Kristen sang- og musikk: Tidligere har jeg kritisert bruken av pipeorgel som hovedinstrument i kirker. I samme sammenheng rettet jeg også litt kritikk mot enkelte tradisjonelle salmer, og jeg er heller ikke særlig begeistret for gospel. Musikk av typen Elvis, country, opera, klassisk sang osv. står jeg også gladelig over.

Nå har turen kommet til å spesifikt kritisere og å være skeptisk til lovsangen, og dette inkluderer også deler av den helt moderne lovsangen! Jeg er en lovsang-skeptiker eller i hvert fall lovsang-tviler. På møter med mye lovsang kjeder jeg meg ganske så fort og finner møtene som tålig meningsløse.

Mange miljøer spesielt innenfor den frikirkelige leir (karismatiske miljøer m. m.) benytter seg av “moderne lovsanger” og lovsangsrytmer. Slik musikk ligger ofte litt nærmere opp mot den musikken jeg liker. Imidlertid finnes det fra 1990-tallet en del platte og repeterende lovsanger som burde ha blitt sendt til glemselens hav. Jeg vil heller ikke frifinne all moderne lovsang fra kritikk.

Lovsang er slik jeg ser det er i en del tilfeller en innadvendt, repeterende og meditativ musikkform (og melankolsk?) for å skape den rette stemningen og atmosfæren (massesuggesjon). Sangen og musikken appellerer til de kristnes følelser. Jesus Kristus blir æret, tilbedt og opphøyet, men den dypere forkynnelsen (til oppbyggelse og omvendelse) via sangen er det ofte dårligere med. Ofte er det lite mangfold, i hvert fall tekst- og innholdsmessig (og også ofte stilmessig). Lovsang vil neppe bli forstått av folk flest med sitt innadvendt, ekskluderende “stammespråk”.

(Mye av teksten som er gjengitt i denne artikkelen stod tidligere som underpunkt i artikkelen “Kirkemusikk og kirkeorgel”. Nå har dette som omhandler lovsang blitt flyttet over til denne artikkelen som kun omhandler dette temaet.)

Ja, jeg er en selverklært skeptiker av enkelte former for lovsang. En god del av lovsangene har et platt, innholdsløst, monotont og gjentakende innhold, og melodi, rytme og lydbilde som ikke appellerer til meg. En del av tekstene blir litt vel klisjeaktige og banale lovprisninger av Gud. Salmer på den annen side kan igjen bli litt vel “tunge” og høytidelige med gammelt (uforståelig) språk. Øktene med lovsanger blir til tider de reneste konsertene (showene) og nesten en mannekenger-fremvisning av pene mennesker, kropp og moteklær fra dem på scenen (lovsangsgruppa eller lovsangsteamet).

Kjennetegn med lovsang

Noen kjennetegn med lovsang (og annen moderne kristenmusikk), noe fritt gjengitt fra en lenket artikkel (se lenker):

• Tidsriktige poplåter og samtidsmusikk, i samsvar med samtidens hit- og spillelister
• Sangene har ofte sitt utspring fra karismatiske settinger og ungdommelige miljøer
• Stemningsskapende og suggerende sanger / rytmer
• En del av musikken kunne nesten ha vært del av spillelista til en party-DJ
• Enkelte sanger har russelåt-sound (partylåter)
• Noen sanger med slektslinjer mot tidligere tiders salmer og bedehussanger
• Noe av hensikten med musikken er å utruste og utfordre unge til å elske Jesus og leve kristenlivet
• Spesielt de unge skal vekkes opp til tro og tjeneste for Jesus
• En del tekster omhandler kristen kjærlighet, frelse og frihet
• Høy allsangfaktor, som også kan bidra til høy fellesskapsfølelse når sangene synges
• Tekster med stammespråk (og noe bedehusspråk), kristen termologi og innimellom militær sjargong (åndskrig utkjempes)
• Snever tematikk, og liten grad av mangfold
• Mange av de moderne lovsangene har norsk språkdrakt
• Alt for mye av lovsangen har i en periode vært Hillsong-inspirert

Lei av lovsang

Lovsangen kan kanskje kalles for lyden av tilbedelse. Det er tilbedelse av Bibelens treenige Gud (Gud fader, Jesus og den hellige ånd) som er i fokus. Lovsang – om enn i litt andre musikalske uttrykk enn dagens – er det skrevet om i Bibelen, så sånt sett kan vel lovsang sies å være Bibelsk.

Jeg har registrert at det finnes et relasjonsnettverk mellom folk som driver med lovsang i ulike former rundt i landets menigheter. Nevne nettverk har nettsiden lovsang.no, og de har f. eks. arrangert lovsangskonferansen “Lovsang 19” og “Lovsang 20”.

Selv tror jeg nesten at jeg pådro meg en overdose med meningsløs og overdrevet bruk av lovsang på 1990-tallet. Ekstremt mye dårlig lovsang ble etter mitt syn utgitt i det tiåret der. Gikk under studietiden i en pinsemenighet hvor mye av musikken i menigheten var av typen lovsang, og hvor mange også kjøpte kassetter eller CD-plater med lovsang på i tillegg. En del av lovsangene bestod av bare noen få ord som ble gjentatt til det kjedsommelige. Dessuten var ikke alltid arrangementene eller melodiene noe særlig å skryte av heller. Platte greier med andre ord.

Budskapet som ble presentert var gjerne tynt, enkelt og feilaktig. Lovsangen kunne ha store innslag av herlighetsteologi. Med den rette troen på plass skulle man få kraft fra det høyeste, og alle (jordiske) problemer skulle bli løst. På mange måter et fordummende og overforenklet budskap.

Fra en tidligere skrevet artikkel gjentar jeg følgende:

Om såkalt kristen musikk: Det har opp gjennom tiden blitt gitt ut en del “kristen musikk” med lav kvalitet som neppe hadde blitt gitt ut på det profane markedet. Selv har jeg gjort mange tabbekjøp av dårlig musikk i ungdommen fra firmaet som på den tid hadde navnet Master Music og solgte/formidlet kristen musikk her i Norge. Musikken fikk gjerne god omtale i deres informasjonsblad for i praksis å vise seg å være av dårlig kvalitet.

Av og til sier man at alt var mye bedre før. Når det gjelder kristen musikk må jeg helst si det motsatte. Utvalget og kvaliteten på dagens kristne artister er nok bedre enn i min ungdom. Enkelte artister liker ikke stempelet “kristen artist”, og hvis man tar med artister og grupper som satser på det vanlige kommersielle markedet, men som har stått fram som troende blir utvalget virkelig bra.

 

Det jeg kaller kristen musikk kan være av typen lovsang, men jeg for min del tenker også på kristen pop eller rock. Denne artikkelens tema er lovsang, og innenfor denne kategorien har det vært en god del dårlig musikk som ikke burde ha sett dagens lys. Ting har blitt bedre i de senere år, men fortsatt forstår jeg meg ikke helt på en god del av lovsangen. Fortsatt mener jeg at en del av den er for dårlig og ikke helt holder mål.

Avisen Dagen har visstnok februar 2020 hatt på trykk en forside som lød slik: “Hudflettar moderne lovsong“. Det var visstnok dirigent og organist Leif Ingvald Skaug som “raser” mot moderne lovsang ifølge avisforsiden. Applauderte nesten da jeg hørte om disse fantastiske og sanne uttalelsene.

Selv har jeg ikke sett eller lest artikkelen, da jeg ikke er abonnent på nevnte avis. Ser at det i etterkant hevdes at Dagen klarte å lage en litt vel tabloid overskrift og sak ut av det vedkommende i virkeligheten uttalte til avisen. Det hevdes at Dagen bidrar til polarisering og unødig sterke fronter og fiendebilder. Selv synes jeg vel lovsangen fortjener all kritikk som den kan få.

Dagens lovsang

Lovsangen skal vel ha godt trøkk (punch), dyktige musikere, gode sangere osv. Det kan vel i enkelte tilfeller nesten bli en konkurranse menigheter / forsamlinger og lovsangsteam imellom om å ha den beste lovsangen. Det gjelder å ha den feteste, beste og fineste lovsangen, den mest fengende lovsangen og gjerne også de peneste lovsangerne (billedskjønne).

David André Østby er et eksempel på en kjent og moderne produsent/forfatter av moderne lovsanger her i kongeriket Norge. Det er driv i musikken og lydbildet i hans lovsanger, men tekstmessig blir det noe platt og kristen-internt hvis du spør meg. Internasjonalt er Hillsong kjent for sin musikk, og de har i en årrekke nå vært storleverandører av lovsanger (worship) og pop-liknende musikk. Jeg mener samme kritikk som tidligere framsatt mot lovsang kan rettes også mot deres musikk. (Jeg har noe musikk innenfor sjangeren lovsang i min Spotify-liste, men jeg har en “stygg” tendens til å hoppe videre til neste sang når noen av lovsangene dukker opp i tilfeldig rekkefølge-avspillingen.)

 

Mer om dagens lovsang

For meg virker det av og til som om lovsangen benyttes som møtefyll. Stemningen skal skapes (piskes opp) og en form for massesuggesjon skal finne sted. Lovsangen kan gå på bekostning av og fortrenge selve forkynnelsen.

De som forsvarer lovsang vil gjerne si at lovsangen har følgende hensikt:

• Bidrar til tilbedelse av og peking på Gud.
• Kan få satt Gud og Jesus i sentrum for vårt fokus.
• Kan virke som en (enorm) kraft fra det høye.
• Den kan hjelpe oss med å tilbe Gud når vi selv går tomme for meningsfulle ord.

Jeg er fullt klar over at lovsang er omtalt i Bibelen flere titalls ganger. Imidlertid er jeg neppe sikker på at den Bibelske lovsangen har så mange likhetstrekk med dagens praktiserende og moderne lovsang? Selv velger jeg i hvert fall å stille meg litt skeptisk til overdreven bruk og fokus på lovsang.

Det virker innimellom at de som er svært opptatt av lovsangen også forventer å få noe i retur (helbredelse, sterkt møte med Gud osv.) fra Gud pga. de er så flinke til å lovsynge. Slik gjerningskristendom finner jeg ikke i samsvar med Bibelen. Gud er neppe avhengig av vår lovprisning for å kunne være vår allmektige fader. Vi er frelst av nåde ved tro og ikke pga. våre gjerninger i form av f. eks. pen og tilbedende lovsang.

Det er til tider lite variasjon i lovsangen. Tekstene kan være gjentakende og banale med platte / innholdsløse tekster. Dessuten er det lite rom for sorg og klage i sangene, mens opphøyelse av Gud vektlegges (vel) sterkt.

I enkelte miljøer opptatt av lovsang kan det bli et ALT FOR stort fokus på sang og musikk. Det musikalske fortrenger rett og slett god gammeldags forkynnelse, og i mine øyne bør ikke lovsangen på noen som helst måte fortrenge forkynnelsen av det verbale / talte Guds ord. Møtene kan enkelte steder minne mer om rene konserter (show) enn Gudstjenester. Det kan etter mitt syn bli litt kjedelig og monotont med masse lovsang, og jeg ser ikke nødvendigheten av ekstreme store doser med lovsang. Lovsangen er kun et virkemiddel og ikke et mål i seg selv.

Enkelte påstår at lovsang skal bidra til å gjøre gudstjenestene mer tilgjengelige for dem som vanligvis ikke går i kirke. For min del mener jeg at lovsangen kan virke vel så fremmedgjørende som andre musikkformer. Lovsang og andre musikkformer kan fungere både samlende og splittende for en menighet.

Se også mine kritiske tanker til at Intro blir del av Hillsong Norway.

 

En del av lovsangen kan innebære et uheldig fokus på prestasjoner og å prestere. Man synger for å oppnå noe, f. eks. den riktige stemningen og et sterkt (følt) møte med Jesus og det åndelige. Lovsangen inneholder manifester om gudsnærværet, og det blir mye fokus på Gudsopplevelser. Det rundt – opplevelser, følelser og erfaringer av Guds nærvær – blir i enkelte tilfeller viktigere enn Gud selv og andre sentrale sannheter fra Bibelen.

Avisen Vårt Land stiller 5. april 2019 spørsmålet: “Legger moderne lovsang for mye vekt på følelser og erfaring?” Nei, hevder «selvsagt» sentrale lovsangsledere. De er uenige i at dette er et problem, og de hevder i stedet “– Vi trenger den personlige lovsangen.”

Lørdag 17. juli 2021 hadde Vårt Land tak i lovsang-sjangeren i både sin e-avis og i papiravisa, og mandag 19. juli ligger det en artikkel med samme innhold på deres nettside bak betalingsmuren. Artikkelens overskrift i papirutgaven var  “Mener lovsang-sjangeren trenger større spenn”, mens den på web-siden har blitt gitt tittelen “Skjærgårdssjef om smalt musikklandskap: – Vi må gi annerledes musikk en sjanse”. Blant annet uttaler Ole Børud seg, hvor han blant annet sier:

• “– I utgangspunktet synes jeg det er veldig rart at lovsang er en sjanger. Det er helt mystisk for meg.”
• “Det meste jeg har hørt av musikk innenfor sjangeren ‘lovsang’ oppfatter jeg som musikalsk uinteressant og kjedelig.”

Så enig, så enig! Skjærgårds på sin side hevder at musikken som retter seg mot et kristent publikum har blitt mer homogen (lavere grad av variasjon).

Godt jeg ikke er ung i dag! Jeg hadde kjedet livet av meg på Skjærgårds anno 2023. Den kjedelige og monotone lovsangen har helt “utkonkurrert” punk, rock og metal. (Som ung og lovende var jeg deltaker noen ganger på Skjærgårdsfestivalen som var navnet på den kristne musikkfestivalen Skjærgårds i tidligere tider, hvor jeg likte best musikk innenfor sjangeren rock.)

Hm. Ser at det skrives at “Lovsang har blitt kult igjen”, og “Med pop og EDM har pinsebevegelsen stått opp igjen”. Flere blir pga. musikken lokket til Gudstjeneste i pinsekirkene. Jaja, dem om det. Jeg vil nok aldri bli glad i akkurat denne musikkformen for min del, men så er jeg jo en gammel gretten gubbe da. Glattpolerte popmusikk-liknende lovsanger styrer jeg glatt unna, mens f. eks. god rock og rockemusikk kan være helt greit å høre på.

Oktober 2022 var det en artikkel i avisen Vårt Land, hvor overskriften lød: “Unge bygger teologien sin på lovsangstekster”. Dette er slettes ikke bra, da det medfører en veldig platt tro og teologi som når fram til de unge. De fortjener bedre enn det kraftig forenklede og smale tematiske repertoaret som lovsangen presenterer.

Ettertiden

En del av lovsangen holder såpass dårlig og lav kvalitet at sangene neppe blir “arkivverdige” for ettertiden. De fungerer muligens kanskje der og da de ble skrevet, men de vil neppe havne inn i salmeboka i framtiden. Mange av lovsangene vil forhåpentligvis havne i glemselens hav.

Det blir rett og slett en del bruk og kast av lovsanger, hvor nye lovsanger kommer til og “gamle” lovsanger forsvinner ut. Lovsangene blir til tider døgnfluer, i og med at låtskrivingen og musikkarrangementene slettes ikke er mer enn de må være.

Arvid Pettersen

Arvid Pettersen – en mann som selv befinner seg i lovsangbransjen – har vært ute i avisen Vårt Land oktober 2018 med litt små-kritikk mot standard lovsang. Noen momenter fra det han kom med:

• Han etterlyser en rikere lovsangflora.
• Dagens lovsang mangler musikalsk bredde.
• Lovsangen har fremmedgjort allsangen.
• Lovsangen er smal og begrensende/begrenset.
• Repeterende og ensformig preg.
• Ofte minner lovsangene om svært enkle poplåter.
• Passiviserende.
• Den gjeldende lovsangtrenden har vart i ca. 25 år nå.
• Selv ønsker han mangfold, han ønsker å sprenge grenser.

Selv har Arvid Pettersen valgt å samarbeide med Koinonia på sin siste plate. Akkurat dette imponerer meg i utgangspunktet ikke så veldig mye. Koinania har hatt dønn kjedelig musikk i alle år hvis du spør meg. (Men jeg har IKKE hørt plata når dette skrives, så jeg kan jo bli positivt overrasket.)

Kilde bak betalingsmur: Vårt Land: Etterlyser en rikere lovsangsflora.

Rudi Myntevik

For Rudi Myntevik ble lovsangmiljøet for snevert, smalt og lite tolerant, og han forlot dette miljøet til fordel for det profane plate- og konsertmarkedet.

Kilde bak betalingsmur: Vårt Land: Lovsangmiljøet og lovsangstilen ble for snevert og begrensende.

“Gamle dager”

Gamle dager ja. En periode var enkelte helt besatte av å lete etter djevelen i all ikke-kristen/profan musikk. Det gikk nesten sport i det å finne feil med den verdslige musikken. Enkelte gikk også drastisk til verks og kvittet seg med all musikk som kunne inneholde “uheldig påvirkning på svake kristne”.

Min musikksmak

Egen smak når det gjelder musikk har jeg skrevet mer om i min artikkel eller innlegg om strømming. Jeg liker nok best musikk innenfor kategorien rock inkludert heavy metal, og også noe av popmusikken kan jeg lytte til. Lovsang, gospel, salmer osv. fungerer ikke som musikk for min del!

Avslutning

Flott, fengende og moderne lovsang i en menighet / forsamling fungerer ikke som et effektivt lokkemiddel eller trekkplaster for min del. Jeg vil heller styre unna og holde god avstand til slikt.

Jeg avslutter denne artikkelen med en noe omskrevet konklusjon hentet fra artikkelens innledning: Lovsang er slik jeg ser det er i en del tilfeller en innadvendt, repeterende, meditativ og melankolsk musikkform for å skape den rette stemningen og atmosfæren (massesuggesjon). Sangen og musikken appellerer til de kristnes følelser. Jesus Kristus blir æret, tilbedt og opphøyet, men den dypere forkynnelsen (til oppbyggelse og omvendelse) via sangen er det ofte dårligere med. Ofte er det lite mangfold, i hvert fall tekst- og innholdsmessig, og også ofte stilmessig. Lovsang vil neppe bli forstått av folk flest med “stammespråk”.

Lenker

• Vårt Land: – Lovsang kan bli en prestasjon: Studentprest og teolog Geir Otto Holmås etterlyser en lovsangskultur som vektlegger hvem Gud er mer enn opplevelsen av hans nærvær
• Vårt Land religion: Unge bygger teologien sin på lovsangstekster | Lovsangstekster betyr mer enn bibelvers og forkynnelse når kristen ungdom former sin teologi, viser tall fra både Norge og Sverige. Det skaper uro blant kristenledere.
• blogg.brr.no: Meningsløse barnesanger
• blogg.brr.no: Musikk og musikkstrømming med Spotify og konkurrentene
• blogg.brr.no: Kirkemusikk og kirkeorgel
• Vårt Land kultur: Lovsang er mest pop på norsk | Norske lovsangsartister velger norsk framfor engelsk
• Vårt Land: Meiner “bruk og kast”-mentalitet pregar lovsong: Trur få har mål om å hamne i salmeboka | Lovsongs–Noreg var samla til konferanse i helga. Lovsongsartist David André Østby ser ei utvikling der fleire lagar musikk til eigen samanheng.
• Vårt Land kultur: Hvor ble det av kristenrocken? | Skjærgårdsfestivalen satser på Lisa Børud, Oslo Soul Teens og allsang med The Voice-artister. Er kristenrocken død?
• Vårt Land: Lovsongsleiar i Puls: – Det har ikkje vore eit tema for oss å slutte å bruke songar frå Hillsong | Pinsekyrkjer i Norge vel framleis musikk frå Hillsong Church trass kritikken mot kyrkja.
• Vårt Land anmeldelser: Nå gleder jeg meg over lovsang. Det har ikke alltid vært slik | Vårt Land ba Rudi Myntevik lytte seg gjennom 12 ferske norske lovsanger. Tilbake fikk vi dette essayet fra den tidligere lovsangsartisten.
• Uenig: Vårt Land: – Norsk lovsong er meir mangfaldig enn før | Norske lovsongstekstar er meir orientert mot sine norske, kristne røter enn tidlegare, meiner musikkvitar Aleksander Lorentzen.

Enkelte er mye mer positive til sjangeren lovsang enn det jeg er:

• Vårt Land anmeldelse: Musikken som vekker dem opp | I slutten av mars samlet 2.000 ungdommer seg for å lovsynge Gud på Impulsfestivalen i Stavanger. Komponist og forfatter Eivind Buene har lyttet til låtene de sang.

Jeg drar fram igjen en av mine kjepphester: Kirkemusikk generelt og kirkeorgel spesielt. Jeg har blitt godt voksen og er ikke ung lengre, men i likhet med tidligere blir jeg neppe noen gang glad i det kvinende, pipende og skrikende kirkeorgelet. Det er et umoderne og lite hensiktsmessig instrument i kirka. Jeg og mine ører har nesten utviklet “orgelallergi” og i hvert fall orgelhat.

Grunnen til at jeg igjen kom inn på disse tankene er en artikkel som stod på trykk i avisen Vårt Land, både på nett og på papir. Der var det en kirkemusiker (Anders Hovind) som “sutret” over at kantorer blir forbigått i ansettelsesprosesser, og at de som får stillingene er personer med “rytmisk band-bakgrunn”.

I artikkelen hevdes det at Kirkeloven settes til sides da kantorer ikke blir tilsatt. Personer med “rytmisk band-bakgrunn” blir foretrukket foran dem med kantorkompetanse. Det blir påstått at mangfoldet er viktig, men kirkemusikeren som uttaler seg mener likevel at kantorer fortsatt bør ha sin basis i orgelspill. Klassisk salmesang akkompagnert av orgel er visstnok tingen.

Jeg vil hevde at orgelet mer eller mindre har blitt en avgud og ikke et hjelpemiddel i gudstjenesten. Det virker som om det har blitt viktigere å forsvare kunstnerisk orgelspill enn å tenke på hensikten til en Gudstjeneste. Etter mitt syn skal forkynnelse av Guds og Bibelens ord være det viktigste på en Gudstjeneste. Å drive med kulturelt og historisk forsvar for kirkeorgelet og den tradisjonelle kirkemusikken (salmer m. m.) er mindre vesentlig. Musikken er kun et virkemiddel, og ikke et mål i seg selv.

Januar 2023 er kirkemusikk, musikerutdannelse og orgel igjen i fokus:

• Vårt Land: Mener fellesrådene blendes av “gutteroms-musikerne” | Kirkemusikk: Seks av syv utlysninger av kirkemusiker-jobber stiller ikke bindende krav om utdanning. – Det finnes en holdning om at “alle kan drive med musikk”, sier Thor Henning Isachsen i Creo.

Innlegget er vel ment å være alvorlig, men for meg blir det nesten mer humor enn noe jeg kan ta seriøst. Masse tull og tøys samlet i dette innlegget! Sannheten er: Kirka har ikke som oppgave å være en finkulturell høyborg for dem som elsker orgelspill. Kirka skal formidle Bibelens og Guds ord, og da må også musikkformene som velges være slik at de treffer folk flest. Orgelspill i gudstjenestene fungerer ikke, ferdig snakket! Det er f. eks. mye bedre med f. eks. piano i gudstjenestene. I Norge har vi og ønsker å ha en lavkirkelig folkekirke, og ikke en høykulturell musikkinstitusjon.

Noen tullete momenter fra innlegget:

• Et nedlatende uttrykk som benyttes – som grenser over i hersketeknikk og latterliggjøring – er begrepet “gutteroms-musikere“.
• Mannen fra Creo vil ikke akseptere “lavere utdannede folk i musikerstillinger“.
• Det hevdes at “kandidater med relevant utdanning forbigås“. (Hva med personlig egnethet, som ikke nødvendigvis står i samsvar med utdannelsesnivå?)
• Det hevdes at det rundt i fellesrådene og andre deler av kirke er en holdning av typen at “alle kan drive med musikk“.
• Og det påstås også:”– Dette er ikke et solid nok system når det gjelder å ivareta et høyt faglig nivå på norsk kirkemusikk“.

Heller folkelig og hørbar musikk mener nå jeg enn et høyt og fjernt faglig nivå på musikken!

Nok en humorist pr. mars 2023:

• Vårt Land verdidebatt (Jon Laukvik): Kirkemusikk og kvalitet

Han og andre hevder at høy kvalitet på musikken (og sangen) oppnås gjennom utdannelse. Dette er selvsagt bare tull og tøys. Det er ingen automatikk i at godt utdannede musikere nødvendigvis klarer å formidle sangen og musikken på en måte som treffer det moderne menneske. Noen ganger fungerer det mye bedre med selvlærte “gutteromsmusiker” som har personlige evner og anlegg som treffer oss mennesker.

Min hypotese eller påstand: En god del av de proffe kirkemusikerne (les: kantorer, som i teorien er godt utdannede kirkemusikere) er med på å bidra til kirkas tilbakegang, og eventuelle undergang. Det de driver med blir for “høyttravende” til appellere til det moderne mennesket. Fokuset på folkekirke – en kirke for folket eller for folk flest – havner helt i skyggen for den høy-kulturelle musikken.

Orgelspill og salmer ispedd litt klassisk musikk klarer ikke nødvendigvis å kommunisere musikalsk eller religiøst sett med folk flest. Vi er vant med helt andre musikk- og sangformer via radio, topplister for musikk, strømming og andre kilder. Det må da være lov til også i kirka å fornye uttrykksformene, da det slettes ikke står noe i Bibelen min at det eneste tillatte instrumentet på Gudstjenester er kirkeorgelet. Bibelen sier rett og slett ingenting om at kirkeorgelet er å anse  som ekstra “hellig” instrument, og det står heller ikke noe om hvilken type som er det optimale (tradisjonelt pipeorgel eller digitalt).

I gamle dager var nok orgelet et dugende instrument til å få lyd ut til alle krinkelkroker i større kirkebygg og katedraler. Lyden fra et orgel bærer bra. Imidlertid finnes det nå i de moderne dager lydanlegg som løser denne utfordringen uten bruk av et pipeorgel. Likevel lever orgelet i beste velgående i landets kirker. Dyre er de i innkjøp og lyden som kommer ut passer ikke for mine ører i hvert fall.

Også jeg kan faktisk like orgelspill innenfor pop og rock, men IKKE fra pipeorgler. Hammondorgel f. eks. sammen med andre instrumenter kan aksepteres. Pipeorglene derimot som er standardinstrumentet i våre kirker skjærer med sine toner i mine ører og gjør enkelte Gudstjenester til en lidelse. Jeg foretrekker kirker der piano eller “moderne” instrumenter benyttes i stedet for orgelet.

(Hva fungerer best for å stoppe lydene fra et kirkeorgel: Glava i orgelpipene eller sement? Eller muligens er det enkleste å demontere kompressoren som driver orgelet? Dette blir selvsagt bare en lek med tankene. Jeg synker ikke så dypt at jeg i realiteten saboterer et kirkeorgel.)

Enkelte andre orgeltyper enn pipeorgel er altså ok nok også for meg, og da spesielt brukt i litt mer normal musikk enn den trauste kirkemusikken. Det ligger helst i navnet hvorfor jeg ikke liker pipeorgler. Det er og blir pipende og skrikende lyder og toner som ikke mine ører liker. 

 

Ellers er det innimellom diskusjoner rundt elektroniske/digitale orgler kontra analoge orgler/pipeorgler. For meg er dette et valg mellom pest og kolera. Vil helst slippe unna hele orgelgreia. Imidlertid er det nok masse penger å spare på innkjøp av digitale orgler kontra analoge. Disse sparte pengene kan komme vel med til andre formål! Kirkas økonomi er vel ikke så god at man i hver eneste en av landets kirker har råd til “ekte” gammeldagse orgler i millionklassen. Jeg ser på det som meningsløs pengebruk og økonomistyring å gå for dyre kirkeorgler i tilnærmet alle landets kirker, uavhengig av kirkestørrelse (m2) og kirkeoppslutning (deltakere på Gudstjenester osv.).

Etter mitt syn er orgel et ganske så ubrukelig instrument i forbindelse med allsanger/fellessanger. Instrumentet overdøver ethvert forsøk på allsang fra menighetens side. Instrumentet passer også dårlig til bruk sammen med mer moderne musikksjangere. Med orgelspill og bruk av orgelet som hovedinstrument blir det en monoton og lite variert musikkstil på Gudstjenestene. Pipeorgel er og blir veldig monotont, og instrumentbruken gir liten allsidighet. Piano og/eller flygel er mye bedre musikalske valg sett med mine øyne.

Dagens bruk av kirkemusikk og kirkeorgel frelser neppe noen. Orgelspill gir ingen tro eller frelse i seg selv. Kirkeorgel gir tvilsomt økt oppslutning og deltakelse på Gudstjenestene. Kirkeorgel er ikke et godt trekkplaster for å få flere til å oppsøke våre kirker og til å bli engasjert i kristent arbeid.

Kirkeorgel kan være så høymusikalsk og musikalsk korrekt som det bare vil. Likevel synes jeg ikke det er et godt virkemiddel for dagens kirke. Troens hovedbudskap står fast, men den musikalske uttrykksformen kan med fordel endres og moderniseres.

Selv sier jeg nei takk til å bli belært eller kultivert når det gjelder kirkemusikk. Jeg er ikke interessert i høyttravende høy-kulturelle kirkemusikk, og jeg er absolutt ikke villig til å gjøre en innsats for å endre meg på dette området. Selv klarer jeg ikke å fatte og forstå at noen kan hevde at orgelet i seg selv er trosbærer eller formidler (forkynner) av det kristne budskapet.

Og jeg gjentar: Jeg vil ha meg frabedt ethvert forsøk på å kultivere og/eller påvirke meg for å få meg til å like orgelmusikk. Kirkeorgelmusikk kan være så høy-kulturelt og musikalsk perfekt som det bare vil. Jeg er ikke interessert i – eller har glede av – slik musikk. PUNKTUM!

Enkelte orgel-fanatikere hevder i fullt alvor: “Hva er vel en kirke uten et orgel?” Selv må jeg si at svaret er: En kirke uten orgel er en fantastisk kirke, eller rett og slett en drømmekirke. For min del er slettes ikke orgelet noen essensiell del av kirkeopplevelsen. Kirkeorgelet er mer ødeleggende enn til nyttes i mine øyne.

Jeg har til denne artikkelen fått en kommentar hvor jeg gjengir følgende:

“En kirke uten orgelmusikk, er en fattig kirke! Den høytid et godt orgel / en dyktig organist skaper, kan intet band erstatte! Nemlig!”

 

Unødvendig å si at jeg ikke støtter denne kommentarens innhold. Imidlertid setter jeg pris på å få innblikk i andres meninger rundt saken.

I samme kommentar nevner vedkommende også digitale kirkeorgler fra en bestemt produsent. Digitale orgler kan nok være litt mer akseptable for meg. Større fleksibilitet og muligheter for litt mer variert lydbilde, og ikke minst i en del tilfeller betydelig billigere i innkjøp.

Tradisjoner er til for å brytes! Bruk av kirkeorgel har en lang og stolt tradisjon. Pipeorgelet sin historie går helt tilbake til antikkens Hellas (ca. 250 f. Kr.), og i kirkesammenheng har det vært i bruk (minst) siden middelalderen. Reformasjonen styrket orgelets posisjon. For min del vil jeg si at en slik tradisjon med orgel som unikt hovedinstrument er til for å brytes. Kirkens hovedoppgave er ikke å være tradisjonsbærer for gammeldagse musikkformer, hvor man desperat klamrer seg fast til de “gode gamle dagene”. På høy tid å få musikken modernisert, også i kirka.

Har jeg noen musikalsk bakgrunn eller erfaring til å kunne uttale meg i denne saken? Nei, egentlig ikke. Imidlertid mener jeg at kirka skal være for folk flest inkludert slike som meg, og ikke et sted for kunstnertyper som liker “sær” nisjemusikk. Mange kantorer, gjerne spesielt de utenlandske, er noen rare kunstnertyper med sært og nisjepreget musikalsk spor. Det er og lite med innovasjon innenfor kirkemusikken.

Kantor

Ifølge Wikipedia pr. 16.10.2019: “For å bli kantor i Den norske kirke kreves 4 års kirkemusikalsk utdanning. Det skjer imidlertid ofte at søkere på en kantorstilling ikke har kantorutdanning. Da kan det ansettes andre kvalifiserte søkere, som får tittelen organist.”

Hm. Muligens overkvalifiserte musikere for å klunke på et orgel under Gudstjenester…

 

Hvis / når kirka (forhåpentligvis!) en vakker dag kutter ut den umoderne og avsporende liturgien samt får gjort noe med det musikalske høyttravende uttrykket skal jeg seriøst vurdere å begynne å gå litt i kirka igjen. Kirkesanger og kirkemusikken kunne med stor fordel ha blitt kraft modernisert, hvor det var over og ut med trege og nesten ikke-sangbare salmer og ikke minst få kastet pipeorgel og orgelspill på dynga. Sære kirkemusikere kan man sende til NAV som arbeidsledige.

En sentral utdannelsesinstitusjon for kirkemusikere har vært NTNU i Trondheim. Våren 2024 meldes det at nevnte institusjon fryser opptaket til kirkemusikk-linja. Muligens en gyllen anledning til å modernisere det musikalske uttrykket i kirka, i stedet for å la godt utdannede organister og kantorer benytte kirka som lekegrind for klassisk musikkutøvelse på kirkeorgel?

Balansegangen mellom det tradisjonelle og det moderne kan være noe utfordrende. Det kan bli for mye av det gode når det gjelder show, scenekirke, moderne musikk og kultur også. Gudstjenesten bør ikke være tilnærmet lik en konsert hvor de frammøtte ikke får delta med sin allsang. Man bør ikke hoppe rett fra orgelgrøfta og over til proff konsert og sceneshow-grøfta.

Det bør være et mål med en viss fornyelse av Gudstjenestene, med mål om blant annet å trekke til seg andre publikumsgrupper og skape økt engasjement rundt kirka. I denne settingen er mangfold og variasjon viktige stikkord, som også omfatter ulike musikalske uttrykk. Kirkeorgel med piper er ikke akkurat et trekkplaster for relativt store deler av den norske befolkningen. Å bruke kirkeorgel og “trege” sanger / salmer i seg selv bør IKKE være et mål, men kan eventuelt benyttes som et virkemiddel når det er hensiktsmessig (som bør være sjeldent!).

Mange miljøer innenfor den frikirkelige leir (karismatiske miljøer m. m.) benytter seg av “moderne lovsanger” og lovsangsrytmer. Jeg vil heller ikke frifinne den moderne lovsangen fra kritikk (lenke). På møter med mye lovsang kjeder jeg meg ganske så fort.

Sær som jeg er liker jeg heller ikke gospel noe særlig. Dette anser jeg som en kjedelig musikkform, hvor sangen og musikken er monoton, repeterende og skrikende. Nei, rene gospelkonserter frister meg lite.

En diskusjon litt på siden er bruken av kirkene til (verdslige) konserter. Kirker og tilsvarende bygg har i utgangspunktet en annen funksjon enn å fungere som konsertlokaler. Kirkebygget skal i hovedsak være et lokale for forkynnelse og ikke et kulturhus som formidler konsertmusikk. Sett fra mitt ståsted kan det bli litt mye av det “gode” når det gjelder kultur og konserter i kirkebyggene. Spesielt i juletider er det mange artister som trekker til kirkene for å ha et konsertlokale med den rette stemningen.

Våre salmer, spesielt de av noe eldre dato, kan oppleves som noe umoderne. Melodi, tone og arrangement kan virke gammeldags, og også selve språket til teksten kan være noe gått ut på dato med rare utrykk som sjelden brukes i dagligtale. Imidlertid har salmeskatten masse bra tekstmessig innhold og er innom et vidt spekter av tema. Det er ikke bare gladtekster og lovprisning innenfor salmene. Det innholdsmessige i salmene knuser som oftest dagens lovsang helt totalt.

Orgelspill er en ting. Hva slags sjangere for sang og musikk det er rom for er også et sentralt spørsmål. Kun bruk av klassiske salmer under gudstjenester appellerer ikke til meg. Både språk og melodi er gjerne utformet slik at salmene ikke gir meg noe. Salmene blir for fremmede og uforståelige i sin form, og de gir meg ikke noe møte med Gud.

Jeg tilhører selv P4-generasjonen (radio). Jeg liker best musikk innenfor sjangerene pop og rock fra tidsperioden 1980 og fram til dagens musikk. Sett fra mitt ståsted kunne gjerne musikken og sangen i kirka ha vært mer i samsvar med den musikken jeg er kjent med fra radio og Spotify.

Dagens musikkbruk i kirker og menigheter virker på meg fremmedgjørende. Modernisering av sang og musikk tilpasset dagens moderne mennesker kan forhåpentligvis gi større oppslutning på gudstjenestene. Gjenkjennelighet av rytmer og sanger med forståelig språklig innhold kan være positivt for gudstjenestelivet.

Med fare for litt gjentakelser:

Hat er et sterkt ord, men overfor pipeorgler og spilling på disse i kirkene er det akkurat dette jeg føler på. Pipeorgler er og blir tortur, terror og massakre i mine ører. Dette sammen med salmer som er trege, trauste og har et vanskelig språk blir ingen god kombinasjon (ingen vinnerkombinasjon i mine ører).

Hva slags “fjøsnisse” har bestemt at pipeorgel er det ultimate og “kristelige” instrumentet i kirker og Gudstjenester? Orgelet med sin støyende og kvinende lyd finner jeg lite egnet til bruk i kirker. Orgelhatet har jeg på ingen måte vokst av meg, selv om enkelte hevdet at dette sannsynligvis ville skje. Pipeorgler blir aldri fint, men andre typer orgler kan være greit nok.

Det kan virke som om kirka nesten står på stupet og er i ferd med å ramle utenfor dette. Oppslutningen er synkende, og kirka mister medlemmer, færre oppsøker kirkene for dåp, konfirmasjon osv. Sær kirkemusikk virker ikke som et trekkplaster for min del, og jeg har ingen som helst tro på at klassisk musikk eller tradisjonelle salmer framført på kirkeorgel (pipeorgel) kan redde kirka og/eller medføre vekst.

Jeg står inne for min kommentar på Vårt Land sin Facebook-side pr. januar 2024:

• “Kirka skal primært forvalte og formidle Guds ord, og ikke drive med høykulturell musikkformidling. Dyre kirkeorgler (akustiske pipeorgler) burde ha tilhørt historien.”

Kirkeorgel opplever jeg som fælt, men det er slettes ikke bedre med f. eks. trekkspillmusikk, sekkepipe eller blokkfløyte. Som skrevet i en tidligere artikkel, basert på et broderi: “Så blir dei verande desse tre: Sekkepipe, trekkspel og blokkfløyte. Og verst av dei er blokkfløyta.” Likevel: Kirkeorgel skulle ha vært forbudt med norsk lov. Det er og blir forferdelig! Til og med sekkepipe, trekkspill og blokkfløyte (av billig skole-variant i plast) er bedre enn et drønnende pipeorgel.

Det er ikke alltid at de høyt utdannede kirkemusikerne (typisk kantorer) er de riktige kandidatene for ledige musikkjobber i kirka. Enkelte steder ønskes det gjerne mer moderne musikkformer, og ikke minst bruk av andre mer moderne instrumenter enn tradisjonelt kirkeorgel. Mange med “riktig” utdannelse ser ut til å være lite tilpasningsdyktige til nye tider, i og med at de holder fast på gamle musikkstiler og gammeldags instrumentbruk. Ikke alle av oss som tilhører kirka vil la oss “kultivere” inn i de gamle musikksjangerne.

Det virker som om “standard-utdannelsen” gjør dem alle (nesten) like i uttrykksformer, i retning av klassisk kirkemusikk. Imidlertid er det ikke noe mål i at kirka skal gå i samme felle som Hillsong med sin platte lovsang. Ja takk til litt mer mangfold i kirkemusikken og blant kirkemusikerne.

Egen musikksmak er omtalt i innlegget som omhandler strømming. Jeg liker nok best musikk innenfor kategorien rock og til dels heavy metal, og det finnes også noe popmusikk som er helt ok å lytte til. Klassisk og høykulturell musikk er ikke for meg!

Innholdet i det musikalske og rollene som kirkemusikere, kantorer og organister bør så definitivt moderniseres. Tiden er overmoden for en aldri så liten revolusjon når det gjelder kirkemusikk. Imidlertid kommer det neppe til å finne sted! Tradisjoner er tydeligvis viktigere å holde i hevd enn å tilpasse seg til tiden man lever i og behovene til dagens mennesker.

Kirka sin misjon eller oppgave er å formidle det kristne budskapet. For å nå dette målet må fungerende virkemidler velges. Jeg har for min del liten tro på at bruk av pipeorgel og gammeldagse salmer er noe bra virkemiddel for å trekke folk til kirka. Ja takk til nyere og mer hensiktsmessige uttrykksformer på sang- og musikkområdet! Selv går jeg lite i kirke blant annet pga. jeg ikke ønsker å utsette mine “sarte” ører for grusomme og forferdelige orgelmusikk.

To sitater fra en tidligere skrevet artikkel her i bloggen:

• Sang og musikk i kirka er et kapittel for seg selv. Ofte er kirkemusikk synonymt med kirkeorgel (pipeorgel), trauste salmer og klassisk musikk. En del organister og kantorer er også kunstnertyper som i liten grad klarer å kommunisere musikalsk sett med folk flest. Jeg skulle så gjerne ha sett litt mer moderne sang- og musikkformer (pop/rock) og andre instrumenter i bruk i kirka.
• Musikken og sangene i kirka er fremmed for mange. Gamle og trege salmer med vanskelig og gammeldags språk fenger ikke alle lengre! Kan ikke også moderne musikkformer benyttes til å formidle det kristne budskapet? Artister som Bjørn Eidsvåg har enkelte vanskelig for å godkjenne til bruk i kirka, mens salmediktere som levde et utsvevende liv for flere hundre år tilbake i tid aksepteres.

Og:

For noen år siden hadde jeg et leserinnlegg i lokalavisa Dalane Tidende om kirka mens jeg ennå bodde i Eigersund. Innlegget stod ifølge søk hos Nasjonalbiblioteket på trykk mandag 16. september 2002 på side 7 i avisa Dalane Tidende (lokalavis i regionen Dalane, Sør-Rogaland) med tittelen: “Kirka – en plass for spesielt utvalgte?” (lenke til skannet kopi av innlegget). I innlegget var jeg blant annet opptatt av vanskelig menighetsråd, kirkeorgel som uegnet instrument (kirkeorgel som torturens instrument), kjedelig og stiv liturgi og at fornyelse av uttrykksformene på gudstjenestene ønskes. I grove trekk kan jeg vel den dag i dag stå inne for det jeg da skrev. Den gjennomførte “gudstjenestereformen” har heller IKKE bidratt til store forbedringer.

Lenker:

• Vårt Land: Mener kirkeloven settes til side i tilsetting av kantorer
• blogg.brr.no: Protest mot enkelte former for kristendom
• blogg.brr.no: Gudstjenestereformen
• blogg.brr.no: Djevelen bor ikke i musikken
• blogg.brr.no: Musikk og musikkstrømming med Spotify og konkurrentene
• Åsane Tidende meninger (Terje Haugom, pensjonert organist): Bruk orgelmillionene til noe annet (anbefaler digitalt orgel)
• Verdidebatt.no (Terje Haugom, pensjonert organist): Vår tids og fremtidens kirkeorgler (anbefaler digitalt orgel)
• Verdidebatt (Wilfred Høsteland): Orgel-debatten (elektroniske orgler, Hammond-orgler, digitale orgler, pipeorgler, historie)
• Vårt Land: Organistene (kirkemusikerstillingene) er borte i ny troslov – frykter enorme konsekvenser for kirkemusikken
• Vårt Land Verdidebatt (Maren Barlien Guntvedt): Musikken ingen vil ha | Kirkemusikere sitter på en enorm, musikalsk kompetanse. Men det er ingen som vil ha Bach-preludium som inngang i bryllup. De vil ha “You raise me up”.
• Vårt Land: Stadig flere nordmenn velger privat begravelse | Mange ønsker privat begravelse på grunn av musikken
• Vårt Land verdidebatt (Ole Jakob Løland): Når orgelallergien brer om seg | Der andre kirker har omfavnet nye musikksjangre, har Den norske kirke holdt på sitt som en lat monopolist.
• Vårt Land: Lagde video for å trekke søkere til stilling – fikk kritikk for å neglisjere orgelet
• Vårt Land verdidebatt (Terje Haugom): Orgelets smertegrense | Vedlikehold: Musikk til Guds ære er like høyverdig spilt på et digitalt orgel. La ikke vinterkulden ødelegge!
• Vårt Land: NTNU frøs opptak av kirkemusikk-studenter – nå svarer ministeren | Kirkemusikere: Torsdag svarte forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel (Sp) på skriftlig spørsmål om NTNUs frysing av opptak til kirkemusikk-linje.

Artikler som jeg er helt uenig i:

• Vårt Land: Advarer mot kirkens langsomme død – Til syvende og sist er det musikken som kommer til å redde kirken
• Vårt Land verdidebatt (Thor Henning Isachsen, Thore Wiig Andersen og Cathrine Nyheim): Vil Den norske kirke være en kunnskapsorganisasjon? | Da må profesjonsutdanningene styrkes og fagligheten må verdsettes for både prester og kirkemusikere med lang utdanning.
• Vårt Land verdidebatt (Ole Johannes Kosberg): Er kantorene kirkens husmenn? | Kirkemusikere: Jeg hever stemmen for kirkemusikerne: La oss få ta i livet og døden med fingrene! Slipp oss til!

Stor fornuft utvises i Oslo:

• Vårt Land: Nye Oslo-orgler skal være digitale | Kirkelig fellesråd i Oslo har gjort prinsippvedtak om at nye orgler fortrinnsvis skal være digitale

Som ung på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet hørte og leste jeg en god del forkynnelse som kunngjorde at djevelen (og onde demoner) bor i musikken, og da gjerne spesielt i trommene og de raske rytmene. Nevnte tidsmessige epoke var tidsalderen for å se djevelen i all slags musikk. Det var snakk om musikk som hadde baklengsmaskering og gruppa KISS ble til “Kids In Service of Satan” eller “Knights in Satan’s Service”. Jeg vokste da tross alt opp i den verste delen av landet, dvs. innenfor det ekstrem-konservative Bibelbeltet.

For å være sikker på å unngå å havne på ville veier var det tryggeste å unngå all kommersiell og verdslig / sekulær musikk. Listepop og rock, spesielt hvis man nærmet seg hardrock og Heavy, var fy, fy. Det gjaldt å holde seg på den smale sti og kun høre på musikk fra anerkjente kristne grupper og hvor tekstene garantert hadde et kristent innhold. Enkelte gikk så langt at de brant eller på annen måte destruerte sin verdslige/profane musikksamling.

Opprinnelig bodde djevelen i de dype basstonene til trekkspillet. Etter hvert meldte han visstnok flytting (flyttemelding) over til trommene (og delvis inn i el-gitaren og musikk / låter med engelsk tekst), hvor nok enkelte hevder han ennå bor. Kjappe rytmer (rock og til dels pop) og elektrisk gitar var også måter å påkalle djevelen eller satan selv. I kristne miljøer har rockemusikken (rock and roll, rock ‘n’ roll) spesielt blitt uglesett. Rockemusikken har gjerne blitt koblet opp mot utsvevende sex og rus: “Sex, drugs and rock’n’roll”.

Å lete etter skjulte budskap i verdslig musikk i form av f. eks. baklengsmaskering (budskap til underbevisstheten, gjerne delvis forvrengt og baklengs) var veldig viktig for enkelte i en periode. Nå i etterkant har jeg lært meg et nytt fremmedord som er beskrivende for denne leteaktiviteten og oppnådde resultater: Pareidoli. Sakser følgende forklaring fra Wikipedia:

Pareidoli er et kognisjonspsykologisk fenomen som innebærer at vage og tilfeldige sanseinntrykk, gjerne noe en ser eller hører, blir oppfattet som meningsfulle. Tilfeldige detaljer som minner om noe annet, tolkes, misforstås og får ny mening. Vanlige eksempler er å se sånt som likner på dyr eller ansikter i gjenstander, bilder, skyer eller fjellformasjoner, eller å høre skjulte beskjeder i sanginnspillinger som spilles baklengs. Pareidoli er en type apofeni (på engelsk apophenia), det vil si opplevelsen av å se meningsfulle mønstre eller sammenhenger i noe som egentlig er tilfeldig.

 

Til og med kristne artister, grupper og rockeband har blitt beskyldt for baklengsbudskap eller baklengstale i sin musikk. F. eks. ble til og med den kjente kristne streite rockegruppa Petra beskyldt for slikt. Deres hevn var å legge inn et slikt budskap bevisst foran sangen “Judas kiss”, hvor budskapet visstnok lyder noe tilsvarende som dette oversatt fra amerikansk til norsk: “Hvorfor leter du etter djevelen, når du heller burde lete og søke etter Herren?”

The Eagles og sangen “Hotel California” har blitt beskyldt å være en sang om satanisme. Jeg tror nok dette som mye annet bare er rent oppspinn. Jeg klarer ikke å tolke teksten til å handle om slike ting.

Nå i ettertid må jeg flire litt av hysteriet det var rundt kristne og musikk i en periode. Selvsagt er jeg klar over at musikk kan påvirke lytterne i en viss grad, men det må da være måte på redsel! Nå som voksen hører jeg på variert musikk, både kristen og verdslige musikk. Jeg har ikke tro på at dette å lytte på et variert utvalgt av musikk også innenfor den verdslige sjanger vil føre meg automatisk bort fra kristentroen. (Hvis troen er så svak er det ikke noe å skryte av!)

Enkelte har oppigjennom tiden uttrykt redsel for hva musikk og dans kan føre med seg. De påstår ofte å ikke være imot selve musikken og sangen i seg selv, men de er redde for at musikklytterne og danserne skal bli fristet til å begå umoral. Spesielt er redselen stor for seksuelle utskeielser, utsvevende livsførsel og rusmisbruk. Dans til musikk kan visstnok også fort medføre seg galne ting i enkeltes øyne.

Musikk påvirker oss mennesker, sang og musikk vekker følelser! Dette er det ingen tvil om. Likevel kan det bli litt vel mørkemannssyn og overdreven tro på musikkens rolle i samfunnet. Folk flest tar ikke skade av litt god verdslig musikk i stedet for bare å høre på dårlig kristen/åndelig musikk.

Selv er jeg ofte vel så skeptisk til såkalt kristen musikk som jeg er til verdslig musikk. F. eks. brukes lovsang ofte til å skape den rette stemningen/atmosfæren (piske opp stemningen), og dette er absolutt påvirkning og helst en form for massesuggesjon som ikke alle er bevisste på.

Jeg har lest at enkelte hevder: Kristen musikk (hellig og ren musikk) kaller på hellige ånder og Bibelens Gudskrefter. Verdslige / profane / verdslige musikk (vanhellig og uren musikk) kaller på djevelske og urene ånder. Djevelen skaffer seg inngang gjennom musikken. Jojo, for meg minner dette mer om konspirasjonsteorier enn fakta.

Enkelte har hevdet med stor sikkerhet og overbevisning: Rock er djevelen eller satan sitt verk, lansert for å føre mennesker på avveie og inn i synd og fristelser. Rock er i enkeltes øyne satanistisk påvirkning, og hele greia består bare av “sex, drugs and rock ‘n’ roll”. Slike ting har blitt hevdet i hvert fall tilbake til 1954 i forbindelse med at artisten/gruppa Bill Haley (& His Comets) spilte inn sangen “Rock around the clock”. Spesielt konservative kristne miljøer har gått til krig mot rockemusikken.

Ikke alle mener at det finnes sekulær musikk, og ordet verdslig musikk kan også være et lite egnet ord i bruk. Skillet mellom profan og kristen musikk kan bli noe kunstig. Til og med i såkalt verdslig eller profan musikk kan man til tider finne Jesus og andre sterke budskap. Musikk og sang er ellers en form for kunst som dypt kan berøre oss.

Hva er god og hva er dårlig musikk? Det er lett å dømme musikk og musikere ut fra hva man selv liker og ikke liker av stilarter og musikksjangere. Det er også lett å dømme ut fra det ytre, f. eks. hvordan bandmedlemmene kler seg, sceneshowet, sjangervalget, hva de sier, hva som går igjen av tema i sangene osv.

Hvem kan klare å dømme objektivt og rettferdig her? Hvem har egentlig blitt satt av Gud til å være overdommere til å kunne si at den og den musikken tilhører satan? Svaret er selvsagt INGEN mennesker, bare Gud!

Kristenrockens far, Larry Norman, har følgende treffende tittel på en av sine sanger: “Why should the devil have all the good music” (lenke til sangtekst). Treffende tittel! I et konsertopptak fra Nederland (YouTube) snakker han litt om hva han legger i dette. Min mening rundt dette er: Kristne artister bør fritt kunne benytte seg av alle verdslige musikkformer og sjangere, og på den annen side må kristne musikklyttere kunne høre på både kristen og verdslig musikk uten å ha dårlig samvittighet for dette.

I tillegg til Larry Norman må jeg nesten nevne den kristne rockegruppa Petra. De har i en årrekke framført sangen “God Gave Rock and Roll to You“. Riktignok er sangen opprinnelig skrevet av/for bandet Argent, og i tillegg til Argent og Petra har også KISS framført sin versjon av den samme sangen (med litt justeringer av teksten mellom de tre). En treffende sangtittel hvor det klart kommer fram at det var Gud som skapte og gav oss rockemusikken.

Langt eller kort hår, bekledning, image, musikksmak, hva slags musikk man lytter til, livsstil osv. avgjør ikke om man er en “skikkelig” kristen eller ei. I mine øyne er det ikke mer kristelig å “digge” lovsang enn å høre på rockemusikk.

Det finnes en god del grei kristen musikk på markedet. Imidlertid har jeg hørt ekstremt mye dårlig i den perioden som denne artikkelen omtaler. Det har opp gjennom tiden blitt gitt ut en god del “kristen musikk” med lav / dårlig kvalitet som neppe hadde sluppet gjennom og blitt gitt ut på det profane markedet. Gruppene og artistene hadde gjerne et bra kristent budskap, men det var slettes ikke alt som var så veldig bra sangmessig og/eller musikalsk. Har mang en gang kjøpt kassetter, LP-plater og etter hvert CD-plater fra datidens kristne musikkdistributør Master Music (nå: Mudistore.no og Master Music Club) etter å ha lest deres positive salgsomtale av en utgivelse, for så bli svært skuffet (tabbekjøp!) etter å ha mottatt og hørt på plata.

En del kristenmusikk fra tidsepoken 1980- og 1990-tallet var og er bra. Band og artister slik som Bride, Idle Cure, Rez Band, Stryper, Petra, Larry Norman, White Heart, Whitecross, Bloodgood og Jerusalem hører jeg innimellom på den dag i dag. De nevnte gruppene og artistene er noen av de inkludert i min aktive Spotify spilleliste. Imidlertid må de dele plass med verdslige artister slik som f. eks. KISS, Def Leppard, Alice Cooper, AC/DC, Iron Maiden, Metallica, annen pop- og rock-musikk m. m. Flere av disse gruppene og artistene var det slettes ikke helt OK å høre på i min kristne ungdomstid.

Hardrockegruppa KISS ble som sagt i min ungdomstid til “Kids In Service of Satan” eller “Knights in Satan’s Service”. Gruppa W.A.S.P. på sin side ble til “We Are Satan’s People“. Enkelte kristne har virkelig vært pripne, og de har sett djevelen, satan og onde onder i all slags musikk. Spesielt “hardere” musikk har fått gjennomgå, og hvis sceneshowene i tillegg har vært litt drøye har bandene blitt dømt nedenom og hjem. W.A.S.P. på sin side har gitt ut en sang med et riktig så sterkt påskebudskap med kristent innhold:

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=lq5UQ8gWU-A]  

Selv har jeg ikke brent opp eller på andre måter ødelagt min profane musikksamling. Helt fra jeg begynte å kjøpe musikk selv har jeg både kjøpt verdslige og kristelige musikk, litt om hverandre. Den aller første CD-plata jeg kjøpte i ca. 1989 var f.eks. Alice Cooper (Poison). Alice Cooper regner seg visstnok som en kristen, selv om musikkens og hans show er litt “spesielle” og voldsomme. Fin musikk uansett!

Som det går fram fra annen artikkel her i bloggen er jeg lite glad i TV-kanalen TV Visjon Norge. Har også via denne kanalen noen ganger ramlet innom den musikken som sendes live fra deres studio. Noe av det er såpass dårlig at jeg rett og slett begynner å le av det. Det blir enkelt og greit tragikomisk dårlig. Dusjsangere opptrer der i full offentlighet med sin primitive sang og musikk med et kristent budskap i. Det er tilnærmet et hån mot dem som har skrevet sangene som i seg selv kan være ok nok når det gjelder tekstinnhold og melodi/arrangement.

Salmer og gospel har jeg liten eller ingen sans for, og tradisjonell kirkemusikk med kirkeorgel liker jeg absolutt ikke. Korpsmusikk og klassisk har jeg vel heller ikke funnet gleden med, og jeg liker ikke opera, country, blues eller jazz. Jeg har også et noe anstrengt forhold til moderne kristen lovsang. Pleier å si at jeg tilhører P4-generasjonen og liker den musikken (kjent og kjær) nevnte kanal spiller. På mitt kontor på jobb spiller jeg mye P6 Rock på min DAB+-radio, og dette er som kjent en kanal fra P4-gruppen.

Imidlertid har jeg i liten grad sans for norsk pop-musikk, slik som den som spilles via DAB radiokanalen “Radio Norsk Pop” (Bauer Media). Samme musikk som spilles opp og opp igjen, da deres spilleliste må være svært liten. Også mye dårlig musikk, kjedelige artister med lite særpreg og mye monoton musikk. Hvis dette er det beste norsk popindustri klarer å presentere sier jeg NEI TAKK! En del av musikken som spilles der er vel heller ikke strengt tatt pop-musikk.

Fra artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom” om sang og musikk i kirka velger jeg å gjenta følgende:

• Musikken og sangene i kirka er fremmed for mange. Gamle og trege salmer med vanskelig og gammeldags språk fenger ikke alle lengre! Kan ikke også moderne musikkformer benyttes til å formidle det kristne budskapet? Artister som Bjørn Eidsvåg har enkelte vanskelig for å godkjenne til bruk i kirka, mens salmediktere som levde et utsvevende liv for flere hundre år tilbake i tid aksepteres.

En nå for lengst død artist som mange kristne liker er Elvis Presley. Han har blitt stueren og vel så det. Selv tenker jeg han slettes ikke var noe godt forbilde med sitt kraftige temperament og sitt pille- og narkotikamisbruk. Om han av kommersielle hensyn fant plass til litt gospel i sitt repertoar gjør ham ikke automatisk til noen «god kristen artist». Uansett: Svært få kritiserer ham i kristne kretser. Litt tilfeldig hva som blir akseptert og ikke akseptert.

Jeg tror motstanden enkelte har mot verdslig populærmusikk bygger på vikarierende motiver. Det er et kraftfullt virkemiddel å få stemplet sang og musikk som man selv ikke liker som nedbrytende eller destruktiv, spesielt når det kommer fra framtredende kristenledere. Å kalle musikk som man ikke liker for “uren” samtidig med at man tilfeldigvis hevder at Gud har behag i den musikken en selv liker blir for dumt. Mye musikk har med tynn begrunnelse oppigjennom tiden blitt kategorisert som musikk som gode kristne ikke bør høre på.

Rock er synd (NOT!)

Enkelte har til tider hevdet at rockemusikk (Rock ‘n’ roll) er synd. Rockemusikken har gjerne blitt forbundet med sex, vold, rus og andre utskeielser, og det har vel også blitt påstått at musikken påkaller demoner og det onde.

Blant annet har noen klart å vri Bibelsk dekning for sin kamp mot rocken ut av følgende Bibelvers:

• “Du som var så stolt, er støtt ned til dødsriket med klangen av dine harper. En seng av ormer er redd opp for deg, og mark skal være ditt teppe.” (Jes. 14,11)

“Klangen av dine harper” er visstnok rockemusikken i slike fortolkninger, og denne musikken medfører altså at man blir støtt ned til dødsriket.

Det finnes enkelte Bibelvers som omhandler dette å være i verden, men ikke av verden. Også slike vers kan misbrukes i kampen mot musikk som enkelte ikke liker, f. eks. rockemusikken. Noen slike vers som kan vris og vendes på:

• “Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg.” (1. Joh. 2, 15)
• “De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden.” (Johannes 17, 16)
• “Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.” (Rom. 12, 2)

Rockemusikken blir av enkelte dømt til å være verdens musikk, noe som kristne for all del må unngå. Klassisk kirkemusikk og monoton lovsang derimot er visstnok bare gode greier.

Heldigvis er vel mye av motstanden fra kristne mot rockemusikken stilnet av i de senere år.

 

Når jeg har snakket om sang og musikk her i denne artikkelen har jeg i hovedsak tenkt på det som kan kalles for vokalmusikk. I tillegg finnes det jo instrumentalmusikk, men selve musikken i seg selv uten sangtekst kan vanskelig kommunisere et religiøst eller ikke-religiøst budskap. Det er i hovedsak vokalmusikken jeg interesserer meg for i mine drøftelser.

Enkelte artister vil nødig havne i kategorien kristenmusikk. Dette gir et snevert og smalt marked samt stiller en del krav og forventninger til artistenes livsstil og oppførsel. Mange artister med et kristent livssyn leverer “vanlig” musikk i stedet for forkynnende kristenmusikk. U2 har ofte blitt nevnt som eksempel der deler av gruppa har stått fram som kristne, men uten at dette i noen stor grad skinner gjennom i deres tekster.

For min del er tiden over da jeg hører på kristen musikk bare pga. det er kristen musikk. Jeg stiller de samme krav til kristen musikk som annen musikk. Det skal låte bra uavhengig av budskapet som formidles i teksten! Jeg støtter nå avdøde Larry Norman i hans budskap i en av sangene han skrev: “Why should the devil have all the good music?”.

Akkurat for tiden (høsten 2018) “digger” jeg Ole Børud sitt hardrock-innslag i Stjernekamp 2018 på NRK. Han opptrådte med sangen “The Trooper” av gruppa Iron Maiden. Børud-familien forbinder jeg med “dull” (kjedelig) musikk fra tiden med Børudgjengen og senere Arnold B Family. Kjempeflott at (tidligere) profilerte kristenpersonligheter kan framstå med noe sånt i beste sendetid på NRK!

Avsporing: Sang og musikk er en ting. I tillegg har man jo film og video. I sin tid var det ikke akseptert at kristne gikk på kino, og det er nok av dem som ikke har likt TV-apparatenes og videofilmenes inntog i de private hjem. Det fantes lenge en aktør som vel bare gikk under navnet Kristen Filmtjeneste som drev utleie av kristne videoer og filmer til visning i menigheter og foreninger. Også her måtte kristne skille seg ut med egne opplegg som en motkultur til det verdslige. I likhet med kristen musikk var det mange dårlige kristne filmer i den tida.

Selv har jeg ingen tro på at djevelen bor i vanlig populærmusikk og jeg har personlig ingenting imot å lytte på et variert utvalg av musikk innenfor både kristen og verdslig musikksjanger, kategori pop- og rock (inkludert litt hardrock). Tror at jeg er såpass oppegående som menneske at ikke normale sangtekster vil snu opp-ned på min hjerne og meninger innenfor tvil og tro. (Men selvsagt lytter jeg IKKE til satanistisk musikk.)

Til slutt en liten undring: Hvorfor har musikken fått så mye oppmerksomhet blant kristne? Hvorfor har det vært mye mindre fokus på all den umoral folk ser på via TV av reality / såpeoperaer? Det er også masse rart på nettet og via dataspill (“gaming”) som kristne sjeldent henger seg opp i.

Noen lenker:

• Skepsisbloggen: Men åttitallet var ikke dødt… Umusikalsk skvalder om musikk og politikk.
• blogg.brr.no: Musikk og musikkstrømming med Spotify og konkurrentene
• blogg.brr.no: Kirkemusikk og kirkeorgel
• blogg.brr.no: Lovsang-skeptiker
• BRR sin Spotify spilleliste (krever Spotify – konto).