Veivalget til KrF – politisk valg av side

Nei til KrF

Selvsagt mener jeg noe om veivalget / retningsvalget til KrF også, som ble foretatt 2. november 2018. Kristelig Folkeparti har aldri vært mitt parti, og nå får det i hvert fall ikke min stemme eller støtte etter den siste høyrevridningen. Partiet skuffer med sitt tydelige veivalg mot blå og borgerlig side innenfor politikken, hvor også FrP inngår.

For min del anser jeg KrF som et nisjeparti for spesielt interesserte i “Bibelbeltet”, og KrF er primært kun et trangt (marginalt) og regionalt parti for Sør-Vestlandet. Å ha “folkeparti” i navnet er høyst misvisende, da det kun er et parti for noen få. Mange kristne deler på ingen måte KrF sitt politiske syn eller verdigrunnlag.

Enkelte tror at Ropstad og høyrefløyen i KrF vil svelge kameler som om det var sukkertøy, hvor det meste ofres i bytte mot litt regjeringsmakt.

Regjeringsforhandlingene ser ut til å innebære vel stor fokus på enkeltsaker og symbolsaker (f. eks. abort) i stedet for å se på de store linjene og helheten. Det har til slutt blitt besluttet at KrF blir del av en borgerlig flertallsregjering (Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti) etter å ha svelget unna en god del kameler og ofret viktige verdier og prinsipper i bytte mot litt makt.

Tidligere partileder Knut Arild Hareide stiller ikke til rikspolitisk gjenvalg i 2021. Han ønsker neppe å drive med og å støtte blå politikk, inkludert dette å stadig “måtte” tråkke på de svakeste. Han har vært genuint opptatt av de nederst på rangstigen, dvs. de svake og hjelpeløse gruppene. Han tapte retningsvalget etter å ha spilt fair og i samsvar med spillereglene. Pr. dags dato (høsten 2019) sitter han på Stortinget for KrF ut perioden.

De andre i ledelsen mer eller mindre jukset og vært illojale under veivalget, hvor de dolket Knut Arild i ryggen og konspirerte med Erna (H) for å vinne. Resultatet er at Knut Arild går og Kjell Ingolf Ropstad + Olaug Bollestad dessverre blir sittende igjen, og at vi har et såkalt kristelig parti som kjører en umenneskelig og ukristelig politikk. Virkelig Bibelsk det som har skjedd her, hvor klinten har blitt skilt fra hveten. De gode forsvinner ut av partiet og politikken, mens de dårlige blir værende igjen. I mine øyne mangler det en del når det gjelder tyngde og dybde på dagens partiledelse.

Mangt og mye mer kunne ha vært sagt om KrF. Tenker det holder i denne omgang å henvise til tidligere skrevet artikkel om temaet, der jeg også har skrevet noen ord om det foretatte veivalget:

Jeg har også gitt tydelig uttrykk for min misnøye med dagens regjering i artikkelen “Regjeringskritikk”.

Nok er nok, Sylvi Listhaug!

Wikipedia: Sylvi Listhaug

Utgangspunktet, etter min mening: Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet (FrP) har ingenting å gjøre som minister i regjeringen. Nok er nok for lengst av alle hennes tåpelige utspill. Hun er alt for kvass i sine uttalelser, presenterer hatretorikk og bidrar til splittelser. Hennes “tabbekvote” er for lengst overskredet med god margin.

Oppdatering pr. 3. mai 2019: Er det mulig? Dama blir resirkulert og tatt inn igjen i varmen hos regjeringen. Hun er fra 3. mai 2019 utnevnt til å være eldre- og folkehelseminister i Erna Solbergs regjering. Forstå det den som kan at de vil ha den bråkebøtta inn igjen i regjeringsmakt! Virkelig trist at hun har blitt gitt en ny sjanse til å få regjeringsmakt.

Oppdatering desember 2019: Rett før jul 2019 skiftet hun regjeringspost (departement) og ble ny olje- og energiminister. Resirkulering og gjenbruk over en lav sko. Neppe noe godt valg sett ut fra klima- og miljøhensyn, selv om hun ikke helt er klimafornekter.

Oppdatering januar 2020: FrP velger å forlate regjeringen, noe som også medfører at Sylvi Listhaug nok en gang er ute som minister. Nok en gang rykker hun tilbake til Stortinget som stortingsrepresentant.

“Miljøpartiet” FrP, med resirkulering og gjenbruk av (udugelige) statsråder og politikere.

Spørs om hun klarer å oppføre seg denne gangen, da. Hennes kvasse uttalelser, hatretorikk og splittende kommentarer og ord – som mer eller mindre er hennes varemerke – er det siste vi trenger. Videre spørs det om hun klarer å være lojal mot vedtatt politisk plattform i Solberg-regjeringen & Co. Splitt og hersk på sitt verste er nok i vente, er jeg redd.

Les mer 🙂

Regjeringskritikk – blåblå Solberg-regjering

Partilogoer

Hvis det hadde vært mulig hadde jeg med øyeblikkelig virkning sagt opp “abonnementet” på dagens regjering (stortingsperioden og regjeringsperioden 2013-2017 + 2017-2021). Dagens “rølpete” og useriøse regjering kunne godt ha fått “sparken” for min del. Jeg bistår så gjerne med hjelp til å annonsere at regjeringen byttes eller gis gratis bort via Finn eller en gi bort-side på Facebook (eventuelt selges billig på et loppemarked).

Jeg hadde liten tro på en blåblå politikk og en blåblå regjering (Høyre + Fremskrittspartiet, + Venstre fra 2018 + KrF fra 2019) i utgangspunktet, og så langt har jeg ikke klart å bli overbevist om at dagens regjering og politikk er til noen særlig gagn for vårt land. Regjeringens politikk så langt har etter mitt syn vært liten grunn til å være imponert av for “vanlige folk” eller “folk flest”.

Som jeg tidligere har skrevet her i bloggen: “For meg framstår høyresiden i norsk politikk som egoisme og egoismepartier som passer bra for de rike og velstående, men som ikke tar hensyn til de svake og fattige i samfunnet.” Nå når noen statsbudsjetter har blitt presentert og den blåblå regjeringen har fått styrt Norge i noen år kan det se ut for at min skepsis er berettiget. Blåmandagen er et faktum etter at jeg har fått sett politikken i praksis.

Er dagens blåblå regjering (H, FrP, KrF og V, nå heldigvis minus FrP) kun ute etter å drive med pur faenskap? Hva vil egentlig dagens regjering med sin politikk? Er målet å totalt ødelegge landet vårt og å bygge ned / rasere bra fungerende systemer (velferdsgoder m. m.)? Driter de enkelt og greit i oss vanlige borgere – fotfolket eller allmuen – i sin iver etter å blidgjøre de rikeste rike blant oss?

Regjeringen kan ha noe å lære av TV-programmet/serien (NRK TV) “Sånn er Norge” v/Harald Eia. Norge er et veldig bra land å bo i, og vi har systemer som fungerer godt. Velferdsstaten og velferdsgodene er gode å ha, og vi har relativt stor likhet i vårt land og utviser stor tillit til hverandre og overfor myndighetene. Omfordelingssystemet fungerer bra, og vi har et stort sett rettferdig skatte- og avgiftssystem. Imidlertid prøver hele tiden de høyrevridde å ødelegge dette velfungerende systemet og maskineriet.

HELDIGVIS sliter og kjemper den “borgerlige familien” i motvind høsten 2019. Dette gleder jeg meg selvsagt over. Januar 2020 gir følgende gladnyhet:

FrPs regjerings-exit

Morna, Siv!, jippi og “Yabba Dabba Doo”! Mandag 20.01.2020 (blåmandag?) annonserte sutreklubben FrP at de går ut av regjering! Dette var virkelig en positiv nyhet, selv om resten av regjeringen nok beklageligvis består. Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti forsetter sin styring av landet via en mindretallsregjering, hvor FrP nok (delvis) blir støtteparti.

De borgerlige er muligens noe mer splittet og svekket etter inntruffet situasjon. Imidlertid er jeg redd for at Ap-leder Jonas Gahr Støre har mye rett i sin analyse. Vi kan få: Et borgerlig kaos, mer splid, mer polarisering og mer ytterliggående politikk fra Frp etter deres utgang av regjeringen. Alt dette rotet og spillet er neppe til gagn for landet Norge.

Muligens blir resultatet barnehagenivå neste på politikken? Barnslig og liten moden tone med masse intern kjekling og krangling, hvor spesielt FrP sier “takk for sist” gjennom å være vanskelig overfor den gjensittende delen av regjeringen?

(Denne artikkelen vil nok bli ytterligere oppdatert i henhold til det inntrufne etter hvert.)

Les mer 🙂