Valg 2019: Kommunestyre- og fylkestingsvalg + kirke

Valg 2019: Politiske partier, Norge.

Jeg har opptil flere ganger tidligere utvist et visst politisk engasjement her i bloggen. Noe samfunnsengasjert er jeg tross alt, og noe samfunnsengasjement er det vel helst naturlig å utvise som innbyggere av et demokratisk land. Selv om jeg ikke er medlem av noe parti eller er politiker selv, er jeg likevel opptatt av demokratiet, folkestyret, valgene, samfunnsutviklingen og politikken. Det politiske er på mange måter limet i vårt demokrati, nasjon og samfunn, og det er via de politiske systemer vår framtid blir lagt og bestemt.

Ført politikk griper inn i våre liv, og den påvirker familier, arbeidere, samfunnstopper, samfunnet, kulturen, unge, gamle, fellesløsninger i samfunnet, skatter, avgifter, reguleringer, velferdsgoder, handelspolitikk, innvandring, bistandspolitikk, militærsatsing, helse, oppvekst inkludert skole, fordelingspolitikk, miksen mellom privat og offentlig tjenesteyting  osv. osv. Riktignok er det mye av dette som bestemmes på nasjonalt nivå (Storting og regjering + internasjonalt nivå via EU m .m.), og ikke på kommune- og fylkesnivå som årets valg omhandler.

Valg 2019 er som sagt et kommunestyre- og fylkestingsvalg. I slike lokalvalg er ofte person vel så viktig som partitilhørighet og partiliste. “Dugende” personer som kan gjøre en god jobb for bygd eller by – samt region – der man bor ønskes stemt inn. I tillegg til de “vanlige” valgene har man kirkevalget parallelt.

Oppdatering: Valg 2019 er nå OVER!

Valg 2019 er (heldigvis!) over

Så var valg 2019 over. Mine svært subjektive meninger rundt resultatet:

  • Endelig! Valg over, slik at det heldigvis igjen blir litt andre ting enn kun politikere og politikk i nyheter, aviser og på TV.
  • På landsbasis gjorde HELDIGVIS KrF og PDK (Partiet De Kristne) det heller dårlig, hvor PK fikk knapt målbare oppslutning (0,4 %) og KrF med 4 % oppslutning / stemmer.
  • Regjeringspartiene Høyre, FrP og Venstre + tidligere nevnte KrF gikk noe tilbake (oppslutning på 36,3 %), noe jeg er godt fornøyd med.
  • Det jeg liker dårligere er nisjepartiene MDG og FNB sin (økte) oppslutning / framgang.
  • AP gikk BEKLAGELIGVIS mye tilbake, men klarer likevel å beholde statusen som landets største parti. SP gjorde på sin side et kjempebra valg.
  • På mange måter ble det et protestvalg: Mot bompenger (FNB), søkelys på en bærekraftig miljøpolitikk (MDG) og økt fokus på distriktspolitikk (SP). De etablerte og store partiene – inkludert regjeringspartiene – tapte i denne sammenheng.
  • Det ytterliggående nasjonalistpartiet Demokratene fikk en god del stemmer i Kristiansand (13,4 %), noe som slettes ikke er bra og som forhåpentligvis ikke sprer seg til andre steder ved neste valg.
  • En valgdeltakelse på ca. 65 % er et relativt bra og høyt tall.
  • Alt i alt er jeg vel middelmådig fornøyd med resultatene. Det kunne ha vært bedre, men det kunne definitivt ha vært verre også. (Stort KrF eller stort FrP hadde vært katastrofe!)

Det politiske valget er en ting, men parallelt var det også et kirkevalg. Hva skal man si om dette valget? Noen stikkord ut fra det jeg mener:

  • Det var en dramatisk lav valgdeltakelse på 12,7 % av kirkas stemmeberettigede medlemmer.
  • Lite minner om et fungerende demokrati i kirka.
  • Valget var preget av mangelfull informasjon og dårlig kommunikasjon, samt en meget halvhjertet valgkamp.
  • Også en relativt håpløse valgordning.
  • Åpen folkekirke fikk beklageligvis svekket sin oppslutning, men de “vant” likevel over nominasjonslistene og ikke minst over det konservative “mølet” til Bønnelista.

Med diverse fylkes- og kommunereformer i Norge i bakkant kan valget bli noe mer spennende enn normalt. Beklageligvis blir det litt vel mye rikspolitikk og litt lite lokalpolitikk i deler av valgkampen, hvor sentrale politikere på Storting, i regjering eller i sentrale politiske verv prøver å sette agendaen. Hva de i Oslo måtte mene har liten betydning for det forestående lokalvalget. Omkamp rundt kommunereformen er også av liten interesse i valgkampen.

Bompengevalget 2019: Viktige saker ved dette valget kan se ut for å bli f. eks.: Bompenger & miljøkampen / miljøsaken (inkludert ja eller nei til flere vindmøller), skolepolitikk + lokalpolitikk / lokale saker, inkludert distriktspolitikk. Rikspolitikk av typen ja eller nei til innvandring, islamofobi, ja eller nei til gratis skolemat og/eller flere lærere + arbeidsliv har vært framme i rampelyset. Forhåpentligvis slipper vi unna store diskusjoner denne gangen om kristne verdier og norske verdier. Det har ikke vært mye søkelys på velferd og alle kuttene som finner sted i velferdsgoder / velferdsytelser (riktignok rikspolitikk!). Lokalpolitikken glimrer vel i stor grad med sitt fravær i mange politiske debatter og i mediasøkelyset!

Vi har ca. 20 aktive politiske partier i Norge, men hvor ikke alle stiller lister i samtlige fylker og/eller kommuner. Partiene er listet opp nedenfor:

  • Arbeiderpartiet (Ap)
  • Demokratene (D)
  • Fremskrittspartiet (FrP)
  • Helsepartiet (Hp)
  • Høyre (H)
  • Kristelig Folkeparti (KrF)
  • Liberalistene (L)
  • Miljøpartiet De Grønne (MDG)
  • Partiet De Kristne (PDK)
  • Pensjonistpartiet (Pp)
  • Piratpartiet (PIR)
  • Rødt (R)
  • Senterpartiet (Sp)
  • SV – Sosialistisk Venstreparti (SV)
  • Venstre (V)
  • Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB)
  • Alliansen (A)
  • Kystpartiet (Kp)
  • Norges Kommunistiske Parti (NKP)
  • Samfunnspartiet (SFP)
  • I tillegg eventuelle by- og bygdelister for spesifikke steder i Norge

Stemmeurne (riktignok ikke standard norsk utgave).

Selv om kommune- og fylkestingsvalg er mer person- enn listefokusert, kan man ikke helt se bort fra politikken som et parti har bestemt seg for å føre. For min del, ut fra mine personlige preferanser, er det en del partier fra lista ovenfor som fort kan elimineres bort.

  • Mini- og mikropartier – nisjepartier – med minimal oppslutning og dermed minimal makt og betydning etter valget stemmer jeg ikke på. Bortkastet stemme.
  • Såkalte kristne partier inkludert KrF ser jeg på som en “styggedom”. Hvorfor skal alle troende samle seg i sine egne ghettoer, og er liksom alle kristne enige om en bestemt politisk retning og et bestemt sett med “kristne verdier“?
  • Enkelte partier (NKP, Rødt, SV) er for røde, til og med for meg.
  • Ensakspartier slik som MDG, Helsepartiet og Folkeaksjonen Nei til mer bompenger bruker jeg ikke stemmen min på, da jeg er mer opptatt av helhet enn små og løsrevne enkeltsaker.
  • Regjeringspartiene er for meg totalt uaktuelle å stemme på, da de har vist i praksis sin dårlige politikk hvor de kun smisker med landets rikeste. Spesielt FrP styrer jeg gladelig unna.
  • Oppfølging av forrige punkt: Blå politikk appellerer ikke til meg, og politikken gagner ikke meg og dem rundt meg.
  • Rasistiske partier (Alliansen, muligens flere?) er det utelukket å stemme på.

Egoistisk blåblå politikk, nei takk!

FrP – “heksepartiet” som prøver å lure og å lokke velgere med tykt valgflesk.

 

Ren sosialisme (og kommunisme) støtter jeg ikke, og jeg støtter heller ikke helt frislipp av de kapitalistiske kreftene (fullstendig fri markedsøkonomi). Jeg vil ha en del reguleringer, bra med velferdsgoder for alle, nei til velferdsprofitører, en god distriktspolitikk og en sterk (stor) offentlig sektor.

Som jeg skrev et annet sted:

  • Godt valg på mandag! Selv om det er lokalvalg: For min del velger jeg å unngå å stemme på de av partiene som har vært verst med å “slikke” hanefar / herr H og visjonen oppover ryggen.

(Forklaring: hanefar eller herr H => Jan Hanvold i TV Visjon Norge, en meget kontroversiell mann og TV-kanal.)

Hva sitter jeg da igjen med? Ca. de samme som jeg pleier å få i resultat når jeg har trykket meg gjennom partitester på nettet: Arbeiderpartiet (Ap) og Senterpartiet (Sp). Stemmer bra med det jeg ellers har skrevet her i bloggen at jeg anser meg politisk sett til å tilhøre rød-grønn fløy. Lista og programmet til Senterpartiet har jeg ikke studert i år, men tidligere år har det vært noe ødeleggende for min del med dårlige folk på lista her lokalt. Sist gang mener jeg å huske at jeg stemte på en bygdeliste (tverrpolitisk liste), men denne finnes ikke i år.

Angående partitester på nett: Disse bør man selvsagt ikke stole blindt på. Alt har blitt kraftig forenklet i disse testene, og til tider kan resultatene virke mer fordummende enn oppklarende.

“Stjålet” fra Facebook:

Min valgomat

 

Enkelte – spesielt en del unge – velger å la være å bruke sin stemmerett. Noen begrunnelser for dette kan være politikerforakt, tomme valgløfter, følelsen av avmakt, mye valgflesk, løftebrudd og at en del sentrale politikere har vist at de er dårlige forbilder. Politikerne – som er våre folkevalgte – svikter innimellom (både i sak og oppførsel) sine innbyggere  som de skal representere i politikken.

Er det noe poeng med å stemme i det hele tatt? Ja, sier nå jeg (under tvil). Det er nå greit å være med å påvirke det lille man kan med sin stemme slik at man forhåpentligvis får det “beste av det verste” i stedet for at man ender opp med det “verste av det verste”.

Det kan oppleves som at politikerne ofte lyver og lover litt i hytt og pine eller framstår som populister for å få velgere på kroken. Det kunne nok til tider absolutt ha vært ønskelig med mer ærlighet og mindre med “falske” lovnader og “løgn” fra politikernes side. Tåkeprat er en annen faktor, og mang en politiker- og politikerspire skulle ha tenkt litt mer på sin kommunikasjon.

Respekten og tilliten til politikerne har ikke akkurat blitt bedre etter avsløringer av lovbrudd og snuskeri blant rikspolitikerne. Blant annet har det på Stortinget vært flere avsløringer av fiktive reiseregninger. Politikere har rett og slett snusket til seg penger som de ikke har krav eller rett på. En annen sak er alle de lukrative og gullkantede ordninger de har fikset til seg selv, mens vi andre “fotfolk” langt ifra har de samme gode ordninger.

Innimellom virker det som om politikerne krangler om og er mest opptatt av (populistiske) trivielle småsaker, mens de store spørsmålene lar de ligge. Det er vel viktigere å sikre seg kortsiktige politiske seiere og gjenvalg enn å ta tak i de store sakene.

Etter gjennomført valg finner det innimellom sted en del “hestehandelsavtaler”, hvor integritet og ryggrad kastes “over bord”. F. eks. kan dette gjelde med fordeling av verv slik som ordfører samt ledere av sentrale utvalg m. m. Det er slettes ikke sikkert at den åpenbare vinneren av et valg (partiet med flest stemmer) får ordførervervet eller andre sentrale verv.

Valgkampen kan til tider være ganske skitten – til og med på lokalplan, hvor man er mest opptatt av å gå til personangrep (stygge personkarakteristikker), slenge på stygg kritikk og generelt dømme motkandidater og motpartier nord og ned. Fokuset burde heller ha vært på å få fram SIN politikk, og argumentasjon for hvorfor denne er “best”.

Selv orker jeg ikke å følge med på valgdebatter på TV (eller fysiske valgmøter for den del). Det blir bare full krig i slike programmer og sendinger, hvor det “hagler” med personangrep, programledere som avbryter i tide og utide, partiske programledere, drittkasting, drittpakker, hersketeknikker, personfokus, avsporinger, rikspolitikk i stedet for lokalpolitikk osv. Det blir alt for lite fokus på reell politikk.

Det norske systemet for demokrati med valgkamper, partipolitikk, valgløfter (valgflesk), innvalg for 4-årige perioder, gjenvalg, sterkt personfokus osv. har sine svakheter. Delvis “lønner” det seg å drive med uærlighet, love og lyve, personidolisering samt å drive med utstrakt (og stygt!) maktspill.

I mange år var det ulovlig med politisk reklame i medier, men dette forbudet er uheldigvis opphevet. Via lytting på radio (DAB, P6 Rock) har jeg beklageligvis flere ganger lidd meg gjennom Høyre sin reklame med Erna Solberg som “forteller”. Det hevdes at partiet tror på Norge, og at de er opptatt av å finne (gode) løsninger. De garanterer mer eller mindre også for trygghet og sikkerhet. Slettes ikke troverdig reklame i mine ører!

FrP fornekter seg ikke i valgkampen. Det pøser på med ufine utspill, det være seg om snikislamisering og/eller båtflyktninger:

Frp sine “kristne verdier” i praksis mot de svakeste svake, denne gangen båtmigranter.

 

Rett og slett usmakelig og umenneskelig (inhuman) reklame for Tilbakeskrittspartiet (“Fremskrittspartiet”).

Det er slettes ikke rett fram for enkelte å bruke sin stemmerett. I forbindelse med valget har det kommet fram at enkelte sekter ikke ønsker at sine medlemmer engasjerer seg politisk eller stemmer ved valg. Hvis man likevel velger å stemme kan dette medføre fare for ekskludering m. m.

Kirkevalget 8.-9. september 2019

Jeg fikk valgkort og brosjyre tilsendt via posten august 2019, og brosjyrens tekst ble jeg rett og slett fornærmet av. Den var utformet med en frekk og moraliserende tekst som kan bidra til å skape dårlig samvittighet. Blant annet stod det: “Hei du, lenge siden sist?” Det hentydes at flere av oss går (for) sjeldent i kirka, og at vi kun oppsøker den i forbindelse med store begivenheter slik som jul, gravferd og/eller bryllup.

Objektiv informasjon hadde vært nok, og ikke et slikt desperat forsøk på å forsøke på å skremme oss til kirke. Brosjyren har allerede høstet en del kritikk og skapt en del debatt. Budskapet i form av teksten kan oppfattes som defensiv, fremmedgjørende, anklagende, tramping på enkelte grupper (de aktive eller de passive?) og en retting av pekefingeren. Brosjyren skaper neppe noe særlig økt engasjement rundt kirka eller valgoppslutningen.

Verken kommunikasjonsbyrået Geelmuyden-Kiese som har utarbeidet brosjyren eller kirkerådsdirektøren forstår seg på kritikken. De burde nok ha tenkt mer på kommunikasjonsmodellen som sier noe om at et budskap kan bli oppfattet annerledes enn tiltenkt. Også verdt å lese:

Les ellers:

I det vanlige valget skal jeg stemme, men jeg er noe mer usikker på om jeg kommer til å stemme på kirkevalget.

Får håpe at mange – tross alt – prioriterer å bruke sin rett til å stemme, og at det ikke blir “sofapartiet” som vinner valget. Om jeg “gidder” å stemme ved kirkevalget er imidlertid mer usikkert.

Uansett: Bruk stemmeretten din! Godt valg!

Noen utvalgte tidligere skrevne politiske artikler:

Eksterne lenker:

 




Veivalget til KrF – politisk valg av side

Nei til KrF

Selvsagt mener jeg noe om veivalget til KrF også, som ble foretatt 2. november 2018. Kristelig Folkeparti har aldri vært mitt parti, og nå får det i hvert fall ikke min stemme eller støtte etter den siste høyrevridningen. Partiet skuffer med sitt tydelige veivalg mot blå og borgerlig side innenfor politikken, hvor også FrP inngår.

For min del anser jeg KrF som et nisjeparti for spesielt interesserte i “Bibelbeltet”, og KrF er primært kun et trangt (marginalt) og regionalt parti for Sør-Vestlandet. Å ha “folkeparti” i navnet er høyst misvisende, da det kun er et parti for noen få. Mange kristne deler på ingen måte KrF sitt politiske syn eller verdigrunnlag.

Enkelte tror at Ropstad og høyrefløyen i KrF vil svelge kameler som om det var sukkertøy, hvor det meste ofres i bytte mot litt regjeringsmakt.

Regjeringsforhandlingene ser ut til å innebære vel stor fokus på enkeltsaker og symbolsaker (f. eks. abort) i stedet for å se på de store linjene og helheten. Det har til slutt blitt besluttet at KrF blir del av en borgerlig flertallsregjering (Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti) etter å ha svelget unna en god del kameler og ofret viktige verdier og prinsipper i bytte mot litt makt.

Mangt og mye kunne ha vært sagt om KrF. Tenker det holder i denne omgang å henvise til tidligere skrevet artikkel om temaet, der jeg også har skrevet noen ord om det foretatte veivalget:

Jeg har også gitt tydelig uttrykk for min misnøye med dagens regjering i artikkelen “Regjeringskritikk”.




Regjeringskritikk 2

Jeg har tidligere sagt tydelig ifra her i bloggen at jeg slettes ikke liker dagens regjering. Dette står jeg fortsatt fast med.  Som tidligere skrevet:

  • For meg framstår høyresiden i norsk politikk som egoisme og egoismepartier som passer bra for de rike og velstående, men som ikke tar hensyn til de svake og fattige i samfunnet.”

Ble minnet om dette temaet i og med at forslag til Statsbudsjettet 2019 har blitt lagt fram av den blåblå regjeringen (H, FrP og V). Om forslaget mener jeg følgende:

  • Forslag til statsbudsjett for år 2019 har blitt presentert høsten 2018, og det er mer av det samme som kjent fra tidligere budsjetter. Nok en gang skal landets rikeste prioriteres på bekostning av folk flest. Skattekutt kommer hovedsakelig de rike til gode, mens det bare er smuler igjen til oss andre. Spesielt går budsjettet hardt utover dem som virkelig hadde trengt å bli skånet for kutt, dvs. diverse “svake grupper”. Det legges opp til usosiale skattekutt og økte forskjeller mellom fattig og rik, og tydeligvis er det en ønsket politikk med mer sentralisering, globalisering og utflagging.

Heldigvis er Sylvi Listhaug og Per Sandberg ute av regjeringen, og KrF sin framtid er høyst usikker. Likevel herjer regjeringen ufortrødent videre med sin håpløse politikk.

I stedet for å gjenta meg selv henviser jeg til tidligere skrevet artikkel med tittelen: Regjeringskritikk.




1. mai – arbeidernes dag

Arbeidernes dag (1. mai)

Muligens er det viktigere enn noen gang før å markere arbeidernes dag 1. mai, da mange av våre rettigheter innenfor arbeidslivet delvis er under angrep. Arbeidstakernes opparbeidede rettigheter er under press, ikke minst pga. dagens regjering og internasjonalt press fra EU. Et mindre trygt arbeidsliv hvor det blir vanskeligere å få seg faste stillinger og ok betingelser er lite ønskelig sett med mine øyne.

Arbeiderklassens internasjonale kampdag forbindes med fagbevegelsen og deres kamper og demonstrasjoner. Det har blitt kjempet for bedre arbeidsvilkår, innflytelse, solidaritet og likhet innenfor arbeidslivet. Framveksten av velferdsstaten har funnet sted parallelt og delvis på grunn av kampene.

I dag er de fleste av oss privilegert med gode og ryddige arbeidsforhold. Vi har stort sett akseptabel lønn og forholdsvis korte arbeidsdager og gode ferieordninger. Stønadsordninger slik som sykelønn må heller ikke glemmes, samt diverse andre trygdeordninger. Mange av oss nordmenn har det bra, men vi klager likevel.

Arbeidernes fridag: 1. mai, arbeidernes dag eller arbeiderklassens internasjonale kampdag og demonstrasjonsdag. Offentlig høytidsdag og offisiell flaggdag. Fridag for folk flest som jobber “kontor-tid” (ikke turnus).

Tradisjonelt har arbeiderbevegelsen feiret 1. mai med blant annet 1. mai tog/paroler bestående av faner og slagord på plakat. Torgmøter med taler og demonstrasjoner har også vært vanlig. De tradisjonelle markeringene er mange steder på vei til å forsvinne. For mange er 1. mai enkelt og greit en fridag som ikke betyr noe spesielt for den enkelte.

Kalender mai 2019

Kalender mai 2019. Arbeidernes dag (1. mai), Grunnlovsdagen (17. mai) og Kristi Himmelfartsdag (30. mai) som røde dager. Kilde: https://www.timeanddate.no/kalender/

 

Markering av 1. mai forbindes ofte med sosialisme og kommunisme. Arbeiderpartiet (Ap) og andre røde partier assosieres også med 1. mai, og likeså bånd mot LO, arbeiderbevegelsen og arbeiderklassen (typisk industriarbeidere i “gamle” dager). Imidlertid har arbeiderbevegelsens mange kamper gitt gevinster til langt flere enn de nevnte gruppene. Ekte sosialister og kommunister er vel uansett en utrydningstruet rase i dagens samfunn. Takket være arbeiderbevegelsen og engasjementet rundt det 1. mai står for har mange arbeiderrettigheter som vi nyter godt av den dag i dag blitt oppnådd.

Hva er det med bøndene og 1. mai? For dem har arbeidernes dag tradisjonelt sett som oftest vært en helt ordinær arbeidsdag, helst en protestdag hvor f. eks. møkka skulle spres ut på jordene osv. Aldri stod de mer på med våronna enn akkurat på denne dagen. Bøndene har vel aldri identifisert seg med arbeiderne, og på mange måter har det vel vært et motsetningsforhold mellom disse to gruppene. (Ok. Det er IKKE ulovlig å bruke nevnte dag til jobbing, men det blir litt vel sutrete, protestpreget og demonstrativt det bøndene innimellom har drevet med.)

Norsk Bonde- og Småbrukarlag oppfordrer våren 2018 sine medlemmer til å droppe møkkspredningen og ta en pause i våronna 1. mai. Det oppfordres til å gå i tog i solidaritet i lag med andre, i kamp for likhet, rettferdighet og for å redusere forskjellene i samfunnet.

Ikke fan av fagorganisasjoner?

Ikke fan av fagorganisasjoner?

 

En del kristne er vel heller ikke så glade i 1. mai og arbeiderbevegelsen / fagorganisasjonene. Ikke så uvanlig at arbeiderbevegelsen får skylda for avkristningen og sekulariseringen blant enkelte kristne. Rendyrket sosialisme og kommunisme i sine reneste former er muligens i et motsetningsforhold til religion og kristentro, men jeg klarer ikke å se at dette er tilfelle for dagens arbeiderbevegelse og rødgrønn politisk side. Etter mitt syn kan også kristne trygt støtte opp rundet 1. mai og arbeiderklassens kamp.

Oppdatering om markeringen av 1. mai 2018 på Flatraket: Jeg hengte ut balkongflagget for å markere 1. mai, men jeg var en av de få som gjorde dette. Så muligens kun 2-3 andre flagg blant de ca. 100 husstandene jeg har “kontroll” / oversyn over. Noen markering med samling eller tog var det selvsagt ikke her i denne lille bygda.

År 2019 er det enda verre! Utenom på det offentlige eldretunet har jeg ikke sett noen andre flagg i år enn mitt balkongflagg, men da regner jeg ikke med vimplene som enkelte har hengende ute store deler av året. Nå var ikke været det helt beste med yr i lufta, men dette er neppe noen hovedårsak til de få flaggene.

1. mai 2019 - Flatraket

1. mai 2019 – Flatraket

 

Arbeidernes dag står ikke sterkt her, heller tvert imot. Selv om bygda har mange “vanlige” industriarbeidere blir ikke 1. mai feiret av “folk flest”. Arbeidernes dag oppfattes av enkelte som noen “kommunistiske” Arbeiderparti-greier som de slettes ikke vil ha noe med å gjøre.

Tidligere var mange av bygdas innbyggere en kombinasjon av bønder og fiskere. Nå er mange her i området industriarbeidere, oljearbeidere, mannskap på båter (fiske), sykepleiere, håndverkere, ingeniører osv. Tydeligvis ikke mange på Flatraket som identifiserer seg med arbeiderklassen og/eller arbeiderbevegelsen.

 

Jeg er lite begeistret for at partiet FrP prøver å framstå som arbeidernes parti, blant annet ved å holde 1. mai-taler enkelte steder. Jeg anser Fremskrittspartiet (og dagens regjering generelt?) som en stor trussel mot arbeidere og arbeideres opparbeide rettigheter. Fremskrittspartiet er definitivt ikke et parti for arbeidere og for dem som er opptatt av arbeidsrettigheter.

Befri oss for FrP-ere og tilsvarende høyrekrefter som ikke unner arbeidstakerne en slik markerings- og kampdag.

Aktuell problemstilling i forbindelse med 1. mai 2018, hvor Sylvi Listhaug skulle holde 1. mai-tale i Drammen:

1. mai ikke for FrP

Kilde: Facebook-gruppa “Vi som vil kaste Høyre/Frp/Venstre ved Stortingsvalget 2021!! #Valg2021”, adresse https://www.facebook.com/groups/Stortingsvalg2021/

Teksten er altså:

Året har 365 dager (366 hvert fjerde år).

En dag i året er «arbeidernes frihetsdag» – 1. mai.

De øvrige 364 dagene i året tilhører grovt sett: Kapitalister, markedsliberalister, spekulanter, velferdsprofittører, bedriver arbeidslivskriminalitet, økonomisk kriminalitet, de som vil av-finansiere og avvike velferdsstaten, avvikle trygghet for arbeidstakere i arbeidslivet mv

Sylvi Listhaug sier til dette at: «LO og Arbeiderpartiet eier ikke 1. mai». Sylvi Listhaug tolererer med andre ord ikke at en dag – bare en dag – i året tilhører arbeidstakere. Derfor vil Sylvi Listhaug invadere også den dagen – og holde tale i Drammen.

1. mai handler om «frihet, likhet og brorskap» for alle arbeidere – ikke om Sylvi Listhaug / Fremskrittspartiet og deres arbeiderfiendtlige politikk.

 

Framover blir det fortsatt mange kamper å kjempe for fag- og arbeiderbevegelsen, blant annet følgende kamper:

  • Å beholde mest mulig av dagens rettigheter (arbeidstid, lønnsbetingelser, andre rettigheter nedfelt i dagens tariffavtaler, pensjon osv.) i arbeidslivet.
  • Trygt arbeidsliv for alle, med trygge og forutsigbare arbeidsforhold.
  • Utfordringer og trusler mot arbeidslivet framover blir blant annet omstillinger, globalisering, robotisering og digitalisering.
  • Unngå økt arbeidsledighet.
  • Redusere den sosiale dumpingen.
  • Holde globaliseringen noenlunde i sjakk.
  • Ikke la den markedsliberal offensiven – kapitalismen – få ta helt overhånd.
  • Bekjempe den verste økonomiske skjevfordelingen i samfunnet mellom fattig og rik.
  • Kjempe mot høyrepopulisme, høyreekstremisme, netthets og hatefulle ytringer.
  • Likhet/fellesskap.
  • Stoppe velferdsprofitører.
  • Unngå i størst mulig grad utflagging av produksjon og arbeidsplasser.
  • Kjempe mot mer bruk av midlertidig ansettelse – midlertidighet og “prosjekstillinger” – på bekostning av fast ansatte osv. Innebærer blant annet kampen mot bemanningsbyråer, ufrivillige deltidsstillinger og nulltimers-kontrakter.
  • Pensjon fra første krone og gode sykelønnsordninger + andre trygdeordninger.
  • Fagforeningenes og arbeidernes rolle er fortsatt viktig.
  • Viktig å hegne om: Arbeidsfolks rettigheter, kampen mot urettferdighet, solidaritet, fellesskap, fred og frihet.

Kamp- og festdagen 1. mai

Normalt sett blir politikken til SV for “ekstrem” for meg, men nå i forbindelse med 1. mai kom jeg over et innlegg som jeg i stor grad må si meg enig i:

Fra innlegget vil jeg trekke fram følgende, noe omskrevet og ramset opp stikkordsmessig:

  • 1. mai innebærer at vi: Feirer det fineste med Norge, som er sterke fellesskap og små forskjeller.
  • Også en kampdag, nå når det fineste med Norge er truet. Kjemper for å bevare det.

Tegn i tiden med dagens regjering:

  • Forskjellene øker, utryggheten i arbeidslivet øker, de rike får stadig mer av kaka mens vi andre henger etter, velferdsstaten bygges ned.
  • Det kommende valget kan bli en verdikamp for velferd.
  • Kjempe mot deltidsstillinger, motarbeide løsarbeidersamfunnet, spille på lag med arbeidsfolket og ikke med velferdsprofitørene og kyniske bemanningsbyråer.
  • En god ide kunne ha vært å forby innleie og hive bemanningsbyråene ut av norsk arbeidsliv.
  • Kjempe mot sosial dumping.

Det vedkommende ikke sier noe særlig om er kampen for å beholde innarbeidede trygde- og stønadsordninger (arbeidsledighetstrygd, uføre, pensjon, AAP, sykepenger osv.). Det finnes dem som faller på utsiden av arbeidslivet i kortere eller lengre tid, og å gi disse vanlige folkene levelige kår er viktig.

Jeg tenker at vi vanlige arbeidere må kunne tåle ca. dagens skatte- og avgiftstrykk, men jeg mener samtidig at de rike godt kan bidra MYE mer til fellesskapet og velferdsstaten. Jeg begynner å bli lei av alle de lettelser etc. som kommer de rike til gode, mens vi andre skal flås til skinnet. Globaliseringen har også sin pris som ikke må glemmes.

Til ettertanke dette her, ja. (Se ellers min regjeringskritikk-artikkel for mer info. om slike ting.)


Viktige kampsaker eller paroler i Oslo 1. mai 2019, noe forkortet:

  • Nei til økte forskjeller, budsjettkutt og velferdsprofitører
  • Styrk tariffavtalene
  • Rettferdig omstilling
  • Hele og faste stillinger
  • Forby bemanningsbransjen
  • Ja til folkestyre og faglige rettigheter – Ut av EØS
  • Boliger for alle
  • Stans ny kald krig – Forby atomvåpen
  • Anerkjenn Palestina – Boikott Israel
  • Bekjemp høyreekstremisme og hatefulle ytringer
  • Gjenreis AFP, snu pensjonsreformen og styrk folketrygden
  • Likelønn

Kilder: “Fagforbundet: Lad opp til 1. mai” og “LO Oslo: LO i Oslos paroler og politiske grunnlag for 1. mai 2019“. Mange gode poeng!

 

Bare for å få avklart dette: Selv er jeg medlem av en fagforening, men det er ikke en LO-organisasjon / forbund. Jeg har skrevet litt mer om dette i en tidligere artikkel med tittelen “Hva er vitsen med høyere utdannelse?“.

Personlig pleier jeg ikke å delta i markeringer av 1. mai. Likevel anser jeg dagen som historisk interessante for oss vanlige arbeidere. Det er også fortsatt grunn til å kjempe videre for våres rettigheter. Jeg anser rett og slett arbeidernes dag som en viktige dag, selv om jeg ikke bidrar aktivt i markeringen. Markeringen av 1. mai er og blir i årene framover faktisk viktigere enn noensinne!

Lenker:

(Første gang: Publisert: 28. apr 2017 @ 18:38. Senere re-publisert.)




Nok er nok, Sylvi Listhaug!

Wikipedia: Sylvi Listhaug

Utgangspunktet, etter min mening: Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet (FrP) har ingenting å gjøre som minister i regjeringen. Nok er nok for lengst av alle hennes tåpelige utspill. Hun er alt for kvass i sine uttalelser, presenterer hatretorikk og bidrar til splittelser. Hennes “tabbekvote” er for lengst overskredet med god margin.

Oppdatering pr. 3. mai 2019: Er det mulig? Dama blir resirkulert og tatt inn igjen i varmen hos regjeringen. Hun er fra 3. mai 2019 utnevnt til å være eldre- og folkehelseminister i Erna Solbergs regjering. Forstå det den som kan at de vil ha den bråkebøtta inn igjen i regjeringsmakt! Virkelig trist at hun har blitt gitt en ny sjanse til å få regjeringsmakt.

“Miljøpartiet” FrP, med resirkulering og gjenbruk av (udugelige) statsråder.

Spørs om hun klarer å oppføre seg denne gangen, da. Hennes kvasse uttalelser, hatretorikk og splittende kommentarer og ord – som mer eller mindre er hennes varemerke – er det siste vi trenger. Videre spørs det om hun klarer å være lojal mot vedtatt politisk plattform i Solberg-regjeringen & Co. Splitt og hersk på sitt verste er nok i vente, er jeg redd.

Skrevet i mars 2018, i de tider Sylvi Listhaug sist gang mer eller mindre under frivillig tvang måtte forlate regjeringen pga. dårlig oppførsel og dømmekraft:

Oppdatering – nok var nok, Sylvi Listhaug:

  • 🙂 Hipp, hipp, hurra! Champagneflaska kan åpnes. Sylvi Listhaug fratrer som minister eller statsråd på eget initiativ, etter et stort press. 🙂 –

  • (Beklageligvis ble gleden kortvarig, da hun etter ca. ett år igjen er tilbake i manesjen til regjeringen….)

  • Selvsagt klarte hun ikke en gang å fratre uten å slenge litt dritt med leppene. Hun beskriver de siste ukene som den rene heksejakten på henne, for angivelig å kneble ytringsfriheten hennes.
  • Hun hevder videre at et lite Facebook-innlegg fra henne har omgjort norsk politikk til en barnehage, hvor hennes ansvar er å opptre voksent. Hun truer også med at hun ikke vil gå stille i dørene på Stortinget i fortsettelsen. Hun sier også at KrF er et “parti uten ryggrad”, og at Jonas Gahr Støre (Ap) ikke er egnet (alternativet med ham beskrives som en katastrofe) til å være statsminister i Norge. Selv påstår hun at hun “bare” kaller en spade for en spade.
  • Ennå forstår hun ikke sin egen rolle som hun har hatt, og hvor splittende og provoserende hun har opptrådt. Hennes egen opptreden har vært alt annet enn voksent.
  • Hennes egen virkelighetsoppfatning er det vanskelig å bli klok på.
  • Unorsk og uønsket bøllete væremåte.
  • Til tross for sin bakgrunn er hun dårlig på klar og samlende kommunikasjon. Spesielt fra en person som skal ikle seg rollen som landets justisminister/beredskapsminister forventes det mer seriøsitet enn det Listhaug har utvist. Så får vi bare tåle hennes løvebrøl fra Stortinget i fortsettelsen.
  • Listhaug-rådgiveren Espen Teigen går også av, noe som er ganske så naturlig. Hans rådgivning har ikke vært mye verdt sett ut fra situasjonen som har oppstått.
  • Rådgiveren Espen Teigen må ta sin del av skylda, da mange av uttalelsene i sosiale medier etc. i praksis er ført i hans penn. Det virker som om han ikke har vært helt moden for oppgaven, og han har også virket til å være litt for mye drevet av troen på diverse konspirasjonsteorier. Han framlegger et svært egoistisk verdensbilde (bryr seg i liten grad om andre i verden enn dem han kjenner).
  • Også Per Sandberg er heldigvis ute av regjeringen nå. Han har sannelig også vært en løs kanon på dekk for partiet FrP, med minimal kritisk sans (sikkerhetsmessig) for hva han selv finner på å gjøre med sine reiser og mobilbruk.

Noen momenter som gjør at jeg ikke har fnugg av tillit til dama som minister:

  • Hun fungerer som en privatpraktiserende polariseringsminister på hjemme-alene fest.
  • Splittende retorikk benyttes, det kjøres på med splitt og hersk av verste sort.
  • Unødvendig splittelse har oppstått, bygget steile fronter og motsetninger som resultat.
  • Nører opp under høyreekstremt hat og fordommer + konspirasjonsteorier.
  • Slenger ut på populistiske utspill ispedt usannheter.
  • Ekstremt iskald og kyniske politikk, umenneskelig og inhuman politikk (spesielt på asyl-/innvandrerområdet).
  • Enveiskommuniserende, lite interessert i besvare kritikk som stilles.
  • Alt for mye bruk av maktspråk, hersketeknikker og populistiske formuleringer. Dobbeltkommunikasjon.
  • Hun har vært med å innføre et tøffere språk og klima i politikken, noe som er uønsket sett med mine øyne.
  • Litt mer alminnelig folkeskikk og “sunt bondevett” fra Sylvi kunne ha vært tingen.
  • Uheldig og ufin klassifisering av “motstandere” (eliten, hylekoret osv.).
  • Hun viser liten evne eller interesse til å forbedre seg.
  • Hun har gjort nok skade for landet, og alle former for tabbekvote er for lengst oppbrukt.
  • Misbruker kristne verdier og korset for å oppnå kortsiktig politisk vinning.
  • At såpass mange kristne støtter FrP og Listhaug sin politikk er for meg et mysterium.
  • Mange støttespillere blant høyreekstreme (brun politikk, hakekors og/eller solkors-miljøer, nynazister), noe som ikke er noe kvalitetsstempel.
  • Det nøres opp under fremmedhat og rasisme.
  • Listhaug er selvsagt bare en “liten” brikke i det store politiske spillet. Hun gjennomfører politikk vedtatt av regjering og storting, og hun har rådgivere og annen stab rundt seg. Likevel kunne det ha vært greit med en mer “støyfri” minister i det offentlige rom enn det Listhaug har vist seg å være. Hun er for egenrådig og brutal i sine spissformuleringer og uttalelser.
  • Hun utviser til tider stor grad av opportunistisk (og egoistisk?) framferd.
  • Det kan virke som om hun er svært egenrådig, uregjerlig og lite samarbeidsvillig. Hun går sine egne veier uansett.
  • Innad i regjeringen virker det som om hun har stor støtte og sitter trygt.
  • Hennes oppførsel har vært bøllete, ufin og useriøs, inkludert et tøffere debattklima. Det er på mange måter noe nytt og uønsket i norsk politikk å ha en slik tilnærming til vervet som hun har hatt.
  • Ytringsfriheten hennes har aldri vært truet, og hun har ikke blitt sensurert. Derimot har hun blitt motsagt og kritisert, noe som har ført til at hun har inntatt offerrollen og påberopt seg manglende ytringsfrihet.
  • Hun prøver å stakkarsliggjøre seg selv og framstå som en martyr, felt av politikkens venstreside (les: Arbeiderpartiet med venner).
  • Hun forstår ikke alvoret i situasjonen hun har vært med på å skape i norsk toppolitikk.
  • Troverdigheten til dama blir ikke større når hun kommer med slike useriøse utspill som dette i etterkant: “– Vi har et lokalvalg å vinne om et år. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å få byttet ut den rødgrønne suppegjengen som styrer altfor mange kommuner i dette landet.” Kilde: MSN nyheter/NTB.
  • Drapstrusler etc. mot Sylvi er selvsagt ikke greit. Begge sider bør oppføre seg sivilisert.
  • Hun er i mine øyne en middelmådig politiker som farer med løgn og usannheter.
  • Bor det en god porsjon med pur ondskap i den dama?
  • Erna Solberg framstår som en svak og små-feig statsminister som ikke “styrer” dama, nissen på Høyre-lasset.

Det er ingen tvil om at hun kan kommunikasjon og at det hun gjør er veldig bevisst og målrettet. Imidlertid synes jeg at det hun står for og de virkemidlene hun benytter seg av kan sees på som “utskudd” som ikke er ønskelig i norsk politikk. Det er rett og slett en form for verdikamp og omhandler etikken innenfor rikspolitikken. La amerikanerne ha eneretten på slik fordummende politikk.

Selv er jeg noe småskeptisk til at det finnes en objektiv og samlende liste over norske verdier og/eller kristne verdier. Uansett er i hvert fall ikke Listhaug og hennes politikk (FrP) garantist for at slike verdier blir beholdt og videreført.

Strengt tatt skulle jeg ha ønsket meg en helt annen regjering, men å skape noen regjeringskrise eller skifte midt i en periode ønsker ikke en gang jeg. Jeg hadde vært tålig bra fornøyd hvis Sylvi hadde blitt historie innenfor rikspolitikken.

Alle “vettuge sjeler” bør ta sterkt avstand fra Facebook-siden “Slå ring om Norge”, en “grumsete” forsamling som støtter Listhaug pga. deres ønsker om å renske landet for innvandrere:

Slå ring om Norge

 

Helt ærlig tror jeg nok hun blir reddet fra å bli kastet. Beklageligvis… Hun får nok muligheten til å herse og splitte videre i fri dressur.

Oppdatering: HELDIGVIS tok jeg feil. Hun er ferdig som minister! Tirsdag 20.03.2018 går over i historien som er merkedag. Hun fortsetter som stortingsrepresentant for FrP, og sannelig har hun også blitt 1. nestleder av partiet.

Etter å ha blitt kastet som minister fortsetter hun sitt kjør. I oktober 2018 meldes det at hun – 1. nestleder av FrP – har skrevet bok, og Listhaug sin bok kunne jeg ALDRI ha funnet på å lese. Ifølge medier er hun i boka si opptatt av forhold slik som:

  • Sterk kritikk av KrF og enkeltpersoner i toppen av partiet.
  • Kirka og dens prester og biskoper som er for politiske kritiseres.
  • Innvandringskritikk/innvandringskritisk og anti-elitisk.
  • Feminister og #metoo-bevegelsen får gjennomgå.

Enkelt og greit mer av det sedvanlige ondskapsfulle budskapet fra den kanten. Likevel vil KrF samarbeide med FrP.

For en person… Selv slenger hun dritt rundt seg og fornærmer både den ene og den andre, men hun tåler tilnærmet ingenting tilbake. Hun forventer visstnok en unnskyldning eller beklagelse fra artisten Ole Paus etter at han sa noen velfortjente ord om diverse FrP-politikere under en kirkekonsert i Bergen.

Selv skal hun og partiet få ture fram, men når andre lar henne/dem smake samme “medisin” blir hun/partitopper fornærmet og/eller krenket. Nei, forstå det den som kan. Denne dobbeltmoralen, dobbeltstandarden og dobbeltheten er over mitt hode. Spørs forresten om FrP-folket vet hvordan en ekte unnskyldning er, da det kan virke som om det er partiet som “kronisk” ikke ber om unnskyldning.

Tilbake til nåtiden: Og nå i mai 2019, ca. ett år etter, er det på-an igjen! Hun skal nok en gang bli statsråd eller minister i Solberg-regjeringen. Riktignok i et annet departement enn sist, men likevel. Huff. dette liker jeg så absolutt ikke! Det blir nok i stor grad reprise fra forrige runde med masse tåpelige, splittende, fornærmende og dømmende utspill. Jeg må si jeg er noe tvilende til om hun klarer å holde seg til sømmelig tale og å unngå nedsettende og totalt unødvendige karakteristikker av andre.

Hun går vel delvis fra fiasko til fiasko. Forrige ministerpost gikk det ikke særlig bra med, og hun har vel et ganske frynsete ettermæle etter at hun i tidligere tider var eldrebyråd i Oslo. Dama har virkelig litt å bevise. Hun må klare å vise seg tilliten verdig med sin nye deltakelse i regjeringen. At Høyre og FrP i det hele tatt tar sjansen på å inkludere henne i regjeringsapparatet er virkelig spesielt. Tilgivelse kan hun få, men jeg tviler sterkt på at hun har lært noe særlig fra forrige runde. Hele saken med å gi henne en slik framtredende regjeringsposisjon IGJEN framstår som en ren maktdemonstrasjon fra FrP sin side.

Dama selv er nok såre fornøyd, eller som noen skrev så passende på Facebook: Hun er marinert i sin egen fortreffelighet.

“Fantastisk” uttalelse fra en folkehelseminister: “Jeg mener folk skal få lov til å røyke, drikke og spise så mye rødt kjøtt de bare vil. Myndighetene kan gjerne informere, men folk vet stort sett hva som er sunt og hva som ikke er sunt, tror jeg.”

Det virker som om Listhaug (og andre i FrP) ser svært opp til USA og deres såkalte frihet. Selv vil jeg nå hevde at det er liten grunn til å se opp til og å beundre USA for oss her i Norge. På mange områder har vi kommet mye lengre enn USA, f. eks. når det gjelder sikkerhetsnett for svake grupper, velferdsgoder, gode og effektive offentlige tjenester osv.

I forbindelse med valg 2019:

Frp sine “kristne verdier” i praksis mot de svakeste svake, denne gangen båtmigranter.

 

Nok en gang et drøyt utspill (påstand, reklame) fra Frp og Sylvi Listhaug. Den dama er gang på gang grådig ufin i debatter og kommunikasjon, og det er slettes ikke rart at Amnesty har utpekt henne som nettversting.

En siste ting: Nei, Sylvi Listhaug, kirken er ikke spesielt venstrevridd som du hevder. Imidlertid må kirken i synet på asylanter og flyktninger + overfor andre “svake” menneskegrupper ta utgangspunkt i Bibelen sitt positive og humane menneskesyn som naturligvis har forrang foran høyrevridd og egoistisk FrP-politikk. Synet på mennesker styres av Bibelen og ikke av politisk venstre- eller høyre-syn, selv om Bibelen til tider har noe som minner om sosialistiske innslag. (Kanskje på tide å lese din Bibel, dame?) Bibelen sier flere ganger: Frykt ikke. Videre legger Bibelen opp til nestekjærlighet og gjestfrihet.

Nei, dette var virkelig en blåmandag og stor skuffelse at Sylvi nok en gang skulle få plass rundt kongens bord. Vil nesten bruke det utslitte uttrykket ekstrem KATASTROFE.

Lenker:

Nye lenker i forbindelse med at hun går inn igjen i regjeringen mai 2019:




Hvordan kan kristne stemme FrP?

Folk flest MOT FRP

Noe jeg aldri kommer til å klare å forstå er hvordan kristne med god samvittighet kan stemme Frp! For meg framstår Frp som et egoistparti som passer bra for de rike og velstående, men som ikke tar hensyn til de svake og fattige i samfunnet.

Slik jeg leser Bibelen er noe av det viktigste vi kristne kan gjøre å vise hverandre kjærlighet, nestekjærlighet og å hjelpe hverandre. For meg står disse tingene i grell kontrast til Frp sin (onde) egoistiske og opportunistiske politikk.

I min gamle blogg skrev jeg allerede i 2009 en artikkel med tittelen “Hvordan kan kristne stemmer FrP?”, og jeg delte også mine tanker på Verdidebatt. Jeg har nå tatt fram igjen denne gamle artikkelen, modernisert og utvidet den og til slutt publisert den på nytt her i dagens blogg i forbindelse med Valg 2017.

Resultatet etter stortingsvalget 2017: Demokratiet har seiret. Det ble beklageligvis flertall for blåblå regjering med Erna & Co inkludert Fremskrittspartiet bak rattet. Jeg tar det til etterretning og aksepterer det rødgrønne tapet, men jeg liker det ikke.

Trøsten min er at KrF gjorde et historisk dårlig valg med ca. 4,2 % av stemmene, og Partiet De kristne (PDK) gjorde et enda dårligere valg med sine ca. 0,3 % av stemmene.

Innledningsvis litt sarkasme: Trenger kristne å stemme i det hele tatt? Spesielt innenfor ekstrem-karismatiske miljøer setter jo kristenfolket sin fulle lit til Gud i bønn. Gud fikser det meste, og han kan gripe inn i styringen og de politiske valgene i Norge. Dessuten er det nok av kristne som i liten grad bryr seg om samfunnet og politikken på utsiden av forsamlingshuset de går i, og da har jo dette å stemme liten betydning.

Fra 2009-artikkelen, uten nevneverdige justeringer:

Noen punkter fra Frp sin politikk: Økt satsning på militæret, liberal bioteknologilov, mer overvåkning og politi, strengere fengselsstraffer, næringsliv viktigere enn miljøvern, mindre skatter og avgifter, mindre offentlig kontroll, privatisering, avskaffe/redusere u-hjelp/bistand, mindre satsing på kultur og kjempe mot innvandring. Lavere skatter og avgifter, billigere alkohol og det frie marked er viktigere enn å hjelpe de svake i samfunnet.

Frp har i diverse sammenhenger uttrykt sin sympati med staten Israel og at de er imot dagens ekteskapslov som åpner opp for ekteskap mellom to av samme kjønn. Er disse to enkeltsakene virkelig nok til å veie opp for alle de andre negative sidene med Frp sin politikk?

Hele den opprinnelige artikkelen fra min gamle blogg, tittel “Hvordan kan kristne stemme FrP?” (PDF-fil, 300 KB).

Oppdateringer foretatt i forbindelse med Valg 2017:

Jeg opplever at partiet FrP (Fremskrittspartiet) er spesielt opptatt av blant annet følgende saker og tema:

  • Politikk av typen billig populisme (og spiller på dumme og naive velgere).
  • FrP er et mitt syn absolutt et høyrepopulistisk parti.
  • Spesialister i splittende retorikk.
  • Spiller en god del på frykt og fordommer, og sverter/latterliggjør sine meningsmotstandere.
  • Inhuman asylpolitikk, som de selv kaller for en “streng og ansvarlig innvandringspolitikk”.
  • Nører opp under fremmedfrykt og rasisme. Gir konspirasjonsteorien om at Islam vil overta hele Vesten (og Norge) blod på tann. Til tider grenser det over mot brun retorikk og brun propaganda (jf. nazismen).
  • For tvillingaborter.
  • Liberal alkoholpolitikk. Tilnærmet fri flyt av alkohol løser få problemer og skaper desto flere nye problemer.
  • Støtter opp rundt den meningsløse taxfreeordningen.
  • Frilynt politikk rundt sexkjøp.
  • Lite kjærlighet, nestekjærlighet, medfølelse, sympati, empati og omsorg for de svake, inkludert for asylsøkere og flyktninger (innvandrere).
  • De rikes griskhet prioriteres over de fattige, syke og svakes behov.
  • Ikke rom for solidaritet og menneskeverd i deres politikk, mens egoisme og fremmedfrykt fyres / nøres det opp under i deres politikk.
  • Det har vært lansert ønsker om å kutte i overføringene til kirka (og andre trossamfunn).
  • Forskjellene øker: Deres politikk bidrar til økte økonomiske forskjeller, dvs. større forskjeller mellom fattig og rik. Har fattige gjort seg fortjente til et langt liv i fattigdom?
  • Kan være tilbøyelige til å støtte aktiv dødshjelp.
  • Det er litt vanskelig for meg å se at tidlig ultralyd som i hovedsak er egnet til å sortere bort uønskede barn (f. eks. dem med Downs syndrom) bidrar til menneskeverdet.
  • Tilhenger av sentralisering. Distriktspolitikk er ikke deres styrke!
  • Svært opptatt av å kutte i skatter og avgifter, som igjen kan gå ut over veletablerte velferdstilbud samt de svake i samfunnet .
  • Mer liberale rundt bioteknologi enn “typisk konservative kristne”.
  • Svært opptatt av og tro på privatisering som løsning på de fleste problemer.
  • Det frie marked, markedsliberalisme og kapitalisme er som en hellig ku/hellige kyr for partiet.
  • Mammon (penger og materialisme) som Gud for partiet?
  • Pengegriskheten til de rike pleies grundig av partiet, og de rike vinner gjennom med sine synspunkter.
  • Lite opptatt av miljøvern og vern av skaperverket for framtidige generasjoner. En del klimakrisefornektere i partiet.
  • Mer veier og økt oljeproduksjon er løsningen på “alt”.
  • Svekking av arbeidstakernes rettigheter i arbeidslivet.
  • Ivrer for søndagsåpne butikker.
  • Partiet kan bidra til å rasere velferdsgodene og vår velferdsstat (den norske modell) hvis de får lov.
  • Det kan komme kutt i trygdeordninger og andre stønader hvis FrP får tilstrekkelig makt. Sykelønnsordningene kan bli dårligere.
  • Partiet påstår at de vil ha et samfunn med færre lover og regler, samt mindre byråkrati. (Det blir vel med snakket!)
  • For mye opptatt av å blidgjøre næringslivet. Næringslivets ve og vel er viktigere enn miljøvern, arbeidstakernes rettigheter, rettferdighet, samfunnsøkonomi, sunn samfunnsutvikling osv.
  • FrP kan på mange måter se ut for å være i lomma på USA. Vi er en lydig nikkedukke for USA.
  • FrP sammen med andre partier støtter opp om tvilsomme halv-hemmelige internasjonale handelsavtaler (TISA, TTIP osv.) som fjerner makt og demokrati fra Norge.
  • Vi, med partier slik som FrP i spissen, gir gladelig fra oss mer og mer makt til EU/EØS.
  • Salg av landet vårt til utenlandske interesser.
  • Diverse løse kanoner (Sylvi Listhaug, Per Sandberg med flere) som kommenterer i hytt og pine.
  • Partiet regnes som et liberalistisk parti. FrP er bare liberale så lenge det medfører fordeler for etnisk norske velstående menn. Frihet og likhet for kvinner og innvandrere er ikke i partiets interesse.
  • Enkelte i partiet FrP er “spesialister” på negativ kommunikasjon. De kjører på med rasistiske, splittende, polariserende og krenkende ytringer.
  • FrP sin politikk er i stor grad individualistisk orientert, mens det for kristne burde være mer naturlig med politikk som er fellesskapsorientert.
  • Splittende og polariserende retorikk, stikk i strid med kristne idealer.
  • Bidrar til å skape unødvendig redsel og polarisering når det gjelder islam, og gjennom bruk av hersketeknikker og skremsel med f. eks. ordvalg av typen snikislamisering.
  • Religionsfriheten ønskes tydeligvis innskrenket – i hvert muslimenes -, noe som ikke kan sies å være en god “kristen verdi”.
  • Snikfordumming og snikavsporing under valgkampen i forbindelse med valg 2019 er de “flinke” med!
  • Svake grupper skal støtt og stadig “tas”, noe som bryter klart mot Bibelens budskap.
  • Selv påstår partiet at de ønsker å skape en enklere hverdag for folk flest. Min kommentar til dette: Tull, tøys og løgn. Det de gjør i praksis er å kutte i velferdsgoder og stønader til dem som trenger det mest. Videre skaper de for mange økt usikkerhet pga. et mindre forutsigbart arbeidsliv (midlertidige stillinger osv.). Særlig kristelig er det ikke å ta fra de fattige for å gi til de rike.

Nordmenn er tilnærmet verdensmestere i å klage, hvor høyresiden inkludert FrP med en god del kristne støttespillere er høyt oppe på klagestatistikken. Vi har det kjempebra her i landet og er født med gullskje i munnen. Likevel klager vi over dårlige veier, høye bensinpriser, høye polpriser, høye priser på mat, for masse reguleringer, for mange asylsøkere og på at vi må betale skatt og avgifter. All denne klagingen kaller jeg ubegrunnet og ufin.

Deler av velgermassen til FrP virker til å være ekstra sure, gretne, bitre og sinte velgere. Alt i dagens samfunn er galt og ønskes reformert, selv om sannheten er at vi har det fantastisk godt og med mange velferdsgoder og andre gode løsninger og systemer. Jeg har tidligere hevdet at nordmenn er et klagefolk, og ikke minst innenfor FrP finnes det mange egoistiske storklagere. At kristne kan støtte opp rundt dette finner jeg forunderlig.

Skattekutt i milliardklassen har blitt utført i formuesskatten og i inntektsskatten, men med svært usikker effekt for sysselsettingen. Hovedansvarlige for de allerede utførte kuttene har vært Høyre og Fremskrittspartiet. Regningen har arbeidsledige, trygdede, lavtlønte, minstepensjonister, uføre og andre inntektssvake grupper endt opp med. Moralen til FrP med venner: Motsatt av Robin Hood, dvs. ta fra de fattige og gi til de rike.

Hvis FrP får bestemme havner Norge helt på rygg for EU, internasjonale handelsavtaler, kapitalkrefter, næringslivet og de store multinasjonale selskapene. Demokratiet og råderetten til ressurser vil bli redusert, og makt vil bli flyttet til lomma på storkapitalistene. Det jobbes for å få Norge inn i EUs energiunion ACER, og vi bukker og neier til alt som kommer fra ESA og EU forøvrig, internasjonale handelsavtaler vil bli inngått osv. Fellesgoder som har blitt bygget opp over lang tid, vårt arvesølv, vil bli solgt til høystbydende. Privatisering er tingen for partier slik som FrP.

I forbindelse med Valg 2017 ble det kjempet om de kristne velgerne. Spesielt aktive var akkurat partiet FrP, i kamp mot KrF (og “Partiet De Kristne”). FrP har i forbindelse med Valg 2017 drevet med litt av en sjarmoffensiv overfor kristne miljøer og velgere. Leste et sted at noen kalte deres flørting med kristne velgere for værhanepolitikk, hvor begrepet kristne verdier trekkes inn når det passer seg.

Kristne verdier, fru Blom. I praksis er det lite med Fremskrittspartiets politikk som minner om noe kristent. Mange av deres politiske innspill er i hvert fall slik jeg ser det i sterk konflikt med “typiske kristne verdier”. Deres framstøt overfor kristne velgere og kristne verdier i forbindelse med valgkamper har liten troverdighet hvis noen spør meg. For meg er ekte kristne verdier, hvis noe slikt finnes, i hovedsak det motsatte av det FrP og Sylvi Listhaug står for. Det blir lite troverdig når partiet til tider påstår at de er opptatt av kristne verdier.

Frp sitt sanne ansikt, hvor de viser hvor hjerterå deres politikk er:

Frp sine “kristne verdier” i praksis mot de svakeste svake, denne gangen båtmigranter.

 

FrP-politikk av typen fillesaker eller tullesaker, f. eks. billigere alkohol, appellerer ikke til meg som velger eller som kristen. Det finnes mye mer sentrale saker enn dette. Med FrP i regjering har det vel også blitt en del løftebrudd, f. eks. avskaffelse av bompenger.

FrP-koden er et begrep som ble skapt av Martin Kolberg (Arbeiderpartiet) høsten 2005. Ifølge Kolberg består Frp-koden av fem elementer:

  • Si én ting, og gjøre noe annet.
  • Angripe de svake, men selv fremstå som offer.
  • Snakke om de svakeste og prioritere de rikeste.
  • Gjøre én ting i opposisjon og noe helt annet når man har makt.
  • Ignorere fakta når det ikke passer til politikken.

Hensikten var å forklare hvorfor mange LO-medlemmer stemte på Fremskrittspartiet fremfor på Arbeiderparti

 

FrP har vært svært bastante med sine valgløfter og sitt valgflesk. Hvis de kom i regjering skulle ditt og datt gjennomføres, okke som. De kom i regjering (2013-2017), og etter hvert ble det mange løftebrudd. Selv vil de nok skylde løftebruddene pga. manglende støtte fra andre partier. Imidlertid kan jeg ikke huske at FrP underveis i sin lovnadsstrøm tok noen forbehold eller var ærlige med at sakene ville trenge støtte fra andre partier for å kunne bli gjennomførte. Helt ærlige har de ikke vært rundt dette, og mange løftebrudd har det blitt.

Et passende kallenavn på tilbakeskrittspartiet FrP kan muligens være Amnesia-partiet (hukommelsestapspartiet). Partiet har presentert mange politiske løfter og lovnader (valgflesk) som de senere har “glemt” å innfri. Siv Jensen med flere ser også ut til å lide av beleilige hukommelsestap (amnesia) rundt tidligere #MeToo-varsler (uønsket seksuell oppmerksomhet, trakassering og seksuelle overgrep) innenfor partiet. Bergens Tidende har i den forbindelse hatt en glimrende kommentar “på trykk” (jeg fant den på nettsiden til avisen). Tittel: “Morna, hukommelse! Hukommelsestap er påfallende utbredt blant folk som styrer landet.” (Etikk, moral og sannhet står ikke høyt i det partiet, mens ukulturen råder med overgrep, trakassering osv.!)

FrP – Ikke partiet for de kristne!

FrP er ikke partiet for folk flest eller som jobber for en enklere hverdag for folk flest. Det passer bedre med “Folk flest MOT FrP” eller “Fremskrittspartiet — En hardere hverdag for folk flest”. Folk flest er ikke så rike, velstående, friske og egoistiske som partiet legger opp til i sin politikk. Frihet og trygghet snakker de om, men en god del vil få et dårligere liv hvis FrP får for stor makt. Velferdsgoder kan bli fjernet, noe som ofte vil ramme de svakeste. Medmenneskelighet og varme hjerter er ikke særlig framtredende i FrP sin politikk. Pengegriskheten og mer til seg selv tar visstnok aldri slutt.

Egoismen og den nesten-sykelige nasjonalismen til FrP tar aldri slutt. Vi er oss selv nok, alt gjøres for å beskytte fedrelandet og våre norske verdier og kultur mot asylsøkere og innvandrere (og fra påvirkning utenfra). Alle goder vil vi ha selv uten å dele med andre.

Sett med mine øyne er FrP et parti som farer med masse usannheter, dobbeltmoral, legger opp til splid og partiet nører opp under splittelse og hat. De gir enkelte konspirasjonstilhengere virkelig vann på mølla.

FrP påstår at de vil ha en streng politikk på asylområdet for å beskytte vår framtid og våre verdier. Samtidig er det lite opptatt av miljøet som også vil ha stor betydning for kommende generasjoner. Helt logikk i deres argumentasjon finner jeg ikke. Muligens er det fremmedfrykten som driver partiet mest av alt.

Avisen Vårt Land melder at kristne støttespillere (ENDELIG) har begynt å miste troen på Listhaug (artikkel bak betalingsmur). Dette har sammenheng med episoden februar 2018 hvor politiet tok seg inn (brøt seg inn) i forsamlingshuset til menigheten Nytt Liv på Fitjar i Hordaland. Der hentet de ut med tvang en afghansk familie som har konvertert til kristendommen, og som hadde gått i kirkeasyl i lokalet. Selv om det var politiet som foretok selve uthentingen var aksjonen kjent for departementet, og den var i samsvar med de beslutninger Sylvi Listhaug med venner har fattet. Ikke en gang gudshus blir respektert av FrP-klanen.

FrP vil ikke ha for mange utlendinger til vårt land. Selv kjøper de og andre nordmenn opp leiligheter og sommerhus i Syden som benyttes som boliger store deler av året. Enkelte steder har nordmenn blitt til stor irritasjon for de fastboende, blant annet pga. at nordmennene gjør mye av seg samt presser opp boligprisene.

Historie

“Hvis vi skal være ærlige må vi ta med at det reiste ca. 800 000 nordmenn over havet til Amerika fra ca. 1860 og utover tidlig 1900-tallet. Det var lykkejegere som ønsket et bedre liv.

I krigsårene 1940-1945 flyktet ca. 50 000 nordmenn ut av landet på grunn av fare og krigshandlinger. Det var vel flyktninger?

Hvorfor er det greit, men ikke når det gjelder andre folk? Jeg håper noen vil ta imot oss om vi av en eller annen årsak må flykte. Jeg skammer meg over politikere som viser så lite barmhjertighet mot mennesker i nød.

For ordens skyld hvor mange av oss er etnisk norsk i 10 generasjoner bakover? Sannsynligvis ikke mange prosent. Jeg har sannsynligvis både portugisiske og spanske gener noen generasjoner bakover.”

Frank Gunnar Håvik, pastor.

 

Mange nordmenn med boliger i Syden er “klimaflykninger” (sol og varme), og det forventes at dette skal bli akseptert av landene som vi nyttiggjør oss av. Nordmenn sin kultur- og verdipåvirkning på andre land er det ingen som snakker negativt om.

Innvandrere og asylsøkere vil vi ikke ha til vårt land, men det er helt greit med fremmedarbeidere fra “Østblokk-landene” (polakker fra Polen, Litauere, russere osv.). Disse trenger vi for å få ting til å gå rundt. Få dem til å jobbe svart for oss eller betale dem dårlig (sosial dumping) for å få utført jobber som vi har blitt for “fisefine” til å fikse selv. Litt svart jobbing synes å være fullt ut akseptert av FrP.

FrP, Nei takk!

Partiet ønsker støtt og stadig store endringer og sier at alt i Norge er så “elendig”. Deres klagepolitikk og hypotesen om at alt i Norge er så dårlig får meg til å ta helt avstand fra den politikken de står for. Jeg er ikke enig i utgangspunktet. Vi har mye bra her i Norge som vi bør være stolte av og som bør videreføres! Ikke alle ønsker om reformer er av det gode.

Det kan virke som om partiet ser opp til og henter mye inspirasjon fra USA. Jeg er skeptisk til denne importen av inspirasjon. Jeg skulle gjerne ha sett at Norge kunne ha forblitt annerledeslandet med “den norske modell” intakt og med et sosialdemokratisk tankesett.

En del mindre grupperinger av konservative kristne og medlemmer i karismatiske frimenigheter kjøper muligens FrP-politikken. FrP appellerer heldigvis kun til et mindretall av landets mange aktive kristne (kristenvelgere), men FrP utfordrer likevel delvis KrF på deres tradisjonelle domene. Fremskrittspartiet finner sin støtte blant kristne som er imot innvandring, og blant dem som dyrker staten Israel nesten som en avgud. Kristne flest stemmer takk og pris noe annet en FrP, f. eks. Ap eller H.

Jeg har registrert at til og med enkelte kristenledere fronter partiet. Blant annet har Jan Hanvold i TV Visjon Norge i flere omganger lovpriset FrP. Han har også uttrykt stor begeistring overfor Sylvi Listhaug og hennes politikk og uttalelser.

Norge først

Fra en kommentar fra en besøkende hengte jeg meg opp i følgende:

Jeg blir “beskyldt” for: “Tror du har blitt hjernevasket over lengre tid av PK media.” PK er en forkortelse for “Politisk Korrekt”. Underforstått ordinære media farer med falske nyheter (“fake news”) eller unnlater sannheter, og de har en agenda som hindrer dem i å fortelle “sannheten” om muslimer, asylsøkere og innvandrere. Våre nye landsmenn vil selvsagt overta hele landet vårt og ødelegge alt som heter kristne verdier og norske verdier, jf. konspirasjonsteorier.

Det hevdes videre: “Vi trenger sårt et nytt nasjonalkonservativt parti som er tuftet på vårt kristne verdigrunnlag (endret fra nasjonalkonservativt kristent parti som vedkommende først skrev).  Et som har som motto: Norway first. Skal vi kunne hjelpe andre så må vi først hjelpe oss selv.” Videre sier kommentarskribenten følgende: “Ikke fjerne K en i religionsundervisningen. Politikk og religion bør holdes adskilt. Men Norge er vel fortsatt et kristent land. (håper jeg )”

Min ærlige mening rundt dette er at hvis det er noe landet virkelig IKKE trenger, så er det flere såkalte kristne politiske partier. Jeg er også personlig skeptisk til nasjonalkonservative partier. Etter mitt syn blir mye av høyrepolitikken ren egoisme satt i system.

For min del anser jeg det slettes ikke som spesielt “ekstra kristelig” å stemme på FrP eller på et eller annet nasjonalkonservativt (kristent) parti. Man kan også være kristen og stemme f. eks. rødgrønt.

 

Det kan være fristende å komme med stygge personkarakteristikker i en artikkel som dette. Masse kunne ha vært sagt om f. eks. innvandrings- og integreringsminister (fra januar 2018 Justis-, beredskaps- og innvandringsminister) Sylvi Listhaug og hennes mange utspill. Skal PRØVE å holde meg for god til å synke så dypt at jeg angriper henne eller andre som personer. Trynefaktoren og at hun er kvinne er ikke gyldig argumentasjon for å “ta” politikken hun med regjeringsvenner står for. Det er sak og ikke person som er det sentrale, man bør ta ballen og ikke spilleren. Personangrep og personhets er ikke akseptable virkemidler, og slike angrep viser bare at man har gått tom for gode og saklige argumenter og havner over i kategorien ufine knep. Det blir ikke saklig og seriøs diskusjon ut av personangrep.

Imidlertid er det fullt mulig å angripe Listhaug sin politikk på et saklig nivå. Det er ingen tvil om at hun er flink på og kan mye om kommunikasjon, jf. hennes tidligere jobb. Hun er nok svært så bevisst på hva og hvordan ting kommuniseres. Mye av politikken hun har presentert i den senere tid har provosert meg kraftig, med sine fornærmende og tabloide uttalelser som virker fordummende på meg som velger. Hun på vegne av regjeringen har framsatt en inhuman asylpolitikk med lite hjerterom for mennesker i nød. Hun har kjørt på med splittende retorikk og stygge karakteristikker/kallenavn av meningsmotstandere. Det er lite rom for Bibelsk nestekjærlighet i hennes politiske utspill.

Sylvi Listhaug og FrP vil hvis mulig sette menneskerettighetene til side. Hun vil internere personer som har fått avslag på sin søknad om opphold og som ikke kan sendes tilbake til hjemlandet i egne leire. Leirene blir mer som fengsler å regne, lukkede som de er. Hvis dette blir en realitet begynner Norge som land virkelig å ha en oppførsel og politikk som enkelte land vi ikke liker å sammenlikne oss med (Nord-Korea, Iran, Kina osv.). Nå er det virkelig på høy tid å tenke seg om angående som kristen å stemme på FrP! Jeg klarer ikke å se at dette er særlig kristelig og medmenneskelig politikk.

Enkelte har kritisert Sylvi Listhaug for korsbruken. Hun prøver å gi inntrykk av at hun er en kristen, noe som jeg selvsagt ikke kan fradømme henne. Imidlertid blir det litt bismak og falskhet når hun opptrer med korset fra sin farmor som smykke. Mye av politikken hun fronter har lite med ekte kristelig sinnelag og kristne verdier å gjøre.

Oppdatering mars 2018 rundt Sylvi Listhaug: ENDELIG endte det med at Sylvi Listhaug forlater regjeringen og ministerposten der. Imidlertid blir hun nok fortsatt en brølende løve på Stortinget. Oppdatering mai 2019: Gleden ble beklageligvis kortvarig, da hun etter ca. 1 års pause fra regjeringen ble tatt inn igjen i “varmen” som statsråd / minister i regjeringsapparatet.

Enkelte ser på FrP som redningspartiet for Norge og nordmenn. Det påstås at asylsøkere og innvandrere ødelegger landet som våre forfedre var med på å bygge opp. Enkelte vil at Norge kun skal være for nordmenn. Andre personer enn “ekte nordmenn” bryr de seg døyten om. Et slikt syn kombinert med et kristent livssyn finner jeg som svært rart.

En eneste positiv ting skal FrP ha: Klar kommunikasjon med lite bruk av politisk tåkeprat. Partiet klarer å kommunisere med folk flest uten å bruke masse uforståelig politikerspråk som ikke sier noe som helst. Akkurat dette med klar kommunikasjon har FrP noe å lære de andre partiene. (Men på den annen side synes jeg FrP kommuniserer til tider så “barnslig” og belærende at det virker noe fordummende på en akademiker som meg.)

Ellers har jeg også servert en del kritikk mot FrP sin politikk i min artikkel “Regjeringskritikk”.

Selv er jeg mer opptatt av forhold slik som: Nestekjærlighet, likhet, likeverd, solidaritet, velferdsgoder, arbeidernes rettigheter, distriktspolitikk, human asylpolitikk og empati med våre medmennesker. Slike verdier og saker er det lite av i FrP sin politikk.

Fra min gamle blogg velger jeg å ta med følgende kommentar til saken som omhandler kristne vs. FrP:

Maria – #2 – 13.09.2009 22:14 – (Svar)

Enig med deg Bjørn Roger!

Kristendommen blir angrepet i samfunnet og den rødgrønne regjeringa har ikke alltid frontet kristne verdier, men jeg tror fortsatt ikke Frp er veien å gå for et bedre samfunn. Jeg synes de er fjernt fra Bibelens lære i mange punkter, og det tar jeg alvorlig, selv om det kanskje høres bedre ut å være “kald enn lunken” så tror jeg politikk i mange tilfeller handler mye om å velge det minste ondet, og da blir Frp uaktuelt for meg.

Selv om den nåværende regjeringen (les: i den tiden rødgrønn regjering) har gjort en dårlig jobb på enkelte områder vil det ikke si at velgerne bør legge til rette for enda flere dårlige valg. Ja, selvfølgelig er det ingen som tvinger oss til å drikke oss fulle på sprit eller ta abort, men lover og reguleringer har faktisk konsekvenser, for eksempel for det ufødte liv og for de med alkoholrelaterte problemer, og da synes jeg ikke vi skal legge opp til at konsekvensene blir negative.

Derfor kommer jeg ikke til å stemme Frp, fordi jeg synes de på mange områder strider imot Jesu nestekjærlighetsbud, for eksempel i det å kutte i bistand, ha en mer liberal alkoholpolitikk, streng innvandringspolitikk…. Det er lett å snakke glamorøst om frie valg, om mindre avgifter, om billigere sprit, men jeg synes det blir for likegyldig ovenfor de som sulter i verden, for de som gruer seg til pappa kommer hjem, for de som flykter (ikke minst kristne flyktninger som blir forfulgt for sin tro), for de ufødte…

Jesus sa: “Det dere gjorde mot en av disse mine minste, det gjorde dere mot meg” (Matt 25:40). Jeg synes ikke det lukter så mye omsorg av Frp akkurat.

 

Jesusfolket

Jeg har i artikkelen “Konservativ kristendom, nei takk!” skrevet litt om blant annet Oslo Symposium. Det kan virke som om konservative kristne i dette miljøet mener at det er mer “kristelig” å stemme blått/mørkeblått enn f. eks. rødgrønt.

Jeg er enig i det som tidligere stod på Jesusfolkets nettside: “Tror du at ditt politiske ståsted definerer deg som en del av kristenfolket eller ikke? Det er en misforståelse. Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. Du er faktisk fri til å stemme hva du vil uten å risikere Guds vrede.”

Jeg kan forstå at rikfolk og næringslivstopper stemmer på FrP, samt dem som har fobi (rasistiske tendenser) mot innvandrere/asylsøkere. For slike er nok politikken til partiet helt ok, innrettet som politikken er mot næringslivsinteresser, de rike og de kritiske til innvandring. Jeg har mindre forståelse av at såpass mange kristne stemmer på partiet, og enda mer forunderlig er det at mange “fattiglus” (trygdede, sosialklienter etc.) stemmer på partiet. Mange av disse vil få det verre med FrP bak rattet (færre goder, større krav).

Jeg registrerer at enkelte såkalte kristne påstår at en sosialistisk eller rødgrønn regjering vil bidra til å rive ned våre kristne verdier, angripe familien, motarbeide de kristne skolene, hindre ytringsfriheten, bidra til økt innvandring og islamisering av Norge og ikke minst motarbeide Israel. Ifølge slike personligheter har Norge fram til nå blitt ekstra velsignet for sin støtte til Israel, og Gud har sett i nåde til Norge. Dessuten er selvsagt alle sentrale media venstrevridde. Huff og huff hvis en rødgrønn regjering skulle komme til makta og ødelegge alt (IRONI!).

Hva har dette med FrP å gjøre? Jeg enkelt og greit undres over at såpass mange kristne stemmer på dette hjerteråe partiet. Samtidig med at de stemmer på FrP er det en del av dem som rakker ned på rødgrønne partier og oss kristne som stemmer rødgrønt. Jeg godtar ikke argumentasjonen om at det er mer kristent å stemme blåblått enn rødgrønt.

Svært mye av politikken til FrP er slik jeg ser det i konflikt med et kristent verdisyn og verdigrunnlag. Ok, partiet støtter helhjertet opp rundt Israel, men dette bør ikke rettferdiggjøre resten av deres politikk. Utenom Israel-støtten mener jeg personlig at partiet står for mye tvilsomt sett med kristne øyne. Nei, egoisme- og mammon-partiet FrP får ikke min stemme!

Lenker:

(Du som leser dette står selvsagt fritt til å være helt uenig i min argumentasjon. Framstillingen ovenfor er i høyeste grad subjektiv og preget av mitt politiske syn, som er rødgrønt. Jeg skildrer min opplevelse av dagens politikk, og denne personlige og subjektive opplevelsen kan INGEN ta fra meg! Men selvsagt er et fullt lovlig å være totalt uenig i det budskapet jeg formidler.)




Valg 2017 (Stortingsvalg)

Partilogoer

Det har blitt avholdt valg 2017, og i den forbindelse ble jeg litt politiske. Mitt store håp for Stortingsvalget 2017 var rødgrønn seier, som forhåpentligvis også kunne ha medført en ny og bedre regjering enn blåblå egoistregjering for landets rike. Beklageligvis ble det ikke slik!

Av tidligere skrevne innlegg med politisk innhold her i bloggen kan jeg henvise til:

Det ligger også noen andre “halv-politiske” innlegg i bloggens kategori politikk.

To aktuelle scenarier før valget 11. september 2017, hvor alternativ 1 gikk av med seieren:

Alternativ 1: Huff. Det blir blåmandag etter at valgseieren går til blåblått. Det blir fire nye år (status quo) med Erna & CO, håpløs blå-politikk blir videreført, FrP får fortsette med sin umenneskelige og usosiale politikk, og den generelle samfunnsutviklingen går i feil retning. Det blir et kaldere samfunn, mer motsetninger, mer hat, tøffere arbeidsmarked, økt fremmedfrykt og et tøffere debattklima.

Alternativ 2: Hurra! Det ble rødgrønn seier! Endelig kan vi slippe flere år med den blåblå regjeringen som vanskjøtter vårt land. Et bedre samfunn for folk flest kan bygges, hvor det er like muligheter for alle og ikke bare de rike prioriteres. Et mer inkluderende og varmere Norge kan skapes, og distrikt-Norge kan få blomstre. Privatiseringsiveren og salg av Norge kan bremses ned.

Uansett utfall håper jeg at både Kristelig Folkeparti (KrF) og Partiet De Kristne (PDK) oppnår dårlige resultater.

Oppdatering/resultat etter valget: Demokratiet og flertallet har seiret. Det ble beklageligvis flertall for blåblå regjering med Erna & Co bak rattet. Jeg tar det til etterretning og aksepterer det rødgrønne tapet, men jeg liker det ikke.

Trøsten min er at KrF gjorde et historisk dårlig valg med ca. 4,2 % av stemmene, og Partiet De kristne (PDK) gjorde et enda dårligere valg med sine ca. 0,3 % av stemmene.

Selv er jeg pr. dags dato ikke medlem av noe parti, og jeg har heller ingen planer om å engasjere meg politisk gjennom å stille som folkevalgt. “Partipisken” skremmer meg fra å engasjere meg. Jeg kan ikke 100 % gå god for alle meninger og beslutninger til et bestemt parti. Å stemme mot egen personlig overbevisning hadde jeg neppe klart å leve med.

Når man skal stemme er det en del partier å velge blant. Mellom 20-25 ulike partier stiller lister til Stortingsvalget 2017, men noen av dem stiller riktignok ikke i alle fylker. Jeg vil nå likevel anta at det er tilnærmet bortkastet stemme å velge de minste partiene. De har neppe sjansen til å få noen inn på Stortinget. Minst 15 av partiene vil neppe ha noen sjanse til å få realisert sin politikk i praksis.

Ellers er jeg nok også en for utålmodig sjel til å kunne engasjere meg partipolitisk. Demokrati tar tid. Det er ofte en lang vei å gå (i tid) fra en sak første gang drøftes til vedtaket blir realisert. Dessuten må man kunne akseptere kompromisser og diverse “hestehandler” og ikke minst en del lobbyvirksomhet. Mange interesseorganisasjoner står på sidelinjen og prøver å påvirke politiske vedtak.

Jeg tror TV2 sin partitest gir et tålig greit bilde av mitt grunnleggende politiske ståsted:

Resultat Partitesten på TV2.no

Lenke til testen: Partitesten på TV2.no

Senterpartiet (Sp) og Arbeiderpartiet (Ap) er greit nok. Imidlertid kunne jeg ALDRI i praksis ha stemt Sosialistisk Venstreparti (SV). Sistnevnte parti blir litt vel rødt og kommunistisk/sosialistisk for meg.

Tilsvarende resultat fikk jeg hos VGs superenkle valgomat:

Resultat hos VGs superenkle valgomat

Når det gjelder politikk er jeg interessert i saker slik som:

  • Alle i arbeid og trygghet i arbeidslivet. (Mye bruk av midlertidige ansettelser er en uting!)
  • Satsing på skole, utdanning, forskning og barnehage, hovedsakelig i offentlig regi.
  • Satsing på eldreomsorg, hovedsakelig i offentlig regi.
  • God helsetjeneste for alle uavhengig av økonomi, i hovedsak i offentlig regi.
  • Beholde velferdsstaten og velferdsgodene. Like muligheter for alle.
  • Unngå økte forskjeller mellom fattig og rik.
  • Skattekutt mindre viktig for meg.
  • Fornuftig distriktspolitikk, gjøre det levbart for oss som bor ute i distrikts-Norge når det gjelder tilgang på tilbud og tjenester.
  • Innvandringspolitikk som er streng, men rettferdig. De som virkelig trenger opphold bør få det.
  • Fornuftig forvaltning av naturen og miljøvern. (Men noen miljøaktivist er jeg IKKE!)
  • Beholde og verne allemannsretten.
  • Virkelige og viktige saker, ikke tullesaker slik som mange av dem FrP har frontet i inneværende periode.

Jeg er ikke interessert i og har ikke tro på:

  • Frislippet rundt vannscootere, reptiler, lakrispiper og Segway.
  • Egoistisk blåpolitikk.
  • Søndagsåpne butikker.
  • Frislipp rundt salg og servering av alkohol.
  • FrP sin ekstreme satsing på veier.
  • Enda mer innstramming i asylpolitikken, som om den ikke var inhuman nok allerede.
  • Fjerning av avgifter og skattelettelser generelt, og spesielt skattelettelser for de rike.
  • Troen på at privatisering løser alle problemer.
  • Klokketroen på stordriftsfordeler, sammenslåinger og kapitalismens innebygde “gode” egenskaper til å styre alt.
  • Det kan bli for mye satsing på lov og orden (politi og og militæret, grensekontroll). Som pasifist er jeg noe skeptisk mot slike ting, og da spesielt bevæpningen.

Noen kommunist (stor-sosialist) er jeg ikke, men politisk sett heller jeg absolutt over mot rød og grønn side i politikken. Blå og gul politikk har jeg “allergi” imot. I den livssituasjon og status jeg og mine rundt meg er i, er det lite gagn i blå politikk. Vi er mer tjent med rødgrønn politikk enn blå konservativ/borgerlig politikk. Til syvende og sist kan jeg vel kalle meg en sosialdemokrat og tilhenger av sosialdemokratiet.

Dagens regjering (perioden 2013-2017, og sikkert også i fortsettelsen i perioden 2017-2031) er en mindretallsregjering (og koalisjonsregjering, H og FrP), med parlamentarisk støtte fra to partier (KrF og V). Etter Stortingsvalget 2017 vil det eller de partiene med størst støtte i Stortinget (sannsynligvis) danne regjering. Jeg krysset fingrene for en stor rødgrønn blokk (flertall) på Stortinget, men slik ble det ikke. Den nye regjeringen blir blåblå med Erna & Co bak roret.

Enkelte bruker sosialist og sosialisme som skjellsord. Realiteten pr. dags dato er den at neppe noen av dagens toneangivende partier kan beskyldes for å være “ekte” sosialistiske og/eller kommunistiske. Muligens finnes det noen rester av sosialisme og/eller kommunisme hos småpartiene Rødt (R) og Norges Kommunistiske Part (NKP). Arbeiderpartiet, Senterpartiet og til og med Sosialistisk Venstreparti er langt fra skikkelig sosialistiske. Sosialisme og kommunisme i ren form har heller ikke jeg noen tro på.

Det blir neppe en ettpartiregjering etter valget, da ingen partier på egen hånd er så store. Det mest sannsynlige er vel en regjeringsløsning ca. lik dagens, men jeg håpet som sagt på at det skulle gå fra blått (blåblått) til rødgrønt når det gjelder regjering.

Lånt fra Facebook: “Hjertet er på venstresiden, blindtarmen er på høyresiden.”

 

Jeg skrev for en tid tilbake: Nå gjenstår det å se hvordan valgkampen blir. Jeg er ikke interessert i drittkastingen partiene imellom samt fokus på uvesentlige detaljer og fillesaker/symbolsaker. Det sentrale er de store politiske linjene og de sentrale sakene. Jeg håper vi får et litt mer seriøst nivå på valgkampen enn under presidentvalget i USA hvor det bare var personlig drittkasting og ikke politikk. Beklageligvis har resultatet blitt som jeg fryktet: Mange avsporinger, små-skitne triks og uvesentligheter preget valgkampen.

Valg

FrP-politikk av typen billigere alkohol appellerer ikke til meg som velger. Det finnes mye mer sentrale saker enn dette. Med FrP i regjering har det vel heller ikke akkurat blitt så mye av deres løfter rundt avskaffelse av bompenger. FrP er ikke partiet for folk flest! Det passer bedre med “Folk flest MOT FRP” eller “Fremskrittspartiet – En hardere hverdag for folk flest”.

FrP ja. Leste et sted noen som kalte deler av FrP sin politikk for en politikk som appellerer til panserhjerter. Det ble da tenkt på den strenge asylpolitikken som blant annet Sylvi Listhaug fronter. Bare innvandrings- og integreringspolitikk blir streng nok vil norske verdier og kristne verdier visstnok overleve. Lenge leve vår egoisme! FrP påstår at de vil ha en streng politikk på asylområdet for å beskytte vår framtid. Samtidig er det lite opptatt av miljøet som også vil ha stor betydning for kommende generasjoner.

Som det stod så treffende i en Aftenposten-kommentar: “Erna Solberg leder en regjering med en privatpraktiserende polariseringsminister.”, dvs. Sylvi Listhaug. Regjeringen og Høyre drar rundt med en Frp-nisse på lasset, og Høyre lar henne bare ture på med sin egenrådige partipolitikk. Jeg skulle gjerne ha sett at Listhaug hadde blitt skiftet ut med en noe mer støyfri minister.

Stortingsvalget 2017 kan betegnes som et sentralt verdi- og veivalg. Spesielt bør man se på og vurdere FrP sin rolle i regjeringen. Skal man akseptere et parti som driver med klimafornektelser, skaper splid og sprer rasisme? Ønsker man at et parti med regjeringsmakt skal få drive med mistenkeliggjøring av etniske og religiøse grupper, noe som kan være farlig for Norges framtid?

Norske verdier og kristne verdier har virkelig vært i fokus i starten av valgkampen i forbindelse med valg 2017. Kristne og verdiopptatte velgere skal “fanges” eller “kuppes”. Det kappes partiene imellom å være best på bevaring av norske og kristne verdier.

Under valg 2017 har det vært en del fokus på å kapre kristne velgere. Partiene har helst overgått hverandre i å tekkes denne velgergruppa. Det slenges ut på påstander rundt hvor flinke de enkelte partier er til å ha fokus på kristne verdier.

Jan Hanvold er en norsk kjent predikant, mediemisjonær og forretningsmann. Han er grunder og leder av TV Visjon Norge. I forbindelse med valget har han også blitt svært politiske av seg. Han prøver med sine utspill via Facebook og TV å påvirke sine disipler til å stemme gult eller blåblått. Hanvold har visstnok bedt over saken og fått dette i svar fra det høyeste.

Hans klare oppfordring til sine følgere er å stemme KrF, H eller FrP, med mål om fire nye år med Erna Solberg som statsminister og minister-heltinnen Sylvi Listhaug.  Ut ifra sunn fornuft og realisme ser han liten vits i å stemme Partiet De Kristne (PDK), utenom i Hordaland der de har en sjanse til å få en person inn på Stortinget.

I hans verden er det visstnok utenkelig at noen kristne kan stemme rødgrønt. Han har flere ganger rakket ned på Arbeiderpartiet og bruker sosialisme som et skjellsord.

I enkelte kristne miljøer er det visstnok “mer kristelig” å stemme blåblått og gult enn rødgrønt. Slikt tull og vas tar jeg sterkt avstand fra. Kristne er ulike personer og personlighetstyper, og det er naturlig at det finnes kristne innenfor samtlige politiske partier. Jeg bruker på nytt teksten og bildet nedenfor for å få fram hva jeg mener rundt dette:

Jesusfolket

Jeg er enig i det som tidligere stod på Jesusfolkets nettside (nettsiden er nå fjernet fra nettet):

“Tror du at ditt politiske ståsted definerer deg som en del av kristenfolket eller ikke? Det er en misforståelse. Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. Du er faktisk fri til å stemme hva du vil uten å risikere Guds vrede.”

Jeg registrerer at enkelte såkalte kristne påstår at en sosialistisk eller rødgrønn regjering vil bidra til å rive ned våre kristne verdier, angripe familien, motarbeide de kristne skolene, hindre ytringsfriheten, bidra til økt innvandring og islamisering av Norge og ikke minst motarbeide Israel. Ifølge slike personligheter har Norge fram til nå blitt ekstra velsignet for sin støtte til Israel, og Gud har sett i nåde til Norge. Dessuten er selvsagt alle sentrale media venstrevridde. Huff og huff hvis en rødgrønn regjering skulle komme til makta og ødelegge alt (IRONI!).

Jeg har i artikkelen “Konservativ kristendom, nei takk!” skrevet litt om blant annet Oslo Symposium. Det kan virke som om konservative kristne i dette miljøet mener at det er mer “kristelig” å stemme blått/mørkeblått enn f. eks. rødgrønt. Israel er ofte en svært viktig sak for enkelte kristne miljøer, og likeså kampen mot sekularisering og “umoral”.

Ellers hadde jeg satt pris på at kvasipartiet “Partiet De Kristne” holdt sine løfter etter Stortingsvalget 2013 og la ned sin virksomhet:

De Kristne – Løftebrudd

Selv er jeg meget skeptisk til alle partier som kaller seg noe med “kristne” eller “kristent” i navnet sitt. Både partiet KrF og Partiet De Kristne står ikke høyt på min liste. La politikk være politikk og la bedehus være bedehus.

Kristne partier, nei takk!

Det var vel nok om kristne verdier og kristne velgere. Nå over til andre tema relatert til valget:

En ting som det snakkes alt for lite om i forbindelse med valget er TISA (Trade in Services Agreement). TISA er som kjent en internasjonal avtale som er på trappene rundt handel med tjenester, hvor blant annet store utenlandske kommersielle aktører vil få svært stor makt og markedstilgang også her i Norge.

Etter valget blir det opp til de folkevalgte å levere det de lovet i sine valgløfter (valgflesk) i forbindelse med valgkampen. Politikk er mye kompromisser og en del hestehandel, så en del løftebrudd blir det nok uansett hvilken side som vinner.

Av og til snakkes det om at enkelte har fått politikerforakt. Slik forakt kan oppstå pga. mye valgflesk, løftebrudd, tåkeprat/uklare svar, lang saksbehandlingstid, lite handling osv. Politikerspråket er en historie for seg selv. I den forbindelse likte jeg denne morsomheten (lenke) om hvordan det hadde blitt hvis vanlige folk snakket som politikere.

Det kan hevdes at min blogg politisk sett er preget av en fordømmende holdning mot blåblå politikk og politiske partier. Dette kan nok i en viss grad stemme. Personlig anser jeg FrP som et uaktuelt og vemmelig populistisk egoist- og opportunist-parti for de rike. Høyre har jeg litt mindre “problemer” med, men også dette partiet tilbyr en politikk utenfor min komfortsone. Og til slutt liker jeg ikke gul politikk pga. uheldig samrøre mellom tro og politikk.

FrP, Nei takk!

Så langt har valgkampen vært som forventet. Det drives med skittkasting partiene imellom, formidling av faktafeil, usannheter presenteres, andre partiers politikk latterliggjøres og det rettes hovedsakelig fokus mot mindre vesentlige saker.

Jeg savner en politikk for slike som meg, en helt standard norsk tilsatt arbeidstaker (for min del offentlig tilsatt). Jeg er ingen grunder, og jeg er heller ingen næringslivstopp eller leder. Det er alt for mye fokus på de rike sine (unødvendige) skatte- og avgiftskutt. Hva med oss vanlige arbeidstakere, uføre og trygdede? Det er mange av oss, og hva med å gi oss litt oppmerksomhet i stedet for å bare smiske for kapitalkreftene og toppene?

Et aldri så lite dilemma med de som velges inn til Stortinget er den høye andelen av politiske broilere. Dette er representanter som har politikk eller interesseorganisasjoner som eneste arbeidslivserfaring. De har liten eller ingen erfaring fra «vanlig» arbeidsliv. Stortinget skal i utgangspunktet representere deg og mer, og da er det uheldig at det er såpass mange representanter som ikke har hatt et «normalt liv» før de havnet på tinget.

Jeg orker ikke å følge med på politiske TV-debatter i forbindelse med valgkampen. Det blir for mye løse valgløfter, drittkasting og avbrytelser av hverandres innlegg. Blir bare irritert, oppgitt og mindre klok av slike sendinger. Det får være bra nok at jeg følger med på nyheter via nettet (det skrevne ord, ikke video). Hva med litt mer fokus på egne politiske saker i stedet for bare å kritisere, lyve og angripe konkurrentene?

Det konstrueres og serveres drittpakker for å ramme andre partier. Ofte er disse drittpakkene basert på gamle halvsannheter som blåses helt ut av proporsjon. Slike halvløgner og framgangsmåter etter idé fra USA står jeg gladelig over. Nei takk til slikt tull!

Et annet begrep som av og til blir brukt er politikk av og for Oslo-eliten. Jeg kan si meg enig i at en stor del av politikken er laget med tanke for storbyen Oslo. Av og til kan vi i distrikts-Norge føle oss noe glemt av politikerne og de politiske beslutningene som tas. Litt vel mye makt og offentlige/statlige arbeidsplasser havner i Oslo, og mange store investeringer gjøres også samme sted. Distrikts-Norge får “smulene”.

I valgkamp blir det gjerne alt for mye fokus på uvesentligheter og smådetaljer i stedet for de store linjene. Det skjer også mange avsporinger i form av presentasjon av konspirasjonsteorier, påstander om at media er venstrevridde, Norge er i ferd med å bli islamisert, krisemaksimering osv. Det er gode tider for falske nyheter og ubegrunnede angrep på meningsmotstandere.

Nordmenn er flinke til å klage, syte og sutre over smådetaljer, bagateller og småproblemer. Debattklimaet og frontene har også blitt vesentlig tøffere og steilere i løpet av de siste årene. Personlig er jeg noe småskeptisk til denne utviklingen.

Utenrikspolitikk har ikke vært en viktig valgkampsak i valget 2017, da det enkelt og greit har vært svært lite fokus på slike forhold. Globale utfordringer slik som klimakrisen, mennesker på flukt, terror, krig, truede menneskerettigheter i enkelte land og globalisering har fått lite fokus og plass.

I nyhetene snakkes det om Nord-Korea, IS og krig. Politikerne på sin side har vært mest opptatt av norske forhold og verdier. Enkeltsaker har også medført lite plass for ideologi og ideologiske forskjeller partiene imellom.

Bruk for all del din stemmerett for å være med på å bestemme utviklingen i samfunnet vårt! Demokratiet vårt og ytringsfriheten er det verdt å kjempe for og å sette pris på! Det er bedre å bruke sin stemmerett enn å støtte sofapartiet som ikke klarer å få utrettet noe for landets ve og vel. Det er kjempedumt for vårt land hvis seieren skulle gå til sofapartiet.

Jeg har vel alltid benyttet meg av stemmeretten min. Det eneste unntaket er folkeavstemningen rundt kommunereformen (Selje kommune), der jeg syntes det var alt for lite informasjon tilgjengelig og for lite realistiske alternativer å stemme over.

Angående resultater valg 2017: Når det gjelder valgresultatene under stortingsvalget 2017 gjorde f. eks. Senterpartiet (Sp) et bra valg. Både Høyre (H) og Fremskrittspartiet (FrP) gikk noe tilbake. Den største skuffelsen for meg var imidlertid Arbeiderpartiet (Ap) sitt dårlige resultat. Alt i alt fikk den rødgrønne siden flest stemmer, men pga. vår valgordning med sperregrenser og utjevningsmandater ble det likevel seier til blå blokk.

Valgkampen til Arbeiderpartiet (Ap) var alt annet enn god. Jeg er ikke særlig imponert over de kommunikasjonsrådgiverne som har kommet opp med gjennomførte valgstrategi. Greit nok at partiet vil øke skattene noe, men når de ikke klarer å få tydelig fram budskapet om hvem skatteøkningene vil ramme og hva pengene skal benyttes til blir det ganske så feil. Partiets kritikk av dagens styring av landet og andre partier førte heller ikke fram, da det bare ble surmaget ubegrunnet klaging med ikke-holdbar argumentasjon. Partiet fikk i liten grad fram hva deres særegne politikk var.

Før valget skrev jeg:

Det er ikke tvil om hva min ønskedrøm er på det politiske området for tiden: Våkne opp til morgennyhetene etter valget hvor hovednyheten lyder: “Rødgrønt flertall sikret i Stortingsvalget 2017, ny rødgrønn regjering vil bli dannet”. Selvsagt er jeg innstilt at det likeså godt kan bli blåmandag, hvor nok en ikke-dugende blåblå regjering blir resultatet.

La de beste vinne valget, som jeg oppriktig håper på blir de rødgrønne.

Resultatet ble beklageligvis blåblå seier.




Stopp TISA/TTIP – andre handelsavtaler, EU/EØS

Stopp TISA/TTIP

Stopp TISA (Trade in Services Agreement) og TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership)! Den internasjonale frihandelsavtalen TISA for tjenester (servicenæringer) og frihandelsavtalen TTIP mellom USA og EU for handel- og investeringer er ikke ønskelige sett fra mitt ståsted. Min skepsis mot EU (og delvis EØS) er også noe økende.

Ja til demokrati og folkevalgte, nei til at storselskapene (pengemakta) mer eller mindre får styre fritt vår hverdag og framtid.

TiSA og TTIP

Fra Wikipedia siterer jeg følgende om de to avtalene:

TiSA: “Trade in Services Agreement (TiSA), ofte omtalt som Tisa eller TISA, er en foreslått internasjonal frihandelsavtale. Avtalens formål er liberalisering av den globale handelen innenfor servicenæringer, og inkluderer bankvesen, helsetjenester og transport. Avtalen omfatter 23 parter, inkludert Norge, EU og USA.”

TTIP: Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) er en handels- og investeringsavtale som forhandles mellom Den europeiske union (EU) og USA. Målsettingen med forhandlingene er en omfattende avtale om handel med varer og tjenester, offentlige innkjøp samt investeringer. Avtalen skal fjerne handelshindringer.”

Status pr. nå: TTIP har stoppet: 17. november 2016 erklærte Angela Merkel at forhandlingene har stoppet opp og vil bli lagt på is.

Ny status desember 2017: Det ryktes i media at de omstridte TTIP-forhandlingene mellom USA Og EU likevel IKKE er døde. Omstridt TTIP-avtale (deler av avtalen) forhandles i hemmelighet meldes det.

Siterer også litt fra Facebook-gruppa “Stopp TISA/TTIP”:

“Norge i samarbeid med EU, er i ferd med å etablere frihandelsavtaler til fordel for finanssektoren, store investorer og multinasjonale selskaper på bekostning av arbeidstakere, forbrukere og vanlige borgere. STOPP TISA/TTIP er en uavhengig gruppe som vil opplyse folket, og hindre innføring av TISA og TTIP i NORGE.”

Noen internasjonale avtaler for handel over landegrensene må nok foreligge. Imidlertid ser det ut for at de presenterte forslagene til avtaler går litt vel langt i å åpne opp for frihandel. Demokrati, selvstyre, miljø, menneskerettigheter, sosiale rettigheter og internasjonal rettferdighet (mellom rike og fattige land) er ikke så viktig. Profitten og pengene skal få råde, og store internasjonale kommersielle aktører blir sittende med stor makt på bekostning av de folkevalgte.

Hele opplegget er svært udemokratisk. Multinasjonale konsern og maktpersoner innenfor næringslivet settes til å styre og å sette agendaen. Disse har ikke blitt valgt til å ha denne oppgaven via demokratiske prosesser.

Store og mektige selskaper vil sette stor pris på TISA. Via avtalen kan de slippe unna å ta sosialt ansvar, nasjonale reguleringer blir historie og moralske forpliktelser finnes knapt. Alt legges til rettes for at de store selskapene kan skalte og valte slik som de vil med minimale muligheter for innblanding fra myndigheter eller politikere.

Vi skal slippe til velferdsprofitører via TiSA-avtalen med sugerør rett inn i statskassen. Utenlandske konserner skal slippes til, noe som vil gå utover norske arbeidsplasser, lønnsbetingelser og pensjonsordninger. Utenfor landets grenser sitter det noen næringslivstopper som blir rike og henter ut store overskudd (beriker seg) på å tilby velferdstjenester til Norges befolkning. Kommersielle omsorgsselskaper/velferdsselskaper er ofte eid av store fond med hovedkontor i skatteparadiser.

Vi ser hvordan situasjonen er FØR avtalene har blitt igangsatt. Allerede nå klarer store internasjonale konsern slik som Google, Apple, Facebook osv. å snike seg unna lokale skatter / beskatning. Med litt kreativ regnskapsføring, verdisetting og flytting av overskudd til land med lav skatt klarer de å skape en urettferdig konkurranse, og gigantene undergraver vestlige velferdsstater ved at de sniker seg unna å betale skatt. Dette vil bli enda mer utbredt og enklere med frihandelsavtaler som gir slike aktører enda større makt og handlingsrom.

Det har vært mye hemmelighold under forhandlingene. De som har forhandlet representerer i hovedsak multinasjonale selskaper og er ikke folkevalgte representanter. Avtalene truer demokratiet, og det legges opp til at avtalene skal være ikke-reversible (“skralleklausul”/”stillstandsklausul”). Tvistene som vil komme skal løses via tvisteløsningsmekanismen ISDS (Investor State Dispute Settlement) som i praksis nok i hovedsak vil gagne multinasjonale gigantselskaper. Det blir en form for privat domstol hvor bukkene (les: kapitalkreftene) sitter med havresekken og dømmer til egen fordel.

Enkelte vil med relativt god grunn kunne hevde at vår tids skumleste forkortelse er ISDS (Investor State Dispute Settlement, som på norsk blir noe slikt som investor-stat-tvisteløsning). Et selskap kan saksøke et land hvis selskapet/investoren har grunn til å frykte tap av forventet profitt pga. et demokratisk vedtak. ISDS innebærer å prioritere investorer og fri kapitalisme over offentlige, miljømessige, helsemessige og demokratiske interesser. ISDS er en trussel mot helse-, miljø- og sikkerhet (HMS). Demokratiet settes til sides, eller demokratiet er til salgs. En ny ære av kynisme i norsk handelspolitikk trer fram.

Nå kan det muligens se ut for at TTIP-forhandlingene forhåpentligvis havarerer. Imidlertid har det kommet opp på bordet en annen tilsvarende handelsavtale med forkortelsen CETA. CETA-avtalen (The Comprehensive Economic and Trade Agreement) er en frihandelsavtale mellom Canada og EU, og den er i stor grad bygget på samme prinsipper som TTIP-avtalen.

Attac Norge skriver februar 2019: TTIP er tilbake. Beklageligvis kan det se ut for at deler av tankene bak TTIP-avtalen våkner til live igjen i form av en TTIP-liknende handelsavtale, noe som kan true demokratiet, mennesker og miljøet. “Big Business” er dypt involvert, og mye skjer utenfor demokratiets og offentlighetens lys.

TISA-avtalen og tilsvarende avtaler kan være en trussel mot personvernet. Handelsavtaler av denne typen kan medføre at masse persondata kommer noen få store og mektige multinasjonale selskaper i hendene. Dessuten kan avtaler av denne typen medføre samhandling med land hvor det er dårlige eller helt fraværende reguleringer av personvernet.

Et annet resultat av diverse internasjonale handelsavtaler hvor store multinasjonale selskaper sitter med makta er farene for sosial dumping og “slavekontrakter”, jf. det moderne slaveriet. Det er ytterst lønnsomt og profitabelt å gi arbeidere elendige lønns- og arbeidsvilkår for å sikre gode økonomiske resultater på bunnlinja. Aksjonærer og eiere vil applaudere gode økonomiske tall, mens man er mindre opptatt av de menneskelige konsekvensene for noen stakkars arbeidere. Mange land i slike avtaler har langt fra så gode ordninger for arbeiderne (arbeidsrettigheter) som Norge har hatt fram til nå.

De dyptgripende frihandelsavtalene + EU tilrettelegger for kartell-liknende tilstander som truer demokratiet. Internasjonal handel mellom likeverdige parter er helt ok, men disse avtalene sikrer på ingen måte likeverdige vilkår og parter. Man ender opp med at det utvikler seg mot en global superstat styrt av noen få store multinasjonale konsern. Demokratiet har i en slik setting mistet sin betydning.

WTO og GATS

Først noen begreper:

WTO: Verdens handelsorganisasjon (World Trade Organization, WTO), som ifølge Wikipedia blant annet jobber med: “Avtalen legger regler for verdenshandelen, og har som formål å bygge ned handelsbarrierer som for eksempel toll.” Forgjengeren til WTO var GATT GATT (General Agreement on Tariffs and Trade). Norge har helt siden 1947 vært aktiv pådriver i arbeidet, først gjennom GATT og deretter via WTO.

I Wikipedia-artikkelen om WTO står det blant annet følgende under underpunktet omstridt pr. desember 2017:

“Verdens handelsorganisasjon har som målsetting å fremme økt frihandel mellom land. Veldig mange, deriblant fremtredende økonomer og uavhengige organisasjoner har pekt på at WTO-avtaler ofte virker urettferdige og favoriserer multinasjonale selskap og rike nasjoner.

Selv om medlemskap er frivillig hevder kritikerne at det å ikke tilslutte seg organisasjonen praktisk talt plasserer den ikke-deltagende nasjonen under embargo, noe som skaper et internasjonalt system med påtvungne økonomiske regler som ikke muliggjør forandringer og eksperimentering.”

GATS: General Agreement on Trade in Services (GATS), avtale/traktat fra midten av 1990-tallet i regi av WTO rundt handel innenfor servicenæringer/tjenestesektoren. I avtalen har det senere blitt foretatt og foreslått justeringer og reforhandlinger av.

Et stort antall land presser på for innføring av nye demokratibegrensende regler i WTO via GATS, som vil legge store begrensninger for hvilken politikk landene kan føre innenfor tjenestesektoren.

Multinasjonale selskaper

Enkelte hevder at multinasjonale selskaper er de nye kolonimaktene, som utnytter og kjører over alle de treffer på sin vei i jakten på profitt. Slike selskaper kan utgjøre en større trussel mot samfunnet enn vanlige forbrytere. Toppledelsen og aksjeeierne tar ut store lønninger/utbytter, mens vanlige arbeidere får kun smuler og har minimalt med rettigheter. Store summer blir unndratt i skatt (kreativ bokføring, skattemessige pengeflyttinger, utnyttelse av smutthull, skatteparadiser, etablerer seg i land med lave skattesatser osv.)

Skatteparadiser, ulovlige skatteunndragelser og Paradise Papers-avsløringene. Det er mange smutthull og utkrøpne omveier for de rike som ikke ønsker å bidra til fellesskapet via skattlegging. Det finnes et forholdsvis råttent system som klart favoriserer de rikeste rike.

Genetisk modifisert organisme (GMO): Moderne genteknologi kan benyttes til å forandre arvematerialet til levende organismer (planter, dyr, bakterier osv.). Dette benyttes blant annet innenfor dyrking av planter/vekster/avlinger, og da gjerne med sterke kommersielle interesser som ansvarlige for utviklingen.

Enkelte er skeptiske til GMO. Potensielle negative sider ved GMO kan være forhold slik som: Reduksjon i det biologiske mangfoldet (miljøvern), potensielt helsefarlig som mat (?), det åpnes opp for å ta patent på frø, økte produktpriser pga. rettigheter, både GMO-avlinger og ugressorter kan utvikle motstandsdyktighet mot sprøytemidler, antibiotikaresistens / antibiotikaresistensgener kan oppstå osv.

Norge og Europa har generelt vært forholdsvis restriktive til GMO, men det presses på fra internasjonalt hold (USA m. m.) og kommersielt hold om å tillate dette. Det kan fort dukke opp internasjonale avtaler som gjør det umulig å stoppe GMO.

Mer om genmodifisert mat: forskning.no: Genmodifisert mat

I tillegg til GMO må man også forholde seg til CRISPR. CRISPR er en forkortelse for “Clustered regularly interspaced short palindromic repeats”. Det er en form for DNA-redigering som er en mer målrettet form for genmodifisering (GMO).

Jeg liker sjokolade, og enkelte mener at den eneste måten å redde sjokoladeproduksjonen og kakaoplantene fra at klimaendringene tar knekken på dem er å satse på CRISPR. Muligens kan man ikke være helt svart-hvitt og negativ til GMO og CRISPR.

 

🇪🇺 EU, EØS og ESA + EFTA

For tiden er det mye snakk om Brexit, dvs. Storbritannia sin prosess for å forlate EU etter å ha gjennomført folkeavstemning rundt saken sommeren 2016. I de senere år synes jeg til tider at unionen EU (og EØS) har gått litt vel langt i sin overivrighet rundt å regulere og blande seg inn i alt. Dessuten er jeg slettes ikke sikker på at superkapitalismen de legger opp til er løsningen på alle problemer som Europa måtte ha. Norsk folkestyre kan være greit i en god del saker i stedet for detaljreguleringer tredd ned over hodet på oss fra Brussel.

EU & Brexit

EU & Brexit

 

Mer om EU, EØS, ESA: Tidligere var jeg ganske så positiv til Den europeiske union (EU) og Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). Jeg hadde vel heller ikke noe spesielt å si om ESA (EFTA Surveillance Authority, EFTAs overvåkingsorgan). Vi er svært knyttet til og blir stadig mer knyttet til EU i form av vårt “B-medlemskap” / “EU-medlemskap lite” gjennom EØS-avtalen. EØS griper inn i mye mer enn “kun” handel, så dette er mye mer omfattende en “bare” en handelsavtale.

I de senere årene har jeg blitt mer (små-)skeptisk til hele unionen. Unionen går for langt i alle sine omfattende og rare beslutninger og reguleringer. De blander ser inn i alt for mye på bekostning av den enkelte nasjons råderett. For mye makt flyttes bort fra de enkelte land og til Brussel. EU bidrar i en viss grad til at lokaldemokratiet forvitrer i de enkelte land. Norge gir bit for bit fra seg sin suverenitet som egen nasjon. Norge framstår som husmenn i forhold til EU, hvor godseieren med stor makt også over husmannen Norge er EU (EØS).

EU (Den europeiske union) eller EF (De europeiske fellesskapene) startet bra med søkelys på de fire frihetene (markedets frie bevegelser): Fri flyt / bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer (inkludert selskapsetableringer). Underveis har EU blitt et overnasjonalt monster som blander seg inn i nesten alt, og via vår EØS-avtale tres det meste ned over hodet på oss i Norge også. Se innlegg om EU og EØS i gruppa STOPP TISA / TTIP.

EU og EØS bygger uten tvil på høyreideologiske prinsipper. Ikke alt unionen foretar seg gagner den vanlige arbeider eller trygdede. For velstående forretningsfolk er EU en velsignelse, mens samarbeidet kan oppleves som den rene forbannelsen for “fattigfolket på gulvet”. Unionen er nok slutten på vår sosialdemokratiske folkesjel og sosialdemokratiet.

Norge er den reneste nikkedukken for EU (og delvis også for USA). Vi tilpasser oss og sier i liten grad imot beslutningene som tres ned over hodet på oss. Vi finner oss i alle rare beslutninger uten av vi i stor grad prøver å påvirke eller legge ned veto. På blant annet det økonomiske området legges det opp til alt for mye liberalisering hvor markedsmakta sammen med EU skal få råde alt for mye på egen hånd.

Norge har vetorett på alle EU-direktiver, men denne har aldri blitt benyttet. Vi er livredde for straffereaksjoner fra EU hvis vi sier nei til noe. I stedet er vi blant de flinkeste i klassen og hopper hver gang EU ber oss om det. Ofte er vi ganske så kjappe med å få aktuelle EU-vedtak og direktiver inkludert i vårt regelverk/lovverk.

EU

I diverse EU/EØS-avtaler favoriseres store firma helt klart, og da gjerne internasjonale aktører. Det stilles så mange krav at mindre leverandører ikke har sjansen til å henge med.

Norske tilhengere av EØS-avtalen vil påstå at avtalen er Norges viktigste avtale, mens dem på andre siden vil påpeke at hele EU-opplegget inkludert EØS er udemokratisk i sin oppbygning og styremøte. Det kan også diskuteres hvor stort handlingsrom EØS-avtalen gir oss, og også i hvilken grad Norge benytter seg av det handlingsrommet som finnes.

“Alt” skal legges om til å bli styrt fra EU/EØS, og/eller til å bli privatisert. Kraft- og energibransjen blir mer eller mindre snart helstyrt av EU (trussel mot norsk suverenitet), via energiunionen til Agency for the Cooperation of Energy Regulators (ACER). ACER kan fort gi oss dyrere strøm, noe som vil ramme både private husholdninger og næringsliv (inkludert kraftkrevende industri). Norsk strøm vil via strømkablene til utlandet ende opp i andre europeiske land enn Norge.

Enkelte hevder at innføringen av nye strømmålere i Norge (AMS) i hovedsak finner sted for at Norge i enda større grad enn i dag skal kunne selge strøm til Europa i stort omfang. Vi utviser stor lojalitet overfor ACER, og kraftselskapene og kraftprodusentene driver på med sitt profittjag og gambler med norske energiressurser og kraft til fordel for resten av Europa og EU.

Oppdatering rundt ACER: Det nytter lite å gråte over spilt melk. Tilslutning til ACER og EUs tredje energimarkedspakke ble vedtatt av Stortinget 22.03.2018, noe som innebærer flere felles regler for kraft- og gassmarkedet (energimarkedet) i EU/EØS. Ifølge flertallet på Stortinget: Råderetten over norsk vannkraft skal forsatt tilhøre Norge, og at vi ikke skal avgi suverenitet til EU. ACER kan ikke pålegge Norge bygging av nye strømkabler til utlandet, og avtalen fører ikke i seg selv til høyere strømpriser i Norge. Stortinget mener alt i alt at tilslutningen ikke skal få de store konsekvensene for oss her i Norge i det daglige liv.

Det meldes i november 2018 at “Nei til EU” går til søksmål mot statsminister Erna Solberg. Dette har sammenheng med ACER-saken (energipakke 3), da det kan stilles spørsmålstegn om stortingsvedtaket rundt norsk tilslutning kan være ugyldig eller ulovlig. Avståelsen av suverenitet som avtalen innebærer kan være i konflikt med Grunnlovens § 115, hvor det blant annet står at enkelte typer beslutninger av denne typen krever 3/4 flertall med minst 2/3 av stortingsmedlemmene til stede. Dette var ikke tilfelle da beslutningen ble fattet.

Nei til EU mener generelt at mye av myndighetsoverføringen til EU-byråer bryter med Grunnloven og EØS-avtalen. Beslutningsmyndighet har blitt og skal bli overført fra norske myndigheter til EU-byråer der Norge ikke har stemmerett, og verke er eller kan bli fullt medlem.

EUs tre postdirektiver – spesielt det tredje – og endringer i den norske postloven er neppe til glede for folk flest. Konkurranseutsetting og liberalisering av postmarkedet løser ikke særlig mange problemer og utfordringer. Det ender bare med dårlige tilbud og service til det norske folket, og da spesielt overfor oss på landsbygda.

Opprettelse av EUs arbeidsmarkedsbyrå (ELA) kan bidra til forholdsvis effektiv bekjempelse av arbeidslivskriminalitet, men kan samtidig medføre at Norge må avstå enda mer suverenitet på områder knyttet opp mot arbeidslivspolitikken. Sosial dumping og “slavekontrakter” (det moderne slaveriet) pga. utjevning av lønningene på tvers av EU-landene kan bli et naturlig resultat – spesielt innenfor ikke-akademiske og sterkt konkurranseutsatte yrker (praktiske yrker).

EU blander seg også inn i norsk fiskeripolitikkVikarbyråer/bemanningsbyråer slippes til i større grad enn før, noe som også er “takket være” EU/EØS. Byråene gir stor profitt til lederne og eierne, mens den vanlige arbeider møter usikre arbeidsvilkår og halvdårlige lønninger. Ellers skal masse forskjellig legges ut på private anbud i tiden som kommer. F. eks. blir sannsynligvis deler av jernbanedriften i Norge privatisert.

Når det gjelder å privatisere jernbanedriften har anbudsrunde blitt kjørt og det britiske jernbaneselskapet Go-Ahead vant kontrakten for togkjøring på Sørlandsbanen, Jærbanen og Arendalsbanen fra desember 2019 og i ti år. Britene er ifølge storavisen The Times ikke imponert med valget, og avisen henger ut Norge for å ha valgt galne britiske jernbanemodellen.  Go-Ahead har ikke noe bra rykte på seg der borte

I tillegg til TiSA og TTIP/CETA skal Norge innordnes under det europeiske finanstilsynet pga. vår EØS-avtale. Overvåkningsorganet ESA gjøres til høyeste instans for tilsyn og kontroll med finanssektoren i Norge. Demokrati og selvstyre er visstnok på full fart ut her i landet.

ESA skal sørge for at EØS-avtalen blir gjennomført og etterlevd i det enkelte medlemsland. Utenom å blande seg inn i finanssektoren er de også “etter” Norge for at vi skal skille ut og privatisere mer av det offentlige og de offentlige tjenestene. Storkapitalen skal få råde hvis EU får sin vilje, noe de nok gjør så lenge som Norge er et “dinglehode” for alt som kommer fra EU og Brussel.

Norge virker til å være såre fornøyd med å være en ukritiske og dum nikkedukke for både EU og supermakten USA. Vi slipper også gladelig til multinasjonale selskaper som gis frie tøyler og som bidrar til å uthule demokratiet.

Stein Reegård, tidligere sjefsøkonom i LO, har uttalt at regjeringen legger seg på rygg for ESA. Regjeringen vil privatisere og gjøre det vanskeligere å drive med offentlig drift, alt for å blidgjøre ESA.

EU sitt tjenestedirektiv (sikre det felles marked for tjenester innenfor EU/EØS) har visstnok vært med oss siden 2006, men det sted en oppdatering av direktivet nå i +/- 2019. Enkelte frykter at Europakommisjonen (ESA) / EU-kommisjonen kan bli Norges øverste myndighet i en lang rekke saker pga. justeringene. Landenes suverene rett til nasjonal lovgivning reduseres eller strupes, da EU-kommisjonen gis myndigheter til å overstyre nasjonale regler. Meldeplikt etc. innføres, og til syvende og sist får kommisjonen det siste ordet.  Det er ytterst betenkelig hvor mye makt ikke-folkevalgte byråkrater i EU får over land slik som f. eks. Norge.

Et annet område Norge avstår suverenitet på er innenfor personvern (GDPR). En “bivirkning” av EUs nye personvernregler er nemlig at EU kan få makt over Norge i personvernsaker. Det skal opprettes et europeisk personvernråd som kan fatte bindende vedtak som angår Norge (EØS), og hvis Datatilsynet ønsker å klage på vedtakene er det EU-domstolen som blir ankeinstans. Ifølge Justisminister Tor Mikkel Wara (FrP) beskrives maktoverføringen til EU som “lite inngripende”.

EU motarbeider direkte og indirekte demokrati, selvstendighet, et trygt arbeidsliv og gode velferdstilbud i Norge. Stadig nye direktiver tres ned over vårt land som kan bidra til å fremme sosial dumping, arbeidslivs- og økonomisk kriminalitet, svekke norske velferdsgoder, redusere norsk selvråderett og undergrave fagbevegelsens betydning. Vanlige arbeidere kan oppleve usikkerhet og utrygghet i sitt hverdagsliv. EU framstår mer og mer som en føderal superstat for Europa enn “kun” det opprinnelige fokuset på de fire frihetene (frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer).

Nyliberalismen har blitt den nye troen og guden for enkelte. Frikonkurranse og klokketro på markedets muligheter regjerer. “Uvesentligheter” slik som menneskerettigheter, likhet, rettferdig fordeling av goder, trygt arbeidsliv med fagbevegelse, velferd, miljøvern, bærekraft etc. skal nedprioriteres.  Det frie markedet og markedskreftene skal styre alt, og man trør gjerne over lik underveis.

Sosialdemokrati – som til tider har stått sterkt i Norge – og EU/EØS er to motpoler. I EU og EØS er det nyliberalismen eller markedsliberalismen som gjelder (innebygd i systemet). Sterkt offentlig sektor og offentlige velferdsgoder står ikke sterkt i EU. Den norske modellen ønskes nok nedbygd av EU, og EU kan enkelt og greit være en trussel mot Norge og det norske.

Og tydeligvis skal enda mer makt havne i hendene på EU. EUs prosedyreforordning er på vei inn i norsk lovverk våren 2019. Mer og mer makt og myndighet havner i Brussel.


 

Denne overføringen av suverenitet og makt til EU / EØS ser aldri ut til å ta slutt. Det er nå snakk om en meldeplikt til EU for politiske vedtak som fattes av norske kommuner, fylker og Stortinget. EU og ESA kan på sin side stoppe norske lovlige politiske vedtak før de blir endelig fattet / gjennomført.

Kunne Norge ha vært helt på utsiden av EU/EØS? Ja, det burde ha vært mulig. Jf. den pågående Brexit-prosessen i Storbritannia, og Sveits som har valgt fra dag en å stå på utsiden. Selv om man ikke er del av samarbeidet kan nødvendige avtaler (handelsavtaler m. m.) bli inngått med unionen og andre land. Det er fullt mulig å overleve uten å være del av EU/EØS, selv om næringslivstopper og sentrale politikere prøver å overbevise oss om at dette hadde vært kroken på døra for næringslivet.

Brexit-prosessen, ja. Theresa May er nå eks-statsminister i Storbritannia, mens Boris Johnson har tatt over. Theresa lyktes ikke med å komme i mål med Brexit, og nå er det nestemann som tar over stafettpinnen med å få dette til. Boris Johnson har sagt klart og tydelig at landet skal forlate unionen (EU) 31. oktober 2019, uavhengig om de får til en avtale eller ikke med EU.

Brexit

Storbritannia (England) og EU – Brexit

 

EFTA må heller ikke glemmes! Det europeiske frihandelsforbund (EFTA=European Free Trade Association), “konkurrenten” til EU, har følgende land som medlemmer: Norge, Island, Liechtenstein og Sveits. Tidligere var det flere medlemsland, men mange har valgt å gå over til EU. Uansett jobber også EFTA med diverse handelsavtaler, hvor handelsliberalisering er tingen. Samme kritikk kan rettes mot EFTA sine avtaler som tidligere nevnte frihandelsavtaler.

Frihandel kontra proteksjonisme

I denne artikkelen har jeg uttrykt en god del skepsis til en del internasjonale handelsavtaler samt EU. Jeg har ingen tro på proteksjonisme eller planøkonomi, men til tider synes jeg markedsliberalismen slippes litt for mye til i fri dressur.

Jeg mener at man bør ha en del internasjonale handelsavtaler og mye frihandel uten masse handels- og tollbarrierer, men det må samtidig være mulig med nasjonale og demokratiske reguleringer av handelen. Avtaler der tilnærmet all makt gis til multinasjonale konsern er ikke særlig ønskelig sett med mine øyne. Det politiske demokratiet og nasjonalstatenes suverenitet bør vernes.

Kunnskaper fra sosialøkonomien eller samfunnsøkonomien kan dras inn i diskusjonen. Blant annet kan Adam Smith (Nasjonenes velstand m. m.) nevnes. Han var ikke særlig positiv til monopoler, forbud og tollmurer. Han mente i grove trekk at den (markedets) usynlige hånd skulle styre handelen, også over landegrensene. Relativt åpne markeder vil gi økt/høyere velstand enn proteksjonisme eller merkantilisme. Arbeidsdeling, frihandel, spesialisering og kapitaloppbygging er naturlig innenfor hans univers, altså markedsliberalisme.

Proteksjonisme eller merkantilisme kan slå ille ut i form av økonomiske tilbakeslag, som igjen går utover den globale økonomiske velstanden. F. eks. Donald Trump, USA sin president, tror ikke på frihandel og internasjonale avtaler. Hans politikk kan fort slå tilbake som en boomerang som gir landet utfordringer.

I tillegg til Adam Smith kan David Ricardo og teoriene rundt komparative fortrinn nevnes. For helheten vi det være fordelaktig med fordeling av handel og produksjon mellom ulike land i stedet for at et enkelt land gjør alt selv.

Jeg er ingen motstander mot frihandel, men litt reguleringer og styring må til. Det er ikke greit at bukken passer havresekken, dvs. at multinasjonale konsern gis all makt uten muligheter for demokratiske beslutninger for å regulere handelen når dette er påkrevd (nasjoners ve og vel, arbeidsmarkedet, miljøet osv.). En del av de presenterte internasjonale avtalene er alt for ensidige i favør for de store og mektige multinasjonale selskapene som kun tenker profitt. Selv om Trump går for lang andre vei, har han noen gode poeng med sin nye politikk.

 

Ok, litt på siden av denne artikkelens tema: NATO. NATO er som kjent en forsvarsallianse, hvor bokstavene er forkortelse for “North Atlantic Treaty Organization”. NATO er ingen frihandelsavtale, men har med forsvar og militære operasjoner å gjøre. Medlemmene av NATO er diverse europeiske land samt USA. Enkelte er ikke noe videre begeistret for at Norge er medlem av NATO, og slike krever “Norge ut av NATO”. Selv anser jeg det vel helst som et nødvendig onde at vårt land er medlem av akkurat NATO, selv om jeg selv er en pasifist og militærnekter.

Offentlige anskaffelser og byråkrati

Muligens et tema litt på siden av artikkelens hovedtema. Velger likevel å si noen ord om saken og ha det med som et eget punkt i denne artikkelen.

Dette med offentlige anskaffelser har blitt kraftig byråkratisert i de senere år hvis jeg skal få si min ærlige mening. Nok en gang er det EU/EØS som har kommet med regler som Norge har tilpasset seg til.

Hvis det er snakk om større innkjøp over gitte terskelverdier må man gå ut på anbud etter gitte regler. Konkurransegrunnlag må utarbeides, anbudet må kunngjøres i Doffin (eventuelt i hele EU/EØS), konkurranse må gjennomføres, protokoll må skrives, det må tenkes og vurderes rundt kvalifiseringskrav og tildelingskriterium, vekting må bli foretatt, alle valg som foretas må dokumenteres og begrunnes godt og til slutt blir kontrakt skrevet og fulgt opp.

Ideen med anskaffelsesreglene er selvsagt å unngå korrupsjon og kameraderi. Man vil unngå at lite gode innkjøpsavtaler blir inngått med “bestekompisen”. Via gjennomføring av en åpen prosess hvor ulike aktører kan presentere sitt tilbud/anbud skal man sikre seg at best mulig betingelser har blitt oppnådd (fordelaktig pris osv.) for oppdragsgiver.

Prosessen rundt offentlige anskaffelser kan fort bli en tidkrevende affære. Mye byråkrati og “papirarbeid”, og det er slettes ikke sikkert at innsatsen står i stil med resultatene som oppnås. Sluttresultatet blir ikke nødvendigvis bedre selv om en omstendelig anbudsrunde kjøres.

Avsluttende kommentarer

Det er gode argumenter for å kunne hevde at det globale handelsregimet blir stadig mer og mer udemokratisk. Folkets interesser (den vanlige innbygger eller borger) ofres for “elitens” interesser (multinasjonale selskaper og de rike).

Jeg har liten tro på at proteksjonisme og isolasjon er veien å gå, men enkelte av dagens og morgendagens handelsavtaler går litt vel langt andre veien. For mye makt gis til det private næringslivet på bekostning av det politiske og folkevalgte demokratiet. Kanskje er det på tide å roe litt ned på tempoet rundt globalisering og privatisering?

Demokrati bygger på åpenhet og gjennomsiktighet i politiske prosesser. Nye udemokratiske avtaler (delvis hemmeligholdes, lukkede prosesser) som innføres ser ut til mer og mer å gå i disfavør for vanlige borgere/innbyggere. På den annen side vil de store multinasjonale selskapene tjene på dem.

På det økonomiske området må det være greitt med litt norsk kollektivisme, nasjonalisme og proteksjonisme.

At multinasjonale selskaper skal få overta styringen av Norge på bekostning av demokratiet og folkestyret er betenkelig! Jeg ønsker ikke en slik utvikling og håper at avtalene blir stoppet før de blir innført. Å reversere avtalene etter innføringen vil være vanskelig hvis ikke umulig pga. bestemmelser i enkelte av avtaletekstene som hindrer brudd av eller reversering av inngåtte avtaler.

Lenker:

“Gammel” artikkel fra 2013, men like aktuell i dag:




USA er IKKE et land jeg ser opp til!

USA

USA: In God we trust – God’s Own Country – God bless America!

Det finnes mange nordmenn som har USA (Amerikas forente stater, United States of America) som et ideal eller forbilde. Jeg er ikke blant dem som deler dette glansbildesynet på USA. For meg er USA rett og slett et land som jeg ikke ser opp til!

Jeg stiller meg følgende spørsmål: Er USA et demokratisk land? Er det noen som helst grunn til å være stolt over den skjeve fordelingen av makt og penger i landet? Er det noen grunn til å se opp til dette landet i det hele tatt? Fungerer i praksis den amerikanske drømmen, eller hvor realistisk er den? Har alle landets innbyggere gode liv?

I tillegg har de fått seg litt av en president – ikke positivt ment – i mannen Donald John Trump.

Jeg fortsetter med å sitere deler av Wikipedia sin beskrivelse av demokrati:

“Demokrati er en styreform hvor folket har vesentlig innflytelse på hva slags beslutninger som fattes. Ordet betyr folkestyre. Kjennetegn ved demokrati er frie valg, flertallsstyre, retten til være uenig med flertallet og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretas.”

Videre til et sitat om den amerikanske drømmen:

“Den amerikanske drømmen (engelsk American Dream) er i USA en betegnelse på troen på at ethvert individ gjennom hardt arbeid og egen viljekraft kan forbedre sitt liv.”

Hva skal man si? Neppe helt synonymt med virkeligheten for mange av innbyggerne i statene.

USA 🇺🇸

I utgangspunktet er USA et fritt og demokratisk land, et mulighetens land. I realiteten er sannheten noe annerledes.

USA er et land der den enkelte i hovedsak må være sin egen lykkes smed. Man må i stor grad klare seg selv, og man kan i liten grad forvente hjelp fra det offentlige. Det hevdes at de rike har blitt rike pga. hard jobbing og/eller dyktighet, og at de ærlig har fortjent rikdommen og suksessen sin. Tankesettet er videre det at de som blir dårlig og urettferdig behandlet, eller lever i fattigdom, rus, kroniske sykdommer uten råd til forsvarlig behandling og/eller arbeidsledighet har fortjent dette. De som ikke har det så godt må prøve å klare seg selv (leve, overleve) så godt det lar seg gjøre uten all verdens stort sikkerhetsnett (noe veldedighet kan de nok motta). Rettferdig fordeling av goder og offentlig velferd + solidaritet er ikke sentralt i USA, slike ting er ikke del av deres verdisett eller de amerikanske verdiene.

Er det lenger rom for ekte folkedemokrati og den amerikanske drømmen i Amerika? Jeg heller mot å si nei til disse to spørsmålene.

USA

USA

 

Uavhengighetsdagen (Independence Day) 4. juli er USAs nasjonaldag (opprinnelse 4. juli 1776), som feires med brask og bram (fyrverkerishow, parader og masse liv og røre). Selv er jeg sterkt usikker på om jeg ser på USA som et fritt land. Kapitalismen og pengemakta råder, noe som selvsagt fungerer bra for de heldige som har vunnet i livets lotteri. Imidlertid er det mange stakkars sjeler som er alt annet enn rike og som slettes ikke har noen innflytelse på styringen av landet og de forente staters framtid.

Trump fikk sin vilje til slutt angående markering av den amerikanske nasjonaldagen 4. juli 2019. Militærparade og stridsvogner var del av markeringen i Washington D.C. Krigshisser som han er, og sitt barnslige behov for å vise sin makt, passer det vel greit for ham med en slik militær deltakelse i feiringen. Forstå det den som kan: Mannen er nok kraftig fascinert av militærmakt.

Er USA et demokrati i det hele tatt? Eller er det i beste fall et demokrati i forfall? Det kan virke som om demokratiet i USA selges til høystbydende og at det er pengemakten som rår. Nyliberalismen dyrkes som en gud. De som befinner seg nederst på den sosiale rangstigen har liten eller ingen innflytelse på samfunnsutviklingen.

Til tider er nasjonalismen og patriotismen til USA og det amerikanske blant enkelte amerikanere mot det sykelige.

USA

 

“Fake news”-mannen og presidenten Donald John Trump

Donald Trump vant presidentvalget tirsdag 8. november 2016 og ble USA sin 45. president. Han tiltrådte som president 20. januar 2017 (og skal sitte i presidentstolen fram til 20. januar 2021). Så langt har han vist godt igjen med alle sine kontroversielle utspill, hatet mot journalister, alternative fakta, fake news/falske nyheter, ubegrunnede beskyldninger, narsissistisk oppførsel, diverse politiske nederlag og allerede mange løftebrudd. Jeg er lettere sjokkert over at amerikanerne ville ha ham i det hvite hus i det hele tatt. Mannen lyver og går til krig mot alt og alle. Han er alt annet enn en diplomat og har ikke en oppførsel verdig en president.

Kommentar: De neste avsnittene er skrevet før Donald John Trump vant presidentvalget.

I disse dager når dette skrives er det pågående valgkamper for å bli USAs neste president. En av klovnene som har meldt seg til tjeneste som presidentkandidat er Donald Trump (Det republikanske parti/Republikanerne). Med sin utrolige formue har han ingen problemer med å stille til rådighet de svimlende summene en “bra” valgkampanje måtte koste. Med sine penger kan han lage store show som trekker folk og sanker stemmer.

For meg framstår Donald Trump som en katastrofe (eller klovn) på to bein. Jeg skal ikke underslå at han har vært en flink forretningsmann, men å ta med business-lærdom til politikken vil ikke nødvendigvis fungere så veldig bra. Uten sin store pengemakt hadde han neppe vært aktuell som presidentkandidat. Han har mer eller mindre kjøpt seg en plass for presidentkandidat. Så langt er det lite av det jeg har sett på TV som tilsier at han vil bli en god president. Han er ikke særlig ydmyk for politiske spilleregler og diplomati. Han kjører på som en okse i en glassbutikk med sin populistiske og fordummende/forenklede agenda.

Motkandidaten er som kjent Hillary Clinton (Det demokratiske parti/Demokratene). Det kan vel diskuteres om hun heller er noen god kandidat etter å ha blitt tatt i løgn flere ganger og etter å ha holdt en del offentlig informasjon skjult. På mange måter virker det som om USA sine innbyggere må velge mellom pest og kolera.

Valgkampen er skitten og ufin, og den har vist at landet har et splittet folk. Det er stor mistillit og oppgitthet mot lederne og ledelsen av landet. Videre er det store økonomiske og sosiale forskjeller mellom befolkningen.

 

Ikke hvem som helst kan stille til valg som president. Enten må man ha masse penger selv slik som Donald Trump eller så må man ha rike støttespillere som bidrar med store donasjoner. En valgkamp koster flesk, og kun dem som klarer å tå til en prangende og dermed dyr kampanje har noen som helst sjanse for i det hele tatt å komme til de avsluttende rundene i presidentvalget. En person fra nedre del av den sosiale rangstigen har ikke nubbesjanse til å bli presidentkandidat.

Trump, USA, avis (media), nyheter, fake news.

Trump, USA, avis (media), nyheter, fake news.

 

Donald Trump ja. Så langt vil jeg oppsummere hans presidentkarriere og hans oppførsel med følgende stikkord:

  • Han bidrar til å spre hat, frykt, sinne, polarisering og fordommer.
  • Notorisk løgner eller populistiske løgnhals.
  • Rasistiske holdninger, hvor mannen nok er en rasist innerst inne. Han nører opp under hverdagsrasismen og gjør livet tøffere for de fargede.
  • Rasistiske og fremmedfiendtlige uttalelser. Mannen bruker nå rasisme med en strategisk hensikt, for å oppnå et politisk mål.
  • Det har nærmest haglet med fornærmelser.
  • Maktmisbruk.
  • Mange tåpelige og ubegrunnede utspill/kritikk.
  • Trump er til tider en vinglepetter.
  • Latterliggjøring og til dels mobbing av meningsmotstandere og “svake” grupper (handikappede m. m.).
  • Mannen har sin egen virkelighetsforståelse.
  • Til tider viser han totalt mangler på empati med store folkegrupper i USA.
  • Narsissistisk framtoning.
  • Egenrådig. Hører i liten grad på eksperter eller generelt andre stemmer enn sin egen.
  • Går ikke av veien for litt kvinneundertrykkelse.
  • Bøllete og brautende oppførsel, rett og slett dårlig oppførsel lite verdig en president.
  • Muligens har han både lav selvtillit og er konfliktsky i utgangspunktet, og det han gjør i praksis er å overspille for å ikke vise fram sin svakhet.
  • Slenger ut på fornærmelser mot alt og alle, tåler lite selv (tåler ikke korrekser eller å å bli motsagt) og utviser generelt sett en barnslige oppførsel.
  • Lite lydhør for eksperter og forskning.
  • Dårlig menneskekjenner.
  • Dårlig og “råttent” menneskesyn.
  • Ser ut til å ha et lavt intellektuelt nivå.
  • Splitt og hersk-politikk på sitt verste.
  • Trump utgjør en reell trussel mot verdensfreden, med sine mange impulsive og bastante utspill.
  • Amerika først (America first): Egoistisk USA-politikk hvor resten av verden er mindre vesentlig.
  • Presidenten i USA er på mange måter lederen for den frie verden. For en dårlig framferd og et dårlig forbilde Trump er i denne sammenhengen!
  • Forholdsvis kunnskapsløs angående geografi utenfor amerikansk territorium.
  • Populistisk politikk som kan representere en trussel mot demokratiet. Landet “rømmer” fra internasjonale forpliktelser, tilsidesetter menneskeverdet, skaper mistro til media og offentlige instanser, overstyrer offentlige etater, innfører proteksjonistisk handel osv.
  • Autoritære (udemokratiske) ledelsestrekk. Vil få mediene til å tie, samt begrense enkelte former for etterforskning mot seg og sitt osv.
  • Skryter uhemmet av sine egne resultatet og hva han har klart å oppnå.
  • Er mannen helt mentalt frisk (helt med sine “fulle fem”, helt i vater)?
  • Han har selv klart å påstå at han både er mentalt stabil og skikkelig smart, rett og slett et veldig stabilt geni. Selvinnsikt, hvor er du?
  • Simpel og primitiv kommunikasjon og språk.
  • Makten har “gått til hodet” på mannen, og han har blitt hardt rammet av “maktsyken“.
  • Enkelte framtredende personligheter har kalt presidenten (og hans stab) for klønete, udugelig, usikker, inkompetent og mentalt tilbakestående.
  • Kritikk, mediedekning og spørsmål som han ikke liker stemples som falske nyheter (fake news). Litt av en hersketeknikk fra en president!
  • Mannen skulle ha fått sin Twitter-konto stengt fram til han kan oppføre seg.
  • Mannen tror også at han kan styre og diktere politiske og juridiske systemer i europeiske land, f. eks. i Sverige. Mannen begriper ikke helt grunnleggende prinsipper for en rettsstat. (Han er IKKE konge eller hersker over hele verden!)
  • Trump tror han er hevet over alt og alle og er uunnværlige, og muligens anser han seg selv som “Guds” gave til folket og landet?
  • Har han dårlig / mangelfull konsentrasjonsevne? Det kan til tider virke som om han er ute av stand til å skikkelig konsentrere seg om og å fordype seg i en sak.
  • USA burde nok stille Trump for riksrett (+ tap av presidentverv) for alle sine “krumspring” og lovbrudd, men grunnloven i USA hindrer en sittende president til å bli stilt for denne retten.
  • Kritikere forfølges / fotfølges.
  • Trump gjør ingenting for å stramme inn på våpenlovene selv om det har vært en del skytemassakrer i landet. Presidenten skylder på mental sykdom / psykiske problemer hos dem som skyter, og han vil ikke innse at liberale våpenlover er en sentral del av problemet.
  • Meningsløs handelskrig med Kina, hvor det trues med og innføres straffetoll og handelsrestriksjoner. Sannsynligvis er det USA som til slutt lider det største tapet pga. konflikten.
  • Kan vi få oppleve et økonomisk ras, kollaps eller nesten-sammenbrudd i den amerikanske økonomien pga. alle rare Trump-beslutninger, inkludert handelskrig?
  • En del økonomer frykter seriøst for resesjon i USA (makroøkonomisk nedgang, tilbakegang, stopp i veksten, flere etterfølgende fall i landets bruttonasjonalprodukt). En resesjon som starter i USA kan fort også ramme Norge og Europa.
  • I valgkampen sin brukte han slagordet “Make America Great Again“, forkortet til MAGA. Tror neppe hans politikk vil gjøre landet til noe bedre sted.
  • Vi i Norge har nok en del fordommer og stereotype forestillinger om USA. Så kommer Trump på banen, og bekrefter sannheten i det meste.
  • Jeg håper for “Guds” skyld at det ikke blir gjenvalg av ham til en andre presidentperiode under presidentvalget november 2020.

Trump og USA

Jeg registrerer at en psykiater har uttalt at det kan se ut for at Trump ligger i skjæringspunktet mellom narsissisme og psykopati. Dette kan høres ut som en passende observasjon. (Narsissisme: Negativ eller positiv selvkjærlighet eller ekstrem selvopptatthet. Psykopati: Personlighetsforstyrrelse, som kan gi symptomer slik som egosentrert tankegang, manipulerende atferd, overfladisk følelsesliv, manglende empati og ansvarsfølelse, dårlig atferdskontroll m. m.). Mannen er i mine øyne mer eller mindre splitter pine sprø.

Stilen til Trump er lite presidentaktig, en stil som i liten grad er en president verdig. Det hagler med fornærmelser og kvasse uttalelser, og da spesielt via Twitter. Trump framstår som en farlig klovn som lager masse støy og ståhei. Det kan også sies at den bøllete oppførselen avleder oppmerksomheten fra politikken og de politiske beslutningene.

Det man nok skal være klar over at masse sentrale beslutninger blir fattet og gjennomført i det stille på “bakrommet”. I ro og mak blir politiske valg realisert og i iverksatt, til tross for den umodne oppførselen til Trump. Republikanerne får satt sitt preg på styringen av landet USA, med til dels store endringer fra Obama-tiden hvor Demokratene styrte.

Noen sentrale saker Trump og hans folk har fått igjennom etter ca. 1 år med makta (januar 2018) er listet opp i en artikkel fra TV2 (lenke). Generelt er politikken innrettet slik at den i hovedsak gagner de rike mens de fattige og andre som faller på utsiden neppe har fått det noe særlig bedre med Trump bak rattet. En ting som “redder” Trump er at den amerikanske økonomien er på bedringens vei, inkludert lav arbeidsledighet.

Generelt synes jeg Donald Trump har hatt en oppførsel som ikke er verdig en president i et av verdens mektigste land. Det kan stilles spørsmålstegn med om mannen i det hele tatt er skikket til rollen som president. Mannen opptrer som en løs kanon på dekk. Andre blir beskyldt for å fare med falske nyheter (“fake news”), men det er vel så mye Trump selv som fabrikkerer og skaper slike falske nyheter.

Det kan diskuteres hvor lurt det er slik som Trump har egget til krig og konflikt med Nord-Korea med sine uttalelser (steil retorikk) og militærøvelser. Nå har det riktignok i den senere tid vært avholdt noen toppmøter mellom USA (president Donald Trump) og Nord-Korea (med ‘rocket man’ Kim Jong-un), uten at dette har medført noe stort så langt. Nesten like alvorlig kan konsekvensene bli av hans beslutning om å anerkjenne Jerusalem som hovedstad i Israel.

USA er et relativt folkerikt land. Antall innbyggere (august 2017) er på ca. 326 780 560. Blant alle disse menneskene klarte de ikke å framskaffe en bedre presidentkandidat enn Donald Trump. Utrolig! Mannen har vel imidlertid mer eller mindre kjøpt presidenttittelen. En forretningsmann er tydeligvis ikke nødvendigvis en god president.

Det kan se ut for at Trump på mange måter bidrar til å splitte landet eller gjøre det mer polarisert. Han har allerede fått et negativt omdømme blant mange og i mange politiske saker. Hat og fordommer kan se ut til å øke med mannen bak rattet. Hans ukontrollerte tvitring (sosiale medier) er et problem for hans politiske troverdighet.

USA styrt av Trump, ja. Trumps fornektelse av menneskeskapte klimaendringer er ikke særlig framtidsrettet. Det kan med god grunn hevdes at mannen prøver å ta USA baklengs inn i framtiden. Klimatiltak på klimatiltak blir skrotet, selv om den ene store og kostbare naturkatastrofen etter den andre rammer landet. Landet har i de senere år blitt utsatt for store og alvorlige skogbranner i California, tornadoer og oversvømmelser i sør-øst og (fare for) jordskjelv i California. Selv om det er fristende å slenge med leppa og kalle dette for Guds straffedom mot landet blir nok dette en fordummende og totalt feilaktig påstand.

USA låser seg til gammeldags og utdøende teknologi som er lite framtidsrettet. Dette kan gi landet problemer på et senere tidspunkt, ikke minst i form av negative utslag på landets økonomi.

Grensemur mot Mexico og tiltak for å stoppe innreise til USA fra enkelte muslimske land har vært noen sentrale innspill fra Trump. Kanskje vi bare skal kalle Trump for “the wall man” eller mannen med muren? Økt grensekontroll, sensur og andre former for kontroll innføres i redsel for terror. På mange måter begynner USA å bli lik diverse land i Asia som de slettes ikke liker å bli sammenliknet med, med utstrakt beskyttelse, kontroll, rasistiske tendenser og overvåkning av hovedsakelig uskyldige personer.

For verden og verdensfreden: Kjære gud, sørg for at Trump ikke blir gjenvalgt. Vi klarer ikke mer kaos.

Kilde: Nettavisen Nyheter (Per Lottrup, august 2019): Leserbrev: – Trump må ikke bli gjenvalgt.

 

Det er skremmende hvor mye makt presidenten i USA har. I over en måned pr. 25.01.2019 har store deler av det amerikanske statsapparatet vært satt ut av spill. Mange statsansatte er enten helt permittert uten lønn, eller de er tvunget til å gå på jobb uten lønn mens konflikten pågår. Det har vært en såkalt “shutdown” eller nedstengning som i første omgang varte i 35 dager, og dette hovedsaklig pga. Trump furter som en liten unge pga. han ikke får de pengene han trenger til muren mot Mexico. Som VG skriver framstår USA i denne saken som fullstendig idioter. Medio februar 2019 har Trump erklært nasjonal krise, da dette gir ham muligheter for å hente penger til muren fra andre kilder. Maktmisbruk på sitt verste det han driver med!

Nesten en form for proteksjonisme innføres for å verne amerikansk industri mot utenlandsk konkurranse. Spesielt er det på gang nesten en handelskrig mellom Kina og USA, eller i hvert fall en ganske så aggressiv handelspolitikk. Hvem som vinner den stille og kalde krigen mellom USA og det stadig mektigere Kina gjenstår å se. Som det går fram av en lenke i bunnen av denne artikkelen kan det se ut for at Trump aktivt bruker eller dyrker sanksjoner (handelssanksjoner / økonomiske sanksjoner) som våpen.

Kan ønsket til USA v/Trump om å muligens forlate NATO ha noe med Russland å gjøre? Enkelte stiller i hvert fall spørsmålstegn til Trump sine forbindelser med Russland og hans vennskapelige tone med president Vladimir Putin.

Onkel Sam

Onkel Sam (Uncle Sam wants you)!

 

President Donald Trump opptrer som den reneste diktatoren, spesielt overfor meningsmotstandere. De han ikke er enig med ham rundt i statsapparatet blir fjernet eller får sparken, og han ønsker bare et ekkokammer med sympatisører rundt seg. Hans oppførsel har ikke styrket det amerikanske nesten-demokratiet. Trump er rett og slett en trussel mot demokratiet og ytringsfriheten, via sin massive bruk av hersketeknikker og alle sine forsøk på å legge lokk over og/eller stoppe etterforskninger.

Enkelte har nok valgt å stemme på Trump mer eller mindre i desperasjon. De er nok møkka lei av tåkete politikersnakk rettet mot “eliten”, samt valgløfter som ikke innfris. Videre har landet slitt med økonomien sin og høy arbeidsledighet. Likevel har jeg liten tro på Donald og hans mange løgner og tomme ord og lovnader.

President Donald Trump lyver, overdriver og kommer i stigende grad med misinformasjon og falske utsagn til både pressen og amerikanerne. NRK skriver: “Donald Trump har i løpet av sine to første år som president kommet med 8158 uriktige eller villedende påstander, ifølge Washington Post.” Gjennomsnittlig bløffer han 11 ganger daglig.

Og mannen høyner: Mot slutten av april 2019 har man kommet fram til at Trump har snakket usant over 10.000 ganger på 800 dager. Dette innebærer at han nå har kommet opp i nesten 23 uriktige eller falske påstander daglig. Det renner nesten over med usannheter, løgn, uriktige eller falske påstander fra den mannen der. Og så beskylder han avisene for falske nyheter (“fake news”), mens han selv holder på slik. Dobbeltmoral som fy!

Han avvikler de ordinære pressekonferansene i Det hvite hus, da han misliker journalistenes dekning av dem. Talskvinne Sarah Sanders blir angivelig også behandlet uforskammet og gjengitt unøyaktig av pressen.

Trump har i et hurtig tempo sparket og offentlig latterliggjort mange rådgivere og nære medarbeidere rundt seg. Støtt og stadig er det ut med gamle og inn med nye medarbeidere etter at de har kommet i unåde hos Trump etter å ha uttalt, skrevet eller sagt noe han ikke er enig i. Mannen er virkelig en egenrådig skrue som ikke tåler å bli utfordret eller sagt imot.

Et mysterium og en helt uforståelig hendelse er den massive støtten Donald Trump har fått blant kristne i USA. Spesielt blant hvite evangelikale kristne er det Trump som gjelder. Han blir dyrket og lovpriset blant disse, og det høres nesten ut for at det er Guds vilje at han har blitt president og at det er Gud selv som har utvalgt og innsatt ham i embetet. At Bibelens Gud i “egen person” angivelig ville ha Trump som president er et utsagn jeg virkelig sliter med å akseptere, og i mine øyne er det nært opp mot vranglære, misbruk av Guds navn og blasfemi å hevde noe slikt. At han er innsatt av Gud til å være president er vel mer en konspirasjonsteori enn noen sannhet.

Kristne sluker mannen og hans politikk og meninger rått. Han gav dem støtte i noen enkelte symbolsaker, og til gjengjeld utviser de uforståelig nok blind støtte og stor lojalitet mot mannen. Særlig troverdig kristelig stil er det ikke på den herremannen, nei. Det er lite som tyder på at Trump i praksis driver sin presidentgjerning med utgangspunkt i kristentro og kristne verdier. Enkelte hevder at Mr. Trump er den minst religiøse eller minst kristne presidenten USA noensinne har hatt, noe jeg tror kan stemme veldig bra med realitetene.

Enkelte kristne velgere lar seg vel forføre av Trump pga. han har de “riktige” meningene i enkelte saker. Han er vel ikke akkurat noen forkjemper for de homofile og for likekjønnede ekteskap. Videre er han restriktiv når det gjelder abort, og han har det “riktige” synet på Israel (kristensionistiske tendenser). At mannen samtidig er hjerterå, kyniske og dømmende – dvs. en oppførsel som er lite kristelig – glemmer de kristne velgerne gladelig.

Landet – et stadig mer splittet land – har også et kirkelandskap med økt polarisering og spenning i politiske spørsmål. Et stort flertall av de evangelikale kristne velgerne (som oftest hvite og godt voksne mennesker) er republikanere, men det finnes også et forholdsvis stort mindretall som ikke støtter Trump. Det krangles typisk om abort, likekjønnet ekteskap, miljøsaken, rase, immigrasjon (flyktninger), omsorgen for fattige, likestilling, sosiale saker og våpenlover.

Høsten 2019 snakkes det igjen om å få Mr. Trump stilt for riksrett. Han selv klarer ikke å se at han gjør noe galt med alle sine rare krumspring, og han påberoper seg offerrollen samt hevder å bli utsatt fra trakassering og forfølgelse fra meningsmotstanderne sine (Demokratene m/flere).

Landet USA, Amerikas forente stater

Hvor forent Amerika i virkeligheten er kan diskuteres. Man kan av og til få inntrykk av at landet holder på å gå opp i limingen, eller briste i skjøtene. Det er store uenigheter og ulikheter innenfor landet.

Deler av USA har slitt og sliter med rasisme, fremmedfrykt og rasemessige utfordringer – inkludert rasemotivert vold med våpenbruk, og da gjerne spesielt i enkelte av sørstatene (Alabama m. m.). Det har vært flere episoder med sammenstøt og konflikter mellom svarte (afrikansk avstamming) og hvite, spesielt knyttet til noen episoder der politiet uten åpenbare grunner har skutt svarte/mørke personer. I den amerikanske folkesjelen ligger ennå forestillingen om at hvite er mer verdt enn svarte, og rasespørsmålene og diskusjonene i landet er ganske så polariserte. Innvandrere ankommet landet i løpet av de senere år blir heller ikke noe særlig bra mottatt eller integrert i deler av USA. Urbefolkningen i form av indianere har heller ikke blitt noe særlig bra behandlet historisk sett.

Muslimer og kommunister/sosialister (“venstreekstreme”) + kriminelle fra andre land er landet svært redde for, og det skal sikkert svært lite til for å bli kalt venstreekstremist eller venstrefundamentalist “Over there”. Rasekrigen og rasismen holdes i live via organisasjoner slik som Ku Klux Klan (KKN). Klanen kjemper for hvit makt og hvitt overherredømme. KKN er en høyreekstrem organisasjon som kjemper for hvit nasjonalisme, de hvites makt og anti-immigrasjon. De påstår selv å være en organisasjon som bygger på kristne verdier. I sin framferd er de ganske så militante og ekstreme.

Den andre siden er neppe noe særlig mye bedre. F. eks. Black Panthers for fargede skal på mange måter være et motsvar mot KKN, for den fargede befolkningen. De skal være en antirasistisk borgerrettsorganisasjon som inkluderer store innslag av svart nasjonalisme.

Amerika ser for tiden ut å bli styrt av populisme. De er moralsk sett et u-land, og de har Trump som president. Enkelte stater kan kan ilegge forbrytere dødsstraff for alvorlige forbrytelser, noe som etter manges syn er et klart brudd på menneskerettighetene. Landet liker å stille seg til doms over andre land og regimer, men sannelig har de mye rart hos seg selv som det burde ha vært ryddet opp i. De er ikke hakket bedre enn mange andre land de kritiserer.

USA har en svært sammensatt befolkning med mennesker fra alle verdensdeler. Landet ble kolonisert (erobret av europeere, immigrasjon) fra 1500-tallet og utover. Mange av landets hvite har sin opprinnelse i Europa, og mange av landets svarte innbyggere kan spores tilbake til diverse land i Afrika (jf. slaveriet m. m.). Asia er også godt representert i USA. Med 325 700 000 innbyggere i 2017 er USA et stort land f. eks. i forhold til Norge.

Det virker som om USA er villige til å droppe verdier slik som menneskeverd, likeverd og grunnleggende rettsstatsprinsipper. Jeg tenker da på landets behandling av migranter fra Mexico og deres barn (permanent atskillelse). Når det gjelder innvandrings- og asylsaker settes grunnleggende verdier ut av spill.

Landet er på relativt ville veier når det gjelder behandlingen av barn som enten på egen hånd eller sammen med sine foreldre har krysset grensen til USA ulovlig sørfra, dvs. migranter fra Mellom-Amerika. Leirene blir av enkelte sammenliknet med konsentrasjonsleirer for barn eller tortur-sentra. Dårlige forhold preger leirene, og barna blir generelt behandlet på en inhuman måte som ikke er et sivilisert land som USA verdig. Landet driver generelt sett med en ganske så inhuman behandling av flyktninger, og rettferdig fordeling av godene er et ikke-tema.

Det kan hevdes at USA har sin fulle rett til å beskytte sine landegrenser og sin suverenitet. Likevel finnes det lite rettferdighet i at den vanlige amerikaner har relativt greie liv mens naboene fra landene i sør lever i/med høy kriminalitet, korrupsjon, delvis forfølgelse, motløshet og i dyp fattigdom. Amerikanerne (eller oss nordmenn for den del) har sånt strengt tatt ikke krav på bedre liv enn det andre nasjoner og folkegrupper har, og amerikanerne har ikke på noen som helst måte gjort seg ekstra fortjent til det gode liv.

Homofili og abort er fortsatt kontroversielt i enkelte deler av USA, dvs. i enkelte stater med sine innbyggere. Ofte henvises det til den kristne troen for å kunne avvise homofili og abort som vederstyggeligheter. Landet er virkelig drevet av fordommer og redsel for det nye og ukjente, og enkelte av dem er ekstremt konservative i sitt tankesett og holdninger. Ikke alle former for frihet er populært der borte, og en del ønskes forbudt med lov i det såkalte frie landet.

Tiltroen til det offentlige og myndighetene er ikke all verdens stor blant store deler av befolkningen. Mange legger sin ære i å klare selv og i størst mulig grad styre unna enhver kontakt med “storebror”.

Ellers er hele det amerikanske valgsystemet en historie for seg selv, med sin rare valgordning. Det et håpløst system som det er vanskelig å forstå seg på og som ikke akkurat er spesielt rettferdig. I presidentvalget 2016 var det Hillary Clinton som fikk mest stemmer, men hvor Trump likevel ble president pga. valgmannsstemmer og valgmannskollegiet. Ellers var valgkampen små-skitten, med alle sine drittpakker mot motkandidatene.

National Rifle Association (NRA), hvor “No lives matter”?

 

Liberal våpenlovgivning / regler med diverse medfølgende skyteepisoder (på skoler m.m.) med lovlig anskaffede våpen er også en utfordring landet er lite interessert i å rydde opp i. Til og med alvorlig mentalt syke kan helt lovlig anskaffe seg, eie og kjøpe våpen. Det er grunnlovsfestet (grunnlovstillegg) at amerikanere har rett (individuell rett) til å eie og å bære våpen, da riktignok tenkt brukt til selvforsvar og/eller jakt (ikke massakrer).

Å betale skatt og andre offentlige avgifter har de allergi mot, og systemer for å utlikne sosiale ulikheter/forskjeller er det ikke rom for. Å betale skatt for å gi folket velferdsgoder vil de ikke, men samtidig bruker de – de av dem som har råd til det – masse penger av sine egne lommebøker for å kunne sende barna på gode privatbarnehager, privatskoler og ikke minst på helseforsikringer for seg og sine for å kunne få nødvendig helsehjelp når det trenges.

USA og våpen

Litt mer om våpenlovgivningen: Skolemassakrene/skytemassakrene i USA har blitt muliggjort av lett tilgang på våpen, i et land hvor det finnes mer våpen enn folk (antall). Det er og blir en folkerett dette å kunne ha lov til å eie våpen til å “forsvare” seg med. Våpenlobbyen (våpenmafiaen) i USA står meget sterkt, med “National Rifle Association” (NRA) i spissen. Det er ikke bare snakk om små pistoler, nei det florerer med hel- og halvautomatiske våpen av større kalibre (rifler etc.) også.

Enkelte i USA hevder visstnok at det er en gudegitt rett å kunne ha sitt eget våpen. Det å kunne eie et våpen for å forsvare seg er en vesentlig del av den amerikanske “friheten” som de setter så høyt. En del unge krever nå konkret action når det gjelder å begrense våpentilgangen, og ikke bare fine tanker og bønn for ofrene og familiene etter gjennomførte skytemassakrer.

USA satser på mange måter på et demokrati for de få, dvs. for de rike med pengemakt. USA er nok et bra land for rike personer og bemidlede organisasjoner som kan kjøpe seg innflytelse. Pengene og pengemakten rår og makt kan kjøpes for penger. Næringslivstopper med masse pengeressurser og medfølgende makt får kjøre på med sin agenda til beste for landets rike elite.

Alle blunder øynene for de store sosiale ulikhetene i landet. Landet har mange fattige som har liten eller ingen innflytelse på samfunnsutviklingen, og som ikke får anledning til å fremme sin stemme i de politiske debattene. Bra helse- og skolesystem er forbeholdt de rike som har råd til å betale for seg. Sikkerhetsnettet for de fattige, arbeidsledige, syke osv. i USA er høyst mangelfullt. USA har ikke velferdsgoder og en velferdsstat slik som vi tar som selvsagt her i Norge.

Den amerikanske drømmen er vel på mange måter bare en fantasi eller utopi; Den amerikanske drømmen er en løgn. Hvor du bor, samt hudfargen, er det som betyr noe for om du er fattig eller rik. En som er født på en fattig adresse og gjerne er svart i tillegg har nesten ingen muligheter for å komme seg ut av fattigdommen, eller til å få klatret seg oppover på rangstigen. De som er “taperne i lotteriet” er mer eller mindre sjanseløse. USA framstår mer og mer som en verdensmester i ulikheter.


Landet har stor tro på at privatisering og konkurranseutsetting er løsningen på alle problemer, og det sitter langt inne for politikerne å innføre inngripende offentlige reguleringer av markedsøkonomien. I en del tilfeller er ikke markedsøkonomien (jf. Adam Smith og den usynlige hånd) så fri som man skulle ha trodd, da det ofte oppstår monopoler, duopoler eller oligopoler der noen få aktører har full kontroll over og styrer markedet. Det er mange eksempler på at privatiseringen og den frie markedsøkonomien og de frie markedskreftene ikke løser alle problemene som landet har.

Enkelte amerikanske legemiddelfirma utnytter til sitt fulle sine inngåtte patenter til å prise legemidlene sine helt hinsides. Prissettingen og monopolsituasjonen de opparbeider seg i en periode mens de har enepatent er alt annet enn etisk bra. Business og økonomi er tydeligvis mye viktigere enn å hjelpe flest mulig med bra medisin.

“Big Pharma” kan sies å ha “tatt av” i USA. Å f. eks. diagnostisere pasienter med ADHD samt medisinere for det har nesten blitt som en epidemi i landet, noe legemiddelindustrien virkelig skor seg godt på (økonomisk og makt). Enkelte kaller USA en pilletrillende nasjon. Ellers er det også mye penger, sponsing og bidrag fra legemiddelindustrien rettet mot legene og sykehusene, og behandlingen man får som pasient er muligens ikke så nødvendig, “objektiv” og “nøytral” som ønskelig.

Helsevesenet/helsesystemet er ineffektivt og profittstyrt. Slettes ikke alle får tilgang på nødvendig behandling, da de ikke har råd til å betale for behandlingen eller har en helseforsikring som dekker behandlingen. Likeså er det ikke alle som får en god utdannelse. For å få dette må man gå på gode skoler og få studert, men slikt er ofte forbeholdt unge med rike og velstående foreldre. Eventuelt kan man få en god utdannelse via stipender, hvis man er en av de heldige utvalgte med de rette evner og anlegg for å kunne få dette innfridd/innvilget. Det amerikanske skolesystemet bidrar ikke nødvendigvis til at de flinkeste får den beste utdannelsen, da intelligens og tilgang på penger slettes ikke trenger å stå i forhold til hverandre.

De store skogbrannene i California høsten 2018 har også fått fram i lyset at rikingene – de rike huseierne i California – kan få ekstra hjelp fra private brannfolk. Vanlige folk må se at husene sine brenner ned pga. intense branner og sprengt kapasitet hos brannvesenet finansiert av offentlige midler. De rike kan derimot betale seg til ekstrabehandling og spesialservice via forsikringen for å få sine hus reddet fra flammenes rov via private brannfolk.

Det kan også diskuteres om den frie presse er fri i USA. Noen få gigantiske selskaper eier de sentrale media i landet. Disse media-konsernene spiller selvsagt på lag med eliten. Media taler ikke de svakes sak.

Den amerikanske drømmen er en fin visjon, men i praksis er det mange som aldri klarer å komme seg opp og fram i samfunnet selv om de jobber og sliter hardt med sine forsøk. De rike med sin innflytelse og kjøpte makt klarer å holde store deler av allmuen på god avstand fra det livet de selv lever.

Innimellom kan man få inntrykk av at USA består av et egoistisk folkeslag. De er svært opptatt av seg og sitt, men de har liten interesse og kunnskap om verden for øvrig. Dessuten har de stor tro på seg selv og sin rolle i å løse verdenskriser. USA leker ofte verdenspoliti, gjerne med vekslende hell. F. eks. har USA inntatt en lederrolle i å løse interne stridigheter i land som Irak og Afghanistan, og ingen av disse militære operasjonene kan sies å ha vært noen store suksesser for USA sitt vedkommende. Landet har ofte bruset med fjøra og vist fram sin militærmakt overfor omverdenen. Landet fremsetter også trusler om sanksjoner (ingen handel m. m.) mot andre land som ikke følger USA sin politikk og vedtak.

Enkelte amerikanere virker til å være svært store og høye på seg selv. De er selvopptatte, og de har liten kunnskap om og interesse for resten av verden på utsiden av USA. Å ramse opp hele rekken med presidenter som landet har hatt (siden konstitusjonen trådte i kraft i 1789) kan de ofte, men mange av dem blir nok satt fast hvis det blir snakk om hva landene i Europa heter.

Egne nasjonale interesser er det viktigste, spesielt når det er snakk om økonomiske interesser. Menneskeverd og overgrep mot menneskerettigheter i samarbeidende land kommer i andre rekke. Det er viktigere å verne om egne egoistiske interesser enn å påvirke brudd på menneskerettigheter etc. hos viktige handelspartnere.

USA har vist seg å være ganske så opportunistiske i enkelte saker. Landet blander seg inn i kriger, landegrenser og konflikter, men i hovedsak kun når det gagner dem. F. eks. hvis det er olje inne i bildet blir landet spesielt interessert i å ta parti for å sikre seg tilgangen på oljeressursene.

Det er noe grunn til å stille spørsmålstegn med og å være litt små-bekymret over USAs store utenlandsgjeld. De har i flere år hatt store underskudd i sin handelsbalanse med utlandet. Dessuten bruker de “uhorvelige” pengemengder på militæret og militær aktivitet. Da jeg selv er pasifist og tidligere militærnekter klarer jeg ikke å se helt hensikten med den massive pengebruken på forsvaret, penger som kunne ha kommet mye bedre med hvis de hadde blitt brukt på andre svake samfunnsgrupper i det amerikanske samfunnet.

Norge på sin side får innimellom litt “kjeft” fra USA pga. vi ikke bruker fullt 2 % av bruttonasjonalprodukt (BNP) på militært forsvar, noe som har blitt fastsatt som allment akseptert NATO-mål for noen år siden.

Det kan til tider virke som om den føderale politiorganisasjonen FBI samt delstatspolitiet til tider overreagerer. Det har vært en del episoder hvor de har skutt først og drept i stedet for å bruke mer ufarlige metoder som første instans. Det har også blitt igangsatt noen massive politiaksjoner med ekstreme mengder politibetjenter og utstyr i aksjon for å løse relativt små situasjoner..

USA advarer mot kinesiske produsenter fra f. eks. Huawei pga. faren for overvåkning og spionasje, men selv driver på med ca. akkurat det samme selv. Om det USA driver med “kun” er advarsler, eller om det går over i trusler kan nok diskuteres. Ganske så kvasse advarsler om konsekvenser rettes på forhånd mot EU-land som eventuelt vil velge å samarbeide med Huawei eller andre teknologiselskaper fra Kina i forbindelse med innføring av 5G og tilsvarende sentral infrastruktur.

Mai 2019 kom nyheten om at Trump HELT forbyr amerikanske selskaper å bruke utenlandsk teleutstyr som kan være en “fare for landets sikkerhet”. Dette forbudet klarte han å få i stand via en erklæring om “nasjonal nødssituasjon”, som igjen medførte at han kunne legge ned et forbud for amerikanske selskaper å bruke utenlandsk utstyr som “utgjør en uakseptabel risiko”.

Produsentnavn og land nevnes ikke, men det er ingen tvil om at forbudet blant annet rettes mot Kina-produsenten Huawei. Og alt dette kommer i stand bare pga. ubegrunnede påstander og indisier fra presidenten og hans folk. I USA – hvor de har flinke folk i f. eks. NSA, FBI og CIA – har de ikke klart å framskaffe et eneste håndfast bevis på at Kina VIRKELIG driver med overvåkning og spionasje via f. eks. Huawei-utstyr. Bare ubegrunnet synsing, redsel og storpolitikk som ligger bak dette vaset av et forbud.

Og det stoppet ikke der heller, nei. Google har – etter press fra amerikanske myndigheter – inndratt Huawei sin Android-lisens, og etter hvert får heller ikke Huawei lov til å kjøpe inn amerikansk teknologi til bruk i sine produkter (prosessorer osv.). For en meningsløs makt- og handelskrig!

Ny oppdatering i slutten av juni 2019 i Huawei-saken: USA opphever handelsforbudet med Huawei, og igjen kan selskapet kjøpe produkter fra amerikanske selskaper (Android-lisenser, teknologi, chipper osv.) Plutselig etter handelsavtaler mellom USA og Kina utgjør ikke nevnte produsent lenger noen stor nasjonal sikkerhetsrisiko. Tenker det har gått opp for Trump at USA har mer å tape på handelskrigen enn det Kina har.

Snowden-avsløringene rundt NSA (National Security Agency) sin overdrevne overvåking av både egne og andres lands innbyggere er ikke direkte beroligende. I mine øyne er Edward Snowden en helt med sine lekkasjer rundt USA sitt vanvidd med masseovervåkning rettferdiggjort med at man ønsker å bekjempe terror og terrorister.

I mine øyne er Edward Snowden en helt med sine overvåkningsavsløringer hvor NSA ble tatt med buksene nede!

 

Etter mitt syn er det liten grunn til å rope hipp hurra for USA sin behandling av varslere. Både militære WikiLeaks-avsløringer og Edward Snowden sine overvåkningsavsløringer (NSA) har blitt møtt med kvass kritikk fra amerikanske myndigheter. Noen ønsker til og med at sistnevnte, Snowden, bør få dødsstraff hvis han blir utlevert/kommer tilbake til USA.

Jeg trodde myndighetene skulle styre på vegne av folket. Jeg er slettes ikke sikker på at USA sin overdrevne overvåkning og hemmelighetskremmeri rundt dette er i samsvar med folkets vilje. Jeg mener at innbyggerne har rett på å bli gjort kjent med og kunne påvirke militære aktiviteter og overvåkning.

Alle prinsipper for beskyttelse av privatlivets fred ofres i kampen mot terrorisme. Personvernet kan se ut for å ha dårlige kår i USA. Innbyggere stemples som forbrytere til det motsatte er bevist, dvs. helt snudd på hodet fra normal tenkning. NSA, CIA, FBI osv. “ser” deg (overvåker og har innsyn i data) om du er lovlydig eller ei! Kamp kjempes mot kommunisme og terrorisme. Å benytte seg av amerikanske skytjenester er jeg noe skeptisk til pga. slike forhold, selv om jeg likevel velger i en viss grad å bruke både sosiale nettverk (Facebook) og diverse lagringstjenester (Google og Microsoft).

Ifølge Apple-topp Tim Cook mangler USA noe tilsvarende som Europa og EU sin GDPR (General Data Protection Regulation, ny personopplysningslov/personvernforordning). Personopplysninger brukes som en lukrativ handelsvare, og som våpen mot oss med militær presisjon og effektivitet. Overvåkning finner sted med profitt som mål.

USA sin lov CLOUD Act (Clarifying Lawful Overseas Use of Data Act) fra 2018 er en utfordring og trussel for personvernet for oss i Norge og Europa. Loven innebærer at amerikanske myndigheter får full tilgang til alle data som lagres i skytjenester eid av amerikanske selskaper, også her i Europa. Loven vil ramme tjenester slik som OneDrive, Azure, Google Drive, Amazon Drive og sosiale medier, og den hopper bukk over europeisk GDPR.

Av og til sier jeg på spøk at jeg er usikker på om det best eller verst å være i klørne på USA eller Kina når det gjelder overvåkning og registrering. Selv er jeg usikker på om det er så mye bedre å havne i amerikanske registre (ser en potensiell terrorist i de fleste, kapitalisme som “hellig ku”) enn i kinesiske registre (leter etter regimekritikere m. m.).

Privat har jeg f. eks. en Huawei mobiltelefon, et merke enkelte er skeptiske til pga. all produksjon og utvikling skjer i Kina i samsvar med de krav kommunistpartiet stiller. Enkelte presenterer konspirasjonsteorier om at dette medfører muligheter for at kinesiske myndigheter kan drive overvåkning mot oss her i Europa.

Alternativt kan man velge Apple iPhone, hvor USA har kontrollen på i hvert fall utviklingen og programvaren (produseres delvis i Kina den også!). Produktene må være i samsvar med amerikanske krav, hvor det kan tenkes at det finnes bakdører i produktene som f. eks. NSA og/eller FBI kan utnytte.

Advarsel mot bruk av mobiltelefoner og andre produkter og tjenester som utvikles av kinesiske selskaper

FBI, CIA og NSA advarer mot bruk av kinesiske telefoner m. m. slik som ZTE og Huawei. Desember 2018 hevdes det at “Trump vil bannlyse ZTE og Huawei-telefoner i USA”.

Redselen er at amerikanske borgere skal bli overvåket og spionert på av kinesiske myndigheter. Nå er vel ikke amerikanske myndigheter rette vedkommende til å hevde noe slikt, i og med at de selv har overvåket og spionert i “hytt og pine” på både sine egne og andre lands innbyggere, jf. Snowden-avsløringene rundt NSA sin virksomhet.

Selv skal amerikanske myndigheter ha lov til å drive overvåkning av hvem de vil, men de godtar ikke den samme praksis når eventuelt Kina som står bak tilsvarende aktivitet. Personlig heller jeg mot at det er bedre å havne i registre og å bli spionert på av Kina enn av USA. Jeg stoler faktisk mindre på USA enn Kina, spesielt i disse tider hvor de har en helt uberegnelig president i form av Donald Trump.

 

Amerikanske selskaper slik som Google inkludert YouTube, Facebook og Twitter (muligens også Apple og Microsoft?) kan sies å delvis true ytringsfriheten. Aktørene driver en god del sensur som kan virke noe uforståelig for folk flest. Enkelte kritiske stemmer har fått sine profiler, innlegg, bilder og/eller videoer fjernet fra plattformene.

Amazon er en amerikansk monsterbedrift som er i ferd med å legge hele verdenen under sine føtter. Amazon satser på mange ulike forretningsområder, og de har satset på automatiserte og digitaliserte virksomheter med få ansatte. Konkurrenter kjøpes opp eller skvises ut av markedet. De som er ansatt hos kjempen er kjent for å måtte leve med dårlige (ikke-levbare) lønninger. Lederen Jeff Bezos er imidlertid verdens rikeste mann for tiden. Mye penger og makt ender på få hender.

USA påstår å verdsette ytringsfriheten høyt, og for mange er ytringsfriheten tilnærmet hellig. Dette gjelder tydeligvis kun fram til regime-kritikk rettes og “hemmeligheter” avsløres. Da begynner USA mer å likne på enkelte diktatorisk styrte land som demokratiske land ikke liker å bli sammenliknet med. Trump med sin oppførsel har ikke bidratt til å styrke landets demokrati akkurat.

Norske Pen prøvde, men mislyktes, å få Edward Snowden til Norge i forbindelse med utdeling av Ossietzky-prisen 2016. Snowden vant ytringsfrihetsprisen, men pga. fare for utlevering av ham til USA og etterfølgende straffeforfølgelse kunne han ikke komme til Norge for å motta prisen selv.

Før Trump: USA er pådriver i arbeidet med frihandelsavtalene TISA og TTIP. Nok en gang sikkert fine avtaler for de rike som kan berike seg enda mer, men for oss vanlige folk kan det i høy grad diskuteres hvor gunstige avtalene er. Nok en gang vil man folkedemokratiet til livs og i stedet overføre makten til store kommersielle selskaper. Pengene skal få råde enda mer.

Med Trump som president: Faktisk har Donald John Trump vist motstand mot noen av disse handelsavtalene. Han vil beskytte amerikansk industri og vil innføre tollmurer på import av en del varer produsert utenfor USA. Generelt har Donald utvist stor skepsis mot flere ulike typer internasjonale avtaler, blant annet handelsavtaler, NATO m. m.

USA har innført straffetoll på en del import til landet sitt, med planer om ytterligere opptrapping. Denne proteksjonismen og angrepet på frihandelen + globaliseringen er Trump sitt forsøk på å beskytte amerikansk industri mot den store konkurransen fra blant annet Kina og Europa. Landet har også innført en sanksjonspolitikk mot Iran, som andre land har funnet en vei rundt for å slippe å bli involvert/rammet. USA sin røffe oppførsel overfor Iran kan godt medføre en ny krig i Midtøsten.

Trumps polariserende og proteksjonistiske politikk kan på sikt svekke USA sin globale rolle og betydning. Til og med den amerikanske dollaren kan tape noe av sin viktighet for verdensøkonomien. Politikken kan gå ut over både USA og resten av verden sin velferdsvekst i ytterste konsekvens.

Utdrag fra sangen “Kor e alle helter hen” (Jan Eggum):

Av onkel Sam fikk vi så enkle lover, Donald Duck & Co.

 

Valutaenheten amerikanske dollar (USD, $) har/har hatt stor betydning både for USA selv og store deler av verden for øvrig. Det er en “safe” valuta for økonomiske kjøp og salg (og for spekulasjoner). Dollarkursen påvirker mye av valutaomsetningen og valutamarkedet i den store verden.

For meg framstår USA som dobbeltmoralens land. Vold, skyting og våpen er helt greit, men pupp og naken kropp/naken hud er fy, fy. Hva bidrar ellers USA med? Jo, import av dårlige amerikanske og forurensende biler (limousin og andre biltyper) til Norge, inkludert diverse muskelbiler av heller dårlig kvalitet med sterke motorer og dårlige kjøreegenskaper sammenliknet med europeiske og asiatiske biler. Sagnomsuste Route 66 må nevnes. Vi kan vel også gi USA deler av skylden for dårlig og usunn “fast food”/ “junk food” (og medfølgende problemer pga. overvekt). Og sannelig har vi nå også fått både Halloween-feiring og handlegalskapen “Black Friday” til Norge.

Noen steder i Norge går man litt vel langt med å hente inspirasjon fra USA (amerikansk gul skolebuss + Elvis for alle penger + utsmykning inne):

ER-AN Veikro Keep on rockin’

ER-AN Veikro Keep on rockin’, Syfteland, Hordaland.

 

USA har en vei å gå når det gjelder miljøvern, men dette gjelder jo i høyeste grad også resten av den vestlige verden inkludert Norge. Det finnes en del klimaskeptikere i USA, og det finnes nok av dem som ikke i noen stor grad er villig til å legge om sine liv til en mer bærekraftig og miljøvennlig livsstil. Amerikanernes livsførsel (fly- og biltrafikk, forbruk, produksjon osv.) fører til store klimaspor i en ikke-bærekraftig retning miljømessig.

USA kan vel få “æren” for Norge sine problemer med pøbelgranen av typen Sitkagran. Spesielt i ytre kyststrøk her i Norge sprer denne tresorten seg relativt ukontrollert og utkonkurrerer all annen vegetasjon. Kulturlandskapet blir endret og ødelagt av den tette skogen. Sitkagranen heves i hvert fall å ha sin opprinnelse i USA, og denne grantypen har blitt importert til Norge etter 2. verdenskrig.

Klissete Hollywood-filmer, actionfilmer, Disney og TV-serier må nevnes. Mange filmer med opprinnelse fra USA dukker opp også her i Norge. Amerikanske filmer, ja. En periode var det populært med westernfilmer som omhandlet Det ville vesten, lovløsheten, store rancher, prærien og cowboy-livet + indianerne. (Å leke cowboy og indianer har vært populært også her i Norge, og denne leken stammer nok også fra USA.) Utenom cowboy-er har man også rednecks (“simple bondetamper”). Las Vegas med sine mange kasinoer og bryllupskapeller har også blitt del av en god del filmer.

For å ikke glemme: Musikken til Elvis Presley – “King of rock and roll” – lever også i beste velgående, selv om jeg synes hans musikk og sang ikke er så mye å skryte av (sang som en annen kråke). Enkelte ser på Elvis Presley nesten som en gud.

I Måløy, ikke langt fra der jeg bor, har det i de senere år blitt arrangert Elvis-festival. Det er vel nesten unødvendig å understreke at jeg holder meg langt borte fra denne festivalen. Dette fenger ikke meg. Ser slettes ikke noe poeng i å dyrke den amerikanske kulturen og historien i vårt land, og som allerede nevnt kan jeg styre min begeistring for musikken til Elvis Presley. At norske oppegående mennesker prøver å imitere og dyrke Elvis blir bare kleint å se på.

Elvisfestivalen i Måløy 2020 (7. gang) – https://www.elvisfestival.no/.

Kjell Elvis (Kjell Henning Bjørnestad), kjent Elvis-imitator fra Sørlandet, sin dyrking av det amerikanske inkludert Trump er svært kvalmende og uforståelig for meg å se på. Jeg tenker spesielt på videoen til Kjell Elvis med tittelen “Your Way (Trump Song)”. Nå har visstnok samme mann – Kjell Elvis, ikke Elvis Presley – også vært engasjert i “Partiet De Kristne” og han er visstnok TV Visjon Norge-sympatisør (fan). Spesielt i området rundt Lista og Farsund på Sørlandet (Norge) blir det amerikanske dyrket.

Enkelte i Norge mener “Yankees Go Home”. Jeg er ikke nødvendigvis enig i dette da, selv om jeg er pasifist sånt i utgangspunktet. Utsagnet om “Yankees Go Home” omhandler at enkelte ikke setter særlig stor pris på at det befinner seg amerikanske militærbaser og amerikanske soldater på norsk jord nå i fredstider.

Rett skal være rett: Noe bra kommer tross alt fra USA. Mye av IKT-teknologien – IBM-kompatible datamaskiner (standarden)/PC-en, Microsoft-produkter (Windows, Office m. m.), Apple-produkter, Internett m. m. – har helt eller delvis amerikansk opprinnelse. Det amerikanske bilmerket Tesla er også interessant, og flyprodusenten Boeing er amerikansk. Sikkert masse annet kunne ha vært ramset opp her, men jeg gir meg her. Dette er i hovedsak en småkritisk artikkel om USA og ikke en lovprisning av landet.

USA har: Silicon Valley (California, USA), teknologiens og Internett-industriens Hollywood og Mekka. Det var blant annet i dette miljøet de opplevde at Dot com-boblen sprakk i 2001 etter en vanvittig opptur fra ca. 1995.

Det er vel umulig å omtale USA uten å komme innom to firma: Coca-Cola og McDonald’s. Disse firmaene er verdenskjente. Teknologiselskaper / IKT-selskaper slik som Apple, Microsoft, IBM, HP, Google, Facebook og Amazon må heller ikke glemmes. Disse sistnevnte store selskapene har lokal tilstedeværelse i Europa, men de klarer å sno seg unna å måtte betale skatt av betydning til landene de har “filialer” og aktivitet i.

Noen utvalgte store amerikanske teknologiselskaper / IT-selskaper (firmalogoene).

 

Enkelte forguder den amerikanske livsstilen og kulturen, også her i Norge. Er dette noe å dyrke? En del av livsstilen innebærer svært forurensende biler pga. store motorer/volum. Det er også fråtsing med ressurser i form av ekstrem materialisme (inkludert bruk og kast) og store matinntak. Spesielt dyrker en del personer amerikansk kultur, levesett og produkter fra 1950- og 1960-tallet.

“Alle” nordmenn har en onkel i Amerika, eller i hvert fall fjerne slekt og slektninger/aninger i USA. Dette stemmer vel for min del også, selv om jeg må gå en god del ledd ut i familietreet for å finne slektninger over dammen. Utvandringen til Amerika – norsk (og nordisk) emigrasjon til USA – var spesielt stor i perioden ca. 1825-1920. Blant annet fattigdom (nød) og eventyrlyst fikk mange til å utvandre, og mange av dem vendte ikke tilbake til Norge igjen.

En del av etterkommerne til de utvandrede er svært opptatt med slektsforskning og å finne og å pleie sine bånd med Norge. Jeg har selv fått noen slike henvendelser via nettet. Selv har jeg ikke så langt blitt fristet til å ta turen over for å se USA med egne øyne samt besøke/pleie fjerne familiære forbindelser.

Å være en stormakt, inkludert på det militære området er viktig for USA. Å bygge opp militære muskler prioriteres høyt av landet, og masse penger går til deres forsvar eller militære styrke. Selv ønsker de å være en militær stormakt med atomvåpen, mens andre nasjoner (Nord-Korea, diverse land i Midtøsten osv.) blir nektet å være det samme. I den store sammenheng er det vel ikke spesielt rettferdig at USA har enkelte “goder” som andre ikke får lov til å ha.

Til tider har landet vært langt framme på romfartsområdet. NASA har vært deres stolthet, og de har fått sendt ut en god del raketter og romferger oppigjennom den nyere historie. Første mann på månen var også en astronaut fra USA. Nå i de senere år har romfarten ligget litt nede vært litt lite satset på fra landets side. Det private foretaket SpaceX har imidlertid vist litt igjen i mediabildet i de senere år.

Romfart: USA (og internasjonalt), ISS, NASA, SpaceX og astronauter.

 

Terskelen for å saksøke hverandre virker lav i USA. Man kommer med søksmål og saksøker hverandre for tilnærmet ingenting. Det er stor tro på å få løst det meste i form av rettsaker, gjerne basert på bagatellmessige problemstillinger. Ofte blir produsenter forsøkt saksøkt for vanvittige pengesummer. Det kan virke som om slagordet for enkelte amerikanere er: “I’ll see you in court”Saksøking, rettssaker og vanvittige erstatningssummer for småting er visstnok tingen i det forjettede land.

Det er ikke måten på hva slags selvsagte advarsler og forbehold produkter må merkes med for å unngå at produsenten blir saksøkt av misfornøyde forbrukere. Ofte er det helt åpenbart at forbruker har brukt produktet på feil måte eller har funnet et smutthull i dokumentasjonen som åpner opp muligheter for å forsøk på kare til seg litt erstatningspenger. Det er også potensielt gode inntektsmuligheter for patenttroll i USA, og advokatene har gode inntektsmuligheter.

På enkelte områder de svært opptatt av sikkerhet, spesielt i forbindelse med barn, fritidsaktiviteter osv. De ansvarlige er nemlig redde for å bli saksøkt for svimlende økonomiske summer hvis (alvorlige) skader eller uhell skulle oppstå.

Alt er stort i Amerika (Everything’s bigger in America), inkludert kjeften på amerikanere. De vet å skryte på seg både det ene og det andre. De viser stor tro på egne evner og anlegg, og de oppfører seg som konger og herskere overfor resten av verden. Troen på seg selv og sin egen fortreffelighet mangler de ikke! De oppfører seg som om de eier og styrer hele verdenen. Muligens hadde de der borte trengt et lite snev av Janteloven. På den annen side er amerikanerne mye flinkere enn en gjennomsnittlig nordmann på “small talk”, gjennom at de blant annet er flinke til å vise oppmerksomhet overfor dem de kommuniserer med om de kjenner dem eller ei.

Adopsjon i USA er verdt en liten kommentar, da jeg tross alt har kjennskap til de norske strenge reglene:

En forferdelig “skikk” fra USA som sjokkerer meg er omplassering av adopterte barn. I hele 25 % av tilfellene hvor barn har blitt adoptert fra utlandet blir de omplassert til andre foreldre. Hvis barnet ikke er som man ønsket seg eller man ikke blir fornøyd med barnet er det forholdsvis normalt å omplassere det. En del foreldre innser at de ikke er i stand til å ta seg av barna, men at det bare er rett fram for på egen hånd å omplassere dem til vilt fremmede er en uforståelig handling sett med norske øyne.

Via uoffisielle nettverk på nettet kan barn omplasseres uten å involvere rettssystemet og/eller barnevernstjenesten. “Rehoming” (omplassering) er ikke lov i USA, men det er ingen risiko for å bli straffet hvis barna blir overlatt til andre. Barn blir omplassert som om de skulle ha vært et dyr. En del av dem som har tatt imot slike barn har tidligere mistet omsorgsretten for egne barn, har blitt dømt for seksuelle overgrep eller har utsatt andre for vold.

USA påstår vel selv å være en oppegående og siviliserte rettsstat. Vet nå ikke helt jeg.

Min påstand: USA må ha et helt elendig barnevern. Ut fra historier man hører fra landet virket det som om svært mange barn vokser opp under svært kritikkverdige forhold. Der kunne nok landet ha lært litt av det gode barnevernet Norge har.

Oppvekstvilkårene for barn og unge i USA er ikke tipp-topp. Ingen vestlige land er farligere for barn enn USA, da flere barn her enn i andre vestlige land blir drept i trafikken, skutt eller dør av sykdom. Dessuten er det store klasseskiller og forskjeller, hvor ikke alle barn og unge har like muligheter for å oppnå det gode liv.

Mye kunne nok også ha vært sagt om det religiøse livet i USA. De har mange rare (fundamentalistiske) sekter, menigheter og retninger, spesielt innenfor kristendommen / kristentro. F. eks. har de Amish, MarmonereWestboro Baptist Church og Scientologi. I landet er det uglesett med ateisme og å være ateist (ikke-troende). Likevel er det svært viktig for dem å framstå som et sekulært land / stat, eller i hvert fall med et sterkt skille mellom stat og tro.  USA er en føderasjon av 50 delstater, og blant disse ulike delstatene er det store forskjeller på både det religiøse og det politiske området. Landet er langt fra helt ensartet.

In God We Trust” er det offisielle mottoet til landet, og mange “kristne” predikanter og forkynnere med tvilsomme budskap og vranglære har blitt fostret fram. USA har en del høyt profilerte TV- og pengepredikanter som vet å berike seg selv samtidig med at de presenterer en noe tvilsomme forkynnelse som i hovedsak gagner dem selv og deres virke. Beklageligvis har Norge lært av disse, jf. TV Visjon Norge.

Amerikanerne kan være rare, og mye rart kan finne sted i USA. I Florida (forstaden Lake Worth, i fylket Palm Beach) ble det meldt om zombie-alarm via et system for befolkningsvarsling. Nå hadde visstnok systemet blitt hacket. Også masse annet rart har visstnok funnet sted i USA sin “merkeligste” stat Florida. 

En ting er troen på zombier. Det er også mye tro og overtro blant enkelte amerikanere rundt dommedag og apokalypse. Enkelte dommedagssekter lever i beste velgående der borte. Det er også en god del som vedkjenner seg å være preppere.

Igjen: Amerikanerne er rare! Hvis det man leser på nettet stemmer er det relativt mange som har tegnet forsikring mot å bli kidnappet av romvesener. Utbetalingen (erstatningen i etterkant) blir visstnok doblet dersom romvesenet gjør forsikringstakeren gravid (inseminering)!

USA og sport / idrett (inkludert sportsbiler).

 

Norge er også et “dinglehode” for USA, vi er viljeløse sprellemenn, nikkedukker og papegøyer for stormakta USA. USA er en mektig stormakt som det er viktig å ha et godt forhold til. Vi logrer med halen og godtar det meste av det som kommer fra USA sin side og angår Norge. Når USA sier hopp, så hopper vi ukritisk. Norske myndigheter gjør det amerikanske myndigheter spør oss om å gjøre uten å stille kritiske spørsmål. I akkurat denne saken støtter jeg mer eller mindre SV som har uttalt: “– Alt som knytter oss tettere til Trumps USA er et dårlig valg”.

Blant annet stiller en del seg kritiske til det utstrakte militære samarbeidet mellom USA og Norge. Det er til og med delvis iverksatt og planer om mer samarbeid som vil føre til at amerikansk militært utstyr (jagerflybase på Rygge flyplass?) og soldater fra USA er stasjonert i Norge, på norsk jord. USA er og blir en viktig alliert for Norge og NATO, men likevel kan samarbeidet gå litt vel langt.

En interessant artikkel om det militære samarbeidet mellom USA og Norge:

Det er grunn til å tro at man ikke kan stole helt blindt på amerikanerne, og på at de har helt samme syn på alle saker som Norge har. Måten det amerikanske forsvaret / militæret opptrer på kan bidra til å provosere f. eks. russerne unødvendig mye, og medføre fare for krigssituasjoner som også kan ramme Norge.

I lenken ovenfor kan man lese noen uttalelser fra den nå pensjonerte amerikanske obersten Lawrence Wilkerson, blant annet:

  • Kraftig advarsel fra Bush-stabsjef: – USA ville ikke nøle med å ofre Norge

Og videre:

  • “Dersom Washington mente man måtte ofre den nordlige flanken til NATO for å redde Sentral- eller Sør-Europa ville man ikke nøle med det.”

Kan være verdt å tenke på dette den pensjonerte obersten hevder.

Sørstatsflagget

Mange ungdommer og rånere/raggare, også her i Norge, “reklamerer” for de gamle sørstatene i USA med å bruke sørstatsflagget (“rebellflagget”) som pynt/utsmykking. Flagget sees også i bruk på diverse countryfestivaler og treff for amerikanske biler, samt i logoen til Norsk Redneck Forening (NRF). Jeg forstår strengt tatt ikke at noen vil bruke dette flagget til slike formål. Flagget kan i høy grad provosere da det for mange kan symbolisere rasisme, det tidligere slaveriet sør i USA, hat, hvit overmakt og Ku Klux Klan (KKK). Troen på hvit nasjonalisme og hvit overlegenhet er skremmende og det reneste tullball.

Det er ikke grunn til å være stolt av alt USA har gjort oppigjennom historien. Slaveriet er det liten grunn til å være stolt av nå i etterkant, og behandlingen av landets urbefolkning (indianerne) er også en skamplett i historien.

Norske raggare dyrker gammel amerikansk kultur og livsstil fra 1950- og 1960-tallet. De “råner” rundt i store og forurensende amerikanske biler (amcars) uten moderne utstyr og lytter til gammel amerikansk rockemusikk, jf. TV 2-programmet Wunderland. Forstå det den som kan, ganske så råharry.  Vond lukt i bilene bekjempes via bruk av Wunderbaum her i Norge eller Little Trees air (car) fresheners i USA.

Amerikansk musikk og rock, ja. Artisten Bruce Springsteen med sangen “Born in the U.S.A.” bør nevnes! Kjempefin sang (rock) som enkelte ser på som USA sin nasjonalsang nummer 2, men egentlig har den et ganske så USA-kritisk budskap. Sangen er en “saling blanding” mellom ironi, kritikk og patriotisme, og den omhandler blant annet Vietnam-veteraner som kom tilbake til et USA på 1980-tallet der den amerikanske drømmen var knust for arbeiderklassen: Jobbene og håpet var borte.

Bruce Springsteen: Born in the U.S.A.

 

Den nasjonale fellesskapsfølelsen i USA kan se ut for å være på vikende front, og det er et polarisert og splittet samfunn som står igjen. Historisk sett har landet vært en forkjemper og til dels garantist for demokratiet. Nasjonen har vært Norges og Europas militært allierte (NATO-samarbeidet m. m.). USA har også vært en handelspartner. Nå synes jeg landet er på tapende front på de fleste områder. USA er til tider tilnærmet bankerott (konkurs) på det økonomiske området, men faktisk med et etterlengtet oppsving etter at Trump kom til makta (tro det eller ei!).

Noe jeg liker dårlig er at dagens norske regjering ser ut til å se opp til og beundre måten USA styres på. For den blåblå regjeringen er nok USA på mange måter et forbilde. Det finnes ubegrenset tro på at kapitalismen skal løse alle problemer.

Det kan se ut for at sterkere polarisering er på frammarsj i USA. Dype motsetninger som kan virke ødeleggende på samfunnet er i ferd med å oppstå mellom demokrater og republikanere. Friske debatter og litt politisk kniving er ok, men det er ikke fullt så ok når det ser ut til å kunne ende opp med alvorlig fiendskap, skillelinjer og store konflikter.

USA er en ettparti-stat

“The United States is also a one-party state but, with typical American extravagance, they have two of them.” (Julius Nyerere (død), tidligere president i Tanzania.)

Sånt ca. på norsk: USA er også en ettparti-stat, men med typisk amerikansk ekstravaganse (overdrivelse, overdådighet) har de to av dem.

Muligens er til syvende og sist Republikanerne (Det republikanske parti) og Demokratene (Det demokratiske parti) «same shit, different wrapping». Forskjellene er ikke all verdens store i praksis mellom de to partiene. Begge partier er i hvert fall langt ute på det vi Norge ville ha kalt den blå fløyen/høyresiden, hvor det meste i dagliglivet overlates til det privat initiativ med lite rom for kollektive velferdsløsninger og goder/rettigheter. Større beslutninger tas gjerne uten å ta nevneverdig hensyn til den jevne innbyggers interesser (små-autoritært).



via me.me

 

Kan “låne” noen uttrykk som den gamle gjengen i BBC bilprogrammet “Top Gear” på spøk benyttet seg av. De snakket om England som “den frie verden” og “den siviliserte verden” kontra USA som er det motsatte. Dette gjør USA til et ikke-fritt og ikke-sivilisert land. Beskrivende uttrykk!

I Dagbladet på nett kan innlegget “Frihetens mødre” – Frihetsteori fra Disneyland” leses. Fritt gjengitt fra dette innlegget: Det er ikke USA som er “Land of the Free”, men Norge. Høyresidens kamp mot skatter og offentlige inngrep gir ikke større valgfrihet og individuell frihet for folk flest som resultat. Det er kun de rike milliardærene som gis frihet til å dominere. Vanlige arbeidere uten velferdsrettigheter blir økonomisk avhengige og utlevert til sjefens vilkårlige velvilje i land slik som USA.

Det amerikanske flagget har noenlunde tilsvarende farger som det norske, men ellers ganske annerledes i designet:

Det amerikanske flagget, stjernebanneret (Stars and Stripes). En stjerne for hver av de femti statene i unionen.

 

Fargene i det amerikanske flagget har sin betydning eller symbolikk. Rødt symboliserer hardhet, styrke og verdighet, hvitt symboliserer renhet og uskyld og blått representerer årvåkenhet, utholdenhet og rettferdighet. De hvite og røde stripene i flagget symboliserer de første tretten statene som dannet republikken, mens de femti stjernene symboliserer de femti statene i unionen.

USA sin nasjonalsang har tittelen “The Star-Spangled Banner”, og nasjonalt motto for USA er visstnok “In God we trust”. Hvithodet havørn er USAs nasjonalfugl, og denne fugletypen opptrer mange steder i amerikansk symbolikk. Blant annet er den del av USAs riksvåpen eller USAs store segl (Great Seal of the United States).

USAs riksvåpen eller store segl (Great Seal of the United States)

USAs riksvåpen eller store segl (Great Seal of the United States)

 

Ørnen og flagget sammen:

USAs flagg og nasjonalfuglen hvithodet havørn

USAs flagg og nasjonalfuglen hvithodet havørn

 

I Norge er vi for tiden svært opptatt av det norske og norske verdier. Beklageligvis har den norske kulturen og våre verdier også blitt påvirket av USA og amerikansk tenkning, f. eks. via amerikanske filmer, musikk, biler, “junk food”, teknologi (Apple, Microsoft osv.), tvilsomme predikanter (TV-, penge- og mirakelpredikanter) osv. Muligens er USA en større trussel mot norske verdier enn det Islam og muslimene er?

Amerikanerne har i mange år fryktet kommunisme og sosialisme. Dette medfører at den nordiske modellen blant enkelte – spesielt blant republikanerne – ikke er særlig populær i USA. Det advares høsten 2018 mot “nordisk sosialisme” fra toppnivå i USA, dvs. fra Det hvite hus. Selvsagt bare tull, vås og tullete skremsel som presenteres. USA sin redsel mot sosialisme og kommunisme (antikommunisme) har til tider gått over streken til å være direkte latterlig. De nevnte ideologiene har sine svakheter, men det har sannelig USA sine såkalte “demokratiske” systemer også.

Med fare for å gjenta meg selv: USA er landet med store og dype sosiale problemer. De sliter med forhold slik som: Våpenmisbruk (skyte-episoder), kriminalitet, barnefattigdom, store forskjeller mellom fattig og rik, rasistisk politi, tøffe skolemiljøer, narkotikaproblemer, psykiske problemer, vold, tenåringsgraviditeter, ytringsfriheten blir delvis kneblet, god helsehjelp kun for de rike, de beste skoler forbeholdt de rike, saksøkingssamfunn (rettssaker) som kun advokatene tjener på osv. Arbeidslivet preges av relativt høy arbeidsledighet, samt av dårlige arbeidsbetingelser og usikkerhet/utrygghet for dem som har jobb. Å være arbeidstaker i landet kan nok ofte være ganske så tøft, med utnyttelse og mye usikkerhet knyttet opp mot arbeidsforholdets holdbarhet.

Om arbeidslivet i USA

  • Enkelte har en minstelønn det knapt er mulig å leve av.
  • Ikke gitt at lønnsutviklingen følger prisstigningen / inflasjonen i samfunnet.
  • Betalte foreldrepermisjoner er uvanlig.
  • Kun to uker betalt ferie er normalen i landet.
  • Ikke alle har råd til tilstrekkelig sykeforsikring/helseforsikring eller får slikt dekket via arbeidsgiver.
  • Man har ikke råd til å være syk og å være borte fra jobb. Sykepenger etc. finnes ikke.
  • Mentalt helsevern har ikke kommet særlig langt, og det er noe tabubelagt innenfor arbeidslivet.
  • Dårlige pensjonsordninger og trygdeordninger.
  • Ikke en selvfølge å kunne tilhøre en fagforening.
  • Farlige arbeidsforhold for enkelte.
  • Ustabile / skiftende arbeidsplaner / turnuser for mange.
  • En del mobbing og trakassering på arbeidsplassene.
  • Overvåkning på jobb er lov, f. eks. kameraovervåkning.
  • Lettere å få sparken i USA enn i Norge (dårlig stillingsvern, usaklige oppsigelser fremmedord).
  • Liten frihet til å kunne være opprørsk, da dette kan gå ut over jobben og ansettelsesforholdet.
  • Inkluderende ansettelsespraksis er ikke så normalt.
  • Små muligheter for deltidsjobber (kun fulltid, eller ingen jobb).
  • Dårlige rutiner for skikkelige lunsjpauser (mange spiser på eget kontor/arbeidsplass, multitasker, spiser ikke sammen med kollegaer i en kantine).
  • Uhåndterlige arbeidsmengder (for store mengder).
  • Lite skille mellom jobb og fritid for enkelte.
  • Ikke så gode regler og krav til fysisk arbeidsmiljø / innemiljø (lys, temperatur etc.) som vi er vant med her i Norge.
  • Lange arbeidsuker målt i timer, gjerne 45-60 timer.
  • Tøffere arbeidsliv og tøffere ledere og ledelse enn det vi er vant med her fra Norge.
  • Generelt et et lite regulert arbeidsmarked, lite trygt.
  • Er slaveriet avskaffet i praksis i landet? Deler av arbeidslivet er svært tøft med dårlige betingelser og rettigheter, noe som mest av alt minner om slavekontrakter.

Kilde til en god del av punktene ovenfor: MSN økonomi: Dette tar vi for gitt på jobb Norge – men slik er det ikke i USA.

 

Enkelte hevder, sannsynligvis med rette, at USA er et pill råttent samfunn. Kun de sterkeste og rikeste har et godt liv. Folk flest må slite, streve og jobbe hardt for å få hjulene til å gå rundt. Beklageligvis er jeg redd for at mer og mer av disse utfordringene vil finne veien til Norge også.

Er USA sitt styresett basert på institusjonalisert korrupsjon? Det kan virke som om deler av den politiske administrasjonen er korrupt (politikerne blir kjøpt og betalt!) og hvor lobbymakta er svært stor. Bestikkelser og tyranni finner sted, og det er støtt og stadig en kamp mellom “insidere” og “outsidere“.

Dumme amerikanere? Slik enkelte amerikanere framstår i media kan man få et inntrykk av at de både er små-dumme, enkle, egoistiske, overfladiske, ekstrem-nasjonalistiske og tabloide. De framstår med et svært forenklet syn på verden utenfor USA. Enkelte av dem er ganske kunnskapsløse innenfor andre områder enn typiske amerikanske temaer. Generelt virker det som om det er et “stort marked” for masse rare og dumme konspirasjonsteorier der borte. Men for all del: Mange gode forskere og oppfinnelser kommer fra USA.

Jeg er fullt klar over at denne artikkelen presenterer et karikert og stereotypt bilde av USA. Noen fordommer presenteres nok også. Til tross for dette synes jeg likevel at det er på sin plass å rette et litt kritisk blikk mot supermakten og militærmakten USA.

Jaja. Med all den kritikken jeg her har kommet med og min bakgrunn som militærnekter får jeg vel aldri visum / adgang til USA via ESTA (Electronic System for Travel Authorization) – Visa Waiver-programmet. Jeg har aldri vært i USA, og å reise på ferie bort der frister meg ikke all verdens mye. For meg er ikke USA det forjettede land. Jeg har absolutt ingen umiddelbare planer om en tur til USA, da jeg ser mange andre mer interessante og spennende reisemål enn USA. Tror heller ikke at jeg hadde likt å bo i et land som USA pga. den store sosiale urettferdigheten.

Positive momenter

Veronica Westhrin, NRK-korrespondent i USA, har skrevet følgende innlegg: 

Momenter fritt gjengitt fra hennes brev:

  • Vi nordmenn har noe å lære av amerikanerne.
  • Amerikanerne er åpne, imøtekommende og sosiale.
  • De stiller opp for hverandre (naboer m. m.), og de bryr seg om andre.
  • De ønsker nye naboer velkomne.
  • De driver med dugnadsinnsats, og de gjør gjerne en kollektiv innsats for lokalsamfunnet sitt.
  • Innsamlinger og donasjoner organiseres for dem som trenger det, i mangel på et offentlig sikkerhetsnett.  

Tidligere har jeg nevnt at mye IKT-teknologi og andre produkter har sin opprinnelse i USA, og ikke minst er det laget mange gode (samt mange dårlige!) Hollywood-filmer i landet. USA bidrar også i stor grad til NATO-samarbeidet. Alt dette er også på den positive siden.

Konklusjon og avslutning

Dette begynte som en generell protest- og kritikkartikkel om USA. Underveis har det blitt mer og mer momenter rettet mot president Donald Trump. Hvem som er president og hvordan politikken føres i en supermakt slik som USA – verdens ledende økonomiske stormakt – har selvsagt stor betydning både for USA og verden for øvrig. Slik situasjonen er nå er det helt umulig å unngå å skrive noe om USA uten at president Trump blir nevnt mange ganger.

Er USA et helvete på jord? Nei, fullt så galt er det ikke. Likevel er slettes ikke alt så fritt og rosenrødt i landet som enkelte vil ha det til. Det er et bra land for de vellykkede og rike, men det er ikke en særlig god plass for livets tapere.

Hjelper mine skriverier på situasjonen i USA (jf. kommentar fra besøkende til denne artikkelen), og har jeg i det hele tatt noen påvirkningskraft? Nei, selvsagt betyr det jeg mener ingenting. Jeg er bare en ubetydelig enkeltperson, og jeg er ikke en gang statsborger av USA eller noe som helst. Jeg er bare en person fra det ukjente Norge, som vel er hovedstaden i Sverige? Likevel er det fullt lovlig å ha sine meninger og vurderinger.

Hvorfor skal jeg som nordmann i det hele tatt bry meg om USA, presidenten og styresettet der borte? Jo, USA er jo et svært mektig land, og de har en president med stor makt og innflytelse også utenfor eget lands grenser. Dessuten framstår presidenten (for tiden Mr. Trump) som et (ekstremt dårlig) forbilde og idol også for politikere og mennesker i Norge.

Det skal ikke så mange søk til på nettet før man finner en del kritikk mot USA, og da spesielt finnes det en god del kritikk fra sentrale stemmer rettet mot Trump-administrasjonen. Tidenes mest populære president er herr Donald ikke. Han er vel i hovedsak en egenrådig ustabil populist, som i stor grad bryter med den tradisjonelle presidentrollen.

USA er etter mitt syn slettes ikke et land å se opp til. Jeg synes ikke det er et forbilde å se på et land som USA hvor pengemakta får rå tilnærmet ubegrenset og hvor de sosiale ulikhetene er svært store. Landet titulerer seg som et demokrati, men på mange måter er dette et utsagn med behov for korreksjon. Det er demokrati for de rike og velstående, men for dem som befinner seg nederst på rangstigen oppleves ikke landet som særlig demokratisk eller et bra land å bo i.

”Gods own country” har sine utfordringer å stri med. De kan virkelig trenge dette: ”God bless America!”.

Lenker




Kommunereformen

Kommunereformen

Selvsagt har jeg noen meninger rundt den forestående kommunereformen (bokmål) eller kommunereforma (nynorsk). Både som kommunalt ansatt og som samfunnsengasjert person har jeg gjort meg noen tanker. Fra og med 1.1.2020 blir det endringer i både kommune- og fylkeskartet, hvor antallet enheter blir noe redusert pga. sammenslåinger.

I utgangspunktet har vi muligens litt for mange (små)kommuner i vårt lille land, og også noen kunstige kommunegrenser enkelte steder. Kommunekartet er nok ikke helt tilpasset dagens virkelighet og terreng enkelte plasser. Dagens kommunestruktur (og fylkeskommunestruktur) er tilpasset tidligere tider hvor vi ikke hadde dagens infrastruktur. Økt antall biler og bilbruk samt bedre og flere veier har gjort oss mer mobile og tilgjengeligheten større. Digitalisering og elektroniske tjenester på nett har gjort at behovet for fysisk å oppsøke “kommunen” for mange er mindre enn før. Å slå sammen enkelte kommuner kan dermed være naturlig og fornuftig for å tilpasse seg dagens virkelighet. Barnehager, skoler, eldreboliger og basis helsetjenester må man ha der folk bor (relativt nærme), men om det er noe avstand til et fullspekket rådhus er ikke fullt så krise.

Imidlertid synes jeg det kan virke som om regjeringen driver et råkjør for å TVINGE (mer med tvang enn frivillighet!) kommuner til å slå seg sammen til (for) store enheter. Mantraet er at store kommuner blir mer robuste og bedre kommuner for framtida. Bare kommunene blir store nok blir visstnok alt bra. Robuste kommuner, stordriftsfordeler, kvalitet, effektivitet og produktivitet er fine honnørord som brukes om store enheter. Inntektssystemet for kommuner legges også om for å premiere større kommuner.

Selv er jeg noe skeptisk til kommunereformen og oppnåelsen av ønskede gevinster, og begrunnelsen følger nedenfor!

Økonomer (les: blårussen) har et utslitt uttrykk som de ofte benytter seg av og som kalles for stordriftsfordeler. Større enheter skal gi økt produktivitet, effektivitet, økt kvalitet og kostnadsmessige gevinster. Det er mange eksempler fra andre bransjer på at store enheter ikke gir ønskede økonomiske gevinster, og at det kan bli vanskelig å styre slike store enheter på en fornuftig måte “glemmer” de ofte å nevne.

Vil større kommuner komme innbyggerne (“kundene”) til gode i form av bedre tjenester og billigere tjenester? Jeg er ikke så sikker på det at det er noen automatikk i dette. Muligens går mye av vinningen opp i spinningen? Kanskje er det rådmenn, ordførere og andre i den gjenværende toppledelsen som vil tjene mest på reformen? Større enheter medfører nok at de kan heve enda høyere lønn pga. større ansvar. Store enheter kan til og med i verste fall medføre mer byråkrati enn mindre.

Som forbruker er det naturlig å se litt mot banksektoren. Det er i hovedsak kun større bankkjeder igjen i dette land og mange distriktskontorer har blitt lagt ned i rasjonaliseringens navn. Har utviklingen i banknæringen kommet meg som kunde til gode? Jeg vil svare nei. Det jeg har merket er økte gebyrer, dyrere tjenester og bankansatte som ikke lengre er rådgivere. Nå er de bankansatte rene selgere som prøver å lure på kundene sine tvilsomme finansprodukter og kundeprogrammer med kredittkort som man ikke trenger.

Noen av de samme problemene kan ramme storkommunene. Større enheter gir ikke nødvendigvis bedre service eller bedre tjenester til innbyggerne. Det lokale engasjementet og lokaldemokratiet kan bli svekket. Saksbehandlingen kan lett bli upersonlig da det er lang avstand mellom beslutningstakerne og innbyggerne. Menge ledd og byråkrati kan bli et problem. Avstanden mellom der beslutningen fattes og der den settes ut i livet kan altså bli lang, noe som slettes ikke gagner innbyggerne.

Rent praktisk kan reiseavstanden fra der folk bor til nærmeste rådhus i enkelte tilfeller bli for lang. Å måtte kjøre i flere timer for å komme til kommunen er ikke akseptabelt. Selv om mye kan gjøres elektronisk må det i enkelte tilfeller være praktisk mulig å få møte kommunen “face-to-face” uten å måtte legge ut på en dagsreise.

Reformen bærer litt mye preg av “Oslo-politikk”. Det kan virke som om politikere på Stortinget og i regjering ikke kjenner til hvordan forholdene er ute i distrikts-Norge. I grisgrendte strøk blir det ikke lett å få til så store kommuner som reformen legges opp til uten at avstandene mellom beslutningstakerne og innbyggerne blir for stor.

Enkelte hevder at kommunereformen (og regionreformen) enkelt og greit vil innebære en avdemokratisering og ikke minst en sentralisering. Makt flyttes bort fra distriktene og inn mot storbyene og sentrene. Guleroten bak hele reformen er de lovde pengeoverføringene, dvs. økte bevilgninger til planlagt sammenslåtte kommuner. Hvor lenge disse ekstramidlene vil bli delt ut og hvor langt de i det hele tatt rekker er det vanskelig å gi et klart svar på før det har gått noen år.

Et alternativ til sammenslåing av kommuner er forpliktende interkommunalt samarbeid mellom kommuner over kommunegrensene. Flere steder er dette godt i gang, men dette er tydeligvis ikke nok. Et ufravikelig mål ser ut til at landet skal få færre kommunale organisasjoner.

Ellers er ofte vi i Norge for stolte til å se mot andre land og høste kunnskap fra deres erfaringer. Vi må prøve ut alt selv uten å være villig til å lære av andres feil. Erfaringer fra Danmark tilsier at kommunesammenslåinger kan være en “risikosport”. Der har resultatene vært usikkerhet rundt økonomiske gevinster og svekket lokaldemokrati.

Her i Norge viser undersøkelser at man ikke nødvendigvis er mer fornøyd jo større en kommune blir. I målinger er det ofte mindre kommuner som scorer best når innbyggernes fornøydhet med sin kommune måles.

Storkommuner kan medføre større muligheter for å privatisere og sette ut enkelte tjenester til eksterne kommersielle aktører. Privat kan fungere bra det, men igjen vil jeg dra fram begrepet “Oslo-politikk”. Distrikts-Norge vil nok ikke få “gleden” av å delta i denne utviklingen i noen stor grad. Kontraktene i distrikts-Norge er ofte ikke så “feite” til at det blir skikkelig tilbud og konkurranse mellom private aktører.

Etter mitt syn skjer ting innenfor kommunereformen for fort og i feil rekkefølge. Alt skal skje hurtig, og resultatet kan fort bli slurvete og lite gjennomtenkt. Det virker som om regjeringen er svært opptatt av å vise handlekraft og ha resultater å vise til snarest mulig for å sikre seg gjenvalg i kommende stortingsvalg.

Reformen burde ha startet med en skikkelig avklaring av den framtidige regioninndelingen. Fylkene i dagens form vil neppe bestå og bli erstattet av noe større regioner. Imidlertid er det vel ikke ennå helt klarlagt hvordan det endelige resultatet blir. Oppdatering: Noe mer avklart nå våren 2018 enn da artikkelen først ble skrevet. Sogn og Fjordane fylke og Hordaland fylke blir visstnok til fylkeskommunen/regionen Vestland. (Fylket Rogaland som jeg har vært innbygger av i mange år ønsket ikke å være med, og de blir stående som fritt/eget fylke videre.)

Det snakkes om at ekstraoppgaver/nye oppgaver skal tillegges kommunene. For at kommunene skal kunne påta seg disse må de ha en viss størrelse (“robuste kommuner”). Men det er ganske så ullent og diffust hva slags oppgaver det er snakk om, og det er vel ikke heller avklart hvor store kommunene minimum må være.

Resultatet av kommunereformen kan bli at mye tid og penger går vekk til reiseaktivitet. Både folkevalgte og ansatte med lederansvar vil nok få mer reisetid og reiseutgifter. Dette blir ikke gratis for storkommunene i form av lønns- og reisegodtgjørelser.

Økonomisk sett er kommunereformen så som så. Omstilling og kommunesammenslåinger (selve prosessen) koster masse penger og tidsbruk (møtevirksomhet m. m.). Mange tjenester og systemer skal samkjøres og eventuelt legges om. Å tro på store innsparinger fra dag en er vel litt som å tro på julenissen (ikke sant, urealistisk). På sikt kan heller ikke effektivisering og rasjonalisering gjøres i det uendelige uten at det går utover tjenestetilbudet.

Det er også knyttet noe usikkerhet til hvor mye statlige omstillingsmidler som tilfaller kommunene, og uansett vil slike midler bare være et overgangsfenomen. Noen løftebrudd og brutte lovnader fra sentralt politisk hold blir det nok også.

Digitalisering og digitalt førstevalg blir også sentralt i arbeidet med kommunereformen. Tilgjengeligheten via nettet skal økes, og bedre tjenester og innsparinger ønskes oppnådd. Miljøet skal også bli belastet mindre via mindre avfall og transport.

Gjennomføring av kommunereform i de enkelte kommuner gir en gyllen anledning til å gå gjennom hvordan ting er organisert. Man kan rette et kritisk blikk mot måten ting gjøres på og forhåpentligvis få til en effektivisering og rasjonalisering av rutiner, arbeidsoppgaver og tjenesteyting. Man kan ta det beste fra de enkelte kommunene som slår seg sammen, samt hente ideer og innspill eksternt. En reform vil nødvendigvis medføre endringer, og i den forbindelse kan anledningen bli benyttet til å strømlinjeforme og få til en ny beste praksis (neste praksis). Man kan få ryddet bort en del  uvaner og tungvinte måter å gjøre ting på.

IKT-systemer inkludert diverse fagsystemer er sentrale hjelpemidler for dagens kommuner. Også disse kan det bli en opprydning i under kommunereformen. Nye systemer kan bli kjøpt inn, mens eksisterende systemer kan suppleres med nye moduler eller funksjonalitet. Flere innbyggertjenester (selvbetjening 24/7, innsynstjenester, min side-liknende løsninger etc.) kan tas i bruk, og økt satsing på digitalisering kan finne sted. Nok en gang er det naturlig å gjøre en slik gjennomgang i forbindelse med de store endringene en kommunereform innebærer.

Det endelige kommunekartet kan se ut for å bli noe “rart”. Det blir sannsynligvis noen ikke-sammenhengende kommuner/kommunegrenser. Kommuner som ikke grenser geografisk opp mot hverandre kan ende med å bli slått sammen.

Taperne i reformen kan bli utkantene innenfor en storkommune. Sentraliseringen vil gjerne ramme utkantene. Disse områdene kan bli liggende igjen som “øde flekker” (fraflytting, liten aktivitet osv.).

Hva skjer til sist med de kommunene som IKKE ønsker å slå seg sammen med andre? Blir de til slutt utsatt for tvang, eller vil de “kun” bli straffet økonomisk? Sitatet “Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?” kan vise seg å stemme bra, forutsatt at det blir lov til å forbli liten hvis man vil.

Ellers er nordmenn et stolt folkeslag. Vi ønsker ikke å lære av andre! Jeg vil likevel si følgende: “Look to Denmark”. I Danmark hadde de en kommunereform for over 10 år siden. Gevinsten av denne er tilnærmet null med små eller ingen besparelser. Det har skjedd en sentralisering hvor større byer har opplevd vekst mens distriktene og de mindre byene har tapt.

Sammenslåing av kommuner og fylker kan medføre lavere valgoppslutning og redusert demokrati, da mange ikke kjenner kandidatene som stiller til valg. Heller ikke alle ønsker å engasjere seg for regionale saker / større regioner (apati og likegyldighet, ikke eierforhold). Fagmiljøer og kvaliteten på tjenester (administrativt) kan forhåpentligvis bli styrket, men det kan altså delvis (muligens) gå på bekostning av demokratiet.

Jeg skal være forsiktig med å uttale meg for bastant rundt de lokale prosessene i kommunene i området der jeg nå bor og jobber. Kun siden våren 2014 har jeg bodd og jobbet i Nordfjord-regionen (tilflytter), med bosted Flatraket i Selje kommune og jobb i kommuneadministrasjonen til Vågsøy kommune i Måløy. Både pga. kort botid og kommunalt arbeidsforhold skal jeg prøve å forholde meg relativt lavt i terrenget.

Likevel må jeg vel kunne få lov til å si at jeg finner resultatet av forhandlingene som det nå foreligger noe snodig. Selje kommune vil slå seg sammen med Eid kommune (Stad kommune), mens Vågsøy kommune tenker på å slå seg sammen med Flora kommune (Kinn kommune) til en ikke-geografisk sammenhengende kommune. De sterke historiske båndene mellom Vågsøy og Selje splittes og brytes i og med at Vågsøy og Selje går hver sin vei. Fra begge sider (Selje og Vågsøy) har det til tider vært en del “skittkasting” og mistenkeliggjøring av hverandre gjennom lokale medier og sosiale medier. (Pr. dags dato er det avklart at bygda Bryggja som ønsker å forlate Vågsøy/Kinn for å bli en del av Eid kommune/Stad kommune får lov til dette.) Det er også sterke meninger internt i Vågsøy rundt ja eller nei til Kinn med sterkt engasjement på begge sider, som blant annet har medført avholdelse av rådgivende folkeavstemning 11.06.2018.

Nå (oktober 2019) er det kun kort tid igjen før det blir Stad kommune (bostedet for min del) og Kinn kommune (min arbeidsplass) for “alle pengene” fra 1.1.2020:

Kinn kommune (logo). Det Kinn-er seg til mot 1.1.2020.

 

Robuste kommuner, stordriftsfordeler, økt effektivitet, økt produktivitet, flere/andre tjenester og høyere kvalitet er fine superlativer det. Imidlertid er jeg noe skeptisk til at større kommuner, gjerne bestående av flere tvangssammenslåtte tidligere småkommuner, automatisk vil gjøre alt så meget mye bedre. Jeg ser ikke nødvendigvis noen automatikk i at større enheter alltid er bedre enn mindre enheter. Alt i alt er jeg noe små-skeptisk til hele kommunereformen.

PS! Jeg har her uttalt meg i saken som privatperson og innbygger. Jeg har IKKE uttalt meg på vegne av den kommunen jeg jobber i.

Lenker:




Regjeringskritikk – blåblå Solberg-regjering

Partilogoer

Hvis det hadde vært mulig hadde jeg med øyeblikkelig virkning sagt opp “abonnementet” på dagens regjering (stortingsperioden og regjeringsperioden 2013-2017 + 2017-2021). Dagens “rølpete” og useriøse regjering kunne godt ha fått “sparken” for min del. Jeg bistår så gjerne med hjelp til å annonsere at regjeringen byttes eller gis gratis bort via Finn eller en gi bort-side på Facebook.

Jeg hadde liten tro på en blåblå politikk og en blåblå regjering (Høyre + Fremskrittspartiet, + Venstre fra 2018 + KrF fra 2019) i utgangspunktet, og så langt har jeg ikke klart å bli overbevist om at dagens regjering og politikk er til noen særlig gagn for vårt land. Regjeringens politikk så langt har etter mitt syn vært liten grunn til å være imponert av for “vanlige folk” eller “folk flest”.

Som jeg tidligere har skrevet her i bloggen: “For meg framstår høyresiden i norsk politikk som egoisme og egoismepartier som passer bra for de rike og velstående, men som ikke tar hensyn til de svake og fattige i samfunnet.” Nå når noen statsbudsjetter har blitt presentert av regjeringen og den blåblå regjeringen har fått styrt Norge i noen år kan det se ut for at min skepsis er berettiget. Blåmandagen er et faktum etter at jeg har fått sett politikken i praksis.

Den blå regjeringen virker til å hovedsakelig være opptatt av å rasere og ødelegge landet vårt, og de bra fungerende systemene. Endringer gjennomføres for endringenes skyld, og ut fra ideologiske vurderinger i stedet for nødvendighet, rasjonelle vurderinger og behov.

Oppdatering: Jeg tar fram igjen denne artikkelen da utviklingen slettes ikke har vært særlig positiv fra høsten 2014 og fram til i dag (høsten 2018):

STOPP søndagsåpent!

I en periode ble det kjørt på for å tillate søndagsåpne butikker, noe som hverken handelsstanden eller folk flest er særlig interessert i. Det har også blitt foretatt endringer i Arbeidsmiljøloven (les: svekket lov) som ikke kommer oss arbeidere flest til gode. Mer bruk av pålagt overtid, søndagsarbeid, mer bruk av vikarer og midlertidige stillinger gagner ikke andre enn utkrøpne bedriftsledere og næringslivstopper med kortsiktig profitt som mål.

I terrorismens navn kan det også gå i retning av mer overvåking. Politiet og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) benytter seg av terrorfrykten i samfunnet til å få nye muligheter til å ta kontroll over mobilnettet og overvåke i større grad enn i dag. Alt tyder på at lovforslaget som er ute på høring vil bli vedtatt. Datalagringsdirektivet (DLD) er enn så lenge lagt på is etter domstolsvedtaket fra EU, men i stedet kommer altså Politiet og PST på banen med noe som kan være like truende mot personvernet.

Teoretisk sett skulle blåfarget regjering ha betydd større frihet til det enkelte individ. I stedet blir Norge mer og mer en politistat med mer overvåkning. Et negativt menneskesyn legges til grunn hvor alle stemples som kjeltringer til det motsatte er bevist, og alt må overvåkes i jakten på terrorister m. m.

Den blåblå ønsker å “selge landet” til utenlandske aktører. Telenor, Flytoget, jernbanen (tog, NSB/Vy), SAS, Equinor (Statoil), Kongsberg Gruppen med flere står på salgslista. Jeg kan ikke se poenget med å selge ut mange av våre viktigste nasjonale fellesverdier til private (utenlandske) investorer. Nei til salg av Norge sier nå jeg. Postombringingen ønskes også rasert med færre dager med postleveranser i våre postkasser, noe som spesielt vil gå hardt ut over avisene. Papiraviser kan etter mitt syn pr. dags dato ikke helt erstattes av e-aviser.

Et umenneskelig og rasistisk nasjonalt tiggerforbud jobbes det også for å innføre og menneskerettigheter ønskes brutt for å bli kvitt problemet Mulla Krekar. Kortsiktige og populistiske tiltak velges uten å ta hensyn til de litt mer dyptgripende langsiktige konsekvensene.

Oppdatering etter valget 2017: Demokratiet og flertallet har seiret. Det ble beklageligvis nok en gang flertall for blåblå regjering med Erna & Co bak rattet. Jeg tar det til etterretning og aksepterer det rødgrønne tapet, men jeg liker det ikke. Sukk. Nå får vi bare prøve å stålsette oss for fire nye år med den samme politikken.

Spesielt partiet FrP har gjentatte ganger vist at de kun er opptatt av ytringsfrihet når det gagner dem. Når ting går partiet imot er ikke andres ytringsfrihet så viktig. De har neppe forstått seg helt på hva virkelig ytringsfrihet innebærer.

Utgangspunkt

Vi som bor i Norge har liten grunn til å klage over tilværelsen, selv om vi er svært flinke til nettopp å gjøre dette. Nordmenn er og blir et klagefolk, selv om vi bor i et fredelig land med lite terror, fritt land, høy grad av demokrati, stor materiell velstand, rikdom og ikke minst full ytrings- og religionsfrihet.

Jeg forstår ikke den sittende regjeringens utgangspunkt. Det høres ut som om alt er galt og at bare de kan gjøre landet til et bra sted. De ønsker reformer og endringer, da de tydeligvis mener at landet og det norske samfunn ikke fungerer så bra i utgangspunktet. Jeg er redd mye av de endringene som kommer fra den kanten heller vil ødelegge og rive ned enn å forbedre situasjonen.

Høyre med venner står for en politikk hvor det ønskes en ikke-regulerende stat, og hvor det ønskes størst mulig frihet for enkeltmennesker. Fint og flott i utgangspunktet, men personlig tenker jeg nok at mer reguleringer og støtteapparater enn det regjeringen legger opp til er nødvendig for å få alle med.

Folk flest taper på regjeringens politikk

Hvem rammes av regjeringens skjeve omfordelingspolitikk:

  • Uføre
  • Trygdede og andre støtteberettigede (NAV-brukere)
  • Pensjonister
  • Arbeidsledige
  • Syke, spesielt kronisk syke og eventuelt deres pårørende
  • Mennesker med lav stillingsprosent og korttidskontrakter/innleid arbeidskraft (vikarer, de med midlertidige arbeidsforhold)
  • Regjeringen unner ikke alle en god og rettferdig pensjonsordning med opptjening fra første tjente krone
  • De med lave inntekter og/eller fattige
  • Samfunnets “tapere”/slitere
  • Flyktninger (innvandrere/asylsøkere)
  • Barnefamilier
  • Enslige forsørgere
  • Alkoholikere (og narkomane) pga. regjeringens kamp for økt tilgjengelighet på alkohol/rusmidler
  • Regjeringen driver i praksis med utstrakt sentraliseringspolitikk.
  • Slike som meg som bor i distrikts-Norge pga. den massive sentraliseringen
  • Trafikanter (bil, tog/bane og fly) i form av økte avgifter
  • Godt fungerende offentlige virksomheter som på død og liv skal selges ut og privatiseres pga. ideologi (uten holdbare objektiv kriterier)
  • Forskning, spesialister og ekspertise blir ikke hørt på
  • Intelligente oppegående folk, som må leve med populistiske politikere som presenterer ikke-holdbare valgløfter, fillesaker, løgner og falske nyheter
  • Høyre-velgere som i stedet for Høyre-politikk får FrP-politikk. FrP sin poltikk vinner gjennom på bekostning av de andre partiene i regjeringen
  • Miljøet og miljøvern
  • Antallet fattige øker, det skjer en kraftig vekst i antall norske familier med lav inntekt blant annet pga. valgte politikk
  • Barnefattigdommen vil øke med politikken som føres

Og noen punkter til:

  • Mindre skatt og avgifter for de rike, men vi vanlige mennesker blir tilnærmet “flådde”. F. eks. i form av stadig nye kreative prosjekter for å innkreve bompenger (veiprosjekter) samt “steindyr” strøm.
  • De blå – blåsiden / høyresiden – påberoper seg gjerne “allergi” mot offentlige inngrep og offentlig styring, men i praksis innfører de likevel mange rare reguleringer og systemer (mer byråkrati og styring/kontroll).
  • En politikk som trør og sparker nedover er det som tilbys.
  • Underfinansiert kommunereform.
  • Pålegger kommunene stadig nye oppgaver og prioriteringer, men uten at penger følger med.

Noen resultater av politikken framgår av denne “lånte” foilen fra Facebook:

Noen resultater av regjeringens politikk (H, Frp, V og KrF).

 

De som vinner i regjeringens bingo av et lotteri:

  • De velstående og rike
  • Toppledere som tilhører “gutteklubben grei”
  • EU og (andre) utenlandske pengesterke aktører
  • Næringslivstopper og multinasjonale / store internasjonale selskaper
  • Hjerterå og korttenkt kapitalisme i sin verste form
  • Politikerne selv har sikret seg lukrative avtaler og goder

Dagens regjering er kun for de rike, hvor regjeringen stadig fortsetter sin ufortrødne kamp for økte forskjeller, økt fattigdom og nedrig / nedverdigende behandling av utsatte / svake grupper. Arrogansen og “belæringen” de utviser overfor eksperter og meningsmotstandere er også ganske så irriterende.

Regjeringsskam, av Solveig Johanne Grønstøl.

 

For en smålighet regjeringen støtt og stadig utviser overfor oss vanlige arbeidere. Stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer unner seg selv masse goder inkludert store lønnsøkninger, mens vanlige arbeidere blir straffet med innstramminger og mer skatt på det mest av tidligere “frynsegoder”.

Stortingspolitikere som ikke kommer fra Oslo har gratis tjenesteleiligheter, diverse frynsegoder og gratis besøks- og hjemreiser. Samtidig foretar de innstramninger i eller fjerner godene for vanlige folk i forbindelse med pendling, frynsegoder, diettpenger og reglene for kjøregodtgjørelser. Det er virkelig forskjell på Kong Salomo (eliten på Stortinget) og folk flest (Jørgen hattemaker). Det er virkelig forskjell på Kong Salomo (eliten på Stortinget) og folk flest (Jørgen hattemaker).

Konkurranseutsetting og privatisering av togtrafikken

Britiske Go-Ahead er tildelt kontrakten for å stå for togtilbudet på Sørlandsbanen, Arendalsbanen og Jærbanen. Svenske SJ skal kjøre tog i Midt- og Nord-Norge. Flere anbudsrunder vil bli lyst ut i de kommende årene, hvis regjeringen får sin vilje. NSB eller Vy som det nå heter, mister mye av sin tidligere monopolstilling når det gjelder togdrift.

Det hevdes at konkurranseutsettingen og inngåelsen av nevnte kontrakter skal gi oss reisene samt staten (som oppdragsgiver) bra kvalitet til en ok pris. Ansatte skal visstnok også bli ivaretatt i form av en virksomhetsoverdragelse, hvor betingelser og ansatte beholdes og følger med over til nytt selskap.

Så gjenstår det å se at ting blir så rosenrødt. Man kan fort oppleve at konkurranseutsettingen medfører sosial dumping, press på lønns- og arbeidsvilkår og et dårligere tilbud for de reisende. Tilbudene skal angivelig bli bedre til en lavere pris, noe som fort kan bli en selvmotsigelse.

Noen som tjener på oppdelingen, privatiseringen, byråkratiseringen og pulveriseringen av ansvar er direktørene:

Direktørenes høye millionlønninger kommer ikke oss reisen til gode! Høye direktørlønninger gir heller ingen garanti for gode tjenester.

 

Videre er det ikke måten på hvordan regjeringen degger og duller med de rike.

Altså: Etter mitt syn taper folk flest på regjeringens hjerteråe og egoistiske politikk hvor penger tas fra de “fattige”/”normale” for så å gis til de rike.

“Stjålet” fra Facebook: Denne regjeringen er som influensa. Den må bare få herje, og så får vi håpe at det snart går over.

Stortings- og regjeringsperioden 2017-2021

Det bør bli innstramminger i bruken av oljepenger hvis det skal bli igjen penger til kommende generasjoner. Likevel er det planlagt masse pengebruk i kommende periode, samtidig med at skatter og avgifter skal kuttes. Som avisen Vårt Land skrev:

  • “Lovnadar i valkampen og vedtak i Stortinget varslar ikkje innstramming. Regjering og Storting skal finne milliardar til asfalt og jernbane, utdanning og lærarar, kuler og krut.”

Det kan fort komme ikke-ønskede kutt i sykelønnsordningen (sykepenger), uføretrygd og arbeidsavklaringspenger for å få budsjettene til å gå opp. Alternativt kan de nok en gang bruke alt for masse oljepenger uten å tenke på de langsiktige konsekvensene.

Det har blitt foretatt innstramminger og det jobbes for at det skal bli strammet inn ytterligere når det gjelder AAP (Arbeidsavklaringspenger). Det skal bli vanskeligere å få innvilget AAP, og allerede har det blitt gjort justeringer i maksimal lengde på slik stønad. De syke og svake skal tas for enhver pris.

Er politikken med massiv bruk av oljepenger i samsvar med handlingsregelen og intensjonene som ligger bak oljefondet? Er pengebruken ansvarlig? Enkelte vil hevde nei! 

Statsbudsjettet 2017 og praktisk politikk

Etter noen år i regjering ser jeg kun følgende resultater av politikken til regjeringen:

  • De gjør livet vanskeligere for folk flest, og spesielt for dem som “sliter”.
  • Skattekutt og “smisking” for de rike har vært viktigere enn velferd for folk flest.
  • Skattekuttene til de rike har gitt mindre rom for satsing på eldreomsorg, skole og sykehus.
  • Takken til de svakeste: Kuttet bidrag til uføre med barn, redusert støtte til arbeidsløse og kuttet i sykepenger for dem med lavest lønn.
  • Mer avgifter og høyere egenandeler, inkludert mer bompengeavgifter.
  • Alt for mye Oslo-politikk. Det bor folk andre steder i Norge også!
  • Tøffere arbeidsliv med lavere trygghet i og for jobb. Gjør lite for de arbeidsledige og for dem som har problemer med å komme seg inn i arbeidslivet (f. eks. unge).
  • Inhuman asyl- og flyktningpolitikk. Nestekjærlighet, medfølelse og barmhjertighet er det lite rom for.
  • Masse valgflesk og løftebrudd/tomme løfter, spesielt fra FrP sin side.
  • Ekstremt hårsåre for enhver kritikk som framsettes mot regjeringen. Hat, hån og nedlatenhet mot dem som mener noe annet enn det FrP og regjeringen står for.
  • De skryter på seg kraftig satsing på vei og kollektivt. Dette kommer oss i distrikts-Norge lite til gode.
  • Diverse “løse kanoner” i regjeringsapparatet som skyter mot alt og alle. Spesielt har Per Sandberg og Sylvi Listhaug hatt en del uheldige uttalelser som ikke er verdig personer i sentrale politiske roller.
  • Sylvi kritiserer eliten/”feministeliten”, men det er vel hun selv som er en av de fremste representantene for landets elite. (Snakk om å kaste stein i glasshus!)
  • Sylvi Listhaug sin ekskluderende og fiendtlige hatretorikk kunne hun ha spart oss for. Å kalle dem som er uenige med henne for et “hylekor” og tilsvarende ukvemsord er slettes ikke bra. Det gir en unødvendig polarisert debatt.
  • Nei takk til ufint maktspråk og hersketeknikker! Nå sitter også FrP i regjering, og de er ikke lenger bare et protest- eller opposisjonsparti. Dette må de ta konsekvensen av i sine uttalelser.

NEI til flere år med FrP, Høyre, Venstre og KrF

Selvsagt støtter jeg opp om landets demokrati, og jeg må jo akseptere at dagens lovlig valgte regjering er blåblå (+. Imidlertid må det være lov å ønske seg en helt annen regjering neste gang (Stortingsvalget 2021). I den blåblå regjeringen (+ “grønne” venstre fra 2018) sitter jo også uheldigvis det populistiske tilbakeskrittspartiet FrP (“Fremskrittspartiet”).

Støttepartiene Venstre og Kristelig folkeparti (KrF) er heller ikke til å stole på. Med deres ønsker om endringer i “bilpakken” tyder alt på at de ønsker å avfolke distrikts-Norge. I utkantstrøk er det ikke bare-bare å kaste seg på en buss, et tog eller på andre måter reise kollektivt. For å kunne bo i distrikts-Norge må det enkelt og greit være levelig økonomisk sett å benytte seg av bilen om man liker det eller ei.

Statsbudsjettet 2014, også videreført i de følgende budsjettene (2015, 2016 og 2017)

Regjeringen har lansert et statsbudsjett med skattekutt og skattelettelser som i hovedsak kommer landets rike til gode. Budsjettet er lagt opp slik at det er grunn til å tro at forskjellene mellom rik og fattig – klasseforskjellene – vil øke. I stedet for å bruke penger på tiltak som kan gi velferd til alle har regjeringen valgt å prioritere skattekutt som i hovedsak er til glede for dem som allerede har mye.

Mange har via media advart at budsjettet er lagt opp slik at det går ut over de fattige, uføretrygdede, syke og arbeidsledige. Det er et omvendt Robin Hood preg på budsjettet hvor det tas fra de fattige for å gi til de rike, dvs. om omvendt omfordeling og omfordelingspolitikk i forhold til det som har vært det “normale” i Norge etter krigen. Bistandsorganisasjonene er ikke fornøyde med budsjettet da regjeringen vil stramme inn på dette området, og alt tyder også på at asylpolitikken / innvandringspolitikken vil bli tøffere.

Budsjettet kan også se ut for å være fiendtlig mot distrikts-Norge, noe som jeg selvsagt ikke kan støtte opp om da jeg tross alt bor “ute på landet”. Det virker som om dagens regjering står på alt den kan for å få avfolket landsbygda og distriktene. Politikken som føres favoriserer de mer sentrale strøk. Kommunene skal bli større og tjenester skal bli tvangssentralisert. Privatisering løser visstnok også de fleste problemer.

Skattelettelser, som for det meste er til glede for de rike med formue, kommer ikke slike som meg til gode. Høyere avgifter på bilbruk og strøm gjør at jeg netto går ut som taper med dagens regjering.

Jeg klarer jeg ikke å bli imponert over skattelettelsene vi “vanlige folk” har fått i tiden fram til mars 2017. Sånt ca. ti kroner dagen er ikke akkurat et stort beløp å rope hurra for. Imidlertid har de rike fått betraktelig større skattelettelser, slik at forskjellen mellom rik og fattig nok en gang øker. For oss vanlige folk blir skattelettelsen spist opp av innførte avgifter og kutt i velferdstilbud for folk flest.

Dagens regjering er lite opptatt av klima og miljø, noe de har fått hard kritikk for i media. Det er viktigere for regjeringen med mer biltrafikk, bedre veier, lavere bensinavgifter, mindre bompengeavgifter, større båtmotorer og snøscooterkjøring enn å ta hensyn til miljøet. Alt dette er ikke på plass i nåværende budsjett, men flere av disse sakene har FrP signalisert gjentatte ganger at de jobber med å få på plass etter hvert.

Noen går så langt og sier at statsbudsjettet er dynket i olje. Det gjøres alt for lite for å forberede seg på en framtid uten bruk og utvinning av forurensende fossilt brensel slik som olje og kull.

Opprinnelig skrev jeg: Når det gjelder statsbudsjettet er dette ikke endelig vedtatt nå når dette skrives. Regjeringens samarbeidspartier Venstre og Kristelig Folkeparti samt Stortinget som helhet vil nok gjøre sitt til å få på plass en del endringer og justeringer i positiv retning. Til slutt blir nok budsjettet langt grønnere og i en mer sosial retning enn det nå foreligger. Oppdatering: Må nok motvillig innrømme at Venstre og KrF faktisk klarte å bidra til et noe mer akseptabelt budsjett enn det som forelå i utgangspunktet.

Statsbudsjettet 2018

Ny regjeringsperiode, men mye av det samme videreføres. Lavere skatt er fortsatt mantraet. At skattekuttene for folk flest blir spist opp av økte avgifter og kutt i ytelser og velferdskutt nevnes ikke. Nok en gang kommer skattekuttene og skattelettelsene mest de rikeste til gode, mens en del sårbare grupper kan gå tøffere tider i møte. Oss “vanlige folk” vil neppe merke noe til regjeringens “forbedringer”, heller tvert imot.

Store aksjeeiere har grunn til å smile fra øre til øre pga. skattekuttene de oppnår. Folk flest, svake grupper og de som har minst er taperne nok en gang. Det er tydeligvis en villet politikk fra regjerings siden hvor det ønskes økte forskjeller mellom fattig og rik.

Det satses lite på arbeid og velferd, og politikken er lite distriktsvennlig. Skatte- og avgiftspolitikken kan oppleves som svært usosial.

Jern-Erna, en diktator med enerett på sannheten?

 

Ellers synes jeg regjeringen med Erna Solberg i spissen framstår i en mobbende framtoning overfor opposisjonen. Spesielt går dette utover Arbeiderpartiet. Regjeringen latterliggjør opposisjonens innspill og mener at de selv har funnet fasitsvarene på alle utfordringer. De er lite lydhøre for andre enn seg selv. Spesielt FrP driver egentlig med direkte mobbing av Arbeiderpartiet, ledelsen i dette partiet og generell mobbing og ufin drittkasting mot alle som er politisk rød-grønne.

I utgangspunktet liker jeg ikke KrF. Likevel må jeg gi ros til dem (og Venstre) for å ha gjort budsjettet noe mer levelig. Norge tar imot litt flere kvoteflyktninger enn opprinnelig annonsert, og det blir litt bedre forhold for pleiepengeordningen, frivilligheten, folkehøgskolene og kirken. KrF sitt viktigste gjennomslag i forhandlingene var vel lærernormen (antall elever pr. lærer, grunnskolen).

Veien videre med dagens regjering: Alt tyder på tøffere tider og større krav til arbeidere, trygdemottakere og fattigfolk for å henge med. Arbeidslivet blir mindre trygt og mindre forutsigbart pga. friere tøyler til vikarbyråer/bemanningsbyråer og andre løse ansettelsesforhold, samt storstilt privatisering. Trygdeordninger, støtteordninger og andre velferdsgoder skal bort eller kuttes i. Det blir økt aktivitetsplikt for enkelte grupper som står på utsiden av arbeidslivet (unge, ytelses-/trygdemottakere). Samtidig blir det “selvsagt” ingen som helst innstramminger for overklassens elite, da det er ønskelig for regjeringen å dulle med disse i det uendelige.

Forslag til revidert nasjonalbudsjett 2018 har blitt framlagt av regjeringspartiene (H, FrP og V) mai 2018. Det er liten grunn til å rope hipp hurra for dette. Noen momenter relatert til forslaget:

  • Mer penger til eldreomsorgen, lærernormen og til innsatsen mot marin forsøpling.
  • Mindre bruk av oljepenger som i seg selv er bra, men dette samt alle skattelettene til de rike har sin pris:
  • Det legges opp til å skatte frynsegoder (naturalytelser) til vanlige arbeidere kraftigere.
  • Kutt i fri rettshjelp for de med lav inntekt.
  • Barnehagene blir ikke prioritert med ekstra penger, selv om det blir strengere krav til bemanning (hvor mange barn pr. voksen).
  • Kutt i budsjettene til folketrygden.
  • Pensjonistene, trygdende og stønadsberettigede vil tape kjøpekraft.
  • Kutt i arbeidsmarkedstiltak og integrering
  • Kutt i driftsbudsjettene til sykehusene.
  • Sukkeravgift består. “Dødsgebyr” kommer.
  • Bompenger og dyr bensin består.
  • Viderefører skattelettelser og annen “smisking” med landets rikeste. Det sys puter under armene på de velstående og de rikeste.
  • Det rigges for økt forskjeller mellom rik og fattig – klasseforskjellene skal bli større.

Helt i slutten av mai 2018 kan KrF “skryte” av at de har fått fjernet/korrigert (Vårt Land-artikkel, bak betalingsmur) noen av de mest håpløse regjeringsforslagene fra budsjettet:

  • Gjennomslag for å få finansiert den nye bemanningsnormen i barnehagene.
  • Lærernormen er også fullfinansiert.
  • Planene om “dødsgebyr” vil utgå.
  • Sukkeravgiften består, men regjeringen skal utrede om avgiften kan differensieres etter sukkerinnhold.
  • Imidlertid vil mange andre negative sider ved budsjettet bestå også i fortsettelsen.

Statsbudsjettet 2019

Forslag til statsbudsjett for år 2019 har blitt presentert høsten 2018, og det er mer av det samme som kjent fra tidligere budsjetter. Nok en gang skal landets rikeste prioriteres på bekostning av folk flest. Skattekutt kommer hovedsakelig de rike til gode, mens det bare er smuler igjen til oss andre. Spesielt går budsjettet hardt utover dem som virkelig hadde trengt å bli skånet for kutt, dvs. diverse “svake grupper”. Det legges opp til usosiale skattekutt og økte forskjeller mellom fattig og rik, og tydeligvis er det en ønsket politikk med mer sentralisering, privatisering, globalisering og utflagging.

Noen punkter verdt å nevne fra utkastet:

  • Reduksjon i selskapsskatten og formuesskatten, noe som i hovedsak gagner de velstående.
  • Senker maksimal sats for eiendomsskatt (hus og hytter) fra og med 2020.
  • Noen små reduksjoner i inntektsskatten også.
  • Sukkeravgiften settes ned for sjokolade og sukkervarer, men ikke for saft og brus.
  • Et meget svakt klimabudsjett.
  • Dyrere snus, tobakk og alkohol.
  • Noen økninger/påplussinger innenfor barnehage og skole. Samtidig blir det høyere makspriser i barnehagene.
  • Økt egenandel hos legen.
  • Økning i antall kvoteflyktninger.
  • Økning i bistandsbudsjettet.
  • Vei og bane (samferdsel) satses det en del kroner på, men dette vil også innebære masse bompenger.
  • Tar penger fra studenter, tannbehandling og glutenallergikere.
  • Ingen endring i barnetrygden.
  • Kutt i pengene til kirka.
  • Det er foreslått at Human Rights Service (HSR) v/Hege Storhaug skal få mindre i støtte enn forrige år (kutt), men de burde strengt tatt ikke ha fått en eneste krone til sin tvilsomme virksomhet.
  • Kommunene og fylkene får fortsatt en alt for stram økonomi.
  • Omlegging av avgiftssystemet på nye biler (bilavgiftene) utsettes.
  • Økt satsing på IKT og digitalisering.
  • Flere svake samfunnsgrupper skal det brukes mindre penger på i 2019, hvis regjeringen får innfridd sin vilje. Noen grupper som vil bli rammet: Multi-handikappede, glutenallergikere, personer med diverse sjeldne gensykdommer, enkelte tannreguleringspasienter, inkontinente og arbeidet blant blinde kristne.

Noen positive poster finnes nevnt ovenfor, men alt i alt er budsjettet heller begredelig sett med mine øyne som en vanlige tilsatt (“arbeider”). Resultatet av budsjettet kan bli ting slik som økt sentralisering og utflagging.

KrF har sammen med Høyre, Venstre og FrP forhandlet om en omforent skisse til statsbudsjett 2019 november 2018. Som forventet ble det bare mikroskopiske endringer, hvor KrF skuffer med sin høyrevridde tenkning. Det ble bare flytting av “småpenger” (4,3 milliarder). Noen punkter:

  • En ubetydelig økning i barnetrygden.
  • Økt minstepensjon.
  • Økt engangsstønad.
  • Ikke flere kvoteflyktninger.
  • Foreslåtte kutt i finansieringen av ressurskrevende tjenester ut i kommunene har blitt delvis reversert.
  • Reduserer kuttet rettet mot dem som lider av cøliaki.
  • 350-kroners grensen for avgiftsfri handel fra utlandet fjernes fra 1.1.2020.
  • Mer penger til kirka.
  • Økte bevilgninger til utvalgte organisasjoner / frivillighet. Noen justeringer i bistand.
  • De som tjener mest skal betale noe mer i skatt.

Mer komplett oversikt tilgjengelig via artikler hos NRK og avisen VG. KS har også skrevet noen ord om budsjettet relatert til kommunenes situasjon.

Etter mitt syn veier ikke disse beslutningene på noen som helst måte opp for tidligere foretatte innstramminger for oss vanlige folk. Høyere avgifter og priser på drivstoff og strøm samt økninger i eiendomsskatt for å få kommunenes budsjetter til å gå i balanse merkes bra for oss “fotfolk”. I tillegg har diverse tidligere gjennomførte usosiale kutt gått hardt utover enkelte grupper.

Noen lyspunkter er det i revidert nasjonalbudsjett for 2019, men jeg har (som vanlig) hengt meg mest opp i de negative sidene:

Statsbudsjettet 2020

Et statsbudsjett med små endringer og få overraskelser har blitt presentert. I stor grad reprise og videreføring fra foregående år. Noen punkter rundt budsjettet som har blitt presentert oktober 2019:

  • Distriktsfiendtlig sentraliseringspolitikk videreføres, med større forskjeller mellom by og land.
  • Usosiale velferdskutt med økte forskjeller mellom rik og fattig som resultat, hvor budsjettet går hardt utover svake grupper.
  • Mer om kutt til svake grupper: Blant annet presenteres enda mer innstramminger i AAP (Arbeidsavklaringspenger). Pengestønader rettet mot tannreguleringer for barn og briller til barn rammes også, og likeså skal glutenallergikere få mindre i støtte fra staten.
  • For lavt ambisjonsnivå og lite fokus på det nødvendige grønne skiftet, og regjeringens såkalte miljø- og klimasatsinger er det liten grunn til å rope hurra for.
  • Bremser bruken av oljepenger noe. Holder seg innenfor handlingsregelen for bruk av oljepenger, som er bra.
  • Nesten ikke-merkbare forbedringer i barnetrygden for de yngste barna.
  • Fortsatt stram kommuneøkonomi.
  • Fortsatt statsstøtte til “styggedommen” Human Rights Service (HRS) og Hege Storhaug. Diskriminering, hat og rasisme ønskes altså videreført.
  • Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) medfører ytterligere ostehøvelkutt (0,5 %) i driftsbudsjettene til en lang rekke offentlige etater og instanser.
  • Videreføring og utvidelse av enkelte skattelettelser, som ikke gagner oss vanlige mennesker noe særlig.
  • Justeringer her og der av avgifter, men summa summarum ikke de store forbedringene for folk flest.
  • Lite framtidsrettet budsjett.
  • Det skal bevilges penger til piller for fri sex uten kondombruk og uten fare for HIV/AIDS mellom homofile menn. Samtidig sies der nei til medisiner på statens regning for personer sterkt plaget av migrene. Forstå prioriteringene dem som kan.

KrF i regjering har ikke akkurat hjulpet noe særlig på resultatet. På sett og vis er KrF mer til forbannelse eller velsignelse.

Justeringer i regjeringen januar 2018

Fra januar 2018 har det funnet sted en justering av regjeringens sammensetning i og med at Venstre (V) har blitt en del av den. Regjeringen består nå av en kombinasjon av Fremskrittspartiet (FrP), Høyre (H), Venstre (V). De tre verst tenkelige partiene sett med mine øyne samlet i samme regjering. Grøss og gru.

Regjeringskutt i støtte. Kilde: Facebook-gruppa «Vi som vil kaste Høyre/Frp/Venstre ved Stortingsvalget 2021!! #Valg2021

 

Årskavalkade 2018:

Sosialdemokratene: Årskavalkade 2018 - Mer til de rikeste, mindre til de som allerede har minst. Mislik og del.

Sosialdemokratene: Årskavalkade 2018 – Mer til de rikeste, mindre til de som allerede har minst. Mislik og del.

 

Kilde bildet ovenfor: Sosialdemokratene på Facebook.

Den blågrønne regjeringen (H, FrP, V) er som forventet opptatt av mange uvesentlige saker. Av saker som har blitt nevnt så langt som de er enige om kan følgende nevnes:

  • Enda mer løssluppen alkoholpolitikk
  • Lavere skatter (mer skattelettelser) inkludert redusering i eiendomsskatten.
  • Avvikling av pelsdyrnæringen.
  • Strammere innvandringspolitikk, nok en gang.
  • Mer åpninger for søndagsåpne butikker.
  • Økte dieselavgifter, noe som vil ramme distriktene hardt. Det tas ikke hensyn til oss som bor på landet.
  • Stor kreativitet i økninger av avgifter her og der, for å finansiere skattelettelse til de rikeste.
  • Grønn omstilling.
  • Regjeringen “legger seg på rygg” for ESA, EU/EØS og frihandelsavtaler. Privatisering og globalisering er hovedideologien.
  • En blå regjering som dagens har alt for mye fokus på penger og økonomi, og da spesielt for de rikeste. En rød regjering på den andre siden hadde hatt mer fokus på menneskers ve og vel, inkludert “svake” grupper, samt på myke verdier.

Nei, dette er lite ønskelig politikk sett med mine øyne. Venstre gjør ikke politikken fra den blå siden mer spiselige.

“Vi må ikke kritisere milliardærer som utnytter regelverket og gjemmer penger i skatteparadis, men syke og uføre folk skal kritiseres herfra til månen, hilsen regjeringa.”

Kilde: Lilletinget på Facebook 27.03.2019.

 

I denne forbindelse har Ap-nestleder Hadia Tajik hatt et interessant innspill i Dagbladet med tittelen: “Frykter økt privatisering: Ap-Hadia med EØS-angrep på regjeringen.” Noen av de forholdene som nevnes er følgende:

  • Hun frykter nedbygging og svekkelse av offentlig sektor, med økt privatisering og konkurranseutsetting.
  • Hun hevder at de blågrønne dytte EØS-avtalen foran seg.
  • Regjeringen ønsker å hindre at offentlige bedrifter gis særfordeler som fører til konkurransevridning. Dette kan igjen føre til:
    • Økte priser på offentlige tjenester.
    • Svekkelse av offentlige tilbud.

Velferdsprofitørene gnir seg nok i hendene. Regjerings knefall for EØS-avtalen, EU og ESA er nok den reneste gavepakken for dem.

Til tider har rødgrønn regjering blitt beskyldt for avkristning av Norge. Etter mitt syn må jeg si at dagens regjering i vel så stor grad står for en slik avkristning. Det ene meningsløse forslaget etter det andre som går utover kristendommens rolle her i landet slenges ut.

Fortsatt satses det på skattelettelser for utvalgte (les: de rike). Samtidig blir det reduksjoner i velferdsgodene og tilbudene for de svake i vårt samfunn og egentlig kutt for folk flest. Samtidig innføres det nye avgifter som rammer sosialt urettferdig.

Enkelte hevder – delvis med god grunn – at både rettsstaten og velferdsstaten forvitrer med dagens regjering. De rike og velstående med makt og innflytelse (penger=makt) tjener på dette, mens svake grupper taper. De rike kan tillate seg det meste av krumspring, mens de fattige fort blir kjørt til veggs hvis de gjør noe som ikke er helt greit.

Min hellige overbevisning: Så visst har vi råd til å beholde dagens velferdsgoder og offentlige løsninger. Dette forutsetter at det blir slutt på å dulle med landets rikeste i form av totalt unødvendige skattelettelser. De som har mye kan sannelig få bidra i større grad enn i dag til fellesskapet for å opprettholde det gode norske systemet vi har for utjamninger i levekårsforskjeller. Skritt for skritt ødelegger dagens regjering det norske og truer de norske verdiene.

 

Med dagens regjering er det etter min mening ikke langt unna at vi nærmer oss et kakistokrati som styringsform. Kakistokrati kan ifølge Wikipedia defineres som:

  • Kakistokrati er en styreform hvor landet er styrt av de verste, minst kvalifiserte og mest skruppelløse innbyggerne.

Sittende politikere kan sees på som fullstendig udugelige og inkompetente.

Grøss og gru! Leser at regjeringen ønsker seg større krisefullmakter, som f. eks. kan benyttes under en ny “flyktningkrise”. Satser på at Stortinget ser galskapen i forslaget og får dette stoppet før regjeringen får innført noe slikt. Regjeringen gjør mer enn nok av dumme valg som det er. Dagens regjering er slettes ikke “voksne nok” til å ha få enda større makt enn det de allerede har.

Justeringer i regjeringen etter KrF sitt veivalg

Etter KrF sitt veivalg mot høyre november 2018 ble det nok en gang større justeringer i regjeringen, inkludert tidenes største regjering målt i ministerposter. Januar 2019 ble det endelig besluttet at KrF skulle bli del av en ny borgerlig firepartis flertallsregjering bestående av KrF i tillegg til H, FrP og V.

KrF ønsket å søke regjeringsmakt på blå side, dvs. via en borgerlig eller ikke-sosialistisk regjering. Solberg-regjeringen har blitt justert slik at også KrF har fått noen statsrådsposter og blitt fullverdige medlemmer i regjeringen.

Ny regjering ønskes!

 

Kilde: https://www.facebook.com/groups/Stortingsvalg2021/

Selv er jeg skuffet over KrF sitt veivalg, men samtidig er dette slettes ikke mitt parti. Jeg sympatiserer ikke med partiet, og jeg er vel strengt tatt ikke så veldig overrasket over at flertallet ville mot høyre (blå side) i stedet for å gå mot venstre (rød side). Kameler svelges i jakten på makt. Det er mer å lese om KrF sitt veivalg i min kritisk til KrF-artikkel.

Ellers støtter jeg Jonas Gahr Støre, leder av Arbeiderpartiet, sine innspill rundt den nye regjeringsplattformen / regjeringen. Det man kan se som mulige resultater av den nye regjeringssammensetningen er forhold slik som:

  • Politikk for økte forskjeller.
  • Svekking av fellesskapsløsninger.
  • Svekking av kvinners historisk opparbeidede selvbestemmelse til abort.
  • KrF og dermed regjeringen har fått vetorett mot å ta i bruk medisinske framskritt i form av bioteknologi. (Egne ord: Kritikkverdig at et lite “filleparti” som KrF kan vinne gjennom med dette!)

Kilde: VG (Jonas Gahr Støre, leder av Ap): Det handler om politikk, ikke taktikk.

Vil regjeringen i det hele tatt klare å holde sammen fram til neste Stortingsvalg, eller kan/vil alt rakne for Erna? Flere av partiene sliter i starten av år 2019 med elendige meningsmålinger og delvis interne stridigheter og splittelser. To av partiene kjemper også stadig med eller mot sperregrensen. Regjeringen har hatt en tøff start og fått en elendig mottakelse, og oppslutningen om de fire regjeringspartiene er i fritt fall (med valg i dag hadde de mistet oppimot 20 stortingsmandater). Abortpolitikken og bioteknologipolitikken til KrF er det også mange som slakter og reagerer negativt på. Selv tror jeg nok at regjeringen vil klare å klamre seg til makta, men jeg håper inderlig at det blir regjeringsskifte etter neste valg.

KrF i regjering har så langt vist seg å være til lite hjelp for de svakeste. Partiet har ikke gjort noe særlig for å stoppe eller reversere tidligere innførte uheldige kutt for utsatte grupper.

Folk flest MOT FRP

Fremskrittspartiet

Det “stinker” av politikken og retorikken til FrP, og da spesielt innenfor flyktningepolitikken.

Fremskrittspartiet er så frekke at de omtaler seg selv som partiet for folk flest. Dette er etter mitt syn langt fra sannheten. Folk flest er ikke så rike, velstående, friske og egoistiske som partiet legger opp til i sin politikk. Et mye mer passende slagord for partiet er: “Fremskrittspartiet — En hardere hverdag for folk fest” eller “FrP – Partiet som gir høyere avgifter for folk flest”.

FrP har i praksis framstått som avgiftspartiet nummer 1. Mer avgifter og mer bompenger er resultatet etter at de har sittet i regjering i noen år. I tillegg har de gjort hverdagen mye tøffere for flere svake grupper, mens de rike vennene til partiet har grunn til å smile hele veien til banken.

De påstår at de skal jobbe for: “En enklere hverdag og mer frihet for folk flest.” Personlig mener jeg at deres mål mer ser ut for å være: Et mer egoistisk, opportunistisk og dårligere liv (færre velferdsgoder) for folk flest. De har også vist sitt sanne ansikt med sin motvilje og motstand mot å hjelpe kvoteflyktninger fra Syria. Medmenneskelighet og varme hjerter er ikke deres sterkeste side.

Deres populismepolitikk appellerer ikke til meg. Jeg er langt utenfor deres målgruppe.

FrP regnes for å være et liberalistisk parti, hvor liberalisme er å kjempe for individet sin frihet. For FrP sin del er det bare enkelte gruppers frihet det kjempes for. Partiet er bare liberale så lenge det medfører fordeler for etnisk norske velstående menn. Overfor kvinner er partiet undertrykkende med ønsker om å reversere likestillingen, og partiets inhumane flyktning- og asylpolitikk har allerede blitt drøftet.

Som det går fram fra en av lenkene i slutten av dette innlegget: “FrP er et høyrenasjonalistisk islamofobisk og xenofobisk parti” (xenofobisk = fremmedfrykt). Det er mye “grums” i medlemsmassen og blant sympatisørene til FrP. I tidligere refererte artikkel står det også å lese: “Og selv om all verdens muslimer skulle forsvinne som dugg for solen i morgen, så ville fremdeles hatet vært der. Mot venstresiden, mot de intellektuelle, mot kunsterne og bohemene, mot romfolket, tiggere, kvinner og homoseksuelle. Mot det de kaller “snyltere” og “parasitter”.”

FrP har innført og mer eller mindre tatt patent på det tullete begrepet snikislamisering. Snakk om å polarisere og å bidra til å bygge opp fordommer og konflikter. Jeg støtter heller dem som sier at det FrP bidrar med er snikbrutalisering. Ordskiftet blir hardere og tøffere – inkluder bruk av hets og hat – ikke minst pga. FrP sin retorikk som bidrar til å skape nye skillelinjer, polarisering og konflikter.

Oppnådde resultater FrP pr. 1.1.2017

Et stort forbilde for dagens regjering kan se ut til å være USA / Amerika. Selv synes jeg ikke det er noen grunn til å se opp til dette landet, da det er masse ting som slettes ikke er så bra der borte. Forskjellene mellom rik og fattig er store, mange faller utenfor det gode samfunn og makten kan kjøpes med penger (jf. “fenomenet” Donald Trump). Det kan diskuteres hvor demokratisk USA er da mange faller på utsiden av beslutnings- og maktapparatet.

FrP spesielt har hatt mange valgløfter som de har brutt med god margin. Blant annet kan følgende punkter nevnes:

  • Lovnad: Mindre bompenger. Sannheten: Mer bompenger.
  • Lovnad: Mindre byråkrati. Sannheten: Sterk byråkrativekst.
  • Lovnad: Reduserte avgifter, og da spesielt drivstoffavgiftene. Sannheten: Ikke innfridd, tvert imot!
  • Lovnad: Mulla Krekar skal ut av Norge. Sannheten: Han er her ennå!
  • Lovnad: Store skattelettelser for folk flest. Sannheten: Ikke gitt så store skattelettelser som lovet. Dessuten: Det den ene hånda kutter blir tatt inn igjen i form av andre avgifter og gebyrer.
  • Ikke et lovnadsbrudd i seg selv, men betenkelig: Rekordhøy bruk av oljepenger, noe som vil gå ut over kommende generasjoner.
  • Støtt og stadig små og større angrep mot velferdsstaten og velferdsgodene.

FrP bør snart få tildelt gullmedalje i løftebrudd. I opposisjon lovet de både det ene og det andre, men det har vist seg i hovedsak å være valgflesk. Partiet er “best” på tomme valgløfter, mens de i praksis utviser lav / minimal gjennomføringskraft av sine løfter overfor velgerne.

Når det gjelder FrP og bompengesaken har partiet null troverdighet. I opposisjon var de sterkt imot bompenger, mens i regjering har de vært med på det ene vedtaket etter det andre med beslutninger om igangsetting av dyre veiprosjekter finansiert blant annet med massiv innkreving av bompenger. Våren / sommeren 2019 har partiet plutselig fått bompengepanikk, og nå skal de plutselig igjen være imot bompenger. Populisme og snu seg etter vinden-politikk på sitt verste, hvor man endrer syn fra øyeblikk til øyeblikk!

Etter inngått kompromiss (panikkbeslutninger!) mellom de fire regjeringspartiene august 2019 blir det noen endringer i betaling, finansiering og innkreving av bompenger til veiprosjekter. Likevel og uansett er det til syvende og sist skattebetalerne og bileierne / bilistene som får regningen, det være seg over skatteseddelen eller via bompenger. Kostnadene er uendrede, og de (kostnadene) er der allerede eller kommer i nær framtid. Det blir langt fra null kroner i bompenger som FrP har lovet gjentatte ganger tidligere.

Populister og populistinspirerte politikere – blant annet fra FrP mens de var i opposisjon- lovet på forhånd enkle løsninger på kompliserte saker og problemer. Når de “endelig” fikk makt og innflytelse ble de i eksperter på unnskyldninger hvor det ble skyldt på kompleksiteten for at de tidligere valgløftene ikke ble innfridd.

FrP spiller i stor grad på frykt og fordommer overfor flyktninger. De kan i hovedsak kun tilby en populistisk politikk med sine tabloide og enkle løsninger med fokus på “fillesaker”, som (likevel) merkelig nok fenger deler av folket. Brutte valgløfter strør de også rundt seg med.

Regjeringen generelt og FrP spesielt er slik jeg ser det spesialister i splittende retorikk. Grupper settes opp mot hverandre. Det spilles på frykt, og splitt og hersk er en flittig brukt taktikk. Motstandere smartmales. De nører opp under konspirasjonsteorier, og da spesielt mot muslimer, arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet (inkludert AUF).

FrP framstår til tider som umenneskelighetens parti. Våren 2017 klarte f. eks. Christian Tybring-Gjedde (FrP) å uttale at oppdraget til Siem Pilot i Middelhavet må avsluttes. Han påstår at skipets tilstedeværelse fører til flere migranter over havet. Å redde folk i nød er tydeligvis ikke viktig, så lenge det ikke gjelder nordmenn i krise. Norge har etter mitt syn mer enn nok av ressurser til å kunne bistå med redningsoppdragene også i fortsettelsen.  Jeg har også fått med meg at ledende FrP-politikere vil ha tiggerforbud i Norge, da det har vist seg at enkelte av tiggerne er kriminelle.

FrP – partiet MOT folk flest?

For “folk flest” (vanlige arbeidere og lønnsmottakere) har det blitt dyrere å leve med flere avgifter m. m. i den perioden FrP har fått styre. FrP står også på for å få svekket arbeidernes/arbeidstakernes rettigheter, og likeså gjøres det innstramminger i trygdeytelser og stønader (NAV). Partiet Høyre virker nesten som om de er en ren nikkedukke for Fremskrittspartiet. FrP sin politikk som forsurer hverdagen for normale mennesker vinner igjennom.

FrP-koden er et begrep som ble skapt av Martin Kolberg (Arbeiderpartiet) høsten 2005. Ifølge Kolberg består Frp-koden av fem elementer:

  • Si én ting, og gjøre noe annet.
  • Angripe de svake, men selv fremstå som offer.
  • Snakke om de svakeste og prioritere de rikeste.
  • Gjøre én ting i opposisjon og noe helt annet når man har makt.
  • Ignorere fakta når det ikke passer til politikken.

Hensikten var å forklare hvorfor mange LO-medlemmer stemte på Fremskrittspartiet fremfor på Arbeiderparti

 

Forgjengeren til Fremskrittspartiet er Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP). Muligens rettere beskrivelse på partiet kunne ha vært “Fremskrittspartiet eller ‪Anders Langes parti til sterk nedsettelse av politikeres omdømme”. Personer fra partiet har gjort mye rart som fort kan skape politikerforakt og mistro mot dugeligheten til politikere.

Fremskrittspartiet (FrP) er i utgangspunktet et protestparti bestående av en del “rebeller”. De kjemper for blant annet for lavere skatter og avgifter (kjernesak), og de er i opposisjon og krig med “eliten”. De framstår som en garantist for avbyråkratisering og fjerning av “unødvendige” reguleringer, og det er opptatt av det de kaller for økt frihet til folket. Fri flyt av alkohol og kritisk til innvandring følger med på kjøpet. På mange måter framstår partiet som et parti som både er regjering samtidig med at det er i opposisjon med seg selv. Alt i alt en politikk som gjør alt annet enn å appellere til meg.

Det frie marked, markedsliberalisme og kapitalisme er som en hellig ku for de blå, og da spesielt FrP. Alt skal lyses ut på anbud (bestemor og lillegutt på anbud), og det økonomiske får i alt for stor grad styre. Om det finner sted blant tilbyderne/leverandørene litt økonomisk kriminalitet, sosial dumping/arbeidslivskriminalitet, dårlige arbeidsvilkår og/eller at velferdsprofitører får slippe til betyr visstnok mindre. Kommersielle omsorgsselskaper/velferdsselskaper er ofte eid av store fond med hovedkontor i skatteparadiser. Å få ting privatisert er tydeligvis viktigere enn kvaliteten og det etiske.

FrP og deres ønsker om å “styrke” det norske arbeidslivet

– Men all erfaring med Frp’s politikk tilsier at den forsterker problemene i arbeidslivet. Frp er på mange måter en trojansk hest i norsk arbeidsliv, de banker på døra og ber om å bli sluppet inn, men når de kommer på innsiden, så viser de sitt egentlige ansikt og ødelegger arbeidslivet fra innsiden, sier Arild Grande (AP-representant).

Kilde: Dagbladet: 1. mai – Mener Frp er en trojansk hest

 

FrP (sammen med Høyre) framstår som et parti som er opptatt av helse og omsorg. Så langt jeg kan se har det blitt masse store løfter og små resultater. Det er slettes ikke all verden de har fått utrettet på dette området, selv om de prøver å skryte på seg gode resultater.

Fremskrittspartiet prøver å framstå som et parti som er opptatt av lov- og orden. Imidlertid har det vist seg at opptil flere av partitoppene har “svin på skogen” når det gjelder å etterleve norsk lov. Kanskje dobbeltmoral-partiet er det korrekte og perfekte kallenavnet på FrP.

Jeg kunne ikke annet enn å flire av statusen / kommentaren til “The Real Frp” 26.03.2019: “Ærlige FrP-politikere ble nettopp lagt til på WWF sin liste over truede arter.” Altså: Det kan virke som om ærlige politikere fra dette partiet kan sies å være en mangelvare. Det har vært en del sentrale politikere i det partiet som har blitt tatt forhold slik som: Underslag, triksing og miksing med reiseregninger, andre lovbrudd osv.

Et passende kallenavn på tilbakeskrittspartiet FrP kan muligens være Amnesia-partiet (hukommelsestap). Partiet har presentert mange politiske løfter og lovnader (valgflesk) som de senere har “glemt” å innfri. Siv Jensen med flere ser også ut til å lide av beleilige hukommelsestap (amnesia) rundt tidligere #MeToo-varsler (uønsket seksuell oppmerksomhet, trakassering og seksuelle overgrep) innenfor partiet. Bergens Tidende har i den forbindelse hatt en glimrende kommentar “på trykk” (jeg fant den på nettsiden til avisen). Tittel: “Morna, hukommelse! Hukommelsestap er påfallende utbredt blant folk som styrer landet.”

Siv Jensen på landsmøtet til FrP våren 2019: “Vi skal knuse disse jævla sosialistene!“. Slike utsagn styrker ikke akkurat tilliten og seriøsiteten til partiet.

FrP er partiet som:

  • Elsker USA-ledede angrepskriger som ødelegger land og skaper flyktninger, hater å hjelpe flyktningene de skaper.

Kilde: Lilletinget (@Lilletinget) på Facebook.

Deler av velgermassen til FrP virker til å være ekstra sure, gretne, bitre og sinte velgere. De er misfornøyd med alt og alle. Alt i dagens samfunn er galt og ønskes reformert, selv om sannheten er at vi har det fantastisk godt og med mange velferdsgoder og andre gode løsninger og systemer. Jeg har tidligere hevdet at nordmenn er et klagefolk, og ikke minst innenfor FrP finnes det mange egoistiske storklagere.

Listhaug hevder at Støre (Jonas Gahr Støre, leder for Arbeiderpartiet) er født med sølvskje i munnen. Det må da være bedre å være født med en sølvskje i munnen enn å være født med kjeften full av dritt/møkk, slik som en del fra FrP tydeligvis er.

Jeg er møkka lei av at de kritiserer andre partiers politikk, latterliggjør politikken og sier at den er uansvarlig. Hva med i stedet å fokusere litt mer på egen politikk? Hvis egen politikk er så god bør den klare å selge seg selv. Det bør være helt unødvendig å herse med andre partier og deres politiske valg. Å bruke maktspråk, hersketeknikker, populistiske formuleringer etc. som FrP gjør for å selge seg selv og sko seg på andres bekostning ser jeg på som et stort svakhetstegn.

FpU sitt marerittsamfunn

Ofte er ungdomsdelen til de politiske partiene litt mer ekstreme enn moderpartiene. Bjørn-Kristian Svendsrud i FpU – Fremskrittspartiets Ungdom (Siv Jensens disipler) – har høsten 2018 uttalt at han ønsker seg et samfunn med en minimal stat, som ifølge ham er et drømmesamfunn. Han ønsker det meste privatisert, og han ønsker at FrP skal kjøre en mer rendyrket liberalistisk politikk enn det du gjør i dag.

Ting som ønskes privatisert inkludert tjenester slik som helse, eldreomsorg, statlige selskaper, skoler, kulturinstitusjoner og fengsler. Folketrygden ønskes fjernet, og det blir nødvendig for den enkelte å tegne private helse- og pensjonsforsikringer. Støtte til kultur ønskes kuttet, og likeså barnetrygd, statlig bistand og subsidier til ulike næringer.

Ifølge FpU er skatt tyveri som i størst mulig grad bør unngås.

Han – formannen i FpU – har også uttrykt sine meninger og drømmer for Norge via dette innlegget:

Alt i alt mye som minner om USA og amerikansk politikk, noe jeg slettes ikke ønsker i vårt land. Lenge leve vår godt fungerende velferdsstat med gode og stolte offentlige instanser og etater. Sannsynligvis vil demokratiet vårt stoppe det verste av de håpløse ideene FpU har presentert.

 

Det virker som om partiet støtt og stadig glemmer at de har regjeringsmakt og ikke lenger sitter i opposisjon. Ofte har partiet (FrP) og regjeringen forøvrig (Høyre med venner) ufine og stygge angrep på andre partier med annen politisk farge enn seg selv (politiske motstandere). Jeg ønsker meg frabedt FrP sin belærende tone om hva som er god og dårlig politikk!

Partiet og Sylvi Listhaug lar ingenting være i fred. Jeg registrerer at til og med 1. mai og arbeidernes dag ikke får være i fred for dem.

Sommeren og tidlig høst 2019 virker det som om det er full krise i partiet, pga. blant annet dårlig / elendig oppslutning. Partiet preges av panikk og total mangel på fornuft og logikk i de utspill som serveres.

Sylvi Listhaug og hennes venner

Oppdatering mars 2018: ENDELIG endte det med at Sylvi Listhaug forlater regjeringen og ministerposten. Som minister og regjeringsmedlem har hun skapt masse støy og unødvendig splittelse med sine mange spissformulerte utspill. Hun blir sittende videre på Stortinget. Ny oppdatering mai 2019: Er det mulig? Mai 2019 er Listhaug tilbake som regjeringsmedlem, denne gangen som eldre- og folkehelseminister i Erna Solbergs regjering

I starten av 2016 er det mye snakk om asylpolitikk og strømmen av asylsøkere og flyktninger til Norge, spesielt strømmen over grensa fra Russland til Nord-Norge (Storskog). Så langt oppfatter jeg regjeringens politikk på asylområdet som ganske umenneskelig og inhuman. Flest mulig skal sendes tilbake til Russland og andre land uten å ha fått sine søknader om asyl skikkelig behandlet her i Norge. Frp-statsråd Sylvi Listhaug sin tullete uttalelse om at “Godhetstyranniet rir Norge som en mare” har ikke akkurat gitt meg mer tro på regjeringen og Frp.

Sylvi Listhaugs har også klart å uttale at kirka er gjennomsyret sosialistisk. Den dama har tydeligvis ikke forstått kirkas oppgaver. Blant annet SKAL kirka støtte og hjelpe de svake og fattige i samfunnet. Dette framgår tydelig av Bibelen og har ikke noe med sosialisme å gjøre.

Dagens regjering, og da spesielt med Sylvi Listhaug i spissen, har tatt mange rare kraftord i bruk. Hun er “flink” med retorikk og å utvise maktarroganse via sitt språkvalg overfor dem som er uenige med hennes og partiets politikk. Hun har brukt uttrykk slik som “hylekoret”, “elitefeministene”/”feministeliten” og har påstått at FrP og deres politikk er for “folk flest”. Hun bidrar til en ganske så umenneskelig og inhuman politikk innenfor asyl-/innvandringsområdet. Når det passer seg prøver hun å framstå som bitte-litt kristen.

Enkelte vil hevde at Sylvi Listhaug med sin retorikk og holdningskampanjer, blant annet via Facebook, bidrar til å skape fremmedfrykt og hat. Politikken som presenteres kan til tider se ut til å være ganske så inhuman, umenneskelig og ukristelig. Argumentasjonen hennes kan bidra til å skape redsel og unødvendig fremmedfrykt. Jeg skal være forsiktig med personangrep, men jeg må nå likevel innrømme at jeg ikke helt klarer å forstå meg på hva slags ondhet som bor i den dama og blant hennes “venner”. Er hun rett og slett “ondskapens apostel”? Til og med Amnesty er bekymret for norsk flyktningpolitikk.

På “papiret” er hun innvandrings- og integreringsminister (16. desember 2015 – 17. januar 2018). I stedet for integrering bidrar hun med å skape motsetninger, hat, frykt og mistenksomhet. Fra 17. januar 2018 ble det enda verre, i og med at hun fikk tittelen justis-, beredskaps- og innvandringsminister fram til mars 2018. Så ble det en alt for kort pause hvor hun var borte fra regjeringen, for så å vende tilbake som eldre- og folkehelseminister i Erna Solbergs regjering fra mai 2019.

Som det stod så treffende i en Aftenposten-kommentar: “Erna Solberg leder en regjering med en privatpraktiserende polariseringsminister.” Polariseringsministeren er da selvsagt Sylvi Listhaug, innvandrings- og integreringsminister. Regjeringen og Høyre drar rundt med en Frp-nisse på lasset. Hun er hensynsløs partiegoist som ikke gir seg før hun får gjennomslag for sin egenrådige partipolitikk.

Jeg finner politikken som Sylvi Listhaug og FrP fører som ekstremt iskald og kyniske. Det kjøres på med splittende retorikk, og politikken som føres er uten empati og omtanke for andre enn de velstående. Jeg anser politikken som lite kristelig, selv om partiet liker å “smiske” med kristne velgere og påstår å være opptatt av kristne verdier – gjerne innblandet med norske verdier. Sylvi blir elsket av sine meningsfeller som kommer med heiarop hver gang hun “bjeffer”, og samtidig blir hun mer eller mindre hatet av sine motstandere som nesten driver med demonisering av dama og politikken hun presenterer. Splittende, enkelt og greit. Politikk og religion sauset sammen blir bare rot og klatt, jf. KrF.

Jeg får av og til lyst til å si følgende angående Sylvi Listhaug og hennes mange populistiske utspiller i media og på Facebook: “Fy skam deg for din oppførsel, Sylvi Listhaug.” Hun er ekspert i å tillegge andre dårlige eller onde motiver, gjerne ispedd litt løgn og usannheter. Hun nører opp under allerede delvis eksisterende hat og motsetninger.

Listhaug slenger ut på det ene kontroversielle utspillet etter det andre. Hun slenger ut med utsagn som spiller på hat og fordommer, hvor utsagnene bidrar til splittelse og polarisering. Imidlertid er det mye snakk om enveiskommunikasjon. Hun framstår som svært arrogant i og med at hun nesten aldri svarer på kritikk og innvendinger som stilles. Hvis kritikk rettes er det rett inn i den beskyttende offerrollen.

Med Sylvi Listhaug i spissen har Fremskrittspartiet blitt slik jeg ser det et parti som støtter opp under høyreekstreme krefter. Hennes støttespillere har blant annet blitt personer fra ytre høyre med politisk brun farge som bruker hakekors og/eller solkors, samt enkelte ekstreme kristenfanatikere. Listhaug blir dyrket og støttet av sine tilhengere i tykt og tynt. Det er skremmende å se hvor mye hat og frykt det finnes blant enkelte nordmenn. Hvor kommer alt hatet fra? Selv er jeg svært lite begeistret for hatretorikken på og fra ytre høyre fløy. Jeg synes at regjeringen på ingen måte tar på alvor de voksende problemene med høyreekstremisme og ekstrem-nasjonalisme i Norge.

Så har man gamlefar selv, “sutregåsen” Carl I. Hagen, som støtt og stadig er framme i media med sine faktafeil, konspirasjonsteorier og usannheter. Han er partiets gamle, gretne gubbe og den syvende far i Frp-huset. Selv tror han at han har hele vettet i enkelte saker, og han er villig til å starte heftige meningsutvekslinger internt i partiet hvis dette passer seg. Tullebukk har jeg mest lyst til å kalle ham, selv om det slettes ikke er så fint.

Erna Solberg og Høyre

De siste fire år med Erna Solberg (Høyre) bak rattet har blitt en hjemme-alene fest for Sylvi med venner. Solberg lar ministrene og andre i Fremskrittspartiet herse på i totalt fri dressur. Vi har fått se et råere Høyre som lar FrP styre på med sin brutale politikk. Jeg skulle gjerne ha sett at Listhaug hadde blitt skiftet ut med en noe mer støyfri minister. Erna Solberg framstår som en svak og små-feig statsminister som bare lar enkelte FrP-ministrer ture på med sine mange tullete utspill. Solberg forsvarer Listhaug, og hun går også så langt at hun kaller berettiget kritikk mot dama som frekk og vulgær.

Høyrepolitikk

Høyrepolitikk=Umenneskelig! Kilde: Gruppa “Vi som vil kaste Høyre/Frp/Venstre ved Stortingsvalget 2021!! #Valg2021”, https://www.facebook.com/groups/Stortingsvalg2021

Vår statsminister Erna Solberg kunne med fordel ha tatt mer tydelig avstand fra grumset – netthets og hat – som jevnlig kommer fra regjeringsmedlemmer. Blant annet forbigår hun i tålig taushet forhold slik som: Ap-hatet (22. juli), støtte av nynazist-sympatisører, hets mot muslimer, konspirasjonsmiljøer på ytre høyre m. m. Vi var kvitt Sylvi Listhaug som regjeringsmedlem i ca. året, men nå er hun plutselig tilbake igjen.

Tidligere har Erna hatt tilnavnet jern-Erna. I den senere tid passer denne beskrivelsen dårlig. Hun har vært svært “pinglete” og bare latt Fremskrittspartiet kjøre på med splitt og hersk. Muligens svampe-Erna er et mer passende kallenavn i og med at hun bare suger til seg og svelger rått og råde det som kommer fra hennes undersåtter i regjering.

Følgende sitat fra Morgenbladet-kronikken “Kjære Erna Solberg, med vennlig hilsen Robert Mood” er ganske så beskrivende:

  • “Det er imidlertid ikke urimelig å bebreide dere for at dere dyrker kortsiktig popularitet, er dårlige eksempler og viker unna de store spørsmål.”

Ansvarsfraskrivelse, unnvikelse fra “ubehagelige” saker og å skylde på alle andre har regjeringen vist god evne til å “gjennomføre”.

Erna med sine FrP-venner minner til tider litt om en “snill” utgave av diktatur med Erna som øverste diktator. Det høres i liten grad på folket og/eller eksperter. Politikken og ideologien skal tvinges gjennom uansett. Dessuten synes jeg at Erna har en svært irritert og belærende tone når noen motsier henne. Hun benytter seg av sine strategisk evner ispedd litt rå makt når dette er “påkrevd” og “fungerer” best. Jeg synes ærlig og oppriktig at Erna i løpet av de senere år stadig har blitt mer og mer egenrådig, nedlatende og lite lydhør for andre enn seg selv og de nærmeste støttespillerne rundt henne.

Høyres valgkampstrategi ser ut til å være ufin og stygg karakteristikk av dem som mener noe annet enn dem selv. Spesielt skal de ta Arbeiderpartiet med alle sine skitne triks. Tenk hvis de i stedet kunne ha vært opptatt av politikk og ikke bare å kneble eller latterliggjøre de som sitter i opposisjon. Jeg synes en kommentar i Dagsavisen var beskrivende for Høyres valgkampstrategi.

Erna Solberg skal ha uttalt 5. juni 2018 i forbindelse med intervju i POLITICO angående Norge og eventuelt EU-medlemskap: “- Det er et problem med folkeavstemninger for å løse spørsmål om EU-medlemskap, fordi velgerne tar stilling på et følelsesmessig nivå i stedet for å gjøre seg opp en mening bygd på økonomiske fordeler og ulemper.” Snakk om å ha liten tro på og å undervurdere velgerne og folk flest, og å utvise arroganse overfor folket. Jeg vet heller ikke om det er så mye “verre” å bli styrt av følelser enn av blind ideologi slik som høyrepartiene driver med. Regjeringen gir seg neppe før de har fått innført søndagsåpne butikker og fullverdig medlemskap i EU.

Høyre

Høyre har historisk sett kjempet for de velstående og rikeste i mer enn 100 år, og de har stort sett vært imot alle gode tiltak rettet mot vanlige folk.

 

Jeg kan delvis forstå dem som mener og hevder følgende: FjErna / Fj Erna. Altså ønsker enkelte å ha Erna fjernet. Enkelte, inkludert meg, vil helst ha en en ny regjering som fører en politikk som tar vare på fellesskapet og uten å rasere det som er bygget opp av gode systemer og ordninger her i landet.

Erna Solberg har tross alt klart å få til et samarbeidsprosjekt med en samlende politisk breddepolitikk som ikke er noen selvfølge. Arbeids- og velferdspolitikken har blitt dratt inn mot sentrum, samtidig som det har vist seg å være rom for populister og innvandringskritikere. Hovedlinjene i politikken oppnår nødvendig støtte i Stortinget, til og med fra opposisjonen, slik at den kan bli realisert. Så noe har partiet Høyre og partilederen og statsministeren Erna Solberg fått til.

Nyttårstalen til statsminister Erna Solberg ved inngangen til år 2019

Nyttårstalen til statsministeren ved inngangen til år 2019 anser jeg som heller dårlig, overfladisk, fordummende og snever. Det ble mye fokusert på barn, unge og barnefamilier, med alt for enkle forklaringer og løsninger på kompliserte problemer. Hele nyttårstalen minnet mest om ren smisking med KrF som sannsynligvis skal inn i regjering.

Den norske befolkningsutviklingen – hvor det fødes få nye barn – bekymrer statsministeren. Ifølge nyttårstalen fødes det for få barn her i landet til at den norske velferdsmodellen kan videreføres, og hun ønsker at nordmenn lager flere barn.

Strengt tatt er det nok av barn i verden, om enn ikke i Norge. Den globale befolkningsutviklingen med økt folkemengde kan i framtiden skape store utfordringer for både klima, miljø og matsituasjon / ressurssituasjon. Det er neppe bærekraftig miljømessig og ressursmessig hvis alle skal leve som nordmenn, så for miljøet sin del kan det være gunstig med noe færre nordmenn. Færre kravstore nordmenn som lever over evne kan være et bra miljøtiltak.

Vi kan også gjøre litt innsats i Norge ved å ta imot flere flyktninger, som kan bidra til å kompensere for de lave fødselstallene til etisk norske nordmenn. Flyktninger er vi svært redde for å ta imot i vårt land, noe som medfører at vi ikke nyttiggjør av oss en unik sjanse til å få tak i verdifull arbeidskraft (og skatteytere) som allerede finnes der ute. Mange av flyktningene er også unge og ville ha bidratt med en del barn også.

Rammevilkårene for at nordmenn skal få flere barn er jo ikke akkurat helt gode heller. En del unge har økonomiske utfordringer pga. usikker jobbsituasjon – midlertidighet m. m. Midlertidige jobber og vikariater gjør det vanskelig hvis ikke umulig å bygge og bo. Og hva med dem på trygd, støtteordninger og arbeidsavklaringspenger, som både opplever usikkerhet om framtiden og økonomiske utfordringer? Skjerpede krav til bankene angående boliglån gjør ikke situasjonen bedre. Å være studenter samtidig med å være småbarnsforeldre høres svært krevende ut – en tilnærmet umulig oppgave.

Enkelte får barn med spesielle behov. Det er nok av eksempler på foreldre som har måttet drive en hard og innbitt kamp for å kabalen til å gå opp. Å få kjempet til seg rett og tilstrekkelig oppfølging, tiltak og ressurser fra det offentlige kan være en lang og slitsomme kamp og runddans. Det er fullt forståelig at foreldre som opplever slikt betenker seg fra å få flere barn.

Norge er et dyrt land å bo i, og det fordrer ofte at begge (mor og far) er i barn for å få hjulene til å gå rundt. Tidsklemma innhenter en god del, og så er det ikke alltid at barnehager og skoler gir et brukbart og tilstrekkelig tilbud til barnefamiliene. Det kan diskuteres om ordningene rundt barnehager, SFO, skoler og andre støtteordninger for dem med barn er gode nok.

Nei, denne nyttårstalen til statsministeren ble litt for “enkel”. Jeg er ikke videre imponert.

 

Statsminister Erna Solberg hevdet under Arendalsuka 2018 at det kan bli nødvendig med 43-timers arbeidsuke i fremtiden. Nok et tullete forslag fra statsministeren etter min mening. De rike skal få masse skattelettelser samtidig med at fotfolket skal bli straffet med mer jobbing. Nei, dette henger ikke på greip!

Selvsagt ser jeg utfordringen med at relativt mange står på utsiden av arbeidslivet (uføre, psykiske problemer osv.), men sannelig må det finnes bedre måter å løse våre velferdsutfordringer på enn å straffe dem som allerede står på for samfunnet.

Enkelte, f. eks. (tidligere) Høyre-topp Henning Warloe, vil avskaffe distriktspolitikk. Noen vil ikke ha folk boende over hele landet da det angivelig er for dyrt. Verdiskapningen til distrikt-Norge tas det ikke hensyn til.

Noe av Erna Solberg sin løsning på den økende ulikhetene mellom fattige og rike er at de fattige må kjøpe og eie flere aksjer. Snakk om å være i sin egen rikmannsboble med liten evne til realitetsorientering. Hvor skal de fattige og syke få penger til aksjekjøp fra, og hva med risikoen forbundet med aksjer? Mange av de fattige og langtidssyke går på alt annet enn lukrative sosialstønader, trygdeordninger eller har “simple” jobber med slaveliknende forhold (lave lønninger m. m.). De har slettes ikke anledning til å foreta aksje- eller fondskjøp som monner noe eller som gjør en merkbar forskjell i fordelingene mellom rik og fattig.

Rett skal være rett: Det hender at hun – Erna Solberg – kommer med noen ideer og tanker som jeg er enige i også:

En del av det hun skriver om her (med hjelp av sine rådgivere antar jeg) er jeg faktisk tålig enig i. Norge bør absolutt utnytte og gripe mulighetene ny teknologi gir, nå når vi står midt oppi den digitale revolusjonen. Robotisering, kunstig intelligens, tingenes internett, stordata og andre digitale løsninger bør det satses på. Ideen med en egen digitaliseringsminister er vel heller ikke så dum. Ifølge Erna er “Sikkerhet, beredskap og digitalisering er viktige satsingsområder for firepartiregjeringen”.

Det jeg er noe mer skeptisk til er jobben til statsråden med ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap, når vedkommende beveger seg inn på IKT-området. Spesielt ønskene om overvåkning og kontroll av den digitale informasjonsflyten, f. eks. over landegrensene (digital grensekontroll / digitalt grenseforsvar – DGF), kan være litt både og. Det kan fort ende med noe overdreven overvåkning, hvor vanlige uskyldige mennesker får sitt personvern krenket i jakten på terrorister og cyberkriminelle.

Handlingsregelen styrer hvor mye vi kan bruke av eller å ta ut av oljefondet (Statens pensjonsfond utland, SPU) hvert år, og fram til nå har det vært ganske stor politisk enighet om regelen. Noe av poenget med oljefondet og handlingsregelen er å sikre penger til framtidige generasjoner når oljevirksomheten en gang tar slutt.

Hvis for mye av oljepengene brukes nå vil dette gå ut over kommende generasjoner, og høy pengebruk kan også medføre problemer med høy inflasjon (nesten-ukontrollerbare lønns- og prisspiraler) og påvirke kronekursen ugunstig (går blant annet ut over eksportnæringen).

Det kan diskuteres om Erna Solberg og Høyre legger opp til en ansvarlig oljepengebruk i henhold til handlingsregelen i regjeringsplattformen fra januar 2019. Erna sammen med resten av regjeringen vurderer blant annet å bruke masse oljepenger (nærmere 20 milliarder) på nytt regjeringskvartal og til å erstatte den sunkne fregatten. Dette kommer i TILLEGG til “vanlig” bruk og uttak fra fondet. Erna skylder på en ekstraordinær og unik situasjon som Norge ikke tidligere har opplevd. Enkelte kritikere sier at Erna sine planer er klart i strid med budsjettreglementet og representerer sleipe bokføringstriks.

Ap-Støre har kalt Høyre for kalkulator-Høyre eller kalkulatorpartiet Høyre, som er ganske så beskrivende og passende. Når f. eks. Ap eller andre i opposisjon lanserer gode politiske tiltak er Høyre raskt på pletten og sier at forslaget er for dyrt eller uansvarlig (hersketeknikk!). Samtidig setter de selv i gang med dyre tiltak uten å tenke skikkelig over konsekvensene.

Enkelte løgner og faktafeil fra Høyre sin side kan beskues via tjenesten “Faktisk.”, med søkefilter “Faktisk helt feil” og “Høyre”.

Annet

Ellers har regjeringen vært opptatt av mange uvesentlige småsaker. Symbolsaker som Segway, snøscooterkjøring, åpningstider Vinmonopolet, boksing, poker etc. ikke akkurat livsviktige og sentrale saker for folk flest.

Frihandelsavtalen for tjenester (TISA), forkortelse for Trade in Services Agreement) er en avtale som er ukjent for de fleste. Den blåblå regjeringen lar forhandlingene gå sin gang med deres velsignelse ved hjelp av handelsbyråkrater, og mye av det som skjer blir mer eller mindre hemmeligholdt. Avtalen kan fort medføre masse privatisering av godt fungerende offentlige tjenester, hvor privatiseringen/konkurranseutsettingen ikke kan reverseres på et senere tidspunkt. Multinasjonale investorer/selskaper med profitt som formål kan fort overta mye av den offentlige tjenesteproduksjonen.

Frihandels- og investeringssamarbeid (TTIPforkortelse for Transatlantic Trade and Investment Partnership) mellom EU og USA kan også virke noe skremmende og lite gjennomtenkt. I avtalen finnes det noe som heter bilaterale investeringsavtaler (BITs). Hvis avtalene blir innført kan dette bidra til øke bedriftenes kommersielle makt mens landets myndigheter får mindre muligheter for å regulere markedene. Norge kan oppleve å bli saksøkt av store og mektige utenlandske selskaper som mener av landets reguleringer begrenser deres handelsmuligheter.

Oppdatering fra attac.no: “TTIP har stoppet: 17. november 2016 erklærte Angela Merkel at forhandlingene har stoppet opp og vil bli lagt på is.”

Handelsavtaler samt EØS/EU kan medføre et nyliberalistisk samfunn. Privatisering og konkurranseutsetting finner sted i stadig flere nye sektorer, og endringene gjøres irreversible. Alle disse endringene kan true arbeidernes rettigheter. Mer og mer makt overlates til EU/EØS med regjeringens velsignelse uten at kritiske spørsmål stilles.

Regjeringen gir gladelig og frivillig fra seg mer og mer suverenitet og makt til EU-systemet. Denne massive overføringen av makt truer det norske demokratiet og vår selvråderett. Er det autoritære trekk vi begynner å se fra vår regjering, da folkestyret svekkes samtidig med at EU-byråkratene gis mer makt?


 

Skattesystemet i Norge har vært progressivt der alle betaler etter evne. Systemet har hatt en omfordelende ønskelig effekt. Nå skal de rike slippe billigere unna mens vanlige folk må ta regningen. Velferdsgoder og universelle ordninger har alle fram til nå hatt tilnærmet fri tilgang på uavhengig av inntekt og skattebetaling.

Trygdeordninger, gratis utdanning, et offentlig helsevesen og andre offentlige tjenester har vi alle hatt god nytte av, og verdien av velferdsgodene har gitt god villighet for å bidra over skatteseddelen for å få tilbudene finansiert. Alle har bidratt med å betale og alle har fått tilgang på nødvendige tilbud. Etter hvert som de rike i liten grad bidrar med betaling og kjøper seg ut av fellessystemet (bruker private sykehus, private helseforsikringer osv.) settes systemet på en stor prøve.

Vi har hatt et bra skattesystem og velferdssystemet som dagens regjering prøver å uthule og redusere tilliten til. Utviklingen ødelegger for skattemoralen blant folk flest. Den senere tids endringer har gagnet de rike og straffet vanlige arbeidere. Hvem betaler skatten med glede når man ser at andre slipper unna skattlegging?

Blant de rike er skattemoralen relativt lav, noe som er ødeleggende for systemet. Det finner sted en kapitalflukt over landegrensene. Økonomisk kriminalitet med skatteunndragelser, dvs. «Hvitsnippskriminalitet», er et forholdsvis stort samfunnsproblem. Her kunne regjeringen vist større innsats for å stoppe den negative utviklingen.

Regjeringen bidrar med å drive med nedsnakking av velferdsstaten. De bidrar videre med å slå sprekker i en samfunnsmodell som er rettferdig og vellykket, og som har fungert bra. Vi er i ferd med å gå fra et velferdssamfunn der alle har like muligheter, til et veldedighetssamfunn der de fattige aller nådigst får noen mindre almisser!

En ting jeg ikke liker med dagens regjering er den nedlatende og latterliggjørende framferden de framviser overfor meningsmotstandere og kritikere. Blåblå side har selvsagt lov til å jobbe for sin politikk, men de trenger ikke å være hånlige og arrogante overfor dem som ikke støtter deres syn.

Regjeringen har ikke klart å levere når det gjelder samfunnssikkerhet, statssikkerhet, krisehåndtering, terrorsikring, objektsikring og beredskap. Blant annet har Riksrevisjonen rettet sterk kritikk mot sittende regjering rundt deler av dette problemområdet. Lokal politiberedskap i distrikt-Norge har også blitt bygget ned og svekket av regjeringen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) har hatt en etter mitt syn veldig bra statusoppdatering som har blitt delt av en del på Facebook. Den handler om at regjeringen kjemper for søndagsåpne butikker samtidig som det er helgestengte avdelinger på sjukehus og kan se ut for å bli svekking av den lokale beredskapen gjennom sentralisering av politiet og nedleggelse av lokalsykehus. Statusoppdateringen (skjermdump) ser slik ut og det passer bra med denne artikkelens tema å gjengi den:

Regjeringskritikk fra Trygve Slagsvold Vedum (Sp)

Det er vel også betimelig å nevne Per Sandberg i Frp. Han har i en periode vært akkurat som en løs kanon på dekk. Skyter i alle retninger, er uforutsigbar og ukontrollerbar, og påfører til dels sine omgivelser skade. Samme parti ser heller ikke ut til å sky noen midler angående tvangsretur av innvandrere (asylsøkere / flyktninger) og partiet er lite villig til å hjelpe flyktninger fra Syria-krisen.

Sommeren 2018 var fiskeriminister Per Sandberg ute i noe hardt vær. Han hadde vært på ferietur til høyrisikolandet Iran (spionasje osv.) sammen med sin nye kjæreste som opprinnelig kommer fra nevnte land. Sikkerhetsrutiner for regjeringsmedlemmer har ikke blitt fulgt av mannen under hans reise. Jobbmobilen var med på turen og nødvendige varslinger av turen + sikkerhetsbriefing hos PST ble ikke blitt foretatt. Nå har Sandberg forlatt regjeringen august 2018, noe som var høyst berettiget etter de kritikkverdige forholdene han har rotet seg borti uten å tenke på Norges sikkerhet.

Regjeringens grunnleggende mistillit mot enkelte yrkesgrupper, f. eks. lærerne, setter jeg lite pris på. Litt vel mye mistroiskhet ute og går fra politisk hold. Videre virker det som om politikerne i regjering ser på seg selv som “Guder” uten feil.

NAV (Arbeids- og velferdsforvaltningen, opprinnelig Ny arbeids- og velferdsforvaltning) er det naturlig å nevne. De presenterer i en del tilfeller en uverdig behandling av mennesker i vanskelige situasjoner, der det er naturlig å legge skylden på den politikken og de rammene regjeringen har lagt for etatens arbeid. De ansatte i NAV følger nok i stor grad mottatte instrukser og regler, så jeg finner det ikke naturlig å kritisere dem i stor grad.

Regjeringen er lite interessert i å høre på uttalelser fra eksperter og fagpersoner. Hva forskning og faglig ekspertise sier er uvesentlig for valgene som tas. Gjennomføring av egen politikk basert på egen ideologi og kjepphester er det viktigste, koste hva det koste vil.

Det høye tempoet med blant annet privatisering som løsning på alle problemer, samt klokketro på stordriftsfordeler i kommunereformen, viser at regjeringen er mer opptatt av å få gjennomført sin politikk enn å tenke på hva som er landets beste. Prosessene er i liten grad demokratiske. Blåblå politikk skal gjennomføres okke som (uansett). Rasering av gode trygde- og velferdsordninger samt arbeidstakernes rettigheter kommer nok også etter hvert, hvis de får bli sittende med makta i flere perioder.

Den norske modellen innenfor arbeidslivet med trepartssamarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og staten er truet av regjeringen. Regjeringen har vist liten eller ingen interesse i å gjennomføre fattet stortingsvedtak om å få opp organisasjonsgraden i det norske arbeidslivet. Fagorganisasjoner etc. klinger neppe godt å ørene til høyresiden, og arbeidere er vel for dem helst en pest og en plage hvis de i det hele tatt tar til motmæle mot sine arbeidsgivere.

Regjeringen snakker fint om sin forenklings- og effektiviseringspolitikk, men i praksis er det folkestyret de undergraver. Offentlige foretak privatiseres eller gjøres om til aksjeselskaper, hvor politikerne har liten eller ingen innsyn i eller innflytelse på driften.

Lovforslag om å endre ombudsmannsloven er ikke til det gode for oss vanlige innbyggere. Sivilombudsmannen vil bli vingeklippet i sin kontrollfunksjon i og med at det blir innstramminger i hvilke opplysninger ombudet kan hente inn. I enkelte tilfeller vil kun sladde dokumenter (graderte dokumenter) bli stilt til disposisjon for sivilombudsmannen.

Samtidig er det snakk om å begrense pressens rett til innsyn i regjeringsmedlemmers og offentlige ansattes kalender-oppføringer, via innstramminger av offentlighetsloven. Dette er heller ikke til gode for demokratiet og offentligheten.

Politikk er som kroppen. På venstresiden finner man hjertet, på høyresiden blindtarmen.

Mine personlige meninger

Dette med politisk syn har selvsagt sammenheng med den enkeltes ideologiske ståsted. For meg er det viktig å ha en godt utbygget velferdsstat med støtteordninger for dem som måtte trenge det. Jeg synes også at forskjellene mellom rik og fattig ikke bør bli all verdens store. Verdier som frihet, likhet og solidaritet finner jeg som viktige. Kapitalismen må etter mitt syn holdes litt i ørene og reguleres noe.

Høyrepartiene fører en passende politikk for de rike få kapitaleierne. Det er også de samme rike som støtter partiene med partistøtte, og som gir avdankede politikere jobber etter fullført politisk karriere. Selvsagt vil høyrepartier og høyreside-politikere nødig kritisere de rike, da det er dem som gir de «mat i munnen». Man sager som kjent ikke over grena som man sitter på. Oss vanlige ansatte og arbeidere med “normale” inntekter uten stor kapital og formue er mer tjent med venstreside-politikk.


 

Høyresiden synes etter mitt syn til å være opptatt av mange små fillesaker, privatisering for enhver pris, skattelettelser og mer penger til de rike. Dessuten har de vist stor evne til å svekke oljefondet med stort pengeforbruk.

Med dagens regjering har det blitt enda større spillerom og muligheter for velferdsprofitører. Private aktører som yter velferdstjenester finansiert av våre skattepenger har sine sugerør stukket langt ned i statskassa. Enkelte av aktørene tjener rått på å tilby sine tjenester. At skattepengene skal benyttes til å berike noen få “pamper” på toppen i slike private firma finner jeg riktig.

En annen ting det i stor grad er åpnet opp for er ledelse basert på prinsipper fra New Public Management (NPM). NPM er diverse styringsprinsipper og ledelsesmetoder med inspirasjon fra privat sektor. I praksis innebærer ofte New Public Management mistillit mot de som utfører jobben og desto mer rapportering for å oppnå kontroll.

Det blir et regime med mål- og resultatstyring med et rapporteringstyranni i bunnen. Visstnok er målet med slik ledelse å oppnå effektivisering. I praksis er det en god del eksempler på at NPM slettes ikke har gitt skisserte økonomiske besparelser.

Målstyring koster samfunnet dyrt, og det kan være dumt, dyrt og destruktivt. Kunnskapsarbeidere gis ikke tillit og ansvar (nedlatende menneskesyn), men i stedet blir det lagt opp til detaljstyring og kostbare kontrollmekanismer. Kontrolltrangen for å sjekke at resultatkrav og kvalitetssikring oppnås er stor, og da gjerne spesielt i offentlig sektor.

Masse tid og penger går bort i unødvendig administrasjon. Internasjonale studier antyder at kunnskapsarbeidere bruker over halvparten av sin arbeidstid på administrasjon og dokumentasjon. Kvalitetsledelse er det ikke plass for. Gamle vaner er dessuten vonde å vende slik at veien bort fra målstyring kan være ganske lang.

En annen beslektet faktor er at blårussen (økonomene) har fått styre samfunnet alt for mye. Alt kan ikke måles og besluttes ut fra økonomiske nøkkeltall.

Avgiftspartiet FrP (historisk avgiftsøkning ifølge media) med venner har gjort det dyrere å leve for folk flest. Nytt navn på partiet kan muligens være FFFF-partiet, hvor F-ene er forkortelse for  Fremskrittspartiet Flår Folk Flest, med avgifter som spesielt hardt rammer vanlige folk/arbeidere. Dessuten har forskjellen mellom fattig og rike eksplodert (dette er sannheten og ikke falske nyheter!). De rike får stadig mer penger mens vi andre ikke er tjent med utviklingen på det økonomiske og lønnsmessige området. De er også bekymringsfullt “flinke” til å ribbe oljefondet, noe som vil ramme senere generasjoner, alt for å gi skattelettelser og andre fordeler til landets rikeste. Som det stod å lese på nettet et sted høsten 2017 har regjeringen holdt en treårig fest (tre statsbudsjetter) med fri bar med svært høy bruk av oljepenger. Spørs om bakrusen til slutt slår innover oss.

Fremskrittspartiet=Avgiftspartiet som flår folk flest.

 

Den høye pengebruken og oljeutvinningen her og nå vil gå ut over kommende generasjoner, dvs. våre barn og deres etterkommere. Ressursene tappes her og nå uten å tenke på framtidige generasjoner. Mer sparing og et lavere tempo på utvinningen av ikke-fornybare naturressurser kunne ha vært ønskelig. Natur og miljøvern med tanke på våre etterkommere burde ha blitt noe høyere prioritert. Det er neppe en bærekraftig utvikling det legges opp til med dagens blåblå regjering.

Mange fikk en betydelig realinntektsnedgang i 2016, hvor de største taperne var barnefamilier og enslige forsørgere. Andelen personer med lave husholdningsinntekter økte også noe. Det er også store skjevheter i fordelingen av husholdningenes nettoformue.

Norsk økonomi er på bedringens vei (høsten 2017). Dette kan og bør ikke den blåblå regjeringen ta æren for. Det er mer på tross av enn på grunn av regjeringens innsats. Imidlertid er det verre med sysselsettingen og arbeidsledigheten som går den veien høna sparker under dagens regime. Svært få har et stort og inderlig ønske om å være NAVer på fast basis. Et viktig poeng fra en kronikk i Aftenposten: “Vi trenger et arbeidsliv som åpner opp for dem som har havnet utenfor“.

Jeg synes regjeringen utøver en politikk hvor den økonomiske ansvarligheten er svært liten. Offentlige økonomiske reserver benyttes på katastrofeprosjekter, jf. garasjeprosjektet til Stortinget. De beskylder gjerne andre partier for en politikk som ikke er økonomisk ansvarlig, men deres egen politikk er ikke hakket bedre!

Egoisme- og opportunisme-politikken til høyresiden passer dårlig for meg og mitt liv. Politikken kan etter mitt syn bli for rød også. Jeg sympatiserer på ingen måte med kommunisme eller ren sosialisme.

Med dagens regjering selges Norge bit for bit til høystbydende kommersielle aktør, stykkevis og delt, gjerne til utenlandske investorer eller interesser. Ellers er vi alt for flinke til å hoppe når EU eller EØS sier hopp. Jeg ser ikke noe poeng i at vi skal være flinkest i klassen til å iverksette alt rart som kommer fra Brussel.

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen er visstnok de mest populære statsråden våren 2017. Hvordan dette henger sammen klarer jeg ikke helt å forstå meg på. Hans liste over løftebrudd er VELDIG lang. Bompengene har f. eks. ikke akkurat blitt fjernet så langt. Frp-velgere burde ha følt seg lurt av alle de tomme løftene og den uansvarlige pengebruken.

Frp var vel partiet som lovet mindre byråkrati og færre byråkrater. Virkeligheten har vist seg å være helt motsatt. Byråkratiet har økt og regjeringens pengebruk virker delvis å være helt ute av kontroll. Nå ser det ut for at panikken har grepet dem hvor masse statlige etater planlegges omorganiseres, effektivisert, sentraliseres og hvor ansatte settes på gata for å få “pyntet” litt på statistikken over andel ansatt i offentlig sektor.

Jeg savner en regjering som er opptatt av slike som meg, oss vanlig ansatte. Det er alt for mye fokus på de rike sine (unødvendige) skatte- og avgiftskutt. Hva med oss vanlige arbeidstakere, uføre og trygdede? Regjeringen oppfatter jeg til å være helt i lomma på næringslivet, og da spesielt i klørne til store multinasjonale selskaper som regjeringen på død og liv ønsker å blidgjøre.

Den blå regjeringen styrer kun til fordel for de “store pengesekkene” – rikfolket, og ikke for folk flest.

 

Jeg er nok generelt skeptisk mot: Høyreliberalisme (stort fokus på økonomisk og personlig frihet, vekt på individuelle rettigheter) og populisme (fokus på “folket”, ikke “eliten”, ekskluderende mot diverse minoriteter). Jeg opplever dagens regjering som hardt rammet av begge disse forholdene.

Nå vurderes det også å “rasere” sykelønnsordningen og ordningene rundt inkluderende arbeidsliv (IA). Det virker som om regjeringen støtt og stadig er på jakt etter nye områder hvor de kan gjøre livet surere for oss vanlige mennesker/arbeidere.

Regjeringen har vist stor kreativitet når det gjelder å komme med forslag til og innføring av nye avgifter. Tåpelige avgifter slik som sukkeravgift, flypassasjeravgift (flyseteavgift), dødsgebyr, poseavgift, økte egenandeler her og der som rammer usosialt og mer bompenger har kommet på samlebånd. Løftebruddsregjeringen slår stadig til!

Noe de er “flinke” med er å skylde på alle andre enn seg selv. Enkelte av toppolitikerne og ministrene fra borgerlig side viser liten evne og vilje til å ta ansvar. Støtt og stadig er det andre som får skylda når regjeringen ikke klarer å levere.

Hvor godt regjeringspartiene har taklet #MeToo (“jeg også”)-kampanjen kan også diskuteres. Etter mitt syn står enkelte partiers takling av dette med seksuelle overgrep innenfor partirekkene til strykkarakter. Ukultur har fått ri enkelte av partiene uten konsekvenser og uten gode rutiner for å ta varslere seriøst.

I borgerlig politikk skal det ligge en grunnleggende tro på individets frihet, og hvor staten og det offentlige skal være den enkeltes tjener (staten og det offentlige skal ikke styre, de skal ha en tilretteleggende birolle). Jeg har ikke troen på et slikt system og syn for min del. Jeg tror og mener oppriktig at det er behov for noe mer styring og kontroll enn det en slik borgerlig og høyrevridd politikk legger opp til. Man trenger et sikkerhetsnett i samfunnet, samt noen som setter foten ned for uønskede tendenser.

Hva er resultatene etter fire år med blåblå regjering, hvor spesielt FrP har fått kjøre på med sin ytre høyre politikk? Sett med mine øyne kan dette oppsummeres slik: Et hardere og kaldere samfunn, forskjellene øker mellom fattig og rik og hardere diskusjonsklima/ordbruk om andre mennesker. Dessuten har det blitt større rom for frykt, splittelse og sinne. Det fyres opp under økt fremmedfrykt (rasisme), og sentraliseringspolitikken har fått råde.

Jeg synes denne illustrasjonen oppsummerer mye av sannheten:

Resultatet etter 5 år med Erna Solberg og Siv Jensen.

Resultatet etter 5 år med Erna Solberg og Siv Jensen. Kilde: Lilletinget på Facebook – https://www.facebook.com/pg/Lilletinget/.

De rike og velstående har grunner til å være godt fornøyd. Disse har fått masse skatte- og avgiftskutt, mens vi vanlige folk har måttet betale for galskapen. Noen momenter som ikke nevnes ovenfor er disse som godt også kunne ha vært med:

  • Sterk sentralisering, f. eks. av statlige arbeidsplasser.
  • Byråkratisering med stadig flere statlige byråkrater, spesielt i og rundt Oslo.
  • Alle slags reformer som ødelegger for distrikts-Norge, f. eks. politireformen.
  • Den pågående kommune- og regionreformen har ikke akkurat gitt så store resultater som annonsert på forhånd. Reformen blir mye mindre omfattende enn lovet, noe som sikkert er like greit sånt sett.

Vet folket i Norge sitt eget beste, som stadig gir dagens regjering sin støtte?

Enkelte av oss, meg inkludert, vil hevde at enkelte toppolitikere i regjeringsapparatet – inkludert statsminister Erna Solberg – truer ytringsfriheten. Det faller ikke i god jord å kritisere makta i Norge, da dette kan medføre at man blir truet, hetset, anmeldt, forsøkt kneblet, offentlig kritisert og trusler om å miste offentlig støtte. Man kan se tendenser til autoritære trekk i regjeringen, spesielt når det kommer til politiske ytringer mot maktapparatet som de ikke setter pris på. Jf. teaterstykket “Ways of seeing” til Black Box Teater og “showet” rundt justisminister Tor Mikkel Wara og hans samboer. Alvorlige inngrep i den kunstneriske friheten og ytringsfriheten er en lite ønskelig utvikling som vi i Norge burde vært foruten, men som regjeringen tydeligvis ønsker å innføre. Slike angrep mot “friheten” er mer vanlig i autoritære land som vi ikke ønsker å bli sammenliknet med!

Regjeringen med kulturminister Trine Skei Grande fra Venstre i spissen forteller med stolthet mars 2019 at fra og med år 2020 kuttes NRK-lisensen (kringkastingsavgiften). Hele affæren er slik jeg ser det rent lureri. Joda, fakturaen med lisenskrav i posten forsvinner, men i stedet skal pengene trekkes inn over skatteseddelen. I grove trekk status quo slik jeg ser det.

Å betale for NRK har jeg ingenting imot, men det blir feil (løgn) å si at lisensen forsvinner så lenge som den bare blir flyttet over til skattetrekket i stedet. Riktignok blir det gratis for studenter og andre med lav / ingen inntekt, men for slike som oss med en normal inntekt blir det dyrere enn i dag. (Har forresten dagens regjering noen kulturpolitikk i det hele tatt?)

Det kan se ut for at det blir mer og mer klasseskille innenfor helsebehandling og medisin – et klassedelt helsevesen. De med masse penger (eller eventuelt dyre private helseforsikringer) kan i enkelte tilfeller kjøpe seg en langt bedre behandling privat enn den man kan få gratis på offentlige sykehus. Dette kan bety forskjeller mellom liv og død, og det oppstår en uønsket klassedeling innenfor den norske befolkningen. Denne utviklingen har skutt fart med dagens regjering “på vakt”, og de vil ikke vedkjenne seg dette og benytter seg av fornektelse / benektelse som prinsipp.

Uansett farge på regjering blir det ofte alt for mye bås- og sektortenkning (siloer). Det er ikke rom for å se hele bildet eller foreta samfunnsøkonomiske (samfunnsmessige) helhetsvurderinger. Langsiktighet og helhetsperspektivet mangler, og det blir mest fokus på gjenvalg og “Quick Fix”-prioriteringer.

Ulike budsjetter og ulike budsjettposter uten sammenhenger seg imellom kompliserer bilder og prioriteringene. F. eks. er det typisk å utsette nødvendig vedlikehold, eller å ikke tilby gode nye medisiner pga. høye kostnader. (Selv om det i et helhetlig samfunnsøkonomisk perspektiv kunne ha vært lønnsomt å gå “all in”.)

Facebook

På Facebook finnes det flere sider og/eller grupper som er enig med meg om at vi vil ha bort dagens regjering. Selv følger meg med på følgende:

Facebook: Rødgrønt flertall 2017 2021

Facebook: Vi som vil kaste Høyre/Frp ved neste valg!!

Facebook: NEI til flere år med FrP, Høyre, Venstre og KrF

Lenker: Rødgrønt flertall 2021, Vi som vil kaste Høyre/Frp/Venstre ved Stortingsvalget 2021!! og NEI til flere år med FrP, Høyre, Venstre og KrF. Abonnement eller medlemskap i seg selv i disse gruppene/sidene gjør ikke så mye fra eller til, men det kommer opp en del interessante momenter og saker med dagens “vanstyre”.

Vi som vil kaste Høyre/Frp ved Stortingsvalget 2021!! #Valg2021

Er Arbeiderpartiet redningen?

Arbeiderpartiet med Jonas Gahr Støre i spissen – selv om de er i opposisjon – bidrar beklageligvis tidvis med høyrepolitikk. En stemme til Ap er beklageligvis ikke lenger en garanti for å unngå høyrevridd politikk. Blant annet støtter Ap helhjertet opp rundt diverse internasjonale handelsavtaler, EU/EØS og deler av privatiseringen og utsalg av norsk “arvesølv”. Ellers er det ikke flust av “ekte” arbeidere igjen i partiet.

Selv er jeg ikke så rød at jeg anser SV eller Rødt som alternativer for min del. Muligens kan en regjering bestående av partier slik som Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV samme få til en bra og balansert politikk? Forhåpentligvis får vi en noe rødere regjering enn dagens en eller annen gang i framtiden…

Avslutning

Regjeringens konservative politikk rammer sårbare mennesker. Dette er den harde sannheten om høyresidas politikk (FrP, Høyre og Venstre) med støtte fra KrF.

Jeg sier gladelig takk til en annen regjering enn dagens. Dagens egoistiske blåblå politikk er ikke ønskelig sett fra mitt ståsted. Jeg setter mer pris på verdier slik som solidaritet, fellesskap, skape og dele verdighet og verdier, sosial politikk, velferd, trygghet og frihet enn egoistisk og opportunistisk blåblå politikk for landets rikeste. Norge har blitt kaldere under den blå regjeringen.

(Du som leser dette står selvsagt fritt til å være helt uenig i min argumentasjon. Framstillingen ovenfor er i høyeste grad subjektiv og preget av mitt politiske syn. Jeg skildrer min opplevelse av dagens politikk, og denne personlige og subjektive opplevelsen kan INGEN ta fra meg! Men selvsagt er et fullt lovlig å være totalt uenig i det budskapet jeg formidler.)

Lenker til tidligere skrevne “politiske artikler”:

Lenker:

Artikkel første gang publisert 28. oktober 2014, senere oppdatert og utvidet.




Egoistisk blåpolitikk med tvilsomme verdier

Partilogoer

Oppdatering: Dessverre ble valgresultatet ved stortingsvalget 2013 seier til blåblått. Den eneste trøsten er at Frp ikke gjorde et fullt så bra valg som enkelte spådde på forhånd, og at de tross alt har mistet 12 mandater på Stortinget i forhold til forrige valg. Enda verre gikk det heldigvis for de kristne mikropartiene “Kristent Samlingsparti” og “De Kristne”. Og: Stortingsvalget 2017 gikk heller ikke særlig mye bedre. Det ble fortsatt blåblå regjering.

Jeg syntes det ofte var interessant å lese det Per Fugelli (døde 13. september 2017) skrev. Han pleide å ta tak i interessante problemstillinger og han “talte rett fra leveren”. Som ivrig samfunnsdebattant og bakgrunn som lege og professor i sosialmedisin pleide han å ha innsikt i de temaene han debuterte.

I forbindelse med stortingsvalget 2013 skrev han i Aftenposten 18. august 2013 en kronikk med overskriften “Egoisme forkledd som frihet”. I denne kronikken sies det blant annet: “Høyrepartienes frihet kan være egoisme forkledd i blå fløyel. Er det den blå friheten vi lengter etter?”

Han avsluttet med å skrive: “En Høyre-Fremskrittsparti-regjering vil sannsynligvis flytte friheten fra et samfunnsprosjekt til et jeg-prosjekt. Vil vi det?”

Folk flest MOT FRP

Partiene på den røde siden eller venstresiden har jobbet med å bygge opp velferdsstaten Norge hvor noen av målene har vært å vise solidaritet, fellesskap, skape og dele verdighet, trygghet og frihet. Alle skal med.

Partier på høyresiden eller borgerlig side pleier å være mer opptatt av å sikre rettighetene til samfunnets rike, velstående og vellykkede enn å dele på godene. Høyresiden pleier også ofte å være opptatte av billige poeng, f. eks. billigere øl, vin, sprit, lavere skatter/avgifter og å unngå “snikislamisering”. Landets gode trygdeordninger og arbeidstakernes tilkjempede rettigheter kan være truet med borgerlig styring av landet vårt. Jeg er også skeptisk til deres evne til å forvalte oljefondet på en god måte. Deres konservative og gammeldagse ideer og løsninger, og deres såkalte friheter kan de ha for seg selv! Spesielt FrP-trollet/heksa kan jeg styre min begeistring for.

Jeg klarer ikke å forstå meg på det virkelighetsbildet blåblått presenterer. De hevder at landet trenger endringer. Ifølge dem er det mest galt med dagens samfunn. Jeg kjenner meg ikke igjen i den virkelighetsbeskrivelsen. Vi er et av verdens beste og rikeste land å bo i. Vi har masse gode velferdsgoder, gratis skole og et bra helsetilbud. Jeg er kjempefornøyd med tingenes tilstand på nåværende tidspunkt og ser ikke de store behovene for endringer.

Jeg har tidligere hevdet at jeg ikke helt klarer å forstå kristne som stemmer FrP. Dette står jeg ennå fast på. Partiet kan finne på å nevne at kristne grunnverdier er viktig for dem, men i praksis er de mer opptatt av populisme, liberalisme, fritt marked og en stram asyl- og flyktningepolitikk. Jeg klarer ikke å se at dette er helt forenelig med Bibelens budskap om nestekjærlighet. Kristelig Folkeparti (KrF) har også solgt sjela si til FrP og blå politikk.

Mine egne meninger: Høyrepolitikk, en villet og bevisst politikk for økte forskjeller mellom fattig og rik! Næringslivet skal få bedre økonomiske rammebetingelser, mens vanlige arbeidstakere blir skadelidende i form av at velferdsgoder blir fjernet/redusert. De rike skal betale mindre skatt og avgifter, mens for fotfolket blir nettoresultatet dårligere enn det var før.

Noen resultater: Usikrere arbeidsliv, privatisering, økt egoisme, kutt i trygde- og støtteordninger, redusert makt til fagforeningene, personlig frihet som går ut over det kollektive osv. Flertallet har talt, de har latt seg forlede av høyrepolitikkens liberalisme og populisme.


Lånt fra Facebook, fritt oversatt fra engelsk til norsk:

“Mens vi var så bekymret for at sosialismen (kommunismen) skulle ta frihetene våre, stjal kapitalismen (og globaliseringen) vår pensjon, tok sparepengene våre, sendte jobbene våre utenlands, frarøvet oss helsevesenet, demonterte utdanningssystemet vårt, forvred hjertets verdier og satte oss i gjeld. Kapitalismen etterlot oss bare med rasisme, smarttelefoner og egoistiske liv.”

 

For meg framstår høyresiden i norsk politikk som egoisme og egoismepartier som passer bra for de rike og velstående, men som ikke tar hensyn til de svake og fattige i samfunnet. Selv hadde jeg i det lengste håpet på å unngå et regjeringsskifte her i landet etter stortingsvalget 2013 eller 2017, men beklageligvis ble det blåmandag med en borgerlig regjering.

Lenke:




Kristne politiske partier, nei takk!

Kristne partier, nei takk!

Registrerer at jeg får mye å irritere meg over under kommende politiske valg (stortingsvalg, fylkestingsvalg og/eller kommunestyrevalg). Jeg har i en årrekke uttrykt min store skepsis mot KrF. I de senere valg har partiet fått selskap av “Partiet De Kristne” (PDK), og til Stortingsvalget 2013 hadde KrF også “konkurranse” fra de kristne mikropartiene “Kristent Samlingsparti” (KSP) og “Norges Kristne”. Og hvis ikke dette var nok: Desember 2016 ble oppstart av det kristne partiet Verdipartiet (i Rogaland) allment kjent.

Oppdatering: Kristent Samlingsparti (KSP) har etter valget 2013 blitt en del av Partiet De Kristne. Partiet Norges Kristne er vel historie. De små kristne mikropartiene kommer og går etter å ha ha kommet med tomme løfter om høy oppslutning som er umulig å innfri. Interne krangler rir også disse småpartiene.

Kristne som står fram og fronter andre partier enn de “kristne” partiene (KrF, Partiet De Kristne osv.) får ofte “pes” og kritikk. Enkelte mener tydeligvis at det er mer kristent å stemme på et av de små kristelige nisjepartiene, alternativt blått, enn å stemme og støtte rødgrønn side.

At kristne skal “rotte” seg sammen i egne partier klarer jeg ikke å forstå vitsen med. Kristne kan heller ikke automatisk enes om politisk retning, saker og verdier der alle har samme syn. Dessuten er nok en stemme på i hvert fall de “kristelige” nisjepartiene en bortkastet stemme. En stemme på kristne småpartier kan faktisk gi mindre kristen innflytelse i norsk politikk.

Resultatet etter stortingsvalget 2017: Demokratiet har seiret. Det ble beklageligvis flertall for blåblå regjering med Erna & Co inkludert Fremskrittspartiet bak rattet. Jeg tar det til etterretning og aksepterer det rødgrønne tapet, men jeg liker det ikke.

Trøsten min er at KrF gjorde et historisk dårlig valg, og Partiet De kristne (PDK) gjorde et enda dårligere valg med kun ca. 0,3 % oppslutning. Verdipartiet på sin side var ikke-målbart i oversikten med sine under 150 stemmer.

Partilogoer

Er det mulig? Nok et såkalt kristent mikroparti er under oppseilingen, i hvert fall i Rogaland. Denne gangen et parti med navnet Verdipartiet. Lederen Magne Hersvik skriver blant annet følgende om tanken bak partiet i et innlegg på DagensDebatt.no desember 2016: “Vi ser behovet for et kristent fokus og kristne vitnesbyrd i gamle Norge. Noen er så redd for å blande kristen tro og politikk.” (Ja, jeg er blant dem som IKKE liker blandingen mellom bedehus/tro og politikk!)

For ordens skyld: Personlig er jeg lite begeistret for borgerlig eller blåblå politikk, noe som framgår av regjeringskritikk-artikkelen min (lenke).

Jeg vil vel gå så langt at jeg kaller ideen om egne kristne politiske partier for en styggedom og tåpelig avsporing. Av disse sære mikropartiene er det tross alt KrF som er det mest “normale” partiet. Er likevel skeptisk til KrF pga. deres uinteressante politikk og politiske ståsted som etter mitt syn er vel blått (konservativt) for tiden.

Sommeren 2013 fikk Rune Edvardsen i Troens Bevis Verdensevangelisering (Sarons Dal) litt “pes” for sin støtte til Arbeiderpartiet. Tydeligvis finnes det enkelte kristne som mener at noen politiske partier “mer kristne” enn andre. Noen vil til og med “boikotte” arbeidet til TBVE pga. Rune sitt personlige og private politiske ståsted. Etter den tid har visstnok Rune Edvardsen meldt overgang til KrF.

Er enig med David Åleskjær som tidligere i sin blogg (han har nå slettet sitt innlegg) skrev at “Hva Rune stemmer, har nemlig null relevans for misjonsarbeidet” og “Jesus blåser i hva jeg måtte stemme i år”. Han uttrykker også skepsis mot meningsløse begreper slik som: “Den kristne kulturarven”, “kristne verdier”, “bekjempe avkristningen”, “Norge må tilbake til Gud” og det ekskluderende og frekke partinavnet “De kristne”.

Utgangspunktet for min “krig” mot kristne politiske partier

Nei til KrF

Min “krig” mot KrF startet for en god del år siden mens jeg ennå var ung voksen (i 20-årene). Husker jeg fikk en invitasjon til en eller annen lokal KrF-happening i Egersund hvor det stod ca. følgende adressering: “Til medlemmer og sympatisører/støttespillere av KrF”. Dette fikk meg til å tenne på alle plugger. Selv om jeg var (og er) kristen og i den tid også vanket i Misjonshuset (NMS, Egersund) var det alt annet enn en selvfølgelighet å støtte dette partiet. Deres ensidige familiefokus på den perfekte kjernefamilie samt deres høyrevridde politikk har aldri appellert til meg.

Jeg har også nå i “nyere tid” – forut for valg 2019 – blitt invitert til å like Stad KrF sin Facebook-side, noe som jeg selvsagt svært fort avviste.

Hentet fra artikkelen min “Fortsatt skeptisk til KrF (Kristelig Folkeparti)“.

 

I slutten av juli 2013 kastet også “gründeren” Jan Hanvold i TV Visjon Norge seg inn i debatten. Han mener visstnok at kristne som stemmer Ap bør skamme seg m. m. Det rakkes ned på rødgrønn politikk og et skjellsord som benyttes er “sosialister”. Det er visstnok mer kristent å stemme på et av de kristne partiene, alternativt blåblått. I forbindelse med Stortingsvalget 2017 oppfordrer han sine “disipler” til enten å stemme gult (KrF) eller blått (H eller FrP).

Kommentar i Dagen kan anbefales som utdypende lesestoff rundt dette temaet. Sammenblanding av religion (kristendom) og politikk er ikke så smart!

Kristne partier, nei takk!

Jeg har tidligere nevnt det nye partiet som visstnok kaller seg Verdipartiet. Formålet til dette partiet er: “Verdipartiets formål er å fremme en politikk som styrker Norge som en selvstendig, demokratisk og kristen nasjon. Vi vil arbeide for menneskeverd, personlig frihet, et felles judeokristent grunnlag for nasjonen, respekt for Grunnloven og norsk suverenitet. Verdipartiets politikk bygger på Bibelens grunnverdier og Guds ord.” Partiet har også en bekjennelsesparagraf. Denne sammenblandingen mellom bedehus og politikk støtter ikke jeg. Enkeltindivider og grupper med mennesker kan være kristne, men ikke en nasjon i seg selv.

Verdipartiet

Verdipartiet ifølge Wikipedia september 2018:

Motto “Vi vil bygge Norge på Bibelens grunnverdier og slå vern om nasjonal frihet.”

Verdipartiet er et norsk politisk parti stiftet på Karmøy 26. november 2016. Partiet vil styrke “Norge som en selvstendig, demokratisk og kristen nasjon”, “verne barnet i mors liv”, kjempe for at “ekteskapet er mellom en mann og en kvinne” og støtte Israel. Ved stortingsvalget 2017 stilte Verdipartiet med liste bare i Rogaland fylke. Der fikk partiet 148 av i alt over 174 000 stemmer, det vil si mindre enn 0,1 prosent av det totale antallet.

Lenke: Wikipedia – Verdipartiet

Verdipartiet, nei takk!

Strengt tatt er det liten grunn til å bruke masse tid og energi på fenomenet Verdipartiet. Det er et lite «filleparti» som i første omgang kun finnes i Rogaland fylke og som har mikroskopisk oppslutning for sin mørkemannspolitikk.

Valg 2019 og Verdipartiet: Hvor har det blitt av partiet? Det har vært lite søkelys på det i valgkampen. Informasjonen på deres nettside er også foreldet / ikke oppdatert. Muligens stiller de ikke lister til valget?

Kristne politiske partier appellerer i hovedsak til den sørvestnorske pietisten i Bibelbeltet. Ofte er personene medlemmer i lavkirkelige organisasjoner. Blant andre kristne har nok økt meningsmangfold i “klassiske kristne spørsmål” medført at det ikke er noen automatikk i å stemme på et såkalt kristent parti.

Promille- eller mikropartiet “Partiet De Kristne” lever tydeligvis ennå. I august 2016 var i hvert fall partilederen Erik Selle på banen med et innlegg hos DagensDebatt.no. Partiet er for tiden opptatt av Israel- og Midtøsten-politikk og omkamp på ekteskapsloven (motstandere mot dagens likekjønnede ekteskapslov). De påstår: “…Partiet De Kristne er et reelt alternativ for velgere som er opptatt av en rettferdig og god Midtøsten-politikk og som ønsker en omkamp på ekteskapsloven.” Partiet prøver å framstå som et alternativ til KrF og Frp på borgerlig side.

De Kristne – Løftebrudd

For meg framstår hele partiet som et tulleparti som ikke fortjener noen støtte. Deres politikk er ikke representativ for kristne flest, da kristne slettes ikke er en homogen masse hvor alle tenker likt eller er opptatt av de samme sakene og verdene. Etter mitt syn er det svært så arrogant eller små-frekt å kalle et parti for “Partiet De Kristne” (PDK). Ut fra navnet høres det ut for å være et parti som er samlende og passer for alle kristne, noe som langt ifra er tilfellet med sin nisjepregede politiske blåagenda. Deres politikk og politisk syn appellerer kun til et marginalt mindretall kristne velgere (konservative kristne).

“Partiet De Kristne” (PDK)

Fri og bevare oss mot PDK på Stortinget. Jeg håper og tror at det er lenge til partiet blir såpass stort målt i oppslutning at de kommer inn og blir en maktfaktor på Stortinget. Det må da holde at de “forurenser” enkelte kommestyrer med sin politikk

Det virker som om “Partiet De Kristne” vil tilbake til den mørke middelalder. De står for et totalitært tankegods der deres skrudde fortolkning av kristne verdier skal påtvinges alle om de vil eller ikke. Jeg mistenker at tros- og ytringsfrihet i praksis er mindre vesentlig for partiet. Det ser også ut for å være en ganske så autoritær ledelse internt i partiet hvor enkelte medlemmer har blitt ekskludert pga. de ikke lever opp til “minstestandard”.

Partiet virker umodent og svært overfokusert på Israel. Når det gjelder asylsøkere støtter de gjerne opp om konvertitter, men overfor muslimer er det stor skepsis og nesten hat mot dem. Nestekjærlighet gjelder visstnok ikke overfor muslimer.

Partiet De Kristne driver med demagogi. De presenterer det som en uimotsigelig sannhet at diverse tidligere politiske vedtak nesten har avviklet den kristne troen i Norge. De klarer med sin argumentasjon til å få en del til å tro at dette er sannheten med stor S. Nok en gang ikke fakta fra det partiet.

Å stemme på Partiet De Kristne er en bortkastet stemme. Jeg er enig med spørsmålet Espen Ottosen stiller: “Hvorfor slutter tusenvis av kristne opp om Partiet de kristne?”

Partiet De Kristne (PDK) og kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019

PDK er igjen “ute med kjeften sin” i forbindelse med valget 2019. På den småtvilsomme nettsiden Søkelys er det gjengitt et innlegg forfattet av Tomas Moltu, 1. kandidat til fylkestinget for PDK i Hordaland / Vestland fylkeskommune. Tittel på innlegget:

Av innlegget framgår det at det er helt uaktuelt å legge ned partiet for så å gå inn i eller bli en del av KrF. KrF er ifølge dem preget av splittelse og uforutsigbarhet, og det er ikke aktuelt med «nå må vi stå sammen». PDK er visstnok ifølge seg selv godt fundamentert i konservativ kristendom.

PDK har ifølge seg selv:

  1. Den beste politikken for familier i Norge. (Hjelpes! Verre enn MorFarBarn sin “politikk”.)
  2. Tydeligst og best løfter fram Israel og Israels sak.
  3. Tydeligst og best på “Ja til livet” (nei til abort osv.).
  4. Utfordrer globaliseringen (EU, EØS, ACER osv.) og nedbyggingen av Norge
  5. Vil utfordre FN.
  6. Vil begrense innvandringen til Norge.
  7. Et tydelig og avklart borgerlig parti.

Å nei, du. Dette partiet får DEFINITIVT ikke min stemme. Deres mørkemannspolitikk og forvridde konservative tilnærming og kristensyn appellerer absolutt ikke til meg. Satser på at folk flest er opplyste og tenkende mennesker som styrer langt unna valgseddelen og den gammeldagse politikken til PDK.

 

Forut for valget 2019 har partiet arrangert “PDK Convention 2019“. Denne samlingen skulle vel fungere som en “kickoff” i forbindelse med valget. Det de var opptatt av i forbindelse med denne konferansen var blant annet: “PDK Convention 2019 samles verdikonservative profiler fra inn og utland som setter frihet, trygghet, forsvar, beredskap, Norges verdiplattform, familien, demokrati, folkestyre, lokaldemokrati og grasrotengasjement på dagsorden innenfor valget i 2019.” Nok en gang ingen tvil om at partiet har et annet samfunns- og verdensbilde enn det jeg har, og at de slettes ikke appellerer til meg med sin sære politikk.

Sannsynligheten for at partiet skal klare å få gjennomført sin politikk er HELDIGVIS minimal. Partiet har alt for liten oppslutning til å ha noen vesentlig betydning i det politiske spillet. Joda, som kristen tror jeg på at undere kan finne sted. Det blir likevel litt drøyt for min del å forvente at et så stort under skal finne sted at PDK plutselig over natten blir et stort nok parti til å kunne oppnå muligheter for reell politisk innflytelse.

Politisk makt til religion og livssyn har vært (og er) en alvorlig trussel mot demokrati, menneskerett og likeverd. (Levi Fragell på Facebook.)

 

Dette i det hele tatt å prøve å få folk til å stemme på Partiet De Kristne (PDF) er tilnærmet lureri. Velgerne blir lurt med lovnader om stor oppslutning pga. de har “gud” på sin side. De er heller ikke snaue med sine løfter om store politiske endringer som de skal få utrettet. Meningsmålinger taler sitt tydelige språk at dette partiet ikke vil få noen politisk makt i det hele tatt. En stemme på partiet er en bortkastet stemme. Dessuten tyder interne samarbeidsproblemet på at de i hvert fall ikke klarer å samarbeide noe særlig bra med andre annerledestenkende partier.

I forbindelse med valg 2017 har diverse talspersoner fra Partiet De Kristne (PDK) vært på banen flere ganger. Når enkelte av dem uttaler seg høres det ut for at de representerer et kjempestort parti. Ikke måten på hva de skal klare å få til når (ikke hvis!) de kommer i makt på Stortinget. Stormannsgalskap og virkelighetsflukt enkelt og greit.

Kristne mikropartier

Mye mer kunne helt sikkert ha vært sagt om de kristne mikropartiene, men jeg tviler på om det har noen hensikt. Partiene er små mikropartier med nesten ingen oppslutning, og pga. deres ubetydelighet det er vel liten vits i å bruke alt for mye tid, energi og kalorier på dem.

En og annen avhopper fra KrF kommer sigende inn til partiene, men likevel har partiene liten og ubetydelig oppslutning. Til og med “storebroren” Partiet De Kristne (PDK) har ca. null betydning for den norske politikken. Partiene er og blir sære nisjepartier for spesielt interesserte, og med deres valgte (smalsporede) politikk kan jeg vanskelig se for meg at de vil få noen stor oppslutning i overskuelig framtid heller. Til og med KrF sliter for tiden med å skaffe og å holde på (kristne) velgere.

 

Selv klarer jeg ikke å se at det å stemme “blått” er mer kristelig eller ukristelig enn å stemme “rødgrønt”. Faktisk synes jeg at det er rart at såpass mange kristne f. eks. stemmer på FrP. Alle partier har sine styrker, svakheter og prioriteringer. Kristne er ikke en ensartet homogen gruppe der det er naturlig for alle å stemme likt. Utenom troen på Gud, Jesus og Den Hellige Ånd som beskrevet i Bibelen er det lite som knytter kristne sammen. Det finnes ikke en objektiv liste med verdier som alle kristne kan entes om. Også kristne er mennesker med sine personlig og individuelle prioriteringer og synspunkter.

Jesusfolket (nå nedlagt nettside)

Jeg vil gjenta følgende fra min “lille” protestartikkel mot KrF: Jeg er enig i det som i en periode stod på nettstedet Jesusfolket.no (nå nedlagt nettside), nettsiden for det VIRKELIGE kristenfolket:

  • “Tror du at ditt politiske ståsted definerer deg som en del av kristenfolket eller ikke? Det er en misforståelse. Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. Du er faktisk fri til å stemme hva du vil uten å risikere Guds vrede.”

La politikk være politikk, ikke bland børs og katedral og la bedehus, kristendom og tro være det det er. Det blir bare tull og rot av å sause dette sammen! La det være noe avstand mellom de to regimene det verdslige (politikk m. m.) og det åndelige (tro).

Personlig er jeg møkka lei av nedrakkingen mot rødgrønn politikk og de politiske partiene på denne siden. Disse partiene er slettes ikke Antikrist i egen person eller spydspisser for landets såkalte avkristning. Slettes ikke alltid så mye mer “kristelig” politikk på blå side, f. eks. fra Fremskrittspartiet (FrP). Så vidt meg bekjent ønsker alle norske politiske partier å beholde religionsfriheten, så det blir bare tull å beskylde enkelte partier for “kristenforfølgelse”.

Jeg finner det ikke naturlig å gi politikere og politiske partier skylda eller ansvaret for avkristning (sekularisering) eller påkristning av Norge. Dette ansvaret ligger på den enkelte kristne og på menighetene. Kristne må begynne å virke i stedet for å sutre over landets politiske styring. Noe av det samme tar Kai Johansen opp i sin kommentar i Dagen (lenke).

Fra en lederartikkel på DagensDebatt.no “låner” jeg følgende sitat som jeg sier meg hjertens enig i:

  • “De kan benekte det så mange ganger de vil, men den mest målbare virkningen av disse partidannelsene er etter alt å dømme en svekkelse av den kristne innflytelsen i norsk politikk.”

Artikkelen ble skrevet i forbindelse med dannelsen av det nye Verdipartiet, som kommer i tillegg til det andre kristne småpartiet Partiet De Kristne.

“Partiet De Kristne” har hatt hårete mål om stor støtte i folket med drømmer om egne stortingsrepresentanter. For å si det nesten-blasfemisk: Heldigvis har ikke Gud vært på deres side så langt. Fortsatt er partiet et mikroparti uten betydning for norsk politisk virkelighet.

Ifølge nettsiden til “Partiet De Kristne” (PDK) er deres hjertesaker og prinsipper følgende:

  • Verdikonservativt parti med ideologisk fundament basert på Bibelen
  • Den kristne tro og lære sentral i politikken
  • En sterk og levedyktig familie bestående av mor, far og barn, dvs. beskytte den tradisjonelle familiens særstilling i samfunnet
  • Motstandere mot abort og aktiv dødshjelp
  • Frihet og trygghet for alle (frihet, ansvar og mangfold)
  • Retten til liv
  • Tydelig støtte til Israel

Innimellom prøver PDK å framstå som “det gamle KrF. Selv er jeg lite interessert i 70 års gammel politikk i ny innpakning hvis de skal leve denne påstanden fullt ut.

Det konservative Partiet De Kristne er forkjempere for en streng innvandrings- og asylpolitikk. De ønsker visstnok også å si opp EØS-avtalen, Schengen-avtalen og er ikke tilhengere av FNs flyktningpolitikk. De er skeptiske til islam og “dyrker” Israel.

Det påstås at partiet ønsker Norge tilbake på fast grunn. De ønsker et samfunn som er fritt og trygt for alle, og de påstår at de står for tradisjonelle kristne verdier. Jeg vil nok heller kalle deres verdier og politikk for mørkemannsverdier eller mørkemannskristendom. Rett og slett kvalmende politikk som slettes ikke er representativ for kristne flest. De har lite plass for dem som ikke lever et A4 familieliv, muslimske asylsøkere er tilnærmet uønsket og ikke-kristne skal bli dyttet på deres såkalte “kristne syn og levesett”.

Partiet snakker om frihet og trygghet for alle. Deres versjon av frihet og trygghet framstår for meg mer som slaveri og trelldom. Hvis partiet hadde fått lov til å styre fritt hadde de gitt oss trange verdimessige rammer, og et samfunn som i hvert fall ikke ville ha passet for meg. Deres overformynderi og mørkemannskristendom sier jeg gladelig nei takk til!

Avisen Vårt Land har også hatt en artikkel om partiet i forbindelse med at de stiller til valg i 69 kommuner til kommunestyrevalget 2015. I denne artikkelen går det fram at PDK er opptatt av:

  • Å være verdikonservative
  • Partiets hovedmål er å ivareta kristne grunnprinsipper
  • Stoppe avkristningen av Norge
  • De ti bud og Bibelens verdigrunnlag ligger til grunn for arbeidet
  • De vil beskytte den tradisjonelle familiens særstilling i samfunnet og kjempe mot dagens ekteskapslov, ekteskap forbeholdt forhold mellom mann og kvinne.
  • Abortkamp og kampen for det ufødte barnet/livet
  • Støtte til Israel

Selv er jeg ikke all verdens opptatt av disse sakene og jeg er nok også dypt uenig i deres vektlegging og fortolkning av Bibelen, deres valg av verdier og hvordan det er å være en kristen. Til tross for at jeg er en troende kristen er jeg neppe innenfor målgruppa til “Partiet De Kristne”. Deres politikk blir for blå for meg samt de har valgt ut en del satsningsområder som ikke opptar meg all verdens mye. Deres Bibelfortolkning er også ganske snever og konservativ.

Det som opptar meg personlig er saker slik som:

  • Beholde dagens velferdsgoder (gratis helsetjenester, gratis skole, gode trygdeordninger osv.) og hvis mulig styrke dem
  • Distriktspolitikk (muligheter for å bo på landsbygda slik jeg nå bor)
  • Solidaritet, rettferdighet og fellesskap
  • Arbeid til alle og ingen nullskatteytere
  • En relativt sterk offentlig sektor
  • Frihet og trygghet, men ikke slik som den PDK presenterer
  • En viss grad av reguleringer og styring for å unngå at egoistiske (kapitalistiske) krefter får for stor kontroll i samfunnet.

De kristne politiske mikropartiene ønsker “tvinge” på det norske samfunnet sitt trange moral- og regelsett. Partiene oppfører seg mer som sekter enn seriøse politiske partier. Det er et salig rot og en røre mellom politikk og mørkemannskristendom fra forrige århundre. Partiene framstår som useriøse mikropartier med store ambisjoner og lovnader de ikke vil klare å innfri i overskuelig framtid. Dessuten er de svært opptatt av å kritisere og å snakke ned KrF som de anser som et frafallsparti fra det kristne.

Partiene virker til å ha langt framskredet homofobi. Likekjønnede forhold er fy-fy, og den gufne familiepolitikken er i nærheten av den MorFarBarn kjører. De ønsker å fenge kristne verdibaserte eller verdiopptatte velgere.

Jeg sier gladelig nei takk til disse sære partiene!

Selv om jeg er noe smårød eller rødgrønn av meg politisk sett er jeg langt fra noen kommunist eller “supersosialist”! F. eks. blir både SV og Rødt for rødt for meg. I valgtester på nettet har jeg ofte endt opp med resultatet Sp og/eller Ap.

I stedet for å skrive mer om mine meninger rundt kristne partier henviser jeg til mine tidligere artikler her i bloggen med titlene “Fortsatt skeptisk til KrF“, “Valg 2017” og  “Regjeringskritikk“.

Til slutt en liten notis: Etter at jeg påbegynte min “kamp” mot KrF har jeg blitt gjort oppmerksomme på at jeg på mange måter viderefører det synet min bestefar Richard Rasmussen (1901-1967) fra Egersund hadde. Han døde før jeg ble født, men har var mens han levde aktiv i blant annet “Kristne Arbeidere” / “Norges Kristne Arbeideres Forbund”. Ellers var han del av det som da het “De unges Misjonsforening”, og som i dag heter Misjonshuset / Egersund Misjonsforening (EMF, tilsluttet NMS).

Kristne Arbeidere (logo).

Han var en aktiv kristen, men politisk sett tilhørte han arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet (Ap). Han var dypt skeptisk til KrF og ikke minst opprettelsen av lokallag av KrF i Egersund, og han var nok i likhet med meg skeptisk til sammenblandingen av kirke/bedehus/kristentro og politikk. Opprettelsen av lokallag i Egersund fant visstnok sted på et møte på prestegården på Husabø med daværende prests velsignelse.

(For ordens skyld: Selv er jeg IKKE medlem av Kristne Arbeidere eller andre halv- eller helpolitiske organisasjoner. Imidlertid er jeg troende og sympatiserer politisk sett med rød-grønn side.)

Det er selvsagt fullt mulig – og naturlig – å være aktiv kristen (troende) samtidig som man er del av arbeiderbevegelsen og støtter sosialdemokratiske ideer.

Lenker:




Kristendommen og grunnloven

Kors og Bibel

I 2012 ble landets grunnlov angående forholdet mellom staten og kirken endret. I den forbindelse var Kristent Samlingsparti (nå en del av PDK, Partiet De Kristne) med venner i den konservative leiren i full aktivitet med “Underskriftsaksjonen for å beholde Jesus i Grunnloven”. De hevdet at grunnlovsendringen vil bidra til avkristning av landet.

Selv er jeg noe usikker på hva som er det beste for kirka økonomisk, organisatorisk og teologisk når det står mellom valgene om fortsatt å være en statskirke eller en noe mer frittstående folkekirke. Nå er imidlertid “skilsmisseprosessen” fullført, og man får jo respektere flertallets kirkeforlik (demokratisk prosess) på Stortinget.

Uansett har jeg lite tro på at endringene i Grunnloven (§ 2 og § 16) har noen stor påvirkning på avkristningen eller sekulariseringen av Norge. Der må vel heller den enkelte kristne sammen med landets menigheter påta seg ansvaret for å unngå avkristningen. Man må spre Guds ord til landets befolkning uavhengig av kirkas tilknytninger mot staten.

Fra 1.1.2017 ble siste del av løsrivingen av kirka fra staten gjennomført. Kirka ble “helt sjef” over eget hus inkludert overtok ansvaret for sine ansatte (prester m. m.). I hele 480 år, helt siden reformasjonen i 1537 og fram til inngangen av 2017 har Norge hatt en statskirke. Løsrivingen har selvsagt både sine fordeler og ulemper.

Sitat fra en artikkel jeg tidligere skrev her i bloggen (lenke): “Jeg er lei av dårlige unnskyldninger angående dette at Norge er i ferd med å bli et sekularisert samfunn. Etter mitt syn er det største problemet oss kristne. Vi isolerer oss i våre menigheter og snakker om hvor vond verden har blitt. I stedet burde vi ha gått ut med evangeliet og hatt menigheter som gir et interessant budskap og tilbud til dem som ikke er kristne.

Pastor og rådgiver Arnfinn T. Clementsen har i 2012 også uttalt seg om temaet på Verdidebatt.no. Fra hans innlegg sakser jeg følgende: “Noen kristne ledere har fremstilt dette (egen kommentar: Grunnlovsendringen og fristillingen av kirka) som et nytt og stort skritt i avkristningen av landet. Jeg tror ikke det. Jeg er glad for, og det er betydningsfullt, at den kristne tro og arv fortsatt vises tydelig i grunnloven, men på den annen side er det ikke bokstaven i grunnloven eller Statskirken om avgjør “trosnivået” i det norske folk, eller i utviklingen av året samfunn. Det er den levende Jesu Kristi Kirke som i sin bredde kan gjøre Jesus synlig og formidle de kristne verdier til folket!

Arnfinn T. Clementsen har skrevet nok et interressant innlegg på Verdidebatt om saken. Tittelen er: “Forsvinner Jesus ut av grunnloven mandag 21. mai (2012)?” Hans “svar” var at en statskirke neppe er en garantist for hans (Jesu) tilstedeværelse. Det er kristne og kirker over hele landet som må sørge for at Jesus blir tilstedeværende.

For oversiktens skyld kan det være greit å vite hva det står om kirka i grunnloven. To paragrafer er spesielt sentrale:

§ 2. Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Tilbake i 2012 var det masse “styr” da denne paragrafen ble endret til dagens ordlyd. Neste sentrale paragraf:

§ 16. Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.

 

Altså: Den norske kirke har ennå en form for særstilling. Den “…forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten”.

Enkelte kristne har ikke ennå lagt ballen død og forstått at kampen er tapt. Jeg har personlig liten tro på at grunnloven blir reversert tilbake til slik den var før 2012 når det gjelder kristendommens plass i samfunnet. Personlig klarer jeg ikke å se den store dramatikken i grunnlovsendringene som ble foretatt i 2012. Det er fortsatt gode muligheter og rammer for å få formidlet det kristne budskapet i Norge.

Nå gjenstår det å se hvor bra det går med kirka på egne bein. Økonomien og om rammeoverføringene blir holdt store nok til kirkas behov gjenstår å se. Det kan nok også bli andre utfordringer rundt det organisatoriske, ledelse og hvilken vei kirka skal gå. Gjentar det jeg skrev om skillet mellom stat og kirke i en annen artikkel:

“Skilsmissen” vil nok medføre masse diskusjoner, konflikter, splid og dårlige kompromisser/beslutninger. Jeg tror ikke kirkesystemet («folkekirken») er forberedt og modne nok til jobben som selvstendig kirke. Beslutninger rundt ledelse, finansiering og økonomi (offentlig finansiering og/eller medlemsfinansiering) blir også en utfordring. Alle disse trivielle og praktiske problemstillingene vil neppe bidra til at flere blir frelst eller får møte Bibelens Gud.

 

Skillet mellom kirke og stat måtte på et eller annet tidspunkt komme. Andre land har i stor grad allerede gjennomført slike skiller. Det gjelder vel bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Et land eller stat i seg selv kan ikke være en kristen enhet/kristent land slik jeg ser det. Det blir opp til oss som bor her å benytte vår trosfrihet til å velge hva vi skal tro på som enkeltmennesker og grupper.

Vi bor i et land med høy grad av religionsfrihet og ytringsfrihet. Det er ingen reell fare for “ekte” forfølgelse pga. troen og religionen. Det gjelder å utnytte disse mulighetene best mulig til å nå ut med evangeliet.

Statsbudsjettet og kirkeøkonomi

I forslag til Statsbudsjettet 2018 begynner man muligens å se litt av konturene til kirkas framtid som fristilt kirke. Forslaget til Statsbudsjettet 2018 kan visstnok i verste konsekvens medføre at 30 prestestillinger på landsbasis vil forsvinne/må kuttes. Økningen i bevilgninger er såpass liten at den ikke en gang vil dekke lønnsveksten. I det sannsynligvis endelige Statsbudsjettet for 2018 blir kirken i stor grad “reddet” fra de store kuttene, takket være forliket med KrF og Venstre. Oppdatering: I endelig budsjettforlik ble 50 millioner plusset på, og krisen er over for denne omgang. Fortsettelse følger nok i de kommende år, da jeg tror mangel på penger vil bli en tilnærmet standardsituasjon i alle kommende budsjetter og år innenfor kirken.

Likevel vil kirka ha enda mer penger i årene som kommer, noe de har signalisert ved at Kirkerådet ber Stortinget bevilge en kvart milliard mer til Den norske kirke i 2019.

Avisen Vårt Land har skrevet en lederartikkel om saken med tittelen “Ambisjoner uten penger”. Myndighetens ambisjoner på folkekirkens vegne er store, men det er noe verre med de økonomiske bevilgningene. Den fristilte kirke skal være:

  • “landsdekkende” og “lokalt forankret”
  • “ha en oppslutning som bekrefter dens karakter som folkekirke”
  • “tilby trosopplæring til alle døpte barn”
  • “være organisert i samsvar med demokratiske prinsipper og verdier”

Store ambisjoner som koster masse penger, ikke minst i form av lønnsmidler til prestene.

Regjeringen på sin side mener at løsningen er effektivisering av kirkedriften. Når det meste av kirkas statlige midler går til lønn av prester er det vel noe vanskelig å se hvordan det skal være mulig å effektivisere uten at det går utover tjenestetilbudet. Prestene har masse avtaler og reguleringer for sin arbeidstid, noe som gjør det vanskelig å få dem til å jobbe noe særlig mye mer uten å gå til kamp mot tilkjempede avtaler og goder. (At prestene etter mitt syn er noe overbetalt er en annen sak, men å gjøre endringer i dette vil være umulig uten å komme i krig mot fagforeninger osv.)

Det som kan bidra til å spare inn en del penger er å kutte i det voksende kirkebyråkratiet. Spesielt på bispedømme-plan og nasjonalt plan har det vært en byråkratisering uten like i de senere år. Det har blitt opprettet mange nye administrative stillinger og fagstillinger, både i Kirkerådet sentralt og ved bispedømmekontorene. Det er rådgivere, konsulenter og “eksperter” på alskens områder. Stillingene benyttes blant annet til overvåkning, rapportering, dokumentasjon og kontroll av det “fotfolket” jobber med. Jeg synes det i stor grad vitner om mistro til dem som jobber lokalt i kirka.

Et interessant innlegg i denne debatten er Verdidebatt-kommentaren til Åste Dokka , forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land. Tittel på innlegget er: “En tid for å skjære ned. Det er på tide at Den norske kirke reduserer sin stab av flere hundre byråkrater.” Jeg er i stor grad enig med det hun skriver.

Førstelinjetjenestene (prester, kateketer, diakoner, trosopplærere, kirkemusikere m. m.) bør i hovedsak skjermes for kutt. Det er slike stillinger og personene bak dem som gjør den virkelige jobben, det er dette som er kirkens fotfolk. De formidler evangeliet og kommer mennesker i møte.

Jeg for min del sier bare følgende til saken om kampen om penger til drift av folkekirken: Helt som forventet! Det blir nok en årlig kamp om de her pengene.

Det blir alt for lett å skylde den pågående sekulariseringen og avkristningen av Norge på en grunnlovsendring. Det er nok heller vi kristne samt menighetene som må begynne å fungere! Det må satses på det utadrettede arbeidet og mindre på det regionale og nasjonale byråkratiet. Kanskje også på tide at menighetene slutter å fungere som en klikk?

Flere lenker:

 




Fortsatt skeptisk til KrF (Kristelig Folkeparti)

Nei til KrF

Rett på konklusjonen: Nei, vi trenger så absolutt ikke et eget såkalt “kristelig folkeparti”. Et sterkt, stort og slagkraftig Kristelig Folkeparti (KrF) står definitivt ikke på min ønskeliste. Kristne er ikke en ensartet eller heterogen politisk gruppe, og såkalte kristne verdier kan være så mangt!

Med sitt veivalg til høyre (blå side)  i den norske politikken har også partiet gjort seg selv uaktuelt for kristne som befinner seg på rød side. Forhåpentligvis blir det framover et marginalt parti – under sperregrensen – for spesielt interesserte uten all verdens stor innflytelse.

I min gamle blogg hadde jeg et innlegg som het: “Skeptisk til KrF”. Dette står jeg ennå fast på. Jeg er fortsatt skeptisk og sterkt kritisk til både KrF og ikke minst andre tilsvarende nisjepartier som “Partiet De Kristne” (PDK) og “Verdipartiet”. (Under Stortingsvalget 2013 fantes det også to andre “kristne” mikropartier: “Norges Kristne” og “Kristent Samlingsparti”, hvorav sistnevnte nå er en del av PDK mens det andre er nedlagt (?).)

I de senere år har det vært noen utskiftninger i partiledelsen til KrF, uten at dette har betydd så mye fra eller til. Oppslutningen til partiet har ikke vært all verdens høy i den senere tid (5,6 % av stemmene under stortingsvalget 2013 og katastrofale 4,2 % under stortingsvalget 2017). Selv tror (og håper) jeg at storhetstiden for KrF som politisk parti er over. Trenger vi i det hele tatt KrF? For min del er svaret nei. KrF bygger mer eller mindre på tanken om at alle kristne og andre verdiinteresserte har det samme politiske synet og er en ensartet homogen gruppe. Er nå dette tilfelle i dagens Norge? Jeg tror ikke det.

Resultatet etter stortingsvalget 2017: Demokratiet har seiret. Det ble beklageligvis flertall for blåblå regjering med Erna & Co inkludert Fremskrittspartiet bak rattet. Jeg tar det til etterretning og aksepterer det rødgrønne tapet, men jeg liker det ikke.

Trøsten min er at KrF gjorde et historisk dårlig valg, og Partiet De kristne (PDK) gjorde et enda dårligere valg.

KrF fikk et resultat på 4,2 prosent. Dette er visstnok den dårligste oppslutningen på 81 år, dvs. helt tilbake til 1936 må man gå for å finne et dårligere valgresultat for dette partiets del.

Det gjenstår å se hvor prinsippfaste partiet er. De har tidligere sagt at det er uaktuelt med samarbeidsavtale eller å sitte i regjering så lenge FrP er en del av regjeringsapparatet. Det spørs om de holder ord, eller om maktsyken blir for sterk.

Oppdatering november 2018: I en boks lenger nede i artikkelen har jeg også skrevet noe ord om det foretatte veivalget mot blå side, og om KrF sin deltakelse i en utvidet Solberg-regjering. Regjeringsmakta fristet, og sjelen til partiet ble gladelig solgt i bytte mot litt makt.

Oppsummering

Som en innledning kan jeg starte med et forsøk på å oppsummere min KrF-motstand:

  • Kunstig og unaturlig med et eget såkalt kristent parti. Hvorfor skal alle kristne “rotte” seg sammen i et eget parti?
  • Min hypotese eller påstand: Partiet er overflødig og unødvendig i dagens samfunn.
    Vi trenger ikke KrF, og oppslutningen rundt partiet er heldigvis svært moderat for tiden. Sperregrensen neste?
  • Det er ingen selvfølge at man som kristen må stemme KrF. Kristne finnes over hele den politiske skalaen, fra ytre venstre til ytre høyre.
  • Tro binder kristne sammen, men ellers spriker vi i alle retninger også politisk.
  • Kristne er ikke lengre en ensartet homogen gruppe med et felles verdisett.
  • Sammenblandingen av politikk og religion / bedehus fungerer ikke særlig bra.
  • Selv ønsker jeg ikke å bli forbundet med KrF sin mørkemannskristendom og gammeldagse kristendomssyn og politikk.
  • KrF preges av interne stridigheter mellom de politiske venstre- og høyresidene, og mellom de liberale og konservative kristne. Partiet har muligens også et kvinneproblem.
  • For store grupper av vårt folk er KrF sin politikk totalt uinteressante (utenfor målgruppen og rammen), med sitt store fokus på familiepolitikk for den lykkelige A4-kjernefamilien.
  • Partiets veivalg mot høyre – høyrevridd politikk hvor de sitter i regjering med FrP provoserer enkelte med svært god grunn.
  • Kjell Ingolf Ropstad tror jeg ikke vil være en samlende leder for partiet. Generelt har jeg liten tiltro til hans framtredende rolle i partiet.
  • KrF er et Judas-parti som gladelig selger verdier og prinsipper mot litt innflytelse og makt (regjeringsmakt).
  • Hva er så kristent med hele partiet? Muligens bør K-en fjernes fra navnet (kristelig) en gang for alle.
  • “Folkeparti” er vel også en stor overdrivelse med dagens dårlige oppslutning og deres lite samlende rolle eller funksjon blant kristne / verdiopptatte velgere.

Utgangspunkt

Min “krig” mot KrF startet for en god del år siden mens jeg ennå var ung voksen (i 20-årene). Husker jeg fikk en invitasjon til en eller annen lokal KrF-happening i Egersund hvor det stod ca. følgende adressering: “Til medlemmer og sympatisører/støttespillere av KrF”. Dette fikk meg til å tenne på alle plugger. Selv om jeg var (og er) kristen og i den tid også vanket i Misjonshuset (NMS, Egersund) var det alt annet enn en selvfølgelighet å støtte dette partiet. Deres ensidige familiefokus på den perfekte kjernefamilie samt deres høyrevridde politikk har aldri appellert til meg.

Jeg har også nå i “nyere tid” – forut for valg 2019 – blitt invitert til å like Stad KrF sin Facebook-side, noe som jeg selvsagt svært fort avviste.

Hvorfor engasjere seg så sterkt mot KrF når det ikke er mitt parti? Jo, slik jeg ser det er partiet med på å skape et stereotypt bilde av kristne som jeg ikke vil være del av. På mange måter “ødelegger” partiet deler av kristendommen, kristentroen og de kristne verdiene med sin til tider mørkemannskristendom, moraliserende pekefingeroppførsel og gammeldagse politikk. Nei takk til KrF sitt overformynderi.

Det provoserer meg rett og slett den generaliseringen og den selvfølgeligheten enkelte legger til grunn rundt at kristne selvsagt må stemme KrF. Det blir en sterk forenkling av den komplekse virkelighet å tro at alle kristne deler KrF sitt politiske syn. Man kan godt være kristen og stemme og støtte helt andre partier enn Kristelig Folkeparti. De som stemmer andre partier er ikke mindre kristne av den grunn. Til og med partier på sosialistisk side (rødgrønt) kan man stemme på og likevel være en god kristen!

I flere år har jeg hevdet følgende: Jeg er skeptisk til KrF – Kristelig Folkeparti (eller var det ukristelig folkeparti?). Jeg liker ikke helt ideen om at alle kristne skal “rotte” seg sammen i et eget parti. Jeg er heller ikke særlig begeistret for sammenblandingen av politikk og religion. Kirke og bedehus skal ha evangelisk fokus, mens KrF prøver å anlegge et politisk fokus. Det blir bare knuste egg og omelett av sammenblandingen.

Å ta Gud til inntekt for en bestemt politikk – i denne sammenheng høyrevridd politikk – blir totalt feil i mine øyne. Bibelens Gud er hevet over og ikke begrenset av smal partipolitikk. Selvsagt blir det noen krysninger mellom tro og politikk, men likevel ser jeg på Gud som en upartiske Gud i politiske sammenhenger.

Å få kombinert politikk med åndskamp er ingen enkel operasjon eller balansekunst. La bedehus være bedehus og politikk være politikk! Nå framstår KrF som et skadeskutt parti som bedehuset er i ferd med å dolke i ryggen. Den kristne forsamling bør IKKE gjøres om til en politisk arena, og jeg synes svært lite om at bedehus og andre kristne forsamlingshus (troens hus) benyttes til politiske KrF-samlinger.

KrF er partiet for folk som er imot vitenskap, framskritt og utvikling. Gammelt tankegods og utgåtte verdier, såkalte kristne verdier, styrer partiet. Ikke akkurat et førstevalg for det moderne mennesket. Partiet er overflødig og unødvendig i dagens samfunn, da partiet for lengst har utspilt sin rolle.

Kristelig Folkeparti (KrF) er et kristendemokratisk politisk parti i Norge. Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som en reaksjon på tiltagende sekularisering i samfunnet. Partiet identifiserer seg som et sentrumsparti bygd på et kristent livssyn. Skjønt det omtales som et borgerlig parti, foretrekker partiet selv betegnelsen “ikke-sosialistisk”.

Kilde: Wikipedia: Kristelig Folkeparti

 

KrF gjør stadig et tappert forsøk på å forsvare tapte saker og verdier. De står opp for såkalte tradisjonelle verdispørsmål og “kristne verdier“, mens velgerne på sin side i stor grad blir stadig mer sekulære. Folk flest – velgerne sett under ett – har blitt mer liberale i moralske og etiske spørsmål, og det er ikke de store mengdene med mennesker (heldigvis!) som sympatiserer med KrF sine standpunkter.

Det blir muligens for sterkt å si at jeg hater KrF, men langt unna er det ikke. Jeg liker absolutt ikke partiet da jeg opplever det som et parti som seiler under falskt flagg (trojansk hest?). De prøver å framstå som et kristent folkeparti (bredt parti for kristne) for dem som er opptatt av kristne verdier. Likevel har de en svært snever politikk, de roter sammen religion og politikk til en usmakelig lapskaus og de er politisk sett svært høyrevridde hvor de fronter egoistisk blåpolitikk med tvilsomme verdier.

KrF er et parti som har en politikk og kristentro som i hovedsak appellerer til (moderate) konservative kristne, og da spesielt overfor medlemmer i karismatiske frimenigheter (pinsevenner osv.). Jeg er LANGT på utsiden av denne målgruppa med “gladkristne”.

Kommentar funnet på Facebook i forbindelse med partilederdebatt på TV2 under valgkamp 2019:

  • Stakkars Ropstad oppfører seg som en fisk på land. Han er en gavepakke til oss som har lyst til å bli kvitt KrF.»

Det er lett å si seg enig i den karakteristikken. Han – partileder Kjell Ingolf Ropstad – prater til enkelte menighetsmedlemmer i kristen-Norge, mens til “oss andre” klarer han ikke å nå fram og inn. Bedehuspartiet KrF er for spesielt interesserte, og det er vel lite som tyder på at deres ledelse og politikk klarer å trekke til seg store mengder med nye velgere / støttespillere.

Ifølge enkelte “super-kristne” har KrF blitt “Sodoma-partiet”. Det hevdes at de ikke lenger står for tradisjonelle kristne verdier, f. eks. innenfor ekteskapssyn, homofili, synet på abort osv. Det har visstnok blitt viktigere for partiet å sanke stemmer på utsiden av bedehusene enn å stå for tradisjonelle kristne verdier. Den eneste redningen er for slike mennesker “Partiet De Kristne”. (Akkurat denne argumentasjonen her forstår jeg meg ikke på, men jeg gjengir den for helhetens skyld.)

Det er farlig-farlig med løsrevne Bibelvers. Velger likevel å bruke et slikt her:

Matt. 22, 21: “Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.” Altså: Et skille mellom religion (tro) og styring av samfunnet (politikk).

Religion og politikk

For mye sammenblanding av politikk og religion slik som spesielt KrF driver med liker jeg som sagt ikke. Gud selv er ikke et politisk vesen og deltar ikke (direkte) i politikken. Bibelen er en flott bok hvor man finner mange fine “kristne verdier” som delvis kan inngå i det politiske “spillet”. Imidlertid mener jeg ganske så bestemt at Bibelen ikke gir en helt klar pekepinn i detalj på eksakt navigasjon og kurs når det gjelder politiske og samfunnsmessige valg. Partiet selv sier at de bygger på en kristendemokratiske ideologi, men jeg kan styre min begeistring for kristendemokratiet de presenterer.

Selvsagt vil det alltid være en viss sammenheng mellom religion og politikk. Helt vanntette skott er det ikke mellom de to størrelse og noen ganger blir overgangene ganske så flytende (jf. Toregimentslæren). Imidlertid synes jeg partier slik som KrF presenterer en uspiselig lapskaus av en sammenblanding av de to størrelsene. Mye av deres “kristenhet” kan i hvert fall ikke jeg stå inne for, selv om jeg anser meg selv som både litt politisk interessert og som kristen. F. eks. synes jeg både Senterpartiet og Arbeiderpartiet står for en mye bedre “miks” enn det KrF presenterer.

Noen er nok mer ekstreme i sin motstand mot KrF enn meg. Har i diskusjoner på nettet lest om enkelte personer som mener at KrF bidrar til avkristning av landet vårt. KrF har vært positive til å ta imot en del flyktninger fra Syria, og dette vil “selvsagt” medføre at flere muslimer ankommer landet vårt og i neste omgang islamiserer disse flyktningene Norge. Dessuten støtter de den “ukristelige” folkekirken. (Bare så det er sagt; Jeg står ikke inne for dette resonnementet.)

Selv opplever jeg KrF som et alt for konservativt parti med et gammeldags kristendomssyn for bedehusfolket. Leser at enkelte andre oppfatter partiet som alt for liberalt, og noen påstår til og med at selve partiet og deres politikk er avkristnet. Visstnok er “Partiet De Kristne” redningen for de “virkelig Bibeltro”. For enkelte kristne er visstnok egoistpartiet FrP også redningen.

Innenfor partiet er det hele tiden en strid eller konflikt (strid, kamp) mellom de liberale og de konservative når det gjelder verdivalg. Det finnes to ulike – vanskelig forenelige – sider eller fløyer innad i partiet. De liberale ser ikke noen store problemer med å f. eks. å godta homofile eller andre samfunnsmessige og moralske justeringer. De konservative på sin side ønsker at partiet skal være et Bibeltro bedehus for likesinnede, hvor gammeldagse kristne verdier skal få råde.

I en og annen sak er jeg nok enig med KrF, men i de store linjene passer ikke Kristelig Folkeparti sin politikk meg og mitt liv. KrF kjører en høyrevridd politikk / konservativ politikk som ikke alle kristne kan støtte.

Det har kommet fram at en del (“kristne”) sekter ikke vil at deres medlemmer skal stemme ved politiske valg. Disse sektene finner det feil at man som troende med Bibelen i hånden skal engasjere seg politisk. Noe å tenke på for dem som brenner for det kristne politiske partiet KrF?

Velgermassen

Selv regner jeg meg som kristen, men for meg er det ingen automatikk i å stemme KrF. KrF har et politisk syn som nødvendigvis ikke passer for alle som er kristne. Det finnes gode kristne mennesker som finner det vel så naturlig å gi sin stemme til et annet parti enn KrF. Kristnes politiske syn spenner nok over hele den politiske skalaen fra ytterste røde parti til mørkeblå FRP.

Det som binder oss kristne mer eller mindre sammen er vår tro. Imidlertid kan også kristne tilhøre ulike politiske retninger da vi tross alt er mennesker også. De sakene som Kristelig Folkeparti er opptatt av klarer ikke nødvendigvis å engasjere meg selv om jeg er kristen og dermed innenfor partiets målgruppe. Selv om enkelte hevder at vi kristne er opptatt av verdier klarer ikke jeg å se for meg at det finnes en objektiv liste med kristne verdier som nødvendigvis alle kristne kan enes om.

Det virker som om den harde kjerne svikter partiet og/eller skrumper inn. Også blant kristne er det økt meningsmangfold i “klassiske kristne spørsmål”. En del av de tradisjonelle støttespillerne dør også ut. Ellers har vel tidligere en sentral del av deres grunnfjell vært basert på medlemmer i lavkirkelige organisasjoner av typen sørvestnorske pietister i Bibelbeltet. Kanskje er KrF primært kun et trangt (marginalt) og regionalt parti for Sør-Vestlandet. Ellers melder VG april 2019 at: “Nesten 1 av 4 KrF-utmeldinger skyldes død, sykdom og alderdom – KrFs grunnfjell dør ut“. Min ønskedrøm er vel mer eller mindre at partiet utraderer seg selv, eller dør ut av seg selv.

Tankesmien Agenda ved leder Trygve Svensson ifølge Vårt Land-artikkel:

  • – Jeg tror ikke KrF vil trives i en regjering så langt til høyre.
  • En smal, kristen-konservativ profil med tyngdepunkt på Sør-Vestlandet er ikke bærekraftig for et parti som vil være del av det moderne Norge.

Partilogoer

Det er ingen automatikk i at kristne må stemme KrF. Vi kristne bør heller jobbe for å få kristne verdier, synspunkter etc. inn i ALLE partier!

Enkelt og greit: Jeg deler ikke Bibelsyn, politisk syn og type tro med den typiske KrF-sympatisør!

Politikken

Ifølge KrFs nettside er partiets hovedsaker følgende:

– Barn og familie, menneskeverd i alle livets faser, eldre skal få den hjelpen de trenger, klima og miljø, utvikling (nestekjærlighet, bistand, fattige osv.), kristen kulturarv, trosfrihet og frivillighet.

Dette er for så vidt ok saker, men de har ikke all verdens appell hos meg.

Partiet fokuserer veldig mye på familie og barn, og for meg blir det en “overdose” med dette fokuset. Frivillighet og frivillige og ideelle organisasjoner burde muligens ha interessert meg, men gjør det likevel ikke i noen stor grad da jeg i lite aktiv i slikt arbeid for tida. Menneskeverd i sentrum, kristendommens plass i samfunnet, fremtidsrettet forvalteransvar, familie, eldre, klima, miljø, utvikling er fine ord, men ordene i seg selv klarer ikke å skape et veldig engasjement hos meg.

Kristen kulturarv og trosfrihet er fine ord, men hva legges egentlig i dette? Jeg er ikke nødvendigvis enig i de verdier, kulturarv og trosutøvelse som partiet vil legge til rette og kjempe for.

Jeg har forstått det slik at KrF “for tiden” er opptatt med slike “kristne” verdier og saker som disse ramset opp nedenfor:

  • Ja til livet
  • Et varmere samfunn
  • Beholde K-en i KRLE-faget
  • Retten til liv for begge tvillinger i mors mage
  • La skolebarn lære om Jesus
  • Familiepolitikk, med fokus på tradisjonelle familiemønstre
  • Åndelig omsorg i livets siste fase
  • Kjempe for de minste i samfunnet
  • Mot legalisering av sex-handel
  • Restriktiv bruk av bioteknologi
  • Mot menneskehandel og slaveri

KrF er spesielt opptatt av etikk og moral. Grunnverdier for KrF er ifølge deres nettside: Det kristne menneskesynet, Nestekjærligheten og Forvalteransvaret.

Ifølge nettsiden til partiet er KrF blant annet opptatt av følgende pr. november 2018:

  • “Sammen for et varmere samfunn” og “Tid for samling om verdipartiet KrF”.

Gjesp! Ikke den mest spennende og moderne politikken akkurat. Kan ikke heller akkurat se at de har gjort samfunnet noe særlig “varmere”.

For meg virker KrF til å være et parti som er veldig opptatt av tradisjoner, oppvekst, barn og kjernefamilien. For dem som ikke er i “riktig livsfase”, ikke lever et A4-liv eller av andre årsaker ikke er opptatt av slike saker er partiet heller mindre interessant. For min del anser jeg KrF som et nisjeparti for spesielt interesserte i bibelbeltet.

En KrF-politiker i Buskerud klarte å tirre meg opp i januar 2017. I forbindelse med en artikkel i Aftenposten om en enslig mor som dro til Danmark for assistert befruktning skrev vedkommende følgende:

  • “Fordi dette ikke handler kun om Deg! Kampen om supergenene er i gang. Sorteringssamfunnet med kjøp og salg av barn som en vare i et supermarked kommer stadig nærmere og det skremmer meg. Her må vi stå opp for #menneskeverdet”

Mitt tilsvar på dette er følgende:

Takk for påminnelsen om hvorfor KrF er et uaktuelt parti for meg! KrF er et helt ok parti med sin familiepolitikk for dem som representerer A4-familien. For oss som faller på utsiden av dette mønsteret er KrF sin politikk alt annet enn god!

Partiet unner ikke hvem som helst lykken med et barn i huset. Noen av oss har ikke andre valg enn å adoptere, surrogati eller donasjon (sæd og/eller egg). Slik situasjonen er nå kan man nesten bare glemme adopsjon. Strenge krav, lange ventetider og få barn som frigjøres til adopsjon.

Hvis jeg hadde vært ung i dag og «naturmetoden» ikke hadde ført fram hadde jeg ikke nølt med å gå for en av de andre metodene. Utnyttelse og for kommersiell industri bør selvsagt unngås, men jeg ser ingen som helst form for utnyttelse i den lenken du henviser til.

Ellers lever vi i et globalt samfunn. Hva vi vedtar og gjør i Norge har liten betydning. En kjapp liten reise til utlandet er alt som skal til for å få det meste ordnet, i hvert fall for dem som har økonomi til det.

 

KrF setter en effektiv stopper for de unike mulighetene bioteknologi gir. Det er helt utrolig at mikropartiet KrF skal få lov i demokratiets navn å stoppe alt slikt via sin vetorett i regjeringserklæringen. Partiet påstår å være imot sorteringssamfunn, selv om det er akkurat dette de bidrar til. De bidrar til et diskriminerende sorteringssamfunn, med store muligheter for bemidlede til å lure seg rundt hele problematikken via en kjapp reise til utlandet. Kun utvalgte – der biologien og naturmetodene fungerer – skal med Norges velsignelse få lov til å få barn og å bli forelder / foreldre pga. det J⚡💥😡👾☠ partiet.

Pga. KrF blir det ikke mulig i årene framover med lagring av egg og eggstokkvev for friske kvinner, eggdonasjon og assistert befruktning for enslige i Norge. (De rike og velstående kommer nok til å trosse dette med å reise til utlandet.) Det blir rett og slett lite hjelp å hente for infertile kvinner (ufrivillig barnløse), som får sine drømmer knust pga. KrF-politikken. Det blir heller ingen utvidelse av tilbudet om fostertest, og heller ikke tilbud om Mitokondriedonasjon. Vaset om at alle barn skal ha rett på en far og en mor har jeg skrevet om før.

Jeg synes det er betenkelig for demokratiet at et lite filleparti som KrF med lav oppslutning skal få så mye makt i politikken og samfunnet på enkelte områder, f. eks. innenfor familie, helse og livssynspolitikk. De slipper til og med til med regjeringsmakt. Nei, KrF er et moralpoliti som styrer og bestemmer i “hytt og pine”, og som prøver å påtvinge sine tåpelige konservative kristne verdiernordmenn flest som slettes ikke har et kristent-konservativt syn. Jeg aksepterer enkelt og greit ikke partiets forsøk på å tre sin moralisme og trange rammer ned over hodet på meg.

Et av slagordene for partiet er for tiden: “Menneskeverd i sentrum.” Menneskeverd er en fin ting i seg selv, men deres subjektive fortolkning av begrepet og det de legger av innhold i begrepet er jeg ikke nødvendigvis enig i.

KrF snakker om at alle er like mye verdt, menneskeverd og at de jobber mot et sorteringssamfunn. Jeg synet tvert imot at deres politikk vitner om det motsatte. Oss som er på utsiden av “normalen” er null verdt for partiet, og vi skal ikke få noen muligheter og gleder her i livet. KrF er et svært ekskluderende parti for dem som ikke passer inn i deres smale moralske ramme. Mammon har rik plass i partiet mens det er lite rom for avvikere fra det “normale” på det familiære området. Partiet utviser lite empati og forståelse for dem som faller på utsiden av deres rosenrøde familieideal, den lykkelige kjernefamilien.

Forskjellspartiet KrF: Jeg anser KrF som et parti som ønsker å skape forskjeller som vil gagne positivt A4 kjernefamilier. Dem som faller på utsiden av dette standardmønsteret har ikke noe å tjene med at KrF får makt. F. eks. er partiet imot surrogati og donasjon (sæd- og/eller egg).

Valg 2019: Nei takk til KrF!

Familiepartiet

Mantraet om familien først, familien er samfunnets viktigste grunnstein og at familien er det mest verdifulle vi har provoserer meg innimellom. I utgangspunktet er jeg jo selvsagt enig, men i en del tilfeller er den biologiske familien mer til skade enn til glede for et barn.

Enkelte vil si at et fosterbarn er en alternativ løsning og muligens godkjent løsning av KrF sitt “moralpoliti”. Imidlertid blir dette langt ifra det samme som å ha et barn i huset på permanent basis. Lengden av et oppdrag med å ta seg av et fosterbarn er ofte noe usikkert. Barnet blir heller aldri “ditt”.

Adopsjon nevnes også som en løsning. Imidlertid vet jeg mye om hvor vanskelig dette er. Få barn frigjøres til adopsjon, det er lange ventetider og mange landsspesifikke regler som gjør det vanskelig å bli godkjent.

For en del som ønsker seg et barn gjenstår det få alternativer. Surrogati eller ulike former for assistert befruktning blir de eneste aktuelle løsningene. Med dette i bakhodet skrev jeg nok et kvast svar på Facebook:

Blir bare så eitrende irritert når partier slik som KrF uttaler seg med sin skråsikkerhet. Det er så lett å si at surrogati og ulike former for kunstig befruktning er galt. Det blir så teoretiske svar. Få har selv kjent problemene på kroppen.

At mennesker blir desperate og bruker alle tilgjengelige midler for å få seg et barn forstår jeg svært godt. Mors- og farsinstinkter er nedlagt i mange av oss mennesker. Når biologien ikke fungerer helt av seg selv bruker man tilgjengelige hjelpemidler.

At folk som ikke selv har vært borti sorgen rundt dette å ikke få barn på naturlig vis uttaler seg skråsikkert om saken provoserer meg noe utrolig.

 

Uttalelser fra KrF Rogaland sitt fylkesårsmøte 2017 klarte også å hisse meg opp. Sitat fra Facebook: “- Det må settes etiske retningslinjer for assistert befruktning for å sikre at barnet både får en far og en mor, slik at de kan ha mulighet til å bli kjent med sitt biologiske opphav, sa vår listetopp Olaug Vervik Bollestad  på fylkesårsmøtet. Marie Ljones Brekke, la til av vi har et behov for vite hvor opphavet vår kommer fra.” Igjen: Å bli kjent med sitt biologiske opphav er et “must” og likeså dette å sikre at alle barn både har en far og en mor, som er en argumentasjonsrekke jeg slettes ikke kan støtte opp om for enhver pris.

KrF er definitivt ikke partiet for slike som meg som er adoptivfar. Deres kjør på A4 kjernefamilier hvor barn på død og liv må kjenne sitt biologiske opphav gjør partiet uaktuelt. Sitt biologiske opphav vil mange adoptivbarn aldri kunne finne ut av, men hva så? De kan få gode liv likevel. Jeg tror ikke biologien er fullt så viktig som partiet gir inntrykk av.

Familiepartiet, ja. Etter mitt syn er det alt for mye søkelys på de voksne og deres perfekte glansbildefamilie – inkludert voksenvern slik som tiltak mot samlivsbrudd – i stedet for å ha barnas beste for øynene. MorFarBarn-liknende tanker får ikke min støtte.

Nok om dette temaet for denne gang….

Oppslutningen

I de senere valg har ikke KrF alltid gjort det så bra. Partiet sliter med å vinne støtte blant det norske folk. Tydeligvis flere KrF skeptikere der ute enn bare meg! Muligens er KrF sin storhetstid over?

Rundt sommeren 2016 er KrF nede i en oppslutning på ca. 5 prosent ifølge diverse meningsmålinger. Blant annet har det blitt litt støy rundt partileder Knut Arild Hareide etter at han var deltaker i  Pride-paraden i Oslo. Dette at han gikk i nevnte homoparade for å vise støtte til de rammede i Orlando-massakren har ført til enda mindre oppslutning for partiet blant en del kristne konservative kjernevelgere. Fra en Vårt Land kommentar skrevet av Erling Rimehaug (se lenkesamling mot slutten av denne artikkelen) har jeg sakset følgende beskrivende sitater:

“Men KrFs problem er at oppfatningene innen denne gruppen (les: aktive kristne) er så sprikende. Det såkalte grunnfjellet er smuldret opp i mange ulike fjellformasjoner, og satser man på den ene, blir de andre utilgjengelige. Blir KrF nødt til å velge hvilket grunnfjell man skal satse på – eller finnes det en strategi som kan samle på tvers av ulikhetene?” 

Et problem for KrF er nok at kristne (og andre “verdiinteresserte”) ikke lenger er en homogen gruppe. Det finnes ikke en felles objektiv liste over kristne verdier eller politisk syn som alle kan enes om.

Enkelte håpet på en regjering av fargen rødgrønngul etter valget 2017, som det ikke ble noe av. Selv er mitt håp at KrF blir holdt på god avstand fra regjeringen og regjeringsdannelsen for all framtid. Det er ikke meg imot at KrF får hilse på sperregrensen når det gjelder representasjon på Stortinget. Hvis partiet får lav oppslutning er det unaturlig at de blir del av noen regjering.

I forbindelse med Stortingsvalget 2017 (Valg 2017) var det en viss overhengende fare for at KrF falt under sperregrensen. Et resultat av dette kunne ha blitt at partiet kun fikk inn et par enkeltrepresentanter på Stortinget. Dette ville ha ført til “katastrofe” for partiet og at partiet i realiteten hadde mistet all makt og innflytelse. Endelig resultat ble dårlig, men ikke fullt så dårlig. (Ja, jeg er ikke redd for å vise litt skadefryd. Det hadde vært helt ypperlig og en stor glede for meg hvis KrF havnet under sperregrensa. Norge og de kristne trenger ikke dette partiet.)

Det var en del forvirring rundt KrF i forbindelse med Valg 2017. Det blir sagt om og om igjen: “En stemme til KrF er en stemme til KrF.” Ikke alle var enige i dette. Usikkerheten bestod i at KrF ikke hadde tatt en helt endelig og klar beslutning om de vil ende opp på borgerlig eller sosialistisk side etter valget. For enkelte var dette en svært viktig sak. En del av kjernevelgerne til partiet kan visstnok ikke på noen som helst måte tenke å støtte et parti som ender opp på sosialistisk side. Litt uti valgkampen ble det klart at partiet ikke ville støtte rødgrønn side. “Fobien” mot FrP som KrF har pådratt seg faller enkelte tungt for brystet.

Valg 2017 ble tilnærmet et katastrofevalg for partiet. De unngikk sperregrensen, men ikke så mye mer enn det. En oppslutning på 4,2 % er det liten grunn til å rope hurra for. Etter valget har de til tider til og med vært under sperregrensen (ned mot 3 %) i diverse meningsmålinger (partibarometeret). Ifølge intern valgevaluering skyldes de dårlige valgresultatene forhold slik som: Manglende overordnet strategi, manglende prioritering og troskap til planer, for mange uformelle beslutningskanaler og uavklarte ansvarsforhold, dårlig internkommunikasjon, osv. Ifølge dem selv hadde de også en noe uheldig utvelgelse av politiske kjernesaker. Muligens har kvinnekrisen i partiet, hvor unge og dyktige kvinner ikke slipper til i “tunge” verv,  også noe av skylda. Partiet har tapt en del velgere til både rød og blå side, og ikke minst til Senterpartiet.

▶ Valg 2019: Se egen artikkel om dette.

September 2018 er partiet under sperregrensa på enkelte målinger, noe som slettes ikke er første gang. Partiet sliter med å trekke til seg og å holde på velgere, og det er svært diffust hvor veien videre går videre. Partiet påstår å være opptatt av menneskeverdet, familien og de kristne verdiene, samtidig som de til tider har hatt et visst samarbeid med FrP. Dette må jeg kunne kalle en stor selvmotsigelse.

Kanskje er jeg en tanke skadefro av meg. Jeg må i hvert fall bare innrømme at jeg godter meg over slike overskrifter, hvor det går den veien høna sparker for KrF:

Vårt Land 28. mars 2019: KrF på historisk bunnivå: 2,4 prosent

Vårt Land 28. mars 2019 (fjernet andre framsideoverskrifter): KrF på historisk bunnivå: 2,4 prosent.

 

I regjeringsperioden 2013-2017 har KrF vært et støtteparti med samarbeidsavtale med den blåblå regjeringen. Masse kameler har blitt svelget av KrF i forbindelse med samarbeidet, selv om de også har fått gjennomslag for enkelte justeringer til det bedre. I festtaler hevder KrF at de ønsker et varmere samfunn, men det har blitt lite av dette så lenge FrP fritt har fått stå på med sin hjerteråe politikk. I kommende periode (2017-2021) lover Kristelig Folkeparti høyt og hellig at de ønsker å støtte opp om en sentrum/Høyre-regjering, men at det ikke blir aktuelt å gå i regjering eller å støtte en regjering der Fremskrittspartiet er med. Vi får se om de klarer å holde dette, da det virker som om KrF gjør det meste for å søke etter og å oppnå makt. Oppdatering: Og her ble det løftebrudd i og med at de går inn i regjering sammen med FrP januar 2019.

Det er noe demokratisk betenkelig at et så lite filleparti som KrF i praksis har så mye makt, i og med sin vippeposisjon i norsk politikk. De kan enten eller presse høyresiden eller venstresiden med sine hjertesaker og politikk. Nå framover er det tydeligvis allianse med høyresiden som gjelder.

Det finnes en del lojale støttespillere som alltid stemmer KrF, men det minker på dem. Det er i hovedsak eldre mennesker som er i ferd med å dø ut som har vært lojale mot partiet. Å trekke til seg nye velgere sliter KrF med å få til. Kristne er enkelt og greit ikke en ensartet homogen gruppe der alle kan støtte opp om partiet KrF. Enkelte hevder også at kjernevelgerne forlater partiet pga. de har blitt for lite flinke til å fronte kristne fanesaker av typen nei til abort, nei til dagens ekteskapslov og ja til en tydelig støtte av Israel.

Som nevnt før og for å gjenta meg selv, muligens med litt annen ordlyd: Det har vært en utvikling hvor man HELDIGVIS har fått en mer mangfoldig kristen velgergruppe (ikke så homogen og ensartet som tidligere). Det “kristne” (og/eller “verdibaserte”) velgersegmentet som naturlig støtter KrF har blitt langt mindre, smalere og tynnere i rekkene enn tidligere.

Politisk retning

KrF driver til tider med vinglete politikk. De var i utgangspunktet et sentrumsparti liggende i midten mellom blå og rød blokk eller fløy. For noen år tilbake begynte de å navigere tydelig mot høyre, noe som skremte bort de “venstrevridde” velgerne i partiet. De har også innimellom “flørtet” litt med venstresiden, noe som ser ut til også å ha skremt bort en del av de “høyrevridde” i partiet.

Partiet har nok tapt noe oppslutning på å ikke å gjøre et tydelig og klart linje- eller fløyvalg politisk. Knut Arild Hareide med venner har vært trege med å foreta et valg mellom venstre og høyre side i politikken, i og med at sentrumsalternativet har utgått. Dette å ikke ta et klart valg har partiet blitt noe straffet for. Uansett fløyvalg vil noen bli skuffet.

Partiet lekker velgere som en annen sil. De representerer ikke lenger et “nøytralt” tredje politiske alternativ i sentrum. Nå står valget mellom rød eller blå blokk, hvor KrF for tiden befinner seg innenfor blå fløy. Hvis partiet ikke klarer å stoppe den massive lekkasjen av skuffede velgere blir det permanent under sperregrensen neste. Med den elendige oppslutningen partiet har er “folkeparti” et høyst misvisende navn, da det kun er et parti for noen få.

Jeg tror neppe partiet blir noe stort og innflytelsesrikt igjen etter sin vinglende framferd der partiet ikke lenger helt vet hva det vil. Hvorfor skal noen ha interesse av å stemme på et parti som er en dårlig blåkopi av andre partier? Hvis man er høyrevridd kan man like godt stemme på Høyre eller FrP.

KrF - Nei takk!

KrF – Nei takk!

 

KrF lever i sin egen boble av en verden, og partiet har for enkelte nesten blitt sin egen religion. For dem som ikke er på innsiden av partiet oppleves det som et noe tamt, gammeldags og tannløst parti. Imidlertid er det ikke noen lett jobb partiledelsen har foran seg hvor de i tillegg til foretatte politisk retningsvalg må ta beslutninger rundt målgruppene for partiet: 1) Satse på bredden (grunnfjellet må svelge noen kameler, noe av egenarten må fare) eller 2) dybden (nisjeparti med lav oppslutning for spesielt interesserte kristeligøse , sperregrensen neste)?

Litt rundt prosessen med politisk veivalg (venstre eller høyre):

Veivalget del 1

Oppdatering medio januar 2019: I mine øyne er KrF landets Judas-parti. De selger sine verdier og prinsipper for litt innflytelse, makt og penger (om enn ikke sølvpenger, så i hvert fall midler til og gjennomslag for noen av sine tåpelige og uvesentlige “kjepphester”). Jeg tenker da på beslutningen om at det blir en regjering bestående av KrF, Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet.

The finale decision is: KrF skal inn i borgerlig flertallsregjering, og kanskje er det nå på tide å fjerne K-en fra partinavnet? Det er lite kristelig igjen nå når de skal i regjering sammen med FrP. Hvordan kan et såkalt kristent parti forsvare at de skal være med i samme regjering som FrP? FrP er for meg rasisme- og griskhets-/egoistpartiet, hvor det er lite plass til Jesus sitt kjærlighetsbudskap og samfunnets “svake”. Å få til KrF-ønsket “et varmere samfunn for alle” sammen med FrP forstår jeg ikke hvordan skal være mulig.

KrF er løftebruddpartiet. De skulle ikke i regjering sammen med FrP, og når de likevel skulle forhandle om regjeringsmakt skulle de i hvert fall få endret (strammet inn) § 2C i abortloven. Begge deler har de brutt.  Det allerede dypt splittede partiet har ikke akkurat blitt mindre splittet av foretatt veivalg.

Vedtatt regjeringsplattform viser stor avstand mellom FrP og “gamle” KrF, samt venstresiden i KrF. Kameler de har svelget: Restriktiv innvandrings- og flyktningpolitikken, skatte- og avgiftslettelser for rikfolket, innstramminger for fattige grupper og de har tapt abortsaken. Partiet representerer løftebrudd, feil kurs, mer legitimering av polariserende FrP-politikk og nedbygging av velferdsstaten.

Selv hevder KrF å ha fått gjennomslag for mange av sine viktige saker i regjeringsplattformen, f. eks. økt barnetrygd, vetorett på saker innenfor bioteknologi og ikke muligheter for tvillingaborter. En ekstremt kristenkonservativ politikk – for lengst gått ut på dato – vil de fronte med sin regjeringsdeltakelse.

Med høyredreiningen og regjeringsdeltakelsen er Knut Arild Hareide ferdig som partileder, og roret overlates (sannsynligvis) til Kjell Ingolf Ropstad. All ære til Knut Arild Hareide som igangsatte prosessen, og som bidro til at vi endelig fikk sett KrF sitt sanne ansikt som et høyrevridd parti. Selv er jeg noe skeptisk til om Ropstad har nok tyngde og er nok samlende til å bli noen god kar for partiet.

Enkelte “roper og skriker” om at man må gi Kjell Ingolf Ropstad en sjanse. Hvorfor det? Vi har vel, antar jeg, allerede fått sett hans sanne ansikt: Illojal, driver med falskt spill, kynisk, mørkemann, diskriminerende holdninger overfor f. eks. homofile, mangel på respekt for andre, dømmende, polariserende og er maktsyk. Integriteten er det så som så med. Kritikken mot ham er ikke usaklig slik jeg ser det, og jeg tror neppe han blir noen god samlende leder for partiet. Han er slettes ikke representativ for folk flest eller en minister for alle, med sitt gammeldagse og avdankede verdisyn.

Det er ingen grunn til å spare eller å verne ham noe spesielt fra berettiget kritikk og spørsmålsstillinger. Han er ingen ufeilbarlige Gud, og han er heller ikke – slik jeg ser det – spesielt utvalgt av Gud til å fronte / lede partiet. (Selvsagt er det IKKE greit med personangrep, mobbing, hat og hets mot ham.)

Enkelte kan hevde at Kjell Ingolf Ropstad personlig sett er en kjekk og grei kar, noe som nok helt sikkert kan stemme. Likevel representerer han et parti med et partiprogram som presenterer en “gufsete” politikk (fra fortiden). Partiprogrammet er han nok i stor grad forpliktet til å følge og å etterleve.

Det oppfordres til at man skal stå sammen og at partiet må bli holdt samlet, til tross for veivalget. Dette er neppe så lett i praksis. Hele prosessen og kranglingen rundt veivalg viser for meg nok en gang hvor “teit” ide det er med et eget kristent eller kristelig parti. Det meldes ellers om medlemsflukt fra partiet etter foretatte regjerings-ja.

Ellers liker jeg dårlig Kjell Ingolf Ropstad med venner sin oppførsel på den offentlig person-siden til Ropstad. Kritiske, men likevel seriøse innlegg mot AAP-innstrammingene som KrF støtter, har blitt slettet og sensurert fra nettet. Brukere har blitt blokkert fra videre innlegg av kommentarer. Ytringsfrihet, demokrati, muligheter for fri meningsytring og det frie ord ønskes tydeligvis kneblet, og alt dette ser ut til å skje svært vilkårlig. Og utidig pengegnål / pengemas har de også begynt med.

Reprise eller gjentakelse fra tidligere: Hvorfor mener jeg så mye om et parti som ikke er mitt parti? Jo, det har sammenheng med de forventninger enkelte har om at kristne “selvsagt” stemmer, støtter opp om og er sympatisører av KrF. Jeg er kristen, men jeg vil på ingen måte bli identifisert med eller tatt til inntekt / legitimitet for partiet og politikken til KrF. Generaliseringen med at KrF er alle kristnes parti – folkepartiet for kristne og verdiorienterte velgere – misliker jeg veldig sterkt.

 

Og temaet veivalg fortsetter:

Veivalget del 2

Oppdatering 2. november 2018: Det ble blåmandag på en fredag. KrF går for en blå flertallsregjering. Et flertall av delegatene på ekstraordinært landsmøte ønsker regjeringssamarbeid. regjeringsmakt og regjeringsdeltakelse i en borgerlig regjering. De vil nå starte forhandlingsarbeidet med mål om å få en regjeringsplattform som de kan akseptere, for så å gå inn som medlemmer i en utvidet (delvis ny) blå regjering bestående av H, FrP, V og KrF. Knut Arild Hareide er ferdig som partileder i KrF.

Det påstås at KrF fortsatt skal være et gult parti i sentrum, men alt tyder på en mye blåere framtid enn enkelte setter pris på. Vi får et tydeligere borgerlig parti og et kristenkonservativt parti. Så spørs det om de får gjennomslag for en varmere politikk, eller om politikken i praksis blir mye kaldere. Det er litt vanskelig å se for seg at FrP vil være med på større satsing på bekjempelse av fattigdom, tiltak for å redusere forskjellene, bedre kår til de “svake gruppene” og økt satsing på å løse/redusere klimaproblemene.

Valget som nå har blitt foretatt har bekreftet det jeg har sagt i flere år: KrF er for høyrevridd. Jeg har store problemer med å se at det er noe særlig enkelt å bli enig om en fornuftig politikk så lenge som FrP er en naturlig del av en utvidet regjering. Og rent generelt har dagens regjering gjort mange rare politiske valg som vitner om lite rom for nestekjærlighet og liten omtanke for de “svake” gruppene i vårt samfunn. En stemme til KrF nå framover er i praksis en stemme til FrP sin hjerterå politikk.

Fram til nå hevder enkelte at KrF har bestått av en koalisjon mellom høyresiden og venstresiden – et sentrumskompromiss. Kristentroen og kampen for det kristne har holdt dem sammen, på tross for ulike politiske synspunkter. Muligens rakner alt dette nå med det foretatte valget.

Partiet KrF kan fort oppleve at valget ikke er så smart som de trodde i utgangspunktet. Man skal ikke se bort fra splittelser og medlems- og velgerflukt med sperregrensen neste.

Sprakk det såkalte folkepartiet? Det kan se ut for at man sitter igjen med et splittet og delt parti, med motsetninger mellom høyre- og venstresiden. Ting tyder på at det nesten er en form for ufin maktkamp mellom fløyene eller blokkene.

En som vil få større makt og tjene på den videre utviklingen er nestleder Kjell Ingolf Ropstad. Han kommer mer fram i lyset og får en mer framtredende rolle i partiet. Så spørs det om han er dyktig og moden nok til å få til noe bra for partiet.

Det hevdes at partiet ikke vil gå i regjering for enhver pris. Selv tror jeg de er så maktsyke at de helt sikkert kommer til å havne i regjering etter å ha svelget noen kameler. Dessuten virker det som om Høyre sitt lokketilbud (agn) hvor det nevnes muligheter for endringer i abortloven (innstramming) har fått KrF til å gå ganske blindt på limpinnen. Hvis alt går veien for den blå siden er KrF i regjeringen og regjeringsmakt før jul 2018.

Det hevdes at KrF så langt og i fortsettelsen (sannsynligvis) vil få mer gjennomslag for sin politikk via høyresiden enn de hadde fått på venstresiden. Tja. Mon tro om dette stemmer. Hvor mange store kameler må svelges underveis når FrP setter i gang med sitt spill?

Det oppfordres fra enkelte hold om stor raushet, samhold og partiet først tenkning i tiden framover. Hvordan er dette mulig etter å ha tatt det valget som nå har blitt tatt? Og hva blir det igjen av det såkalte sentrumsbaserte (blokkuavhengige) folkepartiet for kristne og kristeninteresserte?

Så langt liker jeg ikke det som har kommet fram om starten på høyrevandringen. Sakene som har vært framme i lyset så langt får meg til å fryse langt nedover ryggen. De fungerer som et kaldt gufs fra en fortid som jeg ikke ønsker meg tilbake til.

Men nok om dette teamet! KrF er ikke mitt parti i utgangspunktet, og nå har de blitt enda mindre interessante og aktuelle for meg.

 

Og nok en bolk om veivalget:

Veivalget del 3

Tidligere i denne saken:

Oppdatering september/oktober 2018: KrF-leder Knut Arild Hareide annonserte helt i slutten av september 2018 at han faktisk kan ønske seg en regjering bestående av KrF, Ap og Sp. En positiv og klok beslutning etter mitt syn, om enn noe uventet da jeg var hellig overbevist om at partiet var helt i lomma på FrP og Høyre. Jeg mener nå at Jesus slik som han framstår i Bibelen var mer som en sosialist / sosialdemokrat opptatt av de svake og fattige enn å være en hjerterå og pampete FrP-er.

Hareide fikk både en god del negative og en god del positive tilbakemeldinger –  nesten halvt om halvt – delt på midten. Tydeligvis er KrF et politisk splittet parti, hvor det finnes sympatisører på både blå og rød politisk side.

Etter at Hareide lettet på sløret og sa sin ærlige mening om retningsvalg fikk partiet faktisk over 2000 nye medlemmer. Tydeligvis en god del mennesker som var enig i hans valg og tanker. Beklageligvis holdt det ikke, og nå i etterkant av veivalget er det også en del som melder seg ut igjen eller vurderer å gjøre det. Samtidig er det også dem som støtter høyrevalget og melder seg inn. Partiet har uansett svært liten oppslutning blant det norske folk.


Knut Anton Mork tar et knusende oppgjør med Kristelig Folkeparti

Professor og samfunnsøkonom – og tidligere KrF-er – Knut Anton Mork tar et knusende oppgjør med KrF. Han sier / skriver blant annet:

  • “- KrF er blitt et parti med store indre motsetninger og med større fordommer enn visjoner. Heller enn å forsøke å berge stumpene mener jeg derfor at Norge vil være best tjent med at fredagens landsmøte oppløser hele partiet.”
  • “- Lettvinte påstander om at politiske motstandere har “andre verdier”, “et annet menneskesyn”, at de ønsker et “sorteringssamfunn” eller “et kaldere samfunn”, vitner mer om mangel på rasjonelle argumenter enn om etisk engasjement.”

Han minner også om lignelsen i Bibelen om den selvgode fariseeren i Lukasevangeliet. Såkalte kristne verdier er så abstrakte at de ikke gir en god veiledning til hva man skal mene om konkrete politiske saker.

Du verden så enig jeg er med hans uttalelser. Støtter helhjertet om synet hans på KrF sin framtid.

Kilde: Nettavisen: Knut Anton Mork: Tar et knusende oppgjør med Kristelig Folkeparti

 

Enkelte vil hevde at KrF skal være et parti for såkalte “bibelorienterte kristne velgerne“, dvs. de skal stå for “tradisjonelle kristne verdier”. De skal bidra til en “verdibasert” politikk og regjering. For meg blir slike tanker og ønsker det rene svada. Som sagt flere ganger før: Kristne er ikke (lenger) en ensartet homogen gruppe som kan enes om en felles politisk forståelse.

KrF og pinsevennene

Korsets Seier skriver om en anonym undersøkelse blant 118 pinseledere rundt hva de vil stemme under valg 2017. Ca. 70 % vil stemme KrF og hele 95,9 % befinner seg innenfor den borgerlige leiren. Tydeligvis står KrF og de borgerlige partiene sterkt hos pinsevennene.

Strengt tatt er ikke resultatet særlig overraskende. Det er trygt og godt for dem å stemme på et parti med kristelig i navnet. KrF har også en del programfestede «kristne» saker på sitt partiprogram. Dessuten er jo partiet positive til Israel, noe som er særdeles viktig i slike miljøer.

Tidligere har jeg skrevet en artikkel med tittelen “Troende er (ekstra) dumme”. Der nevner jeg også pinsevennene. Sett med mine øyne ser jeg på en del av pinsevennene som enklere sjeler som ikke er alt for intelligente, lavt intellektuelt nivå og/eller lavt-utdannede. De lar seg lett overtale og lede av sine forkynnere og ledere. De er redd for enkelte verdslige autoriteter, stoler ikke alltid på vitenskapen, de er redde for det sekulariserte storsamfunnet og de holder seg en del for seg selv. Inn i dette bildet passer nok KrF og deres politikk inn som hånd i hanske.

(Joda. Jeg vet jeg generaliserer og framsetter litt fordommer ovenfor. Jeg mener strengt tatt ikke å være frekk eller stygg. Jeg skriver bare om hvordan jeg personlig oppfatter en del pinsevenner.)

 

Etter mitt syn oppfører KrF seg som om de har funnet opp og har enerett eller monopol på kristne verdier. Andre partier, f. eks. Ap og Sp, er på mange måter vel så “kristne” verdimessig som KrF.

For mye katolsk tankegods har fått innpass i partiet KrF og de har delvis forlatt Luther. Deler av luthersk likhetstradisjon har blitt forlatt til fordel for en kontinental katolsk sosiallære. Samfunnet og staten skal ikke blande seg inn i forhold og spørsmål som kan løses av familien (jf “subsidiaritetsprinsippet”). Høyrevridd politikk der den enkelte må klare seg selv uten statlig innblanding og hjelp har fått fotfeste.

Noen hevder at partiet har blitt for liberalt, mens andre hevder nesten det motsatte (konservativt). Det er enkelt og greit en (tilnærmet) umulig oppgave og balansekunst å samle alle kristne i et felles parti. Utenom troen som binder sammen er også kristne mennesker politisk sett et tverrsnitt av befolkningen. Alle kristne vil ikke enes om den politiske kursen i KrF selv om vi deler troen. Yngre deler av befolkningen er neppe heller så lojale mot et kristent parti som tidligere generasjoner har vært.

KrF sin tidligere rolle som støtteparti for den blåblå regjeringen har ikke akkurat bidratt til å gi meg større tro på partiet. Partiet virker godt fornøyd med å svelge den ene etter den andre kamelen. Blant annet har de gjort lite for å stoppe den umenneskelige og inhumane asylpolitikken til regjeringen. Ironisk nok ser jeg på KrF sin nettside at et av deres slagord er: “Menneskeverd i sentrum”. Teori og praksis passer ikke alltid helt overens.

Jeg opplever partiet KrF som et parti som sliter med maktsyken og av å være maktkåte. Partiet er villig til nesten å gjøre hva som helst for å få innflytelse i politikken. En kamel eller to svelges gladelig i bytte mot litt innflytelse.

Partiet KrF kan se ut for å ha et kvinneproblem. Kvinnetalenter fra KrFU forsvinner på veien og når ikke opp til toppen i partiet. Dyktige kvinner ser det ut for å være lite plass til i partiet innenfor sentrale posisjoner.

Varslere og varslersaker ser ut til å få en dårlig behandling i partiet, spesielt innenfor KrFU. Julia Sandstø sin historie om seksuell trakassering fra en eldre partifelle ser ikke ut til å bli trodd på. Varsleren får gjennomgå og hun har blitt behandlet dårlig, mens han som bedrev seksuell trakassering går helt fri. Partiet tar tydeligvis ikke varslerens side. (Kristen snillisme på sitt verste! Det er viktigere å verne omdømmet til sentrale “ringrever” i partiet enn å beskytte og verne en ung oppadgående jente/ung kvinne.)

Stortingsvalget 2017

Det argumenteres med at KrF “naturligvis” bør samarbeide med høyresiden i politikken for å danne ny regjering. Sentrum-høyre med Erna Solberg som statsminister er visstnok tingen, mens Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er fy, fy. Det påstås at de kristne verdiene, valgfriheten, reservasjonsretten, samvittighetsfriheten, retten til liv og menneskeverdet blir best ivaretatt i en ikke-sosialistisk regjering bestående av sentrum-høyre. Alle “kamelene” som Høyre (og Fremskrittspartiet) kommer med svelges visstnok uten problemer.

Stem gult til høsten sies det fra partiets side. Mitt svar er og blir: NEPPE! Deres smalsporede og naive høyrepolitikk kan de bare ha for seg selv.

De påstår å være garantist for Menneskeverdet. Også andre partier er opptatt av menneskeverdet, men uten å være like smalsporede i sine tanker som KrF er. Partiet påstår også at de er opptatt av å bekjempe fattigdom, men det er en noe rar måte å vise dette på med å støtte helhjertet opp rundt Høyre og Fremskrittspartiet sin egoistiske politikk.

Partiet er forkjemper for familiepolitikk og barnepolitikk. De påstår:

  • Livet og barna skal ses på som gave. Ifølge partiet er det ingen menneskerett å få barn.
  • Skepsis mot og ønsker om å regulere bruken av bioteknologi.
  • Hevder til det evinnelige: Viktig at barn kjenner sitt genetiske og biologiske opphav (mor og far).
  • Eggdonasjon og sæddonasjon ønskes forbudt, likeså surrogati.
  • Logikk om at åpning for eggdonasjon og assistert befruktning for enslige automatisk medfører åpning for surrogati rundt neste sving.
  • Påstår at de ønsker å stå imot et sorteringssamfunn og at de ønsker å beskytte menneskeverdet.
  • Det påstås at barns rettigheter ønskes beskyttet, de svake som selv ikke har en stemme ønsker de å forsvare.
  • En forelder er uønsket, jf. mulighetene for kunstig befruktning av enslige uten mann/far inne i bildet.
  • De er imot at alle unntatt barna skal få frihet til å velge.
  • Det hevdes at det ikke er statens oppgave å befrukte alle kvinner som ønsker det.

Mine kommentarer til nevnte momenter:

  • Barnet som gave og ingen menneskerett å få barn: Lett å si for dem som har fått barn på “samlebånd” via naturmetoden.
  • Fortjener alle biologiske foreldre de barna som de selv har fått? Muligens burde barnevernet og/eller fosterhjem-tjenesten grepet mer inn overfor biologiske foreldre i forbindelse med omsorgssvikt? Ikke alle kristne hjem gir barna nødvendig omsorg og trygghet.
  • Bioteknologi, eggdonasjon, sæddonasjon, surrogati: Alt nytt er farlig! Selvsagt er det fallgruver, men jeg synes partiet er litt vel skeptisk til slike nye muligheter.
  • Også for dem som ikke kan (eller vil) få barn via “naturmetoden” er det kjempebra med alternativer slik som assistert befruktning og donasjon (sæd og/eller egg). En del av disse kan bli helt topp foreldre eller forelder selv om de ikke er biologisk mor og/eller far.
  • Som adoptivfar der biologien ikke har “virket” blir jeg nok ekstra provosert over KrF sine enkle svar på kompliserte spørsmål. Livet er ikke alltid så svart-hvitt som partiet vil ha det til.
  • Adopsjon (lange ventetider, krav til søkerne som ikke alle kan innfri) er tilnærmet umulig for mange for tiden, og å bli fosterforeldre er ikke det samme som å ha et eget barn.

Se ellers min side med motstand mot stiftelsen MorFarBarn. KrF og nevnte stiftelse har en del nesten-sammenfallene argumentasjonsrekker rundt barn og familie.

For meg framstår KrF som et nisselueparti (sitter med den norske nisselua tredd godt nedover ørene, vil ikke motta nye impulser utenfra). Med dette mener jeg at partiet har alt for naive, lite gjennomtenkte, “blåøyde”, ikke-realistiske og enkle løsninger på det meste.

 

KrF fremhever ekteskapet mellom mann og kvinne som den riktige samlivsform/ekteskapssyn. Selv er jeg mindre opptatt av om folk lever i heterofile eller homofile forhold, er skilte, eneforsørgere eller lever i samboerskap. Kristentroen er imidlertid en fin ting, uavhengig av samlivsform. Både på samlivsområdet og på en hel rekke andre områder blir det alt for mye moralisering og “fasitsvar” for min del fra partiets side. KrF kan være truende til å kjempe mot dagens abortlov samt ekteskapsloven som åpner opp for likekjønnede/homofile ekteskap. Selv ser jeg absolutt ikke noe behov for noen omkamp eller reversering rundt disse sakene.

KrF altså! August 2018 er det mer eller mindre full homofilikrig i partiet (igjen!). Sakens kjerne og innhold denne gang: Geir Jørgen Bekkevold er både familiepolitisk talsperson for KrF, Stortings-representant (KrF) og prest. Det har skapt stor debatt internt i partiet etter han har viet et homofilt (lesbisk) par med KrF-tilhørighet. Noen vil ha Bekkevold fjernet, mens andre har valgt å melde seg ut av partiet. Partiet rives og brytes ned fra innsiden pga. en slik tullete og uviktig fillesak som homofili.

Tidligere KrF-leder og statsminister Kjell Magne Bondevik kaster seg også inn i debatten høsten 2018. Ifølge ham har ikke plasseringen på høyre-venstre-skalaen vært så viktig i partiets historie. Det sentrale har vært grunnleggende verdispørsmål av typen: Vern om liv, menneskeverd, familien som grunncelle i samfunnet, ansvar for miljø og ressurser og solidaritet med svakere stilte ute og hjemme.

Han påstår at KrF har vært og er et viktig og unikt verdiredskap i politikken. Han sier videre at “Partiet De Kristne” (PDK) på sin side erkjenner ikke den prinsipielt viktige forskjellen det er på et parti og en menighet/bedehus. Bondevik oppfordrer (kristne) til å slutte opp om KrF. Mitt svar er og blir nei, da støtte av KrF er totalt uaktuelt for min del. Imidlertid er det enda dummere å støtte “Partiet De Kristne”.

Partiets eks-leder Knut Arild Hareide, dagens leder Kjell Ingolf Ropstad og resten av KrF sin ledelse er det mulig å mene mangt og mye om. Spesielt partiledernes uttalelser – spesielt under Hareide-perioden –  kan til tider være litt ulne, diffuse, tåkete og med antydninger til beslutningsvegring. Det er stor redsel for å skuffe noen, og dermed lar man ting skure og gå. Likevel tror jeg at partiets synkende oppslutning i hovedsak skyldes andre ting enn lederen og ledelsen. Det er vel rett og slett ikke lenger mange nok kristne som deler politisk syn med KrF.

Et vanskelig verv – Å være KrF-leder

Rett skal være rett; Det er sannelig ikke lett å lede et parti som KrF. I den forbindelse henviser jeg til innlegget:

Helge Simonnes skriver der litt om KrF sitt retningsvalg, Hareide sin rolle og avgang osv. Noen sitater fra innlegget:

  • “…posisjonen som KrF-leder er blitt en uriaspost av de ­sjeldne…”
  • “Dette skyldes den sterke polariseringen som er skjedd i Norge generelt og også i det som betegnes som kristen-Norge.”
  • “Å forsvare seg mot en gruppe svært høyrøstede ­troende, ble ytterst vanskelig for Hareide.”

Noen bidragsytere til at man ender eller endte opp med full spagat og økt polarisering:

  • Sosiale medier, Oslo Symposium, mediaorganer slik som Norge IDAG, TV Visjon Norge og til dels avisen Dagen med Vebjørn Selbekk i ledelsen.
  • FrP og Sylvi Listhaug gjorde det heller ikke enkelt for Hareide.

En interessant analyse som jeg støtter helhjertet opp om.

Innenfor deler av kristen-Norge har det nok skjedd en høyredreining, og kristne er ikke en så ensartet og homogen gruppe som tidligere. Alle troende deler ikke lengre de samme verdier osv.

 

Den beryktede sperregrensen:

Sperregrensen neste!

Partiet sliter i starten av 2018 med sperregrensen på meningsmålinger. KrFs landskonferanse 2018 har blitt avholdt, hvor det direkte og indirekte har blitt en del diskusjoner om veien videre for partiet. I den forbindelse har blant annet Åshild Mathisen, sjefredaktør i avisen Vårt Land, skrevet et innlegg på Verdidebatt.no med tittelen “Frykt og forventning”.

Noen stikkord fra det hun skriver: Partiet har behov for tydelighet og en klar strategi, noe som partilederen og ledelsen også er innforstått med. Kanskje må også partiet gjøre et sidevalg i norsk politikk (venstre eller høyre, sentrum er vel dødt!). Kulturen i partiet må det jobbes med, da organisasjonen må/bør ha en kultur som oppmuntrer til sterke meninger. Det må være rom for åpenhet, mangfold og muligheter for å ta debatter. Alle må bli hørt.

For egen regning tilføyer jeg at jeg oppfatter partiet som et vingleparti, et parti med uklar retning. De vingler litt fra side til side i det politiske landskapet, alt etter hva de finner for godt (innfallsmetoden). Det virker også som om partiet har en ukultur hvor ikke alle blir hørt på eller tatt på alvor, dvs. en form for inndeling i A- og B-medlemmer.

Selv er jeg såpass “ondsinnet” at jeg FRYDER meg og KOSER meg hver gang det nevnes i media at KrF er under eller i nærheten av sperregrensen. Sett fra mitt ståsted kan det være like så greit at partiet forsvinner helt ut av politikken.

 

Det sies at “Gult er kult” (#GultErKult). Frukten appelsin er god, brusen Solo liker jeg og solsikker er fine blomster. Joda, fargen gul er en fin farge så lenge det ikke gjelder politikk. Innenfor politikken holder jeg god avstand til gult og gul politikk. Gul politikk, nei takk! Gult er ikke-kult når det gjelder politikk! Andre floskler av noen begreper som partiet benytter seg av: Verdier som varer, verdier som varmer. verdipartiet, familiepartiet, menneskeverd og valgfrihet.

Høsten 2019 er jeg alt annet enn imponert av KrF og deres regjeringsdeltakelse. Både statsbudsjett 2020 og gjennomført regjeringspolitikk har i liten grad blitt påvirket eller farget av KrF sin deltakelse. KrF viser liten eller ingen vilje til å hjelpe og å skjerme de svakeste gruppene for usosiale kutt. Tidligere partileder Knut Arild Hareide hadde helt rett i sine spådommer om at et retningsvalg til høyre var feil for partiet.

Vinn eller forsvinn for KrF – våren 2019

Kjell Ingolf Ropstad blir – som forventet – utnevnt til KrF sin nye partileder på landsmøtet til KrF april 2019.

Interessant kommentar om KrF:

Et sitat fra kommentaren:

  • “Ropstad er kanskje KrFs siste mulighet til å komme ut av skyggenes dal. Den påtroppende partilederen ser ut til å gjøre KrF spissere, smalere og mer kristent enn forgjengeren Knut Arild Hareide gjorde.”

Ropstad vil tydeligere enn tidligere markere avstand til Ap og venstresiden. Familieverdier settes foran arbeidslinjen og arbeiderverdier. Kontantstøtte, abortsyn og familiepolitikken til partiet minner om 1950-tallet, dvs. de ønsker seg tilbake til fortiden. Dette ønsket deles neppe av så mange andre i landet vårt. Partiet skal løfte fram kristne verdier og kristenarven, og de skal fortsatt være en bremsekloss når det gjelder utnyttelse av bioteknologien. Deres familiefokus på den lykkelige A4-familien gjør meg enkelt og greit kvalm.

Partiet har en dyr politikk å presentere, da det ikke er måte på hva slags reformer og tiltak de vil sette i gang. Sannsynligvis vil de i liten grad få gjennomslag for sin politikk, og med neste korsvei får man håpe på at de havner under sperregrensen med minimal politisk påvirkningskraft.

For å være skikkelig frekk mot partiet: KrF er partiet som lyver og lover i hytt og pine på sitt landsmøte. De vedtar en politikk på møtet som de aldri vil få igjennom i regjering og Storting, uten at dette nevnes spesifikt som en utfordring. KrF er og blir et erkekonservativt høyreparti, kristenkonservativt parti eller bedehusparti, hvor makten nå er i hendene på mørkemenn / mørkekvinner.

KrF skal visstnok bli et klarere kristent parti, og de skal også bli litt mer selektive rundt hvilke saker de bruker energi på å fronte. Det satses på at den tradisjonelle (“gode gamle”) KrF-politikken vil virke, og at partiet igjen kan klare å stå opp igjen fra asken. Dette har visstnok skjedd hos søsterpartiet i Sverige.

Det jeg videre skriver om Kjell Ingolf Ropstad i dette avsnittet kan nok oppfattes som et lite personangrep: Jeg ser på Ropstad som en noe slitsomme gladkristen, men samtidig er han en dømmende gammeldags mørkemann. Han har etter min vurdering en utstråling, væremåte, kommunikasjonsform osv. som ikke vekker min tillit, og som også gjør at jeg ikke orker å høre på ham eller klarer å ta ham seriøst.

Med Ropstad bak roret blir ikke partiet KrF mer “spiselig” for min del. Deres gammeldagse mørkemannspolitikk – et gufs fra fortiden – med kraftig vridning mot høyresiden appellerer ikke til meg som velger.

 

I tillegg til KrF finnes det små nisjepartier slik som “Partiet De Kristne” (for et ekskluderende partinavn!), og til Stortingsvalget 2013 stilte også partiene “Norges Kristne” og “Kristent Samlingsparti” opp. Selvsagt og helt som forventet fikk ingen av disse tre partiene noen inn på Stortinget. Disse mikropartiene med “kristne/kristent” i partinavnet blir for meg for ekstreme, sære og nisjepregete partier for kristenfundamentalister. De står for en annen kristendomsforståelse enn min, og de kommer neppe til å få noe særlig oppslutning, makt og innflytelse over landets politikk i tiden framover.

Kristne partier, nei takk!

 

I forbindelse med de senere valgår (2011, 2013, 2015 og 2017) har arrangementet Oslo Symposium blitt avholdt. Ut fra det jeg har lest om nevnte arrangement høres det ut for en rar blanding av konservativ kristendom og politikk. Arrangementet har blitt brukt til å fremme politiske verdier på høyresiden ispedd litt teologi her og der. Under dette seminaret hentes ofte det ulne begrepet “kristne verdier” fram. Rødgrønn politikk har gjerne ifølge denne gjengen skylda for den såkalte avkristningen av Norge. I forbindelse med Oslo Symposium 2011 henviser jeg til et glimrende innlegg med tittelen “Teologisk retorikk for blå-blå politikk” skrevet av Jan Rudy Kristensen på verdidebatt.no.

Geir Pollestad (Senterpartiet) har på Verdidebatt hatt et innlegg med tittelen “Borgarleg og «ikkje sosialistisk» vrøvl”. Han har en del gode poeng i sitt innlegg. “Merkelapper” slik som borgerlig parti og ikke-sosialistisk fløy fungerer dårlig og blir nesten meningsløst. Sosialisme og kommunisme i ren form finnes jo ikke i norsk politikk. Høyre-venstre-aksen eller skalaen er ikke så klar og tydelig lenger. Det er viktigere å ha fokus på sakene og politisk retning og ikke å plassere utgåtte, gamle og ikke-fungerende merkelapper på de politiske partiene. For egen del føyer jeg til: Vel så dumt er “gnålet” om sentrum. Finnes det lenger noe sentrum i politikken, og er det i hele tatt igjen noe av det såkalte tidligere sentrumet?

Uansett: KrF passer fortsatt like dårlig for meg som før. Deres politikk, saker, satsingsområder og veivalg er av minimal interesse for meg. Partiet fungerer nok bedre for dem som er mer kristenfundamentalistisk anlagt enn meg.

Kristen velger

Enkelte hevder at det er mer “kristent” å stemme borgerlig, f. eks. Frp (Fremskrittspartiet) og H (Høyre), enn f. eks. Sp (Senterpartiet) og Ap (Arbeiderpartiet). Hva slags logikk er dette? For meg framstår de borgerlige som partier for de vellykkede, rike og egoistiske. Disse partiene er ikke aktuelle for min del. Greit nok at andre kristne har andre vurderinger enn meg, men jeg aksepterer ikke at det er “mer kristelig” å stemme borgerlig enn rødgrønt. Strengt tatt sliter jeg med å forstå at kristne i det hele tatt kan stemme på Frp.

Jesusfolket

Jeg er enig i det som i en periode stod på nettstedet Jesusfolket.no (nå nedlagt nettside), nettsiden for det VIRKELIGE kristenfolket:

“Tror du at ditt politiske ståsted definerer deg som en del av kristenfolket eller ikke? Det er en misforståelse. Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. Du er faktisk fri til å stemme hva du vil uten å risikere Guds vrede.”

Jeg velger å se på partienes helhetlige politikk og stemmer ut fra det jeg mener og tror gagner meg, de rundt meg og samfunnet generelt på en best mulig måte. Jeg stemmer ikke automatisk KrF pga. jeg er kristen og jeg er heller ikke automatisk enig i det KrF står og kjemper for bare pga. de har “kristent” i sitt partinavn.

Den enkeltes personlige politiske veivalg eller ståsted er ikke det som fører til frelsen eller fortapelsen – Jesus eller Satan. Politikkens venstreside representerer ikke den ondes side eller tilsvarende vås som enkelte hevder. Å demonisere venstresiden i politikken er bare tullball og konspirasjonsteorier uten holdbarhet.

Hva ville Jesus ha stemt og støttet politisk sett? Neppe ghettopartiet KrF eller de andre sære “kristne” nisjepartiene tenker nå jeg. Neppe heller på den hjerterå politikken til FrP. Ellers er jeg usikker på hvilket parti og hvilken side han ville ha støttet.

Rett skal være rett: Jeg kjenner eller er bekjent av en del KrF-medlemmer, hvorav noen i forholdsvis sentrale verv. Jeg skal ikke dømme dem og vurdere deres valg om å støtte KrF som dårlig. Hver person får gjøre sitt valg, men for meg er KrF ikke et aktuelt parti.

Mitt eget politiske ståsted har jeg fått sjekket ut flere ganger ved å kjøre diverse valg- og partitester. Ifølge testene pleier jeg sånt politisk sett å havne innenfor rødgrønn fløy, gjerne enten på Senterpartiet (Sp) eller Arbeiderpartiet (Ap). Jeg er nok mer en kristensosialist enn en blå KrF-velger.

Nei, jeg er ikke en ekte KrF-velger!

 

I forbindelse med KrF sitt landsmøte i Trondheim 2017 laget Aftenposten en liten test med tittelen: “Er du en ekte KrF-velger?”. Jeg fikk som forventet følgende svar: “Du hører neppe hjemme i KrF”. Betryggende og bra!

Samme avis har laget en ny og oppdatert test i forbindelse med landsmøtet i Stavanger våren 2019:

Aftenposten: Er du en ekte KrF-velger?

Aftenposten: Er du en ekte KrF-velger?

 

Lenke til testen: Aftenposten: Er du en ekte KrF-velger?

Hvis Word sin stavekontroll hadde fått styrt hadde KrF-velger blitt endret til KrF-svelger. Ja, det partiet svelger virkelig kameler.

Tilbake til restultatet av testen for min del: “Du er i svært liten grad enig med det KrF står for“. Betryggende og bra nok en gang!

Hentet fra annen artikkel her i bloggen:

Noen kommunist (stor-sosialist) er jeg ikke, men politisk sett heller jeg absolutt over mot rød og grønn side i politikken. Blå og gul politikk har jeg “allergi” imot. I den livssituasjon og status jeg og mine rundt meg er i, er det lite gagn i blå politikk. Vi er mer tjent med rødgrønn politikk enn blå konservativ/borgerlig politikk.

Er KrF det nye avkristningspartiet, i hvert fall når det gjelder overfor den kristne pressen? Den kristne dagsavisen Vårt Land hevder i alle fall at KrF svikter den kristne pressen. Regjeringen med KrF inkludert går gode for raseringen av postombringingen (kun post annenhver dag) til posten samt ugunstig omlegging av pressestøtteordningen / mediestøtten. Dette vil i hvert fall gå utover de kristne avisene Dagen og Vårt Land.

Jeg har her i artikkelen i hovedsak vært opptatt av moderpartiet til Kristelig Folkeparti. KrFU – Kristelig Folkepartis Ungdom – er ungdomsdelen av partiet. Sannsynligvis er KrFU litt likt som andre politiske ungdomsorganisasjoner, med litt mer “ekstreme” meninger (og mindre gjennomtenkte?) enn sine moderpartier.

Avslutning

Kall nå en spade for en spade: KrF er et kristenkonservativt parti med en klar politisk høyrevridning, og det er et parti som utviser forakt overfor det meste utenom sin egen religiøse overbevisning og religiøse kjepphester. Partiet er mer opptatt av makt og posisjoner enn menneskers beste i en god del tilfeller. Et varmere samfunn som de snakker om er bare fine og teoretiske ord, uten noen reell og praktisk betydning. Usosiale kutt stemmer de gladelig for når dette passer dem.

KrF har solgt sjela si – det lille som var igjen – på billigsalg til høyresiden gjennom sin regjeringsdeltakelse i blåblå regjering fra januar 2019.

Det er altså etter mitt syn ingen automatikk i at kristne må eller vil stemme KrF. Man kan være en god kristen uten å støtte partiet med kristennavnet i seg. Selv er jeg en troende eller en kristen, men det er lite aktuelt for meg å stemme på partiet. Deres politikk ligger langt utenfor min komfortsone. KrF tilbyr en politikk som rent subjektivt passer meg, mine prioriteringer og livssituasjon svært dårlig. Deres gammeldagse og smalsporede politikk trenger jeg ikke. KrF er for meg partiet som passer best UNDER sperregrensen.

Jeg er enkelt og greit grunnleggende skeptisk til ideen om egne kristne partier. La bedehus være bedehus og politikk være politikk. Kristne bør engasjere seg i det partiet der de politisk sett hører hjemme i stedet for å holde fast på egne kristne “ghettopartier” slik som KrF.

Lenker:

Til slutt en liten notis: Etter at jeg påbegynte min “kamp” mot KrF har jeg blitt gjort oppmerksomme på at jeg på mange måter viderefører det synet min bestefar Richard Rasmussen (1901-1967) fra Egersund hadde. Han døde før jeg ble født, men har var mens han levde aktiv i blant annet “Kristne Arbeidere” / “Norges Kristne Arbeideres Forbund”. Ellers var han del av det som da het “De unges Misjonsforening”, og som i dag heter Misjonshuset / Egersund Misjonsforening (EMF, tilsluttet NMS).

Kristne Arbeidere (logo).

Han var en aktiv kristen, men politisk sett tilhørte han arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet (Ap). Han var dypt skeptisk til KrF og ikke minst opprettelsen av lokallag av KrF i Egersund, og han var nok i likhet med meg skeptisk til sammenblandingen av kirke/bedehus/kristentro og politikk. Opprettelsen av lokallag i Egersund fant visstnok sted på et møte på prestegården på Husabø med daværende prests velsignelse.

(For ordens skyld: Selv er jeg IKKE medlem av Kristne Arbeidere eller andre halv- eller helpolitiske organisasjoner. Imidlertid er jeg troende og sympatiserer politisk sett med rød-grønn side.)

Det er selvsagt fullt mulig – og naturlig – å være aktiv kristen (troende) samtidig som man er del av arbeiderbevegelsen og støtter sosialdemokratiske ideer.




Kristent Samlingsparti, nei takk!

Kristent Samlingsparti (KSP), nei takk!

Vi bor i et fritt land og den enkelte må selv velge hvilket parti man vil stemme på under valg 2011 (kommunestyre- og fylkestingsvalget). Imidlertid kunne jeg personlig aldri ha stemt på Kristent Samlingsparti (KSP). Dette partiet blir etter mitt syn for “sært” og “nisjepreget”, et parti som muligens passer for enkelte i konservative kristenmiljøer eller i karismatiske miljøer (ytterste kristenfundamentalistisk høyrefløy).

Når talsmenn fra KSP uttaler seg snakkes det ofte om “kristne verdier” eller en verdibasert regjering / politikk. Kristne er ikke en homogen gruppe. Det finnes alle slags politiske syn og interesser blant kristne. Likevel høres det i KSP sin argumentasjon ut for at “kristne verdier” er en objektiv liste over ting som bør oppta alle som er kristne.

Kristent Samlingsparti (KSP) definerer seg som et borgerlig, ikke-sosialistisk parti som er opptatt av å kjempe for Grunnlovens og Bibelens innflytelse på det norske samfunn. De påstår at de bygger sin politikk på ”Guds ord”.  Enkelte representanter for partiet går også så langt og påstår at dagens rødgrønne regjering har bidratt til å avkristne Norge og dermed åpnet opp for terror, guds vrede m. m.

Oppdatering: Kristent Samlingsparti (KSP) har etter valget 2013 blitt en del av Partiet De Kristne (PDK).

Noen momenter eller saker som partiet er opptatt av:

  • Ønsker å avskaffe nåværende ekteskapslov (ønsker kun ekteskap mellom mann og kvinne).
  • Sterkt fokus på kjernefamilien.
  • Opptatt av nestekjærlighet.
  • Kjemper mot abort og homofili da dette ifølge dem er synd.
  • Opptatt av å forvalte skaperverket på en best mulig måte.
  • De ønsker en restriktiv flyktning -, innvandrings – og asylpolitikk.
  • Redde for islamisering av landet vårt.
  • For bistand, men da hovedsakelig kanalisert via misjonsorganisasjoner.
  • Omsorg for menneske fra unnfangelse til død.
  • Staten Israel sin eksistens og rett til å forsvare seg er sentral for dem.
  • Nei til EU.

Gjesp! Hvorfor og hvordan partiet mener at slike saker skal være spesielt samlende og kristne (jfr. partinavnet) forstår jeg ikke. Noen av sakene ovenfor er sentrale nok, mens andre anser jeg som totalt uviktige for min del under et kommunestyre- og fylkestingsvalg. Enkelte av konklusjonene og svarene er jeg også totalt uenig i.

Partiet hevder at de er opptatt av kristen tro og kultur. Imidlertid er dette ut fra deres fortolkning og forståelse av Bibelen, Guds ord. Det kan også høres ut for at et stort KSP vil medføre Guds velsignelse over Norge.

Partiets navn er Kristent Samlingsparti. Ut fra partinavnet høres det ut for at det skal være et parti som skal klare å samle alle kristne under sin paraply. Den gang ei sier nå jeg! Tidligere oppslutning om partiet har vært heller laber og ingenting tyder på de store endringene ved dette valget. Hvis de på landsbasis klarer å oppnå noen få tusen stemmer bør de være fornøyde. Ingenting tyder på at flertallet av landets kristne kommer til å stemme på KSP!

Rent generelt er jeg dypt skeptisk til kristne politiske partier. La politikk være politikk og la bedehus/menighetsliv være bedehus/menighetsliv.

Ja, jeg er kristen. Likevel finner jeg ikke mange saker i KSP sitt partiprogram som klarer å engasjere meg i noen stor grad. Jeg mener videre at kristne heller bør spre seg ut over det politiske landskapet og prøve å få kristne verdier inn i alle landets partier i stedet for å danne “ghettopartier” og nisjepartier som KSP.

Magnar Tanem, førstekandidat for Oslo Kristent Samlingsparti, hevder på verdidebatt.no (lenke): “Stem kristent! Kristent Samlingsparti bygger sin politikk på Bibelen, og er det sanne kristne partiet i Norge.” Med deres politiske program og deres snevre tenkning sier i hvert fall jeg nei takk til dette!

Kristent Samlingsparti (KSP) får i hvert fall ikke min stemme! Jeg kommer heller neppe til å stemme på Fremskrittspartiet (FrP, et egoistparti som passer bra for de rike og velstående) eller Kristelig Folkeparti (KrF). Ifølge resultat fra kjøring av Partitesten.no bør jeg nok stemme Ap eller Sp under valget 2011.

Oppdatering: KSP har fått selskap av et like sært og nisjepreget parti for spesielt interesserte. Dette partiet har det misvisende og ekskluderende navnet “Partiet De Kristne”.

(Denne artikkelen bygger på en tidligere publisert artikkel i min gamle blogg.)




Nordmenn, et klagefolk!

Norge

Noe vi nordmenn er flinke til er å klage over meningsløse bagateller! Vi nordmenn er til tider et klagefolk!

I et VM i klaging burde vi nok klare å oppnå pallplassering (gullmedalje) i ubegrunnet klaging, syting og sutring. Vi bor i et av verdens beste land som preges av blant annet materiell rikdom, høy levestandard, velstand, fred, demokrati, ytringsfrihet og religionsfrihet. Selv om vi er noen av de mest privilegerte menneskene i verden klager vi likevel! Alle kan bidra i samfunnsdebatten med sine meningsytringer, uten å frykte alvorlige represalier fra myndighetene eller medborgere.

Vi klager blant annet på dårlige veier, høye bensinpriser, høye polpriser (og alkoholpriser generelt), høye priser på mat, for masse reguleringer (“unødvendige” lover og regler), for mange asylsøkere, en offentlig sektor som ikke er effektiv nok/gjør en god nok jobb og på at vi må betale skatt og avgifter. Og vi syter over høye bilavgifter, betaling av bompenger, dyr strøm (høye strømpriser), generelt høye priser, lisensavgift til NRK (kringkastingsavgift), dårlig service, dårlige banktjenester og dårlige politikere.

Sannheten er at vi har det fantastisk godt her i Norge. Vi lever i et velutviklet velferdssamfunn med gratis skolegang og helsetjenester. Det er lite korrupsjon i landet, og vi bor i et demokratisk land der alle har full ytringsfrihet. Vi har ingen autoritær diktator som styrer landet. Parlamentarismen med frie valg og folkevalgte lever i beste velgående og fungerer, og likeså maktfordelingen mellom stortinget (lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt), regjeringen (utøvende makt) og domstolene (dømmende makt) + lokaldemokratiet (kommunestyre/bystyre, formannskap og fylkesting). Og den fjerde statsmakt er mediene.

Vi nordmenn har liten grunn til å klage! Andre deler av verden preges av fattigdom, korrupsjon, sult, mangel på rent vann, krig, diktatur, ingen ytringsfrihet, militærregimer og naturkatastrofer. Slike ting er i all hovedsak ukjente problemer for oss nordmenn. Vi nordmenn er virkelig født med gullskje i munnen. (Eller var det: “Født med sølvskje i munnen og gullhår i ræva!”?)

I min gamle blogg hadde jeg en artikkel med overskriften “Nordmenn er rare”. Jeg skriver der at vi fråtser i dyre luksusartikler (dyre biler, flat-tv, hi-fi, elektronikk, mobiler, sportsutstyr, feriereiser, merkeklær, innbo, dyre og unødvendige oppussingsprosjekter hus). Vi bruker slike produkter som statussymboler. Selv om vi fråtser i slike ting klager vi på matvareprisene, selv om SSB sine undersøkelser viser at vi kun bruker 11-12 % av budsjettet på mat. De høye bensinprisene klages det også på, selv om prisene slettes ikke er så avskrekkende sett opp mot vårt inntektsnivå/lønnsnivå her i Norge.

Ifølge TV 2 mai 2018: “Bensinprisen er rekordhøy – samtidig mener bransjen prisen aldri har vært lavere”. Sitat fra artikkelen: “– Norge er et høyinntektsland. Hvert år er utviklingen slik i Norge at lønningene stiger mer enn drivstoffprisene. Vi er helt i verdenstoppen når det gjelder hvor lite av inntekten vår vi bruker på drivstoff, sier informasjonssjef i Circle K, Pål Heldaas.” Alt i alt er altså ikke bensin- og drivstoffprisene så galt høye her i Norge.

Samtidig som vi nordmenn klager over mangt og mye er vi også stolte over det norske og de norske verdiene. Mange er patriotiske nordmenn, og noen bikker også over til usunn nasjonalisme.

I-landsproblemer

Mye av diskusjonene i landet vårt omhandler trivielle i-landsproblemer. Små uvesentlige hverdagsproblemer hausses opp. Vi lukker øyne og ører for de som i andre land slettes ikke har det så bra. Vi har heller ikke all verdens rom for nye landsmenn i vårt land.

Er det særlig rettferdig, fortjent og moralsk at vi i Norge lever i stor rikdom mens andre lever i bunnløs fattigdom? Det er tross alt litt flaks som gjør at vi har det så bra pr. dags dato velstandsmessig. At oljen og gassen i Nordsjøen ligger der og venter på oss er ikke vår fortjeneste.

Penger og bank

Penger og bank

Rikdommen som oljevirksomheten (olje + gass) i Nordsjøen har medført har muligens på enkelte måter (nesten) vært en forbannelse for landet Norge. Vi har blitt kravstore, grådige og veldig opptatt av det materielle. Vi vil stadig ha nye materielle ting. Mobiltelefonen, fortrinnsvis fra et statusmerke/modell slik som Apple iPhone, som var god nok for et halvår siden er plutselig avleggs og må bli erstattet av en nyere, kulere og mer moderne utgave. Mobiltelefoner med en prislapp pr. enhet på over kr 10.000,- kjøpes over en lav sko.

Oljen har gjort oss dopet og sløve, til tider nesten bevisstløse. Utvinning og bruk av fossil olje og gass (og sannelig driver vi med kullutvinning på Svalbard også!) er alt annet enn klimavennlig / miljøvennlig, men det har gitt masse penger i den norske statskassen/pengekassen. Penger settes av til et oljefond (pensjonsfond), men det har så langt blitt gjort flere investeringer og spekulasjoner med penger fra dette fondet som er høyst etisk betenkelige.

Oljen har vært en trygg og god inntektskilde for landet vårt, og har på mange måter blitt en sløvende sovepute. Det har ikke vært nødvendig med innovasjon, videreutvikling og tilpasninger til framtiden, en framtid som muligens blir uten olje og gass pga. fokus på forurensning (klimanøytral og bærekraftig livsstil) samt oppbrukte fossile ressurser.

Oljeindustrien har bidratt til å skape et kunstig høyt lønnsnivå for de heldige utvalgte som får seg jobb i Nordsjøen eller tilknyttede støttefunksjoner. For tiden går det store sjokkbølger gjennom oljeindustrien som må stramme inn sine livreimer, som igjen medfører at mange tidligere oljeansatte mister sine godt betalte jobber. Mange av de tidligere oljeansatte må “ta til takke” med “normale” jobber med langt lavere lønninger enn det de tidligere har vært vant til. Oppdatering: Den største kristen i oljebransjen er visstnok over for denne gang.

Hadde Norge klart seg greit uten oljepenger? Svaret til dette er ja, og vi hadde sannsynligvis ikke vært særlig fattige heller. I tiden rett før oljeeventyret startet var ikke Norge et fattig land, og Norge kunne også uten oljen ha vært et rikt land som kunne ha kommet godt ut av situasjonen. F. eks. både Finland og Sverige lever godt uten å ha olje.

Nordmenn er kresne når det gjelder jobber. En del typer jobber vil vi ikke ha, da de ligger under vår verdighet og status. Enkelte yrker har fått stempelet lavstatusyrker. F. eks. er det få etnisk norske taxisjåfører, bussjåfører og trikkeførere i storbyene. Også innenfor håndverkerbransjen er det mange utenlandske håndverkere (“polakker”) som får landet vårt til å gå rundt.

Det er slettes ikke sikkert at jaget etter penger og materielle ting gjør oss så veldig lykkelige. Muligens burde vi ha brukt mer tid på mellommenneskelige forhold og vist litt mer nestekjærlighet. Jeg tror heller ingen tar skade av å ha en religiøs overbevisning eller tro. Litt mer fokus på slike ting hadde muligens gjort oss noe mer noe mer lykkelige og mindre klagete?

Vel gå det en del penger i Norge til å betale skatter og avgifter. Imidlertid er jeg blant dem som ikke ønsker å klage på skatten, skattenivået og avgiftsnivået. Jeg mener vi får masse igjen for de pengene vi betaler inn i skatt. Blant annet har jeg selv gått hele 18 år på skole uten å ha måttet betale for dette. Jeg har også ved noen  anledninger hatt nytte av helsevesenet samt ordningene for sykepenger.

Nordmenn er rare!! (Eller som Banana Airlines uttrykker det: “Nordmenn er gale”). Vi fråtser i luksusartikler som store og dyre biler, flat-TV, elektronikk, sportsutstyr, feriereiser, merkeklær, innbo til våre hus osv. Statussymboler er viktig. Egoismen og opportunismen råder. Samtidig klager vi over høye priser på bensin, bompenger, mat og alkohol. Ja til mer fokus på god mat i stedet for prisen på maten!

Vi har faktisk “steinbillig” alkohol (øl m. m.) og tobakk i Norge, faktisk sjette billigst i hele verden. Det har da blitt tatt hensyn til prisnivå sett opp mot generelt inntektsnivå. Strengt tatt er det bare tull å klage på prisnivået på alkohol og tobakk. Hvis prisnivået er for stivt for den enkelte forteller det bare at vedkommende drikker eller røyker alt for mye.

Selv har jeg hatt mine klare tendenser til å klage på ting som strengt tatt er småproblemer. Jeg har blant annet klaget på både automatiske strømmålere (AMS) og innføringen av DAB, samt jeg har hatt flere runder med artikler innenfor kategorien “protest kristendom”. I den store sammenheng er flere av disse nevnte temaene bare uvesentlige detaljer, dvs. typiske I-landsproblemer. Litt stein kaster jeg mens jeg selv sitter i glasshus.

Etter at “oljekrisen” har skyllet innover vårt land har det gått inflasjon i å snakke om omstillinger. Det grønne skiftet snakkes det “plutselig” mye om. Panikken har grepet oss, og det blir nesten litt panisk den plutselige iveren etter å begynne med omstillinger, omstillinger til et samfunn hvor oljen har mindre betydning enn nå.

Det er svært fristende for enkelte å sammenlikne Norge med ikke-sammenliknbare land. Vi kan ikke lett få alle goder som enkelte andre land har. Vi er få folk i Norge (få innbyggere), et lite grisgrendt land og vi har en “vanskelige” / krevende natur (topografi). Å få til enkelte former for infrastruktur i Norge er neppe realistisk, hvis utgangspunktet er sammenlikninger med langt mer folkerike land og med en “enklere” natur enn Norge sin. F. eks. vil det bli SVÆRT DYRT og ulønnsomt å bygge høyhastighetstog-strekninger i stor utstrekning i Norge, eller å få slike motorveier (autobahn) som Tyskland har.

Enkelte nordmenn klarer å sette fram og tro på masse rare konspirasjonsteorier. Noen klarer også å “koke sammen” noen sammenlikninger mellom Norge og andre land som “ikke henger på greip”. F. eks. ser jeg liten grunn til å se opp til USA og deres løsninger og systemer, og enda mindre grunn er det å ha land som Albania, Polen, Ungarn og Romania som forbilder.

Selvsagt finnes det forbedringspotensiale for landet Norge. Det er alltid småting her og der som kunne ha vært gjort på en annerledes og bedre måte. Imidlertid mener jeg alt i alt at vi har det bra i Norge og bør være takknemlige for at vi har det så bra.

Bør vi skamme oss over å være nordmenn?

Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksted har hatt en kronikk gjengitt på NRK ytring sin nettside. Tittelen er “En skam å være norsk”, publisert 21.11.2017. Fra dette innlegget gjengir jeg følgende sitat:

“De siste to årene har jeg opplevd hvordan kommentarer om Norge i utlandet har dreid fra respekt for vårt engasjement for fred og menneskerettigheter til undring og skuffelse over hvordan en søkkrik nasjon viser smålighet og mangel på sjenerøsitet og hjertevarme.”

Jeg tror han er inne på noe ganske så sentralt. Vi har blitt et mer kaldt og egoistisk land, hvor vi har blitt oss selv nok. Vår rikdom vil vi nødig dele med dem rundt oss fra andre krigsherjede, korrupte eller fattige land. Fremmedfrykt og islamofobi får råde.

Vi lukker våre øyne for den globale urett. Vi beskytter våre norske verdier/kultur og velstand, og vi “bygger murer” for å holde dem i nød (flyktninger, asylsøkere osv.) unna vårt land. Vi har til dels blitt en inhuman nasjon i en kriserammet verden, hvor innvandringsfiendtlige politikere får lov til å styre.

Kanskje er det tilnærmet dobbeltmoralsk å dele ut Nobels fredspris, vi som bor i et land som er mest interessert i å beskytte oss selv og våre egne næringsmessige interesser? Kanskje det er på tide å nesten begynne å skamme seg over å være norsk nordmann fra Norge, mens vi holder på å kveles av vår luksus og luksusproblemer?

 

Jeg har flere ganger tilkjennegitt at jeg politisk sett tilhører den rødgrønne fløyen. Jeg klarer ikke å forstå meg på politikken i den blå fløyen. og da spesielt ikke FrP. Der ønsker de store endringer og sier at alt i Norge er så elendig. Deres klagepolitikk og hypotesen om at alt i Norge er så elendig får meg til å ta helt avstand for den politikken de står for.

Retorikken innenfor politikken og samfunnsdebattene har hardnet vesentlig til i løpet av de siste år. Vi bor i et bra land med mye rikdom og frihet, men likevel klages og sutres det over mange småproblemer. Mange er svært frekke og dømmende mot medmennesker med andre meninger. Landet er ikke så varmt og inkluderende som det kunne ha vært, på tross av vår rikdom og lykke. En lite ønsket utvikling hvis du spør meg.

Et slikt innlegg som dette vil medføre at jeg blir beskyldt for å fare med janteloven. Nei, det er ikke denne jeg er på tur med. Det er bare ganske så urettferdig at vi skal ha det så bra her i vårt lille hjørne av verden, mens vi samtidig vet så alt for godt at i andre deler av verden preges hverdagen av sult, fattigdom, krig, diktatur, forfølgelse og flukt. Det er jo bare flaks at akkurat jeg ble født her i Norge og kan bade i velstand. Alle slags tåpelige teorier rundt at det er Guds velsignelse og/eller forbannelse for situasjonen i Norge tar jeg avstand fra.

Kristen Koalisjon Norge (KKN)

Den “verdibaserte folkebevegelsen” Kristen Koalisjon Norge (KKN) har også sitt spesielle syn på Norge. Ifølge dem er status pr. 2018 i forbindelse med feiring av nasjonaldagen 17. mai og grunnloven:

“Titusener av nordmenn opplever at det er dypt problematisk å leve i et Norge der offentlige myndigheter og en selvopphøyet, korrupt elite herjer med familier og nedfelte verdier.”

Det siktes her blant annet til barnevernet som ifølge dem gjør en del omsorgsovertakelser som ikke burde ha funnet sted m. m. De snakker også om “den moderne forfølgelse” av kristne lederskikkelser.

 

Vi bor på en fredelig plett eller hjørne av verden. Vi har hatt det rolig og fredelig uten krig og annen elendighet helt siden slutten av andre verdenskrig. Vi lar oss skremme av farene for terror, men i hovedsak har vi sluppet billig unna også på dette området. Hva framtiden vil bringe vites ikke, men pr. dags dato har vi stor grunn til å være takknemlige både over freden og velstanden i vårt land. Det er liten grunn til å føle seg utrygg for folk flest i Norge.

Enkelte nordmenn har blitt noen skikkelige drittsekker bak tastaturet. Problemet med at godt voksne oppegående nordmenn driver med hatefulle ytringer, netthets, mobbing og trakassering på nettet ser ut til å være økende. Ofte er det enten kvinner eller innvandrere som får gjennomgå. For noen dårlige forbilder og læremester slike personer er for den oppvoksende nye generasjonen. Den voksne generasjonen trenger virkelig kurs i nettvett og personvern!

Norge har blitt kåret til verdens lykkeligste land 2017 av FN. Ifølge The World Happiness Report har vi ramlet ned til en andreplass i 2018 (bak Finland) og en tredjeplass i 2019 (bak Finland og Danmark). Dette med høy lykke i Norge skyldes ikke oljerikdommen. Faktorer eller kriterier i kåringen som gir høy lykke er forhold slik som: Omsorg, frihet, generøsitet, ærlighet, helse, inntekt og godt styresett. Også i år 2018 er Norge kåret til verdens beste land å bo i av FN (FNs utviklingsprogram, UNDP). Våre “norske verdier” gjør at Norge er et bra land å bo i.

Rar vektlegging

For et rart søkelys og vekting man har av saker i medier og i samfunnet ellers. Det blir et større problem at en kjent politiker “mister” sin au pair pga. ulovligheter enn alle de stakkarene som mister AAP (Arbeidsavklaringspenger) og andre stønader fra NAV.

Selv om jeg normalt sett ikke “kjøper” det KrF står for er jeg delvis enig med Simen Bondevik i KrFu om at bompengesaken er en skam for Norge. Miljøsaken og miljøkampen er en mye viktigere sak enn noen skarve bompenger.

Bagateller blåses opp mens mange sentrale saker ties eller dysses ned. Norge er sannelig til tider et rart land, hvor det er vanskelig å forstå seg på vektingen av saker og hva som engasjerer folket.

Sutrende eldre

Humoristen og Venstrepolitikeren Per Inge Torkelsen har skrevet et glitrende innlegg/kronikk publisert på NRK Ytring. Tittelen er “De gamle har fått nok”. Han tar et oppgjør med de gamle (pensjonistene) som støtt og stadig klager. Ifølge ham har Norge de desidert rikeste gamlingene, de sunneste gamlingene og de mest sutrete gamlingene. Han mener rett og slett at de gamle har fått nok og vel så det. (Selv er han 65 år og på AFP da artikkelen ble skrevet, januar 2018.)

Et sitat fra innlegget: «Der e sykt mange ekle pensjonistar i dette landet vårt.»

 

Jeg må si jeg langt på vei er enig med ham i dette han sier. Landets eldre, pensjonistene, er en sterk gruppe. De har makt, de har god økonomi (mye penger) og de har tilgang på all verdens velferdsgoder. Det er heller slettes ikke uvanlig at de ferierer store deler i Syden, med egen hytte eller leilighet f. eks. i Spania eller på Mallorca. Eventuelt drar på pakketurer eller cruise som vi vanlige dødelige ikke har råd og anledning til.

Pensjonister på busstur med overnatting på hoteller. Grøss og gru. Har vært “utsatt” for det. Oppfører seg som de reneste gribbene under frokostbuffeen.

Ja, det finnes også enkelte pensjonister som ikke har det så bra. Minstepensjonister har helt sikkert en stram økonomi og er i en utfordrende livssituasjon. Likevel gjengs over har pensjonistene i Norge det vanvittig bra. De har nedbetalte huslån, få økonomiske forpliktelser og trygda kommer inn på konto hver måned.

Min konklusjon er og blir at enkelte pensjonister (eller “gamlinger”) er vel flinke til å klage. Spesielt gjelder det for dem som ennå er friske og fine. Når man blir så skrale at aldershjemmet kaller kan det være litt mer grunn til å klage, da det er noe varierende kvalitet på landets eldreomsorg for pleietrengende.

Regjeringskritikk

Noe jeg faktisk er redd for er hvor mye den sittende regjeringen med blå farge (og litt grønt og gult) kan klare å ødelegge. En del av reformene og endringene som de ønsker å innføre er ikke nødvendigvis til det bedre for folk flest. Alt svartmales av regjeringen, og kun hvis de får styre og kjøre på med sine endringer og sin politiske kurs skal landet bli bra å bo i. Jeg er helt uenig med dette utgangspunktet, da vi tross alt har et bra fungerende samfunn i utgangspunktet.

Reformene og endringene kan bidra til å ødelegge det velfungerende samfunnet og systemet som er bygget opp over flere generasjoner. Den norske velferdsstaten er det grunn til å sette stor pris på. Det kan bli litt mye av reformene som medfører at Norge gir fra seg suverenitet, styringsmuligheter og demokrati til EU og det private næringslivet (jf. diverse handelsavtaler som kun multinasjonale konsern vil tjene på).

En ting rikspolitikken kan kritiseres for er mangelfull eller dårlig distriktspolitikk. Urbanisering er en global trend, men lite gjøres fra sentralt hold for å bremse eller demme opp for denne trenden. Arbeidsplasser sentraliseres til Oslo eller en av de andre “storbyene” i landet vårt. Politikerne på Stortinget og i Regjering, uavhengig av politisk farge, tenker lite på de deler av landet vårt som ligger vest eller nord for Sinsenkrysset når det gjelder næringsutvikling / næringsliv, arbeidsplasser, infrastruktur, veier osv.

Det er absolutt (berettiget) grunn til å klage på sentraliseringen, hvor stadig flere og flere tjenester i distriktet legges ned og flyttes til større steder (byer, sentrum). Dette gir enkelte av oss lang reisevei på flerfoldige timer for å få utført trivielle tjenester som krever personlig oppmøte. F. eks. ser vi stadig eksempler på at statlige kontorer, kontrolletater og sykehus inkludert fødeavdelinger flyttes bort fra og legges ned ute i distrikts-Norge. Det er også grunn til å være skeptisk til avgivelse av stadig mer og mer suverenitet til EU og diverse internasjonale handelsavtaler.

Avslutning/konklusjon

Vi som bor i Norge bør etter mitt syn bli flinkere til å sette pris på at vi er så privilegerte at vi får bo her. Vi har det bra her i landet i forhold til mange andre rundt i verden! Hva med å sette litt mer pris på alle de godene og mulighetene vi i Norge har? Det har blitt typisk norsk å klage, uten at vi har noen særlig grunn til å klage!

Noen lenker: