Chromebook-maskiner med Chrome OS

Chromebook-logo

Chromebook-logo. Kilde: https://www.google.com/chromebook/

Så langt har jeg styrt unna datamaskiner av typen Chromebook-maskiner med Google sitt Chrome OS. Nå endelig hopper jeg i det og satser på denne løsningen (i tillegg til eksisterende løsninger / utstyr), både privat og i jobbsammenheng.

Mange kommuner har allerede tatt i bruk Chromebooks, og da gjerne spesielt innenfor skole og oppvekst. Både pris og funksjonalitet gjør det interessant for både skoler og andre organisasjoner, enheter og privatpersoner.

Ja, jeg vet det. Jeg er virkelig treg med å ta i bruk Chromebook og Chrome OS. Det er mange år siden første versjon ble lansert (november 2009, dvs. en nærmere 10 års gammel løsning når dette skrives), og mange har allerede tatt løsningen i bruk. For å bruke markedsføringsbegreper: Jeg er ingen innovatør på området, og heller ingen tidlig bruker eller tidlig majoritet. Jeg er vel heller sen majoritet, om enn ikke fullt så treg som en etternøler. Likevel: Bedre sent enn aldri! Hegemoniet til Microsoft (Windows) og Apple (iOS og macOS) trenger å bli noe utfordret!

Oppdatering: Les også artikkelen “Er Chromebook-maskinene gode og funksjonelle nok?”.

Jeg ser for min del rene nettbrett (iPad eller Android-brett) som lite egnet i skolesammenhenger og i en del jobbsammenhenger. Nettbrett er fine og flotte til hjemmebruk for å konsumere informasjon, f.eks. surfe på nettet, sjekke Facebook og se på strømmingstjenester (video). Derimot er de etter mitt syn lite egnet til tekstproduksjon og annen skapende / produktiv virksomhet. Tastaturløsningene – enten gjennom bruk av skjerm eller eksternt tastatur – blir for dårlige og primitive etter min vurdering. Operativsystemer slik som iOS og Android har også sine begrensninger. Prismessig er det vel heller små forskjeller mellom nettbrett kontra Chromebook-enheter, og man kan vel også få rene nettbrettenheter med Chrome OS (Chromebook) på (anbefales ikke!). 

Chromebook-maskiner har den fordelen at maskinene er ganske så små, lette og mobile samtidig med at de har alle fordeler som en hvilken som helst bærbar PC. De har fullverdige tastaturer og kan godt brukes til tekstproduksjon etc.

En del fordeler med Chromebooks er ramset opp nedenfor:

  • Pris, pris og pris. Billigere i innkjøp enn en typisk bærbar Windows-PC, hvor den typiske besparelsen ligger på ca. 30-50 % pr. maskin. OK funksjonalitet til en grei pris, dvs. et bra forhold mellom kost og nytte.
  • Starter kjapt (kjapp oppstart, fort klar for bruk).
  • Kjapp og grei respons under bruk. Skal ikke bli “treg” etter en tids bruk.
  • Ingen støy fra vifter eller andre mekaniske deler, da maskinene ikke har slikt.
  • Batteriene holder lenge (lite strømkrevende teknologi i maskinene, strømgjerrige maskiner).
  • Lite ressurskrevende operativsystem.
  • Et operativsystem uten masse unødvendig “dill”.
  • Stabilt operativsystem uten masse systemkrasj (?).
  • Nye Chromebooks kan installere / kjøre Android apps fra Google Play Store. Dette gir et bra utvalg av programmer / applikasjoner.
  • I tillegg finnes det et ganske bra utvalg med innstikk eller utvidelser som kjøres direkte i Chrome-nettleseren.
  • Alt lagres i skyen, ikke behov for lokale sikkerhetskopier i tilfelle enheten “krasjer” osv.
  • Gode administrasjonsmuligheter uten behov for dyre tilleggsløsninger / systemer (tredjepart) hvis maskinene er koblet opp mot Chrome Education-lisenser / Chrome Enterprise-lisenser, og med koblinger mot Google sitt administrasjonsverktøy – Google Admin console – i skyen.
  • En maskin kan kjapt og greit nullstilles / tilbakestilles til fabrikkstandard (jf. Powerwash-funksjonen).
  • Enkelt å holde apper og operativsystem oppdatert (automatiske oppdateringer finner sted).
  • Merke og modell på selve Chromebook-enhetene er av mindre betydning. Forskjellene (på maskinvarenivå) mellom de ulike sammenliknbare maskinene er bare minimale, da det meste nok er ganske så standardisert fra Google sin side. Brukergrensesnittet til Chrome OS er også likt på kryss og tvers mellom merkene.
  • Skoleløsninger: Google har bygget opp en hel pakke med løsninger og et økosystem tilpasset skole. Google for Education-programmet/løsningene (Google Apps for Education – GAFE) tilbyr mye, inkludert bruk av Chromebook-maskiner, G Suite for utdanning, Google Cloud Platform, Google Classroom og andre skybaserte verktøyer fra Google.
  • En del sikkerhet innebygget i og med at operativsystemet benytter seg av sandkasseteknologi.
  • Noe av den teknologiske kompleksiteten flyttes fra lokalt til ut i skyen (gjelder både privat og i bedrift).
  • Profesjonell og effektiv IKT-drift i skyen (forhåpentligvis).
  • I bedriftssammenheng kan økt bruk av skyen medføre at man slipper å ta dyre investeringer for å oppgradere lagring (lagringsløsning) og serverutstyr lokalt (maskinvare, hardware).
  •  Fungerer kjempebra sammen med Chromecast og Chromecast-kompatible løsninger.
  • Toskjermsløsning og USB-C dokking fungerer greit og problemfritt.
  • Chrome Nettmarked-utvidelsene TeamViewer, Citrix Workspace og Cisco AnyConnect fungerer bra sammen med Chromebook og Chrome OS.
  • Chromebook datamaskiner er lite attraktive som tyveriobjekter. Årsaken til dette er lav enhetspris (verdi) og at maskinene ofte er svært låst mot Google Admin.
  • Velutprøvd og moden teknologi. Mange har allerede tatt Chrome OS og Chromebook-maskiner i bruk, og mange kan melde om meget gode resultater.

Elkjøp satser en del på salg av Chromebook, og fra deres reklame for Chromebook-maskiner låner jeg følgende momenter:

  • “En Chromebook gjør livet enklere: Chromebook er en sikker, rask og brukervennlig bærbar PC. Den starter opp på få sekunder, og gir deg tilgang til tusenvis av smarte apper fra Google Play. PC-en har innebygget antivirus og sikkerhetskopierer filene dine rett i skyen. Enklere blir det ikke.”
  • Chromebook er løsningen for brukere som har følgende ønsker for sin maskin:
    • Skikkelig kraftig virusbeskyttelse (inkludert)
    • Et batteri som varer hele dagen
    • At PC-er var mer lik mobiler
    • Å kunne gjøre ting på en ny måte
    • Ikke har lyst til å stresse over lagringsplassen

For ordens skyld: Jeg er ikke sponset av Elkjøp, og jeg har heller ikke valgt å handle Chromebook-utstyr via dem i denne omgang.

Google påstår selv om Chromebooks: Best der det gjelder: Enkel å bruke, innebygd virusbeskyttelse, batteri som holdet det gående i lange perioder av gangen. Chromebooks skal ifølge Google være:

  • Ukomplisert og problemfri
  • Klar til bruk – rett fra esken (konfigurering trengs ikke)
  • Fortsett der du slapp (synkronisering med Android-telefoner og nettbrett m. m.)
  • Enkel deling (flere kontoer pr. enhet + enkel bytting)
  • For jobb og underholdning. Tilbyr musikk, bilder, dokumentbehandling – og fleksibiliteten du trenger.

Chromebook-reklame

Chromebook-reklame hvor Windows og Mac OS latterliggjøres for sine mange feilmeldinger og problemer.

Kilde: YouTube: If you want a laptop you can count on. You Chromebook. [Extended]

Noen ulemper og utfordringer med Chromebooks er ramset opp nedenfor:

  • Svært knyttet opp mot leverandøren Google.
  • Google har et amerikansk utgangspunkt, noe som kan gi en del utfordringer når det gjelder personvern og sikkerhet / informasjonssikkerhet. Google sitt hovedtiltak på dette området er å flytte ansvaret for europeiske brukerdata fra USA til Irland fra og med 22. januar 2019. Man må også huske på at Google kjører egen og strengere policy innenfor “privacy” (personvern og sikkerhet) når det gjelder skole (utdanning, education) enn det som er tilfellet hvis man f. eks. har en privatkonto hos dem. Men: Europeiske GDPR-regler og amerikanske Cloud act-regler kan komme i “skvis” eller konflikt med hverandre.
  • Maskinene er svært avhengig av skyen og nettet, selv om litt jobbing er mulig “offline” (frakoblet).
  • De fleste enheter støtter kun trådløst nett, og ikke kablet nettverk.
  • Generelt få (fysiske) innganger og utganger (kontakter) på maskinene, noe som også gjelder for andre ultraportable bærbare datamaskiner. Imidlertid kan mye løses med – hvis behov – en USB-C ekstern dokkingstasjon.
  • Chrome OS er et nytt operativsystem å lære seg, selv om mange av oss i utgangspunktet i hvert fall er kjent med Chrome nettleseren fra samme “familie”.
  • Et lettvekter operativsystem når det gjelder funksjonalitet (begrenset funksjonalitet) i forhold til f. eks. Windows.
  • Til virkelig “tunge” ting, f. eks. videoredigering og CAD, er neppe Chromebook tingen.
  • Man kan ikke bruke sine “kjente og kjære” Windows-programmer.
  • Ved utstrakt bruk av Android-apper bør man være noe kritisk til hva man installerer og tar i bruk. Det har vært diverse nyhetssaker som omhandler dette at “uhumskheter” har sneket seg inn i Google Play. Det kan være enkelte apper som “spionerer” / overvåker, samler inn alt for mye med personopplysninger (og distribuerer disse til “bakmennene”) eller har ondsinnet (skadelig) kode innebygget. (Men det finnes tilsvarende “grums” også på andre plattformer.)
  • Noe uoversiktlig og “knotete” system – eller muligens bare ukjent – for lokale innstillinger (parametere) på maskinene.
  • Liten lokal lagringskapasitet.
  • I hovedsak en enkel tilvenningssak: “Rart” tastatur på Chromebook-maskiner når man kommer rett fra Windows-verdenen. Tastaturet har naturligvis ikke Windows-knapper, og det finnes heller ikke noen egne knapper for Delete, Home, End, Page Up/Page Down osv. (Man kan få savnet funksjonalitet via diverse tastekombinasjoner riktignok.) Ordinære funksjonsknapper (F1-F12) finnes ikke, men derimot noen spesialknapper / særegne Chromebook-knapper der som funksjonsknappene pleier å være.

Spesielle forhold for skoler og bedrifter relatert til ulemper og utfordringer med Chromebooks:

  • Google Chromebook er nesten i ferd med å oppnå monopolsituasjon innenfor skole og oppvekst når det gjelder bærbare elevdatamaskiner.
  • I skole og/eller bedriftssammenheng kan det nok bli litt læringskurve for å komme i gang med administrasjonsverktøyet (Google Admin console) i skyen fra Google.
  • Jeg opplever også Google sin Admin-løsning i skyen som noe uoversiktlig og ustrukturert.
  • Løsningen stiller en del krav til infrastruktur nett (trådløst). Det kan tenkes at mange Chromebook-enheter (pga. antallet og stor datatrafikk) vil medføre behov for montering av flere (større tetthet) og bedre trådløse sendere (AP-er). Dette vil koste en god del kroner!
  • Stor bruk av Chromebook-maskiner med utstrakt kommunikasjon mot skytjenester kan medføre utfordringer når det gjelder kapasiteten til rutere, brannmurer og nettlinjer. Enkelte ting må kanskje oppgraderes.
  • Opplæring og kursing av ansatte, lærere og elever i det nye systemet kan bli nødvendig.
  • Også IKT-folk må tenke litt nytt og lære seg noe nytt. Litt overgang fra tradisjonell IKT-drift til bruken av skytjenester.
  • En utfordring kan være å få dratt med seg alle lærere (eller andre ansatte hvis det er annen bedriftstype) over i den nye verdenen.
  • Kan det – uavhengig av system / løsning – bli for mye fokus på IKT i skolene?
  • Man må ofte gjøre en del tilpasninger for å få Chromebook-maskiner inn i eksisterende infrastruktur. F. eks. kan det være ønskelig med integrasjon og koblinger mot AD (Active Directory + FEIDE), filservere, skrivere (og skriver-servere, Google Cloud Print), AV-utstyr / interaktive tavler, MDM-løsninger, brannmurer, server-ressurser osv.
  • Det må også tenkes på databehandleravtale med Google, tenkes på GDPR, gjennomføre risikovurderinger (ROS-analyser), tenkes på lisensrelaterte forhold, dra med seg relevante personer i innføringsprosessen for å skape et eierforhold og i det hele tatt ha en realistisk og systematisk plan for innføringen.
  • Man er prisgitt og bundet av Google sine lisensbetingelser, lisensavtale, brukervilkår og databehandleravtale. Ikke rom for forhandlinger og lokale tilpasninger.
  • Uklarheter rundt hvem som har ansvar for hva når det gjelder sikkerhet, backup / sikkerhetskopiering osv. må avklares.
  • Blir enkelte IKT-folk / tilsatte overflødige ved innføring av utstrakt bruk av skytjenester? Muligens trenges færre hoder til å drifte en slik løsning? Endring i arbeidsinnhold og arbeidsmetoder blir det i hvert fall.
  • Man blir svært bundet til valgte skylagringssystem, og det er ikke rett fram å få til av en god kombinasjon / integrasjon av f. eks. Google Disk med OneDrive (hver sine lagringssystemer med hver sine brukerkontoer). Det er små muligheter for koblinger systemene imellom (uten bruk av tredjeparts verktøyer), og i tillegg bruker Gsuite kontorpakke annet lagringsformat enn Office 365 kontorpakke osv.
  • Vil det dukke opp skjulte og ikke-kartlagte kostnader? Er alle kritiske suksessfaktorer kartlagt og under kontroll?
  • Det kan være knyttet noen usikkerheter rundt Google sin framtidige forretningsmodell. Vil prisene plutselig skyte i været, eller blir det store endringer i retningen på Chrome OS-prosjektet? Time will show.

Det har via media vært enkelte saker med negativt fokus på Chromebook i skolesammenhenger. Blant annet har det tidligere vært noen innkjøringsproblemer med Chromebook-maskiner og eksamensavvikling, og det har vært enkelte som har stilt spørsmål til Google og personvernet. Utstrakt bruk av skylagring sammen med Chromebook-maskiner reiser også en del personvernspørsmål.

Selv tviler jeg på at Google er mer “bad gay” enn f. eks. Apple og Microsoft når det gjelder personvern (privacy) og privatlivets fred. Samtidig som enkelte stiller seg skeptiske til Google og personvernet (manglende) er det få som stiller spørsmålstegn med Office 365 fra Microsoft som mange offentlige instanser, privatpersoner og private firmaer har tatt i bruk (trykket til sitt bryst). Sosiale nettverk er vel ofte også vel så stor trussel mot personvernet som skylagringsgiganten Google.

Mine minimumskrav og ønsker til en Chromebook-maskin:

  • Maskinen MÅ ha innebygd berøringsskjerm (touchskjerm).
  • Vribar skjerm (2-i-1) som kan brukes i nettbrett-modus (tastaturet “brettes inn” under skjermen) er ikke et absolutt krav, men dette kan være kjekt.
  • Maskinen bør være ultra-portabel, og ikke for stor, klumpete og tung.
  • Innenfor skole og oppvekst er det nok viktig å satse på maskiner som er beregnet for formålet – Education Edition – dvs. maskiner som er litt ekstra robuste/solide beregnet på (over)ivrige barnefingre og noe røff behandling av utstyret.
  • Lav pris: Innenfor skole med slunkne kommunekasser (dårlig økonomi) bør pris eks. mva. være på under kr 3.000,- pr. enhet. Privat kan man være villig til å betale litt mer, men så mye over kr 4.000,- inkl. mva. er jeg ikke som privatmann villig til å betale.
  • Maskinen bør ha OK spesifikasjoner angående CPU, RAM, lagringsplass, nettverkskort, skjerm/skjermkort osv. Mindre krav kan stilles enn til Windows-maskiner.
  • Tekniske konkrete krav til innmat: RAM minimum 4 GB (, men fint med mer!). Intern lagring minimum 32 GB (, men fint med mer!). CPU av typen Intel, ikke ARM. Merke (produsent) på maskin mindre viktig.
  • Minimum full HD skjermoppløsning. (Skole: Mange av 2-i-1 Education Edition-maskinene med ca. 11,6 ” skjerm i akseptabel prisklasse støtter “kun” HD, dvs. 1366 x 768 oppløsning.)
  • Bra brukstid på en batterilading.
  • Behovet for å ha en maskin med både front- og baksidekamera (2 kameraer kontra 1 kamera) må vurderes av den enkelte. Ikke viktig for min del.
  • Jeg ser heller ikke det store poenget med støtte for penn. Pennene vil bare “forsvinne” og bli mistet.
  • Skjermstørrelse: Til eget bruk foretrekker jeg litt større skjerm enn 11 “. Tror 14 ” er passende for meg og mine øyne. Til elevformål med transport i skolesekk mellom skole og hjem er 11 ” helt optimalt.

Når det gjelder skjermstørrelse er dette vel smak og behag. Det finnes bra utvalg av Chromebooks med skjermer i størrelsen fra 11 ” og i hvert fall opp til 15 “. Liten skjerm gir svært mobile enheter, men ulempene med dette er at skrift og skjerm kan bli for smått for oss gamle brillebrukere.

Jeg har så langt kun fokusert på bærbare Chromebook-maskiner, dvs. formfaktor ultraportable bærbare datamaskiner (laptops, notebooks) med Chrome OS. På markedet finnes det også stasjonære datamaskiner (Chromebox-enheter) og Chromebook nettbrett (tablets).

IKT og skole

IKT og skole, ja. Både dagens læreplaner og ikke minst kommende læreplaner (høsten 2020) legger opp til masse bruk av IKT i undervisningen, innlemmet i alle slags fag. Koding er også en del av dette bildet. For å få til alt dette i praksis må det etter hvert bli et 1:1-forhold mellom antall elever og antall datamaskiner. Noen få klassesett med bærbare datamaskiner i et trille- og ladeskap eller stasjonære datamaskiner på et avlukket datarom duger ikke lenger.

Maskinene må kunne brukes både på skolen (undervisning og skolearbeid) og privat / hjemme (lekser m. m.). Maskinene bør være nette (små og lette) og robuste nok til å tåle transport fram og tilbake i en skolesekk. Ellers er det en selvfølge at lærerne også har til disposisjon slike Chromebook-maskiner.

Jeg skal være forsiktig med å uttale meg om det pedagogiske, da jeg har latt min lektorgrad “hvile” i mange år nå. Imidlertid har jeg forstått det slik at Chromebook-maskiner og Google sine løsninger bør dekke de fleste pedagogiske behov. I noen tilfeller kan det i tillegg være aktuelt med tredjeparts apper / utvidelser eller aller helst nettjenester (web-ressurser/web-sider).

Et evig problem er slunkne kommunekasser. Det er ikke lett å få stilt til rådighet nødvendige midler til innkjøp og vedlikehold av IKT-utstyret. I den forbindelse kan Chromebook-maskinene være til “velsignelse” i og med at de er en del billigere i innkjøp (og sikkert også i drift) enn tradisjonelle Windows-maskiner. Ved innføring av Chromebook strekker pengene lengre, og man kan muligens kanskje komme i mål med 1:1-forholdet (1 elev, 1 datamaskin).

Noen hevder at det er viktig å lære elevene den teknologien som er markedsledende pr. nå, dvs. f. eks. Windows og Word. Hvorfor har man et slikt feilaktig fokus? Det er normalt sett mange år til elevene kommer ut i arbeidslivet, og innen den tid kan det ha skjedd store endringer i hva som er “in”. Det er ikke konkrete produkter og systemer elevene trenger å lære. Det de skal lære er å bli kjent med anvendelse og grunnprinsipper innenfor IKT, f. eks. tekstbehandling og betjening av IKT-utstyr. De digitale ferdighetene og modenheten skal trenes opp, og ikke detaljkunnskapene i et spesifikt program.

Slike ting kan likeså godt læres og finne sted på Chrome OS som på Windows. Gsuite, Office 365 eller noe annet er mer eller mindre hipp som happ. Koding kan også godt læres via Google sin plattform.

 

En interessant artikkel (bak betalingsmur) fra 2. oktober 2018, om enn “reklame”/”markedsføring” for Check Point sine løsninger, er denne:

Noen sitater fra artikkelen:

  • Skolene “Googlifiseres”
  • Sandberg forteller at det rulles ut enormt mange Chromebook-enheter i Norge om dagen, og at de aller fleste av disse er i bruk i skolene.
  • Det holder nesten på å bli et monopol. Google er totalt ledende på leveranser av digitale verktøy.
  • Sikkerhetsekspert (Christian Sandberg, sikkerhetsekspert i Check Point) etterlyser sentrale retningslinjer for hvordan man kan sørge for at barn ikke får tilgang til skadelig innhold på datautstyr de har lånt av skolen.

Man pleier å si “There is no such thing as a free lunch”. Dette er en aldri så liten sannhet her også. G Suite for Education / Google for Education kan f. eks. skoler få helt gratis. Imidlertid påløper det lisenskostnader for å få administrasjonsmuligheter av maskinene.

Det må nemlig kjøpes inn lisens til kr 200,- – kr 250,- + mva. på “Google Chrome Management Licences for Education”. Disse lisensene er engangskostnader og gir ”evigvarende lisenser”, knyttet opp mot en fysisk enhet, ikke bruker. Utskifting av en enhet medfører at ny lisens må kjøpes inn.

Dette var for skole, som har ekstra gode priser. Det finnes også diverse kjøpsmuligheter og lisenser for andre typer bruk. Bedrifter etc. må betale for seg for å få full glede av Chrome OS-verdenen. Blant annet er ikke G Suite gratis for vanlige bedriftskunder.

Chromebook skjermdump

Chromebook skjermdump

 

Jeg har privat satt i bestilling og tatt i bruk en Acer Chromebook CB514 14″ FHD touch. I jobbsammenheng har jeg tilgang på en Acer Chromebook Spin 11. Spennende å ha kommet i gang med bruken av disse to Chromebook-maskinene.

Acer Chromebook Spin 11.

Acer Chromebook Spin 11.

Et bilde til av samme maskin med tilbehør:

Acer Chromebook Spin 11 og dokking

Samme Acer Chromebook Spin 11 avbildet, men denne gangen koblet til mot dokking-stasjon (USB-C) og ekstern skjerm, kablet nettverk, tastatur og mus. Også sjekket at det er fullt mulig å kjøre Citrix Workspace som Chrome-utvidelse.

 

Endte opp med Acer som merke både “her og der”, hovedsakelig pga. deres store utvalg av passende maskiner til ok priser. På mange måter har vel Acer vært en form for pioner innenfor Chromebook-maskiner. Imidlertid finnes det også mange andre produsenter av Chromebook-maskiner, f. eks. Lenovo, Dell, HP og Asus.

Fra før har jeg i de senere år vært ”storbruker” av operativsystemene Windows, Android og iOS, og jeg har også innimellom lekt litt med Linux. Tenker det skal la seg gjøre å lære seg bruken av Chrome OS også. Chrome OS er basert på Linux-kjerne, og brukergrensesnittet er basert på Google Chrome nettleser.

Mange kommuner har allerede valgt å gå for Chromebook innenfor skole og oppvekst. Kommuner slik som Trondheim kommune, Asker kommune, Randaberg kommune og Bergen kommune kan nevnes. Flere av disse har opprinnelig prøvd seg på ulike tilnærminger – f. eks. nettbrett (iPad og/eller Android), Surface, vanlige bærbare PC-er (Windows) osv. – før de endelig endte opp med å hovedsakelig gå for Chromebooks.

Selv kommer jeg opprinnelig fra Egersund i Rogaland fylke. Rogaland fylke kan vel nesten krones til Chromebook-fylket. Masse skoler og kommuner har tatt i bruk teknologien “der nede”, inkludert i kommunen jeg bodde og jobbet i før (Eigersund kommune). I fylket der jeg nå bor – Sogn og Fjordane – er de uforståelig nok (etter mitt syn!) mer opptatt av å innføre nettbrett enn Chromebook-maskiner.

I artikkelens start gjenga jeg en Chromebook-logo funnet fra nettet. Ser at Google i en del sammenhenger “bare” bruker den mer “generiske” logoen i stedet for den Chromebook-spesifikke:

Chrome-logo.

Chrome-logo.

 

En slik logo har jeg på mine Acer-maskiner, her representert med Acer Chromebook Spin 11-maskinen:

Acer Spin 11 delvis oppi sin veske

Acer Spin 11 delvis oppi sin bæreveske (sleeve).

 

Jeg har “allerede” fått testet ut litt tvillingen til Chrome OS, dvs. åpen kildekode-varianten Chromium OS. Jeg har nemlig prøvd ut kombinasjonen av Neverware CloudReady Home og VMware Workstation 15 Player, alt kjørt via min stasjonære Windows PC. En stor ulempe med denne løsningen er at den ikke støtter Google Play Store og Android-apps. Imidlertid fungerer nettleseren (Chromium) og koblingene mot Google Drive helt fint.

Neverware CloudReadyHome og VMware Workstation 15 Player

Neverware CloudReadyHome og VMware Workstation 15 Player

 

Det skal bli kjekt og spennende å få teste og ta i bruke Chromebook og Chrome OS. Greit med litt ny teknologi i hus og i bruk.

Mine første erfaringer med Chromebook

Når dette skrives (slutten av januar 2019) har jeg fått testet Chromebook og Chrome OS i noen få uker. Så langt er jeg fornøyd sånt generelt sett.

Maskinene med Chromebook installert starter kjapt, og de fungerer problemfritt og får jobben gjort. Det er ikke akkurat et superspennende OS, men det er stabilt, fungerer greit og man får utført det man vil ha utført. I tillegg til å støtte Android-apper er det et ganske bra og bredt utvalg av utvidelser tilgjengelig for Chrome-nettleseren. Alt i alt holder reklamen rundt maskinene og operativsystemet ord.

For å si noe negativt: Batterikapasitet pr. ladning er muligens ikke fullt så høy som forventet. Videre er det litt ustabilitet innimellom med Android apps (Android -apper), og heller ikke alle Android-apps er kompatible med maskinene (lar seg ikke installere). Skalering av skjermbildet til Chromebook-maskiner som har større skjerm enn en mobil fungerer heller ikke alltid helt tipp-topp. Av alle ting har en gammel kjenning av et problem dukket opp innimellom, hvor jeg mister norsk tastatur (ÆØÅ og æøå) i enkelte Android-apper.

Noen Android-apper “sliter” med litt vel begrenset funksjonalitet i forhold til fullversjonsprogrammer under Windows eller i forhold til tilsvarende apper på iOS. Dårlig stabilitet er også et problem i enkelte Android-apper, og en del av dem sliter med å skalere opp skjermbildet til å passe på en Chromebook-maskin med full HD og en noe større skjerm enn det en standard mobil har. Egentlig vil jeg nesten gå så langt å si at Android-integrasjonen fungerer så som så (små-dårlig) med diverse stabilitetsproblemer m. m. Og ellers finnes det ganske mange dårlige Android-apper på markedet.

Det har gått helt fint og greit å ta i bruk Chromebook, ikke minst pga. tidligere kjennskap til Chrome nettleser samt til deler av Google sine skytjenester. Chrome-nettleseren og grunnfunksjonaliteten i Chrome OS ser ut til å fungere fint og stabilt.

Innenfor Windows-verdenen går evinnelig mye tid med på å vente på at Windows-oppdateringer skal fullføres, man plages med lang oppstartstid (“bootetid”) og at profil skal bli klargjort/lastet inn (i hovedsak ved innlogging første gang på “ny” / ukjent maskin). Alt slikt ser ut til å ha blitt mye mer “strømlinjeformet” innenfor Chrome-verden. Så langt har det dukket opp noen Chrome OS-oppdateringer, men disse har vært fort unnagjort.

Normalt sett går det bare sekunder fra maskinen slås på til man er klar til å jobbe / bruke maskinen. Ingen store showstoppere av alvorlige driftsproblemer eller datakluss (blåskjermer, fryst/låst maskin osv.) har heller blitt oppdaget så langt. (Akkurat på disse områdene – nevnte forhold i dette og i forrige kapittel – hadde selvsagt et nettbrett vært akkurat likt.)

Google Play (Android-apper) er et aldri så lite irritasjonsmoment. Noen få dager uten bruk av maskinen medfører at det gjerne ligger 20 oppdateringer på vent. Slike oppdateringer kan ta en del tid å få installert (ventetid, ventestress). Android-oppdateringer tar en del tid ja, og akkurat dette minner litt om all den irritasjonen Windows Update gir på Windows-maskiner. Oppdater Android-apper automatisk ser ikke ut til å fungere særlig bra (automatisk).

Jeg kommer til å fortsette med å være bruker av Chromebook. De dekker veldig mange av mine IKT-behov, selv om også andre systemer vil leve videre parallelt for min del. Så langt har jeg brukt Chromebook hovedsakelig til Facebook, surfing på nettet, noe strømming, Word tekstbehandling og blogging (WordPress).

Når det gjelder Google sitt økosystem er jeg ikke 100 % “lojal”, i hvert fall ikke privat. Min hoved e-post-adresse er via Domeneshop, som kontorstøtteverktøyer bruker jeg hovedsakelig Microsoft Office 365 Home (Android-apper + Office Online i Chrome nettleser) og lagring i skyen via en kombinasjon av OneDrive og Jottacloud. Alt dette kunne jo Google ha løst for meg via sine løsninger, men jeg er så bra fornøyd med dagens løsninger at jeg ikke ser noe poeng i “konvertere”. (Konklusjon på dette: “If it ain’t broke, don’t fix it.” Nevnte eksisterende løsninger fungerer bra. Ja, jeg har tilgang på Gmail, G Suite, Google Disk osv., men jeg bruker dem i svært liten grad.)

 Så langt har jeg ikke vært borti “dyp” systemadministrasjon av maskinene. Helt hvordan dette fungerer i praksis vet jeg lite om på nåværende tidspunkt. (Og jeg kommer ikke til å jobbe med dette i fortsettelsen heller.)

Lenker:




Nettvett og digital mobbing – barn og unge

Nettvett og digital mobbing

Januar 2018 var det en interessant foreldresamling på kveldstid om nettvettFlatraket skule, hvor foredragsholder var en kar fra det lokale politiet. Vedkommende person fra politiet hadde ikke fasitsvar på alt, men i stedet prøvde han å få foreldregruppa til å begynne å bli litt mer bevisste samt tenke og fundere selv over problematikken.

Nevnte samling gav meg inspirasjon til å skrive denne artikkelen. Artikkelen vil både inneholde temaer som ble gjennomgått på samlingen, men jeg har også puttet inn en del egne tanker og innspill. Det er heldigvis masse god informasjon å finne på nettet også rundt denne tematikken.

Dette med nettvett og å forhindre digital mobbing blant barn og unge (+ blant voksne) er sentrale utfordringer i dagens digitale verden med utstrakt brukt av IKT. Teknologien i seg selv er verken god eller ond, men den kan brukes både til positive og negative formål. Bruk av teknologien til kommunikasjon kan medføre en del utfordringer og farer, da slettes ikke alle som man møter virtuelt på den digitale motorvei har gode hensikter eller er den en utgir seg for å være. Den teknologiske utviklingen går svært kjapt, så det er ikke bare bare å følge med på alle muligheter og tjenester som finnes.

Noen definisjoner

  • Nettvett: Tips og råd om hvordan man bør forholde seg til og på Internett for å oppnå sikker bruk, jf. www.nettvett.no.
  • Digital mobbing ifølge Store norske leksikon: “Digital mobbing er definert som ei aggressiv handling eller åtferd utøvd ved bruk av elektroniske hjelpemiddel av ei gruppe eller ein person – gjentatt over tid – mot eit offer som ikkje kan forsvare seg.”
  • Det mørke nettet/dypnettet (Darknet): Skjult nett hvor mye ulovligheter og kriminalitet finner sted. Kryptert og anonymisert.
  • IKT: Forkortelse for informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Både datamaskiner, nettbrett, mobiltelefoner og andre mobile enheter inngår. Likeså alle tjenester på nettet.

Digital mobbing og krenkelser

All mobbing er sårende og krenkende for den som blir utsatt for mobbingen. Selvbildet kan bli brutt ned, man kan miste venner, man kan bli syk av mobbingen og i verste tilfelle kan mobbingen ende med at enkelte tar sitt eget liv da de ikke finner det verdt å leve lenger.

Mobbing via nettet er beklageligvis relativt utbredt. Det sendes på stygge og sårende meldinger og/eller bilder. Det bedrives netthat, sjikane og hetsing, og det mobberne ønsker å oppnå er makt og/eller hevn. Mobberne prøver å øke sin egen status på bekostning av andre.

Uthenging er en sentral teknikk innenfor digital mobbing, gjerne kombinert med ryktespredning (falske rykter) og stygge kommentarer. Nettjenester kan benyttes som en digital gapestokk til å henge ut enkeltpersoner til spott og spe for andre, gjerne i lukkede fora hvor bare barn og unge fra et mindre lokalt miljø henger sammen. Det motsatte kan også skje, man kan bli ignorert eller utestengt fra det gode selskap. Man blir holdt på utsiden av grupper – blir ikke invitert med – på sosiale nettverk, eller man er den stakkaren som aldri får meldinger via sosiale medier fra de andre i klassen eller på skolen. Usynlig mobbing kan være svært krevende å forholde seg til, samtidig med at det kan være svært ødeleggende for dem som blir utsatt for mobbingen.

Enkelte gjør ting bak tastaturet som de neppe ville ha gjort ansikt til ansikt. Det blir mer upersonlig og mer anonymt å drive med mobbing fra bak et elektronisk hjelpemiddel (via IKT) enn direkte overfor en person.

Mobbingen kan foregå i det skjulte (skjult mobbing), og det kan skje relativt anonymt. At slik mobbing finner sted kan være vanskelig å oppdage for både foreldre og skole. Mange unge vil nødig heller sladre/tyste på mobberne til skolen (lærerne) eller til foreldrene.

Cybermobbing kan alternativt benyttes som et begrep for digital mobbing. Man kan bli utsatt for verbal trakassering m. m. via nettet.

Enkelte skiller mellom mobbing (digital eller analog) og krenkelser, hvor krenkelser er noe mindre alvorlig enn “ekte” mobbing. Krenkelser rammer litt mer sporadisk, tilfeldig og vilkårlig, og ondskapen er ikke satt fullt så mye i system som under mobbing. Digitale (elektriske) hjelpemidler kan også benyttes for å bedrive krenkelser mot andre.

Det kan foreligge eller oppstå ulike tolkninger rundt grensegangene for mobbing. Det noen vil kalle ufarlig erting vil andre kalle for ondsinnet / ondskapsfull mobbing. Hvordan ting fortolkes har sammenheng med øynene som ser, og det er forskjeller i hvordan ulike personer oppfatter en bestemt situasjon.

Skolens ansvar og barns utvikling

Ifølge Opplæringslova paragraf § 9 A-3 skal det være en nulltoleranse mot krenking som mobbing, trakassering m. m. Det skal også drives et systematisk arbeid for å oppnå at mobbing m. m. ikke finner sted. Uavhengig av hva paragrafene og reglene sier: Ikke alle skoler og instanser tar problemene med mobbing seriøst nok.

Skolene har altså plikt på seg til å gjøre noe for å unngå mobbing. Digital mobbing er en form for mobbing, så nevnte paragraf har absolutt relevans for arbeidet med å unngå digital mobbing i skolen og blant elevene.

Opplæringsloven og mobbing

Ifølge lovverket skal det være nulltoleranse mot mobbing, og det skal gripes inn og settes inn tiltak som dokumenteres hvis mobbing likevel finner sted. Noen sentrale paragrafer og utdrag av lovtekst:

§ 9 A-3. Nulltoleranse og systematisk arbeid: “Skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vald, diskriminering og trakassering.”

§ 9 A-4. Aktivitetsplikt for å sikre at elevar har eit trygt og godt psykososialt skolemiljø: “Alle som arbeider på skolen, skal følgje med på om elevane har eit trygt og godt skolemiljø, og gripe inn mot krenking som mobbing, vald, diskriminering og trakassering dersom det er mogleg.”

Stikkord: Varsle, undersøke, tiltak, involvert elever skal bli hørt, skriftlig plan over tiltak skal lages osv.

“Skolen skal dokumentere kva som blir gjort for å oppfylle aktivitetsplikta etter første til femte ledd.”

§ 9 A-5: Skjerpa aktivitetsplikt dersom ein som arbeider på skolen, krenkjer ein elev

Kilde: Lovdata – Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova).

 

Skolen kan videre bidra med opplæring for å sikre elevene digital dømmekraft og godt nettvett. Det er etter mitt syn svært viktig at skolen sammen med foreldrene bidrar til å oppøve barns sunne kritiske sans til nettet og til det som er der. Ikke alt som står på nettet skal man stole på og ta som “god fisk”, og slettes ikke alt er det som det utgir seg for å være. Litt om informasjonssikkerhet, personvern, kildekritikk og generelt oppøvelse av den kritiske sansen kan og bør barn og unge lære noe om. Den kritiske medieforståelsen trenger både barn og voksne å få opparbeidet.

Millenniumsgenerasjonen og generasjonen snøfnugg er oppvokst med og mer eller mindre “flasket opp” på sosiale medier, alltid tilgjengelig på nettet osv. De unge framstår som uredde i sitt møte med teknologien. Likevel trenger de opplæring i produktiv og “fornuftig” bruk av IKT. IKT er ikke bare underholdning i form av spilling, strømming, sosiale medier etc. som ofte barn og unge i hovedsak bruker nettet til.

En ting jeg sliter litt med å forstå er det store fokuset på at barn og unge må lære seg koding (les: programmering). Vi trenger for all del mange flinke programmere (spesialister), men at “hvermannsen” må lære seg dette synes jeg er noe spesielt og overdrevent. Man kan være en flink og dyktig bruker av IKT som verktøy uten å kunne programmere eller kode selv.

IKT som hjelpemiddel i skolen og undervisningen kan forhåpentligvis bidra til å utligne eller utjevne sosiale forskjeller og ulikheter i interesser mellom ulike elevgrupper. Alle kan få en felles basisplattform innenfor utnyttelse av IKT. Store klasseskiller kan forhåpentligvis motvirkes blant den nye generasjon med barn og unge. Ikke absolutt alle er så “heldige” at de har tilnærmet ubegrenset tilgang på teknologi privat, eller at noen hjemme er i stand til å motivere dem og gjøre dem interesserte i anvendelse av teknologi.

I disse digitaliseringstider kan skolen bidra til at man unngår digital diskriminering og “utestengelse” fra samfunnet. Skolen kan lære opp nye generasjoner til å bli gode brukere av digitale tjenester og verktøyer.

Opplæringsloven sin paragraf § 1-1 – om en ikke spesielt IKT-rettet – er også verdt en studie. Dette er lovens formålsparagraf, hvor det framgår at skolen skal forberede elevene på livet, verden, arbeidslivet, framtiden og gi dem historisk og kulturell innsikt. Verdier som skolen skal bidra til å formidle omtales også.

Den teknologiske utviklingen

Det finner hele tiden sted en rivende teknologisk utvikling. Det er ikke så mange år siden ingen hadde hørt noe om sosiale medier. Stadig dukker det opp nye tjenester og muligheter, og det er ikke lett som voksen (eller som ung) å følge med i den kjappe utviklingen.

Mange i foreldregenerasjonen var godt voksne før de første gang kom borti mobiltelefoner og datamaskiner. Internett ble først allemannseie mot slutten av 1990-tallet, og sosiale nettverk slik som Facebook ble først vanlig fra rundt år 2007 og utover. Utviklingen har gått fort, og foreldregenerasjonen har stort sett fått lite opplæring eller innføring i nettvett. IKT-teknologien har blitt tatt i bruk uten nødvendige kunnskaper og holdninger var på plass. Det spørs da hvor gode forbilder og hjelpere voksne kan være overfor barn og unge.

Svært få voksne klarer å følge 100 % med i jungelen av tjenester på nettet. Ofte benytter også de unge nettet til andre ting og tjenester enn det de voksne gjør. Facebook eller e-post er neppe særlig kult blant dagens unge. Det finnes mange sosiale nettverk innrettet mot ungdommen som voksne flest ikke har hørt om eller er brukere av. Enkelte voksne er mer eller mindre teknologiske analfabeter.

Det finnes masse fin teknologi tilgjengelig (lett tilgjengelig, små enheter, billige i innkjøp) som kan misbrukes. Det er lett å igangsette overvåkning eller spionasje med hensikt å mobbe eller drive med utpressing av andre unge i lokalmiljøet. F. eks. kan mobiltelefoner lett bli benyttet til å ta bilder i garderober osv.

Mye av teknologien kan benyttes til negative formål, og ikke alle som er på nettet har positive hensikter. Det finnes farer for hacking, overdreven overvåkning, brudd på personvernet, svindel, lureri, misbruk og andre kriminelle handlinger.

Voksne som forbilder og grensesettere

Enkelte voksne er dårlige forbilder. Det er nok av voksne som er svært lite kritiske til sin egen bruk av digitale medier, gjerne pga. uvitenhet og manglende kunnskaper. De publiserer helt ukritisk bilder og videoer av seg selv og sine barn i uheldige situasjoner, og med den største selvfølgelighet legges det ut bilder fra fester hvor de voksne er tydelig beruset. Dette å være noe kritisk til å eksponere seg selv eller andre – inkludert barn og unge – på nettet” syndes” det mye imot.

Nordmenn er også ofte litt vel naive og godtroende når vi møter den store og stygge internasjonale og globaliserte verdenen. Som kjent er Internett et globalt nettverk som i liten grad styres av landegrenser.

Nettdebatter framstår ofte som den rene kloakken, og ofte er de verste debattanter godt voksne mennesker i foreldregenerasjonen. Det spys ut edder og galle over en lav sko, og enkelte oppfører seg som nettroll. Det flommer over med netthets, hatefulle ytringer og det dømmes med et sterkt språk som slettes ikke er verdig en voksen ansvarlig person.

Noen voksne er ekstremt opptatt med å realisere seg selv. De er lite opptatt av hva barna og de unge driver med/gjør. De lar sitt avkom fritt og tilnærmet uten restriksjoner benytte seg av sosiale medier og nettet uten å bry seg nevneverdig.

En utfordring er foreldre som bagatelliserer og som ikke vil ta problemene på alvor. Det er vanskelig å få bukt med digital mobbing og andre farer hvis foreldrene ikke er villige til å ta på alvor at deres datter eller sønn er en mobber eller gjør andre tvilsomme ting via nettet. Foreldre og andre voksne bør være bevisste sin rolle som tydelige grensesettere og oppdragere av en framtidig generasjon med nettbrukere og IKT-brukere som tar nettvett på alvor.

Tilgjengelighet hele tiden er tydeligvis svært viktig for mange voksne, noe som fort smitter over på barna. Enkelte bare må sjekke til alle døgnets tider hva som skjer hver gang mobilen piper. Det kan være en melding via sosiale nettverk, en tekst- eller bildemelding (SMS/MMS), en e-post privat eller i jobbsammenheng osv. Denne overdrevne tilgjengeligheten har jeg liten sans for. Man trenger slettes ikke å være tilgjengelig 24 timer i døgnet via digitale IKT-hjelpemidler. Spesielt ugunstig blir det når barne tar etter og legger seg til det samme mønsteret for alltid å være tilgjengelig.

Voksne bør være bevisste på og tenke over barn og unges nettbruk. De bør i en viss grad både interessere seg i og å følge litt med på hva de unge gjør på nettet. Foreldre bør sette grenser for bruken, og ha samtaler med barna om nettvett og hva som er greit og ikke greit. Foreldrene bør gjøre noe og ikke bare ignorere alt!

Selvsagt bør det ikke gå så langt at foreldrene driver reneste overvåkningen av sine poder. Litt frihet bør de unge ha, men innenfor forholdsvis klare og små-strenge grenser.

Er det en folkerett at alle barn og unge må ha sin første mobil eller mobilklokke før de har begynt på skolen? Muligens er det like greit å vente til de har blitt litt større og noe mer modne før slik teknologi tas i bruk? Også på sosiale medier kan det være greit at man venter med å ta i bruk ting til modenheten er stor nok til å kunne sørge for sikker bruk. Imidlertid er det et stort press blant de unge om å ta i bruk alt slikt alt for tidlig.

Det kan også diskuteres om hvor smart det er at barn og unge får lov til å ta med seg mobil, nettbrett eller PC på sine egne jente- eller gutterom (soverom). Noen har også med seg disse enhetene oppi senga og benytter dem langt utover natta. Muligens er det smartest å la all bruk av slike dingser finne sted i stua eller andre fellesrom i umiddelbar nærhet til der de voksne oppholder seg. På denne måten blir det litt mindre fristende for de unge å oppsøke tvilsomme deler av nettet.

Hvor mange timer i døgnet som benyttes til teknologibruk kan vel også med fordel reguleres. Det finnes en fysisk verden utenfor nettet også som det kan være greit å være del av.

Barn, foreldre og datasikkerhet

I ITavisen blogg har Tom Heine Nätt skrevet et informativt innlegg som omhandler barn, datasikkerhet og hva foreldre bør vite rundt temaet. Forfatteren er høgskolelektor ved Høgskolen i Østfolds avdeling for informasjonsteknologi.

Stikkordsmessig gjengivelse av noen punkter han er innom i sitt innlegg:

Overordnede trusler:

  • Mobbere og overvåking
  • Lurt inn i svindel
  • Avsløring av identitet
  • Handlinger man angrer på senere og spredning av informasjon
  • Utpressing

Overvåking:

  • Passord
  • Spionvare
  • Delt informasjon på sosiale medier

Avsløring av identitet:

  • Bilder
  • Falske konkurranser
  • Deling av informasjon

Forfalskede identiteter:

  • Noen man kjenner
  • Personer man ikke kjenner

Og til slutt:

  • Er barns holdninger til datasikkerhet også en fare også for foreldre?
  • Noen nettvettregler man bør gjennomgå med barna
  • Noen nyttige tips til deg som foreldre

Vel verdt å lese artikkelen. Lenke:

 

Nettets innhold

Mye av materialet ute på nettet er upassende for barn og unge. Det finnes alt fra pornosider, skremmende voldssider, ulovligheter, kriminell rekruttering og radikalisering. Via sosiale medier kan man ganske så uforvarende ramle over masse vold, voldsvideoer og til og med drapsvideoer, noe som slettes ikke er særlig bra for “sarte” barne- og ungdomssinn. En del ulovligheter finner også sted på det såkalte “Det mørke nettet” (Darknet). Omsetning av dop og narkotika finner også sted via digitale kanaler.

Det finnes aldersgrenser fra leverandørene for å kunne ta i bruk de ulike sosiale medier. Disse bør i bunn og grunn absolutt respekteres, da barn og unge neppe er modne til å ta systemene på en sikker måte før de minst er så gamle som oppgitte aldersgrenser. Mange av de sosiale mediene opererer med 13 år som aldersgrense, men beklageligvis er det mange unge som jukser seg til tilgang lenge før de har oppnådd denne alderen.

En ting jeg har irritert meg over er YouTube. Der kommer det ofte mange upassende reklameinnslag som kan virke skremmende på barn og unge. Selv om man er på jakt etter nusselige og uskyldige barnevideoer “popper” det ofte opp reklamer som er beregnet på godt voksne.

Nettbruk kan også medføre at man får besøk på datamaskinen av diverse datavirus, spionprogramvare, søppelpost, “Microsoft”-svindel eller blir utsatt for hackerangrep. Også barn og unge bør øves opp i å være litt kritiske til hva man trykker ja til og hvilke nettsider som oppsøkes.

Enkelte har stor tro på at nettfiltre og filtrering – dvs. en form for “sensur lite” – løser de fleste problemer. Gjør de virkelig det? I den forbindelse henviser jeg til et interessant innlegg eller kommentar:

Kort gjenfortalt: Han skriver om nettfiltre som digitale barnevakter. Er filtrene noen god løsning? Teknologien kan glippe eller misse. Hva og hvordan skal filtrene være, hvem gjør hva?

Myndighetene på sentralt hold er visstnok i ferd med å avslutte arbeidet (september 2019) med en veiledning for hvordan barnehager og skoler (1.-4. Klassetrinn) kan skjerme de minste barna mot skadelig innhold (vold, porno osv.) på nettet – Internett. I praksis vil løsningen bli at slike enheter – kommuner og private drivere av barnehager og skoler – må installere nettfiltre.

Slike nettfilter synes jeg litt både og om. Ofte er det mulig for smarte sjeler å komme seg rundt (utenom) dem, eller å finne fram til ressurser som ikke ennå blir stoppet av filteret. Det kan fort bli en falsk trygghet å ha beskyttelse installert, og det kan bli litt av et kappløp mellom de “onde” og de “gode” om å få stoppet det som bør bli stoppet. Bevisstgjøring og holdningsskapende arbeid blant de unge har jeg mer tro på enn tekniske løsninger for “sensur”.

Veldig viktig er foreldreansvaret: “Og så har vi foreldre selvfølgelig også et ansvar for å sørge for å lære barna våre folkeskikk, etikk og ikke minst nettvett, gjerne i samarbeid med skolene.” Et sitat til fra innlegget: “Hver eneste dag dukker det opp nye nettsteder, spill og apper, og de som har onde hensikter på nettet finner stadig nye måter å lure folk på – også barn.” Min kommentar til siste sitat: Det er en evig runddans eller kamp dette her mellom filtre / sikkerhetsløsninger og stadig nye nettressurser / tjenester, hvor kampen om sikker ferdsel på nettet muligens best vinnes via andre metoder enn tekniske nettfiltre og sikkerhetsløsninger?

Facebook var ikke (helt) død blant de unge

I mars 2018 har selveste Kripos gått ut med en advarsel om en gruppe på Facebook, og de ber foreldre om å være obs på gruppa. Gruppa det er snakk om heter “Inviter alle du kjenner til gruppen vi skal ta grupperekord i mest folk”. I hovedsak er det barn og ungdommer som er medlemmer.

Den generelle tonen i gruppa er visstnok veldig grov. Det florerer med hatytringer, drapstrusler, oppfordring til vold m. m. Det heves også av Kripos at i motsetning til det mange voksne tror er fortsatt ungdommene aktive på Facebook.

En annen trend TV 2 har skrevet om er dette å drive med “roasting”, å “roaste” hverandre. Dette går ut på at man legger ut bilder av seg selv på bestemte lukkede Facebook-grupper for ungdommer. Andre medlemmer av gruppene skal kommentere noe frekt om utseendet eller annet til den som la ut bildet.

