Konservativ kristendom, nei takk!

Himmel, fjell og kors

Jeg har tidligere skrevet om min skepsis mot konservativ kristendom (blant annet via blogg og protestside / protestartikkel her i bloggen). Tidligere var jeg nok mest opptatt av de ytre uttrykksformene, mens jeg i de senere år har innsett at det stikker en del dypere enn som så. Konservative kristne – enkelte av dem svært dystre mørkemenn – har en helt annen fortolkning av Bibelen og annet verdisyn enn det jeg selv har.

Arrangementet Oslo Symposium har igjen gitt meg en påminnelse om mitt nei-standpunkt til konservativ kristendom. Oslo Symposium er en konferanse for konservative kristne med venner som har blitt arrangert hvert valgår (2011, 2013, 2015, 2017 og 2019) siden oppstarten i år 2011. HELDIGVIS har vi nå fått en motkraft i form av “Drivkraft – kristendemokratisk nettverk”.

Oppdatering: Omtale (i hovedsak forhåndsomtale) av Oslo Symposium 2019 har blitt føyet til senere i denne artikkelen.

Oslo Symposium 2017 ble arrangert 3.-4. mars 2017. Nok en gang ble det snakket om “kristne verdier” og verdikonservative verdier “vi” må kjempe for. Diverse Israel-venner, konservative politikere og representant fra mikropartiet Partiet De Kristne var blant dem som deltok med program.

Konferansen og de involverte personene jobber mot “avkristning av Norge” og for at “kristne verdier” skal få større plass i vårt samfunn. Tidligere, før vi fikk dagens regjering, hevdet de at rødgrønn politikk har medført en negativ utvikling for Norge som de ønsket å snu. De påstår at de avholder konferanser som fokuserer på aktuelle verdispørsmål i Norge og internasjonalt.

Under Oslo Symposium 2015 var de visstnok opptatt av: Å kjempe for å få KrF i regjering, unngå at Jonas Gahr Støre (Ap) får makt og unngå islam-innflytelse (“Snikislamiseringen”) for å forhindre at “våre verdier trues”.

Ifølge intervju i Vårt Land med Bjarte Ystebø er de i hovedsak fornøyd med dagens sittende borgerlige (blåblå) regjering, utenom at de visstnok skulle ha ønsket at KrF hadde vært en del av den. (Etter at dette ble skrevet har han fått innfridd sitt ønske at også KrF har blitt del av regjeringen.) Han sier videre: “Vi har ikke glemt de åtte årene med rødgrønt styre og at den borgerlige seieren var hardt tilkjempet.” Bjarte Ystebø er ellers nettredaktør og assisterende redaktør for den tvilsomme nett- og papiravisen Norge IDAG.

Jan Hanvold med Trump-lue, OS2017

Sentrale aktører bak konferansen er blant annet Norge IDAG, KristenFolket, ICEJ (International Christian Embassy Jerusalem) og ikke minst enkeltpersonene Anita Apethun Sæle og Finn Jarle Sæle. Selv påstår Oslo Symposium at de er: “Norges viktigste verdimønstring. Oslo Symposium er en konferanse som fokuserer på aktuelle verdispørsmål i Norge og internasjonalt.”

Konferansen har blitt en viktig møteplass for de konservative, både for dem som er Bibelkonservative kristne og de som er politisk konservative. Ifølge enkelte av deltakerne er sosialisme og rødgrønn politikk roten til alt vondt, hvorav denne rødgrønne politikken blant annet bidrar til å avskaffe verdisamfunnet og kristendommen i Norge.

TV Visjon Norge-gründeren Jan Hanvold bidro selvsagt også til OS2017. Han både hadde et innlegg under konferansen hvor han formidlet sin alternative virkelighetsforståelse. Dessuten ble konferansen formidlet via TV-sendingene til TV Visjon Norge. Hanvold har mange ganger uttrykt sin støtte til høyrevridd politikk, Trump og hans store beundring av USA. Konferansen var nok midt i blinken for ham.

Anders Torp har hos “VG Meninger” kommet med et betimelig innlegg (tittel: “Politikerne gir blanke”) rundt ledende politikeres deltakelse på konferansen (OS2017). Politikere fra høyresiden både deltok og bidro til konferansen i form av foredrag/innlegg uten å stille kritiske spørsmål til opplegget. Alt gjøres for å sanke stemmer knyttet opp mot det kommende valget. Tidligere fokus på skadelig trosutøvelse og usunt religiøst lederskap i kristenfundamentalistiske (“innesnødde“) miljøer er glemt.

For meg framstår Oslo Symposium som en usmakelige sammenblanding av kristentro, kristne verdier og politikk. I hovedsak forfektes en politikk på den politiske høyresiden, noe som innebærer at partier slik som FrP (Fremskrittspartiet), Partiet De Kristne (PDK) og Kristelig Folkeparti (KrF) (og muligens Høyre også?) er de eneste saliggjørende partiene for “skikkelig kristne”.

Etter mitt syn bruker “gjengen” mye overdrivelser, overdramatisering og de prøver å generalisere deres egen kristendomsforståelse til å være den eneste riktige. Jeg opplever det som om de tror at kun de er det rette “Kristenfolket” og er rettroende og Bibeltro nok.

Noen stikkord om hvordan jeg oppfatter Oslo Symposium 2017 ut fra det skrevne ord i media:

  • Konferansen er et samrøre mellom tro og politikk innenfor et kristenkonservativt landskap.
  • Høyreorienterte kristne har mer eller mindre tatt monopol på kristne verdier og verdispørsmål.
  • Konferansen og en del av talerne beskriver en virkelighet som jeg ikke kjenner igjen rundt tingenes tilstand i Norge på det religiøse området (kristendommens plass).
  • Et mål er å sikre en ikke-sosialistisk regjering ved valget til høsten. Med videreføring av dagens konservative regjering blir alt så bra.
  • Den politiske høyresiden (ensidig) lovprises. At f. eks. FrP kjemper for aktiv dødshjelp, fri flyt av alkohol og søndagsåpne butikker er visstnok helt ok.
  • Typiske “venstrevridde” verdier” slik som disse er null verdt for “gjengen”:  Redusere de økonomiske forskjellene/ulikhetene mellom fattig og rik, kampen for de svake i samfunnet, human asylpolitikk, restriktiv alkoholpolitikk, miljøvern og offensiv utviklingspolitikk/bistandspolitikk.
  • Indirekte og underforstått står Oslo Symposium og kristenfundamentalistene for verdier slik som: Økt rasisme, fremmedfrykt, hat og inhuman asylpolitikk/flyktningpolitikk. Det dyrkes fram større forskjeller mellom rike og fattige, mindre plass til solidaritet med de svake i samfunnet, økt egoisme, økonomisk griskhet, polarisering mellom grupper/ gruppekonflikter, dømming og moralisme. De viser ganske så stor mangel på nestekjærlighet og medmenneskelighet overfor svake grupper.
  • Kristne splittes og settes på valg politisk sett. Å være kristen på den politiske høyresiden er helt ok, det er ikke så ok å tilhøre sentrumssiden eller venstresiden.
  • Arbeiderpartiet (Ap) blir beskyldt for å skape rom for avkristning av Norge samt muligheter for at “sekulær fundamentalisme” kan oppstå.
  • En rødgrønn framtid vil bety mer intoleranse og en mer negativ holdning til kristendom og kristne hevdes det.
  • Venstresiden blir dømt “nord og ned” pga. saker slik som for liberal abortpraksis, ekteskap mellom likekjønnede tillates og manglende Israel-støtte.
  • Kristenfolket og venstresiden har historisk sett hatt en tilnærmet felles historie, men det blir ingen felles framtid.
  • Konferansen bidrar til å skape skiller/splid og maner fram skremmebilder. Det blir gravd grøfter der det burde ha blitt bygd broer
  • Kristne blir generaliserte. Alle kristne støtter ikke opp om Oslo Symposium sine verdier og valg.
  • På mange måter prøver konferansen, “Kristenfolket” og støttespillerne å ta monopol og enerett på kristne verdier og tro.
  • De representerer for meg en annen og ukjent religion enn den kristendommen jeg kjenner.
  • En alt for belærende tone rundt hva som er “rett tro” og krav til politisk syn framsettes.
  • Troen og verdiene som presenteres er ukjente for mange av landets kristne.
  • For mye fundamentalisme og fundamentalister (ekstreme krefter) som slipper til.
  • Alt i alt er konferansen kraftig inspirert av konservative kristne i USA og “Tea Party”-bevegelsen. Trump og Listhaug er store helter.
  • Konferansen tar lite hensyn til kristent mangfold og at kristne enkelt og greit ikke er en ensartet homogen gruppe hvor alle tenker politisk likt. Kun troen knytter oss sammen.
  • Et interessant spørsmål: Hvor stort potensial har Oslo Symposium? Se Dagen-kommentar rundt denne problemstillingen, hvor det hevdes at konferansen inntar et ledig rom. Pr. dags dato er betydningen ikke all verdens stor (ca. 700 akkrediterte i 2017). Gråhårfaktoren er nok ganske høy og oppslutningen er ikke alarmerende høy. Men i framtiden?
  • Selvsagt har konferansen all rett til å eksistere, da jeg naturligvis støtter opp om religions- og ytringsfrihet.

Fakta om Oslo Symposium ifølge avisen Dagen: “En politisk konferanse som ønsker å bygge på en ideologisk kristen verdiplattform.” De er altså opptatt av det de selv kaller for “kristne verdier” og “verdispørsmål”, og det høres nesten ut for at de har klar en generalisert og objektiv liste med “kristne verdier” som alle kristne kan enes om. Det kan virke som om de tror at kristne er en homogen gruppe der alle er enige i deres kristenforståelse og Bibeltolkning. Imidlertid er nok sannheten at kristne ikke er en homogen gruppe. Det er helt menneskelig og naturlig i dagens moderne, opplyste og komplekse verden at det finnes ulike politiske syn og interesser blant de troende.

Oslo Symposium 2019 (OS2019)

Når dette skrives i november 2018 har ikke Oslo Symposium 2019 blitt arrangert ennå. Nevnte arrangement planlegges gjennomført 15.-16. mars 2019 i Oslo Kongressenter.

De påstår nok en gang å representere “den kristne grasrota”, og arrangementet skal være “kristenfolkets samling”. (Hvilken grasrot, og hvilket kristenfolk lurer nå jeg på? Deres snevre syn ekskluderer MANGE!).

Av saker de er opptatt av kan følgende nevnes:

De skal angivelig være opptatt av verdisaker og kristne verdier. Mer avkristning av landet ønsker de ikke, og denne avkristningen kan visstnok stoppes ved å holde Arbeiderpartiet og andre “sosialister” borte fra makta.

Deres kristne parallellsamfunn og fantasiboble er det lite grunn til å rope hurra for. Jeg anser nok hele arrangementet som ganske så fundamentalistisk, med fundamentalister i ledelsen. Masse konspirasjonsteorier og hersketeknikker får råde. En ny “åndselite” ønskes innført, hvor det pøses på med krekende oppførsel overfor dem som ikke er med på laget. Politisk sett ligger de langt ute på ytre høyre, og forunderlig nok består “gjengen” av en god blanding av konservative kristne og ekstrem-karismatikere som står sammen.

Jeg håper virkelig at både talere og deltakere tenker seg grundig om før de deltar på et slikt arrangement som dette. Man skal ikke undervurdere den legitimerende effekten deltakelsen innebærer. Å støtte opp om arrangementets høyre-politiserte syn, trangsynthet og smalsporenhet for øvrig burde ikke appellere til mange kristne. (Utenom noen mørkemenn fra sør-vestlandet da.)

En omtale av arrangementet hentet fra ukesavisen Norge IDAG – selvsagt positiv når den kommer fra den kanten: Norge IDAG: Oslo Symposium 2019.


Oslo Symposium 2019: Nei takk!

Oslo Symposium 2019: Nei takk!


Oslo Symposium 2019 del 2

Igjen har Bjarte Ystebø uttalt seg om Oslo Symposium 2019 i sin egen avis, Norge IDAG, hvor han er assisterende redaktør. Lenke til innlegget:

Noen punkter fritt gjengitt fra innlegget, hvor jeg har føyet til litt egne tanker i tillegg:

  • Utgangspunkt: Det norske flagget har korset som et synlig symbol på knytingene mot evangeliet om Jesus. Norge har vært et kristent land eller nasjon i 1000 år, som ønskes videreført.
  • Det virke som om Oslo Symposium tror på at de har hele den kristne grasrota på sin side.
  • Det advares om en kamp om Norges sjel og framtid hvor noen angivelig vil fordrive kristendommen fra samfunnet.
  • Sekulærfundamentalisme som vil ha bort kristendommen og kristne verdier er fienden.
  • (Om ikke ordet forfølgelse direkte benyttes, virker det nesten som om det er dette han prøver å påberope finner sted overfor de “rettroende”.)
  • Selvsagt er han også innom temaet Israel og jødene, hvor “gode kristne” må være Israels beste venn.
  • Fiender og fiendebilder samt konspirasjoner ser de over alt!

Nei, fysj og fy. Den kristentroen og samfunnssynet som denne gjengen presenterer vil jeg ikke ha noen befatning med. Dette representerer et mørkt gufs fra en fortid som jeg trodde var forbi. Deres trangsynthet bidrar nok til vel så mye avkristning som de nevnte eksterne truslene.

 

Nok en “økt” om Oslo Symposium 2019 (dvs. del 3):

Verdidebatt.no (Oddbjørn Johannessen): Oslo Symposium – nok en gang

Sitater og annet “stjålet” eller “lånt” fra nevnte innlegg:

  • Sentrale saker under Oslo Symposium 2019: Israel, abort og forholdet til homofili/likekjønnede ekteskap.
  • “Dette er vel det nærmeste vi kommer den reaksjonære, amerikanske Tea Party-bevegelsen på norsk.”
  • “…er det politiske grunnlaget en fundamentalistisk lesning av Bibelen, utmyntet i noen symbolsaker bakt inn i et sterkt høyreorientert univers.”
  • “Kristenfolket”: “..og meningen er åpenbart å fortelle verden at det her er snakk om det egentlige, det sanne kristenfolket (i bestemt form!)”
  • “Ikke overraskende stiller det semi-teokratiske Partiet De Kristne (PDK) med flere talere.”
  • “I tillegg finner vi noen av landets mest kontroversielle, ekstremkarismatiske predikanter.” F. eks. på slike: Jan Hanvold (TV Visjon Norge) og Stephan Christiansen (tidligere Jesus Revolution). Fra USA: Michelle Bachmann, Tea Party-leder i den amerikanske kongressen.
  • “Det er som det skal så være i en slik amerikanskinspirert, kristen-reaksjonær setting.”
  • Andre på talerlisten: Finansminister Siv Jensen, Christian Tybring-Gjedde, Sylvi Listhaug, Hanne Nabintu Herland, Kjell Ingolf Robstad (KrF), Knut Arild Hareide, Civita-leder Kristin Clemet, Mímir Kristjánsson (Klassekampen/Rødt).
  • “Men kjendisene bidrar til å gjøre religiøse ekstremister som Jan Hanvold og Stephan Christiansen stuerene – og gir indirekte anerkjennelse til symposie-støttespillernes oppfatning av at politikk er “åndskamp”.”

 

Og:

“Dessverre overses det i samfunnsdebatten at denne reaksjonære kristendoms-varianten presser seg på også i Norge. Aksjoner mot abort og homofili er nå kampsaker i et nytt fellesskap..”

“Oslo Symposiums arrangør, Dagen-redaktør Bjarte Øystebø, sier selv at han henter sin inspirasjon fra USA og landets Family Research Council.” …. “Og jeg sier: Akkurat noe sånt er det Norge ikke trenger.”

Kilde: Dagbladet Debatt (Levi Fragell): Reaksjonær kristendom – Når katolikker og pinsevenner slår seg sammen …

 

Knut Arild Hareide (tidligere partileder KrF) ble utsatt for buing på Oslo Symposium 2019, i forbindelse med at han kritiserte mange kristnes ukritiske støtte til populistisk tankegods fra Donald Trump. Snakk om total mangel på normal folkeskikk og skikkelig oppførsel fra såkalte “gode kristne” mennesker. Slike mennesker er det lite grunn til å ta seriøst.

“Kristenkonservative Oslo Symposium er en av de kjipeste konferansene i året. Her dukker det opp alt fra amerikanske homohatere og abortmotstandere til kristen-svindlere som Jan Hanvold fra Visjon Norge.”

Kilde: Lilletinget på Facebook 27.03.2019.

 

Mitt ståsted politisk sett er nok rødgrønt. Jeg er kristen og jeg er opptatt av at kristendommen fortsatt skal få ha sin rolle i samfunnet. Imidlertid sliter jeg med “Kristenfolket” sitt anti-ståsted mot rødgrønn politikk og sosialisme, og ikke minst alt det de prøver å gi den rødgrønne sida skylda for. Kristensosialist aksepteres ikke i den gjengen, nei.

Valg 2017: Stortingsvalget 2017 ble avholdt med elendig resultat. Se min Valg 2017-artikkel her i bloggen.

I forbindelse med Oslo Symposium 2015 skrev Alf Gjøsund i Vårt Land en veldig bra kommentar som jeg har tatt meg den frihet å “stjele” noen sitater fra:

  • Deltakerne på samlingen: Kristen-Norges outsidere. De som aldri gir opp. De har ikke fulgt med i tiden.
  • TV-stasjonen til en av symposiets talere, Jan Hanvold, har kanskje skremt flere bort fra kristendommen enn Human-Etisk Forbund.
  • Ifølge deltakerne på konferansen: Norge er fullt av fiender. De heter homobevegelse, statsfeminisme og islam, og alt omfavnes av “venstresiden”.
  • Lovene som tillater abort og homofile ekteskap, må oppheves. Gudsfrykten må tilbake, svarer de.
  • Dette er mennesker som tror at Norge kan bli et homogent, kristent samfunn igjen, slik det var for 100 år siden.
  • Når temaet blir islam og muslimer blir ordene harde og latteren og den ivrige applausen mer usmakelig.

(Som forventet (?) fikk kommentatoren en del “pepper” for sitt innlegg. Usmakelig kommentar, dette kan ikke være skrevet av en troende skribent, Vårt Land kan ikke være en kristen avis osv. Det er tydeligvis ikke rom for å stille høyst betimelige spørsmål uten at de konservative kristne går i sine skyttergraver.)

I Norge har vi heldigvis ytrings- og religionsfrihet. Det gjelder å utnytte denne friheten for å få spredt Guds ord. Vi kristne må fungere i dagliglivet som formidlere av Guds ord. Å beskylde en bestemt politisk retning for avkristning er ikke særlig fruktbart etter mitt syn. Jeg har heller ikke noen tro på at alt vil bli så meget mye bedre med borgerlig eller høyrevridd regjering slik vi nå har.

I forbindelse med Oslo Symposium 2017 hadde Helge Simonnes et interessant innlegg i Dagsavisen, Nye meninger. Tittelen på innlegget var: “Guds vilje på Oslo Symposium”. Jeg gjengir følgende sitat fra nevnte innlegg:

  • “Det er knapt mulig å finne noe politisk-religiøst arrangement som er så inspirert av den amerikanske høyresiden som dette. Budskapet er ikke til å ta feil av: En venstreside i maktposisjon er en ulykke for Norge.”

Med andre ord: En konferanse med et svært høyrevridd syn på verden, med en noe tvilsomme (sammen)blanding mellom religion/tro og politikk.

Jesusfolket

Jeg er enig i det som tidligere stod på Jesusfolkets nettside: “Tror du at ditt politiske ståsted definerer deg som en del av kristenfolket eller ikke? Det er en misforståelse. Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. Du er faktisk fri til å stemme hva du vil uten å risikere Guds vrede.”

Kristenfolket, som Bjarte Ystebø med venner står bak, skal ifølge sin nettside blant annet jobbe for: “Kristenfolket – felles samling for kristne verdier. Vi er en grasrotorganisasjon som tror på et Norge bygget på kristendom og kristne verdier. Gjennom flere tiltak arbeider vi for å vise hvordan kristendommen har vært en velsignelse for landet, og hvorfor vi fortsatt må bygge på den arven.” Selv om jeg er kristen kjemper “Kristenfolket” for verdier og har en virkelighetsforståelse som ikke jeg kjenner meg igjen i. De får ikke min støtte!

Det er frekkhetens nådegave og identitetstyveri å kalle en politisk bevegelse for Kristenfolket. Kristenfolket er en ekstrem og politisert gruppe som stjeler kristenidentiteten fra oss andre. Ellers er konservative kristne flinke til å innta offerrollen, selv om de tross alt i det kristne landskapet er en solid maktgruppering som trør andre flatt. De mer eller mindre påberoper seg den eneste sanne lære og tro. Gruppa oppfører seg som om de har enerett på sannheten og den eneste riktige troen, dvs. en oppførsel ikke så ulikt en sekt.

Alt i alt har jeg liten tro på at det finnes et felles verdisett som alle kristne kan enes om. Kristne er ikke en ensartet homogen gruppe. Politisk sett finnes det kristne i alle politiske leirer. Bibelen gir heller ikke klare (verdimessige) svar på alle livets spørsmål.

I starten av 2017 er det i gang et arbeid for å få stiftet “Frimodig kirke” (FK). “Frimodig kirke” skal visstnok være et “nettverk for bekjennelse og fornyelse i Den norske kirke”. De hevder: “Innføringen av en ny lære om ekteskapet i Den norske kirke (2017) medfører et brudd med det læregrunnlaget som er entydig ut fra Den hellige Skrift og den økumeniske tradisjon og utfordrer derfor selve bekjennelsen.”

Stønn. Altså nok en konservativ bevegelse som har “enerett” på alle de korrekte svarene. Navnevalget er også etter mitt syn ganske så tåpelig. Konservative kristne er altså “frimodige” mens liberale kristne ikke er det? Navnet sier lite om hva slags “mørkemannsbevegelse” nettverket er.

En del konservative kristne representerer en kristendiktatorisk bevegelse, hvor et mer eller mindre kristendiktatur forfektes. De ønsker at landet vårt skal være kristent styrt, uten å ta hensyn til ytrings- og religionsfriheten til ateister, agnostikere, humanister og mennesker med andre religioner og trosretninger.

Jeg ser det som særdeles viktig å respektere ytrings- og religionsfriheten, hvor vi kan leve et liv i frihet og gjøre våre egne personlige og selvstendige valg på det religiøse området. Å påtvinge religiøsitet eller kristendom på et helt lands befolkning er ikke ønskelig sett fra mitt ståsted. Religionstvang er misforstått kristendom, og det representerer en teokratisk, diktatorisk og autoritær tankegang/tankesett som ikke passer inn i dagens moderne Norge. En slik religionstvang er noe som tilhører en fortid som vi er lite stolte av.

Jeg ønsker ikke å være del av et Norge der konservative kristne og/eller “overåndelige” vinner gjennom med sitt Sharia-liknende samfunn, hvor deres forvridde konservative kristendom med tilhørende verdier skal få styre. Jeg slår heller et slag for dagens delvis sekulære samfunn hvor det er en viss avstand mellom politikk og kristendom, men hvor ingen blir forhindret fra å ha sin tro eller til å være ikke-troende.

En bok som jeg ikke har lest, men som sannsynligvis hadde vært en interessante bok å lese, er boka “Guds lobby” (2015) skrevet av Ingrid Vik. Ifølge bokens bakside: “I ‘Guds lobby’ møter vi mennesker som jobber mot abort og for Israel, og som har utnevnt venstresiden til sin fremste fiende.” Videre litt fritt gjengitt: Kristenkonservative har hatt bedehusene som sin hovedarena, men nå har de blitt politiske og trer inn i offentligheten med sterke og tette koblinger mot politikkens borgerlige side (blå politikk). De kjemper med bruk av moderne strategier, men med mål om å få gjennomslag for gammelt tankegods. De tror selv på at de kjemper en kamp i tråd med Guds vilje, og målet er å forandre Norge. Grøss og gru, jeg håper de ikke får stort gjennomslag med sin fortids kalde gufs av en politikk!

Hva jeg ærlig og oppriktig synes om hele det konservative bedehusmiljøet framgår av artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom” og underpunktet “Angående det konservative bedehusmiljøet”. Jeg er absolutt ikke begeistret for deres konservative tilnærming med all sin dom og bud. F. eks. har jeg ikke noen særlig sans for det følgende organisasjoner står for: Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), Indremisjonsforbundet (ImF) og til dels Normisjon. Selv er jeg troende, men jeg sluker ikke alt som skjer i kristendommens regi rått.

Enkelte konservative kristne prøver å vinne gjennom med sitt tankesett gjennom diverse konspirasjonsteorier. Personlig er jeg ikke særlig glad i ønskene til enkelte konservative kristne at deres vridde kristendom skal få en sentral plass i samfunnet inkludert i politikken. Forhåpentligvis vil dette aldri finne sted.

Kristenkonservative prøver innimellom å framstå som forfulgte ofre, en liten minoritet som stadig blir overkjørt (offerrollen). I realiteten begynner de å bli en relativt sterk maktgruppe med politiske koblinger mot politikkens høyreside. Konservative kristne har fram til nå vært en relativt marginal og lite betydningsfull gruppe, men jeg frykter altså at dette er i ferd med å endre seg.

Slike kristne – konservative kristne og Oslo Symposium-sympatisører – forventer å bli vist respekt og toleranse, men selv har de ikke særlig mye av dette overfor dem som tenker annerledes enn dem selv. F. eks. er det ikke populært å være kristen og samtidig flagge sin støtte for rød-grønn politikk.

Det virker som om miljøene som støtter opp om Oslo Symposium har en helt annen virkelighetsforståelse enn oss andre. De driver en form for kulturkrig, og de prøver å framstå som martyrer og inntar ofte offerrollen. De påstår gjerne at de blir forfulgt og motarbeidet for sin “rette” tro. Venstresiden, og da spesielt Arbeiderpartiet, er utpekt som folkefiende nummer en i slike miljøer. Støtte av Israel og kampen mot abort er også sentralt for slike miljøer. En helt i slike miljøer er personer slik som Sylvi Listhaug, og ganske mange sympatiserer med Fremskrittspartiet (FrP).

Konservativ kristendom forbinder jeg ofte med masse menneskeskapte bud og regler. Bibelen er ikke bra nok i seg selv. I tillegg må man ha en hel rekke tilleggsregler for riktig livsførsel for å kunne kalle seg en ekte kristen. Man bør være en dyster mørkemann for å passe inn, og det meste som er gøy er forbudt. Man skal skikkelig skille seg ut fra og ta avstand fra verden rundt for å kunne være en ekte konservativ Bibeltro (“bokstavtro”) kristen. Abort, “uryddige” familieforhold, “trusekanten” og homofili er typiske fy-fy saker for slike kristne.

Jeg vil overhodet ikke innordne meg under deres snevre og gammeldagse regelsett, kristendommens versjon av Sharia-lovgivning.

Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Espen Ottosen

NLM er en frittstående kristen, luthersk misjonsorganisasjon, og den er vel pr. dags dato Norges største misjonsorganisasjon (målt i medlemmer). Selv hevder de vel å stå for tradisjonell eller konservativ kristendom. Blant annet er de “kjent” for å kjempe for et klassisk kristent syn på samliv og ekteskap, og for sin motvilje mot likestilling og likeverd mellom kjønnene.

En sentral person i alt dette er informasjonsleder Espen Ottosen. Selv opplever jeg ham som en noe “slitsomme mørkemann”, og jeg har vel strengt tatt problemer med å forstå at noen “gidder” å høre på ham. Ganske så teologisk trangsynt det som ofte presenteres.

Det er greit nok i seg selv at han og organisasjonen har et konservativt syn. Dette er selvsagt fullt lovlig i religionsfrihetens navn. Det jeg ikke kan godta er hans og organisasjonens generaliserende dom og død over oss andre som ikke deler hans / deres snevre Bibelfortolkning. Det blir for meg en simpel form for hersketeknikk de prøver å nyttiggjøre seg av.

Nei, NLM er IKKE plassen for meg!

 

Nettavisen “Fri tanke” eid og finansiert av Human-Etisk Forbund har innimellom noen interessante artikler og vinklinger. I en god del saker er jeg nok mer enige med Human-Etisk Forbund enn med enkelte kristne grupperinger. I starten av november 2019 publiserte “Fri tanke” en artikkel om det kristenkonservative europeiske nettverket “Agenda Europe. De – “Agenda Europe” – prøver å vinne gjennom med sin konservative kristentilnærming, blant annet innenfor det politiske. Nettverket opererer delvis det skjulte.

Noen av deres saker: De kjemper for et “tradisjonelt” familiesyn (kun ekteskap mellom kvinne og mann, restriksjoner på skilsmisse, skeptiske til prevensjon osv.), nei til abort, kjempe mot like rettigheter på tvers av kjønn og seksuell legning  og kamp mot aktiv dødshjelp, surrogati og alle former for bioteknologiske inngrep. Videre ønsker de å misbruke “religionsfriheten” (frikort) for å kunne diskriminere. Nettverket jobber for å reversere liberale lovreformer og å returnere til det de anser er en “naturlig” tilstand der homofili er synd og abort er drap.

Fysj og fy, altså. Dette tar kaka innenfor mørk kristengalskap. Videre skal man heller ikke kimse av eller å glemme det internasjonale nettverket til Kristen Koalisjon Norge (KKN), som delvis står for noe av det samme.

Når jeg først skriver om konservativ kristendom er det vel vanskelig å komme unna pietismen, som til tider er en styggedom i dagens moderne verden. Pietismen har fremmedgjort mange fra den kristne troen, og til og med fradømt / tatt troen fra enkelte (menneskelagde lister – moralbud – over ditt og datt som må til for å kunne kalle seg en ekte kristen). Mye rart finner også sted innenfor Bibelbeltet (i området fra Agder til Møre og Romsdal, eller kysten av Vestlandet og Sørlandet), som i hovedsak er et område som samsvarer med den verste og mest negative utgaven av praktisk pietisme i dagens samfunn.

En del konservative kristne støtter nok det stiftelsen MorFarBarn står for. Spesielt står den konservative troen – pietismen – seg fortsatt godt i Bibelbeltet. En god beskrivelse av falskheten og dobbeltmoralen innenfor konservativ kristentro finner man i sangen “Fru Johnsen”:

Fru Johnsen (Inger Lise Rypdal)

Jeg vil fortelle hva som hendte på et sted, helt innerst i en fjord. Der bodde tusen frelste, pluss en tenåring, og hennes unge mor. Da skolen var slutt en sommerdag, kom datteren løpende som gal, og hun sa: mamma, her er brev til deg fra tilsynet for høg moral.

I brevet sto: Fru Johnsen, De fostrer dårlig dotter Dykkar sjølv, Ja de har altfor korte skjørt, og det seiast at De stundom drikker øl. De må kome på eit møte, det er no ikveld, i Bedehusets sal. Vi må ta dotter Dykkar frå Dykk, helsing Tilsynet for høg moral.

Klokken syv den samme kvelden startet møtet, og med ett så smalt en dør. Og like inn i salen kom Fru Johnsen, kledd i miniskjørt som aldri før. Først da hun nådde prekestolen, snudde hun, og så ut på den fulle sal og sa: Jeg har litt å si til Dere, voktere av stedets moral.

Der på første benk er bygdas lærer, flere ganger var han på min dør, og om hans kone var alene når han trodde? Gå spør han, de som tør… Og sekretæren Deres doktor, kan De si oss hvorfor hun dro bort så brått, og kan de reise Dem, herr ordfører, og si hvor mange drinker De har fått.

Vår kjære pastor og herr lensmann, de som står i spissen for moralen vår, det var vel altervin på flaskene som Dere bar inn bakveien i går? Er det fra denne samling hyklere jeg hører at jeg ikke strekker til??? – fordi min skjørtekant er nærmere den himmel dere aldri kommer til.

Ja på denne måten hendte det, jeg vet det for jeg var i samme sal, og jeg hørte mamma slå ihjel “Tilsynet for høy moral”.

Jeg hørte mamma slå ihjel “Tilsynet for høy moral”

 

Moralen kan være så som så i enkelte miljøer av de som beskrives i dette innlegget, og det er heller ikke så veldig uvanlig med en porsjon dobbeltmoral. Nevnte sang tar en del av dette på kornet. Visstnok er sangen ganske så direkte oversatt fra amerikansk, men treffer likevel spikeren på hodet når det gjelder norske forhold. Sangen skapt visstnok en viss debatt da den i sin tid ble lansert (1968).

Konservative kristne påstår ofte at deres ytrings- og religionsfrihet er truet og stadig blir innskrenket. Det snakkes om at kun “eliten” og de med “politisk korrekte” meninger slipper til i debatten. De konservative kristne blir mer eller mindre utsatt for forfølgelse hevdes det. Takk og pris at folket har våknet opp og ikke lenger aksepterer slik dømmende virksomhet som konservative kristne bedriver.

Selvsagt må jeg akseptere at det finnes konservative kristne. Det jeg derimot ikke helt klarer å godta er deres behov for å generalisere og mene at deres kristenforståelse og syn er det eneste riktige som alle kristne bør dele. Andre annerledestenkende kristne blir dømt som ikke kristne nok eller ikke Bibeltro nok. De konservative kristnes kristendomsforståelse og trosfortolkning skal for enhver pris tres ned over ørene på oss andre, noe jeg ikke finner meg i! Alle kristne har ikke et felles verdigrunnlag som man kan enes om. Bibelen er og blir en tvetydig bok. Jeg klarer heller ikke å se den bevisste rødgrønne politikken for avkristning som de hevder har funnet sted.

Igjen: Konservativ kristendom, nei takk!

Flere lenker:

Publisert første gang 3. mars 2013, senere oppdatert og utvidet.




Kristne verdier – et ullent og tvetydig begrep

Kors og Bibel, illustrasjon hentet fra Christian Art.

Jeg har tidligere her i bloggen flere ganger vært innom begrepet “kristne verdier”. Nå fant jeg ut at det var på tide å skrive en egen artikkel som kun omhandler dette temaet.

Hva er kristne verdier, sånt egentlig? Ja, det samme har ofte jeg lurt på.

Kristne verdier er som overskriften delvis antyder et ullent, kunstig og misvisende begrep for meg. Det høres nesten ut for at det foreligger en objektiv liste med verdier eller kristen kulturarv som alle kristne kan enes om, noe jeg på det sterkeste ikke kan si meg enig i. Dessuten kan vi alle ha godt av å få litt endringer i verdier og verdigrunnlag. Kristne verdier er et ca. like diffust begrep som norske verdier.

Kristne er ikke en homogen gruppe. Kristne er vel heller en svært fragmentert gruppe der meninger og verdier spriker i alle retninger, både politisk sett og trosmessig. Ikke så mye mer enn troen holder oss sammen.

En uomtvistelig objektiv liste med kristne verdier lar seg ikke utarbeide. Dessuten står det ikke i detalj svart på hvitt i Bibelen hva vi kristne skal mene i alle saker, selv om enkelte Bibeltro påstår så.

Aktuelle saker: – Kristnes støtte til USA-president Donald Trump finner jeg meget kritikkverdige.- Ja takk til oppmykning av bioteknologiloven, på tross av min kristentro. Hold ellers god avstand til TV Visjon Norge!

Hvordan fastsetter man hva som er omforente (felles) kristne verdier? Hvem har definisjonsretten på hva som er kristne verdier? Hva er fundamentalt kristne verdier? Mange mener at de har blitt gitt rollen til å fastsette og å bestemme slik ting, men jeg stiller meg svært skeptisk til enkelte av “profetene” som høyest flagger såkalte kristne verdier.

Både Krf, Partiet De Kristne, Kristen Koalisjon Norge (KKN), MorFarBarn, den høyrevridde Oslo Symposium-gjengen, andre konservative kristne, ekstrem-karismatikere, TV Visjon Norge og diverse andre kristne konstellasjoner hevder alle at de kjemper for kristne verdier. Det hevdes at det er viktig å verne/beholde de kristne verdiene og vår kristne arv. Selv om jeg er en troende kristen deler jeg i liten grad deres syn på hva kristne verdier omfatter og hva som er viktig for en kristen å kjempe for og å mene.

Kristne verdier blir i praksis ofte ting slik som:

  • Fremmedfrykt
  • Livredde for muslimer og islam: Redsel for at muslimene skal ta over landet og for islamisering (snikislamisering)
  • Dømming og overdreven moralisme
  • Kverulering med andre kristne, spesielt i forbindelse med diskusjoner på nettet
  • Mange kristne nettroll med sine hatefulle og dømmende ytringer er der ute
  • Baktaling / baktalelse og sladder
  • Ekskluderende og “klikkete” miljøer
  • Sekter og sekteriske tendenser
  • Motstand mot abort og homofili
  • Ensidig dyrking av landet Israel og jødene + deres kultur som en gud/avgud
  • Dyrking av det perfekte
  • Rikelig plass for “Mammon” (pengekjærlighet og materialismen)
  • Griskhet/grådighet og maktsyken med bruk av hersketeknikker har funnet innpass i enkelte kristne miljøer
  • Mas om penger (minimum tienden til menigheten)
  • Gladkristne og/eller mørkemenn
  • Konservativ kristendom og/eller ekstrem karismatikk, jf. TV Visjon Norge
  • Konservativt Bibelsyn hvor alt er forbudt
  • Sex-fikserte og driver med dyneløfting
  • Høyrevridd standpunkt (politisk)
  • Dobbeltmoral
  • Egoisme
  • Mørkemannskristendom med masse synd, lov og dom
  • Forvridd Bibeltroskap som et ideal
  • Homofili som den største dødssynden
  • Overdreven lojalitet må vises mot egen medlemsmenighet og ledelsen av menigheten
  • Kritikk forbudt, berettiget kritikk mot med-kristne brødre og søstre + meninghetsledelse tolkes som satans angrep og angrep mot Gud selv
  • Annerledeshet aksepteres ikke i noen stor grad (er truende, og det koster)
  • Lite rom for mangfold og ulike uttrykksmåter/uttrykksformer
  • Ikke-frelste ses på som litt handikappede som mangler noe sentralt i livet sitt
  • Pripne og motstandere mot det meste som er “gøy”
  • Bokstavelige og/eller sneversynte forståelser av skapelsen og fortapelsen
  • Den lavkirkelige bedehuskulturen har stått sterkt mange steder
  • Sær sang og musikk, enten i form av f. eks. gamle salmer, orgelspill eller i form av meningsløse lovsanger
  • Enkelte vil vel hevde at kristne verdier er bedre enn andre verdier

Og lista fortsetter:

  • Enkelte vektlegger i for stor grad – etter mitt syn – det gamle testamentet (GT). Dette testamentet representerer først og fremst antikk og klassisk jødedom, ikke kristendom. Det er mulig å anlegge en kristen tolking av budskapet, men likevel blir det litt vel mye av det gode. Det er i hovedsak det nye testamentet (NT) som representerer selve den sanne kristendommen med nåde- og kjærlighetsbudskap m. m.
  • Enkelte regner ordningen med kirkeasyl som en kristen verdi. Asylsøkere med utvisningsvedtak har kunnet “søke dekning” i kirkebygg.
  • Berettiget kritikk mot “kristne helter” stemples ofte som falske nyheter og forfølgelse. Enkelte kristne stoler ikke lenger på de etablerte mediene.
  • Snevert konservativt verdisett er saliggjørende, og alt annet som minner om liberale meninger dømmes nord og ned.
  • Falsk fromhet og annen falskhet preger enkelte kristne miljøer.
  • Hat, hets, dømming og uthenging florerer. Kristenhatet – hatet BLANT kristne brødre og søstre – er ikke bare-bare.
  • Ekkokammer-tendenser blant enkelte, der man konstruerer sin egen virkelighet og sitt eget verdensbilde, gjerne kombinert med diverse konspirasjonsteorier m. m. Verden rundt er stygg mot de kristne, og man er et offer i den fæle verden som forfølger “rettroende kristne”. 
  • Enkelte norske kristne er svært “sugne” på det ekstreme, som igjen medfører import av “ny-karismatisk dritt” (ekstremkarismatikk) fra utlandet, og da gjerne spesielt fra USA.
  • Noen kristne kan ha svært radikale meninger, noe denne saken (lenke) er et godt eksempel på. Person som har vært aktiv i KrF og Normisjon er “plutselig” del av Den Nordiske Motstandsbevegelsen (DNM).
  • Er det i Norge muligens litt liten aksept for alternativ tankegang og livsstil, som også slå innover livssynsområdet? Er det et for stort fokus på konformitet og hva som er det “normale” (A4-livet)?
  • Enkelte klarer å få til likhetstegn mellom kristne verdier og (moderne) verdikonservativ politisk tenkning. Dette gjør meg jo ennå mer skeptisk til kristne verdier-begrepet, da jeg slettes ikke selv vil ha noe med den politisk konservative høyresiden å gjøre.
  • Til og med Fremskrittspartiet (FrP) inkludert Sylvi Listhaug prøver innimellom å fronte kristne verdier og å påstå at deres politikk (delvis) bygger på slike verdier. Hvordan de kan klare å hevde dette med overbevisning, og hvordan enkelte kristne i det hele tatt kan støtte eller stemme på dem er for meg et stort mysterium.
  • Det er svært unaturlig for meg å oppsøke kirke på f. eks. 17. mai og nyttår. Slike dager har lite og ingenting å gjøre med det særkristelige.
  • Religiøs nasjonalisme er HELDIGVIS på vei ut her i Norge.
  • Enkelte har stor mistro til vanlige medier, og i stedet støtter de helhjertet opp om alternative medier som er meget tvilsomme.
  • For å dra det litt langt: Er verdslig kunst, kultur (musikk, litteratur, teater, kino, film m. m.) og idrett en Guds velsignelse, eller er det satanistisk, djevelsk og den rake motsetningen av kristne verdier?

Jeg kan vel ærlig og oppriktig si at jeg tar avstand fra alle de verdiene som er listet opp ovenfor. Det er langt ifra en offisiell liste, men etter å ha fulgt med i diverse debatter på nettet sitter jeg igjen med en ekkel følelse rundt at en god del kristne støtter opp om de råtne verdiene listet opp ovenfor.

En litt mer seriøs og “objektiv” tilnærming til “kristne verdier” kan være en liste slik som denne:

  • Kjempe for menneskeverdet og retten til liv
  • Holde fanen høyt for det kristne og humanistiske menneskesynet
  • Kjærlighet, nestekjærlighet (bry oss om vår neste), solidaritet
  • Medmenneskelighet, brorskap, samhold/fellesskap og inkludering
  • Toleranse og respekt, respekt for andre mennesker og deres tro
  • Nåde
  • Rom for tilgivelse, og ikke bruk av blodhevn
  • Lydighet
  • Likhet og likeverd, kampen for de svakeste og kampen mot grådighet og likegyldighet
  • Internasjonalt ansvar
  • Gudsfrykt
  • Sosial rettferdighet og omsorg, kjempe for de svake
  • “God” moral og etikk
  • Sympati med andre mennesker i en vanskelig situasjon
  • Bevare skaperverket (naturen og miljøet)
  • Gudsfrykt og plass til Gud i samfunnet
  • Nøysomhet og hardt arbeid
  • Gjestfrihet og barmhjertighet
  • Kirkeasylordningen
  • Beskytte og forsvare etniske og religiøse minoriteter
  • Forvalteransvar
  • Respekt for skaperverket og livet
  • Frelse via Jesus og evig liv
  • Religions- og trosfrihet
  • Det norske flagget har til og med det kristne korset – til minne om korsfestelsen av Jesus på Golgata – som en viktig del
  • “Inn” i tiden:
    • Beholde K-en i KRLE-faget
    • Fortsatt GOD plass til kristendommen i samfunnet, inkludert innenfor skole og eldreomsorg
    • Restriktiv bruk av bioteknologi
    • Mot menneskehandel og slaveri (det moderne slaveriet, sosial dumping).
  • Enkelte snakker varmt om den verdifulle salmeskatten. Salmer og salmebokas innhold er visstnok verneverdig og verdt å videreføre. Likeså tradisjonelle sangbøker og sangene på bedehus og andre forsamlinger.
  • Ifølge enkelte finnes det angivelig en egen kristen identitet.
  • Markering av kristne høytider, det være seg advent, jul, påske og pinse + den kristne høytidsdagen Kristi himmelfartsdag. Ja takk til å beholde slike kirkelige / kristelige dager som fridager.
  • I et “svakt” øyeblikk kan jeg “innrømme”: Kristendommen og kristne høytider og markeringer (+ kristne verdier generelt) kan sies å være en viktig del av vår felles nasjonale – norske – identitet og kulturarv.
  • Midtsommerfest i form av Sankthans / Jonsok er ikke bare en verdslig feiring. Det er også en markering til minne om fødselen til døperen Johannes.
  • Mange ord og uttrykk har en Bibelsk, kirkelig eller kristelig bakgrunn, f. eks. en David mot Goliat-kamp, Uriaspost, kaste den første steinen, svelge kameler osv.
  • Enkelte “dyrker” haugianismen og arven etter Hans Nielsen Hauge. Ofte blir slike litt vel ekstreme i sin iver etter å etterleve sitt store idol, eller som man ofte pleier å si “mer katolsk enn paven” (selv).
  • Gudstro og religion bidrar til at en del finner meningen med livet, gjennom troen på noe større enn seg selv.
  • Troen gir enkelte mennesker en nødvendig trygghet i livet.
  • Det kristne menneskesynet er positivt i den forstand at det forkynnes at alle mennesker er verdifulle, og alle mennesker har egentlig den samme verdien uavhengig av rang osv. Det kristne menneskesynet sine to hovedpilarer: Nestekjærlighet og forvalteransvaret.
  • Enkelte fronter et “Bibelbasert familieliv”, dvs. ANTI så det holder mot homofile, barnevern og abort.
  • Oslo Symposium-klientellet er en “rase” for seg selv.
  • Ikke-aktive kirkemedlemmer har også sine forventninger til kristen virksomhet, og da gjerne spesielt til det som skjer i kirka. Mennesker er vanedyr og vil gjerne verne om det kjente og kjære. Vi setter pris på en god porsjon med nostalgi og tradisjoner.
  • Det har til dels i enkelte settinger blitt (nesten) et likhetstegn mellom Gud, fedreland og ytre høyre. Kristne verdier kobles sammen med ekstrem høyrepopulisme / høyreekstremisme, kampen mot innvandring, nasjonalisme og nasjonalistiske tilnærminger.

Det er masse fine verdier ramset opp ovenfor, hvor jeg nok kan si meg enig i flere av dem, hvis ikke alle. Imidlertid tenker jeg at hvis jeg skulle satt i gang med å bryte ned de romslige begrepene i listen ovenfor i del-verdier og operasjonalisert dem hadde “galskapen” vært løs. Da kan det godt tenkes at jeg ville ha lagt en hel del andre ting i begrepene og vektlagt på annen måte enn andre kristne.

Fra et innlegg på Verdidebatt.no gjengir jeg også en liste over noen kristne verdier / norske verdier som har forholdsvis lange historiske røtter:

  • Likeverd
  • Barns rettigheter
  • Omsorg for fattige og syke
  • Skole og utdanning for alle
  • Høy arbeidsetikk
  • Sosialt engasjement
  • Godhet
  • Forskjell på arbeid og hvile
  • Ytrings- og organisasjonsfrihet
  • Troen på forvandling (misjonsiver)
  • Integrering?

Enkelte kristne framlegger en praktisk tilnærming og mener at kristne verdier handler om forhold slik som: Engasjement for flyktninger, rusavhengige, fattige barn og klimaet. Det finnes miljøaktivister også innenfor kristendommens rekker. Andre kristne utviser stor fremmedfrykt, bryr seg lite om de svake i samfunnet og gir en lang marsj i klimaet. Så også her kan ulikheter i kristnes vurderinger avdekkes.

Til og med Grunnloven sier noe om saken i § 2: “Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår.” (Men formuleringen har stort rom for tolkning!)

Kong Håkon VII (1905-1957) har visstnok uttalt / sagt følgende:

  • “Det eneste som kan redde verden ut av vanskeligheter og alt det onde, er å vende tilbake til den gammeldagse kristendom med de gamle kristne verdier, som må gjennomsyre et folk hvis vår kultur skal bestå.”

Dette har jeg ikke noe stor tro på! Også andre verdier kan være like så gode som de kristne for å styre et land. Fri og bevare meg for et samfunn hvor styringen er basert på konservativ kristendom. Det er viktigere å hegne om demokrati, menneskerettigheter, åpenhet, frihet, religions- og ytringsfrihet, likestilling, solidaritet, unngå diskriminering, tilgang på velferdsgoder, humanistiske verdier, rom for frivillighet osv. enn å kjempe for et “kristent land”. Jf. norske verdier, som har en god miks av verdier med kristen og ikke-kristen bakgrunn.

Jeg ser at det politiske partiet KrF opererer med følgende tre hovedverdier eller grunnverdier: Det kristne menneskesynet / menneskeverdet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. Dessuten hevder partiet å være et familieparti som blant annet er opptatt av skole og utdanning. Dette høres i utgangspunktet greit nok ut, men når man går mer i dybden på temaet finner i hvert fall jeg KrF som et svært trangsynt bedehus- og Bibelbelte-parti som jeg på ingen måte kan være enig i.

Politikk: Kristne verdier misbrukes til tider politisk, i et splittende og populistisk spill. Å bruke Bibelens (eller Koranens) ord og vers som eneste grunnlag for å fatte politiske beslutninger og standpunkter blir for meg noe feil. Bøkene i seg selv er fine nok dem, men de gir ikke en eksakt navigasjonskurs innenfor politiske og samfunnsmessige beslutninger. Å gjøre religion til politikk er neppe noen god ide. Vår Gud er ikke en politisk personlighet. Imidlertid kan en god del gode verdier hentes ut fra de hellige bøkene som igjen i en viss grad påvirker politiske valg.

Bibel, kors og himmel

Bibelen fungerer i en viss grad som kart og kompass, men absolutt alle svarene på livets spørsmål finnes ikke der.

Uenigheter oppstår fort når man prøver å enes om det Bibelske verdensbildet eller Bibelske prinsipper som kan ha betydning for oss og politikken nå i dag. Masse bygger på tradisjoner og fortolkning av Bibelen. Ikke alltid er tradisjoner eller tidligere fortolkninger “korrekte” eller “riktige” for vår tid. Verden og samfunnet er i konstant endring, og også innenfor kristenheten skjer det utvikling og tilpasning.

En evinnelig debatt er kristendommens plass i skoleverket. Enkelte hevder at skolen skal være en religionsnøytral skole. Spesielt rundt juletider er det stadige kamper rundt om det er ok eller ikke ok at elever deltar på skolegudstjenester. Heller ikke alle skoler tillater kristne møter i regi av f. eks. Laget. Enkelte i styre og stell har enkelt og greit utviklet alvorlig berøringsangst overfor alt som minner om det kristelige eller religiøse.

Å kunne feire jul og å kunne annonsere, skrive og si jule-relaterte ord er for enkelte en viktig del av den kristne kulturarven. Likeså viktig er det å holde hevd på andre kristne dager og høytider.

Kristent barne- og ungdomsarbeid har betydd en god del for ganske mange mennesker i vårt land. Søndagsskole, barnelag/barneforening, gutte-/jentelag, yngres, kor, Ten Sing osv. har vært sentrale aktiviteter, og ganske mange norske artister har startet sin “karriere” innenfor kristne miljøer. Det har vært og er delvis ennå typisk norsk å gå på søndagsskole hvor barna lærer om Jesus m. m.

Enkelte hevder at det finner sted systematiske rettighetsbrudd (barnekonvensjonen og menneskerettigheter) mot barn og unge i trossamfunn, som blant annet inkluderer skremmende / dømmende helveteslære, tukt, dårlig/mangelfull omsorg, overgrep, ekstrem-karismatikk, demonutdrivelser, sosial kontroll og liten reell trosfrihet for barna som vokser opp med “indoktrinerte” / “indoktrinerende” foreldre. Det typisk kristne kan også ha sine skyggesider.


En ting som nesten må nevnes er den lavkirkelige bedehuskulturen. Selv om bedehusene til tider har presentert en mørkemannskristendom jeg tar sterkt avstand fra, har selve bedehuskulturen sin historiske sjarm og nostalgi. Gamle bedehusbygg (gjerne med utedo og trangt kjøkken), interiøret, bildene/”kunsten” på veggene, basar med salg av årer og lodd på bok (på sørvest-landet – Egersundsområdet – rullelapper som lodd), nostalgiske julemesser, juletrefester, bevertning, Kaffelars, syng med den stemme du har, sangen/musikken fra sangboka, bedehusspråket/kommunikasjonen (synd, dom og frelse) etc. frambringer en del positive (og negative!) barndomsminner hos enkelte. Bedehusene har betydd mye for mange, men mye av dette historiske er i ferd med mer eller mindre å dø ut.

Dette bildet kunne ha vært hentet fra et bedehus, men det er faktisk hentet fra min private samling og ikke fra noe forsamlingshus:

Jesusbilde

 

Bedehus og små forsamlingslokaler er en ting. Vi har også en del kirkebygg med lange tradisjoner. Ærverdige kirkebygg og katedraler representerer verdifull kulturhistorie, kristen kulturarv og tradisjoner, men kirkebyggene i seg selv er ikke hellige steder for oss kristne. Det er absolutt ønskelig å bevare slike bygg, men vel så viktig er å bevare en levende tro og la Guds ord (fortsatt) bli forkynt. Primært skal kirkebygg og andre kristne forsamlingslokaler være “levende” bygg og ikke museer, og gamle tradisjoner og historie i seg selv frelser ingen.

Brannen i katedralen Notre-Dame i Paris våren 2019 har vist hvor mye slike bygg betyr for enkelte, hvor mange rikfolk m. m. er engasjert med å gi donasjoner med penger for å få kirkebygget fort på fote igjen. Landet Frankrike framstår i seg selv som et relativt sekularisert land, hvor religion ikke har all verdens mye plass før slike katastrofer som den nevnte inntreffer.

Det er en lei tendens til at man innenfor kristentroen ender opp med en rekke uskrevne regler som må følges. Det oppstår menneskelagde bud og regler, dvs. en form for gjerningskristendom. Det virker som om Bibelen ikke er god nok for enkelte, slik at det som står der må suppleres med menneskeskapte regler som må etterleves for å kunne kalle seg en god kristen.

Den norske kirke har hatt stor makt, plass og betydning i det norske samfunnet i en årrekke. Nå i de senere år har kirka mistet deler av sin tidligere storhet pga. mindre framtredende rolle i samfunnslivet og synkende medlemstall, men ennå har kirka en tålig framtredende rolle som seremonimestere (dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelse). Enkelte kaller kirka for frafallskirken, da kirka angivelig farer rundt med vranglære og har forlatt “den rette vei” i en del etiske og religiøse spørsmål (homofili, abort, gjengifting m. m.).

Enkelte, spesielt konservative kristne, hevder at vår tid er preget av:

  • Manglende kjennskap til kristendommen, ingen Gudsfrykt blant folk flest
  • Samfunnet sekulariseres og Norge forlater Gud (avkristning)
  • Homofili er tillatt, noe som ses på som en styggedom av enkelte
  • Familien i “A4-format” (kjernefamilien) er truet, den tradisjonelle familien og familiebegrepet må beholdes
  • Abortloven er for liberal, en del mener at all abort er uakseptabelt
  • Motstand og kritikk mot Israel og jødene, Guds utvalgte folk
  • For liberal bruk av bioteknologi og fosterdiagnostikk
  • Bruken av surrogati er uønsket
  • Venstrepolitikk er visstnok en styggedom mens det er Guds vilje å støtte høyrevridd politikk

Nok en gang klarer jeg ikke å si meg enig i lista. Dette er ikke sentrale tanker eller (mangel på) kristne verdier i min verden.

Litt politikk relatert til kristne verdier sett med mine svært personlige og subjektive øyne:

FrP – Fremskrittspartiet – prøver mer eller mindre å ta monopol på kristne verdier og å “kuppe” kristendommen / kristentroen for å oppnå billige politiske poeng i valgkampen. Mye gjøres for å tekke kristenvelgerne. De kjører på med skremselspropaganda relatert til innvandring, der de blant annet hevder at innvandringen setter de kristne verdiene under press. For meg er ekte kristne verdier, hvis noe slikt finnes, i hovedsak det motsatte av det FrP (og Sylvi Listhaug) står for.

Som et tilsvar mot FrP sin fokus har det under valgkampen i forbindelse med Stortingsvalg 2017 nesten blitt et kappløp mellom partiene rundt hvem som er mest opptatt av kristne velgere og kristne verdier. Plutselig er kristne verdier veldig i skuddet og på alles lepper. Begrepet kristne verdier mer eller mindre misbrukes til politisk vinning.

Jeg har lite tro på at asylsøkere og innvandrere, om de så er muslimer, i noen stor grad så langt har truet eller utslettet kristne verdier. Slik jeg ser det er det sekulariseringen i Norge og sekulariserte nordmenn som i hovedsak truer eller forlater kristne verdier.

Enkelte hevder at det plutselig store fokuset på kristne verdier skyldes norsk resakralisering. Etter mange år med sekularisering er pendelen i ferd med å svinge til den andre siden. Det blir igjen muligheter for at kirke, kristendom og kristen kulturarv får komme fram i lyset igjen. Tja. Usikker på om jeg helt kjøper denne forklaringen.

En del av de konservative kristne sine såkalte kristne verdier håper jeg dør ut en gang for alle. Jeg ønsker ikke at slike smale, sære og gammeldagse verdier skal få prege eller styre vårt samfunn. Jeg ønsker IKKE å bo i et land der konservative kristne verdier har stor plass, da slike trange rammer og overformynderi innskrenker dagens frihet.

Hele de kristne verdier hevdes å være under angrep, ikke minst pga. de mikroskopisk små kvotene med asylsøkere Norge har sagt ja til å ta imot. Det FrP i virkeligheten setter under press er verdier slik som likhetstanken, fellesskap og solidaritet. Det kan igjen se ut for at FrP i en viss grad er påvirket av og henter inspirasjon fra USA, noe i hvert fall jeg ikke setter pris på.

Ureturnerbare asylsøkere må kunne få lov til å jobbe. Helt tullete at dem som setter slike i arbeidstjeneste skal trues med og bli straffeforfulgt, eventuelt med betinget eller ubetinget dom. Spesielt kristne kan ikke stå der med Bibelen i hånden og påstå at det er Bibelsk å utvise inhuman og lite medmenneskelig politikk mot asylsøkere og flyktninger.

Partiet De Kristne

Nevnte mikroparti påstår på sin nettside:

  • Det er den tusen år lange forankringen i kristendommen som har løftet oss opp og fram som nasjon, både moralsk og økonomisk.

For meg blir dette bare en helt totalt ubegrunnet påstand uten knytting mot realitetene. Jeg klarer ikke å se at kristendommen i seg selv har æren for vår velstand.

De Kristne – Løftebrudd

Kristendommen, eller i hvert fall såkalte kristne politikere, har også medført en del negative historiske feiltrinn for landet vårt:

  • Behandlingene av samene er det neppe grunn til å være stolt av nå i etterkant.
  • Lenge var det forbudt for jøder, munkeordener og jesuitter å komme til kongeriket Norge.
  • En del av kirkens prester og andre kristelige støttet dessuten nazistene og Hitler under 2. verdenskrig.
  • Enkelte har levd opp mer eller mindre som utstøtte pga. ikke-fullført konfirmasjon eller andre “konflikter” med den mektige kirka i tidligere tider.
  • Såkalte “kårfolk” hadde ikke stemmerett i starten av grunnlovens historie. Kun dem som eide noe hadde stemmerett.
  • Ikke religionsfrihet, som i dag regnes som en naturlig rettighet i alle “siviliserte” land.

Før PDK kommer med sitatet ovenfor skriver de også:

  • Det er nemlig ikke oljen som har gjort Norge til en internasjonal suksess. Ei heller sosialismens vilje til å regulere og begrense.

Jaha. Jeg vil da absolutt hevde at vårt land har blitt rikt pga. vi har blitt privilegert med rikholdige naturressurser. Både oljen og fisken har betydd mye for landet vårt. Vannkraften har også hatt en viss betydning.

 

I NRK TV-programmet “Valg 2017: Din stemme” fikk komiker Harald Eia briljere med sin uvitenhet, fordommer og sterke forenklinger. Man fikk inntrykk av at kristendommen oppigjennom senere historie har vært en stor bremsekloss for den gode utvikling. Sikkert underholdende for enkelte, men faktasjekkingen var det verre med.

Det ble framstilt som om det har vært en langvarig motsetning eller konflikt mellom opplysningstiden og kristendommen. Myter, fordommer og konspirasjonsteorier mot kristendommen ble presentert som sannheter. Realiteten er at kristendommens innflytelse på det norske samfunnet har vært mye mer positiv og gått mer hånd i hånd med opplysningstidens utvikling enn det han gav inntrykk av.

Selv er jeg i høyeste grad en kritisk kristen. Det er lett å kritisere og å finne feil i etterpåklokskapens navn i den kristne historie. Imidlertid har ikke akkurat Harald Eia sitt innlegg gjort meg mer positiv til komikere. Det ble for mye tullete kritikk for min del.

Saklige kritikk og motsigelser (innenfor rimelighetens grenser) er fullt lovlig innenfor ytringsfrihetens og religionsfrihetens navn, uten at noen bør trekke fram forfølgelses- og/eller diskrimineringskortet. Kristentroen bør ikke være vernet for berettiget kritikk og spørsmålsstillinger. Slettes ikke alt som skjer i kristentroens navn er bra.

Enkelt og greit er det Gudstroen som “holder” oss kristne sammen, og ikke så mye mer enn det. Kristne er ulike mennesker og mennesketyper, og kristne har ulike syn og prioriteringer i sine liv. Bibelen tolkes på mange ulike måter, og forskjellige ting vektlegges. Så veldig mange fellestrekk og fellesverdier blant kristne finnes ikke så langt jeg klarer å se det.

En del konservative kristne representerer en kristendiktatorisk bevegelse, hvor et mer eller mindre teokratisk kristendiktatur forfektes. Jeg ønsker ikke å være del av et Norge der konservative kristne og/eller “overåndelige” vinner gjennom med sitt Sharia-liknende samfunn, hvor deres forvridde konservative kristendom og verdisett skal få styre landet. Ja takk til ytrings- og religionsfrihet i et delvis sekulært samfunn, men hvor ingen blir forhindret fra å ha sin tro eller til å være ikke-troende. Det bør være fritt fram for den enkelte å ha en valgfri tro eller å ikke tro i det hele tatt, men å si at selve landet Norge er et kristent land blir litt feil å hevde eller å ønske seg.

Det hevdes at man via åndskamp og bønn for styresmakter og lovverk kan få til forandringer. Gud kan gripe inn hvis man ydmyker seg, søker ham, ber ham og vender om. Gud kan sette fri og lege dem som lever etter sine egne lyster, og ingenting er umulig for Gud.

Joda, jeg tror også på en sterk Gud som kan gripe inn i våre liv. Imidlertid vil jeg ikke samme vei som de konservative kristne. Enkelte ønsker seg en ny kristelig reformasjon og en vekkelse, med en underforstått tone at det ønskes et mer kristen-konservativt samfunn med striks religiøs lovgivning. For meg ser jeg på et slikt samfunn som et rent helvete på jord. Håper og tror at Gud ikke gir dem positive svar på sine bønner.

Gode og til tider tilsvarende verdier som de såkalte kristne finnes i andre religioner og blant ikke-troende. Humanismen deler f. eks. mange verdier med kristendommen. Det finnes mange gode verdier som kristne slettes ikke har enerett og monopol på. “Normale” kristne (kristne som ikke er ekstrem-karismatiske eller fundamentalistiske) deler mange verdier med humanismen, og humanetiske og kristne verdier har mange fellesnevnere.

På den annen side: Det snakkes ofte om at vi har kristen-humanistiske verdier eller et kristent-humanistisk verdigrunnlag som utgangspunkt her i Norge.  En god del av disse fellesverdiene har utgangspunkt i det kristne, hvor humanismen gjerne har tatt bort den religiøse dimensjonen. Det kan med et visst belegg hevdes at menneskerettighetene delvis er utledet fra kristne verdier.

I vårt pluralistiske samfunn er det enkelte som hevder at felles kristent verdigrunnlag er limet som holder mangfoldet sammen. Det hevdes også at det er helt umulig å oppnå fullstendig verdinøytralitet eller livssynsnøytralitet. Akkurat denne argumentasjonen er det vel litt vanskelig å avvise og å si imot.

Enkelte prøver å gjøre allmenne og moderne fellesverdier til spesifikke kristne verdier. Om det er uærlighet eller uvitenhet som ligger bak er ikke godt å si. Alt som kalles for unike kristne verdier er nødvendigvis ikke dette i utgangspunktet. Det er ikke lett å si hva en unik kristen verdi egentlig er.

Det påstås at KrF, kirka og samfunnet har forlatt de grunnleggende kristne verdiene. Det sies også at Norges kristne kultur må vernes. Venstresiden gis visstnok skylda for at de kristne verdiene har forvitret i samfunnet. Høyresiden i norsk politikk er ifølge enkelte redningen. Hva jeg mener om dette her? Tull og vås!

Det er stadig diskusjoner om hvilken plass og rolle i offentligheten (samfunnet) den kristne verdi- og kulturarven og kristentroen skal ha. Enkelte påberoper seg at det her skjedd en utbredt avkristning og vil tilbake til slik som det var før. Enkelte hevder også at kirka og politikerne har bygget opp en ny tannløs kristendom og tro bygget på fine humanistiske verdier, men hvor det er lite med plass til kjernebudskapet om frelse og dom. Og som vanlig gis den politiske venstresiden skylda for det meste.

Enkelte forkjempere for kristne verdier går også så langt at mange konspirasjonsteorier framsettes. Det er ikke måte på hvor langt enkelte vil gå i sin “kamp” for de såkalte kristne verdiene. Tydeligvis må enkelte mene at verdiene er nært utryddet og alt vil bli så meget mye bedre hvis klam konservativ kristendom får gjennomsyre landet og politikken.

Kristne skal være de svake gruppenes beskyttere. Man skal stå opp for de fattige, taperne, de ufrivillige ensomme, de eldre, barna, outsiderne, innvandrere og de som har møtt på problemer og utfordringer i sine liv. De som andre ser ned på og ignorerer (jf. samfunnets rangstige) skal kristne ta i forsvar. Kjærligheten, nestekjærligheten og det motsatte av likegyldigheten skal få råde blant kristne.

Etniske og religiøse minoriteter som blir utsatt for grove uttalelser, hat og eventuelt trusler om vold skal beskyttes og forsvares. Homohat og hat/hets mot andre minoritetsgrupper er det motsatte av såkalte kristne verdier. Jeg synes heller ikke noe om slike angrep (lenke) som dette mot andre kristne, hvor andre troende stemples på verst tenkelige måte.

Det er uakseptabelt med framsettelse av trusler om at homofile og/eller homofile støttespillere skal brenne i helvete. Hva slags mennesker – deriblant kristne – får seg til å komme med slike trusler? Hvilken rett har de blitt gitt til å dømme verden rundt seg? Det vitner om total mangel på medmenneskelighet.

Takk og pris for dem kirkelige eller andre kristne som støtter PRIDE. Jeg unner alle uavhengig av legning å få oppleve forpliktende og ekte kjærlighet.

Regnbueflagget

Regnbueflagget, et verdenskjent symbol for rettighetene og frigjøringskampen for LHBT-personer.

 

Denne saken “stjålet” fra Facebook (ukjent opprinnelse) oppsummerer det meste om PRIDE, regnbueflagget og hvorfor ting markeres:

Pride, markering, feiring og regnbueflagg

 

Teksten oppå regnbueflagget lyder altså: “Pride ble ikke skapt for å feire homofile og transpersoner, men for å markere vår rett til å eksistere uten å bli diskriminert, overfalt, forfulgt, kastet i fengsel og drept. Så i stedet for å spørre hvorfor ikke heterofile har sitt eget flagg og sin egen feiring; vær glad dere ikke trenger det!

Kampen for de lesbiske og homofiles (LHBT+) rettigheter og muligheter er ikke over! Fortsatt utsettes enkelte “skeive” for diskriminering pga. sin legning, og likekjønnede forhold er ikke fullstendig aksepterte i enkelte settinger. Enkelte ser ennå på homofili som en sykdom som kan kureres eller leges (reorientering). Enkelte ønsker slettes ikke mangfold, inkludering, ekte nestekjærlighet, likeverd og respekt for alle, uavhengig av seksuell legning og kjønnsidentitet.

Det blir helt tullete når enkelte i homofilidebatten drar inn Sodoma og Gomorra. Det er ingen automatikk i at homofili medfører overgrep, voldtekter, ukontrollerbare sex, masse begjær og generelt “fri flyt” av det seksuelle (sexorgier) uten faste rammer. Trofastheten og faste forhold blant de likekjønnede kan være like stor som blant de heterofile. Enkelte prøver å gjøre homofili til noe ekkelt og ekstra syndig, og de som er lever ut likekjønnet kjærlighet stemples gjerne som forvirrede mennesker. Legning er ingen livsstil eller motefenomen, det er en sentral del av identiteten og personligheten.

Sex, likekjønnet kjærlighet og kristne

Hvorfor er alltid enkelte kristne så sykt og fanatisk opptatt av sex, og da gjerne spesielt andres sexliv? Hvorfor skal de overstyre og kontrollere andres sexliv, om de andre er kristne eller ei? Og hvorfor er spesielt homofili og/eller annen likekjønnet kjærlighet en spesiell styggedom for enkelte? Hvordan kan det være greit å dømme og hetse andre for sin seksuelle legning eller seksuelle praksis «i Guds navn»?

Hvordan kan kristne fare med irrasjonell argumentasjon av typen: Gud hater homser og homofile, homosex gir ikke barn, homofili er en innbilning eller sykdom, homofili er smittsomt og alt som har med homofil å gjøre er ekkelt. Hvorfor skal andres lykke og kjærlighet være så provoserende?

Likekjønnet kjærlighet.

 

Hva med å bare akseptere andre for det de er og står for? Og hva med å ikke blande seg inn i andres sexliv, et område vi ikke har noen som helst grunn til å være overdommer over. Kan ikke de som har funnet likekjønnet kjærlighet få fred fra andres fordommer? Kan ikke enkelt og greit LBHTI-miljøet (lesbiske, bifile, homofile, transpersoner og interseksualitet) få fred fra andres moralisme og dømming?

(Selv er jeg heterofil, men jeg unner likevel også de homofile / LBHTI-personer å finne sin store kjærlighet. Muligens blir det også økte muligheter for barn for en god del mennesker, hvis oppmykningen av bioteknologiloven går igjennom.)

Skremmende å lese:

 

Motstanderne mot de homofile hevder gjerne freidig og frimodig at de fronter et Bibelsk syn på homofile og likekjønnet kjærlighet, hvor det i den store boka ifølge dem står svart på hvitt at slikt er forbudt. At store doser med tolkning og tvilsomme “bokstavtroskap” ligger bak et slikt syn sies det lite og ingenting om. Gud er kjærlighet, og i hans kjærlighet er stor nok også for de homofile!

Verdt å lese:

Ingressen lyder: “Det er en lei tendens blant enkelte kristne grupper å seksualisere homofile og lesbiske, og at legningen vår blir gjort til noe som er ekkelt og syndig.”

Religion og tro – inkludert i Bibelens navn – kan i høyeste grad brukes til maktmisbruk, for å kontrollere, diskriminere og undertrykke andre. Fra kommentaren “Homofile og helvete” til Ingeborg Senneset i Aftenposten (bak betalingsmur) gjengir jeg følgende sitat fra ingressen:

  • “Religiøse krefter vil kontrollere andres seksualitet. La ikke tro få bedre beskyttelse enn mennesker.”

Enig i dette at religiøse krefter ikke skal få lov til å kontrollere andres seksualitet, kjærlighet og deres samliv.

Selv sier jeg ja takk til både likekjønnet kjærlighet / ekteskap, abort i regulerte / kontrollerte former og bruk av bioteknologi. Likevel har jeg min kristentro, og jeg aksepterer ikke å bli kalt for frafallen kristen, B-kristen eller å ha en feil / ikke god nok tro. Super-kristne og konservative forkjempere har ikke dømmekraften og definisjonsmakten over mitt liv og min tro.

Hva er det enkelte “super-kristne” innbiller seg? Tror de virkelig at de kan diktere vårt pluralistiske samfunn til å etterleve og å følge deres snevre kristne verdier, moral og etikk? Dette vil (heldigvis) feile og falle på sin egen urimelighet. Kristelig utgave av Sharia-lovgivning, nei takk!

Etter mitt syn er det tilnærmet katastrofe og helvete på jord hvis konservative kristne (verdikonservative) klarer å oppnå at deres verdier og verdisett blir infiltrert / integrert inn i lovverk og politisk styring av landet vårt. Å forme lovene fullt ut etter kristen etikk er lite ønskelig for mange av oss som lever i dette landet. Det står definitivt ikke på min ønskeliste at partier slik som f. eks. “Partiet De Kristne” (PDK) får stor makt og oppslutning, eller at stiftelsen MorFarBarn vinner gjennom med sitt syn. I samme slengen av ikke-ønsket utvikling kan også Kristen Koalisjon Norge (KKN) nevnes.

Kristnes syn på dette med hva som er lov og ikke lov – syndig og ikke-syndig – har sannelig utviklet seg en del hvis man ser på det i et langtidsperspektiv (noen tiår). Mange tidligere synder er ikke så syndige nå lenger. Eksempler på slike forhold:

  • Skilsmisse og gjengifte ok i mange kristne miljøer.
  • Pengebegjær og maktmisbruk ok.
  • Litt svart arbeid og sosial dumping skaper ikke noen store saker.
  • Pengemas, pengegnål og tigging fullt lovlig i menighetssammenheng.
  • TV og filmer med små-snuskete innhold og umoral er mer akseptert nå enn tidligere.
  • Mange sang- og musikktyper som tidligere var fy-fy er ok nå.
  • Helligdagen holdes ikke særlig hellig av mange troende.
  • Sex før ekteskap er ingen stor dødssynd i mange miljøer.
  • Abort aksepteres også mange plasser.
  • Til og med porno aksepteres i enkelte kristne miljøer. (Men slettes ikke over alt!)
  • Drittsekker av noen overgripere kan i noen tilfeller bli svært beskyttet mot lov og dom av kristne miljøer.
  • Fritidsaktiviteter som kristne sjeldent tidligere deltok i har blitt stuereine nå.
  • Alkoholen har fått større innpass i kristne miljøer enn tidligere.

Ting er i utvikling (dynamikk), også innenfor området kristentro og kristne verdier. Alt er ikke hugget inn i stein.

Finnes det en egen eller særegen kristen etikk? Nei, vil jeg nok svare. Også ikke-kristne kan ha god etikk og ha med seg mange av de verdiene som kristne ville ha inkludert i kristen etikk-begrepet. Det er ikke et “must” å være kristen for å være et godt medmenneske som bryr seg om andre. Også andre enn kristne kan vise kjærlighet som Bibelen oppfordrer oss til å vise overfor vår neste.

Kristne verdier et uttrykk. Andre uttrykk som benyttes om det samme er blant annet: Klassiske kristne verdier på Bibelsk grunn, kristne grunnverdier, vår kristne arv eller kristne hjertesaker. Den kristne kulturarven eller den kristne kulturtradisjonen er også begreper som benyttes. Den kristne kulturarven har ifølge enkeltes utsagn vært som en bærebjelke i vårt samfunn i ca. 1000 år. Statskirken, Den norske kirke eller folkekirken har vært av stor betydning for den kristne kulturarven. Kirka har i de senere år mistet en god del av sin betydning, i og med at kirka har færre medlemmer (prosentvis) enn tidligere og ikke minst færre spesielt aktive medlemmer. Enkelte bekymrer seg for avkristningen og sekulariseringen landet vårt er utsatt for, og de ønsker vekkelse (“påkristning”).

Videre påstår enkelte “innesnødde kristne” at kun “kristne” politiske partier slik som KrF eller i enda større grad Partiet De Kristne er garantister for slike verdier. KrF eller andre kristne partier er slik jeg ser det ingen garantist for å få beholde kristne verdier.

En delvis interessant kronikk stod å lese i Fædrelandsvennen skrevet av Helge Sten Thorbjørnsen, tittel “Å hestehandle med verdier. Ifølge kronikkforfatter er det mange verdier som svever rundt i lufta og i det politiske Norge samtidig: Kristne verdier, norske verdier, humanistiske verdier, annenrangs verdier, kalde og varme verdier, sentrumsverdier, muslimske verdier osv. Interessen for verdier og verdidebatten er stor, ikke minst pga. KrF sitt veivalgs-prosjekt.

Det forfatter vel delvis er redd for er at KrF sin hestehandel med verdier i verste tilfelle kan ende med “opphørssalg” for både partiet og verdiene. Selv er jeg like holden til hele Kristelig Folkeparti (KrF), og jeg kommer ikke til å sørge eller gråte over at de eventuelt forsvinner ut av det politiske landskapet.

KrF og retningsvalg – valg av høyresiden

Diskusjoner rundt kristne verdier ender til slutt opp i politikk, noe vi ikke minst har sett i forbindelse med KrF sitt mye omtalte retningsvalg høsten 2018.

Jeg har oppriktig prøvd å sette meg inn og forstå hvorfor enkelte hevder at det er så mye mer “kristelig” å tilhøre høyresiden (ikke-sosialistisk side, borgerlig, blå side) enn å være del av politikkens venstreside (rød side). Jeg må innrømme at jeg ikke har nubbesjanse til å forstå dette, og jeg kjøper fortsatt ikke argumentasjonen om at det er mer «kristelig» på borgerlig side.

En typisk “høyrevridd” herremann er Jostein Rensel / Nye Asker KrF, en kar jeg husker fra min tid i Hønefoss. Verdier som han trekker fram i sitt innlegg, fritt gjengitt:

  • Nestekjærlighet
  • Forvalteransvaret
  • Rettferdige løsninger for samfunnet
  • Menneskers ukrenkelige verdi
  • Omsorg for verdens fattigste
  • Stort fokus på familiene og dens særrolle
  • Individene i fokus som samfunnsbyggere, ikke staten.
  • Verdiorientert ideologi med menneskeverdet i sentrum.
  • Kamp mot sorteringssamfunnet er sentralt, da alle er like mye verdt.
  • Respekt og toleranse for mindretallet og minoritetsgrupper.
  • Varmt livssynsåpent samfunn, ikke livssynsnøytralt.
  • Bevare og bygge videre på nedarvede verdier, vår kristne kulturarv og ha respekt for tradisjoner, trosfundament og nasjonalverdier som har bygget landet.

Å være kristendemokrat nevnes, hvor dette innebærer at verdier fra kristendommen er en viktig del av deres verdigrunnlag. Kristent menneskesyn som etisk og moralsk kompass i politikken trekkes fram.

Angivelig kan alt dette best løses og sikres via høyresiden i politikken, inkludert FrP.

En del høyrevridde KrF-personligheter (ikke nødvendigvis Jostein!) har berøringsangst for SV. Alt som lukter av sosialisme er fy-fy. Gammel redsel og fordommer mot kommunisme og sosialisme i “ren form” lever i beste velgående. Dagens venstreside i politikken er langt fra så røde som enkelte på høyresiden liker å hevde.

Selv er jeg vel helle igjen stor sympatisør overfor SV sin politikk. Imidlertid synes jeg ikke SV står for verre ting enn det FrP gjør på den andre siden. Hvordan kristne kan støtte FrP er for meg et svært og stort mysterium!

Nei, jeg kjøper ikke argumentasjonen med at det er mer “kristelig” og sikrer kristne verdier på en god måte gjennom å støtte en ikke-sosialistisk regjering (blå side), mens “alt” blir ødelagt gjennom eventuelt å støtte en “venstreside”-regjering (rød side) hvor også stødige og stabile Senterpartiet inngår.

Verdt å lese: Attac Norge %: Jesus, Ivar Aasen og sosialisme (Odd Tarberg). To sitater herfra:

  • “Særleg forundrar det meg sterkt at det enno i dag finns nordmenn som ser ut til å tru at vi som forsvarar sosialisme-inspirert utjamningspolitikk har heltebilder av Stalin eller liknande på soveromsveggen.”
  • “Slik eg har lært å forstå sosialisme, står den ideologien derimot for eit opplegg som prøver å sikre ei anstendig fordeling av “godene”, på bekostning av rikfolk sin fridom til å utbytte fattigfolk.”

Det er og blir fantasi, historie, fordommer og konspirasjonsteori at dagens “sosialistiske side” (fortsatt) vil ha staten som en stor og stygg allstyrende overformynder. Heller ikke dagens venstreside ønsker seg en stat som blander seg inn i den enkeltes liv på detaljnivå, på en uheldig måte som hindrer den enkeltes “normale” livsførsel. (Men visse reguleringer er nødvendig for å unngå interessekonflikter og overkjøring av “svake grupper”.)

Solidaritet, likeverdige muligheter og gode levekår for alle er eksempler på venstresidepolitikk. Slike ting må vel være i samsvar med god kristen ånd? Jeg svarer selvsagt ja på dette spørsmålet.

Oppdatering: “Fasiten” ble at partiet valgte høyresiden. Skuffende!

 

Til og med “Kongeriket Noregs grunnlov” av 1814 med senere justeringer sier noe om temaet vår kristne arv og våre kristne verdier:

  • § 2: “Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår.”
  • § 16: “Alle innbyggjarane i riket har fri religionsutøving. Den norske kyrkja, ei evangelisk-luthersk kyrkje, står ved lag som den norske folkekyrkja og blir stødd som det av staten.”

Det har tidligere vært litt “støy” rundt disse formuleringene.

Historien må ikke glemmes! Kirke, kristendom og kristne verdier har ikke alltid stått for noe positivt. En god del undertrykking og forfølgelse har i tidligere tider funnet sted i Guds navn. Enkelte har opp gjennom historien blitt dømt for kjetteri av Bibelens og kirkens menn. I en periode var jøder uønsket her i landet, og jesuitter og munkeordener var forbudt.

Den kristne misjonsarven og misjonsvirksomheten i løpet av de siste ca. 200 år har ikke bare vært positiv. Den har blant annet hatt innslag av aggressivitet og angrep på andre religioner. Gudsbegrepet til “hedninger” har blitt latterliggjort, og det har vært tendenser til rasisme og klasseskille mellom misjonærene og de som blir misjonerte. Dessuten har det vært noen uheldige tilfeller der misjonærenes barn ble utsatt for ulike former for overgrep og/eller omsorgssvikt på misjonsselskapenes internatskoler.

Det må være plass til annerledestenkende, ikke-troende / ikke-religiøse eller dem som har et annet verdigrunnlag og en annen tro enn den kristne. Dialog, toleranse og respekt for andres (manglende) tro og religionsutøvelse må det være rom for. Jeg liker ikke at noen finner på å brenne Koranen eller publisere Muhammed-karikaturer bare for å provosere muslimene (Islam) og deres trosutøvelse. Slik provoserende, nedlatende og blasfemisk oppførsel gagner ingenting, og er i hvert fall ingen stolt kristen verdi.

Å gå løs på andres tro, religion og verdier har lite eller ingenting å gjøre med ytrings- eller religionsfrihet. Det har heller ingenting å gjøre med formidling av sannhet og knusing av ondskap. Det er og blir – ferdig snakket – onde, dømmende og hatefulle handlinger, inkludert en porsjon hersketeknikk og maktmisbruk.

Koranbrenning og annen skjending av andres religiøse tekster eller symboler (karikaturtegninger av Muhammed osv.) har jeg ingen sans for. Vel og bra er det at vi har ytringsfrihet og religionsfrihet / trosfrihet i vårt land. Imidlertid bør IKKE denne misbrukes til slik hatkriminalitet eller fornærmede oppførsel mot andres tro (blasfemi).

Religions – og trosfrihet er en fin ting, men det blir helt feil når “superkristne” bruker denne som begrunnelse for å kunne drive med utestenging av andre, tråkke på meningsmotstandere, dømming, kvotering, diskriminering, ekskludering og sortering. Deres Bibelske begrunnelser holder ofte ikke vann heller.

Alkohol:

Synet på bruk av alkohol i kristne kretser er verdt en liten kommentar. For noen år siden var det helt uhørt at kristne drakk alkohol. Det var synonymt med å være en kristen at man også var avholds. En kristen som drakk en aldri så liten skvett alkohol var ikke en ekte kristen.

Nå ligger kristen-Norge og «spyr» i motsatt grøft. Det har blitt alt for mye av det gode den andre veien. Nesten ingen samlinger kan finne sted uten alkohol må inntas, også blant gode kristne mennesker. Det begynner vel nesten å bli utfordrende og krevende å være avholdsmann også i kristne miljøer.

 

Innimellom kan man lese slike ting på nettet:

  • Nasjonen Norge beveger seg angivelig lenger og lenger bort fra Guds veier, bud og Bibelen, og før eller senere vil vi som nasjon måtte høste og ta konsekvensene av vårt frafall og vårt opprør. Guds straffedom og hevn følger.

Selv tror jeg ikke på en slik hevngjerrig og straffende Gud.

Tidligere har jeg blant annet skrevet følgende om teamet kristne verdier:

Artikkelen “Ting jeg IKKE tror på”:

Felleskristne verdier: Troen på at det finnes et objektivt sett med “kristne verdier” som alle kan enes om. Det er vanskelig å finne verdispørsmål som samler hele kristenheten. Kristne er sannsynligvis mer enn noen gang før en svært fragmentert og polarisert «gruppe». Det er slettes ikke snakk om en homogen gruppe der alle er enige om alt og deler de samme verdier og synspunkter. Politisk sett spriker også kristne i alle tenkelige retninger, og slettes ikke alle støtter KrF sin politikk. (Muligens er de fleste protestantisk kristne enige i trosbekjennelsen, Jesus frelsesverk og nåden (jf. reformasjonen og Luther)?)

 

Artikkelen “Fortsatt skeptisk til KrF”:

Et problem for KrF er nok at kristne (og andre “verdiinteresserte”) ikke lenger er en homogen gruppe. Det finnes ikke en felles objektiv liste over kristne verdier eller politisk syn som alle kan enes om.

Enkelte vil hevde at KrF skal være et parti for såkalte «bibelorienterte kristne velgerne», dvs. de skal stå for “tradisjonelle kristne verdier”. De skal bidra til en “verdibasert” politikk og eventuelt regjering. For meg blir slike tanker og ønsker det rene svada. Som sagt før: Kristne er ikke (lenger) en ensartet homogen gruppe som kan enes om en felles politisk forståelse.

 

Artikkelen “Kristent Samlingsparti, nei takk!”:

Når talsmenn fra KSP uttaler seg snakkes det ofte om «kristne verdier» eller en verdibasert regjering / politikk. Kristne er ikke en homogen gruppe. Det finnes alle slags politiske syn og interesser blant kristne. Likevel høres det i KSP sin argumentasjon ut for at “kristne verdier” er en objektiv liste over ting som bør oppta alle som er kristne.

(Kristent Samlingsparti er nå en del av Partiet De Kristne som også er opptatt av “kristne verdier”.)

Artikkelen “Nei til TV Visjon Norge!”:

De vil støtte opp om kristne verdier, som ifølge dem blant annet omfatter: Familie og ekteskap, kristen politikk, kristne media og Israel.

 

Artikkelen “Kristne politiske partier, nei takk!”:

Det virker som om “Partiet De Kristne” vil tilbake til den mørke middelalder. De står for et totalitært tankegods der deres skrudde fortolkning av kristne verdier skal påtvinges alle om de vil eller ikke.

 

Dette med kristne verdier er i en viss grad beslektet med artikkelen jeg har skrevet om norske verdier og typisk norsk. Norske verdier og kristne verdier er i en god del tilfeller sammenfallende. I forbindelse med denne tidligere artikkelen skrev jeg blant annet:

Norske verdier og typisk norsk er litt ulne og små-tullete begreper hvis du spør meg.

Norske verdier og typisk norsk er ikke entydige begreper, og samfunnet og kulturen er i utvikling.

 

Det kan delvis berettiget hevdes at kristendommen har hatt stor betydning for landet vårt, og da både for samfunnsutviklingen, politikken, skole, helse og den enkeltes personlige frihet. Et land (nasjon) i seg selv kan ikke være kristent slik jeg ser det, men et land kan ha mange innbyggere og politikere som tror på en Gud, og hvor troen påvirker landets styring indirekte.

Enkelte hevder at den beste måten å beskytte den kristne kulturarven på er å være aktiv i menighetslivet samt bidra økonomisk til kristen virksomhet / aktivitet og arbeid. Tja. Dette får neppe min støtte i noen stor grad, men så er jeg ikke så opptatt av å verne om de såkalte kristne verdiene.

Enkelte kristne – heldigvis en relativt marginal gruppe enn så lenge – tar avstand fra internasjonale organisasjoner slik som FN. De ønsker i stadig mindre grad å ta ansvar for verden rundt oss, utenom Israel da. Vi vil være oss selv nok, og andre land sine utfordringer med f. eks. fattigdom og klimaendringer er vi ikke særlig opptatt av. Internasjonalt ansvar rømmes det fra. Det norske – inkludert det norske flagget 🇳🇴 – og det nasjonalistiske dyrkes og vektlegges høyest og over alt – beklageligvis – av slike.

Så er det tid for litt gjentakelser! Kristne er og blir INGEN ensartet homogen gruppe. De troende kristne har preferanser som spriker i alle mulige retninger, hvor kun (knapt) den grunnleggende troen er samlende. F. eks. på følgende områder er det store forskjeller mellom kristne:

  • Synet på Israel, og hvor viktig saken er.
  • Hvor Bibeltro man vil / skal være.
  • Om man liker kirka best, eller om man er mer frikirkelig anlagt.
  • Hva slags sang og musikk man liker, f. eks. salmesang med kirkeorgel eller moderne lovsanger.
  • Dåpssyn, hvor noen ikke vektlegger dåp i det hele tatt, noen er tilhengere av barnedåp mens andre igjen mener at troens dåp (voksendåp) er tingen.
  • Noen støtter det jordnære og litt lavmælte (kirke eller bedehus), mens andre igjen tiltrekkes av det ekstreme og fundamentalistiske (karismatiske).
  • Noen av oss synes TV Visjon Norge er en “styggedom”, mens andre ser på kanalen som en velsignelse.
  • Noen forsvarer med nøbb og klør konservativ kristendom, konservative kristne og mørkemenn.
  • Endetidsfokuset varierer, fra dem som er svært opptatt av dommedag (endetidsopptatte) til dem som ikke fokuserer så hardt på dette temaet.
  • Enkelte er svært opptatt av konspirasjonsteorier.
  • Noen ser på KrF (Kristelig Folkeparti) som partiet med stor P, mens andre ikke forstår at svake kristne sjeler kan rotte seg sammen i et slikt sært parti. Og enda verre enn KrF: Andre små kristne nisjepartier, som HELDIGVIS kun blir støttet av et lite mindretall av såkalte kristne.
  • Politisk befinner det seg vel kristne langs hele den politiske skalaen, fra lengst venstre til lengst høyre.
  • Kristenhatet lever blant enkelte kristne, og også blant kristne finnes det rasister.

Konklusjonen min blir som jeg allerede har skrevet: Kristne verdier er et ullent og kunstig begrep for meg. Det foreligger ingen objektiv liste med verdier som alle kristne kan enes om. Kristne er ikke en ensartet og homogen gruppe der alle mener det samme eller deler en felles liste over kristne verdier. Kristne er vel heller en svært fragmentert gruppe der meninger og verdier spriker i alle retninger, både politisk sett og trosmessig. Ikke så mye mer enn troen holder oss sammen.

Denne artikkelen har blitt “lenket opp” fra nettsiden Kristenbloggere.no:

Kristenbloggere.no

Lenker:




Fortsatt skeptisk til KrF (Kristelig Folkeparti)

Nei til KrF

Rett på konklusjonen: Nei, vi trenger så absolutt ikke et eget såkalt “kristelig folkeparti”. Et sterkt, stort og slagkraftig Kristelig Folkeparti (KrF) står definitivt ikke på min ønskeliste. Kristne er ikke en ensartet eller heterogen politisk gruppe, og såkalte kristne verdier kan være så mangt!

Med sitt veivalg til høyre (blå side)  i den norske politikken har også partiet gjort seg selv uaktuelt for kristne som befinner seg på rød side. Forhåpentligvis blir det framover et marginalt parti – under sperregrensen – for spesielt interesserte uten all verdens stor innflytelse.

I min gamle blogg hadde jeg et innlegg som het: “Skeptisk til KrF”. Dette står jeg ennå fast på. Jeg er fortsatt skeptisk og sterkt kritisk til både KrF og ikke minst andre tilsvarende nisjepartier som “Partiet De Kristne” (PDK) og “Verdipartiet”. (Under Stortingsvalget 2013 fantes det også to andre “kristne” mikropartier: “Norges Kristne” og “Kristent Samlingsparti”, hvorav sistnevnte nå er en del av PDK mens det andre er nedlagt (?).) Slike småpartier – inkludert KrF – kunne godt ha vært forbudt med lov.

I de senere år har det vært noen utskiftninger i partiledelsen til KrF, uten at dette har betydd så mye fra eller til. Oppslutningen til partiet har ikke vært all verdens høy i den senere tid (5,6 % av stemmene under stortingsvalget 2013 og katastrofale 4,2 % under stortingsvalget 2017). Selv tror (og håper) jeg at storhetstiden for KrF som politisk parti er over. Trenger vi i det hele tatt KrF? For min del er svaret nei. KrF bygger mer eller mindre på tanken om at alle kristne og andre verdiinteresserte har det samme politiske synet og er en ensartet homogen gruppe. Er nå dette tilfelle i dagens Norge? Jeg tror ikke det.

➡️ Se også innlegget “Kristne politiske partier, nei takk!“.

Resultatet etter stortingsvalget 2017: Demokratiet har seiret. Det ble beklageligvis flertall for blåblå regjering med Erna & Co inkludert Fremskrittspartiet bak rattet. Jeg tar det til etterretning og aksepterer det rødgrønne tapet, men jeg liker det ikke.

Trøsten min er at KrF gjorde et historisk dårlig valg, og Partiet De kristne (PDK) gjorde et enda dårligere valg.

KrF fikk et resultat på 4,2 prosent. Dette er visstnok den dårligste oppslutningen på 81 år, dvs. helt tilbake til 1936 må man gå for å finne et dårligere valgresultat for dette partiets del.

Det gjenstår å se hvor prinsippfaste partiet er. De har tidligere sagt at det er uaktuelt med samarbeidsavtale eller å sitte i regjering så lenge FrP er en del av regjeringsapparatet. Det spørs om de holder ord, eller om maktsyken blir for sterk.

Oppdatering november 2018: I en boks lenger nede i artikkelen har jeg også skrevet noe ord om det foretatte veivalget mot blå side, og om KrF sin deltakelse i en utvidet Solberg-regjering. Regjeringsmakta fristet, og sjelen til partiet ble gladelig solgt i bytte mot litt makt.

Valget i 2019 var et kommunestyre- og fylkestingsvalg + kirke, hvor det er noe vanskeligere å trekke klare og bastante konklusjoner. Her spiller geografiske faktorer og trynetillegget en stor og framtredende rolle. Alt i alt gjør vel ikke KrF det så bra for tida, noe jeg er svært glad for!

 

Oppdatering januar 2020: Jeg gleder meg selvsagt over FrP sin uttreden fra regjering januar 2020. Likevel er dette bare en delvis løsning på utfordringene. Gjennom mindretallsregjeringen som gjenstår bestående av KrF, Venstre og Høyre vil nok strømmen med alt for blå politikk fortsette ufortrødent videre. Ellers tror jeg ikke Knut Arild Hareide sin inntreden som statsråd i regjeringen vil bety så mye fra eller til her.

Så tilbake til det jeg tidligere har skrevet om KrF:

Oppsummering

Som en innledning kan jeg starte med et forsøk på å oppsummere min KrF-motstand:

  • Kunstig og unaturlig med et eget såkalt kristent parti. Hvorfor skal alle kristne “rotte” seg sammen i et eget parti?
  • Min hypotese eller påstand: Partiet er overflødig og unødvendig i dagens samfunn.
    Vi trenger ikke KrF, og oppslutningen rundt partiet er heldigvis svært moderat for tiden. Sperregrensen neste?
  • Det er ingen selvfølge at man som kristen må stemme KrF. Kristne finnes over hele den politiske skalaen, fra ytre venstre til ytre høyre.
  • Tro binder kristne sammen, men ellers spriker vi i alle retninger også politisk.
  • Kristne er ikke lengre en ensartet homogen gruppe med et felles verdisett.
  • Sammenblandingen av politikk og religion / bedehus fungerer ikke særlig bra.
  • Selv ønsker jeg ikke å bli forbundet med KrF sin mørkemannskristendom og gammeldagse kristendomssyn og politikk.
  • KrF preges av interne stridigheter mellom de politiske venstre- og høyresidene, og mellom de liberale og konservative kristne. Partiet har muligens også et kvinneproblem.
  • For store grupper av vårt folk er KrF sin politikk totalt uinteressante (utenfor målgruppen og rammen), med sitt store fokus på tradisjonell og gammeldags familiepolitikk for den lykkelige A4-kjernefamilien.
  • Partiets veivalg mot høyre – høyrevridd politikk hvor de sitter i regjering med FrP provoserer enkelte med svært god grunn.
  • Kjell Ingolf Ropstad tror jeg ikke vil være en samlende leder for partiet. Generelt har jeg liten tiltro til hans framtredende rolle i partiet.
  • KrF er et Judas-parti som gladelig selger verdier og prinsipper mot litt innflytelse og makt (regjeringsmakt).
  • Hva er så kristent med hele partiet? Muligens bør K-en fjernes fra navnet (kristelig) en gang for alle.
  • “Folkeparti” er vel også en stor overdrivelse med dagens dårlige oppslutning og deres lite samlende rolle eller funksjon blant kristne / verdiopptatte velgere.

Utgangspunkt

Min “krig” mot KrF startet for en god del år siden mens jeg ennå var ung voksen (i 20-årene). Husker jeg fikk en invitasjon til en eller annen lokal KrF-happening i Egersund hvor det stod ca. følgende adressering: “Til medlemmer og sympatisører/støttespillere av KrF”. Dette fikk meg til å tenne på alle plugger. Selv om jeg var (og er) kristen og i den tid også vanket i Misjonshuset (NMS, Egersund) var det alt annet enn en selvfølgelighet å støtte dette partiet. Deres ensidige familiefokus på den perfekte kjernefamilie samt deres høyrevridde politikk har aldri appellert til meg.

Jeg har også nå i “nyere tid” – forut for valg 2019 – blitt invitert til å like Stad KrF sin Facebook-side, noe som jeg selvsagt svært fort avviste.

Hvorfor engasjere seg så sterkt mot KrF når det ikke er mitt parti? Jo, slik jeg ser det er partiet med på å skape et stereotypt bilde av kristne som jeg ikke vil være del av. På mange måter “ødelegger” partiet deler av kristendommen, kristentroen og de kristne verdiene med sin til tider mørkemannskristendom, moraliserende pekefingeroppførsel og gammeldagse politikk. Nei takk til KrF, et parti som har alt for mange fariseer- og skriftlærd-tendenser, med moralsk overformynderi og dømming.

Uttalelser og forventninger av typen “du er jo kristen og må stemme KrF” irriterer meg noe innmari. Det provoserer meg rett og slett den generaliseringen og den selvfølgeligheten enkelte legger til grunn rundt at kristne selvsagt må stemme KrF. Det blir en sterk forenkling av den komplekse virkelighet å tro at alle kristne deler KrF sitt politiske syn. Man kan godt være kristen og stemme og støtte helt andre partier enn Kristelig Folkeparti. De som stemmer andre partier er ikke mindre kristne av den grunn. Til og med partier på sosialistisk side (rødgrønt) kan man stemme på og likevel være en god kristen!

Et samfunn med plass til alle blir det ikke noe av så lenge som KrF har en hånd på roret. Jeg vil ikke være del av en samfunnsutvikling der KrF får for stor makt eller påvirkning. Et slikt samfunn blir alt for snevert og trangt for mange av oss – et klaustrofobisk samfunn basert på KrF sin “trange” moral.

I flere år har jeg hevdet følgende: Jeg er skeptisk til KrF – Kristelig Folkeparti (eller var det ukristelig folkeparti?). Jeg liker ikke helt ideen om at alle kristne skal “rotte” seg sammen i et eget parti. Jeg er heller ikke særlig begeistret for sammenblandingen av politikk og religion. Kirke og bedehus skal ha evangelisk fokus, mens KrF prøver å anlegge et politisk fokus. Det blir bare knuste egg og omelett av sammenblandingen.

Min årelange skepsis mot KrF som begynte før jeg var stemmeberettiget har ikke blitt mindre i de senere år. Jeg har faktisk blitt anda mer skeptisk etter som årene har gått. Ikke minst pga. dagens ledelse og valg av politisk retning beholder jeg og til dels øker jeg min skepsis. KrF sin forvridde og snevre kristentro provoserer meg, og det helt unaturlig for meg å støtte det partiet står for anno 2020.

Å ta Gud til inntekt for en bestemt politikk – i denne sammenheng høyrevridd politikk – blir totalt feil i mine øyne. Bibelens Gud er hevet over og ikke begrenset av smal partipolitikk. Selvsagt blir det noen krysninger mellom tro og politikk, men likevel ser jeg på Gud som en upartiske Gud i politiske sammenhenger.

Å få kombinert politikk med åndskamp er ingen enkel operasjon eller balansekunst. La bedehus være bedehus og politikk være politikk! Nå framstår KrF som et skadeskutt parti som bedehuset er i ferd med å dolke i ryggen. Den kristne forsamling bør IKKE gjøres om til en politisk arena, og jeg synes svært lite om at bedehus og andre kristne forsamlingshus (troens hus) benyttes til politiske KrF-samlinger.

KrF er partiet for folk som er imot vitenskap, framskritt og utvikling. Gammelt tankegods og utgåtte verdier, såkalte kristne verdier, styrer partiet. Ikke akkurat et førstevalg for det moderne mennesket. Partiet er overflødig og unødvendig i dagens samfunn, da partiet for lengst har utspilt sin rolle.

Kristelig Folkeparti (KrF) er et kristendemokratisk politisk parti i Norge. Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som en reaksjon på tiltagende sekularisering i samfunnet. Partiet identifiserer seg som et sentrumsparti bygd på et kristent livssyn. Skjønt det omtales som et borgerlig parti, foretrekker partiet selv betegnelsen “ikke-sosialistisk”.

Kilde: Wikipedia: Kristelig Folkeparti

 

KrF gjør stadig et tappert forsøk på å forsvare tapte saker og verdier. De står opp for såkalte tradisjonelle verdispørsmål og “kristne verdier“, mens velgerne på sin side i stor grad blir stadig mer sekulære. Folk flest – velgerne sett under ett – har blitt mer liberale i moralske og etiske spørsmål, og det er ikke de store mengdene med mennesker (heldigvis!) som sympatiserer med KrF sine standpunkter.

KrF sin kommunikasjonsstrategi / kommunikasjonsprofil virker til å være noe hjemmesnekret, veldig dårlig, uproff og lite gjennomtenkt. Innimellom opptrer de som parodi på seg selv. Uansett er jeg bare glad for at de dummer seg ut, noe som heller ikke bidrar til å øke oppslutningen om det døende partiet.

Det blir muligens for sterkt å si at jeg hater KrF, men langt unna er det ikke. Jeg liker absolutt ikke partiet da jeg opplever det som et parti som seiler under falskt flagg (trojansk hest?). De prøver å framstå som et kristent folkeparti (bredt parti for kristne) for dem som er opptatt av kristne verdier. Likevel har de en svært snever politikk, de roter sammen religion og politikk til en usmakelig lapskaus og de er politisk sett svært høyrevridde hvor de fronter egoistisk blåpolitikk med tvilsomme verdier. Verdikonservativ kristendemokrat-tankegangen til enkelte i KrF står jeg gladelig over, da det helst gir meg anstøt!

KrF er et parti som har en politikk og kristentro som i hovedsak appellerer til (moderate) konservative kristne, og da spesielt overfor medlemmer i karismatiske frimenigheter (pinsevenner osv.). Jeg er LANGT på utsiden av denne målgruppa med “gladkristne”. Jeg liker heller dårlig at såpass mange i partiledelsen har bakgrunn fra frimenigheter av den karismatiske typen. Slik bakgrunn gir ofte personer som er litt “fjerne” fra virkelighetens verden.

Kommentar funnet på Facebook i forbindelse med partilederdebatt på TV2 under valgkamp 2019:

  • Stakkars Ropstad oppfører seg som en fisk på land. Han er en gavepakke til oss som har lyst til å bli kvitt KrF.»

Det er lett å si seg enig i den karakteristikken. Han – partileder Kjell Ingolf Ropstad – prater til enkelte menighetsmedlemmer i kristen-Norge, mens til “oss andre” klarer han ikke å nå fram og inn. Bedehuspartiet KrF er for spesielt interesserte, og det er vel lite som tyder på at deres ledelse og politikk klarer å trekke til seg store mengder med nye velgere / støttespillere.

Så langt (desember 2019) har partileder og minister Kjell Ingolf Ropstad ikke imponert meg. Han har kommet med diverse små-populistiske utspill, preget av dårlige begrunnelser, snublende argumentasjon og lite gjennomtenkning på forhånd. Han virker også ganske lettlurte, uerfaren og naive, og han har latt seg lett forføre av samarbeidende partiers fagre løfter og lokkeagn.

Jeg ser på partileder Ropstad som en “gladkristen” og virkelighetsfjern person, som lever i sin egen frikirkelige fantasiverden eller boble (ekkokammer). Videre er han i mine øyne alt for blå politisk sett, og for lite på lag med vanlige folk som ikke er super-kristne karismatikere.

Nei, Norge trenger ikke KrF som “et sterkt verdiparti”!

 

Og litt til om herr Ropstad:

En liten “tirade” mot politiker, partileder og statsråd Ropstad

Punktene som kommer nedenfor er ment som kritikk av politikeren og politikerrollen hans, og ikke som et personangrep:

  • Han framstår som naiv, blåøyd og med lite levd liv i sitt politiske virke.
  • Virker uerfaren og til dels usikker.
  • Lite tyngde og dybde i hans utspill og praktiske politikk.
  • Lite oversikt over og kontakt med virkelighetens verden.
  • Lite med livserfaring framvises.
  • Oppfører seg som om han var en helt nyutklekket kylling, eventuelt som en mistilpasset fisk på land.
  • Mange håpløse forslag og utspill – har etter mitt syn – kommet fra ham så langt.
  • Muligens ikke personlig egnethet til å ha et tungt politisk toppverv.
  • Feig når det gjelder å kjempe for partiets kjernesaker, hvor standpunktene gjerne er noe i utakt med de andre partiene i regjering.
  • Konfliktsky?
  • Den politiske gjerningen blir for mye preget av hans karismatiske menighetstilhørighet.
  • For blå i sin politikk.

 

Ifølge enkelte “super-kristne” har KrF blitt “Sodoma-partiet”. Det hevdes at de ikke lenger står for tradisjonelle kristne verdier, f. eks. innenfor ekteskapssyn, homofili, synet på abort osv. Det har visstnok blitt viktigere for partiet å sanke stemmer på utsiden av bedehusene enn å stå for tradisjonelle kristne verdier. Den eneste redningen er for slike mennesker “Partiet De Kristne”. (Akkurat denne argumentasjonen her forstår jeg meg ikke på, men jeg gjengir den for helhetens skyld.)

Det er farlig-farlig med løsrevne Bibelvers. Velger likevel å bruke et slikt her:

Matt. 22, 21: “Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.” Altså: Et skille mellom religion (tro) og styring av samfunnet (politikk).

Religion og politikk

For mye sammenblanding av politikk og religion slik som spesielt KrF driver med liker jeg som sagt ikke. Gud selv er ikke et politisk vesen og deltar ikke (direkte) i politikken. Bibelen er en flott bok hvor man finner mange fine “kristne verdier” som delvis kan inngå i det politiske “spillet”. Imidlertid mener jeg ganske så bestemt at Bibelen ikke gir en helt klar pekepinn i detalj på eksakt navigasjon og kurs når det gjelder politiske og samfunnsmessige valg. Partiet selv sier at de bygger på en kristendemokratiske ideologi, men jeg kan styre min begeistring for kristendemokratiet de presenterer.

Selvsagt vil det alltid være en viss sammenheng mellom religion og politikk. Helt vanntette skott er det ikke mellom de to størrelse og noen ganger blir overgangene ganske så flytende (jf. Toregimentslæren). Imidlertid synes jeg partier slik som KrF presenterer en uspiselig lapskaus av en sammenblanding av de to størrelsene. Mye av deres “kristenhet” kan i hvert fall ikke jeg stå inne for, selv om jeg anser meg selv som både litt politisk interessert og som kristen. F. eks. synes jeg både Senterpartiet og Arbeiderpartiet står for en mye bedre “miks” enn det KrF presenterer.

Noen er nok mer ekstreme i sin motstand mot KrF enn meg. Har i diskusjoner på nettet lest om enkelte personer som mener at KrF bidrar til avkristning av landet vårt. KrF har vært positive til å ta imot en del flyktninger fra Syria, og dette vil “selvsagt” medføre at flere muslimer ankommer landet vårt og i neste omgang islamiserer disse flyktningene Norge. Dessuten støtter de den “ukristelige” folkekirken. (Bare så det er sagt; Jeg står ikke inne for dette resonnementet.)

Selv opplever jeg KrF som et alt for konservativt parti med et gammeldags kristendomssyn for bedehusfolket. Leser at enkelte andre oppfatter partiet som alt for liberalt, og noen påstår til og med at selve partiet og deres politikk er avkristnet. Visstnok er “Partiet De Kristne” redningen for de “virkelig Bibeltro”. For enkelte kristne er visstnok egoistpartiet FrP også redningen.

“…følger vi Bibelens budskap, blir Frp fort en hovedfiende, mens MDG fremstår som naturlig samarbeidspartner for å omsette det kristne menneskesyn i praktisk politikk.”

Kilde: Vårt Land (Arne Viste): Målbærer KrF det kristne menneskesyn?

 

Innenfor partiet er det hele tiden en strid eller konflikt (strid, kamp) mellom de liberale og de konservative når det gjelder verdivalg. Det finnes to ulike – vanskelig forenelige – sider eller fløyer innad i partiet. De liberale ser ikke noen store problemer med å f. eks. å godta homofile eller andre samfunnsmessige og moralske justeringer. De konservative på sin side ønsker at partiet skal være et Bibeltro bedehus for likesinnede, hvor gammeldagse kristne verdier skal få råde.

I en og annen sak er jeg nok enig med KrF, men i de store linjene passer ikke Kristelig Folkeparti sin politikk meg og mitt liv. KrF kjører en høyrevridd politikk / konservativ politikk som ikke alle kristne kan støtte.

Det har kommet fram at en del (“kristne”) sekter ikke vil at deres medlemmer skal stemme ved politiske valg. Disse sektene finner det feil at man som troende med Bibelen i hånden skal engasjere seg politisk. Noe å tenke på for dem som brenner for det kristne politiske partiet KrF?

Velgermassen

Selv regner jeg meg som kristen, men for meg er det ingen automatikk i å stemme KrF. KrF har et politisk syn som nødvendigvis ikke passer for alle som er kristne. Det finnes gode kristne mennesker som finner det vel så naturlig å gi sin stemme til et annet parti enn KrF. Kristnes politiske syn spenner nok over hele den politiske skalaen fra ytterste røde parti til mørkeblå FRP.

Det som binder oss kristne mer eller mindre sammen er vår tro. Imidlertid kan også kristne tilhøre ulike politiske retninger da vi tross alt er mennesker også. De sakene som Kristelig Folkeparti er opptatt av klarer ikke nødvendigvis å engasjere meg selv om jeg er kristen og dermed innenfor partiets målgruppe. Selv om enkelte hevder at vi kristne er opptatt av verdier klarer ikke jeg å se for meg at det finnes en objektiv liste med kristne verdier som nødvendigvis alle kristne kan enes om.

Det virker som om den harde kjerne svikter partiet og/eller skrumper inn. Også blant kristne er det økt meningsmangfold i “klassiske kristne spørsmål”. En del av de tradisjonelle støttespillerne dør også ut. Ellers har vel tidligere en sentral del av deres grunnfjell vært basert på medlemmer i lavkirkelige organisasjoner av typen sørvestnorske pietister i Bibelbeltet. Kanskje er KrF primært kun et trangt (marginalt) og regionalt parti for Sør-Vestlandet. Ellers melder VG april 2019 at: “Nesten 1 av 4 KrF-utmeldinger skyldes død, sykdom og alderdom – KrFs grunnfjell dør ut“. Min ønskedrøm er vel mer eller mindre at partiet utraderer seg selv, eller dør ut av seg selv.

Muligens bryr KrF seg ikke om de svakeste svake, da de primært ønsker å være et parti for gladkristne ekstrem-karismatikere som ikke kjenner til vanlige menneskelige (jordiske) problemer og vanskeligheter? De mener muligens at det meste order seg for dem som er sterke nok i troen (tror nok og rett), ber mye og stoler 100 % på og regner med Guds inngripen? De ser vel ikke noe poeng med å tilby omsorg og omtanke for dem som trenger en menneskelig hånd, og ikke en gudshånd?

Tankesmien Agenda ved leder Trygve Svensson ifølge Vårt Land-artikkel:

  • – Jeg tror ikke KrF vil trives i en regjering så langt til høyre.
  • En smal, kristen-konservativ profil med tyngdepunkt på Sør-Vestlandet er ikke bærekraftig for et parti som vil være del av det moderne Norge.

Det er ingen automatikk i at kristne må stemme KrF. Vi kristne bør heller jobbe for å få kristne verdier, synspunkter etc. inn i ALLE partier!

Enkelt og greit: Jeg deler ikke Bibelsyn, politisk syn og type tro med den typiske KrF-sympatisør!

Partilogoer

Politikken

Ifølge KrFs nettside er partiets hovedsaker følgende:

– Barn og familie, menneskeverd i alle livets faser, eldre skal få den hjelpen de trenger, klima og miljø, utvikling (nestekjærlighet, bistand, fattige osv.), kristen kulturarv, trosfrihet og frivillighet.

Dette er for så vidt ok saker, men de har ikke all verdens appell hos meg.

Partiet fokuserer veldig mye på familie og barn, og for meg blir det en “overdose” med dette fokuset. Frivillighet og frivillige og ideelle organisasjoner burde muligens ha interessert meg, men gjør det likevel ikke i noen stor grad da jeg i lite aktiv i slikt arbeid for tida. Menneskeverd i sentrum, kristendommens plass i samfunnet, fremtidsrettet forvalteransvar, familie, eldre, klima, miljø, utvikling er fine ord, men ordene i seg selv klarer ikke å skape et veldig engasjement hos meg.

Kristen kulturarv og trosfrihet er fine ord, men hva legges egentlig i dette? Jeg er ikke nødvendigvis enig i de verdier, kulturarv og trosutøvelse som partiet vil legge til rette og kjempe for.

Jeg har forstått det slik at KrF “for tiden” er opptatt med slike “kristne” verdier og saker som disse ramset opp nedenfor:

  • Ja til livet
  • Et varmere samfunn
  • Beholde K-en i KRLE-faget
  • Retten til liv for begge tvillinger i mors mage
  • La skolebarn lære om Jesus
  • Familiepolitikk, med fokus på tradisjonelle familiemønstre
  • Åndelig omsorg i livets siste fase
  • Kjempe for de minste i samfunnet
  • Mot legalisering av sex-handel
  • Restriktiv bruk av bioteknologi
  • Mot menneskehandel og slaveri

KrF er spesielt opptatt av etikk og moral. Grunnverdier for KrF er ifølge deres nettside: Det kristne menneskesynet, Nestekjærligheten og Forvalteransvaret.

Ifølge nettsiden til partiet er KrF blant annet opptatt av følgende pr. november 2018:

  • “Sammen for et varmere samfunn” og “Tid for samling om verdipartiet KrF”.

Gjesp! Ikke den mest spennende og moderne politikken akkurat. Kan ikke heller akkurat se at de har gjort samfunnet noe særlig “varmere”.

For meg virker KrF til å være et parti som er veldig opptatt av tradisjoner, oppvekst, barn og kjernefamilien. For dem som ikke er i “riktig livsfase”, ikke lever et A4-liv eller av andre årsaker ikke er opptatt av slike saker er partiet heller mindre interessant. For min del anser jeg KrF som et nisjeparti for spesielt interesserte i bibelbeltet. KrF kan oppfattes og oppleves av mange som et uinteressant nisjeparti, i et ytre høyre hjørne av politikken.

En KrF-politiker i Buskerud klarte å tirre meg opp i januar 2017. I forbindelse med en artikkel i Aftenposten om en enslig mor som dro til Danmark for assistert befruktning skrev vedkommende følgende:

  • “Fordi dette ikke handler kun om Deg! Kampen om supergenene er i gang. Sorteringssamfunnet med kjøp og salg av barn som en vare i et supermarked kommer stadig nærmere og det skremmer meg. Her må vi stå opp for #menneskeverdet”

Mitt tilsvar på dette er følgende:

Takk for påminnelsen om hvorfor KrF er et uaktuelt parti for meg! KrF er et helt ok parti med sin familiepolitikk for dem som representerer A4-familien. For oss som faller på utsiden av dette mønsteret er KrF sin politikk alt annet enn god!

Partiet unner ikke hvem som helst lykken med et barn i huset. Noen av oss har ikke andre valg enn å adoptere, surrogati eller donasjon (sæd og/eller egg). Slik situasjonen er nå kan man nesten bare glemme adopsjon. Strenge krav, lange ventetider og få barn som frigjøres til adopsjon.

Hvis jeg hadde vært ung i dag og «naturmetoden» ikke hadde ført fram hadde jeg ikke nølt med å gå for en av de andre metodene. Utnyttelse og for kommersiell industri bør selvsagt unngås, men jeg ser ingen som helst form for utnyttelse i den lenken du henviser til.

Ellers lever vi i et globalt samfunn. Hva vi vedtar og gjør i Norge har liten betydning. En kjapp liten reise til utlandet er alt som skal til for å få det meste ordnet, i hvert fall for dem som har økonomi til det.

 

KrF har i lengre tid satt en effektiv stopper for de unike mulighetene bioteknologi gir. Partiet har vært lite villige til å ta i bruk de fine mulighetene som ligger innenfor bioteknologi når det gjelder reproduksjon og diagnostisering. Det er helt utrolig, meningsløst og uhørt at mikropartiet KrF skulle få lov i demokratiets navn å stoppe alt slikt via sin vetorett i regjeringserklæringen (Granavolden-erklæringen / plattformen). Partiet har fått satt og bestemt dagsordenen alt for lenge!

Partiet har hele tiden påstått å være imot sorteringssamfunn, selv om det er akkurat dette de har bidratt til. De har bidratt til et diskriminerende sorteringssamfunn med manglende likestilling og frie valg, og hvor det har vært store muligheter for bemidlede til å lure seg rundt hele problematikken via en kjapp reise til utlandet. Kun utvalgte – der biologien og naturmetodene fungerer – skulle med Norges velsignelse få lov til å få barn og å bli forelder / foreldre pga. det J⚡💥😡👾☠ partiet.

Å kjempe mot liberalisering eller oppmykning av bioteknologiloven har vel på mange måter vært en av KrF sine hjertesaker i den senere tid. I så måte er datoen 26.05.2020 en merkedato, hvor partiet gikk på et sviende nederlag i Stortinget. Det ble av flertallet vedtatt at følgende blir lov: Enslige kvinner kan nå få assistert befruktning, eggdonasjon blir lovlig, gravide kvinner får tilbud om tidlig ultralyd og NIPT-testen blir lovlige! Mer om denne saken har jeg skrevet om i annet innlegg.

Pga. KrF blir det ikke mulig i årene framover med lagring av egg og eggstokkvev for friske kvinner, eggdonasjon og assistert befruktning for enslige i Norge. (De rike og velstående kommer nok til å trosse dette med å reise til utlandet.) Det blir rett og slett lite hjelp å hente for infertile kvinner (ufrivillig barnløse), som får sine drømmer knust pga. KrF-politikken. Det blir heller ingen utvidelse av tilbudet om fostertest, og heller ikke tilbud om Mitokondriedonasjon. Vaset om at alle barn skal ha rett på en far og en mor har jeg skrevet om før.

Jeg synes det er betenkelig for demokratiet at et lite filleparti som KrF med lav oppslutning skal få så mye makt i politikken og samfunnet på enkelte områder, f. eks. innenfor familie, helse og livssynspolitikk. De slipper til og med til med regjeringsmakt. Nei, KrF er et moralpoliti som styrer og bestemmer i “hytt og pine”, og som prøver å påtvinge sine tåpelige konservative kristne verdiernordmenn flest som slettes ikke har et kristent-konservativt syn. Jeg aksepterer enkelt og greit ikke partiets forsøk på å tre sin moralisme og trange rammer ned over hodet på meg.

Et av slagordene for partiet er for tiden: “Menneskeverd i sentrum.” Menneskeverd er en fin ting i seg selv, men deres subjektive fortolkning av begrepet og det de legger av innhold i begrepet er jeg ikke nødvendigvis enig i.

KrF snakker om at alle er like mye verdt, menneskeverd og at de jobber mot et sorteringssamfunn. Jeg synet tvert imot at deres politikk vitner om det motsatte. Oss som er på utsiden av “normalen” er null verdt for partiet, og vi skal ikke få noen muligheter og gleder her i livet. KrF er et svært ekskluderende parti for dem som ikke passer inn i deres smale moralske ramme. Mammon har rik plass i partiet mens det er lite rom for avvikere fra det “normale” på det familiære området. Partiet utviser lite empati og forståelse for dem som faller på utsiden av deres rosenrøde familieideal, den lykkelige kjernefamilien.

Forskjellspartiet KrF: Jeg anser KrF som et parti som ønsker å skape forskjeller som vil gagne positivt A4 kjernefamilier. Dem som faller på utsiden av dette standardmønsteret har ikke noe å tjene med at KrF får makt. F. eks. er partiet imot surrogati og donasjon (sæd- og/eller egg).

Valg 2019: Nei takk til KrF!

Familiepartiet

Mantraet om familien først, familien er samfunnets viktigste grunnstein og at familien er det mest verdifulle vi har provoserer meg innimellom. I utgangspunktet er jeg jo selvsagt enig, men i en del tilfeller er den biologiske familien mer til skade enn til glede for et barn.

Enkelte vil si at et fosterbarn er en alternativ løsning og muligens godkjent løsning av KrF sitt “moralpoliti”. Imidlertid blir dette langt ifra det samme som å ha et barn i huset på permanent basis. Lengden av et oppdrag med å ta seg av et fosterbarn er ofte noe usikkert. Barnet blir heller aldri “ditt”.

Adopsjon nevnes også som en løsning. Imidlertid vet jeg mye om hvor vanskelig dette er. Få barn frigjøres til adopsjon, det er lange ventetider og mange landsspesifikke regler som gjør det vanskelig å bli godkjent.

For en del som ønsker seg et barn gjenstår det få alternativer. Surrogati eller ulike former for assistert befruktning blir de eneste aktuelle løsningene. Med dette i bakhodet skrev jeg nok et kvast svar på Facebook:

Blir bare så eitrende irritert når partier slik som KrF uttaler seg med sin skråsikkerhet. Det er så lett å si at surrogati og ulike former for kunstig befruktning er galt. Det blir så teoretiske svar. Få har selv kjent problemene på kroppen.

At mennesker blir desperate og bruker alle tilgjengelige midler for å få seg et barn forstår jeg svært godt. Mors- og farsinstinkter er nedlagt i mange av oss mennesker. Når biologien ikke fungerer helt av seg selv bruker man tilgjengelige hjelpemidler.

At folk som ikke selv har vært borti sorgen rundt dette å ikke få barn på naturlig vis uttaler seg skråsikkert om saken provoserer meg noe utrolig.

 

Uttalelser fra KrF Rogaland sitt fylkesårsmøte 2017 klarte også å hisse meg opp. Sitat fra Facebook: “- Det må settes etiske retningslinjer for assistert befruktning for å sikre at barnet både får en far og en mor, slik at de kan ha mulighet til å bli kjent med sitt biologiske opphav, sa vår listetopp Olaug Vervik Bollestad  på fylkesårsmøtet. Marie Ljones Brekke, la til av vi har et behov for vite hvor opphavet vår kommer fra.” Igjen: Å bli kjent med sitt biologiske opphav er et “must” og likeså dette å sikre at alle barn både har en far og en mor, som er en argumentasjonsrekke jeg slettes ikke kan støtte opp om for enhver pris.

KrF er definitivt ikke partiet for slike som meg som er adoptivfar. Deres kjør på A4 kjernefamilier hvor barn på død og liv må kjenne sitt biologiske opphav gjør partiet uaktuelt. Sitt biologiske opphav vil mange adoptivbarn aldri kunne finne ut av, men hva så? De kan få gode liv likevel. Jeg tror ikke biologien er fullt så viktig som partiet gir inntrykk av.

Familiepartiet, ja. Etter mitt syn er det alt for mye søkelys på de voksne og deres perfekte glansbildefamilie – inkludert voksenvern slik som tiltak mot samlivsbrudd – i stedet for å ha barnas beste for øynene.

Deres politikk appellerer ikke til meg. Blant ting jeg reagerer på er: Deres rigide familiepolitikk, og deres redsel for oppmykning av bioteknologiloven. Og jeg blir nesten kvalm når partiet snakker om viktigheten av å kjenne til sitt biologiske opphav og hvor viktig og bra det er med biologiske foreldre. De – KrF – er nesten like “galne” som MorFarBarn-stiftelsen, og MorFarBarn-liknende tanker får ikke min støtte.

Nok om dette temaet for denne gang….

Oppslutningen

I de senere valg har ikke KrF alltid gjort det så bra. Partiet sliter med å vinne støtte blant det norske folk. Tydeligvis flere KrF skeptikere der ute enn bare meg! Muligens er KrF sin storhetstid over?

Rundt sommeren 2016 er KrF nede i en oppslutning på ca. 5 prosent ifølge diverse meningsmålinger. Blant annet har det blitt litt støy rundt partileder Knut Arild Hareide etter at han var deltaker i  Pride-paraden i Oslo. Dette at han gikk i nevnte homoparade for å vise støtte til de rammede i Orlando-massakren har ført til enda mindre oppslutning for partiet blant en del kristne konservative kjernevelgere. Fra en Vårt Land kommentar skrevet av Erling Rimehaug (se lenkesamling mot slutten av denne artikkelen) har jeg sakset følgende beskrivende sitater:

“Men KrFs problem er at oppfatningene innen denne gruppen (les: aktive kristne) er så sprikende. Det såkalte grunnfjellet er smuldret opp i mange ulike fjellformasjoner, og satser man på den ene, blir de andre utilgjengelige. Blir KrF nødt til å velge hvilket grunnfjell man skal satse på – eller finnes det en strategi som kan samle på tvers av ulikhetene?” 

Et problem for KrF er nok at kristne (og andre “verdiinteresserte”) ikke lenger er en homogen gruppe. Det finnes ikke en felles objektiv liste over kristne verdier eller politisk syn som alle kan enes om.

Enkelte håpet på en regjering av fargen rødgrønngul etter valget 2017, som det ikke ble noe av. Selv er mitt håp at KrF blir holdt på god avstand fra regjeringen og regjeringsdannelsen for all framtid. Det er ikke meg imot at KrF får hilse på sperregrensen når det gjelder representasjon på Stortinget. Hvis partiet får lav oppslutning er det unaturlig at de blir del av noen regjering.

I forbindelse med Stortingsvalget 2017 (Valg 2017) var det en viss overhengende fare for at KrF falt under sperregrensen. Et resultat av dette kunne ha blitt at partiet kun fikk inn et par enkeltrepresentanter på Stortinget. Dette ville ha ført til “katastrofe” for partiet og at partiet i realiteten hadde mistet all makt og innflytelse. Endelig resultat ble dårlig, men ikke fullt så dårlig. (Ja, jeg er ikke redd for å vise litt skadefryd. Det hadde vært helt ypperlig og en stor glede for meg hvis KrF havnet under sperregrensa. Norge og de kristne trenger ikke dette partiet.)

Det var en del forvirring rundt KrF i forbindelse med Valg 2017. Det blir sagt om og om igjen: “En stemme til KrF er en stemme til KrF.” Ikke alle var enige i dette. Usikkerheten bestod i at KrF ikke hadde tatt en helt endelig og klar beslutning om de vil ende opp på borgerlig eller sosialistisk side etter valget. For enkelte var dette en svært viktig sak. En del av kjernevelgerne til partiet kan visstnok ikke på noen som helst måte tenke å støtte et parti som ender opp på sosialistisk side. Litt uti valgkampen ble det klart at partiet ikke ville støtte rødgrønn side. “Fobien” mot FrP som KrF har pådratt seg faller enkelte tungt for brystet.

Valg 2017 ble tilnærmet et katastrofevalg for partiet. De unngikk sperregrensen, men ikke så mye mer enn det. En oppslutning på 4,2 % er det liten grunn til å rope hurra for. Etter valget har de til tider til og med vært under sperregrensen (ned mot 3 %) i diverse meningsmålinger (partibarometeret). Ifølge intern valgevaluering skyldes de dårlige valgresultatene forhold slik som: Manglende overordnet strategi, manglende prioritering og troskap til planer, for mange uformelle beslutningskanaler og uavklarte ansvarsforhold, dårlig internkommunikasjon, osv. Ifølge dem selv hadde de også en noe uheldig utvelgelse av politiske kjernesaker. Muligens har kvinnekrisen i partiet, hvor unge og dyktige kvinner ikke slipper til i “tunge” verv,  også noe av skylda. Partiet har tapt en del velgere til både rød og blå side, og ikke minst til Senterpartiet.

▶ Valg 2019: Se egen artikkel om dette.

September 2018 er partiet under sperregrensa på enkelte målinger, noe som slettes ikke er første gang. Partiet sliter med å trekke til seg og å holde på velgere, og det er svært diffust hvor veien videre går videre. Partiet påstår å være opptatt av menneskeverdet, familien og de kristne verdiene, samtidig som de til tider har hatt et visst samarbeid med FrP. Dette må jeg kunne kalle en stor selvmotsigelse.

Kanskje er jeg en tanke skadefro av meg. Jeg må i hvert fall bare innrømme at jeg godter meg over slike overskrifter, hvor det går den veien høna sparker for KrF:

Vårt Land 28. mars 2019: KrF på historisk bunnivå: 2,4 prosent

Vårt Land 28. mars 2019 (fjernet andre framsideoverskrifter): KrF på historisk bunnivå: 2,4 prosent.

 

I regjeringsperioden 2013-2017 var KrF et støtteparti med samarbeidsavtale med den blåblå regjeringen. Masse kameler har blitt svelget av KrF i forbindelse med samarbeidet, selv om de også har fått gjennomslag for enkelte justeringer til det bedre. I festtaler hevder KrF at de ønsker et varmere samfunn, men det har blitt lite av dette så lenge FrP fritt har fått stå på med sin hjerteråe politikk. I kommende periode (2017-2021) lover Kristelig Folkeparti høyt og hellig at de ønsker å støtte opp om en sentrum/Høyre-regjering, men at det ikke blir aktuelt å gå i regjering eller å støtte en regjering der Fremskrittspartiet er med. Vi får se om de klarer å holde dette, da det virker som om KrF gjør det meste for å søke etter og å oppnå makt. Oppdatering: Og her ble det løftebrudd i og med at de gikk inn i regjering sammen med FrP fra januar 2019.

Oppdatering januar 2020: FrP forlater regjeringen på eget initiativ, og regjeringen blir litt mindre blå med “bare” Høyre og Venstre i tillegg til KrF i regjering.

Det er noe demokratisk betenkelig at et så lite filleparti som KrF i praksis har så mye makt, i og med sin vippeposisjon i norsk politikk. De kan enten eller presse høyresiden eller venstresiden med sine hjertesaker og politikk. Nå framover er det tydeligvis allianse med høyresiden som gjelder.

Det finnes en del lojale støttespillere som alltid stemmer KrF, men det minker på dem. Det er i hovedsak eldre mennesker som er i ferd med å dø ut som har vært lojale mot partiet. Å trekke til seg nye velgere sliter KrF med å få til. Kristne er enkelt og greit ikke en ensartet homogen gruppe der alle kan støtte opp om partiet KrF. Enkelte hevder også at kjernevelgerne forlater partiet pga. de har blitt for lite flinke til å fronte kristne fanesaker av typen nei til abort, nei til dagens ekteskapslov og ja til en tydelig støtte av Israel.

Som nevnt før og for å gjenta meg selv, muligens med litt annen ordlyd: Det har vært en utvikling hvor man HELDIGVIS har fått en mer mangfoldig kristen velgergruppe (ikke så homogen og ensartet som tidligere). Det “kristne” (og/eller “verdibaserte”) velgersegmentet som naturlig støtter KrF har blitt langt mindre, smalere og tynnere i rekkene enn tidligere.

Politisk retning

KrF driver til tider med vinglete politikk. De var i utgangspunktet et sentrumsparti liggende i midten mellom blå og rød blokk eller fløy. For noen år tilbake begynte de å navigere tydelig mot høyre, noe som skremte bort de “venstrevridde” velgerne i partiet. De har også innimellom “flørtet” litt med venstresiden, noe som ser ut til også å ha skremt bort en del av de “høyrevridde” i partiet.

Partiet har nok tapt noe oppslutning på å ikke å gjøre et tydelig og klart linje- eller fløyvalg politisk. Knut Arild Hareide med venner har vært trege med å foreta et valg mellom venstre og høyre side i politikken, i og med at sentrumsalternativet har utgått. Dette å ikke ta et klart valg har partiet blitt noe straffet for. Uansett fløyvalg vil noen bli skuffet.

Partiet lekker velgere som en annen sil. De representerer ikke lenger et “nøytralt” tredje politiske alternativ i sentrum. Nå står valget mellom rød eller blå blokk, hvor KrF for tiden befinner seg innenfor blå fløy. Hvis partiet ikke klarer å stoppe den massive lekkasjen av skuffede velgere blir det permanent under sperregrensen neste. Med den elendige oppslutningen partiet har er “folkeparti” et høyst misvisende navn, da det kun er et parti for noen få.

Dette går veien! Høsten 2019 meldes det om krisemålinger hvor KrF får under 3 % oppslutning. Forhåpentligvis vedvarer utviklingen slik at partiet enten blir mikroskopisk lite eller helst helt uten representanter i det hele tatt på Stortinget (+ utenfor regjering) i neste stortingsperiode. Muligens er kampene mot miljøbevegelsen og mot homoterapi (+ deres støtte av høyrevridd FrP-politikk + utdaterte verdier) ikke måten å vinne velgernes gunst på. Tror heller ikke at Kjell Ingolf Ropstad er noen god kar eller redder for partiet.

Jeg tror neppe partiet blir noe stort og innflytelsesrikt igjen etter sin vinglende framferd der partiet ikke lenger helt vet hva det vil. Hvorfor skal noen ha interesse av å stemme på et parti som er en dårlig blåkopi av andre partier? Hvis man er høyrevridd kan man like godt stemme på Høyre eller FrP.

KrF - Nei takk!

KrF – Nei takk!

 

KrF lever i sin egen boble av en verden, og partiet har for enkelte nesten blitt sin egen religion. For dem som ikke er på innsiden av partiet oppleves det som et noe tamt, gammeldags og tannløst parti. Imidlertid er det ikke noen lett jobb partiledelsen har foran seg hvor de i tillegg til foretatte politisk retningsvalg må ta beslutninger rundt målgruppene for partiet: 1) Satse på bredden (grunnfjellet må svelge noen kameler, noe av egenarten må fare) eller 2) dybden (nisjeparti med lav oppslutning for spesielt interesserte kristeligøse , sperregrensen neste)?

Litt rundt prosessen med politisk veivalg (venstre eller høyre):

Veivalget del 1

Oppdatering medio januar 2019: I mine øyne er KrF landets Judas-parti. De selger sine verdier og prinsipper for litt innflytelse, makt og penger (om enn ikke sølvpenger, så i hvert fall midler til og gjennomslag for noen av sine tåpelige og uvesentlige “kjepphester”). Jeg tenker da på beslutningen om at det blir en regjering bestående av KrF, Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet.

The finale decision is: KrF skal inn i borgerlig flertallsregjering, og kanskje er det nå på tide å fjerne K-en fra partinavnet? Det er lite kristelig igjen nå når de skal i regjering sammen med FrP. Hvordan kan et såkalt kristent parti forsvare at de skal være med i samme regjering som FrP? FrP er for meg rasisme- og griskhets-/egoistpartiet, hvor det er lite plass til Jesus sitt kjærlighetsbudskap og samfunnets “svake”. Å få til KrF-ønsket “et varmere samfunn for alle” sammen med FrP forstår jeg ikke hvordan skal være mulig.

KrF er løftebruddpartiet. De skulle ikke i regjering sammen med FrP, og når de likevel skulle forhandle om regjeringsmakt skulle de i hvert fall få endret (strammet inn) § 2C i abortloven. Begge deler har de brutt.  Det allerede dypt splittede partiet har ikke akkurat blitt mindre splittet av foretatt veivalg.

Vedtatt regjeringsplattform viser stor avstand mellom FrP og “gamle” KrF, samt venstresiden i KrF. Kameler de har svelget: Restriktiv innvandrings- og flyktningpolitikken, skatte- og avgiftslettelser for rikfolket, innstramminger for fattige grupper og de har tapt abortsaken. Partiet representerer løftebrudd, feil kurs, mer legitimering av polariserende FrP-politikk og nedbygging av velferdsstaten.

Selv hevder KrF å ha fått gjennomslag for mange av sine viktige saker i regjeringsplattformen, f. eks. økt barnetrygd, vetorett på saker innenfor bioteknologi og ikke muligheter for tvillingaborter. En ekstremt kristenkonservativ politikk – for lengst gått ut på dato – vil de fronte med sin regjeringsdeltakelse.

Med høyredreiningen og regjeringsdeltakelsen er Knut Arild Hareide ferdig som partileder, og roret overlates (sannsynligvis) til Kjell Ingolf Ropstad. All ære til Knut Arild Hareide som igangsatte prosessen, og som bidro til at vi endelig fikk sett KrF sitt sanne ansikt som et høyrevridd parti. Selv er jeg noe skeptisk til om Ropstad har nok tyngde og er nok samlende til å bli noen god kar for partiet.

Enkelte “roper og skriker” om at man må gi Kjell Ingolf Ropstad en sjanse. Hvorfor det? Vi har vel, antar jeg, allerede fått sett hans sanne ansikt: Illojal, driver med falskt spill, kynisk, mørkemann, diskriminerende holdninger overfor f. eks. homofile, mangel på respekt for andre, dømmende, polariserende og er maktsyk. Integriteten er det så som så med. Kritikken mot ham er ikke usaklig slik jeg ser det, og jeg tror neppe han blir noen god samlende leder for partiet. Han er slettes ikke representativ for folk flest eller en minister for alle, med sitt gammeldagse og avdankede verdisyn.

Det er ingen grunn til å spare eller å verne ham noe spesielt fra berettiget kritikk og spørsmålsstillinger. Han er ingen ufeilbarlige Gud, og han er heller ikke – slik jeg ser det – spesielt utvalgt av Gud til å fronte / lede partiet. (Selvsagt er det IKKE greit med personangrep, mobbing, hat og hets mot ham.)

Enkelte kan hevde at Kjell Ingolf Ropstad personlig sett er en kjekk og grei kar, noe som nok helt sikkert kan stemme. Likevel representerer han et parti med et partiprogram som presenterer en “gufsete” politikk (fra fortiden). Partiprogrammet er han nok i stor grad forpliktet til å følge og å etterleve.

Det oppfordres til at man skal stå sammen og at partiet må bli holdt samlet, til tross for veivalget. Dette er neppe så lett i praksis. Hele prosessen og kranglingen rundt veivalg viser for meg nok en gang hvor “teit” ide det er med et eget kristent eller kristelig parti. Det meldes ellers om medlemsflukt fra partiet etter foretatte regjerings-ja.

Ellers liker jeg dårlig Kjell Ingolf Ropstad med venner sin oppførsel på den offentlig person-siden til Ropstad. Kritiske, men likevel seriøse innlegg mot AAP-innstrammingene som KrF støtter, har blitt slettet og sensurert fra nettet. Brukere har blitt blokkert fra videre innlegg av kommentarer. Ytringsfrihet, demokrati, muligheter for fri meningsytring og det frie ord ønskes tydeligvis kneblet, og alt dette ser ut til å skje svært vilkårlig. Og utidig pengegnål / pengemas har de også begynt med.

Reprise eller gjentakelse fra tidligere: Hvorfor mener jeg så mye om et parti som ikke er mitt parti? Jo, det har sammenheng med de forventninger enkelte har om at kristne “selvsagt” stemmer, støtter opp om og er sympatisører av KrF. Jeg er kristen, men jeg vil på ingen måte bli identifisert med eller tatt til inntekt / legitimitet for partiet og politikken til KrF. Generaliseringen med at KrF er alle kristnes parti – folkepartiet for kristne og verdiorienterte velgere – misliker jeg veldig sterkt.

 

Og temaet veivalg fortsetter:

Veivalget del 2

Oppdatering 2. november 2018: Det ble blåmandag på en fredag. KrF går for en blå flertallsregjering. Et flertall av delegatene på ekstraordinært landsmøte ønsker regjeringssamarbeid. regjeringsmakt og regjeringsdeltakelse i en borgerlig regjering. De vil nå starte forhandlingsarbeidet med mål om å få en regjeringsplattform som de kan akseptere, for så å gå inn som medlemmer i en utvidet (delvis ny) blå regjering bestående av H, FrP, V og KrF. Knut Arild Hareide er ferdig som partileder i KrF.

Det påstås at KrF fortsatt skal være et gult parti i sentrum, men alt tyder på en mye blåere framtid enn enkelte setter pris på. Vi får et tydeligere borgerlig parti og et kristenkonservativt parti. Så spørs det om de får gjennomslag for en varmere politikk, eller om politikken i praksis blir mye kaldere. Det er litt vanskelig å se for seg at FrP vil være med på større satsing på bekjempelse av fattigdom, tiltak for å redusere forskjellene, bedre kår til de “svake gruppene” og økt satsing på å løse/redusere klimaproblemene.

Valget som nå har blitt foretatt har bekreftet det jeg har sagt i flere år: KrF er for høyrevridd. Jeg har store problemer med å se at det er noe særlig enkelt å bli enig om en fornuftig politikk så lenge som FrP er en naturlig del av en utvidet regjering. Og rent generelt har dagens regjering gjort mange rare politiske valg som vitner om lite rom for nestekjærlighet og liten omtanke for de “svake” gruppene i vårt samfunn. En stemme til KrF nå framover er i praksis en stemme til FrP sin hjerterå politikk.

Fram til nå hevder enkelte at KrF har bestått av en koalisjon mellom høyresiden og venstresiden – et sentrumskompromiss. Kristentroen og kampen for det kristne har holdt dem sammen, på tross for ulike politiske synspunkter. Muligens rakner alt dette nå med det foretatte valget.

Partiet KrF kan fort oppleve at valget ikke er så smart som de trodde i utgangspunktet. Man skal ikke se bort fra splittelser og medlems- og velgerflukt med sperregrensen neste.

Sprakk det såkalte folkepartiet? Det kan se ut for at man sitter igjen med et splittet og delt parti, med motsetninger mellom høyre- og venstresiden. Ting tyder på at det nesten er en form for ufin maktkamp mellom fløyene eller blokkene.

En som vil få større makt og tjene på den videre utviklingen er nestleder Kjell Ingolf Ropstad. Han kommer mer fram i lyset og får en mer framtredende rolle i partiet. Så spørs det om han er dyktig og moden nok til å få til noe bra for partiet.

Det hevdes at partiet ikke vil gå i regjering for enhver pris. Selv tror jeg de er så maktsyke at de helt sikkert kommer til å havne i regjering etter å ha svelget noen kameler. Dessuten virker det som om Høyre sitt lokketilbud (agn) hvor det nevnes muligheter for endringer i abortloven (innstramming) har fått KrF til å gå ganske blindt på limpinnen. Hvis alt går veien for den blå siden er KrF i regjeringen og regjeringsmakt før jul 2018.

Det hevdes at KrF så langt og i fortsettelsen (sannsynligvis) vil få mer gjennomslag for sin politikk via høyresiden enn de hadde fått på venstresiden. Tja. Mon tro om dette stemmer. Hvor mange store kameler må svelges underveis når FrP setter i gang med sitt spill?

Det oppfordres fra enkelte hold om stor raushet, samhold og partiet først tenkning i tiden framover. Hvordan er dette mulig etter å ha tatt det valget som nå har blitt tatt? Og hva blir det igjen av det såkalte sentrumsbaserte (blokkuavhengige) folkepartiet for kristne og kristeninteresserte?

Så langt liker jeg ikke det som har kommet fram om starten på høyrevandringen. Sakene som har vært framme i lyset så langt får meg til å fryse langt nedover ryggen. De fungerer som et kaldt gufs fra en fortid som jeg ikke ønsker meg tilbake til.

Men nok om dette teamet! KrF er ikke mitt parti i utgangspunktet, og nå har de blitt enda mindre interessante og aktuelle for meg.

 

Og nok en bolk om veivalget:

Veivalget del 3

Tidligere i denne saken:

Oppdatering september/oktober 2018: KrF-leder Knut Arild Hareide annonserte helt i slutten av september 2018 at han faktisk kan ønske seg en regjering bestående av KrF, Ap og Sp. En positiv og klok beslutning etter mitt syn, om enn noe uventet da jeg var hellig overbevist om at partiet var helt i lomma på FrP og Høyre. Jeg mener nå at Jesus slik som han framstår i Bibelen var mer som en sosialist / sosialdemokrat opptatt av de svake og fattige enn å være en hjerterå og pampete FrP-er.

Hareide fikk både en god del negative og en god del positive tilbakemeldinger –  nesten halvt om halvt – delt på midten. Tydeligvis er KrF et politisk splittet parti, hvor det finnes sympatisører på både blå og rød politisk side.

Etter at Hareide lettet på sløret og sa sin ærlige mening om retningsvalg fikk partiet faktisk over 2000 nye medlemmer. Tydeligvis en god del mennesker som var enig i hans valg og tanker. Beklageligvis holdt det ikke, og nå i etterkant av veivalget er det også en del som melder seg ut igjen eller vurderer å gjøre det. Samtidig er det også dem som støtter høyrevalget og melder seg inn. Partiet har uansett svært liten oppslutning blant det norske folk.

Som skrevet i artikkelen “Veivalget til KrF – politisk valg av side”: Tidligere partileder Knut Arild Hareide stiller ikke til rikspolitisk gjenvalg i 2021. Han ønsker neppe å drive med og å støtte blå politikk, inkludert dette å stadig “måtte” tråkke på de svakeste. Han har vært genuint opptatt av de nederst på rangstigen, dvs. de svake og hjelpeløse gruppene. Han tapte retningsvalget etter å ha spilt fair og i samsvar med spillereglene. Pr. dags dato (høsten 2019) sitter han på Stortinget for KrF ut perioden.

De andre i ledelsen mer eller mindre jukset og vært illojale under veivalget, hvor de dolket Knut Arild i ryggen og konspirerte med Erna (H) for å vinne. Resultatet er at Knut Arild går og Kjell Ingolf Ropstad + Olaug Bollestad dessverre blir sittende igjen, og at vi har et såkalt kristelig parti som kjører en umenneskelig og ukristelig politikk. Virkelig Bibelsk det som har skjedd her, hvor klinten har blitt skilt fra hveten.

Hareide er en mann med integritet. Vet ikke om jeg vil si det samme om dagens partiledelse. De gode forsvinner ut av partiet og politikken, mens de dårlige blir værende igjen. I mine øyne mangler det en del når det gjelder tyngde og dybde på dagens partiledelse.


Knut Anton Mork tar et knusende oppgjør med Kristelig Folkeparti

Professor og samfunnsøkonom – og tidligere KrF-er – Knut Anton Mork tar et knusende oppgjør med KrF. Han sier / skriver blant annet:

  • “- KrF er blitt et parti med store indre motsetninger og med større fordommer enn visjoner. Heller enn å forsøke å berge stumpene mener jeg derfor at Norge vil være best tjent med at fredagens landsmøte oppløser hele partiet.”
  • “- Lettvinte påstander om at politiske motstandere har “andre verdier”, “et annet menneskesyn”, at de ønsker et “sorteringssamfunn” eller “et kaldere samfunn”, vitner mer om mangel på rasjonelle argumenter enn om etisk engasjement.”

Han minner også om lignelsen i Bibelen om den selvgode fariseeren i Lukasevangeliet. Såkalte kristne verdier er så abstrakte at de ikke gir en god veiledning til hva man skal mene om konkrete politiske saker.

Du verden så enig jeg er med hans uttalelser. Støtter helhjertet om synet hans på KrF sin framtid.

Kilde: Nettavisen: Knut Anton Mork: Tar et knusende oppgjør med Kristelig Folkeparti

 

Enkelte vil hevde at KrF skal være et parti for såkalte “bibelorienterte kristne velgerne“, dvs. de skal stå for “tradisjonelle kristne verdier”. De skal bidra til en “verdibasert” politikk og regjering. For meg blir slike tanker og ønsker det rene svada. Som sagt flere ganger før: Kristne er ikke (lenger) en ensartet homogen gruppe som kan enes om en felles politisk forståelse.

KrF og pinsevennene

Korsets Seier skriver om en anonym undersøkelse blant 118 pinseledere rundt hva de vil stemme under valg 2017. Ca. 70 % vil stemme KrF og hele 95,9 % befinner seg innenfor den borgerlige leiren. Tydeligvis står KrF og de borgerlige partiene sterkt hos pinsevennene.

Strengt tatt er ikke resultatet særlig overraskende. Det er trygt og godt for dem å stemme på et parti med kristelig i navnet. KrF har også en del programfestede «kristne» saker på sitt partiprogram. Dessuten er jo partiet positive til Israel, noe som er særdeles viktig i slike miljøer.

Tidligere har jeg skrevet en artikkel med tittelen “Troende er (ekstra) dumme”. Der nevner jeg også pinsevennene. Sett med mine øyne ser jeg på en del av pinsevennene som enklere sjeler som ikke er alt for intelligente, lavt intellektuelt nivå og/eller lavt-utdannede. De lar seg lett overtale og lede av sine forkynnere og ledere. De er redd for enkelte verdslige autoriteter, stoler ikke alltid på vitenskapen, de er redde for det sekulariserte storsamfunnet og de holder seg en del for seg selv. Inn i dette bildet passer nok KrF og deres politikk inn som hånd i hanske.

(Joda. Jeg vet jeg generaliserer og framsetter litt fordommer ovenfor. Jeg mener strengt tatt ikke å være frekk eller stygg. Jeg skriver bare om hvordan jeg personlig oppfatter en del pinsevenner.)

 

Etter mitt syn oppfører KrF seg som om de har funnet opp og har enerett eller monopol på kristne verdier. Andre partier, f. eks. Ap og Sp, er på mange måter vel så “kristne” verdimessig som KrF.

For mye katolsk tankegods har fått innpass i partiet KrF og de har delvis forlatt Luther. Deler av luthersk likhetstradisjon har blitt forlatt til fordel for en kontinental katolsk sosiallære. Samfunnet og staten skal ikke blande seg inn i forhold og spørsmål som kan løses av familien (jf “subsidiaritetsprinsippet”). Høyrevridd politikk der den enkelte må klare seg selv uten statlig innblanding og hjelp har fått fotfeste.

Noen hevder at partiet har blitt for liberalt, mens andre hevder nesten det motsatte (konservativt). Det er enkelt og greit en (tilnærmet) umulig oppgave og balansekunst å samle alle kristne i et felles parti. Utenom troen som binder sammen er også kristne mennesker politisk sett et tverrsnitt av befolkningen. Alle kristne vil ikke enes om den politiske kursen i KrF selv om vi deler troen. Yngre deler av befolkningen er neppe heller så lojale mot et kristent parti som tidligere generasjoner har vært.

KrF sin tidligere rolle som støtteparti for den blåblå regjeringen har ikke akkurat bidratt til å gi meg større tro på partiet. Partiet virker godt fornøyd med å svelge den ene etter den andre kamelen. Blant annet har de gjort lite for å stoppe den umenneskelige og inhumane asylpolitikken til regjeringen. Ironisk nok ser jeg på KrF sin nettside at et av deres slagord er: “Menneskeverd i sentrum”. Teori og praksis passer ikke alltid helt overens.

Jeg opplever partiet KrF som et parti som sliter med maktsyken og av å være maktkåte. De framstår som maktkåte (spesielt etter at tospannet Ropstad & Bollestad overtok ledelsen), uten nevneverdig rom for nestekjærlighet som burde ha vært KrF sitt varemerke. Partiet er villig til nesten å gjøre hva som helst for å få innflytelse i politikken. En kamel eller to svelges gladelig i bytte mot litt innflytelse.

Partiet KrF kan se ut for å ha et kvinneproblem. Kvinnetalenter fra KrFU forsvinner på veien og når ikke opp til toppen i partiet. Dyktige kvinner ser det ut for å være lite plass til i partiet innenfor sentrale posisjoner.

Partiapparatet har mistet mange gode folk etter retningsvalget. De sitter igjen med en del halv-dårlige og uerfarne personer, som neppe vil klare å bygge broer og å samle partiet. Partiet har også fått en kraftig politisk slagside mot blå side, og partiet sitter hovedsaklig igjen med karismatiske / lavkirkelige kristne (“mørkemenn”) fra Vestlandet + Sørlandet. Gode røde KrF-politikere og tillitsvalgte har blitt en mangelvare innenfor partiets rekker, og en del av disse har funnet seg andre mer fornuftige partier (Arbeiderpartiet, Senterpartiet m. m.).

Varslere og varslersaker ser ut til å få en dårlig behandling i partiet, spesielt innenfor KrFU. Julia Sandstø sin historie om seksuell trakassering fra en eldre partifelle ser ikke ut til å bli trodd på. Varsleren får gjennomgå og hun har blitt behandlet dårlig, mens han som bedrev seksuell trakassering går helt fri. Partiet tar tydeligvis ikke varslerens side. (Kristen snillisme på sitt verste! Det er viktigere å verne omdømmet til sentrale “ringrever” i partiet enn å beskytte og verne en ung oppadgående jente/ung kvinne.)

Stortingsvalget 2017

Det argumenteres med at KrF “naturligvis” bør samarbeide med høyresiden i politikken for å danne ny regjering. Sentrum-høyre med Erna Solberg som statsminister er visstnok tingen, mens Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er fy, fy. Det påstås at de kristne verdiene, valgfriheten, reservasjonsretten, samvittighetsfriheten, retten til liv og menneskeverdet blir best ivaretatt i en ikke-sosialistisk regjering bestående av sentrum-høyre. Alle “kamelene” som Høyre (og Fremskrittspartiet) kommer med svelges visstnok uten problemer.

Stem gult til høsten sies det fra partiets side. Mitt svar er og blir: NEPPE! Deres smalsporede og naive høyrepolitikk kan de bare ha for seg selv.

De påstår å være garantist for Menneskeverdet. Også andre partier er opptatt av menneskeverdet, men uten å være like smalsporede i sine tanker som KrF er. Partiet påstår også at de er opptatt av å bekjempe fattigdom, men det er en noe rar måte å vise dette på med å støtte helhjertet opp rundt Høyre og Fremskrittspartiet sin egoistiske politikk.

Partiet er forkjemper for familiepolitikk og barnepolitikk. De påstår:

  • Livet og barna skal ses på som gave. Ifølge partiet er det ingen menneskerett å få barn.
  • Skepsis mot og ønsker om å regulere bruken av bioteknologi.
  • Hevder til det evinnelige: Viktig at barn kjenner sitt genetiske og biologiske opphav (mor og far).
  • Eggdonasjon og sæddonasjon ønskes forbudt, likeså surrogati.
  • Logikk om at åpning for eggdonasjon og assistert befruktning for enslige automatisk medfører åpning for surrogati rundt neste sving.
  • Påstår at de ønsker å stå imot et sorteringssamfunn og at de ønsker å beskytte menneskeverdet.
  • Det påstås at barns rettigheter ønskes beskyttet, de svake som selv ikke har en stemme ønsker de å forsvare.
  • En forelder er uønsket, jf. mulighetene for kunstig befruktning av enslige uten mann/far inne i bildet.
  • De er imot at alle unntatt barna skal få frihet til å velge.
  • Det hevdes at det ikke er statens oppgave å befrukte alle kvinner som ønsker det.

Mine kommentarer til nevnte momenter:

  • Barnet som gave og ingen menneskerett å få barn: Lett å si for dem som har fått barn på “samlebånd” via naturmetoden.
  • Fortjener alle biologiske foreldre de barna som de selv har fått? Muligens burde barnevernet og/eller fosterhjem-tjenesten grepet mer inn overfor biologiske foreldre i forbindelse med omsorgssvikt? Ikke alle kristne hjem gir barna nødvendig omsorg og trygghet.
  • Bioteknologi, eggdonasjon, sæddonasjon, surrogati: Alt nytt er farlig! Selvsagt er det fallgruver, men jeg synes partiet er litt vel skeptisk til slike nye muligheter.
  • Også for dem som ikke kan (eller vil) få barn via “naturmetoden” er det kjempebra med alternativer slik som assistert befruktning og donasjon (sæd og/eller egg). En del av disse kan bli helt topp foreldre eller forelder selv om de ikke er biologisk mor og/eller far.
  • Som adoptivfar der biologien ikke har “virket” blir jeg nok ekstra provosert over KrF sine enkle svar på kompliserte spørsmål. Livet er ikke alltid så svart-hvitt som partiet vil ha det til.
  • Adopsjon (lange ventetider, krav til søkerne som ikke alle kan innfri) er tilnærmet umulig for mange for tiden, og å bli fosterforeldre er ikke det samme som å ha et eget barn.

Se ellers min side med motstand mot stiftelsen MorFarBarn. KrF og nevnte stiftelse har en del nesten-sammenfallene argumentasjonsrekker rundt barn og familie.

For meg framstår KrF som et nisselueparti (sitter med den norske nisselua tredd godt nedover ørene, vil ikke motta nye impulser utenfra). Med dette mener jeg at partiet har alt for naive, lite gjennomtenkte, “blåøyde”, ikke-realistiske og enkle løsninger på det meste.

 

KrF fremhever ekteskapet mellom mann og kvinne som den riktige samlivsform/ekteskapssyn. Selv er jeg mindre opptatt av om folk lever i heterofile eller homofile forhold, er skilte, eneforsørgere eller lever i samboerskap. Kristentroen er imidlertid en fin ting, uavhengig av samlivsform. Både på samlivsområdet og på en hel rekke andre områder blir det alt for mye moralisering og “fasitsvar” for min del fra partiets side. KrF kan være truende til å kjempe mot dagens abortlov samt ekteskapsloven som åpner opp for likekjønnede/homofile ekteskap. Selv ser jeg absolutt ikke noe behov for noen omkamp eller reversering rundt disse sakene.

KrF altså! August 2018 er det mer eller mindre full homofilikrig i partiet (igjen!). Sakens kjerne og innhold denne gang: Geir Jørgen Bekkevold er både familiepolitisk talsperson for KrF, Stortings-representant (KrF) og prest. Det har skapt stor debatt internt i partiet etter han har viet et homofilt (lesbisk) par med KrF-tilhørighet. Noen vil ha Bekkevold fjernet, mens andre har valgt å melde seg ut av partiet. Partiet rives og brytes ned fra innsiden pga. en slik tullete og uviktig fillesak som homofili.

Tidligere KrF-leder og statsminister Kjell Magne Bondevik kaster seg også inn i debatten høsten 2018. Ifølge ham har ikke plasseringen på høyre-venstre-skalaen vært så viktig i partiets historie. Det sentrale har vært grunnleggende verdispørsmål av typen: Vern om liv, menneskeverd, familien som grunncelle i samfunnet, ansvar for miljø og ressurser og solidaritet med svakere stilte ute og hjemme.

Han påstår at KrF har vært og er et viktig og unikt verdiredskap i politikken. Han sier videre at “Partiet De Kristne” (PDK) på sin side erkjenner ikke den prinsipielt viktige forskjellen det er på et parti og en menighet/bedehus. Bondevik oppfordrer (kristne) til å slutte opp om KrF. Mitt svar er og blir nei, da støtte av KrF er totalt uaktuelt for min del. Imidlertid er det enda dummere å støtte “Partiet De Kristne”.

Partiets eks-leder Knut Arild Hareide, dagens leder Kjell Ingolf Ropstad og resten av KrF sin ledelse er det mulig å mene mangt og mye om. Spesielt partiledernes uttalelser – spesielt under Hareide-perioden –  kan til tider være litt ulne, diffuse, tåkete og med antydninger til beslutningsvegring. Det er stor redsel for å skuffe noen, og dermed lar man ting skure og gå. Likevel tror jeg at partiets synkende oppslutning i hovedsak skyldes andre ting enn lederen og ledelsen. Det er vel rett og slett ikke lenger mange nok kristne som deler politisk syn med KrF.

Et vanskelig verv – Å være KrF-leder

Rett skal være rett; Det er sannelig ikke lett å lede et parti som KrF. I den forbindelse henviser jeg til innlegget:

Helge Simonnes skriver der litt om KrF sitt retningsvalg, Hareide sin rolle og avgang osv. Noen sitater fra innlegget:

  • “…posisjonen som KrF-leder er blitt en uriaspost av de ­sjeldne…”
  • “Dette skyldes den sterke polariseringen som er skjedd i Norge generelt og også i det som betegnes som kristen-Norge.”
  • “Å forsvare seg mot en gruppe svært høyrøstede ­troende, ble ytterst vanskelig for Hareide.”

Noen bidragsytere til at man ender eller endte opp med full spagat og økt polarisering:

  • Sosiale medier, Oslo Symposium, mediaorganer slik som Norge IDAG, TV Visjon Norge og til dels avisen Dagen med Vebjørn Selbekk i ledelsen.
  • FrP og Sylvi Listhaug gjorde det heller ikke enkelt for Hareide.

En interessant analyse som jeg støtter helhjertet opp om.

Innenfor deler av kristen-Norge har det nok skjedd en høyredreining, og kristne er ikke en så ensartet og homogen gruppe som tidligere. Alle troende deler ikke lengre de samme verdier osv.

 

Den beryktede sperregrensen:

Sperregrensen neste!

Partiet sliter i starten av 2018 med sperregrensen på meningsmålinger. KrFs landskonferanse 2018 har blitt avholdt, hvor det direkte og indirekte har blitt en del diskusjoner om veien videre for partiet. I den forbindelse har blant annet Åshild Mathisen, sjefredaktør i avisen Vårt Land, skrevet et innlegg på Verdidebatt.no med tittelen “Frykt og forventning”.

Noen stikkord fra det hun skriver: Partiet har behov for tydelighet og en klar strategi, noe som partilederen og ledelsen også er innforstått med. Kanskje må også partiet gjøre et sidevalg i norsk politikk (venstre eller høyre, sentrum er vel dødt!). Kulturen i partiet må det jobbes med, da organisasjonen må/bør ha en kultur som oppmuntrer til sterke meninger. Det må være rom for åpenhet, mangfold og muligheter for å ta debatter. Alle må bli hørt.

For egen regning tilføyer jeg at jeg oppfatter partiet som et vingleparti, et parti med uklar retning. De vingler litt fra side til side i det politiske landskapet, alt etter hva de finner for godt (innfallsmetoden). Det virker også som om partiet har en ukultur hvor ikke alle blir hørt på eller tatt på alvor, dvs. en form for inndeling i A- og B-medlemmer.

Selv er jeg såpass “ondsinnet” at jeg FRYDER meg og KOSER meg hver gang det nevnes i media at KrF er under eller i nærheten av sperregrensen. Sett fra mitt ståsted kan det være like så greit at partiet forsvinner helt ut av politikken.

 

Det sies at “Gult er kult” (#GultErKult). Frukten appelsin er god, brusen Solo liker jeg og solsikker er fine blomster. Joda, fargen gul er en fin farge så lenge det ikke gjelder politikk. Innenfor politikken holder jeg god avstand til gult og gul politikk. Gul politikk, nei takk! Gult er ikke-kult når det gjelder politikk! Andre floskler av noen begreper som partiet benytter seg av: Verdier som varer, verdier som varmer. verdipartiet, familiepartiet, menneskeverd og valgfrihet.

Høsten 2019 er jeg alt annet enn imponert av KrF og deres regjeringsdeltakelse. Både statsbudsjett 2020 og gjennomført regjeringspolitikk har i liten grad blitt påvirket eller farget av KrF sin deltakelse. KrF viser liten eller ingen vilje til å hjelpe og å skjerme de svakeste gruppene for usosiale kutt. Tidligere partileder Knut Arild Hareide hadde helt rett i sine spådommer om at et retningsvalg til høyre var feil for partiet. Jeg var ikke alltid enig med eller imponert over Hareide, men i etterpåklokskapens navn må jeg jo si at han var gullgjeve i forhold til etterfølgeren.

Ropstad satser på at det vil snu for KrF når det gjelder dårlige målinger og lav oppslutning, hvor en person (Kim Straumsnes) i Facebook-gruppa “Nei Takk til #SolbergsNorge” skriver følgende i slutten av november 2019:

  • “Jeg tror ikke dette kommer til å snu. Folk vil ikke ha drittpolitikken til Krf. Vi lever i 2019, ikke i 1919. Man ønsker ikke homoterapi, forbud mot eggdonasjon, en strengere abortlov, eller et mer kristenkonservativt samfunn.”

Applauderer og støtter denne “analysen”. Med målinger som viser en velgeroppslutning på under 3 % er det ikke akkurat gode tider for KrF.

Vinn eller forsvinn for KrF – våren 2019

Kjell Ingolf Ropstad blir – som forventet – utnevnt til KrF sin nye partileder på landsmøtet til KrF april 2019.

Interessant kommentar om KrF:

Et sitat fra kommentaren:

  • “Ropstad er kanskje KrFs siste mulighet til å komme ut av skyggenes dal. Den påtroppende partilederen ser ut til å gjøre KrF spissere, smalere og mer kristent enn forgjengeren Knut Arild Hareide gjorde.”

Ropstad vil tydeligere enn tidligere markere avstand til Ap og venstresiden. Familieverdier settes foran arbeidslinjen og arbeiderverdier. Kontantstøtte, abortsyn og familiepolitikken til partiet minner om 1950-tallet, dvs. de ønsker seg tilbake til fortiden. Dette ønsket deles neppe av så mange andre i landet vårt. Partiet skal løfte fram kristne verdier og kristenarven, og de skal fortsatt være en bremsekloss når det gjelder utnyttelse av bioteknologien. Deres familiefokus på den lykkelige A4-familien gjør meg enkelt og greit kvalm.

Partiet har en dyr politikk å presentere, da det ikke er måte på hva slags reformer og tiltak de vil sette i gang. Sannsynligvis vil de i liten grad få gjennomslag for sin politikk, og med neste korsvei får man håpe på at de havner under sperregrensen med minimal politisk påvirkningskraft.

For å være skikkelig frekk mot partiet: KrF er partiet som lyver og lover i hytt og pine på sitt landsmøte. De vedtar en politikk på møtet som de aldri vil få igjennom i regjering og Storting, uten at dette nevnes spesifikt som en utfordring. KrF er og blir et erkekonservativt høyreparti, kristenkonservativt parti eller bedehusparti, hvor makten nå er i hendene på mørkemenn / mørkekvinner.

KrF skal visstnok bli et klarere kristent parti, og de skal også bli litt mer selektive rundt hvilke saker de bruker energi på å fronte. Det satses på at den tradisjonelle (“gode gamle”) KrF-politikken vil virke, og at partiet igjen kan klare å stå opp igjen fra asken. Dette har visstnok skjedd hos søsterpartiet i Sverige.

Det jeg videre skriver om Kjell Ingolf Ropstad i dette avsnittet kan nok oppfattes som et lite personangrep: Jeg ser på Ropstad som en noe slitsomme gladkristen, men samtidig er han en dømmende gammeldags mørkemann. Han har etter min vurdering en utstråling, væremåte, kommunikasjonsform osv. som ikke vekker min tillit, og som også gjør at jeg ikke orker å høre på ham eller klarer å ta ham seriøst.

Med Ropstad bak roret blir ikke partiet KrF mer “spiselig” for min del. Deres gammeldagse mørkemannspolitikk – et gufs fra fortiden – med kraftig vridning mot høyresiden appellerer ikke til meg som velger.

 

I tillegg til KrF finnes det små nisjepartier slik som “Partiet De Kristne” (for et ekskluderende partinavn!), og til Stortingsvalget 2013 stilte også partiene “Norges Kristne” og “Kristent Samlingsparti” opp. Selvsagt og helt som forventet fikk ingen av disse tre partiene noen inn på Stortinget. Disse mikropartiene med “kristne/kristent” i partinavnet blir for meg for ekstreme, sære og nisjepregete partier for kristenfundamentalister. De står for en annen kristendomsforståelse enn min, og de kommer neppe til å få noe særlig oppslutning, makt og innflytelse over landets politikk i tiden framover.

Kristne partier, nei takk!

 

I forbindelse med de senere valgår (2011, 2013, 2015 og 2017) har arrangementet Oslo Symposium blitt avholdt. Ut fra det jeg har lest om nevnte arrangement høres det ut for en rar blanding av konservativ kristendom og politikk. Arrangementet har blitt brukt til å fremme politiske verdier på høyresiden ispedd litt teologi her og der. Under dette seminaret hentes ofte det ulne begrepet “kristne verdier” fram. Rødgrønn politikk har gjerne ifølge denne gjengen skylda for den såkalte avkristningen av Norge. I forbindelse med Oslo Symposium 2011 henviser jeg til et glimrende innlegg med tittelen “Teologisk retorikk for blå-blå politikk” skrevet av Jan Rudy Kristensen på verdidebatt.no.

Geir Pollestad (Senterpartiet) har på Verdidebatt hatt et innlegg med tittelen “Borgarleg og «ikkje sosialistisk» vrøvl”. Han har en del gode poeng i sitt innlegg. “Merkelapper” slik som borgerlig parti og ikke-sosialistisk fløy fungerer dårlig og blir nesten meningsløst. Sosialisme og kommunisme i ren form finnes jo ikke i norsk politikk. Høyre-venstre-aksen eller skalaen er ikke så klar og tydelig lenger. Det er viktigere å ha fokus på sakene og politisk retning og ikke å plassere utgåtte, gamle og ikke-fungerende merkelapper på de politiske partiene. For egen del føyer jeg til: Vel så dumt er “gnålet” om sentrum. Finnes det lenger noe sentrum i politikken, og er det i hele tatt igjen noe av det såkalte tidligere sentrumet?

Uansett: KrF passer fortsatt like dårlig for meg som før. Deres politikk, saker, satsingsområder og veivalg er av minimal interesse for meg. Partiet fungerer nok bedre for dem som er mer kristenfundamentalistisk anlagt enn meg.

Kristen velger

Enkelte hevder at det er mer “kristent” å stemme borgerlig, f. eks. Frp (Fremskrittspartiet) og H (Høyre), enn f. eks. Sp (Senterpartiet) og Ap (Arbeiderpartiet). Hva slags logikk er dette? For meg framstår de borgerlige som partier for de vellykkede, rike og egoistiske. Disse partiene er ikke aktuelle for min del. Greit nok at andre kristne har andre vurderinger enn meg, men jeg aksepterer ikke at det er “mer kristelig” å stemme borgerlig enn rødgrønt. Strengt tatt sliter jeg med å forstå at kristne i det hele tatt kan stemme på Frp.

Jesusfolket

Jeg er enig i det som i en periode stod på nettstedet Jesusfolket.no (nå nedlagt nettside), nettsiden for det VIRKELIGE kristenfolket:

“Tror du at ditt politiske ståsted definerer deg som en del av kristenfolket eller ikke? Det er en misforståelse. Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. Du er faktisk fri til å stemme hva du vil uten å risikere Guds vrede.”

Jeg velger å se på partienes helhetlige politikk og stemmer ut fra det jeg mener og tror gagner meg, de rundt meg og samfunnet generelt på en best mulig måte. Jeg stemmer ikke automatisk KrF pga. jeg er kristen og jeg er heller ikke automatisk enig i det KrF står og kjemper for bare pga. de har “kristent” i sitt partinavn.

Den enkeltes personlige politiske veivalg eller ståsted er ikke det som fører til frelsen eller fortapelsen – Jesus eller Satan. Politikkens venstreside representerer ikke den ondes side eller tilsvarende vås som enkelte hevder. Å demonisere venstresiden i politikken er bare tullball og konspirasjonsteorier uten holdbarhet.

Hva ville Jesus ha stemt og støttet politisk sett? Neppe ghettopartiet KrF eller de andre sære “kristne” nisjepartiene tenker nå jeg. Neppe heller på den hjerterå politikken til FrP. Ellers er jeg usikker på hvilket parti og hvilken side han ville ha støttet.

Rett skal være rett: Jeg kjenner eller er bekjent av en del KrF-medlemmer, hvorav noen i forholdsvis sentrale verv. Jeg skal ikke dømme dem og vurdere deres valg om å støtte KrF som dårlig. Hver person får gjøre sitt valg, men for meg er KrF ikke et aktuelt parti.

Mitt eget politiske ståsted har jeg fått sjekket ut flere ganger ved å kjøre diverse valg- og partitester. Ifølge testene pleier jeg sånt politisk sett å havne innenfor rødgrønn fløy, gjerne enten på Senterpartiet (Sp) eller Arbeiderpartiet (Ap). Jeg er nok mer en kristensosialist enn en blå KrF-velger.

Nei, jeg er ikke en ekte KrF-velger!

 

I forbindelse med KrF sitt landsmøte i Trondheim 2017 laget Aftenposten en liten test med tittelen: “Er du en ekte KrF-velger?”. Jeg fikk som forventet følgende svar: “Du hører neppe hjemme i KrF”. Betryggende og bra!

Samme avis har laget en ny og oppdatert test i forbindelse med landsmøtet i Stavanger våren 2019:

Aftenposten: Er du en ekte KrF-velger?

Aftenposten: Er du en ekte KrF-velger?

 

Lenke til testen: Aftenposten: Er du en ekte KrF-velger?

Hvis Word sin stavekontroll hadde fått styrt hadde KrF-velger blitt endret til KrF-svelger. Ja, det partiet svelger virkelig kameler.

Tilbake til restultatet av testen for min del: “Du er i svært liten grad enig med det KrF står for“. Betryggende og bra nok en gang!

Hentet fra annen artikkel her i bloggen:

Noen kommunist (stor-sosialist) er jeg ikke, men politisk sett heller jeg absolutt over mot rød og grønn side i politikken. Blå og gul politikk har jeg “allergi” imot. I den livssituasjon og status jeg og mine rundt meg er i, er det lite gagn i blå politikk. Vi er mer tjent med rødgrønn politikk enn blå konservativ/borgerlig politikk.

Er KrF det nye avkristningspartiet, i hvert fall når det gjelder overfor den kristne pressen? Den kristne dagsavisen Vårt Land hevder i alle fall at KrF svikter den kristne pressen. Regjeringen med KrF inkludert går gode for raseringen av postombringingen (kun post annenhver dag) til posten samt ugunstig omlegging av pressestøtteordningen / mediestøtten. Dette vil i hvert fall gå utover de kristne avisene Dagen og Vårt Land.

Jeg har her i artikkelen i hovedsak vært opptatt av moderpartiet til Kristelig Folkeparti. KrFU – Kristelig Folkepartis Ungdom – er ungdomsdelen av partiet. Sannsynligvis er KrFU litt likt som andre politiske ungdomsorganisasjoner, med litt mer “ekstreme” meninger (og mindre gjennomtenkte?) enn sine moderpartier.

Avslutning

Det blir vel å gå for langt å kalle partiet for en styggedom og skamplett på Norges historie, selv om det kunne ha vært fristende.

Kall nå en spade for en spade: KrF er et kristenkonservativt parti med en klar politisk høyrevridning, og det er et parti som utviser forakt overfor det meste utenom sin egen religiøse overbevisning og religiøse kjepphester. Partiet er mer opptatt av makt og posisjoner enn menneskers beste i en god del tilfeller. Et varmere samfunn som de snakker om er bare fine og teoretiske ord, uten noen reell og praktisk betydning. Usosiale kutt stemmer de gladelig for når dette passer dem.

KrF har solgt sjela si – det lille som var igjen – på billigsalg til høyresiden gjennom sin regjeringsdeltakelse i blåblå regjering fra januar 2019.

Det er altså etter mitt syn ingen automatikk i at kristne må eller vil stemme KrF. Man kan være en god kristen uten å støtte partiet med kristennavnet i seg. Selv er jeg en troende eller en kristen, men det er lite aktuelt for meg å stemme på partiet. Deres politikk ligger langt utenfor min komfortsone. KrF tilbyr en politikk som rent subjektivt passer meg, mine prioriteringer og livssituasjon svært dårlig. Deres gammeldagse og smalsporede politikk trenger jeg ikke. KrF er for meg partiet som passer best UNDER sperregrensen.

Jeg er enkelt og greit grunnleggende skeptisk til ideen om egne kristne partier. La bedehus være bedehus og politikk være politikk. Kristne bør engasjere seg i det partiet der de politisk sett hører hjemme i stedet for å holde fast på egne kristne “ghettopartier” slik som KrF.

Lenker:

Til slutt en liten notis: Etter at jeg påbegynte min “kamp” mot KrF har jeg blitt gjort oppmerksomme på at jeg på mange måter viderefører det synet min bestefar Richard Rasmussen (1901-1967) fra Egersund hadde. Han døde før jeg ble født, men har var mens han levde aktiv i blant annet “Kristne Arbeidere” / “Norges Kristne Arbeideres Forbund”. Ellers var han del av det som da het “De unges Misjonsforening”, og som i dag heter Misjonshuset / Egersund Misjonsforening (EMF, tilsluttet NMS).

Kristne Arbeidere (logo).

Han var en aktiv kristen, men politisk sett tilhørte han arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet (Ap). Han var dypt skeptisk til KrF og ikke minst opprettelsen av lokallag av KrF i Egersund, og han var nok i likhet med meg skeptisk til sammenblandingen av kirke/bedehus/kristentro og politikk. Opprettelsen av lokallag i Egersund fant visstnok sted på et møte på prestegården på Husabø med daværende prests velsignelse.

(For ordens skyld: Selv er jeg IKKE medlem av Kristne Arbeidere eller andre halv- eller helpolitiske organisasjoner. Imidlertid er jeg troende og sympatiserer politisk sett med rød-grønn side.)

Det er selvsagt fullt mulig – og naturlig – å være aktiv kristen (troende) samtidig som man er del av arbeiderbevegelsen og støtter sosialdemokratiske ideer.




Kristentroen blir ødelagt av uheldig trosutøvelse

Himmel, fjell og kors

Alt det rare og ekstreme som finner sted i Guds og kristendommens navn er ødeleggende for alle med en “normal” tro. Mye av det tvilsomme som skjer gagner ikke Bibelens og troens sak, og man oppnår kun at mange sekulære/ikke-troende får et rart og skeptisk syn på kristen trosutøvelse.

Kristne får et dårlig og tvilsomt rykte pga. de få som ødelegger for de mange troende, og en del som potensielt kunne ha tilhørt kristne miljøer blir skremt bort fra å oppsøke slike forsamlinger. Slettes ikke alle personer og personlighetstyper passer inn i de kristnes rekker. Takhøyden er ofte liten, og mange menneskebud og regler regjerer.

Ytrings- og religionsfriheten og vår kristne arv (jf. Grunnloven m. m.) er sentrale verdier/verdigrunnlag i Norge, men det er da måter på hvordan dette blir utnyttet av enkelte. At enkelte ekstremkristne også fort inntar offerrollen, beskylder kritikere for å drive med svertekampanjer, beskylder andre for å være satans/djevelens sendebud og påberoper seg forfølgelse for berettiget kritikk har jeg heller liten sans for. Konspirasjonsteorier har også god plass blant enkelte kristne.

Enkelte predikanter, talere og talspersoner kan få seg til å lire av seg noe vås om ærefrykt eller Gudsfrykt overfor Gud. Dette vil angivelig stoppe eventuell kritikk, da kritikk med et slikt syn blir et direkte angrep på Gud. Ingen vil selvsagt gå til krig mot selveste Gud eller bli beskyldt for å være satans sendebud. Imidlertid finner jeg hele denne argumentasjonsrekken som helt forskrudd og snudd på hodet. Vi skal ha stor respekt for Bibelens Gud, men all kritikk som framsettes er ikke angrep på ham!

Kritikere bli gjerne beskyldt for å være intolerante, bedriver forfølgelse av de rettroende, er besatt av Janteloven, farer med hets, fordømmelse og driver med mobbing, selv om kritikken er aldri så berettiget og konstruktiv. Ofte omhandler kritikken krenkelser, overgrep, juks, maktmisbruk og løgn som absolutt bør komme fram i dagen. Selv ser jeg ikke noen poeng i å bli dømt av eller bli påkrevd å avlegge regnskap for noen oppkomlinger av noen forkynnere og/eller menighetsledere.

Predikantene og pastorene snakker gjerne fint om ytringsfriheten og religionsfriheten så lenge som det gagner dem, dvs. et ganske så ensidig og enveiskommuniserende syn. Når kritikk framsettes skulle slikt ha vært forbudt og stengt ned med lov. Ytringsfriheten ønskes gjerne kneblet når dette passer dem best. Man må ikke glemme (IRONI!) hvem som er hyrden og hvem som er sauene, hvor sauene skal la seg blindt og uten protester la seg lede.

Enkelte ønsker at vårt samfunn og land skal være “gjennomsyret” av kristentroen, gjennom både lovverk og styresett. Det ønskes å få innført strenge og gammeldagse lover, regler, etikk og moral slik som i “gode gamle dager”. Nei, fri og bevare oss fra teokrati, etter mitt syn kristendommens utgave av Sharia-lovgivning.

Som tidligere skrevet i “Konservativ kristendom, nei takk!“:

  • Jeg ønsker ikke å være del av et Norge der konservative kristne og/eller “overåndelige” vinner gjennom med sitt Sharia-liknende samfunn, hvor deres forvridde konservative kristendom med tilhørende verdier skal få styre. Jeg slår heller et slag for dagens delvis sekulære samfunn hvor det er en viss avstand mellom politikk og kristendom, men hvor ingen blir forhindret fra å ha sin tro eller til å være ikke-troende.

Enkelte predikanter er flittige brukere av tvilsomme virkemidler slik som:

  • Løgner / usannheter
  • Manipulering og nesten-hypnose
  • Pissprek
  • Maktspråk og bruk av hersketeknikker
  • Overdrivelser
  • Falsk/upresis profetisk tale/tungetale
  • Selektiv bruk av løsrevne Bibelvers for å rettferdiggjøre sitt budskap
  • Over-åndeliggjøring
  • Karismatisk opptreden
  • Svovelforkynnelse (“mørkemannsforkynnelse”)
  • Skremsler
  • “Hjernevasking”
  • Hat mot andre kristne utvises til tider.
  • Spilles på samvittigheten og frelsesvissheten.
  • Høylytt skriking og urolig kroppsspråk fra talerstolen og scenen.
  • Griske og frekke kollekttaler. Frekkhetens nådegaver praktiseres i rikt monn.
  • En del tvilsomme penge- og mirakelpredikanter.
  • “Krav” om underordning og lydighet mot ledelsen (autoritær lederstil).
  • Trusler om helvete, dommedag, endetid, død og evig pine, fortapelsen, 3. verdenskrig osv. for dem som ikke følger forkynnelsen til punkt og prikke.
  • Stort fokus på synder og det syndige menneske, med masse straff og dom for dem som ikke vender om og er “Bibeltro”.
  • Dømming av annerledestenkende og/eller kritiske kristne til den evige fortapelsen.

Alle slags rare virkemidler tas i bruk, kamuflert som “forkynnelse av ‘Guds’ ord”.

Se f. eks. mine artikler “Protest mot enkelte former for kristendom”, “Ekstrem karismatikk, skeptisk”, “Sekt og sekterisme – Norge og utlandet” og “Konservativ kristendom, nei takk!” for å få litt mer innblikk i hva slags kristendom jeg reagerer negativt på. Tar tak i denne problemstillingen igjen i kjølvann av VG sine avsløringer rundt mirakelpredikanten Svein-Magne Pedersen m. m. Jeg kan også styre min begeistring for den trosutøvelsen personer (kristenledere) slik som Jan Hanvold, Jan-Aage Torp og Jørn Strand står for.

Enkelte forkynnere hopper bukk over sentrale deler av Bibelen

Først fire Bibel-vers:

  • Kol. 4, 6: “La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.”
  • Matt. 5, 39: “Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.”
  •  Luk. 6, 37: “Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt.”
  •  Luk. 6, 41: “Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?”

Kilde: Bibel.no: Nettbibelen.

Disse versene med instrukser for hvordan man skal oppføre seg overfor andre blir ofte glemt av sentrale ekstrem-karismatiske forkynnere. Annerledestenkende og kritikere skal tas, og ingen nåde skal vises. Et slikt maktmisbruk står i grell kontrast til versene. Nåden, omsorgen og nøden for dem rundt seg er byttet ut med hat, og det er lite som minner om “kristelig oppførsel” og “kristelig sinnelag”.

Joda, noe av kritikken kan sikkert virke / være urimelig. Imidlertid bør man klare å se at de fleste ikke kritiserer bare for å kritisere – eller for å kverulere. De har på en eller annen måte blitt brent eller blitt ille berørt (tråkket på) av urimelig forkynnelse som får dem til å ta et oppgjør.

Innimellom blir jeg selv noe overivrig og driver med dømming av andre kristne. Selvsagt er ikke dette helt bra.

 

Det ekstreme ødelegger de troendes og de kristnes generelle renommé, omdømme, image og rykte. Det er fristende å ikke kalle seg kristen da man fort plasseres i bås (blir stigmatisert) sammen med de ekstreme. Positiv omdømmebygging bør det strebes etter.

Jeg er generelt skeptisk til motefenomener, bevegelser etc. som gjerne importeres fra utlandet. De har ofte en del usunne momenter inni seg. Jeg er også skeptisk til persondyrkingen, makten og idolstatusen/heltestatusen enkelte forkynnere og predikanter klarer å oppnå innenfor de troendes rekker.

Jeg tviler ikke på at en del har blitt frelst, velsignet eller opplevd helbredelse og/eller mirakler via pengepredikantene og mirakelpredikantene, som har misbrukt sin makt. Likevel synes jeg ikke at dette rettferdiggjør måten de driver på og virkemidlene som benyttes. En del har blitt lurt eller i hvert fall dypt skuffet med lovnader om store ting som ikke blir innfridd. Underveis har de også gjerne brukt en del penger på å “så inn” for å få en form for (ekstra/garantert) velsignelse eller helbredelse “mot betaling”.

Pengepredikantene med venner + mirakelpredikanter ødelegger den sunne kristendommen. Det dreier seg om penger og andre avsporinger fra evangeliets kjerne. Kampen mot uheldig forkynnelse og penge- og mirakelpredikanter er langt fra over eller et historiske tilbakelagt stadium.

Det er bra at det finnes Facebook-grupper slik som “Stans pengepredikantene”:

Facebook-gruppen “Stans pengepredikantene!”

 

Bra at noen tar tak i problematikken og retter fokus på maktmisbruket og dem som har blitt lurt av tvilsomme predikanter eller annen usunn menighetsledelse og forkynnelse. All såkalt aktivitet i Guds navn gagner slettes ikke hans sak. Kjærlighet og nåde er gode kristne verdier, mens dette å drive med “lurendreieri” som går utover enkeltmenneskers liv og tro slettes ikke er det.

Det er ikke kjekt å bli lurt! En del enfoldige mennesker, “svake” og lett påvirkelige/sårbare sjeler har enkelt og greit blitt svindlet eller lurt. Jeg velger å ha stor sympati og empati med dem som har havnet på limpinnen. Det er ikke noen god opplevelse å sette all sin lit til noe som viser seg å ikke føre i mål. Skuffelsene som oppstår kan gå både på troen og livskvaliteten løs, og noen kan oppleve å bli Guds brente barn.

Å love himmel på jord eller et jordisk liv fritt for problemer bare man tror nok og korrekt samt “sår inn” nok penger er bare tullball. Dette er ikke i samsvar med tradisjonell kristen tro og Bibelen. Jeg gjenbruker i den forbindelse følgende figur:

Gave ikke synonymt med ekstra velsignelse, velstand og helbredelse! VIP-plass i himmelen sikres ikke mot betaling.

 

Figuren er i utgangspunktet tilpasset min kritikk mot TV Visjon Norge. Kanal kan erstattes med menighet.

Tienden kjøres det hardt på i enkelte sammenhenger, og helst skal alle pengene gå til den menigheten eller forsamlingen som man tilhører. Selv mener jeg at vi som er kristne i dagens verden ikke er forpliktet til å gi tienden hvis man ikke vil. Dessuten må det være lov til å gi til flere ulike formål, både kristne og ikke-kristne. Tienden er noe gammeltestamentlige greier som vi streng tatt ikke trenger å forholde oss til, uten at dette vil gjøre Gud “sur”.

Vekkelse kan være en fin ting, men dette blir noe overfokusert i enkelte sammenhenger. Lengselen etter vekkelse blir noe uekte og krampaktig, hvor slettes ikke alle menigheter er klare for følgende som eventuelt kommer etter en vekkelse. Det er også viktig at menighetene blir gode steder for dem som allerede er der, og å ikke bare fokusere på å nå nye for å oppnå en fin statistikk.

En ting er maktsyke ledere på ville veier. Vel et så stort problem er fotfolket, de lojale støttespillerne. En del av dem gjør slik som lederen og ledelsen sier uansett, dvs. de er sauer som blindt lar seg lede av hyrden sin. Selvjustisen kan være høy blant fotfolka, og likeså angiverivirksomheten og dømmingen hvis noen avviker fra det “normale”. Verdien med å tenke selv og å stille kritiske spørsmål er ikke i høy kurs blant slike.

En annen faktor: I en god og sunn menighet bør det være stor takhøyde, rom for å være seg selv uten å måtte ikle seg en maske, muligheter for å komme med problemer og spørsmål uten å bli dømt og uten en hel regelbok med uskrevne og skrevne regler som må følges til punkt og prikke for å kunne kalle seg en ekte kristen. Hvorfor skal vi gjøre ting så komplisert og dømme andre som ikke er 100 % enig med oss?

Det hevdes at kristne må stå sammen som en enhet – støtte hverandre – i en samlet flokk. I utgangspunktet forstår jeg dette ønsket, men beklageligvis skjer det såpass mye rart i «Guds» navn at man ikke nødvendigvis kan gå god for all trosutøvelse. Innimellom er det fornuftig å tenke selv og å ikke bare godta det framtredende lederpersoner sier er det rette.

Som jeg har hevdet i en annen artikkel er jeg ikke en gang sikker på at alle vi troende kristne tror på den samme guden. Jeg vil i hvert fall hevde at jeg med stor sannsynlighet tror på en annen gud enn den guden enkelte kristenledere presenterer som sin. Mer om dette i artikkelen eller innlegget: “Tror ikke på samme Gud som enkelte andre kristne“.

Fra en lederartikkel i avisen Dagen “låner” jeg følgende sitat:

  • “Vi har ikke blitt gitt åndelig politimyndighet eller et kall til å slutte oss til fariseerpartiet. Men vi har fått barnekår hos Gud. Det er Guds barn vi får være.”

Som innledende tekst til kategori protest kristendom her i bloggen skriver jeg blant annet: “Jeg anser meg selv som kristen, men jeg synes likevel det skjer mye rart i kristendommens navn som ikke jeg kan identifisere meg med eller stå inne for. Her i denne kategorien anlegger jeg et litt kritisk skråblikk mot kristne meninger, holdninger, ståsteder og saker jeg reagerer på.” Støtter mitt eget tidligere utsagn rundt dette!

Ja til den “normale” (moderate) kristentroen, nei til det ekstreme!

Lenker:




Kristne politiske partier, nei takk!

Kristne partier, nei takk!

Registrerer at jeg får mye å irritere meg over under kommende politiske valg (stortingsvalg, fylkestingsvalg og/eller kommunestyrevalg): Kristne politiske mini- og mikropartier. Jeg har i en årrekke uttrykt min store skepsis mot KrF. I de senere valg har partiet fått selskap av Partiet De Kristne” (PDK), og til Stortingsvalget 2013 hadde KrF også “konkurranse” fra de kristne mikropartiene “Kristent Samlingsparti” (KSP) og “Norges Kristne”. Og hvis ikke dette var nok: Desember 2016 ble oppstart av det kristne partiet Verdipartiet (i Rogaland) allment kjent.

Oppdatering: Kristent Samlingsparti (KSP) har etter valget 2013 blitt en del av Partiet De Kristne. Partiet Norges Kristne er vel historie. De små kristne mikropartiene kommer og går etter å ha ha kommet med tomme løfter om høy oppslutning som er umulig å innfri. Interne krangler rir også disse småpartiene.

Kristne som står fram og fronter andre partier enn de “kristne” partiene (KrF, Partiet De Kristne osv.) får ofte “pes” og kritikk. Enkelte mener tydeligvis at det er mer kristent å stemme på et av de små kristelige nisjepartiene, alternativt blått, enn å stemme og støtte rødgrønn side.

At kristne skal “rotte” seg sammen i egne partier klarer jeg ikke å forstå vitsen med. Kristne kan heller ikke automatisk enes om politisk retning, saker og verdier der alle har samme syn. Dessuten er nok en stemme på i hvert fall de “kristelige” nisjepartiene en bortkastet stemme. En stemme på kristne småpartier kan faktisk gi mindre kristen innflytelse i norsk politikk.

Resultatet etter stortingsvalget 2017: Demokratiet har seiret. Det ble beklageligvis flertall for blåblå regjering med Erna & Co inkludert Fremskrittspartiet bak rattet. Jeg tar det til etterretning og aksepterer det rødgrønne tapet, men jeg liker det ikke.

Trøsten min er at KrF gjorde et historisk dårlig valg, og Partiet De kristne (PDK) gjorde et enda dårligere valg med kun ca. 0,3 % oppslutning. Verdipartiet på sin side var ikke-målbart i oversikten med sine under 150 stemmer.

Partilogoer

Etter mitt syn bør sammenblanding av politikk og religion ikke finne sted i for stor grad. Politikk bør være politikk, og tro, religion og menighet bør være adskilt fra politikken i størst mulig grad. Selvsagt blir det ikke helt krystallklare skillelinjer alltid. Tros- og religionsfriheten bør uansett ha gode kår, og i en viss grad vil politikken motta impulser fra troslivet og det religiøse. At et vanlig politisk parti har troende blant sine politikere er bare en styrke.

Egne såkalte kristne politiske partier ønsker jeg meg for min del til dit pepperen gror. Politiske partier med tydelig religiøs agenda og verdiforankring kan føre til at mennesker / individer gis ulik verdi basert på tro, verdisyn / verdisett, livsførsel, kjønn, seksuell legning osv. Pga. snevre verdier og verdisett kan rammene bli trange og takhøyden lav. Samfunnet kan framstå som noe lite opplyst hvis slike partier får for stor makt.

Følgende figur har jeg brukt mange ganger før her i bloggen i andre sammenhenger:

Menigheten og meg

 

I denne artikkelens setting passer det bedre å erstatte “Menigheten” med storsamfunnet. Det vil ikke være plass for slike som meg i et samfunn og et land hvor religionen styrer landet fullt ut.

Jeg vil ha meg frabedt et Sharia-liknende samfunn i kristenversjon (“kristen Sharia”), med lovverk i stor grad basert på kristne konservative verdier og ideer. Et slikt samfunn ville vel i praksis ha blitt et teokratisk kristendiktatur. Jeg anser Bibelen som bok lite egnet for styring og ledelse av et samfunn eller land.

Politiske partier basert på religion kan splitte folket og svekke demokratiet, og motstandere kan oppleve å bli diskriminert, forskjellsbehandlet, miste rettigheter / muligheter og fratatt noe av menneskeverdet. Å la “hellige” gamle religiøse bøker (Bibelen, Koranen osv.) styre gir gjerne et svært “trangt” og sneversynt samfunn. Alt i alt er slike politiske partier lite til glede og nytte for det moderne mennesket.

Hvis kristne eller andre religiøse politiske partier gis for stor makt og innflytelse kan vi sitte igjen med et samfunn som i stor grad er moraliserende, dømmende, stemplende og som driver med (utstrakt) sosial kontroll. Noe av den naturlige menneskelige livsførselen kan bli innskrenket for enkelte, og menneskerettighetene kan i ytterste konsekvens bli truet.

Er det mulig? Nok et såkalt kristent mikroparti er under oppseilingen, i hvert fall i Rogaland. Denne gangen et parti med navnet Verdipartiet. Lederen Magne Hersvik skriver blant annet følgende om tanken bak partiet i et innlegg på DagensDebatt.no desember 2016: “Vi ser behovet for et kristent fokus og kristne vitnesbyrd i gamle Norge. Noen er så redd for å blande kristen tro og politikk.” (Ja, jeg er blant dem som IKKE liker blandingen mellom bedehus/tro og politikk!)

For ordens skyld: Personlig er jeg lite begeistret for borgerlig eller blåblå politikk, noe som framgår av regjeringskritikk-artikkelen min (lenke).

Jeg vil vel gå så langt at jeg kaller ideen om egne kristne politiske partier for en styggedom og tåpelig avsporing. Av disse sære mikropartiene er det tross alt KrF som er det mest “normale” partiet. Er likevel skeptisk til KrF pga. deres uinteressante politikk og politiske ståsted som etter mitt syn er vel blått (konservativt) for tiden.

Sommeren 2013 fikk Rune Edvardsen i Troens Bevis Verdensevangelisering (Sarons Dal) litt “pes” for sin støtte til Arbeiderpartiet. Tydeligvis finnes det enkelte kristne som mener at noen politiske partier “mer kristne” enn andre. Noen vil til og med “boikotte” arbeidet til TBVE pga. Rune sitt personlige og private politiske ståsted. Etter den tid har visstnok Rune Edvardsen meldt overgang til KrF.

Er enig med David Åleskjær som tidligere i sin blogg (han har nå slettet sitt innlegg) skrev at “Hva Rune stemmer, har nemlig null relevans for misjonsarbeidet” og “Jesus blåser i hva jeg måtte stemme i år“. Han uttrykker også skepsis mot meningsløse begreper slik som: “Den kristne kulturarven”, “kristne verdier”, “bekjempe avkristningen”, “Norge må tilbake til Gud” og det ekskluderende og frekke partinavnet “De kristne”.

Utgangspunktet for min “krig” mot kristne politiske partier

Nei til KrF

Min “krig” mot KrF startet for en god del år siden mens jeg ennå var ung voksen (i 20-årene). Husker jeg fikk en invitasjon til en eller annen lokal KrF-happening i Egersund hvor det stod ca. følgende adressering: “Til medlemmer og sympatisører/støttespillere av KrF”. Dette fikk meg til å tenne på alle plugger. Selv om jeg var (og er) kristen og i den tid også vanket i Misjonshuset (NMS, Egersund) var det alt annet enn en selvfølgelighet å støtte dette partiet. Deres ensidige familiefokus på den perfekte kjernefamilie samt deres høyrevridde politikk har aldri appellert til meg.

Jeg har også nå i “nyere tid” – forut for valg 2019 – blitt invitert til å like Stad KrF sin Facebook-side, noe som jeg selvsagt svært fort avviste.

Hentet fra artikkelen min “Fortsatt skeptisk til KrF (Kristelig Folkeparti)“.

 

I slutten av juli 2013 kastet også “gründeren” Jan Hanvold i TV Visjon Norge seg inn i debatten. Han mener visstnok at kristne som stemmer Ap bør skamme seg m. m. Det rakkes ned på rødgrønn politikk og et skjellsord som benyttes er “sosialister”. Det er visstnok mer kristent å stemme på et av de kristne partiene, alternativt blåblått. I forbindelse med Stortingsvalget 2017 oppfordrer han sine “disipler” til enten å stemme gult (KrF) eller blått (H eller FrP).

Sammenblanding av religion (kristendom / kristentro) og politikk er ikke så smart!

Kristne partier, nei takk!

Jeg har tidligere nevnt det nye partiet som visstnok kaller seg Verdipartiet. Formålet til dette partiet er: “Verdipartiets formål er å fremme en politikk som styrker Norge som en selvstendig, demokratisk og kristen nasjon. Vi vil arbeide for menneskeverd, personlig frihet, et felles judeokristent grunnlag for nasjonen, respekt for Grunnloven og norsk suverenitet. Verdipartiets politikk bygger på Bibelens grunnverdier og Guds ord.” Partiet har også en bekjennelsesparagraf. Denne sammenblandingen mellom bedehus og politikk støtter ikke jeg. Enkeltindivider og grupper med mennesker kan være kristne, men ikke en nasjon i seg selv.

Verdipartiet

Verdipartiet ifølge Wikipedia september 2018:

Motto “Vi vil bygge Norge på Bibelens grunnverdier og slå vern om nasjonal frihet.”

Verdipartiet er et norsk politisk parti stiftet på Karmøy 26. november 2016. Partiet vil styrke “Norge som en selvstendig, demokratisk og kristen nasjon”, “verne barnet i mors liv”, kjempe for at “ekteskapet er mellom en mann og en kvinne” og støtte Israel. Ved stortingsvalget 2017 stilte Verdipartiet med liste bare i Rogaland fylke. Der fikk partiet 148 av i alt over 174 000 stemmer, det vil si mindre enn 0,1 prosent av det totale antallet.

Lenke: Wikipedia – Verdipartiet

Verdipartiet, nei takk!

Strengt tatt er det liten grunn til å bruke masse tid og energi på fenomenet Verdipartiet. Det er et lite “filleparti” som i første omgang kun finnes i Rogaland fylke og som har mikroskopisk oppslutning for sin mørkemannspolitikk.

Valg 2019 og Verdipartiet: Hvor har det blitt av partiet? Det har vært lite søkelys på det i valgkampen. Informasjonen på deres nettside er også foreldet / ikke oppdatert. Muligens stiller de ikke lister til valget?

Kristne politiske partier appellerer i hovedsak til den sørvestnorske pietisten i Bibelbeltet. Ofte er personene medlemmer i lavkirkelige organisasjoner. Blant andre kristne har nok økt meningsmangfold i “klassiske kristne spørsmål” medført at det ikke er noen automatikk i å stemme på et såkalt kristent parti.

Promille- eller mikropartiet “Partiet De Kristne” lever tydeligvis ennå. I august 2016 var i hvert fall partilederen Erik Selle på banen med et innlegg hos DagensDebatt.no. Partiet er for tiden opptatt av Israel- og Midtøsten-politikk og omkamp på ekteskapsloven (motstandere mot dagens likekjønnede ekteskapslov). De påstår: “…Partiet De Kristne er et reelt alternativ for velgere som er opptatt av en rettferdig og god Midtøsten-politikk og som ønsker en omkamp på ekteskapsloven.” Partiet prøver å framstå som et alternativ til KrF og Frp på borgerlig side.

De Kristne – Løftebrudd

For meg framstår hele partiet som et tulleparti som ikke fortjener noen støtte. Deres politikk er ikke representativ for kristne flest, da kristne slettes ikke er en homogen masse hvor alle tenker likt eller er opptatt av de samme sakene og verdene. Etter mitt syn er det svært så arrogant eller små-frekt å kalle et parti for “Partiet De Kristne” (PDK). Ut fra navnet høres det ut for å være et parti som er samlende og passer for alle kristne, noe som langt ifra er tilfellet med sin nisjepregede politiske blåagenda. Deres politikk og politisk syn appellerer kun til et marginalt mindretall kristne velgere (konservative kristne).

“Partiet De Kristne” (PDK)

Fri og bevare oss mot PDK på Stortinget. Jeg håper og tror at det er lenge til partiet blir såpass stort målt i oppslutning at de kommer inn og blir en maktfaktor på Stortinget. Det må da holde at de “forurenser” enkelte kommestyrer med sin politikk

Det virker som om “Partiet De Kristne” vil tilbake til den mørke middelalder. De står for et totalitært tankegods der deres skrudde fortolkning av kristne verdier skal påtvinges alle om de vil eller ikke. Jeg mistenker at tros- og ytringsfrihet i praksis er mindre vesentlig for partiet. Det ser også ut for å være en ganske så autoritær ledelse internt i partiet hvor enkelte medlemmer har blitt ekskludert pga. de ikke lever opp til “minstestandard”.

Partiet virker umodent og svært overfokusert på Israel. Når det gjelder asylsøkere støtter de gjerne opp om konvertitter, men overfor muslimer er det stor skepsis og nesten hat mot dem. Nestekjærlighet gjelder visstnok ikke overfor muslimer.

Partiet De Kristne driver med demagogi. De presenterer det som en uimotsigelig sannhet at diverse tidligere politiske vedtak nesten har avviklet den kristne troen i Norge. De klarer med sin argumentasjon til å få en del til å tro at dette er sannheten med stor S. Nok en gang ikke fakta fra det partiet.

Å stemme på Partiet De Kristne er en bortkastet stemme. Jeg er enig med spørsmålet Espen Ottosen stiller: “Hvorfor slutter tusenvis av kristne opp om Partiet de kristne?”

Partiet De Kristne (PDK) og kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019

PDK er igjen “ute med kjeften sin” i forbindelse med valget 2019. På den småtvilsomme nettsiden Søkelys er det gjengitt et innlegg forfattet av Tomas Moltu, 1. kandidat til fylkestinget for PDK i Hordaland / Vestland fylkeskommune. Tittel på innlegget:

Av innlegget framgår det at det er helt uaktuelt å legge ned partiet for så å gå inn i eller bli en del av KrF. KrF er ifølge dem preget av splittelse og uforutsigbarhet, og det er ikke aktuelt med «nå må vi stå sammen». PDK er visstnok ifølge seg selv godt fundamentert i konservativ kristendom.

PDK har ifølge seg selv:

  1. Den beste politikken for familier i Norge. (Hjelpes! Verre enn MorFarBarn sin “politikk”.)
  2. Tydeligst og best løfter fram Israel og Israels sak.
  3. Tydeligst og best på “Ja til livet” (nei til abort osv.).
  4. Utfordrer globaliseringen (EU, EØS, ACER osv.) og nedbyggingen av Norge
  5. Vil utfordre FN.
  6. Vil begrense innvandringen til Norge.
  7. Et tydelig og avklart borgerlig parti.

Å nei, du. Dette partiet får DEFINITIVT ikke min stemme. Deres mørkemannspolitikk og forvridde konservative tilnærming og kristensyn appellerer absolutt ikke til meg. Satser på at folk flest er opplyste og tenkende mennesker som styrer langt unna valgseddelen og den gammeldagse politikken til PDK.

 

Forut for valget 2019 har partiet arrangert “PDK Convention 2019“. Denne samlingen skulle vel fungere som en “kickoff” i forbindelse med valget. Det de var opptatt av i forbindelse med denne konferansen var blant annet: “PDK Convention 2019 samles verdikonservative profiler fra inn og utland som setter frihet, trygghet, forsvar, beredskap, Norges verdiplattform, familien, demokrati, folkestyre, lokaldemokrati og grasrotengasjement på dagsorden innenfor valget i 2019.” Nok en gang ingen tvil om at partiet har et annet samfunns- og verdensbilde enn det jeg har, og at de slettes ikke appellerer til meg med sin sære politikk.

Sannsynligheten for at partiet skal klare å få gjennomført sin politikk er HELDIGVIS minimal. Partiet har alt for liten oppslutning til å ha noen vesentlig betydning i det politiske spillet. Joda, som kristen tror jeg på at undere kan finne sted. Det blir likevel litt drøyt for min del å forvente at et så stort under skal finne sted at PDK plutselig over natten blir et stort nok parti til å kunne oppnå muligheter for reell politisk innflytelse.

Politisk makt til religion og livssyn har vært (og er) en alvorlig trussel mot demokrati, menneskerett og likeverd. (Levi Fragell på Facebook.)

 

Dette i det hele tatt å prøve å få folk til å stemme på Partiet De Kristne (PDF) er tilnærmet lureri. Velgerne blir lurt med lovnader om stor oppslutning pga. de har “gud” på sin side. De er heller ikke snaue med sine løfter om store politiske endringer som de skal få utrettet. Meningsmålinger taler sitt tydelige språk at dette partiet ikke vil få noen politisk makt i det hele tatt. En stemme på partiet er en bortkastet stemme. Dessuten tyder interne samarbeidsproblemet på at de i hvert fall ikke klarer å samarbeide noe særlig bra med andre annerledestenkende partier.

I forbindelse med valg 2017 har diverse talspersoner fra Partiet De Kristne (PDK) vært på banen flere ganger. Når enkelte av dem uttaler seg høres det ut for at de representerer et kjempestort parti. Ikke måten på hva de skal klare å få til når (ikke hvis!) de kommer i makt på Stortinget. Stormannsgalskap og virkelighetsflukt enkelt og greit.

Kristne mikropartier

Mye mer kunne helt sikkert ha vært sagt om de kristne mikropartiene, men jeg tviler på om det har noen hensikt. Partiene er små mikropartier med nesten ingen oppslutning, og pga. deres ubetydelighet det er vel liten vits i å bruke alt for mye tid, energi og kalorier på dem.

En og annen avhopper fra KrF kommer sigende inn til partiene, men likevel har partiene liten og ubetydelig oppslutning. Til og med “storebroren” Partiet De Kristne (PDK) har ca. null betydning for den norske politikken. Partiene er og blir sære nisjepartier for spesielt interesserte, og med deres valgte (smalsporede) politikk kan jeg vanskelig se for meg at de vil få noen stor oppslutning i overskuelig framtid heller. Til og med KrF sliter for tiden med å skaffe og å holde på (kristne) velgere.

 

Selv klarer jeg ikke å se at det å stemme “blått” er mer kristelig eller ukristelig enn å stemme “rødgrønt”. Faktisk synes jeg at det er rart at såpass mange kristne f. eks. stemmer på FrP. Alle partier har sine styrker, svakheter og prioriteringer. Kristne er ikke en ensartet homogen gruppe der det er naturlig for alle å stemme likt. Utenom troen på Gud, Jesus og Den Hellige Ånd som beskrevet i Bibelen er det lite som knytter kristne sammen. Det finnes ikke en objektiv liste med verdier som alle kristne kan entes om. Også kristne er mennesker med sine personlig og individuelle prioriteringer og synspunkter.

Jesusfolket (nå nedlagt nettside)

Jeg vil gjenta følgende fra min “lille” protestartikkel mot KrF: Jeg er enig i det som i en periode stod på nettstedet Jesusfolket.no (nå nedlagt nettside), nettsiden for det VIRKELIGE kristenfolket:

  • “Tror du at ditt politiske ståsted definerer deg som en del av kristenfolket eller ikke? Det er en misforståelse. Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. Du er faktisk fri til å stemme hva du vil uten å risikere Guds vrede.”

La politikk være politikk, ikke bland børs og katedral og la bedehus, kristendom og tro være det det er. Det blir bare tull og rot av å sause dette sammen! La det være noe avstand mellom de to regimene det verdslige (politikk m. m.) og det åndelige (tro).nReligion og tro skal ikke i nevneverdig grad styre politikken og samfunnet. Noen skillelinjer bør det være mellom religion og politikk, selv om kristne verdier selvsagt har en viss påvirkningskraft på utviklingen.

Personlig er jeg møkka lei av nedrakkingen mot rødgrønn politikk og de politiske partiene på denne siden. Disse partiene er slettes ikke Antikrist i egen person eller spydspisser for landets såkalte avkristning. Slettes ikke alltid så mye mer “kristelig” politikk på blå side, f. eks. fra Fremskrittspartiet (FrP). Så vidt meg bekjent ønsker alle norske politiske partier å beholde religionsfriheten, så det blir bare tull å beskylde enkelte partier for “kristenforfølgelse”.

Jeg finner det ikke naturlig å gi politikere og politiske partier skylda eller ansvaret for avkristning (sekularisering) eller påkristning av Norge. Dette ansvaret ligger på den enkelte kristne og på menighetene. Kristne må begynne å virke i stedet for å sutre over landets politiske styring. Noe av det samme tar Kai Johansen opp i sin kommentar i Dagen (lenke).

Fra en lederartikkel på DagensDebatt.no “låner” jeg følgende sitat som jeg sier meg hjertens enig i:

  • “De kan benekte det så mange ganger de vil, men den mest målbare virkningen av disse partidannelsene er etter alt å dømme en svekkelse av den kristne innflytelsen i norsk politikk.”

Artikkelen ble skrevet i forbindelse med dannelsen av det nye Verdipartiet, som kommer i tillegg til det andre kristne småpartiet Partiet De Kristne.

“Partiet De Kristne” har hatt hårete mål om stor støtte i folket med drømmer om egne stortingsrepresentanter. For å si det nesten-blasfemisk: Heldigvis har ikke Gud vært på deres side så langt. Fortsatt er partiet et mikroparti uten betydning for norsk politisk virkelighet.

Ifølge nettsiden til “Partiet De Kristne” (PDK) er deres hjertesaker og prinsipper følgende:

  • Verdikonservativt parti med ideologisk fundament basert på Bibelen
  • Den kristne tro og lære sentral i politikken
  • En sterk og levedyktig familie bestående av mor, far og barn, dvs. beskytte den tradisjonelle familiens særstilling i samfunnet
  • Motstandere mot abort og aktiv dødshjelp
  • Frihet og trygghet for alle (frihet, ansvar og mangfold)
  • Retten til liv
  • Tydelig støtte til Israel

Innimellom prøver PDK å framstå som “det gamle KrF. Selv er jeg lite interessert i 70 års gammel politikk i ny innpakning hvis de skal leve denne påstanden fullt ut.

Det konservative Partiet De Kristne er forkjempere for en streng innvandrings- og asylpolitikk. De ønsker visstnok også å si opp EØS-avtalen, Schengen-avtalen og er ikke tilhengere av FNs flyktningpolitikk. De er skeptiske til islam og “dyrker” Israel.

Det påstås at partiet ønsker Norge tilbake på fast grunn. De ønsker et samfunn som er fritt og trygt for alle, og de påstår at de står for tradisjonelle kristne verdier. Jeg vil nok heller kalle deres verdier og politikk for mørkemannsverdier eller mørkemannskristendom. Rett og slett kvalmende politikk som slettes ikke er representativ for kristne flest. De har lite plass for dem som ikke lever et A4 familieliv, muslimske asylsøkere er tilnærmet uønsket og ikke-kristne skal bli dyttet på deres såkalte “kristne syn og levesett”.

Partiet snakker om frihet og trygghet for alle. Deres versjon av frihet og trygghet framstår for meg mer som slaveri og trelldom. Hvis partiet hadde fått lov til å styre fritt hadde de gitt oss trange verdimessige rammer, og et samfunn som i hvert fall ikke ville ha passet for meg. Deres overformynderi og mørkemannskristendom sier jeg gladelig nei takk til!

Avisen Vårt Land har også hatt en artikkel om partiet i forbindelse med at de stiller til valg i 69 kommuner til kommunestyrevalget 2015. I denne artikkelen går det fram at PDK er opptatt av:

  • Å være verdikonservative
  • Partiets hovedmål er å ivareta kristne grunnprinsipper
  • Stoppe avkristningen av Norge
  • De ti bud og Bibelens verdigrunnlag ligger til grunn for arbeidet
  • De vil beskytte den tradisjonelle familiens særstilling i samfunnet og kjempe mot dagens ekteskapslov, ekteskap forbeholdt forhold mellom mann og kvinne.
  • Abortkamp og kampen for det ufødte barnet/livet
  • Støtte til Israel

Selv er jeg ikke all verdens opptatt av disse sakene og jeg er nok også dypt uenig i deres vektlegging og fortolkning av Bibelen, deres valg av verdier og hvordan det er å være en kristen. Til tross for at jeg er en troende kristen er jeg neppe innenfor målgruppa til “Partiet De Kristne”. Deres politikk blir for blå for meg samt de har valgt ut en del satsningsområder som ikke opptar meg all verdens mye. Deres Bibelfortolkning er også ganske snever og konservativ.

Det som opptar meg personlig er saker slik som:

  • Beholde dagens velferdsgoder (gratis helsetjenester, gratis skole, gode trygdeordninger osv.) og hvis mulig styrke dem
  • Distriktspolitikk (muligheter for å bo på landsbygda slik jeg nå bor)
  • Solidaritet, rettferdighet og fellesskap
  • Arbeid til alle og ingen nullskatteytere
  • En relativt sterk offentlig sektor
  • Frihet og trygghet, men ikke slik som den PDK presenterer
  • En viss grad av reguleringer og styring for å unngå at egoistiske (kapitalistiske) krefter får for stor kontroll i samfunnet.

De kristne politiske mikropartiene ønsker “tvinge” på det norske samfunnet sitt trange moral- og regelsett. Partiene oppfører seg mer som sekter enn seriøse politiske partier. Det er et salig rot og en røre mellom politikk og mørkemannskristendom fra forrige århundre. Partiene framstår som useriøse mikropartier med store ambisjoner og lovnader de ikke vil klare å innfri i overskuelig framtid. Dessuten er de svært opptatt av å kritisere og å snakke ned KrF som de anser som et frafallsparti fra det kristne.

Partiene virker til å ha langt framskredet homofobi. Likekjønnede forhold er fy-fy, og den gufne familiepolitikken er i nærheten av den MorFarBarn kjører. De ønsker å fenge kristne verdibaserte eller verdiopptatte velgere.

Jeg sier gladelig nei takk til disse sære partiene!

Selv om jeg er noe smårød eller rødgrønn av meg politisk sett er jeg langt fra noen kommunist eller “supersosialist”! F. eks. blir både SV og Rødt for rødt for meg. I valgtester på nettet har jeg ofte endt opp med resultatet Sp og/eller Ap.

I stedet for å skrive mer om mine meninger rundt kristne partier henviser jeg til mine tidligere artikler her i bloggen med titlene “Fortsatt skeptisk til KrF“, “Valg 2017“, “Valg 2019” og  “Regjeringskritikk“.

Til slutt en liten notis: Etter at jeg påbegynte min “kamp” mot KrF har jeg blitt gjort oppmerksomme på at jeg på mange måter viderefører det synet min bestefar Richard Rasmussen (1901-1967) fra Egersund hadde. Han døde før jeg ble født, men har var mens han levde aktiv i blant annet “Kristne Arbeidere” / “Norges Kristne Arbeideres Forbund”. Ellers var han del av det som da het “De unges Misjonsforening”, og som i dag heter Misjonshuset / Egersund Misjonsforening (EMF, tilsluttet NMS).

Kristne Arbeidere (logo).

Han var en aktiv kristen, men politisk sett tilhørte han arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet (Ap). Han var dypt skeptisk til KrF og ikke minst opprettelsen av lokallag av KrF i Egersund, og han var nok i likhet med meg skeptisk til sammenblandingen av kirke/bedehus/kristentro og politikk. Opprettelsen av lokallag i Egersund fant visstnok sted på et møte på prestegården på Husabø med daværende prests velsignelse.

(For ordens skyld: Selv er jeg IKKE medlem av Kristne Arbeidere eller andre halv- eller helpolitiske organisasjoner. Imidlertid er jeg troende og sympatiserer politisk sett med rød-grønn side.)

Det er selvsagt fullt mulig – og naturlig – å være aktiv kristen (troende) samtidig som man er del av arbeiderbevegelsen og støtter sosialdemokratiske ideer.

Lenker:




Kristent Samlingsparti, nei takk!

Kristent Samlingsparti (KSP), nei takk!

Vi bor i et fritt land og den enkelte må selv velge hvilket parti man vil stemme på under valg 2011 (kommunestyre- og fylkestingsvalget). Imidlertid kunne jeg personlig aldri ha stemt på Kristent Samlingsparti (KSP). Dette partiet blir etter mitt syn for “sært” og “nisjepreget”, et parti som muligens passer for enkelte i konservative kristenmiljøer eller i karismatiske miljøer (ytterste kristenfundamentalistisk høyrefløy).

Når talsmenn fra KSP uttaler seg snakkes det ofte om “kristne verdier” eller en verdibasert regjering / politikk. Kristne er ikke en homogen gruppe. Det finnes alle slags politiske syn og interesser blant kristne. Likevel høres det i KSP sin argumentasjon ut for at “kristne verdier” er en objektiv liste over ting som bør oppta alle som er kristne.

Kristent Samlingsparti (KSP) definerer seg som et borgerlig, ikke-sosialistisk parti som er opptatt av å kjempe for Grunnlovens og Bibelens innflytelse på det norske samfunn. De påstår at de bygger sin politikk på ”Guds ord”.  Enkelte representanter for partiet går også så langt og påstår at dagens rødgrønne regjering har bidratt til å avkristne Norge og dermed åpnet opp for terror, guds vrede m. m.

Oppdatering: Kristent Samlingsparti (KSP) har etter valget 2013 blitt en del av Partiet De Kristne (PDK).

Noen momenter eller saker som partiet er opptatt av:

  • Ønsker å avskaffe nåværende ekteskapslov (ønsker kun ekteskap mellom mann og kvinne).
  • Sterkt fokus på kjernefamilien.
  • Opptatt av nestekjærlighet.
  • Kjemper mot abort og homofili da dette ifølge dem er synd.
  • Opptatt av å forvalte skaperverket på en best mulig måte.
  • De ønsker en restriktiv flyktning -, innvandrings – og asylpolitikk.
  • Redde for islamisering av landet vårt.
  • For bistand, men da hovedsakelig kanalisert via misjonsorganisasjoner.
  • Omsorg for menneske fra unnfangelse til død.
  • Staten Israel sin eksistens og rett til å forsvare seg er sentral for dem.
  • Nei til EU.

Gjesp! Hvorfor og hvordan partiet mener at slike saker skal være spesielt samlende og kristne (jfr. partinavnet) forstår jeg ikke. Noen av sakene ovenfor er sentrale nok, mens andre anser jeg som totalt uviktige for min del under et kommunestyre- og fylkestingsvalg. Enkelte av konklusjonene og svarene er jeg også totalt uenig i.

Partiet hevder at de er opptatt av kristen tro og kultur. Imidlertid er dette ut fra deres fortolkning og forståelse av Bibelen, Guds ord. Det kan også høres ut for at et stort KSP vil medføre Guds velsignelse over Norge.

Partiets navn er Kristent Samlingsparti. Ut fra partinavnet høres det ut for at det skal være et parti som skal klare å samle alle kristne under sin paraply. Den gang ei sier nå jeg! Tidligere oppslutning om partiet har vært heller laber og ingenting tyder på de store endringene ved dette valget. Hvis de på landsbasis klarer å oppnå noen få tusen stemmer bør de være fornøyde. Ingenting tyder på at flertallet av landets kristne kommer til å stemme på KSP!

Rent generelt er jeg dypt skeptisk til kristne politiske partier. La politikk være politikk og la bedehus/menighetsliv være bedehus/menighetsliv.

Ja, jeg er kristen. Likevel finner jeg ikke mange saker i KSP sitt partiprogram som klarer å engasjere meg i noen stor grad. Jeg mener videre at kristne heller bør spre seg ut over det politiske landskapet og prøve å få kristne verdier inn i alle landets partier i stedet for å danne “ghettopartier” og nisjepartier som KSP.

Magnar Tanem, førstekandidat for Oslo Kristent Samlingsparti, hevder på verdidebatt.no (lenke): “Stem kristent! Kristent Samlingsparti bygger sin politikk på Bibelen, og er det sanne kristne partiet i Norge.” Med deres politiske program og deres snevre tenkning sier i hvert fall jeg nei takk til dette!

Kristent Samlingsparti (KSP) får i hvert fall ikke min stemme! Jeg kommer heller neppe til å stemme på Fremskrittspartiet (FrP, et egoistparti som passer bra for de rike og velstående) eller Kristelig Folkeparti (KrF). Ifølge resultat fra kjøring av Partitesten.no bør jeg nok stemme Ap eller Sp under valget 2011.

Oppdatering: KSP har fått selskap av et like sært og nisjepreget parti for spesielt interesserte. Dette partiet har det misvisende og ekskluderende navnet “Partiet De Kristne”.

(Denne artikkelen bygger på en tidligere publisert artikkel i min gamle blogg.)