Kirkeillustrasjon
I Den norske kirke har det i senere år vært en del snakk om gudstjenestereformen, eller ny gudstjenesteordning som det også kalles. Startskuddet gikk 1. søndag i advent 2011 etter ca. 7-8 års utredningsarbeid (påbegynt i 2003).
Er det noen stor grunn til å rope hurra for reformen? Selv heller jeg mot svaret nei. Endringene er for små og kosmetiske etter mitt syn til å ha noen som helst stor betydning. Strengt tatt er det bare litt endringer i liturgier og uttrykksformer. Mer av det samme i en litt ny innpakning. Jeg tror neppe reformen vil føre til at særlig mange nye blir «frelst» eller finner veien til kirka.
Mye tid og ressurser har blitt brukt på å utarbeide reformen. Står virkelig resultatet i forhold til innsatsen? For meg virker det som om mye tid, penger og ressurser har kokt bort i unødvendig byråkrati, demokrati og omstendelige beslutningsprosesser. De reelle forbedringene og endringene er minimale. Muligens er hele gudstjenestereformen meningsløs?
Alle som kommer til Gudstjeneste ønsker å bli inkludert og sett, få en positiv opplevelse, lære noe og i en viss grad forstå det som skjer (gjenkjennelse). Dessuten oppnås et møte med det hellige i form av den treenige Gud.
