Vil neppe noensinne passe inn i en menighet igjen

Menigheten og meg (ny / redigert versjon). Jeg passer ikke inn!

Jeg konstaterer bare det som framstår som reelle fakta og sannhet for meg selv: Jeg vil neppe noensinne (igjen) passe inn i en menighet eller kristen forsamling, eller for den saks skyld aktivt oppsøke slike miljøer på eget initiativ. Som person er jeg rett og slett ikke “designet” for et slikt “trangt” menighetsliv, med mer eller mindre total underordning innenfor et rigid system.

Jeg er ingen dum sau som kan støtte (totalt) blind etterlevelse av det en pastor, prest, forkynner, styre, organisasjon eller eldsteråd måtte finne på å lire av seg. Jeg liker og vil ha lov til å tenke selv og å være meg selv, uten å ta på meg ei maske eller å prøve på å være en annen person enn det jeg er.

Jeg er en troende, men samtidig er jeg en kritisk kristen som ikke sluker hva som helst rått. Å være en “fritenker” går som oftest meget dårlig sammen med organisert menighetsliv. Å stille spørsmål og konstruktiv kritikk i slike miljøer oppfattes gjerne som djevelsk påvirkning (Satans sendebud) eller tolkes som opprør mot selve kristentroen (Gud selv).

Figuren gjengitt i artikkelen sier mye om forholdet mellom meg og det organiserte menighetslivet. En menighet er ofte en ganske så firkantet og avgrensende affære med lav takhøyde og generelt trange rammer, mens jeg selv slettes ikke passer inn i denne formen.

Opprinnelig figur brukt flere ganger før i denne bloggen ser slik ut:

Menigheten og meg

Ny versjon laget for denne artikkelens anledning er denne:

Menigheten og meg (ny / redigert versjon). Jeg passer ikke inn!

 

Begge figurer viser ca. det samme. Menigheten eller forsamlingen kan framstilles som et relativt trangt og nesten-firkantet sted, hvor man må være villig til å gi slipp på deler av seg selv for å passe inn. Å gi delvis slipp på seg selv er jeg altså ikke villig til å gjøre, noe som medfører at et organisert menighetsliv mer eller mindre er utelukket. Jeg sier meg ikke villig til å få livet og friheten min innskrenket for å passe inn i en menighets trange rammer.

Det er ikke Bibelen eller Gud selv jeg gjør noe opprør mot. Det er menneskers fortolkninger av budskapet og bakkemannskapet til ulike menigheter jeg ikke uten videre går god for. Den treenige Gud og innholdet i de mest vanlige trosbekjennelser står jeg inne for.

Treenigheten Gud (Faderen, sønnen Jesus og Den hellige ånd)

 

I fortsettelsen blir det mye repetisjon og henvisninger (lenker) mot det jeg tidligere har skrevet om her i bloggen, hovedsakelig hentet fra artikler innenfor kategori protest kristendom:

Jeg ser altså på meg selv som en troende kristen eller personlig kristen, selv om slike begreper fort skaper en del koblinger og assosiasjoner som jeg ikke kan stå fullt inne for.

Jeg er dypt skeptisk til ekstrem karismatikk inkludert strømninger slik som NAR (New Apostolic Reformation), og likeså overfor ekstrem-konservativ kristendom. TV Visjon Norge får heller på ingen måte min støtte, og begreper som Bibeltro eller bokstavtro er bare tull i mine ører. Det er også en del andre ting som skjer i kristendommens / troens og/eller Guds navn jeg ikke kan stå inne for. Usunn religionsutøvelse kan fort medføre frafalne” eller “brente” kristne.

En del kristenkritikk kan naturlig og med fordel framsettes, og kristenhatet blant enkelte kristne sømmer seg ikke. Alle de menneskelagde reglene og budene som enkelte har laget i kristendommens navn kan jeg klare meg utmerket godt uten. Penge- og mirakelpredikanter, nei takk skal du ha! Kollekt- og pengepress (mammon) anser jeg som meget ubibelsk og uetisk.

Fri og bevare meg vel fra mye av galskapen som kommer fra USA (“importen” av teologi og forkynnere) når det gjelder kristentro. Over-åndeliggjøring og jakten på sensasjonelle og overnaturlige opplevelser er ikke del av min tro.

Bruken av hersketeknikker og presentasjon av konspirasjonsteorier i “Guds” navn og i kristne regi tar jeg tydelig avstand fra. Jeg har heller ikke troen på at det finnes en objektiv liste med kristne verdier som alle kristne deler fullt ut. Dyrking (avgudsdyrking) av Israel inngår ikke i min tro.

Enkelte kristne er livredde for avkristningen som finner sted, og er svært opptatt av å be om vekkelse eller påkristning (usikker på ektheten i dette ønsket!). Dette kan i utgangspunktet være en fin ting, men i mine øyne blir det av og til noe litt vel febrilsk og panikkrelatert over det. Forresten er det lite med vettuge møter å kun “dra med” kirkefremmede på. Det er mye internspråk (kanans språk), internhumor og ukjent / fremmed møtestil i et typisk kristenmøte, som gjør møtene lite egnede for nye. En del overtramp og andre uheldige ting har også skjedd i misjonens og evangeliseringens navn.

Noen prøver også å skremme folk til å komme til tro gjennom å true med dommedag, endetid, Guds straffedom, synd og dom, noe som er HELT FEIL framgangsmåte hvis du spør meg. I forkynnelsen bør det være mest fokus på kjærlighets- og nådebudskapet + Frelsesbudskapet om Jesus, og så må folket ut fra egne ønsker og lyst velge å ta imot eller å ikke ta imot troen.

Møteformer, og ikke minst sangen og musikken er et kapittel for seg. Ofte føler jeg nesten at man må gjøre er valg mellom pest eller kolera: Gammeldagse salmer og orgelspill eller monotone og nesten meningsløse lovsanger. Liturgi og/eller organiseringen av møter og samlinger kan også være noe gjentakende og kjedelig arrangert.

Muligens passer mange av møtene best for ekstroverte personer, og ikke så bra for introverte? Det kan bli litt mye show og scenekirke til tider, med stor vekt på å være utadvendte og sosialt anlagte gladkristen. Massesuggesjon og at stemningen piskes opp med banale hjelpemidler setter jeg ikke pris på.

Det er masse ting jeg ikke tror på innenfor kristentroens univers, og jeg tar ikke nødvendigvis alt i Bibelen helt bokstavelig. F. eks. gjelder sistnevnte for skapelsen, og jeg klarer vel ikke å se det helt store motsetningsforholdet mellom sekulær vitenskap og tro.

Blandingen av religion og politikk kan gi et noe farlig samrøre. Det er heller ingen automatikk i at det blant kristne kun er tillatt å stemme på partier langt ute på høyresiden. Å stemme på eller å støtte KrF faller meg ikke naturlig, og jeg sliter med å forstå at enkelte kristne i det hele tatt kan stemme på FrP. Familiepolitikken + samlivsetikken som presenteres i kristendommens navn. En del av de etiske valgene som forfektes som “kristne” er jeg slettes ikke alltid enige i.

Et faktum er at kristne og andre troende er (ekstra) dumme. Som tidligere nevnt ønsker jeg ikke å være en dum sau i en troende saueflokk som overlater alle valg og tanker til “min hyrde / gjeter” (pastor, forstander, eldsterådet, prest, styre, organisasjon, selvjustis osv.). Å tenke selv, kunne framsette berettiget kritikk, diskutere, stille spørsmål og å selv foreta beslutninger for eget liv er et “must” for meg.

Jesusbilde

 

Kristne må ikke etter mitt syn stå sammen uansett, og jeg lurer til tider på om alle som kaller seg kristne virkelig tror på den samme guden. Kristentroen og dens rykte blir til tider ødelagt av andres uheldige trosutøvelse. I kristendommens navn skjer og finner finner mye rart sted.

Noen menigheter minner mest om lukkede sosiale koseklubber for heldige utvalgte (jf. ekskluderende miljøer, f. eks. losjer). Miljøene opptrer som klikker, eller enda verre som sekter eller sekterisme. Slettes ikke alle plasser dette å få med seg nye på veien prioriteres så høyt og ekte i praksis, utenom i (de falske ) bønnene. En viss grad av sosial kontroll er heller ikke uvanlig, og heller ikke at menigheten stiller en del krav og forventninger til livsførsel og den enkeltes prioriteringer.

Trenger man (virkelig) menigheten, og hva er egentlig vitsen med menigheten? Det har jeg ofte lurt på, ja. Selv finner jeg det nok tryggeste å tilhøre sofamenigheten / sofakirken i stedet for å havne i klørne til en usunn menighet og et kvelende menighetsliv. Har nesten lyst til å si: Til helvetet med hele menigheten og menighetslivet.

Jeg ønsker slettes ikke å være en ekstremt kravstor person overfor kristne miljøer. Imidlertid må det være plass til hele meg i menigheten, uten at jeg må spille et skuespill, gå med maske eller miste meg selv (gå på akkord / kompromisser med meg selv) for å passe inn. Det må være plass til hele mennesket og hele personligheten min, uten at andre mennesker overtar hele styringen av og retningen på livet mitt. Å kunne være seg selv er helt naturlig.

Jeg vil ikke bli kvelt, kvalt eller slukt av forsamlingslivet, eller bli utsatt for forventninger jeg på ingen som helst måte kan innfri. Alle slags menneskelige påfunn og tillegg til Bibelens ord sier jeg gladelig nei takk til. Jeg setter pris på Jesus og kristentroen, men hans bakkemannskap (andre kristne, som opptrer som fariseere / skriftlærde!) kan til tider være mer til irritasjon og skade enn til glede og hjelp. Sagt med andre ord: “Jeg tror på den treenige Gud, men jeg har ikke tilliten til / troen på alle personer som påstår at de jobber for ham eller representerer ham.”

Andre har ingen myndighet til å dømme eller fradømme meg troen min, og jeg er ingen frafallen pr. dags dato. Ja til kristentroen i seg selv, og et lite betinget ja til folkekirken! Tross alt folkekirken som er nærmest til å være en idealmenighet, i og med at der er en viss takhøyde og frihet. Jeg har også stor sans for det arbeidet som drives ut fra Sarons Dal (Kvinesdal) via Troens Bevis Verdens Evangelisering (TBVE).




Paulus er en problematisk Bibelforfatter

Apostelen Paulus, helgen i den katolske læren.

Som kristen vil man gjerne si at man tror på HELE Bibelens ord. For min del finner jeg blant annet deler av Paulus sin forkynnelse som noe problematiske. Han er ganske så kritiske og dømmende mot enkelte grupper, f. eks. kvinner og homofile. Han har også truende ord om Guds dom over diverse hedenskap, og han forventer blind etterlevelse av de ord og instrukser som kommer fra myndighetene.

Jeg har ingen makt og myndighet til å “klippe ut” Paulus’ ord fra Bibelen, men jeg tror nok at enkelte tolker en del av hans ord i aller verste tenkelige mening. Enkelte tar nok ting vel bokstavelig og er litt overivrige i sin Bibeltroskap. Jeg tenker at mye av Paulus’ ord er produkt av sin tid, sin kultur og det samfunnet han levde i, hvor man ikke kan ta alt bokstavelig uten kritisk drøftelse nå nesten 2000 år etter.

Jesus & Paulus: Jeg skal ikke beskylde ham om å gå imot det Jesus sa, men han har på mange måter gjort handlingsrommet smalere enn mesteren selv. Ellers må man huske på at Paulus (Saulus) neppe møtte Jesus i egen person, og at han kom til etter de opprinnelige disiplene til Jesus. Paulus gjorde en stor innsats som misjonær og har også skrevet mye bra i sine bre, men likevel trenger man ikke nødvendigvis å være enig i alt han stod for.

I fortsettelsen tar jeg for meg noen av de Bibelversene jeg finner som problematiske.

Det er mange som har sterke meninger om mannen Paulus. Selv sier han om seg selv:

  • “For jeg kunngjør for dere, søsken: Det evangeliet jeg har forkynt, er ikke menneskeverk. Jeg har heller ikke mottatt eller lært det av noe menneske; nei, det var Jesus Kristus som åpenbarte seg for meg.” (Gal. 1, 11-12)

Mon tro om man kan stole helt og fullt på det han her skriver? Tenker hans bakgrunn (fariseisk tradisjon), kultur og opplæring påvirket det han skrev og forkynte i en viss grad.

Selv er jeg en kritiker mot enkelte former for politikk og myndighetsstyring, f. eks. blåblå politikk/regjering og KrF. Hvis man skal ta Paulus bokstavelig er dette å være kritiske til styre og stell i samfunnet knapt lov:

  • Rom. 13, 1: “Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud.”

Nei, dette Bibelverset kan jeg ikke tro på eller fullt etterleve.

Er det Bibelsk påkrevd og korrekt å godta alt slags tullball som kommer fra myndighetene og politikerne (regjeringen)? Skal vi bare stillesittende sitte å se på fæle diktatorer turer på rundt i den store verden, helt uimotsagt? Og hvordan kan noe i fullt alvor hevde at en slik klovn som USA-president Donald Trump er personlig innsatt av Gud?

Neste Bibelvers:

  • 1. Tim. 2, 1-4: “Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.”

Å be for mennesker i ledende stillinger er en fin ting, men i noen tilfeller holder det ikke bare med bønn. Det må da være lov å bruke andre sterke midler for å få fjernet diktatorer og andre grusomme herskere. Og selv heller jeg mot at vi bør få avskaffet monarkiet og kongehuset i Norge, og jeg vil ikke gå med på at dette er ulovlig å ønske seg pga. et gammelt vers fra Bibelen.

Nå skal det vel sies at de lærde strides om Paulus’ første brev til Timoteus virkelig er forfattet av Paulus. Det kan tenkes at Paulus er uskyldig i akkurat dette sitatet ovenfor. Tradisjonelt ble 13 brev regnet for å være forfattet av Paulus, men i dag er det relativt bred enighet i forskningen at bare 7 av disse har Paulus som ganske sikker opphavsmann.

Så har vi kommet til Paulus sitt “beryktede kvinnesyn:

  • 1. Kor 14, 34-35: “Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten.”

Og:

  • 1. Tim. 2, 12: “Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille.”

Hva mener han virkelig her? Paulus samarbeidet jo med diverse kvinner i sentrale forkynnende posisjoner, så at kvinnene skal holde helt kjeft i forsamlingene og underordne seg sine menn virker rart og mistolket / misforstått. Selv er jeg 100 % for kvinnelige prester og forkynnere, og kan på ingen måte forstå at det skal være noe galt i likestilling på dette området.

Når det gjelder det siste verset: Det står i norsk oversettelse tydelig ordet jeg, og ikke Gud. Det er nok noe tullball Paulus har funnet på, preget av sin kultur og samtid.

Paulus skulle bare ha visst hvor mye “styr” hans ord skulle skape for framtiden, nærmere 2.000 år etter sin død. Han har gitt motstandere av kvinneprester vann på mølla, og likeså dem som måtte mene at det er galt med kvinner i andre ledende verv / forkynnelse innenfor forsamlinger og bedehusmiljøer. Han har rett og slett vært ødeleggende for likestillingen mellom kjønnene.

Enkelte tar også Paulus sitt ord til inntekt for å kjempe imot homofile:

  • Rom. 1, 26-27: “Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.”

Selv leser jeg dette som en advarsel mot utnyttelse av andre. Ryddige og likeverdige forhold mellom likekjønnede klarer jeg ikke å lese inn i teksten ovenfor som noe galt.

Hele Romerne 1, 18-31 omhandler Guds dom over hedenskapet. Masse synd og dom der, ja.

Fra tidligere publisert Bibeltro-artikkel gjentar jeg følgende:

  • Så var det Paulus (Saulus, født ca. 10 e.Kr.) da. Skal man ta det for god fisk alt som kommer fra ham i Bibelen? Min mening er at en del av det han uttaler er kontekstuelt og historisk- / samfunnsmessig betinget. Slike forhold må det være fullt lovlig å ta avstand ifra den dag i dag i vår moderne og opplyste verden. Han har en del problematiske meninger og uttalelser om f. eks. kvinnesyn, homofilisyn og slaveri som tilhører hans historiske periode. Paulus er en viktig Bibelsk kar, men muligens er det naturlig å ignorere f. eks. 10-20 % av hans uttalelser pga. hans sterke knytninger til sin samtid som ikke har noe med selve kjerneevangeliet å gjøre.

Paulus er en problematisk Bibelforfatter med sine brev som er med i Bibelen. Det er ikke helt lett å ta alt det han skriver som god fisk, og jeg velger å tro at både hans egne tanker og hans samtid er blandet inn i en del av det han skriver. Selv klarer jeg ikke å godta alt det han skriver, da jeg slettes ikke er så Bibeltro eller bokstavtro i min kristentro.

Lenker:




Og det mener jeg! (St. David Åleskjær)

David Åleskjær: Og det mener jeg!

David Åleskjær: Og det mener jeg!

Jeg har anskaffet meg samt lest boka “Og det mener jeg!” skrevet av David Åleskjær, som for anledningen titulerer seg med St. David Åleskjær. Boka er en samling av tidligere publiserte innlegg (artikkelsamling) fra hans blogg. Bloggen hans finnes på denne adressen: http://www.davidsliv.com/

Hans “kjepphest” er å slå ned på loviskhet (prestasjonskrav, egne prestasjoner) eller manipulerende “overåndelighet”, de to største fiende mot evangeliet helt tilbake de første århundrer etter Jesus fødsel. Skriveriene er ikke surmulende eller ubegrunnet kritikk, men i stedet bra begrunnet og berettiget småkritikk. Alt av skriverier er i stor grad er preget av Guds kjærlighet hvor også nåden har stor plass.

Selv om boka består av diverse innlegg og artikler uten direkte sammenheng med hverandre er det likevel en viss rød tråd gjennom boka. Han anlegger i boka et kritisk “skråblikk” med et glimt i øyet, inkludert bruk av humor. Boka slår ned på en del uheldige tendenser innenfor kristentro og religionsutøvelse.

David skriver at han hater religion. Han har lite sans for religiøsitet og kristendom som mest består av å holde i hevd gamle tradisjoner. Han titulerer seg selv som en Jesus-troende som er opptatt av evangeliene og ikke religiøsiteten i seg selv. Noen ganger blir det viktigere for enkelte å holde i live tradisjonelle uttrykksformer (liturgi m. m.) og tradisjoner enn å se på hva Bibelen og evangeliene og vektlegger og sier, noe David IKKE støtter.

Spesielt støtter jeg hans tanker rundt “problemet” med å kalle seg en kristen. Det er mer fristende å kalle seg en Jesus-troende, enn å bruke begrepene kristen eller kristendom. Kristen-begrepet medfører automatisk mange merkelapper, bilder, forventninger om hva man står for, assosiasjoner, misforståelser og fordommer. Kristendom og kristentro blir gjerne mange menneskelagde regler, bud og tradisjoner, hvor selve hovedbudskapet – nåde- og frelsesbudskapet – kun får en birolle.

I boka er han også innom temaet politikk. Gud pålegger oss ikke å stemme et bestemt politisk parti. Videre får vi høre at han setter stor pris på kaffe, og en morsomme samtale overhørt på Vinmonopolet gjengis. Bønn løser ikke alle problemer, da praktiske handlinger noen ganger må til. Han er ikke vill av begeistring overfor Den norske kirke (DNK) og Den katolske kirke (DKK). Det sparkes også litt mot såkalt “Bibeltroskap”. Flere temaer enn de nevnte omtales i boka for dem som velger å lese den.

Flere ganger har jeg her i bloggen henvist til skriverier av David. Han skriver bra og på en levende måte, og jeg synes han har mange interessante vinklinger på det teologiske og trosrelaterte. Imidlertid er jeg neppe på hans “planet” når det gjelder musikk (The Cure) og fotball.

Boka har han gitt ut på eget forlag (Flått forlag, ikke ISBN-nummer, tradisjonell bokform og ikke e-bok). Jeg bestilte boka direkte via hans blogg, direktekontakt og Vipps. Hans egen omtale av boka er på skrivende tidspunkt tilgjengelig her (lenke).

Ikke ment stygt eller frekt sånt egentlig: David er nok et aldri så lite ustrukturert “rotehode”, med alt for mange baller i lufta samtidig til enhver tid. En bok fra ham som jeg har ventet på i flere år er boka “De 99 og den ene”. Stadig forsinkelser og endringer i planene preger framdriften for denne og andre prosjekter. Denne siden (lenke) gir en oversikt over noen av hans pågående bokprosjekter. Selv om jeg liker hans skriverier er jeg pr. dags dato ikke en av hans “patron”-er.

Mye mer kunne sikkert ha vært sagt og skrevet om boka. Etter mitt syn var det vel verdt å anskaffe og å lese boka. Han er innom mange interessante tankerekker som også jeg innimellom har delvis touchet innom her i bloggen min. David er en brennende troene, om enn ikke helt A4 kristen. Boka anbefales for selvtenkende små-kritisk kristne, som ikke er religiøse roboter kun opptatt av å holde i live gamle og nesten meningsløse tradisjoner.

Lenker:




Boka “Tier der andre taler”

Boka "Tier der andre taler" av Sigmund Voll Ådnøy.

Boka “Tier der andre taler” av Sigmund Voll Ådnøy.

Boka “Tier der andre taler” av Sigmund Voll Ådnøy, utgitt i september 2018, har både blitt kjøpt inn og lest. Det jeg skriver videre i denne artikkelen må mer sees på som en omtale av boka enn en anmeldelse.

Boka er bygget opp som en interessant og innholdsrik artikkelsamling bygget på tidligere debattinnlegg av forfatter, sortert på dato ut fra originaltekstenes opprinnelse. Innleggene er skrevet i perioden januar 2012-mars 2018. Tema for boka er TV Visjon Norge v/Jan Hanvold og ukeavisen Norge IDAG v/Finn Jarle Sæle. Oslo Symposium v/Bjarte Ystebø nevnes også.

Mange utenlandske forkynnere og predikanter (penge- og mirakelpredikanter) som har besøkt TV Visjon Norge omtales med navn. Enkelte tvilsomme profetier, forkynnelse og episoder knyttet opp mot deres besøk nevnes (og kritiseres), blant annet en åndelig fyllefest med mange barn som deltakere.

Kanalen TV Visjon Norge sier selv: “Når du slår på TV Visjon Norge får du evangeliet om Jesus til frelse og helbredelse 24 timer i døgnet på mange forskjellige måter, samt Jesus Kristus i ord og handling.” Dette er neppe den hele og fulle sannhet, da ikke alt som forkynnes er sunn tro.

Stans pengepredikantene

Sigmund Voll Ådnøy sin deling på “Stans pengepredikantene”, fredag 14.09.2018. #TierDerAndreTaler

Det “normale” fra miljøene som omtales – og da spesielt TV Visjon Norge – er at kritikk og spørsmål møtes med en rungende taushet. De hevder selv at “de taler der andre tier”, men i virkeligheten er de personer i offentlighetens lys som gjør sitt beste for å sno seg unna framsatt kritikk. Kritikk oppfattes som forfølgelse, og kritiske innlegg i sosiale medier blir slettet (sensurert, lite ytringsfrihet i praksis!). Tittelen eller utsagnet “Tier der andre taler” er absolutt treffende for en del “kristenkjendiser”.

Presisering: Videre i denne artikkelen vil jeg i all hovedsak kun omtale TV Visjon Norge-delen av boka.

Som forfatteren påpeker flere ganger er det noe skuffende at ikke flere kristenledere på utsiden av Visjon Norge-miljøet tar et oppgjør eller går til motmæle mot teologien og forkynnelsen. Også en god del “trauste” (mitt ord, ikke forfatterens) pinseledere velger rett og slett å direkte støtte opp under det kanalen står for.

Boka tar et oppgjør med og kommer med kritiske kommentarer til teologien i omtalte miljøer. Man møter på herlighetsteologi, framgangsteologi og trosforkynnelse. Forkynnelse av typen “så for å høste” er utbredt, og det blir i hvert fall av besøkende talere forkynt velsignelse og helbredelse (helse) (+ frelse) mot betaling. Bruk av løsrevne vers fra Bibelen tatt ut fra sin sammenheng benyttes i stor grad for å underbygge budskapet som presenteres.

Det er umulig å omtale TV Visjon Norge uten å nevne TV-redaktør Jan Hanvold. Han har hatt mange provoserende uttalelser, alt fra anbefaling av politisk parti, dømming og ned-snakking av hele grupper med mennesker og til anbefaling av (skadelige) helsekostprodukter. Den offentlige media-personen Jan Hanvold samt en del av med-lederne rundt ham blir omtalt i boka. Hans angrep mot diverse medier og dømming av personer for å være sekulær-fundamentalister blir også nevnt. Selv påstår mannen “ubeskjedent” å være “..en apostel og en mann med en ukomplisert kristen tro.”

Deler av forkynnelsen til TV-kanalen er i høyeste grad manipulerende. Tienden står sterkt, og det er stadig økonomiske kriser som må løses av TV-kanalens støttespillere, eller støttepartnere / TV Visjon Norge-familien som de også kalles. Enkelte blir “lurt” (manipulert) til å gi over evne til kanalen av sine penger. Det sendes ut på frekke tiggerbrev, og det tigges penger under TV-sendingene og lokkes med gevinster for dem som gir mye (CD-plate, bok, opphold på Hallingskarvet osv.) Det ringes og plinges med en bjelle “live” i studio når større pengesummer kommer inn / nye partnere trår til. De som er partnere blir det bedt ekstra for (blir del av bønnelista).

Jeg er helt sikker på og overbevist om at Sigmund Voll Ådnøy ikke har skrevet boka for å være “ekkel” mot TV Visjon Norge og Jan Hanvold. Motivene til Sigmund er blant annet å dokumentere metodene som benyttes og å advare andre om forkynnelsen, da han bryr seg om medmennesker rundt seg og ikke ønsker at flere skal bli lurt. Han har rett og slett empati for “svake mennesker” eller mennesker i en sårbare livssituasjon som kan havne på kanalens “limpinne”.

Tidligere har jeg skrevet følgende om forfatteren av boka:

  • “En helt i kampen mot alt det rare (galne) TV Visjon Norge og Jan Hanvold står for må navnet Sigmund Voll Ådnøy nevnes (Facebook). Han har utrettelig bidratt med sin berettigede kritikk via sine innspill (innlegg på nettet, via leserinnlegg i aviser og uttalelser til pressen), og han har tidligere vært en av hovedpersonene bak Facebook-siden “Nei til TV Visjon Norge”. Nå har han en administratorrolle i Facebook-gruppen “Stans pengepredikantene!”. Han har utallige ganger på en saklig og godt begrunnet måte påpekt usunn og skadelig teologi hos TV Visjon Norge med venner.
  • Det han har publisert og uttalt er slettes ikke forfølgelse, hat, hets eller personangrep. Det er og blir konstruktiv og berettiget kritikk, og ikke minst fornuftige spørsmålsstillinger til ettertanke. Flere slike reflekterte kritiske stemmer er absolutt ønskelig i den sentrale og viktige debatten. Ingen er tjent med å bli lurt og forført av den spekulative forkynnelsen til kanalen og kanalens grunder med venner.”

Halve side 66 av boka er forresten “min” side:

Boka "Tier der andre taler" av Sigmund Voll Ådnøy.

Boka “Tier der andre taler” av Sigmund Voll Ådnøy. “Min” halvside, side 66.

Visjon Norge får kritikk for “lite rom for å stille spørsmål eller komme med konstruktiv kritikk. Slike forsøk blir tolket som Satans angrep eller spørsmålsstillerne blir stemplet som dumme”, for å sitere Bjørn Roger Rasmussens oppsummering. Rasmussen deler mange gode refleksjoner – fra et kristent ståsted. Han skriver at Hanvold heller ikke representerer “et unikt Guds utvalgte redskap for vår tid. Kritikk som rettes er mot ham samt Visjon Norge-virksomheten og ikke mot Gud. Han utviser (…) selvmedlidenhet, men (…) lite med empati for dem som måtte tenke annerledes (…).”

(Hentet fra https://www.brr.no/wordpressbrr/nei-til-visjon-norge/)

 

Boka er lettlest og velformulert etter mitt syn. Den er på underkant av 180 sider i pocket-format (B5) med relativt stor skrift (10-14 pkt.).

Oppdatering 20. november 2018: Tilgjengelig som ebok enten via EBOK.no butikk eller Tanum nettbokhandel.

Eboka "Tier der andre taler" av Sigmund Voll Ådnøy.

Eboka “Tier der andre taler” av Sigmund Voll Ådnøy.

 

Alt i alt synes jeg det var en interessant og bra bok som gir et godt innblikk i de usunne sidene ved spesielt TV Visjon Norge og den teologien og forkynnelsen de står for. Det som framsettes er absolutt berettiget og konstruktiv/saklig kritikk og spørsmålsstillinger. Boka fortjener oppmerksomhet samt å bli lest, enten i papirformat eller som ebok!

Lenker:




Kristne må stå sammen uansett – eller?

Taler eller predikant i aksjon

En artikkel hos Norge IDAG 27.06.2018 med tittelen “- Kristne må stå sammen i åndskampen” fikk meg nesten til “å se rødt”. Det hevdes at kristne må stå sammen i kjærlighet og være snille med hverandre, nær sagt for enhver pris. Artikkelen bygger på uttalelser fra Jørn Strand og Edward John Hughes under Norge IDAGs sommerstevne på Bildøy. Mantraet er at vi må stå sammen og ta vare på hverandre, og samtidig slutte å kritisere hverandre. (Jeg må innrømme at artikkelen og uttalelsene gjengitt som ingress og overskrift var såpass provoserende at jeg ikke har orket å lese hele.)

NEI! Selv om man kaller seg selv en kristen er det INGEN automatikk i at man må støtte andre “kristne” i ett og alt – eller å stå sammen uansett.

Uttalelser om at kristne må stå sammen i enheten nesten uansett av hva som måtte finne sted er helt latterlig sett med mine øyne. Det blir enkelt og greit truende maktspråk/maktmisbruk og hersketeknikker for å få folk til å holde kjeft. Å framsatte berettiget og konstruktiv kritikk må være helt ok uten at man blir stemplet som surmaget. Kritikk er slettes ikke automatisk det samme som åndskamp, gapestokk eller forfølgelse av de “rettroende”. Og tror enkelte av disse kristenlederne virkelig at de er sidestilt med Gud selv?

Noen ganger er menigheten eller menighetsledelsen nedbrytende og en trussel mot menneskers liv og helse. I noen tilfeller blir man mer tappet for energi i stedet for å få påfyll av energi i menigheten. Forkynnelsen kan også være på ville veier, og menighetslederen og/eller eldsterådet kan være “helt på tur”. I slike tilfeller er det fullt lov å si fra eller eventuelt bryte med den usunne menigheten. Slike handlinger fører ikke til at man mister Guds velsignelse over sitt liv eller blir beskyldt av Gud for å dømme andre.

Jeg har flere ganger vært innom dette temaet før. Dette at kristne ofte går i skyttergravene og kaller all berettiget kritikk for forfølgelse eller åndskamp har mange ganger irritert meg. Nå er det på tide å få løftet fram dette temaet i form av en egen artikkel kun viet dette.

Det skjer mye rart i kristendommens navn og regi av såkalte kristne menigheter og ledere. Slettes ikke alt som finner steder er ekte lære. Det finnes både vranglære og i hvert fall tvilsomme teologi. Kristenlederes egoisme og opportunisme samt behov for penger og makt kan komme i veien for den ekte åndelige forkynnelsen. Narsissister og psykopater finnes det også i kristenlederne rekker. En del av disse roper og skriker om forfølgelse mens det de selv driver med er forførelse.

Menighetsledere og predikanter er forbilder og har stor makt, og denne makten kan bli misbrukt. Makten kan benyttes til å utøve både økonomisk og religiøst press, og også livsstilpress og sosial kontroll. Det er god grunn til å ikke forbli aktive i slike forsamlinger eller menigheter.

For å komme med noen frekke uttalelser: Jeg mistenker at en del av predikantene drives av pengelopper og ikke av såkalt åndskamp som de gjerne påberoper seg. Enkelte maktsyke penge- og mirakelpredikanter oppfører seg tilnærmet motbydelig i sin framtoning. Mammon, behovet for oppmerksomhet (rampelys) og makta råder.

Jeg støtter meg til Bibelverset i 1. Joh. 4,1 som lyder: “Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden.” Bibelen oppfordrer oss til å prøve forkynnelsen og budskapet, og ånden som ligger bak dette.

Jeg forbeholder meg med Bibelen i hånden min rett til selv å tenke, veie, vurdere og prøve den forkynnelsen som kommer fra talerstolen via en eller annen predikant. Jeg er ingen dum sau som blindt må ledes av en gjeter/hyrde uten å ha rett til å tenke selv.

Mennesker i lovsang

Det advares om at mange vil prøve å føre oss på villspor i Matt. 24, 4-5: “Jesus tok til orde og sa: Pass på at ikke noen fører dere vill! For mange skal komme i mitt navn og si: ‘Jeg er Messias!’ Og de skal villede mange.” Det er helt naturlig å prøve og å bedømme budskapet, og å framsette kommentarer, spørsmål og kritikk når dette er berettiget. Muligens er det såkalte gode kristenledere dem som fører andre på villspor, og ikke “oss kritikere”?

I stedet for å la oss vanlige kristne mennesker få prøve og å vurdere forkynnelsen er det mange kristenledere som legger litt vel stor vekt på ordet i Salme 105, 15: “Rør ikke dem som jeg har salvet, gjør ikke ondt mot mine profeter!” Jeg anser ikke dette Bibelverset som en blankofullmakt til å la forkynnere oppføre seg som autoritære drittsekker som ikke kan motsies. Predikantene er bare mennesker og tjenere, og de er slettes ikke Guds likemenn som aldri gjør feil. Usunn utøvelse kamufleres ofte som såkalt åndskamp

Selvsagt oppfordrer Bibelen oss til så langt som råd er å holde på enheten og å unngå splittelse:

  • Rom. 16, 17: “Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem!”
  • Mark. 3, 24 og 25: “Om et rike kommer i strid med seg selv, kan det riket ikke bli stående, og om et hus kommer i strid med seg selv, kan det huset ikke bli stående.”
  • Ef. 4, 3-6: “Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.”
  • Ef. 4,29:”La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på.”
  • Matt. 7, 1: “Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!”

Dette er hovedregelen, men det blir helt feil når disse Bibelversene benyttes til å la all slags tvilsomme teologi få innpass. Berettiget og konstruktiv kritikk + fornuftige spørsmål må det være rom for. Vi skal vise kjærlighet (kjærlighetsbudet) overfor hverandre, men det må da være måten på hva man skal finne seg i. Uberettiget kritikk og kverulering støtter imidlertid heller ikke jeg.

Noen ganger er opprør og splittelse det beste for at man ikke skal gå helt til grunne som kristen. Usunne menigheter gjør ikke mennesket og troen godt. Et resultat kan bli brente kristne. Eventuelt er tenkende personer såpass smarte at de forlater miljøet og finner seg et nytt, eventuelt starter noe selv. Til og med å stå helt på utsiden av kristne fellesskap kan i noen tilfeller være det rette for å berge seg selv og troen sin.

Å stille kritiske spørsmål, sette fokus på negative sider med teologien og å bedømme forkynnelsen har ingenting med advarslene i Bibelen mot å dømme andre (være dommer). Å dømme andre til død og pine eller tilsvarende skal man selvsagt ikke gjøre.

Tilnærmet alt i Bibelen kan misbrukes, f. eks. et Bibel-vers slik som Apostlenes gjerninger 20, 29: “For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken.”

Berettiget og konstruktiv kritikk, hvor uheldig trosutøvelse diskuteres, ender ofte med at enkelte kristenledere f.eks. drar fram verset ovenfor. Man blir beskyldt for å drive med forfølgelse, hets og hat-ytringer, og å være en ulv eller orm, selv om dette selvsagt ikke er tilfelle. Ikke alle setter pris på ytrings- og religionsfriheten vi har og gjør alt for å stoppe betimelige religiøse debatter med bruk av maktspråk. En del av diskusjonene finner sted via sosiale medier/nettverk og/eller debattforum (f. eks. Verdidebatt.no og DagensDebatt.no), og slettes ikke alle menighetsledere er flinke til å komme med respons på kritikk som stilles.

Kritikere og debattanter er kristenlivets form for varslere om kritikkverdige forhold. På samme måten som i arbeidslivet blir varslerne sjelden populære. I kristne miljøer er det gjerne ekstra vanskelig å stå fram som en varsler, da også det åndelige og troen kommer inn i bildet. Man kan bli beskyldt for å være ormeyngel, djevelens sendebud, en demon (demonisering), en person som motarbeider Guds plan og åndens gjerning, man driver med kristenforfølgelse av de “rettroende”, kritikere og kritikken blir latterliggjort, den moderne gapestokken osv. Enkelte drar også inn Janteloven og påstår at det er denne som ligger bak kritikken.

I Vårt Land stod det 17. februar 2020 på trykk en kommentar skrevet av Berit Hustad Nilsen – styreleder og informasjonsansvarlig i Brunstad Christian Church. Fra denne artikkelen gjengir jeg følgende gode sitater:

  • “Kritikk, ja takk!” – “Det er sunt at praksis blir gått etter i sømmene, både av medlemmer og av offentligheten og media. Kritikk kan føre til positiv endring.”
  • “Min opplevelse er at store deler av kristen-Norge har vist evne til selvransakelse og utviklet seg i en positiv retning de siste årene.”

Enkelte er kjappe ute og sier at alle former for oppgjør skal finne sted på kammerset eller intern i menigheten. Media og eksterne skal ikke blandes inn. Fin teori, men ofte har man ikke andre muligheter en å få fokus på saken eksternt via medier som arena. Ofte er det svært små eller ingen muligheter for interne oppgjør som fører til bedringer.

Å stå direkte til regnskap for en leder eller ledelse som er problemet fører ofte ikke til noen som helst endringer eller forbedringer. Svært få kristenledere vil innrømme sine feil og mangler. Som oftest har dem som driver med problematisk ledelse ikke gangsyn til å ønske eller å være i stand til å innrømme noe som helst og langt mindre endre seg.

Noen utvalgte kjente norske predikanter og kristenledere som driver med slik stråmannsargumentasjon som denne artikkelen omhandler:

Sentrale kristne lederskikkelser og idoler skal visstnok i større grad enn andre beskyttes mot berettiget kritikk og kritiske spørsmål. Sentrale kristenledere forsvarer hverandre (kristenlivetes “Gutteklubben Grei“), og de virker svært redde for å tape ansikt og anseelse i sine miljøer. Vanlige medlemmer på grasroten er visstnok i enkelte predikanters øyne dumme naut som må ledes og belæres av de her tvilsomme lederne med høy tro på seg selv og sin fortreffelighet!

Det kan med en viss vitenskapelig dekning hevdes at troende er ekstra dumme. Naive og godtroende kristne kan bli manipulert og lurt til å støtte masse rart. Også som troende er det viktig med kritisk sans og å være i stand til å sette ned foten når ting går over alle støveskaft. Man skal ikke som kristen akseptere alt som finner sted i menighetslivet. Konspirasjonsteorier har også gode vekstvilkår i enkelte kristne kretser.

Ledere i næringslivet blir ofte målt og vurdert/evaluert. Hvorfor skal dette være såpass kontroversielt og uønsket i kristne menigheter? Hvorfor skal ledelse i mange kristne miljøer være så autoritær?

Kristen virksomhet og ledelse MÅ tåle dagens lys i regi av å være en del av offentligheten. Usunt lederskap og skadelig/uheldig forkynnelse må avdekkes, og tiltak må kunne settes inn. Menigheter bør være villige til å lære av sine egne og andres historiske feil. Når kritikk blir framsatt om usunn forkynnelse og/eller ledelse er det menneskers lederstil og/eller budskapet som blir kritisert og IKKE Gud. Kritikk er normalt sett ikke noe angrep mot troen og Gud. Av og til er ikke kristen enhet det beste for enhver pris.

Lenker:




Kristentroen blir ødelagt av uheldig trosutøvelse

Himmel, fjell og kors

Alt det rare og ekstreme som finner sted i Guds og kristendommens navn er ødeleggende for alle med en “normal” tro. Mye av det tvilsomme som skjer gagner ikke Bibelens og troens sak, og man oppnår kun at mange sekulære/ikke-troende får et rart og skeptisk syn på kristen trosutøvelse.

Kristne får et dårlig og tvilsomt rykte pga. de få som ødelegger for de mange troende, og en del som potensielt kunne ha tilhørt kristne miljøer blir skremt bort fra å oppsøke slike forsamlinger. Slettes ikke alle personer og personlighetstyper passer inn i de kristnes rekker. Takhøyden er ofte liten, og mange menneskebud og regler regjerer.

Ytrings- og religionsfriheten og vår kristne arv (jf. Grunnloven m. m.) er sentrale verdier/verdigrunnlag i Norge, men det er da måter på hvordan dette blir utnyttet av enkelte. At enkelte ekstremkristne også fort inntar offerrollen, beskylder kritikere for å drive med svertekampanjer, beskylder andre for å være satans/djevelens sendebud og påberoper seg forfølgelse for berettiget kritikk har jeg heller liten sans for. Konspirasjonsteorier har også god plass blant enkelte kristne.

Enkelte predikanter, talere og talspersoner kan få seg til å lire av seg noe vås om ærefrykt eller Gudsfrykt overfor Gud. Dette vil angivelig stoppe eventuell kritikk, da kritikk med et slikt syn blir et direkte angrep på Gud. Ingen vil selvsagt gå til krig mot selveste Gud eller bli beskyldt for å være satans sendebud. Imidlertid finner jeg hele denne argumentasjonsrekken som helt forskrudd og snudd på hodet. Vi skal ha stor respekt for Bibelens Gud, men all kritikk som framsettes er ikke angrep på ham!

Kritikere bli gjerne beskyldt for å være intolerante, bedriver forfølgelse av de rettroende, er besatt av Janteloven, farer med hets, fordømmelse og driver med mobbing, selv om kritikken er aldri så berettiget og konstruktiv. Ofte omhandler kritikken krenkelser, overgrep, juks, maktmisbruk og løgn som absolutt bør komme fram i dagen. Selv ser jeg ikke noen poeng i å bli dømt av eller bli påkrevd å avlegge regnskap for noen oppkomlinger av noen forkynnere og/eller menighetsledere.

Predikantene og pastorene snakker gjerne fint om ytringsfriheten og religionsfriheten så lenge som det gagner dem, dvs. et ganske så ensidig og enveiskommuniserende syn. Når kritikk framsettes skulle slikt ha vært forbudt og stengt ned med lov. Ytringsfriheten ønskes gjerne kneblet når dette passer dem best. Man må ikke glemme (IRONI!) hvem som er hyrden og hvem som er sauene, hvor sauene skal la seg blindt og uten protester la seg lede.

Enkelte ønsker at vårt samfunn og land skal være “gjennomsyret” av kristentroen, gjennom både lovverk og styresett. Det ønskes å få innført strenge og gammeldagse lover, regler, etikk og moral slik som i “gode gamle dager”. Nei, fri og bevare oss fra teokrati, etter mitt syn kristendommens utgave av Sharia-lovgivning.

Som tidligere skrevet i “Konservativ kristendom, nei takk!“:

  • Jeg ønsker ikke å være del av et Norge der konservative kristne og/eller “overåndelige” vinner gjennom med sitt Sharia-liknende samfunn, hvor deres forvridde konservative kristendom med tilhørende verdier skal få styre. Jeg slår heller et slag for dagens delvis sekulære samfunn hvor det er en viss avstand mellom politikk og kristendom, men hvor ingen blir forhindret fra å ha sin tro eller til å være ikke-troende.

Enkelte predikanter er flittige brukere av tvilsomme virkemidler slik som:

  • Løgner / usannheter
  • Manipulering og nesten-hypnose
  • Pissprek
  • Maktspråk og bruk av hersketeknikker
  • Overdrivelser
  • Falsk/upresis profetisk tale/tungetale
  • Selektiv bruk av løsrevne Bibelvers for å rettferdiggjøre sitt budskap
  • Over-åndeliggjøring
  • Karismatisk opptreden
  • Svovelforkynnelse (“mørkemannsforkynnelse”)
  • Skremsler
  • “Hjernevasking”
  • Hat mot andre kristne utvises til tider.
  • Spilles på samvittigheten og frelsesvissheten.
  • Høylytt skriking og urolig kroppsspråk fra talerstolen og scenen.
  • Griske og frekke kollekttaler. Frekkhetens nådegaver praktiseres i rikt monn.
  • En del tvilsomme penge- og mirakelpredikanter.
  • “Krav” om underordning og lydighet mot ledelsen (autoritær lederstil).
  • Trusler om helvete, dommedag, endetid, død og evig pine, fortapelsen, 3. verdenskrig osv. for dem som ikke følger forkynnelsen til punkt og prikke.
  • Stort fokus på synder og det syndige menneske, med masse straff og dom for dem som ikke vender om og er “Bibeltro”.
  • Dømming av annerledestenkende og/eller kritiske kristne til den evige fortapelsen.

Alle slags rare virkemidler tas i bruk, kamuflert som “forkynnelse av ‘Guds’ ord”.

Se f. eks. mine artikler “Protest mot enkelte former for kristendom”, “Ekstrem karismatikk, skeptisk”, “Sekt og sekterisme – Norge og utlandet” og “Konservativ kristendom, nei takk!” for å få litt mer innblikk i hva slags kristendom jeg reagerer negativt på. Tar tak i denne problemstillingen igjen i kjølvann av VG sine avsløringer rundt mirakelpredikanten Svein-Magne Pedersen m. m. Jeg kan også styre min begeistring for den trosutøvelsen personer (kristenledere) slik som Jan Hanvold, Jan-Aage Torp og Jørn Strand står for.

Enkelte forkynnere hopper bukk over sentrale deler av Bibelen

Først fire Bibel-vers:

  • Kol. 4, 6: “La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.”
  • Matt. 5, 39: “Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.”
  •  Luk. 6, 37: “Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt.”
  •  Luk. 6, 41: “Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?”

Kilde: Bibel.no: Nettbibelen.

Disse versene med instrukser for hvordan man skal oppføre seg overfor andre blir ofte glemt av sentrale ekstrem-karismatiske forkynnere. Annerledestenkende og kritikere skal tas, og ingen nåde skal vises. Et slikt maktmisbruk står i grell kontrast til versene. Nåden, omsorgen og nøden for dem rundt seg er byttet ut med hat, og det er lite som minner om “kristelig oppførsel” og “kristelig sinnelag”.

Joda, noe av kritikken kan sikkert virke / være urimelig. Imidlertid bør man klare å se at de fleste ikke kritiserer bare for å kritisere – eller for å kverulere. De har på en eller annen måte blitt brent eller blitt ille berørt (tråkket på) av urimelig forkynnelse som får dem til å ta et oppgjør.

Innimellom blir jeg selv noe overivrig og driver med dømming av andre kristne. Selvsagt er ikke dette helt bra.

 

Det ekstreme ødelegger de troendes og de kristnes generelle renommé, omdømme, image og rykte. Det er fristende å ikke kalle seg kristen da man fort plasseres i bås (blir stigmatisert) sammen med de ekstreme. Positiv omdømmebygging bør det strebes etter.

Jeg er generelt skeptisk til motefenomener, bevegelser etc. som gjerne importeres fra utlandet. De har ofte en del usunne momenter inni seg. Jeg er også skeptisk til persondyrkingen, makten og idolstatusen/heltestatusen enkelte forkynnere og predikanter klarer å oppnå innenfor de troendes rekker.

Jeg tviler ikke på at en del har blitt frelst, velsignet eller opplevd helbredelse og/eller mirakler via pengepredikantene og mirakelpredikantene, som har misbrukt sin makt. Likevel synes jeg ikke at dette rettferdiggjør måten de driver på og virkemidlene som benyttes. En del har blitt lurt eller i hvert fall dypt skuffet med lovnader om store ting som ikke blir innfridd. Underveis har de også gjerne brukt en del penger på å “så inn” for å få en form for (ekstra/garantert) velsignelse eller helbredelse “mot betaling”.

Pengepredikantene med venner + mirakelpredikanter ødelegger den sunne kristendommen. Det dreier seg om penger og andre avsporinger fra evangeliets kjerne. Kampen mot uheldig forkynnelse og penge- og mirakelpredikanter er langt fra over eller et historiske tilbakelagt stadium.

Det er bra at det finnes Facebook-grupper slik som “Stans pengepredikantene”:

Facebook-gruppen “Stans pengepredikantene!”

 

Bra at noen tar tak i problematikken og retter fokus på maktmisbruket og dem som har blitt lurt av tvilsomme predikanter eller annen usunn menighetsledelse og forkynnelse. All såkalt aktivitet i Guds navn gagner slettes ikke hans sak. Kjærlighet og nåde er gode kristne verdier, mens dette å drive med “lurendreieri” som går utover enkeltmenneskers liv og tro slettes ikke er det.

Det er ikke kjekt å bli lurt! En del enfoldige mennesker, “svake” og lett påvirkelige/sårbare sjeler har enkelt og greit blitt svindlet eller lurt. Jeg velger å ha stor sympati og empati med dem som har havnet på limpinnen. Det er ikke noen god opplevelse å sette all sin lit til noe som viser seg å ikke føre i mål. Skuffelsene som oppstår kan gå både på troen og livskvaliteten løs, og noen kan oppleve å bli Guds brente barn.

Å love himmel på jord eller et jordisk liv fritt for problemer bare man tror nok og korrekt samt “sår inn” nok penger er bare tullball. Dette er ikke i samsvar med tradisjonell kristen tro og Bibelen. Jeg gjenbruker i den forbindelse følgende figur:

Gave ikke synonymt med ekstra velsignelse, velstand og helbredelse! VIP-plass i himmelen sikres ikke mot betaling.

 

Figuren er i utgangspunktet tilpasset min kritikk mot TV Visjon Norge. Kanal kan erstattes med menighet.

Tienden kjøres det hardt på i enkelte sammenhenger, og helst skal alle pengene gå til den menigheten eller forsamlingen som man tilhører. Selv mener jeg at vi som er kristne i dagens verden ikke er forpliktet til å gi tienden hvis man ikke vil. Dessuten må det være lov til å gi til flere ulike formål, både kristne og ikke-kristne. Tienden er noe gammeltestamentlige greier som vi streng tatt ikke trenger å forholde oss til, uten at dette vil gjøre Gud “sur”.

Vekkelse kan være en fin ting, men dette blir noe overfokusert i enkelte sammenhenger. Lengselen etter vekkelse blir noe uekte og krampaktig, hvor slettes ikke alle menigheter er klare for følgende som eventuelt kommer etter en vekkelse. Det er også viktig at menighetene blir gode steder for dem som allerede er der, og å ikke bare fokusere på å nå nye for å oppnå en fin statistikk.

En ting er maktsyke ledere på ville veier. Vel et så stort problem er fotfolket, de lojale støttespillerne. En del av dem gjør slik som lederen og ledelsen sier uansett, dvs. de er sauer som blindt lar seg lede av hyrden sin. Selvjustisen kan være høy blant fotfolka, og likeså angiverivirksomheten og dømmingen hvis noen avviker fra det “normale”. Verdien med å tenke selv og å stille kritiske spørsmål er ikke i høy kurs blant slike.

En annen faktor: I en god og sunn menighet bør det være stor takhøyde, rom for å være seg selv uten å måtte ikle seg en maske, muligheter for å komme med problemer og spørsmål uten å bli dømt og uten en hel regelbok med uskrevne og skrevne regler som må følges til punkt og prikke for å kunne kalle seg en ekte kristen. Hvorfor skal vi gjøre ting så komplisert og dømme andre som ikke er 100 % enig med oss?

Det hevdes at kristne må stå sammen som en enhet – støtte hverandre – i en samlet flokk. I utgangspunktet forstår jeg dette ønsket, men beklageligvis skjer det såpass mye rart i «Guds» navn at man ikke nødvendigvis kan gå god for all trosutøvelse. Innimellom er det fornuftig å tenke selv og å ikke bare godta det framtredende lederpersoner sier er det rette.

Som jeg har hevdet i en annen artikkel er jeg ikke en gang sikker på at alle vi troende kristne tror på den samme guden. Jeg vil i hvert fall hevde at jeg med stor sannsynlighet tror på en annen gud enn den guden enkelte kristenledere presenterer som sin. Mer om dette i artikkelen eller innlegget: “Tror ikke på samme Gud som enkelte andre kristne“.

Fra en lederartikkel i avisen Dagen “låner” jeg følgende sitat:

  • “Vi har ikke blitt gitt åndelig politimyndighet eller et kall til å slutte oss til fariseerpartiet. Men vi har fått barnekår hos Gud. Det er Guds barn vi får være.”

Som innledende tekst til kategori protest kristendom her i bloggen skriver jeg blant annet: “Jeg anser meg selv som kristen, men jeg synes likevel det skjer mye rart i kristendommens navn som ikke jeg kan identifisere meg med eller stå inne for. Her i denne kategorien anlegger jeg et litt kritisk skråblikk mot kristne meninger, holdninger, ståsteder og saker jeg reagerer på.” Støtter mitt eget tidligere utsagn rundt dette!

Ja til den “normale” (moderate) kristentroen, nei til det ekstreme!

Lenker:




Kristi himmelfart – offentlig høytidsdag

Kristi himmelfart

Den røde helligdagen eller fridagen på kalenderen går under flere ulike navn, f. eks. Kristi Himmelfartsdag, Kr. Himmelfartsdag, Kristi himmelfart eller himmel-spretten. Selv om det egentlig framgår av navnet Kristi himmelfart, er det slettes ikke alle som vet hvorfor denne dagen feires. Ifølge Store norske leksikon på nett om Kristi himmelfartsdag:

“… feires til minne om Kristi himmelfart den førtiende dagen etter oppstandelsen, det vil si torsdag i den sjette uken etter påske, ti dager før pinse.” (jf. Bibelversene Luk. 24,50 ff., Apg 1,1 ff.).

Messias (frelser), Yeshua, Jesus Kristus, Jesus fra Nasaret, Jesus Galileeren, Kristi, Kristu, Jesu og Kristus er andre navn for Jesus som vi møter i Bibelen og den kristne tro.

For oss kristne er himmelspretten en sentral dag. Det markeres at Jesus, Guds sønn (og menneskesønnen), ble tatt opp til himmelen (himmelfart) hvor han sitter ved Guds høyre hånd. Frelsesverket var komplett, hvor blant annet døden var overvunnet og alle synder og sykdommer hadde blitt sonet.

År 2020 feires Kristi Himmelfartsdag torsdag 21. mai.

Kristi himmelfart, Kristi himmelfartsdag eller himmelspretten feires hvert år. Det er en kristen bevegelig høytidsdag som får tidspunktet justert forhold til påsken. I kalenderen står dagen markert som en rød dag, dvs. fridag for folk flest som ikke jobber turnus. Dagen har i hvert fall blitt feiret siden slutten av 300-tallet. Det er en rød dag i kalenderen her i Norge, men det er likevel ikke en offisiell flaggdag.

Kalender mai 2020

Kalender mai 2020 Kalender mai 2019. Arbeidernes dag (1. mai), Grunnlovsdagen (17. mai), Kristi Himmelfartsdag (21. mai) og første pinsedag (31. mai) som røde dager. Kilde: https://www.timeanddate.no/kalender/.

 

Kristi himmelfart.

Ifølge Wikipedia: Kristi himmelfartsdag vil alltid falle på en torsdag 39 dager (5½ uke) etter 1. påskedag, det vil si i tidsrommet 30. april – 3. juni.

  • I 2020 er datoen 21. mai.
  • I 2021 er datoen 13. mai.
  • I 2022 er datoen 26. mai.
  • I 2023 er datoen 18. mai.

I Bibelen står det blant annet følgende om himmelfarten:

  • “Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd.” (Mark. 16, 19)
  • “Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen.” (Luk. 24, 50-51)
  • “Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres.” (Apg. 1, 9)

 

Vi tror at Jesus levde ca. 33 år (+/-) på vår jord før han for opp igjen til himmelen. Han ble født inn i vår verden, levde et perfekt (syndefritt) liv, led korsets død for vår skyld (frelsesverket), stod opp igjen fra de døde og for opp til himmelen igjen til Gud. (Himmelen: Om det er snakk om den fysiske himmelen eller en mer billedlig himmel er mindre vesentlig for budskapet.)

For å si det litt flåsete: Etter Kristi himmelfartsdag begynte Jesus å jobbe utelukkende fra sitt “hjemmekontor i himmelen”, etter å ha tilbrakt noen og tredve år på jorda.

Jesusbilde

Kristi himmelfartsdag må vel være den kirkelige helligdagen som blir minst feiret/markert og som er minst verdsatt blant kristne. Likevel er den en svært viktig dag, da Bibelen også gir lovnader om Jesu gjenkomst på ca. samme måte som hans bortrykkelse.

Som “Den apostoliske trosbekjennelse” blant annet sier:

  • “Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.”

Himmel, fjell og kors

Kristi himmelfartsdag framstår som en viktig dag for kristne. Jesus for opp til himmel for å være sammen med Gud etter fullført frelsesverk på vår jord. Han skal derfra komme igjen en dag for å dømme levende og døde som trosbekjennelsen sier.

Lenker:

(Publisert Publisert: 7. mai 2017 @ 14:56, senere re-publisert.)




Kirkelige helligdager som fridager, ja takk!

Kors og Bibel

I avisen Vårt Land (papir og på nett) kunne vi lese: “Vil kutte kirkelige helligdager”. I ingressen stod det blant annet: “Dager som skjærtorsdag, Kristi Himmelfartsdag og 2. pinsedag bør ikke gi folk fri på grunn av et kristent innhold de ikke har et forhold til, mener prest.

En person omtaler hele forslaget som “tussete”, noe jeg støtter fullt ut. Å kutte ut kirkelige helligdager vil ikke akkurat bidra til å stoppe sekulariseringen og til å øke kjennskapen til den kristne troen, samt til å øke kjennskapen til helligdagenes innhold. Hvis noe skal kalles for sentrale og historiske kristne verdier er det markeringen av slike dager. Noen har også kalt forslaget for typisk Oslo-forslag/politikk.

Jeg trodde først det var snakk om en spøk, men lite tyder på at dette er tilfellet. Det er nok blitt sagt og ment i fullt alvor, og muligens er det et forsøk fra en prest til å skaffe seg ønsket oppmerksomhet. Selv om få oppsøker kirkene på slike dager kan de likevel bety mer for enkelte enn det som lett lar seg måles. Det er ikke opp til presten å bedømme den enkeltes tro og forhold til disse dagene. Helt sikkert finnes det en del blant oss som har en form for barnetro selv om de ikke trår ned kirkene.

At et slikt forslag kommer fra en prest er ekstra skuffende. Muligens burde vedkommende vurdere sin stilling når han åpenbart har mistet troen på kirkens kommunikative og forkynnende rolle. Selv springer jeg ikke akkurat ned kirkene på de kristne høytidsdagene, men jeg synes jo at det er flott å ha dem som fridager til minne om Bibelens budskap og kristentroen/kristendommen. Kristne bør påta seg ansvaret for å spre kunnskap om helligdagens religiøse innhold.

Hele debatten er merkelige. Forslaget som framsettes ville hvis det ble gjennomført virkelig gjort kirken og ordet en skikkelig bjørnetjeneste. Til og med i vårt post-sekulære samfunn er det fortsatt plass til noe religion. Samfunnet vil aldri bli helt religionsfritt (“nøytralt”), og historiske og nedarvede markeringer som kirkelige helligdager det vert å kjempe for få å få dem beholdt.

Jeg registrerer at også prest Einar Gelius har kastet seg inn i debatten. Han mener at dager slik som 2. pinsedag og Kristi Himmelfartsdag har utspilt sin rolle. Han anser slik dager som unødvendige kristne fridager og vil gjøre dem om til vanlige arbeidsdager, da vi ifølge ham jobber for lite.

Jeg trodde knapt debatten kunne ramle ned på noe lavere nivå. Der tok jeg feil, gitt. Det står å lese at en kristen studentleder (Norges Kristelige Studentforbund Ingvild Yrke) vil “gi bort” helligdager/fridager til muslimene, kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen. Hva blir det neste dumme forslaget, mon tro?

Helligdagene rundt julefeiringen ser ut til å være på utsiden av debatten. Akkurat disse dagene er det vel ingen som ønsker å rokke eller røre på. Juledagene “sitter” vel enn så lenge trygt på kalenderen.

Kalender 2020 (Norge) med helligdager og flaggdager avmerket: Kalender for år 2020 (Norge), PDF-versjon. Kilde: Time and Date (.no).

En liten sak litt på siden: Sektene i Egersund der jeg opprinnelig kommer fra feier både 2. og i noen tilfeller 3. dag på diverse kristne høytider. Der vet de å holde hevd på feiringen/markeringen av slike viktige dager.

Et interessant innlegg om saken er skrevet av Arne D. Danielsen på Verdidebatt.no. Tittel på innlegget er: “Kirken trenger ikke fiender”. Jeg er slettes ikke enig i alt det han skriver om, men han har imidlertid noen gode hovedpoeng. Tar med noen sitater fra innlegget:

  • Nordengens (merknad føyet til av bloggeier: Prest Per Anders Nordengen) utspill kan, for oss utenforstående – kirkemedlemmer, se ut til å være del av en strategi for å redusere Kirkens betydning og anseelse blant kirkemedlemmer flest, og å bryte ned Kirken som en av landets sterkeste merkevarer.
  • Hva om Nordengen, etter å ha resonnert seg fram til at mange ikke har et bevisst forhold til de kirkelige høytidsdagene – og fridagene, hadde kommet til at dette må vi gjøre noe med. Vi må arbeide for å øke bevisstheten om dette.
  • Nei, Kirken tenger ikke fiender. Den har seg selv.

Innleggets skribent har noen gode poeng. Kirka bruker masse tid og energi på unødvendige kamper som er ødeleggende og splittende for kirka og dens renommé. De ødelegger sin egen sterke merkevare med alt dette tullet, og de trenger strengt tatt ikke hjelp fra sekulariseringen eller Human-Etisk Forbund til å bryte ned kirka og dens samfunnsmessige betydning. Kirka og kristne må stå på og kjempe for helligdagene, og dette innbefatter også å gjøre folk flest mer oppmerksomme (opplæring!) på hvorfor vi har de ulike fridagene og høytidene sett med et kristent perspektiv.

Verdens Gangs satiriske lillebror – Vredens Gnag – har en “artig” vri på saken. De skriver, selvsagt satirisk ment: “Nå må du snart kvalifisere deg til fri på helligdager.
– Hvis du ikke vet hvorfor vi feirer Kristi Himmelfartsdag, kan du heller ikke regne med å få fri.”

Ja takk til å beholde de kirkelige helligdagene som fridager for markering av den kristne tro og historie!

Lenker:




God kristen påske?!?

Påskebudskapet

Ifølge undersøkelser er det mange her i Norge som ikke tror på Bibelens budskap om at Jesus døde og stod opp igjen, dvs. Bibelens påskebudskap. Andre undersøkelser og egne erfaringer har vist at veldig mange ikke vet hva som skjedde ifølge Bibelen på de ulike påskedagene (palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag og påskedag). Se også Store norske leksikon sin gjennomgang om påskedagenes innhold sett i en kristent perspektiv.

Dette at så få tror på det kristne påskebudskap og at kunnskapsnivået er såpass lavt blant landets innbyggere bør utfordre, vekke og skremme oss kristne. Høytiden påske er vel så viktig i en kristen sammenheng som jul.

Landets kristne og landets menigheter har en stor utfordring for å få ut budskapet til landets befolkning. At påske bare betyr fri, ferie, Kvikk Lunsj, Freia påskeegg, appelsin, egg, påskehare, påskekrim, Harryhandel i Sverige, Syden, påskefjellet, kakao i skibakken og skigåing for folk flest bør utfordre oss! Vi har en STOR jobb å gjøre med å nå ut med Bibelens budskap og kristentroen! Misjonsbefalingen – misjonering og evangelisering – gjelder også overfor Norge sin befolkning!

Påsken 2020 blir vel muligens noe spesielle, hvor korona-viruset / korona-pandemien delvis “ødelegger” feiringen, eller i hvert fall begrenser feiringen og markeringen noe. Noe annerledes påske må vi regne med! Men påske blir det, da påsken i seg selv selvsagt ikke kan bli eller er avlyst.

God påske!

Hvorfor klarer ikke vi kristne å få påskebudskapet ut til landets befolkning? Kanskje blir alt for mye tid brukt på interne trivielle diskusjoner og krangler? Kanskje har mange menigheter blitt en lukket sosial koseklubb for spesielt utvalgte? Kanskje har vi det så bra selv – egoisme – at vi glemmer å tenke på dem rundt oss? Nå i de senere år har det virket som om fillesaken homofili og motstanden mot likekjønnede ekteskap er det eneste som kristne er opptatt av. Å slå hverandre i hodet med Bibelen (les: dømme andre, spre hat) og påpeke andres feiltolkninger av skriften er visstnok også en sentral hobby for mange (og manglende Bibeltroskap-kortet dras) .

Kanskje tar enkelte avstand fra menighet og kristentro pga. de forbinder / assosierer kristendommen med fullt av menneskelagde bud og regler? Kanskje har fordømmelsen fått større plass enn kjærligheten i landets menigheter? Kanskje har tvilsomme forkynnelse gjort at enkelte har tatt helt avstand for alt som har med kristendommen og kristentroen å gjøre?

Vår høye materielle velstand og vårt opplyste kunnskapssamfunn gjør at mange tror at de ikke trenger evangeliet. Selv tror og mener jeg helt bestemt at budskapet fortsatt har mye å tilby til det moderne mennesket. Fortsatt har vi behov for å tro på noe større enn oss selv, og ikke minst å finne meningen med livet.

Norsk påske (for enkelte). Men påske 2020 blir neppe slik for folk flest.

 

Forfallet i kunnskap (avkristningen, sekulariseringen) om den kristne tro har nok pågått over en årrekke både blant barn, ungdom og voksne. Det blir for lettvint bare å skylde på humanetikerne, muslimene, skolen, staten eller den sittende / forrige regjering (de rød-grønne). Kristne og landets menigheter har sviktet sin oppgave med å få aktualisert og kommunisert ut budskapet til landets befolkning.

Påske

 

Noe av påskeinnholdet sett med kristne øyne, knyttet opp mot Jesus: Hyllet som konge palmesøndag, innstifting av nattverd, bønn og pågripelse i Getsemane, forrådt av Judas, dømt til døden, hånet, kors, korsfesting, lidelse, blod, død, synd og soning. Til slutt og det mest sentrale: Jesu oppstandelse og seier over døden.

Omhandler Jesus: Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. (Jes. 53, 5)

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh. 3. 16)

Andre ledd fra Den apostoliske trosbekjennelsen sier også noe om påskebudskapet:

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

 

Maleri av det siste påskemåltidet mellom disiplene og Jesus:

Maleriet "Nattverden" av Leonardo da Vinci.

Maleriet “Nattverden” av Leonardo da Vinci, ferdigstillet i 1498.

 

Nattverd, ja. Dette er noe jeg mener alle kristne skulle ha feiret og markert i sine hjem eller i små-store grupper. Jeg er ikke tilhenger av kirkas system hvor det kun er prest som har lov til å forrette denne seremonien eller sakramentet. Uansett er dette på utsiden av denne artikkelens innhold.

Jesus ber – med dødsangst – i Getsemane (mens disiplene sovner):

Jesus i Getsemane.

Jesus i Getsemane.

 

Illustrasjon av Jesus på korset:

Jesus på korset

Jesus på korset. INRI, forkortelse for “Iesus Nazarenus Rex Iudaeorum” (latin) og betyr “Jesus fra Nasaret, jødenes konge”.

 

Følgende figur eller illustrasjon hentet fra “Min tro”-artikkel oppsummerer påskebudskapets viktighet:

Mennesket, korset som bro over avgrunnen og Gud.

Jesus frelsesverk/forsoningsverk på Golgata-korset, som er en sentral del av påskebudskapet, skaper en bro over avgrunnen mellom mennesker og Gud. Avgrunnen eller kløfta har oppstått pga. synden, hvor den allmektige og hellige Gud ikke tåler synd. I påskebudskapet overvinnes djevelen og synden av Jesus, Jesus står opp igjen fra de døde og Jesus-korset fungerer som en døråpner eller bro over kløfta mellom mennesker og Gud. Via mellommannen Jesus er kanalen eller veien igjen åpen mellom mennesker og Gud, da Jesus har overvunnet all synd.

For ordens skyld kommer en oppramsing av de ulike påskedagenes innhold sett fra et kristent ståsted:

  • Palmesøndag: Jesus sitt inntog i Jerusalem, ridende på et esel, hyllet som en konge, jubelrop, tilskuerne viftet med palmegreiner og kapper ble bredt ut på veien til ære for ham.
  • Den stille uke er tiden mellom palmesøndag og påskedag.
  • Skjærtorsdag: Jesus vasket disiplenes føtter (skjær = ren), han spiste påskemåltid sammen med disiplene sine, innstiftet nattverden (brød og vin som symboliserer Jesus kropp/legeme og blod), gikk ut til Getsemane for å be, Jesus rammes av dødsangst, disippelen Judas Iskariot forrådte Jesus mot sølvpenger, Jesus ble pågrepet og disippelen Peter benektet at han kjente Jesus,
  • Langfredag: Dømt til døden av Pontius Pilatus pga. han ble sett på som en opprører og mulig trussel mot romerne. Jesus truet maktapparatet gjennom å kalle seg selv for konge og Guds sønn, Jesus ble hånet, ført til Golgata, korsfestet på et kors, Jesus døde.
  • Påskeaften: Kvelden før påskedag. Den stille og hellige lørdagen, Jesus lå i graven.
  • Påskedag: Noen kvinner kom til graven og fant den tom. Jesus hadde stått opp igjen fra de døde, etter å ha seiret over djevelen og dødsriket.
  • Påsketiden varer fram til pinse.

Kristen påske blir feiret til minne om Jesu lidelse, død og oppstandelse – hans forsoningsverk (synd og sykdom tok han på seg, overvant djevelen og dødsriket, bro bygget mellom mennesker og Gud). Påskehøytiden innledes av enkelte med faste (40 dagers faste før påske), noe jeg ikke er med på å feire eller markere. Etter påske er neste kristne sentrale markering Kristi himmelfart, og deretter kommer pinse. Ellers hadde det ikke vært noen kristen påske å feire hvis det ikke hadde vært for jul og juleevangeliet.

Påskeliljer

Påskeliljer

 

Jødene feirer påske for å markere israelittenes utvandring fra fangenskapet, slaveriet og trelldommen i Egypt. Påske kalles pascha / páska på latin og gresk (på hebraisk pesach / pesah), som igjen betyr ‘å gå forbi’. Pascha / pesach viser til hendelsen der jødene mens de var i Egypt slaktet et lam og strøk blodet på dørstolpene, som igjen medførte at morderengelen (dødsengelen til Gud)  gikk forbi huset når den så blodet uten å drepe den førstefødte. De førstefødte barna til egypterne ble drept, mens israelittene sine ble sparte.

Eides språksjov påskespesial (påske 2020) var det reneste evangeliseringsprogrammet, som blant annet omhandlet innholdet i det kristne påskebudskapet:

NRK: Eides språksjov påskespesial (2020). Kilde: https://tv.nrk.no/

 

Blant annet ble det hebraiske ordet “Pesach” nevnt. Det betyr noe slikt som “å gå forbi”. Se tidligere forklaring her i artikkelen. Skjærtorsdagens innhold m. m. ble også nevnt i TV-programmet. Sendingen i opptak kan ses fra adressen: NRK TV | Eides språksjov påskespesial (2020).

Forut for påske markeres faste av enkelte og fastelavn av ende litt flere. Fastelavn eller fastelaven betyr opprinnelig kvelden eller aftenen før fasten, og kommer i forkant av fasten (den “kristne” versjonen) på 40 dager før påskehøytiden. “Nå for tiden” består fastelavn av fastelavnssøndag, mens dagene blåmandag, feitetirsdag og askeonsdag før fasteperioden startes ikke markeres på noen markant / spesiell måte. De fleste av oss – inkludert meg – faster ikke.

I en kortere eller lengre periode kan man avholde seg fra mat og/eller andre livsgoder, dvs. gjennomføre faste / fasteperiode. Nå i den moderne tid er det enkelte som velger å ha faste fra TV og utstrakt bruk av teknologi (nettet og sosiale medier). Imidlertid er det slik jeg ser det ingen påbud om faste i den nye pakt i Bibelen, og jeg anser vel hele fasten som litt vel katolsk som ikke passer så veldig bra inn i den vår reformerte kirke.

Salmen/sangen “Påskemorgen slukker sorgen”.

 

Påskemusikk for meg? Jo, f. eks. gruppa Petra med sangen “It is finished” og W.A.S.P og sangen “Golgotha”.

W.A.S.P: Golgotha

W.A.S.P: Golgotha (plateomslaget).

 

Petra med sangen “It is finished”, som omhandler korsfestelsen av Jesus og det som skjedde rundt denne (langfredag):

 

W.A.S.P med sangen “Golgotha”, som også omhandler Jesus på korset og ikke minst om røveren på nabokorset som bad om Jesus sin nåde / frelse:

 

Tro og bekjennelse (av nåde) må til for å bli frelst (Guds redning av menneskene fra synd og død til et evig liv). Gode gjerninger og å leve et bra liv holder ikke i seg selv.

‘Kom, for nå er alt ferdig!’ (Luk. 14, 17)

 

Biskop Halvor Nordhaug hadde en del fine påsketanker påsken 2019, hvor jeg gjengir følgende:

  • “Påskefortellingen er grunnleggende demokratisk: Vi er alle syndere og står på samme sted, uten forskjell i rang og anseelse for Gud. Og vi har alle samme håp: Jesus fra Nasaret som ble korsfestet; men som sto opp og som nå lever for at vi skal leve med ham. Han er ikke lenger i graven, han er alle steder. Men hans merke er fortsatt korset.”

Lovverket kan også dras inn når det gjelder påske. Det finnes en lov som heter “Lov om helligdager og helligdagsfred”, hvor blant annet påske er nevnt spesielt. En spesielt interessant paragraf fra nevnte lov er denne (kun første ledd er gjengitt):

§ 3. Helligdagsfred
På helligdag fra kl 00 til kl 24 samt påske-, pinse- og julaften etter kl 16 skal det være helligdagsfred som ingen noe sted må forstyrre med utilbørlig larm.

Så: Det er ikke fritt fram på påskedagene å sette i gang med støyende hagearbeid / vedlikeholdsarbeid hus, fester eller vill russefeiring. Her på Flatraket påsken 2019 blir dette neppe noe problem, da det nesten virker som om bygda er helt tom for folk. “Alle” har reist på påskeferie på sine hytter på påskefjellet.

Påske sin farge er gul. Ifølge det jeg finner på nettet har ikke dette så mye med religion å gjøre. Ser at det enkelte plasser hevdes at gulfargen er valgt pga. nytt liv vender tilbake i naturen i disse dager (vår) og ikke minst med fargen til sola.

 

God påske!

Påsketre

 

(Noe omskrevet versjon av artikkel som første gang ble publisert i min gamle blogg påske 2010. Publisert på nytt / redigert i denne bloggen påske 2012, påske 2013, påske 2014, påske 2015, påske 2016, påske 2017, påske 2018, påske 2019 og nok en gang påske/faste 2020.)

Lenker:

Andre høytider:




Protest kristendom: Hva opptar meg for tiden?

Jesusbilde

Denne artikkelen setter noen ord på hva som opptar meg innenfor kategori protest kristendom medio mars 2018. Jeg er og blir en troende (kristen), men jeg er også kritisk og skeptisk til mye av det som skjer i Guds og Bibelens navn.

Tema som opptar meg for tiden er blant annet:

  • Den generelle protesten min mot enkelte former for kristendom.
  • Ekstrem karismatikk er jeg fortsatt skeptisk til. Likeså konservativ kristendom.
  • Sekt og sekterisme.
  • De “frafalne” og “brente” kristne.
  • Israel og jødene.
  • Min fortsatt sterke skepsis mot TV Visjon Norge.
  • Jeg fatter og begriper fortsatt ikke hvordan kristne kan stemme FrP.
  • Kristne verdier – et ullent og tvetydig begrep.
  • Tror ikke på samme Gud som de konservative kristne.

Før jeg går videre gjentar jeg det jeg har skrevet i forbindelse med siden/kategorien “Protest kristendom”:

Jeg anser meg selv som kristen, men jeg synes likevel det skjer mye rart i kristendommens navn som ikke jeg kan identifisere meg med eller stå inne for. Her i denne kategorien anlegger jeg et litt kritisk skråblikk mot kristne meninger, holdninger, ståsteder og saker jeg reagerer på.

Jesus vs. kristendom/religion: Ja til Jesus, nei takk til en del av religionen og kristendommen som misbruker Bibelens Jesus-budskap. Jeg retter enkelt og greit en protest mot enkelte former for (såkalt) kristendom.

Jeg har ikke problemer med Bibelen eller den treenige Gud (Faderen, Sønnen og Den hellige ånd) i seg selv. Derimot er jeg enig i det klassiske utsagnet: «Jeg liker Jesus, men jeg liker ikke alltid bakkemannskapet hans!» Jeg går på ingen måte til kamp mot Bibelens grunnsannheter eller mot Gud, men jeg tar et oppgjør med enkelte menneskers fortolkning og forvrengning av budskapet. Det jeg skriver om er verke kjetteri eller blasfemi.

 

Protest kristendom

En form for hovedartikkel er artikkelen med tittel “Protest mot enkelte former for kristendom”, som igjen består av følgende underpunkter/underavsnitt hvor diverse kritikk rettes:

Blant annet har jeg korrigert og føyet til litt rundt Kristen Koalisjon Norge (KKN) og Jan-Aage Torp, som presenterer en del tanker og holdninger som slettes ikke alle kristne kan stå inne for.

Andre artikler som jeg i den senere tid har gjort korrigeringer og utvidelser av:

Takket være lenke fra Levi Fragell har artikkelen “De ‘frafalne’ og ‘brente’ kristne” hatt et oppsving i besøkstall.

En gledelig nyhet mars 2018 er at TV Visjon Norge-kritikeren Helene Harepus – @smultringer – er tilbake! Konto-suspenderingen er opphevet!

Nye innlegg innenfor kategorien protest kristendom blir ikke publisert hver dag, uke eller måned her i bloggen. Det kan gå en del tid mellom hvert nye innlegg. Derimot finner det stadig sted mindre justeringer og forbedringer i tidligere publiserte innlegg.

Se eventuelt også https://protest.brr.no/ for oversikt over andre sentrale protest kristendom-artikler.




Trenger man menigheten?

Menighet

Jeg for min del heller mot svaret nei til menighet. Nei, jeg trenger ikke menigheten eller forsamlingen for enhver pris. Når dette å tilhøre en lokal menighet blir mer belastende og ødeleggende enn til glede og styrke for meg som person og min tro er det på høy tid å forlate menigheten.

Med menighet eller forsamling tenker jeg her på den lokale enheten. En menighet kan defineres som et avgrenset samfunn/gruppe av trosfeller eller troende mennesker, som altså søker sammen i et fellesskap.

Menigheten skal som utgangspunkt fungere som en kraftstasjon eller ladestasjon med påfyll av krefter til vår tro. Likevel kan man oppleve at menigheten i stedet blir et sted som tapper den enkelte for krefter og energi og er nedbrytende for enkelte medlemmer. Å være del av et slikt usunt menighetsliv ønsker jeg ikke å være.

I utgangspunktet er menigheten en fin ting der troende kan finne sammen og bli styrket i sin tro. Man kan få inspirasjon og motivasjon til å stå på med evangelisering og å leve som en tydelig kristen. Innledningsvis kan jeg støtte ideen og behovet for lokalmenigheter. Kjempefint og flott når den lokale menigheten fungerer! Imidlertid oppstår det av og til usunne tendenser i menighetene som kan være ødeleggende for den enkelte personlig og trosmessig.

Hva er vitsen eller poenget med å ha menigheter i det hele tatt? Jeg har tidligere skrevet følgende i artikkelen “Hva er målet til menigheten?”:

  • Hovedfokus til alle kristne menigheter og forsamlingshus bør være å få formidlet Guds og Bibelens ord til flest mulig samt legge til rette for at folk blir “frelst” (komme til tro på den treenige Gud og Bibelens ord).

Fra artikkelen “De ‘frafalne’ og ‘brente’ kristne” henter jeg følgende tre avsnitt relevant for dette som har med menighet å gjøre:

  • Jeg må også si meg STERKT UENIG med det Sten Sørensen og Jan Inge Jenssen hevder i Dagen (nå bak betalingsmur). De skriver blant annet følgende: “At kirken er Kristi kropp betyr videre at deltakelse i kirken ikke er valgfritt. Når vi blir Guds barn er det en selvfølge at vi blir en aktiv del av Kristi kropp. Det er en selvmotsigelse å si ja til Jesus og nei til kirken. Hode og kropp hører sammen og som Guds barn er det helt nødvendig å koples til kroppen Hans på jorda.” For min del vil jeg heller stå på utsiden av menighetslivet og beholde troen, enn å være del av usunne menigheter som både ødelegger troen og meg som person. Ja til Jesus, nei til den organiserte kirken og menigheten sier nå jeg!
  • Mantraet om at alle trenger et fellesskap eller menighet gjentas av evangelist Viggo Klausen. I teorien er jeg enig at en forsamling kan være OK som en kraftstasjon (trosstyrkende) for kristenlivet. Imidlertid hender det innimellom at menighetene ikke fungerer som de skal. Noen ganger er det beste å stå på utsiden av menighetslivet for å ikke miste seg selv, styre klar av usunn forkynnelse og for å unngå å bli herset med. Ikke alle bor heller slik til at det “bare” er å oppsøke en annen menighet (bygder og små byer har ofte ikke noe stort utvalg).
  • Ikke alle “brente barn” / “brente kristne” blir nødvendigvis frafalne. En del beholder troen, men uten å være menighetsaktive. De som beholder troen blir gjerne “passive” kristne med sitt medlemskap i “sofamenigheten”/”sofakirken”. For enkelte kan dette å være kristen uten å være aktiv i menighetssammenheng være den beste måten å beholde troen på. Menigheter kan i enkelte tilfeller bli mer nedbrytende enn tros-styrkende hvis de usunne kreftene har fått overtaket i forsamlingen.

Temaet har også blitt touchet i en tidligere artikkel i gamlebloggen, nå tilgjengelig i form av en PDF-fil i artikkelen “Ja, jeg er en kritisk kristen!”. Innledningsvis skriver jeg der følgende:

  • Hvordan overleve som kristen i usunne menigheter?: Hvordan ta vare på en sunn kristentro i et fellesskap som tapper en for krefter og energi? I menigheten får jeg ikke utfolde meg som et helt menneske. I stedet holder jeg på å kveles i menighetens liv og aktiviteter. Hva med det psykososiale miljø og dette å se den den enkelte og vedkommende sin verdi som menneske? Hva kan vi gjøre for å få flere med oss i menighetslivet samt beholde dem som allerede går der? Kanskje er det på tide å tenke mer på den enkeltes ve og vel enn å drukne oss selv i aktiviteter og møter?

Kirkebygg

I utgangspunktet kan et fellesskap som en menighet virke utviklende og styrkende for troen. Dette forutsetter at menigheten fungerer som den skal, noe som slettes ikke alltid er tilfellet. En del menigheter havner mer eller mindre i grøfta, de sporer av fra det sunne.

Hvilke farer og potensielle negative effekter ser jeg med det organiserte menighetslivet? En liste følger nedenfor med en del tanker:

  • Personer (medlemmer) rangeres ut fra arbeidsinnsatsen i menighetsarbeidet, man blir altså rangert ut fra innsatsen i Guds rikes sak. Det sentrale er ikke vedkommende sin verdi som unikt og helt menneske skapt i Guds bilde.
  • Enkelte menighetsmiljøer kan framstå som svært klikkete miljøer (sekteriske). Ikke hvem som helst passer inn.
  • Forsamlingene blir ofte sosiale koseklubber for utvalgte likesinnede, der fokus på det sentrale mistes. Dette innebærer også at enkelte menigheter blir redde for å formidle evangeliet på en klar og tydelig måte, jf. artikkelen “Skammer vi oss over evangeliet?”.
  • En annen utfordring er at enkelte kirker framstår som de reneste showpregede scenekirkene. Kule effekter (lyd, lys, røyk, video, presentasjoner storskjerm, utsmykning scene) og proffe sceneshow blir viktigere enn selve budskapet.
  • Enkeltpersoner kan oppleve å gi svært mye av seg selv i form av f. eks. arbeidsinnsats, tid, penger, krefter, evner og anlegg. Det de får i retur (“takken”) for innsatsen kan være ganske så middelmådig. Enkelte opplever rett og slett å bli “tråkket ned i søla” av andre.
  • Hva med dem i menigheten som perioder av livet har lite å bidra med? “Gratispassasjerer” er ofte uglesett i menigheter. Men skal yte, yte og yte, ikke bare nyte.
  • Hva med hele mennesket og hele personen? Vi er alle hele mennesker med behov for å bli sett og verdsatt, og da ikke bare som arbeidere eller gruppemedlemmer i den store masse. Den enkeltes totale verdi må bli verdsatt.
  • Er det rom for mennesker med tvil og/eller alvorlige personlige problemer? Ofte kan enkelte personer med mer eller mindre kroniske fysiske eller psykiske sykdommer føle seg noe på sidelinjen. Alt skal jo være så fint og perfekt i menigheten.
  • Deltakelse i menighetslivet kan drukne oss i aktiviteter og møter. Det blir ikke tid til annet enn menighetsliv og indremisjon.
  • Menigheten skal i utgangspunktet fungere som en kraftstasjon med påfyll av krefter relatert til vår tro. Likevel kan enkelte oppleve det motsatte, dvs. man blir tappet for energi og krefter i stedet for å få påfyll.
  • Det er ikke bare-bare å passe inn i en menighet. Ofte er det ganske mange rigide uskrevne regler som ikke må brytes. Man må gjerne være ganske A4 uten egne sterke meninger for å passe inn.
  • Enkelte kjenner på ensomheten selv om de er del av en menighet.
  • Hele menighetslivet kan for enkelte bli det reneste skuespillet. Det er ikke rom til å være seg selv fullt ut, og man blir gående med en «maske» for å passe inn.
  • Mange passer ikke inn og finner ikke sin plass innenfor menighetenes trange rammer, og de ramler på utsiden av det organiserte menighetslivet.
  • Det psykososiale miljøet kan være så som så i enkelte forsamlinger.
  • Falskhet, overflatiskhet og dobbeltmoral preger enkelte miljøer.
  • Mange menigheter er flinke på rekruttering, men ikke fullt så flinke til å ta seg av og å beholde “gamle” medlemmer som aktive. Det viktigste kan se ut til å være jakten på nye medlemmer som kan “gå på kroken”. Disse nye medlemmene kan igjen benyttes til å servere fin statistikk rundt tilsiget av medlemmer – menighetsvekst.
  • Enkelte av oss kan føle på at vi holder på å bli kvelt av menighetslivet, selv om det finnes en aldri så liten flamme av tro og håp igjen.
  • Meningsløst menighetsliv kan oppstå, hvor fokus på det sentrale mistes av syne. Regler, fortolkninger av teologiske spissfindighet, slik gjør vi det her-tenkning, sosiale aktivitet og lite rom for ekte medmenneskelighet tar plassen.
  • Jeg vil ikke innordne meg blindt under en prest, pastor, styre eller eldsteråd. Jeg har friheten og muligheten til å vurdere og å tenke selv. Jeg er ikke en dum sau som trenger en sprø hyrde (menighetsledelse) til å lede meg.
  • Det har vært en del eksempler på maktmisbruk i menigheter. Enkelte ledere har alvorlige psykopatiske trekk, er narsissister eller sosiopater. De er maktsyke, herser med medlemmene, manipulere og driver et storspill med bruk av diverse hersketeknikker og eventuelt massesuggesjon. De syke lederne forventer total lydighet, underdanighet, full kontroll og underkastelse.
  • Åndelig misbruk kan finne sted. En leder kan hevde av vedkommende har fått et profetisk budskap fra Gud som slettes ikke kommer fra det høye. Det er ikke lett å si imot slike såkalte åndelige eller profetiske budskap, men når de kun medfører splitt og hersk er de neppe fra Gud.
  • Det er ikke verdt å “låne bort” ørene til enkelte prester, pastorer og forkynnere. De kjører på med sine personlige kjepphester og sine egne private agendaer, som i liten grad gagner den enkelte eller menigheten. Rett og slett tendenser til splitt og hersk og maktmisbruk/hersketeknikk.
  • Ledelse kan medføre selvopptatthet og gå helt til hodet på lederen
  • Interne stridigheter og splittelser rir enkelte menigheter som en mare.
  • Rar teologi og forvridd tro blir utenfor denne artikkelens tema, men slike ting er selvsagt også et problem i en del sammenhenger.
  • Muligens er jeg en religiøs anarkist, som ikke så lett lar meg underordne hva som helst som finner sted angivelig i Guds navn. Det er jo liv og død det gjelder, så budskapet bør absolutt prøves.
  • En del av oss bor på landsbygda. Det er ikke alltid tilgjengelig andre menigheter å oppsøke til erstatning for den syke menigheten.
  • Det kan bli alt for mye fokus på menneskeskapte og delvis uskrevne leveregler og bud. Uønsket sosial kontroll kan også slå inn.
  • Dømming av annerledestenkende kan finne sted.
  • Er det plass til alle personlighetstyper? Passer for eksempel introverte inn i forsamlingen?
  • I en del tilfeller er det ikke lett, mulig eller naturlig å dele troen til menigheten, da man rett og slett ikke tror på den samme “guden”.

Temaet behandlet i denne artikkel har i stor grad sammenheng med temaet “frafalne” og “brente” kristne. Usunne menigheter kan gi “brente Guds barn”.

2. Kor. 11, 20: “For dere tåler jo at noen gjør dere til slaver, utnytter og fanger dere, behandler dere overlegent, slår dere i ansiktet.” Kilde: Nettbibelen.

 

Et innlegg fra Dagensdebatt.no passer bra inn her i denne artikkelen:

Veien hjem – veien tilbake, men hvor?

Noen momenter, fritt gjengitt/noe omskrevet fra innlegget:

  • Veien tilbake til menighetsfellesskapet er ikke (alltid) lett.
  • Forfatter av innlegget “måtte” ut i frihet da det ble for mange bud og regler, for mange krav og for komplisert.
  • En stor skare av tidligere aktive troende er i dag “menighetsløse”, hvor grunnene til dette kan være noe ulike.
  • Det finnes både “brente kristne” (det ble for mye) og kristne som fikk “frostskader” (kom aldri inn i varmen).
  • Menighet, kirke og forsamlingskultur appellerer ikke (alltid) til folket.
  • Forsamlingen, menigheten og kirken kan bli en belastning.
  • Fotavtrykk fra tidligere menighetsliv / menighetsdeltakelse kan sette sine spor, enten i form av “brennmerker” eller “frostskader”.
  • Noen utfordringer for en forsamling: Sørge for at alle blir sett, tilby et inkluderende fellesskap, tale sant om livet og la mennesker få være mennesker. Kjærligheten er også sentral.

Kilde: Dagensdebatt.no (Oddmund Ro): Veien hjem – veien tilbake, men hvor?

 

Med fare for gjentakelser: Møteform og møtestil til en konkret menighet er ofte tilpasset til bestemte mennesketyper. Ikke alle oss mennesker passer inn i “formatet” eller “malen” som tilbys. Ofte er det også begrenset med rom for det ekte – inkludert sårbarhet og (personlige) problemer / vansker – uten å bli stemplet, dømt eller frosset ut. Det minimumskrav til en menighet er rom for det uperfekte livet.

I enkelte menigheter kan det virke som om hovedmottoet er: “Kom som du er, men bli som oss!“. Å være seg selv – muligens litt annerledes enn det “normale” – er det lite rom for. Man må “legge av” (ofre) deler av seg selv, og man må gå på kompromisser med sin identitet og det man står for. Det er ikke gitt at alle passer inn i de smale og trange rammene til en menighet eller forsamling.

Hvis dette hadde vært en resonnerende stil eller tekst i skoleregi hadde det blitt trekk for slagside i argumentasjonen. I hovedsak har kun ensidig kritikk av menigheten som institusjon blitt framsatt. For helhetens og balansens skyld bør også litt annen argumentasjon slippe til orde:

Er alt menighetenes skyld? Muligens har noen av oss – meg inkludert – for høye og urealistiske forventninger til menigheten og menighetslivet? Menigheter består av mennesker, og mennesker gjør (konsekvent) feil og er slettes ikke ufeilbarlige. Det er og blir menneskelig å feile. Man kan oppleve å bli tråkket på, oppleve skuffelser, bitterhet, urettferdighet, bli utsatt for menneskelige feil og å bli såret. Noen overtramp skjer også ganske så ubevisst fra dem som trør på andre, da de ikke ser hvordan deres framferd virker negativt på andre.

I noen tilfeller kan det beste være å legge ting bak seg og å tilgi. Slik som det står i Herrens bønn / Fader vår / Vår far i himmelen: “…og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.” (Matt. 6,12.). Men dette er slettes ikke så lett i praksis, og fungerer heller ikke i alle slags situasjoner!

Irriterende folk er redningen

Torsdag 31. oktober 2019 hadde de på trykk (papir + nett):

Kommentaren ligger (beklageligvis) bak deres betalingsmur. Selv er jeg abonnent på avisen og har fått lest hele kommentaren.

I kommentaren skriver hun først litt små-kritisk om diverse amerikanske kristne selvhjelpsbøker. Akkurat denne kritikken kan jeg sånt i utgangspunktet støtte, men jeg tenker jeg ikke skal kommentere dette noe nærmere her.

Videre kommer hun inn på viktigheten av å tilhøre en menighet eller forsamling, som kan motvirke at man blir en kristenindividualist som føler på dette å ikke strekke til. Dette at hun så sterkt forfekter aktivt menighetsliv får med en gang “piggene” mine til å komme ut.

Noen sitater fra innlegget:

  • “Når andaktsboka blir en kristelig selvhjelpsbok, handler det meste kun om meg selv.”
  • “Når tyngdekraften i troslivet flytter seg fra helt alminnelige gudstjenester og helt alminnelige medmennesker til et privatåndelig spa, er det ikke bare et problem for fellesskapet, men også for den enkelte.”
  • “Men hvis kristendommens primære sted er hjemmet og sjelen, kommer den til å dø ut.”
  • “Folk og menigheter er sannelig irriterende, men det er denne hellige, alminnelige kirka som kommer til å redde oss fra vårt perfekte åndelige liv.”
  • “Fellesskapet er en vaksine både mot perfeksjon, selvopptatthet og ensom fortvilelse.”

Underforstått: Begynn å oppsøke og gå i en menighet eller forsamling, som på tross av sine feil og mangler vil være redningen for usunn tro og trosutøvelse. Gid om det hadde vært så enkelt i virkeligheten!

Noen praktiske realiteter: For oss som bor på landsbygda er det ofte få valg av menigheter og forsamlinger. Det kan være vanskelig å bli inkludert og å passe inn i de få som finnes. Det er slettes ikke sikkert at det de tilbyr er styrkende eller reddende for kristentroen.

Ellers viser jeg til øvrig argumentasjon her i denne artikkelen som forteller litt om hvorfor noen av oss velger å holde avstand til det organiserte menighets- og forsamlingslivet.

 

Det jeg mest har opplevd personlig er problemet med alt for trange rammer, andre som skal bestemme hva man skal mene og andre som skal definere hva den rette tro er. Videre er ikke alle like verdifulle. Dette spillet for å prøve på å passe inn orker jeg rett og slett ikke lenger. Videre bør menigheten være i stand til å gi den frammøtte noe (dekke åndelige behov og mat til troen) for at det skal være vits til å gå et slikt sted.

Til tross for min tidligere støtteerklæring til folkekirken går jeg minimalt på Gudstjenester. Noen grunner til min dårlige oppslutning er momenter og faktorer slik som: Uutholdelig orgelspilling og salmesang, høyttravende liturgi som ikke gir meg noe, dårlige taler / prester (umotiverende), ikke samsvar mellom teori og praksis (forkynnelse og levd lov), dobbeltmoral, baktalelse / ryktespredning (usunne miljøer) og ikke-fungerende sosiale fellesskap. Og enda flere momenter er tilgjengelig i min protestartikkel mot enkelte former for kristendom. (Ja, dette var svært generaliserende. Selvsagt finnes det unntak rundt forbi fra dette jeg har nevnt.)

Ideen med lokale menigheter er i utgangspunktet en fin ting, med Bibelsk støtte. Likevel er ikke alt med menigheter fryd og gammen. I enkelte situasjoner kan det vise seg vel så smart å være på utsiden av menighetslivet i stedet for å bli ødelagt personlig og trosmessig av en usunn menighet og/eller skadelig forkynnelse. Innimellom i enkelte situasjoner passer det seg å hevde følgende: Ja til Jesus, nei til menighet! Kanskje ikke-hierarkiske husmenigheter/hjemmesamlinger er tingen?

Lenker:




Vekkelse (kristen regi)

Mennesker i lovsang

Mange menigheter/forsamlinger, menighetsmedlemmer, troende kristne, predikanter, pastorer og menighetsledere er opptatt av vekkelse. De ber om og ønsker at VEKKELSE skal inntreffe, og det hevdes at de lengter etter vekkelse. Det kan nesten bli et noe krampaktig fokus på temaet. Spesielt innenfor den (ekstrem) karismatiske leir er det forholdsvis normalt med et svært stort fokus på vekkelse.

Ønsker vi oss VIRKELIG vekkelse, sånt helt innerst inne? Er vi kristne klare for konsekvensene vekkelse medfører? Er fokuset og bønnene om vekkelse kun tomt snakk? Hva er motivene bak lengselen etter vekkelse?

Vekkelse er fint og bra i seg selv. Som kristne skal vi evangelisere og misjonere (jf. Misjonsbefalingen i Bibelen), og vi skal prøve på å få med oss flere på den smale veien gjennom å fortelle / forkynne det glade budskapet til våre medmennesker. Det er ikke selve kristentroen eller Bibelinnholdet jeg går løs på med dette innlegget.

Likevel er jeg noe skeptisk til vekkelsesfokuset. Er våre menigheter virkelig klar for en større og sann vekkelse? Jeg heller mot å gi svaret nei. En vekkelse vil gjerne snu opp-ned på menighetslivet, endringer må gjøres i uttrykksformer, levebud og rutiner (slik gjør vi og tenker her hos oss). Endringer må finne sted for å tekkes de nye medlemmene – de kirkefremmede – som kommer inn via vekkelse.

Før jeg går videre med mine resonnementer kan det være greit å definere hva vekkelse er:

“Vekkelse brukes i religiøst språk om noe som har med å bli vekket, våkne, bli bevisst, være beredt eller forberedt og omvende seg i åndelig forstand, særlig om «masseomvendelser» og i forhold til å tro på dogmene i kristendommen og den teologiske tolkningen av Bibelen.”

Kilde: Wikipedia, artikkel vekkelse.

I samme artikkel står det listet opp noen av de større vekkelsesbevegelser i kristen regi som Norge har hatt (den haugianske vekkelsen, den pentekostale bevegelse, Jesusbevegelsen, den karismatiske fornyelsesbevegelse m. m.).

 

Hvis jeg med egne ord skal definere vekkelse blir det noe slikt som dette:

Vekkelse innebærer at en større menneskegruppe over en kort tidsperiode blir omvendt (frelst), blir kristne og/eller troende. Fra å være ikke-troende går de til å tro på og bekjenne Bibelens budskap om den treenige Gud, inkludert Jesus sitt frelsesverk. Vekkelse er noe annet og mer omfattende enn “bare” en fornyelse.

 

I alt jeg skriver her i denne artikkelen er jeg opptatt av kristen vekkelse (i Bibelens og den treenige Guds navn). Også i andre religioner (islam, hinduismen osv.) kan vekkelse oppstå, men dette blir utenfor min artikkel sitt fokusområde.

Jeg tror absolutt på at vekkelse kan finne sted. Imidlertid er det masse eksempler på feilslåtte profetier om forestående vekkelser. Mange spådde vekkelser har det ikke blitt noe av. Andre vekkelser har funnet sted, men fort dabbet av og ikke blitt noe særlig langvarig eller holdbart.

Himmel, fjell og kors

Det som gjør meg spesielt skeptisk til vekkelse er at jeg tror mange av landets menigheter ikke er klare for noe slikt. Mange menigheter er sosiale koseklubber for likesinnede kristen-nerder. Menighetslivet er litt sært og “satt”.

Det er lite rom for nye ting og endringer, mange kristne er “vanedyr” som vil ha det kjente gamle (rutiner, møteformer, prekenform, gamle salmer, kjente lovsanger osv.). En vekkelse vil nødvendigvis medføre masse endringer når tidligere ikke-kristne ramler inn dørene og ikke forstår seg på de sære uttrykksformene menigheten i utgangspunktet har.

Nyfrelste kan utvise et stort engasjement og entusiasme, inkludert ønsker om møte- og menighetsendringer. Slike nyfrelste mennesker kan rett og slett være litt “plagsomme” for godt satte mangeårige menighetsmedlemmer. Hvordan vil en godt etablert menighet eller forsamling takle slikt?

Vekkelse vil utfordre eksisterende kristne menigheter og forsamlinger. Muligens vil vekkelse som finner sted føre til at de nyfrelste søker sammen i nye menigheter i stedet for å prøve å passe inn i våre sære eksisterende forsamlinger? Noen av våre eksisterende kristne forsamlinger er mer nedbrytende enn oppbyggende og slettes ikke rigget for annerledes-tenkende som nye kristne gjerne vil være. Selv har jeg for lengst gitt opp dette å passe inn i en trang menighet.

Resirkulerer til det kjedsommelige følgende figur i ny utgave:

Menigheten og meg (ny / redigert versjon). Jeg passer ikke inn!

 

Meg (mangeformet figur) kan denne gang erstattes med de nyfrelste “skarene”. De vil ikke nødvendigvis passe inn i det etablerte (neste-firkantede menigheten), og gnisninger kan oppstå.

Enkelte skjuler seg bak at Gud kan gripe inn og gjøre alt klart for vekkelse og etterdønningene av vekkelsen. Det er vel sant nok, da Gud selvsagt kan gjøre store ting. Han hører våre bønner. Imidlertid skal ikke den menneskelige faktor heller undervurderes. Til og med når Gud er sterkt til stede vil det fortsatt være rom for det menneskelige. Mennesker kan til og med stikke kjepper i hjulene overfor Gud og hans gjerninger. Jeg skal ikke undervurdere bønnens kraft, men noen ganger er det menneskelig action og innsats som må til og ikke enda mer bønn.

Usunt fokus på vekkelse kan bli en hersketeknikk fra ledelsen av en forsamling/menighet. Hvem vil vel bli beskyldt for å gå imot Guds planer rundt vekkelse for vårt land? Kameler slukes for å bli med på vekkelseskjøret. Veien kan bli kort fra vekkelsesfokus til å bli en brent kristen.

