Ja til folkekirken!

Ja til folkekirken! (Jeg ❤️ folkekirken!)

Jeg vil med dette presentere min støtteerklæring overfor folkekirken, dvs. Den norske kirke. Kirka har sine feil og mangler, men likevel er det her jeg tross alt best passer inn og her jeg føler meg mest hjemme “åndelig” sett. Alt i alt er det folkekirken som er mest passende for “normale” folk. Ja til folkekirken – tross alt.

For tiden er det mange kritikere av kirken. Kirken beskyldes for blant annet vranglære pga. sitt dåpssyn med barnedåp, sitt syn på abort hvor de ikke er (total)motstandere mot dette, ekteskapssynet hvor homofile nå kan vies, sitt “mangelfulle” Israel-syn, feiringen av Luther m. m. Prestene er visstnok blasfemiske og spotter Gud, og det påstås at kirka er frafallskirken (folkekirkens forfall), og den liberale teologien har fått for mye plass.

Ja, jeg har også enkelte saker og ting som jeg ikke er enig med kirken i. Til tross for dette er likevel kirken det mest fornuftige valget for meg og min situasjon.

Kirkebygg

Av positive sider ved kirka vil jeg trekke fram følgende forhold:

  • Rom for både tro og TVIL.
  • Det er lov til å være på leit.
  • Kirka har rom for usikkerhet og har ikke alle fasitsvarene.
  • Stor takhøyde og romslige rammer.
  • Rom for solidaritet med andre / mellom ulike grupper.
  • Lov til å være seg selv med sine svakheter og styrker uten å måtte påta seg en bestemt rolle eller maske.
  • Plass for kritiske kristne som meg.
  • Alle må ikke være A4-mennesker og passe inn i en trang ramme/firkant for å tilhøre kirka.
  • Ikke fullt så mye meningsløse menneskebud, regler og dømming som i mange frimenigheter og mørkemannsbedehus.
  • Slipper å være karismatisk anlagt for å passe inn.
  • Kirka har heller ikke et overåndelig fokus. Jakten på store åndelige opplevelser og sensasjoner er tilnærmet fraværende.
  • Kan få lov til å være en forholdsvis anonym deltaker (introvert) i gudstjenestene.
  • Forholdsvis demokratisk oppbygd og med relativt stor grad av likestilling.
  • Balansert budskap og teologi hvor det er plass for nåden og kjærligheten i forkynnelsen, og hvor Jesus er til stede.

Jeg finner verken konservativ kristendom eller ekstrem karismatikk som balansert forkynnelse. Til syvende og sist synes jeg de to leirene der har mer likheter enn ulikheter når det gjelder teologi. Dømmende og belærende forkynnelse begge deler.

Ja til folkekirken! (Jeg ❤️ folkekirken!)

 

Jeg har tidligere presentert masse ankepunkter og negative sider med kirken, hvor jeg her og nå kan gjenta følgende:

  • For mye byråkrati.
  • Traust, kjedelig og til tider meningsløs liturgi.
  • Håpløse sang og musikk, og da spesielt kirkeorgelet.
  • Lite inspirerende prester.
  • Maktinstitusjon (“autoritetsstiger”) og bruk av hersketeknikker med litt for mye makt til prestestanden (de geistlige).

Jeg er absolutt ikke enig i alt kirke vedtar og står form. Spesielt for noen år siden var jeg ganske så kritisk til kirka, og da på et tidspunkt før “alle andre” begynte å kritisere den. Kritikken som jeg blant annet har framsatt i artikkel “Protest mot enkelte former for kristendom”, underpunktet “Angående Den norske kirke” står jeg vel den dag i dag hovedsaklig inne for. Likevel mener jeg at de positive sidene ved folkekirken tross alt langt på vei oppveier de negative sidene sett med mine øyne.

Nok en gang tar jeg fram denne modellen:

Menigheten og meg (ny / redigert versjon). Jeg passer ikke inn!

 

Jeg oppfatter meg selv som en mangekantet person. Jeg passer ikke rett inn i en trang firkantet menighet som har lav takhøyde, og hvor det er mange menneskeregler og bud med dømming av annerledestenkende. For å ikke få min personlighet helt “kvelt” trenger jeg en menighet eller forsamling med forholdsvis fleksible or romslige rammer. I det store bildet er det folkekirken som gir størst trivsel og vekstvilkår + utviklingsmuligheter for en person som meg.

Mørke skyer i horisonten for folkekirkens framtid

Jeg er noe skeptisk og redd for kirkens utvikling og framtid. Noen momenter rundt dette:

  • Noe redd for at det viktigst blir å holde fast på gamle rutiner, riter, ritualer, tradisjoner, kirkebygg, liturgi, høyttravende kirkemusikk, maktstrukturer og fast uttrykksformer. Dvs. en noe vel “firkantet” tilnærming dårlig tilpasset “det moderne mennesket” og det “kirkefremmede mennesket”.
  • Det kan bli liten plass til fornyelse, modernisering, spontanitet, lokale tilpasninger og til levende og ekte tro.
  • Selv om jeg kan oppfattes som liberal på noen områder (homofili, abort, samliv, bokstavtroskap og nei takk til menneskeskapte regler og bud), anser jeg det som svært viktig og sentralt at kirka formidler et klart budskap om den treenige Gud, troen, nåden, kjærligheten og frelsen.
  • Jeg ønsker ikke en “ufarlig underholdende kosekirke” uten teologisk tyngde og Bibelsk innhold.
  • Kirka må tørre å stå for noe, og til tider innta upopulære (og nesten-politiske) standpunkter.
  • Kan vi ende opp med en seremonikirke for de store anledninger, og som i det daglige med sine ordinære gudstjenester kun passer for spesielt utvalgte som trives med sære, uforanderlige og gammeldagse gudstjenesteformer?
  • Blir det i praksis masse tomme benkerader, og en kirke med minimal oppslutning helt motsatt av en samlende folkekirke?
  • Byråkratiet og den sentraliserte makten kan ta knekken på kirka. Den store “preste-makten” må også holdes under kontroll.
  • Økonomi og finansiering blir utfordrende.
  • Interne stridigheter og debatter om retningsvalg vil komme. Vil uenighetene bli taklet på en god måte uten at dype splittelser oppstår?
  • Jeg er redd for at fleksibiliteten og takhøyden ikke blir så stor som ønsket i kirka. Det “høykirkelige” kan fort vinne over det “lavkirkelige”.

Mer kritikk og ankepunkter mot kirka i artikkelen: “Protest mot enkelte former for kristendom” og avsnittet “Angående Den norske kirke (les: den tidligere statskirken som nå er ‘Folkekirken’)”.

 

I karismatiske miljøer må de vel ha verdensrekord i kirkesplittelser. En liten uenighet eller teologisk u-overenskomst ender ofte med en utbruddsmenighet eller to. At kirka på tross av sitt store spenn i meninger og teologi tross alt ennå holder sammen som en enhet er rett og slett imponerende. (Ja, noen har brutt ut. Likevel er det mange medlemmer igjen.)

Kirka passer tålig greit for meg og min tro, mitt teologiske syn og min personlighet. Det er her jeg følger meg mest og best hjemme. Jeg er ikke interessert i det åndelige kjøret etter store opplevelser og avsporinger som enkel karismatiske forsamlinger jakter etter. Jeg kan også godt klare meg uten den dømmende mørkemannskristendommen som enkelte konservative forsamlinger representerer. Jeg har tidligere gått så langt at jeg har stillet spørsmålstegn ved om jeg tror på den samme Gud som konservative kristne og ekstreme karismatikere tror på.

Ja til folkekirken! (Jeg ❤️ folkekirken!)

 

Hvem skulle trodd at jeg skulle ende opp med å skrive en såpass positiv artikkel om kirken? Jeg har innsett at alternativene er verre enn originalen Den norske kirke. Mange av frimenighetene er trangsynte forsamlinger for likesinnede med lav takhøyde for det ikke-ordinære. Det er liten plass for kritiske kristne og tvilere, og ofte står også dømmingen av annerledestenkende sterkt slike steder.

Jeg er fullt klar over at enkelte mener at kirken har fjernet seg langt fra Bibelens ord. Noen går så langt at de kaller kirka for frafallskirken. Videre kritiserer enkelte kirka for å være en ren seremonikirke, og for å nesten utelukkende bestå av passive medlemmer og/eller kulturkristne. Dem om det!

Jeg deler Den norske kirke sin ideologi, syn og tro (stort sett). Men: Å gå jevnlig på vanlige Gudstjenester (høymesser eller hovedgudstjenester søndag formiddag) blir likevel for drøyt for min del. Liturgien, miljøer, musikken, uttrykksformene og forkynnelsen appellerer ikke til meg. Det går normalt sett lang tid mellom hvert kirkebesøk for min del, og jeg går alt annet enn fast der.

Tekst hentet fra “Protest mot enkelte former for kristendom”-artikkelen min:

Det oppfordres i enkelte miljøer, organisasjoner og frimenigheter til å ikke samarbeide med liberale prester og menigheter. Dette kaller jeg enkelt og greit for dobbeltmoral. Fei for egen dør først! I slike miljøer utenfor kirka har de som oftest nok av uheldige ting som de kan og bør rydde opp i innenfor egne rekker. Det er slettes ikke uvanlig at miljøene preges av: Pengegriskhet, dømming av medkristne, baktalelse, utestenging, maktmisbruk, ser ned på andre som ikke lever likt dem selv, påstår selv at de er svært Bibeltro, har gjerne en hel rekke med menneskelagde bud og regler og de har mer eller mindre tatt “monopol” på den eneste riktige troen.

“Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.” (Joh. 8, 7)

Selv har jeg tross alt fått ekstra lyst (for en gangs skyld) til å forsvare kirken. Jeg er fortsatt en kritisk troende kristen – inkludert kritisk til deler av kirka – men jeg ser ingen problemer med å likevel tilhøre kirka. Jeg klarer heller ikke å se at vedtak rundt homofili etc. er i konflikt med Bibelens budskap. En sneversynt og såkalt Bibeltro forkynnelse som ekskluderer homofile og andre marginale grupper kan jeg ikke støtte opp om. Tross alt er det kirka som gir meg som kristen størst takhøyde.

Kristne kategoriseres ofte som enten konservative eller liberale. Jeg håper at det vil bli god plass for de liberale i kirka, gjerne på bekostning av de konservative hvis de ikke kan leve side ved side med de liberale. Det finnes nok av andre kirkesamfunn og organisasjoner for de konservative. Stort sett er alle andre kristne sammenhenger konservative, så det er bra hvis kirka kan bli en trygg og god havn for ikke-konservative.

 

Kirken beskyldes innimellom for å ha et ubibelsk syn (eventuelt vranglære) på enkelte saker. Spesielt faller det enkelte tungt for brystet at kirka har åpnet opp for å vie likekjønnede og at kirka ikke utviser en klar motstand mot abort. Enkelte reagerer også på liturgivalg, biskopene og styresettet. Imidlertid synes jeg sannelig ikke mange av de andre alternativene (frimenigheter og bevegelser) er hakket bedre med sine trangsynte og dømmende holdninger. Bibel- eller bokstavtrohet her og der, fru Blom. Menighetene ligger stort sett i hver sine grøfter og spyr. Selv sier jeg i hvert fall et klart nei takk til både konservativ kristendom og ekstrem-karismatisk retning inkludert TV Visjon Norge.

Tross sine feil og mangler uttrykker jeg via denne artikkelen min støtte til folkekirken. Det er folkekirken som er og blir det mest naturlige alternativet for meg og mitt liv og min tro. Her er det levelige forhold for en kristen “avviker” som meg som ikke alltid er en perfekt A4-kristen.

Lenker: