Konservativ kristendom, nei takk!

Himmel, fjell og kors

Jeg har tidligere skrevet om min skepsis mot konservativ kristendom (blant annet via blogg og protestside / protestartikkel her i bloggen). Tidligere var jeg nok mest opptatt av de ytre uttrykksformene, mens jeg i de senere år har innsett at det stikker en del dypere enn som så. Konservative kristne – enkelte av dem svært dystre mørkemenn – har en helt annen fortolkning av Bibelen og annet verdisyn enn det jeg selv har.

Arrangementet Oslo Symposium har igjen gitt meg en påminnelse om mitt nei-standpunkt til konservativ kristendom. Oslo Symposium er en konferanse for konservative kristne med venner som har blitt arrangert hvert valgår (2011, 2013, 2015, 2017 og planlegges arrangert i 2019) siden oppstarten i år 2011.

Oppdatering: Forhåndsomtale av Oslo Symposium 2019 i en en egen “boks” lenger nede i artikkelen føyd til november 2018.

Oslo Symposium 2017 ble arrangert 3.-4. mars 2017. Nok en gang ble det snakket om “kristne verdier” og verdikonservative verdier “vi” må kjempe for. Diverse Israel-venner, konservative politikere og representant fra mikropartiet Partiet De Kristne var blant dem som deltok med program.

Konferansen og de involverte personene jobber mot “avkristning av Norge” og for at “kristne verdier” skal få større plass i vårt samfunn. Tidligere, før vi fikk dagens regjering, hevdet de at rødgrønn politikk har medført en negativ utvikling for Norge som de ønsket å snu. De påstår at de avholder konferanser som fokuserer på aktuelle verdispørsmål i Norge og internasjonalt.

Under Oslo Symposium 2015 var de visstnok opptatt av: Å kjempe for å få KrF i regjering, unngå at Jonas Gahr Støre (Ap) får makt og unngå islam-innflytelse (“Snikislamiseringen”) for å forhindre at “våre verdier trues”.

Les mer 🙂

Fortsatt skeptisk til KrF

Nei til KrF

Rett på konklusjonen: Nei, vi trenger så absolutt ikke et eget såkalt “kristelig folkeparti”. Et sterkt, stort og slagkraftig Kristelig Folkeparti (KrF) står definitivt ikke på min ønskeliste. Kristne er ikke en ensartet politisk gruppe, og såkalte kristne verdier kan være så mangt!

Med sitt veivalg til høyre (blå side)  i den norske politikken har også partiet gjort seg selv uaktuelt for kristne som befinner seg på rød side. Forhåpentligvis blir det framover et marginalt parti – under sperregrensen – for spesielt interesserte uten all verdens stor innflytelse.

I min gamle blogg hadde jeg et innlegg som het: “Skeptisk til KrF”. Dette står jeg ennå fast på. Jeg er fortsatt skeptisk og sterkt kritisk til både KrF og ikke minst andre tilsvarende nisjepartier som “Partiet De Kristne” (PDK) og “Verdipartiet”. (Under Stortingsvalget 2013 fantes det også to andre “kristne” mikropartier: “Norges Kristne” og “Kristent Samlingsparti”, hvorav sistnevnte nå er en del av PDK mens det andre er nedlagt (?).)

I de senere år har det vært noen utskiftninger i partiledelsen til KrF, uten at dette har betydd så mye fra eller til. Oppslutningen til partiet har ikke vært all verdens høy i den senere tid (5,6 % av stemmene under stortingsvalget 2013 og katastrofale 4,2 % under stortingsvalget 2017). Selv tror (og håper) jeg at storhetstiden for KrF som politisk parti er over. Trenger vi i det hele tatt KrF? For min del er svaret nei. KrF bygger mer eller mindre på tanken om at alle kristne og andre verdiinteresserte har det samme politiske synet og er en ensartet homogen gruppe. Er nå dette tilfelle i dagens Norge? Jeg tror ikke det.

Resultatet etter stortingsvalget 2017: Demokratiet har seiret. Det ble beklageligvis flertall for blåblå regjering med Erna & Co inkludert Fremskrittspartiet bak rattet. Jeg tar det til etterretning og aksepterer det rødgrønne tapet, men jeg liker det ikke.

Trøsten min er at KrF gjorde et historisk dårlig valg, og Partiet De kristne (PDK) gjorde et enda dårligere valg.

KrF fikk et resultat på 4,2 prosent. Dette er visstnok den dårligste oppslutningen på 81 år, dvs. helt tilbake til 1936 må man gå for å finne et dårligere valgresultat for dette partiets del.

Det gjenstår å se hvor prinsippfaste partiet er. De har tidligere sagt at det er uaktuelt med samarbeidsavtale eller å sitte i regjering så lenge FrP er en del av regjeringsapparatet. Det spørs om de holder ord, eller om maktsyken blir for sterk.

Oppdatering november 2018: I en boks lenger nede i artikkelen har jeg også skrevet noe ord om det foretatte veivalget mot blå side, og om KrF sin deltakelse i en utvidet Solberg-regjering. Regjeringsmakta frister, og sjelen til partiet selges i bytte mot litt makt.

Les mer 🙂