Meningsløse barnesanger

Baby & sang/musikk

Baby & sang/musikk

Jeg vil med dette innlegget gå til “angrep” mot enkelte av våre tradisjonelle barnesanger, sanger som jeg oppfatter som tålig meningsløse og av lav innholdsmessig kvalitet. Noen av barnesangene har et intetsigende innhold, og dessuten er en del av dem ganske så stereotype, de bygger på fordommer, de er i liten grad tilpasset dagens samfunn og det forekommer også en del faktafeil i dem. Melodi, musikk, rytme og arrangement av enkelte barnesanger er ofte så som så i kvalitet, og hvor teksten gjerne “flyter” takket være masse bruk av nødrim.

Enkelte vil nok med en gang tenke: Ikke kødd med de nostalgiske og tradisjonelle norske barnesangene! De er en viktig del av den norske kulturarven og de norske verdiene. Sangene er en sentral del av det norske og den norske tradisjonen, ispedd en stor porsjon nostalgi, arv og gjenkjennelse. (Enkelte av sangene har vel forresten utenlandsk opprinnelse, hvor de har blitt oversatt til norsk.)

Joda, det må være greit nok å beholde (noen av) de “gode” gamle barnesangene. Samtidig må det også være lov til å være litt kritisk til sangene uten at det oppstår noen krig basert på denne undringen eller små-kritikken.

Barnesangen “Mikkel Rev” er et typisk eksempel på en sang med totalt meningsløs tekst og null realisme. Sangen er muligens fengende i seg selv, men noe dypt budskap er det definitivt ikke i sangen etter mitt syn. Det er en sangbare regle uten noen særlige poeng.

Andre sanger frambringer gammeldagse kjønnsmønstre og et samfunn basert på manglende kjønnsmessig likestilling. Stereotype tekster fulle med fordommer og forenklinger gått ut på dato presenteres. Den første sangen jeg tenker på som kan inngå her er sangen om Lisa og Per, dvs. sangen med tittelen “Lisa gikk til skolen”.

Sett med dagens øyne har en del barnesanger upassende tekster sett med dagens øyne, hvor noen av dem oppleves å være stigmatiserende, politisk ukorrekte og/eller rasistiske. F. eks. har Thorbjørn Egner i visa “Vesle Hoa” både hottentott og negergutt med som begreper. Den danske barnesangen “Jeg har sett en negermann” kan også provosere noe i dagens samfunn, og likeså sangen “Noen barn er brune”. Pippi skrevet av svenske Astrid Lindgren har også opplevd noe kritikk i og med at faren omtales som “Negerkonge”, men dette er i hovedsak bøker og film da og ikke barnesanger.

Enkelte barnesanger har innslag av overtro inkludert, f. eks. handler enkelte sanger om tusser og troll. Hva som helt er poenget med slike tekster er vel utenfor min forståelsesevne.

Alle sanger er ikke snille med barn eller dyr. F. eks. i sangen “Lille kattepus” får kattungen ris på halen sin. Enda verre er denne sangen – for meg en ukjent sang som riktignok ikke er en “ren” barnesang – hvor ei jente får ris:

Rød rumpe» (Gry Jannicke Jarlum)

Jeg er bare ei bitte lita jente
Så fikk jeg ris på rumpa mi.
Mamma syns jeg var så slem
Stakkars lille søte lille meg

 

Den franske hærføreren Napoleon Bonaparte fra 1800-tallet, en farlig fransk kriger, despot og tyrann, har blitt ufarliggjort i en barnesang. Tittelen på sangen er i utgangspunktet “Napoleon med sin hær” (over alpene dro), men det finnes også en tulleversjon av sangen med tittelen “Napoleon med sin hær over kjøkkenbenken dro”. Å spøke og å tulle med krig etc. finner jeg litt små-makabert.

Barnesang og noter

Barnesang og noter

Enkelte barnesanger har klart å “provosere på seg” noen av landets veganere. Det hevdes at barnesangene lærer barna til å utnytte dyra. Å slakte eller å ta det vi ønsker fra dyreverdenen blir “romantisert” og sett på som helt uproblematisk i sangene. Eksempler på sanger: “Kua mi, jeg takker deg” og “Bæ, bæ lille lam”.

Ifølge NRK er det ikke bare-bare å være veganer med ønsker om å endre norske barnesanger, noe følgende sitater fra artikkelen understreker:

  • “Veganere opplever mye hat: – Tror kanskje jeg har blitt immun”
  • “At veganere ønsker egne versjoner av tradisjonelle barnesanger har satt sinnene i kok i sosiale medier.”

Selv er jeg SLETTES IKKE veganer, men i en viss grad forstår jeg deres ønsker om å endre på barnesangene som har et ensidig dyrefokus hvor dyr fritt kan utnyttes. Dyrevern og dyrevelferd er selvsagt viktig.

Det som også skjer med barnesanger er at noen foretar høyst uoffisielle omskrivinger av teksten, dvs. tulleversjoner. F. eks. finnes det mange rare varianter av “Bæ, bæ, lille lam”, hvor lammet både gikk på restaurant og hoppet i en dam. Se også en besøkendes kommentar til denne artikkelen, der deler av en tulleversjon av en julesang gjengis (På låven sitter nissen med sin julegrøt julegris / tissemann). Barn liker slikt tull og kan le mye av det, men slike tulleversjoner av sangene gjør ikke akkurat innholdet og meningen bedre.

Barn i visse aldre synes gjerne det er kjekt med sanger som inneholder innslag av tiss, bæsj, promp og rumpe. En god del barnesanger har egne tulleversjoner som inneholder slikt. Dette gjør ikke sangene mer innholdsrike akkurat. Enkelte voksne kommer forresten heller ikke videre, over eller forbi dette stadiet. Blant annet spilles det ofte på slikt i revyer.

Kristne barnesanger kan godt nevnes som et eget punkt. Også her er det mye å gripe fatt i. En del sanger forenkler alt til det neste ugjenkjennelige, og stereotype forestillinger inkludert store kjønnsmessige forskjeller presenteres.

F. eks. kan denne søndagsskolesangen fungere som et eksempel:

Jeg er ei lita jente – Og jeg er en liten gutt.
Og jeg jeg vil ligne Daniel – Og jeg vil ligne Rut.
For Rut hun var så god og sann.
Og Daniel han var modig, han.
Jeg er ei lita jente – Og jeg er en liten gutt.

 

Kjønnsrollemønsteret i denne sangen har gått ut på dato og vel så det, synet og holdningene er veldig gammeldagse. Sangen legger opp til at gutter ensidig skal ha Daniel som sitt forbilde eller rollemodell, mens jentene skal se mot Rut. Gutter skal være modige, mens jenter skal være gode og sanne. Ikke helt i samsvar med slik vi tenker nå for tida rundt likestilling, likhet og individuelle forskjeller basert på andre forhold enn kjønn.

Enkelte barnesanger har et voldelig innhold inkludert krig, mens andre spiller på sex og utroskap. Noen klarer også å ilegge uskyldige barnesanger perverse elementer. Rett og slett finnes det masse rart innenfor kategorien barnesanger, enten i original versjon eller i korrigerte versjoner (tulleversjoner).

Han Ola (i Gudbrandsdalen)

Og han Ola, han gikk en tur oppi Gudbrandsdalen.
Og så plutselig så møtte han budeia sin far.

Å-å-å Håle-ra-ti-hi og håle-ra-ti-hå (lyd)
Håle-ra-ti-hi og håle-ra-ti-hå (lyd)
Håle-ra-ti-hi og håle-ra-ti-hå (lyd)
Håle-ra-ti-hi og hå

PANG! (Geværskudd mot Ola.)

 

Det som har fått meg til å tenke i disse baner om meningsløse og dårlige barnesanger har sammenheng med at det til tider blir “overdose” med Pudding-TV privat. Minsten i vårt hus er svært glad i deres barnesanger, som egentlig er kjente og kjære barnesanger som de har “modernisert” musikalsk og med bruk av animasjonsfilmer. Etter “ufrivillig” å ha hørt på tekstene har jeg fått med meg noe av det dårlige innholdet, som ikke folka bak Pudding-TV kan klandres for. Det er ikke dem som har skrevet tekstene til de tradisjonelle barnesangene som inngår i videoene.

Heldigvis er tiden med barne-TV som lineær-TV en liten halvtime eller time til dagen til fastsatt klokkeslett over. Mange setter pris på dagens rikholdige tilbud hvor man selv kan bestemme tidspunkt og hva man vil se på via diverse strømmetjenester.

Her i denne artikkelen har jeg i hovedsak vært opptatt av sang og musikk rettet mot barn. Mye kunne også ha vært sagt om film og TV med barn og unge som målgruppe. Også her er det mye å gripe tak i. Dette får eventuelt bli en annen gang.

Selvsagt finnes det også masse platt musikk og sang rettet mot et voksent publikum. Ingen tvil om det. Dette blir heller ikke drøftet i denne omgang.

Min oppriktige mening: Jeg tenker at “til og med” barn trenger noen litt mer meningsfulle og innholdsrike barnesanger og tekster, tilpasset til sin utvikling og forståelsesramme. Sangene kan gjerne være morsomme, men likevel med et fornuftig innhold. Barna fortjener kvalitet! Det sies at populærmusikken – f. eks. pop – har mye meningsløse tekster om overfladisk “kjærlighetskliss” m. m., men det er sannelig ikke bedre innenfor barnesangene..

Mange av våre kjente og kjære barnesanger holder forbausende lav innholdsmessig kvalitet. Innholdet kan være direkte meningsløst, eller det som presenteres er alt annet enn “sant” sett med dagens øyne. Jeg er usikker på om enkelte barnesanger er verdt bryet med å videreformidle som kulturarv til nye generasjoner.

Lenker:

Beslektet artikler her i bloggen – lenker:




Lovsang-skeptiker

Lovsang

Kristen sang- og musikk: Tidligere har jeg kritisert bruken av pipeorgel som hovedinstrument i kirker. I samme sammenheng rettet jeg også litt kritikk mot enkelte tradisjonelle salmer, og jeg er heller ikke begeistret for gospel. Nå har turen kommet til å kritisere og å være skeptisk til deler av den moderne lovsangen! Jeg er en lovsang-skeptiker. På møter med mye lovsang kjeder jeg meg ganske så fort.

Mange miljøer spesielt  innenfor den frikirkelige leir (karismatiske miljøer m. m.) benytter seg av “moderne lovsanger” og lovsangsrytmer. Slik musikk ligger ofte litt nærmere opp mot den musikken jeg liker. Imidlertid finnes det fra 1990-tallet en del platte og repeterende lovsanger som burde ha blitt sendt til glemselens hav. Jeg vil heller ikke frifinne all moderne lovsang fra kritikk.

Lovsang er slik jeg ser det er i en del tilfeller en innadvendt, repeterende og meditativ musikkform (og melankolsk?) for å skape den rette stemningen og atmosfæren (massesuggesjon). Sangen og musikken appellerer til de kristnes følelser. Jesus Kristus blir æret, tilbedt og opphøyet, men den dypere forkynnelsen (til oppbyggelse og omvendelse) via sangen er det ofte dårligere med. Ofte er det lite mangfold, i hvert fall tekst- og innholdsmessig (og også ofte stilmessig). Lovsang vil neppe bli forstått av folk flest med sitt innadvendt, ekskluderende “stammespråk”.

(Mye av teksten som er gjengitt i denne artikkelen stod tidligere som underpunkt i artikkelen “Kirkemusikk og kirkeorgel”. Nå har dette som omhandler lovsang blitt flyttet over til denne artikkelen som kun omhandler dette temaet.)

Ja, jeg er en selverklært skeptiker av enkelte former for lovsang. En god del av lovsangene har et platt, monotont og gjentakende innhold, og melodi, rytme og lydbilde som ikke appellerer til meg. En del av tekstene blir litt vel klisjeaktige og banale lovprisninger av Gud. Salmer på den annen side kan igjen bli litt vel “tunge” og høytidelige med gammelt (uforståelig) språk.

Lei av lovsang

Lovsangen kan kanskje kalles for lyden av tilbedelse. Det er tilbedelse av Bibelens treenige Gud (Gud fader, Jesus og den hellige ånd) som er i fokus. Lovsang – om enn i litt andre musikalske uttrykk enn dagens – er det skrevet om i Bibelen, så sånt sett kan vel lovsang sies å være Bibelsk.

Jeg har registrert at det finnes et relasjonsnettverk mellom folk som driver med lovsang i ulike former rundt i landets menigheter. Nevne nettverk har nettsiden lovsang.no, og de har f. eks. arrangert lovsangskonferansen “Lovsang 19”.

Selv tror jeg nesten at jeg pådro meg en overdose med meningsløs og overdrevet bruk av lovsang på 1990-tallet. Gikk under studietiden i en pinsemenighet hvor mye av musikken i menigheten var av typen lovsang, og hvor mange også kjøpte kassetter eller CD-plater med lovsang på i tillegg. En del av lovsangene bestod av bare noen få ord som ble gjentatt til det kjedsommelige. Dessuten var ikke alltid arrangementene eller melodiene noe særlig å skryte av heller. Platte greier med andre ord.

Fra en tidligere skrevet artikkel gjentar jeg følgende:

Om såkalt kristen musikk: Det har opp gjennom tiden blitt gitt ut en del “kristen musikk” med lav kvalitet som neppe hadde blitt gitt ut på det profane markedet. Selv har jeg gjort mange tabbekjøp av dårlig musikk i ungdommen fra firmaet som på den tid hadde navnet Master Music og solgte/formidlet kristen musikk her i Norge. Musikken fikk gjerne god omtale i deres informasjonsblad for i praksis å vise seg å være av dårlig kvalitet.

Av og til sier man at alt var mye bedre før. Når det gjelder kristen musikk må jeg helst si det motsatte. Utvalget og kvaliteten på dagens kristne artister er nok bedre enn i min ungdom. Enkelte artister liker ikke stempelet “kristen artist”, og hvis man tar med artister og grupper som satser på det vanlige kommersielle markedet, men som har stått fram som troende blir utvalget virkelig bra.

Mennesker i lovsang

 

Det jeg kaller kristen musikk kan være av typen lovsang, men jeg for min del tenker også på kristen pop eller rock. Denne artikkelens tema er lovsang, og innenfor denne kategorien har det vært en god del dårlig musikk som ikke burde ha sett dagens lys. Ting har blitt bedre i de senere år, men fortsatt forstår jeg meg ikke helt på en god del av lovsangen. Fortsatt mener jeg at en del av den er for dårlig og ikke helt holder mål.

Dagens lovsang

Lovsangen skal vel ha godt trøkk (punch), dyktige musikere, gode sangere osv. Det kan vel i enkelte tilfeller nesten bli en konkurranse menigheter / forsamlinger og lovsangsteam imellom om å ha den beste lovsangen. Det gjelder å ha den feteste, beste og fineste lovsangen, den mest fengende lovsangen og gjerne også de peneste lovsangerne (billedskjønne).

David André Østby er et eksempel på en kjent og moderne produsent/forfatter av moderne lovsanger her i kongeriket Norge. Det er driv i musikken og lydbildet i hans lovsanger, men tekstmessig blir det noe platt og kristen-internt hvis du spør meg. Internasjonalt er Hillsong kjent for sin musikk, og jeg mener samme kritikk som tidligere framsatt mot lovsang kan rettes også mot deres musikk. (Jeg har noe musikk innenfor sjangeren lovsang i min Spotify-liste, men jeg har en “stygg” tendens til å hoppe videre til neste sang når noen av lovsangene dukker opp i tilfeldig rekkefølge-avspillingen.)

 

Mer om dagens lovsang

For meg virker det av og til som om lovsangen benyttes som møtefyll. Stemningen skal skapes (piskes opp) og en form for massesuggesjon skal finne sted. Lovsangen kan gå på bekostning av og fortrenge selve forkynnelsen.

De som forsvarer lovsang vil gjerne si at lovsangen har følgende hensikt:

  • Bidrar til tilbedelse av og peking på Gud.
  • Kan få satt Gud og Jesus i sentrum for vårt fokus.
  • Kan virke som en (enorm) kraft fra det høye.
  • Den kan hjelpe oss med å tilbe Gud når vi selv går tomme for meningsfulle ord.

Jeg er fullt klar over at lovsang er omtalt i Bibelen flere titalls ganger. Imidlertid er jeg neppe sikker på at den Bibelske lovsangen har så mange likhetstrekk med dagens praktiserende og moderne lovsang? Selv velger jeg i hvert fall å stille meg litt skeptisk til overdreven bruk og fokus på lovsang.

Det virker innimellom at de som er svært opptatt av lovsangen også forventer å få noe i retur (helbredelse, sterkt møte med Gud osv.) fra Gud pga. de er så flinke til å lovsynge. Slik gjerningskristendom finner jeg ikke i samsvar med Bibelen. Gud er neppe avhengig av vår lovprisning for å kunne være vår allmektige fader. Vi er frelst av nåde ved tro og ikke pga. våre gjerninger i form av f. eks. pen og tilbedende lovsang.

Det er til tider lite variasjon i lovsangen. Tekstene kan være gjentakende og banale med platte tekster. Dessuten er det lite rom for sorg og klage i sangene, mens opphøyelse av Gud vektlegges (vel) sterkt.

I enkelte miljøer opptatt av lovsang kan det bli et ALT FOR stort fokus på sang og musikk. Det musikalske fortrenger rett og slett god gammeldags forkynnelse. Møtene kan minne mer om rene konserter enn Gudstjenester. Det kan etter mitt syn bli litt kjedelig og monotont med masse lovsang.

Enkelte påstår at lovsang skal bidra til å gjøre gudstjenestene mer tilgjengelige for dem som vanligvis ikke går i kirke. For min del mener jeg at lovsangen kan virke vel så fremmedgjørende som andre musikkformer. Lovsang og andre musikkformer kan fungere både samlende og splittende for en menighet.

Se også mine kritiske tanker til at Intro blir del av Hillsong Norway.

 

En del av lovsangen kan innebære et uheldig fokus på prestasjoner og å prestere. Man synger for å oppnå noe, f. eks. den riktige stemningen og et sterkt (følt) møte med Jesus og det åndelige. Lovsangen inneholder manifester om gudsnærværet, og det blir mye fokus på Gudsopplevelser. Det rundt – opplevelser, følelser og erfaringer av Guds nærvær – blir i enkelte tilfeller viktigere enn Gud selv og andre sentrale sannheter fra Bibelen.

Avisen Vårt Land stiller 5. april 2019 spørsmålet: “Legger moderne lovsang for mye vekt på følelser og erfaring?” Nei, hevder «selvsagt» sentrale lovsangsledere. De er uenige i at dette er et problem, og de hevder i stedet “– Vi trenger den personlige lovsangen.”

Hm. Ser at det skrives at “Lovsang har blitt kult igjen”, og “Med pop og EDM har pinsebevegelsen stått opp igjen”. Flere blir pga. musikken lokket til Gudstjeneste i pinsekirkene. Jaja, dem om det. Jeg vil nok aldri bli glad i akkurat denne musikkformen for min del, men så er jeg jo en gammel gretten gubbe da. Glattpolerte popmusikk-liknende lovsanger styrer jeg glatt unna, mens f. eks. god rock og rockemusikk kan være helt greit å høre på.

Arvid Pettersen

Arvid Pettersen – en mann som selv befinner seg i lovsangbransjen – har vært ute i avisen Vårt Land oktober 2018 med litt små-kritikk mot standard lovsang. Noen momenter fra det han kom med:

  • Han etterlyser en rikere lovsangflora.
  • Dagens lovsang mangler musikalsk bredde.
  • Lovsangen har fremmedgjort allsangen.
  • Lovsangen er smal og begrensende/begrenset.
  • Repeterende og ensformig preg.
  • Ofte minner lovsangene om svært enkle poplåter.
  • Passiviserende.
  • Den gjeldende lovsangtrenden har vart i ca. 25 år nå.
  • Selv ønsker han mangfold, han ønsker å sprenge grenser.

Selv har Arvid Pettersen valgt å samarbeide med Koinonia på sin siste plate. Akkurat dette imponerer meg i utgangspunktet ikke så veldig mye. Koinania har hatt dønn kjedelig musikk i alle år hvis du spør meg. (Men jeg har IKKE hørt plata når dette skrives, så jeg kan jo bli positivt overrasket.)

Kilde bak betalingsmur: Vårt Land: Etterlyser en rikere lovsangsflora.

Rudi Myntevik

For Rudi Myntevik ble lovsangmiljøet for snevert, smalt og lite tolerant, og han forlot dette miljøet til fordel for det profane plate- og konsertmarkedet.

Kilde bak betalingsmur: Vårt Land: Lovsangmiljøet og lovsangstilen ble for snevert og begrensende.

“Gamle dager”

Gamle dager ja. En periode var enkelte helt besatte av å lete etter djevelen i all ikke-kristen/profan musikk. Det gikk nesten sport i det å finne feil med den verdslige musikken. Enkelte gikk også drastisk til verks og kvittet seg med all musikk som kunne inneholde “uheldig påvirkning på svake kristne”.

Avslutning

Jeg avslutter denne artikkelen med en noe omskrevet konklusjon hentet fra artikkelens innledning: Lovsang er slik jeg ser det er i en del tilfeller en innadvendt, repeterende, meditativ og melankolsk musikkform for å skape den rette stemningen og atmosfæren (massesuggesjon). Sangen og musikken appellerer til de kristnes følelser. Jesus Kristus blir æret, tilbedt og opphøyet, men den dypere forkynnelsen (til oppbyggelse og omvendelse) via sangen er det ofte dårligere med. Ofte er det lite mangfold, i hvert fall tekst- og innholdsmessig, og også ofte stilmessig. Lovsang vil neppe bli forstått av folk flest med “stammespråk”

Lenker




Kristne stjeler som ravner!

Engel og opphavsrett

Min påstand som jeg mener å ha dekning for: Kristne organisasjoner stjeler som ravner! Det syndes ofte mot det syvende bud (2. Mos. 20, 15) som sier: “Du skal ikke stjele.” Det tas i mange forsamlinger og menigheter lite hensyn til opphavsretten og rettighetshaverne når det f. eks. gjelder noter og sangtekster.

Dette er en resirkulert artikkel. I min gamle blogg skrev jeg allerede i mars 2009 et innlegg med samme tittel som dette innlegget har. Jeg har visstnok også liggende en versjon på Verdidebatt.no. Teksten har blitt noe utvidet og modifisert nå i forbindelse med ny-publisering her i bloggen.

I fortsettelsen av artikkelen følger begrunnelsen for min påstand eller hypotese om at kristne stjeler så mye, relatert til krenkelser av opphavsretter hovedsakelig innenfor sang og musikk.

Hvordan kan jeg hevde at kristne er så “flinke” til å stjele? Dette begrunner jeg med min kjennskap til at det skjer mye av følgende rundt i landets forsamlinger og menigheter:

  • Kopiering og utdeling av noter og sangtekster uten å ta hensyn til opphavsrett.
  • Ukritisk bruk av ting fra nettet uten å ta hensyn til eiendomsretten.
  • Visning av både det ene og det andre på “storskjerm” (projektor) ute å ta hensyn til rettigheter.
  • Bruk av bilder (eller videosnutter) i diverse sammenhenger uten innhenting av tillatelse fra fotograf (dette har jeg selv opplevd opptil flere ganger!).
  • LAN party i kristen regi. Det er neppe mulig å hindre at slike samlinger blir benyttet til massiv piratkopiering. En annen faktor er mye forherligelse av vold i dataspill
  • Bruk av video- og DVD – filmer samt musikk fra CD-plater eller MP3 + strømming i møter uten at det på forhånd blir sjekket om slik bruk er tillatt.
  • Er all programvare installert på datamaskiner i menighetslokaler utstyrt med lovlig programvare som man har betalt talt for og ikke bare ulovlig kopiert?

I artikkelens fortsettelse er jeg i hovedsak opptatt av bruken av noter og sangtekster uten å ta hensyn til regelverket rundt opphavsrett/åndsverk.

Mer informasjon om rettighetshavere og opphavsrett: Tono, Gramo og Kopinor.

Enkelte vil muligens gjøre et skille mellom tyveri og lovbrudd. Kopiering uten å ta hensyn til opphavsrett er brudd på åndsverkloven og brudd på opphavsretten. Jeg klarer vel ikke helt å se skillet. For meg blir ulovlig piratkopiering å anse som et tyveri. Den som har laget åndsverket blir tross alt frarøvet krediteringen og eventuelle økonomiske inntekter av sitt livsverk.

En del av menighetene innenfor Den norske kirke har sluttet seg til avtalen mellom KA og Kopinor som omhandler kopiering og digital bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale. Et problem er at ikke alle menigheter har sluttet seg til avtalen, og det finnes også en del frimenigheter og organisasjoner som ikke har noen som helst avtale eller system.

Jeg ble påminnet om saken i forbindelse med at Vårt Land hadde en artikkel om piratkopiering av noter 16.06.2017. I nevnte artikkel står det blant annet at sangfugler “stjeler” for 10 millioner kroner i året ifølge Norges Korforbund. Samme organisasjon vil ha en slutt på disse uvanene/unotene. Ukultur og million-tyveri i kor-Norge er ikke noe forbundet kan gå god for.

Noter er åndsverk, og ukritisk kopiering av dem er tyveri/stjeling. Kjøp av originalnoter (ikke kopiering) er en lovlige framgangsmåte. Norges Korforbund ivrer for Kopinor-avtaler for korene og innrapportering i henhold til TONO-avtalen (konserter m. m. med rapportering). Beklageligvis medfører TONO-rapportering noe ekstraarbeid.

Nå er ikke Norges Korforbund en typisk organisasjon som kristne kor slutter seg til. Imidlertid er problematikken forbundet bringer på bane absolutt aktuell også innenfor kristne kor, korps og lovsangsteam. Noe av det dummeste jeg hører er dem som mener at alt med kristent innhold ukritisk kan kopieres og brukes uten å tenke på opphavsrett. Evangeliet skal jo fritt deles hevdes det. Imidlertid må også kristne artister og tekstforfattere ha inntekter for å kunne leve av sin musikalske virksomhet.

Opphavsretten er tidsbegrenset. Normalt sett er den satt til 70 år etter utløpet av opphavspersonens dødsår. Dermed går en del eldre sanger og salmer klar av opphavsretten og kan fritt benyttes, inkludert kopieres. Åndsverkloven beskytter også mot etterligninger.

Kristne er selvsagt ikke bedre enn folk flest. Likevel er det noe snodig at kristne spesielt har tatt så lett på dette som har med opphavsrett å gjøre. Kristne skulle så langt det er mulig ha prøvd å gå foran som gode forbilder på området. Der har kristne virksomheter innenfor sang og musikk virkelig feilet!

(I nesten samme gate kunne jeg også ha skrevet en aldri så liten utredning om utstrakt bruk av tvilsomme vennetjenester, omfattende og langvarige dugnader og svart arbeid i kristne forsamlinger og kristne seg imellom. Mye tyder på at slike ting finner sted i mange sammenhenger!)

Altså: Kristne er ikke bedre enn andre på disse tyveri-områdene, heller tvert imot vil jeg påstå!

Lenker:

 




Kirkemusikk og kirkeorgel

Kirkeorgel, nei takk!

Jeg drar fram igjen en av mine kjepphester: Kirkemusikk generelt og kirkeorgel spesielt. Jeg modnes og blir eldre, men jeg blir neppe noen gang glad i det kvinende, pipende og skrikende kirkeorgelet. Det er et umoderne og lite hensiktsmessig instrument i kirka.

Grunnen til at jeg igjen kom inn på disse tankene er en artikkel som stod på trykk i avisen Vårt Land, både på nett og på papir. Der var det en kirkemusiker (Anders Hovind) som “sutret” over at kantorer blir forbigått i ansettelsesprosesser, og at de som får stillingene er personer med “rytmisk band-bakgrunn”.

I artikkelen hevdes det at Kirkeloven settes til sides da kantorer ikke blir tilsatt. Personer med “rytmisk band-bakgrunn” blir foretrukket foran dem med kantorkompetanse. Det blir påstått at mangfoldet er viktig, men kirkemusikeren som uttaler seg mener likevel at kantorer fortsatt bør ha sin basis i orgelspill. Klassisk salmesang akkompagnert av orgel er visstnok tingen.

Jeg vil hevde at orgelet mer eller mindre har blitt en avgud og ikke et hjelpemiddel i gudstjenesten. Det virker som om det har blitt viktigere å forsvare kunstnerisk orgelspill enn å tenke på hensikten til en Gudstjeneste. Etter mitt syn skal forkynnelse av Guds og Bibelens ord være det viktigste på en Gudstjeneste. Å drive med kulturelt og historisk forsvar for kirkeorgelet er mindre vesentlig.

Orgelspill og salmer ispedd litt klassisk musikk klarer ikke nødvendigvis å kommunisere musikalsk eller religiøst sett med folk flest. Vi er vant med helt andre musikk- og sangformer via radio, topplister for musikk, strømming og andre kilder. Det må da være lov til også i kirka å fornye uttrykksformene, da det slettes ikke står noe i Bibelen min at det eneste tillatte instrumentet på Gudstjenester er kirkeorgelet.

I gamle dager var nok orgelet et dugende instrument til å få lyd ut til alle krinkelkroker i større kirkebygg og katedraler. Lyden fra et orgel bærer bra. Imidlertid finnes det nå i de moderne dager lydanlegg som løser denne utfordringen uten bruk av et pipeorgel. Likevel lever orgelet i beste velgående i landets kirker. Dyre er de i innkjøp og lyden som kommer ut passer ikke for mine ører i hvert fall.

Også jeg kan faktisk like orgelspill innenfor pop og rock, men IKKE fra pipeorgler. Hammondorgel f. eks. sammen med andre instrumenter kan aksepteres. Pipeorglene derimot som er standardinstrumentet i våre kirker skjærer med sine toner i mine ører og gjør enkelte Gudstjenester til en lidelse. Jeg foretrekker kirker der piano eller “moderne” instrumenter benyttes i stedet for orgelet.

(Hva fungerer best for å stoppe lydene fra et kirkeorgel: Glava i orgelpipene eller sement? Eller muligens er det enkleste å demontere kompressoren som driver orgelet? Dette blir selvsagt bare en lek med tankene. Jeg synker ikke så dypt at jeg i realiteten saboterer et kirkeorgel.)

Enkelte andre orgeltyper enn pipeorgel er altså ok nok også for meg, og da spesielt brukt i litt mer normal musikk enn den trauste kirkemusikken. Det ligger helst i navnet hvorfor jeg ikke liker pipeorgler. Det er og blir pipende og skrikende lyder og toner som ikke mine ører liker. 

Ellers er det innimellom diskusjoner rundt elektroniske/digitale orgler kontra analoge orgler/pipeorgler. For meg er dette et valg mellom pest og kolera. Vil helst slippe unna hele orgelgreia. Imidlertid er det nok masse penger å spare på innkjøp av digitale orgler kontra analoge. Disse sparte pengene kan komme vel med til andre formål! Kirkas økonomi er vel ikke så god at man i hver eneste en av landets kirker har råd til “ekte” gammeldagse orgler i millionklassen. Jeg ser på det som meningsløs pengebruk og økonomistyring å gå for dyre kirkeorgler i tilnærmet alle landets kirker, uavhengig av kirkestørrelse (m2) og kirkeoppslutning (deltakere på Gudstjenester osv.).

Etter mitt syn er orgel et ganske så ubrukelig instrument i forbindelse med allsanger/fellessanger. Instrumentet overdøver ethvert forsøk på allsang fra menighetens side. Instrumentet passer også dårlig til bruk sammen med mer moderne musikksjangere. Med orgelspill og bruk av orgelet som hovedinstrument blir det en monoton og lite variert musikkstil på Gudstjenestene. Piano og/eller flygel er mye bedre musikalske valg sett med mine øyne.

Dagens bruk av kirkemusikk og kirkeorgel frelser neppe noen. Orgelspill gir ingen tro eller frelse i seg selv. Kirkeorgel gir tvilsomt økt oppslutning og deltakelse på Gudstjenestene. Kirkeorgel er ikke et godt trekkplaster for å få flere til å oppsøke våre kirker og til å bli engasjert i kristent arbeid.

Kirkeorgel kan være så høymusikalsk og musikalsk korrekt som det bare vil. Likevel synes jeg ikke det er et godt virkemiddel for dagens kirke. Troens hovedbudskap står fast, men den musikalske uttrykksformen kan med fordel endres og moderniseres.

Selv sier jeg nei takk til å bli belært eller kultivert når det gjelder kirkemusikk. Jeg er ikke interessert i høyttravende høy-kulturelle kirkemusikk, og jeg er absolutt ikke villig til å gjøre en innsats for å endre meg på dette området.

Jeg har til denne artikkelen fått en kommentar hvor jeg gjengir følgende:

“En kirke uten orgelmusikk, er en fattig kirke! Den høytid et godt orgel / en dyktig organist skaper, kan intet band erstatte! Nemlig!”

 

Unødvendig å si at jeg ikke støtter denne kommentarens innhold. Imidlertid setter jeg pris på å få innblikk i andres meninger rundt saken.

I samme kommentar nevner vedkommende også digitale kirkeorgler fra en bestemt produsent. Digitale orgler kan nok være litt mer akseptable for meg. Større fleksibilitet og muligheter for litt mer variert lydbilde, og ikke minst i en del tilfeller betydelig billigere i innkjøp.

Bruk av kirkeorgel har en lang og stolt tradisjon. Pipeorgelet sin historie går helt tilbake til antikkens Hellas (ca. 250 f. Kr.). I kirkesammenheng har det vært i bruk (minst) siden middelalderen. Reformasjonen styrket orgelets posisjon. For min del vil jeg si at en slik tradisjon med orgel som unikt hovedinstrument er til for å brytes. På høy tid å få musikken modernisert.

Har jeg noen musikalsk bakgrunn eller erfaring til å kunne uttale meg i denne saken? Nei, egentlig ikke. Imidlertid mener jeg at kirka skal være for folk flest inkludert slike som meg, og ikke et sted for kunstnertyper som liker “sær” nisjemusikk. Mange kantorer, gjerne spesielt de utenlandske, er noen rare kunstnertyper med sært og nisjepreget musikalsk spor.

Kantor

Ifølge Wikipedia pr. 16.10.2019: “For å bli kantor i Den norske kirke kreves 4 års kirkemusikalsk utdanning. Det skjer imidlertid ofte at søkere på en kantorstilling ikke har kantorutdanning. Da kan det ansettes andre kvalifiserte søkere, som får tittelen organist.”

Hm. Muligens overkvalifiserte musikere for å klunke på et orgel under Gudstjenester…

 

Balansegangen mellom det tradisjonelle og det moderne kan være noe utfordrende. Det kan bli for mye av det gode når det gjelder show, scenekirke, moderne musikk og kultur også. Gudstjenesten bør ikke være tilnærmet lik en konsert hvor de frammøtte ikke får delta med sin allsang. Man bør ikke hoppe rett fra orgelgrøfta og over til proff konsert og sceneshow-grøfta.

Mange miljøer innenfor den frikirkelige leir (karismatiske miljøer m. m.) benytter seg av “moderne lovsanger” og lovsangsrytmer. Jeg vil heller ikke frifinne den moderne lovsangen fra kritikk (lenke). På møter med mye lovsang kjeder jeg meg ganske så fort.

Sær som jeg er liker jeg heller ikke gospel noe særlig. Dette anser jeg som en kjedelig musikkform, hvor sangen og musikken er monoton, repeterende og skrikende. Nei, rene gospelkonserter frister meg lite.

En diskusjon litt på siden er bruken av kirkene til (verdslige) konserter. Kirker og tilsvarende bygg har i utgangspunktet en annen funksjon enn å fungere som konsertlokaler. Kirkebygget skal i hovedsak være et lokale for forkynnelse og ikke et kulturhus. Sett fra mitt ståsted kan det bli litt mye av det “gode” når det gjelder kultur og konserter i kirkebyggene. Spesielt i juletider er det mange artister som trekker til kirkene for å ha et konsertlokale med den rette stemningen.

Våre salmer, spesielt de av noe eldre dato, kan oppleves som noe umoderne. Melodi, tone og arrangement kan virke gammeldags, og også selve språket til teksten kan være noe gått ut på dato med rare utrykk som sjelden brukes i dagligtale. Imidlertid har salmeskatten masse bra tekstmessig innhold og er innom et vidt spekter av tema. Det er ikke bare gladtekster og lovprisning innenfor salmene. Det innholdsmessige i salmene knuser som oftest dagens lovsang helt totalt.

Orgelspill er en ting. Hva slags sjangere for sang og musikk det er rom for er også et sentralt spørsmål. Kun bruk av klassiske salmer under gudstjenester appellerer ikke til meg. Både språk og melodi er gjerne utformet slik at salmene ikke gir meg noe. Salmene blir for fremmede og uforståelige i sin form, og de gir meg ikke noe møte med Gud.

Jeg tilhører selv P4-generasjonen (radio). Jeg liker best musikk innenfor sjangerene pop og rock fra tidsperioden 1980 og fram til dagens musikk. Sett fra mitt ståsted kunne gjerne musikken og sangen i kirka ha vært mer i samsvar med den musikken jeg er kjent med fra radio og Spotify.

Dagens musikkbruk i kirker og menigheter virker på meg fremmedgjørende. Modernisering av sang og musikk tilpasset dagens moderne mennesker kan forhåpentligvis gi større oppslutning på gudstjenestene. Gjenkjennelighet av rytmer og sanger med forståelig språklig innhold kan være positivt for gudstjenestelivet.

Med fare for litt gjentakelser:

Hat er et sterkt ord, men overfor pipeorgler og spilling på disse i kirkene er det akkurat dette jeg føler på. Pipeorgler er og blir tortur, terror og massakre i mine ører. Dette sammen med salmer som er trege, trauste og har et vanskelig språk blir ingen god kombinasjon (ingen vinnerkombinasjon i mine ører).

Hva slags “fjøsnisse” har bestemt at pipeorgel er det ultimate og “kristelige” instrumentet i kirker og Gudstjenester? Orgelet med sin støyende og kvinende lyd finner jeg lite egnet til bruk i kirker. Orgelhatet har jeg på ingen måte vokst av meg, selv om enkelte hevdet at dette sannsynligvis ville skje. Pipeorgler blir aldri fint, men andre typer orgler kan være greit nok.

Det kan virke som om kirka nesten står på stupet og er i ferd med å ramle utenfor dette. Oppslutningen er synkende, og kirka mister medlemmer, færre oppsøker kirkene for dåp, konfirmasjon osv. I denne settingen har jeg INGEN TRO på at sær kirkemusikk kan bidra til å redde kirken.

Kirka sin misjon eller oppgave er å formidle det kristne budskapet. For å nå dette målet må fungerende virkemidler velges. Jeg har for min del liten tro på at bruk av pipeorgel og gammeldagse salmer er noe bra virkemiddel for å trekke folk til kirka. Ja takk til nyere og mer hensiktsmessige uttrykksformer på sang- og musikkområdet! Selv går jeg lite i kirke blant annet pga. jeg ikke ønsker å utsette mine “sarte” ører for grusomme og forferdelige orgelmusikk.

To sitater fra en tidligere skrevet artikkel her i bloggen:

  • Sang og musikk i kirka er et kapittel for seg selv. Ofte er kirkemusikk synonymt med kirkeorgel (pipeorgel), trauste salmer og klassisk musikk. En del organister og kantorer er også kunstnertyper som i liten grad klarer å kommunisere musikalsk sett med folk flest. Jeg skulle så gjerne ha sett litt mer moderne sang- og musikkformer (pop/rock) og andre instrumenter i bruk i kirka.
  • Musikken og sangene i kirka er fremmed for mange. Gamle og trege salmer med vanskelig og gammeldags språk fenger ikke alle lengre! Kan ikke også moderne musikkformer benyttes til å formidle det kristne budskapet? Artister som Bjørn Eidsvåg har enkelte vanskelig for å godkjenne til bruk i kirka, mens salmediktere som levde et utsvevende liv for flere hundre år tilbake i tid aksepteres.

Og:

For noen år siden hadde jeg et leserinnlegg i lokalavisa Dalane Tidende om kirka mens jeg ennå bodde i Eigersund. Innlegget stod på trykk 16. september 2002 i avisa Dalane Tidende (lokalavis i regionen Dalane, Sør-Rogaland) med tittelen: «Kirka – en plass for spesielt utvalgte?» (lenke til skannet kopi av innlegget). I innlegget var jeg blant annet opptatt av vanskelig menighetsråd, kirkeorgel som uegnet instrument (kirkeorgel som torturens instrument), kjedelig og stiv liturgi og at fornyelse av uttrykksformene på gudstjenestene ønskes. I grove trekk kan jeg vel den dag i dag stå inne for det jeg da skrev. Den gjennomførte “gudstjenestereformen” har heller IKKE bidratt til store forbedringer.

Lenker:




Superkjendiser: For noen dårlige forbilder!

Konsert og scene

Det er mange ulike (super)kjendiser, helter, artister, filmstjerner, idrettsstjerner og idoler til enhver tid, og da gjerne spesielt med ungdomsgenerasjonen som sin målgruppe/publikum. Ofte blir det til at slike kjendiser mer eller mindre blir sett opp til og “dyrket” som helter eller nesten som “avguder”.

En del av artistene og superkjendisene er dårlige forbilder eller rollemodeller for sitt ungdommelige publikum. Livsførselen tyder på dårlig moral og liten bevissthet rundt hvor stor påvirkningskraft de har. Rosabloggere sies ofte å være influensere (influencere => påvirkere, opinionsledere), men også andre typer kjendiser har denne rollen.

Det finnes ulike typer kjendiser innenfor flere ulike bransjer, hvorav jeg ønsker å kommentere følgende:

Artister innenfor sang- og musikk

En ungdomshelst innenfor kategorien artister (sang- og musikk) er Jostein Bever. Beklager! Mente selvsagt Justin Bieber. Han er et bra eksempel på en artist som slettes ikke alltid er et bra forbilde.

Han har hatt diverse tåpelige kommentarer og uttalelser. I tillegg har han utvist sær oppførsel på scenen som er lite verdig en superstjerne, jf. et besøk her i Norge hvor han gikk av scenen etter en sang pga. litt vann. Diverse av hans primadonnanykker kunne han med fordel ha spart seg og sitt publikum for.

En norsk artist som jeg til tider ikke har hatt noen stor sans for er Tone Damli Aaberge. Grunnen til at jeg ikke har syntes noe særlig om henne var hennes tidligere tvilsomme koblinger mot et spillselskap (Betsson). Hun var visstnok deres ambassadør, et samarbeid som nå er avsluttet. Nå har hun riktignok vært i “godt selskap”, da det er flere (eks-)kjendiser (sangere, idrettsutøvere osv.) som har blitt eller blir sponset av diverse spillselskaper (gambling, pengespill på nett).

Jeg kunne selvsagt ha nevnt mange flere eksempler på artister. Stopper imidlertid her med konkrete eksempler.

Felles for flere av artistene virker det som om penger og berømmelse går helt til hodet på dem. Det kunstneriske eller ønsket om å formidle noe fornuftig med sine tekster ser ut til å komme helt i bakgrunnen.

Mye kunne ha vært sagt om selve sangtekstene og/eller musikken. Det er slette sikke uvanlig med platte sangtekster om f. eks. overflatisk og klisjeaktig kjærlighet, gjerne ispedd litt vel mye sexfiksert fokus. Det er helle ikke alltid språklig høy kvalitet på tekster. Den musikalske kvaliteten kan også være høyst varierende, men der er jeg ikke fagmann til å kunne være for bastant i mine uttalelser.

Nå har jeg så langt i hovedsak vært opptatt av artister innenfor sang- og musikk. Det er slettes ikke så mye bedre innenfor andre “bransjer”:

Skuespillere innenfor film

Her skjer det også masse rart! Nyhetsbildet preges innimellom av bitre skilsmisser i virkelighetens liv hvor skuespillere og filmhelter er involvert. Enkelte av dem har også utvist tvilsom oppførsel som tyder på dårlig moral, andre sliter med alle slags psykiske og avhengighetsrealterte problemer (dop, narkotika og alkoholmisbruk) og raten for selvmord kan ses ut for å være ganske høy.

Noen skuespillere framstår som dårlige forbilder gjennom å være medlemmer av tvilsomme og sære sekter. F. eks. er det ganske mange Hollywood-skuespillere som har koblinger mot scientologene.

Også innenfor film er det altså mange dårlige forbilder for publikummere som ser opp til filmheltene på lerret.

Reality-TV

Her skjer det mye rart hele tiden! Selv orker jeg ikke å se på all umoral i f. eks. serier som “Paradise Hotel” og “Ex on the Beach”. Alt ser ut til å være lov – spesielt på det seksuelle området – uten å tenke på moral og langsiktige konsekvenser.

Jeg tror ikke en slik løssluppen moral som slike serier presenterer er godt for menneskets psyke. En viss grensesetting tror jeg er til gagn for oss mennesker.

Reality-TV medfører en ny kategori med kjendiser: “Realitykjendiser” (reality-kjendiser) og andre oppkomlinger. Ofte er slike dårlige forbilder, da det i mange sammenhenger går på alkohol, fyll, løssluppen sex, unødvendige intriger, konspirasjoner, skittent spill, narsissisme, egoisme / opportunisme og allianser.

Rosabloggere

Først av alt: Hva er en rosablogger? Ifølge artikkel hos NDLA:

  • Den kjente bloggeren Thomas Moen definerer en rosablogger som: “Ei jente i relativt ung alder som bruker bloggen sin til å fortelle verden hva hun har på seg, hva slags sminke hun foretrekker, samt hvor kjedelig skolen er, da kun dette og ingenting annet.”

Kilde: NDLA: Rosablogg, hentet fra artikkel som er pensum eller fagstoff i videregående skole, medie- og informasjonskunnskap 1 og 2.

Rosabloggerne skriver (+ bilder + videoblogg) som oftest om seg selv og sin egen hverdag, gjerne med et stort fokus på hva de foretar seg, produkter, utseende og mote. Navlebeskuende i store doser. Bloggene har gjerne layout og et utseende som er svært “jentete” (fargevalg osv.).

For å være (små)stygg og frekk: Rosabloggere er egentlig store egoister (og opportunister) som bare vil vise seg fram, få ufortjent oppmerksomhet og generelt komme seg fram i rampelyset. En del av dem er nok i større eller mindre grad narsissister (sykelig selvopptatte og selvpromoterende).

I en artikkel som omtaler idoler og kjendiser er det vanskelig (les: umulig) å komme utenom diverse rosabloggere som er opptatt av temaer slik som trening, mat og livsstil. Rosabloggere framstår som sentrale influensere (influencere) eller påvirkere av barn og unge, og i en del tilfeller står de fram som virkelig dårlige og farlige forbilder for sine følgere. En del av dem farer med skadelige trenings- og helseråd/helsetips + slanking. Det er mye fokus på den perfekte kropp, noe som i verste tilfeller kan medføre mindreverdighetskomplekser, ekstremt kroppspress, knekt selvfølelse hos leserne, spiseforstyrrelser m. m. Det florerer også med reklame for unødvendige kosmetiske inngrep for å fikse på bagatellmessige kroppslige komplekser og utseende.

Enkelte rosabloggere som er sentrale influencere (influensere) kan sammenliknes med influensa. Like irriterende som influensa, og noe man helst vil unngå å møte på. Men så er jeg en gammel gretten gubbe da, som ikke alltid forstår meg på dagens unge og den overflatiske verdenen de lever i. Influensere, og spesielt dem som har mange unge lesere, bør bli sin påvirkningskraft og sitt ansvar bevisst.

Enkelte bloggere tar også imot sponsorkroner og gratisprodukter uten å opplyse om dette. Det er slettes ikke gitt at den “sannhet” som presenteres av rosabloggerne er så objektiv eller selvopplevd som det gis uttrykk for.

For en overflatisk og skadelig verden de presenterer! Det finnes mye viktigere og mer sentrale temaer enn den utseendemessige perfekte menneskekropp. Verdensbildet de presenterer blir meget overflatisk og fordummende.

Og nei: Det er IKKE Jantelov, misunnelse og slike ting som ligger bak kritikken. Jeg er bare oppriktig bekymret over hva “superbloggerne” formidler av skadelige verdier og dårlig påvirkning overfor den oppvoksende slekt.

Flere momenter MOT rosabloggerne, hvor noen er gjentakelser:

  • En del av dem utviser store doser med dobbeltmoral, f. eks. miljøengasjement som slåes i hel av deres egen avvikende livsstil (jf. kommende punkter).
  • Mye bruk og kast-tendenser.
  • Høyt forbruk (konsum) og massiv pengebruk blant en del av dem. Enkelte er nesten sykelig opptatt av ferie, eksotiske reiser, Syden osv.
  • Usunt og overdrevent motefokus. Kun de dyreste produktene er gode nok for enkelte av “luksusdyra”.
  • Helsehysteri (mat, trening, vidunderkurer for slanking osv.) presenteres som veien med stor V.
  • Ekstremt fokus på utseende og det ytre. Livet er mer enn utseende og dyr sminke / kosmetikk.
  • Lite rom eller plass for det intellektuelle (det indre).
  • Håpløs sammenblanding av reklame / sponsing (produktplassering) og “redaksjonelle” omtaler.
  • Enkelte taler varmt for totalt unødvendige kosmetiske operasjoner eller inngrep – plastisk kirurgi.
  • Enkelte henger seg opp i smådetaljer, f. eks. Freia påskeegg eller de “stakkars” pelsdyrene og/eller hvalene.

Alt i alt: Naivt og fordummende så det holder! De er slettes ikke noen gode forbilder eller idoler for unge og lettpåvirkelige sjeler som sliter med mindreverdighetskomplekser og/eller lavt selvbilde. Ansvarsløshet og ubevissthet om påvirkningskraften så det holder.

I Aftenposten mars 2019 leste jeg en interessant debattinnlegg om rosabloggere:

Rossabloggerne framstår som vandrende reklameplakater, og de selger (blant annet) dårlig selvtillit til sine lesere. Det oppfordres til å velge dine forbilder med omhu, og til å velge avfølg på de blogger og bloggere som gjør at du ikke føler deg god nok. Gode tips og råd der, ja!

Bloggernes uheldige fokus vitner kanskje om et strukturelt problem her i Norge. Kroppspresset og kompleksene – spesielt blant unge, sårbare kvinner (inkludert mindreårige jenter) – kan se ut til å være (alt for) stort. Når bloggerne på sin side gjør det til hverdagskost å bruke plastisk kirurgi og plastiske inngrep til å rette opp i (trivielle) “problemer” framstår de som dårlige og farlige forbilder for spesielt sitt unge og sårbare publikum. Stort søkelys på komplekser og skavanker via rosablogger “smitter over” på leserne, og bidrar til mer salg av kosmetiske inngrep.

Influenserne i form av rosabloggere bidrar med negativ påvirkning og påvirkningskraft av unge via sin makt. Bloggerne har et ansvar som de ikke tar for sin påvirkning av andre. Bloggerne er også generelt dårlige på å ta imot konstruktiv kritikk. Bloggere må ses på som medier (nye medier) på lik linje med etablerte medier, men de opererer i mange sammenhenger i gråsoner hvor de kan opptre mye mer useriøst enn det som tillates av etablerte medier.

Til tider hersker det tilnærmet “vill-vest”-tilstander i blogge-bransjen, i og med at de ikke er knyttet opp mot f. eks. Vær Varsom-plakaten for pressen og/eller redaktørplakaten. (De etablerte mediene på sin side følger og etterlever disse plakatene, noe som er en form for seriøsitets- og kvalitetsstempel.) Likevel opererer en del toppbloggere som profesjonaliserte aktører, i og med at det er business for dem og de faktisk lever av å blogge. En del av dem har f. eks. registrerte virksomheten sin som aksjeselskaper.

En noe kontroversiell og populær rosablogger jeg selv har hatt litt meninger om er Sophie Elise (Sophie Elise AS). Blant annet klarte hun å irritere meg ganske bra under hennes kamp mot Freia påskeegg (palmeolje). Topplisten til blogg.no gir en oversikt over populære bloggere pr. dags dato, selv om en del av dem også bruker andre plattformer til å spre sitt budskap (Instagram, Facebook, YouTube, andre sosiale medier, andre bloggløsninger osv.).

Det er absolutt ikke greit med netthets, hatefulle ytringer og personangrep mot rosabloggerne m/familie. Imidlertid legger en del av bloggerne seg lagelig til for hugg – kan lett bli ofre (mobbeofre) – gjennom sin naive og provoserende bloggeaktivitet.

Ja, jeg skjærer alle rosabloggere over én kam nå. Det finnes heldigvis grader og nyanser, og det finnes helt sikkert også noen “fornuftige” rosabloggere. Imidlertid har vi via media og andre kilder fått høre masse rart fra enkelte av de “store” rosabloggerne.

Idretten

Er idrett annet enn doping blant utøverne og pengegalskap/korrupsjon fra idrettens pampestyre?

Selvsagt finnes det også positive sider med idretten, men det er likevel ikke tvil om at det også finnes noen skyggesider. Å se opp til dopede pengegriske idrettsutøvere som helter er det liten grunn til! En del toppidrettsfolk er også enkelt og greit noen overbetalte og arrogante klyser, hvor primadonna- og kjendisstatusen har gått dem helt til hodet.

Enkelte idrettsutøvere har blitt tatt for doping, og andre har blitt tatt for promillekjøring. Økonomisk rot har det også vært tilfeller av. Ingen av delene er det grunn til å være stolt over. De svikter sin rolle som sunne forbilder gjennom slik oppførsel og sviktende moral.

Jeg har INGEN respekt for idrettskjendiser – nåværende eller tidligere – som promoterer gambling, poker, Casino, tvilsomme spillselskaper og små-tvilsomme helsekostprodukter. Enkelte av dem har også vært med som deltakere i reality-TV, hvor vi har fått sett et ekstremt kynisk og egoistisk spill og framferd. Konkurranseinstinkt er ok, men ikke når det går helt over styr.

Politikere

Politikere kan også inkluderes i lista, selv om de fleste av dem ikke akkurat er superkjendiser. Forbilder er de imidlertid for enkelte, og da på godt og vondt. Strengt tatt forventer jeg av sentrale politikere at de har en ganske så plettfri vandel og oppførsel.

Noen politikere har ikke vist sin tillit verdig. Det har vært diverse saker hvor politikere har vært involvert i overgrep, kriminalitet, pengesnusk, korrupsjon, opportunisme, kommet med svært rasistiske uttalelser, “glemt” enkelte velgergrupper / samfunnsgrupper, falske forklaringer m. m. Dessuten er de “flinke” med valgflesk og løftebrudd når de til slutt blir valgt inn. Populistisk politikk selger.

USA sin “president” Donald Trump er i sin egen divisjon når det gjelder lite gjennomtenkte uttalelser og skaping av intriger. Jeg har skrevet noen ord om hans rolle og innsats i min kritiske USA-artikkel.

Enkelte politikere prøver å påstå at de kjemper for og er opptatt av kristne verdier og kristentro. Blant annet kan FrP generelt og Sylvi Listhaug spesielt påstå slikt. Slike personer er IKKE noen gode forbilder for kristentroen, og de framstår heller ikke som troverdige forkjempere for det kristne. Et kors rundt halsen og påstander at de er opptatt av det kristne overbeviser ikke meg så lenge den praktiske politikken er langt borte fra Bibelens mange gode verdier.

Det kristne, ja. Også i kristne miljøer finner det sted den reneste idoldyrkingen av enkelte ledere. Slik dyrking opplever i hvert fall jeg som kvalm og ekkel, og slettes ikke i henhold til Bibelen. Lite som minner en ydmyk tjeners skikkelse i slik dyrking.

Utsagn slik som Siv Jensen sitt på landsmøtet til FrP våren 2019 gjør seg ikke særlig bra: “– Vi skal knuse disse jævla sosialistene.” Slike uttalelser kan bidra til å nøre ytterligere opp undre hat, trusler og urovekkende aggressive stemninger og holdninger som brer om seg i samfunnet, og da spesielt via kommentarfelt og i sosiale medier på nettet. Det finnes i utgangspunktet mer enn nok av konspirasjonsteori-liknende tendenser som rettes mot sosialistisk side – venstresiden – i politikken. Ytterligere polarisering og splittelse er ikke ønskelig eller nødvendig.

Politikere slik som Siv, som er toppolitiker, partileder og del av regjeringen, bør framstå som en positiv rollemodell. Hun er om hun liker det eller ei en maktperson, som bør være et godt forbilde for andre. Slike uttalelser som hun har kommet med er med på å flytte grensene for hva som oppfattes som akseptabel oppførsel og uttalelser. Hvis det hadde vært et engangstilfelle fra FrP hadde det vært så som så. Imidlertid er det en stadig gjentakende tendens fra FrP og enkelte i ledelsen av dette partiet.

Via slike uttalelser er hun med å bidra til en ytterligere polarisering av den politiske debatten. Dette kan i neste omgang skremme enda flere bort fra å engasjere seg politisk. Det ulmer allerede nok under det norske demokratiet med motsetninger, hatefulle ytringer og polarisering. Mer hat trenges ikke, da det allerede “hagler” med hatefulle ytringer rettet mot norske lokalpolitikere.

I tillegg til Siv er jo Sylvi Listhaug en historie – eller klasse – for seg selv med alle sine splittende uttalelser. Både Sylvi og Siv + andre sentrale politikere bør kunne klare å etterleve KS sitt formulerte “Valgløftet 2019“.

Annet

En annen ting er kjendisers (artisters) ønsker på sine raider-lister. Der kan mye rart inngå. Ikke tvil om at enkelte av kjendisene er utskjemte “drittunger” som er kravstore. Det kan i enkelte tilfeller bli litt vel mye alkohol og fest også. Honorarene de tar for sine opptredener kjenner heller knapt noen grenser blant enkelte av dem.

Avslutning

Nå er ikke nødvendigvis f. eks. artister innenfor sang- og musikk med et mer voksent publikum bedre enn ungdomsstjernene når det gjelder å være gode forbilder. Imidlertid vil jeg anta at voksne normalt sett er litt mindre lettpåvirkelige enn ungdommen. Voksne lar seg ikke rive med i så stor grad som ungdommen, og de voksne er ikke så opptatt av å “herme” etter idolenes liv og lære.

Noen vil nok hevde at artister og andre idoler “bare” er mennesker med sine positive og negative sider. De er ikke så annerledes i sin livsførsel enn folk flest. Dette er i og for seg sant, men jeg vil likevel hevde at personer som har som yrke å være idol og er ekstra mye i rampelyset må være bevisst sin rolle som forbilde. De bør ha en tålig bra moral for å bli tatt på alvor.

Personer som er idoler i offentlighetens lys bør ikke leve et vilt og utsvevende “cowboy-liv”, spesielt ikke så lenge som de er rollefigurer for unge mennesker. Jeg mener rett og slett at det må være lov til å stille noe høyere moralske krav til de som har valgt et liv som idoler enn til dem som lever mer anonyme og tilbaketrukne liv. Å være artist eller tilsvarende blir en heltidsjobb som også legger litt restriksjoner på privatlivet. De som ikke takler dette bør finne seg noe annet og mer anonymt å jobbe med!

Lenker