Hva er det vi strever etter?

Stress og tidsklemma.

Vi mer eller mindre stresser oss syke og pådrar oss psykiske problemer. Det perfekte skal oppnås. Det snakkes om frihet, men med vårt strev blir vi helst slaver av vår egen livsstil og statusjag. Noen går også så langt og sier at mange nordmenn er “på kjøret” nesten som en annen alkoholiker eller narkoman. Med tunnelsyn raser vi framover i vår higen etter selvrealisering (jf. Maslows behovspyramide) og det gode liv.

Hva er egentlig poenget med dette utrolige rotte-racet?

For allerede nå å ta denne artikkelens konklusjon:

Er alt kavet og strevet vårt for det perfekte liv virkelig frihet? Er vi frie? Er vi lykkelige? Er det harde strevet etter perfekte resultater det gode liv? Kunne ikke innimellom middelmådighet vært bra og godt nok?

Jeg er selvsagt fullt klar over at Norge er et bra land å bo i. Norge har flere ganger blitt kåret til et av verdens lykkeligste land og et verdens beste land å leve i. Likevel er det ikke alt som er fryd og gammen hos oss heller. (Ok. I forhold til mange andre land er problemene i Norge de rene luksusproblemene.)

Bare så det er sagt med en gang: Denne artikkelen har ingenting med Janteloven eller misunnelse å gjøre. Artikkelen består av en del betraktninger og spørsmål jeg har begynt å stille meg etter å ha sett på hvordan folk rundt meg kaver og strever til ingen eller liten nytte.

Mange er opptatt av sin karriere, og å klatre på rangstigen. Man skal opp og framover, statusjaget styrer livet. God lønn skal oppnås. Materielle goder er viktig, og man skal brife med statussymboler. Det er viktig for mange å ha fin bil, fint hus og masse tekniske duppe-dingser. Man må minst ha det like bra som naboen. Det er viktig å lykkes samt å vise fram at man har lykkes.

For enkelte er mote også viktig. De rette klærne og klesplaggene skal handles inn og benyttes. I noen miljøer er et bra utseende viktig og sentralt. Det er også viktig å reise på flotte og eksotiske ferier. En kjapp tur til et vanlig Syden-mål eller til Danmark er ikke lenger nok.

Man skal klare å prestere på topp. Å være gode eller helst best i sin klasse kan være viktig for enkelte. Gode resultater skal oppnås, og hele strevet blir rene besettelsen.

Maslows behovspyramide

Maslows behovspyramide

 

Og en korrigert versjon, hvor tilgang på nett har tatt med som det viktigste viktige:

Maslows behovspyramide

Maslows behovspyramide, redigert hvor Wi-Fi, mobil og Internett-tilgang har kommet inn som nytt trinn i bunnen.

 

Mange unge strever seg syke på jakten etter gode resultater på skolen. Skolen tas meget seriøst, og gode resultater skal oppnås koste hva det koste vil. Både i skole og arbeidsliv møter man fort på tidsklemma, stress og noen møter den berømmelige veggen. Mange sliter med psykiske problemer, angst og depresjoner delvis relatert til det harde kjøret etter det perfekte.

For noen er det idretten som blir en besettelse. Det trenes og trenes, masse tid og penger brukes på idretten. Enkelte tror tydeligvis at det er mulig å bli udødelige via trimming og å spise sunt. Livsstilssykdommer kan også være et problem i enkelte sammenhenger.

Vi lever i et prestasjonssamfunn eller en prestasjonskultur, hvor det gjelder å bli sett, bety noe, bli verdsatt, være flink / framstå som dyktig, vise stort engasjement og å bli lagt merke til. Vi er presset av samfunnet og kulturen vi lever i, og vi har redsel for å bli oversett, forbigått og å ikke bety noe. Først når vi er alene kan kamuflasjen eller masken tas av. Ganske sykelige forventninger enkelt har til sine liv.

Et interessant innlegg på Verdidebatt.no om teamet har blitt skrevet av Håkon Hovda. I ingressen står det blant annet følgende å lese:

Ofrer vi barna på materialismens og drømmenes alter? Når har du egentlig god nok råd til å trappe ned på karrieren, så du kan trappe opp på hjemmebane?

Absolutt verdt litt ettertanke!

 

Er alt kavet og strevet vårt for det perfekte liv virkelig frihet? Er vi frie? Er vi lykkelige? Er det harde strevet etter perfekte resultater det gode liv? Kunne ikke innimellom middelmådighet vært bra og godt nok?

Lenker:




Tidsklemma, et oppkonstruert problem?

Stress og tidsklemma

Det har i de senere år vært en del snakk om den “populære” tidsklemma. Tiden strekker ikke til. Mye skal gjøres og tiden strekker ikke til. Stress, mas og kjas er hverdagen for mange.

Mye skal gjøres og døgnet har simpelthen ikke nok antall timer. Man blir trøtte og slitne av å stresse på, og enkelte opplever å bli utbrent og/eller møter den berømte veggen.

Etter mitt syn er hele tidsklemma et oppkonstruert problem. Det er våre egne valg som gir oss problemer med tiden. Vi har kortere arbeidsuker enn våre forfedre hadde, og generelt sett har vi mye fritid å ta av vi som bor her i Norge.

Mange skal realisere seg selv (selvrealisering, jf. Maslows behovspyramide) både på jobb og privat. På jobben skal man gjøre karriere og klatre oppover i organisasjonen. Privat skal man både rekke å være sammen med familie, holde huset ved like samt ha tid til seg selv og sine aktiviteter. Selv de som har barn skal rekke selv å være aktive i både foreningsliv og å trene på treningsstudio, gjerne opptil flere ganger i uka. Alt skal være så perfekt, vellykket A4 familieliv og minst like bra som naboen.

Maslows behovspyramide

Maslows behovspyramide

 

Er det rart at man møter tidsklemma når man skal rekke over så mange ting på en gang? Er det ikke av og til smartere å skru ned tempoet og leve det gode liv? Trenger man å være så aktive på alle fronter samtidig? Kanskje skal man i en periode kutte ned på egne fritidsaktiviteter eller redusere ambisjonsnivået på jobben?

Når det gjelder barnefamilier kan en utfordring være foreldre på en form for “egotripp”. Foreldrene stresser på og skal realisere seg selv, og foreldrenes ambisjoner leves ut gjennom barna i et heseblesende tempo. Av og til kan det være på tide å slappe av, redusere kravene og å senke skuldrene. Enkelte foreldre bør vel rett og slett skjerpe seg.

Et dilemma med tidsklemma er at den kan framstå både som et statussymbol og som et problem. For enkelte sidestilles travelhet og vellykkethet. Muligens har dette å stresse nesten blitt en typisk norsk verdi for enkelte.

Vi fyller våre liv med alt for mange aktiviteter, og en del virker som om de er redde for å kjenne på stillheten og å være alene i sitt eget selskap. Alt skal være så perfekt, og man skal være aktiv, populær og ekstroverte. Å være hypersosial og stadig på farten er malen.

Begrepene introvert og ekstrovert kan dras inn her. Introverte trenger ikke full action rundt seg hele tida, men ofte kan også slike personlighetstyper bli dratt med i dragsuget og nesten bli “påtvunget” samfunnskravet om å være sosiale og aktive hele tiden. Dette “kjøret” gjør ikke slike personer noe særlig godt.

Stress og tidsklemma.

 

Muligens kanskje har korona-pandemien hatt en positiv effekt: Det har blitt en noe roligere hverdag for mange, hvor mange tilbud er nedstengte for en periode.

Korona-pandemien år 2020 og 2021 har ført til at mange har blitt “tvunget” til å sette ned sitt høye sosiale tempo og aktivitetsnivå. Kanskje har dette i en del tilfeller bare vært en bra ting? Aktivitetsnivået, stressnivået og tidsklemma når man skal rekke over alt i et heseblesende tempo og omfang kan i en del tilfeller bli direkte skadelig. Det lavere tempoet under korona har i hvert fall gitt noen av oss bedre samvittighet for å kunne leve videre våre relativt rolige liv.

For oss som har fått være friske under pandemien og er noe introvert anlagt har det helst vært herlig med en periode hvor alt går i et noe lavere tempo. Endelig har verden vært slik som vi liker den og ikke slik det normalt legges opp til i samfunnet hvor alt er tilpasset de ekstroverte.

Jeg vil slå et slag for å være livsnyter. Skru ned tempoet, skru ned ambisjonsnivået, slapp av og gled deg over de små tingene i livet! Stresset og kavet med å rekke over så mange ting gjør oss ikke lykkeligere! Hva er det vi stresser og strever etter? Selv har jeg valgt å flytte ut på den rolige landsbygda, til et sted med lavere tempo i hverdagen.

Lenker:

(Utvidelse av en tidligere publisert artikkel i min gamle blogg i januar 2010. Opprinnelig artikkel er tilgjengelig som PDF-utgave i artikkelen “Min gamle blogg er historie”.)