Militærnekting, siviltjeneste og Sivilforsvaret

Nei til våpen

Artikkelens tema: Noen betraktninger rundt militærnekting, siviltjeneste og Sivilforsvaret. Som tidligere militærnekter og pasifist har jeg gjort meg noen tanker rundt disse temaene.

Med dagens system for sesjon og førstegangstjeneste er det ganske enkelt å slippe unna militærtjeneste. Slik var det ikke for noen år siden. Selv hadde jeg en ganske knotete vei å gå for å slippe unna militæret.

Ja, jeg har vært og er en person som ikke ønsker å tjene fedrelandet Norge med våpen i hånda (pasifist). Å gjennomføre førstegangstjeneste i militæret med våpenbruk var aldri aktuelt for meg. Enkelte vil nok kalle slike som meg for landssvikere. Dem om det!

Jeg nektet på midten av 1990-tallet å avtjene militærtjenesten. Dette medførte politiavhør der det skulle avgjøres om jeg hadde godt nok nektingsgrunnlag. Jeg fikk innvilget fritak fra militærtjeneste på pasifistisk grunnlag, og jeg ble overført til sivil tjenestegjøring.

Først var jeg sivilarbeider i ca. 14 måneder (1996-1997), hvor tjenesten ble innledet med deltakelse i flere uker på forskolen for sivile tjenestepliktige på Hustad Leir. Selve siviltjenesten ble avtjent på et skolebibliotek i Egersund.

Etter fullført siviltjeneste ble jeg innrullert i Sivilforsvaret, og også her var det først opplæring før tjenestegjøring. Jeg måtte gjennomgå opplæring i noen uker på Sivilforsvarets skole Jæren, Vagleleiren. Deretter ble jeg en del av sanitetsgruppa til FIG Egersund (FIG = Fredsinnsatsgruppe), Rogaland sivilforsvarsdistrikt. Av grunner som jeg snart kommer tilbake til ble mitt opphold som “stridende” i sivilforsvaret relativt kortvarig.

I fortsettelsen av denne artikkelen skal jeg komme med noen betraktninger rundt militærnekting, siviltjeneste og Sivilforsvaret. Det blir en kjapp gjengivelse av min historie og mine erfaringer rundt de nevnte temaene. Les gjerne videre hvis du finner temaene interessante (JA, det er litt “sært” det jeg denne gangen skriver om!)!

Innledende kommentarer

Ja, jeg har nektet militæret og har vært en såkalt militærnekter. Jeg er faktisk stolt av å være militærnekter, og jeg ville ha gjort det om igjen hvis jeg skulle ha valgt på nytt! Noen vil kalle slike som meg for landssvikere. Jeg har ikke ønsket og ønsker den dag i dag ikke å støtte opp om våpenbruk i krig med det formål å drepe en fiende. Jeg er glad i mitt fedreland Norge, men for meg blir det å gå for langt til at jeg personlig ønsker å delta i noen væpnet konflikt eller krigssituasjon.

Enkelte kaller oss militærnektere for unnasluntrere som ikke gjør noe for landet sitt. Andre tror at de som har nektet militæret har gjort det av makelighetshensyn og ikke reell overbevisning. Det finnes nok noen som har tydd til en hvit løgn eller to for å få siviltjeneste, men jeg har i hvert fall for min del truffet på mange som har gjort samme valg som meg og som har overbevisende argumentasjon og resonnementer for hvorfor de nektet.

Det som “plaget” meg litt i tiden med nekting, siviltjeneste og også Sivilforsvaret er at det vel ikke foreligger noe entydig svar på hva de vil gjøre med slike som oss, militærnekterne, i en krigssituasjon? Vil vi LIKEVEL bli utstyrt med våpen mot egen vilje? Jeg hadde nok hatt store problemer med å godta eller delta på oppdrag med våpenbruk for egen del. (Er ikke først og fremst redd for mitt eget liv, men jeg ønsker IKKE å drepe eller alvorlig skade andre.)

Jeg ser vel realitetene i øynene og ser det ikke som mulig med landet Norge uten et forsvar, og et NATO må vi vel også ha. Imidlertid er jeg som enkeltperson pasifist og tar personlig avstand fra voldsanvendelse, krig og våpenbruk.

Det store spørsmålet for landet / nasjonen Norge: Skal vi føre en aggressiv forsvarspolitikk, eller skal vi ha en defensiv forsvarspolitikk? Beklageligvis logrer vi som oftest for USA og NATO + EU, slik at vår politikk til tider blir vel aggressiv i mine øyne.

NATO, USA og krig

NATO – North Atlantic Treaty Organization – er litt både og, eller mer som et tveegget sverd. Gode å ha til forsvar av vårt og andre vestlige land, men samtidig deltar de pr. dags dato i en del skarpe krigsoppdrag i utlandet. Deres “varemerke” i de senere år har blitt utenlandske militære intervensjoner, gjerne i “fjerne land”. Det finner også sted øvelser og utplassering av materiell og allierte styrker (NATO, amerikanere og europeere) i kortere eller lengre perioder på f. eks. norsk jord, noe som med god grunn kan provosere russerne. Suksessen amerikanerne med venner har hatt i diverse konflikter kan diskuteres. Det har ikke akkurat blitt rolig i Afghanistan etter opptredenen der.

Mye mer kunne ha vært sagt om NATO. Det er nok mer eller mindre et nødvendig onde å være medlem der, men samtidig kunne jeg ikke tenkt selv å bidra til NATO på noen som helst måte. Mer om hva NATO er og står for kan Wikipedia gi bedre svar på enn jeg er i stand til:

NATO ifølge Wikipedia.

Lenke til Wikipedia sin omtale av NATO: https://no.wikipedia.org/wiki/NATO

“NATO er ingen forsvarsallianse. NATO er en amerikansk hersketeknikk!” (Jon Hellesnes, fagfilosof). Kilde: Vårt Land: Er Jens den mektigste sutleprateren?

 

I tillegg til NATO har man FN, hvor Norge også har deltatt. Jeg tenker da spesifikt på FNs fredsbevarende styrker, som tross alt er en militær styrke uansett hvordan man vrir og vender på det.

Jeg ser vel ikke akkurat på USA og amerikanerne som noen gode forbilder når det gjelder pengebruk på militæret og sitt forsvar. USA bruker massive summer på slike ting, og deler av disse pengene kunne ha blitt anvendt til mye bedre formål i det amerikanske samfunnet. Det er nok av svake grupper som kunne ha trengt litt av disse pengene som “sløses” bort på militær aktivitet.

Krig!

 

Krig, hva er det godt for? Ingenting! Pengebruken er svært betenkelig! Krig koster (penger og liv!), og likeså den militære virksomheten. Militæret med bemanning, våpen og utstyr er dyre greier målt i penger. Det er også svært kostbart å bygge opp igjen en by etter at den har blitt sønderbombet.

Krig (konvensjonell krigføring) fører i hovedsak kun til større elendighet enn det som er utgangspunktet for konflikten. Krig løser svært lite relatert til de underliggende problemer. Konsekvensene av krig er jo som kjent blant annet at folk blir drept og/eller alvorlig skadet, andre blir drevet på flukt, lovløse tilstander oppstår (høy kriminalitet, voldtekter osv.), alvorlige og langvarige psykiske ettervirkninger (krigstraumer, psykiske skader) for dem som overlever kan oppstå, nesten alle landets penger går til krigføringen, dekking av grunnleggende fysiologiske behov kan bli utfordrende (rent vann, mat, varme, tak over hodet osv.),  konflikten rammer ofte uskyldige sivile og landet / området med krig i får ofte sin infrastruktur (bygninger, veier, strøm, vannforsyning, telekommunikasjon osv.) kraftig ødelagt (bombet tilbake til “steinalderen”). Hvis det skulle bryte ut krig hvor atomvåpen blir benyttet vil jeg nødig tenke på konsekvensene.

I krigssituasjoner benyttes “skitne triks” slik som: Voldtekter, unødvendig voldsbruk, tortur, psykologisk krigføring, fangenskap med inhuman fangebehandling (fangeleirer, konsentrasjonsleirer) og utsulting av sivilbefolkningen. Mange må gjerne flykte som en konsekvens av krigen. Krig oppstår blant annet pga. maktsyke, religion, sterke ønsker om å skape kaos eller konflikter mellom ulike etniske folkegrupper.

Krig og overhengende fare for krigssituasjoner blir man neppe noen gang kvitt. Det vil alltid finnes manipulerende og maktsyke autoritære diktatorer som igangsetter (eller truer med) krig. Videre finnes det ressursrelaterte, grupperelaterte og etniske konflikter som innimellom blusser opp. “Verdenspolitiet USA” som skal løse det ene og det andre med krig og maktbruk som virkemidler må heller ikke glemmes. Etter en pause er vel også delvis “den kalde krigen” mellom øst (Russland, tidligere Sovjetunionen) og vest (Europa + USA) delvis i gang igjen. I tillegg til ren krig har man terrorfaren hengende over seg.

Krig rammer ofte de sivile hardest, mens krigsherrene og/eller diktatorene ofte går fri fra de alvorligste konsekvenser. Krig og opprustning av det militære koster masse penger som kunne ha kommet andre svake grupper i landet det gjelder til gode. Langtidsvirkningene og konsekvensene av en krig er som oftest store. Dagens verdenssituasjon og verdensbilde kan ta håpet og nattesøvnen fra den beste pasifist og fredselskende person.

Utrolig å tenke på hva slags ondskap som bor i relativt ordinære mennesker. Enkelte er villige til å gå til krig mot andre mennesker med mål om å drepe. Hvordan kan noen med kaldt blod drepe andre mennesker? Hvordan kan noen verdsette andre mennesker så lavt at man vil drepe dem eller skade dem alvorlig? Spesielt galt blir det når borgerkriger inntreffer, hvor man går til krig mot sitt eget folk eller folkegruppe.

Nei til Atomvåpen (NTA) – logo.

En liten avsporing: I arbeidslivet er jeg strengt tatt i utgangspunktet noe skeptisk til dem som har en lengre militær bakgrunn. De blir preget av sin bakgrunn og blir litt vel autoritære og ensporede, gjerne kombinert med en stor tro på egen fortreffelighet og evner.

Hippiebevegelsen som vokste fram på 1960-tallet hadde som slagord “make love, not war”. Et greit utgangspunkt, men det endte vel mange ganger opp med en uheldig alternativ livsstil bestående av alkohol og narkotika. Bevegelsen dødde mer eller mindre ut av seg selv etter hvert. I etterpåklokskapens navn: En noe vel enkel og naiv tilnærming!

Peace & Love – Make love, not war! – Fred og kjærlighet – Skap kjærlighet (elsk), ikke krig!

Verneplikten og lovverket anno 2019

Til og med Grunnloven – Kongeriket Noregs grunnlov fra 1814 – sier noe om verneplikten i § 119:

  • “Alle statsborgarane har i regelen den same skyldnaden til å verne fedrelandet ei viss tid, utan omsyn til fødsel eller formue.”

En annen sentral lov er: Lov om verneplikt og tjeneste i Forsvaret m.m. (forsvarsloven). For min del er kapittel 4 det mest interessante:

Etter dagens lovverk er det fullt mulig å få fritak for tjeneste i Forsvaret pga. konflikt med alvorlig overbevisning og verdier som er av fundamental betydning for den det gjelder. Dagens unge militærnektere slipper unna siviltjeneste, men de kan bli innkalt og innrullert som del av Sivilforsvaret.

Verneplikt har med statsborgere sin plikt til å delta i forsvaret av landet sitt. Det er snakk om (i utgangspunktet) tvungen militærtjeneste (og eventuelt krigstjeneste). Jeg for min del valgte altså å bli en “landssviker” gjennom min militærnekting i sin tid, men da etter det regelverket som da gjaldt inkludert siviltjeneste (sivil verneplikt) osv.

Utgangspunktet pr. nå er at både menn og kvinner som er skikket kan kalles inn til verneplikt, dvs. i hovedsak til forsvaret / militæret. Totalt kan man pålegges 19 måneder med tjenestetid mens man befinner seg i alderen 19-44 år (55 år). I de 19 månedene inngår både førstegangstjeneste, repetisjonstjeneste og heimevernstjeneste. Hvert eneste år er det flere vernepliktige enn det Forsvaret har bruk for, så en del vernepliktige blir aldri kalt inn til tjenestegjøring i form av førstegangstjeneste.

Lenker om verneplikt:

Militærnekting med søknad om fritak fra militærtjeneste er ennå i “vinden” (selv om antallet søknader om fritak har gått noe ned i de senere år), med 225 søknader om fritak i perioden januar-oktober 2019. Rett over 63 % av søknadene ble innvilget. Ifølge Forsvaret må overbevisningen være fast og alvorlig for å bli innvilget, hvor en alvorlig overbevisning – en grunnleggende pasifistisk innstilling – kan begrunnes etisk, religiøst og/eller politisk. Man kan fortsatt bli innkalt til Sivilforsvaret etter å ha nektet militæret.

Litt om min egen militærnekting

Dette å nekte militæret ble helst behandlet som en forbrytelse mot fedrelandet. For å få slippe unna militæret på 1990-tallet måtte man gjennom politiavhør. På avhøret jeg var på ble det brukt en gammel mal hvor man ble spurt ut om hva man ville ha gjort i den ene etter den andre hypotetiske situasjonen. Ville man bruke våpenet i selvforsvar osv. Synet på NATO (ja eller nei til organisasjonen) ble vel også nevnt. Jeg nektet IKKE pga. religiøs overbevisning.

I politiavhøret (Hønefoss politistasjon) husker jeg at jeg ble spurt om hvordan jeg ville ha reagert hvis noen i nær familie/gode venner ble brutalt overfalt og tatt til fange av en gjerningsmann, og den eneste logiske måten å komme seg ut av situasjonen på var via bruk av et våpen som jeg tilfeldigvis hadde tilgang på. For meg blir et slikt scenario alt for hypotetisk og spekulativt. Hvordan jeg hadde handlet i en slik situasjon klarer jeg enkelt og greit ikke å forestille meg på forhånd, og det oppleves som noe helt annet enn en “formell” krig.

Jeg må ha klart å svare tilfredsstillende på spørsmålene, for jeg fikk innvilget fritak fra militæret og overført til sivil tjeneste i stedet. Dette gikk greit selv om jeg husker at jeg klarte å fornærme politimannen  som foretok avhøret. Jeg kommenterte at han hadde hatt godt av handelsskole og/eller et kurs i maskinskriving/TOUCH, da det gikk så trått for ham å få notert ned det som ble sagt i avhøret. Han svarte bare tørt tilbake at han FAKTISK hadde gått på handelsskole og FAKTISK hadde hatt undervisning i maskinskriving.

Litt om siviltjenesten

Forskolen for sivile tjenestepliktige, Hustad.

Nå er for lengst dette med siviltjeneste avskaffet. Dette forsvant som mulighet i 2012. Det er pr. dags dato ikke vanskelig å slippe helt unna førstegangstjeneste hvis man er pasifist (pasifisme) eller av andre årsaker ikke ønsker å ha en tur innom militæret.

Jeg for min del måtte gjennom 14 måneder med siviltjeneste tilbake i 1996-1997. Man skulle bli “straffet” litt som sivilarbeider. Tjenestelengden skulle være noe lengre enn standard militærtjeneste. Mange på den tiden slapp unna med 12 måneders militær tjeneste, så da fikk vi som sivilarbeidere to måneder ekstra.

Før jeg fikk starte som sivilarbeider var det en forskole på noen uker. På det tidspunktet jeg skriver om var det vel to ulike leirer som hadde tilbud om forskole for sivile tjenestepliktige: Dillingøy leir og Hustad leir. Jeg ble sendt til sistnevnte. Hustad leir lå på et “øde” og “forlatt” sted som heter Farstad (postnummer 6444) i Fræna kommune, Møre og Romsdal. Der ble altså flere uker tilbrakt på forskolen for sivile tjenestepliktige. Hustad leir ble nedlagt som forskole for siviltjeneste i 2002. (Hustad leir sin historie: Etter krigen straffeleir for landssvikdømte, deretter leir for militærnektere og etter den tid Nasjonalt senter for automatisk trafikkontroll (ATK) samt fengsel.)

Reise skulle skje på billigste måte, så det ble tog fra Egersund-Oslo og videre fra Oslo-Åndalsnes. En lang togtur som var litt av en tålmodighetsprøve. Fra Åndalsnes var det busstur med vanlig buss til Molde. I Molde sentrum ble vi hentet med minibuss fra leiren.

Kilde: Studvest 2001 26 kultur: Aldri glemme Hustad leir (side 19)

Kilde: Studvest 2001 26 kultur: Aldri glemme Hustad leir (side 19)

(Muligens lettere å lese via denne direktelenken: https://www.brr.no/wordpressbrr/wp-content/uploads/2018/07/Hustadleir.png.)

Jeg finner en god del gjenkjennelse i teksten ovenfor som stod på trykk i en studentavis tilbake i år 2001. Selv var jeg på Hustad leir høsten 1996 med siviltjenesteperioden løpene langt utover år 1997.

Det var ganske lange dager der oppe og ikke all verdens meningsfull undervisning. Blant annet ble det undervist en god del om godkjente grunner for å nekte militæret, men dette var jo ikke så veldig interessant for tilhørerne da alle som var til stede hadde fått innvilget fritak fra militæret. Det virket innimellom som om de hadde alt for få undervisningstema å tilby i forhold til fastsatt lengde på forskolen. Imidlertid fikk jeg på fritiden (samarbeid mellom leiren og et dykkesenter, Strømsholmen Sjøsportsenter) tatt dykkesertifikatet, noe som jeg hadde stor glede av i noen år. Kunne visstnok også ha deltatt på fotokurs og/eller tatt truckførerbevis, men disse tingene stod jeg over.

Velferdstilbudene på selve leiren var vel ikke så aller verst. Det var musikkrom, kiosk som hadde åpent innimellom, bordtennis, biljard, treningsmuligheter, PC med Internett, sykler som kunne lånes, TV-stue osv.

Fredstegnet

Takk og pris at jeg hadde på forhånd skaffet meg et bra tjenestested. Å være der oppe i 14 måneder på leiren som blant annet en del fra Johovas vitner valgte å være hadde vært “drepende kjedelig”.

Det var selve leirlivet (“brakkelivet”) og undervisningsinnholdet jeg ble lei av. Naturen rundt leiren var vill og vakker med steile fjell og havet rett i umiddelbar nærhet, og jeg hadde noen fine utflukter pr. sykkel rundt i området. Det var også en fin strand ikke langt unna leiren. Ellers var det ikke langt til starten av den kjente Atlanterhavsveien.

Av kullet på førskolen som jeg var del av var det forholdsvis mange musikere. Hvorfor såpass mange musikere nektet militæret i den tiden har jeg ikke oversikt over. Dessuten var det enkelte med tilhørighet i Jehovas vitner. Ellers var vi vel i hovedsak et tverrsnitt av norsk befolkning innenfor geografisk område, kjønn og alder som leiren dekket, dvs. unge gutter og menn med ulik bakgrunn fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge.

Etter oppholdet på Hustad leir var det tilbake til daværende bosted: Egersund. Der avtjente jeg selve siviltjenesten som sivilarbeider på skolebiblioteket til Dalane videregående skole. Dette var et tilstrekkelig samfunnsmessig oppdrag til at det var godkjent som siviltjenestested. Etter min tid ble avtjeningen mer spisset til kun å godkjenne VOKT-oppdrag (volds- og konfliktforebyggende tjeneste). Honoraret og satsene for tjenesten var i henhold til regelverket/regulativet for tilsvarende militær innsats (menig, førstegangstjeneste).

Jeg hadde en fin tjeneste på skolebiblioteket, og jeg opplevde det som en meningsfulle tjeneste. Stort sett var det liten innblanding fra siviltjenesteadministrasjonen, selv om det jo var litt av et byråkrati som lå bak tjenestegjøringen. Jeg fikk vel kun “refs” en gang, og dette hadde sammenheng med fri fra tjeneste i forbindelse med dødsfall (min egen mor). Dette hadde jeg tydeligvis ikke rapportert inn på riktig måte, og det virket nesten på inspektøren at jeg burde ha meldt inn dødsfallet i god tid før det fant sted.

Litt om Sivilforsvaret

Etter avtjening av siviltjenesten håpte jeg på at var ferdig med å tjene kongen og fedrelandet. Men dengang ei. Etter en stund dumpet det ned i postkassa innkalling til Sivilforsvaret. Så var det på-an’ igjen!

Rotet til starten litt med å glemme å møte på rekrutteringsmøte i Sivilforsvaret. Fikk et tålig strengt brev om at manglende oppmøte neste gang kunne få alvorlige konsekvenser. Neste gang møtte jeg pliktoppfyllende opp og ble innrullert.

Nok en runde med opplæring skulle gjennomføres. Denne gangen var det noen ukers opphold på Sivilforsvarets skole Jæren, Vagleleiren (Sandnes/Ganddal). Etter min tid har Vagleleiren blitt gjort om til Samfunnssikkerhetssenteret i Rogaland (SASIRO), Rogaland brann og redning IKS. Imidlertid holder ennå Sivilforsvaret Rogaland sin administrasjon – Rogaland sivilforsvarsdistrikt (RSFD) – til der som leieboere. Nå må man visstnok delta på grunnopplæring på Sivilforsvarets beredskaps- og kompetansesenter på Starum i Oppland.

Oppholdet og opplæringen var greit nok i Vagleleiren, men en del av kunnskapen som ble formidlet var lite aktuell for senere øvelser og “skarpe” oppdrag. Litt vel teoretisk og lite praktisk rettet opplæring med andre ord.

Sivilforsvaret logo

Etter fullført grunnopplæring ble jeg innrullert i FIG Egersund (FIG = Fredsinnsatsgruppe), Rogaland sivilforsvarsdistrikt. Jeg var vanlig menig i den lokale sanitetsgruppa. I den tiden jeg tilhørte denne gruppa var det både diverse obligatoriske øvelser samt noen “skarpe” oppdrag av typen leteaksjoner/manngard og brannslukking (skog-/krattbrann).

I utgangspunktet var jeg relativt positiv til å bidra med min innsats (nok en gang) til samfunnsnyttige formål. Sivilforsvaret er innimellom i media, da spesielt i forbindelse med leteaksjoner og skogbranner. At Sivilforsvaret bidrar i tillegg til de profesjonelle nødetatene er ofte både nyttig og nødvendig.

Imidlertid må jeg innrømme at jeg fort ble skeptisk til den praktiske organiseringen av tjenesten. Opplæring ble gitt i tema som aldri kom til nytte, mens på områder som man hadde trengt opplæring ble dette ikke gitt i tilstrekkelig grad. Selv følte jeg meg ganske så skeptiske til å delta i brannslukking. Jeg anså dette som potensielt farlig pga. mangelfull opplæring. Litt mer undervisning om å ta seg fram i fjellet og naturen forøvrig på en trygg og sikker måte i forbindelse med leteaksjoner kunne også ha vært ønskelig.

Mye opplæring ble gitt i f. eks. administrering/drifting av samlingsplass for skadde. I praksis har sjeldent eller aldri Sivilforsvaret blitt benyttet til slikt oppdrag i virkelighetens verden.

I tillegg til mangelfull opplæring var utstyret eller mangel på sådant en historie for seg selv. Jeg var blant annet delaktig i en leteaksjon i nærheten av Lysebotn på høstparten. Vi gikk i mange timer i små-dårlig vær med dårlige sko og uniform som var tung og slettes ikke vind- og/eller vanntett. Min gruppe ble ledet av, tro det eller ei, en rover (speider). Ingen av deltakerne på min gruppe var særlig fjellvante, været var ikke helt bra, det ble mørkt (vi hadde ikke lysutstyr!) og vi var lite drevne i kart- og kompass (navigasjon). Jeg opplevde oppdraget som småfarlig sett ut fra personlige-/gruppemessige forutsetninger, opplæring og utdelt utstyr. Etter dette små-ekle oppdraget ble vi utstyrt med skikkelig regntøy. Så noe bra kom det ut av oppdraget!

Oppdraget nevnt ovenfor klarte å irritere meg såpass mye at jeg skrev et klagebrev (i 2002) til kretsen/distriktet. Dette førte til litt mye saksbehandling både inne i Sandnes og ikke minst lokalt. De ble vel leie av meg og mine klager. Satt litt på spissen førte mitt klagebrev m. m. til å at jeg ble utskrevet før ordinær tid fra Sivilforsvaret. Jeg hadde visstnok ikke riktig grunnholdning/ikke motivert for videre tjenestegjøring.

PS! Under tvil legger jeg ut klagebrevet jeg sendte Sør-Rogaland Sivilforsvarskrets oktober 2002. Ser jeg var noe kvassere i brevet enn jeg selv kan huske. Brevet var en “suksess” da det medførte at jeg ble skrevet ut fra det håpløst organiserte systemet til Sivilforsvaret.

Sivilforsvaret og den økonomiske situasjonen

Jeg leser til min forskrekkelse august 2018 at Sivilforsvaret blir oppfordret til å handle brukte kjøretøy via Finn.no. Dette er noe pinlig ifølge enkelte distriktssjefer i Sivilforsvaret, noe jeg må si meg enig i. Regjeringens løfter om moderne og oppgradert materiell har det blitt lite innfrielse av.

Sivilforsvarets innsats er relativt omfattende, og mye av deres utstyr er preget av høy alder, stor slitasje/utslitt utstyr og utstyr med vesentlige mangler. Sivilforsvaret benyttes blant annet til vakthold, sikring, evakuering, leteaksjoner, brann, naturkatastrofer og andre nødssituasjoner. Pga. mer ekstremvær i tiden framover blir det ikke mindre arbeid på dem i årene som kommer.

Jeg må si at det minste man kan forvente er at Sivilforsvaret får tipp-topp utstyr stilt til rådighet. På dette området imponerer ikke regjeringen og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

 

Distriktet ja. Jeg oppfattet distriktsadministrasjonen som meget byråkratisk, og med liten evne til å tenke praktisk og fornuftig. De var litt vel fokuserte på teori og status i stedet for å se realitetene i øynene. Selv er jeg en person som ikke uten videre klarer å avlyde ulogisk kommandering. Jeg ble nok oppfattet som en kverulant som ofte stilte spørsmålstegn med de kommandoer som ble gitt. Dette er vel ikke særlig populært i autoritære systemer slik som Sivilforsvaret eller Militæret for den saks skyld.

Norges forsvar – en useriøs spøk?

En stor omorganisering av militæret / forsvaret har funnet sted i de senere år. Mange militærleirer har blitt lagt ned, og antallet verkepliktige som kalles inn til førstegangstjeneste er lavere enn tidligere. Nytt utstyr og nye systemer skal samtidig fases inn og tas i bruk. Hvordan alle disse omorganiseringene og omleggingene vil påvirke landets sikkerhet og beredskap er det store spørsmålet. Uansett blir MASSE penger brukt på det militære forsvaret.

Det norske forsvaret eller militæret (hæren, sjøforsvaret, luftforsvaret, heimevernet osv.) er latterlig dårlig etter mitt syn. Forsvaret har liten eller i hvert fall ubetydelig slagkraft i den store sammenhengen, men her kan imidlertid NATO (internasjonale styrker) tre støttende til når det trenges.

Det som ser ut til å prege forsvaret ifølge media er dårlige investeringer/innkjøpsavtaler, manglende oppfølging av inngåtte avtaler, feilinvesteringer for milliarder, dårlig planlegging/styring og manglende samordning. Det har blitt foretatt flere innkjøp av «sært» militært utstyr som man i etterkant ikke har midler i form av penger og/eller personell til å drifte på en forsvarlig måte. Det har også blitt foretatt investeringer der varene har blitt levert kraftig forsinket (flere år forsinkelser). I noen tilfeller har heller ikke nødvendig infrastruktur vært på plass når leveransene har funnet sted.

Eksempler på investeringer som har medført en del “klabb og babb”: Fregattene (Fridtjof Nansen-klassen), NH90-helikoptrene, kampflyene Lockheed Martin F-35 Lightning II (F-35A), rakettsystemet MLRS, diverse IKT-prosjekter (Golf m. m.), nedleggelse og flytting av diverse militærbaser.

Flere dårlige investeringer med store budsjettoverskridelser har blitt foretatt i nyere tid. Likeså har det blitt foretatt investeringer og opprustninger av militære anlegg for så etter kort tid å legge dem ned igjen eller foreta andre store omorganiseringer. Masse penger har blitt sløst bort uten at man sitter igjen med noe særlig.

Det sies at vi ble tatt på senga av tyskerne under 2. verdenskrig. Heimevernet og forsvaret for øvrig var ikke forberedt på situasjonen som inntraff. Jeg er usikker på om vi har lært så veldig mye av denne historiske situasjonen. Heimevernet virker til å være nedprioritert med dårlig opplæring av soldater og konstant mangel på penger og oppdatert utstyr.

Det understrekes at jeg ikke har førstehånds kunnskap om militæret. Selv har jeg som sagt nektet å delta i militær førstegangstjeneste. Hvis jeg ikke hadde vært pasifist spørs det om det moralske og etiske (sløsing med offentlige midler, ineffektivitet osv.) hadde gjort det uaktuelt for meg å delta i militæret.

 

Angst for uniform og rangordninger: Strengt tatt setter jeg lite pris på uniformer og rangordninger som minner om eller tilsvarer det militære systemet. I sivilforsvaret måtte jeg akseptere begge deler, både uniformer og rangordning. Måtte selv opptre i korrekt uniform for å unngå “refs”. Dette var jeg ikke særlig glad for. Kommandering i hytt og pine fungerte heller ikke noe særlig bra for meg, så jeg fikk vel kritikk noen ganger for å være lite villig til å lystre tåpelige ordrer. Tenke selv er jo ikke lov i slike systemer, og jeg har nok litt personlige problemer med å innordne meg i slike rigide systemer.

Mine opplevelser med Sivilforsvaret ble altså ikke all verdens gode. Sivilforsvaret gjør samfunnsnyttige ting, men systemet er ikke så bra som det kunne ha vært pga. pengemangel (derav mangel på nødvendig utstyr til mannskapet), mangelfull (relevant) opplæring, byråkrati (region-/kretsnivå) og småkonger (befaler etc.) som ikke tåler å bli utfordret/stilt kritiske spørsmål til.

Dagens generelle begredelige status innenfor Sivilforsvaret: Ifølge rapport som omtales i lenke (se slutten av denne artikkelen) er ikke Sivilforsvaret i stand til å evakuere befolkningen i tilfelle krig, atomulykker eller liknende. De “sliter” med gammelt utstyr, gamle biler, mangelfull opplæring / for lav kompetanse og for lite med øving / øvelser (mengde).

Avslutning

Jeg står ved mitt valg fra 1990-tallet. Også den dag i dag som godt voksen hadde jeg valgt å ikke gå i militæret pga. personlig overbevisning. Krig med våpenbruk er ikke noe for meg. Jeg er like pasifistisk anlagt nå som jeg var som ung. Jeg nektet ikke militæret bare for “gøy” eller for å slippe unna selve tjenestegjøringen. Det får bare våge seg at enkelte ser på meg som en feiging eller landssviker.

Dette var litt om min kronglete vei i mine ungdomsår for å slippe unna militærtjeneste med våpenbruk pga. pasifistisk personlig syn. Alt i alt ble det en del måneder hvor jeg tjente fedrelandet i form av samfunnsnyttig sivil tjenestegjøring/oppdrag. Etter min tid har det skjedd en del endringer hvor f. eks. siviltjeneste ikke lenger finnes. Sivilforsvaret på den annen side er ennå en instans hvor man kan bli innkalt til, både som militærnekter eller som et tillegg til førstegangstjenesten. Forhåpentligvis har det også innenfor Sivilforsvaret skjedd forbedringer etter min tid hos dem.

Lenker