Kirken: Over 15.000 utmeldt på fire dager

Kirkeillustrasjon

Etter at Den norske kirke fikk på plass en tjeneste på nettet for lett inn- og utmelding fra kirka har dette medført over 15.000 utmeldelser i løpet av en knapp uke.

Jeg synes at det er fint og flott at det har blitt enklere å melde seg ut (og inn) av kirken. Mange som ikke identifiserer seg med kirka og kristentroen har nå fått en enkel og funksjonell mulighet for å få ordnet med sitt ikke-ønskede medlemskap i kirka. En god del av dem som har meldt seg ut i det siste har nok tenkt på det i lengre tid, men de har neppe “orket” arbeidet/prosessen med den gamle løsningen hvor det som oftest var nødvendig med personlig oppmøte på et kirkekontor/prestekontor.

Det jeg derimot IKKE liker er enkeltes ubegrunnede “svertekampanjer” og dømming mot kirka. Enkelte “rettroende” vil nesten tvinge andre til å melde seg ut av kirka da kirka visstnok er på “ville veier” og bryter med Bibelen og Guds ord, dvs. en antikristelig kirke. (Argumentasjon: Du som er en ekte kristen kan jo ikke være medlem av en kirke på galne veier.)

For en gangs skyld vil jeg på det sterkeste forsvare kirka. Normalt sett har jeg vært en skeptiker til deler av kirkas virksomhet (lenke), men ikke i akkurat denne saken her.

At en person på eget initiativ finner ut at vedkommende ikke vil tilhøre kirka er ok nok i seg selv. Det er en helt ærlig og personlig sak. Det jeg reagerer negativt på er gruppepresset. Det argumenteres med at “rettroende” ikke kan tilhøre kirka da kirkas virksomhet og forkynnelse ikke er i samsvar med Guds og Bibelens ord. Spesielt personer som allerede har meldt seg ut av kirka virker til å være svært opptatt med at andre skal følge etter dem. Det er visstnok ikke lov i enkeltes øyne å bli stående igjen i kirka samtidig som man er en troende kristen.

(Hvorfor er kirka på ville veier? Visstnok er ikke kirka Israel-vennlig nok, kirka motarbeider ikke aktivt abort, kirka jobber ikke mot dagens kjønnsnøytrale ekteskapslov og kirka godtar, “trøste og bære”, homofile. Kirka står visstnok for kompromisser og teologi som går imot Guds ord. Kirka er ubibelsk, og den er tilholdssted for en uren ånd. <= Alt dette er selvsagt vrøvl, og jeg støtter og forstår det IKKE.)

Kirkas medlemsmasse består blant annet av mange gode teologer, der en god del av dem ikke ser noe galt med kirkas utvikling i de senere år. Disse teologene er beleste og lærde i Bibelens ord, og slik de leser Bibelen er ennå kirka på den smale vei.

At enkelte selvoppnevnte og selvlærte leke dommere innenfor de konservative rekkene hevder at kirken ikke lenger bygger sin virksomhet, tro og lære på Bibelens ord er det ingen grunn til å ta seriøst. Ser også at enkelte har omdøpt kirka til “Homsekirken” og/eller apostat-kirken. Det hevdes at kirka ikke er en plass for de rettroende eller Bibeltro kristne, da kirka visstnok velsigner synder og har en praksis i strid med Guds vilje. (Enkelte går enda hardere ut mot den katolske kirke og kaller den for “Skjøgerkirken”.)

Det er ikke opp til andre å vurdere, dømme og sette i bås dem som velger å tilhøre kirka i fortsettelsen. Dette at enkelte hevder at kirka er på ville veier bygger på deres snevre FORTOLKNING av Bibelen. Deres såkalte ekte “Bibeltroskap” er mer eller mindre bare tullball. Alle må fortolke Bibelen, og den kan leses og fortolkes på ulike måter. De “rettroende” har ikke monopol eller enerett på den eneste sanne fortolkning av Bibelen.

Det er ikke opp til andre å vurdere min og andres tro. Om troen er “riktig” eller “god” nok er opptil Gud å vurdere, og ikke enkelte selvoppnevnte konservative dommere (fariseere og skriftlærde). Andre skal ikke få fradømt meg min tro eller andres tro/barnetro.

Selv om det pr. slutten av august har vært over 34 000 utmeldingen er det ikke noe stort medlemsras. Under 1 % av kirkas medlemsmasse har så langt meldt seg ut. Kirka med sine ca. 3,8 millioner medlemmer lever ennå i beste velgående. Litt utmeldinger og medfølgende opprydding kan muligens også være greit for kirkas del.

Noen har også meldt seg inn, men dette tallet er langt mindre enn antall utmeldingen. En biskop har av alle rare ting gått ut og advart mot konsekvensene av elektronisk innmelding. Tydeligvis ikke alle som er velkomne i kirka. Forstå det den som kan.

Jeg synes at takhøyden i kirka skal være stor og terskelen for å kunne melde seg inn skal være lav. For å si litt imot meg selv: Imidlertid kan det nok virke noe rart og søkt at enkelte nå beholder sitt medlemskap eller melder seg inn kun med det formål å hindre at trossamfunn utenfor kirka får mer penger i statsstøtte. Fremmedfrykt, rasisme og redselen for muslimer og Islam bør ikke akkurat styre menneskers medlemskap i kirka. Kirkas rolle eller misjon er til syvende og sist å formidle Bibelens ord om den treenige Gud og gi muligheter for en levende tro.

Min kommentar til David Åleskjær sitt blogginnlegg i hans blogg med tittelen “Utmeldinger er bra for kirken”:

Ryddig og greit det du skriver. En del av utmeldingene som har funnet sted er nok bra for kirka, ja. Det blir ganske så feil motiv for hvis dem som melder seg inn på den andre siden kun gjør dette for å få redusert statsstøtte til muslimske trossamfunn.

Det som irriterer meg mest i debatten er HVEM som mener noe om kirka og dens medlemmer. De som mener mest er gjerne allerede utmeldte konservative kristne. Konservative bedehuskristne med en snever virkelighetsforståelse og bombastiske fortolkning av Bibelen der de selv mener å ha 100 % rett mens andre tar feil.

Konservative kristne har til tider gjort kirka nesten ulevelig for oss som ikke støtter dem. Fint og flott at de melder seg ut så det blir plass til andre former for kristendom enn deres snevre. Imidlertid virket det som om de ikke vil gi kirka skikkelig fred og fortsatt ønsker å påvirke kirka selv om de har meldt seg ut. La oss få frihet fra dem og slippe de konservative kristne i kirka. Det er nok av menigheter og forsamlinger for slike på utsiden av kirka.

 

Dobbeltmoralen og dømmingen som enkelte konservative kristne bedriver er jeg ikke særlig glad i.

Enda en kommentar som jeg la inn i David Åleskjær sin blogg:

Du har nok rett i at enkelte mener mangt og mye om kirka pga. de ønsker seg tilbake til slik ting var. En gang var nok statskirka det åndelige hjem for enkelte av dagens utmeldte.

For høykirkelige er det vel som du sier den katolske kirke som er alternativet for enkelte. To andre alternativer er muligens Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) eller Den Evangelisk Lutherske Frikirke (Frikirken). Antar disse er litt mer like kirka enn det som er tilfellet med typiske lavkirkelige bedehus. Men mange steder i vårt land finnes vel ikke disse to alternativene tilgjengelige i lokalmiljøet.

 

Enkelte drømmer seg nok tilbake til “kirkas storhetstid” mens de konservative kreftene styrte kirkas utvikling.

Utmeldelse fra kirka er en personlig sak. Jeg aksepterer ikke at andre skal sette seg til dommere over hva jeg og andre skal gjøre angående kirkemedlemskap. Man kan være helt 100 % ekte kristne som medlemmer av kirka også. Jeg er fortsatt en troende / kristen selv om jeg velger å beholde mitt medlemskap i kirka.

Lenker:




Kristendommen og grunnloven

Kors og Bibel

I 2012 ble landets grunnlov angående forholdet mellom staten og kirken endret. I den forbindelse var Kristent Samlingsparti (nå en del av PDK, Partiet De Kristne) med venner i den konservative leiren i full aktivitet med “Underskriftsaksjonen for å beholde Jesus i Grunnloven”. De hevdet at grunnlovsendringen vil bidra til avkristning av landet.

Selv er jeg noe usikker på hva som er det beste for kirka økonomisk, organisatorisk og teologisk når det står mellom valgene om fortsatt å være en statskirke eller en noe mer frittstående folkekirke. Nå er imidlertid “skilsmisseprosessen” fullført, og man får jo respektere flertallets kirkeforlik (demokratisk prosess) på Stortinget.

Uansett har jeg lite tro på at endringene i Grunnloven (§ 2 og § 16) har noen stor påvirkning på avkristningen eller sekulariseringen av Norge. Der må vel heller den enkelte kristne sammen med landets menigheter påta seg ansvaret for å unngå avkristningen. Man må spre Guds ord til landets befolkning uavhengig av kirkas tilknytninger mot staten.

Fra 1.1.2017 ble siste del av løsrivingen av kirka fra staten gjennomført. Kirka ble “helt sjef” over eget hus inkludert overtok ansvaret for sine ansatte (prester m. m.). I hele 480 år, helt siden reformasjonen i 1537 og fram til inngangen av 2017 har Norge hatt en statskirke. Løsrivingen har selvsagt både sine fordeler og ulemper.

Sitat fra en artikkel jeg tidligere skrev her i bloggen (lenke): “Jeg er lei av dårlige unnskyldninger angående dette at Norge er i ferd med å bli et sekularisert samfunn. Etter mitt syn er det største problemet oss kristne. Vi isolerer oss i våre menigheter og snakker om hvor vond verden har blitt. I stedet burde vi ha gått ut med evangeliet og hatt menigheter som gir et interessant budskap og tilbud til dem som ikke er kristne.

Pastor og rådgiver Arnfinn T. Clementsen har i 2012 også uttalt seg om temaet på Verdidebatt.no. Fra hans innlegg sakser jeg følgende: “Noen kristne ledere har fremstilt dette (egen kommentar: Grunnlovsendringen og fristillingen av kirka) som et nytt og stort skritt i avkristningen av landet. Jeg tror ikke det. Jeg er glad for, og det er betydningsfullt, at den kristne tro og arv fortsatt vises tydelig i grunnloven, men på den annen side er det ikke bokstaven i grunnloven eller Statskirken om avgjør “trosnivået” i det norske folk, eller i utviklingen av året samfunn. Det er den levende Jesu Kristi Kirke som i sin bredde kan gjøre Jesus synlig og formidle de kristne verdier til folket!

Arnfinn T. Clementsen har skrevet nok et interressant innlegg på Verdidebatt om saken. Tittelen er: “Forsvinner Jesus ut av grunnloven mandag 21. mai (2012)?” Hans “svar” var at en statskirke neppe er en garantist for hans (Jesu) tilstedeværelse. Det er kristne og kirker over hele landet som må sørge for at Jesus blir tilstedeværende.

For oversiktens skyld kan det være greit å vite hva det står om kirka i grunnloven. To paragrafer er spesielt sentrale:

§ 2. Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Tilbake i 2012 var det masse “styr” da denne paragrafen ble endret til dagens ordlyd. Neste sentrale paragraf:

§ 16. Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.

 

Altså: Den norske kirke har ennå en form for særstilling. Den “…forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten”.

Enkelte kristne har ikke ennå lagt ballen død og forstått at kampen er tapt. Jeg har personlig liten tro på at grunnloven blir reversert tilbake til slik den var før 2012 når det gjelder kristendommens plass i samfunnet. Personlig klarer jeg ikke å se den store dramatikken i grunnlovsendringene som ble foretatt i 2012. Det er fortsatt gode muligheter og rammer for å få formidlet det kristne budskapet i Norge.

Nå gjenstår det å se hvor bra det går med kirka på egne bein. Økonomien og om rammeoverføringene blir holdt store nok til kirkas behov gjenstår å se. Det kan nok også bli andre utfordringer rundt det organisatoriske, ledelse og hvilken vei kirka skal gå. Gjentar det jeg skrev om skillet mellom stat og kirke i en annen artikkel:

“Skilsmissen” vil nok medføre masse diskusjoner, konflikter, splid og dårlige kompromisser/beslutninger. Jeg tror ikke kirkesystemet («folkekirken») er forberedt og modne nok til jobben som selvstendig kirke. Beslutninger rundt ledelse, finansiering og økonomi (offentlig finansiering og/eller medlemsfinansiering) blir også en utfordring. Alle disse trivielle og praktiske problemstillingene vil neppe bidra til at flere blir frelst eller får møte Bibelens Gud.

 

Skillet mellom kirke og stat måtte på et eller annet tidspunkt komme. Andre land har i stor grad allerede gjennomført slike skiller. Det gjelder vel bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Et land eller stat i seg selv kan ikke være en kristen enhet/kristent land slik jeg ser det. Det blir opp til oss som bor her å benytte vår trosfrihet til å velge hva vi skal tro på som enkeltmennesker og grupper.

Vi bor i et land med høy grad av religionsfrihet og ytringsfrihet. Det er ingen reell fare for “ekte” forfølgelse pga. troen og religionen. Det gjelder å utnytte disse mulighetene best mulig til å nå ut med evangeliet.

Statsbudsjettet og kirkeøkonomi

I forslag til Statsbudsjettet 2018 begynner man muligens å se litt av konturene til kirkas framtid som fristilt kirke. Forslaget til Statsbudsjettet 2018 kan visstnok i verste konsekvens medføre at 30 prestestillinger på landsbasis vil forsvinne/må kuttes. Økningen i bevilgninger er såpass liten at den ikke en gang vil dekke lønnsveksten. I det sannsynligvis endelige Statsbudsjettet for 2018 blir kirken i stor grad “reddet” fra de store kuttene, takket være forliket med KrF og Venstre. Oppdatering: I endelig budsjettforlik ble 50 millioner plusset på, og krisen er over for denne omgang. Fortsettelse følger nok i de kommende år, da jeg tror mangel på penger vil bli en tilnærmet standardsituasjon i alle kommende budsjetter og år innenfor kirken.

Likevel vil kirka ha enda mer penger i årene som kommer, noe de har signalisert ved at Kirkerådet ber Stortinget bevilge en kvart milliard mer til Den norske kirke i 2019.

Avisen Vårt Land har skrevet en lederartikkel om saken med tittelen “Ambisjoner uten penger”. Myndighetens ambisjoner på folkekirkens vegne er store, men det er noe verre med de økonomiske bevilgningene. Den fristilte kirke skal være:

  • “landsdekkende” og “lokalt forankret”
  • “ha en oppslutning som bekrefter dens karakter som folkekirke”
  • “tilby trosopplæring til alle døpte barn”
  • “være organisert i samsvar med demokratiske prinsipper og verdier”

Store ambisjoner som koster masse penger, ikke minst i form av lønnsmidler til prestene.

Regjeringen på sin side mener at løsningen er effektivisering av kirkedriften. Når det meste av kirkas statlige midler går til lønn av prester er det vel noe vanskelig å se hvordan det skal være mulig å effektivisere uten at det går utover tjenestetilbudet. Prestene har masse avtaler og reguleringer for sin arbeidstid, noe som gjør det vanskelig å få dem til å jobbe noe særlig mye mer uten å gå til kamp mot tilkjempede avtaler og goder. (At prestene etter mitt syn er noe overbetalt er en annen sak, men å gjøre endringer i dette vil være umulig uten å komme i krig mot fagforeninger osv.)

Det som kan bidra til å spare inn en del penger er å kutte i det voksende kirkebyråkratiet. Spesielt på bispedømme-plan og nasjonalt plan har det vært en byråkratisering uten like i de senere år. Det har blitt opprettet mange nye administrative stillinger og fagstillinger, både i Kirkerådet sentralt og ved bispedømmekontorene. Det er rådgivere, konsulenter og “eksperter” på alskens områder. Stillingene benyttes blant annet til overvåkning, rapportering, dokumentasjon og kontroll av det “fotfolket” jobber med. Jeg synes det i stor grad vitner om mistro til dem som jobber lokalt i kirka.

Et interessant innlegg i denne debatten er Verdidebatt-kommentaren til Åste Dokka , forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land. Tittel på innlegget er: “En tid for å skjære ned. Det er på tide at Den norske kirke reduserer sin stab av flere hundre byråkrater.” Jeg er i stor grad enig med det hun skriver.

Førstelinjetjenestene (prester, kateketer, diakoner, trosopplærere, kirkemusikere m. m.) bør i hovedsak skjermes for kutt. Det er slike stillinger og personene bak dem som gjør den virkelige jobben, det er dette som er kirkens fotfolk. De formidler evangeliet og kommer mennesker i møte.

Jeg for min del sier bare følgende til saken om kampen om penger til drift av folkekirken: Helt som forventet! Det blir nok en årlig kamp om de her pengene.

Det blir alt for lett å skylde den pågående sekulariseringen og avkristningen av Norge på en grunnlovsendring. Det er nok heller vi kristne samt menighetene som må begynne å fungere! Det må satses på det utadrettede arbeidet og mindre på det regionale og nasjonale byråkratiet. Kanskje også på tide at menighetene slutter å fungere som en klikk?

Flere lenker: