Regjeringskritikk – rødgrønn Støre-regjering

Arbeiderpartiet (Ap) og Senterpartiet (Sp), logoer.

Stortingsvalget 2021 i Norge gav i utgangspunktet et kjempebra drømmeresultat! Ønskedrømmen min om et rød-grønt politisk flertall ble innfridd, med en ny regjering og en ny statsminister + nytt stortingsflertall. Det ble en slutt på 8 års vanstyre i regi av de blå Solberg-regjeringene (oktober 2013-oktober 2021)!

Alt burde ha vært fryd og gammen nå når det gjelder rikspolitikken, men beklageligvis har dette vist seg å ikke stemme. Den rødgrønne regjeringen – sammen med de rødgrønne på Stortinget – har dessverre ikke klart å levere! Skuffende, og noe uventet!

Viktig: Dette innlegget omhandler rikspolitikken (nasjonalt nivå) på regjeringsplan (og på Stortinget) anno 2023! Valget gjennomført høsten 2023 var et kommunestyre- og fylkestingsvalg på regionalt og lokalt plan, som sånt sett hadde lite og ingenting å gjøre med rikspolitikken.

Oppdatering oktober 2023 + desember 2023: Forslag til statsbudsjett for 2024 har blitt presentert, og her var det mye bra! Hvis de klarer å få realisert alt i dette budsjettet skal jeg ikke klage! Og: Søndag 3. desember kom regjeringspartiene samt SV til enighet om statsbudsjettet, etter noen korrigeringer / forbedringer. I og med at partier slik som KrF, Venstre, Høyre og Frp høylytt har kritisert statsbudsjettet er det nok et bra budsjett!

Utgangspunkt

Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli behov for å skrive dette innlegget. Vi hadde 8 – åtte – fæle og lange år med blåblå Solberg-regjeringer, så i 2021 skulle ting jo ha blitt så meget mye bedre i og med at Solberg-regjeringen ble avløst av Støre sin rødgrønne regjering. Beklageligvis har regjeringen Støre til dels skuffet og slettes ikke klart å levere alt de lovet før Stortingsvalget 2021.

Partilogoer

 

Det var vel avisen Vårt Land som spurte folket: Hvem synes du at er best skikket til å være statsminister i Norge? Mitt ærlige og oppriktige svar på dette, som jeg også skrev inn som kommentar på Facebook-siden til Vårt Land desember 2023: “På tide å slippe til litt friskt blod. Erna har gått ut på dato, og likeså med Støre.”

Er statsminister og partileder av Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre en tåkefyrste som enkelte liker å hevde? Nei, velger jeg å svare! Det som er hans problem er at han har for liten bakkekontakt og forståelse for vanlige folks utfordringer (“arbeidernes situasjon”). Dessuten har han gått ut på dato, og har etter mitt syn på mange måter blitt en hemsko for partiet. (Selv er han jo en “rik kakse” som på egen kropp ikke får kjenne på alle utfordringer og problemer i dagens samfunn, f. eks. dyrtiden vi er inni pr. år 2023.) Imidlertid er jo Erna Solberg fra Høyre ENDA fjernere fra alt og alle!

Den rødgrønne regjeringens innsats

Innledningsvis vil jeg starte med denne utblåsningen mot Solberg og Høyre: Det er herlig å slippe å se den arrogante Erna Solberg på TV hele tiden! Hun gjør meg helst kvalm med sin belærende og arrogante tone! For meg framstår hun som en nesten-uutholdelige, arrogant og belærende klyse fra Bergen. Videre står partiet Høyre (H) for en usosial politikk som kaster folk ut i dyp fattigdom, samtidig med at partiet degger for rikfolket.

Likevel har dagens statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), Norges finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og resten av den rød-grønne regjeringen (statsrådene, ministrene) litt å gå på for å innfri tidligere gitte valgløfter. Løftene før valget om at det var vanlige folks tur har de tydeligvis helt glemt.

Etter noen år med rødgrønn regjering (Arbeiderpartiet og Senterpartiet) kan det være på tide å gjøre opp en liten status. Så langt må jeg være så ærlig å si at regjeringen har skuffet litt! Så langt har de i stor grad sprunget fra sine lovnader, og de har gjort lite og ingenting for vanlige folk.

I valgkampen – spesielt av Arbeiderpartiet – ble det mange ganger snakket om at det nå var vanlige folks tur. Det er forståelig at endringer tar tid (Ting Tar Tid) da det er mye galskap å rydde opp i og få reversert fra tidligere regjering. Imidlertid er det vanskelig å se at det i praksis har blitt lavere avgifter og slike ting som ble lovet i valgkampen og ikke minst i Hurdalsplattformen. Spesielt har Senterpartiet (Sp) med Trygve Slagsvold Vedum i førersetet skuffet stort, hvor det fra den mannen ikke er mulig å få et eneste klart svar.

De harde realitetene for folk flest fra og med våren 2022 og videre inn i år 2023 er:

  • Ekstremt høye strømpriser. (Strengt tatt har regjeringen vært litt tafatte med å komme med gode tiltak for å få dette under kontroll igjen!)
  • De virker helt handlingslammede innenfor håndteringen av kraftkrisen, energipolitikken og krafteksporten. (Støttepakkene / støtteordningene kommer alt for seint og er for svake.)
  • Dyr bensin (og gass), “all time high” pumpepris!
  • Kraftig økte matvarepriser.
  • Store prisstigninger på andre produkter. (Inflasjon, sterk økning i konsumprisindeksen.)
  • Store renteøkninger på lån (lånerenta), f. eks. på boliglån. Norges Bank har i flere omganger økt styringsrenten.
  • Syke, pensjonister og trygdede blir heller ikke behandlet fint og tatt på alvor av den rødgrønne regjeringen.
  • Muligens blir det også et dårlig / moderat lønnsoppgjør, som ikke en gang dekker de økte prisene (redusert kjøpekraft)?
  • Stor fare for “unormalt høy” inflasjon og redusert kjøpekraft for folk flest.
  • Privatisering, markedsliberalisme og EU-fisering fortsetter for fullt.
  • Til og med Arbeiderpartiet fører en litt vel lilla-blå politikk, som minner alt for mye om Høyre sin politikk (dårlig blåkopi av H sin politikk?).
  • Litt mye famling, vent og se-holdning, beslutningsvegring og dårlig / mangelfull kommunikasjon overfor folket.
  • Samme som forrige punkt, sagt på en litt annen måte: Lite med konkrete handlinger (lite med action), og alt for mye vente og se an-holdning.
  • Stort forbedringspotensial på klar og tydelig kommunikasjon.
  • Mange valgløfter som ser ut til å bli brutt.
  • Beklageligvis mange som må ha hjelp fra veldedige / frivillige organisasjoner, i form av matutdeling, pengestøtte osv. for å få hverdagen til å gå rundt.
  • Andelen fattige er økende.
  • Regjeringen er ekstremt flinke i enkelte saker til å skyve alt ansvar over til kommunene (og fylkene).
  • Distriktene og nødvendigheten av å ha en god distriktspolitikk for grisgrendte Norge har de helt glemt.
  • Muligens er Jonas Gahr Støre (Ap) feil person til å være partileder og statsminister. Han er kanskje ikke karismatisk, samlende og folkelig nok. Riktignok klarer han seg ganske godt i debatter, f. eks. partilederdebatter.
  • Trygve Slagsvold Vedum (Sp) har i hvert fall havnet på “feil hylle” her i livet! Han egner seg ikke som partileder og enda mindre som finansminister.
  • Det har blitt kuttet en god del i diverse tiltak rettet mot de svakeste svake i vårt samfunn.
  • En del av deres politikk treffer ikke meg eller gagner ikke meg og mine, samt dem som er i samme livssituasjon som meg.
  • Beklageligvis: I mange saker er det knapt forskjell å spore mellom politikken til Arbeiderpartiet kontra Høyre sin politikk.
  • Arbeiderne, “sliterne” og “folket på gulvet” har blitt glemt av de rødgrønne.
  • Det virker som om regjeringen forstår lite og ingenting av vanlige folks utfordringer i disse dyrtider, hvor enkelte er helt avhengig av matutdelinger og tilsvarende veldedighet utført av frivillige organisasjoner for å få dagliglivet til å gå rundt. (NAV kan man jo ikke 100 % stole på.)
  • Rødgrønn regjering ignorerer totalt budskapet til den offentlige Facebook-gruppa “Vi som krever billigere strøm“, selv om de har over 500.000 medlemmer.
  • Januar 2024 er det snakk om plagiat- og sitat-juks i masteroppgaver til sentrale rikspolitikere (statsråder). Håpløst at topp-politikere helt mangler etisk skjønn og moral! Bra at det ryddes opp i det, og at ting blir avslørt.

Staten på sin side tjener grovt på krig (Ukraina-Russland), høye strømpriser og høye gass-/oljepriser. Regjeringen skal imidlertid IKKE få skylda for: Produktmangel, leveranseproblemer, krigen i seg selv, eventuell inflasjon som følge av alt dette, etterdønninger etter korona, uår for dyrking av enkelte produkter og ubalansen mellom tilbud og etterspørsel på enkelte varer. I den store sammenheng er Norge et miniputtland, som i liten grad kan påvirke de store og globale forholdene. Regjeringen har også arvet mye “grums” fra tidligere blå Solberg-regjering. Det er ganske så frustrerende å se på at rødgrønn regjering må ta skylda og bære konsekvensene av tidligere regjeringers dårlige beslutninger.

Det er til dels litt oppsiktsvekkende at en regjering som blant annet består av Arbeiderpartiet gjør alt de kan for å få økte klasseskiller, større ulikheter og økt polarisering i befolkningen. Det føres til dels en (unødvendig) polariserende politikk, hvor grupper settes opp mot hverandre (“vanlige folk” vs. rikingene). Regjeringen viser noe dårlig forståelse av livet til vanlige folk på grasrota, og deres utfordringer med å få lommebokas innhold til å strekke til med de kraftige prisøkningene vi ser for tida. Redusert kjøpekraft og dårligere kår for folk flest virker til å være målet til regjeringen.

Det virker som om dagens regjering befinner seg på en helt annen planet og er fjernt fra vanlige folks hverdag. De forstår ikke hvor utfordrende det er for mange med de høye prisene og avgiftene. De er veldig nølende med å iverksette sterke nok mottiltak, f. eks. makspris på strøm og kutt i avgiftene på drivstoff (bensin og diesel). Ikke alle av oss har økonomi til å kjøpe elbil og/eller å energi-effektivisere våre hus, noe regjeringen ser ut til å ha vansker med å forstå. Skuffende! Regjeringen har beklageligvis utvist minimalt med handlingskraft, styringsdyktighet og gjennomføringsevne pr. senhøst / vinter 2022.

Regjeringen hevder at de følger nøye med på situasjonen relatert til alle prisstigninger år 2022 (økte strømpriser, økte drivstoffpriser, høyere renter, dyrere varer osv.). Imidlertid er jeg redd for at de bruker sin egen millioninntekt som mal for vurderingene sine, og at de ikke klare å sette seg inn i konsekvensene for vanlige folk med en “normal” lønnsinntekt og lommebok. Politikerne selv påvirkes ikke nevneverdig av prisøkningene ennå pga. sine høye lønninger og stinne sparekontoer, og dermed ser det ut for at de heller ikke ser behov for å iverksett sterke tiltak til hjelp for vanlige folk.

Kanskje regjeringens nye slagord er: “Nå er det vanlige folks tur til å bli sosialklienter / NAVere!” Selv har de sikre seg og sine gullkantede ordninger.

Mot slutten av år 2022 sliter regjeringen med ekstremt lav og dårlig oppslutning på meningsmålinger. Regjeringen opplever virkelig en alvorlig tillitskrise. Regjeringen har utvist relativt dårlig kriseledelse og krisehåndtering. De utviser også en del arroganse og handlingslammelse i en del saker.

Ikke helt bra:

Hensynet til mennesker skal og må få trumfe storkapitalen! Innimellom skulle jeg ønske at Arbeiderpartiet fant tilbake til sitt utgangspunkt, hvor de var gode støttespillere for “gutta på gulvet”.

Rett skal være rett 1: En del totalt urimelig kritikk rettes mot regjeringen. Regjeringen har arvet mange store problemer fra tidligere regjeringer, og samtidig må de forholde seg til en verden delvis i krise. Statsbudsjettet for 2023 er alt i alt et tålig bra budsjett, i form av påkrevde omfordelinger og en etterlengtet venstredreining i politikken. Grunnrenteskatten på havbruk (+ økte avgifter på elbiler) er også en flott ting!

Beklageligvis har han rett i mye av det som skrives her:

Statsråder som driver med plagiering og sitat-juks

Min Facebook-kommentar januar 2024 i forbindelse med en Vårt Land-kommentar:

  • “Absolutt bra at slike skandaler blir avslørt og kommer for dagen, men det må da være mulig å finne noen personer som kan være toppolitikere uten å ha fullt av lik i skapet. Nå er jo dagens regjering på ingen måte noe verre enn den forrige, da.»

 

Sukk! Det har vært mye unødvendig rot både med dagens regjering og den forrige, og også på Stortinget. Det har i løpet av de senere år blant annet vært saker om:

  • Misbruk av ordningen med pendlerboliger, falske reiseregninger, tvilsomme aksjehandler, alvorlig inhabilitet, kriminelle handlinger, venneutnevnelser til verv og sitat-/plagiatjuks (masteroppgaver).

Tilliten til toppolitikerne blir svekket av alle disse uheldige sakene.

Rett skal være rett 2: Støre-regjeringen er MILESVIS bedre enn andre alternativer, så jeg kan sånt sett forstå at LO-leder Peggy Hessen Følsvik “freder” partileder Jonas Gahr Støre og advarer mot Erna Solberg. Erna Solberg – sammen med Sylvi Listhaug – er og blir de reneste katastrofer for landet vårt.

Regjeringen har også kommet med en god del gode tiltak:

Alt i alt: Arbeiderpartiet (Ap) med statsminister Jonas Gahr Støre og resten av Ap-mannskapet leverer cirka som forventet. Det er verre med Senterpartiet (Sp) med Trygve Slagsvold Vedum og resten av teamet, og spesielt skuffer partileder Vedum stort. Alt som ble sagt i valgkampen var valgflesk, og mannen er i liten grad egnet til å være landets finansminister. Han Vedum skrudde til de grader opp forventningene på forhånd, forut for Stortingsvalget 2021. Han har på ingen som helst måte klart å innfri sine mange løfter.

Arbeiderpartiet går heller ikke helt fri fra min kritikk. Arbeiderpartiet har vel i mange saker blitt et Høyre light-parti (små-konservativt parti). Det er lite sosialdemokrati og sosialdemokratisk politikk igjen i deres tankesett. Partiet og partitoppene har blitt store tilhengere av fri markedsflyt, de har blitt EU-evangelister/apostler og globalister. Det kan se ut for å ha glemt folk flest eller den vanlige nordmann.

Det blir feil og alt for lett å legge all skyld på Jonas Gahr Støre. Et helt partiapparat står bak valgte politiske linje, hvor deres politikk slettes ikke appellerer til folk flest. På mange måter har SV (Sosialistisk Venstreparti) blitt det nye arbeiderpartiet, for mannen i gata som ønsker “skikkelig” rød politikk. Kanskje ikke så rart at SV øker i oppslutning mens Ap + Sp til tider er i fritt fall (stor velgerflukt).

Litt rødere kunne partiet med fordel ha vært i sin praktiske politikk. Imidlertid blir partier slike som Rødt og SV alt for røde for min del. Uansett mye bedre med dagens regjerings- og Stortingsflertall enn å ha en blå Solberg-regjering.

Arbeiderpartiet (Ap) og Senterpartiet (Sp), logoer.

 

En tankevekkende kommentar:

Dumme, enkle og naive tullinger som tror at ting hadde blitt så meget mye bedre med en blå regjering. Vi har prøvd dette via Erna Solbergs regjering (16. oktober 2013–14. oktober 2021), og mange av problemene vi ser rundt oss nå skyldes deres arvesynd og vanstyre i løpet av 8 år. Alt i alt bedre med den rød-grønne Regjeringen Støre enn med noe blått “gørr”.

Jeg forstår ikke alle dem som rømmer over fra Arbeiderpartiet til Høyre, da Høyre på mange av dagens “konfliktområdet” har en ganske så lik eller dårligere politikk enn regjeringen sin. Vi har allerede fått lide gjennom noen år med en ganske så blå Solberg-regjering, og jeg vil nødig tilbake til denne elendigheten.

Jeg har ikke tro på partiet Høyre sitt valgflesk nå mens de sitter i opposisjon. De snakker om behovet for skattelettelser og skattekutt (primært til de rikeste rike, selvsagt). Skatten og skattenivået (skattetrykket) plager meg som innbygger i Norge nesten ingenting, men det som begynner å plage og bekymre meg er de høye prisene (strøm, matvarer, bensin, lånerente osv.) og de relativt kraftige prisstigningene vi har sett i år 2022. Her har neppe Høyre med venner (politisk konservativ side) noen gode løsninger for vanlige folk pr. dags dato.

De rød-grønne regjeringspartiene (Arbeiderpartiet + Senterpartiet) sliter med elendig oppslutning høsten 2022, og da nok hovedsakelig pga. alle krisene de har fått kastet i fanget, og regjeringens noe famlende og manglende krisehåndtering.

Det har også vært diverse politiske skandaler i rikspolitikken og tillitsbrudd i de senere år innenfor en rekke av partiene på Stortinget / i Regjeringen, så dette bidrar ikke akkurat til det positive når det gjelder å ha tiltro til og tillit til politikere og det politiske systemet i Norge. En del av disse intrigene og skandalene har vært innenfor regjeringspartiene (brudd på habilitetsregler, brudd på skatteregler osv.).

Fra tiden de var i opposisjon

Tidligere, mens jeg kanskje var enda litt mer positive til dagens rødgrønne regjering:

Ikke “likhet for loven”:

  • Når vi vanlige mennesker lyver eller tilbakeholder informasjon kalles vi kriminelle.
  • Når myndighetene (rikspolitikerne) lyver og lover overfor oss innbyggere kalles det for politikk.
  • (Pendlerboligsakene relatert til Storting og Regjering er jeg mindre interessert i å mene noe om.)

 

Selv er jeg KJEMPEFORNØYD med at vi fikk et nytt Stortingsflertall og ny regjering (Ap + Sp) høsten 2021. Imidlertid ser jeg beklageligvis at ikke alle er like fornøyd med den rødgrønne regjeringens innsats som jeg er:

Selv er jeg såre fornøyd, og jeg ønsker meg IKKE tilbake til en blå Solberg-regjering. Noen gode endringer fra 1. januar 2022:

En annen ok oppsummering om hva Solberg-regjeringen med Erna Solberg i spissen stod for:

Høsten 2023 var det duket for kommunestyre- og fylkestingsvalg. Beklageligvis påvirket nok regjeringens middelmådige innsats på riksplan de lokalpolitiske valgene, valgoppslutningen og valgresultatene, hvor Arbeiderpartiet etter 99 år på topp ikke lengre er landets største parti. Mye tyder på at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet ble straffet (hardt) i valget 2023. Det blir spennende å se om rødgrønn side tidsnok klarer å hente inn igjen noe av den tapte oppslutningen fram mot neste valg (Stortingsvalget 2025).

Uansett bra at vi ble kvitt eller i hvert fall fikk en pause fra den blå Solberg-regjeringen. Man kan også håpe på at den rødgrønne regjeringen setter inn støtet på oppløpssiden mot Stortingsvalget 2025.

Lenker:



Kristne politiske partier, nei takk!

Kristne partier, nei takk!

Registrerer at jeg får mye å irritere meg over under kommende politiske valg (stortingsvalg, fylkestingsvalg og/eller kommunestyrevalg): Kristne politiske mini- og mikropartier. Jeg har i en årrekke uttrykt min store skepsis mot KrF. I de senere valg har partiet fått selskap av “Partiet De Kristne” (PDK) / partiet Konservativt, og til Stortingsvalget 2013 hadde KrF også “konkurranse” fra de kristne mikropartiene “Kristent Samlingsparti” (KSP) og “Norges Kristne”. Og hvis ikke dette var nok: Desember 2016 ble oppstart av det kristne partiet Verdipartiet (i Rogaland) allment kjent.

Oppdatering: Kristent Samlingsparti (KSP) har etter valget 2013 blitt en del av Partiet De Kristne / partiet Konservativt. Partiet Norges Kristne er vel historie. De små kristne mikropartiene kommer og går etter å ha ha kommet med tomme løfter om høy oppslutning som er umulig å innfri. Interne krangler rir også disse småpartiene. Stortingsvalget 2021 og Verdipartiet ifølge sistnevntes nettside: “Verdipartiet har ved årets Stortingsvalg inngått valgteknisk samarbeid med Alliansen.” Fy da, i allianse med et slikt ekstrem-nasjonalistisk parti som Alliansen. 

Kristne som står fram og fronter andre partier enn de “kristne” partiene (KrF, Partiet De Kristne / partiet Konservativt osv.) får ofte “pes” og kritikk. Enkelte mener tydeligvis at det er mer kristent å stemme på et av de små kristelige nisjepartiene, alternativt blått, enn å stemme og støtte rødgrønn side.

At kristne skal “rotte” seg sammen i egne partier klarer jeg ikke å forstå vitsen med. Kristne kan heller ikke automatisk enes om politisk retning, saker og verdier der alle har samme syn. Dessuten er nok en stemme på i hvert fall de “kristelige” nisjepartiene en bortkastet stemme. En stemme på kristne småpartier kan faktisk gi mindre kristen innflytelse i norsk politikk.

Norge trenger slettes ikke egne politiske partier for såkalte kristne velgere!

Oppdatering august 2023: Det har blitt avholdt Kommunestyre- og fylkestingsvalg 2023, hvor i hvert fall partiet Konservativt (tidligere PDK) stillet lister enkelte steder. Partiet har vel tonet noe ned det kristne. I tillegg var jo KrF fortsatt aktive i valgkampen, og Partiet Sentrum finnes også. Selv styrer jeg gladelig unna disse nevnte partiene som i større eller mindre grad “lefler” med det såkalte kristne / kristne verdier!

Oppdatering senhøsten 2021 – gammelt nytt: Stortingsvalget 2021 har blitt avholdt. På forhånd skrev jeg at jeg håpet for menneskehetens og “guds skyld” at de såkalte kristne partiene skulle gjøre et elendig valg, og dette ønsket fikk jeg innfridd! Heldigvis var det vel “kun” “Kristelig Folkeparti” (KrF) og “Partiet De Kristne” (PDK) som stillet til valg denne gangen som kristenpartier. (Og Partiet Sentrum fikk heller ikke noen målbare oppslutning.)

Stortingsvalget 2021 – resultater

Jippi! KrF havnet under sperregrensen i Stortingsvalget 2021 (3,8 % av stemmene). Kun tre representanter får de inn på Stortinget. Også takk og pris at MDG (3,9 %) forble små, og at PDK (Partiet De Kristne) fikk et nesten ikke-målbart resultat (0,4 % oppslutning).

“Jungelen” med mikropartier og ensakspartier kan vi helt se bort fra, da de ikke får noen som helst innflytelse. Lenge leve den rødgrønne valgseieren i valget, hvor KrF og PDK i realiteten får null makt.

 

Partilogoer

Etter mitt syn bør sammenblanding av politikk og religion ikke finne sted i for stor grad. Politikk bør være politikk, og tro, religion og menighet bør være adskilt fra politikken i størst mulig grad. Selvsagt blir det ikke helt krystallklare skillelinjer alltid. Tros- og religionsfriheten bør uansett ha gode kår, og i en viss grad vil politikken motta impulser fra troslivet og det religiøse. At et vanlig politisk parti har troende blant sine politikere er bare en styrke.

Egne såkalte kristne politiske partier ønsker jeg meg for min del til dit pepperen gror. Politiske partier med tydelig religiøs agenda og verdiforankring kan føre til at mennesker / individer gis ulik verdi basert på tro, verdisyn / verdisett, livsførsel, kjønn, seksuell legning osv. Pga. snevre verdier og verdisett kan rammene bli trange og takhøyden lav. Samfunnet kan framstå som noe lite opplyst hvis slike partier får for stor makt.

Følgende figur har jeg brukt mange ganger før her i bloggen i andre sammenhenger:

Menigheten og meg

 

Eventuelt i nyversjon:

Menigheten og meg (ny / redigert versjon). Jeg passer ikke inn!

 

I denne artikkelens setting passer det bedre å erstatte “Menigheten” med storsamfunnet. Det vil ikke være plass for slike som meg i et samfunn og et land hvor religionen – for Norges del kristendommen / kristentroen – styrer landet fullt ut.

Jeg vil ha meg frabedt et Sharia-liknende samfunn i kristenversjon (“kristen Sharia”), med lovverk i stor grad basert på kristne konservative verdier og ideer. Et slikt samfunn ville vel i praksis ha blitt et teokratisk kristendiktatur. Man får et land med begrenset frihet og lav takhøyde for ulikheter. Jeg anser Bibelen som bok lite egnet for styring og ledelse av et samfunn eller land.

Politiske partier basert på religion kan splitte folket og svekke demokratiet, og motstandere kan oppleve å bli diskriminert, forskjellsbehandlet, miste rettigheter / muligheter og fratatt noe av menneskeverdet. Å la “hellige” gamle religiøse bøker (Bibelen, Koranen osv.) styre gir gjerne et svært “trangt” og sneversynt samfunn. Alt i alt er slike politiske partier lite til glede og nytte for det moderne mennesket.

Hvis kristne eller andre religiøse politiske partier gis for stor makt og innflytelse kan vi sitte igjen med et samfunn som i stor grad er moraliserende, dømmende, stemplende og som driver med (utstrakt) sosial kontroll. Noe av den naturlige menneskelige livsførselen kan bli innskrenket for enkelte, og menneskerettighetene kan i ytterste konsekvens bli truet.

Er det mulig? Nok et såkalt kristent mikroparti er under oppseilingen, i hvert fall i Rogaland. Denne gangen et parti med navnet Verdipartiet. Lederen Magne Hersvik skriver blant annet følgende om tanken bak partiet i et innlegg på DagensDebatt.no desember 2016: “Vi ser behovet for et kristent fokus og kristne vitnesbyrd i gamle Norge. Noen er så redd for å blande kristen tro og politikk.” (Ja, jeg er blant dem som IKKE liker blandingen mellom bedehus/tro og politikk!)

For ordens skyld: Personlig er jeg lite begeistret for borgerlig eller blåblå politikk, noe som framgår av regjeringskritikk-artikkelen min (lenke).

Jeg vil vel gå så langt at jeg kaller ideen om egne kristne politiske partier for en styggedom og tåpelig avsporing. Av disse sære mikropartiene er det tross alt KrF som er det mest “normale” partiet. Er likevel skeptisk til KrF pga. deres uinteressante politikk og politiske ståsted som etter mitt syn er vel blått (konservativt) for tiden.

Sommeren 2013 fikk Rune Edvardsen i Troens Bevis Verdensevangelisering (Sarons Dal) litt “pes” for sin støtte til Arbeiderpartiet. Tydeligvis finnes det enkelte kristne som mener at noen politiske partier “mer kristne” enn andre. Noen vil til og med “boikotte” arbeidet til TBVE pga. Rune sitt personlige og private politiske ståsted. Etter den tid har visstnok Rune Edvardsen meldt overgang til KrF.

Er enig med David Åleskjær som tidligere i sin blogg (han har nå slettet sitt innlegg) skrev at “Hva Rune stemmer, har nemlig null relevans for misjonsarbeidet” og “Jesus blåser i hva jeg måtte stemme i år“. Han uttrykker også skepsis mot meningsløse begreper slik som: “Den kristne kulturarven”, “kristne verdier”, “bekjempe avkristningen”, “Norge må tilbake til Gud” og det ekskluderende og frekke partinavnet “De kristne”.

Utgangspunktet for min “krig” mot kristne politiske partier

Nei til KrF

Min “krig” mot KrF startet for en god del år siden mens jeg ennå var ung voksen (i 20-årene). Husker jeg fikk en invitasjon til en eller annen lokal KrF-happening i Egersund hvor det stod ca. følgende adressering: “Til medlemmer og sympatisører/støttespillere av KrF”. Dette fikk meg til å tenne på alle plugger. Selv om jeg var (og er) kristen og i den tid også vanket i Misjonshuset (NMS, Egersund) var det alt annet enn en selvfølgelighet å støtte dette partiet. Deres ensidige familiefokus på den perfekte kjernefamilie samt deres høyrevridde politikk har aldri appellert til meg.

Jeg har også nå i “nyere tid” – forut for valg 2019 – blitt invitert til å like Stad KrF sin Facebook-side, noe som jeg selvsagt svært fort avviste.

Hentet fra artikkelen min “Fortsatt skeptisk til KrF (Kristelig Folkeparti)“.

 

I slutten av juli 2013 kastet også “gründeren” Jan Hanvold i TV Visjon Norge seg inn i debatten. Han mener visstnok at kristne som stemmer Ap bør skamme seg m. m. Det rakkes ned på rødgrønn politikk og et skjellsord som benyttes er “sosialister”. Det er visstnok mer kristent å stemme på et av de kristne partiene, alternativt blåblått. I forbindelse med Stortingsvalget 2017 oppfordrer han sine “disipler” til enten å stemme gult (KrF) eller blått (H eller FrP).

Sammenblanding av religion (kristendom / kristentro) og politikk er ikke så smart!

Kristne partier, nei takk!

 

Jeg har tidligere nevnt det nye partiet som visstnok kaller seg Verdipartiet. Formålet til dette partiet er: “Verdipartiets formål er å fremme en politikk som styrker Norge som en selvstendig, demokratisk og kristen nasjon. Vi vil arbeide for menneskeverd, personlig frihet, et felles judeokristent grunnlag for nasjonen, respekt for Grunnloven og norsk suverenitet. Verdipartiets politikk bygger på Bibelens grunnverdier og Guds ord.” Partiet har også en bekjennelsesparagraf. Denne sammenblandingen mellom bedehus og politikk støtter ikke jeg. Enkeltindivider og grupper med mennesker kan være kristne, men ikke en nasjon i seg selv. Politikk er ikke menighet!

Verdipartiet

Verdipartiet ifølge Wikipedia september 2018:

Motto “Vi vil bygge Norge på Bibelens grunnverdier og slå vern om nasjonal frihet.”

Verdipartiet er et norsk politisk parti stiftet på Karmøy 26. november 2016. Partiet vil styrke “Norge som en selvstendig, demokratisk og kristen nasjon”, “verne barnet i mors liv”, kjempe for at “ekteskapet er mellom en mann og en kvinne” og støtte Israel. Ved stortingsvalget 2017 stilte Verdipartiet med liste bare i Rogaland fylke. Der fikk partiet 148 av i alt over 174 000 stemmer, det vil si mindre enn 0,1 prosent av det totale antallet.

Lenke: Wikipedia – Verdipartiet

Verdipartiet, nei takk!

Strengt tatt er det liten grunn til å bruke masse tid og energi på fenomenet Verdipartiet. Det er et lite “filleparti” som i første omgang kun finnes i Rogaland fylke og som har mikroskopisk oppslutning for sin mørkemannspolitikk.

Valg 2019 og Verdipartiet: Hvor har det blitt av partiet? Det har vært lite søkelys på det i valgkampen. Informasjonen på deres nettside er også foreldet / ikke oppdatert. Muligens stiller de ikke lister til valget?

Kristne politiske partier appellerer i hovedsak til den sørvestnorske pietisten i Bibelbeltet. Ofte er personene medlemmer i lavkirkelige organisasjoner. Blant andre kristne har nok økt meningsmangfold i “klassiske kristne spørsmål” medført at det ikke er noen automatikk i å stemme på et såkalt kristent parti.

Promille- eller mikropartiet “Partiet De Kristne” lever tydeligvis ennå, og i november 2022 endret de partinavn til Konservativt. I august 2016 var i hvert fall partilederen Erik Selle på banen med et innlegg hos DagensDebatt.no. Partiet er for tiden opptatt av Israel- og Midtøsten-politikk og omkamp på ekteskapsloven (motstandere mot dagens likekjønnede ekteskapslov). De påstår: “…Partiet De Kristne er et reelt alternativ for velgere som er opptatt av en rettferdig og god Midtøsten-politikk og som ønsker en omkamp på ekteskapsloven.” Partiet prøver å framstå som et alternativ til KrF og Frp på borgerlig side.

De Kristne – Løftebrudd

 

For meg framstår hele partiet som et tulleparti som ikke fortjener noen støtte. Deres politikk er ikke representativ for kristne flest, da kristne slettes ikke er en homogen masse hvor alle tenker likt eller er opptatt av de samme sakene og verdene. Etter mitt syn er det svært så arrogant eller små-frekt å kalle et parti for “Partiet De Kristne” (PDK). Ut fra navnet høres det ut for å være et parti som er samlende og passer for alle kristne, noe som langt ifra er tilfellet med sin nisjepregede politiske blåagenda. Deres politikk og politisk syn appellerer kun til et marginalt mindretall kristne velgere (konservative kristne). Navneskiftet november 2022 til (partiet) Konservativt er vel heller ingen stor forbedring.

Enkelt og greit: Du kan ta gift på at jeg IKKE skal stemme på partiet Konservativt (tidligere: Partiet De Kristne). Politikken de står for tilhører fortiden og bidrar ikke til utvikling i retning av et bedre samfunn. Deres diskriminerende, ekskluderende og gammeldagse politikk er det ingen grunn til å rope hurra for. Deres tåpelige forsøk på å bedrive overformynderi og å påtvinge oss leveregler og bud utgått på dato fortjener ikke stemmer eller støtte.

Jo-ho! Det konservative mørkemannspartiet “Partiet De Kristne” vurderer å skifte navn! Et eventuelt navnebytte vil ikke finne sted før etter stortingsvalget i 2021. Håper virkelig at de skifter navn til noe mer beskrivende enn det dagens navn er. Bare et mikroskopisk mindretall av kristne kan identifisere seg med det nevnte partiet. Partinavnet Konservativt fra november 2022 er vel ikke noen kjempestor forbedring…

I forbindelse med navneendringen fra Partiet De Kristne til Konservativt skrives det blant annet fra deres side: “Konservativt er partiet som vil lede Norge i riktig retning.” Ha, ha, ha! Ikke få meg til å le! Dette partiet vil jo ha Norge tilbake til “steinalderen” – tilbake til de mørke gamle dager. Nei, fri og bevare meg for den politikken! Ellers påstår de at den kristne arv fortsatt står sentralt for partiet, og at de har samme samme ideologi, program og prioriteringer som tidligere. Altså: Et totalt uinteressant parti som lever i gamle dager / gamle tider.

“Partiet De Kristne” (PDK)

Fri og bevare oss mot PDK / partiet Konservativt på Stortinget! Jeg håper og tror at det er lenge til partiet blir såpass stort målt i oppslutning at de kommer inn og blir en maktfaktor på Stortinget. Det må da holde at de “forurenser” enkelte kommestyrer med sin politikk

Det virker som om “Partiet De Kristne” vil tilbake til den mørke middelalder. De står for et totalitært tankegods der deres skrudde fortolkning av kristne verdier skal påtvinges alle om de vil eller ikke. Jeg mistenker at tros- og ytringsfrihet i praksis er mindre vesentlig for partiet. Det ser også ut for å være en ganske så autoritær ledelse internt i partiet hvor enkelte medlemmer har blitt ekskludert pga. de ikke lever opp til “minstestandard”.

Partiet virker umodent og svært overfokusert på Israel. Når det gjelder asylsøkere støtter de gjerne opp om konvertitter, men overfor muslimer er det stor skepsis og nesten hat mot dem. Nestekjærlighet gjelder visstnok ikke overfor muslimer.

Partiet De Kristne driver med demagogi. De presenterer det som en uimotsigelig sannhet at diverse tidligere politiske vedtak nesten har avviklet den kristne troen i Norge. De klarer med sin argumentasjon til å få en del til å tro at dette er sannheten med stor S. Nok en gang ikke fakta fra det partiet.

Partiet har en del framtredende personligheter som har frontet diverse konspirasjonsteorier, og hele partiet framstår som en organisasjon med sekteriske tendenser. Et ekstremt sært parti, som ikke bør få for mange sentrale posisjoner i den norske rikspolitikken.

Partiprogrammet / informasjonen fra “Partiet De Kristne” (PDK) forsvarlig håndtert. Krøllet sammen og lagt til resirkulering (papir / papp). Ankom vår postkasse og fikk et kort liv uten å bli lest.

 

I forbindelse med valgkampen relatert til Stortingsvalget 2021 har jeg egentlig i liten grad tenkt på, irritert meg over eller brukt kalorier på PDK. Ingenting tyder på at de får noen målbar oppslutning eller makt etter valget. Men annonsekampanjer via f. eks. Vårt Land har de kjørt på med:

Partiet De Kristne (PDK) med annonse via nettsiden til avisen Vårt Land, september 2021.

 

Noe “umusikalsk” i disse miljøvernstider å kjøre på med økt satsing på olje- og gassproduksjon på norsk sokkel. Fornuftig forvaltning av skaperverket er vel ikke deres skål.

Å stemme på Partiet De Kristne / partiet Konservativt er en bortkastet stemme. Jeg er enig med spørsmålet Espen Ottosen stiller: “Hvorfor slutter tusenvis av kristne opp om Partiet de kristne?”

Partiet De Kristne (PDK) og kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019

PDK er igjen “ute med kjeften sin” i forbindelse med valget 2019. På den småtvilsomme nettsiden Søkelys er det gjengitt et innlegg forfattet av Tomas Moltu, 1. kandidat til fylkestinget for PDK i Hordaland / Vestland fylkeskommune. Tittel på innlegget:

Av innlegget framgår det at det er helt uaktuelt å legge ned partiet for så å gå inn i eller bli en del av KrF. KrF er ifølge dem preget av splittelse og uforutsigbarhet, og det er ikke aktuelt med «nå må vi stå sammen». PDK er visstnok ifølge seg selv godt fundamentert i konservativ kristendom.

PDK har ifølge seg selv:

  1. Den beste politikken for familier i Norge. (Hjelpes! Verre enn MorFarBarn sin “politikk”.)
  2. Tydeligst og best løfter fram Israel og Israels sak.
  3. Tydeligst og best på “Ja til livet” (nei til abort osv.).
  4. Utfordrer globaliseringen (EU, EØS, ACER osv.) og nedbyggingen av Norge
  5. Vil utfordre FN.
  6. Vil begrense innvandringen til Norge.
  7. Et tydelig og avklart borgerlig parti.

Å nei, du. Dette partiet får DEFINITIVT ikke min stemme. Deres mørkemannspolitikk og forvridde konservative tilnærming og kristensyn appellerer absolutt ikke til meg. Satser på at folk flest er opplyste og tenkende mennesker som styrer langt unna valgseddelen og den gammeldagse politikken til PDK.

Politikken, visjonene, partiprogrammet og valgløftene forut for Stortingsvalget 2021 har jeg ikke en gang tenkt å sette meg inn i. Partiet kommer uansett ikke i noen maktposisjon, og uansett er deres politiske valg og mål totalt uinteressante og på kollisjonskurs med alt jeg står for. Tenker jeg glatt overser hele deres eksistens i dette valget.

 

Forut for valget 2019 har partiet arrangert “PDK Convention 2019”. Denne samlingen skulle vel fungere som en “kickoff” i forbindelse med valget. Det de var opptatt av i forbindelse med denne konferansen var blant annet: “PDK Convention 2019 samles verdikonservative profiler fra inn og utland som setter frihet, trygghet, forsvar, beredskap, Norges verdiplattform, familien, demokrati, folkestyre, lokaldemokrati og grasrotengasjement på dagsorden innenfor valget i 2019.” Nok en gang ingen tvil om at partiet har et annet samfunns- og verdensbilde enn det jeg har, og at de slettes ikke appellerer til meg med sin sære politikk.

Låner et sitat fra Facebook rundt PDK, lett omskrevet:

  • ‘Partiet De Kristne – Tullepartiet som forfekter såkalte “sentrale kristne verdier“. Partiet er desperate etter å forfekte middelaldersk ideologi, og består av en god samling med sullebukker / tullebukker.’

Sannsynligheten for at partiet skal klare å få gjennomført sin politikk er HELDIGVIS minimal. Partiet har alt for liten oppslutning til å ha noen vesentlig betydning i det politiske spillet. Joda, som kristen tror jeg på at undere kan finne sted. Det blir likevel litt drøyt for min del å forvente at et så stort under skal finne sted at PDK plutselig over natten blir et stort nok parti til å kunne oppnå muligheter for reell politisk innflytelse.

Politisk makt til religion og livssyn har vært (og er) en alvorlig trussel mot demokrati, menneskerett og likeverd. (Levi Fragell på Facebook.)

 

Dette i det hele tatt å prøve å få folk til å stemme på Partiet De Kristne (PDF) er tilnærmet lureri. Velgerne blir lurt med lovnader om stor oppslutning pga. de har “gud” på sin side. De er heller ikke snaue med sine løfter om store politiske endringer som de skal få utrettet. Meningsmålinger taler sitt tydelige språk at dette partiet ikke vil få noen politisk makt i det hele tatt. En stemme på partiet er en bortkastet stemme. Dessuten tyder interne samarbeidsproblemet på at de i hvert fall ikke klarer å samarbeide noe særlig bra med andre annerledestenkende partier.

I forbindelse med valg 2017 har diverse talspersoner fra Partiet De Kristne (PDK) vært på banen flere ganger. Når enkelte av dem uttaler seg høres det ut for at de representerer et kjempestort parti. Ikke måten på hva de skal klare å få til når (ikke hvis!) de kommer i makt på Stortinget. Stormannsgalskap og virkelighetsflukt enkelt og greit.

Ukjent Jesus inn på Stortinget: Noen mener at vi kristne bør stemme Partiet De Kristne, da dette vil bety at Jesus kommer inn på Stortinget. Nei takk sier nå jeg. Det vrangbildet av Jesus som presenteres av nevnte parti har ingenting i politikken og beslutningstakingen å gjøre.

Denne oppfordringen august 2021 bør IKKE bli fulgt av oppegående mennesker:

Riktignok enig i at KrF trenger en “god” og lang pause fra maktens korridorer (Storting + Regjering), og at de ikke fortjener kristnes stemmer. Imidlertid vil jeg ikke ha dem byttet ut mot PDK.

Kristne mikropartier

Mye mer kunne helt sikkert ha vært sagt om de kristne mikropartiene, men jeg tviler på om det har noen hensikt. Partiene er små mikropartier med nesten ingen oppslutning, og pga. deres ubetydelighet det er vel liten vits i å bruke alt for mye tid, energi og kalorier på dem.

En og annen avhopper fra KrF kommer sigende inn til partiene, men likevel har partiene liten og ubetydelig oppslutning. Til og med “storebroren” Partiet De Kristne (PDK) har ca. null betydning for den norske politikken. Partiene er og blir sære nisjepartier for spesielt interesserte, og med deres valgte (smalsporede) politikk kan jeg vanskelig se for meg at de vil få noen stor oppslutning i overskuelig framtid heller. Til og med KrF sliter for tiden med å skaffe og å holde på (kristne) velgere.

 

Selv klarer jeg ikke å se at det å stemme “blått” er mer kristelig eller ukristelig enn å stemme “rødgrønt”. Faktisk synes jeg at det er rart at såpass mange kristne f. eks. stemmer på FrP, med den egoistiske politikken dette partiet utviser. Alle partier har sine styrker, svakheter og prioriteringer. Kristne er ikke en ensartet homogen gruppe der det er naturlig for alle å stemme likt. Utenom troen på Gud, Jesus og Den Hellige Ånd som beskrevet i Bibelen er det lite som knytter kristne sammen. Det finnes ikke en objektiv liste med verdier som alle kristne kan entes om. Også kristne er mennesker med sine personlig og individuelle prioriteringer og synspunkter.

Jesusfolket (nå nedlagt nettside)

Jeg vil gjenta følgende fra min “lille” protestartikkel mot KrF: Jeg er enig i det som i en periode stod på nettstedet Jesusfolket.no (nå nedlagt nettside), nettsiden for det VIRKELIGE kristenfolket:

  • “Tror du at ditt politiske ståsted definerer deg som en del av kristenfolket eller ikke? Det er en misforståelse. Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. Du er faktisk fri til å stemme hva du vil uten å risikere Guds vrede.”

La politikk være politikk, ikke bland børs og katedral og la bedehus, kristendom og tro være det det er. Det blir bare tull og rot av å sause dette sammen! La det være noe avstand mellom de to regimene det verdslige (politikk m. m.) og det åndelige (tro). Religion og tro skal ikke i nevneverdig grad styre politikken og samfunnet. Noen skillelinjer bør det være mellom religion og politikk, selv om kristne verdier selvsagt har en viss påvirkningskraft på utviklingen.

Å ta Bibelen, kristentroen, Gud og Jesus til inntekt for et konkret politisk parti eller politisk retning (side) blir for dumt og useriøst. Gud er hevet over nåtidens partipolitikk, og han godtar at det enkelte menneske stemmer i samsvar med sitt politiske syn og overbevisning (den frie vilje).

Personlig er jeg møkka lei av nedrakkingen mot rødgrønn politikk og de politiske partiene på denne siden. Disse partiene er slettes ikke Antikrist i egen person eller spydspisser for landets såkalte avkristning. Også partier på rødgrønn side er opptatt av verdier og menneskerettigheter / menneskeverd. Slettes ikke alltid så mye mer “kristelig” politikk på blå side, f. eks. fra Fremskrittspartiet (FrP). Så vidt meg bekjent ønsker alle norske politiske partier å beholde religionsfriheten, så det blir bare tull å beskylde enkelte partier for “kristenforfølgelse”.

Jeg finner det ikke naturlig å gi politikere og politiske partier skylda eller ansvaret for avkristning (sekularisering) eller påkristning av Norge. Dette ansvaret ligger på den enkelte kristne og på menighetene. Kristne må begynne å virke i stedet for å sutre over landets politiske styring.

Fra en lederartikkel på DagensDebatt.no “låner” jeg følgende sitat som jeg sier meg hjertens enig i:

  • “De kan benekte det så mange ganger de vil, men den mest målbare virkningen av disse partidannelsene er etter alt å dømme en svekkelse av den kristne innflytelsen i norsk politikk.”

Artikkelen ble skrevet i forbindelse med dannelsen av det nye Verdipartiet, som kommer i tillegg til det andre kristne småpartiet Partiet De Kristne.

“Partiet De Kristne” har hatt hårete mål om stor støtte i folket med drømmer om egne stortingsrepresentanter. For å si det nesten-blasfemisk: Heldigvis har ikke Gud vært på deres side så langt. Fortsatt er partiet et mikroparti uten betydning for norsk politisk virkelighet.

Ifølge nettsiden til “Partiet De Kristne” (PDK) er deres hjertesaker og prinsipper følgende:

  • Verdikonservativt parti med ideologisk fundament basert på Bibelen
  • Den kristne tro og lære sentral i politikken
  • En sterk og levedyktig familie bestående av mor, far og barn, dvs. beskytte den tradisjonelle familiens særstilling i samfunnet
  • Motstandere mot abort og aktiv dødshjelp
  • Frihet og trygghet for alle (frihet, ansvar og mangfold)
  • Retten til liv
  • Tydelig støtte til Israel

Innimellom prøver PDK å framstå som “det gamle KrF. Selv er jeg lite interessert i 70 års gammel politikk i ny innpakning hvis de skal leve denne påstanden fullt ut.

Det konservative Partiet De Kristne (PDK) / Konservativt er forkjempere for en streng innvandrings- og asylpolitikk. De ønsker visstnok også å si opp EØS-avtalen, Schengen-avtalen og er ikke tilhengere av FNs flyktningpolitikk. De er skeptiske til islam og “dyrker” Israel.

Det påstås at partiet ønsker Norge tilbake på fast grunn. De ønsker et samfunn som er fritt og trygt for alle, og de påstår at de står for tradisjonelle kristne verdier. Jeg vil nok heller kalle deres verdier og politikk for mørkemannsverdier eller mørkemannskristendom. Rett og slett kvalmende politikk som slettes ikke er representativ for kristne flest. De har lite plass for dem som ikke lever et A4 familieliv, muslimske asylsøkere er tilnærmet uønsket og ikke-kristne skal bli dyttet på deres såkalte “kristne syn og levesett”.

Partiet snakker om frihet og trygghet for alle. Deres versjon av frihet og trygghet framstår for meg mer som slaveri og trelldom. Hvis partiet hadde fått lov til å styre fritt hadde de gitt oss trange verdimessige rammer, og et samfunn som i hvert fall ikke ville ha passet for meg. Deres overformynderi og mørkemannskristendom sier jeg gladelig nei takk til!

Avisen Vårt Land har også hatt en artikkel om partiet i forbindelse med at de stiller til valg i 69 kommuner til kommunestyrevalget 2015. I denne artikkelen går det fram at PDK er opptatt av:

  • Å være verdikonservative
  • Partiets hovedmål er å ivareta kristne grunnprinsipper
  • Stoppe avkristningen av Norge
  • De ti bud og Bibelens verdigrunnlag ligger til grunn for arbeidet
  • De vil beskytte den tradisjonelle familiens særstilling i samfunnet og kjempe mot dagens ekteskapslov, ekteskap forbeholdt forhold mellom mann og kvinne.
  • Abortkamp og kampen for det ufødte barnet/livet
  • Støtte til Israel

Selv er jeg ikke all verdens opptatt av disse sakene og jeg er nok også dypt uenig i deres vektlegging og fortolkning av Bibelen, deres valg av verdier og hvordan det er å være en kristen. Til tross for at jeg er en troende kristen er jeg neppe innenfor målgruppa til “Partiet De Kristne” / partiet Konservativt. Deres politikk blir for blå for meg samt de har valgt ut en del satsningsområder som ikke opptar meg all verdens mye. Deres Bibelfortolkning er også ganske snever og konservativ.

Det som opptar meg personlig er saker slik som:

  • Beholde dagens velferdsgoder (gratis helsetjenester, gratis skole, gode trygdeordninger osv.) og hvis mulig styrke dem
  • Distriktspolitikk (muligheter for å bo på landsbygda slik jeg nå bor)
  • Solidaritet, rettferdighet og fellesskap
  • Arbeid til alle og ingen nullskatteytere
  • En relativt sterk offentlig sektor
  • Frihet og trygghet, men ikke slik som den PDK presenterer
  • En viss grad av reguleringer og styring for å unngå at egoistiske (kapitalistiske) krefter får for stor kontroll i samfunnet.

De kristne politiske mikropartiene ønsker “tvinge” på det norske samfunnet sitt trange moral- og regelsett. Partiene oppfører seg mer som sekter enn seriøse politiske partier. Det er et salig rot og en røre mellom politikk og mørkemannskristendom fra forrige århundre. Partiene framstår som useriøse mikropartier med store ambisjoner og lovnader de ikke vil klare å innfri i overskuelig framtid. Dessuten er de svært opptatt av å kritisere og å snakke ned KrF som de anser som et frafallsparti fra det kristne.

Partiene virker til å ha langt framskredet homofobi. Likekjønnede forhold er fy-fy, og den gufne familiepolitikken er i nærheten av den MorFarBarn kjører. De ønsker å fenge kristne verdibaserte eller verdiopptatte velgere.

Jeg sier gladelig nei takk til disse sære partiene!

Selv om jeg er noe smårød eller rødgrønn av meg politisk sett er jeg langt fra noen kommunist eller “supersosialist”! F. eks. blir både SV og Rødt for rødt for meg. I valgtester på nettet har jeg ofte endt opp med resultatet Sp og/eller Ap.

Partiet Sentrum

Helt i slutten av september 2020 slapp nyheten om at Norge får nok et politisk parti. Små-røde eks-KrF-ere – uenig med KrF sitt retningsvalg til høyre – starter nytt parti med kristen-humanistisk sentrumsprofil. De ønsker å være et sentrum-venstre-parti som bygger politikken på sosialdemokratiske og kristendemokratiske verdier, og skal ikke være på langt nær så borgerlig og høyrevridd som KrF har blitt.

Navnet på partiet er enkelt og greit:

Så spørs det da om Norge trenger nok et parti, som bygger sin politikk på kristne verdier. Man kan godt ende opp med et parti som får lite gjennomslag og makt, dvs. forblir et lite og ubetydelig parti under sperregrensen. Det nye partiet får neppe min stemme, da det skal litt til at det blir en stor og betydelig aktør i det politiske landskapet. Imidlertid er det flott at KrF får litt konkurranse!

Partiet sier selv at de er et livssynsåpent parti, som baserer seg på kristne verdier og humanistiske verdier. Puh! Og bra at de ikke er et “rent” kristent parti. Greit med et lite skille mellom politikk og tro. Tullete å slå Bibelen i hodet på andre i politisk vinning, slik som KrF og Partiet De Kristne til tider bedriver.

Registrerer at de i etterkant av dannelse toner veldig ned det kristne, noe som jeg oppfatter som bra. Å rote samme politikk og religion / tro i ei smørje blir som oftest bare tullball! Pr. april 2021 står det blant annet følgende å lese på deres nettside om deres vei og valg:

  • “Mennesker og bærekraft først: Programkomiteen har nå lagt fram 1. utkast til stortingsvalgprogram. Det bygger på FNs bærekraftsmål og menneskerettighetserklæring. ‘Leave no one behind'”

Noen lenker relatert til partidannelsen:

Lykke til får jeg vel bare si! Og dette partiet inngår IKKE – foreløpig – i dem jeg kritiserer og advarer mot.

 

 

 

Under Stortingsvalget 2021 gikk det ikke akkurat veien for partiet, men optimismen for partiets framtid lever blant ildsjelene i partiet:

Neste gang… Da skal det bli andre boller. Vi får leve i spenningen og se hvordan det går…

 

I stedet for å skrive mer om mine meninger rundt kristne partier henviser jeg til mine tidligere artikler her i bloggen med titlene “Fortsatt skeptisk til KrF“, “Valg 2017“, “Valg 2019“, “Stortingsvalget 2021” og “Regjeringskritikk“.

Til slutt en liten notis: Etter at jeg påbegynte min “kamp” mot KrF har jeg blitt gjort oppmerksomme på at jeg på mange måter viderefører det synet min bestefar Richard Rasmussen (1901-1967) fra Egersund hadde. Han døde før jeg ble født, men har var mens han levde aktiv i blant annet “Kristne Arbeidere” / “Norges Kristne Arbeideres Forbund”. Ellers var han del av det som da het “De unges Misjonsforening”, og som i dag heter Misjonshuset / Egersund Misjonsforening (EMF, tilsluttet NMS).

Kristne Arbeidere (logo).

Han var en aktiv kristen, men politisk sett tilhørte han arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet (Ap). Han var dypt skeptisk til KrF og ikke minst opprettelsen av lokallag av KrF i Egersund, og han var nok i likhet med meg skeptisk til sammenblandingen av kirke/bedehus/kristentro og politikk. Opprettelsen av lokallag i Egersund fant visstnok sted på et møte på prestegården på Husabø med daværende prests velsignelse.

(For ordens skyld: Selv er jeg IKKE medlem av Kristne Arbeidere eller andre halv- eller helpolitiske organisasjoner. Imidlertid er jeg troende og sympatiserer politisk sett med rød-grønn side.)

Det er selvsagt fullt mulig – og naturlig – å være aktiv kristen (troende) samtidig som man er del av arbeiderbevegelsen og støtter sosialdemokratiske ideer.

Lenker: