Bruken av hersketeknikker i kristne sammenhenger

Taler eller predikant i aksjon

I mange sammenhenger benyttes hersketeknikker, og dette finner også sted i kristne settinger. Hersketeknikker brukes både bevisst og ubevisst, både av ledere/ledelse og av vanlige medlemmer rundt i landets menigheter. Via bruk er slike teknikker klarer man å vinne gjennom med sin agenda, sine personlige mål og virkelighetsforståelse.

Bruken av hersketeknikker og annet maktmisbruk finner definitivt sted i enkelte kristne miljøer. Dette er svært ødeleggende og selvsagt noe som absolutt ikke hører hjemme i slike miljøer.

Bruken av uredelige hersketeknikker (herseteknikker) er selvsagt en uting. Det kan både være uetisk, manipulativt, sterkt ødeleggende for et miljø og ikke minst skadelig for personene som møtes med bruk av slike teknikker.

Min påstand eller hypotese er følgende: Enkelte kristne personer og miljøer er ekstremt “flinke” på å tillate bruken av hersketeknikker, maktmisbruk, manipulering og å spille på samvittigheten på ulike måter. Min påstand: Kristne miljøer er tilnærmet et “paradis” eller “mekka” for bruken av hersketeknikker, maktmisbruk, trakassering, hets og ulike andre former for overgrep.

Ikke alle kristne miljøer har mekanismer på plass for å stoppe bruken av hersketeknikker. Det er fullt mulig å drive på med sitt spill i fred og ro drevet av lysten og nytelsen av å ha makt over andre. Spillet til narsissister, psykopater og andre med tilsvarende psykiske lidelser kan fort bli forvekslet med åndsfylde og det åndelige. Misforstått kristen snillisme gjør også at spillet kan få pågå alt for lenge.

Bibelstudier pågår

Hersketeknikker kan utøves gjennom tale, stemmebruk, kroppsspråk og andre former for kommunikasjon. Hersketeknikker – de 5 klassiske hersketeknikker – kan praktiseres gjennom usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse og via påføring av skyld og skam.

Kilde: Wikipedia: De fem hersketeknikker

Bruk av hersketeknikker finner sted i alle slags miljøer, f. eks. på arbeidsplasser, i frivillige organisasjoner og i private hjem. Jeg vil i denne artikkelen innsnevre problemstillingen til kun å omhandle bruken av hersketeknikker i kristne sammenhenger. Selv vil jeg påstå at det er ekstra god plass for bruken av hersketeknikker og tilsvarende i ekstreme karismatiske sammenhenger. Det er også en god porsjon av slikt i systemet til TV Visjon Norge, men det er finnes nok også i bruk innenfor lutherske miljøer og i kirka.

I bloggen min har jeg mange ganger tidligere vært borti uttrykkene hersketeknikker, manipulering og maktmisbruk i kristen kontekst. Imidlertid har det først nå resultert i en egen artikkel som KUN tar opp dette temaet.

Kristne organisasjoner mangler ofte gode rutiner, regler og prosedyrer når ulike former for hersketeknikker, trakassering og maktmisbruk finner sted. Man ønsker å tro det beste om andre, og en misforstått form for kristen snillisme kan slå inn. Man vil ikke tro at den anklagede virkelig har gjort det som blir hevdet. Det er ofte stor lojalitet mot ledelsen nesten uansett hva som måtte skje.

Inspirasjonen til å skrive denne artikkelen fikk jeg etter å ha lest innlegget til Berit Aalborg, politisk redaktør i Vårt Land. Tittelen på hennes innlegg var “‘Lekmanns-kortet’ og andre hersketeknikker”. Artikkelen omtaler også delvis boka til Sigrid Sollund om akkurat temaet hersketeknikker.

Fra Verdidebatt-innlegget til Berit Aalborg henter jeg følgende sitat relatert til omtalen av Sigrid Sollund sin bok:

Hun skriver klokt, balansert og lett tilgjengelig om hvordan “kupp av virkeligheten”, språk, kroppsspråk, mistenkeliggjøring, latterliggjøring og utestenging er kraftfulle hersketeknikker som kan sette ut andre. Et sitat til: Det å bruke Gud for å legitimere sitt eget syn og sin egen maktkamp, er uetisk.

 

Berit Aalborg skriver i sitt innlegg om noen hersketeknikker som brukes i kristne miljøer, delvis hentet fra omtalte bok samt fra andre kilder:

  • Kristne hersketeknikker (generelle teknikker + ære og skam)
  • Kupp av virkeligheten (Bibeltro kontra ikke-Bibeltro, hvor sistnevnte gruppe farer med vranglære)
  • Elitekortet (definert gruppe som ikke ivaretar vanlige folks interesser kan overses)
  • Lekmannskortet (skaffer seg selv autoritet og tyngde ved bare å være en enkel Bibeltro lekmann i Guds tjeneste)
  • Legitimert av Gud (Gud tas til inntekt for eller legitimerer eget syn og egen maktkamp, selvsagt grovt uetisk og u-Bibelsk.)

Det som står i parentes er fritt gjengitt av meg, delvis med bruk av egne ord. Interessant og relevant liste slik jeg oppfatter det.

For egen regning vil jeg føye til litt mer selv av andre former for hersketeknikker jeg i farten kommer på:

  • Religion og tro i seg selv – med blind adlydelse av autoriteter – kan innebære makt, maktmisbruk og gode muligheter for bruk av hersketeknikker. Likeså sies det at penger er makt, eller roten til alt vondt.
  • Geistlig makt, dvs. prester og tilsvarende bruker sin stilling og posisjon til å få makt over vanlige menighetsmedlemmer. Prestene blir hevet over allmuen.
  • Bruk av rå og brutal makt.
  • Rangering av mennesker, hvor noen er mer verdt enn andre (mer salvet, utstyrt med de rette åndsgavene osv.). Klikkete og “klassedelte” miljøer kan forekomme.
  • Åndeliggjøring (eller åndelig gjæring som Word ønsket å rette det til!) av alt, jf. punktet legitimert av Gud. Spesielt i ekstremt karismatiske miljøer er det en del som mener å ha direkte kontakt med det hellige, hvor de støtt og stadig får masse rare åpenbaringer og profetiske budskap/ord fra det høye. Det er vanskelig å gå i rette med det som angivelig kommer fra himmelen via den hellige ånd. “Profeterte” utsagn av typen “Gud har talt/sagt til meg at…” er vanskelige å motbevise og å gå imot.
  • Et angivelig kall – Guds kall – kan også misbrukes som hersketeknikk. Det er tilnærmet umulig for dem rundt å sjekke om vedkommende virkelig har fått kallet de hevder å ha fått og om de gjør ting i samsvar med dette eventuelle kallet.
  • Generelt spill av typen drittkasting, så tvil om meningsmotstandere motiver, ilegge kritikerne ondsinnede motiver, uredelighet, få kritikerne stemplet som løgnere, påstå at andre er besatt av satan, meningsmotstandere handler på vegne av djevelen, dømming, latterliggjøring, sykeliggjøring, skape intriger, splid og baktalelse med sverting av motstandere.
  • Enkelte velger å bruke motstanderens sykdommer (kjente, eller basert på spekulasjoner) mot vedkommende, og da spesielt hvis det kan graves fram noe som har med det psykiske å gjøre. Sykdommer som har minimal betydning for pågående sak blåses opp og gjøres til et problem, og det gjøres tapre forsøk på å få vedkommende erklært som utilregnelig “idiot”.
  • Enkelte skal for enhver pris – av ulike kjente og ukjente årsaker – fratas definisjonsretten, og de skal pr. definisjon ties i hel og ikke få delta i debatten.
  • Oppfordringer til å ikke ta enkelte andre seriøst.
  • Skremselspropaganda via å true med helvete, inkludert flammer, ild og svovel fungerer alltid bra. Ingen ønsker å komme i en situasjon hvor dette blir en realitet.
  • Framsettelse av religiøst betingede trusler. Det vil ikke gå deg vel og du vil ikke få ønskede bønnesvar uten at du gjør X og Y, gjerne inkludert velsignelse og frelse mot betaling.
  • Alt tyder på at det forekommer en god del mannssjåvinisme i enkelte kristne miljøer den dag i dag.
  • Skriften alene-prinsippet kan bli et maktmiddel. Meningsmotstandere blir beskyldt for å ilegge egne meninger og tolkninger.
  • Bruk av stråmannsargumentasjon. Motstandere tillegges meninger og motiver de ikke har, som så blir “sablet ned”.
  • Mer eller mindre bevisst misbruk og mistolkning av Bibel-vers til å oppnå bestemte handlinger og mål.
  • Ofte manipulerende ledelse og ledere med mange støttespillere blant “fotfolket” (splittede miljøer, men to eller flere sider).
  • Splitt og hersk (skape interne uenigheter hos sine motstandere).
  • Oppnåelse av tankekontroll og sosial kontrollAnerkjente og respekterte ledere som blir sett opp til (maktmennesker) kan klare å oppnå stor påvirkning overfor folk flest (“allmuen”).
  • Ledere og predikanter klarer i en del tilfeller å påberope seg en slags guddommelig autoritet, noe som automatisk gir dem en viss makt, ærbødighet og respekt. Det er ikke lett å “angripe” slike personer med berettiget kritikk samt sunne og kritiske refleksjoner.
  • Enkelte kristenledere påberoper seg å ha Gud på sin side, eller til og med at de er salvet og spesielt utvalgt av Gud. Underforstått i dette anser slike personer seg hevet over berettiget og konstruktiv kritikk og spørsmålsstillinger, da hvermannsens ikke anses som verdige til å komme til orde med sine innspill. Hersketeknikk og misbruk av Guds navn så det holder!
  • Holdninger av typen: Hvem i all verden er du som anser deg verdig nok til å kunne framsatte kritikk mot “Guds salvede”? På samme måte misbrukes Bibelverset i Luk. 23, 24 til å få stagget kritikere: “Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” Muligens en kristen vri av Janteloven?
  • De som driver med hersketeknikker er ofte karismatiske personligheter (kjekke og dyktige “selgertyper”) som vet å få med seg folk og å vinne gjennom med sitt spill.
  • De karismatiske lederne klarer med fine og overtalende ord å “selge inn” noen flotte visjoner som fotfolket gladelig støtter opp om. Det blir rettet fokus mot et felles hårete mål. Hvor realistiske og oppnåelige de fine visjonene og strategiene er kan ofte i høy grad diskuteres.
  • Enkelte lar seg manipulere gjennom lovnader om suksess, velstand, helse/helbredelse og ekstra velsignelse hvis man gir romslig nok av tid og penger til menigheten.
  • Noen andre utvalgte metoder: Beskyldninger om å fare med janteloven, tilhøre eliter som ikke er representative for folk flest, venstrevridde, sekulær-fundamentalister som det ikke er verdt å høre på osv.
  • Beslektet med Janteloven: Bli beskyldt for å fare med dømmesyken.
  • Utsagn av typen “Jeg skal be for deg” kan også være hersketeknikk. Underforstått: “Jeg har rett, du har feil. Gud vil overbevise deg om den ‘sannheten’ jeg presenterer.”
  • Meningsmotstandere eller kritikere blir stemplet som dumme eller for å ikke ta Bibelens budskap på alvor.
  • Muslimene og Islam skal svertes for enhver pris. Fakta og informasjon samt statistikk blir misbrukt eller brukt kreativt/spekulativt for å få fram et svertende budskap mot muslimene.
  • Maktmisbruk og konflikter – med bruk av hersketeknikker for å oppnå sine mål – oppstår ofte pga. grådighet eller griskhet.
  • Enkelte tillegges “kongelig gudestatus” og blir alltid hørt på i diskusjoner. Andre blir gang på gang oversett, latterliggjort, herset med og/eller ignorert. Enkelte tillegges mer autoritet og kjøttvekt enn andre. Det kan virke som om litt tilfeldigheter og delvis forhistorie virker inn på hvem som blir og ikke blir hørt. Ofte er denne inndelingen langt ifra rettferdig og slettes ikke fullt ut berettiget.
  • Bruk av virkemidler slik som usynliggjøring, latterliggjøring, ignorering, mobbe intellektet til andre, manglende folkeskikk, stempling av andre som useriøse, enveiskommunikasjon hvor innvendinger blir ignorert, patetisk kommunikasjon osv. forekommer ofte i bruk.
  • I forbindelse med sosiale medier er det enkelte som sperrer og sensurerer for innlegg fra motparten, eventuelt tier i hel eller latterliggjør motpartens meninger.
  • Innhenting og involvering av eksperter og ekspertuttalelser fra professorer eller andre akademiske ressurspersoner m. m. kan i noen tilfeller være ren og skjær hersketeknikk for å vinne i en debatt eller sak.
  • I en del tilfeller ender det over i mobbing, hets (netthets) og annen uthenging av enkeltpersoner. Enkelte prøver å henge ut meningsmotstandere, man prøve å psyke dem utBrautende og usympatisk oppførsel kan benyttes.
  • Enkelte tas ikke på alvor eller gis ikke tillit pga. vedkommende er for ung og/eller uerfaren.
  • Kjønn kan også spille en rolle, der enkelte kvinner føler seg oversett i debatter m. m.
  • Å påberope seg ytringsfrihet eller religionsfrihet kan fungere som en hersketeknikk. Man går over streken, krenker andre, dømmer og påberoper og skjuler seg bak ytringsfrihet og/eller religionsfrihet.
  • Beslektet med forrige punkt: Det er ikke måten på hvor truet ytringsfriheten og religionsfriheten er i dette landet. Alle har ikke krav på å få framlagt sitt budskap via enhver kanal eller å få stilt talerstol til disposisjon når det som ønskes framført går over streken for det akseptable. Noen ganger må moderering, refusering og “sensur” til, uten at dette er noe angrep på demokratiet, ytrings- og/eller religionsfriheten.
  • Det hevdes at hovedpastor Jostein Krogedal i Hillsong Norway har nyttiggjort seg av diverse hersketeknikker.
  • Bagatellisering: Å klassifisere enkelte saker som “storm i et vannglasskan (ikke alltid!) være en form for hersketeknikk. En viktig sak blir forsøkt fortiet eller bagatellisert gjennom å fortelle “verden” at saken er blåst opp og er ute av sine naturlige proporsjoner.
  • Saken eller misjonen blir så viktig at ingen typer virkemidler unnlates brukt.
  • Sykelig sjalusi, narsissisme, psykopatiske trekk og diverse andre psykiske problemer kan slå over til å bli en form for (ubevisst) sykelig hersketeknikk.
  • Religion og tro kan brukes til maktmisbruk, for å kontrollere, diskriminere og undertrykke andre. Mye urett har skjedd og skjer i dag i religioners og troens navn. (Kan delvis forstå dem som hevder at religion er roten til alt ondt!)
  • Nedbrytende fokus på synd, dom og trusler om Guds avstraffelse / straffedom. Å mene og å hevde at ditt og datt er synd og å dømme andre for deres syndere kan være et ganske effektivt virkemiddel for å få kontroll over andre personer (underordne seg) og deres liv.
  • I arbeidslivet – også innenfor kristen virksomhet – er det enkelte steder et problem med utstrakt trakassering og fryktkultur.
  • Beskylde andre – gjerne ganske ubegrunnet – for å ha lav IQ (intelligenskvotient). Hentyde at intelligensnivå og intellektuelt nivå ligger langt unna minimum for Mensa-opptak.

Noen av hersketeknikkene omtalt i denne artikkelen har jeg selv fått erfare, mens andre av dem har jeg (heldigvis!) kun lest eller hørt om.

Fra en av lenkene i slutten av denne artikkelen tar jeg med følgende tilleggs-liste med litt overlapping av det jeg tidligere har skrevet om aktuelle hersketeknikker i kristne sammenhenger:

  • Fariseer-kortet
  • Bli sjokkert
  • Bokstaven slår ihjel
  • Gresk for dem

Og fra en annen lenket artikkel kommer denne lista:

  • Sammenligning med “høvdinger”
  • Applaus
  • Å trekke fariseerkortet
  • Å trekke vranglærerkortet
  • Å så tvil om bibeltroskap
  • Å uttrykke synlig sjokk
  • Å trekke lekmannskortet

I samme lenke står følgende sentrale setning å lese: “Det viktige er at vi skaper en kultur der vi søker å unngå at makt misbrukes til på en usunn måte å kontrollere andre og ta fra dem pusterom og frihet.”

Både i kristne og verdslige miljøer blir diverse begreper misbrukt, og de fungerer som hersketeknikker i og med at motstanderen blir satt i bås og “dømt” ut fra begrepene. Det skjer misbruk av begreper slik som “elite“, “politisk korrekt” / “politisk korrekthet” og “venstrevridd“. Likeså er det ganske så utbredt å innta “offerrollen” og å “føle seg krenket” for den minste bagatell.

Lederes og menigheters misbruk av Bibel-vers for å få manipulert og styrt sine “undersåtter”:

  • Kollekt og gaver til menigheten: Gjerne stor fokus på tienden og at man stjeler fra Gud ved å ikke gi tiende. Det spilles på samvittigheten. Enkelte går også så langt at de blander inn jordisk velsignelse og store åndelige opplevelser mot klekkelig betaling (gaver/kollekter).

Bibelverset i 2 Kor. 9, 6 blir noen ganger tolket litt vel bokstavelig, med store lovnader om velstand og andre fordeler her i det jordiske liv:

“Men det sier jeg: Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse.”

Det nevnes ikke at tienden i hovedsak er et prinsipp fra den gamle pakt. Vi er ikke forpliktet til å gi tienden vi som lever under den nye pakt. Vi kan gi det som passer oss:

2 Kor. 9, 7: «Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.»

  • I verden, men ikke av verden: Bibelen sier i Joh. 17, 16: “De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden.”

Dette blir også tolket litt vel bokstavelig av enkelte. Enkelte kristne lever et svært beskyttet liv hvor de kun omgir seg med andre kristne. Barn blir sendt i kristne barnehager og skoler, familiene deltar ikke på andre aktiviteter enn menighetens sine egne arrangementer, de har sitt vennenettverk innenfor menigheten, de følger ikke med på nyheter og de hører ikke på verdslig musikk. Kun kristen musikk er «godkjent». Å leve et slikt beskyttet liv innenfor bedehusets fire vegger er et dårlig utgangspunkt for å kunne nå nye mennesker med evangeliet.

 

Spesielt skuffende hvordan enkelte kristne kan oppføre seg med utstrakt brukt av hersketeknikker og maktmisbruk. God etikk, moral, vennlighet, omsorg for andre, gode forbilder og nestekjærlighet burde vel ha fått preget kristne mennesker.

Enkelte kristenledere som driver med masse hersketeknikker og maktmisbruk / maktspill er nok psykisk syke eller er på andre måter ute og “kjører”. Noen av dem kan være psykopater eller i hvert fall ha psykopatiske tendenser, ha (skjulte) psykiske problemer, mentalt syke, ha narsissistiske personlighetsforstyrrelser osv. Andre ting som nok kan slå inn er dette å være stormannsgal, smågal, uten empati, æresyk, grådig, vill etter makt osv. Beklageligvis er det sjeldent slike «galninger» blir stoppet i tide pga. misforstått kristen snillisme og heltedyrking av ledere.

Steder hvor hersketeknikkene får råde er det vanskelig å komme opp med konstruktiv kritikk som blir tatt alvorlig. Ofte blir alt slikt tolket som satans angrep, tiet i hel eller latterliggjort.