På den annen side kan kristne bli så komfortable innenfor menighetens fire vegger at vekkelse og Jesus-fokus helt mistes av synet av den sosiale koseklubben på bedehuset. Innimellom kan vi kristne nok trenge en “wake-up call” som en vekkelse muligens kan innebære.

Jeg kom over en artikkel i en blogg hvor det spørres om vi har tid til vekkelse. Dette kan også være et betimelig spørsmål. I vår travle hverdag med tidsklemma og alt er det nok en del som ikke tar seg tid til tro og kristen aktivitet. Alt som har med tro å gjøre nedprioriteres nok av enkelte, og her i Norge hvor vi har det så utrolig bra er det nok mange som ikke føler noe behov for å bruke tid på en gud.

Det er vekkelsesluft over landet. Ilden faller igjen og igjen. Guds allmektige hånd bryter lenker og bånd. Kraften strømmer fra himmelen.

Refrenget fra sangen “Det er vekkelsesluft over landet” av Aage Samuelsen.

 

Tidligere har blant annet skrevet følgende om vekkelse her i bloggen:

Ekstrem karismatikk, skeptisk:

  • Det kan etter mitt syn bli for mye “gnål” om vekkelse. Vekkelse er i utgangspunktet vel og bra det, da vi vil ha med oss flere på veien og få delt det glade budskap. Imidlertid tviler jeg på at særlig mange av våre menigheter og forsamlinger virkelig er rigget for større vekkelser. Vekkelse vil snu opp-ned på menighetslivet, endringer må gjøres i uttrykksformer, levebud og i slik gjør vi og tenker her hos oss. Slike endringer kan være smertefulle og skape konflikter. Så: Innerst inne, er det VIRKELIG vekkelse det enkelte menighetsmedlem vil ha i sin egen koseklubb av en menighet?

Ting jeg IKKE tror på:

  • Feighet og skam overfor evangeliet preger enkelte kristne. Vekkelse ønskes, men dette vil neppe oppnås når murer bygges mot dem på utsiden og overfor fremmede.

Protest mot enkelte former for kristendom:

  • Til tider for mye fokus på og lengsel etter vekkelse. Krampaktig kjemping for å oppleve vekkelse (og fin statistikk for menigheten) gjør at mange avsporinger og rare prioriteringer foretas på bekostning av det sentrale Jesus-budskapet. Diverse strømninger/moter og tvilsomme bevegelser slukes rått i jakten på vekkelse.

Ja til den enkle kristentroen:

  • Enkelte vekkelsesmøter i kristen regi kan minne mer om sirkus enn møter. Spesielt har det skjedd og skjer mye rart i enkelte ekstreme karismatiske miljøer, gjerne ungdomsmiljøer. For deltakere som har sin kritiske sans i orden kan møtene bli de rene mentale overgrepene og maktmisbruken. Noen flyter med i strømningene som oppstår, mens andre går under og tar sterkt avstand fra hele kristendommen og/eller pådrar seg mentale sår.

På Verdidebatt.no har Ole Paulshus skrevet et interessant innlegg med mange gode poenger i. Innleggets tittel er: “Ønsker vi sann vekkelse?”. Noen momenter fra dette innlegget:

  • Nye mennesker kan gå inn og ut av møter og meninghetslokalene uten at noen bryr seg om å prøve å bli kjent med dem, invitere dem hjem, vise ekte interesse for dem osv.
  • Ekte Jesuskjærlighet vil (naturlig) medføre nestekjærlighet, medlidenhet og barmhjertighet for mennesker rundt oss. Altså at vi bryr oss om dem rundt oss, og at vi elsker kirkefremmede.

Jeg vil gjerne selv tilføye: Raushet og god takhøyde vil være en nødvendighet for å kunne ta seg av nye kristne i en vekkelse. Å forvente at de nye bare vil gli stille og rolig inn i eksisterende trange rammer er en utopi. Uskrevne regler og bud må muligens korrigeres kraftig, og brudd mot disse må påregnes. Tro alene kan frelse, ikke gjerninger, lovbud eller leveregler.

Matt. 28, 18-20 (Misjonsbefalingen):

Da trådte Jesus fram og talte til dem: “Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”

 

Det har i Norge (heldigvis?) gått mange år mellom de helt store vekkelsene. Muligens ikke så rart da folk flest vet hva kristendommen i grove trekk handler om, uten at dette har medført noe stort ønske om “omvendelse” til den kommuniserte kristendommen og kristentroen. Folket har foretatt sine vurderinger, og de har stort sett valgt å ikke være fast del av landets organiserte menighetsliv.

Så lenge som praktisk kristentro ofte består av masse avsporinger, moralisering, menneskebud/regler og dømming av andre + annen vranglære er det mange som ikke vil ha noe med den organiserte kristendommen å gjøre. Pengegriskhet (pengemas) og falske lovnader om helbredelse og mirakler taler ikke til fordel for kristendommens sak. Mye av menighetskristendommen er langt unna sunn klassisk tro og kristendom.

Min tro på vekkelse?

Har jeg ingen som helst tro på at vekkelse kan finne sted, da? Joda, jeg har absolutt troen på at vekkelse kan forekomme, til og med her i Norge. Imidlertid har jeg liten tro på at en stor vekkelse i Norge kommer innenfor de etablerte forsamlingene eller menighetene. Jeg ser på en del av disse som alt for “satte” (“for etablerte”), sære og ensporede / smalsporede sosiale koseklubber for spesielt utvalgte (likesinnede). Det er heller lite rom for store nye hendelser og endringer i slike miljøer.

Jeg har mer tro på at vekkelse kan oppstå fra noe mer uventet hold, eller via ukjente / nye miljøer. Vekkelse vil kreve stort rom for endringer, en del fleksibilitet og noe dynamikk. Jeg tror altså at en eventuell større og holdbare vekkelse her i Norge vil finne sted via litt mer ukjente kanaler og grupper enn via de kjente / etablerte forsamlingene. Å sitte passivt på et bedehus og be om vekkelse og/eller frimodighet vil neppe føre til de store tingene, da det er “action” og aktiv innsats (kombinert med noe bønn) som vil kreves.

En vekkelse bør formidle den enkle og ekte kristentroen – basistroen uten masse tillegg, leveregler, sær kultur og snever bokstavtroskap. En del av sensasjonskristendommen og det ekstrem-karismatiske funger neppe som gode og holdbare “trekkplastre” over tid.

 

Vekkelse fra og til hva, og hva er det man skal bli frelst til? Hvis det er snakk om ekstremkarismatikk, mørkemannskristendom, TV Visjon Norge-tro, sekterisk kristendom m. m. er vekkelsen slik jeg ser det både falsk og uønsket. En vekkelse jeg kunne ha ønsket velkommen er en oppvåkning fra å følge vranglære og tvilsomme forkynnelse, jf. TV Visjon Norge-forkynnelsen og ekstrem karismatikk-forkynnelsen.

Jeg vil vel gå så langt å si at usunn religionsutøvelse i “Guds og Bibelens navn” kan være til hinder for vekkelse. Eksempler på ødeleggende momenter for vekkelse er usunn forkynnelse / vranglære fra de allerede nevnte kildene: TV Visjon Norge, ekstrem karismatikk, sekter og super-konservativ kristendom. Det er ikke et troverdig og holdbart budskap som presenteres fra slike miljøer, og dette kan virke frastøtende på kristensøkende. Falske lovnader og uekte budskap appellerer ikke til folk flest.

Selvsagt er jeg ikke abonnent på Norge IDAG – fri og bevare meg vel for slikt tullete lesestoff – men jeg ser av overskriftene at år 2019 er året. Kjell Haltorp, kjent forkynner innenfor karismatiske miljøer, uttaler i hvert fall: “– 2019 blir et år av Guds favør, vekkelse og forløsning”. Tiden vil vise om dette slår til, men mine tvil har jeg. Oppdatering: Kalenderen viser nå år 2020, og jeg kan ikke se at de helt store tingene fant sted i 2019. Nok en falsk profeti har feilet!

Selv tror jeg at det finnes ganske mange som har en barnetro eller sin private tro helt innerst i sitt hjerte. Mange tror på noe større utenfor seg selv, og da gjerne på Bibelens Gud. Sofakirken, dvs. troende som ikke er menighetsaktive, er nok landets største menighet.

Omvendelse og frelse

Gud kaller på oss mennesker som har tatt imot forkynnelsen (ordet) og hørt Bibelens budskap, og det er et valg man må ta om man skal ta imot frelsen, omvendelsen og troen. Nordmenn flest vet litt om hva kristentroen står for og innebærer, men veldig mange velger likevel å holde et distansert forhold til kristendommen.

Arv og miljø, inkludert kultur, påvirker i en viss grad hvem som blir og ikke blir kristne. I muslimske land er det ikke sikkert at alle får muligheter til å ta et valg om å tro eller ikke tro på Jesus. Det finnes også mange folkegrupper rundt om i verden som aldri har hørt om Jesus. Kjeder slik som McDonald’s, Apple og Coca Cola har tilnærmet hele verden hørt om, mens det står noe dårligere til med kjennskapen til evangeliet.

Noen aktuelle vers fra Bibelen:

  • Rom. 10. 9: For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst.
  • Rom. 10, 17: Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.
  • Åp. 3, 20: Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Jesusbilde hvor Jesus står for døren og banker.

Den enkelte må ta sitt valg om man ønsker eller ikke ønsker å tro på Bibelens budskap.

 

Vekkelse, omvendelse og/eller frelse under tvang og skremsel har jeg lite tro på. Å true folk med helvete, dom og dommedag er ikke den rette måten å føre mennesker på himmelveien. Troen bør komme av egen “lyst”, nysgjerrighet, kall og interesse. Angstbasert tro, svovelforkynnelse. Og mørkemannskristendom er ikke den rette måten å lede mennesker inn på himmelrikets vei.

Å skremme folk til frelse har jeg altså lite sans for, og i nesten samme gate kan til tider bønn om omvendelse / frelse for den enkelte inngå samt ønskene om at en person skal få et sterkt og mektig møte med Herren. Slike utsagn kan innimellom brukes som en hersketeknikk, da det gjerne brukes overfor kristne / troende med “avvikende” meninger – dvs. personer som ikke er bokstavtro / Bibeltro “nok”  ifølge de selvutnevnte dommerne.

Noen menigheter vokser, dvs. de kan vise til menighetsvekst. Imidlertid skjer denne veksten i mange tilfeller på bekostning av andre menigheter. Det er en viss kannibalisme og konkurranse menigheter imellom, hvor folk hopper, spretter og skifter menighetstilhørighet ganske så ofte og i stor skala. De hippe og kule menighetene vinner gjennom at de klarer å trekke til seg mest folk, da kristne ofte vil gå der det skjer noe og være del av (tilhøre) det fellesskapet der det et mest spennende (mest trøkk) å være til enhver tid. Kirkevekst ønsker vel de fleste kristne, men det er ikke så veldig mye å skryte av når det “bare” er de samme kristne som er på rundtur mellom ulike fellesskap og menigheter –  “stjeler” medlemmer fra hverandre. (Noen menigheter opplever vekst mens andre opplever da tilbakegang.)

Når det gjelder forsøk på å få i gang vekkelser her i Norge tenker man fort på teltmøter eller tilsvarende former for kampanjer (fellesmøter etc.). Ser at det faktisk fortsatt finnes noen som reiser rundt og holder teltmøter, f. eks. “Vekkelsesteltet”. Jeg har selv ingen formening om jobben denne stiftelsen gjør, men jeg fikk litt deja vu følelse av å se bilder av deres møtetelt.

Det har i nyere historie vært mange tilløp til vekkelse her i Norge, men det er noe vanskelig å se de store og vedvarende resultatene. Den for lengst avdøde pinsehøvdningen Aage Samuelsen brant for vekkelse, og vi hadde i en periode Jesusbevegelsen. Det har også vært mange andre større og mindre vekkelser, men uten at de i noen nevneverdig grad “imponerer” meg.

Gud og mammon – hvorfor uteblir vekkelse?

Jan Hanvold og TV Visjon Norge sin “snodige vri” på hvorfor vekkelse uteblir:

  • Hvorfor skjer det ikke vekkelse i Norge? Blant annet pga. for få menighetsmedlemmer gir tienden. Med andre ord “stjeler” kristne penger fra vår herre.
  • Menighetene har ikke tro på loven om å så og høste. Alle har blitt avhengige av staten.
  • Satans plan er å begrense kirkens innflytelse, gjennom å isolere den fra politikk og kapital.
  • Å være givere, og å så for å høste er visstnok tingen og redningen for det meste.

Joda, det kan nå være en fin ting å gi. Imidlertid ser jeg ikke på dette som et ultimat krav i den nye pakt. Dessuten er det nok mye mer verdige formål å støtte enn dårlig indremisjons kristen-TV slik som Visjon Norge.

 

For å få med seg nye på veien – eller for å oppnå vekkelse – er det viktig at man som kristen er på samme “planet” og “bølgelengde” som folk flest. Man må ha hjerte for og interesse for verdenen og menneskene utenfor bedehuset, og det de der er opptatt av. Kommunikasjonen overfor de ikke-kristne må være forståelige, og man må være oppriktig opptatt av hele mennesket. Hvis man ikke har ekte kjærlighet og bare er fokusert på å oppnå pene tall i statistikken går det nok heller dårlig. En porsjon med realisme er heller ikke dumt å ha med seg.

Det er ikke uvanlig at det hevdes at man kan kjenne og vurdere kristen virksomhet ut fra / på fruktene, om det er fra Gud eller ei. I utgangspunktet er dette Bibelsk og greit, men man klarer innimellom å vri ganske så tvilsomme resultater til noe positivt. Objektiv vurdering av fruktkvaliteten er ikke lett “vitenskap”.

I en del tilfeller misbrukes Bibelverset om at Guds ord ikke skal vende tomt tilbake (Jes. 55,11). Masse vrøvl kan sies fra en talerstol av en predikant og man kan hevde å se effekten av ordet som går ut, uten at det nødvendigvis objektivt sett gir de store ringvirkningene eller virkelig er fra Gud.

Vekkelse er det ene ytterpunktet. På “motsatt” side har man dem som ikke gjør noe som helst i påvente av nok frimodighet. Først må man bli fylt opp med frimodighet og mot for å kunne gå ut for å gjøre noe for Gud, og det kan gå årevis med dette fokuset. Hva i all verden skal man med all den frimodigheten, og når har man fått nok startkapital av frimodighet til å kunne påbegynne jobben med å spre det glade budskap? Man bør vel starte med å være en hverdagskristen og et godt medmenneske som utviser nestekjærlighet i hverdagen, og ikke bare bure oss inne på bedehuset.

Troende kristne kan nok innimellom trenge en åndelig oppvåkning. Man kan bli litt “sløve” i troen og utøvelsen av den. Imidlertid er det ikke alt som skjer i kristne rekker jeg kan støtte eller stå inne for.

Haugianerne

Foto av bildet “Haugianerne” fra 1848, malt av Adolph Tidemand. Bildet viser en lekpredikant tilknyttet haugianerbevegelsen (jf. Hans Nielsen Hauge) som var en norsk kristen vekkelsesbevegelse på begynnelsen av 1800-tallet.

 

En viss sekularisering og avkristning har funnet sted i Norge og Europa forøvrig i løpet av den siste generasjonen. Det er absolutt et behov for at flere får et møte med Bibelens Gud og den kristne tro. Likevel må ikke fokuset på vekkelse og på å vinne nye mennesker for Jesus bli for krampeaktig. Og slettes ikke alt som presenteres som kristentro er klassisk og “rett” kristendom.

Avkristning finner sted i Norge blant annet pga. vi kristne ikke fungerer eller gjør jobben vi er satt til å gjøre. Uheldig trosutøvelse har også sin del av skylda for at enkelte skygger banen. Samtidig finner det sted både vekst og vekkelse i tålig stor skala i verdensdelene Sør-Amerika, Afrika og Asia. Spesielt pentekostale retninger (pinsevenn-beslektet tro) vokser. Muligens kan et annet ord for vekkelse være påkristning?

Enkelte legger mye av skylden for avkristningen og manglende vekkelse på politikere og skole. Enkelte tror at “Jesus inn i undervisningen” vil ordne det meste. Et noe naivt syn etter mitt syn. Human-Etisk Forbund (HEF) sin eksistens og innsats betyr neppe heller så mye fra eller til.

En liten gruppe med konservative kristne politisk sett på ytre høyre fløy kan virke ødeleggende for majoriteten av kristne. Enkelte kan oppfatte disse kristne menneskene på høyresiden som “galninger” (ekstreme, fundamentalister), og man kan da velge å ta avstand fra evangeliet og kristentroen pga. man ikke ønsker å være del av de politiske koblingene på høyresiden. Kristenhøyre kan muligens kanskje være til hinder for vekkelse i Norge.

Sint dame på telefonen (den gode gamle fasttelefonen, riktignok IP-basert)

Ei “sint gammel kjerring” ringte meg angående denne artikkelen. Heldigvis var jeg ikke tilgjengelig, så det ble andre i huset som fikk “gleden” av samtalen. Tydeligvis var hun helt indignert over at jeg kunne skrive nedlatende om vekkelse og kristen virksomhet.

Nei, å si noe negativt om vekkelse er tydeligvis ikke akseptabelt. Landet er i ferd med å gå ad undas pga. avkristning, og så kommer en kvasi-troende slik som meg og kritiserer vekkelse. Alt som er igjen av kristen virksomhet og kristne verdier må for enhver pris beholdes og beskyttes for kritikk. Drømmen om vekkelse er det store framtidshåpet for enkelte innbarkede kristne som mener at alt var så mye bedre før.

Selv kan jeg ikke annet enn å flire av et slikt verdenssyn og verdensbilde. Lenge leve konspirasjonsteoriene, og en alternativ beskyttet “virkelighetsboble” (virkelighetsbilde, virkelighetsoppfatning) for kristne som er redde for den ekte virkeligheten.

Jeg er enig i de “klassiske” utsagnet jeg har gjengitt flere ganger tidligere her i bloggen: “Jeg liker Jesus, men jeg liker ikke alltid bakkemannskapet hans!” Jeg går på ingen måte til kamp mot Bibelens grunnsannheter, troen eller mot Gud, men jeg tar et oppgjør med enkelte menneskers fortolkning og forvrengning av budskapet.

Enkelte kristne gjør virkelig døren eller porten til himmelriket ekstremt trang, trangere enn det Bibelen legger opp til. Slettes ikke bare-bare å passe inn i kristne menigheters trange rammer og “superkristnes” (konservative mørkemenn eller ekstremkarismatikere) dømmende oppførsel, inkludert alle de skrevne og ikke minst uskrevne levereglene og budene. Motivene til enkelte for å ønske seg vekkelse stiller jeg meg også noe kritisk til.

Men for all del: Det er selvsagt helt lovlig å være totalt uenig med det jeg skriver og mener.

PS! Jeg setter IKKE pris på å bli oppringt rundt det jeg skriver her i bloggen. Hvis den enkelte leser måtte mene noe om det jeg skriver er det mye bedre å legge igjen en kommentar under artikkelen (PS! Moderasjon aktivert). Kommentarer som legges inn kan gjøres offentlig tilgjengelig av bloggens eier, slik at de kommer alle lesere til glede.

 

Enkelte knytter vekkelse opp mot endetid, og de tror ofte på at en større vekkelse skal finne sted mot denne “husholdningens” slutt (forut for dommedag). Men stemmer dette med det som står å lese i Bibelen? Slik jeg leser boka ser der heller mer ut for at endetiden vil være preget av frafall, trengsel/forfølgelse, lovløshet og ugudelighet. Blant annet kan følgende leses i Bibelen:

  • Luk. 18, 8b: “Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?”
  • Matt. 24, 12-13: “Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.”

Slettes ikke det mest oppmuntrende og positive budskapet for kommende tider! Fortsatt finnes det mange unådde folkeslag, så ut fra denne elementære erkjennelsen er det vel ikke klart for dommedag helt enda.

Forkynnelse, omvendelse, misjon og vekkelse er sentrale momenter innenfor kristen virksomhet. Likevel er jeg noe skeptisk til om alle forsamlinger virkelig er klar for store vekkelser. Et apparat for å ta seg av alle de nye må stables på beina, og medlemmer som allerede går i forsamlingene må være villige til å tillate og å akseptere endringer og forandringer. Jeg har liten tro på at kom som du er og bli som oss er veien å gå for å ta seg av nye medlemmer. Også fri og bevare meg & Norge fra vekkelse basert på usunn teologi og lære.

Lenker:




Israel og jødene – Bibelens land

Israel patriotisme

Det hellige landet Israel, ja. Hellig både for kristne og jøder. Synet på Israel er ikke – og bør ikke være – en viktig sak eller spørsmål innenfor de kristnes rekker. Israel-saken er til syvende og sist en perifer og uvesentlig sak innenfor kristentroen for oss her i Norge.

I artikkelen min “Protest mot enkelte former for kristendom” (protest kristendom-innlegget) har jeg lenge hatt en bolk om Israel og jødene. Denne har fått leve et relativt anonymt liv i artikkelen og har vel druknet i alt det andre jeg er opptatt av i nevnte artikkel. Det jeg tidligere har skrevet om Israel og jødene har nå fått sin egen artikkel som du nå leser. Egen artikkel vil vel få saken og innholdet litt mer fram i lyset.

Til gjengivelse av tidligere publisert informasjon, supplert med noen justeringer og tilføyelser:

Selv er jeg sterk motstander mot antisemittisme mot jøder, men jeg trenger ikke som troende å være en konservativ kristenfundamentalist eller kristensionist. Jeg kan ikke for enhver pris støtte den sekulære staten Israel i tykt og tynt. Også palestinere bør behandles som verdifulle mennesker og være et misjonsmål for oss kristne. Mye som blir gjort i Israel er neppe Guds vilje, og det fortjener ikke kristnes blankotillatelser eller legitimering.

Statistisk sett finnes det få kristne eller messianske jøder i Israel. Messianske eller kristne jøder er dem som tror på “hele” kristendommen, dvs. både det gamle (GT) og det nye testamentet (NT). Nærmere 80 % av innbyggerne har jødedommen som sin religion, mens kun noe over 2 % er kristne. De som tror på jødedommen venter ennå på Jesus første komme. De som tilhører jødedommen tror på sin utgave av det gamle testamentet kalt for Tanach, bestående av Toraen, Profetene og Skriftene. Tilhengere av jødedommen anerkjenner ikke det nye testamentet, skriftene og budskapet der. Israel hadde ca. 8,5 millioner innbyggere pr. desember år 2018.

Selvsagt er jeg klar over at jødene er Guds utvalgte folk ifølge Bibelen, men likevel må det være lov til å være noe kritisk til enkelte ting som skjer i regi av LANDET/STATEN Israel. Det er også noe “kunstig” nesten å dyrke Israel som en gud her i Norge, da den geografiske avstanden fra Norge til Israel tross alt er ganske stor. Det er ikke snakk om å ha et hat mot eller å drive med hets overfor jødene og Israel. 

Israel – jødenes land 🇮🇱

Israel feiret 70 år som selvstendig nasjon (1948-2018)! Gratulerer på etterskudd.

Demokrati og demokratiske styreformer har ikke de beste kår i Midtøsten. Israel framstår som en demokratisk styrt stat (parlamentarisk republikk), noe som er fint og flott. Samtidig er Israel en betydelig militærmakt, angrepsmakt og okkupasjonsmakt. Landet er en atommakt med kjernevåpen i sin besittelse. Til tider er de lite opptatt av å etterleve menneskerettighetene og internasjonale lover og avtaler. Landet framstår som et sterkt land økonomisk sett. De er også langt framme på enkelte områder innenfor teknologi, og da ikke minst innenfor IKT.

Jeg støtter ikke boikott (handelsboikott) av Israel som enkelte tar til orde for. Dette blir et for dumt og primitivt virkemiddel. Tross alt er Israel et demokratisk land/stat samt en viktig handelspartner.

I prinsippet framstår Israel som et vestlig demokrati og rettsstat, inkludert rom for ytringsfrihet og fri presse. Det slås ned på korrupsjon og andre ulovligheter. Imidlertid er det et stort MEN: Hva med folkeretten og menneskerettighetene til palestinere og andre av Israels ikke-jøder? Der framstår de mer som en rasistisk, inhuman og til dels en stat som står for et apartheidliknende system med raseskiller. Det er forskjell på folk ut fra etnisk bakgrunn. Jødene setter seg selv høyere enn araberne – eller for den saks skyld oss europeere som ikke er av jødisk avstamming – når det gjelder rettigheter etc. i Israel.

Davidstjernen, en sekskantet stjernefigur, som er viktig i jødisk kultur. Også del av det israelske flagget.

 

Davidstjernen er en sekstagget stjerne dannet av to triangler, og bruken av nevnte stjernesymbol har en lang historie. Se Wikipedia-artikkelen “Davidsstjerne” for mer informasjon om Davidstjernen.

Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor enkelte bedehus (eller kirker) vil ha Israel-flagget som “dekor” under møter / gudstjenester. Konflikten mellom Israelere og Palestinerne er ganske så betent, og det er ikke lett eller smart å ta 100 % parti med verken den ene eller den andre siden. Selv blir jeg dårlig av og ille til mote av å være til stede i et kristent lokale som åpenlyst flagger med Israel-flagget.

Ønsker om bruk av det israelske flagget slår inn flere steder her i lille Norge, både i tide og utide. Enkelte ønsker det vaiende på Holocaust-markeringer, og andre vil ha det i bruk på diverse stevner i kristen regi. Bruk av nevnte flagg på norsk jord er noe jeg i utgangspunktet slettes ikke kan støtte. Bruk av det Israelske flagget vil oppfattes som en politisk markering uansett hvordan man vrir og vender på det.

Velger imidlertid å gjengi flagget her i bloggen som en helhetlig illustrasjon til det som skrives:

Flagget til staten Israel. Det består av en Davidstjerne og to horisontale blå striper på hvit bunn.

 

Sitat fra Norge IDAG-lenke i slutten av denne artikkelen, der jeg tar med innholdet for helhetens og balansens skyld, selv om jeg ikke støtter innholdet 100 %:

“Noen mener at Israel er for de spesielt interesserte, men som kristne kan vi vanskelig hevde dette. Vår egen frelser er jøde, sann Gud og sant menneske. Det er Gud selv som handler med det jødiske folk. Han gjorde det i den gamle pakt, og han har fortsatt en plan for dem. Uten jødene hadde vi ikke hatt noen frelse.”

 

Det finnes en del kristne ekstremister med Bibelen i hånden som svært ensidig forsvarer Israel og jødene mens f. eks. palestinerne har null verdi. Et slikt syn på saken står i grell kontrast til Bibelens kjærlighetsbudskap.

Personlig er jeg ingen sympatisør av Israel-organisasjoner slik som “Ordet og Israel“, “ICEJ” (International Christian Embassy Jerusalem/Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, Norsk Avdeling), Karmel-Instituttet, “Israels Venner i Norge” og “Med Israel for fred (MIFF)“. MIFF med Conrad Myrland i spissen oppfatter jeg som en ekstremt ironisk bevegelse gjennom at “fred” er en del av navnet. Nesten ingen midler skys for å ensidig beskytte og forsvare Israel og jødene, og mange av deres løsninger og synspunkter vil på ingen måte medføre fred der nede da de påfører den palestinske befolkningen stor urett. På den annen side: Selvsagt er jeg også kritisk til fundamentalister på palestinsk side (Hamas etc.) og ekstrem islamisme.

MIFF kritiserer Kirkens Nødhjelp (KN) sitt Israel-syn, noe som er et kvalitetsstempel for KN. Jeg vil heller støtte KN sitt balanserte syn på Israel enn MIFF sitt meget ubalanserte og romantiserte syn på landet og folket. MIFF sier: “Tenk deg om før du kjøper en geit av Kirkens Nødhjelp til jul”. Jeg sier: “Tenk deg om før du støtter en militant organisasjon som MIFF”.

MIFF oppfordret også til å boikotte “Operasjon Dagsverk” (OD) høsten 2018. Pengene skulle gå til tiltak for palestinske ungdommer, og flere av organisasjonene som skulle få pengene er visstnok tilhengere av økonomisk boikott av Israel. Ut fra en slik haltende logikk skulle altså OD boikottes. OD gjennomførte sin aksjon, men “støyen” rundt saken fra blant annet MIFF gav nok dårligere resultat enn “normalt”. I stedet for å boikotte OD er det nok mye bedre å boikotte MIFF. MIFFs tullete og upresise svertekampanjer mot dem som mener at også Palestinere har sin berettigelse, verdi og sitt menneskeverd er provoserende.

Muligens litt barnslige tendenser, men det går vel tydelig fram hva jeg mener om MIFF i bildet nedenfor:

NEI til MIFF!

 

For å ikke glemme: Vi har det politiske mikropartiet “Partiet De Kristne (PDK)“. Også her er det snakk om en ensidig overdose av eller overfokus på Israel. Partiet representerer i stor grad konservative kristne og konservativ kristendom (“De Bibeltro“), og med en slik hovedmålgruppe må det nesten ende med fullstendig dyrking av Israel.

Israel. Bilder fra Pixabay.

 

Ulovlige jødiske bosettinger blir lovprist av enkelte kristne, som også støtter opp om det annekterte Øst-Jerusalem. Norske Israel-venner har blant annet bidratt med støtte til ulovlige bosetninger på Vestbredden. At Israel har “okkupert Palestina” bryr de seg lite om. Israel sine blokader mot Gazastripen godtas også uten debatt.

Det finnes også ekstreme kristne som har reist ned for å bistå som frivillige i Israels hær eller støtteapparat. Palestinerne er ikke verdt noe i enkelte kristnes øyne. For Israel-vennlige kristne har internasjonalt inngåtte avtaler (FN, UNESCO m. m.) og fredsforhandlinger ingen verdi sett opp mot deres forvridde tolkning av Bibelen. De ønsker å velsigne Israel helt blindt. Noen av støttespillerne lider nok enkelt og greit av Jerusalem-syndromet.

Norge, norske politikere, Stortinget og regjeringen – gjerne via FN – har heldigvis utvist mot til å fordømme deler av Israel sin politikk. Dette er særdeles bra. Israel trenger absolutt litt korreks innimellom.

Enkelte stiller spørsmål om FN (De forente nasjoner) med underorganisasjoner (f. eks. UNESCO) i bunn og grunn er en antisemittisk organisasjon, med utpreget antisemittisk tankegang og antisemittiske krefter som får råde. En dårlig spøk av en konspirasjonsteori synes nå jeg. Det er også ganske drøyt å hinte om at mange ser likhetstrekk mellom dagens situasjon for jødene og slik det var på 1930-tallet i Europa (forfølgelse, sterkt jødehat m. m.).

Om den norske eller andre lands ambassader i Israel skal flyttes fra Tel Aviv til Jerusalem eller ei engasjerer meg ikke i noen stor grad. Det blir neppe noen stor dag eller mer rolige forhold av slikt, heller tvert imot. Jerusalem er Israel sin selvproklamerte hovedstad, men få/ingen land anerkjenner dette. En del kristne derimot har sine fortolkninger av Bibelen hvor blant annet ambassadeplassering, eksakte landegrenser og hovedstad blir sentralt.

Politiske krefter og maktpersoner i Israel misbruker Bibelen, Guds løfter og Guds ord til å forsvare og å “rettferdiggjøre” sine tvilsomme valg (militære, behandlingen av palestinere osv.). Til tider kan det se ut for at Israel er et moralsk råttent land, som beleilig nok kan finne og bruke Bibelsk støtte og “sannheter” for å skjule sin umoral.

FN støtter ikke USA og president Donald Trump sin beslutning desember 2017 om å anerkjenne Jerusalem som hovedstad i Israel, og å flytte den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. Uansett flyttet USA sin ambassade til Jerusalem i mai 2018, mens f. eks. Norge heldigvis fortsatt har sin i Tel Aviv. USA blir ofte sett på som en god venn av Israel, mens f. eks. Iran er en av de store truslene mot staten.

Nasjonen USA og USAs nåværende president – Donald Trump – ser ut til å være helt i “lomma” på (til) Israel, og USA støtter helhjertet opp rundt den førte israelske politikken. Trump sin “fredsplan” lansert januar 2020 for Israel er vel direkte latterlig og urealistisk, som ensidig støtter det jødiske folket og “tramper ned” det palestinske folket. Århundrets avtale er det neppe, og planen inneholder heller neppe noen realistisk tostatsløsning.

I tillegg til ambassadeplassering er enkelte svært opptatt av at det tredje tempelet skal gjenreises på Tempelhøyden i Jerusalem. Det virker som om enkelte kristne tror at slike prosjekter kan framskynde Jesus sin gjenkomst. Eventuell bygging av tempelet vil nok gjøre muslimene ytterst harnisk, da dette området også regnes som hellig/viktig av dem (Al Aksa moskeen ligger der pr. dags dato).

Byen Jerusalem er og blir et stridstema. Denne byen er hellig by i tre ulike religioner: Jødedommen, kristendommen og i Islam (muslimer). Interessene rundt byen er ikke-sammenfallende og ikke-forenlige.

Mye av Israel-dyrkingen til enkelte kristne anser jeg som en dårlig sammenblanding (miks) av tvilsomme teologi og stor-politikk. I tillegg suppleres suppa med noe om Guds frelsesplan, Jesu gjenkomst og endetidsprofetier / endetidsspådommer. Den vanvittige avgudsdyrkelsen av Israel ser helst ut til å ha tiltatt i styrke i løpet av de senere år. Blant dagens Israels-venner er det nesten dødssynd å forakte og å se ned på jødene og Israel.

Det har mer eller mindre blitt et motefenomen blant kristne å være blodfan (dyrkere) av Israel. Historisk sett har det ikke alltid vært slik, og å være kristen og samtidig Israel-vennlig har det slettes ikke alltid vært noen automatikk i. Oppigjennom historien har kristne vært alt for uinteresserte i hele Israel-saken til å være motstandere mot jødene og Israel.

At Israel har sin berettigelse som eget land er helt greit, Israel har retten til sin eksistens. Israel er en jødisk nasjonalstat, som med loven i hånden favoriserer jøder på bekostning av andre folkegrupper. De fysiske landegrensene, hvor de helt konkret skal gå, kan i høyeste grad diskuteres og ikke nødvendigvis utledes i detalj fra Bibelen. Den moderne staten Israel ble opprettet i 1948, og jeg vil ikke denne til livs. Imidlertid kan de konkrete landegrensene og politiske valg som blir foretatt av landet drøftes og kritiseres.

Fra et innlegg på Verdidebatt.no i forbindelse med at president Donald Trump har erklært at USA erkjenner Jerusalem som Israels hovedstad:

Israel er en rasistisk apartheidstat. Nå venter mer konflikt og kriger.

Er feiringen av “apartheidstaten” Israel 70 år begynnelsen på slutten?

 

Jeg anerkjenner SELVSAGT at Holocaust har funnet sted inkludert folkemordet på jødene (over 6 millioner drepte) under andre verdenskrig (nynazisme, nei takk!). Den nordiske motstandsbevegelsen (NMB) og deres nasjonalsosialisme med konspirasjonsteorier mot blant annet jøder er det gode grunner til å ta sterkt avstand fra. Jødene som folkegruppe har også opplevd annen forfølgelse, mye hat, ondsinnet kritikk, ondskap og andre kritikkverdige forhold som kan inngå i begrepet antisemittisme. Alt slikt hat og negative handlinger og holdninger mot jøder er ikke-akseptabelt. På den annen side er jeg skeptisk til ortodokse jøder som opptrer fundamentalistisk og militant.

I tillegg til antisemittisme bør vel også antijudaisme nevnes. Antijudaisme er ifølge Wikipedia: “Antijudaisme er en religiøst motivert, fiendtlig holdning til jødedom.” og “Antijudaisme kan forstås som en variant av antisemittisme.”. Man bør vel ta avstand fra dette også, om man er kristen eller ei.

Det finnes selvsagt ekstreme eller fundamentalistiske muslimer, gjerne med arabisk/palestinsk avstamming, som ønsker Israel og jødene bort. Det finnes dem som vil ha Israel utslettet fra kartet (f. eks. Iran). Imidlertid er det litt for enkelt å generalisere og si at alle muslimer og/eller arabere er slik. Det finnes også mange blant disse som mest av alt ønsker fred og levelige forhold for alle i Israel og landene rundt.

Israel, Jerusalem og ortodokse jøder

Israel, Jerusalem og ortodokse jøder

 

Israel sin behandling av ikke-jøder er så som så. Noen hevder at tilstandene på dette området minner om apartheid-systemet som tidligere fantes i Sør-Afrika. Jøder har en del særrettigheter som andre folkegrupper ikke oppnår i Israel. Enkelte steder, f. eks. i Hebron på Vestbredden, har en del av hverdagen dessverre blitt trakassering, vold og trusler som rettes mot deler av den palestinske sivilbefolkningen.

En rapport (Pew Research Center) hevder at Israel har nesten like lite religionsfrihet som Iran, og at det er mer religionsfrihet i Syria enn i Israel. Selv om enkelte kritiserer rapporten og metodene som har blitt brukt er det likevel et tankekors at religionsfriheten ikke er så særlig stor i Israel.


 

Det hevdes at folket og landet hele tiden blir utfordret av det onde. Det er sant at jødene og Israel har vært gjennom mye ondt og fælt, og da spesielt jødeutryddelsen under 2. verdenskrig. Likevel synes jeg det er litt vel flinke til å bruke offerrollen når det passer seg, og de blir lett krenket. Det spilles mye på gammel historie, og de vet hvordan de skal gå fram for å få verden sin støtte for politikken som føres i Israel.

Det er sant at jødene på mange måter har vært et hardt prøvd folk oppigjennom historien. På mange måter fungerer Israel som en trygg havn og et tilfluktssted for verdens jøder. Israel er et nasjonalhjem for jødene, de har fått sitt eget land eller stat som de selvsagt må få lov til å verne om og få lov til å beholde (men beskyttelsesmetodene, behandlingen av ikke-jøder og eksakte landegrenser kan diskuteres!).

Litt om konflikten

En sentral del av konflikten er hvem som har retten til å bo i og eie området/landet. Er det jødene som har retten på sin side, i og med at de bodde der for ca. 2000 år siden fram til de ble drevet på flukt fra området rundt år 70 etter Kristus? Eller er det palestinerne (palestina-arabere) som har levd i området fram til Israel ble opprettet i 1948?

Det framstår også som en etnisk konflikt mellom folkegruppene jøder og arabere (palestinere), og også som en religiøs konflikt mellom de som tilhører jødedommen (eller kristendommen) og dem som tilhører den islamske troen. Noen mener at landet driver med systematisk etnisk rensing hvor det kun er plass i landet for ekte jøder.

Blant annet pga. Europas dårlige samvittighet etter andre verdenskrig og holocaust ble Israel opprettet som eget land/stat av FN-flertallet i 1948. Krig allerede i 1948 førte til at mer enn 700.000 palestinske arabere ble flyktninger i nabostatene, hvor de den dag i dag fortsatt bor i flyktningeleirer og er statsløse. Totalt er det pr. dags dato ca. 10-11 millioner palestinere, hvor ca. halvparten er flyktninger (etterkommerne fra krigen i 1948 m. m.).

FN tildelte i utgangspunktet jødene er mye mindre landområde enn dagens Israel. Etter en kort krig i 1967 – seksdagerskrigen – la Israel under seg et mye større område enn det FN-tildelte. Noen konfliktområder i Israel, hvor Israel enten har vært eller er okkupantmakt: Vestbredden (Judea og Samaria), Gazastripen, Øst-Jerusalem og Golanhøydene.

Utenom palestinerne er det også andre arabiske naboer som kan være truende til å angripe landet, eller som historisk sett har gjort det. I krigen tilbake i 1948 ble landet angrepet av nabostatene Egypt, Syria, Libanon, Irak, Saudi-Arabia og Jordan. Iran kan også være en trussel pr. dags dato.

Det meldes høsten 2020 at både Emiratene, Bahrain og Sudan normaliserer sitt forhold til Israel. Normalisering av forholdene mellom diverse arabiske land og Israel er i utgangspunktet en fin ting, hvor det blir slutt på å true hverandre med utslettelse. Palestinerne derimot føler seg nok enda mer “skviset” og alene.

Sentrale kilder: “FN-Sambandet (Norge): Palestina” og “Radar digital (Cappelen Damm): Jøder og palestinere i konflikt“.

 

En del Israels-venner beskylder andre kristne for å støtte erstatningsteologi. Erstatningsteologi går ut på at den kristne kirke/menighet har tatt over rollen som Guds utvalgte folk, i stedet for at det er Israel som har denne spesielle posisjonen alene. Det hevdes at særstillingen som jødene, Israel og israelittene har hatt er truet, noe som bryter med deres Bibelsyn. Denne argumentasjonen “kjøper” jeg ikke og forstår meg ikke på.

En annen form for erstatningsteologi kan være dette enkelte venner av Israel driver med. Å støtte staten Israel ser ut til å ha blitt like viktig eller viktigere enn Gud selv og troen på Bibelens hovedbudskap.

Kongedømmene Judea og Israel m. m. rundt 800 f.Kr. Kilde: Wikipedia.

Deler av kristen-Norge preges av en ikke-forståelig karismatisk tankegang rundt Israel. Hvis man velsigner landet skal man visstnok bli velsignet tilbake: Gud velsigner den og dem som velsigner Israel, hevdes det. Og motsatt kan land som Norge pådra seg ulykke og vrede pga. manglende sympati og støtte med Israel. Hvor de får Bibelsk dekning for en slik tankegang har jeg ikke helt klart å bli klok på.

Enkelte har et syn på Israel hvor de anser landet som Guds øyensten, og alle de som kritiserer, rører ved eller går imot landet kommer i kamp / konflikt med selveste “Gud”. Enkelte kristne tar Bibelverset i 1. Mosebok 12, 3 rettet mot Abram (Abraham) litt vel bokstavelig:

  • “Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.”

Dette verset gjøres i praksis om til å lyde slik blant enkelte: “Den som velsigner Israel skal selv bli velsignet.”

Dette er en kortslutning slik jeg ser det. Guds folk skal vi støtte opp om, men jeg ser ikke noe poeng i å behandle den sekulære og verdslige staten Israel som noe mer hellig enn andre land. Israel er slik jeg ser det en sekulær stat, ispedd litt religion i form av jødedommen. Utsagn slik som at “kristne må elske det jødiske folket” blir for meg noe rart.

Jeg leser ikke dette som en blanko-fullmakt til at Israel kan gjøre hva som helst uten kritikk, eller til at vi må støtte alt landet og jødene måtte finne på. Guds utvalgte folk eller Guds øyesten gjør også feil. Hele Israel-saken og enkelte kristnes ekstreme holdninger i denne bygger i stor grad på noen rare fortolkninger fra Det gamle testamentet (GT) og den gamle pakt. På dette området mener jeg at en gammel bok som Bibelen ikke kan få lov til å styre landegrensene og andre samfunnsvalg i detalj. Innenfor dette temaet er jeg slettes ikke bokstavtro / bibeltro. Gud klarer helt sikkert å styre og å påvirke hva som skjer uten behov for velmenende menneskelig hjelp og forskrudde fortolkninger av den hellige skrift.

Palestinske organisasjoner står bak den globale kampanjen BDS (boikott, deinvestering, sanksjon, på engelsk Boycott, Divestment and Sanctions). Det er ønsker om å legge et økonomisk og politisk press på Israel. Enkelte vil nok kalle BDS-bevegelsens argumentasjon og metoder for ekstremt antisemittiske. BDS er representert i Norge via BDS Norway. Man har også organisasjoner slik som Palestinakomiteen i Norge. Selv om jeg stiller meg noe skeptisk til Israel her i denne artikkelen er det likevel ikke særlig aktuelt å støtte opp rundt disse palestinske tiltakene.

Fundamentalistiske jøder – ultraortodokse jøder

En ekstremitet i hverdagen til Israel er de ultraortodokse jødene (haredisk jødedom, haredim). Disse følger gamle jødiske lover og regler (masse påbud og forbud utledet av de fem Mosebøkene) til punkt og prikke, og de praktiserer jødedommen og de religiøse tradisjonene meget strengt. Det er strenge føringer for livsførsel/livsstil og kleskode (sømmelig bekledning), og en del av dem nekter å jobbe i verdslige jobber samt å gjøre militærtjeneste. Sabbaten holdes selvsagt hellig av disse jødene.

De ultraortodokse jødene har egne religiøse skoler, og de har liten «dyp» kontakt med storsamfunnet rundt seg. Å studere de hellige skriftene er sentralt for dem. Dessuten er de imot kjønnsmessig likestilling og står for en streng kjønnssegregering. De har også klart å oppnå en del politisk makt i Israel. Også blant vanlige jøder er det en god del som ikke setter noe særlig stor pris på dem, og de ser gjerne på dem som snyltere og blodigler/parasitter som snylter på samfunnet og prøver å påtvinge andre deres strenge livsførsel.

Nei, det er ikke godt å forstå seg på de ultraortodokse jødene. Slike ekstreme eller fundamentalistiske tendenser er ikke et gode i samfunnet.


Vårt Land hadde 6. april 2019 en reportasje (tittel: Gledesrus) om de ultraortodokse jødene og jødemiljøet i Jerusalem. Blant annet blir den jødiske festen Purim omtalt, hvor de ultraortodokse jødene – spesielt de unge – drikker alkohol til de IKKE vet forskjell på det gode og det onde (de drikker seg fulle). PS! Men only! Ellers kommer det fram at kjennetegn for en god del av disse jødene er: De jobber ikke, de får sju barn og de er unntatt militærtjeneste. De lever på støtte fra staten. På godt norsk ville vil vel ha kalt slike folk for noen late slaurer (eller NAVere?).


“Opplegget” med de ultraortodokse jødene er en lite bærekraftig utvikling. De får mange barn, en del av dem er relativt fattige, de har ofte lav utdannelse og lav yrkesdeltakelse. Om noen år kan de være i flertall i Israel hvis utviklingen fortsetter, noe som vil gi landet en del utfordringer.

 

De mest ekstreme ultraortodokse jødene kan heller ikke oppføre seg eller innordne seg myndighetenes krav og regler:

Selvsagt er tematikken rundt Israel, jødene, palestinerne og Midtøsten-konflikten generelt komplekse problemstillinger. Medias dekning av konflikten er vel heller ikke alltid balansert og nøytral. Å sitte her i Norge og ha hele oversikten og fasiten på problematikken er ikke mulig. Likevel er jeg skeptisk til enkelte kristnes skråsikkerhet i disse spørsmålene. Å kalle nyhetene om Israel og konflikten med palestinere i verdslige medier for ren løgnjournalistikk blir å gå alt for langt mener nå jeg.

Å delte i diskusjoner om Israel i fora slik som Verdidebatt.no eller DagensDebatt.no – eller for å ikke glemme Norge IDAG – er helt nytteløst. I slike sammenhenger framstilles palestinerne som verdiløse monstre (dyr), mens alt det Israel og jødene gjør er bare bra. Det blir svært ensporet propaganda til fordel for Israel fra slike kilder.

Etter mitt syn har norske medier en ok, tålig objektiv og balansert dekning, så langt det er mulig, av konflikten og situasjonen i Israel, Palestina og Midtøsten-konflikten generelt. Jeg er uenig i kritikken rundt dette som blant annet rettes mot NRK. Palestinernes håpløse situasjon fortjener å bli belyst i tillegg til den romantiseringen kristne Israelsvenner står for.

Israel-debatter engasjerer en god del kristne. Det hevdes at stormløpet mot Israel er i gang, og at venstrevridde medier serverer et fordreid bilde i disfavør for Israel og jødene og i favør av palestinerne. Snakk om kristne konspirasjonsteorier, ekkokammer, alternativ virkelighetsbeskrivelse og falske nyheter.

Landet må ha lov til å ha et forsvar som ved behov forsvarer dem mot nabostater som går til krig og mot terrorister. Imidlertid kan det virke som om de til tider er litt vel ivrige i sin tjeneste med unødvendig og overdreven maktmisbruk mot spesielt palestinere. Det hevdes i hvert fall av enkelte at Israels forsvar – Israel Defense Forces (IDF) – sannsynligvis har gjort seg skyldige i diverse (påståtte) krigsforbrytelser. Israel har både et sterkt forsvar, mange grensevakter, mye annet sikkerhetspersonell (vakter, vektere m. m.) og en stor politistyrke.

 

Muren på Vestbredden

Muren eller barrieren på Vestbredden, Israel. Pictures taken by Justin McIntosh, [CC BY 2.0 https://creativecommons.org/licenses/by/2.0)], from Wikimedia Commons.

 

Når det kjempes er det et svært ujamt styrkeforhold. Palestinerne kaster på stein, hjemmelagede cocktailbomber, bruker kniver og gamle våpen. Israelerne på sin side svarer tilbake gjennom bruk av moderne, skarpe og virkningsfulle våpen, som dreper effektivt. Det sendes også raketter fra palestinsk til israelsk side, men det effektive rakettvernet til Israel stopper de fleste av disse.

I konflikten drepes det langt flere palestinere enn israelere. Ifølge artikkel hos Vårt Land august 2018 (tittel: 38 drepte palestinere for hver drepte israeler) var forholdstallene for de ti siste årene ca. 38:1, dvs. ca. 38 drepte palestinere pr. drept israeler. Israel mener nok at de blir nødt til å vise muskler og gå til kraftige motangrep for at det skal ha noen effekt overfor palestinerne, men likevel blir det et ganske så skjevt styrkeforhold.

Viktig: Jødene som bor rundt i verden kan ikke dømmes for landet Israel sin valgte politikk.

Jødedommen en krevende religion å etterleve slik jeg ser det. Det er hele 613 bud / forpliktelser (mitzva / mitzvot) å følge, og da spesielt strengt er dette innenfor ortodoks jødedom. Alle budene og reglene kommer fra Mosebøkene i Torah (den jødiske Bibelen, jf. vårt gamletestamente). Man har de jødiske spisereglene relatert til kosher og kosher-mat og omskjæring av guttebarn. En noe spesiell religion – Jødedommen – hvis jeg får si min mening sett med norske øyne.

Muslimer valfarter til Mekka i Saudi-Arabia. For mange kristne har det blitt viktig å valfarte til Israel. Enkelte hevder at en ekstra mektig ånd/åndskraft ligger over folket og landet. Israel er historisk sett et interessant sted, men jeg sliter å se det helt religiøse i å besøke landet. Som vi har lært på søndagsskolen og andre steder: “Graven er tom. Jesus lever nå.” Man finner ikke Jesus mer i Israel enn vi f. eks. kan finne ham her i Norge. Selv har jeg aldri vært i Israel, og jeg har vel heller ingen stor drøm om å reise dit. Det er nok et historisk interessant, moderne land og OK turistmål, men jeg for min del tror ikke et slikt besøk hadde brakt meg nevneverdig nærmere Bibelens Gud.


 

Teksten på bildet / plakaten rett ovenfor: “I’m Jewish and I DON’T support Israel… A state based on ethnic cleansing has NO right to exist… Palestinians are human beings too!” Google translate til norsk: “Jeg er jødisk og jeg støtter ikke Israel… En stat basert på etnisk rensing har INGEN rett til å eksistere… Palestinere er også mennesker!”

Noen definisjoner:

  • Antisemittisme: Fiendtlige holdninger, hat, fordommer, diskrimering og handlinger rettet mot jøder fordi de er jøder (etnisk og religiøs folkegruppe). Kilder: Wikipedia, SNL m. m.
  • Sionisme: Sekulært utgangspunkt. Landet Israel som et nasjonalhjem for det jødiske folket, en form for jødisk nasjonalisme. Ifølge SNL: “betegnelse på det jødiske folks ønske og håp om å vende tilbake til Jerusalem og landet Israel.” Se også Wikipedia.
  • Kristen sionisme/nysionisme: Sionisme + en høyreorientert religiøs ideologi i tillegg, som framstår ekstremt fiendtlig overfor palestinere.

Antisemittisme og antisionisme er ikke nødvendigvis det samme, og man er absolutt ikke nødvendigvis antisemitt (antisemittisme) selv om man har litt tendenser til å være antisionist (antisionisme). Det må være lov til å kritisere jødisk politikk og Israel sine valg uten at alt stoppes pga. beskyldninger om antisemittisme.

Moderat sionisme er helt ok sett med mine øyne. Ekstrem kristen sionisme eller nysionisme tar jeg sterkt avstand fra. Det er slettes ikke slik jeg ser det et krav å være ekstremt pro-israelsk/pro-Israel for å kunne kalle seg en kristen.

Hvem var/er palestinerne?

Satirenettsiden “Smyrna menighet” skriver:

  • “Det har aldri fantes et folk som heter “palestinere”. Israel har derfor full rett til å gjøre hva de vil med disse “palestinerne”. Dette inkluderer utvisning av alle dem fra Guds eget land Israel med Judea, Samaria og Gaza. Noe vi gjentatte ganger har oppfordret dem til.”
  • “Da jødene begynte å vende tilbake til det som i dag er Judea, Samaria og Israel ved slutten av 1800-tallet, var det ingen palestinere som bodde der. Det var kun noen halv-aper og noen kamelkaravaner som krysset dette landet til og fra Egypt, Saudi-Arabia og Tyrkia. Utover det var landet helt tomt.”
  • “Da jødene bygget opp landet fra null og fikk til landbruk der, ble disse halv-apene til arabere og deretter til palestinere.”

Videre framgår det av teksten: Palestinerne var/er (som) dyr, primitive lokale halv-aper.

Dette er og blir satire (ikke sannheten). Jeg velger likevel å gjengi det da det fint kunne ha vært reelle uttalelser fra de verste kristensionistene, som ikke ser noen verdi i folkeslaget/folkegruppen palestinere (arabere).

 

Jeg er slettes ikke enig i alt kirka står for, men jeg finner Mellomkirkelig råd for Den norske kirke sine uttalelser om Midtøsten som ryddig og balansert:

Enkelte kritiserer kirken for å ha et for “lunkent” syn på Israel. Dette er jeg selvsagt sterkt uenig i, da jeg tvert imot oppfatter kirken til å ha et svært så balansert og gjennomtenkt syn langs den gylne middelvei.

En biskop i Den norske kirke som har et balansert syn på Israel-saken er Halvor Nordhaug. I forbindelse med en podkast (selv har jeg ikke hørt denne) ble det skrevet noen ord om det i Dagen:

Der nevnes skepsisen til biskopen mot “den enøyde biblisismen”:

  • “– Den gir seg utslag i at man liksom har valgt seg ut noen saker som blir veldig viktige, for eksempel Israel. Og jeg mener man har en blind tilslutning til Israel i ett og alt, og man ser det bare i et profetisk og bibelsk perspektiv uten å i det hele tatt ta inn politiske realiteter, sier Nordhaug.”

Han er også innom “radikaliseringen på høyresiden” i norsk kristenliv med blant annet (ensidig) støtte til Donald Trump, noe som faller utenfor denne artikkelens tema.

Kirken med sine biskoper svikter visstnok angivelig jødene og Israel, og dolker dem i ryggen hevdes det. Eller som enkelte har uttrykt: Nymarxistene blant biskopene svikter jødene og Israel. Biskopene anklages for slikt pga. kirka også bryr seg om palestinerne, et folkeslag som er tilnærmet helt verdiløst i enkelte kristnes øyne. Bispemøtet har “kun” uttrykt dyp bekymring for israelske myndigheters plan om å annektere deler av den okkuperte Vestbredden.

Enkelte hevder at vi kristne bør stå i takknemlighetsgjeld til Israel og jødene, da Jesus og de andre Bibelske handlingene i hovedsak utspant seg i det som er dagens Israel. Guds ord i form av de hellige skriftene i Bibelen (det gamle og det nye testamentet, GT og NT) kommer fra området, og all kristen aktivitet har i prinsippet jødiske røtter.  Selv tenker jeg at det mer er tilfeldigheter som gjør at Bibelens handlinger fant sted akkurat der de gjorde i og rundt Israel. I Bibelsk tid var dette området tilnærmet verdens midtpunkt og i nærheten av sivilisasjonens vugge.

En ekte Israel-venn?

  • Enkelte (kristenfundamentalister) ser det som naturlig at en kristen er en ekte venn av Israel, hvor man visstnok elsker (dyrker) Israel og det jødiske folket (jødene).
  • Grunnen til kjærligheten overfor Israel er vel at Jesus som er Messias kommer derifra, og at det står noe i Bibelen om at jødene er Guds utvalgte folk.
  • Den som velsigner Israel skal Gud velsigne hevdes det.
  • Enkelte mener at de er / blir (ekstra) velsignet i sine liv pga. de velsigner Israel.
  • Det snakkes om økende jødehat i Norge og Europa. (Og dette er nok korrekt, selv om jeg neppe er helt enig i neste punkt:)
  • Hat forblinder sies det. Det hevdes at sekulære fundamentalister og muslimer forenes i hatet mot Israel (lille satan), de kristne, jøder og mot USA (store satan).

Dette er i hovedsak basert på noen uttalelser fra Jan Hanvold, TV Visjon Norge-gründeren, rundt temaet Israel.

Nei, denne blinde og forblindede kjærligheten med fundamentalistiske innslag forstår jeg meg enkelt og greit ikke på. Selv står jeg over slik ensidig dyrking av landet og folket i Israel. For meg er Israel et land som et hvilket som helst annet land, hvor staten Israel innimellom gjør dumme ting som fortjener kritikk. Jødefolket har ingen forrang eller spesiell særstilling i forhold til andre nasjoner i mitt tankesett, og man bør også huske på at det var akkurat dette folket som avviste og avviser Jesus som frelseren Messias (+ korsfestet og drept ham på korset). Jeg er nok ikke en ekte Israel-venn enkelt og greit.

 

Ikke alle jøder som har levd oppigjennom historien går fri fra kritikk. Karl Marx nevnes av enkelte som en jødisk forræder.

Nei, jeg er ingen ekspert på Israel, Midtøsten, jøder, arabere, palestinere, landegrenser, Jerusalem, religionshistorie eller Bibelen. Imidlertid er det mange andre som uttrykker seg med stor overbevisning og skråsikkerhet i dette kompliserte sakskomplekset, og som bare baserer sine meninger og vurderinger på føleri (følelser) og tynne Bibel-fortolkninger. Mine tanker og meninger bør ha like stor legitimitet som utsagnene til slike selverklærte “eksperter”.

Og: Israel var vinnere av musikk-konkurransen Melodi Grand Prix 2018 / Eurovision Song Contest 2018. En utrolig stygg sang fra dem vant, hvor sangen var bestående av rare lyder etter mitt syn. Imidlertid ble det alt for dumt å foreslå boikott av Melodi Grand Prix i som ble arrangert i Israel (Tel Aviv) våren 2019. Arrangementet i Israel gikk vel greit nok, selv om det var enkelte som brukte scenen til å demonstrere sin kritikk og syn mot Israel sin dårlige behandling av palestinere.

En interessant dokumentar om Israel, arabere, jøder og Palestina er BBC sin dokumentar ved Louis Theroux, på norsk gitt tittelen “Ultrasionister”. Dokumentaren er riktignok fra 2011, men den er fortsatt like aktuell. NRK sin omtale av episoden: “Den dristige journalisten besøker en liten gruppe med ultranasjonalistiske bosettere i de okkuperte områdene av Palestina. De ser det som sin religiøse og politiske plikt å bygge i de mest sensitive områdene på Vestbredden, særlig de stedene som har en tilknytning til Bibelen.” Enkelte jøder har en ganske så militant og ultranasjonalistisk tilnærming til saken.

Det kan vel diskuteres om Israels statsminister Benjamin Netanyahu (Bibi) bare gjør landet godt, nå når han går i gang med sin femte (?) statsministerperiode (2019-). Sett fra utsiden kan det virke som om han mer bidrar til å bygge fronter og gjerder enn til å bygge broer mellom jøder og arabere. Med ham på vakt blir det neppe noen tostatsløsning eller fredsprosess mellom israelere og palestinere. Han spiller på frykt og han bidrar til å svekke demokratiet. Oppdatering: Etter mye fram og tilbake med flere nye valgrunder meldes det april 2020 at det blir  en samlingsregjering, hvor Benjamin Netanyahu (partiet Likud) og Benny Gantz (partiet Blått og hvitt) skal bytte på å være statsminister.

Fred blir det neppe! Benjamin Netanyahu sa i valgkampen (nyvalg) høsten 2019 at han lover å annektere Jordandalen + samtlige bosetninger om han vinner gjenvalget som statsminister. Han sier også at Hamas-angrep fra Gaza gjør at en ny krig mot gruppa er uunngåelig. En ny krig mot Hezbollah-militsen og Libanon kan også fort inntreffe, hvor nevnte milits antas å være Iran-støttet, noe Israel slettes ikke setter pris på. Det er mange tikkende bomber og ulmende lunter i Israel og Midtøsten generelt, og det er lite som tyder på en varig fred uten spente situasjoner.

Nei, nei og atter nei: Å ta avstand fra den ekstreme kristensionismen er ikke det samme som å utvise hat mot Israel og/eller jødene. Kristen-sionisme av den “verste sorten” er feilaktig Bibeltroskap, som grenser mot vranglære. Også palestinere og arabere for øvrig har sitt menneskeverd, som tvilsomme fortolkninger av Bibelen ikke må/bør rokke ved.

Jeg vil ikke Israel og jødene noe vondt, men det er neppe overhengende fare for at jeg blir en forblindet Israel-venn. Det er ikke naturlig å støtte Israel i alt de foretar seg, og jeg ser heller ikke noe stort poeng i å sitte her i Norge og nesten dyrke Israel som en annen “gud” bare pga. en er kristen.

Ensidig og ukritisk støtte av Israel (og jødene) kan jeg ikke stå inne for, hvor staten Israel dyrkes som en egen gud og hvor alt de foretar seg oppfattes som rett og klokt! Nesten-trusler som utstedes mot oss som ikke er Israel-vennlige og/eller Israel-dyrkende nok vil jeg ha meg frabedt!

Shalom!

Lenker:

Noen innlegg der jeg slettes ikke er enig i innholdet / argumentasjonen, men som tas med for å gi et helhetlig og balansert / bredt bilde:




Skammer vi oss over evangeliet?

Himmel, fjell og kors

Enkelte vil muligens kalle meg en liberal kristen. Jeg kjøper ikke hele pakken til såkalte konservative kristne eller Bibeltro kristne med alle deres lovbud, regler og ufravikelige fortolkninger av den eneste rette vei. Likevel er det et område jeg IKKE på noen som helst måte ønsker å gå på kompromiss på:

  • Frelsesbudskapet i Bibelen om Jesus.

Jeg skammer meg ikke over evangeliet, Jesus eller Bibelens Gud (den treenige Gud). Dette er meget sentral deler i troen vår.

Jeg får ofte inntrykk av et enkelte skjemmes over både Jesus og evangeliet. Skammer vi oss, er vi flaue over det vi tror på? Muligens er enkelte kristne litt redd for Jesus? Alt skal være så hipt og kult, og man blir redd for å presentere et klart Jesus-budskap.

Jeg har hørt enkelte taler som jeg vil kalle totalt meningsløse. De har helt manglet Jesus-fokus, eller de har pakket hele Jesus inn i bomull og gjort han helt tannløse. Alt blir så rundt i kantene i redselen for å støte noen. Lavterskel kan være fint og flott, men det kan bli FOR lavterskel. Barnet, eller Jesus da, skylles ut med badevannet. Det blir liten plass igjen for Gud og Jesus.

“For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.” (Rom. 1, 16-17, kilde Bibel.no.)

 

Enkelte arrangementer som finner sted i kristen regi er også svært tannløse. Man merker knapt at en kristen organisasjon står bak. Ofte er man redde for andakter med et klart budskap og bruk av Gudsord. Alt som minner om det kristne er tonet ned. Det blir mer kultur, underholdning, sosiale koseklubber eller fritidsklubber enn reell trosutøvelse.

Som tidligere skrevet her i bloggen: Det kan bli for mye scenekirke.

Kristne er kalt til å være lys og salt i verden. Vi skal misjonere og fortelle andre om Jesus. Samtidig kan vi selvsagt ha det kjekt med sosiale aktiviteter, men det bør likevel være litt plass til et klart budskap og Jesus-fokus. Behovet for rene sosiale koseklubber eller fritidsklubber samt kultur og underholdning kan vi få dekket andre steder enn i kristen regi.

En unik mulighet kirka f. eks. har til å få presentert budskapet er på julegudstjenestene. Spesielt på juleaften er det mange som oppsøker kirkene. Selv har jeg blitt ganske så provosert etter å ha deltatt på noen slike gudstjenester. Jeg har opplevd prester som gjennom hele talen sin bare er opptatt av juleklisjeer med gaver, julestemning, julemat, julepynt, verdslige skikker osv. Det er tilnærmet ingen plass for Jesus-barnet og resten av juleevangeliet. For en sløsing med muligheten for å få delt et Gudsord med mange som normalt sett ikke oppsøker kirkene.

Et annet tegn i tiden er alle kristne organisasjoner som skifter navn. De kutter ut “kirke”, “misjon” eller “kristen” fra navnene. Inn kommer intetsigende logoer og meningsløse navn som slettes ikke gir assosiasjoner til noe kristent. F. eks. er det få organisasjoner som velger å videreføre logoer med korset i. Feigt (og kommersielt), kaller jeg dette!

Spesielt i konservative bedehusmiljøer er det enkelte som gjør fint lite selv når det gjelder misjon og forkynnelse. Deres unnskyldning er at de venter på nok frimodighet. Først må man bli fylt opp med frimodighet og mot for å kunne gå ut for å gjøre noe for Gud, og det kan gå årevis med dette fokuset.

Det har kommet fram til at det er grunn til å hevde at kirken ikke fullt ut tror på sitt eget budskap, noe som er et stort kommunikasjonsmessig problem.

Jeg klarer IKKE å forstå meg på slikt tull som dette:

Hvis en kirkeansatt ikke kan stå inne for en slik grunnleggende og fin bibeltekst bør nok vedkommende finne seg en helt annen form for jobb, i en mer verdslige sammenheng. Kirka må da kunne stå for en del bibelske sannheter og gjennom egne arrangementer (f. eks. kirkelige begravelser) kunne drive med klar forkynnelse. Hvordan i all verden kan en prest / biskop i det hele tatt vurdere å fornekte det sentrale som står i nevnte vers i Bibelen?

Jeg understreker for sikkerhetsskyld følgende: Jeg støtter IKKE svovelforkynnelse, mørkemannskristendom eller konservativ kristendom der loviskheten med menneskebud, regler og vedtatte sannheter råder. Jeg støtter heller ikke ekstrem karismatikk der jakten på store åndelige opplevelser overskygger alt annet og hvor enkelte predikanter dyrkes som guder. Jeg er og blir en kritisk kristen.

Jeg skammer meg ikke over evangeliet eller over Jesus og resten av treenigheten. Det er ingen grunn til å pakke dette inn i bomull eller på andre måter gjøre det utydelig.

Lenker




Ekstrem karismatikk

Mennesker i lovsang

Jeg er dypt skeptisk til ekstrem karismatikk, også i form av bevegelser slik som “New Apostolic Reformation” (NAR) og “Revival Alliance”. Fokus rettes ikke mot det sentrale. I stedet blir det alt for stort fokus på personlige opplevelser med det overnaturlige og overåndelige. I tillegg tildeles lederne, gjerne kalt salvede profeter, av slike bevegelser alt for mye makt som kan bli misbrukt.

I stedet for å skrive mer om dette henviser jeg til en tidligere skrevet artikkel med tittelen “Ekstrem karismatikk, skeptisk” som nylig har blitt oppdatert. Noe av den samme problematikken er også nevnt i “Nei til TV Visjon Norge!”, og resultatene av ekstrem karismatikk kan bli frafalne og brente kristne. Av og til lurer jeg virkelig på om alle kristne tror på den samme guden.

Om enn ikke direkte Bibelsk: Jeg foretrekker den gylne middelvei (det moderate) i stedet for det ekstreme eller ytterpunktene, også innenfor tro og trosutøvelse.

Lenke: Ekstrem karismatikk, skeptisk




Småskeptisk til Hillsong Norway

Konsert og scene

Ja, jeg er småskeptisk til Hillsong Norway.

Jeg har en artikkel her i bloggen med tittelen “Protest mot enkelte former for kristendom”. Denne er pr. dags dato på hele 26 sider (ved utskrift). En ulempe med en slik stor og omfattende samleartikkel er at gode enkeltsaker drukner i mengden.

I denne artikkelen du nå leser tenkte jeg å “minne” om det jeg har skrevet om Hillsong Norway. Mai 2017 ble det annonsert at pinsemenighetene i Intro-nettverket blir en del av Hillsong Church. Menighetsnettverket Hillsong har sitt utspring fra Australia, og de har opplevd stor vekst de senere år. Også mot Hillsong har jeg (selvsagt) noen småskeptiske ankepunkter å komme med.

Noen av ankepunktene jeg har mot nettverket er: Ensporet fokus på lovsang, litt vel konsertpreget scenekirke, usunn eller i hvert fall ukjente teologi, minner litt vel mye om en blankpolert og kommersiell pengemaskin og jeg er noe skeptisk til menighetsnettverkets organisering (mye makt til få personer).

Januar 2019 “stormer” det litt rundt den norske hovedpastoren i Hillsong Norway – Jostein Krogedal. Det har blitt registrert et tyvetalls varslinger på ham og hans lederstil. Det hevdes at han bidrar til å skape en fryktkultur, hvor han blant annet nyttiggjør seg av stygge hersketeknikker m. m.

Full argumentasjonsrekke er tilgjengelig i tidligere nevnte protest-artikkel og underpunktet Hillsong Norway.




Konspirasjonsteorier i kristen regi

Kors og Bibel

Blant konservative kristne og ekstreme karismatikere ser det ut til at konspirasjonsteoriene fritt får blomstre, og teoriene blir også både pleiet, vannet og gjødslet! I den ytterste kristne høyresiden er det slettes ikke så uvanlig å tro på diverse sammensvergelser og konspirasjonsteorier hvor overbevisningen er stor om at samfunnet jobber IMOT de “rettroende”.

Først: Hva er en konspirasjonsteoriKonspirasjonsteori ifølge Store norske leksikon: “Konspirasjonsteori, forklaringsmodell som går ut på at myndighetene og/eller andre mektige grupper i hemmelighet sammensverger seg for å fremme sin egen, skjulte agenda.” osv. Wikipedia skriver om konspirasjonsteori: “En konspirasjonsteori forsøker å forklare en politisk, sosial eller historisk hendelses bakenforliggende årsak som en hemmelig og ofte avledende sammensvergelse, iscenesatt av en hemmelig allianse mellom mektige personer (noen ganger omtalt som “en usett maktelite”) og ikke som åpne aktiviteter eller som naturlige hendelser.” osv.

Angående ytterste kristne høyreside, ekstrem-konservative bedehuskristne og ekstreme karismatikere slik jeg ser det: “Same shit, different wrapping.”

Lista har blitt kraftig utvidet etter jeg påbegynte denne artikkelen. Nå er det også mange konspirasjonsteorier listet opp nedenfor som har lite eller ingenting med kristne og kristendommen å gjøre – både kristelige og verdslige konspirasjonsteorier har funnet sin vei til artikkelen – noe som gjør artikkeltittelen noe feilaktige.

Man skal sannelig høre mye rart før ørene faller eller ramler av! Muligens lever vi i konspirasjonenes tiår, da det kan virke som om konspirasjonsteorier for tiden dukker opp som paddehatter “takket være” Internett?

Avisen Vårt Land har hatt en interessant artikkel skrevet av Mattis C. O. Vaaland om fenomenet med tittelen “Konspirasjonsteoriene blomstrer på den kristne høyresiden” (bak betalingsmuren). Av konspirasjonsteorier som finnes kan følgende nevnes, hvor flere av dem er hentet fra nevnte artikkel om enn noe omskrevet/forkortet + nye har blitt tilføyet etter eget hode:

  • Vitenskapen kontrolleres av ateister, og de jobber for å presse evolusjonslæren/evolusjonsteorien på kristne.
  • Spesielt motstandere mot Darwin sin evolusjonsteori, da en del kristne tolker Bibelens skapelsesberetning svært bokstavelig.
  • Media er ikke “ærlige” i sin dekning av innvandrere/asylsøkere, enkelte negative sider og problemer utelates. Altså: “Fake news”/falske nyheter.
  • Etablerte medier (Mainstream media, forkortet MSM), dvs. hovedtyngden av norske og utenlandske medier, kan man ikke stole på. Alternative media gir de store, uavhengige og objektive sannhetene hevdes det. Etablerte medier presenterer kun politisk korrekte nyheter for eliten, og noen påstår til og med at de etablerte mediene er korrupte. (Bruk av maktbegreper slik som politisk korrekthet og elitestempelet som enkelte deler ut her og der får meg nesten til å spy.)
  • Oppviglerne til mye av hatet mot “rettroende” kristne er visstnok etablerte medier slik som: NRK, TV 2, VG, Dagbladet, Aftenposten m.m.
  • Barnevernet prøver å ødelegge og splitte konservative kristne familier med omsorgsovertakelser etc. fra “gode kristne”.
  • Barnevernet fortsettelse: Det virker som om enkelte, gjerne innenfor kristne miljøer, tror at barnevernet kun er ute med pur “faenskap”. Det virker som om de tror at forskrudde barnevernsansatte gjør vedtak i hytt og pine rundt omsorgsovertakelse, på egen hånd fra sine mørke kontorer, bare for å være ekle og for å vise makt. At det i virkelighetens verden ofte er teamarbeid med utredninger, sakkyndige inne i bildet og fylkesnemd som tar mange av beslutningene nevnes ikke.
  • Arbeiderbevegelsen generelt og Arbeiderpartiet spesielt (venstresiden) jobber bevisst med å avkristne Norge.
  • Venstresiden i norsk politikk (Arbeiderpartiet med venner) styrer norsk presse (venstrevridd presse) og maktapparat i Norge. Andre meninger blir kneblet og ikke sluppet til i debatten.
  • NRK (Norsk rikskringkasting AS) er i enkeltes øyne ARK – Arbeiderpartiets rikskringkasting. Det hevdes at sosialistene og de venstrevridde forøvrig har definisjonsmakten og styringen i / av NRK.
  • Det hevdes gjerne at den “falske” politiske venstresiden har gjort knefall for terrorisme og jødehat.
  • Den politiske venstresiden motarbeider og hater automatisk Gud og alt som har med kristentroen å gjøre.
  • AP og AUF har indoktrinerte barn og ungdom til å sterkt mislike/hate Israel og jødene, og til samtidig å støtte palestinske terrorister/palestinsk terrorisme.
  • Noen tusen mennesker lever med sin egen virkelighetsoppfatning. De oppfatter Arbeiderpartiet (AP) som en ond og farlig makt med en agenda som går på å ødelegge dagens Norge og de norske verdiene. Det farlige hatet mot Arbeiderpartiet (AP) medfører også hets og trusler mot dem som opplevde terrorangrepene 22. juli 2011.
  • Ungdomsorganisasjonen AUF (Arbeidernes Ungdomsfylking, Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon) opplever også at de tillegges meninger de ikke har. Dette medfører igjen at ungdommene opplever å motta alvorlige trusler og hets, spesielt rettet mot aktive medlemmer av kjønnet jenter, de som har annen legning enn heterofil og dem med minoritetsbakgrunn (annen hudfarge). Mer om dette hatet: FriFagbevegelse.no debatt (Stein Sneve): Ytringsfrihet: “Det eksisterer et eget Arbeiderparti-hat i Norge som gjør medlemmer av AUF ekstra utsatte” | Unge politikere skremmes fra å delta i den offentlige debatten.
  • Gro Harlem Brundtland – tidligere statsminister fra Arbeiderpartiet – skrev i 1979-1980 en stortingsmelding som var “en plan om å ødelegge Norge med innvandring”, hevdes det. Inngår i det konspiratoriske hatet mot Ap (Arbeiderpartiet) som enkelte har. Selvsagt nok en gang tull og vas hele greia.
  • Sannsynligvis er de konservative kristne som står bak noen av de verste konspirasjonene mot Arbeiderpartiet.
  • Knut Arild Hareide (KrF) og andre med små-røde politiske tendenser omtales som venstrekommunister eller andre tilsvarende nedsettende betegnelser.
  • Kommunister, stalinister og rød politikk (“venstrevridd”) er tydeligvis skjellsord og tegn på manglende kristelighet / tro for enkelte “rettroende” kristne. Det er FAKTISK fullt mulig å være f. eks. kristensosialist / kristensosialistisk anlagt, uten å gå god for eller å være kommunist og/eller hardbarket ateistisk ekstrem-sosialist!
  • Enkelte prøver å framstille Adolf Hitlers tyske naziparti (NSDAP) som et søsterparti til Arbeiderpartiet i Norge, dvs. på den politiske venstresiden. Dette er selvsagt bare tull og tøys. Nasjonalsosialismen til nazipartiet og nazismen er langt ute på ytre høyrefløy og har lite og ingenting å gjøre med politisk sosialisme som er Arbeiderpartiets utgangspunkt.
  • Nazismen og nynazismen i seg selv er stygge konspirasjoner mot enkelte etniske grupper (jøder med flere).
  • Enkelte hevder at samfunnet styres og overvåkes av sosialkommunister (og en porsjon sekulærfundamentalister). Noen er hellig overbevist om at de styrende kreftene i samfunnet (politikere m. m.) overvåker og driver med overvåkning av “anstendige” folk. Dette begrenser igjen angivelig livsførselen og mulighetene til ikke-sosialistene.
  • Politisk venstreside – spesielt når den ikke har makta – spiller skittent, er korrupte og er infiltrert av rendyrkede kommunister og kommunistiske krefter (gjerne med koblinger mot Kina).
  • Enkelte ser på tilnærmet alle statlige virksomheter og etater (offentlig sektor) – samt alt som minner om sosialdemokratiet – som ting som kommer fra djevelen “himself”.
  • Alle slags personer og organisasjoner står i ledtog med hverandre i kampen for å avkristne (sekularisere) landet vårt, inkludert kirkefolk og prester i “frafallskirken” (Den norske kirke, DNK).
  • De som støtter BLM (Black Lives Matter) støtter satan (anti-kristelig virksomhet), terror og venstreekstrem politikk, og aktiviteten er styrt av hekser og okkulte krefter.
  • Noen påstår at det (nesten) ikke er kristne eller rettroende igjen i kirka. Ellers presenterer visstnok kirka kun vranglære.
  • Kvinnelige prester er en styggedom, hvor kvinnene som blir prester, proster eller biskoper ikke kan ha fått sitt kall fra Gud (men fra satan, djevelen eller selveste antikrist). Kvinner som lever ut sin prestedrøm (ikke prestedrap som stavekontrollen forslår) går strake veien til fortapelsen eller helvetet.
  • EU er antikrist i egen person. (I min ungdom var Mikhail Gorbatsjov antikrist!)
  • Diverse rare påstander om tidligere president i USA, Barack Obama. Enkelte påstår hardnakket at han er muslim med en muslimsk ond agenda, mens andre påstår at han er antikrist i egen person.
  • All religion vil snart bli nedkjempet, noe som vil gi fritt leide for ateistiske globalister og deres overtakelse av verdensherredømmet.
  • Muslimene med sin tro på Allah står bak en verdensomspennende konspirasjon for å overta makten i Vesten. Asylsøkerne som kommer til Norge har en skjult agenda for å infiltrere vårt land med Islam og den muslimske læren. Muslimhatet lever, og det finnes sterke islamkritiske strømninger i samfunnet vårt. Muslimer og palestinere spesielt demoniseres av enkelte.
  • Ytre høyre fløy (politisk) og kampen mot den muslimske læren: Organisasjoner slik som SIAN driver med farlig generalisering, hvor det hevdes at all Islam og muslimsk lære er farlig og er folkefiende nummer 1. Islam stemples som en uønsket og farlig ideolog og en voldsforherligende religion, som også innebærer avgudsdyrkelse og fascisme. Ekstreme muslimer (fundamentalister) finnes, men det finnes også mange ganske så moderate og “harmløse”.
  • Ubegrunnet hat, sinne og rasisme blir rettet mot muslimer, og de gis skylda for både det ene og det andre.
  • Beslektet med forrige punkt: Konspirasjoner eller sammensvergelser mellom gruppene innvandrere/asylsøkere, muslimer, sosialdemokrater (politikkens venstreside) og feminister mot etnisk norske hvite nordmenn. “Vi” lar dem overta eller selge Norge og resten av Europa til ikke-hvite mennesker. Jf. Eurabia og tilsvarende “teorier”.
  • Samfunnstopper samarbeider med arabiske land med mål om å gjøre Europa til en islamsk koloni.
  • Stor frykt blant enkelte overfor dem som har en annen hudfarge enn hvit hudfarge. Enkelte ønsker ikke et multikulturelt Norge, og hvis fargede barn deltar i en reklame eller tilsvarende har produsenten en agenda som bryter med det typisk norske.
  • Norge blir støtt og stadig utsatt for snikislamisering – i hvert fall ifølge FrP. Snart blir landet vårt styrt av Sharia-regler (islamsk lov).
  • Alle konspirerer mot og motarbeider jødene og Israel.
  • Enkelte er holocaustbenektere og påstår at ingen folkemord på jøder og andre folkegrupper fant sted under den andre verdenskrig.
  • Spesielt mange i USA tror at Holocaust (folkemordet av jøder utført av det da nasjonalsosialistiske / nazistiske Tyskland under 2. verdenskrig) er en myte.
  • Og motsatt: Det har også i enkelte kristne miljøer, tro det eller ei, vært konspirasjonsteorier mot Israel og jødene (jødehat og antisemittisme, mer alvorlig en generell kritikk), dvs. mot Guds utvalgte folk. Kritikken kan gå på at landet vårt blir infiltrert av agenter fra Israel, jødene “sniker”/manipulerer til seg makt, de tar kontroll over politikk, finans/økonomi og kulturliv, og generelt har enkelte gitt jødene og Israel skylda for alt som er galt i samfunnet. F. eks. under 2. verdenskrig var det enkelte naziprester som støttet Nasjonal Samling (NS). Enkelte har hevdet at det jobbes for å oppnå jødisk verdensherredømme.
  • Israel angrep Beirut i Libanon august 2020 (jf. den store og ødeleggende eksplosjonen som drepte og skadet mange mennesker, samt laget krater av masse bebyggelse og annen infrastruktur).
  • Konservative kristne eller andre “rettroende” blir forfulgt for sin tro. De går rett inn i offerrollen eller martyrrollen så snart de møter noe kritikk eller mottar småkritiske bemerkninger.
  • Om forfølgelse for troens skyld blir det hevdet: En del steder i verden blir kristne forfulgt fysisk, mens i Norge (og resten av Vesten) skjer det verbalt. Første del er absolutt sannhet, men det er bare tull og tøys at ekte verbal forfølgelse finner sted i Norge.
  • Alle er imot og motarbeider de kristne. Kristne mennesker blir diskriminert, motarbeidet og angrepet fra alle kanter pga. sin tro, også innenfra (kritikk fra andre kristne).
  • Alt var så mye bedre før. Hvis Jesus og kristentroen påtvinges alle i vårt land og får gjennomsyre politikken vil alt bli så bra igjen! (Partiet De Kristne er redningen, som selvsagt over natta vil bli et stort og betydningsfullt parti!)
  • Enkelte påstår at vi har det så fælt her i Norge slik som utviklingen har vært.  Alt er feil i landet, og ting var så mye bedre før da kristendommen hadde en større plass enn i dagens samfunn.
  • Norge har mistet eller er i ferd med å miste sin velsignelse. Tidligere kristenhelter og kristentro har gitt landet “goodwill” hos Gud, mens dagens “avkristning” medfører at landet mister velsignelsen og åpner opp for at fæle ting kan skje.
  • Generell mistillit til (sekulære) myndigheter og terapeutiske yrkesgrupper (psykologer, terapeuter etc.).
  • Vaksinemotstandere, som er mer opptatt av personlig prinsipprytteri enn barns beste. Vaksinemotstandere forstår jeg meg enkelt og greit ikke på, og på vaksinemotstandere som utsetter sine egne og andres barn for store farer skulle det NESTEN ha vært skuddpremier på. Takk og pris for legemiddelindustrien og forskningen som har utviklet vaksiner mot masse lumske sykdommer.
  • En variant av vaksinemotstanden er dem som hevder hardnakket at det planlegges å sprøyte inn i kroppen digital ID via vaksiner.
  • “Big Pharma” tar seg muligens opp. Man kan undres på om legemiddelindustrien – med hjelp fra legene – medisinerer befolkningen unødvendig mye for å maksimere profitten. Et resultat kan bli “pilletrillende” nasjoner, noe legemiddelprodusentene kan sko seg godt på (økonomisk, makt). Legestanden kan i enkelte tilfeller være sponset, kjøpt og betalt av legemiddelprodusentene, og vi som pasienter er prisgitt det legene igangsetter av behandling, inkludert medisinering. Muligens er alt dette sannhet, og ikke konspirasjonsteori?
  • Generelt innenfor legevitenskap, helse og medisin er det masse rart ute og går. Det spres rundt på feilaktige myter, overtro, falske lovnader, konspirasjonsteorier, kjerringråd, helseskadelige råd og placebo.
  • Litt vel mye hysteri hos enkelte mot e-stoffer. E-stoffer er jo enkelt og greit ei tall-liste over tilsetningsstoffer som er EU-godkjente og helsemessig trygge.
  • Liten tiltro til rettssystemet og politikere, da slike instanser ikke i stor nok grad er styrt og innsatt av Gud.
  • Politikerne er løgnaktige og er mest opptatt av seg selv og sitt (makt). De er opportunister i sitt politiske virke, og de tenker lite på velgernes beste etter at valget er over. En del av dem er en trussel både mot demokratiet og kristendommen. (Muligens noe sant i dette, og ikke en ren konspirasjonsteori?)
  • Motsetningsforholdet mellom vitenskap og tro overdramatiseres.
  • Enkelte (f. eks. Hanne Nabintu Herland) med en kristenfundamentalistisk tankegang har klokketro på at folk flest blir forsøkt manipulert og ført bak lyset av en “elite”.
  • Med fare for å bli noe stygg (nesten personangrep!) og vel direkte: Hanne Nabintu Herland er vel mer eller mindre en vandrende konspirasjonsteori i seg selv. Hun går til krig mot alt og alle, og hun ser spøkelser og problemer over alt på høylys dag.
  • Blant kristne og andre: Media er venstrevridde. Altså: “Fake news”/falske nyheter presenteres, nyheter om “virkeligheten” holdes tilbake/sensureres. Man kan ikke stole på etablerte media / “Mainstream media (MSM)”.
  • Masse feilinformasjon (falske nyheter og faktafeil) som sirkulerer og deles i det evinnelige, spesielt i sosiale medier.
  • Media / medier blir innimellom beskyldt for å konspirere mot de kristne, og da gjerne spesielt mot TV Visjon Norge. De etablerte mediene er ute etter å ta de kristne, og de farer som nevnt med falske nyheter i kritikernes øyne.
  • Onde åndsmakter kontrollerer de etablerte mediene (MSM) og (delvis) de sosiale mediene, og disse “invaderte / overtatte mediene” brukes til å skape splittelse mellom mennesker, sosial avstand, hisse opp massene, kaos, systemforstyrrelser, frykt, opptøyer og lovløshet. Verden og dets mennesker blir forført og holdt som gisler av demoniske krefter hevdes det. Alt dette skjer for å rydde klar bane for Antikrist (den lovløse) og Satan.
  • Det finnes også konspirasjonsteorier mot de to kristne avisene Vårt Land og Dagen. Norge IDAG og TV Visjon Norge er de snille, mens de to andre er de slemme. Det påstås at kristne må stå samlet (og ikke splittet) opp mot de to nevnte kritiske avisene. Avisene driver med angrepsjournalistikk, uriktige påstander og angrep på/uthenging av “gode” kristenledere / hyrder / predikanter (f. eks. Jan Hanvold, Svein Magne Pedersen, Jørn Strand, Jan-Aage Torp osv.).
  • Enkelte ser postmodernister og nymarxister over alt, ofte finansiert via skattepenger. Spesielt innenfor media/presse og utdanningsinstitusjoner driver slike på med sin “hjernevasking”, påvirkning og avkristning.
  • Det er etter mitt syn en total kortslutning når det hevdes at alle liberale kristne har knytninger til marxismen og/eller kulturmarxismen / nymarxismen.
  • Kristen Koalisjon Norge (KKN) og Jan-Aage Torp baserer vel i grove trekk all sin virksomhet på konspirasjonsteorier.
  • Enkelte kristne, gjerne spesielt innenfor pinsevennene og karismatiske retninger, opplever jeg som svært rasistiske. Det er ikke måte på hva slags ondsinnede motiver og gjerninger de ilegger personer med utenlandsk herkomst. Spesielt utsatt for dømming er muslimer med mørk hudfarge.
  • Kristningen av Norge i vikingetiden medførte bare elendighet. Positive sider ved kristningen utelates fra historiens regnestykke. På den andre siden er det enkelte som i for stor grad romantiserer vikingetiden.

Og lista fortsetter:

  • Ulike former får åndelig manipulering.
  • Stor redsel for terror, og potensiell terror lurer på hvert hjørne. Dette medfører at det er tilnærmet rett fram i terrorbekjempelsens navn å innføre overdrevne tiltak for terrorbekjempelse og overvåkning.
  • Mørkemannskristendom dyrkes som den mest “korrekte” kristentroen blant enkelte. Bibeltroskap framsettes som et ideal, og de som ikke lever i samsvar med dette er ikke ekte kristne.
  • Vi som tror rett kontra dem som ikke gjør det, konservative kontra liberale kristne. Liberale kristne eller kristne som tenker utenfor A4-rammen oppfattes som trusler mot kristenheten.
  • Mange ulike personer og hendelser har vært pekt ut til å representere dyrets merke. Det har blitt ropt ulv-ulv så mange ganger at begrepet har mistet mye av sin kraft.
  • Mange konkrete datoer har oppigjennom i historien blitt pekt ut til å bli den endelige dommedag, og mange har talt “varmt” om Guds straffedom, dommedag og endetid pga. menneskers onde gjerninger. Verden består ennå til tross av alle disse truslene. Makan til tullball!
  • Masse tullete (useriøse) og feilslåtte profetier (“visdomsord” fra “Gud”) har blitt og blir framsatt. Spesielt mye rart har kommet fra ulike amerikanske forkynnere (USA).
  • Menneskeskapte klimaendringer finnes ikke: Enkelte hevder at de i liten eller ingen grad tror på menneskeskapte klimaendringer (miljøendringene), og vi mennesker trenger visstnok ikke å utvise noe miljøengasjement eller å drive med miljøvern . Forskere som mener at menneskene står bak hele eller deler av klimaendringene blir gjerne beskyldt for å lyve for å kunne hente penger til sine forskningsprosjekter. Det foreligger altså ifølge klimaskeptikere en verdensomspennende sammensvergelse blant det store flertallet av klimaforskere. Eksempel: Dagbladet Klima: Koker kloden på konspirasjonsteorier (FrP, “Fremskrittspartiet”, stortingsrepresentant Jon Engen-Helgheim).
  • Det finnes ingen reell flyktningestrøm mot Europa. Det er kun lykkejegere og økonomiske migranter som kommer.
  • Kommunistpartiet i Kina overvåker alt jeg gjør pga. jeg har en mobiltelefon av det kinesiske merket Huawei utviklet og laget i Kina.
  • Norge er et korrupt land preget av mye korrupsjon og kameraderi. En viss sannhetsgehalt er det muligens i dette utsagnet, men i en del tilfeller overdrives det i svært stor grad. I forhold til mange andre land er Norge tross alt ikke så korrupt.
  • Det er de fattiges egen feil at de er fattige.
  • Den katolske kirke (DKK) er “skjøgekirken“. Romersk-katolsk vranglære, ugudelighet og avgudsdyrkelse snakkes det om blant enkelte, hvor enkelte setter svært lite pris på ting slik som paven og “dyrkingen” av Maria.
  • Noen vil hevde at all religion og tro inkludert kristendommen er konspirasjonsteorier i seg selv. Dem om det. Jeg for min del anser kristentroen til å være noe helt annet enn konspirasjon og myter.
  • Enkelte hevder at sosiale nettverk slik som Facebook og Twitter er partiske politisk sett. Det hevdes at de driver sensur mot dem som har “feil” politisk ideologi. (Et lite fnugg av sannhet er det muligens i dette, men saken overdrives!)
  • Gud tar imot bestikkelser. Det er mulig å så inn i Guds rike (penger) for å få ekstra velsignelser m. m.
  • Enkelte er kjappe med å innta offerrollen og/eller martyrrollen. “Eliten” eller de “venstrevridde” ødelegger samfunnet vårt, gjerne i samarbeid med Janteloven.
  • Nostalgi og “alt var bedre før”-holdning styrer enkelte, og de mener at samfunnsutviklingen i vårt land er på helt feil spor.
  • Brannen i Notre-Dame katedralen i Frankrike april 2019 klarer enkelte også å gjøre noe ut av. Enkelte hevder det er en profetisk hendelse eller tegn pga. kristendommens tapte innflytelse i Europa. Europa har forlatt kristendommen og blir straffet (“guds” straffedom), og man blander gjerne inn muslimer, Islam, hat mot katolikker, globalisering og innvandring også som forklaringer på den negative utviklingen eskalert i en slik dagsaktuell katastrofe. Enkelte klarer til og med å kalle katedralen for en katolsk vederstyggelighet av en kirke, hvor det bare er bra at den gikk opp i flammer.
  • Globalisering ødelegger vårt land og vår verden.
  • De eventuelle motsetningsforholdene mellom vitenskap og kristentro overdrives kraftig.
  • Historisk sett gis ofte kristendommen det glatte lag – negative sider og kritikk overdramatiseres – i større grad enn det er historisk grunnlag for. F. eks. heksebrenningen, korstogene, kristningen osv.
  • Overvåkning: Mobiler/mobile enheter som lytter og ser “alt” hos brukeren (via enhetenes kameraer og mikrofoner) uten lov, for deretter å gi tilpasset reklame i nyhetsstrømmen til f. eks. Facebook. (Dette hadde krevd ekstrem lagrings- og bearbeidingskapasitet!)
  • Enkelte hevder at alle innvendinger mot radioteknologien DAB er myter, fordommer og konspirasjonsteorier. Dette er jeg sterkt uenig i, da jeg ser på innføringen av DAB som et heller dårlig norsk valg.
  • Den kristne dagsavisen Vårt Land er visstnok bare en halv-kristen avis, som er mer påvirket av kultur-marxisme enn kristendom. Avisen har visstnok et alt for positivt syn på Koranen, Muhammed, Islam og muslimer også.
  • Vi står visstnok i fare for å bli straffet for våre gudløse politikere, politikere som har blitt veid og funnet for lette av en hevnlysten og dømmende “Gud”. Vår Gudsfrykt fra tidligere tider hjelper eller redder oss ikke, da dagens slekt har kastet evangeliet, troen og kristenarven over bord. Gud har angivelig begynt nedtellingen for vårt kongedømme, regjering, Storting og land, og det er russerne som skal stikke av med landet Norge som “takk” for våre synder og umoral. (Min kommentar: Det kan tenkes at Russland vil invadere Norge en gang i framtiden, men hvis så skjer skal jeg ikke gi Gud “æren” eller skylda.)
  • Visvas om amerikansk politikk: Donald Trump er Guds utvalgte president for USA, (mer eller mindre) personlig innsatt av Gud. Demokrater, venstrevridde politikere eller presse kan ikke stå imot og motarbeide Guds plan og valg av herr Donald. Løgneren Trump er tilnærmet vernet for kritikk, og han kan eller skal ikke bli kritisert da dette er angrep på “Gud i egen person”. Hillary Clinton-tilhengere er en bande av kriminelle, og Obama var/er en farlig muslim i deres verdensbilde. Ofte er det også en del innsigelser mot Bush-familien.
  • Enkelte hevder – spesielt i USA – at det finnes en uønsket / farlig maktelite (Obama, Bill Gates med flere.) som må bekjempes og avsløres. Redningsmannen i så måte er angivelig USA-president Donald Trump. Et farlig tankegods om makteliten dette her!
  • “Superkonspirasjonsteori” i og fra USA, som også mange kristne støtter: QAnon. Noen få kjennetegn: Mistanker mot og mistillit til alt som kan krype og gå av makter og myndigheter.
  • Masse drittpakker og konspirasjonsteorier har blitt framsatt i den amerikanske valgkampen 2020, spesielt rettet mot Joe Biden (og mot Demokratene generelt, inkludert mot eks-president Obama). Biden er visstnok både korrupt og senil ifølge de selvutnevnte “ekspertene”. Muligens delvis fremmede stater som står bak dette, f. eks. Kina, Russland og/eller Iran?
  • Trump bygger mye av sin senere politiske karriere på konspirasjonsteorier. Det hevdes at Biden og demokratene stjal valget 2020, og han har også presentert masse sprøyt rundt Obama og hans bakgrunn. Krigen og beskyldningene mot etablerte medier er også et moment. Han tjener rett og slett på å undergrave tilliten til det amerikanske demokratiet og valgsystemet blant sine tilhengere.
  • Venstresiden motarbeider Israel og USA – helt ubegrunnet. Offerrollen inntas, og man ser på disse to landene som helt feilfrie som ikke fortjener noen form for kritikk. Den politiske venstresiden står visstnok også for en svært bevisst og omfattende strategi for avkristning – både i Norge, USA og i andre land.
  • Jorda er flat: Det er ikke bare-bare med YouTube og sosiale medier. Blant annet kan YouTube “beskyldes” for at stadig flere tror på at jorden / jordoverflaten er flat. Generelt bidrar de nye mediene og deres algoritmer til at mange “teite” konspirasjonsteorier blir spredt, delt og trodd på.
  • Mennesker landet ikke / har aldri vært på månen. NASA-bildene/filmklippene fra månelandingen er forfalsket materiale. Fakta: NASA (USA) hadde seks bemannede månelandinger i perioden 1969 til 1972.

Månelanding og astronaut (USA, NASA).

 

Lista fortsetter:

  • Slik som riksavisen.no – et konspirasjonsnettsted med kristne røtter – klarer å blande i hop en “smørje” bestående av kristendom og jødehat/antisemittisme. Et antisemittisk budskap kombineres med kristen symbolikk.
  • Å slå i bordet med at Bibelske prinsipper og at den hellige ånd sier kan i noen tilfeller være ren og skjær maktmisbruk og utøvelse av hersketeknikker. Joda, Bibelen forteller mye bra og den hellige ånd kan tale til mennesker, men i en god del tilfeller kan det virke som om budskapet som formidles er en salig “suppe” / blanding mellom personlige ytringer og det Gud virkelig sier.
  • Riksavisen.no, ja. Selv har jeg innimellom noen innsigelser mot den kristne dagsavisen Vårt Land, men jeg går ikke på noen som helst måte så langt som Riksavisen. Nevnte makkverk av en “nettavis” skriver om satanistene i Vårt Land (VL), og at redaksjonen og ledelsen til VL har en sionistisk lære som de har adoptert og feilaktig framstiller som kristendom.
  • Løgn (i hvert fall usannheter) som presenteres som sannhet om at Norge trenger EØS-avtalen for å få solgt varene våre til EU. WTO-regler og Norges frihandelsavtale med EU (EF) fra 1973 hadde gitt oss muligheter også uten dagens EØS-avtale.
  • Enkelte hevder at Norge allerede er fullverdig medlem av EU, noe som selvsagt bare er tull
  • Ja, vi selger strøm til utlandet (eksporterer) og vi kjøper strøm fra utlandet (importerer). Noen får det til å høres ut for at all strøm vi lager i Norge havner i utlandet mens vi må “ta til takke” med forurensende importert strøm fra Europa. Dette er ikke akkurat sannheten, da Norge tross alt over hele 2018 hadde et betydelig  netto eksportoverskudd overfor utlandet når det gjelder strøm. Alt i alt eksporterer vi mye mer strøm enn vi importerer.
  • Det er ikke måten på hvor truet ytringsfriheten og religionsfriheten er ifølge enkelte. Norge, norske verdier og det norske er visstnok også i faresonen for å bli “utryddet”.
  • Strålingen fra 5G og AMS er ifølge enkelte farlig. Fakta eller konspirasjon? Hvem vet dette helt sikkert pr. nå?
  • Det er visstnok en del hjerterå mennesker som IKKE liker at Leger Uten Grenser vil redde folk (flyktninger) fra drukningsdøden i Middelhavet. Organisasjonen og ledelsen + beslutningen kalles av enkelte for landssvikere, forrædere og det som verre er. Pur rasisme ligger bak raseriet, hvor enkelte for all del ikke vil ha flere flyktninger inn i Europa som kan overta herredømmet over vår verden. (Båtflyktningene kan heller dø i stedet i Middelhavet sies det.)
  • Mye brunt grums i kommentarfelt, inkludert i “kretser” der kristne deltar (f. eks. hos Dagen).
  • Annerledeshet og mangfold takles ikke av enkelte, og det ses på som en trussel som gjerne ender opp i konspirasjonsteorier. Konformitet og snevert definert “normalitet” er visstnok svært viktig for noen. Man skal ikke skille seg for mye ut, og man skal ikke ha for avvikende meninger med / fra opinionen.
  • Utstrakt bruk av konspiratoriske begreper, språkbruk og ordvalg.
  • En av de dummeste konspirasjonene jeg har hørt om: Kvinner i bukser har medført en epidemi av lesbiske.
  • Enkelte “super-kristne” hevder: Det darwinistiske paradigmet i naturvitenskapen er en av vår tids store konspirasjoner mot kristendommen. Skapelsesberetningen i Bibelen skal av slike tolkes helt bokstavelig.
  • Praktisk info med Jon Almaas og spesielt spalta / innslagene av typen “Vi legger’n død” kan være interessante å se på. Ganske mange myter og konspirasjoner han griper fatt i. Nei, det finnes IKKE brekningsmiddel i alkohol omsatt i Norge (via Vinmonopolet). Spyr man etter å ha drukket alkohol har man enkelt og greit drukket for mye!

Til slutt en bolk med konspirasjonsteorier relatert til korona (Koronaviruset, Koronapandemien, Corona, SARS-CoV-2, Covid-19):

  • Konspirasjonsteorier rundt Coronaviruset (koronaviruset SARS-CoV-2) finnes også. Alt fra at det er et fabrikkert virus laget med viten og vilje av Kina, viruset er plantet av et lands myndigheter, viruset er militært utviklet, et virus som stammer fra Italia eller USA og til at det hele er “fake” for å f. eks. ødelegge for USAs sittende president Donald Trump. Eventuelt gis globaliseringen skylda, og noen forvirrede sjeler mener at 5G-master sprer viruset. Verdt å lese: Faktisk.no: Dette vet vi om hvor koronaviruset kommer fra.
  • Det finnes ikke noen pandemi relatert til Covid-19 (korona). Alt er “fake” fra myndighetenes side, og årsaken til alle dødsfallene kan ikke knyttes til korona.
  • Spilling på korona-frykten og smittevernstiltakene i USA er politiske verktøyer for å hindre gjenvalg av Donald Trump. Enkelte hevder også at virus-saken også benyttes for å ødelegge for de kristne og deres menighetsliv / kirkeliv.
  • Vaksineprogrammer mot covid-19 igangsettes egentlig kun for å spre nanochips – “dyrets merke” – som igjen kan bli benyttet for “eliten” til å spore og kontrollere oss.
  • Koronakrisen / viruspandemien i forbindelse med korona “stemples” av enkelte som “Guds straffedom” overfor en verden som delvis svikter ham.
  • I en periode ble det meldt om økt spredning av konspirasjonsteorier om Bill Gates i Norge, knyttet opp mot koronaviruset.
  • TV Visjon Norge og Jan Hanvold på “sitt beste” april 2020 (“Studio Direkte” TV-sending), hvor noe i retning av dette ble hevdet (fritt gjengitt): Kina oppfant og produserte korona-viruset i et laboratorium som et komplott for å overta verdensmakten / for å gi “det antikristelige systemet” verdensherredømmet i endetiden. Videre ble det i samme setting også nevnt noe om at 5G (det nye mobilnettet) er designet for å kontrollere verdens befolkning, dyrets merke, tallet 666, chip i panne eller høyre arm osv.

Konspirasjonsteori Korona Hanvold

“Artig” konspirasjonsteori hos TV Visjon Norge ved Jan Hanvold rundt korona, Kina, 5G, verdensøkonomien, dyrets merke (666), chip osv. Innlegg hentet fra Facebook-gruppa “Stans pengepredikantene!” pr. 13.04.2020.

 

  • Covid-19 og korona-pandemien – gjerne koblet sammen med Black Lives Matter (BLM), Antifa-organisasjonen og venstrevriddes opprør / protester – er en del av satans strategi for å ta over Amerika (USA) og bringe mørke over nasjonen – og verden forøvrig.
  • Korona-viruset: Guds vrede og/eller Satans onde plan for å ødelegge verden, jf. endetid og dommedag.
  • Som Digi.no skrev, basert på Faktisk.no: “Nei, det er ikke en hemmelig covid-19-sensor i telefonen din”.
  • I USA er det visstnok en del leger, sykepleiere og annet helsepersonell som fortviler over at enkelte pasienter nekter på at koronaviruset eksisterer og finnes, noen vil ikke bruke munnbind og andre igjen krever å få bruke medisiner som ikke virker mot viruset.
  • David Auke har druknet helt i konspirasjonshavet: “Norske myndigheter NEKTER å slippe makten covid har gitt dem og PLANLEGGER at covid kan være her til valget i SEPTEMBER NESTE ÅR!” og “Planen er klar: Globalistene ønsker total kontroll. Nye viruser kommer hvis ikke det holder å bruke covid-19. Vær forberedt!”
  • Samme mann – David Auke – igjen: “Hva gjør folk i et land når statsministeren adlyder FN/WHO og misbruker makt/penger på noe som er mindre farlig enn influensa?”

Selvsagt tar jeg fullstendig avstand fra det meste (egentlig alt!) listet opp ovenfor. Det representerer tull, tøys og meningsløse forenklinger som ligger langt unna sannhetene.

Barnevern: Selv har jeg mest klart å irritere meg over alle framsatte konspirasjonsteorier mot barnevernet. Det virker som om enkelte kristne i fullt alvor mener at alt blir så meget mye bedre hvis barnevernet legges ned og dårlige foreldre med dårlig omsorgsevne eller overgripere får lov til å fortsette med sin “terrorisering” av sine barn.

En forkjemper for å fore og å holde liv i konspirasjonsteoriene er den såkalte “folkebevegelsen” Kristen Koalisjon Norge” (KKN) og folka bak denne organisasjonen. Søkelys har også innslag av det samme tankegodset, for ikke å glemme TV Visjon Norge-gjengen. Og innimellom havner det som tema hos Verdidebatt og/eller DagensDebatt.no.

Den satiriske bloggen Smyrna Menighet i Oslo har skrevet en glimrende artikkel med tittelen “President Trump sin fake news liste over norske medier”. Artikkelen i seg selv er bare oppspinn, da Trump neppe har ment noe særlig eller spesielt om norske media. Imidlertid er den beklagelige sannhet at en del kristne mener at man ikke kan stole på medier slik som Dagbladet, VG, NRK, TV2, Nettavisen og Aftenposten (og heller ikke de kristne avisene Vårt Land og Dagen).

Flirte litt over følgende punkt fra artikkelen: 7 – 10. Alle andre mediene i Norge som ignorerer det ubestridelige faktum at president Trump er Guds stedfortreder og derfor helt perfekt og feilfri.

En del ekstremkristne har kun tillit til tvilsomme alternative medier, hvor artikkelen blant annet nevner Søkelys, Document.no, Norge IDAG og Resett. Det påstås at disse alternative mediene, f. eks. Document.no, presenterer uavhengige og agendasettende nyheter. Mediene er uavhengige meningsbærere for selvstendige og konservative tenkere.

Rent generelt vil jeg hevde at det norske folk er litt for lite kritiske med sine støtte- og protesterklæringer og signering av alskens underskriftskampanjer. Ofte gis støtten på et tynt faktagrunnlag. En stor ulempe med nettet er at det har gjort det svært enkelt å finne likesinnede konspirasjonsteoretikere – likesinnede finner sammen og blir som gruppe sterkere enn det forskrudde enkeltpersoner er.

Overskriften til denne artikkelen du nå leser er som kjent “Konspirasjonsteorier i kristen regi”, og denne hovedoverskriften er muligens noe misvisende. Det har etter hvert blitt nevnt mange ulike konspirasjonsteorier, hvor ikke alle har knytting mot det kristne. Generelt i samfunnet vårt – i mange ulike miljøer – er det “gode tider” for konspirasjonsteorier. Ikke minst framtredende politikere har bidratt til å gi konspirasjonsteorier næring.

Fakta i konspira­sjonsteorienes tid

Eks-sjefredaktør (publisher) i avisen Vårt Land, Åshild Mathisen, har skrevet et interessant innlegg på Verdidebatt.no med tittelen “Fakta i konspira­sjonsteorienes tid”. Fra dette innlegget gjengir jeg noen sitater:

  • “Nettet trekkes mot ytre høyres konspiratoriske fortelling om Norge. Da må vi andre gi stemme til en annen fortelling om samfunnet.”
  • “Tilhengere av konspirasjonsteorier plukker de fakta som taler for teorien deres. De er veldig sikre på at de har rett. Ofte vil de også mene at det eksisterer en sammensvergelse for å holde den egentlige sannheten skjult for folk.”
  •  “Når alle har blitt sin egen redaktør, har kampen mot konspirasjonsteorier blitt et grasrotprosjekt.”

Enkelte mangler tillit til de tradisjonelle mediene (og myndighetene) og søker “sannheten” ute på nettet og i sosiale medier. Kristne marginaliserte grupper kan bli spesielt sårbare for konspirasjonsteorier.

Tradisjonelle medier har mistet deler av sin makt. Sosiale medier hvor den enkelte er sin egen redaktør har overtatt. Falske nyheter og ekkokamre kan være utfordringer slike steder.

Kamp for sannheten kan bli tøff, og det er viktig at alle deltar i dette arbeidet. Det er lite ønskelig at utrolige og helt feilaktige konspirasjonsteorier skal vinne fram som sannhet.

Jeg registrerer at Kristen Koalisjon Norge (KKN) har kommet med tilsvar på innlegget til Åshild Mathisen. Vårt Land beskyldes for å fare med konspirasjonsteorier selv, og avisen samt venstresiden har visstnok behov for et oppgjør med seg selv. Videre påstår de blant annet at fordomsfrie og respektfulle samtaler, den gode samtalen, finner sted via Norge Idag og TV Visjon Norge. Hjelpeste meg er det eneste jeg klarer å si. Forstår ikke helt på hvilken planet KKN-folka bor på.

Konspirasjonsteorier er ofte bekreftelser på eller har sammenhenger med / basert på fordommer, myter og stereotype forestillinger som man har. Teoriene gjør at man finner støtte for sitt syn i utgangspunktet. Det tegnes fiendebilder og settes opp komplotter med liten eller ingen rot i virkeligheten. Det er krevende å drepe myter eller fordommer som har fått en viss utbredelse. Det sies at en katt har 9 liv, men en del fordommer, myter og konspirasjonsteorier ser ut til å ha enda flere liv enn dette. De kan rett og slett være svært seiglivede, selv om de er aldri så feilaktige. Også i forbindelse med konspirasjonsteorier benyttes hersketeknikker.

Ganske mange mennesker i vårt land kunne ha trengt bedre kunnskaper om kilder og kildesjekk, kildekritikk og teknikker for å skille mellom løgn og fakta. Alt for mange tar alt for god fisk bare det sånt ca. støtter opp om vårt naive og forutinntatte syn. Spesielt er det en del som går på limpinnen hvis kjente og betydningsfulle personer, inkludert forkynnere og predikanter, står fram med et konspirasjonsteori-inspirert budskap.

Noe av grunnen til at konspirasjonsteorier oppstår er menneskets trang til å systematisere og forenkle en kompleks verden. Virkelighetsoppfatningen gjøres gjerne litt stereotyp, med tydelige skillelinjer mellom venn eller fiende og enkle “salgbare” forklaringer på kompliserte problemer.  Manglende tillit til medier og myndigheter kan også være medvirkende årsaker til at slike teorier oppstår.

Påstand eller konspirasjonsteori: Myndighetene vil begrense religions- og ytringsfriheten

Det hevdes at myndighetene strammer inn og knebler ytringsfriheten og religionsfriheten her i Norge. Hvis dette hadde vært sant hadde det selvsagt vært forferdelig. Imidlertid er vel påstanden i hovedsak løgn og fanteri, eller i hvert fall kraftige overdrivelser.

At det stilles krav til likestilling og noen krav til åpenhet og demokrati for å kunne motta offentlige overføringer finansiert av oss vanlige skattebetalere er rett og rimelig. Likeså er det naturlig at det beskyttes mot villedende markedsføring fra mirakelpredikanter (kvakksalvere), og det må kunne forventes at menigheter, forsamlinger, forkynnere og predikanter lever i samsvar med norsk lov slik som vi andre i hovedsak gjør.

Å måtte tilfredsstille noen krav og regler er helt normalt i mange drifts- og søknadssituasjoner på det verdslige plan, og det er helt rett og rimelig med noe tilsvarende rettet mot kristen virksomhet. Rent anarki eller ren religiøs styring (teokrati) fungerer dårlig i praksis, og slike styreformer er ikke det flertallet ønsker. Vi lever i et bra fungerende demokrati, og dette innebærer også at religiøse samfunn må tilpasse seg verden og flertallet i en viss grad.

Litt lov, orden, reguleringer for å beskytte og forutsigbarhet må vi ha for at samfunnet skal holde sammen. Kvalitetskontroll og beskyttelse av samfunnet og enkeltindivid er et nødvendig onde i et velfungerende samfunn. Noen rimelige krav må kunne stilles uten at det kalles innskrenking i friheter eller forfølgelse av “Bibeltro” (“rettroende” / “bokstavtro”) kristne.

 

Mange ikke-kristne har også mange fordommer mot kristendommen. Enkelte gir kristendommen og annen religion skylda for alle fæle ting som har skjedd oppigjennom historien i vår verden. Det er slettes ikke uvanlig at det framsettes myter, fordommer og konspirasjonsteorier rundt at kristendommen har vært i alvorlig konflikt eller motsetningsforhold med vitenskapen, eller at kristendommen har vært til hinder for opplysningstidens positive utvikling. Enkelte vil nok hevde at religion og tro er roten til alt vond, inkludert grunnen til at mange kriger oppstår.

I papirutgaven av Vårt Land lørdag 9. juni 2018 hadde Une Bratberg en kommentar/synspunkt på trykk med tittelen “Sannhet under press”. Der var hun blant annet innom temaet konspirasjonsteorier og hvorfor folk tror på dem. Ifølge den britiske psykologen Karen Douglas er noen hovedårsaker til at folk tror på konspirasjonsteorier ting slik som: Vi ønsker å forstå, ha kontroll, føle trygghet og vi vil ha et godt selvbilde.

Verden rundt et utrygg og kompleks, og vi søker svar som passer inn i vårt verdensbilde og som forenkler. Det minner litt om den akademiske verdenen hvor det framsettes modeller for å forenkle en kompleks virkelighet, men hvor modellen som oftest representerer en sterk banalisering og forenkling av sannheten. For en del mennesker blir det trygt og godt å ha et slikt forenklet verdensbilde med klare svar på hva som er rett og galt. Folk flest lar seg heldigvis ikke fange av tynne konspirasjonsteorier, men det finnes likevel en ikke ubetydelig mengde med “enklere” mennesker som biter på konspirasjonsteorier i en eller annen form. Skremmende!

I tillegg til konspirasjonsteoriene finnes det en del feilaktige og seiglivede myter, en del overtro, en del totalt feilaktige “kjerringråd”, alternativt humbug og annen falsk / feilaktig informasjon. Om ikke fullt så farlig som “ekte” og alvorlige konspirasjonsteorier er det likevel utfordrende for vårt samfunn. Hva som er poenget med alt slikt tullball kan virkelig fortjene en grundige debatt.

Hva poenget er med å framsette slike ikke-holdbare konspirasjonsteorier er over min forståelsesevne. Særlig matnyttig er det i hvert fall ikke. Jeg ønsker IKKE å støtte opp om kristne organisasjoner og personer som driver med slikt tullball.

Lenker:




Brente kristne

Bål og kors

I en periode var det en del fokus rundt temaet “brente kristne”. Selv publiserte jeg artikkelen “De “frafalne” og “brente” kristne” her i bloggen mens det stormet som verst. “Beklageligvis” går verden videre, og tidligere tema blir glemt og forlatt. Andre saker kommer i stedet opp på dagsordenen.

Dette med brente kristne anser jeg som et svært sentralt tema som ikke fortjener å havne i glemselens hav. Det er fortsatt et viktig tema og bør strengt tatt aldri tas av plakaten så lenge som det finnes ofre. Et visst fokus bør rettes mot temaet med jevne mellomrom selv om selvsagt også andre temaer kommer til og får sin del av oppmerksomheten.

Muligens er Norges største menigheter “de frafalne” samt “sofamenigheten”/”sofakirken”. En god del har havnet opp her pga. uheldige opplevelser innenfor kristen regi. De har havnet inn i det gode selskap med andre “brente” kristne.

For min del har jeg konkludert at for å beholde troen kan det i enkelte tilfeller være vel så smart å stå på utsiden av menighetslivet enn å være del av en usunn menighet og forkynnelse. Menighetsliv bør ikke bidra til at man mister seg selv eller blir tvunget inn i ting som en ikke kan stå inne for. Det bør ikke være nødvendig å gå på kompromiss med seg selv og sin egen integritet for å kunne tilhøre en menighet eller fellesskap.

Det er mange årsaker til at enkelte kristne havner opp som “brente” eller utbrente kristne. Noen faktorer kan være forhold slik som:

  • Små muligheter for kritikk og oppgjør, og ikke rom for spørsmål og kritisk tenkning.
  • Ikke rom for å være seg selv, livsglede som ikke får utfolde seg.
  • Maktmisbruk og hersketeknikk fra ledelsen, hvor de styrer den enkeltes hverdagsliv på detaljnivå uten rom for at det enkelte medlem kan tenker og mener noe selv.
  • Det spilles på samvittigheten, og støttespillerne blir manipulert til å adlyde blindt. Å tenke selv eller å stille kritiske spørsmål til teologien eller ledelsen er nesten uhørt og umulig.
  • Lederne og/eller pastor i usunne menigheter er gjerne av den karismatiske ledertypen. De er selgertyper som klarer å overbevise andre, de får folk med seg på galskapen.
  • Angst og psykiske knekker kan oppstå som følge av blant annet skremmende forkynnelse (fortapelsen, dommedag, himmel på jord med stor lykke og fravær av sykdom for dem som tror “nok”/”rett” m. m.).
  • Samvittigheter som ble påført sår fordi man ikke strekker til pga. OPPLEVDE forventninger fra Gud, ledelse og andre kristne.
  • Visjonene til en menighet og/eller menighetsleder kan bli for store og “tunge” å bære. Visjonene og målene kan være urealistiske, og strevet for å nå dem kan være utmattende.
  • Ikke tilstrekkelig rom for åpenhet, demokrati og ytringsfrihet. Sensur og bagatellisering/ignorering kan forekomme.
  • Lav takhøyde.
  • Liten toleranse for annerledestenkende.
  • Alt åndeliggjøres. Valgene til menighetene begrunnes gjerne i profetier og påståtte “direkte” befalinger fra Gud. Gjør det ekstremt vanskelig å gå imot vedtakene, da ingen vil bli beskyldt for å motarbeide Guds vei og den rette tro/lære.
  • Usunn dyrking av Bibeltroskap og forvridd forkynnelse (vranglære). En del tolkes alt for bokstavelig, andre ting vektlegges ikke.
  • Enkelte går så langt og hevder at lederskapet til forsamlingen er direkte innsatt av Gud, som igjen gjør det vanskelig å framsette kritikk da det oppfattes som direkte angrep mot Gud selv.
  • Det har vist seg at enkelte menigheter og ledelse slettes ikke vil ta innover seg problemstillingene rundt “brente” kristne. Ties i hel, latterliggjøres eller bagatelliseres.
  • Dobbeltmoral.

Hvis man “plutselig” av en eller annen grunn får en oppvåkning og ser galskapen i punktene nevnt ovenfor kan noen og enhver gå på en smell. Store skuffelser kan inntreffe, og man kan møte på den “berømte veggen”. Noen tar helt avstand fra alt som har med kristen tro å gjøre (frafalne). Hvorfor var jeg så lettlurt? Hvorfor ble jeg med på galskapen? Hvordan kunne jeg? Mange spørsmål kan stilles.

(Punktene og drøftelsen ovenfor er også tatt med i min andre artikkel om “De ‘frafalne’ og ‘brente’ kristne”.)

Som jeg har skrevet før her i bloggen:

Jeg har ikke problemer med Bibelen eller den treenige Gud (Faderen, Sønnen og Den hellige ånd) i seg selv. Derimot er jeg enig i det klassiske utsagnet: “Jeg liker Jesus, men jeg liker ikke alltid bakkemannskapet hans!” Jeg går på ingen måte til kamp mot Bibelens grunnsannheter eller mot Gud, men jeg tar et oppgjør med enkelte menneskers fortolkning og forvrengning av budskapet.

 

I starten da fokus for alvor ble rettet mot temaet “brente kristne” ble mye oppmerksomhet gitt karismatiske miljøer. Det er nok også tilsvarende problemer i alle slags kristne miljøer, også i konservative lutherske forsamlinger.

Dette med “brente” kristne er stadig et dagsaktuelt og høyaktuelt tema. Problemene er ikke et tilbakelagt stadium. Personlig forstår jeg ikke helt at landets menigheter har “råd” til å la så mange bli værende på utsiden tilhørende “de frafalne” samt “sofamenigheten”/”sofakirken”. Mange dyktige ressurspersoner er utestengt fra “det gode selskap”. Noen innrømmelser og litt omlegging av tankesettet i enkelte av landets menigheter kunne ha betydd en stor forskjell for mange mennesker!

Se også mitt innlegg “De “frafalne” og “brente” kristne” her i bloggen.




Tror ikke på samme Gud som enkelte andre kristne

Menighet

Tror alle vi kristne virkelig på den ene og samme Guden? Jeg har for lengst begynt å tvile på dette, og jeg er tilbøyelig til å svare nei. Selv anser jeg meg selv som en troende kristen (nei, jeg er ingen frafallen!), men jeg applauderer ikke alt som finner sted i kristendommens navn.

Min proklamasjon (hypotese) er i hvert fall: Jeg tror IKKE på den samme “guden” som enkelte konservative kristne tror på, og jeg tror heller ikke på den “guden” som ekstreme karismatikere dyrker. De presenterer en ugjenkjennelig “gud” med en luguber oppførsel som jeg ikke vil ha noen kobling mot.

Den “guden” som enkelte konservative kristne formidler framstår for meg som en lunefull ustabil psykopat av en “gud”, alltid klar til å dømme oss mennesker for alle små feiltrinn som utføres. Masse regler må følges og etterleves for å være en god kristen. Ingen nåde og kjærlighet der i gården. En slik gud – “Gud” med liten g – vil ikke jeg ha noen befatning med, og jeg tror ikke på en slik gud. Denne formen for religion og religiøsitet står jeg gladelig over.

“Guden” til ekstrem-karismatikerne er ikke bedre, noe jeg kommer tilbake til senere i innlegget.

(Oppdatert / endret tittelen til dagens: “Tror ikke på samme Gud som enkelte andre kristne”. Tidligere var tittelen: “Tror ikke på samme Gud som de konservative kristne”. Tittelen har altså blitt noe mer generalisert april 2020.)

Generelt – den gamle og den nye pakt

Vi møter spesielt i det gamle testamentet (GT) i Bibelen en til tider hevngjerrig, vredens og dommens Gud. Krig, drap og dom omtales, hvor Gud til tider grep inn med forferdelige tiltak (utslettelse og død). Han druknet til og med mye av jorda og dens innhold med den store oversvømmelsen kalt syndefloden, hvor kun dem i Noahs ark overlevde.

Vi møter i samme bok, og da spesielt i det nye testamentet (NT), en Gud som er kjærlig, barmhjertig, nådig, tålmodig, rettferdig og rik på miskunn og sannhet. Enkelte kristne gjør sitt beste for å “skjule” Guds gode og positive sider, og i stedet fokuseres det alt for mye på dom, synd og dommedag.

Vi kristne lever i den nye pakt opprettet mellom Gud og oss mennesker – via Jesus. Jeg velger å tro (min tro) at Gud i hovedsak har gode tanker for oss mennesker, og at hans vrede ikke har noen stor plass i den nye pakt. Via Jesus sitt frelsesverk kan vi få tilgivelse for våre synder, og helt gratis av nåde uten at vi har gjort oss fortjent til det kan troen og frelsen tas imot. Eget kav eller alle våre forsøk på å leve prektige liv fører ikke til noe som helst.

Sær tro medfører ikke noen god markedsføring og innsalg av kristentroen. Overdreven Bibeltroskap vil i liten grad appellere til ikke-troende, da det presenteres en ustabil, gretten og dømmende “Gud” som farer med løgn og falske lovnader.

Fanatiske kristne og/eller overdrevent gladkristne gir meg helst litt “noia”. Man må ikke være overdrevent / kunstig smilende og glad hele tiden for å være troende eller frelst, og det finnes andre ord enn halleluja og amen i vokabularet. Litt bakkekontakt med et normale jordiske livet bør man ha, og ikke bare “sveve i skyene” i sin lykkerus over å være frelst.

Konservative kristne og deres gud og tro

Ekstreme konservative kristne opplever jeg som svært dømmende og sneversynte som dyrker en uberegnelige Gud. Masse menneskebud og leveregler + sosial kontroll styrer den enkeltes liv. Dessuten finnes det lister med rangering av mindre og større synder. Utvalgte synder er større enn andre, og den største synden over alle er homofili tett fulgt av abort.

En del konservative kristne oppfører seg om fariseere og skriftlærde, dvs. som hyklere. Leveregler blir framsatt og (delvis) fulgt. Nåde dem som ikke lever etter disse reglene. Disse blir behørig dømt av konservativ kristen-mobben.

Kors og Bibel, illustrasjon hentet fra Christian Art.

I debatter framvises ekstrem “dømming” av liberale kristne, og selv har de svært stor tro på å ha funnet den eneste rette lære. De er belærende mot andre og påberoper seg den eneste sanne tro.

Motstandere blir kneblet av deres maktspråk. De påstår at andre som ikke tenker likt som de selv misbruker Guds navn og vil gå fortapt. De påstår å ha eneretten (monopol) på den korrekte og aksepterte fortolkning av Bibelen. De påstår å være rettroende, bokstavtro eller Bibeltro, hvor de tror at de klarer å lese Bibelen objektivt uten å tolke den.

Synder graderes, hvor homofili er den største synd. Å tro på en Gud som først skapte mennesker med homofil/likekjønnet legning for så å dømme dem til død og pine for å leve ut sin kjærlighet; Nei, en slik Gud vil jeg ikke tro på.

Det er ikke ekstreme konservative kristne sin oppgave å avgjøre om slike som meg er kristne nok eller å dele kristne i A- og B-lag. Denne dømmingen vil jeg ha meg frabedt. Dette er og blir Guds oppgave.

En del pietistiske bedehusmiljøer kan oppfattes som ganske så dobbeltmoralske. Dessuten er det ofte helt greit i slike miljøer med masse dømming og baktalelse av andre med-kristne. Sladderen, inkludert ondsinnet sladder, har ofte gode kår i slike miljøer. Ingen tar oppgjør med slike forhold samt dyrking av mammon (pengebegjær).

Konservative kristne er gjerne opptatt av forhold slik som Moseloven (den gamle pakt), synd, frafall, avkristning, Israel, dommedag, loviskhet med leveregler og menneskebud, fordømmende forkynnelse og selvgjort fromhet. Homofili oppfattes gjerne som den optimale synd. Det er vel heller ikke helt uvanlig at enkelte av de konservative kristne har en stereotyp form for islamofobi. Fremmedfrykt og rasisme er visstnok helt ok i deres verden, og likeså er det visstnok et “must” å være politisk blå. Høyrepolitikk (borgerlig politikk) til sære partier som Partiet De Kristne (PDK) er tingen, eller til nød er visstnok KrF (Kristelig folkeparti) eller FrP (Fremskrittspartiet) godkjente partier.

Politikere og kristen tro

I forbindelse med valgkamper skal enkelte politikere overgå hverandre i å være opptatt med kristne verdier, vår kristne kulturarv og å generelt være positive til den kristne troen og kristen virksomhet. Noen av dem hevder også at de selv er kristne.

Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet (FrP) har f. eks. blitt kjent for sitt fokus på kristne verdier og at hun går med farmor-korset. Hun har vel også uttrykt at hun anser seg som en troende. Jeg skal IKKE dømme om hun er kristen eller ei. Det er ikke min oppgave!

Politikken hun er med på å fronte minner lite om kristelighet. Politikken er umenneskelig og inhuman mot enkelte grupper (asyl-/innvandring), kald, nører opp under hat og med konsekvens at det blir splid, splittelser og polarisering. Praktiseringen av kristendommen og et kristent sinnelag i politikken står til stryk fra den dama.

 

Jeg nevnte så vidt Israel. Etter mitt syn kan man være en god kristen selv om man ikke dyrker landet Israel som en annen gud. Selv som kristen må det være lov til å være kritisk og skeptisk til politikken som føres av det sekulære landet eller staten Israel.

Utbrodering og fokusering på synd, dom og død har jeg lite sans for. Å prøve å skremme folk inn i Guds rike er ikke den optimale framgangsmåten. Man bør bli frelst av lyst og glede, og ikke basert på trusler om Guds straffedom, skremmende forkynnelse om endetid, fortapelse, evig pine med svovel og flammer og dommedag. Alskens konspirasjonsteorier med “kristent” fortegn gagner heller ikke rikets sak.

Strengt tatt er ofte forskjellen mellom ekstreme / sterkt konservative kristne og ekstreme karismatisk kristne (ekstrem karismatikk) ikke all verdens stor. De karismatiske er mer fokusert på åndelige opplevelser, tienden og andre uttrykksformer (“moderne” møtestil) enn tradisjonelle konservative kristne, men ellers er det mye likt. Jeg er også her i tvil på om jeg tror på den samme Guden som ekstreme karismatikere tror på.

Ekstreme karismatikere og deres gud og tro

En del av dem som er ekstreme karismatikere er alt for opptatt av den hellige ånd, overåndelige opplevelser og den enkeltes personlige følelser og opplevelser med Gud. Det blir rett og slett en noe vel egoistiske tro med stadig søken etter nye og store opplevelser og happeninger.

Ofte kreves det voksendåp eller troens dåp for å kunne bli medregnet i det gode selskap. I tillegg til dåp i vann er de ofte i slike miljøer svært opptatt av å bli åndsdøpt. Og åndsdåpen blir f. eks. manifestert i form av tungetale. Hele denne pakka passer ikke for meg som barnedøpt og fornøyd med det.

Møtestilen er også ofte fremmed og upassende for meg. Det kan bli alt for mye sceneshow, sirkus og baluba i slike sammenhenger. Jeg tror ikke Gud er tunghørt og trenger at vi roper og skriker for å påkalle hans oppmerksomhet. Kvaliteten til en del av lovsangen er også så som så.

Teologien: En del av disse forsamlingene får på besøk tvilsomme utenlandske forkynnere, type pengepredikanter og dyrkere av herlighetsteologi. Også dette er jeg svært skeptisk til.

Etter mitt syn blir ekstreme karismatikere for opptatt av det åndelige og overnaturlige (det storslåtte, storslåtte opplevelser). Deres form for åndsdøpt manifestert ut i tungetale er visstnok et “must” for å kunne kalle seg skikkelig kristen innenfor enkelte av disse miljøene. Jakten på store åndelige personlige opplevelser går på bekostning av det sentrale i troen.

Velstandsforkynnere har innført mye farlig og feilaktig teologi som jeg ikke kan støtte. F. eks. er det ikke uvanlig å høre det forkynt om velsignelse og frelse mot betaling. Hvis man bare “sår rett” (gir nok penger til de rette formålene) og tror rett loves det av enkelte falske profeter et problemfritt jordisk liv med materiell velstand og god helse. Til tross for hva slike forkynnere måtte hevde: Bibelen gir INGEN garantier for himmel på jord eller et problemfritt jordisk liv for rettroende som er rause med sine gaver/offer til kristen virksomhet.

Slike miljøer framstiller ofte gud som en kraft som stadig er i pengemangel og er pengelens. Noen veldig maste kollekttaler kan bli avholdt, og nåde den som ikke gir tienden til menigheten sin. Gud hater jo gniere må en vite.

Pengejaget og fokuset på å så for å høste (gjerningskristendom) er meget u-bibelsk slik jeg ser det. Denne figuren fra Nei til TV Visjon Norge-artikkelen kan også gjengis her:

Gave ikke synonymt med ekstra velsignelse, velstand og helbredelse! VIP-plass i himmelen sikres ikke mot betaling.

 

Kanal kan i denne sammenhengen byttes ut med menighet eller forsamling. Det er IKKE slik at man blir mer velsignet, oppnår mer velstand, helbredelse og/eller bedre frelse gjennom å støtte menigheten med tienden eller det som verre er (større pengesummer). Gud må ikke ha gjengjeld i form av bestemte gjerninger for at han kan frelse oss. Frelse, VIP-plass i himmelen, velsignelse, helse og helbredelse mot betaling er ikke i samsvar med Bibelen, som tvert imot sier at nåden og kjærligheten er gratis og noe man kan motta helt ufortjent. Pengejaget og pengefokuset (mammon) som enkelte pengepredikanter og velstandspredikanter presenterer er til tider helt hensides.

Det advares i Bibelen mot falske profeter og forkynnere. Slike falske profeter finnes det allerede i hopetall. De har ofte sin personlige agenda vel så mye som Guds rikes sak. De er opportunister og meler sin egen kake, samtidig med at lettlurte kristne støttespillere blir dratt med i deres manipulerende og kyniske spill.

Det jeg anser som viktig å fokusere på innenfor kristendommen er faktorer slik som:

  • Nådebudskapet (den nye pakt)
  • Guds kjærlighet og godhet
  • Jesus og innholdet i evangeliene
  • Troen på den treenige Gud

Det er slettes ikke nødvendig å gjøre budskapet mer komplisert med mange menneskeskapte konstruksjoner i tillegg. Jeg tror at man kan bli frelst av tro og nåde alene, og ikke basert på gjerningene (gjerningskristendom) man gjør. Nei takk til dømming, moralisme, leveregler og menneskebud.

Spesielt lang avstand er det til den såkalte troen og kristenutøvelsen som TV Visjon Norge presenterer. I mine øyne er det en helt annen “gud”, Bibel og tro de presenterer enn det f. eks. jeg tror på.

Jeg sier det akkurat som det der: Jeg får avsmak for mister lysten til å tro når jeg ser på enkelte kristenledere og slik de farer fram. Deres tro og deres “gud” – samt uheldig trosutøvelse – vil jeg ikke ha noe med å gjøre. Eksempler på personer – kristenledere – som har en tro jeg tar avstand fra:

Jeg synes dåp i seg selv er en fin ting, men dåpssynet er irrelevant for frelsen. Det er plass til både barnedøpte, voksendøpte og ikke-døpte i himmelen. Krangler og diskusjoner om barnedåp eller troens dåp er det korrekte engasjerer ikke meg.

Bakgrunn

Grunnen til at jeg endte opp med å skrive denne artikkelen har med debatter som verserer på Dagensdebatt (avisen Dagen) og Verdidebatt (avisen Vårt Land). Støtt og stadig ser jeg konservative kristne som hever sin røst og sier at vi andre ikke er kristne nok. Jeg begynner rett og slett å bli MØKKA lei av deres dømmende og hersende holdning med oss annerledestenkende. Hatet og dømmingen som enkelte kristne framviser overfor dem som ikke deler deres teologiske syn 100 % er ganske så skremmende.

Nå kan muligens denne artikkelen oppleves som noe dømmende overfor de konservative kristne. Det har blitt litt slik for meg at nok er nok. Dråpen som fikk begeret til å renne over er for lang tid siden skjenket slik jeg ser det. Jeg klarer ikke å bare sitte her og finne meg i dømmingen, maktkampene og hersketeknikkene fra de konservative kristne og/eller de ekstrem-krismatiske.

Saken over alle saker, homofili-saken igjen

  • Pastor Hans Reite i Nytt Livs Senter (NLS) i Ørsta er på krigssti (november 2017).
  • Han vil ikke ha og tar sterk avstand fra planene om en Pride Parade i Volda mai 2018.
  • De homofile og lesbiske kan drive med sitt i det skjulte, men ikke stå fram med en parade for å profilere levesettet sitt.
  • Redd for at de homofile vil kapre ungdommer fra Volda. (Egen kommentar: Akkurat som om dette å være “skeiv” smitter..)
  • Også redd for at paraden skal kalle ned forbanning over bygdene slik det skjedde i Sodoma og Gomorra. Et homofilt levesett er visstnok så motbydelig for Gud at han vil straffe det. (Egen kommentar: En slik hevnlystig, ustabil og kalkulerende “gud” tror ikke jeg på!)
  • Han er redd for at velsignelsen blir tatt bort når en “forlater” Gud.
  • Han påstår at ingen er skapt som homofile eller lesbiske. Synd, miljø og påvirkning ligger bak påstår han.
  • Landbruksminister Jon Georg Dale (Frp) som opprinnelig kommer frå Volda har tatt til motmæle. Han sier at hans Gud er mindre fordomsfull enn pastoren sin “gud”. Utspillet til menighetslederen oppleves som en fordømming av de som velger å leve annerledes enn pastoren.
  • Reite sitt flåsete svar er at han har studert Bibelen i 45 år og synes Dale heller kan holde seg til å være landbruksminister. Pastoren påstår at han har bedre greie på Bibelen enn landbruksministeren, og poengterer at han har fått mange støtteerklæringer på sitt utspill. Min kommentar: ELENDIG forsøk på bruk av hersketeknikk!
  • Reite sier at det trenges en ny reformasjon. Ifølge ham er det alvorlig når kirka m. m. har gått imot Guds ord og åpnet opp for homofile.
  • Svovelforkynnelse og fordømmende mørkemannskristendom som nevnte pastor forkynner tar jeg sterk avstand fra!

Les mer om saken: NRK Møre og Romsdal: Kastar seg inn i homostrid i heimkommunen og TV2 Nyheter: Landbruksministeren tar oppgjør med homokritisk pastor.

Regnbueflagget

Regnbueflagget (“homoflagget”), et verdenskjent symbol for rettighetene og frigjøringskampen for LHBT-personer.

Jeg er møkka lei av enkelte kristnes fordommer og trakassering mot LBHTI-miljøet (lesbiske, bifile, homofile, transpersoner og interseksualitet). Hvem har satt oss kristne til overdommere over personer med slike legninger? Kan de ikke få fred og bli behandlet som like normale som heterofile, også i kristne sammenhenger? (Selv er jeg IKKE homofil, men jeg støtter deres kamp for kjærligheten.)

Oppdatering: “Bygde-pride” har blitt arrangert med stor suksess i Volda mai 2018. Pastor Hans Reite var visstnok på reise Israel mens arrangementet gikk av stabelen og fikk dermed ikke stukket kjepper i hjulet på markeringen.

 

Avslutning

For å si det litt flåsete: Å dele himmel med enkelte kristne samt med deres sære “gud” høres ikke særlig fristende eller forlokkende ut. Det er nesten så fortapelsen virker mer fristende, enn å tilbringe all evighet sammen med enkelte. Enkeltes trosforståelse / trosfortolkning virker ikke særlig “salgsfremmende” overfor storsamfunnet.

Ja, jeg er en kristen og har min tro. Imidlertid ser det ut for at jeg tror på en helt annen Gud enn den de ekstreme konservative kristne tror på eller guden som ekstrem-karismatikerne dyrker. Jeg ønsker ikke å ha noe å gjøre med en lunefull ustabil og dømmende Gud med psykopatiske trekk. Ja til Jesus og evangeliet, nei til de konservative kristne sin Gud som bare er opptatt av å dømme mennesker og etterlevelse av masse menneskebud og regler.

Lenker til utvalgte egne tidligere publiserte artikler innenfor kategori protest kristendom:

Andre lenker:

En sentral inspirasjonskilde (før han låste ned alt og kun gjorde innholdet tilgjengelig for betalende støttespillere) til denne artikkelen er diverse innlegg i bloggen Davids liv – David Åleskjær sin blogg.




Troende er (ekstra) dumme

Hjerne og kors

Undersøkelser og forskning viser at troende/religiøse mennesker i gjennomsnitt er mindre intelligente enn ikke-troende/ateister. En mulig forklaring på hvorfor det er slik er gjengitt i den allerede lenkede artikkelen fra “Illustrert Vitenskap”, hvor det blant annet skrives:

“Ateister er mer intelligente enn religiøse mennesker, og det skyldes at ateistene er flinkere til å tøyle sine instinkter og handle rasjonelt i stedet.”

Dette å handle rasjonelt er koblet til en høyere intelligens. Troende styres ofte i stor grad av “primitive” instinkter (“autopilot”, ikke bruk av intellektet).

For meg høres det sannsynlig ut at religiøse/troende er mindre intelligente enn ikke-troende/ateister. Jeg får det i hvert fall til å stemme med egen logikk. Enkelte religiøse er jo troende til litt av hvert. De tenker i liten grad selv og lar seg blindt lede av hellige skrifter og religiøse ledere. De sluker alt rått uten å bruke sin logikk, kritiske- og konstruktive tankevirksomhet.

Troende tenker ikke alltid selv, da de drives av instinkter og lar seg ukritisk lede. De følger sin hyrde blindt som en dum sau i en saueflokk. De blir ensporede og sluker alt rått. En del av dem oppfører seg som om det er farlig å tenke selv. De blir faktaresistente og lever i sine ekkokammer.

Enkelte av de “mindre smarte” og nesten ikke-selvtenkende kristne er kjappe med å kaste seg på alle slags konspirasjonsteorier. De er livredde for verdenen på utsiden av bedehuset, og de er livredde og skylder på alt og alle for at det skjer en avkristning. Det er trygt og godt å forenkle den kompliserte verden gjennom å tro på konspirasjonsteorier og skylde på samfunnsutviklingen (sekulariseringen).

Disiplene til TV Visjon Norge er for meg et godt eksempel på kristne som ikke tenker selv. De styres utelukkende av instinkter. Rasjonalitet og tankevirksomhet er fremmedord der i gården. Alt som blir sagt fra talerstolen er Guds lov som må adlydes blindt. Det samme er tilfellet innenfor enkelte sekter, og også i ordinære menigheter med sekteriske tendenser.

Det politiske partiet KrF er etter mitt syn verdt et eget avsnitt. Deres familiepolitikk framstår for meg som totalt naiv, dømmende og urealistisk. Få klarer å leve opp til deres idealer. Likevel kjører partiet på og forventer bred støtte innenfor kristne miljøer. Takk og pris har en del våknet opp her slik at partiet ikke lenger klarer å oppnå all verdens støtte for deres uintelligente politikk. Det kan ikke være en “intelligent elite” som har utformet den diskriminerende, dømmende og trangsynte politikken deres.

En annen ting som er skremmende med mange troende, gjerne spesielt kristne, er deres debattkultur i sosiale media og diskusjonsfora. Masse usaklige diskusjoner og dømming av andre finner sted som ikke er verdig en kristen. Meddebattanter blir dømt nord og ned, samt tillagt meninger som de ikke har.

Muligens en liten avsporing: Litt skremmende å se på enkelte kristnes ghettoliv. De lever i menighetens beskyttende miljø, sender barna på kristne skoler og aktiviteter. En del av dem er helt utmeldt av storsamfunnet. De følger ikke med på de vanlige nyhetene og bryr seg lite om samfunnet og livet på utsiden av bedehuset.

Dette med intelligens blant troende kontra ikke-troende baserer seg selvsagt på gjennomsnitt. Det finnes svært intelligente kristne, og det finnes ateister som er “dumme som et brød”. Rent gjennomsnittlig tenker jeg nå at forskernes oppdagelser stemmer med virkeligheten. For en gangs skyld stemmer teori og praksis.

Det er nok en egen “folkerase” eller mennesketype som lett lar seg fenge og fange av religion og tro. Muligens er det en spesielt lettpåvirkelig mennesketype som lar seg binde av en styrende tro, hvor den enkelte bare er en ubetydelig og ikke-tenkende brikke i et større spill.

Med fare for å virkelig fornærme noen: Er karismatikere (pinsevenner etc.) og ekstremkarismatikere spesielt naive, lettlurte og dumme? Selv klarer jeg ikke helt å forstå at oppegående tenkende mennesker kjøper en del av den dårlig begrunnede forkynnelsen til denne “leiren”. Bare pga. en halvlært røver av en predikant har sagt at Bibelen skal tolke slik og så hadde ikke jeg nødvendigvis godtatt argumentasjonen og forkynnelsen. Anti-intellektualismen dyrkes, og det ses ned på personer med akademisk tyngde / bakgrunn.

Nå er det stor spennvidde blant landets kristne, dvs. de kristne er ikke en ensartet og homogen gruppe. Noen troende er mer selvtenkende og resonnerende enn andre. Også i de kristnes rekker finnes det selvsagt smarte mennesker, som i liten grad vises igjen i gjennomsnittstallene og normalfordelingskurvene. Det samme gjelder helt sikkert blant ateister og ikke-troende.

Jeg må få innrømme at jeg selv er en troende kristen. Imidlertid er jeg i høyeste grad en kritisk og tenkende kristen som ikke bare finner seg i alt som skjer. Jeg tenker i stor grad selv, og jeg lar meg ikke uten videre bli drevet av instinkter og på autopilot selv om en kristenleder skulle prøve å beordre meg til å bli ledet. Jeg sliter med å forstå meg på dem som sier at de er Bibeltro.

En annen faktor muligens litt på siden av artikkelens hovedartikkel er hvordan kristen bakgrunn påvirker jobbmulighetene. I et eksperiment ble tusenvis av fiktive jobbsøknader sendt ut, og det kan virke som om kristen tilhørighet og kristen bakgrunn kan gjøre det vanskeligere å få jobb. Selv kan jeg svært godt forstå arbeidsgiverne som er skeptiske til religiøse eller kristne jobbsøkere. En del kristne er moralens voktere på sin hals, de kan ha en ekstrem-konservativ eller ekstrem-karismatisk tro / tilnærming, noen av de troende er i sin egen lille (fiktive) verden og klarer dårlig å samarbeide med “vanlige” ikke-kristne mennesker og deres syn på alkohol (mange kristne som er avholds) kan oppleves som et problem. En del sære kristne ødelegger!

Alt i alt tror jeg på at troende er dummere enn ikke-troende rent gjennomsnittlig. Mange troende lever et liv hvor pastor og menighetens ledelse styrer deres liv uten at de selv må tenke og fundere over teologiske spørsmål. De drives mer eller mindre av instinkter og stimuli fra lederpersoner. Å la seg blindt lede krever ikke noen stor intelligens eller tankevirksomhet.




Pinse, den glemte høytid?

Pinse

Noen pinsetanker og refleksjoner rundt pinsehøytiden i forbindelse med at det var klart for å feire pinse:

Undersøkelser og skriverier i media har flere ganger fått fram i lyset hvor lite folk flest vet om pinse. Tydeligvis har vi kristne gjort en meget dårlig jobb med å markedsføre pinsehøytiden og hva den innebærer / betyr. For mange er pinse bare langhelg og fri fra jobb. Det blir litt sånt: “Nå feirer vi pinse, selv om ingen av oss aner hvorfor.”

Ifølge Den norske kirke er pinsens innhold blant annet følgende:

  • Pinse er den tredje av de store høytidene i den kristne kirke.
  • Den feires alltid 50 dager etter påske.
  • Ordet pinse kommer av det greske ord “pentekoste”, som betyr den femtiende, noe som gir mening når man husker at pinse feires 50 dager etter påske.
  • Pinsen er festen som markerer at Den hellige ånd ble sendt til disiplene.
  • De første menighetene har sitt utspring i pinsebegivenheten.
  • Derfor kaller mange også pinsedagen for kirkens fødselsdag.
  • Den hellige ånd er Guds ånd – den tredje personen i guddommen.
  • Den hellige ånd er Guds talsmann her på jorda.

Apg. 2, 2-4 i Bibelen lyder: “Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.”

Noen trodde riktignok at disiplene var fulle / beruset på alkohol: “Men noen gjorde narr av dem og sa: ‘De har drukket seg fulle på søt vin.'” (Apg. 2, 13).

Og når jeg først er i gang med sitater fra Bibelen kommer det to til som omhandler den hellige ånd:

  • “Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.” (Apg. 1, 8)
  • “Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.” (Joh. 14, 26)

Den hellige ånd (DHÅ) er en del av den treenige Gud sammen med faderen og sønnen (Jesus Messias). Den hellige ånd ble sendt til jorden som talsmann i stedet for Jesus etter at han “for til himmels” på Kristi himmelfartsdag.

Treenigheten (Gud, Jesus, Den hellige ånd)

På pinsedagen fant språkunderet sted for nesten 2000 år siden. Disiplene fikk kraft fra den hellige ånd og begynte med stor frimodighet å forkynne det kristne budskap. Plutselig snakket og forkynte de på mange forskjellige språk som de i utgangspunktet ikke kunne. Pinsen var opprinnelig en jødisk høstfest, med mange jøder som kom valfartende til Jerusalem fra hele verden. Dette at den hellige ånd gjorde disiplene i stand til å snakke på mange ulike fremmede språk gjorde det mulig for alle de utenlandske jødene til å forstå hva disiplene sa der og da. Betimelig og praktisk med språkunderet! Dessuten ble de første menigheter og misjonsarbeid startet. Ca. 3.000 personer kom til tro på at Jesus er Guds Sønn.

Den Hellige Ånd hjelper oss til å tro, og Den Hellige Ånd gjør Guds ord levende for den enkelte troende. Den hellige ånds oppgaver er blant annet å overbevise, veilede, tale, lære, styrke, hjelpe, forkynne, herliggjøre og å gi oss kraft. Alle troende har fått Guds ånd i gave, og den er ikke forbeholdt bare prester, “sterkttroende” eller karismatiske pinsevenner. Den hellige ånd har tatt bolig inni oss, både hos “jøder og hedninger”. Guds Ånd har altså sin bolig og tilholdssted hos troende mennesker.

Noe av årsaken til at pinse blir forbigått i stillhet kan nok ha sammenheng med at det ikke er så lett å forstå høytidens innhold. Dette med den hellige ånd, ildtunger som kom ned og satte seg på disiplene, talsmann, tungetale, tegn, undere, nådegaver osv. er noe abstrakt. Den hellige ånd kan ikke sees med det blotte øye, men noen ganger kan resultatene etter ånden merkes av de “innvidde”. Dette er et noe vanskelig, usannsynlig og fremmed budskap å forholde seg til. Pinsen er muligens den mest mystiske, abstrakte, usynlige og uhåndgripelige av de kristne høytidene.

Pinse er en noe pedagogisk vanskelig høytid å få formidlet til landets befolkning. Å få formidlet innholdet og budskapet på en forståelig måte som den vanlige nordmann kan forstå og “kjøpe” er ikke helt rett fram. Mange vil nok fortsette med å se på pinse som ren overtro. Mange sier at de langt der inne har sin barnetro, men jeg tror nok at også blant alle disse er pinse noe ukjent og fjernt. Det er et noe uhåndgripelig budskap dette her pinsebudskapet.

Pinse: Disiplene får den hellige ånd

 

Våren 2019 så jeg en episode av spørreprogrammet “Huskestue” på TV2. I episoden (sesong 5, episode 10) jeg tenker på var et av temaene Bibelen, og de var blant annet innom pinse. Det var virkelig begredelige svar rundt hvorfor man feirer pinse. De var ikke i nærheten av sannheten, da de rotet med noe som hadde med Jesus å gjøre i stedet for å koble pinse opp mot den hellige ånd.

På engelsk bruker de av og til uttrykket “Holy Ghost” om den hellige ånd. Med direkte ord-til-ord oversettelse til norsk blir dette noe sånt som hellig spøkelse. Muligens den hellige ånd er såpass mystiske i vår kristentro at den likner på et spøkelse (paranormale skapning, går igjen). På engelsk bruker de forresten også “Holy Spirit” om ånden (og pentecost om pinse generelt).

Pinse: Due og ild-liknende lys, symboler på pinse og den hellige ånd.

 

I bloggen “Hilde Enjoying everyday life” er det en artikkel med tittelen “Det vi ikke ser. Hun som blogger sammenlikner den hellige ånd med radiobølger. Man kan ikke se den hellige ånd med det blotte øyet på samme måte som vi heller ikke ser de usynlige radiobølgene, men man kan merke, kjenne og erfare at begge disse tingene finnes. Radiobølgene i form av lyd i radioen, mens den hellige ånds nærvær kan kjennes hvis man ønsker det og åpner opp for det.

Pinse: Due og ild, symboler på pinse og den hellige ånd.

Budskapet rundt den hellige ånd og pinse er absolutt sentralt innenfor kristendommen. Pinse er like viktig for oss lutheranere som for pinsevennene. Den hellige ånd, talsmannen, som kom i pinse er et “must” og en nødvendighet for å kunne være en kristen.

Til tider har nok også pinsevenner og andre karismatiske bevegelser gjort pinsebudskapet en bjørnetjeneste. Deres sterke fokus på “ekstreme” nådegaver, åndsopplevelser, helbredelser, profetier, tungetale og andre åndelige gaver kan virke litt fremmed og skremmende for utenforstående. På mange måter har de karismatiske kristne beklageligvis fått tilnærmet enerett (monopol) på hele pinsebegrepet og pinsemarkeringen.

Alle troende kristne har fått del i Den Hellige Ånd (DHÅ). Troende har “blitt født på nytt” og har fått DHÅ i seg. DHÅ bidrar til forvandling og til å gjøre vår tro levende. Han er talsmannen som åpenbarer og tar bort sløret. DHÅ vitner om at du er Guds barn og han går i forbønn for oss. Han viser deg hva som er synd. DHÅ er den som gir liv. Kilde: Kristenbloggen: Spørsmål: Har alle kristne Den Hellige Ånd?

Et noe større stridstema er åndsdøpt. Ifølge en del karismatiske kristne er det håndfaste beviset på at en person er åndsdåp at vedkommende taler i tunger. Personlig tror jeg at alle troende kristne er åndsdøpte eller fylt av ånden/åndsfylte. Kilde: Jesusnett: Hva er det å bli åndsdøpt?

Når feires pinse?

Ifølge Wikipedia: “Første pinsedag er alltid 49 dager (syvende søndag) etter påskedagen. I de vestlige kirkene er den tidligst mulige datoen for pinsen 10. mai, den senest mulige er 13. juni.”

Første pinsedag:

  • År 2020: 31. mai
  • År 2021: 23. mai
  • År 2022: 5. juni
  • År 2023: 28. mai.

Kilde: Wikipedia: Pinse.

 

Kalender mai 2020, hvor starten av pinse inngår (30. og 31. mai 2020):

Kalender mai 2020

Kalender mai 2020 Kalender mai 2019. Arbeidernes dag (1. mai), Grunnlovsdagen (17. mai), Kristi Himmelfartsdag (21. mai) og første pinsedag (31. mai) som røde dager. Kilde: https://www.timeanddate.no/kalender/.

 

Og etter mai kommer juni, hvor andre pinsedag befinner seg:

Kalender juni 2020

Kalender juni 2020. Andre pinsedag (1. juni) som rød dag. Kilde: https://www.timeanddate.no/kalender/.

 

Hva hadde troen og kristendommen vært uten pinse? Der henter jeg hjelp fra Davids blogg hvor han i forbindelse med pinse 2017 blant annet skrev:

Uten Ånden, har vi ikke annet å tilby enn litt halvtam morallære og noen “dølle” (kjedelige, teite, gammeldagse og tørre) tradisjoner.

 

Jeg er fullt klar over at ikke alle i vårt land har en kristen tro. Likevel synes jeg at det er naturlig å ha såpass mye kultur- og historieinnsikt til at man vet hvorfor pinse finnes som en høytid. Mandag andre pinsedag er merket som en rød dag eller helligdag (fridag) i våre kalendere, med fri fra jobb for mange av oss. I tillegg har vi pinseaften (lørdag) og 1. pinsedag (søndag) da i tillegg til nevnte 2. pinsedag (mandag). Selv synes jeg det er viktig og ønskelig å få beholde slik som 2. pinsedag som rød dag i kalenderen. Det er verdt å minne og å markere pinsen og dens kristne historiske innhold. 1. pinsedag er også offisiell flaggdag.

Ifølge Den Norske Israelsmisjon kan f. eks. pinse hjemme feires på følgende måter:

  • Pynt i huset med blomster plukket av barna
  • Tenn to lys og be om velsignelse over pinsehelga
  • Velsign barna
  • Bak to loff til å svinge med
  • Ta fri fra arbeid og senk skuldrene
  • Jødiske retter knyttet til pinse – lag og spis
  • Plant et frukttre
  • Lesevake (med Bibeltekster) er kult!

Due, symbol for blant annet ånden.

Noe usikker på om alle disse forslagene vil gi meg en bedre “pinsestemning”. Imidlertid kan vel både lesing av Bibelen om det den skriver om pinse, bønn og refleksjoner over pinseunderet ha noe for seg. I praksis er jeg nok “redd” at det for min del blir mest avslapping og fri fra jobb.

Oppsummert: Pinse er 50 dager etter påske, feires til minne om at Jesus disipler fikk den hellige ånd (talsmannen). Senere har den hellige ånd “spredt” seg til alle kristne, og alle troende har fått del i denne kraften. Mange regner pinse som den kristne kirkes fødselsdag, da de første menigheter ble startet med utgangspunkt i pinseunderet. Pinse er en sentral høytid for alle som er troende kristne, ikke bare for pinsevenner. Også lutheranere tror på og regner med den hellige ånd.

Som det står i en av lenkene nedenfor: “Derfor er pinsen en høytid som på ingen måte fortjener å forbigås i stillhet. Den bør derimot feires med både brask og bram!” Venn av pinse bør man være som kristen, selv om man slettes ikke trenger å være en “ekte” pinsevenn (kirkesamfunnet).

Avsporing: Enda mer utrolig er at det finnes mange som ikke har den minste peiling på hvorfor vi feirer Kristi himmelfartsdag. Bare navnet på dagen burde røpe det meste! Se ellers tilsvarende artikler om jul, påske og Kristin himmelfartsdag under lenker.

Pinse har også sin egen blomst i form av pinselilje. De har vel ingen knytting mot den kristne / religiøse delen av pinse, men jeg antar de kalles pinseliljer i og med at de springer ut og blomstrer i nærheten av pinsetider. Blomsten har utseendemessig en del likhetstrekk med påskelinjer. Fra mitt eget fotoarkiv klarte jeg faktisk å finne et bilde av pinselilje:

Pinselilje

 

Det er verdt å markere kristen pinse. God pinse!

– La imidlertid ikke TV Visjon Norge få blande seg inn i pinsefeiringen!

Lenker:




Avkristning av Norge

Kirkebygg

Ofte hører man enkelte kristenledere som stønner og oier/akker seg over avkristningen og sekulariseringen av Norge. Ofte er det enkelte politikere eller politiske partier samt myndighetene for øvrig som gis skylda for avkristningen. Enkelte konspirasjonsteorier mot muslimer og den politiske venstresiden framsettes gjerne.

Selv er jeg enkelt og greit lei av de lettvinte forklaringene på hvorfor Norge blir avkristnet. Kanskje er det oss kristne det er noe galt med? Kanskje er det oss kristne som har det største ansvaret for å stoppe og å snu avkristningen? Kanskje må vi kristne begynne å virke og å fungere overfor landets ikke-kristne befolkning?

Det er vel liten tvil om at en avkristning og sekularisering har funnet sted de senere år. Så langt er jeg enig med framtredende kristenpersonligheter. Uenigheten oppstår når årsaken til avkristningen skal forklares samt virkemidlene for å motvirke avkristningen.

Noen ting som vel de fleste kan enes om er følgende:

Noe av grunnen til “avkristningen” kan selvsagt tillegges våre nye landsmenn. Asylsøkere, flyktninger, fremmedarbeidere etc. som ankommer Norge beholder normalt sett sin opprinnelige religion. Det skal litt til å få disse nyankomne til å ta imot det kristne budskapet (konvertitter) hvis de i utgangspunktet har en helt annen religiøs tro.

Vår store materialisme kan være en årsak. Vår rikdom gjør at vi strengt tatt ikke trenger noen Gud, i hvert fall ikke når våre jordiske liv går på skinner. Underholdning, velferdstilbud osv. kan stagge mange av de behovene som religion kan fylle.

Ifølge Norsk Monitor 2020 sier 30 % prosent at de tror på Gud (se egne lenker i bunnen av artikkelen). På 35 år har andelen troende falt fra 53 % (1985) til dagens lave tall på 30 % (2020). Sånt sett går det den veien høna sparker, med stadig mindre og mindre Gudstro blant nordmenn.

Men så stopper enigheten opp!

Enkelte mener at hele samfunnsutviklingen er på galne veier, hvor landet Norge forlater Gudstroen. Det hevdes at kristendommen er fjernet fra barnehager, skoler, utdannelsesinstitusjoner og fra politisk ledelse. Samtidig har visstnok Den norske kirke fjernet seg mer og mer fra det som står i Bibelen. Jeg tenker at dette i beste fall er halvsannheter som framsettes.

Jeg synes det blir alt for lett å skylde på enkelte politiske partier, myndigheter, skole, kirke eller liberale kristne for å at kristentroens plass i samfunnet er på vikende front. Det er etter mitt syn heller vi kristne som må ta skylda. Vi har blitt “daffe” til å bruke de muligheter som livet gir oss til å få med oss nye personer på veien til himmelen.

Tilbakegangen for Guds ord er i høyeste grad menneskeskapt. For å få til vekkelse og vekst igjen må det til en stor og massiv kulturendring blant oss kristne, hvor troende i større grad enn i dag brenner for å forkynne nåde- og kjærlighetsbudskapet. Videre må det gis / skapes rom for tro (høy takhøyde, uten ekstremt trange rammer!) hos folk.

Det moderne mennesket trenger ikke Gud, og vi er for opplyste til å tro på gammel overtro (les: Bibelen). Vi har har så høy velstand og har det så bra materielt sett at vi “nesten” ikke trenger noen Gud. Vitenskapen, legestanden, velferdsstaten og den praktiske politikken løser våre hverdagslige problemer.

Jeg synes det er noe bekymringsfullt hvor lite kristne forsamlinger har gjort for å gjøre seg aktuelle for folk flest. Møteformer og måten budskapet presenteres på må gjøres på en måte som fenger det moderne mennesket. Der feiler mange menigheter, gjennom at de ikke klarer å dekke de behov som folket har. Mange kristne miljøer blir sosiale koseklubber for de innvidde med en noe nerdete tilnærming. Miljøene blir gjerne ganske så lukkede, og de framstår som klikker eller sekteriske tilnærminger med en spesiell terminologi og væremåte som bare de på innsiden forstår seg på.

Mye rart skjer i kristendommen og Guds navn. Det ekstreme gagner ikke kristendommens og kristentroens sak. Det er slettes ikke så veldig rart at enkelte vegrer seg for å kalle seg selv kristne eller for å i det hele tatt tro på en Gud, i og med at så mye rart skjer i troens navn. Av og til forstår jeg ikke helt hva slags Gud og hvilken Gud enkelte såkalt troende kristne dyrker.

Grunnloven har muligens blitt justert til å gi kristendommen en noe mindre sentral rolle enn i tidligere tider.

Greit nok har kristendommen fått mindre plass i det offentlige rom, inkludert i undervisningen på skolene. Imidlertid er ikke dette en utvikling som har skjedd over natta, og det blir alt for enkelt å legge all skyld på f. eks. Arbeiderpartiet. Allerede i min tid som elev i grunnskolen (1978-1987, 9 år) var kristendomsundervisningen til dels nedtonet og dårlig.

Vi har også de evinnelige diskusjonene hvert år om det er ok eller ei med skolegudstjenester i forbindelse med advent og jul, og i hvert fall hvis man prøver å gjøre dem tilnærmet obligatoriske. Der tenker jeg kirke og forkynnere til tider har litt seg selv å takke for “krigen”, gjennom at de ved tidligere anledninger til tider har gått litt vel langt med sin svovelforkynnelse og å stille elever på valg. Det som skjer i skoletiden bør ikke være for forkynnende og stille elever på valg etter mitt syn, uten at jeg velger å kalle dette for noen “avkristning”.

Likevel har vi fortsatt full ytrings- og religionsfrihet her i landet. Kristne forfølges ikke for sin tro etter ordets rette definisjon. Vårt handlingsrom er stort for å få spredt det kristne budskapet til landets befolkning. Vi som kaller oss kristne / troende må rett og slett virke i vår hverdag med å få forkynt og spredt evangeliet – og gjennom fremvising av ekte nestekjærlighet – innenfor de vide rammer man tross alt har.

Det klages “støtt og stadig” fra enkelte kristenledere sin side på kristendomsforfølgelse i Norge, og spesielt er protestene høylydte fra kontroversielle retninger slik som ekstremkarismatiske miljøer. Ofte blir helt ordinær berettiget kritikk og spørsmålsstillinger tolket som forfølgelse (og satans / djevelens angrep gjennom ukristelige mennesker). Litt negativt søkelys på kristen virksomhet tolkes med en gang som om noen er “ute” etter å ta de rettroende kristne (Bibeltro).

Enkelte lengter tilbake til gamle dager. Alt var visstnok så mye bedre før. Verden har blitt en tøffere og hardere plass for de “rettroende“, og verdensutviklingen går i feil retning. Jeg sier enkelt og greit at dette er tull, tøys, vås og vas! For oss litt “outsidere” har det blitt mye bedre å leve, i en verden der de superreligiøse ikke styrer alt. Dømmingen fra de bokstavtro ønsker jeg meg frabedt.

Det eneste jeg kan være enige om som muligens var bedre før var hvordan enkelte kristne opererte. Tidligere tiders bestemødre (nå stort sett utdødde) kan være et godt eksempel på dette. De var utholdende i bønn, og de hadde en ekte nød for de ufrelste og for dem med et noe uavklart forhold til Gudstroen. Nå er mange kristne mest opptatt av å plassere folk i båser og “driter” i dem i annen bås enn sin egen. Enkelte farer med masse hets, hat og dømming i stedet for bønn og nød for de ufrelste.

Noen hevder at det blir stadig mer og mer kristendomsforfølgelse i Norge, uten å kunne dokumentere dette i tall. Det er sikkert litt flere enn før som stiller kritiske spørsmål og som ikke sluker alt rått av fordummende «sannheter» som kommer fra munnen til lugubre predikanter. Et noe mindre homogent samfunn enn tidligere med flere ulike og konkurrerende religioner og livssyn finnes, samt sannsynligvis flere ateister og humanister enn før. Likevel ser jeg vel ikke med mine øyne noen stor økning i problemet med forfølgelse av troende kristne her i Norge. Religionsutøvelsen kan finne sted i ganske så frie former, men selvsagt må man kunne tåle litt små-kritiske spørsmål og kunne drive med litt forsvar for sin tro (trosforsvar).

De angivelige angrepene kommer fra alle kanter: Politisk hold fra politikere, domstoler, myndigheter, medier, humanetikere, kirka inkludert fra prestene og biskopene, ateister osv. De “stakkars rettroende kristne” ser ikke at de med sin framferd i enkelte tilfeller krenger privatlivets fred, personvernet, bedriver andre lovbrudd, driver med maktspill, sosial kontroll og hersketeknikker. Demokratiet, ytrings- og religionsfriheten kan bli truet av enkelte kristne bulldoseres framferd. Folk har lov til å tenke selv, ta egne valg og til å være kritiske!

Enkelte hevder at sosialismen og kommunismen er styggedommer, og at dette er idelogier som jobber mot kristendommen. Muligens er det fnugg av sannhet i dette, men det blir noe feil når Arbeiderpartiet dras for tungt inn i dette.

Hva Edvard Bull (Ap, 1920-tallet) eller andre har hevdet i tidligere tider er revnene likegyldig her og nå. Politikken pr. dags dato er den som teller, og der ser jeg ikke noe galt med forholdet mellom kristendom / tro og politikk på rød /rødgrønn side i nåværende politikk. La historie være historie, og vurder ting opp mot dagens situasjon og ikke basert på fordommer og gamle avdankede oppfatninger.

Fortsatt er det enkelte som hevder at Arbeiderpartiet og venstrevridd politikk er av det onde. Ofte argumenteres det med forhold slik som: Bidrar til avkristning, ødelegger tradisjonelle familiemønstre, er tilhengere av abort og godtar homofilt samliv. Selv forstår jeg meg ikke på resonnementet til dem som hevder at slik politikk gjør det umulig for kristne å støtte nevnte parti. Slettes ikke alt det blå side gjør er så mye mer i samsvar med Bibelen og såkalte kristne verdier. Selv foretrekker jeg uansett et forholdsvis skarpt skille mellom tro og politikk, sånt i utgangspunktet.

Likegyldigheten og det alternative vel så stor trussel som andre religioner, f. eks. Islam og muslimene. Dessuten ødelegger kristne mye selv gjennom å være dårlige forbilder, med en trangsynt og dømmende (belærende) tro. F. eks. Jan Hanvold og hans like – med alle sine avsporinger og forvridd forkynnelse – er i stor grad med på å svekke kristendommens rolle / betydning i Norge.

Et stort ansvar ligger på oss kristne for å få delt budskapet. Vi må klare å nå ut til folket innenfor de romslige rammene som foreligger. Vi må klare å nå ut til folket med Bibelens budskap på en hensiktsmessig måte.

Jeg tenker fort tilbake til det jeg har lært om markedsføring under tidligere studier. Sentralt i markedsføringen er å avdekke eller å skape et behov som igjen blir dekket med markedsføring og salg av et passende produkt. Her har vi kristne noe å lære! Vi må kunne klare å kommunisere ut et “Gudsprodukt” som folk vil ha! Vi må klare å kommunisere på en måte som treffer dagens befolkning. Virkemidlene må være tilpasset den moderne nordmann.

Hva skjer i praksis? Mye av de kristnes tid og ressurser benyttes til interne stridigheter og diskusjoner (jf. homofilidebatten m. m.). Mye energi benyttes på interne forhold og til å holde liv i de lukkede bedehusmiljøene. Lite fokus rettes mot å nå ut til folket på utsiden av bedehuset. Lite gjøres for å tilby samlinger som passer for søkende ikke-kristne nordmenn.

Vi kristne bidrar absolutt selv i stor grad til avkristningen. Private kristne skoler og ghettotendenser hvor man “barrikaderer” seg på bedehusene bidrar ikke positivt til kristendommens utbredelse. Ikke-kristne bør treffe på kristne ute i samfunnet, slik at de kan få et positivt møte med troen og menneskene som har troen.

Her i bloggen har jeg en kritisk artikkel rettet mot TV Visjon Norge. Jeg må innrømme at jeg av og til bruker TV-kanalen som ren underholdning. Jeg sitter rett og slett og ler av deres “freak shows”. De klarer helt sikkert å kommunisere med enkelte inngrodde karismatikere, men for mange av oss andre blir det de driver med direkte latterlig. De har en argumentasjonsrekke og et syn på verden som er helt uforståelig for dem som ikke er langt inni deres terminologi og tankesett. Verken Visjon Norge eller mange andre kristne virksomheter klarer å “treffe meg” via sin kommunikasjon. Til tider vil jeg hevde at deres ekstrem-kristendom mer skremmer bort enn samler folk for Jesus.

Nå blir speiderne også “avkristnet“. I min tid som speider lød speiderløftet slik: “Jeg lover etter beste evne å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven.” Det var altså plass til Gud – Bibelens Gud – i speiderløftet. I den nye versjonen fra 2018 lyder det i stedet: “Jeg lover etter beste evne å søke mitt livssyn, hjelpe andre og leve etter speiderloven.” Guds- og/eller trosleddet har blitt mye mer diffust og multireligiøst i den nye versjonen.

Noe annet som tas til inntekt for eller uttrykk for avkristningen er hotellbibler, dvs. mangelen på slike. Diverse hoteller og hotellkjeder her i Norge finner det ikke lenger naturlig å utstyre sine hotellrom med Bibler, noe som ofte har vært helt naturlig fram til nå gjerne i samarbeid med Norsk Gideon.

Mye av sekulariseringen er og blir de kristnes feil. Det er troende som i hovedsak har begynt å skape kunstige og skarpe skiller mellom kristne og ikke-kristne. Det skilles mellom de åndelige og de ikke-åndelige, vi på innsiden og dem på utsiden av menighetsliv og tro. Mange som har barnetroen i behold er det ikke “plass” til innenfor de troendes overåndelige rekker.

Gud “trenger” strengt tatt ikke motstand fra djevelen, onde ånder eller andre ekte fiender – så lenge som det finnes sprøe predikanter og forkynnere som kan gjøre jobben. Slike tvilsomme hyrder med Bibelen i hånden skremmer folk bort fra kristentroen på egen hånd, i en slik grad at ateister og humanetikere kan lene seg rolig tilbake for å se på galskapen som utspinner seg. Ekstreme kristne klarer fint på egen hånd å holde andre borte fra troen og himmelen.

En “ekte” kristen skal etterleve et sett med uskrevne menneskelagde regler og ha en bestemt livsførsel, og dem som ikke etterlever dette stemples ofte som ikke-kristne eller ikke “nok” kristne. Dømming og klassifisering av andre troende er utbredt. Enkelte kristne gjør det sannelig ikke enkelt for andre å kalle seg Jesus-troende.

Enkelte “super-kristne” går så langt og kaller Den norske kirke (DnK) for frafallskirken, og da underforstått at det ikke kan finnes ekte kristne innenfor denne organisasjonen. Slik dømming er heller ikke særlig fremmende for Guds rikes sak. Det finnes også innenfor den “liberale” kirka (folkekirken) mange gode kristne mennesker med Jesus-tro og brennende engasjement for himmelveien.

Fra enkeltes hold påstås det at det skjer et bekymringsfullt og farlig frafall fra Bibelsk forkynnelse, og at denne bølgen med frafall eller avkristning skyller over landet vårt. Joda. Mye rart som kan påstås, i stedet for å gjøre en innsats for å samle og forene folket på himmelveien.

Enkelte former for tros- og kristenutøvelse – det rare og ekstreme – kan bidra til avkristning eller i hvert fall være til hinder for at flere søker troen. Masse rart skjer i kristendommens navn, som ikke akkurat styrker troens plass i vårt samfunn. I den forbindelse kan jeg bare henvise til tidligere skrevet materiell: “Protest mot enkelte former for kristendom”, “Nei til TV Visjon Norge!”, “Ekstrem karismatikk, skeptisk” og “Konservativ kristendom, nei takk!”. Enda mer med kritiske tanker rundt uheldig utøvelse av kristentro: “Kategori protest kristendom”.

Djevelen trenger strengt tatt ikke å alliere seg med demoner, besettelser og onde ånder i Norge. Kristne klarer fint å lage sine egne interne kriger, som skremmer bort nye fra å tro og fra å framstå som aktive kristne.

Er forresten alle så avkristnet, sekulære og vantro “hedninger” som enkelte tror? Man kan være en troende “sofakristen” selv om man ikke renner ned kirke eller bedehus. Relativt mange har nok en barnetro langt der inne, selv om man ikke fronter den høyt og lavt til alle tider. En del av oss har endt opp menighetsløse pga. alt det rare som finner sted i kristen regi. Det er sannelig ikke opp til Norges kristne fariseerkorps å dømme andres tro som gyldige eller ei (god nok , ikke god nok).

Det motsatte av avkristning er vekkelse. Vekkelse og vekst kan være fint og flott det, og enkelte steder i vår verden finner dette sted for tiden. I Norge og Europa (+ resten av Vesten og USA) er virkeligheten mer dyster, hvor vi kristne må ta mye av skylda blant annet pga. uheldig trosutøvelse og sløvhet. Imidlertid kan fokuset på vekkelse og evangelisering / misjonering også bli litt krampaktig og feilaktig.

Dette med avkristning har jeg vært borti mange ganger før her i bloggen. Selv om det kan virke litt som “hakk i plata” gjengir jeg en del av det jeg tidligere har skrevet om temaet her i bloggen:

Artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom”:

Det misbrukte begrepet avkristning av Norge: Jeg er møkka lei av begrepet avkristning av Norge. Det er alt for lett å skylde på enkelte politiske partier, muslimene eller liberale kristne for at kristentroens plass i samfunnet er på vikende front. Sannheten er heller at vi kristne har blitt «daffe» med å fungere som lys og salt i våre omgivelser. Vi «gjemmer oss» på bedehusene, kirkene og forsamlingshusene og stønner og sier huff om den fæle verdenen på utsiden, i stedet for å gå ut og misjonere for våre naboer og medmennesker. Fremmed kristen terminologi, mange menneskeskapte leveregler/bud samt krav om “bibeltro” livsførsel fungerer heller ikke særlig bra for å trekke til seg nye troende.

Med vår dømmende og “prektige” livsførsel:
“Vi norske kristne avkristner Norge daglig. Men vi innrømmer det ikke.” (Rune Edvardsen, daglig leder i Troens Bevis, fra DagensDebatt.no)

 

Artikkelen “Ting jeg IKKE tror på”:

Offerrollen er praktisk for enkelte kristne å innta. Enkelte (gjerne konservative kristne) hevder å være forfulgt for sin tro her i Norge, noe som selvsagt ikke er reelt. At noen sier imot og vil diskutere er ikke det samme som forfølgelse! Andre hevder at myndighetene jobber med aktiv avkristning av Norge.

 

Artikkelen “Nei til TV Visjon Norge”:

Hele samfunnet preges ifølge dem av det store frafallet/avkristningen.

 

Artikkelen “Konservativ kristendom, nei takk!”:

Konferansen (Oslo Symposium) og de involverte personene jobber mot “avkristning av Norge” og for at “kristne verdier” skal få større plass i vårt samfunn.

Arbeiderpartiet (Ap) blir beskyldt for å skape rom for avkristning av Norge samt muligheter for at “sekulær fundamentalisme” kan oppstå.

I Norge har vi heldigvis ytrings- og religionsfrihet. Det gjelder å utnytte denne friheten for å få spredt Guds ord. Vi kristne må fungere i dagliglivet som formidlere av Guds ord. Å beskylde en bestemt politisk retning for avkristning er ikke særlig fruktbart etter mitt syn. Jeg har heller ikke noen tro på at alt vil bli så meget mye bedre med borgerlig eller høyrevridd regjering slik vi nå har.

Jeg klarer heller ikke å se den bevisste rødgrønne politikken for avkristning som de hevder har funnet sted.

 

Artikkelen “Kristne politiske partier, nei takk!”:

Jeg finner det ikke naturlig å gi politikere og politiske partier skylda eller ansvaret for avkristning (sekularisering) eller påkristning av Norge. Dette ansvaret ligger på den enkelte kristne og på menighetene. Kristne må begynne å virke i stedet for å sutre over landets politiske styring.

 

Artikkelen “De kristnes utfordring”:

Føyer til for egen del at det blir litt for enkelt å skylde på politikere og styresmakter når det gjelder avkristning av Norge. Det er den enkelte kristne som skal vinne folk for Bibelens Gud. Når mange kristne isolerer seg på sine bedehus og ikke lengre er interesserte i verden utenfor blir det avkristning. Det er kristne som har oppdraget med å aktualisere Bibelens budskap og ta det med seg ut til folket! Ekte tro, nåde og kjærlighet kan fungere den dag i dag, mens fullt av menneskelagde regler og bud neppe vil frelse noen.

 

Artikkelen “Kristendommen og grunnloven”:

Uansett har jeg lite tro på at endringene i Grunnloven (§ 2 og § 16) har noen stor påvirkning på avkristningen eller sekulariseringen av Norge. Der må vel heller den enkelte kristne sammen med landets menigheter påta seg ansvaret for å unngå avkristningen. Man må spre Guds ord til landets befolkning uavhengig av kirkas tilknytninger mot staten.

 

Artikkelen “Konspirasjonsteorier i kristen regi”:

  •  Arbeiderbevegelsen generelt og Arbeiderpartiet spesielt (venstresiden) jobber bevisst med å avkristne Norge.
  • Noen tusen mennesker lever med sin egen virkelighetsoppfatning. De oppfatter Arbeiderpartiet (AP) som en ond og farlig makt med en agenda som går på å ødelegge dagens Norge og de norske verdiene. Det farlige hatet mot Arbeiderpartiet (AP) medfører også hets og trusler mot dem som opplevde terrorangrepene 22. juli 2011.

 

Artikkelen “Sommerstevnet 2011 Sarons dal”:

Det hjelper ikke å skylde på avkristning av Norge, politikere, skole osv. Vi kristne må leve våre liv på en måte som gjør at andre får lyst til å ta imot Jesus. Hver generasjon må ta på seg ansvaret for å nå sine.

 

Selv er jeg lei av de lettvinte forklaringene på hvorfor Norge blir avkristnet. I stedet for å skylde på alt og alle av øvrigheten må vi kristne i stedet begynne å fungere. Det er VÅRT ansvar å nå folket med evangeliet innenfor de romslige rammene som foreligger.

Lenker:

 

 




Sekt og sekterisme – Norge og utlandet

Menighet

I min Facebook-strøm dukket en ikke helt dagsfersk Dagbladet-artikkel opp. Tittelen på artikkelen er: “Møt menigheten som forbyr 17. mai og nekter kvinner kort hår – Menigheten Samfundet får millioner i året av staten for å drive strengt religiøse skoler” (forfatter Steinar Solås Suvatne, mars 2016). Artikkelen omtaler Menigheten Samfundet, en kristen sekt som blant annet finnes på mitt tidligere bosted Egersund.

Etter å ha fått Egersund litt på avstand har jeg begynt å tenke litt mer kritisk og reflekterende på “galskapen” rundt sektene. Utrolig at de ennå holder sammen og har ok oppslutning. Rett og slett et ganske interessant sosiologisk fenomen.

I etterkant har artikkelen blitt utvidet til å omfatte andre sekter og sektfenomener enn kun dem i Egersund. Både diverse norske og utenlandske fenomener blir drøftet i fortsettelsen.

Innledning om sekter

Først en liten avklaring: Selv har jeg ALDRI vært medlem av noen av sektene, og min førstehånds kjennskap til sektene er noe begrenset. Selv har jeg en kristen tro, men jeg kan ikke støtte opp om sekt-virksomhet.

Dette med sekter og lukkede religiøse miljøer interesserer meg. Vi dumme mennesker! Hva får opplyste og intelligente mennesker til å la seg forføre av en person eller menighetsledelse som påstår å ha funnet den eneste riktige tro eller vei? Hvorfor er vi mennesker akkurat som dumme sauer som følger blindt en leders eller grunnleggers (sprøe) visjoner? Hvordan kan vi velge å tro på noe helt uten å stille kritiske spørsmål? Hvorfor skal noen få personer i en sekt ha funnet det eneste sanne lyset mens andre på utsiden er på galne veier?

Hva som skal til for å kunne definere et kirke- eller trossamfunn som en sekt finnes det mange meninger om. Jeg legger til grunn følgende definisjonen fra dagligtale:

“en lukket religiøs gruppering med sterke ledere, betydelig kontroll over medlemmenes adferd, og eventuelt sanksjoner knyttet til ønske om utmelding”

 

Kilde: Wikipedia i artikkelen “Sekt”.

Fire kjennetegn ved en sekt ifølge noe jeg leste på nettet: Menneskene / medlemmene utsettes for atferdskontroll (sosial kontroll), informasjonskontroll, tankekontroll og følelsesmessig kontroll. Avvikende lære fra det “normale” er et typisk kjennetegn på at det er snakk om en sekt, og det er gjerne snakk om en mindre gruppe med mennesker (ikke megakirker normalt sett). Pengemas, sterk ledelse og konservativ tro er vanlig for sekter.

Som oftest er sekter mindre enheter i den store sammenheng, med et religiøst avvikende syn fra majoriteten (de store kirkesamfunnene). Ofte er det snakk om relativt isolerte menigheter eller kirkesamfunn. En sekt har gjerne blitt dannet på bakgrunn av at grunnleggeren / grunnleggerne av sekten ifølge seg selv har fått en unik åpenbaring fra Gud, eller angivelig lovnader om en spesiell plass eller status i Guds store plan.

Det er et ganske så interessant fenomen at en karismatisk eller i hvert fall overbevisende og overtalende leder kan klare å få med seg folkemengder i galskapen de står for. De klarer å overtale medlemmene sine til å delta i disse tvilsomme visjonene uten at det kommer masse motforestillinger. Folket er enkelt og greit ganske så lojale mot de “visjonære” lederne sine.

En sekt eller kult er gjerne en fanatisk religiøs gruppe som utøver stor kontroll og sterk (negativ) sosial kontroll / tankekontroll overfor sine medlemmer. Sektene og sektmedlemmene lever ofte litt på siden av det vanlige samfunnet, hvor de ofte holder sammen med sine likesinnede uten å være aktivt deltakende i storsamfunnet rundt seg. Ofte har en slik sekt en karismatisk leder og ledelse, og i praksis er det en form for hjernevasking eller indoktrinering som finner sted. Det er ikke uvanlig med trusler om helvete og fortapelsen for dem som ikke adlyder, og mye skjer og skjules bak skremmende religiøs retorikk.

Verden utenfor oppfattes som skadelige og satanistisk, og den må holdes på trygg avstand. Man skal ikke i nevneverdig grad “menge” seg med verden på utsiden av menigheten. Med noen unntak er det mange sekter som hevder å være de siste rettroende gjenlevende på jorda, og dette fokuset gjør dem også lite opptatt av evangelisering og misjonering.

Tilbake til artikkel jeg begynte med å nevne. Ifølge denne artikkelen innebærer sektlivet blant annet følgende momenter, noe fritt gjengitt:

  • Barna får ikke feire 17. mai.
  • Medlemmene må (i hovedsak) gifte seg internt i sekta.
  • Kvinnene kan ikke ha ledende roller.
  • Kvinner går i skjørt og har langt hår. (Egen kommentar: Oppmyket i senere år.)
  • Unødig omgang med oss på utsiden bør unngås
  • Sekten har egne skoler som mottar offentlig støtte. Vedkommende forfatter er ikke særlig glad for den offentlige pengebruken på skolene.

“I Menigheten Samfundet slippes ikke nye tanker inn, mens verdier som ikke likner grisen – sånn som å boikott landets nasjonaldag – holdes kunstig i live på statens regning.”

« … for i Bakvendtland, der kan alt gå an». 

 

For egen regning vil jeg føye til:

  • Slike sekter er ganske lukkede miljøer. De “plager” absolutt ikke oss på utsiden!
  • De driver ikke misjon.
  • De er sterktroende i form av at de tror at de forvalter den eneste rette lære. Kun dem i sekten har funnet den ultimate sannhet. De er de siste gjenlevende med den rette tro.
  • Å forlate menigheten kan medføre at alle familiebånd med dem som er igjen på innsiden av sekten blir brutt. Folk på utsiden og spesielt “utstøtte” skal man ha minst mulig kontakt med, familie eller ei.
  • De har hatt et avslappet forhold til alkohol.
  • Ellers er visstnok teologien og møteformene/gudstjenestene samt salmesangen svært konservativ/gammeldags. Neppe bruk av engelske tekster, trommer og elgitar der i gården.
  • Virksomhetene driver til tider med tilnærmet avgudsdyrking av grunnleggerne. En eller annen grunnlegger eller person/gruppe som har fått en åpenbaring får en særstilling i sektene. Det vedkommende har ment og sagt blir nesten like hellig og viktig som Bibelen selv.
  • I oppveksten så jeg på enkelte av sektungene som pøbelunger. Så snart de var utenfor familiens årvåkne og kontrollerende blikk og kontroll skulle tapt barndom tas igjen. Strenge regler på hjemmefronten gav behov for å utagere litt så snart mulighetene meldte seg.
  • I oppveksten min hadde ikke sektmedlemmene juletre eller adventsstjerner i vinduene. De støttet ikke opp om lossi (julebukk) eller andre verdslige eller fellesreligiøse opplegg. De hadde heller ikke TV-apparater i sine hjem. Disse tingene er noe oppmyket siden den gang.
  • Det har vært tilfeller hvor enkelte medlemmer har måttet stå foran hele menigheten for å bekjenne og stå til rette for sine synder.
  • I hvert fall tidligere og muligens ennå er det muligheter for å bli lyst i bann (lyst i bann: Person som har brutt kirkens regler blir forhindret fra å delta i deler av det kirkelige liv, f. eks. nattverd. Delvis utestengt fra det “gode selskap”.)
  • Tiden har mer eller mindre stoppet opp i sektene. Det gamle holdes i live og lite nytt slippes til, f. eks. når det gjelder sanger/salmer, liturgi og bruken av Bibel-oversettelser.
  • Medlemmene forventes å bidra med store økonomiske summer til sektenes drift (tienden og vel så det).
  • Liten grad av likestilling mellom kjønnene.
  • Bibelen ligger igjen i gangen/bislaget. Bibellesing, tolkning og teologi er ikke noe vanlige lekfolk sysler med. Slike ting overlates til forstander og ledelsen under f. eks. gudstjenester.
  • Tidligere: Spesielt damene skilte seg ut med å alltid gå i sine skjørt/kjoler og sitt lange, ikke-friserte hår i hestehale/hårknute eller tilsvarende. Lite bruk av sminke og moteriktige klær. Oppmyket i senere år. Mennene skilte seg mindre ut fra folk flest angående bekledning og utseende.
  • Inkluderende fellesskap for dem på innsiden.
  • Felles mål / visjon knytter sammen.
  • Rett skal være rett: Sektene i Egersund har vel blitt noe modernisert og litt mildere i formene i løpet av de senere år.

Sektene i Egersund

I Egersund finnes det ikke mindre enn tre sekter. Menigheten Samfundet er bare en av dem. De tre sektene/kirkesamfunnene er:

  • Menigheten Samfundet (“Lomelendingane”, 408 medlemmer i 2020 (409 i 2019, 418 i 2018), også menigheter i Kristiansand og Søgne, 4 grunnskoler hvorav 1 i Egersund)
  • Det Almindelige Samfund (“Perane”, 258 medlemmer i 2020 (257 i 2019, 256 i 2018), 1 grunnskole)
  • Det Almindelige Lutherske Samfund (“Larsane”, 47 medlemmer i 2020 (48 i 2019, 50 i 2018), ikke egen grunnskole nå lenger)

“Kallenavnene” i parentes har de fått ut fra deler av navnene på grunnleggerne/lederskikkelsene av sektene fra de tidligere år:

  • “Lomelendingane” etter grunnleggeren Bernt B. Lomeland.
  • “Perane” etter utbryteren Peder Olsen Nodland.
  • “Larsane” etter en av stifterne, Abraham Larssen.

Kilder: Egersund byhistoriske leksikon (Dalane folkemuseum): De sterktroende og Regjeringen.no: Antall tilskuddstellende medlemmer i tros- og livssynssamfunn i 2020.

De to førstnevnte sektene driver egne grunnskoler. Skolene har jeg inntrykk av holder god kvalitet, men selvsagt er de opptatt av å forfekte sin tro i undervisningen. I tillegg har de en god del internt barne- og ungdomsarbeid, samtidig med at deres barn og unge bare i liten grad tradisjonelt sett har deltatt i verdslige fritidsaktiviteter. Angående skole: Menigheten Samfundet var tidlig ute med å satse på IKT i skoleundervisningen.

De tre nevnte sektene startet som en menighet i 1890 etter at de valgte å gå ut av statskirken pga. motstand mot gjennomførte kirkelige reformer. Menigheten Samfundet skriver på sin nettside:

“Bakgrunnen for stiftelsen av Menigheten Samfundet i 1890 var ønsket om å beholde den evangelisk-lutherske lære ren og uforfalsket, slik den tidligere var blitt fremlagt i Statskirken.”

 

Siden den gang har interne stridheter ført til at de til slutt har endt opp som tre ulike sekter.

Vårt Land har hatt en artikkel (se lenker) som omtaler sekten Samfundet. Avisen fikk også blant annet hoved-forstanderen i tale (forstander i Menigheten Samfundet, Sigmund Aamodt), som selvsagt forsvarte deres tro og lære samtidig med at han hadde forståelse for at vi på utsiden synes menigheten er rar. Andre personer framsto med litt mer kritisk budskap.

Det kommer tydelig fram i artikkelen at de ikke godkjenner andre kristne trossamfunn sin lære. Sekten består totalt sett av ca. 2000 medlemmer som er de siste rettferdige/rettroende igjen her på jorden. Sekten har egne skoler og konfirmantundervisning for å få formet sine barn og unge på “riktig” måte. Sosial kontroll benyttes internt i sekten.

Jeg synes sekter som denne viser litt av en arroganse. Tenk å tro at bare akkurat dem har den eneste korrekte fortolkning av Bibelen. Andre kirkesamfunn fører ifølge dem falsk lære. Kun akkurat dem på innsiden av sekten er Bibeltro og har en tro som er god nok for å oppnå frelse. Alle vi andre på utsiden er på ville veier og vil gå fortapt. “Kristne” sekter og kulter drar virkelig Bibeltroskap- og bokstavtroskap til en helt ny divisjon, hvor Bibelen misbrukes på det groveste (hersketeknikk og maktmisbruk!) for å nå sektenes rare mål.

Kirkebygg

En skremmende side med sektene er hvordan de behandler personer som kommer på kant med det aksepterte. De som forlater sektene, frivillig eller blir ekskludert, sliter gjerne med ettervirkninger av deres tidligere medlemskap. En del av dem er redde for å gå fortapt og føler at de har sviktet Gud eller vendt ham ryggen. Ofte mister de kontakt med alle sine tidligere venner og ikke minst familien som er igjen i sekta.

Sekter har gjerne en monopolistisk holdning til sannheten. De hevder ofte at de selv er den eneste sanne og levende kirken (som gjenstår) på jorden.

Sektenes indoktrinering av den eneste rette sannhet gir virkelig makt over medlemsmassen. Det indoktrineres og trues med satan, djevelen, dommedag, dom, fortapelsen, helvete, regler og synd. Medlemmene blir som dumme sauer som blindt lar seg lede. Det er ikke rom for å stille kritiske spørsmål rundt sektenes grunnleggende tro og leveregler. De som av ulike årsaker havner ut av sektene blir gjerne brente barn/brente kristne (eventuelt også helt frafalne fra all religiøs tro).

Det er utrolig hvordan enkelte mennesker lar seg herse med og etterfølge strenge leveregler. Mennesker aksepterer bruken av makt- og hersketeknikker og kontrollerende tiltak overfor den enkeltes adferd. Dette finner sted uten at noe opprør finner sted eller kritiske spørsmål stilles. Menneskene finner seg i kontrolltiltakene og innskrenkningene i den enkeltes handlingsrom. Selvjustis blant medlemmene og angiveri av hverandre aksepteres og benyttes.

Medlemmer i en sekt oppfører seg nesten som en saueflokk. Det enkelte medlem oppfører seg som en sau som lar seg lede tilnærmet blindt av sin hyrde. Egne og selvstendige valg og meninger er det ikke plass for. Fortolkning av Bibel og valg av den rette vei overlates helt til ledelsen, mens den gemene hop/medlemsmasse blir bare som statister å regne. Det kan virke som om en av levereglene er at all kritisk tenkning kommer fra djevelen, noe som selvsagt skremmer folk til å holde kjeft.

Sektene har gått “under radaren” for folk flest. Det er lite kritikk eller kritiske kommentarer å lese om dem her på nettet. Stort sett får de være i fred uten å bli “pirket” på. Alle i Egersund kjenner til sektene, men sektene lar dem på utsiden være i fred og den vanlige innbygger holder til gjengjeld fred med sektene. Utbrytere og utkastede kommer ut bakveien og gjør ikke noe stort nummer ut av det. Et hederlig unntak er Eivind Andreas Endresen som har hatt flere artikler i sin blogg med sektkritikk. Han er selv oppvokst i “Perane”-sekta, men for lengst ute av den.

Noen sitater hentet fra bloggen til Eivind Andreas Endresen:

Fra artikkelen “Min barndoms sekt som rasistisk pøl“:

  • Den lille gruppe psykopater som styrer det hele med mental terror (egen kommentar: ledelsen) og den “store, tause flokk” (egen kommentar: medlemmene)
  • Imellom psykopatene og saueflokken har du opportunistene som psykopatenes spyttslikkere. En seigmann har mer ryggrad enn denne utgaven av menneskerasen.
  • kun de som var døpt i menigheten som hadde sjanse til å komme til himmelen. Alle andre jordens milliarder er stemplet som hedninger!!!
  • religiøse galehus
  • Og denne tragikomiske sekt ledes i dag av en meget godt betalt advokat som (for meg subjektivt) driver dette som hobbyvirksomhet! Og hele dette “religøse galehus” er støttet økonomisk av Den Norske Stat! Dette er jo riktig underholdende.
  • påstår at det er kun Samfundet som har den riktige dåp, og aldeles ikke Det Alm. Samfund!
  • Psykopatenes hersketeknikk er jo til å sprøyte inn åndelig aids overfor de forsvarsløse ofrene. Og navnet på denne “åndelig aids” er konstant frykt. Dette igjen produserer åndelige amøber.
  • Det disse sektene har til felles med sekter verden over, er at det er dyrkelsen av Mammon som ligger i bunn.
  • men bare en belysning av hva som kan skje når primitive og kvasi-religiøse bevegelser får utfolde seg i fri dressur. Og ødelegger totalt tallrike og uskyldige menneskeliv.

Fra artikkelen “Det religiøse liv i Flekkefjord og Egersund“:

  • De tre berømte sektene i Egersund (jeg kommer fra en av dem) har ingenting med religion å gjøre. Det er sosiale systemer som har et falskt skinn av kristendom og er egentlig åndelig sett organiserte forbryterske terrorregimer. De har like lite med ekte kristendom å gjøre som Islamsk stat har å gjøre med ekte nestekjærlighet i islam.

 

Egersund, ja. Egersund er byen sentralt plassert i “Bibelbeltet” med alle sektene og et bedehus på hvert hjørne . Sånt er det med den saken! Det er litt “trangt under taket” på det religiøse området. Utenom de tre sektene finnes både Jehovas vitner og noen konservative miljøer/forsamlinger og kirkesamfunn som minner om sekter.

I forbindelse med min omtale av Egersund annet sted her i bloggen skrev jeg blant annet følgende små-sarkastiske kritikk av stedet:

For enkelte blir nok “måkebyen” Egersund for liten, rolige og “trang” hvor rykter og baktalelse har gode vilkår. Man snakker om (baktaler) i stedet for å snakke med den det gjelder. Alle vet alt om alle og “ingenting spennende skjer”.

Enkelte hevder også at det er et konservativt og gledesdrepende bedehus, sekt eller kirke på hvert hjørne, noe som er et resultat av at byen ligger i bibelbeltet (pietistisk kristendom som likestilles med “mørkemannskristendom”).

 

Generelt om sekter

Kina

Bak betalingsmur hadde Vårt Land januar 2019 en interessant artikkel med tittelen: “Kinas bortkomne kvinner”. Spesielt en del kvinner forlater sine familier (“forsvinner”) og bryter med mye av sitt tidligere kontaktnett for å slutte seg til diverse lugubre slekter, som gjerne påstås å være del av den kristne familien.

Befolkningens hunger etter religion utnyttes på det groveste. Sektene er ulovlige ifølge kommunistpartiet i Kina, så det meste at det som skjer finner sted i det skjulte (undergrunnsbevegelse). Hvis man blir tatt for å tilhøre sektene vil deltakerne bli hardt straffet.

Noen fellestrekk for slike sekter er at de har en sterk leder som påtar seg en profetisk rolle. Det er vanlig med strenge leveregler, og kraftige sanksjoner mot dem som bryter reglene. Å forlate sekten når man først har sluttet seg til den er tilnærmet umulig pga. trusler og problemer som dette vil medføre. Sektene styrer og griper inn i det meste av dagliglivet til medlemmene, og det er også ganske typisk at de meste av deltakernes penger går til sektene (lite penger igjen til seg selv og sine personlige behov).

 

Noen generelle negative sider med sekter uavhengig av deres navn og type, hvor lista slettes ikke er utfyllende/komplett og hvor momentene i hovedsak er hentet fra mitt hode:

  • Hjernevasking og indoktrinering.
  • Diverse skadelige mekanismer i aksjon.
  • Lukkede miljøer/økosystemer. Vi på utsiden vil kalle sekter for lukkede trossamfunn, men dem som er på innsiden har nok et annet syn på dette.
  • Forbud og påbud, dvs. sosial kontroll (negativ sosial kontroll).
  • Mange leveregler og bud, skrevne og uskrevne, som må etterleves.
  • Sterke sosiale lojalitetsbånd.
  • Trusler og reprimander mot dem som ikke adlyder eller bryter regler.
  • Ekskludering og utestenging kan finne sted av ulydige medlemmer.
  • Forventninger om å gi tienden og vel så det til sekten.
  • Alt skjer innenfor menighetens trange rammer, man er ikke deltakere i andre aktiviteter på utsiden. Lite samfunnsengasjement.
  • Normalt med “oss” innenfor og “dem” utenfor-fokus.
  • Kun dem som tilhører det samme miljøet som en selv har den rette tro.
  • Manipulerende ledere og ledelse. Ofte karismatiske og til dels psykopatiske ledere, på jakt etter makt.
  • Sårbare mennesker og folks naivitet blir utnyttet av maktsyke ledere.
  • Lav takhøyde.
  • Enkelte sekter har også egne skoler. Dette kan medføre ekstra stor fare for uheldig indoktrinering, og ikke minst lite skille/uklare grenser mellom skoledrift og menighetsdrift.
  • Det er noe variabelt hvor opptatt sektene er av misjonering. Enkelte av dem driver ikke med dette i det hele tatt da de anser seg selv som de siste gjenlevende rettroende på denne jorda.
  • Avhoppere kan bli sosialt ensomme gjennom at de mister tilgangen på sitt sosiale nettverk de hadde i sekta.
  • Enkelte av utbryterne har sterk redsel for evig fortapelse etter at man har forlatt “den rette tro” i sekta.
  • Sektmedlemmene kan ses på som ofre, og det kan være svært vanskelig å få dem ut av sektens klør.
  • Å av-programmere dem som har vært dypt inne i en sekt er ikke rett fram.

Sekttilværelsen starter som oftest med karismatiske, visjonære, maktsyke og/eller grådige ledere, som hevder selv at de er kallet eller utvalgte av Gud til å lede forsamlingen (eventuelt grunnlegge en helt ny menighet eller trosretning). Og når de klarer å knytte til seg lettlurte, naive, redde, ensomme, kontaktsøkende og hjelpetrengende mennesker som støttespillere begynner ballen å rulle. Totalitære trossamfunn kan fort bli farlige og skadelige greier.

Å tale en sekt til rettes er stort sett et dødfødt prosjekt. Hvis bitende kritikk rettes går ofte slike samfunn i forsvarsposisjon og i sine skyttergraver, og ser på kritikken som ubegrunnede angrep og forfølgelse. Deres identitet (personligheten) og deres livsverk (livsløgn) blir truet, og de blir styrket i sin tro på at sekten er den rette veien. Det er lettere å stoppe ting tidlig i avsporingen før man ender opp som sekt, hvis en tilsynsordning fungerer eller en form for “revisjon” (revisor-liknende part) foretas.

Det finnes nok også sekter og sekteriske tendenser innenfor andre religioner enn kristendommen. Imidlertid blir dette utenfor mitt interesse- og kunnskapsfelt til å kunne skrive noe mer detaljert om her. Uansett religion er jeg på generelt grunnlag skeptisk til sekter og tilsvarende lukkede parallellsamfunn/ekkokammer.

Ifølge omfattende Oslo-undersøkelse foretatt av KIFO blir en del trosmyter sprengt. Muslimske menigheter er mer utadvendte og dialogorienterte enn kristne menigheter, og de aller mest lukkede er frikirkene.

Å være varslere og/eller utbrytere / avhoppere fra usunne og delvis lukkede kristne miljøer er ikke lett! Ofte inntar menigheten / sekten som kritiseres forsvarsposisjon, og offerrollen tas i bruk. Systemet som blir kritisert føler seg fort krenket og prøver å framstå som urettferdig behandlet.

Traumer, negativ sosial kontroll, bruk av hersketeknikker, maktmisbruk, mangel på empati osv. finner sted overfor de virkelige ofrene – avhopperne eller dem som vurderer å hoppe av. Kristen dagspresse hjelper heller ikke til, og KrF i regjering fører også til at galskapen kan fortsette ganske så fritt “beskyttet” av religions- og trosfrihet.

Andre sekter

Mye av denne artikkelen har omhandlet sektene og sektlivet i Egersund. I norsk sammenheng er det muligens noe unikt med såpass mye sektvirksomhet samlet på et lite sted. Imidlertid finnes det nok av andre sekter andre steder både i Norge og i det store utlandet. F. eks. har jeg tidligere her i bloggen omtalt Amish som holder til i USA, og det har vært diverse tilfeller av dommedagssekter. Man kan vel anse Smiths venner (Brunstad Christian Church) som en sekt. Muligens er også Læstadianere en sekt, selv om de delvis støtter kirka. Jehovas vitner vil jeg klart definere som en sekt. Ellers er det mange ordinære menigheter som har sekteriske trekk.

Vårt Land hadde juli 2019, beklageligvis bak deres betalingsmur, en interessant reportasje om Guds Menighet i Lofoten. Denne sekten kan se ut til å ha en del likhetstrekk med dem jeg har nevnt i Egersund. Guds menighet har egne privatskoler, er relativt lukkede miljøer, det utøves negativ sosial kontroll og det presenteres nok en truende dommedagsforkynnelse (fortapelse). Det er IKKE lett å forlate slike miljøer når man først er inni dem. (Mer om Guds Menighet i eget avsnitt lenger nede.)

Dommedagssekter venter på dommedag, Harmageddon og/eller Guds / Jesus sitt komme (eller tilsvarende). Blant slike er det vel liten interesse for å drive med prepping og å være preppere, da de ønsker og håper på denne verdens undergang. Enkelte dommedagssekter har operert med konkrete datoer, hvor medlemmer har forlatt og solgt alt for å være klar for dommedag. Enkelte har også begått kollektivt selvmord da spådommene ikke har slått til. Så langt har ingen av disse spådommene om dommedag slått til.

Dommedagssekter er det ekstreme. Mer vanlig er det med “ordinære” sekter som er blant de “heldige” som har sett den eneste korrekte og farbare vei til himmelen.

Sekt: Åndelig slaveri, ufrie sjeler og pengeutpressing?

 

Brunstad Christian Church (BCC)

Et kjent trossamfunn eller sekt med tilholdssted blant annet her i Norge er Smiths venner / Den Kristelige Menighet (DKM), eller Brunstad Christian Church (BCC) som de egentlig heter i dag. Det har vært en del “skittkasting” mellom menigheten og utbrytere/avhoppere høsten 2017. Det kan virke som om avisen Vårt Land har tatt parti med BCC og ikke med de som har hoppet av eller blitt kastet ut.

Fra eks-medlem Johan Velten sitt innlegg på Verdidebatt.no med tittelen “Kritikk er ikke vondt blod” har jeg hentet følgende argumenter MOT BCC:

“Sektens” behandling av kritikere: Latterliggjøre dem, stemple dem som ondsinnede og farlige løgnere, trusler om rettssak og advokat for å få skremt dem til taushet, sykeliggjøring av dem og eventuelt sosial isolasjon.

Noen kritikkverdige forhold med BCC: Maktovergrep/maktmisbruk, skremselspropaganda, utenforskap, tankekontroll, uredelighet, økonomisk uryddighet og sosial kontroll. Alt i alt tvilsomme verdier og holdninger til denne sekten, selv om det de driver med vel sjeldent er direkte lovstridig.

Sitat fra en kommentar i nevnte tråd: “Kjærligheten var tydeligvis ikke ubetinget, men forbeholdt de som er innenfor.” For egen del føyer jeg til: Det kjøres på med splitt og hersk, tankekontroll, sosial kontroll og andre passende maktmidler. Alt gjøres for å beholde roen, kontrollen og makten.

Enkelte reagerer på “dugnadene” til BCC, som vel mest av alt likner på svart arbeid. Det er et stort pengejag og pengepress i sekta, og en del medlemmer har “sikret” seg (mot sin vilje?) en lite lukrativ bruksrett til hytte på Brunstad (Hagebyen, Oslofjord Convention Center).

Jeg nevnte det så vidt i forrige punkt: Oslofjord Convention Center. Dette drives som et kommersielt konferansesenter, men hvor Brunstadstiftelsen og Brunstad Christian Church (BCC) står bak som eiere / ansvarlige. I starten av 2020 har det vært litt “støy” rundt dette senteret, da f. eks. enkelte idrettsrelaterte organisasjoner tar avstand fra og ønsker å boikotte / kutte ut bruk av nevnte sted. Begrunnelsen er BCC sitt gammeldagse syn på homofile. BCC har som kjent både et foreldet og diskriminerende syn på homofili / homofile, tvilsomme teologi og etikk, pengekjør uten like, kommersiell aktivitet som er på kanten (gråsonen) med det meste osv. Jeg kan godt forstå at enkelte velger å ta avstand!

Brunstad er vel et geografisk sted i Stokke i Vestfold og Telemark fylke + i Sykkylven kommune i Møre og Romsdal fylke. Muligens litt belastende at menigheten har tatt et geografisk navn som del av sitt navn.

Ifølge lista over antall tilskuddstellende medlemmer i tros- og livssynssamfunn i 2020 har Brunstad Christian Church 8.726 støtteberettigede medlemmer her i Norge. I tillegg har de medlemmer i diverse andre land, men dette har jeg ikke tatt hensyn til i min drøftelse.

NRK TV sin Brennpunkt-dokumentar “Guds utvalde” – sesong 1 – episode 1: Smiths venner – er interessante. Noen stikkord og momenter jeg hang meg opp i etter å ha sett episoden:

  • Troverdig, solid og bra journalistisk arbeid og dokumentar fra NRK sin side, om kirkesamfunnet BCC og de “heldige utvalgte” medlemmene.
  • Jeg opplever ikke dokumentaren som en drittpakke eller svartmaling av BCC.
  • Patetiske forsøk fra BCC via deres nettside på å forsvare seg selv samt svartmale & latterliggjøre seriøse NRK Brennpunkt, i forbindelse med at dokumentaren ble vist på TV. Mye glemsomhet og forsøk på bortforklaringer ute og går i BCC sine egne forklaringer.
  • Menigheten takler dårlig konstruktiv kritikk og drøftelser, og de har i etterkant av TV-sendingen inntatt og påtatt seg offerrollen hvor de har gått til dårlig regisserte motangrep og ufin motargumentasjon. De har hengt seg opp i små-detaljer (mindre potensielle faktafeil), uten å være villig til å se de store linjene og det store bildet av hvordan de oppleves og oppfattes fra utsiden.
  • Mye av forsvaret fra BCC sin side blir skikkelig stygt overfor dem med negative erfaringer fra kirkesamfunnet. Enkelte BCC-støttespillere regelrett latterliggjør og avviser all kritikk, og det den enkelte måtte ha opplevd av negative ting med BCC.
  • De som har stått fram “mot” BCC har blitt kalt for motstandere, og enkelte har til og med blitt demonisert i menigheten.
  • Virkelighetsoppfatningen til BCC er sterkt avvikende fra NRK sin.
  • Innenfor sekten blir man opplært til å tro at mennesker på utsiden alltid har onde hensikter. Alt på utsiden er ondt og negativt.
  • For en naivitet som utvises gjennom at de tror at akkurat Smiths-vennene har oppdaget og fått den rette troen.
  • Medier og journalister skal man ikke tro på.
  • Stort fokus på synd, hvor f. eks. naturlig seksuell drivkraft / lyst osv. er syndige greier.
  • Medlemmer kan ofte gå rundt og føle seg syndige, som et konstant syndig og ondt menneske.
  • Antikrists ånd – det verdslige – må for enhver pris unngås.
  • Ekstremt stort pengefokus, og pengerot(?). Det kjøres på med pengeinnsamlinger og kollekter. Giverglede er en selvfølge.
  • Velsignelse og velstand mot betaling (penger) blir indirekte forkynt.
  • Utnyttelse, indoktrinering og “hjernevasking” av medlemmer/mennesker (dugnader, pengemaset, dommedagsforkynnelsen osv.).
  • Enkelte opplever et stort penge- og dugnadspress, samt sterk sosial kontroll.
  • Press og sosial kontroll utøves. Betenkelig den store makten noen enkeltpersoner i ledelsen får overfor andre.
  • Ekstrem lojalitet overfor BCC og dens ledere forventes og blir etterlevd.
  • Ledelse med lite teologisk ballast.
  • Utrolig at såpass store folkemengder lar seg lede inn på en sti hvor forvridd kristendom får status som sannhet.
  • Ikke rom for kritikk og diskusjoner. Medlemmer har redsel for å stå fram med kritikk offentlig.
  • Dårlige kår for ytringsfriheten. Slik jeg ser det: Et delvis lukket trossamfunn med redusert ytringsfrihet.
  • BCC har et troverdighetsproblem og et omdømmeproblem. Det er slettes ikke alltid samsvar mellom virkelighetens menighetsliv og det de prøver å kommunisere offisielt ut.
  • Rot og sammenblanding mellom menighets- og privatøkonomi.
  • Tidligere hadde de sin egen internbank og nyttiggjorde seg av et skatteparadis. Diverse transaksjoner som har blitt gjennomført tidligere – ifølge dokumentaren – virker noe mistenkelige. Bruk av “trusts”, sammensurium av firmaer, flytting av penger, bruk av skatteparadis osv. Uetisk hele denne økonomiske greia etter min mening. Hvorfor skal en menighet i det hele tatt blande børs og katedral på denne måten, som også innebærer tvilsomme forretningsførsel, skjuling av transaksjoner, hemmelighetshold og bruk av et skatteparadis?
  • “Steinrik” og sterk ledelse (Kåre J. Smith, Bernt Aksel Larsen m/flere). Egentlig en kjempegod forretningside å starte en slik sekt som kan brukes til å manipulere medlemmer og berike ledelsen!
  • Kåre Smith dyrkes nesten som en Gud, og går du imot ham oppfattes det som å gå imot Gud.
  • Utflaggingen til USA og England: Kåre Smith har meldt flytting til USA, og han bor nå i et herskapelig hus i Litchfield, Connecticut. Bernt Aksel Larsen har flyttet til og bor i en leilighet i London, England. Små-mistenkelig å “rømme” fra Norge. Begge er visstnok ganske ofte på besøk i fedrelandet Norge.
  • Dårlig gjort at topplederne ikke vil stille til intervju og forsvare og forklare seg. Rett og slett useriøst og mistenkelig at ledelsen ikke vil la seg intervjues, men lar all kommunikasjon gå via advokater, informasjonsmedarbeidere og kommunikasjonsrådgivere. Får virkelig oss vanlige folk til å mistenke at de har noe å skjule. Manglende ryggrad på den ledelsen.
  • Eventuelle påstander om at de ønsker en åpen dialog virker ikke særlig troverdige, i og med man i praksis ser hvordan lederne “gjemmer” seg for media.
  • Antydninger om at NRK inngår i en større konspirasjon mot BCC faller på sin egen urimelighet.
  • Det skyldes på at man ikke kan være helt sikre på at e-poster fra et beslag i Nederland er autentiske, da mye arkivmateriell, e-poster og korrespondanse gikk tapt i en brann i et BCC-bygg i Norge. Som IKT-mann og tidligere arkivmedarbeider er dette skremmende å høre. De har sannelig ikke mye seriøsitet å vise til i sin oppbevaring av arkivmateriell.
  • Fordømmende og skremmende svovelforkynnelse i video- og lydklippene som ble flettet inn i TV-programmet.
  • Store summer med penger fra medlemmene og dugnadstimer har gått med for å få Brunstad-senteret opp til dagens standard og omfang.
  • BCC har mange sekteriske trekk. Egentlig svært betenkelig at organisasjonen eller sekten i det hele tatt får statlig støtte til sin drift.
  • Minner litt om sektene i Egersund, som dette innlegget startet med (oppførsel, tankesett, forkynnelse osv.).
  • Større åpenhet og en mer transparent organisering og drift hadde BCC tjent på.
  • Det som kan være en uheldig bivirkning av dokumentaren er at grasrotfolk i menigheten blir utsatt for hat, mobbing, stygge kommentarer, dømming og hets. Og dette er selvsagt ikke greit, da jeg ser på disse folkene som helt uskyldige. (Det er ledelsen som er problemet!)

Etter NRK-dokumentaren har BCC lagt ut på YouTube en egenprodusert forsvarsvideo:

Ikke overbevist etter å ha sett videoen, og finner det kritikkverdig at diverse personer og organisasjoner henges ut med fullt navn. Videoen omhandler i hovedsak de påståtte påvirkningsoperasjonene, deler av de økonomiske beskyldningene samt påståtte forsøk på å sverte BCC. Imidlertid er det masse annet negativt relatert til sekten som ikke omtales. Videoen framstår som en propagandafilm som prøver å hvitvaske Brunstad-vennene.

Jeg tviler vel strengt tatt ikke på at en organisert / kjøpt og betalt påvirkningsoperasjon virkelig har funnet sted i disfavør for BCC, men samtidig tenker jeg jo at BCC med sin driftsform, ledelse osv. har lagt seg laglig til for hugg. De har vært et lett offer å angripe, i og med alle sine sekteriske trekk, lukkethet og “rotete” / uryddige økonomiske forhold. Imidlertid har jeg ikke tro på at all kritikk som rettes mot sekten er så organisert og regissert (“løpegutter” for selskapet bak påvirkningsoperasjonen) som talspersoner hevder.

En av toppene i BCC har tatt til motmæle mot NRK-dokumentaren via sin egen blogg:

Jeg tviler ikke på at det han skriver er sannhet. Imidlertid er og blir det bare smådetaljer og mindre vesentlige faktafeil i NRK-dokumentaren han påpeker, og det rokker ikke med det generelle imaget av BCC som et noe “rufsete” og “frynsete” trossamfunn. Dette og andre forsvarsforsøk fra BCC så langt framstår som mer eller mindre ren propaganda, desperate forsøk på hvitvasking av seg selv og forsøk på flytting av fokus.

Hjertens enig med NRK:

Imidlertid forstår jeg også bekymringen fra grasrota i BCC:

BCC ønsker å få fullt medlemskap i Norges Kristne Råd. Dette ønsket oppfatter jeg som positivt, og mye tyder på at ting går rett vei / retning innenfor BCC. De blir nok med tid og stunder mindre og mindre sekteriske. Muligens vil neste generasjon – når dagens ledelse er utdødd – stå for et helt alminnelig kirkesamfunn.

Det var vel nok for denne omgangen om Smiths venner, eller Brunstad Christian Church (BCC).

Jehovas vitner (bilder fra Google søk)

Jehovas vitner

Det kan vel være naturlig å si noen ord om Jehovas vitner også i en slik artikkel som dette. Noen stikkord rundt denne sekta:

  • Ekskludering/utstøtelse av dem som kommer i unåde.
  • En del (strenge) leveregler og bud å forholde seg til for medlemmene.
  • Absolutt lydighet forventes mot ledelsen og reglene.
  • Sentralstyrt fra hovedkontoret i USA.
  • Motsetter seg livreddende blodoverføring.
  • Er i likhet med meg militærnektere.
  • Gir ut bladet Vakttårnet.
  • Egen tilpasset Bibeloversettelse.
  • Intern håndtering av seksuelle overgrep og andre lovbrudd, hvor verdslige myndigheter nødig blandes inn.
  • Høyere utdannelse verdsettes ikke.
  • Streng barneoppdragelse, inkludert fysisk avstraffelse.
  • Meldt om dommedag (Harmageddon og det kommende jordiske paradis) på konkrete datoer oppigjennom historien som ikke har slått til.
  • Store krav til dugnadsinnsats og pengegaver.
  • Feirer ikke kristne høytider og deltar ikke i symbolske handlinger.
  • Mannen overordnet kvinnen.
  • Vitne-tjenesten sentral (går dør til dør + tar kontakt pr. telefon med budskapet og sine traktater, innlærte argumentasjonsrekker). Det må være en utakknemlig tjeneste å gå fra dør til dør. Sikkert ikke mange som vil låne øret til Jehovas vitner.

Selv vil vel neppe Jehovas vitner kalle seg en sekt. Jehovas vitner (JW.org) har et meget spesielt gudsbilde og en “gud” som jeg ikke tror på. Ifølge tidligere lenket liste har de ca. 12.660 støtteberettiget medlemmer (statsstøtte) i Norge pr. år 2020.

Forferdelig syn sekten har på familien, og da spesielt overfor dem som havner i unåde: “Sterkere kjærlighet til Jehova enn til familien“. Man må slutte å ha kontakt med et familiemedlem som er ekskludert. Belønningen er velsignelse fra Jehova. Grøss og gru for en teologi!

NRK TV sin Brennpunkt-dokumentar “Guds utvalde” – sesong 1 – episode 2: Jehovas vitner – omhandler sekta. Ifølge programpresentasjonen til NRK: “Dei unge må gje intime detaljar til eldre menn. Den interne domstolen er nådelaus. Gjer du feil, kan du miste alt.” Noen stikkord og momenter jeg hang meg opp i etter å ha sett episoden:

  • De har en form for et internt rettssystem, hvor det settes ned domsutvalg bestående av menn til å dømme i en del religiøse saker og tvister. Å ha en intern domstol parallelt til de offentlige er i mine øyne en meget useriøs tilnærming, og det bør bli slutt på slikt tull.
  • Det kan virke som om de mer eller mindre gir blanke i gjeldende personvernforordning (GDPR). Eksmedlemmer får ikke tilgang på hele mappa si, og det er mye som tyder på at det foregår en relativt utstrakt arkivering av sensitive personopplysninger (i blå konvolutter) om seksuelle synder osv.
  • Diverse åpenbare løgner finner sted (jf. forrige punkt, hvor de benekter realitetene).
  • Kun menn kan være ledere (eldste).
  • Det er snakk om streng sosial kontroll i et relativt lukket miljø, hvor det også spilles mye på frykten for Harmageddon (dommedag).
  • Det hevdes at de jobber for å holde menigheten ren, og at de med Bibelen i hånden må reagere på åpenbare brudd mot bibelske prinsipper.
  • Skremmende hvordan de behandler eks-medlemmer. De på innsiden av sekta bryter alle vennskaps- og familiebånd med dem som har gått ut. Ekskludering og utstøting av “syndere” finner også sted.
  • Bursdager, 17. mai og jul feires ikke. Som vitne skal man ikke engasjere seg politisk.
  • Antall medlemmer i Norge pr. 2020: 12.661 stk. I tillegg masse medlemmer i utlandet, hvor organisasjonen har sitt hovedkontor i Warwick (New York), USA.
  • Helt utrolig at en slik organisasjon kan være berettiget til å motta statsstøtte og kommunal støtte.

Også verdt å lese:

Guds Menighet

Guds Menighet har jeg tidligere nevnt, men jeg velger å skrive litt mer om denne etter å ha sett:

NRK skriver selv om episoden: “Ungane i Guds menighet får ikkje gå på vanleg skule. Fagfolk er bekymra for at dei blir isolert. Samtidig får skulen statsstøtte.”

Noen stikkord og momenter fra min side etter å ha sett episoden:

  • Menigheten / sekten / trossamfunnet holder til i bygdene Ørsnes og Vikten i Lofoten, utenfor Svolvær. Har kristne privatskoler (grunnskoler) begge steder, i tillegg til selve trossamfunnet.
  • Litt under 500 medlemmer (483 støtteberettiget medlemmer pr. år 2020), og de driver de to privatskolene i stor grad av midler finansiert av det offentlige (85 % betalt av staten).
  • Deres tro virker i mine øyne som ganske så søkt (virkelighetsfjern og urealistiske). De hevder noe sånt som at Jesu ånd kom tilbake gjennom nordmannen Aanen Reinertsen (levde på midten og slutten av 1800-tallet).
  • Grunnleggeren – nevnte Aanen Reinertsen – var vel ikke akkurat noen helgen (seksuelle overgrep, utukt og barnemishandling + alvorlig psykisk syk, døde relativt ung av lungebetennelse).
  • Medlemmene i menigheten hevder og opplever at de selv tilhører Guds utvalgte folk.
  • Barn og unge (+ voksne) blir mer eller mindre isolert fra omverdenen, på statens regning.
  • Sterke oppfordringer om å ikke ha spesielt mye kontakt med verdenen utenfor.
  • Striks seksualmoral, i hvert fall ut fra hvordan undervisningen og undervisningsmateriellet er i skolene deres.
  • Religionsundervisning og annen undervisning i skolene tilpasset deres “trange syn” på verdenen og virkeligheten.
  • Konservativ og gammeldags forkynnelse og tro, med masse regler og strikt levesett.
  • Lange møter (3-4 timer)! Egen spesialtilpasset salmebok.
  • Skremselsforkynnelse om dom, fortapelse og helvete. Det spilles på helvetesfrykt.
  • Muligheter for å bli utstøtt / utkastet pga. (moralske) brudd mot deres strikte Bibelforståelse.
  • Sosial omgang hovedsakelig med dem på innsiden av sekt.
  • Gifter seg primært internt i sekta.
  • Stemmer ikke ved valg.
  • Feirer ikke høytider.
  • Deltar ikke i sports- og kulturaktiviteter – eller andre fritidsaktiviteter – på utsiden av sekta.
  • Forlystelser og fornøyelser er stort sett synd og syndig. (Unngås!)
  • Har gjerne ikke TV-apparater hjemme.
  • Alvorlige bekymringsmeldinger og varsler foreligger – primært rettet mot skoledriften og oppvekstsvilkårene.
  • Det virker ikke som Guds Menighet takler kritikken bedre enn det BCC har gjort. Ledelsen valgte å ikke stille til intervju i TV-programmet, men i etterkant er det ikke måten på hvor feil NRK tar om ditt og datt. Offerrollen inntas, og NRK angripes.
  • Ganske utrolig at moderne mennesker biter på dette sekta står for!
  • Det er trist å se at menneskerettigheter, religionsfrihet og andre friheter trumfer alt, slik at useriøse sekter slik som denne kan fortsette med sin virksomhet på en lovlig måte.
  • Beklageligvis er jeg redd for at saken fort blir glemt igjen både av media, folk flest, myndigheter og politikere.

Mer informasjon:

Noen norske små-sekteriske norske organisasjoner

Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK)

Det blir vel feil å kalle et kirkesamfunn eller frikirke slik som Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) for en sekt. Likevel har nevnte samfunn hatt sekteriske tendenser. Det har kommet fram at en svært streng domsforkynnelse har skapt varige sår hos enkelte, hvor noen av dem sliter med traumer og helvetesangst mange år etterpå.

Det fortelles om elever som har blitt trakassert og mobbet av lærere og andre medelever hvis de ikke kunne gjengi kristendomsleksene ordrett. Undervisningen og forkynnelsen ellers var hard og skapte helvetesangst og nederlagsfølelse hos enkelte ellers oppegående elever.

Disse tingene ligger noen år tilbake i tid og i hovedsak før 1990-tallet. DELK har også to ganger nå vært ute for å beklage deler av forkynnelsen som ble gjennomført på enkelte av deres skoler og menigheter.

DELK har en lokal menighet der jeg tidligere bodde, dvs. i Egersund. Ifølge egen nettside har denne menigheten noe over hundre medlemmer.

 

Og rett videre til en annen organisasjon:

Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM)

I mine øyne er NLM – Norsk Luthersk Misjonssamband – ikke langt unna å kunne kalles for en sekt, eller i hvert fall en misjonsorganisasjon med sekteriske tendenser. Ikke minst er det ganske så sjokkerende det som nå har kommet fram høsten 2020:

For en moraliserende holdning, og for noen overdommere de (ledelsen) framstår som. Her skal de tydeligvis drive med “dyneløfting” og stempling + dømming av andre over en lav sko. Kirketukt, og dette å ekskludere folk og frata folk medlemskap i NLM høres for meg ut som et uønsket gufs fra fortiden. Konservativ kristendom av verste sort!

Selv påstår de å være Bibeltro… Usikker på hva slags spesialbibel de er i besittelse av, og hvordan de kan hevde at akkurat de har rett i alle sine tolkninger av ordet.

Alt som har skjedd ute på misjonsmarkene og overfor “hedningene” har vel ikke alltid vært helt greit. Enkelte misjonærer har blant annet opptrådt rasistisk, nedlatende og svært belærende overfor lokalbefolkningen. Diverse overgrep har også funnet sted.

Videre kan de ikke ha en kvinne som står for det åndelige tilsynet (hyrdeansvaret). “Grums” som har skjedd innenfor ledelsen blir det ikke ryddet opp i, og noen er mer verdt enn andre i organisasjonen basert på familiebakgrunn. Mye usunt, og mye som minner om en sekt fra fortiden, ja.

 

Og nok en bolk:

Pinsevenner og andre karismatiske frimenigheter

Enkelte av disse karismatiske menighetene framstår også i større og mindre grad som sekter, eller i hvert fall som forsamlinger med sekteriske / klikkete tendenser. Miljøene kan framstå som litt lukkede, og det er stor tro internt på at de har funnet den korrekte sannhet og har de korrekte levereglene / levebudene. I noen av disse miljøene står tienden (og det generelle pengemaset) sterkt, og det er ikke helt uvanlig heller at mange av medlemmene knapt har tid og anledning til andre fritidsaktiviteter enn menighetslivet.

Det kan virke som om de ser ned på andre kristne som aller nådigst kan bli stemplet som B-kristne. (Mens de selv tilhører A-laget.) Det kan bli snakket om oss / vi kontra dem, dvs. vi på innsiden vs. dem som ikke tilhører det gode selskapet. Slike menigheter lever til tider nesten i et parallelt univers eller som et ekkokammer i forhold til storsamfunnet rundt.

 

Tilbake til det generelle

Innenfor handel heter det at “kunden har alltid rett”. Der har trossamfunn, menigheter og sekter en del å lære! Det kristne budskap er et kjærlighetens og nådens budskap. Hvis noen skulle føle seg krenket av oppførselen til en menighet eller menighetens ledelse bør de ha krav på en ubetinget beklagelse og moralsk oppreisning. All kritikk og alle kritikere bør tas på alvor og bli møtt med respekt. Stort sett har alle slike vonde opplevelser med menigheten en viss forankring i virkeligheten, og de personlig vonde opplevelsene bør det aldri stilles spørsmålstegn ved. I praksis blir ofte de kritiske varslerne “meiet ned” via bruk av tvilsomme former for hersketeknikker.

Slike strenge religiøse miljøer og parallellsamfunn – ekkokamre – har ofte spilt på forhold slik som stor frykt / redsel for “Guds” vrede, dommedag, straff, fortapelsen, synd, tienden som et absolutt krav da annet (mindre beløp) er tyveri fra “Gud” og trusler om å miste “Guds” velsignelse. Ofte innprentes dette i stor grad i yngre år, og dette tas med videre i livet. Følelsene og tankesettet utnyttes av sektene, og tilnærmet hjernevasking, indoktrinering og manipulering er i sving hvor det spilles på redsler og følelser blant medlemmene. Mørkemannskristendom og redsel kan være svært så effektiv for å få “fårene” (sauene) til å gå i samlet og “rett” retning, blindt ledet av sektens ledelse (“hyrdene”/gjeterne).

Flere trossamfunn (les: sekter) stemmer ikke ved politiske valg, dvs. stemmeretten blir ikke benyttet. Det er ikke tradisjon for å stemme hos f. eks. Samfundet i Egersund. Hos Jehovas vitner kan man risikere ekskludering hvis stemmeretten benyttes. Ut fra samvittighetsrelaterte forhold er det ikke naturlig eller lov å stemme eller å engasjere seg politisk for medlemmene.

Menighetene eller sektene argumenterer med at man ikke er 100 % enige med spesifikke politiske partier, noen mener at Bibelen ikke tillater å ta politisk parti og enkelte er opptatt av at de troende ikke er del av denne verdenen. Guds rike lar seg ikke begrenses, styres eller å “fanges” av det politiske.

Enkelte sekter i Norge kan se ut for å drive med brudd på barnekonvensjonen og menneskerettigheter. Det er blant annet ikke rom for tanke- og religionsfrihet og samvittighetsfrihet. Pga. sektenes manglende åpenhet mot verden rundt seg kan det relativt ubemerket finne sted uønskede ting, f. eks. oppdragervold i “Guds” navn, overgrep, andre påførte fysiske og psykiske skader, maktmisbruk, hersketeknikker osv.  Å støtte slike sekter med offentlige økonomiske midler er noe betenkelig.

Å gå inn med statsstøtte overfor trossamfunn og menigheter – sekter – som driver med diskriminering, tilbyr manglende frihet, rettighetsbrudd, lukkede miljøer og stemmenekt i politiske valg er betenkelig. Faktisk ganske så uhørt, rett og slett. Hvis trossamfunn ikke kan innrette seg etter den vanlige samfunnsstrukturen får de sannelig klare seg på egen hånd uten at staten finansierer dem.

Det er bra at det diskuteres litt rundt Jehovas vitner og om de bør få eller ikke få statsstøtte. Slik de driver med ekskluderinger, relasjonsbrudd (nekter kontakt med avhoppere, selv om det måtte være egen familie), bryter menneskerettighetene, driver med undertrykking, deres problematiske holdninger til homofili og kvinner (diskriminering, manglende likestilling) osv. er svært betenkelige sider ved denne sekten. Religionsfriheten bør ikke trumfe alt annet helt uten begrensninger. Oppdatering: Jehovas vitner får likevel beholde statsstøtten, til tross for at sektens medlemmer ikke får stemme ved valg osv.

Innenfor sekter blir medlemmer gjerne uglesett – eller til og med ekskludert / utstøtt – hvis man velger å engasjere seg i verdslige (sekulære) ting / aktiviteter på utsiden av menighetens rammer. I sekter tas det ofte dønn seriøst å være “i verden, men ikke av verden”.

Norge bak fasaden: I Guds navn

Episode 3 i sesong 1 av TV 2-dokumentaren “Norge bak fasaden” (TV 2 Sumo) var interessant og relevant i forhold til dette blogginnleggets hovedtema. TV-programmet hadde søkelys / fokus på livet i lukkede kristne menigheter / miljøer, dvs. menigheter som i stor grad framstår som sekter. Lukkede kristne miljøer ble “representert” gjennom omtale av Jehovas vitner (JW.ORG) og Brunstad Christian Church (BCC), sistnevnte “populært” kalt for «Smiths venner».

I forbindelse med presentasjon av episoden i TV 2 Sumo ble følgende skrevet:

  • “Hvor mye vet vi egentlig om de menighetene samfunnet støtter med millioner hvert år? Hvordan er det å være medlem i to av de største kristne menighetene i Norge? Vi får høre historier om blant annet sosial kontroll, pengepress og hvor vanskelig det er å bryte ut.”

Beskrivende og ganske så dekkende tekst i forhold til hva programmet inneholdt. Det er også tankevekkende det journalisten og programlederen Kadafi Zaman uttaler i egen artikkel:

  • “Jeg har vært journalist i en del år. Gjennom årene har det blitt noen kildemøter. Alt fra hardbarka kriminelle til politifolk som har sensitiv informasjon. Men jeg har aldri opplevd makan til frykt for konsekvenser. Det har gjort inntrykk å se hvor sterke krefter som er i sving i enkelte autoritære religiøse miljøer.”

Noen kjennetegn med de to nevnte sektene er pengemas / pengepress (spesielt BCC) og negativ sosial kontroll (begge). Menighetene framstår så relativt lukkede miljøer, hvor det ikke legges opp til noe særlig kontakt med storsamfunnet på utsiden (djevelens / satans rike). Jehovas vitner “liker” f. eks. ikke demokratiet i Norge, noe som medfører at deres medlemmer IKKE skal stemme ved valg eller engasjere seg politisk eller kulturelt. Sektene presenterer svært trange rammer for sine medlemmer.

Å bryte ut gjennom å forlate sektene er svært vanskelig og krevende! Avhopper fra slike miljøer sliter gjerne med skyld- og skamfølelse, og mange av dem mister ufrivillig tilnærmet all kontakt med sitt sosiale nettverk – gjenværende familie og tidligere venner på innsiden av sekten. De “frafalne” et det spesielt viktig for de gjenværende å ikke ha noen kontakt med, da de anses som “farlige”. Noen som blir særskilt utstøtt i slike miljøer er dem som praktiserer homofili / likekjønnet kjærlighet.

Hjelpekilden ble nevnt i programmet, hvor de visstnok har opptil 500 personer pr. år som tar kontakt i forbindelse med vanskelige brudd (bruddprosesser) med religiøse miljøer. Det ble også nevnt hvor skadelig negativ sosial kontroll kan være, hvor f. eks. Relativt mange avhoppere fra sekter og lukkede kristne miljøer sliter med angst, depresjoner, selvmordstanker eller foretatte selvmordsforsøk.

Det viste seg vanskelig å få aktive medlemmer i tale i forbindelse med innspilling av TV-programmet. Medlemmene i de nevnte trossamfunnene fryktet nok for konsekvensene av å stå fram i media (ekskludering m. m.). Makt, maktmisbruk, hersketeknikker og avmakt på sitt verste! Det kan og bør absolutt diskuteres om slike sekter eller trossamfunn bør få statsstøtte.

Interessant, men også svært skremmende at slike ting finner sted i gode Norge! Imidlertid var det “kjent stoff” uten store overraskelser for min del, da.

 

Forslag til ny lov for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn har vært på høring. Hvis forslaget blir gjennomført uten nevneverdige endringer vil dette gå hardt ut over mindre sekter og frittstående (karismatiske) menigheter. I høringsbrevet står det nemlig følgende å lese:

  • “Departementet foreslår at et samfunn må ha minst 500 medlemmer over 15 år for å bli registrert, kunne få vigselsmyndighet og motta økonomisk støtte etter loven. Mange samfunn vil ikke i dag oppfylle antallskravet, men likeartede samfunn skal kunne gå sammen i en organisatorisk overbygning for å oppfylle antallskravet. Det foreslås også en hjemmel for å kunne fravike antallskravet i helt særlige tilfeller.”

Altså: 500 medlemmer som minstekrav for å kunne være et reelt trossamfunn med vigselsrett og for å være økonomisk støtteberettiget. Innføring av ny lov om tros- og livssynssamfunn er (minst) utsatt til våren 2019 i verste fall utsatt til våren 2020, og i endelig versjon og i praktisk politikk blir neppe medlemskravene (beklageligvis) så høye. Det meldes at regjeringen vil kreve (jf. Granavolden-plattformen / erklæringen) at tros- og livssynssamfunn må ha minst 50 medlemmer for å få statsstøtte, noe som vil medføre at “kun” noe over 200 trossamfunn mister støtten.

Siste nytt om loven: Endelig lovforslag til ny tros- og livssynslov (trossamfunnsloven) har blitt framlagt juni 2019. Alt tyder på at den vil bli vedtatt av Stortinget – relativt kjapt (høsten 2019?) – uten større protester eller endringer. KrF i regjering har nok satt sitt preg på endelig resultat.

Scientologer og scientologi (fra USA)

Scientologer og scientologi

Særeste av det sære innenfor tro og sekter / kulter må vel være scientologene og den scientologiske troen (Scientology, Church of Scientology). Det de tror på er sært og rart, og det virker også som om ledelsen har sterk og stor sosial kontroll (autoritært) overfor sine medlemmer. De driver (sannsynligvis) med løgner, trakassering, pengepress (pengeutpressing), utstøtelse, vold, hjernevasking, maktmisbruk, gjør mye for å stoppe kritikk og med undertrykkelse.

Scientologien er en nyreligiøs bevegelse som i leksiondefinisjoner handler om “studien av livet og kunnskapen om dette”. Bevegelsen eller kulten har hentet inspirasjon fra hinduisme, buddhisme og gnostisisme. Dianetikk, som omtales til å være “vitenskap om menneskesinnet”, står sentralt.

Scientologene tilbyr kurs og bøker som koster masse penger, og det tilbys ulike nivåer som man kan oppnå. Via dyre og tidkrevende kurs kan man komme opp på et høyere nivå, i stigen Operation Thetan Levels (OT). De driver på med tester, blant annet i form av auditering (“løgndetektor”, E-meter). Flere store kjendiser er medlemmer av den omstridte og kontroversielle Scientologikirken. En av de mest kjente scientologene er Hollywood-skuespilleren Tom Cruise.

Troen og læra bygger på nå avdøde grunnlegger L. Ron Hubbard sine tvilsomme åpenbaringer. Dagens leder er David Miscavige, en mystisk, autoritær, kontrollerende, voldelig(?) og maktmisbrukende leder. Mye av galskapen kommer fra toppen, dvs. fra Miscavige og de nærmeste rundt ham. De mest dedikerte scientologene tilhører den religiøse ordenen The Sea Organization (Sea Org) – Sjøorganisasjonen.

Scientologikirkens "Big Blue"-bygning i Los Angeles i USA

Scientologikirkens “Big Blue”-bygning i Los Angeles i USA. Kilde: Wikipedia.

 

Det virker som om det er vanskelig (umulig) å forlate sekta på sivilisert vis som frivillig avhopper, og dem som har valgt å gå ut blir ofte trakassert, overvåket, avlyttet, svertet, filmet og forfulgt i lange tider (USA). Kritikere og avhoppere (eksmedlemmer) blir i sjikanert og trakassert så det holder. Offentlig kritikk møtes med at det nektes for alt og/eller ved å angripe eller sverte angriperen / kritikeren.

Min lille kunnskap om scientologi stammer fra TV-programmer laget av kritikere og avhoppere, så et helt korrekt og objektivt bilde av troen har jeg neppe. Likevel virker hele troen og oppførselen til “kirka” meget rar og sær, og det er definitivt snakk om en kult eller sekt med sterk sosial kontroll.

Enkelte hevder at det på “Gold Base” (kultens hovedkontor) finnes en bygning som kalles “The Hole”. Dette er et slags fengsel der ulydige / kritiske medarbeidere blir straffet og forvart. Selvsagt nekter og avviser Scientologikirken at noe slikt finnes.

En kjendis som er medlem i trossamfunnet er som nevnt Tom Cruise. Imidlertid har sekten nesten vært som et trekkpapir på kjendiser og stjerner, hvor blant annet følgende kjendiser og kjente scientologer kan nevnes:

  • John Travolta (skuespiller), Juliette Lewis (skuespiller), Isaac Hayes (musiker), Kirstie Alley (skuespiller), Catherine Bell (skuespiller), Beck Hansen (musiker), Nancy Cartwright (skuespiller), Doug E. Fresh (rapper), Kelly Preston (skuespiller), Elisabeth Moss (TV-skuespiller), Edgar Winter (musiker), Erika Christensen (skuespiller), Jason Lee (skuespiller), Giovanni Ribisi (skuespiller), Laura Prepon (skuespiller), Chick Corea (skuespiller), Jenna Elfman (skuespiller) og Anne Archer (skuespiller).

Kilde: MSN underholdning: Stjernene som sverger til scientologikirken.

Snakk om å være kjendiser som er dårlige forbilder for andre gjennom å være aktive medlemmer av noe så sært!

Normalt sett tar jeg avstand fra nettsiden Søkelys, men de har hatt en ok artikkel om scientologi:

Annen ok og interessant artikkel om scientologene og deres tro:

Jeg gjengir også litt fra artikkelen:

Fem ting kristne bør kjenne til rundt scientologi: 

  1. Du kan ikke være kristen og fortsatt være en scientolog. 
  2. Alle ikke-scientologer blir betraktet med forakt. 
  3. Scientologer tror at de er over loven. 
  4. Kjendiser er deres agn. 
  5. Hubbard og Hitler hadde mye til felles. 

Punktene er fritt oversatt av meg.

Via NRK har jeg tidligere sett dokumentarfilmen (2015) “Louis Theroux og scientologane” (My Scientology Movie). Når dette skrives er filmen ennå tilgjengelig for visning via NRK sin nettside (lenke til filmavspilling). Mer fakta og informasjon om filmen er tilgjengelig via Wikipedia (engelsk).

Louis Theroux og scientologane (2015)

Louis Theroux og scientologane (2015) – My Scientology Movie. Kilde: NRK TV.

 

Scientologikirkens cruiseskip Freewind beskrives av enkelte som diktaturet Nord-Korea. Ansatte signerer kontrakter (mer eller mindre frivillige slavekontrakter) som varer i en milliard år, og hvis man ikke innfrir forventningene settes man til “straffearbeid” med f. eks. å gjøre rent maskinrommet eller andre ekle ting på båten ute å ha tilgang på sollys i lange tider.

Se ellers Amish-artikkelen der jeg også skrev noen ord om scientologi.

Scientologene finnes også i Norge inkludert egen norsk web-side, men her i landet har de ikke fått all verdens mange medlemmer og oppslutning.

Mer om USA

Scientologene er en svært spesiell sekt, men en annen liten og spesiell sekt i USA som kan nevnes er:

Westboro Baptist Church

Westboro Baptist Church er en mindre gruppe eller menighet (mange av dem fra en og samme storfamilie) på under 100 personer i USA (Topeka i Kansas i USA). De har noen ekstremt fundamentalistiske bibeltolkninger og en kristenkonservativ teologi, som til og med er noe sterk kost og ekstremt innenfor amerikansk tradisjon.

De er kjent for å uttrykke fordømmelse, kompromissløse ytringer og aksjoner mot homofile, katolikker, muslimer, jøder, døde soldater osv. De takker Gud for personer som blir drept i krig, katastrofer og terror. Slike dødsfall anser de som Guds plan og straff mot verden og verdens umoral. De framviser en ekstremt hatefull framferd mot dem rundt seg.

Også denne sekta har jeg blitt gjort oppmerksomme på etter å ha sett BBC-dokumentarene til Louis Theroux. Riktignok er ikke dokumentarene helt nye, men sekta lever visstnok videre i beste velgående (utenom at de har mistet litt medlemmer da). Louis Theroux har hatt to episoder om sekta, her gjengitt med norske titler: “Hos en hatet familie” (2008) og “Gjensyn med en hatet familie” (2011), hvor begge to pr. skrivende tidspunkt ligger tilgjengelig hos NRK. Jeg har også sett en tredje episode (2020) som ble vist via lineær-TV hos BBC Brit. Norske Dagbladet skrev blant annet om sekta i 2016.

Homofili (“sopere”) oppfattes som den største vederstyggeligheten som kan finne sted, og de ser på USA som fordømt og fortapt. De sier selv at de ønsker å advare folk og få dem til å snu om, men i praksis er virkemidlene de benytter seg av (ikke-voldelige riktignok i form av plakater og protestrop) såpass ekstreme at de i praksis støter og skremmer folk bort, og de får dem til å ta sterkt avstand fra det Westboro Baptist Church står for.

Menighetens hjemmeside heter: GodHatesFags. På godt norsk betyr vel dette: Gud hater homofile.

 

Og for å ta med enda en:

Followers of Christ

En annen kult er “Followers of Christ”, nok en gang i USA.

NRK har vist dokumentaren “Bare Gud helbreder” (No Greater Law). NRK skrev selv følgende om dokumentaren i presentasjonen: “Foreldre som nekter barna legehjelp av religiøse grunner er beskyttet mot rettslig forfølgelse i staten Idaho. Hevet over alt annet er trosfriheten.”

I denne dokumentaren får vi et visst innblikk i kristensekten “Followers of Christ”. Vi får se foreldre som lar sine barn dø av “banale” sykdommer, da de avviser all bruk av medisiner og legehjelp. De eldste salver og ber for de syke, og de mener at det kun er Gud som eventuelt kan gripe inn med sin helbredelse. Når inngrep fra Gud ikke finner sted ender det i verste fall med døden. De har loven på sin side til å la dette skje.

 

Jeg så med stor interesse via NRK nett-TV dokumentaren som på norsk har blitt gitt tittelen: “Dommedag i Waco”:

Sekten “Branch Davidian” og sektlederen David Koresh

På norsk har altså dokumentaren blitt gitt tittelen “Dommedag i Waco”, mens originaltittelen er “Waco: Madman or Messiah”. Dokumentaren omhandler sekten Branch Davidian, sektlederen David Koresh (født Vernon Wayne Howell), FBI sin beleiring av sektens hovedkvarter Mount Carmel (Waco i Texas, USA) i 51 dager i 1993 og hvordan 86 mennesker mistet livet i skyting og brann. Sekten var godt bevæpnet og skjøt tilbake mot FBI,  og de var lojale til siste slutt mot sin leder David og troen sin.

David Koresh var en karismatisk og dyktig forkynner som klarte å skaffe seg trofaste og lojale medlemmer. Både David selv og medlemmene trodde at han var Messias og/eller en inkarnasjon av Gud (eller Jesus). Sektmedlemmene var visstnok eliten av Guds utvalgte. Mye av forkynnelsen gikk på Johannes åpenbaring, de syv segl som beskrives der og dommedag.

Sektlederen David Koresh (Vernon Wayne Howell) var en skoletaper i oppveksten. Han bestod ikke grunnskolen pga. blant annet dysleksi. Han var altså ikke særlig skolert, han var et mobbeoffer i oppveksten, han hadde en ulykkelig barndom og mange så vel på mannen som en “boms” i utgangspunktet. Likevel klarte han å presentere en forkynnelse og ledelse som fenget medlemmene i sekten.

David hadde visstnok fått noen visjoner og åpenbaringer fra “Gud”, og dette bygget han sitt image runde. Han tok over ledelsen av en menighet – eller mer en sekt eller kult – som allerede var etablert. Medlemmene bodde sammen i et kollektiv i forbindelse med “The Mount Carmel Center”.

Mannen ble nok mer og mer “rar” underveis (endret personlighet), med sin sterke mistenksomhet, styrende væremåte og sterk sosial kontroll over medlemmene. Etter hvert ble det flere episoder hvor han hadde sex med mindreårige, og han annullerte flere ekteskap innenfor sekten hvor han tok over kvinnene som sine egne koner. Flerkoneri ble praktisert, og han var opptatt av å få seg noen utvalgte barn som skulle ha hans DNA.

Grunnen til beleiringen og blodbadet var i hovedsak sektens besittelse av ulovlige våpen. De bygget selv om halvautomatiske våpen til helautomatiske, som visstnok er ulovlig til og med i våpenlandet USA. De gjorde store våpeninnkjøp, og de var i besittelse av masse våpen og også håndgranater. I tillegg til våpendelen var nok også myndighetene bekymret for barnas ve og vel på innsiden av sekta.

Beleiringen, skytingen, brannen osv. medførte et blodbad. Sektmedlemmene ville ikke på noen måte gi seg uten kamp. Ifølge deres tro og forkynnelse var beleiringen og blodbadet en del av budskapet. Det kan nok absolutt diskuteres nå i etterkant om politiet gjorde ting på rett måte. En bedre måte for å få slutt på galskapen burde nok ha vært valgt.

Noe som er utrolig er at det den dag i dag finnes en del som fortsatt støtter det sekta stod for. Enkelte av dem forventer også at på David kommer tilbake, gjennom at han blir reinkarnert. (Etter hendelsen ble han bekreftet død.)

 

Så til en dokumentar fra Netflix:

The Family (Netflix)

Når det gjelder sekter, kulter eller losjer kan “Familien” eller “Fellesskapet” fra USA også tas med. Netflix-dokumentaren (miniserie) “The Family” har blitt sett (august 2019), og mye av det som presenteres her er viktige tankekors.

The Family (Netflix)

 

Familien (“The Family”) eller bare fellesskapet (“The Fellowship Foundation”) ble startet av den utvandrede nordmannen Abraham Vereide. I mange år ble bevegelsen ledet av Douglas E. Coe.

Ifølge Wikipedia (innledningen til artikkel):

“The Fellowship Foundation, også kjent som The Fellowship, The International Foundation eller The Family, er en omstridt kristen amerikansk organisasjon bestående av mange amerikanske og utenlandske politikere.

The Fellowhip Foundation har hatt forbindelser i Norge siden 1969.”

Noen stikkord om organisasjonen eller bevegelsen:

  • Familien er en mystisk konservativ kristen gruppe (hovedsakelig betydningsfulle menn), en kristenfundamentalistisk organisasjon som opererer i det stille, hemmelige og usynlige innenfor topp-politiske miljøer (USA m. m.)
  • Over 80 års historie.
  • Kan nesten ses på som en kult, sekt eller losje, uformelt organisert.
  • Noe som minner om et broderskap av venner (familien) som støtter hverandre.
  • Uformelt maktnettverk, ikke-demokratisk.
  • Stikkord som kan knyttes opp mot bevegelsen: Makt, elite, utvalgte, relasjoner (nettverk), forhold, Jesus, mektige medlemmer, lobbyorganisasjon, infiltrerer i hovedsak politiske miljøer, USA-opprinnelse og nå stort internasjonalt fokus.
  • Jesus i sentrum, hvor det hevdes at “Jesus og ingenting” er det som teller.
  • Ledelse styrt av Gud (Jesus).
  • Gud bryr seg mer om eliten (enn andre), og de mener at ledere er satt i maktstillinger av Gud og skal gis støtte fra bevegelsen.
  • I stedet for hele Bibelen bruker de en «kortversjon» med tittelen Jesus som kun inneholder evangeliene og apostelgjerningene.
  • Global stor innflytelse i kulissene, hvor bevegelsen i stor grad har jobbet i det skjulte langt borte fra rampelyset.
  • Smågrupper (bønnegrupper m. m.) spredt over hele verden.
  • Kjent for den nasjonale bønnefrokosten (årlig) som holdes i Washington DC (USA) for inviterte maktpersoner, inkludert presidenter.
  • Nasjonale bønnefrokoster arrangeres nå i mange land.
  • En rar sammenblanding av tro, teologi, politikk og verdslig makt.
  • Norge blir nevnt flere ganger i serien.
  • Etter Douglas Coe sin død har det blitt noe mer åpenhet rundt virksomheten.

Selv om det er en del bra knyttet opp mot bevegelsen, er det også en god del som slettes ikke er særlig bra. Familien har stor innflytelse utenfor de offisielle kanalene, noe som bryter med vanlig demokratisk tankegang og ønsket åpenhet rundt beslutningsprosesser. Ellers oppfører de seg slettes ikke som en vanlig inkluderende kirke for folk flest. Mye av kritikken “Nei til kristent hemmelighetskremmeri, lukkede og ekskluderende miljøer” vil også gjelde her.

Lenke: The Fellowship Foundation (offisiell nettside, engelsk språk).

 

Netflix-fiksjonen “Messiah” kan også nevnes:

Messiah

Det er snakk om en serie (1 sesong pr. januar 2020, 10 episoder) som er oppdiktet, dvs. alt som vises er fiksjon. Likevel er serien absolutt seerverdig og også meget troverdig i sin utforming. Det som skildres i serien kunne absolutt ha funnet sted.

En karismatisk person framstår som en Jesus-liknende personlighet, og han klarer å skaffe seg mange tilhengere. Til slutt viser det seg at han slettes ikke er Messias, og at hans agenda er noe helt annet enn å frelse verdenen. Dette at folk lar seg forlede og bli fanget av fanatisme og massesuggesjon finner sted i virkelighetens verden..

 

Sverige

En sak og en dokumentar fra vårt naboland Sverige kan også tas med her:

Knutby-saken

SVT har laget en god dokumentar-serie om Knutby-saken (Knutby Filadelfia), inkludert hendelser etter drapssaken i 2004. Dokumentaren har her i landet blitt sendt av NRK:

Vel så “interessant” som drapet er alt det som har skjedd i tiårsperioden etter 2004.  Noen stikkord:

  • Åsa Waldau, Kristi brud (og pastor) kommer man ikke utenom. Hun hadde hele veien en sentral rolle i frimenigheten.
  • Helge Fossm og Urban Fält er også sentrale navn (pastorer).
  • Innenfor menigheten fant det sted psykisk mishandling samt kontrollerende og tvingende adferd (ekstremt sterk negativ sosial kontroll).
  • Det ble mye spilt på frykten (for fortapelsen m. m.). Intern justis og regelverk utviklet seg.
  • En del medlemmer ble ganske så “hjernevasket” eller indoktrinert etter å ha blitt utsatt over lang tid for manipulerende ledere og ledelse.
  • Maktmisbruk i stor skala.
  • Voldsbruk og overgrep (inkludert seksuelle) fant sted, i “Guds” navn.
  • Dette at andre kritisert menigheten og tok avstand fra det de drev med (ble f. eks. kastet ut av pinsevennbevegelsen) styrket deres overbevisning om at de gjorde ting på en riktig måte. Motstand ble tolket som “Bibelsk forfølgelse” som naturlig skal komme overfor rettroende.
  • Etter hvert ble menigheten ganske så isolert overfor omverdenen.
  • Karismatisk stil og karismatiske ledere (personligheter).
  • Drapet eller drapene, og den såkalte barnepiken (Sara Svensson) og hennes rolle, er ikke det viktigste i saken slik jeg ser det. Mye annet galt fant sted i etterkant av disse drapshendelsene.
  • Usunn forkynnelse fikk rotfeste.
  • Egen kommentar: Tilsvarende Knutby-saken kunne helt sikkert ha skjedd og funnet sted her i Norge. Man ser jo innimellom sekteriske tendenser og uheldig religionsutøvelse (trosutøvelse) her i landet også, spesielt innenfor (ekstremkarismatiske) frimenigheter uten tilsyn eller med løse nettverk.

En artikkel i forbindelse med rettssaken i starten av år 2020:

Og:

Litt argumentasjon om hvorfor drapssaken i 2004 ikke stoppet sekten:

 

Hjelpekilden Norge

Her i Norge: For meg er det totalt uforståelig at politikere, kristne og medier ikke i større grad støtter opp om kjempetilbudet Hjelpekilden Norge. Det kan være utfordrende å komme seg “helskinnet” ut av sekter og andre usunne religiøse miljøer, hvor f. eks. Hjelpekilden kan være et bra hjelpemiddel på veien.

Ifølge deres egen nettside: “Hjelpekilden Norge er en frivillig organisasjon som yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser.”

Hjelpekilden Norge – et viktig hjelpetiltak.

 

Masse annet “rot og rør”støttes over statsbudsjettet (f. eks. statsfinansiert rasisme via Human Rights Service, HRS), så jeg kan ikke fatte og begripe at Hjelpekilden Norge ikke kan få tilsvarende statlig støtte. Hjelpekilden tilbyr et kjempebra og viktig tilbud overfor dem som har brent seg på religiøs virksomhet.

Det koster å bryte opp, og veien ut er vanskelig!

Avslutning

For meg blir det litt utrolig at såpass mange moderne og oppegående godt skolerte mennesker den dag i dag har sin tilhørighet i sekter. Jeg har full forståelse at det er vanskelig å ta skrittet ut av en sekt når man først er født inn i den, men likevel er det litt utrolig at det ikke finner sted mer interne opprør som legger enkelte sekter døde. Det blir litt utrolig å se på at enkelte velger å følge en sektledelse helt blindt uten selv å tenke og komme med saklig kritikk og spørsmålsstillinger.

Lenker:

Noen utvalgte Eivind Andreas Endresen-lenker:




Kristenkritikk – kritikk mot trosutøvelse

Menighet

Jeg anser meg selv som en person med kristen tro, men det er masse som såkalte kristne personer foretar seg som jeg tar sterkt avstand fra. Jeg er enig i det klassiske utsagnet: “Jeg liker Jesus, men jeg liker ikke alltid bakkemannskapet hans!” Sagt med andre ord: “Jeg tror på den treenige Gud, men jeg har ikke alltid full tillit til / tro på alle personer som påstår at de jobber for ham eller representerer ham“.

Blant annet reagerer jeg på følgende blant en del framtredende kristne og deres forsamlinger (gjelder selvsagt ikke alle!):

  • Rasistiske holdninger og fremmedfrykt.
  • Egoisme, opportunisme, pengeglade personer (griskhet og mammon styrer).
  • Dobbeltmoral og falskhet.
  • Dømmende mot andre som tenker annerledes, mye baktaling.
  • Redsel mot samfunnet utenfor forsamlingshuset.
  • Vil gjerne at landet skal styres 100 % av kristne “verdier”, fundamentalisme og teokrati.
  • Motstandere mot enkelte former for ekte kjærlighet, spesielt mellom likekjønnede og i noen tilfeller overfor samboere og  gjengifting.
  • Ensidig støttende til alt Israel gjør.
  • Klikkete, lukkede og sekteriske miljøer med plassering av mennesker i ulike båser og rangering av mennesker. Oss på innside, dem på utsiden.
  • Saueflokk­mentalitet der det forstander eller menighet måtte mene er den enkeltes ufravikelige lov.
  • Kom som du er, men bli som oss – lite rom for dem som er eller tenker annerledes enn det aksepterte.
  • Inkluderende fellesskap er fremmedord enkelte steder.
  • Gjerne stor tro på at den eneste riktige veien har blitt funnet, og at Bibelen blir lest bokstavelig (Bibeltro) og ikke tolket.
  • Enkelte kristne lar også konspirasjonsteoriene få spire og gro.

Fortsettelse av lista følger nedenfor:

Fortsettelse av den punktvise lista over ting jeg reagerer på blant enkelte kristne:

  • I enkelte miljøer er det mange menneskebud og leveregler som det ikke er lov til å stille spørsmålstegn ved eller å bryte.
  • Kristne er å anse som et tverrsnitt av den norske befolkningen med sine positive og negative sider, og jeg lar meg ikke uten videre diktere av mine feilbarlige likemenn når det gjelder leveregler, menneskebud, rett trosutøvelse etc.
  • Enkelte kristne er veldig flinke til å påpeke synd og feil hos sine medmennesker mens de ikke ser tilsvarende problemer i sine egne liv, jf. Matt. 7, 3 hvor det står “Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?”.
  • Maktmisbruk og sterk autoritær ledelse er et kjennetegn i enkelte miljøer.
  • Lite rom for å komme med kritiske spørsmål eller konstruktiv kritikk, blir gjerne oppfattet som “satans angrep”.
  • Ikke plass for tvil og liten plass for personer med personlige problemer som de sliter med (psykiske problemer, angst, ensomhet osv.) – alt skal være så perfekt.
  • Forkynnelsen er ikke alltid verdt å høre på, for teoretisk, lite levd liv og for lite personlig og ekte.
  • Liten evne til å kommunisere med “folk flest”, dvs. mennesker på utsiden av det “gode selskapet” i forsamlingen/bedehuset.
  • Naivt og enkelt syn på verden.
  • Nettsider slik som Søkelys gjenspeiler enkelte kristne sin naivitet. Nettsiden Søkelys framstår for meg som en propagandaside for en snever kristenforståelse. Noen skrev på Facebook følgende om nettstedet: “Søkelys er et høyreradikalt kristenfundamentalistisk nettsted med total mangel på seriøsitet.” Det virker som om dem som står bak er bitre og hatefulle mennesker med liten troverdighet og meget subjektive i sin tilnærming til saker som tas opp. Det de presenterer kan sies til tider å være meget kontroversielt og mot kristen ekstremisme. Det virker som om de mangler selvinnsikt og tror at alle offentlige etater har rottet seg sammen for å ta dem. Guds straffedom deles ut over dem som ikke deler deres syn. Selv påstår de å presentere “Bibeltro kristendom.”
  • Enkelte er raske til å innta “offerrollen” og påberope seg trumfkortet “trosforfølgelse” / “kristenforfølgelse”.
  • Enkelte kristne hiver seg inn i kamper med alskens støtteerklæringer uten å bry seg om alle fakta.
  • Tror gjerne for godt om og beskytter sine medmennesker, spesielt andre medkristne (kristen snilisme). Det finnes også innenfor de kristnes rekker personer som ikke er egnet til å være foreldre, personer som er overgripere, psykopater osv.
  • Enkelte kan fare med mye hets, trakassering og dømming i nettdiskusjoner. I nettdebatter kan enkelte kristne oppføre seg som noen store nettroll.
  • Gjerne politisk høyrevridde personer. En del støtter KrF, mens en god del støtter FrP eller et av de små kristne nisjepartiene. (For meg er det helt greit i seg selv at man støtter et av de konservative partiene, men når enkelte argumenterer at dette er mer “kristelig” enn å støtte rødgrønn politikk blir jeg harm!).
  • Tvilsomme moral blant enkelte kristne. Relativt mange kristne har rotet seg borti pyramidespill og andre tvilsomme finansielle produkter (høyrisiko spekulasjonsprodukter).
  • Enkelte karismatiske (ekstremkarismatiske) miljøer importerer tvilsomme forkynnere og ikke­-Bibelsk forkynnelse (framgangsteologi, ekstrem karismatikk osv.) fra USA og andre land.
  • Jeg er også skeptisk til den del av den konservative kristendommen.
  • Enkelte forsamlinger er alt for opptatt av at det ytre skal være helt perfekt (riktige klær, utseende, stil osv.).
  • Enkelte er vel opptatt med tilbedelse og med å “jakte” på personlige overnaturlige åndelige opplevelser. Vel så viktig er det å utøve nestekjærlighet i praksis og å forkynne nådebudskapet.
  • Mørkemannskristendom med trusler om Guds straffedom, dommedag og helvete forkynnes av enkelte med stor innlevelse.
  • Gode muligheter for utøvelse av hersketeknikker og maktmisbruk.
  • Usunne menigheter og usunn forkynnelse kan medføre at personer tar avstand fra kristendommen, dvs. blir “Guds brente barn”.
  • Enkelte er sympatisører av den useriøse TV-­kanalen TV Visjon Norge, en kristen ­kanal som presenterer et for meg ukjent og fremmed budskap.
  • I noen miljøer er det stor skepsis til verdslig/sekulær vitenskap, f. eks. legevitenskapen, barnevern, psykologer osv.
  • Begrenset ytringsfrihet og demokrati i enkelte settinger. Mangel på likestilling mellom kjønnene.
  • Enkelte tar alt i Bibelen helt bokstavelig, f. eks. historien om skapelsen.
  • Pengepredikanter, mirakelpredikanter og velstandspredikanter kan vi godt være foruten.
  • Kristne verdier meg her og der..

Enkelte hevder at man ikke skal kritisere sin kristne bror eller søster. Man skal i stedet elske hverandre. Denne tankegangen er jeg ikke med på. Innimellom er det gode grunner til å komme med kritiske kommentarer, konstruktiv kritikk og å ta et oppgjør med usunn religionsutøvelse. Om kritikk framsettes er man ikke automatisk satans eller det ondes sendebud, og alle kritikere er ikke frafalne fra troen. Kritikerne er i hovedsak ikke ondskapsfulle mennesker som vil andre noe vondt.

Jesusbilde

Det sies at smal er den vei og den port som leder til himmelen. Imidlertid er det mange kristne grupperinger som er med på å gjøre denne passasjen enda smalere. Menneskeskapte regler og bud presenteres som den eneste sannhet. Enkelte skal på død og liv prakke på andre deres leveregler, levesett og deres liste over kristne sannheter og verdier.

Enkelte “rettroende” (Bibeltro) har en dømmende og nedlatende holdning til andre kristne som tenker noe annerledes enn dem selv. Med andre ord en oppførsel som minner en del om det Bibelen advarer mot relatert til Fariseerne og de skriftlærde på Jesus sin tid (selvgode og selvrettferdige). Slike personer «skylder» ofte på at de er Bibeltro, tror på Bibelens Gud og er evangeliske, dvs.  underforstått at vi andre som tenker annerledes IKKE er skikkelig kristne.

Jeg opplever at enkelte kristne presenterer en “gud” som jeg slettes ikke vil ha noe med å gjøre eller gå god for. En ond, ustabil, kalkulerende, snarsint og dømmende Gud som hater normale feilbarlige mennesker. Muligens en psykopat av en Gud? Hva er poenget med å gjøre Bibelens budskap smalere enn det er? Forkynnelsen som presenteres er et annet evangelium enn det jeg tror på og oppleves ofte som ubibelsk sett med mine lekmannsøyne.

Jeg har ikke hatt forventninger om noen stor respons etter å ha skrevet denne artikkelen. Min blogg er ikke all verdens godt besøkt da jeg tross alt er opptatt av litt “sære” tema, og jeg har heller ikke noe stort antall av følgere/venner på Facebook. Dessuten ser det ut for at mer overfladiske og enkle tema fenger folket mer enn seriøse og konfliktfylte tema.

Uansett har jeg fått noe respons på Facebook etter mitt innlegg, og jeg gjengir disse i anonymisert form nedenfor:

Kristenkritikk respons på Facebook

 

Maktspråk av typen “å feie for din / sin egen dør” eller “den som er uten synd kan kaste den første steinen” osv. er jeg ikke begeistret for. Stygg måte å prøve å stoppe berettiget kritikk på. Det må være lov til å framsette en kritisk vinkling selv om det blir litt som å kaste stein i glasshus.

Det heter i Bibelen: “Men størst blant dem er kjærligheten.” (1. Kor. 13, 13.). Ikke alltid teori og praksis henger helt i hop når det gjelder praktiseringen av kristentroen. God takhøyde og høyt toleransenivå for ulikheter er ikke akkurat det som det er mest av i enkelte kristne sammenhenger.

Se også “Protest mot enkelte former for kristendom” og “Ting jeg IKKE tror på“.




Advent, jul og nyttår + litt Jesus

Adventstre 2016

Ønsker dere alle en fin adventstid! Og etter hvert: God jul og godt nyttår til bloggens lesere!

Ett år går fort unna, og det er sannelig igjen tid for advent, jul og nyttår. Rundt i butikker, gater og hus er det pyntet til jul og “alle” søker og er på jakt etter den riktige julestemningen. På radioen kan man høre på julemusikk til man stuper via DAB-kanalene P7 Klem Julekanalen og Juleradioen. Til og med bloggen min har blitt pyntet til jul.

For oss kristne er julen mer enn stress, presanger (gavehysteri), snop, juletre, julepynt, julenisser, engler, glitter, god mat (julemat og julegrøt), julemesser, småkaker, materialisme osv. Advent markerer forberedelsen til juletiden (Herrens komme), og i julen feirer vi at Jesus ble født inn i vår verden som frelser. Mange av oss kjenner juleevangeliet (Lukas 2, 1-20) med at Jesus ble født i en stall(?) i Betlehem, han ble lagt i en krybbe, hans jordiske foreldre Maria og Josef, engler besøkte gjeterne på marken og fortalte det glade budskap om Jesus, vise menn kom med gaver til barnet osv.

Det er viktig å la julen bli noe mer enn bare stress og styr! Hva med å gi juleevangeliet og kristentroen en sentral plass i jula? 

Julen er ellers en fin og hyggelig lysfest på en mørk tid av året, hvor det er gode muligheter for å kunne utvise medmenneskelighet med tid for hverandre. Spesielt i forbindelse med situasjonen nå i 2020 (korona-pandemien) kan det være på sin plass å markere jula noe ekstra, innenfor trygge rammer.  

(Bilder + les mer nedenfor..)

Den spesielle julen 2020

Enkelte påstår at julen 2020 er avlyst, kansellert eller totalt ødelagt pga. den pågående korona-pandemien. For noe tull eller sprøyt slike utsagn er! Julen 2020 er definitivt ikke avlyst eller komplett ødelagt! (Heller tvert imot! Det er større grunn enn noen ganger før å ha noen positivt og gledelig å forholde seg til!)

Jul, julenisse, munnbind og korona.

 

Julen er definitivt ikke avlyst! Julebudskapet (jf. Bibelens juleevangelium) og lysfesten er like viktig dette året som tidligere år. Julebudskapet gjelder og består, men selvsagt kan pandemien påvirke selve den praktiske julefeiringen / markeringen. Det blir mindre av de store familie-sammenkomstene og julefestene, og hele julefeiringen blir nok noe annerledes enn normalen. Selvsagt kan sykdom (og eventuelt død) sette litt begrensninger for selve markeringen.

Julebudskapet gjelder for alle, uavhengig av om man er fattig eller rik, har mange å feire med eller feirer i ensomhet, om man er frisk eller syk osv. Selve jula består uavhengig av hvordan feires og omstendighetene rundt oss.

Det er fortsatt mye som kan gjøres for å markere advent og jul, til tross for situasjonen. Eksempler: Adventskalender, nyte god mat og drikke, gi og få gaver, nyte rolige dager (fridagene rundt jul), lytte til Bibelens juleevangelium, se noen gode filmer eller serier på TV/strømming, nyte en julekonsert eller to (gjerne strømme digitalt), lytte til julemusikk, ha mindre familiesammenkomster (kun nærmeste familie), kose seg, ta seg noen spaserturer og å pynte til jul. Imidlertid er det ikke året for de store familiefestene/selskapene, julebordene, “sjøslag” ute på byen, store fysiske konserter, juletrefester og/eller utenlandsturer.

Men for all del: Det må absolutt være lov til å håpe at 2021 blir et noe mer normalt år enn 2020. Samfunnet og samfunnslivet har i år 2020 i stor grad vært preget av korona-pandemien/smitten.

En morsomme variant om julen 2020:

https://www.facebook.com/watch/?v=820352571860565

 

Kilde: Facebook Latter (@latter.no): Jon Niklas Rønning – “Julekveldsvisa (Koronaversjon)”.

Teksten:



Uansett: Julen i seg selv består i beste velgående, og jula er alt annet enn avlyst eller totalødelagt! Det er spesielt viktig i år å spre glede, trygghet og håp! Samhold, fellesskap og at vi alle gjør vårt for å motvirke ensomheten enkelte opplever i jula bør bli prioritert, men da selvsagt innenfor trygge smittevernsrammer.

 

Det finnes selvsagt egne jule-emojier:

🎄🎅⛪☃️🕯️🦌🍪❄️🎁🧦🔔

Dette blir ikke bare en snill og koselig julehilsen. Det blir også litt refleksjoner rundt julen, julens innhold og julefeiringen. Jeg skulle ønske at julen kunne bli en høytid med tid til ettertanke, med muligheter til å stresse ned og til å ta livet med (litt mer) ro.

Feiring og markering av advent, jul og også nyttår er viktig for nordmenn, og det ligger vel i den norske folkesjelen og har blitt en sentral del av de norske verdiene samt av de kristne verdiene. Det er helt naturlig for oss å feire julehøytiden med brask og bram. Julefeiring er typisk norsk. Julen bør ha plass til verdier slik som kjærlighet, raushet, varme og glede.

Litt mer om advent: Advent betyr ankomst (Frelserens eller Herrens ankomst, dvs. Jesus) eller komme, og er en ventetid og en tid for forberedelse på å ta imot Jesus. Advent er en kristen høytid som markerer forberedelsen til juletiden. I sangen “Adventslysene” av Inger Hagerup fokuseres det på at tiden gir rom for: Håp, lengsel, glede og fred, samt lys som de fire adventslysene representerer.

Adventsstaken, adventslysene og/eller adventsstjernen kommer fram i denne tiden, og det er slettes ikke uvanlig med adventskalender heller. Advent er en koselig førjulstid.

 

Jakta på julefølelsen er det en del som “kaver og strever med”, og resultater blir ikke alltid en fredfull høytidsfeiring. Jul og julefeiring har mye med tradisjoner å gjøre. Sentralt i feiringen er samvær og fellesskap med familie og venner, og ikke minst i kristen setting å markere Jesus sin fødsel. Samhørighet, nestekjærlighet, fellesskap og å være inkludert er også noen stikkord for julefeiringen. Å kunne vise litt sårbarhet bør det også være rom for. Julen er strengt tatt ikke bare presangjag, juleshopping, varmgang i kredittkortene, julebord, kav, strev og/eller stor innsats for å oppnå det perfekte hjem.

I media og når man snakker med enkelte høres advent og jul ut til kun å innebære stress, dvs. selvpåført julestress. Man skal rekke masse julebord, juleavslutninger, julekonserter, klargjøre og rengjøre huset til jul, bake 7 kakesorter/kakeslag (småkaker, julebakst, julekaker), lefser, handle presanger, lage pakkekalender til barna osv. Tidsklemma innhenter enkelte. Selv sliter jeg med å forstå at folk frivillig setter seg i denne situasjonen. Det er og blir snakk om prioriteringer, ambisjonsnivå, valg og hvor mange ting man velger å engasjere seg i! (Hvor mange julebord skal jeg forresten selv delta på? 0, altså null. Samme antallet som i fjor, som året før i fjor, året før der osv. Korrigering: Sesongen 2017 ble det faktisk 1 stk. julebord på meg!)

Og nå holdt jeg på å glemme disse sentrale faktorene – i tillegg til tidligere nevnte – som hører julen til: Julehefter, juleservietter, juleduker, julegardiner, julelys og julegensere. Egentlig en haug med ulike momenter og ting (ord og begreper) der man kan sette jul eller jule foran.

Kunstig juletre (plastre) på kjøpesenter pyntet med lys og kuler.

 

Mye av julehandelen finner sted i store kjøpesentre, eller i større og større grad via nettet og netthandel. Lokale nisjebutikker sliter i varierende grad med å trekke til seg tilstrekkelig med kunder. Det oppfordres av enkelte til å handle lokalt for å bevare de små lokale butikkene.

Kjøret med pakkekalendere og dyre gaver tar helt av for enkelte. Vi har blitt tilnærmet verdensmestere i å bruke masse penger i forbindelse med jul på fine og dyre presanger og ting. Det fråtses i luksus og kredittkortgjeld. En norsk verdi har muligens blitt å feire jul over evne, med et høyt pengeforbruk og betalingskort som “går varme”. Uhorvelige mengder med penger benyttes på julepresanger / julepakker og julestæsj, som vi strengt tatt ikke trenger.

Julen har på mange måter blitt svært så kommersiell hvor det er masse fokus på handel og kjøp, og den er til tider den reneste orgien i fråtsing, overflod, luksus, overspising, sløsing, bruk og kast og overforbruk. Julen medfører stort kjøpepress, og et svært materialistisk fokus preger det hele. Julefeiringen er ikke alltid så miljøvennlige eller klimamessig bærekraftig. Nyttårsfeiringen må heller ikke glemmes, hvor store pengesummer svis av på nyttårsraketter m. m.

Ifølge det man kan lese på nettet vil nordmenn totalt svi av over kroner 58 milliarder kroner, dvs. hele kroner 58 000 000 000, på handel i desember hvor julehandelen 2018 inngår. Bare på kalendergaver (pakkekalendere) går det med ca. en milliard kroner. Andre steder kan man lese at hver nordmann i gjennomsnitt vil bruke et sted mellom  kr 8.700 – kr 11.040 på handel og julefeiring i desember. Himlende store summer, og spesielt betenkelig er det at en del av handelen skjer via kredittkort og kredittkortgjeld.

Ifølge DNB: I år (2019) skal vi bruke 13.320 kroner i snitt på julekosen, hvor en stor del av summen går til gavene. Ifølge samme artikkel kan man unngå julefella med gaveliste og budsjett. Ifølge en undersøkelse Norstat har gjort for Storebrand vil hver nordmann i forbindelse med julen 2019 bruke gjennomsnittlig kroner 6.200 på julepresanger.

Julevarer som er kunstig høyt priset: Uten nevneverdig tvil kan det hevdes at enkelte produsenter og deler av handelsstanden skor seg på jula i form av høye priser og profitt. F. eks. er det diverse produkter innenfor dagligvare som fremmes i juledrakt forut for jul, som er betydelig høyere priset enn nesten tilsvarende produkter uten julefokus (uten ordet jul og julelogoer).

 

Vårt hvite juletre

Vårt hvite juletre

Julekrybbe kjøpt på Europris.

Julekrybbe fra Willow Tree.

Juletreet 2004 Egersund

Julebyen Egersund 2005

Sykkel med julepynt

Nyttårsraketter

Julenisse-bilde.

Julekrybbe-lykt med snø, i “fjøslykt”-format.


 

En liten avsporing: Ble før julen 2015 gjort oppmerksomme på en artikkel fra Aftenbladet som indirekte involverer meg. I artikkelen stod det blant annet å lese (nå bak betalingsmur): “Det er særlig et bilde som Bjørn Roger Rasmussen har tatt for noen år siden, som går igjen. Egersundtreet har med andre ord blitt et slags nasjonalt juletre.” Det bildet det er snakk om (tror jeg) er bildet ovenfor med bildeteksten “Juletreet 2004 Egersund”.

Aftenbladet: Juletrebilde Egersund

 

Tilbake til hovedteamet for denne artikkelen!

Julefeiringen kan både skape forventninger (til tider for store og urealistiske) og få fram til overflaten savnet etter dem som ikke lenger er blant oss. Julefeiringen kan frambringe mange gode gamle minner og ikke minst bidra til å skape nye gode minner. Tradisjoner, kontinuitet og (relativt) fast rammer står sentralt når det gjelder jul.

Ellers skal julen være så perfekt. Masse lykke, glede, masse gaver, masse kos, barna i fokus, samhold og masse familieselskaper (familiefester). Ikke alle i vårt land er så heldige at de får oppleve en glansbildeaktig jul. Det sitter folk rundt oss i denne “lykkelige” juletid som er ensomme, fattige, alvorlig syke, har rusproblemer eller har andre store problemer i sitt liv eller familie. I enkelte familier blir julen fort både rus, krangler og ulykkelig kaos. Gavehysteriet tar også til tider overhånd i såkalte vellykkede familier.

Heldigvis finne det en del ildsjeler og organisasjoner som arrangerer åpne alternativ-jul-arrangementer, som kan være et svært bra tilbud for både enslige, etterlatte, de som er litt på utsiden av samfunnet (rus, psykiatri osv.), “vanlige folk” etc. Dem som ikke har noen å feire jul med, eller dem som på en eller annen måte faller på utsiden av “normal” eller “vanlig” julefeiring kan ha gleden av slike tilbud. All ære til dem som står i bresjen for slike tiltak!

Adventsstake

Familieidyllen slår sprekker i enkelte hjem i løpet av juletiden. Statistikken forteller at julen trigger en del samlivsbrudd, hvor mange parforhold ryker i januar etter å ha blitt satt på prøve i julen (samlivsbrudd og skilsmisser). Forventninger som ikke blir innfridd, krangling, underliggende konflikter som kommer til overflaten osv. gir ingen kjekk jul.

Andre føler seg svært ensomme i jula. Julen er barne- og familiehøytiden nummer en. Hvis man faller på utsiden av familieidyllen kan jula oppleves som en tyngende feiring med ensomhet som hovedingrediens. Jula i sin helhet kan oppleves som lang for enkelte, med alle sine hellig- og fridager hvor normal samfunnsaktivitet stopper opp.

Enkelte barn gleder seg ikke til julen pga. de vet at jula ofte medfører kaos. Foreldre eller andre voksne som drikker alt for mye i barns nærvær. Alkoholinntaket ødelegger den fine julestemningen og medfører i stedet krangling, fyll, kjefting og eventuelt vold.

Enkelte ønsker seg en hvit jul. Hvit jul kan være i hvert fall bety to ulike ting: 1) Man ønsker seg snø og snøkledte landskap rundt seg i forbindelse med julen og/eller 2) man ønsker seg en jul hvor det ikke blir drukket alkohol mens man er sammen med barn i julehelgen 23.-26. desember. Begge ønskene er godt forståelige.

Julen er på mange måter barnas høytid. For mange voksne er jula hard jobbing og masse stress. Mange ting skal være på stell før helligdagene / høytidsdagene og fridagene rundt jul forhåpentligvis kan nytes. Et mål for julen bør være å skape en god nok jul, og ikke en uoppnåelig perfekt jul.

Jeg har “stjålet” kona sin Facebook-status forut for advent 2019:

  • “Gleda meg til Advent, nyter denne førjulstida eg. Ynskjer at folk kan senke skuldrene og ikkje berre stresse rundt men ta seg tid til å nyte livet og gjerne dele si tid og smil med nokon som treng det… Og som tidlegare slår eg eit slag for ei God nok jul!”

Coca-Cola påstår at de er en naturlig del av julehøytiden, noe jeg IKKE er enig i. Cola har fint lite med jul å gjøre. Appelsiner og klementiner derimot forbinder jeg med jul, og likeså ekte julebrus (ikke Cola), julegløgg, juleøl, julebrygg og akevitt (de to siste ikke del av min tradisjon). Julemarsipan må heller ikke glemmes.

En humoristisk omskriving av “Det lyser i stille grender” har blitt foretatt av Øystein Hauge. Tittel: “Det lyser i grelle grender”. Det nevnes blant annet LED-lys, slynger og stæsj, engler som kommer sekkevis, tusen watt med lys og seks meter nisse som blir plastavfall.

Julen 2018 Flatraket

Julen 2018 Flatraket

 

Masse penger benyttes i desember til innkjøp av julepresanger og annet julestæsj. For de fattige eller i hvert fall personer med noe stram økonomi kan ikke-innfridde forventninger og mangelen på penger medføre alt annet enn en fin julefeiring. Ifølge nyhetene virker det som om julen 2016 går over i historien som en jul hvor mange trenger hjelp fra Frelsesarmeen med flere, og også i årene etter 2016 ser man mye av den samme trenden. Frelsesarmeen sine utdelinger og Frelsesarmeen sine julegryter kommer en god del fattige til unnsetning.

I forbindelse med julen 2018 er det nok en gang fokus på dem som har problemer med å få økonomien m. m. til å gå rundt i forbindelse med jul:

Det sies at antallet personer som har behov for hjelp til julefeiringen (mat- og gaveutlevering) øker hvert eneste år, noe som også gjelder for år 2018.

Det er litt vel enkelt for “eksperter” å si at enkelte grupper må jekke ned sine forventninger og gå for enklere (les: billigere) løsninger. Det er slettes ikke rett fram og bare-bare å skille seg ut fra mengden og det “normale” / akseptable. Vi mennesker er flokkdyr med forventninger, og vi vil gjerne ha de samme muligheter til feiring som naboer og andre rundt oss. Ganske urettferdig også at utgangspunktet for julefeiringer skal være så forskjellige på det økonomiske området.

Anti-jul og hat av julekarusellen

Jeg fant et tankevekkende innlegg fra 2009, hvor forfatter tydeligvis ser liten glede i hele julefeiringen. Selv har jeg masse gode minner fra jul og nyttår som liten, men jeg har full forståelse for at dette ikke gjelder for alle. For enkelte er jul rett og slett en fæl tid hvor det “rippes opp” i gamle sår.

Momenter fra innlegget:

  • Orker ikke vanlig norsk jul pga. vonde minner i oppveksten fra juledagene.
  • Jula kan bli et eneste stort hykleri. Det er et svært stort fokus på det ytre, hvor alt skal være så perfekt på utsiden: Julevask av hus, julekaker blir bakt, gaver blir kjøpt, sylta blir laget, julegardinene hengt opp osv.
  • Hva med det indre, dvs. hjertet og innsiden, pågående konflikter som skal glemmes for en periode osv.? Alle skal i jula være venner, glade i hverandre, være harmoniske, noe som kan bli et skuespill og illusjon for enkelte.
  • Evinnelig mas og kjas for å få det ytre glansbildet til å stemme. Ekte følelser skyves ned i mørkerommet.
  • Jula kan oppleves som en stor byrde. Den innebærer ikke frihet, harmoni, glede og kos.
  • Enkelte kutter ut jula, takler det ikke, “går i hi”.
  • Pynter ikke, vasker ikke, skriver ikke julekort, minimaliserer alt julegavestyr og gleder seg til jula er over.
  • Oppfordring i innlegget: Ta deg fri fra det hele med god samvittighet! La ikke andre diktere livet ditt. God desember, gjerne kjemisk fri for jul!

 

Enkelte forbinder – med god grunn – julen og julehøytiden med negative ting: Økonomiske problemer, rus, vold, ensomhet, krangler, skuffelser og “gamle sår” fra barne- og ungdomstiden blir revet opp. Jula med alle sine rolige fridager og mange familiære kan fort bringe fram i lyset latente (skjulte) problemer.

I julehøytiden kan det være naturlig å tenke litt på dem i andre land som har det langt ifra så godt som oss. Det finnes både dem som lever i dyp fattigdom, er truet av krig, opplever forfølgelse og som sulter. Vi i Norge er sannelig privilegerte!

Glansbildet slår av og til sprekker. Den fine fasaden kan rakne, og presset kan bli vel stort for å oppnå den perfekte og vellykkede julefeiringen. Man kan føle på skuffelser, nederlag, sårbarhet og utilstrekkelighet, og lykken kan (delvis) bli fraværende. Sammenliknet med andre kan man føle at man kommer til kort.

Ifølge Ipsos sin undersøkelse utført på vegne av Frelsesarmeen viser det seg at 27 % av oss nordmenn i en eller annen grad gruer oss til jul, dvs. tett innpå 1/3 av landets befolkning som er et skremmende høyt tall.  Noen hovedgrunner til dette kan være økonomiske utfordringer, ensomhet, trøblete familieforhold og stress. Presset kan oppleves stort og nesten uovervinnelig.

Etter jula er unnagjort er det fullt kjør med helsehysteri for enkelte. Det skal trenes og spises sunt etter en passive og feitende jul.

Enkelte hevder at julen og julefeiringen mer og mer preges av forhold slik som: Sekularisering, verdsliggjøring, avkristning av julen for å ikke støte muslimer (eller andre ikke-kristne religioner) og utidig pengemas / gavemas.

Huff! Nå ble det tematisk noe depressivt her. For veldig mange er jula en kjekk tid hvor mange gode minner kan skapes! Jula kan for mange av oss være en svært så kjekk og hyggelig tid som gir oss et avbrekk og velfortjent pust i bakken fra det vanlige hverdagslivet. Jula kan blant annet benyttes til litt takknemlighet, undring og ettertanke, og da gjerne knyttet opp mot juleevangeliet.

Julen er ellers en fin tid for relasjoner med familie og venner, og det er mulig for en del av oss å få slappet litt av og senket skuldrene noe. Det er fri fra jobb på helligdagene (eventuelt med litt juleferie), og det er bra med det lille avbrekket som jula gir oss fra den vante tralten.

Julepynt lysestake.

 

Julekonserter i kirkene har jeg et noe ambivalent forhold til. Ellers er det i jula godt oppmøte på gudstjenestene, og da gjerne spesielt på juleaften. Ennå har mange det som tradisjon å oppsøke kirkene i juletider.

Kirke ja. På to gudstjenester relatert til jul – en i Egersund og en i Selje – har jeg blitt mektig irritert (indignert) over prestenes elendige innsats i form av dårlig tale. Julen gir en helt unik mulighet til å få spredt et gudsord blant folk som sjeldent går til kirke, noe som bør utnyttes til det fulle. De som kommer til kirke tåler å høre et tydelig evangelisk budskap bli forkynt.

Den ene gangen jeg ble irritert ble knapt juleevangeliet nevnt. Presten var kun opptatt av verdslige momenter relatert til jul, og det var rett og slett ikke plass til Jesusbarnet og juleevangeliet. På gudstjeneste 2 framsatte presten en egendiktet versjon av juleevangeliet, en dårlig fantasifortelling med masse faktafeil.

Men: La imidlertid ikke de “konservative kristne” få sett dagsordenen og “ødelegge” for feiringen med sitt snevre syn på det meste.

Jul handler for mange om store doser nostalgi (julenostalgi). Forut for advent 2015 er det nok en gang “krig” (julekrangel i sosiale media) pga. NRK ikke planlegger å sende julekalenderne «Jul i Skomakergata» og/eller “Jul i Blåfjell” / “Jul på Månetoppen”. Selv er jeg 100 % enig med NRK om at disse julekalenderne har gått ut på dato.

For enkelte blir det vel ikke heller skikkelig jul og nyttår før en av de gamle julekalenderne nok en gang har blitt sett sammen med filmene «Tre nøtter til Askepott» og «Grevinnen og hovmesteren». Personlig skulle jeg gjerne sett at de brukte sendetiden til andre mer fornuftige ting enn disse foreldete filmene og seriene. Det må da holde at mye av materiellet er tilgjengelig via YouTube og/eller NRK sitt arkiv på nett for nostalgikerne blant oss.

Min status på Facebook 25. november 2015 i sakens anledning: “100 % enig med NRK! På tide å vrake gamle julekalendere slik som “Jul i Skomakergata”, “Jul i Blåfjell” og “Jul på Månetoppen”. Makan til tullete nostalgi blant enkelte sjeler som på død og liv må ha det samme gamle tullet på TV hvert år.”

 

For nostalgikere har forresten “Jul i Skomakergata” blitt gjort tilgjengelig via nettet (NRK TV, strømming).

God jul!

 

Det kan helt sikkert diskuteres om julefeiringen finner sted på riktig tid av året (årstid) og om vår tidsregning virkelig stemmer helt overens med Jesus sitt fødselstidspunkt. Det kan også diskuteres om han virkelig ble født i en stall, eller om fødselen fant sted i et noe mer egnet lokale med en krybbe som seng. Uenighet er det også blant de lærde om eksakt geografisk åsted for fødselen, da det visstnok kan være snakk om et annet Betlehem enn dagens by som vi som oftest tenker på. Om det virkelig var antallet tre vise menn (konger) eller flere/færre som kom med gaver til Jesusbarnet kan også diskuteres. For meg blir ikke slike ting vesentlige poeng.

Det viktigste er at vi til minne om Betlehem-budskapet/Bibelens budskap feirer og markerer at Jesus ble født som frelser for dem som tror på Bibelens ord. Guds egen sønn, Jesus Kristus, ble sendt til vår jord som et lite barn. Barnet i krybben ble født inn i denne verdien via trange og beskjedne kår. Barnet var som barn flest, med fysiologiske behov slik som mat, gråting, trøst, tissing, bæsjing osv. Samtidig var han en frelser og redningsmann stor, Guds egen sønn sendt til vår jord.

Kong Herodes så på Jesus som en utfordrer, og kongen fikk drept alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller ynge. Jesus og hans familie (Maria og Josef) klarte å flykte til Egypt og måtte bo der til Herodes var død. Deretter vendte de tilbake til Nasaret.

 

Juleevangeliet om det lille barnet er fint og flott, og jula likeså. Imidlertid er påske vel så viktig for kristne som jula. Påske markerer Jesus sin død hvor han ble korsfestet på et kors, og ikke minst minner påsken oss på hans oppstandelse fra de døde.

Jol (jul) har ALDRI vært noe kristent, og er ubibelsk: Enkelte hevder at jula her en hedensk opprinnelse, en videreføring av romernes feiring av at solen “snudde”. Det finnes visstnok også noen koblinger mot norrøne markeringer og jødisk lysfest. Selve det norske ordet jul stammer fra norrønt. Andre er ikke enig i dette at julen har en hedensk forhistorie. Uansett mindre viktig, da jeg velger å forholde meg til dagens feiring som også har et kristent innhold.

 «Glem nå ikke hva julen egentlig handler om!».

 

Den største gaven, gaven over alle gaver, er Jesus. Den store gaven består i Jesus sin fødsel, liv, død og oppstandelse. Vi kan vise vår takknemlighet gjennom tro og nestekjærlighet, og ved å elske Jesus. Julenissen er nok (beklageligvis) mer populær enn Jesus og har vunnet over Jesusbarnet blant folk flest.

Jesus, Maria og Josef i Betlehem

Jesus, Maria og Josef i Betlehem

 

En tegneserieaktig utgave av stallen, riktignok kraftig idyllisert, glorifisert og hvor Jesus nok er en del større enn et spedbarn:

Stallen i Betlehem og Jesusbarnet, tegneserieversjon. Kilde: www.desktopwallpapers4.me

Stallen i Betlehem og Jesusbarnet, tegneserieversjon. Kilde: www.desktopwallpapers4.me

Kilde: Desktop Wallpapers 4 Me: Cartoon nativity scene wallpaper.

 

Bibelens juleevangelium finner sted Betlehem i dagens Israel, datidens Judea i Palestina. Jomfru Maria fødte sønnen Jesus (jomfrufødsel), hvor Jesus Kristus – Messias – i kristen tro regnes som verdens frelser (tro på ham for å bli frelst, dvs. få del i det kommende himmelriket). Juleevangeliet høres så fredfullt og idyllisk når det forkynnes i våre kirker. Beklageligvis er det pr. dags dato alt annet enn fredelig i de geografiske områdene som Bibelen om handler. Krig og terror, Midtøsten-konflikten, er dagliglivet i Israel og de palestinske områdene.

Fra en Facebook-status som enkelte har spredt rundt og delt:

Jeg kan skjønne at det nå ved juletider er viktig å verne om våre norske tradisjoner.
Men etter å ha satt opp den jødiske 7-armet Menorah (adventslysestaken) i vinduet, feiret en italiensk helgen (Lucia), tatt inn vår tyske nåletre (juletreet), satt oss foran TV og sett på et amerikansk underholdningsprogram (Donald Duck feirer jul), spist risgrøt fra Middelhavet (Ris à la Malta), tatt imot gaver fra en tyrkisk helgen (Julenissen), og gjort alt dette fordi en Jødisk pasifist (Jesus) ble født av en hodeplagg-bærende (skaut eller hijab-liknende plagg) mor (Maria) i Palestina (Betlehem), så kan man vel lure på om ikke julen handler om å ta vare på hverandre, uansett opprinnelse, fødested, alder, kjønn, seksualitet, hudfarge eller religion.

 

God jul til alle sammen!

 

Enkelte vil også trekke fram at mye av julens feiring bygger på hedenske tradisjoner og/eller norrøne. Det kan nok være tilfelle, men dette er heller ikke særlig vesentlig sett fra mitt ståsted. Jeg velger personlig å legge et kristent innhold i jula, og så får det bli opp til den enkelte eventuelt å gi jula et annet innhold enn det kristne. Også humanister feirer jul!

Det er flott å ha advent og julehøytiden som en lysfest på vinteren. Ute er det mørkt og kaldt, så lysfesten som jula representerer er kjærkommen avveksling i den ellers noe gråe hverdagen på vinterstid. Vintertid, korte dager med dagslys, surt og kaldt vær osv. gjør at det passer bra med julefeiringen, uavhengig av om man legger noe religiøst i det eller ikke.

Jesus blir født i en stall i Betlehem, engler, Betlehemsstjernen og de tre vise menn.

 

Julepyntingen kan bli for glorete for meg. Blinkende utelys i alskens farger og blinkmønstre kan bli litt i overkant. Enkelte satser på masse utepynt og lys, gjerne blinkende og flashende lys, helst mer overdådig enn naboens. (Statusjag og konkurranse.)

Glorete julepynting

Glorete julepynting

 

Amerikansk overpynting av juletreet hvor man knapt kan se at det er et tre der innerst inne har jeg ikke sansen for. Imidlertid liker jeg godt kunstig juletre (plasttre). Med allergi i huset er det ikke andre valg enn å gå for juletre av plast.

Julepynt og juleprodukter, ja. I butikkene starter jula ofte tidlig, gjerne med de første juleproduktene allerede i oktober (julebrus og julemarsipan kommer f. eks. ofte tidlig). Enkelte er også tidlig ute med å pynte privat. Man er jo nesten lei jula når den endelig er her, og noen får knapt feiret juleaften og juledagene før all pynten skal ut. Selv er jeg / vi “gammeldags” og pynter seint, og julepynten blir MINST værende oppe til 13. dag jul / Helligtrekongersdag (6. januar) før den pakkes ned. Jeg er ikke tilhenger av å starte julen / julefeiringen / julemarkeringen tidligst mulig for så å avslutte den kjappest mulig etter juledagene.

Fin den morsomheten som enkelte deler på Facebook om den store julevasken som enkelte anser som obligatorisk relatert til julefeiringen:

  • Til alle som vasker og gnikker helt frenetisk til jul; Det er Jesus-barnet som kommer, og ikke Mattilsynet.

Snikislamisering og avkristning av julen 2019 – Rusta og IKEA

Rusta og IKEA – to leverandører av “stæsj” til hjemmet – blir beskyldt for å avkristne julen. Avkristning av julen skjer angivelig for å ikke støte muslimene og andre som har annen tro enn den kristne. Snikislamiserte IKEA truer den norske jula. Det snakkes om boikott, underskriftskampanjer og annet “trøkk” mot de to kjedene. Ikke rart det er krig i verden når slike småting får kristne til å “klikke” over en lav sko…

De to leverandørene blir blant annet kritisert for å døpe om jula til vinterfest, og for å ha fjernet korset på dekorasjoner av kirker. Når det gjelder påstandene rettet mot Ikea er det til og med snakk om delvis feilaktige påstander ifølge Faktisk.no, da Ikea faktisk IKKE har døpt om julen til “vinterfest”.

Selv er jeg mer redd for dem som oppfordrer til boikott m. m. av Rusta og IKEA – gjerne konservative kristne. De prøver å ta enerett eller monopol på SIN definisjon av hva som er korrekt julefeiring. Slik overformynderi, belæring og moralisering vil jeg ha meg frabedt!


Skolestormen 2019 – muslimene får skylda

Fredelig jul 2019: Det ser nesten ut til å hagle med hat og hets mot muslimer, samt trusler mot skoleledelse og kommune. Alt dette finner sted pga. en avispåstand om at elevene ved Seljord barne- og ungdomsskole ikke lenger får lov til å bruke ord slik som “julemat” eller “juleball”. I stedet må “nøytrale” ord slik som “tradisjonsmat” og “skoleball” benyttes, angivelig for å ikke støte elever som ikke feirer jul.

Det hele har ført til en storstorm, hvor det spesielt utvises et stort hat og hets mot muslimer som gis skylda (blir syndebukker). Imidlertid har aldri muslimer blitt nevnt som gruppe i de opprinnelige skriveriene, så det er en del kritikere som har tatt noen litt vel kjappe trekninger og konklusjoner. Skal virkelig si at vi nordmenn er svært hårsåre og lar oss lett krenke når det gjelder juletradisjoner og julefeiring.

Snakk om en sak som har medført full storm i et vannglass, alt over en bagatellmessig ting. Det er liten grunn til å være stolt over enkelte nordmenns oppførsel i denne saken. Enkelte rikspolitikere faller også så dypt at de prøver å slå politisk mynt på saken. Alt i alt en ikke-sak om at jula er truet (nok en gang!), hvor det slåss med stråmenn.

Relevante lenker: Filter Nyheter: Ingen muslimer har ønsket “jul” fjernet på Seljord skole, ifølge rådmann. Skolen har tidligere tilpasset seg Jehovas Vitner og Aftenposten: Høyre skapte bråk med Facebook-post om jul. Nå tar de selvkritikk.

 

En debatt som kommer opp ca. hvert år er om det er greit med “obligatoriske” skolegudstjenester eller ei innenfor ordinær skoletid. Personlig forstår jeg ikke dette bråket. Jeg mener at ingen barn tar skade av å delta på en slik tilstelning. Så får det bli opp til den enkelte om man velger å ta imot eller ikke det kristne budskapet i sitt liv.

Julekrybbe (engel)

Forut julen 2016 – med videreføring årene etter – skaper julesanger med et kristent og forkynnende innhold debatt. Sanger slik som “Deilig er jorden” må kuttes ut ifølge enkelte pga. sitt religiøse innhold. Ikke rart det er krig i verden når slike småting kan skape konflikter. (Og nei. Det er IKKE innvandrere/asylsøkere/våre nye landsmenn som nører opp under debatten. Det er nordmenn med ateistisk og/eller humanistisk livssyn som står bak, men hvor de gjerne skylder på vårt multikulturelle samfunn og respekten for religionsfrihet.)

I stedet for å gå til krig mot skolegudstjenester og julens kristne innhold kan det heller rettes litt kritisk fokus mot dyrkingen av og det overdrevne fokuset på julenissen. Personlig “tror” jeg ikke på og støtter ikke opp rundt julenissen. Det blir etter mitt syn litt overdose med julenissen i disse juletider. Utkledte personer som forestiller julenissen både her og der og overalt. Bedre med noen engler og julekrybber i stedet.

I Egersund hadde vi “lossi” mens vi her på Flatraket har julebukk/nyttårsbukk på selveste nyttårsaften (ettermiddag og kveld). En kjekk tradisjon og koselig med barn som har kledt seg fint ut, (synger julesanger), går dør-til-dør og “tigger” snop på en koselig måte som bare barn kan. Men spar meg for tullete tradisjoner fra USA av typen Halloween og handlegalskapen “Black Friday”.

En diskusjon som opptar enkelte er julematen. Det er nesten en krig mellom dem som går for ribbe med sprø svor kontra dem som sverger til pinnekjøttet. Enkelte setter også pris på lutefisk eller juletorsk. Personlig tilhører jeg “team pinnekjøtt”, og jeg ser på hele sprø svor-greia som svært oppskrytt. Ellers hører vel også julegrøt med mandel (risengrynsgrøt og riskrem) til jula.


🎅🎄❄🎁🥣🍾✝

Julenissens opprinnelse

Den kristne helgenen og biskopen St. Nikolaus fra Tyrkia (på 300-tallet) er sannsynligvis hovedutgangspunktet for dagens julenisse. Man har også den amerikanske “Santa Claus”, og “Father Christmas” på de britiske øyene (England m. m.). Noen europeiske tilpasninger finnes, og det finnes også amerikanske Disney- og/eller Coca Cola-varianter av julenissen.

I Norge har vi både hatt den norske fjøsnissen (som har lite med jul å gjøre!), og den “vanlige” norske julenissen. Sistnevnte har nok koblinger mot den europeiske julemannen, som kom til Norge via Danmark og Tyskland helt mot slutten av 1800-tallet.

Om julenissen bor på Nordpolen eller ei til daglig skal jeg ikke ta bastant stilling til.

Mer om julenissen:

 

Note: I denne artikkelen har jeg i hovedsak vært opptatt av jul og advent. Nyttår og nyttårsfeiring er også en sentral begivenhet, selv om denne markeringen i seg selv ikke har en religiøs betydning. Nyttår er en fin anledning til å reflektere over det tilbakelagte året og ikke minst å tenke framover. Hva skal man prioritere i det nye året, veien videre og hvilke valg og beslutninger man vil ta, inkludert nyttårsforsetter. Ta gjerne en titt på nyttårsbønnen her i bloggen. Kirka for sin del markerer nyttår eller nytt kirkeår i forbindelse med 1. advent.

Så spørs det da om vi våkner opp til skikkelig blåmandag etter nyttår. Jeg tenker da blant annet på alle pågående kommunereformer + regionreformer som i praksis skal tre i kraft 1.1.2020.

Til slutt litt verdslig eller hedensk jul igjen. Må ha med litt ordinært julepynt her i bloggen inkludert juletre og julenisse:

God jul!

Julebilder Pixabay

Julebilder Pixabay

Adventslys og julepynt

 

Jeg pynter også bloggen min i advent- og juletider. Både snø som daler ned og julelys i toppen er aktivert. Akkurat pynten lar jeg være verdslig uten å dra inn julebudskapet eller juleevangeliet.  Enkelte synes nok at min julepynting av bloggen er noe glorete.

Uansett, som nevnt: Det er viktig å la julen bli noe mer enn bare stress, styr, overfladisk kos og materialisme! Hva med å gi juleevangeliet og kristentroen en sentral plass i jula? Ja takk til en Jesusinfisert jul!

Noen vers fra Bibelen:

Juleevangeliet i Lukas 2, 1-20, hentet fra “Bibel – Nettbibelen“:

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: “Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.” Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

“Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!”

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: “La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.” Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.

Bibelen

 

  • Lukas 2, 11: “I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.”
  • Matteus 2, 1-2: “Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: ‘Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.'”
  • Matteus 2, 11: “De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra.”
  • Jesaja 9, 6: “For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.”
  • Joh. 1, 9-12: “Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.”
  • Joh. 1, 14: “Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.”

Andre relevante Bibelvers:

  • Johannes 1, 11-12: “Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.”
  • Efeserne 2, 8-10: “For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.”
  • Romerne 10,9: “For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst.”
  • Johannes 3, 16-18: “For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.”
  • Markus 10, 45: “For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.”
  • Johannes 1, 29: “Dagen etter ser han Jesus komme, og han sier: ‘Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd.'”
  • Efeserne 1, 7: “I ham har vi forløsningen som ble vunnet ved hans blod, tilgivelse for syndene.”
  • Rom 3, 23-26: “Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus, til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus. Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt eget blod skulle være et sonoffer – for dem som tror. Slik ville Gud vise sin rettferdighet. For tidligere hadde han i sitt tålmod båret over med de syndene som var begått. Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han erklærer den rettferdig som tror på Jesus.”
  • Hebreerne 9, 22: “Etter loven blir jo nesten alle ting renset med blod, og synd blir ikke tilgitt uten at blod blir utøst.”
  • 2. Korinterne 5, 18-19: “Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.
  • Johannes 14, 6: “Jesus sier: ‘Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.'”

Lenke:

Gamle norske juleskikker, overtro og varslinger:

(Skrevet og publisert i november 2010, utvidet, redigert og publisert på nytt advent/jul – november/desember – 2011-2019 og i 2020.)