Musikk og musikkstrømming med Spotify og konkurrentene

Spotify

Oppdatering av tidligere publisert artikkel (Miljøvennlig må man være! Dermed har denne artikkelen blitt resirkulert!):

I likhet med mange andre har jeg blitt glad i musikktjenester (strømmetjenester / musikkstreaming) på nett. Jeg har prøvd ut både Spotify, TIDAL (tidligere WiMPP) og Beat.no. Min favoritt så langt er uten tvil originalen, dvs. Spotify. De to andre blir etter mitt syn blåkopier som er dårligere enn originalen.

Oppdatering juni 2015: Det begynner nå å bli en god stund siden jeg sist testet ut andre tjenester enn Spotify. Dermed er ikke alle opplysninger i denne artikkelen helt dagsaktuelle lengre. Jeg har f. eks. IKKE testet WiMP etter at de gikk over til å bli Tidal.  Nykommeren Apple Music (Beats) har jeg kun lest om og ikke benyttet meg av i praksis, men med deres (Apple) suksess med iTunes kan nok dette medføre at tjenesten kommer til å få et stort fortrinn i forhold til de andre i form av stort og bredt internasjonalt musikkutvalg. YouTube Music og Google Music har jeg heller ikke testet i det hele tatt. Imidlertid er jeg godt fornøyd med Spotify og har ingen umiddelbare planer om å foreta en ny testrunde hos de andre. Hvis jeg skulle ha gitt en annen tjeneste en ny sjanse måtte det nesten ha blitt det norske kortreiste musikkalternativet Beat.no. Ganske bra at det finnes et norsk alternativ til de store utenlandske aktørene.

Tilbake til den opprinnelige tekst:

For tiden (skrevet november 2012) er jeg mest i det nostalgiske hjørnet og hører på musikk som jeg likte på slutten av 1980-tallet og starten av 1990-tallet. Det går ganske mye i musikk innenfor sjangeren kristenrock og noe kristenpop.

Eksempler på artister fra min spilleliste: Bride, Carman, Casting Crowns, dc Talk, Delirious?, Hans Inge Fagervik, Larry Norman, Leviticus, Michael W. Smith, Petra (Classic Petra), Stryper, Rez Band / Resurrection Band, Sonicflood, Idle Cure, Jerusalem, Bloodgood, White Heart, Whitecross, Newsboys, Dan Bremnes, Jeremy Camp, Kutless og The Afters. Den nevnte musikken er en fin blanding av nostalgi og moderne musikk av både nedlagte og fullt oppegående band og grupper.

I tillegg til den nevnte musikken har jeg slengt på litt musikk innenfor kategori diverse med blant annet Bjørn Eidsvåg, CC Cowboys3 Busserulls, Def Leppard, Kiss, AC/DC m. m. Mye pop- og rockemusikk (P4-musikk og P6 Rock radiomusikk, til tross for min DAB-skepsis) framført av kjente verdslige / profane artister og grupper / band er å finne på min spilleliste.

Beklageligvis er ikke all musikk som finnes hos Spotify tilgjengelig via WiMP og visa vers. En periode abonnerte jeg på begge tjenester, en periode abonnerte jeg kun på WiMP og nå er jeg tilbake som abonnent kun hos Spotify. Hadde diverse stabilitetsproblemer med WiMP sin spiller som begynte å irritere meg såpass at jeg gikk tilbake til Spotify. Jeg fikk nylig tilsendt tilbud pr. e-post om å prøve WiMP på nytt gratis i en måned. De skrev blant annet: “Du får denne mailen fordi du har prøvd WiMP tidligere. Du har kanskje fått med deg at vi er ute i en ny og forbedret versjon? Denne versjonen har flere tips og anbefalinger, og mer musikkinspirasjon.” Selv om de lover at den nye versjonen er bedre enn den jeg prøvde tidligere står jeg nok over en ny runde med WiMP i denne omgang. Spotify fungerer bra og jeg ser ingen vits i å prøve WiMP på nytt.

WiMP som i dag heter Tidal er vissnok favorittvalget til HiFi-freaker. Selv er jeg neppe i stand til å høre noen nevneverdig forskjell mellom Spotify “standardkvalitet” og HiFi-kvaliteten som kan velges som bruker av Tidal. Tror nok også mange HiFi-freaker i praksis hadde feilet i “blindtester”. Mistenker at det er en del innbilning og overtro er ute og går. Selv er jeg ikke lengre eier av noe stereoanlegg. Når jeg skal spille musikk skjer dette hovedsaklig via min stasjonære PC med PC-høyttalere av typen Logitech Z-2300 tilkoblet (2:1 høyttalersystem med to satelitthøyttalere og en subwoofer/basskasse, 200 W RMS), alternativt på nettbrett med hodetelefoner tilkoblet.

I starten av år 2013 testet jeg ut Beat.no / Altibox Beat i tillegg til å bruke Spotify. Grunnen var at min daværende internettleverandør Dalane Breiband (Alitbox-partner) hadde inngått avtale med dem. Der og da kom jeg til følgende konklusjon:  “Så langt er jeg ikke helt overbevist om at Beat.no er tingen. Musikkutvalget er bra og det finnes klientprogramvare både til STB (set-top box), Android, IOS og Windows. Imidlertid virker programvaren noe uferdig og lite moden med en del svakheter og mangler. På Windows PC er avspillingen av musikk nettleserbasert, og så langt har jeg både hatt problemer med at nettleser krasjer, to sanger spilles oppå hverandre og at det går langt tid fra man trykker play til avspilling av sangen starter. Å lage og redigere spillelister og å sortere sanger fungerer heller ikke noe særlig elegant eller bra.”

Datamusikk – litt nostalgi

I barne- og ungdomstiden ble det lyttet til musikk på radioen (f. eks. Ti i skuddet) samt på kassetter. Etter hvert ble det stereoanlegg med både platespiller (LP-plater), kassett og CD-spiller. Parallelt med dette ble det også lyttet til datamusikk – musikk avspilt fra datamaskiner.

Jeg begynte å interessere meg for datamaskiner og datateknologi (data, EDB, IKT) allerede noe før konfirmasjonsalder, dvs. på ca. midten av 1980-tallet. Jeg har vært i besittelse av både Commodore 64, Commodore 128 og Atari (Mega) ST/STE, før “standard PC” tok over. I dataspill var det allerede i hjemmedatamaskinenes tidsalder vanlig med musikk.

Chipmusikken (syntetisk generert) synes jeg nå i etterkant er ganske slitsomme musikk med sine kunstige, pipete og lite realistiske lyder. I hjemmedatamaskinens samtid var denne musikken store greier. De tidligere generasjoner med hjemmedatamaskiner hadde ganske primitive lydbrikker (lydchips) med sine programmerbare støygeneratorer/ lydgeneratorer (PSG = Programmable Sound Generators).

Selv hadde jeg aldri Amiga, men jeg kjente en god del rundt meg som gikk til anskaffelse av slike hjemmedatamaskiner. Både innenfor Atari-verdenen og spesielt i Amiga-verdenen ble det etter hvert avholdt en del demoparty/demoparties (demoscenen), hvor det ofte var konkurranser og tevlinger mellom ulike demogrupper som utviklet (programmerte) demoer. Det gikk på å utnytte systemressursene til datautstyret til det maksimale i form av kule animasjoner, grafikk og musikk.

Det ble vanlig med musikk både inni selve demoene og i “løsvekt” i form av .MOD-filer bestående av samplinger arrangert i spor/kanaler osv. Musikk-tracker-programmer slik som Ulitimate Soundtracker, ProTracker m. m. dukket etter hvert opp. Selv laget jeg aldri musikk selv via slike programmer, men jeg har lyttet til ganske mye datamusikk i .MOD-format og beslektete formater. Denne musikken var mer realistisk musikk enn den tidligere nevnte chipmusikken.

Fasttracker II clone på PC

Fasttracker II clone på Windows 10 PC.

Atari ST datamaskiner hadde innebygd støtte for MIDI, men dette nyttiggjorde jeg meg aldri av. Jeg er ikke musiker eller komponist.

Etter å ha forlatt hjemmedatamaskinen var det etter hvert vanlige IBM-kompatible PCer som ble vanlig utstyr for min del. I starten var det mye styr og kav med lydkort osv. som måtte monteres i PC for å få ok lyd. Det var slettes ikke alltid rett fram å få lyd i spill etc. (IRQ-konflikter, DMA-kanaler og I/O-adresser). Å få god og realistisk grafikk var også en utfordring i starten. Etter hvert ble slike ting mer standard og bedre på alle måter også i PC-verdenen.

Mens jeg hadde en av mine første PCer ble jeg kjent med MP3. Det ble helst som et fenomen å samle på MP3-filer (.mp3), hvorav det var ganske vanlig med piratkopiering og utveksling av filer på dataparty. MP3-filene var vanlig musikk, gjerne fra CD-er, som hadde blitt rippet og komprimert pga. plasshensyn. Litt kvalitetstap var det i lyden, men det var likevel store greier da MP3 begynte å ta av.

Min første PC var forresten for svak til å spille av MP3-filer av i stereo. Den klarte kun å spille i mono. En periode hadde jeg ca. 7.500 MP3-filer (.mp3) liggende på min datamaskin sin harddisk. Noe piratkopiert, men også masse som jeg hadde rippet fra egen CD-samling + fra noen LP-plater.

Winamp på Windows 10

Winamp på Windows 10

Men nå er det strømming som i hovedsak gjelder.

 

Uansett hvilken tjeneste man benytter seg av er det ikke all musikk som er tilgjengelig for strømming eller som er tilgjengelig via en av tjenestene og ikke på de andre og visa vers. For å finne fram en gammel “sær” og nisjepreget favoritt har jeg måttet bruke YouTube: Her er en lenke til PG Stølen & The Riders of Good News og deres sang “Promised land” (1991). En annen artig gruppe som hadde sitt tilholdssted i Hauge i Dalane er Y2K Supernatural (1999/2000), og denne gruppa er for lengst historie og er slettes ikke tilgjengelig via de vanlige strømmetjenestene.

For å få tilgang på diverse nostalgisk kristen rockemusikk fra gruppa Jerusalem (Ulf “Uffe” Christiansson med band) måte jeg bite i det sure eplet og kjøpe sangene via Apple iTunes. Spotify sitt utvalg var heller dårlig på akkurat denne gruppa. Oppdatering: Dette har blitt bedre i etterkant av at jeg skrev dette avsnittet.

I tillegg til de nevnte musikktjenesten har som kjent filmtjenester (video on-demand-tjeneste / VOD, strømmetjeneste for video) slik som Netflix og HBO Nordic blitt lansert her i Norge. Høsten 2014 tok jeg Netflix i bruk etter å ha kjøpt et Samsung Smart TV som hadde klientprogramvare innebygd for denne tjenesten (og etter den tid via Shield TV). Jeg har også et løpende abonnement på TV 2 Sumo med C More.

For både video og musikk er et aldri så lite problem at enkelte rettighetshavere ikke ønsker å bruke disse nye strømmingstjenestene for å distribuere sitt materiell eller opererer med tåpelige tids- og landsbegrensninger osv. Man må også abonnere på et helt knippe med ulike tjenester for å få tilgang på alle interessante serier og filmer, da f. eks. Netflix ikke tilbyr HBO sine ting og visa verse. Amazon Prime Video har jeg ikke abonnement på, men her hadde jeg nok satt pris på noen av seriene som kun de tilbyr (f. eks. ny Star Trek-serie + The Grand Tour).

Angående Netflix: Det har blitt en del titting på enkelte av science fiction-seriene og filmene i Star Trek-universet. Verdensrommet/universet blir i framtiden utforsket ved hjelp av ulike stjerneskip (Enterprise, Voyager osv.), og de som er om bord treffer på mange menneske-liknede (krigerske) skapninger. Av Star Trek-seriene har jeg blant annet sett en del på “Deep Space Nine”, “Enterprise”, “Voyager” og “The Next Generation”. Jeg har IKKE sett “Star Trek: The Original Series” og “Star Trek: The Animated Series” (blir for sært og “gammeldags”). Noen spillefilmer har også blitt sett.

Oppdatering mars 2020: Nå har Sumo og Netflix fått selskap av Amazon Prime Video. Noe av grunne til at jeg supplerte med dette var ønsket om å få tilgang på “Star Trek: Picard” og “The Grand Tour” (bilprogram med Jeremy Clarkson, Richard Hammond og James May, dvs. gode gamle Top Gear).

En ny TV-hverdag for vår del

Vi har fått både mange TV-kanaler som sender hele døgnet, og i tillegg finnes alle ressursene på nettet som man kan strømme fra. Det er slutt på tiden med noen få timer med TV i døgnet, hvor man kunne bli ønsket god natt av hallodama til NRK før TV-sendingene ble stoppet for natta.

Det blir etter hvert mindre og mindre titting på lineær-TV hos oss. Strømming via NRK nett-TV, YouTube, Netflix, Get TV-arkiv og TV 2 Sumo har i stor grad tatt over for å se ting på direkten for vår del.

Vårt ikke helt nye smart-TV har muligheter (innebygd) uten tilbehør å strømme både NRK nett-TV/NRK Super, YouTube, Netflix og TV 2 Sumo. I tillegg kan mye ses via nettbrett eller PC, eventuelt kombinert med bruk av Google Chromecast som står fast tilkoblet TVen.

Når det gjelder barne-TV er det slutt på tiden hvor dette ble sendt kl. 18.00 hver kveld, og hvor sendingen “kun” varte i 1/2 time. Nå kan barna se barne-TV når de selv vil (avgrenset av vi foreldres restriksjoner) via NRK Super eller strømming av programmer fra andre tjenester. Pudding-TV sine barnesanger via YouTube har i en periode vært en slager her hos oss.

Ironisk Stortings-uttalelse av Einar Førde (Ap) rundt 1971 i forbindelse med innføring av farge-TV: “Me får finna oss i at synda hev kome til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar”.

 

Som det framgår av denne bloggen regner jeg meg selv som kristen, men jeg har et noe anstrengt forhold til deler av A4 kristendommen. Jeg er og blir en kritisk kristen. Dette gjelder også på musikksiden. Jeg har ingen interesse ut fra et kristent ståsted å brenne eller ødelegge ikke-passende CD-plater eller å lete etter baklengsmaskering / skjulte budskap i musikken. Jeg er ikke “konstruert” for å høre på kirkeorgel, korpsmusikk, salmer, gospel, musikklag, “bedehusmusikk”, korsang, strengemusikk, blokkfløyte, monoton lovsang, countrymusikk, dansemusikk, tyske slagere, opera osv. Slik musikk gjør vondt i mine ører og gir meg ingenting!

Musikken jeg hører på kan godt ha et kristent innhold, men jeg hører likevel ikke på hva som helst selv om innholdet måtte være aldri så bra. Musikken jeg hører på må ha andre kvaliteter enn bare en bra tekst. Jeg må like sangstemmene, melodien, instrumentbruken, sjangeren, framføringen, takten osv. for å “orke” å høre på musikken. Selv er jeg ikke blant dem som tror at djevelen bor i all slags musikk.

Om såkalt kristen musikk: Det har opp gjennom tiden blitt gitt ut en del “kristen musikk” med lav kvalitet som neppe hadde blitt gitt ut på det profane markedet. Selv har jeg gjort mange tabbekjøp av dårlig musikk i ungdommen fra firmaet som på den tid hadde navnet Master Music og solgte/formidlet kristen musikk her i Norge. Musikken fikk gjerne god omtale i deres informasjonsblad for i praksis å vise seg å være av dårlig kvalitet.

Av og til sier man at alt var mye bedre før. Når det gjelder kristen musikk må jeg helst si det motsatte. Utvalget og kvaliteten på dagens kristne artister er nok bedre enn i min ungdom. Enkelte artister liker ikke stempelet “kristen artist”, og hvis man tar med artister og grupper som satser på det vanlige kommersielle markedet, men som har stått fram som troende blir utvalget virkelig bra.

Spotify spilleliste BRR

Utenom kristen musikk hører jeg også en god del på den musikken som P4 Radio hele Norge / P6 Rock spiller. Det er også masse bra “verdslig” musikk fra 1980-tallet og en god del av dagens populærmusikk (dagens pop og rock) er også av god kvalitet. Selv om jeg delvis er DAB-skeptiker hender det at jeg hører på disse to kanalene via DAB, mens jeg andre ganger strømmer kanalene via nettet. (I unge år drev jeg forresten med radio DX-ing.)

1980-tallet, ja. Masse bra musikk fra denne tiden. Puddelrock fra 1980-tallet, både norsk og utenlandsk, var og er delvis “gode greier”. Eksempler på puddelrockere: Jon Bon Jovi, Return, TNT og Stage Dolls.

Enkelte kjemper for at det skal bli spillet mer norsk musikk, f. eks. “Spill norsk”-initiativet (det norske musikklivets festuke). Tja, hva skal man mener om dette? Selv er jeg noe usikker. En god del av den norske musikken oppfatter jeg som litt vel sær.

Verdslig eller profan musikk, ja. Tror jeg opplever et svært forsinket ungdomsopprør. For tiden (november 2018) har jeg fått “dilla” på musikk fra artister og grupper slik som AC/DC, Kiss, Iron Maiden, Metallica, Manowar, Rammstein, Cinderella m. m. Flere av disse var det ikke OK å høre på i min ungdom pga. min kristne bakgrunn/miljø.

Min Spotify-spilling i 2019.

 

I mine biler hører jeg innimellom på radio, men vel så ofte benytter jeg meg av Spotify her også. Jeg kjører Spotify fra min mobil i frakoblet modus (musikk nedlastet, ikke strømming) og med bluetooth (blåtann) overføring til bilens anlegg. På kontoret på jobb går det mye i radio i form av P6 Rock.

Selv er jeg umusikalsk i den forstand at jeg verken kan synge eller spille noe instrument. Det nærmeste jeg har vært utøvende musikk på hobbybasis er å ha prøvd meg som DJ, lydmiksing nærradio og miksing av lyd på PA-anlegg i studietiden. Hvis en fe hadde gitt meg muligheter for å få oppfylt et ønske innenfor musikk ville jeg ha valgt å kunne spille elgitar.

Musikk og musikkinstrumenter

Det er slettes ikke all musikk jeg liker. F. eks. ser jeg ikke gleden i følgende musikksjangere: Opera, klassisk musikk, traust salmesang (klassisk sang), kirkeorgelmusikk, sær blues, jazz osv. Også noe skeptisk til noe av den mest “platte” lovsangen. Og hvem i all verden gidder å høre på den dårlige musikk og se på freak showet i forbindelse med Melodi Grand Prix (MGP) / Eurovision Song Contest?

På samme måte er det ikke alle musikkinstrumenter jeg setter like stor pris på. Av musikkinstrumenter som jeg sjeldent eller aldri opplever som fine kan nevnes: Sekkepipe, trekkspill, blokkfløyte, kirkeorgel (pipeorgel), korpsinstrumenter i utrenede hender, fele og fiolin.

Jeg følger Solveig Johanne H. Grønstøl på Instagram og Facebook. Jeg måtte flire av to broderibilder lagt ut av henne med hashtag/emneknagg #geriljabrodering. På det første står det:

Ingenting er så ille at ikkje trekkspel kan gjere det verre.

Neste lyder:

Så blir dei verande desse tre: Sekkepipe, trekkspel og blokkfløyte. Og verst av dei er blokkfløyta.

Grøss. Blokkfløytene fra barneskolen. Billige plastinstrumenter, og få som lærte å spille skikkelig på dem. Det ble ikke særlig bra resultat ut av det musikalsk sett. En verdig feiring av ferdig grunnskole er å brekke blokkfløyta i to og å grave ned restene av dem LANGT borte fra befolkede områder.

 

Min spilleliste på Spotify er forresten tilgjengelig via denne lenken (lenke). For å kunne besøke nevnte spilleliste må man ha konto hos Spotify.

Lenker:

(Denne artikkelen er en redigert utgave av en tidligere publisert artikkel i min gamle blogg.)




Classic Petra

Classic Petra

Jeg har gjenoppdaget musikk fra min ungdomstid! For tiden har jeg fått litt dilla på bandet (Classic) Petra / CPR Band. Petra var / er kjent for sin rockemusikk med kristent innhold (kristenrock). Gruppa ble startet allerede i 1972, men den musikken jeg husker fra bandet er i hovedsak den de laget i perioden midten av 1980-tallet og fram til starten av 1990-tallet.

Bandet Petra har mer eller mindre holdt det gående helt fram til nyere tid (oppløst i 2006). Imidlertid har jeg ikke fulgt med på eller hørt på musikken de har laget i de senere år. Etter mitt syn har mye av denne musikken vært masseprodusert og dårlig musikk, dvs. kategori “søppel”. Det har vel også vært diverse utbytninger av besetning i bandet.

Muligens er det et alderstegn dette at jeg finner tilbake til ungdomsmusikken og begynner å tenke over hvor mye bedre alt var før? (Men jeg må også innrømme at det finnes masse ny musikk som også er fin!)

Nå har imidlertid “Classic Petra” hatt noen konserter samt lansert CD og gjort musikken tilgjengelig i musikktjenester slik som Spotify og Wimp. Classic Petra holdt blant annet en konsert under Troens Bevis sitt sommerstevne i Sarons Dal (14. juli 2012). Jeg var til stede under denne konserten og fikk en topp konsertopplevelse, og jeg har skrevet noen ord om konserten i min artikkel om Sommerstevnet 2012 Sarons Dal.

Jeg skrev:

Etter kveldsmøtet var det tid for konsert med (Classic) Petra, noe både jeg og mange andre hadde gledet oss til (ca. 600-700 personer ifølge Avisen Agder). Nevnte kristne rockegruppe fikk fram mange ungdomsminner både hos meg og andre frammøte. Hovedvekten av de som var på konserten var nok «ungdommer» i 40-, 50- og 60-årene som husker musikken fra sin første ungdom.

Petra har tekster med et klart kristent budskap, og deres musikk og tekster har betydd mye for mange rundt i verden. Konserten ble en fin opplevelse der gruppa Petra viste at de fortsatt er i stand til å levere god kristen rockemusikk live!

Classic Petra består av noen av bandet Petras tidligere medlemmer, og den musikken de serverer er slik jeg husker og assosierer Petra med fra yngre år, om enn i en noe mer moderne innpakning. Fin driv i musikken, gode tekster og rett og slett helt topp musikk etter min smak.

Kan anbefale (Classic) Petra for dem som måtte like kombinasjonen av rock og kristent innhold! Kall gjerne musikken for resirkulert og nostalgisk musikk, men bra er det i hvert fall!

Noen lenker:




Djevelen bor ikke i musikken

Djevelen

Som ung på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet hørte og leste jeg en god del forkynnelse som kunngjorde at djevelen bor i musikken, og da gjerne spesielt i trommene og de raske rytmene. Nevnte tidsmessige epoke var tidsalderen for å se djevelen i all slags musikk. Det var snakk om musikk som hadde baklengsmaskering og gruppa KISS ble til “Kids In Service of Satan” eller “Knights in Satan’s Service”.  Jeg vokste da tross alt opp i den verste delen av landet, dvs. innenfor Bibelbeltet.

For å være sikker på å unngå å havne på ville veier var det tryggeste å unngå all kommersiell og verdslig / sekulær musikk. Listepop og rock, spesielt hvis man nærmet seg hardrock og Heavy, var fy, fy. Det gjaldt å holde seg på den smale sti og kun høre på musikk fra anerkjente kristne grupper og hvor tekstene garantert hadde et kristent innhold. Enkelte gikk så langt at de brant eller på annen måte destruerte sin verdslige/profane musikksamling.

Opprinnelig bodde djevelen i de dype basstonene til trekkspillet. Etter hvert meldte han visstnok flytting (flyttemelding) over til trommene, hvor nok enkelte hevder han ennå bor. Kjappe rytmer (rock og til dels pop) og elektrisk gitar var også måter å påkalle djevelen eller satan selv. I kristne miljøer har rockemusikken (rock and roll, rock ‘n’ roll) spesielt blitt uglesett.

Å lete etter skjulte budskap i verdslig musikk i form av f. eks. baklengsmaskering (budskap til underbevisstheten, gjerne delvis forvrengt og baklengs) var veldig viktig for enkelte i en periode. Nå i etterkant har jeg lært meg et nytt fremmedord som er beskrivende for denne leteaktiviteten og oppnådde resultater: Pareidoli. Sakser følgende forklaring fra Wikipedia:

Pareidoli er et kognisjonspsykologisk fenomen som innebærer at vage og tilfeldige sanseinntrykk, gjerne noe en ser eller hører, blir oppfattet som meningsfulle. Tilfeldige detaljer som minner om noe annet, tolkes, misforstås og får ny mening. Vanlige eksempler er å se sånt som likner på dyr eller ansikter i gjenstander, bilder, skyer eller fjellformasjoner, eller å høre skjulte beskjeder i sanginnspillinger som spilles baklengs. Pareidoli er en type apofeni (på engelsk apophenia), det vil si opplevelsen av å se meningsfulle mønstre eller sammenhenger i noe som egentlig er tilfeldig.

 

Til og med kristne artister, grupper og rockeband har blitt beskyldt for baklengsbudskap eller baklengstale i sin musikk. F. eks. ble til og med den kjente kristne streite rockegruppa Petra beskyldt for slikt. Deres hevn var å legge inn et slikt budskap bevisst foran sangen “Judas kiss”, hvor budskapet visstnok lyder noe tilsvarende som dette oversatt fra amerikansk til norsk: “Hvorfor leter du etter djevelen, når du heller burde lete og søke etter Herren?”

The Eagles og sangen “Hotel California” har blitt beskyldt å være en sang om satanisme. Jeg tror nok dette som mye annet bare er rent oppspinn. Jeg klarer ikke å tolke teksten til å handle om slike ting.

Nå i ettertid må jeg flire litt av hysteriet det var rundt kristne og musikk i en periode. Selvsagt er jeg klar over at musikk kan påvirke lytterne i en viss grad, men det må da være måte på redsel! Nå som voksen hører jeg på variert musikk, både kristen og verdslige musikk. Jeg har ikke tro på at dette å lytte på et variert utvalgt av musikk også innenfor den verdslige sjanger vil føre meg automatisk bort fra kristentroen. (Hvis troen er så svak er det ikke noe å skryte av!)

Enkelte har oppigjennom tiden uttrykt redsel for hva musikk og dans kan føre med seg. De påstår ofte å ikke være imot selve musikken og sangen i seg selv, men de er redde for at musikklytterne og danserne skal bli fristet til å begå umoral. Spesielt er redselen stor for seksuelle utskeielser, utsvevende livsførsel og rusmisbruk. Dans til musikk kan visstnok også fort medføre seg galne ting i enkeltes øyne.

Musikk påvirker oss mennesker, sang og musikk vekker følelser! Dette er det ingen tvil om. Likevel kan det bli litt vel mørkemannssyn og overdreven tro på musikkens rolle i samfunnet. Folk flest tar ikke skade av litt god verdslig musikk i stedet for bare å høre på dårlig kristen/åndelig musikk.

Selv er jeg ofte vel så skeptisk til såkalt kristen musikk som jeg er til verdslig musikk. F. eks. brukes lovsang ofte til å skape den rette stemningen/atmosfæren (piske opp stemningen), og dette er absolutt påvirkning og helst en form for massesuggesjon som ikke alle er bevisste på.

Jeg har lest at enkelte hevder: Kristen musikk (hellig og ren musikk) kaller på hellige ånder og Bibelens Gudskrefter. Verdslige / profane / verdslige musikk (vanhellig og uren musikk) kaller på djevelske og urene ånder. Djevelen skaffer seg inngang gjennom musikken. Jojo, for meg minner dette mer om konspirasjonsteorier enn fakta.

Enkelte har hevdet med stor sikkerhet og overbevisning: Rock er djevelen eller satan sitt verk, lansert for å føre mennesker på avveie og inn i synd og fristelser. Rock er i enkeltes øyne satanistisk påvirkning, og hele greia består bare av “sex, drugs and rock ‘n’ roll”. Slike ting har blitt hevdet i hvert fall tilbake til 1954 i forbindelse med at artisten/gruppa Bill Haley (& His Comets) spilte inn sangen “Rock around the clock”. Spesielt konservative kristne miljøer har gått til krig mot rockemusikken.

Ikke alle mener at det finnes sekulær musikk, og ordet verdslig musikk kan også være et lite egnet ord i bruk. Skillet mellom profan og kristen musikk kan bli noe kunstig. Til og med i såkalt verdslig eller profan musikk kan man til tider finne Jesus og andre sterke budskap. Musikk og sang er ellers en form for kunst som dypt kan berøre oss.

Hva er god og hva er dårlig musikk? Det er lett å dømme musikk og musikere ut fra hva man selv liker og ikke liker av stilarter og musikksjangere. Det er også lett å dømme ut fra det ytre, f. eks. hvordan bandmedlemmene kler seg, sceneshowet, sjangervalget, hva de sier, hva som går igjen av tema i sangene osv.

Hvem kan klare å dømme objektivt og rettferdig her? Hvem har egentlig blitt satt av Gud til å være overdommere til å kunne si at den og den musikken tilhører satan? Svaret er selvsagt INGEN mennesker, bare Gud!

Note

Kristenrockens far, Larry Norman, har følgende treffende tittel på en av sine sanger: “Why should the devil have all the good music” (lenke til sangtekst). Treffende tittel! I et konsertopptak fra Nederland (YouTube) snakker han litt om hva han legger i dette. Min mening rundt dette er: Kristne artister bør fritt kunne benytte seg av alle verdslige musikkformer og sjangere, og på den annen side må kristne musikklyttere kunne høre på både kristen og verdslig musikk uten å ha dårlig samvittighet for dette.

I tillegg til Larry Norman må jeg nesten nevne den kristne rockegruppa Petra. De har i en årrekke framført sangen God Gave Rock and Roll to You. Riktignok er sangen opprinnelig skrevet av/for bandet Argent, og i tillegg til Argent og Petra har også KISS framført sin versjon av den samme sangen (med litt justeringer av teksten mellom de tre). En treffende sangtittel hvor det klart kommer fram at det var Gud som skapte og gav oss rockemusikken.

Langt eller kort hår, bekledning, image, musikksmak, hva slags musikk man lytter til, livsstil osv. avgjør ikke om man er en “skikkelig” kristen eller ei. I mine øyne er det ikke mer kristelig å “digge” lovsang enn å høre på rockemusikk.

Det finnes en god del grei kristen musikk på markedet. Imidlertid har jeg hørt ekstremt mye dårlig i den perioden som denne artikkelen omtaler. Det har opp gjennom tiden blitt gitt ut en god del “kristen musikk” med lav / dårlig kvalitet som neppe hadde sluppet gjennom og blitt gitt ut på det profane markedet.  Gruppene og artistene hadde gjerne et bra kristent budskap, men det var slettes ikke alt som var så veldig bra sangmessig og/eller musikalsk. Har mang en gang kjøpt kassetter, LP-plater og etter hvert CD-plater fra datidens kristne musikkdistributør Master Music (nå: Mudistore.no og Master Music Club) etter å ha lest deres positive salgsomtale av en utgivelse, for så bli svært skuffet (tabbekjøp!) etter å ha mottatt og hørt på plata.

En del kristenmusikk fra tidsepoken 1980- og 1990-tallet var og er bra. Band og artister slik som Bride, Idle Cure, Rez Band, Stryper, Petra, Larry Norman, White Heart, Whitecross, Bloodgood og Jerusalem hører jeg innimellom på den dag i dag. De nevnte gruppene og artistene er noen av de inkludert i min aktive Spotify spilleliste. Imidlertid må de dele plass med verdslige artister slik som f. eks. KISS, Def Leppard, Alice Cooper, AC/DC, Iron Maiden, Metallica, annen pop- og rock-musikk m. m. Flere av disse gruppene og artistene var det slettes ikke helt OK å høre på i min kristne ungdomstid.

Selv har jeg ikke brent opp eller på andre måter ødelagt min profane musikksamling. Helt fra jeg begynte å kjøpe musikk selv har jeg både kjøpt verdslige og kristelige musikk, litt om hverandre. Den aller første CD-plata jeg kjøpte i ca. 1989 var f.eks. Alice Cooper (Poison). Alice Cooper regner seg visstnok som en kristen, selv om musikkens og hans show er litt “spesielle” og voldsomme. Fin musikk uansett!

Som det går fram fra annen artikkel her i bloggen er jeg lite glad i TV-kanalen TV Visjon Norge. Har også via denne kanalen noen ganger ramlet innom den musikken som sendes live fra deres studio. Noe av det er såpass dårlig at jeg rett og slett begynner å le av det. Det blir enkelt og greit tragikomisk dårlig. Dusjsangere opptrer der i full offentlighet med sin primitive sang og musikk med et kristent budskap i. Det er tilnærmet et hån mot dem som har skrevet sangene som i seg selv kan være ok nok når det gjelder tekstinnhold og melodi/arrangement.

Salmer og gospel har jeg liten eller ingen sans for, og tradisjonell kirkemusikk med kirkeorgel liker jeg absolutt ikke. Korpsmusikk og klassisk har jeg vel heller ikke funnet gleden med, og jeg liker ikke opera, country, blues eller jazz. Jeg har også et noe anstrengt forhold til moderne kristen lovsang. Pleier å si at jeg tilhører P4-generasjonen og liker den musikken (kjent og kjær) nevnte kanal spiller. På mitt kontor på jobb spiller jeg mye P6 Rock på min DAB+-radio, og dette er som kjent en kanal fra P4-gruppen.

Fra artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom” om sang og musikk i kirka velger jeg å gjenta følgende:

  • Musikken og sangene i kirka er fremmed for mange. Gamle og trege salmer med vanskelig og gammeldags språk fenger ikke alle lengre! Kan ikke også moderne musikkformer benyttes til å formidle det kristne budskapet? Artister som Bjørn Eidsvåg har enkelte vanskelig for å godkjenne til bruk i kirka, mens salmediktere som levde et utsvevende liv for flere hundre år tilbake i tid aksepteres.

En nå for lengst død artist som mange kristne liker er Elvis Presley. Han har blitt stueren og vel så det. Selv tenker jeg han slettes ikke var noe godt forbilde med sitt kraftige temperament og sitt pille- og narkotikamisbruk. Om han av kommersielle hensyn fant plass til litt gospel i sitt repertoar gjør ham ikke automatisk til noen «god kristen artist». Uansett: Svært få kritiserer ham i kristne kretser. Litt tilfeldig hva som blir akseptert og ikke akseptert.

Jeg tror motstanden enkelte har mot verdslig populærmusikk bygger på vikarierende motiver. Det er et kraftfullt virkemiddel å få stemplet sang og musikk som man selv ikke liker som nedbrytende eller destruktiv, spesielt når det kommer fra framtredende kristenledere. Å kalle musikk som man ikke liker for “uren” samtidig med at man tilfeldigvis hevder at Gud har behag i den musikken en selv liker blir for dumt. Mye musikk har med tynn begrunnelse oppigjennom tiden blitt kategorisert som musikk som gode kristne ikke bør høre på.

Rock er synd (NOT!)

Enkelte har til tider hevdet at rockemusikk (Rock ‘n’ roll) er synd. Rockemusikken har gjerne blitt forbundet med sex, vold, rus og andre utskeielser, og det har vel også blitt påstått at musikken påkaller demoner og det onde.

Blant annet har noen klart å vri Bibelsk dekning for sin kamp mot rocken ut av følgende Bibelvers:

  • “Du som var så stolt, er støtt ned til dødsriket med klangen av dine harper. En seng av ormer er redd opp for deg, og mark skal være ditt teppe.” (Jes. 14,11)

“Klangen av dine harper” er visstnok rockemusikken i slike fortolkninger, og denne musikken medfører altså at man blir støtt ned til dødsriket.

Det finnes enkelte Bibelvers som omhandler dette å være i verden, men ikke av verden. Også slike vers kan misbrukes i kampen mot musikk som enkelte ikke liker, f. eks. rockemusikken. Noen slike vers som kan vris og vendes på:

  • “Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg.” (1. Joh. 2, 15)
  • “De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden.” (Johannes 17, 16)
  • “Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.” (Rom. 12, 2)

Rockemusikken blir av enkelte dømt til å være verdens musikk, noe som kristne for all del må unngå. Klassisk kirkemusikk og monoton lovsang derimot er visstnok bare gode greier.

Heldigvis er vel mye av motstanden fra kristne mot rockemusikken stilnet av i de senere år.

 

Når jeg har snakket om sang og musikk her i denne artikkelen har jeg i hovedsak tenkt på det som kan kalles for vokalmusikk. I tillegg finnes det jo instrumentalmusikk, men selve musikken i seg selv uten sangtekst kan vanskelig kommunisere et religiøst eller ikke-religiøst budskap. Det er i hovedsak vokalmusikken jeg interesserer meg for i mine drøftelser.

Enkelte artister vil nødig havne i kategorien kristenmusikk. Dette gir et snevert og smalt marked samt stiller en del krav og forventninger til artistenes livsstil og oppførsel. Mange artister med et kristent livssyn leverer “vanlig” musikk i stedet for forkynnende kristenmusikk. U2 har ofte blitt nevnt som eksempel der deler av gruppa har stått fram som kristne, men uten at dette i noen stor grad skinner gjennom i deres tekster.

For min del er tiden over da jeg hører på kristen musikk bare pga. det er kristen musikk. Jeg stiller de samme krav til kristen musikk som annen musikk. Det skal låte bra uavhengig av budskapet som formidles i teksten! Jeg støtter nå avdøde Larry Norman i hans budskap i en av sangene han skrev: “Why should the devil have all the good music?”.

Akkurat for tiden (høsten 2018) “digger” jeg Ole Børud sitt hardrock-innslag i Stjernekamp 2018 på NRK. Han opptrådte med sangen “The Trooper” av gruppa Iron Maiden. Børud-familien forbinder jeg med “dull” (kjedelig) musikk fra tiden med Børudgjengen og senere Arnold B Family. Kjempeflott at (tidligere) profilerte kristenpersonligheter kan framstå med noe sånt i beste sendetid på NRK!

Avsporing: Sang og musikk er en ting. I tillegg har man jo film og video. I sin tid var det ikke akseptert at kristne gikk på kino, og det er nok av dem som ikke har likt TV-apparatenes og videofilmenes inntog i de private hjem. Det fantes lenge en aktør som vel bare gikk under navnet Kristen Filmtjeneste som drev utleie av kristne videoer og filmer til visning i menigheter og foreninger. Også her måtte kristne skille seg ut med egne opplegg som en motkultur til det verdslige. I likhet med kristen musikk var det mange dårlige kristne filmer i den tida.

Selv har jeg ingen tro på at djevelen bor i vanlig populærmusikk og jeg har personlig ingenting imot å lytte på et variert utvalg av musikk innenfor både kristen og verdslig musikksjanger, kategori pop- og rock (inkludert litt hardrock). Tror at jeg er såpass oppegående som menneske at ikke normale sangtekster vil snu opp-ned på min hjerne og meninger innenfor tvil og tro. (Men selvsagt lytter jeg IKKE til satanistisk musikk.)

Til slutt en liten undring: Hvorfor har musikken fått så mye oppmerksomhet blant kristne? Hvorfor har det vært mye mindre fokus på all den umoral folk ser på via TV av reality / såpeoperaer?

Noen lenker: