Forsvarstale for barnevernet

Familielykke

Jeg har i denne artikkelen lyst til å komme med en forsvarstale for barnevernet relatert til saker om omsorgsovertakelse. Barnevernet fortjener masse applaus og ros for at de orker å stå på for barns beste mens det “stormer” i media, aktivistmiljøer, politiske og religiøse miljøer. Barnevernet gjør i grove trekk en meget god og viktig jobb. Svært få, om noen i det hele tatt, av de tilsatte i barnevernet er sadistiske og “onde” i sin jobbutførelse.

Jeg er MØKKA LEI av blant annet TV 2 sin ensidige nyhetsdekning rundt de “stakkars” foreldreparene som “uten grunn” fratas omsorgen for sine barn. Kun deler av sakskomplekset blir belyst. Vi får bare se en side av saken, og det spilles i stor grad på følelser og et svært dårlig og lite faktagrunnlag. På sviktende grunnlag får man sympati for de gråtkvalte biologiske foreldre støttet av øvrig familie som står i fare for å bli fratatt barna. Selvsagt står ingen biologiske foreldre fram og innrømmer sannheten at de ikke duger til å gi barna en god og trygg oppvekst.

Aktivist- og konspirasjonsmiljøer mot barnevernet har jeg heller ingen sans eller sympati for.

Jeg tror at det norske barnevernet ofte har rett og at de ulike kritikerne tar feil. Jeg tror faktisk at Norge ligger langt framme med å sikre barnas rettigheter og vern, hvor omsorgsovertakelse noen ganger er til det beste for barnet det gjelder. Jeg tror at andre land kan lære av Norge, og at også en god del andre land på sikt vil få et barnevern mer likt det norske.

Det norske barnevernet fortjener å bli framsnakket!

En del av den tabloide nyhetsdekningen av kompliserte barnevernssaker rundt omsorgsovertakelse er enkelt og greit fordummende journalistikk. Allerede i grunnskolen lærte vi å skrive resonnerende/drøftende stil. Det var tilnærmet “stryk” hvis vi hadde gjort en så dårlig jobb som journalistene ofte gjør. Flere eller helst alle sider av en sak bør bli belyst, for og imot må drøftes før konklusjon trekkes. Dette er langtifra tilfellet med medias dekning av barnevernssaker. Kun en liten del av sakskomplekset kommer fram i media, men likevel gjøres det kjappe konklusjoner rundt at barnevernet ikke gjør en god nok jobb.

Først som sist: Barnevernet stjeler ikke unger fra gode foreldre, og omsorgsovertakelse i regi av barnevernet finner kun sted i ytterst alvorlige tilfeller av omsorgssvikt og/eller mishandling av barna. Barnevernet jobber for å oppnå barns beste på en god og profesjonell måte.

Selvsagt kan barnevernet innimellom feile i sin jobbutførelse. Det er da tross alt menneskelig å feile. Noen geografiske forskjeller mellom ulike kommuner og fylker kan også forekomme. Enkelte mindre barnevernskontorer kan nok slite med manglende utdannelse, erfaringer og kompetanse blant sine ansatte. Alt er ikke rosenrødt innenfor barnevernet heller. Uansett er min påstand at barnevernet i de fleste saker gjør en god og viktig jobb til barnas beste.

Landets velfungerende barnevern er slik jeg ser det noe av Norges stolthet.

 

Innenfor barnevernet jobber det i hovedsak bra utdannet og faglig kvalifisert personell. Yrkesgrupper som er representert omfatter blant annet sosionomer og barnevernspedagoger (bachelor- eller mastergrad). I tillegg finnes det en og annen pedagog og enkelte psykologer.

Det er snakk om spesialister som kan masse om barn, unge og deres familier når vanskelige livssituasjoner oppstår. Omsorg, hjelp, trygging av oppveksten, forebygging, konfliktløsing m. m. foreligger det god kompetanse på. Jeg har mye mer tro på deres vurderinger enn hylekoret med motstandere av barnevernet.

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) sin problemløsning for barnevernet har jeg liten tro på. (Partiet KrF og Ropstad er ikke på min favorittliste akkurat!) Jeg tviler på at kompetanseheving i form av flere med mastergrad innenfor barnevernet har så mye betydning fra eller til. Det er ikke “fagidioter” som løser problemene. Personlig egnethet, gode menneskelige egenskaper og empati er vel ofte vel så viktig som utdannelse i slike jobber.

Nok antall ansatte, samarbeidsmuligheter, stort nok handlingsrom og romslige økonomiske rammer har også stor betydning, og likeså ansatte med erfaringer / stort erfaringsgrunnlag. Muligens bør det heller rettes systemkritikk mot det politiske, mot fylkesnemndene (kvaliteten og kompetansen) og BUF (Bufdir og Bufetat)?

Dokumentasjonskravene øker alle steder i samfunnet, og her har nok muligens enkelte barnevernsansatte en vei å gå. De må bli flinkere til å dokumentere, observere, forhandle og argumentere, slik at det vinner fram med sine tiltak i barnevernsnemndene / fylkesnemndene og i eventuelle rettssaker. Imidlertid tror jeg ikke hvilken grad man har – bachelor eller mastergrad – nødvendigvis har så stor betydning for kvaliteten.

Jeg er også redd for politikere som vil blande seg inn med lovnader rundt modernisering, opprydding eller “revolusjoner” innenfor barnevernet. Politikere bør være forsiktige med å blande seg for mye inn. Barnevernet bør i størst mulig grad være fristilte fra politisk styring. Barnevernet bør ha sin uavhengighet og ikke være et middel for å tilfredsstille vekslende politiske mål og visjoner. Man bør i større grad stole på faglig kompetanse og ekspertise innenfor barnevernet enn på svingende politikere og politiske vinder.

La de ansatte innenfor barnevern få gjøre jobben sin. Hetsing, mobbing, trusler, svertekampanjer og uthengning av barnevernansatte er helt uakseptabelt. En viss diskusjon rundt hvordan barnevernet skal være organisert må tåles, men ikke når det går så langt at det rett og slett blir ulevelig og ubehagelig for dem som har viet sitt arbeidsliv til barns beste i form av barnevernsarbeid. Facebook-grupper slik som “Vi som hater barnevernet” hvor det oppfordres til å henge ut saksbehandlere med navn og nummer er langt over streken og har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Hatgrupper mot barnevernet kan ikke tas på alvor når hets og trakassering mot ansatte i barnevernet legitimeres. Videre er de resistente mot fakta og driver med sine konspirasjonsteorier.

Det er ganske så skremmende å se alt hatet, hetsen og mistilliten som rettes mot barnevernet via sosiale medier (Facebook m. m.). At barnevernet utsettes for slik uthenging bare for å gjøre jobben sin på en profesjonell måte er egentlig ganske så uhørt og ufortjent.

Ytringsfriheten i Norge skal ikke misbrukes til å framsette ovenfor barnevernsansatte skremmende trusler (om f. eks. vold og/eller drap), stygge uthenginger, personangrep og/eller mobbing. Alskens konspirasjonsteorier kan man også godt si nei takk til.

 

Det hevdes fra konspirasjonsmiljøer på nettet (hatgrupper mot barnevernet osv.) at barnevernet og staten i Norge driver med grove menneskerettighetsbrudd. Vi lever i et rettsløst samfunn sies det. Noen klarer til å med å påstå at barnevernet stjele barn fra sine foreldre. Slike anklager kommer også fra støttespillere i andre land og stater, slik som Tyrkia, Russland, Slovakia, Tsjekkia, Romania, Emiratene, Polen og diverse andre land fra den tidligere østblokken osv. Dvs. fra land som slettes ikke har noen god “statistikk” å vise til når det gjelder etterlevelse av menneskerettigheter. En del av disse landene har en del å ordne opp i rundt verdig behandling av mennesker i sitt eget land før de begynner å kritisere og belære Norge.

Aktivistgruppene presenterer sine selektive skremselshistorier om barnevernet revet ut av sin sammenheng. Gruppene kan som nevnt vise til tvilsomme internasjonal støtte som også er enige i at Norge driver med menneskerettighetsbrudd. Et svært forvrengt virkelighetsbilde preget av konspirasjonsteorier presenteres. Lite tyder på at det slike grupper står for er til barns beste.

Fakta er at Norge har en høy rettssikkerhet for barn, og vi ligger bra an på rankinger over menneskerettigheter. Tilliten overfor barnevernet er heller ikke så verst i den norske befolkningen, selv om aktivistgruppene og TV 2 prøver å bryte ned denne så godt de kan med sine ensidige angrep mot barnevernet. Jeg håper ærlig og oppriktig at aktivismen ikke må få lov til å svekke tilliten til staten og det offentlige av alt dette konspirasjonsvåset.

Også i form av TV-“dokumentar” blir barnevernet kraftig kritisert. BBC-“dokumentaren” til Tim Whewell med tittelen “Norway’s Silent Scandal” er neppe verdt å se ut fra hvor ubalansert den virker til å være ifølge omtaler.

Det ligger vel i den norske kulturen og verdisettet at vi ønsker å beskytte og bry oss om barna og de unge. Vi vil gi dem best mulig oppvekstsvilkår. For å sikre dette må barnevernet noen ganger gå drastisk til verks. Det er barna som skal beskyttes og vernes, og ikke de voksnes ønsker, behov og status.

Når det gjelder en del av sensasjonssakene innenfor barnevern som TV 2 med flere har dekket kan mye sies om dekningen. Det er og blir en ensidig dekning sett fra de biologiske foreldrenes perspektiv, der TV / medier prøver å skape sympati med foreldrenes situasjon. Barnas beste er ikke nevneverdig i fokus.

Etter mitt syn skal man ikke se mange minutter på de intervjuede (eks-) foreldrene for å forstå at det var helt riktig at de mistet omsorgen for sine barn. Det skinner ofte igjennom – for menneskekjennere – at det er foreldre som ikke er egnet til å gi barna det de trenger av omsorg, oppfølging, kjærlighet etc. i deres oppvekst.

Europarådet sin kritikk mot norsk barnevern og praksisen

Jeg er kjent med at Europarådet sommeren 2018 har vedtatt en resolusjon om barns og familiers rettigheter, som også inneholder en god del kritikk mot norsk barnevern. Det hevdes at for mange tvangsovertakelser (omsorgsovertakelser, les fosterforeldre/fosterhjem etc.) finner sted i Norge. Barn skal skilles fra foreldrene som helt siste utvei etter at andre tiltak har blitt utprøvd, og barna skal gjenforenes med sine biologiske foreldre så snart råd er. Barns nære familie skal konsulteres og benyttes i barnevernssaker og som f. eks. fosterhjem, så sant det er mulig.

Det som nok kan være en utfordring er den forskjellige praksisen fra kommune til kommune. Å få til en mer lik og enhetlig behandling av like saker på tvers av kommunene bør være mulig. Ja takk til likhet for loven. Akkurat dette støtter jeg også opp om.

Jeg synes nok kritikken i sin helhet fra Europarådet IKKE er helt berettiget. Det virker som om rådet setter familien og de biologiske foreldrenes beste foran barnas beste. Strengt tatt er alt dette som Europarådet uttaler allerede på plass i norsk lovverk og praksis. Hovedregelen er at barn vokser opp i sin familie, og det skal svært mye til for at en omsorgsovertakelse igangsettes. Dette er siste utvei etter at alt annet har blitt forsøkt. Det er også praksis for å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan fungere som fosterforeldre når dette er påkrevd.

I praksis er det ikke barnevernet alene som tar alvorlige og store beslutninger om omsorgsovertakelse. Både sakkyndig personell og ikke minst fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker er inne i bildet. En del av sakene blir også kjørt gjennom rettssystemet, hvor ikke nødvendigvis de biologiske foreldrene «vinner» rettssaken.

Mer om saken: TV 2: – Resultatet av møtet med barnevernet avhenger av hvilket kontor du møter


Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD)

En del barnevernssaker har i de senere år blitt innklaget til menneskerettighetssdomstolen (European Court of Human Rights). Kun noen få av sakene er avgjort foreløpig, men det har vært noen tilfeller hvor Norge har fått kraftig kritikk fra nevnte domstol. I denne instansen og i Europa forøvrig kan det virke som om det biologiske prinsippet går langt foran barnas beste / barnas egne rettigheter.

Norge må nok rette seg etter dommene fra domstolen, og jeg er redd at dette ikke vil være til barnas beste. Negative dommer fra nevnte instans kan godt medføre at norsk barnevern blir satt tilbake i tid. Jeg er sterkt skeptisk til domstolens partiskhet med biologiske foreldre.

I kommentarene i slutten av denne artikkelen ligger det en kommentar fra Jasper. Han henviser til en konkret sak behandlet av EMD i september 2019, som Norge tapte. Det ble i dommen påpekt saksbehandlingsfeil eller i hvert fall feil / svakheter (alvorlige mangler) i den norske beslutnings- og rettsprosessen. Barnets rettssikkerhet og en rettferdig beslutningsprosess var ikke godt nok ivaretatt, og da muligens heller ikke barnets beste.

Tja, fortsatt er jeg usikker på om jeg helt “stoler” på EMD. Det er og blir subjektive vurderinger og avveininger uten fasit, og de i EMD er som tar beslutningene er preget av kulturen i sitt hjemland. Disse kulturene har helt sikkert har et ganske annet syn på barnevern og barns beste enn det vi nordmenn har. Svært skeptisk til hva som vektlegges, bevisene og hvor objektivt det virkelig blir. Er det virkelig barnet først som vektlegges høyest?

Kan ikke den Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) holde fred? Desember 2019 meldes det:

Det “går” på mangel på eller for lite samvær med biologiske foreldre, og det hevdes at menneskerettighetene og retten til familieliv har blitt krenket.

Beklageligvis skjer det for tiden en uheldig utvikling, hvor norske myndigheter velger å gjøre totalt knefall for EMD. Regjeringen ved barneminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) har visstnok sendt ut beskjed til landets kommuner om å ta hensyn til dommene fra EMD og fra høyesterett. Dette innvirker også på avsigelsen av dommer i de lavere rettsinstansene (tingrettene og lagmannsrettene + fylkesnemndene).

Litt om hva regjeringen tenker rundt saken:

Selv håper jeg snart på at vi får en ny regjering – eller i hvert fall en regjering uten KrF – slik at vi kan få en god og fornuftig politikk på området, og hvor vi ikke framstår som dumme nikkedukker for EMD.

En siste bekymring er at økte kvoter med samvær med biologiske foreldrene samt større rettigheter til dem vil medføre problemer med å rekruttere fosterforeldre. Det vil uansett i en god del barnevernssaker være behov for en ny familie til barna (pga. alvorlig omsorgssvikt), og hvis alt strammes inn og det blir masse nye ulemper med å være fosterforeldre blir det neppe mange som melder seg til tjeneste for å gjøre en slik jobb.

Og nok en gang: Kan ikke snart Europarådet, Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og Strasbourg holde fred? August 2020 meldes det:

Samt en “ekspert” som mener:

Endelig et bra innlegg som går “den andre veien”:

Litt både og juli 2021:

Ny runde september 2023:

Jeg skulle ønske meg at norske myndigheter oftere tenkte slik: Fuck EMD! Ignorer de villedende dommene som kommer derifra!

 

Via media og “barnevernhatere” høres det av og til ut for at en “crazy” saksbehandler sitter alene på sitt mørke og lukkede kontor og tar en masse dårlig begrunnede beslutninger. Det høres nesten ut for at barnevernsarbeiderne kun er ute etter pur faenskap og å utøve syk maktmisbruk. Hvilken makaber glede skulle en barnevernansatte saksbehandler ha av å ta fra foreldre barn uten noen god grunn?

Selvsagt er alle slike konspirasjonsteorier rundt barnevernet langt fra sannheten! Ofte er det aktivt teamarbeid, observasjoner, hjemmebesøk, forsøk med mindre tiltak, sakkyndige vurderinger osv. som ligger bak beslutningene som foretas. Ved langvarige omsorgsovertakelser må Fylkesnemnda inn i bildet, og det er muligheter for å bringe saker inn for retten hvor advokatene gladelig står klare til å valse ned barnevernet. Komplekse og grundige prosesser med mange personer involvert ligger til grunn før alvorlige tiltak blir iverksatt.

Heldigvis for barnas beste kan ikke barnevernet forsvare seg ute i media. De ansatte kan ikke snakke åpent om enkeltsaker og enkeltpersoner, da deres taushetsplikt (gradert informasjon) hindrer dette. Heldigvis er det strenge regler rundt personvern og verning av privatlivets fred for det enkelte barn. Barna er en svak gruppe og må beskyttes mot grafsingen til media og andre forståsegpåere. Slik må og bør det være.

Personlig er jeg redd for at all kritikken som har blitt retter mot barnevernet i den senere tid gjør dem redde for å gripe inn ofte og tidlig nok. Barnevernet følges med argusøyne av media, kritikere, foreldre, forståsegpåere og ikke minst advokater. Dette kan bidra til en viss handlingslammelse for barnevernet som igjen går ut over barna og de unge. Det er slettes ikke rart at enkelte saksbehandlere vegrer seg for å sette i verk kraftfulle tiltak da dette kan være starten på et kjør uten like mot den stakkars ansatte barnevernsarbeideren. Imidlertid skulle jeg ønske at barnevernet i litt flere saker setter inn sterkere lut tidligere enn det som er normalen pr. nå.

Nei, det er nok heller et problem at barnevernet ikke griper kraftig nok og tidlig nok inn. Barnevernet er ikke noe man skal frykte for dem som tar seg normalt bra av barna sine. Påstander om at enkelte må leve med konstant frykt for at barnevernet ved hjelp av politiet skal komme å “kidnappe” barna uten grunn blir bare useriøst tullball.

Jeg ser ikke noe behov for en stor endring eller revolusjon innenfor barnevernområdet, og jeg kan ikke i det hele tatt forstå at noen i fullt alvor vil ha barnevernet nedlagt. Barnevernet er neppe så ute av kontroll som enkelte motstandere vil ha det til. Min hypotese er og blir at vi har et tålig bra barnevern i Norge.

FNs barnekomité og barnekonvensjonen

FN mener fortsatt at Norge bryter barnekonvensjonen på enkelte områder, blant annet innenfor omsorgsovertakelser i barnevernet. Alternative hjelpetiltak benyttes for lite, etnisk forskjellsbehandling, søsken blir ikke plassert i samme fosterhjem og henting av barna etter akuttvedtak skjer noen ganger på en for brutal måte.

Likevel velger jeg å stå fast med min hovedkonklusjon om at vi har et bra fungerende barnevern og gode oppvekstsvilkår for barn flest. (Muligens er det Norge som gjør ting på rett måte, og andre sammenliknbare land som gjør feil? Muligens er det Norge som ligger lengst framme i en fornuftig barnevernspolitikk?)

Kilde: Aftenposten: Norge bryter fortsatt barnekonvensjonen. Fem områder hvor det svikter. (Geir Kjell Andersland, fylkesnemndsleder og politiker for Venstre).

 

Via media hører vi om utenlandske protester mot det norske barnevernet. Kritikken kommer etter at barnevernets omsorgsovertakelse rammer personer som opprinnelig kommer fra disse landene. Ofte bygger denne kritikken på manglende kjennskap til hvordan norsk barnevern og Norge fungerer. Videre forstår de neppe norsk kultur og norsk offentlig system. I mange land er det stor mistillit og skepsis til det offentlige, mens i Norge er det i hovedsak ikke slik. Offentlige etater gjør normalt sett en god og ryddig jobb som ikke bidrar til å skape mistillit blant folk flest.

Som tidligere nevnt tror jeg Norge ligger langt framme når det gjelder barnevernet, og ikke minst dette å sikre barna gode og trygge nok oppvekstvilkår. Barna skal beskyttes, og ikke primært de voksne! I Norge aksepteres det ikke at barn blir betraktet som de voksnes eiendeler som man kan gjøre hva man vil med. Barnas selvstendighet og deres egne personlige rettigheter vektlegges heldigvis sterkt i kongeriket Norge. Jeg er overbevist om at mange andre land har noe å lære der fra Norge.

På nettet (diskusjonsfora, nettsider og sosiale media) florerer det med tullete støtteerklæringer for biologiske foreldre og ikke minst hatgrupper mot barnevernet. Jeg har sagt det før og gjentar det så gjerne: Folk er alt for lite kritiske med sine støtte- og protesterklæringer. Det blir mye følelser og lite fakta. Nordmenn begynner snart å oppføre seg like dumt som stereotype amerikanere. Og: Fanatiske motstandsgrupper / sider mot norsk barnevern på nettet kunne med fordel ha blitt fjernet. De gir ikke et sannferdig bilde av virkeligheten.

Enkelte uttrykker med stor overbevisning på nettet (kommentarfelt, sosiale medier osv.): “Stopp barnevernet”. Jeg vil heller si det helt motsatt: “Stopp barnevernshaterne” og “Stopp hetsen mot barnevernet”. Barnevernet gjør en særdeles viktig jobb. Mye dårlig begrunnet hat, hets og tullball mot barnevernet spres via nettet, samt via konspirasjonsteorier. Norge er slettes ikke en lovløs “forbryterstat” mot barn og menneskerettigheter. Ikke-berettiget eller ufortjent uthenging, mobbing, hets og hat rettet mot barnevernet er uakseptabelt!

Barns beste med gode oppvekstvilkår bør få trumfe menneskerettighetene til de voksne i mine øyne. Barn skal få slippe omsorgssvikt og overgrep, selv om dette medfører mer eller mindre brutt kontakt mellom barn og biologiske foreldre. I en del tilfeller er det ikke til barnas beste med mye samvær / kontakt med de opprinnelige foreldrene, og barna har det rett og slett best f. eks. i et fosterhjem.

I forbindelse med at barn blir plassert i fosterhjem blir det laget avtaler – samværsavtaler – for hvor ofte og hvor lenge de biologiske foreldrene / opprinnelige foreldrene skal få ha samvær med barna. I en del alvorlige tilfeller av omsorgssvikt forstår jeg meg ikke på hvorfor de opprinnelige foreldrene skal ha krav på slikt samvær. Det virker bare traumatiserende for barnet og har liten hensikt, da barnet neppe skal tilbakeføres til de biologiske foreldrene. På den andre siden har man samværssabotasje, som heller slettes ikke er bra.

Ekstra skuffet blir jeg over at profilerte kristne og kristenledere kaster seg inn i debatten og støtter 100 % opp rundt (biologiske) foreldre som står i fare for å bli fratatt sine barn. Hvordan kan disse kristne støttespillerne vite nok om sakskomplekset til å kunne hevde at barnevernet tar feil mens de biologiske foreldrene har rett og er engler? Alle foreldre er ikke gode og snille mot sine barn, og dette gjelder også blant kristne foreldre med biologiske barn. Enkelte er uegnet til å ha omsorg for barn enkelt og greit. Barnevernet er mye bedre til å vurdere dette enn noen “gladkristne tullebukker”.

Jeg har lagt merke til engasjementet med negativt fortegn fra Kristenkoalisjonen (Kristen Koalisjon Norge, KKN) og Søkelys (og til dels MorFarBarn). Spesielt Jan-Aage Torp og Kristen Koalisjon Norge har hatt den reneste “vendettaen” (“blodhevn”) mot norsk barnevern. Det overdrives med svartmaling, og statistikk og fakta misbrukes og/eller gjengis feil for å støtte deres “verdensbilde”. Kampen til KKN slik jeg ser det er ensidig, subjektiv og dårlig begrunnet. De hevder at de tjener evangeliet og jobber for Jesus, men de vil ikke at barn som har opplevd omsorgssvikt skal få hjelp. Uforståelig todelt syn dette her!

KKN hevder: “Vi står med familiene.” Joda, de kjemper for et visst ubalansert voksenvern, men barnevernet er det verre med. Noe “sløvt” at andre kristenledere samt media bare lar alt dette passere i stillhet uten motsigelser, dvs. stilletiende er de med på å legitimere galskapen fra KKN sin side. Jeg noterer meg (og ler av det!) at Jan-Aage Torp / Kristen Koalisjon Norge (KKN) mener at barnevernet i Norge baseres på kommunistisk ideologi.

Torp allierer seg blant annet med ekstreme organisasjoner og personer i Polen m. m. Jeg tviler sterkt på at polske regler og tenkesett er noe for oss nordmenn å ta etter. Jeg anser i hvert fall ikke dette landet som noe moderne og bra ideal for oss når det gjelder barnevern og barns oppvekstvilkår, og ting tyder på at demokratiet mer eller mindre er på hell i Polen.

Lederen av KKN – Jan-Aage Torp – har ikke akkurat noen stor troverdighet eller sannhetsgestalt i barnevernssaker. To av hans barn (nå voksne) har uttalt seg om oppveksten, som mest minner om alvorlig omsorgssvikt overfor barna slik jeg ser det. Dobbeltmoral som er tingen og malen her, hvor i hvert fall ikke barns beste teller!.?

Et knakende bra innlegg MOT barnevernsvåset til KKN er dette:

Min kommentar til innlegget:

  • Muligens kanskje kan enkelte deler av barnevernet forbedres noe, men jeg tror absolutt ikke KKN-gjengen med venner er de rette personene til å bistå i dette arbeidet. Deres konspirasjonsteorier, usannheter og ensidige saksdekning gagner ikke saken.

Kristen Koalisjon Norge (KKN) og barnevernskampen

Et meget interessant og velskrevet innlegg med høy grad av objektivitet:

Nedenfor følger en “salig” blanding av sitater og fri gjengivelse (og mine fortolkninger) av innholdet fra innlegget:

  • Omhandler pastor Jan-Aage Torp og “folkebevegelse” eller mer enmannsforetaket Kristen Koalisjon Norge (KKN).
  • KKN er en plattform for nettverksbygging rundt konservative, patriarkalske «familieverdier, inkludert en intens og aggressiv kamp mot norsk barnevern.
  • Noen allierte:
    • Den ekstreme, katolske organisasjonen Ordo Iuris i Polen og de norske psykologene Einar C. Salvesen og Joar Tranøy.
    • En demonstrasjon i samarbeid med “Verdipartiet” har blitt annonsert, og dette partiet fortoner seg som teokrati light.
    • Henter også støtte fra “familielobbyen” i religiøst konservative, politisk ny-autoritære miljøer i Øst-Europa. Lobbyen er en brokete forsamling eller allianse.
    • Torp forsvarer den polske konsulen Slawomir Kowalski (norsk UD nettopp har erklært ham “persona non grata”, uønsket i tjeneste i Norge pga. sin truende oppførsel).
    • Torp skal visstnok på besøk (“studietur”) til Ungarn. Statsminister Viktor Orbán, det nasjonalkonservative Fidesz-partiet og politikken i landet som vil bygge ned demokratiet er visstnok forbilder å se opp til.
    • KKN har foretatt diverse kontroversielle prisutdelinger.
  • Pressens oppgave bør være å titte Torp og organisasjonen i kortene.
  • I det siste har Torp også angrepet avisen Norge I DAG (og indirekte Finn Jarle Sæle), så muligens har han mistet en tidligere alliansepartner?
  • Det mest bekymringsfulle er den svartmalingen av norsk politikk og samfunnsliv som deles i sosiale medier til utenlandske lesere. (KKN og Torp har MANGE følgere i sosiale medier.)
  • Han har kommet med kraftige angrep og sterkt kritiske uttalelser mot Erna Solberg og Kjell-Ingolf Ropstad.
  • Støttespiller med Inger og Jan Hanvold, TV Visjon Norge.

Forfatteren mener neppe at barnevernet er ufeilbarlige eller bør spares for all kritikk. Imidlertid blir det helt feil at KKN-lobbyen skal “styre showet” og påvirke debatten. Hvis denne gjengen blir hørt på kan dette medføre at norsk barnevern bringes tilbake til «steinalderen». Det blir vel også mer et diktatoriske voksenvern enn et reelt barnevern.

Hjelpes meg! KKN står også bak noe de kaller for “Ombudsman for familien – Ombudsman i Norge”. Tjenesten går ut på at de engasjerer seg i barnevernssaker (omsorgsovertakelse) på de biologiske foreldrenes side, med sin støtte og hjelp. (Og ja: De kaller det for Ombudsman, dvs. mann med en n, altså feilstavet.)

At de har fått med seg noen fageksperter på laget forundrer meg ikke så veldig mye. Det finnes masse “rart” og “rare eksperter” også innenfor psykiatere, psykologer, pedagoger, atferdseksperter, jurister og andre sakkyndige / faglige profesjoner.

KKN med Jan-Aage Torp i fronten hevder at det er en anti-familiebevegelse som preger samfunnet og myndighetene. Nok en gang utvises klokketro på at en biologisk dysfunksjonell kjernefamilie med alvorlig omsorgssvikt er bedre for barnet enn en omsorgsovertakelse. A4-familieliv og voksenvern er viktigere enn barns beste. Barnevernet og Fosterhjemstjenestene er nok bare “herk” i hans øyne, instanser som bryter opp familier.

At Jan-Aage Torp skal framstå som ekspert på barnevern blir helt totalt feil og lite troverdig. Den mannen er ikke den rette å snakke om barn, barns oppvekstsvilkår og barnevern. Grunnen til dette er det vi har fått høre om sønnens oppvekstsvilkår – Anders Torp – med det som vel må kunne kalles for åndelige overgrep.

Også greit å lese: Fri tanke (HEF): Norske kristne knytter bånd til barnevernsmotstandere og øst-europeiske nasjonalkonservative. Ellers har jeg skrevet mer om Kristen Koalisjon Norge (KKN) og Jan-Aage Torp i en tidligere artikkel.

Også verdt å kaste et blikk på:

Også i denne artikkelen er Kristen Koalisjon Norge (KKN) og Jan-Aage Torp nevnt. Fra oppsummeringen tar jeg med meg følgende avsnitt:

  • “Det er også spesielt å se at det hentes støtte fra talspersoner og organisasjoner i utlandet som er i sitt vesen er antidemokratiske, som er imot abort, kvinnefrigjøring, skilsmisser og religionsfrihet. Dette er mennesker som ikke har barnas beste i tankene eller av menneskerettigheter, eller de er opptatt av det i den grad det tjener deres egne interesser. Det er rimelig spesielt å være vitne til at personer og aktivistgrupper fremstår som nyttige idioter for myndigheter og organisasjoner i land som har en vesentlig dårligere track record hva gjelder å etterleve menneskerettighetene enn det vi har. “

 

Jeg tviler innimellom på om såkalte psykologer, psykologspesialister, “menneskerettsforkjempere”, “eksperter” og sakkyndige alltid vil barns beste, og at de virkelig er så eksperter og sakkyndige som de selv tror. Det finnes i hvert fall enkelte av dem som ser ut til å ha sin egen agenda rundt å knuse barnevernet eller å reformere det allerede bra fungerende norske barnevernet.

Jeg har null tillit til slike partiske “eksperter” med sine egne agenda og korstog mot barnevernet. En slik kar er f. eks. psykolog Einar Salvesen. Han står og i leddtog med og er venn med Jan-Aage Torp og KKN.

Noen hevder at barnevernet er spesielt etter å ta kristne foreldre (troende, religiøse). Dette er i hovedsak tull og vås. Barnevernet griper ikke inn før det er snakk om en større form for omsorgssvikt. Imidlertid er jeg selv skeptisk til at barn skal få lov til å vokse opp i familier som er ekstremt religiøse som bikker over mot det fundamentalistiske, f. eks. hos foreldre og familier innenfor den ekstrem-karismatiske leir.

Ekstremt religiøse – det være seg kristne eller muslimer – bør gås ekstra godt etter i sømmene. Åndelig voldtekt i form av alvorlige skremsler om helvete og “åndelige fyllefester” er ikke noe mindre barn bør oppleve eller være del av. Mentale overgrep mot barn i religionens navn eller religiøs skadelig påvirkning av barn bør absolutt ikke bli akseptert, og da heller ikke i kristendommens eller Bibelens navn. Religiøst baserte overgrep mot barn har vel ofte blitt oversett eller bagatellisert.

Mer kritikk av barnevernet fra Jan-Aage Torp og hans allierte

Jan-Aage Torp og Kristen Koalisjon Norge (KKN) gir seg ikke med kritikken av norsk barnevern. De har nemlig klart å få med seg verdens ledende kristne TV-kanal i kampen mot norsk barnevern, dvs. The Christian Broadcasting Network (CBN) og deres CBN News. Jeg “låner” følgende Facebook statusoppdatering fra Levi Fragell lagt ut 19.07.2019:

Norsk barnevern – et system av ondskap?

CBN News sin egen dekning av saken:

Psykologen Einar Salvesen er med på “showet”, og det hevdes at barnevernet har blitt et system av ondskap. Hele barnevernet bør visstnok nedlegges ifølge “ekspertene” til Jan-Aage Torp. Litt av en drittpakke mot norsk barnevern, og snakk om å bidra til å svekke Norges omdømme i utlandet basert på en fantasisak og en konspirasjonsteori. Barnevern er fortsatt svært viktig, og ikke kun foreldrevern og voksenvern som den her gjengen ønsker seg.

Jeg blir rett og slett matt av slikt vås.

 

Og det finnes også mer og annen kritikk av barnevernet ute på det store nettet:

Vektertårnet – Om barnevernet

I forbindelse med artikkelen “Guds straffedom, dommedag og endetid” har jeg nevnt bloggen Vektertårnet. Den eller de som står bak nevnte “gullkorn-blogg” har også sine konspirasjonsteorier (konspirasjonsinspirerte meninger) om det norske barnevernet. F. eks. i denne artikkelen:

=> Status pr. 07.06.2020: “Bloggen er slettet | Beklager, bloggen på gullkorn77.blogspot.com er fjernet. Denne adressen er ikke tilgjengelig for nye blogger.”

Noen momenter:

  • Det hevdes at Stortinget har låst seg inn i en boble og nekter å prate eller å diskutere om barnevernet, noe som visstnok er udemokratisk politikk og som tyder på at myndighetene skjuler noen ting her.
  • Statens barn nevnes. Barn læres opp til å være lydige mot staten, og ikke mot sine foreldre.
  • Nyutdannede barnevernspedagoger blir ferdig indoktrinert i marxistisk og sosialistisk ideologi.
  • Stasi-byråkrat nevnes, med myndighet til å ødelegge en hel familie.

Hjelpes meg. Det blir så søkt at det nesten blir morsomt.

Forfatter av innlegget utviser ikke all verdens mye kunnskap om området som vedkommende uttaler seg om. F. eks. er barnevernet kommunalt, og ikke statlig som innlegget insinuerer. Når en omsorgsovertakelse finner sted blir barna som oftest plassert i private hjem (med tilsyn og oppfølging etc. fra det kommunale barnevernet) og ikke på statlige institusjoner.

Instanser slik som fagorganet/fagdirektoratet Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet), Bufetat (Barne-, ungdoms- og familieetaten), Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker og Fosterhjemstjenester er statlige. Det er rett nok. Rammer, retning, lover og regler settes av det politiske, men i det daglige er slike instanser ikke direkte politisk styrte på detaljnivå.

 

Kampen mot det “slemme” norske barnevernet: Det påstås at barnevernskritikerne engasjere seg for dem som urettmessig har blir “forfulgt” av det norske barnevernet. Jeg vil nå heller hevde at det enkelte av de mest ekstreme aktivistene driver med er hat, hets, undergraving av autoriteten til barnevernet, latterliggjøring av kvalifisert personell og offentlige tjenestemenn i en viktig avdeling/etat. En og annen psykolog (ekspert på psykologi) er også med i “hylekoret”, noe som vitner om dårlig dømmekraft.

Det blir tull og vås når aktivistene påtar seg offerrollen og påberoper seg å ha blitt utsatt for uberettiget kritikk når noen sier imot dem. Barnevernhaternes forfølgelse og uberettigede kritikk av barnevernet ser jeg ingen grunn til å støtte opp om. Integritet meg her og der. Barnevernet på sin side driver IKKE med planlagt og ubegrunnet forfølgelse av norske foreldre.

Feilvurderinger innenfor barnevernet kan finne sted, og likeså enkelte saksbehandlingsfeil. Litt selvkritikk og kritisk blikk mot egen virksomhet kan være fornuftig innenfor barnevernet. Likevel er det liten grunn til å dømme hele barnevernet nord og ned. Vandetta mot norsk barnevern fører ikke noe bra med seg, og det hjelper ikke barna som ikke har det bra. Barna trenger beskyttelse mot skadelige omgivelser, manglende muligheter for utvikling og omsorgssvikt, uavhengig av hva aktivistene mot barnevernet måtte mene.

For balansens skyld gjengir jeg følgende sitat fra Gro Hillestad Thune sitt innlegg på DagensDebatt.no:

  • “…norske myndigheter og politikere lider av alvorlig berøringsangst i møte med alle former for kritikk av barnevernet.”

Det beste for et barn er ikke for enhver pris å bo hos sine biologiske foreldre. Blodsbånd løser ikke alle problemer. Barn fortjener en god og trygg oppvekst med masse omsorg, empati, støtte og kjærlighet. Når enkelte foreldre ikke er i stand til å innfri dette bør barnevernet gripe inn. Naivt syn på dette med biologiske barn og blodsbånd slik som stiftelsen MorFarBarn forfekter tar jeg sterk avstand fra.

Mantraet om familien først, familien er samfunnets viktigste grunnstein og at familien er det mest verdifulle vi har provoserer meg innimellom. I utgangspunktet er jeg jo selvsagt enig, men i en del tilfeller er den biologiske familien mer til skade enn til glede for et barn.

Omsorgssvikt kan påføre barn store fysiske og/eller skader, og helse samt utvikling kan settes i stor fare. Omsorgssvikt kan deles inn i fire grupper:

  • vanskjøtsel (mangel på omsorg)
  • fysiske overgrep
  • psykiske overgrep
  • seksuelle overgrep

Også for barnevernet er det siste utvei og det sitter langt inne å gripe inn med omsorgsovertakelse. Selvsagt må det foreligge alvorlig omsorgssvikt (grov vold, rus, seksuelt misbruk / seksuelle overgrep, andre alvorlige overgrep, alvorlige psykiske problemer, psykisk mishandling, grovt manglende omsorgsevne etc.) før et barn fjernes fra sin familie og sine foreldre. Barnevernet vil i mange saker hvor det ikke står om liv og død først prøve mildere tiltak, men når dette ikke fører fram kan omsorgsovertakelse i enkelte tilfeller bli den beste og eneste løsningen. Det kan da være snakk om fosterhjem/fosterforeldre og i enkelte tilfeller institusjonslignende opphold.

Omsorgsovertakelse er absolutt siste utvei, etter at alt annet har blitt vurdert og prøvd ut. Jeg har ingen tro på “røverhistorier” via medier og kommentarfelt / sosiale nettverk om at barnevernet har tatt barn ut av sine opprinnelige hjem uten noen god grunn. Barnevernet stjeler ikke barn og er ikke ute på jævelskap / faenskap, og å ta barn ut fra et hjem og skille dem fra sine biologiske foreldre er og blir siste utvei. Barnas beste og deres ve og vel er og blir det sentrale.

Omsorgsovertakelse skjer jo kun i veldig alvorlige saker. F. eks. kan det være snakk om grov omsorgssvikt, vold, misbruk eller tilsvarende (se tidligere eksempler). Foreldre som ikke er egnet til å være foreldre – ikke klarer å dekke barns basisbehov – kan også være en grunn for omsorgsovertakelse for en kortere eller lengre periode (permanent).

Det har beklageligvis vært noen tilfeller der barn og unge som har blitt flyttet fra sine opprinnelige hjem til fosterhjem / institusjon har blitt utsatt for overgrep og/eller omsorgssvikt i sitt nye hjem. Heldigvis er dette noe som bare unntaksvis inntreffer. Normalt sett får fosterbarn det mye bedre i sine nye hjem med god omsorg, selv om traumer og opplevelser kan skape problemer for barna i mange år. Alt i alt er det mange barn og unge som har fått god hjelp i sitt liv av barnevernet, og det foreligger mange suksesshistorier etter omplassering. Det passer bra å kalle en del av barna som har vært innom barnevernets systemer for løvetannbarn.

Jeg ser for meg at det framover kan bli vanskeligere å rekruttere fosterforeldre. Alle innstramminger som kommer som følge av dommene mot norsk barnevern i Menneskerettighetsdomstolen (se egen omtale) kan bidra til dette, og en annen ting som opptar meg er det økonomiske rundt å være fosterforeldre. Man skal ikke gjøre god butikk på å være fosterforeldre, men det bør likevel være slik at man får dekket kostnadene samt får en viss økonomisk kompensasjon for jobben. Å ha fosterbarn boende hos seg er ofte en ganske så omfattende og arbeidskrevende situasjon, med mye mer oppfølging og tidkrevende prosesser enn det som er normalt i forbindelse med sine egne barn.

Når det gjelder økonomi og økonomisk kompensasjon virker det som om det er litt ulik praksis ute og går. Ut fra det ulike fosterforeldre har uttalt er det en del vilkårlighet, ulikheter og tilfeldigheter rundt økonomisk kompensasjon, og det er til dels store forskjeller mellom det enkelte kommunale barnevernet / barnevernskontoret. Skulle ikke tro de forholdt seg til samme lovverk og regelverk innimellom. Beklageligvis får innimellom kommuneøkonomien til den enkelte kommune – samt økonomene og politikerne – i for stor grad styre barnevernets tiltak og vedtak. (Det burde vært barnas behov som styrte, og ikke økonomien!)

Det hevdes at akuttvedtak og akuttplasseringer benyttes litt vel ivrig i deler av barnevernet. Slike virkemidler skal i utgangspunktet kun benyttes i svært spesielle situasjoner (nødssituasjoner) hvor det virkelig er akutt fare for liv og helse til barnet. Barna kan nok oppleve slike situasjoner som litt vel bråe, plutselige og traumatiske uten muligheter for å forberede seg på det som skjer.

Muligens kan det være noe sannhet i den kritikken at akutte virkemidler benyttes litt vel ofte, men samtidig kan det i en del tilfeller være nødvendig med kjappe inngrep for å redde barn og unge ut av uutholdelige situasjoner. Akuttplasseringene og langtidsplasseringene skal videre godkjennes i fylkesnemndene, noe som skal sikre kvalitet og en “second opinion” på det som skjer.

Det virker som om enkelte er lite opptatt av barnevern og barns beste. Det er visstnok viktigere med voksenvern og å ikke tape ansikt. Enkelte vil ikke ta innover seg de harde realitetene rundt hvor dårlig enkelte voksne kan oppføre seg overfor barn. Ikke alle barn får en trygg og god oppvekst med nødvendig oppfølging og stimulering hos sine biologiske foreldre.

Enkelte kritiserer barnevernet for å ikke yte tilstrekkelig med støtte og hjelp til biologiske foreldre som står i fare for eller har mistet omsorgen for sine barn. Slik kritikk blir bare tull og vås i mine øyne. Barnevernet skal tjene og støtte barna, og ikke de voksne. Vi har et barnevern, og ikke et voksenvern.

Det som bekymrer meg mest er alle de barna som ikke får hjelp eller som får hjelpen alt for seint. Enkelte vegrer seg for å levere inn bekymringsmeldinger når de ser at barn og unge ikke har det bra. Jeg er også noe skeptisk til hvor flinke skoler og barnehager er til å se etter tegn på omsorgssvikt. I hvert fall lærte jeg lite om slikt i min pedagogiske utdannelse. Barnevernet på sin side prøver også ofte relativt milde tiltak først før de alvorlige og noen ganger nødvendige inngripende tiltakene settes inn (omsorgsovertakelse m. m.). Nødvendig bevisbyrde for å igangsette sterke tiltak er forresten også ganske så stor.

Jeg er noe bekymret over hvor redde folk er for å levere inn bekymringsmeldinger til barnevernet. Når man se at et barn ikke har det godt i sitt hjem (dårlige oppvekstvilkår, omsorgssvikt, sterke mistanker om misbruk, rusmisbruk, kriminalitet, vold osv.) bør dette å kontakte barnevernet være den største selvfølge, både for oss privatpersoner og ikke minst for offentlige instanser (barnehager, skoler, SFO, helsesøstre / helse osv.)

Spesielt er jeg sjokkert og skuffet over hvordan dette med ikke-innrapportering kan se ut for å være et relativt stort problem i mindre bygder og bygdesamfunn. Man er så utrolig opptatt av å beskytte og forsvare de voksne “drittsekkene” som man anser som “snille” kjenninger / naboer, noe som medfører at man velger å ikke gripe inn. Man vil ikke bli involvert i eller bli beskyldt for å være “tystere” i en barnevernssak, og enkelte tror alt for godt om andre mennesker. Man vil ikke ta innover seg hvor onde enkelte mennesker kan være overfor sine egne barn.

Det kan også variere hvor “flinke” barnevernet er til å ta imot bekymringsmeldinger. Når enkelte barnevern ikke tillater anonyme bekymringsmeldinger blir det ikke så lett å levere inn en bekymringsmelding. Rutinene for innrapportering bør også være enkle å forholde seg til. Varslerne bør selvsagt beskyttes mot farene for gjenkjenning og represalier fra dem som blir innrapportert til barnevernet. Barnevernet bør undersøke alle varsler som kommer på en grundig og profesjonell måte, og heller relativt kjapt henlegge åpenbart grunnløse anklager.

Tar det aldri slutt kritikken mot barnevernet, og er det mulig å starte i mer feil ende enn det regjeringen gjør? September 2017 vil regjeringen sette barnevernsansatte på skolebenken for å “heve kvaliteten” på jobben de gjør. Målet er blant annet færre omsorgsovertakelser og dermed færre i fosterhjem. God kvalitet på beslutninger og et godt barnevern ønsker jeg meg selvsagt, men jeg er slettes ikke overbevist om at politikerne er på rett spor for å sikre dette.

Personlig mener jeg dette er helt feil vei å gå. Tvert imot er min hypotese at det er store mørketall og at enda flere barn burde ha blitt skilt fra sine biologiske foreldre. Omsorgsovertakelse kan være en bra ting for barn som slettes ikke har det bra i sine biologiske hjem. Kursing av barnevernansatte vil ikke redusere antallet barn som har det fælt i sine opprinnelige hjem.

Stolt av norsk barnevern

Jeg registrerer september 2018 at vår barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland har et fornuftig og balansert syn på norsk barnevern. I hennes innlegg blant annet gjengitt i Dagbladet med tittelen “Barnevern – Jeg er stolt av norsk barnevern” sier hun mye positivt og bra om barnevernet. To sitater fra nevnte innlegg:

  • “Barnevernet i Norge er blant de fremste i verden til å ivareta og beskytte barn. Ansatte i barnevernet fortjener honnør og ikke daglige trusler for den krevende jobben de gjør.”
  • “Jeg tåler godt å stå i kritikken fordi jeg vet at andre land vil komme etter når det gjelder å sette barns rettigheter først.”

For en gangs skyld – sett kryss i taket! – er jeg helt enig med et politisk innspill fra en Høyre-minister.

 

Det er totalt uakseptabelt at noen riser sine barn med begrunnelse i f. eks. religion. Konsekvensene i form av skadevirkninger er alt for store til å kunne godta slikt. Autoritær barneoppdragelse med fysisk avstraffelse (vold) og tukting kan vi ikke ha noe av i et sivilisert land som Norge. Foreldre med utenlandsk opprinnelse må på dette området tilpasse seg norske regler og levesett og de vil eller ei.

Av og til blir jeg fortvilet over hvor mye bedre vern det er for dyr enn for barn. Dyrevern og dyrebeskyttelse kan det virke som om det er mer forståelse for i samfunnet. Hvis et dyr blir behandlet dårlig er det ramaskrik i media. Hvis et barn blir behandlet dårlig og barnevernet griper inn dømmes barnevernet nord og ned i media og blant forståsegpåere.

Av og til lurer jeg på hvorfor enkelte velger å få seg barn? Er barna bare “arbeidsuhell”? Enkelte foreldre har ikke “tid”- tidsklemma – til å følge opp barna sine tilstrekkelig. Noen klager og syter støtt og stadig over barna sine, til tross for at de er høyst normale og oppfører seg som forventet av barn.

Enkelte mistenker jeg kun til å ville ha barna som gallionsfigurer. Barna benyttes til stolt framvisning når det passer seg, mens barna ellers nesten blir glemt og i stor grad blir overlatt til seg selv så lenge de oppfører seg noenlunde greit. Har enkelte fått barn bare for å vise fram overfor andre at man er en vellykket A4 kjernefamilie?

De som er imot ny bioteknologi (sæd- og eggdonasjon) og surrogati pleier ofte å bruke argumentet: Det er ingen menneskerett å få egne barn. Jeg synes også det bør være slik at det slettes ikke er en menneskerett å få beholde barna. Noen ganger må barnevernet helt legitimt kunne gripe inn med omsorgsovertakelse når ting går over stokk og stein i et hjem.

Enkelte er alt for godtroende og naive om andre (naboer, venner, bekjente osv.), og vil nødig bidra med bekymringsmeldinger til barnevernet eller på andre måter bry seg om barn som har det vanskelig. Det er i utgangspunktet en fin egenskap å tro det beste om andre, men enkelte foreldre evner ikke eller vil ikke barns beste.

En vanskelig del av barnevernet er alle naboer og forståsegpåere som tror at de vet best. I en del tilfeller mener enkelte slik at de biologiske foreldrene er helt fantastiske, og de ser ikke noe behov for inngrep eller tiltak, eventuelt omsorgsovertakelse, overfor barna. Selvsagt er slike støtteerklæringer ofte basert på begrenset innsikt / oversikt og følelser.

De selvoppnevnte “bygdedomsstolene” mot barnevernet: “Ingen” i lokalsamfunnet og den utvidede vennekretsen / bekjentskapskretsen forstår hvorfor barnevernet griper inn og tar fra den “kjekke” familien barna. Barnevernet er den store stygge ulven som dømmes nord og ned, selv om man vet lite om saken sett fra denne etatens side. Det er slettes ikke alltid at barnas beste står i sentrum for bygdesladderet (bygdesludderet) og bygdeforsvaret for de biologiske foreldrene.

Enkelte vil ikke ta inn over seg ondskapen og omsorgssvikten enkelte barn kan bli utsatt for fra sine egne biologiske foreldre. Dårlige foreldre kan opptre helt ok overfor andre voksne, uten at dette sier noe om hvordan barna blir behandlet. Mye ondskap kan bo i et menneske!

For å si noe negativt om barnevernet eller egentlig om “blårussen” som sitter over barnevernet og beslutter:

Noe jeg er skeptisk til innenfor barnevernets område er den sterke økningen i bruken av private velferdsprofitører for å få løst diverse oppgaver (bokollektiv osv.). Via offentlige anbudsrunder blir private aktører hyret inn for å gjøre oppdrag for sektoren, og dette har blitt lukrativ business for kommersielle barnevernstjenester/tilbydere. Det er ikke alltid at disse aktørene er tilstrekkelig opptatt med å yte de beste tjenester (kvalitet), da pengene taler og råder.

Et annet “hull i systemet” kan se ut for å være et tilstrekkelig og forsvarlig ettervern for barnevernsbarn etter fylte 18 år. De kan få noe hjelp – hvis de selv ønsker – fram til de er 23 år gamle. Likevel kan det se ut for at det er noen svakheter med dette systemet og litt tilfeldigheter som råder. Dessuten er det heller ikke alle som er klare til å stå på egne bein etter fylte 23 år.

Oppdatering om ettervern: Regjeringen med statsministeren i spissen lovet desember 2018 at retten til ettervern for barnevernsbarn skal gjelde fram til 25-års alder. Aldersgrensa blir altså foreslått hevet i et høringsnotat i forbindelse med forslaget til ny barnevernlov, hvor den nye loven ikke har trådt i kraft når dette skrives. Loven vil bli sendt ut på høring i 2019. Oppdatering 04.04.2019:

Høringsfristen rundt ny barnevernlov gikk ut august 2019. Så spørs det bare hva som blir det endelige resultatet. Fra 1. januar 2022 ble visstnok barnevernsreformen iverksatt med diverse endringer i eksisterende barnevernlov, uten at jeg helt har fått med meg at store revolusjoner har inntruffet.

Fra og med 1.1.2023 har en ny og mer tidsriktig barnevernslov visstnok trådt i kraft:

Noe det kan stilles spørsmålstegn med er psykologene og deres psykolograpporter og sakkyndige vurderinger. En del av dette arbeidet må definitivt være av tvilsom kvalitet. I samme sak kan samme barn bli analysert av to ulike eksperter med helt ulikt utfall. Enkelte psykologer ser ut til å vegre seg for å komme med en knusende dom over oppvekstvilkårene til et barn. Dette at enkelte psykologer “blunder øynene” og sier at det er lite eller ingenting kritikkverdig med oppvekstvilkårene kan medføre at tiltak kommer alt for seint i gang. Noen ganger prøves det også alt for lenge milde tiltak (med liten grad av evaluering av framdrift) som slettes ikke fører fram.

En ting som er noe bekymringsfullt er hvor mange barn og unge som får diagnosen ADHD. På en del av dem er nok diagnosen korrekt, men jeg er redd for at den ikke alltid stemmer. Dårlige eller utrygge oppvekstsvilkår med omsorgssvikt kan nok i noen sammenhenger bidra til en ikke-normal oppførsel blant barn og unge som kan minne om ADHD. Det skulle nok ha vært satt mer søkelys mot oppvekstsvilkårene og situasjonen i det enkelte hjem (omsorgssvikt m. m.) enn å bare dele ut på medisinske eller psykiske diagnoser over en lav sko.

Rammene og arbeidsforholdene til de ansatte i barnevernet er neppe alltid helt optimale eller tilstrekkelige. Januar 2019 melder NRK at ansatte i barnevernet landet over gjør opprør mot Erna på sosiale medier, med hashtag / emneknagg #heierna. Blant annet skrives det i artikkelen:

  • “Det er et opprør på gang på grasrota i barnevernet. Saksbehandlere i det kommunale barnevernet landet over krever bedre forhold på jobb for å kunne hjelpe barna på en verdig måte.”

Desember 2018 har det vært litt søkelys på svakheter med barnevernet. Det har blitt gjennomført risikovurderinger / risikoanalyser, og det har blitt funnet alvorlige og betydelige avvik i 18 % av kommunene (hver femte kommune, 75 stk. totalt). Avvikene eller det som ikke er oppfylt i kommunene er forhold slik som: Tilsynskrav fosterhjem, oppfølging og kontroll i fosterhjem og fristbrudd i undersøkelsessaker.

Slike avvik overrasker ikke meg da det har mye å gjøre med hvor mye penger som bevilges (bevilgninger) og viljen til lokalpolitikerne til å gjøre barnevernstjenestene gode i den enkelte kommune. Videre går avvikene på at barnevernstjenestene gjør for LITE og ikke for MYE som en del aktivister hevder.

Normalt sett anser jeg ikke nettsiden Søkelys (sokelys.com) som noen pålitelig nyhetskilde, men det er nok grunn til å tro at det faktisk nesten foregår en “krig” anti-barnevernmiljøene seg imellom. En del av motstanderne mot barnevernet er nok en noe brokete forsamling med kranglevorne personligheter.

I artikkelen er det også lenker til diverse grupper og sider som jobber mot barnevernet, og spesielt kan man legge merke til at Rune Fardal sin “FamilieKanalen” (@familiekanalennorge, Family Channel – Focus on Family & Human Rights in Norway) faktisk har over 6.000 medlemmer / likere og “Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet” har nesten 20.000 medlemmer pr. 9. mars 2019. Skremmende at såpass mange kaster seg inn i hylekoret mot barnevernet, en etat som gjør en fantastisk og viktig jobb. Det er altså ikke bare Kristen Koalisjon Norge (KKN) som kriger mot barnevernet og er barnevernskritikere.

Søkelys: Barnevernets suksesshistorier blir bare flere og flere -tre voksne politifolk angrep 14 åring

Nettsiden Søkelys påstår selv blant annet: “Søkelys er et fritt og uavhengig organ for bibeltro kristendom….” og at de “protesterer mot ugudelig praksis i norsk barnevern….”. Denne kontroversielle nettsiden slår til igjen! 2. april 2019 publiserte de en artikkel med tittelen nevnt ovenfor.

Noen “gullkorn” av fjasete sitater fra artikkelen:

  • “Det omstridte og fryktede norske barnevernet kan notere seg for mange suksess-historier med barn som er kommet under deres “omsorg”.”
  • “Det norske barnevernet er som kjent både fryktet, kontroversielt og beryktet.”
  • “Mange foreldre her i Norge lever i dyp frykt og engstelse fordi de frykter at barnevernet, -ved hjelp av politiet skal komme og kidnappe barna deres.”

Barn har kommet under barnevernets omsorg, og det hevdes at barnevernet kan notere seg for “suksesshistorier” slik som:

  • Enkelte barn og unge har tatt sine egne liv.
  • Noen har dødd under fosterforeldres omsorg.
  • Mareritt av rus og narkotika.
  • Kriminalitet.

Vi får bare påstander og bruddstykker av historier, og ikke den fulle og hele sannheten, dybden og saksoversikten. Falske og unøyaktige nyheter og historier så det holder fra Søkelys nok en gang.

Tragiske episoder har inntruffet mens barn har vært plassert i fosterhjem eller på institusjon i regi av barnevernet. Ofte rammer tragedien ikke på grunn av barnevernstiltakene og fosterhjemmet / fosterforeldrene, men på tross av tiltakene som har blitt igangsatt. En god del barn er sterkt traumatisert FØR de får hjelp, og hjelpen i form av fosterhjem eller tilsvarende kommer i noen tilfeller for seint til å få snudd eller stoppet den negative utviklingen.

 

Så er det klart med en ny runde fra Søkelys:

Nettsiden Søkelys og deres kamp mot norsk barnevern – del 2

Den tvilsomme nettsiden Søkelys fornekter seg ikke. Nok en artikkel MOT norsk barnevern har blitt publisert 17. april 2019:

De har klart å grave fram noen negative historier fra barnevernet inkludert bilder av angivelig selvskading blant barnevernsbarn. Det nevnes ikke med et ord alle de som har fått god og nødvendig hjelp, og hvor alt går helt greit.

Skildringen har virkelig slagside i sin framstilling som kun trekker fram den ene siden. Innenfor norsk resonnerende stil ville slikt ha vært stryk pga. Ufullstendig argumentasjon hvor dekning av alle / begge sider av saken er totalt fraværende.

Igjen trekkes internasjonalt engasjement og protester inn i saken. Helt ærlig talt bør vi nordmenn være revnende likegyldige til hva utlendingene synes om norsk barnevern. Først bør de feie for sine egne dører, og de har ingen grunn til å tro at de er eksperter på og har fasiten når det gjelder norsk barnevern.

Artikkelen inneholder det som kan kalles for et sammensurium av en blanding mellom barnevernshat og religion. En del av stoffet er hentet fra andre kilder, og ikke formulert av Søkelys selv.

Det står blant annet å lese “Gud har opprettet en spesiell plass i helvete for norske barneverns-ansatte som stjeler våre barn”.

Og:

“Gud har innsatt familien (mor, far, søsken) som den naturlige rammen for det å vokse opp og bli et helt menneske. ‘Barnevernet som er en statlig institusjon bekledd av barnevernbarnas blod hvor penger og kroner og øre er langt viktigere enn barnas ve og vel.’”

Selv “orker” jeg ikke å følge med på og å lese alt hatet mot barnevernet, staten og fosterforeldre i diverse konspirasjonsteorigrupper og hatgrupper mot barnevernet på nettet (Facebook m. m.).

Nei, dette oppgulpet fra Søkelys er det ingen grunn til å ta seriøst eller å vektlegge. Dette er “kampanjejournalistikk” og aktivisme på sitt verste!

 

Selvsagt klarer jeg ikke å være helt objektiv i denne saken, men sannelig er ikke de innbitte barnevernsmotstanderne i nærheten av å være objektive de heller. Det blir fort masse følelser, løsrevne enkeltsaker (skjebner) og masse “propaganda” fra de “stakkars forsmådde” foreldrene (m/nettverk) som har mistet eller står i fare for å miste omsorgen for barn. Slettes ikke nøytralt og balansert det som presenteres, og langt fra den fulle og hele sannheten. Subjektivt så det holder og vel så det, og langt unna å være i nærheten av objektivt.

Se ellers egen artikkel der jeg har skrevet litt om PRIDE-kurset (opplæring for fosterforeldre) og om dette å være fosterforeldre. Omsorgsovertakelse, fosterhjem og dette å være fosterforeldre er viktige temaer innenfor barnevernområdet. Bufetat og fosterhjemtjenesten “reklamerer” innimellom med at “Verdens viktigste jobb er ledig!”, dvs. dette å være fosterhjem og fosterforeldre. Virkelig sant at dette er en viktig jobb som gjøres for de barna som er heldige med å få slik hjelp. I samme artikkel velger jeg imidlertid å være litt kritiske mot Norsk Fosterhjemsforening.

Som fosterforelder har jeg selvsagt gjort meg en del erfaringer, og når det gjelder barnevernet er erfaringene ganske så gode. Det er litt verre med deler av det andre støtteapparatet, i og med at vi har et fosterbarn med særskilte behov. Hvis hjelpeapparatet ellers med oppfølging hadde vært like proft som barnevernet hadde det vært lite å klage over. Spesielt har vi opplevd masse rart nå det bikker over mot psykiske utfordringer. Om ikke direkte beslektet tematisk forstår jeg veldig godt dem som biologiske foreldre ikke orker å bære fram et barn med alvorlige handikap, da man kan bli helt matt av kampene mot systemet for å få det man bør ha krav på.

En gullgruve å være fosterforeldre?

Barn som “tas” (“stjeles”) fra sine opprinnelige foreldre / biologiske foreldre havner gjerne i fosterhjem. Svært vektige grunner må foreligge for at så skjer, og flere instanser må inn i bildet.

Likevel finnes det dem som påstår at man har et korrupt system her i Norge. Det hevdes at barna tas fra sine opprinnelige foreldre uten åpenbare og tungtveiende grunner. Barna blir plassert hos fosterforeldre og i fosterhjem som angivelig gjør god profitt på plasseringene.

Enkelte klarer altså å påstå i fullt alvor at man tjener grovt økonomisk på å være fosterforeldre. Det hevdes at barnevernet og staten gladelig dekker utgifter til kjøp av flott bil, oppussing av hus osv. For noe stort tull, og litt av en konspirasjonsteori uten forankring i virkeligheten.

Økonomiske motiver ligger neppe bak at noen velger å bli fosterforeldre. Motivet er nok heller ønsket om å hjelpe et eller flere barn til å få en trygg og god oppvekst. Man må som fosterforeldre ofte stå på både dag og natt, og en viss kompensasjon og utgiftsdekning er det bare rett og rimelig at man får. Pengene er neppe motivasjonsfaktoren for å bli fosterforeldre / fosterhjem.

 

Man har hørt noen ganger det bli sagt at barn plasseres i fosterhjem for profitt. Jeg må nesten le! Etter å ha vært en stund i dette systemet – som fosterfar – er det helt klart og tydelig for meg at det ikke er noen gullgruve å være fosterforeldre. Timelønna blir i hvert fall ekstremt lav i forhold til arbeidsinnsatsen og tidsbruken. Det er barnets ve, vel og omsorgsbehov som primært driver fosterforeldrene, og ikke pengene. Man mister gjerne hele eller deler av tjenestepensjonen med å være fosterforelder, og man er ikke så bra sikret med velferdsgoder slik som sykelønnsordninger i og med at man som (helt/delvis) frikjøpt fosterforelder er oppdragstaker (frilanser) og ikke arbeidstaker (ikke fast ansatt). Det er også alltid et usikkerhetsmoment om hvor lenge det er behov for fosterhjemsoppdraget.

Å være fosterforeldre er som sagt langt ifra noen lukrativ gullgruve. Det er masse arbeid og mange bekymringer som følger med slike oppdrag, som man slettes ikke mottar tilstrekkelig økonomisk kompensasjon for. Det finnes definitivt andre mindre krevende måter å få inn nødvendige midler – i form av penger – til livets opphold.

Sett fra barnevernets og kommunenes side må det være greit å ha fosterforeldre å ty til. Billigere dette enn å plassere barna på institusjonsliknende tilbud. En del av de private barnevernstilbudene kan nok imidlertid framstå som velferdsprofitører.

Videre blir man ikke fosterforeldre for å stjele barna fra gode biologiske foreldre, men for å gi barna en trygg og god oppvekst som de ellers ikke ville ha fått. Beklageligvis opplever en del barn både omsorgssvikt og ulike former for overgrep fra sine biologiske foreldre.

Av og til kan dette å være fosterforelder høres så enkelt ut. Noen får det til å høres ut for at man bare må rydde plass til et ekstra barn rundt kjøkkenbordet (middagsbordet). Ofte er det ikke så enkelt i praksis! En del av barna trenger masse oppfølging, og noen av dem har alvorlige traumer som gir utfordringer i dagliglivet. Å ta seg av fosterbarn er noe helt annet enn å ha “normale” biologiske barn. I enkelte tilfeller lar det seg ikke gjøre å kombinere “vanlig” jobb med å være fosterforelder, og man må for en kortere eller lengre periode bli frikjøpt fra ordinær jobb for å følge opp alt arbeidet som følger med et fosterbarn. Enkelte arbeidsgivere vil ikke gi permisjon over tid eller tillate redusert stilling, så man må i en del tilfeller settes på et veldig hjerteskjærende valg mellom å stå i det vanlige arbeidslivet eller forlate arbeidslivet for å ta seg av fosterbarnet.

I forbindelse med påske 2019 kom Kjell Ingolf Ropstad (KrF) med en oppfordring om å få familier til å bruke litt tid på å vurdere om de skal bli fosterhjem. Et prisverdig og greit initiativ sånt i utgangspunktet, uten at han får fram all kompleksitet og utfordringer det er med å være fosterhjem og fosterforeldre. Ser imidlertid at tråden på Facebook fort ble kapret av alskens aktivister mot norsk barnevern. Masse pepper har haglet mot hans “ufarlige” lille forslag.

Ting skjer fra og med 1. januar 2022. Det er snakk om “Barnevernreformen”, også kalt “oppvekstreformen”. En endring er at kommunene får økt faglig og økonomisk ansvar for barnevernet. Hvordan dette vil gå i praksis er det noe tidlig å uttale seg om, men jeg er i utgangspunktet skeptisk. Tenker det fort kan oppstå store forskjeller fra kommune til kommune, hvor barnevernet må kjempe tøffe kamper om kommunale ressurser i konkurranse med f. eks. skole, helse og eldre. I denne omgang skriver jeg ikke mer om denne reformen, men avslutter dette temaet med noen lenker:

Innledningsvis har jeg kritisert TV 2, men i februar 2021 slo de til med en interessante programpost relatert til barnevernet:

Kanalens egen beskrivelse av episoden: “Barnevernet skal være barnets stemme. Hvordan er det å ha en jobb der dine valg kan redde liv, men også gjøre uopprettelige feil?”

Veldig ok episode, der framstillingen var ganske så balansert. Man får litt innsikt i alle de dilemmaene og vanskelige situasjonene og vurderingene barnevernet står i, og også noen kritiske røster til barnevernets arbeid fikk slippe til med sin side av saken. Absolutt verdt titten!

Min ærlige og oppriktige mening

Enkelte profilerte barnevernsmotstandere skulle ha fått sin virksomhet stoppet – og helst blitt straffeforfulgt og dømt – for sine ytringer og handlinger. Det blir helt feil å påberope seg ytringsfriheten i enkelte av disse settingene, i og med at de sprer på grove usannheter om barnevernet, ufullstendige fakta om barnesakene og misbruker ytringsfriheten på det groveste. Uberettiget og usaklig kritikk av barnevernet gagner ingen, og slik aktivitet bidrar bare til å sverte omdømmet og tilliten til barnevernet.

Drit og dra – ignorer og glem – enkelte av beslutningene rundt barnevern fra EMD. I en del tilfeller er det slettes ikke barns beste de tenker på eller forsvarer. De ser ut til å være mer opptatt av at biologiske foreldre ikke skal tape ansikt eller rettigheter.

 

Jeg er enkelt og greit stolt av det norske barnevernet og systemet rundt. Jeg ønsker å slå et slag for barnevernet! Jeg satser på at de klarer å vri av seg den delvis ubegrunnede kritikken de hele tiden møter i media og blant motstandere mot barnevernsystemet. Vi trenger et bra barnevern her i landet da ikke alle foreldre er snille og gode mot sine barn! Vi trenger et aktivt barnevern og ikke et voksenvern. Stå på barnevernet, jeg heier på dere!

(Bare så det er nevnt: Personlig har jeg ingen direkte kobling eller tilknytning til barnevernet. Jeg jobber ikke og har heller aldri jobbet direkte i/for barnevernet. I forbindelse med adopsjon og som fosterforelder har jeg imidlertid hatt en del med barnevernet å gjøre.)

Lenker:




Fordummende journalistikk

TV, avis og radio

Jeg blir til tider lei av den tabloide nyhetsstrømmen fra våre medier (både TV, radio, aviser og nett). Journalistikken virker litt fordummende på meg som tilhører. Pressen og mediene regnes for å være den fjerde statsmakt, så det hviler i utgangpunktet et tungt ansvar på deres skuldre. Dette ansvaret tar de av og til litt for lett på etter mitt syn.

For tiden er det også på mote å kalle alt vi ikke liker av nyheter for falske nyheter (“fake news”). Til tider “fortjener” mediene og journalistene en del kritikk, men det blir litt vel enkelt å bruke trumfkortet falske nyheter.

(Re-publisering / resirkulering av tidligere skrevet artikkel. Utvidet med nye momenter etter den siste tids opplevelser og erfaringer. Artikkel første gang publisert 3. oktober 2012.)

Jeg skal nedenfor prøve å begrunne min kritikk.

Journalistikk og journalisters framferd

Journalistene forventer ofte at alle svar kan “kokes ned” til enkle Ja eller Nei-svar. Mange saker er så kompliserte og sammensatte at intervjuobjektene må få slippe til med litt mer utdypende svar enn bare et ja eller nei.

Per Arne Sandvold har skrevet et interessant innlegg på Verdidebatt.no. Det tar han opp problemstillingen om at samfunnsdebatten, inkludert i media, er preget av absolutte og forenklede sannheter. Det er ikke rom for nyanser og velbegrunnede (sammensatte/kompliserte) svar.  Nyhetene skal være kjappe og sensasjonelle. En del av de kjappe svarene kan virke fordummende og sterkt polariserende (omtalen av muslimer, terrorister, generalisering av folkegrupper osv.). Det er heller ikke bra når man i enkelte tilfeller kan hevde med fullt belegg at enkelte etablerte medier (aviser, nettaviser, TV, radio osv.) bevisst har villedet leserne / titterne / lytterne sine. 

Spesielt i TV-debatter har enkelte programledere en stygg vane til å avbryte intervjuobjektet. Ofte virker det også som om journalistene har et forutinntatt syn på saken og ønsker å presse et bestemt svar ut av vedkommende som blir intervjuet. Journalistene prøver altså ikke å framstå som mest mulig objektive i saken som omtales, men i stedet prøver de å presse gjennom sitt syn og agenda.

Enkelte medier har tatt i bruk interne (politiske) kommentatorer. Ofte virker det som om disse synser og mener mangt og mye uten helt å vite hva de driver med. For meg virker det som om kommentatorene ikke har så mye mer peiling på nyhetssaken enn en gjennomsnitts nyhetsinteressert nordmann. Spesielt TV 2 er “besatt” med å bruke slike interne kommentatorer som framsetter masse synsing og spekulasjoner uten at de har særlig peiling på sakene de “analyserer”.

Medier liker å hente inn eksterne “eksperter”, gjerne professorer eller tilsvarende. Imidlertid er av og til den aktuelle nyhetssaken litt på siden av det primære fagområdet til eksperten, slik at vedkommende sitt svar ikke har all verdens relevans og verdi. Mistenker også enkelte eksperter for å være PR-kåte folk som ikke nødvendigvis er opptatt av mest mulig objektivitet.

Medier kan kunsten med å koke suppe på spiker. Små saker blir unødvendig skalert opp ved hjelp av massiv og intens mediedekning hvor sensasjonelle tabloide overskrifter benyttes. Ofte blir det også en god del overdrivelser, synsing og spekulasjoner før nødvendige fakta er på bordet for å kunne ta bastante konklusjoner. Noen ganger kan sensasjoner /  sensasjonene som formidles være blanke løgner. Trivielle saker blåses opp og gjøres til store saker, dvs. det blir virkelig storm i et vannglass ut fra mindre vesentlige saker. Media har sin agenda som de vil påvirke politikere og publikum med.

Tabloid paparazzi-journalistikk med masse kjendissladder er totalt uinteressant sett med mine øyne. En del av denne journalistikken grenser også over mot det uetiske. Norske medier er da likevel relativt snille sammenliknet med enkelte av de utenlandske.

I starten av 2020 fikk vi igjen se medienes sanne ansikt. Korona-viruset herjer, og likeså mediedekningen av epidemien. Saken blir kraftig hausset opp, ting overdrives og folk blir skremt opp og gjøres overdrevent redde for situasjonen. Resultatet er hamstring av diverse produkter, og unødvendig / overdreven redsel / frykt og nesten-panikk i befolkningen.

Akkurat nå når jeg skriver dette avsnittet, juni 2019, er det nok en gang sommer. Sommer betyr agurktid og agurksaker. Ikke-saker får plassen i medier som fyllstoff, da det virker som om skikkelig journalistikk har tatt helt ferie og mer eller mindre tull produseres for å fylle opp avisspaltene eller andre sendeflater.

Det er lite selvransakelse blant yrkesgruppen journalister. De stiller alle slags personer, politikere og yrkesgrupper til ansvar mens de selv stort sett går fri. All kritikk avvises ved å vise til ytringsfriheten.

Journalistikken skal beskriver og referer fra virkeligheten på en mest mulig objektiv måte. Dette er ikke alltid tilfellet i virkeligheten. Ofte skinner både politisk farge / syn og journalistens / mediehusets forutinntatte synspunkter igjennom i nyhetsdekningen og vinklingene. Slettes ikke alltid at annonsert politisk nøytralitet blir etterlevd, gjennom at både ukritisk venstrevridd og/eller høyrevridd journalistikk slipper rett gjennom.

Medier skal bidra i samfunnsdebatten med sin kritiske, analyserende, skildrende og spørrende stemme, og journalistene bør også få fram de svakes røst. Imidlertid er det måten på hvor langt de skal gå for å få en tabloid og god sak. Noen ganger blir fristelsene tydeligvis for store gjennom at småting blir forsøkt blåst opp til sensasjonelle saker.

Journalister og medier er ikke redde for å henge ut enkeltpersoner og finne passende syndebukker. Gapestokkjournalistikk (digital gapestokk) blir brukt, og mediafolk og etablerte medier løper, jager og jakter i flokk. Til tider utøver de alt for stort press mot enkeltpersoner som kan ta knekken på individer selv om de er aldri så mye hardhauser. Spesielt synes jeg at enkelte politikere har fått gjennomgå alt for tøff mediedekning. Politikere er offisielle personer, men medias “Paparazzimetoder” kan bli for tøffe og pågående! Litt mer bredde og dybde i temavalg kunne også ha vært ønskelig. Til tider bedrives det også kampanjejournalistikk (journalist / medieaktør søker å påvirke lesernes syn i bestemte samfunnsspørsmål, opptrer “politisk”).

Journalister og media “elsker” å kritisere og å “ta” offentlige enheter slik som barnevern og sykehus. Sensasjonelle saker om feilbeslutninger og feilbehandling brettes ut i detalj basert på et svært tynt og ensidig informasjonsgrunnlag. Noen som mener seg urettmessig behandlet i følelsesmessig ubalanse får lov for åpen mikrofon å utbrodere all sin edder og galle uimotsagt. Selvsagt kan f. eks. barnevernet ikke uttale seg i konkrete saker av hensyn til taushetsplikt og personvern.

Når tragiske hendelser har inntruffet er det ganske typisk at journalistene finner en påførende eller annen talsperson som er sterkt preget av den inntrufne situasjonen. Slike innslag kan bli litt vel sterk påkjenning og for følelsesladet for den som uttaler seg. Nyhetsverdien og objektiviteten er gjerne også svært lav på slike innslag. Både vi seere og personen som uttaler burde ha vært spart for slike innslag.

Innimellom kan man begynne å lure på om enkelte journalister er mindre intelligente (sosialt og kunnskapsmessig) enn folk flest. Jeg blir i hvert fall ikke særlig imponert over kunnskapsnivået og oppførselen til enkelte journalister. De kan ha både veldig dumme spørsmål å komme med overfor intervjuobjektene og oppføre seg bøllete.

En ting det i den senere tid har gått “inflasjon” i er livesendinger og ekstrasendinger når ekstraordinære nyheter inntreffer. I utgangspunktet er det greit at media dekker slike ting, men av og til blir det for mye synsing og spinning rundt på et alt for lite faktagrunnlag til at nyhetsdekningen blir interessante og informative.

Hvis noe “spennende” skjer i Norge blir resten av verden glemt. Utvalget av nyheter er langt fra representativt for hva som skjer i verden. Nyhetssendingene og media er mest interessert i å dekke Norge og den vestlige verden mens hva som skjer andre steder får vi mindre innsikt i. Et godt eksempel på dette er Ebola-epidemien. Det ble først interessant for media å dekke denne saken skikkelig etter at de første tilfellene av smitte blant mennesker fra den vestlige verden.

Medier

Tidligere kunne man stole på en viss seriøsitet hos NRK når det gjelder nyheter. Beklageligvis har også denne aktøren blitt mer og mer tabloid i den senere tid. Nå er det lite forskjell etter mitt syn på nyhetsdekningen på TV til f. eks. TV 2 og NRK. Begge er ganske så tabloide og overflatiske.

Jeg anser pressefriheten som viktig for et samfunn, nesten like viktig som ytrings- og religionsfriheten. Et land bør ha rammevilkår og styringssett som gjør at vi kan ha tillit til de etablerte mediene. Den frie pressen og de frie medier forøvrig bør virkelig få være fri uten for mye styring og innblanding fra politisk eller kapitalistisk hold.

Jeg betaler gladelig min NRK-lisens (nå trukket via skatteseddelen) og setter stor pris på at vi har denne statsfinansierte kanalen (både radio, TV og nett). Det er greit med en litt annerledes tenkende aktør, uten reklamefinansiering. Beklageligvis synes jeg i den senere tid at NRK også har blitt litt vel tabloid og kommersiell i sin oppførsel. I stedet for å være den litt “sære nisjekanalen” som dekker særinteresser har også NRK blitt litt vel opptatt av høye seertall / lyttertall og å presentere “mainstream” nyheter og programmer som selger. Allmennkringkasteren NRK opptrer til tider for tabloid og ødeleggende for andre medier (konkurrerer ut nettaviser m. m.).

Radio ja; Etter slukking av FM og omlegging til DAB er det vel knapt noen som lytter til radio lenger på den tradisjonelle måten (foran et radioapparat).

Enkelte kaller NRK – Norsk rikskringkasting AS – for ARK. ARK er en forkortelse for Arbeiderpartiets rikskringkasting. Det er vel en sannhet i at kringkastingsinstitusjonen tidligere har hatt diverse bånd mot sosialistisk side i politikken, men etter mitt syn er dette pr. dags dato mer historie enn en reell utfordring.

Når det gjelder aviser er jeg blant dem som (tilnærmet) aldri kjøper VG og Dagbladet. Disse avisene blir alt for tabloide med store overskrifter, overflatiske, subjektive og saksselektive i sin nyhetsdekning til at jeg har noen interesse av avisene. Normalt sett oppsøker jeg heller ikke eller leser deres sensasjonspregede nettsider. Store sensasjonelle overskrifter og tynt og ubalansert innhold er malen hos de tabloide avisene.

Noen utenlandske media er nok mange ganger verre i sin omgang med sannheten enn de norske. Tross alt er norske etablerte medier (MSM) ganske så redelige og seriøse i sin nyhetsdekning, med noen unntak innimellom. Imidlertid kan jeg også i “svake” øyeblikk ønske de etablerte mediene til ditt pepperen gror, etter å ha lest, sett eller hørt enkelte saker med åpenbart veldig ensidig og ufullstendig vinkling.

Enkelte journalister i lokalaviser er villige til å gå langt for å få en overskrift som fenger. Det virker som om enkelte lokaljournalister tror at de er ansatte i Dagbladet eller i Se og Hør med sine tabloide overskrifter med liten knytting mot sannheten. Som Øystein Sunde sier det treffende i en sang: “Her kommer løssalget først og sannheten sist.”

Smi mens liket er varmt (Øystein Sunde)

Jeg jobber i avisa her som ny journalist.
Her kommer løssalget først og sannheten sist.
Smi, mens liket er varmt!
Å snuse opp rykter, det er min strategi,
jeg sjekker aldri kildene, det tar for lang tid.
Smi, mens liket er varmt!

Utfordringer med mediene og falske nyheter

Enkelte av de etablerte medieaktørene liker å kritisere nye medier for sin useriøsitet. De kritiserer blogger, sosiale medier (Facebook, Twitter osv.) og diskusjonsforumer m. m. for å være useriøse da det ikke finnes en redaksjon og en ansvarlig redaktør som passer på at Vær Varsom-plakaten blir etterlevd. Nå finnes det selvsagt mange nettdebatter og blogger som blir ødelagt av kverulanter eller troll (trolling), men også de etablerte mediene går ofte langt over steken for å få et bra “scoop”. Etter mitt syn er det ingen automatikk i at de etablerte mediene er mer seriøse enn de nye. Å påstå noe slikt blir alt for generaliserende.

For tiden er vel et enda større problem kritikk andre veien. Enkelte hevder med stor overbevisning at etablerte medier (mainstream media, MSM) bare farer med falske nyheter og løgn. De presenterer en vinkling som er farget av “elitens” politiske syn, og politisk korrekthet har blitt tilnærmet et skjellsord. Ofte beskyldes kjente medier for å være venstrevridde i sin presentasjon av nyhetssaker. Enkelte omtaler de etablerte mediene som den politisk korrekte venstrepressen, også omtalt som “Fake news media“.

Redningen for kritikerne er den nye store “flommen” av alternative medier, hvor f. eks. følgende tvilsomme “medier” (konspirasjoner, ikke-dokumenterbare angrep på det etablerte, rasisme, ekkokamre osv.) kan nevnes: Document.no, Resett.no, Rights.no, The Herland Report og muligens Steigan.no (?). Norge IDAG ligger vel også nærme opptil å være et alternativt media, med sin meget ubalanserte “nyhetsdekning”.

Personlig mener jeg: Jeg finner det vanskelig – hvis ikke helt umulig – å ta folk seriøst som hevder at etablerte medier og journalister kun farer med falske nyheter. Selvsagt finnes det både dårlig og god journalistikk, og det finnes ulike grader av hvor partisk eller upartisk – subjektivt eller objektivt – dekningen er. Likevel blir det veldig generaliserende og feilaktig å hevde at ALL “vanlig” journalistikk er falske nyheter (fake news).

Er de nye alternative mediene redningen for nyhetshungrige nordmenn som vil ha “sannheten” presentert? Neppe! Mange av dem er meget ensidige ekkokamre for likesinnede.

Noen som helt lovlig og uten nevneverdig kritikk som kan fare med “falske nyheter” er meteorologene som presenterer værmeldingene. De bommer titt og ofte med sine værprognoser.

 

I disse tider med falske nyheter, sosiale medier osv. Landsmoderen Gro Harlem Brundtland har sagt en del fornuftig om kommunikasjon og medier i 2018. To sitater av interesse, også gjengitt i artikkelen om kommunikasjonsmodellen:

Og:

En del journalister/redaksjoner benytter seg av en del “clickbait” eller klikk-journalistikk i saker som publiseres på nettet. Det er en del tilfeller hvor nyhetssaker presenteres med fengende og tabloide overskrifter, men hvor innholdet slettes ikke er så spennende eller interessant som overskriften antyder. Man blir rett og slett lurt til å trykke seg inn på en artikkel som slettes ikke har det innholdet som overskriften lovet.

De kommersielle TV-kanalene samt mange av medienes nettsider har den evinnelige og hjernedøde reklamen og sponsingen. En del reklameskapere må virkelig ha gått tom for inspirasjon og kreativitet når man ser all den dårlige reklamen som finnes, som slettes ikke står i stil med produktet som tilbys. Særs irriterende er det når det fra Facebook henvises til et lite videoklipp som man først får sett etter å ha sett et lass med reklame. I tillegg kommer alle de kjedelige avbrytelsene i filmer og TV-programmer pga. reklamepauser.

Trump og enkelte FrP-politikeres angrep på pressen/media får meg nesten til å angre at jeg i det hele tatt skrev denne artikkelen. Alt i alt har pressen en sentral rolle. Det blir ikke et særlig bra samfunn å leve i hvis politikerne skal stikke av med hele makta uten å ha en kritisk presse som kan irettesette dem. Enkelte politikeres alternative virkeligheter og alternative sannheter bør ikke bli uimotsagt. Selvsagt vil aldri pressen bli helt objektiv i sin gjengivelse, uten at jeg anser dette som et stort problem. Er sterkt uenig med dem som sier at absolutt hele pressen er venstrevridde eller nesten kommunistiske.

Pressen blir av enkelte beskyldt for å være en venstrevridd løgnpresse. Dette stemmer selvsagt ikke, selv om pressen selvsagt kan gjøre sine feil innimellom. Tradisjonelt har det vel vært en sannhet i at et flertall av journalistene har vært noe venstrevridde, men dette er for lengst i ferd med å bli utlignet.

Etter at Donald Trump ble innsatt som president i USA gikk han mer eller mindre til “krig” mot pressen og sannheten. Selv om jeg i denne artikkelen har framsatt noe kritikk mot journalistikken og pressen anser jeg den likevel som en viktig del av samfunnet. Pressen og media har en stor samfunnsmessig betydning, og ingen er tjent med at man undergraver deres rolle. Jeg ønsker ikke et samfunn slik som Trump la opp til med mistro mot journalistene, og hvor politikerne presenterer “alternative sannheter”. Sylvi Listhaug og Per Sandberg har også hatt noen kritikkverdige angrep mot mediene.

Donald Trump har endret mitt syn på mediene

Dette at Donald Trump i 2016 ble innvalgt som president for USA (januar 2017-januar 2021) med sin bøllete væremåte har på mange måter endret mitt syn på journalister, presse og medienes rolle. Mediene trenges mer enn noen ganger før, for å kunne stå opp mot alt det tullet som kom / kommer ut av munnen på Trump og andre tilsvarende maktmennesker. Vi trenger rett og slett mediene!

Trump har bidratt å skape en alvorlig tillitskrise mot media. Ifølge mannen er mye av det mediene presenterer falske nyheter (“fake news” / “fake news media”). Man blir indoktrinert av eks-presidenten til at man ikke kan stole på medier (aviser, TV, radio, nettnyheter osv.). Mange av de amerikanske mediene blir stemplet som folkefiende av presidenten.

Inspirert av Trump står det opp politiske maktmennesker (høyrepopulisme m. m.) som gjør akkurat som de selv vil. Moral og etikk er ikke så sentrale verdier for enkelte, og det serveres løgner og usannheter med den største selvfølgelighet. Rolleblanding, manglende forståelse av egen rolle og å ikke vurdere sin habilitet/inhabilitet på en seriøs måte er også deler av det samme bildet.

Integriteten og tilliten til myndigheter, statlige organer og politiske systemer settes på prøve. Tilliten til de styrende organer svekkes, og en ukultur får utvikle seg. Relativt frittstående seriøse statlige organer “må” finne seg i at politikerne blander seg inn i styringen og administreringen, og at til og med deler av det administrative apparatet blir en del av det politiske spillet.

En del av dette har også funnet veien til lille Norge, importert fra USA. For å stå opp mot dette trenges den kritiske journalistikken.

 

Mye av pressen og media beskyldes av enkelte for å fare med falske nyheter (“fake news”). Å slenge ut slike påstander blir ofte en kraftig forenkling og usant. Det er lite konstruktivt å beskylde media som har en annen vinkling på nyheter enn det man selv ville ha valgt for å være venstrevridde eller å tillegge dem andre skjulte motiver. Noen kaller de etablerte mediene for en mobbepresse, noe som er svært så generaliserende og langt fra sannheten.

På nettet finnes det mange “nettaviser” av nyere dato som i realiteten er løgnfabrikker, som bevisst driver med desinformasjon og feilinformasjon. Sensasjonelle nyheter kokes i sammen med liten eller ingen knytting til realitetene og virkeligheten. Det klippes og limes gjerne sammen en sak basert på ting som ikke har noe med hverandre å gjøre, helt til det blir en (nesten) troverdig helhet av en nyhetssak. Bilder som benyttes kan ha vært tatt til en helt annen sak og situasjon. Navn og sak er gjerne oppdiktet, men skrevet på en slik måte at det nesten kunne ha vært sant. Alt gjøres for å tjene penger på det eller for å påvirke og sette agenda i samfunnet (påvirke politikken), alt satt i system av løgnfabrikkene, løgnfabrikantene og deres bakmenn.

Kildekontroll og kritisk/skeptisk sans er viktigere enn noen gang. Hvis man ikke følger med er det lett å trekke forhastede konklusjoner, hvor det blir et sammensurium av fiksjon og virkelighet det vi suger til oss av nyheter. Man havner lett inn i filterbobler eller ekkokamre basert på falske nyheter, hvor det man suger til seg av nyheter er langt fra sannheten. Man ender opp med en filtrert versjon som i høyeste grad er subjektiv og til dels usann, men som som passer bra sammen med ens eget forvrengte verdensbilde.

I kampen mot falske nyheter er Faktisk.no et meget bra initiativ. Selv skriver de blant annet følgende om sitt oppdrag: “…jobber vi for et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt. Faktisk.no skal også avdekke og forhindre spredningen av oppdiktede meldinger som utgir seg for å være ekte nyheter.” Et viktig samfunnsoppdrag de har tatt på seg!

Når det gjelder Internett og de nye mediene må man være smertelig klar over at det som serveres ikke er objektiv eller nøytral informasjon (på nettet, via f. eks. sosiale medier og søkemotorer.). Algoritmer, store data (big data) og til dels kunstig intelligens påvirker hva vi får av informasjon, basert på de innsamlede data aktørene har om våre interesser, preferanser etc. Ellers har aktører slik som Facebook med flere fått litt ord på seg for å drive med litt vilkårlig og uforståelig sensur.

Jeg synes lite om at f. eks. vår statsminister går ut og kaller seriøse tradisjonelle journalister (og medier) for blodtørstige. Som statsleder bør man ikke nøre opp under hatet og løgnene mot journalister og media. Vår statsminister trenger ikke å være en Trump “light” med krig mot medier. Andre norske politikere bruker maktbegreper som “hylekoret” eller “eliten” for å undergrave medienes rolle som fjerde statsmakt.

Aviser og medier kan delvis takke seg selv for at en del delvis har mistet troverdigheten til dem. Til tider er det tendenser til en tillitskrise mellom publikum og medier. Det har vært noe fokus på tabloide og sensasjonelle nyheter – sensasjonsjournalistikk – som selger uten grundig faktasjekk, gjerne delvis basert på usannheter eller kjappe feilaktige konklusjoner. Kildekontroll, sannhet og involvering av ekspertise har tidvis blitt nedprioritert i enkelte saker, medier og redaksjoner.

Sensasjonelle nyheter selger, og da spesielt hvis de omhandler kjente personer og personligheter. Hvis alt annet feiler puttes det inn litt sex, vold og usannheter / overdrivelser i nyhetsbildet.

Etablerte medier (mainstream media, MSM – tradisjonelle aviser, TV-kanaler, radio, nettaviser osv.) regnes altså ofte som den fjerde statsmakt. Noen hevder at sosiale medier og amerikanske plattformselskaper (f. eks. Google og Facebook) er på god vei til å bli den femte statsmakt. Slike medier med deres teknologi er i ferd med å opparbeide seg en god del makt og påvirkningskraft.

Vi ser en stadig mer globalisert verden med store globale / internasjonale aktører, og de store aktørene kan delvis bidra til å true eller påvirke demokratiet. Persondata omsettes som en handelsvare, og det er noe betenkelig med deres eierskap av kjempestore datamengder med personopplysninger. Det finner sted en maktforskyvning som kan være noe betenkelig, og en annen utfordring med de store aktørene er deres store “kreativitet” for å unngå høy skattlegging (store konserner med avdelingskontorer i mange land, og med flytting av penger til land med lav skatt).

Cyberkrig

Hva skal man mene om Julian Assange (og Wikileaks)? Helt eller skurk? Ytringsfrihetshelt / ytringsfrihetsforkjemper eller en sviker? Sannelig om jeg vet. Litt ambivalent forhold til denne saken, ja. Han har kommet med en del hemmeligholdte – lekkede avsløringer og sannheter – som vi bør ha rett til å ha kjennskap til som innbyggere i demokratiske stater og land. Videre har han opptrådt som en journalist som utnytter sin fullt lovlige presse- og ytringsfrihet. Imidlertid har nok ikke alt han har gjort bare vært av det gode…

Lokalaviser og lokale medier

Lokalaviser, et nødvendig onde? Man må nesten lese og abonnere på dem for å få innblikk i hva som skjer lokalt.

Men: Det er sjeldent at disse klarer å imponere meg når det gjelder det journalistiske. Ofte er de livredde for å tråkke på tærne den lokale eliten, lokalheltene og de lokale kongene, samtidig med at andre mer “ufarlige” personer gjerne dras ned i søla. Slike medier blir ofte ganske så ubalanserte og til dels useriøse i sin tilnærming overfor lokalnyhetene og lokalstoffet de tar tak i. Kritisk journalistikk rettet mot makteliten (og de lokale “kongene”) finner ikke sted. Nybrottsarbeid er vel også relativt fraværende.

Slik opplevde jeg Dalane Tidende i Egersund, og slik opplever jeg Fjordenes Tidende her jeg nå bor. Avisen leses og noen interessante nyheter får jeg med meg, men jeg er ofte dypt skeptisk til hva de dekker og ikke dekker samt vinklingen på sakene de velger ut. Heldigvis har man NRK Vestland som korrigerer bildet litt. Selv er jeg svært undrende til at Fjordenes Tidende ble kåret til årets lokalavis 2022.

Kristne medier og kristen journalistikk

I kristne miljøer er det ikke unormalt å ønske seg at de kristne avisene er tannløse og harmløse bedehusblader som kun tar for seg gladsaker. Kritisk og undersøkende journalistikk som går en kjent forkynner eller forsamling etter i sømmene aksepteres ikke av en del av de “gladkristne”. Guds salvede soldater skal ikke kritiseres da de gjør oppdrag på vegne av Gud, “Guds hellige” er hevet over enhver kritikk. De mest kjente kristne mediene her til lands pr. dags dato er avisene Vårt Land, Dagen og Norge IDAG samt TV-kanalen TV Visjon Norge.

Jeg har i en årrekke abonnert på den riksdekkende kristne dagsavis Vårt Land. Jeg er fortsatt abonnement på denne avisen, selv om ikke alt det de skriver om er like interessant. Av og til går også denne avisen litt langt med sine tabloide overskrifter, mens de i andre sammenhenger hopper bukk over å dekke viktige saker (f. eks. berettiget kritikk mot enkelte “gode kristne” organisasjoner). Innimellom ser jeg på avisen som ganske så feige, hvor de er redd for konflikter og rett og slett oppstår som meget konfliktskye. Det er visstnok viktig å være opptatt av enhet og det positive, og det kan i enkelte tilfeller ende med at de forsvarer “dritt” (eller ignorerer hele saken) for enhver pris.

Deres nettforum for “seriøs” debatt, Verdidebatt.no, opplever jeg innimellom som rene kloakken, selv om de modererer og visstnok prøver å holde et saklig nivå. For å låne et uttrykk fra fotballen for å beskrive Verdidebatt.no: Mannen blir driblet i stedet for ballen, dvs. hvem som skriver / personen blir viktigere enn budskapet / saken. (Oppdatering: Nå har de på Verdidebatt stengt muligheten for kommentering, slik at det nok blir litt mindre trøkk og færre useriøsiteter. Nye innlegg slippes ikke gjennom uten moderering/godkjenning.)

Jeg har forstått det slik at spesielt en del ekstreme karismatikere og “Bibeltro” kristne i liten grad liker de kristne avisene Vårt Land og Dagen. Noen regner disse avisene for å være sekulær-kristelige medier for liberale kristne og nesten-ikke-troende/ikke-rettroende. Ifølge slike ekstremkristne kritikere av Vårt Land & Dagen henger de to avisene i for stor grad ut “gode kristne”, dvs. avisene fungerer som en moderne (digital) gapestokk hvor kristne personer og kristen virksomhet heller ikke unngår sin del av kritikken.

Enkelte kristne hevder at de eneste ærlige og redelige mediene vi har i vårt land er avisen Norge IDAG og TV Visjon Norge. Nei, ekstreme Norge IDAG vil jeg ikke ha i mitt hus, og jeg står også gladelig over TV Visjon Norge som fast følge. Disse medienes ensidige saksdekning er langt unna ekte balansert journalistikk. Alt i alt: Takk og pris for seriøse aktører slik som NRK, TV2, Discovery Networks, diverse verdslige aviser med flere. Vil heller ha slike medieaktører enn tullet og vaset til de kristne aktørene TV Visjon Norge og ukeavisen Norge IDAG.

Landets kristne aviser

Som nevnt abonnerer jeg på avisen Vårt Land, og i grove trekk er jeg vel tålig fornøyd med avisen. Den dekker områdene kirke/kristenliv og samfunn på en ok og balansert måte sett med mine øyne.

Jeg registrerer at en god del kristne ikke liker utviklingen til Vårt Land. Avisen har ifølge enkelte blitt for liberal og er slettes ikke konservativ nok. Noen sier at avisen ikke lenger er en kristen avis for kristne, mens andre sier at den mer likner på et menighetsblad for KrF enn å være en “nøytral” avis. Vinkling av saker og prioriteringer er det også mange meninger rundt, og likeså hva som er balansert dekning.

Jeg abonnerer ikke på avisene Dagen eller ukeavisen Norge IDAG. Disse avisene blir i likhet med TV Visjon Norge for “ekstreme” og/eller “konservative”. Rett skal være rett: Dagen har så vidt jeg kan bedømme kommet seg som avis. Mer balansert og slipper til flere sider i en sak enn tidligere. Men: Masse rart blant avisens støttespillere og sympatisører.

Vårt Land oppfatter jeg som en helt ok avis. De andre nevnte “menighetsbladene” for spesielt interesserte “kristenfanatikere” er jeg ikke interessert i å abonnere på.

 

Fra artikkelen min om konspirasjonsteorier gjengir jeg følgende:

  • Det finnes også konspirasjonsteorier mot de to kristne avisene Vårt Land og Dagen. Norge IDAG og TV Visjon Norge er de snille, mens de to andre er de slemme. Det påstås at kristne må stå samlet (og ikke splittet) opp mot de to nevnte kritiske avisene. Avisene driver med angrepsjournalistikk, uriktige påstander og angrep på/uthenging av “gode” kristenledere / hyrder / predikanter (f. eks. Jan Hanvold, Svein Magne Pedersen, Jørn Strand, Jan-Aage Torp osv.).

Enkelte hevder i fullt alvor at kristenjournalistikken kun leter etter feil, og at de aldri skriver noe positivt om kristne miljøer og kristen virksomhet. Det hevdes at kristne journalister er mer skeptiske og konfliktsøkende enn sekulære journalister.

Jeg for min del setter pris på aviser slik som Vårt Land og til dels Dagen som innimellom driver med “skitten”, kritisk og undersøkende journalistikk. Det er kjempebra når avisene klarer å avsløre usunn forkynnelse og maktovergrep innenfor kristendommens rekker. Det er og blir avisers og mediers ansvar å være kritiske og å stille kritiske spørsmål. Kristne miljøer burde egentlig framstå som gode forbilder for andre og framvise god etikk og moral, noe som slettes ikke alltid er tilfellet. Overgrep etc. fortjener mediadekning for at kristne miljøer skal lære at man ikke slipper unna.

Mer om avisen Vårt Land

Jeg har vært abonnent på nevnte avis siden midten av 1990-tallet. I hovedsak har jeg satt pris på avisen, selv om jeg til tider også har irritert meg over den. Mer om dette senere.

Vårt Land er en riksdekkende kristen dagsavis som kommer ut i Oslo, og avisen ble etablert i 1945. Pr. dags dato ledes avisen av sjefredaktør / administrerende direktør Bjørn Kristoffer Bore. Fra et innlegg med tittel “Levende verdier” sjefredaktøren skrev i juni 2019 vil jeg gjengi følgende sitater:

  • “Det har aldri vært meningen at Vårt Land bare skal være en avis bare for kristne lesere.”
  • “Skal ikke en kristen avis spre positivitet rundt kirken, kristne partier og kristne ledere? Nei. Det er ikke vårt oppdrag. Vi kommer til å skrive mange saker som oppleves som positive, for mye av det viktige som skjer er av en slik art. Men vi vil aldri slutte med undersøkende og avslørende journalistikk.”
  • “Kritisk journalistikk må ikke forveksles med det å fremme kritikk.”

Jeg er 100 % enig i det redaktøren her skriver. Avisen skal søke sannheten, og til tider er ikke sannheten bare positiv. Det er viktig og ønskelig sett med mine øyne at avisen driver med undersøkende og avslørende journalistikk, selv om dette til tider vil frambringe en del “dritt”, grums og negative sider ved f. eks. kristen virksomhet og aktivitet.

Avisens oppdrag skrives det også noen ord om i denne kommentaren:

Selv har jeg ingen interesse av å abonnere på en avis hvis den mer eller mindre framstår som et koselig indremisjons bedehusblad. Imidlertid er jeg fullt klar over at en del «enklere kristne» helst vil ha avisen til å bli et organ kun for formidling av koselige, positive, oppbyggelige og ufarlige kristennyheter. En slik avis ønsker IKKE jeg i min postkasse!

Til tider har jeg ærlig og oppriktig sett på avisen som noe “tannløse” og feig. Ikke alle aktuelle kritikkverdige forhold i kristne virksomheter har avisen valgt eller turt å omtale. Jeg håper dette kommer seg i tiden framover.

For dem som opplever Vårt Land som en for kritisk avis får søke trøst hos enten Norge IDAG, Dagen eller TV Visjon Norge. Disse kanalene blir for min del for ekstreme og/eller konservative med alt for stort ensidig fokus på positivitet overfor utvalgte kristenledere og forsamlinger.

 

Også innenfor kristne miljøer får de tradisjonelle avisene og mediene konkurranse fra nye plattformer, og da i hovedsak fra bloggere. Det finnes kristenbloggere som serverer “kristne nyheter” over hele skalaen, alt fra harmløse bloggere med overflatisk til bra innhold og til konspirasjonsteorier og ekkokammer (sekterisk tilnærming).

Vi trenger mediene!

NRK-korrespondent i USA, Anders Magnus, har skrevet et korrespondentbrev med tittelen “Raddis-pissoaret NRK må faen meg kvitte seg med svin som deg”. Han tar i artikkelen opp til debatt hatet som rettes mot journalister i dagens verden. Hat, trusler, falske nyheter, polarisering og ekkokammer blir nevnt. Journalistene har gått fra å være helter til å bli hatet og gitt skylda for både det ene og det andre. Enn så lenge er forholdene i Norge ikke fullt så galne som i USA, men vi kommer beklageligvis diltende etter.

Pressen og media er viktig i et demokrati for å skape et åpent og godt samfunn med tilgang på informasjon og til å skape rom for debatter og diskusjoner. Pressen trenges for å holde liv i vår ytringsfrihet. En kritisk presse er et gode for vårt demokratiske samfunn tross alt. Undersøkende journalistikk og den kritiske og frie pressen er et gode for et samfunn, og journalistikken bidrar til å sikrer demokratiet.

Facebook og andre sosiale media har sine problemer og utfordringer angående kvalitet og seriøsitet. Imidlertid er det slettes ikke slik at bruk av “ekte” journalister som tilhører et mediehus med redaktøransvar og etterlever Vær Varsom-plakaten automatisk gir god kvalitet. Vi trenger mediene, men litt “skjerpings” blant enkelte journalister kan være på sin plass.

Det heter seg at man blir det man spiser. På samme måte blir en påvirket av det en leser, hører og ser i medier. Man kan ende opp med tabloid syn på verden hvor alle spørsmål besvares med for enkle svar hvis den fordummende journalistikken får “overta verden”.

Noen lenker:




Kritikk mot norsk presse

TV

Anlov Mathiesen har inne på verdidebatt.no skrevet et innlegg som bærer tittelen: “Grov propaganda for søte Amelie”. Han er i nevnte innlegg ganske kritisk mot norsk presse i forbindelse med Maria Amelie saken. I ingressen / innledningen skriver han:

“Sjelden har vi sett norsk presse mer udisiplinert og mindre selvkritisk enn akkurat nå. Medienes propaganda for Maria Amelie er ren aktivisme, og en skam for journalistfaget.”

Resten av artikkelen samt diskusjonen i kjølvannet av innlegget kan leses på verdidebatt.no. Ifølge Vårt Land vil kun “Fire av ti vil la Maria Amelie bli” (fjernet “død” link) selv om mediakjøret for å la henne bli her i Norge har vært massivt. Les også Vårt Land sin artikkel med tittelen: “Mediene tar selvkritikk etter Maria Amelie-saken” (fjernet “død” link). Annen artikkel her i bloggen: “Fordummende journalistikk“.