Og det mener jeg! (St. David Åleskjær)

David Åleskjær: Og det mener jeg!

David Åleskjær: Og det mener jeg!

Jeg har anskaffet meg samt lest boka “Og det mener jeg!” skrevet av David Åleskjær, som for anledningen titulerer seg med St. David Åleskjær. Boka er en samling av tidligere publiserte innlegg (artikkelsamling) fra hans blogg. Bloggen hans finnes på denne adressen: http://www.davidsliv.com/

Hans “kjepphest” er å slå ned på loviskhet (prestasjonskrav, egne prestasjoner) eller manipulerende “overåndelighet”, de to største fiende mot evangeliet helt tilbake de første århundrer etter Jesus fødsel. Skriveriene er ikke surmulende eller ubegrunnet kritikk, men i stedet bra begrunnet og berettiget småkritikk. Alt av skriverier er i stor grad er preget av Guds kjærlighet hvor også nåden har stor plass.

Selv om boka består av diverse innlegg og artikler uten direkte sammenheng med hverandre er det likevel en viss rød tråd gjennom boka. Han anlegger i boka et kritisk “skråblikk” med et glimt i øyet, inkludert bruk av humor. Boka slår ned på en del uheldige tendenser innenfor kristentro og religionsutøvelse.

David skriver at han hater religion. Han har lite sans for religiøsitet og kristendom som mest består av å holde i hevd gamle tradisjoner. Han titulerer seg selv som en Jesus-troende som er opptatt av evangeliene og ikke religiøsiteten i seg selv. Noen ganger blir det viktigere for enkelte å holde i live tradisjonelle uttrykksformer (liturgi m. m.) og tradisjoner enn å se på hva Bibelen og evangeliene og vektlegger og sier, noe David IKKE støtter.

Spesielt støtter jeg hans tanker rundt “problemet” med å kalle seg en kristen. Det er mer fristende å kalle seg en Jesus-troende, enn å bruke begrepene kristen eller kristendom. Kristen-begrepet medfører automatisk mange merkelapper, bilder, forventninger om hva man står for, assosiasjoner, misforståelser og fordommer. Kristendom og kristentro blir gjerne mange menneskelagde regler, bud og tradisjoner, hvor selve hovedbudskapet – nåde- og frelsesbudskapet – kun får en birolle.

I boka er han også innom temaet politikk. Gud pålegger oss ikke å stemme et bestemt politisk parti. Videre får vi høre at han setter stor pris på kaffe, og en morsomme samtale overhørt på Vinmonopolet gjengis. Bønn løser ikke alle problemer, da praktiske handlinger noen ganger må til. Han er ikke vill av begeistring overfor Den norske kirke (DNK) og Den katolske kirke (DKK). Det sparkes også litt mot såkalt “Bibeltroskap”. Flere temaer enn de nevnte omtales i boka for dem som velger å lese den.

Flere ganger har jeg her i bloggen henvist til skriverier av David. Han skriver bra og på en levende måte, og jeg synes han har mange interessante vinklinger på det teologiske og trosrelaterte. Imidlertid er jeg neppe på hans “planet” når det gjelder musikk (The Cure) og fotball.

Boka har han gitt ut på eget forlag (Flått forlag, ikke ISBN-nummer, tradisjonell bokform og ikke e-bok). Jeg bestilte boka direkte via hans blogg, direktekontakt og Vipps. Hans egen omtale av boka er på skrivende tidspunkt tilgjengelig her (lenke).

Ikke ment stygt eller frekt sånt egentlig: David er nok et aldri så lite ustrukturert “rotehode”, med alt for mange baller i lufta samtidig til enhver tid. En bok fra ham som jeg har ventet på i flere år er boka “De 99 og den ene”. Stadig forsinkelser og endringer i planene preger framdriften for denne og andre prosjekter. Denne siden (lenke) gir en oversikt over noen av hans pågående bokprosjekter. Selv om jeg liker hans skriverier er jeg pr. dags dato ikke en av hans “patron”-er.

Mye mer kunne sikkert ha vært sagt og skrevet om boka. Etter mitt syn var det vel verdt å anskaffe og å lese boka. Han er innom mange interessante tankerekker som også jeg innimellom har delvis touchet innom her i bloggen min. David er en brennende troene, om enn ikke helt A4 kristen. Boka anbefales for selvtenkende små-kritisk kristne, som ikke er religiøse roboter kun opptatt av å holde i live gamle og nesten meningsløse tradisjoner.

Lenker:




Kristi himmelfart

Kristi himmelfart

Den røde helligdagen eller fridagen på kalenderen går under flere ulike navn, f. eks. Kristi Himmelfartsdag, Kr. Himmelfartsdag, Kristi himmelfart eller himmelspretten. Selv om det egentlig framgår av navnet Kristi himmelfart, er det slettes ikke alle som vet hvorfor denne dagen feires. Ifølge Store norske leksikon på nett om Kristi himmelfartsdag:

“… feires til minne om Kristi himmelfart den førtiende dagen etter oppstandelsen, det vil si torsdag i den sjette uken etter påske, ti dager før pinse.” (jf. Bibelversene Luk. 24,50 ff., Apg 1,1 ff.).

Messias (frelser), Yeshua, Jesus Kristus, Jesus fra Nasaret, Jesus Galileeren, Kristi, Kristu, Jesu og Kristus er andre navn for Jesus som vi møter i Bibelen og den kristne tro.

For oss kristne er himmelspretten en sentral dag. Det markeres at Jesus, Guds sønn (og menneskesønnen), ble tatt opp til himmelen (himmelfart) hvor han sitter ved Guds høyre hånd. Frelsesverket var komplett, hvor blant annet døden var overvunnet og alle synder og sykdommer hadde blitt sonet.

År 2019 feires Kristi Himmelfartsdag 30. mai.

Kristi himmelfart, Kristi himmelfartsdag eller himmelspretten feires hvert år. Det er en kristen bevegelig høytidsdag som får tidspunktet justert forhold til påsken. I kalenderen står dagen markert som en rød dag, dvs. fridag for folk flest som ikke jobber turnus. Dagen har i hvert fall blitt feiret siden slutten av 300-tallet.

Kalender mai 2019

Kalender mai 2019. Arbeidernes dag (1. mai), Grunnlovsdagen (17. mai) og Kristi Himmelfartsdag (30. mai) som røde dager. Kilde: https://www.timeanddate.no/kalender/

 

Ifølge Wikipedia: Kristi himmelfartsdag vil alltid falle på en torsdag 39 dager (5½ uke) etter 1. påskedag, det vil si i tidsrommet 30. april – 3. juni.

  • I 2019 er datoen 30. mai.
  • I 2020 er datoen 21. mai.
  • I 2021 er datoen 13. mai.
  • I 2022 er datoen 26. mai.

Jesusbilde

I Bibelen står det blant annet følgende om himmelfarten:

  • “Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd.” (Mark. 16, 19)
  • “Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen.” (Luk. 24, 50-51)
  • “Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres.” (Apg. 1, 9)

Vi tror at Jesus levde ca. 33 år på vår jord før han for opp igjen til himmelen. Han ble født inn i vår verden, levde et perfekt (syndefritt) liv, led korsets død for vår skyld (frelsesverket), stod opp igjen fra de døde og for opp til himmelen igjen til Gud. (Himmelen: Om det er snakk om den fysiske himmelen eller en mer billedlig himmel er mindre vesentlig for budskapet.)

Kristi himmelfartsdag må vel være den kirkelige helligdagen som blir minst feiret/markert og som er minst verdsatt blant kristne. Likevel er den en svært viktig dag, da Bibelen også gir lovnader om Jesu gjenkomst på ca. samme måte som hans bortrykkelse.

Som “Den apostoliske trosbekjennelse” blant annet sier:

  • “Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.”

Himmel, fjell og kors

Kristi himmelfartsdag framstår som en viktig dag for kristne. Jesus for opp til himmel for å være sammen med Gud etter fullført frelsesverk på vår jord. Han skal derfra komme igjen en dag for å dømme levende og døde som trosbekjennelsen sier.

Lenker:

(Publisert Publisert: 7. mai 2017 @ 14:56, senere re-publisert.)




Troende er (ekstra) dumme

Hjerne og kors

Undersøkelser og forskning viser at troende/religiøse mennesker i gjennomsnitt er mindre intelligente enn ikke-troende/ateister. En mulig forklaring på hvorfor det er slik er gjengitt i den allerede lenkede artikkelen fra “Illustrert Vitenskap”, hvor det blant annet skrives:

“Ateister er mer intelligente enn religiøse mennesker, og det skyldes at ateistene er flinkere til å tøyle sine instinkter og handle rasjonelt i stedet.”

Dette å handle rasjonelt er koblet til en høyere intelligens. Troende styres ofte i stor grad av “primitive” instinkter (“autopilot”, ikke bruk av intellektet).

For meg høres det sannsynlig ut at religiøse/troende er mindre intelligente enn ikke-troende/ateister. Jeg får det i hvert fall til å stemme med egen logikk. Enkelte religiøse er jo troende til litt av hvert. De tenker i liten grad selv og lar seg blindt lede av hellige skrifter og religiøse ledere. De sluker alt rått uten å bruke sin logikk, kritiske- og konstruktive tankevirksomhet.

Troende tenker ikke alltid selv, da de drives av instinkter og lar seg ukritisk lede. De følger sin hyrde blindt som en dum sau i en saueflokk. De blir ensporede og sluker alt rått. En del av dem oppfører seg som om det er farlig å tenke selv. De blir faktaresistente og lever i sine ekkokammer.

Enkelte av de “mindre smarte” og nesten ikke-selvtenkende kristne er kjappe med å kaste seg på alle slags konspirasjonsteorier. De er livredde for verdenen på utsiden av bedehuset, og de er livredde og skylder på alt og alle for at det skjer en avkristning. Det er trygt og godt å forenkle den kompliserte verden gjennom å tro på konspirasjonsteorier og skylde på samfunnsutviklingen (sekulariseringen).

Disiplene til TV Visjon Norge er for meg et godt eksempel på kristne som ikke tenker selv. De styres utelukkende av instinkter. Rasjonalitet og tankevirksomhet er fremmedord der i gården. Alt som blir sagt fra talerstolen er Guds lov som må adlydes blindt. Det samme er tilfellet innenfor enkelte sekter, og også i ordinære menigheter med sekteriske tendenser.

Det politiske partiet KrF er etter mitt syn verdt et eget avsnitt. Deres familiepolitikk framstår for meg som totalt naiv, dømmende og urealistisk. Få klarer å leve opp til deres idealer. Likevel kjører partiet på og forventer bred støtte innenfor kristne miljøer. Takk og pris har en del våknet opp her slik at partiet ikke lenger klarer å oppnå all verdens støtte for deres uintelligente politikk. Det kan ikke være en “intelligent elite” som har utformet den diskriminerende, dømmende og trangsynte politikken deres.

En annen ting som er skremmende med mange troende, gjerne spesielt kristne, er deres debattkultur i sosiale media og diskusjonsfora. Masse usaklige diskusjoner og dømming av andre finner sted som ikke er verdig en kristen. Meddebattanter blir dømt nord og ned, samt tillagt meninger som de ikke har.

Muligens en liten avsporing: Litt skremmende å se på enkelte kristnes ghettoliv. De lever i menighetens beskyttende miljø, sender barna på kristne skoler og aktiviteter. En del av dem er helt utmeldt av storsamfunnet. De følger ikke med på de vanlige nyhetene og bryr seg lite om samfunnet og livet på utsiden av bedehuset.

Dette med intelligens blant troende kontra ikke-troende baserer seg selvsagt på gjennomsnitt. Det finnes svært intelligente kristne, og det finnes ateister som er “dumme som et brød”. Rent gjennomsnittlig tenker jeg nå at forskernes oppdagelser stemmer med virkeligheten. For en gangs skyld stemmer teori og praksis.

Det er nok en egen “folkerase” eller mennesketype som lett lar seg fenge og fange av religion og tro. Muligens er det en spesielt lettpåvirkelig mennesketype som lar seg binde av en styrende tro, hvor den enkelte bare er en ubetydelig og ikke-tenkende brikke i et større spill.

Med fare for å virkelig fornærme noen: Er karismatikere (pinsevenner etc.) og ekstremkarismatikere spesielt naive, lettlurte og dumme? Selv klarer jeg ikke helt å forstå at oppegående tenkende mennesker kjøper en del av den dårlig begrunnede forkynnelsen til denne “leiren”. Bare pga. en halvlært røver av en predikant har sagt at Bibelen skal tolke slik og så hadde ikke jeg nødvendigvis godtatt argumentasjonen og forkynnelsen.

Nå er det stor spennvidde blant landets kristne, dvs. de kristne er ikke en ensartet og homogen gruppe. Noen troende er mer selvtenkende og resonnerende enn andre. Også i de kristnes rekker finnes det selvsagt smarte mennesker, som i liten grad vises igjen i gjennomsnittstallene og normalfordelingskurvene. Det samme gjelder helt sikkert blant ateister og ikke-troende.

Jeg må få innrømme at jeg selv er en troende kristen. Imidlertid er jeg i høyeste grad en kritisk og tenkende kristen som ikke bare finner seg i alt som skjer. Jeg tenker i stor grad selv, og jeg lar meg ikke uten videre bli drevet av instinkter og på autopilot selv om en kristenleder skulle prøve å beordre meg til å bli ledet. Jeg sliter med å forstå meg på dem som sier at de er Bibeltro.

Alt i alt tror jeg på at troende er dummere enn ikke-troende rent gjennomsnittlig. Mange troende lever et liv hvor pastor og menighetens ledelse styrer deres liv uten at de selv må tenke og fundere over teologiske spørsmål. De drives mer eller mindre av instinkter og stimuli fra lederpersoner. Å la seg blindt lede krever ikke noen stor intelligens eller tankevirksomhet.




Sekt og sekterisme – Norge og utlandet

Menighet

I min Facebook-strøm dukket en ikke helt dagsfersk Dagbladet-artikkel opp. Tittelen på artikkelen er: “Møt menigheten som forbyr 17. mai og nekter kvinner kort hår – Menigheten Samfundet får millioner i året av staten for å drive strengt religiøse skoler” (forfatter Steinar Solås Suvatne, mars 2016). Artikkelen omtaler Menigheten Samfundet, en kristen sekt som blant annet finnes på mitt tidligere bosted Egersund.

Etter å ha fått Egersund litt på avstand har jeg begynt å tenke litt mer kritisk og reflekterende på “galskapen” rundt sektene. Utrolig at de ennå holder sammen og har ok oppslutning. Rett og slett et ganske interessant sosiologisk fenomen.

Først en liten avklaring: Selv har jeg ALDRI vært medlem av noen av sektene, og min førstehånds kjennskap til sektene er noe begrenset. Selv har jeg en kristen tro, men jeg kan ikke støtte opp om sekt-virksomhet.

Dette med sekter og lukkede religiøse miljøer interesserer meg. Vi dumme mennesker! Hva får opplyste og intelligente mennesker til å la seg forføre av en person eller menighetsledelse som påstår å ha funnet den eneste riktige tro eller vei? Hvorfor er vi mennesker akkurat som dumme sauer som følger blindt en leders eller grunnleggers (sprøe) visjoner? Hvordan kan vi velge å tro på noe helt uten å stille kritiske spørsmål? Hvorfor skal noen få personer i en sekt ha funnet det eneste sanne lyset mens andre på utsiden er på galne veier?

Hva som skal til for å kunne definere et kirke- eller trossamfunn som en sekt finnes det mange meninger om. Jeg legger til grunn følgende definisjonen fra dagligtale:

“en lukket religiøs gruppering med sterke ledere, betydelig kontroll over medlemmenes adferd, og eventuelt sanksjoner knyttet til ønske om utmelding”

 

Kilde: Wikipedia i artikkelen “Sekt”.

Fire kjennetegn ved en sekt ifølge noe jeg leste på nettet: Menneskene / medlemmene utsettes for atferdskontroll, informasjonskontroll, tankekontroll og følelsesmessig kontroll.

Som oftest er sekter mindre enheter i den store sammenheng, med et religiøst avvikende syn fra majoriteten (de store kirkesamfunnene). Ofte er det snakk om relativt isolerte menigheter eller kirkesamfunn. En sekt har gjerne blitt dannet på bakgrunn av at grunnleggeren / grunnleggerne av sekten ifølge seg selv har fått en unik åpenbaring fra Gud, eller angivelig lovnader om en spesiell plass eller status i Guds store plan. Det er et ganske så interessant fenomen at en karismatisk eller i hvert fall overbevisende og overtalende leder kan klare å få med seg folkemengder i galskapen de står for. De klarer å overtale medlemmene sine til å delta i disse tvilsomme visjonene uten at det kommer masse motforestillinger. Folket er enkelt og greit ganske så lojale mot de “visjonære” lederne sine.

En sekt eller kult er gjerne en fanatisk religiøs gruppe som utøver stor kontroll og sterk (negativ) sosial kontroll / tankekontroll overfor sine medlemmer. Sektene og sektmedlemmene lever ofte litt på siden av det vanlige samfunnet, hvor de ofte holder sammen med sine likesinnede uten å være aktivt deltakende i storsamfunnet rundt seg. Ofte har en slik sekt en karismatisk leder og ledelse, og i praksis er det en form for hjernevasking eller indoktrinering som finner sted. Det er ikke uvanlig med trusler om helvete og fortapelsen for dem som ikke adlyder, og mye skjer og skjules bak skremmende religiøs retorikk.

Verden utenfor oppfattes som skadelige og satanistisk, og den må holdes på trygg avstand. Man skal ikke i nevneverdig grad “menge” seg med verden på utsiden av menigheten. Med noen unntak er det mange sekter som hevder å være de siste rettroende gjenlevende på jorda, og dette fokuset gjør det om også lite opptatt av evangelisering og misjonering.

Tilbake til artikkel jeg begynte med å nevne. Ifølge denne artikkelen innebærer sektlivet blant annet følgende momenter, noe fritt gjengitt:

  • Barna får ikke feire 17. mai.
  • Medlemmene må (i hovedsak) gifte seg internt i sekta.
  • Kvinnene kan ikke ha ledende roller.
  • Kvinner går i skjørt og har langt hår. (Egen kommentar: Oppmyket i senere år.)
  • Unødig omgang med oss på utsiden bør unngås
  • Sekten har egne skoler som mottar offentlig støtte. Vedkommende forfatter er ikke særlig glad for den offentlige pengebruken på skolene.

“I Menigheten Samfundet slippes ikke nye tanker inn, mens verdier som ikke likner grisen – sånn som å boikott landets nasjonaldag – holdes kunstig i live på statens regning.”

« … for i Bakvendtland, der kan alt gå an». 

 

For egen regning vil jeg føye til:

  • Slike sekter er ganske lukkede miljøer. De “plager” absolutt ikke oss på utsiden!
  • De driver ikke misjon.
  • De er sterktroende i form av at de tror at de forvalter den eneste rette lære. Kun dem i sekten har funnet den ultimate sannhet. De er de siste gjenlevende med den rette tro.
  • Å forlate menigheten kan medføre at alle familiebånd med dem som er igjen på innsiden av sekten blir brutt. Folk på utsiden og spesielt “utstøtte” skal man ha minst mulig kontakt med, familie eller ei.
  • De har hatt et avslappet forhold til alkohol.
  • Ellers er visstnok teologien og møteformene/gudstjenestene samt salmesangen svært konservativ/gammeldags. Neppe bruk av engelske tekster, trommer og elgitar der i gården.
  • Virksomhetene driver til tider med tilnærmet avgudsdyrking av grunnleggerne. En eller annen grunnlegger eller person/gruppe som har fått en åpenbaring får en særstilling i sektene. Det vedkommende har ment og sagt blir nesten like hellig og viktig som Bibelen selv.
  • I oppveksten så jeg på enkelte av sektungene som pøbelunger. Så snart de var utenfor familiens årvåkne og kontrollerende blikk og kontroll skulle tapt barndom tas igjen. Strenge regler på hjemmefronten gav behov for å utagere litt så snart mulighetene meldte seg.
  • I oppveksten min hadde ikke sektmedlemmene juletre eller adventsstjerner i vinduene. De støttet ikke opp om lossi (julebukk) eller andre verdslige eller fellesreligiøse opplegg. De hadde heller ikke TV-apparater i sine hjem. Disse tingene er noe oppmyket siden den gang.
  • Det har vært tilfeller hvor enkelte medlemmer har måttet stå foran hele menigheten for å bekjenne og stå til rette for sine synder.
  • I hvert fall tidligere og muligens ennå er det muligheter for å bli lyst i bann (lyst i bann: Person som har brutt kirkens regler blir forhindret fra å delta i deler av det kirkelige liv, f. eks. nattverd. Delvis utestengt fra det “gode selskap”.)
  • Tiden har mer eller mindre stoppet opp i sektene. Det gamle holdes i live og lite nytt slippes til, f. eks. når det gjelder sanger/salmer, liturgi og bruken av Bibel-oversettelser.
  • Medlemmene forventes å bidra med store økonomiske summer til sektenes drift (tienden og vel så det).
  • Liten grad av likestilling mellom kjønnene.
  • Bibelen ligger igjen i gangen/bislaget. Bibellesing, tolkning og teologi er ikke noe vanlige lekfolk sysler med. Slike ting overlates til forstander og ledelsen under f. eks. gudstjenester.
  • Tidligere: Spesielt damene skilte seg ut med å alltid gå i sine skjørt/kjoler og sitt lange, ikke-friserte hår i hestehale/hårknute eller tilsvarende. Lite bruk av sminke og moteriktige klær. Oppmyket i senere år. Mennene skilte seg mindre ut fra folk flest angående bekledning og utseende.
  • Rett skal være rett: Sektene i Egersund har vel blitt noe modernisert og litt mildere i formene i løpet av de senere år.

I Egersund finnes det ikke mindre enn tre sekter. Menigheten Samfundet er bare en av dem. De tre sektene/kirkesamfunnene er:

  • Menigheten Samfundet (“Lomelendingane”, 418 medlemmer i 2018, også menigheter i Kristiansand og Søgne, 4 grunnskoler hvorav 1 i Egersund)
  • Det Almindelige Samfund (“Perane”, 256 medlemmer i 2018, 1 grunnskole)
  • Det Almindelige Lutherske Samfund (“Larsane”, 50 medlemmer i 2018, ikke egen grunnskole nå lenger)

“Kallenavnene” i parentes har de fått ut fra deler av navnene på grunnleggerne/lederskikkelsene av sektene fra de tidligere år:

  • “Lomelendingane” etter grunnleggeren Bernt B. Lomeland.
  • “Perane” etter utbryteren Peder Olsen Nodland.
  • “Larsane” etter en av stifterne, Abraham Larssen.

Kilder: Egersund byhistoriske leksikon (Dalane folkemuseum): De sterktroende og Regjeringen.no: Antall tilskuddstellende medlemmer i tros- og livssynssamfunn i 2018.

De to førstnevnte sektene driver egne grunnskoler. Skolene har jeg inntrykk av holder god kvalitet, men selvsagt er de opptatt av å forfekte sin tro i undervisningen. I tillegg har de en god del internt barne- og ungdomsarbeid, samtidig med at deres barn og unge bare i liten grad tradisjonelt sett har deltatt i verdslige fritidsaktiviteter. Angående skole: Menigheten Samfundet var tidlig ute med å satse på IKT i skoleundervisningen.

De tre nevnte sektene startet som en menighet i 1890 etter at de valgte å gå ut av statskirken pga. motstand mot gjennomførte kirkelige reformer. Menigheten Samfundet skriver på sin nettside:

“Bakgrunnen for stiftelsen av Menigheten Samfundet i 1890 var ønsket om å beholde den evangelisk-lutherske lære ren og uforfalsket, slik den tidligere var blitt fremlagt i Statskirken.”

 

Siden den gang har interne stridheter ført til at de til slutt har endt opp som tre ulike sekter.

Vårt Land har hatt en artikkel (se lenker) som omtaler sekten Samfundet. Avisen fikk også blant annet hoved-forstanderen i tale (forstander i Menigheten Samfundet, Sigmund Aamodt), som selvsagt forsvarte deres tro og lære samtidig med at han hadde forståelse for at vi på utsiden synes menigheten er rar. Andre personer framsto med litt mer kritisk budskap.

Det kommer tydelig fram i artikkelen at de ikke godkjenner andre kristne trossamfunn sin lære. Sekten består totalt sett av ca. 2000 medlemmer som er de siste rettferdige/rettroende igjen her på jorden. Sekten har egne skoler og konfirmantundervisning for å få formet sine barn og unge på “riktig” måte. Sosial kontroll benyttes internt i sekten.

Jeg synes sekter som denne viser litt av en arroganse. Tenk å tro at bare akkurat dem har den eneste korrekte fortolkning av Bibelen. Andre kirkesamfunn fører ifølge dem falsk lære. Kun akkurat dem på innsiden av sekten er Bibeltro og har en tro som er god nok for å oppnå frelse. Alle vi andre på utsiden er på ville veier og vil gå fortapt. “Kristne” sekter og kulter drar virkelig Bibeltroskap- og bokstavtroskap til en helt ny divisjon, hvor Bibelen misbrukes på det groveste (hersketeknikk og maktmisbruk!) for å nå sektenes rare mål.

Kirkebygg

En skremmende side med sektene er hvordan de behandler personer som kommer på kant med det aksepterte. De som forlater sektene, frivillig eller blir ekskludert, sliter gjerne med ettervirkninger av deres tidligere medlemskap. En del av dem er redde for å gå fortapt og føler at de har sviktet Gud eller vendt ham ryggen. Ofte mister de kontakt med alle sine tidligere venner og ikke minst familien som er igjen i sekta.

Sektenes indoktrinering av den eneste rette sannhet gir virkelig makt over medlemsmassen. Det indoktrineres og trues med satan, djevelen, dommedag, dom, fortapelsen, helvete, regler og synd. Medlemmene blir som dumme sauer som blindt lar seg lede. Det er ikke rom for å stille kritiske spørsmål rundt sektenes grunnleggende tro og leveregler. De som av ulike årsaker havner ut av sektene blir gjerne brente barn/brente kristne (eventuelt også helt frafalne fra all religiøs tro).

Det er utrolig hvordan enkelte mennesker lar seg herse med og etterfølge strenge leveregler. Mennesker aksepterer bruken av makt- og hersketeknikker og kontrollerende tiltak overfor den enkeltes adferd. Dette finner sted uten at noe opprør finner sted eller kritiske spørsmål stilles. Menneskene finner seg i kontrolltiltakene og innskrenkningene i den enkeltes handlingsrom. Selvjustis blant medlemmene og angiveri av hverandre aksepteres og benyttes.

Medlemmer i en sekt oppfører seg nesten som en saueflokk. Det enkelte medlem oppfører seg som en sau som lar seg lede tilnærmet blindt av sin hyrde. Egne og selvstendige valg og meninger er det ikke plass for. Fortolkning av Bibel og valg av den rette vei overlates helt til ledelsen, mens den gemene hop/medlemsmasse blir bare som statister å regne. Det kan virke som om en av levereglene er at all kritisk tenkning kommer fra djevelen, noe som selvsagt skremmer folk til å holde kjeft.

Sektene har gått “under radaren” for folk flest. Det er lite kritikk eller kritiske kommentarer å lese om dem her på nettet. Stort sett får de være i fred uten å bli “pirket” på. Alle i Egersund kjenner til sektene, men sektene lar dem på utsiden være i fred og den vanlige innbygger holder til gjengjeld fred med sektene. Utbrytere og utkastede kommer ut bakveien og gjør ikke noe stort nummer ut av det. Et hederlig unntak er Eivind Andreas Endresen som har hatt flere artikler i sin blogg med sektkritikk. Han er selv oppvokst i “Perane”-sekta, men for lengst ute av den.

Noen sitater hentet fra bloggen til Eivind Andreas Endresen:

Fra artikkelen “Min barndoms sekt som rasistisk pøl“:

  • Den lille gruppe psykopater som styrer det hele med mental terror (egen kommentar: ledelsen) og den “store, tause flokk” (egen kommentar: medlemmene)
  • Imellom psykopatene og saueflokken har du opportunistene som psykopatenes spyttslikkere. En seigmann har mer ryggrad enn denne utgaven av menneskerasen.
  • kun de som var døpt i menigheten som hadde sjanse til å komme til himmelen. Alle andre jordens milliarder er stemplet som hedninger!!!
  • religiøse galehus
  • Og denne tragikomiske sekt ledes i dag av en meget godt betalt advokat som (for meg subjektivt) driver dette som hobbyvirksomhet! Og hele dette “religøse galehus” er støttet økonomisk av Den Norske Stat! Dette er jo riktig underholdende.
  • påstår at det er kun Samfundet som har den riktige dåp, og aldeles ikke Det Alm. Samfund!
  • Psykopatenes hersketeknikk er jo til å sprøyte inn åndelig aids overfor de forsvarsløse ofrene. Og navnet på denne “åndelig aids” er konstant frykt. Dette igjen produserer åndelige amøber.
  • Det disse sektene har til felles med sekter verden over, er at det er dyrkelsen av Mammon som ligger i bunn.
  • men bare en belysning av hva som kan skje når primitive og kvasi-religiøse bevegelser får utfolde seg i fri dressur. Og ødelegger totalt tallrike og uskyldige menneskeliv.

Fra artikkelen “Det religiøse liv i Flekkefjord og Egersund“:

  • De tre berømte sektene i Egersund (jeg kommer fra en av dem) har ingenting med religion å gjøre. Det er sosiale systemer som har et falskt skinn av kristendom og er egentlig åndelig sett organiserte forbryterske terrorregimer. De har like lite med ekte kristendom å gjøre som Islamsk stat har å gjøre med ekte nestekjærlighet i islam.

 

Egersund, ja. Egersund er byen sentralt plassert i “Bibelbeltet” med alle sektene og et bedehus på hvert hjørne . Sånt er det med den saken! Det er litt “trangt under taket” på det religiøse området. Utenom de tre sektene finnes både Jehovas vitner og noen konservative miljøer/forsamlinger og kirkesamfunn som minner om sekter.

I forbindelse med min omtale av Egersund annet sted her i bloggen skrev jeg blant annet følgende små-sarkastiske kritikk av stedet:

For enkelte blir nok “måkebyen” Egersund for liten, rolige og “trang” hvor rykter og baktalelse har gode vilkår. Man snakker om (baktaler) i stedet for å snakke med den det gjelder. Alle vet alt om alle og “ingenting spennende skjer”.

Enkelte hevder også at det er et konservativt og gledesdrepende bedehus, sekt eller kirke på hvert hjørne, noe som er et resultat av at byen ligger i bibelbeltet (pietistisk kristendom som likestilles med “mørkemannskristendom”).

 

Mye av denne artikkelen har omhandlet sektene og sektlivet i Egersund. I norsk sammenheng er det muligens noe unikt med såpass mye sektvirksomhet samlet på et lite sted. Imidlertid finnes det nok av andre sekter andre steder både i Norge og i det store utlandet. F. eks. har jeg tidligere her i bloggen omtalt Amish som holder til i USA, og det har vært diverse tilfeller av dommedagssekter. Man kan vel anse Smiths venner (Brunstad Christian Church) som en sekt. Muligens er også Læstadianere en sekt, selv om de delvis støtter kirka. Jehovas vitner vil jeg klart definere som en sekt. Ellers er det mange ordinære menigheter som har sekteriske trekk.

Vårt Land hadde juli 2019, beklageligvis bak deres betalingsmur, en interessant reportasje om Guds Menighet i Lofoten. Denne sekten kan se ut til å ha en del likhetstrekk med dem jeg har nevnt i Egersund. Guds menighet har egne privatskoler, er relativt lukkede miljøer, det utøves negativ sosial kontroll og det presenteres nok en truende dommedagsforkynnelse (fortapelse). Det er IKKE lett å forlate slike miljøer når man først er inni dem.

Dommedagssekter venter på dommedag, Harmageddon og/eller Guds / Jesus sitt komme (eller tilsvarende). Blant slike er det vel liten interesse for å drive med prepping og å være preppere, da de ønsker og håper på denne verdens undergang. Enkelte dommedagssekter har operert med konkrete datoer, hvor medlemmer har forlatt og solgt alt for å være klar for dommedag. Enkelte har også begått kollektivt selvmord da spådommene ikke har slått til. Så langt har ingen av disse spådommene om dommedag slått til.

Dommedagssekter er det ekstreme. Mer vanlig er det med “ordinære” sekter som er blant de “heldige” som har sett den eneste korrekte og farbare vei til himmelen.

Sekt: Åndelig slaveri, ufrie sjeler og pengeutpressing?

 

Et kjent trossamfunn eller sekt med tilholdssted blant annet her i Norge er Smiths venner, eller Brunstad Christian Church (BCC) som de egentlig heter i dag. Det har vært en del “skittkasting” mellom menigheten og utbrytere/avhoppere høsten 2017. Det kan virke som om avisen Vårt Land har tatt parti med BCC og ikke med de som har hoppet av eller blitt kastet ut.

Fra eks-medlem Johan Velten sitt innlegg på Verdidebatt.no med tittelen “Kritikk er ikke vondt blod” har jeg hentet følgende argumenter MOT BCC:

“Sektens” behandling av kritikere: Latterliggjøre dem, stemple dem som ondsinnede og farlige løgnere, trusler om rettssak og advokat for å få skremt dem til taushet, sykeliggjøring av dem og eventuelt sosial isolasjon.

Noen kritikkverdige forhold med BCC: Maktovergrep/maktmisbruk, skremselspropaganda, utenforskap, tankekontroll, uredelighet, økonomisk uryddighet og sosial kontroll.

Sitat fra en kommentar i nevnte tråd: “Kjærligheten var tydeligvis ikke ubetinget, men forbeholdt de som er innenfor.” For egen del føyer jeg til: Det kjøres på med splitt og hersk, tankekontroll, sosial kontroll og andre passende maktmidler. Alt gjøres for å beholde roen, kontrollen og makten.

Enkelte reagerer på “dugnadene” til BCC, som vel mest av alt likner på svart arbeid. Det er et stort pengejag og pengepress i sekta, og en del medlemmer har “sikret” seg (mot sin vilje?) en lite lukrativ bruksrett til hytte på Brunstad (Hagebyen, Oslofjord Convention Center).

Kina

Bak betalingsmur hadde Vårt Land januar 2019 en interessant artikkel med tittelen: “Kinas bortkomne kvinner”. Spesielt en del kvinner forlater sine familier (“forsvinner”) og bryter med mye av sitt tidligere kontaktnett for å slutte seg til diverse lugubre slekter, som gjerne påstås å være del av den kristne familien.

Befolkningens hunger etter religion utnyttes på det groveste. Sektene er ulovlige ifølge kommunistpartiet i Kina, så det meste at det som skjer finner sted i det skjulte (undergrunnsbevegelse). Hvis man blir tatt for å tilhøre sektene vil deltakerne bli hardt straffet.

Noen fellestrekk for slike sekter er at de har en sterk leder som påtar seg en profetisk rolle. Det er vanlig med strenge leveregler, og kraftige sanksjoner mot dem som bryter reglene. Å forlate sekten når man først har sluttet seg til den er tilnærmet umulig pga. trusler og problemer som dette vil medføre. Sektene styrer og griper inn i det meste av dagliglivet til medlemmene, og det er også ganske typisk at de meste av deltakernes penger går til sektene (lite penger igjen til seg selv og sine personlige behov).

 

Noen generelle negative sider med sekter uavhengig av deres navn og type, hvor lista slettes ikke er utfyllende/komplett og hvor momentene i hovedsak er hentet fra mitt hode:

  • Hjernevasking og indoktrinering.
  • Lukkede miljøer/økosystemer.
  • Forbud og påbud, dvs. sosial kontroll.
  • Mange leveregler og bud, skrevne og uskrevne, som må etterleves.
  • Trusler og reprimander mot dem som ikke adlyder eller bryter regler.
  • Ekskludering og utestenging kan finne sted av ulydige medlemmer.
  • Forventninger om å gi tienden og vel så det til sekten.
  • Alt skjer innenfor menighetens trange rammer, man er ikke deltakere i andre aktiviteter på utsiden. Lite samfunnsengasjement.
  • Normalt med “oss” innenfor og “dem” utenfor-fokus.
  • Kun dem som tilhører det samme miljøet som en selv har den rette tro.
  • Manipulerende ledere og ledelse. Ofte karismatiske og til dels psykopatiske ledere, på jakt etter makt.
  • Sårbare mennesker og folks naivitet blir utnyttet av maktsyke ledere.
  • Lav takhøyde.
  • Enkelte sekter har også egne skoler. Dette kan medføre ekstra stor fare for uheldig indoktrinering, og ikke minst lite skille/uklare grenser mellom skoledrift og menighetsdrift.
  • Det er noe variabelt hvor opptatt sektene er av misjonering. Enkelte av dem driver ikke med dette i det hele tatt da de anser seg selv som de siste gjenlevende rettroende på denne jorda.
  • Avhoppere kan bli sosialt ensomme gjennom at de mister tilgangen på sitt sosiale nettverk de hadde i sekta.
  • Enkelte av utbryterne har sterk redsel for evig fortapelse etter at man har forlatt “den rette tro” i sekta.
  • Sektmedlemmene kan ses på som ofre, og det kan være svært vanskelig å få dem ut av sektens klør.
  • Å av-programmere dem som har vært dypt inne i en sekt er ikke rett fram.

Jehovas vitner (bilder fra Google søk)

Det kan vel være naturlig å si noen ord om Jehovas vitner også i en slik artikkel som dette. Noen stikkord rundt denne sekta:

  • Ekskludering/utstøtelse av dem som kommer i unåde.
  • En del (strenge) leveregler og bud å forholde seg til for medlemmene.
  • Absolutt lydighet forventes mot ledelsen og reglene.
  • Sentralstyrt fra hovedkontoret i USA.
  • Motsetter seg livreddende blodoverføring.
  • Gir ut bladet Vakttårnet.
  • Egen tilpasset Bibeloversettelse.
  • Intern håndtering av seksuelle overgrep og andre lovbrudd, hvor verdslige myndigheter nødig blandes inn.
  • Høyere utdannelse verdsettes ikke.
  • Streng barneoppdragelse, inkludert fysisk avstraffelse.
  • Meldt om dommedag (Harmageddon og det kommende jordiske paradis) på konkrete datoer oppigjennom historien som ikke har slått til.
  • Store krav til dugnadsinnsats og pengegaver.
  • Feirer ikke kristne høytider og deltar ikke i symbolske handlinger.
  • Mannen overordnet kvinnen.
  • Vitne-tjenesten sentral (går dør til dør med budskapet og sine traktater, innlærte argumentasjonsrekker).

Selv vil vel neppe Jehovas vitner kalle seg en sekt. Jehovas vitner (JW.org) har et meget spesielt gudsbilde og en “gud” som jeg ikke tror på.

Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK)

Det blir vel feil å kalle et kirkesamfunn eller frikirke slik som Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) for en sekt. Likevel har nevnte samfunn hatt sekteriske tendenser. Det har kommet fram at en svært streng domsforkynnelse har skapt varige sår hos enkelte, hvor noen av dem sliter med traumer og helvetesangst mange år etterpå.

Det fortelles om elever som har blitt trakassert og mobbet av lærere og andre medelever hvis de ikke kunne gjengi kristendomsleksene ordrett. Undervisningen og forkynnelsen ellers var hard og skapte helvetesangst og nederlagsfølelse hos enkelte ellers oppegående elever.

Disse tingene ligger noen år tilbake i tid og i hovedsak før 1990-tallet. DELK har også to ganger nå vært ute for å beklage deler av forkynnelsen som ble gjennomført på enkelte av deres skoler og menigheter.

 

Innenfor handel heter det at “kunden har alltid rett”. Der har trossamfunn, menigheter og sekter en del å lære! Det kristne budskap er et kjærlighetens og nådens budskap. Hvis noen skulle føle seg krenket av oppførselen til en menighet eller menighetens ledelse bør de ha krav på en ubetinget beklagelse og moralsk oppreisning. All kritikk og alle kritikere bør tas på alvor og bli møtt med respekt. Stort sett har alle slike vonde opplevelser med menigheten en viss forankring i virkeligheten, og de personlig vonde opplevelsene bør det aldri stilles spørsmålstegn ved. I praksis blir ofte de kritiske varslerne “meiet ned” via bruk av tvilsomme former for hersketeknikker.

Slike strenge religiøse miljøer og parallellsamfunn – ekkokamre – har ofte spilt på forhold slik som stor frykt / redsel for “Guds” vrede, dommedag, straff, fortapelsen, synd, tienden som et absolutt krav da annet (mindre beløp) er tyveri fra “Gud” og trusler om å miste “Guds” velsignelse. Ofte innprentes dette i stor grad i yngre år, og dette tas med videre i livet. Følelsene og tankesettet utnyttes av sektene, og tilnærmet hjernevasking, indoktrinering og manipulering er i sving hvor det spilles på redsler og følelser blant medlemmene. Mørkemannskristendom og redsel kan være svært så effektiv for å få “fårene” (sauene) til å gå i samlet og “rett” retning, blindt ledet av sektens ledelse (“hyrdene”/gjeterne).

Flere trossamfunn (les: sekter) stemmer ikke ved politiske valg, dvs. stemmeretten blir ikke benyttet. Det er ikke tradisjon for å stemme hos f. eks. Samfundet i Egersund. Hos Jehovas vitner kan man risikere ekskludering hvis stemmeretten benyttes. Ut fra samvittighetsrelaterte forhold er det ikke naturlig eller lov å stemme eller å engasjere seg politisk for medlemmene.

Menighetene eller sektene argumenterer med at man ikke er 100 % enige med spesifikke politiske partier, noen mener at Bibelen ikke tillater å ta politisk parti og enkelte er opptatt av at de troende ikke er del av denne verdenen. Guds rike lar seg ikke begrenses, styres eller å “fanges” av det politiske.

Enkelte sekter i Norge kan se ut for å drive med brudd på barnekonvensjonen og menneskerettigheter. Det er blant annet ikke rom for tanke- og religionsfrihet og samvittighetsfrihet. Pga. sektenes manglende åpenhet mot verden rundt seg kan det relativt ubemerket finne sted uønskede ting, f. eks. oppdragervold i “Guds” navn, overgrep, andre påførte fysiske og psykiske skader, maktmisbruk, hersketeknikker osv.  Å støtte slike sekter med offentlige økonomiske midler er noe betenkelig.

Å gå inn med statsstøtte overfor trossamfunn og menigheter – sekter – som driver med diskriminering, tilbyr manglende frihet, rettighetsbrudd, lukkede miljøer og stemmenekt i politiske valg er betenkelig. Faktisk ganske så uhørt, rett og slett. Hvis trossamfunn ikke kan innrette seg etter den vanlige samfunnsstrukturen får de sannelig klare seg på egen hånd uten at staten finansierer dem.

Det er bra at det diskuteres litt rundt Jehovas vitner og om de bør få eller ikke få statsstøtte. Slik de driver med ekskluderinger, relasjonsbrudd (nekter kontakt med avhoppere, selv om det måtte være egen familie), bryter menneskerettighetene, driver med undertrykking, deres problematiske holdninger til homofili og kvinner (diskriminering, manglende likestilling) osv. er svært betenkelige sider ved denne sekten. Religionsfriheten bør ikke trumfe alt annet helt uten begrensninger.

Innenfor sekter blir medlemmer gjerne uglesett – eller til og med ekskludert / utstøtt – hvis man velger å engasjere seg i verdslige (sekulære) ting / aktiviteter på utsiden av menighetens rammer. I sekter tas det ofte dønn seriøst å være “i verden, men ikke av verden”.

Forslag til ny lov for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn har vært på høring. Hvis forslaget blir gjennomført uten nevneverdige endringer vil dette gå hardt ut over mindre sekter og frittstående (karismatiske) menigheter. I høringsbrevet står det nemlig følgende å lese:

  • “Departementet foreslår at et samfunn må ha minst 500 medlemmer over 15 år for å bli registrert, kunne få vigselsmyndighet og motta økonomisk støtte etter loven. Mange samfunn vil ikke i dag oppfylle antallskravet, men likeartede samfunn skal kunne gå sammen i en organisatorisk overbygning for å oppfylle antallskravet. Det foreslås også en hjemmel for å kunne fravike antallskravet i helt særlige tilfeller.”

Altså: 500 medlemmer som minstekrav for å kunne være et reelt trossamfunn med vigselsrett og for å være økonomisk støtteberettiget. Innføring av ny lov om tros- og livssynssamfunn er (minst) utsatt til våren 2019 i verste fall utsatt til våren 2020, og i endelig versjon og i praktisk politikk blir neppe medlemskravene (beklageligvis) så høye. Det meldes at regjeringen vil kreve (jf. Granavolden-plattformen / erklæringen) at tros- og livssynssamfunn må ha minst 50 medlemmer for å få statsstøtte, noe som vil medføre at “kun” noe over 200 trossamfunn mister støtten.

Siste nytt om loven: Endelig lovforslag til ny tros- og livssynslov (trossamfunnsloven) har blitt framlagt juni 2019. Alt tyder på at den vil bli vedtatt av Stortinget – relativt kjapt (høsten 2019?) – uten større protester eller endringer. KrF i regjering har nok satt sitt preg på endelig resultat.

Scientologer og scientologi

Særeste av det sære innenfor tro og sekter / kulter må vel være scientologene og den scientologiske troen (Scientology, Church of Scientology). Det de tror på er sært og rart, og det virker også som om ledelsen har sterk og stor sosial kontroll (autoritært) overfor sine medlemmer. De driver (sannsynligvis) med løgner, trakassering, pengepress (pengeutpressing), utstøtelse, vold, hjernevasking, maktmisbruk, gjør mye for å stoppe kritikk og med undertrykkelse.

Scientologien er en nyreligiøs bevegelse som i leksiondefinisjoner handler om “studien av livet og kunnskapen om dette”. Bevegelsen eller kulten har hentet inspirasjon fra hinduisme, buddhisme og gnostisisme. Dianetikk, som omtales til å være “vitenskap om menneskesinnet”, står sentralt.

Scientologene tilbyr kurs og bøker som koster masse penger, og det tilbys ulike nivåer som man kan oppnå. Via dyre og tidkrevende kurs kan man komme opp på et høyere nivå, i stigen Operation Thetan Levels (OT). De driver på med tester, blant annet i form av auditering (“løgndetektor”, E-meter). Flere store kjendiser er medlemmer av den omstridte og kontroversielle Scientologikirken. En av de mest kjente scientologene er Hollywood-skuespilleren Tom Cruise.

Troen og læra bygger på nå avdøde grunnlegger L. Ron Hubbard sine tvilsomme åpenbaringer. Dagens leder er David Miscavige, en mystisk, autoritær, kontrollerende, voldelig(?) og maktmisbrukende leder. Mye av galskapen kommer fra toppen, dvs. fra Miscavige og de nærmeste rundt ham. De mest dedikerte scientologene tilhører den religiøse ordenen The Sea Organization (Sea Org) – Sjøorganisasjonen.

Scientologikirkens "Big Blue"-bygning i Los Angeles i USA

Scientologikirkens “Big Blue”-bygning i Los Angeles i USA. Kilde: Wikipedia.

 

Det virker som om det er vanskelig (umulig) å forlate sekta på sivilisert vis som frivillig avhopper, og dem som har valgt å gå ut blir ofte trakassert, overvåket, avlyttet, svertet, filmet og forfulgt i lange tider (USA). Kritikere og avhoppere (eksmedlemmer) blir i sjikanert og trakassert så det holder. Offentlig kritikk møtes med at det nektes for alt og/eller ved å angripe eller sverte angriperen / kritikeren.

Min lille kunnskap om scientologi stammer fra TV-programmer laget av kritikere og avhoppere, så et helt korrekt og objektivt bilde av troen har jeg neppe. Likevel virker hele troen og oppførselen til “kirka” meget rar og sær, og det er definitivt snakk om en kult eller sekt med sterk sosial kontroll.

Enkelte hevder at det på “Gold Base” (kultens hovedkontor) finnes en bygning som kalles “The Hole”. Dette er et slags fengsel der ulydige / kritiske medarbeidere blir straffet og forvart. Selvsagt nekter og avviser Scientologikirken at noe slikt finnes.

En kjendis som er medlem i trossamfunnet er som nevnt Tom Cruise. Imidlertid har sekten nesten vært som et trekkpapir på kjendiser og stjerner, hvor blant annet følgende kjendiser og kjente scientologer kan nevnes:

  • John Travolta (skuespiller), Juliette Lewis (skuespiller), Isaac Hayes (musiker), Kirstie Alley (skuespiller), Catherine Bell (skuespiller), Beck Hansen (musiker), Nancy Cartwright (skuespiller), Doug E. Fresh (rapper), Kelly Preston (skuespiller), Elisabeth Moss (TV-skuespiller), Edgar Winter (musiker), Erika Christensen (skuespiller), Jason Lee (skuespiller), Giovanni Ribisi (skuespiller), Laura Prepon (skuespiller), Chick Corea (skuespiller), Jenna Elfman (skuespiller) og Anne Archer (skuespiller).

Kilde: MSN underholdning: Stjernene som sverger til scientologikirken.

Snakk om å være kjendiser som er dårlige forbilder for andre gjennom å være aktive medlemmer av noe så sært!

Normalt sett tar jeg avstand fra nettsiden Søkelys, men de har hatt en ok artikkel om scientologi:

Annen ok og interessant artikkel om scientologene og deres tro:

Jeg gjengir også litt fra artikkelen:

Fem ting kristne bør kjenne til rundt scientologi: 

  1. Du kan ikke være kristen og fortsatt være en scientolog. 
  2. Alle ikke-scientologer blir betraktet med forakt. 
  3. Scientologer tror at de er over loven. 
  4. Kjendiser er deres agn. 
  5. Hubbard og Hitler hadde mye til felles. 

Punktene er fritt oversatt av meg.

Via NRK har jeg tidligere sett dokumentarfilmen (2015) “Louis Theroux og scientologane” (My Scientology Movie). Når dette skrives er filmen ennå tilgjengelig for visning via NRK sin nettside (lenke til filmavspilling). Mer fakta og informasjon om filmen er tilgjengelig via Wikipedia (engelsk).

Louis Theroux og scientologane (2015)

Louis Theroux og scientologane (2015) – My Scientology Movie. Kilde: NRK TV.

 

Scientologikirkens cruiseskip Freewind beskrives av enkelte som diktaturet Nord-Korea. Ansatte signerer kontrakter (mer eller mindre frivillige slavekontrakter) som varer i en milliard år, og hvis man ikke innfrir forventningene settes man til “straffearbeid” med f. eks. å gjøre rent maskinrommet eller andre ekle ting på båten ute å ha tilgang på sollys i lange tider.

Se ellers Amish-artikkelen der jeg også skrev noen ord om scientologi.

Scientologene finnes også i Norge inkludert egen norsk web-side, men her i landet har de ikke fått all verdens mange medlemmer og oppslutning.

 

Scientologene er en svært spesiell sekt, men en annen liten og spesiell sekt i USA som kan nevnes er:

Westboro Baptist Church

Westboro Baptist Church er en mindre gruppe eller menighet (mange av dem fra en og samme storfamilie) på under 100 personer i USA (Topeka i Kansas i USA). De har noen ekstremt fundamentalistiske bibeltolkninger og en kristenkonservativ teologi, som til og med er noe sterk kost og ekstremt innenfor amerikansk tradisjon.

De er kjent for å uttrykke fordømmelse, kompromissløse ytringer og aksjoner mot homofile, katolikker, muslimer, jøder, døde soldater osv. De takker Gud for personer som blir drept i krig, katastrofer og terror. Slike dødsfall anser de som Guds plan og straff mot verden og verdens umoral.

Også denne sekta har jeg blitt gjort oppmerksomme på etter å ha sett BBC-dokumentarene til Louis Theroux. Riktignok er ikke dokumentarene helt nye, men sekta lever visstnok videre i beste velgående (utenom at de har mistet litt medlemmer da). Louis Theroux har hatt to episoder om sekta, her gjengitt med norske titler: “Hos en hatet familie” (2008) og “Gjensyn med en hatet familie” (2011), hvor begge to pr. skrivende tidspunkt ligger tilgjengelig hos NRK. Norske Dagbladet skrev blant annet om sekta i 2016.

Homofili (“sopere”) oppfattes som den største vederstyggeligheten som kan finne sted, og de ser på USA som fordømt og fortapt. De sier selv at de ønsker å advare folk og få dem til å snu om, men i praksis er virkemidlene de benytter seg av (ikke-voldelige riktignok i form av plakater og protestrop) såpass ekstreme at de i praksis støter og skremmer folk bort, og de får dem til å ta sterkt avstand fra det Westboro Baptist Church står for.

Menighetens hjemmeside heter: GodHatesFags. På godt norsk betyr vel dette: Gud hater homofile.

 

Og for å ta med enda en:

Followers of Christ

En annen kult er “Followers of Christ”, nok en gang i USA.

NRK har vist dokumentaren “Bare Gud helbreder” (No Greater Law). NRK skrev selv følgende om dokumentaren i presentasjonen: “Foreldre som nekter barna legehjelp av religiøse grunner er beskyttet mot rettslig forfølgelse i staten Idaho. Hevet over alt annet er trosfriheten.”

I denne dokumentaren får vi et visst innblikk i kristensekten “Followers of Christ”. Vi får se foreldre som lar sine barn dø av “banale” sykdommer, da de avviser all bruk av medisiner og legehjelp. De eldste salver og ber for de syke, og de mener at det kun er Gud som eventuelt kan gripe inn med sin helbredelse. Når inngrep fra Gud ikke finner sted ender det i verste fall med døden. De har loven på sin side til å la dette skje.

 

Jeg så med stor interesse via NRK nett-TV dokumentaren som på norsk har blitt gitt tittelen: “Dommedag i Waco”:

Sekten “Branch Davidian” og sektlederen David Koresh

På norsk har altså dokumentaren blitt gitt tittelen “Dommedag i Waco”, mens originaltittelen er “Waco: Madman or Messiah”. Dokumentaren omhandler sekten Branch Davidian, sektlederen David Koresh (født Vernon Wayne Howell), FBI sin beleiring av sektens hovedkvarter Mount Carmel (Waco i Texas, USA) i 51 dager i 1993 og hvordan 86 mennesker mistet livet i skyting og brann. Sekten var godt bevæpnet og skjøt tilbake mot FBI,  og de var lojale til siste slutt mot sin leder David og troen sin.

David Koresh var en karismatisk og dyktig forkynner som klarte å skaffe seg trofaste og lojale medlemmer. Både David selv og medlemmene trodde at han var Messias og/eller en inkarnasjon av Gud (eller Jesus). Sektmedlemmene var visstnok eliten av Guds utvalgte. Mye av forkynnelsen gikk på Johannes åpenbaring, de syv segl som beskrives der og dommedag.

Sektlederen David Koresh (Vernon Wayne Howell) var en skoletaper i oppveksten. Han bestod ikke grunnskolen pga. blant annet dysleksi. Han var altså ikke særlig skolert, han var et mobbeoffer i oppveksten, han hadde en ulykkelig barndom og mange så vel på mannen som en “boms” i utgangspunktet. Likevel klarte han å presentere en forkynnelse og ledelse som fenget medlemmene i sekten.

David hadde visstnok fått noen visjoner og åpenbaringer fra “Gud”, og dette bygget han sitt image runde. Han tok over ledelsen av en menighet – eller mer en sekt eller kult – som allerede var etablert. Medlemmene bodde sammen i et kollektiv i forbindelse med “The Mount Carmel Center”.

Mannen ble nok mer og mer “rar” underveis (endret personlighet), med sin sterke mistenksomhet, styrende væremåte og sterk sosial kontroll over medlemmene. Etter hvert ble det flere episoder hvor han hadde sex med mindreårige, og han annullerte flere ekteskap innenfor sekten hvor han tok over kvinnene som sine egne koner. Flerkoneri ble praktisert, og han var opptatt av å få seg noen utvalgte barn som skulle ha hans DNA.

Grunnen til beleiringen og blodbadet var i hovedsak sektens besittelse av ulovlige våpen. De bygget selv om halvautomatiske våpen til helautomatiske, som visstnok er ulovlig til og med i våpenlandet USA. De gjorde store våpeninnkjøp, og de var i besittelse av masse våpen og også håndgranater. I tillegg til våpendelen var nok også myndighetene bekymret for barnas ve og vel på innsiden av sekta.

Beleiringen, skytingen, brannen osv. medførte et blodbad. Sektmedlemmene ville ikke på noen måte gi seg uten kamp. Ifølge deres tro og forkynnelse var beleiringen og blodbadet en del av budskapet. Det kan nok absolutt diskuteres nå i etterkant om politiet gjorde ting på rett måte. En bedre måte for å få slutt på galskapen burde nok ha vært valgt.

Noe som er utrolig er at det den dag i dag finnes en del som fortsatt støtter det sekta stod for. Enkelte av dem forventer også at på David kommer tilbake, gjennom at han blir reinkarnert. (Etter hendelsen ble han bekreftet død.)

 

Så til en dokumentar fra Netflix:

The Family (Netflix)

Når det gjelder sekter, kulter eller losjer kan “Familien” eller “Fellesskapet” fra USA også tas med. Netflix-dokumentaren (miniserie) “The Family” har blitt sett (august 2019), og mye av det som presenteres her er viktige tankekors.

The Family (Netflix)

 

Familien (“The Family”) eller bare fellesskapet (“The Fellowship Foundation”) ble startet av den utvandrede nordmannen Abraham Vereide. I mange år ble bevegelsen ledet av Douglas E. Coe.

Ifølge Wikipedia (innledningen til artikkel):

“The Fellowship Foundation, også kjent som The Fellowship, The International Foundation eller The Family, er en omstridt kristen amerikansk organisasjon bestående av mange amerikanske og utenlandske politikere.

The Fellowhip Foundation har hatt forbindelser i Norge siden 1969.”

Noen stikkord om organisasjonen eller bevegelsen:

  • Familien er en mystisk konservativ kristen gruppe (hovedsakelig betydningsfulle menn), en kristenfundamentalistisk organisasjon som opererer i det stille, hemmelige og usynlige innenfor topp-politiske miljøer (USA m. m.)
  • Over 80 års historie.
  • Kan nesten ses på som en kult, sekt eller losje, uformelt organisert.
  • Noe som minner om et broderskap av venner (familien) som støtter hverandre.
  • Uformelt maktnettverk, ikke-demokratisk.
  • Stikkord som kan knyttes opp mot bevegelsen: Makt, elite, utvalgte, relasjoner (nettverk), forhold, Jesus, mektige medlemmer, lobbyorganisasjon, infiltrerer i hovedsak politiske miljøer, USA-opprinnelse og nå stort internasjonalt fokus.
  • Jesus i sentrum, hvor det hevdes at “Jesus og ingenting” er det som teller.
  • Ledelse styrt av Gud (Jesus).
  • Gud bryr seg mer om eliten (enn andre), og de mener at ledere er satt i maktstillinger av Gud og skal gis støtte fra bevegelsen.
  • I stedet for hele Bibelen bruker de en «kortversjon» med tittelen Jesus som kun inneholder evangeliene og apostelgjerningene.
  • Global stor innflytelse i kulissene, hvor bevegelsen i stor grad har jobbet i det skjulte langt borte fra rampelyset.
  • Smågrupper (bønnegrupper m. m.) spredt over hele verden.
  • Kjent for den nasjonale bønnefrokosten (årlig) som holdes i Washington DC (USA) for inviterte maktpersoner, inkludert presidenter.
  • Nasjonale bønnefrokoster arrangeres nå i mange land.
  • En rar sammenblanding av tro, teologi, politikk og verdslig makt.
  • Norge blir nevnt flere ganger i serien.
  • Etter Douglas Coe sin død har det blitt noe mer åpenhet rundt virksomheten.

Selv om det er en del bra knyttet opp mot bevegelsen, er det også en god del som slettes ikke er særlig bra. Familien har stor innflytelse utenfor de offisielle kanalene, noe som bryter med vanlig demokratisk tankegang og ønsket åpenhet rundt beslutningsprosesser. Ellers oppfører de seg slettes ikke som en vanlig inkluderende kirke for folk flest. Mye av kritikken “Nei til kristent hemmelighetskremmeri, lukkede og ekskluderende miljøer” vil også gjelde her.

Lenke: The Fellowship Foundation (offisiell nettside, engelsk språk).

 

Det finnes nok også sekter og sekteriske tendenser innenfor andre religioner enn kristendommen. Imidlertid blir dette utenfor mitt interesse- og kunnskapsfelt til å kunne skrive noe mer detaljert om her. Uansett religion er jeg på generelt grunnlag skeptisk til sekter og tilsvarende lukkede parallellsamfunn/ekkokammer.

For meg blir det litt utrolig at såpass mange moderne og oppegående godt skolerte mennesker den dag i dag har sin tilhørighet i sekter. Jeg har full forståelse at det er vanskelig å ta skrittet ut av en sekt når man først er født inn i den, men likevel er det litt utrolig at det ikke finner sted mer interne opprør som legger enkelte sekter døde. Det blir litt utrolig å se på at enkelte velger å følge en sektledelse helt blindt uten selv å tenke og komme med saklig kritikk og spørsmålsstillinger.

Lenker:

Noen utvalgte Eivind Andreas Endresen-lenker:




Min tro (kristentro)

Kors og Bibel, illustrasjon hentet fra Christian Art.

(Utvidet og oppdatert versjon av min gamle nettside https://tro.brr.no/)

Mitt navn er Bjørn Roger Rasmussen, og jeg regner meg selv som en personlig kristen. Nå kan kristen-begrepet oppfattes som noe utslitt og misbrukt med mange fordommer, assosiasjoner og forventninger knyttet opp mot seg. Det er muligens smartere å kalle seg selv Bibel-troende, Jesus-venn eller Jesus-etterfølger.

Protest kristendom: Selv om jeg er troende synes jeg det skjer mye rart i kristendommens navn som jeg ikke kan identifisere meg med, legitimere eller stå inne for. Jeg er altså en kritisk kristen eller troende som ikke sluker hele pakken rått og råde (alt, rubbel og bit). Jeg tror på Bibelens Gud, men jeg deler ikke nødvendigvis “Gud” og gudsbilde med alle andre som kaller seg kristne.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg kan stå inne for alt Martin Luther mente og sa, men jeg anerkjenner ham som en sentral person i kirkehistorien og reformasjonen. Alt i alt har jeg vel ikke brukt særlig mye tid på å sette meg grundig og dypt inn i Martin Luther sin “lære”, tesene, motstanden mot avlatshandelen/avlatsteologien, katekisme (den lille og den store), motstanden mot pavemakta, Bibelen til folkespråket og reformasjonen. Prinsippene om nåden, troen, skriften og Kristus alene er han også kjent for, som virker til å være noen fornuftige og gode prinsipper i kristen trosutøvelse.

Jesus (Yeshua) sitt kjærlighets- og nådebudskap er sentralt i troen. En annen sentral side er Jesus sitt forsoningsverk/frelsesverk (Jesus sin død og oppstandelse for å overvinne/sone våre synder) via korset.

Gjerningskristendom, gjerninger, menneskebud, ytre ritualer og handlinger i seg selv frelser ingen. Frelse kommer gjennom forkynnelse, tro, bekjennelse og (ufortjent) nåde. Vi lever i henhold til den nye pakt via Jesus (sonoffer) sitt frelsesverk, og ikke i henhold til den gamle pakt med alle sine lover, lovbud og ofringer.

Jeg er (i likhet med flertallet av Norges befolkning) medlem av Den norske kirke, som igjen er en del av den verdensomspennende evangelisk-lutherske kirke. Folkekirken setter jeg pris på, selv om jeg også ser en del problemer og utfordringer med denne kirka.

Ja til folkekirken! (Jeg ❤️ folkekirken!)

 

Hva er tro: Tillit til noe større utenfor oss selv, noe guddommelig. Det er snakk om en personlig visshet, virkeliggjøring, garanti og/eller erkjennelse som ikke kan vitenskapelig bevises. Ifølge Hebr. 11, 1 er tro: “Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.” Eller som det stod i en tidligere oversettelse: “Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.” Tro er ikke-vitenskapelig, ikke-synlig, ikke-beviselig, ikke-fornuftig og ikke-rasjonelt. Tro er en personlig overtro og overbevisning i vårt indre. Troen og frelsen er en gave som vi kan ta imot, helt gratis av nåde. Troende har et håp om et nytt og evig liv sammen med Gud når vårt jordiske liv tar slutt.

Jeg tror! Troende til litt av hvert?

 

Det finnes mange religioner og verdensreligioner, men jeg er her i denne artikkelen kun opptatt av kristendommen – den kristne troen og/eller religionen.

Jeg trorBibelens treenige Gud (Bibelens Gud Fader, Jesus Kristus og Den Hellige Ånd) og jeg har en kristen tro som er i samsvar med den apostoliske trosbekjennelsen. Kristendommen er monoteistisk, dvs. at vi tror på at det KUN finnes en Gud – Bibelens Gud.

Min tro


Innholdsfortegnelse

Artikkelens innholdfortegnelse:

Tilbake til toppen.


Den apostoliske trosbekjennelse

“Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.”

Trosbekjennelsen/troen, i hvert fall under dåpsgudstjenester, innledes ofte med forsakelsen: “Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen.”

Den apostoliske trosbekjennelse kan spores tilbake til rundt midten av 800-tallet og har store likhetstrekk med en bekjennelsesformel fra ca. år 400. Selv om trosbekjennelsen ikke står direkte i Bibelen er den utledet av tekster og elementer fra Det nye testamente.

Jesusbilde

Litt om synd, frelse, himmel, fortapelse og tro

  • Synden skaper et skille mellom mennesker og Gud. Gud er hellig og tåler ikke synd.
  • Vi kan synde gjennom både tanker, ord og gjerninger. Lysten til det onde er iboende i vårt indre, og arvesynden bor i oss.
  • Vi gjør galne ting både overfor Gud og mot våre medmennesker.
  • Synd er lovbrudd mot de ti bud. Alle mennesker har syndet. Synden kom ifølge Bibelen inn i verden via ulydigheten til Adam og Eva i Edens hage.
  • De ti bud er gitt av Gud som gode leveregler for at vi mennesker skal ha det best mulig og leve i samsvar med Guds vilje og plan for oss mennesker.
  • En dag kommer dommens dag der mennesker skal bli delt i to grupper: En gruppe går til himmelen mens den andre gruppa går til fortapelsen.
  • Gode gjerninger og et bra levd liv kan ikke frelse oss fra evig fortapelse (helvete).
  • Gud liker ikke og straffer i utgangspunktet all urettferdighet, og vi er alle urettferdige syndere. Utøvelse av selvrettferdighet fører oss ikke en eneste cm nærmere himmelen.
  • Jesus, Guds sønn, ble sendt til jorden og levde det perfekte liv uten synd. Gjennom sin død på korset og oppstandelse sonet han all straff og synd for oss mennesker (stedfortredende offerdød og forsoning for menneskehetens synd).
  • Ved å tro på Jesus kan vi få oss gratisbillett til himmelen, dvs. helt ufortjent og av nåde (gratis gave). Nåde betyr å få noe gratis, helt ufortjent.
  • Gjennom å ta imot troen på den treenige Gud (Bibelens Gud, Jesus og Den Hellige ånd) blir man frelst fra Guds vrede og straff over synd og urettferdighet. På dommens dag blir man sendt til himmelen for et evig liv sammen med den treenige Gud og ikke til fortapelsen.
  • Jesus er både sann Gud og sant menneske, og han er frelser.
  • Tro alene kan frelse, ikke gjerninger, lovbud eller leveregler.
  • Frelse er en sak mellom det enkelte menneske og Gud. De rundt oss kan ikke avgjøre eller bedømme om vi er frelst eller ei.
  • Jeg tror på frelse KUN gjennom Jesus og Bibelens Gud. Jeg tror ikke på frelse gjennom buddhisme, hinduisme, islam, jødedom, folketro, New Age, humanisme eller gjennom å være snill og grei.
  • Kristne tror på en kamp mellom det gode og det onde, hvor Gud står for det gode og Djevelen (Satan) står for det onde.

Kors og Bibel, illustrasjon hentet fra Christian Art.

Tilbake til toppen.


Jesusbilde. Akkurat dette bildet eller opptrykket – som jeg har avfotografert – har jeg hengende i gangen som et iøynefallende blikkfang eller velkomst. Bildet har jeg arvet fra min bestemor.

Jeg tror altså på Bibelens ord og på den treenige Gud:

Gud Fader

  • Gud (Faderen) skapte himmel og jord, hav, dyr og planter, mennesker og menneskets frie vilje.
  • Vi benyttet vår frie vilje til å gjøre mot Guds vilje (jf. de ti bud). Synden kom inn i verden.
  • Gud tåler ikke synd. Våre synder førte til at kontakten med Gud ble brutt.
  • Så høyt elsket Gud oss mennesker at han sendte sin enbårne sønn (Jesus) til jorda for å gjenopprette forbindelsen mellom seg og verdens mennesker (ofret sin egen sønn).
  • En dag kommer dommens dag hvor de som tror skal få del i evig frelse (himmelriket) mens de ikke-troende skal oppleve evig fortapelse.
  • Gud er god og allmektig, men likevel skjer fæle ting (sykdom, død, katastrofer, krig osv.) i vår jordiske verden (det ondes problem). Denne verden er under kontroll av våre synder, vår frie vilje og den onde (satan/djevelen).

Jesus

  • Jesus, Guds sønn født inn i vår syndige verden av et menneske (jomfru Maria).
  • Jesus ble født i en stall (?) i Betlehem for ca. 2000 år siden (+/-). Han var både fullt menneske og fullt Gud, og det livet han levde var helt perfekt/syndfritt.
  • Vår redningsmann og forbilde, Jesus, gjorde mange store undere og gjerninger i de årene han gikk her nede på jorda.
  • Jesus var ikke redd for å tale øvrigheten midt imot, og han stoppet munnen på skriftlærde med liknelser. Han var enkelt og greit en ganske radikal kar.
  • Mennesker ble friske via helbredelse, diverse andre tegn og undere fant sted og han mettet tusenvis av mennesker.
  • Ellers omgav han seg med tollere og syndere, og ikke datidens “fiff”, lærde eller “streite” befolkning.
  • For å redde oss fra en evig fortapelse gikk Jesus i døden for oss. Han ble spottet og korsfestet på et kors på Golgata.
  • Da Jesus hadde levd et syndefritt og perfekt liv, kunne ikke djevelen holde på Jesus i dødsriket.
  • Jesus stod opp igjen på den tredje dag, og via sin død og oppstandelse sonte han all verdens synd og overvant djevelens makt.
  • Etter fullendt verk på jorda ble Jesus rykket opp til himmelen, der han sitter ved Guds høyre hånd. Han skal en gang komme ned igjen til jorda for å hente sine barn (de som tror på ham).
  • Ved vår tro kan vi få del i den himmelske herlighet når livet her på jorda en gang tar slutt.

Den Hellige Ånd

  • Etter at Jesus hadde blitt rykket opp til himmelen, sendte Gud sin talsmann (Den Hellige Ånd) til jorda på pinsedag.
  • I kjølvannet av Den Hellige Ånd fikk Jesu’ disipler oppleve tungetale, helbredelser og andre store og mektige gjerninger.
  • Alle troende har “blitt født på nytt” og har del i Den Hellige Ånd.
  • Den Hellige Ånd overbeviser oss om synd og gjør det mulig for oss å ta imot Jesus som vår frelser.

 

Treenigheten Gud (Faderen, sønnen Jesus og Den hellige ånd)

Den nikenske trosbekjennelse

Den nikenske trosbekjennelse eller den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse kan også nevnes:

  • Vi tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.
  • Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen. Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av jomfru Maria, og er blitt menneske. Han ble korsfestet for oss, pint under Pontius Pilatus og gravlagt. Han oppstod den tredje dag, etter Skriftene, fòr opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd. Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende.
  • Vi tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen og Sønnen, som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved profetene. Vi tror på én, hellig, allmenn/katolsk og apostolisk Kirke. Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse og venter de dødes oppstandelse og det evige liv. Amen.

Første utkast av den nikenske trosbekjennelsen ble allerede forfattet og vedtatt av kirkemøtet i år 325 i Nikea. Ved første konsil i Konstantinopel i 381 ble den justert til å bli den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse. Også noen andre justeringer har blitt foretatt etter den tid.

Uansett er det sentrale med denne trosbekjennelsen det sterke fokuset på den hellige treenighet. Den vises svært tydelig Gud som et vesen, men med tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellig ånd.

Hovedkilde: Wikipedia på norsk og artikkelen “Den nikenske trosbekjennelse”.

Tilbake til toppen.


Frelse

Tro det eller ei: Helt fra jeg selv deltok på konfirmasjonsundervisning på midten av 1980-tallet husker jeg at presten presenterte en tilsvarende illustrasjon som dette:

Mennesket, korset som bro over avgrunnen og Gud.

Synden har skapt en avgrunn eller kløft mellom Gud og mennesker (noen mener det er en ildsjø i bunnen av kløfta), hvor Gud er en allmektig og hellig Gud som ikke tåler synd. Gode gjerninger kan ikke bygge en bro over avgrunnen. Redningen er Jesus og hans forsoningsverk på Golgata-korset, via hans død og oppstandelse etter å ha sonet våre synder, sykdommer og overvunnet djevelen. Korset og frelsesverket bygger en bro mellom Gud og mennesker, slik at forbindelsen igjen er opprettet via Jesus. Helt gratis av nåde kan vi altså ta imot frelsen – evig liv i himmelen – pga. Jesus sin verk gjengitt i påskeevangeliet.

Det er ingen strenge opptakskrav for å oppnå frelse og for å få del i himmelriket. Det som kreves er “kun” tro og bekjennelse, hvor man av nåde blir frelst. Rom. 10, 9: “For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst.”

Jeg tror på at det er Gud som står bak skapelsen og tilblivelsen av himmel og jord (ingeniøren og hjernen bak). Imidlertid tolker jeg ikke nødvendigvis skapelseshistorien i Bibelen helt bokstavelig, med skapelse på seks dager osv.

Kristentroen og forkynnelsen kan i enkelte tilfeller bli gjort for “platt”. Det radikale budskapet trenger ikke å bli pakket inn i bomull eller å bli gjort ufarlig og tannløst. Man skal ikke skjemmes over evangeliet, og det blir for dumt hvis man er superredd for å støte noen med å forkynne et klart Bibelsk budskap. Fortapelse, synd, omvendelse, frelse, valg, død og dom / dommedag har plass i budskapet, om vi liker det eller ei. Ja takk til en balansert framstilling.

Tilbake til toppen.


Noen utvalgte Bibelvers

Vår Bibel inneholder 66 bøker, mens katolikkene har sin versjon bestående av 73 bøker. Det har opp gjennom historien blitt foretatt vurderinger hvor enkelte bøker har blitt tatt med i dagens Bibelen, mens andre har blitt forkastet pga. for perifer tidsmessig knytting til Jesus m. m..

Noen utvalgte Bibelvers som jeg både liker godt og tror på:

  • Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn (Joh. 1, 12).
  • Den lille Bibel: For så har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på han ikke skal fortapes men ha evig liv (Joh. 3, 16).
  • Jesus sier: “Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg” (Joh. 14, 6).
  • For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst (Rom. 10, 9-10).
  • For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle (1. Tim. 2, 5-6).
  • For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem (Ef. 2, 8-10).
  • Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet (Joh. 5, 24).

Bibelvers Joh. 5, 24

Bibelvers Joh. 5, 24, YouVersion.

  • Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus (Rom. 3, 22-24).
  • For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus (Joh. 1, 17).
  • For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker (Tit. 2, 11).
  • Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre (Rom. 6, 23).
  • Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten (1 Kor. 13, 13).
  • Og Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham. Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre (1. Joh. 4, 9-11).
  • Det dobbelte kjærlighetsbud eller Nestekjærlighetsbudet: Han svarte: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.” (Matt. 22, 37-40)
  • Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? (Matt. 7, 1-3)
  • Misjonsbefalingen: Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: “Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” (Matt. 28, 16-20).
  • Fader vår, Herrens bønn: Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig. La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød. Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen. (Matt. 6, 9-13)
  • Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg….. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da legemet til Guds ære! (1. Kor. 6, 12 og 20)
  • Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser. For sin tro fikk de gamle godt vitnesbyrd. I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige (Hebr. 11, 1-3).
  • Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av! (Joh. 8, 11).
  • Til ettertanke for oss i rike Norge: For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser (1. Tim. 6, 10).
  • For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet (Ef. 6,12).
  • La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære! (Fil. 2, 5-11).
  • Oppdelingen i ånd, sjel og legeme: Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer. (1. Tess 5, 23).
  • Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere. (Matt. 5, 10-12).

I hovedsak har Bibeltekstene ovenfor blitt hentet fra oversettelsen: Bibelselskapet – Bibel 2011 – Bibel.no – N11BM – https://www.bibel.no/Nettbibelen.

Vers hentet fra Life.Church YouVersion Bibel-app (iPad):

 

Herrens nærvær

Herre, jeg er trett av å spekulere over deg og diskutere din person. Jeg har lest tilstrekkelig, hørt nok og talt nok, jeg vil ganske enkelt være deg nær. La meg lukke bøkene, så ikke noe annet mer skal komme mellom oss.

La meg komme til deg. La meg oppslukes av ditt nærvær, fortape meg i det, så bare ditt hjerte taler til mitt hjerte. Men Herre, hvordan skal mitt hjerte kunne lytte til ditt, når kloke og skriftlærde strides om ditt navn? Overdøver ikke larmen av deres stemmer det du hvisker meg i lønndom?

Jeg gjentar Marias ord i hagen: “De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt Ham. Si meg hvor de har lagt Ham, så vil jeg ta ham med meg”. Jeg vil så gjerne ta deg med meg, Herre Jesus. Langt bort fra undervisningsanstaltenes tumulter og de lærdes diskusjoner. Langt bort fra all misunnelsen og alt naget, og den bitre tretten mellom disiplene om hvem som er størst. Langt bort for å tilbe deg, se deg, tale med deg….

“Jesus – enkle betraktninger om frelseren”, opprinnelig skrevet av fader Lev Gillett, en munk fra Østkirken og åndelig veileder i den ortodokse kirken.

Tilbake til toppen.


Den “rette” tro og trosutøvelse

Delvis gjentakelse av det som tidligere har blitt skrevet:

For å bli frelst med himmelhåp er det helt nødvendig å TRO på Jesus (Yeshua) og å ta imot ham som vår frelser! Det holder ikke “bare” å være snill og grei og/eller medlem av et trossamfunn (f. eks. Den norske kirke). Vi blir frelst av nåde ved tro, gratis og ufortjent.

Hva anser jeg som rett tro og riktig trosutøvelse? Jeg har utarbeidet den subjektive lista nedenfor, som slettes ikke er fullstendig utfyllende:

  • Tro i samsvar med innholdet i trosbekjennelsen (den treenige Gud, Jesu frelsesverk osv.) og grunninnholdet i Bibelen (korset, nåden, kjærligheten osv.).
  • Å ta imot troen på Jesus, det personlige valget, er det sentrale.
  • Være en god hverdagskristen med en jordnær tro.
  • Man skal ikke undervurdere bønnens makt.
  • Unngå det ekstreme. Den gylne middelvei-prinsippet gjelder også i kristne sammenhenger.
  • Ikke noe poeng i å søke etter åndelige opplevelser som kun gir en egotripp.
  • Unngå i størst mulig grad moralisering og dømming av andre. Andre kan ikke avgjøre om min tro eller andres tro er rett eller sterk nok.
  • Nei takk til lister med menneskelagde bud og regler som må etterleves for å kunne kalle seg en skikkelig kristen.
  • Leveregler og menneskebud, prektighet, tradisjoner, image etc. betyr lite eller ingenting for frelsen. Bibelen alene er mer enn godt nok.
  • Unngå å oppsøke religion (bud, leveregler osv.), ta imot evangeliet i stedet (nåde, frelse osv.)!
  • Dåpssyn (barnedøpt eller voksendøpt/troens dåp), synet på åndelige gaver og andre teologiske spissfindigheter har liten betydning for hvor ekte og sterk troen er.
  • Bibelen kan ikke leses fullt ut objektivt og bokstavelig. Tolkning må til og boka gir ikke klare svar på alle livets områder.
  • Kristen tro løser ikke alle jordiske problemer.
  • Det er ikke et krav at man gir tienden til “Guds” arbeid. Velsignelse, helbredelse og åndelige opplevelser er ikke avhengig av pengesummene som gis i kollekt.
  • Vise litt ydmykhet, tjenerskikkelse og forsiktighet i møtet med andre personer.
  • Rom for ærlighet og å være seg selv med sine svakheter og styrker, hvor man slipper å spille skuespill med bruk av maske.
  • En menighet må tilby åpenhet og ærlighet med muligheter for å bygge en tro som tåler livets problemer. Forsamlingen må kunne tåle diskusjoner og debatter, og det bør være mindre viktig å bevare/forsvare image (forsamlingens og/eller ledelsens).
  • Se på medmennesker som interessante personer med egenverdi, ikke bare som misjonsmål, arbeidere for saken og tall i statistikken.
  • Ha empati, ekte nestekjærlighet og interesse for våre medmennesker.
  • Unngå “avgudsdyrking” av lederskikkelser (pastorer, forkynnere osv.). Ikke lag lederstrukturer som muliggjør utstrakt maktmisbruk.
  • Ikke et “must” å dyrke staten Israel som en annen gud.
  • Den treenige Gud stiller ikke noen krav til politisk ståsted. Det er ikke et krav å stemme KrF eller borgerlig for å kunne kalle seg troende.
  • Unngå dobbeltmoral, ha sammenheng mellom liv og lære / teori og praksis.
  • Lov til å tenke selv og stille spørsmål og komme med konstruktiv kritikk uten å være redd for å bli “hengt”. Det er fullt lovlig å prøve og å vurdere all forkynnelse og ledelsesutøvelse.
  • En elitedivisjon med forkynnere (“apostler” etc.) som ikke kan motsies finnes ikke. Kritikk som rettes mot forkynnere er IKKE rettet mot Gud, men mot mennesker i kjøtt og blod som på en dårlig måte utøver Guds embete.
  • Ikke fokuser på småsaker og bagateller (F. eks. homofili, Israelsdyrking, meningsløse teologiske diskusjoner om små spissfindigheter). Synet i homofilisaken er uvesentlig.
  • Det må være rom for alle mennesketyper og personligheter i forsamlingene. Det må blant annet være plass for introverte personlighetstyper.
  • Møtestil – inkludert liturgi, sang, musikk, forkynnelse og språk – tilpasset dagens mennesker.
  • Hvor flink man er til å delta på kristne møter har liten betydning for graden av kristenhet. Også ikke-aktive kristne målt i antall møtedeltakelser kan ha en sterk tro!
  • Ikke la alle aktivitetene og aktivitetsnivået i kristen regi bli altoppslukende. Det må være tid til ikke-kristne personer, naboen og ikke-kristne aktiviteter.
  • Som kristen bør man ikke melde seg helt ut av den vanlige verden og “gjemme” seg på bedehuset. Verden på utsiden er ikke livsfarlig, og ved å være en del av samfunnet kan nye nås med evangeliet (kortreist misjonering).
  • Uheldig trosutøvelse kan virke ødeleggende på den sunne kristentroen.

Jeg tror på at mirakler, helbredelse og andre overnaturlige ting kan finne sted, inkludert tungetale. Imidlertid kan det bli for mye fokus på slike ting, og spesielt betenkelig er det når penger, bastante lovnader og spektakulær forkynnelse blandes inn i saken. Som enkelte pleier å uttale: Herrens veier er uransakelige. Noen ganger, sett med våre menneskelige øyne, får vi den hjelpen vi ønsker fra ham “der oppe” mens andre ganger skjer ikke dette. Himmel eller paradis på jord og i vårt jordiske liv er ikke noe vi kan forvente å få fra Gud.

Et ideal for oss troende bør være å være hverdagskristen / hverdagskristne, dvs. våre liv og livsførsel gjennomsyrer våre liv og vitner om troen vår. Kristne bør ideelt sett ha en god porsjon i sine liv med nestekjærlighet, medlidenhet, nød for sin neste, bry seg om dem rundt seg, empati osv. Dette bør komme alt fra naboer, fattige, vanskeligstilte, mennesker på flukt osv. til gode. (Men dette er nok områder hvor noen og enhver av oss feiler!)

Det er svært liten fare for direkte forfølgelse – gjerne med livet som innsats – i Norge pga. sin kristentro, men man vinner neppe noen popularitetskonkurranse gjennom å tro.

Dikt av Hans Børli: Min trosbekjennelse

Jeg tror på den nakne legende om mennesket Jesus Kristus. Jeg tror på ham slik han var før menneskene formet hans bilde på perlebesatte krusifikser, før sjølbehagelige prester lespet hans navn over silkedukede altere i katedraler reist til hans ære, før de velsignet blodige krigsvåpen og sang hans navn over slagmarkene, før de kamuflerte falskhet og råttenskap med hans hellige stråleglorie.

Jeg tror på tømmermannens sønn – den fattigste av de fattige. Han som ikke eide en stein å kvile sitt trøtte hode mot. Han som prediket kjærlighetens og brorskapens evangelium for pøbelen på byenes torg. Han som hjalp der sjukdom og nød herjet, og gråt bittert over sitt folks bunnløse elendighet. Han som gikk uanfektet omkring mellom skjøger og lassiser med spissborgernes hånende øyne rettet mot seg. Han som dreiv høkerne ut av templet med hvinende piskeslag. Han tror jeg på.

Denne Jesus – det evige sanne menneske – måtte dø mellom røverne på Golgata, dømt som en fare for samfunnet. Slavenes og piskesvingernes gjennområtne samfunn. Men hans Via Dolorosa går som en skinnende vei gjennom alle århundrer. Det store og gode menneskes vei – mot lengselens morgenland.

Hans Børli, fra diktsamlingen “Villfugl” (1947).

 

Som konfirmant lærte vi om de fire B-ene:

  • Bibel
  • Bønn
  • Brødsbrytelse (nattverd)
  • Broderfellesskap (menigheten)

Muligens har dette noe for seg, selv om jeg personlig har blitt noe skeptisk til hele konseptet med menigheter og menighetstilhørighet.

Min troshistoriske eller konfesjonsmessige bakgrunn

Min bakgrunn angående kristen tilhørighet:

  • Jeg vokste opp i et ikke-kristent hjem med foreldre som ikke var aktive i kristent arbeid (ikke-kristne).
  • Generasjonen før, dvs. besteforeldre-generasjonen på begge sider (både mors og fars foreldre), var kristne.
  • Hjemmefra er / var jeg ikke vant med bordvers og å “tenke kristent”.
  • Ble likevel som liten sendt på søndagsskole, barnelag, guttelag og skolelag.
  • Jeg har vært Jesus-troende fra ganske tidlige år uten noen revolusjonerende før- og etter frelsesopplevelse (omvendelse).
  • I ungdomsåra gikk jeg en del på Egersund bedehus og deltok i ungdomsarbeid i regi av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Indremisjonsforbundet (ImF), som da het Det Vestlandske Indremisjonsforbund (DVI).
  • Havnet etter hvert over i Egersund Misjonshus og Det Norske Misjonsselskap (NMS) som holdt til der. Aktiv både i ungdomsarbeid og senere unge-voksne arbeid her.
  • Jeg har hatt diverse mindre styreverv både i Bedehuset og Misjonshuset.
  • I studietiden gikk jeg som menig møtedeltaker (ikke medlem) på en del møter i regi av stedets pinsemenighet: Filadelfia Hønefoss. Frivillig medhjelper som lydtekniker (nærradio og PA) i menigheten.
  • Også aktiv i det kristne studentlaget på høgskolen.
  • Min kone jobber som kateket i Den norske kirke, noe som medfører at jeg har fått med meg en del gudstjenester og arrangementer i kirkelig regi.
  • Pr. dags dato er jeg ikke-aktiv i kristelig arbeid. Trenger jeg virkelig noen menighet?
  • Har et noe anstrengt forhold til organisert menighetsliv basert på tidligere erfaringer.
  • Aktiv menighetsdeltakelse frister meg ikke på nåværende tidspunkt, blant annet pga. tidligere negative opplevelser av kristne miljøer jeg har tilhørt:
    • Lav eller liten takhøyde, trange rammer hvor det ikke er rom til å være seg selv fullt ut.
    • Klikkete miljøer.
    • Dobbeltmoral og falske miljøer.
    • Dømmende miljøer med klassifisering av kristne som A- eller B-kristne.
    • Enkelte familier og personer var mer verdt og høyere verdsatt enn andre, ut fra sin familiære bakgrunn.
    • Noen “gjenger” (interne uformelle smågrupper, vennegrupper) var mer gjeve enn andre, og det var ikke fritt fram å velge gjeng.
    • Det var ikke rett fram, normalt eller akseptert med utstrakt kommunikasjon og kontakt på tvers av gruppene eller gjengene (“sub-kulturene”).
    • Det fantes diverse “småkonger” som ble opphøyet og andre “menige” medlemmer som ble tråkket ned. Hvis de riktige personene snakket hørte alle på hva de hadde å si, mens andre som prøvde å ta ordet blir oversett og utestengt (bevisst og ubevisst utfrysing og tiet i hel).
    • Mye baktaling og sladder.
    • Tendenser til uskrevne regler, menneskebud og kutymer som måtte etterleves.
    • Lite støttende og inkluderende miljøer overfor enkelte “outsidere” eller annerledestenkende/kritikere.
    • Lite Jesus-fokus, mye miljøkristendom og sosiale koseklubber-tendenser.
    • Noe mørkemannsforkynnelse (ekstrem-konservativ forkynnelse) har jeg blitt utsatt for.
  • Det understrekes at mye av mine erfaringer kommer fra det “ekstremt” pietistiske Sør-Vestlandet hvor mørkemannskristendommen rår, midt i det “Bibeltro” Bibelbeltet. I hovedsak er det Misjonshuset i Egersund / Egersund Misjonsforening jeg har “tilhørt”, og et “opprør” mot dette miljøet tok jeg i gamle-bloggen som  jeg ennå har liggende ute på nettet en PDF-versjon av.
  • I en annen artikkel her i bloggen har jeg skrevet følgende om Misjonshuset i Egersund: “Jeg er noe kritisk til hvordan utviklingen har vært i de senere år i Misjonshuset i Egersund. Fin koseklubb for dem som passer inn, men en del mennesker blir dessverre ikke inkludert i “det gode selskap”. Muligens mer en sekt (“Misjonshussekten”) enn en forsamling / menighet?”
  • Viktig: Jeg har ikke hatt noe med Misjonshuset i Egersund / Egersund Misjonsforening (EMF) å gjøre siden år 2008, og vi har også flyttet bort fra Egersund våren 2014. Det som presenteres her om dette miljøet er ikke ny og oppdatert kunnskap / informasjon.
  • Rett skal være rett: Jeg har også hatt ganske mange positive opplevelser i kristen regi, bestående av blant annet god forkynnelse, vennskap, sosiale happeninger osv.

Engel og engler hører også med til troen!


Tilbake til toppen.


Sentrale kristne høytider

Sentrale kristne høytider og/eller helligdager/merkedager innenfor den kristne tro:

En mer komplett liste (allehelgensdag, faste osv.) er tilgjengelig via nettsiden: Bibel: Bibelen i høytidene. Jeg anser det som ønskelig og sentralt å holde i hevd kristne høytidsdager/kirkelige helligdager.


Tilbake til toppen.


En kritisk kristen

Det er fint og bra med en tro, men det blir feil å prøve å TVINGE troen på andre som er uinteresserte. De som ikke tror, bør ikke bli påtvunget en tro eller å bli utsatt for trusler og skremsler om død og dom for ikke-frelste. Uønsket, overdreven, truende, innpåsliten og pågående forkynnelse og evangelisering anser jeg som brudd på menneskerettighetene, religionsfriheten, retten til å kunne foreta selvstendige valg (den frie vilje) og eventuelt andre rettighetsbrudd mot frie og selvstendig tenkende mennesker. (Evangelisering og misjonering på en balansert måte overfor interesserte lyttere er selvsagt helt ok!)

Jeg velger å tro på livets to utganger, dvs. enten fortapelsen (helvete) eller himmel / ny jord (paradis, evigheten sammen med Gud) på dommens dag. Imidlertid tror jeg Bibelens sterke bilder om ild og evig pine i fortapelsen er mer å forstå som metaforer/bilder enn som bokstavelige skildringer. I utgangspunktet ønsker Gud at alle mennesker skal bli frelst, men det er opp til oss å si ja eller nei til troen på Jesus sitt frelsesverk m. m.

Gud er god heter det seg, og en del slenger rundt seg med frasen om at det er så herlig å være frelst. Likevel skjer det fæle ting her i verden slik som krig, naturkatastrofer, sult, alvorlig sykdom og død. Gud griper ikke alltid inn selv om han i utgangspunktet er en god, allmektig og allvitende Gud (det ondes problem). Verden er i stor grad overlatt til seg selv og sitt selvstyre, og djevelen og synden har ennå sin påvirkningskraft her i den jordiske verden. Lovnadene om et liv uten problemer gjelder først for det kommende livet i himmelen (etter vår død og oppstandelse), og alle jordiske utfordringer løses ikke av å komme til tro. Imidlertid har Gud via Jesus lovet å være med oss i gode og onde dager.

Jesusfiguren min, stablet og gjemt bort i en bod. Heldigvis står det litt bedre til med troen.

 

Dåp og dåpsform: Barne- eller voksendåp (troens dåp) er hipp som happ for meg, men gjendåp liker jeg ikke. Dåp er en selvfølgelighet og naturlig del av kristentroen, og det viktigste er at man blir døpt på den ene eller den andre måten. Imidlertid mener jeg ikke at ikke-døpte automatisk går fortapt, da dåpen i seg selv ikke betyr all verdens for om man kan bli frelst eller ei.

Angående tro og frelse: Hva man mener og tror om enkeltsaker slik som politikk, teologi, homofili/samliv, sex før ekteskapet, gjengifte, liturgi, enkeltsaker, leveregler / menneskebud, karismatisk / ikke-karismatisk osv. er mindre viktig. Det sentrale er troen og bekjennelsen, frelst av nåde. Begrepet kristne verdier sliter jeg med, og ikke minst troen på at en objektiv liste over slike verdier foreligger.

Protest kristendom: Selv om jeg er kristen er jeg likevel kritisk til en del av det som skjer i kristendommens navn, gjerne spesielt i enkelte konservative kristenmiljøer og ekstreme karismatiske miljøer. Selv er jeg ikke “bygget for” å kunne passe inn i karismatiske sammenhenger eller strikse konservative forsamlinger. Det store fokuset på vekkelse som enkelte menigheter har blir noe overdrevent, og likeså redselen for avkristning. Enkelte kristnes hatefulle holdninger skremmer også. Fri og bevare meg fra TV Visjon Norge sin forkynnelse!

Innimellom kan det oppleves som noe belastende å være en troende kristen. Strengt tatt sliter jeg med å kalle meg “personlig kristen”. Jeg er en Jesus-troende person, men å bruke personlig- og kristen-begrepet blir noe unaturlig. Med å kalle seg kristen blir man tillagt og ilagt masse meninger, holdninger, forventninger, verdier og generelt plassert i en bås hvor jeg ikke helt passer inn. Beklageligvis er det gjerne de ekstreme kristne som setter agendaen og som er framme i rampelyset som kristne “forbilder”.

Det sentrale for oss kristne burde ha vært å forkynne og praktisere kjærlighet og nåde (Guds tilgivende kjærlighet) samt misjon og evangelisering. I stedet opplever jeg at det sentrale i kristne sammenhenger ofte blir moralisering, etikk, menneskebud, maktmisbruk, hvem som er og ikke er Bibeltro, dette å slå hverandre i hodet med Bibelen og debatter rundt mindre vesentlige tema (f. eks. homofili og Israel). I andre sammenhenger blir det mye fokus på personlige følelser og opplevelser, “moter” og bevegelser hentet fra USA og sensasjons- og showpreget kristendom ispedd litt herlighetsteologi. Videre finner jeg menighetslivet til tider som kvelende for min tro.

Misjonering, evangelisering og å dele Bibelens budskap med andre i siviliserte former – ikke for påtrengende – er helt OK. Imidlertid er det ikke greit å forsøke på å tvinge troen på andre, eller å forsøke på å skremme folk inn i himmelen gjennom å skape helvetesangst og/eller sterk redsel for fortapelsen, endetid og dommedag.

Jeg finner meg ikke i at andre enn Gud dømmer (fradømmer meg) troen min. Jeg er ikke en mindreverdig kristen eller frafallen selv om jeg er skeptisk til ekstrem karismatikk og konservativ kristendom, er barnedøpt, er medlem av Den norske kirke (DNK) og framstår som en noe liberal kristen på enkelte områder. Jeg kan ikke akseptere å bli kalt en B-kristen eller “kristen light”. Om jeg er rettroende eller Bibeltro nok er opp til Gud å vurdere, og ikke ansvaret til selvoppnevnte dommere innenfor konservativ kristendom eller ekstremt karismatiske miljøer.

Kristne superlativer

Disse tingene og beslektede tema har jeg skrevet mer om her i bloggen i kategori protest kristendom og på min nettside http://protest.brr.no/ / i denne artikkelen her i bloggen (utvidet og revidert versjon av protest.brr.no).

Protest kristendom. Konservativ kristendom? NEI takk!

Tilbake til toppen.