Menigheten og meg (ny / redigert versjon). Jeg passer ikke inn!
Jeg konstaterer bare det som framstår som reelle fakta og sannhet for meg selv: Jeg vil neppe noensinne (igjen) passe inn i en menighet eller kristen forsamling, eller for den saks skyld aktivt oppsøke slike miljøer på eget initiativ. Som person er jeg rett og slett ikke «designet» for et slikt «trangt» menighetsliv, med mer eller mindre total underordning innenfor et rigid og firkantet system.
Jeg er ingen dum sau som kan støtte (totalt) blind etterlevelse av det en pastor, forstander, prest, forkynner, styre, organisasjon eller eldsteråd måtte finne på å lire av seg. Jeg liker og vil ha lov til å tenke selv og å være meg selv, uten å ta på meg ei maske eller å prøve på å være en annen person enn det jeg er. Karismatisk anlagt er jeg heller ikke, så slike menigheter er i hvert fall totalt uaktuelle.
Jeg er en troende, men samtidig er jeg en kritisk kristen som ikke sluker hva som helst rått. Å være en «fritenker» går som oftest meget dårlig sammen med organisert menighetsliv. Å stille spørsmål og konstruktiv kritikk i slike miljøer oppfattes gjerne som djevelsk påvirkning (Satans sendebud) eller tolkes som opprør mot selve kristentroen (Gud selv).
Figuren gjengitt i artikkelen sier mye om forholdet mellom meg og det organiserte menighetslivet. En menighet er ofte en ganske så firkantet og avgrensende affære med lav takhøyde og generelt trange rammer, mens jeg selv slettes ikke passer inn i denne formen.