Hvorfor lar vi oss herse med? Ofte har maktpersoner som bruker hersketeknikker sine metoder for å knytte mennesker til seg samt å skaffe seg sentrale maktposisjoner. De har ofte stor innflytelse i miljøet og det kan være vanskelig, hvis ikke umulig, å styre utenom dem.

Mennesker er og blir flokkdyr (sau og saueflokk) som vil la seg lede, og beklageligvis møter enkelte i sin søken etter en mening her i tilværelsen på maktkåte mennesker som vet å misbruke tilliten til vanlige mennesker. De som driver med maktspillet påtar seg fort offerrollen hvis det begynner å storme rundt dem. Til syvende og sist er det ofte varsleren som blir sittende med Svarte-Petter etter å ha prøvd å ordne opp i maktmisbruk og bruken av hersketeknikker. Det er ofte dårlige kår for varslerne.

Resultatet av fritt leide for bruken av hersketeknikker kan medføre menighetssplittelse, reduserte medlemstall/oppslutning og ikke minst brente kristne. Det kan gå bra en stund med maktmisbruk, men på et eller annet tidspunkt pleier ofte spillet rakne. Oppgjørene og sakene som da kommer for dagen pleier å være alt annet enn hyggelig. (Det er ganske mange eksempler på dette for dem som har lest litt i avisene Vårt Land og Dagen.)

Behandlingen av varslere

Behandlingen av varslere – i både verdslige og kristne sammenhenger – kan også inkluderes som et tema under hersketeknikker. Jeg har blitt noe mer obs på dette med varslerne og deres ofte tøffe kamp etter å ha lest skriveriene til Per-Yngve Monsen – Monsens Revelje. Han har selv vært en varsler i jobbsammenheng som har måttet tåle harde konsekvenser både i Siemens og nå sist i Fretex/Frelsesarmeen.

Å være en varsler om kritikkverdige forhold – gjerne på ledelsesnivå – kan medføre tøffe tak. Typisk er det til slutt varsleren som blir syndebukken som ofres, mens de som har gjort de kritikkverdige forholdene ofte klarer å sno seg unna lov og dom. Vedkommende varsler kan risikere å bli “fryst ut” av stillingen (mister jobben, blir oppsagt) eller i hvert fall bli “venneløs” uten mange støttespillere rundt seg, eller de “flyttes” til en ny stilling med mindre ansvar, typisk “gjemmes” de bort i en krok uten makt og myndighet. Varslerne er farlige folk i manges øyne.

Varslerne kan ofte bli kjørt totalt i senk og til veggs av arbeidsgivers innleide advokater, som gjerne samtidig både er sleipe og dyktige med å forsvare arbeidsgiversiden. Det er ikke alltid at sannheten kommer først i slike saker, da omdømme og å ikke tape ansikt for bedriften og ledelsen er vel så viktig som sannheten for arbeidsgiversiden. Rettssakene kan bli svært dyre for varslerne, da de kan gå på et tap og bli idømt å dekke saksomkostningene både for seg selv og motparten.

En ting som er noe bekymringsfullt er motefenomenet “faktaundersøkelser” som metode i norsk arbeidsliv. Ideen bak er ok, men firma og personer som skor seg på dette har dukket opp som paddehatter. Det er lite kvalitetskontroll med jobben som utføres, og det kan virke som om undersøkelsene ofte er partiske med arbeidsgiver, som også som oftest har kjøpt og betalt undersøkelsen + valgt aktør som utfører undersøkelsen. Faktaundersøkelsene blir ikke alltid så objektive og av så god kvalitet som de burde ha vært kan det virke som.

 

Personlig lar jeg meg gang på gang irritere over hersketeknikkene som såkalte konservative kristne benytter seg av. Liberale kristne blir støtt og stadig beskyldt for å ikke være rettroende eller Bibeltro nok. Man blir beskyldt for på liberal side å ikke ta Bibelen på alvor og å feiltolke ordet. Liberal teologi er visstnok tilnærmet en dødssynd i de konservatives øyne.

En sak har alltid flere sider. I den forbindelse var det greit å lese innlegget med tittelen “Konservativ = slem” skrevet av Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet (NLM). Han befinner seg definitivt på konservativ side, og han mener at “svært ofte handler kritikken mot konservative om at de er slemme”.

Konservative kristne mener nok at de har enkelte grunnsannheter i Bibelen å forholde seg til. Disse sannhetene mener de ikke kan fravikes. Forsvaret for Bibelske “sannheter” anser de neppe selv som noen hersketeknikk.

Temaet for denne artikkelen er hersketeknikker i kristne sammenhenger. Imidlertid er mange av de tingene som har blitt listet opp også aktuelle innenfor andre miljøer, utenom den ekstra dimensjonen som åndelighet og tro medfører.

Jeg er ingen dum sau eller et får som trenger å adlyde ukritisk en selvoppnevnt hyrde. Jeg lar meg ikke lede blindt av en menighet eller menighetsledelse som gir hersketeknikkene fritt leide. Jeg forbeholder meg retten til å stille kritiske spørsmål, tenke selv og å handle ut fra hva jeg anser som fornuftig i den enkelte situasjon. Samspillet med andre er alltid viktig, men jeg lar meg ikke herse med av andre med tvilsomme agendaer. En menighet som ikke kan tilby toleranse og respekt for ALLE er det ikke verdt å oppsøke eller å tilhøre!

Lenker:




Kommunereformen

Kommunereformen

Selvsagt har jeg noen meninger rundt den forestående kommunereformen (bokmål) eller kommunereforma (nynorsk). Både som kommunalt ansatt og som samfunnsengasjert person har jeg gjort meg noen tanker. Fra og med 1.1.2020 blir det endringer i både kommune- og fylkeskartet, hvor antallet enheter blir noe redusert pga. sammenslåinger.

I utgangspunktet har vi muligens litt for mange (små)kommuner i vårt lille land, og også noen kunstige kommunegrenser enkelte steder. Kommunekartet er nok ikke helt tilpasset dagens virkelighet og terreng enkelte plasser. Dagens kommunestruktur (og fylkeskommunestruktur) er tilpasset tidligere tider hvor vi ikke hadde dagens infrastruktur. Økt antall biler og bilbruk samt bedre og flere veier har gjort oss mer mobile og tilgjengeligheten større. Digitalisering og elektroniske tjenester på nett har gjort at behovet for fysisk å oppsøke “kommunen” for mange er mindre enn før. Å slå sammen enkelte kommuner kan dermed være naturlig og fornuftig for å tilpasse seg dagens virkelighet. Barnehager, skoler, eldreboliger og basis helsetjenester må man ha der folk bor (relativt nærme), men om det er noe avstand til et fullspekket rådhus er ikke fullt så krise.

Imidlertid synes jeg det kan virke som om regjeringen driver et råkjør for å TVINGE (mer med tvang enn frivillighet!) kommuner til å slå seg sammen til (for) store enheter. Mantraet er at store kommuner blir mer robuste og bedre kommuner for framtida. Bare kommunene blir store nok blir visstnok alt bra. Robuste kommuner, stordriftsfordeler, kvalitet, effektivitet og produktivitet er fine honnørord som brukes om store enheter. Inntektssystemet for kommuner legges også om for å premiere større kommuner.

Selv er jeg noe skeptisk til kommunereformen og oppnåelsen av ønskede gevinster, og begrunnelsen følger nedenfor!

Økonomer (les: blårussen) har et utslitt uttrykk som de ofte benytter seg av og som kalles for stordriftsfordeler. Større enheter skal gi økt produktivitet, effektivitet, økt kvalitet og kostnadsmessige gevinster. Det er mange eksempler fra andre bransjer på at store enheter ikke gir ønskede økonomiske gevinster, og at det kan bli vanskelig å styre slike store enheter på en fornuftig måte “glemmer” de ofte å nevne.

Vil større kommuner komme innbyggerne (“kundene”) til gode i form av bedre tjenester og billigere tjenester? Jeg er ikke så sikker på det at det er noen automatikk i dette. Muligens går mye av vinningen opp i spinningen? Kanskje er det rådmenn, ordførere og andre i den gjenværende toppledelsen som vil tjene mest på reformen? Større enheter medfører nok at de kan heve enda høyere lønn pga. større ansvar. Store enheter kan til og med i verste fall medføre mer byråkrati enn mindre.

Som forbruker er det naturlig å se litt mot banksektoren. Det er i hovedsak kun større bankkjeder igjen i dette land og mange distriktskontorer har blitt lagt ned i rasjonaliseringens navn. Har utviklingen i banknæringen kommet meg som kunde til gode? Jeg vil svare nei. Det jeg har merket er økte gebyrer, dyrere tjenester og bankansatte som ikke lengre er rådgivere. Nå er de bankansatte rene selgere som prøver å lure på kundene sine tvilsomme finansprodukter og kundeprogrammer med kredittkort som man ikke trenger.

Noen av de samme problemene kan ramme storkommunene. Større enheter gir ikke nødvendigvis bedre service eller bedre tjenester til innbyggerne. Det lokale engasjementet og lokaldemokratiet kan bli svekket. Saksbehandlingen kan lett bli upersonlig da det er lang avstand mellom beslutningstakerne og innbyggerne. Menge ledd og byråkrati kan bli et problem. Avstanden mellom der beslutningen fattes og der den settes ut i livet kan altså bli lang, noe som slettes ikke gagner innbyggerne.

Rent praktisk kan reiseavstanden fra der folk bor til nærmeste rådhus i enkelte tilfeller bli for lang. Å måtte kjøre i flere timer for å komme til kommunen er ikke akseptabelt. Selv om mye kan gjøres elektronisk må det i enkelte tilfeller være praktisk mulig å få møte kommunen “face-to-face” uten å måtte legge ut på en dagsreise.

Reformen bærer litt mye preg av “Oslo-politikk”. Det kan virke som om politikere på Stortinget og i regjering ikke kjenner til hvordan forholdene er ute i distrikts-Norge. I grisgrendte strøk blir det ikke lett å få til så store kommuner som reformen legges opp til uten at avstandene mellom beslutningstakerne og innbyggerne blir for stor.

Enkelte hevder at kommunereformen (og regionreformen) enkelt og greit vil innebære en avdemokratisering og ikke minst en sentralisering. Makt flyttes bort fra distriktene og inn mot storbyene og sentrene. Guleroten bak hele reformen er de lovde pengeoverføringene, dvs. økte bevilgninger til planlagt sammenslåtte kommuner. Hvor lenge disse ekstramidlene vil bli delt ut og hvor langt de i det hele tatt rekker er det vanskelig å gi et klart svar på før det har gått noen år.

Et alternativ til sammenslåing av kommuner er forpliktende interkommunalt samarbeid mellom kommuner over kommunegrensene. Flere steder er dette godt i gang, men dette er tydeligvis ikke nok. Et ufravikelig mål ser ut til at landet skal få færre kommunale organisasjoner.

Ellers er ofte vi i Norge for stolte til å se mot andre land og høste kunnskap fra deres erfaringer. Vi må prøve ut alt selv uten å være villig til å lære av andres feil. Erfaringer fra Danmark tilsier at kommunesammenslåinger kan være en “risikosport”. Der har resultatene vært usikkerhet rundt økonomiske gevinster og svekket lokaldemokrati.

Her i Norge viser undersøkelser at man ikke nødvendigvis er mer fornøyd jo større en kommune blir. I målinger er det ofte mindre kommuner som scorer best når innbyggernes fornøydhet med sin kommune måles.

Storkommuner kan medføre større muligheter for å privatisere og sette ut enkelte tjenester til eksterne kommersielle aktører. Privat kan fungere bra det, men igjen vil jeg dra fram begrepet “Oslo-politikk”. Distrikts-Norge vil nok ikke få “gleden” av å delta i denne utviklingen i noen stor grad. Kontraktene i distrikts-Norge er ofte ikke så “feite” til at det blir skikkelig tilbud og konkurranse mellom private aktører.

Etter mitt syn skjer ting innenfor kommunereformen for fort og i feil rekkefølge. Alt skal skje hurtig, og resultatet kan fort bli slurvete og lite gjennomtenkt. Det virker som om regjeringen er svært opptatt av å vise handlekraft og ha resultater å vise til snarest mulig for å sikre seg gjenvalg i kommende stortingsvalg.

Reformen burde ha startet med en skikkelig avklaring av den framtidige regioninndelingen. Fylkene i dagens form vil neppe bestå og bli erstattet av noe større regioner. Imidlertid er det vel ikke ennå helt klarlagt hvordan det endelige resultatet blir. Oppdatering: Noe mer avklart nå våren 2018 enn da artikkelen først ble skrevet. Sogn og Fjordane fylke og Hordaland fylke blir visstnok til fylkeskommunen/regionen Vestland. (Fylket Rogaland som jeg har vært innbygger av i mange år ønsket ikke å være med, og de blir stående som fritt/eget fylke videre.)

Det snakkes om at ekstraoppgaver/nye oppgaver skal tillegges kommunene. For at kommunene skal kunne påta seg disse må de ha en viss størrelse (“robuste kommuner”). Men det er ganske så ullent og diffust hva slags oppgaver det er snakk om, og det er vel ikke heller avklart hvor store kommunene minimum må være.

Resultatet av kommunereformen kan bli at mye tid og penger går vekk til reiseaktivitet. Både folkevalgte og ansatte med lederansvar vil nok få mer reisetid og reiseutgifter. Dette blir ikke gratis for storkommunene i form av lønns- og reisegodtgjørelser.

Økonomisk sett er kommunereformen så som så. Omstilling og kommunesammenslåinger (selve prosessen) koster masse penger og tidsbruk (møtevirksomhet m. m.). Mange tjenester og systemer skal samkjøres og eventuelt legges om. Å tro på store innsparinger fra dag en er vel litt som å tro på julenissen (ikke sant, urealistisk). På sikt kan heller ikke effektivisering og rasjonalisering gjøres i det uendelige uten at det går utover tjenestetilbudet.

Det er også knyttet noe usikkerhet til hvor mye statlige omstillingsmidler som tilfaller kommunene, og uansett vil slike midler bare være et overgangsfenomen. Noen løftebrudd og brutte lovnader fra sentralt politisk hold blir det nok også.

Digitalisering og digitalt førstevalg blir også sentralt i arbeidet med kommunereformen. Tilgjengeligheten via nettet skal økes, og bedre tjenester og innsparinger ønskes oppnådd. Miljøet skal også bli belastet mindre via mindre avfall og transport.

Gjennomføring av kommunereform i de enkelte kommuner gir en gyllen anledning til å gå gjennom hvordan ting er organisert. Man kan rette et kritisk blikk mot måten ting gjøres på og forhåpentligvis få til en effektivisering og rasjonalisering av rutiner, arbeidsoppgaver og tjenesteyting. Man kan ta det beste fra de enkelte kommunene som slår seg sammen, samt hente ideer og innspill eksternt. En reform vil nødvendigvis medføre endringer, og i den forbindelse kan anledningen bli benyttet til å strømlinjeforme og få til en ny beste praksis (neste praksis). Man kan få ryddet bort en del  uvaner og tungvinte måter å gjøre ting på.

IKT-systemer inkludert diverse fagsystemer er sentrale hjelpemidler for dagens kommuner. Også disse kan det bli en opprydning i under kommunereformen. Nye systemer kan bli kjøpt inn, mens eksisterende systemer kan suppleres med nye moduler eller funksjonalitet. Flere innbyggertjenester (selvbetjening 24/7, innsynstjenester, min side-liknende løsninger etc.) kan tas i bruk, og økt satsing på digitalisering kan finne sted. Nok en gang er det naturlig å gjøre en slik gjennomgang i forbindelse med de store endringene en kommunereform innebærer.

Det endelige kommunekartet kan se ut for å bli noe “rart”. Det blir sannsynligvis noen ikke-sammenhengende kommuner/kommunegrenser. Kommuner som ikke grenser geografisk opp mot hverandre kan ende med å bli slått sammen.

Taperne i reformen kan bli utkantene innenfor en storkommune. Sentraliseringen vil gjerne ramme utkantene. Disse områdene kan bli liggende igjen som “øde flekker” (fraflytting, liten aktivitet osv.).

Hva skjer til sist med de kommunene som IKKE ønsker å slå seg sammen med andre? Blir de til slutt utsatt for tvang, eller vil de “kun” bli straffet økonomisk? Sitatet “Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?” kan vise seg å stemme bra, forutsatt at det blir lov til å forbli liten hvis man vil.

Ellers er nordmenn et stolt folkeslag. Vi ønsker ikke å lære av andre! Jeg vil likevel si følgende: “Look to Denmark”. I Danmark hadde de en kommunereform for over 10 år siden. Gevinsten av denne er tilnærmet null med små eller ingen besparelser. Det har skjedd en sentralisering hvor større byer har opplevd vekst mens distriktene og de mindre byene har tapt.

Sammenslåing av kommuner og fylker kan medføre lavere valgoppslutning og redusert demokrati, da mange ikke kjenner kandidatene som stiller til valg. Heller ikke alle ønsker å engasjere seg for regionale saker / større regioner (apati og likegyldighet, ikke eierforhold). Fagmiljøer og kvaliteten på tjenester (administrativt) kan forhåpentligvis bli styrket, men det kan altså delvis (muligens) gå på bekostning av demokratiet.

Jeg skal være forsiktig med å uttale meg for bastant rundt de lokale prosessene i kommunene i området der jeg nå bor og jobber. Kun siden våren 2014 har jeg bodd og jobbet i Nordfjord-regionen (tilflytter), med bosted Flatraket i Selje kommune og jobb i kommuneadministrasjonen til Vågsøy kommune i Måløy. Både pga. kort botid og kommunalt arbeidsforhold skal jeg prøve å forholde meg relativt lavt i terrenget.

Likevel må jeg vel kunne få lov til å si at jeg finner resultatet av forhandlingene som det nå foreligger noe snodig. Selje kommune vil slå seg sammen med Eid kommune (Stad kommune), mens Vågsøy kommune tenker på å slå seg sammen med Flora kommune (Kinn kommune) til en ikke-geografisk sammenhengende kommune. De sterke historiske båndene mellom Vågsøy og Selje splittes og brytes i og med at Vågsøy og Selje går hver sin vei. Fra begge sider (Selje og Vågsøy) har det til tider vært en del “skittkasting” og mistenkeliggjøring av hverandre gjennom lokale medier og sosiale medier. (Pr. dags dato er det avklart at bygda Bryggja som ønsker å forlate Vågsøy/Kinn for å bli en del av Eid kommune/Stad kommune får lov til dette.) Det er også sterke meninger internt i Vågsøy rundt ja eller nei til Kinn med sterkt engasjement på begge sider, som blant annet har medført avholdelse av rådgivende folkeavstemning 11.06.2018.

Nå (oktober 2019) er det kun kort tid igjen før det blir Stad kommune (bostedet for min del) og Kinn kommune (min arbeidsplass) for “alle pengene” fra 1.1.2020:

Kinn kommune (logo). Det Kinn-er seg til mot 1.1.2020.

 

Robuste kommuner, stordriftsfordeler, økt effektivitet, økt produktivitet, flere/andre tjenester og høyere kvalitet er fine superlativer det. Imidlertid er jeg noe skeptisk til at større kommuner, gjerne bestående av flere tvangssammenslåtte tidligere småkommuner, automatisk vil gjøre alt så meget mye bedre. Jeg ser ikke nødvendigvis noen automatikk i at større enheter alltid er bedre enn mindre enheter. Alt i alt er jeg noe små-skeptisk til hele kommunereformen.

PS! Jeg har her uttalt meg i saken som privatperson og innbygger. Jeg har IKKE uttalt meg på vegne av den kommunen jeg jobber i.

Lenker: