klarer de IKKE å se hvor dømmende og truende de oppleves av andre kristne som ikke deler deres syn. Det er ikke kjekt for oss “ikke-Bibeltro” å bli dømt til død og pine samt å høre at vi ikke er rettroende av fariseergjengen.

Forkynnelse overfor barn og unge

Spesielt varsomme bør man være med forkynnelse som blir rettet mot barn og unge. Også de unge skal absolutt få høre evangeliet og det Bibelske budskapet, men det er slettes ikke hensiktsmessig å komme med Guds straffedom, trusler, syndenes fortapelse og svovel overfor denne gruppa. Å true eller å skremme unge til frelse er ikke noen egnet framgangsmåte. Nåden, kjærligheten og den enkeltes egenverdi bør være hovedfokuset.

I så måte mener jeg at denne presten er helt på jordet: Sokneprest i Kautokeino Bjarne Gustad sa til konfirmantene at abort, kjønnsskifte og homofili er synd og ugudelig. Ifølge NRK om konfirmantundervisningen: “…seansen streamet på nett. Dette medførte at tusenvis av nordmenn fikk med seg Gustads formaninger om skyld og skam i forbindelse med abort, homofili og kjønnsskifteoperasjoner.”

Litt av noen bastante og moraliserende påstander overfor unge mennesker (unge i utvikling, hvor de skal finne sin identitet m. m.) Det gagner ingen med en slik dømmende og stemplende framferd. Kjempebra at biskopen velger å “straffe” presten!

Lenker relatert til denne saken:

 

Enkelte ganger kan man lese påstander om at Bibel-troende kristne i Norge blir spottet, mobbet, forfulgt og hånet, og da angivelig pga. sin tro. Det hevdes også at enkelte blir økonomisk og lovmessig forfulgt, og at de blir trakassert av media. F. eks. har Jan Hanvold og TV Visjon Norge brukt en del slik argumentasjon.

Selvsagt er det bare tull og vas å snakke om forfølgelse m. m., da også kristne ledere samt “ekstrem-troende” må kunne forvente å komme i situasjoner hvor de havner i nyhetenes eller offentlighetens lys. Av og til er det helt berettiget å bli utsatt for kritikk og spørsmålsstillinger. Litt kritikk og gapestokk-tendenser i Norge kan heller ikke sammenliknes med det man ser enkelte andre steder i verden, hvor man kan bli drept, fengslet eller torturert/mishandlet for sin tro.

Tradisjoner, ja. Mye går på og omhandler historie og tradisjoner. Kristne er ikke akkurat de mest fleksible med å tilpasse seg til den tiden man lever i. Slik har vi alltid trodd og gjort det, og tradisjoner er noen ganger avguder for enkelte. Det er viktigere å holde fast på gamle leveregler og tradisjoner enn å tilpasse seg til samfunnsutviklingen. Uten tilpasninger vil neppe det kristne budskapet oppfattes som relevant for dagens og framtidens befolkning.

Enkelte vektlegger i for stor grad – etter mitt syn – det gamle testamentet (GT), den gamle pakt. Dette testamentet representerer først og fremst antikk og klassisk jødedom, ikke kristendom. Det er mulig å anlegge en kristen tolking av budskapet, men likevel blir det litt vel mye av det gode. Det er i hovedsak det nye testamentet (NT) – den nye pakt – som representerer selve den sanne kristendommen med nåde- og kjærlighetsbudskap m. m.

Begrepene liberale og konservative kristne brukes ofte for å sette kristne i bås. En person på nettet hevdet følgende tullball: En konservativ kristen tror på hele Bibelen som Guds inspirerte ord, mens en liberal kristen tror på kun deler av den. De som er konservative kristne blir gjerne altså sett på som de mest Bibeltro eller bokstavtro kristne, uten å ta hensyn til at de også plukker ut deler av og tolker Bibelen i ganske så stor grad.

Imidlertid blir man ofte plassert i “korrekt” bås ut fra enkeltsaken homofili. Hvis man aksepterer homofile i kristne sammenhenger er man med en gang en liberal kristen. Selv er jeg slettes ikke sikker på at de konservative kristne leser Bibelen rettere og mer korrekt enn såkalte liberale kristne. Synet på familie og homofile til f. eks. stiftelsen MorFarBarn tar jeg sterkt avstand fra, og mener dette har lite med Bibel og kristentro å gjøre.

“– Å ikke godta homofile er en feilaktig bibeltolkning og en primitiv bibeltolkning vi må gå bort fra. Gud har skapt alle mennesker, og når han har skapt dem homofile er det absurd å si at det er feil, sier professoren.”

Werner Jeanrond, katolikk og professor i systematisk teologi ved Universitetet i Oslo. Kilde: Vårt Land nyheter: Tror ikke på LHBT-revolusjon i Polens katolske kirke | Pave Frans’ støtte til homofilt partnerskap blir avfeid som hans private mening fra bispekollegiet i Polen.

 

Jeg bare undrer meg på, uten å ha fullverdige svar på det: Hvorfor må enkelte ha så strikse leveregler og konservativ tilnærming som den eneste rette malen, hvor de stiller strengere krav til tro og livsførsel enn Jesus og evangeliene i Bibelen legger opp til? Er troen og nåden et for “enkelt” budskap? Må man prestere (prestasjonskristendom) noe overfor Gud og andre mennesker for å få lov til å kalle seg en ekte og skikkelig troende kristen? Et klisjeaktig og utslitt uttrykk: Hvorfor er det så viktig for enkelte å være mer katolsk enn paven? Hvorfor ønsker noen å stramme inn på det Jesus sa og gjorde?

Det sies av enkelte om mangt og mye: “Gud liker det ikke.” Bastante meninger og fortolkninger tillegges Gud over en lav sko. Det hevdes gjerne at det som står i Bibelen er uforanderlig og står fast til evig tid. Brudd mot “sannheten” defineres som synd og frafall fra den kristne tro – som igjen vil medføre at man får smake Guds dom og vrede. Ofre framsettes en bestemt tolkning av Bibelen som er den eneste korrekte eller riktige. Viljen til å se at fortolkning av Bibelen og Bibelske sannheter hele tiden har endret seg er gjerne ikke til stede.

Bibeltroskap er gjerne tilnærmet synonymt med å være en konservativ kristen i enkeltes øyne. Det snakkes om klassisk teologi, klassisk tro, trosfrihet og klassiske kristne verdier, hvor alt det klassiske høres ut for å være objektive, samlende og verdifulle størrelser. I slike miljøer vektes og vurderes det meste ut fra følgende saker: Abort, homofili / ekteskap/samliv mellom likekjønnede, likestilling / kvinnesyn / kvinnens plass (feminisme er fy-fy, da mannen ifølge enkelte er hevet over kvinnen ifølge Bibelen), bioteknologi, dåpssyn og Israel (syn).

Min tro

Mine egne meninger om diverse stridstemaer innenfor kristentroen:

  • For eller imot aktiv dødshjelp: Aktiv dødshjelp har jeg ikke gjort meg opp noen klar mening om. Muligens jeg heller mot et svakt ja, da jeg synes slike beslutninger skal tas av den enkelte og ikke av myndigheter eller politikere.
  • Abort kan innimellom være korrekt og akseptabelt (i forbindelse med f. eks. voldtekter, alvorlige sykdommer, manglende omsorgsevne osv.) i enkelte tilfeller, men abort skal ikke bli brukt som “prevensjonsmiddel”. Uansett: Kjempeflott i alle saker hvor alternativer til abort blir funnet.
  • Bruk av prevensjonsmidler er generelt sett helt ok i mine øyne.
  •  Jeg ser ikke noe galt i homofili og likekjønnede forhold og kjærlighet. Kjærlighet (heterofil eller homofil) innenfor ryddige rammer, ja takk.
  • Israel-saken er en perifer og uviktige sak i mine øyne, for oss her i Norge.
  • Svovelpredikanter og ekstrem-konservativ kristentro kan ryke og reise, og gnålet + vranglæren fra ekstreme penge- og mirakelpredikanter – ekstrem karismatikk med “overåndelighet” – vil jeg ha meg frabedt.
  • Stort søkelys på endetid, synd, straffedom og dommedag ser jeg ingen poeng i. Fokuset bør heller være rettet mot kjærligheten og nåden.
  • Masse falske og tullete profetier og visdomsord blir framsatt i kristen regi.
  • Jeg er ingen dum sau som trenger en hvilken som helst “profet” av en kristenleder som min hyrde.
  • Berettiget kritikk av usunn trosutøvelse må være fullt lovlig.
  • De fantastiske mulighetene bioteknologien gir oss bør bli benyttet, innenfor faglig forsvarlige rammer (helsevurderinger, ikke religionsvurderinger).
  • Jeg står helt fritt til å stemme politisk på det partiet jeg selv ønsker å stemme på. Det er fullt lovlig å være troende og å stemme rød-grønt som jeg gjør, selv om enkelte “kristeneksperter” påstår at dette å stemme blått er det eneste riktige.
  • Som kristen trenger jeg ikke å støtte eller sympatisere med Donald Trump eller andre tilsvarende “oppkoblinger” (“profeter”, sendebud og “apostler”) angivelig salvet og innsatt av Gud.
  • De som mener at de har funnet den eneste rette fortolkningen av Bibelen gidder jeg ikke å høre på. Likeså velger jeg å fokusere på den nye pakt og Det nye testamentet (NT), og ikke på den gamle pakt og Det gamle testamentet (GT). GT er historisk viktig, men mye er opphevet av NT.
  • Paulus er en problematisk forfatter i Bibelen, som i stor grad blir feiltolket og tillagt ymse meninger.
    Skremmende innenfor de kristnes rekker: Det økte kristenhatet, alle nett-trollene, hatet og hetsen samt den sterke polariseringen som har funnet sted.
  • USA-påvirket kristendom, nei takk!
  • De får ikke min støtte – og jeg har heller ingen sans eller sympati for – dem som er motstandere av kvinneprester og/eller av å ha kvinner som åndelige ledere. Spark prester og kristenledere som IKKE kan samarbeide (åndelig og liturgisk) med kvinner!

Min tro

 

Jeg anser meg selv som en troende kristen (se min tro), som har en tro i samsvar med Bibelen. I den forbindelse aksepterer ikke at andre dømmer meg til å være en frafallen eller for å være en ikke rettroende. Slike dommer er det Gud sin oppgave å utstede, og ikke andre kristne som opptrer som selvutnevnte overdommere (den moderne tids fariseere og skriftlærde).

 

Mine egne meninger om stridstemaene aktiv dødshjelp og abort: Aktiv dødshjelp har jeg ikke gjort meg opp noen klar mening om, men jeg er vel ikke helt avvisende til at abort innimellom kan være korrekt og greit nok. Videre ser jeg ikke noe galt i homofili og likekjønnede forhold + kjærlighet innenfor ryddige rammer. Israel-saken er en perifer og uviktige sak i mine øyne. Svovelpredikanter kan ryke og reise, og gnålet fra ekstreme penge- og mirakelpredikanter vil jeg ha meg frabedt. De får ikke min støtte – og jeg har heller ingen sans eller sympati for – dem som er motstandere av kvinneprester og/eller av å ha kvinner som åndelige ledere.

Kjempebra at biskopene setter foten ned:

Er det mulig? Nok en skrudd prest (i tillegg til sokneprest Mikael Bruun, og nok en gang innenfor Bjørgvin Bjørgvin bispedømme):

Kvinners prestekall blir bestridt i full åpenhet, og det brukes som argument at Jesus var mann. Det pekes også på den apostoliske tradisjonen på ca. 2000 år, hvor det visstnok både historisk sett og i all framtid oppfattes som naturlig at kun menn kan hyrde- og læreansvar samt sakramentsforvaltning. Mange “vridde skruer” som innehar en prestetittel i vårt land, ja.

Kvinneprest-motstandere utviser en meget selektiv og vilkårlig omgang med og fortolkning av Bibelen og dens tekster. Den dekningen Bibelen og kirkehistorien gir dem for sitt mannssjåvinistiske syn er heller tvilsomt og tynt. Man kan heller ikke elegant hoppe bukk over at kulturen, samfunnet, menneskesynet og kvinnesynet på Jesus sin tid var betydelig annerledes enn i dagens Norge og/eller Israel.

Meget bra skrevet av en mann, men er beklageligvis bak betalingsmur:

Etter å ha lest dette gjorde jeg meg følgende notater og tanker:

  • Kristendommen og kirka ville ha fått kollaps uten kvinnene, og kvinnene er essensielle innenfor kristendommen.
  • Mange kvinner ble i Bibelsk tid gitt sentrale roller.
  • Til og med Paulus samarbeidet mye med kvinner, hvor kvinnene også inngikk i roller med lære- og hyrdeansvar (apostel).
  • Uten kvinnene stopper rett og slett kristendommen og kristentroen opp.

Over til andre saker:

Man skal som “god” og “rettroende” kristen være imot det meste (endringer og utvikling er farlig!), utenom Israel da. Det er også visstnok mest “kristelig” i enkelte av miljøene å stemme politisk på blå side. Å være “fanget” av mammon og pengebegjær er helt ok, og litt bruk av  svart arbeid og andre mindre lovbrudd (opphavsrett, fartsgrenser i trafikken osv.) ser man gjerne gjennom fingrene med.

Å være mot rasisme inngår ikke i dette å være en “god kristen”, og heller ikke et stort og utstrakt klima-/miljøengasjement. Heller ikke alle kristne bryr seg noe særlig om de fattige og de svakeste i vårt samfunn. Kampen mot fedme, livsstilssykdommer og overvekt (kroppen vår og dens helse) er heller ikke noe som engasjerer “rettroenden”. Sivilisert oppførsel overfor meningsmotstandere står ofte heller ikke høyt i kurs.

Er liksom “klassisk kristen teologi” (konservativ kristendom) et kvalitetsstempel i seg selv? Er man så sikker på at dette representerer den eneste korrekt fortolkningen av Bibelen? Kan de såkalte “klassiske kristne” dømme oss andre på vegne av Gud? Selv svarer jeg selvsagt nei til alt dette her. Det må da for svarte søren være mulig å akseptere andre som kristne på tross av ulike syn på enkelte saker! Aksepter oss “avvikere” som troende kristne, hvor ikke-aksept er ikke-kristelig dømming! For å være stygg og/eller veldig konkret: Hvordan kan f. eks. NLM sine folk sitte på sine høye hester og si at de har RETT og alle andre har FEIL?

Enkelte hevder med (forsøk på) stor overbevisning at de står på Bibelens / Bibelsk grunn i samlivsspørsmålet. De hevder at det klassiske synet er det eneste rette, dvs. kun rom for heterofile forhold (kvinne og mann) og ikke homofile (likekjønnede). Dem som ikke er enige med dette beskyldes for å spotte de kristne samt for å være angrepet av den antikristelige åndsmakten. Nok en gang et subjektivt og hjemmesnekret makkverk av noen fortolkninger!

To typer kristne – kategorisering / rangering av troende

Det finnes visstnok kun to typer eller kategorier av kristne, hvor kun den ene typen er “skikkelig kristne”:

  • Type 1 er ledet av ånden: De som fullt og helt står på “Bibelsk grunn”, og som ser på Bibelen som et fast og styrende fundament for tro og liv. Personer som angivelig så å si lever sitt liv etter Guds ord og vilje.
  • Type 2 er ledet av kjødet / djevelen: (Halv-)Troende som tilpasser seg til tiden man lever i (tilpasser seg tidsånden), og som ikke fullt ut ser på Bibelen som Guds ufeilbarlige ord. Angivelig går slike på kompromisser med ordet, og kan fort havne opp på en varm plass (fortapelsen, helvetet) og bidra til å forføre andre.

“Inspirert” av noe Jan Hanvold i TV Visjon Norge skrev. Selvsagt støtter jeg ikke budskapet, og det er med her som et eksempel på denne ekstreme Bibeltroskapen og dømmingen + skråsikkerheten som finnes “der ute”.

 

Enkelte mener at det står klokkeklart eller krystallklart i Bibelen at kvinner (damer) ikke kan ha ledende roller (hyrdeansvar, styreansvar) i menigheter og forsamlinger. Mannen er satt til å lede menigheten av Gud, hevdes det. Det hoppes helt bukk over kvinners fremtredende rolle i Bibelsk tid, til tross for den “kvinnefiendtlige” tidsepoken man da befant seg i.

Kvinner kan brukes i barnearbeid og på misjonsmarken i framtredende roller, og de duger til å utføre rutinemessig “slavearbeid” (kjøkkentjeneste, utlodninger, julemesser osv.) og i lovsangens tjeneste (sang og musikk). Snakk om å lese Bibelen med en stor porsjon vrangvilje, gjennom dette å nekte kvinner å utføre framtredende verv innenfor enkelte konfesjoner.

Selv anser jeg å være en blanding av konservativ og liberal kristen. Jeg tror på det grunnleggende i Bibelen rundt Jesus sitt frelsesverk og den treenige Gud. Gud ble menneske via Jesus, for å forsone verden med seg selv. I diverse enkeltsaker blir jeg nok oppfattet som en liberal kristen.

I stedet for å dele kristne i konservative eller liberale ut fra noen få enkeltsaker kan man gjøre slik som David Åleskjær gjør i sin blogg. Han skiller mellom høykirkelighet og lavkirkelighet, eller sakramentalisme og anti-sakramentalisme. I høykirkelige miljøer er nattverd og dåp en nødvendig del av frelsen. I lavkirkelige miljøer er nattverd og dåp mer sett på som symbolske handlinger. Og så har man Frelsesarmeen da som verken praktiserer dåp eller nattverd. Begge “sider” vil hevde at de tror på og leser Bibelen. Samme bok kan tolkes på mange ulike måter, avhengig av hvem som leser og tolker den.

Til og med dem som kaller seg “Bibeltro” / rettroende er det ikke! Homofili har blitt den store saken for å avgjøre om man er på den ene siden eller den andre. Hva med andre saker? En som er Bibeltro burde også ha vært opptatt av nestekjærlighet, å ikke dømme andre, unngå pengebegjær, beskytte de svake i samfunnet,  jobbe mot overgrep, være for miljøvern (beskytte skaperverket), jobbe mot baktaling av hverandre osv.

Fortolkning av Bibelen

Noen sentrale prinsipper for lesing og fortolkning av Bibelen sett med mine øyne:

  • Tekstene må leses i sammenheng, helhetlig, i kontekst. Løsrevne vers fungerer dårlig for helhetens del.
  • Tekstene er inspirert av Gud, men ikke nødvendigvis ordrett gjengivelse av Guds ord.
  • Det kan gjøres et skille mellom det viktige og det mer perifere.
  • Likeså er det et skille mellom lov og evangelium.
  • Ofte er den enkle tolkningen den mest korrekte.

Det må gjøres noen vurderinger rundt:

  • Litterær sammenheng, kultur/historisk sammenheng, teologisk sammenheng, livssynsmessig sammenheng og tekstens aktuelle sammenheng.

 

Bibeltroskap og påstander om at Bibelen blir brukt som høyeste autoritet er en fin teori. Etterlevelsen i praksis er det verre med, hvor alle feiler og er subjektive i sine fortolkninger og utvelgelser. Et problem er at både de som kaller seg Bibeltro og “oss andre” er selektive med vår omgang med Bibelen, om vi liker det eller ei. Alle velger bort deler av Bibelen som vi ikke finner som aktuell og interessant. F. eks. er det få/ingen som lever etter Bibelens omtaler om påkledning m. m.

Kristne uansett ståsted driver i større eller mindre grad med kirsebærplukking (Cherry picking). ALLE troende – og ikke minst de som selv påstår at de er svært Bibeltro – plukker ut enkelte ting fra Bibelen som man blir veldig opptatt av å etterleve, mens andre ting blir totalt oversett / ignorert. Troende tar bevisst eller ubevisst bort det som ikke passer for dem og tiden vi lever i, Ingen evner eller klarer å etterleve den store boka fullt ut -ikke en gang de prektige.

Et Bibelvers som mange glemmer er dette: Ef. 4, 29: “La ikke et eneste råttent ord komme over leppene”. Også såkalte Bibeltro kristne er kvasse i sine uttalelser på nettet og i sosiale medier. I stedet for diskusjoner rundt sak ender det ofte med personangrep og netthets mot meningsmotstandere. Også blant kristne finnes det mange nettroll, og et annet problem er hva enkelte trykker liker på og deler videre. I tillegg nører enkelte Bibeltro og konservative kristne godt opp under diverse konspirasjonsteorier.

De som påstår at de selv er Bibeltro henger seg ofte opp i en sak, f. eks. homofili/likekjønnedes rettigheter. Hva med de andre sakene? Hva med alle oss andre som også regner oss som kristne, men som likevel har en annen fortolkning av Bibelen enn de personene som er såkalt Bibeltro? Finnes det både Bibeltro A-kristne (konservative) og ikke fullt så kristne B-kristne (liberale) som fortolker Bibelen? Muligens er liberale kristne ikke nok kristne, selv om skriften sier ganske så klart at det eneste som skal til for å bli frelst er tro og bekjennelse?

Enkelte rettroende kan i diskusjoner hevde at hele Guds ord må forkynnes. De påstår altså at den andre siden hopper bukk over deler av Bibelen. De hopper over vers som “klør dem i øret”. Sannheten er slik jeg ser det at også de Bibeltro hopper over deler av Bibelen og vektlegger enkelte ting mer eller mindre enn andre deler. Begge sider er cirka like “gode” til å hoppe bukk over enkelte Bibelvers. Det er og blir mennesker som leser den store boka, og vi er ikke feilfrie eller ufeilbarlige i vår fortolkning og omgang med boka.

Enkelte vil hevde at Bibelen har mange selvmotsigelser. I første omgang kan det se ut for at det er en del slike i Bibelen, men som oftest kan man forstå nyanseforskjellene hvis man ser ting i en litt større sammenheng. Av alle ting fant jeg en ok artikkel hos Jehovas vitner rundt dette om Bibelen motsier seg selv.

Morsomheten nedenfor som har versert rundt på Facebook og diverse nettsider sier noe om hvor dumt begrepet “Bibeltro” er:

Fortolkning av Bibelen: Jeg trenger noen råd!

Kjære dere som siterer Bibelen i spørsmålet om likekjønnet ekteskap. Takk for kampen for den rette tro og at homofilt samliv ikke er forenlig med Bibelen og kristendommen! Det står jo klart i 3. Mosebok 18/22 at homoseksualitet er en vederstyggelighet … så det er jo ikke noe å snakke om!

Men nå trenger jeg noen råd om hvordan jeg skal leve etter Guds bud:

  1. Hver gang jeg brenner en okse som et offer, vet jeg at dette gir en duft som velbehager Herren (3. Mosebok 1/9). Problemet er naboene!
  2. Jeg ønsker å selge datteren min som slave (2. Mosebok 21/7). Med det prisnivået vi har i dag – hva mener dere er rett pris?
  3. I 3. Mosebok 25/44 står det helt klart at jeg kan eie både mannlige og kvinnelige slaver så lenge de er kjøpt i et naboland. En venn av meg sier dette bare gjelder for svensker, og ikke dansker. Her trenger jeg litt hjelp – kan jeg eie dansker?
  4. Jeg har en nabo som insisterer på at han skal arbeide på sabbaten. 2. Mosebok 35/2 er helt tydelig på at han skal drepes. Er jeg moralsk ansvarlig for å gjøre dette selv?
  5. En venn av meg mener at selv om det er en vederstyggelighet å spise skalldyr (3. Mosebok 11/10), så er homoseksualitet verre. Jeg er uenig!! Hvem har rett?
  6. I 3. Mosebok 21/20 står det klart at jeg ikke må nærme meg Guds alter dersom jeg ser dårlig. Jeg innrømmer at jeg er nærsynt og bruker briller. Må synet mitt være helt perfekt eller opererer vi med litt slingringsmonn her?
  7. De fleste av vennene mine går til frisøren. De klipper håret på sidene og tar skjegget i kantene. Dette er tydelig en synd i Følge 3. Mosebok 19/27. Hvordan bør de straffes?
  8. Jeg har lest i 3. Mosebok 11/7-8 at jeg ikke må røre rester av en død gris, fordi det gjør meg uren. Kan jeg likevel spille fotball dersom jeg har hansker på?
  9. Min onkel har gård. Han synder mot 3. Mosebok 19/19 fordi han planter to ulike avlinger på samme jorde. Kona er ikke noe bedre, fordi hun går med klær som er laget av to ulike stofftyper (blanding av bomull og polyester). Han har også den uvanen at han banner mye. Er det virkelig nødvendig at vi samler hele byen for å steine dem (3. Mosebok 24/11-16)? Er det ikke like greit å brenne de til døde i et familieselskap – slik vi pleier å gjøre med mennesker som ligger med sine slektninger (3. Mosebok 20/14)?

Jeg vet dere har gått i dybden på denne type problemstillinger. Jeg er sikker på at dere kan hjelpe meg. Takk for påminnelsen om at Guds ord er evig og uforanderlig!

Illustrasjon rundt hvor tåpelig det er å basere seg på løsrevne Bibelvers ut fra sin sammenheng

Gammel vits om en mann som slo opp og leste tilfeldige Bibelvers etter “mannakorn”-metoden:

Først fant han dette verset: «Da kastet han pengene inn i tempelet og forlot stedet. Og han gikk bort og hengte seg.» (Matt. 27,5)

Så prøvde han igjen, og fikk dette verset: «Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Lukas 10, 37b)

Litt svett forsøkte han nok en gang, og følgende vers sto å lese: «Skynd deg, vær snar! Stå ikke der!» (1. Sam. 20.38)

Min kilde til den siste “historien”: Bloggen Davids liv.

 

 

Angående første historie ovenfor: Nå vil nok enkelte fort si at Bibelversene som har blitt “misbrukt” ovenfor er fra det gamle testamentet. Vi kristne sier ofte at vi lever under den nye pakten (nåden via Jesus frelsesverk), og at vi dermed i hovedsak forholder oss til det nye og ikke det gamle testamentet. Likevel kan det snakkes om å være konsekvent eller ei. Enten følger man Bibelen slik skriften er, eller så ser man at den må fortolkes. Alt annet blir tullete mellomløsninger som forteller at man IKKE er fullt ut Bibeltro.

Jesus-budskapet om frelsen bør være det sentrale for de som er “Bibeltro” og andre kristne. Imidlertid har kirka og andre kristne organisasjoner sporet av og er mer opptatt av tradisjoner og praksis enn hovedbudskapet. F. eks. diskusjonene rundt vigsel av likekjønnede er en avsporing fra det sentrale.

Det kan spørres om det i det hele tatt er kirkas rolle å vie folk (inngå ekteskap)? Hvor i Bibelen står det at dette er sentralt for kirkas virksomhet? Hvem har sagt at vigsel må finne sted i et hellig kirkerom med høykirkelig liturgi og prest som “seremonimester”/velsigner? Hvorfor aksepteres noe så u-bibelsk som presteembetet, da alle troende ifølge Bibelen kan regnes for å være prester? Og hvorfor gis pastorer, forsamlingsledere, emissærer etc. så mye makt som ofte er tilfellet, uten at det finnes muligheter for å kunne motsi dem og “prøve” forkynnelsen /åndene?

Personer som er “Bibeltro” snakker gjerne om at det som er det sentrale er “skriften alene”. Imidlertid stemmer teori og praksis dårlig overens på dette området. Selektiv utvelgelse av hva som er sentralt og ikke sentralt i Bibelen foretas også av de som sverger “Bibeltroskap”. En del kameler svelges og sentrale problematiske forhold hoppes det bukk over.

Et problem med å være såkalt Bibel- eller bokstavtro er at man kan miste gangsynet. Det går en rød tråd gjennom hele Bibelen knyttet opp mot frelsesverket. Bibeltro fortolkning kan føre til at man mister helhetssynet. Alt blir spissfindigheter, bokstaver og fortolkninger av løsrevne vers. Bokstavene blir viktigere enn ånden og den levende tro.

Uansett står det en god del i Bibelen som er vanskelig å forstå både for lek og lærd (geistlige). Bibelen er på enkelte området en utfordrende bok å lese, og det finnes en del uforståelige mysterier i den. Spesielt bøker slik som Johannes åpenbaring er utfordrende for vår menneskelige forståelse. Som det står i Bibelen i 1. Kor. 13, 9: “For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.” På mange måter framstår Bibelen som en gåtebok med en del mysterier som man ikke får fullt ut svar på i dette livet.

Jeg tror en del historier i Bibelen er poetiske, billedlige og metaforiske framstillinger. Jeg er slettes ikke sikker på om f. eks. skapelseshistorien skal tolkes bokstavelig, og det er også mulig å tolke fortapelsen (dommedag) på mange ulike måter. Uansett spiller ikke dette noen rolle for meg, min tro og Bibelens hovedbudskap. For enkelte er det et stort motsetningsforhold mellom Bibeltroskap og vitenskap (vitenskapstro), noe jeg heller ikke ser som et vesentlig problem.

Det må da med Bibelen i hånden være lov til å prøve forkynnelsen og åndene:

Bibelvers prøv åndene

Alt som tales fra en talerstol eller utledes ut fra Bibelen er ikke nødvendigvis de ultimate sannheter.

Mot oss kritikere og selvtenkende mennesker er det ikke så uvanlig at følgende Bibelvers dras inn i debatten:

  • Tim. 4:3: “For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt.”

I enkelte Bibeloversettelser brukes uttrykket “klør dem i øret”. Joda, det er enkelt å hoppe bukk over det man ikke liker med Bibelen. Imidlertid er jeg i noen tilfeller i sterk tvil om det er oss kritikere som synder mest mot dette eller om det er dem som kritiserer oss for å ikke være Bibeltro nok. Vi er vel alle sammen litt selektive med vår bruk av Bibelen.

Selektiv omgang med Bibelen, ja. Et Bibel-vers som INGEN tar hensyn til fullt ut:

  • “Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom.” (Rom. 13, 1-2).

Spesielt i tider med rødgrønn politikk har kritikken haglet fra de kristne mot regjering, Storting og toppolitikken for øvrig. Nå i disse tider er det helt naturlig for meg å kritisere den sittende regjeringen som finner på masse rart, hvor en del av påfunnene er alt annet enn “kristelige”.

Selv synes jeg ærlig og oppriktig at det innenfor ekstremkarismatiske miljøer spesielt finner sted mye forkynnelse og undervisning med manglende dekning i Bibelen. Det store søkelyset på sensasjoner, jakten etter mirakler, sanselige “kick”, velstandsforkynnelse, NAR og diverse andre nyere teologiske strømninger er etter mitt syn i mange sammenhenger dårlig begrunnet i forhold til Bibelen. Til tider kan det være på sin plass å advare og å komme med advarsler mot tidsånden i enkelte “ekstrem-kristne” miljøer.

 

Bruk av sin egen sunne fornuft, kritiske sans og vurderingsevne må være lov!

På Verdidebatt og i papirutgaven av Vårt Land stod det i juli 2017 et innlegg skrevet av Per Søetorp med tittelen “Har Gud virkelig sagt……?” Ut fra dette innlegget har jeg delvis gjengitt og delvis lagt til mine egne ord i en liten “drøftelse” nedenfor:

I 1. Mos 3, 1 står det blant annet: “Har Gud virkelig sagt..?”. Dette er slangens (satan/djevelens) kommentar til Eva i Paradis for å få henne til å spise av livets tre. Hun og Adam spiste av treets frukt, de ble innhentet av Gud, utestengt fra Paradis, synden kom inn i verden osv. (Billedlig historie eller faktisk historisk handling? Jeg vet ikke, men det har liten betydning for troen om det er billedlig/metaforisk eller en reell hendelse.)

Selv om utsagnet “Har Gud virkelig sagt…” medførte store konsekvenser for Adam og Eva, kan det likevel være høyst berettiget med god samvittighet å stille spørsmålet den dag i dag når det gjelder vår tro og Bibel. Å stille spørsmålet bør være lov uten å bli dømt nord og ned, og uten å bli sammenliknet med syndefallet i Bibelen.

Det må være fullt lov til å bruke sin egen sunne fornuft og vurderingsevne uten å bli stemplet med synd og villfarelse fra homogent troende. Man blir neppe nektet adgang ved Himmelporten pga. noen kritiske spørsmålsstillinger underveis i livet. Det må være lov til å stille ærlige spørsmål uten å bli tildelt titler slik som “liberal”, “vantro”, “frafalle” eller andre nedlatende adjektiver.

Å tenke sunt kritisk er en gudegitt evne, og eventuelle ufravikelige Bibelske sannheter tåler å bli stilt spørsmåltegn ved. Å avfeie sunn debatt og annerledestenkende troende med oppgitte skuldertrekk eller diverse fraser slik som “..det står jo i Bibelen” eller “Paulus sier jo..” er bare fordummende og ødeleggende. Det “oppleves kun som en fordummende undervurdering av oppriktig sannhetssøkende, moderne og velutdannede mennesker med lang livserfaring”.

Per Søetorp kommer også opp med ei liste over spørsmål det kan være naturlig å stille seg. Han er innom alt fra likekjønnede forhold, gjengifting, sex utenfor ekteskapet, fortapelsen, skapelsen, bekledning, hårlengde og smykker, kvinners rolle, utstøtelse fra menighet osv.

Et punkt er verdt å sitere da det treffer ekstra godt inn i denne artikkelens tema:

“Har Gud virkelig sagt at hvert eneste ord i Bibelen er Hans eget rene, klare ord som ikke skal kunne diskuteres i lys av de til enhver tid rådende omstendigheter og samfunnsforhold?”

Innlegget medførte en del debatt, men da selvsagt en del kommentarer av typen usaklige og useriøse. Selve innlegget står godt på sine egne bein uten at det er nødvendig å lese og irritere seg over alle kommentarene.

Avsporing: Per Søetorp titulerer seg selv som “Musikkprodusent og pinsepredikant emeritus.” Husker godt noe av hans musikk som soloartist og som del av OKS Singers & Band på 90-tallet. Har i hvert fall vært på minst en konsert hvor han deltok på scenen. Han var en “konge” innenfor pinsebevegelsen med venner i en lengre periode.

I en periode under studietiden (1990-tallet) vanket jeg noe i pinsemenigheten Filadelfia Hønefoss.

 

Jeg har absolutt ikke de store planene om å drive med høyttravende teologi her inne. Jeg har verken kompetanse eller interesse av slikt. Likevel:

Noen hermeneutiske grep (oversetting, tolkning, forklaring) må tas når Bibelen blir lest. Tolkningsnøkler må benyttes. Bruk av løsrevne vers fra Bibelen helt ut av sin sammenheng for å få ting til å passe med sitt eget syn på ting fungerer heller dårlig.

Når Bibelen skal leses og tolkes er det viktig å ta hensyn til i hvilken kontekst ulike ting har blitt skrevet. Til hvem ble det skrevet til, av hvem (hvis mulig å spore)? Tidspunkt sånt ca.? Form og sjanger (poesi, lover, bildebruk osv.) har også betydning for vår forståelse og fortolkning. Vi kan ikke bare hoppe bukk over slike ting og påstå at Bibelen kan leses objektivt ord for ord uten fortolkning. Visse subjektive innslag blir det uansett. (Fine uttrykk for noe av det samme: Den objektive eksegese vs. den subjektive eisegese.)

Bibelen består som kjent både av det gamle testamentet (GT) og det nye testamentet (NT). I det førstnevnte møter vi den gamle pakten (Moseloven, lovpakten), mens man i NT finner den nye pakten (Jesu frelsesverk via sitt blod, nådebudskapet, kjærlighetsbudskapet). De to paktene er avtaler som Gud inngikk mellom seg selv og oss mennesker på ulike tidspunkter.

År 2017 har blitt markert som et Martin Luther-år i evangelisk-lutherske sammenhenger. Det er nemlig 500 år (1517-2017) siden at han “publiserte” sine 95 teser,  angivelig på en kirkedør i Wittenberg, Tyskland. Blant annet tok han oppgjør med avlatshandel, og reformasjonen (fra katolisisme til protestantisme) ble etter hvert et faktum som et resultat av Luther. Utledet ut fra alt dette rundt Luther hører man ofte følgende uttrykk i bruk:

  • Skriften alene
  • Kristus (Jesus) alene
  • Nåden alene
  • Troen alene
  • Guds ære alene

I forbindelse med Bibeltroskap er det naturlig å si noen ord om «Skriften alene». Det er en flott tanke å la skriften i Bibelen få tale sitt eget tydelige språk. Det er skriften som bør være det sentrale, og ikke tradisjoner, leveregler og menneskebud. Bibelen bør ha høyere autoritet enn paven, biskoper, maktsyke prester, kirkevedtak og kirkemøter. Skriften alene bør holde.

Fin og flott teori som jeg i utgangspunktet støtter. Imidlertid tilsier all erfaring at man ikke klarer å forholde seg objektivt eller nøytralt til en tekst. Det menneskelige vil alltid blande seg inn i større eller mindre grad, og all tekst må bli utsatt for tolkning. Likeså virker det som om menneskets behov for å ha noe fast å forholde seg til (tradisjoner og regler) og behovet for å la oss lede (maktpersoner som prester m. m.) fort kan føre oss bort fra teksten. Prinsippet om “Skriften alene” er ikke fullt så lett å etterleve i praksis som man først kan tro.

Martin Luther var enkelt og greit et barn av sin tid, et produkt av sin samtid. Sett med dagens øyne, i etterpåklokskapens navn, kan mannen bli kritisert for en del av det han stod for. Dette er en annen historie som ikke passer inn her.

Et område jeg applauderer Luther for er at han  har bidratt til demokratisering av kristentroen og kristenutøvelsen. Alle er i prinsippet “prester”, og vi kan selv tolke vår Bibel uten å være avhengig av “ekte” prester, pastorer, forkynnere, biskoper eller andre geistlige instanser. Teologiutdannede har ikke noen større rett til å tolke og mene ting ut fra Bibelen enn oss andre “vanlig dødelige”.

 

Begge deler av Bibelen er sentrale, men i det daglige er naturlig å ha litt sterkere fokus på det nye testamentet kontra det gamle testamentet. Vi lever den dag i dag under den nye pakt og IKKE under den gamle loviske pakten. Jesus har oppfylt den gamle pakt for oss.

Enkelte “bokstavtroende” har et poeng med at det er lett å overse de deler av Bibelen vi ikke liker. Vi blir da tross alt alle drevet av vår egoisme, våre selvfornektende handlinger og vår syndige natur. Det er ikke så behagelig å få Guds ord og dom mot seg.

Det er jo alltid en viss fare for at Bibelen blir som et koldtbord hvor vi tar med oss det vi liker og hopper over det vi ikke liker “å spise”. Likevel synes jeg at de såkalte Bibeltro kristne er litt vel bastante i sine fortolkninger av Bibelen. Alt er ikke så svart-hvitt som de vil ha det til og ikke alt står i så klartekst som de hevder.

Bibelen kan minst ses på to ulike måter:

  1. Den gjengir ordrett Guds ufeilbarlige ord.
  2. Den gjengir Guds ord påvirket i en viss grad av menneskelige forfattere og kultur.

Jeg er definitivt tilhenger av punkt 2. Jeg er troende (troende til det meste?), men jeg sluker ikke rått alt som blir lest ut av Bibelen av de bokstavtro.

Et annet ord for å være svært bokstavtro eller Bibeltro er begrepet: Verbalinspirasjon. Ifølge artikkel hos Store norske leksikon på nett pr. 24.07.2018 innebærer dette blant annet:

  • “Verbalinspirasjon, det at hvert ord i Bibelen er guddommelig inspirert, og at den derfor er ufeilbarlig i alle ting.”

Selv støtter jeg ikke fundamentalismen som ligger bak verbalinspirasjon. Jeg ligger mer opp mot det som kan kalles for inspirasjonsteori. Ifølge artikkel hos Store norske leksikon på nett pr. 24.07.2018 innebærer dette blant annet:

  • “Inspirasjonsteori, ideen om at Bibelen er inspirert av Gud.”

Farlige Bibelvers

To “farlige” vers fra Bibelen om synd og dom, som enkelte leser litt vel bokstavelig:

  • 1. Kor. 5, 9-13: “Jeg skrev i brevet til dere at dere ikke skal ha noe å gjøre med folk som lever i hor. Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller er grådige, eller er ransmenn og avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden. Det jeg mente med det jeg skrev, var at dere ikke skal omgås en som kalles bror, og som likevel lever i hor eller er grådig, eller som er en avgudsdyrker, spotter, drukkenbolt eller ransmann. Slike skal dere heller ikke spise sammen med. Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere skal dømme? Dem som står utenfor, skal Gud dømme. Få da den onde bort fra dere!”
  • 1. Tim. 1, 8-11: “Men vi vet at loven er god når vi bruker den rett, og forstår at loven ikke er bestemt for den rettferdige, men for lovbrytere og ulydige, ugudelige og syndere, spottere og gudsfornektere, og for dem som slår sin far og mor, for mordere, dem som driver hor, menn som ligger med menn, dem som driver med menneskehandel, løgnere og dem som sverger falskt, og alt annet som strider mot den sunne lære. Dette er i samsvar med evangeliet om herligheten hos Gud, den salige, det evangeliet som er betrodd meg.”

Det er fullt mulig å lese inn i og å legge alt for mye i disse versene.


De syv dødssynder

Dødssyndene er, ifølge gammel katolsk lære:

  • Hovmod
  • Grådighet
  • Begjær
  • Misunnelse
  • Fråtseri
  • Vrede
  • Latskap

Bibelsk belegg for oppdelingen er muligens noe tynt. Vi mennesker feiler vel alle mot denne lista, men heldigvis blir vi reddet av nåden i troen vår.

 

Enkelte kan slenge ut på utsagn av typen: “Det står skrevet”, “Du må lese din Bibel”, “Les Bibelen slik som ordet står skrevet, og gjør etter det”, “Ordet slik det står, uten menneskelige tolkninger”, “Det står klart og tydelig i min Bibel”, “Det står svart på hvitt”, “Det står skrevet, men mange bryr seg fint lite om det” og “Ånden gjør ordet levende (og utvetydig)”. De som farer med slikt er muligens nåtidens skriftlærde? Alt i Bibelen er ikke klart som blekk, eller klart som vann. Alt må tolkes om man liker det eller ei.

Det foreligger minst fire ulike Bibelsyn (kategorier):

  • Det ateistiske
  • Det liberale
  • Det konservative
  • Det fundamentalistiske bibelsyn

Et femte syn på Bibelen som kan føyes til er andre religioners forhold til Bibelen, hvor de i hovedsak i store trekk avviser Bibelen og forfekter sin egen tro og lære. Og så har vi humanetikerne da som vel kan plassers innenfor det ateistiske. I tillegg er det diverse flytende overganger og hybride varianter, hvor jeg f. eks. nok har et som ligger en plass mellom det liberale og det konservative. Selv kan jeg verket støtte det ateistiske eller det fundamentalistiske bibelsynet på noen som helst måte, og jeg er jo også delvis skeptisk til det konservative bibelsynet også (“mørkemannskristendommen”).

Så var det Paulus (Saulus, født ca. 10 e.Kr.) da. Skal man ta det for god fisk alt som kommer fra ham i Bibelen? Min mening er at en del av det han uttaler er kontekstuelt og historisk- / samfunnsmessig betinget. Slike forhold må det være fullt lovlig å ta avstand ifra den dag i dag i vår moderne og opplyste verden. Han har en del problematiske meninger og uttalelser om f. eks. kvinnesyn, homofilisyn og slaveri som tilhører hans historiske periode. Paulus er en viktig Bibelsk kar, men muligens er det naturlig å ignorere f. eks. 10-20 % av hans uttalelser pga. hans sterke knytninger til sin samtid som ikke har noe med selve kjerneevangeliet å gjøre. Jeg har også skrevet noen ord om Paulus – en problematisk Bibelforfatter – i en egen artikkel.

Jeg skal ikke gå inn i en debatt om hvilken Bibeloversettelse som er mest korrekt, og om de enkelte oversettelsene ligger nært eller fjernt i forhold til grunnteksten. Imidlertid har jeg måttet flire av enkelte som påstår at Bibelen på nynorsk er det optimale, likeså bra som grunnteksten og mange ganger bedre enn bokmål-utgavene.

Ny biskop i Stavanger utnevnt i januar 2019

Ny biskop i Stavanger januar 2019 – Anne Lise Ådnøy – er visstnok ikke noe å samle på ifølge enkelte konservative kristne:

Noen ankepunkter mot biskopen fritt gjengitt med utgangspunkt i blogg-artikkelen nevn ovenfor:

Hun støtter dagens abortlov, hun er for at homofile kan gifte seg og hun er selv og støtter selvsagt kvinnelige hyrder og eldste. Hun lærer i strid med Guds ord påstås det, og hun farer med vranglære. Det oppfordres mer eller mindre til å ikke ta imot eller ønske vedkommende velkommen, og man bør ikke gå for å høre på hennes forkynnelse. (Om enn ikke direkte nevnt: Boikott av nattverdsfellesskap sammen med biskopen er vel også en naturlig konsekvens.)

Nå var dette bare et eksempel på kritikk hentet fra en blogg. Imidlertid er det relativt normalt med slik argumentasjon fra “superkonservative kristne”.

Hjelpes meg for et syn og dømmende oppførsel, hvor de “Bibeltro” konservative kristne er helt overbeviste om at det de selv står for er totalt korrekt og det den andre “siden” står for er graverende feil som vil møte strengt dom.

Det som heller kan diskuteres er prosessen som førte til ansettelsen eller utnevnelsen av akkurat henne til biskop. Kirkegrasrota og det lokale demokratiet (hvilket kirkedemokrati?) ville ha en annen biskop, men Kirkerådet sentralt overkjørte dette.

 

Det finnes forkynnere og predikanter som farer med tullball gjennom at de hevder å ha fått “gudegitte” fortolkning av Bibelen og ordet, som gjerne ikke kan motsies eller diskuteres. Også i enkelte profetier som framsettes er det masse rart i. Gud kan SELVSAGT tale til enkeltpersoner, men det framsettes også en del falske eller forvridde budskap som angivelig skal ha et guddommelig opphav.

En del av de Bibeltroende eller rettroende er svært dømmende overfor andrebastantheten er stor og lang framskreden. Jeg har selv truffet på en del av sorten i nettdebatter, hvor enkelte av dem har oppført seg som noen store kverulerende drittsekker. De er svært dømmende overfor andre mens de selv har funnet den eneste godkjente sannheten, og det er ganske så vanlig med latterliggjøring eller stakkarsliggjøring av meddebattanter. Jeg forstår ikke det behovet enkelte har for å være mer firkantede, dømmende, moraliserende og konservative enn det Jesus var.

Begrepet Bibeltro benyttes innimellom som en hersketeknikk eller maktredskap. Det er relativt normalt i diskusjoner at “bibeltroskapskortet” eller “fariseerkortet” trekkes fram. Underforstått at motstanderen blir kategorisert som ikke-rettroende og dermed ikke skal tas seriøst og tillegges vekt i diskusjonen. Bruk av Bibelen til å undertrykke andre er enkelt og greit misbruk av ordet.

Enkelte hevder at en sentral suksessfaktor med den bibelske lesningen / fortolkningen er å lese boka med Kristi og Bibelens ånd innabords. Selv vil jeg hevde at det likevel er mye som kan feile. Personlige tanker og meninger (+ hersketeknikker og maktmisbruk) kan blandes inn sammen med de gudegitte og gudeinspirerte. Selv har jeg hørt min dose med sprøyt kamuflert som profetisk tungetale eller “visdomsord” fra “Gud”.

Kirka vår får mye “pes” fra de såkalte Bibeltro personer, som framstår som de reneste yppersteprestene. Enkelte hevder at Den norske kirke (DNK) har tilsidesatt Bibelen som Guds ord, og at den har forlatt sitt kristne læregrunnlag basert på skrift og bekjennelse. Det hevdes fra enkelte hold at man har en venstrevridd kirke som har sporet av, og som har latt seg påvirke av politisk sosialdemokratisk tenkning hvor tilnærmet alt er tillatt og like bra.

Kirka farer visstnok i enkeltes øyne med vranglære, og den forkynner ikke lenger det rene og ekte ord hvor Jesus og Bibelen er kirkens sentrale fundament. At kirka ikke har “rett” syn eller et klart nok syn i saker slik som samliv, homofili, likekjønnede, politisk syn, Israel og abort provoserer enkelte.

Hva jeg mener om dette? Jo: Fei for egen dør, dere kirkekritikere! Sannelig skjer det masse rart innenfor frimenigheter, karismatiske forsamlinger og konservative miljøer som ikke er hakket bedre enn det kirka dømmes for. Alle kirkesamfunn har sine svin på skogen, og de ligger i hver sine grøfter og “spyr”.

 

Der tradisjonen, teologien, bibeltroskapen, politikken og/eller filosofien kommer i konflikt med nestekjærligheten, omsorgen og solidariteten med mennesker må alltid førstnevnte kategori vike.

 

Enkelte kristne tar følgende to Bibelvers litt vel bokstavelig:

  • Rom. 12, 2: “Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.”
  • Joh. 17, 15-16: “Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden.”

Joda, kristne skal leve et liv i samsvar med Bibelen så langt så det lar seg gjøre. Imidlertid tror jeg ikke det er ment at kristne skal melde seg helt ut av verden og samfunnet rundt oss. En gyllen middelvei må det være mulig å finne fram til. Hvis kristne isolerer seg helt på sitt lokale bedehus i redsel for påvirkning fra verdenen blir de ikke noe annet enn en sekt:

En god del sekter leser og bruker ca. den samme Bibelen (noen har litt egne oversettelser) som oss andre, eventuelt supplert med tilleggsdokumenter fra sine grunnleggere. Likevel klarer de å komme fram til ganske så spesielle fortolkninger og åpenbaringer. Både de “kristne” sektene, Jehovas vitner, Brunstad Christian Church og læstadianerne er eksempler på noen som misbruker og tøyer Bibeltroskap og bokstavtro til det ytterste. Utrolig å se hvordan det er mulig å misbruke Bibelen til å styre folket (ufrivillig) i en bestemt retning.

“Kristne” sekter og kulter, ja. En del av dem utviser virkelig en selektiv bokstavtro / Bibeltro fortolkning. Enkelte vers fra Bibelen misbrukes til det nesten ugjenkjennelige. Enkelte klarer med stor overbevisning å hevde at de er de siste gjenlevende kristne på jorda, noen framviser militant framferd mens andre igjen mener at Bibelen f. eks. gjør det “ulovlig” med bruk av medisiner og legebistand. Bibelen er virkelig en “farlig” bok som kan tolkes og mistolkes i mange ulike retninger.

Man kan også se på helt ordinære kristne menigheter. Samme Bibel leses, men man kommer til helt forskjellige syn og fortolkninger når det gjelder ting slik som synet på frelse, sakramenter (dåp og nattverd), akseptable samlivsformer, leveregler, kvinners rolle, teologi, liturgi osv.

Mange har oppigjennom historien og nå i nåtiden hevdet at de har Bibelen på sin side, f. eks.: Voldelige korstog i middelalderen, nazisme i/rundt 2. verdenskrig, diverse kirkelig maktmisbruk, ensidig dyrking av Israel, sekters vranglære, lukkede miljøer (losjer m. m.), Ku Klux Klan (KKK), ulike høyreekstreme bevegelser / enkelthendelser / propaganda, Donald Trump (USA), ekstrem-karismatikken, internt kristenhat osv. Bibelen kan misbrukes til mangt og mye, og mange fortolkninger kan gjøres for å finne Bibelsk dekning for tvilsomme handlinger og beslutninger.

Kommentar “lånt” fra Facebook:

‘Definisjonen “Guds klare ord” har gått over til å bli “klassisk teologi” = mørkemenn = fy til abort, samboerskap og kvinnelige prester, og mer enn noe kampen mot likekjønnet ekteskap. “Som fanden leser Bibelen” er vel en grei konklusjon? Disse folka tror at bibelen kom dalende ned fra himmelen, ferdig trykt, med silkebånd og gullsnitt.’

 

Jeg har ingen tro på at en tilnærmet full etterlevelse av Bibelen – hvis dette hadde vært praktisk mulig – ville ha gitt oss et fullt ut rettferdig, perfekt og problemfritt samfunn her på jorden. Bibelen kan heller ikke brukes som et ufravikelig kompass eller rettesnor med alle svarene i alle slags jordiske situasjoner. Slike ting blir utopier i mine øyne. Dagens teknologi og det moderne samfunnets utfordringer er ikke direkte nevnt med et eneste ord i Bibelen.

Bibelen har ikke den ultimate fasiten på alt det jordiske og mellommenneskelige, hvor man også trenger og må gi plass til dem som ikke tror og til dem som tenker selv. Dessuten vil alltid det menneskelige blande seg inn slik at det som presenteres som “Guds ultimate plan” ikke fullt ut er det i praksis.

Jeg liker dårlig når andre dømmer meg og fradømmer meg eller andre min / vår tro. Det er ikke deres oppgave å bestemme om jeg eller andre er “kristne nok”. Bekjennende kristen og/eller personlig kristen er noen uttrykk – båser / stempler – enkelte bruker, hvor noen av oss visstnok ikke er innenfor ifølge deres trange referanserammer og malverk. Sykelig fokus på synd og trusler om dom for dem som ikke vender om har i uminnelige tider blitt brukt som en hersketeknikk eller maktmiddel – folk trues til lydighet gjennom trusler – i enkelte kristne settinger.

Til ettertanke: “Husk at synderen er Guds favoritt. Han døde ikke for rettferdige. De finnes ikke.” (Rune Edvardsen)

 

Hentet fra en konflikt angående utleie av et bedehus til kirka, hvor kirka nå har en homofil prest som medfører stengt dør for kirkelig bruk av bedehuset:

  • “Vi ser en kirke som har forlatt det lutherske hovedprinsipp: ‘Skriften alene’, og som av den grunn er kommet i strid med Bibelens lære for eksempel i forhold til samliv, abort og livets utgang.”

For en sneverhet og skråsikkerhet når det gjelder fortolkning av Bibelen. Galskap satt i system!

Hva feiler det oss kristne? Hvorfor er vi så dømmende mot hverandre og opptrer som dommere eller fariseer/skriftlærde (hyklere) mot hverandre, inkludert utarbeidelsen av mange tullete menneskebud og regler som må etterleves for å være på “innsiden”? Hvorfor må vi alltid sette andre i bås? Hvorfor misbruker vi Bibelen til å slå andre i hodet med den? Hvorfor bruker vi maktbegreper som Bibeltro/ikke-Bibeltro mot hverandre?

Personlig misliker jeg sterkt bevegelser slik som “Carissimi” som egentlig sier at de har den eneste korrekte fortolkning av Bibelen.  Jeg finner deres arbeid som illojalt mot sin arbeidsgiver samt de flertallsvedtak og det demokrati som finnes innenfor Den norske kirke. Kirkemøtet har gjort sine lovlige vedtak som også “Carissimi” – tilhengerne bør akseptere! Muligens er bevegelser som Carissimi og tilsvarende bevegelser (deler av den konservative leiren) den nye tids fariseere og skriftlærde, dvs. hyklere som vektlegger i alt for stor grad enkelte deler av Bibelens ord og glemmer andre vel så viktige deler? (Muligens en sterk beskyldning, men selv setter de jo andre i bås og påstår at de driver med vranglære, dømmer motparten til evig fortapelse m. m.)

Jeg registrerer at Carissimi nå er en del av det like så konservative “For Bibel og bekjennelse” (FBB).

 

Besøk også nettsidene: Min tro/min tro bloggartikkel, tidligere innlegg her i bloggen under kategori protest kristendom og min kritikk / protestside kristendom/protestartikkel. Se også min tidligere artikkel “Mye rart skjer i kristendommens navn”.

Lenker:

(Denne artikkelen ble først skrevet og publisert i min gamle blogg i mars 2009, men artikkelen har etter denne tid blitt redigert og kraftig utvidet.)




Ja til den enkle kristentroen

Kors og Bibel

verdidebatt.no har det vært masse diskusjoner og engasjement etter at Solveig J. Grønstøl la inn et innlegg med tittelen: “Galskap i Guds namn“. Hun skriver om sine erfaringer med en kristendom basert på sær innadvendt ekstrem-karismatisk kristendom hvor folk oppfører seg helt tullete, for eksempel bjeffer, kakler eller slår ned folk med begrunnelse av å være “fulle i ånden”.

Mye galskap har skjedd og skjer i Guds navn. I stedet for å fokusere på Jesus og møte mennesker med ekte nestekjærlighet kan kristendommen i enkelte miljøer bli veldig showpreget og innadvent basert på personlige følelser. Enkelte kristne miljøer ser ut til å mangle kritisk sans for det som skjer. Lederne ser heller ikke galskapen og unngår å ta avstand fra og beklage det som har skjedd i etterkant.

Enkelte vekkelsesmøter i kristen regi kan minne mer om sirkus enn møter. Spesielt har det skjedd og skjer mye rart i enkelte ekstreme karismatiske miljøer, gjerne ungdomsmiljøer. For deltakere som har sin kritiske sans i orden kan møtene bli de rene mentale overgrepene og maktmisbruken. Noen flyter med i strømningene som oppstår, mens andre går under og tar sterkt avstand fra hele kristendommen og/eller pådrar seg mentale sår.

Det er mye moter og bevegelser i enkelte kristne miljøer. Massesuggesjon finner sted. Enkelte søker stadig etter nye sterke personlige følelser og opplevelser. Slike personlighetstyper vil lett bli revet med i ekstrem-karismatisk kristendom. En del mennesker i slike miljøer hadde muligens trengt hjelp fra profesjonelle verdslige leger og psykiatere / psykologer! Ikke alt som et menneske finner på med unnskyldning av å være fullt av ånden er virkelig fra Gud.

Å stille kritiske spørsmål til ekstrem-karismatisk kristendom er ikke lett. Fort blir man konfrontert med at man motarbeider Gud og Guds vilje for menigheten. Man skal stole blindt på menighetens ledelse og ikke være så kritiske. Den kritiske sansen kommer visstnok fra djevelen.

Artikkelen til Solveig engasjerte meg! Heldigvis har jeg ikke opplevd så ekstreme ting som henne, men jeg har nå sett noen situasjoner hvor Guds navn har blitt misbrukt for å rettferdiggjøre de rare valgene som foretas. Det er grøfter og ekstremisme på begge sider av veien. Det mest fornuftige er vel å velge den gylne middelvei?

Jeg er enig med Solveig når hun etterlyser den enkle troen som bygger på Jesus. Dette er og blir det sentrale i kristentroen. Vi bør som kristne heller prøve å møte våre medmennesker med ekte kjærlighet enn å søke etter ekstreme åndelige showpregede opplevelser.

En notis til slutt:

Selv har jeg mistet troen på verdidebatt.no. Det er masse usaklige diskusjoner og avsporinger som finner sted nevnte plass. I stedet for å diskutere sak blir det ofte personlige angrep hvor man blir ilagt meninger som man ikke har. Det er nødvendig å være hardhudet hvis man skal engasjere seg i diskusjonene der inne.

Rare ting som har skjedd i Guds navn gjør det nok noe vanskelig for enkelte å kalle seg “personlig kristen”. Begrepet personlig kristen har også blitt diskutert på verdidebatt.no.

Noen lenker:




Bjørn Eidsvåg – kristen?

Bjørn Eidsvåg

TV 2 ble i en periode programmet “Trude/” (talkshow) sendt, hvor Bjørn Eidsvåg var gjest desember 2010. Etter å ha sett nevnte episode gjorde jeg meg noen refleksjoner som jeg skal skrive litt om i denne artikkelen.

Innledningsvis bør jeg nevne at jeg i mange år har hatt sansen for artisten Bjørn Eidsvåg. Jeg har flere av hans plater i min samling, jeg har vært på en del konserter med ham og jeg har også lest biografien som ble skrevet om ham.

I mange år har Bjørn Eidsvåg i sine sanger skrevet om tvil og tro, han har vært på leting, han har til tider kritisert kirka og kristendommen og han har ikke alle de riktige svarene for hånden. Mange ganger har det versert rykter om at Bjørn Eidsvåg ikke lengre er kristen eller rettroende, selv om han i utgangspunktet er presteutdannet.

Jeg mener at det ikke er min eller andre menneskers oppgave å avgjøre og å dømme om Bjørn Eidsvåg er kristen eller ei, samt å avgjøre om han en gang i framtiden kommer til himmelen eller helvete. Denne oppgaven bør vi alle overlate til vår Gud. Dermed vil jeg la denne saken ligge.

I TV-programmet “Trude/” fortalte Bjørn Eidsvåg ganske åpenhjertig om sin oppvekst og sitt liv. Han er til tider ganske kritisk mot den kristendommen han møtte som ung på bedehuset i Sauda. Han møtte en kristendom med masse menneskebud og leveregler. Han møtte en kristendom som var opptatt av å skremme folk til tro gjennom å true med detaljerte beskrivelser av fortapelsen eller helvetet for dem som ikke trodde.

Etter å ha opplevd en slik kristendom forstår jeg godt at Bjørn Eidsvåg sliter litt med å ta begreper slik som personlig kristen i sin munn. Han er vel rett og slett ganske skeptisk til en del av den maktmisbruken som har skjedd i kristendommens navn rundt forbi i våre bedehus og menigheter. I mange kristne sammenhenger har man vært veldig opptatt av å kategorisere folk enten innenfor eller utenfor, et maktspill og dømming av andre som han selv ikke ønsker å delta i.

I programmet reagerer han mot dem som påstår at de er Bibeltro. Som han selv sier: Man leser like mye inn i en tekst som ut av den. Altså: Vi må alle tolke Bibelen. Ingen leser den bokstav for bokstav eller objektivt.

Både delvis i nevnte TV-program og i andre intervjuer med Bjørn Eidsvåg har han uttalt at helvete bare er en konstruksjon for å true folk inn i trossamfunnet. Han sier at hverken kirka eller Bibelen har svar på alle livets mysterier. Han har også sagt at klar trostale får dere aldri. Likevel er han ikke helt fremmed for å kunne praktisere som prest igjen, selv om dette neppe står øverst på hans ønskeliste for tida.

Så over til en sak fra juli 2015. I forbindelse med at biskop Per Arne Dahl har landet på nei til vigsling av homofile la Bjørn Eidsvåg ut følgende kommentar på Facebook 27.07.2015:

Facebook-status Bjørn Eidsvåg 27.07.2015

Han skriver blant annet:

  • “Jeg er av den oppfatning at dersom kirken ikke klarer å være i front på å skjerpe vår humanitet og å spisse vår empati, har den mistet sin relevans.”
  • “..og den må ikke i frykt for moderne utfordringer, lene seg på gamle skrifter, de har ikke lenger noen betydning og det vet vi.”
  • “Spørsmålet er ikke hvor skrifttro vi er, spørsmålet er om vi ser tidlig nok hvem som undertrykkes og diskrimineres og våger å kjempe deres sak.”
  • “Ved kirkevalget i høst skulle det ha vært mulig å stemme ut biskopene som representerer de kalkede graver.”

Kilde: Facebook, side tilhørende musiker/band Bjørn Eidsvåg.

Jeg må si meg enig i det han skriver. Kirka / de kristne har brukt alt for mye tid og ressurser på å diskriminere og undertrykke homofile. Homofili har blitt den største av alle synder. Andre ting som det også advares mot i Bibelen bryr vi oss ikke om, men den homofile skal for enhver pris tas. Bra utspill, Bjørn Eidsvåg! På tide å komme videre til kirkas kjerneoppgaver og ikke bruke mer tid på å undertrykke homofile.

Bjørn Eidsvåg på Twitter 2. september 2014:

“Jeg blir mindre og mindre overbevist om noe som helst, bortsett fra at hellig overbevisning ikke er bra.”

 

Fra høsten år 2016 og videre inn i år 2017 har Bjørn Eidsvåg vært opptatt med å spille teater. Sammen med Svein Tindberg har de underholdt med stykket “Etterlyst: Jesus” på Det Norske Teatret (Oslo). Stykket omhandler hans oppvekst i Sauda på bedehuset med en humoristisk vri, Jesus, Bibelen, tvil, jakten på troverdig tro, kritisk skråblikk på tro og med sang og musikk av og med ham selv. Beklageligvis har jeg ikke fått sett dette stykket, men det høres spennende og interessant ut.

Etter den tid har Bjørn Eidsvåg reist rundt på turne sammen med Sigvart Dagsland. Sikkert også et interessant opplegg, men jeg har ikke selv fått sett dem live. I senere år har også Bjørn Eidsvåg blitt noe mildere i sin kritikk og har vel innsett og forstått at de kristne miljøene han oppigjennom historien har kritisert også har endret seg noe – til det bedre. Boka “Tro og trass: Min vei, mine valg” har han også utgitt (2019).

Juni 2020 kom Bjørn Eidsvåg via Vårt Land med en god oppklaring rundt hans tro og ståsted:

Han kaller seg (fortsatt) kristen. Blant annet fokuserer han på kjærligheten i troen og kjærlighetsbudskapet til Jesus. Han sier også at Bibelen må leses med et kritisk blikk (med mine ord: ikke være blind Bibeltro), og noen ganger må enkelte ting som står i Bibelen overses eller man må ta avstand fra det. Noen vil si at han ellers har noen avvik fra “standard kristentro”, men det er slettes ikke opp til meg å dømme ham. Jeg tar ham på ordet og ser på ham som en kristen.

Jeg kan ikke støtte 100 % opp om alt det Bjørn Eidsvåg sier og gjør. Han er jo tross alt et menneske som alle oss andre med sine sterke og svake sider. Likevel har jeg litt behov for å forsvare ham og hans syn på troens spørsmål. Med hans oppvekst og den motstand han har møtt fra kristne miljøer i sin artistkarriere kan jeg veldig godt forstå hans opprør mot deler av kristenheten!

Uansett: Han har gitt ut masse fine sanger som artist. Disse vil i hvert fall jeg fortsette å høre på uansett hva media og andre kristne måtte mene om personen Bjørn Eidsvåg. Han har hatt mange sanger med fine tekster, hvor også en del av dem har et klart og tydelig kristenbudskap. Tekstene til hans sanger kan stå på sine egne ben uten at personen Bjørn Eidsvåg blir analysert i hel.

 Noen lenker:

Et innlegg der jeg ikke er enig med forfatter:




Ja, jeg er en kritisk kristen!

Kirkeillustrasjon

Jeg anser meg som en kristen slik som jeg har beskrevet i artikkelen “min tro”. Likevel sluker jeg ikke rått alt som skjer i kristendommens navn. Jeg er en kritisk kristen som har skrevet masse bloggartikler om ting jeg reagerer på innenfor kristendommens rammer. Mer korrekt og beskrivende: Ja, jeg er FORTSATT en kritisk kristen!

I min gamle blogg (tatt ut av bruk høsten 2010 og tatt “av lufta” våren 2012) som nå er historie skrev jeg en del artikler innenfor kategorien protest kristendom. Ikke alle disse artiklene har blitt publisert på nytt som artikler i denne “nye” bloggen. Imidlertid har jeg nå lagt ut PDF-utgaver av noen av de mest sentrale innleggene.

Sentrale artikler innenfor kategori protest kristendom hentet ut av den gamle bloggen i PDF-format:

  • Menighetskritikk: Jeg er et menneske som liker å tenke selv. Jeg har vansker med å finne meg til rette i snevre menighetsrammer der andre forteller meg hva jeg skal tro og mene.
  • Jesus og lykke: Man får ikke automatisk menneskelig lykke av å bli en kristen! Herlighetsteologi som sier at alle kristne blir lykkelige hvis man tror nok er ikke en kristendom som passer for meg.
  • Hvordan overleve som kristen i usunne menigheter?: Hvordan ta vare på en sunn kristentro i et fellesskap som tapper en for krefter og energi? I menigheten får jeg ikke utfolde meg som et helt menneske. I stedet holder jeg på å kveles i menighetens liv og aktiviter. Hva med det psykososiale miljø og dette å se den den enkelte og vedkommendes verdi som menneske? Hva kan vi gjøre for å få flere med oss i menighetslivet samt beholde dem som allerede går der? Kanskje er det på tide å tenke mer på den enkeltes ve og vel enn å drukne oss selv i aktiviteter og møter?
  • Uten menighet: Selv må jeg si at jeg har mistet troen på menighet og menighetsliv. Mange menigheter mangler takhøyde og er ikke tilstrekkelig opptatt av viktige ting slik som toleranse, overbærenhet, kjærlighet, misjonsfokus og nåde. Jeg passer ikke inn i menighetens trange firkant.
  • Ja til Jesus, nei til menighet!: Ja til Jesus og nei til menigheter som bryter meg ned som kristen.
  • Konservative bedehusmiljøer – Nei takk!: Ja til kristentroen, men nei til regelkristendommen til konservative kristne miljøer!
  • Å være i men ikke av verden: Enkelte kristne tar dette med “å være i men ikke av verden” litt vel bokstavelig. Hele livet blir sentrert rundt menigheten, andre medlemmer i menigheten og menighetens aktiviteter. Det blir lite tid og overskudd til overs til å engasjere seg utenfor menigheten og enkelte er også lite opptatt av hva som skjer på utsiden.
  • Lei av dårlige unnskyldninger!: Jeg er lei av dårlige unnskyldninger angående dette at Norge er i ferd med å bli et sekularisert samfunn. Etter mitt syn er det største problemet oss kristne. Vi isolerer oss i våre menigheter og snakker om hvor vond verden har blitt. I stedet burde vi ha gått ut med evangeliet og hatt menigheter som gir et interessant budskap og tilbud til dem som ikke er kristne.
  • Jeg – en eklektisk kristen?: Ja, jeg er kristen! Imidlertid forbeholder jeg meg retten til selv å tolke og vurdere det jeg leser i Bibelen samt hører av forkynnelse. Jeg ønsker ikke å bli en person som sluker alt rått bare pga. en kjent forkynner sier at slik er det. Lenge leve den kritiske tenkningen og vurderingsevnen!
  • Oppriktig kjærlighet og menighetsliv: Du skal elske Gud og din neste. Klarer vi å leve etter dette doble kjærlighetsbudet?
  • Kristne stjeler som ravner!: Det tas i mange forsamlinger og menigheter lite hensyn til opphavsretten og rettighetshaverne når det f. eks. gjelder noter og sangtekster.
  • Misjonshuset i Egersund (PDF-dokument): Jeg er noe kritisk til hvordan utviklingen har vært i de senere år i Misjonshuset i Egersund. Fin koseklubb for dem som passer inn, men en del mennesker blir dessverre ikke inkludert i “det gode selskap”. Muligens mer en sekt (“Misjonshussekten”) enn en forsamling / menighet?

Menigheten og meg

Illustrasjonen til venstre beskriver hvordan jeg føler tingenes tilstand er. Jeg er den oransje femkantede figuren. Jeg passer ikke alltid inn i menighetens trange firkant da jeg liker å tenke litt selv.

Det var et sentralt utvalg av kritiske artikler jeg skrev i min gamle blogg. Det har etter noen år også blitt en del nye artikler her i denne bloggen innenfor kategori protest kristendom. Noen av de nyere artiklene er listet opp i lenkesamlingen til “Protest mot enkelte former for kristendom”.

Strengt tatt en litt foreldet artikkel eller innlegg dette her, da masse nytt + noe gammelt har funnet veien inn i den “nye” bloggen.

Ta en titt på artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom”, som er en videreføring av min protestside “Konservativ kristendom? NEI takk!” (https://protest.brr.no/).




Dømming og plassering av medkristne i bås

Himmel, fjell og kors

Solveig Johanne Grønstøl har skrevet en bra artikkel med tittelen “Det finnes ingen pinsevennar i himmelen!”. Det hun tar opp i artikkelen er at i himmelen er merkelappene forduftet. Det som betyr noe er om navnet vårt er skrevet i livets bok. Selv sier hun at hun kun ønsker å være en kristen uten merkelapp.

Det hun skrev i nevnte artikkel fikk meg til å tenke litt på hvor ofte vi kristne er opptatt med å plassere våre medkristne i båser. For enkelte blir det helt naturlig å dømme og se ned på andre kristne som lever et litt annet kristenliv enn det man selv lever.

Noen forhold som splitter oss kristne:

  • Dåp: For enkelte er det veldig viktig at man har mottatt “den riktige dåp”. Ofte vil i hvert fall pinsevenner og andre i tilsvarende menigheter på den karismatiske fløyen mene at kun troens dåp / voksendåp er bra nok.
  • Lutheraner: Å være lutheraner er i enkelte miljøer et skjellsord og det samme som ikke å være en brennende kristen. På samme måte er vel vi som tilhører den lutherske bevegelsen til tider litt skeptiske tilbake mot pinsevenner og andre karismatiske miljøer.
  • Bibelfortolkning: Ulike bibelsyn og bibelfortolkninger. Ofte blir det slengt ut at de som har en annen fortolkning enn menighetens offisielle ikke er bibeltro. Etter mitt syn kan ingen kristne klare å framlegge en objektiv forståelse av boka som ikke er preget av personens personlighet, kulturforståelse osv.
  • Menigheten: Enkelte steder kan selve menigheten bli en avgud. Det kan for enkelte bli viktigere å tjene menigheten enn Gud. Regler av typen “slik gjør vår menighet det” eller “slik har pastor / eldsteråd sagt at det skal gjøres” gjør i hvert fall meg skeptisk.
  • Menneskelagde regler: Jeg får inntrykk at enkelte kristne finner frelsen beskrevet i Bibelen for lett å oppnå. For å gjøre ting vanskeligere lages det menneskelagde bud og regler i tillegg til Bibelens regler.
  • Konservativ kontra liberal tro: Noe som er viktig i mange debatter er å plassere folk i enten den konservative eller den liberale kristenleiren. De i den konservative leiren vil ofte si at de som har en liberal kristendom og tro ikke er “skikkelig” kristne (B stempel). De som er liberale kristne vil finne den konservative fortolkningen noe trang og vanskelig å passe inn i.  Merkelappen enkelte bruker på disse to grupperingene: “fundamentalister (de som hevder at de tar hele Bibelen på alvor, de er “Bibeltro”). De “liberale” (blir “anklaget” for å tolke Bibelen og for at de ikke tar alt bokstavelig.)
  • Møteform: En så enkelt ting som liturgi, møteform, sangstil osv. kan også skape splid. Noen liker kirkas stive liturgi mens andre finner seg best til rette i frimenigheter som gjerne har en “friere” møteform.
  • Etiske problemstillinger: Det er ikke måte på hvor splittende følgende tema kan være for kristne: Synet på homofili, sex, samlivsform, skilsmisseabort, bioteknologi, dødshjelp og kjønn generelt.
  • Synet på Israel.

Selv skulle jeg ønske at det var litt større toleranse og takhøyde innenfor kristne miljøer. Vi skulle av og til ha vært flinkere til å se på andre kristne og menigheter som våre søstre og brødre som har det samme overordnede målet som oss selv: Himmelen.

Innenfor egen menighet bør det også være noe takhøyde for ulike fortolkninger og forståelser av Guds ord. Det bør være rom til å stille spørsmål til det som blir forkynt. Det bør også være mulig å leve med litt uenigheter internt i en menighet uten at dette skaper kamper, splittelse og maktbruk.

Dagensdebatt.no stod det et interessant innlegg som touchet temaet til denne artikkelen. Innlegget er skrevet av Sven E. Skjold (NMS). Tittelen på innlegget er: “Den største vranglære?” Ingressen lyder videre: “Er det å skape eller bekrefte skiller mellom kristne vår tids største vranglære?” Betimelig spørsmålsstilling! Vi er ofte kjapt ute med våre merkelapper og til å dele kristne inn i ulike båser, der vi ikke alltid aksepterer dem som havner i en annen bås enn oss selv. Det blir ofte en del tenkning av typen “dem og oss”.

Vi kristne er kalt til å forkynne evangeliet. Det er ikke vår oppgave å være moralpoliti eller domstol overfor andre annerledestroende. Kristne er ikke en homogen/ensartet gruppe. Det finnes ulike måter å utøve vår tro på og ulike måter å lese Bibelen på, og de kristne verdiene er ikke en enhetlig og absolutt størrelse.

Jeg liker dårlig at vi alltid skal være så opptatt med å gi hverandre merkelapper og å dømme hverandre. For en del kristne er det veldig viktig å plassere folkene rundt seg i “riktig” bås gjerne på grunnlag av rykter og subjektive fortolkninger som ikke alltid stemmer. Hvorfor er vi så opptatt å dømme våre kristne søsken når Bibelen så tydelig advarer mot dette i blant annet Matt. 7, 1: “Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!” og Luk. 18, 9-14 der fariseeren så ned på og dømte tolleren? Hva slags maktsyke er det som “rir” mange kristne som alltid skal dømme de rundt seg?