Dette kan medføre at man går for langt, man gjør noe som man senere angrer på. Ekstra sårbare og usikre ungdommer kan ta kommentarene bokstavelig og få problemer som en følge av trenden.

Facebook og deres partnere truer personvernet (Privacy): I media er det innimellom snakk om all den personlige informasjonen Facebook sitter på og ikke minst de gangene disse dataene blir misbrukt eller kommer på avveie. Mange Facebook-brukere sier gladelig ja til alle slags invitasjoner, apper, tester og spill. Man setter i gang uten å tenke på hva man sier ja til.

De som utvikler disse tilleggsproduktene eller appene kan i en del tilfeller uthente relativt mye personlig informasjon om den enkelte bruker fra Facebook, og dette på lovlig vis. Den enkelte bruker samtykket til denne informasjonsutvekslingen under første gangs oppsett/oppkobling uten å tenke grundig gjennom hva man sier ja til (hvem leser vel gjennom brukervilkårene?).

Ellers er det et stadig tilbakevennende problem at barn og unge blir lurt til å publisere nakenbilder og det som verre er til personer som man møter på nettet. Det som kan se ut for å være ganske så uskyldig kan ende opp med utpressing og distribusjon av bildemateriellet som er uønsket og ødeleggende for den lurte.

Digitale spor og personvern

Bruk av nettet medfører at man legger igjen mange digitale fotspor. Store aktører slik som Facebook, Google, Snapchat, Microsoft og Apple vet svært mye om oss. Masse informasjon blir hele tiden lagret om hva vi foretar oss på nettet. All denne informasjonen gir aktørene stor oversikt over våre liv og våre interesser osv.

Enkelte tjenester på nettet opererer fra land hvor personvern og datasikkerhet ikke akkurat står i høysetet. Frivillig godtar vi også at opplysninger gis bort gjennom å akseptere alle slags rare og mangelfulle lisensbetingelser til programmer og apper som installeres. Ofte godtas alt uten at man en gang gidder å lese hva man sier ja til rundt behandling av data og opplysninger.

All denne informasjonen som samles inn kan definitivt bli brukt og misbrukt. Personvernet kan bli truet.

Nettvettregler

Både Nettvett.no og Redd Barna har utarbeidet gode nettvettregler. Først de 9 reglene fra Nettvett.no:

1) Følg rådene for sikker pålogging.
2) Hold operativsystemer og programmer oppdatert.
3) Ta sikkerhetskopi.
4) Bruk brannmur og antivirus.
5) Tenk før du klikker.
6) Tenk over hva du deler.
7) Ta ansvar – vær åpen om hendelser.
8) Vær en venn på nett.
9) Unngå å falle for fristelser.

Deretter de 8 nettvettreglene fra Redd Barna:

1) Vis respekt for hverandre på nett. Mobbing på nett er minst like alvorlig som annen mobbing
2) Tenk deg om før du deler personlige bilder og opplysninger om deg selv og andre på åpne nettsteder
3) Lag et passord som er vanskelig å gjette. Passordet ditt er privat
4) Husk at det er lett å lyve på nettet, ikke tro på alt som andre skriver
5) Ta med noen du stoler på hvis du skal møte noen du har blitt kjent med på nettet, og møt dem på et offentlig sted
6) Avslutt kontakten hvis du blir redd eller opplever noe ubehagelig. Blokker kontakten og meld fra til de som har ansvaret for nettstedet
7) Fortell det til en voksen eller en annen du stoler på hvis du opplever noe ubehagelig. Det er ikke din skyld om noen andre gjør noe ubehagelig mot deg på nett
8) Meld fra til politiet om alvorlige saker

 

En god del av oss voksne får oppleve at det legges ut bilder og videoer av våre barn og ungdommer i etterkant av arrangementer (barnehage, skole og fritidsaktiviteter), og dette i enkelte tilfeller mot vår vilje. F. eks. har jeg som skriver dette et fosterbarn i husholdningen, som IKKE skal eksponeres på nettet eller i media i henhold med avtale med barnevernet. I disse tider hvor alle har en mobiltelefon med kamera og er brukere av sosiale medier er det sannelig vanskelig å sikre privatlivets fred.

Publisering av bilder og videoer på nett med identifiserbare personer på er ikke helt rett fram. Man skal egentlig ha innhentet samtykke/tillatelse på forhånd før slik publisering finner sted. Norges idrettsforbund har laget noen greie retningslinjer for publisering av bilder og video (på nett) som det kan være interessant å “stjele” ideer fra (lenke).

Anonym på nettet

Enkelte oppfører seg ganske “dustete” på nettet da de kan framstå som relativt anonyme. De kan operere med falske eller svært anonyme profiler. Det finnes også masse anonymiseringstjenester å benytte seg av (inkludert på det mørke nettet), samt sosiale nettverk som også muliggjør anonym opptreden.

Som anonym på nettet kan enkelte finne på å foreta seg mye rart som de ikke ville ha gjort som en lett identifiserbar fysisk person. Enkelte mister mange hemninger og kritisk sans når man bruker nettet og tastaturet til kommunikasjon og diskusjoner.

Det er viktig å huske på at det meste på nettet kan spores. Det er ikke helt rett fram for politiet å få ut informasjon fra store amerikanske selskaper slik som Facebook, men hvis det er snakk om en noe større kriminell handling vil det la seg gjøre. På samme måte lagrer Internett-leverandørene en del informasjon om hva vi foretar oss på nettet. Tidligere avsløringer har vist at etterretningstjenester slik som NSA (National Security Agency) i USA også har store muligheter for å overvåke nettet. Også den norske E-tjenesten kan sannsynligvis i ganske stor detaljgrad overvåke nordmenns telefonsamtaler og sosiale medier-bruk fra Eggemoen utenfor Hønefoss, Ringerike kommune.

I praksis er vi ofte ikke fullt så anonyme på nettet som enkelte tror. Det er ikke særlig smart verken som barn eller voksen å gjøre dumme ting på nettet i den tro at vi er uovervinnelige og ikke-sporbare. Man kan bli straffeforfulgt for ubetenksomme handlinger på nettet.

Politiet med flere har gått ut med advarsler rundt meldingsformidlingstjenesten Tellonym. Denne tjenesten muliggjør sending av anonyme meldinger, og tjenesten kan brukes som ren “mobbe-app” eller til annen trakassering. Det finnes også andre anonymiseringstjenester, samt alle slags VPN-tjenester for å skjule sine spor (våre anonym).

Internett er ikke lovløst

Som allerede nevnt flere ganger gjør enkelte personer dumme ting på nettet. Imidlertid er IKKE Internett lovløst. Vanlig lovverk gjelder der som i andre deler av vårt liv. Man kan bli dømt etter f. eks. straffeloven hvis kriminelle ting finner sted via nettet.

(Imidlertid har det vel vist seg i praksis at en del slike saker henlegges, og at politiet har begrenset kapasitet til å etterforske slike saker godt nok som igjen kan medføre en fellende dom.)

Det virker som om enkelte glemmer at det finnes grenser for hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt på nettet. Det virker som om enkelte tror at nettet er 100 % anarki. Dette stemmer ikke med realitetene!

Datakriminalitet

Det er en god del datakriminalitet som finner sted via nettet, og dette kan også barn og unge bli lurt inn i. Ikke alle er de som de utgir seg for å være. Bak profilen på et sosialt nettverk til en avbildet 17-årig pen jente kan det gjerne være en 50-årig pedofil mann med onde hensikter.

Det er masse utkrøpne svindelforsøk ute og går på nettet. Først prøver svindlere ofte å bygge opp tillit før de slår til og svindler (og bryter tilliten). Det kan være et fristende marked å prøve å gå etter naive unge som lar seg lett lokke pga. manglende kritisk sans. Alt fra identitetstyveri, kidnapping, misbruk, seksuelle overgrep og til svindel med penger kan finne sted.

I media har det vært framme flere saker hvor barn og unge har blitt utsatt for utpressing. Gjerne har de unge blitt lurt til å sende seksualiserte nakenbilder og/eller videoer til noen på nettet i god tro. De tror de sender slike ting til noen jevngamle som de kan stole på, men som viser seg å være voksne kjeltringer som bruker den tilsendte informasjon for å kunne drive med utpressing. Hvis de unge gjør sånt og slik skal de slippe ydmykelsen det er av at slike intime bilder og/eller videoer blir spredt for alle vinder på nettet.

Kripos mener at digitaliseringen fører med seg betydelig flere overgrep mot barn og unge over nettet. På dette området er framtidsutsiktene heller dårlige eller dystre. Sannsynligheten for å bli tatt for ulovligheter er ikke all verdens stor (saker henlegges pga. bevisets stilling eller manglende kapasitet hos politiet), og strafferammene er til tider relativt lave.

Sosiale medier

Facebook har blitt nevnt. Imidlertid finnes det en hel røys med sosiale medier å velge blant, hvor de mest kjente og mest utbredte (jf. Ipsos’ SoMe-tracker) er: Facebook, Snapchat, Instagram, Twitter, LinkedIn, Pinterest, YouTube og Google+. I tillegg kan muligens musikktjenester slik som Spotify og kommunikasjonsløsninger slik som Skype regnes med. Wikipedia i engelsk språkdrakt har en mer komplett liste med sosiale medier og nettverk, og der er det ca. 200 ulike tjenester å velge blant. Imidlertid er ikke alle disse i noen særlig grad i vanlig bruk her i Norge.

Det skal litt til for en voksen å ha full oversikt over alle ulike sosiale medier som er i bruk blant barn og unge. I tillegg er det også en del som har opptil flere profiler, hvor den profilen foreldrene får se gjerne er en mye “snillere” versjon enn den de bruker overfor sine jevngamle venner og kontakter. Foreldre bør absolutt følge litt med på podens bruk av sosiale medier, men uten at det blir ren overvåkning ut av det. Imidlertid er ikke foreldreoppgaven lett!

Sosiale medier kan være både til velsignelse og forbannelse. Verktøyene kan benyttes til uskyldig og positiv oppbygging av kontaktnettverk og informasjonsinnhenting, men de kan også bli brukt til mobbing, utpressing, spredning av uønsket materiell, kriminalitet og annen upassende virksomhet.

En ting å være obs på rundt sosiale medier er at de ofte har amerikansk eller i hvert fall utenlandsk opprinnelse. Dette medfører at grensene for hva som er greit og ikke greit sett fra leverandørenes side ikke nødvendigvis samsvarer med norsk rettsoppfatning og skjønn. Sosiale medier kan velge å sensurere noe som ingen nordmenn ville ha valgt å sensurere, mens andre tvilsomme ting slipper rett gjennom “sensuren” (modereringen).

Anbefalte aldersgrenser overholdes ikke

Dataspill er utstyrt med en anbefalt aldersgrense (f. eks. PEGI), men mange voksne er ikke så nøye med å følge disse når det gjelder barnas dataspilling. Mange mindreårige får spille spill som er anbefalt for 18 år og eldre på «gutterommet» uten foreldre til stede. Pga. sterke scener og deres mulige påvirkning på sarte barnesinn burde nok absolutt grensene ha vært fulgt i større grad.

En del av dataspillene med høy aldersgrense er typisk skyte- og drepespill. Slike dataspill kan være ganske så brutale med mye våpenbruk, krig, dreping, blod og voldsutøvelse. Makabre scener med realistisk grafikk og lydeffekter farer forbi øynene og ørene til spillerne.

I enkelte miljøer (gamer-miljøer) er det «på mote» å delta på LAN party (datatreff). Selv må jeg si at jeg er småskeptisk til i det hele tatt å samle barn og unge på slike treff. Ofte er det mye spillekonkurranser det går i på slike samlinger, og det er gjerne snakk om slike voldelige dataspill som jeg allerede har uttalt meg om.

Sosiale medier som f. eks. Facebook, Instagram og Snapchat har en aldersgrense definert av leverandør på 13 år. Personvernhensyn, modenhet (ivareta sine interessert og rettigheter på nett) og typisk innhold gjør tjenestene lite egnet for barn yngre enn satte aldersgrenser. (Enkelte tjenester kan ha lavere eller høyere aldersgrense, avhengig av hvem tjenesten er beregnet på og tjenestens innhold.)

En aldersgrense på 13 år finner man også igjen i personopplysningsloven (§ 5), jf. Personvernforordningen (GDPR). Nettjenester har ikke lov til å samle inn personopplysninger og informasjon om barn under 13 år uten foreldres samtykke.

Det syndes MYE mot aldersgrensene innenfor sosiale medier. Mange barn er på nett via slike tjenester lenge før de har blitt 13 år gamle, og ofte har verken barna eller foreldrene helt kontroll på bruken og hva som skjer i detalj der ute på nettet. Neppe mange foreldre har et bevisst nok forhold til mindreåriges bruk av sosiale medier og problemstillinger slik som personopplysninger, samtykke, påvirkning, mobbing, upassende innhold, reklame osv.

(Men det er vanskelig å være den strikse og kjipe forelderen som nekter alt når “alle andre” i klassen eller venneflokken får lov til å avvike fra reglene og anbefalingene.)

Gaming

Det er lett å tenke av oss voksne at dataspill (videospill) eller gaming / gamer er bortkastet tid (fare for avhengighet og det kan bli altoppslukende tidsmessig) samt at det er asosialt. Dessuten har vi dette med ikke-overholdte aldersgrenser (brutal vold, spilling på sex osv.) som allerede har blitt nevnt. Spillavhengighet kan også inntreffe. Imidlertid kan gaming også ha en god del positive effekter.

Gaming kan være til stor berikelse og personlig utvikling, og da spesielt gjerne spesielt for unge som av ulike årsaker ramler litt utenfor “malen” eller det “normale”. Eksempler kan være personer som er ensomme, mobbeofre, handikappede, asosiale eller sjenert. Selvfølgelig kan også gaming være til stor glede for helt “normale” og sosiale personer.

Gaming kan gi mange fine opplevelser og et sosialt liv i den virtuelle spillerverdenen. Man blir del av et fellesskap og et inkluderende miljø, og man finner sin “flokk” og sine venner. Utfordringene med ensomhet eller å være en “outsider” kan unngås. Man kan selv i stor grad velge hvordan man vil framstå som person, og hvor mye de andre skal få vite om den virkelige personen bak spillerkarakteren eller avataren.

Også innenfor gaming bør vel foreldre / foresatte utvise litt interesse for hva det er barna og de unge driver med, og de voksne bør følge litt med på bruken. Alt som skjer innenfor gaming er ikke bra for barn og unge, da også slike systemer kan misbrukes til kriminalitet eller i hvert fall uønsket aktivitet. Arenaen for gaming kan bli utsatt for forhold slik som mobbing, hat, hets, utestenging, utpressing m. m. Gamer-aktiviteten bør heller ikke gå ut over skolearbeidet eller anbefalt søvnbehov for barn og unge.

Imidlertid viser (heldigvis) forskning at ungdommene ikke blir aggressive av gamingen, selv om de spiller voldelige dataspill.

Nettbrukens påvirkning på barn

Noe forskning hevder at nettbruk gjør barna dummere. Digitale medier kan virke distraherende, avhengighetsskapende og hindre læring. Alt finnes på nettet og man trenger ikke å bruke hjernen, noe som kan gjøre oss dummere.

Mye bruk av teknologien kan bidra til konsentrasjonsvansker. Det oppstår mangel på oppmerksomhet, redusert minnefunksjon og dårlig humør. Utstrakt nettbruk kan også gi oss dårligere søvn som igjen fører til at man er mindre opplagt.

Når det gjelder bruk av mobiltelefoner kan enkelte utvikle sykelig avhengighet og nomofobi (panikkangst for å være uten mobiltelefon og/eller mobildekning). Overdreven mobilbruk påvirker hjerneaktiviteten, og bruken kan svekke oppmerksomhetsevnen. Enkelte kan også bli plaget av angst, depresjon, søvnløshet og impulsivitet. Mobilbruken kan bli som en rus for enkelte.

Ungdommer som i stor grad bruker elektroniske enheter (smarttelefoner, nettbrett, datamaskiner m. m.) kan oppleve å bli dypt ulykkelige. Desto flere timer bak en skjerm, jo mindre tilfreds blir de. Bruken går også utover søvnen. Så var det det å få oss voksne til å være gode forbilder da gjennom at vi av og til er avlogget nettet i lengre perioder.

Mye skjermtid kan slite på øynene våre. Visstnok er det enkelte unge som må behandles for øyeproblemer som fram til nå har vært typisk for 40-åringer og eldre. Det nevnes “akademikerøyne”, som innebærer hodepine og anstrengte øyne (falsk nærsynthet og øyekrampe) etter for mye skjermbruk.

Overfor barn og unge kan det nok være en god idé å dosere eller begrense skjermtiden / skjermbruken noe. Mye skjermbruk kan gi avhengigheter a la narkotika- og alkoholavhengighet/misbruk. Man “trigger” gjennom høy skjermbruk belønningssystemene og andre endringer av aktivitetene i hjernen, inkludert frigjøring og avhengighet av dopamin og produksjon av stresshormoner.

En ond sirkel kan oppstå hvor enda større skjermbruk inntreffer og brukes som belønning for å døyve avhengighetssymptomene og “abstinensene”. Høy skjermbruk påvirker forhold slik som hjerneaktiviteten, kommunikasjonen, det sosiale, konsentrasjonen, hvile, søvn, stress, kroppsvekt, helse/kondisjon og humør.

Et søk på Google med f. eks. søkeordene skjermtid og dopamin frambringer mer informasjon om disse temaene, inkludert forskning på området. Jeg fant også en av episodene fra den danske serien “Eksperimentet”, sendt på NRK 2. mai 2019, som interessant.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har kommet med nye retningslinjer og anbefalinger relatert til barn og skjermbruk. De mener at de minste barna ikke i det hele tatt bør ha skjermtid foran TV, PC, nettbrett, smarttelefoner osv. Barn og babyer under 1 år bør ifølge dem ikke se på skjermer overhodet, mens barn på 1-4 år bør ha en maksimal stillesittende skjermtid (passiv titting) på 1 time pr. dag.

I stedet for skjermtid er det fra WHO sin side fokus på fysisk aktivitet, god søvnkvalitet og aktiv lek. Dette skal bidra til å motvirke overvekt blant barn og relaterte sykdommer senere i livet.

Som forventet er det ikke alle som er enige i disse anbefalingene, da det vel ikke finnes klare forskningsresultater til å si at skjermer og skjermbruk i moderate mengder er farlig. Det kan også ligge god læring i skjermbruken.

Det hevdes at bruken av sosiale medier kan medføre uheldige forhold slik som endrede nervebaner, dårligere prestasjoner og digital avhengighet. En del foreldre i Silicon Valley – som har vært med på å utvikle sosiale medier-teknologien – har i de senere år visstnok innført streng kontroll med barnas skjermbruk og mengde med bruk.

Foreldrekontroll er stikkordet. Visse grenser og føringer bør de voksne stå for overfor sine barn og unge.

En god del norske skoler har mobilforbud i skoletiden, hvor begrunnelsene for forbudene hovedsakelig er knyttet til pedagogikk og sosialt miljø. Andre land, f. eks. Frankrike, begrunner i tillegg tilsvarende forbud med helserisikoen (EMF-plager, kreft m. m.) knyttet til stadig økende elektromagnetisk strålingen. Muligens noe å tenke på dette med stråling og helse. Ikke bare mobiler (3G/4G/5G) stråler, men også f. eks. Wi-Fi-sendere og bærbare datamaskiner med Wi-Fi-støtte, blåtann (bluetooth) osv. Både i skolebygg og privat møter man også på bruken av smartmålere (AMS) for strøm, som også avgir elektromagnetiske felt (EMF).

Kjøpepress og annet press

En annen side med IKT er kjøpepresset og motepresset som oppstår blant barn og unge. Enkelte bare må ha siste iPhone-modell eller en dyr datamaskin til “gaming”. Det koster foreldrene fort en del kroner å følge med på dette “rotteracet”, for å tilfredsstille sine barn.

Hvem har ikke hørt utsagnet: “Ja men, alle andre i klassen har dette.” Enkelte foreldre må strekke den økonomiske strikken svært langt for å unngå at sine barn blir akterutseilte i det teknologiske kappløpet. Dette å ikke ha de siste duppe-dingsene kan i seg selv være en grunn til at enkelte blir mobbet.

Man skal ikke undervurdere markedskreftenes makt på barn og unge. Det presenteres både snikreklame og produktplassering, og det er slettes ikke så lett for barn og unge (eller voksne for den del) å sortere bombardementet med påvirkning. Å klare å sortere budskap, forstå markedskreftenes makt og å klare å komme ut av dette med et styrket selvbilde er ikke helt rett fram. De unge trenger nok ofte hjelp fra oss voksne til å bedrive en fornuftig “kildesortering på nett“.

Presset mot de unge er stort i dagens samfunn. Barn og unge skal være flinke og pliktoppfyllende, og de skal prestere på skolen og i det sosiale livet + i de sosiale mediene. Alt skal være så perfekt. Tester og målinger gjennomføres i skoleregi for å sjekke om de er der de skal være. Enkelte barn og unge blir enkelt og greit stresset av det harde kjøret som rettes mot dem, både fra skolen og fra andre unge og de voksne. Det er slettes ikke bare-bare å være ung i dag.

Det snakkes om “Generasjon Prestasjon“. De unge skal være perfekte og lykkes på en lang rekke fronter samtidig, og en del vil feile i dette tøffe prestasjonssamfunnet. Enkelte unge sliter med lavt selvbilde, noe som slettes ikke er så rart så lenge som prestasjonsjaget og kroppspresset er så stort som det er. Jeg gjengir det jeg tidligere har skrevet i artikkelen “Typisk norsk og norske verdier“:

Det er virkelig bekymringsfullt at såpass mange unge faller på utsiden av arbeidslivet. Enkelte blir i ung alder uføretrygdede eller blir gående på andre støtteordninger (“NAVere”). Ofte skyldes dette psykiske problemer (psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser) eller andre personlige problem, og slettes ikke latskap i seg selv. Et viktig poeng fra en kronikk i Aftenposten: “Vi trenger et arbeidsliv som åpner opp for dem som har havnet utenfor”. Det er også dystre selvmordstall blant både unge og voksne i Norge.

Det er et stort press på de unge hvor de skal prestere på en lang rekke med områder, og en del av dem passer ikke helt inn i dagens samfunn. De sliter med å finne sin plass, de ramler ut og blir på utsiden av det gode selskap. De av dem som ikke blir uføretrygdede kan ha store problemer med å få seg utdannelse og jobb. Det er også mange unge menn inni tallene, og en del av dem forblir utenfor arbeidslivet, single, ensomme og uten barn.

Tradisjonell mobbing og seksualisert mobbing

Denne artikkelen retter fokus mot nettvett og digital mobbing. Imidlertid er det viktig å ikke glemme at tradisjonell mobbing – fjes-til-fjes-mobbing – fortsatt finner sted. Også i den fysiske verden kan virkemidler slik som utestenging, utfrysning, rangering, gjentatte tilfeller med fornærmede ord og kommentarer (verbal negativ kommunikasjon), fysisk (slag, spark, lugging m. m.) og psykisk mobbing finne sted.

Krenkende adferd eller ulike former for overgrep (fysiske, seksuelle inkludert voldtekt, seksuell trakassering m. m.) kan finne sted blant/mellom barn og unge, men det kan også være voksne (lærere eller andre) som står bak. Noen ganger er det rett og slett de voksne som er mobberne eller står bak overgrep.

De unge er “stygge” med hverandre gjennom å kalle andre for din hore, din fitte osv. Det er mer å lese om dette fenomenet i denne artikkelen:

Det har muligens vært en økning i nedsettende seksuelle bemerkninger i de senere år blant skoleelever, og da i hovedsak rettet mot jenter hvor gutter er avsenderne. Problemene tas ikke tilstrekkelig seriøst av lærerne, og tydeligvis har ikke #metoo nådd skolene og klasserommene i og med at slik seksualisert mobbing og trakassering får lov til å finne sted over tid. Beslektet med dette er det å kalle andre for “din homo” på en nedsettende måte.

Barn kan være svært stygge med hverandre, og det helt ned i barnehage- og småskolealder. Utestenging, utfrysing, stygge / spydige kommentarer, erting, fysisk knuffing, mobbing finner sted. Noen i en gruppe blir også regnet som mer populære enn endre, hvor noen får rollen som flokkleder som kan herse / herske, drive med maktspill og se ned på andre. Her lokalt er det et kraftuttrykk og hersketeknikk å si at andre er fattige, og dermed mindre verdifulle / verdt.

Mye av dette får ikke de voksne med seg at det skjer. Små forhold (liten bygd, få elever / barnehagebarn) er ingen garanti for at man unngår slike ting!

Avslutning

Nettvett, digital mobbing og beslektede tema er et omfattende område. Teknologien vi omgir oss med gir oss både mange fantastiske muligheter og en del utfordringer. Nettet og teknologien kan brukes til negative ting slik som kriminalitet og digital mobbing.

Det er viktig at både skole og foreldre er bevisste sin rolle. De voksne må hjelpe til for at dagens barn og unge skal få et fornuftig og sunt forhold til bruken av nettet. Hvis voksne er til stede og prøver å bistå de unge kan resultatet bli bra. Barn og unges digitale dømmekraft kan opparbeides og godt nettvett kan læres.

Lenker

Lenker til andre relevante bloggartikler i denne bloggen:




Radioteknologien DAB, et feilgrep?

Radio og DAB

Er Norges store satsing på kringkastingsteknologien DAB (Digital Audio Broadcasting) et massivt feilgrep? Det kan i hvert fall virke som om det er snakk om en dyr, dårlig og gammeldags teknologisatsing som gir oss kunder vel så mange problemer som fordeler.

FM-nettet er skrudd av, og det er DAB+ som gjelder. Det er neppe særlig realistisk å få reversert dette valget nå. Likevel er jeg fortsatt små-skeptisk til hele DAB-teknologien.

Digitalisering er “in” i tiden, men når det gjelder DAB kom en eventuell overgang alt for seint. Andre og bedre teknologier har egentlig medført at DAB er utgått på dato allerede før det er fullinnført. Dessuten viser det seg vanskelig å få til fullgod dekning i et topografi komplisert land (fjorder, fjell, dalsøkk, vidder, tunneler, grisgrendt bebyggelse osv.) som Norge.

DAB er dyrt, dårlig og lite framtidsrettet, og noen få store aktører får prege og styre hele showet. Det er vel tilnærmet – på riksplan – et oligopol (ikke-fullkommen konkurranse) mellom aktørene Bauer Media Group, Nordic Entertainment Group (NENT Group) og NRK. Mindre lokalradioer har neppe økonomi (nytt senderutstyr, oppgradering av studioutstyr, konsesjon osv.) til å gå over til å sende via DAB (lokalradioblokka).

Spørsmålet jeg innledet med gir jeg vel neppe noe helt klart og tydelig svar på i fortsettelsen. Dette blir mer en artikkel hvor jeg undres over valget som har blitt foretatt her i landet av radioteknologi. Alt har blitt satset på en hest som heter DAB.

Innvendinger og drøftelser rundt DAB 📻

Dårlig DAB-dekning Flatraket

Noen stikkordsmessige innvendinger mot DAB:

  • Muligens en totalt meningsløs oppgradering, innføringen kommer alt for seint. DAB-teknologien var allerede gammeldags og avdanket teknologi da den ble innført.
  • Nettradio og strømming + podcasts er allerede oppfunnet, noe som på sikt gir lite behov for primitiv digitalradio.
  • Oppgraderingen har gitt nasjonen Norge en milliardregning. Disse pengene kunne ha vært benyttet på noe mer fornuftig, f. eks. utbygging av bredbånd og mobilnett i distrikts-Norge.
  • Å lage et nasjonalt enveis kringkastingsnett er gammeldags tankegang.
  • DAB er en (minst) 20 års gammel utdatert teknologi.
  • Mange forbrukere har måttet bytte ut alle sine radioapparater, og de har totalt sett brukt store pengesummer på kjøp av nye radioer/radioapparater for å kunne ta inn DAB-signalene/sendingene.
  • De som var tidlig ute med å få seg radioer som støttet DAB har gjerne måttet skifte ut radioene (lurt, ført bak lyset). Nå er det DAB+ som gjelder og ikke opprinnelig DAB.
  • Digitaliseringen har bidratt til at radio har mistet mange lyttere. (Lyttertallene stuper på radio for tiden, noe pga. digitaliseringen og noe pga. andre “ting i tiden”.)
  • En undersøkelse viser at lokalradiolyttingen har økt med 20 % fra 4. kvartal 2016 til 4. kvartal 2017. Samtidig har den totale radiolyttingen falt betraktelig, og spesielt NRK går en god del tilbake. Det digitale radioskiftet kan gis en del av skylda for denne endringen. Spesielt mange unge har kuttet ut radio.
  • Lyden på DAB er så som så. Man slipper “skurringen”, men lyden bærer preg av å være sterkt komprimert. På en kjøkkenradio kan lyden bli grei nok, men på et HiFi-anlegg av bedre type blir lydopplevelsen av DAB-signalene en heller pinlig affære. Med dårlig radiodekning er ikke “klippe-lydene” på DAB noe særlig å høre på. Den dårlige lydkvaliteten har ført til at enkelte hevder at forkortelsen DAB står for “Dårlig Audio Behandling”.
  • Norge er ganske så alene i klassen som har valgt å slukke FM-nettet helt. FM og DAB kunne ha levd side om side med hverandre som likeverdige riksdekkende systemer i mange år, men slik ble det ikke.
  • Heller ikke så veldig mange land i verden som har valgt å satse så stort på utbygging av DAB/DAB+ som Norge.
  • DAB gir dårlig reell dekning. De teoretiske dekningskartene (ren matematikk!) som er tegnet opp stemmer gjerne dårlig med virkeligheten. Opplevd dekningsgrad er langt lavere enn kartene viser. Spesielt her på vestlandet med fjorder, fjell og daler er det store lokale utfordringer.
  • Pga. frekvensene som benyttes (høyere frekvenser enn FM) blir rekkevidden lavere enn for FM, forutsatt samme antall sendere og tilsvarende sendereffekt.
  • Enkelte mener at Stortinget ble ført bak lyset av et overivrig NRK (mafiavirksomhet, konspirasjonsteori, korrupsjon eller sannhet?), som allerede hadde satset store penger på teknologien, når beslutningen om massiv videre satsing på DAB og slukking av FM ble tatt.
  • Innføringen av DAB kan hevdes å være en gigantisk tabbe. Stortinget ble ført bak lyset og stolte blindt på forsikringene fra NRK, Digitalradio Norge og Kulturdepartementet om at overgangen til DAB og vraking av FM ville tjene fellesskapets beste.
  • Forbrukerne blir tvunget over på ny teknologi som de strengt tatt ikke har etterspurt.
  • Å måtte kaste fullt brukbare FM-radioer er ikke direkte miljøvennlig heller, selv om mye av EE-avfallet som radioer representerer kan gjenvinnes. Det spørs også om hvor god holdbarheten er på alle de billige DAB-radioer som nå selges. Det kan bli en del bruk og kast.
  • Gamle radioer var jo bygget som de reneste møblene (god estetikk, pyntegjenstander), inkludert ekstremt god holdbarhet/levetid på radiodelen. Dagens plastskrammel fra Asia er neppe så holdbare enheter.
  • Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har uttrykt bekymring for at enheter i DAB-nettverket kan være sårbare for hackerangrep.
  • DAB-radioer er mer strømkrevende enn FM-radioer. Spesielt kan dette ha litt betydning for radioer som går på batterier, og hvor det støtt og stadig må kjøpes inn nye og kassere brukte batterier.
  • DAB-radioer kan ta fyr og brenne, og dette kan selvsagt også påføre hus og bygninger store skader. Blant annet har det oppstått noen branner med Pinell Go radioer, men også andre merker og modeller kan være i faresonen pga. dårlig produktkvalitet/feilproduksjoner. Det er radioer med dårlige batterier (produksjonsfeil) som er utsatt for brann- og eksplosjonsfare.
  • Jeg har forstått det slik at det er noe vanskelig å finne gode hørselsvern med innebygd DAB-radio på markedet. Ofte spiser den innebygde DAB-radioen svært mye batteri (kort driftstid), og et annet problem er utfall av radiosignalene. I mange industribygg skal man ikke gå så veldig langt inn i bygningsmassen før radiosignalene er fraværende når det gjelder DAB.
  • Digitaliseringen (DABifiseringen) er i realiteten kroken på døra for en del nærradioer/lokalradioer. Store investeringer må til for å komme i gang med radiosendinger via DAB. (Nå har riktignok en del nærradioer/lokalradioer, utenom i de store byene, fått lov i noen år til å bruke FM til sine radiosendinger.)
  • LED-lyspærer/belysning kan i enkelte tilfeller “slå ut” mottak av DAB-signaler. Elektrisk støy generelt kan fort “ødelegge” DAB-signalene, noe som ikke var et så stort problem med FM.

DAB=Dead Audio Broadcasting

Og momentlista fortsetter:

  • Tvangsinnføring og overgang fra FM til DAB ble i sin tid igangsatt, uten å gi folket valgfriheten til å velge mellom FM og DAB. Begge systemer kunne ha levd side ved side av hverandre.
  • Norge går sine egne veier. Vi satser i vei uten å se på hva andre land beslutter, og uten å høre på kritikk og innvendinger.
  • mobiltelefoner på markedet med DAB-støtte innebygd.
  • I bil i bevegelse er nettradio via mobilnettet lite aktuelt pr. nå. Dekningshull i mobilnettet, fort oppbrukte datakvoter og ikke muligheter for mottak av aktuelle trafikkmeldinger gjør nettradio lite egnet som erstatter til gammeldags bilradio. Beklageligvis…
  • Det kan bli dyrt og komplisert å få på plass DAB-radioer (adaptere eller bytting av radio) i biler.
  • Mange tunneler har heller ikke fått DAB-dekning.
  • Ifølge NAF er det bare et fåtall av dagens DAB-adaptere til bil som støtter trafikkmeldinger og avbryter andre sendinger ved behov. Dessuten har en god del biler ikke DAB-utstyr, og spesielt mange turister har biler som ikke er i stand til å kunne ta inn slike meldinger.
  • Det blir en del “teknisk” dill, kabel-spagetti og økt teknologisk kompleksitet hvis FM-radioen skal “gjenbrukes” med ettermontering av adapter eller ekstrabokser (eksterne) i tillegg til opprinnelig radio. Dette gjelder både for bruk av radio i bil og hus.
  • Yrkessjåfører (lastebilsjåfører) frykter for liv og helse pga. manglende DAB-dekning. De går glipp av viktige trafikkmeldinger, noe som kan innebære en relativt stor sikkerhetsrisiko. Det er liten støtte hente hos NRK, da sjef for radiodistribusjon, Petter Hox, skylder på feilmontering av antenner.
  • Tyfonene til Sivilforsvaret benyttes av og til i testformål til å sende ut lydsignalet som betyr: “Viktig melding – lytt på radio”. Disse sirenene vil også bli benyttet i en “skarp” krisesituasjon, og dette kan gi noen utfordringer. Etter omlegging til DAB er det ikke alle som har lett tilgang på en egnet radio. F. eks. har jeg selv en bil uten støtte for DAB, hvor jeg ikke er så særlig interessert i bruke masse penger på å få ettermontert slikt utstyr. (Nå vurderes innbyggervarsling pr. SMS som et supplement, og sannsynligvis vil nødvendig informasjon også være tilgjengelig via nettet.)
  • Sivilforsvarets varslingsanlegg/lydgivere (tyfonene, populært kalt flyalarmen) var avhengige av signaler via FM-nettet for å bli utløst. Nå har dette blitt lagt om til å skje via nødnettet. Nødnettet har forresten vist seg å være annet enn robust (jf. ekstremvær på Sørlandet med strømkutt), men dette er på utsiden av denne artikkelens tema.
  • DAB er lite egnet når det gjelder beredskap og krisesituasjoner. Mange DAB-radioer støtter ikke batteridrift, og det er også grunn til å stille spørsmål om sendernettet er robust nok. Også en del sendere kan ramle ut pga. strømmangel i en krisesituasjon (ekstremvær eller andre naturkatastrofer), eller få tilføringen av signaler kuttet.
  • Angående krisesituasjoner, varsling og beredskap: Ifølge DSB sin befolkningsundersøkelse om husholdningens egenberedskap januar 2018 (side 22) er det kun 44 % av husstandene som har tilgang på DAB-radio med batteridrift.
  • Mange som har hytter på fjellet (“påskehytter” på “påskefjellet”) har fraværende eller dårlig DAB-dekning.
  • Litt av et PR-apparat benyttes for å gjøre et forsøk på å overbevise aktuelle parter om at digitaliseringen har vært vellykket. En alt for rosenrød “sannhet” med tildels uriktig informasjon har blitt presentert av de ulike DAB-lobbyistene.
  • Det er noe betenkelig at en propagandaorganisasjon slik som Digitalradio Norge AS (radio.no) må til for å “selge inn” DAB til landets befolkning.
  • Prosjektorganisasjonen Digitalradio Norge legges ned våren 2018. De har frontet DAB gjennom PR-stunt, bidratt til å få stengt ned riksdekkende FM, foretatt overgangen til DAB, generelt gjort en heller dårlig/middelmådig jobb og trykket det hele ned over hodene til folket mot deres vilje. Jobben har nok kostet oss innbyggere mange penger.
  • Digitalradio Norge AS har “gjenoppstått” (august 2018), denne gangen under navnet Norsk Radio AS. I motsetning til tidligere er hovedfokuset rettet mot nettradio (digitale lytteplattformer som strømming og smarthøyttalere). Muligens en innrømmelse av at overgangen til DAB ikke har vært helt suksessfull? Norsk Radio AS eies av NRK, P4-gruppen og Bauer Media. Daglig leder: Ole Jørgen Torvmark, tidligere leder av Digitalradio Norge AS.
  • DAB-monopol/duopol: MTG (P4) og Bauer Media (Radio Norge) har sikret seg all kapasitet i det kommersielle riksdekkende nettet fram til 2032. I tillegg til de to kommersielle har man allmennkringkasteren NRK da, slik at man får tilnærmet markedsformen oligopol. Det blir ingen “plass” til (slipper ikke til!) andre riksdekkende aktører enn disse tre.
  • Det lovede mangfoldet av spennende radiokanaler med ulike profiler og målgrupper har det vel blitt så som så med…
  • Det kan med god grunn hevdes at NRK, P4 og Radio Norge la premissene for og dikterte innføringen av DAB. Politikerne var ikke kritiske nok og tilstrekkelig orienterte, og hele prosessen rundt DAB-innføringen var for lukket.
  • De to kommersielle aktørene med sine 16 reklamebaserte radiokanaler fikk for eksklusive avtaler. Gjennom avtale med Telenor-selskapet Norkring (drifter sendernettet) kontrollerer P4 og Radio Norge nettet frem til 2032.
  • Kun såkalte nisjeradioer drevet av ideelle organisasjoner har lov til å sende på FM i de største byene. Hensikten er å beskytte P4 og Radio Norge mot konkurranse. For mye og for mange gode lokalradiostasjoner via FM kunne jo – fysj og fy – ha undergravd og forsinket omleggingen fra FM til DAB blant folk flest. DAB er jo “guden” som må dyrkes og beskyttes!
  • Gjennom år 2017 ble hele det nasjonale FM-nettet gradvis slått av.
  • Pr. juli 2018 viser statistikken 400.000 færre radiolyttere enn for to år siden.
  • Standardmetoden til Digitalradio Norge er visstnok å skylde på dårlig radioapparat og/eller dårlig antenne. Løsningen på tilnærmet alle DAB-problemer er en bedre radio og gjerne en ekstern “monster”-antenne. Imidlertid er det vel bare et fåtall av DAB-radioene som selges som kan utstyres med ekstern antenne. Dekningen og dekningskartene er det jo aldri noen feil/mangler med…

NRK-svada

 

Nok en bolk med kritikk mot DAB:

  • Det er tåpelig at man prøver å fordumme radiolytterne/kundene. Det kommer tilnærmet aldri noen innrømmelser om dekningsproblemer. Ofte skyldes det på kunden og at det er kundens feil, hvor vedkommende beskyldes for å ha feilmontert antennen, har feil type antenne eller i besittelse av dårlig radioapparat. Til og med i biler med bra radioutstyr og DAB-radio og antenne montert fra fabrikk sliter man med problemer med å oppnå stabil mottaking av DAB-signaler.
  • Ifølge spørreundersøkelse foretatt mot slutten mot slutten av år 2017 er 56 % misfornøyde med omleggingen til DAB.
  • Den store omleggingen fra FM til DAB har enkelt og greit medført at en god del av landets befolkning har sluttet å høre på tradisjonell radio og radiosendinger. Annen underholdning og journalistikk har overtatt den rollen radioen hadde. Tidligere radiolyttere har sannsynligvis for alltid gått tapt, og tiden vil neppe lege alle sår for å bringe radioen tilbake til tidligere tiders storhet.
  • Radiolytting uke 27/2018 (PPM-lyttertall): Ifølge Kantar TNS 51,2 % radiolytting. Dette er både historisk lavt og suverent dårligst i Europa. Omleggingen til DAB må ta deler av skylda.
  • Det kan med god grunn hevdes: Innføringen av DAB har bidratt til utradering av radioen som kulturformidler.
  • Enkelte som ikke liker DAB anbefaler oss radiolyttere til å høre på lokalradioene/nærradioene som er igjen på FM-nettet. Imidlertid bor ikke alle av oss slik til at det er mulig å få inn noe som helst via FM. Slettes ikke alle steder i distrikts-Norge har små lokalradioer/nærradiostasjoner.
  • DAB-teknologien er nok best egnet i byer og kan se ut til å fungere svært dårlig på landsbygda.
  • Leste en plass at en DAB-sender bruker ca. 10 ganger mer strøm enn en FM-sender, og at det trenges ca. 6 ganger flere DAB-sendere enn FM-sendere for å få samme dekningsgrad. Dette kan neppe være lett å forsvare verken miljømessig eller økonomisk.
  • Innbyggervarsling er en utfordring da mange ikke har DAB-radioer eller har sluttet å høre på radio. En enda større utfordring er å få ut varsling/advarsler til turister (besøkende) når det er fare for f. eks. ekstremvær eller naturkatastrofer. I og med at DAB har blitt et nesten-særnorsk fenomen er det mange besøkende som ikke kan ta inn radiosignaler (pga. manglende mottakerutstyr) sendt ut via DAB.
  • En god del sentrale politikere og andre radiointeresserte krever at FM-nettet blir åpnet opp igjen for riksdekkende radio. En utfordring er at deler av FM-nettet (senderne, kun et mindretall) har blitt demontert og sendt til Malawi (Afrika) for gjenbruk.
  • Det ble i sin tid påstått at det var for dyrt å vedlikeholde FM-nettet, og at nettet hadde for lav kapasitet til at det var hensiktsmessig å kunne videreføre driften.
  • Senderne blir/ble eid av det statlige selskapet Norkring AS, men selv statlig eie gir angivelig ikke Stortinget og Regjeringen “nok makt” til eventuelt å pålegge Norkring til å sette FM-senderne i drift igjen.
  • Radioprofilen H. C. Andersen (Hans Christian Andersen) har gjort god butikk på overgangen til DAB. Via firmaet Sahaga AS og Radiobutikken.no har han solgt radioer i bøtter og spann av merkene POP (eget merke) og Revo. En annen stor aktør som har tjent bra på DAB-overgangen er TT Micro AS med merkenavnene TinyAudio og Pinell.
  • DAB-nettet kan i perioder bli gjort utilgjengelig av NATO. NATO ønsker nemlig både i øvelsessammenhenger og i eventuelle krigssituasjoner å bruke de samme frekvensene (225/230 – 240 MHz) som DAB-sendinger benytter seg av. Problemstillingen er kjent for både Nkom (Nasjonal kommunikasjonsmyndighet) og Forsvaret.
  • Ufattelig hvor strenge reglene skal være for oppstart av og formidling av radio via eteren, og da spesielt for lokalradioer som fortsatt ønsker å bruke FM. NKOM (og delvis Medietilsynet) ser ut til å regulere dette med jernhånd. Via nettradio, podcaster, vlogger og strømming på den annen side er det jo tilnærmet ingen reguleringer / begrensninger.

FrP og DAB:

  • Normalt sett er jeg i liten grad enig med FrP sin politikk, men i DAB/FM-saken slår de til med mye fornuftig.
  • På FrP sitt landsmøte i slutten av april 2018 ble blant annet følgende nevnt, fritt gjengitt etter artikkel i Tønsbergs Blad:
    • DAB er et feilspor, DAB er en stor tabbe.
    • Partiet vil ha en FM-liberalisering (oppheve forbudet mot å videresende og samsende i FM-nettet, la lokalradioene forbli der).
    • Videre sendinger på FM kan bidra til større mediemangfold, og kan gjøre det mulig for lokalradioene til å eksistere videre.
    • Ut fra beredskapshensyn bør også FM bestå.
  • I tillegg til Fremskrittspartiet har også Senterpartiet (Sp) engasjert seg i saken, med krav om gjenåpning av det riksdekkende FM-nettet.
  • Men: Alt i alt ser det ut for at disse forsøkene på bevare FM mer eller mindre har kokt ut i kål.


Ser jeg noen fordeler med DAB? Tja. Tjo. Noen få skal jeg vel klare å få ramset opp:

  • Tilgang på flere kanaler enn det FM gav folk flest.
  • “Stort” utvalg av radiokanaler over hele landet, og ikke bare i sentrale strøk.
  • Litt mer informasjon i displayet enn gamle FM-radioer gav. (RDS løste delvis dette problemet i FM-tiden.)
  • Lyd uten “skurring” (slipper FM-skurrende interferens-lyd).
  • I teorien skal DAB-dekningen være god. (Men dette er absolutt en sannhet med modifikasjoner, jf. blant annet mine egne erfaringer.)
  • Ganske mange fine, fancy og fargerike radioapparater er å få kjøpt i butikkene.
  • Til tross for alt negativt som kan sies om DAB bidro salget av DAB-radioer til salgsrekord for elektronikk i år 2017. 
  • Det finnes vel liten grunn til å være redd for strålingen (elektromagnetisk) fra DAB. Mobiltelefoner, trådløse nett, strømmålere etc. stråler nok betydelig mer.
  • DAB-innføringen har gitt firmaet Paneda, som holder til i min bostedskommune Selje, en god del oppdrag. De leverer blant annet DAB-løsninger til tunneler for nødkommunikasjon ved ulykker etc.

Jeg har selv vært i kontakt med Digitalradio Norge, som eies av NRK og P4-gruppen og driver nettstedet https://radio.no/. Det sitter langt inne hos dem å innrømme svakheter med DAB-systemet. Det skyldes på dårlige radioapparater eller dårlige antenner. Tydeligvis har NRK bedre dekning enn de kommersielle radiokanalene (konsesjonsvilkår), og hos nevnte aktør er de mest opptatt av å “måle” de aller beste oppnåelige resultater for NRK-dekningen enn å se på totalbildet. Selv er jeg lite interessert i NRK-dekningen, da det er andre kanaler jeg ønsker å lytte til.

“Erfaringene så langt levner ingen tvil om at slukkingen av FM-nettet og innføringen av DAB er en tragedie for det norske folk.”

Åslaug Sem-Jacobsen, stortingsrepresentant og kulturpolitisk talsperson for Senterpartiet. Kilde: Driva: Vi svikter ikke Radio-Norge!.

 

Februar 2018: Radio.no anser nå sin misjon (DAB-hjelpetjenesten) for fullført og avsluttet ifølge det jeg leser på deres Facebook-side. Igjen står man med et ferdig utbygd radiosendenett, som har store svakheter og mangler. Misnøyen med DAB vil neppe avta i den nærmeste framtid blant landets radiolyttere.

Selv er jeg “menig” medlem av Facebook-gruppa “Nei til tvangsinnføring av DAB!!”:

Nei til tvangsinnføring av DAB!!

 

Pr. september 2019 har denne gruppa ca. 8.670 medlemmer. Til tider er gruppa litt vel militant mot DAB, og gruppa kan til tider være noe vel ekstrem og svartmalende hvor ingenting med DAB er brukbart. Selv har jeg nok et noe mer ambivalent forhold til teknologien, da jeg tross alt har valgt å ta DAB i bruk. Hovedmålet til gruppa er vel å få frigitt FM-båndet (gjeninnført) til relativt fritt bruk, både til formidling av nærradio og riksradio.

 

Mine egne (“bitre”) DAB-erfaringer

Pr. dags dato eier jeg totalt fem radioer i stand til å motta DAB:

  • 2 stk. klokkeradioer på soverom i huset til vekking/alarm-formål.
  • 1 stk. Pinell Supersound II radio på kjøkkenet, som også støtter strømming av nettradio i tillegg til DAB+ (og FM som er tyst nå).
  • 1 stk. original bilradio i vår Toyota Auris bil.
  • 1 stk. POP! DAB+/FM-radio på mitt kontor på jobb (Måløy).

Privat i eget hus på Flatraket må radioene befinne seg i umiddelbar nærhet av vinduene for å få middels god (til dårlig) DAB-dekning. Litt inni rommene blir signalene svake eller helt fraværende, og da spesielt på de kommersielle radiokanalene. Jeg liker å høre på enten P4 eller P6 Rock.

Oppdatering høsten 2018: Jeg hørte rykter om bedring i DAB-dekningen på Flatraket, og dette stemmer faktisk. Men kun for NRK-kanalene! På verste tenkelige sted i huset (kjelleren, inni en bod) er det god dekning nå:

God DAB-dekning NRK, Flatraket

God DAB-dekning NRK, Flatraket

Når det gjelder de kommersielle kanalene er situasjonen like begredelig som tidligere, til og med på gode steder i nærheten av vinduene:

Fortsatt dårlig DAB-dekning kommersielle kanaler

Fortsatt dårlig DAB-dekning kommersielle kanaler

Det samme med halvdårlig dekning er tilfellet på jobb i Måløy. DAB-radioen står nå i vinduet/vinduskarmen, og der fungerer den bra. En halv meter inn i rommet er alt som skal til før DAB-signalene dropper helt ut. Får ikke akkurat selv bestemme plasseringen av radioen på jobb eller privat, da det er dekningen som bestemmer hvor radioene skal stå.

DAB-radioen på jobb

DAB-radioen på jobb. Fungerer ok så lenge den får stå i vinduet.

Både klokkeradioene og de “stasjonære” radioene er ikke akkurat bygget som hi-fi-anlegg i utgangspunktet. Radioene klarer ikke å “røpe” hvor dårlig lyden er i DAB-sendingene her i landet pga. hard komprimering.

I bilen er dekningen også høyst varierende. Noen steder går det bra, men flere steder på veien fra Flatraket til Måløy ramler DAB-signalet ut.

Vår bil nummer 2 (Toyota Aygo) har ikke DAB-radio (kun FM), og jeg er lite villig til å bruke (masse) penger på å få dette på plass. Her bruker jeg bilradioen (forsterkeren) og blåtann (bluetooth) til å få strømmet Spotify-musikk fra mobilen. Spotify benyttes i frakoblet modus (ikke koblet mot nettet).

Sommeren 2018 tok jeg ferja mellom Anda og Lote (Sogn og Fjordane, i nærheten av Nordfjordeid og Sandane) tilfeldigvis med bilradioen på og innstilt på en av NRK sine DAB-kanaler. Plutselig ble sendingen avbrutt av en trafikkmelding fra Trøndelag. Det viste seg at radioen tok inn region 6 Trøndelag og Møre og Romsdal i stedet for region 4 Hordaland og Sogn og Fjordane.

Riktignok er det neppe så mye mer enn 10 km i luftlinje til fylkesgrensa, men likevel ble jeg noe forbauset over teknologiens svakheter når det gjelder regionsvalg. Terreng, fjorder og fjell (topografien) burde absolutt ha ført til at radioen valgte rett region. Ikke en gang på slike banale ting kan man stole på DAB-teknologien. (For ordens skyld: Fabrikkmontert DAB-radio + antenne i en Toyota Auris fra 2018.)

Jeg er fullt klar over at jeg bor i grisgrendte strøk med en utfordrende topografi. Fjorder, fjell, dalsøkk, massive bygninger og vegetasjon stopper effektivt de digitale radiosignalene. Likevel er jeg skuffet over at det ikke har blitt gjort mer for å få bedre dekning gjennom montering av flere sendere på strategisk smarte steder. Både turister og fastboende kunne ha hatt god nytte av en bedre DAB-dekning.

Faktisk har vi både fiberbredbånd og grei 4G-støtte på Flatraket. Gode radiosignaler er det verre med.

Selv om dekningen hadde vært bra blir ikke DAB HiFi med topp lydopplevelse. Min kjøkkenradio sier følgende om signalene som sendes:

  • P4 Radio Hele Norge: Kodek MP2, bitrate 128 kbps, joint stereo.
  • NRK P1 Sogn & Fjordane: Kodek AAC, bitrate 80 kbps, stereo.

Ikke spesielt imponerende spesifikasjoner! Lav bitrate og bruk av kodek som komprimerer lyden og fjerner detaljer fra lydstrømmen. Spesielt bruken av det gamle og smådårlige MP2 er skuffende. Helt tydelig at DAB+ bruker gamle teknologiske løsninger.

Det finnes en del anti-DAB personer som ikke vil ha noe som helst å gjøre med DAB, og som ikke en gang vil ta i teknologien med ildtang. Selv er jeg ikke så anti-DAB at jeg for enhver pris må styre unna alt som har med DAB å gjøre. Jeg hører på DAB-radio rett som det er. Likevel er jeg ikke akkurat imponert over teknologien, mulighetene, lyden og framskrittene fra FM til DAB.

Så: Mine erfaringer med DAB er ambivalente. Fint når det virker, men dårlig dekning er et forholdsvis stort problem.

For ordens skyld innrømmer Radio.no at de har oppdaget noen utfordringer med dekningen her på Flatraket:

Radio.no bekrefter delvis problemer (09.01.18).

Februar 2018 ble det meldt at Digitalradio Norge skulle på turné i Sogn og Fjordane  for å sjekke at DAB-dekningen er så god som den skal være. De skulle innom Selje kommune og forhåpentligvis også Flatraket. Det er lenge siden februar 2018 nå, og ingen forbedringer har litt notert og jeg har vel heller ikke lest noe offisielt om hva de kom fram til.

Konklusjonen av runden ble nok nok at dekningen er bra slik som den er (sikkert målt i fra bil med en kjempeantenne), og at eventuelle problemer skyldes dårlig radioapparat eller for dårlig antenne. Så sitter man i praksis igjen som kunde med høyst dårlig radiodekning på DAB som ingen vil ta ansvar for og som ingen ansvarlige innrømmer er et problem.

Utendørsdekningen er muligens tilfredsstillende her på Flatraket, men jeg kan skam men ikke sitte ute på altanen året rundt i all slags vær for å kunne høre på radio!

 

Det er en liten sannhet med modifikasjoner at FM-nettet er helt slukket. De riksdekkende radiokanalene er borte fra FM-båndet, men en del nærradioer/lokalradioer (mindre, ikke-kommersielle) har konsesjon til å sende på FM en stund til (men ikke i storbyene!). De aller fleste av landets gjenværende lokalradioer har konsesjon til å fortsette sine FM-sendinger fram til 2022. Hva som skjer etter 2022 vites ikke helt sikkert.

Per Morten Hoff: Om DAB. Fra Facebook-gruppa “Nei til tvangsinnføring av DAB!!”.

 

Medietilsynet ønsker å la lokalradioene fortsette på FM fram til 31.12.2026. Imidlertid foreslås det et reklameforbud for ikke-kommersielle lokalradioer i storbyene (Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger), som nok kan bety kroken på døra for enkelte av storbystasjonene. Fortsatt virker det som om man vil favoriserer kommersielle utenlandske DAB-selskaper og gi dem monopol / duopol.

Regjeringen lyver om DAB:

Regjeringen lyver om DAB

Regjeringen lyver om DAB. Kilde: Facebook-gruppen “Nei til tvangsinnføring av DAB!!”.

 

Hele den offisielle artikkelen: Regjeringen.no: Dette betyr DAB for deg

DAB minner på mange måter om telefoniteknologiens ISDN (Integrated Services Digital Network). Det var i sin tid masse snakk og “hype” rundt ISDN, men da teknologien endelig kom i allmenn bruk var den allerede gammeldags og avleggs med lav kapasitet osv.

Det gikk den veien høna sparker med radiolyttingen i 2018:

Radiolyttingen på bunnivå 2018

Radiolyttingen på bunnivå 2018

 

DAB er som kjent forkortelsen for Digital Audio Broadcasting. Jeg registrerer at enkelte motstandere mot tvangsinnføringen av teknologien prøver å være vittige med å skifte ut Digital med Dead slik at DAB blir Dead Audio Broadcasting, eventuelt Dårlig Audio Broadcasting. Noen snur også om på bokstavene i forkortelsen slik at DAB blir til BAD, eller hevder at DAB står for Dead And Buried”Muligens litt sannhet i dette da.

En naturlig konklusjon kan være: DAB er en fadese med alle sine begrensninger og svakheter. Lobbyvirksomheten, kameraderiet og “maktbruken” som lå bak innføringen er også muligens kanskje noe tvilsomme.

De tre store radiokjedene som deler DAB-markedet mellom seg

De tre store “radiokjedene” (oligopol) som deler DAB-markedet mellom seg er:

  • NRK Radio. Kanaler: NRK P1, NRK P1+, NRK P2, NRK P3, NRK P13, NRK MP3, NRK Alltid nyheter, NRK Radio Super, NRK Klassisk, NRK Sápmi, NRK Jazz, NRK Folkemusikk og NRK Sport. Også distriktssendinger (regionale). Eier: Norsk rikskringkasting AS, et norsk statseid kringkastingsselskap, lisensfinansiert allmennkringkaster. Web: https://radio.nrk.no/
  • P4-gruppen. Kanaler: P4 Radio Hele Norge (Lyden av Norge), P5 Hits, P6 Rock, P7 Klem, P8 Pop, P9 Retro, P10 Country, NRJ Norge (og P5 Bergen, Bandit Rock Non Stop). Eies av Nordic Entertainment Group (NENT Group), som igjen er en del av Modern Times Group MTG AB. Internasjonalt mediekonsern med hovedbase i Sverige. Web: https://www.p4.no/
  • Radio Norge. Kanaler: Radio Norge, Radio 1, Radio Rock, Radio Topp 40, Radio Vinyl, Radio Norsk Pop, P24-7 MIX og Radio KISS. Eies av Bauer Media. Bauer Media Group er et tysk mediekonsern. Web: https://radioplay.no/radio-norge/ og https://www.bauermedia.no/

De store kommersielle radioselskapene / riksradioene i  Norge sliter visstnok noe nå i 2019 med inntjeningen, pga. sviktende marked for radioreklame.

 

Hvorfor gidder jeg? Nei, si det. I det daglige bruker jeg vel Spotify mer enn radio. Likevel synes jeg radio er ganske ok både i bil, på jobb og for å få med seg litt nyheter under frokost tidlig morgen før jobb. Litt gammeldags er jeg jo tross alt.

Hentet (“lånt”) fra den offentlige Facebook-gruppa “Nei til tvangsinnføring av DAB!!” pr. 30.05.2019:

DAB-innføringen og korrupsjon.

 

 

I studietiden for ørten år siden var radio ganske kult. Var med som frivillig radioteknikker og delvis programleder i den kristne nærradioen/lokalradioen Filadelfia Radio, Hønefoss, FM 103,5 MHz. For lengst nedlagt stasjon. I yngre år – ungdomstiden – var jeg også aktiv med radio DXing hvor det ble lyttet til fremmede radiostasjoner på både kortbølge, mellombølge og langbølge, og i noen få tilfeller via FM. Lytterrapporter ble skrevet og QSL-kort/hilsener ble mottatt. Var i noen år medlem av DX-Listeners’ Club (DXLC). Jeg har lyttet til både Radio Luxembourg og Radio Caroline (piratradiostasjon i Den engelske kanal) via mellombølge.

Radio er og blir gammeldags, og den store satsingen på digitalisering (DAB+) av radio kommer lovlig sent. Det meste er nå tilgjengelig via nettet som nettradio, strømming, podcasting osv. Mange har permanent endret sine lyttervaner, og å reversere dette er neppe mulig. Likevel er jeg så gammeldags at jeg kan finne på å lytte litt på radio innimellom. I den forbindelse har vel ikke DAB-teknologien imponert meg noe nevneverdig så langt.

Lenker:




Nostalgi IKT (data, edb)

Windows 98 SE

Oppdatering: Resirkulert artikkel fra mai 2011 som har blitt oppdatert. Se “boks” mot slutten av dette innlegget. Noen tanker etter ca. 14 år som IKT-ansatt i kommunal sektor, Eigersund kommune, deles.

Jeg hadde en opprydning i gammelt skrot på mitt kontor. Blant skrotet fant jeg en “eldre” PC som jeg startet opp. Maskinen var utstyrt med Windows 98 Second Edition og et antivirusprogram (Sophos antivirus) som sist var oppdatert i september 2004.

Mimre, mimre. Tiden går. Det har sannelig skjedd en del på datafronten i de senere årene. Windows 98 virker veldig avleggs, disketten er tilnærmet død og 128 MB med RAM er ingenting å skryte av. Nye operativsystemer og versjoner har kommet, alle må være på nett til enhver tid med sitt utstyr, maskinene har blitt mye kraftigere i ytelse og det blir stadig mer og mer krevende for antivirusprogrammene / antispionprogrammene å følge med i krigen mot uhumskheter.

Windows 1

Lagringsmengden har økt betraktelig, ikke minst pga. digitalisert video, film og foto som folk lagrer på sine maskiner. Minnepenner, eksterne lagringsdisker og lagring i “skyen” har overtatt rollen til den antikvariske disketten som lagringsmedier.

Bruk av sosial medier og Internett er et “must” i fleste sin hverdag. Å være online har blitt en nødvendighet og krav for de fleste. Det snakkes stadig om nye nettjenester, 24/7 tilgjengelighet og digitialisering. Ulempene med alltid å være tilgjengelig, digitale spor og overvåkning får jeg eventuelt komme tilbake til i en senere artikkel.

Nye typer av datamaskiner har dukket opp. F. eks. er jo enhver moderne mobiltelefon (smarttelefon) egentlig en datamaskin, og vi har fått nye ting slik som nettbrett. En ting som IKKE har slått til foreløpig tross en rivende teknologisk utvikling: Det papirløse kontor.

Diverse gammelt “datadill”.

Det er noe krevende å følge med i den rivende utviklingen. Imidlertid innser jeg at hvis jeg legger nostalgien til sides vil jeg ikke tilbake til ”gamle dager”. Dagens IKT–utstyr har spennende muligheter som bare var en fjern drøm for noen år siden!

På ungdomsskolen var jeg borti både Commodore VIC 20 og Tiki 100, og i en sommerjobb var jeg i befatning med utstyr fra Norsk Data. Privat fikk jeg min første datamaskin i 1985. Maskinen var brødboksutgaven av Commodore 64 med kassettspiller og TV som skjerm. Etter den tid har jeg hatt Commodore 128 før jeg gikk over til Atari ST. Var en periode ihuga Atari ST fanatiker og stor motstander mot Amiga. Etter den tid har det blitt diverse PC-er av typen IBM-kompatible med Windows for alle pengene.

Litt nostalgi rundt datamusikk i .MOD-format og i .MP3 står å lese i et avsnitt i artikkelen “Musikk og musikkstrømming med Spotify og konkurrentene”.

Internett 50 år (1969-2019)

Hipp, hipp, hurra! Internett er 50 år pr. 2019.

Det er på sin plass å si noen ord om Internett. Internett har blitt altomfattende og helt livsnødvendig i det daglige. Nettet har endret våre liv radikalt, f. eks. måten å kommunisere på, sosiale medier, informasjonsinnhenting, det sosiale samværet, sjekking (dating), handel, betaling, tilgang på musikk, tilgang på film/video m. m.

Selv traff jeg for første gang på Internett i starten av 1990-tallet i forbindelse med studier. Siden 1995 har jeg vært koblet til nettet hjemmefra, først via analogt modem (TREGT!). Deretter har jeg “gått gradene” via ISDN, ADSL og til dagens bredbånd via fiberoppkobling. Dessuten kan man jo på farten nyttiggjøre seg av mobilt bredbånd via mobilnettet (3G/4G).

Internett er ca. 50 år gammelt (pr. 2019) med sin oppstart høsten 1969, og er dermed litt eldre enn meg. Det startet med Advanced Research Projects Agency Network (ARPANET) i USA mellom noen få noder. ARPANET – forgjengeren til dagens Internett – var et sivilt nettverk, men det ble finansiert av det amerikanske forsvaret.

I første omgang var det et nett for akademiske miljøer og forskning. Norge kom med allerede i 1973, og var da første noden utenfor USA. TCP/IP ble oppfunnet i forbindelse med ARPANET. På starten av 1990-tallet ble Internett åpnet opp for fri og kommersiell bruk for hvem som helst.

Selv synes jeg ikke det i starten var så veldig mye spennende og interessant å benytte nettet til, og det var også begrenset med interessant informasjon tilgjengelig. Innføringen av det brukervennlige WWW-systemet (World Wide Web) og andre grafiske og brukervennlige løsninger + frislipp av bruken av nettet medførte starten på en eksplosjon i muligheter, tjenester og bruksområder.

Nettet har endret seg utrolig på disse årene. Ulike aktører og tjenester har kommet og gått, og nye firma, ideer og tjenester har sett dagens lys. Alta Vista søkemotor er ikke lenger moderne, og heller ikke Netscape Navigator (og Mosaic) nettleser. Andre løsninger har overtatt. Gopher og nyhetsgrupper er bare et fjernt minne, og Napster i sin opprinnelige form er borte. Nettsider og tjenester har også blitt mye mer avanserte på disse årene.

Nettet har selvsagt også sine utfordringer, f. eks. muligheter for (anonym) digital mobbing, netthets, falske nyheter, trusler mot personvernet og utfordringer når det gjelder informasjonssikkerhet. Enkelte bruker vel mye av sin tid på sosiale medier og på å stirre inn i en skjerm, og de blir i liten grad delaktig i den virkelige (fysiske) verden rundt seg (IRL). Enkelte forventer også teknologiens sammenbrudd og driver med prepping og blir preppere.

Nettet har allerede opplevd en del paradigmeskifter og nye epoker, og mer kommer nok i fortsettelsen. Vi har nok bare sett begynnelsen! Gratulerer kjære Internett med 50-årsdagen, du som har revolusjonert og endret våre liv betraktelig!

 

Internett som et generelt kommunikasjonssystem har sitt jubileum. I tillegg har WWW “jubilert”:

World Wide Web 30 år 12. mars 2019

Mannen bak “verdensveven” er Sir Tim Berners-Lee, en britisk forsker som da (1989) var ansatt ved CERN. Noen årsaker til suksessen med hypertekst-systemet WWW slik den norske Internett-pioneeren Gisle Hannemyr ser det: Lansert som et åpent system (ikke lukket) med bruk av fri programvare og med åpen kildekode.

Noen av nettets problematiske sider og utfordringer nå i moderne tid ifølge Gisle Hannemyr:

  • Falske nyheter som spres i stor stil via sosiale medier.
  • Det dannes siloer (ekkokamre), dvs. fellesskap av mennesker som bare lytter til andre med de samme synspunkter som en selv har.
  • Den frie presse og de seriøse mediene må beskyttes.
  • Sentralt å beholde friheten og åpenheten på nettet.

Mange forbinder Gisle Hannemyr med etableringen av Oslonett i 1991. Oslonett var en av de første i Norge til å tilby privatpersoner og småbedrifter Internett-tilgang ved hjelp av oppringt samband.

Grunnleggeren selv av WWW – Sir Tim Berners-Lee – nevner blant annet følgende problemer og utfordringer:

  • Han “innrømmer” at nettet til tider er dysfunksjonelt.
  • Nettet har skapt mange muligheter, men også skapt muligheter for svindlere, spredning av hat, kriminelle handlinger m. m.
  • Nettet benyttes til misbruk, spredning av fordommer, polarisering og spredning av falske nyheter.

En mulig løsning (delløsning) ifølge ham er inngåelse av en kontrakt: “Contract for the web”. I kontrakten forplikter de aktørene som skriver under på å gjøre internett rimelig og tilgjengelig for alle, samtidig med at de skal respektere personvernet og støtte opp om utviklingen av teknologier som setter mennesket først. Kontrakten skal sikre folks rettigheter, personvern og frihet på nettet.

Kilder:


For nostalgiens skyld har jeg søkt fram noen nettsider via “Internet Archive: Wayback Machine“:

KystNett

KystNett (Asterisk data), min første ISP privat. Nettside pr. 29.10.1996. Kilde: Internet Archive: Wayback Machine.

Uninett

Nettsiden til Uninett pr. 29.03.1997. Kilde: Internet Archive: Wayback Machine.

Sol (Scandinavia Online)

SOL pr. 14.04.1997. Kilde: Internet Archive: Wayback Machine,

Kvasir

Kvasir søkeside pr. 27.04.1999. Kilde: Internet Archive: Wayback Machine.

 

Mer Internett-historie:

Valley of the Boom (National Geographic)

En interessant og spennende TV-serie om Internett sin historie er “Valley of the Boom”, som National Geographic har sendt via sin TV-kanal. Seerverdig miniserie, om enn svært USA-rettet og vinklet.

Ifølge National Geographic sin egen omtale: “Serien tar oss med fra oppstarten til Silicon Valley inntil IT-boblen sprakk i 2001.”

Serien omhandler blant annet nettleserkrigen mellom Netscape og Microsoft (Internett Explorer, MSN), og vi får et innblikk i Dot com-boblen. Enkelte firma med “gode” IKT-ideer (“luftslott”) og visjoner ble i en periode priset vanvittig høyt på børsen, selv om firmaene ikke tjente penger. Det var en fest (børsfest) uten like med stor pengebruk og liten inntjening, helt fram til boblen til slutt sprakk.

I serien blir blant annet Microsoft med Windows 95 og Internett Explorer nevnt, og ikke minst deres konkurrent Netscape Navigator (nettskrap, som jeg kalte den) som til slutt forsvant (ble del av AOL – America Online, senere nedlagt). Microsoft kom seint inn på Internett-banen, men feide etter hvert konkurrenten Netscape helt av banen med sine massive framstøt (og konkurransemessige “skitne” triks?).

Vi møter i serien historien til TheGlobe.com, og ikke minst svindel-og-snusk-firmaet Pixelon med “Michael Fenne” bak roret (aka David Kim Stanley).

Serien omhandler en tid før dagens bredbåndsverden. Vi hadde trege nettlinjer uten dagens muligheter for å strømme video og musikk. Internett var nytt, og mange forstod seg ikke på teknologien. Alt som hadde med Internett og .COM var nytt og kult, samt framtiden som skulle vokse inn i himmelen. Det MÅTTE ende med et krakk til slutt.

Selv startet jeg min “Internett-karriere” med bruk av Mosaic nettleser, som senere ble erstattet av Netscape og deretter av Internett Explorer. Jeg har selvsagt også brukt Windows 95 (og også Windows 3.1x) med analogt modem og Internett. Nå bruker jeg både Edge, Chrome og Firefox, litt etter som. Opera og Vivaldi har jeg aldri likt.

Egen hjemmeside (HTML) har jeg hatt fra midten av 1990-tallet, og fra 2001 har jeg hatt mitt eget domene. Oversikt over mine nettsider, domener osv. pr. dags dato: https://www.brr.no/www.html

 

Mer om min IKT-historie kan leses på min nostalgiske IKT-side – https://ikt.brr.no:

Nostalgisk IKT-side ikt.brr.no - BRR sin IKT-historie

Nostalgisk IKT-side ikt.brr.no – BRR sin IKT-historie

Oppdatering mars 2014: Når disse linjene skrives er jeg i ferd med å avslutte mitt arbeidsforhold i Eigersund kommune. Etter over 14 år som EDB-konsulent / IKT-rådgiver skal jeg over til andre utfordringer som sekretær i Vågsøy kommune.

På de ca. 14 årene jeg har vært IKT-ansatt i kommunal sektor (Eigersund kommune) har det skjedd en revolusjonerende eller i hvert fall rivende utvikling. I de første årene var det ikke så farlig om datamaskinen ikke virket i en periode og ikke alle forstod vitsen med eller ville ha tilgang på Internett.

Nå er derimot alle helt avhengige av fungerende IKT-løsninger til enhver tid og tilgang til Internett hele tiden tar man som en selvfølge. Ansatte viser gjerne liten tålmodighet når det gjelder å få løst sine dataproblemer. Både innenfor kommunens “fire” vegger og når man er på farten (mobile) skal dataløsningene være tilgjengelige til enhver tid og driftsmessige problemer aksepteres i liten grad.

Mange ansatte hadde ikke tilgang på datamaskiner de første årene. F. eks. var det liten utbredelse av IKT innenfor helse og teknisk (vaktmestere m. m.). Nå har tilnærmet alle ansatte både tilgang til og bruk for datateknologien i sin hverdag. Mange fagsystemer har kommet til i løpet av årene, mange systemer skal være integrerte med hverandre og den totale driftsmessige kompleksiteten har økt.

Faks og disketter har levd lengre enn jeg hadde trodd. Ellers har utviklingen gått raskt med stadig nye teknologiske nyvinninger og løsninger.

Enkelte, både yngre og eldre, har ennå en lang vei å gå før de er helt fortrolige med teknologien. Enkelte er alt for naive og klarer gang på gang å komme i trøbbel (virus m. m.). Selv om teknologien har blitt en naturlig del av hverdagslivet er det fortsatt viktig med kurs og opplæring for å unngå store klasseskiller mellom dem som behersker teknologien og dem som i utgangspunktet ikke gjør det. (Har også truffet på enkelte med stor tro på sine egne evner, men som likevel i realiteten er ganske analfabet i teknologiens verden.)

I de første årene måtte jeg som IKT-ansatt være den visjonære. Prøve å “selge inn” nye løsninger og få ansatte til å forstå at IKT er framtiden. En del ansatte oppførte seg som strutsen, gravde hodet ned i sanden og håpet at en vakker dag ville EDB-revolusjonen være over.

Nå i de senere år har rollen min vært den helt motsatte av å være visjonær. Nå er det mange som brenner for bruk av IKT over alt, og mange ganger er det IKT-ansatte som må være bremseklossene for å hindre at lite modne / dårlige dataløsninger blir tatt i bruk.

Av og til virker det som om det er et mål for enkelte å ha mest mulig bruk av IKT, uten å vurdere om det er det mest fornuftige eller rasjonelle. Teknologien har for enkelte blitt et mål i seg selv i stedet for å være et virkemiddel til bedre jobbutførelse. En annen utfordring er jo at enkelte ansatte med en hjemme PC eller nettbrett tror de vet mer om datadrifting i organisasjonssammenheng enn vi som har dette som fast jobb.

En del av de teknologiske hjelpemidlene blir også statussymboler. Dette å ha nyeste modell av enkelte mobiltelefoner eller nettbrett blir et symbol på at man er viktige og har høy status i organisasjonen.

Nå tror jeg at det skal bli bra med i hvert fall en pause fra å være “datavaktmester”. Det skal bli greit å prøve seg i en litt annen jobbtype der teknologien er et sentralt virkemiddel i jobbutførelsen, men hvor jeg får litt avstand til sære IKT-relaterte driftsmessige problemstillinger og utålmodige databrukere.

Ny oppdatering: Fra sommeren/høsten 2015 er jeg igjen i IKT-manesjen, denne gangen som IKT-rådgiver (IKT-koordinator) i Vågsøy kommune. Sagmuggen kalte og lokket meg, en gammel “IKT sirkushest”, tilbake til “IKT-sirkuset” og “IKT-manesjen”!

 

En boks til, denne gangen med noen betraktninger av den generelle IKT-utviklingen jeg har vært vitne til:

IKT-utviklingen generelt

Det har vært en rivende og revolusjonerende utvikling på IKT-området (data, EDB) fra jeg fikk min første datamaskin på midten av 1980-tallet. Rettere sagt: IKT-utviklingen og revolusjonen startet LENGE før dette (fra minst 1950-tallet, lenge før jeg ble født), men det var fra ca. konfirmantalder at jeg begynte å følge med på og å interessere meg for den teknologiske utviklingen på IKT-området.

Tidligere var data (IKT) for spesielt interesserte (datanerder), mens det nå i dag for lengst har blitt allemannseie og en nødvendighet for tilnærmet alle. De fleste arbeidsplasser og arbeidsprosesser er svært avhengige av teknologien, og likeså har det blitt slik privat også. Man handler på nett, betaler regninger i nettbanken, ser filmer via nettet, kommuniserer, henter inn informasjon, styrer systemer, lagrer data i skyen osv. osv.

Nå for tiden må man alltid være på nett, og “alt” skjer via nettet og skytjenester. Å ha tilgang på nettet via Wi-Fi, mobil og/eller bredbånd – for å kunne kommunisere – har nesten blitt et fysiologisk behov i Maslows behovspyramide.

Tidligere var det i hovedsak snakk om frittstående datamaskiner som etter hvert ble koblet sammen via lokalnettverk (internt). Maskinene og nettene ble igjen etter hvert koblet sammen (eksternt) via telenettet og med bruk av modemer (oppringt samband), faste linjer og ISDN. Før Internett (1990-tallet og tidligere) var også BBS (Bulletin Board System) stort i nerde-miljøer innenfor IKT. Nå er det Internett via bredbånd – fiber og mobilt bredbånd, alltid på nett – for alle pengene som gjelder.

Det har vært mange runder med ulike “moter”, tilnærminger og paradigmer når det gjelder fordelingen mellom lokal og sentral bearbeiding og lagring. Noen skritt på veien:

  • Norsk Data-utstyr + tilsvarende løsninger fra konkurrentene med dumme terminaler, en liten “hjerne” på et bakrom og oppkobling mot regionale datasentraler (koblet opp via lavhastighets faste eller oppringte linjer via telenettet).
  • Frittstående PCer, etter hvert koblet opp i lokalnettverk, hvor det meste skjedde lokalt.
  • Klient-tjener-tenkningen eller teknologien var mote (delvis ennå) i mange år. Arbeidet er fordelt mellom lokal klientmaskin (PC) og en sentral vertsmaskin (server).
  • En stund skulle vi tilbake til tynnklienter igjen.
  • Terminalservere inkludert Citrix har vært “hot”.
  • Nå er det skyen for alle pengene, hvor mye er sentralisert til noen få store datasentre rundt i verden.
  • Innenfor klientutstyr har PC-en fått konkurranse fra mange ulike typer av mobile enheter, alt fra smarte mobiltelefoner, nettbrett og til Chromebook.

Det har skjedd en rivende utvikling innenfor digitalisering, selvbetjeningsløsninger (24/7), automatisering, behandlingen av store data, kommunikasjon inkludert sosiale nettverk og video, kunstig intelligens (AI) og til dels innenfor utvidet virkelighet (AR) / kunstig virkelighet (VR).

Selve datamaskinene og beslektet utstyr har også gjennomgått en rivende utvikling med store økninger i behandlingskapasitet og lagringskapasitet, og ikke minst bredbåndskapasiteten. Mange nye bruksområder for IKT har oppstått underveis, muliggjort av de teknologiske framskrittene på utstyrsfronten m. m.

Noen av utfordringene med utviklingen er sårbarheten teknologiavhengigheten medfører. Personvernet og informasjonssikkerhet må ivaretas og tenkes på, og man må prøve å få med alle i utviklingen slik at det ikke blir mange digitale analfabeter blant oss. Muligheter for å bli lurt og svindlet, eller å bli utsatt for datavirus, svindel eller hacking (fra globale aktører), er også til stede. Digitale løsninger kan også benyttes til mobbing og spredning av hat, hets (anonymt eller med fullt navn), falske nyheter og konspirasjonsteorier.

 

Litt av min datamaskinhistorie

 

Og nok en boks, denne gangen litt om datamaskinens utvikling sett med mine øyne:

Datamaskinens utvikling

På datamaskinfronten har det vært en rivende utvikling innenfor blant annet:

  • Operativsystem og programvare + bruksområder – stor økning i funksjonalitet og muligheter.
  • Prosessor og prosessorkraft. Vanvittig ytelsesrevolusjon har funnet sted.
  • Stor kapasitetsøkning når det gjelder arbeidsminnet (RAM).
  • Lagring: Tape, disketter og CD/DVD (optiske medier) i hovedsak historie, “store” harddisker, minnepenner og skylagring har tatt over med tilnærmet “ubegrenset lagringskapasitet”.
  • Kjempeutvikling innenfor grafikk, multimedia inkludert lyd og videoytelse.
  • Nettverk og bredbånd av “god kvalitet” har blitt et “must”.
  • skjermsiden en utvikling fra knøttsmå (dårlige) CRT-skjermer til dagens “monsterskjermer” av noen flatskjermer.

Litt om utviklingen i spesifikasjoner fra jeg fikk min første datamaskin og fram til i dag:

  • Commodore 64 hjemmedatamaskin: 8-bits, 1 MHz CPU, 64K RAM, Kassettspiller med lagring på tape.
  • Atari ST hjemmedatamaskiner:16/32-bits, 8 MHz CPU, 512 KB-4 MB RAM (avhengig av modell). Lagring via disketter, og etter hvert harddisk på enkelte modeller (typisk fra 20 MB og litt oppover).
  • Dagens PC-er: 64-bits, 2-4000 MHz CPU flerkjerne, 4-16 GB RAM. Harddisk på 256 GB og oppover til noen terabyte (TB) er normalt. Snurredisken (mekanisk disk) blir mer og mer erstattet av SSD-disker.

På datamaskinsiden har det altså vært en revolusjonerende utvikling når det gjelder ytelse, lagringskapasitet, bruksområder, kommunikasjon, grafikk, lyd osv. I den senere tid har imidlertid den tradisjonelle PC-en fått kraftig konkurranse fra andre mobile enheter (smarte mobiler, nettbrett, Chromebook m. m.)

 

En ulempe med å ha sluttet som IKT-rådgiver i Eigersund kommune er at jeg helt og holdent må holde meg med datautstyr selv. Jeg har i flere år hatt en stasjonær PC samt diverse nettbrett som jeg selv har eid. Imidlertid har arbeidsgiver stilt til disposisjon bærbar “lærer PC” / jobbmaskin til meg som også har blitt benyttet noe hjemme.

Nå har jeg måttet gå til det drastiske skritt å bruke egne penger for å kjøpe meg en bærbar PC. Jeg har kjøpt meg en bærbar PC av typen ASUS N550JK. Sentrale spesifikasjoner: 15.6″ skjerm med full HD, berøringsskjerm (touch), skjermkort av typen GeForce GTX850 2GB, Intel Core i7-4700HQ prosessor, 8GB RAM, harddisk på 750GB HDD/SSD, DVD±RW og operativsystem Windows 8.1 64-bits. Senere oppgradert til Windows 10.

Defekt skjerm, korrekturlakk.

Innser at jeg begynner å bli såpass gammel og svaksynt at jeg trenger en såpass stor skjerm (15,6″). Skjermstørrelse på 13,3″ sammen med full HD (1920 X 1080 punkter) gir dårlig lesbarhet og blir rett og slett litt for lite for meg. Større maskin enn 15,6″ blir på den annen side litt for stort og lite mobilt igjen.

Windows 8 er tingen ifølge Microsoft, så jeg valgte å gå for dette. Imidlertid ville jeg ikke ha denne Windows-versjonen på en maskin uten berøringsskjerm. Windows 8 ble jo en katastrofeversjon av Windows, så jeg har selvsagt for lengst hoppet videre til Windows 10 på både stasjonær og bærbar PC!

Oppdatering oktober 2018: Pr. dags dato brukes den bærbare maskinen lite. Den begynner å bli gammel, avleggs og treg. I hovedsak benytter jeg meg av min stasjonære PC + nettbrett. Les mer på min IKT-tekniske hjemmeside: https://web.brr.no/

Oppdatering januar 2019: Jeg bruker pr. dags dato nettbrett av typen Apple iPad (med iOS), og jeg har nettbrett og mobiltelefon med Android på. Ellers er jeg en flittig Windows-bruker, og jeg har snust på Linux innimellom. Nå har også sortimentet bli utvidet med Chromebook / Chrome OS. Alt annet gammelt nostalgisk “vræl”  har jeg for lengst kvittet meg med (Commodore 64, Commodore 128, Atari ST, gamle mobiltelefoner, gamle nettbrett og gamle PC-er).

Inngrep i min stasjonære PC 10.10.2019 for å få skiftet ut en meget støyende strømforsyning (utslitt vifte). Komplett-PC fra 2016.

 

Relevante lenker: