Jeg vil med dette innlegget “gå til angrep” mot enkelte av våre tradisjonelle barnesanger, sanger som jeg oppfatter som tålig meningsløse og av lav innholdsmessig kvalitet. Noen av barnesangene har et intetsigende innhold, og dessuten er en del av dem ganske så stereotype, de bygger på fordommer, de er i liten grad tilpasset dagens samfunn og det forekommer også en del faktafeil og manglende realisme i dem. Melodi, musikk, rytme, rim og arrangement av enkelte barnesanger er ofte så som så i kvalitet, og hvor teksten gjerne “flyter” takket være masse bruk av nødrim.

Enkelte vil nok med en gang tenke: Ikke ‘kødd’ med de nostalgiske og tradisjonelle norske barnesangene! De er en viktig del av den norske kulturarven og de norske verdiene. Sangene er en sentral del av det norske og den norske tradisjonen, ispedd en stor porsjon av nostalgi, arv og gjenkjennelse. (Enkelte av sangene har vel forresten utenlandsk opprinnelse, hvor de har blitt oversatt til norsk.)

Joda, det må være greit nok å beholde (noen av) de “gode” gamle barnesangene. Samtidig må det også være lov til å være litt kritisk til sangene uten at det oppstår noen krig basert på denne undringen eller små-kritikken.

Barnesangen “Mikkel Rev” er et typisk eksempel på en sang med totalt meningsløs tekst med null realisme. Sangen er muligens fengende i seg selv, men noe dypt budskap er det definitivt ikke i sangen etter mitt syn. Det er en sangbare regle uten noe særlige poeng. Masse fiksjon og totalt urealistisk innhold er en gjenganger i diverse barnesanger og barnebøker.

Andre sanger frambringer gammeldagse kjønnsmønstre og et samfunn basert på manglende kjønnsmessig likestilling. Stereotype tekster fulle med fordommer og forenklinger gått ut på dato presenteres. Den første sangen jeg tenker på som kan inngå her er sangen om Lisa og Per, dvs. sangen med tittelen “Lisa gikk til skolen”. Den kristne barnesangen “Våg å stå som Daniel” kan også trekkes inn, hvor det i teksten står noe slikt “Jeg vil ligne Daniel” (for guttene, helterolle) og “Og jeg vil ligne Ruth” (for jentene, omsorgsrolle).

Sett med dagens øyne har en del barnesanger upassende tekster, hvor noen av dem oppleves å være stigmatiserende, politisk ukorrekte og/eller rasistiske / målbære rasisme. F. eks. har Thorbjørn Egner i visa “Vesle Hoa” både hottentott og negergutt med som begreper. Den danske barnesangen “Jeg har sett en negermann” kan også provosere noe i dagens samfunn, og likeså sangen “Noen barn er brune”. Pippi skrevet av svenske Astrid Lindgren har også opplevd noe kritikk i og med at faren omtales som “Negerkonge”, men dette er i hovedsak bøker og film da og ikke barnesanger.

Enkelte barnesanger har innslag av overtro inkludert, f. eks. handler enkelte sanger om tusser og troll. Hva som helt er poenget med slike tekster er vel utenfor min forståelsesevne.

Alle sanger er ikke snille med barn eller dyr. F. eks. i sangen “Lille kattepus” får kattungen ris på halen sin. Enda verre er denne sangen – for meg en ukjent sang som riktignok ikke er en “ren” barnesang – hvor ei jente får ris:

Rød rumpe (Gry Jannicke Jarlum)

Jeg er bare ei bitte lita jente
Så fikk jeg ris på rumpa mi.
Mamma syns jeg var så slem
Stakkars lille søte lille meg

 

Den franske hærføreren Napoleon Bonaparte fra 1800-tallet, en farlig fransk kriger, despot og tyrann, har blitt ufarliggjort i en barnesang. Tittelen på sangen er i utgangspunktet “Napoleon med sin hær” (over alpene dro), men det finnes også en tulleversjon av sangen med tittelen “Napoleon med sin hær over kjøkkenbenken dro”. Å spøke og å tulle med krig etc. finner jeg litt små-makabert.

Enkelte barnesanger har klart å “provosere på seg” noen av landets veganere. Det hevdes at barnesangene lærer barna til å utnytte dyra. Å slakte eller å ta det vi ønsker fra dyreverdenen blir “romantisert” og sett på som helt uproblematisk i sangene. Eksempler på sanger: “Kua mi, jeg takker deg” og “Bæ, bæ lille lam”.

Ifølge NRK er det ikke bare-bare å være veganer med ønsker om å endre norske barnesanger, noe følgende sitater fra artikkelen understreker:

• “Veganere opplever mye hat: – Tror kanskje jeg har blitt immun”
• “At veganere ønsker egne versjoner av tradisjonelle barnesanger har satt sinnene i kok i sosiale medier.”

Selv er jeg SLETTES IKKE veganer, men i en viss grad forstår jeg deres ønsker om å endre på barnesangene som har et ensidig dyrefokus hvor dyr fritt kan utnyttes. Dyrevern og dyrevelferd er selvsagt viktig.

Det som også skjer med barnesanger er at noen foretar høyst uoffisielle omskrivinger av teksten, dvs. tulleversjoner. F. eks. finnes det mange rare varianter av “Bæ, bæ, lille lam”, hvor lammet både gikk på restaurant og hoppet i en dam. Se også en besøkendes kommentar til denne artikkelen, der deler av en tulleversjon av en julesang gjengis (På låven sitter nissen med sin julegrøt julegris / tissemann). Barn liker slikt tull og kan le mye av det, men slike tulleversjoner av sangene gjør ikke akkurat innholdet og meningen bedre.

Barn i visse aldre synes gjerne det er kjekt med sanger som inneholder innslag av tiss, bæsj, promp og rumpe. En god del barnesanger har egne tulleversjoner som inneholder slikt. Dette gjør ikke sangene mer innholdsrike akkurat. Enkelte voksne kommer forresten heller ikke videre, over eller forbi dette stadiet. Blant annet spilles det ofte på slikt i revyer.

Jula har så vidt blitt nevnt allerede. En del av julesangene har også tilnærmet totalt meningsløst innhold, med mye fokus på nisser, mus, grøt m. m. Og en del av disse julesangene benyttes både av barn og voksne. De julesangene med bibelsk innhold er gjerne hakket bedre i tekstmessig kvalitet.

Kristne barnesanger kan godt nevnes som et eget punkt. Også her er det mye å gripe fatt i. Kristne barnesanger formidler til tider eventyrbilder av Gud, og ikke virkelighetens og sannhetens Gud. En del sanger forenkler alt til det neste ugjenkjennelige, og stereotype forestillinger inkludert store kjønnsmessige forskjeller presenteres. Budskapet og innholdet i slike sanger kan også være noe tynt, hvis man framholder Bibelen som fasit for innholdet.

F. eks. kan denne søndagsskolesangen fungere som et eksempel:

Jeg er ei lita jente – Og jeg er en liten gutt.
Og jeg jeg vil ligne Daniel – Og jeg vil ligne Rut.
For Rut hun var så god og sann.
Og Daniel han var modig, han.
Jeg er ei lita jente – Og jeg er en liten gutt.

 

Kjønnsrollemønsteret i denne sangen har gått ut på dato og vel så det, synet og holdningene er veldig gammeldagse. Sangen legger opp til at gutter ensidig skal ha Daniel som sitt forbilde eller rollemodell, mens jentene skal se mot Rut. Gutter skal være modige, mens jenter skal være gode og sanne. Ikke helt i samsvar med slik vi tenker nå for tida rundt likestilling, likhet og individuelle forskjeller basert på andre forhold enn kjønn.

Moralen og etikken i enkelte sanger er så som så, og klasseskiller og masse penger framelskes. Blant annet har jeg “hengt meg opp” i barnesangen “Tre små tamburer“. Den ene tamburer frir til prinsessa, men han får henne først etter å ha betalt familien ved hennes far (kongen) rikelig i form av gull og sølv.

Enkelte barnesanger har et voldelig innhold inkludert krig, mens andre spiller på sex og utroskap. Noen klarer også å ilegge uskyldige barnesanger perverse elementer. Rett og slett finnes det masse rart innenfor kategorien barnesanger, enten i original versjon eller i korrigerte versjoner (tulleversjoner).

Han Ola (i Gudbrandsdalen)

Og han Ola, han gikk en tur oppi Gudbrandsdalen.
Og så plutselig så møtte han budeia sin far.

Å-å-å Håle-ra-ti-hi og håle-ra-ti-hå (lyd)
Håle-ra-ti-hi og håle-ra-ti-hå (lyd)
Håle-ra-ti-hi og håle-ra-ti-hå (lyd)
Håle-ra-ti-hi og hå

PANG! (Geværskudd mot Ola.)

 

Det som har fått meg til å tenke i disse baner om meningsløse og dårlige barnesanger har sammenheng med at det til tider blir “overdose” med Pudding-TV (og YouTube) privat. Minsten i vårt hus er svært glad i deres barnesanger, som egentlig er kjente og kjære barnesanger som de har “modernisert” musikalsk og med bruk av animasjonsfilmer. Flott at de moderniserer presentasjonsformene, men tekstene forblir selvsagt de samme “tradisjonelle”.

 

Etter “ufrivillig” å ha hørt på tekstene har jeg fått med meg noe av det dårlige innholdet, som folka bak Pudding-TV – Odd Eagle Productions – selvsagt ikke kan klandres for. Det er ikke dem som har skrevet tekstene til de tradisjonelle barnesangene som inngår i videoene.

 

En del av barnesangene har arrangementer, melodi, rytme og tekst som setter seg fast i hjernen og hjernebarken. Gjentakelser er det ofte mye av. Barn liker gjerne barnesangene som jeg kategoriserer som “dårlige”, da sangene på tross av platt tekst kan være fintklingende regler, (eventuelt) rime og ha fengende melodier. Ikke alle barnesanger er noe særlig gode når det gjelder det musikalske (framføring inkludert bruken av instrumenter, tempo, rytme osv.) heller.

Det er lett å kritisere norske barnesanger, men det finnes også mye dårlig på det internasjonale markedet (utenlandsk språk). I hvert fall har jeg måttet lide meg gjennom noen dårlige sanger på engelsk via YouTube. YouTube blander også ofte inn dårlige svenske og danske barnesanger, selv om kategori norske barnesanger velges.

Mange barnesanger handler om dyr, hvor det også forekommer en del meningsløs og totalt urealistisk menneskeliggjøring av dyrene i sangtekstene. Dyr slik som bjørner, haier og alligatorer ufarliggjøres, og de oppfører seg svært så menneskelig. Rovdyrfaktene er helt fjernet.

Humoristisk vri på dette med barnesanger og deres tekstmessige innhold:

• Bergens Tidende meninger (Jon Tufto): Disse sangene må også forbys i skolen

Sangnavn nevnt som må “forbys”, og noen momenter relatert til sangene:

• Alle fugler (små de er): Alle fugler er ikke små.
• Bjørnen sover: Kan bidra til unødig bjørnefrykt.
• Bro, bro brille: Stjeler kulturen til fattige og undertrykte kannibaler.
• En bussjåfør, en bussjåfør: Bussjåfører må være menn med godt humør.
• Mikkel rev: Skaper urealistiske forventninger til Posten.

(Skrevet som en motreaksjon mot at foreldrene i Stavanger-skolen for noen år siden måtte velge hvilke julesanger barna deres fikk lov til å synge. “Problemet” var religiøst innhold i enkelte av sangene.)

Sanger som burde forbys i den norske skolen – langversjon

Jeg synes disse sangene burde forbys i den norske skole:

1) Alle fugler (små de er): Det er de jo slett ikke. Elevene bør få lære at det også finnes store fugler, som struts og pingvin. Jeg vil reservere meg mot denne sangen.

2) Bjørnen sover: Denne sangen begynner bra når den lærer barna at bjørnen sover og ikke er farlig. Men er det nødvendig skremme dem med at “man kan jo aldri være trygg”? Dette bidrar til unødig bjørnefrykt. Jeg reserverer meg.

3) Bro, bro brille: “Den som kommer aller sist, skal i den sorte gryte”. Kulturell appropriasjon på sitt verste. Nordmenn bør ikke stjele kulturen til fattige og undertrykte kannibaler. Jeg reserverer meg.

4) En bussjåfør, en bussjåfør: Tenk på vesle, mutte Andrea på syv år, som drømmer om å bli bussjåfør. Bør vi fortelle henne at bussjåfører må være menn, attpåtil menn med godt humør? Jeg reserverer meg.

5) Mikkel rev: “Skrev et brev, sendte det til månen”. Denne sangen skaper urealistiske forventninger til Posten, som allerede sliter mer enn nok med å levere til Bygde-Norge. Jeg reserverer meg.

6) Nede på stasjonen: Begynner også bra “STÅR alle togene så pent på rad” så sklir det ut “Mannen på lokomotivet sveiver på et håndtak. Tøff, tøff, tøff, tøff, TOGET GÅR.” Dette er utvilsomt villedende markedsføring som kan bekreftes av de som daglig pendler med # NSB. Jeg reserverer meg!!!

7) Ta den ring og la den vandre. Fra den ene til den andre.. -Rart det er mye skilsmisser? Jeg reserverer meg!

8) Slå på ring slå på ring, slå på hvem du vil, slå på kjæresten din om du vil, og den du slår på, slår du så hardt så hardt!! -Må si jeg syntes den er verst! Oppfordrer til vold! Jeg reserverer meg! ??

 

Heldigvis er tiden med barne-TV som lineær-TV en liten halvtime eller time til dagen til fastsatt klokkeslett over. Mange setter pris på dagens rikholdige tilbud hvor man selv kan bestemme tidspunkt og hva man vil se på via diverse strømmetjenester.

Her i denne artikkelen har jeg i hovedsak vært opptatt av sang og musikk rettet mot barn. Mye kunne også ha vært sagt om bøker (barnebøker), strømmetjenester, film og TV med barn og unge som målgruppe. Også her er det mye å gripe tak i. Dette får eventuelt bli en annen gang.

Selvsagt finnes det også masse platt musikk og sang rettet mot et voksent publikum. Ingen tvil om det. Dette blir heller ikke drøftet noe særlig i denne omgang.

Sang og musikk i seg selv er absolutt av det gode, både for barn og voksne. Slike ting kan både virke beroligende, stimulerende, utviklende og som terapi. Imidlertid skader det ikke med litt kvalitet. (Som voksen og kristen: Spar meg både for kirkeorgel / tradisjonell kirkemusikk og dårlig / platt lovsang. Selv kan jeg også styre min begeistring for country, jazz, blues, trekkspillmusikk, felegnikk, svensk dansemusikk, klassisk og opera, jf strømme-og Spotify-artikkel min.)

Min oppriktige mening: Jeg tenker at “til og med” barn trenger noen litt mer meningsfulle og innholdsrike barnesanger og tekster, tilpasset til sin utvikling og forståelsesramme. Sangene kan gjerne være morsomme, men likevel med et fornuftig innhold. Barna fortjener kvalitet! Det sies at populærmusikken – f. eks. popmusikken – har mye meningsløse tekster om overfladisk “kjærlighetskliss” m. m., men det er sannelig ikke bedre innenfor barnesangene. Ta barna seriøst og gi dem sanger med tekstmessig skikkelig innhold, selv om også noe meningsfull fantasi kan inngå.

Fokuset til denne artikkelen var på barnesangene og deres innholdsmessige kvalitet. Tilsvarende søkelys kunne definitivt ha blitt rettet mot barnebøker, barne-TV og barneserier via strømming (video). Også her er det stor grunn til å tro at det er meget variabel kvalitet. F. eks. Peppa Gris og den urealistiske menneskeliggjøringen av dyra i denne serien er noe irriterende å se og å høre på for min del. Og grøss og gru: Mange dårlig oversatte barnebøker.

Mange av våre kjente og kjære barnesanger holder forbausende lav innholdsmessig kvalitet. Innholdet kan være direkte meningsløst, eller det som presenteres er alt annet enn “sant” sett med dagens øyne. Jeg er usikker på om enkelte barnesanger er verdt bryet med å videreformidle som kulturarv til nye generasjoner.

Lenker:

• NRK Finnmark: Veganer mener barnesanger lærer barn å utnytte dyr
• NRK Finnmark: Veganere opplever mye hat: – Tror kanskje jeg har blitt immun (relatert til egne versjoner av tradisjonelle barnesanger)
• Side2: Barnesanger vi stusser over som voksne
• Side2: Her er sannheten om 11 barnesanger
• Vårt Land: – Mye av musikken som serveres barn er forferdelig dårlig (Vigdis Berland Øystese)
• NRK: Vi har faktasjekket barnesanger – se hva som er feil

Beslektet artikler her i bloggen – lenker:

• blogg.brr.no: Typisk norsk og norske verdier
• blogg.brr.no: Lovsang-skeptiker
• blogg.brr.no: Kirkemusikk og kirkeorgel
• blogg.brr.no: Musikk og musikkstrømming med Spotify og konkurrentene
• blogg.brr.no: Kommunikasjonsmodellen

Kristen sang- og musikk: Tidligere har jeg kritisert bruken av pipeorgel som hovedinstrument i kirker. I samme sammenheng rettet jeg også litt kritikk mot enkelte tradisjonelle salmer, og jeg er heller ikke særlig begeistret for gospel. Musikk av typen Elvis, country, opera, klassisk sang osv. står jeg også gladelig over.

Nå har turen kommet til å spesifikt kritisere og å være skeptisk til lovsangen, og dette inkluderer også deler av den helt moderne lovsangen! Jeg er en lovsang-skeptiker eller i hvert fall lovsang-tviler. På møter med mye lovsang kjeder jeg meg ganske så fort og finner møtene som tålig meningsløse.

Mange miljøer spesielt innenfor den frikirkelige leir (karismatiske miljøer m. m.) benytter seg av “moderne lovsanger” og lovsangsrytmer. Slik musikk ligger ofte litt nærmere opp mot den musikken jeg liker. Imidlertid finnes det fra 1990-tallet en del platte og repeterende lovsanger som burde ha blitt sendt til glemselens hav. Jeg vil heller ikke frifinne all moderne lovsang fra kritikk.

Lovsang er slik jeg ser det er i en del tilfeller en innadvendt, repeterende og meditativ musikkform (og melankolsk?) for å skape den rette stemningen og atmosfæren (massesuggesjon). Sangen og musikken appellerer til de kristnes følelser. Jesus Kristus blir æret, tilbedt og opphøyet, men den dypere forkynnelsen (til oppbyggelse og omvendelse) via sangen er det ofte dårligere med. Ofte er det lite mangfold, i hvert fall tekst- og innholdsmessig (og også ofte stilmessig). Lovsang vil neppe bli forstått av folk flest med sitt innadvendt, ekskluderende “stammespråk”.

(Mye av teksten som er gjengitt i denne artikkelen stod tidligere som underpunkt i artikkelen “Kirkemusikk og kirkeorgel”. Nå har dette som omhandler lovsang blitt flyttet over til denne artikkelen som kun omhandler dette temaet.)

Ja, jeg er en selverklært skeptiker av enkelte former for lovsang. En god del av lovsangene har et platt, innholdsløst, monotont og gjentakende innhold, og melodi, rytme og lydbilde som ikke appellerer til meg. En del av tekstene blir litt vel klisjeaktige og banale lovprisninger av Gud. Salmer på den annen side kan igjen bli litt vel “tunge” og høytidelige med gammelt (uforståelig) språk. Øktene med lovsanger blir til tider de reneste konsertene (showene) og nesten en mannekenger-fremvisning av pene mennesker, kropp og moteklær fra dem på scenen (lovsangsgruppa eller lovsangsteamet).

Kjennetegn med lovsang

Noen kjennetegn med lovsang (og annen moderne kristenmusikk), noe fritt gjengitt fra en lenket artikkel (se lenker):

• Tidsriktige poplåter og samtidsmusikk, i samsvar med samtidens hit- og spillelister
• Sangene har ofte sitt utspring fra karismatiske settinger og ungdommelige miljøer
• Stemningsskapende og suggerende sanger / rytmer
• En del av musikken kunne nesten ha vært del av spillelista til en party-DJ
• Enkelte sanger har russelåt-sound (partylåter)
• Noen sanger med slektslinjer mot tidligere tiders salmer og bedehussanger
• Noe av hensikten med musikken er å utruste og utfordre unge til å elske Jesus og leve kristenlivet
• Spesielt de unge skal vekkes opp til tro og tjeneste for Jesus
• En del tekster omhandler kristen kjærlighet, frelse og frihet
• Høy allsangfaktor, som også kan bidra til høy fellesskapsfølelse når sangene synges
• Tekster med stammespråk (og noe bedehusspråk), kristen termologi og innimellom militær sjargong (åndskrig utkjempes)
• Snever tematikk, og liten grad av mangfold
• Mange av de moderne lovsangene har norsk språkdrakt
• Alt for mye av lovsangen har i en periode vært Hillsong-inspirert

Lei av lovsang

Lovsangen kan kanskje kalles for lyden av tilbedelse. Det er tilbedelse av Bibelens treenige Gud (Gud fader, Jesus og den hellige ånd) som er i fokus. Lovsang – om enn i litt andre musikalske uttrykk enn dagens – er det skrevet om i Bibelen, så sånt sett kan vel lovsang sies å være Bibelsk.

Jeg har registrert at det finnes et relasjonsnettverk mellom folk som driver med lovsang i ulike former rundt i landets menigheter. Nevne nettverk har nettsiden lovsang.no, og de har f. eks. arrangert lovsangskonferansen “Lovsang 19” og “Lovsang 20”.

Selv tror jeg nesten at jeg pådro meg en overdose med meningsløs og overdrevet bruk av lovsang på 1990-tallet. Ekstremt mye dårlig lovsang ble etter mitt syn utgitt i det tiåret der. Gikk under studietiden i en pinsemenighet hvor mye av musikken i menigheten var av typen lovsang, og hvor mange også kjøpte kassetter eller CD-plater med lovsang på i tillegg. En del av lovsangene bestod av bare noen få ord som ble gjentatt til det kjedsommelige. Dessuten var ikke alltid arrangementene eller melodiene noe særlig å skryte av heller. Platte greier med andre ord.

Budskapet som ble presentert var gjerne tynt, enkelt og feilaktig. Lovsangen kunne ha store innslag av herlighetsteologi. Med den rette troen på plass skulle man få kraft fra det høyeste, og alle (jordiske) problemer skulle bli løst. På mange måter et fordummende og overforenklet budskap.

Fra en tidligere skrevet artikkel gjentar jeg følgende:

Om såkalt kristen musikk: Det har opp gjennom tiden blitt gitt ut en del “kristen musikk” med lav kvalitet som neppe hadde blitt gitt ut på det profane markedet. Selv har jeg gjort mange tabbekjøp av dårlig musikk i ungdommen fra firmaet som på den tid hadde navnet Master Music og solgte/formidlet kristen musikk her i Norge. Musikken fikk gjerne god omtale i deres informasjonsblad for i praksis å vise seg å være av dårlig kvalitet.

Av og til sier man at alt var mye bedre før. Når det gjelder kristen musikk må jeg helst si det motsatte. Utvalget og kvaliteten på dagens kristne artister er nok bedre enn i min ungdom. Enkelte artister liker ikke stempelet “kristen artist”, og hvis man tar med artister og grupper som satser på det vanlige kommersielle markedet, men som har stått fram som troende blir utvalget virkelig bra.

 

Det jeg kaller kristen musikk kan være av typen lovsang, men jeg for min del tenker også på kristen pop eller rock. Denne artikkelens tema er lovsang, og innenfor denne kategorien har det vært en god del dårlig musikk som ikke burde ha sett dagens lys. Ting har blitt bedre i de senere år, men fortsatt forstår jeg meg ikke helt på en god del av lovsangen. Fortsatt mener jeg at en del av den er for dårlig og ikke helt holder mål.

Avisen Dagen har visstnok februar 2020 hatt på trykk en forside som lød slik: “Hudflettar moderne lovsong“. Det var visstnok dirigent og organist Leif Ingvald Skaug som “raser” mot moderne lovsang ifølge avisforsiden. Applauderte nesten da jeg hørte om disse fantastiske og sanne uttalelsene.

Selv har jeg ikke sett eller lest artikkelen, da jeg ikke er abonnent på nevnte avis. Ser at det i etterkant hevdes at Dagen klarte å lage en litt vel tabloid overskrift og sak ut av det vedkommende i virkeligheten uttalte til avisen. Det hevdes at Dagen bidrar til polarisering og unødig sterke fronter og fiendebilder. Selv synes jeg vel lovsangen fortjener all kritikk som den kan få.

Dagens lovsang

Lovsangen skal vel ha godt trøkk (punch), dyktige musikere, gode sangere osv. Det kan vel i enkelte tilfeller nesten bli en konkurranse menigheter / forsamlinger og lovsangsteam imellom om å ha den beste lovsangen. Det gjelder å ha den feteste, beste og fineste lovsangen, den mest fengende lovsangen og gjerne også de peneste lovsangerne (billedskjønne).

David André Østby er et eksempel på en kjent og moderne produsent/forfatter av moderne lovsanger her i kongeriket Norge. Det er driv i musikken og lydbildet i hans lovsanger, men tekstmessig blir det noe platt og kristen-internt hvis du spør meg. Internasjonalt er Hillsong kjent for sin musikk, og de har i en årrekke nå vært storleverandører av lovsanger (worship) og pop-liknende musikk. Jeg mener samme kritikk som tidligere framsatt mot lovsang kan rettes også mot deres musikk. (Jeg har noe musikk innenfor sjangeren lovsang i min Spotify-liste, men jeg har en “stygg” tendens til å hoppe videre til neste sang når noen av lovsangene dukker opp i tilfeldig rekkefølge-avspillingen.)

 

Mer om dagens lovsang

For meg virker det av og til som om lovsangen benyttes som møtefyll. Stemningen skal skapes (piskes opp) og en form for massesuggesjon skal finne sted. Lovsangen kan gå på bekostning av og fortrenge selve forkynnelsen.

De som forsvarer lovsang vil gjerne si at lovsangen har følgende hensikt:

• Bidrar til tilbedelse av og peking på Gud.
• Kan få satt Gud og Jesus i sentrum for vårt fokus.
• Kan virke som en (enorm) kraft fra det høye.
• Den kan hjelpe oss med å tilbe Gud når vi selv går tomme for meningsfulle ord.

Jeg er fullt klar over at lovsang er omtalt i Bibelen flere titalls ganger. Imidlertid er jeg neppe sikker på at den Bibelske lovsangen har så mange likhetstrekk med dagens praktiserende og moderne lovsang? Selv velger jeg i hvert fall å stille meg litt skeptisk til overdreven bruk og fokus på lovsang.

Det virker innimellom at de som er svært opptatt av lovsangen også forventer å få noe i retur (helbredelse, sterkt møte med Gud osv.) fra Gud pga. de er så flinke til å lovsynge. Slik gjerningskristendom finner jeg ikke i samsvar med Bibelen. Gud er neppe avhengig av vår lovprisning for å kunne være vår allmektige fader. Vi er frelst av nåde ved tro og ikke pga. våre gjerninger i form av f. eks. pen og tilbedende lovsang.

Det er til tider lite variasjon i lovsangen. Tekstene kan være gjentakende og banale med platte / innholdsløse tekster. Dessuten er det lite rom for sorg og klage i sangene, mens opphøyelse av Gud vektlegges (vel) sterkt.

I enkelte miljøer opptatt av lovsang kan det bli et ALT FOR stort fokus på sang og musikk. Det musikalske fortrenger rett og slett god gammeldags forkynnelse, og i mine øyne bør ikke lovsangen på noen som helst måte fortrenge forkynnelsen av det verbale / talte Guds ord. Møtene kan enkelte steder minne mer om rene konserter (show) enn Gudstjenester. Det kan etter mitt syn bli litt kjedelig og monotont med masse lovsang, og jeg ser ikke nødvendigheten av ekstreme store doser med lovsang. Lovsangen er kun et virkemiddel og ikke et mål i seg selv.

Enkelte påstår at lovsang skal bidra til å gjøre gudstjenestene mer tilgjengelige for dem som vanligvis ikke går i kirke. For min del mener jeg at lovsangen kan virke vel så fremmedgjørende som andre musikkformer. Lovsang og andre musikkformer kan fungere både samlende og splittende for en menighet.

Se også mine kritiske tanker til at Intro blir del av Hillsong Norway.

 

En del av lovsangen kan innebære et uheldig fokus på prestasjoner og å prestere. Man synger for å oppnå noe, f. eks. den riktige stemningen og et sterkt (følt) møte med Jesus og det åndelige. Lovsangen inneholder manifester om gudsnærværet, og det blir mye fokus på Gudsopplevelser. Det rundt – opplevelser, følelser og erfaringer av Guds nærvær – blir i enkelte tilfeller viktigere enn Gud selv og andre sentrale sannheter fra Bibelen.

Avisen Vårt Land stiller 5. april 2019 spørsmålet: “Legger moderne lovsang for mye vekt på følelser og erfaring?” Nei, hevder «selvsagt» sentrale lovsangsledere. De er uenige i at dette er et problem, og de hevder i stedet “– Vi trenger den personlige lovsangen.”

Lørdag 17. juli 2021 hadde Vårt Land tak i lovsang-sjangeren i både sin e-avis og i papiravisa, og mandag 19. juli ligger det en artikkel med samme innhold på deres nettside bak betalingsmuren. Artikkelens overskrift i papirutgaven var  “Mener lovsang-sjangeren trenger større spenn”, mens den på web-siden har blitt gitt tittelen “Skjærgårdssjef om smalt musikklandskap: – Vi må gi annerledes musikk en sjanse”. Blant annet uttaler Ole Børud seg, hvor han blant annet sier:

• “– I utgangspunktet synes jeg det er veldig rart at lovsang er en sjanger. Det er helt mystisk for meg.”
• “Det meste jeg har hørt av musikk innenfor sjangeren ‘lovsang’ oppfatter jeg som musikalsk uinteressant og kjedelig.”

Så enig, så enig! Skjærgårds på sin side hevder at musikken som retter seg mot et kristent publikum har blitt mer homogen (lavere grad av variasjon).

Godt jeg ikke er ung i dag! Jeg hadde kjedet livet av meg på Skjærgårds anno 2023. Den kjedelige og monotone lovsangen har helt “utkonkurrert” punk, rock og metal. (Som ung og lovende var jeg deltaker noen ganger på Skjærgårdsfestivalen som var navnet på den kristne musikkfestivalen Skjærgårds i tidligere tider, hvor jeg likte best musikk innenfor sjangeren rock.)

Hm. Ser at det skrives at “Lovsang har blitt kult igjen”, og “Med pop og EDM har pinsebevegelsen stått opp igjen”. Flere blir pga. musikken lokket til Gudstjeneste i pinsekirkene. Jaja, dem om det. Jeg vil nok aldri bli glad i akkurat denne musikkformen for min del, men så er jeg jo en gammel gretten gubbe da. Glattpolerte popmusikk-liknende lovsanger styrer jeg glatt unna, mens f. eks. god rock og rockemusikk kan være helt greit å høre på.

Oktober 2022 var det en artikkel i avisen Vårt Land, hvor overskriften lød: “Unge bygger teologien sin på lovsangstekster”. Dette er slettes ikke bra, da det medfører en veldig platt tro og teologi som når fram til de unge. De fortjener bedre enn det kraftig forenklede og smale tematiske repertoaret som lovsangen presenterer.

Ettertiden

En del av lovsangen holder såpass dårlig og lav kvalitet at sangene neppe blir “arkivverdige” for ettertiden. De fungerer muligens kanskje der og da de ble skrevet, men de vil neppe havne inn i salmeboka i framtiden. Mange av lovsangene vil forhåpentligvis havne i glemselens hav.

Det blir rett og slett en del bruk og kast av lovsanger, hvor nye lovsanger kommer til og “gamle” lovsanger forsvinner ut. Lovsangene blir til tider døgnfluer, i og med at låtskrivingen og musikkarrangementene slettes ikke er mer enn de må være.

Arvid Pettersen

Arvid Pettersen – en mann som selv befinner seg i lovsangbransjen – har vært ute i avisen Vårt Land oktober 2018 med litt små-kritikk mot standard lovsang. Noen momenter fra det han kom med:

• Han etterlyser en rikere lovsangflora.
• Dagens lovsang mangler musikalsk bredde.
• Lovsangen har fremmedgjort allsangen.
• Lovsangen er smal og begrensende/begrenset.
• Repeterende og ensformig preg.
• Ofte minner lovsangene om svært enkle poplåter.
• Passiviserende.
• Den gjeldende lovsangtrenden har vart i ca. 25 år nå.
• Selv ønsker han mangfold, han ønsker å sprenge grenser.

Selv har Arvid Pettersen valgt å samarbeide med Koinonia på sin siste plate. Akkurat dette imponerer meg i utgangspunktet ikke så veldig mye. Koinania har hatt dønn kjedelig musikk i alle år hvis du spør meg. (Men jeg har IKKE hørt plata når dette skrives, så jeg kan jo bli positivt overrasket.)

Kilde bak betalingsmur: Vårt Land: Etterlyser en rikere lovsangsflora.

Rudi Myntevik

For Rudi Myntevik ble lovsangmiljøet for snevert, smalt og lite tolerant, og han forlot dette miljøet til fordel for det profane plate- og konsertmarkedet.

Kilde bak betalingsmur: Vårt Land: Lovsangmiljøet og lovsangstilen ble for snevert og begrensende.

“Gamle dager”

Gamle dager ja. En periode var enkelte helt besatte av å lete etter djevelen i all ikke-kristen/profan musikk. Det gikk nesten sport i det å finne feil med den verdslige musikken. Enkelte gikk også drastisk til verks og kvittet seg med all musikk som kunne inneholde “uheldig påvirkning på svake kristne”.

Min musikksmak

Egen smak når det gjelder musikk har jeg skrevet mer om i min artikkel eller innlegg om strømming. Jeg liker nok best musikk innenfor kategorien rock inkludert heavy metal, og også noe av popmusikken kan jeg lytte til. Lovsang, gospel, salmer osv. fungerer ikke som musikk for min del!

Avslutning

Flott, fengende og moderne lovsang i en menighet / forsamling fungerer ikke som et effektivt lokkemiddel eller trekkplaster for min del. Jeg vil heller styre unna og holde god avstand til slikt.

Jeg avslutter denne artikkelen med en noe omskrevet konklusjon hentet fra artikkelens innledning: Lovsang er slik jeg ser det er i en del tilfeller en innadvendt, repeterende, meditativ og melankolsk musikkform for å skape den rette stemningen og atmosfæren (massesuggesjon). Sangen og musikken appellerer til de kristnes følelser. Jesus Kristus blir æret, tilbedt og opphøyet, men den dypere forkynnelsen (til oppbyggelse og omvendelse) via sangen er det ofte dårligere med. Ofte er det lite mangfold, i hvert fall tekst- og innholdsmessig, og også ofte stilmessig. Lovsang vil neppe bli forstått av folk flest med “stammespråk”.

Lenker

• Vårt Land: – Lovsang kan bli en prestasjon: Studentprest og teolog Geir Otto Holmås etterlyser en lovsangskultur som vektlegger hvem Gud er mer enn opplevelsen av hans nærvær
• Vårt Land religion: Unge bygger teologien sin på lovsangstekster | Lovsangstekster betyr mer enn bibelvers og forkynnelse når kristen ungdom former sin teologi, viser tall fra både Norge og Sverige. Det skaper uro blant kristenledere.
• blogg.brr.no: Meningsløse barnesanger
• blogg.brr.no: Musikk og musikkstrømming med Spotify og konkurrentene
• blogg.brr.no: Kirkemusikk og kirkeorgel
• Vårt Land kultur: Lovsang er mest pop på norsk | Norske lovsangsartister velger norsk framfor engelsk
• Vårt Land: Meiner “bruk og kast”-mentalitet pregar lovsong: Trur få har mål om å hamne i salmeboka | Lovsongs–Noreg var samla til konferanse i helga. Lovsongsartist David André Østby ser ei utvikling der fleire lagar musikk til eigen samanheng.
• Vårt Land kultur: Hvor ble det av kristenrocken? | Skjærgårdsfestivalen satser på Lisa Børud, Oslo Soul Teens og allsang med The Voice-artister. Er kristenrocken død?
• Vårt Land: Lovsongsleiar i Puls: – Det har ikkje vore eit tema for oss å slutte å bruke songar frå Hillsong | Pinsekyrkjer i Norge vel framleis musikk frå Hillsong Church trass kritikken mot kyrkja.
• Vårt Land anmeldelser: Nå gleder jeg meg over lovsang. Det har ikke alltid vært slik | Vårt Land ba Rudi Myntevik lytte seg gjennom 12 ferske norske lovsanger. Tilbake fikk vi dette essayet fra den tidligere lovsangsartisten.
• Uenig: Vårt Land: – Norsk lovsong er meir mangfaldig enn før | Norske lovsongstekstar er meir orientert mot sine norske, kristne røter enn tidlegare, meiner musikkvitar Aleksander Lorentzen.

Enkelte er mye mer positive til sjangeren lovsang enn det jeg er:

• Vårt Land anmeldelse: Musikken som vekker dem opp | I slutten av mars samlet 2.000 ungdommer seg for å lovsynge Gud på Impulsfestivalen i Stavanger. Komponist og forfatter Eivind Buene har lyttet til låtene de sang.

Min påstand som jeg mener å ha dekning for: Kristne personer og organisasjoner stjeler som ravner! Det syndes ofte mot det syvende bud (2. Mos. 20, 15) som sier: “Du skal ikke stjele.” Det tas i mange forsamlinger og menigheter lite hensyn til opphavsretten (©️©️©️) og rettighetshaverne når det f. eks. gjelder noter og sangtekster.

Dette er en resirkulert artikkel. I min gamle blogg skrev jeg allerede i mars 2009 et innlegg med samme tittel som dette innlegget har. Teksten har blitt noe utvidet og modifisert nå i forbindelse med ny-publisering her i bloggen.

I fortsettelsen av artikkelen følger begrunnelsen for min påstand eller hypotese om at kristne stjeler så mye, relatert til krenkelser av opphavsretter hovedsakelig innenfor sang og musikk + video og bilder.

Rett skal være rett: Kristne – som ikke burde stjele ifølge Bibelen og budene – stjeler som ravner, men det samme er også tilfellet blant andre “vanlige folk” (ikke nødvendigvis kristne).

Hvordan kan jeg hevde at kristne er så “flinke” til å stjele? Dette begrunner jeg med min kjennskap til at det skjer mye av følgende rundt i landets forsamlinger og menigheter:

• Kopiering og utdeling av noter og sangtekster uten å ta hensyn til opphavsrett.
• Ukritisk bruk av ting fra nettet uten å ta hensyn til eiendomsretten.
• Ting deles på nettet og via sosiale medier uten å ta hensyn til rettigheter.
• Det finnes noe som heter sitatrett, men denne gir kun begrensede muligheter for å gjengi fra andres åndsverk.
• Kreditering blir “uteglemt”.
• Visning av både det ene og det andre på “storskjerm” (projektor) ute å ta hensyn til rettigheter.
• Bruk av bilder og illustrasjoner – eventuelt videoer (videosnutter) – i diverse sammenhenger uten innhenting av tillatelse fra fotograf / opphavsrettslig eier (dette har jeg selv opplevd opptil flere ganger!).
• Stjeling av tekster, bruk av sitater uten å oppgi kilde osv. osv. finner også sted.
• LAN-party i kristen regi. Det er neppe mulig å hindre at slike samlinger blir benyttet til massiv piratkopiering. En annen faktor er at “gaming” (dataspill) ofte forherliger vold, umoral, krig, skyting og dreping.
• Bruk av video- og DVD – filmer samt musikk fra CD-plater eller MP3 + strømming i møter uten at det på forhånd blir sjekket om slik bruk er tillatt eller betalt for.
• Er all programvare installert på datamaskiner i menighetslokaler utstyrt med lovlig programvare som man har betalt talt for og ikke bare ulovlig kopiert?

 

Nå er ikke dette med immateriell eiendomsrett et enkelt område. Det er mye juss og regler inne i bildet, og jeg tror nok mange “stjeler” i uvitenhet og i god tro. Mange av oss kjenner ikke lovverket ut og inn, og det er ikke nødvendigvis bevisste tyverier som finner sted. Når f. eks. enkelte ting deles og gjøres lett tilgjengelig via nettet er det fristende å foreta gjenbruk på den enkle måten – med eller uten lov.

Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven)

“Guden” eller reglene på området framgår av “Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven)“.

Norges lover, eller EUs lover.

 

Opphavsrett gjelder for følgende typer åndsverk ifølge § 2 (noe forenklet):

• Tekster av alle slag
• Muntlige foredrag
• Sceneverk
• Musikkverk
• Filmverk
• Fotografiske verk
• Billedkunst
• Skulpturer
• Bygningskunst og byggverk
• Billedvev og gjenstander av kunsthåndverk og kunstindustri
• Kart, tegninger, grafiske / plastiske avbildninger av vitenskapelig eller teknisk art osv.
• Datamaskinprogrammer
• Oversettelser og andre bearbeidelser av verk fra lista ovenfor

Paragraf § 23 omhandler fotografiske bilder som ikke er åndsverk (enerett til fotografiske bilder).

En sentral paragraf er § 3 Opphavsrettens innhold, som starter med (sitat):

“Opphavsretten gir enerett til å råde over åndsverket ved å

a. fremstille varig eller midlertidig eksemplar av åndsverket, uavhengig av på hvilken måte og i hvilken form dette skjer

b. gjøre verket tilgjengelig for allmennheten.”

Det står også noe om strømming og spredning / distribusjon via elektronisk kommunikasjonsnett. Vederlag og erstatning ved “misbruk” er omtalt i § 81. Der er det et skille mellom å ha gjort det forsettlig (bevisst og med vilje) og dette å ha gjort noe i god tro. Vernetider på 50 og 70 år er og omtalt i loven.

Til slutt bøkenes bok – Bibelen – Andre Mosebok 20, 15: “Du skal ikke stjele.”

 

Kristne personer – eller andre – som presenterer et åndsverk fortjener selvsagt betaling for jobben. Man kan ikke forvente at noen gjør slike verk automatisk tilgjengelig gratis. Selv om Bibelen oppfordrer oss til å dele det gode budskapet (evangelisering og misjonering, uten å ta betalt) må det være fullt lovlig å kreve betalt for et åndsverk en artist, utøver eller kunstner har utarbeidet.

Tjuvene eller røverne tilhører og kommer nok fra alle samfunnslag, inkludert vel utdannede personer (som er opptatt av etikk og moral) som burde ha visst bedre. Imidlertid er det nok også en del som blir røvere, tyver og kjeltringer i god tro, ubevisst. Ikke alle kan reglene for opphavsrett på rams.

Litt om bilder og bildebruk:

Bilder, bildebruk og bildetyverier

Muligens kanskje en liten avsporing, som ikke nødvendigvis har noe å gjøre med kristne miljøer spesifikt: Opphavsretten til bilder, bildebruk, bildedeling og bildetyverier.

I utgangspunktet er jeg tilhenger av å håndheve reglene rundt opphavsrett og åndsverk, da rettighetshaverne selvsagt har sin fulle rett til å beskytte sine verker og inntekter. Imidlertid finnes det noen fotografer / grafikere som er litt vel overivrige med å beskytte sine interesser, og som uten skam gjerne fakturerer feilaktig / ulovlig bildebruk med høygaffel.

En av disse er en kar i nord som heter Robin Lund (firmanavn Robin Lund AS), som jeg også har vært borti (se nedenfor + kommentar i bunnen av linken):

Robin Lund: Bildebruk uten tillatelse eller vederlag.

 

Robin Lund .no får lav score – 1,1 stjerner av 5 – i Google-anmeldelsene våren 2022 (mai 2022, og likeså september 2022). Han blir via omtaler / kommentarer beskyldt for å drive med lureri, svindel (“scam”), det er vanskelig å komme i kontakt med ham, han driver etter en forretningsmodell som er uønsket i Norge, umoralsk forretningsførsel, han er en dårlig fotograf, legger ut agn for å lure folk til å bruke hans bilder og generelt sett et tragisk opplegg. Han beskyldes for å svindle og lure uskyldige / intetanende mennesker, småbedrifter og organisasjoner og enkelte oppfordrer klar og tydelig: Styr unna! Selv hevder mannen at flere av dem som har kommentert farer med falske nyheter og at flere av dem ikke har vært kunder hos ham.

Også ganske treffende den “dommen” en anmelder har lagt inn (noe forkortet av meg):

• Tragisk opplegg der hele bedriftsstrategien er å lure intetanende små bedrifter og organisasjoner for penger.
• Under middels fotograf og grafiker.

Noen av dem som har kommentert / anmeldt Robin Lund har også skrevet noe i retning av:

• Dårlig / amatørmessig fotograf som må ty til svindel og lureri for å få solgt sine bilder.

Jeg sier meg enig i følgende sitat fra nettsiden Tannhjulet.no:

• “Robin Lunds bilder er sterkt preget av å være enkle bilder; markedstilpassede, merkantile bilder som i sin enkle form innbyr til deling, spesielt når det er umulig eller komplisert å finne ut om noen krever opphavsrett til bildene (og dermed krever betaling eller kreditering for bruk).”

Tannhjulet er en profesjonell kunnskapsportal for tannleger og tannhelsepersonell. Noen av medlemmene der har også havnet i klammerier pga. “feilaktig” bruk av bildemateriale på nettsider (f. eks. ønsker om god påske med en påskeillustrasjon). Selv har jeg ingen knytninger mot denne aktøren eller bransjen, utenom at dette med bildebruk opptar oss begge.

Tidligere nevnte nettsted – Tannhjulet.no – har også lagt ut et eksempel på fakturaene vedkommende sender ut (lenke). Tannhjulet.no-artikkelen “‘Bildegribbene’ har landet!” anbefales også lest. Bildegribber er muligens en passende beskrivelse, og oppførselen / framgangsmåten som utvises minner om kataloghaiene sin. Nesten så jeg mistenker at vedkommende ser en (syk) glede i å lure intetanende ofre inn i sin “felle”. Helst ser jeg på dette med fakturering for feilaktig bildebruk som en litt spekulativ, utkrøpen og kalkulerende måte å skaffe seg inntekter på (lettjente penger). Lunds inndrivingspraksis har til og med av rettssystemet blitt karakterisert som aggressiv.

Tannlege-Norge og beslektede yrker går til samlet kamp mot Robin Lund sine metoder:

• Tannhjulet: Bildedeling

Mange (små) tannlegekontorer som har brukt bilder i god tro har fått klekkelige fakturaer som takk. Dermed samles og forenes de i en felles kamp mot urettmessigheten.

Tannhjulet og mannen bak denne ressursen – Kaare Mathiesen – går til sak mot Robin Lund og hans metoder for å innkreve betaling for bildebruk. Han skriver: “Tingrettsaken i Oslo er berammet | Jeg støtter 7 firma/personer som er stevnet inn for TINGRETTEN i Oslo. Saken er berammet til 28. og 31. Oktober i år, 2022.” De møtes altså i tingretten i Oslo oktober 2022. Det blir spennende å se hva utfallet blir av denne rettssaken.

Når dette skrives mot medio november 2022 har rettssaken blitt avholdt, og dommen foreligger. Noen lenker relatert til rettssaken og dens utfall:

• Tannhjulet.no: Vi vant en viktig seier i Tingretten
• NRK Nordland: Fotografen mener bildene er verdt flere tusen – retten mener de er verdt 100 kroner | Fotografen Robin Lund har gjennom flere år sendt ut regninger på mange tusen til aktører som har brukt bildene hans uten tillatelse. Retten slår fast at han har krav på en brøkdel.
• TV 2 Nyheter: Fikk regning på 10.000 kroner etter bildetabbe på Facebook: – Jeg ble sjokkert | Fotograf Robin Lund har tjent millioner på folk som tror bildene han har lagt ut er gratis. Nå har det kommet en ny dom.
• Immaterialretts­trollet (blogg): Hva er verdien av et fotografi?
• Tannhjulet.no: MEDIA-omtaler av bildedeling-saken

Egentlig en stor og klar seier, og jeg er 100 % enig med retten at bildene fra vedkommende “fotograf” kun er verdt en hundrelapp eller to (noen proff-fotograf eller grafiker er han IKKE!). Beklageligvis har allerede Robin Lund og vedkommende sin advokat varslet at dommen vil bli anket til Lagmannsretten, så sånt sett er nok ikke dommen fra tingretten rettskraftig. Så spørs det hva lagmannsretten kommer fram til.

Kaare Mathiesen (Tannhjulet) sine tanker rundt anken til lagmannsretten:

• Tannhjulet.no: STATUS mellom dommen i Tingretten og behandling i Lagmannsretten

Et treffende sitat fra lenken ovenfor: “Jeg er trygg på at vi er godt forberedt, og er trygg på at Lagmannsretten kan og vil se betydningen av å stanse Robin Lunds ‘Svindel satt i system’.” Alternativt: Et millionforetak basert på ‘svindel’ satt i system.

Fryd og glede (pr. 22. februar 2023)! Lagmannsretten avviser Robin Lund sin anke! Konklusjon: “Det gis ikke samtykke til at anken fremmes.” Dommen fra tingretten blir stående, hvor en hovedkonklusjon for oss “vanlig dødelige” var: Rimelig pris for et illustrasjonsbilde eller illustrasjonsfoto er kr. 100,- + mva.

Rettferdigheten har seiret! Blodprisene som Robin har prøvd seg på er alt annet enn realistiske og rettferdige. Lagmannsrettens avgjørelse kan selvsagt ankes til høyesterett, men jeg tror det er liten sjanse for at høyesterett eventuelt vil gå inn i en slik fillesak.

Mer om lagmannsrettens beslutning:

• Tannhjulet.no: Ny seier: Lagmannsretten avviser Robin Lund sin anke

TV 2 (TV 2 Hjelper deg) har fattet interesse for hans noe tvilsomme og griske framgangsmåte i flere runder:

• TV 2: Fortviler etter bildetabbe: – Han legger ut agn | Fotograf Robin Lund krever saftig betalt av folk som i “god tro” legger ut hans bilder av norske flagg på Facebook uten å betale.
• TV 2 Nyheter: Måtte betale 10.000 for påskehilsen | – Jeg trodde først det var en spøk. Så fikk jeg sjokk, sier Tor Arne Vannebo. Nå vil han advare.

Han har skrudd til prisene i den senere tid, og han kan nå finne på å sende ut fakturaer hvor han krever nærmere kroner 10.000,- for ulovlig bildebruk (enbrukslisens for selve bildet, oppreising for illegal bruk og oppreisning for å ikke ha kreditert bildet med hans navn). Google-søk på f. eks. “gratis bilder 17. mai” fører fort til hans bilder (“feilaktig” tagget med gratis?), og man blir gjerne lurt til å tro at det er helt gratis å nyttiggjøre seg av bildene.

Selv er mannens forsøk på å forsvare seg mot TV 2 ganske så patetisk og umodent. Utrolig at det går an å syne så dypt. Det består enkelt og greit av et frontalangrep mot en bestemt journalist i TV 2 Hjelper deg-redaksjonen, og hele greia framstår enkelt og greit som en uberettiget drittpakke mot TV 2. At TV 2 Hjelper deg har blitt dømt for brudd på presseskikk noen ganger tidligere har jo ingenting med denne saken å gjøre.

I tillegg til TV 2-artikkelen kan denne anbefales:

• Fremover: At du har retten på din side, betyr ikke at du må være ufin | Det finnes måter å få bukt med bildetyveri på som ikke er ødeleggende for alle andre.
• Flere artikler fra samme kilde: Fremover: Tag Robin Lund

Også en avis har fattet interesse for saken:

• Telemarksavisa (TA): Benny ble lurt (av Robin Lund) og må punge ut over 30.000 kroner: – Det er ganske ubehagelig

NTB (Norsk Telegrambyrå) framstår mye snillere i sin framferd overfor dem som har brukt deres bilder ulovlig / uten tillatelse. De forfølger ikke privatpersoner i det hele tatt, og overfor bedrifter og større organisasjoner sender de ut en faktura med en langt lavere fakturasum enn det Robin opererer med. Videre er jo bildene til NTB normalt sett mye mer proffe enn dem til herremannen jeg her omtaler.

Den torpedoliknende oppførselen og virksomheten lønner seg. Mannen har millioninntekter, og en god del av disse pengene kommer helt sikkert fra å forfølge dem som har brukt bildene hans uten nødvendige tillatelser. (Ifølge Proff | Robin Lund AS: Driftsinntekter på over 5 millioner kroner, og årsresultat på ca. 1,6 millioner kroner år 2021.) Framgangsmåten med å framsette beskyldninger og trusler for å skremme folk og virksomheter til å betale for seg er ganske så ufin og mot det uetiske. Han opererer absolutt i gråsonen for god forretningsskikk.

Mannen – Robin Lund – framstår som meget krigersk mot enhver form for bildebruk uten tillatelse. Han har til og med publisert ei liste (synderegister) over de bildene fra sin samling som mest har blitt “stjålet” / misbrukt (bildetyverier). Fotografer eller andre skapere av et verk har selvsagt sin fulle rett til å forsvare sine rettigheter angående bruk av kunstverket / åndsverket. Imidlertid blir han nevnte fotografen litt vel overivrige og helst kyniske og kalkulerende i sin framferd. Om noen skulle misbruke et bilde fra hans samling påfører dette ikke fotografen et så stort tap som det han fakturerer for i oppreisning osv. Opplever det også som et misbruk av rettssystemet og domstolene i de tilfeller han drar det så langt.

Han har også gått til krig mot en avis, hvor han tapte:

• Pressens Faglige Utvalg (PFU): Robin Lund mot Rjukan Arbeiderblad | Ikke brudd på god presseskikk

Rett skal være rett: Selv slapp jeg unna med bare en advarsel fra Robin Lund, men nå var det kun snakk om bruk av ett bilde i min private / personlige ikke-kommersielle blogg med lave besøkstall. Aktuelt bilde ble brukt i god tro, da alt tydet på at jeg besøkte en nettside med utklippsbilder (clipart) til fri benyttelse. (Men det er nok noe bedre merket nå enn det var da med at det ikke er fritt fram å bruke bildene.) Etter det som kan leses i hans blogg / hjemmeside har han ved enkelte anledninger gått til drastiske tiltak gjennom å saksøke / kjøre rettssak mot “lovbrytere” som ikke vil gjøre opp for seg.

Nå skal jeg ikke gjøre meg til lovbryter igjen, men bildet som jeg “stjal” fra ham liknet på dette (ble brukt i en 17. mai-artikkel/innlegg):

17. mai-flagg i kryss (X) – 2 stk. norske flagg.

 

Lenke: Lenke (ikke kopiering, ulovlig gjengivelse eller tyveri) av nettsiden og bildet fra nettsiden jeg i god tro feilaktig benyttet meg av – “To norske flagg i kryss, isolert mot hvit bakgrunn”.

Beskjeden (kommentar her i bloggen) jeg fikk fra ham lød altså slik:

“Oppstrammeren” fra Robin Lund.

 

Framgangsmåten er nok lovlige, men likevel er det en noe utkrøpen (og umoralsk) måte å drive på. Muligens kanskje han (og hans like) opererer i henhold til en opplest og vedtatt bransjestandard for fakturering av urettmessig bruk, men en del av hans verker er dårlig merket og etter mitt syn av for lav kvalitet til å forsvare den høye prisen. Bruk av et bilde fra hans samlinger på lovlig vis kan fort beløpe seg til rundt kroner 4.000,- for enkeltbruk (ved ulovlig bruk kommer oppreisning i tillegg). Noe mer profesjonell kvalitet forventes når prisen er satt så høyt.

Han påstår at hans bilder blir stjålet eller nasket i en god del tilfeller. Imidlertid er hans framferd ganske så rå og brutal, i form av hans mange forsøk på “landeveisrøveri” med blodpriser for dem som i vanvare har benyttet seg av et av hans mange bilder.

For å bruke bildene fra Robin Lund lovlig kan man kjøpe bruksrettigheter – til en alt for høy pris – via et av bildebyråene han samarbeider med. Samtidig opplever jeg det slik at han fraråder bruken av gratis-bildebyråer, da han nok vil sikre seg og sine kommersiell omsetning av bilder. Selv har han av alle ting skaffet seg retten til domenet www.pixabay.no, som forvirrende nok fort kan forveksles med gratis-tjenesten Pixabay (Pixabay.com). (Selv benytter jeg meg mye av den “ekte” Pixabay!)

I utgangspunktet omhandler denne artikkelen kristne som stjeler. I den forbindelse kan det nevnes at i hvert fall to kristne virksomheter (menighet og fellesråd, Den norske kirke) er blant dem som har blitt utsatt for Robin Lund sin “vrede” (håndhevelse av sine rettigheter). Se også innlegg og kommentarer hentet fra Diskusjon.no.

Ja takk til en mellomting! Jeg liker ikke ulovlig og uberettiget bruk av andres åndsverk og eiendeler, men det er da måte på å gå over til den andre siden hvor man blir en gribb som fakturerer feil bruk med høygaffel og spekulerer i det. Robin Kristiansen Lund opererer med helt urimelige priser og skyhøye fakturaer som ikke hører noen plass hjemme.

 

I artikkelens fortsettelse er jeg i hovedsak opptatt av bruken av noter og sangtekster uten å ta hensyn til regelverket rundt opphavsrett/åndsverk.

Mer informasjon om rettighetshavere og opphavsrett: Tono, Gramo og Kopinor.

 

Enkelte vil muligens gjøre et skille mellom tyveri og lovbrudd. Kopiering uten å ta hensyn til opphavsrett er brudd på åndsverkloven og brudd på opphavsretten. Jeg klarer vel ikke helt å se skillet. For meg blir ulovlig piratkopiering å anse som et tyveri. Den som har laget åndsverket blir tross alt frarøvet krediteringen og eventuelle økonomiske inntekter av sitt livsverk.

En del av menighetene innenfor Den norske kirke har sluttet seg til avtalen mellom KA og Kopinor som omhandler kopiering og digital bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale. Et problem er at ikke alle menigheter har sluttet seg til avtalen, og det finnes også en del frimenigheter og organisasjoner som ikke har noen som helst avtale eller system.

Jeg ble påminnet om saken i forbindelse med at Vårt Land hadde en artikkel om piratkopiering av noter 16.06.2017. I nevnte artikkel står det blant annet at sangfugler “stjeler” for 10 millioner kroner i året ifølge Norges Korforbund. Samme organisasjon vil ha en slutt på disse uvanene/unotene. Ukultur og million-tyveri i kor-Norge er ikke noe forbundet kan gå god for.

Noter er åndsverk, og ukritisk kopiering av dem er tyveri/stjeling. Kjøp av originalnoter (ikke kopiering) er en lovlige framgangsmåte. Norges Korforbund ivrer for Kopinor-avtaler for korene og innrapportering i henhold til TONO-avtalen (konserter m. m. med rapportering). Beklageligvis medfører TONO-rapportering noe ekstraarbeid.

Nå er ikke Norges Korforbund en typisk organisasjon som kristne kor slutter seg til. Imidlertid er problematikken forbundet bringer på bane absolutt aktuell også innenfor kristne kor, korps og lovsangsteam. Noe av det dummeste jeg hører er dem som mener at alt med kristent innhold ukritisk kan kopieres og brukes uten å tenke på opphavsrett. Evangeliet skal jo fritt deles hevdes det. Imidlertid må også kristne artister og tekstforfattere ha inntekter for å kunne leve av sin musikalske virksomhet.

Opphavsretten er tidsbegrenset. Normalt sett er den satt til 70 år etter utløpet av opphavspersonens dødsår. Dermed går en del eldre sanger og salmer klar av opphavsretten og kan fritt benyttes, inkludert kopieres. Åndsverkloven beskytter også mot etterligninger.

Kristne er selvsagt ikke bedre enn folk flest. Likevel er det noe snodig at kristne spesielt har tatt så lett på dette som har med opphavsrett å gjøre. Kristne skulle så langt det er mulig ha prøvd å gå foran som gode forbilder på området. Der har kristne virksomheter innenfor sang og musikk virkelig feilet!

Det som kan være verdt å nevne er at noe av årsaken til at det syndes kan ha noe å gjøre med tungvinte og byråkratiske systemer for rapportering. Det kunne helt sikkert ha vært gjort noe for å forenkle og strømlinjeforme systemene for innrapportering. Rapporteringsplikten er nok ikke bare-bare å etterleve, og så langt har det vel vært lite med kontroller og sanksjoner fra f. eks. TONO mot dem som synder mot regelverket.

I forbindelse med korona-situasjonen våren 2020 har mange menigheter satt i gang med å strømme gudstjenester / arrangementer. I en periode har Tono gitt amnesti for at det i slike tilfeller også blir strømmet rettighetsbelagt musikk. Fra 1. juni 2020 er det tilbake til det vanlige med at det koster penger å strømme musikk. For menigheter som fortsetter med strømming av gudstjenester og andre arrangementer må de få orden på de økonomiske oppgjørene rundt slikt. På KA sin nettside ligger det retningslinjer for (lovlig) strømming av gudstjenester.

Sang, sangtekster og musikk relatert til kirke og gudstjenester er ikke bare-bare. Hvordan og hvorfor kirka i sin tid kunne gi Eide forlag en slik gullkantet avtale som de har fått når det gjelder liturgi-tekster, salmebok og sangtekst-rettigheter er for meg et mysterium. Avtalen kompliserer i hvert fall hverdagen til kirka slik jeg ser det. Heldigvis har det komme til noen forbedringer og justeringer av avtalen underveis.

 

Et godt eksempel på stjeling og misbruk har man gjennom støttegruppa eller støttesiden “Vi som støtter Visjon Norge“. Noen av deres innlegg har hatt teksten: “(Gjenbruk av innhold/kopi fra bloggen (tekst, etc.) må ikke finne sted uten avtale med bloggeier) 20 (c) 20 Deling er selvsagt tillatt.” Snakk om dobbeltmoral eller doble standarder. Det er vel få som gjengir bilder og tekster på en verre måte enn dem. Tekster og bilder (av personer) tas ut av sammenheng og gjengis uten å innhente tillatelser. Videre hetser, hater og dømmer de over en lav sko.

Se gjerne denne bloggens bunntekst. Her ser man klart at jeg heller ikke setter pris på at folk tar seg til rettes og bruker ting fra bloggen min uten tillatelse. Jeg liker slettes ikke selv å bli frastjålet ting eller at ting blir misbrukt!

Litt på siden av alt det andre skrevne: En periode var piratkopiering (inkludert fildeling) av dataspill, musikk og film / video svært utbredt og populært. Og kristne var ikke nødvendigvis bedre og mer lovlydige på dette området enn folk flest. En del slikt finner fortsatt for all del sted, men det har med årene blitt litt lettere å få tilgang på slike ting uten å bryte med lovverket. Nå kan man i mange tilfeller abonnere på ting og tang (for en relativt rimelig penge) eller strømme det på lovlig måte (riktignok mot betaling). Likevel – til tross for rikholdig utvalg av lovlige tjenester for strømming mot betaling – er visstnok antallet pirater (igjen) økende.

(I nesten samme gate kunne jeg også ha skrevet en aldri så liten utredning om utstrakt bruk av tvilsomme vennetjenester, omfattende og langvarige dugnader og svart arbeid i kristne forsamlinger og kristne seg imellom. Mye tyder på at slike ting finner sted i mange sammenhenger!)

Utenom dette med rettigheter og beskyttelse av åndsverk kan og personvernet dras inn. Under f. eks. kristne møter er det ikke helt greit at alt blir fotografert / filmet (bilder / video) og lagt ut på nettet, og i hvert fall ikke når man ser mennesker i sårbare situasjoner (forbønn osv.). Regelverket på området for personvern snakker om behovet for å innhente samtykke før slike ting publiseres, men mange “driter” i å gjøre dette på en lovlige og grei måte. Spesielt skeptisk blir jeg når barn og unge sånt uten videre blir eksponert.

Altså: Kristne er ikke bedre enn andre på disse tyveri-områdene, heller tvert imot vil jeg påstå! ©

Lenker:

• blogg.brr.no: Piratkopiering: Lettere å være pirat enn lovlydig?
• blogg.brr.no: Kristenhatet – hatet blant kristne
• blogg.brr.no: Musikk og musikkstrømming med Spotify m. m.
• Wikipedia: Opphavsrett
• Lovdata: Lov om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven)
• Vårt Land: Ukultur og million-tyveri i kor-Norge (bak betalingsmuren)
• Norges Korforbund: Viktig å kunne: Vet du dette om kopiering og fildeling?
• Vårt Land: Menigheter dropper salmerapportering – organist innrømmer at de må skjerpe seg (Norske menigheter synder med å rapportere til TONO om sanger og salmer som blir brukt i kirkene)
• Bildetyveri – Ressurser for bruk av bilder
• Bryn Aarflot: Hvordan kreve betaling for bildetyveri?
• Vårt Land kultur: “Slappe” frikirker fratar lovsangskomponister betaling: – Skuffende og surt | Musikkbruk: To av tre frikirkelige menigheter dropper å rapportere til Tono.
• Vårt Land: Nå gjelder nye regler for digitale gudstjenester | Musikk: Nå har desember-fritaket borte, og landets menigheter må igjen betale for direkteoverføring av gudstjenester.
• Digi.no: Piratkopiering: Ny rapport: Halvparten av unge er pirater | Ulovlig nedlasting og strømming er et stadig mer utbredt fenomen, viser en fersk undersøkelse fra Mediavision.

Siden høsten 2014 har vi vært i besittelse av et Samsung Smart TV (Samsung 50″ UHD LED Smart TV UE50HU6905, nå utgått modell). Ikke så lenge etter at apparatet var i hus fant jeg ut at det var kjekt å kunne benytte det sammen med Samsung Link (ikke tilgjengelig lenger).

Jeg har en god del bilder og videosnutter liggende lagret på min stasjonære datamaskin (ikke i skyen). Disse ønsker jeg å kunne ha mulighet for å vise på TV og/eller nettbrett/mobil innenfor husets fire vegger. Dette skjer via husets nettverk (kablet + trådløst), hvor Samsung Infolink har fungert som en mediaserver på min stasjonære datamaskin.

For ikke så lenge siden oppsøkte jeg Samsung Link sin nettside og ble der møtt med meldingen: “Melding om opphør av tjenesten Samsung Link (1. november 2016).” Samsung har altså sluttet å tilby og utvikle videre tjenesten. Enn så lenge fungerer fortsatt Samsung Link ok til mitt formål, men jeg fant det likevel naturlig å begynne å lete etter et annet alternativ som fortsatt er under utvikling.

Jeg lærte underveis at UPnP/DLNA mediaservere og avspillere er et noe kaotisk og uoversiktelig område, hvor det finnes mange halvdårlige og halvferdige produkter.

Dette med mediaservere og UPnP/DLNA viste seg altså ikke så lett som jeg hadde trodd. Irriterende at Samsung har lagt ned sitt prosjekt, da det viser seg at mye av det som tilbys av tilsvarende løsninger absolutt har sine mangler.

I hovedsak gikk jeg på jakt etter en løsning for visning av egenfotograferte bilder og videoer. Distribusjon av videofilmer eller musikk samt tilgang utenfor husets vegger er ikke så viktig for meg. Løsningen må støtte visning av bilder og video på både på vårt Samsung Smart TV samt på nettbrett (Apple iPad), Chromebook-maskiner, Nvidia Shield TV og Android mobiltelefoner.

Jeg var borti flere mediaserver-løsninger som viste seg å være totalt ubrukelige for mitt formål:

Universal Media Server (UMS)

• Positivt: Gratis løsning, relativt mange muligheter og valg.
• Negativt: Hopper over og vil ikke vise alle bilder ut til klientutstyret. Ellers er visningen treg og programmet ustabilt.
• Oppdatering: Prøvde dette produktet på nytt november 2019, men jeg fikk det aldri til å gjøre jobben på noen god måte. Det ble for teknisk komplisert for meg.

Plex Media Server

• Positivt: Gratis basisfunksjonalitet, en god del tillegg tilgjengelig, bra utvalg i app-er for visning på alskens utstyr.
• Negativt: Diverse ekstrafunksjonalitet koster penger. Fikk kun visning av thumbnails (miniatyrbilder) ved bruk av Samsung Smart TV sin innebygde viser. Plex sin app for Samsung Smart TV viser i fullskjerm, men høykantbildene blir ikke automatisk snudd til riktig vei.

Windows mediadeling

Jeg “touchet” innom den innebygde funksjonalitet i Windows for mediadeling. Det er liten grunn til å rope hurra for denne løsningen. Alt for lite styring, kontroll og funksjonalitet til at jeg ønsker å satse videre på dette. Vel enkel og simpel løsning som fort ble forkastet.

Diverse løsninger

Jeg var også innom noen mediaserver-løsninger til, men disse var så dårlige og ble så fort forkastet at jeg ikke husker navnene på dem lenger. Det er rett og slett mye dårlig tilgjengelig innenfor dette området.

Til slutt håper jeg å ha funnet det “optimale” produktet for mitt formål:

Serviio Media Streaming Server

• Positivt: Gratis basisfunksjonalitet. Stabil, gjør det den skal uten å lage problemer.
• Negativt: Pro-versjonen for å få tilgang på all funksjonalitet koster noen kroner. Ikke den mest funksjonsrike løsningen.

Så langt ser det ut til at Serviio media server fungerer bra og helt som forventet. Har ikke sett noen store “show-stoppere” så langt. Det vil bli vurdert innkjøp av Pro-versjonen etter hvert for å få tilgang på all tilgjengelig funksjonalitet. Oppdatering: Pro-versjonen har for lengst blitt kjøpt inn.

Oppdatering pr. desember 2021: Fortsatt er det Serviio (betalt versjon, kjørt via min stasjonære datamaskin med Windows 11 OS) jeg benytter meg av på server-siden. Fungerer veldig bra!

Ny oppdatering pr. september 2023: Serviio for lengst tatt ut av bruk, da jeg etter hvert innså at jeg svært sjeldent benyttet meg av løsningen og også innså at det ikke lengre fantes noe behov for å holde liv i den. Det går helt fint å ha bildene i iCloud og/eller Jottacloud og/eller OneDrive (altså i skyen), for visning på nettbrett og/eller casting til TV-skjerm (via Shield TV-boksen). Dessuten har jeg jo gjort helomvending med å ta mer og mer Apple-produkter i bruk, og Serviio taklet f. eks. ikke bildeformatet HEIC.

Klientprogramvare

Som klientprogramvare for å koble seg opp mot mediaserveren benytter jeg meg av:

• Samsung Smart TV: TV-apparatets innebygde klient.
• Android: BubbleUPnP
• iOS: 8player TV – DLNA / UPnP, SMB, FTP player (kjøpt versjon)
• Shield TV og Android: PhotoGuru Media Player.

Alle disse tre løsningene gjør jobben med visning av innhold fra mediaserveren helt ok.

Samsung Smart View benytter jeg også noe for å få vist bilder og video på TV-skjermen via trådløs overføring. Imidlertid støtter ikke denne løsningen oppkobling mot mediaserveren.

Også på klientsiden har jeg testet en del dårlige programmer/app-er. Spesielt på iOS har jeg nok testet og vraket ca. et dusin med dårlige  programmer/apper for mediavisning/mediaavspilling. Spesielt mye dårlig er det innenfor programmer som skal være i stand til å koble seg opp mot Samsung TV-apparatet og/eller Google Chromecast med trådløs avspilling av innhold (bilder, video, musikk).

Avslutning

Jeg klarte ikke på forhånd å forutse hvor vanskelig det skulle vise seg å være å erstatte Samsung Link. Det ser ut for at UPnP/DLNA mediaservere (og avspillere) er et noe uferdig område med mange konkurrerende halvveis ferdige produkter. Det er absolutt rom for forenklinger og forbedringer.

Lenker:

• Digital Living Network Alliance (DLNA)

Jeg drar fram igjen en av mine kjepphester: Kirkemusikk generelt og kirkeorgel spesielt. Jeg har blitt godt voksen og er ikke ung lengre, men i likhet med tidligere blir jeg neppe noen gang glad i det kvinende, pipende og skrikende kirkeorgelet. Det er et umoderne og lite hensiktsmessig instrument i kirka. Jeg og mine ører har nesten utviklet “orgelallergi” og i hvert fall orgelhat.

Grunnen til at jeg igjen kom inn på disse tankene er en artikkel som stod på trykk i avisen Vårt Land, både på nett og på papir. Der var det en kirkemusiker (Anders Hovind) som “sutret” over at kantorer blir forbigått i ansettelsesprosesser, og at de som får stillingene er personer med “rytmisk band-bakgrunn”.

I artikkelen hevdes det at Kirkeloven settes til sides da kantorer ikke blir tilsatt. Personer med “rytmisk band-bakgrunn” blir foretrukket foran dem med kantorkompetanse. Det blir påstått at mangfoldet er viktig, men kirkemusikeren som uttaler seg mener likevel at kantorer fortsatt bør ha sin basis i orgelspill. Klassisk salmesang akkompagnert av orgel er visstnok tingen.

Jeg vil hevde at orgelet mer eller mindre har blitt en avgud og ikke et hjelpemiddel i gudstjenesten. Det virker som om det har blitt viktigere å forsvare kunstnerisk orgelspill enn å tenke på hensikten til en Gudstjeneste. Etter mitt syn skal forkynnelse av Guds og Bibelens ord være det viktigste på en Gudstjeneste. Å drive med kulturelt og historisk forsvar for kirkeorgelet og den tradisjonelle kirkemusikken (salmer m. m.) er mindre vesentlig. Musikken er kun et virkemiddel, og ikke et mål i seg selv.

Januar 2023 er kirkemusikk, musikerutdannelse og orgel igjen i fokus:

• Vårt Land: Mener fellesrådene blendes av “gutteroms-musikerne” | Kirkemusikk: Seks av syv utlysninger av kirkemusiker-jobber stiller ikke bindende krav om utdanning. – Det finnes en holdning om at “alle kan drive med musikk”, sier Thor Henning Isachsen i Creo.

Innlegget er vel ment å være alvorlig, men for meg blir det nesten mer humor enn noe jeg kan ta seriøst. Masse tull og tøys samlet i dette innlegget! Sannheten er: Kirka har ikke som oppgave å være en finkulturell høyborg for dem som elsker orgelspill. Kirka skal formidle Bibelens og Guds ord, og da må også musikkformene som velges være slik at de treffer folk flest. Orgelspill i gudstjenestene fungerer ikke, ferdig snakket! Det er f. eks. mye bedre med f. eks. piano i gudstjenestene. I Norge har vi og ønsker å ha en lavkirkelig folkekirke, og ikke en høykulturell musikkinstitusjon.

Noen tullete momenter fra innlegget:

• Et nedlatende uttrykk som benyttes – som grenser over i hersketeknikk og latterliggjøring – er begrepet “gutteroms-musikere“.
• Mannen fra Creo vil ikke akseptere “lavere utdannede folk i musikerstillinger“.
• Det hevdes at “kandidater med relevant utdanning forbigås“. (Hva med personlig egnethet, som ikke nødvendigvis står i samsvar med utdannelsesnivå?)
• Det hevdes at det rundt i fellesrådene og andre deler av kirke er en holdning av typen at “alle kan drive med musikk“.
• Og det påstås også:”– Dette er ikke et solid nok system når det gjelder å ivareta et høyt faglig nivå på norsk kirkemusikk“.

Heller folkelig og hørbar musikk mener nå jeg enn et høyt og fjernt faglig nivå på musikken!

Nok en humorist pr. mars 2023:

• Vårt Land verdidebatt (Jon Laukvik): Kirkemusikk og kvalitet

Han og andre hevder at høy kvalitet på musikken (og sangen) oppnås gjennom utdannelse. Dette er selvsagt bare tull og tøys. Det er ingen automatikk i at godt utdannede musikere nødvendigvis klarer å formidle sangen og musikken på en måte som treffer det moderne menneske. Noen ganger fungerer det mye bedre med selvlærte “gutteromsmusiker” som har personlige evner og anlegg som treffer oss mennesker.

Min hypotese eller påstand: En god del av de proffe kirkemusikerne (les: kantorer, som i teorien er godt utdannede kirkemusikere) er med på å bidra til kirkas tilbakegang, og eventuelle undergang. Det de driver med blir for “høyttravende” til appellere til det moderne mennesket. Fokuset på folkekirke – en kirke for folket eller for folk flest – havner helt i skyggen for den høy-kulturelle musikken.

Orgelspill og salmer ispedd litt klassisk musikk klarer ikke nødvendigvis å kommunisere musikalsk eller religiøst sett med folk flest. Vi er vant med helt andre musikk- og sangformer via radio, topplister for musikk, strømming og andre kilder. Det må da være lov til også i kirka å fornye uttrykksformene, da det slettes ikke står noe i Bibelen min at det eneste tillatte instrumentet på Gudstjenester er kirkeorgelet. Bibelen sier rett og slett ingenting om at kirkeorgelet er å anse  som ekstra “hellig” instrument, og det står heller ikke noe om hvilken type som er det optimale (tradisjonelt pipeorgel eller digitalt).

I gamle dager var nok orgelet et dugende instrument til å få lyd ut til alle krinkelkroker i større kirkebygg og katedraler. Lyden fra et orgel bærer bra. Imidlertid finnes det nå i de moderne dager lydanlegg som løser denne utfordringen uten bruk av et pipeorgel. Likevel lever orgelet i beste velgående i landets kirker. Dyre er de i innkjøp og lyden som kommer ut passer ikke for mine ører i hvert fall.

Også jeg kan faktisk like orgelspill innenfor pop og rock, men IKKE fra pipeorgler. Hammondorgel f. eks. sammen med andre instrumenter kan aksepteres. Pipeorglene derimot som er standardinstrumentet i våre kirker skjærer med sine toner i mine ører og gjør enkelte Gudstjenester til en lidelse. Jeg foretrekker kirker der piano eller “moderne” instrumenter benyttes i stedet for orgelet.

(Hva fungerer best for å stoppe lydene fra et kirkeorgel: Glava i orgelpipene eller sement? Eller muligens er det enkleste å demontere kompressoren som driver orgelet? Dette blir selvsagt bare en lek med tankene. Jeg synker ikke så dypt at jeg i realiteten saboterer et kirkeorgel.)

Enkelte andre orgeltyper enn pipeorgel er altså ok nok også for meg, og da spesielt brukt i litt mer normal musikk enn den trauste kirkemusikken. Det ligger helst i navnet hvorfor jeg ikke liker pipeorgler. Det er og blir pipende og skrikende lyder og toner som ikke mine ører liker. 

 

Ellers er det innimellom diskusjoner rundt elektroniske/digitale orgler kontra analoge orgler/pipeorgler. For meg er dette et valg mellom pest og kolera. Vil helst slippe unna hele orgelgreia. Imidlertid er det nok masse penger å spare på innkjøp av digitale orgler kontra analoge. Disse sparte pengene kan komme vel med til andre formål! Kirkas økonomi er vel ikke så god at man i hver eneste en av landets kirker har råd til “ekte” gammeldagse orgler i millionklassen. Jeg ser på det som meningsløs pengebruk og økonomistyring å gå for dyre kirkeorgler i tilnærmet alle landets kirker, uavhengig av kirkestørrelse (m2) og kirkeoppslutning (deltakere på Gudstjenester osv.).

Etter mitt syn er orgel et ganske så ubrukelig instrument i forbindelse med allsanger/fellessanger. Instrumentet overdøver ethvert forsøk på allsang fra menighetens side. Instrumentet passer også dårlig til bruk sammen med mer moderne musikksjangere. Med orgelspill og bruk av orgelet som hovedinstrument blir det en monoton og lite variert musikkstil på Gudstjenestene. Pipeorgel er og blir veldig monotont, og instrumentbruken gir liten allsidighet. Piano og/eller flygel er mye bedre musikalske valg sett med mine øyne.

Dagens bruk av kirkemusikk og kirkeorgel frelser neppe noen. Orgelspill gir ingen tro eller frelse i seg selv. Kirkeorgel gir tvilsomt økt oppslutning og deltakelse på Gudstjenestene. Kirkeorgel er ikke et godt trekkplaster for å få flere til å oppsøke våre kirker og til å bli engasjert i kristent arbeid.

Kirkeorgel kan være så høymusikalsk og musikalsk korrekt som det bare vil. Likevel synes jeg ikke det er et godt virkemiddel for dagens kirke. Troens hovedbudskap står fast, men den musikalske uttrykksformen kan med fordel endres og moderniseres.

Selv sier jeg nei takk til å bli belært eller kultivert når det gjelder kirkemusikk. Jeg er ikke interessert i høyttravende høy-kulturelle kirkemusikk, og jeg er absolutt ikke villig til å gjøre en innsats for å endre meg på dette området. Selv klarer jeg ikke å fatte og forstå at noen kan hevde at orgelet i seg selv er trosbærer eller formidler (forkynner) av det kristne budskapet.

Og jeg gjentar: Jeg vil ha meg frabedt ethvert forsøk på å kultivere og/eller påvirke meg for å få meg til å like orgelmusikk. Kirkeorgelmusikk kan være så høy-kulturelt og musikalsk perfekt som det bare vil. Jeg er ikke interessert i – eller har glede av – slik musikk. PUNKTUM!

Enkelte orgel-fanatikere hevder i fullt alvor: “Hva er vel en kirke uten et orgel?” Selv må jeg si at svaret er: En kirke uten orgel er en fantastisk kirke, eller rett og slett en drømmekirke. For min del er slettes ikke orgelet noen essensiell del av kirkeopplevelsen. Kirkeorgelet er mer ødeleggende enn til nyttes i mine øyne.

Jeg har til denne artikkelen fått en kommentar hvor jeg gjengir følgende:

“En kirke uten orgelmusikk, er en fattig kirke! Den høytid et godt orgel / en dyktig organist skaper, kan intet band erstatte! Nemlig!”

 

Unødvendig å si at jeg ikke støtter denne kommentarens innhold. Imidlertid setter jeg pris på å få innblikk i andres meninger rundt saken.

I samme kommentar nevner vedkommende også digitale kirkeorgler fra en bestemt produsent. Digitale orgler kan nok være litt mer akseptable for meg. Større fleksibilitet og muligheter for litt mer variert lydbilde, og ikke minst i en del tilfeller betydelig billigere i innkjøp.

Tradisjoner er til for å brytes! Bruk av kirkeorgel har en lang og stolt tradisjon. Pipeorgelet sin historie går helt tilbake til antikkens Hellas (ca. 250 f. Kr.), og i kirkesammenheng har det vært i bruk (minst) siden middelalderen. Reformasjonen styrket orgelets posisjon. For min del vil jeg si at en slik tradisjon med orgel som unikt hovedinstrument er til for å brytes. Kirkens hovedoppgave er ikke å være tradisjonsbærer for gammeldagse musikkformer, hvor man desperat klamrer seg fast til de “gode gamle dagene”. På høy tid å få musikken modernisert, også i kirka.

Har jeg noen musikalsk bakgrunn eller erfaring til å kunne uttale meg i denne saken? Nei, egentlig ikke. Imidlertid mener jeg at kirka skal være for folk flest inkludert slike som meg, og ikke et sted for kunstnertyper som liker “sær” nisjemusikk. Mange kantorer, gjerne spesielt de utenlandske, er noen rare kunstnertyper med sært og nisjepreget musikalsk spor. Det er og lite med innovasjon innenfor kirkemusikken.

Kantor

Ifølge Wikipedia pr. 16.10.2019: “For å bli kantor i Den norske kirke kreves 4 års kirkemusikalsk utdanning. Det skjer imidlertid ofte at søkere på en kantorstilling ikke har kantorutdanning. Da kan det ansettes andre kvalifiserte søkere, som får tittelen organist.”

Hm. Muligens overkvalifiserte musikere for å klunke på et orgel under Gudstjenester…

 

Hvis / når kirka (forhåpentligvis!) en vakker dag kutter ut den umoderne og avsporende liturgien samt får gjort noe med det musikalske høyttravende uttrykket skal jeg seriøst vurdere å begynne å gå litt i kirka igjen. Kirkesanger og kirkemusikken kunne med stor fordel ha blitt kraft modernisert, hvor det var over og ut med trege og nesten ikke-sangbare salmer og ikke minst få kastet pipeorgel og orgelspill på dynga. Sære kirkemusikere kan man sende til NAV som arbeidsledige.

En sentral utdannelsesinstitusjon for kirkemusikere har vært NTNU i Trondheim. Våren 2024 meldes det at nevnte institusjon fryser opptaket til kirkemusikk-linja. Muligens en gyllen anledning til å modernisere det musikalske uttrykket i kirka, i stedet for å la godt utdannede organister og kantorer benytte kirka som lekegrind for klassisk musikkutøvelse på kirkeorgel?

Balansegangen mellom det tradisjonelle og det moderne kan være noe utfordrende. Det kan bli for mye av det gode når det gjelder show, scenekirke, moderne musikk og kultur også. Gudstjenesten bør ikke være tilnærmet lik en konsert hvor de frammøtte ikke får delta med sin allsang. Man bør ikke hoppe rett fra orgelgrøfta og over til proff konsert og sceneshow-grøfta.

Det bør være et mål med en viss fornyelse av Gudstjenestene, med mål om blant annet å trekke til seg andre publikumsgrupper og skape økt engasjement rundt kirka. I denne settingen er mangfold og variasjon viktige stikkord, som også omfatter ulike musikalske uttrykk. Kirkeorgel med piper er ikke akkurat et trekkplaster for relativt store deler av den norske befolkningen. Å bruke kirkeorgel og “trege” sanger / salmer i seg selv bør IKKE være et mål, men kan eventuelt benyttes som et virkemiddel når det er hensiktsmessig (som bør være sjeldent!).

Mange miljøer innenfor den frikirkelige leir (karismatiske miljøer m. m.) benytter seg av “moderne lovsanger” og lovsangsrytmer. Jeg vil heller ikke frifinne den moderne lovsangen fra kritikk (lenke). På møter med mye lovsang kjeder jeg meg ganske så fort.

Sær som jeg er liker jeg heller ikke gospel noe særlig. Dette anser jeg som en kjedelig musikkform, hvor sangen og musikken er monoton, repeterende og skrikende. Nei, rene gospelkonserter frister meg lite.

En diskusjon litt på siden er bruken av kirkene til (verdslige) konserter. Kirker og tilsvarende bygg har i utgangspunktet en annen funksjon enn å fungere som konsertlokaler. Kirkebygget skal i hovedsak være et lokale for forkynnelse og ikke et kulturhus som formidler konsertmusikk. Sett fra mitt ståsted kan det bli litt mye av det “gode” når det gjelder kultur og konserter i kirkebyggene. Spesielt i juletider er det mange artister som trekker til kirkene for å ha et konsertlokale med den rette stemningen.

Våre salmer, spesielt de av noe eldre dato, kan oppleves som noe umoderne. Melodi, tone og arrangement kan virke gammeldags, og også selve språket til teksten kan være noe gått ut på dato med rare utrykk som sjelden brukes i dagligtale. Imidlertid har salmeskatten masse bra tekstmessig innhold og er innom et vidt spekter av tema. Det er ikke bare gladtekster og lovprisning innenfor salmene. Det innholdsmessige i salmene knuser som oftest dagens lovsang helt totalt.

Orgelspill er en ting. Hva slags sjangere for sang og musikk det er rom for er også et sentralt spørsmål. Kun bruk av klassiske salmer under gudstjenester appellerer ikke til meg. Både språk og melodi er gjerne utformet slik at salmene ikke gir meg noe. Salmene blir for fremmede og uforståelige i sin form, og de gir meg ikke noe møte med Gud.

Jeg tilhører selv P4-generasjonen (radio). Jeg liker best musikk innenfor sjangerene pop og rock fra tidsperioden 1980 og fram til dagens musikk. Sett fra mitt ståsted kunne gjerne musikken og sangen i kirka ha vært mer i samsvar med den musikken jeg er kjent med fra radio og Spotify.

Dagens musikkbruk i kirker og menigheter virker på meg fremmedgjørende. Modernisering av sang og musikk tilpasset dagens moderne mennesker kan forhåpentligvis gi større oppslutning på gudstjenestene. Gjenkjennelighet av rytmer og sanger med forståelig språklig innhold kan være positivt for gudstjenestelivet.

Med fare for litt gjentakelser:

Hat er et sterkt ord, men overfor pipeorgler og spilling på disse i kirkene er det akkurat dette jeg føler på. Pipeorgler er og blir tortur, terror og massakre i mine ører. Dette sammen med salmer som er trege, trauste og har et vanskelig språk blir ingen god kombinasjon (ingen vinnerkombinasjon i mine ører).

Hva slags “fjøsnisse” har bestemt at pipeorgel er det ultimate og “kristelige” instrumentet i kirker og Gudstjenester? Orgelet med sin støyende og kvinende lyd finner jeg lite egnet til bruk i kirker. Orgelhatet har jeg på ingen måte vokst av meg, selv om enkelte hevdet at dette sannsynligvis ville skje. Pipeorgler blir aldri fint, men andre typer orgler kan være greit nok.

Det kan virke som om kirka nesten står på stupet og er i ferd med å ramle utenfor dette. Oppslutningen er synkende, og kirka mister medlemmer, færre oppsøker kirkene for dåp, konfirmasjon osv. Sær kirkemusikk virker ikke som et trekkplaster for min del, og jeg har ingen som helst tro på at klassisk musikk eller tradisjonelle salmer framført på kirkeorgel (pipeorgel) kan redde kirka og/eller medføre vekst.

Jeg står inne for min kommentar på Vårt Land sin Facebook-side pr. januar 2024:

• “Kirka skal primært forvalte og formidle Guds ord, og ikke drive med høykulturell musikkformidling. Dyre kirkeorgler (akustiske pipeorgler) burde ha tilhørt historien.”

Kirkeorgel opplever jeg som fælt, men det er slettes ikke bedre med f. eks. trekkspillmusikk, sekkepipe eller blokkfløyte. Som skrevet i en tidligere artikkel, basert på et broderi: “Så blir dei verande desse tre: Sekkepipe, trekkspel og blokkfløyte. Og verst av dei er blokkfløyta.” Likevel: Kirkeorgel skulle ha vært forbudt med norsk lov. Det er og blir forferdelig! Til og med sekkepipe, trekkspill og blokkfløyte (av billig skole-variant i plast) er bedre enn et drønnende pipeorgel.

Det er ikke alltid at de høyt utdannede kirkemusikerne (typisk kantorer) er de riktige kandidatene for ledige musikkjobber i kirka. Enkelte steder ønskes det gjerne mer moderne musikkformer, og ikke minst bruk av andre mer moderne instrumenter enn tradisjonelt kirkeorgel. Mange med “riktig” utdannelse ser ut til å være lite tilpasningsdyktige til nye tider, i og med at de holder fast på gamle musikkstiler og gammeldags instrumentbruk. Ikke alle av oss som tilhører kirka vil la oss “kultivere” inn i de gamle musikksjangerne.

Det virker som om “standard-utdannelsen” gjør dem alle (nesten) like i uttrykksformer, i retning av klassisk kirkemusikk. Imidlertid er det ikke noe mål i at kirka skal gå i samme felle som Hillsong med sin platte lovsang. Ja takk til litt mer mangfold i kirkemusikken og blant kirkemusikerne.

Egen musikksmak er omtalt i innlegget som omhandler strømming. Jeg liker nok best musikk innenfor kategorien rock og til dels heavy metal, og det finnes også noe popmusikk som er helt ok å lytte til. Klassisk og høykulturell musikk er ikke for meg!

Innholdet i det musikalske og rollene som kirkemusikere, kantorer og organister bør så definitivt moderniseres. Tiden er overmoden for en aldri så liten revolusjon når det gjelder kirkemusikk. Imidlertid kommer det neppe til å finne sted! Tradisjoner er tydeligvis viktigere å holde i hevd enn å tilpasse seg til tiden man lever i og behovene til dagens mennesker.

Kirka sin misjon eller oppgave er å formidle det kristne budskapet. For å nå dette målet må fungerende virkemidler velges. Jeg har for min del liten tro på at bruk av pipeorgel og gammeldagse salmer er noe bra virkemiddel for å trekke folk til kirka. Ja takk til nyere og mer hensiktsmessige uttrykksformer på sang- og musikkområdet! Selv går jeg lite i kirke blant annet pga. jeg ikke ønsker å utsette mine “sarte” ører for grusomme og forferdelige orgelmusikk.

To sitater fra en tidligere skrevet artikkel her i bloggen:

• Sang og musikk i kirka er et kapittel for seg selv. Ofte er kirkemusikk synonymt med kirkeorgel (pipeorgel), trauste salmer og klassisk musikk. En del organister og kantorer er også kunstnertyper som i liten grad klarer å kommunisere musikalsk sett med folk flest. Jeg skulle så gjerne ha sett litt mer moderne sang- og musikkformer (pop/rock) og andre instrumenter i bruk i kirka.
• Musikken og sangene i kirka er fremmed for mange. Gamle og trege salmer med vanskelig og gammeldags språk fenger ikke alle lengre! Kan ikke også moderne musikkformer benyttes til å formidle det kristne budskapet? Artister som Bjørn Eidsvåg har enkelte vanskelig for å godkjenne til bruk i kirka, mens salmediktere som levde et utsvevende liv for flere hundre år tilbake i tid aksepteres.

Og:

For noen år siden hadde jeg et leserinnlegg i lokalavisa Dalane Tidende om kirka mens jeg ennå bodde i Eigersund. Innlegget stod ifølge søk hos Nasjonalbiblioteket på trykk mandag 16. september 2002 på side 7 i avisa Dalane Tidende (lokalavis i regionen Dalane, Sør-Rogaland) med tittelen: “Kirka – en plass for spesielt utvalgte?” (lenke til skannet kopi av innlegget). I innlegget var jeg blant annet opptatt av vanskelig menighetsråd, kirkeorgel som uegnet instrument (kirkeorgel som torturens instrument), kjedelig og stiv liturgi og at fornyelse av uttrykksformene på gudstjenestene ønskes. I grove trekk kan jeg vel den dag i dag stå inne for det jeg da skrev. Den gjennomførte “gudstjenestereformen” har heller IKKE bidratt til store forbedringer.

Lenker:

• Vårt Land: Mener kirkeloven settes til side i tilsetting av kantorer
• blogg.brr.no: Protest mot enkelte former for kristendom
• blogg.brr.no: Gudstjenestereformen
• blogg.brr.no: Djevelen bor ikke i musikken
• blogg.brr.no: Musikk og musikkstrømming med Spotify og konkurrentene
• Åsane Tidende meninger (Terje Haugom, pensjonert organist): Bruk orgelmillionene til noe annet (anbefaler digitalt orgel)
• Verdidebatt.no (Terje Haugom, pensjonert organist): Vår tids og fremtidens kirkeorgler (anbefaler digitalt orgel)
• Verdidebatt (Wilfred Høsteland): Orgel-debatten (elektroniske orgler, Hammond-orgler, digitale orgler, pipeorgler, historie)
• Vårt Land: Organistene (kirkemusikerstillingene) er borte i ny troslov – frykter enorme konsekvenser for kirkemusikken
• Vårt Land Verdidebatt (Maren Barlien Guntvedt): Musikken ingen vil ha | Kirkemusikere sitter på en enorm, musikalsk kompetanse. Men det er ingen som vil ha Bach-preludium som inngang i bryllup. De vil ha “You raise me up”.
• Vårt Land: Stadig flere nordmenn velger privat begravelse | Mange ønsker privat begravelse på grunn av musikken
• Vårt Land verdidebatt (Ole Jakob Løland): Når orgelallergien brer om seg | Der andre kirker har omfavnet nye musikksjangre, har Den norske kirke holdt på sitt som en lat monopolist.
• Vårt Land: Lagde video for å trekke søkere til stilling – fikk kritikk for å neglisjere orgelet
• Vårt Land verdidebatt (Terje Haugom): Orgelets smertegrense | Vedlikehold: Musikk til Guds ære er like høyverdig spilt på et digitalt orgel. La ikke vinterkulden ødelegge!
• Vårt Land: NTNU frøs opptak av kirkemusikk-studenter – nå svarer ministeren | Kirkemusikere: Torsdag svarte forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel (Sp) på skriftlig spørsmål om NTNUs frysing av opptak til kirkemusikk-linje.

Artikler som jeg er helt uenig i:

• Vårt Land: Advarer mot kirkens langsomme død – Til syvende og sist er det musikken som kommer til å redde kirken
• Vårt Land verdidebatt (Thor Henning Isachsen, Thore Wiig Andersen og Cathrine Nyheim): Vil Den norske kirke være en kunnskapsorganisasjon? | Da må profesjonsutdanningene styrkes og fagligheten må verdsettes for både prester og kirkemusikere med lang utdanning.
• Vårt Land verdidebatt (Ole Johannes Kosberg): Er kantorene kirkens husmenn? | Kirkemusikere: Jeg hever stemmen for kirkemusikerne: La oss få ta i livet og døden med fingrene! Slipp oss til!

Stor fornuft utvises i Oslo:

• Vårt Land: Nye Oslo-orgler skal være digitale | Kirkelig fellesråd i Oslo har gjort prinsippvedtak om at nye orgler fortrinnsvis skal være digitale

Det er mange ulike (super)kjendiser (og B- og C-kjendiser), helter, artister, filmstjerner, idrettsstjerner og idoler til enhver tid, og da gjerne spesielt med ungdomsgenerasjonen som sin målgruppe/publikum. Ofte blir det til at slike kjendiser mer eller mindre blir sett opp til og “dyrket” som helter eller nesten som “avguder”.

En del av artistene og superkjendisene er dårlige forbilder, idealer eller rollemodeller for sitt ungdommelige publikum. Livsførselen tyder på dårlig moral og liten bevissthet rundt hvor stor påvirkningskraft de har. Rosabloggere sies ofte å være influensere (influencere => påvirkere, opinionsledere), men også andre typer kjendiser har denne rollen.

Noen forhold som kan gjøre kjendiser til dårlige rollemodeller, og da gjerne spesielt overfor barn og unge: Misbruk av alkohol, narkotika, annen rus, råkjøring, økonomisk snusk, vold, overgrep, andre kriminelle handlinger, ekstrem arroganse, egoisme, uforskammet / brautende (frekk) oppførsel, stygt språk m. m. Showbiz er ikke bare-bare, og kjendiseriet har sine problematiske sider.

Det finnes ulike typer kjendiser innenfor flere ulike bransjer, hvorav jeg ønsker å kommentere følgende:

Artister innenfor sang- og musikk

En ungdomshelst innenfor kategorien artister (sang- og musikk) er Jostein Bever. Beklager! Mente selvsagt Justin Bieber. Han er et bra eksempel på en artist som slettes ikke alltid er et bra forbilde.

Han har hatt diverse tåpelige kommentarer og uttalelser. I tillegg har han utvist sær oppførsel på scenen som er lite verdig en superstjerne, jf. et besøk her i Norge hvor han gikk av scenen etter en sang pga. litt vann. Diverse av hans primadonnanykker kunne han med fordel ha spart seg og sitt publikum for.

En norsk artist som jeg til tider ikke har hatt noen stor sans for er Tone Damli Aaberge. Grunnen til at jeg ikke har syntes noe særlig om henne var hennes tidligere tvilsomme koblinger mot et spillselskap (Betsson). Hun var visstnok deres ambassadør, et samarbeid som nå er avsluttet. Nå har hun riktignok vært i “godt selskap”, da det er flere (eks-)kjendiser (sangere, idrettsutøvere osv.) som har blitt eller blir sponset av diverse spillselskaper (gambling, pengespill på nett).

Jeg kunne selvsagt ha nevnt mange flere eksempler på artister. Stopper imidlertid her med konkrete eksempler.

Felles for flere av artistene virker det som om penger og berømmelse går helt til hodet på dem. Det kunstneriske eller ønsket om å formidle noe fornuftig med sine tekster ser ut til å komme helt i bakgrunnen.

Mye kunne ha vært sagt om selve sangtekstene og/eller musikken. Det er slette sikke uvanlig med platte sangtekster om f. eks. overflatisk og klisjeaktig kjærlighet, gjerne ispedd litt vel mye sexfiksert fokus. Det er helle ikke alltid språklig høy kvalitet på tekster. Den musikalske kvaliteten kan også være høyst varierende, men der er jeg ikke fagmann til å kunne være for bastant i mine uttalelser.

Sannheten er nok at mennesker alt i alt liker helter og å ha noen å se opp til. Her passer det sikkert inn med en musikkvideo:

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=CPK2HwYzjkA?feature=oembed&w=840&h=473]

 

(Bonnie Tyler – Holding Out for a Hero / I need a hero.)

Eller i enda bedre versjon:

https://www.youtube.com/embed/aJxoyneMQwE

 

Videre til neste musikkvideo (Jan Eggum – Kor e alle helter hen?):

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=WcRWr8QPXIE?feature=oembed&w=840&h=630]

 

Nå har jeg så langt i hovedsak vært opptatt av artister innenfor sang- og musikk. Det er slettes ikke så mye bedre innenfor andre “bransjer”:

Skuespillere innenfor film og TV

Her skjer det også masse rart! Nyhetsbildet preges innimellom av bitre skilsmisser i virkelighetens liv hvor skuespillere og filmhelter er involvert. Enkelte av dem har også utvist tvilsom oppførsel som tyder på dårlig moral, andre sliter med alle slags psykiske og avhengighetsrealterte problemer (dop, narkotika og alkoholmisbruk) og raten for selvmord kan ses ut for å være ganske høy.

Noen skuespillere framstår som dårlige forbilder gjennom å være medlemmer av tvilsomme og sære sekter / religiøse samfunn. F. eks. er det ganske mange Hollywood-skuespillere (godt eksempel: Tom Cruise) som har koblinger mot scientologene.

Også innenfor film er det altså mange dårlige forbilder for publikummere som ser opp til filmheltene på lerret. Noen oppfører seg også som noen utskjemte og egoistiske klyser. I tillegg til filmkjendisene har man i den samme gata TV-kjendisene.

Reality-TV

Reality-TV med sine realityserier må ikke glemmes. Her spilles det (ofte) på tvilsomme egenskaper hos mennesker, og dumskap dyrkes for åpen scene. Det skjer mye rart hele tiden innenfor slike konsepter. Selv orker jeg ikke å se på all umoral og mangel på grenser i f. eks. serier som “Paradise Hotel” og “Ex on the Beach”. Alt ser ut til å være lov – spesielt på det seksuelle området – uten å tenke på moral og langsiktige konsekvenser.

Jeg tror ikke en slik løssluppen moral som slike serier presenterer er godt for menneskets psyke. En viss grensesetting tror jeg er til gagn for oss mennesker.

Reality-TV medfører en ny kategori med kjendiser: “Realitykjendiser” (reality-kjendiser) og andre oppkomlinger. Ofte er slike dårlige forbilder, da det i mange sammenhenger går på alkohol, fyll, løssluppen sex, unødvendige intriger, konspirasjoner, skittent spill, narsissisme, egoisme / opportunisme og allianser.

En del av dem som blir reality-deltakere er ikke akkurat mors beste barn. En del av dem er straffedømte, og alt annet enn gode forbilder. Og noen av dem er enkelt og greit helt tradisjonelle drittsekker. Enkelte deltakere har i etterkant havnet inn i skadelige festmiljøer, hvor det går mye på festing, rus og dop i helseskadelige mengder.

Rett kategori eller ei – legger ham her:

Personer slik som kjendisstylist Jan Thomas er til tider et stort irritasjonsmoment. Han dømmer f. eks. andre kjendiser sin klesstil nord og ned, basert på sin meget subjektive synsing og rådende motebilde her og nå. Det blir en altfor dum og enkel sverting, dømming og vurdering av andres valg.

Komikere

Her har jeg ikke så mye å si, utenom at jeg ikke ser på all humor som noen god humor. Uthenging og drittkasting mot andre – selv om det er sarkastisk ment – har jeg lite sans for.

Komiker og TV-kjendis Atle Antonsen var ikke akkurat heldig med sin oppførsel november 2022:

• NRK Nyheter: Atle Antonsen anmeldt for rasisme

Tja. Fylla har skylla. Dårlig unnskyldning fra en slik kjendis!

Rosabloggere og/eller influensere

Først av alt: Hva er en rosablogger? Ifølge artikkel hos NDLA:

• Den kjente bloggeren Thomas Moen definerer en rosablogger som: “Ei jente i relativt ung alder som bruker bloggen sin til å fortelle verden hva hun har på seg, hva slags sminke hun foretrekker, samt hvor kjedelig skolen er, da kun dette og ingenting annet.”

Kilde: NDLA: Rosablogg, hentet fra artikkel som er pensum eller fagstoff i videregående skole, medie- og informasjonskunnskap 1 og 2.

Rosabloggerne skriver (+ bilder + videoblogg) som oftest om seg selv og sin egen hverdag, gjerne med et stort fokus på hva de foretar seg, produkter, utseende og mote. Navlebeskuende i store doser. Bloggene har gjerne layout og et utseende som er svært “jentete” (fargevalg osv.).

For å være (små)stygg og frekk: Rosabloggere er egentlig store egoister (og opportunister) som bare vil vise seg fram med sitt sykelige egofokus, få ufortjent oppmerksomhet og generelt komme seg fram i rampelyset. En del av dem er nok i større eller mindre grad narsissister (sykelig selvopptatte og selvpromoterende).

I en artikkel som omtaler idoler og kjendiser er det vanskelig (les: umulig) å komme utenom diverse rosabloggere som er opptatt av temaer slik som trening, mat og livsstil. Rosabloggere framstår som sentrale influensere (influencere) eller påvirkere av barn og unge, og i en del tilfeller står de fram som virkelig dårlige og farlige forbilder for sine følgere. En del av dem farer med skadelige trenings- og helseråd/helsetips + slanking. Det er mye fokus på den perfekte kropp, noe som i verste tilfeller kan medføre mindreverdighetskomplekser, ekstremt kroppspress, knekt selvfølelse hos leserne, spiseforstyrrelser m. m. Det florerer også med reklame for unødvendige kosmetiske inngrep for å fikse på bagatellmessige kroppslige komplekser og utseende.

Enkelte rosabloggere som er sentrale influencere (influensere) kan sammenliknes med influensa. Like irriterende som influensa, og noe man helst vil unngå å møte på. Men så er jeg en gammel gretten gubbe da, som ikke alltid forstår meg på dagens unge og den overflatiske verdenen de lever i. Influensere, og spesielt dem som har mange unge lesere, bør bli sin påvirkningskraft og sitt ansvar bevisst.

Enkelte bloggere tar også imot sponsorkroner og gratisprodukter uten å opplyse om dette. Det er slettes ikke gitt at den “sannhet” som presenteres av rosabloggerne er så objektiv eller selvopplevd som det gis uttrykk for.

For en overflatisk og skadelig verden de presenterer! Det finnes mye viktigere og mer sentrale temaer enn den utseendemessige perfekte menneskekropp. Verdensbildet de presenterer blir meget overflatisk og fordummende. Ikke rart at enkelte ser på rosabloggerne som “evangelister” for den kroppsfikserte kroppspress-bransjen. Det er ganske vanvittig å tenke på at en del influencere og rosabloggere tjener store summer med penger på å spre overflatiskhet og meningsløst “dritt”. Generelt sett virker det som om kjendis-bloggerne er mer opptatt av ære, makt, påvirkning, berømmelse og penger enn vettuge budskap og temaer. “Feil” eller tvilsomme motiver driver dem.

Og nei: Det er IKKE Jantelov, misunnelse og slike ting som ligger bak kritikken. Jeg er bare oppriktig bekymret over hva “superbloggerne” formidler av skadelige verdier og dårlig påvirkning overfor den oppvoksende slekt.

Flere momenter MOT rosabloggerne, hvor noen er gjentakelser:

• En del av dem utviser store doser med dobbeltmoral, f. eks. miljøengasjement som slåes i hel av deres egen avvikende livsstil (jf. kommende punkter).
• Mye bruk og kast-tendenser.
• Høyt forbruk (konsum) og massiv pengebruk blant en del av dem. Enkelte er nesten sykelig opptatt av ferie, eksotiske reiser, Syden osv.
• Usunt og overdrevent motefokus. Kun de dyreste produktene er gode nok for enkelte av “luksusdyra”.
• Helsehysteri (mat, trening, vidunderkurer for slanking osv.) presenteres som veien med stor V.
• Ekstremt fokus på utseende og det ytre. Livet er mer enn utseende og dyr sminke / kosmetikk.
• Lite rom eller plass for det intellektuelle (det indre).
• Håpløs sammenblanding av reklame / sponsing (produktplassering) og “redaksjonelle” omtaler.
• Enkelte taler varmt for totalt unødvendige kosmetiske operasjoner eller inngrep – plastisk kirurgi.
• Enkelte henger seg opp i smådetaljer, f. eks. Freia påskeegg eller de “stakkars” pelsdyrene og/eller hvalene.

Alt i alt: Naivt og fordummende så det holder! De er slettes ikke noen gode forbilder eller idoler for unge og lettpåvirkelige sjeler som sliter med mindreverdighetskomplekser og/eller lavt selvbilde. Ansvarsløshet og ubevissthet om påvirkningskraften så det holder.

I Aftenposten mars 2019 leste jeg en interessant debattinnlegg om rosabloggere:

• Aftenposten: Deres eneste jobb er å være en vandrende reklameplakat. Det de egentlig selger, er dårlig selvtillit. | Tegnehanne

Rossabloggerne framstår som vandrende reklameplakater, og de selger (blant annet) dårlig selvtillit til sine lesere. Det oppfordres til å velge dine forbilder med omhu, og til å velge avfølg på de blogger og bloggere som gjør at du ikke føler deg god nok. Gode tips og råd der, ja!

Bloggernes uheldige fokus vitner kanskje om et strukturelt problem her i Norge. Kroppspresset og kompleksene – spesielt blant unge, sårbare kvinner (inkludert mindreårige jenter) – kan se ut til å være (alt for) stort. Når bloggerne på sin side gjør det til hverdagskost å bruke plastisk kirurgi og plastiske inngrep til å rette opp i (trivielle) “problemer” framstår de som dårlige og farlige forbilder for spesielt sitt unge og sårbare publikum. Stort søkelys på komplekser og skavanker via rosablogger “smitter over” på leserne, og bidrar til mer salg av kosmetiske inngrep.

Influenserne i form av rosabloggere bidrar med negativ påvirkning og påvirkningskraft av unge via sin makt. Bloggerne har et ansvar som de ikke tar for sin påvirkning av andre. Bloggerne er også generelt dårlige på å ta imot konstruktiv kritikk. Bloggere må ses på som medier (nye medier) på lik linje med etablerte medier, men de opererer i mange sammenhenger i gråsoner hvor de kan opptre mye mer useriøst enn det som tillates av etablerte medier.

Til tider hersker det tilnærmet “vill-vest”-tilstander i blogge-bransjen, i og med at de ikke er knyttet opp mot f. eks. Vær Varsom-plakaten for pressen og/eller redaktørplakaten. (De etablerte mediene på sin side følger og etterlever disse plakatene, noe som er en form for seriøsitets- og kvalitetsstempel.) Likevel opererer en del toppbloggere som profesjonaliserte aktører, i og med at det er business for dem og de faktisk lever av å blogge. En del av dem har f. eks. registrerte virksomheten sin som aksjeselskaper.

En noe kontroversiell og populær rosablogger – blogger og influenser – jeg selv har hatt litt meninger om er Sophie Elise (Sophie Elise AS, Sofie Steen Isachsen). Blant annet klarte hun å irritere meg ganske bra under hennes kamp mot Freia påskeegg (palmeolje). Til tider er hun nesten en parodi på seg selv, hvor hun stadig klarer å synke dypere og dypere ned. Alt gjøres for å skape oppmerksomhet og skaffe inntekter, uten å tenke på konsekvensene av hennes påvirkning på andre (kroppspress m. m.).

Velfortjent nominasjon til verstingepris, i og med at hun ikke tar ansvar for sin usunne påvirkning av unge:

• VG: Sophie Elise Isachsen er nominert til årets Gullbarbie | Sophie Elise går hardt ut mot Gullbarbie: − Uriktig bilde av situasjonen

Hennes sutring er det ingen grunn til å ta seriøst. Hun er i prinsippet en voksen person, hun driver en millionvirksomhet men framstår likevel som en furtende og umoden fjortenåring. Hun startet vel som blogger, men nå er det nok primært andre ting hun tjener penger på. Hun er ikke noe godt forbilde for de unge.

Gullbarbie sin nettside skriver blant annet om prisen:

• “Prisen går til den medie- og reklameaktøren som bruker ensidige skjønnhetsidealer, gamle kjønnsroller og unødvendig seksualisering for å selge deg noe. Det er urettferdig at noen tjener penger på at ungdom får dårlig psykisk helse!”. Bak prisen står Press – Redd Barna ungdom.

Ikke bare ble hun nominert til Gullbarbie, men sannelig vant hun også! Det meldes:

• NRK: Sophie Elise er kåret til årets Gullbarbie (2021)

Juryen bak prisen (eller rettere sagt barn og ungdommer som har avlagt sine stemmer) mener at blogger og influenser Sophie Elise AS er den aktøren som pr. år 2021 er best på å få ungdom til å føle seg verst. En “verdige” vinner (versting-oppførsel) der, ja!

Og Sophie Elise (eks-blogger, men fortsatt influenser) er igjen i rampelyset februar 2023, etter en podcast i NRK-regi hvor det nesten kan virke som om hun fronter bruken av narkotika. Jeg er selv 100 % enig i dette sitatet hentet fra en senere lenket artikkel:

• Om Sophie Elise: “Hun er en enormt problematisk stemme å gi mer plass i offentligheten i all den tid hun fronter en helt syk narsissistisk kultur som aldri kommer i mål med dyrking av individet, kirurgisk modifisering av kropp, det materielle, rusen og fuck verden-holdningen.”

I etterkant har samarbeidet mellom Sophie Elise og NRK (heldigvis!) blitt avsluttet.

Topplisten til blogg.no gir en oversikt over populære bloggere pr. dags dato, selv om en del av dem også bruker andre plattformer til å spre sitt budskap (Instagram, Facebook, YouTube, Snapchat, andre sosiale medier (SoMe), andre bloggløsninger osv.). Mange relativt unge “stjerner” (influensere) som sprer rundt seg med sin uvitenhet og sine dårlige tips, råd og påvirkning.

Det er absolutt ikke greit med netthets, hatefulle ytringer og personangrep mot rosabloggerne m/familie. Imidlertid legger en del av bloggerne seg lagelig til for hugg – kan lett bli ofre (mobbeofre) – gjennom sin naive og provoserende bloggeaktivitet.

Ja, jeg skjærer alle rosabloggere over én kam nå. Det finnes heldigvis grader og nyanser, og det finnes helt sikkert også noen “fornuftige” rosabloggere. Imidlertid har vi via media og andre kilder fått høre masse rart fra enkelte av de “store” rosabloggerne. En del av influenserene bidrar til å ødelegge det gode samfunnslivet.

Influensere mener jeg mangt og mye om! Enkelte influensere er enkelt og greit narsissister, hvor de hovedsakelig kun er selvopptatte og dyrker seg selv. De kan ha et noe dårlig moralsk kompass, og de kan rett og slett framstå som dårlige mennesker. De bidrar med uheldig og skadelig påvirkning av andre, og da spesielt overfor lettpåvirkelige barn og unge. Jeg velger å tro at voksne stort sett gjennomskuer deres overflatiskhet og dumhet, og ikke lar seg forføre av de dårlige påvirkerne.

Utnyttelse av rosabloggere

En god del (unge) drømmer om å bli populære (og rike) rosabloggere eller influencere. For muligens å lykkes med dette er det enkelte som søker ekstern hjelp via f. eks. kursing og veiledning, og selvsagt finnes det dem som prøver å tjene penger på potensielt fremadstormende bloggere.

Det har blant annet vært en del søkelys på Anne Brith Davidsen og hennes “Anne Brith Influencer program” (ABIP). Enkelte går så langt at de kaller programmet for svindel. Den lovede tette oppfølgingen har ikke svart til forventningene for enkelte, og alt for mange kursdeltakere har fått bli med i det “eksklusive programmet” (kvantitet i stedet for kvalitet). Oppførselen til Anne Brith har visstnok også vært så som så. Deltakerne har fått dårlig og/eller lite oppfølging, erfart løftebrudd, vært utsatt for villedende markedsføring og opplevd ubehagelige (truende) telefonsamtaler med mentor Anne Brith.

Kritikken rettes mot bedriften og varemerket Anne Brith. Det er ikke (primært) et personangrep mot privatpersonen Anne Brith Davidsen.

I annonseringen (reklamen) av opplegget fikk man inntrykk av at det skulle være et eksklusivt opplegg for spesielt utvalgte (10 stk.). Slik har det nok ikke blitt i praksis med over 100 kursdeltakere. Annonseringen kan se ut til å ha vært noe misvisende, og for meg ser det ut for at det har blitt framsatt litt vel store lovnader.

Det finnes også dem som har uttrykt at de har vært fornøyde med kurs- og veiledningsopplegget. Om man er fornøyd eller ikke har vel en del å gjøre med forventningene man har, og hvor mye valuta for pengene man mener å kunne forvente. Kroner 8 500-14 500 for et kurs holdt av ikke-pedagogisk personell og “selvlært røver”. Ganske stivt priset hvis du spør meg. For den stive prisen bør man virkelig få MYE tilbake!

Sukk. Alltid noen som vet å tjene penger på andres drømmer og ulykke. Det er ikke misunnelse eller Jantelov jeg ute og farer med, men det er empati og at jeg synes oppriktig synd på dem som har blitt forført og lurt. Selv trives jeg som en sær og ukjent blogger, med lave besøkstall.

Mer fra media om denne saken:

• TV 2: Anklager Anne Brith Davidsen for svindel: – Folk er redde for henne (blant annet Mette Ask)
• Dagbladet: Krever pengene tilbake etter kurs: Full krangel etter influenserkurs
• TV 2: Hevdet Mette (39) tidoblet leserantallet etter kurs – tallene sier noe helt annet
• Dagbladet: Anne Brith Davidsen | Forbrukertilsynet vurderer klage på influenserkurs
• metteask.blogg.no: Brukt i markedsføring uten godkjenning og med feile tall
• TV 2: Seks personer har klaget til Forbrukertilsynet etter ABIP – Sjelden vi får så mange klager

Bloggere og influensere sin maktmisbruk

Enkelte bloggere og influensere misbruker sin kjendisstatus på det groveste. Noen benytter sin berømelse til å fremme salg av diverse produkter via sine nettbutikker. Reklame og produktplassering benyttes gjerne også ganske så ukritisk.

Det som er enda verre er dem som lager seg medlemsportaler eller lukkede fora hvor man mot betaling og abonnementer kan være medlemmer. De tar betalt for sin manglende “ekspertise”, hvor de ligger farlig nær opptil terapi og “profesjonell” coaching. De deler av sin lille livserfaring mot betaling, og roter seg inn på områder som burde ha vært forbeholdt dem med formell faglig kompetanse (profesjonelle, med langvarige utdannelser).

Problematiske områder de roter seg inn på:

• Mestring og psykisk helse (psykiske og mentale problemer og sykdommer).
• Helse.
• Ernæring, mat og trening, hvor en del av rådene som gis kan være skadelige eller i hvert fall feilaktige.

Ellers florerer det med fordommer, faktafeil og konspirasjoner satt i system.

Kristen / religiøs virksomhet og deres ledere

Å kalle religiøse ledere for superkjendiser blir muligens å dra strikken litt langt. Men, men. Tar nå med et avsnitt om disse også, og dette med å rette et kritisk blikk mot religiøs virksomhet, ledelse og utøvelse – spesielt innenfor kristendommens rekker – er vel denne bloggens aller største kjepphest. En del kristenkjendiser og kristenledere fortjener å bli litt arrestert.

Utrolig masse rart finner sted i troens og religionenes navn, og mye maktmisbruk skjer i “guds” navn. Ofte er det noen “crazy” ledere med visjoner og “profetier” hinsides det normale som er pådriverne, og de klarer med sitt maktspill, maktmisbruk, massesuggesjon, hersketeknikker, manipulasjon, åndeliggjøring og en porsjon redsel (helvetetsangst) hos sine tilhengere å få støttespillerne til å være med på det utroligste. F. eks. er det rart å se på alle sektene som finnes, hvor opplyste og moderne mennesker er lojale støttespillere den dag i dag.

Å stoppe usunn religionsutøvelse og ledere som er på ville veier er nesten totalt umulig. Slike organisasjoner og personer kan gjemme seg bak tros- og religionsfrihet, og de kan slå i bordet med menneskerettighetene. I hvert fall i land slik som Norge skal det ekstremt mye til før myndighetene blander seg inn i religionsutøvelse.

Spesielt en del penge- og mirakelpredikanter samt ekstrem-karismatiske forkynnere er noen dårlige forbilder. En del av dem tigger etter penger fra sine støttespillere, mens de selv lever et liv i sus og dus med høye inntekter. Det er heller ikke særlig unormalt med en god porsjon dobbeltmoral, hvor liv og lære – teori og praksis – ikke står helt i forhold til hverandre. Og en del av dem sprer rundt på falske profetier, konspirasjonsteorier, vranglære, skremsel, trusler om dommedag og tigger / maser om penger. En del av dem har blitt tatt med “buksene” nede både i forbindelse med økonomisk kriminalitet, svindel, utroskap, overgrep, vold, sexskandaler osv.

Penge- og mirakelpredikanter (f. eks. Jan Hanvold, TV Visjon Norge) er eksempler på religiøse ledere som er dårlige forbilder for andre:

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=435Eqogv1mM?feature=oembed&w=840&h=473]

 

I stedet for å skrive mer om dette henviser jeg til tidligere skrevne artikler: “De ‘frafalne’ og ‘brente’ kristne“, “Protest mot enkelte former for kristendom“, “Ekstrem karismatikk, skeptisk“, “Konservativ kristendom, nei takk!” og “Nei til TV Visjon Norge!“.

Idretten

Er idrett annet enn doping blant utøverne og pengegalskap/korrupsjon fra idrettens pampestyre?

Selvsagt finnes det også positive sider med idretten, men det er likevel ikke tvil om at det også finnes noen skyggesider. Å se opp til dopede pengegriske idrettsutøvere som helter er det liten grunn til! En del toppidrettsfolk er også enkelt og greit noen overbetalte og arrogante klyser, hvor primadonna- og kjendisstatusen har gått dem helt til hodet.

Enkelte idrettsutøvere har blitt tatt for doping, og andre har blitt tatt for promillekjøring. Økonomisk rot har det også vært tilfeller av. Ingen av delene er det grunn til å være stolt over. De svikter sin rolle som sunne forbilder gjennom slik oppførsel og sviktende moral.

Enkelte utøvere innenfor idrett / sport er enkelt og greit noen utskjemte og arrogante klyser av noen “drittunger”. De er høye på seg selv og sin betydning. Berømmelsen og kjendisstatusen har gått dem helt til hodes rett og slett.

Jeg har INGEN respekt for idrettskjendiser – nåværende eller tidligere – som promoterer gambling, poker, Casino, tvilsomme spillselskaper og små-tvilsomme helsekostprodukter. Enkelte av dem har også vært med som deltakere i reality-TV, hvor vi har fått sett et ekstremt kynisk og egoistisk spill og framferd. Konkurranseinstinkt er ok, men ikke når det går helt over styr.

Personlighetstrekk

Noen negative personlighetstrekk og væremåter går igjen blant relativt mange kjendiser:

• Klysete oppførsel
• Super-arrogante
• Høye på seg selv
• Primadonnanykker
• Utskjemte “drittunger”
• Egoistiske og opportunistiske
• Egenrådige
• Ikke lagspillere
• Eksentriske
• Noen av dem lever det reneste luksuslivet
• Lever i sin egne beskyttende boble
• PR-kåte som fy!
• Tror de er verdens midtpunkt, og at de er viktigere enn andre mennesker her i verden
• Albuer seg fram og tråkker ned andre på sin vei
• Noen av dem sprer på konspirasjoner, konspirasjonsteorier, hysteri, usannheter og feilinformasjon

Tilbake til litt flere grupper med kjendiser, etter dette lille avbrekket med fellestrekk:

“Profeter”

“Profeter” innenfor helse, trening, fitness, velvære, livsstil, kosthold og eventuelt over i det alternative må nevnes. Noen av disse klarer å oppnå ære og berømmelse, men ikke alltid er det de kommer med noe særlig mye verdt. Innimellom er det konspirasjoner, myter, kjerringråd og tullball som presenteres.

Et “glimrende” eksempel på tull og fjas er alt det rare Kari Jaquesson har presentert. Jon Niklas Rønning har laget og presentert en glimrende satirisk sang om dama:

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=0qY8mIZ_TuU?feature=oembed&w=840&h=473]

 

Politikere

Politikere kan også inkluderes i lista, selv om de fleste av dem ikke akkurat er superkjendiser. Forbilder er de imidlertid for enkelte, og da på godt og vondt. Strengt tatt forventer jeg av sentrale politikere at de har en ganske så plettfri vandel og oppførsel.

Noen politikere har ikke vist sin tillit verdig. Det har vært diverse saker hvor politikere har vært involvert i overgrep, kriminalitet, pengesnusk, korrupsjon, opportunisme, kommet med svært rasistiske uttalelser (rasisme), “glemt” enkelte velgergrupper / samfunnsgrupper, falske forklaringer m. m. Dessuten er de “flinke” med valgflesk og løftebrudd når de til slutt blir valgt inn. Populistisk politikk selger.

USA sin “president” Donald Trump er i sin egen divisjon når det gjelder lite gjennomtenkte uttalelser og skaping av intriger. Jeg har skrevet noen ord om hans rolle og innsats i min kritiske USA-artikkel.

Enkelte politikere prøver å påstå at de kjemper for og er opptatt av kristne verdier og kristentro. Blant annet kan FrP generelt og Sylvi Listhaug spesielt påstå slikt. Slike personer er IKKE noen gode forbilder for kristentroen, og de framstår heller ikke som troverdige forkjempere for det kristne. Et kors rundt halsen og påstander at de er opptatt av det kristne overbeviser ikke meg så lenge den praktiske politikken er langt borte fra Bibelens mange gode verdier.

Det kristne, ja. Også i kristne miljøer finner det sted den reneste idoldyrkingen av enkelte ledere. Slik dyrking opplever i hvert fall jeg som kvalm og ekkel, og slettes ikke i henhold til Bibelen. Lite som minner en ydmyk tjeners skikkelse i slik dyrking.

Utsagn slik som Siv Jensen sitt på landsmøtet til FrP våren 2019 gjør seg ikke særlig bra: “– Vi skal knuse disse jævla sosialistene.” Slike uttalelser kan bidra til å nøre ytterligere opp undre hat, trusler og urovekkende aggressive stemninger og holdninger som brer om seg i samfunnet, og da spesielt via kommentarfelt og i sosiale medier på nettet. Det finnes i utgangspunktet mer enn nok av konspirasjonsteori-liknende tendenser som rettes mot sosialistisk side – venstresiden – i politikken. Ytterligere polarisering og splittelse er ikke ønskelig eller nødvendig.

Politikere slik som Siv, som er toppolitiker, partileder og del av regjeringen, bør framstå som en positiv rollemodell. Hun er om hun liker det eller ei en maktperson, som bør være et godt forbilde for andre. Slike uttalelser som hun har kommet med er med på å flytte grensene for hva som oppfattes som akseptabel oppførsel og uttalelser. Hvis det hadde vært et engangstilfelle fra FrP hadde det vært så som så. Imidlertid er det en stadig gjentakende tendens fra FrP og enkelte i ledelsen av dette partiet.

Via slike uttalelser er hun med å bidra til en ytterligere polarisering av den politiske debatten. Dette kan i neste omgang skremme enda flere bort fra å engasjere seg politisk. Det ulmer allerede nok under det norske demokratiet med motsetninger, hatefulle ytringer og polarisering. Mer hat trenges ikke, da det allerede “hagler” med hatefulle ytringer rettet mot norske lokalpolitikere.

I tillegg til Siv er jo Sylvi Listhaug en historie – eller klasse – for seg selv med alle sine splittende uttalelser. Både Sylvi og Siv + andre sentrale politikere bør kunne klare å etterleve KS sitt formulerte “Valgløftet 2019“.

Akademisk misbruk

Misbruk av akademisk ekspertise, og da spesielt professortittelen kan finne sted. Formell fagkyndighet og sakkyndighet kan være en fin ting, men i en del tilfeller foretas det bastante uttalelser på utsiden av deres (professorenes) primære akademiske fagfelt.

Også blant professorer og tilsvarende finnes det det personer som er PR-kåte og som gjerne vil opptre i medier m. m., selv om de noen ganger strengt tatt befinner seg på utsiden av sitt ekspertområde i sine opptredener. Til og med fra akademiske høyborger kan det komme ikke-kvalifiserte svar.

Annet

En annen ting er kjendisers (artisters) ønsker på sine raider-lister. Der kan mye rart inngå. Ikke tvil om at enkelte av kjendisene er utskjemte “drittunger” som er kravstore. Det kan i enkelte tilfeller bli litt vel mye alkohol og fest også. Honorarene de tar for sine opptredener kjenner heller knapt noen grenser blant enkelte av dem.

Superkjendiser og idoler – spesielt amerikanske (USA) – kjøper seg gjerne et miljøalibi i form av besittelse og bruk av Tesla el-biler. At de har store energikrevende boliger samt reiser mye med fly (enkelte av dem) tenkes det lite på. Miljøaktivister / klimaaktivister har i en del tilfeller grunn til å rydde opp i egen livsførsel før de kritiserer andre for å ikke være klima- og/eller miljøbevisste.

En god del kjendiser er mer opptatt av å eksponere / promotere seg selv og sitt privatliv enn å bidra med noe samfunnsnyttig. En del av dem er narsissister, egoister og ekstreme opportunister.

Avslutning

Nå er ikke nødvendigvis f. eks. artister innenfor sang- og musikk med et mer voksent publikum bedre enn ungdomsstjernene når det gjelder å være gode forbilder. Imidlertid vil jeg anta at voksne normalt sett er litt mindre lettpåvirkelige enn ungdommen. Voksne lar seg ikke rive med i så stor grad som ungdommen, og de voksne er ikke så opptatt av å “herme” etter idolenes liv og lære.

Noen vil nok hevde at artister og andre idoler “bare” er mennesker med sine positive og negative sider. De er ikke så annerledes i sin livsførsel enn folk flest. Dette er i og for seg sant, men jeg vil likevel hevde at personer som har som yrke å være idol og er ekstra mye i rampelyset må være bevisst sin rolle som forbilde. De bør ha en tålig bra moral for å bli tatt på alvor.

Personer som er idoler i offentlighetens lys bør ikke leve et vilt og utsvevende “cowboy-liv”, spesielt ikke så lenge som de er rollefigurer for unge mennesker. Jeg mener rett og slett at det må være lov til å stille noe høyere moralske krav til de som har valgt et liv som idoler enn til dem som lever mer anonyme og tilbaketrukne liv. Å være artist eller tilsvarende blir en heltidsjobb som også legger litt restriksjoner på privatlivet. De som ikke takler dette bør finne seg noe annet og mer anonymt å jobbe med!

Lenker

• Medier24: Lanserer “Sunn Fornuft-plakaten”: Kvinneguiden og bloggere på lag mot spiseforstyrrelser
• Vårt Land: Hun er den eneste som har knyttet seg til etikken
• Dagbladet (Rune Nielsen): Dumskapen dyrkes for åpen scene (reality-TV / realityseriene)
• blogg.brr.no: Ikke følg drømmen din!
• TV 2: Raste mot Sophie Elise i vinnertale | bloggeren Kristin Gjelsvik, i vinnertale på Vixen Awards 2020
• Wikiquote: Sophie Elise (masse tullball her som hun har liret av seg!)
• TV 2: Møttes til debatt etter heftig ordkrig: – Det er vanskelig å si nei som eneste person | Om influensere som er dårlige forbilder
• TV 2 Underholdning: Nytt fagutvalg tar grep (Fagutvalget for influencer-markedsføring, FIM): Fire influensere felt på tre måneder: – Personlig vendetta
• NRK P3: Med lokkende meldinger verver påvirkere unge jenter til å selge nakenbilder
• Fjordenes Tidende kommentar (Øystein Sandøy): “Sure oppstøyt frå ein gamal grinebitar?” (Kritikk av influensere og deres påvirkning)
• Nettavisen Livsstil: Eks-scientologer ut mot Tom Cruise: – Ikke la dere lure! | – Ikke la filmstjerne-sjarmen lure deg.
• Bergens Tidende debatt (Magnus Jackson Krogh): Med usosiale medier godtar vi mer og mer | Det er influensere som romantiserer dårlig selvbilde. Det er tiåringer i undertøy på Tiktok. Voksne mobber barn. Barn mobber barn.
• blogg.brr.no: Bjørn Eidsvåg – kristen?
• Adresseavisen Midtnorsk debatt (Marthe Valle): Hvorfor, NRK? | Om Sophie Elise
• Bergens Tidende debatt (Jarle Mong): Manifestering som livets mening | Det er bare narsissisten som måler sin verdi i likerklikk, views og hits.
• Subjekt: Jeg beklager | Sjefredaktør Danby Choi legger seg flat relatert til sine støttende skriverier for influenseren Sophie Elise (Sofie Steen Isachsen)
• TV 2 Underholdning: Dette er vinneren av årets Gullbarbie (februar 2023) | Prisen retter kritikk mot reklame- og medieaktører. Nå er vinneren kåret.
• Vårt Land meninger (Bjørn Kristoffer Bore): Nei, Sophie Elise er ikke et forbilde | Vårt Land mener selvsagt ikke at Sophie Elise er et forbilde.
• Adressa Midtnorsk debatt (Arve Hjelseth): Vår tids kjerringråd | Fagkunnskapen blir utfordret av vår tids kjerringråd, nemlig bloggere, influensere og andre forståsegpåere med varierende motiver og mangelfull fagkunnskap.

Et irritasjonsmoment i førjulstider er alle kirkekonsertene. Artister som resten av året har lite med kirka å gjøre blir plutselig så kirkelige og åndelige rundt juletider, og de trekker mot kirka med sine konserter. Av og til synes jeg kirkene mer likner på konserthus og griske, kommersielle pengemaskiner enn på kirker i adventstida.

Det er god butikk (god business) forbundet med avholdelse av julekonserter, hvor en god del av dem finner sted i landets kirker. Både artistene og kirkene tjener ganske så bra på konsertvirksomheten.

Er det egentlig kirka sin oppgave å være kulturhus for alle slags “halvt tvilsomme” og nostalgiske artister? Personlig heller jeg nok mot NEI. Det finnes da kulturhus, kinoer, skoler, gymsaler osv. som kan benyttes til konserter. Kirker og tilsvarende bygg har en annen funksjon enn å fungere som konsertlokaler og (verdslige) kulturhus.

På Verdidebatt.no har en tilsvarende sak blitt diskutert i desember 2009 under overskrifte: “Julehykleri”. Mari Klingen skriver blant annet:

• 

  Kirkekonsert

  “Det jeg ikke kan forholde meg til, er at disse artistene omtrent krever å få stå i Guds hus og synge sanger om en frelser og et evangelium de ikke tror på. De utnytter kristendommen, og gjør Gudshuset om til et sted der de kan tjene penger på de kristnes tro.” og “Jeg er veldig for ei åpen og inkluderende kirke, og vil jo at alle skal føle seg hjemme der. Men kirka er tross alt ikke primært et konsertsted, så det må da kunne gå an å ha et lite skille?”

Tilbake til mine egne tanker rundt problemstillingen:

Julekonsertene blir ofte arrangert av et bookingselskap (arrangørselskap), der den konkrete artisten har leid kirka og holder konserten i regi av dette selskapet. Selve kirkesystemet står gjerne ikke som arrangement og kan dermed ikke direkte lastes for selve innholdet. Imidlertid burde de muligens ha filtrert litt bedre og sagt nei til enkelte griske artister som kun vil utnytte kirka som konsertlokale.

I denne diskusjonen kan følgende Bibelvers være relevant:

Matt 21, 12-13: Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: “Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.”

 

Helst enda verre er det med diverse kulturarrangementer og adventskonserter (og muligens på skolegudstjenester?) i disse førjulstider, gjerne arrangert i et samarbeid mellom kirke, frivillige lag og foreninger og kommune. Ofte kan slike arrangementer romme mye kultur og lite av julens budskap. Å pakke inn jule- og adventsbudskapet i bomull for ikke å støte noen virker som tanken. Muligens et forsøk på å utvise såkalt politisk korrekthet?

Juletiden er neppe tidspunktet for svovelpredikanter og forkynnelse om dom, fortapelse, omvendelse og endetid. Imidlertid finnes det en mellomting mellom ytterpunktene svovelpreken og ingen forkynnelse. Som besøkende i kirka bør man på en eller annen måte bli minnet på at en virkelig er i kirka og ikke bare i et “simpelt” konsertlokale. Kirka regnes som Guds hus og bør være et hus for bønn og kristen forkynnelse.

Et annet moment rundt dette med julekonserter et at de kan virke ekskluderende. Det blir et klasseskille mellom dem som har råd til å delta på konserter, og dem som slettes ikke har råd til dette. Kirkerommet er i adventstider slettes ikke for alle og enhver.

Jeg har også personlig opplevd å være på Gudstjeneste Juleaften hvor julebudskapet kun har hatt en birolle. Det blir viktigere “å piske opp” den kommersielle julestemningen og å skape forventninger til den materielle julefeiringen enn å formidle Bibelens viktige julebudskap på en høytidelig, ekte og levende måte.

Kirkekonsertene med artister som bruker kirkene som rene konsertlokaler har sine ulemper. Konsertene kommersialiserer kirkene (kommersiell utnyttelse av kirkebyggene), og konsertene kan bidra til å forflate julens budskap. Enkelte av de som opptrer utviser også liten ydmykhet og respekt overfor kirkerommet (dekker foran kirkas utsmykking, hardhendt rigging som kan skade kirkerommet osv.). Høye billettpriser hvor slettes ikke alle har økonomisk anledning til å delta er betenkelig, og generelt inngangspenger i kirka i det hele tatt er en uting.

Fra artistenes ståsted velges nok kirkene primært for stemningens og nostalgiens del. Det er ikke alltid så billig å nyttiggjøre seg av en kirke, da det ofte både koster en del å leie kirkene og ikke alle kirker har så mange sitteplasser (gir lavere billettsalg) som f. eks. et kulturhus ofte har. Dessuten må gjerne alt nødvendig utstyr for lyd og lys leies inn, kjøres til og rigges opp og rigges ned for det enkelte konsertarrangementet. En del slike ting står ofte ferdig klar til bruk i ekte konserthus/kulturhus.

For en del artister er det ganske så tabu å snakke om Jesus på sine julekonserter. Det kristne budskapet må for all del pakkes inni bomull, da man ikke vil støte noen. Samtidig er mange av oss nordmenn i større eller mindre grad opptatt av og interessert i barnetroen og det åndelige. Folk flest tåler litt Jesus på en julekonsert. Kirkekonserter og jul er og blir store doser med nostalgi, sødme, julesanger og julebudskap.

Hvorfor søker artistene til kirkene? Det kan ha noe å gjøre med slike forhold: Julestemningen i kirkerommet, tjene penger, muligens blir alle artister “plutselig” litt ekstra religiøse og nostalgiske i juletider, kan ha noe med atmosfæren og akustikken i kirkerommet å gjøre og eventuelt den kirkelige mystikken. Artistene tjener lite penger på platesalg i disse tider med dårlig betalt strømming, og da blir vel gjerne konsertvirksomheten ekstra viktige.

Denne sangen tar temaet på kornet:

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=Qjc7eA7qig0?list=OLAK5uy_kABU0kGKLq-opx2-NLiXCWN8eN5ma9OJs]

 

Julekonsertene har enkelte fordeler også. Slike konserter er ofte en av de få gangene i året “folk flest” søker til kirke. Dette gir jo noen unike muligheter for å gjøre folket litt mer kirkevante. De kan i beste tilfelle bidra til at man kan få tatt tilbake noe av åndeligheten i kirkene. Det kan være fint innimellom å oppleve at kirkene har “stinn brakke” (fulle lokaler).

Sjaman i kirka

Om enn på siden av artikkelens hovedtema om bruken av kirker til alskens tvilsomme julekonserter:

Kirke i Stavanger – St. Petri kirke – vil slippe til en sjaman i kirka, i tospann med eks-kongelig prinsesse Märtha Louise. Den amerikanske sjamanen går visstnok under tittelen Shaman Durek, og er tydeligvis eks-kongelig høyhet sin arvtaker nå når hennes engleskole utgår.

Jeg kan svært godt forstå dem som er skeptiske til et slikt arrangement og en slik bruk av et kirkelokale. Selv har jeg absolutt ikke sansen for dette som har blitt annonsert.

Som sjefredaktør Vebjørn Selbekk skriver ironisk i sin lederartikkel 9. april 2019:

• “For den overnaturlig billige prisen av kun kroner 595,- kan hvem som helst få adgang til kirken for å lytte til sjamanen og sjarlatanen når de to kommer dit den 20. mai (2019).”

Stavanger-biskop Anne Lise Ådnøy gir arrangementet godkjent-stempel, og sier det går inn under “selvutvikling”. Hjelpes meg for en konklusjon og framvisning av mangelfull dømmekraft!

Nei, dette er skuffende av folkekirken. En slik avgudsdyrkelse og et slikt arrangement som dette har INGENTING i en kirke å gjøre. Misbruken av sin tidligere kongelige status er også en tvilsomme side med hele saken.

Oppdatering, mai 2019: Biskopen – Anne Lise Ådnøy – tok i siste liten “til vettet”, og hun satte ned foten og stengte kirka for prinsesse Märtha Louise og sjamanen Durek Verrett og hans show. Makan på hva kirka vurderte å slippe til i sine vigslede lokaler, lokaler innviet for ekte gudstro. Humbug fra en pengegrisk og tvilsomme sjaman som gir syke og svake mennesker falske forhåpninger har ingenting i et kirkebygg å gjøre. Slike okkulte og alternative greier bør ikke kirka fronte.

I stedet for at arrangementet ble holdt i kirkelig regi og med kirkelig velsignelse og legitimitet ble det avholdt i verdslig regi på et hotell i Stavanger-kantene. St. Petri kirke i Stavanger ble til slutt ikke åstedet for galskapen. Å holde det på et hotell eller annet ikke-kristelig lokale er helt ok for meg, da vi tross alt har ytrings- og religionsfrihet i dette landet.

Lenker:

• Dagen leder (Vebjørn Selbekk): Sjamanen og sjarlatanen
• Bjørn O.Hansen blogg: En røverhule
• Vårt Land: Biskop: Det sjamanen står for stemmer dårlig med det kirken står for

 

Utenom julekonserter, rene kulturarrangementer og sjaman i kirka bør heller ikke kirkerommet benyttes til ren partipolitikk og/eller salgsmesser/seminarer. En viss verdighet og relevans til kirkebyggets hovedfunksjon bør utvises. Og spar meg for Elvis i kirka!

Vel så kritikkverdig er slike arrangementer:

• Vårt Land: Åpnet kirken for dragshow – får kritikk | Oslo-kirke får kritikk etter å ha arrangert drag- og burlesk-show i kirkerommet.

Her bør virkelig kritikk stilles etter mitt syn! Kirkerommet skal primært ha arrangementer som er til Guds ære, og jeg klarer ikke å se at dragshow og/eller burlesk-show tilhører denne kategorien. Vel kan jeg til tider i enkelte spørsmål være ganske så liberale, men slike arrangementer er langt over grensa for min del.

Imidlertid blir dette innlegget nærmere hysterisk morsomt:

• Vårt Land: Therese Egebakken vil avskilte denne kirka

Det er snakk om kunstfestivalen Queer Spirit i Kulturkirken Jakob (Oslo). Avholdelse av slike og tilsvarende ting i kirka får Therese til å ønske at kirka blir avskiltet eller avvigslet. For noe tull og tøys! Flott hvis ei kirke kan bli benyttet til å feire skeiv kulturfestival!

Også på siden av julekonserter er tiltak i forbindelse med korona og smittevern. I lenkesamlingen nedenfor er det en link til en Vårt Land-artikkel med tittelen “Nei til nummerering av kirkebenkene”. Det er visstnok ikke ønskelig med nummerering av kirkebenkene i forbindelse med konsertarrangementer, hvor begrunnelsen blant annet er: “Kommersialisering, svekking av gudstjenesterommet og inngripen i originalinventaret er begrunnelsen fra biskop, riksantikvar og kirkeråd”. Spesielt det første punktet hang jeg meg opp i. Kommersialisering eller redselen for dette trekkes fram. Hva da med alle julekonsertene og andre arrangementer som virkelig er kommersielle, og som ingen gjør noe for å stoppe eller å bremse?

En sovende paragraf fra “Regler for bruk av kirkene” er denne:

• § 4, ledd 6: “Kirken må ikke brukes til kommersielle formål.”

Denne paragrafen syndes det vitterlig MYE mot!

Fra samme paragraf, ledd 3, kan også dette nevnes:

• “Kirken med tilbehør skal behandles forsvarlig og med respekt.”

Første del av § 1 kan også nevnes:

• “Kirken er vigslet til bruk for gudstjenester og kirkelige handlinger og skal gjennom sin bruk tjene til Guds ære og menighetens oppbyggelse.”

Det første som slår meg der er at det finner sted en del kommersielle konserter i verneverdige kirker, hvor konsertene medfører ekstraordinær slitasje på inventaret. Blant annet er det ikke unormalt å ta bort diverse benker, utplassere masse teknisk utstyr i kirkerommet og å bygge scene. Alt dette kan slite hardt på kirkens innredning.

NRKs og KORKs julekonsert 2021

Interessant diskusjon desember 2021! I en kirke på Oslo-kantene ble NRKs julekonsert sammen med Kringkastingsorkestret (KORK) avholdt. Artistene i 9 grader nord framførte sangen / salmen “Tenn lys” skrevet av Eyvind Skeie, hvor den opprinnelige sangteksten i stor grad hadde blitt rasert og ødelagt.

Den redigerte teksten tok ut det kristne innholdet av sangen, uten at tillatelse var innhenter fra forfatter. En slik framferd kan være brudd mot åndsverkloven og bryter i hvert fall mot god etikk og oppførsel. En god del personer har reagert på denne oppførselen fra NRK med venner, hvor alt kristent skal ut og fjernes i mangfoldets, toleransens og nøytralitetens navn.

Menigheten / menighetsrådet som har ansvaret for kirka der julekonsertopptakene ble spilt inn reagerer på sin side med å kalle deler av opplegget for et tillitsbrudd med brudd på utleiebestemmelsene og bestemmelsene for bruk av kirkerommet. Spesielt reagerer de på visesanger Jan Eggum sin framførelse av låten “Når en hedning feirer jul” sammen med KORK. Slike hedenske innslag bryter definitivt med det kirka står for.

 

Personlig forventer jeg å få et møte med Bibelens ekte budskap når jeg først har oppsøkt kirka, uansett om det er snakk om en konsert, Gudstjeneste eller annet arrangement inne i kirkerommet! Alle arrangementer bør inneholde et visst minimum av forkynnelse som minner de frammøtte på at man faktisk er i en kirke som har til oppgave å forkynne Guds ord. Som kristne bør vi ikke skamme oss over evangeliet!

Jeg ønsker alle en fin adventstid samt god jul og godt nyttår! Ellers har nok enkelte julekonserter (heldigvis) blitt litt amputerte mot julen 2021 pga. korona-pandemien.

(Opprinnelig skrevet og publisert i min gamle blogg 13. desember 2008, redigert og utvidet november 2009 og publisert på nytt i min nye blogg november 2010 med senere redigeringer og oppdateringer.)

Lenker (flere av dem bak betalingsmuren til Vårt Land):

• Vårt Land: Ikke bare flyktig julesødme (om julekonserter i kirkene)
• Vårt Land: Frykter kirken blir kulturhus
• TV 2: Julesang i kirken er blitt millionbutikk
• Vårt Land: Nei til nummerering av kirkebenkene
• Vårt Land: Eyvind Skeie: – Ville svart at omskriving av Tenn lys ikke var aktuelt | Under NRKs julekonsert framførte artistene i 9 grader nord salmen “Tenn lys” med en tekst som tok ut kristent innhold
• Vårt Land: Menighet mener NRK brøt leiebestemmelser: – Dette var å gå over streken | Nordstrand menighet i Oslo leide ut kirka si til NRKs julekonsertinnspilling. Nå kaller menighetsrådet deler av TV-programmet et “tillitsbrudd”.
• Vårt Land kommentar (Halvor Nordhaug): Hva kan kirkehuset romme? | Det bør ikke være diskutabelt at kirkerommet ut fra sitt formål og sin karakter som hellig hus, ikke kan romme en annen religionsutøvelse.
• Vårt Land verdidebatt (Halvor Nordhaug): Kirken kan romme mye, men ikke alt | Kirkerom: Når et hus er viet til Den hellige Treenighet, settes en grense mot annen religionsutøvelse. I siste instans handler dette om Det første bud.

Oppdatering av tidligere publisert artikkel (Miljøvennlig må man være! Dermed har denne artikkelen blitt resirkulert!):

I likhet med mange andre har jeg blitt glad i musikktjenester (strømmetjenester / musikkstreaming) på nett, og i etterkant også tatt i bruk videostrømming (serier, filmer og TV-programmer). Jeg har prøvd ut både Spotify, TIDAL (tidligere WiMPP) og Beat.no. Min favoritt så langt er uten tvil originalen, dvs. Spotify. De to andre blir etter mitt syn blåkopier som er dårligere enn originalen. Videre har jeg altså også tatt i bruk strømmingsplattformer for filmer og TV-serier.

Oppdatering juni 2015: Det begynner nå å bli en god stund siden jeg sist testet ut andre tjenester enn Spotify. Dermed er ikke alle opplysninger i denne artikkelen helt dagsaktuelle lengre. Jeg har f. eks. IKKE testet WiMP etter at de gikk over til å bli Tidal. Nykommeren Apple Music (Beats) har jeg kun lest om og ikke benyttet meg av i praksis, men med deres (Apple) suksess med iTunes kan nok dette medføre at tjenesten kommer til å få et stort fortrinn i forhold til de andre i form av stort og bredt internasjonalt musikkutvalg.

YouTube Music, Apple Music og Google Music har jeg heller ikke testet i det hele tatt. Imidlertid er jeg godt fornøyd med Spotify og har ingen umiddelbare planer om å foreta en ny testrunde hos de andre. Hvis jeg skulle ha gitt en annen tjeneste en ny sjanse måtte det nesten ha blitt det norske kortreiste musikkalternativet Beat.no. Ganske bra at det finnes et norsk alternativ til de store utenlandske aktørene. (Nå i “senere tid” har vel Beat.no / Beat Technology AS mer satset på å tilby sine tekniske løsninger / plattformer til andre aktører, enn til å satse på musikkhungrige sluttbrukere.)

Tilbake til den opprinnelige tekst, med diverse justeringer og tilføyelser foretatt i etterkant:

For tiden (skrevet november 2012, og ennå der nå i 2021) er jeg mest i det nostalgiske hjørnet og hører på musikk som jeg likte på slutten av 1980-tallet og starten av 1990-tallet. Det går ganske mye i musikk innenfor sjangeren kristenrock og noe kristenpop.

Eksempler på artister fra min spilleliste: Bride, Carman, Casting Crowns, dc Talk, Delirious?, Hans Inge Fagervik, Larry Norman, Leviticus, Michael W. Smith, Petra (Classic Petra), Stryper, Rez Band / Resurrection Band, Sonicflood, Idle Cure, Jerusalem, Bloodgood, White Heart, Whitecross, Newsboys, Dan Bremnes, Jeremy Camp, Kutless og The Afters. Den nevnte musikken er en fin blanding av nostalgi og moderne musikk av både nedlagte og fullt oppegående band og grupper.

I tillegg til den nevnte musikken har jeg slengt på litt musikk innenfor kategori diverse med blant annet Bjørn Eidsvåg, CC Cowboys, 3 Busserulls, Def Leppard, Kiss, AC/DC m. m. Mye (pop- og) rockemusikk (P4-musikk og P6 Rock radiomusikk, til tross for min DAB-skepsis) framført av kjente verdslige / profane artister og grupper / band er å finne på min spilleliste.

 

Beklageligvis er ikke all musikk som finnes hos Spotify tilgjengelig via Tidal (WiMP) og visa vers. (Har vel blitt et mindre problem og bedre etter hvert dette, da.) En periode abonnerte jeg på begge tjenester, en periode abonnerte jeg kun på WiMP og nå er jeg tilbake som abonnent kun hos Spotify. Hadde diverse stabilitetsproblemer med WiMP sin spiller som begynte å irritere meg såpass at jeg gikk tilbake til Spotify. Jeg fikk nylig tilsendt tilbud pr. e-post om å prøve WiMP på nytt gratis i en måned. De skrev blant annet: “Du får denne mailen fordi du har prøvd WiMP tidligere. Du har kanskje fått med deg at vi er ute i en ny og forbedret versjon? Denne versjonen har flere tips og anbefalinger, og mer musikkinspirasjon.” Selv om de lover at den nye versjonen er bedre enn den jeg prøvde tidligere står jeg nok over en ny runde med WiMP i denne omgang. Spotify fungerer bra og jeg ser ingen vits i å prøve WiMP på nytt.

WiMP som i dag heter Tidal er vissnok favorittvalget til HiFi-freaker. Selv er jeg neppe i stand til å høre noen nevneverdig forskjell mellom Spotify “standardkvalitet” og HiFi-kvaliteten som kan velges som bruker av Tidal. Tror nok også mange HiFi-freaker i praksis hadde feilet i “blindtester”. Mistenker at det er en del innbilning og overtro er ute og går. Selv er jeg ikke lengre eier av noe stereoanlegg. Når jeg skal spille musikk skjer dette hovedsakelig via min stasjonære PC med PC-høyttalere av typen Logitech Z-2300 tilkoblet (2:1 høyttalersystem med to satelitthøyttalere og en subwoofer/basskasse, 200 W RMS, utgått modell), alternativt på nettbrett med hodetelefoner tilkoblet.

I starten av år 2013 testet jeg ut Beat.no / Altibox Beat i tillegg til å bruke Spotify. Grunnen var at min daværende internettleverandør Dalane Breiband (Altibox-partner, nå under navnet Altifiber) hadde inngått avtale med dem. Der og da kom jeg til følgende konklusjon: “Så langt er jeg ikke helt overbevist om at Beat.no er tingen. Musikkutvalget er bra og det finnes klientprogramvare både til STB (set-top box), Android, IOS og Windows. Imidlertid virker programvaren noe uferdig og lite moden med en del svakheter og mangler. På Windows PC er avspillingen av musikk nettleserbasert, og så langt har jeg både hatt problemer med at nettleser krasjer, to sanger spilles oppå hverandre og at det går langt tid fra man trykker play til avspilling av sangen starter. Å lage og redigere spillelister og å sortere sanger fungerer heller ikke noe særlig elegant eller bra.”

Hvordan er min musikksmak, da, “objektivt” bedømt? Etter å ha lest denne artikkelen måtte jeg bare prøve:

• Digi.no: Spottende AI bedømmer spillelistene dine i Spotify | Våger du å gi den kunstige intelligensen “How Bad is Your Spotify?”

Lenke til selve testen:

• The Pudding: How Bad Is Your Spotify? | Our sophisticated A.I. judges your awful taste in music.

Noe av “dommen” jeg fikk:

• Your spotify was napping-in-your-mancave-god-rock-mid-nineties-flannel-shirt bad.
• You’re stuck in the early 2010s. You must have peaked right around Stryper’s Second Coming (Re-Recorded).

Bedømmelsen eller testen hang seg noe opp i at jeg liker å lytte til Stryper, Rez Band, Vestlandsfanden og ikke minst Def Leppard. Interessant!

He, he. Helst ennå morsommere dommen jeg fikk februar 2022 gjennom å kjøre samme “analyse”:

Vurdering av spillelista i Spotify av AI

> Your spotify wasnapping-in-your-mancave-sleeveless-denim bad.
> Thank your obsessions with Queen and glam metal for that.
> Based on your listening habits, I can also tell you your Spotifywas…
> “cool”-church bad
> overenthusiastic-youth-group-leader bad
> tommy-bahama bad
> bono-worshipper bad
> Unfortunately that’s not all I learned:

You listen to these too much:

• Zombie (Live in Cologne, Germany) by Frog Leap
• The Look (Metal Version) by Leo
• Crocodile Rock (Metal Version) by Leo
• This Is My Life – Live 2006 by Kim Larsen
• Summer of ´69 – Metal Version by Leo

You stan these artists to an uncomfortable extent:

• Def Leppard
• Petra
• Stryper
• Bjørn Eidsvåg
• AC/DC

You are 11% basic. Aage Samuelsen and Idle Cure? Where do you even find this?.

You’re stuck in the early 2010s. You only listen to Obama-era jams like Golgotha by W.A.S.P. and Thunderstruck – Live at River Plate Stadium, Buenos Aires, Argentina – December 2009 by AC/DC.

Well, that was really something.
I need to go sit in silence for a second.

Shutting down.

 

---

Datamusikk – litt nostalgi

I barne- og ungdomstiden ble det lyttet til musikk på radioen (f. eks. Ti i skuddet) samt på kassetter. Etter hvert ble det stereoanlegg med både platespiller (LP-plater), kassett og CD-spiller. Parallelt med dette ble det også lyttet til datamusikk – musikk avspilt fra datamaskiner.

Jeg begynte å interessere meg for datamaskiner og datateknologi (data, EDB, IKT) allerede noe før konfirmasjonsalder, dvs. på ca. midten av 1980-tallet. Jeg har vært i besittelse av både Commodore 64, Commodore 128 og Atari (Mega) ST/STE, før “standard PC” tok over. I dataspill var det allerede i hjemmedatamaskinenes tidsalder vanlig med musikk.

Chipmusikken (syntetisk generert) synes jeg nå i etterkant er ganske slitsomme musikk med sine kunstige, pipete og lite realistiske lyder. I hjemmedatamaskinens samtid var denne musikken store greier. De tidligere generasjoner med hjemmedatamaskiner hadde ganske primitive lydbrikker (lydchips) med sine programmerbare støygeneratorer/ lydgeneratorer (PSG = Programmable Sound Generators).

Selv hadde jeg aldri Amiga, men jeg kjente en god del rundt meg som gikk til anskaffelse av slike hjemmedatamaskiner. Både innenfor Atari-verdenen og spesielt i Amiga-verdenen ble det etter hvert avholdt en del demoparty/demoparties (demoscenen), hvor det ofte var konkurranser og tevlinger mellom ulike demogrupper som utviklet (programmerte) demoer. Det gikk på å utnytte systemressursene til datautstyret til det maksimale i form av kule animasjoner, grafikk og musikk.

Det ble vanlig med musikk både inni selve demoene og i “løsvekt” i form av .MOD-filer bestående av samplinger arrangert i spor/kanaler osv. Musikk-tracker-programmer slik som Ulitimate Soundtracker, ProTracker m. m. dukket etter hvert opp. Selv laget jeg aldri musikk selv via slike programmer, men jeg har lyttet til ganske mye datamusikk i .MOD-format og beslektete formater. Denne musikken var mer realistisk musikk enn den tidligere nevnte chipmusikken.

Fasttracker II clone på Windows 10 PC.

Atari ST datamaskiner hadde innebygd støtte for MIDI, men dette nyttiggjorde jeg meg aldri av. Jeg er ikke musiker eller komponist.

Etter å ha forlatt hjemmedatamaskinen var det etter hvert vanlige IBM-kompatible PCer som ble vanlig utstyr for min del. I starten var det mye styr og kav med lydkort osv. som måtte monteres i PC for å få ok lyd. Det var slettes ikke alltid rett fram å få lyd i spill etc. (IRQ-konflikter, DMA-kanaler og I/O-adresser). Å få god og realistisk grafikk var også en utfordring i starten. Etter hvert ble slike ting mer standard og bedre på alle måter også i PC-verdenen.

Mens jeg hadde en av mine første PCer ble jeg kjent med MP3. Det ble helst som et fenomen å samle på MP3-filer (.mp3), hvorav det var ganske vanlig med piratkopiering og utveksling av filer på dataparty. MP3-filene var vanlig musikk, gjerne fra CD-er, som hadde blitt rippet og komprimert pga. plasshensyn. Litt kvalitetstap var det i lyden, men det var likevel store greier da MP3 begynte å ta av.

Min første PC var forresten for svak til å spille av MP3-filer av i stereo. Den klarte kun å spille i mono. En periode hadde jeg ca. 7.500 MP3-filer (.mp3) liggende på min datamaskin sin harddisk. Noe piratkopiert, men også masse som jeg hadde rippet fra egen CD-samling + fra noen LP-plater.

Winamp på Windows 10

Men nå er det strømming som i hovedsak gjelder.

 

For å få tilgang på diverse nostalgisk kristen rockemusikk fra gruppa Jerusalem (Ulf “Uffe” Christiansson med band) måte jeg bite i det sure eplet og kjøpe sangene via Apple iTunes. Spotify sitt utvalg var heller dårlig på akkurat denne gruppa. Oppdatering: Dette har blitt bedre i etterkant av at jeg skrev dette avsnittet.

Uansett hvilken tjeneste man benytter seg av er det ikke all musikk som er tilgjengelig for strømming eller som er tilgjengelig via en av tjenestene og ikke på de andre og visa vers. For å finne fram en gammel “sær” og nisjepreget favoritt har jeg måttet bruke YouTube: Her er en lenke til PG Stølen & The Riders of Good News og deres sang “Promised land” (1991). Artig musikkvideo fra en svunnen tid med nevnte gruppe:

 

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=q1noUd0ukxw?feature=oembed&w=840&h=473]

 

En annen artig gruppe som hadde sitt tilholdssted i Hauge i Dalane er Y2K Supernatural (1999/2000), og denne gruppa er for lengst historie og er slettes ikke tilgjengelig via de vanlige strømmetjenestene.

Også en del humor tilgjengelig via både YouTube og Facebook, f. eks.:

• Facebook (P4 Lyden av Norge): Komiker Jon Niklas Rønning | Predikantens oppskrift! (oppdatert med farlige virus fra Kina, dvs. Korona-viruset)
• YouTube (NRK): Bye & Rønning – Tore Tang – en jævlig sang (Bartrubadurens klagesang)

Det blir forresten ikke skikkelig påske uten at jeg har hørt og sett gjennom musikkvideoen “Golgotha”. W.A.S.P. med sangen “Golgotha”, som også omhandler Jesus på korset og ikke minst om røveren på nabokorset som bad om Jesus sin nåde / frelse:

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=lq5UQ8gWU-A?feature=oembed&w=840&h=473]

 

Akkurat bandet W.A.S.P. og deres kristne budskap i enkelte sanger – pga. en kristen vokalist – er jeg fullt klar over det finnes ulike meninger om. Måtte blant annet flire av dette blogg-innlegget:

• Såkornet: W.A.S.P. Et utilslørt Satan-rockeband med en vokalist som kaller seg kristen

Snakk om å sette seg selv som overdommer overfor bandet og vokalistens kristne tro. Uansett er bloggen Såkornet drevet av en kar (Ove Heradstveit) som har sine knytninger mot det super-konservative bedehusmiljøet i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), så sånt sett er kritikken og dømmingen ikke så uventet. Jeg liker sangen og budskapet, og blåser en lang marsj i slike useriøse innspill som fra bedehusmenn.

I tillegg til de nevnte musikktjenesten har som kjent filmtjenester (video on-demand-tjeneste / VOD, strømmetjeneste for video) slik som Netflix og HBO Max (HBO Nordic) blitt lansert her i Norge. Høsten 2014 tok jeg Netflix i bruk etter å ha kjøpt et Samsung Smart TV som hadde klientprogramvare innebygd for denne tjenesten (og etter den tid via Shield TV). Jeg har også et løpende abonnement på TV 2 Play (tidligere: TV 2 Sumo) med C More.

For både video og musikk er et aldri så lite problem at enkelte rettighetshavere ikke ønsker å bruke disse nye strømmingstjenestene for å distribuere sitt materiell eller opererer med tåpelige tids- og landsbegrensninger osv. Man må også abonnere på et helt knippe med ulike tjenester for å få tilgang på alle interessante serier og filmer, da f. eks. Netflix ikke tilbyr HBO sine ting og visa verse. Amazon Prime Video har jeg ikke abonnement på, men her hadde jeg nok satt pris på noen av seriene som kun de tilbyr (f. eks. ny Star Trek-serie + The Grand Tour).

Angående Netflix: Det har blitt en del titting på enkelte av science fiction-seriene og filmene i Star Trek-universet. Verdensrommet/universet blir i framtiden utforsket ved hjelp av ulike stjerneskip (Enterprise, Voyager osv.), og de som er om bord treffer på mange menneske-liknede (krigerske) skapninger. Av Star Trek-seriene har jeg blant annet sett en del på “Deep Space Nine”, “Enterprise”, “Voyager” og “The Next Generation”. Jeg har IKKE sett “Star Trek: The Original Series” og “Star Trek: The Animated Series” (blir for sært og “gammeldags”). Noen spillefilmer har også blitt sett.

Oppdatering mars 2020: Nå har TV 2 Play (Sumo) og Netflix for lengst fått selskap av Amazon Prime Video. Noe av grunne til at jeg supplerte med dette var ønsket om å få tilgang på “Star Trek: Picard” og “The Grand Tour” (bilprogram med Jeremy Clarkson, Richard Hammond og James May, dvs. gode gamle Top Gear). The Expanse-serien har også blitt tittet på via Prime.

Oppdatering oktober 2021: Telia TV har blitt skiftet ut med Strim Mest, som i tillegg til over 30 TV-kanaler (lineær-TV) også tilbyr / inkluderer strømmetjenestene HBO Max (Nordic), Viaplay Film & Serier, TV 2 Play Film og serier (uten reklame), Nordisk Film+ og Paramount+.

Selvsagt koster alle tjenestene noen kroner:

 

En ny TV-hverdag for vår del

Vi har fått både mange TV-kanaler som sender hele døgnet, og i tillegg finnes alle ressursene på nettet som man kan strømme fra. Det er slutt på tiden med noen få timer med TV i døgnet, hvor man kunne bli ønsket god natt av hallodama til NRK før TV-sendingene ble stoppet for natta.

Det blir etter hvert mindre og mindre titting på lineær-TV hos oss. Strømming via NRK nett-TV, YouTube, Netflix, Get TV-arkiv og TV 2 Play (Sumo) har i stor grad tatt over for å se ting på direkten for vår del.

Vårt ikke helt nye smart-TV har muligheter (innebygd) uten tilbehør å strømme både NRK nett-TV/NRK Super, YouTube, Netflix og TV 2 Play (Sumo). I tillegg kan mye ses via nettbrett eller PC, eventuelt kombinert med bruk av Google Chromecast som står fast tilkoblet TVen.

Når det gjelder barne-TV er det slutt på tiden hvor dette ble sendt kl. 18.00 hver kveld, og hvor sendingen “kun” varte i 1/2 time. Nå kan barna se barne-TV når de selv vil (avgrenset av vi foreldres restriksjoner) via NRK Super eller strømming av programmer fra andre tjenester. Pudding-TV sine barnesanger via YouTube har i en periode vært en slager her hos oss.

Ironisk Stortings-uttalelse av Einar Førde (Ap) rundt 1971 i forbindelse med innføring av farge-TV: “Me får finna oss i at synda hev kome til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar”.

 

 

Det er etter hvert noe vel dyrt med TV- og strømmetjenester + tjenester for musikk, og jeg har jo ikke en gang abonnementer på sportskanaler da sport ikke interesserer meg. Også ganske så irriterende at man må ha et helt utvalg av ulike tjenester for å få tilgang på de filmer og serier som kun finnes på en bestemt plattform. Innimellom kunne det ha vært interessant å prøve ut et av de utenlandske IPTV-tilbudene / IPTV-tjenestene som stadig dukker opp i min Facebook-strøm, men det er jo ikke lovlig da. Så langt har jeg styrt unna slike ulovligheter. Imidlertid har jeg full forståelse for at enkelte blir fristet.

Som det framgår av denne bloggen regner jeg meg selv som kristen, men jeg har et noe anstrengt forhold til deler av A4 kristendommen. Jeg er og blir en kritisk kristen. Dette gjelder også på musikksiden. Jeg har ingen interesse ut fra et kristent ståsted å brenne eller ødelegge ikke-passende CD-plater eller å lete etter baklengsmaskering / skjulte budskap i musikken. Jeg er ikke “konstruert” for å høre på kirkeorgel, korpsmusikk (utenom 17. mai), salmer, gospel, musikklag, “bedehusmusikk”, korsang, strengemusikk, blokkfløyte, monoton lovsang, countrymusikk, dansemusikk, tyske slagere, opera osv. Slik musikk gjør vondt i mine ører og gir meg ingenting!

Musikken jeg hører på kan godt ha et kristent innhold, men jeg hører likevel ikke på hva som helst selv om innholdet måtte være aldri så bra. Musikken jeg hører på må ha andre kvaliteter enn bare en bra tekst. Jeg må like sangstemmene, melodien, instrumentbruken, sjangeren, framføringen, takten osv. for å “orke” å høre på musikken. Selv er jeg ikke blant dem som tror at djevelen bor i all slags musikk.

Om såkalt kristen musikk: Det har opp gjennom tiden blitt gitt ut en del “kristen musikk” som det er liten grunn til å rope hurra for. Mange kristne artister, grupper og band hadde neppe gjort den store suksessen i det profane (sekulære) markedet pga. dårlig kvalitet (lavmål sang, musikk, instrumentbruk og innspillingskvalitet). Selv har jeg gjort mange tabbekjøp av dårlig musikk i ungdommen fra firmaet som på den tid hadde navnet Master Music (nå: MUDI) og solgte/formidlet kristen musikk her i Norge. Musikken fikk gjerne god omtale i deres informasjonsblad for i praksis å vise seg å være av dårlig kvalitet.

Av og til sier man at alt var mye bedre før. Når det gjelder kristen musikk må jeg helst si det motsatte. Utvalget og kvaliteten på dagens kristne artister er nok bedre enn i min ungdom. Enkelte artister liker ikke stempelet “kristen artist”, og hvis man tar med artister og grupper som satser på det vanlige kommersielle markedet, men som har stått fram som troende blir utvalget virkelig bra.

Kristen musikk på godt og vondt

Jeg har et noe anstrengt forhold til såkalt kristen musikk, da det er masse rart og dårlig innenfor denne sjangeren. (Men en del godbiter finnes også!) I tidligere innlegg har jeg skrevet litt kritisk om lovsangen og kirkemusikken m/kirkeorgel. Imidlertid finnes det også mer moderne musikk under kristenmusikk-paraplyen.

Momenter rundt kristen musikk:

• Musikalsk sett alt for dårlig kvalitet på en del av musikken. I det profane markedet (med mer verdslige tekster) hadde den neppe slått særlig godt an.
• For banale og enkle løsninger og tekster. Alt jordisk og menneskelig blir ikke nødvendigvis bra bare man tror nok!
• Tidsriktig og moderne popmusikk og EDM (Electronic Dance Music) benyttes av enkelte grupper og artister.
• Likeså partymusikk og partystemning, og nesten-dansemusikk.
• Platt og fordummende lovsang drar ned i en del tilfeller!
• Misjonspreget, med oppfordring om å gå ut og å gi alt for Jesus.
• Musikken inneholder selvsagt inspirasjon og forkynnelse.
• Kommanderende (skremmende) tekster om å vende om, med fare for dom og fortapelse hvis så ikke skjer.
• Innslag av gjerningskristendom, hvor man må gjøre mye (mange gjerninger) for å tilfredsstille Gud. Nåden og tilgivelsen er visstnok glemt i deler av musikken / tekstene.
• Parolepreget, hvor man skal stå på 100 % for Jesus.
• Sangene kan inneholde tekster om mirakler og helbredelse.
• Åndelig kamp / krig mellom Gud og djevelen presenteres.
• Militante og militære sjargonger blir innimellom benyttet.
• Til tider politiske undertoner og (sykelig) aktivisme?

Som inspirasjon for denne lista benyttet jeg meg av:

• Vårt Land anmeldelser: Partymusikk med alvorlige undertoner | Musikkanmelder Olav Solvang har lyttet seg gjennom Jesus Revolutions album fra 2001-2022.

Nei, jeg sluker ikke rått alt som kalles for kristen musikk. Som troende er det veldig befriende å kunne lytte til “normal” verdslige musikk!

 

Utenom kristen musikk hører jeg også en god del på den musikken som P4 Radio hele Norge / P6 Rock spiller. Det er også masse bra “verdslig” musikk fra 1980-tallet og en god del av dagens populærmusikk (dagens pop og rock) er også av god kvalitet. Selv om jeg delvis er DAB-skeptiker hender det at jeg hører på disse to kanalene via DAB, mens jeg andre ganger strømmer kanalene via nettet. (I unge år drev jeg forresten med radio DX-ing.)

1980-tallet, ja. Masse bra musikk fra denne tiden. Puddelrock fra 1980-tallet, både norsk og utenlandsk, var og er delvis “gode greier”. Eksempler på puddelrockere: Jon Bon Jovi, Return, TNT og Stage Dolls.

Enkelte kjemper for at det skal bli spillet mer norsk musikk, f. eks. “Spill norsk“-initiativet (det norske musikklivets festuke). Tja, hva skal man mener om dette? Selv er jeg noe usikker. En god del av den norske musikken oppfatter jeg som litt vel sær. Og norsk pop-musikk som spilles av “Radio Norsk Pop” (Bauer Media) via DAB-radio er helt pyton!

Vår fostersønn liker beklageligvis å høre på norsk pop, så jeg har ufrivillig også blitt lytter av dette via bilradioen (DAB, fysj og fy!) – og kanalen Radio Norsk Pop – under lengre kjøreturer. Norsk pop (med norsk språk) er sannelig ikke mye å skryte av! En del av låtene minner om dårlige russelåter, med et ekstremt dårlig innhold (fest, fyll, utsvevende oppførsel, sex, overgrep, platte / meningsløse tekster osv.). Andre popsanger framføres av middelmådige artister / sangere, og alt blir så likt og monotont. Jeg er så absolutt ikke imponert over den norske popbransjen, hvis nevnte radiokanal gjengir et fullstendig og representativt tverrsnitt av norsk pop da!

Radio Norsk Pop må ha en ekstremt liten spilleliste! Etter kun noen få timers lytting blir man utsatt for masse gjentakelser til det kjedsommelige av den samme musikken om og om igjen. Kanalen er også så freidige at de påstår at de spiller det beste av norsk popmusikk. Ellers irriterende mye reklame via nevnte radiokanal.

Mye av dagens listepop – norsk og utenlandsk – har jeg liten sans for. Der blir for kjedelige musikk, monotont, for kommersielt, middelmådig kvalitet, dårlige tekster og for “glatt” musikk. Jeg er mer giret for å høre på skikkelig rockemusikk med trøkk i.

Verdslig eller profan musikk, ja. Tror jeg opplever et svært forsinket ungdomsopprør. For tiden (november 2018, og også fortsatt i 2021) har jeg fått “dilla” på musikk fra artister og grupper slik som AC/DC, Kiss, Iron Maiden, Metallica, Manowar, Rammstein, Cinderella m. m. Flere av disse var det ikke OK å høre på i min ungdom pga. min kristne bakgrunn/miljø.

 

Enkelte artister og andre i musikkbransjen klager på at de tjener alt for lite på strømming av musikken sin. De lengter tilbake til tidene med salg av fysiske produkter, det være seg kassett, LP og/eller CD-plater. Selv er jeg glad for utviklingen med strømming i stedet for fysiske produkter. Var ganske lei av å kjøpe hele album (ikke singler) av diverse artister, for så å finne ut at kun noen få sanger var noe å høre på. Nå i strømmingstidsalderen kan man velge kun å høre på og samle i spillelister de sangene som det er verdt å høre på.

Er det mulig? Noen mener at man ut fra miljøhensyn må gå tilbake til å lytte på musikk / se på filmer via plater / fysiske medier (LP, CD, DVD, kassett osv.). Datasentrene som drifter strømmetjenestene bruker mye strøm og generer masse varme, noe som igjen kan bidra til CO2-utslipp, bidra til å skape energikrise (mangel på strøm) og rent generelt true bærekraften til vår jord. Hjelpes! Håper jeg slipper unna bruk av slike klenodier igjen! Makter og myndigheter kan heller forby utvinning av kryptovaluta, som ofte foretas i lugubre / midlertidige datasentre hvor det er ingen fokus på energieffektiv drift!

I mine biler hører jeg innimellom på radio, men vel så ofte benytter jeg meg av Spotify her også. Jeg kjører Spotify fra min mobil i frakoblet modus (musikk nedlastet, ikke strømming) og med bluetooth (blåtann) overføring til bilens anlegg. På kontoret på jobb går det mye i radio i form av P6 Rock.

Selv er jeg umusikalsk i den forstand at jeg verken kan synge eller spille noe instrument. Det nærmeste jeg har vært utøvende musikk på hobbybasis er å ha prøvd meg som DJ, lydmiksing nærradio og miksing av lyd på PA-anlegg i studietiden. Hvis en fe hadde gitt meg muligheter for å få oppfylt et ønske innenfor musikk ville jeg ha valgt å kunne spille elgitar.

Musikk og musikkinstrumenter

Det er slettes ikke all musikk jeg liker. F. eks. ser jeg ikke gleden i følgende musikksjangere: Opera, klassisk musikk, traust salmesang (klassisk sang), kirkeorgelmusikk, sær blues, jazz osv. Også noe skeptisk til noe av den mest “platte” lovsangen. Og hvem i all verden gidder å høre på den dårlige musikk og se på freak showet i forbindelse med Melodi Grand Prix (MGP) / Eurovision Song Contest?

På samme måte er det ikke alle musikkinstrumenter jeg setter like stor pris på. Av musikkinstrumenter som jeg sjeldent eller aldri opplever som fine kan nevnes: Sekkepipe, trekkspill, blokkfløyte, kirkeorgel (pipeorgel), korpsinstrumenter i utrenede hender, fele og fiolin.

Jeg følger Solveig Johanne H. Grønstøl på Instagram og Facebook. Jeg måtte flire av to broderibilder lagt ut av henne med hashtag/emneknagg #geriljabrodering. På det første står det:

“Ingenting er så ille at ikkje trekkspel kan gjere det verre.”

Neste lyder:

“Så blir dei verande desse tre: Sekkepipe, trekkspel og blokkfløyte. Og verst av dei er blokkfløyta.”

Grøss. Blokkfløytene fra barneskolen. Billige plastinstrumenter, og få som lærte å spille skikkelig på dem. Det ble ikke særlig bra resultat ut av det musikalsk sett. En verdig feiring av ferdig grunnskole er å brekke blokkfløyta i to og å grave ned restene av dem LANGT borte fra befolkede områder (ikke så miljøvennlig da).

 

Min spilleliste på Spotify er forresten tilgjengelig via denne lenken (lenke). For å kunne besøke nevnte spilleliste må man ha konto hos Spotify.

Svenske danseband-musikk utrydningstruet?

Det meldes:

• Dagsavisen: Sverige kan stå foran dansebandkrise | Mange svenske danseband har måttet legge opp eller permittere medlemmer under pandemien. Mange frykter korona kan bety slutten for den populære sjangeren.

Muligens kommer det noe “godt” ut av korona-pandemien? Etter mitt syn hadde det bare vært tipp-topp hvis svensk danseband-musikk ble historie for godt. Denne musikksjangeren vil i hvert fall ikke jeg savne!

 

I det siste (november 2021 og videre over i år 2022) har jeg fått “dilla” på musikken til Leo Moracchioli (Frog Leap Studios). Han gjør kjente pop- og rockelåter om til metall-musikk. Musikkvideoene sine legger han ut på YouTube (lenke), via egen nettside, Facebook og Spotify. Han holder til i Oltedal i Sør-Rogaland. F. eks.:

 

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=be-1mCM8QYs?feature=oembed&w=840&h=473]

 

Nok en video:

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=rl9FFZZnWWo?feature=oembed&w=840&h=473]

 

Får (nesten) ikke nok av denne herremannen:

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=4Ibylb6OUX4?feature=oembed&w=840&h=473]

 

Og en til, denne gangen fra Frog Leap live-opptreden:

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=Ev9Sz-UJmD8?start=4&feature=oembed&w=840&h=473]

 

En god del av Leo Moracchioli sin musikk er også tilgjengelig via Spotify (jf. tidligere lenke).

I kristen setting vil jeg gjerne bli spart for musikk av typen lovsang og salmesang akkompagnert av kirkeorgel. Strengemusikk, trekkspill, opera, klassisk og korpsmusikk appellerer heller ikke til meg, og heller ikke country-musikk. Helt altetende når det gjelder musikk er jeg ikke. Lenge leve rocken!

Strømming av musikk og video har blitt en helt naturlig del av hverdagen. For min del lengter jeg ikke tilbake til gamle dager med LP-plater, kassetter, videofilmutleie (VHS og DVD) og CD-plater. Takk og pris for at strømming er oppfunnet og lett tilgjengelig for en grei nok pris.

Lenker:

• blogg.brr.no: Steingammelt TV + Shield TV (& Telia Box) => Også en del om strømming, Strim m. m. her.
• NRK kultur: Tatt av straumen | Strøymeselskapa kjempar om hundrelappen din
• Tek.no: Guide sammenligning av musikkstrømmetjenester | Velg musikktjenesten som passer deg best
• Tek.no: Se forskjellen på strømmetjenestene | Alltid hatt Spotify eller Apple Music? Utvalget er mye større…
• IT-avisen: Dette er Norges mest populære strømme-tjenester
• Digi.no: Undersøkelse: Nordmenn flest betaler for musikkstrømming | Høyest betalingsvilje i Norden.
• Digi.no: Nordmenn bruker videostrømming som aldri før | Antallet pirater er økende. (Mer enn ni av ti av nordmenn mellom 12 og 65 år bruker videostrømming.)
• E24: Inntektshopp for Spotify i fjerde kvartal | I fjerde kvartal (2022) hadde musikkstrømmetjenesten 3,16 milliarder euro i inntekter. | Over 200 millioner betalende abonnenter
• TechRadar: Beste strømmetjenester 2023 (video): Hvilken burde du velge?
• TV 2 Nyheter: Flere strømmetjenester blir dyrere høsten 2023: Nå blir dette dyrere: – Mye å hente | Det kan være på tide å ta en ordentlig opprenskning i abonnementene dine.

(Denne artikkelen er en redigert utgave av en tidligere publisert artikkel i min gamle blogg.)

Jeg har gjenoppdaget musikk fra min ungdomstid! For tiden har jeg fått litt dilla på bandet (Classic) Petra / CPR Band. Petra var / er kjent for sin rockemusikk med kristent innhold (kristenrock). Gruppa ble startet allerede i 1972, men den musikken jeg husker fra bandet er i hovedsak den de laget i perioden midten av 1980-tallet og fram til starten av 1990-tallet.

Bandet Petra har mer eller mindre holdt det gående helt fram til nyere tid (oppløst i 2006). Imidlertid har jeg ikke fulgt med på eller hørt på musikken de har laget i de senere år. Etter mitt syn har mye av denne musikken vært masseprodusert og dårlig musikk, dvs. kategori “søppel”. Det har vel også vært diverse utbytninger av besetning i bandet.

Muligens er det et alderstegn dette at jeg finner tilbake til ungdomsmusikken og begynner å tenke over hvor mye bedre alt var før? (Men jeg må også innrømme at det finnes masse ny musikk som også er fin!)

Nå har imidlertid “Classic Petra” hatt noen konserter samt lansert CD og gjort musikken tilgjengelig i musikktjenester slik som Spotify og Wimp. Classic Petra holdt blant annet en konsert under Troens Bevis sitt sommerstevne i Sarons Dal (14. juli 2012). Jeg var til stede under denne konserten og fikk en topp konsertopplevelse, og jeg har skrevet noen ord om konserten i min artikkel om Sommerstevnet 2012 Sarons Dal.

Jeg skrev:

Etter kveldsmøtet var det tid for konsert med (Classic) Petra, noe både jeg og mange andre hadde gledet oss til (ca. 600-700 personer ifølge Avisen Agder). Nevnte kristne rockegruppe fikk fram mange ungdomsminner både hos meg og andre frammøte. Hovedvekten av de som var på konserten var nok «ungdommer» i 40-, 50- og 60-årene som husker musikken fra sin første ungdom.

Petra har tekster med et klart kristent budskap, og deres musikk og tekster har betydd mye for mange rundt i verden. Konserten ble en fin opplevelse der gruppa Petra viste at de fortsatt er i stand til å levere god kristen rockemusikk live!

Classic Petra består av noen av bandet Petras tidligere medlemmer, og den musikken de serverer er slik jeg husker og assosierer Petra med fra yngre år, om enn i en noe mer moderne innpakning. Fin driv i musikken, gode tekster og rett og slett helt topp musikk etter min smak.

Kan anbefale (Classic) Petra for dem som måtte like kombinasjonen av rock og kristent innhold! Kall gjerne musikken for resirkulert og nostalgisk musikk, men bra er det i hvert fall!

(Etter at dette innlegget ble skrevet har det vel vært relativt moderat eller ingen aktivitet fra Petra-gjengen på Europeisk jord. Classic PETRA Resurrection – CPR Band – turnerer vel fortsatt noe, men neppe i Norge.)

Noen lenker:

• Classic Petra
• CPR Band
• Petra (@Petraband) på Facebook
• blogg.brr.no: Musikk og musikkstrømming med Spotify og konkurrentene
• blogg.brr.no: Djevelen bor ikke i musikken
• Wikipedia: Petra (band)

Som ung på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet hørte og leste jeg en god del forkynnelse som kunngjorde at djevelen (og onde demoner) bor i musikken, og da gjerne spesielt i trommene og de raske rytmene. Nevnte tidsmessige epoke var tidsalderen for å se djevelen i all slags musikk. Det var snakk om musikk som hadde baklengsmaskering og gruppa KISS ble til “Kids In Service of Satan” eller “Knights in Satan’s Service”. Jeg vokste da tross alt opp i den verste delen av landet, dvs. innenfor det ekstrem-konservative Bibelbeltet.

For å være sikker på å unngå å havne på ville veier var det tryggeste å unngå all kommersiell og verdslig / sekulær musikk. Listepop og rock, spesielt hvis man nærmet seg hardrock og Heavy, var fy, fy. Det gjaldt å holde seg på den smale sti og kun høre på musikk fra anerkjente kristne grupper og hvor tekstene garantert hadde et kristent innhold. Enkelte gikk så langt at de brant eller på annen måte destruerte sin verdslige/profane musikksamling.

Opprinnelig bodde djevelen i de dype basstonene til trekkspillet. Etter hvert meldte han visstnok flytting (flyttemelding) over til trommene (og delvis inn i el-gitaren og musikk / låter med engelsk tekst), hvor nok enkelte hevder han ennå bor. Kjappe rytmer (rock og til dels pop) og elektrisk gitar var også måter å påkalle djevelen eller satan selv. I kristne miljøer har rockemusikken (rock and roll, rock ‘n’ roll) spesielt blitt uglesett. Rockemusikken har gjerne blitt koblet opp mot utsvevende sex og rus: “Sex, drugs and rock’n’roll”.

Å lete etter skjulte budskap i verdslig musikk i form av f. eks. baklengsmaskering (budskap til underbevisstheten, gjerne delvis forvrengt og baklengs) var veldig viktig for enkelte i en periode. Nå i etterkant har jeg lært meg et nytt fremmedord som er beskrivende for denne leteaktiviteten og oppnådde resultater: Pareidoli. Sakser følgende forklaring fra Wikipedia:

Pareidoli er et kognisjonspsykologisk fenomen som innebærer at vage og tilfeldige sanseinntrykk, gjerne noe en ser eller hører, blir oppfattet som meningsfulle. Tilfeldige detaljer som minner om noe annet, tolkes, misforstås og får ny mening. Vanlige eksempler er å se sånt som likner på dyr eller ansikter i gjenstander, bilder, skyer eller fjellformasjoner, eller å høre skjulte beskjeder i sanginnspillinger som spilles baklengs. Pareidoli er en type apofeni (på engelsk apophenia), det vil si opplevelsen av å se meningsfulle mønstre eller sammenhenger i noe som egentlig er tilfeldig.

 

Til og med kristne artister, grupper og rockeband har blitt beskyldt for baklengsbudskap eller baklengstale i sin musikk. F. eks. ble til og med den kjente kristne streite rockegruppa Petra beskyldt for slikt. Deres hevn var å legge inn et slikt budskap bevisst foran sangen “Judas kiss”, hvor budskapet visstnok lyder noe tilsvarende som dette oversatt fra amerikansk til norsk: “Hvorfor leter du etter djevelen, når du heller burde lete og søke etter Herren?”

The Eagles og sangen “Hotel California” har blitt beskyldt å være en sang om satanisme. Jeg tror nok dette som mye annet bare er rent oppspinn. Jeg klarer ikke å tolke teksten til å handle om slike ting.

Nå i ettertid må jeg flire litt av hysteriet det var rundt kristne og musikk i en periode. Selvsagt er jeg klar over at musikk kan påvirke lytterne i en viss grad, men det må da være måte på redsel! Nå som voksen hører jeg på variert musikk, både kristen og verdslige musikk. Jeg har ikke tro på at dette å lytte på et variert utvalgt av musikk også innenfor den verdslige sjanger vil føre meg automatisk bort fra kristentroen. (Hvis troen er så svak er det ikke noe å skryte av!)

Enkelte har oppigjennom tiden uttrykt redsel for hva musikk og dans kan føre med seg. De påstår ofte å ikke være imot selve musikken og sangen i seg selv, men de er redde for at musikklytterne og danserne skal bli fristet til å begå umoral. Spesielt er redselen stor for seksuelle utskeielser, utsvevende livsførsel og rusmisbruk. Dans til musikk kan visstnok også fort medføre seg galne ting i enkeltes øyne.

Musikk påvirker oss mennesker, sang og musikk vekker følelser! Dette er det ingen tvil om. Likevel kan det bli litt vel mørkemannssyn og overdreven tro på musikkens rolle i samfunnet. Folk flest tar ikke skade av litt god verdslig musikk i stedet for bare å høre på dårlig kristen/åndelig musikk.

Selv er jeg ofte vel så skeptisk til såkalt kristen musikk som jeg er til verdslig musikk. F. eks. brukes lovsang ofte til å skape den rette stemningen/atmosfæren (piske opp stemningen), og dette er absolutt påvirkning og helst en form for massesuggesjon som ikke alle er bevisste på.

Jeg har lest at enkelte hevder: Kristen musikk (hellig og ren musikk) kaller på hellige ånder og Bibelens Gudskrefter. Verdslige / profane / verdslige musikk (vanhellig og uren musikk) kaller på djevelske og urene ånder. Djevelen skaffer seg inngang gjennom musikken. Jojo, for meg minner dette mer om konspirasjonsteorier enn fakta.

Enkelte har hevdet med stor sikkerhet og overbevisning: Rock er djevelen eller satan sitt verk, lansert for å føre mennesker på avveie og inn i synd og fristelser. Rock er i enkeltes øyne satanistisk påvirkning, og hele greia består bare av “sex, drugs and rock ‘n’ roll”. Slike ting har blitt hevdet i hvert fall tilbake til 1954 i forbindelse med at artisten/gruppa Bill Haley (& His Comets) spilte inn sangen “Rock around the clock”. Spesielt konservative kristne miljøer har gått til krig mot rockemusikken.

Ikke alle mener at det finnes sekulær musikk, og ordet verdslig musikk kan også være et lite egnet ord i bruk. Skillet mellom profan og kristen musikk kan bli noe kunstig. Til og med i såkalt verdslig eller profan musikk kan man til tider finne Jesus og andre sterke budskap. Musikk og sang er ellers en form for kunst som dypt kan berøre oss.

Hva er god og hva er dårlig musikk? Det er lett å dømme musikk og musikere ut fra hva man selv liker og ikke liker av stilarter og musikksjangere. Det er også lett å dømme ut fra det ytre, f. eks. hvordan bandmedlemmene kler seg, sceneshowet, sjangervalget, hva de sier, hva som går igjen av tema i sangene osv.

Hvem kan klare å dømme objektivt og rettferdig her? Hvem har egentlig blitt satt av Gud til å være overdommere til å kunne si at den og den musikken tilhører satan? Svaret er selvsagt INGEN mennesker, bare Gud!

Kristenrockens far, Larry Norman, har følgende treffende tittel på en av sine sanger: “Why should the devil have all the good music” (lenke til sangtekst). Treffende tittel! I et konsertopptak fra Nederland (YouTube) snakker han litt om hva han legger i dette. Min mening rundt dette er: Kristne artister bør fritt kunne benytte seg av alle verdslige musikkformer og sjangere, og på den annen side må kristne musikklyttere kunne høre på både kristen og verdslig musikk uten å ha dårlig samvittighet for dette.

I tillegg til Larry Norman må jeg nesten nevne den kristne rockegruppa Petra. De har i en årrekke framført sangen “God Gave Rock and Roll to You“. Riktignok er sangen opprinnelig skrevet av/for bandet Argent, og i tillegg til Argent og Petra har også KISS framført sin versjon av den samme sangen (med litt justeringer av teksten mellom de tre). En treffende sangtittel hvor det klart kommer fram at det var Gud som skapte og gav oss rockemusikken.

Langt eller kort hår, bekledning, image, musikksmak, hva slags musikk man lytter til, livsstil osv. avgjør ikke om man er en “skikkelig” kristen eller ei. I mine øyne er det ikke mer kristelig å “digge” lovsang enn å høre på rockemusikk.

Det finnes en god del grei kristen musikk på markedet. Imidlertid har jeg hørt ekstremt mye dårlig i den perioden som denne artikkelen omtaler. Det har opp gjennom tiden blitt gitt ut en god del “kristen musikk” med lav / dårlig kvalitet som neppe hadde sluppet gjennom og blitt gitt ut på det profane markedet. Gruppene og artistene hadde gjerne et bra kristent budskap, men det var slettes ikke alt som var så veldig bra sangmessig og/eller musikalsk. Har mang en gang kjøpt kassetter, LP-plater og etter hvert CD-plater fra datidens kristne musikkdistributør Master Music (nå: Mudistore.no og Master Music Club) etter å ha lest deres positive salgsomtale av en utgivelse, for så bli svært skuffet (tabbekjøp!) etter å ha mottatt og hørt på plata.

En del kristenmusikk fra tidsepoken 1980- og 1990-tallet var og er bra. Band og artister slik som Bride, Idle Cure, Rez Band, Stryper, Petra, Larry Norman, White Heart, Whitecross, Bloodgood og Jerusalem hører jeg innimellom på den dag i dag. De nevnte gruppene og artistene er noen av de inkludert i min aktive Spotify spilleliste. Imidlertid må de dele plass med verdslige artister slik som f. eks. KISS, Def Leppard, Alice Cooper, AC/DC, Iron Maiden, Metallica, annen pop- og rock-musikk m. m. Flere av disse gruppene og artistene var det slettes ikke helt OK å høre på i min kristne ungdomstid.

Hardrockegruppa KISS ble som sagt i min ungdomstid til “Kids In Service of Satan” eller “Knights in Satan’s Service”. Gruppa W.A.S.P. på sin side ble til “We Are Satan’s People“. Enkelte kristne har virkelig vært pripne, og de har sett djevelen, satan og onde onder i all slags musikk. Spesielt “hardere” musikk har fått gjennomgå, og hvis sceneshowene i tillegg har vært litt drøye har bandene blitt dømt nedenom og hjem. W.A.S.P. på sin side har gitt ut en sang med et riktig så sterkt påskebudskap med kristent innhold:

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=lq5UQ8gWU-A]  

Selv har jeg ikke brent opp eller på andre måter ødelagt min profane musikksamling. Helt fra jeg begynte å kjøpe musikk selv har jeg både kjøpt verdslige og kristelige musikk, litt om hverandre. Den aller første CD-plata jeg kjøpte i ca. 1989 var f.eks. Alice Cooper (Poison). Alice Cooper regner seg visstnok som en kristen, selv om musikkens og hans show er litt “spesielle” og voldsomme. Fin musikk uansett!

Som det går fram fra annen artikkel her i bloggen er jeg lite glad i TV-kanalen TV Visjon Norge. Har også via denne kanalen noen ganger ramlet innom den musikken som sendes live fra deres studio. Noe av det er såpass dårlig at jeg rett og slett begynner å le av det. Det blir enkelt og greit tragikomisk dårlig. Dusjsangere opptrer der i full offentlighet med sin primitive sang og musikk med et kristent budskap i. Det er tilnærmet et hån mot dem som har skrevet sangene som i seg selv kan være ok nok når det gjelder tekstinnhold og melodi/arrangement.

Salmer og gospel har jeg liten eller ingen sans for, og tradisjonell kirkemusikk med kirkeorgel liker jeg absolutt ikke. Korpsmusikk og klassisk har jeg vel heller ikke funnet gleden med, og jeg liker ikke opera, country, blues eller jazz. Jeg har også et noe anstrengt forhold til moderne kristen lovsang. Pleier å si at jeg tilhører P4-generasjonen og liker den musikken (kjent og kjær) nevnte kanal spiller. På mitt kontor på jobb spiller jeg mye P6 Rock på min DAB+-radio, og dette er som kjent en kanal fra P4-gruppen.

Imidlertid har jeg i liten grad sans for norsk pop-musikk, slik som den som spilles via DAB radiokanalen “Radio Norsk Pop” (Bauer Media). Samme musikk som spilles opp og opp igjen, da deres spilleliste må være svært liten. Også mye dårlig musikk, kjedelige artister med lite særpreg og mye monoton musikk. Hvis dette er det beste norsk popindustri klarer å presentere sier jeg NEI TAKK! En del av musikken som spilles der er vel heller ikke strengt tatt pop-musikk.

Fra artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom” om sang og musikk i kirka velger jeg å gjenta følgende:

• Musikken og sangene i kirka er fremmed for mange. Gamle og trege salmer med vanskelig og gammeldags språk fenger ikke alle lengre! Kan ikke også moderne musikkformer benyttes til å formidle det kristne budskapet? Artister som Bjørn Eidsvåg har enkelte vanskelig for å godkjenne til bruk i kirka, mens salmediktere som levde et utsvevende liv for flere hundre år tilbake i tid aksepteres.

En nå for lengst død artist som mange kristne liker er Elvis Presley. Han har blitt stueren og vel så det. Selv tenker jeg han slettes ikke var noe godt forbilde med sitt kraftige temperament og sitt pille- og narkotikamisbruk. Om han av kommersielle hensyn fant plass til litt gospel i sitt repertoar gjør ham ikke automatisk til noen «god kristen artist». Uansett: Svært få kritiserer ham i kristne kretser. Litt tilfeldig hva som blir akseptert og ikke akseptert.

Jeg tror motstanden enkelte har mot verdslig populærmusikk bygger på vikarierende motiver. Det er et kraftfullt virkemiddel å få stemplet sang og musikk som man selv ikke liker som nedbrytende eller destruktiv, spesielt når det kommer fra framtredende kristenledere. Å kalle musikk som man ikke liker for “uren” samtidig med at man tilfeldigvis hevder at Gud har behag i den musikken en selv liker blir for dumt. Mye musikk har med tynn begrunnelse oppigjennom tiden blitt kategorisert som musikk som gode kristne ikke bør høre på.

Rock er synd (NOT!)

Enkelte har til tider hevdet at rockemusikk (Rock ‘n’ roll) er synd. Rockemusikken har gjerne blitt forbundet med sex, vold, rus og andre utskeielser, og det har vel også blitt påstått at musikken påkaller demoner og det onde.

Blant annet har noen klart å vri Bibelsk dekning for sin kamp mot rocken ut av følgende Bibelvers:

• “Du som var så stolt, er støtt ned til dødsriket med klangen av dine harper. En seng av ormer er redd opp for deg, og mark skal være ditt teppe.” (Jes. 14,11)

“Klangen av dine harper” er visstnok rockemusikken i slike fortolkninger, og denne musikken medfører altså at man blir støtt ned til dødsriket.

Det finnes enkelte Bibelvers som omhandler dette å være i verden, men ikke av verden. Også slike vers kan misbrukes i kampen mot musikk som enkelte ikke liker, f. eks. rockemusikken. Noen slike vers som kan vris og vendes på:

• “Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg.” (1. Joh. 2, 15)
• “De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden.” (Johannes 17, 16)
• “Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.” (Rom. 12, 2)

Rockemusikken blir av enkelte dømt til å være verdens musikk, noe som kristne for all del må unngå. Klassisk kirkemusikk og monoton lovsang derimot er visstnok bare gode greier.

Heldigvis er vel mye av motstanden fra kristne mot rockemusikken stilnet av i de senere år.

 

Når jeg har snakket om sang og musikk her i denne artikkelen har jeg i hovedsak tenkt på det som kan kalles for vokalmusikk. I tillegg finnes det jo instrumentalmusikk, men selve musikken i seg selv uten sangtekst kan vanskelig kommunisere et religiøst eller ikke-religiøst budskap. Det er i hovedsak vokalmusikken jeg interesserer meg for i mine drøftelser.

Enkelte artister vil nødig havne i kategorien kristenmusikk. Dette gir et snevert og smalt marked samt stiller en del krav og forventninger til artistenes livsstil og oppførsel. Mange artister med et kristent livssyn leverer “vanlig” musikk i stedet for forkynnende kristenmusikk. U2 har ofte blitt nevnt som eksempel der deler av gruppa har stått fram som kristne, men uten at dette i noen stor grad skinner gjennom i deres tekster.

For min del er tiden over da jeg hører på kristen musikk bare pga. det er kristen musikk. Jeg stiller de samme krav til kristen musikk som annen musikk. Det skal låte bra uavhengig av budskapet som formidles i teksten! Jeg støtter nå avdøde Larry Norman i hans budskap i en av sangene han skrev: “Why should the devil have all the good music?”.

Akkurat for tiden (høsten 2018) “digger” jeg Ole Børud sitt hardrock-innslag i Stjernekamp 2018 på NRK. Han opptrådte med sangen “The Trooper” av gruppa Iron Maiden. Børud-familien forbinder jeg med “dull” (kjedelig) musikk fra tiden med Børudgjengen og senere Arnold B Family. Kjempeflott at (tidligere) profilerte kristenpersonligheter kan framstå med noe sånt i beste sendetid på NRK!

Avsporing: Sang og musikk er en ting. I tillegg har man jo film og video. I sin tid var det ikke akseptert at kristne gikk på kino, og det er nok av dem som ikke har likt TV-apparatenes og videofilmenes inntog i de private hjem. Det fantes lenge en aktør som vel bare gikk under navnet Kristen Filmtjeneste som drev utleie av kristne videoer og filmer til visning i menigheter og foreninger. Også her måtte kristne skille seg ut med egne opplegg som en motkultur til det verdslige. I likhet med kristen musikk var det mange dårlige kristne filmer i den tida.

Selv har jeg ingen tro på at djevelen bor i vanlig populærmusikk og jeg har personlig ingenting imot å lytte på et variert utvalg av musikk innenfor både kristen og verdslig musikksjanger, kategori pop- og rock (inkludert litt hardrock). Tror at jeg er såpass oppegående som menneske at ikke normale sangtekster vil snu opp-ned på min hjerne og meninger innenfor tvil og tro. (Men selvsagt lytter jeg IKKE til satanistisk musikk.)

Til slutt en liten undring: Hvorfor har musikken fått så mye oppmerksomhet blant kristne? Hvorfor har det vært mye mindre fokus på all den umoral folk ser på via TV av reality / såpeoperaer? Det er også masse rart på nettet og via dataspill (“gaming”) som kristne sjeldent henger seg opp i.

Noen lenker:

• Skepsisbloggen: Men åttitallet var ikke dødt… Umusikalsk skvalder om musikk og politikk.
• blogg.brr.no: Musikk og musikkstrømming med Spotify og konkurrentene
• blogg.brr.no: Kirkemusikk og kirkeorgel
• blogg.brr.no: Lovsang-skeptiker
• BRR sin Spotify spilleliste (krever Spotify – konto).