Jeg konstaterer bare det som framstår som reelle fakta og sannhet for meg selv: Jeg vil neppe noensinne (igjen) passe inn i en menighet eller kristen forsamling, eller for den saks skyld aktivt oppsøke slike miljøer på eget initiativ. Som person er jeg rett og slett ikke “designet” for et slikt “trangt” menighetsliv, med mer eller mindre total underordning innenfor et rigid og firkantet system.

Jeg er ingen dum sau som kan støtte (totalt) blind etterlevelse av det en pastor, forstander, prest, forkynner, styre, organisasjon eller eldsteråd måtte finne på å lire av seg. Jeg liker og vil ha lov til å tenke selv og å være meg selv, uten å ta på meg ei maske eller å prøve på å være en annen person enn det jeg er. Karismatisk anlagt er jeg heller ikke, så slike menigheter er i hvert fall totalt uaktuelle.

Jeg er en troende, men samtidig er jeg en kritisk kristen som ikke sluker hva som helst rått. Å være en “fritenker” går som oftest meget dårlig sammen med organisert menighetsliv. Å stille spørsmål og konstruktiv kritikk i slike miljøer oppfattes gjerne som djevelsk påvirkning (Satans sendebud) eller tolkes som opprør mot selve kristentroen (Gud selv).

Figuren gjengitt i artikkelen sier mye om forholdet mellom meg og det organiserte menighetslivet. En menighet er ofte en ganske så firkantet og avgrensende affære med lav takhøyde og generelt trange rammer, mens jeg selv slettes ikke passer inn i denne formen.

Opprinnelig figur brukt flere ganger før i denne bloggen ser slik ut:

Ny versjon laget for denne artikkelens anledning – med gjenbruk andre steder – er denne:

 

Begge figurer viser ca. det samme. Menigheten eller forsamlingen kan framstilles som et relativt trangt og nesten-firkantet sted, hvor man må være villig til å gi slipp på deler av seg selv for å passe inn. Å gi delvis slipp på seg selv er jeg altså ikke villig til å gjøre, noe som medfører at et organisert menighetsliv mer eller mindre er utelukket. Jeg sier meg ikke villig til å få livet og friheten min innskrenket for å passe inn i en menighets trange rammer.

En typisk norsk menighet slik jeg ser det: Polariserte, splittede og dømmende miljøer, med trange rammer og lav takhøyde. Enkelte selvtenkende mennesker som oppsøker en menighet må gjøre store tilpasninger i sine liv for å kunne passe inn. Å gå på kompromiss med meg selv ønsker jeg ikke å gjøre, da det slettes ikke er verdt innsatsen!

Det er ikke Bibelen eller Gud selv jeg gjør noe opprør mot. Det er menneskers fortolkninger av budskapet og bakkemannskapet til ulike menigheter jeg ikke uten videre går god for. Den treenige Gud og innholdet i de mest vanlige trosbekjennelser står jeg inne for.

 

Jeg tror på frelsesverket:

 

I fortsettelsen blir det mye repetisjon og henvisninger (lenker) mot det jeg tidligere har skrevet om her i bloggen, hovedsakelig hentet fra artikler innenfor kategori protest kristendom:

Jeg ser altså på meg selv som en troende kristen eller personlig kristen, selv om slike begreper fort skaper en del koblinger og assosiasjoner som jeg ikke kan stå fullt inne for.

Jeg er dypt skeptisk til ekstrem karismatikk inkludert strømninger slik som NAR (New Apostolic Reformation), og likeså overfor ekstrem-konservativ kristendom. TV Visjon Norge får heller på ingen måte min støtte, og begreper som Bibeltro eller bokstavtro er bare tull i mine ører. Det er også en del andre ting som skjer i kristendommens / troens og/eller Guds navn jeg ikke kan stå inne for. Usunn religionsutøvelse kan fort medføre frafalne” eller “brente” kristne.

En del kristenkritikk kan naturlig og med fordel framsettes, og kristenhatet blant enkelte kristne sømmer seg ikke. Alle de menneskelagde reglene og budene som enkelte har laget i kristendommens navn kan jeg klare meg utmerket godt uten. Penge- og mirakelpredikanter, nei takk skal du ha! Kollekt- og pengepress (mammon) anser jeg som meget ubibelsk og uetisk.

Fri og bevare meg vel fra mye av galskapen som kommer fra USA (“importen” av teologi og forkynnere) når det gjelder kristentro. Over-åndeliggjøring og jakten på sensasjonelle og overnaturlige opplevelser er ikke del av min tro.

Bruken av hersketeknikker og presentasjon av konspirasjonsteorier i “Guds” navn og i kristne regi tar jeg tydelig avstand fra. Jeg har heller ikke troen på at det finnes en objektiv liste med kristne verdier som alle kristne deler fullt ut. Dyrking (avgudsdyrking) av Israel inngår ikke i min tro.

Enkelte kristne er livredde for avkristningen som finner sted, og er svært opptatt av å be om vekkelse eller påkristning (usikker på ektheten i dette ønsket!). Dette kan i utgangspunktet være en fin ting, men i mine øyne blir det av og til noe litt vel febrilsk og panikkrelatert over det. Forresten er det lite med vettuge møter å kun “dra med” kirkefremmede på. Det er mye internspråk (kanans språk), internhumor og ukjent / fremmed møtestil i et typisk kristenmøte, som gjør møtene lite egnede for nye. En del overtramp og andre uheldige ting har også skjedd i misjonens og evangeliseringens navn.

Noen prøver også å skremme folk til å komme til tro gjennom å true med dommedag, endetid, Guds straffedom, synd og dom, noe som er HELT FEIL framgangsmåte hvis du spør meg. I forkynnelsen bør det være mest fokus på kjærlighets- og nådebudskapet + Frelsesbudskapet om Jesus, og så må folket ut fra egne ønsker og lyst velge å ta imot eller å ikke ta imot troen.

Møteformer, og ikke minst sangen og musikken er et kapittel for seg. Ofte føler jeg nesten at man må gjøre er valg mellom pest eller kolera: Gammeldagse salmer og orgelspill eller monotone og nesten meningsløse lovsanger. Liturgi og/eller organiseringen av møter og samlinger kan også være noe gjentakende og kjedelig arrangert.

Muligens passer mange av møtene best for ekstroverte personer, og ikke så bra for introverte? Det kan bli litt mye show og scenekirke til tider, med stor vekt på å være utadvendte og sosialt anlagte gladkristen. Massesuggesjon og at stemningen piskes opp med banale hjelpemidler setter jeg ikke pris på.

Det er masse ting jeg ikke tror på innenfor kristentroens univers, og jeg tar ikke nødvendigvis alt i Bibelen helt bokstavelig. F. eks. gjelder sistnevnte for skapelsen, og jeg klarer vel ikke å se det helt store motsetningsforholdet mellom sekulær vitenskap og tro.

Blandingen av religion og politikk kan gi et noe farlig samrøre. Det er heller ingen automatikk i at det blant kristne kun er tillatt å stemme på partier langt ute på høyresiden. Å stemme på eller å støtte KrF faller meg ikke naturlig, og jeg sliter med å forstå at enkelte kristne i det hele tatt kan stemme på FrP. Familiepolitikken + samlivsetikken som presenteres i kristendommens navn. En del av de etiske valgene som forfektes som “kristne” er jeg slettes ikke alltid enige i.

Et faktum er at kristne og andre troende er (ekstra) dumme. Som tidligere nevnt ønsker jeg ikke å være en dum sau i en troende saueflokk som overlater alle valg og tanker til “min hyrde / gjeter” (pastor, forstander, eldsterådet, prest, styre, organisasjon, selvjustis osv.). Å tenke selv, kunne framsette berettiget kritikk, diskutere, stille spørsmål og å selv foreta beslutninger for eget liv er et “must” for meg.

 

Kristne må ikke etter mitt syn stå sammen uansett, og jeg lurer til tider på om alle som kaller seg kristne virkelig tror på den samme guden. Kristentroen og dens rykte blir til tider ødelagt av andres uheldige trosutøvelse. I kristendommens navn skjer og finner finner mye rart sted.

Noen menigheter minner mest om lukkede sosiale koseklubber for heldige utvalgte (jf. ekskluderende miljøer, f. eks. losjer). Miljøene opptrer som klikker, eller enda verre som sekter eller sekterisme. Slettes ikke alle plasser dette å få med seg nye på veien prioriteres så høyt og ekte i praksis, utenom i (de falske ) bønnene. En viss grad av sosial kontroll er heller ikke uvanlig, og heller ikke at menigheten stiller en del krav og forventninger til livsførsel og den enkeltes prioriteringer.

Trenger man (virkelig) menigheten, og hva er egentlig vitsen med menigheten? Det har jeg ofte lurt på, ja. Selv finner jeg det nok tryggeste å tilhøre sofamenigheten / sofakirken i stedet for å havne i klørne til en usunn menighet og et kvelende menighetsliv. Har nesten lyst til å si: Til helvetet med hele menigheten og menighetslivet.

Konflikter og konflikthåndtering

Her er det mange kirker og forsamlinger som stryker! Generelt å behandle kritikk og varslere er noe mange kristne er ELENDIGE på.

Noen ting som kan skje når konflikter eller større uenigheter kommer fram i lyset:

• Situasjonen, uenigheten eller konflikten blir gjerne bagatellisert.
• I en del tilfeller lite profesjonell ledelse, hvor konflikter ikke tas på alvor før de har blitt store og nesten-uløselige (blitt full krig og gått prestisje i saken).
• Mange miljøer har rom for at noen driver med ødeleggende maktspill, splitt og hersk og hersketeknikker, uten at det slås ned (tilstrekkelig) på dette.
• Enkelte ledere er ikke sin rolle bevisst, og griper ikke inn i situasjoner hvor de bør gripe inn.
• Konfliktskye ledelse og styre kan være et aktuelt problem.
• Manglende rutiner, retningslinjer og prosedyrer (eventuelt etterlevelsen av) for å få ordnet opp.
• Konflikten kan gis en åndelig dimensjon (åndeliggjøring finner sted). Man slår hverandre i hodet med Bibelen, eller hevder at Gud har åpenbart ditt og datt for enkelte utvalgte.
• Kristen snillisme kan være et problem, hvor man alltid tenker det beste om andre og ikke tror at andre kan være stygge og manipulerende.
• Lite medmenneskelighet kan bli utvist, hvor man er mer opptatt av det den enkelte kan bidra med (yte) av arbeidsinnsats enn å ha empati, nestekjærlighet og medfølelse med selve personen / mennesket bak.
• Ikke alltid kristne organisasjoner tar sitt samfunnsansvar bevisst.
• En del elendig personalpolitikk ute og går, og det er heller ikke uvanlig med årlig oppfølging av frivillige.
• Det psykososiale arbeidsmiljøet kan være dårlig også på kristelige arbeidsplasser, og det er slettes ikke alltid at lovverket blir fulgt (Arbeidsmiljøloven m. m.).
• “Guds utvalgte lederskap” og/eller “Guds salvede” (les: ledelsen og f. eks. eldsterådet) kan ofte ikke kritiseres, uten at den som kommer med kritikken sitter igjen med svarteper. Toppene er vernet for slikt “djevelsk spill” som berettiget kritikk.

Som allerede proklamert vil jeg neppe noensinne passe inn i en menighet igjen, hverken som medlem / aktiv deltaker, frivillig og/eller ansatt. Noe av årsaken til dette er blant annet dette med ofte dårlig konflikthåndtering i slike miljøer.

 

Jeg ønsker slettes ikke å være en ekstremt kravstor person overfor kristne miljøer. Imidlertid må det være plass til hele meg i menigheten, uten at jeg må spille et skuespill, gå med maske eller miste meg selv (gå på akkord / kompromisser med meg selv) for å passe inn. Det må være plass til hele mennesket og hele personligheten min, uten at andre mennesker overtar hele styringen av og retningen på livet mitt. Å kunne være seg selv er helt naturlig. En menighet skal ikke i stor grad blande seg inn i mitt privatliv / private sfære, eller styre og kontrollere meg på detaljnivå.

Jeg vil ikke bli kvelt, kvalt eller slukt av forsamlingslivet, eller bli utsatt for forventninger jeg på ingen som helst måte kan innfri. Alle slags menneskelige påfunn og tillegg til Bibelens ord sier jeg gladelig nei takk til. Jeg setter pris på Jesus og kristentroen, men hans bakkemannskap (andre kristne, som opptrer som fariseere / skriftlærde!) kan til tider være mer til irritasjon og skade enn til glede og hjelp. Sagt med andre ord: “Jeg tror på den treenige Gud, men jeg har ikke tilliten til / troen på alle personer som påstår at de jobber for ham eller representerer ham.”

Det er vel stor grunn til å tro at ulike personligheter og personlighetstyper har ulike ønsker og behov når det gjelder møter og gudstjenester. Selv har jeg ikke noe behov eller interesse for å gå på gudstjenester / kristne møter hver uke. Min tro er ikke avhengig av at jeg deltar på masse samlinger sammen med andre troende.

Andre har ingen myndighet til å dømme eller fradømme meg troen min, og jeg er ingen frafallen pr. dags dato. Ja til kristentroen i seg selv, og et lite betinget ja til folkekirken! Tross alt folkekirken som er nærmest til å være en idealmenighet, i og med at der er en viss takhøyde og frihet. Jeg har også stor sans for det arbeidet som drives ut fra Sarons Dal (Kvinesdal) via Troens Bevis Verdens Evangelisering (TBVE).

Nå mot slutten mer eller mindre repetisjon av det jeg tidligere har skrevet: Hvorfor ikke mer menighet på meg? Jeg takler enkelt og greit ikke den lave takhøyden eller de trange rammene en gjennomsnittlig norsk menighet har. Det er ikke rom til å være seg selv, og det er enkelt og greit ikke plass for meg med mine meninger og små-kritiske tilnærming.

Konformiteten og de firkantede rammene passer ikke for meg. Menigheten fungerer ikke som noe kraftsenter, da jeg tvert imot blir tappet for energi som igjen kan medføre tap av tro. Dessuten er det mye dobbeltmoral, vranglære og falskhet ute og går innenfor enkelte menigheter.

Avslutter slik som jeg begynte dette innlegget: Jeg vil neppe noensinne (igjen) passe inn i en menighet eller kristen forsamling, eller for den saks skyld aktivt oppsøke slike miljøer på eget initiativ. Aktivt menighetsliv passer meg ikke!

Jeg er absolutt ingen stor lesehest på mine godt voksne dager. Nå har jeg imidlertid akkurat lest meg gjennom en bok, og boka det er snakk om er denne:

• Hans Eskil Vigdel (2018): Ingen introverte i himmelen – Om å gi plass til kreativitet og den gode individualismen

Her ble jeg fasinert av temaet ut fra forhåndsomtaler, og boka skuffet slettes ikke. Et meget interessant og aktuelt temaområde, og boka viste seg også å være bra skrevet med store muligheter for personlig innlevelse i stoffet. Også en god del eksterne personer, blant annet sentrale menighetsledere, beriker boken gjennom å delta med sine utsagn og kommentarer underveis i boka.

Tittelen kan virke noe provoserende. Forfatteren mener selvsagt at det også bør være plass for introverte både i himmelen og i menighetslivet, så tittelen er absolutt satt litt på spissen. Det som imidlertid er en utfordring er at også innenfor kristne sammenhenger er det ofte den ekstroverte måten å være på som framelskes, gjerne delvis på bekostning av de introverte.

Mine frie tanker og fortolkninger etter å ha lest boka gjengis videre i dette innlegget. I stor grad bruker jeg eget språk og velger å ikke nødvendigvis å gjengi ordrett det Hans Eskil har skrevet.

Forfatteren kommer strengt tatt ikke med noen gode definisjoner på introvert kontra ekstrovert. Det er mer praktiske eksempler som framsettes som forklaring på begrepene.

Noen definisjoner

Wikipedia skriver blant annet følgende:

• En person som særlig kjennetegnes ved introversjon, kalles introvert (innadvendt), mens en person som særlig kjennetegnes ved ekstroversjon, kalles ekstrovert (utadvendt). Introversjon står sentralt i Jungs analytiske psykologi, og er et viktig personlighetstrekk i trekkteorier som Eysencks trefaktormodell og femfaktormodellen Big Five.

Store norske leksikon skriver pr. 07.07.2018 følgende:

• Introvert: Introvert, introversjon, innadvendthet. Hos Carl Gustav Jung betegnelse på holdningen hos mennesker som tillegger sine egne, indre opplevelser en dominerende betydning. Den motsatte, utadvendte holdning kalles ekstroversjon, eller det å være ekstrovert. En person som sjelden tar kontakt med andre, er sky i sosiale sammenhenger, har oppmerksomheten rettet mot sine indre opplevelser og gjerne foretrekker ensomme aktiviteter kalles introvert.
• Ekstrovert: Ekstrovert, personlighetsbeskrivende uttrykk, brukt i Carl Gustav Jungs typelære om mennesker hvis livsenergi er vendt utad. Ekstrovert er det motsatte av introvert. Ekstroverte mennesker er sosiale, pratsomme, kontaktsøkende, ikke så redde for å dumme seg ut, og de liker nyhet og variasjon. I moderne forskning, for eksempel av H. J. Eysenck og McCrae og Costa, har dimensjonen ekstrovert–introvert vist seg å være av det mest sentrale og grunnleggende for beskrivelse av mellommenneskelige forskjeller i personlighet.

Muligens noe forenklede og stereotype definisjoner er gjengitt her.

 

Forfatteren av den leste boka liker ikke helt å bruke innadvendt og utadvendt som synonymer til introvert og ekstrovert. Det er ofte hos folk flest en del negative assosiasjoner knyttet til disse dagligdagse begrepene, som ødelegger noe av meningsinnholdet. Generelt er det knyttet en del fordommer og myter opp mot introvert (innadvendt) og ekstrovert (utadvendt). En typisk myte er at en introvert person er helt asosial, hvor f. eks. en stereotyp datanerd fort kan nevnes.

Det er en stor og usann myte at alle introverte er asosiale og folkesky. Det som derimot er sannheten er at introverte henter energi og lader sine batterier ved innimellom (ikke hele tiden!) å være alene og gjennom å søke roen. Ekstroverte personer derimot henter energi og lader sine batterier i sosiale fellesskap og miljøer med høyt tempo.

Boka presenterer en flytende skala der man kan befinne seg en eller annet sted på linja fra introvert til ekstrovert, med ambivert som et midtpunkt. En ambivert person eller personlighetstype vil være en som er halvt om halvt introvert og ekstrovert. I tillegg til disse begrepene er forfatteren også innom sensitive eller høysensitive personlighetstyper.

Rent generelt vil ofte ekstroverte viser mer igjen og tar mer plass enn introverte i en menighetssammenheng. Introverte er mer interessert i dype og meningsfulle samtaler enn småprat, overfladiskhet og vegrer seg ofte for å ta plass/vise igjen. Introverte kan oppleve å få tappet sitt energinivå relativt kjapt hvis settingen ikke passer deres personlighet.

Normen, idealet og kulturen i samfunnet er ofte det ekstroverte, og dette gjelder også innenfor menighetsliv. Det ekstroverte framelskes på mange måter, og det “normale” er at menighetene i sin form er mer ekstroverte enn introverte. Da er det store spørsmålet følgende: Er det rom for alle sine ulike personligheter, preferanser og kreativitet? Er det rom og plass for de introverte som er skapt slik, men som ofte møter et kirkeliv tilpasset ekstroverte?

Forfatteren slår et slag for mangfoldet og for å beholde de ulikheter vi er skapt med. Det bør være rom for både ekstroverte og introverte i menighetslivet. Mangfoldet kan berike og være styrkende for den enkelte menighet. Fordelene introverte har kan utnyttes i menighetssammenheng, uten å fortrenge det ekstroverte. Det må være rom for begge deler. Det er viktig å gi også introverte sitt rom for å unngå at de mister seg selv (det personlige aspektet) i menighetslivet.

Med ekstroverte i møteledelsen kan samlingene bli preget av mye “hopp og sprett”, høyt tempo, kjappe overganger fra det ene til det andre, overfladisk og på sparket forkynnelse og underholdning. I en slik setting er det lite plass til ettertenksomhet, det dype og det rolige.

Boka omtaler den gode individualisme, som ikke må forveksles med egoisme. Å gi rom for den gode individualisme er viktig. Mennesker som har fått dyrket fram den gode individualismen har det godt med seg selv, er trygge, har overskudd til å dele med andre etc.

I praksis er det ikke alltid lett å avgjøre om et menneske er mest introvert, ekstrovert eller et sted midt imellom (ambivert). En del introverte bruker masse energi på å spille et rollespill som ekstroverte, og de kan klare å spille dette spillet så godt at det blir troverdig og vel så det. Imidlertid vil dette “dobbelt-spillet” tappe masse energi og være en svært slitsomme måte å leve på. Innimellom må slike personer hente seg inn igjen for å unngå å gå på en smell.

Boka omtaler også Hans Eskil sine selvopplevde erfaringer med Jesus Revolution Army. Han var i en periode soldat der. Han opplevde et hardkjør bestående av et heseblesende tempo med liten tid til seg selv og sine personlige behov. Det var en typisk ekstrovert framferd og miljø på alle måter, hvor man skulle være lydige mot ledelsens visjoner uten å tenke for mye selv eller å kritisere opplegget. Forfatteren beskriver seg selv som introvert, om enn ikke helt i ytre enden av skalaen. Til slutt ble det naturlig for ham å avslutte sitt frivillige soldatarbeid for Jesus Revolution.

Forfatter sier at boka ikke er en direkte del av Frelst-debatten, selv om han i en periode var aktive med innlegg i denne debatten. Imidlertid har forfatteren god kjennskap til og har hatt kontakt med Rut Helen Gjævert fra VGTV, og hun har også vært teamleder for det ene teamet hos Jesus Revolution som Hans Eskil tilhørte i en periode.

Et kapittel i boka heter “Den skjulte menigheten – de som velger bort fellesskapet”. Enkelte (slik som meg!) velger bort menigheten da de føler at de ikke strekker til og ikke passer inn. En årsak til at de ikke passer inn kan være at de er introverte i et menighetsmiljø som dyrker det ekstroverte. Å kjøre på med rollespill for å leve et liv som ekstrovert kan medføre at man går på en smell og f. eks. blir et “brent barn”.

I boka advares det mot å bli lite betydningsfulle brikker i en leders eller menighets visjon, hvor det ikke er plass til den enkeltes personlige egenskaper og behov. Instrumentalisme benyttes som begrep. Det enkelte verdifulle og unike menneske betyr lite i et slikt spill. Alle mennesker har behov for å bli verdsatt, sett og elsket. Mennesker ønsker å bety noe. Disse menneskelige behovene dekkes ikke når en leder styrer hele showet helt på egen hånd.

Forfatteren er også innom noe forskning, blant annet hjerneforskning. Akkurat dette tenker jeg ikke å si noe mer om her. Les boka for å lære mer om disse tingene!

Å få mer fokus på forskjellene mellom introvert og ekstrovert personlighetstyper har absolutt noe for seg. Økt bevissthet og kunnskap rundt dette gjør det lettere å leve sammen i harmoni og med respekt for hverandre. Det gjør det også mulig å utnytte de fordeler både ekstroverte og introverte har. Til enkelte formål kan introverte personligheter i mye større grad enn i dag bli benyttet. Dette kan gagne hele menighetslivet.

Omtale fra forlaget

• Hvem er vi skapt til å være? Kan introverte trives i en ekstrovert menighetskultur? Og når føler vi oss aller mest levende? Mange mennesker forlater kirken og troen fordi de ikke lenger føler de passer inn. Rommet som skulle være en flik av himmel på jord, ble trangt og uniformerende. Det mangler et språk for preferanser og personlighet. Hvordan kan kirken møte mennesker på en god måte? “Ingen introverte i himmelen” rommer historien vi har glemt å fortelle. En historie om mangfold, og hvordan vi alle sammen er mennesker skapt til å skape.

 

Boka er alt i alt lettleste. Forfatteren går ikke i fella med å overdrive bruken av høyttravende teologiske fraser. Hvis jeg skal si noe som helst negativt om hvordan boka er skrevet må det være at den til tider er litt omstendelig og “langdrygt” skrevet, med litt gjentakelser. Dessuten er muligens forfatteren litt vel positiv og optimistiske til introvertes muligheter til å passe inn i dagens menigheter. Å få økt bevisstheten og kunnskapen rundt introverte sine behov er ikke gjort i en håndvending. (Men for introverte er det muligens den “gode gamle” kirka som er nærmest å passe best.)

Alt i alt en svært spennende og interessant bok, som i høyeste grad er tankevekkende. Jeg har ofte tenkt på at jeg ikke helt passer inn i menighetens trange rammer, men fram til nå har jeg nok brukt andre begreper enn introvert. Imidlertid må jeg etter å ha lest boka innrømme at jeg innser at jeg er introvert, og at dette kan være noe av grunnen til mitt opprør mot organisert menighetsliv. Tidligere har jeg både sagt at jeg ikke er en dum sau som for enhver pris må ledes av en oppkomling av en hyrde, og jeg har også sagt at jeg ikke passer inn i et A4-kristenlivs trange rammer hvor jeg har trukket inn denne modellen:

Jeg har ofte følt meg som en mangekantet figurperson som ikke passer inn i menighetens trange firkant av en ramme. Lav takhøyde og utfordringer med at man ikke får være seg selv har jeg tidligere nevnt som relativt store utfordringer. Se f. eks. mitt innlegg “Protest mot enkelte former for kristendom” som omhandler slike temaer, uten å bruke introvert og ekstrovert som hovedbegrunnelser.

Sosiale situasjoner og introverte

Om enn ikke direkte relatert til det kristne var det en ok oppstilling av en del faktorer knyttet til dette å være introvert hos MSN Livsstil (lenke), noe omskrevet av meg. Sosiale situasjoner som introverte frykter:

• Å ikke ha nok tid for seg selv.
• Snakke til store forsamlinger.
• Fester og andre større sosiale sammenkomster med mange fremmede tilstede.
• Planlegging av et arrangement,
• Møte nye mennesker (spesielt grupper av nye mennesker).
• Småprating (small talk, mingling) kan oppleves som uhensiktsmessig og meningsløst.
• Skape og danne nettverk (som krever mingling og sosialisering) kan være utfordrende.
• Steder med mange mennesker (ute på gata, offentlige transportmidler, butikker, køer, konserter…) hvor man bare ønsker å synke ned i jorda.
• Å holde kontakt med folk over avstand (litt sosial angst hjelper ikke på) kan fort feile.
• Gruppedeltakelse kan oppleves som vanskelig.
• Fest på jobben.
• Snakke i telefonen eller via andre teknologiske hjelpemidler (videokonferanse, videochat osv.).
• Omgang med folk som ikke kan håndtere eller takle stillhet.
• Folk som snakker til deg når du leser en bok, jobber eller er fordypet i andre konsentrasjonskrevende aktiviteter.
• Når andre forteller deg at du må bli mer sosial av deg.
• Huske navn på andre, da du er mest fokusert på din egen rolle (hva du skal si etc.) i den sosiale situasjonen du er i.
• Bli tatt på uten grunn (krysser den personlige komfortsonen / sfæren) kan være fælt.
• Se noe man kjenner på offentlige transportmidler og bli “tvunget” til stressende kommunikasjon.
• Endringer i planene i siste liten kan oppleves som frustrerende.
• Bli oversett i gruppa pga. stillferdig opptreden.
• Også introverte trenger bekreftelse og anerkjennelse, men uten å be om masse oppmerksomhet.
• Når noen er sene til en avtale eller møte kan dette irritere en introvert ekstra mye.
• Høy lyd og generelt høyt støynivå.
• Klarer ikke å forstå andre, får ikke med seg hva de prøver å si, jf. kommunikasjonsmodellen.
• Taushet kan misforstås som om man er dømmende.
• Enkelte er intolerante overfor introverte.
• Kan bli fortalt at man ser sur og sint ut pga. man ikke passer helt inn i settingen, og man har et kroppsspråk og ansiktsuttrykk når man prøver å slappe av som kan misforstås.
• Man unngår heisen for å slippe unna en muligens klein samtale om vær og vind.

 

Å være introvert pastor i pinsebevegelsen er også utfordrende. I slike miljøer er nok ekstrovert oppførsel det mest “normale”, og da spesielt fra ledelseshold.

Kanskje er det akkurat begrepet introvert som er mye av forklaringen på min store protest mot deler av kristendommen? Kanskje det er min introverte personlighet som er grunnen til jeg ofte har følt på at organisert menighetsliv ikke er noe for meg, med alle sine trange rammer og bud? Takk til boka og forfatter som setter lys på dette og som har gitt meg økt bevissthet på dette med ulike personligheter/personlighetstyper. Vel anvendt tid å lese boka da den i høyeste grad har vært utviklende for meg og mitt tankesett!

Boka kan kjøpes via Lunde Forlag (Luther Forlag), fra forfatteren selv eller via diverse andre nettbutikker som selger bøker. ISBN: 9788253148649

Lenker:

• Stavanger Aftenblad kommentar (Harald Birkevold): Endelig alene (koronakrisen, om introverte, hvor hjemmekontor eller eget kontor med dør er mye bedre enn åpne kontorlandskap)
• Re:tro (Hans Eskil Vigdel): Det indre rommet (Tro er eksistensielt)
• Vårt Land: Idealet om en ekstrovert entusiastisk tro møter kritikk | I etterkant av Thomas Netelands ferske bok Avokadoeffekten, tar Svein Skulstad og Hans Eskil Vigdel til orde for en bredere forståelse av hva det vil si å være en kristen entusiast.

Megakirker: Diverse megakirker kan vise til stor vekst. Slike store forsamlinger reiser hos meg spørsmål av typen: Hvorfor vil enkelte mennesker seg selv så ondt at de oppsøker slike store enheter? Hvorfor trekkes mennesker mot slike kjempesvære menigheter? Hvem kan trives på slike upersonlige steder med slik “glatt” møtestil? Hvordan kan medlemmene godta teologien og lederstilen som ofte finnes i slike forsamlinger? Slike ting klarer jeg enkelt og greit ikke å fatte eller å forstå meg på.

I slike store sammenhenger blir man en ubetydelig/uunnselig person i den store mengden. Dette kombinert med at en del av disse forsamlingene har tvilsomme teologi – gjerne innenfor den ekstremkarismatiske leiren – gjør meg ikke mindre skeptisk. Det kan også bli for mye musikk- og underholdningsfokus (scenekirke) i slike sammenhenger, samt heltedyrkelse av ledere/forkynnere.

Ifølge Wikipedia: “En megakirke er definert som en menighet med et ukentlig møtebesøk på mer enn 2 000 besøkende.”

Det er altså snakk om større menigheter med besøkstall på hundrevis og tusenvis av mennesker hver uke som kan kalles for megakirker. Ofte er slike menigheter igjen deler av et større nettverk. Mest utbredt innenfor den (ekstrem)karismatisk fløy med karismatiske ledere. I Norge har vi ikke all verdens mange av disse superstore menighetene etter den offisielle definisjonen, men noen finnes da.

Når jeg her skriver om megakirker bruker jeg en litt snillere definisjon enn den offisielle. Jeg velger å klassifisere slik menigheter som de største Hillsong-menighetene i Norge samt IMI i Stavanger for megakirker eller i hvert fall som (alt for) store menigheter.

Å klumpe seg sammen i slike store megakirker eller andre forholdsvis store enheter har sine fordeler og ulemper. Av ulemper kan blant annet følgende ramses opp:

• Du som enkeltperson betyr ikke en dritt, utenom at du er en del av den flotte statistikken over frammøtte og at din arbeidsinnsats (ikke deg som person!) i Guds rikes sak er ønskelig. Man blir en anonym og ubetydelig person i den store stimen.
• Ekstremt stort fokus på kirkevekst og å få med seg nye. Et helt ok sted for de kirkefremmede. Gjerne litt manglende fokus på hva man skal gjøre for å få til utvikling hos og å beholde dem som har vært med i en del år.
• Upersonlig møteform.
• Ikke demokrati, beslutninger tas av den øvre og indre ledelsen over hodet på folk flest.
• Sterke maktpersoner og ledelse på toppen. Maktmisbruk og bruk av hersketeknikker kan inntreffe.
• Ledere (pastordyrkelse) og forkynnere får nesten gudestatus. Dyrkes som helter eller idoler.
• Lederne (hyrdene) har alle svarene som forsamlingen (sauene) må følge. Underordning som tilnærmet ufravikelig prinsipp.
• Lederne er gjerne karismatiske ledere/ledertyper. De har talens gave, og de kan overbevise, overtale og få folket med seg.
• Fare for at massesuggesjon oppstår.
• Ofte stor avstand mellom menigmannen og ledelsen.
• For mye vekt på det musikalske.
• For showpreget, underholdningsshow/konsert (sirkus). Scenekirke, hvor det blir viktig med proffe lys-show, røykmaskiner, høyt tempo, underholdende stil og røff musikk (pop og rock).
• Høyt lydvolum som på en konsert. Monoton og suggerende lovsang.
• Kritikk blir ignorert, blankt avvist eller latterliggjort.
• For overflatisk og “glatt” forkynnelse. Alt skal være så kortfattet, urbant, hipt og kult. Ikke rom for det dype og alvorlige.
• Feil fokus. Fokus rettes mot andre ting (“kjepphester”) enn det sentrale evangeliet.
• Enkelte av forsamlingene har manglende Jesus-fokus, da det blir mest fokus på menneskelige (overåndelige) opplevelser. Jeg-konsentrert (egoistisk) evangelium forkynnes.
• Forkynnelse av typen “Hva kan Gud gjøre for meg?” i stedet for “Hva kan jeg gjøre for Gud”.
• Alt skal tilsynelatende være så vellykket og perfekt.
• Det spøkes med seriøse tema, inkludert det hellige. Latterliggjøring av andre annerledestroende kristne.
• Du drukner som kontaktsøkende menneske i den store massen, og forsamlingen oppleves ikke som en fungerende utvidet åndelig familie.
• Menighetslivet kan være utmattende i stedet for kraftpåfyllende. “Brente barn/kristne” kan også bli et resultat av slike menigheter.
• Enkelte forsamlinger er de reneste sjekkesteder.
• Mas om penger og tienden er vanlig.
• Ofte ikke plass for de godt voksne (eldre) pga. de “moderne” uttrykksformene. Blir ikke generasjonskirker.
• Det legges ofte opp til cellegrupper (husgrupper, husfellesskap) som et supplement for å gjøre ting noe mer personlig m. m., men det er slettes ikke sikkert at man havner i en cellegruppe med personer som man har god kjemi med eller som kan bistå med ønsket åndelig utvikling i eget kristenliv.
• Tvilsomme teologi og forkynnelse (herlighetsteologi m. m.) formidles i enkelte av menighetene, gjerne av typen ekstrem-karismatisk forkynnelse.

Ofte måles fruktene eller suksessen til en forsamling/menighet i form av antall personer/medlemmer som deltar i arbeidet. Er dette noen god måte å måle på, og sier antallet frammøtte noe om kvaliteten og at det er ekte? Har ikke personer slik som Hitler, Stalin og Kim Jong-un også hatt gode oppslutning med mange tilhengere?

NB! Jeg har SELVSAGT IKKE belegg eller grunnlag til å kunne hevde bastant at alle megakirker driver med usunn teologi og forkynnelse, samt at de herser med folket. Imidlertid har det vært noen skremmende og negative tendenser hos flere av de kjente megakirkene. Et noe dystert bilde og tendens kan skimtes i det fjerne.

Nå har jeg generalisert ganske kraftig og i hovedsak kun vært opptatt av de negative sidene med megakirker. Enkelte store menigheter kan nok fungere bedre enn det jeg har skissert. Det kan også være en del positive sider med store forsamlinger som jeg ikke har nevnt i min gjennomgang. Helt balansert er ikke dette innlegget, noe jeg er fullt klar over.

Når temaet megakirker nevnes er det helt naturlig å nevne Hillsong som har sin opprinnelse i Australia. Hillsong er jo også til stede her i Norge. Jeg har tidligere skrevet noen ord om Hillsong Norway, hvor jeg har uttrykt litt skepsis til det de står for. Og våren / sommeren 2022 virker det som om Hillsong-nettverket på mange måter er i ferd med å revne helt.

En annen megakirke som kan nevnes er Willow Creek, eller Willow Creek Community Church som vel er hele navnet. Dette kirkesamfunnet har opprinnelse i USA. Willow Creek har vært inspirasjonskilde til en hel rekke med norske menigheter og forsamlinger. Mange har valfartet til USA for å lære om deres suksesshistorie når det gjelder kirkevekst.

I år 2018 har glansbildet enkelte har hatt av Willow Creek falmet noe. Grunnleggeren Bill Hybels har gått av etter beskyldninger om upassende oppførsel (seksuell trakassering) overfor diverse kvinner, jf. #MeToo-kampanjen. I etterkant har flere andre i toppledelsen “tatt sin hatt og gått av” pga. de ikke har håndtert anklagene mot tidligere hovedpastor og grunnlegger Bill Hybels på noen god måte. Ikke bare-bare med slike store menigheter der mye makt er fordelt på få hender, og hvor toppsjefen blir et ufeilbarlig idol.

Dette innleggets tittel er: “Megakirker – hvorfor velger mange disse?”. Strengt tatt klarer jeg ikke å gi noe fullgodt svar på spørsmålet. For meg er megakirker alt annet enn fristende og innbydende. Jeg forstår enkelt og greit ikke at oppegående og intelligente mennesker lar seg trekke seg mot slike menigheter. Menighetene virker akkurat på samme måte som fluepapir virker på fluer, megakirkene trekker til seg mennesker i “strie strømmer”.

Mange mennesker er vel enkelt og greit flokkdyr, og de liker å dilte med og å følge mengden (gå “den brede vei”). En del får selv om jeg ikke forstår det stor glede av å være del i en stor setting eller sammenheng. Imidlertid er ikke slike megakirker noe for introverte, eller for mennesker som ikke er dumme sauer. I koronatidene vi har vært gjennom har det heller ikke vært helt bare-bare med slike megakirker. Noen liker nok megakirkene pga. de oppleves å ha mer momentum enn tradisjonelle og mindre menigheter.

Hvorfor bli en kjempestor menighet, når man kan være lykkelig som en liten eller mellomstor forsamling? Muligens er det vel så smart å dele seg opp i flere og ulike menigheter i stedet for å samle alt under ett tak eller en paraply. Mindre menigheter framstår som mer personlige og mer opptatt av enkeltmennesker enn det de store er.

I en del av disse populære megakirkene er det gode grunner til å reagere på forkynnelsen og teologien. Det er slettes ikke uvanlig at de står for usunn og usann ekstrem-karismatisk forkynnelse (ekstrem-karismatikk), inkludert bruken av penge- og mirakelpredikanter. Overdrevent fokus på vekkelse, dommedag og avkristning kan forekomme, og noen av disse miljøene dyrker også alskens konspirasjonsteorier. “Brente kristne” / “brente barn” kan i noen tilfeller bli resultatet av slik forkynnelse og slike “krevende” menigheter.

Selv ser jeg enkelt og greit ikke poenget i å tilhøre en kjempestor megakirka. Jeg for min del trives bedre i mindre sammenhenger. For meg blir megakirker for upersonlige og overflatiske hvor den enkelte drukner i de store folkemengdene. Ja takk til mindre sammenhenger.

Inspirasjon til denne artikkelen har blitt hentet fra:

• ChurchWatch Central: Hillsong Insider (Part 1): “My exit out of a mega church… Never to return again”

Jeg for min del heller mot svaret nei til menighet. Nei, jeg trenger ikke menigheten eller forsamlingen for enhver pris. Når dette å tilhøre en lokal menighet blir mer belastende og ødeleggende enn til glede og styrke for meg som person og min tro er det på høy tid å forlate menigheten.

Med menighet eller forsamling tenker jeg her på den lokale enheten. En menighet kan defineres som et avgrenset samfunn/gruppe av trosfeller eller troende mennesker, som altså søker sammen i et fellesskap.

Menigheten skal som utgangspunkt fungere som en kraftstasjon eller ladestasjon med påfyll av krefter til vår tro. Likevel kan man oppleve at menigheten i stedet blir et sted som tapper den enkelte for krefter og energi og er nedbrytende for enkelte medlemmer. Å være del av et slikt usunt menighetsliv ønsker jeg ikke å være.

I utgangspunktet er menigheten en fin ting der troende kan finne sammen og bli styrket i sin tro. Man kan få inspirasjon og motivasjon til å stå på med evangelisering og å leve som en tydelig kristen. Innledningsvis kan jeg støtte ideen og behovet for lokalmenigheter. Kjempefint og flott når den lokale menigheten fungerer! Imidlertid oppstår det av og til usunne tendenser i menighetene som kan være ødeleggende for den enkelte personlig og trosmessig.

Hva er vitsen eller poenget med å ha menigheter i det hele tatt? Jeg har tidligere skrevet følgende i artikkelen “Hva er målet til menigheten?”:

• Hovedfokus til alle kristne menigheter og forsamlingshus bør være å få formidlet Guds og Bibelens ord til flest mulig samt legge til rette for at folk blir “frelst” (komme til tro på den treenige Gud og Bibelens ord).

Fra artikkelen “De ‘frafalne’ og ‘brente’ kristne” henter jeg følgende tre avsnitt relevant for dette som har med menighet å gjøre:

• Jeg må også si meg STERKT UENIG med det Sten Sørensen og Jan Inge Jenssen hevder i Dagen (nå bak betalingsmur). De skriver blant annet følgende: “At kirken er Kristi kropp betyr videre at deltakelse i kirken ikke er valgfritt. Når vi blir Guds barn er det en selvfølge at vi blir en aktiv del av Kristi kropp. Det er en selvmotsigelse å si ja til Jesus og nei til kirken. Hode og kropp hører sammen og som Guds barn er det helt nødvendig å koples til kroppen Hans på jorda.” For min del vil jeg heller stå på utsiden av menighetslivet og beholde troen, enn å være del av usunne menigheter som både ødelegger troen og meg som person. Ja til Jesus, nei til den organiserte kirken og menigheten sier nå jeg!
• Mantraet om at alle trenger et fellesskap eller menighet gjentas av evangelist Viggo Klausen. I teorien er jeg enig at en forsamling kan være OK som en kraftstasjon (trosstyrkende) for kristenlivet. Imidlertid hender det innimellom at menighetene ikke fungerer som de skal. Noen ganger er det beste å stå på utsiden av menighetslivet for å ikke miste seg selv, styre klar av usunn forkynnelse og for å unngå å bli herset med. Ikke alle bor heller slik til at det “bare” er å oppsøke en annen menighet (bygder og små byer har ofte ikke noe stort utvalg).
• Ikke alle “brente barn” / “brente kristne” blir nødvendigvis frafalne. En del beholder troen, men uten å være menighetsaktive. De som beholder troen blir gjerne “passive” kristne med sitt medlemskap i “sofamenigheten”/”sofakirken”. For enkelte kan dette å være kristen uten å være aktiv i menighetssammenheng være den beste måten å beholde troen på. Menigheter kan i enkelte tilfeller bli mer nedbrytende enn tros-styrkende hvis de usunne kreftene har fått overtaket i forsamlingen.

Temaet har også blitt touchet i en tidligere artikkel i gamlebloggen, nå tilgjengelig i form av en PDF-fil i artikkelen “Ja, jeg er en kritisk kristen!”. Innledningsvis skriver jeg der følgende:

• Hvordan overleve som kristen i usunne menigheter?: Hvordan ta vare på en sunn kristentro i et fellesskap som tapper en for krefter og energi? I menigheten får jeg ikke utfolde meg som et helt menneske. I stedet holder jeg på å kveles i menighetens liv og aktiviteter. Hva med det psykososiale miljø og dette å se den den enkelte og vedkommende sin verdi som menneske? Hva kan vi gjøre for å få flere med oss i menighetslivet samt beholde dem som allerede går der? Kanskje er det på tide å tenke mer på den enkeltes ve og vel enn å drukne oss selv i aktiviteter og møter?

Dette ble publisert i min gamle blogg og har nå blitt liggende som en PDF-fil i den nye. Imidlertid velger i i sin helhet å gjengi hele det opprinnelige innlegget i boksen nedenfor, slik at det blir et innlegg i innlegget mitt:

Hvordan overleve som kristen i usunne menigheter?

Hvordan ta vare på en sunn kristentro i et fellesskap som tapper en for krefter og energi? Der du er en giver av egne krefter og arbeidsinnsats, og ingen likevel ser deg som en hel person?

Hvordan unngår man å gå tom når en ikke blir satt pris på som et eget individ, men som medlem av en gruppe eller innsatsen? Når du selv er flink til å se andre og til å lytte, men ingen ser deg. Hvor lenge kan en makte å gi, gi og gi når ingen gir noe tilbake og investerer i deg?

Hvilke visjoner og mål er det i menigheten når en ikke er opptatt av personer som blir holdt utenfor? Hvor er fokus?

Grunnene til å ramle utenfor eller føle seg ensomme i menigheten er mange. Grupper som kan ramle utenfor er f. eks. single, gifte som ikke har barn, barnløshet, handikappede, aleneforeldre, personer med avvikende Bibelsyn og personer litt nede på den sosiale rangstigen. Hvor er troen på Jesus i menigheter som kun dyrker den smale og vellykkede gruppa med personer som “passer inn”?

Hvem går til den som blir sittende alene på møtet eller under kirkekaffen? Hvem oppsøker den som slutter å gå i kirka? Hvem prater med og ikke om de som har en annen mening? Hvem eller hva bestemmer hva som skal til for å passe inn? Er det pengene, klærne, parfymelukt, såpe, arbeidsinnsats, Bibelsyn, jobben, vennekretsen eller familieforhold?

Hvem er oppriktig interessert i å bli kjent med meg, hele meg? Hvorfor er det ikke lov til å stille spørsmålstegn med hvordan ting blir gjort, satsningsområder, planer, mål, Bibelsyn, tro og tvil? Hva er det egentlig som binder oss sammen som kristne?

Hva skal jeg ha menigheten til, hvorfor skal jeg ha en menighet, når jeg føler at jeg blir “tråkket ned i gjørma” og tappet for all energi? Jeg trodde menighetene skulle løfte opp og gi energi tilbake. Jeg trodde det skulle være et fellesskap der en kunne lovprise, hente fram gleden i å se hverandre, bry oss om og løfte opp og fram.

Hvem har spurt meg i løpet av de siste årene hvordan jeg har det, både privat og som kristen? Hvem har invitert meg hjem på besk? Hvem har brydd seg om mine meninger, tanker, kunnskaper og ideer? Hvem har spurt meg om jeg føler meg hjemme i menigheten?

Jeg er veldig takknemlig for venner og familie som jeg har utenfor menigheten. Uten disse hadde jeg aldri klart å være en som rekker ut armene for andre. Uten hjelpen utenfra hadde nok mitt hjerte blitt steinhardt, og mine smil hadde stivnet.

I menigheten får jeg ikke utfolde meg som et helt menneske. Jeg føler at jeg holder på å kveles i menighetens liv, men fortsatt er det en liten flamme av tro igjen og et lite håp om at noen kan våkne opp og se uretten og den enkeltes verdi som menneske.

Dette innlegget har blitt skrevet for å bidra til å skape debatt og ettertanke rundt temaet psykososialt miljø. Alle som går i menighetssammenheng, kan bidra til å forbedre miljøet. Det handler om å se den enkelte og vedkommende sin verdi som menneske. Sannsynligvis er teamet like aktuelt innenfor landets frimenigheter som i kirka og på bedehuset.

Debatter og samtaler med både enkeltpersoner, på nettet og i andre media tyder på at det er relativt mange i dette land som ikke finner sin plass i menigheten. Dette bør bekymre oss kristne. Hva kan vi gjøre for å få flere med oss i menighetslivet samt beholde dem som allerede går der? Kanskje er det på tide å tenke mer på den enkeltes ve og vel enn å drukne oss selv i aktiviteter og møter?

 

Innlegget i boksen ovenfor er faktisk ikke skrevet av meg! Det var min kone som skrev teksten tilbake i november 2009. Like aktuelt tema nå som da!

Et bra innlegg fra Vårt Land, beklageligvis bak betalingsmur:

• Vårt Land verdidebatt / meninger (Per Søetorp): Litt mer Sha-la-la!

Gjengir to sitater fra innlegget:

• “Heretter vil jeg kutte forbindelsen til alle energityver, party-poopere og åndelige blodigler som suger ut av meg den enkle, helsebringende hverdagsgleden. Jeg må rett og slett ha en litt høyere dose sha-la-la i livet mitt.”
• “Det gladkristne propagandaapparatet har lenge oversolgt illusjonen om hvor overvettes happy man blir på alle områder av å la seg frelse og la troen overstyre alt annet i livet.”

Forsamlingen, menigheten, fellesskapet og det kristne miljøet kan innimellom virke mot sin tiltenkte hensikt. I utgangspunktet kan et fellesskap som en menighet virke utviklende og styrkende for troen – være et kraftverk hvor energi til å stå på for den gode saken hentes. Dette forutsetter at menigheten fungerer som den skal, noe som slettes ikke alltid er tilfellet. En del menigheter havner mer eller mindre i grøfta, de sporer av fra det sunne.

Hvilke farer og potensielle negative effekter ser jeg med det organiserte menighetslivet? En liste følger nedenfor med en del tanker:

• Personer (medlemmer) rangeres ut fra arbeidsinnsatsen i menighetsarbeidet, man blir altså rangert ut fra innsatsen i Guds rikes sak. Det sentrale er ikke vedkommende sin verdi som unikt og helt menneske skapt i Guds bilde.
• Enkelte menighetsmiljøer kan framstå som svært klikkete miljøer (sekteriske). Ikke hvem som helst passer inn.
• Forsamlingene blir ofte sosiale koseklubber for utvalgte likesinnede, der fokus på det sentrale mistes. Dette innebærer også at enkelte menigheter blir redde for å formidle evangeliet på en klar og tydelig måte, jf. artikkelen “Skammer vi oss over evangeliet?”.
• En annen utfordring er at enkelte kirker framstår som de reneste showpregede scenekirkene. Kule effekter (lyd, lys, røyk, video, presentasjoner storskjerm, utsmykning scene) og proffe sceneshow blir viktigere enn selve budskapet.
• Enkeltpersoner kan oppleve å gi svært mye av seg selv i form av f. eks. arbeidsinnsats, tid, penger, krefter, evner og anlegg. Det de får i retur (“takken”) for innsatsen kan være ganske så middelmådig. Enkelte opplever rett og slett å bli “tråkket ned i søla” av andre.
• Hva med dem i menigheten som perioder av livet har lite å bidra med? “Gratispassasjerer” er ofte uglesett i menigheter. Men skal yte, yte og yte, ikke bare nyte.
• Hva med hele mennesket og hele personen? Vi er alle hele mennesker med behov for å bli sett og verdsatt, og da ikke bare som arbeidere eller gruppemedlemmer i den store masse. Den enkeltes totale verdi må bli verdsatt.
• Er det rom for mennesker med tvil og/eller alvorlige personlige problemer? Ofte kan enkelte personer med mer eller mindre kroniske fysiske eller psykiske sykdommer føle seg noe på sidelinjen. Alt skal jo være så fint og perfekt i menigheten.
• Deltakelse i menighetslivet kan drukne oss i aktiviteter og møter. Det blir ikke tid til annet enn menighetsliv og indremisjon.
• Menigheten skal i utgangspunktet fungere som en kraftstasjon med påfyll av krefter relatert til vår tro. Likevel kan enkelte oppleve det motsatte, dvs. man blir tappet for energi og krefter i stedet for å få påfyll.
• Det er ikke bare-bare å passe inn i en menighet. Ofte er det ganske mange rigide uskrevne regler som ikke må brytes. Man må gjerne være ganske A4 uten egne sterke meninger for å passe inn.
• Enkelte kjenner på ensomheten selv om de er del av en menighet.
• Hele menighetslivet kan for enkelte bli det reneste skuespillet. Det er ikke rom til å være seg selv fullt ut, og man blir gående med en «maske» for å passe inn.
• Mange passer ikke inn og finner ikke sin plass innenfor menighetenes trange rammer, og de ramler på utsiden av det organiserte menighetslivet.
• Det psykososiale miljøet kan være så som så i enkelte forsamlinger.
• Falskhet, overflatiskhet og dobbeltmoral preger enkelte miljøer.
• Mange menigheter er flinke på rekruttering, men ikke fullt så flinke til å ta seg av og å beholde “gamle” medlemmer som aktive. Det viktigste kan se ut til å være jakten på nye medlemmer som kan “gå på kroken”. Disse nye medlemmene kan igjen benyttes til å servere fin statistikk rundt tilsiget av medlemmer – menighetsvekst.
• Enkelte av oss kan føle på at vi holder på å bli kvelt av menighetslivet, selv om det finnes en aldri så liten flamme av tro og håp igjen.
• Meningsløst menighetsliv kan oppstå, hvor fokus på det sentrale mistes av syne. Regler, fortolkninger av teologiske spissfindighet, slik gjør vi det her-tenkning, sosiale aktivitet og lite rom for ekte medmenneskelighet tar plassen.
• Jeg vil ikke innordne meg blindt under en prest, pastor, styre eller eldsteråd. Jeg har friheten og muligheten til å vurdere og å tenke selv. Jeg er ikke en dum sau som trenger en sprø hyrde (menighetsledelse) til å lede meg.
• Det har vært en del eksempler på maktmisbruk i menigheter. Enkelte ledere har alvorlige psykopatiske trekk, er narsissister eller sosiopater. De er maktsyke, herser med medlemmene, manipulere og driver et storspill med bruk av diverse hersketeknikker og eventuelt massesuggesjon. De syke lederne forventer total lydighet, underdanighet, full kontroll og underkastelse.
• Åndelig misbruk kan finne sted. En leder kan hevde av vedkommende har fått et profetisk budskap fra Gud som slettes ikke kommer fra det høye. Det er ikke lett å si imot slike såkalte åndelige eller profetiske budskap, men når de kun medfører splitt og hersk er de neppe fra Gud.
• Det er ikke verdt å “låne bort” ørene til enkelte prester, pastorer og forkynnere. De kjører på med sine personlige kjepphester og sine egne private agendaer, som i liten grad gagner den enkelte eller menigheten. Rett og slett tendenser til splitt og hersk og maktmisbruk/hersketeknikk.
• Ledelse kan medføre selvopptatthet og gå helt til hodet på lederen. 
• Interne stridigheter og splittelser rir enkelte menigheter som en mare.
• Rar teologi og forvridd tro blir utenfor denne artikkelens tema, men slike ting er selvsagt også et problem i en del sammenhenger.
• Muligens er jeg en religiøs anarkist, som ikke så lett lar meg underordne hva som helst som finner sted angivelig i Guds navn. Det er jo liv og død det gjelder, så budskapet bør absolutt prøves.
• En del av oss bor på landsbygda. Det er ikke alltid tilgjengelig andre menigheter å oppsøke til erstatning for den syke menigheten.
• Det kan bli alt for mye fokus på menneskeskapte og delvis uskrevne leveregler og bud. Uønsket sosial kontroll kan også slå inn.
• Dømming av annerledestenkende kan finne sted.
• Er det plass til alle personlighetstyper? Passer for eksempel introverte inn i forsamlingen?
• I en del tilfeller er det ikke lett, mulig eller naturlig å dele troen til menigheten, da man rett og slett ikke tror på den samme “guden”.

Temaet behandlet i denne artikkel har i stor grad sammenheng med temaet “frafalne” og “brente” kristne. Usunne menigheter kan gi “brente Guds barn”.

2. Kor. 11, 20: “For dere tåler jo at noen gjør dere til slaver, utnytter og fanger dere, behandler dere overlegent, slår dere i ansiktet.” Kilde: Nettbibelen.

 

Et innlegg fra Dagensdebatt.no passer bra inn her i denne artikkelen:

Veien hjem – veien tilbake, men hvor?

Noen momenter, fritt gjengitt/noe omskrevet fra innlegget:

• Veien tilbake til menighetsfellesskapet er ikke (alltid) lett.
• Forfatter av innlegget “måtte” ut i frihet da det ble for mange bud og regler, for mange krav og for komplisert.
• En stor skare av tidligere aktive troende er i dag “menighetsløse”, hvor grunnene til dette kan være noe ulike.
• Det finnes både “brente kristne” (det ble for mye) og kristne som fikk “frostskader” (kom aldri inn i varmen).
• Menighet, kirke og forsamlingskultur appellerer ikke (alltid) til folket.
• Forsamlingen, menigheten og kirken kan bli en belastning.
• Fotavtrykk fra tidligere menighetsliv / menighetsdeltakelse kan sette sine spor, enten i form av “brennmerker” eller “frostskader”.
• Noen utfordringer for en forsamling: Sørge for at alle blir sett, tilby et inkluderende fellesskap, tale sant om livet og la mennesker få være mennesker. Kjærligheten er også sentral.

Kilde: Dagensdebatt.no (Oddmund Ro): Veien hjem – veien tilbake, men hvor?

 

Med fare for gjentakelser: Møteform og møtestil til en konkret menighet er ofte tilpasset til bestemte mennesketyper. Ikke alle oss mennesker passer inn i “formatet” eller “malen” som tilbys. Ofte er det også begrenset med rom for det ekte – inkludert sårbarhet og (personlige) problemer / vansker – uten å bli stemplet, dømt eller frosset ut. Det minimumskrav til en menighet er rom for det uperfekte livet.

 

I enkelte menigheter kan det virke som om hovedmottoet er: “Kom som du er, men bli som oss!“. Å være seg selv – muligens litt annerledes enn det “normale” – er det lite rom for. Man må “legge av” (ofre) deler av seg selv, og man må gå på kompromisser med sin identitet og det man står for. Det er ikke gitt at alle passer inn i de smale og trange rammene til en menighet eller forsamling.

Menighet og menighetsplanting/bygging kan være et middel for å nå mennesker, men selve menigheten skal aldri være et mål i seg selv. Hovedmålet med forkynning og evangelisering er og blir å nå ut med evangeliet til mennesker slik at de kan komme til tro, og målet er ikke i seg selv å bygge menigheter. Altså: Målet til kristent arbeid er å nå mennesker, og selve menigheten er i beste fall et virkemiddel som kan bidra til måloppnåelse. Fine og overdådige menighetslokaler er det ingen poeng i å anskaffe seg, da det verken fungerer som mål eller middel i trosarbeidet.

Hvis dette hadde vært en resonnerende stil eller tekst i skoleregi hadde det blitt trekk for slagside i argumentasjonen. I hovedsak har kun ensidig kritikk av menigheten som institusjon blitt framsatt. For helhetens og balansens skyld bør også litt annen argumentasjon slippe til orde:

Er alt menighetenes skyld? Muligens har noen av oss – meg inkludert – for høye og urealistiske forventninger til menigheten og menighetslivet? Menigheter består av mennesker, og mennesker gjør (konsekvent) feil og er slettes ikke ufeilbarlige. Det er og blir menneskelig å feile. Man kan oppleve å bli tråkket på, oppleve skuffelser, bitterhet, urettferdighet, bli utsatt for menneskelige feil og å bli såret. Noen overtramp skjer også ganske så ubevisst fra dem som trør på andre, da de ikke ser hvordan deres framferd virker negativt på andre.

I noen tilfeller kan det beste være å legge ting bak seg og å tilgi. Slik som det står i Herrens bønn / Fader vår / Vår far i himmelen: “…og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.” (Matt. 6,12.). Men dette er slettes ikke så lett i praksis, og fungerer heller ikke i alle slags situasjoner!

Irriterende folk er redningen

Torsdag 31. oktober 2019 hadde de på trykk (papir + nett):

• Vårt Land kommentar (Åste Dokka): Irriterende folk er redningen

Kommentaren ligger (beklageligvis) bak deres betalingsmur. Selv er jeg abonnent på avisen og har fått lest hele kommentaren.

I kommentaren skriver hun først litt små-kritisk om diverse amerikanske kristne selvhjelpsbøker. Akkurat denne kritikken kan jeg sånt i utgangspunktet støtte, men jeg tenker jeg ikke skal kommentere dette noe nærmere her.

Videre kommer hun inn på viktigheten av å tilhøre en menighet eller forsamling, som kan motvirke at man blir en kristenindividualist som føler på dette å ikke strekke til. Dette at hun så sterkt forfekter aktivt menighetsliv får med en gang “piggene” mine til å komme ut.

Noen sitater fra innlegget:

• “Når andaktsboka blir en kristelig selvhjelpsbok, handler det meste kun om meg selv.”
• “Når tyngdekraften i troslivet flytter seg fra helt alminnelige gudstjenester og helt alminnelige medmennesker til et privatåndelig spa, er det ikke bare et problem for fellesskapet, men også for den enkelte.”
• “Men hvis kristendommens primære sted er hjemmet og sjelen, kommer den til å dø ut.”
• “Folk og menigheter er sannelig irriterende, men det er denne hellige, alminnelige kirka som kommer til å redde oss fra vårt perfekte åndelige liv.”
• “Fellesskapet er en vaksine både mot perfeksjon, selvopptatthet og ensom fortvilelse.”

Underforstått: Begynn å oppsøke og gå i en menighet eller forsamling, som på tross av sine feil og mangler vil være redningen for usunn tro og trosutøvelse. Gid om det hadde vært så enkelt i virkeligheten!

Noen praktiske realiteter: For oss som bor på landsbygda er det ofte få valg av menigheter og forsamlinger. Det kan være vanskelig å bli inkludert og å passe inn i de få som finnes. Det er slettes ikke sikkert at det de tilbyr er styrkende eller reddende for kristentroen.

Ellers viser jeg til øvrig argumentasjon her i denne artikkelen som forteller litt om hvorfor noen av oss velger å holde avstand til det organiserte menighets- og forsamlingslivet.

 

Det jeg mest har opplevd personlig er problemet med alt for trange rammer, andre som skal bestemme hva man skal mene og andre som skal definere hva den rette tro er. Videre er ikke alle like verdifulle. Dette spillet for å prøve på å passe inn orker jeg rett og slett ikke lenger. Videre bør menigheten være i stand til å gi den frammøtte noe (dekke åndelige behov og mat til troen) for at det skal være vits til å gå et slikt sted.

Det er ikke rom for meg innenfor menighetens trange og avgrensende rammer:

 

År 2020 og 2021 har vi fått opplevd at mye av menighetsvirksomheten har vært nedstengt pga. covid-19/korona-pandemien. Det har vel stort sett gått bra dette også? Selv om man ikke har kunnet dra så mye i kirke og forsamlingshus klarer man å overleve som troende kristen. Enkelt og greit et bevis på at menigheten ikke er så viktige. De som taper på nedstengingen er griske pengepredikanter som maser om penger og maktsyke ledere som utøver negativ sosial kontroll. År 2022 og 2023 er man mer tilbake til normalen igjen, men jeg forstår det slik at enkelte menigheter sliter med dårligere oppmøte og lavere oppslutning enn det de hadde før pandemien.

Den norske kirke merker betraktelig dårligere oppslutning på gudstjenestene nå etter pandemien enn det de hadde før pandemien inntraff. I den forbindelse kan jeg henvise til dette innlegget i Vårt Land (bak betalingsmur):

• Vårt Land verdidebatt (Ingrid Vad Nilsen, direktør i Kirkerådet, DNK): Nye tider gir andre kirkevaner | Kirken, kulturlivet, idretten, frivilligheten og organisasjonslivet: Alle merker ringvirkningene etter pandemien. Folk har fått nye vaner. Noe gjør at de ikke deltar like mye som før, noe annet fører til at de deltar på andre tidspunkt enn søndager.

Til tross for min tidligere støtteerklæring til folkekirken går jeg minimalt på Gudstjenester. Noen grunner til min dårlige oppslutning er momenter og faktorer slik som: Uutholdelig orgelspilling og salmesang, høyttravende liturgi som ikke gir meg noe, dårlige taler / prester (umotiverende), ikke samsvar mellom teori og praksis (forkynnelse og levd lov), dobbeltmoral, baktalelse / ryktespredning (usunne miljøer) og ikke-fungerende sosiale fellesskap. Og enda flere momenter er tilgjengelig i min protestartikkel mot enkelte former for kristendom. (Ja, dette var svært generaliserende. Selvsagt finnes det unntak rundt forbi fra dette jeg har nevnt.)

Ideen med lokale menigheter er i utgangspunktet en fin ting, med delvis Bibelsk støtte. Likevel er ikke alt med menigheter fryd og gammen. I enkelte situasjoner kan det vise seg vel så smart å være på utsiden av menighetslivet i stedet for å bli ødelagt personlig og trosmessig av en usunn menighet og/eller skadelig forkynnelse. Innimellom i enkelte situasjoner passer det seg å hevde følgende: Ja til Jesus, nei til menighet! Kanskje ikke-hierarkiske husmenigheter/hjemmesamlinger er tingen?

Lenker:

• blogg.brr.no: De “frafalne” og “brente” kristne
• blogg.brr.no: Hva er målet til menigheten?
• blogg.brr.no: Ting jeg IKKE tror på
• blogg.brr.no: Protest mot enkelte former for kristendom
• blogg.brr.no: Ekstrem karismatikk, skeptisk!
• blogg.brr.no: Norske forkynnere med tvilsomme forkynnelse
• blogg.brr.no: Konservativ kristendom, nei takk!
• blogg.brr.no: Min tro
• blogg.brr.no: Kristentroen blir ødelagt av uheldig trosutøvelse
• blogg.brr.no: Kristenhatet – hatet blant kristne
• Dagen: Nysgjerrig på kristne som forlater kirken (masterstudent Harald Hovland) | Hovedfunn: Mangel på autentisitet (ekthet eller opprinnelighet)
• Vårt Land religion: Drastisk nedgang i besøkende til gudstjenester (Den norske kirke) | Nye tall fra SSB viser en nedgang på over én million deltakere i gudstjenester fra før pandemien.

Ja, jeg er (små)skeptisk til menighetsnettverket & megakirken Hillsong. Heldigvis er ikke Hillsong lenger representert i Norge!

Jeg har en artikkel her i bloggen med tittelen “Protest mot enkelte former for kristendom”. Denne er pr. dags dato på hele 65 sider (ved utskrift). En ulempe med en slik stor og omfattende samleartikkel er at gode enkeltsaker drukner i mengden.

I denne artikkelen du nå leser tenkte jeg å “minne” om det kritiske jeg har skrevet om Hillsong. Mai 2017 ble det annonsert at pinsemenighetene i Intro-nettverket blir en del av Hillsong Church. Menighetsnettverket Hillsong har sitt utspring fra Australia, og de har opplevd stor vekst de senere år. Etter den tid – i 2022 – valgte de heldigvis å gå ut igjen fra dette nettverket for å bli til Puls Norge. Også mot Hillsong har jeg (selvsagt) noen småskeptiske ankepunkter å komme med.

Noen av ankepunktene jeg har mot nettverket er: Ensporet fokus på lovsang, litt vel konsertpreget scenekirke, usunn eller i hvert fall ukjente teologi, minner litt vel mye om en blankpolert og kommersiell pengemaskin og jeg er noe skeptisk til menighetsnettverkets organisering (mye makt til få personer). Mye show, og lite ekte, sann og dyp forkynnelse praktiseres.

Januar 2019 “stormer” det litt rundt den norske hovedpastoren i Hillsong Norway – Jostein Krogedal. Det har blitt registrert et tyvetalls varslinger på ham og hans lederstil. Det hevdes at han bidrar til å skape en fryktkultur, hvor han blant annet nyttiggjør seg av stygge hersketeknikker m. m.

Helt rolig har det ikke heller blitt etter hans avgang. Både i Norge, og enda mer internasjonalt i Hillsong Church-familien, har det vært tilfeller med overgrep, lederkonflikter, fryktkultur, maktmisbruk og lite rom / muligheter for å stille kritiske spørsmål. De står for en veldig konservativ teologi pakket inn i en kul og moderne møtestil (uttrykksform). Overflatiskheten får og råde via dyrking av utseende, moter, vellykkethet, penger og kjendiser. De har definitivt i mine øyne en overdreven fokus på lovsang og penger (tienden).

Tilbake i 2020 måtte pastor Carl Lentz gå fra sin pastorjobb i USA, etter diverse sexskandaler og beskyldninger om overgrep. Våren 2022 er det heller ikke helt rolig i leiren. Hovedpastoren internasjonalt – Brian Houston – har sagt opp sin stilling etter (beskyldninger om) upassende oppførsel samt løgner. Og også her i Norge har det vært litt diskusjoner om Hillsong-kulturen og hvordan “skuta” styres. Det kan virke som om hele sekta / menighetsnettverket har en del ukultur relatert til ledelse, styring og kultur. Dårlig ledelse med maktmisbruk – inkludert sosial kontroll og manipulering – er vel gjennomgangstonen. Mange dumme sauer (les: ikke-tenkende menighetsmedlemmer) finnes innenfor bevegelsen, som følger sin “hyrde” i tykt og tynt.

Bra valg, om enn noe overraskende:

• Vårt Land: Hillsong Norway trekker seg ut av Hillsong Church | Et overveldende flertall på Hillsong Norways årsmøte vedtok at de norske forsamlingene trekker seg ut av Hillsong Church. Samtidig gir lederskapet en uforbeholden unnskyldning til de som har hatt vonde opplevelser.

Det er litt å rydde opp i innenfor den norske (tidligere) avgreiningen av Hillsong. I den norske avdelingen i Norge må det blant annet bli slutt på maktmisbruk, hersing, negativ sosial kontroll og alt for store visjoner. Dominerende og egenrådige ledere (“diktatorer”) som dikterer og detaljstyrer alt må også ta slutt.

Diverse publiserte dokumentarer har ikke akkurat gjort meg mindre skeptisk til Hillsong internasjonalt. Mer om dette og andre ting i annen artikkel.

Same shit, different wrapping (?):

• Vårt Land: Trakk seg ut av Hillsong-nettverket – nå har den norske menigheten byttet navn (til Puls Norge)
• Vårt Land: Første gudstjeneste som Puls, ikke Hillsong. – Setter strek etter en krevende sesong

Full argumentasjonsrekke er tilgjengelig i tidligere nevnte protest-artikkel og underpunktet Hillsong Norway.

• Direktelenke: “Protest mot enkelte former for kristendom”, #Hillsong

I en periode var det en del fokus rundt temaet “brente kristne”. Selv publiserte jeg artikkelen “De “frafalne” og “brente” kristne” her i bloggen mens det stormet som verst. “Beklageligvis” går verden videre, og tidligere tema blir glemt og forlatt. Andre saker kommer i stedet opp på dagsordenen.

Dette med brente kristne anser jeg som et svært sentralt tema som ikke fortjener å havne i glemselens hav. Det er fortsatt et viktig tema og bør strengt tatt aldri tas av plakaten så lenge som det finnes ofre. Et visst fokus bør rettes mot temaet med jevne mellomrom selv om selvsagt også andre temaer kommer til og får sin del av oppmerksomheten.

Muligens er Norges største menigheter “de frafalne” samt “sofamenigheten”/”sofakirken”. En god del har havnet opp her pga. uheldige opplevelser innenfor kristen regi. De har havnet inn i det gode selskap med andre “brente” kristne.

For min del har jeg konkludert at for å beholde troen kan det i enkelte tilfeller være vel så smart å stå på utsiden av menighetslivet enn å være del av en usunn menighet og forkynnelse. Menighetsliv bør ikke bidra til at man mister seg selv eller blir tvunget inn i ting som en ikke kan stå inne for. Det bør ikke være nødvendig å gå på kompromiss med seg selv og sin egen integritet for å kunne tilhøre en menighet eller fellesskap.

Det er mange årsaker til at enkelte kristne havner opp som “brente” eller utbrente kristne. Noen faktorer kan være forhold slik som:

• Små muligheter for kritikk og oppgjør, og ikke rom for spørsmål og kritisk tenkning.
• Ikke rom for å være seg selv, livsglede som ikke får utfolde seg.
• Maktmisbruk og hersketeknikk fra ledelsen, hvor de styrer den enkeltes hverdagsliv på detaljnivå uten rom for at det enkelte medlem kan tenker og mener noe selv.
• Det spilles på samvittigheten, og støttespillerne blir manipulert / indoktrinert til å adlyde blindt. Å tenke selv eller å stille kritiske spørsmål til teologien eller ledelsen er nesten uhørt og umulig.
• Lederne og/eller pastor i usunne menigheter er gjerne av den karismatiske ledertypen. De er selgertyper som klarer å overbevise andre, de får folk med seg på galskapen.
• Angst og psykiske knekker kan oppstå som følge av blant annet skremmende forkynnelse (fortapelsen, dommedag, himmel på jord med stor lykke og fravær av sykdom for dem som tror “nok”/”rett” m. m.).
• Samvittigheter som ble påført sår fordi man ikke strekker til pga. OPPLEVDE forventninger fra Gud, ledelse og andre kristne.
• Visjonene til en menighet og/eller menighetsleder kan bli for store og “tunge” å bære. Visjonene og målene kan være urealistiske, og strevet for å nå dem kan være utmattende.
• Ikke tilstrekkelig rom for åpenhet, demokrati og ytringsfrihet. Sensur og bagatellisering/ignorering kan forekomme.
• Lav takhøyde.
• Liten toleranse for annerledestenkende.
• Alt åndeliggjøres. Valgene til menighetene begrunnes gjerne i profetier og påståtte “direkte” befalinger fra Gud. Gjør det ekstremt vanskelig å gå imot vedtakene, da ingen vil bli beskyldt for å motarbeide Guds vei og den rette tro/lære.
• Usunn dyrking av Bibeltroskap og forvridd forkynnelse (vranglære). En del tolkes alt for bokstavelig, andre ting vektlegges ikke.
• Enkelte går så langt og hevder at lederskapet til forsamlingen er direkte innsatt av Gud, som igjen gjør det vanskelig å framsette kritikk da det oppfattes som direkte angrep mot Gud selv.
• Det har vist seg at enkelte menigheter og ledelse slettes ikke vil ta innover seg problemstillingene rundt “brente” kristne. Ties i hel, latterliggjøres eller bagatelliseres.
• Dobbeltmoral og umoral.
• Åndelige eller fysiske overgrep.

Hvis man “plutselig” av en eller annen grunn får en oppvåkning og ser galskapen i punktene nevnt ovenfor kan noen og enhver gå på en smell. Store skuffelser kan inntreffe, og man kan møte på den “berømte veggen”. Noen tar helt avstand fra alt som har med kristen tro å gjøre (frafalne). Hvorfor var jeg så lettlurt? Hvorfor ble jeg med på galskapen? Hvordan kunne jeg? Mange spørsmål kan stilles.

(Punktene og drøftelsen ovenfor er også tatt med i min andre artikkel om “De ‘frafalne’ og ‘brente’ kristne”.)

Som jeg har skrevet før her i bloggen:

Jeg har ikke problemer med Bibelen eller den treenige Gud (Faderen, Sønnen og Den hellige ånd) i seg selv. Derimot er jeg enig i det klassiske utsagnet: “Jeg liker Jesus, men jeg liker ikke alltid bakkemannskapet hans!” Jeg går på ingen måte til kamp mot Bibelens grunnsannheter eller mot Gud, men jeg tar et oppgjør med enkelte menneskers fortolkning og forvrengning av budskapet.

 

I starten da fokus for alvor ble rettet mot temaet “brente kristne” ble mye oppmerksomhet gitt karismatiske miljøer. Det er nok også tilsvarende problemer i alle slags kristne miljøer, også i konservative lutherske forsamlinger.

Temaet er like aktuelt nå i år 2023 som i 2017, da dette innlegget ble skrevet. Blant annet har det skjedd en del “dumme” ting innenfor Hillsong sine rekker. Støtt og stadig er det kristne som blir “overkjørt” av sine forsamlinger med sine ledere, og medlemmer i usunne menigheter som blir utbrente, skuffet og forlater sine tidligere forsamlinger som brente kristne.

Dette med “brente” kristne er stadig et dagsaktuelt og høyaktuelt tema. Problemene er ikke et tilbakelagt stadium. Personlig forstår jeg ikke helt at landets menigheter har “råd” til å la så mange bli værende på utsiden tilhørende “de frafalne” samt “sofamenigheten”/”sofakirken”. Mange dyktige ressurspersoner er utestengt fra “det gode selskap”. Noen innrømmelser og litt omlegging av tankesettet i enkelte av landets menigheter kunne ha betydd en stor forskjell for mange mennesker!

Se også mitt innlegg “De “frafalne” og “brente” kristne” her i bloggen.

Jeg har nå fått lest gjennom boka som omhandler Anders Torp sin oppvekst. Det er en interessant bok som skildrer oppveksten til Anders på en troverdig måte. Oppveksten hans var preget av en ekstrem kristendom og en radikal tro i et skremmende (og usunt) religiøst miljø.

Et sitat fra boka som beskriver hans oppvekst er dette: «Jeg ble født til å være superreligiøs. Barn som meg har ingen religionsfrihet.». En ting boka stiller spørsmålstegn med er barns oppvekstsvilkår i religiøse trossamfunn. Ekstreme miljøer som boka skildrer kan potensielt være skadelig for barns oppvekst. Det er ingen religionsfrihet og mye av oppveksten kan bli styrt av frykt for å feile og å gå fortapt.

Anders Torp vokste opp som sønn til den profilerte pastorfaren Jan-Aage Torp. Menighetene som skildres er Seierskirken (Lillestrøm) og senere Oslokirken (Oslo). Oppvekst i slike isolerte trossamfunn eller lukkede kirkemiljøer gir en ganske annerledes oppvekst enn den barn flest opplever. På mange måter blir en stående på utsiden av storsamfunnet.

Anders opplevde at miljøet mer eller mindre drev med tanke- og følelseskontroll. Han følte på mange måter at han mistet seg selv.

Boka det er snakk om har tittelen: “Jesussoldaten, Gutten som skulle vinne landet for Gud” (2016). Den er skrevet av Tonje Egedius og Anders Torp. ISBN 978-82-02-44720-5. Denne artikkelen blir en liten kommentar til det jeg spesielt hengte meg opp i etter å ha lest boka. (Jeg leste boka i papirutgave, men den finnes også som ebok.)

Boka understreker at religionsfrihet er en viktig menneskerettighet. I slike miljøer som boka skildrer er det lite rom for å utøve slik religionsfrihet. Det forventes at man deler den troen som foreldrene har og ellers lever opp til menighetens idealer.

Anders opplevde at miljøet mer eller mindre drev med tanke- og følelseskontroll. Han følte på mange måter at han mistet seg selv. Følelser og drifter ble undertrykt. Saken, dvs. åndelig krigføring og å vinne mennesker for Gud, ble det viktigste. Det var lite rom for tvil og lite rom for å tenke på seg selv.

Han beskriver videre via hovedforfatteren at han stadig levde i frykt for blant annet helvete. Han klarte ikke å leve opp til egnes og andres forventninger, og følte stadig på at han feilet. Synden fikk plass i hans liv, og i de miljøer han tilhørte i oppveksten var det mye snakk om endetid og helvete. Syndens lønn er helvete.

I media har det blitt fokusert på at boka omhandler Anders sine opplevelser med eksorsisme, dvs. demonutdrivelser. Joda, boka omhandler dette, men dette er vel ikke slik jeg ser det en sentral del av boka. Imidlertid viser dette at menigheten og Anders i stor stil drev med demonutdrivelser hvor ekstremt og radikalt miljøet var. Alle avvik fra det “normale” hos et menneske ble tolket som om vedkommende person hadde demoner inni seg.

Et leiropphold i regi av Faderhuset i Danmark beskrives også. Slik det gjengis høres det mer ut som en militærleir eller militærets helvetesuke enn noe som har med kristendom å gjøre. Begrunnelsen for de ekstreme virkemidlene der var visstnok å klargjøre for åndelig krigføring.

Menighetene han vokste opp i har deler av tiden befunnet seg innenfor trosbevegelsen / pinsekarismatisk retning (ekstrem-karismatisk). Der har det gjerne blitt oppfattet som synd å gå til lege hvis man har blitt bedt for. Det er stor vekt på bønn og det åndelige i slike miljøer. Bønn skal løse det meste. Man skal stole på at Gud fikser opp i det meste. Det er mistro mot legestanden og andre myndigheter.

De personer som ikke oppnår helbredelse kan gjerne komme i en troskrise. Tror man ikke korrekt eller nok til at ting skjer? Slike tanker kan være psykisk nedbrytende for dem som ikke oppnår bønnesvar.

Jan-Aage Torp og hans menigheters store protester mot abort og homofili blir skildret i boka. Det er ikke så uvanlig at enkelte kristne miljøer er imot slike ting, men virkemidlene som Jan-Aage & Co benyttet seg av var litt ekstreme. I en periode samarbeidet Torp senior med Børre Knudsen og Ludvig Nessa.

Det er vanskelig å bryte med slike ekstreme religiøse miljøer. Det er smertefullt å måtte forlate alt. Man mister gjerne kontakten med tidligere venner som blir værende igjen på innsiden av miljøet, man kan komme i en identitetskrise etc. Ofte kan man oppleve dårlig samvittighet etter å ha forlatt miljøet, og man kan være redd for å gå fortapt.

Religion og tro kan være fine ting, men dette kan misbrukes. Boka skildrer på en troverdig måte hvordan det kan gå når ting kommer ut av kontroll.

Miljøer som dem boka skildrer kan være skadelig for barns oppvekst. Det er ikke religionsfrihet, og forkynnelsen om endetid og helvete kan være skremmende og truende for mindreårige. Det har vært og er for lite fokus på barns oppvekstsvilkår i ekstreme religiøse miljøer hevdes det i boka. Det er lett å si seg enig i dette. I boka er det trosbevegelsen som skildres, men tilsvarende problemer kan muligens også finnes i andre radikale miljøer.

Myndighetene har i liten grad oversikt over hva som skjer innenfor den enkelte menighet. Normalt sett blir det ikke gjort tilsyn med driften. For å søke statsstøtte må den enkelte menighet dokumentere sin økonomi m. m. i form av regnskapstall og antall medlemmer, men dette blir gjort i form av oversendelse av dokumentasjon og ikke i form av noen fysisk inspeksjon i menigheten.

Enkelte menigheter er ganske lukkede i tillegg, slik at (uformell) informasjonsutveksling mellom menighet og storsamfunn i liten grad finner sted. For egen regning tilføyer jeg at det virker som om en god del av menighetene i karismatisk fløy også er skeptiske til myndigheter, barnevern, psykologer osv.

Registrerer at Torp senior – Jan-Aage Torp / Kristen Koalisjon Norge (KKN) – i enkelte sammenhenger har uttrykt seg negativt mot norsk barnevern. Det er vel pga. blant annet slike som ham at vi virkelig trenger et fungerende barnevern. Skulle virkelig ha ønsket at barnevernet grep inn overfor den oppveksten Anders ble utsatt for.

Ifølge boka er det 750 tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke her i Norge. Nesten 11 % av landets befolkning er medlemmer i et av disse. Sannsynligvis er det rundt 97 000 barn i disse tros- og livssynssamfunnene, og da slike miljøer ofte opptrer som relativt lukkede miljøer, vet man lite om hvordan barna som vokster opp i disse miljøene har det.

Pr. dags dato framstår Anders Torp som ikke-aktiv i kristne miljøer. Selv kaller han seg agnostiker.

Jeg er selvsagt fullt klar over at boka i hovedsak kun skildrer Anders Torp sitt syn. Faren har ikke ønsket å bidra med sitt syn i boka. Dermed blir det en noe ensidig skildring, men likevel finner jeg boka som balansert og troverdig. Opplevelsene til Anders kan ingen ta fra ham, og det han har opplevd er langt utenfor det akseptable slik jeg ser det.

Boka kan anbefales! Forhåpentligvis kan boka bidra med lærdom slik at andre forsamlinger og menigheter klarer å styre klar fra å bli så ekstreme som de menigheter boka skildrer. Det er også viktig å rette mer fokus mot barns oppvekstsvilkår i lukkede (religiøse) miljøer. Ja til religionsfrihet og sunn kristentro, nei til slik ekstrem tro og religion som boka skildrer. Boka anbefales på det sterkeste, spesielt for dem som har tilknytning til kristne karismatiske miljøer.

Lenker:

• blogg.brr.no: Protest mot enkelte former for kristendom
• blogg.brr.no: Protest mot enkelte former for kristendom => direkte-lenke til avsnittet om Kristen Koalisjon Norge (KKN) og Jan-Aage Torp
• blogg.brr.no: Ekstrem karismatikk, skeptisk
• blogg.brr.no: De “frafalne” og “brente” kristne (også litt om om filmen Disco)
• anderstorpforteller – personlige beretninger og meninger (Anders Torp)
• Facebook: Anders Torp – @jesussoldaten – (offentlig person)
• Vårt Land: Forteller om bruddet med pastorfaren, Oslokirken og demonutdrivelser
• Solveigs verden: Framleis frelst?

 

Artikkelens hovedtema: Det finnes en del “brente kristne” (brente barn av Gud) eller “frafalne” etter usunn forkynnelse, ledelse og menighetsliv. Enkelte går på en skikkelig “smell” innenfor organisert menighetsliv og menighetsarbeid, og de velger å forlate sin tidligere forsamling (onde tunger kaller gjerne slike personer for frafalne, avhoppere eller desertører). Mer skrives om slike ting i fortsettelsen.

En blogg jeg innimellom oppsøker er David Åleskjær sin som rett og slett heter “Davids liv“ (nå er det meste bak betalingsmur, og jeg her IKKE betalt). På undersiden om bloggen skriver han blant annet: “Jeg en sterk tro på Jesus Kristus, men en tilsvarende sterk avsky for mye av kristendommen, som har misbrukt hans navn til å fremme nettopp den typen religiøsitet som Jesus bekjempet.” Han tar stadig tak i interessante diskusjoner innenfor kristenlivet. Å besøke hans blogg anbefales!

En gang i år 2012 leste jeg om hans bokprosjekt som skal hete “De 99 og den ene“. Ifølge ham selv er denne boka kraftig forsinket, den har hvilt seg i en skuff og er fortsatt ikke utgitt (blir vel aldri utgitt?). Boka skal ifølge Davids blogg omhandle: “– en bok om de mange som har brent seg på en forkvaklet form for åndelighet, og som derfor ikke lenger er aktive i menighet.” David trekker mars 2016 paralleller mellom sin kommende bok og VGTV-serien “Frelst” av Ruth Helen Gjævert som omhandler tilsvarende tema.

Oppdatering: Diverse saker som har dukket opp i kjølvannet av VGTV-serien blir også omtalt, samt en generell vinkling på noen av følgene av usunn kristendom.

Innledning

David har i mars 2016 publisert et innlegg i sin blogg hvor han trekker en parallell mellom sitt bokprosjekt og serien “Frelst” på VGTV. (PS! David har nå slettet dette og andre innlegg, da han nok en gang har hatt en “storrengjøring” i sin blogg med sletting av alle tidligere publiserte innlegg.) Ruth Helen Gjævert står bak TV-serien “Frelst”, og hun har tidligere vært en aktiv “soldat” i Jesus Revolution Army. Etter fire år hadde hun fått nok og brøt ut.

Hun får kritikk for at hun ikke tok sitt personlige oppgjør på “kammerset” istedenfor å gå ut i offentligheten. David sier seg enig med det Stian Kilde Aarebrot har skrevet i VG Meninger (lenke). Der har Stian blant annet skrevet at offentlig religiøs skittentøyvask på TV kan være til hjelp for desillusjonerte disipler. Fritt gjengitt og fortolket: Interne oppgjør innenfor en organisasjon vil ikke nå ut til avhopperne, og private “lukkede” oppgjør pleier ofte å ikke føre fram da ledelsen/menigheten fort “kjører over” offeret.

Jesus Revolution framstilles i TV-serien som et noe sekterisk og hjernevasket karismatisk miljø (tunnelsyn) hvor det tas lite hensyn til deltakernes velvære. Alt fokus rettes mot å tjene Gud og andre ting ignoreres og overses. Det er slettes ikke rart at enkelte går på en smell etter å ha vært med på et slikt krevende opplegg. VGTV sin dokumentar baserer seg på programskaperens opplevelser for over 10 år siden, så mye har nok endret seg til det bedre siden den gang. Oppdatering: For øvrig feiret Jesus Revolution sitt 25-årsjubileum februar 2023, og det spørs om de i det hele tatt er i stand til å utvise lærdom av sine tidligere historiske feil.

David undrer seg videre over om “frafalne” er Norges største menighet?.! Ifølge det han har fått inntrykk av er kirken utenfor kirken stor. De “frafalne” har gjerne beholdt sin tro, men har forlatt menighetslivet etter å ha blitt “brent”. Som kjent “brent barn skyr ilden”, dvs. gjerne menigheten.

Hensikten med David sin kommende bok er ifølge ham selv: “Hensikten er ikke å sladre eller kritisere, men å rekke ut en hånd til de mange som ligger sjelelig forkrøpla i grøftekanten etter at vekkelsens turbo-dampveivalser dura gjennom strøket deres, og oppfordre andre troende til å gjøre det samme.”

Veldig generalisert og forenklet kan man møte to problemstillinger i menighetslivet ifølge David (noe forenklet nedenfor):

• Tilskuer til et “show”. Ikke reell deltaker i fellesskapet.
• Andre begynner å styre ens hverdagsliv på detaljnivå (altfor intimt), på en ekstrem og manipulativ måte som gir lav takhøyde og liten personlig frihet.

Slikt usunt menighetsliv får enkelte til å forlate miljøet de har tilhørt for å redde seg selv. For noen av dem slukner lyset eller gnisten for den kristne troen helt.

Alt tyder på at det finnes mange brente sjeler etter usunt menighetsliv. Ifølge David har han mottatt masse henvendelser (flere hundre) fra brente kristne i en lang rekke ulike menigheter og miljøer. Også mange kristne innenfor menighetslivet har kontaktet ham da de er redde for at han skal grave i “gammel møkk”.

En “åndelig” hersketeknikk i forbindelse med temaet i denne artikkelen er bønn. Bønn kan selvsagt være en god kommunikasjonskanal mellom Gud og oss mennesker, men den kan også misbrukes. Formuleringer slik som “jeg skal be for deg” høres fint og flott ut, men betyr ofte i praksis at “dette er ikke mitt problem, håper du finner ut av DINE problemer som ikke angår meg”.

Egne refleksjoner

Det virker som om David tror at det verste skjedde på 1990-tallet og at alt er meget mye bedre nå i dag. Dette gjelder helt sikkert som sannhet for de miljøer han kjenner til. Det som skremmer meg (litt) er å se at enkelte lutherske miljøer (f. eks. IMI i Stavanger og til dels Oase) nå lar seg tiltrekke av tvilsomme forkynnere, karismatiske strømninger og teologi fra USA m. m. Noe av den usunne forkynnelsen fra trosbevegelsen har også funnet sin vei inn i etablerte pinsemenigheter. Og ellers lever “sirkus Hanvold” og TV Visjon Norge i beste velgående.

Mange vil nok ikke kjenne seg igjen i kritikken av Jesus Revolution. Imidlertid låner jeg følgende sitat fra Facebook: “Det nytter ikke at mange hadde det fint, når det ligger så mange lik langs veien!” Sannsynligvis er det som blir skildret ikke særegent for Jesus Revolution, da det finnes brente kristne fra mange ulike organisasjoner og leirer. Spesielt utsatt er nok organisasjoner der ungdom og ung/uerfaren ledelse har vært involvert, og hvor ungdommen har deltatt med sitt ungdommelige overmot. Ledelsen har ofte ikke beskyttet “soldatene” sine godt nok mot å begå feiltrinn eller å brenne seg ut. Noen ganger skulle kristne (ungdoms)organisasjoner vært flinkere til å hente inn sekulære prinsipper for god ledelse for å unngå overtramp.

Ganske mange vil takle helt ok det harde kjøret som finner sted i enkelte overivrige kristne misjonerende organisasjoner. Problemet er de “sarte sjelene” som opplever opplegget for hardt, og som støtt og stadig føler at de feiler og kommer til kort (er ikke gode nok i tjenesten). Det er en fare for å miste seg selv og gå på en smell underveis i strevet etter å prestere overfor Gud og ledelsen. Dårlig ledelse som tillater maktmisbruk gjør ikke akkurat situasjonen bedre.

Ikke alle “brente barn” / “brente kristne” blir nødvendigvis frafalne. En del beholder troen, men uten å være menighetsaktive. De som beholder troen blir gjerne “passive” kristne med sitt medlemskap i “sofamenigheten”/”sofakirken”. For enkelte kan dette å være kristen uten å være aktiv i menighetssammenheng være den beste måten å beholde troen på. Menigheter kan i enkelte tilfeller bli mer nedbrytende enn trosstyrkende hvis de usunne kreftene har fått overtaket i forsamlingen. (Jf. min artikkel i PDF-format om “Hvordan overleve som kristen i usunne menigheter?”.) Hva er i det hele tatt vitsen med enkelte usunne menigheter, og trenger man slike menigheter i det hele tatt?

De som velger å forlate et organisert menighetsliv / menighetsmiljø er ikke nødvendigvis forrædere, ondsinnede avhoppere eller Judaser. Det er ikke en gang sikkert at de er frafalne fra den kristne troen. De forlater ofte sitt tidligere liv for å verne seg selv og sine mot usunn påvirkning og tendenser.

Kritikk mot ledelsen eller menigheten likestilles av enkelte med ulydighet mot Gud. Personer – varslere – som stiller spørsmål kan bli beskyldt for å representere en kritisk ånd eller å være satans / djevelens sendebud / medarbeider. Snakk om å snu ting på hodet! Lederne og ledelsen er ikke ufeilbarlige, og det må absolutt være lov for “fotfolket” å komme med innspill og korrekser.

Innimellom lurer jeg på om organisering og opprettelse av menigheter og tilsvarende forsamlinger er djevelens verk. I enkelte tilfeller blir menigheten/forsamlingen et sted for makt og kontroll over andre. Det benyttes hersketeknikker, maktmisbruk dømming og åndelige overgrep for å kontrollere og underkue medlemmene. En god porsjon med kristenhat mot annerledestroende er heller ikke unormalt.

Psykisk vold og destruktiv kristendom mot barn i “Guds” navn kan i en del tilfeller være straffbart. Imidlertid er det vel sjeldent at noen “orker” å bringe inn slike saker for domstolene. Det er meget krevende og belastende å stå fram som varsler. De fleste overgrep av denne typen forblir i det skjulte.

Barn og unge kan oppleve usunn kristendom som et psykisk terrorregime, der demoner, dommedag, syndens lønn og helvete lurer bak enhver dør. Enkelte voksne ender opp med en fundamentalistisk religion – gjerne kristen fundamentalisme – som de igjen “sprer” til sine barn. Voksnes religiøse tyranni som tvinges på barn er og blir en uting. Man skal ikke bli utsatt for slik manipulering som barn. En sunn religionsformidling er ok, men ikke når det blir tvang og trusler inni bildet.

Etter min mening må virkemidler slik som massesuggesjon og negativ sosial kontroll unngås for enhver pris, både overfor barn og unge og rettet mot voksne. De negative konsekvensene av slik “hjernevasking” er altfor store! Man må da klare å formidle det kristne budskapet via bruk av “snille” virkemidler, og ikke via manipulering som kan gi varige sår hos dem som utsettes for påvirkningen!

En ting like jeg fra 3. episode av Frelst og det Islam Nets leder Fahad QureshiIslam sa var at i deres sammenhenger var det gud som var det sentrale og ikke den enkelte forkynner. Menneske-/personfokuset på ledere og forkynnere er visstnok ikke så stort hos dem. Det skulle kristne bevegelser ha lært av. Alt for masse makt og anseelse gis til tvilsomme oppkomlinger av noen forkynnere, predikanter og pastorer. Enkelte kristenledere blir nesten dyrket som en konge eller popstjerne selv om de bare er vanlige mennesker med sine feil, mangler og egenskaper. Lite som minner om å innta en ydmyk tjeners skikkelse, og slettes ikke alle av dem som er noen gode forbilder.

Selvsagt skal man ta vare på, være glad i og i en viss grad forsvare og beskytte sine ledere. Imidlertid har dette gått alt for langt i enkelte forsamlinger. Lederne er ikke småguder som må bli dyrket og vernet for kritikk når de driver med uheldig maktutøvelse. Grenseoverskridende adferd som fotfolket blir utsatt for fra ledelsen bør det være nulltoleranse for.

Nei takk til kristenledere som blander seg dypt inn i den enkeltes privatliv. Mye av irettesettingen, disiplineringen og korrigeringen de framviser er helt uønsket slik jeg ser det. En del av lederne er definitivt grepet av maktsyken, de liker å manipulere og de driver med hersketeknikker. De er enkelt og greit herskesyke maktmennesker med sin egen personlige agenda, som slettes ikke alltid er samsvar med Guds planer. Modige varslere som står fram er ikke del av “fiendens strategi” (djevelen, satan), og varslerne og varslene fortjener å bli hørt på og å bli tatt på alvor, med et eller flere konkrete tiltak.

Jeg skrev følgende kommentar til et blogginnlegg om frelse og menighetsliv:

Bra skrevet! I utgangspunktet skal en menighet fungere som et kraftsenter hvor man kan hente påfyll og inspirasjon. Imidlertid kan like godt menighetslivet bli nedbrytende og destruktivt. For å beholde troen er det i enkelte tilfeller vel så smart å stå på utsiden av menighetslivet enn å være del av en usunn menighet og forkynnelse. Menighetsliv bør ikke bidra til at man mister seg selv eller blir tvunget inn i ting som en ikke kan stå inne for.

Kristent Nettverk / Kristent Fellesskap

En organisasjon eller et nettverk som har gått meg hus forbi (under min kritiske radar) i mange år er konstellasjonen Kristent Nettverk / Kristent Fellesskap. I forbindelse med at jeg dumpet over en artikkel på Verdidebatt.no (lenke) har jeg sett litt på hva de står for. I deres kjølvann er det også en del brente barn, spesielt knyttet opp mot Bergensområdet (basert på informasjon fra nettet, og da spesielt fra Verdidebatt.no).

De ser på seg selv som et norsk misjonsarbeid. Nettverket ble offisielt startet/registrert i 1998, men har en forhistorie tilbake til 1980-tallet. De befinner seg innenfor den karismatiske frimenighetsleiren.

Nettverket består blant annet av en del løst tilknyttede menigheter spredt utover landet som ofte har “Kristent Fellesskap” som del av sitt forsamlingsnavn / menighetsnavn. I tillegg driver de Bibelskole (Bergen Bibelskole og FOLK Bibelskole), blad (Bladet Folk), arrangerer sommerfestival (Lys og salt) og misjonsarbeid.

I artikkelen fra deres hjemmesiden med tittelen “Visjon-oppdrag-verdier” (ikke lenger tilgjengelig på nettet) reagerer jeg spesielt på følgende utsagn:

• “Alle kristne må finne sin plass i det kristne paktsfellesskapet og tilhøre en lokal forsamling og underordne seg et lederskap.”
• “Lederansvaret i det kristne fellesskapet ligger hos et fellesskap av eldste som er utrustet av Den hellige ånd og er innsatt av apostler.”
• “Vi vil underordne oss under hverandre og lederne våre og gi dem den æren de fortjener.”
• “Mannen er hode og frelser for familien, …”

Litt av det de står for framgår av undersiden “Om oss”, men her har slike problematiske formuleringer som dem nevnt ovenfor ikke blitt tatt med.

Underordningstanken deres liker jeg svært dårlig, både når det gjelder at man som kristen skal la seg blindt underordne et lederskap og at kvinner skal la seg underordne mannen. Her er det stort potensiale for maktmisbruk. Personlig vil jeg heller stå uten menighetstilhørighet enn på død og liv tilhøre f. eks. en usunn menighet. Mener de også at deres lederskap mer eller mindre er direkte innsatt av Gud i egen person? Det er neppe rom for kritiske spørsmål i deres sammenhenger?

Selv antar jeg at de vil begrunne sine verdier og valg med Bibeltroskap.

Fra tidligere nevnte innlegg på Verdidebatt.no virker det som om ledere i nettverket har en veldig stor autoritet. Det er naturlig å søke lederes råd og velsignelse i en rekke ulike situasjoner. Åndelig autoritet og lydighet er sentrale verdier, og eventuelle opprør og opprørstanker kommer fra Satan. Til tider har deres Bibelskole også drevet med “vurdering av åndelig modenhet”. Åndeliggjøring av “alt” er jeg dypt skeptisk til.

Som i en del andre karismatiske bevegelser vektlegges profetiske ord og kunnskapsord. Profetier om vekkelse og helbredelse framsettes. Det stilles også høye forventninger til deres medlemmer og deres innsats for den gode sak. En slik forkynnelse kan være god grobunn for skuffelser i livet og etterfølgende brent kristen-“syndrom”.

Tidligere har nettverket blitt beskyldt for å drive med kvinneundertrykkelse, fysisk tukt mot barn og forkynnelse av erstatningsteologi (Israel). Jeg skal være forsiktig med å si at alt dette gjelder pr. dags dato.

Det viser seg at det faktisk ikke er lang fysisk vei til nærmeste fellesskap for min del. Fisken Kristne Fellesskap (nettside sist oppdatert i 2010!) i Måløy er del av Kristent Nettverk. Fra Flatraket til Måløy er det ca. 16 km med kjøring. Imidlertid frister ikke nettverkets teologi meg, så jeg kommer neppe til å oppsøke denne menigheten. Dessuten viser menigheten lite igjen i lokalsamfunnet. De må nok være noe innesluttede i sin drift og i liten grad misjonerende i sitt lokalsamfunn.

 

Gaver – f. eks. tienden – til et religiøst formål garanterer IKKE velsignelse, velstand og helbredelse her på jorden. Heller ikke en sterk og “rett” tro og et aktivt bønneliv gir garantier for et problemfritt liv eller utfrielse fra alle problemer og kriser som måtte inntreffe. Skuffelsene som kan oppstå når mennesker i krise innser at disse “grunnsannhetene” enkelte karismatiske miljøer forkynner ikke stemmer med virkelighetens verden kan som sagt medføre “brente” og frafalne kristne. Penge- og mirakpredikanter som farer med falske lovnader og krav om tienden, nei takk!

 

Mine erfaringer

 

Her har jeg gjort menigheten noe mindre firkantet enn i tidligere modell. Likevel er budskapet det samme at man ikke alltid passer inn i en menighets trange rammer.

(Utvidet versjon av min tidligere nettside http://protest.brr.no/, tittel “Konservativ kristendom? NEI takk!”)

Kritisk kristen, det er meg, det!

Jeg anser meg selv som personlig eller troende kristen, men jeg synes likevel det skjer mye rart i kristendommens navn som jeg ikke kan identifisere meg med eller stå inne for. Her i denne artikkelen anlegger jeg et kritisk skråblikk mot enkelte kristne uttrykksformer som jeg reagerer negativt på. Jeg er og blir en kritisk kristen.

Jeg har ikke problemer med Bibelen eller den treenige Gud (Faderen, Sønnen og Den hellige ånd) i seg selv. Derimot er jeg enig i det klassiske utsagnet: “Jeg liker Jesus, men jeg liker ikke alltid bakkemannskapet hans!” Jeg går på ingen måte til kamp mot Bibelens grunnsannheter eller mot Gud, men jeg tar et oppgjør med enkelte menneskers fortolkning og forvrengning av budskapet. Sagt med andre ord: “Jeg tror på den treenige Gud, men jeg har ikke alltid tillit til / tro på alle personer som påstår at de jobber for ham eller representerer ham”.

Bibelen er en spennende bok som krever tolkning, og jeg har ofte liten tro på og sans for personer som mener å ha funnet den eneste mulige fortolkning eller sannhet til et vers. Masse rart kan hevdes ved å anlegge en litt kreativ og tvilsomme lesing av boka. At enkelte hevder å være helt Bibeltro eller forholde seg til boka helt objektivt er i mine øyne en stor løgn.

 

Det skjer masse i kristendommens navn som jeg ikke tror på. Det skjer mye i troens og “Guds” navn som jeg ikke kan identifisere meg med eller stå inne for. Det enkelte trekker fram som “grunnsannheter” eller viktige verdier innenfor troen er jeg ikke alltid enig i.

– Protest mot enkelte former for kristendom! Jesus og tro kontra kristendom/religion og tradisjoner.

Innimellom føler jeg meg som den oransje femkantede figuren i tegningen nedenfor. Jeg passer ikke alltid inn i menighetens trange firkant da jeg liker og ønsker å tenke selv. Jeg lar meg ikke ukritisk diktere av en prest, pastor, forstander eller menighetsmedlemmer som mener at jeg ukritisk skal gjøre og tro det ene eller det andre. Jeg forbeholder meg retten til selv å tenke, veie, vurdere og prøve den forkynnelsen som kommer fra talerstolen.

Ny versjon, noe mindre firkantet:

 

Jeg er ikke teologisk utdannet, men pga. blant annet akademisk utdannelse er nok min kritiske sans relativt skjerpet. All forkynnelse og kristen virksomhet blir ikke oppfattet av meg som god fisk! Spørsmålet “hvorfor” kan det ofte være helt naturlig å stille.

Denne artikkelens oppdeling:

• Ingress
• Introduksjon
• Angående Den norske kirke (les: den tidligere statskirken som nå er “Folkekirken”) + Mer om kirkevalget.
• Karismatiske frimenigheter
• Hanne Nabintu Herland og kirken
• Angående det konservative bedehusmiljøet
• Rar tenkning i enkelte miljøer, menigheter og bedehus/frimenigheter
• Frelsesarmeen og Fretex
• Hillsong
• Kristen Koalisjon Norge (KKN) + Jan-Aage Torp
• Den katolske kirke
• Hellige bygninger, rom og altere
• Jesus i fokus i stedet for å holde liv i “kristne” tradisjoner
• Kristne skoler
• Sex
• Humanisme og Human-Etisk Forbund (HEF)
• Islam og andre religioner
• Nei til kristent hemmelighetskremmeri, lukkede og ekskluderende miljøer
• Israel og jødene
• Nei til religion, ja til evangeliet
• Kristen begrepsbruk
• Annet
• Lenker

---

Introduksjon

Framstillingen nedenfor er sterkt preget av undertegnede sine subjektive meninger, holdninger og opplevelser. Jeg skriver i hovedsak ut fra mine erfaringer med oppvekst på det pietistiske sørvest-landet plassert midt i Bibelbeltet (les: Egersund) med mange sekter og konservative forsamlinger. Jeg innrømmer med en gang at jeg til tider “smører tykt på” (dvs. overdriver)! Jeg er vel enkelt og greit møkka lei av mørkemannskristendommen som blant annet fantes i Egersund.

Jeg er ikke all verdens godt kjent med og bevandret i menighetslivet i mitt nåværende nærområde, så jeg skal dermed la være å komme med for bastante påstander om tingenes tilstand på kristenfeltet. I kommunene Selje (der jeg bor) og Vågsøy (Måløy, der jeg jobber) finnes det noen kirker, konservative bedehus, Frelsesarmeen og noen karismatiske menigheter. Brunstad Christian Church (“Smiths venner”) står visstnok også ganske sterkt i området. Så langt har jeg ikke latt meg friste til å engasjere meg noen av disse stedene.

Tilbakemeldinger jeg har fått viser at enkelte overhodet ikke kjenner seg igjen i min framstilling, mens andre har gitt meg ros for å ha satt ord på slik de selv har opplevd (deler av) kristen-Norge. Dette at det finnes en del mennesker som kjenner seg igjen i mine framstillinger forteller at det er liv laget for denne kritisk kristne protestsiden!

Jeg er selvsagt klar over at det er farlig å generalisere da det forekommer store geografiske forskjeller. Jeg er videre klar over at ulike personer oppfatter ting på ulik måte. Jeg forventer ikke at alle skal være enige i det jeg skriver! Jeg skildrer mine opplevelser og erfaringer, og disse kan ingen ta fra meg.

Denne artikkelen har pre år 2000-opphav, selv om den siden den tid har blitt kraftig utvidet og forbedret. Enkelte har vel trodd at jeg skulle bli mindre kritisk med årene, noe som ikke har skjedd. Jeg ønsker ikke å være dømmende eller kverulerende med mine uttalelser. Det som får meg til å være en såpass kritisk kristen er i hovedsak dette at jeg ikke kan akseptere at enkelte prøver å ta monopol på den eneste rette trosutøvelse og fortolkning av Bibelen. Hyklere og dobbeltmoral i kristen regi er jeg også skeptisk til.

Jeg vet at jeg selvsagt kaster stein i glasshus eller skyter meg selv i foten med deler av kritikken. Jeg er også deltaker (aktiv eller passiv) i en god del av de uheldige sidene med kristen virksomhet og tro som tas opp. Selv om deler av kritikken rammer meg selv hardt ønsker jeg likevel å framsette den.

Jeg mener ikke å være dømmende mot den kristne aktiviteten som utøves i Norge. Jeg ønsker kun å sette tankene i sving og å skape et grunnlag for debatt rundt dagens måter å gjøre ting på! Av og til kan det være på sin plass å foreta endringer i gamle rutiner og skikker!

Det skjer ufattelig masse rart innenfor kristendommens rekker. Penge- og mirakelpredikanter “herjer” på, det dannes tvilsomme allianser (Oslo Symposium osv.), det utøves motstand mot homofile og mot abort, enkelte går i kristendommens navn til krig mot barnevernet, usunn utenlandsk teologi og forkynnelse importeres til vårt land, TV Visjon Norge lever ennå, det finner sted sexovergrep i stor skala mot barn og unge hos katolikkene, ekstrem-karismatikken lever i beste velgående, de konservative kristne (“mørkemennene”) står på med sitt, mye rart skjer innenfor Den norske kirke osv. osv.

Enkelte hevder med stor overbevisning:

• Religion er roten til alt vondt!

Jeg forstår godt at enkelte hevder dette. Masse konflikter, kriger, maktmisbruk, sosial kontroll, motarbeidelse av vitenskapen og andre onde ting har funnet sted i kristendommens eller andre religioners navn. Imidlertid kan religion også være det stikk motsatte: Et gode, en glede og en trygghet for folket og samfunnene / nasjonene.

Takk og pris at vi lever i den tiden vi gjør – den moderne tid. I tidligere tider hadde vel en del av mine meninger og (kvasse) uttalelser – men fullt berettiget kritikk – medført at jeg hadde blitt anklaget og straffet for blasfemi eller kjetteri (vranglære, avviker). Blasfemi kan defineres som: “Gudsbespottelse, også annen nedsettende eller foraktelig tale om det som (av noen) anses hellig”. Blasfemi var ulovlig i Norge frem til den nye Straffeloven av 2005 trådte i kraft 29. mai 2015.

Store deler av den konservative kristendommen; Fysj og fy!

Selv vil jeg i kristen regi slippe “å måtte gå med maske” innenfor den kristne forsamlingen eller lokalmenigheten. Det må være rom for at jeg får være meg selv, og at jeg kan framstå som et ærlig og oppriktig menneske med mine styrker, svakheter/skrøpeligheter og feil uten å måtte forfine/skjule ting. Jeg vil ikke la andre detaljstyre mitt liv og si hvordan jeg skal leve for å være en “god kristen”. Det må være rom for å være noe spørrende og små-kritiske. Menneskebud og leveregler er jeg ikke interessert i. Likeså er jeg totalt uinteressert i åndelige ekstremiteter.

En bok jeg anbefaler alle å lese er boka til Hans Eskil Vigdel med tittelen “Ingen introverte i himmelen”. Det finnes introverte og ekstroverte mennesketyper eller personligheter (personlighetstyper), og tradisjonelt har menighetslivet vært best tilpasset ekstroverte mennesker. Det har vært heller dårlig med “plass” for introverte personer.

Forfatteren er visstnok innom Jesus Revolution Army og Frelst-debatten i boka, og gjengir litt av sine erfaringer fra sin tid i bevegelsen. Han tar også fatt i temaet “den skjulte menigheten”, dvs. de som velger bort fellesskapet blant annet pga. manglende rom for ulike personligheter.

Kun meg personlig kan stilles til ansvar for ytringene i denne artikkelen. Alle ytringer og meninger er mine personlige og jeg uttrykker meg ikke på vegne av arbeidsgiver eller de foreninger jeg er/har vært medlem av. Mange av mine meninger deles ikke av familien (nær og fjern) eller av venner og bekjente. Jeg uttaler meg heller ikke på vegne av noen spesifikke kristne organisasjoner. Det er også viktig å få understreke et jeg IKKE er noe talerør for min kone som er kateket i Den norske kirke.

 

Min troshistoriske eller konfesjonsmessige bakgrunn

Min bakgrunn angående kristen tilhørighet:

• Jeg vokste opp i et ikke-kristent hjem med foreldre som ikke var aktive i kristent arbeid (ikke-kristne).
• Generasjonen før, dvs. besteforeldre-generasjonen på begge sider (både mors og fars foreldre), var kristne.
• Hjemmefra er / var jeg ikke vant med bordvers og å “tenke kristent”.
• Ble likevel som liten sendt på søndagsskole, barnelag, guttelag og skolelag.
• Jeg har vært Jesus-troende fra ganske tidlige år uten noen revolusjonerende før- og etter frelsesopplevelse (omvendelse).
• I ungdomsåra gikk jeg en del på Egersund bedehus og deltok i ungdomsarbeid i regi av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Indremisjonsforbundet (ImF), som da het Det Vestlandske Indremisjonsforbund (DVI).
• Havnet etter hvert over i Egersund Misjonshus og Det Norske Misjonsselskap (NMS) som holdt til der. Aktiv både i ungdomsarbeid og senere unge-voksne arbeid her.
• Jeg har hatt diverse mindre styreverv både i Bedehuset og Misjonshuset.
• I studietiden gikk jeg som menig møtedeltaker (ikke medlem) på en del møter i regi av stedets pinsemenighet: Filadelfia Hønefoss, Ringerike. Frivillig medhjelper som lydtekniker (PA og i nærradioen Filadelfia Radio, FM 103,5 MHz) i menigheten.
• Aktiv i det kristne studentlaget på høgskolen:
  • I gamle dager – i studietiden på starten av det magiske 1990-tallet – var jeg del av høgskolen sitt kristelige studentlag som vanlig medlem.
  • I praksis var dette et ganske så økumenisk fellesskap. Mange ulike kristne “grupperinger” fant sammen.
  • Noen av erfaringene fra denne tiden var at det kan være vanskelig å kommunisere med og å ha en skikkelig dialog med ekstrem-karismatikere og de super-konservative.
  • Vi befant oss ikke på samme planet, og alle diskusjoner endte ofte med at de “super-kristne” ble belærende, moraliserende og brukte hersketeknikker slik som at “ja, men det står jo klart i Bibelen” (Bibeltroskap).
• Min kone jobber som kateket i Den norske kirke, noe som medfører at jeg har fått med meg en del gudstjenester og arrangementer i kirkelig regi.
• Pr. dags dato er jeg ikke-aktiv i kristelig arbeid. Trenger jeg virkelig noen menighet?
• Sannsynligheten for at jeg vil finne på å engasjere meg sterkt i en menighet igjen er vel minimal.
• Har et noe anstrengt forhold til organisert menighetsliv basert på tidligere erfaringer.
• Aktiv menighetsdeltakelse frister meg ikke på nåværende tidspunkt, blant annet pga. tidligere negative opplevelser av kristne miljøer jeg har tilhørt:
  • Lav eller liten takhøyde, trange rammer hvor det ikke er rom til å være seg selv fullt ut.
  • Klikkete miljøer med klikker (hierarki med “de kule” og “gjeve” på toppen), og noe lukkede miljøer.
  • Dobbeltmoral og falske miljøer.
  • Dømmende miljøer med klassifisering av kristne som A- eller B-kristne.
  • Tendenser til negativ sosial kontroll har blitt erfart.
  • Enkelte familier og personer var mer verdt og høyere verdsatt enn andre, ut fra sin familiære bakgrunn.
  • Noen “gjenger” (interne uformelle smågrupper, vennegrupper) var mer gjeve / høyere rangert i hierarkiet enn andre, og det var ikke fritt fram å velge gjeng.
  • Det var ikke rett fram, normalt eller akseptert med utstrakt kommunikasjon og kontakt på tvers av gruppene eller gjengene (“sub-kulturene”, klikkene).
  • Det fantes diverse “småkonger” som ble opphøyet og andre “menige” medlemmer som ble tråkket ned. Hvis de riktige personene snakket hørte alle på hva de hadde å si, mens andre som prøvde å ta ordet blir oversett og utestengt (bevisst og ubevisst utfrysing og tiet i hel).
  • Mye baktaling og sladder.
  • Tendenser til uskrevne regler, menneskebud og kutymer som måtte etterleves.
  • Lite støttende og inkluderende miljøer overfor enkelte “outsidere” eller annerledestenkende/kritikere.
  • Lite Jesus-fokus, mye miljøkristendom og sosiale koseklubber-tendenser.
  • Noe mørkemannsforkynnelse (ekstrem-konservativ forkynnelse) har jeg blitt utsatt for.
• Det understrekes at mye av mine erfaringer kommer fra det “ekstremt” pietistiske Sør-Vestlandet hvor mørkemannskristendommen rår, midt i det “Bibeltro” Bibelbeltet. I hovedsak er det Misjonshuset i Egersund / Egersund Misjonsforening jeg har “tilhørt”, og et “opprør” mot dette miljøet tok jeg i gamle-bloggen som jeg ennå har liggende ute på nettet en PDF-versjon av.
• I en annen artikkel her i bloggen har jeg skrevet følgende om Misjonshuset i Egersund: “Jeg er noe kritisk til hvordan utviklingen har vært i de senere år i Misjonshuset i Egersund. Fin koseklubb for dem som passer inn, men en del mennesker blir dessverre ikke inkludert i “det gode selskap”. Muligens mer en sekt (“Misjonshussekten”) enn en forsamling / menighet?”
• Viktig: Jeg har ikke hatt noe med Misjonshuset i Egersund / Egersund Misjonsforening (EMF) å gjøre siden år 2008, og vi har også flyttet bort fra Egersund våren 2014. Det som presenteres her om dette miljøet er ikke ny og oppdatert kunnskap / informasjon.
• Rett skal være rett: Jeg har også hatt ganske mange positive opplevelser i kristen regi, bestående av blant annet god forkynnelse, vennskap, sosiale happeninger osv.

 

Min tro kan dere lese mer om her (link), inkludert noen ord om den “rette” tro og trosutøvelse.

Tilbake til toppen.

---

Angående Den norske kirke (les: den tidligere statskirken som nå er “Folkekirken”)

• I hele 480 år, helt siden reformasjonen i 1537 og fram til inngangen av 2017 har Norge hatt en statskirke. Fra 1.1.2017 ble prosessen med løsriving av kirka fra staten sluttført. Løsrivelsen har sine fordeler og ulemper. Kirka sin historie som maktapparat for staten (statens forlengende arm) er over.
• Det har blitt et tydeligere skille mellom stat og kirke. Personlig tror jeg lite på at dette skillet vil bety så mye fra eller til i den daglige driften. Diskusjoner og krangler har det uansett vært store doser av allerede før skillet.
• “Skilsmissen” vil nok fortsatt medføre masse diskusjoner, konflikter, splid og dårlige kompromisser/beslutninger. Jeg tror ikke kirkesystemet (“folkekirken” / “folkekirka”) er forberedt og modne nok til jobben som selvstendig kirke. Beslutninger rundt ledelse, finansiering og økonomi (offentlig finansiering og/eller medlemsfinansiering) blir også en utfordring. Alle disse trivielle og praktiske problemstillingene vil neppe bidra til at flere blir frelst eller får møte Bibelens Gud.
• Ifølge SSB (Statistisk sentralbyrå) hadde kirka 3 472 195 medlemmer i 2023, noe som utgjør ca. 62,6 % av alle nordmenn.
• Pr. 2023 er altså mindre enn 63 % av den norske befolkningen medlemmer eller tilhørige av Den norske kirke.

Forslag til ny tros- og livssynslov og Opplysningsvesenets fond (OVF)

Før sommerferien 2019 ble (endelig?) forslag til ny tros- og livssynslov (trossamfunnsloven) presentert. Samtidig kom det også en stortingsmelding som tok for seg eierskapet og framtiden til Opplysningsvesenets fond (OVF). Kirka konkluderer i begge disse sakene om at de presenterte skissene representerer et godt grunnlag for å være folkekirke framover.

Kirken vil fortsatt ha en særstilling, ikke minst pga. den er grunnlovsfestet. Penger vil fortsatt komme “dryssene” fra kommuner og stat, og finansieringen – finansieringsspørsmålene – er langt på vei i boks, besvart og sikret.

Når det gjelder Opplysningsvesenets fond (OVF) legges det opp til å dele fondet mellom kirken og staten, men på en slik måte at hele verdien skal komme Den norske kirke til gode. Statens del skal brukes til å rehabilitere og sikre kirkebygg av kulturhistorisk betydning. Mange vil vel se på dette som en minnelige løsning, mens enkelte “onde tunger” sier at dette i hovedsak er en seier for kommunene og staten. Et stort fond i bakhånd kan bli en “sovepute” for det offentlige til å ikke øremerke og å bruke “friske” penger på kirka.

 

• Pga. samfunnsutviklingen og et mer multikulturelt samfunn går kirkeoppslutningen nedover. Både antall døpte, gudstjenestebesøk, konfirmanter og gravferder viser nedadgående tendenser. Denne utviklingen vil nok fortsette i tiden framover.
• Ny kirkeordning kan se ut for å innebære mer byråkratisering og sentralisering av makt, og lite fokus på lokaldemokratiet og en levende tro.
• Generelt sett en alt for hierarkisk og arkaisk (gammeldags) kirke.
• I kirken og da spesielt under gudstjenester er det lite rom for spontanitet og glede over Bibelens budskap. Enkelte deler av Bibelen gjelder visstnok heller ikke for Folkekirken (f. eks. “liker” ikke kirka de Bibelversene som omhandler tungetale, helbredelse osv.)
• For liten fokus på å vinne nye mennesker for Jesus.
• Kirka har på mange måter gjort seg selv irrelevant for “folk flest”. Kirka klarer ikke alltid å kommunisere med sine medlemmer på en tilfredsstillende måte.
• Kirka må bli mye mer relevant for både barn, unge og voksne.
• Innenfor faget markedsføring fokuseres det på viktigheten av at leverandører tilbyr produkter tilpasset kundenes behov. Kirka er IKKE flink med “markedstilpassede produkter”. Servicenivået til kirka overfor sine “kunder” er til tider utrolig dårlig og lite nytenkende.
• Innenfor handel og service sies det at “Kunden har alltid rett”. Dette kunne kirka ha lært litt av! Kirka kan bli flinkere med å ha “kunden” i sentrum og tilby “kundene” sine de produkter de ønsker å bli tilbudt.
• Kirka kan ha god nytte av å lære av og å benytte seg av verdslig eller sekulær vitenskap og fagkunnskap. Blant annet bør kirkas tilbud eller produkt være tilpasset folkets ønsker og behov (jf. markedsføringen), kommunikasjonen må være informative / treffende, strategiene og langtidsplanene som legges må være godt gjennomtenkte og merkevarebyggingen (“branding”) må være gjennomført på en bevisst måte. På mange måter må kirka (delvis) drives som en hvilken som helst annen bedrift, men hvor trosaspektet og det åndelige kommer i tillegg.
• I en del settinger graver kirka rett og slett sin egen grav gjennom å ikke være aktuelle for og tilpasset til dagens moderne mennesker.
• En del plasser virker det som om prester og menighetsråd ønsker at hele kirkearbeidet skal gå til helvetet. Det er masse fokus på seremonier og tradisjonelle gudstjenester, men det er lite fokus på rekruttering av nye “kirkegjengere” og barne- og ungdomsarbeid.

 

Tanker etter å ha lest artikkelen “NRK Sogn og Fjordane: Besøkstala stuper: – Det er ikkje så viktig at mange går i kyrkjene” (desember 2018):

• Kirkebesøkene eller besøkstallene i kirkene stuper i hele landet.
• Ifølge artikkelen: «Sidan 2011 har over 800.000 færre nordmenn brukt kyrkjene utanom jul og høgtider…»
• Holdningen til presten som er intervjuet skremmer meg. Han er ikke opptatt av besøkstall og av å gi folket slike gudstjenester som de ønsker.
• Underforstått: Kirka skal fortsette i samme tralten som fram til nå, og det er folket som må tilpasse seg til kirka og ikke motsatt. (Holdninger av typen “kom som du er, men bli som oss” HATER jeg!)
• En kirke som ikke er “kundetilpasset” og som virker fremmed på mange er ingen god folkekirke etter mitt syn.
• Folket i vårt land vet hva kirkene har å tilby, og de velger å svikte kirka da de ikke får det tilbudet og produktet som de ønsker.
• Kirken bør så langt mulig er ha plass til “bredden”, og ikke bare “dybden”. Med bredden tenker jeg på at kirka skal ha plass til flest mulig mennesker, mennesketyper og meninger, ideelt sett “alle”. Med “nei” til dybden tenker jeg på at kirka ikke bare skal være et sted for sære / spesielt utvalgte.

 

• Folkekirke-begrepet kan fort benyttes til å splitte befolkningen og til å skape splittende populisme. Det blir “oss” som er del av kirka og “dem” som ikke er del av kirka, noe som kan virke svært ekskluderende. Kirka vil aldri bli en plass for hele folket!
• Kirka har gitt seg selv enerett på enkelte sakramenter. I min Bibel finner jeg ikke dekning for at kun en ordinerte prest kan forrette nattverd. Det skulle vært naturlig i ethvert kristent forsamlingshus å avholde nattverd selv om ingen prest er til stede. Min klare mening: Vi kan alle feire nattverd sammen, uavhengig av om vi har med oss prest eller ei.
• Det teologiske innholdet i sakramentene dåp og nattverd kan diskuteres. Her er jeg nok på kollisjonskurs med kirka. Jeg ser på slike handlinger som symbolske, uten å legge noen dypere betydning i form av frelse eller tilgivelse for synder i dem.

Kirkens nattverd: Noe mer enn et rent minnemåltid. Et sakrament, hvor nattverden gir oss del i Kristi legeme og blod. Guds nåde og syndenes forlatelse fås i nattverden. Videre ser mange på nattverden som en bekjennelse av tro.

Kirkens dåp: Ses på som et sakrament og en hellig handling. Primært praktiseres barnedåp, hvor dåpsbarnet gis tilhørighet til den den kristne troen og blir medlem av kirka. Dåpen frelser og gir syndenes tilgivelse forkynnes også.

 

• Gudstjenester burde også i mye større grad ha blitt avholdt uten prest til stede. Lekgudstjenester kan være vel så bra som prestestyrte arrangementer.
• Til tider for mye forkynnelse rundt synd og gammeltestamentlige tekster! Mer forkynnelse rundt Guds store nåde, kjærlighet og den hellige ånd er etter mitt syn ønskelig!
• Dette at kirka har et opplegg der de følger kirkeårets tekster har også sine fordeler og ulemper. Man unngår at presten kun forkynner rundt sin “kjepphest”. En ulempe er at man som kirkegjenger innimellom merker at temaet som forkynnes er noe som ikke interesserer presten i noen særlig stor grad. Prekenen blir lite inspirerende å høre på.
• Et irritasjonsmoment er alt av aktiviteter som skal presses inn i rammene på ordinære Gudstjenester. Gudstjenester er ikke noe som appellerer til den gjennomsnittlige moderne nordmann, med sin rigide liturgi og stive form.
• For mye fokus på ordinære gudstjenester av typen høymesser/hovedgudstjenester. Jeg skulle ønsket meg mer alternative opplegg/andre arrangementsformer.
• Kirkas bygningsmasse er en annen historie. Mange kirkebygg er både dyre å vedlikeholde og ikke minst upraktiske i bruk (dårlig tilpasset dagens bruk). En del bygg skulle nok ha vært tatt ut av bruk og blitt museer mens kirka fikk seg nye og mer velegnede bygg. I enkelte bygder og bydeler bør nok kirka også legge ned sin virksomhet da folk er mer mobile enn i tidligere tider. Hvert eneste nes eller dal trenger ikke sin kirke!
• Presteutdannelsen og hva som vektlegges i denne er jeg noe skeptisk til. Pedagogikk, administrasjon, økonomi og ledelse burde ha vært en (større) del av utdanningen. Jeg forstår ikke hvorfor språkfagene fortsatt har så stor plass i utdannelsen. Trenger hver eneste av landets prester å være i stand til å lese Bibelen på grunnspråkene hebraisk og gresk?
• Rent generelt er prester lite egnede personer til å utføre arbeidsoppgaver som omfatter administrasjon og ledelse. Slike administrative gjøremål bør overlates til kvalifisert personell, f. eks. kirkeverger og daglig ledere.
• Pedagoger er de nødvendigvis heller ikke, hvor man i forbindelse med undervisning ofte kommer bedre i mål gjennom å bruke kateketer eller menighetspedagoger.
• Det kan virke som om prestestudiet er lagt opp slik at det favoriserer teoretiserte bokormer som ikke nødvendigvis klarer å kommunisere på noen god måte med sine menighetsmedlemmer.
• Kommunikasjonsevner og pedagogiske formidlingsevner er vel så viktige egenskaper dyp teologisk og språkmessig fordypning. Muligens på høy tid å slippe til andre yrkesgrupper til tjeneste som prester, og ikke bare dem som har “gammeldags og avdanket” presteutdannelse.
• I dagens relativt sekulære samfunn får de vel neppe i noen stor grad nytte av sin dype Bibelske kunnskap i sitt virke som prester.
• Sagt rett ut om presteutdannelsen: Ting tider på at det er alt for mye akademisk “pissprek” og forskningsfokus i utdannelsen. Hva med misjonering og kommunikasjon med vanlige mennesker som ikke vektlegges noe særlig høyt?
• Ja takk til mer mangfold og flere ulike veier inn i yrket som prest. Både erfaringsbasert master og “profetveien” til prest kan være berikende for kirka.
• Helt siden reformasjonen ble innført i Norge i 1537 og fram til vår tid har kirken vært en betydelig maktfaktor (statsmakt) i samfunnet. Kirken har vært en sentral og tydelig statsinstitusjon med sine embets- eller statstjenestemenn. I sin tid hadde prestene monopol på all forkynnelse (jf. konventikkelplakaten på blant annet Hans Nielsen Hauge sin tid som satte klare restriksjoner på lekfolks forkynnelsesvirksomhet). Rester av denne preste- og kirkemakten – og maktsyke prester – kan vi ennå se tegn på.

Presteutdannelsen

Jeg trodde nesten jeg var ferdig med dette temaet, men så “ramlet” jeg over dette innlegget med masse akademisk pisspreik i:

• Vårt Land verdidebatt ( Aud V. Tønnessen): Hva vil DNK med teologisk fagkompetanse?

Kirka er virkelig tjent med at personer med annen bakgrunn enn det 6-årige smale cand. theol.-studiet/graden slipper til som prester. Ja takk til mangfold, allsidighet og andre egenskaper, i stedet for spisskompetanse i “tung” teologi. Kommunikasjonsevne, pedagogiske ferdigheter og evnen til å være på bølgelengde (empati m. m.) med normale mennesker er vel så viktig som å kunne mye teologi. Høy teologisk fagkompetanse (dybdekompetanse) setter jeg selv langt nede på lista over krav som bør stilles til en prest.

I artikkelen påstås det at det tradisjonen presestudiet er:

• “…et teologisk breddestudium.”
• “Det gir kandidater en teoretisk og praktisk kompetanse innen bibelvitenskap, kirkehistorie, samtidsteologi og praktisk teologi.”
• “Det er en forskningsbasert utdanning som bidrar til høy faglig kompetanse av betydning for kirke, så vel som samfunn.”

Pisspreik nok en gang! Teoretiske akademiske nerder trenger man ikke som prester!

Stønn. Selvsagt måtte en prost / prest gjøre det til en kvinnekamp temaet om veien til prestetjeneste:

• Vårt Land verdidebatt (Mari Saltkjel): Autoriteten i presteembetet | Veien til prestetjeneste: Det er ikke lenge siden teologiutdanningen og prestetjenesten var forbeholdt menn. Nå må vi spørre oss om det er slik at når kvinnene kommer inn, ryker makta og prestisjen ut.

Hun som skriver innlegget (tilfeldigvis prost for der jeg bor) hevder nødvendigheten av “å se på den alternative veien til prestetjeneste med et kjønnskritisk blikk”. Og videre: “Nå må vi spørre oss om det er slik at når kvinnene kommer inn, ryker makta og prestisjen ut.”

Dette håper jeg virkelig skjer uavhengig av kjønn og utdannelse! Prestisje, høy anseelse og makt bør ikke være særlig viktig for en prest, da det sentrale bør være et kall eller et indre driv om å få formidlet det kristne budskapet. Mindre makt og prestisje til prestene – inkludert mindre prestearroganse og belærende / dømmende (nedlatende) ovenfra og ned-holdning – er et gode for alle, og ikke minst for menighetene og de kristne! Prestene er ikke høyt hevet over andre mennesker, og ifølge Bibelen skal også kristenledere påta seg en tjenerskikkelse og være ydmyke og lydhøre for andre i sin jobb. Dyp teologisk kompetanse og høy status er ikke de viktigste egenskapene til en prest.

 

• Jordnære prester som er “på kanal” med vanlige folk kunne ha vært ønskelig. Prestene bør også legge av seg sin tro på at de er overmennesker (arroganse) og mer verdt enn andre mennesker. Enkelte lever ennå i den gamle tid hvor presten var en sentral maktperson i samfunnet (borgerskapet, statstjenestemann).
• Presterollen: Jeg har vært borti en del prester som jeg vil kalle dårlige eller middelmådige i Gudstjenestesammenhenger. Mine minimumskrav for å kunne kalle en prest tålig god: Presten må kunne kommunisere med folk flest, ha et treffende budskap å komme med, behandle andre som likeverdige, behandle alle med grunnleggende respekt, empati og i det hele tatt ha beina godt plantet på jorda. Forsøk på å tviholder på gammel storhet, arroganse og makt fører ingenting godt med seg.
• Prestene er lønnsmessig overbetalte i forhold til pastorer og ledere i landets frimenigheter. (Deler av kirka lever ennå i fordums tid og storhet.)
• En del direkte udugelige prester (og andre ansatte) i kirka og dårlige eller fraværende systemer for å sile dem. ut. Det virker som om enkelte prester er mer opptatt av makt, maktkamp, bruk av hersketeknikker (eller herskeskikker), å være psykopater og prestisje enn forkynnelse av Bibelens ord.
• Enkelte prester hevder at de har fått et kall fra skaperen selv om å bli prest. Innimellom er jeg skeptisk til denne kallstanken, og over hvor ekte kallene virkelig er. Det finnes en god del prester som i hovedsak driver med splitt og hersk i stedet for å forkynne Bibelens ekte budskap.
• Enkelte mannlige prester og teologistudenter klarer den dag i dag fortsatt å hevde at presteyrket kun er forbeholdt menn, og at kvinner som slår inn på denne veien kan ende opp i helvete. Hjelpes meg at man ikke har kommet lengre!
• Kvinnelige prester har rett og slett vært en stor berikelse for kirka, og bidratt til forbedringer og fornyelse!

Finnes det brukbare prester – og proster samt biskoper? Presterollen!

Av og til undres jeg: Finnes det normale prester eller til og med gode / dyktige / dugende / dugelige prester i vårt land i det hele tatt? Jeg har i hvert fall vært i befatning med mange dårlige og rare prester. Alt for mange prester jeg har vært borti vil jeg karakterisere som dårlige prester, vurdert utfra deres dårlige formidlingsevne (liten eller ingen pedagogisk evne). Enkelte prester er også alt PR-kåte, og de er mest opptatt av seg og sitt (selvopptatte) – dvs. selv-diggere med et alt for stort oppmerksomhetsbehov – som helt skygger for jobben de er satt til å gjøre.

En normal prest etter mitt syn: En prest som ikke praktiserer standard prestearroganse, og hvor vedkommende er i stand til å kommunisere med normale folk uten bruk av nedlatende hersketeknikker og maktspråk. Rett og slett en arbeider i Guds rikes sak som kan kommunisere og som påtar seg en tjeners ydmyke skikkelse, jf. Bibelen. De skal “selge” Jesus, ordet og evangeliet og IKKE seg selv.

Videre bør vedkommende klare å engasjere med sin tale, ikke være for monoton og kjedelig i snakket, være en god samtalepartner (sorgsamtaler, sjelesorg osv.), kunne jobbe selvstendig og være en tålig grei organisator/administrator.

Prestene har et langt utdannelsesløp, men du verden hvor lite man får igjen for denne utdannelsen innimellom. Har hørt masse grunn og dårlig forkynnelse – hvor typiske stridstemaer unngås – utført av velutdannede prester. Noe av det samme står å lese i dette innlegget:

• Vårt Land kommentar (Tomm Kristiansen): – Teologi er ikke for fromme pyser | Gjennom år har jeg sittet i kirkebenken og lyttet med undring: Har denne forkynneren virkelig sju års akademisk utdannelse?

Min hypotese eller ikke-begrunnede påstand, i form av en aldri så liten brannfakkel:

Presterollen trenger å bli modernisert og utfordret. Det må bli slutt på at geistligheten ser på seg selv som mer verdifulle og viktigere enn andre mennesker. Prester bør normalt sett heller ikke gå inn i ledende og administrative stillinger, da de fleste av dem slettes ikke har de egenskaper som skal til i slike stillinger. Alt for mange prester har for høye tanker om seg selv og hvor fantastiske de er. Denne yrkesgruppa hadde muligens trengt å bli litt jekket ned av janteloven.

Nok en påstand fra min side: Det stilles alt for små kvalitetskrav til prestene og prestetjenesten. En kraftig kvalitetsheving – og profesjonalisering – kunne ha vært på sin plass!

Visstnok tror enkelte prester at de er spesielt utvalgt av Gud, selv om de (i enkelte tilfeller) i praksis gjør en drittdårlig jobb. Selvtilliten og troen på egne evner mangler det ikke på hos slike. Dette kombineres ofte med at de er maktsyke og farer med hersketeknikker og egoisme / opportunisme.

En god del prester er svært uselvstendige i sitt arbeid. De er avhengig av å ha kirketjener, andre kirkelige ansatte og frivillige som sine “slaver” for å komme i havn med jobben de skal gjøre. Imidlertid tar de gjerne på seg hele æren selv når ting går bra uten at statistene får sin del av den velfortjente rosen.

Etter mitt syn skorter det på evnen til å kommunisere og pedagogiske ferdigheter hos veldig mange prester. Ofte er ikke kommunikasjonen utformet på et passende språk overfor tiltenkte målgruppe. Dette sammen med at enkelte prester oser av arroganse, stort selvbilde, maktsyke og kontrollfreak-tendenser gjør ikke situasjonen bedre. Teologien / forkynnelsen kan også være så som så, hvor man enten gjør ting for teoretisk, forenkler budskapet for mye eller pakker det inn i bomull for å ikke støte noen.

En brannfakkel til: Trenger vi prestene i det hele tatt i vårt moderne samfunn? Prester anser jeg NESTEN som en unødvendig og overflødig yrkesgruppe. I tidligere tider var prestene de lærde og oss andre de leke i samfunnet. Nå er utdannelses- og kunnskapsnivået blant folk flest såpass høyt at prestene ikke lengre har sin tidligere kunnskapsmessige maktposisjon. En del prester har egentlig et skuffende lavt kunnskapsnivå, og de klarer ikke å tilfredsstille kresne og opplyste mennesker med sin forkynnelse.

Flere momenter:

• Det kan virke som om presteutdannelsen trekker til seg feil mennesketyper. Teoretiske bokormer blir “favorisert” slik studiet er bygget opp. (Prestekall meg her og der!)
• En god del av de med ordinær presteutdannelse (candidata/candidatus theologiae) er alt annet en flinke på kommunikasjon med folk flest. Men makten (maktsyke?) holder de “gamle” prestene på, og også troen på sin egen fortreffelighet er stor og arrogansen overfor andre likeså stor.
• En del prester er dårlige forkynnere (forkynnelse) og kommunikatører (kommunikasjon). Det kan oppleves som ganske langt mellom de gode forkynnerne innenfor prestestanden. (Har hørt bedre forkynnelse via andre frikirkelige organisasjoner og lekmannsbevegelsene enn via kirka.)
• Prester som aktivt motarbeider dem som er homofile, dømmer dem som har tatt abort, ikke aksepterer skilsmisse (skilte), dømmer samboere og ikke aksepterer kvinneprester kunne godt ha fått sparken.
• Flere yrkesgrupper med ulike bakgrunn som praktiserende prester hadde vært en kjempegod ide. Jeg forstår ikke frykten enkelte har for at dette skal gå ut over teologien og teologisk nivå. Høyt teologisk nivå får man uansett ikke praktisert i ordinær kirkevirksomhet.
• Det er direkte latterlig å snakke om prestemangel når tilgjengelige ressurser ikke utnyttes. Pedagoger, lærere, organisasjons- og administrasjonsutdannede, diakoner, kateketer m. m. med et visst minimum med teologi (en årsenhet holder!) kunne ha blitt utmerkede prester – etter å ha fullført noen kortere kurs.
• Det virker som om det er lettere å være prest enn f. eks. å jobbe som diakon, kateket, kantor/organist eller menighetspedagog. Prestene har et bra støtteapparat rundt seg og faste ritualer og prosedyrer å forholde seg til, og tilnærmet alle har respekt for presten og sier ikke imot eller klager på vedkommende. Andre yrkesgrupper blir utsatt for mer kritikk og må ofte drive et større sololøp enn prestene kan det virke som.
• Enkelte prester opptrer som veldig kontrollerende overfor andre medarbeidere og yrkesgrupper. De dreper andres arbeidslyst, og de bidrar til å sette i gang meningsløse maktkamper og tullete detaljstyring. Dette medfører et surt og dårlig arbeidsmiljø.
• Enkelte har liten tro på andre, dvs. de har et meget negativt menneskesyn.
• Den største utfordringen med prester og den tradisjonelle kirka er neppe overdreven Bibeltroskap eller sekularisering i seg selv. Her er et mye større problem gamle tradisjoner, menneskefattede vedtak / beslutninger, Luther osv. som hemmer den rene forkynnelsen.
• Til tider bidrar enkelte prester, biskoper og andre kirketopper til å ødelegge kirka fra innsiden med sine særheter.

Enkelte prester ser ut til å ha fått sitt “prestesertifikat” pr. postordre. Arroganse, rangering / klasseskille, maktmisbruk, personer som herser med andre, dårlig kommunikasjonsevne og belærende / dikterende tone vil jeg ha meg frabedt fra prestens side. Noen prester framstår også som de reneste psykopatene, sosiopatene, tyrannene og/eller diktatorene. Drittsekker og idioter finnes over alt, også innenfor den “hellige” prestestand. Utvelgelse av de beste / mest “normale” til prestetjeneste basert på egnethet ser ut til å være helt fraværende, med liten eller ingen siling underveis i utdannelsesløpet og/eller før ansettelse.

For å være litt direkte og frekk både mot presterollen og kirka generelt:

• Prestene, prostene og biskopene er stort sett tilnærmet ubrukelige gallionsfigurer, og de er i liten grad i stand til å styre og lede andre på noen god måte. Ganske mange av dem er dårlig egnet for arbeidsgiveransvar og lederansvar.
• Feil type personer velger å utdanne seg til å bli prester.
• Kirka bruker alt for mye ressurser på administrasjon og byråkrati, samt til å vedlikeholde gamle og overflødige kirkebygg.
• For topptung hierarkisk organisasjon, hvor enkelte topper har alt for stor makt.

Utdannelsen av prester, ja. Teori og praksis er ikke alltid forenlige størrelser når det gjelder bakgrunn, jobbutførelse og utdannelse. Det teoretiske, akademiske og teologiske teorigrunnlaget er nok helt sikkert bra i seg selv, men det forbereder prestene i liten grad på kommunikasjonen og møtene med vanlige folk og menigheter. Pedagogisk innsikt og litt peiling på psykologi er også ofte en mangelvare i prestestanden.

Det har vært litt debatt rundt veien til prestetjenesten på Verdidebatt våren 2018. Og dette har også blitt diskutert i 2021, hvor noe av det dummeste og drøyeste jeg har lest er dette en livsfjern teologiprofessor uttaler:

• Vårt Land: Mener “profetveien” svekker presteprofesjonen | Snart (innen 16. november 2021) skal Kirkemøtet avgjøre om personer med “særlige kvalifikasjoner» fortsatt kan få bli prest uten å ha seks års utdanning. – Ordningen devaluerer prestetjenesten, sier teologiprofessor.

Ja takk til prester med annen utdannelse enn det vanlige teologistudiet! Mangfoldet bidrar til en bedre kirke.

Prestene (noen utvalgte) streiker desember 2020, hvor streiken går på forhold slik som lønnsnivå for nyutdannede, betingelser og et midlertidig lønnstillegg (botilskudd) som ikke ønskes videreført fra KA sin side. Jeg må vel bare innrømme at jeg personlig har liten sympati med prestene og deres bruk av streikemiddelet. Streik som virkemiddel i seg selv er helt greit, men det må da være en sak verdt å streike for.

I mine øyne er prestene en overbetalt yrkesgruppe som jeg ikke synes noe særlig synd på, og som jeg nesten vil gå så langt å kalle for en overbetalt lønnsadel. Eller muligens enda styggere og kvassere: Prestene framstår som noen overbetalte slasker!

---

Prestene tar for mye plass

Et annet irritasjonsmoment er “hvor mye plass” prestene tar, og det store prestefokuset eller personfokuset på prest. I menighetsblader, avisannonser og på nettet er det i forbindelse med annonsering av Gudstjenester som skal avholdes som oftest stort fokus på hvem som skal være prest. Det står ofte listet opp f. eks. “Prest: Ola Normann”.

Andre som deltar i Gudstjenesten er sjeldent nevnt. Hva med alle de andre som blir “glemt”, eller i hvert fall får liten oppmerksomhet og ære?

I en del tilfeller har presten kun en «birolle» i Gudstjenesten som liturg, mens det er andre personer og yrkesgrupper som har hovedansvaret og trekker i de “tyngste” trådene. Det være seg barne- og ungdomsarbeider, menighetspedagog, kateket, diakon, kantor, organist/annen kirkemusiker, klokker, kirketjener, kirkevert og andre “lekfolk”. Likevel er det som oftest presten som – ganske så ufortjent – får æren for hele greia.

Jeg liker dårlig inndelingen i kategorier slik som geistlig, lærd og lek/lekfolk. Å sette merkelapper på folk på denne måten er helt unødvendig bruk av maktspråk, arroganse og inndeling i tullete båser. I dagens samfunn har presten utdannelsesmessig lite å fare med i forhold til andre yrkesgrupper og profesjoner. Mange blant oss har vel så mye utdannelse og er vel så lærd som en prest.

---

Utvelgelsen av biskoper og proster

Det er etter mitt syn en ganske så useriøs måte biskoper (den øverste kirkelige lederen i et bispedømme) velges ut og utnevnes på. Trynefaktoren teller, og ikke reelle kvalifikasjoner og egnethet. Også noe uklare forventninger til rollen som biskop. Enkelte prester blir enkelt og greit forfremmet til sin egen udugelighet, enten som proster eller biskoper.

Valg av prester til å være prost (prosten leder prestetjenesten i prostiet og bistår biskopen i dennes embetsutøvelse) kan også diskuteres. En prest som har vært en ok forkynner og/eller sjelesorger forfremmes til prost, uten at dette nødvendigvis automatisk gjør vedkommende til en god prost. En del proster mangler både formell og reell kompetanse innenfor god ledelse, økonomiforståelse og administrasjon, som er relativt viktige deler av jobben som prost.

 

• Det kan virke som om det har gått inflasjon i utnevnelsene av spesialprester, f.eks. barne- og ungdomsprester, dialogprester, diakonprester osv.
• Rangordning og rangering av personer – og menneskelig verdi – der noen er mer verdt enn andre, ikke ulikt et kastesystem. Presten (“de geistlige”) er av ukjente årsaker langt hevet over andre i kirka, både andre ansatte (kateketer, diakoner, kantorer osv.) og “grasrota” (menigheten og lekfolket). Prestestanden har gitt seg selv en del privileger og særrettigheter som vanskelig kan begrunnes i Bibelen. Lite minner om Bibelens ord om å ta på seg en tjeners skikkelse. Frivillige og andre ansatte settes til å gjøre “drittjobbene” mens prestestanden tar æren.
• Prestene plasser seg selv i A-laget, mens f. eks. kateketer, kantorer og diakoner er et B-lag. Som C-lag finner man kirketjenere, klokkere, kirkegårdsarbeidere og de frivillige. Slik rangering av menneskeverd er jeg selvsagt dypt kritisk og skeptisk til.
• Profesjonsstrid mellom ulike yrkesgrupper i kirka tjener ikke saken. Prestene tviholder på sine særrettigheter og fordums makt. F. eks. har ikke vigslede kateketer, diakoner eller kirkemusikere (kantorer) sånt uten videre lov til å forrette nattverd eller dåp (sakramenter). Sett fra mitt ståsted hadde det tjent kirka å slippe til flere yrkesgrupper fullt og helt.
• Til tider et for stort personfokus (og persondyrking?), som normalt sett gagner prestene spesielt mye. I annonser og programmer er det ekstremt viktig for mange menigheter å trykke prestens navn, mens andre deltakere i gudsjenesten blir uteglemt.
• Geistligheten og embetsmakta til prestene har heldigvis mistet mye av sin betydning og glans.
• For mange prester velger ut sine snevre satsningsområder/grupper, gjerne seremonier og de eldre. Andre ting bryr deg seg lite om. F. eks. blir ofte barne- og ungdomsarbeidet (trosopplæringen) lidende under dette. Og jeg som trodde at prestene og kirka skulle være for alle generasjoner og livssituasjoner.
• Mange steder i vårt land er det etter mitt syn en ganske så tafatt innsats når det gjelder å rekruttere nye aktive kirkemedlemmer, og det er en del feilslått, halvhjertet eller manglende trosopplæring av unge.
• Maktstrukturene innenfor kirka gir liten/ingen plass til læren om det virkelige alminnelige/allmenne prestedømmet, hvor alle kristne kan anses som prester.
• Prestenes mistolkning av taushetsplikt er også alt annet enn bra. Prestene og kirka bidrar i enkelte tilfeller til å beskytte overgrep og overgripere under skalkeskjul av taushetsplikt.

 

• Hva med byråkratiet og alle de ansatte? Har ikke kirkesystemet blitt litt vel stort i forhold til oppslutningen? Kirka har etter mitt syn også en litt vel rigide organisasjonsstruktur med mye byråkrati og lite “action” (handling). Det er mange instanser, utvalg, komiteer, store staber, mange ansatte, konsulenter og saksbehandlere (utredere) som ikke direkte bidrar til kirkas hovedoppgave med å formidle Guds ord (såkalte byråkrater og papirflyttere). “Farsotten” kommunikasjonsrådgivere har også nådd kirka.
• En andel på 62,6 % av den norske befolkning er pr. 2023 medlemmer eller tilhørige av Den norske kirke. Dette er en nedgang på ca. 10 % i løpet av åtte år (2015-2023). Andelen som blir konfirmert i kirka har allerede havnet under 50 % av landets 15-åringer. Redusert medlemsmasse og oppslutning bør automatisk medføre konsekvenser!
• Redusert oppslutning rundt kirka medfører behov for tilpasninger i drifta. Kirka bør ta konsekvens av den tapte oppslutningen, og de bør gjøre sitt for å spenne inn livreima noe. Redusert byråkrati, mer strømlinjeformet drift, billigere drift og noe færre ansatte bør bli resultatet. Dessuten bør nok en del lokalmenigheter med lav oppslutning legges ned. Selv tviler jeg på at kirka vil klare å snu den negative utviklingen.
• Angående byråkrati: Trenges så mange gallionsfigurer om vi har pr. dags dato, dvs. biskoper? Hva med alle de ansatte på bispekontorene med konsulenter for både det ene og det andre? Masse tid benyttes til å dokumentere og melde inn både det ene og det andre til bispekontorene i stedet for å få jobbet med praktisk trosformidling.
• Sagt på en annen måte: Kirken oppleves som en topptung organisasjon, hvor alt for mye penger forsvinner i sentralisert administrasjon og byråkrati. Pengene kunne i stedet ha gått til lokale tiltak rettet ut mot medlemmene i de lokale kirkene, prostiene og soknene.
• Lite kvalifiserte og lav profesjonalitet blant enkelte av landets menighetsråd/sokneråd (og fellesråd). Det er lite attraktivt å sitte i slike råd, og de som blir valgt inn er i en del tilfeller feil personer / personlighetstyper.
• Masse rart finner sted via slike råd (menighetsråd og fellesråd). Maktmisbruk kan forekomme, og tåpelige / dårlige beslutninger som fattes går ut over både ansatte i kirken, kirkevirksomheten, menighetene og de frivillige.
• Noen medlemmer av slike råd kan man begynne å lure på om de er drevet av pur ondskap, og om de representerer Satan / djevelen selv.
• Medlemmer i kirkelige styrer og råd kan i noen tilfeller være drevet av makt, gleden over å kunne herse med andre, praktiserer splitt og hersk og opptrer som meget egoistiske / opportunistiske. Lite som tyder på at enkelte er drevet av Gud og nestekjærlighet.

Framtidig organisering av kirken

Framtidig kirkelig organisering blir et stort tema i 2020, og spesielt vil det nok bli en del diskusjoner rundt ledelse og organisering av de tilsatte. I dag finnes det to arbeidslinjer, som jeg opplever som en helt ok løsning:

• De geistlige: Prestene ledes av proster og biskoper, og de må forholde seg til lokalt menighetsråd og bisperåd.
• De ikke så geistlige: Andre tilsatte (kateketer, menighetspedagoger, trosopplærere, diakoner, kantorer, organister, kirketjenere, klokkere, kontorpersonell, kirkegårdsarbeidere osv.) ledes av kirkevergene og fellesrådene.

Enkelte hevder at to slike parallelle arbeidslinjer medfører konflikter. Jeg tror heller det motsatte er tilfelle.

I mine øyne er prester som oftest lite egnede personer til å lede andre. De er ikke kvalifiserte, og det vil medføre trangsynt tenkning til gagn kun for prestene og ikke for helheten (menighetene og andre ikke-geistlige tilsatte). Presteledelsen kan fort bidra til å legge lokk over konflikter (feie under teppet) som oppstår, men dette vil ikke innebære at konfliktene og motsetningene ikke er der.

En ganske omfattende og informativ artikkel (bak betalingsmuren) om kirkens organisering:

• Vårt Land: Kyrkjas organisering eskalerer konfliktar, meiner fleire. No står endringar på trappene | Skal kyrkjas to arbeidsgjevarar bli til éin? Den norske kyrkja er på veg mot framtida, men ruta dit er framleis uklår.

---

Bommet på årstallet

Jeg bommet på årstallet og tidsaspektet. Først nå våren 2021 kom det en rapport fra et utvalg som har jobbet med problematikken, og tidligst under Kirkemøtet i 2022 kan det bli fattet noen vedtak. I minst 16 år har det blitt snakket om at kirka trenger en ny struktur, men det går sannelig ikke fort unna i dette systemet. Ting tar tid (TTT) innenfor kirka!

Artikkel (beklageligvis!) bak betalingsmur som beskriver prosessen og situasjonen ganske greit:

• Vårt Land: Kirken er “overmoden” for en ny struktur. Men det er stor uenighet om hvordan den skal se ut | Den norske kirke er komplisert sammensatt, og i minst 16 år har man sett behov for å rydde opp.

Det står blant annet å lese: “Nå vil DNK rigge seg for en mer effektiv organisering i møte med fremtidens folkekirke.” Mon tro om dette slår til. Selv frykter jeg enda mer administrasjon og byråkrati, og med liten eller ingen forbedring av ledelses- og styringssituasjonen.

Ett av forslagene går ut på å opprette instansen Prostifellesrådet. Dette blir et nytt nivå mellom bispedømmet og soknet, hvor diverse arbeidsoppgaver flyttes fra dagens fellesråd til det nye rådet og likeså fra bispedømmet til det nye rådet. Noen frykter at biskopenes rolle svekkes, gjennom at en slik organisering medfører at biskopene ikke lenger blir arbeidsgiver for prestene. Selv tenker jeg denne bisperedselen er det minste problemet med den nye organiseringen. Jeg frykter mer mange beslutningsledd, pulverisert ansvar, mer byråkrati, enda mer administrasjon og enda flere (skjulte) konflikter. Enda mer avstand, interessekonflikter og gnisninger mellom grasrota (lokalmenigheten med sine medlemmer) og ledelsesleddene over kan dessuten oppstå.

---

Kirkemøtet 2022

Det skjer noe pr. september 2022! Den norske kirkes høyeste styringsorgan – kirkemøtet – har vedtatt hvordan kirken skal organiseres i framtiden. Modell 3 – kompromissmodellen – ble med et knapt flertall valgt.

Biskopene skal i prinsippet fortsatt være arbeidsgivere for de geistlige (prestene), men i praksis legges arbeidsgiverfunksjoner til lokalt nivå (sokn/fellesråd). Biskopene mister det praktiske arbeidsgiveransvaret for prestene, men de skal få beholde og få styrket sin tilsynsrolle. Fellesrådene (og soknene, hva med prostiene?) få i fortsettelsen en framtredende rolle angående ledelse og styring. Kirkevergen kan typisk bli administrativ leder, mens prosten kan bli en kirkefaglig leder. Både kirkeverge og proster – samt alle de andre yrkesgruppene innenfor kirka – vil bli underlagt et fellesråd.

Selv er jeg skeptisk til om denne formen for organisering vil løse kirkas mange utfordringer rundt ledelse og styring. Det er langt fram til at kirkeledelsen er nødvendig profesjonalisert, og hvor alle yrkesgrupper er like høyt verdsatt. Den kvalmende “prestedyrkingen” fortsetter nok med den nye modellen.

Noen lenker til mer lesestoff om saken (noen av dem bak betalingsmur):

• Vårt Land: Kirkemøtet har talt – slik vil de at Den norske kirke skal organiseres | Med knappest mulig flertall valgte Kirkemøtet mandag å gå inn for den såkalte “kompromissmodellen” for organiseringen av Den norske kirke.
• Vårt Land: Biskopene mister arbeidsgiveransvaret | Den norske kirkes høyeste styringsorgan har vedtatt hvordan kirken skal organiseres i framtida. Vedtaket innebærer blant annet at biskopene mister arbeidsgiveransvaret for landets prester.
• KA: Kirkelig organisering: Kirkemøtet gikk for modell 3 | Prinsippvedtak: Rettssubjektet Den norske kirke fortsetter som arbeidsgiver for prestene. Soknene ved fellesrådet fortsetter som arbeidsgiver for de andre ansatte.
• Presteforeningen: Presteforeningens kommentar etter Kirkemøtet

Kirkemøtet 2023

På Kirkemøtet 2023 ble en kontrabeslutning vedtatt! Et klart flertall besluttet nemlig å ta utgangspunkt i dagens to arbeidsgiverlinjer, og å vrake prinsippvedtaket fra kirkemøtet i 2022. Siden sist har det kommet fram masse utfordringer og problemer med å gjennomføre vedtaket fra 2022, så det lureste og smarteste var nok å vrake dette vedtaket.

Mer informasjon (bak betalingsmur):

• Vårt Land: Kirkelig organisering: Setter strek for 18 år med utredninger | Kirkemøtet 2023: Et klart flertall vedtok å ta utgangspunkt i dagens to arbeidsgiverlinjer.

 

• Det diskuteres framtidig organisering av kirka. I framtiden kan et mulig scenario bli en felles arbeidslinje. Hvis så skjer krysser jeg fingre og tær for at det ikke blir de geistlige (prest, prost, biskop, bispemøtet, kirkemøtet) som får hele styringen! De er i hovedsak IKKE kompetente for slike lederoppgaver, og de vil fort se alt fra et rent presteperspektiv. Pr. dags dato er det masse konflikter og problemer som unngås eller “reddes” av fellesrådene og kirkevergene.
• Se ovenfor under overskriften “Kirkemøtet 2022”. Framtidig kirkelig organiseringer vedtatt, hvor fellesrådene får det praktiske arbeidsgiveransvaret (og biskopene får et tilsynsansvar). Oppdatering etter kirkemøtet 2023: Se ovenfor nok en gang. Det bygges videre på dagens todelte organisering, og vedtaket fra kirkemøtet 2022 reverseres / vrakes.

 

Arbeidskonflikter og kirka som arbeidsgiver

Ut fra diverse saker som har nådd mediene kan det se ut til at kirka er dårlig på å håndtere arbeidskonflikter (delvis en dårlig arbeidsgiver). Varslere blir ikke alltid trodd, og gjerne er det til slutt varslerne som sitter igjen med svarte-Per. Enkelte arbeidsgivere er konfliktsky og alt for trege til å gripe tak i og å ordne opp i alvorlige konflikter på et tidlig stadium. Masse maktkamper – inkludert “åndelig krigføring” – og maktspill finner også sted innenfor slike miljøer.

Til tider kan det se ut for at kirka ikke har skjønt seg på eller fullt ut tar på seg sitt ansvar som seriøs og proff arbeidsgiver. Arbeidsgiverpolitikken kan framstå som noe kyniske, og det er lite fokus på kirkas samfunnsansvar og sitt oppdrag om å ta seg av de “svake” i samfunnet og i arbeidslivet. Arbeidstakere måles i verdi ut fra sin arbeidsinnsats, og det finner sted det som nesten kan ses på som en stygg utnyttelse av arbeidstakere. Kirketopper kan til tider være dårlige medmennesker og dårlige forbilder.

Man skulle tro at arbeidsmiljøet og det psykososiale miljøet i kirka var tipp-topp, hvor det utvises stor grad av empati, kjærlighet, diplomati, overbærenhet, omsorg og medmenneskelighet. Liv og lære burde henge i hop slike steder, og kirka burde klare å leve opp til folks høye forventninger om at man lar Bibelske prinsipper om nestekjærlighet m. m. få styre. I virkeligheten er det nok beklageligvis mye råttent også innenfor dette systemet.

For å spinne ennå mer videre på dette temaet i stikkordsform; Til tider preges kirka av forhold slik som:

• Maktkamper
• Konflikter
• Bruken av hersketeknikker
• Maktmisbruk
• Misbruk av Bibelens ord for å trumfe gjennom sitt eget syn i en sak osv.
• Enkelte blir herset med
• Liv og lære henger ikke alltid sammen
• Ikke alltid at kirkas folk er gode mot hverandre og behandler nesten sin på en god måte
• Ikke alle i kirkesystemet er gode mennesker / medmennesker
• Fortsatt kan kvinnelige prester oppleve å bli mobbet, utfryste osv.
• Dobbeltmoral
• Alle er ikke like mye verdt

Man skal ikke ha lest avisen Vårt Land lenge for å se at det finner sted masse rart innenfor kirkesystemet, som slettes ikke er nestekjærlighet.

Hovedproblemet er NEPPE den todelte arbeidslinjen. Det finnes problemer internt i begge linjene eller leirene, og ikke “bare” konflikter på kryss og tvers mellom de to linjene. Maktkamper og åndeliggjøring av konflikter finner sted uavhengig av organisering.

 

• Til tider utvises det manglende evne til å løse alvorlige konflikter, og varslere og varslingene blir heller ikke alltid tatt på alvor. Spesielt innenfor Sjømannskirken har det visstnok vært en del “krig”. Min påstand rundt dette: Å bruke prester og/eller teologer til å lede er nok mer eller mindre synonymt med katastrofe og dårlig ledelse. Få av dem har nødvendig kompetanse til å kunne gjøre en bra jobb innenfor ledelse (teologiutdannelsen kvalifiserer dem IKKE, og noen korte kurs i etterkant er neppe nok!).
• Manglende kirkedemokrati. Kirka hevder selv å ha en form for demokrati, men i forbindelse med bispeutnevnelser har vi fått sett hvordan dette virker i praksis. Hva geistligheten og kirkerådet på riksplan mener har mye større betydning enn hva den lokale grasroten ønsker og mener. Valgordningen i forbindelse med kirkevalgene til menighetsrådene og bispedømmerådene er også høyst spesiell med flere parallelle valg, vanskelig forståelig ordning og rar vekting.

Mer om kirkevalget

Kirkevalg – som holdes samtidig / parallelt med kommunestyre- og fylkestingsvalg – er en historie for seg selv. Det er snakk om et håpløst system som har blitt gjort mye mer komplisert og byråkratisk enn nødvendig. Prosessen er lite demokratisk, og dette med flere parallelle valg samtidig er “sært”. Nå når det er flere lister blir hele valget polariserende og splittende som bare det i tillegg.

I Kirkevalget 2019 blir det:

• Valg av representanter til landets mange menighetsråd.
• Valg av representanter til bispedømmerådene (og til Kirkemøtet).

Valg av medlemmer til bispedømmerådene og Kirkemøtet er for “sikkerhetsskyld” oppdelt i tre valgordninger:

• Valg av leke medlemmer
• Valg av prester
• Valg av leke kirkelige tilsatte

Sært system som bare det!

I de fleste bispedømmer blir det i 2019 tre valgalternativer eller valglister:

• Nominasjonskomiteens liste
• Åpen folkekirke
• Bønnelista

Spar meg for sistnevnte! På mange måter blir dette en videreføring av “Levende folkekirke” – nå nedlagt – som stilte lister i 2015. Bønnelista er konservative og “Bibeltro” som fy!

Vet ikke om jeg “gidder” eller “orker” å stemme i dette valget. Det betyr så lite fra eller til, og uansett går vel kirkas utvikling i feil retning (mer og mer sentralisering, mer og mer rigid styringsform).

Oppdatering: Jeg valgte til slutt likevel å stemme i kirkevalget, og da både på lokalt menighetsråd og på regionalt bispedømmeråd. Kirkevalget fikk elendig oppslutning, og valget var preget av mangelfull informasjon, udemokratisk valg, dårlig kommunikasjon, halvhjertet valgkamp og håpløse valgordning. HELDIGVIS ble Åpen folkekirke vinneren på regionalt / nasjonalt nivå, selv om også Bønnelista og nominasjonskomiteenes lister fikk en viss oppslutning. Se ellers valg 2019-artikkelen min for mer om valget, inkludert kirkevalget.

Kirkevalget 2023 er enda mer “komplisert” og politisert. Enkelte steder er det hele fire valglister å forholde seg til:

• Nominasjonskomiteens liste
• Åpen folkekirke
• Bønnelista
• Frimodig kirke

Den eneste fornuftige lista i mine øyne er åpen folkekirke sin. Bønnelista og Frimodig kirke er konservative greier.

 

• Frivillige og frivillighet er fine ord. I praksis er det ikke alltid så lett å finne alle de frivillige som det snakkes om i festtaler. Frivillige krever også oppfølging!
• Mye pengesløseri i kirka! Hvorfor skal hver minste kirke ha sitt eget kirkeorgel? Hadde ikke et elektrisk piano / elektrisk orgel av god kvalitet vært tilstrekkelig? Og trenger man fullt av arbeidskirker og småkirker rundt forbi? Kirkekunst og arkitekttegnede bygg koster også masse penger.
• Kirka vil nok alltid være plaget med dårlig økonomi. Det er grunn til å frykte at prestene blir beskyttet mot nedskjæringer til “the bitter end”. I stedet er det typisk at eventuelle kutt rammer yrkesgrupper slik som trosopplærere. Det virker som viktigere for kirka å verne om seremonier og tradisjonelle gudstjenester enn å vinne nye i form av trosopplæring.
• Mye krangling i kirka rundt bagateller (homofile/homofili, sex, hvilken bispekandidat som er best skikket for en stilling etc.) leder oppmerksomheten bort fra det sentrale! Kirkens oppgaver er å forkynne Bibelens budskap og ikke å krangle! Ikke merkelig folk får kirka i vrangstrupen når kirka hele tiden holder på med interne trivielle krangler!
• Mange “skriftlærde” og “fariseere” i kirka som påtar seg oppgaven med å dømme andre. Andre blir beskyldt for å drive med vranglære. De hudfletter sine medmennesker for deres synder, mens de er blinde for sin egen synd. Og hvem har sagt at f. eks. synden homofili er så mye større enn utroskap? Og hvorfor er bruk av alkohol så mye verre enn baktalelse av sine medmennesker? Forkynnelse rundt pengebegjær og mammon er det lite plass til, selv om dette hadde vært på sin plass i rike Norge.
• Vi har en kirke bestående av slitte kirkebygg, statsfinansierte penger og mange ansatte, men med få faste og trofaste kirkegjengere (seremonier ikke medregnet). Kirkene fungerer (delvis) ikke lenger som tiltenkte samlingspunkter og kraftstasjoner for troende. Ekte tro og bekjennelse er det lite av
• Enkelte konservative “fariseere” snakker om folkekirkens forfall og frafallskirken / frafallen kirke, eventuelt apostat-kirken og/eller Sodomakirken (syndens kirke). Noen bruker også uttrykk slik som “horekirken” eller “homsekirken“. Det tenkes da på kirkas åpning for de homofile, manglende støtte overfor Israel og generelt det enkelte kaller for liberal teologi. I slike sine øyne: Kirken har forlatt den rette troen og forkastet Bibelen (ikke Bibeltro, følger ikke Bibelen) som øverste autoritet. Gjerne også oppfordring om å melde seg ut av kirka fortest mulig. (Jeg er IKKE enig i disse utsagnene, selv om jeg også er kritisk til deler av kirkens virke.)
• Oppfordringen som enkelte framsetter i offentligheten: Forlat kirken da den er på ville veier (tillater synd og følger ikke Guds bud)! Selv følger jeg IKKE denne oppfordringen, selv om jeg er skeptisk til noe av kirkevirksomheten. Snakk om å dømme kirka nord og ned, noe vi slettes ikke er satt til å gjøre ifølge Bibelen.
• Noen selvutnevnte overdommere klarer til og med å lire av seg tullball av typen: Gud har gitt opp kirka (Den norske kirke).
• Den norske kirker presenterer visstnok også “skammens kristendom” (“vranglære”), i og med ikke alle av kirkens medlemmer eller ansatte (prester, biskoper og andre med mer eller mindre teologisk utdannelse) vektlegger skillet mellom himmel og helvete sterkt nok.
• Kirken har for lite fokus på det enkle og radikale evangeliet den fikk i oppdrag å formidle. Det blir mange avsporinger hvor tradisjoner og riter har blitt vel så viktig som Bibelens og Jesus ord. Det blir til tider for lite Jesus- og evangeliefokus.
• Sang og musikk i kirka er et kapittel for seg selv. Ofte er kirkemusikk synonymt med kirkeorgel (pipeorgel), trauste salmer og klassisk musikk. En del organister og kantorer er også kunstnertyper som i liten grad klarer å kommunisere musikalsk sett med folk flest. Jeg skulle så gjerne ha sett litt mer moderne sang- og musikkformer (pop/rock) og andre instrumenter i bruk i kirka.
• Musikken og sangene i kirka er fremmed for mange. Gamle og trege salmer med vanskelig og gammeldags språk fenger ikke alle lengre! Kan ikke også moderne musikkformer benyttes til å formidle det kristne budskapet? Artister som Bjørn Eidsvåg har enkelte vanskelig for å godkjenne til bruk i kirka, mens salmediktere som levde et utsvevende liv for flere hundre år tilbake i tid aksepteres.
• For min egen del synes jeg sang og musikk blir for mye vektlagt (får for mye plass). Muligens tar kirka etter karismatikerne og prøver å synge seg inn i en eller annen form for ekstase?
• Den nylig gjennomførte Gudstjenestereformen har ikke akkurat bidratt til en revolusjonerende fornying av Gudstjenestene. Reformen er mer av den kosmetiske art (flytting av noen ledd, litt omformuleringer m. m.). Ekte fleksibilitet og modernisering kan man se langt etter. Gudstjenester er og blir noen rigide og stivbeinte greier, som i liten grad treffer det moderne mennesket.
• Trosopplæringsreformen for barn og unge (0-18 år) er en fin satsing i utgangspunktet. Imidlertid har det litt vel mye snakk, byråkrati og litt lite “action”. Trosopplæring er noe en kateket, menighetspedagog eller trosopplærer jobber med mens prestestanden og andre ikke interesserer seg eller engasjerer seg i arbeidet utenom i festtaler.
• Trosopplæringsreformen og trosopplæringstiltak er en start, men det må også skje større endringer i resten av kirkesystemet for å få flere med i arbeidet på fast basis og ikke bare som deltakere på enkeltarrangementer. Hele kirka og kirkesystemet trenger å “reformeres” for å kunne dekke det moderne menneskets behov for åndelighet og tro.
• Kirka lever på mange måter i sin egen lille boble, hvor det i liten grad tilbyr “kundene” det de ønsker seg.
• Med en del ikke-fungerende trosopplæring er kirka på mange måter i ferd med å grave sin egen grav med dårlige tiltak og dårlig rekruttering av barn og unge.
• Totalt mangel på helhetstenking og fungerende planer for rekrutteringen.
• Det er ofte en lang prosess å få til større endringer. Alt må begrunnes grundig, utredes i det vide og brede, diskuteres, stemmes over og harde kamper må utkjempes. Status quo (uendret status) derimot stilles det imidlertid lite spørsmålstegn ved. Er dagens status alltid så perfekt og så samsvar med Guds vilje som enkelte vil ha det til?
• Den norske kirke (DnK) har en gammeldags liturgi som virker fremmed for en del av dagens mennesker. Mye oppmerksomhet ledes hen mot den gammeldagse liturgien og de faste leddene som gjentas i hver Gudstjeneste, noe som igjen medfører at man ikke få med seg budskapet som Gudstjenesten forsøker å formidle. Kanskje kunne liturgien (møteformen, ikke budskapet) ha blitt fornyet og tilpasset dagens samfunn?
• Form≠Innhold: Enkelte setter likhetstegn mellom form (høykirkelig “stiv” liturgi) og innhold (selve evangeliet, budskapet). Dette blir rett og slett noe søkt. Formene kan gjøre det vanskelig eller umulig å få kommunisert evangeliet ut til folket. Det må være mulig å tilpasse og modernisere uttrykksformene uten å gå på kompromiss med (hoved)budskapet.

 

Det kan virke som om kirka til tider ønsker å utradere eller nedlegge seg selv. Det skjer lite utvikling og tilpasning for å favne nye generasjoner med kristne, med andre ønsker og behov enn tidligere og utdøende generasjoner. Å være rene seremonimestere ser også ut til å være viktigere enn å være en reell og levende kirke. Det grunnleggende kristne budskapet skal stå relativt fast, men det er så absolutt rom for endringer og justeringer i uttrykksformene.

• Dette blir for dumt:
  • Vårt Land: Har ventet ett år på biskopens godkjent-stempel | Fire menigheter i Stavanger bispedømme har i ett år ventet på biskopens tillatelse til å fortsette med spesialtilpassede gudstjenester.
  • Maktmisbruk og hersketeknikker av verste sorten fra kirkeledelsen, inkludert helt unødvendig detaljstyring!
  • Fra Vårt Land-artikkelen: “De fire menighetene har det til felles at de ønsker å fortsette med gudstjenester som har en friere tilnærming til liturgi, rekkefølge og musikk – kall det gjerne en mer lavkirkelig, karismatisk eller fri form – enn det Kirkemøtet har åpnet for.”
  • Det burde ha vært fritt fram for menighetene til å gjøre slike mindre tilpasninger, hvis de f. eks. ønsker å stokke litt om på liturgileddenes rekkefølge eller hvis de eventuelt ønsker å bruke en litt annen variant. Det burde ikke ha vært behov for å søke biskop eller andre om tillatelse.
  • Unik og rett liturgi med de korrekte leddene (inkludert innhold og uttrykksform) står ikke spikret fast eller beskrevet i Bibelen uansett!
  • Tullete menneskelig rigiditet og menneskebud at alt skal være så fast og firkantet! Variasjon og mangfold – med nødvendige tilpasninger til en menighets medlemsmasse – er og blir flott og nødvendig!
• Gode argumenter for endring av form: Vårt Land verdidebatt (Tor André Ljosland): Kirken har skylapper på | Et dåpsfølge blir neppe kirkevant med 14 vers fra en salme fra tidlig 1900-tallet, uansett hvor god kantoren er. Det er på tide å løsne i formen før det er for sent.
• I kirka er det etter mitt syn for liten plass til evangeliet og Jesus, og ofte gjøres form viktigere enn innholdet. Gudstjenesteformen på en standard gudstjeneste treffer ikke mange av dagens mennesker.
• For mye fokus på å presse alle mulige ting inn på de vanlige kjedelige søndagsgudstjenestene. Hva med å tilby andre former for arrangementer enn vanlige stive gudstjenester? Hva med f. eks. å tilby arrangementer på andre dager enn søndag, f. eks. arrangere i større grad dåp på lørdager?
• Kirka virker som om den er mest opptatt av å være en seremonikirke (dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse). Seremonier blir prioritert på bekostning av å være en kirke for det moderne menneske som søker det åndelige i dagliglivet (åndelig kraftverk).
• Det er i realiteten alt for lite fokus på rekruttering av nye til kirka, og da spesielt barn og unge.
• Selv er jeg lite glad i liturgiske klær som brukes av prest med venner. Slike klær bidrar til å skape synlig avstand mellom vanlige folk (allmuen) og kirkas ansatte (“de geistlige” med flere). Jeg tenker på klær slik som albe/alba, stola, messehagel, prestesnipp osv. Rent personlig er jeg ikke noen tilhenger av uniformsbruk i det hele tatt.
• Bruken av preste-uniform – dvs. liturgiske klær slik som alba og stola – gjør meg enkelt og greit noe utilpasset og vekker ikke tillit og/eller troverdighet hos meg.
• Jeg har vel tilnærmet “angst” overfor personer eller personell som bruker uniform. Har nok litt å gjøre med min tidligere militærnekting, og mine “problemer” med å godta autoriteter som ikke fortjener respekt og støtte.

 

• Prester og andre kirketilsatte er alt for lite aktive i nettdebatter og i media når det pågår diskusjoner rundt religiøse spørsmål. De kunne med fordel ha tatt litt mer oppgjør med galskap som finner sted i Guds navn. I stedet bruker de tid på:
• Til tider er kirka, og da spesielt enkelte av biskopene, for politiske. De blander seg både inn i miljøpolitikk, asylpolitikk, støtter opp rundt kirkeasyl og støtter arbeiderbevegelsen gjennom å holde 1. mai taler. Jeg synes ærlig talt at det er nok å få orden på innenfor kirka (interne kirkeforhold) før de begynner å bruke energi på rikspolitikk. Biskopene kler dårlig rollen som politiske aktivister.
• I andre sammenhenger er biskopene feige gallionsfigurer, som nødig går inn i aktuelle debatter og diskusjoner. F. eks. utøvelse av usunn kristentro, konspirasjonsteorier i kristen regi og ekstrem-karismatikk kunne de med fordel ha ment noe offisielt om.
• Pomp og prakt-tullet til biskopene og bispekollegiet, inkludert visitasordningen, blir bare tull i mine øyne. Denne dyrkingen av biskopene hvor de gis nesten-konge-status kunne vi ha vært foruten.
• Kirkas forsøk på å være motkultur og politisk aktør kan fort medføre at kirka får mange av medlemmene imot seg. Eksempler på politikk kirka har ment noe om: Raus asylpolitikk, restriktiv bioteknologilovgivning, nei til tidlig ultralyd, reservasjonsrett for leger, ambisiøs klima/miljøpolitikk og nei til søndagsåpne butikker. Av og til er det best å ikke blande religion og politikk. Børs og katedral i en salig blanding blir det bare “krig” av. Politisk høyreside har i den senere tid hevdet at vi har en venstrevridd kirke som ikke er for alle.
• Enkelte kaller liberal teologi for åndelig gift. Jeg vil heller ta del i denne “åndelige giften” enn å bli utsatt for den frastøtende teologien som mørkemennene innenfor konservativ teologi presenterer. Nå har jeg valgt å framsette en god del kritiske momenter mot kirka. Likevel er det nok kirka jeg i størst grad identifiserer meg med innenfor kristenheten. Det er her jeg er medlem. Det er kun i kirka det er stor nok takhøyde for slike som meg. Det er lov og plass for uenigheter og ulikheter, kritikk og konstruktive diskusjoner. Kirka er også relativt demokratisk oppbygd.
• En utfordring for kirka er mange passive medlemmer. For enkelte er kirkemedlemskap og kirke i hovedsak tradisjon og kulturbærer (kulturkristne eller nominelle kristne), altså ikke aktiv deltakelse og tro. Leste et sted at ca. 48 % av medlemmene ikke definerer seg som kristne. Rett under 65 % av befolkningen er medlemmer av Den norske kirke ved utgangen av år 2021.
• Enkelte hever at hvis vi vil ha og beholde en kirke må vi bruke den. Imidlertid passer kirka slettes ikke for alle med sin høytidelige og stive liturgi, teologi m. m.
• Støttes IKKE av meg: Noen påstår at det (nesten) ikke er kristne eller rettroende igjen i kirka.
• Opplysningsvesenets fond (OVF) er kirkas “pengebinge” og eiendomsselskap. Mangt og mye kunne nok ha vært sagt om administrering, prioriteringer og valg som foretas her.
• Til tider ødelegger kirka for seg selv gjennom å bli litt vel politisert. F. eks. i denne saken:
  • Vårt Land: Medlemsraset fortsetter: Over 1.700 har meldt seg ut av Den norske kirke etter Kirkemøtet (2021) | Kirkemøtets støtte til anbefalinger om stans i oljeleting har provosert den siste tiden.

 

Mer kirkekritikk, hvor det nok blir noen gjentakelser av det som tidligere har blitt nevnt:

• Kirka har vært en maktinstitusjon og til tider drevet med mer eller mindre maktmisbruk og hersketeknikker. Kirka har vært en del av det mektige statlige maktapparatet, de har vært del av den dømmende øvrigheten. Kirka har “trødd” på mange.
• Enkelte maktsyke prester (psykopater etc., som har misbrukt kristen snillisme) har misbrukt sine stillinger gjennom å herse med andre.
• Kirka skal være på de svakes og undertryktes side. Kirkesystemet har slettes ikke alltid vært på de svakestes side. Historisk sett har ofte kirka vært på den helt andre siden (del av makteliten).
• Prester som har “snakket over hodet” på sine menigheter og menighetsmedlemmer (høyttravende teologi), spesielt i tidligere tider før det menige medlem hadde dagens relativt høye utdannelsesnivå.
• Falsk prektighet og dobbeltmoral har blitt praktisert.
• Aktiv rangering av synder (store og små), og subjektive vurderinger av viktigheten til ulike Bibel-vers.
• Kirka har nektet enkelte å bli konfirmerte, noe som var den reneste katastrofen for noen generasjoner siden. Uten å være konfirmert var man ikke “skikkelig voksen” med muligheter for å få seg jobb.
• Nektet giftemål/kirkelig vielse for enkelte, spesielt i forbindelse med gjengifting.
• Motstanden mot kvinnelige prester har funnet sted fram til dags dato.
• Homofili som den store kardinalsynden.
• Kirken – til tider et mørkt og dystert sted med mange mørkemenn.
• Synd, dommedag og helvete forkynnes, med mål om å skremme folk til omvendelse.
• Fele, trekkspill, trommer og dans var lenge bannlyst. Lite plass for det morsomme, lek, moro og humor. Alt kirkelig skulle være så alvorlig.
• Å gå på kino var lenge ekstra syndig.
• Unødvendig mye sensur av sang og musikk, gjerne relatert til kirkekonserter.
• Lenge nulltoleranse mot alkohol. Å være kristen var synonymt med å være avholdsmann/kvinne, selv om dette neppe er spesielt Bibelsk.
• Enkelte prester var under 2. verdenskrig nazister eller NS-sympatisører.
• Kirka kan innimellom bli noe for politiske, jf. kirkeasyl, miljøkamp, politiske sympatier i enkelte saker, kirkelige støtteerklæringer rettet mot enkeltpersoner som er i en juridisk prosess (f. eks. anklaget for spionasje osv.).
• Den dag i dag mange prester som er dårlige til å kommunisere med vanlige folk på en god og grei måte.

 

Endelig har det også blitt rom for de homofile. På kirkemøtet 30. januar 2017 ble vigselsliturgi for likekjønnede par som ønsker å gifte seg i Den norske kirke vedtatt. I debatter etter “homovedtaket” hevdes det blant annet følgende fra den konservative fronten:

• Vranglærene vedtak har blitt fattet, og sannheten har blitt forlatt.
• Den norske kirke er ikke lenger et alternativ for troens folk.
• Kirka har forlatt Jesus og har en lære som bryter med evangeliet.
• Kirka har en splittende vranglære.
• Det er på tide å melde seg ut av og forlate kirka.
• Den norske kirke, apostatkirken (frafallskirken).

Det oppfordres i enkelte miljøer, organisasjoner og frimenigheter til å ikke samarbeide med liberale prester og menigheter. Dette kaller jeg enkelt og greit for dobbeltmoral. Fei for egen dør først! I slike miljøer utenfor kirka har de som oftest nok av uheldige ting som de kan og bør rydde opp i innenfor egne rekker. Det er slettes ikke uvanlig at miljøene preges av: Pengegriskhet, dømming av medkristne, baktalelse, utestenging, maktmisbruk, ser ned på andre som ikke lever likt dem selv, påstår selv at de er svært Bibeltro, har gjerne en hel rekke med menneskelagde bud og regler og de har mer eller mindre tatt “monopol” den den eneste riktige troen.

“Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.” (Joh. 8, 7)

 

Kirka har til tider opptrådt respektløst og arrogant overfor sine “kunder”, og ikke minst tatt seg selv alt for selvhøytidelig. Det forutsettes mer eller mindre at medlemsmassen er en homogen masse (grå masse?) som kan dikteres og styres, og hvor alle antas å ha tilnærmet like ønsker og behov. Alle skjæres over en kam, og må fint innordne seg kirka sine foretatte valg.

Tidvis kan man møte en belærende tone med krav om tilpasning til kirken i stedet for å dekke de behov og ønsker folket virkelig har. Rett og slett hønen og egget-situasjon, hvor enkelte ønsker at folket skal være til for kirka og ikke kirka til for folket som er det korrekte. Vi skal ha en tjenende kirke, og ikke en kirke som påtvinger andre en uønsket levemåte eller tilbud. Kom som du er men bli som oss – innenfor trange rammer – passer ikke alle av oss.

Behov for å tenke nytt

Denne artikkelen fikk meg til å himle med øynene og gav meg nesten latterkrampe:

• Vårt Land: Korona har gitt kirken aha-opplevelser – Vi har oppdaget at det er en kirke der ute som ikke kommer i kirken

Latterlig! Tidenes selvfølgeligheter tilfeldigvis oppdaget! Måtte virkelig korona-katastrofen til for å få kirka til å innse noe så selvfølgelig? Har de virkelig ikke før nå oppdaget at veldig mange velger å IKKE komme i kirka, selv om det finnes mange mennesker og kirkemedlemmer med en tro innerst inne? Har virkelig ingen reflektert over den store hjemmesitter-menigheten eller sofamenigheten?

Å tenke nytt og alternativt burde ha blitt gjort for lenge siden! Det har i mange år vært tildels trange rammer og lav takhøyde i kirka, med tildels mange medlemmer som ikke passer inn eller finner seg til rettes som faste / aktive deltakere. Dessuten er terskelen for i det hele tatt å oppsøke en kirke alt for høy for mange. Kirka har i alt for liten grad vært fokusert på å dekke behovene til sine medlemmer.

Mottoet har mer eller mindre vært: “Kom som du er, men bli fortest mulig slik som oss.” Det har blitt utvist liten evne til nyskapning og fleksibilitet, og det har tydeligvis ikke vært viktig å dekke / møte brukerbehovene og ønskene. Tradisjoner og å gjøre ting slik som de “alltid” har blitt gjort har vært det viktigste kan det virke som. Liturgi, møtestil og musikkstil er fjernt fra det vanlige livet vi ellers lever.

Under korona tok mange menigheter i bruk nye plattformer for formidling, f. eks. videogudstjenester / nettgudstjenester og podcasts. Dette slo bra an i en god del tilfeller, med positive tilbakemeldinger og mange lyttere og/eller tittere. Endelig mestret kirken å være til stede der folk er, og kirken klarte å gjøre seg relevant for folk flest eller for vanlige folk. Vi får håpe at noe av denne lærdommen og erfaringene tas med videre.

Fint hvis korona har gitt kirka en oppvekker eller oppvåkning. Det kan dette systemet virkelig trenge!

I mine øyne har kirka en relativt lang vei å gå når det gjelder digitalisering og dette å nå sine kunder via digitale kommunikasjonsløsninger. Noen gode prosjekter finnes her og der, men alt i alt er totalbildet noe begredelig. Det nytter ikke bare å sette strøm (video, strømming) på en vanlig Gudstjeneste med all sin liturgi. Det må tenkes litt mer ut av boksen enn dette for å få til et bra resultat (tenke nytt og alternativt, og benytte andre kommunikasjonsformer, tilpasset kanalvalget). God kvalitet er en mangelvare i en del tilfeller.

Men: Tingene står slettes ikke bedre til innenfor frimenighetene. Høy dørterskel er absolutt noe de også sliter med.

 

Dagsaktuell sak våren 2020 – korona og kirkens rolle: Jeg mener ærlig og oppriktig at kirkas tilstedeværelse i koronakrisen våren 2020 står til stryk jevnt over – med noen hederlige unntak. Til tross for smittevernstiltak og krav om sosial distanse har det vært et visst handlingsrom, som har blitt dårlig utnyttet. Kun fokus på prest, presterollen, begravelser og gudstjenester via video er et alt for snevert og defensivt / passivt fokus. Kirka har mer eller mindre gått i dvale og gjemt seg, og de har ikke bidratt til å skape en viss grad av ro og trygghet i en vanskelig situasjon. Om enn litt andre ord og annen vinkling kan det være verdt å lese: Vårt Land: Savner debatt om kirkestenging (teologiprofessor Marius Mjaaland).

På en del områder har nok kirka en relativt lang vei å gå relatert til behandlingen av enkelte grupper. Rapporten “Å være en sak – LHBT+: holdninger og arbeidsmiljø i kirken” bør være en vekker for mange. Man bør ikke slå seg til ro og å bare leve med at en av fem respondenter med LHBT-identitet har opplevd diskriminering i kirka. Undersøkelsen har blitt gjennomført blant ansatte. Slik diskrimering bør man virkelig få slutt på. Det finnes også vanlige heterofile kvinner som også opplever diskrimering og manglende likestilling i kirka, og dette er heller ikke akseptabelt.

Til ettertanke:

• Vårt Land: Den norske kirkes uunngåelige spagat (behov for intern religionsdialog for å bevare kirkas enhet, da det virker som om folk er på to ulike planeter)

Selv har jeg tross alt fått ekstra lyst (for en gangs skyld) til å forsvare kirken. Jeg er fortsatt en kritisk troende kristen – inkludert kritisk til deler av kirka – men jeg ser ingen problemer med å likevel tilhøre kirka. Jeg klarer heller ikke å se at vedtak rundt homofili etc. er i konflikt med Bibelens budskap. En sneversynt og såkalt Bibeltro forkynnelse som ekskluderer homofile og andre marginale grupper kan jeg ikke støtte opp om. Tross alt er det kirka som gir meg som kristen størst takhøyde. Se ellers egen artikkel (lenke) som er den reneste støtteerklæringen av folkekirken.

 

Kristne kategoriseres ofte som enten konservative eller liberale. Jeg håper at det vil bli god plass for de liberale i kirka, gjerne på bekostning av de konservative hvis de ikke kan leve side ved side med de liberale. Det finnes nok av andre kirkesamfunn og organisasjoner for de konservative. Stort sett er alle andre kristne sammenhenger konservative, så det er bra hvis kirka kan bli en trygg og god havn for ikke-konservative.

I tillegg til inndelingen av liberale og konservative kan det innenfor kirka se ut for å være en “kamp” mellom det høykirkelige og det lavkirkelige. De høykirkelige er gjerne opptatt av forhold slik som: Enhetlighet, gjenkjennelse, fast (traust) liturgi og ledd, tradisjoner, høykultur og høytidelighet. Den “andre siden” – de lavkirkelige – er opptatt av ting slik som: Å stå i vekkelsestradisjonen, spontanitet, mindre høytidelighet og å ha en fri “bedehusstil” / frimenighetsstil.

Tilbake til toppen.

---

Karismatiske frimenigheter

Hva? Hører jeg noen mene at deltakelse eller medlemskap i en frimenighet innenfor (ekstrem) karismatisk leir er det rette for meg? Det overrasker vel ingen når jeg også har kritikk å framsette mot slike organisasjoner? Stikkordsmessig har jeg følgende innvendinger mot disse typene organisasjoner:

• Ofte alt for sterk personfokusering rundt en forstander / lederskikkelse, som gjerne har en autoritær lederstil.
• Udemokratisk oppbygde organisasjoner med et eldsteråd som sammen med forstander har all makt.
• Mangel på demokrati, åpenhet, menneskerettigheter og likestilling. Demokrati er riktignok ikke et Bibelsk prinsipp, men likevel er det naturlig og hensiktsmessig å bruke denne styringsformen også i menighetssammenhenger.
• Det forventes gjerne at medlemmene skal la seg lede (blindt) av pastor og eldsterådet. En slik hyrde- og saueflokkmentalitet kan ha sine uheldige sider med maktmisbruk osv.
• Trosbevegelsen (og andre ekstremt karismatiske forsamlinger) har hatt en del ledelsesmessige skandaler. Det hevdes gjerne at lederen har sin autoritet fra Gud, og et strikt hierarki og en autoritær ledelsesstil utøves. (Ofte blir det nok i praksis en dårlig «miks» av det som kommer fra Gud og lederens personlige meninger/tanker, gjerne spedt ut med litt hersketeknikk og maktmisbruk). En slik måte å lede på kan fort medføre behov for oppgjør, splittelser samt at dype konflikter oppstår.
• Liten plass for kritisk tenkning og personer som måtte mene eller tenke noe annet enn menighetens ledelse.
• Alt (inkludert konflikter) “åndeliggjøres”.
• Mye (for mye!) fokus på personlige opplevelser, den hellige ånd, tungetale, profetier, helbredelser m. m.
• Mange “oppkomlinger” av noen forkynnere som slenger ut tullete profetier over en lav sko.
• Ukritisk henting av inspirasjon og import av “rare” karismatiske bevegelser og strømninger/motefenomener fra USA.
• For lite misjonsengasjement?
• Mye “pengemas” (masete kollekt-taler) og “krav” om at man gir tienden til menigheten. Frelse og velsignelse mot betaling blir forkynt i enkelte sammenhenger.

 

(Figur laget til kritisk artikkel mot TV Visjon Norge. Gjelder i like stor grad relatert til andre sammenhenger. Kanalen kan erstattes med menigheten eller forsamlingen.)

• “Opp-pisking” av stemningen på (etter)møtene
• “Dyrking” av Israel.
• Enkelte av disse miljøene står for en kristen fundamentalisme som har mye til felles med islamsk fundamentalisme.
• “Tvilsomme teologi” på enkelte punkter. “Riktig” tro eller store nok kollektgaver løser ikke i praksis alle jordiske problemer.
• Ekstrem karismatikk, herlighetsteologi og/eller trosbevegelse appellerer ikke til meg og min tro.
• Pinsevennene og andre karismatikere vil jeg nesten beskylde for å ha “ødelagt den hellige ånd”. Åndens virke har blitt snevret inn, og det har blitt mye fokus på det overnaturlige inkludert tungetale og åndsdåp. Personlig tror jeg at ALLE KRISTNE har del i den hellige ånd, til og med trauste kirke- og bedehusfolk.
• Til tider for mye fokus på og lengsel etter vekkelse. Krampaktig kjemping for å oppleve vekkelse (og fin statistikk for menigheten) gjør at mange avsporinger og rare prioriteringer foretas på bekostning av det sentrale Jesus-budskapet. Diverse strømninger/moter og tvilsomme bevegelser slukes rått i jakten på vekkelse.
• Ser ned på andre kristne. Andre kristne (les: barnedøpte) er B- eller C-kristne eller ikke “skikkelig kristne” i det hele tatt.
• Karismatisk møtestil som i hvert fall ikke appellerer til meg.
• Noe av det største våset jeg hører er når frimenigheter påstår at de ikke har en fast liturgi (en fast måte å gjennomføre gudstjenestene/møtene på). Stort sett foregår hvert møte også innenfor frimenigheter etter en mer eller mindre fastsatt mal med faste ledd/programposter, f. eks. noen bolker med sang, innledning, tale, noen mer eller mindre faste personer framfører tungetale og (langvarige) ettermøter. Det er i praksis ikke alltid den store spontaniteten og impulsiviteten i møtene og møtestilen som de selv tror det er.
• Politisk sett ofte veldig “høyrevridde”.
• Jeg er ikke noe særlig glad i orgelspilling i kirka. Imidlertid synes jeg heller ikke noe om mye av den platte, innadvendte, repeterende, innholdsløse og meditative lovsangen i karismatiske miljøer.
• En del meningsløse, monotone og repeterende lovsanger med platte tekster og musikk som gir meg lite eller ingenting. Muligens skal lovsangen være et middel for å oppnå en eller annen form for ekstase som jeg ikke forstår meg på.
• Mye “amen” og “herlig å være frelst” utsagn på møter. Frelst fra hva? Her i Norge kan man absolutt ha det bra uten å være kristen!
• Enkelte personer blir “overåndelige” med liten eller ingen kontakt med bakken og verden rundt seg (innesluttede miljøer, ghettoer, parallellsamfunn, ekkokammer).
• Noen tar det litt vel bokstavelig ordene om “i verden, men ikke av verden” (Johannes 17). Innimellom blir dette snudd helt på hodet. Kirken blir av verden (sekularisert, tannløs og isolert), men ikke i verden (ikke tilgjengelig for folk flest med sitt budskap og annerledes verdier).
• Rasisme og fremmedfrykt er visstnok helt ok i enkelte kristne miljøer. Forstå det den som kan, kristne som bør være gode medmennesker og vise nestekjærlighet ifølge Bibelen!
• Oss barnedøpte blir gjerne regnet som “mindreverdige kristne”. Troens dåp eller voksendåp regnes visstnok som mer Bibelsk enn barnedåp.
• I enkelte miljøer er det mye fokus på det “perfekte” (materialistiske). Dyre merkeklær, massiv sminkebruk og fokus på tekniske duppeditter (“gadgets”) er et “must” for å passe inn i miljøet. Man må ha en del kapital og være ganske så perfekt ytre sett for å passe inn.
• Slike menigheter er neppe plassen for personer med psykiske problemer eller andre alvorlige personlige problemer. Alt skal jo være så perfekt, og psykologer og tilsvarende behandlere (terapi og terapeuter) er ofte ikke særlig aksepterte i slike miljøer. Det er lite rom for fokus på personlige problemer og verdslig legedom. Forkynnelsen om at alt blir ordet bare man tror, ber “riktig” og ber “nok” vil ikke løse alle psykiske eller alvorlige personlige problemer, heller tvert imot!
• Jeg får ofte inntrykk av at enklere sjeler som ikke er alt for intelligente og/eller lavt-utdannede er de som passer best inn i slike miljøer. For meg blir forkynnelsen for grunn og ukritiske som ikke appellerer til selvtenkende akademikere.
• Ikke alle forstandere og forkynnere er noe særlig belærte og beleste rent skolemessig. De kan vel mer kalles for “halvlærte røvere” akademisk sett. Dessuten har det til tider vært vanlig i slike miljøer å se ned på skolelærde teologer. (Men: Selvsagt kan det finnes gode forkynnere som ikke har mye formell utdannelse.)
• Det kan bli for mye forkynnelse rundt endetid og dom.
• Barnevernsmotstandere (og motstandere/skeptikere mot en del andre verdslige offentlige myndigheter), konspirasjonsteorier, lite lydhøre for saklig informasjon og motforestillinger, misbruk av Bibelsitater og ensidig skremselspropaganda for sitt syn. Ta f. eks. en titt på http://www.sokelys.com/ for å få et innblikk i en forskrudd tankeverden.
• Oase er strengt tatt ikke en karismatisk frimenighet, det er en luthersk økumenisk bevegelse/stiftelse som i stor grad appellerer til den karismatiske fløy innenfor Den norske kirke. Mye av den samme kritikk som kan stilles til ekstrem karismatisk virksomhet kan rettes mot Oase. Etter mitt syn har de alt for mye vektlegging på åndelige opplevelser samt “import” av småtvilsomme forkynnere (fra USA m. m.) og forkynnelse til deres sommerstevner.
• Innenfor karismatiske miljøer spesielt har det vært en del saker i den senere tid om “brente barn” (kristne som har gått på en smell pga. den karismatiske livsførselen).
• Enkelte menigheter har i de senere år utvist det jeg vil kalle stormannsgalskap rundt bygging av forsamlingslokaler. Flotte, romslige og dyre lokaler som “bygges i tro” alt for store, men som skal ha rom for vekkelse og vekst i medlemsmassen. Det kan være en stor utfordring å få økonomien til å gå rundt i slike prosjekter, og da spesielt hvis profetiene rundt vekkelser og kollekt ikke slår til.
• Stort spillerom for hyklere, hykleri og dobbeltmoral: Enkelte ting (“avvik” fra normalen) slås det hardt ned på, andre ting ignoreres. Det blir ofte kraftige reaksjoner (dømming) mot dem som ikke følger flokkens vei/det allment aksepterte. Flokkens eventuelle kollektive feil overses. (Majoriteten mot minoritet.)
• En del karismatiske forkynnerne fra utlandet inviteres innimellom til Norge. Spesielt kommer det en del slike “kjendiser”/profilerte forkynnere fra USA, og en god del av disse vet virkelig å berike seg selv (“næringsvett”). De tar gjerne hysterisk skyhøye honorarer (samt reise, kost og losji) og representerer dermed en meget usunn honorarpraksis. Lite nøysomhet og forsakelser i misjonens og evangeliets tjeneste med andre ord. Å bruke innsamlede midler på slike selvoppnevnte griske “stjerner” i misjonens navn finner jeg svært betenkelig.

Se også min artikkel med tittelen “Ekstrem karismatikk, skeptisk” som delvis omhandler samme tema.

 

Pinsebevegelsen er ikke død

Men den tradisjonelle pinsebevegelsen var ikke død, selv om det en stund så ut for at den ville dø ut. De nye pinsevennene og pinsemenighetene lever i beste velgående. Nye generasjoner og nye menigheter har dukket opp innenfor pinsebevegelsen.

Alle av dem er ikke nødvendigvis ekstrem-karismatiske. Det som mer preger dem er det jeg anser som en noe utvannet/”innpakket” teologi og et stort fokus på å nå det moderne menneske. Det kan virke som om de er svært opptatt av menighetsvekst, dvs. det kvantitative (antallet nye) er vel så viktig som kvaliteten.

Møtene kan være noe show-pregede og med en nesten-verdslig stil. Alt skal være så urbant og moderne. Høy musikk er ofte også et kjennetegn. Atmosfæren og ånden er av en slik form at man kan begynne å tvile på om Jesus hadde vært bekvem med møteformen. Ofte styres slike menigheter av et autoritært (og egenrådig?) pastorektepar på toppen.

En representant for de nye pinsevennene er Salt-menighetene/kirkene. Om kritikken framsatt ovenfor passer på disse menighetene har jeg ikke nok innsikt i til å kunne bedømme. For meg er Salt-nettverket ganske så ukjent uten at jeg har tilgang på førstehånds informasjon. Se også skriveriene mine om Hillsong (tidligere Intro).

 

Jeg er kristen i den forstand at jeg tror på treenigheten (Bibelens Gud, Jesus og Den hellige ånd), og jeg vil ikke kirkesystemet eller frimenighetene til livs. Jeg ønsker at det kristne budskapet fortsatt skal bli forkynt utover vårt land. Budskapet i Bibelen står fast, men kanskje er det rom for å tenke i litt nye baner for å få kirka, frimenighetene, bedehusene og annen kristen virksomhet til å gå mer i takt med dagens samfunn? Kanskje er det også rom for dem som tenker litt annerledes enn det som er “standard kristen tenkning”?

Tilbake til toppen.

---

Hanne Nabintu Herland og kirken

Ifølge hennes egne utsagn er hun en religionshistoriker, religionsforsker og en reflektert kritiker. Selv må jeg si at hennes akademiske bakgrunn ikke akkurat er særlig imponerende (“halvstudert røver” med “bare” en mastergrad), og jeg oppfatter henne ofte som en noe løs kanon med en politisk-konservativ agenda. Det er mye synsing og personlige subjektive meninger ute og går når hun uttaler seg, som hun prøver å generalisere til å bli objektive sannheter. Hennes utsagn er ikke akkurat akademisk-vitenskapelige.

I enkelte sammenhenger tituleres hun med religionsforsker. Dette må virkelig kunne kalles en noe tvilsom selvtitulering. Det er ikke akkurat seriøs forskning hun driver på med.

Uansett har hun innimellom noen interessant utspill. I forbindelse med hennes åpne ordveksling/brevveksling med biskop Tor B. Jørgensen våren 2015 har hun hatt enkelte interessante betraktninger. Noen sitater som jeg er helt eller delvis enig i er samlet nedenfor:

• ”….å sitte i kirkerommet er rett og slett gørr kjedelig.”
• ”Den politiserte «snille» kirke i Norge har synkende tilslutning.”
• ”Det er behov for ny vekt på kirkens åndelighet som kan hjelpe oss til å løfte blikket utover det rent politiske.”
• ”Kirken som åndelig rettleder, ikke politisk klubb”
• ”Er Norge blitt et anti-kristent samfunn som mobber de troende til taushet?”
• ”Vi (les: Hanne med sine konservative meningsfeller) har altså fått en følelse av at biskopene gjerne snakker om det man vet faller i god jord blant elitene, – gode ting for all del, klima, naturen etc., men tier om de grunnleggende kristne sannheter som irriterer dagens anti-kristne system, tema som nettopp har kraft til å gjenoppvekke interessen for kirkebenken. Nettopp Kirkens åndelighet kan hjelpe mennesker til å løfte blikket utover det rent politiske.”

Kilde: http://www.verdidebatt.no/hanne_nabintu/ og http://www.hannenabintuherland.com/

Innimellom virker det som om dama går til krig mot alt og alle (Herland mot “røkla”). Det kan virke som om hun liker å male fanden på veggen og at hun er kritisk til det meste i samfunnet og samfunnsutviklingen. I den forbindelse var det en interessant kommentar i avisen Vårt Land:

• Vårt Land: Herland mot røkla, samfunnet en fiende

Selv har jeg mistet litt av respekten for henne da hun kun virker interessert i å høre sin egen stemme og sin versjon av sakene hun tar opp til debatt. Hennes overdrivelser og krisemaksimering kan bli i meste laget.

Hanne Nabintu Herland er igjen i fokus høsten 2017, etter å ha “ertet” på seg det norske vikingmiljøet. Miljøet føler seg misbrukt og lurt av dama.

Noen kritiske punkter rundt det Herland står for:

• Ser fanden eller spøkelser på høylys dag. Overdrivelser og krisemaksimering benyttes flittig.
• Hun presenterer alternative sannheter og en alternativ virkelighet, som mange ikke vil kjenne seg igjen i.
• Hun virker skråsikker på å selv ha funnet de eneste korrekte svarene på sakene hun engasjerer seg i. (Noe høy på seg selv og sine teorier/meninger.)
• Det virker som om hun er sterkt påvirket av (kristne) konspirasjonsteorier – landets nye konspirasjonsdronning? Hun virker til å tro på at en “elite”/”maktelite” prøver å manipulere og føre oss bak lyset.
• Dama er også til tider sterkt preget av konspirasjonsteorier mot den norske venstresiden (Arbeiderpartiet m. m.) innenfor politikk.
• Norge er et bra land å bo i. Likevel “gnåler” dama om at vi trenger et oppgjør med janteloven og det knugende konsensustyranniet i vårt land. Ifølge henne er dette visstnok et av hovedproblemene vårt land har pr. dags dato.
• Det er visstnok vanskelig å bryte med politisk korrekthet og med rådende oppfatninger. Hun vil ha mindre jantelov, mer frihet og uten den knugende frykten for det ondsinnede bygdedyret og sladderen. Hun påstår at Janteloven og konsensustyranniet (bygdedyrets konsensustyranni) er noen av hovedproblemene i Norge i dag.
• Selv om det er en viss grad av sannhet i noen av det hun sier vil jeg heller ha dagens status enn de høyrevridde alternativer og verdisett (norske verdier) hun framsetter.
• Ting var visstnok så mye bedre før, f. eks. i vikingtiden: Hun har lansert en TV-serie (Youtube-kanal) med tittelen: “Fryktløse Nordmenn”, og denne serien blir også sendt via TV Visjon Norge. Serien “hyller vikingtid og norsk ekspansjon, åndelig tro og vår storhetstid”. Serien har en vel nasjonalistisk vinkling og dyrking av norsk historie.
• Vikingene blir romantisert, mens de negative sidene med vikingtiden ikke tillegges nevneverdig vekt. Nasjonalromantikk på steroider kan dyrkingen av kulturen fra vikingtiden muligens kalles. (Vikingene var blant annet: Pirater, brutale krigere, de plyndret hemningsløst, drepte, blodtørstige voldsmenn, fryktløse barbarer, ekstrem oppvisning av maskulinitet m. m.)
• Det norske vikingmiljøet føler seg imidlertid misbrukt og lurt av Hanne med hennes vinklinger rundt herskerfolk-propaganda, høyrevridd fryktretorikk, fremmedfiendtlig, rasistisk og politisk propaganda.
• Hun proklamerer også en tillitskrise mot norske media. Hun hevder at meningsmangfold har blitt en folkefiende som forsøkes strupet, og beskylder enkelte for å bruke politisk korrekt maktretorikk. Ytringsfriheten er visstnok truet av sensur.
• Mediene blir beskyldt for å drive med mediasensur og desinformasjon, og de prøver å strype ned meningsmangfoldet.
• Mediene beskyldes for å være partiske, ikke-objektive og med en skjult agenda (min ordbruk, hun bruker litt andre formuleringer selv). Det kan ikke akkurat sies at Herland er mer balansert selv.
• Hun presenterer mer eller mindre en kristenfundamentalistisk tankegang og sterkt høyrevridd tankesett/retorikk.
• Hun nevner forhold slik som “dagens knugende politiske-korrekthet” og “samtidens intolerante eliter” som preger tiden vi befinner oss i.
• Eksempel på artikkel-overskrift fra hennes blogg: “Medieelitens kronisk ondsinnede forvrenging av budskapet til opposisjonelle illustrerer årelang innsnevring av ytringsretten”.
• Det hun formidler skal være “kjemisk fritt for politisk korrekthet og den politiske sensur som nå i stor grad preger media.“
• Hun skriver selv blant annet følgende om sin Facebook-side “The Herland Report NORSK”: “Herland, som er kjent fra media som en fryktløs kritiker av politisk-korrekthet, hevder at våre demokratier er tatt over av en ekstrem-liberal elite som ikke lenger lytter til folket. Vi ønsker å vise flere sider av en sak, og unngå den nåværende ensrettetheten vi lider under i våre sterkt sensurerte mainstream medier.” Hun skriver også: “Tenk selvstendig, bryt med Janteloven og likhetstyranniet.”
• Jeg stusser av og til litt på hvem (hva slags personer) hun velger ut som “sannhetsvitner” for sine saker og syn.
• Det hun driver med er alt annet enn vitenskapelig og akademisk. Masse synsing, dårlig argumentasjon og subjektive meninger presenteres som sannhet for hennes disipler.
• Bare dette at hun er sympatisør med TV Visjon Norge gjør meg skeptisk.
• Skal være forsiktig med å gå til personangrep, men jeg må innrømme at jeg av og til tenker og lurer på: Har hun blitt splitter pine gal og sprø?
• Hun skryter selv av høye besøks- og seertall (flere millioner) på “The Herland Report”.
• VG har hatt en kommentar desember 2017 der de delvis går til “motangrep” mot Herland og hennes disipler.
• Jeg er i høy grad enig i et innlegg på DagensDebatt.no hvor det hevdes at hennes mange utspill ikke bidrar positivt til den offentlige samtalen/debatten. Hennes småparanoide virkelighetsbilde hvor det er fiender over alt som må tråkkes ned og stemples bidrar ikke til en positiv samfunnsutvikling.
• Til tider føler hun seg visstnok sensurert av norske etablerte medier, som ikke lar hennes “grums” alltid slippe gjennom den journalistiske kvalitetssjekken.
• Hun bruker sin plattform (nettside, sosiale medier og YouTube) til å framstå som et nytt, alternativt media til de etablerte mediene.
• Hennes angrep mot media er direkte latterlig, med uttalelser slik som: “Norge er helt klart Europas mest lukkede land med et mediekorps som notorisk kulturradikalt fremmer ateismen og kronisk hetser de troende”. Lite med vitenskap og fakta det hun driver med, mens det er store doser med konspirasjoner og konspirasjonsteorier.

Jeg TRODDE at jeg var “ferdig” med Hanne Nabintu Herland, men den dama fornekter seg ikke. Hun har deltatt som en av talerne på Oslo Symposium 2019, som blant annet har blitt omtalt i kvasiavisen Norge IDAG. På deres Facebook-side har det blitt litt debatt og kommentarer til det hun sa i sin tale. Temaet hennes var visstnok: “- En totalitær makt på bekostning av folkets interesse”. Til det hun sa har jeg følgende kommentarer:

• Hun hevder at totalitær makt eller regime i Norge tar makta på bekostning av folkets interesser (vanlige folk).
• Hun er innom noen av kjepphestene sine: Eliten- og medier – begrepene og debatten.
• Det uttrykkes bekymring for en globalistisk økonomisk modell og en globalistisk elite, som kun gagner og tjener de som allerede er styrtrike.
• Globalismens kapitaleiere overtar styringen og makta samtidig, med at vi (nasjonen Norge og vesten forøvrig) av-demokratiseres i rekordfart.
• Ubalansert kritikk av Hillary Clinton (korrupsjon m. m.), mens Trump er redningen.
• Angivelig et økende hat mot kristendommen (kristne verdier) og tradisjonelle verdier (norske / vestlige verdier).
• Snakker også om en angivelig “hets” mot TV Visjon Norge.
• Hun slenger med leppa hit og dit. Litt krig mot alt og alle samtidig, hvor noe kan støttes og andre ting mer eller mindre er ikke-dokumenterte konspirasjonsteorier.

“Redselen” mot globalisering er jeg delvis enige i, men jeg har INGEN tro på at hennes høyrevridde tankegods ispedd konspirasjonsteorier er de ultimate løsningen på utfordringene. Litt av ei smørje av et budskap hun presenterte!

Om TV-punktet: Hun liker ikke velbegrunnet og saklige kritikk mot TV Visjon Norge, og hun framsetter en tåpelig sammenlikning mellom NRK og TV Visjon Norge (som begge trenger penger for å leve). Slik jeg ser det driver førstnevnte med allmennkringkasting og har et klart og viktig samfunnsoppdrag, inkludert kunnskapsformidling. TV Visjon Norge på sin side driver med indoktrinering og manipulering for en snever gruppe kristenfundamentalister.

 

Hun er også i farten desember 2019. Denne gangen kom hun med et latterlig og tullete angrep mot TV 2, basert på syltynne resonnementer og begrunnelser:

• Norge I DAG: Hanne Nabintu Herland: Vil ha boikott av TV2 og Kadafi Zaman

Noe av det hun lirte av seg (sitater m. m.):

• “- TV2 demoniserer kristne i en frekk dokumentar”. Dokumentaren det er snakk om: “Norge bak fasaden”, som blant annet “angrep” TV Visjon Norge.
• “kanalen opptrer religionsfiendtlig”, kanalen utviser visstnok en religionsfiendtlig trend.
• “den ny-marxistiske mediekontrollen er total i Norge”
• “Norge er helt klart Europas mest lukkede land med et mediekorps som notorisk kulturradikalt fremmer ateismen og kronisk hetser de troende.”
• “I norsk likhetstyranni skal alle tvinges inn i den samme formen og tenke og mene det samme.”
• “til de grader ateistisk jernteppe i norske medier”
• “For et trangsynt medielandskap og stakkars det norske folk som punger ut milliarder i året for å holde liv i dette kulturradikale monsteret.”

Latterlige og useriøse greier! Klarer ikke helt å forstå hvordan hun klarer å dikte opp slikt vås uten forankring i virkeligheten.

Mer om henne (“objektive fakta”): Wikipedia | Hanne Nabintu Herland.

Tilbake til toppen.

---

Angående det konservative bedehusmiljøet

ADVARSEL: For dem som ikke måtte forstå det på egen hånd; Overdrivelser og sarkasme er flittig brukte språklige virkemidler i framstillingen nedenfor:

• Bedehusmiljøet er i hovedsak opptatt av en ting: SYND! Hva med nåden og den hellige ånd? Er disse kapitlene visket ut av Bibelen til dem som tilhører det konservative bedehusmiljøet?
• Bedehusminen! Det gjelder å se mest mulig trist ut! Kun de som klarer dette er ekte Bedehusgjengere! Enkelte i dette miljøet har visstnok ikke hørt om Guds store nåde!
• Alt er forbudt! Mennesket må for all del ikke ha det gøy eller glede seg over å være frelst! Alt skal være tørt og kjedelig! Å leve skal være et ork!
• All makt til de gamle mannegrisene! Kvinnen skal for enhver pris undertrykkes. Når jeg ser hvordan Bedehusmiljøet behandler kvinnene tror jeg ikke at vi leser i den samme Bibelen. Jeg klarer i hvert fall ikke å finne støtte i Bibelen for det gammeldagse kvinnesynet Bedehusmiljøet har!
• Treg og kjedelig form på møtene. Alt skal være slik som det var for 100 år siden. For i gamle dager var alt så mye bedre! Nye ting er farlige!
• Djevelen bor visstnok fortsatt i trommene og i den moderne musikken. Kun sanger som er trege og nesten umulige å synge godtas i Bedehusmiljøet.
• Enkelte selvoppnevnte “fariseere” og skriftlærde av typen mannfolk som har hele fasiten over hva som kan tillates og ikke tillates innenfor miljøet. De fungerer ofte som dommere over dem som ikke gjør som de har bestemt. De ser flisen hos sine medmennesker mens de ikke ser bjelken i sitt eget øye.
• Bedehusmiljøet har funnet den riktige veien! Metodister, pinsevenner etc. vil gå fortapt! Nåde den av bedehusets “medlemmer” som våger å oppsøke en annen menighet!
• Mye baktalelse og sladder. Dette er visstnok ikke synd eller forbudt i Bedehusmiljøet. Mennesker kan via baktalelse bli hudflettet uten at dette gjør noe, men hvis en av “klubbens” medlemmer våger å gå på kino vil han / hun gå fortapt!
• Noen synder er verre enn andre i Bedehusmiljøet. Dette å drikke alkohol, sex før ekteskap, danse og å la kvinnene få makt er visstnok verre synder enn baktalelse og seksuelle overgrep fra ledere i miljøet. Den aller største synden er fortsatt homofili. Nok en gang begynner jeg å lure på om vi bruker den samme Bibelen…
• Bedehusmiljøet leser kun de deler av Bibelen som passer for dem. Den Hellige Ånd er f. eks. helt glemt hos dem i dette miljøet. Selv påstår de å være “Bibeltro“, hvor de leser Bibelen objektivt uten å fortolke den.
• Død over prestasjonskristendommen med mye forkynnelse rundt synd og dom, ja til nådeforkynnelsen og kjærligheten i stedet.
• Hvis Jesus hadde kommet “en tur på besøk” hadde han nok blitt kastet på dør pga. hans radikale måte å være på og å omgås mennesker på!
• Mange menneskeskapte regler og bud som jeg ikke finner støtte for i min Bibel. Bibelen er visstnok for snill med sitt budskap om nåde, kjærlighet og tilgivelse, og må suppleres med egne menneskelagde regler og bud.
• Det kan være en del hykleri, hyklere, lurendreiere, kverulanter, psykopater og fariseere i pietistiske indremisjonsmiljøer.
• Lite rom for det kreative, humørfylte og den enkeltes egne selvstendige tanker.
• Mye dømming av andre, selv om det strengt tatt kun er Gud som kan dømme. Sterke lederskikkelser fordømmer ofte andre.
• Fokus på satan, djevelen, dommedag, fortapelsen, helvete, regler og synd.
• All kritisk tenkning kommer fra djevelen, noe som selvsagt skremmer folk til å holde kjeft.
• Moralisme
• Griskhet
• Fundamentalisme
• Lite plass til nestekjærlighet, romslighet og nytenkning.
• Ofte trangsynt og foreldet tilnærming til begrepet familie. A4 kjernefamilie som det eneste godkjente.
• En del saueflokkmentalitet der alle følger lederne og/eller massen blindt, i stedet for å være selvtenkende individer.
• I slike forsamlinger er det ofte lav takhøyde, lite rom for kritisk tenkning og ikke ønskelig med for mange spørsmål. Den som ikke 100 % deler deres selvkonstruerte Bibelsyn og lista med menneskelagde regler passer ikke inn i deres sammenhenger. Bedehusene er sikkert fine koseklubber for dem som passer inn, men samtidig veldig ekskluderende mot dem som blir stående (ufrivillig) utenfor.
• Enkelte konservative kristne er flinke til å ta på seg offerrollen eller martyrrollen. Det høres nesten ut for at de blir forfulgt for sin tro og sine meninger. Imidlertid kan de ikke forvente annet enn å motta kritikk så lenge de bruker all sin makt til å påtvinge sitt snevre syn på alle andre rundt seg. Deres pøbeloppførsel vil helt naturlig møte motstand og har liten sammenheng med Bibelverset “Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt.” (2.Tim. 3, 12). Den enkelte kan så gjerne være en konservativ kristen, men jeg sier nei takk til å bli påtvunget deres syn via deres bøllete pøbeloppførsel for å kunne kalle meg en ekte kristen.
• Konservative bedehusmiljøer med deres talsmenn (les: Espen Ottesen og tilsvarende likemenn) “prakker” på sine egne forsamlinger og medlemmer sin snevre fortolkning av Bibelen. Dette er vel akseptabelt nok. Det som ikke er så greit er at de også prøver å instruere både kirke og andre kristne personer, organisasjoner og kirkesamfunn utenfor sine egne rekker om hva de anser som rett kristelig livsførsel. Jeg vil ikke bli fortalt av slike snevre mørkemenns-personer hva som er rett og galt!
• Hvem “skjuler” seg bak begrepet “det konservative bedehusmiljøet”? Den første og største organisasjonen jeg tenker på er Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), og jeg kan heller ikke unngå å nevne Indremisjonsforbundet (ImF) (tidligere: Det Vestlandske Indremisjonsforbund). Enkelte karismatiske miljøer ligger også tett opp mot det samme tankegodset.
• I forbindelse med at kirken har gått inn for kirkelig vigsel av likekjønnede er NLM igjen ute med sine kraftuttrykk. Sentrale ledere har kalt kirken for en “løgnkirke”. Arrogansen mot andre og troen på selv å ha funnet den eneste riktig vei tar visstnok aldri slutt for NLM. Selv har de vist liten vilje og treghet med å gå i rette med utførte krenkelser og overgrep mot barn og annen maktmisbruk innenfor egen organisasjon. (Dobbeltmoral og rangering av synder, det kan de!)
• Forresten: Utenom litt ulike uttrykksformer er forskjellen mellom konservative bedehusmiljøer og karismatiske frimenigheter ofte forsvinnende liten. Nesten to sider av samme sak.
• Bjørn Eidsvåg har vært en glimrende norsk “gallionsfigur” for bedehuskritikk. Han har i mange sammenhenger beskrevet sin oppvekst på bedehuset i Sauda, inkludert en god del negative erfaringer han fikk av denne oppveksten.

Jeg er dypt skeptisk til utstrakt samarbeid mellom kirka og enkelte av de kristne lekmannsorganisasjonene. Flere av disse organisasjonene er super-konservative, og de har en teologi og tro som bryter mot kirkas relativt høye takhøyde. Blant annet har jeg minimal sans for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), Normisjon (inkludert Acta) og Indremisjonsforbundet (ImF). Enkelte av disse har i “protest” mot “vranglæren” i Den norske kirke (DNK) blitt egne kirkesamfunn / trossamfunn, noe som gjør det enda mindre aktuelt i mine øyne med massivt samarbeid.

 

Noe bedre er det med Det Norske Misjonsselskap (NMS) og Norges KFUK-KFUM. Disse to kan jeg “godta” samarbeid med.

NLM har hatt litt negativt fokus rettet mot seg høsten 2020. De “beskyldes” for dårlig håndtering av varslere, varslingssaker og andre arbeidskonflikter. Konflikter får en noe mangelfull, tilfeldig og vilkårlig behandling, deler av behandlingen er ikke grundig nok og det ser ut for at virkemidlene som velges ikke alltid er sterke nok (og kommer på et alt for seint tidspunkt når konflikten har vokst seg stor). Muligens også diverse habilitetsproblemer i behandlingen. Kjennskap, vennskap, status i organisasjonen og familieforhold vektlegges, og dette medfører at ulike personer ikke får lik behandling (trynefaktoren teller). En viss ukultur råder innenfor deres rekker.

Jeg er kristen og ønsker fortsatt å være det, men jeg er ikke enig i alt som skjer i regi av Statskirka, Bedehusmiljøet og karismatiske forsamlinger. Det finnes andre måter å leve som kristen på! Selv om Statskirka og Bedehusmiljøet måtte tro det, er det ikke slik at de har monopol på kristendommen og kristen livsførsel! Jeg ønsker å få være meg selv som kristen med mine positive og negative egenskaper, inkludert min kritiske tenkning. Det burde ikke være nødvendig å spille skuespill eller gå med maske for å passe inn. Guds nåde og raushet er stor nok for meg også.

JA TIL KRISTENDOMMEN, MEN NEI TIL REGELKRISTENDOMMEN HVOR DET IKKE ER ROM TIL SELV Å BRUKE HODET!

Tilbake til toppen.

---

Rar tenkning i enkelte miljøer, menigheter og bedehus/frimenigheter

• Enkelte forsamlinger fungerer som rene ghettomiljøer (les: sekt). Livet leves på den “trygge” innsiden av forsamlingshuset. Alt utenfor er farlig og man er redd for påvirkning utenfra, eller at å “menge” seg med ikke-kristne skal føre til at man selv blir frafallen.
• Enkelte ber om større frimodighet og vekkelse. Hva skal man med slike ting når man er skeptisk til alle som ikke tenker likt som man selv tenker? Mange forsamlinger er ikke klar til å ta imot nyfrelste personer fra utsiden som måtte tenke litt annerledes enn de “sosialiserte” (eller hjernevaskede) på innsiden.
• For å få med seg nye mennesker på veien (troens vei til himmelen) må man gå ut og oppsøke folk. Til og med i Norge må man misjonere. Det er lite realistisk å forvente at folk på egen hånd skal ramle inn dørene til bedehuset/forsamlingshuset.
• Det sies ofte at barn og unge er framtiden. Det er vel og bra å satse på barn og ungdom, men også andre grupper er viktige. Alle aldersgrupper og folketyper bør nås med det kristne budskapet, uavhengig av alder og personlighetstype.
• Det bør være plass for alle som søker forsamlingen, ikke bare spesielt utvalgte personer, etniske grupper og personlighetstyper.
• Det kan virke som om pengegriskheten har tatt mange kristne miljøer. Det begynner å bli vanlig med inngangspenger på både enkelte møter og sommerstevner, og disse inngangspengene kommer i tillegg til kollekten. Kristentroen er ikke for hvem som helst lengre (ikke gratis). Man må være bemidlet og tilhøre middelklassen for å kunne passe inn. Stakkers den som er fattig eller i hvert fall sliter litt økonomisk.
• Egoisme og opportunisme har fått rikelig med plass og rom blant oss troende.

Fra et debattinnlegg med kommentarer på DagensDebatt.no rundt “avisen” Norge IDAG har jeg hentet inspirasjon til lista nedenfor. Typiske trekk ved ved kristensionister / pro-Israelske støttespillere:

1. Sekulære media og meningsmotstandere lyver, presenterer falske nyheter eller er ensidige i sin dekning.
2. Den som ikke ensidig støtter dagens Israel (den Israelske stat og politikk) er under Guds forbannelse.
3. Eneste politiske syn som er lovlig ligger langt til høyre for sentrum.
4. Enkelte personer er innsatt av selveste Gud, f. eks. den republikanske USA-presidenten Trump samt diverse “apostler” og “profeter”.
5. Kritikk blir tolket som satans angrep eller forfølgelse av de “rettroende”. Nåde den som kritiserer “Guds utvalgte”. Kritikk tåles og aksepteres ikke.
6. Offerrollen er god å ha når det stormer som verst.
7. Den eneste rette vei er funnet. Andre tar feil hvis de ikke deler synet eller ikke vil innordne seg under de selvoppnevnte “hyrdene” / “mørkemennene”.

Lista gjelder i grove trekk både for ekstreme karismatikere og dypt konservative kristne. Både miljøet rundt Norge IDAG og TV Visjon Norge praktiserer denne lista.

Tilbake til toppen.

---

Frelsesarmeen og Fretex

Frelsesarmeen (FA, internasjonalt “The Salvation Army“) er en organisasjon og et kirkesamfunn som gjør mye bra. Blant annet viser de omsorg for hele mennesket (i rekkefølgen suppe, såpe og frelse) i form av alt sitt humanitære/sosiale arbeid overfor samfunnets “outsidere” osv.

På tross av all “goodwill” forrige punkt gir bevegelsen kan det også overfor denne organisasjonen stilles noen småkritiske kommentarer:

• Frelsesarmeen er offentlig godkjent som et eget trossamfunn/kirkesamfunn, og de bør dermed tilby hele spekteret av tilbud og tjenester som andre kristne menigheter tilbyr. Men:
• Det er ikke rom for dåp og nattverd i deres lære, selv om Bibelen er ganske så klar på at disse sakramentene skal praktiseres.
• Snodige fortolkninger av Bibelen – relatert til hva som er vesentlig og ikke-vesentlig – i deres teologi og forkynnelse.
• Lavt teologisk nivå blant ledelsen.
• De påstår selv: “Frelsesarmeen er en internasjonal evangelisk bevegelse og en del av den universelle kristne kirke. Budskapet bygger på Bibelen.” (The Salvation Army International Mission Statement). De bygger også på diverse kjente trosbekjennelser. Likevel klarer de å kutte ut sentrale deler av Bibelens budskap rundt dåp og nattverd. En rar prioritering spør du meg, som jeg ikke klarer helt å forstå at de klarer å begrunne på noen god måte teologisk sett. Grunnleggerne Catherine og William Booth sine opprinnelige tanker og ideer er visstnok viktigere enn Bibelens ord.
• En del medlemmer av trossamfunnet velger å “snylte” på andre menigheter angående dette å få utført dåp og nattverd for seg og sine.
• Enkelte forsamlinger “jukser” med å avholde kjærlighetsmåltid, som kan ses på som nattverd “lite”. På samme måte blir barnevelsignelse avholdt for delvis å dekke mangelen på dåp innenfor organisasjonen.
• Som pasifist og militærnekter gjør bruk av uniformer (soldatuniformer) / uniformsbruk og benyttelse av diverse militære begreper (grader etc.) meg noe utilpasset i møtet med Frelsesarmeen. Deres system for rangordning og autoritær ledelse er jeg generelt skeptisk til.
• Krigsmetaforene generelt som de nyttiggjør seg av appellerer ikke til meg.
• De opererer med det som minner mest om en militær ledelsesstruktur med et strengt hierarki, og organisasjonen / kirkesamfunnet er ikke demokratisk oppbygget.
• Internasjonal organisasjon som viser liten tilpasningsdyktighet og kulturforståelse overfor f. eks. Norge.
• Generelt sett virker deres teologi og lære til å være litt “tynn”, “enkel” og “hjemmesnekret”, i hvert fall sett fra utsiden. Ingen stor teologisk tyngde som ligger bak deler av deres lære.
• Trosmessig er det snakk om en konservativ bevegelse. Blant annet på samlivsfronten forfektes et tradisjonelt syn som det eneste riktige. Homofile og homofili er det lite rom for i deres rekker.
• For meg framstår organisasjonen som en noe striks og dømmende organisasjon med smale rammer, som slettes ikke har plass til alle i “høyere” verv (f. eks. som soldater).
• Frelsesarmeen framstår som en organisasjon som er opptatt av å inkludere og å bry seg om alle, nestekjærlighet, ikke-diskriminering og at alle har sin egenverdi. Likevel har de sitt diskriminerende og negative menneskesyn på de homofile (LBHTI).
• Til tider er dobbeltmoral og doble standarder “ute og går”.
• Det har vært noen “episoder” hvor artister har trukket seg fra samarbeid med Frelsesarmeen. Det har vært i forbindelse med julegryteaksjoner (Håp i ei gryte m. m.) og juleplater til inntekt for Frelsesarmeens humanitære arbeid. Enkelte artister har med god grunn ikke ønsket å bli identifisert med armeens trangsynte og gammeldagse syn på homofile.
• Personlig kunne jeg aldri ha blitt soldat hos armeen. Soldatpakten som må undertegnes er ganske så omfattende med klare føringer til livsførsel. Blant annet må soldatene være totalavholdende (tobakk, alkohol og andre rusmidler). De som velger kun å bli tilhørig til Frelsesarmeen har noe “friere tøyler”.
• Muligens litt vel mye detaljstyring fra London i England (opphavsland og hovedkvarter) overfor den norske avgreningen av Frelsesarmeen?
• For å bli offiser i armeen må man gå på deres egen offiserskole. Å lede et lokalt korps (menighet) er en stor og omfattende oppgave. Det kan muligens stilles spørsmålstegn med om deres kortvarige offiser-utdannelse er tilstrekkelig til å bli i stand til å dekke alle aspekter rundt korpsledelse.
• Det finnes “råtne egg” innenfor deres rekker, til og med på tilhørig-, soldat-, offiser- og (topp)ledernivå. Ikke alltid liv og lære stemmer overens.
• Ellers er det noe rart at en såpass “gammeldags” og konservativ organisasjon som Frelsesarmeen har såpass stor støtte og “goodwill” i befolkningen.
• Enkelte har uttalt at de har blitt utstøtt eller frosset ut fra organisasjonen. Ikke alltid takhøyden er så høy som man først kan få inntrykk av.
• Deres syn på helliggjørelse har jeg ikke fått satt meg skikkelig inn i.
• Jeg finner deres økonomiske styring som noe uryddig og hemmeligholdt. Det er lite muligheter for detaljert innsyn i økonomien og regnskapene for oss vanlig dødelige. Hvordan innsamlede penger/midler benyttes, og ikke minst fordelingen mellom sentral og lokal bruk/fordeling er ikke kjent for folk flest.
• En positiv side med Frelsesarmeen er at de fra dag 1 har åpning for kvinner i alle verv (likestilling). (Men hvor “dypt” likestillingen sitter kan absolutt diskuteres!)
• Leste et sted at noen mener følgende om organisasjonen Frelsesarmeen: Preges av mangel på åpenhet, kommunikasjon og demokrati.
• Krigsropet er deres tannløse propagandamagasin, som ikke tar opp konfliktfylte forhold.
• Frelsesarmeen seiler på mange måter under falsk flagg. De prøver å framstå som svært åpne og inkluderende med plass til alle, men alt i alt er de en svært konservativ bevegelse som f. eks. ikke aksepterer homofilt samliv blant sine soldater.
• De hopper bukk over viktige ting i Bibelen (f. eks. dåp og nattverd), og teologien deres henger ikke helt sammen.
• Fretex, attførings- og bruktkjeden til Frelsesarmeen, kan det også sies to ord om. I utgangspunktet gjør de mye bra, men jeg er noe skeptisk til at de har blitt relativt kommersielle og opptatte av lønnsomhet. Butikker som ikke har kastet mye av seg har blitt lagt ned igjen enkelte steder i landet.
• Det meldes juni 2019 at Fretex skal legge ned åtte butikker pga. manglende lønnsomhet (flere år med underskudd). Det skyldes blant annet på økt konkurranse fra netthandelen. Jeg tenker et annet problem er at de har blitt alt for kommersielle med for stive og høye priser på de gamle “rapene” som de prøver å “prakke på” folket.
• Tidligere var Fretex tro mot samfunnsoppdraget (miljøoppdraget) med å ta seg av brukte klær og sko (tøyinnsamling, resirkulering). Etter hvert har det blitt mer og mer butikk og økonomi, hvor de slettes ikke ønsker å ta imot alle typer klær, tekstiler og sko lenger.
• Ifølge det jeg har lest via Vårt Land tar Fretex nå kun imot salgbart tøy som i liten grad er slitt. Slitt og/eller ødelagt tøy vil de ikke ha, og de har på mange måter forlatt miljø-, gjenbruks- og samfunnsoppdraget de tidligere påtok seg.
• Kun kommersielle interesser styrer og teller der i gården.
• Fretex styres muligens (?) i for stor grad av “blåruss” (økonomer) samt maktkåte ledere med sine personlige opportunistiske agendaer? Kristne verdier og det Frelsesarmeen i utgangspunktet står for (“positive verdier”) kan i en slik setting bli underordnet og “drukne” i verdslige ledelsesprinsipper og personlige maktkamper.
• Det kan virke som om det i Fretex-systemet ikke lenger er stor plass til de opprinnelige visjoner og kjerneverdier. Menneskeligheten er så og si borte, og kun kyniske økonomiske og administrative-/ledelsesmessige vurderinger råder grunnen.
• Lite rom for å komme med kritikk og varsler, som blir tatt på alvor og behandlet seriøst.
• Når det gjelder både innsamling av brukte klær og bruktbutikker har heldigvis Fretex etter hvert fått god konkurranse fra mer seriøse aktører.
• Min klare oppfordring: Legg brukt tøy i andre containere enn Fretex sine! De andre aktørene (f. eks. UFF) framstår som noe mindre kyniske og pengegriske enn Fretex.
• Jeg skal ikke sitte her å påstå hardnakket at de to organisasjonene (Fretex + Frelsesarmeen) har begått grove lovbrudd. Imidlertid er noen av de tingene organisasjonene foretar seg (jf. forholdene omtalt av Monsens Revelje, se nedenfor) lite forenelig med kristne verdier / verdisett (“lite kristelig”), og ikke minst et brudd mot normalt “bondevett”, etikk og moral. Videre har de en teologi / troslære (se nedenfor!) som ikke henger helt på greip (f. eks. dette at de ikke bryr seg om nattverd og dåp).

Selv har jeg vært speider i regi av Frelsesarmeen (3. Egersund FA) i min barndoms- og ungdomstid. Utenom dette har deres snevre konservative tilnærming, tynne teologi og bruken av krigsspråk (soldater, offiserer, uniformer, grader osv.) ført til at jeg har holdt meg langt unna bevegelsen.

Mer om troslæren til Frelsesarmeen

På Verdidebatt.no i april 2017 skrev min Facebook-venn Solveig Jørgensborg Egebakken et innlegg om Frelsesarmeen med tittel “På tide at Frelsesarmeen kommer ut av skapet”.

Fritt gjengitt, fortolket og noe omskrevet av meg var hun opptatt av forhold slik som:

• Hun hevder at det er “På tide at Frelsesarmeen kommer ut av skapet” og “Jeg mener at FA seiler under falskt flagg”. Ganske kraftige anklager!
• Det virker som om hun føler seg lurt eller i hvert fall feilinformert om Frelsesarmeen. Armeen er muligens ikke åpne og informative nok om sin troslære og sine avvik fra det “normale”.
• Dette gjelder blant annet synet på sakramenter, hvor Frelsesarmeen ikke praktiserer dåp og nattverd.
• De påstår at de opererer i henhold til den nikenske trosbekjennelsen, noe som bare delvis stemmer i og med at de hopper bukk over dåpen.
• Bevegelsen opererer med de elleve trosartikler/læresetninger, med forklaringer som angivelig ikke alltid er helt i samsvar med Bibelens lære. (Her har jeg ikke gjort noe “dypdykk” inn i materien!)
• De opererer også med de tre søyler, som har en noe tynn begrunnelse i forhold til Bibelen. Hun har et tidligere innlegg i sin egen nå slettede blogg skrevet følgende: “Det finnes ikke noe i Bibelen som gir grunnlag for læren om tre søyler.” De tre søylene: Bibelens lære, Den hellige ånds direkte veiledning og samstemmigheten blant de kristne.
• Helliggjørelsen nevner hun også, men der klarer jeg vel ikke helt å gripe tak i hva hun mener og ikke mener om Frelsesarmeens lære.

Det kan sies at Solveig er pensjonist, og hun er i utgangspunktet godt bevandret i kristne kretser og kristen tro. Det er litt rart at hun har blitt så sjokkert over Frelsesarmeens lære først nå. Hennes utgangspunkt må vel kunne sies å ha vært litt naivt og lite oppdatert på hva Frelsesarmeen står for. Hun kan ikke ha fulgt helt med i timen. Uansett støtter jeg i stor grad hovedpoengene hennes.

 

Organisasjonens syn på homofile er noe spesielt og lite logisk:

• Vårt Land: Skeive er “varmt velkomne”, men ikke som uniformerte

Jeg klarer ikke helt å slippe temaene nattverd og dåp, som Frelsesarmeen ikke praktiserer. Selv ser jeg ikke på disse to tingene som nødvendige for troen og frelsen i seg selv, men de er fine og sentrale gaver (sakramenter) fra Gud selv. Utrolig rart at de bare hopper bukk over disse tingene som står såpass omtalt i Bibelen.

Frelsesarmeens og spesielt Fretex sitt omdømme kan potensielt få seg en (velfortjent) knekk nå. Varslingssaken i Fretex startet av Per-Yngve Monsen ender i retten (januar 2019). Mandag 14. januar 2019 starter rettssaken, som er forventet å vare i ca. 2 uker. Vårt Land har skrevet en artikkel (bak betalingsmur) om saken som vel er relativt balansert:

• Vårt Land: Suppe, såpe og en varslingssak

Det skal vel litt til at Monsen vinner rettssaken, men han har uansett fått fram i lyset en del kritikkverdige forhold inkludert ukultur i Fretex- og Frelsesarmeen sine systemer.

Per-Yngve Monsen går til rettssak mot Fretex pga. han mener å ha blitt utsatt for ugyldig/usaklig oppsigelse. Han mener at han mistet jobben som følge av sin varsling om konsernsjefens (påståtte) trakassering av en (tidligere) ansatt. Fretex på sin side sier at en omorganisering gjorde jobben hans overflødig og ikke har sammenheng med varslingen, og han skal ha fått tilbud om annen jobb (lavere type stilling, mindre ansvar). Selve varslersaken og det personalmessige tar jeg i liten grad stilling til.

Uansett utfall av rettssaken (oppdatering: det ble tap, i to instanser) kommer det fram kjedelige ting om organisasjonene:

• Kritikkverdig og amatørmessig ledelse og saksbehandling i forbindelse med varslingssaken og en gjennomført omorganisering.
• Omorganiseringer og innsparinger (ubegrunnede?) foretas hvor enkelte mister jobben eller tilbys en dårligere jobb.
• Hvem som har blitt informert om hva, kommunikasjonen generelt etc. har neppe gått helt “etter boka” eller gjort på en etisk forsvarlig måte.
• Det virker som om penger og makt styrer, og ikke kristentroen eller fokus på de svake som de ønsker å hjelpe (attføringstiltak).
• Bruk av tvilsomme metoder for å stoppe uønskede diskusjoner og kommunikasjon.
• Ytring av egne meninger og kritikk kan få konsekvenser for arbeidsforholdet, bruk av represalier mot dem som går sine egne veier.
• Det er et stykke mellom liv og lære (teori og praksis) innenfor toppledelsen + styret, hvor f. eks. “vende det andre kinnet til” er noe de ikke har hørt om.
• Lukket ledelse, små muligheter for ekte dialog.
• Organisasjonen ledes med jernhånd av en liten “bande” ledere som ingen tør å si imot.
• Ufin bruk av hersketeknikker og maktmisbruk.
• Verdigrunnlaget og verdiene til organisasjonen etterleves i liten grad i toppledelsen + styret.
• Kameraderi mellom enkelte i ledelse + styre.
• Enkelt og greit: Et tafatt styre (ledelse), som lar rå maktkamp og forretningsdrift få styre alt.
• Diverse tvilsomme valg har blitt foretatt (pengebruk på aksjespekulasjoner, bruk av dyre hoteller til møter, dyre advokater, skatteplanlegging etc.).
• Forsøk på å tie ting i hel, dysse det ned, feie saken under teppet, fryse folk ut, utpressing osv.
• Uproff behandling av hele varslersaken og generelt slett personalpolitikk/personalbehandling.
• Det har blitt brukt masse penger og tid av Fretex sine midler på en dyr og partisk advokatrapport (ikke objektiv) for å renvaske ledelsen og styret.
• Fryktkultur internt.
• Overvåkning av ansatte (ledelsen følger med på private ytringer på sosiale medier m. m.).
• I ledelsen av Fretex kan det se ut for at man har helt mistet gangsynet og fokus på verdigrunnlaget.
• Verdien ydmykhet kan se ut for å være ganske fraværende i toppledelsen.
• Jeg vet i hvert fall etter dette hvilken kleskontainer som jeg ikke skal nyttiggjøre meg av for innlevering av klær til gjenbruk eller hvilke bruktbutikker jeg ikke skal oppsøke.

Monsens revelje – bloggen og nettsiden til Per-Yngve Monsen – anbefales lest. Monsen argumenterer på en troverdig måte, så jeg har nok tro på at det er en del ukultur i Frelsesarmeen og Fretex-systemet – og generelt vanskelige kår for varslere – slik som han påpeker. Et sitat fra et av hans innlegg i sin egen blogg:

• “Jeg har lært å kjenne Frelsesarmeens øverste ledelse som mennesker som ikke vender det annet kinn til. Det er vel ikke i annet enn bønn og overfladiske samtaler at fernissen av ekte kristen atferd kommer til uttrykk.”

Etter min mening: Helt typisk at en slik sak rammer en kristen organisasjon, da de er tilnærmet et “paradis” eller “mekka” for slikt. Ofte er det slike steder dårlig med rutiner, regler og prosedyrer når ulike former for overgrep, trakassering, hersketeknikker eller andre typer maktmisbruk finner sted. Ellers er det typisk med misforstått kristen snillisme hvor ingen griper inn, da man alltid tror det beste om den anklagede maktpersonen. Det er stor lojalitet mot toppleder og toppledelse nesten uansett hva som skjer.

Ut fra Monsens revelje kan det se ut til at Frelsesarmeen + Fretex sine ledelser innimellom lyver, bedrar, undertrykker personer som oppfattes som trusler mot ledelsen, driver med uredeligheter, forsøker å kneble kritikere, foretar tvilsomme økonomiske prioriteringer, praktiserer delvis fryktkultur og ikke nødvendigvis er så flinke med å vektlegge menneskelige hensyn relatert til sine ansatte. Virksomhetene drives som ordinære virksomheter hvor økonomi og makt råder, og uten at moral og etikk fra Bibelen blir nevneverdig vektlagt.

Jeg blir sittende igjen med følgende inntrykk av Fretex: De står i praksis for ukultur, pengegriskhet, maktmisbruk, kommersialisering, lav grad av medmenneskelighet og elendig personalpolitikk.

Oppdatering pr. medio februar 2019: I varslersaken mot Fretex tapte Monsen første runde (tingretten), om enn med dissens. Håper han anker og får en mer rettferdig behandling i neste runde. Ny oppdatering mars 2019: Han har – heldigvis – valgt å anke avgjørelsen for lagmannsretten, så da blir det en ny rettsrunde på ham i januar 2020. Fram til den tid står han faktisk i jobb hos Fretex.

Oppdatering høsten 2019: “Vårt Land: Monsen og Fretex vurderer forlik“. (Som det ikke ble noe av.)

Oppdatering pr. media februar 2020: Saken har nå blitt behandlet av lagmannsretten og dom foreligger, og kortversjonen er vel at han har tapt. Han ble vurdert som en forsvarlig, rettmessig varsler i aktsom god tro, men han fikk ikke støtte i å ha blitt utsatt for gjengjeldelser fra tidligere arbeidsgiver. Han sitter igjen uten å ha jobb å gå til og med vanvittig regning for dekning av saksomkostninger (begge sider) og tilleggsstraff pga. “feilaktige” beskyldningene om gjengjeldelse. Resultatet er svært trist og skuffende sett med mine øyne. Dårlige kår for varslere, og varslere om høyst kritikkverdige forhold uønsket i norsk arbeidsliv.

Oppdatering mars 2020: Per-Yngve Monsen skriver i sin egen blogg – Monsens revelje | Varsleren i Fretex – del 68 – at anke har blitt sendt til Høyesterett. Det skal vel mye til for at han får saken gjennom nåløyet der, men jeg forstår godt at han prøver. Han har vel ikke de helt store forhåpningene selv heller, til tross for de urimelige vurderingene og dommene han så langt har blitt utsatt for.

Oppdatering april 2020: Han skriver i sin blogg 19.04.2020 – Monsens revelje | Varsleren i Fretex – del 69 – blant annet følgende: “Et råttent system! Denne uken ble det klart at Høyesteretts ankeutvalg har avslått min søknad om anke av den varslerfiendtlige lagmannsrettsdommen fra februar i år.” Den eneste muligheten som gjenstår nå er vel menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Trist at det skulle gå slik!

Han har både mistet sin jobb og sitter igjen med store saksomkostninger (både sine egne og motparts). Som en liten hjelp til sistnevnte har en kar med navnet Mattis Birger Thørud (ikke ham selv!) startet kronerulling med mål om å samle inn ikke mindre enn kroner 1.500.000,-:

• Spleis.no: Kronerulling for Fretex-varsleren Per-Yngve Monsen – Målet for kronerullingen er å dekke Monsens saksomkostninger

Tidligere: Per-Yngve Monsen gav min blogg generelt og dette kapittelet om Frelsesarmeen og Fretex spesielt oppmerksomhet i sin blogg 27.02.2019:

 

Lenke: Monsens Revelje: Varsleren i Fretex – del 50 – Frelsesarmeen og Fretex. Kjekt at jeg ble “oppdaget”!

Han – Per-Yngve Monsen – skrev 26.07.2020 følgende på Facebook: “Monsens Revelje har fått ny nettside! Med denne overgangen har jeg benyttet anledningen til å rense alle de tidligere innleggene rundt VARSLEREN I FRETEX.” Dette medfører igjen at lenken ovenfor er “død”, samt diverse andre lenker til hans blogg. Ellers planlegger han å gi ut bok, og denne vil jeg absolutt vurdere å kjøpe samt lese.

Jeg ser fra kommentarene til Monsen sitt innlegg at jeg indirekte mottar litt kritikk samtidig med ros fra en person som har kommentert: “Vedkommende har ikke greit å skille mellom organisasjonen og Trossamfunnet. Likevel setter han fingeren på mange viktige og ømfintlige punkter.” Her kan jeg bare først som sist “legge meg flat”! For meg framstår Frelsesarmeen og Fretex som svært komplekse organisasjoner.

Det blir mer eller mindre en “smørje” for meg, og jeg har neppe nok kunnskaper om skillelinjene mellom de enkelte delene. Man har: Organisasjonen, trossamfunnet, humanitært arbeid, Fretex med sine underselskaper, attføring, kommersiell butikkvirksomhet, jobb- og oppfølging, nasjonal- og internasjonal styring og forhold (norsk hovedkontor, divisjoner, internasjonal ledelse), lokale menigheter med ulikheter seg imellom, betalt og ikke-betalt frivillige/personell osv.

For all del: Det skjer masse bra på grasrota, og det finnes mye gode folk (frivillige og tilsatte) innenfor Frelsesarmeen og Fretex. Imidlertid kan det virke som om toppledelsen samt styret (sammensetningen) både innenfor Frelsesarmeen og Fretex med fordel kunne ha vært en del bedre, og sannsynligvis med fordel ha vært skiftet ut.

Lenker:

• Aftenposten meninger februar 2016 (Terje Carlsen): Tør vi kritisere Frelsesarmeen? (Og Fretex)
• Dagsavisen (desember 2013): Oppgjør med Frelsesarmeen (Lars Vaular sitt oppgjør med Frelsesarmeens homosyn)

Tilbake til toppen.

---

Hillsong Church Global (og tidligere Hillsong Norway)

Mai 2017 ble det annonsert at pinsemenighetene i Intro-nettverket blir en del av Hillsong Church. Menighetsnettverket Hillsong har sitt utspring fra Australia, og de har opplevd stor vekst de senere år. Senere har de forlatt Hillsong og blitt til Puls Norge her i Norge.

Også mot Hillsong har jeg (selvsagt) noen småskeptiske ankepunkter å komme med:

• De har etter mitt syn ALT FOR stort fokus på sang og musikk. Sang og musikk ser ut for å være så i fokus at den tradisjonelle forkynnelsen kommer litt i bakkant.
• Det musikalske fortrenger rett og slett god gammeldags forkynnelse. Etter mitt syn er forkynnelsen MYE viktigere enn det musikalske.
• En Hillsong-gudstjeneste minner vel så mye om en konsert som en vanlig gudstjeneste. Underholdning og scenekirke vektlegges.
• Musikken benyttes for å skape den rette stemning og en form for massesuggesjon oppnås.
• Lovsangsleder får en vel så framtredende rolle som den forkynner/predikant har.
• Musikkstilen er noe ensrettet og monoton. Det er moderne lovsang med innslag fra pop- og rockemusikk. Sangene er polert og fengende, men det innholdsmessige kan diskuteres. Sangene har sin gjenkjennelige “sound”.
• Som noen skrev et sted på nettet: Hillsong sin sang/musikk (lovsang) er “Coldplay på lykkepille”.
• Enkelte har hevdet at Hillsong også står for innslag av usunn framgangsteologi.
• Den enkelte lokale menighet har liten makt. Hillsong har en sentralisert maktstruktur der ting bestemmes fra toppen.
• Media, og da gjerne spesielt NRK, har omtalt og skrevet lite om Hillsong-konseptet, med sine fordeler og ikke minst ulemper og negative sider.
• Hele Hillsong minner litt om en kommersiell pengemaskin. Det kommersielle kan fort komme i veien for det ekte budskapet og forkynnelsen.
• Se ellers artikkelen “Lovsang-skeptiker” som omtaler mitt syn på lovsang, noe som i høy grad også “rammer” Hillsong Norway.
• Menighetene prøver å framstå som hippe, moderne og urbane, men strengt tatt er det kun snakk om mørkemannskristendom (konservativ kristendom) i ny innpakning. Altså: “Same shit, new wrapping” eller på dårlig oversatt norsk: “Samme skitt, ny innpakning”.
• Det forventes fra ledelseshold at den enkelte innordner seg under et lederskap og et hierarki. Selv er jeg mer tilhenger av å være solokristen enn å bli en indoktrinert del av en usunn og nedbrytende menighetsstruktur hvor den råe maktkamp og hersketeknikker regjerer.
• Menighetene praktiserer underordning i både ekteskap og menighetsliv. (Og de hevder at det “Bibelsk”.)
• Nettverket ønsker seg i hovedsak pastorpar til å lede den enkelte menighet, hvor mannen er sjefen. Kvinner er underordnet mannen, og mannen er den reelle og entydige lederen.
• Hillsong er i utgangspunktet en “utenlandsk kjede” (franchising-liknende opplegg). Jeg er skeptisk til å bare helt ukritisk importere det de står for her til Norge. Kulturpåvirkningen og deres verdier er neppe 100 % kompatible med norsk tenkning.
• I en periode har toppsøk ifølge min blogg sin statistikk vært: “hillsong norge kritikk” og “hillsong og vranglære”. Tydeligvis andre enn meg som interesserer seg for temaet.
• Den internasjonale Hillsong Church-bevegelsen blir nøye studert og fulgt med argusøyne av bloggen/nettsiden “Hillsong Church Watch“. Den engelskspråklige nettsiden sitt mål er blant annet: “This blog exists solely to warn people of the dangerous Hillsong Church.” Blant annet blir det på “søstersiden” ChurchWatch Central advart mot Hillsong-kulten.
• En seniorpastor i Hillsong London har hatt følgende høyst tvilsomme og diskriminerende uttalelsen: “Hillsong tells elderly that if they don’t like loud music at church, they’re selfish and need to get over it.” Med ord-for-ord-oversettelse via Google Oversetter (Translate) blir dette: “Hillsong forteller eldre at hvis de ikke liker høy musikk i kirken, er de egoistiske og trenger å komme over det.”
• Hillsong er neppe menigheten for introverte og personer som ikke liker høy musikk (støy). Ikke alle – uavhengig av alder – setter pris på larmen og det ekstremt høye volumet på lovsangsmusikken.
• Personlig er jeg ikke så glad i alt for høy musikk, men litt volum kan jeg gå med på hvis det er fin musikk. Å høre på kjedelig Hillsong-musikk/sanger av typen pop-lovsanger er etter mitt syn ikke særlig givende, og det høres for meg ut til å være en lidelse (straff) jeg helst vil unngå.
• Noen steder oppfattes dette å stille spørsmål med lederne og ledelsen som respektløst.
• De har en vei å gå for å behandle sine frivillige bedre, og dette inkluderer dette å praktisere likebehandling uavhengig av personlighet, bakgrunn, kjønn og etnisitet.
• Noen ser på hele organiseringen av Hillsong som en giftig struktur som rommer masse ukultur.
• Mer transparente og mindre manipulerende driftsform kan ha noe for seg.
• Litt vel mye fokus på at medlemmene skal framstå som perfekte mennesker / skapninger, moteriktig antrukket, sminket og striglet på alle måter.

Hovedpastor i Hillsong Norway er var Jostein Krogedal, sammen med sin kone Brit Krogedal. Noen kritiske kommentarer knyttet til hans rolle som talsmann for menighetsnettverket:

• Selv synes jeg han har hatt noen smårare uttalelser i media og debatter/debattforum. Han liker blant annet ikke kristne media sin til tider negative dekning (negativitet) av kristen virksomhet.
• Det kan virke som om han er lite interessert i å gi rom og muligheter for saklig debatt og diskusjoner.
• I DagensDebatt.no skrev han blant annet et innlegg 25. juli 2017 med tittelen “Tidstyver”. I utgangspunktet et OK tema, men jeg er skeptisk til deler av hans vinkling.
• Det virker som om han tar til orde for et selektivt fokus på kun det som behager ham i media og debatter. Andre synspunkter og synsvinkler enn dem han er enig i slipper ikke til i hans verden.
• Slik ekkokammer-tenkning anser jeg som svært betenkelig og uheldig.
• Et lite forbehold: Muligens leser jeg litt vel mye mellom linjene, men så langt har hans kommunikasjon “skurret” litt.
• Nytt januar 2019 – varslinger mot Jostein Krogedal:
  • Rundt 20 personer har ifølge Vårt Land varslet om kritikkverdige forhold relatert til oppførselen og væremåten til Jostein Krogedal. Varslenes innhold ifølge avisa: Han har oppført seg ufint, nedsettende, brukt hersketeknikker og vært manipulerende. En fryktkultur har oppstått, og folk har blitt dypt såret. Han er for konfronterende i enkelte sammenhenger.
  • Ifølge Korsets Seier har det nå kommet opp i 25 varslinger. Det nevnes at hans lederstil er preget av fryktkultur, utskjellinger, latterliggjøring, uthenging, andre hersketeknikker, manipulasjon, sinne, tåler ikke kritikk eller å bli sagt imot og for kravstor overfor sine medarbeidere. Medarbeidere blir sykemeldte, og med fare for å bli utbrente.
  • Det er grunn til å tro på varslerne. Hva hadde de tjent på å henge ham ut uten grunn?
  • Hans stilling bør seriøst vurderes, og muligens bør han gå av? Enkelte varslere mener i hvert fall dette.
  • Tilliten til ham er uansett brutt og uopprettelig skadet.
• Siste nytt høsten 2019: “Vårt Land: Har behandlet varslene. Nå er Krogedal tilbake.” (Altså: Tilnærmet gjort INGENTING i varslingssaken!)
• Ny runde høsten 2020, hvor hovedpastor Jostein Krogedal igjen er i fokus:
  • Sensommeren og høsten 2020 er det igjen litt “murring” i Hillsong sine rekker. Flere sentrale ledere og lederpersoner trekker seg fra sine verv, og blant annet er det en bunke med frivillige ledere som gir seg. Det snakkes om en intern fryktkultur, og at man ikke har nok lokal påvirkningskraft i menighetene. Manglene tillit til toppledelsen nevnes også.
  • Det kan virke som om enkelte føler seg såret av og tråkket på av ham (Jostein) og hans oppførsel / væremåte. Respekt for andre og selvinnsikt mangler nok.
  • Enkelte mener at han bør “ta sin hatt” og gå. Nå i første omgang er han høsten 2020 ute av styret og tar pause fra å være hovedpastor, mens undersøkelser og kartlegging foretas av det nye styret.
  • At Hillsongs grunnlegger og øverste leder Brian Houston (Australia) sier at han har full tillit til Jostein og Brit er mindre interessant. Han kjenner neppe norske forhold noe særlig godt.
  • Tilliten til topplederen og toppledelsen kan se ut for å være helt tynnslitt.
  • Muligens manglende habilitet, interessekonflikter og rolleblanding hos topplederne / ledelsen i Hillsong Norge.
  • Det er tydeligvis mangel på åpenhet og ærlighet, og manglende fokus på å få til en sunn kultur.
  • Selvsagt er det lederatferden til Jostein Krogedal som diskuteres, og ikke hans personlighet. Personangrep fører ikke til noe bra.
  • Å rette fokus mot en slik sak er tydeligvis ikke godkjent i alles øyne. Noen synes at det er feil å rette negativ oppmerksomhet mot kristen virksomhet, det er feil å kritisere “Guds salvede”, det er en personalsak som ikke skal fram i offentlighetens lys og til slutt er det noen som vil kalle det forfølgelse.
  • Jeg for min del synes det er positivt at det legges opp til åpenhet, og at potensielt maktmisbruk + hersketeknikk kommer fram i lyset. Berettiget kritikk og kritiske vinklinger bør være en positiv ting for å få has på usunne tendenser, og for å ta varslerne på alvor.
• Enden på visa ble ifølge avisen Vårt Land: “Hillsong har ikke tillit til Jostein og Brit Krogedal. Nå trekker de seg som hovedpastorer“. Dette er nok en minnelige løsning.

Alt i alt: I den store setting har vi vel sluppet relativt billig unna de store skandalene i den norske avleggeren.

Mitt inntrykk av Intro før de ble del av Hillsong Norway:

• De la seg på en ungdommelig, hipp og moderne profil/stil i sine møter.
• Jeg synes personlig det ble litt for mye fokus på at man skulle være hipp, kul og vellykket. Tror ikke menigheten nødvendigvis passer for eller har plass til hvem som helst av problemkasus, personlighetstyper og aldersgrupper.
• I hvert fall i Intro Egersund fikk jeg inntrykk av at det var litt vel mye fokus på sminke, “kul” bekledning, status og image.
• På mange måter representerer de en mørkemannskristendom i fin ny innpakning (gammel dritt, ny innpakning). F. eks. er de fortsatt motstandere av homofili.
• Litt vel mye “plukk og velg”-kristendom. Mye fokus på enkelte Bibelske sannheter mens andre ting ikke er så viktige.

Jeg har vært til stede på noen møter i regi av Intro Egersund for noen år side. Ja, jeg er fullt klar over at punktene ovenfor bygger på mine personlige erfaringer på et noe snevert og foreldet faktagrunnlag.

Forresten er bloggen “Bygge mennesker” til Sjur Jansen interessant. Han skriver om hvordan de første kristne møttes, ikke-hierarki, likestilling og hjemmesamlinger. Det han skriver om møteform blant de første kristne står i grell kontrast til både Hillsong sitt hierarki og de fleste andre menigheter og forsamlinger nevnt i denne artikkelen. Jeg har tidligere omtalt og lest en av Sjur sine bøker.

Filmen Disco og Hillsong

Kinofilmen Disco kunne ha vært artig å få sett (men dukker neppe opp på noen kino i nærheten av der jeg bor). Oppdatering – videoutleie reddet meg!: “Siden sist” har jeg fått sett filmen via Get filmleie, og for meg framstår filmen som svært troverdige og interessante. En sekterisk prestasjonsarena av en fiktiv (ekstrem-)karismatisk menighet med sterk sosial kontroll blir ifølge omtale presentert i filmen. Visstnok skal frikirken Hillsong være en av inspirasjonskildene til dem som har laget filmen. Selv abonnerer jeg ikke på Dagens Næringsliv, men overskriften / innledningen til en artikkel om filmen lyder slik:

• “Sekt in the city: I Hillsong skuffer hipsterpastorer inn penger på kristenrock og kollekt. Nå kommer filmen “Disco”, inspirert av franchisetakerne i Norge.”

Resten av artikkelen befinner seg bak betalingsmuren, og denne delen har jeg ikke fått lest. Vårt Land har også hatt en omtale av filmen bak sin betalingsmur:

• Vårt Land: Disco-regissør: – I noen religiøse miljøer finnes det sterk sosial kontroll

Nå sier jeg meg ikke enig i at musikken som framføres der er av typen kristenrock. Det er nok mer nærmere blankpolert og kommersiell popmusikk og EDM-musikk, dvs. i praksis “moderne” monoton lovsang pakket inn i en konsertliknende opplevelse.

Fra og med desember 2020 og ut oktober 2021 ligger Disco-filmen gratis tilgjengelig for visning i en periode via NRK TV. Bør ses av alle som er opptatt av usunn utøvelse av kristentro.

 

Og jeg var ikke ferdig med å kritisere Hillsong! Jeg ble igjen påminnet om menighetsnettverkets eksistens etter å ha sett via NRK den innkjøpte dokumentaren:

• Hillsong – Gud går viralt (originaltittel: Hillsong Church: God Goes Viral)

Mye tankevekkende der! Absolutt verdt å se, hvor både positive og negative sider med menigheten kommer til syne.

Vårt Land på sin side har presentert dokumentaren med denne overskriften:

• Vårt Land: “Sexskandaler og store penger” tema i ny Hillsong-dokumentar

Meget fritt basert på dokumentaren – supplert med egne tanker – har jeg satt opp ei liste med noen flere kjennetegn med menighetsnettverket Hillsong:

• Makt, penger og det ytre (utseende og moteklær) vektlegges sterkt.
• Dyrking av image og det ytre.
• Persondyrking av enkelte ledere.
• Overfladiskhet og liten dybde i mye av det som skjer.
• Moderne uttrykksformer for å appellere til de unge og kirkefremmede.
• Sykelig opptatt av vekst og framgang – og fin statistikk.
• Meget konservativ tro kamuflert bak moderne ytre uttrykksformer.
• Diverse overgrep, misbruk av posisjoner osv. har funnet sted.
• Money talks! Penger, penger og mer penger! Pengegriskhet (mammon), velkommen skal du være! Tienden står sterkt som krav!
• Omfordeling av midler (penger) fra fattige fotfolk til velsituerte ledere.
• En totalitær / autoritær ledelsesstruktur.
• Ikke hvem som helst kan jobbe seg mot toppene i menighetsnettverket / menighetene. (Få fargede har sluppet til, og heller ikke særlig mange kvinner. Fint utseende og moteriktige klær er også viktig for å komme seg opp og fram.)
• Sterk maktkonsentrasjon rundt noen utvalgte ledere med sterke personligheter, som har en visjon (fra “Gud”) som må realiseres for enhver pris.
• Pastorer som hevder at de mottar direkte ordrer og tiltaler fra Gud.
• Tvilsomme påståtte visjoner som krysser etiske grenser.
• Møteform som framstår som hjernevaskende følelsesmanipulering / emosjonell manipulasjon.
• Framstår i enkelte land og byer som megakirker, med de ulemper og negative sider dette (kan) medfører.
• Muligens litt lite opptatt av å formidle det rene og uforfalskede gudsordet. Showet og visjonene blir viktigere enn det gamle og opprinnelige bibelske budskapet.
• Lite flinke til å ta vare på medlemmene sine.
• Lite rom for debatt, undring og berettiget kritikk.
• Tendenser til negativ sosial kontroll (etter mal fra muslimske miljøer?).
• Frivillige har i enkelte tilfeller tilnærmet blitt brukt som slaver. Det kan forventes av enkelte at man stiller opp mange timer på “frivillig dugnad”.
• Tall og statistikk er viktigere enn å virkelig bry seg om personene som oppsøker fellesskapet.
• Er det virkelig Bibelen, Gud og Jesus de er opptatt av å formidle? Innimellom virker det som om det viktigste er at alt skal være hippt og kult.

Diverse publiserte dokumentarer nå i den senere tid (2022 og 2023) har ikke akkurat gjort meg mindre skeptisk til Hillsong-systemet / nettverket. To dokumentarer har blitt sett, hvor begge er serier bestående av fire episoder hver. Den første jeg så august 2023:

• HBO Max: Hillsong: A Megachurch Exposed (2022) – dokumentar bestående av fire episoder – “Eksklusive intervjuer gir et dyptgående innblikk i skandalene som omgir Hillsong, samt det som ble hovedpastorens fall.”

Noen momenter jeg bet meg merke i underveis:

• Serien omhandler forholdene i Hillsong i Australia og i USA (ikke Norge og/eller Europa).
• Diverse avsløringer rundt eks-pastor Carl Lentz (USA) og den nå avsatte grunnleggeren og seniorpastoren Brian Houston (Australia / globalt) ble presentert.
• Også en del om faren til Brian – Frank Houston (William Francis “Frank” Houston, som startet med kristen virksomhet på New Zealand før han havnet opp i Australia) – som døde i november 2004. Det har i etterkant vist seg at han (Frank) var en pedofil overgriper, hvor Brian og menigheten for øvrig fortiet og dysset dette ned i mange år selv om de kjente til det.
• Med mine egne ord: De nevnte personlighetene – med flere – fra toppledelsen til Hillsong framstår som en “fin” forbryterbande.
• Varsler og varslere ble ikke tatt på alvor underveis.
• Rangering av mennesker og deres verdi (“kaster”), og i en periode svært opptatt med å tekkes kjendiser.
• Historien til Hillsong preges av:
  • Skandaler
  • Umoral
  • Overgrep og misbruk, inkludert seksuelle overgrep
  • Utroskap
  • Utnyttelse
  • Dobbeltmoral / doble standarder
  • Tåkelegging og avdramatisering
  • Neddyssing og fortielse rundt kritikkverdige og/eller kriminelle forhold
  • Massesuggesjon
  • Indoktrinering
  • Festing med masse alkohol og annen rus
  • Ledelse som levde et luksusliv
  • Osv. osv. osv.
• Mye ble gjort for å pynte på og opprettholde et bra omdømme. De hadde / har litt av et PR-apparat!
• Ble (og blir?) drevet som et konsern eller kommersielt foretak. Makt, innflytelse, penger og rikdom vel så viktig som Bibelen, troen og Jesus.
• Ledelsen levde et jetset-liv (luksusliv) finansiert av donasjoner og innsamlede midler.
• Lederne levde som konger, hvor vanlige medlemmer skulle tjene dem.
• Musikk og show fikk en vel framtredende plass, på bekostning av skikkelig forkynnelse.
• Framstår mer som en kult eller sekt enn som en menighet eller menighetsnettverk.
• Masse ukultur internt, inkludert en utsvevende festkultur og luksusliv i toppledelsen.
• Generelt dårlig og uprofesjonell ledelse og lederstruktur.
• En del korrupsjon og umoral – inkludert kriminelle forhold – blir avdekket i dokumentarserien.

Neste dokumentarserie jeg så:

• Disney+: The Secrets of Hillsong (2023): “FXs The Secrets of Hillsong er en dokumentarserie i fire deler basert på de eksplosive originalhistoriene rapportert om megakirkens skandaler av Vanity Fair-journalistene Alex French og Dan Adler.”

Noen kommentarer og momenter fra denne serien:

• Dokumentarserien tar opp mye av det samme som forrige nevnte dokumentar, men har en litt annen vinkling. Også noe nyere med noen oppdateringer og status inn i starten av år 2023.
• Serien omhandler forholdene i Hillsong i Australia og i USA (ikke Norge og/eller Europa).
• Enkelte pastorer – f. eks. Carl Lentz – fikk kjendisstatus og ble behandlet som en konge / VIP-personlighet.
• Også i denne dokumentaren rettes det et kritisk søkelys mot både Brian Houston og Frank Houston.
• Som tidligere nevnt var også menighetsnettverket opptatt av å trekke til seg kjendiser fra film, musikk, sport m. m., som del av sin profilering og søk etter innflytelse. (Nesten lik strategi som Scientologene.)
• Stort søkelys på menighetsvekst og nye medlemmer har vært svært viktig for Hillsong. (Men ikke alltid så god behandling av “gamle” medlemmer”.)
• Mye fokus på penger, tigging etter penger, kollekter, gaver og tienden til menigheten.
• Å tjene mest mulig penger for/til Hillsong-konsernet / imperiet har til tider sett ut til å være vel så sentralt som det guddommelige.
• Hillsong ble et kjent varemerke og et imperium av en forretningsvirksomhet / kommersielt foretak. Mange aksjeselskaper og datterselskaper for å pulverisere økonomisk ansvar.
• Mye frivillig arbeid og gratisarbeid ble forventet av menighetens medlemmer.
• Framstår teologisk sett som en konservativ bevegelse, men utad i form av uttrykksformer som en progressiv (og moderne) bevegelse.
• De brukte som mottoer og slagord slik som “Velkommen hjem” og “Kom som du er“. Mer passende hadde vel vært: “Kom som du er, men bli endret.” (Indoktrinert.)
• Få fargede i sentrale lederroller. Muligens et noe rasistisk miljø, med liten plass for eller ønsker om mangfold innenfor ledelse og lederstrukturer.
• Ikke rom for homofile / likekjønnet kjærlighet.
• Streng moral (ikke sex før ekteskapet osv.) for dem på “grasrota”, men tydeligvis helt andre regler for dem i toppledelsen.
• Enkelte påstår at menighetene – spesielt dem i USA – drev med utkasting og utestenging av medlemmer som kom med kritiske kommentarer til måten ting ble drevet på.
• Slettes ikke likestilling mellom kjønnene.
• Interessant at dem bak dokumentarserien fikk eks-pastor Carl Lentz (USA, NYC) og kona Laura Lentz i tale. Han fikk sparken som pastor pga. umoralsk oppførsel (utroskap m. m.).
• Carl presenterte et forsvar for seg og sin kone, hvor en del formildende forhold og omstendigheter ble presentert.
• Blant annet virker det som om det har vært svært dårlig ledelse, oppfølging og kontroll fra Hillsong globalt (Australia).
•  Diverse åndelig misbruk har definitivt funnet sted.
• Til tider et svært giftig og skadelig miljø på innsiden av menighetsnettverket.
• Tvilsomme bruk av taushetserklæringer, noe som den dag i dag gjør det vanskelig å få full innsikt i alle skandalene og intrigene som har funnet sted.
• Hillsong College – deres skole – gis det glatte lag, både ut fra hvordan studentene ble behandlet og ut fra hva studentene lærte.
• Teologisk sett mye velstandsforkynnelse, hvor det framstilles at makt og penger er helt ok og ønsket. Mye penger til menigheten gir økt personlig velstand / rikdom.
• Sentrale ledere og pastorer tør ingen å kritisere, da de blir behandlet som ufeilbarlige konger. Varslere på grasrota kan imidlertid oppleve å bli frosset ut.
• Straffbare forhold ble ikke meldt til politiet.
• Liten vilje til anger og innrømmelse av skyld, spesielt fra Brian sin side.
• Mye skyld for galskapen må og bør legges til Hillsong Global i Australia, og ukulturen som spesielt Brian har bidratt til å bygge opp.
• I en periode hadde bevegelsen stor innflytelse i politiske miljøer og innenfor politiet, og da spesielt i Australia. Dette medførte også at de lenge unngikk etterforskning, offentlig kritikk og nærmere undersøkelser fra myndighetene.
• Økonomiske misligheter har blitt avdekket.
• Mest unge mennesker ble trukket mot megakirken og ble medlemmer der.
• I “grøftene” er det mange brente kristne / brente barn etter alle intrigene i Hillsong de senere år. En del av dem har helt mistet troen (frafalne) på det kristne budskapet.
• Menighetsnettverket har mistet mye av sin oppslutning pga. alle skandalene.
• Det er en lang vei å gå for at kirka igjen skal få så stor tillit og oppslutning som den tidligere hadde, og dagens ledere er nok ikke karismatiske eller sterke nok til å ta Hillsong tilbake til tidligere tiders høyder.

Enkelte opplever Hillsong som kristendommens svar på McDonald’s, menighetsnettverket har diverse demoner som de må forsone seg med, de har hatt tilfeller av en giftig kultur og de har blitt beskyldt for alvorlig utnyttelse av frivillige og ansatte som mest minner om slavearbeid. De prøver å framstå som hippe og kule med fengende lovsang og livlig forkynnelse, men til syvende og sist er de dønn konservative og gammeldagse i sin tro og teologi. Deres måte å drive på appellerer definitivt ikke til meg!

Internasjonalt skjer det saker og ting mars 2022 innenfor Hillsong. Grunnleggere – Brian Houston – tar sin hatt og går. Upassende adferd, diverse løgner og uetisk / umoralsk oppførsel er en del av forklaringen på dette valget. Det undrer meg ikke akkurat at det kommer en slik sak med den oppbygningen Hillsong har, med en liten og autoritær maktelite på toppen (“innsatt av Gud”).

Det vil ingen ende ta innenfor Hillsong internasjonalt:

• Vårt Land: Lekket rapport: Ukulturen i Hillsong NYC stakk langt dypere enn Carl Lentz | Lekket granskingsrapport beskriver en ukultur preget av seksuelle overtramp og maktmisbruk.

Etikk og ansvarlighet er visstnok mangelvare innenfor deler av denne bevegelsen. Manipulasjon, krenkelser, maktmisbruk og seksuelle overtramp har ingenting å gjøre i kristne settinger, og moderne og fengende musikk, oppdaterte / appellerende uttrykksformer og karismatisk tilnærming kan på ingen måte redde situasjonen.

Jeg tar nå en liten stopp i min synsing og henviser til:

• Vårt Land verdidebatt (Marie Fuglset Idland): Den sosiale kontrollen i Hillsong er sterk

Hun har tidligere vært pastor her i Norge for en Hillsong-menighet. Momenter og (mer eller mindre) sitater fra artikkelen / innlegget:

• Hillsong-lederne er ufeilbarlige og skal ikke røres.
• Hierarkiet, forskjellsbehandlingen og dyrkingen av Hillsong-lederne må ta slutt.
• “Vi” skal stole blindt på lederne over oss, uten rom for kritiske spørsmål, undring eller tvil.
• Å si fra om usunt lederskap har sin pris i Hillsong.
• Lite selvransakende ledelse.
• Påstand som framsettes av den internasjonale ledelsen: I sosialdemokratiske Norge er vi dårlige på lederskap.
• Makt korrumperer.
• “Vi” dyrket Brian Houston som en gud.
• Sterk sosial kontroll.

I etterkant har blant annet følgende tåpelige forsvar av Hillsong kommet fra en nåværende norsk pastor i bevegelsen:

• Vårt Land: Svarer på kritikk fra tidligere Hillsong-pastor: – Ville aldri sammenliknet Brian Houston med Gud | Kommentar fra pastor Alexander Botn

Selv reagerer jeg spesielt på formuleringen og beskyldningen: “- Det kan jo være Marie smører på for å få gjennom poenget sitt.”

Endelig, og på høy tid:

• Vårt Land: Hillsong Norway trekker seg ut av Hillsong Church

For å distansere seg fra alle intriger og negative hendelser i Hillsong-nettverket internasjonalt trekker de seg ut av nettverket og skifter navn:

• Vårt Land: Trakk seg ut av Hillsong-nettverket – nå har den norske menigheten byttet navn (til Puls Norge)
• Vårt Land: Professor i markedsføring tror Hillsongs navnebytte vil forvirre | Nylig ble det kjent at Hillsong Norway bytter navn til PULS. – For tett opp mot etablerte «Impuls», mener professor Magne Supphellen ved Norges Handelshøyskole.

Etter mitt syn dette at de forlater Hillsong-familien og skifter navn: “Same shit, new wrapping“.

Det er mye å rydde opp i innenfor den norske (tidligere) avgreiningen av Hillsong, hvis det i det hele tatt lar seg fikse. I den norske avdelingen i Norge må det blant annet bli slutt på maktmisbruk, hersing, negativ sosial kontroll og alt for store visjoner. Dominerende og egenrådige ledere (“diktatorer”) som dikterer og detaljstyrer alt må også ta slutt. Om enn ikke-Bibelsk verdi må det bli mer demokrati og likeverd mellom bunn og topp i organisasjonen.

Jeg tror ærlig talt at Hillsong-miljøet i Norge (under nytt navn, og frittstående fra resten av Hillsong Church) vil forbli en sær sekt i overskuelig framtid, om enn en sekt med veldig god oppslutning og mange støttespillere. Det ligger i deres DNA, organisering og historie å være slik de er, med en veldig topptung ledelsesstruktur og hvor de driver med uheldig påvirkning (sosial kontroll) og maktmisbruk overfor sine medlemmer. Usunt lederskap oppsummerer mye. Beklageligvis finnes det mange “dumme mennesker” i denne verdenen som opptrer som uselvstendige sauer i en saueflokk (tenker ikke selv!), og som vil la seg blindt lede av sin “hyrde” uavhengig av kursen. Alt annet enn kristelig kultur og væremåte som utvises hos dem, ja.

Noen (flere) lenker rundt Hillsong Norway (Norge) + internasjonalt:

• Stavanger Aftenblad meninger: Hillsong-menighet diskriminerer homofile til allsang og kul beat (Asbjørn Rake)
• Vårt Land: Kvinner underordner seg i Norges hippeste menigheter – pastorpar er den nye trenden
• Fritanke: Internasjonal halleluja-kirke sprer seg i Norge
• Vårt Land kommentar: Baksiden av Hillsong-suksessen | Har den verdensomspennende pinsekirken Hillsong blitt offer for sin egen suksess?
• Vårt Land verdidebatt (Rebecca Instebø): “Da jeg gikk ut av Hillsong etter syv år, hadde jeg mistet den jenta jeg pleide å være”
• Vårt Land: Brian Houston trer til side som global pastor i Hillsong
• Vårt Land kommentar (David Sviland): Kul kyrkje med konservativ teologi | Hillsong har eit konservativt syn på homofili. Krasjar det med imaget deira?
• Vårt Land kommentar: Anklagene mot Hillsong-grunnleggeren skader ikke bare ryktet, men også tilliten til megakirken | At styret i Hillsong nå konkluderer med at hovedpastor Brian Houston har brutt de etiske retningslinjene deres, gir utvilsomt grunn til å stille noen spørsmål ved Houstons oppførsel.

Tilbake til toppen.

---

Kristen Koalisjon Norge (KKN)

Noen punkter om “folkebevegelsen” KKN:

• Kristen Koalisjon Norge kaller seg selv for en verdibasert folkebevegelse. De skal visstnok bygge på judeo-kristne fundamenter/arv (kristendommens jødiske røtter).
• Koalisjon kalles opplegget for, noe som tyder på at det er snakk om en (større) allianse, sammenslutning og/eller fellesskap. I utgangspunktet – ut fra navnet – høres det for å være noe samlende for kristne, men i realiteten er det snakk om en bevegelse som er snever, polariserende og splittende.
• De påstår selv at de taler der andre tier.
• Noen av deres “kampsaker”:
  • Ensidig positivt syn på Israel (dyrking), motstandere mot abort, imot homofile, imot barnevernet og ser ut til å kalle all konstruktiv kritikk for forfølgelse (og nok en gang inntakelse av offerrollen når det stormer litt).
  • De er tilhengere av TV Visjon Norge og Jan Hanvold.
  • De ønsker at kristendommen skal ha sentral plass i Grunnloven, og de jobber for at kristendommen skal få gjennomsyre landet vårt. (Kristendommens utgave av Sharia-lovgivning?)
  • De virker til å være skeptiske til EU og EØS.
• Når det gjelder kampen mot barnevernet skriver de selv at de ønsker å gjeninnføre det biologiske prinsipp i omsorgen for Norges barn, dvs. noe tilsvarende som MorFarBarn.no kjemper for. Selv synes jeg at barnevernet gjør en FANTASTISK god og viktig jobb, og jeg har i hvert fall ingen tiltro til at KKN presenterer den objektive sannheten i barnevernssaker. Barns beste er slettes ikke alltid å bo hos sine biologiske foreldre.
• De har Hans Nielsen Hauge som et forbilde og mener vel å representere den moderne tids Hans Nielsen Hauges ånd.
• Registrerer at KKN prøver å snu det hele til at det er venstresiden og avisen Vårt Land (og avisen Dagen) som driver med konspirasjonsteorier. Det påstås at de fordomsfrie og respektfulle samtaler (de gode samtaler) finner sted via kanaler slik som Norge IDAG og TV Visjon Norge. Trodde først det var ironi eller sarkasme, men må vel innse at de faktisk mener og tror på dette våset (egenkonstruert virkelighet/sannhet).
• Kristen Koalisjon Norge, og da spesielt lederen (Torp), virker til å ha stor tro på (veien til) seier i Europa og Norge for det bevegelsen står for. Den kristen-konservative bevegelsen snakker om den kristne reformasjonen og vekkelsen som de tror på skal finne sted “snart”.
• For meg framstår KKN som skikkelig mørkemannskristendom med en svært belærende og dømmende tone. De er dessuten mest opptatt av perifere saker og ikke kjernebudskapet i den kristne troen. De presenterer en kristentro som jeg ikke kjenner igjen eller tror på.
• Forfølgelseskortet dras! Ordinære diskusjoner og kritikk av kristen virksomhet kalles for “den moderne forfølgelse“. Trosheltene deres kan ikke diskuteres og kritiseres via konstruktiv kritikk, da alt slik kalles for forfølgelse. Patetisk.
• Blant annet er KKN “blodfans” av TV Visjon Norge. Det påstås at TV Visjon Norge har utviklet seg til å bli den ledende og eneste reelle konkurrenten til de ordinære og etablerte TV-kanalene (NRK, TV 2 osv.). Brennpunkt sine avsløringer rundt Jan Hanvold (“tilrane” seg personlig rikdom via kanalens virksomhet), grunnleggeren av TV Visjon Norge, blir ignorert, avvist og latterliggjort.
• Bevegelsen kommer med advarsel mot og varsler krig mot kritikere. De truer med å eksponere og straffe “den moderne forfølgelse”, inkludert kamp mot såkalte tyveri av åndsverk og brudd på opphavsrettslig beskyttelse. Det virker som om de rett og slett er motstandere mot reell ytringsfrihet, sitatrett og den frie og konstruktive debatten.

Fortsettelse på den generelle omtalen av KKN:

• Lite kristelig sinnelag presenteres, hvor Bibelens ord (Matteus 5, 39) om å vende det andre kinnet til åpenbart er glemt eller gjort ugyldig.
• Selv om jeg anser meg selv som troende ser jeg slettes ikke noe poeng i eller ønske om å støtte det de står for. Man blir ikke “mer kristen” av å støte deres (rare) tankegods, og man forfølger heller ikke Gud eller troen med å ta avstand fra bevegelsen.
• Etter mitt syn er bevegelser slik som KKN med på å ødelegge den sunne kristentroen med sin uheldige trosutøvelse.
• Med sin snevre (smale) og fordømmende framtoning, ispedd mørkemannskristendom, moralisme og ekstrem-karismatikk, framstår ikke KKN som en samlende bevegelse for landets kristne. Mange vil med stor selvfølgelighet ta avstand fra det bevegelsen står for.
• Fra headingen (toppen) eller banneren til KKN sin nettside pr. februar 2019 hang jeg meg opp i følgende argumenter: “Vi står opp for kristenfolket og verdiene.” og “Vi bygger på klassisk kristen tro.“. Denne argumentasjonen er jeg dypt uenig i. KKN representerer bare en snever del av kristen-Norge, og deres sære “kristne” verdier kan de ha for seg selv. Troen de forfekter minner vel heller ikke så særlig mye om klassisk kristen tro.
• Litt humor fra satirebloggen Smyrna Menighet: “KKN står for Guds ord og vil derfor avskaffe det norske demokratiet.“
• Kvasi-sammenslutningen KKN kan jeg spare min begeistring for.
• Sentrale personer i bevegelsen har vært / er Jan-Aage Torp (fortsatt aktiv) og Finn Jarle Sæle (tidligere aktiv).
• Deres kristne verdier, Bibeltroskap, forsøk på å generalisere kristne/kristentroen, forsøk på å ta monopol på den eneste rette tro, deres snevre kristendomsforståelse og prioriteringer tar jeg sterk avstand fra.
• KKN har et visst samarbeid med kontakter (og myndigheter / myndighetspersoner) i f. eks. Ungarn og Polen, som er land hvor demokratiet og demokratisk styring er på vikende front. En mer autoritær retning er i ferd med å velges fra politikernes og styresmaktenes side i disse to landene. Kanskje er KKN imot demokratiet vårt og har styresettet fra de nevnte landene som forbilde?
• Det snakkes om krigen for Norge og Europa, og om den kulturelle og åndelige framtiden. Bevegelsen har et samfunnsreformatorisk sikte, med ønsker om å forvandle Norge og Europa basert på forsvar av og bygging på Europas judeo-kristne arv.
• Selv ville jeg ikke ha likt å være del av et samfunn der denne “gjengen” med frie tøyler fikk styre og diktere. Deres trange rammer med autoritær “Bibelsk” loviskhet passer ikke for det moderne og selvtenkende mennesket. Da er det faktisk mye bedre med et sekularisert samfunn eller et samfunn der humanistiske verdier er i førersetet.
• Jeg sier nei takk til å være del av deres trangsynte verden og verdensbilde.
• KKN og lederen Jan-Aage Torp bidrar ikke akkurat til noe bedre verden med mindre splittelse.
• Verdt å lese: Verdidebatt.no (Oddbjørn Johannessen): Kristen Koalisjon Norge, Polen og “familielobbyen”.

Jeg har tidligere en gang skrevet følgende om KKN i min artikkel “Ting jeg IKKE tror på”:

Kristen Koalisjon Norge (KKN) har fram til nå (desember 2016) gått under min “radar”. KKN skal visstnok være en verdibasert folkebevegelse ifølge deres nettside: “Vi søker å mobilisere verdibevisste kristne, samt mennesker med lignende verdier, til engasjement for å bygge Norge på kristen tro og etikk.”

Noen sentrale aktører i bevegelsen er Jan-Aage Torp og Finn Jarle Sæle. De er blant annet imot abort og jobber imot barnevernet. De er som forventet opptatt av og uttrykker sin støtte til staten Israel og jødene. De ønsker at kristendommen skal gjennomsyre hele samfunnet, og de kaller mer eller mindre all motstand for forfølgelse. Deres konservative tilnærming får ikke min støtte!

 

De ser på seg selv som en folkebevegelse, og det virker som om de selv tror på at de presenterer verdier og meninger som kristne flest kan enes om. Dette er enkelt og greit vrøvl sett med mine øyne. Med sin smalsporede konservative tilnærming vil neppe bevegelsen få noen stor, bred og unison oppslutning blant landets kristne miljøer og hos troende flest. Forhåpentligvis forblir de en uvesentlig nisjebevegelse for sine likesinnede med liten grad av maktpåvirkning overfor storsamfunnet.

Mer om Jan-Aage Torp

• Mer informasjon om mannen, som vel er en ganske objektiv gjengivelse: Jan-Aage Torp – Wikipedia.
• Hva Jan-Aage Torp virkelig står for har vi fått godt innblikk i via hans ordkriger med sin egen sønn og via boken til sønnen – Anders Torp.
• Man får også et lite innblikk i hans (rare) tankesett og virkelighetsfortolkning gjennom hans blogg, hans offentlig person Facebook-side, hans private Facebook-profil samt hans skriverier via Kristen Koalisjon Norge (KKN).
• Han har i hvert fall tidligere forfektet en ekstrem-karismatisk tro og forkynnelse. Koblinger mot NAR (New Apostolic Reformation).
• Mannen har ikke vist noen villighet til å ta et oppgjør med usunne (historiske) ting innenfor den ekstrem-karismatiske leiren.
• Lånt fra Facebook: PJAT (“Pastor” Jan-Aage Torp).
• Det blir neppe korrekt å kalle ham en pengepredikant. Tittelen ekstrempredikant (“pastor”) passer bedre.
• Han framstår for meg som en selvutnevnt apostel, som mer eller mindre hevder å ha enerett på den evige og eneste sannhet.
• Forutsatt at opplysningene på Wikipedia om Jan-Aage Torp stemmer: Det må nesten være lov til å kalle mannen for en “halvstudert røver” (halvlært røver) når det gjelder utdannelse. Han har visstnok et mellomfag i nordisk språk og litteratur, og en ikke-fullført mastergrad i misjonsvitenskap. Han framstår slettes ikke som noen fagperson, ekspert eller noen stor teolog på områdene han utviser interesse for.
• Han vet å smykke seg med pastor-tittelen og med diverse leder-verv. “Prestesnippen” (+ “presteskjorten”) er ofte framme, og “pastor-tittelen” framheves / benyttes.
• Sukk! Pastoren og apostelen har visstnok nå også blitt utnevnt til å være ambassadør (diplomat) for fred via GSFEN (Global Socio-Economic and Financial Evolution Network).
• Muligens kan han beskrives som en (potensielle) barnemishandler (jf. beskrivelsene i den nevnte boka til hans sønn)?
• Det er selvsagt helt greit at Torp og hans disipler har sin tro og religion, men det blir noe feil når det prøves på generalisering og belæring av andre.
• Han har ingen autoritet eller troverdighet for det enkelte menneskes tro eller ikke-tro – jeg anser ikke ham som en troverdig kristenleder eller hyrde.
• Budskapet som forkynnes ser ut til i hovedsak å være hans egen personlige agenda, og ikke så veldig mye Guds agenda og planer.
• Jan-Aage Torp har kommet med noen generaliserende uttalelser der han blant annet har hevdet at kristenfolket har mistet troen på noen av de kristne dagsavisene/mediene – Dagen og Vårt Land. Redningen er visstnok markedsmakta til TV Visjon Norge, Norge I DAG og andre nye aktører (alternative medier). Muligens stemmer dette for ham og hans venner, men det er ikke akkurat hele kristenfolket han har i ryggen og som støtter slike uttalelser for å si det slik.
• Han viser også liten tiltro og tillit til etablerte medier (MainStream Media, MSM).
• Hans støtte av og samarbeid med TV Visjon Norge og Jan Hanvold er økende. De ekstreme finner sammen og forsvarer hverandre.
• Han er imot barnevernet og har diverse konspirasjonsteorier mot denne etaten.
• Bibelen er en “farlig” bok som kan misbrukes i hånden på slike personer som den omtalte, hvor tekster og enkelt-vers tas ut av sin sammenheng og kontekst. Versene og Bibel-tolkningene benyttes som argumentasjon og begrunnelse for “forvridde” tanker og ideer.
• Bruker Bibelen på en ufin måte som et skarpt våpen mot sine “fiender”.
• Det kan virke som om han til tider lever i sin egen alternative virkelighet eller ekkokammer, hvor han og hans disipler har sine særegne forklaringsmodeller og syn på det som skjer i samfunnet og innenfor de kristnes rekker.
• Å gå i debatt med mannen anbefales ikke da dette fort kan gi en legitimeringseffekt av hans religiøse ekstremisme.
• Han utviser en svært umoden, bøllete, desperat og furtende oppførsel mot kritikere. Ufine midler og metoder tas ofte i bruk, f. eks. kritikere, meningsmotstandere og spørsmålsstillere blir blokkert, han driver med sensur hvor kritikk og kritikere blir fjernet, enkelte blir totalt ignorert eller kollektivt stemplet, noen blir uthengt og enkelte blir latterliggjort fra hans offentlige og/eller private Facebook-profil.
• En del klanderverdig oppførsel fra hans side.
• Selv blir han lett krenket! Den minste bagatell rettet mot ham selv blir oppfattet som krenkelser.
• Til tider stygg retorikk.
• Berettiget kritikk mot ham selv eller hans profetvenner er ikke lov. Han tolererer rett og slett ikke berettiget og konstruktiv kritikk og kritiske spørsmål.
• Stygg oppførsel mot sine “motstandere”, hvor de blir dømt og kallet både det ene og det andre.
• Flis og bjelke-tenkningen og forståelsen er nok ganske så fraværende hos ham (jf. Bibelen om å fjerne bjelken i eget øye før man påpeker andres flis, Matt. 7, 3-5).
• Bibelens oppfordring om å være god mot alle mennesker (Gal. 6, 10) og å vende det andre kinnet til (Matt. 5, 39) blir vel heller ikke etterlevd.
• Nestekjærlighet, respekt, omsorg og medfølelse noe fraværende til tider. Å elske sin neste som seg selv burde også ha vært mer vektlagt.
• Han beskylder andre for å bedrive hets og mobbing, men gjør i høyeste grad akkurat det samme selv mot sine “kritikere”.
• Torp senior er kjapt ute med å anklage dem som kommer med kritikk for å drive med forfølgelse, mobbing, trakassering, hets og sjikane.
• Blant støttespillerne blir nok det han formidler i hovedsak stående uimotsagt.
• Forakt for antikarismatikken (oss troende som ikke støtter ekstrem-karismatisk forkynnelse), og hevder at denne er i ferd med å spille fallitt.
• En “sekterisk“ og delvis “lukket” kristendom presenteres, og troen er langt fra “mainstream”. Mange uvesentligheter og avsporinger er i fokus, ispedd ekstrem-karismatikk.
• Selv anser jeg hans skriverier på nettet for HUMOR. Han lever i sin egen snodige fantasiboble og fantasiverden. Til tider er det nesten underholdende – ufrivillig komisk – å lese om hans forvridde virkelighetsbilde og virkelighetsoppfatning.
• Har muligens manglende evne til å se noe særlig lengre enn sin egen nesetipp (og lommebok).
• Selvgodhet og selvdyrkelse er sannsynligvis noen av hans (“beste”) egenskaper. Broiler-aktige oppførsel til tider.
• Muligens driver han med det som i psykologien kalles for projisering?
• Opptrer med en viss grad feighet, da han ofte sletter eller “gjemmer” (tilgangsstyring) sine tidligere skriverier – spesielt når det begynner å storme litt.
• Den engelskspråklige nettsiden Church Watch Central hevder i sin artikkel “Who is Jan-Aage Torp?” følgende: “Jan-Aage Torp is a fraud” (svindler / bedrager).
• Enkelte (ikke jeg!) har kalt mannen for “horkarl” og en narreapostel eller falsk lærer som farer med falsk lære / vranglære.
• Noen har også hengt seg opp i at han er gjengiftet.
• Viktig poengtering: Det er ikke personen Torp senior jeg kritiserer. Det er hans mange utspill (meninger og holdninger) i det offentlige rom som er på agendaen for kritikken. Det er ikke netthets eller injurierende / ærekrenkende personangrep jeg driver med, eller det er i hvert fall ikke ment som dette.
• Hets, hat og stygge personangrep er selvsagt ikke greit mot senior Torp eller andre. Imidlertid når ordet og forkynnelsen som går ut er tvilsomme eller “helt på jordet” må konstruktiv og begrunnet kritikk være på sin plass.
• Det er ikke selve religionen eller troen hans som angripes. Det er “klovneriet” til en mann i offentligheten som er i fokus for berettiget kritikk.
• Kritikken min er ikke ment som surmaget kritikk, eller som ubegrunnet kritikk bare for å være stygg.
• Selvsagt skal jeg heller ikke utdele forslag eller hentydninger til (psykiske) diagnoser (narsissisme m. m.), selv om det kunne ha vært fristende.
• Han har også indirekte “engasjert” seg i Moon-bevegelsen/sekten – “Den forente familie” – i og med hans deltakelse på “deres” konferanse (Seoul, Sør-Korea) høsten 2018. Arrangøren – Universal Peace Federation International – finansierer turen og deltakelsen. Nok en gang er det hans sykelige (?) vendetta mot barnevernet som “trigger” ham.
• Det har blitt nevnt noen ganger av ham selv at offentlig person-siden til Jan-Aage Torp har flere likere enn statsministeren. Pr. april 2020 har han nærmere 500.000 personer som liker hans side. Dette tallet er veldig høyt, men engasjementet på hans side fra de besøkende er ikke akkurat kjempestort. Få likes på de enkelte innlegg, og egentlig få kommentarer sett opp mot medlemstallet. Stort sett bare monolog som ikke gir mye engasjement eller dialog. Muligens er liker-databasen kjøpt og betalt av mannen?
• Ellers skryter han innimellom fælt av European Apostolic Leaders (EAL), hvor han visstnok er president.
• Han er ganske “flink” med å nyttiggjøre seg av diverse hersketeknikker. Bibeltroskap-kortet “dras” innimellom, og noe av det ha foretar seg kan minne om maktmisbruk.
• Han presenterer og representerer et verdisett og en kristendomsforståelse (tro) som jeg ikke vil han noen befatning med. Han representerer IKKE kristne flest med sine mange sære utspill.
• KKN m/Torp i spissen hevder at de over tid har bygget opp sitt juridiske kontaktnett, og at de er villige å kjempe for kristnes rettigheter, mot anklager etc. via rettsvesenet med juridisk bistand fra tilknyttede jurister / advokater. De truer kritikere til taushet gjennom sine skremsler og nesten-trusler om rettslig forfølgelse og saksøking.
• Sannhet og redelighet, fremmedord for hovedpersonen nevnt her?
• Det virker i helhet som om han er lite opptatt av Jesus, nåden og kjærligheten. Det er mer perifere og uvesentlige saker som virker til å være i hovedfokus.
• Selvoppnevnt / selvutnevnt pastor Jan-Aage Torp framstår til tider som noe ekstrem og med et oppblåst selvbilde. Hvem som helst kan vel (nesten) kalle seg for pastor (ikke-beskyttet tittel uten spesifikke krav knyttet opp mot seg).
• Disponert for å overvurdere seg selv og sine venners / kontaktpersoners betydning innenfor kristenlivet?
• Er veldig selvhøytidelig og overvurderer sterkt betydningen av egen person. Hva med litt mer selvinnsikt og selvkritikk?
• Litt av en humorist! Selv har han påstått at han er en relasjonsbygger.
• Han er opptatt av å vise igjen og få oppmerksomhet, være i rampelyset (egoistiske tendenser, ønsker om makt).
• “Folkebevegelsen” KKN er vel i hovedsak et enmannsforetak og enmannsshow for pastoren.
• Anders Torp gikk til relativt harde angrep mot sin egen far under takketalen i forbindelse med at han ble kåret til “Årets ateist 2020” (av Ateistene). Et sitat fra det han der sa: “Personer som har begått handlinger som min far, Jan-Aage Torp, hører hjemme i fengsel.” Dette begrunner han med den psykiske volden og destruktive kristendommen som han ble utsatt for som barn.
• Anders Torp har fortalt en god del om en problematisk oppvekst sammen med sin far Jan-Aage Torp. Nå har lillesøsteren til Anders, Christine Josephine Andreassen, også tatt bladet fra sin munn. Hun kan fortelle om skremmende demonutdrivelser og frykt i sin oppvekst, men likevel har hun ikke sviktet troen og er i ferd med å bli utdannet prest.
• Torp senior kjører som forventet på med sine små-skitne motangrep mot sine egne barn. Ifølge Anders Torp har både han og hans lillesøster blitt utsatt for slibrige angrep fra sin egen far gjentatte ganger – dette pga. de har ytret seg.
• Relativt titt og ofte proklamerer og påstår han at veien til seier er nær i Oslo, Norge og Europa.
• Litt vel overfokusert på demoner, demonutdrivelse, eksorsisme, åndskrefter og åndsgaver.
• Det er slettes ikke uvanlig at han dømmer andre kristne gjennom å kalle dem antikristelige og komplett totalt useriøse.
• Torp senior opptrer svært dømmende overfor andre kristne som tenker annerledes enn ham selv. Hans stygge behandling av kritikere er ikke en kristenleder verdig.
• Hva med å vise litt mer nåde og overbærenhet + tilgivelse overfor andre?
• Hva med å stille litt større krav til seg selv (kvalitetskrav) og det man driver med?
• Han oppfører seg innimellom som en påfugl som bruser med fjærene sine. Høy på seg selv.
• Flere ganger murret over og gått til kamp / krig mot Facebook-gruppa “Stans pengepredikantene!”, som han beskylder for å blant annet drive med “lovbrudd” og “hets mot pinsekarismatikere som folkegruppe”. Ifølge hansReinspikka hatprat-, hets- og mobbegruppe – per definisjon.
• April 2020 annonserer han at han visstnok vil gå til anmeldelse av hedersmannen Levi Fragell med venner. Det hevdes at politianmeldelse er veien å gå for å få stoppet hets, hatprat og personforfølgelse. (En og annen kommentar kan ha vært over streken, men Levi er etter min mening kjapp med å rydde opp i slikt med sletting eller redigering.) Grei nok gjengivelse av “saken”: Søkelys: Jan-Aage Torp vurderer sterkt en politianmeldelse av Levi Fragell for hatefulle ytringer på Facebook. Senere har han visstnok gått tilbake på dette, pga. Levi sin høye alder.
• Flaut og pinlig den kampen han nå har startet. Også “interessant” tolkning han har av hets, hatprat og personforfølgelse.
• Hatefulle ytringer bør selvsagt unngås. Imidlertid har jo pastor Torp selv vært ganske så krenkende mot Levi Fragell med venner med karakteristikker av Levi som “kristendomshater” og “gammelkommunist”. Vennekretsen har blitt stempler som kyniske, uærlige og uredelige “fragellister”.
• Den mannen er ikke sann. Påberoper seg selv beskyttelse i form av tros- og religionsfrihet samt ytringsfriheten. Når andre benytter seg av de samme rettighetene trues det med politianmeldelse. Han kan ikke diktere og bestemme hva andre skal skrive og mene, så lenge ting skjer innenfor lovlighetens rammer. Reglene gjelder begge veier, og ikke kun når det gagner ham.
• Han – Mr. T – prøver å gi inntrykk av å være et åpent og tolerant menneske, noe som ikke alltid stemmer særlig bra med virkeligheten.
• Kritikere beskyldes gjerne for å ville kneble det frie ord, men med en gang han får noe kritikk han ikke liker er han kjapt ute med å blokkere folk fra ordskiftet via sosiale medier og det blir innimellom truet med både politi og PFU. Det frie ord, liksom.
• Det har altså ofte blitt truet med politianmeldelser eller innrapportering til Pressens Faglige Utvalg (PFU) – for brudd på god presseskikk – av høyst berettiget og konstruktiv kritikk. Andres ytringsfrihet står lavt i kurs hos ham.
• Igjen, nesten til det kjedsommelige (skrevet mange ganger før her i bloggen): Det er ikke Bibelens Gud eller den kristne troen i seg selv jeg går til “angrep” mot. Det er gjerningene, praktisk teologi og valgene til en konkret “oppblåst fotsoldat” – som tror at han er en general, hovedhyrde, konge eller guds stedfortreder med ubegrensede fullmakter til å kommandere alle andre rundt seg – som kritiseres og drøftes. Selv har jeg en tro, men jeg tror ikke på det gudsbildet / troen som skapes av personen som her debateres.
• Aktuell sannhet her: “Kristenhatet – hatet blant kristne“.
• Han mener at andre bør lære seg medieetikk og personvernregler. Tviler på at han er helt stødig selv her.
• Det tales til dels med to tunger (doble standarder, dobbeltmoral?): Mannen selv påstår i forbindelse med TV-programmet “Hovedstaden med pastor Torp” (TV Visjon Norge) at programmet setter standarden for hvordan meningsfeller og meningsmotstandere kan møtes til respektfull samtale.
• Han påstår selv at han holder en høy standard i livet. For en humorist!
• Han forsøker å framstå som “stueren” og brobyggende via sin programserie “Hovedstaden” på TV Visjon Norge. Mange ulike personligheter med ulikt teologisk ståsted stiller opp til intervju, og de blir alle som en utsatt for pastorens ledende / styrende spørsmål og til å legitimere pastoren selv.
• En plass blir TV-programmet “Hovedstaden” presentert som: “Pastor Jan-Aage Torp inviterer til den gode samtalen, men han stiller også de krevende spørsmålene. Skinndialog kan vel slikt kalles.
• Han får med seg på “galeien” en del maktpersoner, samfunnstopper og framtredende personligheter, spesielt via sine TV-programmer (engangsopptredener riktignok).
• Han er ikke noen god og representativ representant for kristen-Norge. Han bidrar mer til å bygge vegger og ikke broer mellom kristne.
• Masse møkk og mørke spres fra den kanten, og ikke minst gjøres stygge forsøk på å stoppe kritikeres munn. Meningsmotstandere blir mer eller mindre “truet” eller i hvert fall skremt til taushet. Lavmål bruk av hersketeknikker!
• En del kristenhat, dømming, forsøk på å svekke andres troverdighet og latterliggjøring av meningsmotstandere derifra, ja.
• Mannen støtter visstnok løgnhalsen Donald Trump til “the bitter end”.
• På KKN sin engelskspråklige nettside presenterer han seg selv som: “Jan-Aage Torp er i brede kretser ansett som en ledende talsperson for karismatisk kristendom i Europa.” Snakk om å overdrive sin rolle og betydning! I hvert fall i Norge er det mange kristenledere som ikke vil ta i ham med ildtang en gang.
• Den uvesentlig “nobody”-personen Jan-Aage Torp får “passet påskrevet” via en Twitter-tråd i regi av Erlend Friestad (lenke).

 

Torp skryter fælt av sitt samarbeid med TV Visjon Norge og Jan Hanvold mai 2020:

 

Angående trusler om politianmeldelse (og rettssak) mot kritikere

Noen av kritikerne eller “motstanderne” er FAKTISK kristne. I den forbindelse kan det være på sin plass å gjengi følgende vers fra Bibelen:

• “At dere har rettssaker mot hverandre, er i seg selv et nederlag for dere. Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor ikke heller lide tap?” (1. Kor. 6, 7.)

Det kan vel nesten hevdes å være ubibelsk å gå til anmeldelse og rettssak, slik som vedkommende truer med.

 

Facebook:

Min kommentar på Facebook sommeren 2019 til at Jan-Aage Torp har så mange likere og følgere: “Mange likere, men et svært beskjedent engasjement fra dem. Få kommentarer og få liker-klikk på enkeltinnlegg. Virkelig en død og passiv “beundrerskare” han har. Engasjementet og gnisten imponerer ikke. Hele greia blir i hovedsak et enmannsshow.”

 

Avisen Vårt Land har ENDELIG i juni 2021 skrevet litt små-kritisk om deler av virksomheten til Jan-Aage Torp:

• Vårt Land: Den polske organisasjonen Ordo Iuris | De har foreslått å fengsle kvinner som tar abort. | Pastor Jan-Aage Torp har blitt døråpner og mellommann for dem.
• Vårt Land leder: Torp og Ordo Iuris former en problematisk allianse | Den polske organisasjonen Ordo Iuris, støttet av pastor Jan-Aage Torp, står for verdier og politikk ingen kristne bør stille seg bak. Norske kristenledere har et ansvar for å tale dem imot.

Den polske organisasjonen Ordo Iuris står for ekstremt konservative eller ultrakonservative familieverdier. De er totalt imot abort, og de motarbeider barnevernet. Den biologiske familiens egenverdi er høyt vektlagt (“hellig”) av “banden”. Organisasjonen har utspring fra konservative katolske kristenmiljøer.

Enkelt og greit skremmende holdninger og meninger det den polske organisasjonen står for, og – slik jeg ser det – det er høyst uønsket at slikt tankegods får innpass i Norge.

Også en grei oppfølging eller videreføring i august og september 2021 fra avisen Vårt Land:

• Vårt Land: Utenlandske ambassadører har særlig god kontakt med én kirkeleder i Norge: Jan-Aage Torp
• Vårt Land kommentar (Alf Gjøsund): Tausheten om Torp | Ifølge sin egen organisasjon er han en ledende representant for den karismatiske kristenheten. Men nesten ingen kristne ledere vil snakke med ham. Hvorfor ikke?

Her rettes det fokus mot “European Apostolic Leaders (EAL)” hvor Torp er president, og hans nettverksbygging overfor utenlandske ambassadører i Norge.

Bør også leses, da det “pirkes” borti noe vesentlig:

• Vårt Land verdidebatt (Sigmund Voll Ådnøy): Jan-Aage Torp er en brobygger? Hva så? | Vårt Lands “angrep” på Torp gjør psykologspesialist Einar Salvesen litt paff.
• Eg skriv, altså er eg | Sigmund Voll Ådnøy sin blogg: Vårt Land og TV-pastor Torp
• Eg skriv, altså er eg | Sigmund Voll Ådnøy sin blogg: Uverdig syt fra pastor Torp
• Oddbjørn Johannessen (Facebook): Pastor Jan-Aage Torp til krig mot Vårt Land

Og neste person er:

Mer om Finn Jarle Sæle

• Sæle vil vel enkelte kalle for en kristen-konservativ “mørkemann”, og han er avisredaktør for ukeavisen Norge I DAG.
• En urokråke i kristen-Norge? Han har i hvert fall gått “til krig” mot mangt og mange.
• Finn Jarle Sæle var sjefredaktør i den kristne dagsavisen Dagen, men ble sparket fra denne stillingen tilbake i 1999.
• Gift med Anita Apelthun Sæle, også en kjent og noe omstridt skikkelse innenfor kristen-Norge.
• Ukeavisen Norge IDAG framstår for meg som tilnærmet et makkverk av en avis. Etter mitt syn er avisen preget av ubalansert og dårlig/amatørmessig journalistikk og radikalisert teologi.
• Mer informasjon: Finn Jarle Sæle – Wikipedia.
• Usikker på hvor engasjert han for tiden er i KKN. Det har vært få innspill fra hans side.

Tilbake til toppen.

---

Den katolske kirke

Min kjennskap til Den romersk-katolske kirken (DKK) er heller begrenset. Likevel har jeg tenkt å sette opp noen kritiske punkter rundt dette kirkesamfunnet nedenfor:

• “Avgudsdyrkingen” av paven forstår jeg meg ikke på.
• Dyrking av helgener er også fjernt for slike som meg, inkludert dyrkingen av Jomfru Maria. Avgudsdyrking er vel et vel så passende begrep, da Maria i den katolske troen gis tilnærmet gudestatus og fritak fra arvesynden.
• Tilsynelatende er kirka stor motstander mot modernisering og andre større endringer. Muligens angst mot endringer?
• Tradisjoner og pavemakten er viktigere enn hva Bibelen sier.
• Ritualer, liturgi og makt viktigere enn levende tro.
• Det er ikke rom for likestilling. Damer kan f. eks. ikke bli prester.
• Et veldig hierarkisk system/strukturer med masse ledd hvor paven er på toppen. Under paven er det både patriarker, kardinaler, ulike biskoper, ordener osv. Demokrati er det lite av.
• For stor makt til de geistlige, inkludert prestene.
• De anerkjenner ikke fullt ut oss andre kristne. Det er f. eks. ikke greit at en ikke-katolikk deltar i deres nattverd.
• Pr. dags dato ønsker ikke den katolske kirke å ha felles nattverdsfeiring med protestantiske kirkesamfunn pga. ulike syn på hva nattverden innebærer. Hva som legges i nattverden er noe annerledes enn hos oss protestantisk kristne.
• Visstnok ikke lov til å bruke oblater under nattverd som er glutenfrie. (Hvis så skjer er ikke nattverden “gyldige”!)
• Skriftemål-praksisen virker rar.
• Gammeldags etikk, moral og leveregler. På kollisjonskurs med hvordan folk flest lever sine liv i dag.
• Forkynnelsen rundt skjærsilden anser jeg som “rar”.
• Enkelte kaller enkelt og greit katolikkene for medlemmer i “Skjøgekirken” (den frafalne kristne kirken).
• Prester og ordensfolk (munker, nonner osv.) må leve i sølibat (ugifte og i seksuell avholdenhet).
• Den katolske kirken kan til tider virke som å være den reneste overgriperkirken. Den ene rystende historien etter den andre har blitt framsatt. Overgrep har blitt begått av mange prester (geistlige) mot en lang rekke barn, inkludert mot altergutter m. m. Det selvpålagte sølibatet der i gården er tydeligvis lite verdt i praksis. Sakene har i flere tilfeller blitt forsøkt dysset ned.
• Generelt virker det som om kirka fortsatt tar litt for lett på overgrep (seksuelle overgrep m. m.), uten vilje til en god og grundig nok opprydning.
• Å beholde kirkens “gode” rykte har tradisjonelt blitt satt foran overgrepsofrenes sak.
• Kategorisk nei til bruk av prevensjon og konsekvent imot abort.
• Klosterlivet, munker og nonner forstår jeg meg i liten grad på.
• Kirka har hatt en del uheldige saker rundt overgrep, korrupsjon og andre økonomiske og ledelsesmessige skandaler.
• Vatikanet (Vatikanstaten) – katolikkenes “høyborg” – er visstnok ifølge enkelte informanter fullt av rykter, dobbeltmoral, hykleri, løgn, overgrep (sex) og maktkamper.
• Den katolske kirke (DKK) i Norge – spesielt Oslo katolske bispedømme – har drevet med pengerot, medlemsjuks og bedrageri. Kirka har – basert på telefonkatalogen – “tvangsinnmeldt” personer med “katolske” navn og opprinnelse (personer med utenlandsk opprinnelse, fra katolske land).
• Pga. kunstig høye medlemstall har de fått alt for mye i støtte fra staten, og staten har krevd og vunnet fram via rettssak (2017) om at kirkesamfunnet (Oslo katolske bispedømme) må tilbakebetale ca. 40 millioner kroner + dekke statens saksomkostninger + foretaksbot på ca. 2 millioner kroner for grovt bedrageri.
• Januar 2019 pågikk det visstnok ankesak i lagmannsretten, da katolikkene nektet å betale tilbake pengene. Oslo katolske bispedømme tapte ankesaken mot staten mars 2019, men DKK gav seg ikke da de anket dommen til høyesterett.
• Anken til høyesterett ble avvist, og endelig punktum ble satt for medlemsrotsaken. Oslo katolske bispedømme må totalt tilbakebetale ca. 100 millioner kroner fått som statlig og kommunal støtte. Telefonkatalog-metoden til katolikkene (medlemsjuks!) var ikke lønnsomme framgangsmåte i lengden.
• Ifølge dem er katolske døpte personer reelle medlemmer av kirka okkesom, selv uten aktiv innmeldelse i DKK i Norge.
• Teoretisk sett godtar de ikke gjengifting, men i stedet har de en latterlig intern domstol som etter gransking kan annullere og ugyldiggjøre (overfor “Gud”) et tidligere ekteskap. En skikkelig inngripende virksomhet de bedriver, og en svært lettsindig og ukritisk (ulovlig?) bruk av personopplysninger.

 

Tilbake til toppen.

---

Hellige bygninger, rom og altere

• Det kan hevdes med rette at dette med hellige rom, vigslede bygg (kirker, katedraler osv.) og egne gudshus er en avsporing. I utgangspunktet er det ikke noe spesielt hellig med et kirkerom, det er ikke mer hellig enn et hvilket som helst bygg eller rom.

– Kirken/kirkerommet er ikke mer hellig enn et do (utedo).

• Et vers fra Bibelen: “Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?” (1. Kor. 3,16). Har du Guds Ånd, er du Guds hus/tempel. Vi skal i hovedsak bygge mennesker, ikke bygninger.
• Å vigsle bygninger kan hevdes å være ukristelig. Gud bor ikke mer i slike bygninger enn andre plasser hvor kristne samles.
• Blant de første kristne og i urmenighetene var menigheten/kirken menneskene som var tilstede, ikke bygningene.
• Vi lever ikke etter den gamle pakt. Vi lever etter den nye pakt, hvor forhenget i tempelet for lengst er revnet og er borte. Det finnes ikke noen hellighet som er forbeholdt bare spesielt utvalgte hus eller mennesker.
• Ærefrykt og følelsen av hellighet i mektige/storslagne rom har ingenting med Gud å gjøre. Det er menneskelige følelser som også kan oppnås i andre typer bygninger.
• Guds nærvær er tilgjengelig for hvem som helst, når som helst og hvor som helst. Gud bor ikke og er ikke avgrenset av hus bygget av menneskehender.
• Bygninger, utsmykking, altere, uttrykksformer osv. har i en del tilfeller nesten blitt som avguder og avgudsdyrking for oss. Virkemidlene har blitt selve målet eller budskapet vårt. Bygninger og andre ytre faktorer har blitt viktigere enn selve menneskene og troen.
• Enkelte behandler alteret og alterringen som noe spesielt hellig, gjerne forbeholdt presten som “tumlingsrom”. Hvor kommer den Bibelske dekningen for dette med å gi presten slike særrettigheter/enerettigheter samt at man i det hele tatt behandler alterringen som noe spesielt hellig?
• Bygging, utsmykking og vedlikehold av kirkebygg og andre gudshus koster astronomiske pengesummer. Disse pengene kunne ha vært anvendt på mye bedre formål.
• Noe dobbeltmoralsk er jeg. En del kirkekonserter kunne med fordel ha funnet sted andre steder enn i kirka.
• I et kaldt land som Norge med varierende vær trenger vi selvsagt et rom/bygg å møtes i for å feire Gudstjeneste og for å avholde møter. Imidlertid kunne byggene ha vært mye mindre prangende, og med fordel kunne gjerne andre eksisterende bygg (skoler, samfunnshus, kulturhus, idrettshaller, grendehus osv.) ha blitt benyttet i stedet for egne kirkebygg.
• Sakrale bygninger med overdådig utsmykking samt mektige rom og bygg fungerer ikke på meg. Jeg blir ikke mer troende eller mer kristen av slikt.

Tilbake til toppen.

---

Jesus i fokus i stedet for å holde liv i “kristne” tradisjoner

Av og til blir de “kristne” tradisjonene viktigere enn selve Jesus og troen. Fra Davids liv (David Åleskjær sin blogg) har jeg hentet inspirasjon til lista nedenfor over ting som kan VURDERES barbert bort fra vår kristne tradisjon. David kaller det selv et tankeeksperiment (kjettersk sådan). Muligens litt vel drastisk og overdrevet riktignok.

Følgende punkter inngår i bort med-lista:

• Pave og andre tilsvarende maktpersoner, f. eks. de maktutøvende gallionsfigurene av noen biskoper. Bort med all kjendisstatus og idoldyrkelse i menigheten! Hva med en flatere organisasjonsstruktur med mer makt til vanlige medlemmer?
• Åndelige “show” og overdådige sceneshow.
• Behovet for (egne) prester.
• Liturgiske plagg.
• Kirkebygg og bedehus (fokus på mennesker, ikke bygg).
• Dagens tåpelige nattverd. Bør være et reelt måltid med noe annet enn en tørr oblat og et medisinglass med vin.
• “One-man-show” (enveiskommunikasjon) fra presten eller forstander. Flere (alle) bør få delta i Gudstjenesten.
• Søndag som spesielt hellig dag.
• Gjentakende ritualer og fast liturgi.
• Prestens ene-rettigheter til å utføre ting (sakramenter m. m.), f. eks. dåp. Hvem som helst kan foreta dåp eller forrette nattverd.
• Alle menneskebud og enhver form for loviskhet.
• Dømming av de andre på utsiden.
• Arrangement av bryllup og begravelser i kirkelig/kristen regi. Dette er statlige oppgaver og ikke en kirkelig oppgave. Det samme kan sies om begravelser og kirkegårdsadministrasjon.

Jeg støtter mye av det han uttaler. På det kirkelige og kristelige området er jeg muligens en aldri så liten anarkist?

En del oppleste og vedtatte kristne verdier og sannheter (Bibeltro, bokstavtro) kan med fordel kastes over bord i samme slengen.

Tradisjoner og kultur dyrkes av og til som selvstendige verdier og mål. Det blir viktigere å opprettholde det tradisjonelle enn å nå ut med evangeliet. Historien og tradisjonene får sin egenverdi som er høyere og viktigere enn misjon og det kristne budskapet. Mer av det tradisjonelle vil neppe trekke mer folk til kirkene og forsamlingslokalene. Endringer må til!

Hva om vi rett og slett blåste en lang marsj i alt som het tradisjon, nullstilte oss fullstendig, og utelukkende fokuserte på å nå ut med budskapet til den kulturen vi befinner oss i?

Sitat fra innlegg på Davids liv – David Åleskjærs blogg.

Tilbake til toppen.

---

Kristne skoler

Det virker nesten som om kristne grunnskoler dukker opp som paddehatter rundt forbi her i vårt land. Selv er jeg dypt skeptisk til slike egne kristne skoler. Også kristne bør være til stede i det offentlige rom og på de vanlige grunnskolene, slik at man kan nå nye mennesker med evangeliet. Å samle seg i egne bobler etter gettoer bidrar ikke akkurat til utbredelsen av kristendommen.

Å være lærer eller elev i vanlig (offentlig) grunnskole bør være malen for kristne. Dette å møte ikke-kristne i hverdagen og “infiltrere” samfunnet rundt oss gir muligheter for både forkynning og trosforsvar (opplæring og praksis), og ikke minst får man innsikt i hvordan verdenen utenfor bedehuset er og tenker. Å tilbringe sitt liv kun i kristne sammenhenger vil ikke bidra til at den enkelte blir særlig rustet til å kunne få spredt det kristne budskapet til samfunnet og medmenneskene rundt oss.

Også barna av “super-kristne” trenger å bli integrert i det normale storsamfunnet, noe som blir vanskelig når de hoper seg sammen på egne ghetto-skoler for likesinnede.

Kristne grunnskoler, nei fri og bevare meg for dem! Slike ghettoer trenges ikke i det norske samfunn!

Tilbake til toppen.

---

Sex

Kristne forsamlinger har ofte vært svært sexfikserte, på en negativ måte. Det blir mye snakk om hvor galt det er og framstilles gjerne som den største synd man kan gjøre. Sex har blitt gjort til noe skittent, tabubelagt, syndig og kun en nødvendighet for forplantningens skyld innenfor ekteskapets rammer. Ve den som faller i synd og hopper til sengs uten å være gift. Mennesker framstilles som tikkende ikke-styrbare bomber som hopper til sengs med hvem som helst etter å ha kommet i snakk med en av det motsatte kjønn (eller eget kjønn for den saks skyld hvis man er lesbisk/homofil).

Det er heller ikke maken til hva slags straffedom onani, masturbasjon og selvtilfredsstillelse på det seksuelle området kan medføre. Våre iboende drifter gis ingen plass i enkelte kristne miljøer. Troen skal visstnok være i stand til å oppheve naturlovene.

Det er etter mitt syn ok at kristne forsamlinger blir en aldri så liten motpol til storsamfunnets sexifisering. Imidlertid må det da være måte på dømming og nedsnakking av en fin gudeskapt ting som sex og seksualitet. Greit nok at det kan være gunstig at sex finner sted innenfor trygge rammer og ikke som one-night stands (engangsligg), men det må da være mulig å få et litt mer nyansert og balansert syn på tingene enn kun å gjøre det til noe som er helt fy-fy.

Av og til lurer jeg på om pornoindustrien eller kristen virksomhet er verst? Kristen virksomhet har bidratt til å gjøre sex til noe skittent og til dels ekkelt, noe som kun er nødvendig for å lage barn. Kvinner ses på som individer som leder og frister menn inn i synd og fristelse. En god del kristne påstår med Bibelen i hånda at boka forbyr eller umuliggjør likestilling, noe som virkelig er kreativ og fantasifull fortolkning av boka.

Et eksempel på kristnes rare syn på sex henter jeg fra boka til Stephan Christiansen (1996) “Ny standard for en ny generasjon”:

“Alt du trenger å vite om sex er dette: Sky det som pesten til den dagen du er gift […] Det er like greit å innse det med en gang. Så lenge du ikke er gift, så er ikke sex noe for deg! […] Som gutt skal du se for deg at det står skrevet det samme på jenta som på høyspentledningen: Berøring livsfarlig. Med andre ord: Hold fingrene av fatet.”

(Sitat hentet fra Internett. Jeg har ikke lest boka, men jeg forutsetter at sitatet er korrekt gjengitt fra boka.)

Boka er riktignok 20 år gammel nå, men mye tyder på at noe av den samme grunnholdningen lever den dag i dag i mange kristne miljøer.

For ca. 20 år siden (slutten av 1990-tallet) var det en del fokus på den kristne avholdenhetskampanjen “Verd å vente på”. Nå etterpåklokskapens navn kan denne kampanjen på mange måter oppsummeres som mislykket. Enkelte “falt i synd” og slet med dårlig samvittighet og andre problemer i etterkant, og enkelte har også fått et litt vridd syn på hele sexen og fått et noe problematisk forhold til romantikk, sex og kjærlighet.

Den moderne nettsiden «GuttogJente.no» formidler også et tvilsomt syn på sex, der en del tips og råd er “politisk korrekte” innenfor en kristen setting, men hvor rådene neppe er i samsvar med medisinvitenskapen og/eller psykologien.

Tilbake til toppen.

---

Humanisme og Human-Etisk Forbund (HEF)

• Human-Etisk Forbund (HEF) er en “liten” og “marginal” gruppe som innimellom lager masse støy i forhold til sin “lave” oppslutning. Ifølge Regjeringens nettside hadde de 93.276 medlemmer i 2020. De er (og blir?) en miniputt i forhold til kirka, som i år 2021 hadde rett over 3,5 millioner medlemmer (ca. 65 % av alle nordmenn).
• . (Til sammenlikning hadde Den norske kirke 3 724 857 medlemmer eller tilhørige ved utgangen av år 2018, hvor kun bosatte i Norge har blitt regnet med.)
• Deres “oppdrag” er blant annet å presentere religionskritikk når religion bidrar til å diskriminere eller å undertrykke (maktmisbruk).
• Blant annet kjemper de for menneskerettigheter og likeverd for livssyn.
• HEF som livssynsorganisasjon fører stadig en krig mot trosorganisasjoner/religiøse organisasjoner som tror på en gud.
• Humanisme framstår som et eget frittstående livssyn. Vitenskapen har sin plass i deres tro, mens gud ikke er en del av deres verden. Mennesket står i sentrum.
• HEF sitt livssyn er alt annet enn verdinøytralt.
• Begreper som de selv bruker om sin “tro” er “livssynshumanisme” eller “sekulær humanisme”. Det blir vel ikke helt feil å kalle de ateister heller.
• De hevder innimellom å representere et livssynsnøytralt alternativ. Etter mitt syn er det de presenterer alt annet enn nøytralt med sin massive motstand mot at det finnes noen gud eller noe annet overnaturlig.
• Selv om de tror at kristendom bare er tom overtro har de fått helt angst og fobi mot alt kristent og kristenmannsblod. Hva skader det med en sang med kristent innhold eller en skolegudstjeneste når de likevel ikke tror på budskapet?
• Til tider utviser de litt for stor berøringsangst overfor det religiøse, og de virker livredde for ethvert religiøst symbol.
• De skal vise respekt for andre menneskers livssynsvalg, selv om de ikke selv tror på noen guder. Denne respekten uteblir innimellom i deres argumentasjon.
• De påstår å kjempe for religionsfrihet, men den sterke antipatien de har mot religion ødelegger for frie religionsvalg. Uten å få høre ordet er det ikke mulig å ta et aktivt valg for eller imot en tro, f. eks. kristendommen.
• Det kan virke som om HEF prøver å ta monopol på innholdet i humanisme-begrepet. HEF kjører en intens og aktiv krig mot kristendommen og kristne uttrykksformer begrunnet i humanisme, selv om humanisme i seg selv slettes ikke trenger å stå i et motsetningsforhold med kristen tro. Det finnes faktisk en egen retning for kristen humanisme.
• Å få til en helt livssynsnøytral religionsundervisning i skolen anser jeg som en utopi og umulighet (verden er subjektiv og ladet, en helt objektiv nøytral gjengivelse er umulig).
• HEF sin sterke tro på vitenskapen og det gode i mennesket klarer jeg ikke å dele. Både vitenskapen og mennesket feiler for ofte til at jeg klarer å dele entusiasmen deres. Deres (over)tro på vitenskap, nøytralitet og mennesket er vel så sterk som den sterkeste religiøse troen. De påstår at “Mennesker er frie, bevisste og ansvarlige.”.
• HEF med venner er i mine øyne VIRKELIG sterkt troende! De tror tilnærmet 100 % på vitenskapen og mennesket, hvor de mer eller mindre tror og hevder at de fleste mennesker er gode på bunnen og kan ta fornuftige beslutninger. Når jeg ser ut over all ondskapen i verden mister jeg helt troen på det gode i mennesket. Man ser både f. eks. krig (borgerkrig), sult, utnyttelse (slaveri), vold, kriminalitet, skadelig egoisme, rasisme og flyktningekatastrofer som vi mer eller mindre blunder øynene for. Og for all del: Det er også en god porsjon med ondskap og hat innenfor de kristnes rekker.
• Selvsagt respekterer jeg deres eksistens, men enkelte av deres medlemmer blir litt vel militante og negative i sine utsagn. Det må være lov for andre å ikke dele deres syn uten å bli hudflettet for dette.
• Jeg synes deres redsel for skolegudstjenester og religion i skolen og ellers i samfunnet er litt vel overdreven. Litt for mye gammel bitterhet mot kirka og andre kristne organisasjoner preger argumentasjonen.
• Ingen tar skade av en skolegudstjeneste eller to. Presentasjon av den kristne kulturarven og dette å bli kjent med trossamfunn og kirke i nærmiljøet bør være lovlig innenfor skolens rammer (KRLE-faget).
• Bare for å få det sagt: Jeg er selvsagt IKKE tilhenger av at elever stilles på store trosmessige valg innenfor skoletiden. Å skremme med helvetet for dem som ikke tar et aktivt trosvalg bør absolutt ikke finne sted innenfor skolens rammer.
• Innimellom irriterer deres dårlige oppfinnsomhet meg. De har “stjålet” kristne seremonier og gjort dem ikke-kristne. De tilbyr blant annet “Humanistisk konfirmasjon”, en nesten blåkopi av kirka sin konfirmasjon hvor Gud har blitt kastet ut. Kunne de ikke i stedet ha funnet på noe kreativt og nytt selv?
• For å si litt imot meg selv: Levi Fragell har jeg til tider sansen for. Han tar opp mange interessante temaer innenfor religiøse overtramp.
• Etter mitt syn: For all del bedre at folk engasjerer seg i HEF enn i sekter, TV Visjon Norge, usunne kristenkonservative miljøer og/eller ekstrem-karismatiske miljøer! Det er også bedre at folk lever ut sitt engasjement via HEF enn bare å utvise ren likegyldighet.
• På en god del områder – utenom Gudstroen – deler kristne og humanetikere / humanister mange verdier.
• En lillebror til HEF er Humanistene (Humanistforbundet) med sine ca. 3.420 medlemmer. Her er siste nytt at de åpner opp for medlemmer med religiøs tilhørighet. De er altså ikke-ateistiske humanister.
• Jeg synes at HEF har en litt vel krampaktig kamp mot all religion. I så måte har jeg mer sansen for lillebroren Humanistene, som har et litt mer spørrende og «friere syn» på dette området. Som troende kan jeg ikke være medlem av HEF, selv om jeg ser at organisasjonen kjemper for mange gode saker hvor jeg deler syn med dem.

Desember 2022 er HEF (igjen) på hugget! Denne gangen kjemper de mot kors i gravkapeller og på gravplasser, da korssymbolene ifølge HEF framstår som påtrengende og truende på ikke-kristne. For meg framstår utstillet som totalt useriøst og totalitært fra HEF.

Forbundet framstår via slike utspill som en ren protestbevegelse mot kristendommen og dens naturlige plass i det norske samfunnet. Det virker som om enkelte i HEF trenger litt voksenopplæring om forskjellen mellom livssynsåpent og livssynsnøytralt samfunn. Jeg og et samlet Norge – utenom HEF og tilsvarende krefter – sier ja takk til det første, og samtidig sies det nei takk til det siste.

Glimrende lederartikkel fra Vårt Land om dette her:

• Vårt Land leder: Totalitært fra Human-Etisk Forbund | Human-Etisk Forbund Hamar ser ut til å forveksle det livssynsåpne med det livssynsnøytrale.

Jeg støtter sitatet til David Åleskjær i hans blogg: “Det finnes ikke noe som heter livssynsnøytralt. Det finnes bare livssynsåpent eller totalitært.”

Når alt dette her har blitt sagt: Ofte er jeg mer enig med og har meninger mer på linje med HEF enn med enkelte kristne grupperinger. Som sagt før føler jeg ofte at ekstrem-konservative og ekstrem-karismatiske kristne befinner seg på en helt annen planet enn den jeg bor på. Usikker på om vi en gang tro på den samme guden.

Tilbake til toppen.

---

Islam og andre religioner

Islam: Kunnskapsnivået mitt om Islam og Allah er heller moderat. Skal være forsiktig med å være for bastant i mine uttalelser rundt denne religionen. Men:

• Som kristen tror jeg selvsagt ikke på den muslimske troen, Koranen, Allah og Muhammed.
• Islam og den muslimske læren presenteres innimellom som fredens religion. Mon tro om dette stemmer helt med virkeligheten?
• Enkelte kaller Islam for sverdets (krigens) religion. Kristendommen kalles av de samme menneskene for kjærlighetens religion. Dette er en kraftig forenkling, men muligens er det også litt sannhet i det sett ut fra nåtid?
• Så vidt jeg forstår finnes det masse vold og krig nevnt i både Koranen og beslektede skrifter. Islam kan i praksis oppleves som en svært voldelig/krigens religion.
• Profeten Muhammed var også en krigsmann.
• Det finnes mange fredelige muslimer, men det finnes også det motsatte (f. eks. IS-sympatisører).
• Enkelte ekstreme islamister (Mulla Krekar, Ubaydullah Hussain m. m.) som har kommet til Norge har beklageligvis ødelagt ryktet til vanlige fredelige muslimer. På samme måte har enkelte terroraksjoner (selvmords- og bombeaksjoner) i utlandet heller ikke styrket muslimenes rykte. De få ødelegger som kjent for de mange.
• Innføring av Sharialov er IKKE noe jeg ønsker meg i Norge eller i andre europeiske/vestlige land.
• At karikaturtegninger av den islamske profeten Muhammed skal medføre fare for livet (Fatwa, dødsdom) til den/de ansvarlige for tegningene kan ikke aksepteres. Muslimene kan oppfatte tegningene som blasfemi og gudsbespottelse, men det gir dem likevel ikke noen rett til å selv å straffe andre mennesker med døden til følge.
• Bruk av nikab, burka og hijab klarer å provosere enkelte nordmenn.
• Enkelte muslimers manglende respekt og toleranse overfor oss “vantro” oppfatter jeg som et relativt stort problem.
• Enkelte muslimers forfølgelse og undertrykking av kristne og andre ikke-muslimske religiøse grupper kan på ingen måte aksepteres.
• Æresdrap og blodhevn kan ikke tolereres. (Mer kultur enn selve religionen Islam.)
• Menneskerettighetene og likestillingen står svakt i enkelte muslimske miljøer.

Andre verdensreligioner som buddhisme, hinduisme etc. kunne også ha vært omtalt. Imidlertid faller dette utenfor mitt kunnskapsnivå og interessefelt. Ulike sekter kunne også ha vært omtalt.

Tilbake til toppen.

---

Nei til kristent hemmelighetskremmeri, lukkede og ekskluderende miljøer

Kristne aktiviteter bør i utgangspunktet være åpne for alle i aktuell målgruppe. Alle bør som hovedregel inkluderes. Å holde enkelte på utsiden, ekskludere og sortere mennesker, er ikke i god kristen ånd.

Type losjer og ordener: 

• Personlig mener jeg at lukkede miljøer av typen losjer, eksklusive klubber, ordener, frimurere osv. ikke bør støttes av kristne – eller av folk flest i det hele tatt.
• Kristne organisasjoner/menigheter bør ikke ta imot økonomiske midler eller drive med andre former for samarbeid med slike lukkede miljøer, da dette vil bidra til å legitimere virksomheten.
• Lukkede miljøer basert på invitasjon, kun utvelgelse av personer som er “gode nok” til å bli medlemmer og masse hemmelighetskremmeri synes jeg ligger langt unna Bibelens idealer.
• Kameraderi (medlemmene støtter hverandre i tykt og tynt på bekostning av ikke-medlemmer) innenfor slike miljøer liker jeg heller ikke. Medlemmene støtter hverandre i tykt og tynt, og de hjelper hverandre opp og fram.
• Noen påberoper seg til og med Guds navn, selv om de driver med ikke-kristen seleksjon av personer.
• Beslutninger fattes og makt utøves innenfor lukkede kretser og rom (uoffisielle arenaer). Det er ikke verdig det norske demokratiet å ha slike organisasjoner.
• Eksempler på organisasjoner, losjer og ordener av den tvilsomme typen: Frimurerlosjen / Den Norske Frimurerorden, Rotary, Lions, Round Table og Odd Fellow Ordenen. Alle disse er vel forbeholdt menn.
• Det finnes også en del kvinnevarianter, blant annet: Zonta, Rebekkaloger og Maria-Ordenen.
• Losjene driver gjerne med litt veldedighet og veldedige tiltak / prosjekter, som et “skalkeskjul”, rettferdiggjøring og “hvitvaskingstiltak” for hovedaktivitetene.
• Jeg er selv oppvokst med at mine foreldre skulle på “losjen”, men dette var en litt annen form for losje som jeg ikke reagerer på. De var nemlig medlemmer i IOGT (godtemplarlosjen/godtemplarordenen), en totalavholdsbevegelse. IOGT er åpne for alle som ikke bruker rusmidler. Ungdomsorganisasjonen Juvente driver i “samme gate”.

Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i Dagen, har skrevet et innlegg med tittelen: “Prester bør ikke være frimurere”. Jeg er helt enig i hans konklusjon og det meste han ellers skriver om temaet.

Prester/pastorer og kirke/forsamlinger/menigheter bør IKKE ha noen nære koblinger mot frimurere og/eller eksklusive losjer.

Frimurerne representerer et gammeldags system for elitisme hvor kun menn og kun samfunnseliten kan bli invitert. Det er snakk om lukkede brorskap med hemmelighold hvor også kvasi-religiøse ritualer finner sted. Koblingen mellom slik virksomhet og kristen tro er problematisk, da det mer framstår som noe okkult enn som noe kristent.

 

Andre forsamlinger og miljøer:

• Organisasjonen Gideon som bidrar til å spre på hotell-Bibler m. m. setter jeg også opp på lista over tvilsomme lukkede miljøer. Det er snakk om en gutteklubb for bare mannfolk, og de vil helst ha som medlemmer menn av typen “Kristne forretningsmenn, ledere eller fagkvalifiserte menn….”. Videre må man “…også ha en anbefaling fra en sentral person i sin menighet, eller fra den lokale Gideon-avdeling.”. Altså: Et lukket miljø som minner mistenkelig på en losje.
• Det finnes også andre ekskluderende miljøer/lukkede miljøer. F. eks. har jeg hørt om både kvinneforeninger, Bibelgrupper og hus-fellesskap/cellegrupper som er svært tilbakeholdne for å åpne opp for nye medlemmer.
• Enkelte forsamlinger og menigheter kan også være svært så “klikkete” (klikker). Det er ikke gitt at hvem som helst kan bli inkludert i miljøet.
• Noen steder er enkelte familier og personer mer verdt enn andre, ikke ulikt et kastesystem.
• I sin tid skrev jeg en del kritiske kommentarer om Misjonshuset i Egersund (PDF-fil) rundt disse temaene m. m.

Tilbake til toppen.

---

Israel og jødene

Hoveddelen av teksten er nå flyttet til en egen selvstendig artikkel her i bloggen (lenke). Israel: Selv er jeg sterk motstander mot antisemittisme mot jøder, men jeg trenger ikke som troende å være en konservativ kristenfundamentalist eller kristensionist. Jeg kan ikke for enhver pris støtte den sekulære staten Israel i tykt og tynt. Også palestinere bør behandles som verdifulle mennesker og være et misjonsmål for oss kristne. Mye som blir gjort i Israel er neppe Guds vilje, og det fortjener ikke kristnes blankotillatelser eller legitimering. Israel patriotisme   Synet på Israel er ikke – og bør ikke være – en viktig sak eller spørsmål innenfor de kristnes rekker. Israel-saken er til syvende og sist en perifer og uvesentlig sak innenfor troen for oss her i Norge. Ensidig og ukritisk støtte av Israel (og jødene) kan jeg ikke stå inne for, hvor staten Israel dyrkes som en egen gud! Les mer: blogg.brr.no: Israel og jødene

Tilbake til toppen.

---

Nei til religion, ja til evangeliet

Ja takk til evangeliets kraft og Jesus-troen, nei takk til alle former for religion.

Usunne sider med religion:

• Religion dreper og ødelegger! Nei takk til religion, ja takk til evangeliet!
• En del krig og elendighet som inntreffer i vår verden begrunnes med religion (eller mistolkning/misbruk av religion).
• Fritt gjengitt etter Karl Marx: “Religion er opium for folket”. Dette kan jeg i hovedsak si meg enig i. Imidlertid vil jeg fort føye til: Gi dem Kristus og evangeliet i stedet for død religion.
• Henrik Johan Ibsen sitt kjente sitat “Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme” fra Vildanden kan også overføres til religion. Enkelte benytter “falsk” religionen som et halmstrå til å holde seg fast i på veien gjennom livet. Å “punktere” religionen kan gi vedkommende store personlige problemer og livskrise.
• Religion er menneskers forsøk på å nå opp til Gud i form av loviskhet, leveregler, menneskebud og dømming av andre mennesker.
• Evangeliet er Guds forsøk på å komme ned til menneskene, jf. Jesus sitt frelsesverk og nådebudskapet. Tro er alt som skal til.
• Det er ikke bra at evangeliet og Jesus-troen/kristendommen ofte blir hovedsaklig forbundet med moralisme, religiøse bud, streng etikk, lover, menneskeregler og trauste tradisjoner/ritualer. Det er ikke dette som er ekte kristentro eller det sentrale i evangeliet. Frelsen og nåden er så mye viktigere!
• Religion kan fungere som et åk eller tvangstrøye over livet. Man blir ufrie og hemmet, mister glede og livslyst.
• Kan fungere som et hinder for naturlig omgang med andre mennesker.
• En evig konflikt med seg selv kan oppstå. Man dras mellom egen personlighet og urealistiske ytre forventninger.
• Man må prøve å innfri andres forventninger. Dette kan bidra til at man “mister seg selv” i og med at man ikke får lov til å være seg selv med sin personlighet (må opptre med maske). Ofte klarer ikke alle å leve opp til forventningene fra seg selv, ledelsen, medmennesker eller fra “Gud”.
• Religion kan medføre selvopptatthet eller lavt selvbilde, og i andre tilfeller psykiske problemer.
• Masse leveregler og menneskebud må etterleves. Andre har betydelig kontroll over det enkelte medlems adferd (indoktrinering). Sanksjoner mot dem som ikke lever opp til reglene.
• Selektiv Bibeltroskap.
• Gjerne en sterk autoritær ledelse som ikke kan motsies.
• Usunn religion kan medføre “brente barn“.
• Det kan bli et motsetningsforhold mellom Jesus og evangeliet kontra kristendom, religion og tradisjoner.
• Alle som tror kan bli en Jesus-troende disippel. I Guds plan og frelse er det plass for oss ikke-perfekte, normale, tvilende og snublende mennesker. Man trenger ikke å leve et “prektig” liv etter strenge regler for å kunne være en troende på evangeliet om Jesus.
• Unngå å oppsøke religion, ta imot evangeliet i stedet!

Inspirasjon til denne tematikken har blitt hentet fra “Davids liv | David Åleskjærs blogg”.

Tilbake til toppen.

---

Kristen begrepsbruk

En del begreper som blir benyttet i kristne kretser med den største selvfølgelighet sliter jeg med å forholde meg til. Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med og forstå meg på begrepenes tillagte innhold. Noen aktuelle begreper:

✞ Frelst ✞ Frimodighet ✞ Vekkelse ✞ Helvete ✞ Dommedag og endetid ✞ Åndsdøpt ✞ Nådegaver ✞ Tungetale ✞ Nattverd ✞ Sakramenter ✞ Halleluja ✞ Forfølgelse ✞ Forbønn som maktmiddel og hersketeknikk ✞ Helbredelse ✞ Bibeltro ✞ Predikantstemme ✞ Åndeliggjøring av alt ✞ Diverse “grunnsannheter”.

Se ellers egen artikkel rundt dette temaet for mer detaljer.

Tilbake til toppen.

---

Annet

Min skepsis mot KrF er allerede utførlig behandlet i bloggartikkelen “Fortsatt skeptisk til KrF”. “Kristen” TV kanalen TV Visjon Norge er heller ikke min venn og jeg er dypt skeptisk mot en del av den karismatiske forkynnelsen. Se ellers opprinnelig nettside – http://protest.brr.no/ – angående “andre ting” og artikkelen “Ja, jeg er en kritisk kristen!” her i bloggen. Av nyere artikler (sommeren 2016) innenfor kategori protest kristendom kan jeg blant annet nevne: “De ‘frafalne’ og ‘brente’ kristne” og “Ting jeg IKKE tror på”.

For noen år siden hadde jeg et leserinnlegg i lokalavisa om kirka mens jeg ennå bodde i Eigersund. Innlegget stod på trykk 16. september 2002 i avisa Dalane Tidende (lokalavis i regionen Dalane, Sør-Rogaland) med tittelen: “Kirka – en plass for spesielt utvalgte?” (lenke til skannet kopi av innlegget). I innlegget var jeg blant annet opptatt av vanskelig menighetsråd, kirkeorgel som uegnet instrument (kirkeorgel som torturens instrument), kjedelig og stiv liturgi og at fornyelse av uttrykksformene på gudstjenestene ønskes. I grove trekk kan jeg vel den dag i dag stå inne for det jeg da skrev. Den gjennomførte “gudstjenestereformen” har heller IKKE bidratt til store forbedringer.

Fra et innlegg på DagensDebatt.no henter jeg følgende sitat som jeg sier meg svært enig i: «…vi trenger å utvikle flere sunne og livskraftige menigheter som formidler budskapet klart og tydelig, samtidig som de våger å tenke nytt i måten dette gjøres på.» Sagt med mine egne ord: Det grunnleggende budskapet står fast, men uttrykksformene kan og bør endres og tilpasses til den tiden vi lever i. Hvis ikke tilpasninger gjøres vil det sannsynligvis etter hvert bli ganske så glissent i våre kristne forsamlinger når det gjelder møtedeltakere og medlemmer.

På den annen side kan kristne forsamlinger bli for showpregede og oppleves som rene scenekirker. Hvis uttrykksform blir det viktigste og innholdet underordnet er ikke dette heller særlig bra for utviklingen. Bibelens budskap bør ha en sentral plass uavhengig av innpakning (møteform og uttrykksmåter). Kristen virksomhet må ikke ende opp med kun å bli overflatisk enveiskommunikasjon av kultur og underholdning. Det må også være rom for de alvorlige temaene, ekte trosutøvelse og trosopplæring.

Det misbrukte begrepet avkristning av Norge: Jeg er møkka lei av begrepet avkristning av Norge. Det er alt for lett å skylde på enkelte politiske partier, muslimene eller liberale kristne for at kristentroens plass i samfunnet er på vikende front. Sannheten er heller at vi kristne har blitt “daffe” med å fungere som lys og salt i våre omgivelser. Vi “gjemmer oss” på bedehusene, kirkene og forsamlingshusene og stønner og sier huff om den fæle verdenen på utsiden, i stedet for å gå ut og misjonere for våre naboer og medmennesker. Fremmed kristen terminologi, mange menneskeskapte leveregler/bud samt krav om “bibeltro” livsførsel fungerer heller ikke særlig bra for å trekke til seg nye troende.

Med vår dømmende og «prektige» livsførsel:

“Vi norske kristne avkristner Norge daglig. Men vi innrømmer det ikke.” (Rune Edvardsen, daglig leder i Troens Bevis, fra DagensDebatt.no)

 

Kristendommen har i mange århundrer vært en sentral del av vår kultur og historie. Det kristne budskapet burde dermed ha vært av allmenn interesse for det norske folk. Beklageligvis er vel neppe engasjementet så stort i praksis. Tro har blitt en privatsak som det snakkes lite om.

Jeg har liten eller ingen respekt og tillit til dem som hevder å være “Bibeltro” og/eller “rettroende”, og som gjerne også dømmer andre for å ikke være kristne nok. Bibelen må tolkes og kan ikke leses objektivt bokstav for bokstav uten fortolkning ut fra vår forståelsesramme (kultur, historie, språk, personlige forhold etc.).

Skapelsen: Jeg tror ikke nødvendigvis at vi skal tolke skapelseshistorien i Bibelen bokstavelig med at alt ble skapt i løpet av seks dager (1 Mos 1). Etter mitt syn kan skapelsesberetningen i Bibelen godt være en symbolsk fortalt (billedlig/metaforisk) fortelling uten at dette ødelegger for min gudstro og Bibelens troverdighet.

I enkelte kristne miljøer har ikke likestillingen mellom kjønnene kommet særlig langt. Enkelte steder i kristen regi ligger enda det dårlig begrunnede “Kvinner skal tie i forsamlinger”-spøkelset og lurer. Veien er lang for full likestilling innen kristen-Norge. Ikke alle verv og forkynnende/ledende funksjoner kan innehas av kvinner. Lederverv med “åndelig læreansvar” er gjerne forbeholdt menn. Den Bibelske begrunnelsen for å ikke slippe kvinner til er etter mitt syn syltynn. (Man leser Bibelen slik fanden gjør det, helt ut av sin sammenheng.)

Enkelte miljøer: Grusomme overgrep begått av sentrale menn i lederposisjoner i kristne sammenhenger blir dysset ned og kommer ikke fram i offentlighetens lys. Slike menn må på bekostning av ofrene av ukjente årsaker for enhver pris forsvares.

Forfølgelse: I enkelte menighetssammenhenger vil en slik nettside som denne bli tolket som “forfølgelse”. All konstruktiv kritikk og spørrende spørsmål av typen “hvorfor” tolkes av noen kristne som forfølgelse. Man er satans sendebud og motarbeider kristentroen ved å stille spørsmål I stedet ønskes det at man er en dum sau som frivillig lar seg lede av hyrden (pastoren eller tilsvarende). Min oppriktige mening: Opplyst religionskritikk, med fornuftig form og innhold, må være fullt lovlig.

Ekte forfølgelse: I 2019 var det ifølge Åpne Dører / World Watch List (WWL) ca. 245 millioner kristne som opplevde “høy grad av forfølgelse” (EKTE og alvorlige forfølgelse!). Det er slettes ikke en spøk eller dans på rosene å være kristen i en del av verdens land.

Maktmisbruk: Mange saker om maktmisbruk, hersketeknikker (herskeskikker) om “brente kristne”/”brente barn” har i 2016 kommet til overflaten. Selvsagt tar jeg sterkt avstand mot slikt misbruk av Guds navn. Enkelte psykopater, narsissister og personer som lider av psykopati finnes også innenfor de kristnes rekker, og pga. “god kristen” snillisme blir ofte slike personer stoppet alt for seint.

Kristne sammenhenger bør fungere som en kraftstasjon eller kraftsenter hvor man kan hente påfyll og inspirasjon. Den enkelte bør kunne komme slik som vedkommende er med sine styrker og svakheter, og det bør ikke være behov for å dra på seg en “vellykket-maske”. Beklageligvis kan enkelte kristne miljøer virke helt motsatt. Man blir tappet for krefter og energi, og det er ikke “lov” til å være åpne og ærlige om sine problemer i livet. Det perfekte dyrkes og svakheter undertrykkes.

Om enn slettes ikke en Bibelsk tekst liker jeg følgende sitat fra diktet “Du må ikke sove” av Arnulf Øverland (1936):

“Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!”

Dømming av andre som ikke rettroende eller kristne nok synes til å være en sentral “hobby/interesse” for en god del kristne. Ofte blir det en veldig polarisering mellom “oss” på innsiden og “dem” på utsiden. Alt for mange ganger har kristne med Bibelen i hånden dømt andre til død og pine pga. avvikende syn i enkeltsaker. Majoritetene har gått til angrep på minoritetene pga. småting. Ofte har det blitt hevdet at ditt og datt står helt klart i Bibelen, og at man er Bibeltro og handler på vegne av Gud når man går til “angrep” på og tråkker på uskyldige ofre og svake grupper. Slik urett er kristne lite verdig.

Enkelte kristne har klokketro på at det finnes en fellesliste med verdier, kristne verdier, som alle kristne kan enes om. Støtt og stadig hører man snakk om at de “kristne verdiene” må vernes for enhver pris. Denne troen på at alle kristne er en ensartet og homogen gruppe deler jeg ikke.

I yngre år, hovedsakelig under studietiden og rett etterpå, prøvde jeg å være medlem av noen bibelgrupper og jeg deltok også på et Alpha-kurs. Dette gikk vel mindre bra hvis jeg skal si det selv! Mine “medlemskap” ble heller kortvarige. Ofte ble det svært ensporede diskusjoner og tilnærmet unison enighet om hva som var den universelle og eneste sannhet i slike settinger. Det var lite rom for tvil (veksling mellom tro og tvil), ærlighet og kritiske diskusjoner rundt troen og fortolkningen av Bibelen. Det var lite plass for kritiske fritenkere som meg.

I stedet for Bibel- og bønnegrupper hadde det muligens vært bedre med en Bibel- og bannegruppe. Ja, jeg skrev BANNEGRUPPE. I stedet for ferdigtygde og udiskutable svar på alt kan det innimellom være vel så naturlig å være litt sint, klagende og kritisk til troen (og Gud).

Inndeling av kristne: Kristne settes gjerne i “bås” av andre med-kristne. Konservative kristne kontra liberale kristne, hvor enkeltsaker slik som homofili avgjør om man tilhører den ene eller den andre båsen. En annen måte å dele kristne inn i er høykirkelighet/sakramentalisme eller lavkirkelighet/anti-sakramentalisme, jf. Davids blogg. For de høykirkelige er nattverd og dåp en nødvendig del av frelsen, mens for de lavkirkelige er nattverd og dåp mer symbolske handlinger. Uansett pleier slike inndelinger av kristne i lag eller båser som oftest bli brukt som et maktmiddel eller hersketeknikk for å kunne slå med Bibelen i hodet på meningsmotstanderne. Klassifiseringer og inndelinger samler ikke akkurat de kristne.

Misjon og norske misjonærer: Norge har vært et stolt land når det gjelder misjon og utsendelse av misjonærer. Misjonering er fint og bra med god Bibelsk dekning, men medaljens bakside har vært forhold slik som: Til tider litt for stor kulturpåvirkning/samfunnspåvirkning av de land/samfunn som har blitt oppsøkt som misjonsmål. Vestlige verdier har blitt “påtvunget” enkelte samfunn på bekostning av deres tradisjonelle verdier. Konflikter har oppstått mellom etablerte verdier og misjonærenes medbrakte verdier.

Enkelte misjonærer har utvist stor grad av rasisme og nedlatende syn på misjonslandenes verdier. Noen misjonærer har drevet med den reneste diskrimieringen og apartheid-liknende syn. Det har lyst (strålet ut) hvit overlegenhet / overmakt fra dem, og de har sett ned på eventuelle lokale (fargede) kristenledere og samarbeidspartnere.

Som et indirekte resultat/konsekvens av pinsekarismatisk forkynnelse/misjon og menigheter i Afrika har svært negative bieffekter oppstått nå i de senere år: Barn utstøtes pga. de anklages for hekseri. Det er forbud mot homofile i enkelte land, men enkelte steder er det og fare for angrep, forfølgelse og drap på homofile. Demoner, demonbesettelse og demonutdrivelser finner også sted. Mottakeligheten for religiøs påvirkning er stor i Afrika, men hvor også negative effekter kan oppstå.

Enn så lenge har jeg ikke laget en egen inndeling for å omtale Kristent Nettverk / Kristent Fellesskap. Også dette nettverket kunne ha vært verdt litt flere ord enn pr. dags dato her i bloggen. Jeg har skrevet litt om fellesskapet eller nettverket i artikkelen “De “frafalne” og “brente” kristne”. Min hovedkritikk er skepsisen rundt: Alle kristne må finne sin plass i en menighet og underordne seg et et lederskap. Denne underordningstanken liker jeg heller dårlig. Også lite rom for likestilling.

Enkelte oppfatter nok kristendommen som en “pekefingerreligion”. Denne opplevelsen kan jeg godt forstå. Enkelte kristne er svært kjappe til å dømme og å sette andre i bås.

Jeg er skeptisk til “Mindfulness” i kristen regi. Det er litt for mye fra New Age i teknikkene. Jeg har vel heller ikke sansen for yoga, og poenget med retreat i kristen regi forstå jeg overhodet ikke hensikten med.

Engleskolen: Som kristen tror jeg på engler og åndsmakter/åndskamp, men jeg kan ikke støtte opp rundt det Soulspring driver med. (Soulspring = Den tidligere engleskolen, drives av Prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng). Deres sterke fokus på engler, kommunikasjonen med de døde og å gjøre dette til et kommersielt levebrød er tvilsomt i samsvar med den kristne tro. Nå er vel engleskolen tilnærmet historie.

Sjaman i kirka: Märtha Louise fortsetter med sitt “tullball”. Jeg gjentar noe av det jeg har skrevet i artikkelen “Julekonserter i kirkene“:

“Kirke i Stavanger – St. Petri kirke – vil slippe til en sjaman i kirka, i tospann med eks-kongelig prinsesse Märtha Louise. Den amerikanske sjamanen går visstnok under tittelen Shaman Durek, og er tydeligvis eks-kongelig høyhet sin arvtaker nå når hennes engleskole utgår.”

Og: “Jeg kan svært godt forstå dem som er skeptiske til et slikt arrangement og en slik bruk av et kirkelokale. Selv har jeg absolutt ikke sansen for dette som har blitt annonsert.”

Og som avslutning av dette temaet for denne gang: “Nei, dette er skuffende av folkekirken. En slik avgudsdyrkelse og et slikt arrangement som dette har INGENTING i en kirke å gjøre. Misbruken av sin tidligere kongelige status er også en tvilsomme side med hele saken.”

Oppdatering, mai 2019: Biskopen – Anne Lise Ådnøy – tok i siste liten “til vettet”, og hun satte ned foten og stengte kirka for prinsesse Märtha Louise og sjamanen Durek Verrett og hans show. Takk og pris at “enden på visa” ble slik.

Koranen og kirka: Bare så det er sagt har jeg heller ingen sans for dem som i enkelte anledninger vil dra Koranen inn i kirka. Religionsdialog kan være en fin ting, men jeg synes likevel ikke muslimenes hellige bok har noe i en kirke å gjøre.

ENKELTE begravelsesbyråer og deres praksis: Utnytter sørgende på det groveste, skor seg på andres ulykke, tenker alt for mye på egen profitt, tar seg til rettes, holdet et alt for høyt prisnivå, overselger og tilbyr mange unødvendige tilleggsprodukter. Deres ekstremt kommersielle fokus ødelegger til tider verdigheten rundt en begravelse, for stort business- og salgsfokus. Noen begravelsesbyråer minner mest om utkrøpne parasitter og blodsugere. Det innholdsmessige kan også kritiseres i enkelte tilfeller, hvor det som presenteres er alt annet enn kristent i sin form og heller mer går i retningen av New Age og andre uønskede tilnærminger. Kritikkverdig at f. eks. kirka har sluppet det så løst!

Noe fornuftig kunne nok ha vært sagt her om Martin Luther, reformasjonens “far”. Hans kamp for å avskaffe avlatshandelen og kritikken mot datidens pavemakt var nok høyst berettiget. Det er også fint og flott at han var en av bidragsyterne til at Bibelen og forkynnelsen ble oversatt til folkespråk. Imidlertid hadde han også en del kritikkverdige sider, f. eks. hans hat mot jøder (antisemittisme), hekser, bønder og funksjonshemmede.

Hvis ikke annet fører fram velger enkelte kristne å framsette tvilsomme konspirasjonsteorier. Alle virkemidler tas i bruk i kampen for å oppnå noe Sharia-liknende, men med kristent fortegn. Forhåpentligvis er gruppen med “sprø kristne” for liten til i noen stor grad få lov til å prege vår politikk.

Språkbruken i kristne sammenhenger er et kapittel for seg selv. Bruk av Kanaans språk, kristenspråk og internsjargong. Terminologien og språket/kommunikasjonen er ganske så fremmed og uforståelig for dem som ikke er indoktrinert av miljøet over lang tid.

Troende er dumme: Forskning viser at troende/religiøse mennesker i gjennomsnitt er mindre intelligente enn ikke-troende/ateister. Troende tenker ikke så mye selv, da de drives av instinkter og lar seg ukritisk lede. Muligens er det også en egen mennesketype som i hovedsak havner inn i religiøs virksomhet.

Alt det rare og ekstreme som finner sted i Guds og kristendommens navn er ødeleggende for alle med en “normal” tro (kristentro). Mye av det tvilsomme som skjer gagner ikke Bibelens sak, og man oppnår kun at mange sekulære/ikke-troende får et rart og skeptisk syn på kristen trosutøvelse. Kristne får et dårlig og tvilsomt rykte pga. de få som ødelegger for de mange troende. Av og til kan menigheten virke mer nedbrytende enn oppbyggende, og i enkelte tilfeller er det bare sunt med en splittelse i stedet for å stå sammen i en tvilsomme og nedbrytende åndelig enhet.

Ytrings- og religionsfriheten og vår kristne arv (jf. Grunnloven m. m.) er sentrale verdier/verdigrunnlag i Norge, men det er da måter på hvordan dette blir utnyttet av enkelte. At enkelte ekstremkristne også fort inntar offerrollen og påberoper seg forfølgelse for berettiget kritikk har jeg heller liten sans for.

Arbeidsplass og arbeidstaker i kristelig virksomhet: Selv må jeg bare innrømme at jeg er ekstremt glad for at jeg ikke jobber i kristelig eller kirkelig virksomhet. I en del tilfeller er forventningene slike steder helt hinsides. Først skal man jobbe mot lønn innenfor vanlig arbeidstid, og så forventes det enkelte av disse plassene at man i tillegg stiller opp som frivillig og som deltaker på fritiden (“gratis overtidsjobbing”).

En annen side ved slike jobber er den åndelige dimensjonen, der det forventes ditt og datt da enkelte hevder at Gud har talt til dem om at slik skal det være. Mange mener mye om hvordan den kristelige jobben skal utføres, og det er slettes ikke uvanlig at man har noen formeninger og den ansattes privatliv i tillegg. Ikke rart at enkelte blir helt utbrente i slike sammenhenger.

Alt som gjøres (såkalt) i Guds navn er ikke nødvendigvis bra eller i samsvar med Guds vilje. Masse elendighet har funnet sted og finner sted hvor Gud gis “skylda” eller misbrukes som begrunnelse for galskapen.

Mye galskap har funnet sted i kristendommens navn, hvor blant annet følgende kan nevnes:

• Den voldelige kristningen av Norge på slutten av vikingtiden.
• Voldelige korstog i middelalderen mot ikke-kristne land og landområder er det liten grunn til å være stolt av sett med dagens briller.
• Personer som ble lyst i bann i kirka i tidligere tider.
• Enkelte personer har i tidligere tider blitt nektet konfirmasjon og nattverd.
• Diverse former for overgrep og maktmisbruk på misjonsmarka.
• Dagens maktmisbruk, sosial kontroll og hersketeknikker i enkelte menigheter.

Bekymringsfulle “tegn” i tiden:

• Det er en generell åndelig taushet blant folk flest. Lite snakk om tro i det offentlige rom.
• Samtidig er det en liten gruppe med høyrøstede kristne som forfekter sitt syn i offentligheten. De framstår som om de har monopol på sannheten, selv om det de presenterer ofte er en usunn/uønsket teologi. Eksempel: TV Visjon Norge.
• Den marginale gruppa med høyrøstede kristne representerer ikke oss kristne flest.
• Mange sliter med å kalle seg kristne da de ikke lever opp til idealene til de “superkristne”.
• Populisme, nasjonalisme og polarisering får fotfeste blant kristne.
• Kunnskapsløsheten blant folk flest rundt tro og religion kan se ut for å være sterkt voksende.

Inspirasjonskilde til lista ovenfor: Bergens Tidende debatt: Skaper større avstand mellom folk og kirke (Helge Simonnes)

Alle menigheter og kirkesamfunn / trossamfunn har sine feil og mangler. Dette med feil og systemsvikt/svakheter bør det være rom for å ha søkelys på, i stedet for å drive med fortielse, fornektelse og sanksjoner mot eventuelle varslere. Medmenneskelighet og kjærlighet i praksis – med stor takhøyde og vide rammer – bør være malen, hvor det også er villighet til å lære av feil og innrømme tidligere feilvurderinger.

Andre artikler i samme sjanger som denne artikkelen er tilgjengelig i kategori protest kristendom her i bloggen.

Se artikkelen “Min tro” for å finne litt tanker rundt hva jeg oppfatter som den rette tro og trosutøvelse.

Tilbake til toppen.

---

Lenker

Lenker til noen utvalgte artikler fra kategoriarkivet protest kristendom her i min blogg, blogg.brr.no:

• Protest mot enkelte former for kristendom (Konservativ kristendom? NEI takk!)
• Sekt og sekterisme
• Tar sterkt avstand fra MorFarBarn.no!
• Ja til liberalisering av bioteknologiloven!
• Åndelig Vær Varsom-plakat for Kristen-Norge (om boka “En Gud for de mange”, Helge Simonnes)
• Kirkemusikk og kirkeorgel
• Lovsang-skeptiker
• Ting jeg IKKE tror på
• De “frafalne” og “brente” kristne
• Kristenkritikk
• Nei til TV Visjon Norge
• Kritisk kristen
• Konservativ kristendom, nei takk!
• Ekstrem karismatikk, skeptisk
• Fortsatt skeptisk til KrF og Kristne politiske partier, nei takk!
• Bibeltro
• En kritisk kristen
• Kristendom: Lei av menneskelagde regler
• Fra gamlebloggen: Ja, jeg er en kritisk kristen!
• Djevelen bor ikke i musikken
• Kristen begrepsbruk

“Protest mot enkelte former for kristendom”. Enda flere artikler er tilgjengelig i kategoriarkivet protest kristendom.

Noen nye artikler våren 2017-august 2021 innenfor protest kristendom:

• Norske forkynnere med tvilsomme forkynnelse
• (Jeg) Vil neppe noensinne passe inn i en menighet igjen
• Blandingen religion og politikk – farlig samrøre (basert på bok og foredrag av Helge Simonnes)
• Paulus er en problematisk Bibelforfatter
• Nei til TV Visjon Norge – Mine sitater
• Penge- og mirakelpredikanter: Kampen er ikke over!
• Og det mener jeg! (St. David Åleskjær)
• Veivalget til KrF – politisk valg av side
• Boka “Tier der andre taler” (Sigmund Voll Ådnøy)
• Kristenhatet – hatet blant kristne
• Ingen introverte i himmelen
• Kristne må stå sammen uansett – eller?
• Kristentroen blir ødelagt av uheldig trosutøvelse
• Megakirker – hvorfor velger mange disse?
• Kirkelige helligdager som fridager, ja takk!
• Uklar og tåpelig kristen begrepsbruk
• Trenger man menigheten?
• Vekkelse
• Israel og jødene
• Skammer vi oss over evangeliet?
• Guds straffedom, dommedag og endetid
• Bruken av hersketeknikker i kristne sammenhenger
• Hvordan kan kristne stemme FrP?
• Småskeptisk til Hillsong Norway
• Konspirasjonsteorier i kristen regi
• Forsvarstale for barnevernet
• Tror ikke på samme Gud som de konservative kristne
• Kristne stjeler som ravner!
• Troende er dumme
• Sekt og sekterisme
• Kristne verdier – et ullent og tvetydig begrep
• Avkristning av Norge

Tilbake til toppen.

---

 

På TV har jeg innimellom sett diverse “dokumentarer” om trosretningen Amish og det amiske levesettet borte i USA. Amish er en sektliknende bevegelse i USA bestående av en gruppe mennesker på ca. 300.000 medlemmer som er veldig tradisjonstro kristne. Det som blant annet kjennetegner deres måte å leve på er:

1) Enkelt og gammeldags levesett: Gammeldags bondesamfunnsliv med liten bruk av moderne hjelpemidler og teknlogi. Hest og kjerre er framkomstmiddelet, mens dette å eie bil er forbudt. Innlagt strøm, telefon og bruk av datateknologi er heller ikke vanlig eller tillatt.

2) De må følge mange menneskeskapte regler, bud og lover. Brudd på reglene kan få alvorlige konsekvenser, f. eks. utestenging.

3) Karakteristisk gammeldags bekledning med tydelige kjønnsmessige forskjeller mellom kvinner og menn.

4) Medlemmene har som oftest lite med formell utdannelse. Etter åtte års skolegang (13-14 år gamle) på deres egne skoler er det bondelivet med hard jobbing som venter de fleste. Damene blir ofte underkuede bondekoner med store barneflokker.

Spesielt punkt 2 har jeg hengt meg litt opp i. Hvordan kan folk være så “dumme” at de lar andre styre deres liv på den måten som er tilfelle i denne sekta? Hvordan kan en lederelite eller myndighetspersoner (les: biskop, pastor, eldsteråd eller hva det nå måtte hete) få så mye makt over store grupper med tenkende mennesker? Hvorfor vil vanlige mennesker la seg innordne i et slikt rigid og meningsløst system?

Slik jeg ser det har mange av Amish sine leveregler tynn eller totalt manglende begrunnelse i forhold til Bibelens lære. Dette å ekskludere mennesker som ikke følger reglene står også i grell kontrast til Bibelens kjærlighetsbudskap.

Folk på utsiden (de vantro) kalles for “English” (engelsk) eller engelskmenn. Noen nevneverdig omgang med disse er ikke-ønskelig sett fra amisk ståsted. Det amiske samfunnet er ganske lukket og spesielt avvisende og ekskluderende mot de som har blitt utstøtt.

I tillegg til ulike retninger og oppdelinger innenfor Amish finner man både Mennonittene og Hutterittene. I hvert fall førstnevnte lever et noe mer moderne liv enn Amish.

USA er religiøst sett rart land. I det offentlige rom framstår samfunnet som svært sekulært. Likevel er det en god del rare og til dels ekstreme trossamfunn, sekter og kirker. Blant annet finnes det en del kristne som går gode for Ku Klux Klan (KKK) eller støtter Tea Party-bevegelsen.

Tilbake til norske forhold. Er egentlig Amish så veldig annerledes enn en gjennomsnittlig norsk menighet når det kommer til punkt 2 ovenfor? Selv har jeg i hvert fall fått det inntrykk at mange norske menigheter og forsamlinger har en del både skrevne og ikke minst uskrevne regler for “slik gjør vi det her”. Om man ikke direkte blir kastet ut hvis reglene brytes blir man alt annet enn populær hvis grensene tøyes for langt. Utkasting er gjerne erstattet med uformelle prosesser for utfrysning eller tap av status i forsamlingen.

Ofte har menigheter et styre, eldsteråd, pastorer, biskoper, prester eller andre myndighetspersoner som er satt der for å styre, eventuelt selvutnevnte sterke personligheter eller grupper som tar styringen. Mye makt gis til slike instanser mens de på “grasroten” må innordne seg de innfall som måtte komme fra ledelsen. Å ha meninger som går på tvers eller kolliderer med det allment aksepterte (det politisk korrekte) blir ofte veldig dårlig mottatt.

For å rettferdiggjøre tvilsomme beslutninger og maktmisbruk kan det åndelige blandes inn. Hvis noen sier at Gud har talt til dem om at i denne saken må vi gjøre det slik og slik er det vanskelig å gå imot beslutningen. Jo da, Gud kan tale direkte til personer, men i enkelte tilfeller kan det virke som om det blir en ”herlig blanding” av Guds tanker og egne personlige og egoistiske tanker.

Normalt sett pleier jeg ikke å se på meg som en anarkist som vil bygge ned alle former for maktstrukturer. Imidlertid er jeg muligens litt preget av anarkisme innenfor menighetsliv? Jeg synes i hvert fall at den “religiøse makteliten” har fått alt for stor makt i forhold til vanlige medlemmer. Det må være mulig for “vanlige folk” å både stille spørsmålstegn med beslutninger og regler som vedtas og ikke minst ha lov til å være seg selv. Å klistre på seg en væremåte eller maske for å passe inn i en menighet er ikke bra.

Det er tid for en liten “avsporing” over til scientologi:

Jeg har også sett en dokumentar om scientologitroa. Det kan virke som om scientologien eller Scientologikirken er enda særere enn f. eks. Amish. Tvilsom, tynn og sprø tro som bygger på noen science fiction “åpenbaringer” som grunnleggeren L. Ron Hubbard fikk. Troen består blant annet av fantasifulle historier om romvesener og Xenu. Det finnes ulike nivåer i troen som kan oppnås ved å klatre oppover “broa”.  Muligens var Hubbard i psykisk ubalanse da han “utarbeidet” trosgrunnlaget (Hubbards lære) til sekta?

Sekta kan se ut til å være preget av uheldige verdier slik som personlighetstester (auditering og e-meter), personlighetsutviklingsprogrammer, løgn, trakassering, undertrykkelse, autoritært, antidemokratisk, kommersielt med pengeutpressing (“obligatoriske donasjoner”) og maktmisbruk. Dagens leder David Miscavige virker til å være en autoritær, maktsyk, karismatiske og farlige person. Nå er ikke scientologene i den kristne leiren, så muligens blir det feil å dra dem inn her i denne artikkelen som hovedsaklig havner om kristne sekter.

(Muligens min indre pasifist ispedd litt anarkisme som ikke vil la seg innordne under noen “jyplinger” som har noen vinkler eller stjerner? I kristne sammenhenger er det ikke snakk om reelle vinkler og stjerner, men enkelte i den religiøse maktelite har av ukjente årsaker blitt gitt mer makt, troverdighet og påvirkningskraft enn det som sunt er. Og mange mener jo at dette å være kristen innebærer at man er deltaker i en åndelig krig.)

Jeg synes Bjørn Eidsvåg hadde noen uttalelser til VG Nett som jeg er veldig enige i. Gjengir noen små utdrag nedenfor:

“Det er en alarm som går når folk sier de er hellig overbevist om noe” og “De som ikke deler den samme overbevisningen ser man automatisk ned på og tenker at de må omvendes og overbevises, sier Eidsvåg.”

Det er mye sant i det han uttaler. I kristne sammenhenger finnes det ofte personligheter som på død og liv skal tvinge sine meninger nedover hodet på andre og som selv mener at de har funnet den eneste riktige sannhet. Og hvis man ikke aksepterer dette blir man ofte stemplet som ikke rettroende eller Bibeltro nok. Dobbeltmoral fra de sterke personlighetene derimot er akseptert og likeså at de kan overse sentrale deler av Bibelen når dette passer seg.

Låner et sitat fra et tidligere innlegg i min blogg: “Jeg anser meg som et intelligent menneske som kan tenke selv. Jeg har ikke behov for at andre (les: f. eks. pastor, forstander, eldsteråd etc.) til enhver tid skal gi meg detaljerte regler for hvordan jeg skal leve som kristen. Jeg er i stand til å lese og tolke Bibelen selv.” Vennskapelig rettledning og konstruktive diskusjoner sier jeg ja takk til, men det er ikke greit sett fra mitt ståsted at andre personer ukritisk skal tre sine regler, tolkninger og levesett nedover hodet på meg. Jeg kan ikke uten videre godta “kom som du er, men bli som oss”. Jeg har også tidligere hevdet at jeg ikke er noen dum sau som må innordne meg under tvilsomme hyrdepersoner.

Jeg bruker på nytt en figur (se til venstre / ovenfor) jeg har brukt noen ganger tidligere her i bloggen som viser meg kontra menigheten. Føler meg ofte som en mangekantet figur som ikke passer inn i menighetens trange firkant med sine menneskebud og regler og klare svar på rett/galt og ja/nei som gjelder for menighetslivet.

Les også: Sekt og sekterisme som omtaler norske forhold rundt temaet.

Jeg avslutter der jeg startet: Jeg vil påstå at mange norske menigheter og forsamlinger i større eller mindre grad har snev av Amisk tankegang (sekteriske trekk) med seg i sin menighetsdrift. Mye styres av menneskelagde regler, bud og lover. Arbeidet i menigheten og den videre menighetsutviklingen styres gjerne av en utvalgt maktelite. Det er lite muligheter som enkeltperson å stille kritiske og konstruktive spørsmål uten at dette får negative konsekvenser for spørsmålsstilleren.

Noen lenker:

• VG Nett: Bjørn Eidsvåg: Jeg har aldri følt meg så ensom som nå
• blogg.brr.no: Jeg er ingen sau!
• blogg.brr.no: Sekt og sekterisme
• blogg.brr.no: Sekterisme
• blogg.brr.no: Klikk
• blogg.brr.no: Kristendom: Lei av menneskelagde regler
• blogg.brr.no: Protest mot enkelte former for kristendom
• blogg.brr.no: Ja, jeg er en kritisk kristen!
• blogg.brr.no: Bibeltro
• blogg.brr.no: Alle innlegg i kategori protest kristendom
• Wikipedia: Amish
• Wikipedia: Anarkisme
• Wikipedia: Pasifisme
• Store norske leksikon: Amish Church
• Davids liv: David Åleskjær sin blogg
• Eivind Andreas Endresen blogg: Forskjell amish og sektene Kristiansand-Egersund

I organisasjon og ledelse samt i andre økonomisk-administrative fag var det i min studietid en del fokus på dette å utarbeide visjoner, strategier og mål, samt å velge riktige virkemidler for å nå de oppsatte målene. Å skape eierforhold, involvering, velge passende kommunikasjonsstrategier, markedsføring og informasjon er også viktige beslutninger innenfor dette fagfeltet. I tillegg til verdslig vitenskap må selvsagt noen teologiske valg og vurderinger også foreligge.

En del av denne tenkningen med bruk av kunnskaper fra verdslige fagdisipliner har selvsagt funnet veien over til menighetslivet. Å bruke slik verdslig kunnskap i kristent arbeid kan selvsagt fungere bra forutsatt profesjonell gjennomføring. Mange menigheter klarer å sette seg noen visjoner og mål, men er de konkrete nok og blir de bra nok kommunisert ut til at alle vet hvilken retning man skal gå i? Og kan alle enes om retningen?

Selv vil jeg nok si at jeg tviler på at dette fungerer helt bra i praksis i alle landets menigheter. Det er nok grunn til å tro at i enkelte menigheter benyttes det masse tid på hårete visjoner og strategier som kun havner i en skuffe etter utarbeidelsen og ikke får nevneverdig praktisk betydning for den daglige driften.

Hovedfokus til alle kristne menigheter og forsamlingshus bør være å få formidlet Guds og Bibelens ord til flest mulig samt legge til rette for at folk blir “frelst” (komme til tro på den treenige Gud og Bibelens ord) og får del i det evige liv sammen med Gud. Evangelisering og misjonering bør ha stort fokus.

Skammer vi oss over evangeliet? Enkelte menigheter ser ut for å være redde for å forkynne det klare kristne budskapet da noen kan bli støtt. I stedet rettes all fokus mot aktiviteter eller å drive fritidsklubb. Budskapet blir ikke lengre i fokus. Aktiviteter og underholdning blir det viktigste, gjerne med begrunnelse av at det skal være et lavterskeltilbud. De besøkende får liten eller ingen forkynnelse og kan bli forledet til å tro at de er i et aktivitets- eller kulturhus og ikke en kirke.

Andre forsamlinger er opptatt av at alt skal være så proft. Topp lyd, scene, sceneshow, sang, musikk og underholdning. Det er lite rom for selvlærte amatører. Scenekirken er en realitet. En slik tilnærming er underholdende, men den skaper mye enveiskommunikasjon fra scene til sal som igjen kan gi passive møtedeltakere som kun kommer på møte for å bli underholdt.

Fagfeltet pedagogikk kan også bringes inn. Predikanter som traver rundt på scenen som en gamp samtidig som de roper og skriker med “utestemme” for å påkalle forsamlingen og Gud har jeg liten sans for. Gud er neppe tunghørt, og slik massesuggesjon og oppisking av stemningen passer ikke for meg. De nærmest skriker fra scene, lydnivået er overdøvende høyt, de går ofte mye fram og tilbake oppe på scenen, endrer stemmeleie opp og ned, bruker “predikantstemme”, blåkopi framferd “stjålet” fra andre forkynnere, fektende/urolig kroppsspråk osv. osv. De bryter stort sett med alle grunnleggende pedagogiske prinsipper jeg har lært og hørt om for god undervisning.

Fra min artikkel “Ingen introverte i himmelen” gjengir jeg følgende:

• Med ekstroverte i møteledelsen kan samlingene bli preget av mye “hopp og sprett”, høyt tempo, kjappe overganger fra det ene til det andre, overfladisk og på sparket forkynnelse og underholdning. I en slik setting er det lite plass til ettertenksomhet, det dype og det rolige.

 

Å bli mer opptatt av å etterleve menneskeskapte bud og regler + væremåter enn å ha en levende tro kan også bli en avsporing. Loviskhet og sterk fokus på å følge organisasjonens, forkynnerens, pastorens eller styrets / eldsterådets påbud og regler hvor Bibelen kommer i andre rekke kan finne sted. Man blir en passiv robot – eller dum sau som lar seg blindt lede – som ikke selv tenker over og leser det som står i Bibelen, og man ender opp med en ikke-levende tro (jf. fariseere og skriftlærde i Bibelen). Loviskhet og Bibeltroskap / bokstavtroskap kan komme i veien for det levende evangeliet og troen bestående av Jesus, frelse, nåde, kjærlighet m. m. En annen fallgrube kan være å havne i leiren innenfor det litt for ekstreme.

Rom for ekte evaluering og tilbakemeldinger (varsling) uten at dette får negative konsekvenser for den som eventuelt stiller konstruktiv kritikk må man vel ofte se langt etter. I en del tilfeller benyttes ganske så simple og primitive hersketeknikker (og maktmisbruk) for å få alle til å gå den vei ledelsen ønsker. Ledelsen er ikke direkte innsatt av Gud, og noen ganger kan de ta feil i sine valg eller ha annen agenda enn menighetens beste.

En menighet eller bevegelse kan ofte vurderes ut fra hvordan den styres –  demokratisk eller autoritært, med eller uten muligheter for innspill og involvering – og ikke minst ut fra hvordan kritikk mot foretatte valg og ledelse blir behandlet. F. eks. Fretex (og Frelsesarmeen) kan se ut for å stå for en elendig behandling av slike ting. Det kan virke som om det som får råde hos Fretex er forhold slik som: Ekstremt fokus på inntjening, økonomi, maktmisbruk, ukultur, inkompetent ledelse og lite fokus på et godt arbeidsmiljø.

Leder og ledelse er sentralt, hvor det ikke alltid er Guds rikes sak som kommer mest i høysetet. Bibelens ideal om å ikle seg en tjenerskikkelse og fungere som tjenende ledelse blir ikke alltid etterlevd. Predikanter og ledelse kan drives av lysten på penger. Noen andre faktorer som kan drive dem: Ønsker om makt, ha sin “glede” i å drive med trakassering og mobbing av andre for egen personlig vinning og jakten på det det sensasjonelle.

Det finnes ledere som i stor grad lar seg drive av egoisme eller opportunisme, og det kan også finnes dem med psykopatiske trekk og/eller narsissisme. Det kan også forekomme misbruk av åndelige åpenbaringer, hvor det personlige blandes inn og hvor man skylder på Gud for å rettferdiggjøre de valg som tas.

En utfordring med ledelse i kristne sammenhenger er misforstått kristen snillisme og saueflokkmentalitet. Ledere blir dyrket som helter og avguder, ingen sier imot dem, man adlyder dem blindt, autoritær ledelse er tilnærmet et ideal og man tror alltid det beste om andre mennesker inkludert om ledelsen. Man har alt for stor respekt for det lederne og lar seg lede av dem uten protester.

Noen menigheter ser ut til å fungere mer som sekt enn menighet. Menigheten har blitt fine sosiale koseklubber for utvalgte likesinnede personer “på innsiden” som ikke lengre brenner for å få med seg flere på veien av “dem på utsiden”. Det er ikke lett (eller mulig) å komme fra utsiden og bli akseptert av menigheten da man har andre måter å tenke eller være på enn dem på innsiden. Enkelte kan også underveis oppleve å gå på en smell og bli et brent barn eller frafallen kristen pga. det usunne miljøet og fokuset. Kristentroen og menighetene blir til tider tilnærmet ødelagt av uheldig trosutøvelse hvor det sentrale ikke er i sentrum.

Også innenfor menigheter kan “blårussen” (les: økonomene) få litt for stor makt. Det blir et alt for stort fokus på økonomi, penger og inntjening. Alt skal være så effektivt og rasjonelt, noe som kan gå utover ikke-målbare verdier (kvalitative). Et godt og inkluderende miljø og/eller trosutvikling kan f. eks. ofte ikke måles i kroner og øre på noen god måte.

For noen menigheter ser det ut for at det viktigste er et fysisk stort og fint menighetsbygg, forsamlingshus eller kirke. Mye av menighetens innsats går med til å få ting til å gå rundt økonomisk. Mye dugnadsinnsats fra medlemmene “utmatter” dem slik at det ikke blir mye tid til å fokusere på misjon eller evangelisering i lokalsamfunnet.

Selv forventer jeg å få et klart og Jesus-sentrert budskap som utfordrer meg hvis (når) jeg oppsøker en menighet. Beklageligvis kan det virke som om dette har gått ut på dato i enkelte menigheter pga. diverse avsporinger underveis. En del menigheter bør nok ta en diskusjon rundt hva som er hovedvisjonen og målet for menigheten samt tenke nøye gjennom hvordan man når disse i det praktiske arbeidet. Å pakke inn budskapet i bomull med begrunnelse lavterskeltilbud med fokus kun på aktiviteter, underholdning, sosial koseklubb og/eller loviskhet/etablerte regler fører neppe til mange frelste! Menighetens oppgave er tross alt å bidra til klar forkynnelse og budskap om frelse!

Lenker:

• Andre artikler i denne blogg innenfor kategori protest kristendom.
• blogg.brr.no: Skammer vi oss over evangeliet?
• blogg.brr.no (PDF-fil): Hvordan overleve som kristen i usunne menigheter?
• Monsens revelje (innlegg skrevet av anonym ansatt i Fretex): Glorie vs neonlys

På Korsets Seier sin nettside stod det 16.12.2011 “på trykk” en interessant lederartikkel (lenken er nå “død” og har blitt fjernet) skrevet av Anne Gustavsen. Overskriften var “Klikk”, og fra hennes artikkel bet jeg spesielt merke i følgende setninger:

• “Guds oppskrift for menigheten gjør den til verdens beste sted. Dessverre har vi som menighetsmedlemmer ofte bidratt til å gjøre den til et vanskelig sted for mennesker å trives.”
• “Guds forsamling, stedet der både de fysiske dørene og hjertedørene skulle være vidåpne. Der nye mennesker, også bråkmakerne, skal oppleve å bli tatt imot med varme og sjenerøsitet.”
• “Men ofte preges særlig etablerte forsamlinger av ekskluderende klikkmentalitet, isolerte venneflokker og sterke slektskapsbånd.”

Ja, jeg vet at dette å protestere mot enkelte former for kristendom har blitt en “kjepphest” for meg. Denne artikkelen går nok i ganske like baner som tidligere tilsvarende artikler her i bloggen. Uansett: Etter å ha lest Anne sin artikkel har jeg gjort meg følgende tanker som jeg ønsker å skrive om på egen regning og risiko:

Hun bruker begrepet “klikk” på slik enkelte menigheter fungerer i praksis. Jeg ville likeså godt ha brukt ordet “sekt” eller “en sosial koseklubb for spesielt utvalgte”.

Enkelte menigheter virker lite interesserte i få nye medlemmer. De er såre fornøyd med tingenes tilstand og fungerer som en fritidsklubb eller aktivitetsklubb med høy sosial kosefaktor for dem som er på innsiden. De er lite interessert i det som skjer på utsiden av menighetens lokaler samt menneskene som er der ute i “mørket”. Å holde live i bygg, aktiviteter og det sosiale blir gjerne viktigere enn fokus på Gud, Jesus og den hellige ånd samt å få med seg nye medlemmer?

Nye som måtte finne på “å ramle inn døra” til forsamlingen må sosialiseres til å passe inn i menighetens trange rammer. Å være spørrende, nysgjerrig og kritiske til hvordan ting gjøres er sjeldent særlig populært. Menneskebud og regler for hvordan tingene gjøres “her hos oss” styrer forsamlingen og medlemmene.

Maktsyken er ofte til stede. En pastor / prest sammen med et styre / eldsteråd har ofte blitt håndplukket av den sentrale makteliten, de sitter gjerne for en lang periode og har ofte blitt gitt STOR og uinnskrenket makt. Å stille spørsmål med de beslutninger som blir tatt er IKKE akseptert.

For å bli fullverdig akseptert i enkelte forsamlinger må man være født inn i menigheten og helst ha flere generasjonsledd tilbake som har tilhørt forsamlingen. Enkelte familier og medlemmer er mer gjevere og mer verdt enn andre, noe som står i stor kontrast til Bibelens ord.

Ofte virker det som om en del menighetsmedlemmer går med en påklistret maske. Alt skal være så vel, bra og åndelig. Problemer skyves under teppet og det er lite plass til ekte og oppriktig ærlighet og nestekjærlighet. Enkelte menigheter er til og med kritiske til at medlemmene oppsøker hjelp hos verdslige psykologer eller tilsvarende når problemer rammer.

Jeg bruker på nytt en figur (se til venstre / ovenfor) jeg har brukt noen ganger tidligere her i bloggen som viser meg kontra menigheten. Føler meg ofte som en mangekantet figur som ikke passer inn i menighetens trange firkant med sine menneskebud og regler og klare svar på rett/galt og ja/nei som gjelder for menighetslivet.

Hvorfor har såpass mange menigheter rotet seg bort fra utgangspunktet? En menighet bør ha plass til alle som ønsker å være den del av den. Menigheten bør være en kraftstasjon der man henter inspirasjon og samtidig får være seg selv uten å måtte kle på seg en maske. Mennesker bør bli godtatt slik som de er uten at menigheten krever at de helt endrer sin væremåte. Det må også i en menighet være plass for tvil og tro, problemer, spørsmål, ærlighet og konstruktiv kritikk uten å risikere utfrysning og utestengelse fra menigheten!

Lenker:

• blogg.brr.no: Sekterisme
• blogg.brr.no: Sekt og sekterisme – Norge og utlandet
• blogg.brr.no: Kristendom: Lei av menneskelagde regler
• blogg.brr.no: Ja, jeg er en kritisk kristen!
• blogg.brr.no: Jeg er ingen dum sau!

Avisen Vårt Land publiserte en artikkel med overskriften “- Norske kristne er feige hjemme”. Artikkelen bygger på et intervju av professor og bistandsekspert Arne Olav Øyhus. Han anklager i artikkelen misjonærer og bistandsarbeidere for å gjemme bort sin tro når de er hjemme i Norge.

Misjonærene og bistandsarbeiderne tilknyttet kristne organisasjoner lykkes ikke å kommunisere (ut) sin tro hjemme i Norge. De lukker seg ofte inn i ”den kristne boblen” de er vokst opp i (menigheten). Feigheten til de kristne har blitt et problem for kirken ifølge bistandseksperten.

Et sitat fra artikkelen: ”Men skal kristendommen bli vesentlig her i Norge, må troende komme seg ut av bobla og stå for noe i storsamfunnet.”

I artikkelen blir i hovedsak hjemkomne misjonærer og bistandsarbeidere kritisert. Imidlertid antar jeg at denne kritikken like godt blitt rettet mot hele kristen-Norge. Sannheten er vel at vi som kaller oss kristne er alt for flinke til å gjemme oss bort på bedehuset, i kirka og i andre kristne forsamlingslokaler. Vi er så opptatt med menighetslivet og aktivitetene at vi ”glemmer” at det finnes en verden på utsiden av vår menighet. Misjonskallet for eget land ser ut til å ha gått i glemmeboka!

Lenker:

• BRR sin blogg: Innesluttede og passive menigheter
• BRR sin blogg: Ja, jeg er en kritisk kristen!

Jeg er ingen storleser av bøker. Imidlertid har jeg i den senere tid (år 2010) kjøpt inn to stk. bøker:

• Hanne Nabintu Herland: Alarm! Tanker om en kultur i krise.
• Sjur Jansen: Fra urmenighet til scenekirker. Bygge mennesker.

Sistnevnte har allerede blitt lest og vil bli omtalt videre her i denne bloggartikkelen.

Sjur Jansen har skrevet en interessant bok som forteller om forskjellen mellom dagens moderne menigheter og urmenighetene omtalt i Bibelen fra de første apostlers tid. Forskjellen er stor! Ifølge forfatteren har vi et sted i kirkehistorien rotet oss bort fra utgangspunktet.

De første kristne holdt samlinger i hjemmene med god mat og hvor alle kunne bidra med sine innslag. Kirker fantes ikke og alle var prester (allmenne prestedømme) og organiseringen var ikke-hierarkisk. Det var full likestilling mellom kjønnene og altså ingen rangordning (ikke hierarki) i menighetslivet.

Alle kristne kunne i den første tid foreta dåp og dele ut nattverd uten at prest var til stede. Etter hvert oppstod hierarkiske menigheter med prester, pastorer, biskoper og andre med religiøse særrettigheter.  Bibelen omtaler ikke prester og pastorer i nytestamentlig tid med religiøse monopoler og makt.

Mange av dagens menigheter “satser” mye på enveiskommunikasjon fra en scene, gjerne med mørklagt sal og scenelys rettet mot pastor og de andre som opptrer på scenen. En slik setting gjør det vanskelig å utveksle kjærlighet, skaper passivitet, fremelsker perfeksjonisme og er fellesskapsfiendtlig.

Tradisjonen sitter i “veggene”. Det skal mye til for å bryte med det kjente. Mange tror at dagens menigheter er normalen fra Bibelen, noe det altså ikke er.

Boka kan anbefales, selv om jeg nok selv syntes deler av midtpartiet som omhandler “urmenighetens verdier, samlinger og organisering” var noe “tungt”.  I dette midtpartiet var det masse henvisninger til enkelte greske ord som har blitt brukt i grunnspråket til Det nye testamentet.

Forfatterens oppfordring er: “Bygg mennesker, ikke bygg menigheter.” Forfatteren ivrer videre for husmenigheter som IKKE er knyttet opp mot en modermenighet. Han sier Ja til tjenermenighet (tjenerinnstilling) i stedet for ledermenighet.

Min personlige konklusjon: Boka var inspirerende å lese. Spesielt interessant er det i lys av boka å se på dagens menigheter hvor man ofte har gitt en prest / pastor og et styre / eldsteråd alt for mye makt og særrettigheter etter mitt syn. Masse tid benyttes også på aktiviteter og drift av menighetslokalene i stedet for å bruke tiden på mennesker. Når det gjelder konseptet husmenigheter er jeg nok ikke helt moden for å sette i gang med dette ennå.

Lenker:

• Sjur Jansen: BYGGE MENNESKER: Hva kan vi lære av første kristne?
• Sjur Jansen: BYGGE MENNESKER (blogg)
• Sjur Jansen: Urmenighet. De første kristne holdt samlinger i hjemmene rundt et måltid. Et sted i kirkehistorien rotet vi oss bort.
• Sjur Jansen: Urmenighet. Eksempler på husmenigheter i Bibelen
• BRR: Min tro og andre innlegg i kategori protest kristendom i denne bloggen.

Jeg anser meg som en kristen slik som jeg har beskrevet i artikkelen “min tro”. Likevel sluker jeg ikke rått alt som skjer i kristendommens navn. Jeg er en kritisk kristen som har skrevet masse bloggartikler om ting jeg reagerer på innenfor kristendommens rammer. Mer korrekt og beskrivende: Ja, jeg er FORTSATT en kritisk kristen!

I min gamle blogg (tatt ut av bruk høsten 2010 og tatt “av lufta” våren 2012) som nå er historie skrev jeg en del artikler innenfor kategorien protest kristendom. Ikke alle disse artiklene har blitt publisert på nytt som artikler i denne “nye” bloggen. Imidlertid har jeg nå lagt ut PDF-utgaver av noen av de mest sentrale innleggene.

Sentrale artikler innenfor kategori protest kristendom hentet ut av den gamle bloggen i PDF-format:

• Menighetskritikk: Jeg er et menneske som liker å tenke selv. Jeg har vansker med å finne meg til rette i snevre menighetsrammer der andre forteller meg hva jeg skal tro og mene.
• Jesus og lykke: Man får ikke automatisk menneskelig lykke av å bli en kristen! Herlighetsteologi som sier at alle kristne blir lykkelige hvis man tror nok er ikke en kristendom som passer for meg.
• Hvordan overleve som kristen i usunne menigheter?: Hvordan ta vare på en sunn kristentro i et fellesskap som tapper en for krefter og energi? I menigheten får jeg ikke utfolde meg som et helt menneske. I stedet holder jeg på å kveles i menighetens liv og aktiviter. Hva med det psykososiale miljø og dette å se den den enkelte og vedkommendes verdi som menneske? Hva kan vi gjøre for å få flere med oss i menighetslivet samt beholde dem som allerede går der? Kanskje er det på tide å tenke mer på den enkeltes ve og vel enn å drukne oss selv i aktiviteter og møter?
• Uten menighet: Selv må jeg si at jeg har mistet troen på menighet og menighetsliv. Mange menigheter mangler takhøyde og er ikke tilstrekkelig opptatt av viktige ting slik som toleranse, overbærenhet, kjærlighet, misjonsfokus og nåde. Jeg passer ikke inn i menighetens trange firkant.
• Ja til Jesus, nei til menighet!: Ja til Jesus og nei til menigheter som bryter meg ned som kristen.
• Konservative bedehusmiljøer – Nei takk!: Ja til kristentroen, men nei til regelkristendommen til konservative kristne miljøer!
• Å være i men ikke av verden: Enkelte kristne tar dette med “å være i men ikke av verden” litt vel bokstavelig. Hele livet blir sentrert rundt menigheten, andre medlemmer i menigheten og menighetens aktiviteter. Det blir lite tid og overskudd til overs til å engasjere seg utenfor menigheten og enkelte er også lite opptatt av hva som skjer på utsiden.
• Lei av dårlige unnskyldninger!: Jeg er lei av dårlige unnskyldninger angående dette at Norge er i ferd med å bli et sekularisert samfunn. Etter mitt syn er det største problemet oss kristne. Vi isolerer oss i våre menigheter og snakker om hvor vond verden har blitt. I stedet burde vi ha gått ut med evangeliet og hatt menigheter som gir et interessant budskap og tilbud til dem som ikke er kristne.
• Jeg – en eklektisk kristen?: Ja, jeg er kristen! Imidlertid forbeholder jeg meg retten til selv å tolke og vurdere det jeg leser i Bibelen samt hører av forkynnelse. Jeg ønsker ikke å bli en person som sluker alt rått bare pga. en kjent forkynner sier at slik er det. Lenge leve den kritiske tenkningen og vurderingsevnen! (Å være en noe eklektisk troende passer vel bra som beskrivelse på meg! Imidlertid er jeg ikke frafallen!)
• Oppriktig kjærlighet og menighetsliv: Du skal elske Gud og din neste. Klarer vi å leve etter dette doble kjærlighetsbudet?
• Kristne stjeler som ravner!: Det tas i mange forsamlinger og menigheter lite hensyn til opphavsretten og rettighetshaverne når det f. eks. gjelder noter og sangtekster.
• Misjonshuset i Egersund (PDF-dokument): Jeg er noe kritisk til hvordan utviklingen har vært i de senere år i Misjonshuset i Egersund. Fin koseklubb for dem som passer inn, men en del mennesker blir dessverre ikke inkludert i “det gode selskap”. Muligens mer en sekt (“Misjonshussekten”) enn en forsamling / menighet? Også sendt et brev til Egersund Misjonsforening datert 2. mai 2009 med følgende kortfattede innhold: “Utmelding | Vi vil med dette melde oss ut av Egersund Misjonsforening. Med den senere tids utvikling mot ensidig satsing på utvalgte grupper finner vi oss ikke lengre til rette i foreningen.” Det er vel nesten unødvendig å si og å opplyse om at vi aldri fikk noen respons eller tilbakemelding.

 

Illustrasjonen til venstre beskriver hvordan jeg føler tingenes tilstand er. Jeg er den oransje femkantede figuren. Jeg passer ikke alltid inn i menighetens trange firkant da jeg liker å tenke litt selv.

Det var et sentralt utvalg av kritiske artikler jeg skrev i min gamle blogg. Det har etter noen år også blitt en del nye artikler her i denne bloggen innenfor kategori protest kristendom. Noen av de nyere artiklene er listet opp i lenkesamlingen til “Protest mot enkelte former for kristendom”.

Strengt tatt en litt foreldet artikkel eller innlegg dette her, da masse nytt + noe gammelt har funnet veien inn i den “nye” bloggen.

Ta en titt på artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom”, som er en videreføring av min protestside “Konservativ kristendom? NEI takk!” (https://protest.brr.no/).