Stortingsvalget 2021

Valg

Valg 2021 – som var et Stortingsvalg – har blitt gjennomført! Åtte lange år med blå politikk og blått politisk styre under jernhånden til Erna Solberg (Høyre) er over, og vi får et nytt rødgrønt flertall i Stortinget samt en ny regjering. Regjeringsskiftet var på høy tid! Jeg er enkelt og greit KJEMPEFORNØYD med valgresultatet, hvor Arbeiderpartiet (Ap) sammen med Senterpartiet (Sp) og Sosialistisk Venstreparti (SV) har flertallet på sin side!

Jippi! KrF havnet under sperregrensen (med bare 3,8 % oppslutning) i Stortingsvalget 2021. Kun tre representanter får de inn på Stortinget, og mikropartiene forblir mikropartier uten makt. Også takk og pris for at MDG forble små (3,9 %), og at PDK fikk et nesten ikke-målbart resultat (0,4 % oppslutning). FrP gjorde heller ikke et kjempebra valg (11,6 %), takk og lov for det. 77,2 % av de stemmeberettigede brukte sin stemmerett.

Og for et show i etterkant av valget: Lørdag 18. september 2021 ble det gjort kjent at Kjell Ingolf Ropstad går av som statsråd og partileder for KrF (frivillig, eller under frivillig tvang?), og da primært pga. hans skattesnusk og manglende tillit.

“Fasiten” i etterkant av valget er at vi får en Arbeiderparti/Senterparti-regjering (mindretallsregjering) med Jonas Gahr Støre (Ap) som statsminister. Hurdalsplattformen er navnet på styringsdokumentet / erklæringen for regjeringssamarbeidet mellom Ap og Sp. Vi får også et mye rødere Storting enn i forrige periode. Dette blir bra!

Oppdatering: Stortingsvalget 2021 er for lengst over! Ta heller en titt på “Kommunestyre- og fylkestingsvalg 2023“.

Søkelys sin alternative virkelighet

Den høyst tvilsomme “kristne” nettsiden eller bloggen “Søkelys” hadde sin egen oppsummering av valget:

  • Regjeringsskifte i landet – Erna går av, Jonas tar over.
  • Ingen stor overraskelse, da meningsmålingene forut for valget har vist et klart sosialistisk flertall i landet vårt.
  • Vi får en sosialistisk trepartiregjering bestående av Arbeiderpartiet, SP og SV.
  • Tvil om de klarer å redusere de økte forskjellene mellom rike og fattige, eller om det “bare” vil bety flere avgifter og økt skattetrykk (for de med mest inntekt).
  • Avkristningen av Norge vil fortsette.
  • Et flertall av befolkningen ønsker at kursen mot Sodoma skal fortsette.
  • Heller ingen hyggelig kveld (valgkvelden) for PDK eller Demokratene.
  • KrF tapte visstnok som fortjent i enkeltes øyne, eller var det PDK som bidro til å ødelegge for KrF?

De tar inn over seg sannheten om at rødgrønn side har vunnet valget, men å snakke om sosialisme, avkristning, Sodoma osv. blir litt av en avsporing, bortforklaring eller alternativ virkelighetsoppfatning.

 

Stortinget (bygningene) i Oslo, Norge. Bilde hentet fra Wikimedia Commons.

 

Bilde hentet fra Wikimedia Commons: Stortinget, Oslo, Norway. Creative Commons Attribution 2.0 Generic-lisens.

Videre tekst er skrevet FØR valget – og FØR valgresultatet – ble gjort kjent:

Det nærmer seg valg 2021 – som er et Stortingsvalg – og som også vil avgjøre hvilken regjering (politisk farge og retning) vi får i tiden framover. Resultatet av et slikt politisk valg betyr mye for oss alle, som innbyggere av den demokratiske nasjonen Norge.

Min enkle bønn og ønskedrøm i så måte: Vennligst gi oss en ny og bedre regjering! Ja takk til en rødgrønn regjering, og det er på høy tid å bli kvitt dagens blå (og dårlige!) regjering! En regjering og et stortingsflertall som tenker på folk flest (vanlige arbeidsfolk og lønnsmottakere, eventuelt trygdede) – og som ikke bare er opptatt med å smiske med de rikeste rike – er vel ikke for mye forlangt å ønske seg.?! Det skader heller ikke med en politisk ledelse som innser at Norge er mer enn Oslo!

Stortingsvalget 2021 blir et spennende – og sannsynligvis jevnt – valg! Forhåpentligvis får vi et nytt politisk flertall på rødgrønn side, og ikke minst en ny regjering og med en annen statsminister enn Erna Solberg. Statsminister fra Arbeiderpartiet (Ap, Jonas Gahr Støre) eller Senterpartiet (Sp, Trygve Slagsvold Vedum) er mindre vesentlig.

Noe av min argumentasjon mot å ha Erna Solberg som statsminister i en ny periode:

  • Hun er arrogant, nedlatende, brautende bergenser, bedrevitende, belærende, til tider kunnskapsløs, bruker stygge hersketeknikker og er uten empati for enkelte grupper.
  • Hun er videre for det meste er opptatt av å degge for de rikeste rike. Enkelte svake grupper “driter” hun og regjeringen i!
  • Det er på høy tid å ta fra henne taburetten som statsminister, og å slippe til noen som tenker på, hører på og kjemper for “folk flest” (den vanlige mannen / kvinnen i gata).

Rett og slett på tide med en kursendring / kursjustering og en ny (frisk og inkluderende) person til å styre landet vårt. Med god grunn har mange gått lei av fru Solberg og hennes folk.

Registrerer at Erna lover gull og grønne skoger på en rekke områder i valgkampen. Hvorfor har hun ikke levert før? Hun har jo hatt ca. 8 år på seg til å innfri mange av de valgløftene hun nå kommer med. Lite troverdig og lite tillitsvekkende! Resultatene etter de mange årene er ikke akkurat imponerende.

Så enig, så enig:

Vi som vil kaste Solberg-regjeringen ved valget 2021! | Jeg vil ha en statsminister som…

 

(Direktelenke til selve innlegget: Vi som vil kaste Solberg-regjeringen ved valget 2021! – Magne Bjella har delt et innlegg.) Det er ikke for mye forlangt å ønske seg en statsminister som “virker”.

Selve valgdatoen er 13. september 2021, med muligheter for forhåndsstemming. Forut for selve valget blir det nok en intens sommer og høst fram mot valget, hvor det blir kjørt på med valgkamp, valgløfter (valgflesk), politisk spill, kvass retorikk og maktkamper. Det blir valgkamp og politiske TV-debatter for alle penger. Selv “gidder” jeg nok ikke å følge med på alt dette i detalj, da jeg vel vet ganske sikkert hva jeg skal stemme og slettes ikke sitter på noe gjerde.

Et stort irritasjonsmoment i forbindelse med valg og valgkamp er all drittkastingen og nedrakkingen på politiske konkurrenter. Tenk hvis fokus hadde vært på politikken, og ikke på å rakke ned på meningsmotstandere. Spesielt Erna Solberg og Høyre er ekstreme med å kaste dritt hele tiden mot andre politiske partier og partiledere.

Det er mange partier og lister (og kandidater) å velge mellom, hvor jeg har konsentrert meg om dem som stiller til valg i Vestland fylke:

Lister og kandidater 2021 i tidligere Sogn og Fjordane fylke:

Lister og kandidater 2021 i tidligere Hordaland fylke:

Partilogoene til de tidligere nevnte partiene:

Partilogoer valg 2021, store og små partier i Sogn og Fjordane og Hordaland (dagens Vestland fylke).

 

Alle disse partiene kommer ikke inn på Stortinget. Noen av dem er små mikropartier som ikke har noen som helst sjanse til å få særlig stor oppslutning i form av stemmer og politiske maktposisjoner. Noen av partiene kan også oppfattes som ensakspartier uten en helhetlig politikk på alle saksområder, noe som kraftig reduserer deres aktualitet.

Partier som spiller på (misbruker) det / de kristne og kristelig / kristelige (ofte mikropartier uten muligheter for å oppnå makt!) – inkludert KrF – har jeg null sans for. Slike ghetto-partier trenger vi ikke! At enkelte kristne “rotter seg sammen” i arrangementer slik som “Oslo Symposium 2021” irriterer meg også!

Partiprogrammet / informasjonen fra “Partiet De Kristne” (PDK) forsvarlig håndtert. Krøllet sammen og lagt til resirkulering (papir / papp). Ankom vår postkasse og fikk et kort liv uten å bli lest.

 

Brosjyren fra PDK har en forside prydet med teksten “Ja vi elsker dette landet“. Også jeg setter stor pris på landet Norge, men jeg vil ikke trives her i landet hvis PDK får stor makt. Deres mørkemannskristendom, gammeldagse meninger, “norske verdier” og “kristne verdier” vil jeg ha meg frabedt. Partiet som helhet er et ekkelt gufs fra fortiden, og politikken deres representerer store tilbakeskritt til et samfunn jeg ikke vil ha.

Jeg forsetter med barnslighetene mine, og denne gangen “går det utover” partiene Venstre (V), Kristelig Folkeparti (KrF) og Fremskrittspartiet (FrP):

Partiprogrammer / informasjonen fra partiene Venstre (V), Kristelig Folkeparti (KrF) og Fremskrittspartiet (FrP) ankommet min postkasse. Nei, ingen av disse får min stemme!

 

Fremskrittspartiet (FrP) er et fælt parti i seg selv, og med Sylvi Listhaug (løs kanon) bak roret som partileder blir det enda mer uspiselig. Jeg kan ikke fatte og begripe at mange kristne stemmer på dette ukristelige partiet, og jeg forstår heller ikke at Listhaug sin oppførsel aksepteres av såpass mange velgere. FrP er et parti som i stor grad driver med populisme, farer med løgner / usannheter, beskylder andre for ditt og datt, presenterer fornærmende og støtende utspill på samlebånd og generelt sett bedriver fanterier. Håper for landets del at de ikke får stor oppslutning under valget.

Gjentar fra det jeg tidligere har sagt: Please, gi oss en ny og bedre regjering! Rødgrønn, takk! Egoisme- og griskhetspartiene på høyresiden har fått påført landet vårt nok skade nå!

Dagens regjering (Erna Solbergs regjering, fra oktober 2013 og forhåpentligvis slutt oktober 2021) har prioritert skattekutt til de som har aller mest, kombinert med innstramminger for de som sårt trenger bistand fra fellesskapet (kutt i velferdsgoder). Nå bør det være vanlige menneskers tur, dvs. arbeidsfolket, grasroten og folket på gulvet. Alle oss som ikke har ledende maktposisjoner og ikke har en inntekt som med gode marginer overskrider millionen bør og må prioriteres. (Oi, nå høres det nesten ut som om jeg er en LO-pamp, noe jeg ikke er!)

Erna Solberg har ikke min tillit til å fortsette som statsminister. Hun har kun vært en god statsminister for de rikeste. Milliardærene har nå fått nok skattelettelser, hjelp og gavepakker fra henne og den blå regjeringen! Nå bør det være vanlige folks tur, med en regjering og statsminister som tenker på folk flest. Høyresiden har eksperimentert nok nå med landet vårt.

Partiet Høyre (H) kjører på med blant annet reklame via radio, med håp om å sanke noen ekstrastemmer. I reklamen hevdes det følgende: “Vi tror på Norge“. Mer passende etter mitt syn er dette: “Vi – partiet Høyre sammen med våre regjeringsvenner – ødelegger Norge”. Retningen er klar med Høyre bak rattet, hvor de er på på full fart ut av stupet med hele landet vårt. Privatisering, kutt i velferden og skattelettelser til de rikeste rike er ikke løsningen på alle “verdensproblemene” vi har i Norge.

I reklamesnutter (via radio) har de også hatt noe svada om at Høyre via Erna har vist gjennomføringskraft, styrke og styringsdyktighet i løpet av de siste 8 årene. Det advares også mot at et regjeringsskifte kan gi store utfordringer (EØS, arbeidsplasser i fare, gjeninnføring av arveavgift osv.) for Norge og for deg, og at tiden ikke er inne for eksperimenter. Tull og tøys, og totalt villedende og usann reklame. Mye lavmål presenteres fra den politiske høyresiden, med partiet Høyre i førersetet.

Så sant som det er sagt av “motstandsgruppa” til Erna:


 

Joda, i likhet med Høyre tror også jeg på Norge. Imidlertid mener jeg at det nå er på tide å styre Norge i en annen retning, hvor det tas mer hensyn til “folk flest”, dvs. til oss som ikke er stein-rike.

Samme parti har hatt noen reklamesnutter hvor det hevdes at: “Tiden er ikke inne for eksperimenter.” Altså med hint om at det er “farlig” for landet hvis det blir rødgrønn regjering etter valget. Partiet sprer på løgner og skremselspropaganda om følgene av politikken hvis rødgrønn side vinner valget. For noe tull! Det er heller på høy tid å få bort det feilslåtte Høyre-eksperimentet.

I starten av august 2021 går det heller dårlig for partiet Høyre (til stor glede for meg!) med en ganske stor velgerflukt:

Det er nok en del som begynner å bli lei av Erna og partiets stadige prioriteringer av de rikeste. Noen merker nok også på kroppen alle de innførte usosiale kuttene som rammer de svakeste i samfunnet, og økte forskjeller (økonomi) er vel noe som en del personer reagerer negativt på. Fokus på klima og miljø seiler opp som en viktig sak i valgkampen, og her står partiet Høyre til stryk.

Men for all del: Høyre kan ennå vinne valget. De mobiliserer nok for fullt med masse valgflesk som de satser får folket på limpinnen sin.

Jeg støtter sosialdemokratiet og er sosialdemokratisk anlagt, men jeg er langt unna fra å være en “ekte” kommunist eller sosialist. Jeg ser heller ingen motsetningsforhold mellom å være politisk rødgrønn og samtidig være en kristen (troende). Gjengir det som sto på en nå nedlagt nettside:

 

Jesusfolket

 

Jeg har kjørt gjennom NRK sin valgomat 2021, hvor resultatet for min del ble:

Jeg har sjekket ut mine politiske preferanser via NRK sin Valgomat 2021.

 

Jeg er godt fornøyd med og kan leve med at Arbeiderpartiet kom på topp. Jeg har heller ikke noe imot at Senterpartiet kommer relativt høyt, men derimot er jeg litt mer skeptisk og overrasket over at SV og Rødt kommer så høyt. Og selvsagt liker jeg ikke at Kristelig Folkeparti (KrF) og Miljøpartiet De Grønne ligger så høyt i min score.

NRK sin valgomat oppfatter og opplever jeg som ganske så seriøs, og gir en god pekepinn på valg av “rett” parti. Imidlertid kjørte jeg testen en gang til, og da fikk jeg litt annerledes svar:

Jeg har sjekket ut mine politiske preferanser via NRK sin Valgomat 2021. Runde 2.

 

Senterpartiet (Sp) stakk av med seieren denne gangen, men ellers er det jo mange av de samme partiene som kommer høyt oppe i min score. Partier slik som Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre havner heldigvis et godt stykke ned på mi liste, noe som stemmer bra med mitt politiske syn.

Sukk! Kanskje er jeg noe mer bondsk enn jeg liker å innrømme:

Dalane Tidende velgerhjelpen / valgomaten, hvor Senterpartiet er partiet for meg ifølge testen.

 

Ovenfor har jeg kjørt gjennom lokalavisen Dalane Tidende velgerhjelpen / valgomaten. Senterpartiet ble partiet for meg ifølge testen, tett fulgt av Arbeiderpartiet.

Sukk! Det fortsetter med den samme tralten via partitesten 2021 til Nettavisen:

Nettavisens partitest testet ut. Resultatet mitt ble også her Senterpartiet (Sp).

 

TV 2 sin partikabal (“spill”) har også blitt testet ut:

TV 2 Partikabal – mitt resultat med følgende rangering: 1) Sp, 2) SV og 3) KrF.

 

Greit nok. Må nok forsone meg med at jeg har et politisk syn som på mange områder samsvarer med Senterpartiet (Sp). Imidlertid liker jeg meget dårlig at Sosialistisk Venstreparti (SV) og Kristelig Folkeparti (KrF) kommer så høyt opp på min liste. Tror jeg velger å ta hele partitesten med en klype salt.

Nesten fått helt “dilla” på å kjøre diverse partitester via nettet. Nå har tiden kommet for å presentere resultatene fra Vårt Lands valgomat:

Vårt Lands valgomat “kjørt”. Naturlige partivalg for meg ifølge denne testen: Senterpartiet, Arbeiderpartiet og (grøss) Rødt.

 

Denne trenger en viss forklaring! Her blir vi som tar testen delt inn i velgertyper, forklart på egen nettside (lenke). “Oversatt” til partier ender jeg opp med:

  • Byggaren (byggeren): Partialternativ: Sp og Ap
  • Ordføraren (ordføreren): Partialternativ: Ap og Sp
  • Industriromantikaren (industriromantikeren): Partialternativ: Ap og R

Altså med denne rangeringen: Senterpartiet (Sp), Arbeiderpartiet (Ap) og på tredjeplass (grøss og gru!) Rødt (R). Heldigvis er KrF et stykke nede på lista, og også de typiske blå partiene.

Forhåpentligvis blir partiet KrF (“Kristelig Folkeparti”) nærmest utradert fra Stortinget. Hva med partiet Sentrum? Andre såkalte kristne partier (uvesentlige mikropartier slik som Partiet De Kristne!) et det vel neppe verdt å bruke kalorier på, da de neppe kommer i maktposisjoner. Fremskrittspartiet (FrP) – og delvis Høyre og Venstre – ønsker jeg dit pepperen gror.

Tilbake til KrF: Litt skadefryd må man kunne utvise. Dette var ikke bra for KrF og kom nok noe ubeleilig i valgkampinnspurten:

Det vitner om manglende moral, fraværende etisk perpektiv og enda dårligere holdninger, og dette fra partilederen av et såkalt kristent parti. Skuffende!



Det allerede nevnte nystartede partiet med partinavnet Partiet Sentrum; Hva skal man mene om det? De har mange spennende innslag og punkter / saker i sitt partiprogram, inkludert deres viktige kamp mot utenforskap. Ut fra programmet kunne jeg nesten ha stemt på dette partiet. Imidlertid er nok en stemme på dette partiet under Stortingsvalget 2021 en bortkastet stemme. Ingenting tyder på at de får nok oppslutning til å komme i noen maktposisjon. De trenger nok noen tiår – hvis partiet da fortsatt eksisterer – til å bygge seg opp.

Tullete oppfordring og et godt eksempel på maktmisbruk fra den fjerde statsmakten:

Jeg ser ikke en eneste god grunn til at kristne bør samle seg om KrF ved høstens valg.

Kristen og politisk valg

Reprise fra min skeptiske KrF-artikkel:

Jesusfolket

Jeg er enig i det som i en periode stod på nettstedet Jesusfolket.no (nå nedlagt nettside), nettsiden for det VIRKELIGE kristenfolket:

“Tror du at ditt politiske ståsted definerer deg som en del av kristenfolket eller ikke? Det er en misforståelse. Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. Du er faktisk fri til å stemme hva du vil uten å risikere Guds vrede.”

Jeg velger å se på partienes helhetlige politikk og stemmer ut fra det jeg mener og tror gagner meg, de rundt meg og samfunnet generelt på en best mulig måte. Jeg stemmer ikke automatisk KrF pga. jeg er kristen og jeg er heller ikke automatisk enig i det KrF står og kjemper for bare pga. de har “kristent” i sitt partinavn.

Den enkeltes personlige politiske veivalg eller ståsted er ikke det som fører til frelsen eller fortapelsen – Jesus eller Satan. Politikkens venstreside representerer ikke den ondes side eller tilsvarende vås som enkelte hevder. Å demonisere venstresiden i politikken er bare tullball og konspirasjonsteorier uten holdbarhet.

Hva ville Jesus ha stemt og støttet politisk sett? Neppe ghettopartiet KrF eller de andre sære “kristne” nisjepartiene tenker nå jeg. Neppe heller på den hjerterå politikken til FrP. Ellers er jeg usikker på hvilket parti og hvilken side han ville ha støttet.

 

Det er helt sikkert ikke alltid bare-bare eller enkelt å være rikspolitiker. Man får mye “tyn” (hets, hat og trusler) som sentral politiker, og man møter hele tiden masse motstridende forventninger fra ulike grupperinger. Partiets politikk må forsvares, og noen ganger kan nok enkeltpolitikere i noen saker være uenige i partiets foretatte valg (flertallsvalg i partiprogrammet). Politikere kan bli ilagt meninger de ikke har, og de kan bli stilt til ansvar for ting de ikke har hatt noe med å gjøre. Politikere fra andre partier kan og oppføre seg ufint mot sine “konkurrenter”. Heller ikke alltid at massemediene oppfører seg noe særlig bra overfor politikerne. Til syvende og sist er politikere vanlige mennesker, med sine grenser for hva det tåler.

Noen av de politiske sakene som opptar meg:

  • Arbeid til alle, og gode, sikre og trygge rammer for alle i arbeidslivet
  • Velferden: Beholde (og i hvert fall ikke svekke) velferdsstaten og velferdsgodene (sikkerhetsnettet)
  • Rettferdig fordeling og (en viss grad av) likhet
  • Stoppe eller i hvert fall redusere takten rundt privatisering
  • Mer fokus på folk flest, og mindre fokus på de rikeste rike og skattelettelser til disse
  • Sosial samvittighet
  • Sterke fellesskap, og å legge til rette for å løse oppgaver sammen
  • Distriktspolitikk
  • Bensinpriser på et levelig nivå, og muligheter for oss i distrikts-Norge å fortsatt bruke bil med forbrenningsmotor uten å bli helt flådd.
  • Ja takk til toppolitikere som utvise mindre grad av arroganse og selvgodhet enn dagens blå regjering
  • Kroken på døra for velferdsprofitører
  • Alle skal med, og solidaritet
  • Muligens noe nedbremsing av tempoet med globaliseringen
  • Særskilt vern av kristne interesser / verdier opptar meg nesten ikke i det hele tatt
  • Vern av MIN FORTOLKNING av norske verdier – og enkelte kristne og humanistiske verdier – er delvis viktig
  • Miljøvern kommer – beklageligvis – noe langt nede på min liste

Mye sant – og gode poeng – i det Otto Jespersen tar opp her om oljen og oljesektoren:

 

Det kan se ut til at klima- og miljøsaken blir sentral under valget i 2021. Imidlertid får “Miljøpartiet De Grønne (MDG)” GARANTERT IKKE min stemme! Alt for ekstrem og urealistisk politikk de står for, og de glemmer helt at Norge består av mer enn Oslo. Enig i denne morsomheten:

Teksten: “Å tro at man redder verden ved å stemme MDG er like realistisk som å ta med en grillet kylling til veterinær for gjenoppliving.” Mer om dette i min tidligere skrevne miljøartikkel.

Litt mer generelt om valget innenfor kategori humor:

 

Her lokalt (Flatraket, nord i Vestland fylke) gir jeg Arbeiderpartiet en ekstra stjerne i boka. De hadde nemlig 3. september 2021 valgstand på Flatraket! I Måløy har jeg sett at spesielt partiet Raudt (Rødt) har vært aktiv med sine stands. De andre partienes “fysiske” aktiviteter her lokalt har jeg ikke sett noe særlig til under denne valgkampen.

Alt i alt skal vi prise oss lykkelige over det norske demokratiet og folkestyret, og at vi tross alt har tålig ryddige forhold og siviliserte politikere her i Norge som til og med kan snakke noen ord med sine politiske “fiender” uten å bruke dolk. De har jo tross alt en viss respekt for hverandre, selv om de tilhører ulike politiske fløyer. Vi har så langt sluppet unna noen norsk utgave av Donald Trump! I den norske valgkampen er det tross alt moderat med polarisering, ekstremisme, radikalisering, populisme, drittpakker, skitten valgkamp, alvorlige løgner, snusk, tvilsomme påvirkningskampanjer osv. osv.

Godt valg! Håper det denne gangen går veien (rødgrønn seier, ja takk)! Uansett om man er enig eller uenig i det jeg har skrevet: Bruk stemmeretten, og ikke bli sittende i sofaen (“sofavelger”) uten å ha avlagt sin stemme! Lenge leve demokratiet, som vi kan støtte opp om via å gjøre vår borgerplikt (stemme!). Hvis stemmeretten ikke benyttes bør man heller ikke klage i etterkant på politikerne og politikken.

Lenker:

Lenker til tidligere politiske artikler her i bloggen:

Makan til skremselspropaganda, vås, tull og tøys:

Tåkeprat, splitt og hersk, udokumenterte påstander, populisme av verste sorten:

 



Valg 2017 (Stortingsvalg)

Partilogoer

Det har blitt avholdt valg 2017, og i den forbindelse ble jeg litt politiske. Mitt store håp for Stortingsvalget 2017 var rødgrønn seier, som forhåpentligvis også kunne ha medført en ny og bedre regjering enn blåblå egoistregjering for landets rike. Beklageligvis ble det ikke slik!

Av tidligere skrevne innlegg med politisk innhold her i bloggen kan jeg henvise til:

Det ligger også noen andre “halv-politiske” innlegg i bloggens kategori politikk.

Oppdatering september 2021: Artikkel for lengst gått ut på dato. Stortingsvalget 2021 er også for lengst over. Mer aktuelt: “Kommunestyre- og fylkestingsvalg 2023“.

I stor grad utdatert innhold videre i denne artikkelen, hvor mer oppdatert info. er tilgjengelig i valg 2021-artikkelen:

To aktuelle scenarier før valget 11. september 2017, hvor alternativ 1 gikk av med seieren:

Alternativ 1: Huff. Det blir blåmandag etter at valgseieren går til blåblått. Det blir fire nye år (status quo) med Erna & CO, håpløs blå-politikk blir videreført, FrP får fortsette med sin umenneskelige og usosiale politikk, og den generelle samfunnsutviklingen går i feil retning. Det blir et kaldere samfunn, mer motsetninger, mer hat, tøffere arbeidsmarked, økt fremmedfrykt og et tøffere debattklima.

Alternativ 2: Hurra! Det ble rødgrønn seier! Endelig kan vi slippe flere år med den blåblå regjeringen som vanskjøtter vårt land. Et bedre samfunn for folk flest kan bygges, hvor det er like muligheter for alle og ikke bare de rike prioriteres. Et mer inkluderende og varmere Norge kan skapes, og distrikt-Norge kan få blomstre. Privatiseringsiveren og salg av Norge kan bremses ned.

Uansett utfall håper jeg at både Kristelig Folkeparti (KrF) og Partiet De Kristne (PDK) oppnår dårlige resultater.

Oppdatering/resultat etter valget: Demokratiet og flertallet har seiret. Det ble beklageligvis flertall for blåblå regjering med Erna & Co bak rattet. Jeg tar det til etterretning og aksepterer det rødgrønne tapet, men jeg liker det ikke.

Trøsten min er at KrF gjorde et historisk dårlig valg med ca. 4,2 % av stemmene, og Partiet De kristne (PDK) gjorde et enda dårligere valg med sine ca. 0,3 % av stemmene.

Selv er jeg pr. dags dato ikke medlem av noe parti, og jeg har heller ingen planer om å engasjere meg politisk gjennom å stille som folkevalgt. “Partipisken” skremmer meg fra å engasjere meg. Jeg kan ikke 100 % gå god for alle meninger og beslutninger til et bestemt parti. Å stemme mot egen personlig overbevisning hadde jeg neppe klart å leve med.

Når man skal stemme er det en del partier å velge blant. Mellom 20-25 ulike partier stiller lister til Stortingsvalget 2017, men noen av dem stiller riktignok ikke i alle fylker. Jeg vil nå likevel anta at det er tilnærmet bortkastet stemme å velge de minste partiene. De har neppe sjansen til å få noen inn på Stortinget. Minst 15 av partiene vil neppe ha noen sjanse til å få realisert sin politikk i praksis.

Ellers er jeg nok også en for utålmodig sjel til å kunne engasjere meg partipolitisk. Demokrati tar tid. Det er ofte en lang vei å gå (i tid) fra en sak første gang drøftes til vedtaket blir realisert. Dessuten må man kunne akseptere kompromisser og diverse “hestehandler” og ikke minst en del lobbyvirksomhet. Mange interesseorganisasjoner står på sidelinjen og prøver å påvirke politiske vedtak.

Jeg tror TV2 sin partitest gir et tålig greit bilde av mitt grunnleggende politiske ståsted:

Resultat Partitesten på TV2.no

Lenke til testen: Partitesten på TV2.no

Senterpartiet (Sp) og Arbeiderpartiet (Ap) er greit nok. Imidlertid kunne jeg ALDRI i praksis ha stemt Sosialistisk Venstreparti (SV). Sistnevnte parti blir litt vel rødt og kommunistisk/sosialistisk for meg.

Tilsvarende resultat fikk jeg hos VGs superenkle valgomat:

Resultat hos VGs superenkle valgomat

Når det gjelder politikk er jeg interessert i saker slik som:

  • Alle i arbeid og trygghet i arbeidslivet. (Mye bruk av midlertidige ansettelser er en uting!)
  • Satsing på skole, utdanning, forskning og barnehage, hovedsakelig i offentlig regi.
  • Satsing på eldreomsorg, hovedsakelig i offentlig regi.
  • God helsetjeneste for alle uavhengig av økonomi, i hovedsak i offentlig regi.
  • Beholde velferdsstaten og velferdsgodene. Like muligheter for alle.
  • Unngå økte forskjeller mellom fattig og rik.
  • Skattekutt mindre viktig for meg.
  • Fornuftig distriktspolitikk, gjøre det levbart for oss som bor ute i distrikts-Norge når det gjelder tilgang på tilbud og tjenester.
  • Innvandringspolitikk som er streng, men rettferdig. De som virkelig trenger opphold bør få det.
  • Fornuftig forvaltning av naturen og miljøvern. (Men noen miljøaktivist er jeg IKKE!)
  • Beholde og verne allemannsretten.
  • Virkelige og viktige saker, ikke tullesaker slik som mange av dem FrP har frontet i inneværende periode.

Jeg er ikke interessert i og har ikke tro på:

  • Frislippet rundt vannscootere, reptiler, lakrispiper og Segway.
  • Egoistisk blåpolitikk.
  • Søndagsåpne butikker.
  • Frislipp rundt salg og servering av alkohol.
  • FrP sin ekstreme satsing på veier.
  • Enda mer innstramming i asylpolitikken, som om den ikke var inhuman nok allerede.
  • Fjerning av avgifter og skattelettelser generelt, og spesielt skattelettelser for de rike.
  • Troen på at privatisering løser alle problemer.
  • Klokketroen på stordriftsfordeler, sammenslåinger og kapitalismens innebygde “gode” egenskaper til å styre alt.
  • Det kan bli for mye satsing på lov og orden (politi og og militæret, grensekontroll). Som pasifist er jeg noe skeptisk mot slike ting, og da spesielt bevæpningen.

Noen kommunist (stor-sosialist) er jeg ikke, men politisk sett heller jeg absolutt over mot rød og grønn side i politikken. Blå og gul politikk har jeg “allergi” imot. I den livssituasjon og status jeg og mine rundt meg er i, er det lite gagn i blå politikk. Vi er mer tjent med rødgrønn politikk enn blå konservativ/borgerlig politikk. Til syvende og sist kan jeg vel kalle meg en sosialdemokrat og tilhenger av sosialdemokratiet.

Dagens regjering (perioden 2013-2017, og sikkert også i fortsettelsen i perioden 2017-2031) er en mindretallsregjering (og koalisjonsregjering, H og FrP), med parlamentarisk støtte fra to partier (KrF og V). Etter Stortingsvalget 2017 vil det eller de partiene med størst støtte i Stortinget (sannsynligvis) danne regjering. Jeg krysset fingrene for en stor rødgrønn blokk (flertall) på Stortinget, men slik ble det ikke. Den nye regjeringen blir blåblå med Erna & Co bak roret.

Enkelte bruker sosialist og sosialisme som skjellsord. Realiteten pr. dags dato er den at neppe noen av dagens toneangivende partier kan beskyldes for å være “ekte” sosialistiske og/eller kommunistiske. Muligens finnes det noen rester av sosialisme og/eller kommunisme hos småpartiene Rødt (R) og Norges Kommunistiske Part (NKP). Arbeiderpartiet, Senterpartiet og til og med Sosialistisk Venstreparti er langt fra skikkelig sosialistiske. Sosialisme og kommunisme i ren form har heller ikke jeg noen tro på.

Det blir neppe en ettpartiregjering etter valget, da ingen partier på egen hånd er så store. Det mest sannsynlige er vel en regjeringsløsning ca. lik dagens, men jeg håpet som sagt på at det skulle gå fra blått (blåblått) til rødgrønt når det gjelder regjering.

Lånt fra Facebook: “Hjertet er på venstresiden, blindtarmen er på høyresiden.”

 

Jeg skrev for en tid tilbake: Nå gjenstår det å se hvordan valgkampen blir. Jeg er ikke interessert i drittkastingen partiene imellom samt fokus på uvesentlige detaljer og fillesaker/symbolsaker. Det sentrale er de store politiske linjene og de sentrale sakene. Jeg håper vi får et litt mer seriøst nivå på valgkampen enn under presidentvalget i USA hvor det bare var personlig drittkasting og ikke politikk. Beklageligvis har resultatet blitt som jeg fryktet: Mange avsporinger, små-skitne triks og uvesentligheter preget valgkampen.

Valg

FrP-politikk av typen billigere alkohol appellerer ikke til meg som velger. Det finnes mye mer sentrale saker enn dette. Med FrP i regjering har det vel heller ikke akkurat blitt så mye av deres løfter rundt avskaffelse av bompenger. FrP er ikke partiet for folk flest! Det passer bedre med “Folk flest MOT FRP” eller “Fremskrittspartiet – En hardere hverdag for folk flest”.

FrP ja. Leste et sted noen som kalte deler av FrP sin politikk for en politikk som appellerer til panserhjerter. Det ble da tenkt på den strenge asylpolitikken som blant annet Sylvi Listhaug fronter. Bare innvandrings- og integreringspolitikk blir streng nok vil norske verdier og kristne verdier visstnok overleve. Lenge leve vår egoisme! FrP påstår at de vil ha en streng politikk på asylområdet for å beskytte vår framtid. Samtidig er det lite opptatt av miljøet som også vil ha stor betydning for kommende generasjoner.

Som det stod så treffende i en Aftenposten-kommentar: “Erna Solberg leder en regjering med en privatpraktiserende polariseringsminister.”, dvs. Sylvi Listhaug. Regjeringen og Høyre drar rundt med en Frp-nisse på lasset, og Høyre lar henne bare ture på med sin egenrådige partipolitikk. Jeg skulle gjerne ha sett at Listhaug hadde blitt skiftet ut med en noe mer støyfri minister.

Stortingsvalget 2017 kan betegnes som et sentralt verdi- og veivalg. Spesielt bør man se på og vurdere FrP sin rolle i regjeringen. Skal man akseptere et parti som driver med klimafornektelser, skaper splid og sprer rasisme? Ønsker man at et parti med regjeringsmakt skal få drive med mistenkeliggjøring av etniske og religiøse grupper, noe som kan være farlig for Norges framtid?

Norske verdier og kristne verdier har virkelig vært i fokus i starten av valgkampen i forbindelse med valg 2017. Kristne og verdiopptatte velgere skal “fanges” eller “kuppes”. Det kappes partiene imellom å være best på bevaring av norske og kristne verdier.

Under valg 2017 har det vært en del fokus på å kapre kristne velgere. Partiene har helst overgått hverandre i å tekkes denne velgergruppa. Det slenges ut på påstander rundt hvor flinke de enkelte partier er til å ha fokus på kristne verdier.

Jan Hanvold er en norsk kjent predikant, mediemisjonær og forretningsmann. Han er grunder og leder av TV Visjon Norge. I forbindelse med valget har han også blitt svært politiske av seg. Han prøver med sine utspill via Facebook og TV å påvirke sine disipler til å stemme gult eller blåblått. Hanvold har visstnok bedt over saken og fått dette i svar fra det høyeste.

Hans klare oppfordring til sine følgere er å stemme KrF, H eller FrP, med mål om fire nye år med Erna Solberg som statsminister og minister-heltinnen Sylvi Listhaug.  Ut ifra sunn fornuft og realisme ser han liten vits i å stemme Partiet De Kristne (PDK), utenom i Hordaland der de har en sjanse til å få en person inn på Stortinget.

I hans verden er det visstnok utenkelig at noen kristne kan stemme rødgrønt. Han har flere ganger rakket ned på Arbeiderpartiet og bruker sosialisme som et skjellsord.

I enkelte kristne miljøer er det visstnok “mer kristelig” å stemme blåblått og gult enn rødgrønt. Slikt tull og vas tar jeg sterkt avstand fra. Kristne er ulike personer og personlighetstyper, og det er naturlig at det finnes kristne innenfor samtlige politiske partier. Jeg bruker på nytt teksten og bildet nedenfor for å få fram hva jeg mener rundt dette:

Jesusfolket

Jeg er enig i det som tidligere stod på Jesusfolkets nettside (nettsiden er nå fjernet fra nettet):

“Tror du at ditt politiske ståsted definerer deg som en del av kristenfolket eller ikke? Det er en misforståelse. Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. Du er faktisk fri til å stemme hva du vil uten å risikere Guds vrede.”

Jeg registrerer at enkelte såkalte kristne påstår at en sosialistisk eller rødgrønn regjering vil bidra til å rive ned våre kristne verdier, angripe familien, motarbeide de kristne skolene, hindre ytringsfriheten, bidra til økt innvandring og islamisering av Norge og ikke minst motarbeide Israel. Ifølge slike personligheter har Norge fram til nå blitt ekstra velsignet for sin støtte til Israel, og Gud har sett i nåde til Norge. Dessuten er selvsagt alle sentrale media venstrevridde. Huff og huff hvis en rødgrønn regjering skulle komme til makta og ødelegge alt (IRONI!).

Jeg har i artikkelen “Konservativ kristendom, nei takk!” skrevet litt om blant annet Oslo Symposium. Det kan virke som om konservative kristne i dette miljøet mener at det er mer “kristelig” å stemme blått/mørkeblått enn f. eks. rødgrønt. Israel er ofte en svært viktig sak for enkelte kristne miljøer, og likeså kampen mot sekularisering og “umoral”.

Ellers hadde jeg satt pris på at kvasipartiet “Partiet De Kristne” holdt sine løfter etter Stortingsvalget 2013 og la ned sin virksomhet:

De Kristne – Løftebrudd

Selv er jeg meget skeptisk til alle partier som kaller seg noe med “kristne” eller “kristent” i navnet sitt. Både partiet KrF og Partiet De Kristne står ikke høyt på min liste. La politikk være politikk og la bedehus være bedehus.

Kristne partier, nei takk!

Det var vel nok om kristne verdier og kristne velgere. Nå over til andre tema relatert til valget:

En ting som det snakkes alt for lite om i forbindelse med valget er TISA (Trade in Services Agreement). TISA er som kjent en internasjonal avtale som er på trappene rundt handel med tjenester, hvor blant annet store utenlandske kommersielle aktører vil få svært stor makt og markedstilgang også her i Norge.

Etter valget blir det opp til de folkevalgte å levere det de lovet i sine valgløfter (valgflesk) i forbindelse med valgkampen. Politikk er mye kompromisser og en del hestehandel, så en del løftebrudd blir det nok uansett hvilken side som vinner.

Av og til snakkes det om at enkelte har fått politikerforakt. Slik forakt kan oppstå pga. mye valgflesk, løftebrudd, tåkeprat/uklare svar, lang saksbehandlingstid, lite handling osv. Politikerspråket er en historie for seg selv. I den forbindelse likte jeg denne morsomheten (lenke) om hvordan det hadde blitt hvis vanlige folk snakket som politikere.

Det kan hevdes at min blogg politisk sett er preget av en fordømmende holdning mot blåblå politikk og politiske partier. Dette kan nok i en viss grad stemme. Personlig anser jeg FrP som et uaktuelt og vemmelig populistisk egoist- og opportunist-parti for de rike. Høyre har jeg litt mindre “problemer” med, men også dette partiet tilbyr en politikk utenfor min komfortsone. Og til slutt liker jeg ikke gul politikk pga. uheldig samrøre mellom tro og politikk.

FrP, Nei takk!

Så langt har valgkampen vært som forventet. Det drives med skittkasting partiene imellom, formidling av faktafeil, usannheter presenteres, andre partiers politikk latterliggjøres og det rettes hovedsakelig fokus mot mindre vesentlige saker.

Jeg savner en politikk for slike som meg, en helt standard norsk tilsatt arbeidstaker (for min del offentlig tilsatt). Jeg er ingen grunder, og jeg er heller ingen næringslivstopp eller leder. Det er alt for mye fokus på de rike sine (unødvendige) skatte- og avgiftskutt. Hva med oss vanlige arbeidstakere, uføre og trygdede? Det er mange av oss, og hva med å gi oss litt oppmerksomhet i stedet for å bare smiske for kapitalkreftene og toppene?

Et aldri så lite dilemma med de som velges inn til Stortinget er den høye andelen av politiske broilere. Dette er representanter som har politikk eller interesseorganisasjoner som eneste arbeidslivserfaring. De har liten eller ingen erfaring fra «vanlig» arbeidsliv. Stortinget skal i utgangspunktet representere deg og mer, og da er det uheldig at det er såpass mange representanter som ikke har hatt et «normalt liv» før de havnet på tinget.

Jeg orker ikke å følge med på politiske TV-debatter i forbindelse med valgkampen. Det blir for mye løse valgløfter, drittkasting og avbrytelser av hverandres innlegg. Blir bare irritert, oppgitt og mindre klok av slike sendinger. Det får være bra nok at jeg følger med på nyheter via nettet (det skrevne ord, ikke video). Hva med litt mer fokus på egne politiske saker i stedet for bare å kritisere, lyve og angripe konkurrentene?

Det konstrueres og serveres drittpakker for å ramme andre partier. Ofte er disse drittpakkene basert på gamle halvsannheter som blåses helt ut av proporsjon. Slike halvløgner og framgangsmåter etter idé fra USA står jeg gladelig over. Nei takk til slikt tull!

Et annet begrep som av og til blir brukt er politikk av og for Oslo-eliten. Jeg kan si meg enig i at en stor del av politikken er laget med tanke for storbyen Oslo. Av og til kan vi i distrikts-Norge føle oss noe glemt av politikerne og de politiske beslutningene som tas. Litt vel mye makt og offentlige/statlige arbeidsplasser havner i Oslo, og mange store investeringer gjøres også samme sted. Distrikts-Norge får “smulene”.

I valgkamp blir det gjerne alt for mye fokus på uvesentligheter og smådetaljer i stedet for de store linjene. Det skjer også mange avsporinger i form av presentasjon av konspirasjonsteorier, påstander om at media er venstrevridde, Norge er i ferd med å bli islamisert, krisemaksimering osv. Det er gode tider for falske nyheter og ubegrunnede angrep på meningsmotstandere.

Nordmenn er flinke til å klage, syte og sutre over smådetaljer, bagateller og småproblemer. Debattklimaet og frontene har også blitt vesentlig tøffere og steilere i løpet av de siste årene. Personlig er jeg noe småskeptisk til denne utviklingen.

Utenrikspolitikk har ikke vært en viktig valgkampsak i valget 2017, da det enkelt og greit har vært svært lite fokus på slike forhold. Globale utfordringer slik som klimakrisen, mennesker på flukt, terror, krig, truede menneskerettigheter i enkelte land og globalisering har fått lite fokus og plass.

I nyhetene snakkes det om Nord-Korea, IS og krig. Politikerne på sin side har vært mest opptatt av norske forhold og verdier. Enkeltsaker har også medført lite plass for ideologi og ideologiske forskjeller partiene imellom.

Bruk for all del din stemmerett for å være med på å bestemme utviklingen i samfunnet vårt! Demokratiet vårt og ytringsfriheten er det verdt å kjempe for og å sette pris på! Det er bedre å bruke sin stemmerett enn å støtte sofapartiet som ikke klarer å få utrettet noe for landets ve og vel. Det er kjempedumt for vårt land hvis seieren skulle gå til sofapartiet.

Jeg har vel alltid benyttet meg av stemmeretten min. Det eneste unntaket er folkeavstemningen rundt kommunereformen (Selje kommune), der jeg syntes det var alt for lite informasjon tilgjengelig og for lite realistiske alternativer å stemme over.

Angående resultater valg 2017: Når det gjelder valgresultatene under stortingsvalget 2017 gjorde f. eks. Senterpartiet (Sp) et bra valg. Både Høyre (H) og Fremskrittspartiet (FrP) gikk noe tilbake. Den største skuffelsen for meg var imidlertid Arbeiderpartiet (Ap) sitt dårlige resultat. Alt i alt fikk den rødgrønne siden flest stemmer, men pga. vår valgordning med sperregrenser og utjevningsmandater ble det likevel seier til blå blokk.

Valgkampen til Arbeiderpartiet (Ap) var alt annet enn god. Jeg er ikke særlig imponert over de kommunikasjonsrådgiverne som har kommet opp med gjennomførte valgstrategi. Greit nok at partiet vil øke skattene noe, men når de ikke klarer å få tydelig fram budskapet om hvem skatteøkningene vil ramme og hva pengene skal benyttes til blir det ganske så feil. Partiets kritikk av dagens styring av landet og andre partier førte heller ikke fram, da det bare ble surmaget ubegrunnet klaging med ikke-holdbar argumentasjon. Partiet fikk i liten grad fram hva deres særegne politikk var.

Før valget skrev jeg:

Det er ikke tvil om hva min ønskedrøm er på det politiske området for tiden: Våkne opp til morgennyhetene etter valget hvor hovednyheten lyder: “Rødgrønt flertall sikret i Stortingsvalget 2017, ny rødgrønn regjering vil bli dannet”. Selvsagt er jeg innstilt at det likeså godt kan bli blåmandag, hvor nok en ikke-dugende blåblå regjering blir resultatet.

La de beste vinne valget, som jeg oppriktig håper på blir de rødgrønne.

Resultatet ble beklageligvis blåblå seier.