Lovsang-skeptiker

Lovsang

Kristen sang- og musikk: Tidligere har jeg kritisert bruken av pipeorgel som hovedinstrument i kirker. I samme sammenheng rettet jeg også litt kritikk mot enkelte tradisjonelle salmer, og jeg er heller ikke begeistret for gospel. Nå har turen kommet til å kritisere og å være skeptisk til deler av den moderne lovsangen! Jeg er en lovsang-skeptiker. På møter med mye lovsang kjeder jeg meg ganske så fort.

Mange miljøer spesielt  innenfor den frikirkelige leir (karismatiske miljøer m. m.) benytter seg av “moderne lovsanger” og lovsangsrytmer. Slik musikk ligger ofte litt nærmere opp mot den musikken jeg liker. Imidlertid finnes det fra 1990-tallet en del platte og repeterende lovsanger som burde ha blitt sendt til glemselens hav. Jeg vil heller ikke frifinne all moderne lovsang fra kritikk.

Lovsang er slik jeg ser det er i en del tilfeller en innadvendt, repeterende og meditativ musikkform (og melankolsk?) for å skape den rette stemningen og atmosfæren (massesuggesjon). Sangen og musikken appellerer til de kristnes følelser. Jesus Kristus blir æret, tilbedt og opphøyet, men den dypere forkynnelsen (til oppbyggelse og omvendelse) via sangen er det ofte dårligere med. Ofte er det lite mangfold, i hvert fall tekst- og innholdsmessig (og også ofte stilmessig). Lovsang vil neppe bli forstått av folk flest med sitt innadvendt, ekskluderende “stammespråk”.

(Mye av teksten som er gjengitt i denne artikkelen stod tidligere som underpunkt i artikkelen “Kirkemusikk og kirkeorgel”. Nå har dette som omhandler lovsang blitt flyttet over til denne artikkelen som kun omhandler dette temaet.)

Ja, jeg er en selverklært skeptiker av enkelte former for lovsang. En god del av lovsangene har et platt, monotont og gjentakende innhold, og melodi, rytme og lydbilde som ikke appellerer til meg. En del av tekstene blir litt vel klisjeaktige og banale lovprisninger av Gud. Salmer på den annen side kan igjen bli litt vel “tunge” og høytidelige med gammelt (uforståelig) språk.

Lei av lovsang

Lovsangen kan kanskje kalles for lyden av tilbedelse. Det er tilbedelse av Bibelens treenige Gud (Gud fader, Jesus og den hellige ånd) som er i fokus. Lovsang – om enn i litt andre musikalske uttrykk enn dagens – er det skrevet om i Bibelen, så sånt sett kan vel lovsang sies å være Bibelsk.

Jeg har registrert at det finnes et relasjonsnettverk mellom folk som driver med lovsang i ulike former rundt i landets menigheter. Nevne nettverk har nettsiden lovsang.no, og de har f. eks. arrangert lovsangskonferansen “Lovsang 19”.

Selv tror jeg nesten at jeg pådro meg en overdose med meningsløs og overdrevet bruk av lovsang på 1990-tallet. Gikk under studietiden i en pinsemenighet hvor mye av musikken i menigheten var av typen lovsang, og hvor mange også kjøpte kassetter eller CD-plater med lovsang på i tillegg. En del av lovsangene bestod av bare noen få ord som ble gjentatt til det kjedsommelige. Dessuten var ikke alltid arrangementene eller melodiene noe særlig å skryte av heller. Platte greier med andre ord.

Fra en tidligere skrevet artikkel gjentar jeg følgende:

Om såkalt kristen musikk: Det har opp gjennom tiden blitt gitt ut en del “kristen musikk” med lav kvalitet som neppe hadde blitt gitt ut på det profane markedet. Selv har jeg gjort mange tabbekjøp av dårlig musikk i ungdommen fra firmaet som på den tid hadde navnet Master Music og solgte/formidlet kristen musikk her i Norge. Musikken fikk gjerne god omtale i deres informasjonsblad for i praksis å vise seg å være av dårlig kvalitet.

Av og til sier man at alt var mye bedre før. Når det gjelder kristen musikk må jeg helst si det motsatte. Utvalget og kvaliteten på dagens kristne artister er nok bedre enn i min ungdom. Enkelte artister liker ikke stempelet “kristen artist”, og hvis man tar med artister og grupper som satser på det vanlige kommersielle markedet, men som har stått fram som troende blir utvalget virkelig bra.

Mennesker i lovsang

 

Det jeg kaller kristen musikk kan være av typen lovsang, men jeg for min del tenker også på kristen pop eller rock. Denne artikkelens tema er lovsang, og innenfor denne kategorien har det vært en god del dårlig musikk som ikke burde ha sett dagens lys. Ting har blitt bedre i de senere år, men fortsatt forstår jeg meg ikke helt på en god del av lovsangen. Fortsatt mener jeg at en del av den er for dårlig og ikke helt holder mål.

Dagens lovsang

Lovsangen skal vel ha godt trøkk (punch), dyktige musikere, gode sangere osv. Det kan vel i enkelte tilfeller nesten bli en konkurranse menigheter / forsamlinger og lovsangsteam imellom om å ha den beste lovsangen. Det gjelder å ha den feteste, beste og fineste lovsangen, den mest fengende lovsangen og gjerne også de peneste lovsangerne (billedskjønne).

David André Østby er et eksempel på en kjent og moderne produsent/forfatter av moderne lovsanger her i kongeriket Norge. Det er driv i musikken og lydbildet i hans lovsanger, men tekstmessig blir det noe platt og kristen-internt hvis du spør meg. Internasjonalt er Hillsong kjent for sin musikk, og jeg mener samme kritikk som tidligere framsatt mot lovsang kan rettes også mot deres musikk. (Jeg har noe musikk innenfor sjangeren lovsang i min Spotify-liste, men jeg har en “stygg” tendens til å hoppe videre til neste sang når noen av lovsangene dukker opp i tilfeldig rekkefølge-avspillingen.)

 

Mer om dagens lovsang

For meg virker det av og til som om lovsangen benyttes som møtefyll. Stemningen skal skapes (piskes opp) og en form for massesuggesjon skal finne sted. Lovsangen kan gå på bekostning av og fortrenge selve forkynnelsen.

De som forsvarer lovsang vil gjerne si at lovsangen har følgende hensikt:

  • Bidrar til tilbedelse av og peking på Gud.
  • Kan få satt Gud og Jesus i sentrum for vårt fokus.
  • Kan virke som en (enorm) kraft fra det høye.
  • Den kan hjelpe oss med å tilbe Gud når vi selv går tomme for meningsfulle ord.

Jeg er fullt klar over at lovsang er omtalt i Bibelen flere titalls ganger. Imidlertid er jeg neppe sikker på at den Bibelske lovsangen har så mange likhetstrekk med dagens praktiserende og moderne lovsang? Selv velger jeg i hvert fall å stille meg litt skeptisk til overdreven bruk og fokus på lovsang.

Det virker innimellom at de som er svært opptatt av lovsangen også forventer å få noe i retur (helbredelse, sterkt møte med Gud osv.) fra Gud pga. de er så flinke til å lovsynge. Slik gjerningskristendom finner jeg ikke i samsvar med Bibelen. Gud er neppe avhengig av vår lovprisning for å kunne være vår allmektige fader. Vi er frelst av nåde ved tro og ikke pga. våre gjerninger i form av f. eks. pen og tilbedende lovsang.

Det er til tider lite variasjon i lovsangen. Tekstene kan være gjentakende og banale med platte tekster. Dessuten er det lite rom for sorg og klage i sangene, mens opphøyelse av Gud vektlegges (vel) sterkt.

I enkelte miljøer opptatt av lovsang kan det bli et ALT FOR stort fokus på sang og musikk. Det musikalske fortrenger rett og slett god gammeldags forkynnelse. Møtene kan minne mer om rene konserter enn Gudstjenester. Det kan etter mitt syn bli litt kjedelig og monotont med masse lovsang.

Enkelte påstår at lovsang skal bidra til å gjøre gudstjenestene mer tilgjengelige for dem som vanligvis ikke går i kirke. For min del mener jeg at lovsangen kan virke vel så fremmedgjørende som andre musikkformer. Lovsang og andre musikkformer kan fungere både samlende og splittende for en menighet.

Se også mine kritiske tanker til at Intro blir del av Hillsong Norway.

 

En del av lovsangen kan innebære et uheldig fokus på prestasjoner og å prestere. Man synger for å oppnå noe, f. eks. den riktige stemningen og et sterkt (følt) møte med Jesus og det åndelige. Lovsangen inneholder manifester om gudsnærværet, og det blir mye fokus på Gudsopplevelser. Det rundt – opplevelser, følelser og erfaringer av Guds nærvær – blir i enkelte tilfeller viktigere enn Gud selv og andre sentrale sannheter fra Bibelen.

Avisen Vårt Land stiller 5. april 2019 spørsmålet: “Legger moderne lovsang for mye vekt på følelser og erfaring?” Nei, hevder «selvsagt» sentrale lovsangsledere. De er uenige i at dette er et problem, og de hevder i stedet “– Vi trenger den personlige lovsangen.”

Hm. Ser at det skrives at “Lovsang har blitt kult igjen”, og “Med pop og EDM har pinsebevegelsen stått opp igjen”. Flere blir pga. musikken lokket til Gudstjeneste i pinsekirkene. Jaja, dem om det. Jeg vil nok aldri bli glad i akkurat denne musikkformen for min del, men så er jeg jo en gammel gretten gubbe da. Glattpolerte popmusikk-liknende lovsanger styrer jeg glatt unna, mens f. eks. god rock og rockemusikk kan være helt greit å høre på.

Arvid Pettersen

Arvid Pettersen – en mann som selv befinner seg i lovsangbransjen – har vært ute i avisen Vårt Land oktober 2018 med litt små-kritikk mot standard lovsang. Noen momenter fra det han kom med:

  • Han etterlyser en rikere lovsangflora.
  • Dagens lovsang mangler musikalsk bredde.
  • Lovsangen har fremmedgjort allsangen.
  • Lovsangen er smal og begrensende/begrenset.
  • Repeterende og ensformig preg.
  • Ofte minner lovsangene om svært enkle poplåter.
  • Passiviserende.
  • Den gjeldende lovsangtrenden har vart i ca. 25 år nå.
  • Selv ønsker han mangfold, han ønsker å sprenge grenser.

Selv har Arvid Pettersen valgt å samarbeide med Koinonia på sin siste plate. Akkurat dette imponerer meg i utgangspunktet ikke så veldig mye. Koinania har hatt dønn kjedelig musikk i alle år hvis du spør meg. (Men jeg har IKKE hørt plata når dette skrives, så jeg kan jo bli positivt overrasket.)

Kilde bak betalingsmur: Vårt Land: Etterlyser en rikere lovsangsflora.

Rudi Myntevik

For Rudi Myntevik ble lovsangmiljøet for snevert, smalt og lite tolerant, og han forlot dette miljøet til fordel for det profane plate- og konsertmarkedet.

Kilde bak betalingsmur: Vårt Land: Lovsangmiljøet og lovsangstilen ble for snevert og begrensende.

“Gamle dager”

Gamle dager ja. En periode var enkelte helt besatte av å lete etter djevelen i all ikke-kristen/profan musikk. Det gikk nesten sport i det å finne feil med den verdslige musikken. Enkelte gikk også drastisk til verks og kvittet seg med all musikk som kunne inneholde “uheldig påvirkning på svake kristne”.

Avslutning

Jeg avslutter denne artikkelen med en noe omskrevet konklusjon hentet fra artikkelens innledning: Lovsang er slik jeg ser det er i en del tilfeller en innadvendt, repeterende, meditativ og melankolsk musikkform for å skape den rette stemningen og atmosfæren (massesuggesjon). Sangen og musikken appellerer til de kristnes følelser. Jesus Kristus blir æret, tilbedt og opphøyet, men den dypere forkynnelsen (til oppbyggelse og omvendelse) via sangen er det ofte dårligere med. Ofte er det lite mangfold, i hvert fall tekst- og innholdsmessig, og også ofte stilmessig. Lovsang vil neppe bli forstått av folk flest med “stammespråk”

Lenker




Kirkemusikk og kirkeorgel

Kirkeorgel, nei takk!

Jeg drar fram igjen en av mine kjepphester: Kirkemusikk generelt og kirkeorgel spesielt. Jeg modnes og blir eldre, men jeg blir neppe noen gang glad i det kvinende, pipende og skrikende kirkeorgelet. Det er et umoderne og lite hensiktsmessig instrument i kirka.

Grunnen til at jeg igjen kom inn på disse tankene er en artikkel som stod på trykk i avisen Vårt Land, både på nett og på papir. Der var det en kirkemusiker (Anders Hovind) som “sutret” over at kantorer blir forbigått i ansettelsesprosesser, og at de som får stillingene er personer med “rytmisk band-bakgrunn”.

I artikkelen hevdes det at Kirkeloven settes til sides da kantorer ikke blir tilsatt. Personer med “rytmisk band-bakgrunn” blir foretrukket foran dem med kantorkompetanse. Det blir påstått at mangfoldet er viktig, men kirkemusikeren som uttaler seg mener likevel at kantorer fortsatt bør ha sin basis i orgelspill. Klassisk salmesang akkompagnert av orgel er visstnok tingen.

Jeg vil hevde at orgelet mer eller mindre har blitt en avgud og ikke et hjelpemiddel i gudstjenesten. Det virker som om det har blitt viktigere å forsvare kunstnerisk orgelspill enn å tenke på hensikten til en Gudstjeneste. Etter mitt syn skal forkynnelse av Guds og Bibelens ord være det viktigste på en Gudstjeneste. Å drive med kulturelt og historisk forsvar for kirkeorgelet er mindre vesentlig.

Orgelspill og salmer ispedd litt klassisk musikk klarer ikke nødvendigvis å kommunisere musikalsk eller religiøst sett med folk flest. Vi er vant med helt andre musikk- og sangformer via radio, topplister for musikk, strømming og andre kilder. Det må da være lov til også i kirka å fornye uttrykksformene, da det slettes ikke står noe i Bibelen min at det eneste tillatte instrumentet på Gudstjenester er kirkeorgelet.

I gamle dager var nok orgelet et dugende instrument til å få lyd ut til alle krinkelkroker i større kirkebygg og katedraler. Lyden fra et orgel bærer bra. Imidlertid finnes det nå i de moderne dager lydanlegg som løser denne utfordringen uten bruk av et pipeorgel. Likevel lever orgelet i beste velgående i landets kirker. Dyre er de i innkjøp og lyden som kommer ut passer ikke for mine ører i hvert fall.

Også jeg kan faktisk like orgelspill innenfor pop og rock, men IKKE fra pipeorgler. Hammondorgel f. eks. sammen med andre instrumenter kan aksepteres. Pipeorglene derimot som er standardinstrumentet i våre kirker skjærer med sine toner i mine ører og gjør enkelte Gudstjenester til en lidelse. Jeg foretrekker kirker der piano eller “moderne” instrumenter benyttes i stedet for orgelet.

(Hva fungerer best for å stoppe lydene fra et kirkeorgel: Glava i orgelpipene eller sement? Eller muligens er det enkleste å demontere kompressoren som driver orgelet? Dette blir selvsagt bare en lek med tankene. Jeg synker ikke så dypt at jeg i realiteten saboterer et kirkeorgel.)

Enkelte andre orgeltyper enn pipeorgel er altså ok nok også for meg, og da spesielt brukt i litt mer normal musikk enn den trauste kirkemusikken. Det ligger helst i navnet hvorfor jeg ikke liker pipeorgler. Det er og blir pipende og skrikende lyder og toner som ikke mine ører liker. 

Ellers er det innimellom diskusjoner rundt elektroniske/digitale orgler kontra analoge orgler/pipeorgler. For meg er dette et valg mellom pest og kolera. Vil helst slippe unna hele orgelgreia. Imidlertid er det nok masse penger å spare på innkjøp av digitale orgler kontra analoge. Disse sparte pengene kan komme vel med til andre formål! Kirkas økonomi er vel ikke så god at man i hver eneste en av landets kirker har råd til “ekte” gammeldagse orgler i millionklassen. Jeg ser på det som meningsløs pengebruk og økonomistyring å gå for dyre kirkeorgler i tilnærmet alle landets kirker, uavhengig av kirkestørrelse (m2) og kirkeoppslutning (deltakere på Gudstjenester osv.).

Etter mitt syn er orgel et ganske så ubrukelig instrument i forbindelse med allsanger/fellessanger. Instrumentet overdøver ethvert forsøk på allsang fra menighetens side. Instrumentet passer også dårlig til bruk sammen med mer moderne musikksjangere. Med orgelspill og bruk av orgelet som hovedinstrument blir det en monoton og lite variert musikkstil på Gudstjenestene. Piano og/eller flygel er mye bedre musikalske valg sett med mine øyne.

Dagens bruk av kirkemusikk og kirkeorgel frelser neppe noen. Orgelspill gir ingen tro eller frelse i seg selv. Kirkeorgel gir tvilsomt økt oppslutning og deltakelse på Gudstjenestene. Kirkeorgel er ikke et godt trekkplaster for å få flere til å oppsøke våre kirker og til å bli engasjert i kristent arbeid.

Kirkeorgel kan være så høymusikalsk og musikalsk korrekt som det bare vil. Likevel synes jeg ikke det er et godt virkemiddel for dagens kirke. Troens hovedbudskap står fast, men den musikalske uttrykksformen kan med fordel endres og moderniseres.

Selv sier jeg nei takk til å bli belært eller kultivert når det gjelder kirkemusikk. Jeg er ikke interessert i høyttravende høy-kulturelle kirkemusikk, og jeg er absolutt ikke villig til å gjøre en innsats for å endre meg på dette området.

Jeg har til denne artikkelen fått en kommentar hvor jeg gjengir følgende:

“En kirke uten orgelmusikk, er en fattig kirke! Den høytid et godt orgel / en dyktig organist skaper, kan intet band erstatte! Nemlig!”

 

Unødvendig å si at jeg ikke støtter denne kommentarens innhold. Imidlertid setter jeg pris på å få innblikk i andres meninger rundt saken.

I samme kommentar nevner vedkommende også digitale kirkeorgler fra en bestemt produsent. Digitale orgler kan nok være litt mer akseptable for meg. Større fleksibilitet og muligheter for litt mer variert lydbilde, og ikke minst i en del tilfeller betydelig billigere i innkjøp.

Bruk av kirkeorgel har en lang og stolt tradisjon. Pipeorgelet sin historie går helt tilbake til antikkens Hellas (ca. 250 f. Kr.). I kirkesammenheng har det vært i bruk (minst) siden middelalderen. Reformasjonen styrket orgelets posisjon. For min del vil jeg si at en slik tradisjon med orgel som unikt hovedinstrument er til for å brytes. På høy tid å få musikken modernisert.

Har jeg noen musikalsk bakgrunn eller erfaring til å kunne uttale meg i denne saken? Nei, egentlig ikke. Imidlertid mener jeg at kirka skal være for folk flest inkludert slike som meg, og ikke et sted for kunstnertyper som liker “sær” nisjemusikk. Mange kantorer, gjerne spesielt de utenlandske, er noen rare kunstnertyper med sært og nisjepreget musikalsk spor.

Kantor

Ifølge Wikipedia pr. 16.10.2019: “For å bli kantor i Den norske kirke kreves 4 års kirkemusikalsk utdanning. Det skjer imidlertid ofte at søkere på en kantorstilling ikke har kantorutdanning. Da kan det ansettes andre kvalifiserte søkere, som får tittelen organist.”

Hm. Muligens overkvalifiserte musikere for å klunke på et orgel under Gudstjenester…

 

Balansegangen mellom det tradisjonelle og det moderne kan være noe utfordrende. Det kan bli for mye av det gode når det gjelder show, scenekirke, moderne musikk og kultur også. Gudstjenesten bør ikke være tilnærmet lik en konsert hvor de frammøtte ikke får delta med sin allsang. Man bør ikke hoppe rett fra orgelgrøfta og over til proff konsert og sceneshow-grøfta.

Mange miljøer innenfor den frikirkelige leir (karismatiske miljøer m. m.) benytter seg av “moderne lovsanger” og lovsangsrytmer. Jeg vil heller ikke frifinne den moderne lovsangen fra kritikk (lenke). På møter med mye lovsang kjeder jeg meg ganske så fort.

Sær som jeg er liker jeg heller ikke gospel noe særlig. Dette anser jeg som en kjedelig musikkform, hvor sangen og musikken er monoton, repeterende og skrikende. Nei, rene gospelkonserter frister meg lite.

En diskusjon litt på siden er bruken av kirkene til (verdslige) konserter. Kirker og tilsvarende bygg har i utgangspunktet en annen funksjon enn å fungere som konsertlokaler. Kirkebygget skal i hovedsak være et lokale for forkynnelse og ikke et kulturhus. Sett fra mitt ståsted kan det bli litt mye av det “gode” når det gjelder kultur og konserter i kirkebyggene. Spesielt i juletider er det mange artister som trekker til kirkene for å ha et konsertlokale med den rette stemningen.

Våre salmer, spesielt de av noe eldre dato, kan oppleves som noe umoderne. Melodi, tone og arrangement kan virke gammeldags, og også selve språket til teksten kan være noe gått ut på dato med rare utrykk som sjelden brukes i dagligtale. Imidlertid har salmeskatten masse bra tekstmessig innhold og er innom et vidt spekter av tema. Det er ikke bare gladtekster og lovprisning innenfor salmene. Det innholdsmessige i salmene knuser som oftest dagens lovsang helt totalt.

Orgelspill er en ting. Hva slags sjangere for sang og musikk det er rom for er også et sentralt spørsmål. Kun bruk av klassiske salmer under gudstjenester appellerer ikke til meg. Både språk og melodi er gjerne utformet slik at salmene ikke gir meg noe. Salmene blir for fremmede og uforståelige i sin form, og de gir meg ikke noe møte med Gud.

Jeg tilhører selv P4-generasjonen (radio). Jeg liker best musikk innenfor sjangerene pop og rock fra tidsperioden 1980 og fram til dagens musikk. Sett fra mitt ståsted kunne gjerne musikken og sangen i kirka ha vært mer i samsvar med den musikken jeg er kjent med fra radio og Spotify.

Dagens musikkbruk i kirker og menigheter virker på meg fremmedgjørende. Modernisering av sang og musikk tilpasset dagens moderne mennesker kan forhåpentligvis gi større oppslutning på gudstjenestene. Gjenkjennelighet av rytmer og sanger med forståelig språklig innhold kan være positivt for gudstjenestelivet.

Med fare for litt gjentakelser:

Hat er et sterkt ord, men overfor pipeorgler og spilling på disse i kirkene er det akkurat dette jeg føler på. Pipeorgler er og blir tortur, terror og massakre i mine ører. Dette sammen med salmer som er trege, trauste og har et vanskelig språk blir ingen god kombinasjon (ingen vinnerkombinasjon i mine ører).

Hva slags “fjøsnisse” har bestemt at pipeorgel er det ultimate og “kristelige” instrumentet i kirker og Gudstjenester? Orgelet med sin støyende og kvinende lyd finner jeg lite egnet til bruk i kirker. Orgelhatet har jeg på ingen måte vokst av meg, selv om enkelte hevdet at dette sannsynligvis ville skje. Pipeorgler blir aldri fint, men andre typer orgler kan være greit nok.

Det kan virke som om kirka nesten står på stupet og er i ferd med å ramle utenfor dette. Oppslutningen er synkende, og kirka mister medlemmer, færre oppsøker kirkene for dåp, konfirmasjon osv. I denne settingen har jeg INGEN TRO på at sær kirkemusikk kan bidra til å redde kirken.

Kirka sin misjon eller oppgave er å formidle det kristne budskapet. For å nå dette målet må fungerende virkemidler velges. Jeg har for min del liten tro på at bruk av pipeorgel og gammeldagse salmer er noe bra virkemiddel for å trekke folk til kirka. Ja takk til nyere og mer hensiktsmessige uttrykksformer på sang- og musikkområdet! Selv går jeg lite i kirke blant annet pga. jeg ikke ønsker å utsette mine “sarte” ører for grusomme og forferdelige orgelmusikk.

To sitater fra en tidligere skrevet artikkel her i bloggen:

  • Sang og musikk i kirka er et kapittel for seg selv. Ofte er kirkemusikk synonymt med kirkeorgel (pipeorgel), trauste salmer og klassisk musikk. En del organister og kantorer er også kunstnertyper som i liten grad klarer å kommunisere musikalsk sett med folk flest. Jeg skulle så gjerne ha sett litt mer moderne sang- og musikkformer (pop/rock) og andre instrumenter i bruk i kirka.
  • Musikken og sangene i kirka er fremmed for mange. Gamle og trege salmer med vanskelig og gammeldags språk fenger ikke alle lengre! Kan ikke også moderne musikkformer benyttes til å formidle det kristne budskapet? Artister som Bjørn Eidsvåg har enkelte vanskelig for å godkjenne til bruk i kirka, mens salmediktere som levde et utsvevende liv for flere hundre år tilbake i tid aksepteres.

Og:

For noen år siden hadde jeg et leserinnlegg i lokalavisa Dalane Tidende om kirka mens jeg ennå bodde i Eigersund. Innlegget stod på trykk 16. september 2002 i avisa Dalane Tidende (lokalavis i regionen Dalane, Sør-Rogaland) med tittelen: «Kirka – en plass for spesielt utvalgte?» (lenke til skannet kopi av innlegget). I innlegget var jeg blant annet opptatt av vanskelig menighetsråd, kirkeorgel som uegnet instrument (kirkeorgel som torturens instrument), kjedelig og stiv liturgi og at fornyelse av uttrykksformene på gudstjenestene ønskes. I grove trekk kan jeg vel den dag i dag stå inne for det jeg da skrev. Den gjennomførte “gudstjenestereformen” har heller IKKE bidratt til store forbedringer.

Lenker:




Djevelen bor ikke i musikken

Djevelen

Som ung på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet hørte og leste jeg en god del forkynnelse som kunngjorde at djevelen bor i musikken, og da gjerne spesielt i trommene og de raske rytmene. Nevnte tidsmessige epoke var tidsalderen for å se djevelen i all slags musikk. Det var snakk om musikk som hadde baklengsmaskering og gruppa KISS ble til “Kids In Service of Satan” eller “Knights in Satan’s Service”.  Jeg vokste da tross alt opp i den verste delen av landet, dvs. innenfor Bibelbeltet.

For å være sikker på å unngå å havne på ville veier var det tryggeste å unngå all kommersiell og verdslig musikk. Listepop og rock, spesielt hvis man nærmet seg hardrock og Heavy, var fy, fy. Det gjaldt å holde seg på den smale sti og kun høre på musikk fra anerkjente kristne grupper og hvor tekstene garantert hadde et kristent innhold. Enkelte gikk så langt at de brant eller på annen måte destruerte sin verdslige/profane musikksamling.

Opprinnelig bodde djevelen i de dype basstonene til trekkspillet. Etter hvert meldte han visstnok flytting (flyttemelding) over til trommene, hvor nok enkelte hevder han ennå bor. Kjappe rytmer (rock og til dels pop) og elektrisk gitar var også måter å påkalle djevelen eller satan selv. I kristne miljøer har rockemusikken (rock and roll, rock ‘n’ roll) spesielt blitt uglesett.

Å lete etter skjulte budskap i verdslig musikk i form av f. eks. baklengsmaskering (budskap til underbevisstheten, gjerne delvis forvrengt og baklengs) var veldig viktig for enkelte i en periode. Nå i etterkant har jeg lært meg et nytt fremmedord som er beskrivende for denne leteaktiviteten og oppnådde resultater: Pareidoli. Sakser følgende forklaring fra Wikipedia:

Pareidoli er et kognisjonspsykologisk fenomen som innebærer at vage og tilfeldige sanseinntrykk, gjerne noe en ser eller hører, blir oppfattet som meningsfulle. Tilfeldige detaljer som minner om noe annet, tolkes, misforstås og får ny mening. Vanlige eksempler er å se sånt som likner på dyr eller ansikter i gjenstander, bilder, skyer eller fjellformasjoner, eller å høre skjulte beskjeder i sanginnspillinger som spilles baklengs. Pareidoli er en type apofeni (på engelsk apophenia), det vil si opplevelsen av å se meningsfulle mønstre eller sammenhenger i noe som egentlig er tilfeldig.

 

Til og med kristne artister, grupper og rockeband har blitt beskyldt for baklengsbudskap eller baklengstale i sin musikk. F. eks. ble til og med den kjente kristne streite rockegruppa Petra beskyldt for slikt. Deres hevn var å legge inn et slikt budskap bevisst foran sangen “Judas kiss”, hvor budskapet visstnok lyder noe tilsvarende som dette oversatt fra amerikansk til norsk: “Hvorfor leter du etter djevelen, når du heller burde lete og søke etter Herren?”

The Eagles og sangen “Hotel California” har blitt beskyldt å være en sang om satanisme. Jeg tror nok dette som mye annet bare er rent oppspinn. Jeg klarer ikke å tolke teksten til å handle om slike ting.

Nå i ettertid må jeg flire litt av hysteriet det var rundt kristne og musikk i en periode. Selvsagt er jeg klar over at musikk kan påvirke lytterne i en viss grad, men det må da være måte på redsel! Nå som voksen hører jeg på variert musikk, både kristen og verdslige musikk. Jeg har ikke tro på at dette å lytte på et variert utvalgt av musikk også innenfor den verdslige sjanger vil føre meg automatisk bort fra kristentroen. (Hvis troen er så svak er det ikke noe å skryte av!)

Enkelte har oppigjennom tiden uttrykt redsel for hva musikk og dans kan føre med seg. De påstår ofte å ikke være imot selve musikken og sangen i seg selv, men de er redde for at musikklytterne og danserne skal bli fristet til å begå umoral. Spesielt er redselen stor for seksuelle utskeielser, utsvevende livsførsel og rusmisbruk.

Musikk påvirker oss mennesker, sang og musikk vekker følelser! Dette er det ingen tvil om. Likevel kan det bli litt vel mørkemannssyn og overdreven tro på musikkens rolle i samfunnet. Folk flest tar ikke skade av litt god verdslig musikk i stedet for bare å høre på dårlig kristen/åndelig musikk.

Selv er jeg ofte vel så skeptisk til såkalt kristen musikk som jeg er til verdslig musikk. F. eks. brukes lovsang ofte til å skape den rette stemningen/atmosfæren (piske opp stemningen), og dette er absolutt påvirkning og helst en form for massesuggesjon som ikke alle er bevisste på.

Jeg har lest at enkelte hevder: Kristen musikk (hellig og ren musikk) kaller på hellige ånder og Bibelens Gudskrefter. Verdslige musikk (vanhellig og uren musikk) kaller på djevelske og urene ånder. Djevelen skaffer seg inngang gjennom musikken. Jojo, for meg minner dette mer om konspirasjonsteorier enn fakta.

Enkelte har hevdet med stor sikkerhet og overbevisning: Rock er djevelen eller satan sitt verk, lansert for å føre mennesker på avveie og inn i synd og fristelser. Rock er i enkeltes øyne satanistisk påvirkning, og hele greia består bare av «sex, drugs and rock ‘n’ roll». Slike ting har blitt hevdet i hvert fall tilbake til 1954 i forbindelse med at artisten/gruppa Bill Haley (& His Comets) spilte inn sangen “Rock around the clock”. Spesielt konservative kristne miljøer har gått til krig mot rockemusikken.

Ikke alle mener at det finnes sekulær musikk, og ordet verdslig musikk kan også være et lite egnet ord i bruk. Skillet mellom profan og kristen musikk kan bli noe kunstig. Til og med i såkalt verdslig eller profan musikk kan man til tider finne Jesus og andre sterke budskap. Musikk og sang er ellers en form for kunst som dypt kan berøre oss.

Hva er god og hva er dårlig musikk? Det er lett å dømme musikk og musikere ut fra hva man selv liker og ikke liker av stilarter og musikksjangere. Det er også lett å dømme ut fra det ytre, f. eks. hvordan bandmedlemmene kler seg, sceneshowet, sjangervalget, hva de sier, hva som går igjen av tema i sangene osv.

Hvem kan klare å dømme objektivt og rettferdig her? Hvem har egentlig blitt satt av Gud til å være overdommere til å kunne si at den og den musikken tilhører satan? Svaret er selvsagt INGEN mennesker, bare Gud!

Note

Kristenrockens far, Larry Norman, har følgende treffende tittel på en av sine sanger: “Why should the devil have all the good music” (lenke til sangtekst). Treffende tittel! I et konsertopptak fra Nederland (YouTube) snakker han litt om hva han legger i dette. Min mening rundt dette er: Kristne artister bør fritt kunne benytte seg av alle verdslige musikkformer og sjangere, og på den annen side må kristne musikklyttere kunne høre på både kristen og verdslig musikk uten å ha dårlig samvittighet for dette.

I tillegg til Larry Norman må jeg nesten nevne den kristne rockegruppa Petra. De har i en årrekke framført sangen God Gave Rock and Roll to You. Riktignok er sangen opprinnelig skrevet av/for bandet Argent, og i tillegg til Argent og Petra har også KISS framført sin versjon av den samme sangen (med litt justeringer av teksten mellom de tre). En treffende sangtittel hvor det klart kommer fram at det var Gud som skapte og gav oss rockemusikken.

Langt eller kort hår, bekledning, image, musikksmak, hva slags musikk man lytter til, livsstil osv. avgjør ikke om man er en “skikkelig” kristen eller ei. I mine øyne er det ikke mer kristelig å “digge” lovsang enn å høre på rockemusikk.

Det finnes en god del grei kristen musikk på markedet. Imidlertid har jeg hørt ekstremt mye dårlig i den perioden som denne artikkelen omtaler. Det har opp gjennom tiden blitt gitt ut en god del “kristen musikk” med lav kvalitet som neppe hadde sluppet gjennom og blitt gitt ut på det profane markedet.  Gruppene og artistene hadde gjerne et bra kristent budskap, men det var slettes ikke alt som var så veldig bra sangmessig og/eller musikalsk. Har mang en gang kjøpt kassetter, LP-plater og etter hvert CD-plater fra datidens kristne musikkdistributør Master Music (nå: Mudistore.no og Master Music Club) etter å ha lest deres positive salgsomtale av en utgivelse, for så bli svært skuffet (tabbekjøp!) etter å ha mottatt og hørt på plata.

En del kristenmusikk fra tidsepoken 1980- og 1990-tallet var og er bra. Band og artister slik som Bride, Idle Cure, Rez Band, Stryper, Petra, Larry Norman, White Heart, Whitecross, Bloodgood og Jerusalem hører jeg innimellom på den dag i dag. De nevnte gruppene og artistene er noen av de inkludert i min aktive Spotify spilleliste. Imidlertid må de dele plass med verdslige artister slik som f. eks. KISS, Def Leppard, Alice Cooper, AC/DC, Iron Maiden, Metallica, annen pop- og rock-musikk m. m. Flere av disse gruppene og artistene var det slettes ikke helt OK å høre på i min kristne ungdomstid.

Selv har jeg ikke brent opp eller på andre måter ødelagt min profane musikksamling. Helt fra jeg begynte å kjøpe musikk selv har jeg både kjøpt verdslige og kristelige musikk, litt om hverandre. Den aller første CD-plata jeg kjøpte i ca. 1989 var f.eks. Alice Cooper (Poison). Alice Cooper regner seg visstnok som en kristen, selv om musikkens og hans show er litt “spesielle” og voldsomme. Fin musikk uansett!

Som det går fram fra annen artikkel her i bloggen er jeg lite glad i TV-kanalen TV Visjon Norge. Har også via denne kanalen noen ganger ramlet innom den musikken som sendes live fra deres studio. Noe av det er såpass dårlig at jeg rett og slett begynner å le av det. Det blir enkelt og greit tragikomisk dårlig. Dusjsangere opptrer der i full offentlighet med sin primitive sang og musikk med et kristent budskap i. Det er tilnærmet et hån mot dem som har skrevet sangene som i seg selv kan være ok nok når det gjelder tekstinnhold og melodi/arrangement.

Salmer og gospel har jeg liten eller ingen sans for, og tradisjonell kirkemusikk med kirkeorgel liker jeg absolutt ikke. Korpsmusikk og klassisk har jeg vel heller ikke funnet gleden med, og jeg liker ikke opera, country, blues eller jazz. Jeg har også et noe anstrengt forhold til moderne kristen lovsang. Pleier å si at jeg tilhører P4-generasjonen og liker den musikken (kjent og kjær) nevnte kanal spiller. På mitt kontor på jobb spiller jeg mye P6 Rock på min DAB+-radio, og dette er som kjent en kanal fra P4-gruppen.

Fra artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom” om sang og musikk i kirka velger jeg å gjenta følgende:

  • Musikken og sangene i kirka er fremmed for mange. Gamle og trege salmer med vanskelig og gammeldags språk fenger ikke alle lengre! Kan ikke også moderne musikkformer benyttes til å formidle det kristne budskapet? Artister som Bjørn Eidsvåg har enkelte vanskelig for å godkjenne til bruk i kirka, mens salmediktere som levde et utsvevende liv for flere hundre år tilbake i tid aksepteres.

En nå for lengst død artist som mange kristne liker er Elvis Presley. Han har blitt stueren og vel så det. Selv tenker jeg han slettes ikke var noe godt forbilde med sitt kraftige temperament og sitt pille- og narkotikamisbruk. Om han av kommersielle hensyn fant plass til litt gospel i sitt repertoar gjør ham ikke automatisk til noen «god kristen artist». Uansett: Svært få kritiserer ham i kristne kretser. Litt tilfeldig hva som blir akseptert og ikke akseptert.

Jeg tror motstanden enkelte har mot verdslig populærmusikk bygger på vikarierende motiver. Det er et kraftfullt virkemiddel å få stemplet sang og musikk som man selv ikke liker som nedbrytende eller destruktiv, spesielt når det kommer fra framtredende kristenledere. Å kalle musikk som man ikke liker for “uren” samtidig med at man tilfeldigvis hevder at Gud har behag i den musikken en selv liker blir for dumt. Mye musikk har med tynn begrunnelse oppigjennom tiden blitt kategorisert som musikk som gode kristne ikke bør høre på.

Rock er synd (NOT!)

Enkelte har til tider hevdet at rockemusikk (Rock ‘n’ roll) er synd. Rockemusikken har gjerne blitt forbundet med sex, vold, rus og andre utskeielser, og det har vel også blitt påstått at musikken påkaller demoner og det onde.

Blant annet har noen klart å vri Bibelsk dekning for sin kamp mot rocken ut av følgende Bibelvers:

  • “Du som var så stolt, er støtt ned til dødsriket med klangen av dine harper. En seng av ormer er redd opp for deg, og mark skal være ditt teppe.” (Jes. 14,11)

“Klangen av dine harper” er visstnok rockemusikken i slike fortolkninger, og denne musikken medfører altså at man blir støtt ned til dødsriket.

Det finnes enkelte Bibelvers som omhandler dette å være i verden, men ikke av verden. Også slike vers kan misbrukes i kampen mot musikk som enkelte ikke liker, f. eks. rockemusikken. Noen slike vers som kan vris og vendes på:

  • “Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg.” (1. Joh. 2, 15)
  • “De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden.” (Johannes 17, 16)
  • “Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.” (Rom. 12, 2)

Rockemusikken blir av enkelte dømt til å være verdens musikk, noe som kristne for all del må unngå. Klassisk kirkemusikk og monoton lovsang derimot er visstnok bare gode greier.

Heldigvis er vel mye av motstanden fra kristne mot rockemusikken stilnet av i de senere år.

 

Når jeg har snakket om sang og musikk her i denne artikkelen har jeg i hovedsak tenkt på det som kan kalles for vokalmusikk. I tillegg finnes det jo instrumentalmusikk, men selve musikken i seg selv uten sangtekst kan vanskelig kommunisere et religiøst eller ikke-religiøst budskap. Det er i hovedsak vokalmusikken jeg interesserer meg for i mine drøftelser.

Enkelte artister vil nødig havne i kategorien kristenmusikk. Dette gir et snevert og smalt marked samt stiller en del krav og forventninger til artistenes livsstil og oppførsel. Mange artister med et kristent livssyn leverer “vanlig” musikk i stedet for forkynnende kristenmusikk. U2 har ofte blitt nevnt som eksempel der deler av gruppa har stått fram som kristne, men uten at dette i noen stor grad skinner gjennom i deres tekster.

For min del er tiden over da jeg hører på kristen musikk bare pga. det er kristen musikk. Jeg stiller de samme krav til kristen musikk som annen musikk. Det skal låte bra uavhengig av budskapet som formidles i teksten! Jeg støtter nå avdøde Larry Norman i hans budskap i en av sangene han skrev: “Why should the devil have all the good music?”.

Akkurat for tiden (høsten 2018) “digger” jeg Ole Børud sitt hardrock-innslag i Stjernekamp 2018 på NRK. Han opptrådte med sangen “The Trooper” av gruppa Iron Maiden. Børud-familien forbinder jeg med “dull” (kjedelig) musikk fra tiden med Børudgjengen og senere Arnold B Family. Kjempeflott at (tidligere) profilerte kristenpersonligheter kan framstå med noe sånt i beste sendetid på NRK!

Avsporing: Sang og musikk er en ting. I tillegg har man jo film og video. I sin tid var det ikke akseptert at kristne gikk på kino, og det er nok av dem som ikke har likt TV-apparatenes og videofilmenes inntog i de private hjem. Det fantes lenge en aktør som vel bare gikk under navnet Kristen Filmtjeneste som drev utleie av kristne videoer og filmer til visning i menigheter og foreninger. Også her måtte kristne skille seg ut med egne opplegg som en motkultur til det verdslige. I likhet med kristen musikk var det mange dårlige kristne filmer i den tida.

Selv har jeg ingen tro på at djevelen bor i vanlig populærmusikk og jeg har personlig ingenting imot å lytte på et variert utvalg av musikk innenfor både kristen og verdslig musikksjanger, kategori pop- og rock (inkludert litt hardrock). Tror at jeg er såpass oppegående som menneske at ikke normale sangtekster vil snu opp-ned på min hjerne og meninger innenfor tvil og tro. (Men selvsagt lytter jeg IKKE til satanistisk musikk.)

Til slutt en liten undring: Hvorfor har musikken fått så mye oppmerksomhet blant kristne? Hvorfor har det vært mye mindre fokus på all den umoral folk ser på via TV av reality / såpeoperaer?

Noen lenker: