Taler eller predikant i aksjon

I mange sammenhenger benyttes hersketeknikker, og dette finner også i høyeste grad sted i kristne sammenhenger. Hersketeknikker brukes både bevisst og ubevisst, både av ledere/ledelse og av vanlige medlemmer rundt i landets menigheter. Via bruk er slike teknikker klarer man å vinne gjennom med sin agenda, sine personlige mål og virkelighetsforståelse.

Bruken av hersketeknikker og annet maktmisbruk finner definitivt sted i enkelte kristne miljøer. Dette er svært ødeleggende og selvsagt noe som absolutt ikke hører hjemme i slike miljøer. Slettes ikke i samsvar med Bibelske prinsipper.

Bruken av uredelige hersketeknikker (herseteknikker) er selvsagt en uting. Det kan både være uetisk, manipulativt, sterkt ødeleggende for et miljø og ikke minst skadelig for personene som møtes med bruk av slike teknikker.

Min påstand eller hypotese er følgende: Enkelte kristne personer og miljøer er “ekstremt flinke” på å tillate bruken av hersketeknikker, maktmisbruk, manipulering og å spille på samvittigheten på ulike måter. Min påstand: Kristne miljøer er tilnærmet et “paradis” eller “mekka” for bruken av hersketeknikker, maktmisbruk, trakassering, hets og ulike andre former for overgrep.

Ikke alle kristne miljøer har mekanismer på plass for å stoppe bruken av hersketeknikker. Det er fullt mulig å drive på med sitt spill i fred og ro drevet av lysten og nytelsen av å ha makt over andre. Spillet til narsissister, psykopater og andre med tilsvarende psykiske lidelser kan fort bli forvekslet med åndsfylde og det åndelige. Misforstått kristen snillisme gjør også at spillet kan få pågå alt for lenge.

Bibelstudier pågår

Hersketeknikker kan utøves gjennom tale, stemmebruk, kroppsspråk og andre former for kommunikasjon. Hersketeknikker – de 5 klassiske hersketeknikker – kan praktiseres gjennom usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse og via påføring av skyld og skam.

Kilde: Wikipedia: De fem hersketeknikker

Bruk av hersketeknikker finner sted i alle slags miljøer, f. eks. på arbeidsplasser, i frivillige organisasjoner og i private hjem. Jeg vil i denne artikkelen innsnevre problemstillingen til kun å omhandle bruken av hersketeknikker i kristne sammenhenger. Kristne miljøer og bruken av hersketeknikker var utgangspunktet, men etter hvert og underveis har det blitt en mer generell vinkling slik at mye av det som jeg videre skriver om videre i dette innlegget kan finne sted i profane / verdslige miljøer og.

Selv vil jeg påstå at det er ekstra god plass for bruken av hersketeknikker og tilsvarende i ekstreme karismatiske sammenhenger. Det er også en god porsjon av slikt i systemet til TV Visjon Norge, men det er finnes nok også i bruk innenfor lutherske miljøer og i kirka. Egentlig er det noe rart å se hvor forbausende mye det er av slikt det er innenfor Den norske kirke, inkludert brukt av prester til å utøve makt og for å undertrykke andre.

I bloggen min har jeg mange ganger tidligere vært borti uttrykkene hersketeknikker, manipulering og maktmisbruk i kristen kontekst. Imidlertid har det først nå resultert i en egen artikkel som KUN tar opp dette temaet.

Kristne organisasjoner mangler ofte gode rutiner, regler og prosedyrer når ulike former for hersketeknikker, trakassering og maktmisbruk finner sted. Man ønsker å tro det beste om andre, og en misforstått form for kristen snillisme kan slå inn. Man vil ikke tro at den anklagede virkelig har gjort det som blir hevdet. Det er ofte stor lojalitet mot ledelsen nesten uansett hva som måtte skje.

Inspirasjonen til å skrive denne artikkelen fikk jeg etter å ha lest innlegget til Berit Aalborg, politisk redaktør i Vårt Land. Tittelen på hennes innlegg var “‘Lekmanns-kortet’ og andre hersketeknikker”. Artikkelen omtaler også delvis boka til Sigrid Sollund om akkurat temaet hersketeknikker.

Fra Verdidebatt-innlegget til Berit Aalborg henter jeg følgende sitat relatert til omtalen av Sigrid Sollund sin bok:

Hun skriver klokt, balansert og lett tilgjengelig om hvordan “kupp av virkeligheten”, språk, kroppsspråk, mistenkeliggjøring, latterliggjøring og utestenging er kraftfulle hersketeknikker som kan sette ut andre. Et sitat til: Det å bruke Gud for å legitimere sitt eget syn og sin egen maktkamp, er uetisk.

Berit Aalborg skriver i sitt innlegg om noen hersketeknikker som brukes i kristne miljøer, delvis hentet fra omtalte bok samt fra andre kilder:

• Kristne hersketeknikker (generelle teknikker + ære og skam)
• Kupp av virkeligheten (Bibeltro kontra ikke-Bibeltro, hvor sistnevnte gruppe farer med vranglære)
• Elitekortet (definert gruppe som ikke ivaretar vanlige folks interesser kan overses)
• Lekmannskortet (skaffer seg selv autoritet og tyngde ved bare å være en enkel Bibeltro lekmann i Guds tjeneste)
• Legitimert av Gud (Gud tas til inntekt for eller legitimerer eget syn og egen maktkamp, selvsagt grovt uetisk og u-Bibelsk.)

Det som står i parentes er fritt gjengitt av meg, delvis med bruk av egne ord. Interessant og relevant liste slik jeg oppfatter det.

For egen regning vil jeg føye til litt mer selv av andre former for hersketeknikker jeg i farten kommer på:

• Ovenfra og ned-tone eller holdning (ovenfra-og-ned-kommunikasjon) benyttes ofte.
• Egen erfaring og ekspertise benyttes for det det er verdt og vel så det.
• Religion og tro i seg selv – med blind adlydelse av autoriteter – kan innebære makt, maktmisbruk og gode muligheter for bruk av hersketeknikker. Likeså sies det at penger er makt, eller roten til alt vondt.
• Geistlig makt, dvs. prester og tilsvarende bruker sin stilling og posisjon – profesjon – til å få makt over vanlige menighetsmedlemmer og andre ikke-geistlige ansatte / tilsatte. Prestene blir hevet over allmuen.
• Bruk av rå og brutal makt.
• Rangering av mennesker, hvor noen er mer verdt enn andre (mer salvet, utstyrt med de rette åndsgavene osv.). Klikkete og “klassedelte” miljøer kan forekomme.
• Åndeliggjøring (eller åndelig gjæring som Word ønsket å rette det til!) av alt, jf. punktet legitimert av Gud. Spesielt i ekstremt karismatiske miljøer er det en del som mener å ha direkte kontakt med det hellige, hvor de støtt og stadig får masse rare åpenbaringer og profetiske budskap/ord fra det høye. Det er vanskelig å gå i rette med det som angivelig kommer fra himmelen via den hellige ånd. “Profeterte” utsagn av typen “Gud har talt/sagt til meg at…” er vanskelige å motbevise og å gå imot.
• Et angivelig kall – Guds kall – kan også misbrukes som hersketeknikk. Det er tilnærmet umulig for dem rundt å sjekke om vedkommende virkelig har fått kallet de hevder å ha fått og om de gjør ting i samsvar med dette eventuelle kallet.
• Generelt spill av typen drittkasting, så tvil om meningsmotstandere motiver, ilegge kritikerne ondsinnede motiver, uredelighet, få kritikerne stemplet som løgnere, påstå at andre er besatt av satan, meningsmotstandere handler på vegne av djevelen, dømming, latterliggjøring, sykeliggjøring, skape intriger, splid og baktalelse med sverting av motstandere.
• Enkelte velger å bruke motstanderens sykdommer (kjente, eller basert på spekulasjoner) mot vedkommende, og da spesielt hvis det kan graves fram noe som har med det psykiske å gjøre. Sykdommer som har minimal betydning for pågående sak blåses opp og gjøres til et problem, og det gjøres tapre forsøk på å få vedkommende erklært som utilregnelig “idiot”.
• Enkelte skal for enhver pris – av ulike kjente og ukjente årsaker – fratas definisjonsretten, og de skal pr. definisjon ties i hel og ikke få delta i debatten.
• Oppfordringer til å ikke ta enkelte andre seriøst.
• Skremselspropaganda via å true med helvete, inkludert flammer, ild og svovel fungerer alltid bra. Ingen ønsker å komme i en situasjon hvor dette blir en realitet.
• Framsettelse av religiøst betingede trusler. Det vil ikke gå deg vel og du vil ikke få ønskede bønnesvar uten at du gjør X og Y, gjerne inkludert velsignelse og frelse mot betaling.
• Alt tyder på at det forekommer en god del mannssjåvinisme i enkelte kristne miljøer den dag i dag.
• Skriften alene-prinsippet kan bli et maktmiddel. Meningsmotstandere blir beskyldt for å ilegge egne meninger og tolkninger.
• Bruk av stråmannsargumentasjon. Motstandere tillegges meninger og motiver de ikke har, som så blir “sablet ned”.
• Mer eller mindre bevisst misbruk og mistolkning av Bibel-vers til å oppnå bestemte handlinger og mål.
• Ofte manipulerende ledelse og ledere med mange støttespillere blant “fotfolket” (splittede miljøer, men to eller flere sider).
• Splitt og hersk (skape interne uenigheter hos sine motstandere).
• Oppnåelse av tankekontroll og sosial kontroll. Anerkjente og respekterte ledere som blir sett opp til (maktmennesker) kan klare å oppnå stor påvirkning overfor folk flest (“allmuen”).
• Ledere og predikanter klarer i en del tilfeller å påberope seg en slags guddommelig autoritet, noe som automatisk gir dem en viss makt, ærbødighet og respekt. Det er ikke lett å “angripe” slike personer med berettiget kritikk samt sunne og kritiske refleksjoner.
• Enkelte kristenledere påberoper seg å ha Gud på sin side, eller til og med at de er salvet og spesielt utvalgt av Gud. Underforstått i dette anser slike personer seg hevet over berettiget og konstruktiv kritikk og spørsmålsstillinger, da hvermannsens ikke anses som verdige til å komme til orde med sine innspill. Hersketeknikk og misbruk av Guds navn så det holder!
• Holdninger av typen: Hvem i all verden er du som anser deg verdig nok til å kunne framsatte kritikk mot “Guds salvede”? På samme måte misbrukes Bibelverset i Luk. 23, 24 til å få stagget kritikere: “Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” Muligens en kristen vri av Janteloven?
• De som driver med hersketeknikker er ofte karismatiske personligheter (kjekke og dyktige “selgertyper”) som vet å få med seg folk og å vinne gjennom med sitt spill.
• De karismatiske lederne klarer med fine og overtalende ord å “selge inn” noen flotte visjoner som fotfolket gladelig støtter opp om. Det blir rettet fokus mot et felles hårete mål. Hvor realistiske og oppnåelige de fine visjonene og strategiene er kan ofte i høy grad diskuteres.
• Enkelte lar seg manipulere gjennom lovnader om suksess, velstand, helse/helbredelse og ekstra velsignelse hvis man gir romslig nok av tid og penger til menigheten.
• Noen andre utvalgte metoder: Beskyldninger om å fare med janteloven, tilhøre eliter som ikke er representative for folk flest, venstrevridde, sekulær-fundamentalister som det ikke er verdt å høre på osv.
• Beslektet med Janteloven: Bli beskyldt for å fare med dømmesyken.
• Utsagn av typen “Jeg skal be for deg” kan også være hersketeknikk. Underforstått: “Jeg har rett, du har feil. Gud vil overbevise deg om den ‘sannheten’ jeg presenterer.”
• Og nesten tilsvarende: Utsagn av typen “Du må bli født på nytt“, “Du må få et møte med den levende Gud” eller “Du må bli frelst“. Man kan bli møtt med slike utsagn selv om man er troende eller kristen, så lenge som man måtte finne på å mene noe annet enn dem eller eventuelt være litt kritisk anlagt.
• Meningsmotstandere eller kritikere blir stemplet som dumme eller for å ikke ta Bibelens budskap på alvor.
• Medkristne kan risikere å bli stemplet som frafalne, fylt av den fariseiske ånd, djevelens / satans sendebud, drevet av demoniske åndsmakter, kristofobe osv.
• Muslimene og Islam skal svertes for enhver pris. Fakta og informasjon samt statistikk blir misbrukt eller brukt kreativt/spekulativt for å få fram et svertende budskap mot muslimene.
• Norske forkynnere som har opparbeidet seg et “bra” navn og rykte kan benytte seg av hersketeknikker – samt splitt og hersk – uten å frykte for negative reaksjoner (ingen kan motsi “profetene”, eller “Guds salvede”).

En liten pause, før stikkordslista fortsetter:

• Maktmisbruk og konflikter – med bruk av hersketeknikker for å oppnå sine mål – oppstår ofte pga. grådighet eller griskhet.
• Enkelte tillegges “kongelig gudestatus” og blir alltid hørt på i diskusjoner. Andre blir gang på gang oversett, latterliggjort, herset med og/eller ignorert. Enkelte tillegges mer autoritet og kjøttvekt enn andre. Det kan virke som om litt tilfeldigheter og delvis forhistorie virker inn på hvem som blir og ikke blir hørt. Ofte er denne inndelingen langt ifra rettferdig og slettes ikke fullt ut berettiget.
• Bruk av virkemidler slik som usynliggjøring, latterliggjøring, ignorering, mobbe intellektet til andre, manglende folkeskikk, stempling av andre som useriøse, enveiskommunikasjon hvor innvendinger blir ignorert, patetisk kommunikasjon osv. forekommer ofte i bruk.
• I forbindelse med sosiale medier er det enkelte som sperrer og sensurerer for innlegg fra motparten, eventuelt tier i hel eller latterliggjør motpartens meninger.
• Innhenting og involvering av eksperter og ekspertuttalelser fra professorer eller andre akademiske ressurspersoner m. m. kan i noen tilfeller være ren og skjær hersketeknikk for å vinne i en debatt eller sak.
• I en del tilfeller ender det over i mobbing, hets (netthets) og annen uthenging av enkeltpersoner. Enkelte prøver å henge ut meningsmotstandere, man prøve å psyke dem ut. Brautende og usympatisk oppførsel kan benyttes.
• Enkelte tas ikke på alvor eller gis ikke tillit pga. vedkommende er for ung og/eller uerfaren.
• Kjønn kan også spille en rolle, der enkelte kvinner føler seg oversett i debatter, herset, tråkket på m. m.
• Kvinner utsettes i stor grad for bruken av hersketeknikker, og da gjerne spesielt innenfor kristne settinger. Enkelte mener og hevder at ordet sier at kvinner i kristne forsamlinger ikke kan ha framtredende eller forkynnende roller, men dette er og blir tullete hersketeknikk og maktkamp. Jeg forstår ikke hvordan de klarer å komme fram til en slik teologi eller sær Bibelforståelse.
• Å påberope seg ytringsfrihet eller religionsfrihet kan fungere som en hersketeknikk. Man går over streken, krenker andre, dømmer og påberoper og skjuler seg bak ytringsfrihet og/eller religionsfrihet.
• Beslektet med forrige punkt: Det er ikke måten på hvor truet ytringsfriheten og religionsfriheten er i dette landet. Alle har ikke krav på å få framlagt sitt budskap via enhver kanal eller å få stilt talerstol til disposisjon når det som ønskes framført går over streken for det akseptable. Noen ganger må moderering, refusering og “sensur” til, uten at dette er noe angrep på demokratiet, ytrings- og/eller religionsfriheten.
• Det hevdes at hovedpastor Jostein Krogedal i Hillsong Norway har nyttiggjort seg av diverse hersketeknikker.
• Bagatellisering: Å klassifisere enkelte saker som “storm i et vannglass” kan (ikke alltid!) være en form for hersketeknikk. En viktig sak blir forsøkt fortiet eller bagatellisert gjennom å fortelle “verden” at saken er blåst opp og er ute av sine naturlige proporsjoner.
• Saken eller misjonen blir så viktig at ingen typer virkemidler unnlates brukt.
• Sykelig sjalusi, narsissisme, psykopatiske trekk og diverse andre psykiske problemer kan slå over til å bli en form for (ubevisst) sykelig hersketeknikk.
• Religion og tro kan brukes til maktmisbruk, for å kontrollere, diskriminere og undertrykke andre. Mye urett har skjedd og skjer i dag i religioners og troens navn. (Kan delvis forstå dem som hevder at religion er roten til alt ondt!)
• Nedbrytende fokus på synd, dom og trusler om Guds avstraffelse / straffedom. Å mene og å hevde at ditt og datt er synd og å dømme andre for deres syndere kan være et ganske effektivt virkemiddel for å få kontroll over andre personer (underordne seg) og deres liv.
• Uttalelser slik som dette kan bli benyttet: “Hvor mange har du selv bedt med til frelse, da?” Underforstått at kun hvis dine egne gjerninger har medført mange frelste er du berettiget til å framsette kritikk eller å mene noe. Kristentroen er ikke en konkurranse eller basert på gjerninger! Man må ikke gjøre seg fortjent eller verdig til å kunne delta i debatten.
• Det hevdes: Gud finner seg ikke i å bli spottet, ordet vender ikke tomt tilbake og ingen kan stoppe lyset eller Guds budskap. Guds veier er uransakelige, og man kan ikke si eller stå imot Gud og hans planer. Mon tro om det som går ut alltid er Guds ekte og ikke-menneskeligpåvirkede budskap og visjon.
• I arbeidslivet – også innenfor kristen virksomhet – er det enkelte steder et problem med utstrakt trakassering og fryktkultur.
• Beskylde andre – gjerne ganske ubegrunnet – for å ha lav IQ (intelligenskvotient). Hentyde at intelligensnivå og intellektuelt nivå ligger langt unna minimum for Mensa-opptak.
• Alderen kan benyttes mot en person. Både gruppene unge og gamle kan oppleves at de ikke tas seriøst i debatter. De unge regnes ikke for å være tørre bak ørene og mangler livserfaring, mens de eldre gjerne beskyldes for å ha gått ut på dato.
• Etnisitet og/eller tilhørighet til religion – “feil” sådan – kan benyttes til å “nøytralisere” (ignorere, ikke ta seriøst) enkelte debattanter.
• Det nasjonale som hersketeknikk, hvor globalist, globalister og globalisme er skjellsord. Blant annet blusset opp i forbindelse med at enkelte rikspolitikere i Norge bærer en FN-pins i stedet for et nasjonalt symbol på sine skjorter eller jakker. Det nasjonale og nasjonalisme dyrkes tilnærmet sykelig.
• Trusler om Guds straffedom, helvete, død, dom, synd, moralisering osv. er hersketeknikker. Ferdig snakket!
• Enkeltes totalt manglene evne til saklig diskusjon: Først hisse opp (fyre opp) i debatter, for så å trekke seg ut når motreaksjoner kommer (uten noen god motargumentasjon / forsvar for egne synspunkter).
• Meningsytrere kan bli tvunget / truet til taushet av det som mest minner om ondsinnede trusler.
• Super-kristne overdommere: Kun et lite fåtall av dem som kaller seg kristne er sanne (“ekte”) kristne. Kun visse Bibelfortolkninger er korrekte og “gode nok”. De som ikke når opp kalles for frafalne eller ikke skikkelig kristne.
• Arroganse og belæring kan bli benyttet.
• Det er alltid effektivt – om enn lavmål – å true med Guds straffedom, dommedag, endetid, fortapelsen og helvete.
• Noen kristne beskyldes for å snu kappen etter vinden og/eller å alltid være politisk korrekte. Primitive hersketeknikker og stemplende merkelapper å plassere på medkristne spør du meg.
• Mansplaining MÅ også tas med. Typisk er det snakk om en mann som forklarer et eller annet til en kvinne, på en måte som kan betraktes som nedlatende og/eller utviser ovenfra og ned-holdning.
• Spørs om myndighetene våre innimellom spiller på og bruker vår høye tillit til offentlige myndigheter som en hersketeknikk.

Noen av hersketeknikkene omtalt i denne artikkelen har jeg selv fått erfare, mens andre av dem har jeg (heldigvis!) kun lest eller hørt om.

Fra en av lenkene i slutten av denne artikkelen tar jeg med følgende tilleggs-liste med litt overlapping av det jeg tidligere har skrevet om aktuelle hersketeknikker i kristne sammenhenger:

• Fariseer-kortet
• Bli sjokkert
• Bokstaven slår ihjel
• Gresk for dem

Og fra en annen lenket artikkel kommer denne lista:

• Sammenligning med “høvdinger”
• Applaus
• Å trekke fariseerkortet
• Å trekke vranglærerkortet
• Å så tvil om bibeltroskap
• Å uttrykke synlig sjokk
• Å trekke lekmannskortet

I samme lenke står følgende sentrale setning å lese: “Det viktige er at vi skaper en kultur der vi søker å unngå at makt misbrukes til på en usunn måte å kontrollere andre og ta fra dem pusterom og frihet.”

Noen punkter til som sannsynligvis noe overlappende med det som tidligere har blitt skrevet:

• Man må gi og ofre alt for Jesus (seg selv og sin personlighet!) for å sikre seg en garantert plass i himmelen, samt for å gjøre Gud fornøyd. Man må som i poker / gambling gå all-in. Halvhjertet innsats teller ikke!
• Predikanten eller hyrden vet best. De må adlydes, og egne tanker, ideer og løsninger som ikke samsvarer med leders kommer fra djevelen himself.

Både i kristne og verdslige miljøer blir diverse begreper misbrukt, og de fungerer som hersketeknikker i og med at motstanderen blir satt i bås og “dømt” ut fra begrepene. Det skjer misbruk av begreper slik som “elite“, “politisk korrekt” / “politisk korrekthet” og “venstrevridd“. Likeså er det ganske så utbredt å innta “offerrollen” og å “føle seg krenket” for den minste bagatell.

Lederes og menigheters misbruk av Bibel-vers for å få manipulert og styrt sine “undersåtter”:

• Kollekt og gaver til menigheten: Gjerne stor fokus på tienden og at man stjeler fra Gud ved å ikke gi tiende. Det spilles på samvittigheten. Enkelte går også så langt at de blander inn jordisk velsignelse og store åndelige opplevelser mot klekkelig betaling (gaver/kollekter).

Bibelverset i 2 Kor. 9, 6 blir noen ganger tolket litt vel bokstavelig, med store lovnader om velstand og andre fordeler her i det jordiske liv:

“Men det sier jeg: Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse.”

Det nevnes ikke at tienden i hovedsak er et prinsipp fra den gamle pakt. Vi er ikke forpliktet til å gi tienden vi som lever under den nye pakt. Vi kan gi det som passer oss:

2 Kor. 9, 7: «Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.»

• I verden, men ikke av verden: Bibelen sier i Joh. 17, 16: “De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden.”

Dette blir også tolket litt vel bokstavelig av enkelte. Enkelte kristne lever et svært beskyttet liv hvor de kun omgir seg med andre kristne. Barn blir sendt i kristne barnehager og skoler, familiene deltar ikke på andre aktiviteter enn menighetens sine egne arrangementer, de har sitt vennenettverk innenfor menigheten, de følger ikke med på nyheter og de hører ikke på verdslig musikk. Kun kristen musikk er «godkjent». Å leve et slikt beskyttet liv innenfor bedehusets fire vegger er et dårlig utgangspunkt for å kunne nå nye mennesker med evangeliet.

Spesielt skuffende hvordan enkelte kristne kan oppføre seg med utstrakt brukt av hersketeknikker og maktmisbruk. God etikk, moral, vennlighet, omsorg for andre, gode forbilder og nestekjærlighet burde vel ha fått preget kristne mennesker. Flere “store” og kjente kristenledere – også her i Norge – bruker og har brukt slike teknikker.

Predikant i action.

Enkelte kristenledere (inkludert diverse talere, forkynnere, forstandere og predikanter) som driver med masse hersketeknikker og maktmisbruk / maktspill er nok psykisk syke eller er på andre måter ute og “kjører”. Noen av dem kan være psykopater eller i hvert fall ha psykopatiske tendenser, ha (skjulte) psykiske problemer, mentalt syke, ha narsissistiske personlighetsforstyrrelser osv. Andre ting som nok kan slå inn er dette å være stormannsgal, smågal, uten empati, æresyk, grådig, vill etter makt osv. Beklageligvis er det sjeldent slike “galninger” blir stoppet i tide pga. misforstått kristen snillisme og heltedyrking av ledere.

Steder hvor hersketeknikkene får råde er det vanskelig å komme opp med konstruktiv kritikk som blir tatt alvorlig. Ofte blir alt slikt tolket som satans angrep, tiet i hel eller latterliggjort.

Hvorfor lar vi oss herse med? Ofte har maktpersoner som bruker hersketeknikker sine metoder for å knytte mennesker til seg samt å skaffe seg sentrale maktposisjoner. De har ofte stor innflytelse i miljøet og det kan være vanskelig, hvis ikke umulig, å styre utenom dem.

Hersketeknikker benyttes, og maktmisbruk finner definitivt sted innenfor kristne miljøer. I noen tilfeller er det snakk om elendig lederkultur / ledelseskultur, og enda dårligere lyttekultur. Varslere og varslinger om usunne forhold tas ikke på alvor. Hva som kan inntreffe er forhold slik som f. eks.: Diverse former for overgrep – inkludert seksuelle overgrep og vold, mobbing og utfrysning av mennesker, maktmisbruk, psykisk “krigføring”, negativ sosial kontroll, krenkende forhold og adferd, mistenkeliggjøring, ikke tro på varslernes virkelighetsoppfatning, taushet om alvorlige forhold som ikke tas på alvor osv.

Mennesker er og blir flokkdyr (sau og saueflokk) som vil la seg lede, og beklageligvis møter enkelte i sin søken etter en mening her i tilværelsen på maktkåte mennesker som vet å misbruke tilliten til vanlige mennesker. De som driver med maktspillet påtar seg fort offerrollen hvis det begynner å storme rundt dem. Til syvende og sist er det ofte varsleren som blir sittende med Svarte-Petter etter å ha prøvd å ordne opp i maktmisbruk og bruken av hersketeknikker. Det er ofte dårlige kår for varslerne.

Resultatet av fritt leide for bruken av hersketeknikker kan medføre menighetssplittelse, reduserte medlemstall/oppslutning og ikke minst brente kristne. Det kan gå bra en stund med maktmisbruk, men på et eller annet tidspunkt pleier ofte spillet rakne. Oppgjørene og sakene som da kommer for dagen pleier å være alt annet enn hyggelig. (Det er ganske mange eksempler på dette for dem som har lest litt i avisene Vårt Land og Dagen.)

Konspirasjonsteorier og hersketeknikker flyter over i hverandre. En konspirasjonsteori kan definitivt benyttes som en hersketeknikk, og på den andre siden kan hersketeknikker praktiseres via bruken av konspirasjonsteorier.

Behandlingen av varslere

Behandlingen av varslere – i både verdslige og kristne sammenhenger – kan også inkluderes som et tema under hersketeknikker. Jeg har blitt noe mer obs på dette med varslerne og deres ofte tøffe kamp etter å ha lest skriveriene til Per-Yngve Monsen – Monsens Revelje. Han har selv vært en varsler i jobbsammenheng som har måttet tåle harde konsekvenser både i Siemens og nå sist i Fretex/Frelsesarmeen.

Å være en varsler om kritikkverdige forhold – gjerne på ledelsesnivå – kan medføre tøffe tak. Typisk er det til slutt varsleren som blir syndebukken som ofres, mens de som har gjort de kritikkverdige forholdene ofte klarer å sno seg unna lov og dom. Vedkommende varsler kan risikere å bli “fryst ut” av stillingen (mister jobben, blir oppsagt) eller i hvert fall bli “venneløs” uten mange støttespillere rundt seg, eller de “flyttes” til en ny stilling med mindre ansvar, typisk “gjemmes” de bort i en krok uten makt og myndighet. Varslerne er farlige folk i manges øyne.

Varslerne kan ofte bli kjørt totalt i senk og til veggs av arbeidsgivers innleide advokater, som gjerne samtidig både er sleipe og dyktige med å forsvare arbeidsgiversiden. Det er ikke alltid at sannheten kommer først i slike saker, da omdømme og å ikke tape ansikt for bedriften og ledelsen er vel så viktig som sannheten for arbeidsgiversiden. Rettssakene kan bli svært dyre for varslerne, da de kan gå på et tap og bli idømt å dekke saksomkostningene både for seg selv og motparten.

En ting som er noe bekymringsfullt er motefenomenet “faktaundersøkelser” som metode i norsk arbeidsliv. Ideen bak er ok, men firma og personer som skor seg på dette har dukket opp som paddehatter. Det er lite kvalitetskontroll med jobben som utføres, og det kan virke som om undersøkelsene ofte er partiske med arbeidsgiver, som også som oftest har kjøpt og betalt undersøkelsen + valgt aktør som utfører undersøkelsen. Faktaundersøkelsene blir ikke alltid så objektive og av så god kvalitet som de burde ha vært kan det virke som.

Personlig lar jeg meg gang på gang irritere over hersketeknikkene som såkalte konservative kristne benytter seg av. Liberale kristne blir støtt og stadig beskyldt for å ikke være rettroende eller Bibeltro nok – man er ikke “nok” evangelisk kristen / troende. Man blir beskyldt for på liberal side å ikke ta Bibelen på alvor og å feiltolke ordet. Liberal teologi er visstnok tilnærmet en dødssynd i de konservatives øyne. De super-konservative kristne påstår at ditt og datt står i Bibelen, og vil ikke ta til seg at det de leser med klartekst fra Bibelen er DERES TOLKNINGER og ikke den universelle og objektive sannhet.

I mine øyne er vel nesten ethvert forsøk på å dra bokstavtro- og/eller Bibeltroskap-kortet det samme som å fare med hersketeknikk. Forhold slik som abort, homofili, samboerskap, generell livsførsel osv. er etiske spørsmål (etikk og moral), og har lite eller ingenting å gjøre med det store trosspørsmålet (frelsen). Å herse med andre og å prøve å fradømme andre troen sin er ikke en oppgave lagt til de “superkristne” overdommerne av noen moralske voktere.

En sak har alltid flere sider. I den forbindelse var det greit å lese innlegget med tittelen “Konservativ = slem” skrevet av Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet (NLM) (lenke død og fjernet pr. januar 2023). Han befinner seg definitivt på konservativ side, og han mener at “svært ofte handler kritikken mot konservative om at de er slemme”.

Konservative kristne mener nok at de har enkelte grunnsannheter i Bibelen å forholde seg til. Disse sannhetene mener de ikke kan fravikes. Forsvaret for Bibelske “sannheter” anser de neppe selv som noen hersketeknikk.

Temaet for denne artikkelen er hersketeknikker i kristne sammenhenger. Imidlertid er mange av de tingene som har blitt listet opp også aktuelle innenfor andre miljøer, utenom den ekstra dimensjonen som åndelighet og tro medfører.

Mennesker kan være ganske så kyniske, kalkulerende og onde i sin jakt på penger og/eller makt. Maktmisbruk, hersketeknikker og bruk av ondskap for å nå sine mål er ikke uvanlig for enkelte mennesker og mennesketyper. Å skade andre mennesker og å trø ned andre stopper ikke enkelte på sin jakt etter “ære og berømmelse”. Til og med innenfor kristendommens rekker finner det sted masse rart på området.

Sommeren 2022 foregår det litt av en maktkamp og “åndskamp” – med bruk av hersketeknikker fra begge sider – innenfor den “kristne ukeavisen” Norge IDAG:

• Vårt Land kommentar (Emil André Erstad): Hard kamp om makta i Norge IDAG | Finn Jarle Sæle står mot Bjarte Ystebø i ein opprivande konflikt om redaktørstolen.

Nå er jeg sånt sett lite opptatt av “liksom-avisen” Norge IDAG sin framtid. Det beste hadde vært hvis avisen havnet helt i grøfta og forsvant (ble nedlagt). De fronter hovedsakelig en ekstrem kristendom.

Hersketeknikker og maktmisbruk i andre miljøer

Selvsagt finner slike ting sted også i andre miljøer enn “bare” i de kristne!

For noen år siden kom det masse avsløringer via #MeToo-kampanjen. Flere kvinner kunne melde om uønsket seksuell oppmerksomhet, sexovergrep og antasting fra menn. Også dette kan gå inn under hersketeknikker og maktmisbruk.

Enkelte kjente rikspolitikere og kjendiser – også her i Norge – har måttet tre ut av sine verv pga. tidligere utført upassende oppførsel. Kjendisstatus og maktposisjoner har bevisst eller ubevisst blitt benyttet til å oppnå noe.

Jeg er ingen dum sau eller et får som trenger å adlyde ukritisk en selvoppnevnt hyrde. Jeg lar meg ikke lede blindt av en menighet eller menighetsledelse som gir hersketeknikkene fritt leide. Jeg forbeholder meg retten til å stille kritiske spørsmål, tenke selv og å handle ut fra hva jeg anser som fornuftig i den enkelte situasjon. Samspillet med andre er alltid viktig, men jeg lar meg ikke herse med av andre med tvilsomme agendaer. Bruk av hersketeknikker er ikke den rette måten til å frelse noen på eller å holde noen fast innenfor en menighets trange rammer. En menighet som ikke kan tilby toleranse og respekt for ALLE – inkludert stor takhøyde – er det ikke verdt å oppsøke eller å tilhøre! 

Lenker:

• Verdidebatt.no: ‘Lekmanns-kortet’ og andre hersketeknikker (Berit Aalborg)
• Omvendt.org: Grunnleggende hersketeknikker for kristne
• Verdidebatt.no (Leif Ingvald Skaug): Er det ok å lukke øynene når kristne ledere misbruker sin posisjon og oppfører seg dårlig?
• Store norske leksikon: hersketeknikk
• blogg.brr.no: Det gode mennesket – finnes det?
• blogg.brr.no: Konspirasjonsteorier i kristen og verdslig regi
• blogg.brr.no: Jeg er ingen (dum) sau!
• blogg.brr.no: De “frafalne” og “brente” kristne
• blogg.brr.no: Ekstrem karismatikk, skeptisk!
• blogg.brr.no: Protest mot enkelte former for kristendom
• blogg.brr.no: Ting jeg IKKE tror på
• blogg.brr.no: Kommunikasjonsmodellen
• Vårt Land kommentar (Olav Egil Aune): Jesus i dårlig selskap
• Dagsavisen kommentar: Hvorfor i all verden sa han ikke noe? | Selvsagt kan han ikke være statsråd. Det skjønner alle. Spørsmålet er hvorfor Odd Roger Enoksen ikke forsto det.
• Vårt Land: Tro og hersketeknikker
• Monsens Revelje: Tillitsmonsteret, myndighetenes yndling

Bål og kors

I en periode var det en del fokus rundt temaet “brente kristne”. Selv publiserte jeg artikkelen “De “frafalne” og “brente” kristne” her i bloggen mens det stormet som verst. “Beklageligvis” går verden videre, og tidligere tema blir glemt og forlatt. Andre saker kommer i stedet opp på dagsordenen.

Dette med brente kristne anser jeg som et svært sentralt tema som ikke fortjener å havne i glemselens hav. Det er fortsatt et viktig tema og bør strengt tatt aldri tas av plakaten så lenge som det finnes ofre. Et visst fokus bør rettes mot temaet med jevne mellomrom selv om selvsagt også andre temaer kommer til og får sin del av oppmerksomheten.

Muligens er Norges største menigheter “de frafalne” samt “sofamenigheten”/”sofakirken”. En god del har havnet opp her pga. uheldige opplevelser innenfor kristen regi. De har havnet inn i det gode selskap med andre “brente” kristne.

For min del har jeg konkludert at for å beholde troen kan det i enkelte tilfeller være vel så smart å stå på utsiden av menighetslivet enn å være del av en usunn menighet og forkynnelse. Menighetsliv bør ikke bidra til at man mister seg selv eller blir tvunget inn i ting som en ikke kan stå inne for. Det bør ikke være nødvendig å gå på kompromiss med seg selv og sin egen integritet for å kunne tilhøre en menighet eller fellesskap.

Det er mange årsaker til at enkelte kristne havner opp som “brente” eller utbrente kristne. Noen faktorer kan være forhold slik som:

• Små muligheter for kritikk og oppgjør, og ikke rom for spørsmål og kritisk tenkning.
• Ikke rom for å være seg selv, livsglede som ikke får utfolde seg.
• Maktmisbruk og hersketeknikk fra ledelsen, hvor de styrer den enkeltes hverdagsliv på detaljnivå uten rom for at det enkelte medlem kan tenker og mener noe selv.
• Det spilles på samvittigheten, og støttespillerne blir manipulert / indoktrinert til å adlyde blindt. Å tenke selv eller å stille kritiske spørsmål til teologien eller ledelsen er nesten uhørt og umulig.
• Lederne og/eller pastor i usunne menigheter er gjerne av den karismatiske ledertypen. De er selgertyper som klarer å overbevise andre, de får folk med seg på galskapen.
• Angst og psykiske knekker kan oppstå som følge av blant annet skremmende forkynnelse (fortapelsen, dommedag, himmel på jord med stor lykke og fravær av sykdom for dem som tror “nok”/”rett” m. m.).
• Samvittigheter som ble påført sår fordi man ikke strekker til pga. OPPLEVDE forventninger fra Gud, ledelse og andre kristne.
• Visjonene til en menighet og/eller menighetsleder kan bli for store og “tunge” å bære. Visjonene og målene kan være urealistiske, og strevet for å nå dem kan være utmattende.
• Ikke tilstrekkelig rom for åpenhet, demokrati og ytringsfrihet. Sensur og bagatellisering/ignorering kan forekomme.
• Lav takhøyde.
• Liten toleranse for annerledestenkende.
• Alt åndeliggjøres. Valgene til menighetene begrunnes gjerne i profetier og påståtte “direkte” befalinger fra Gud. Gjør det ekstremt vanskelig å gå imot vedtakene, da ingen vil bli beskyldt for å motarbeide Guds vei og den rette tro/lære.
• Usunn dyrking av Bibeltroskap og forvridd forkynnelse (vranglære). En del tolkes alt for bokstavelig, andre ting vektlegges ikke.
• Enkelte går så langt og hevder at lederskapet til forsamlingen er direkte innsatt av Gud, som igjen gjør det vanskelig å framsette kritikk da det oppfattes som direkte angrep mot Gud selv.
• Det har vist seg at enkelte menigheter og ledelse slettes ikke vil ta innover seg problemstillingene rundt “brente” kristne. Ties i hel, latterliggjøres eller bagatelliseres.
• Dobbeltmoral og umoral.
• Åndelige eller fysiske overgrep.

Hvis man “plutselig” av en eller annen grunn får en oppvåkning og ser galskapen i punktene nevnt ovenfor kan noen og enhver gå på en smell. Store skuffelser kan inntreffe, og man kan møte på den “berømte veggen”. Noen tar helt avstand fra alt som har med kristen tro å gjøre (frafalne). Hvorfor var jeg så lettlurt? Hvorfor ble jeg med på galskapen? Hvordan kunne jeg? Mange spørsmål kan stilles.

(Punktene og drøftelsen ovenfor er også tatt med i min andre artikkel om “De ‘frafalne’ og ‘brente’ kristne”.)

Som jeg har skrevet før her i bloggen:

Jeg har ikke problemer med Bibelen eller den treenige Gud (Faderen, Sønnen og Den hellige ånd) i seg selv. Derimot er jeg enig i det klassiske utsagnet: “Jeg liker Jesus, men jeg liker ikke alltid bakkemannskapet hans!” Jeg går på ingen måte til kamp mot Bibelens grunnsannheter eller mot Gud, men jeg tar et oppgjør med enkelte menneskers fortolkning og forvrengning av budskapet.

I starten da fokus for alvor ble rettet mot temaet “brente kristne” ble mye oppmerksomhet gitt karismatiske miljøer. Det er nok også tilsvarende problemer i alle slags kristne miljøer, også i konservative lutherske forsamlinger.

Temaet er like aktuelt nå i år 2023 som i 2017, da dette innlegget ble skrevet. Blant annet har det skjedd en del “dumme” ting innenfor Hillsong sine rekker. Støtt og stadig er det kristne som blir “overkjørt” av sine forsamlinger med sine ledere, og medlemmer i usunne menigheter som blir utbrente, skuffet og forlater sine tidligere forsamlinger som brente kristne.

Dette med “brente” kristne er stadig et dagsaktuelt og høyaktuelt tema. Problemene er ikke et tilbakelagt stadium. Personlig forstår jeg ikke helt at landets menigheter har “råd” til å la så mange bli værende på utsiden tilhørende “de frafalne” samt “sofamenigheten”/”sofakirken”. Mange dyktige ressurspersoner er utestengt fra “det gode selskap”. Noen innrømmelser og litt omlegging av tankesettet i enkelte av landets menigheter kunne ha betydd en stor forskjell for mange mennesker!

Se også mitt innlegg “De “frafalne” og “brente” kristne” her i bloggen.

Menighet

Artikkelens hovedtema: Det finnes en del “brente kristne” (brente barn av Gud) eller “frafalne” etter usunn forkynnelse, ledelse og menighetsliv. Enkelte går på en skikkelig “smell” innenfor organisert menighetsliv og menighetsarbeid, og de velger å forlate sin tidligere forsamling (onde tunger kaller gjerne slike personer for frafalne, avhoppere eller desertører). Mer skrives om slike ting i fortsettelsen.

En blogg jeg innimellom oppsøker er David Åleskjær sin som rett og slett heter “Davids liv“ (nå er det meste bak betalingsmur, og jeg her IKKE betalt). På undersiden om bloggen skriver han blant annet: “Jeg en sterk tro på Jesus Kristus, men en tilsvarende sterk avsky for mye av kristendommen, som har misbrukt hans navn til å fremme nettopp den typen religiøsitet som Jesus bekjempet.” Han tar stadig tak i interessante diskusjoner innenfor kristenlivet. Å besøke hans blogg anbefales!

En gang i år 2012 leste jeg om hans bokprosjekt som skal hete “De 99 og den ene“. Ifølge ham selv er denne boka kraftig forsinket, den har hvilt seg i en skuff og er fortsatt ikke utgitt (blir vel aldri utgitt?). Boka skal ifølge Davids blogg omhandle: “– en bok om de mange som har brent seg på en forkvaklet form for åndelighet, og som derfor ikke lenger er aktive i menighet.” David trekker mars 2016 paralleller mellom sin kommende bok og VGTV-serien “Frelst” av Ruth Helen Gjævert som omhandler tilsvarende tema.

Oppdatering: Diverse saker som har dukket opp i kjølvannet av VGTV-serien blir også omtalt, samt en generell vinkling på noen av følgene av usunn kristendom.

Innledning

David har i mars 2016 publisert et innlegg i sin blogg hvor han trekker en parallell mellom sitt bokprosjekt og serien “Frelst” på VGTV. (PS! David har nå slettet dette og andre innlegg, da han nok en gang har hatt en “storrengjøring” i sin blogg med sletting av alle tidligere publiserte innlegg.) Ruth Helen Gjævert står bak TV-serien “Frelst”, og hun har tidligere vært en aktiv “soldat” i Jesus Revolution Army. Etter fire år hadde hun fått nok og brøt ut.

Hun får kritikk for at hun ikke tok sitt personlige oppgjør på “kammerset” istedenfor å gå ut i offentligheten. David sier seg enig med det Stian Kilde Aarebrot har skrevet i VG Meninger (lenke). Der har Stian blant annet skrevet at offentlig religiøs skittentøyvask på TV kan være til hjelp for desillusjonerte disipler. Fritt gjengitt og fortolket: Interne oppgjør innenfor en organisasjon vil ikke nå ut til avhopperne, og private “lukkede” oppgjør pleier ofte å ikke føre fram da ledelsen/menigheten fort “kjører over” offeret.

Jesus Revolution framstilles i TV-serien som et noe sekterisk og hjernevasket karismatisk miljø (tunnelsyn) hvor det tas lite hensyn til deltakernes velvære. Alt fokus rettes mot å tjene Gud og andre ting ignoreres og overses. Det er slettes ikke rart at enkelte går på en smell etter å ha vært med på et slikt krevende opplegg. VGTV sin dokumentar baserer seg på programskaperens opplevelser for over 10 år siden, så mye har nok endret seg til det bedre siden den gang. Oppdatering: For øvrig feiret Jesus Revolution sitt 25-årsjubileum februar 2023, og det spørs om de i det hele tatt er i stand til å utvise lærdom av sine tidligere historiske feil.

David undrer seg videre over om “frafalne” er Norges største menighet?.! Ifølge det han har fått inntrykk av er kirken utenfor kirken stor. De “frafalne” har gjerne beholdt sin tro, men har forlatt menighetslivet etter å ha blitt “brent”. Som kjent “brent barn skyr ilden”, dvs. gjerne menigheten.

Hensikten med David sin kommende bok er ifølge ham selv: “Hensikten er ikke å sladre eller kritisere, men å rekke ut en hånd til de mange som ligger sjelelig forkrøpla i grøftekanten etter at vekkelsens turbo-dampveivalser dura gjennom strøket deres, og oppfordre andre troende til å gjøre det samme.”

Veldig generalisert og forenklet kan man møte to problemstillinger i menighetslivet ifølge David (noe forenklet nedenfor):

• Tilskuer til et “show”. Ikke reell deltaker i fellesskapet.
• Andre begynner å styre ens hverdagsliv på detaljnivå (altfor intimt), på en ekstrem og manipulativ måte som gir lav takhøyde og liten personlig frihet.

Slikt usunt menighetsliv får enkelte til å forlate miljøet de har tilhørt for å redde seg selv. For noen av dem slukner lyset eller gnisten for den kristne troen helt.

Alt tyder på at det finnes mange brente sjeler etter usunt menighetsliv. Ifølge David har han mottatt masse henvendelser (flere hundre) fra brente kristne i en lang rekke ulike menigheter og miljøer. Også mange kristne innenfor menighetslivet har kontaktet ham da de er redde for at han skal grave i “gammel møkk”.

En “åndelig” hersketeknikk i forbindelse med temaet i denne artikkelen er bønn. Bønn kan selvsagt være en god kommunikasjonskanal mellom Gud og oss mennesker, men den kan også misbrukes. Formuleringer slik som “jeg skal be for deg” høres fint og flott ut, men betyr ofte i praksis at “dette er ikke mitt problem, håper du finner ut av DINE problemer som ikke angår meg”.

Egne refleksjoner

Bål og kors

Det virker som om David tror at det verste skjedde på 1990-tallet og at alt er meget mye bedre nå i dag. Dette gjelder helt sikkert som sannhet for de miljøer han kjenner til. Det som skremmer meg (litt) er å se at enkelte lutherske miljøer (f. eks. IMI i Stavanger og til dels Oase) nå lar seg tiltrekke av tvilsomme forkynnere, karismatiske strømninger og teologi fra USA m. m. Noe av den usunne forkynnelsen fra trosbevegelsen har også funnet sin vei inn i etablerte pinsemenigheter. Og ellers lever “sirkus Hanvold” og TV Visjon Norge i beste velgående.

Mange vil nok ikke kjenne seg igjen i kritikken av Jesus Revolution. Imidlertid låner jeg følgende sitat fra Facebook: “Det nytter ikke at mange hadde det fint, når det ligger så mange lik langs veien!” Sannsynligvis er det som blir skildret ikke særegent for Jesus Revolution, da det finnes brente kristne fra mange ulike organisasjoner og leirer. Spesielt utsatt er nok organisasjoner der ungdom og ung/uerfaren ledelse har vært involvert, og hvor ungdommen har deltatt med sitt ungdommelige overmot. Ledelsen har ofte ikke beskyttet “soldatene” sine godt nok mot å begå feiltrinn eller å brenne seg ut. Noen ganger skulle kristne (ungdoms)organisasjoner vært flinkere til å hente inn sekulære prinsipper for god ledelse for å unngå overtramp.

Ganske mange vil takle helt ok det harde kjøret som finner sted i enkelte overivrige kristne misjonerende organisasjoner. Problemet er de “sarte sjelene” som opplever opplegget for hardt, og som støtt og stadig føler at de feiler og kommer til kort (er ikke gode nok i tjenesten). Det er en fare for å miste seg selv og gå på en smell underveis i strevet etter å prestere overfor Gud og ledelsen. Dårlig ledelse som tillater maktmisbruk gjør ikke akkurat situasjonen bedre.

Ikke alle “brente barn” / “brente kristne” blir nødvendigvis frafalne. En del beholder troen, men uten å være menighetsaktive. De som beholder troen blir gjerne “passive” kristne med sitt medlemskap i “sofamenigheten”/”sofakirken”. For enkelte kan dette å være kristen uten å være aktiv i menighetssammenheng være den beste måten å beholde troen på. Menigheter kan i enkelte tilfeller bli mer nedbrytende enn trosstyrkende hvis de usunne kreftene har fått overtaket i forsamlingen. (Jf. min artikkel i PDF-format om “Hvordan overleve som kristen i usunne menigheter?”.) Hva er i det hele tatt vitsen med enkelte usunne menigheter, og trenger man slike menigheter i det hele tatt?

De som velger å forlate et organisert menighetsliv / menighetsmiljø er ikke nødvendigvis forrædere, ondsinnede avhoppere eller Judaser. Det er ikke en gang sikkert at de er frafalne fra den kristne troen. De forlater ofte sitt tidligere liv for å verne seg selv og sine mot usunn påvirkning og tendenser.

Kritikk mot ledelsen eller menigheten likestilles av enkelte med ulydighet mot Gud. Personer – varslere – som stiller spørsmål kan bli beskyldt for å representere en kritisk ånd eller å være satans / djevelens sendebud / medarbeider. Snakk om å snu ting på hodet! Lederne og ledelsen er ikke ufeilbarlige, og det må absolutt være lov for “fotfolket” å komme med innspill og korrekser.

Innimellom lurer jeg på om organisering og opprettelse av menigheter og tilsvarende forsamlinger er djevelens verk. I enkelte tilfeller blir menigheten/forsamlingen et sted for makt og kontroll over andre. Det benyttes hersketeknikker, maktmisbruk dømming og åndelige overgrep for å kontrollere og underkue medlemmene. En god porsjon med kristenhat mot annerledestroende er heller ikke unormalt.

Psykisk vold og destruktiv kristendom mot barn i “Guds” navn kan i en del tilfeller være straffbart. Imidlertid er det vel sjeldent at noen “orker” å bringe inn slike saker for domstolene. Det er meget krevende og belastende å stå fram som varsler. De fleste overgrep av denne typen forblir i det skjulte.

Barn og unge kan oppleve usunn kristendom som et psykisk terrorregime, der demoner, dommedag, syndens lønn og helvete lurer bak enhver dør. Enkelte voksne ender opp med en fundamentalistisk religion – gjerne kristen fundamentalisme – som de igjen “sprer” til sine barn. Voksnes religiøse tyranni som tvinges på barn er og blir en uting. Man skal ikke bli utsatt for slik manipulering som barn. En sunn religionsformidling er ok, men ikke når det blir tvang og trusler inni bildet.

Etter min mening må virkemidler slik som massesuggesjon og negativ sosial kontroll unngås for enhver pris, både overfor barn og unge og rettet mot voksne. De negative konsekvensene av slik “hjernevasking” er altfor store! Man må da klare å formidle det kristne budskapet via bruk av “snille” virkemidler, og ikke via manipulering som kan gi varige sår hos dem som utsettes for påvirkningen!

En ting like jeg fra 3. episode av Frelst og det Islam Nets leder Fahad QureshiIslam sa var at i deres sammenhenger var det gud som var det sentrale og ikke den enkelte forkynner. Menneske-/personfokuset på ledere og forkynnere er visstnok ikke så stort hos dem. Det skulle kristne bevegelser ha lært av. Alt for masse makt og anseelse gis til tvilsomme oppkomlinger av noen forkynnere, predikanter og pastorer. Enkelte kristenledere blir nesten dyrket som en konge eller popstjerne selv om de bare er vanlige mennesker med sine feil, mangler og egenskaper. Lite som minner om å innta en ydmyk tjeners skikkelse, og slettes ikke alle av dem som er noen gode forbilder.

Selvsagt skal man ta vare på, være glad i og i en viss grad forsvare og beskytte sine ledere. Imidlertid har dette gått alt for langt i enkelte forsamlinger. Lederne er ikke småguder som må bli dyrket og vernet for kritikk når de driver med uheldig maktutøvelse. Grenseoverskridende adferd som fotfolket blir utsatt for fra ledelsen bør det være nulltoleranse for.

Nei takk til kristenledere som blander seg dypt inn i den enkeltes privatliv. Mye av irettesettingen, disiplineringen og korrigeringen de framviser er helt uønsket slik jeg ser det. En del av lederne er definitivt grepet av maktsyken, de liker å manipulere og de driver med hersketeknikker. De er enkelt og greit herskesyke maktmennesker med sin egen personlige agenda, som slettes ikke alltid er samsvar med Guds planer. Modige varslere som står fram er ikke del av “fiendens strategi” (djevelen, satan), og varslerne og varslene fortjener å bli hørt på og å bli tatt på alvor, med et eller flere konkrete tiltak.

Jeg skrev følgende kommentar til et blogginnlegg om frelse og menighetsliv:

Bra skrevet! I utgangspunktet skal en menighet fungere som et kraftsenter hvor man kan hente påfyll og inspirasjon. Imidlertid kan like godt menighetslivet bli nedbrytende og destruktivt. For å beholde troen er det i enkelte tilfeller vel så smart å stå på utsiden av menighetslivet enn å være del av en usunn menighet og forkynnelse. Menighetsliv bør ikke bidra til at man mister seg selv eller blir tvunget inn i ting som en ikke kan stå inne for.

 

Å åndeliggjøre “alt”, bevisst eller ubevisst benytte seg av maktmisbruk og demonisere dem som måtte være uenige med ledelsen er farlige tendenser. Det kan også bli alt for mye av søking etter nye impulser og opplevelser, hvor man til slutt er så opptatt av nye opplevelser at det ikke blir rom for kritiske vurderinger. Ikke alt som kalles “åndelig” er i henhold til Bibelen.

I en del settinger presenteres det som må kunne kalles en livsfjern forkynnelse. Teologien kan være tynn (syltynn), og forkynnelsen kan være platt. Enkelte forsamlinger eller miljøer virker til å være mest opptatt av pen statistikk i form av antall frelste, og de er slettes ikke så særlig opptatt av den enkeltes velvære. Man er små brikker eller arbeidere for den gode sak. Kristendommen som presenteres kan være ren og skjær gjerningskristendom, hvor man må gjøre en hel masse misjonering og overgi seg helt til Gud for å være helt sikret frelse.

I tillegg til de store oppgjørene finnes det selvsagt alltid menighetsshoppere og/eller menighetshoppere, som bytter menighet etter hvor det er “kuleste” å gå. Det er IKKE disse jeg skriver om i denne artikkelen! Jeg er opptatt av dem som går gjennom et påkrevd og naturlig opprør som fører til at de forlater organisert menighetsliv etter å ha blitt et brent (Guds) barn.

Kirkeillustrasjon

Oppdatering

I mange kristne miljøer virker det som om det er lite populært med konstruktiv kritikk av “Guds virksomhet”. Det er ikke rom for følelsene til de som har opplevd overtramp eller blitt såret i kristen virksomhet. Kritikernes følelser og opplevelser blir underkjente da de avviker fra ledelsens og flertallets syn. Empati med de som har blitt utsatt for åndelige overgrep er det ikke rom for.

En del menigheter er alt for opptatt av vekkelse, pene tall, statistikk og synlig vekst. Enkeltmennesker blir uvesentlige objekter, og dem som måtte utfordre veivalgene med spørsmål og tvil blir som stein i skoen eller som småstein i maskineriet. Det viktigste er å fylle alle stolene i menighetslokalet, uten å bry seg noe nevneverdig om enkeltmennesket og hvordan de har det sånt innerst inne.

I Vårt Land skriver spaltist Rut Helen Gjævert i desember 2016 litt oppfølgende om sin VGTV-dokumentar “Frelst“. Hun skriver blant annet om smellen hun opplevde mot slutten av sin tid som soldat i “Jesus Revolution Army”:

• Følelsen av: “Jeg var ikke lenger god nok for Gud.” da “Budskapet hadde ingenting å tilby meg så snart jeg ikke var sterk, heltemodig eller lydig.”
• Problem: Pekefinger og moralisme.
• Hun hevder at det må være rom for og debatt rundt “…vanlige menneskers kamp med sin tro”.
• Og som en liten konklusjon: “Kristendommen er ikke en religion for de spesielt utvalgte, men det er heller ingen religion for de spesielt hellige eller rene.”
• Oppfordring: Vær menneske! (“Når Gud selv kunne bli menneske, kan vel du og jeg tillate oss å være det.”)

I kjølvannet av VGTV-serien “Frelst” Ruth Helen Gjævert har det oppstått flere interessante diskusjoner rundt tematikken. Boklanseringen til Anders Torp (“Jesussoldaten – Gutten som skulle vinne landet for Gud”, ført i pennen av Tonje Egedius) er interessant, og Anders var også med i en av episodene til TV-serien “Frelst” og i et debattprogram på NRK med sin far som motdebattant. (Jan-Aage Torp framstår slik som jeg ser det som en stakkarslig, men likevel sleip klovn. Han er “flink” til å gå inn i offerrollen.)

I boka forteller han om sitt brudd med Oslokirken / Seierskirken og pastorfaren Jan-Aage Torp. Han tar sterk avstand fra de usunne miljøene, usunn tro, demonutdrivelser og en sterk fokus på Helvete-tro. Ifølge Anders kan et trossamfunn bli skadelig dersom det hevder å ha monopol på sannheten, og at det ikke er rom for spørsmål og kritisk tenkning. Han regner seg ikke som en kristen i dag.

Hr. Hanvold, gründeren bak TV Visjon Norge, er seg selv lik. Han har ikke sansen for slike avsløringer som den til Anders Torp. Hans nye kraftuttrykk er visstnok at slike kritikere er “human-fundamentalistene” i samfunnet.

To kjente personligheter fra den karismatiske leir og lovsangsmiljøet på 1990-tallet (+/-) har også kastet seg inn i debatten. Bjørn Aslaksen skriver på i sitt innlegg på Verdidebatt.no blant annet følgende: “Jeg er blitt tilpasningsudyktig hva menighet angår.” Han følte seg til slutt fanget i sekteriske og frihetsberøvende miljøer, og er ikke lengre en del av slike miljøer og menighetsliv. En “skade” han har pådratt seg er å bli overfølsomme og kritiske til menigheter. Per Søetorp skriver i fortsettelsen følgende: “Jeg kjenner jeg er godt forsynt og klarer meg utmerket for tiden med å være godtatt av Han i Øverste Etasjen – om jeg ikke skal løpe r….. av meg for å tilfredsstille bakkemannskapet også.” Sistnevnte “lanserer” også på spøk DUF, en forkortelse for “De Utgåttes Felleskap”.

Per Søetorp har også skrevet et innlegg med tittelen “De 99 og den ene”. Han tar utgangspunkt i Bibelfortellingen om de 100 sauene, der gjeteren/hyrden forlater de 99 for å lete etter den ene som har kommet seg bort. Blant annet hevder han følgende om mange kristne og kristne forsamlinger: «..dritdårlige på å møte frittalende enkeltmennesker med empati og respekt..». Jeg tenker selv at frittalende enkeltmennesker eller uromomenter gjerne blir ignorert, latterliggjort eller frosset ut, noe som står i grell kontrast til Bibelens budskap.

Oppdatering desember 2021: Per Søetorp har skrevet og utgitt en bok:

• Kolofon Forlag: Kommer ikke far mer? | Forfatter: Per Søetorp

Beskrivelsen av boka innledes med: “Kommer ikke far mer? er en selvbiografisk skildring av pinsekarismatisk radikalisme og ung naivitet.”

Anmeldelse av boka, beklageligvis bak betalingsmuren til avisen Vårt Land:

• Vårt Land anmeldelser (Kristine Hovda): Per Søetorp anmeldt: “Det var umulig å legge fra seg boka” 

Et utdrag / sitat av anmeldelsen: “Kan frelsesvinduet virkelig være så smalt som det man har hørt fra talerstolen? Hva skjer når Gud ikke griper inn? Kan løftene svikte? Han skriver også godt om den absolutte troen som kreves i pinsekarismatiske miljøer, som dessverre også åpner for konspirasjonsteorier.” 

Det fristet såpass mye å lese boka at jeg gikk til anskaffelse av den. Boka kan virkelig anbefales! Noen kommentarer knyttet til boka etter at jeg har lest den:

Boka framstår som en selvbiografi over Per Søetorp sitt liv så langt. Boka beskriver hans liv fra å være en liten gutt og fram nå som en godt voksen (gammel) mann, med spesielt fokus på de religiøse opplevelsene underveis. Han ble radikalt “frelst” i ungdomsårene. Lenge levde han ut en radikal kristendom (pinsekarismatisk radikalisme) eller ekstrem-karismatisk tro (ekstrem-karismatikk), med total overgivelse til Gud. Nå i de senere år har han blitt noe skuffet over manglende respons fra han der oppe, og han har også fått erfart at troen slettes ikke automatisk løser alle menneskelige problemer (og verdensproblemer).

Per har gått på en del smeller relatert til sin (tidligere) tro, og han har brent en del broer underveis. I de senere år har han havnet helt på utsiden av det organiserte menighetslivet. Han er noe tvilende til budskapet, og spesielt overfor bokstavtro kristendom. På mange måter framstår han som en brent og skuffet person som har fått et distansert forhold til troen.

Tilbake til “gamle” saker:

Registrerer at Stephan Christiansen, tidligere leder av Jesus Revolution Army, endelig har kommet på banen med et tilsvar på den kritikken som ble stilt mot organisasjonen i TV-serien frelst. Imidlertid ser jeg ingen grunn til å legge inn lenke til eller å omtale hans svar, da det bare består av en haug med dårlige unnskyldninger og ingen vilje til å ta et skikkelig oppgjør eller å be om unnskyldning. Litt bedre det han kom med i 2021 (se Vårt Land-lenke i slutten av denne artikkelen).

Det ser ut for å være vanskelig for menighetsledere å ta innover seg at de i sin iver for den “gode” sak har kjørt over enkeltpersoner. Enkelte har mer eller mindre mistet seg selv og kun blitt brikker eller statister i ledelsens misjonsmål. Kommunikasjonen mellom enkelte på grasroten og ledelsen fungerer ikke, jf. kommunikasjonsmodellen.

Noen kristenledere vil ta fra enkeltpersoners eiendomsretten til sine negative opplevelser med religiøse miljøer, samt deres muligheter fra å delta i det offentlige ordskiftet med sine erfaringer som ballast. Fy skam til slike ledere. Videre er det feigt av dem å komme med trusler, kritikk og motsigelser mot dem som har blitt “brent”.

Jeg må også si meg STERKT UENIG med det Sten Sørensen og Jan Inge Jenssen hevder i Dagen. De skriver blant annet følgende: “At kirken er Kristi kropp betyr videre at deltakelse i kirken ikke er valgfritt. Når vi blir Guds barn er det en selvfølge at vi blir en aktiv del av Kristi kropp. Det er en selvmotsigelse å si ja til Jesus og nei til kirken. Hode og kropp hører sammen og som Guds barn er det helt nødvendig å koples til kroppen Hans på jorda.” For min del vil jeg heller stå på utsiden av menighetslivet og beholde troen, enn å være del av usunne menigheter som både ødelegger troen og meg som person. Ja til Jesus, nei til den organiserte kirken og menigheten sier nå jeg!

Mantraet om at alle trenger et fellesskap eller menighet gjentas av evangelist Viggo Klausen. I teorien er jeg enig at en forsamling kan være OK som en kraftstasjon (trosstyrkende) for kristenlivet. Imidlertid hender det innimellom at menighetene ikke fungerer som de skal. Noen ganger er det beste å stå på utsiden av menighetslivet for å ikke miste seg selv, styre klar av usunn forkynnelse og for å unngå å bli herset med. Ikke alle bor heller slik til at det «bare» er å oppsøke en annen menighet (bygder og små byer har ofte ikke noe stort utvalg).

Bibelen fungerer i en viss grad som kart og kompass, men absolutt alle svarene på livets spørsmål finnes ikke der.

 

Henter fra Solveig Johanne Grønstøl sin blogg (innlegg ikke lenger tilgjengelig) to sitater fra det hun har opplevd med sprø forkynnelse fra predikant: “Det er ein grunn til at pastoren kan vite meir om Guds vilje.” og “Hyrdar går på to bein, medan sauene går på fire.” Altså: Underforstått at pastoren/predikanten innehar den eneste rette sannhet, og menighetens medlemmer må innordne seg etter vedkommendes ord. Pastoren ser gjerne på seg selv som innsatt av Gud selv, og at de vet mer om Guds vilje enn folk flest. Dette kombinert med eldsteråd som sitter på mer eller mindre livstid og lite rom for demokrati gjør katastrofen til et faktum. Det ender fort med maktmisbruk og dårlig lederskap, som igjen kan medføre overkjørte og brente kristne.

Etter VGTV-serien og Anders Torp-boka har virkelig snøballen begynt å rulle. Flere historier fra andre sammenhenger har kommet fram i lyset. Blant annet har det blitt rettet lys mot uheldige episoder innenfor Ungdom i Oppdrag. Vel fortjent ble Rut Helen Gjævert tildelt Petter Dass-prisen 2016. Hun var på mange måter den som åpnet opp for fokus mot usunn ledelse og lederskap.

En annen sak som har kommet opp er forholdene i Sentermenigheten i Asker. Noen stikkord rundt galskapen som har funnet sted i denne menigheten: Hjernevasking, sekterisk tenkning, psykiske og åndelige overgrep, sterk indre kontroll, maktmisbruk og angiveri, liten personlig frihet, frykt for represalier og utfrysning, usunt lederskap med noen få lederpersoner som har fått alt for mye makt og trusler om å forlate guds plan hvis kritikk stilles. Et skikkelig oppgjør med galskapen har ikke funnet sted før nå, selv om noen modige personer allerede i blant annet år 2005 stod fram med sine historier.

Sannhetens Ord Bibelsenter i Røyken kommune (SOB), Buskerud, har også havnet i medielyset til avisen Dagen. Menigheten blir blant annet beskyldt for å splitte familier, detaljkontroll over sine medlemmer, sterk ledelse med tendenser til maktmisbruk og diverse andre sekteriske tendenser. Fra et innlegg på DagensDebatt.no med tittelen “Derfor roper vi varsko” skrevet av Leif Wellerop og Kari Holmås har jeg “lånt” to sitater rundt denne saken:

• “Så lenge man stryker menigheten med hårene og ikke reiser kritiske spørsmål, ser man ikke noe annet enn dette gode.”
• “Det er alvorlig når kristne ledere ikke erkjenner at ondskap kan få makt midt i Guds menighet. Avhoppere og pårørende har skremmende like historier som vitner om maktbruk, usunn åndelighet, løgner og splittelse av familier. Samtidig ser vi et SOB-lederskap som konsekvent nekter å la seg korrigere eller ta ansvar for egne feil. Det er denne ondskapen vi har sett og advarer mot.”

Et bra innlegg skrevet på Verdidebatt har tittelen “Tørsten etter det beste” og er forfattet av Terje Hegertun. Han tar opp til debatt noen uheldige sider med trosbevegelsen/karismatiske miljøer. Han nevner uheldige momenter slik som nåde som blir erstattet av sosial kontroll, bruk av religiøs makt og misbruk av karismatiske nådegaver. Det har i enkelte sammenhenger blitt krevd absolutt lydighet mot lederen i stedet for å åpne opp for medinnflytelse.

I starten av 2019 har det kommet fram i dagen et tyvetalls varslinger mot hovedpastor i Hillsong Norway – Jostein Krogedal. Han beskyldes for å skape en fryktkultur og for bruk av diverse stygge hersketeknikker. Flere medarbeidere har blitt sykemeldt av hans lederstil. Hvis det ikke tas sterke grep kan det også innenfor Hillsong i Norge bli en del brente kristne eller brente Guds barn. I etterkant har vedkommende avtrådt som leder, men også i etterkant av dette har det vært diverse avsløringer rundt ukultur, overgrep og maktmisbruk – både i Norge og internasjonalt. Hillsong har nok en vei å gå for å få bukt med alt det skadelige.

“Siden sist” har den tidligere norske avgreiningen av Hillsong Church valgt å forlate Hillsong menighetsnettverket, for å bli til Puls Norge. Innenfor megakirken Hillsong globalt / internasjonalt har det vært masse intriger og skandaler, så jeg kan godt forstå den norske avleggeren sin beslutning om å forlate nettverket eller samarbeidet. Internasjonalt sitter det igjen ganske mange brente, skuffede og desillusjonerte personer etter alle Hillsong-avsløringene. Mer om alt dette her i tidligere lenket innlegg (lenke).

Anders Torp har blitt nevnt. Søsteren – Christine Josephine Andreassen – har også vært ute i offentligheten med sin historie. Hun har blant annet fortalt at hun ville dø for Jesus som 11-åring, og at hun etter hvert hatet den guden hun vokste opp med. Hun har opplevd ekstreme ting i kristentroens navn i sin oppvekst. På tross av alt dette skal hun bli prest i Den norske kirke. Tenker at hun blir en tipp-topp prest med sin bagasje og ballast fra oppveksten, og kjempebra at hun ikke tar avstand fra troen eller ble mer “brent” av alt det usunne hun har opplevd.

Dagsaktuelt år 2023 er debatten rundt ungdomskonferansene som har blitt avholdt under paraplyen “The Send”. The Send Norge styres av Ungdom i Oppdrag, i samarbeid med masse andre kristne organisasjoner fra store deler av det norske kirkelandskapet. Det har blitt rettet en del kritikk til “All in”-fokuset, hvor man i stor grad skal overgi seg fullt og helt til forkynnelsen og evangeliet. Et resultat av dette kan fort bli skuffede og utbrente kristne / eks-kristne ungdommer. Kristne lederes evne til å lære av historiske feiltrinn ser ut til å være ganske så fraværende. Se ellers tidligere skrevet innlegg hvor jeg også tar opp “The Send” som tema (lenke).

Jeg innledet med å nevne David Åleskjær. Sommeren/høsten 2016 har han publisert et nytt innlegg i sin blogg med tittelen “Sak og person” (innlegg ikke lenger tilgjengelig). Han er i dette innlegget opptatt av autoritært lederskap i kristne (karismatiske) organisasjoner og hva som kan gjøres for å unngå problemet. Han skriver blant annet:

• “…kristne har blitt for opptatt av karismatiske personligheter framfor sak. Og med sak mener jeg da det enkle evangeliet.”
• “Tenk hvor liten plass det hadde blitt til maktmennesker i menigheten, dersom vi alle hadde det evangeliske perspektivet at saken er viktigere enn oss alle – samtidig som vi vet at selve saken handler om nettopp hvor viktige vi ALLE er i egenskap av å være Guds egne barn!”
• “Med en slik grunntanke fjerner du ethvert våpen både fra Anklageren (Satan) og manipulerende predikanter.”

Å være mer opptatt av saken (evangelieforkynnelsen) i stedet for personen høres ut som en grei ide. Imidlertid vil jeg nok tro at forkynnere og ledere som utøver uheldig maktmisbruk selv vil mene at de er ledet av ånden og gjør sine ting på vegne av Gud. Som svar på David sitt innlegg skrev jeg følgende kommentar:

I utgangspunktet er jeg enig i det du skriver, David. Imidlertid vil jeg anta at religiøse ledere på ville veier neppe har selvinnsikt til å se og forstå at det de gjør er feil. De klarer neppe å se at de mer eller mindre kun tjener seg selv alene og ikke saken.

Personer som driver med utstrakt autoritær lederstil og hersketeknikker kan vel ofte anses som syke (psykisk). Noen har muligens psykopatiske trekk og vil med 100 % overbevisning tro at det de holder på med er Guds vilje.

Å være fokusert på saken er en god ting. Likevel kan personlige forhold nok likevel klare å blande seg inn selv om lederen lever aldri så åndelig og «snakker» ofte med Gud.

I praksis er nok ikke skillet eller grensene mellom saken og personen alltid like lett å håndheve. Det som vi vanlige lekfolk burde ha vært flinkere til er å stille konstruktive kritiske spørsmål og ikke la oss blindt lede av dårlige ledere.

 

Selv vil jeg hevde at kristne organisasjoner og miljøer er et paradis for maktmisbruk og hersketeknikker. Det er dårlig med systemer (rutiner og tilsyn) for å stoppe slik aktivitet og den åndelige dimensjonen + Saken kompliserer bildet. Det er ikke videre lett å si imot en leder som mener å ha fått et budskap direkte fra Gud.

Forresten er bloggen “Bygge mennesker” til Sjur Jansen interessant. Han skriver om hvordan de første kristne møttes, ikke-hierarki, likestilling og hjemmesamlinger. Det han skriver om møteform blant de første kristne står i grell kontrast til dagens situasjon. Hvordan har vi klart å komme fram til dagens situasjon hvor alle menigheter framstår som strenge hierarkier med utstrakte byråkratiske strukturer? Hierarkioppbygningen hvor ledelsen er rene pavemakta som ikke kan motsies er jo den rene gavepakken til maktsyke ledere som vil herse med sin menighet og utøve maktmisbruk.

Kristent Nettverk / Kristent Fellesskap

En organisasjon eller et nettverk som har gått meg hus forbi (under min kritiske radar) i mange år er konstellasjonen Kristent Nettverk / Kristent Fellesskap. I forbindelse med at jeg dumpet over en artikkel på Verdidebatt.no (lenke) har jeg sett litt på hva de står for. I deres kjølvann er det også en del brente barn, spesielt knyttet opp mot Bergensområdet (basert på informasjon fra nettet, og da spesielt fra Verdidebatt.no).

De ser på seg selv som et norsk misjonsarbeid. Nettverket ble offisielt startet/registrert i 1998, men har en forhistorie tilbake til 1980-tallet. De befinner seg innenfor den karismatiske frimenighetsleiren.

Nettverket består blant annet av en del løst tilknyttede menigheter spredt utover landet som ofte har “Kristent Fellesskap” som del av sitt forsamlingsnavn / menighetsnavn. I tillegg driver de Bibelskole (Bergen Bibelskole og FOLK Bibelskole), blad (Bladet Folk), arrangerer sommerfestival (Lys og salt) og misjonsarbeid.

I artikkelen fra deres hjemmesiden med tittelen “Visjon-oppdrag-verdier” (ikke lenger tilgjengelig på nettet) reagerer jeg spesielt på følgende utsagn:

• “Alle kristne må finne sin plass i det kristne paktsfellesskapet og tilhøre en lokal forsamling og underordne seg et lederskap.”
• “Lederansvaret i det kristne fellesskapet ligger hos et fellesskap av eldste som er utrustet av Den hellige ånd og er innsatt av apostler.”
• “Vi vil underordne oss under hverandre og lederne våre og gi dem den æren de fortjener.”
• “Mannen er hode og frelser for familien, …”

Litt av det de står for framgår av undersiden “Om oss”, men her har slike problematiske formuleringer som dem nevnt ovenfor ikke blitt tatt med.

Underordningstanken deres liker jeg svært dårlig, både når det gjelder at man som kristen skal la seg blindt underordne et lederskap og at kvinner skal la seg underordne mannen. Her er det stort potensiale for maktmisbruk. Personlig vil jeg heller stå uten menighetstilhørighet enn på død og liv tilhøre f. eks. en usunn menighet. Mener de også at deres lederskap mer eller mindre er direkte innsatt av Gud i egen person? Det er neppe rom for kritiske spørsmål i deres sammenhenger?

Selv antar jeg at de vil begrunne sine verdier og valg med Bibeltroskap.

Fra tidligere nevnte innlegg på Verdidebatt.no virker det som om ledere i nettverket har en veldig stor autoritet. Det er naturlig å søke lederes råd og velsignelse i en rekke ulike situasjoner. Åndelig autoritet og lydighet er sentrale verdier, og eventuelle opprør og opprørstanker kommer fra Satan. Til tider har deres Bibelskole også drevet med “vurdering av åndelig modenhet”. Åndeliggjøring av “alt” er jeg dypt skeptisk til.

Som i en del andre karismatiske bevegelser vektlegges profetiske ord og kunnskapsord. Profetier om vekkelse og helbredelse framsettes. Det stilles også høye forventninger til deres medlemmer og deres innsats for den gode sak. En slik forkynnelse kan være god grobunn for skuffelser i livet og etterfølgende brent kristen-“syndrom”.

Tidligere har nettverket blitt beskyldt for å drive med kvinneundertrykkelse, fysisk tukt mot barn og forkynnelse av erstatningsteologi (Israel). Jeg skal være forsiktig med å si at alt dette gjelder pr. dags dato.

Det viser seg at det faktisk ikke er lang fysisk vei til nærmeste fellesskap for min del. Fisken Kristne Fellesskap (nettside sist oppdatert i 2010!) i Måløy er del av Kristent Nettverk. Fra Flatraket til Måløy er det ca. 16 km med kjøring. Imidlertid frister ikke nettverkets teologi meg, så jeg kommer neppe til å oppsøke denne menigheten. Dessuten viser menigheten lite igjen i lokalsamfunnet. De må nok være noe innesluttede i sin drift og i liten grad misjonerende i sitt lokalsamfunn.

Behandlingen av og dømmingen av homofile og lesbiske (LHBTIQ) til “død og pine” kan medføre “brente barn”. Slettes ikke noen fin behandling enkelte miljøer gir personer som er født med en legning som innebærer at de vil leve i forhold med likekjønnet kjærlighet.

Etterdønninger

I etterkant av Frelst-dokumentaren har tilsvarende saker kommet på dagordenen også i andre menigheter. Noen av disse sakene har allerede blitt nevnt i denne artikkelen. Det har også vært en runde med begrunnet kritikk mot TV Visjon Norge og Hanvold, etter at NRK Brennpunkt rettet søkelyset mot forkynnelsen og økonomien/driften til nevnte TV-kanal. Mange ekstrem-karismatiske forkynnere med “rare” budskap har også besøkt kanalen.

(Avsporing: Spesielt mye rart ser ut til å finne sted på Østlandet og i menighetene der. Bra jeg bor langt borte fra denne delen av landet. Også enkelte rare innslag på Sørlandet.)

På den annen side har enkelte sentrale aktører tatt til motmæle og rettet kritikk mot det kritiske søkelyset. Medier slik som Vårt Land, Dagen og NRK har blitt beskyldt for å drive med “kristenforfølgelse”. Det er visstnok ikke lov til å rette konstruktiv og berettiget kritikk mot kristne ledere og pastorer. Salme 105, 15 med ordlyden “Rør ikke dem som jeg har salvet, gjør ikke ondt mot mine profeter!” tas av enkelte veldig bokstavelig. (Dagens kristenledere kan vel neppe regnes som noen store profeter uansett.)

Jan-Aage Torp er en av dem som har uttrykt skepsis mot at media retter søkelyset mot usunn ledelse, brente barn osv. En annen som har uttrykt noe liknende er Kåre Skuland, pastor i Jesus Church. Sten Sørensen, styreleder og redaktør i Troens Bevis, liker tydeligvis heller ikke negativt fokus. Han advarer mot det han kaller “negative meninger” og “negative ord” og det nesten ut som om han helst vil pålegge enkelte munnkurv. Det karismatiske kameraderiet lever videre.

Aviser og andre massemedier blir beskyldt for å drive med kristenforfølgelse og for å sette kristne ledere i gapestokken. Tullete maktspråk av typen “Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen” framsettes. Sentrale kristne lederskikkelser skal visstnok i større grad enn andre beskyttes mot berettiget kritikk og kritiske spørsmål. Sentrale kristenledere forsvarer hverandre (“Gutteklubben Grei”), og de virker svært redde for å tape ansikt og anseelse i sine miljøer.

Hvorfor er enkelte pastorer og kristenledere så redd for fokus på usunn menighetsledelse? Hva driver slike ledere selv med? Hva slags aktiviteter og lik i skapet har de som ikke tåler dagens og offentlighetens lys? Hva er de redde for?

Kristen virksomhet og ledelse MÅ tåle dagens lys! Usunt lederskap må avdekkes og tiltak må settes inn. Kollektivt kan vi lære av tidligere feil. I slike saker det er snakk om med usunn forkynnelse og ledelse er det mennesker som blir kritisert og IKKE Gud. Ledere i næringslivet blir ofte målt og vurdert/evaluert. Hvorfor skal dette være annerledes i kristne menigheter?

Litt mer ydmykhet og å innta en tjenerholdning kunne ha vært ønskelig av enkelte kristenledere. Ledere må kunne legge seg flate, vise empati og ikke gå i forsvar når kritikkverdige forhold kommer for dagen. Kun på denne måten – gjennom oppgjør med det galne – kan tillit bygges opp.

Kristent lederskap

Et knasende bra innlegg hos Dagen juli 2019 er dette:

• Dagensdebatt (Elisabeth Kleppe), kristent lederskap: Sett fra utsiden – versjon 2: Svar fra en desertør

På hovedsiden stod det omtalt ca. slik: Skal vi slutte å kritisere kristne ledere og hverandre pga. Sakens skyld?

Jeg gjengir nedenfor en del momenter og argumenter fra innlegget, men noe fritt omskrevet og omformulert av meg:

• Forfatteren av innlegget har for lengst forlatt sitt menighetsmiljø.
• Det er ingen lettvint løsning å forlate et kristent fellesskap. Dette kan medføre at man mister kontakten med venner og bekjente, og man kan oppleve tap av sosialt liv, livsretning, kollektiv visjon og tryggheten fra gruppa.
• Noen grunner til oppbrudd kan være destruktivt lederskap og en usunn kultur.
• Stephan Christiansen og hennes erfaringer med ham nevnes også i innlegget.
• Etter høyt aktivitetsnivå i karismatisk menighetsliv opplevde hun som skriver innlegget mer eller mindre en eksistensiell krise, exit fra menighetslivet som det eneste naturlige og hun var utbrent og deprimert.

Noen spørsmålsstillinger som kan stilles rundt usunt kristent lederskap:

• Kan man ikke kritisere ledere, ledelse og medlemmers oppførsel pga. sakens skyld?
• Skal et større mål for øyet medføre at man ser gjennom fingrene med alvorlige overgrep og overtramp?
• Skal vi godta at selvmord, selvmordsforsøk, angst, depresjon og uro følger i kjølvannet av usunn forkynnelse og ledelse?
• Har tap av selvrespekt, trygghet, tillit og knuste drømmer ingen betydning?
• Skal man finne seg i fryktkultur, overtramp og eventuelt overgrep?
• Hvorfor blir avhoppere sett på som desertører?

Selvsagt skal man IKKE bare stilletiende akseptere tingenes tilstand nevnt ovenfor. Det man kan og bør gjøre er:

• Framsnakke folk som tør å være kritiske mot ledelsen, forkynnelsen og fellesskapet, og på den måten skiller seg fra gruppens konsensus.
• Avhoppere samt fagfolk på utsiden, f. eks. psykologer, kan være til god hjelp.
• Ofte er det vanskelig å få til en offentlig dialog med de dårlige lederne. Her bør lederne forbedre seg.
• Kritikere ønsker at negative opplevelser skal bli anerkjent og tatt på alvor.
• Lederne bør tørre å være litt selvkritiske til sin egen person og innsats. Som oftest ønsker ikke kritikerne lederne noe ondt eller at de skal reise til dit pepperen gror.

Masse bra tanker direkte og indirekte i hennes innlegg! Jeg fikk i hvert fall mye å tenke på!

Innlegget er et svar på et “virkelighetsfjernt” og ubalansert innlegg skrevet i april 2019 av Eivind Aadland. Med den holdning og tankesett vedkommende framsetter er det lenge til det blir slutt på episoder med “brente kristne”.

Hun har også skrevet om den samme tematikken i en Bergensavis mai 2020:

• Bergens Tidende debattinnlegg (Elisabeth Kleppe): Eg skammar meg ikkje lenger over den unge bibelskuleeleven som ville forandre verda | Eg er stolt av at eg var modig nok til å bryte ut

Gjengir avslutningen som på mange måter oppsummerer hennes status eller situasjon pr. nå:

“Frå tid til anna blir eg kontakta av menneske som er bekymra for trua mi, og vil at eg skal gi den kristne forsamlinga ein ny sjanse. Svaret er alltid det same: Takk for omsorga, men fridomen min får du aldri.” Friheten er det absolutt viktig og verdt å bevare – både for henne og for oss andre!

Hans Eskil Vigdel har på sin side skrevet et bra innlegg innenfor samme tematikk med tittelen “Ny standard for en ny generasjon ledere”.

 

Enkelte lederskikkelser mener at alt kan løses med å snakke ansikt til ansikt (face-to-face) i stedt for å involvere media. Dette er en fin teori, men slettes ikke alltid så lett i praksis. Det er nok av dem som har prøvd å ta opp kritikkverdige forhold internt i menighetene, men slike varsleraktiviteter og varslere blir sjeldent tatt bra imot.

Hans Eskil Vigdel har skrevet en interessant kommentar (Dagen derpå) hvor han blant annet er innom følgende forhold:

• På tide å ta ansvar. På den annen side er det slutt med selvforsvar, å betvile motivet til varslere og å innta en offerrolle.
• Det handler om mennesker som er blitt tråkket på, det handler om menneskesyn.
• Ledere som prøvde å snakke med dem ble ikke tatt på alvor og ble avfeid som “for lite åndelige”.
• Definisjonsmakt benyttes, man definerer sin egen virkelighet.

Pinsebevegelsen ser i hvert fall ikke ut for å ta varslere på alvor, i og med at det sommeren 2021 settes strek over alle tidligere varsler mot Jesus Revolution og lederne Stephan og Anne Christiansen:

• Vårt Land: Reagerer kraftig på uttalelser om Christiansen-comeback: – Varsleres erfaring tas ikke på alvor

Journalistikken og mediene skal bidra til en kritisk debatt om samfunnet og samtiden. Det er ikke naturlig at media kun presenterer en koselig og positiv vinkling på alle saker. Jeg er hjertens enig med Vebjørn Selbekk som forsvarer avisen Dagen og sier at å omtale kritikkverdige forhold ikke er forfølgelse. Menigheter og menighetsledere må tåle at det de driver med innimellom havner i offentlighetens søkelys og blir ettergått i sømmene.

Heldigvis finnes det også eksempler på menigheter, ledere og ledelse som har grepet fatt i problematikken rundt usunn ledelse og brente barn. Det gjenstår å se om de klarer å opprettholde fokus og få skværet opp og ryddet opp før saken “går ut på dato”. Når rampelysene slukkes og andre typer saker kommer i hovedfokus, er det lett for at tidligere saker og fokusområder blir glemt. (En ting om gangen-tenkning.)

Radikalisert kristendom vs. ekstremistiske muslimer

Kan radikalisert kristendom (Jesus Revolution under Stephan Christiansen-tida) sammenliknes med ekstremistiske muslimer? Synes dette sitatet gir et godt svar på dette spørsmålet:

«Det er helt klart en enorm forskjell på ideologien til Jesus Revolution Army (JRA) og Profetens Ummah. Men det at én ideologi er voldelig og en annen ikke, betyr ikke at det ikke er de samme grunnleggende psykologiske mekanismene som forårsaker radikalisering innenfor de ulike miljøene.» (Sitat «lånt» fra nettet.)

 

Filmen Disco

Den norske filmen Disco fra 2019 har jeg allerede nevnt flere ganger her i bloggen, nærmere bestemt i artiklene “Ekstrem karismatikk, skeptisk” og “Protest mot enkelte former for kristendom”, underavsnittet “Hillsong Norway”. “Siden sist” har jeg fått sett filmen via Get filmleie, og for meg framstår filmen som svært troverdige og interessante.

Oppdatering: Fra og med desember 2020 og ut oktober 2021 ligger Disco-filmen gratis tilgjengelig for visning i en periode via NRK TV. Bør ses av alle som er opptatt av usunn religionsutøvelse.

I stedet for å si veldig mye mer konkret om selve filmen vil jeg ta utgangspunkt i det Anders Torp skrev i Dagbladet 3. oktober 2019, som er relatert til filmen i og med at filmen delvis er inspirert av hans erfaringer gjennom at han har bidratt med konsulentbistand i forarbeidet til filmen.

Noen stikkord fra Anders Torp sin artikkel om hans barndom i et ekstremt kristent miljø, direkte og indirekte gjengitt:

• Det fant sted demonutdrivelser med hyperventilering osv.
• Tilnærmet tortur ble benyttet.
• Ikke rom for bearbeiding av traumer, og hjelp fra psykolog er et nederlag (siste utvei).
• Masse problemer og utfordringer med tabuer, skam, mangel på åpenhet, psykisk vold, negativ sosial kontroll, panikkangst og masker.
• Gladkristne (falske).
• Man tror på Gud fordi man må, det er ikke ikke religionsfrihet og det er ikke plass for kritisk tenkning.
• Hva spise sand har å gjøre med en “ekte” tro vites ikke.
• Skremmende med den grenseoverskridende atferden som kan oppstå i fundamentalistiske og ekstreme religiøse miljøer.
• Å angivelig oppfylle “guds vilje” blir viktigere enn moral, etikk og fornuft.
• Enkelte kan få ønsker om å dø for Jesus, de vil bli kristne martyrer.
• Hva med myndighetenes rolle, hvor de bør gripe inn mot overtramp?
• Grunn til å stille spørsmålstegn ved oppvekstvilkårene til barn som mishandles psykisk i kristne miljøer.
• Ja, det finnes slike ekstreme og fundamentalistiske miljøer, til og med i Norge!
• Første tiltak mot “galskapen”: Frata trossamfunn statsstøtte i tilfeller der trossamfunn mishandler barn eller bryter deres rettigheter.
• Generelt sett er Anders Torp en kar som har utvist et stort engasjement for barns rettigheter i usunne religiøse miljøer. Han har stor omsorg for ofrene for usunn religionsutøvelse.

Mennesker i lovsang

 

Momenter å være på vakt for i karismatisk forkynnelse

En glimrende oppsummering og momentliste presenteres via innlegget:

• Vårt Land verdidebatt (Gunhild Garcia de Presno): Dette skal man være på vakt for i karismatisk forkynnelse | Karismatikk: For oss utbrente disipler som brukte ungdomstiden på å frelse andre mennesker, er det ubehagelig å se hvordan karismatisk kristendom fremdeles bruker problematiske grep i sin forkynnelse.

Innlegget er fra desember 2023, og beklageligvis er alt på nevnte tidspunkt relatert til “Frelst”-diskusjonen, Filmen Disco, “The Send” osv. for lengst glemt. Dermed er det bra at innlegget kommer på banen, slik at diskusjonen rundt og tematikken om brente kristne disipler igjen kan bli fornyet og trukket opp fra glemselens hav.

Sjekkliste fra artikkelen over hvilke retoriske grep og gruppe-psykologiske mekanismer innenfor karismatisk forkynnelse man bør være (spesielt) på vakt mot:

1. Forkynnelsen er opplevelses- og følelsesbasert
2. Du møter et “himmelsk liv” som frelst
3. Gud har en spesiell plan for deg
4. Krav til forsakelser, overgivelse og lydighet
5. Synlig overgivelse til Gud
6. Forkynnelse som er dramatisk

Et resultat av å ha blitt utsatt for slike virkemidler kan være utbrente disipler.

Det er verdt å bite ekstra merke i to treffende sitater fra innlegget:

• “Karismatisk kristendom begrenser seg ikke lenger til pinsebevegelsen og trosbevegelsene. Den brer seg nå også til tradisjonelle evangelisk-lutherske kirker, blant annet gjennom økumenisk samarbeid.”
• “Jeg vil ikke se nye generasjoner bli utsatt for en livsfornektende forkynnelse, som likestiller disippelskap med total overgivelse og lydighet til Guds misjonskall.”

Så absolutt en veldig bra beskrivelse av problematikken i innlegget! Det trenges fortsatt en opprydding, slik at man unngår et stort antall med brente kristne / utbrente disipler. Innlegget og dets budskap fortjener å bli behandlet med respekt, ettertanke og etterfølgende handling (action, nødvendige tiltak). En som kommenterte innlegget på Facebook brukte begrepet “sjelsvoldtekt“, og dette er et bra og dekkende uttrykk for det enkelte kristne (spesielt unge mennesker) har blitt – og blir – utsatt for i karismatikkens og Guds navn.

Lutherske miljøer

I debattene rundt “Frelst” og “brente barn” har det vært mye fokus på karismatiske miljøer. Mye av den samme problematikken kan oppstå innenfor mer tradisjonelle, lavkirkelige, kristne bedehusmiljøer.

Vårt Land skrev i juni 2017 litt om MF-stipendiat Gunhild Hugdal sitt “oppgjør” med egen oppvekst innenfor luthersk lavkirkelighet (artikkel ligger beklageligvis bak betalingsmuren). Forkynnelse i slike miljøer rettet mot barn har enkelte steder vært preget av skremmende forkynnelse rundt Satan, synd, dommedag og fortapelsen.

I en del tradisjonelle, kristne miljøer eller lavkirkelige organisasjoner har det enkelte steder vært en tendens til å at barn mer eller mindre har blitt isolert fra en omverden preget av synd og avkristning. Det har blitt en del fokus på vi/oss (på bedehuset) mot dem (synderne utenfor), og hvor det ikke har vært naturlig for bedehusbarna å ha utstrakt kontakt med dem på utsiden.

Jo mer Bibelfundamentalistiske holdninger, desto mer sosial kontroll utøves. Barns omgangskrets består kun av likesinnede, og de vokser gjerne opp i et beskyttet/lukket miljø. En form for undertrykkelse finner sted.

Et sitat fra artikkelen:

“Bibelfundamentalisme”, i kombinasjon med “lydighetsmoral, pessimistisk menneskesyn og mangelen på en sunn og sterk skapelsesteologi” er for Hugdal en destruktiv miks.

Masse forkynnelse rundt satan, djevelen, dommedag, fortapelsen, helvete, Guds straffedom, regler og synd kan sette varige, såre merker i sjelen. Dette kombinert med leveregelen om at all kritisk tenkning kommer fra djevelen er en farlige kombinasjon.

Innenfor enkelte slike miljøer – evangelisk-lutherske miljøer (“bedehusmiljøer”) – kan det også se ut for at det er dårlige kår for varslere (blir gjort til syndebukker og blir i hvert fall ikke tatt på alvor), og at en del maktmisbruk og bruk av hersketeknikker + negativ sosial kontroll finner sted. Slettes ikke alle er like mye verdt og blir like mye hørt i slike miljøer.

Arkivbilde: Misjonshuset i Egersund (NMS) pr. mai 2003 (eksteriør) og pr. desember 2002 (interiør). Et relativt typisk bedehus-bygg? Etter bildet ble tatt har bygget blitt pusset opp og modernisert.

 

Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) har nå vært ute to ganger for å beklage deler av forkynnelsen til enkelte av sine menigheter og skoler. En svært streng domsforkynnelse har skapt varige sår hos enkelte, hvor enkelte sliter med traumer og helvetesangst mange år etterpå.

En del misjonærbarn som har gått på internatskoler i utlandet drevet av norske misjonsorganisasjoner har blitt utsatt for omsorgssvikt og overgrep. I hovedsak har kritikken blitt rettet mot Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), Den Evangelisk Lutherske Frikirke (Frikirken) og Det Norske Misjonsselskap (NMS). Disse sakene ligger riktignok noen år tilbake i tid. Organisasjonenes vilje til å “rydde opp” i form av erstatninger og beklagelser har vel vært litt så som så. Det er tålig graverende at foreldre som i god tro plasserte sine barn på misjonsdrevne internatskoler mens de selv jobbet med misjon har måttet oppleve i etterkant at barna deres slettes ikke har hatt det bra og/eller fått det trygge tilbudet de burde ha hatt krav på. Barn har blitt “ofret” på misjonens alter.

NMS (Det Norske Misjonsselskap)

En gammel og traust “kjempe” eller bauta innenfor misjon er Det Norske Misjonsselskap (NMS), en luthersk misjonsorganisasjon med en relativt lang historie (første og eldste misjonsorganisasjon i Norge, stiftet i 1842).

Jeg bodde i mange år i Egersund, hvor NMS, Egersund Misjonsforening (EMF) og Misjonshuset i Egersund stod sterkt i det kristne landskap. Mye av min ungdomstid og unge voksen-tid ble tilbrakt under paraplyen til NMS. Jeg brøt imidlertid tvert med organisasjonen (lokalt) for noen år siden, og jeg har etter denne tid ikke hatt noe med dem å gjøre på noen som helst måte.

Det koker i NMS nå (januar 2019), og NMS står i stor fare for å miste fotfolket sitt. Enkelte orker ikke mer pga. de føler at de ikke blir tatt på alvor av og hørt hørt av ledelsen. Situasjonen i NMS med dårlig økonomi og innstramminger virker noe dårlig håndtert.

Grasrota består hovedsakelig av ikke-betalte frivillige, og en god del av disse føler seg overkjørt av (den betalte) ledelsen. Blant annet er det mangel på informasjon og involvering i forrbindelse med nedskjæringene i organisasjonen (sparking / oppsigelser av ansatte, kutting i bemanningen).

Uroen kan føre til at det lokale engasjementet (pengegaver, frivillig arbeidsinnsats osv.) dør ut. Uten fungerende indremisjon kan det også bli utfordrende å få finansiert ytremisjonen (misjonærene). På mange måter er det en «kamp» mellom indremisjon og ytremisjon.

Det har også vært litt fokus på eiendomsselskapet til NMS: NMS Eiendommer. Disse lever på mange måter sitt eget frie liv, og deres planer om salg av diverse NMS-eiendommer har også skapt en del debatt blant NMS-støttespillerne.

Det er en viss fare for at enkelte NMS-sympatisører kan bli “brente barn”. Enda mer sannsynlig er det at enkelte avslutter sitt frivillige engasjement og kutter sin støtte (penger, tid og engasjement) til organisasjonen.

 

Det er nok på høy tid at det også rettes fokus mot miljøer innenfor luthersk lavkirkelighet. Også her kan det oppstå usunn utøvelse av tro som kan være skadelige for barn og voksne.

Noen fellestrekk

På DagensDebatt stod det et innlegg av Nils-Petter Enstad som på mange måter oppsummerer mye av problemstillingen rundt at mennesker pådro seg sår og traumer i møtet med kristne miljøer:

Det var fortellinger om livsglede som ikke fikk utfolde seg, om angst som ble skapt, om samvittigheter som ble påført helt unødvendige og urimelige sår, om lav takhøyde og liten toleranse for annet enn de meningene man selv måtte ha, enten det var mer eller mindre selvoppnevnte “ledere” som sto for dette, eller det var foreldrene.

 

Slikt kan skje i alle slags kristne miljøer, og ikke bare i (ekstreme) karismatiske settinger.

Det å ikke ha lov til å være seg selv og la seg blindt styre av andre kan virke svært ødeleggende for et menneske. Man kan miste seg selv og til slutt oppleve å møte den berømmelige veggen. Egen integritet settes på en hard prøve, hvor det for enkelte til slutt blir nok.

Avhoppere eller brente kristne fra usunne fellesskap kan sitte igjen med problemer av typen: Redsel, angst, ensomhet, sorg, depresjon og aggresjon. Hat og motstand mot sin tidligere menighet, og eventuelt mot all kristen aktivitet. Problemer med Gudsforholdet kan selvsagt også oppstå. Slettes ikke rart at enkelte blir ateister og tar helt avstand fra alt som har med det kristne å gjøre etter å ha opplevd usunn og skadelig tro, uavhengig av hvilket miljø det måtte skje i.

Alle mennesker trenger å kunne føle på tilhørighet og å få aksept, å bli akseptert for den man er. I usunne miljøer som har “skapt” brente kristne har det gjerne vært stor redsel for å feile med oppdraget, og man har vært redd for å skuffe Gud og andre mennesker. Det har vært store ambisjoner for å frelse verden, som har gått kraftig på bekostning av andre viktige ting her i livet, f. eks. å bevare seg selv.

Usunt lederskap kan oppstå i ulike typer av kristne miljøer og menigheter. Når det blir mye vektlegging på lydighet mot ledelsen, loviskhet (levebud og regler, menneskeskapte), overåndelighet, prestasjoner/prestasjonskrav, fordømmelse og sneversynt virkelighetssyn bør varselklokkene ringe. En sunn menighet bør være preget av kjærlighet og nåde, mens en usunn menighet havner ofte inn på den loviske vei.

Organisasjonsutvikling, endringer og ledelse – kristne organisasjoner

Bak betalingsmuren til Vårt Land har følgende innlegg blitt publisert februar 2020:

• Vårt Land (Janne Mesel og Erik Dale): Konfliktskyhet truer kristne organisasjoner

Ingressen lyder: “Tydelig ledelse er krevende i organisasjoner med medarbeidere som drives av verdier. Brennende hjerter står ofte i veien for profesjonell ledelse og organisasjonsutvikling. Med store konflikter som konsekvens.”

Noen stikkord fra innlegget:

• Jobben innenfor kristen virksomhet er tilnærmet et kall for enkelte.
• Kristne organisasjoner er ofte sterkt verdidrevne organisasjoner.
• Utvikling- og endringsarbeid – organisasjonsutvikling – i slike organisasjonene er ofte mer krevende og sammensatt enn hva som er tilfellet i næringslivet.
• Konfliktskyhet forekommer fra både ansatt- og ledelsesnivå, og tydelig ledelse kan være noe utfordrende å få til i slike organisasjoner.
• Ifølge dem som skrev artikkelen i utgangspunktet: Det må jobbes mer profesjonelt og målrettet med ledelse, og det må jobbes med grunnleggende og strukturert organisasjonsutvikling.

Jeg tror absolutt de er inne på noe! Kall, kristen snillisme, konfliktskyhet, kristne verdier og visjoner som drivere osv. kan medføre “klatt” med ledelsen av en organisasjon, inkludert brente kristne. God ledertrening og lederutvikling kan være en god start for å få redusert utfordringene og problemene.

Etterdønninger etter Knutby

Knutby-saken omhandlet en pinsekarismatisk forsamling i Sverige, men saken har blitt aktualisert igjen her i Norge i forbindelse med SVT sin dokumentar-serie. TV-serien har jeg omtalt i artikkelen “Sekt og sekterisme“. Det interessante i denne sammenhengen er at det har gitt litt etterdønninger her i Norge. Kanskje ikke akkurat frafalne og brente kristne som har vært temaet i disse diskusjonene, men mer ukulturen som finnes enkelte steder.

Spesielt innenfor NLM – Norsk Luthersk Misjonssamband – har det blitt litt diskusjoner, blant annet pga. dette innlegget:

• Vårt Land Verdidebatt (Endre Stene): Det idealiserte fellesskapets farer | Jeg håper NLM tar imot utfordringen til å ta oppgjør med en ødeleggende kultur, og igjen lar kraften i ydmykt og selvkritisk

Det er tydeligvis ifølge nevnte innlegg lite rom for varslinger og varslere internt i organisasjonen, og da spesielt hvis det omhandler ledelsen. Maktmisbruk og gjengjeldelser ser ut for å bli “praktisert”.

NLM kan til tider være rammet av en noe ødeleggende kultur, hvor det er lite rom for internkritikk. Enkelte utviser for stor lojalitet til organisasjonen, og spesielt vanskelig er det å rette kritikk mot ledere og ledelsen. Mennesker kan oppleve å bli overkjørt, og man kan bli krenket av ledere og utsatt for maktmisbruk. Rett familie, korrekte vennskaper og riktige kontakter er viktig for å komme seg opp og fram i organisasjonen (viktigere enn reell kompetanse).

To sitater fra det lenkede innlegget: “…en personalbehandling som møter medkristne med manglende medmenneskelighet og barmhjertighet” og “Det gjør organisasjonen særlig sårbar for inkompetanse, sladder og trakassering“.

Det kan se ut for at ledelse som ikke tar kritikken på alvor. Kritikken blir bagatellisert.

Og: Også i Hillsong skjer det igjen ting. Enkelte sentrale ledere har forlatt sine poster.

Troen

Å være sterke i troen og utholdende i bønn løser ikke alle jordiske problemer. Dette å tro at Gud gir rettroende problemfrie jordiske liv – eventuelt garantert utfrielse fra problemer som måtte oppstå – kan fort medføre brente kristne. Når livets realiteter slår inn med alvorlige sykdommer og andre problemer kan skuffelsen bli så stor at man snur ryggen til tro. Gud innfrir rett og slett ikke forventningene, hvor problemet strengt tatt er urealistiske og ikke-lovede forventninger og ikke en “vrang” og sviktende Gud.

Fra anti-Visjon Norge-artikkelen min gjenbruker jeg denne figuren:

Gave ikke synonymt med ekstra velsignelse, velstand og helbredelse! VIP-plass i himmelen sikres ikke mot betaling.

Gaver – f. eks. tienden – til et religiøst formål garanterer IKKE velsignelse, velstand og helbredelse her på jorden. Heller ikke en sterk og “rett” tro og et aktivt bønneliv gir garantier for et problemfritt liv eller utfrielse fra alle problemer og kriser som måtte inntreffe. Skuffelsene som kan oppstå når mennesker i krise innser at disse “grunnsannhetene” enkelte karismatiske miljøer forkynner ikke stemmer med virkelighetens verden kan som sagt medføre “brente” og frafalne kristne. Penge- og mirakpredikanter som farer med falske lovnader og krav om tienden, nei takk!

Pengepredikant – Bibelen og penger hånd-i-hånd.

Mine erfaringer

Heldigvis er mine erfaringer med menighetslivet litt mindre dramatiske enn dem f. eks. Ruth Helen Gjævert og Anders Torp beskriver. Imidlertid har vel også jeg for egen del mer eller mindre gitt opp organisert menighetsliv. Menighetens rammer blir gjerne for klamme og trange for meg. Jeg er kritisk anlagt og liker å stille spørsmål, men dette er det gjerne lite rom for i en menighet der alle mer eller mindre skal tenke likt og mene det samme som pastoren eller eldsterådet har sagt (sekterisk tenkning).

Kjapt om mitt utgangspunkt: Min bakgrunn har jeg fra vanlig bedehusarbeid (NMS, NLM, og ImF + kirka) innenfor Den norske kirke, på det “ekstremt” pietistiske Sør-Vestlandet midt i Bibelbeltet (Egersund). Jeg hadde også en kortere “gjesteopptreden” som menig møtedeltaker innenfor pinsevennene under min studietid på Østlandet (Hønefoss). Egersund har forresten flere sekter, som jeg ikke har vært borti. Her jeg bor nå, Flatraket i Selje kommune, Nordfjord, Sogn og Fjordane, har jeg i liten grad engasjert meg i det kristelige.

Jeg trekker igjen fram en figur jeg har brukt flere ganger tidligere her i bloggen. Enkelt og greit passer jeg ikke inn i en menighets trange rammer (firkanten). Menigheten blir kvelende for meg og min tro. Jeg er ingen støttespiller av uttrykket “kom som du er, men bli som oss”. Jeg er nok utmeldt fra menighetslivet, men jeg har ikke skrevet meg ut fra livets bok (troen).

Menigheten og meg

 

En oppdatert figur over det samme:

Menigheten og meg (ny / redigert versjon). Jeg passer ikke inn!

Her har jeg gjort menigheten noe mindre firkantet enn i tidligere modell. Likevel er budskapet det samme at man ikke alltid passer inn i en menighets trange rammer.

En ting som personlig har skremt meg er hvordan verdien til et menneske måles i enkelte miljøer. Jeg her opplevd situasjoner der verdien i hovedsak måles ut fra vedkommendes arbeidsinnsats i Guds rike. Så lenge man kan bidra med noe blir man sett på verdifull, men med en gang man går på en “smell” og i en periode ikke kan bidra med så mye blir man nesten sett på som verdiløs. Det enkelte menneske i seg selv har ingen stor verdi, noe som slettes ikke er i samsvar med Bibelen.

Enkelte miljøer kan framstå som svært klikkete hvor enkelte familier og personer ses på som mer verdifulle enn andre. Utestenging og utfrysning av dem som ikke passer inn kan finne sted. Personer som ikke passer inn pga. de ikke tenker likt som flertallet/det aksepterte er en trussel som forsamlingen prøver å kvitte seg med.

Selv er jeg ennå en troende, selv om noen prøver å stemple meg til å være en frafallen og som en person på ville veier.

Noen faktorer som kan gi brente kristne

Det er mange årsaker til at enkelte kristne havner opp som “brente” eller utbrente kristne. Noen faktorer kan være forhold slik som:

• Små muligheter for kritikk og oppgjør, og ikke rom for spørsmål og kritisk tenkning.
• Ikke rom for å være seg selv, livsglede som ikke får utfolde seg.
• Maktmisbruk og hersketeknikk fra ledelsen, hvor de styrer den enkeltes hverdagsliv på detaljnivå uten rom for at det enkelte medlem kan tenker og mener noe selv.
• Det spilles på samvittigheten, og støttespillerne blir manipulert til å adlyde blindt. Å tenke selv eller å stille kritiske spørsmål til teologien eller ledelsen er nesten uhørt og umulig.
• Lederne og/eller pastor i usunne menigheter er gjerne av den karismatiske ledertypen. De er selgertyper som klarer å overbevise andre, de får folk med seg på galskapen.
• Angst og psykiske knekker kan oppstå som følge av blant annet skremmende forkynnelse (fortapelsen, dommedag, himmel på jord med stor lykke og fravær av sykdom for dem som tror “nok”/”rett” m. m.).
• Samvittigheter som ble påført sår fordi man ikke strekker til pga. OPPLEVDE forventninger fra Gud, ledelse og andre kristne.
• Visjonene til en menighet og/eller menighetsleder kan bli for store og “tunge” å bære. Visjonene og målene kan være urealistiske, og strevet for å nå dem kan være utmattende.
• Ikke tilstrekkelig rom for åpenhet, demokrati og ytringsfrihet. Sensur og bagatellisering/ignorering kan forekomme.
• Lav takhøyde og smale rammer.
• Å klare å leve et liv som innfrir forventningene blir like vanskelig som å vinne en storgevist i Lotto (eventuelt i Bingo).
• Liten toleranse for annerledestenkende.
• Alt åndeliggjøres. Valgene til menighetene begrunnes gjerne i profetier og påståtte “direkte” befalinger fra Gud. Gjør det ekstremt vanskelig å gå imot vedtakene, da ingen vil bli beskyldt for å motarbeide Guds vei og den rette tro/lære.
• Usunn dyrking av Bibeltroskap og forvridd forkynnelse (vranglære). En del tolkes alt for bokstavelig, andre ting vektlegges ikke.
• Enkelte går så langt og hevder at lederskapet til forsamlingen er direkte innsatt av Gud, som igjen gjør det vanskelig å framsette kritikk da det oppfattes som direkte angrep mot Gud selv.
• Det har vist seg at enkelte menigheter og ledelse slettes ikke vil ta innover seg problemstillingene rundt “brente” kristne. Ties i hel, latterliggjøres eller bagatelliseres.
• Dobbeltmoral.

Hvis man “plutselig” av en eller annen grunn får en oppvåkning og ser galskapen i punktene nevnt ovenfor kan noen og enhver gå på en smell. Store skuffelser kan inntreffe, og man kan møte på den “berømte veggen”. Noen tar helt avstand fra alt som har med kristen tro å gjøre (blir frafalne). Hvorfor var jeg så lettlurt? Hvorfor ble jeg med på galskapen? Hvordan kunne jeg? Mange spørsmål kan stilles.

(Punktene og drøftelsen ovenfor er også tatt med i min kortversjon-artikkel med tittelen “Brente kristne”.)

Det jeg mest har opplevd personlig er problemet med alt for trange rammer, andre som skal bestemme hva man skal mene og andre som skal definere hva den rette tro er. Videre er ikke alle like verdifulle. Dette spillet for å prøve på å passe inn orker jeg rett og slett ikke lenger.

Veien ut

Å være varslere og/eller utbrytere / avhoppere fra usunne kristne miljøer – ofte relativt lukkede miljøer – er ingen enkel sak. Menigheter, organisasjoner, ledere og den kristne dagspressen går ofte i låst forsvarsposisjon når berettiget kritikk presenteres mot seg, sitt og sine venner. Miljøet som blir framstillet og presentert “negativt” påtar seg gjerne offerrollen, og det blir ikke “rom” for de virkelige ofrene (avhopperne).

De virkelige ofrene er IKKE menighetene som opplever negativ omtale, men det er utbryterne / avhopperne / varslerne som er de reelt rammede ofrene. De – ofrene – fortjener å oppleve at deres historier tas på alvor. Det koster mye å strå fram med kritikk, og som oftest er det grunn til å tro at kritikken som framsettes absolutt er reell og sann. “Ingen” starter på en slik opprivende prosess “kun for gøy”.

Traumer som de “brente barna” måtte ha pådratt seg tas slettes ikke alltid på alvor i virkelighetens verden. Mye innsats settes ofte inn på å forsvare det usunne systemet. Trossamfunnet står gjerne offentlig fram og mener seg urettferdig behandlet av varslerne og eventuelle verdslige medier. Enkelte går så langt at de mener at varslerne og avhopperne ikke bør “gis en talerstol”. Den kristne dagspressen gjør også en svært dårlig jobb med å få fram i lyset uheldige sider ved kristen virksomhet og forkynnelse.

Det finner sted en god del negativ sosial kontroll i enkelte kristne miljøer og sammenhenger, og det utøves bruk av hersketeknikker og maktmisbruk. Videre utvises det fra ledelseshold i usunne miljøer manglende evne for empati overfor de rammede, det presenteres unnvikende svar, problemer bagatelliseres, latterliggjøring kan finne sted, folk kan bli ekskludert / utfrosset, trusler kan bli framsatt og/eller likegyldighet kan også være en reaksjon. Det hevdes gjerne at klagerne ikke tilhører representative miljøer, eller at de ikke var representative menighetsmedlemmer med de rette oppfatninger / innstilling før de tok oppgjøret.

Overdreven negativ sosial kontroll, f. eks. i form av religiøs undertrykkelse, kan skape frustrerte barn og unge (voksne?) med et stort kontrollbehov. Neste steg kan være utviklingen av psykopatiske trekk (psykopat), narsissistisk væremåte, hensynsløs oppførsel overfor andre og ekstremt selvsentrerte personer.

Det koster å bryte opp, og veien ut er vanskelig! Alvorlige personlige skader kan oppstå hvis man ikke snur i tide!

Bør leses:

• Vårt Land (Hilde Langvann, daglig leder i Hjelpekilden Norge): Kristen dagspresse kveler viktig debatt i fødselen

For meg er det totalt uforståelig at politikere, kristne og medier ikke i større grad støtter opp om kjempetilbudet Hjelpekilden Norge. Det kan være utfordrende å komme seg “helskinnet” ut av sekter og andre usunne religiøse miljøer, hvor f. eks. Hjelpekilden kan være et bra hjelpemiddel på veien.

Ifølge deres egen nettside: “Hjelpekilden Norge er en frivillig organisasjon som yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser.”

Hjelpekilden Norge – et viktig hjelpetiltak.

 

Masse annet “rot og rør” støttes over statsbudsjettet (f. eks. statsfinansiert rasisme via Human Rights Service, HRS), så jeg kan ikke fatte og begripe at Hjelpekilden Norge ikke kan få tilsvarende statlig støtte. Hjelpekilden tilbyr et kjempebra og viktig tilbud overfor dem som har brent seg på religiøs virksomhet.

Avslutning

Temaet om “brente” kristne og “frafalne” finner jeg som meget interessant. Det burde ikke være slik at menighetslivet er nedbrytende i stedet for oppbyggende. Det bør være rom og takhøyde for ulike personlighetstyper og personer med ulike teologiske grunnsyn. Hersketeknikker og maktmisbruk burde det ikke være rom for i kristne forsamlinger. At det nok finnes såpass mange brente kristne er litt skremmende å tenke på. Dette er lite i samsvar med Bibelens nåde- og kjærlighetsbudskap.

Jeg registrerer at enkelte kristne forsamlinger og miljøer går rett i forsvarsposisjon og prøver å legge skylda på dem som har brent seg. En slik tilnærming er etter mitt syn svært lite konstruktiv og ikke-moden oppførsel. Man bør høre på konstruktiv kritikk og prøve å lære av tidligere tabber og feil-tråkk, samt bli mer bevisst på den makt lederpersoner i kristne miljøer har. Å komme med et aldri så lite unnskyld kan vel ikke koste all verdens for en organisasjon?

Lenker

Interne:

• blogg.brr.no: Norske forkynnere med tvilsomme forkynnelse
• blogg.brr.no: Ting jeg IKKE tror på
• blogg.brr.no: Torp-boka har blitt lest
• blogg.brr.no: Protest mot enkelte former for kristendom
• blogg.brr.no: Ekstrem karismatikk, skeptisk
• blogg.brr.no: Jeg er ingen sau!
• blogg.brr.no: Nei til TV Visjon Norge!
• blogg.brr.no: Megakirker – hvorfor velger mange disse?
• blogg.brr.no: Åndelig Vær Varsom-plakat for Kristen-Norge

Eksterne:

• Hjelpekilden Norge
• Davids liv (David Åleskjærs blogg)
• Vårt Land: Vær menneske! (spaltist Rut Helen Gjævert)
• VG Meninger: Fra supersoldat til menneske (Rut Helen Gjævert)
• VG Meninger: Offentlig selvransakelse, nå! (Stian Kilde Aarebrot)
• VGTV (tips: Søk etter Frelst)
• VG Meninger, kronikk om VGTV-serien “Frelst”: Jesus Revolution var ikke det jeg trengte
• Verdidebatt.no: Om rydding og rot i Pinsebevegelsen (Sigmund Voll Ådnøy og Marianne Johansen)
• Verdidebatt.no: Halvbror i Herren (Bjørn Aslaksen)
• Verdidebatt.no: De 99 og den ene (Per Søetorp)
• Verdidebatt.no: “Jeg beklager at du tar feil”
• Verdidebatt.no: Maktspråk og manipulasjon er alltid uakseptabelt (Andreas Hegertun, talsmann fra pinsebevegelsen)
• Verdidebatt.no: Å ikke kjenne seg selv igjen i heseblesende åndelighet (Knut Tveitereid)
• Vårt Land: Forteller om bruddet med pastorfaren, Oslokirken og demonutdrivelser
• Sigmund Voll Ådnøy blogg (Eg skriv, altså er eg): Ådnøy-kommentar til Hanvold-sleivspark (slam dunk, søppeldunk)
• Dagbladet Debatt (Anders Torp): Kristenfundamentalisme | Slik var min barndom i et ekstremt, kristent miljø
• Dagen meninger (Hermund Haaland, Skaperkraft): Menighetsledere må lytte til avhopperes historier
• NRK P3: Christine (26) ville dø for Jesus som 11-åring | Christine hatet den guden hun vokste opp med. Likevel vil hun bli prest.
• NRK dokumentar: En psykopat blir til (religiøs undertrykkelse kan bidra)
• Ateistene: Anders Torp – Årets Ateist 2020 (takketalen sier litt om opplevelsene han hadde som barn med Jan-Aage Torp til far)
• Vårt Land: Fikk knallhard kritikk for lederstil. Nå skal Stephan Christiansen lede europeisk nettverk for ungdomsledere | Nå snakker han ut om kritikken og den nye lederrollen sin.
• Vårt Land verdidebatt (Ragnhild Bakke Waale): “Frikirken må ta ansvar for brente barn” | Om noen år kommer også Frikirken til å ha arbeidet seg fram til to syn på homofili. Hvor mange sår blir skapt på veien dit?
• Vårt Land kultur: Per Søetorp: – Man kan få psykiske problemer av å hele tiden tenke “jeg har syndet” | Per Søetorps bok fra pinsemiljøene fikk stor oppmerksomhet i høst. Nå forteller den tidligere lovsangslederen hvorfor han både kaller seg kristen og ikke.
• Vårt Land verdidebatt (Erik Andreassen): De tomme stolene | Kirkevekst: “Vekst” var lenge et mantra i de evangelikale kretsene jeg tilhører. Men løsningen for kirken ligger ikke i å kopiere strategiene og måleenhetene til handelshøyskolen BI.
• Nettavisen Norsk debatt (Maria R. Nilsen, Hjelpekilden): Dette er maktmisbruk. Dette er overgrep mot små barn utført i Guds navn
• Vårt Land: Får reaksjoner på at Jesus Revolution skal ha tilbudt elever helbredelse i skoletiden | Elever ved Sokndal skole ble tilbudt helbredelse og bønn fra personer tilknyttet Jesus Revolution, hevder foreldre.
• Vårt Land verdidebatt (Miriam Mardan): “Sosial kontroll skjer også i Bibelens navn”
• Vårt Land verdidebatt (Thomas Erlandsen): Misjon krever visdom og livserfaring | Dersom The Send blir trendsettende, og det ikke skjer noe konkret læring fra det som skjedde på 70-, 80-, og 90-tallet, vil vi få nye fortellinger om utbrenthet.

Pr. 01.04.2016: Fjernet lenkene til følgende innlegg i bloggen “Davids liv”: Enig med Stian, “Demas-generasjonen” og “Litt mer om “De 99 og den ene” (og om mitt personlige oppgjør med feighet)”. David har nemlig foretatt en re-start av bloggen sin, hvor han har slettet gamle innlegg. Han kaller det selv også en storrengjøring og hvor han starter opp igjen med blanke ark og fargestifter til. Sannsynligvis får han aldri boka utgitt!