Ikke følg drømmen din!

Konsert og scene

Jeg dumpet over en kommentar skrevet av Aslak Sira Myhre i “Nye meninger”, Dagsavisens side for kommentarer, analyser og debatter. Tittelen er “Ikke følg drømmen din!” Hans oppfordring er: “Har du unger, vær så snill: Ikke råd dem til å følge drømmen.”

Kommentatoren sier følgende til dette å følge drømmene sine: “Det er på grensa til djupt umoralsk å be folk om følge drømmene sine. Vi drømmer altfor likt, og altfor egoistisk.” Å følge drømmene kan bli dypt individualistisk og egoistisk livsførsel.

De unge utsettes på nettet for “en orgie i selvhjelpsider, karriereråd, billig livsfilosofi og New Age” som støtter opp under drømmen. Filosofien er at den enkelte ikke er alminnelig, og du fortjener å bli sett.


I fortsettelsen av denne artikkelen spinner jeg videre på tematikken fra tidligere nevnte kommentar:

Mange (alt for mange!) drømmer om å bli en kjent skuespiller, musiker, artist eller tilsvarende. Det er en drøm for mange å bli noe stort innenfor musikk, kultur, kunst, dans, drama eller tilsvarende artisteri. På TV er det støtt og stadig talentkonkurranser av typen Idol, Norske Talenter og “The Stream”. Mange unge drømmer om å bli oppdaget og å få en lysende karriere innenfor slike retninger.

Det er ikke bare innenfor musikk det er mange primadonna-nykker. Noe av det samme er tilfelle innenfor sporten og idretten. Mange har en drøm om å bli en kjent idrettsproff.

Jeg vil gjerne kalle en del av disse drømmene for god gammeldags egoisme eller opportunisme. Selvrealisering er målet for enhver pris. Jobben skal være lystbetont, og pengene skal komme lett. Å ta noe samfunnsansvar eller tenke på det kollektivt beste skal tydeligvis ikke den enkelte tenke på.

Det finnes også mange “samfunnssnyltere” som reiser rundt med diverse coaching-liknende opplegg og foredrag. Man skal finne seg selv og lære å realisere seg selv, jf. Maslows behovshierarki der selvrealisering er på toppen. Det indre potensialet skal hentes ut og det er ikke måten på hvor langt man skal nå.

Maslows behovspyramide

Maslows behovspyramide

 

Jeg tror ofte slike opplegg bare bidrar til å skape urealistiske forventninger til livet og ikke minst til å gjøre oss kresne og utskjemte samt egoistiske. Man kan ikke være lykkelig hele tiden, og mesteparten av livet er helt vanlig for de fleste av oss.

Andre ord for det samme rundt dette å følge drømmen sin: Å følge hjertet sitt, sitt indre driv, stole på magefølelsen og sin egen intuisjon. Alt går på å realisere seg selv – selvrealisering, som i neste omgang fort kan ende over i egoisme og opportunisme. (Dette er IKKE en religiøs artikkel, men i kristne trosmiljøer blir det mer fokusert på å følge Jesus enn å følge sine egne lyster, innfall og behov. Dette å skulle følge drømmene sine må vel mer kunne kalles for humanistiske enn religiøse verdier.)

Unge sliter seg ut med å være perfekte, mestre alt, prestere og å være vellykkede. Dette at alle muligheter og drømmer ligger åpne for dem som står på det lille ekstra kan bli litt av et kjør og et personlig press. Gruppepress og forventninger fra venner og familie spiller også inn. En del blir psykisk syke/utslitte av “gamet”, psykiske lidelser inntreffer.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie hadde noen interessante utsagn rundt disse tingene, gjengitt på nettsiden til TV 2 nyheter. Fra nevnte artikkel hang jeg meg opp i følgende sitater:

  • «Livet som ung går opp og ned. Det er ikke sykt – det er helt normalt. Sykt normalt.»
  • «Da jeg vokste opp fikk vi beskjed om å bli noe. Dagens tenåringer får beskjed om at de kan bli hva som helst. Da føles jo ingenting bra nok.»
  • «..mislykket og engstelig også er en del av menneskelivet.»

Hans og regjeringens løsning på problemene er at alle landets kommuner skal ha psykologer fra 2020. Psykologer er helt sikkert er en fin ting, men det bør også gjøres noe mer holdningsskapende for å få redusert problemene (presset) spesielt for barn og unge. Man er bra nok, det “middelmådige” kan være mer enn godt nok.

Alle kan vel ikke leve av “kunstneryrkene” eller andre “høyt på strå”-yrker. Det trenges også personer til “kjedelige og normale yrker” slik som lærere, helsepersonell, renholdere osv. Kunst, musikk og kultur (eller sport for den saks skyld) er kjekke ting i seg selv, men det kan gå inflasjon i hvor mange som skal gå i disse retninger. Noen må ha “vanlige” yrker for å få hjulene til å gå rundt her i landet.

Vi bedriver mye dyrking av idoler og det perfekte her i landet. Det er mange ulike (super)kjendiser, helter, artister, filmstjerner, idrettsstjerner og idoler til enhver tid, og da gjerne spesielt med ungdomsgenerasjonen som sin målgruppe/publikum. Ofte blir det til at slike kjendiser mer eller mindre blir sett opp til og “dyrket” som helter eller nesten som “avguder”. Vanlige mennesker prøver å kopiere disse heltene og bli mest mulig like dem.

En ulempe med idoldyrkingen er at vi kan ende opp med å se ned på ordinære mennesker, og da spesielt de svake, handikappede/”tilbakestående” og trengende. Vi kan også slite oss selv helt ut av strevet om å nå vårt fulle potensiale (jf. Maslows behovspyramide/behovshierarki, selvrealisering). Livet blir en eneste stor konkurranse om å vinne fram med vår vellykkede liv, gjerne i hard konkurranse med andre rundt oss. Det blir sentralt å framstå som lykkelige og perfekte i sosiale media slik som Facebook. Glansbilder skal for enhver pris presenteres. Mange kan i “rotteracet” oppleve å gå på en smell når man ikke strekker til eller på andre måter feiler med sin måloppnåelse.

Å framsette slike tanker som dette kan fort bli dolket ned med at man farer med “Janteloven”. Selv er jeg ganske så lei av å høre om hele “Janteloven” og hvordan den kan bli misbrukt for å tråkke ned enhver form for kritikk. X faktor-loven er neppe så mye bedre enn Janteloven.

På den annen side er det nok mange som lever på en livsløgn eller er drømmende av natur. Hvis disse faktorene ikke tar helt overhånd og ikke helt overtar styringen av livet går det vel som oftest bra. Å ta livsløgnen fra et menneske kan ha litt konsekvenser ifølge Ibsen:

Livsløgn: Begrepet ble popularisert i Henrik Ibsen skuespill Vildanden (1884) med det kjente sitatet «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme».

Kilde: Wikipedia.

 

En liten avsporing: Ikke all fornuftige valg er til syvende og sist så fornuftige likevel. I en periode var jeg overrasket over alle slags “sullehoder” som ville satse på EDB/IKT-studier. Mange personer som slettes ikke interesserte seg for fagfeltet, men som hadde hørt om at det var enkelt å få jobb og at lønningene var gode. De fleste av disse feilet underveis. Man bør tross alt velge et yrke og en utdannelse som gir muligheter, og som oppleves som interessant for personen som det gjelder.

Ikke følg drømmen din for enhver pris. Alle kan ikke bli artist, kjendis, idol eller annen form for kunstnerisk helt. Hvis alle unge skal følge drømmen sin vil vi få en samfunnsutvikling som er langt fra bærekraftig. En god del av de unge må “jekkes ned” og læres opp til å ta til takke med ordinære yrker, og innimellom kan selvbeherskelse i stedet for å fremme sitt ego være en dyd. De fleste av oss har tross alt jobber med moderate lønninger og gjentakende arbeidsoppgaver. Bare på denne måten vil det være mulig å få samfunnsmaskineriet til å gå rundt på en god måte.

Lenker:




Kommunereformen

Kommunereformen

Selvsagt har jeg noen meninger rundt den forestående kommunereformen (bokmål) eller kommunereforma (nynorsk). Både som kommunalt ansatt og som samfunnsengasjert person har jeg gjort meg noen tanker. Fra og med 1.1.2020 blir det endringer i både kommune- og fylkeskartet, hvor antallet enheter blir noe redusert pga. sammenslåinger.

I utgangspunktet har vi muligens litt for mange (små)kommuner i vårt lille land, og også noen kunstige kommunegrenser enkelte steder. Kommunekartet er nok ikke helt tilpasset dagens virkelighet og terreng enkelte plasser. Dagens kommunestruktur (og fylkeskommunestruktur) er tilpasset tidligere tider hvor vi ikke hadde dagens infrastruktur. Økt antall biler og bilbruk samt bedre og flere veier har gjort oss mer mobile og tilgjengeligheten større. Digitalisering og elektroniske tjenester på nett har gjort at behovet for fysisk å oppsøke “kommunen” for mange er mindre enn før. Å slå sammen enkelte kommuner kan dermed være naturlig og fornuftig for å tilpasse seg dagens virkelighet. Barnehager, skoler, eldreboliger og basis helsetjenester må man ha der folk bor (relativt nærme), men om det er noe avstand til et fullspekket rådhus er ikke fullt så krise.

Imidlertid synes jeg det kan virke som om regjeringen driver et råkjør for å TVINGE (mer med tvang enn frivillighet!) kommuner til å slå seg sammen til (for) store enheter. Mantraet er at store kommuner blir mer robuste og bedre kommuner for framtida. Bare kommunene blir store nok blir visstnok alt bra. Robuste kommuner, stordriftsfordeler, kvalitet, effektivitet og produktivitet er fine honnørord som brukes om store enheter. Inntektssystemet for kommuner legges også om for å premiere større kommuner.

Selv er jeg noe skeptisk til kommunereformen og oppnåelsen av ønskede gevinster, og begrunnelsen følger nedenfor!

Økonomer (les: blårussen) har et utslitt uttrykk som de ofte benytter seg av og som kalles for stordriftsfordeler. Større enheter skal gi økt produktivitet, effektivitet, økt kvalitet og kostnadsmessige gevinster. Det er mange eksempler fra andre bransjer på at store enheter ikke gir ønskede økonomiske gevinster, og at det kan bli vanskelig å styre slike store enheter på en fornuftig måte “glemmer” de ofte å nevne.

Vil større kommuner komme innbyggerne (“kundene”) til gode i form av bedre tjenester og billigere tjenester? Jeg er ikke så sikker på det at det er noen automatikk i dette. Muligens går mye av vinningen opp i spinningen? Kanskje er det rådmenn, ordførere og andre i den gjenværende toppledelsen som vil tjene mest på reformen? Større enheter medfører nok at de kan heve enda høyere lønn pga. større ansvar. Store enheter kan til og med i verste fall medføre mer byråkrati enn mindre.

Som forbruker er det naturlig å se litt mot banksektoren. Det er i hovedsak kun større bankkjeder igjen i dette land og mange distriktskontorer har blitt lagt ned i rasjonaliseringens navn. Har utviklingen i banknæringen kommet meg som kunde til gode? Jeg vil svare nei. Det jeg har merket er økte gebyrer, dyrere tjenester og bankansatte som ikke lengre er rådgivere. Nå er de bankansatte rene selgere som prøver å lure på kundene sine tvilsomme finansprodukter og kundeprogrammer med kredittkort som man ikke trenger.

Noen av de samme problemene kan ramme storkommunene. Større enheter gir ikke nødvendigvis bedre service eller bedre tjenester til innbyggerne. Det lokale engasjementet og lokaldemokratiet kan bli svekket. Saksbehandlingen kan lett bli upersonlig da det er lang avstand mellom beslutningstakerne og innbyggerne. Menge ledd og byråkrati kan bli et problem. Avstanden mellom der beslutningen fattes og der den settes ut i livet kan altså bli lang, noe som slettes ikke gagner innbyggerne.

Rent praktisk kan reiseavstanden fra der folk bor til nærmeste rådhus i enkelte tilfeller bli for lang. Å måtte kjøre i flere timer for å komme til kommunen er ikke akseptabelt. Selv om mye kan gjøres elektronisk må det i enkelte tilfeller være praktisk mulig å få møte kommunen “face-to-face” uten å måtte legge ut på en dagsreise.

Reformen bærer litt mye preg av “Oslo-politikk”. Det kan virke som om politikere på Stortinget og i regjering ikke kjenner til hvordan forholdene er ute i distrikts-Norge. I grisgrendte strøk blir det ikke lett å få til så store kommuner som reformen legges opp til uten at avstandene mellom beslutningstakerne og innbyggerne blir for stor.

Enkelte hevder at kommunereformen (og regionreformen) enkelt og greit vil innebære en avdemokratisering og ikke minst en sentralisering. Makt flyttes bort fra distriktene og inn mot storbyene og sentrene. Guleroten bak hele reformen er de lovde pengeoverføringene, dvs. økte bevilgninger til planlagt sammenslåtte kommuner. Hvor lenge disse ekstramidlene vil bli delt ut og hvor langt de i det hele tatt rekker er det vanskelig å gi et klart svar på før det har gått noen år.

Et alternativ til sammenslåing av kommuner er forpliktende interkommunalt samarbeid mellom kommuner over kommunegrensene. Flere steder er dette godt i gang, men dette er tydeligvis ikke nok. Et ufravikelig mål ser ut til at landet skal få færre kommunale organisasjoner.

Ellers er ofte vi i Norge for stolte til å se mot andre land og høste kunnskap fra deres erfaringer. Vi må prøve ut alt selv uten å være villig til å lære av andres feil. Erfaringer fra Danmark tilsier at kommunesammenslåinger kan være en “risikosport”. Der har resultatene vært usikkerhet rundt økonomiske gevinster og svekket lokaldemokrati.

Her i Norge viser undersøkelser at man ikke nødvendigvis er mer fornøyd jo større en kommune blir. I målinger er det ofte mindre kommuner som scorer best når innbyggernes fornøydhet med sin kommune måles.

Storkommuner kan medføre større muligheter for å privatisere og sette ut enkelte tjenester til eksterne kommersielle aktører. Privat kan fungere bra det, men igjen vil jeg dra fram begrepet “Oslo-politikk”. Distrikts-Norge vil nok ikke få “gleden” av å delta i denne utviklingen i noen stor grad. Kontraktene i distrikts-Norge er ofte ikke så “feite” til at det blir skikkelig tilbud og konkurranse mellom private aktører.

Etter mitt syn skjer ting innenfor kommunereformen for fort og i feil rekkefølge. Alt skal skje hurtig, og resultatet kan fort bli slurvete og lite gjennomtenkt. Det virker som om regjeringen er svært opptatt av å vise handlekraft og ha resultater å vise til snarest mulig for å sikre seg gjenvalg i kommende stortingsvalg.

Reformen burde ha startet med en skikkelig avklaring av den framtidige regioninndelingen. Fylkene i dagens form vil neppe bestå og bli erstattet av noe større regioner. Imidlertid er det vel ikke ennå helt klarlagt hvordan det endelige resultatet blir. Oppdatering: Noe mer avklart nå våren 2018 enn da artikkelen først ble skrevet. Sogn og Fjordane fylke og Hordaland fylke blir visstnok til fylkeskommunen/regionen Vestland. (Fylket Rogaland som jeg har vært innbygger av i mange år ønsket ikke å være med, og de blir stående som fritt/eget fylke videre.)

Det snakkes om at ekstraoppgaver/nye oppgaver skal tillegges kommunene. For at kommunene skal kunne påta seg disse må de ha en viss størrelse (“robuste kommuner”). Men det er ganske så ullent og diffust hva slags oppgaver det er snakk om, og det er vel ikke heller avklart hvor store kommunene minimum må være.

Resultatet av kommunereformen kan bli at mye tid og penger går vekk til reiseaktivitet. Både folkevalgte og ansatte med lederansvar vil nok få mer reisetid og reiseutgifter. Dette blir ikke gratis for storkommunene i form av lønns- og reisegodtgjørelser.

Økonomisk sett er kommunereformen så som så. Omstilling og kommunesammenslåinger (selve prosessen) koster masse penger og tidsbruk (møtevirksomhet m. m.). Mange tjenester og systemer skal samkjøres og eventuelt legges om. Å tro på store innsparinger fra dag en er vel litt som å tro på julenissen (ikke sant, urealistisk). På sikt kan heller ikke effektivisering og rasjonalisering gjøres i det uendelige uten at det går utover tjenestetilbudet.

Det er også knyttet noe usikkerhet til hvor mye statlige omstillingsmidler som tilfaller kommunene, og uansett vil slike midler bare være et overgangsfenomen. Noen løftebrudd og brutte lovnader fra sentralt politisk hold blir det nok også.

Digitalisering og digitalt førstevalg blir også sentralt i arbeidet med kommunereformen. Tilgjengeligheten via nettet skal økes, og bedre tjenester og innsparinger ønskes oppnådd. Miljøet skal også bli belastet mindre via mindre avfall og transport.

Gjennomføring av kommunereform i de enkelte kommuner gir en gyllen anledning til å gå gjennom hvordan ting er organisert. Man kan rette et kritisk blikk mot måten ting gjøres på og forhåpentligvis få til en effektivisering og rasjonalisering av rutiner, arbeidsoppgaver og tjenesteyting. Man kan ta det beste fra de enkelte kommunene som slår seg sammen, samt hente ideer og innspill eksternt. En reform vil nødvendigvis medføre endringer, og i den forbindelse kan anledningen bli benyttet til å strømlinjeforme og få til en ny beste praksis (neste praksis). Man kan få ryddet bort en del  uvaner og tungvinte måter å gjøre ting på.

IKT-systemer inkludert diverse fagsystemer er sentrale hjelpemidler for dagens kommuner. Også disse kan det bli en opprydning i under kommunereformen. Nye systemer kan bli kjøpt inn, mens eksisterende systemer kan suppleres med nye moduler eller funksjonalitet. Flere innbyggertjenester (selvbetjening 24/7, innsynstjenester, min side-liknende løsninger etc.) kan tas i bruk, og økt satsing på digitalisering kan finne sted. Nok en gang er det naturlig å gjøre en slik gjennomgang i forbindelse med de store endringene en kommunereform innebærer.

Det endelige kommunekartet kan se ut for å bli noe “rart”. Det blir sannsynligvis noen ikke-sammenhengende kommuner/kommunegrenser. Kommuner som ikke grenser geografisk opp mot hverandre kan ende med å bli slått sammen.

Taperne i reformen kan bli utkantene innenfor en storkommune. Sentraliseringen vil gjerne ramme utkantene. Disse områdene kan bli liggende igjen som “øde flekker” (fraflytting, liten aktivitet osv.).

Hva skjer til sist med de kommunene som IKKE ønsker å slå seg sammen med andre? Blir de til slutt utsatt for tvang, eller vil de “kun” bli straffet økonomisk? Sitatet “Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?” kan vise seg å stemme bra, forutsatt at det blir lov til å forbli liten hvis man vil.

Ellers er nordmenn et stolt folkeslag. Vi ønsker ikke å lære av andre! Jeg vil likevel si følgende: “Look to Denmark”. I Danmark hadde de en kommunereform for over 10 år siden. Gevinsten av denne er tilnærmet null med små eller ingen besparelser. Det har skjedd en sentralisering hvor større byer har opplevd vekst mens distriktene og de mindre byene har tapt.

Sammenslåing av kommuner og fylker kan medføre lavere valgoppslutning og redusert demokrati, da mange ikke kjenner kandidatene som stiller til valg. Heller ikke alle ønsker å engasjere seg for regionale saker / større regioner (apati og likegyldighet, ikke eierforhold). Fagmiljøer og kvaliteten på tjenester (administrativt) kan forhåpentligvis bli styrket, men det kan altså delvis (muligens) gå på bekostning av demokratiet.

Jeg skal være forsiktig med å uttale meg for bastant rundt de lokale prosessene i kommunene i området der jeg nå bor og jobber. Kun siden våren 2014 har jeg bodd og jobbet i Nordfjord-regionen (tilflytter), med bosted Flatraket i Selje kommune og jobb i kommuneadministrasjonen til Vågsøy kommune i Måløy. Både pga. kort botid og kommunalt arbeidsforhold skal jeg prøve å forholde meg relativt lavt i terrenget.

Likevel må jeg vel kunne få lov til å si at jeg finner resultatet av forhandlingene som det nå foreligger noe snodig. Selje kommune vil slå seg sammen med Eid kommune (Stad kommune), mens Vågsøy kommune tenker på å slå seg sammen med Flora kommune (Kinn kommune) til en ikke-geografisk sammenhengende kommune. De sterke historiske båndene mellom Vågsøy og Selje splittes og brytes i og med at Vågsøy og Selje går hver sin vei. Fra begge sider (Selje og Vågsøy) har det til tider vært en del “skittkasting” og mistenkeliggjøring av hverandre gjennom lokale medier og sosiale medier. (Pr. dags dato er det avklart at bygda Bryggja som ønsker å forlate Vågsøy/Kinn for å bli en del av Eid kommune/Stad kommune får lov til dette.) Det er også sterke meninger internt i Vågsøy rundt ja eller nei til Kinn med sterkt engasjement på begge sider, som blant annet har medført avholdelse av rådgivende folkeavstemning 11.06.2018.

Nå (oktober 2019) er det kun kort tid igjen før det blir Stad kommune (bostedet for min del) og Kinn kommune (min arbeidsplass) for “alle pengene” fra 1.1.2020:

Kinn kommune (logo). Det Kinn-er seg til mot 1.1.2020.

 

Robuste kommuner, stordriftsfordeler, økt effektivitet, økt produktivitet, flere/andre tjenester og høyere kvalitet er fine superlativer det. Imidlertid er jeg noe skeptisk til at større kommuner, gjerne bestående av flere tvangssammenslåtte tidligere småkommuner, automatisk vil gjøre alt så meget mye bedre. Jeg ser ikke nødvendigvis noen automatikk i at større enheter alltid er bedre enn mindre enheter. Alt i alt er jeg noe små-skeptisk til hele kommunereformen.

PS! Jeg har her uttalt meg i saken som privatperson og innbygger. Jeg har IKKE uttalt meg på vegne av den kommunen jeg jobber i.

Lenker: