Nettverkssalg: Er kvinner ekstra lettlurte?

Tupperware til salgs på kjøpesenter i Kina

Jeg starter med et småfrekt spørsmål: “Er kvinner ekstra lettlurte?” Hva jeg mener med det? Jo, jeg tenker på alle dem som “støtt og stadig” deltar på selskaper/samlinger av typen homeparty / hjemmesalg. Enkelte foretar store innkjøp under slike selskaper og skryter vilt og hemingsløst i etterkant om produktenes fortreffelighet. I en del tilfeller er det snakk om ganske dyre produkter som kvinnene ganske ukritisk går til innkjøp av. Muligens har de heller ikke strengt tatt behov for produktene som kjøpes inn.

Hvorfor er alt så mye bedre når det kjøpes på slike nettverks-/direktesalg-samlinger i hjemmene (eller i et forsamlingslokale som ikke er en butikk) i stedet for i en butikk? Lar enkelte seg rive med på en måte som aldri hadde skjedd i en butikk?

Noen av systemene krysser grensa over til uetiske pyramidespill.

De fleste produkter som markedsføres via direktesalg er rettet mot (i hovedsak) kvinner og selskapene holdes vel nesten utelukket av og for kvinner. Dermed tar jeg sjansen på å kanalisere min kritikk direkte mot kvinnekjønnet. Imidlertid ønsker jeg ikke å framstå som en mannssjåvinist. Vi menn gjør andre dumme ting i stedet for disse selskapene med direktesalg, f. eks. blir fanget av “dingsesyken” (gadgets-syken) og utstyrshysteri innenfor idrett.

Det finnes mange ulike typer produsenter og produkter som kun selges via direktesalg-samlinger/selskaper i hjemmene under såkalte homeparty / hjemmesalg. En av de mest kjente produsentene er nok Tupperware med sine plastprodukter for oppbevaring av mat m. m. I tillegg finnes det leverandører med produkter innenfor kategoriene rengjøring (Enjo), kosmetikk, hudkremer (Forever Living, Aloe vera), interiør (Perfect Home), gaveartikler, klær (me&i), sexleketøy osv. osv.

Nå har jeg som mann selvsagt ikke full oversikt over alle produkter som tilbys. Det jeg i størst grad har vært i kontakt med er enkelte produkter fra Tupperware og Enjo. Begge produsenter tilbyr alt fra gode produkter, noen middels bra og til noen som er direkte dårlige. Imidlertid er mye av det som selges DYRT! Selv om Tupperware og Enjo ikke selges i vanlige butikker finnes det alternative butikkprodukter som gjør jobben til en mye billigere penge.

Vitaminpulveret “Fitline” fra PM International er et produkt som selges via nettverkssalg her i Norge. Dette sukkerpulveret skal ha alle slags positive effekter, inkludert gode medisinske helseeffekter. Selgerne får poenger ut fra salg og høye poengsummer fører til at man rykker oppover i pyramiden og oppnå lukrative fordeler. De som befinner seg et stykke oppi pyramiden kan tjene store summer på salget, inkludert diverse frynsegoder.

Produktet i seg selv er vel enkelt og greit humbug. Produktene holder i hvert fall ikke alt det overivrige selgere lover.

 

Markedsføring og salg rettet overfor familie, venner og bekjente er en glimrende forretningside. Jeg har forståelse for at hjemme-selskapene med direktesalg kan være kjekke sosiale samlinger. Det kan helt sikkert være kjekt å treffes over en kaffekopp samt noe mat. Imidlertid har jeg fått inntrykk av at det under slike samlinger nesten oppstår religiøs halleluja-stemning over de solgte produktenes fortreffelighet. Pengene sitter løst og en form for gruppe-/massesuggesjon kan oppstå. Det er rom for et ganske stort kjøpepress og påvirkning (manipulasjon, suggesjon, gruppepåvirkning).

En god del av produktene som selges via direktesalg er dyre produkter, prismessig lite konkurransedyktig med mange av butikkproduktene. Jeg har mange ganger lurt på om slike produkter i det hele tatt hadde overlevd eller fått noen store salgstall hvis de hadde vært tilgjengelig via normale butikker. Jeg tror fort billigere produkter hadde utkonkurrert dem. For å få solgt dyre produkter er nok direktesalg via homeparties en genial forretningside. Det er heller ikke alltid de fortreffelige produktene er så gode som selgerne gir inntrykk av.

Det som også er noe skremmende med slike direktesalg er at ikke alle aktører er like seriøse. Det har vært tilfeller der slike opplegg har vist seg å være mer pyramidespill enn ekte varesalgskanaler.

På fint kalles salg av den typen beskrevet i denne artikkelen for nettverkssalg/nettverksmarkedsføring eller for “Multi-Level Marketing (MLM)” på utenlandsk. Grunnideen er å kutte antall ledd mellom produsent og forbruker. Imidlertid er grensegangen mellom salg og pyramidespill ganske flytende; Balansegangen mellom hjemmesalg og pyramidespill kan være ganske så hårfine. I noen tilfeller blir verving av nye distributører og selgere langt viktigere enn å oppnå reelle salg av varer og tjenester til sluttkunden. Dette kalles “på fint” for “Multi-level Recruitment”.

I en god del land er MLM og tilsvarende salgsmetoder forbudt. Å støtte opp om enkelte av MLM-foretakene kan være direkte umoralsk eller etisk betenkelig, uavhengig av hva talspersoner fra nettverkene måtte mene og forsvare seg med. Pyramidestrukturen medfører at pengene havner i toppen av pyramiden mens det sitter igjen mange tapere i bunnen av samme pyramide. Enkelte av oss husker godt “The 5 Percent Community” for noen år tilbake som gikk konkurs og påførte mange støttespillere i bunnen av pyramiden store tap.

Tidligere har jeg beskyldt kvinner for å være lettlurte. Når det gjelder pyramideliknende opplegg som innebærer penger og profitt er det vel så ofte menn som går på limpinnen. Pengegriske menn på jakt etter lettjente penger lar seg lokke, hvor etikk og moral kommer i både andre og tredje rekke. Det “siste nye” for tiden er visstnok kryptovalutaen OneCoin som på mange måter ser ut til å ha mange bekymrende likhetstrekk med et pyramidespill.

Jeg tror det kan være på sin plass å ta med seg en god porsjon med kritisk sans når man går på slike direktesalg-samlinger, samt inngår avtaler om kjøp av enten fysiske produkter eller tjenester. Man bør ikke la seg lokke sånt uten videre av karismatiske selgere og deres nesten-religiøse “vekkelsesmøter”, med salgsframstøt hvor produktene presenteres som feilfrie, helt perfekte og som et “must” for alle. Store produktlovnader som langt ifra innfris blir presentert.

Det er ingen grunn til å la seg bli revet med slik at man ender opp med å kjøpe produkter som man strengt tatt ikke trenger og som kan medføre store utlegg/kostnader og eventuelt økonomiske tap. Markedsføringen på slike samlinger bør ikke få rom til å skape et nytt behov for kjøp som man i utgangspunktet ikke har. Å vurdere pris opp mot nytten og gleden av et produkt bør gjøres, hvor en aldri så liten kost-nytte analyse kan være på sin plass! I en god del tilfeller kan det være vel så smart å kjøpe tilsvarende (substituerbare varer) produkter i en butikk, i en nettbutikk eller på et offisielt kontor. Litt sunt bondevett og tanker rundt etikk og moral kommer også bra med før avtaler inngås.

Spesielt betenkelig slik er ser det er hvor mange kristne som går på limpinnen rundt nettverkssalg. Jeg anser en god del av disse nettverkssalg-systemene til å være på grensen for moralsk forkastelige. Det er helst pyramiderelatert lureri/manipulasjon og mammon-dyrking/pengegriskhet man driver med. Stadig nye mennesker skal fanges i nettet for å få til et salg som gagner pyramiden. Produktene som selges kan nok i seg selv være ok nok, men omsetningsformen og forretningsmodellen er betenkelig.

Jeg har også hørt om noen få tilfeller hvor selskaper som selger tvilsomme finansielle produkter har sluppet til i menighetssammenhenger. En slik sammenblanding av børs og katedral finner jeg helt forkastelig. Pengeplassering, aksjeliknende plasseringer etc. bør slettes ikke markedsføres innenfor kristne offisielle sammenhenger. (Hva den enkelte gjør som privatperson er en litt annen sak, men her er det også grenser for hva man som kristen bør rote med.)

Jaja, jeg klarer ikke en gang å holde mitt eget hus rent for hjemmesalg. Min kone har invitert både til Enjo-party og Tupperware-party, opptil flere ganger. Vertinnegavene, det sosiale og produktene lokker visstnok. Så sånt er det med den saken.

Litt på siden av artikkelens tema: Jeg er rimelig overbevist over at mange kvinner blir rundlurte når det gjelder kjøp av alskens produkter innenfor kosmetikk og velvære. Dyre må-ha-produkter kjøpes inn over en lav sko. Markedsførerne og andre kvinner har klart å skape et allment behov for produkter som man ikke kan leve foruten. Det selges på dyre produkter, og en del kvinner tror nok at det alltid er en sammenheng mellom pris og kvalitet. I realiteten er det slettes ikke sikkert at man trenger alle disse produktene, og det er i hvert fall ingen automatikk i at dyrere produkter alltid er bedre enn de billige.

Som mann synes jeg det er noe rart å se på hvordan enkelte kvinner nesten mister kontrollen og foretar store innkjøp (over evne) under direktesalg-samlinger i hjemmene eller på et forsamlingslokale. Jeg klarer videre ikke å forstå at de produktene som selges på denne måten er så unike og verdt prisen. For meg virker det som om det oppstår en form for gruppe-/massesuggesjon, nesten en religiøs stemning som medfører at pengene får bein å gå på. Ja, jeg er skeptisk til direktesalg av denne typen.

Lenker:




Bilder, variabel kvalitet og barnehagefotografering

 

Fotoutstyr BRR september 2014

Tema: Masse bilder, variabel kvalitet og litt om barnehagefotografering.

Vi tar flere bilder enn noensinne. Ikke minst skyldes dette at alle moderne mobiltelefoner (smarttelefoner) har kamera innebygd. Mobilen er lett tilgjengelig da den er med oss over alt, noe som også medfører at den lett og ofte blir fisket fram for å ta bilder av både det ene og det andre.

Store mengder med bilder innebærer ikke nødvendigvis gjennomsnittlig høy kvalitet på fotografiene vi tar. God tilgang på avansert utstyr og masse fotografering gir rett og slett ikke automatisk bra bilder. Den som er bak kameraet, dvs. den menneskelige faktor og dens betydning må ikke overses!

Teknisk og fotografisk er det mulig å få ganske ok bilder med hjelp av en mobil eller nettbrett. En hipp og kul mobiltelefon i seg selv gir ikke nødvendigvis gode bilder. Gode bilder krever sin person bak «kameraet». Litt kunnskaper om grunnleggende fotografering og komposisjon kommer fortsatt godt med og er egentlig et “must”.

Riktig motivvalg, utsnitt, zooming og lyssetting må fotografen tenke på. Fotoapparatet eller mobiltelefonen kan ikke foreta disse valgene. Imidlertid er det masse gode standardprogrammer og automatikk på både fotoapparater og mobiltelefoner, noe som medfører at det ikke er så viktig som tidligere å kunne noe om manuell fokusering, blender- og lukkerinnstillinger.

Jeg har i hvert fall sett mange eksempler på bilder som slettes ikke er noen særlig grunn til å rope hipp hurra for. Godt utstyr kan gi dårlige bilder hvis personen som betjener utstyret ikke har de nødvendige kunnskapene.

En liten avsporing: Digitale fotoapparater

For en del år siden, enten i slutten 1990-tallet eller tidlig på 2000-tallet, hadde jeg en diskusjon med fotografene i en lokal fotobutikk i Egersund. Det ble da hevdet av de proffe (faglærte) fotografene at digitale fotoapparater ville aldri bli like gode som og å erstatte “analoge” (filmbaserte) fotoapparater. Der tok de skammelig feil!

Rett skal være rett: De første generasjonene med digitale fotoapparater hadde ikke noen bildekvalitet som det var verdt å skryte av. Imidlertid har utviklingen gått sin gang, og nå finnes det ikke særlig gode grunner til å holde fast på filmbaserte apparater. Også mobilene har fått tålig bra kameraer, og mobilene har for mange erstattet behovet for et eget digitalt fotoapparat. I den senere tid har jeg nesten kun brukt mobiltelefoner til min hobbyfotografering.

En annen kar kalte forresten digitale fotoapparater for elektriske fotoapparater.

 

Det er en del dårlige bilder å se i landets aviser. Det kan være ganske langt mellom blinkskuddene. Journalistene er nok flinkere med det skrevne ord og prioriterer dette på bekostning av bildene. (Ikke så mange aviser etter hvert som har egne fotografer.)

Det som er enda mer skuffende er at det finnes såkalte “proffe” firma som også gjør en slett jobb med fotograferingen. Selv ble jeg inspirert til å skrive denne artikkelen etter å ha mottatt barnehagebilder fotografert av en landsdekkende og kjent kjede for barnehage- og skolefotografering. Ifølge sine egne nettsider har de lang erfaring med slike oppdrag og de ønsker å ha fornøyde kunder.

E-post klagen som jeg sendte til firmaet:

Hei.

Viser til bestillingsreferanse *******.

I følgeseddelen som følger med står det blant annet:

«Vi ønsker at du som kunde hos NNN skal være fornøyd.» og «Hvis du har spørsmål, kan du kontakte oss.»

Nå tar jeg kontakt, og jeg er ikke fornøyd med levert produkt.

Som fotoamatør er jeg over gjennomsnittet opptatt av bilder og foto. Jeg synes at når man betaler en del kroner for fotografering bør resultatet være ok.

Jeg kan ikke si meg fornøyd med det produktet og den jobben dere har gjort i forbindelse med nevnte bestillingsreferanse. Det er dårlig utført håndverk.

De individuelle bildene: Komposisjon ok, men det er en tanke uskarpt.

Gruppebildet: Dette er slettes ikke bra! Bildet er tatt rett mot et vindu, noe som medfører refleksjoner og rart lys på hele bildet. Jeg klarer ikke helt å forstå at dere som proft firma gjør en slik grunnleggende feil.

Mange av ungene er også opptatt av andre ting enn å se på fotografen. Å få alle til å følge med er ikke enkelt med unger, men det finnes enkelte fotografer som har en såpass karismatisk personlighet og tilnærming at ungene blir helt med på notene. Dette er ikke tilfelle med den fotografen som dere har brukt.

Prisen i seg selv er grei nok i utgangspunktet hvis resultatet hadde vært bra. Imidlertid er det leverte produktet for dårlig til å rettferdiggjøre prisen. Det er et amatørmessig produkt som har blitt levert.

Jeg er fullt klar over at vi kunne ha latt være å bestille bildene, men dette hadde nok skuffet jenta vår.

Dette til orientering. Jeg blir nok ikke en av NNN sine fornøyde kunder.

mvh BRR

Egen kommentar: Antar at jeg ikke vil motta noe svar fra dem. Ut fra det jeg leser på nettet har mange før meg vært misfornøyd med akkurat dette firmaet. Det er masse “gøy” å finne om firmaet via googling.

Oppdatering: Jeg har FAKTISK fått svar fra firmaet. De virket villig til å tilby ny-fotografering av gruppebildet, eller eventuelt retur av gruppebildet og refusjon. Ikke verst at de tok seg tid til å besvare min henvendelse! Imidlertid har jeg fått “rast” fra meg og er ferdig med saken. Det jeg håper er at firmaet lærer noe om profesjonalitet innenfor fotografering og at barnehagen vår ikke benytter seg av samme firma neste gang.

 

Personlig blir jeg ikke noen fornøyd kunde etter å ha sett produktet de klarer å levere. Sannsynligvis står det ikke på utstyret, men likevel ble sluttresultatet heller dårlig. Hvordan et «proft» firma kan finne på å ta gruppebilder med blits rett mot en vindusrekke klarer jeg enkelt og greit ikke å forstå. Amatørverk! Resultatet ble som forventet refleksjoner fra vinduene som distraherer, ødelegger motivet og som gir hele bildet en rar lyssetting.

Mange av barna var på gruppebildet opptatt med helt andre ting enn fotograferingen. Flere av dem så feil vei, holdt på med grimaser etc. Å fotografere en gruppe med barn er selvsagt vanskelig, men det finnes enkelte fotografer som behersker kunsten med å underholde ungene slik at alle følger med på det som skjer. Den fotografen som ble brukt i dette tilfellet behersket IKKE denne kunsten.

Enkeltbildet av vårt barn var noe bedre, men heller ikke dette var helt topp. Det var rett og slett noe uskarpt og fotografen hadde ikke klart å få jenta vår til å slappe av og vise seg fra sin beste side under fotograferingen.

Nå våren 2017 er det nok en gang på-an igjen. Nytt firma og ny klage sendt:

Som ivrig amatørfotograf er jeg litt kravstor til bilder. Synes ikke barnehagebildene fra X Foto er mer enn middels bra. Min kritikk:

Gruppebildene:
– Lite gjennomtenkt å ta gruppebilde rett mot en vindusrekke, noe som gav gjenskinn/refleks på samtlige bilder. Noe amatørmessig!
– Kun bilde tatt inne.

Enkeltbilde:

– Lite kreativt, ikke særlig spennende bilder.
– Savner utebilder.
– Helfigurbilder savnes.
– Svart-hvitt-bildene er “juks”. Dere har bare gjort dem om til svart-hvitt via Adobe Photoshop. Kvaliteten er også så som så.

Hvorfor klagen? Håper framtidige kunder får et bedre resultat fra dere enn det vi har fått. Muligens burde dere ha knyttet til dere en annen fotograf enn dagens her i distriktet.

Nettbutikk-løsningen osv. fungerer bra. Her heller ikke noe å utsette på prisnivået og service sånt ellers. Fint å kunne bestille digital bildepakke og ikke bare få bildene på papir.

Da har jeg i hvert fall fått sagt ifra. Synes dere lover litt mer på nettsidene om fotograferingen enn dere klarer å holde i praksis.

mvh BRR

Oppdatering:

Jeg fikk svar fra daglig leder hvor vedkommende skriver:

Når det gjelder gruppebildene så er de tatt der det var mulig å ta bildene den dagen. Vi fotograferer alltid gruppebildene ute hvis det er mulighet for det.

Vi tar alltid utebilder på portrett hvis det er mulig, det var nok ikke mulig den dagen siden det er tatt inne

Jeg skal gi tilbakemelding til fotografen på dine synspunkter.

Takk for tilbakemeldingene, vi setter stor pris på å høre hva foresatte synes.

Ny runde: Nytt år og ny runde med barnehagefotografering, våren 2018: Samme firma som sist, og nok en gang er jeg ikke imponert. Imidlertid gidder og orker jeg ikke å klage denne gangen, selv om det nok hadde vært rett å gjøre det.

Løsningen de har for å se på bilder før bestilling samt betalingsløsningen var alt annet enn god, og heller ikke tipp-topp bilder. Først var det problemer med i det hele tatt å få tilgang, ustabil betalingsløsning, deretter var bildene på forhåndsvisningen så små og dårlige at det var vanskelig å ta gode bestillingsvalg, nok en gang svart-hvitt juksebilder og til syvende og sist ikke all verdens bra bilder som til slutt ble mottatt. Ikke helt skarpe og fotograf har ikke klart å fange alles oppmerksomhet på en god måte. Imidlertid tok de denne gang gruppebildet ute med en ok valgt bakgrunn.

Alt i alt: Amatørverk, ikke særlig proft!

 

Stønn. Fortsatt ikke ferdig med temaet dårlig barnehagefoto:

Barnehagefotografering 2019

Sommeren 2019 var det barnehagefotografering av vårt fosterbarn. Nok et nytt firma, og heller ikke denne gangen var jeg helt fornøyd. Denne gangen var det et nesten-lokalt firma fra Gloppen som stod for jobben. Denne gangen orket jeg ikke å klage, selv om jeg ikke er særlig imponert.

Slik fotografering i barnehagene ser ut for å holde seg til slagordet: Dyrt og dårlig.

Bildekvaliteten var grei nok, men ikke bedre enn jeg på en god dag hadde klart å få det til like bra selv. Av de 10 bildene de tok av vår gutt var det vel kun 2-3 bilder som var noe å samle på. Jeg valgte digitale bilder i stedet for å dem ferdig utskrevet på papir.

Ellers hadde firmaet en håpløst dårlig nettløsning, med svært få valg og lite fleksibilitet. Det tok også noen dager før bildene ble mottatt, til tross for at digital leveranse og digitale bilder ble valgt. Det var tilnærmet umulig å bedømme kvaliteten på bildene før bestilling, da forhåndsvisningen bestod av visningen av noen små frimerkebilder som røpte lite om bildekvaliteten. Dessuten blir man mer eller mindre tvunget prismessig til å velge en pakke som inneholder mer enn det man strengt tatt trenger.

Rent generelt: Hva er egentlig poenget med hele fotograferingen? Hva skal man med barnehagefoto / barnehagefotografering? Å sitte igjen med noen kunstig oppstilte bilder til en “blodpris” ser jeg egentlig litt lite poeng i. Imidlertid ble jeg nok en gang dratt med av kjøpepresset.

 

(Personlig har jeg for lengst innsett at fotografering av portrett- og gruppebilder ikke er min greie. Dette får andre ta seg av. Imidlertid er det nok andre enn meg som også burde ha hatt denne selvinnsikten.)

Det er fint og flott med godt tilgang på fotoutstyr for både proffe og amatører. Imidlertid er jeg ikke overbevist om at den økte tilgangen på utstyr og økningen i antall bilder som blir tatt nødvendigvis medfører bedre bilder. Den menneskelige faktor bak kameraet er fortsatt viktig og kan ikke erstattes av aldri så avansert elektronikk.

Fra P4-artikkelen (se lenke lenger nede): “Aldri før har vi tatt så mange bilder. Ferske tall fra Stiftelsen Elektronikkbransjen viser at vi tar flere bilder enn noen sinne. I 2015 tok nordmenn i snitt 1365 bilder! Det er ny rekord!

Flere og flere bruker kun mobilen som kamera. Takket være at kamerafunksjonen på smarttelefonene disse har blitt svært gode, tas det fantastisk gode bilder! Tallene viser at halvparten av bildene som tas hvert år, er tatt med mobilkamera.”

Lenker:




Kommunereformen

Kommunereformen

Selvsagt har jeg noen meninger rundt den forestående kommunereformen (bokmål) eller kommunereforma (nynorsk). Både som kommunalt ansatt og som samfunnsengasjert person har jeg gjort meg noen tanker. Fra og med 1.1.2020 blir det endringer i både kommune- og fylkeskartet, hvor antallet enheter blir noe redusert pga. sammenslåinger.

I utgangspunktet har vi muligens litt for mange (små)kommuner i vårt lille land, og også noen kunstige kommunegrenser enkelte steder. Kommunekartet er nok ikke helt tilpasset dagens virkelighet og terreng enkelte plasser. Dagens kommunestruktur (og fylkeskommunestruktur) er tilpasset tidligere tider hvor vi ikke hadde dagens infrastruktur. Økt antall biler og bilbruk samt bedre og flere veier har gjort oss mer mobile og tilgjengeligheten større. Digitalisering og elektroniske tjenester på nett har gjort at behovet for fysisk å oppsøke “kommunen” for mange er mindre enn før. Å slå sammen enkelte kommuner kan dermed være naturlig og fornuftig for å tilpasse seg dagens virkelighet. Barnehager, skoler, eldreboliger og basis helsetjenester må man ha der folk bor (relativt nærme), men om det er noe avstand til et fullspekket rådhus er ikke fullt så krise.

Imidlertid synes jeg det kan virke som om regjeringen driver et råkjør for å TVINGE (mer med tvang enn frivillighet!) kommuner til å slå seg sammen til (for) store enheter. Mantraet er at store kommuner blir mer robuste og bedre kommuner for framtida. Bare kommunene blir store nok blir visstnok alt bra. Robuste kommuner, stordriftsfordeler, kvalitet, effektivitet og produktivitet er fine honnørord som brukes om store enheter. Inntektssystemet for kommuner legges også om for å premiere større kommuner.

Selv er jeg noe skeptisk til kommunereformen og oppnåelsen av ønskede gevinster, og begrunnelsen følger nedenfor!

Økonomer (les: blårussen) har et utslitt uttrykk som de ofte benytter seg av og som kalles for stordriftsfordeler. Større enheter skal gi økt produktivitet, effektivitet, økt kvalitet og kostnadsmessige gevinster. Det er mange eksempler fra andre bransjer på at store enheter ikke gir ønskede økonomiske gevinster, og at det kan bli vanskelig å styre slike store enheter på en fornuftig måte “glemmer” de ofte å nevne.

Vil større kommuner komme innbyggerne (“kundene”) til gode i form av bedre tjenester og billigere tjenester? Jeg er ikke så sikker på det at det er noen automatikk i dette. Muligens går mye av vinningen opp i spinningen? Kanskje er det rådmenn, ordførere og andre i den gjenværende toppledelsen som vil tjene mest på reformen? Større enheter medfører nok at de kan heve enda høyere lønn pga. større ansvar. Store enheter kan til og med i verste fall medføre mer byråkrati enn mindre.

Som forbruker er det naturlig å se litt mot banksektoren. Det er i hovedsak kun større bankkjeder igjen i dette land og mange distriktskontorer har blitt lagt ned i rasjonaliseringens navn. Har utviklingen i banknæringen kommet meg som kunde til gode? Jeg vil svare nei. Det jeg har merket er økte gebyrer, dyrere tjenester og bankansatte som ikke lengre er rådgivere. Nå er de bankansatte rene selgere som prøver å lure på kundene sine tvilsomme finansprodukter og kundeprogrammer med kredittkort som man ikke trenger.

Noen av de samme problemene kan ramme storkommunene. Større enheter gir ikke nødvendigvis bedre service eller bedre tjenester til innbyggerne. Det lokale engasjementet og lokaldemokratiet kan bli svekket. Saksbehandlingen kan lett bli upersonlig da det er lang avstand mellom beslutningstakerne og innbyggerne. Menge ledd og byråkrati kan bli et problem. Avstanden mellom der beslutningen fattes og der den settes ut i livet kan altså bli lang, noe som slettes ikke gagner innbyggerne.

Rent praktisk kan reiseavstanden fra der folk bor til nærmeste rådhus i enkelte tilfeller bli for lang. Å måtte kjøre i flere timer for å komme til kommunen er ikke akseptabelt. Selv om mye kan gjøres elektronisk må det i enkelte tilfeller være praktisk mulig å få møte kommunen “face-to-face” uten å måtte legge ut på en dagsreise.

Reformen bærer litt mye preg av “Oslo-politikk”. Det kan virke som om politikere på Stortinget og i regjering ikke kjenner til hvordan forholdene er ute i distrikts-Norge. I grisgrendte strøk blir det ikke lett å få til så store kommuner som reformen legges opp til uten at avstandene mellom beslutningstakerne og innbyggerne blir for stor.

Enkelte hevder at kommunereformen (og regionreformen) enkelt og greit vil innebære en avdemokratisering og ikke minst en sentralisering. Makt flyttes bort fra distriktene og inn mot storbyene og sentrene. Guleroten bak hele reformen er de lovde pengeoverføringene, dvs. økte bevilgninger til planlagt sammenslåtte kommuner. Hvor lenge disse ekstramidlene vil bli delt ut og hvor langt de i det hele tatt rekker er det vanskelig å gi et klart svar på før det har gått noen år.

Et alternativ til sammenslåing av kommuner er forpliktende interkommunalt samarbeid mellom kommuner over kommunegrensene. Flere steder er dette godt i gang, men dette er tydeligvis ikke nok. Et ufravikelig mål ser ut til at landet skal få færre kommunale organisasjoner.

Ellers er ofte vi i Norge for stolte til å se mot andre land og høste kunnskap fra deres erfaringer. Vi må prøve ut alt selv uten å være villig til å lære av andres feil. Erfaringer fra Danmark tilsier at kommunesammenslåinger kan være en “risikosport”. Der har resultatene vært usikkerhet rundt økonomiske gevinster og svekket lokaldemokrati.

Her i Norge viser undersøkelser at man ikke nødvendigvis er mer fornøyd jo større en kommune blir. I målinger er det ofte mindre kommuner som scorer best når innbyggernes fornøydhet med sin kommune måles.

Storkommuner kan medføre større muligheter for å privatisere og sette ut enkelte tjenester til eksterne kommersielle aktører. Privat kan fungere bra det, men igjen vil jeg dra fram begrepet “Oslo-politikk”. Distrikts-Norge vil nok ikke få “gleden” av å delta i denne utviklingen i noen stor grad. Kontraktene i distrikts-Norge er ofte ikke så “feite” til at det blir skikkelig tilbud og konkurranse mellom private aktører.

Etter mitt syn skjer ting innenfor kommunereformen for fort og i feil rekkefølge. Alt skal skje hurtig, og resultatet kan fort bli slurvete og lite gjennomtenkt. Det virker som om regjeringen er svært opptatt av å vise handlekraft og ha resultater å vise til snarest mulig for å sikre seg gjenvalg i kommende stortingsvalg.

Reformen burde ha startet med en skikkelig avklaring av den framtidige regioninndelingen. Fylkene i dagens form vil neppe bestå og bli erstattet av noe større regioner. Imidlertid er det vel ikke ennå helt klarlagt hvordan det endelige resultatet blir. Oppdatering: Noe mer avklart nå våren 2018 enn da artikkelen først ble skrevet. Sogn og Fjordane fylke og Hordaland fylke blir visstnok til fylkeskommunen/regionen Vestland. (Fylket Rogaland som jeg har vært innbygger av i mange år ønsket ikke å være med, og de blir stående som fritt/eget fylke videre.)

Det snakkes om at ekstraoppgaver/nye oppgaver skal tillegges kommunene. For at kommunene skal kunne påta seg disse må de ha en viss størrelse (“robuste kommuner”). Men det er ganske så ullent og diffust hva slags oppgaver det er snakk om, og det er vel ikke heller avklart hvor store kommunene minimum må være.

Resultatet av kommunereformen kan bli at mye tid og penger går vekk til reiseaktivitet. Både folkevalgte og ansatte med lederansvar vil nok få mer reisetid og reiseutgifter. Dette blir ikke gratis for storkommunene i form av lønns- og reisegodtgjørelser.

Økonomisk sett er kommunereformen så som så. Omstilling og kommunesammenslåinger (selve prosessen) koster masse penger og tidsbruk (møtevirksomhet m. m.). Mange tjenester og systemer skal samkjøres og eventuelt legges om. Å tro på store innsparinger fra dag en er vel litt som å tro på julenissen (ikke sant, urealistisk). På sikt kan heller ikke effektivisering og rasjonalisering gjøres i det uendelige uten at det går utover tjenestetilbudet.

Det er også knyttet noe usikkerhet til hvor mye statlige omstillingsmidler som tilfaller kommunene, og uansett vil slike midler bare være et overgangsfenomen. Noen løftebrudd og brutte lovnader fra sentralt politisk hold blir det nok også.

Digitalisering og digitalt førstevalg blir også sentralt i arbeidet med kommunereformen. Tilgjengeligheten via nettet skal økes, og bedre tjenester og innsparinger ønskes oppnådd. Miljøet skal også bli belastet mindre via mindre avfall og transport.

Gjennomføring av kommunereform i de enkelte kommuner gir en gyllen anledning til å gå gjennom hvordan ting er organisert. Man kan rette et kritisk blikk mot måten ting gjøres på og forhåpentligvis få til en effektivisering og rasjonalisering av rutiner, arbeidsoppgaver og tjenesteyting. Man kan ta det beste fra de enkelte kommunene som slår seg sammen, samt hente ideer og innspill eksternt. En reform vil nødvendigvis medføre endringer, og i den forbindelse kan anledningen bli benyttet til å strømlinjeforme og få til en ny beste praksis (neste praksis). Man kan få ryddet bort en del  uvaner og tungvinte måter å gjøre ting på.

IKT-systemer inkludert diverse fagsystemer er sentrale hjelpemidler for dagens kommuner. Også disse kan det bli en opprydning i under kommunereformen. Nye systemer kan bli kjøpt inn, mens eksisterende systemer kan suppleres med nye moduler eller funksjonalitet. Flere innbyggertjenester (selvbetjening 24/7, innsynstjenester, min side-liknende løsninger etc.) kan tas i bruk, og økt satsing på digitalisering kan finne sted. Nok en gang er det naturlig å gjøre en slik gjennomgang i forbindelse med de store endringene en kommunereform innebærer.

Det endelige kommunekartet kan se ut for å bli noe “rart”. Det blir sannsynligvis noen ikke-sammenhengende kommuner/kommunegrenser. Kommuner som ikke grenser geografisk opp mot hverandre kan ende med å bli slått sammen.

Taperne i reformen kan bli utkantene innenfor en storkommune. Sentraliseringen vil gjerne ramme utkantene. Disse områdene kan bli liggende igjen som “øde flekker” (fraflytting, liten aktivitet osv.).

Hva skjer til sist med de kommunene som IKKE ønsker å slå seg sammen med andre? Blir de til slutt utsatt for tvang, eller vil de “kun” bli straffet økonomisk? Sitatet “Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?” kan vise seg å stemme bra, forutsatt at det blir lov til å forbli liten hvis man vil.

Ellers er nordmenn et stolt folkeslag. Vi ønsker ikke å lære av andre! Jeg vil likevel si følgende: “Look to Denmark”. I Danmark hadde de en kommunereform for over 10 år siden. Gevinsten av denne er tilnærmet null med små eller ingen besparelser. Det har skjedd en sentralisering hvor større byer har opplevd vekst mens distriktene og de mindre byene har tapt.

Sammenslåing av kommuner og fylker kan medføre lavere valgoppslutning og redusert demokrati, da mange ikke kjenner kandidatene som stiller til valg. Heller ikke alle ønsker å engasjere seg for regionale saker / større regioner (apati og likegyldighet, ikke eierforhold). Fagmiljøer og kvaliteten på tjenester (administrativt) kan forhåpentligvis bli styrket, men det kan altså delvis (muligens) gå på bekostning av demokratiet.

Jeg skal være forsiktig med å uttale meg for bastant rundt de lokale prosessene i kommunene i området der jeg nå bor og jobber. Kun siden våren 2014 har jeg bodd og jobbet i Nordfjord-regionen (tilflytter), med bosted Flatraket i Selje kommune og jobb i kommuneadministrasjonen til Vågsøy kommune i Måløy. Både pga. kort botid og kommunalt arbeidsforhold skal jeg prøve å forholde meg relativt lavt i terrenget.

Likevel må jeg vel kunne få lov til å si at jeg finner resultatet av forhandlingene som det nå foreligger noe snodig. Selje kommune vil slå seg sammen med Eid kommune (Stad kommune), mens Vågsøy kommune tenker på å slå seg sammen med Flora kommune (Kinn kommune) til en ikke-geografisk sammenhengende kommune. De sterke historiske båndene mellom Vågsøy og Selje splittes og brytes i og med at Vågsøy og Selje går hver sin vei. Fra begge sider (Selje og Vågsøy) har det til tider vært en del “skittkasting” og mistenkeliggjøring av hverandre gjennom lokale medier og sosiale medier. (Pr. dags dato er det avklart at bygda Bryggja som ønsker å forlate Vågsøy/Kinn for å bli en del av Eid kommune/Stad kommune får lov til dette.) Det er også sterke meninger internt i Vågsøy rundt ja eller nei til Kinn med sterkt engasjement på begge sider, som blant annet har medført avholdelse av rådgivende folkeavstemning 11.06.2018.

Nå (oktober 2019) er det kun kort tid igjen før det blir Stad kommune (bostedet for min del) og Kinn kommune (min arbeidsplass) for “alle pengene” fra 1.1.2020:

Kinn kommune (logo). Det Kinn-er seg til mot 1.1.2020.

 

Robuste kommuner, stordriftsfordeler, økt effektivitet, økt produktivitet, flere/andre tjenester og høyere kvalitet er fine superlativer det. Imidlertid er jeg noe skeptisk til at større kommuner, gjerne bestående av flere tvangssammenslåtte tidligere småkommuner, automatisk vil gjøre alt så meget mye bedre. Jeg ser ikke nødvendigvis noen automatikk i at større enheter alltid er bedre enn mindre enheter. Alt i alt er jeg noe små-skeptisk til hele kommunereformen.

PS! Jeg har her uttalt meg i saken som privatperson og innbygger. Jeg har IKKE uttalt meg på vegne av den kommunen jeg jobber i.

Lenker:




Dårlig kvalitet og betjeningsvennlighet på barneutstyr

Jente i huske

Mai 2013 ble vi “brått og brutalt” kastet inn i rollen som småbarnsforeldre. Dette har medført at jeg har fått et nytt irritasjonsmoment i hverdagen: Relativt høy pris, men likevel dårlig kvalitet og dårlig betjeningsvennlighet på barneutstyr.

Vi kjøpte blant annet en barnevogn (sportsvogn) som vi trodde skulle være av god kvalitet. Den kostet noen tusen, men vi valgte ikke den mest moteriktige og “kule” vogna da mote, image og status betyr lite for oss.

Denne vogna begynner å bli ganske så slitt både i stoffet og ikke minst i alle regulerbare ledd. Vogna holder nok så lenge vi trenger den til Kristiane Marie, men den kommer til å være såpass slitt og ødelagt at vi ikke kan gi den videre til andre som måtte trenge bruktvogn. I “gamle dager” var det vanlig at en barnevogn både holdt 1, 2 og 3 unger, men dette er tydeligvis ikke tilfelle med dagens produkter.

Videre har jeg flere ganger irritert meg over vognas dårlige betjeningsvennlighet. Under sammenlegging av vogna har jeg flere ganger klemt meg og andre ganger har jeg blitt ganske så irritert på at det er vanskelig å få vogna lagt sammen selv om veiledningen følges. Tydelig en ingeniør som har designet vogna uten å tenke på det praktiske for dem som skal bruke den!

Barnestolen i bilen er noe av det samme. Det er vanskelig å montere og demontere den. Sliter hver gang dette skal gjøres og bruker uforskammet mye tid på det. Videre er det ikke alltid reguleringen av seler m. m. virker selv om bruksanvisningen følges.

Et nytt irritasjonsmoment i starten av 2018, i forbindelse med at vi har en gutt boende som fosterbarn hvor diverse barneutstyr fulgte med:

Hvem i himmels navn kom på den ELENDIGE ideen med å designe barnevogner med kun tre hjul? Det ensomme hjulet framme på vogna lever helt sitt eget liv og gjør vogna til tider tilnærmet u-navigerbar. I tillegg er det tungt og lite betjeningsvennlig å få lagt vogna sammen for f. eks. transport i bil. Nesten som jeg lurer på om de som driver med produktutvikling innenfor barneutstyr gjør det i fylla.

Dette er kun to eksempler på produkter som har kostet noen kroner, men hvor både kvaliteten og betjeningsvennligheten er så som så. Jeg kunne ha kommet med enda flere eksempler, men jeg tror jeg stopper her da jeg allerede har fått presentert mine hovedpoeng.

Det er irriterende at vi som kunder skal måtte betale ganske stive priser for produkter laget i lavkostland i Asia, men hvor man må ta til takke med produkter med både dårlig teknisk kvalitet, dårlig slitestyrke og ikke minst produkter som er lite betjeningsvennlige.




Kristen-TV = Vås!

TV

I kristen-TV og andre kristne medier (musikk, bøker, blader, aviser) er det ikke alltid rom for sannhet og ærlighet om livet, det som blir gitt ut er ofte preget av dårlig kvalitet og det er ikke plass for mangfold. Virkeligheten og sannheten forenkles og forvris. Kristenmedia kan innimellom “stinke”, og spesielt kristen-TV oppfatter jeg som det reneste våset.

I min gamle blogg (2007) skrev jeg en artikkel med tittelen: “Kristen-TV = Vås?”. Da jeg skrev den artikkelen hadde jeg parabol hvor blant annet den svenske kristne Kanal 10 var en av kanalene. Etter den tid har nevnte kanal også kommet i norsk drakt i form av Kanal 10 Norge. Ellers har vi den kontroversielle TV-kanalen TV Visjon Norge, samt den internasjonale kanalen GOD TV. Jeg har underveis skiftet fra spørsmålstegn (?) til utropstegn (!) i tittel på artikkel, da jeg konstaterer med stor personlig overbevisning uten betenkeligheter at kristen-TV er lik vås!

Mitt dårlige inntrykk av kristen-TV har bare blitt ytterligere forsterket i løpet av de senere år. Det har hendt jeg har sveipt innom TV Visjon Norge, og mye av det denne kanalen forkynner tar jeg sterkt avstand fra.

Noen kritiske generelle kulepunkter relatert til kristen-TV:

  • I en del tilfeller dårlig kvalitet på lyd, bilde og vignetter, som mest minner om håpløst elendige hjemmevideoer eller lokal-TV i “gamle” dager. Rett skal være rett: Generelt sett har dette kommet seg og blitt et mye mindre problem / irritasjonsmoment  i de senere år.
  • Gjerne dårlig regi og programledelse på sparket (uproft) i forhold til de proffe kanalene.
  • Dårlige eller amatørmessige programledere. Programlederne hadde neppe fått jobb i de kommersielle kanalene.
  • En SVÆRT dyr måte å drive indremisjon* på.
  • En del av kanalene ender opp med tvilsomme forkynnelse og teologi, inkludert import av utenlandske forkynnere og teologi (bevegelser og moter).
  • Vås og vranglære formidles, liten kvalitetskontroll.
  • Budskapet som blir formidlet gjennom programledelse, forkynnelse/undervisning og sang/musikk blir generelt sett for enkelt, forvridd, lite ekte og lite troverdig.
  • Pengemas og tigging etter penger er ofte en sentral del av sendingene. “Økonomiske kriser” kommer på rekke og rad i forsøket på å holde liv i virksomheten. Helst vil kanalene ha tienden og vel så det av sine seere.
  • Amatørmessig sang og musikk som ikke burde ha blitt formidlet i full offentlighet via TV-skjermen.
  • Dårlige programmer (innholdsmessig) som fyllmasse for å dekke opp alle timene med TV-sendinger.
  • For lite eller for lavt fokus på kvalitet.
  • Kanalene bør absolutt velge ut med litt større omhu hva de sender ut på “eteren”.
  • Manipulerende forkynnelse er ikke helt uvanlig.
  • Ikke alltid rom for motforestillinger, ytringsfrihet, sannhet og ærlighet.
  • Det hentes for mye inspirasjon fra USA, hvor velstandsforkynnere og kristen-TV er stor business. Nei takk til slik usunn kulturimport!
  • Kristen-TV er et lite støtteverdig formål for pengeinnsamlinger.
  • Hva er poenget med kristen-TV utenom å brenne av masse penger for å holde de ulike kanalene på lufta?
  • Oppnår de så store resultater som de skryter av? Kanalene hevder gjerne selv at mange både blir frelst og helbredet, men hvor reelt dette er kan vanskelig bevises.
  • Enkelte hatske forsvarere av galskapen (kristenhat), i form av naive, forblindede og forledete støttespillere.
  • Ettermøter sendes på TV, uten å tenke på personvernet og sårbarheten til dem som oppsøker forbønn og/eller får et sterkt møte med (forhåpentligvis) den hellige ånd (Gud).
  • Alt i alt: Kristen-TV er etter mitt syn ofte vås, søppel og bortkastet ressursbruk. Kristen-TV og andre kristenmedier “stinker”.

Kristen-TV

Jeg blir av og til sjokkert over alt slags vås som det er mulig å sende innenfor kategorien kristen-TV. Det virker som om alle kvalitetskrav legges til sides så snart det er snakk om TV-sendinger med et kristent innhold. Har sett eksempler på sendinger der den tekniske bildekvaliteten er håpløs dårlig, ustødige kamerabevegelser, dårlig lyd, elendige programledere, meningsløse programkonsepter, alt for mye fokus på pengemas osv. osv.

Hjernevaskede tilhengere: Det er ikke lett å diskutere hensikten med kristen TV med tilhengerne. Tilhengerskaren vil ofte si at dem som er kritiske til kristen TV motarbeider Guds vilje og plan. Martyrrollen eller offerrollen benyttes også en god del. De som driver med kristen formidling inkludert kristen-TV skal bli utsatt for ”forfølgelse” og kritikk ifølge Bibelen, noe som visstnok igjen forteller dem at det de gjør er det rette og at satan motarbeider dem gjennom kritikerne.

Kritikere blir gjerne behandlet som satans sendebud. De som ikke støtter TV-sendingene motarbeider visstnok Gud og hans planer, og i tillegg er vi ikke Bibeltro nok. De som leder TV-kanalene er i enkeltes øyne Guds salvede, håndplukket i egen person (kalt) til å gjøre en innsats som kringkastere. Å være en kritisk kristen som stiller berettiget og betimelige spørsmål og kritikk er ikke alltid helt bare-bare.

Jeg klarer ikke helt å se hensikten, visjonen og målet med kristen TV slik som nevnte kanaler driver. Skal kanalen være indremisjon* for allerede godt kristne mennesker? Hvis ja; Det må da finnes billigere måter å få distribuert ut budskapet. Muligens like greit å kutte ut TV og i stedet distribuere ut budskapet via DVD (gammeldags!) eller Internett (strømming)?

Hvis målet er å nå de ikke-kristne: Amatørverket til slike kanaler klarer neppe å nå særlig mange. Jeg vet at kanalene selv skryter av god oppslutning og mange frelste, men selv er jeg litt skeptisk til at resultatene er så gode som det gis uttrykk for. Masse penger blir i hvert fall brukt på teknisk utstyr (IKT, lyd-, lys- og video, kameraer osv.), lønn, senderutstyr, distribusjon, lokaler, import av forkynnere fra utlandet (reise + lønn) osv. som kunne ha blitt mye bedre anvendt uten det unødvendige mellomleddet TV-sendinger er.

Å nå folk i Norge via TV er en dårlig kommunikasjonsform etter mitt syn. TV er upersonlig kommunikasjon av typen en til mange (massemedia). Fjes til fjes kommunikasjon hvor nestekjærlighet blir praktisert og vist er en mye rikere kommunikasjonsform som virker mye bedre enn massemedia.

Teknisk kvalitet og det estetiske er en ting. Noe annet er teologien, hvor jeg av og til enkelt og greit får inntrykk av at de forkynner et helt annet evangelium og en helt annen gud enn den jeg tror på. En del av forkynnelsen befinner seg i den ekstrem-karismatiske leir eller i den konservative leir. Det gir liten eller ingen gjenkjennelsesverdi på en del av det som blir formidlet for min del. Jeg har ikke noe utbytte av eller glede av å bruke min tid på å se på vrøvlet.

“Gammel” informasjon om TV Visjon Norge og Kanal 10 Norge

TV-kanalen Visjon Norge hadde høsten 2012 igjen en møteserie med forkynneren Thurman Scrivner. Denne gangen var han opptatt av at hver gang man synder kommer det en demon inn i deg. Nok en gang vås og tullete forkynnelse fra den kanalen!

Visjon Norge har tidligere sendt innslag med forkynneren Thurman Scrivner. Nevnte forkynner sier blant annet: “Har du handikappede barn, så er det du som har syndet” og “Dersom en kvinne ikke lyder sin mann i alle ting blir hun syk, eller hennes barn syke, eller begge parter blir syke”. Han skal visstnok også ha sagt at mennesker i menigheten dør av kreft fordi de har syndet. Det virker også som om Scrivner tror at han selv lever et perfekt og syndefritt liv.

Makan til vås og vranglære av en nå nesten riksdekkende TV-kanal! Kanalen bør velge ut med litt større omhu hva de sender ut på “eteren”.

Det kan i deler av forkynnelsen høres ut som at det er et krav at alle kristne skal gi tienden til TV-kanalen / Guds arbeid. Hvor finner de Bibelsk dekning for dette? I det gamle testamentet er det snakk om tienden, men ingen steder i det nye testamentet (NT, den nye pakt) sies det at man er forpliktet til å gi tienden. Å gi penger (og tid) til kristent arbeid er en fin ting, men jeg vil ikke for min del finne meg i at en TV-pastor skal bestemme til hvem og hvor mye jeg skal gi.

I valgkampen 2013 kastet Jan Hanvold, leder av Visjon Norge, seg inn i den politiske debatten. Han mener visstnok at  kristne som stemmer Ap bør skamme seg m. m. Det er visstnok mer kristent å stemme fortrinnsvis på mikropartiet “De kristne”, eventuelt på FrP eller andre partier på borgerlig side. “De kristne” skulle visstnok gjøre et brakvalg, noe som ikke slo til. Mon tro hvor han får slike budskap fra? Jeg finner det ikke i min Bibel i hvert fall!

Selv klarer jeg ikke å forstå meg på at Visjon Norge har faste TV-tittere. De gangene jeg har vært innom kanalen har jeg ikke holdt ut i mange minuttene. Selvproduserte TV-programmer ser jo ut for å ha bli laget av noen unge gutter med et hjemmevideokamera på gutterommet. Den tekniske kvaliteten på bilder/video og lyd på opptakene er ofte ganske dårlig, fæle bakgrunner / kulisser, dårlig filming, programledere som tar ting på sparket uten å ha skikkelig manuskript osv.

Sendingene minner om tiden med lokal TV for mange år siden. Selv orker jeg ikke å så på slike uproffe sendinger. Og i tillegg til tekniske svakheter med sendingene driver de i tillegg altså med tvilsomme forkynnelse i retning av vranglære.

Selv skryter de av hvor mange som har blitt frelst. Hva med alle dem som “ramler innom” kanalen og tenker at hvis dette er kristendom vil jeg IKKE ha noe med kristen tro å gjøre? De som tar “anstøt” av kanalens forkynnelse?

Nei, den TV-kanalen passer ikke for meg og forkynner en annen kristendom enn den jeg tror på! Lurer på hvordan det er mulig å finne Bibelsk dekning for deler av forkynnelsen som kanalen formidler? Hva vil de oppnå med å tilby et så dårlig produkt? Nei takk til slikt søppel-TV!

Oppdatering pr. november 2010: I tillegg til TV Visjon Norge har vi sannelig fått ennå en norsk kristen TV-kanal. Kanal 10 Norge, norsk avgreining av den svenske kanalen med tilsvarende navn, har også startet med sendinger. Ennå mer (dårlig?) kristen TV har altså blitt gjort tilgjengelig for den norske befolkning.

 

Se også artikkelen “Nei til Visjon Norge”.

Selv om jeg er meget skeptisk til kristen-TV og diverse andre ting som skjer innenfor kristentroen, velger jeg likevel å være tilhenger av og støtte det arbeidet Troens Bevis Verdens Evangelisering (TBVE) driver ut fra Sarons Dal. I deres virksomhet inngikk tidligere TV-sendinger via kanalen The Miracle Channel, men dette arbeidet har de nå overlatt til andre krefter. Innfødte misjonærer og musikk-/evangeliseringskampanjer er noen av hovedsatsingene til Troens Bevis.

I prinsippet står jeg på min mening om at kristen TV er vås. Imidlertid synes jeg den måten Sarons Dal benytter seg av TV-sendinger kan forsvares. De klarer å bruke TV til misjonering på en bra måte. Tidligere nevnte kristen-TV-kanaler, spesielt Kanal 10 Norge og TV Visjon Norge, ser jeg ikke poenget med. For dyrt, for dårlig og får lite gevinster i forhold til innsatsen.

(Resirkulering av tidligere skrevet artikkel, nå i utvidet og redigert versjon.)

Lenker:

Fotnote: 

* Når uttrykket “indremisjon” / “indremisjonskanal” benyttes i denne framstillingen har dette INGEN knytning mot diverse kristne organisasjoner her i Norge som har eller har hatt indremisjon som del av navnet sitt. Det jeg mener med begrepet “indremisjon” er at kanalen er en “internkanal” for dem som allerede er godt kristne (altså indremisjon i motsetning til misjonsvirksomhet / ytremisjon). Språk etc. som benyttes henvender seg slik jeg ser det mot dem som kjenner den kristne sjargongen og terminologien fra før. Det er en del bruk av kanaanspråk!