Vil neppe noensinne passe inn i en menighet igjen

Menigheten og meg (ny / redigert versjon). Jeg passer ikke inn!

Jeg konstaterer bare det som framstår som reelle fakta og sannhet for meg selv: Jeg vil neppe noensinne (igjen) passe inn i en menighet eller kristen forsamling, eller for den saks skyld aktivt oppsøke slike miljøer på eget initiativ. Som person er jeg rett og slett ikke “designet” for et slikt menighetsliv, med mer eller mindre total underordning innenfor et rigid trossystem.

Jeg er ingen dum sau som kan støtte (totalt) blind etterlevelse av det en pastor, prest, forkynner, styre, organisasjon eller eldsteråd måtte finne på å lire av seg. Jeg liker og vil ha lov til å tenke selv og å være meg selv, uten å ta på meg ei maske eller å prøve på å være en annen person enn det jeg er.

Jeg er en troende, men samtidig er jeg en kritisk kristen som ikke sluker hva som helst rått. Å være en “fritenker” går som oftest meget dårlig sammen med organisert menighetsliv. Å stille spørsmål og konstruktiv kritikk i slike miljøer oppfattes gjerne som djevelsk påvirkning (Satans sendebud) eller tolkes som opprør mot selve kristentroen (Gud selv).

Figuren gjengitt i artikkelen sier mye om forholdet mellom meg og det organiserte menighetslivet. En menighet er ofte en ganske så firkantet og avgrensende affære med lav takhøyde og generelt trange rammer, mens jeg selv slettes ikke passer inn i denne formen.

Opprinnelig figur brukt flere ganger før i denne bloggen ser slik ut:

Menigheten og meg

Ny versjon laget for anledningen er denne:

Menigheten og meg (ny / redigert versjon). Jeg passer ikke inn!

 

Begge figurer viser ca. det samme. Menigheten eller forsamlingen kan framstilles som et relativt trangt og nesten-firkantet sted, hvor man må være villig til å gi slipp på deler av seg selv for å passe inn. Å gi delvis slipp på seg selv er jeg altså ikke villig til å gjøre, noe som medfører at et organisert menighetsliv mer eller mindre er utelukket. Jeg sier meg ikke villig til å få livet og friheten min innskrenket for å passe inn i en menighets trange rammer.

I fortsettelsen blir det mye repetisjon og henvisninger (lenker) mot det jeg tidligere har skrevet om her i bloggen, hovedsakelig hentet fra artikler innenfor kategori protest kristendom:

Jeg ser altså på meg selv som en troende kristen eller personlig kristen, selv om slike begreper fort skaper en del koblinger og assosiasjoner som jeg ikke kan stå fullt inne for.

Jeg er dypt skeptisk til ekstrem karismatikk inkludert strømninger slik som NAR (New Apostolic Reformation), og likeså overfor ekstrem-konservativ kristendom. TV Visjon Norge får heller på ingen måte min støtte, og begreper som Bibeltro eller bokstavtro er bare tull i mine ører. Det er også en del andre ting som skjer i kristendommens / troens og/eller Guds navn jeg ikke kan stå inne for. Usunn religionsutøvelse kan fort medføre frafalne” eller “brente” kristne.

En del kristenkritikk kan naturlig og med fordel framsettes, og kristenhatet blant enkelte kristne sømmer seg ikke. Alle de menneskelagde reglene og budene som enkelte har laget i kristendommens navn kan jeg klare meg utmerket godt uten. Penge- og mirakelpredikanter, nei takk skal du ha! Kollekt- og pengepress (mammon) anser jeg som meget ubibelsk og uetisk.

Fri og bevare meg vel fra mye av galskapen som kommer fra USA (“importen” av teologi og forkynnere) når det gjelder kristentro. Over-åndeliggjøring og jakten på sensasjonelle og overnaturlige opplevelser er ikke del av min tro.

Bruken av hersketeknikker og presentasjon av konspirasjonsteorier i “Guds” navn og i kristne regi tar jeg tydelig avstand fra. Jeg har heller ikke troen på at det finnes en objektiv liste med kristne verdier som alle kristne deler fullt ut. Dyrking (avgudsdyrking) av Israel inngår ikke i min tro.

Enkelte kristne er livredde for avkristningen som finner sted, og er svært opptatt av å be om vekkelse eller påkristning (usikker på ektheten i dette ønsket!). Dette kan i utgangspunktet være en fin ting, men i mine øyne blir det av og til noe litt vel febrilsk og panikkrelatert over det. Forresten er det lite med vettuge møter å kun “dra med” kirkefremmede på. Det er mye internspråk (kanans språk), internhumor og ukjent / fremmed møtestil i et typisk kristenmøte, som gjør møtene lite egnede for nye. En del overtramp og andre uheldige ting har også skjedd i misjonens og evangeliseringens navn.

Noen prøver også å skremme folk til å komme til tro gjennom å true med dommedag, endetid, Guds straffedom, synd og dom, noe som er HELT FEIL framgangsmåte hvis du spør meg. I forkynnelsen bør det være mest fokus på kjærlighets- og nådebudskapet + Frelsesbudskapet om Jesus, og så må folket ut fra egne ønsker og lyst velge å ta imot eller å ikke ta imot troen.

Møteformer, og ikke minst sangen og musikken er et kapittel for seg. Ofte føler jeg nesten at man må gjøre er valg mellom pest eller kolera: Gammeldagse salmer og orgelspill eller monotone og nesten meningsløse lovsanger. Liturgi og/eller organiseringen av møter og samlinger kan også være noe gjentakende og kjedelig arrangert.

Muligens passer mange av møtene best for ekstroverte personer, og ikke så bra for introverte? Det kan bli litt mye show og scenekirke til tider, med stor vekt på å være utadvendte og sosialt anlagte gladkristen. Massesuggesjon og at stemningen piskes opp med banale hjelpemidler setter jeg ikke pris på.

Det er masse ting jeg ikke tror på innenfor kristentroens univers, og jeg tar ikke nødvendigvis alt i Bibelen helt bokstavelig. F. eks. gjelder sistnevnte for skapelsen, og jeg klarer vel ikke å se det helt store motsetningsforholdet mellom sekulær vitenskap og tro.

Blandingen av religion og politikk kan gi et noe farlig samrøre. Det er heller ingen automatikk i at det blant kristne kun er tillatt å stemme på partier langt ute på høyresiden. Å stemme på eller å støtte KrF faller meg ikke naturlig, og jeg sliter med å forstå at enkelte kristne i det hele tatt kan stemme på FrP. Familiepolitikken + samlivsetikken som presenteres i kristendommens navn. En del av de etiske valgene som forfektes som “kristne” er jeg slettes ikke alltid enige i.

Et faktum er at kristne og andre troende er (ekstra) dumme. Som tidligere nevnt ønsker jeg ikke å være en dum sau i en troende saueflokk som overlater alle valg og tanker til “min hyrde / gjeter” (pastor, forstander, eldsterådet, prest, styre, organisasjon, selvjustis osv.). Å tenke selv, kunne framsette berettiget kritikk, diskutere, stille spørsmål og å selv foreta beslutninger for eget liv er et “must” for meg.

Jesusbilde

 

Kristne må ikke etter mitt syn stå sammen uansett, og jeg lurer til tider på om alle som kaller seg kristne virkelig tror på den samme guden. Kristentroen og dens rykte blir til tider ødelagt av andres uheldige trosutøvelse. I kristendommens navn skjer og finner finner mye rart sted.

Noen menigheter minner mest om lukkede sosiale koseklubber for heldige utvalgte (jf. ekskluderende miljøer, f. eks. losjer). Miljøene opptrer som klikker, eller enda verre som sekter eller sekterisme. Slettes ikke alle plasser dette å få med seg nye på veien prioriteres så høyt og ekte i praksis, utenom i (de falske ) bønnene.

Trenger man (virkelig) menigheten, og hva er egentlig vitsen med menigheten? Det har jeg ofte lurt på, ja. Selv finner jeg det nok tryggeste å tilhøre sofamenigheten / sofakirken i stedet for å havne i klørne til en usunn menighet og et kvelende menighetsliv. Har nesten lyst til å si: Til helvetet med hele menigheten og menighetslivet.

Jeg ønsker slettes ikke å være en ekstremt kravstor person overfor kristne miljøer. Imidlertid må det være plass til hele meg i menigheten, uten at jeg må spille et skuespill, gå med maske eller miste meg selv (gå på akkord / kompromisser med meg selv) for å passe inn. Det må være plass til hele mennesket og hele personligheten min, uten at andre mennesker overtar hele styringen av og retningen på livet mitt. Å kunne være seg selv er helt naturlig.

Jeg vil ikke bli kvelt, kvalt eller slukt av forsamlingslivet, eller bli utsatt for forventninger jeg på ingen som helst måte kan innfri. Alle slags menneskelige påfunn og tillegg til Bibelens ord sier jeg gladelig nei takk til. Jeg setter pris på Jesus og kristentroen, men hans bakkemannskap (andre kristne, som opptrer som fariseere / skriftlærde!) kan til tider være mer til irritasjon og skade enn til glede og hjelp.

Andre har ingen myndighet til å dømme eller fradømme meg troen min. Ja til kristentroen i seg selv, og et lite betinget ja til folkekirken! Tross alt folkekirken som er nærmest til å være en idealmenighet, i og med at der er en viss takhøyde og frihet. Jeg har også stor sans for det arbeidet som drives ut fra Sarons Dal (Kvinesdal) via Troens Bevis Verdens Evangelisering (TBVE).




Trenger man menigheten?

Menighet

Jeg for min del heller mot svaret nei til menighet. Nei, jeg trenger ikke menigheten eller forsamlingen for enhver pris. Når dette å tilhøre en lokal menighet blir mer belastende og ødeleggende enn til glede og styrke for meg som person og min tro er det på høy tid å forlate menigheten.

Med menighet eller forsamling tenker jeg her på den lokale enheten. En menighet kan defineres som et avgrenset samfunn/gruppe av trosfeller eller troende mennesker, som altså søker sammen i et fellesskap.

Menigheten skal som utgangspunkt fungere som en kraftstasjon eller ladestasjon med påfyll av krefter til vår tro. Likevel kan man oppleve at menigheten i stedet blir et sted som tapper den enkelte for krefter og energi og er nedbrytende for enkelte medlemmer. Å være del av et slikt usunt menighetsliv ønsker jeg ikke å være.

I utgangspunktet er menigheten en fin ting der troende kan finne sammen og bli styrket i sin tro. Man kan få inspirasjon og motivasjon til å stå på med evangelisering og å leve som en tydelig kristen. Innledningsvis kan jeg støtte ideen og behovet for lokalmenigheter. Kjempefint og flott når den lokale menigheten fungerer! Imidlertid oppstår det av og til usunne tendenser i menighetene som kan være ødeleggende for den enkelte personlig og trosmessig.

Hva er vitsen eller poenget med å ha menigheter i det hele tatt? Jeg har tidligere skrevet følgende i artikkelen “Hva er målet til menigheten?”:

  • Hovedfokus til alle kristne menigheter og forsamlingshus bør være å få formidlet Guds og Bibelens ord til flest mulig samt legge til rette for at folk blir “frelst” (komme til tro på den treenige Gud og Bibelens ord).

Fra artikkelen “De ‘frafalne’ og ‘brente’ kristne” henter jeg følgende tre avsnitt relevant for dette som har med menighet å gjøre:

  • Jeg må også si meg STERKT UENIG med det Sten Sørensen og Jan Inge Jenssen hevder i Dagen (nå bak betalingsmur). De skriver blant annet følgende: “At kirken er Kristi kropp betyr videre at deltakelse i kirken ikke er valgfritt. Når vi blir Guds barn er det en selvfølge at vi blir en aktiv del av Kristi kropp. Det er en selvmotsigelse å si ja til Jesus og nei til kirken. Hode og kropp hører sammen og som Guds barn er det helt nødvendig å koples til kroppen Hans på jorda.” For min del vil jeg heller stå på utsiden av menighetslivet og beholde troen, enn å være del av usunne menigheter som både ødelegger troen og meg som person. Ja til Jesus, nei til den organiserte kirken og menigheten sier nå jeg!
  • Mantraet om at alle trenger et fellesskap eller menighet gjentas av evangelist Viggo Klausen. I teorien er jeg enig at en forsamling kan være OK som en kraftstasjon (trosstyrkende) for kristenlivet. Imidlertid hender det innimellom at menighetene ikke fungerer som de skal. Noen ganger er det beste å stå på utsiden av menighetslivet for å ikke miste seg selv, styre klar av usunn forkynnelse og for å unngå å bli herset med. Ikke alle bor heller slik til at det “bare” er å oppsøke en annen menighet (bygder og små byer har ofte ikke noe stort utvalg).
  • Ikke alle “brente barn” / “brente kristne” blir nødvendigvis frafalne. En del beholder troen, men uten å være menighetsaktive. De som beholder troen blir gjerne “passive” kristne med sitt medlemskap i “sofamenigheten”/”sofakirken”. For enkelte kan dette å være kristen uten å være aktiv i menighetssammenheng være den beste måten å beholde troen på. Menigheter kan i enkelte tilfeller bli mer nedbrytende enn tros-styrkende hvis de usunne kreftene har fått overtaket i forsamlingen.

Temaet har også blitt touchet i en tidligere artikkel i gamlebloggen, nå tilgjengelig i form av en PDF-fil i artikkelen “Ja, jeg er en kritisk kristen!”. Innledningsvis skriver jeg der følgende:

  • Hvordan overleve som kristen i usunne menigheter?: Hvordan ta vare på en sunn kristentro i et fellesskap som tapper en for krefter og energi? I menigheten får jeg ikke utfolde meg som et helt menneske. I stedet holder jeg på å kveles i menighetens liv og aktiviteter. Hva med det psykososiale miljø og dette å se den den enkelte og vedkommende sin verdi som menneske? Hva kan vi gjøre for å få flere med oss i menighetslivet samt beholde dem som allerede går der? Kanskje er det på tide å tenke mer på den enkeltes ve og vel enn å drukne oss selv i aktiviteter og møter?

Kirkebygg

I utgangspunktet kan et fellesskap som en menighet virke utviklende og styrkende for troen. Dette forutsetter at menigheten fungerer som den skal, noe som slettes ikke alltid er tilfellet. En del menigheter havner mer eller mindre i grøfta, de sporer av fra det sunne.

Hvilke farer og potensielle negative effekter ser jeg med det organiserte menighetslivet? En liste følger nedenfor med en del tanker:

  • Personer (medlemmer) rangeres ut fra arbeidsinnsatsen i menighetsarbeidet, man blir altså rangert ut fra innsatsen i Guds rikes sak. Det sentrale er ikke vedkommende sin verdi som unikt og helt menneske skapt i Guds bilde.
  • Enkelte menighetsmiljøer kan framstå som svært klikkete miljøer (sekteriske). Ikke hvem som helst passer inn.
  • Forsamlingene blir ofte sosiale koseklubber for utvalgte likesinnede, der fokus på det sentrale mistes. Dette innebærer også at enkelte menigheter blir redde for å formidle evangeliet på en klar og tydelig måte, jf. artikkelen “Skammer vi oss over evangeliet?”.
  • En annen utfordring er at enkelte kirker framstår som de reneste showpregede scenekirkene. Kule effekter (lyd, lys, røyk, video, presentasjoner storskjerm, utsmykning scene) og proffe sceneshow blir viktigere enn selve budskapet.
  • Enkeltpersoner kan oppleve å gi svært mye av seg selv i form av f. eks. arbeidsinnsats, tid, penger, krefter, evner og anlegg. Det de får i retur (“takken”) for innsatsen kan være ganske så middelmådig. Enkelte opplever rett og slett å bli “tråkket ned i søla” av andre.
  • Hva med dem i menigheten som perioder av livet har lite å bidra med? “Gratispassasjerer” er ofte uglesett i menigheter. Men skal yte, yte og yte, ikke bare nyte.
  • Hva med hele mennesket og hele personen? Vi er alle hele mennesker med behov for å bli sett og verdsatt, og da ikke bare som arbeidere eller gruppemedlemmer i den store masse. Den enkeltes totale verdi må bli verdsatt.
  • Er det rom for mennesker med tvil og/eller alvorlige personlige problemer? Ofte kan enkelte personer med mer eller mindre kroniske fysiske eller psykiske sykdommer føle seg noe på sidelinjen. Alt skal jo være så fint og perfekt i menigheten.
  • Deltakelse i menighetslivet kan drukne oss i aktiviteter og møter. Det blir ikke tid til annet enn menighetsliv og indremisjon.
  • Menigheten skal i utgangspunktet fungere som en kraftstasjon med påfyll av krefter relatert til vår tro. Likevel kan enkelte oppleve det motsatte, dvs. man blir tappet for energi og krefter i stedet for å få påfyll.
  • Det er ikke bare-bare å passe inn i en menighet. Ofte er det ganske mange rigide uskrevne regler som ikke må brytes. Man må gjerne være ganske A4 uten egne sterke meninger for å passe inn.
  • Enkelte kjenner på ensomheten selv om de er del av en menighet.
  • Hele menighetslivet kan for enkelte bli det reneste skuespillet. Det er ikke rom til å være seg selv fullt ut, og man blir gående med en «maske» for å passe inn.
  • Mange passer ikke inn og finner ikke sin plass innenfor menighetenes trange rammer, og de ramler på utsiden av det organiserte menighetslivet.
  • Det psykososiale miljøet kan være så som så i enkelte forsamlinger.
  • Falskhet, overflatiskhet og dobbeltmoral preger enkelte miljøer.
  • Mange menigheter er flinke på rekruttering, men ikke fullt så flinke til å ta seg av og å beholde “gamle” medlemmer som aktive. Det viktigste kan se ut til å være jakten på nye medlemmer som kan “gå på kroken”. Disse nye medlemmene kan igjen benyttes til å servere fin statistikk rundt tilsiget av medlemmer – menighetsvekst.
  • Enkelte av oss kan føle på at vi holder på å bli kvelt av menighetslivet, selv om det finnes en aldri så liten flamme av tro og håp igjen.
  • Meningsløst menighetsliv kan oppstå, hvor fokus på det sentrale mistes av syne. Regler, fortolkninger av teologiske spissfindighet, slik gjør vi det her-tenkning, sosiale aktivitet og lite rom for ekte medmenneskelighet tar plassen.
  • Jeg vil ikke innordne meg blindt under en prest, pastor, styre eller eldsteråd. Jeg har friheten og muligheten til å vurdere og å tenke selv. Jeg er ikke en dum sau som trenger en sprø hyrde (menighetsledelse) til å lede meg.
  • Det har vært en del eksempler på maktmisbruk i menigheter. Enkelte ledere har alvorlige psykopatiske trekk, er narsissister eller sosiopater. De er maktsyke, herser med medlemmene, manipulere og driver et storspill med bruk av diverse hersketeknikker og eventuelt massesuggesjon. De syke lederne forventer total lydighet, underdanighet, full kontroll og underkastelse.
  • Åndelig misbruk kan finne sted. En leder kan hevde av vedkommende har fått et profetisk budskap fra Gud som slettes ikke kommer fra det høye. Det er ikke lett å si imot slike såkalte åndelige eller profetiske budskap, men når de kun medfører splitt og hersk er de neppe fra Gud.
  • Det er ikke verdt å “låne bort” ørene til enkelte prester, pastorer og forkynnere. De kjører på med sine personlige kjepphester og sine egne private agendaer, som i liten grad gagner den enkelte eller menigheten. Rett og slett tendenser til splitt og hersk og maktmisbruk/hersketeknikk.
  • Ledelse kan medføre selvopptatthet og gå helt til hodet på lederen
  • Interne stridigheter og splittelser rir enkelte menigheter som en mare.
  • Rar teologi og forvridd tro blir utenfor denne artikkelens tema, men slike ting er selvsagt også et problem i en del sammenhenger.
  • Muligens er jeg en religiøs anarkist, som ikke så lett lar meg underordne hva som helst som finner sted angivelig i Guds navn. Det er jo liv og død det gjelder, så budskapet bør absolutt prøves.
  • En del av oss bor på landsbygda. Det er ikke alltid tilgjengelig andre menigheter å oppsøke til erstatning for den syke menigheten.
  • Det kan bli alt for mye fokus på menneskeskapte og delvis uskrevne leveregler og bud. Uønsket sosial kontroll kan også slå inn.
  • Dømming av annerledestenkende kan finne sted.
  • Er det plass til alle personlighetstyper? Passer for eksempel introverte inn i forsamlingen?
  • I en del tilfeller er det ikke lett, mulig eller naturlig å dele troen til menigheten, da man rett og slett ikke tror på den samme “guden”.

Temaet behandlet i denne artikkel har i stor grad sammenheng med temaet “frafalne” og “brente” kristne. Usunne menigheter kan gi “brente Guds barn”.

2. Kor. 11, 20: “For dere tåler jo at noen gjør dere til slaver, utnytter og fanger dere, behandler dere overlegent, slår dere i ansiktet.” Kilde: Nettbibelen.

 

Et innlegg fra Dagensdebatt.no passer bra inn her i denne artikkelen:

Veien hjem – veien tilbake, men hvor?

Noen momenter, fritt gjengitt/noe omskrevet fra innlegget:

  • Veien tilbake til menighetsfellesskapet er ikke (alltid) lett.
  • Forfatter av innlegget “måtte” ut i frihet da det ble for mange bud og regler, for mange krav og for komplisert.
  • En stor skare av tidligere aktive troende er i dag “menighetsløse”, hvor grunnene til dette kan være noe ulike.
  • Det finnes både “brente kristne” (det ble for mye) og kristne som fikk “frostskader” (kom aldri inn i varmen).
  • Menighet, kirke og forsamlingskultur appellerer ikke (alltid) til folket.
  • Forsamlingen, menigheten og kirken kan bli en belastning.
  • Fotavtrykk fra tidligere menighetsliv / menighetsdeltakelse kan sette sine spor, enten i form av “brennmerker” eller “frostskader”.
  • Noen utfordringer for en forsamling: Sørge for at alle blir sett, tilby et inkluderende fellesskap, tale sant om livet og la mennesker få være mennesker. Kjærligheten er også sentral.

Kilde: Dagensdebatt.no (Oddmund Ro): Veien hjem – veien tilbake, men hvor?

 

Med fare for gjentakelser: Møteform og møtestil til en konkret menighet er ofte tilpasset til bestemte mennesketyper. Ikke alle oss mennesker passer inn i “formatet” eller “malen” som tilbys. Ofte er det også begrenset med rom for det ekte – inkludert sårbarhet og (personlige) problemer / vansker – uten å bli stemplet, dømt eller frosset ut. Det minimumskrav til en menighet er rom for det uperfekte livet.

I enkelte menigheter kan det virke som om hovedmottoet er: “Kom som du er, men bli som oss!“. Å være seg selv – muligens litt annerledes enn det “normale” – er det lite rom for. Man må “legge av” (ofre) deler av seg selv, og man må gå på kompromisser med sin identitet og det man står for. Det er ikke gitt at alle passer inn i de smale og trange rammene til en menighet eller forsamling.

Hvis dette hadde vært en resonnerende stil eller tekst i skoleregi hadde det blitt trekk for slagside i argumentasjonen. I hovedsak har kun ensidig kritikk av menigheten som institusjon blitt framsatt. For helhetens og balansens skyld bør også litt annen argumentasjon slippe til orde:

Er alt menighetenes skyld? Muligens har noen av oss – meg inkludert – for høye og urealistiske forventninger til menigheten og menighetslivet? Menigheter består av mennesker, og mennesker gjør (konsekvent) feil og er slettes ikke ufeilbarlige. Det er og blir menneskelig å feile. Man kan oppleve å bli tråkket på, oppleve skuffelser, bitterhet, urettferdighet, bli utsatt for menneskelige feil og å bli såret. Noen overtramp skjer også ganske så ubevisst fra dem som trør på andre, da de ikke ser hvordan deres framferd virker negativt på andre.

I noen tilfeller kan det beste være å legge ting bak seg og å tilgi. Slik som det står i Herrens bønn / Fader vår / Vår far i himmelen: “…og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.” (Matt. 6,12.). Men dette er slettes ikke så lett i praksis, og fungerer heller ikke i alle slags situasjoner!

Irriterende folk er redningen

Torsdag 31. oktober 2019 hadde de på trykk (papir + nett):

Kommentaren ligger (beklageligvis) bak deres betalingsmur. Selv er jeg abonnent på avisen og har fått lest hele kommentaren.

I kommentaren skriver hun først litt små-kritisk om diverse amerikanske kristne selvhjelpsbøker. Akkurat denne kritikken kan jeg sånt i utgangspunktet støtte, men jeg tenker jeg ikke skal kommentere dette noe nærmere her.

Videre kommer hun inn på viktigheten av å tilhøre en menighet eller forsamling, som kan motvirke at man blir en kristenindividualist som føler på dette å ikke strekke til. Dette at hun så sterkt forfekter aktivt menighetsliv får med en gang “piggene” mine til å komme ut.

Noen sitater fra innlegget:

  • “Når andaktsboka blir en kristelig selvhjelpsbok, handler det meste kun om meg selv.”
  • “Når tyngdekraften i troslivet flytter seg fra helt alminnelige gudstjenester og helt alminnelige medmennesker til et privatåndelig spa, er det ikke bare et problem for fellesskapet, men også for den enkelte.”
  • “Men hvis kristendommens primære sted er hjemmet og sjelen, kommer den til å dø ut.”
  • “Folk og menigheter er sannelig irriterende, men det er denne hellige, alminnelige kirka som kommer til å redde oss fra vårt perfekte åndelige liv.”
  • “Fellesskapet er en vaksine både mot perfeksjon, selvopptatthet og ensom fortvilelse.”

Underforstått: Begynn å oppsøke og gå i en menighet eller forsamling, som på tross av sine feil og mangler vil være redningen for usunn tro og trosutøvelse. Gid om det hadde vært så enkelt i virkeligheten!

Noen praktiske realiteter: For oss som bor på landsbygda er det ofte få valg av menigheter og forsamlinger. Det kan være vanskelig å bli inkludert og å passe inn i de få som finnes. Det er slettes ikke sikkert at det de tilbyr er styrkende eller reddende for kristentroen.

Ellers viser jeg til øvrig argumentasjon her i denne artikkelen som forteller litt om hvorfor noen av oss velger å holde avstand til det organiserte menighets- og forsamlingslivet.

 

Det jeg mest har opplevd personlig er problemet med alt for trange rammer, andre som skal bestemme hva man skal mene og andre som skal definere hva den rette tro er. Videre er ikke alle like verdifulle. Dette spillet for å prøve på å passe inn orker jeg rett og slett ikke lenger. Videre bør menigheten være i stand til å gi den frammøtte noe (dekke åndelige behov og mat til troen) for at det skal være vits til å gå et slikt sted.

Til tross for min tidligere støtteerklæring til folkekirken går jeg minimalt på Gudstjenester. Noen grunner til min dårlige oppslutning er momenter og faktorer slik som: Uutholdelig orgelspilling og salmesang, høyttravende liturgi som ikke gir meg noe, dårlige taler / prester (umotiverende), ikke samsvar mellom teori og praksis (forkynnelse og levd lov), dobbeltmoral, baktalelse / ryktespredning (usunne miljøer) og ikke-fungerende sosiale fellesskap. Og enda flere momenter er tilgjengelig i min protestartikkel mot enkelte former for kristendom. (Ja, dette var svært generaliserende. Selvsagt finnes det unntak rundt forbi fra dette jeg har nevnt.)

Ideen med lokale menigheter er i utgangspunktet en fin ting, med Bibelsk støtte. Likevel er ikke alt med menigheter fryd og gammen. I enkelte situasjoner kan det vise seg vel så smart å være på utsiden av menighetslivet i stedet for å bli ødelagt personlig og trosmessig av en usunn menighet og/eller skadelig forkynnelse. Innimellom i enkelte situasjoner passer det seg å hevde følgende: Ja til Jesus, nei til menighet! Kanskje ikke-hierarkiske husmenigheter/hjemmesamlinger er tingen?

Lenker:




Ja, jeg er en kritisk kristen!

Kirkeillustrasjon

Jeg anser meg som en kristen slik som jeg har beskrevet i artikkelen “min tro”. Likevel sluker jeg ikke rått alt som skjer i kristendommens navn. Jeg er en kritisk kristen som har skrevet masse bloggartikler om ting jeg reagerer på innenfor kristendommens rammer.

I min gamle blogg (tatt ut av bruk høsten 2010 og tatt “av lufta” våren 2012) som nå er historie skrev jeg en del artikler innenfor kategorien protest kristendom. Ikke alle disse artiklene har blitt publisert på nytt som artikler i denne “nye” bloggen. Imidlertid har jeg nå lagt ut PDF-utgaver av noen av de mest sentrale innleggene.

Sentrale artikler innenfor kategori protest kristendom hentet ut av den gamle bloggen i PDF-format:

  • Menighetskritikk: Jeg er et menneske som liker å tenke selv. Jeg har vansker med å finne meg til rette i snevre menighetsrammer der andre forteller meg hva jeg skal tro og mene.
  • Jesus og lykke: Man får ikke automatisk menneskelig lykke av å bli en kristen! Herlighetsteologi som sier at alle kristne blir lykkelige hvis man tror nok er ikke en kristendom som passer for meg.
  • Hvordan overleve som kristen i usunne menigheter?: Hvordan ta vare på en sunn kristentro i et fellesskap som tapper en for krefter og energi? I menigheten får jeg ikke utfolde meg som et helt menneske. I stedet holder jeg på å kveles i menighetens liv og aktiviter. Hva med det psykososiale miljø og dette å se den den enkelte og vedkommendes verdi som menneske? Hva kan vi gjøre for å få flere med oss i menighetslivet samt beholde dem som allerede går der? Kanskje er det på tide å tenke mer på den enkeltes ve og vel enn å drukne oss selv i aktiviteter og møter?
  • Uten menighet: Selv må jeg si at jeg har mistet troen på menighet og menighetsliv. Mange menigheter mangler takhøyde og er ikke tilstrekkelig opptatt av viktige ting slik som toleranse, overbærenhet, kjærlighet, misjonsfokus og nåde. Jeg passer ikke inn i menighetens trange firkant.
  • Ja til Jesus, nei til menighet!: Ja til Jesus og nei til menigheter som bryter meg ned som kristen.
  • Konservative bedehusmiljøer – Nei takk!: Ja til kristentroen, men nei til regelkristendommen til konservative kristne miljøer!
  • Å være i men ikke av verden: Enkelte kristne tar dette med “å være i men ikke av verden” litt vel bokstavelig. Hele livet blir sentrert rundt menigheten, andre medlemmer i menigheten og menighetens aktiviteter. Det blir lite tid og overskudd til overs til å engasjere seg utenfor menigheten og enkelte er også lite opptatt av hva som skjer på utsiden.
  • Lei av dårlige unnskyldninger!: Jeg er lei av dårlige unnskyldninger angående dette at Norge er i ferd med å bli et sekularisert samfunn. Etter mitt syn er det største problemet oss kristne. Vi isolerer oss i våre menigheter og snakker om hvor vond verden har blitt. I stedet burde vi ha gått ut med evangeliet og hatt menigheter som gir et interessant budskap og tilbud til dem som ikke er kristne.
  • Jeg – en eklektisk kristen?: Ja, jeg er kristen! Imidlertid forbeholder jeg meg retten til selv å tolke og vurdere det jeg leser i Bibelen samt hører av forkynnelse. Jeg ønsker ikke å bli en person som sluker alt rått bare pga. en kjent forkynner sier at slik er det. Lenge leve den kritiske tenkningen og vurderingsevnen!
  • Oppriktig kjærlighet og menighetsliv: Du skal elske Gud og din neste. Klarer vi å leve etter dette doble kjærlighetsbudet?
  • Kristne stjeler som ravner!: Det tas i mange forsamlinger og menigheter lite hensyn til opphavsretten og rettighetshaverne når det f. eks. gjelder noter og sangtekster.
  • Misjonshuset i Egersund (PDF-dokument): Jeg er noe kritisk til hvordan utviklingen har vært i de senere år i Misjonshuset i Egersund. Fin koseklubb for dem som passer inn, men en del mennesker blir dessverre ikke inkludert i “det gode selskap”. Muligens mer en sekt (“Misjonshussekten”) enn en forsamling / menighet?

Menigheten og meg

Illustrasjonen til venstre beskriver hvordan jeg føler tingenes tilstand er. Jeg er den oransje femkantede figuren. Jeg passer ikke alltid inn i menighetens trange firkant da jeg liker å tenke litt selv.

Det var et sentralt utvalg av kritiske artikler jeg skrev i min gamle blogg. Det har etter noen år også blitt en del nye artikler her i denne bloggen innenfor kategori protest kristendom. Noen av de nyere artiklene er listet opp i lenkesamlingen til “Protest mot enkelte former for kristendom”.

Ta en titt på artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom”, som er en videreføring av min protestside “Konservativ kristendom? NEI takk!” (https://protest.brr.no/).