Jeg anser meg selv som en person med kristen tro, men det er masse som såkalte kristne personer foretar seg som jeg tar sterkt avstand fra. Det er usunn trosutøvelse som kritiseres. Jeg er enig i det klassiske utsagnet: “Jeg liker Jesus, men jeg liker ikke alltid bakkemannskapet hans!” Sagt med andre ord: “Jeg tror på den treenige Gud, men jeg har ikke alltid full tillit til / tro på alle personer som påstår at de jobber for ham eller representerer ham“.

Blant annet reagerer jeg på følgende blant en del framtredende kristne og deres forsamlinger (gjelder selvsagt ikke alle!):

• Rasistiske holdninger og fremmedfrykt.
• Egoisme, opportunisme, pengeglade personer (griskhet og mammon styrer).
• Dobbeltmoral og falskhet.
• Dømmende mot andre som tenker annerledes, mye baktaling.
• Redsel mot samfunnet utenfor forsamlingshuset.
• Vil gjerne at landet skal styres 100 % av kristne “verdier”, fundamentalisme og teokrati.
• Motstandere mot enkelte former for ekte kjærlighet, spesielt mellom likekjønnede og i noen tilfeller overfor samboere og gjengifting.
• Ensidig støttende til alt Israel gjør. (Sionisme, kristensionisme.)
• Klikkete, lukkede og sekteriske miljøer med plassering av mennesker i ulike båser og rangering av mennesker. Oss på innside, dem på utsiden.
• Saueflokk­mentalitet der det forstander eller menighet måtte mene er den enkeltes ufravikelige lov.
• Kom som du er, men bli som oss – lite rom for dem som er eller tenker annerledes enn det aksepterte.
• Inkluderende fellesskap er fremmedord enkelte steder.
• Gjerne stor tro på at den eneste riktige veien har blitt funnet, og at Bibelen blir lest bokstavelig (Bibeltro) og ikke tolket.
• Enkelte kristne lar også konspirasjonsteoriene (inkludert vaksinemotstand) få spire og gro.

Fortsettelse av lista følger nedenfor:

Fortsettelse av den punktvise lista over ting jeg reagerer på blant enkelte kristne:

• I enkelte miljøer er det mange menneskebud og leveregler som det ikke er lov til å stille spørsmålstegn ved eller å bryte.
• Kristne er å anse som et tverrsnitt av den norske befolkningen med sine positive og negative sider, og jeg lar meg ikke uten videre diktere av mine feilbarlige likemenn når det gjelder leveregler, menneskebud, rett trosutøvelse etc.
• Enkelte kristne er veldig flinke til å påpeke synd og feil hos sine medmennesker mens de ikke ser tilsvarende problemer i sine egne liv, jf. Matt. 7, 3 hvor det står “Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?”.
• Maktmisbruk og sterk autoritær ledelse er et kjennetegn i enkelte miljøer.
• Lite rom for å komme med kritiske spørsmål eller konstruktiv kritikk, blir gjerne oppfattet som “satans angrep”.
• Ikke plass for tvil og liten plass for personer med personlige problemer som de sliter med (psykiske problemer, angst, ensomhet osv.) – alt skal være så perfekt.
• Forkynnelsen er ikke alltid verdt å høre på, for teoretisk, lite levd liv og for lite personlig og ekte.
• Liten evne til å kommunisere med “folk flest”, dvs. mennesker på utsiden av det “gode selskapet” i forsamlingen/bedehuset.
• Naivt og enkelt syn på verden.
• Nettsider slik som Søkelys gjenspeiler enkelte kristne sin naivitet. Nettsiden Søkelys framstår for meg som en propagandaside for en snever kristenforståelse. Noen skrev på Facebook følgende om nettstedet: “Søkelys er et høyreradikalt kristenfundamentalistisk nettsted med total mangel på seriøsitet.” Det virker som om dem som står bak er bitre og hatefulle mennesker med liten troverdighet og meget subjektive i sin tilnærming til saker som tas opp. Det de presenterer kan sies til tider å være meget kontroversielt og mot kristen ekstremisme. Det virker som om de mangler selvinnsikt og tror at alle offentlige etater har rottet seg sammen for å ta dem. Guds straffedom deles ut over dem som ikke deler deres syn. Selv påstår de å presentere “Bibeltro kristendom.”
• Enkelte er raske til å innta “offerrollen” og påberope seg trumfkortet “trosforfølgelse” / “kristenforfølgelse”.
• Enkelte kristne hiver seg inn i kamper med alskens støtteerklæringer uten å bry seg om alle fakta.
• Tror gjerne for godt om og beskytter sine medmennesker, spesielt andre medkristne (kristen snilisme). Det finnes også innenfor de kristnes rekker personer som ikke er egnet til å være foreldre, personer som er overgripere, psykopater osv.
• Enkelte kan fare med mye hets, hat, trakassering og dømming i nettdiskusjoner. I nettdebatter kan enkelte kristne oppføre seg som noen store nettroll.
• Gjerne politisk høyrevridde personer. En del støtter KrF, mens en god del støtter FrP eller et av de små kristne nisjepartiene. (For meg er det helt greit i seg selv at man støtter et av de konservative partiene, men når enkelte argumenterer at dette er mer “kristelig” enn å støtte rødgrønn politikk blir jeg harm!).
• Tvilsomme moral blant enkelte kristne. Relativt mange kristne har rotet seg borti pyramidespill og andre tvilsomme finansielle produkter (høyrisiko spekulasjonsprodukter).
• Enkelte karismatiske (ekstremkarismatiske) miljøer importerer tvilsomme forkynnere og ikke­-Bibelsk forkynnelse (framgangsteologi, ekstrem karismatikk osv.) fra USA og andre land.
• Jeg er også skeptisk til den del av den konservative kristendommen.
• Enkelte forsamlinger er alt for opptatt av at det ytre skal være helt perfekt (riktige klær, utseende, stil osv.).
• Enkelte er vel opptatt med tilbedelse og med å “jakte” på personlige overnaturlige åndelige opplevelser. Vel så viktig er det å utøve nestekjærlighet i praksis og å forkynne nådebudskapet.
• Mørkemannskristendom med trusler om Guds straffedom, dommedag og helvete forkynnes av enkelte med stor innlevelse.
• Gode muligheter for utøvelse av hersketeknikker og maktmisbruk.
• Ansatte i kristne settinger blir ikke alltid noe særlig bra behandlet. De kan oppleve maktmisbruk, utnyttelse og en helt elendig personalpolitikk.
• Usunne menigheter og usunn forkynnelse kan medføre at personer tar avstand fra kristendommen, dvs. blir “Guds brente barn”.
• Også en del norske forkynnere driver med (ekstremt) tvilsomme forkynnelse.
• Enkelte er sympatisører av den useriøse TV-­kanalen TV Visjon Norge, en kristen ­kanal som presenterer et for meg ukjent og fremmed budskap.
• I noen miljøer er det stor skepsis til verdslig/sekulær vitenskap, f. eks. legevitenskapen, barnevern, psykologer osv.
• Begrenset ytringsfrihet og demokrati i enkelte settinger. Mangel på likestilling mellom kjønnene.
• Enkelte tar alt i Bibelen helt bokstavelig, f. eks. historien om skapelsen.
• Pengepredikanter, mirakelpredikanter og velstandspredikanter kan vi godt være foruten.
• Kristne verdier meg her og der..
• Kristenhatet – hatet mot andre troende kristne – er det vanskelig å forstå seg på.
• En del kristne ledere – pastorer, forkynnere og predikanter – framstår som noen pengegriske “jævler”. De unner seg selv ekstremt høy lønn (for en middels bra til dårlig gjennomført jobb), gjerne samtidig med at de tigger etter penger fra langt fattigere mennesker.

 

Nok en punktvis liste følger nedenfor, hvor noen av punktene er helt eller delvis gjentakelse fra det jeg har skrevet ovenfor; Det er tull, tøys og vas at man for å kunne kalle seg en skikkelig kristen (“rettroende”) må være:

• Politisk høyrevridd
• Konservativ eller såkalt “Bibeltro” kristen
• Ekstrem-karismatisk
• En person som mer eller mindre snur ryggen til tilnærmet hele verdenen, for så å lukke seg inne på bedehuset / forsamlingshuset / menigheten
• Virkehetsfjerne og kun fokusert mot det åndelige
• Svevende uten bakkekontakt med virkeligheten pga. sin religiøse tro
• Vaksinemotstander (i hvert fall mot koronavaksinen)
• Dyrkere (avgudsdyrkere) av Israel
• Motstandere mot homofile (LGBTQ+) og abort
• Dømmende overfor annerledestroende, og samtidig høye på seg selv og sin tro
• Kranglevorne, og farer gjerne med en god porsjon med kristenkritikk, hets, hat og mobbing
• Styrt av masse menneskebud, regler og sosial kontroll
• Tilhenger av dårlig kristen sang og musikk
• Drevet av penger
• Styrt av falskhet og dobbeltmoral
• Lettere dum
• Dyrkere av konspirasjonsteorier
• Drittsekker og idioter
• Ignorerende og latterliggjørende mot enhver konstruktiv og berettiget kritikk som framsettes
• Faktaresistente

Enkelte hevder at man ikke skal kritisere sin kristne bror eller søster. Man skal i stedet elske hverandre. Denne tankegangen er jeg ikke med på. Innimellom er det gode grunner til å komme med kritiske kommentarer, konstruktiv kritikk og å ta et oppgjør med usunn religionsutøvelse. Om kritikk framsettes er man ikke automatisk satans eller det ondes sendebud, og alle kritikere er ikke frafalne fra troen. Kritikerne er i hovedsak ikke ondskapsfulle mennesker som vil andre noe vondt.

Det sies at smal er den vei og den port som leder til himmelen. Imidlertid er det mange kristne grupperinger som er med på å gjøre denne passasjen enda smalere. Menneskeskapte regler og bud presenteres som den eneste sannhet. Enkelte skal på død og liv prakke på andre deres leveregler, levesett og deres liste over kristne sannheter og verdier.

Enkelte “rettroende” (Bibeltro) har en dømmende og nedlatende holdning til andre kristne som tenker noe annerledes enn dem selv. Med andre ord en oppførsel som minner en del om det Bibelen advarer mot relatert til Fariseerne og de skriftlærde på Jesus sin tid (selvgode og selvrettferdige). Slike personer «skylder» ofte på at de er Bibeltro, tror på Bibelens Gud og er evangeliske, dvs. underforstått at vi andre som tenker annerledes IKKE er skikkelig kristne. Et annet skille som benyttes er liberal vs. konservativ kristen, hvor bare sistnevnte gruppe er “skikkelig kristne” i enkeltes øyne.

Jeg opplever at enkelte kristne presenterer en “gud” som jeg slettes ikke vil ha noe med å gjøre eller gå god for. En ond, ustabil, kalkulerende, snarsint og dømmende Gud som hater normale feilbarlige mennesker. Muligens en psykopat av en Gud? Hva er poenget med å gjøre Bibelens budskap smalere enn det er? Forkynnelsen som presenteres er et annet evangelium enn det jeg tror på og oppleves ofte som ubibelsk sett med mine lekmannsøyne.

Jeg har ikke hatt forventninger om noen stor respons etter å ha skrevet denne artikkelen. Min blogg er ikke all verdens godt besøkt da jeg tross alt er opptatt av litt “sære” tema, og jeg har heller ikke noe stort antall av følgere/venner på Facebook. Dessuten ser det ut for at mer overfladiske og enkle tema fenger folket mer enn seriøse og konfliktfylte tema.

Uansett har jeg fått noe respons på Facebook etter mitt innlegg, og jeg gjengir disse i anonymisert form nedenfor:

 

Det er ikke latterliggjøring av meg selv – eller andre – jeg driver med gjennom min “tullete” kritikk. Berettiget og konstruktiv kritikk er et gode og et fullt lovlig virkemiddel, som også kan bidra til å bringe verden framover i riktig retning. Videre har jeg stor empati med dem som har brent seg på usunn religiøsitet. Slettes ikke all forkynning er sunn forkynning, og til tider blir Bibelen (eller andre religiøse skifter) misbrukt for å forsvare vranglære.

Ei av dem som kritiserte meg og mine skriverier blokkerte meg på Facebook. Etter å ha vært venn med henne en stund igjen har hun på nytt blokkert meg mot slutten av år 2023. Hun taklet nok ikke at jeg ikke ensidig støtter alt det Israel driver med. Hun var leder for meg både på et barnelag og i en ungdomsforening i Egersund, men nå har vi vel endt på hver vår side i det kristne troslivet.

Maktspråk / hersketeknikker av typen “å feie for din / sin egen dør”, “hvem er du som tør å kritisere ‘Guds salvede’?” eller “den som er uten synd kan kaste den første steinen” osv. er jeg ikke begeistret for. Stygg måte å prøve å stoppe berettiget kritikk på. Det må være lov til å framsette en kritisk vinkling selv om det blir litt som å kaste stein i glasshus. Hvem som helst er i sin fulle rett til å komme med og å framsette berettiget kritikk og aktuelle spørsmålsstillinger.

Mye av ansvaret på feilaktig og skadelig forkynnelse / trosutøvelse kan legges til forkynnerne (pastorer, prester, predikanter osv.) og lederne av kristne miljøer. I et eget innlegg – Norske forkynnere med tvilsomme forkynnelse – rettes det kritikk mot noen navngitte norske framtredende forkynnere.

Det heter i Bibelen: “Men størst blant dem er kjærligheten.” (1. Kor. 13, 13.). Ikke alltid teori og praksis henger helt i hop når det gjelder praktiseringen av kristentroen. God takhøyde og høyt toleransenivå for ulikheter er ikke akkurat det som det er mest av i enkelte kristne sammenhenger.

Se også “Protest mot enkelte former for kristendom” og “Ting jeg IKKE tror på“.

På TV har jeg innimellom sett diverse “dokumentarer” om trosretningen Amish og det amiske levesettet borte i USA. Amish er en sektliknende bevegelse i USA bestående av en gruppe mennesker på ca. 300.000 medlemmer som er veldig tradisjonstro kristne. Det som blant annet kjennetegner deres måte å leve på er:

1) Enkelt og gammeldags levesett: Gammeldags bondesamfunnsliv med liten bruk av moderne hjelpemidler og teknlogi. Hest og kjerre er framkomstmiddelet, mens dette å eie bil er forbudt. Innlagt strøm, telefon og bruk av datateknologi er heller ikke vanlig eller tillatt.

2) De må følge mange menneskeskapte regler, bud og lover. Brudd på reglene kan få alvorlige konsekvenser, f. eks. utestenging.

3) Karakteristisk gammeldags bekledning med tydelige kjønnsmessige forskjeller mellom kvinner og menn.

4) Medlemmene har som oftest lite med formell utdannelse. Etter åtte års skolegang (13-14 år gamle) på deres egne skoler er det bondelivet med hard jobbing som venter de fleste. Damene blir ofte underkuede bondekoner med store barneflokker.

Spesielt punkt 2 har jeg hengt meg litt opp i. Hvordan kan folk være så “dumme” at de lar andre styre deres liv på den måten som er tilfelle i denne sekta? Hvordan kan en lederelite eller myndighetspersoner (les: biskop, pastor, eldsteråd eller hva det nå måtte hete) få så mye makt over store grupper med tenkende mennesker? Hvorfor vil vanlige mennesker la seg innordne i et slikt rigid og meningsløst system?

Slik jeg ser det har mange av Amish sine leveregler tynn eller totalt manglende begrunnelse i forhold til Bibelens lære. Dette å ekskludere mennesker som ikke følger reglene står også i grell kontrast til Bibelens kjærlighetsbudskap.

Folk på utsiden (de vantro) kalles for “English” (engelsk) eller engelskmenn. Noen nevneverdig omgang med disse er ikke-ønskelig sett fra amisk ståsted. Det amiske samfunnet er ganske lukket og spesielt avvisende og ekskluderende mot de som har blitt utstøtt.

I tillegg til ulike retninger og oppdelinger innenfor Amish finner man både Mennonittene og Hutterittene. I hvert fall førstnevnte lever et noe mer moderne liv enn Amish.

USA er religiøst sett rart land. I det offentlige rom framstår samfunnet som svært sekulært. Likevel er det en god del rare og til dels ekstreme trossamfunn, sekter og kirker. Blant annet finnes det en del kristne som går gode for Ku Klux Klan (KKK) eller støtter Tea Party-bevegelsen.

Tilbake til norske forhold. Er egentlig Amish så veldig annerledes enn en gjennomsnittlig norsk menighet når det kommer til punkt 2 ovenfor? Selv har jeg i hvert fall fått det inntrykk at mange norske menigheter og forsamlinger har en del både skrevne og ikke minst uskrevne regler for “slik gjør vi det her”. Om man ikke direkte blir kastet ut hvis reglene brytes blir man alt annet enn populær hvis grensene tøyes for langt. Utkasting er gjerne erstattet med uformelle prosesser for utfrysning eller tap av status i forsamlingen.

Ofte har menigheter et styre, eldsteråd, pastorer, biskoper, prester eller andre myndighetspersoner som er satt der for å styre, eventuelt selvutnevnte sterke personligheter eller grupper som tar styringen. Mye makt gis til slike instanser mens de på “grasroten” må innordne seg de innfall som måtte komme fra ledelsen. Å ha meninger som går på tvers eller kolliderer med det allment aksepterte (det politisk korrekte) blir ofte veldig dårlig mottatt.

For å rettferdiggjøre tvilsomme beslutninger og maktmisbruk kan det åndelige blandes inn. Hvis noen sier at Gud har talt til dem om at i denne saken må vi gjøre det slik og slik er det vanskelig å gå imot beslutningen. Jo da, Gud kan tale direkte til personer, men i enkelte tilfeller kan det virke som om det blir en ”herlig blanding” av Guds tanker og egne personlige og egoistiske tanker.

Normalt sett pleier jeg ikke å se på meg som en anarkist som vil bygge ned alle former for maktstrukturer. Imidlertid er jeg muligens litt preget av anarkisme innenfor menighetsliv? Jeg synes i hvert fall at den “religiøse makteliten” har fått alt for stor makt i forhold til vanlige medlemmer. Det må være mulig for “vanlige folk” å både stille spørsmålstegn med beslutninger og regler som vedtas og ikke minst ha lov til å være seg selv. Å klistre på seg en væremåte eller maske for å passe inn i en menighet er ikke bra.

Det er tid for en liten “avsporing” over til scientologi:

Jeg har også sett en dokumentar om scientologitroa. Det kan virke som om scientologien eller Scientologikirken er enda særere enn f. eks. Amish. Tvilsom, tynn og sprø tro som bygger på noen science fiction “åpenbaringer” som grunnleggeren L. Ron Hubbard fikk. Troen består blant annet av fantasifulle historier om romvesener og Xenu. Det finnes ulike nivåer i troen som kan oppnås ved å klatre oppover “broa”.  Muligens var Hubbard i psykisk ubalanse da han “utarbeidet” trosgrunnlaget (Hubbards lære) til sekta?

Sekta kan se ut til å være preget av uheldige verdier slik som personlighetstester (auditering og e-meter), personlighetsutviklingsprogrammer, løgn, trakassering, undertrykkelse, autoritært, antidemokratisk, kommersielt med pengeutpressing (“obligatoriske donasjoner”) og maktmisbruk. Dagens leder David Miscavige virker til å være en autoritær, maktsyk, karismatiske og farlige person. Nå er ikke scientologene i den kristne leiren, så muligens blir det feil å dra dem inn her i denne artikkelen som hovedsaklig havner om kristne sekter.

(Muligens min indre pasifist ispedd litt anarkisme som ikke vil la seg innordne under noen “jyplinger” som har noen vinkler eller stjerner? I kristne sammenhenger er det ikke snakk om reelle vinkler og stjerner, men enkelte i den religiøse maktelite har av ukjente årsaker blitt gitt mer makt, troverdighet og påvirkningskraft enn det som sunt er. Og mange mener jo at dette å være kristen innebærer at man er deltaker i en åndelig krig.)

Jeg synes Bjørn Eidsvåg hadde noen uttalelser til VG Nett som jeg er veldig enige i. Gjengir noen små utdrag nedenfor:

“Det er en alarm som går når folk sier de er hellig overbevist om noe” og “De som ikke deler den samme overbevisningen ser man automatisk ned på og tenker at de må omvendes og overbevises, sier Eidsvåg.”

Det er mye sant i det han uttaler. I kristne sammenhenger finnes det ofte personligheter som på død og liv skal tvinge sine meninger nedover hodet på andre og som selv mener at de har funnet den eneste riktige sannhet. Og hvis man ikke aksepterer dette blir man ofte stemplet som ikke rettroende eller Bibeltro nok. Dobbeltmoral fra de sterke personlighetene derimot er akseptert og likeså at de kan overse sentrale deler av Bibelen når dette passer seg.

Låner et sitat fra et tidligere innlegg i min blogg: “Jeg anser meg som et intelligent menneske som kan tenke selv. Jeg har ikke behov for at andre (les: f. eks. pastor, forstander, eldsteråd etc.) til enhver tid skal gi meg detaljerte regler for hvordan jeg skal leve som kristen. Jeg er i stand til å lese og tolke Bibelen selv.” Vennskapelig rettledning og konstruktive diskusjoner sier jeg ja takk til, men det er ikke greit sett fra mitt ståsted at andre personer ukritisk skal tre sine regler, tolkninger og levesett nedover hodet på meg. Jeg kan ikke uten videre godta “kom som du er, men bli som oss”. Jeg har også tidligere hevdet at jeg ikke er noen dum sau som må innordne meg under tvilsomme hyrdepersoner.

Jeg bruker på nytt en figur (se til venstre / ovenfor) jeg har brukt noen ganger tidligere her i bloggen som viser meg kontra menigheten. Føler meg ofte som en mangekantet figur som ikke passer inn i menighetens trange firkant med sine menneskebud og regler og klare svar på rett/galt og ja/nei som gjelder for menighetslivet.

Les også: Sekt og sekterisme som omtaler norske forhold rundt temaet.

Jeg avslutter der jeg startet: Jeg vil påstå at mange norske menigheter og forsamlinger i større eller mindre grad har snev av Amisk tankegang (sekteriske trekk) med seg i sin menighetsdrift. Mye styres av menneskelagde regler, bud og lover. Arbeidet i menigheten og den videre menighetsutviklingen styres gjerne av en utvalgt maktelite. Det er lite muligheter som enkeltperson å stille kritiske og konstruktive spørsmål uten at dette får negative konsekvenser for spørsmålsstilleren.

Noen lenker:

• VG Nett: Bjørn Eidsvåg: Jeg har aldri følt meg så ensom som nå
• blogg.brr.no: Jeg er ingen sau!
• blogg.brr.no: Sekt og sekterisme
• blogg.brr.no: Sekterisme
• blogg.brr.no: Klikk
• blogg.brr.no: Kristendom: Lei av menneskelagde regler
• blogg.brr.no: Protest mot enkelte former for kristendom
• blogg.brr.no: Ja, jeg er en kritisk kristen!
• blogg.brr.no: Bibeltro
• blogg.brr.no: Alle innlegg i kategori protest kristendom
• Wikipedia: Amish
• Wikipedia: Anarkisme
• Wikipedia: Pasifisme
• Store norske leksikon: Amish Church
• Davids liv: David Åleskjær sin blogg
• Eivind Andreas Endresen blogg: Forskjell amish og sektene Kristiansand-Egersund