Megakirker – hvorfor velger mange disse?

Mennesker i lovsang

Megakirker: Diverse megakirker kan vise til stor vekst. Slike store forsamlinger reiser hos meg spørsmål av typen: Hvorfor vil enkelte mennesker seg selv så ondt at de oppsøker slike store enheter? Hvorfor trekkes mennesker mot slike kjempesvære menigheter? Hvem kan trives på slike upersonlige steder med slik “glatt” møtestil? Hvordan kan medlemmene godta teologien og lederstilen som ofte finnes i slike forsamlinger? Slike ting klarer jeg enkelt og greit ikke å fatte eller å forstå meg på.

I slike store sammenhenger blir man en ubetydelig/uunnselig person i den store mengden. Dette kombinert med at en del av disse forsamlingene har tvilsomme teologi – gjerne innenfor den ekstremkarismatiske leiren – gjør meg ikke mindre skeptisk. Det kan også bli for mye musikk- og underholdningsfokus (scenekirke) i slike sammenhenger, samt heltedyrkelse av ledere/forkynnere.

Ifølge Wikipedia: “En megakirke er definert som en menighet med et ukentlig møtebesøk på mer enn 2 000 besøkende.”

Det er altså snakk om større menigheter med besøkstall på hundrevis og tusenvis av mennesker hver uke som kan kalles for megakirker. Ofte er slike menigheter igjen deler av et større nettverk. Mest utbredt innenfor den (ekstrem)karismatisk fløy med karismatiske ledere. I Norge har vi ikke all verdens mange av disse superstore menighetene etter den offisielle definisjonen, men noen finnes da.

Når jeg her skriver om megakirker bruker jeg en litt snillere definisjon enn den offisielle. Jeg velger å klassifisere slik menigheter som de største Hillsong-menighetene i Norge samt IMI i Stavanger for megakirker eller i hvert fall som (alt for) store menigheter.

Kirkebygg

Å klumpe seg sammen i slike store megakirker eller andre forholdsvis store enheter har sine fordeler og ulemper. Av ulemper kan blant annet følgende ramses opp:

  • Du som enkeltperson betyr ikke en dritt, utenom at du er en del av den flotte statistikken over frammøtte og at din arbeidsinnsats (ikke deg som person!) i Guds rikes sak er ønskelig. Man blir en anonym og ubetydelig person i den store stimen.
  • Ekstremt stort fokus på kirkevekst og å få med seg nye. Et helt ok sted for de kirkefremmede. Gjerne litt manglende fokus på hva man skal gjøre for å få til utvikling hos og å beholde dem som har vært med i en del år.
  • Upersonlig møteform.
  • Ikke demokrati, beslutninger tas av den øvre og indre ledelsen over hodet på folk flest.
  • Sterke maktpersoner og ledelse på toppen. Maktmisbruk og bruk av hersketeknikker kan inntreffe.
  • Ledere (pastordyrkelse) og forkynnere får nesten gudestatus. Dyrkes som helter eller idoler.
  • Lederne (hyrdene) har alle svarene som forsamlingen (sauene) må følge. Underordning som tilnærmet ufravikelig prinsipp.
  • Lederne er gjerne karismatiske ledere/ledertyper. De har talens gave, og de kan overbevise, overtale og få folket med seg.
  • Fare for at massesuggesjon oppstår.
  • Ofte stor avstand mellom menigmannen og ledelsen.
  • For mye vekt på det musikalske.
  • For showpreget, underholdningsshow/konsert (sirkus). Scenekirke, hvor det blir viktig med proffe lys-show, røykmaskiner, høyt tempo, underholdende stil og røff musikk (pop og rock).
  • Høyt lydvolum som på en konsert. Monoton og suggerende lovsang.
  • Kritikk blir ignorert, blankt avvist eller latterliggjort.
  • For overflatisk og “glatt” forkynnelse. Alt skal være så kortfattet, urbant, hipt og kult. Ikke rom for det dype og alvorlige.
  • Feil fokus. Fokus rettes mot andre ting (“kjepphester”) enn det sentrale evangeliet.
  • Enkelte av forsamlingene har manglende Jesus-fokus, da det blir mest fokus på menneskelige (overåndelige) opplevelser. Jeg-konsentrert (egoistisk) evangelium forkynnes.
  • Forkynnelse av typen “Hva kan Gud gjøre for meg?” i stedet for “Hva kan jeg gjøre for Gud”.
  • Alt skal tilsynelatende være så vellykket og perfekt.
  • Det spøkes med seriøse tema, inkludert det hellige. Latterliggjøring av andre annerledestroende kristne.
  • Du drukner som kontaktsøkende menneske i den store massen, og forsamlingen oppleves ikke som en fungerende utvidet åndelig familie.
  • Menighetslivet kan være utmattende i stedet for kraftpåfyllende. “Brente barn/kristne” kan også bli et resultat av slike menigheter.
  • Enkelte forsamlinger er de reneste sjekkesteder.
  • Mas om penger og tienden er vanlig.
  • Ofte ikke plass for de godt voksne (eldre) pga. de “moderne” uttrykksformene. Blir ikke generasjonskirker.
  • Det legges ofte opp til cellegrupper (husgrupper, husfellesskap) som et supplement for å gjøre ting noe mer personlig m. m., men det er slettes ikke sikkert at man havner i en cellegruppe med personer som man har god kjemi med eller som kan bistå med ønsket åndelig utvikling i eget kristenliv.
  • Tvilsomme teologi og forkynnelse (herlighetsteologi m. m.) formidles i enkelte av menighetene, gjerne av typen ekstrem-karismatisk forkynnelse.

Ofte måles fruktene eller suksessen til en forsamling/menighet i form av antall personer/medlemmer som deltar i arbeidet. Er dette noen god måte å måle på, og sier antallet frammøtte noe om kvaliteten og at det er ekte? Har ikke personer slik som Hitler, Stalin og Kim Jong-un også hatt gode oppslutning med mange tilhengere?

NB! Jeg har SELVSAGT IKKE belegg eller grunnlag til å kunne hevde bastant at alle megakirker driver med usunn teologi og forkynnelse, samt at de herser med folket. Imidlertid har det vært noen skremmende og negative tendenser hos flere av de kjente megakirkene. Et noe dystert bilde og tendens kan skimtes i det fjerne.

Nå har jeg generalisert ganske kraftig og i hovedsak kun vært opptatt av de negative sidene med megakirker. Enkelte store menigheter kan nok fungere bedre enn det jeg har skissert. Det kan også være en del positive sider med store forsamlinger som jeg ikke har nevnt i min gjennomgang. Helt balansert er ikke dette innlegget, noe jeg er fullt klar over.

Når temaet megakirker nevnes er det helt naturlig å nevne Hillsong som har sin opprinnelse i Australia. Hillsong er jo også til stede her i Norge. Jeg har tidligere skrevet noen ord om Hillsong Norway, hvor jeg har uttrykt litt skepsis til det de står for. Og våren / sommeren 2022 virker det som om Hillsong-nettverket på mange måter er i ferd med å revne helt.

En annen megakirke som kan nevnes er Willow Creek, eller Willow Creek Community Church som vel er hele navnet. Dette kirkesamfunnet har opprinnelse i USA. Willow Creek har vært inspirasjonskilde til en hel rekke med norske menigheter og forsamlinger. Mange har valfartet til USA for å lære om deres suksesshistorie når det gjelder kirkevekst.

I år 2018 har glansbildet enkelte har hatt av Willow Creek falmet noe. Grunnleggeren Bill Hybels har gått av etter beskyldninger om upassende oppførsel (seksuell trakassering) overfor diverse kvinner, jf. #MeToo-kampanjen. I etterkant har flere andre i toppledelsen “tatt sin hatt og gått av” pga. de ikke har håndtert anklagene mot tidligere hovedpastor og grunnlegger Bill Hybels på noen god måte. Ikke bare-bare med slike store menigheter der mye makt er fordelt på få hender, og hvor toppsjefen blir et ufeilbarlig idol.

Dette innleggets tittel er: “Megakirker – hvorfor velger mange disse?”. Strengt tatt klarer jeg ikke å gi noe fullgodt svar på spørsmålet. For meg er megakirker alt annet enn fristende og innbydende. Jeg forstår enkelt og greit ikke at oppegående og intelligente mennesker lar seg trekke seg mot slike menigheter. Menighetene virker akkurat på samme måte som fluepapir virker på fluer, megakirkene trekker til seg mennesker i “strie strømmer”.

Mange mennesker er vel enkelt og greit flokkdyr, og de liker å dilte med og å følge mengden (gå “den brede vei”). En del får selv om jeg ikke forstår det stor glede av å være del i en stor setting eller sammenheng. Imidlertid er ikke slike megakirker noe for introverte, eller for mennesker som ikke er dumme sauer. I koronatidene vi har vært gjennom har det heller ikke vært helt bare-bare med slike megakirker. Noen liker nok megakirkene pga. de oppleves å ha mer momentum enn tradisjonelle og mindre menigheter.

Hvorfor bli en kjempestor menighet, når man kan være lykkelig som en liten eller mellomstor forsamling? Muligens er det vel så smart å dele seg opp i flere og ulike menigheter i stedet for å samle alt under ett tak eller en paraply. Mindre menigheter framstår som mer personlige og mer opptatt av enkeltmennesker enn det de store er.

I en del av disse populære megakirkene er det gode grunner til å reagere på forkynnelsen og teologien. Det er slettes ikke uvanlig at de står for usunn og usann ekstrem-karismatisk forkynnelse (ekstrem-karismatikk), inkludert bruken av penge- og mirakelpredikanter. Overdrevent fokus på vekkelse, dommedag og avkristning kan forekomme, og noen av disse miljøene dyrker også alskens konspirasjonsteorier. “Brente kristne” / “brente barn” kan i noen tilfeller bli resultatet av slik forkynnelse og slike “krevende” menigheter.

Selv ser jeg enkelt og greit ikke poenget i å tilhøre en kjempestor megakirka. Jeg for min del trives bedre i mindre sammenhenger. For meg blir megakirker for upersonlige og overflatiske hvor den enkelte drukner i de store folkemengdene. Ja takk til mindre sammenhenger.

Inspirasjon til denne artikkelen har blitt hentet fra: