Ikke følg drømmen din!

Konsert og scene

Jeg dumpet over en kommentar skrevet av Aslak Sira Myhre i “Nye meninger”, Dagsavisens side for kommentarer, analyser og debatter. Tittelen er “Ikke følg drømmen din!” Hans oppfordring er: “Har du unger, vær så snill: Ikke råd dem til å følge drømmen.”

Kommentatoren sier følgende til dette å følge drømmene sine: “Det er på grensa til djupt umoralsk å be folk om følge drømmene sine. Vi drømmer altfor likt, og altfor egoistisk.” Å følge drømmene kan bli dypt individualistisk og egoistisk livsførsel.

De unge utsettes på nettet for “en orgie i selvhjelpsider, karriereråd, billig livsfilosofi og New Age” som støtter opp under drømmen. Filosofien er at den enkelte ikke er alminnelig, og du fortjener å bli sett.


 

I fortsettelsen av denne artikkelen spinner jeg videre på tematikken fra tidligere nevnte kommentar:

Mange (alt for mange!) drømmer om å bli en kjendis – kjent skuespiller, musiker, artist eller tilsvarende. Det er en drøm for mange å bli noe stort innenfor musikk, kultur, kunst, dans, drama eller tilsvarende artisteri. På TV er det støtt og stadig talentkonkurranser av typen Idol, Norske Talenter og “The Stream”. Mange unge drømmer om å bli oppdaget og å få en lysende karriere innenfor slike retninger.

Det er ikke bare innenfor musikk det er mange primadonna-nykker. Noe av det samme er tilfelle innenfor sporten og idretten. Mange har en drøm om å bli en kjent og vellykket idrettsproff.

Jeg vil gjerne kalle en del av disse drømmene for god gammeldags egoisme eller opportunisme. Selvrealisering er målet for enhver pris. Jobben skal være lystbetont, og pengene skal komme lett. Å ta noe samfunnsansvar eller tenke på det kollektivt beste skal tydeligvis ikke den enkelte tenke på.

Det finnes også mange “samfunnssnyltere” som reiser rundt med diverse coaching-liknende opplegg og foredrag. Man skal finne seg selv og lære å realisere seg selv, jf. Maslows behovshierarki der selvrealisering er på toppen. Det indre potensialet skal hentes ut og det er ikke måten på hvor langt man skal nå.

Maslows behovspyramide

Maslows behovspyramide

 

Jeg tror ofte slike opplegg bare bidrar til å skape urealistiske forventninger til livet og ikke minst til å gjøre oss kresne og utskjemte samt egoistiske. Man kan ikke være lykkelig hele tiden, og mesteparten av livet er helt vanlig for de fleste av oss.

Andre ord for det samme rundt dette å følge drømmen sin: Å følge hjertet sitt, sitt indre driv, stole på magefølelsen og sin egen intuisjon. Alt går på å realisere seg selv – selvrealisering, som i neste omgang fort kan ende over i egoisme og opportunisme. (Dette er IKKE en religiøs artikkel, men i kristne trosmiljøer blir det mer fokusert på å følge Jesus enn å følge sine egne lyster, innfall og behov. Dette å skulle følge drømmene sine må vel mer kunne kalles for humanistiske enn religiøse verdier.)

Unge sliter seg ut med å være perfekte, mestre alt, prestere og å være vellykkede. Dette at alle muligheter og drømmer ligger åpne for dem som står på det lille ekstra kan bli litt av et kjør og et personlig press. Gruppepress og forventninger fra venner og familie spiller også inn. En del blir psykisk syke/utslitte av “gamet”, psykiske lidelser inntreffer.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie hadde noen interessante utsagn rundt disse tingene, gjengitt på nettsiden til TV 2 nyheter. Fra nevnte artikkel hang jeg meg opp i følgende sitater:

  • «Livet som ung går opp og ned. Det er ikke sykt – det er helt normalt. Sykt normalt.»
  • «Da jeg vokste opp fikk vi beskjed om å bli noe. Dagens tenåringer får beskjed om at de kan bli hva som helst. Da føles jo ingenting bra nok.»
  • «..mislykket og engstelig også er en del av menneskelivet.»

Hans og regjeringens løsning på problemene er at alle landets kommuner skal ha psykologer fra 2020. Psykologer er helt sikkert er en fin ting, men det bør også gjøres noe mer holdningsskapende for å få redusert problemene (presset) spesielt for barn og unge. Man er bra nok, det “middelmådige” kan være mer enn godt nok.

Alle kan vel ikke leve av “kunstneryrkene” eller andre “høyt på strå”-yrker. Det trenges også personer til “kjedelige og normale yrker” slik som lærere, helsepersonell, renholdere osv. Kunst, musikk og kultur (eller sport for den saks skyld) er kjekke ting i seg selv, men det kan gå inflasjon i hvor mange som skal gå i disse retninger. Noen må ha “vanlige” yrker for å få hjulene til å gå rundt her i landet.

Mangfold og bredde innenfor den frie kunsten og kulturen er viktig. Imidlertid er det litt måten på hvor mange kunstnere som skal gå på kunstnerlønn og statlige subsidier. En viss allmenninteresse (og kommersielt potensiale) må kunsten innfri. Kunst og kultur er ikke akkurat død og liv.

Vi bedriver mye dyrking av idoler og det perfekte her i landet. Det er mange ulike (super)kjendiser, helter, artister, filmstjerner, idrettsstjerner og idoler til enhver tid, og da gjerne spesielt med ungdomsgenerasjonen som sin målgruppe/publikum. Ofte blir det til at slike kjendiser mer eller mindre blir sett opp til og “dyrket” som helter eller nesten som “avguder”. Vanlige mennesker prøver å kopiere disse heltene og bli mest mulig like dem. Enkelte av superkjendisene og idolene er alt annet enn gode og sunne forbilder.

En ulempe med idoldyrkingen er at vi kan ende opp med å se ned på ordinære mennesker, og da spesielt de svake, handikappede/”tilbakestående” og trengende. Vi kan også slite oss selv helt ut av alt strevet med å nå vårt fulle potensiale (jf. Maslows behovspyramide/behovshierarki, selvrealisering). Livet blir en eneste stor konkurranse om å vinne fram med vår vellykkede liv, gjerne i hard konkurranse med andre rundt oss. Det blir sentralt å framstå som lykkelige og perfekte i sosiale media slik som Facebook. Glansbilder skal for enhver pris presenteres. Mange kan i “rotteracet” oppleve å gå på en smell når man ikke strekker til eller på andre måter feiler med sin måloppnåelse.

Å framsette slike tanker som dette kan fort bli dolket ned med at man farer med “Janteloven“. Selv er jeg ganske så lei av å høre om hele “Janteloven” og hvordan den kan bli misbrukt for å tråkke ned enhver form for kritikk. X faktor-loven er neppe så mye bedre enn Janteloven.

På den annen side er det nok mange som lever på en livsløgn eller er drømmende av natur. Hvis disse faktorene ikke tar helt overhånd og ikke helt overtar styringen av livet går det vel som oftest bra. Å ta livsløgnen fra et menneske kan ha litt konsekvenser ifølge Ibsen:

Livsløgn: Begrepet ble popularisert i Henrik Ibsen skuespill Vildanden (1884) med det kjente sitatet «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme».

Kilde: Wikipedia.

 

En liten avsporing: Ikke all fornuftige valg er til syvende og sist så fornuftige likevel. I en periode var jeg overrasket over alle slags “sullehoder” som ville satse på EDB/IKT-studier. Mange personer som slettes ikke interesserte seg for fagfeltet, men som hadde hørt om at det var enkelt å få jobb og at lønningene var gode. De fleste av disse feilet underveis. Man bør tross alt velge et yrke og en utdannelse som gir muligheter, og som oppleves som interessant for personen som det gjelder.

Ikke følg drømmen din for enhver pris. Alle kan ikke bli artist, kjendis, idol eller annen form for kunstnerisk helt. Hvis alle unge skal følge drømmen sin vil vi få en samfunnsutvikling som er langt fra bærekraftig. En god del av de unge må “jekkes ned” og læres opp til å ta til takke med ordinære yrker, og innimellom kan selvbeherskelse i stedet for å fremme sitt ego være en dyd. De fleste av oss har tross alt jobber med moderate lønninger og gjentakende arbeidsoppgaver. Bare på denne måten vil det være mulig å få samfunnsmaskineriet til å gå rundt på en god måte.

Lenker: