Sommerstevnet i Sarons Dal 2019

TBVE Sommerstevnet 2019, Rune Edvardsen.

Heller ikke sommeren 2019 lot det seg praktisk gjøre å oppsøke sommerstevnet til Troens Bevis Verdens Evangelisering (TBVE) i Sarons Dal. Takk og pris for teknologien! Via Web-TV (nett-TV) lar det seg gjøre å sitte 738 721 km unna (NAF Reiseplanlegger, Flatraket-Sarons Dal, 4480 Kvinesdal, snareste veien, en vei) og likevel få med seg stevnet og møtene.

Åpningsmøtet med Rune Edvardsen ble holdt 6. juli 2019. Noen stikkord fra hans åpningstale gjengis videre i denne artikkelen. Som så mange ganger før fant jeg det han hadde å si som veldig treffende og inspirerende.

Stikkordsmessig gjengivelse av deler av talen han presenterte:

  • Vi har pakket inn Jesus (kultur osv.).
  • Oppfordring: Pakke ut Jesus. Vis ham fram til verden.
  • Med Gud på vårt lag er alle ting mulig. Guds kraft, kraften, er med oss.
  • Eneste måten at mennesker kan bli frelst er at de kommer i kontakt med oss, hans kropp på jord.
  • Noen ord om sterke opplevelser med diverse mennesker på misjonsmarka.
  • Vi kristne “bor” i / oppholder oss ofte i trange bokser. Hopp ut av boksen!
  • Ny verden, nye plattformer og nye muligheter for evangelisering. Sosiale medier m. m.
  • Gamer-generasjonen => De største evangelister i framtiden via nye medier?
  • Sats på barna, de unge.
  • Har vi glemt kraften?
  • Ikke glem de unådde i verden.
  • Tall på at misjon virker, jf. Asia. I Norge og vestlige land er det mer begredelig, da.
  • Noen småspark mot dem som er redde for muslimer, afrikanere og som helt ukritisk dyrker Israel.
  • Handlingens tid. Pakke ut Jesus, vise hvem han er.
  • Hva vil du? Sammen med Jesus – og kraften – har man all makt og muligheter i himmel og på jord. (Opp til oss å virke!)

Også torsdag 11.07.2019 var det Rune Edvardsen som talte. I denne talen viste han blant annet flere videoklipp fra turene sine til diverse land i Sørøst-Asia (+ Irak i Midtøsten). Nevnte region er et satsningsområde for Troens Bevis for tiden, og det har i samarbeid med lokale aktører kommet på plass en del innfødte evangelister og annet arbeid (inkludert humanitært arbeid + Dina-stiftelsen) der ned.

Det er ikke helt fritt fram å forkynne Guds ord i enkelte av landene, og man møter også på en del fattigdom. En del mennesker lever uten framtidshåp i flyktningeleirer. Rune kunne blant annet melde om ekstremt dårlige forhold i irakiske flyktningleirer. Troens Bevis ønsker å satse enda mer på en del av disse landene og prosjektene, og noe av målet med møtet var selvsagt å skaffe seg nye partnere for å nå enda flere unådde. Alt i alt er det en del muligheter og åpne dører hvis bare midlene og ressursene er på plass.

Nok en gang glimrende taler fra Rune Edvardsen. Jeg beundrer virkelig hans innsats, gjerninger og jordnære talegave.

For ordens skyld: Utenom 2 stk. taler holdt av Rune har jeg fått med meg via Web-Tv følgende talere sine taler under kveldsmøtene: Øystein Gjerme, Sebastian Stakset, Carl-Gustaf Severin, Thomas Åleskjær, Hans Martin Skagestad og Egil Svartdahl. Egentlig har alle talene vært gode og relevante, men jeg tenker ikke å omtale de noe nærmere her.  (Sarons Dal / Troens Bevis er forresten elendige på likestilling under sommerstevnene, gjennom at de har få “store” kvinnelige talere.)

Lenker:




Paulus er en problematisk Bibelforfatter

Apostelen Paulus, helgen i den katolske læren.

Som kristen vil man gjerne si at man tror på HELE Bibelens ord. For min del finner jeg blant annet deler av Paulus sin forkynnelse som noe problematiske. Han er ganske så kritiske og dømmende mot enkelte grupper, f. eks. kvinner og homofile. Han har også truende ord om Guds dom over diverse hedenskap, og han forventer blind etterlevelse av de ord og instrukser som kommer fra myndighetene.

Jeg har ingen makt og myndighet til å “klippe ut” Paulus’ ord fra Bibelen, men jeg tror nok at enkelte tolker en del av hans ord i aller verste tenkelige mening. Enkelte tar nok ting vel bokstavelig og er litt overivrige i sin Bibeltroskap. Jeg tenker at mye av Paulus’ ord er produkt av sin tid, sin kultur og det samfunnet han levde i, hvor man ikke kan ta alt bokstavelig uten kritisk drøftelse nå nesten 2000 år etter.

Jesus & Paulus: Jeg skal ikke beskylde ham om å gå imot det Jesus sa, men han har på mange måter gjort handlingsrommet smalere enn mesteren selv. Ellers må man huske på at Paulus (Saulus) neppe møtte Jesus i egen person, og at han kom til etter de opprinnelige disiplene til Jesus. Paulus gjorde en stor innsats som misjonær og har også skrevet mye bra i sine bre, men likevel trenger man ikke nødvendigvis å være enig i alt han stod for.

I fortsettelsen tar jeg for meg noen av de Bibelversene jeg finner som problematiske.

Selv er jeg en kritiker mot enkelte former for politikk, f. eks. blåblå politikk/regjering og KrF. Hvis man skal ta Paulus bokstavelig er dette å være kritiske til styre og stell i samfunnet knapt lov:

  • Rom. 13, 1: “Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud.”

Nei, dette Bibelverset kan jeg ikke tro på eller fullt etterleve.

Er det Bibelsk påkrevd og korrekt å godta alt slags tullball som kommer fra myndighetene og politikerne (regjeringen)? Skal vi bare stillesittende sitte å se på fæle diktatorer turer på rundt i den store verden, helt uimotsagt? Og hvordan kan noe i fullt alvor hevde at en slik klovn som USA-president Donald Trump er personlig innsatt av Gud?

Neste Bibelvers:

  • 1. Tim. 2, 1-4: “Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.”

Å be for mennesker i ledende stillinger er en fin ting, men i noen tilfeller holder det ikke bare med bønn. Det må da være lov å bruke andre sterke midler for å få fjernet diktatorer og andre grusomme herskere. Og selv heller jeg mot at vi bør få avskaffet monarkiet og kongehuset i Norge, og jeg vil ikke gå med på at dette er ulovlig å ønske seg pga. et gammelt vers fra Bibelen.

Nå skal det vel sies at de lærde strides om Paulus’ første brev til Timoteus virkelig er forfattet av Paulus. Det kan tenkes at Paulus er uskyldig i akkurat dette sitatet ovenfor. Tradisjonelt ble 13 brev regnet for å være forfattet av Paulus, men i dag er det relativt bred enighet i forskningen at bare 7 av disse har Paulus som ganske sikker opphavsmann.

Så har vi kommet til Paulus sitt “beryktede kvinnesyn:

  • 1. Kor 14, 34-35: “Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten.”

Hva mener han virkelig her? Paulus samarbeidet jo med diverse kvinner i sentrale forkynnende posisjoner, så at kvinnene skal holde helt kjeft i forsamlingene og underordne seg sine menn virker rart og mistolket / misforstått. Selv er jeg 100 % for kvinnelige prester og forkynnere, og kan på ingen måte forstå at det skal være noe galt i likestilling på dette området.

Enkelte tar også Paulus sitt ord til inntekt for å kjempe imot homofile:

  • Rom. 1, 26-27: “Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.”

Selv leser jeg dette som en advarsel mot utnyttelse av andre. Ryddige og likeverdige forhold mellom likekjønnede klarer jeg ikke å lese inn i teksten ovenfor som noe galt.

Hele Romerne 1, 18-31 omhandler Guds dom over hedenskapet. Masse synd og dom der, ja.

Fra tidligere publisert Bibeltro-artikkel gjentar jeg følgende:

  • Så var det Paulus (Saulus, født ca. 10 e.Kr.) da. Skal man ta det for god fisk alt som kommer fra ham i Bibelen? Min mening er at en del av det han uttaler er kontekstuelt og historisk- / samfunnsmessig betinget. Slike forhold må det være fullt lovlig å ta avstand ifra den dag i dag i vår moderne og opplyste verden. Han har en del problematiske meninger og uttalelser om f. eks. kvinnesyn, homofilisyn og slaveri som tilhører hans historiske periode. Paulus er en viktig Bibelsk kar, men muligens er det naturlig å ignorere f. eks. 10-20 % av hans uttalelser pga. hans sterke knytninger til sin samtid som ikke har noe med selve kjerneevangeliet å gjøre.

Paulus er en problematisk Bibelforfatter med sine brev som er med i Bibelen. Det er ikke helt lett å ta alt det han skriver som god fisk, og jeg velger å tro at både hans egne tanker og hans samtid er blandet inn i en del av det han skriver. Selv klarer jeg ikke å godta alt det han skriver, da jeg slettes ikke er så Bibeltro eller bokstavtro i min kristentro.

Lenker:




Protest kristendom: Fortsatt kritisk!

Jesusbilde

Ja, jeg er fortsatt en kritisk kristen. I det siste har det ikke vært den store tilstrømningen av nye blogginnlegg, men i stedet blir det ofte gjort justeringer og lagt til nye momenter i en del gamle innlegg.

Jeg er og blir en troende (kristen), men jeg er også kritisk og skeptisk til mye av det som skjer i Guds og Bibelens navn. Jeg enig i det klassiske utsagnet: “Jeg liker Jesus, men jeg liker ikke alltid bakkemannskapet hans!” Jeg går på ingen måte til kamp mot Bibelens grunnsannheter eller mot Gud, men jeg tar et oppgjør med enkelte menneskers fortolkning og forvrengning av budskapet.

Les videre for mer informasjon om foretatte justeringer i innlegg og for å få litt innsikt i hva som opptar meg for tiden innenfor “protest kristendom”.

Noen artikler som jeg har gjort justeringer av i den senere tid:

Aktuelt akkurat nå

Nytt innlegg pr. 23.12.2018: “Og det mener jeg!” (Omtale av boka eller artikkelsamlingen til David Åleskjær.) Nytt innlegg pr. 29.12.2018: “Penge- og mirakelpredikanter: Kampen er ikke over!”.

Akkurat når dette skrives (03.12.2018) er den mest besøkte og populære artikkelen i min blogg en som ikke omhandler (protest) kristendom. Den mest populær artikkelen er nemlig innlegget med tittelen “Prepping og preppere”.

Dagsaktuelt: Hva irriterer meg mest her og nå innenfor temaområdet

Oppførselen til støttesiden “Vi som støtter Visjon Norge (@visomstottervisjonnorge)” er nok det som irriterer meg mest for tiden. Å ha en støtteside i seg selv er helt innenfor, men slik akkurat denne siden fungerer med bruk av alskens skitne hersketeknikk-angrep har jeg lite sans for. Skeptikere av TV Visjon Norge blir utsatt for useriøs kritikk, latterliggjøring og uthenging, og selv skjuler de som driver siden seg bak anonymitet.

Nei til "Vi som støtter Visjon Norge"

Nei til “Vi som støtter Visjon Norge”

 

Vi kritikere er slemme mot TV Visjon Norge-luftslottet, og vi blir “stemplet” for vår kritikk. Ser at også jeg har blitt med i det gode selskap over personer som nevnes, jeg har blitt med i “hall of fame” over personer som “Vi som støtter Visjon Norge” prøver å latterliggjøre… Flere ganger så langt (pr. desember 2018) har jeg blitt sitert av det anonyme hen-trollet, en totalt forblindet støttespiller av TV Visjon Norge. Jeg anser det som en æresbevisning å ha blitt med i det gode selskap av personer som blir hetset for at vi stiller berettiget kritikk og spørsmål med TV Visjon Norge og diverse mirakel- og pengepredikanter.

Nei til TV Visjon Norge-støttespillere

Til og med i min krets har jeg noen “forblåste” og “innesnødde” personer som er støttespillere av TV Visjon Norge. Shame on you!

 

Se ellers artikkelen min med tittel “Nei til TV Visjon Norge!” for en grundigere gjennomgang om hva jeg mener om TV Visjon Norge og Jan Hanvold sine aktiviteter.

Mine reaksjoner mot mirakel- og pengepredikanter

Mine ærlige og umiddelbare reaksjoner til at det finnes støttespillere av TV Visjon Norge og Svein-Magne Pedersen sin virksomhet.

 

Jeg har her i bloggen gått til drastiske skritt gjennom å åpenbart kritisere navngitte profilerte predikanter og forkynnere, blant annet diverse penge- og mirakelpredikanter. De ødelegger etter mitt syn renommeet og ryktet til sunn og normal kristendom og kristentro. De som blir kritisert er blant annet:

Diverse organisasjoner og bevegelser får også kritikk rettet mot seg:

  • New Apostolic Reformation (NAR)
  • Bevegelsen TLR (The Last Reformation)
  • Oase
  • Frelsesarmeen og Fretex
  • Hillsong Norway
  • Kristen Koalisjon Norge (KKN)
  • Den katolske kirke (DKK)
  • Humanisme og Human-Etisk Forbund (HEF)
  • Losjer m. m.
  • Samt Den norske kirke (DNK), bedehus og karismatiske frimenigheter
  • Oslo Symposium

Denne kritikken står i hovedsak å lese i følgende tre artikler: “Protest mot enkelte former for kristendom“, “Ekstrem karismatikk, skeptisk” og “Konservativ kristendom, nei takk!“.

Oppdatering: I artikkelen “Ekstrem karismatikk, skeptisk” har jeg også skrevet en liten bolk om splittelsen (“krigen” og maktkampen) i Evangeliehuset i Egersund / Pinsemenigheten Evangeliehuset. Jeg har også ment litt om KrF sitt retningsvalg mot høyre.

Det blogges!




Kristenhatet – hatet blant kristne

Protest kristendom

Jeg synes det er noe skremmende og upassende hvordan enkelte kristne oppfører seg mot andre mennesker, som eventuelt tenker litt annerledes enn dem selv. Debattene på nettet er ofte svært heftige, og de er preget av alt annet enn kjærlighet og ønsker om å nå andre med evangeliet. Meningsmotstanderne skal tas for enhver pris, koste hva det koste vil og gjerne gjennom bruk av “skitne triks” og virkemidler. Moral og etikk er ikke så viktig for å vinne en diskusjon i en sak.

En del diskusjoner gjennomføres på måter som er alt annet enn verdig en troende kristen. En god del av det som skjer tjener eller gagner ikke evangeliets eller kristentroens sak. Likevel må jeg innrømme at det er en viss underholdningsverdi i å lese alt det tullet og våset de klarer å lire av seg, fra innsiden av sine små forvridde ekkokamre. For en støttegjeng som klarer å snu alle ting på hodet!

Denne gangen var det “Vi som støtter Visjon Norge”-siden (Facebook + blogg) som minnet meg på dette her. Det har versert noen stygge personangrep hvor meningsmotstandere har blitt ilagt motiver og meninger de slettes ikke har. Diskusjonene har til tider vært nede på et lavmål som brennende kristne ikke bør være stolte over. En del av innleggene er ren og skjær mobbing og uthenging av enkeltpersoner som stiller berettiget kritikk til ekstrem-karismatisk virksomhet og/eller TV Visjon Norge/Jan Hanvold. Hvem (en, flere, han, hun, hen?) som står bak siden vites ikke, da alt skjules bak feig og tullete anonymitet.

I utgangspunktet skulle dette være en relativt generell artikkel om kristenhatet og hatet blant kristne. Det har i praksis i hovedsak blitt en avhandling mot “Vi som støtter Visjon Norge”-siden og deres blogg. Uansett er virkemidlene som støttegruppa bruker også svært vanlige å bruke i andre sammenhenger.

Virkemidler som ofte benyttes mot meningsmotstandere:

  • Latterliggjøring og fordømmelse.
  • Nestekjærligheten har blitt erstattet med fiendtlighet, mistro og dømming.
  • Totalt ignorere motstanderen (tie i hel), eventuelt blokkere (sensurere) vedkommende fra å kommentere.
  • Svært hårsåre støttespillere som ikke tåler kritikk og uenighet. Blokkerer kritikere og konstruktive spørsmålsstillere for den minste bagatell.
  • Svarer aldri skikkelig på kritikk. Kommer ofte med tåpelige motspørsmål. Som igjen ikke kan bli besvart offentlig av kritikeren pga. punktet ovenfor samt punktet nedenfor.
  • De slipper egentlig ikke til kritikk. Hvis spørsmålene blir for “intrikate” sletter de hele kommentaren eller spørsmålet, eventuelt med etterfølgende blokkering.
  • Bare dette å kalle kritikere for motstandere er ganske dømmende, stemplende og båsplasserende.
  • Skinndemokrati: Man kan få inntrykk av at støttegruppa innimellom inviterer til åpen dialog og meningsytringer, hvor de i neste omgang sensurerer, sperrer, blokkerer, ignorerer og slett kommentarer og tilganger over en lav sko.
  • Usunne og stygge personangrep, samt personkarakteristikker. Mobbing og uthenging av meningsmotstandere som kommer med berettiget kritikk og/eller spørsmålsstillinger.
  • Uttalelser rettet mot navngitte personer av injurierende eller ærekrenkende karakter. “Forfølger” gjerne vedkommende i en lengre periode.
  • Sår tvil om vedkommende motdebattant sine motiver og kunnskapsnivå.
  • Forsøk på svekking og sverting av motstandernes omdømme.
  • Forsøk på karakterdrap.
  • Forutinntatt og ikke villig til å høre på motargumenter. Absolutt ikke lydhøre for motargumenter.
  • Hører ikke på andre enn sin egen stemme og sine egne meninger. Bor inni en gullfiskbolle av et ekkokammer eller boble.
  • Ilegge motstanderen motiver og holdninger som vedkommende ikke (nødvendigvis) har.
  • Sprer faktafeil, usannheter og løgner om andre personer, eventuelt om saken.
  • Farer innimellom med diverse usannheter. Hva med å fortelle sannheten i stedet? 
  • Bruk av overdrivelser.
  • Dømmende holdning overfor andre. Kan gjerne dømme andre til død og pine mens vedkommende selv har alle de korrekte svarene.
  • Framsetter hat og hets mot medkristne som har et litt annet syn på ting & tang.
  • Tullete kverulering.
  • Med fare for å forenkle og generalisere bittelitt om støttegruppa: I hovedsak er det kun useriøst tull, tøys, vas og vås som kommer fra den kanten.
  • Ubegrunnet svada og mangelfull / dårlig argumentasjon presenteres.
  • Hersketeknikker (herseteknikker, og annet maktmisbruk).
  • Netthets, sjikane, bitterhet og hatefulle ytringer + trolling + “stalking” florerer, hvor det rettes fokus mot person og ikke sak samt alle slags tåpelige avsporinger.
  • Enkelte av “visjonens” støttespillere er enkelt og greit useriøse nett-troll og kverulanter, og de er i liten grad preget av nestekjærlighet og ønsker om å vinne andre for Jesus og ordet.
  • Kaster seg fort i skyttergravene.
  • Kraftig og dømmende språk.
  • De prøver med sin kommunikasjonsform å trykke ned andre og bringe dem til taushet.
  • Generelt dårlig, lavmåls og primitiv kommunikasjon, og kommunikasjonssituasjon med masse støy, jf. kommunikasjonsmodellen.
  • Motstand kalles ofte for forfølgelse, og det er også ganske vanlig at man blir beskyldt for å angripe Gud og kristentroen.
  • Det hevdes at det er forfølgelse og hat mot “Bibeltro” (bokstavtro) kristne. (Men sitt eget hat ser de ikke!)
  • Offerrollen (martyrrollen) inntas titt og ofte.
  • Det er sannelig ikke lett å være varslere i slike miljøer. Man blir ofte dømt nord og ned og utsatt for utfrysning.
  • Kristne i harnisk modus er det ikke bare-bare å komme ut for.
  • En dose med rasisme og fremmedhat er ikke unormalt.
  • Alt annet enn god oppførsel og folkeskikk framvises, og muligens også både dårlig dømmekraft, manglende etikk og dårlig moral.
  • Hat og hets skjer både anonymt og også fra godt voksne ondsinnede personer som framstår med fullt navn.
  • Den enkelte kritiker stemples f. eks. som bitter, ondsinnet, svak, dømmende, dum, løgner, syk, misunnelig, drevet av Janteloven m. m.

Og momentlista fortsetter, hvor ikke alle argumenter er like aktuelle i absolutt alle situasjoner:

  • Anonyme feiginger: Gjemmer seg i enkelte tilfeller bak anonymitet (anonyme profiler) og kjører på med edder og galle.
  • De kan finne på å kalle andre for feige, men selv skjuler de sin identitet.
  • Språklige virkemidler slik som ironi og sarkasme kan bli benyttet.
  • I en del tilfeller dårlig språk.
  • Kritikere beskyldes for manglende Bibeltroskap og åndelighet.
  • Å bruke kortet “falske nyheter” (fake news) eller å beskylde andre for å tilhøre “eliten“, “de politisk korrekte“, “venstresiden” / “venstrevridde” / “venstrekommunister” / “sosialister” eller “hylekoret” fungerer tilnærmet alltid.
  • Vi kritikere er visstnok alle sammen frafalne aktivister, anti-kristne og venstrekommunister.
  • Norge avkristnes hevdes det, og de “superkristne” tar ikke sin del av ansvaret for at dette eventuelt skjer.
  • Stor redsel for ytterligere avkristning og sekularisering, hvor alle midler vil benyttes (inkludert lovverk) for å bekjempe dette.
  • Folk skal mer eller mindre TVINGES til å følge kristne verdier og leveregler (Kristendommens utgave av Sharia-lovgivning?).
  • Skarpe skillelinjer mellom “oss på innsiden” og “dem på utsiden” av det kristne fellesskapet (“det gode selskap”).
  • Israel: Nåde dem som sier noe stygt om dette lander, da er “helvete på jord løs”.
  • Menneskeskapte/menneskelagde regler og bud – gjerne uskrevne – som ikke må brytes, da brudd medfører fare for å bli frosset ut av det gode selskap.
  • De som har avvikende meninger kan bli beskyldt for å være besatt av det onde, djevelens tjener, satans sendebud, satans tjenere eller løgner. Betimelig og berettiget kritikk / spørsmål kalles gjerne for “angrep” (på de rettroende) eller for hat / hets. (Overreagerer!)
  • Enkelte kan oppleve å bli beskyldt for å være drevet av djevelen.
  • Litt berettiget kritikk og spørsmål fører for til at det snakkes om at vi lever i de siste tider eller dager, hvor kjennetegn visstnok skal være ting slik som forfølgelse, vranglære (feil lære), avkristning og frafall. Snakk om selvoppfyllende profetier og å se det man vil se.
  • Sykdommer og handikap – og da spesielt psykiske lidelser/diagnoser – er det enkelte som er fullt villige til å bruke for alt det er verdt i diskusjoner. Dem som ikke er helt med sine “fulle fem” kan man jo ikke høre på eller tillegge meningers vekt / verdi.
  • Likeså kan både utseende (ikke minst vekt) og kjønn brukes mot en person. Alt gjøres for å psyke ut meningsmotstanderen.
  • Enkelte kan hevde i opphetede diskusjoner at man stjeler fra “Gud” ved å ikke gi tienden til et konkret prosjekt.
  • Kritikerne kan bli møtt med ord om at man må vende om og ta imot Jesus, selv om man gjerne er en troende i utgangspunktet.
  • Ved å innta “feil standpunkt” i en sak kan man bli beskyldt for å motarbeide Gud, synde og for å gå glipp av velsignelser.
  • Enkelte mister totalt besinnelsen og folkeskikken i diskusjonens hete.
  • Ikke alltid man har respekt for lover og regelverk rundt åndsverk og copyright. Bilder etc. blir manipulert og misbrukt.
  • Dårlige idoler, forbilder eller idealer for andre. Virker ikke fristende for andre å bli med på den smale veien som kamphanene presenterer.
  • En hatreligion presenteres, hvor det er totalt mangel på empati og ikke rom for nestekjærlighet.
  • Støttegruppen til TV Visjon Norge og andre sympatisører av TV-kanalen – inkludert kristenledere som velvillig støtter opp om kanalen som gjester i studio m. m. – framstår som nyttige idioter for sirkuset.
  • Kritikerne tilhører den venstrekommunistiske siden, som består av feige venstreaktivister.
  • Livredde for muslimer.
  • De hevder det er et skremmende hat mot all kristendom, og alle muligheter til å hakke på kristenledere blir benyttet (er gjennomgangsmelodien). Sitt eget hat ser de ikke og sier ingenting om.
  • Beskylder motstanderne for å bruke ukvemsord, men hva er det de selv gjør da? (Snakk om å kaste stein i glasshus!)
  • Støttegruppa beskylder oktober 2019 “Stans pengepredikantene!“-gruppa for å fare med og bedrive hat, mobbing og personsjikanering. “Stans pengepredikantene” er i deres øyne en ren mobbe- og hetsgruppe. Snakk om å snu ting på hodet, og det kan absolutt diskuteres rundt hvem som er “flinkeste” til å slenge med leppa.
  • Støttegruppa er og blir et ekkokammer og en arena for ensidige anonyme støtteerklæringer til alt “visjonen” gjør. All form for dialog er uønsket, og deres Facebook-side er stengt for kommentering. Kommentarer som blir lagt inn i bloggen blir slettet og sensurert.
  • Kritikerne later ifølge støttegjengen til å ha engasjement for utsatte (“svake”) personer / grupper, men gjør ingenting for å hjelpe disse.
  • Skeptikere blir beskyldt for å være (late) personer som ikke er i “ærlig” arbeid (trygdemottakere, NAV-ere etc.).
  • Hatet mot “oss kristne” øker hevdes det. Snakk om å ta monopol på troen og dømme andre. Også blant kritikerne er det “gode kristne”. Det er ikke støttegruppa sin oppgave å fradømme andre troen.
  • Vi kritikere har det visstnok travelt med å slikke hverandre opp etter ryggen (og det som verre er).
  • Beskylder andre for å leve i en boble, mens det i høyeste grad er dem som lever i dette.
  • Støttegruppa oppfører seg som sinte og hissige veps – eller sprekkeferdige lemen – som har blitt provosert over noe.
  • Man burde kunne forvente at “gjenfødte kristne” hadde et høyere intellektuelt nivå og et høyere dialognivå. Den såkalte “frelsen i Jesus” har tydeligvis ikke forandret noe som helst i livene til støtte-kommentatorene.
  • Det snakkes om og skyldes på åndskamp, men av og til er det kun snakk om helt alminnelig berettiget kritikk uten at djevelske makter ligger bak.
  • Man ser mye bruk av: Grove angrep, ukjærlige kommentarer, nedsettende språk, støtende kommentarer, kommunikasjon på lavnivå osv.
  • Uekte kristne verdier presenteres.
  • Det virker som om de drives av et intenst hat og lysten til å dømme alle som ikke tenker likt dem selv. Positiv misjonering, evangelisering, nåde- og frelsesbudskap og nøden for dem som har en noe uavklart tro virker ikke til å være i hovedfokus.
  • Visjon Norge sine “støttekontakter” er muligens mer ødeleggende enn hjelpende for TV-virksomheten.
  • Vi kritikere av “visjonen”beskyldes for å være eller er visstnok ifølge “støttegruppa” gudsfornektere, venstrekommunistiske aktivister og idioter.
  • Kritikk rettes mot etablerte medier (MSM) slik som NRK og den kristne dagsavisen Vårt Land. Vårt Land er visstnok ikke en kristen avis lenger, og NRK formidler bare usannheter og “dritt”. Alternative (smale) ekkokommer-medier og nisjemedier (f. eks. Norge IDAG) er visstnok redningen for å få “sannheten” på bordet.
  • Folket i støttegruppa til Visjon Norge kan ikke være vel bevarte, som enkelte eldre ville ha uttrykt det. Enkelt og greit: 100 % drittsekker.

 

Kritikk er fullt lovlig!

“Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden.” (1. Johannes 4, 1)

Det er helt naturlig å stille kritiske spørsmål. Til og med i Bibelen blir man oppfordret til å prøve åndene og forkynnelsen.

Ofte når kritikk framsettes er det ikke snakk om forfølgelse, hat, hets, personangrep, trosangrep eller angrep på Gud. Det må være fullt lovlig å komme med saklig, konstruktiv og godt begrunnet kritikk samt å stille fornuftige kritiske spørsmål.

Nei, det er ikke forfølgelse av Gud, de kristne og kristentroen jeg og andre kritikere driver med. Det er kritikk av enkeltpersoners kyniske og manipulerende utnyttelse av troen til å lure andre på galne veier. Enkelte forkynnere og lederpersonligheter går langt utenfor Bibelens grenser for å få gjennomført sin personlige agenda med hjelp fra forblindede støttespillere.

Berettiget kritikk og kritiske spørsmål med substans er alltid et gode for å få til endringer og forbedringer. Usunn, skadelig og forførende teologi bør stoppes. Predikantene og forkynnerne er ikke Gud eller Jesus sine personlige stedfortredere med immunitet og vern mot all kritikk.

Det jeg reagerer på er når man ender opp med ufin kommunikasjon preget av hat, usannheter og ikke-relevante personangrep. Kjærligheten og nestekjærligheten samt nøden for å nå nye med evangeliet bør prege oss kristne i vår kommunikasjon.

Utspill i støttegruppa i forbindelse med at det har blitt levert inn en anmeldelse på det som skjedde i TV-sending 16. mai 2019 på TV Visjon Norge (forkynneren Rich Vera, oppfordring til demonutdrivelser på barn):

  • Kven er det som driver på med dette ?? Skjønner de ikkje at vi vil ha og trenger både Visjon Norge og Kanal 10 ?? Legg ut bilder av dem som driver på med dette og namn, for eg regner med at de vet sjølv kva de driver med, og da bør de kunne tåle motstand. ☹

Snakk om! Tydeligvis ikke greit med berettiget kritikk hos enkelte av støttespillerne.

 

Den uoffisielle støttesiden til TV Visjon Norge, ja. Selv sier Visjon Norge støttegruppa følgende om sin side:

  • “Siden har som formål å samle de som støtter arbeidet til Visjon Norge. Vi som vil ha et kristent alternativ til det den norske kirke predikerer.”

Legitime og greie mål i seg selv dette her, hvis de bare hadde spart seg for all drittslengingen, hetsen, personangrepene og hatet mot dem som ikke støtter deres mål. Med utvist oppførsel vil det neppe være mulig (heldigvis) for siden å samle så veldig mange støttespillere. Jeg vil absolutt anta at mange sympatisører av TV Visjon Norge også vil ta avstand fra metodene og virkemidlene som støttegruppa / støttesiden benytter seg av. Noen personer som har blitt faste “hat-ofte” for støttegruppa og som får “gjennomgå” verbalt: Sigmund V. Ådnøy, Öyvind Glömmi, Levi Fragell, Oddbjørn Johannessen, Marit Jernberg Rossland, Laila Huse Thorsen, Edvart Kristian Askjem med flere.

Det kommer masse hat, edder og galle fra “støttegjengen” i form av udokumenterte påstander, og som det er god grunn til å ta sterk avstand fra. De kjører på med sine ubegrunnede angrep hvor de skyter i alle retninger overfor legitim kritikk og kritikere. Slike som blindt støtter TV Visjon Norge eller andre tilsvarende tiltak ser nok på oss kritikere som noen skikkelige bråkmakere, mens jeg selv har lyst til å kalle støttespillerne for nisser eller troll. Om støttetrollene sprekker i sollyset / rampelyset som andre troll vites ikke helt sikkert pr. nå.

De har en måte å kommunisere på og en måte å takle kritikk på som minner veldig mye om slik deres store forbilde gjør det, dvs. slik Mr. Hanefar (Hanvold) gjør det. Kommentarer blir sensurert, spor blir slettet, spørsmål blir ikke besvart, de stempler og latterliggjør meningsmotstanderne osv.

Greit nok å ikke “like” Den norske kirke (DNK), men det er da milevis mellom dette å ikke støtte kirka kontra i stedet støtte TV Visjon Norge blindt. Visjon Norge er ekstrem-karismatikk på sitt verste, og er langt unna den “gylne middelvei” (som riktignok ikke er et Bibelsk prinsipp da). Ellers finnes det også mange gode kristne innenfor kirkas rekker.

Kommunikasjonen til støttegruppa bærer preg av dårlig språk, noen skrivefeil, dårlig grammatikk og en umoden argumentasjon. Det må nesten være en eller flere “unge jyplinger” (barn eller ungdommer) som står bak. (Hvis godt voksne blir jeg meget overrasket over useriøsiteten og mangel på modenhet de utviser.)

Det har visstnok foregått en form for “forhandlinger” om “sivilisert oppførsel” mellom støttegruppa / støttesiden “Vi som støtter Visjon Norge” og gruppa “Stans pengepredikantene! høsten 2019. Selvsagt havarerte disse diskusjonene, så man kan nok også i fortsettelsen forvente mange stygge og usiviliserte angrep fra støttegruppa.

Oppførselen til støttegruppa og ikke minst til ledelsen i TV Visjon Norge kan bidra til å ødelegge kristendommens (forhåpentligvis) gode renommé og rykte. Faktisk kan aktiviteter i “Guds navn” fra disse kanter (manipulering, misbruk av Bibelen, falske lovnader osv.) bidra til ytterligere avkristning av landet vårt. Verdiene som presenteres er heller ikke særlig kristne.

Noen utvalgte irritasjonsmomenter med støttegruppa

Den “visjonære” støttegruppa har flere ganger tatt alle oss kritikere under en kam. Vi blir stemplet som frafalne aktivister, anti-kristne og venstrekommunister. Denne generaliserende kategoriseringen er helt hinsides. Enkelte stygge personangrep og personkarakteristikker har også funnet sted.

Det er heller ikke helt greit at sitater klippes, kopieres og limes inn fra diverse motstandsgrupper mot “visjonen” for så å gjengis helt ute av sin sammenheng / kontekst i deres “visjonære” støtteblogg.

Alt gjøres for at vi kritikere skal tas og stilles opp til “spott og spe”. Mye av det som havner inn i deres blogg er innenfor og vel så det, og en del av det “tvilsomme” som havner der blir jo også moderert bort fra sitt opprinnelige publiseringssted.

Hvorfor skal vi “stå til regnskap” for den anonyme støttegruppa eller støttesiden? Hvorfor skal vi det hele tatt forholde oss til og å stå på pinner for å tekkes de anonyme nett-trollene som utgjør støttegruppa?

 

Hvis jeg hadde vært ateist, ikke-troende eller motstander mot kristendommen hadde jeg vel nesten lovprist og applaudert innsatsen til støttegruppa med venner. De ødelegger mer enn de gjør godt for kristendommens renommé og utbredelse, de skremmer mennesker bort fra kristendommen i stedet for å samle.

Kritikere – slike som meg – blir fort stemplet som farlige aktivister som vil ha TV-kanalen i svart og som vil “forfølge” støttespillerne. Dette blir selvsagt alt for generaliserende, da det også blant kritikerne finnes brennende kristne. Det er til og med kritikere som ønsker at kanalen skal få lov til å bestå med en litt annen profil og annen ledelse bak “rattet” enn i dag.

Ja takk til konstruktive diskusjoner og berettiget kritikk samt fornuftige spørsmålstillinger. Nei takk til ekte forfølgelse, hat, hets og/eller personangrep. Ekstreme og hatefulle innlegg, holdninger og ytringer som legitimeres med kristentro kan bidra til å trekke hele troen ned i søla. En slik måte å argumentere på er lite moralsk og tjener ikke troens sak. Begge sider kan nok med fordel drive med litt mer selvsensur.

Av og til lurer jeg enkelt og greit på om den / de som står bak støttegruppa virkelig tror på sitt eget budskap? Vi har fotballpøbel (hooligans) som bruker fotballen / fotballkampene som unnskyldning for å sloss, og oppførselen til støttegruppa er ikke så all verdens forskjellig fra dette. Man kan få inntrykk av at “Vi som støtter Visjon Norge”-hovedpersonen(e) er minst så mye opptatt av en “god” kamp og en arena for å bedrive kverulering, som å virkelig forsvare og å støtte TV Visjon Norge (og i neste omgang Gudstroen).

Hanvold-diggere som har mannen som et stort og perfekt ideal og forbilde for sine kristenliv er det enkelt og greit vanskelig å forstå seg på for oss på utsiden. Det er alt for mye som “skurrer” med store avvik mellom liv og lære hos den store “profeten”.

Kritikken mot TV Visjon Norge

Med stor fare for gjentakelser gjengir jeg noen ankepunkter og kritikk mot virksomheten til TV Visjon Norge, Jan Hanvold og støttespillerne / støttegruppa til “visjonen”. Lista er som følger:

  • Støttespillerne er forblindet og manipulert av ledelsen (Hanvold & Co.), hvor ledelsen viser sviktende moral og muligens til dels alvorlige sykdomstegn / alvorlige personlighetsforstyrrelser.
  • Det manipuleres og bedrives åndelig voldtekt og overgrep. Liten grad av samvittighet ser ut til å eksistere. Kynisk virksomhet så det holder.
  • Pengeutpressing av sårbare, naive, godtroende, gamle, syke, redde, enslige, pensjonister, trygdede og ensomme mennesker finner sted.
  • Bedrives det bevisst løgn, svindel og trusler for å frarøve folk penger?
  • Grådigheten til ledelsen dyrkes og får råde.
  • Ledelsen lever ut sine kostbare drømmer og visjoner (indremisjons-TV og TV-predikant-liv), og andre (les: støttespillerne) må betale regningen for aktiviteten.
  • Å kalle enkelte personer i virksomheten for pengepredikanter (f. eks. Jan Hanvold) er en god beskrivelse.
  • Velsignelse, helse, helbredelse, frelse, lykke og velstand mot betaling er tvilsomme teologi – så for å høste dratt til sitt ytterpunkt.
  • Trusler (direkte og indirekte) om og redsel for dom, fortapelse og tap av velsignelse og helbredelse for dem som ikke villig støtter opp.
  • Skadelig virksomhet og forkynnelse er normalen.
  • Onde, samvittighetsløse og hatefulle ytringer langt borte fra det kristne budskapet spres blant støttespillerne overfor skeptikere og kritikere.
  • Dårlig oppførsel og dårlige forbilder at såkalte “personlige kristne” kan stå for noe slikt og gå god for virksomheten. Lite som minner om en naturlig kristen oppførsel bestående av nestekjærlighet, vende det andre kinnet til m. m.
  • Falske profetier og profeter får stor plass.
  • Desperate for å forsvare galskapen.
  • Triste personlige tragedier i fotsporene av virksomheten.
  • Kynisk misbruk av kristendommen, tro, Bibel og mennesker, som forledes til å tro på alle løgnene og usannhetene. Til dels vranglære forkynnes. Ekstrem-karismatikk, trosbevegelse-forkynnelse og NAR-liknende forkynnelse vektlegges.
  • Løsrevne Bibelvers og rare / tvilsomme fortolkninger av Bibelen benyttes på det groveste.
  • Lite rom for empati med de svake.
  • Autoritære i sin framferd uten ønsker eller vilje til å høre på andres innspill eller konstruktive kritikk. Kritikere behandles som satans sendebud.
  • All kritikk blir avfeid som hat, angrep, forfølgelse og ubegrunnede anklager og trusler. Responsen er blokkering (sosiale medier), fortielse eller å gå til useriøse motangrep med “drittpakker”.
  • Forkynnelse og teologi som innholdsmessig avviker fra sann kristentro, selv om forkynnelsen er kristendomsinspirert.
  • Det er saken som er det sentrale, og ikke personen eller personangrep. Imidlertid er dette en vanskelig balansegang i denne saken, da person (les: Jan Hanvold) og sak er svært sammenvevd og sammenblandet.
  • Det vi kritikere av TV Visjon Norge gjør gjøres ut fra nestekjærlighet, empati og omtanke for nåværende og framtidige ofre.

 

Støttegruppa går langt i retning av å antyde at det Human-Etisk Forbund (HEF) driver med kan være svindel, og at HEF er en skam for Norge pga. blant annet “et utstrakt arbeid mot den norske kristne kulturarv” samt at de mottar statlig støtte for å “avkristne” landet. Skeptiker og skribenter mot “visjonen” kalles for nyttige idioter for Human Etisk forbund, og skribentene er klekket ut av HEF. Skeptiker og skribenter kalles for nyttige idioter for Human Etisk forbund, skribentene er klekket ut av HEF.Selv er jeg heller ikke noen stor tilhenger av HEF, men jeg synes nå likevel at det arbeidet de driver med er mye mer “stuerent” og ordentlig enn de tvilsomme aktivitetene til enkelte pengetiggende penge- og mirakelpredikanter (les: Hanvold og TV Visjon Norge med flere).

Det oppleves som om at støttegruppa blindt og helt ensidig og ukritisk støtter alt det som kommer fra Visjon Norge og ledelsen der. Det kunne ha vært ønskelig med en noe mer kritisk og reflekterende tilnærming. Enkelte kverulanter er det også blant støttespillerne, da det som til tider bedrives er mer eller mindre ren kverulering over tullball. Det kunne til slutt ha vært ønskelig med en noe mer tilgivende, ydmyk og kjærlig holdning og væremåte overfor kritikere.

Hvis de – støttegruppa – virkelig lever etter og bryr seg om den store boka burde de tenke og fundere litt over følgende tre Bibelvers:

  • Ef. 4, 29: “La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på.”
  • Rom. 12, 17: “Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker.”
  • Matt. 5, 39: “Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.”

Deres oppførsel står ikke akkurat i stil med disse versene. Blant annet har de hatt et heftig heftig personangrep mot Öyvind Glömmi som neppe er i samsvar med idealene i den store boka.

Hvis jeg skal prøve å sette meg inn i støttespillernes ståsted kan jeg i en viss grad forstå noe av deres frustrasjon og tankesett:

  • De føler nok at mye av kritikken som framsettes er urettferdig og uberettiget kritikk.
  • De kan skylde noe av sin “bøllete” oppførsel på at de ønsker å forsvare og å beskytte TV Visjon Norge mot kritikk som oppleves som ufortjent.
  • Enkelte kritikere har nok til tider presentert direkte løgner, feilaktigheter og fordreide påstander.
  • Å dele ut diagnoser etc. bør i hovedsak overlates til fagfolk, og ikke til kritikere og/eller støttespillere.
  • Det kan nok hevdes at kritikere utviser lite respekt for det store arbeidet som utføres og drives, som angivelig er bra sett gjennom støttespillernes øyne.
  • Støttespillerne liker nok møteformer, forkynnelse og teologi, og de ser og opplever neppe de negative sidene med forkynnelsen og arbeidet som kritikerne påpeker.
  • Alvorlige trusler (drapstrusler etc.) er selvsagt ikke greit.

Likevel: Støttegruppa sin framferd kan på ingen måte godtas eller støttes.

NEI TAKK til "Vi som støtter Visjon Norge"!

NEI TAKK til “Vi som støtter Visjon Norge”!

 

I bloggen “Støtter Visjon Norge” skrives det følgende om denne artikkelen/innlegget du nå leser:

  • “Selv om vi ikke er enig i omtalen av oss slipper vi den gjennom. 🙂”

Så generøst og storsinnet, da! (Ironi fra min side altså!) Jeg har vel aldri strengt tatt spurt om å få slippe igjennom eller hatt noe ønske om å bli omtalt i deres blogg. Mitt tilsvar til publiseringen havnet uansett rett i Facebook-gruppa “Vi som støter Visjon Norge“:

Vi som støtter Visjon Norge med lenke til min artikkel om kristenhatet

Vi som støtter Visjon Norge med lenke til min artikkel om kristenhatet

 

Og støttegruppa gir seg ikke med sin “kamp”:

Angrepene intensiveres

Det hevdes av “Vi som støtter Visjon Norge” april 2019 at “angrepene” mot TV Visjon Norge og Jan Hanvold intensiveres. Selv slenger støtegjengen bare mer og mer usaklig dritt og personangrep rundt seg.

 

Jeg skrev følgende på Facebook i ren frustrasjon 24. februar 2019 i gruppa “Vi som støter Visjon Norge“:

  • For et ubibelsk hat støttegruppa og de såkalte (rettroende) “kristne” utviser mot oss TV Visjon Norge-kritikere. For noen dårlige forbilder de er. Nestekjærligheten ser ut til å være helt fraværende. Ikke-tenkende roboter for “visjonen”. Skremmende!

Og nei det er ingen skrivefeil at gruppa heter “Vi som støter Visjon Norge”. Det er på mange måter en “mot-gruppe” mot Facebook-siden “Vi som støtter Visjon Norge”. Jeg estimerer at minst 60-80 % av det støttegruppa presenterer på sin Facebook-side eller i sin blogg er innenfor kategoriene hat, hets, trolling og/eller personangrep.

Meningsløse sitatgjengivelser, helt ute av sin sammenheng

Ellers har støttegruppa lagt seg på meningsløse sitatgjengivelser og sitatsamlinger i sin blogg basert på oss kritikeres uttalelser, med gjengivelse av deler av sitater helt fjernet fra sin opprinnelige sammenheng. Kun fragmenter av folks ytringer gjengis på en slik måte at det blir helt meningsløst, og det gjøres nok ganske så bevisst i et forsøk på å latterliggjøre kritikerne.

Etter at de utsatte meg for dette la jeg i etterkant (mars 2019) ut følgende status på Facebook:

“Hjelpes meg, nok en gang. Støtteklubben er like «flinke» med løsrevne sitater som forbildene deres er med løsrevne Bibelvers. Kan ikke akkurat si at det sitatet de har gjengitt fra meg inneholder hovedbudskapet jeg prøvde å formidle og framsette.”

De gjenga: “Enkelte hevder at man kan takke Gud for kanalen, og at den er til stor glede og velsignelse – man blir velsignet av kanalen.”

Jeg skrev: “Enkelte hevder feilaktig at man kan takke Gud for kanalen, og at den er til stor glede og velsignelse – man blir velsignet av kanalen. Dem om det, dette blir over min begripelsesevne. Jeg ser ikke poenget med hele kanalen, da jeg anser hele opplegget som et menneskeskapt verk satt i gang basert på menneskelig overmot og visjoner. Kanalen er der for primært å tilfredsstille mennesker og menneskelige behov, og ikke Gud.”

Med sin gjengivelse fikk de ikke akkurat med seg essensen i mitt opprinnelige sitat.

 

Visjon Norge-støttegruppa beskyldte i august 2019 gruppa “Stans pengepredikantene!” for å være en volds- og hatgruppe, som visstnok driver med hatkriminalitet på nettet. Snakk om å snu ting helt på hodet, nok en gang!

Andre tidligere skrevne ting:

Fra min artikkel “Protest kristendom: Fortsatt kritisk!”:

  • Vi kritikere er slemme mot TV Visjon Norge-luftslottet, og vi blir “stemplet” for vår kritikk. Ser at også jeg har blitt med i det gode selskap over personer som nevnes, jeg har blitt med i “hall of fame” over personer som “Vi som støtter Visjon Norge” prøver å latterliggjøre… Flere ganger så langt (pr. desember 2018) har jeg blitt sitert av det anonyme hen-trollet, en totalt forblindet støttespiller av TV Visjon Norge. Jeg anser det som en æresbevisning å ha blitt med i det gode selskap av personer som blir hetset for at vi stiller berettiget kritikk og spørsmål med TV Visjon Norge og diverse mirakel- og pengepredikanter.

Omtale av “Vi som støtter Visjon Norge” hentet fra min TV Visjon Norge anti-artikkel:

Det finnes tydeligvis også en uoffisiell støtteside på Facebook FOR Visjon Norge som heter “Vi som støtter Visjon Norge (@visomstottervisjonnorge)”, men denne har HELDIGVIS kun rett rundt 345 støttespillere når dette skrives (medio februar 2019). Støttesiden driver til tider med personangrep mot dem som de ikke er enige med, og de takler svært dårlig kritiske spørsmål og kritikk. Lite som minner om et kristelig sinnelag der med deres hat, netthets, “stalking”, mobbing og uthenging av meningsmotstandere skjult bak en anonym profil. Hvem hen er vites ikke. Argumentasjonsevnen er på nivå med en 14-årings (knapt). Lav modenhet og lav seriøsitet preger kommunikasjonen fra støttegruppa.

De utviser en langt framskredet ukristelig adferd med sine personangrep, ondskapsfullhet, hets og har en kommunikasjon som står i grell kontrast til ekte kristne verdier (f. eks. lite nestekjærlighet å spore). De kjører på med sine drittpakker, og kommunikasjonen er barnslig, feig og umoden helt blottet for moral. De virker til å være drevet av hevnlyst og (nesten) forfølgelse mot enkelte kritikere. Selv har jeg blitt utestengt fra siden til å kunne kommentere eller like/mislike det som skjer der.

Det renner over med: Edder, galle og personlige fornærmelser mot ikke-sympatisører og kritikere, mens det rettes blind beundring og rene lovprisningskoret overfor alt kanalen og støttespillerne foretar seg. Alt som har med TV Visjon Norge å gjøre blir lovprist uhemmet og betingelsesløst, mens “motstandere” (motdebattanter) og deres innspill blir stemplet som kunnskapsløse drittsekker som driver med kristendomsforfølgelse. Hjelpes meg, helt håpløst.

I en periode sperret Facebook – helt berettiget – ned deres ondskapsfulle side “Vi som støtter Visjon Norge”. Originalsiden var ikke tilgjengelig og borte vekk, men en ny side ble opprettet i desperasjonen. Adressen til denne: @Støttervisjonnorge.  Strengt tatt er det liten vits i å bruke masse tid og energi på å irritere seg over denne nye siden, da denne etter “omstarten” kun klarte å samle et titalls støttespillere (januar 2019). Når dette skrives finnes denne nye siden fortsatt der og presenteres som en reserveside hvis Facebook skulle finne på å stenge den andre på nytt, men det er den opprinnelige støttesiden det er mest “trøkk” på. I tillegg til Facebook har de også egen blogg (lenke), og de er på Twitter.

Skikkelige og seriøse svar fra de ikke-tenkende Visjon Norge-sympatisørene kan man se langt etter. Enkelte der inne skjuler seg bak anonymitet, og de er kjappe med sletting av innlegg og utestenging og blokkering av personer som sier dem imot. Alt i alt lite kristelig sinnelag og oppførsel blant Visjon Norge-støttespillerne i denne gruppa. Et grunnkurs i fornuftig trosforsvar kunne de ha trengt.

Den umodne oppførselen til støttegruppa var foranledningen til jeg skrev artikkelen “Kristenhatet – hatet blant kristne“. Hatet som gruppa utviser mot kritikere er slettes ikke bra, og i stor grad ikke-passende for personer som skal fungere som kristne forbilder. Visjon- og Hanvold-groupiene er ganske så forblindede og manipulerte personer som bruker (tilnærmet) alle slags “skitne triks” for å forsvare det de står for (rettelse: Det Hanvold “dikterer” at de skal mene.).

 

Det finnes en del sinte kristne blant oss som ikke skyr noen verbale midler i sin kommunikasjon, og da spesielt via nettet. De kaller andre medkristne for “din Judas“, de fradømmer andre troen sin, de kaller sin neste ikke-rettroende/ikke-Bibeltro og de dømmer andre til den evige fortapelse / helvete. Dømming, trusler, hets og hat er deres varemerke, og alt vitner om et totalt fravær av kjærlighet. Enkelte kunne med fordel besinne seg litt og spørre seg selv om hvem som har satt dem til å være overdommere over andre. Kristus blir ofte vanæret via sinte kristne sine uttalelser i sosiale medier.

En slik oppførsel er nok godt på siden av Bibelens anbefalinger:

  • Fil. 4, 5: “La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær.”
  • 1. Joh. 4, 8: “Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet.”
  • Mat. 5, 43-45: “Dere har hørt det er sagt: ‘Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.”
  • Mat. 7, 1: Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!

Selv har jeg vel – tross alt – bare opplevd minimal motstand og hat ut fra mine skriverier innenfor kategori “protest kristendom”. Det som har skapt litt mer debatt og harme er disse to innleggende som går imot rasisme m. m.: “Flyktningekatastrofen i Syria” og “Typisk norsk og norske verdier”.

Men for all del: Den andre siden – den siden jeg tilhører – dem som protesterer mot mørkemenn, TV Visjon Norge, Jan Hanvold og andre penge-, velstands- og mirakelpredikanter er ikke alltid “helt gode” eller saklige dem heller. I kampens hete kan det selvsagt gå en kule varmt også for kritikerne av kristen virksomhet, og tåpelige, lite gjennomtenkte ting, ubegrunnede påstander og stygge personkarakteristikker kan komme ut / ramle ut.

Det finnes også dem som hater all religion og som vil ha all kristen virksomhet fjernet fra jordens overflate. Imidlertid er dette mer spesielle hendelser og tilfeller. De fleste kritikerne har ikke noe imot kristen virksomhet som driver innenfor akseptable rammer. Det er det ekstreme som blir utsatt for kritikk, og slik som Visjon Norge og støttespillerne kynisk misbruker kristendommen til sin egen fortjeneste / vinning må de både forvente og tåle kritikk. Dessuten er jeg ikke videre imponert over enkelte utspill fra Human-Etisk Forbund (HEF) med venner, som har litt vel stor berøringsangst overfor det kristne.

Enkelte forsøker å legge over skylden på motstanderne om at det er DEM som kommer med hat. I den forbindelse gjengir det jeg tidligere har skrevet i innlegget “Bibeltro (bokstavtro)”:

  • Enkelte ganger kan man lese påstander om at Bibel-troende kristne i Norge blir spottet, mobbet, forfulgt og hånet, og da angivelig pga. sin tro. Det hevdes også at enkelte blir økonomisk og lovmessig forfulgt, og at de blir trakassert av media. F. eks. har Jan Hanvold og TV Visjon Norge brukt en del slik argumentasjon.
  • Selvsagt er det bare tull og vas å snakke om forfølgelse m. m., da også kristne ledere samt “ekstrem-troende” må kunne forvente å komme i situasjoner hvor de havner i nyhetenes eller offentlighetens lys. Av og til er det helt berettiget å bli utsatt for kritikk og spørsmålsstillinger. Litt kritikk og gapestokk-tendenser i Norge kan heller ikke sammenliknes med det man ser enkelte andre steder i verden, hvor man kan bli drept, fengslet eller torturert/mishandlet for sin tro.

For en forskrudd verden støttespillerne lever i. De påstår at usannheter fra kritikerne er dagligdags. Oss kritikere av visjonen sprer visstnok kun på løgner, usannheter, ting som ikke er fakta og feilaktige påstander. Vi er løgnere og tapere i deres øyne. Og de klarer å beskylde andre for manglende folkeskikk og/eller manglende integritet. Snakk om, og hjelpes meg! Mon tro hvem som er “flinkest” til dette, gitt. Den useriøse parten her er og blir støttegruppa som snur alt på hodet og bare sprer på udokumentert edder og galle.

Støttespillerne (@visomstottervisjonnorge) hevder at hatet mot “visjonen” og de “visjonære” vokser eller øker i omfang. Joda, muligens gjør det det. Imidlertid blir det litt hykleriske og dobbelmoralsk at akkurat støttegruppa påpeker dette. De er sannelig skyldige i spredning av masse hat og hets selv. Litt hønen og egget-situasjon dette her, ja. Eventuelt å kaste sten (stein) i glasshus-situasjon. Det virker som om de bare nyter muligheten til å kunne innta offerrollen, hvor de som “rettroende kristne” mer eller mindre hevder å være forfulgte for sin tro. Snakk om å snu alt på hodet, opp-ned!

Uansett, å hevde noe sånt som det jeg har skrevet ovenfor “belønnes” med å bli del av deres blogg (nok en gang!):

Vi som støtter Visjon Norge: Ubegrunnede angrep på oss

Vi som støtter Visjon Norge: Ubegrunnede angrep på oss

 

I annen sammenheng kommer det fram at de visstnok (blant annet) mener følgende om meg, ifølge omtale i deres blogg:

  • “Ellers DU må jo være pottetett. DU er sannsynligvis for DUM til å kunne føre en samtale med.”

Selv har jeg INGEN planer om å skrive noen bok om (imot) Visjon Norge, men jeg får uansett stadig påfyll til mine blogg-artikler. Både støttegruppa / støttesiden, TV Visjon Norge selv og ikke minst Jan Hanvold “himself” gir et stadig tilsig av momenter som havner inn her i bloggen. Støtt og stadig noen nye momenter som krever noen kommentarer og et litt kritisk skråblikk.

Angående støttesiden for Visjon Norge: I en periode (høsten 2018) var Facebook-siden “Vi som støtter Visjon Norge” borte vekk, sannsynligvis stengt av Facebook. De hadde da en “nødside” – som ennå lever – på adressen @Stottervisjonnorge I tillegg har de også egen blogg.

Bør jeg føle meg beæret? Nei, selvsagt ikke. Pr. juni 2019 har jeg – mitt navn – fått eget menypunkt i bloggen til “Vi som støtter Visjon Norge”. Mer harselering & uthenging rundt og mot det jeg eventuelt måtte finne på å skrive om “visjonen” og de “visjonære” + meg som person har det tydeligvis blitt laget plass til.

I bloggen til “Vi som støtter Visjon Norge” har jeg nå fått meg mitt eget menypunkt.

 

Støttesiden til Visjon Norge proklamerer seier (i Jesus navn?) mot oss pengepredikant-kritikere juli 2019. Ikke måten på hvordan de triumferer:

Vi som støtter Visjon Norge proklamerer seier…

 

De forblindede, forvirrede og manipulerte støttespillerne har tydeligvis sin egen sære virkelighetsoppfatning.

Støttegruppa følger forbausende bra med på hva vi kritikere foretar oss, spesielt i Facebook-gruppene / sidene MOT TV Visjon Norge. Stadig driver de på med sin selektive utplukking og gjengivelse av sitatbruddstykker. Alt slikt ender opp i deres blogg, hvor målet nok er å latterliggjøre oss kritiske røster. Tviler på at de oppnår noe særlig med sin framgangsmåte. (Føler meg nesten som overvåket av dem. Nå ja, følger jo selv litt med på hva de “drittungene” driver med. Går vel opp i opp i den store sammenheng.)

Nå ble det litt vel mye fokus på den uoffisielle støttegruppa / støttesiden til Visjon Norge, men det var jo denne som i utgangspunktet fikk meg til å skrive dette innlegget. Imidlertid er det slettes ikke bare her at kristenhatet blomster. Det er mye hat, hets, sinne og dømming blant enkelte kristenmiljøer rettet mot de som ikke tenker likt som dem selv. Det finnes en del overdommere som ønsker å bestemme over hvordan vi andre skal leve våre liv for å være “skikkelig” kristne.

To sentrale kristenledere som – i mine øyne – farer med masse hat og stygge karakteristikker av andre er disse to: 1) Jan Hanvold, grunnleggeren og sjefen for TV Visjon Norge og 2) Jan-Aage Torp, pastor, kriger mot barnevernet og leder av Kristen Koalisjon Norge (KKN). Disse to er ikke akkurat noen ydmyke herrens tjenere eller gode idoler / forbilder for andre kristne. Flere navn kunne helt sikkert ha vært nevnt.

En del voksne som er kristne (troende) – gjerne i sentrale lederposisjoner – er rett og slett dårlige forbilder (idoler) for andre, og da spesielt overfor de unge. Dette at de sprer hat, hets, edder og galle er neppe å være stolt av. Annerledestroende blir hardt dømt og stemplet (taklet).

Det hevdes gjentakende ganger å være et voldsomt hat mot kristendommen generelt og mot TV Visjon Norge spesielt. Løsningen er visstnok å be for kritikerne om at Jesus kommer inn i deres liv og frelser dem. Kritikere slik som meg må visstnok bli frelst, bli bedt for (forbønn) og få et møte med Gud, for at vi skal bli “normale” hjernevaskede idioter. Kritikere blir generalisert (skjære alle over én kam) til å være personer uten tro eller til å ha “feil” tro, eventuelt personlige problemer (gjerne psykiske) og å være løgnhalser. Vi kritikere er forblindet hevdes det, og vi trenger nestekjærlighet og å møte/få Jesus som frelser i våre liv. Makan til vås, tull, tøys og rør!

Det virker som om støttespillerne av “visjonen” forsvarer og representerer den store og viktige TV-satsingen. I realiteten er og blir TV Visjon Norge kun en liten nisjekanal for spesielt interesserte. Til og med mange “gode kristne” ser IKKE på kanalen, og i den store sammenheng har ikke kanalen noe særlig høye og imponerende seertall. Alt i alt er det få støttespillere til Hanvold-visjonen. Kanalen er på ingen måte hele kristen-Norges TV-kanal eller evangeliseringsinstrument.

Vi motstandere av TV Visjon Norge driver ikke med noen form for organisert og ondartet hatkampanje mot TV-kanalen og dens støttespillere. Det er høyst reelle utfordringer og problemstillinger det gripes fatt i og protesteres mot, inkludert bekymringer rundt misbruken av Bibelens ord i opportunismens tjeneste.

Hanvold-kanalen, som ønsker å dokumentere galskapen som skjer på Visjon Norge og blant TV-kanalens tilknyttede har fått smakt på at dette ikke er helt rett fram. Forsøk på besøk av tidligere publiserte videoer på YouTube gir september 2019 beskjeden:

Hanvold-kanalen blir forsøkt stoppet av Visjon Norge.

(Joda, muligens bryter Hanvold-kanalen noe med reglene for åndsverk / opphavsrett. Likevel vil jeg kalle sensuren for overreaksjon fra TV Visjon Norge sin side. Utrolig hva de gidder å bruke ressurser og tid på å forfølge!)

Selv kan jeg være ganske så kvass i mine uttalelser, men et visst minstenivå for seriøsitet prøver jeg å etterstrebe. Det er i hovedsak sak som skal diskuteres og ikke person. Friske diskusjoner med muligheter for å komme med betimelige spørsmål og konstruktiv kritikk er et gode vi har her i Norge, i form av vår ytrings- og religionsfrihet. Denne bør benyttes på en god måte og ikke til lavmåls hets og hat.

Da gjenstår vel kun å ønske de “visjonære” god bedring, at de får et møte med den EKTE Gud og at de forhåpentligvis finner tilbake til virkelighetens verden. Selv tror jeg ikke på den “guden” som enkelte presenterer.

Lenker:




Sommerstevnet i Sarons Dal 2018

Rune Edvardsen, sommerstevnet 2018 via Web-TV

Rune Edvardsen, sommerstevnet 2018 via Web-TV

Som skrevet før her i bloggen er det ikke lenger så naturlig og enkelt å få med seg de fysiske sommerstevnene i Sarons Dal. Ifølge NAF sin ruteplanlegger er det snakk om en tur på hele 738 km en vei (Flatraket-Sarons Dal, Kvinesdal). Heldigvis hjelper teknologien til her i form av Web-TV (nett-TV) slik at man virtuelt kan være til stede.

Jeg fikk med meg åpningsmøtet via nettet lørdag kveld 14. juli 2018 med Rune Edvardsen som taler. I utgangspunktet virker Rune til å være en høyst ordinær person. Han er ikke en slik super-karismatisk glatt selgertype som mange andre talere. Rune står der på plattformen med sin caps og “vanlige” klær (ikke findress), og han unngår bruken av blåkopi predikantstemme og floskler. Han går sine egne veier på mange måter. Uansett liker jeg hans taler. Han holder gode og inspirerende taler med masse interessante poenger i. Han er slettes ikke redd for å utfordre lytterne eller til og med kaste litt stein i glasshus.

Først og fremst er det han jeg er interessert i å høre preke. Jeg er ikke så interessert i en del av de andre “innleide” talerne.

Åpningstalen han holdt leverte! Gjengitt med egne ord snakket han blant annet om:

  • Det sentrale i evangeliseringen og troen må være kjærligheten og kjærlighetens budskap.
  • Han startet med en sterk historie om ei kvinne i Afrika som på tross av at hun er sterkt handikappet selv tar seg av mange vanskeligstilte barn og unge. Hun er kristen og utviser ekte kristen kjærlighet/nestekjærlighet gjennom sitt arbeid.
  • Småkrangler og diskusjoner må ikke gis stor plass. Menighetens rolle er sentral.
  • Dagens IKT/datateknologi gir nye muligheter for misjonering/evangelisering som ingen tidligere generasjoner har vært i besittelse av.
  • På bare sekunder og minutter kan nyheter spres via teknologien til alle verdenshjørner, f. eks. sosiale medier og andre elektroniske/sosiale nettverk.
  • Hele verden kjenner til Cola, Mariekjeks og Facebook. Mange kjenner fortsatt ikke Jesus.
  • Med teknologien kan man drive aktiv verdensevangelisering fra gutterommet (eller jenterommet).
  • “Gamere” og “Gamer-generasjonen” samt deres måte å kommunisere på blir sentralt i det videre arbeidet.
  • Mulighetene som teknologien gir må brukes. Verden har blitt liten og lett å nå pga. teknologien.
  • Han spår/tror (ikke profeterer): Flere av de store religionene vil falle (også islam og budismen) i løpet av noen år pga. sekularisering og økt kunnskap.
  • Redsel overfor muslimer og islam er tull. Likeså frykten mot afrikanere. Det er slike steder i hovedsak vekster skjer og kommer til å skje angående antall troende kristne.
  • For tiden stor vekst i antall kristne mange plasser i verden, om enn ikke i Norge hvor de aktive kristne er i ferd med å dø ut samt miste motet.
  • En stor innsats og mobilisering må til i Norge hvis vi skal være i førersetet under framtidig evangelisering.
  • Vi må alle sammen pakke ut Jesus.
  • De fleste av dagens kristne har tatt imot troen som unge, hvor vi er mer lettpåvirkelige enn senere i livet.
  • Det blir særs viktig å satse mot den unge generasjonen.
  • En svært god grunn til å gå etter den unge generasjonen under 20-25 år er at de utgjør opptil 80 % av innbyggerne i mange land i Asia og Afrika.
  • Overfor de unge vil ikke tradisjonelle kanaler som TV og radio føre fram.

Jeg skal ikke påstå at jeg var enig i hvert eneste ord han sa, men alt i alt var det en tankevekkende og bra tale med et betimelig innhold. Hovedbudskapet er jeg 100 % enig i.

Troens Bevis Verdens Evangelisering (TBVE)

Generelt synes jeg Troens Bevis Verdens Evangelisering med base i Sarons Dal (Kvinesdal) driver på med et imponerende arbeid, hvor selve sommerstevnene bare er en mindre og nesten uvesentlig del. Det sentrale i arbeidet er misjonsvirksomheten rundt i den store verden. Alt blir drevet på en jordnær, ærlig, effektiv og grei måte etter mitt syn.

Noe av aktivitetene for å få forkynt evangeliet: Musikkfestivaler, misjonskampanjer, støtte til innfødte evangelister, TV-evangelisering (i hovedsak rettet mot Midtøsten via TV-kanalen “Miracle Channel”), spredning av evangeliseringslitteratur (brevkurset “Det Nye Liv”), diverse kampanjer i Norge osv. Dina-stiftelsens arbeid må heller ikke glemmes.

Nå framover overlater de TV-satellittarbeidet via kanalen “Miracle Channel” til andre krefter. Den største satsingen nå i den nærmeste tid blir enda flere innfødte evangelister støttet fra Sarons Dal, og da spesielt i Sørøst-Asia (og Midtøsten og Afrika).

De har i en årrekke vært flinke med å ta i bruk nye kanaler og medier i arbeidet med å få spredt evangeliet til verden. De har blant annet satset på å nå muslimene med evangeliet via satellitt-TV, og de har kjørt på med store kampanjer som har samlet og frelst masse mennesker både i Afrika og Asia.

Jeg har flere ganger kritisert kristne uttrykksformer her i bloggen, blant annet i artiklene “Protest mot enkelte former for kristendom” og “Ekstrem karismatikk, skeptisk”. Det skjer masse rart i Jesus og kristendommens navn som jeg ikke kan stå inne for. Imidlertid har jeg ikke funnet det naturlig å kritisere Troens Bevis i nevneverdig grad, da jeg synes de gjør ting på en god og grei måte.

Det har sikkert skjedd en del rare ting i tidligere tider i Sarons Dal i deres “viltre ungdom”, men dette har jeg selv ingen personlig kjennskap til. Enkelte eksterne talere på sommerstevnene har jeg ikke så stor sans for, men dette får så være. Jeg er mest opptatt av det Rune Edvardsen & Co. driver med, og deres verdensvide evangelisering står det virkelig respekt av. For min del blir ikke det Troens Bevis står for så ekstrem-karismatisk at jeg reagerer negativt på det.

Rune har ikke få reisedager i misjonens tjeneste, og han sparer ikke seg selv i arbeidet for den gode sak. Ellers anser jeg Rune Edvardsen som svært jordnære i sin framferd. Jeg har også sansen for de strategier og virkemidler han og hans stab bruker i misjonens tjeneste. Rune går sine egne veier uten å være en dårlig blåkopi av andre predikanter.

Jeg får deres nyhetsblad “Troens Bevis” tilsendt i posten, og jeg støtter dem økonomisk med småbeløp i ny og ne. Utover dette har jeg ikke noe nært forhold eller knytninger til organisasjonen.

Det var Rune sin far – Aril Edvardsen – som startet opp Troens Bevis. Rune Edvardsen har klart å videreføre arven fra sin far på en god måte sett med mine øyne.

Jeg vil nødig si noe positivt om TV Visjon Norge, men de tre episodene av “Kjemper i Guds rike” med undertittelen “Arven etter Arild” sendt februar 2019 var faktisk verdt å se. Virket, veien og historien til Troens Bevis Verdens Evangelisering, Sarons dal, Arild Edvardsen, Kari Edvardsen og Rune Edvardsen ble gjengitt på en interessant og troverdig måte.

 

Oppsummering og kommentarer etter å ha sett det første møtet: Kjærligheten og kjærlighetsbudskapet må være det sentrale for å vinne verden for Jesus. Som virkemidler kan og må ny teknologi og kommunikasjonskanaler benyttes. Spesielt må innsats for å nå de unge igangsettes. Mange muligheter for evangelisering og misjonering står åpne og kan bli benyttet for å nå verden med evangeliet.

Rune Edvardsen, sommerstevnet 2018 via Web-TV

Rune Edvardsen, sommerstevnet 2018 via Web-TV

Oppdateringer og tilføyingen etter å ha fått med meg litt mer av stevnet:

Via Web-TV fikk jeg også med meg Rune Edvardsen sin tale torsdag 19.07.2018. Denne talen var vel mer i form av et personlig vitnesbyrd. Han snakket om kallet og virket hans så langt, og ikke minst utfordringene med å overta stafettpinnen etter sin far Aril Edvardsen. Med hjelp av Guds kraft og godt team rundt seg har Rune klart å bringe videre virksomheten til Troens Bevis etter farens død. Store ting kan og vil skje når man står sammen i Guds kraft og kjærlighet.

Jeg fikk også med meg møtet hvor Thomas Åleskjær talte. Han presenterte også en interessant og god tale med et budskap om at man kan få nye sjanser i Guds rike. Øystein Gjerme (Salt Bergenskirken) hadde en tale med påminnelser om livets brød (Jesus), dette å ha appetitt på Jesus og om å dele ordet videre. Lørdag 21.07.2018 var det Egil Svartdahl sin tur, og han preket over temaet ekstrem forvandling (Sakkeus og Bibelfortellingen om den rike mannen ble dratt inn i talen).

Det er talene (prekene) jeg har fått med meg, og ikke de evinnelige lange innledningene med lovsanger i alt for store doser. Innledningene og etter-møtene har jeg ikke orket å se på.

Noe jeg IKKE har fått med meg er taleren Daniel Kolenda. Registrerer at det har blitt litt debatt pga. hans deltakelse, jf. blant annet uttalelsene til presten Runar Foss Sjåstad. Kolenda både reklamerer med oppvekking av døde, stort fokus på det overnaturlige og presenterer en helvetesforkynnelse som kan virke skremmende på mange. Tro basert på frykt har jeg lite sans for. Taleren Carl-Gustaf Severin (herlighetsteolog) har visstnok også fått litt kritikk.

Jeg liker i utgangspunktet veldig godt det Troens Bevis og Sarons Dal står for. Det er litt dumt at de delvis ødelegger sitt renomme og rykte med å invitere slike kontroversielle forkynnere. Dette kunne de ha spart seg for. Slik ekstremkarismatisk forkynnelse tar i hvert fall jeg sterk avstand fra.

Lenker:




Ingen introverte i himmelen

Hans Eskil Vigdel (2018): Ingen introverte i himmelen

Hans Eskil Vigdel (2018): Ingen introverte i himmelen

Jeg er absolutt ingen stor lesehest på mine godt voksne dager. Nå har jeg imidlertid akkurat lest meg gjennom en bok, og boka det er snakk om er denne:

Her ble jeg fasinert av temaet ut fra forhåndsomtaler, og boka skuffet slettes ikke. Et meget interessant og aktuelt temaområde, og boka viste seg også å være bra skrevet med store muligheter for personlig innlevelse i stoffet. Også en god del eksterne personer, blant annet sentrale menighetsledere, beriker boken gjennom å delta med sine utsagn og kommentarer underveis i boka.

Tittelen kan virke noe provoserende. Forfatteren mener selvsagt at det også bør være plass for introverte både i himmelen og i menighetslivet, så tittelen er absolutt satt litt på spissen. Det som imidlertid er en utfordring er at også innenfor kristne sammenhenger er det ofte den ekstroverte måten å være på som framelskes, gjerne delvis på bekostning av de introverte.

Mine frie tanker og fortolkninger etter å ha lest boka gjengis videre i dette innlegget. I stor grad bruker jeg eget språk og velger å ikke nødvendigvis å gjengi ordrett det Hans Eskil har skrevet.

Forfatteren kommer strengt tatt ikke med noen gode definisjoner på introvert kontra ekstrovert. Det er mer praktiske eksempler som framsettes som forklaring på begrepene.

Noen definisjoner

Wikipedia skriver blant annet følgende:

  • En person som særlig kjennetegnes ved introversjon, kalles introvert (innadvendt), mens en person som særlig kjennetegnes ved ekstroversjon, kalles ekstrovert (utadvendt). Introversjon står sentralt i Jungs analytiske psykologi, og er et viktig personlighetstrekk i trekkteorier som Eysencks trefaktormodell og femfaktormodellen Big Five.

Store norske leksikon skriver pr. 07.07.2018 følgende:

  • Introvert: Introvert, introversjon, innadvendthet. Hos Carl Gustav Jung betegnelse på holdningen hos mennesker som tillegger sine egne, indre opplevelser en dominerende betydning. Den motsatte, utadvendte holdning kalles ekstroversjon, eller det å være ekstrovert. En person som sjelden tar kontakt med andre, er sky i sosiale sammenhenger, har oppmerksomheten rettet mot sine indre opplevelser og gjerne foretrekker ensomme aktiviteter kalles introvert.
  • Ekstrovert: Ekstrovert, personlighetsbeskrivende uttrykk, brukt i Carl Gustav Jungs typelære om mennesker hvis livsenergi er vendt utad. Ekstrovert er det motsatte av introvert. Ekstroverte mennesker er sosiale, pratsomme, kontaktsøkende, ikke så redde for å dumme seg ut, og de liker nyhet og variasjon. I moderne forskning, for eksempel av H. J. Eysenck og McCrae og Costa, har dimensjonen ekstrovert–introvert vist seg å være av det mest sentrale og grunnleggende for beskrivelse av mellommenneskelige forskjeller i personlighet.

Muligens noe forenklede og stereotype definisjoner er gjengitt her.

 

Forfatteren av den leste boka liker ikke helt å bruke innadvendt og utadvendt som synonymer til introvert og ekstrovert. Det er ofte hos folk flest en del negative assosiasjoner knyttet til disse dagligdagse begrepene, som ødelegger noe av meningsinnholdet. Generelt er det knyttet en del fordommer og myter opp mot introvert (innadvendt) og ekstrovert (utadvendt). En typisk myte er at en introvert person er helt asosial, hvor f. eks. en stereotyp datanerd fort kan nevnes.

Det er en stor og usann myte at alle introverte er asosiale og folkesky. Det som derimot er sannheten er at introverte henter energi og lader sine batterier ved innimellom (ikke hele tiden!) å være alene og gjennom å søke roen. Ekstroverte personer derimot henter energi og lader sine batterier i sosiale fellesskap og miljøer med høyt tempo.

Boka presenterer en flytende skala der man kan befinne seg en eller annet sted på linja fra introvert til ekstrovert, med ambivert som et midtpunkt. En ambivert person eller personlighetstype vil være en som er halvt om halvt introvert og ekstrovert. I tillegg til disse begrepene er forfatteren også innom sensitive eller høysensitive personlighetstyper.

Rent generelt vil ofte ekstroverte viser mer igjen og tar mer plass enn introverte i en menighetssammenheng. Introverte er mer interessert i dype og meningsfulle samtaler enn småprat, overfladiskhet og vegrer seg ofte for å ta plass/vise igjen. Introverte kan oppleve å få tappet sitt energinivå relativt kjapt hvis settingen ikke passer deres personlighet.

Seljumannamesse 8.7.2018

Seljumannamesse 8.7.2018 med masse mennesker og muligheter for småprat etter gudstjeneste. Et arrangement som nok passer best for ekstroverte personer.

Normen, idealet og kulturen i samfunnet er ofte det ekstroverte, og dette gjelder også innenfor menighetsliv. Det ekstroverte framelskes på mange måter, og det “normale” er at menighetene i sin form er mer ekstroverte enn introverte. Da er det store spørsmålet følgende: Er det rom for alle sine ulike personligheter, preferanser og kreativitet? Er det rom og plass for de introverte som er skapt slik, men som ofte møter et kirkeliv tilpasset ekstroverte?

Forfatteren slår et slag for mangfoldet og for å beholde de ulikheter vi er skapt med. Det bør være rom for både ekstroverte og introverte i menighetslivet. Mangfoldet kan berike og være styrkende for den enkelte menighet. Fordelene introverte har kan utnyttes i menighetssammenheng, uten å fortrenge det ekstroverte. Det må være rom for begge deler. Det er viktig å gi også introverte sitt rom for å unngå at de mister seg selv (det personlige aspektet) i menighetslivet.

Med ekstroverte i møteledelsen kan samlingene bli preget av mye “hopp og sprett”, høyt tempo, kjappe overganger fra det ene til det andre, overfladisk og på sparket forkynnelse og underholdning. I en slik setting er det lite plass til ettertenksomhet, det dype og det rolige.

Boka omtaler den gode individualisme, som ikke må forveksles med egoisme. Å gi rom for den gode individualisme er viktig. Mennesker som har fått dyrket fram den gode individualismen har det godt med seg selv, er trygge, har overskudd til å dele med andre etc.

I praksis er det ikke alltid lett å avgjøre om et menneske er mest introvert, ekstrovert eller et sted midt imellom (ambivert). En del introverte bruker masse energi på å spille et rollespill som ekstroverte, og de kan klare å spille dette spillet så godt at det blir troverdig og vel så det. Imidlertid vil dette “dobbelt-spillet” tappe masse energi og være en svært slitsomme måte å leve på. Innimellom må slike personer hente seg inn igjen for å unngå å gå på en smell.

Boka omtaler også Hans Eskil sine selvopplevde erfaringer med Jesus Revolution Army. Han var i en periode soldat der. Han opplevde et hardkjør bestående av et heseblesende tempo med liten tid til seg selv og sine personlige behov. Det var en typisk ekstrovert framferd og miljø på alle måter, hvor man skulle være lydige mot ledelsens visjoner uten å tenke for mye selv eller å kritisere opplegget. Forfatteren beskriver seg selv som introvert, om enn ikke helt i ytre enden av skalaen. Til slutt ble det naturlig for ham å avslutte sitt frivillige soldatarbeid for Jesus Revolution.

Forfatter sier at boka ikke er en direkte del av Frelst-debatten, selv om han i en periode var aktive med innlegg i denne debatten. Imidlertid har forfatteren god kjennskap til og har hatt kontakt med Rut Helen Gjævert fra VGTV, og hun har også vært teamleder for det ene teamet hos Jesus Revolution som Hans Eskil tilhørte i en periode.

Et kapittel i boka heter “Den skjulte menigheten – de som velger bort fellesskapet”. Enkelte (slik som meg!) velger bort menigheten da de føler at de ikke strekker til og ikke passer inn. En årsak til at de ikke passer inn kan være at de er introverte i et menighetsmiljø som dyrker det ekstroverte. Å kjøre på med rollespill for å leve et liv som ekstrovert kan medføre at man går på en smell og f. eks. blir et “brent barn”.

I boka advares det mot å bli lite betydningsfulle brikker i en leders eller menighets visjon, hvor det ikke er plass til den enkeltes personlige egenskaper og behov. Instrumentalisme benyttes som begrep. Det enkelte verdifulle og unike menneske betyr lite i et slikt spill. Alle mennesker har behov for å bli verdsatt, sett og elsket. Mennesker ønsker å bety noe. Disse menneskelige behovene dekkes ikke når en leder styrer hele showet helt på egen hånd.

Forfatteren er også innom noe forskning, blant annet hjerneforskning. Akkurat dette tenker jeg ikke å si noe mer om her. Les boka for å lære mer om disse tingene!

Å få mer fokus på forskjellene mellom introvert og ekstrovert personlighetstyper har absolutt noe for seg. Økt bevissthet og kunnskap rundt dette gjør det lettere å leve sammen i harmoni og med respekt for hverandre. Det gjør det også mulig å utnytte de fordeler både ekstroverte og introverte har. Til enkelte formål kan introverte personligheter i mye større grad enn i dag bli benyttet. Dette kan gagne hele menighetslivet.

Omtale fra forlaget

  • Hvem er vi skapt til å være? Kan introverte trives i en ekstrovert menighetskultur? Og når føler vi oss aller mest levende? Mange mennesker forlater kirken og troen fordi de ikke lenger føler de passer inn. Rommet som skulle være en flik av himmel på jord, ble trangt og uniformerende. Det mangler et språk for preferanser og personlighet. Hvordan kan kirken møte mennesker på en god måte? “Ingen introverte i himmelen” rommer historien vi har glemt å fortelle. En historie om mangfold, og hvordan vi alle sammen er mennesker skapt til å skape.

 

Boka er alt i alt lettleste. Forfatteren går ikke i fella med å overdrive bruken av høyttravende teologiske fraser. Hvis jeg skal si noe som helst negativt om hvordan boka er skrevet må det være at den til tider er litt omstendelig og “langdrygt” skrevet, med litt gjentakelser. Dessuten er muligens forfatteren litt vel positiv og optimistiske til introvertes muligheter til å passe inn i dagens menigheter. Å få økt bevisstheten og kunnskapen rundt introverte sine behov er ikke gjort i en håndvending. (Men for introverte er det muligens den “gode gamle” kirka som er nærmest å passe best.)

Alt i alt en svært spennende og interessant bok, som i høyeste grad er tankevekkende. Jeg har ofte tenkt på at jeg ikke helt passer inn i menighetens trange rammer, men fram til nå har jeg nok brukt andre begreper enn introvert. Imidlertid må jeg etter å ha lest boka innrømme at jeg innser at jeg er introvert, og at dette kan være noe av grunnen til mitt opprør mot organisert menighetsliv. Tidligere har jeg både sagt at jeg ikke er en dum sau som for enhver pris må ledes av en oppkomling av en hyrde, og jeg har også sagt at jeg ikke passer inn i et A4-kristenlivs trange rammer hvor jeg har trukket inn denne modellen:

Menigheten og meg

Jeg har ofte følt meg som en mangekantet figurperson som ikke passer inn i menighetens trange firkant av en ramme. Lav takhøyde og utfordringer med at man ikke får være seg selv har jeg tidligere nevnt som relativt store utfordringer. Se f. eks. mitt innlegg “Protest mot enkelte former for kristendom” som omhandler slike temaer, uten å bruke introvert og ekstrovert som hovedbegrunnelser.

Sosiale situasjoner og introverte

Om enn ikke direkte relatert til det kristne var det en ok oppstilling av en del faktorer knyttet til dette å være introvert hos MSN Livsstil (lenke), noe omskrevet av meg. Sosiale situasjoner som introverte frykter:

  • Å ikke ha nok tid for seg selv.
  • Snakke til store forsamlinger.
  • Fester og andre større sosiale sammenkomster med mange fremmede tilstede.
  • Planlegging av et arrangement,
  • Møte nye mennesker (spesielt grupper av nye mennesker).
  • Småprating (small talk, mingling) kan oppleves som uhensiktsmessig og meningsløst.
  • Skape og danne nettverk (som krever mingling og sosialisering) kan være utfordrende.
  • Steder med mange mennesker (ute på gata, offentlige transportmidler, butikker, køer, konserter…) hvor man bare ønsker å synke ned i jorda.
  • Å holde kontakt med folk over avstand (litt sosial angst hjelper ikke på) kan fort feile.
  • Gruppedeltakelse kan oppleves som vanskelig.
  • Fest på jobben.
  • Snakke i telefonen eller via andre teknologiske hjelpemidler (videokonferanse, videochat osv.).
  • Omgang med folk som ikke kan håndtere eller takle stillhet.
  • Folk som snakker til deg når du leser en bok, jobber eller er fordypet i andre konsentrasjonskrevende aktiviteter.
  • Når andre forteller deg at du må bli mer sosial av deg.
  • Huske navn på andre, da du er mest fokusert på din egen rolle (hva du skal si etc.) i den sosiale situasjonen du er i.
  • Bli tatt på uten grunn (krysser den personlige komfortsonen / sfæren) kan være fælt.
  • Se noe man kjenner på offentlige transportmidler og bli “tvunget” til stressende kommunikasjon.
  • Endringer i planene i siste liten kan oppleves som frustrerende.
  • Bli oversett i gruppa pga. stillferdig opptreden.
  • Også introverte trenger bekreftelse og anerkjennelse, men uten å be om masse oppmerksomhet.
  • Når noen er sene til en avtale eller møte kan dette irritere en introvert ekstra mye.
  • Høy lyd og generelt høyt støynivå.
  • Klarer ikke å forstå andre, får ikke med seg hva de prøver å si, jf. kommunikasjonsmodellen.
  • Taushet kan misforstås som om man er dømmende.
  • Enkelte er intolerante overfor introverte.
  • Kan bli fortalt at man ser sur og sint ut pga. man ikke passer helt inn i settingen, og man har et kroppsspråk og ansiktsuttrykk når man prøver å slappe av som kan misforstås.
  • Man unngår heisen for å slippe unna en muligens klein samtale om vær og vind.

 

Å være introvert pastor i pinsebevegelsen er også utfordrende. I slike miljøer er nok ekstrovert oppførsel det mest “normale”, og da spesielt fra ledelseshold.

Kanskje er det akkurat begrepet introvert som er mye av forklaringen på min store protest mot deler av kristendommen? Kanskje det er min introverte personlighet som er grunnen til jeg ofte har følt på at organisert menighetsliv ikke er noe for meg, med alle sine trange rammer og bud? Takk til boka og forfatter som setter lys på dette og som har gitt meg økt bevissthet på dette med ulike personligheter/personlighetstyper. Vel anvendt tid å lese boka da den i høyeste grad har vært utviklende for meg og mitt tankesett!

Boka kan kjøpes via Lunde Forlag (Luther Forlag), fra forfatteren selv eller via diverse andre nettbutikker som selger bøker. ISBN: 9788253148649

 




Kristne må stå sammen uansett – eller?

Taler eller predikant i aksjon

En artikkel hos Norge IDAG 27.06.2018 med tittelen “- Kristne må stå sammen i åndskampen” fikk meg nesten til “å se rødt”. Det hevdes at kristne må stå sammen i kjærlighet og være snille med hverandre, nær sagt for enhver pris. Artikkelen bygger på uttalelser fra Jørn Strand og Edward John Hughes under Norge IDAGs sommerstevne på Bildøy. Mantraet er at vi må stå sammen og ta vare på hverandre, og samtidig slutte å kritisere hverandre. (Jeg må innrømme at artikkelen og uttalelsene gjengitt som ingress og overskrift var såpass provoserende at jeg ikke har orket å lese hele.)

NEI! Selv om man kaller seg selv en kristen er det INGEN automatikk i at man må støtte andre “kristne” i ett og alt.

Uttalelser om at kristne må stå sammen i enheten nesten uansett av hva som måtte finne sted er helt latterlig sett med mine øyne. Det blir enkelt og greit truende maktspråk/maktmisbruk og hersketeknikker for å få folk til å holde kjeft. Å framsatte berettiget og konstruktiv kritikk må være helt ok uten at man blir stemplet som surmaget. Kritikk er slettes ikke automatisk det samme som åndskamp, gapestokk eller forfølgelse av de “rettroende”. Og tror enkelte av disse kristenlederne virkelig at de er sidestilt med Gud selv?

Noen ganger er menigheten eller menighetsledelsen nedbrytende og en trussel mot menneskers liv og helse. I noen tilfeller blir man mer tappet for energi i stedet for å få påfyll av energi i menigheten. Forkynnelsen kan også være på ville veier, og menighetslederen og/eller eldsterådet kan være “helt på tur”. I slike tilfeller er det fullt lov å si fra eller eventuelt bryte med den usunne menigheten. Slike handlinger fører ikke til at man mister Guds velsignelse over sitt liv eller blir beskyldt av Gud for å dømme andre.

Jeg har flere ganger vært innom dette temaet før. Dette at kristne ofte går i skyttergravene og kaller all berettiget kritikk for forfølgelse eller åndskamp har mange ganger irritert meg. Nå er det på tide å få løftet fram dette temaet i form av en egen artikkel kun viet dette.

Det skjer mye rart i kristendommens navn og regi av såkalte kristne menigheter og ledere. Slettes ikke alt som finner steder er ekte lære. Det finnes både vranglære og i hvert fall tvilsomme teologi. Kristenlederes egoisme og opportunisme samt behov for penger og makt kan komme i veien for den ekte åndelige forkynnelsen. Narsissister og psykopater finnes det også i kristenlederne rekker. En del av disse roper og skriker om forfølgelse mens det de selv driver med er forførelse.

Menighetsledere og predikanter er forbilder og har stor makt, og denne makten kan bli misbrukt. Makten kan benyttes til å utøve både økonomisk og religiøst press, og også livsstilpress og sosial kontroll. Det er god grunn til å ikke forbli aktive i slike forsamlinger eller menigheter.

For å komme med noen frekke uttalelser: Jeg mistenker at en del av predikantene drives av pengelopper og ikke av såkalt åndskamp som de gjerne påberoper seg. Enkelte maktsyke penge- og mirakelpredikanter oppfører seg tilnærmet motbydelig i sin framtoning. Mammon, behovet for oppmerksomhet (rampelys) og makta råder.

Jeg støtter meg til Bibelverset i 1. Joh. 4,1 som lyder: “Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden.” Bibelen oppfordrer oss til å prøve forkynnelsen og budskapet, og ånden som ligger bak dette.

Jeg forbeholder meg med Bibelen i hånden min rett til selv å tenke, veie, vurdere og prøve den forkynnelsen som kommer fra talerstolen via en eller annen predikant. Jeg er ingen dum sau som blindt må ledes av en gjeter/hyrde uten å ha rett til å tenke selv.

Mennesker i lovsang

Det advares om at mange vil prøve å føre oss på villspor i Matt. 24, 4-5: “Jesus tok til orde og sa: Pass på at ikke noen fører dere vill! For mange skal komme i mitt navn og si: ‘Jeg er Messias!’ Og de skal villede mange.” Det er helt naturlig å prøve og å bedømme budskapet, og å framsette kommentarer, spørsmål og kritikk når dette er berettiget. Muligens er det såkalte gode kristenledere dem som fører andre på villspor, og ikke “oss kritikere”?

I stedet for å la oss vanlige kristne mennesker få prøve og å vurdere forkynnelsen er det mange kristenledere som legger litt vel stor vekt på ordet i Salme 105, 15: “Rør ikke dem som jeg har salvet, gjør ikke ondt mot mine profeter!” Jeg anser ikke dette Bibelverset som en blankofullmakt til å la forkynnere oppføre seg som autoritære drittsekker som ikke kan motsies. Predikantene er bare mennesker og tjenere, og de er slettes ikke Guds likemenn som aldri gjør feil. Usunn utøvelse kamufleres ofte som såkalt åndskamp

Selvsagt oppfordrer Bibelen oss til så langt som råd er å holde på enheten og å unngå splittelse:

  • Rom. 16, 17: “Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem!”
  • Mark. 3, 25: …, “og om et hus kommer i strid med seg selv, kan det huset ikke bli stående.”
  • Ef. 4, 3-6: “Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.”
  • Ef. 4,29:”La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på.”
  • Matt. 7, 1: “Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!”

Dette er hovedregelen, men det blir helt feil når disse Bibelversene benyttes til å la all slags tvilsomme teologi få innpass. Berettiget og konstruktiv kritikk + fornuftige spørsmål må det være rom for. Vi skal vise kjærlighet (kjærlighetsbudet) overfor hverandre, men det må da være måten på hva man skal finne seg i. Uberettiget kritikk og kverulering støtter imidlertid heller ikke jeg.

Noen ganger er opprør og splittelse det beste for at man ikke skal gå helt til grunne som kristen. Usunne menigheter gjør ikke mennesket og troen godt. Et resultat kan bli brente kristne. Eventuelt er tenkende personer såpass smarte at de forlater miljøet og finner seg et nytt, eventuelt starter noe selv. Til og med å stå helt på utsiden av kristne fellesskap kan i noen tilfeller være det rette for å berge seg selv og troen sin.

Å stille kritiske spørsmål, sette fokus på negative sider med teologien og å bedømme forkynnelsen har ingenting med advarslene i Bibelen mot å dømme andre (være dommer). Å dømme andre til død og pine eller tilsvarende skal man selvsagt ikke gjøre.

Tilnærmet alt i Bibelen kan misbrukes, f. eks. et Bibel-vers slik som Apostlenes gjerninger 20, 29: “For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken.”

Berettiget og konstruktiv kritikk, hvor uheldig trosutøvelse diskuteres, ender ofte med at enkelte kristenledere f.eks. drar fram verset ovenfor. Man blir beskyldt for å drive med forfølgelse, hets og hat-ytringer, og å være en ulv eller orm, selv om dette selvsagt ikke er tilfelle. Ikke alle setter pris på ytrings- og religionsfriheten vi har og gjør alt for å stoppe betimelige religiøse debatter med bruk av maktspråk. En del av diskusjonene finner sted via sosiale medier/nettverk og/eller debattforum (f. eks. Verdidebatt.no og DagensDebatt.no), og slettes ikke alle menighetsledere er flinke til å komme med respons på kritikk som stilles.

Kritikere og debattanter er kristenlivets form for varslere om kritikkverdige forhold. På samme måten som i arbeidslivet blir varslerne sjelden populære. I kristne miljøer er det gjerne ekstra vanskelig å stå fram som en varsler, da også det åndelige og troen kommer inn i bildet. Man kan bli beskyldt for å være ormeyngel, djevelens sendebud, en demon (demonisering), en person som motarbeider Guds plan og åndens gjerning, man driver med kristenforfølgelse av de “rettroende”, kritikere og kritikken blir latterliggjort, den moderne gapestokken osv. Enkelte drar også inn Janteloven (LENKE!) og påstår at det er denne som ligger bak kritikken.

Enkelte er kjappe ute og sier at alle former for oppgjør skal finne sted på kammerset eller intern i menigheten. Media og eksterne skal ikke blandes inn. Fin teori, men ofte har man ikke andre muligheter en å få fokus på saken eksternt via medier som arena. Ofte er det svært små eller ingen muligheter for interne oppgjør som fører til bedringer.

Å stå direkte til regnskap for en leder eller ledelse som er problemet fører ofte ikke til noen som helst endringer eller forbedringer. Svært få kristenledere vil innrømme sine feil og mangler. Som oftest har dem som driver med problematisk ledelse ikke gangsyn til å ønske eller å være i stand til å innrømme noe som helst og langt mindre endre seg.

Noen utvalgte kjente norske predikanter og kristenledere som driver med slik stråmannsargumentasjon som denne artikkelen omhandler:

Sentrale kristne lederskikkelser og idoler skal visstnok i større grad enn andre beskyttes mot berettiget kritikk og kritiske spørsmål. Sentrale kristenledere forsvarer hverandre (kristenlivetes “Gutteklubben Grei“), og de virker svært redde for å tape ansikt og anseelse i sine miljøer. Vanlige medlemmer på grasroten er visstnok i enkelte predikanters øyne dumme naut som må ledes og belæres av de her tvilsomme lederne med høy tro på seg selv og sin fortreffelighet!

Det kan med en viss vitenskapelig dekning hevdes at troende er ekstra dumme. Naive og godtroende kristne kan bli manipulert og lurt til å støtte masse rart. Også som troende er det viktig med kritisk sans og å være i stand til å sette ned foten når ting går over alle støveskaft. Man skal ikke som kristen akseptere alt som finner sted i menighetslivet. Konspirasjonsteorier har også gode vekstvilkår i enkelte kristne kretser.

Ledere i næringslivet blir ofte målt og vurdert/evaluert. Hvorfor skal dette være såpass kontroversielt og uønsket i kristne menigheter? Hvorfor skal ledelse i mange kristne miljøer være så autoritær?

Kristen virksomhet og ledelse MÅ tåle dagens lys i regi av å være en del av offentligheten. Usunt lederskap og skadelig/uheldig forkynnelse må avdekkes, og tiltak må kunne settes inn. Menigheter bør være villige til å lære av sine egne og andres historiske feil. Når kritikk blir framsatt om usunn forkynnelse og/eller ledelse er det menneskers lederstil og/eller budskapet som blir kritisert og IKKE Gud. Kritikk er normalt sett ikke noe angrep mot troen og Gud. Av og til er ikke kristen enhet det beste for enhver pris.

Lenker:




Kristentroen blir ødelagt av uheldig trosutøvelse

Himmel, fjell og kors

Alt det rare og ekstreme som finner sted i Guds og kristendommens navn er ødeleggende for alle med en “normal” tro. Mye av det tvilsomme som skjer gagner ikke Bibelens sak, og man oppnår kun at mange sekulære/ikke-troende får et rart og skeptisk syn på kristen trosutøvelse.

Kristne får et dårlig og tvilsomt rykte pga. de få som ødelegger for de mange troende, og en del som potensielt kunne ha tilhørt kristne miljøer blir skremt bort fra å oppsøke slike forsamlinger. Slettes ikke alle personer og personlighetstyper passer inn i de kristnes rekker. Takhøyden er ofte liten, og mange menneskebud og regler regjerer.

Ytrings- og religionsfriheten og vår kristne arv (jf. Grunnloven m. m.) er sentrale verdier/verdigrunnlag i Norge, men det er da måter på hvordan dette blir utnyttet av enkelte. At enkelte ekstremkristne også fort inntar offerrollen, beskylder kritikere for å drive med svertekampanjer, beskylder andre for å være satans/djevelens sendebud og påberoper seg forfølgelse for berettiget kritikk har jeg heller liten sans for. Konspirasjonsteorier har også god plass blant enkelte kristne.

Enkelte predikanter, talere og talspersoner kan få seg til å lire av seg noe vås om ærefrykt eller Gudsfrykt overfor Gud. Dette vil angivelig stoppe eventuell kritikk, da kritikk med et slikt syn blir et direkte angrep på Gud. Ingen vil selvsagt gå til krig mot selveste Gud eller bli beskyldt for å være satans sendebud. Imidlertid finner jeg hele denne argumentasjonsrekken som helt forskrudd og snudd på hodet. Vi skal ha stor respekt for Bibelens Gud, men all kritikk som framsettes er ikke angrep på ham!

Kritikere bli gjerne beskyldt for å være intolerante, bedriver forfølgelse av de rettroende, er besatt av Janteloven, farer med hets, fordømmelse og driver med mobbing, selv om kritikken er aldri så berettiget og konstruktiv. Ofte omhandler kritikken krenkelser, overgrep, juks, maktmisbruk og løgn som absolutt bør komme fram i dagen. Selv ser jeg ikke noen poeng i å bli dømt av eller bli påkrevd å avlegge regnskap for noen oppkomlinger av noen forkynnere og/eller menighetsledere.

Predikantene og pastorene snakker gjerne fint om ytringsfriheten og religionsfriheten så lenge som det gagner dem, dvs. et ganske så ensidig og enveiskommuniserende syn. Når kritikk framsettes skulle slikt ha vært forbudt og stengt ned med lov. Ytringsfriheten ønskes gjerne kneblet når dette passer dem best. Man må ikke glemme (IRONI!) hvem som er hyrden og hvem som er sauene, hvor sauene skal la seg blindt og uten protester la seg lede.

Enkelte ønsker at vårt samfunn og land skal være “gjennomsyret” av kristentroen, gjennom både lovverk og styresett. Det ønskes å få innført strenge og gammeldagse lover, regler, etikk og moral slik som i “gode gamle dager”. Nei, fri og bevare oss fra teokrati, etter mitt syn kristendommens utgave av Sharia-lovgivning.

Som tidligere skrevet i “Konservativ kristendom, nei takk!“:

  • Jeg ønsker ikke å være del av et Norge der konservative kristne og/eller “overåndelige” vinner gjennom med sitt Sharia-liknende samfunn, hvor deres forvridde konservative kristendom med tilhørende verdier skal få styre. Jeg slår heller et slag for dagens delvis sekulære samfunn hvor det er en viss avstand mellom politikk og kristendom, men hvor ingen blir forhindret fra å ha sin tro eller til å være ikke-troende.

Enkelte predikanter er flittige brukere av tvilsomme virkemidler slik som:

  • Løgner / usannheter
  • Manipulering og nesten-hypnose
  • Pissprek
  • Maktspråk og bruk av hersketeknikker
  • Overdrivelser
  • Falsk/upresis profetisk tale/tungetale
  • Selektiv bruk av løsrevne Bibelvers for å rettferdiggjøre sitt budskap
  • Over-åndeliggjøring
  • Karismatisk opptreden
  • Svovelforkynnelse (“mørkemannsforkynnelse”)
  • Skremsler
  • “Hjernevasking”
  • Hat mot andre kristne utvises til tider.
  • Spilles på samvittigheten og frelsesvissheten.
  • Høylytt skriking og urolig kroppsspråk fra talerstolen og scenen.
  • Griske og frekke kollekttaler. Frekkhetens nådegaver praktiseres i rikt monn.
  • En del tvilsomme penge- og mirakelpredikanter.
  • “Krav” om underordning og lydighet mot ledelsen (autoritær lederstil).
  • Trusler om helvete, dommedag, endetid, død og evig pine, fortapelsen, 3. verdenskrig osv. for dem som ikke følger forkynnelsen til punkt og prikke.
  • Stort fokus på synder og det syndige menneske, med masse straff og dom for dem som ikke vender om og er “Bibeltro”.
  • Dømming av annerledestenkende og/eller kritiske kristne til den evige fortapelsen.

Alle slags rare virkemidler tas i bruk, kamuflert som “forkynnelse av ‘Guds’ ord”.

Se f. eks. mine artikler “Protest mot enkelte former for kristendom”, “Ekstrem karismatikk, skeptisk”, “Sekt og sekterisme – Norge og utlandet” og “Konservativ kristendom, nei takk!” for å få litt mer innblikk i hva slags kristendom jeg reagerer negativt på. Tar tak i denne problemstillingen igjen i kjølvann av VG sine avsløringer rundt mirakelpredikanten Svein-Magne Pedersen m. m. Jeg kan også styre min begeistring for den trosutøvelsen personer (kristenledere) slik som Jan Hanvold, Jan-Aage Torp og Jørn Strand står for.

Enkelte forkynnere hopper bukk over sentrale deler av Bibelen

Først fire Bibel-vers:

  • Kol. 4, 6: “La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.”
  • Matt. 5, 39: “Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.”
  •  Luk. 6, 37: “Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt.”
  •  Luk. 6, 41: “Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?”

Kilde: Bibel.no: Nettbibelen.

Disse versene med instrukser for hvordan man skal oppføre seg overfor andre blir ofte glemt av sentrale ekstrem-karismatiske forkynnere. Annerledestenkende og kritikere skal tas, og ingen nåde skal vises. Et slikt maktmisbruk står i grell kontrast til versene. Nåden, omsorgen og nøden for dem rundt seg er byttet ut med hat, og det er lite som minner om “kristelig oppførsel” og “kristelig sinnelag”.

Joda, noe av kritikken kan sikkert virke / være urimelig. Imidlertid bør man klare å se at de fleste ikke kritiserer bare for å kritisere – eller for å kverulere. De har på en eller annen måte blitt brent eller blitt ille berørt (tråkket på) av urimelig forkynnelse som får dem til å ta et oppgjør.

Innimellom blir jeg selv noe overivrig og driver med dømming av andre kristne. Selvsagt er ikke dette helt bra.

 

Det ekstreme ødelegger de troendes og de kristnes generelle renommé, omdømme, image og rykte. Det er fristende å ikke kalle seg kristen da man fort plasseres i bås (blir stigmatisert) sammen med de ekstreme. Positiv omdømmebygging bør det strebes etter.

Jeg er generelt skeptisk til motefenomener, bevegelser etc. som gjerne importeres fra utlandet. De har ofte en del usunne momenter inni seg. Jeg er også skeptisk til persondyrkingen, makten og idolstatusen/heltestatusen enkelte forkynnere og predikanter klarer å oppnå innenfor de troendes rekker.

Jeg tviler ikke på at en del har blitt frelst, velsignet eller opplevd helbredelse og/eller mirakler via pengepredikantene og mirakelpredikantene, som har misbrukt sin makt. Likevel synes jeg ikke at dette rettferdiggjør måten de driver på og virkemidlene som benyttes. En del har blitt lurt eller i hvert fall dypt skuffet med lovnader om store ting som ikke blir innfridd. Underveis har de også gjerne brukt en del penger på å “så inn” for å få en form for (ekstra/garantert) velsignelse eller helbredelse “mot betaling”.

Pengepredikantene med venner ødelegger den sunne kristendommen. Det dreier seg om penger og andre avsporinger fra evangeliets kjerne. Kampen mot uheldig forkynnelse og penge- og mirakelpredikanter er langt fra over eller et historiske tilbakelagt stadium.

Det er bra at det finnes Facebook-grupper slik som “Stans pengepredikantene”:

Facebook-gruppen "Stans pengepredikantene!"

Facebook-gruppen “Stans pengepredikantene!”

Bra at noen tar tak i problematikken og retter fokus på maktmisbruket og dem som har blitt lurt av tvilsomme predikanter eller annen usunn menighetsledelse. All såkalt aktivitet i Guds navn gagner slettes ikke hans sak. Kjærlighet og nåde er gode kristne verdier, mens dette å drive med “lurendreieri” som går utover enkeltmenneskers liv og tro slettes ikke er det.

Det er ikke kjekt å bli lurt! En del enfoldige mennesker, “svake” og lett påvirkelige/sårbare sjeler har enkelt og greit blitt svindlet eller lurt. Jeg velger å ha stor sympati og empati med dem som har havnet på limpinnen. Det er ikke noen god opplevelse å sette all sin lit til noe som viser seg å ikke føre i mål. Skuffelsene som oppstår kan gå både på troen og livskvaliteten løs, og noen kan oppleve å bli Guds brente barn.

Å love himmel på jord eller et jordisk liv fritt for problemer bare man tror nok og korrekt samt “sår inn” nok penger er bare tullball. Dette er ikke i samsvar med tradisjonell kristen tro og Bibelen. Jeg gjenbruker i den forbindelse følgende figur:

Gave ikke synonymt med ekstra velsignelse, velstand og helbredelse! VIP-plass i himmelen sikres ikke mot betaling.

 

Figuren er i utgangspunktet tilpasset min kritikk mot TV Visjon Norge. Kanal kan erstattes med menighet.

Tienden kjøres det hardt på i enkelte sammenhenger, og helst skal alle pengene gå til den menigheten eller forsamlingen som man tilhører. Selv mener jeg at vi som er kristne i dagens verden ikke er forpliktet til å gi tienden hvis man ikke vil. Dessuten må det være lov til å gi til flere ulike formål, både kristne og ikke-kristne. Tienden er noe gammeltestamentlige greier som vi streng tatt ikke trenger å forholde oss til, uten at dette vil gjøre Gud “sur”.

Vekkelse kan være en fin ting, men dette blir noe overfokusert i enkelte sammenhenger. Lengselen etter vekkelse blir noe uekte og krampaktig, hvor slettes ikke alle menigheter er klare for følgende som eventuelt kommer etter en vekkelse. Det er også viktig at menighetene blir gode steder for dem som allerede er der, og å ikke bare fokusere på å nå nye for å oppnå en fin statistikk.

En ting er maktsyke ledere på ville veier. Vel et så stort problem er fotfolket, de lojale støttespillerne. En del av dem gjør slik som lederen og ledelsen sier uansett, dvs. de er sauer som blindt lar seg lede av hyrden sin. Selvjustisen kan være høy blant fotfolka, og likeså angiverivirksomheten og dømmingen hvis noen avviker fra det “normale”. Verdien med å tenke selv og å stille kritiske spørsmål er ikke i høy kurs blant slike.

En annen faktor: I en god og sunn menighet bør det være stor takhøyde, rom for å være seg selv uten å måtte ikle seg en maske, muligheter for å komme med problemer og spørsmål uten å bli dømt og uten en hel regelbok med uskrevne og skrevne regler som må følges til punkt og prikke for å kunne kalle seg en ekte kristen. Hvorfor skal vi gjøre ting så komplisert og dømme andre som ikke er 100 % enig med oss?

Det hevdes at kristne må stå sammen som en enhet – støtte hverandre – i en samlet flokk. I utgangspunktet forstår jeg dette ønsket, men beklageligvis skjer det såpass mye rart i «Guds» navn at man ikke nødvendigvis kan gå god for all trosutøvelse. Innimellom er det fornuftig å tenke selv og å ikke bare godta det framtredende lederpersoner sier er det rette.

Fra en lederartikkel i avisen Dagen “låner” jeg følgende sitat:

  • “Vi har ikke blitt gitt åndelig politimyndighet eller et kall til å slutte oss til fariseerpartiet. Men vi har fått barnekår hos Gud. Det er Guds barn vi får være.”

Som innledende tekst til kategori protest kristendom her i bloggen skriver jeg blant annet: “Jeg anser meg selv som kristen, men jeg synes likevel det skjer mye rart i kristendommens navn som ikke jeg kan identifisere meg med eller stå inne for. Her i denne kategorien anlegger jeg et litt kritisk skråblikk mot kristne meninger, holdninger, ståsteder og saker jeg reagerer på.” Støtter mitt eget tidligere utsagn rundt dette!

Ja til kristentroen, nei til det ekstreme!

Lenker:




Megakirker – hvorfor velger mange disse?

Mennesker i lovsang

Megakirker: Diverse megakirker kan vise til stor vekst. Slike store forsamlinger reiser hos meg spørsmål av typen: Hvorfor vil enkelte mennesker seg selv så ondt at de oppsøker slike store enheter? Hvorfor trekkes mennesker mot slike kjempesvære menigheter? Hvem kan trives på slike upersonlige steder med slik “glatt” møtestil? Hvordan kan medlemmene godta teologien og lederstilen som ofte finnes i slike forsamlinger? Slike ting klarer jeg enkelt og greit ikke å fatte eller å forstå meg på.

I slike store sammenhenger blir man en ubetydelig/uunnselig person i den store mengden. Dette kombinert med at en del av disse forsamlingene har tvilsomme teologi – gjerne innenfor den ekstremkarismatiske leiren – gjør meg ikke mindre skeptisk. Det kan også bli for mye musikk- og underholdningsfokus (scenekirke) i slike sammenhenger, samt heltedyrkelse av ledere/forkynnere.

Ifølge Wikipedia: “En megakirke er definert som en menighet med et ukentlig møtebesøk på mer enn 2 000 besøkende.”

Det er altså snakk om større menigheter med besøkstall på hundrevis og tusenvis av mennesker hver uke som kan kalles for megakirker. Ofte er slike menigheter igjen deler av et større nettverk. Mest utbredt innenfor den (ekstrem)karismatisk fløy med karismatiske ledere. I Norge har vi ikke all verdens mange av disse superstore menighetene etter den offisielle definisjonen, men noen finnes da.

Når jeg her skriver om megakirker bruker jeg en litt snillere definisjon enn den offisielle. Jeg velger å klassifisere slik menigheter som de største Hillsong-menighetene i Norge samt IMI i Stavanger for megakirker eller i hvert fall som (alt for) store menigheter.

Kirkebygg

Å klumpe seg sammen i slike store megakirker eller andre forholdsvis store enheter har sine fordeler og ulemper. Av ulemper kan blant annet følgende ramses opp:

  • Du som enkeltperson betyr ikke en dritt, utenom at du er en del av den flotte statistikken over frammøtte og at din arbeidsinnsats (ikke deg som person!) i Guds rikes sak er ønskelig. Man blir en anonym og ubetydelig person i den store stimen.
  • Ekstremt stort fokus på kirkevekst og å få med seg nye. Et helt ok sted for de kirkefremmede. Gjerne litt manglende fokus på hva man skal gjøre for å få til utvikling hos og å beholde dem som har vært med i en del år.
  • Upersonlig møteform.
  • Ikke demokrati, beslutninger tas av den øvre og indre ledelsen over hodet på folk flest.
  • Sterke maktpersoner og ledelse på toppen. Maktmisbruk og bruk av hersketeknikker kan inntreffe.
  • Ledere (pastordyrkelse) og forkynnere får nesten gudestatus. Dyrkes som helter eller idoler.
  • Lederne (hyrdene) har alle svarene som forsamlingen (sauene) må følge. Underordning som tilnærmet ufravikelig prinsipp.
  • Lederne er gjerne karismatiske ledere/ledertyper. De har talens gave, og de kan overbevise, overtale og få folket med seg.
  • Fare for at massesuggesjon oppstår.
  • Ofte stor avstand mellom menigmannen og ledelsen.
  • For mye vekt på det musikalske.
  • For showpreget, underholdningsshow/konsert (sirkus). Scenekirke, hvor det blir viktig med proffe lys-show, røykmaskiner, høyt tempo, underholdende stil og røff musikk (pop og rock).
  • Høyt lydvolum som på en konsert. Monoton og suggerende lovsang.
  • Kritikk blir ignorert, blankt avvist eller latterliggjort.
  • For overflatisk og “glatt” forkynnelse. Alt skal være så kortfattet, urbant, hipt og kult. Ikke rom for det dype og alvorlige.
  • Feil fokus. Fokus rettes mot andre ting (“kjepphester”) enn det sentrale evangeliet.
  • Enkelte av forsamlingene har manglende Jesus-fokus, da det blir mest fokus på menneskelige (overåndelige) opplevelser. Jeg-konsentrert (egoistisk) evangelium forkynnes.
  • Forkynnelse av typen “Hva kan Gud gjøre for meg?” i stedet for “Hva kan jeg gjøre for Gud”.
  • Alt skal tilsynelatende være så vellykket og perfekt.
  • Det spøkes med seriøse tema, inkludert det hellige. Latterliggjøring av andre annerledestroende kristne.
  • Du drukner som kontaktsøkende menneske i den store massen, og forsamlingen oppleves ikke som en fungerende utvidet åndelig familie.
  • Menighetslivet kan være utmattende i stedet for kraftpåfyllende. “Brente barn/kristne” kan også bli et resultat av slike menigheter.
  • Enkelte forsamlinger er de reneste sjekkesteder.
  • Mas om penger og tienden er vanlig.
  • Ofte ikke plass for de godt voksne (eldre) pga. de “moderne” uttrykksformene. Blir ikke generasjonskirker.
  • Det legges ofte opp til cellegrupper (husgrupper, husfellesskap) som et supplement for å gjøre ting noe mer personlig m. m., men det er slettes ikke sikkert at man havner i en cellegruppe med personer som man har god kjemi med eller som kan bistå med ønsket åndelig utvikling i eget kristenliv.
  • Tvilsomme teologi og forkynnelse (herlighetsteologi m. m.) formidles i enkelte av menighetene, gjerne av typen ekstrem-karismatisk forkynnelse.

Ofte måles fruktene eller suksessen til en forsamling/menighet i form av antall personer/medlemmer som deltar i arbeidet. Er dette noen god måte å måle på, og sier antallet frammøtte noe om kvaliteten og at det er ekte? Har ikke personer slik som Hitler, Stalin og Kim Jong-un også hatt gode oppslutning med mange tilhengere?

NB! Jeg har SELVSAGT IKKE belegg eller grunnlag til å kunne hevde bastant at alle megakirker driver med usunn teologi og forkynnelse, samt at de herser med folket. Imidlertid har det vært noen skremmende og negative tendenser hos flere av de kjente megakirkene. Et noe dystert bilde og tendens kan skimtes i det fjerne.

Nå har jeg generalisert ganske kraftig og i hovedsak kun vært opptatt av de negative sidene med megakirker. Enkelte store menigheter kan nok fungere bedre enn det jeg har skissert. Det kan også være en del positive sider med store forsamlinger som jeg ikke har nevnt i min gjennomgang. Helt balansert er ikke dette innlegget, noe jeg er fullt klar over.

Når temaet megakirker nevnes er det helt naturlig å nevne Hillsong som har sin opprinnelse i Australia. Hillsong er jo også til stede her i Norge. Jeg har tidligere skrevet noen ord om Hillsong Norway, hvor jeg har uttrykt litt skepsis til det de står for.

En annen megakirke som kan nevnes er Willow Creek, eller Willow Creek Community Church som vel er hele navnet. Dette kirkesamfunnet har opprinnelse i USA. Willow Creek har vært inspirasjonskilde til en hel rekke med norske menigheter og forsamlinger. Mange har valfartet til USA for å lære om deres suksesshistorie når det gjelder kirkevekst.

I år 2018 har glansbildet enkelte har hatt av Willow Creek falmet noe. Grunnleggeren Bill Hybels har gått av etter beskyldninger om upassende oppførsel (seksuell trakassering) overfor diverse kvinner, jf. #MeToo-kampanjen. I etterkant har flere andre i toppledelsen “tatt sin hatt og gått av” pga. de ikke har håndtert anklagene mot tidligere hovedpastor og grunnlegger Bill Hybels på noen god måte. Ikke bare-bare med slike store menigheter der mye makt er fordelt på få hender, og hvor toppsjefen blir et ufeilbarlig idol.

Dette innleggets tittel er: “Megakirker – hvorfor velger mange disse?”. Strengt tatt klarer jeg ikke å gi noe fullgodt svar på spørsmålet. For meg er megakirker alt annet enn fristende og innbydende. Jeg forstår enkelt og greit ikke at oppegående og intelligente mennesker lar seg trekke seg mot slike menigheter. Menighetene virker akkurat på samme måte som fluepapir virker på fluer, megakirkene trekker til seg mennesker i “strie strømmer”.

Mange mennesker er vel enkelt og greit flokkdyr, og de liker å dilte med og å følge mengden (gå “den brede vei”). En del får selv om jeg ikke forstår det stor glede av å være del i en stor setting eller sammenheng. Imidlertid er ikke slike megakirker noe for introverte, eller for mennesker som ikke er dumme sauer.

Selv ser jeg enkelt og greit ikke poenget i å tilhøre en kjempestor megakirka. Jeg for min del trives bedre i mindre sammenhenger. For meg blir megakirker for upersonlige og overflatiske hvor den enkelte drukner i de store folkemengdene. Ja takk til mindre sammenhenger.

Inspirasjon til denne artikkelen har blitt hentet fra:




Kristi himmelfart

Kristi himmelfart

Den røde helligdagen eller fridagen på kalenderen går under flere ulike navn, f. eks. Kristi Himmelfartsdag, Kr. Himmelfartsdag, Kristi himmelfart eller himmelspretten. Selv om det egentlig framgår av navnet Kristi himmelfart, er det slettes ikke alle som vet hvorfor denne dagen feires. Ifølge Store norske leksikon på nett om Kristi himmelfartsdag:

“… feires til minne om Kristi himmelfart den førtiende dagen etter oppstandelsen, det vil si torsdag i den sjette uken etter påske, ti dager før pinse.” (jf. Bibelversene Luk. 24,50 ff., Apg 1,1 ff.).

Messias (frelser), Yeshua, Jesus Kristus, Jesus fra Nasaret, Jesus Galileeren, Kristi, Kristu, Jesu og Kristus er andre navn for Jesus som vi møter i Bibelen og den kristne tro.

For oss kristne er himmelspretten en sentral dag. Det markeres at Jesus, Guds sønn (og menneskesønnen), ble tatt opp til himmelen (himmelfart) hvor han sitter ved Guds høyre hånd. Frelsesverket var komplett, hvor blant annet døden var overvunnet og alle synder og sykdommer hadde blitt sonet.

År 2019 feires Kristi Himmelfartsdag 30. mai.

Kristi himmelfart, Kristi himmelfartsdag eller himmelspretten feires hvert år. Det er en kristen bevegelig høytidsdag som får tidspunktet justert forhold til påsken. I kalenderen står dagen markert som en rød dag, dvs. fridag for folk flest som ikke jobber turnus. Dagen har i hvert fall blitt feiret siden slutten av 300-tallet.

Kalender mai 2019

Kalender mai 2019. Arbeidernes dag (1. mai), Grunnlovsdagen (17. mai) og Kristi Himmelfartsdag (30. mai) som røde dager. Kilde: https://www.timeanddate.no/kalender/

 

Ifølge Wikipedia: Kristi himmelfartsdag vil alltid falle på en torsdag 39 dager (5½ uke) etter 1. påskedag, det vil si i tidsrommet 30. april – 3. juni.

  • I 2019 er datoen 30. mai.
  • I 2020 er datoen 21. mai.
  • I 2021 er datoen 13. mai.
  • I 2022 er datoen 26. mai.

Jesusbilde

I Bibelen står det blant annet følgende om himmelfarten:

  • “Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd.” (Mark. 16, 19)
  • “Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen.” (Luk. 24, 50-51)
  • “Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres.” (Apg. 1, 9)

Vi tror at Jesus levde ca. 33 år på vår jord før han for opp igjen til himmelen. Han ble født inn i vår verden, levde et perfekt (syndefritt) liv, led korsets død for vår skyld (frelsesverket), stod opp igjen fra de døde og for opp til himmelen igjen til Gud. (Himmelen: Om det er snakk om den fysiske himmelen eller en mer billedlig himmel er mindre vesentlig for budskapet.)

Kristi himmelfartsdag må vel være den kirkelige helligdagen som blir minst feiret/markert og som er minst verdsatt blant kristne. Likevel er den en svært viktig dag, da Bibelen også gir lovnader om Jesu gjenkomst på ca. samme måte som hans bortrykkelse.

Som “Den apostoliske trosbekjennelse” blant annet sier:

  • “Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.”

Himmel, fjell og kors

Kristi himmelfartsdag framstår som en viktig dag for kristne. Jesus for opp til himmel for å være sammen med Gud etter fullført frelsesverk på vår jord. Han skal derfra komme igjen en dag for å dømme levende og døde som trosbekjennelsen sier.

Lenker:

(Publisert Publisert: 7. mai 2017 @ 14:56, senere re-publisert.)




Kirkelige helligdager som fridager, ja takk!

Kors og Bibel

I avisen Vårt Land (papir og på nett) kunne vi lese: “Vil kutte kirkelige helligdager”. I ingressen stod det blant annet: “Dager som skjærtorsdag, Kristi Himmelfartsdag og 2. pinsedag bør ikke gi folk fri på grunn av et kristent innhold de ikke har et forhold til, mener prest.

En person omtaler hele forslaget som “tussete”, noe jeg støtter fullt ut. Å kutte ut kirkelige helligdager vil ikke akkurat bidra til å stoppe sekulariseringen og til å øke kjennskapen til den kristne troen, samt til å øke kjennskapen til helligdagenes innhold. Hvis noe skal kalles for sentrale og historiske kristne verdier er det markeringen av slike dager. Noen har også kalt forslaget for typisk Oslo-forslag/politikk.

Jeg trodde først det var snakk om en spøk, men lite tyder på at dette er tilfellet. Det er nok blitt sagt og ment i fullt alvor, og muligens er det et forsøk fra en prest til å skaffe seg ønsket oppmerksomhet. Selv om få oppsøker kirkene på slike dager kan de likevel bety mer for enkelte enn det som lett lar seg måles. Det er ikke opp til presten å bedømme den enkeltes tro og forhold til disse dagene. Helt sikkert finnes det en del blant oss som har en form for barnetro selv om de ikke trår ned kirkene.

At et slikt forslag kommer fra en prest er ekstra skuffende. Muligens burde vedkommende vurdere sin stilling når han åpenbart har mistet troen på kirkens kommunikative og forkynnende rolle. Selv springer jeg ikke akkurat ned kirkene på de kristne høytidsdagene, men jeg synes jo at det er flott å ha dem som fridager til minne om Bibelens budskap og kristentroen/kristendommen. Kristne bør påta seg ansvaret for å spre kunnskap om helligdagens religiøse innhold.

Hele debatten er merkelige. Forslaget som framsettes ville hvis det ble gjennomført virkelig gjort kirken og ordet en skikkelig bjørnetjeneste. Til og med i vårt post-sekulære samfunn er det fortsatt plass til noe religion. Samfunnet vil aldri bli helt religionsfritt (“nøytralt”), og historiske og nedarvede markeringer som kirkelige helligdager det vert å kjempe for få å få dem beholdt.

Jeg registrerer at også prest Einar Gelius har kastet seg inn i debatten. Han mener at dager slik som 2. pinsedag og Kristi Himmelfartsdag har utspilt sin rolle. Han anser slik dager som unødvendige kristne fridager og vil gjøre dem om til vanlige arbeidsdager, da vi ifølge ham jobber for lite.

Jeg trodde knapt debatten kunne ramle ned på noe lavere nivå. Der tok jeg feil, gitt. Det står å lese at en kristen studentleder (Norges Kristelige Studentforbund Ingvild Yrke) vil “gi bort” helligdager/fridager til muslimene, kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen. Hva blir det neste dumme forslaget, mon tro?

Helligdagene rundt julefeiringen ser ut til å være på utsiden av debatten. Akkurat disse dagene er det vel ingen som ønsker å rokke eller røre på. Juledagene “sitter” vel enn så lenge trygt på kalenderen.

En liten sak litt på siden: Sektene i Egersund der jeg opprinnelig kommer fra feier både 2. og i noen tilfeller 3. dag på diverse kristne høytider. Der vet de å holde hevd på feiringen/markeringen av slike viktige dager.

Et interessant innlegg om saken er skrevet av Arne D. Danielsen på Verdidebatt.no. Tittel på innlegget er: “Kirken trenger ikke fiender”. Jeg er slettes ikke enig i alt det han skriver om, men han har imidlertid noen gode hovedpoeng. Tar med noen sitater fra innlegget:

  • Nordengens (merknad føyet til av bloggeier: Prest Per Anders Nordengen) utspill kan, for oss utenforstående – kirkemedlemmer, se ut til å være del av en strategi for å redusere Kirkens betydning og anseelse blant kirkemedlemmer flest, og å bryte ned Kirken som en av landets sterkeste merkevarer.
  • Hva om Nordengen, etter å ha resonnert seg fram til at mange ikke har et bevisst forhold til de kirkelige høytidsdagene – og fridagene, hadde kommet til at dette må vi gjøre noe med. Vi må arbeide for å øke bevisstheten om dette.
  • Nei, Kirken tenger ikke fiender. Den har seg selv.

Innleggets skribent har noen gode poeng. Kirka bruker masse tid og energi på unødvendige kamper som er ødeleggende og splittende for kirka og dens renommé. De ødelegger sin egen sterke merkevare med alt dette tullet, og de trenger strengt tatt ikke hjelp fra sekulariseringen eller Human-Etisk Forbund til å bryte ned kirka og dens samfunnsmessige betydning. Kirka og kristne må stå på og kjempe for helligdagene, og dette innbefatter også å gjøre folk flest mer oppmerksomme (opplæring!) på hvorfor vi har de ulike fridagene og høytidene sett med et kristent perspektiv.

Verdens Gangs satiriske lillebror – Vredens Gnag – har en “artig” vri på saken. De skriver, selvsagt satirisk ment: “Nå må du snart kvalifisere deg til fri på helligdager.
– Hvis du ikke vet hvorfor vi feirer Kristi Himmelfartsdag, kan du heller ikke regne med å få fri.”

Ja takk til å beholde de kirkelige helligdagene som fridager for markering av den kristne tro og historie!

Lenker:




God kristen påske?!?

Påskebudskapet

Ifølge undersøkelser er det mange her i Norge som ikke tror på Bibelens budskap om at Jesus døde og stod opp igjen, dvs. Bibelens påskebudskap. Andre undersøkelser og egne erfaringer har vist at veldig mange ikke vet hva som skjedde ifølge Bibelen på de ulike påskedagene (palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag og påskedag). Se også Store norske leksikon sin gjennomgang om påskedagenes innhold sett i en kristent perspektiv.

Dette at så få tror på det kristne påskebudskap og at kunnskapsnivået er såpass lavt blant landets innbyggere bør utfordre, vekke og skremme oss kristne. Høytiden påske er vel så viktig i en kristen sammenheng som jul.

Landets kristne og landets menigheter har en stor utfordring for å få ut budskapet til landets befolkning. At påske bare betyr fri, ferie, Kvikk Lunsj, Freia påskeegg, appelsin, egg, påskehare, påskekrim, Harryhandel i Sverige, Syden, påskefjellet, kakao i skibakken og skigåing for folk flest bør utfordre oss! Vi har en STOR jobb å gjøre med å nå ut med Bibelens budskap og kristentroen! Misjonsbefalingen – misjonering og evangelisering – gjelder også overfor Norge sin befolkning!

God påske!

Hvorfor klarer ikke vi kristne å få påskebudskapet ut til landets befolkning? Kanskje blir alt for mye tid brukt på interne trivielle diskusjoner og krangler? Kanskje har mange menigheter blitt en lukket sosial koseklubb for spesielt utvalgte? Kanskje har vi det så bra selv – egoisme – at vi glemmer å tenke på dem rundt oss? Nå i de senere år har det virket som om fillesaken homofili og motstanden mot likekjønnede ekteskap er det eneste som kristne er opptatt av. Å slå hverandre i hodet med Bibelen (les: dømme andre, spre hat) og påpeke andres feiltolkninger av skriften er visstnok også en sentral hobby for mange (og manglende Bibeltroskap-kortet dras) .

Kanskje tar enkelte avstand fra menighet og kristentro pga. de forbinder / assosierer kristendommen med fullt av menneskelagde bud og regler? Kanskje har fordømmelsen fått større plass enn kjærligheten i landets menigheter? Kanskje har tvilsomme forkynnelse gjort at enkelte har tatt helt avstand for alt som har med kristendommen og kristentroen å gjøre?

Vår høye materielle velstand og vårt opplyste kunnskapssamfunn gjør at mange tror at de ikke trenger evangeliet. Selv tror og mener jeg helt bestemt at budskapet fortsatt har mye å tilby til det moderne mennesket. Fortsatt har vi behov for å tro på noe større enn oss selv, og ikke minst å finne meningen med livet.

Forfallet i kunnskap (avkristningen, sekulariseringen) om den kristne tro har nok pågått over en årrekke både blant barn, ungdom og voksne. Det blir for lettvint bare å skylde på humanetikerne, muslimene, skolen, staten eller den sittende / forrige regjering (de rød-grønne). Kristne og landets menigheter har sviktet sin oppgave med å få aktualisert og kommunisert ut budskapet til landets befolkning.

Noe av påskeinnholdet sett med kristne øyne, knyttet opp mot Jesus: Hyllet som konge palmesøndag, innstifting av nattverd, bønn og pågripelse i Getsemane, forrådt av Judas, dømt til døden, hånet, kors, korsfesting, lidelse, blod, død, synd og soning. Til slutt og det mest sentrale: Jesu oppstandelse og seier over døden.

Omhandler Jesus: Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. (Jes. 53, 5)

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh. 3. 16)

Andre ledd fra Den apostoliske trosbekjennelsen sier også noe om påskebudskapet:

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

 

Maleri av det siste påskemåltidet mellom disiplene og Jesus:

Maleriet "Nattverden" av Leonardo da Vinci.

Maleriet “Nattverden” av Leonardo da Vinci, ferdigstillet i 1498.

 

Jesus ber – med dødsangst – i Getsemane (mens disiplene sovner):

Jesus i Getsemane.

Jesus i Getsemane.

 

Illustrasjon av Jesus på korset:

Jesus på korset

Jesus på korset. INRI, forkortelse for “Iesus Nazarenus Rex Iudaeorum” (latin) og betyr “Jesus fra Nasaret, jødenes konge”.

 

Følgende figur eller illustrasjon hentet fra “Min tro”-artikkel oppsummerer påskebudskapets viktighet:

Mennesket, korset som bro over avgrunnen og Gud.

Jesus frelsesverk/forsoningsverk på Golgata-korset, som er en sentral del av påskebudskapet, skaper en bro over avgrunnen mellom mennesker og Gud. Avgrunnen eller kløfta har oppstått pga. synden, hvor den allmektige og hellige Gud ikke tåler synd. I påskebudskapet overvinnes djevelen og synden av Jesus, Jesus står opp igjen fra de døde og Jesus-korset fungerer som en døråpner eller bro over kløfta mellom mennesker og Gud. Via mellommannen Jesus er kanalen eller veien igjen åpen mellom mennesker og Gud, da Jesus har overvunnet all synd.

For ordens skyld kommer en oppramsing av de ulike påskedagenes innhold sett fra et kristent ståsted:

  • Palmesøndag: Jesus sitt inntog i Jerusalem, ridende på et esel, hyllet som en konge, jubelrop, tilskuerne viftet med palmegreiner og kapper ble bredt ut på veien til ære for ham.
  • Den stille uke er tiden mellom palmesøndag og påskedag.
  • Skjærtorsdag: Jesus vasket disiplenes føtter (skjær = ren), han spiste påskemåltid sammen med disiplene sine, innstiftet nattverden (brød og vin som symboliserer Jesus kropp/legeme og blod), gikk ut til Getsemane for å be, Jesus rammes av dødsangst, disippelen Judas Iskariot forrådte Jesus mot sølvpenger, Jesus ble pågrepet og disippelen Peter benektet at han kjente Jesus,
  • Langfredag: Dømt til døden av Pontius Pilatus pga. han ble sett på som en opprører og mulig trussel mot romerne. Jesus truet maktapparatet gjennom å kalle seg selv for konge og Guds sønn, Jesus ble hånet, ført til Golgata, korsfestet på et kors, Jesus døde.
  • Påskeaften: Kvelden før påskedag. Den stille og hellige lørdagen, Jesus lå i graven.
  • Påskedag: Noen kvinner kom til graven og fant den tom. Jesus hadde stått opp igjen fra de døde, etter å ha seiret over djevelen og dødsriket.
  • Påsketiden varer fram til pinse.

Kristen påske blir feiret til minne om Jesu lidelse, død og oppstandelse – hans forsoningsverk (synd og sykdom tok han på seg, overvant djevelen og dødsriket, bro bygget mellom mennesker og Gud). Påskehøytiden innledes av enkelte med faste (40 dagers faste før påske), noe jeg ikke er med på å feire eller markere. Etter påske er neste kristne sentrale markering Kristi himmelfart, og deretter kommer pinse.

Påskeliljer

Påskeliljer

 

(Jødene feirer påske for å markere israelittenes utvandring fra fangenskapet, slaveriet og trelldommen i Egypt. Påske kalles pascha på gresk og latin, som igjen betyr ‘å gå forbi’. Pascha viser til hendelsen der jødene mens de var i Egypt slaktet et lam og strøk blodet på dørstolpene, som igjen medførte at morderengelen gikk forbi huset når den så blodet uten å drepe den førstefødte.)

Forut for påske markeres faste av enkelte og fastelavn av ende litt flere. Fastelavn eller fastelaven betyr opprinnelig kvelden eller aftenen før fasten, og kommer i forkant av fasten (den “kristne” versjonen) på 40 dager før påskehøytiden. “Nå for tiden” består fastelavn av fastelavnssøndag, mens dagene blåmandag, feitetirsdag og askeonsdag før fasteperioden startes ikke markeres på noen markant / spesiell måte. De fleste av oss – inkludert meg – faster ikke.

I en kortere eller lengre periode kan man avholde seg fra mat og/eller andre livsgoder, dvs. gjennomføre faste / fasteperiode. Nå i den moderne tid er det enkelte som velger å ha faste fra TV og utstrakt bruk av teknologi (nettet og sosiale medier). Imidlertid er det slik jeg ser det ingen påbud om faste i den nye pakt i Bibelen, og jeg anser vel hele fasten som litt vel katolsk som ikke passer så veldig bra inn i den vår reformerte kirke.

Salmen/sangen “Påskemorgen slukker sorgen”.

 

Påskemusikk for meg? Jo, f. eks. gruppa Petra med sangen “It is finished” og W.A.S.P og sangen “Golgotha”.

W.A.S.P: Golgotha

W.A.S.P: Golgotha (plateomslaget).

 

Tro og bekjennelse (av nåde) må til for å bli frelst (Guds redning av menneskene fra synd og død til et evig liv). Gode gjerninger og å leve et bra liv holder ikke i seg selv.

‘Kom, for nå er alt ferdig!’ (Luk. 14, 17)

 

Biskop Halvor Nordhaug hadde en del fine påsketanker påsken 2019, hvor jeg gjengir følgende:

  • “Påskefortellingen er grunnleggende demokratisk: Vi er alle syndere og står på samme sted, uten forskjell i rang og anseelse for Gud. Og vi har alle samme håp: Jesus fra Nasaret som ble korsfestet; men som sto opp og som nå lever for at vi skal leve med ham. Han er ikke lenger i graven, han er alle steder. Men hans merke er fortsatt korset.”

Lovverket kan også dras inn når det gjelder påske. Det finnes en lov som heter “Lov om helligdager og helligdagsfred”, hvor blant annet påske er nevnt spesielt. En spesielt interessant paragraf fra nevnte lov er denne (kun første ledd er gjengitt):

§ 3. Helligdagsfred
På helligdag fra kl 00 til kl 24 samt påske-, pinse- og julaften etter kl 16 skal det være helligdagsfred som ingen noe sted må forstyrre med utilbørlig larm.

Så: Det er ikke fritt fram på påskedagene å sette i gang med støyende hagearbeid / vedlikeholdsarbeid hus, fester eller vill russefeiring. Her på Flatraket påsken 2019 blir dette neppe noe problem, da det nesten virker som om bygda er helt tom for folk. “Alle” har reist på påskeferie på sine hytter på påskefjellet.

Påske sin farge er gul. Ifølge det jeg finner på nettet har ikke dette så mye med religion å gjøre. Ser at det enkelte plasser hevdes at gulfargen er valgt pga. nytt liv vender tilbake i naturen i disse dager (vår) og ikke minst med fargen til sola.

 

God påske!

Påsketre

 

(Noe omskrevet versjon av artikkel som første gang ble publisert i min gamle blogg påske 2010. Publisert på nytt / redigert i denne bloggen påske 2012, påske 2013, påske 2014, påske 2015, påske 2016, påske 2017, påske 2018 og nok en gang påske/faste 2019.)

Lenker:




Protest kristendom: Hva opptar meg for tiden?

Jesusbilde

Denne artikkelen setter noen ord på hva som opptar meg innenfor kategori protest kristendom medio mars 2018. Jeg er og blir en troende (kristen), men jeg er også kritisk og skeptisk til mye av det som skjer i Guds og Bibelens navn.

Tema som opptar meg for tiden er blant annet:

  • Den generelle protesten min mot enkelte former for kristendom.
  • Ekstrem karismatikk er jeg fortsatt skeptisk til. Likeså konservativ kristendom.
  • Sekt og sekterisme.
  • De “frafalne” og “brente” kristne.
  • Israel og jødene.
  • Min fortsatt sterke skepsis mot TV Visjon Norge.
  • Jeg fatter og begriper fortsatt ikke hvordan kristne kan stemme FrP.
  • Kristne verdier – et ullent og tvetydig begrep.
  • Tror ikke på samme Gud som de konservative kristne.

Før jeg går videre gjentar jeg det jeg har skrevet i forbindelse med siden/kategorien “Protest kristendom”:

Jeg anser meg selv som kristen, men jeg synes likevel det skjer mye rart i kristendommens navn som ikke jeg kan identifisere meg med eller stå inne for. Her i denne kategorien anlegger jeg et litt kritisk skråblikk mot kristne meninger, holdninger, ståsteder og saker jeg reagerer på.

Jesus vs. kristendom/religion: Ja til Jesus, nei takk til en del av religionen og kristendommen som misbruker Bibelens Jesus-budskap. Jeg retter enkelt og greit en protest mot enkelte former for (såkalt) kristendom.

Jeg har ikke problemer med Bibelen eller den treenige Gud (Faderen, Sønnen og Den hellige ånd) i seg selv. Derimot er jeg enig i det klassiske utsagnet: «Jeg liker Jesus, men jeg liker ikke alltid bakkemannskapet hans!» Jeg går på ingen måte til kamp mot Bibelens grunnsannheter eller mot Gud, men jeg tar et oppgjør med enkelte menneskers fortolkning og forvrengning av budskapet. Det jeg skriver om er verke kjetteri eller blasfemi.

 

Protest kristendom

En form for hovedartikkel er artikkelen med tittel “Protest mot enkelte former for kristendom”, som igjen består av følgende underpunkter/underavsnitt hvor diverse kritikk rettes:

Blant annet har jeg korrigert og føyet til litt rundt Kristen Koalisjon Norge (KKN) og Jan-Aage Torp, som presenterer en del tanker og holdninger som slettes ikke alle kristne kan stå inne for.

Andre artikler som jeg i den senere tid har gjort korrigeringer og utvidelser av:

Takket være lenke fra Levi Fragell har artikkelen “De ‘frafalne’ og ‘brente’ kristne” hatt et oppsving i besøkstall.

En gledelig nyhet mars 2018 er at TV Visjon Norge-kritikeren Helene Harepus – @smultringer – er tilbake! Konto-suspenderingen er opphevet!

Nye innlegg innenfor kategorien protest kristendom blir ikke publisert hver dag, uke eller måned her i bloggen. Det kan gå en del tid mellom hvert nye innlegg. Derimot finner det stadig sted mindre justeringer og forbedringer i tidligere publiserte innlegg.

Se eventuelt også https://protest.brr.no/ for oversikt over andre sentrale protest kristendom-artikler.

Enkelte protest kristendom-innlegg har blitt “lenket opp” av https://kristenbloggere.no/

Kristenbloggere.no

 




Skammer vi oss over evangeliet?

Himmel, fjell og kors

Enkelte vil muligens kalle meg en liberal kristen. Jeg kjøper ikke hele pakken til såkalte konservative kristne eller Bibeltro kristne med alle deres lovbud, regler og ufravikelige fortolkninger av den eneste rette vei. Likevel er det et område jeg IKKE på noen som helst måte ønsker å gå på kompromiss på:

  • Frelsesbudskapet i Bibelen om Jesus.

Jeg skammer meg ikke over evangeliet, Jesus eller Bibelens Gud (den treenige Gud). Dette er meget sentral deler i troen vår.

Jeg får ofte inntrykk av et enkelte skjemmes over både Jesus og evangeliet. Skammer vi oss, er vi flaue over det vi tror på? Muligens er enkelte kristne litt redd for Jesus? Alt skal være så hipt og kult, og man blir redd for å presentere et klart Jesus-budskap.

Jeg har hørt enkelte taler som jeg vil kalle totalt meningsløse. De har helt manglet Jesus-fokus, eller de har pakket hele Jesus inn i bomull og gjort han helt tannløse. Alt blir så rundt i kantene i redselen for å støte noen. Lavterskel kan være fint og flott, men det kan bli FOR lavterskel. Barnet, eller Jesus da, skylles ut med badevannet. Det blir liten plass igjen for Gud og Jesus.

“For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.” (Rom. 1, 16-17, kilde Bibel.no.)

 

Enkelte arrangementer som finner sted i kristen regi er også svært tannløse. Man merker knapt at en kristen organisasjon står bak. Ofte er man redde for andakter med et klart budskap og bruk av Gudsord. Alt som minner om det kristne er tonet ned. Det blir mer kultur, underholdning, sosiale koseklubber eller fritidsklubber enn reell trosutøvelse.

Som tidligere skrevet her i bloggen: Det kan bli for mye scenekirke.

Kristne er kalt til å være lys og salt i verden. Vi skal misjonere og fortelle andre om Jesus. Samtidig kan vi selvsagt ha det kjekt med sosiale aktiviteter, men det bør likevel være litt plass til et klart budskap og Jesus-fokus. Behovet for rene sosiale koseklubber eller fritidsklubber samt kultur og underholdning kan vi få dekket andre steder enn i kristen regi.

En unik mulighet kirka f. eks. har til å få presentert budskapet er på julegudstjenestene. Spesielt på juleaften er det mange som oppsøker kirkene. Selv har jeg blitt ganske så provosert etter å ha deltatt på noen slike gudstjenester. Jeg har opplevd prester som gjennom hele talen sin bare er opptatt av juleklisjeer med gaver, julestemning, julemat, julepynt, verdslige skikker osv. Det er tilnærmet ingen plass for Jesus-barnet og resten av juleevangeliet. For en sløsing med muligheten for å få delt et Gudsord med mange som normalt sett ikke oppsøker kirkene.

Et annet tegn i tiden er alle kristne organisasjoner som skifter navn. De kutter ut “kirke”, “misjon” eller “kristen” fra navnene. Inn kommer intetsigende logoer og meningsløse navn som slettes ikke gir assosiasjoner til noe kristent. F. eks. er det få organisasjoner som velger å videreføre logoer med korset i. Feigt (og kommersielt), kaller jeg dette!

Spesielt i konservative bedehusmiljøer er det enkelte som gjør fint lite selv når det gjelder misjon og forkynnelse. Deres unnskyldning er at de venter på nok frimodighet. Først må man bli fylt opp med frimodighet og mot for å kunne gå ut for å gjøre noe for Gud, og det kan gå årevis med dette fokuset.

Det har kommet fram til at det er grunn til å hevde at kirken ikke fullt ut tror på sitt eget budskap, noe som er et stort kommunikasjonsmessig problem.

Jeg understreker for sikkerhetsskyld følgende: Jeg støtter IKKE svovelforkynnelse, mørkemannskristendom eller konservativ kristendom der loviskheten med menneskebud, regler og vedtatte sannheter råder. Jeg støtter heller ikke ekstrem karismatikk der jakten på store åndelige opplevelser overskygger alt annet og hvor enkelte predikanter dyrkes som guder. Jeg er og blir en kritisk kristen.

Jeg skammer meg ikke over evangeliet eller over Jesus og resten av treenigheten. Det er ingen grunn til å pakke dette inn i bomull eller på andre måter gjøre det utydelig.

Lenker




Småskeptisk til Hillsong Norway

Konsert og scene

Ja, jeg er småskeptisk til Hillsong Norway.

Jeg har en artikkel her i bloggen med tittelen “Protest mot enkelte former for kristendom”. Denne er pr. dags dato på hele 26 sider (ved utskrift). En ulempe med en slik stor og omfattende samleartikkel er at gode enkeltsaker drukner i mengden.

I denne artikkelen du nå leser tenkte jeg å “minne” om det jeg har skrevet om Hillsong Norway. Mai 2017 ble det annonsert at pinsemenighetene i Intro-nettverket blir en del av Hillsong Church. Menighetsnettverket Hillsong har sitt utspring fra Australia, og de har opplevd stor vekst de senere år. Også mot Hillsong har jeg (selvsagt) noen småskeptiske ankepunkter å komme med.

Noen av ankepunktene jeg har mot nettverket er: Ensporet fokus på lovsang, litt vel konsertpreget scenekirke, usunn eller i hvert fall ukjente teologi, minner litt vel mye om en blankpolert og kommersiell pengemaskin og jeg er noe skeptisk til menighetsnettverkets organisering (mye makt til få personer).

Januar 2019 “stormer” det litt rundt den norske hovedpastoren i Hillsong Norway – Jostein Krogedal. Det har blitt registrert et tyvetalls varslinger på ham og hans lederstil. Det hevdes at han bidrar til å skape en fryktkultur, hvor han blant annet nyttiggjør seg av stygge hersketeknikker m. m.

Full argumentasjonsrekke er tilgjengelig i tidligere nevnte protest-artikkel og underpunktet Hillsong Norway.




Brente kristne

Bål og kors

I en periode var det en del fokus rundt temaet “brente kristne”. Selv publiserte jeg artikkelen “De “frafalne” og “brente” kristne” her i bloggen mens det stormet som verst. “Beklageligvis” går verden videre, og tidligere tema blir glemt og forlatt. Andre saker kommer i stedet opp på dagsordenen.

Dette med brente kristne anser jeg som et svært sentralt tema som ikke fortjener å havne i glemselens hav. Det er fortsatt et viktig tema og bør strengt tatt aldri tas av plakaten så lenge som det finnes ofre. Et visst fokus bør rettes mot temaet med jevne mellomrom selv om selvsagt også andre temaer kommer til og får sin del av oppmerksomheten.

Muligens er Norges største menigheter “de frafalne” samt “sofamenigheten”/”sofakirken”. En god del har havnet opp her pga. uheldige opplevelser innenfor kristen regi. De har havnet inn i det gode selskap med andre “brente” kristne.

For min del har jeg konkludert at for å beholde troen kan det i enkelte tilfeller være vel så smart å stå på utsiden av menighetslivet enn å være del av en usunn menighet og forkynnelse. Menighetsliv bør ikke bidra til at man mister seg selv eller blir tvunget inn i ting som en ikke kan stå inne for. Det bør ikke være nødvendig å gå på kompromiss med seg selv og sin egen integritet for å kunne tilhøre en menighet eller fellesskap.

Det er mange årsaker til at enkelte kristne havner opp som “brente” eller utbrente kristne. Noen faktorer kan være forhold slik som:

  • Små muligheter for kritikk og oppgjør, og ikke rom for spørsmål og kritisk tenkning.
  • Ikke rom for å være seg selv, livsglede som ikke får utfolde seg.
  • Maktmisbruk og hersketeknikk fra ledelsen, hvor de styrer den enkeltes hverdagsliv på detaljnivå uten rom for at det enkelte medlem kan tenker og mener noe selv.
  • Det spilles på samvittigheten, og støttespillerne blir manipulert til å adlyde blindt. Å tenke selv eller å stille kritiske spørsmål til teologien eller ledelsen er nesten uhørt og umulig.
  • Lederne og/eller pastor i usunne menigheter er gjerne av den karismatiske ledertypen. De er selgertyper som klarer å overbevise andre, de får folk med seg på galskapen.
  • Angst og psykiske knekker kan oppstå som følge av blant annet skremmende forkynnelse (fortapelsen, dommedag, himmel på jord med stor lykke og fravær av sykdom for dem som tror “nok”/”rett” m. m.).
  • Samvittigheter som ble påført sår fordi man ikke strekker til pga. OPPLEVDE forventninger fra Gud, ledelse og andre kristne.
  • Visjonene til en menighet og/eller menighetsleder kan bli for store og “tunge” å bære. Visjonene og målene kan være urealistiske, og strevet for å nå dem kan være utmattende.
  • Ikke tilstrekkelig rom for åpenhet, demokrati og ytringsfrihet. Sensur og bagatellisering/ignorering kan forekomme.
  • Lav takhøyde.
  • Liten toleranse for annerledestenkende.
  • Alt åndeliggjøres. Valgene til menighetene begrunnes gjerne i profetier og påståtte “direkte” befalinger fra Gud. Gjør det ekstremt vanskelig å gå imot vedtakene, da ingen vil bli beskyldt for å motarbeide Guds vei og den rette tro/lære.
  • Usunn dyrking av Bibeltroskap og forvridd forkynnelse (vranglære). En del tolkes alt for bokstavelig, andre ting vektlegges ikke.
  • Enkelte går så langt og hevder at lederskapet til forsamlingen er direkte innsatt av Gud, som igjen gjør det vanskelig å framsette kritikk da det oppfattes som direkte angrep mot Gud selv.
  • Det har vist seg at enkelte menigheter og ledelse slettes ikke vil ta innover seg problemstillingene rundt “brente” kristne. Ties i hel, latterliggjøres eller bagatelliseres.
  • Dobbeltmoral.

Hvis man “plutselig” av en eller annen grunn får en oppvåkning og ser galskapen i punktene nevnt ovenfor kan noen og enhver gå på en smell. Store skuffelser kan inntreffe, og man kan møte på den “berømte veggen”. Noen tar helt avstand fra alt som har med kristen tro å gjøre (frafalne). Hvorfor var jeg så lettlurt? Hvorfor ble jeg med på galskapen? Hvordan kunne jeg? Mange spørsmål kan stilles.

(Punktene og drøftelsen ovenfor er også tatt med i min andre artikkel om “De ‘frafalne’ og ‘brente’ kristne”.)

Som jeg har skrevet før her i bloggen:

Jeg har ikke problemer med Bibelen eller den treenige Gud (Faderen, Sønnen og Den hellige ånd) i seg selv. Derimot er jeg enig i det klassiske utsagnet: “Jeg liker Jesus, men jeg liker ikke alltid bakkemannskapet hans!” Jeg går på ingen måte til kamp mot Bibelens grunnsannheter eller mot Gud, men jeg tar et oppgjør med enkelte menneskers fortolkning og forvrengning av budskapet.

 

I starten da fokus for alvor ble rettet mot temaet “brente kristne” ble mye oppmerksomhet gitt karismatiske miljøer. Det er nok også tilsvarende problemer i alle slags kristne miljøer, også i konservative lutherske forsamlinger.

Dette med “brente” kristne er stadig et dagsaktuelt og høyaktuelt tema. Problemene er ikke et tilbakelagt stadium. Personlig forstår jeg ikke helt at landets menigheter har “råd” til å la så mange bli værende på utsiden tilhørende “de frafalne” samt “sofamenigheten”/”sofakirken”. Mange dyktige ressurspersoner er utestengt fra “det gode selskap”. Noen innrømmelser og litt omlegging av tankesettet i enkelte av landets menigheter kunne ha betydd en stor forskjell for mange mennesker!

Se også mitt innlegg “De “frafalne” og “brente” kristne” her i bloggen.




Tror ikke på samme Gud som de konservative kristne

Menighet

Tror alle vi kristne virkelig på den ene og samme Guden? Jeg har for lengst begynt å tvile på dette, og jeg er tilbøyelig til å svare nei. Min proklamasjon (hypotese) er i hvert fall: Jeg tror IKKE på den samme “guden” som enkelte konservative kristne tror på, og jeg tror heller ikke på den “guden” som ekstreme karismatikere dyrker.

Den “guden” som enkelte konservative kristne formidler framstår for meg som en lunefull ustabil psykopat av en gud, alltid klar til å dømme oss mennesker for alle små feiltrinn som utføres. Masse regler må følges og etterleves for å være en god kristen. Ingen nåde der i gården. En slik gud – “Gud” med liten g – vil ikke jeg ha noen befatning med, og jeg tror ikke på en slik gud. Denne formen for religion og religiøsitet står jeg gladelig over.

En mer korrekt overskrift til denne artikkelen kunne muligens ha vært: Jeg tror ikke på den samme guden som enkelte andre kristne tror på.

Generelt – den gamle og den nye pakt

Vi møter spesielt i det gamle testamentet (GT) i Bibelen en til tider hevngjerrig, vredens og dommens Gud. Krig, drap og dom omtales, hvor Gud til tider grep inn med forferdelige tiltak (utslettelse og død). Han druknet til og med mye av jorda og dens innhold med den store oversvømmelsen kalt syndefloden, hvor kun dem i Noahs ark overlevde.

Vi møter i samme bok, og da spesielt i det nye testamentet (NT), en Gud som er kjærlig, barmhjertig, nådig, tålmodig, rettferdig og rik på miskunn og sannhet. Enkelte kristne gjør sitt beste for å “skjule” Guds gode og positive sider, og i stedet fokuseres det alt for mye på dom, synd og dommedag.

Vi kristne lever i den nye pakt opprettet mellom Gud og oss mennesker – via Jesus. Jeg velger å tro (min tro) at Gud i hovedsak har gode tanker for oss mennesker, og at hans vrede ikke har noen stor plass i den nye pakt. Via Jesus sitt frelsesverk kan vi få tilgivelse for våre synder, og helt gratis av nåde uten at vi har gjort oss fortjent til det kan troen og frelsen tas imot. Eget kav eller alle våre forsøk på å leve prektige liv fører ikke til noe som helst.

Sær tro medfører ikke noen god markedsføring og innsalg av kristentroen. Overdreven Bibeltroskap vil i liten grad appellere til ikke-troende, da det presenteres en ustabil, gretten og dømmende “Gud” som farer med løgn og falske lovnader.

Konservative kristne og deres gud og tro

Ekstreme konservative kristne opplever jeg som svært dømmende og sneversynte som dyrker en uberegnelige Gud. Masse menneskebud og leveregler styrer den enkeltes liv. Dessuten finnes det lister med rangering av mindre og større synder. Utvalgte synder er større enn andre, og den største synden over alle er homofili tett fulgt av abort.

En del konservative kristne oppfører seg om fariseere og skriftlærde, dvs. som hyklere. Leveregler blir framsatt og (delvis) fulgt. Nåde dem som ikke lever etter disse reglene. Disse blir behørig dømt av konservativ kristen-mobben.

Kors og Bibel, illustrasjon hentet fra Christian Art.

I debatter framvises ekstrem “dømming” av liberale kristne, og selv har de svært stor tro på å ha funnet den eneste rette lære. De er belærende mot andre og påberoper seg den eneste sanne tro.

Motstandere blir kneblet av deres maktspråk. De påstår at andre som ikke tenker likt som de selv misbruker Guds navn og vil gå fortapt. De påstår å ha eneretten (monopol) på den korrekte og aksepterte fortolkning av Bibelen. De påstår å være rettroende, bokstavtro eller Bibeltro, hvor de tror at de klarer å lese Bibelen objektivt uten å tolke den.

Synder graderes, hvor homofili er den største synd. Å tro på en Gud som først skapte mennesker med homofil/likekjønnet legning for så å dømme dem til død og pine for å leve ut sin kjærlighet; Nei, en slik Gud vil jeg ikke tro på.

Det er ikke ekstreme konservative kristne sin oppgave å avgjøre om slike som meg er kristne nok eller å dele kristne i A- og B-lag. Denne dømmingen vil jeg ha meg frabedt. Dette er og blir Guds oppgave.

En del pietistiske bedehusmiljøer kan oppfattes som ganske så dobbeltmoralske. Dessuten er det ofte helt greit i slike miljøer med masse dømming og baktalelse av andre med-kristne. Sladderen, inkludert ondsinnet sladder,  har ofte gode kår i slike miljøer. Ingen tar oppgjør med slike forhold samt dyrking av mammon (pengebegjær).

Konservative kristne er gjerne opptatt av forhold slik som Moseloven (den gamle pakt), synd, frafall, avkristning, Israel, dommedag, loviskhet med leveregler og menneskebud, fordømmende forkynnelse og selvgjort fromhet. Homofili oppfattes gjerne som den optimale synd. Det er vel heller ikke helt uvanlig at enkelte av de konservative kristne har en stereotyp form for islamofobi. Fremmedfrykt og rasisme er visstnok helt ok i deres verden, og likeså er det visstnok et “must” å være politisk blå. Høyrepolitikk (borgerlig politikk) til sære partier som Partiet De Kristne (PDK) er tingen, eller til nød er visstnok KrF (Kristelig folkeparti) eller FrP (Fremskrittspartiet) godkjente partier.

Politikere og kristen tro

I forbindelse med valgkamper skal enkelte politikere overgå hverandre i å være opptatt med kristne verdier, vår kristne kulturarv og å generelt være positive til den kristne troen og kristen virksomhet. Noen av dem hevder også at de selv er kristne.

Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet (FrP) har f. eks. blitt kjent for sitt fokus på kristne verdier og at hun går med farmor-korset. Hun har vel også uttrykt at hun anser seg som en troende. Jeg skal IKKE dømme om hun er kristen eller ei. Det er ikke min oppgave!

Politikken hun er med på å fronte minner lite om kristelighet. Politikken er umenneskelig og inhuman mot enkelte grupper (asyl-/innvandring), kald, nører opp under hat og med konsekvens at det blir splid, splittelser og polarisering. Praktiseringen av kristendommen og et kristent sinnelag i politikken står til stryk fra den dama.

 

Jeg nevnte så vidt Israel. Etter mitt syn kan man være en god kristen selv om man ikke dyrker landet Israel som en annen gud. Selv som kristen må det være lov til å være kritisk og skeptisk til politikken som føres av det sekulære landet eller staten Israel.

Utbrodering og fokusering på synd, dom og død har jeg lite sans for. Å prøve å skremme folk inn i Guds rike er ikke den optimale framgangsmåten. Man bør bli frelst av lyst og glede, og ikke basert på trusler om Guds straffedom, skremmende forkynnelse om endetid, fortapelse, evig pine med svovel og flammer og dommedag. Alskens konspirasjonsteorier med “kristent” fortegn gagner heller ikke rikets sak.

Strengt tatt er ofte forskjellen mellom ekstreme konservative kristne og ekstreme karismatisk kristne (ekstrem karismatikk) ikke all verdens stor. De karismatiske er mer fokusert på åndelige opplevelser, tienden og andre uttrykksformer (“moderne” møtestil) enn tradisjonelle konservative kristne, men ellers er det mye likt. Jeg er også her i tvil på om jeg tror på den samme Guden som ekstreme karismatikere tror på.

Ekstreme karismatikere og deres gud og tro

En del av dem som er ekstreme karismatikere er alt for opptatt av den hellige ånd, overåndelige opplevelser og den enkeltes personlige følelser og opplevelser med Gud. Det blir rett og slett en noe vel egoistiske tro med stadig søken etter nye og store opplevelser og happeninger.

Ofte kreves det voksendåp eller troens dåp for å kunne bli medregnet i det gode selskap. I tillegg til dåp i vann er de ofte i slike miljøer svært opptatt av å bli åndsdøpt. Og åndsdåpen blir f. eks. manifestert i form av tungetale. Hele denne pakka passer ikke for meg som barnedøpt og fornøyd med det.

Møtestilen er også ofte fremmed og upassende for meg. Det kan bli alt for mye sceneshow, sirkus og baluba i slike sammenhenger. Jeg tror ikke Gud er tunghørt og trenger at vi roper og skriker for å påkalle hans oppmerksomhet.

Teologien: En del av disse forsamlingene får på besøk tvilsomme utenlandske forkynnere, type pengepredikanter og dyrkere av herlighetsteologi. Også dette er jeg svært skeptisk til.

Etter mitt syn blir ekstreme karismatikere for opptatt av det åndelige og overnaturlige. Deres form for åndsdøpt manifestert ut i tungetale er visstnok et “must” for å kunne kalle seg skikkelig kristen innenfor enkelte av disse miljøene. Jakten på store åndelige personlige opplevelser går på bekostning av det sentrale i troen.

Velstandsforkynnere har innført mye farlig og feilaktig teologi som jeg ikke kan støtte. F. eks. er det ikke uvanlig å høre det forkynt om velsignelse og frelse mot betaling. Hvis man bare “sår rett” (gir nok penger til de rette formålene) og tror rett loves det av enkelte falske profeter et problemfritt jordisk liv med materiell velstand og god helse. Til tross for hva slike forkynnere måtte hevde: Bibelen gir INGEN garantier for himmel på jord eller et problemfritt jordisk liv for rettroende som er rause med sine gaver/offer til kristen virksomhet.

Slike miljøer framstiller ofte gud som en kraft som stadig er i pengemangel og er pengelens. Noen veldig maste kollekttaler kan bli avholdt, og nåde den som ikke gir tienden til menigheten sin. Gud hater jo gniere må en vite.

Det advares i Bibelen mot falske profeter og forkynnere. Slike falske profeter finnes det allerede i hopetall. De har ofte sin personlige agenda vel så mye som Guds rikes sak. De er opportunister og meler sin egen kake, samtidig med at lettlurte kristne støttespillere blir dratt med i deres manipulerende og kyniske spill.

Det jeg anser som viktig å fokusere på innenfor kristendommen er faktorer slik som:

  • Nådebudskapet (den nye pakt)
  • Guds kjærlighet og godhet
  • Jesus og innholdet i evangeliene
  • Troen på den treenige Gud

Det er slettes ikke nødvendig å gjøre budskapet mer komplisert med mange menneskeskapte konstruksjoner i tillegg. Jeg tror at man kan bli frelst av tro og nåde alene, og ikke basert på gjerningene man gjør. Nei takk til dømming, moralisme, leveregler og menneskebud.

Jeg synes dåp i seg selv er en fin ting, men dåpssynet er irrelevant for frelsen. Det er plass til både barnedøpte, voksendøpte og ikke-døpte i himmelen. Krangler og diskusjoner om barnedåp eller troens dåp er det korrekte engasjerer ikke meg.

Bakgrunn

Grunnen til at jeg endte opp med å skrive denne artikkelen har med debatter som verserer på Dagensdebatt (avisen Dagen) og Verdidebatt (avisen Vårt Land). Støtt og stadig ser jeg konservative kristne som hever sin røst og sier at vi andre ikke er kristne nok. Jeg begynner rett og slett å bli MØKKA lei av deres dømmende og hersende holdning med oss annerledestenkende. Hatet og dømmingen som enkelte kristne framviser overfor dem som ikke deler deres teologiske syn 100 % er ganske så skremmende.

Nå kan muligens denne artikkelen oppleves som noe dømmende overfor de konservative kristne. Det har blitt litt slik for meg at nok er nok. Dråpen som fikk begeret til å renne over er for lang tid siden skjenket slik jeg ser det. Jeg klarer ikke å bare sitte her og finne meg i maktkampen og hersketeknikkene fra de konservative kristne.

Saken over alle saker, homofili-saken igjen

  • Pastor Hans Reite i Nytt Livs Senter (NLS) i Ørsta er på krigssti (november 2017).
  • Han vil ikke ha og tar sterk avstand fra planene om en Pride Parade i Volda mai 2018.
  • De homofile og lesbiske kan drive med sitt i det skjulte, men ikke stå fram med en parade for å profilere levesettet sitt.
  • Redd for at de homofile vil kapre ungdommer fra Volda. (Egen kommentar: Akkurat som om dette å være “skeiv” smitter..)
  • Også redd for at paraden skal kalle ned forbanning over bygdene slik det skjedde i Sodoma og Gomorra.  Et homofilt levesett er visstnok så motbydelig for Gud at han vil straffe det. (Egen kommentar: En slik hevnlystig, ustabil og kalkulerende “gud” tror ikke jeg på!)
  • Han er redd for at velsignelsen blir tatt bort når en “forlater” Gud.
  • Han påstår at ingen er skapt som homofile eller lesbiske. Synd, miljø og påvirkning ligger bak påstår han.
  • Landbruksminister Jon Georg Dale (Frp) som opprinnelig kommer frå Volda har tatt til motmæle. Han sier at hans Gud er mindre fordomsfull enn pastoren sin “gud”. Utspillet til menighetslederen oppleves som en fordømming av de som velger å leve annerledes enn pastoren.
  • Reite sitt flåsete svar er at han har studert Bibelen i 45 år og synes Dale heller kan holde seg til å være landbruksminister. Pastoren påstår at han har bedre greie på Bibelen enn landbruksministeren, og poengterer at han har fått mange støtteerklæringer på sitt utspill. Min kommentar: ELENDIG forsøk på bruk av hersketeknikk!
  • Reite sier at det trenges en ny reformasjon. Ifølge ham er det alvorlig når kirka m. m. har gått imot Guds ord og åpnet opp for homofile.
  • Svovelforkynnelse og fordømmende mørkemannskristendom som nevnte pastor forkynner tar jeg sterk avstand fra!

Les mer om saken: NRK Møre og Romsdal: Kastar seg inn i homostrid i heimkommunen og TV2 Nyheter: Landbruksministeren tar oppgjør med homokritisk pastor.

Regnbueflagget

Regnbueflagget (“homoflagget”), et verdenskjent symbol for rettighetene og frigjøringskampen for LHBT-personer.

Jeg er møkka lei av enkelte kristnes fordommer og trakassering mot LBHTI-miljøet (lesbiske, bifile, homofile, transpersoner og interseksualitet). Hvem har satt oss kristne til overdommere over personer med slike legninger? Kan de ikke få fred og bli behandlet som like normale som heterofile, også i kristne sammenhenger? (Selv er jeg IKKE homofil, men jeg støtter deres kamp for kjærligheten.)

Oppdatering: “Bygde-pride” har blitt arrangert med stor suksess i Volda mai 2018. Pastor Hans Reite var visstnok på reise Israel mens arrangementet gikk av stabelen og fikk dermed ikke stukket kjepper i hjulet på markeringen.

 

Avslutning

Ja, jeg er en kristen og har min tro. Imidlertid ser det ut for at jeg tror på en helt annen Gud enn den de ekstreme konservative kristne tror på eller guden som ekstrem-karismatikerne dyrker. Jeg ønsker ikke å ha noe å gjøre med en lunefull ustabil og dømmende Gud med psykopatiske trekk. Ja til Jesus og evangeliet, nei til de konservative kristne sin Gud som bare er opptatt av å dømme mennesker og etterlevelse av masse menneskebud og regler.

Lenker til utvalgte egne tidligere publiserte artikler innenfor kategori protest kristendom:

En sentral inspirasjonskilde til denne artikkelen er diverse innlegg i bloggen Davids liv – David Åleskjær sin blogg.




Pinse, den glemte høytid?

Pinse

I forbindelse med at det er klart for pinse drar jeg fram igjen denne tidligere publiserte artikkelen bestående av noen pinsetanker og refleksjoner:

Undersøkelser og skriverier i media har flere ganger fått fram i lyset hvor lite folk flest vet om pinse. Tydeligvis har vi kristne gjort en meget dårlig jobb med å markedsføre pinsehøytiden og hva den innebærer / betyr. For mange er pinse bare langhelg og fri fra jobb. Det blir litt sånt: “Nå feirer vi pinse, selv om ingen av oss aner hvorfor.”

Ifølge Den norske kirke er pinsens innhold blant annet følgende:

  • Pinse er den tredje av de store høytidene i den kristne kirke.
  • Den feires alltid 50 dager etter påske.
  • Ordet pinse kommer av det greske ord “pentekoste”, som betyr den femtiende, noe som gir mening når man husker at pinse feires 50 dager etter påske.
  • Pinsen er festen som markerer at Den hellige ånd ble sendt til disiplene.
  • De første menighetene har sitt utspring i pinsebegivenheten.
  • Derfor kaller mange også pinsedagen for kirkens fødselsdag.
  • Den hellige ånd er Guds ånd – den tredje personen i guddommen.
  • Den hellige ånd er Guds talsmann her på jorda.

Apg 2, 2-4 i Bibelen lyder: “Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.”

Noen trodde riktignok at disiplene var fulle / beruset på alkohol: “Men noen gjorde narr av dem og sa: ‘De har drukket seg fulle på søt vin.'” (Apg. 2, 13).

Og når jeg først er i gang med sitater fra Bibelen kommer det to til som omhandler den hellige ånd:

  • “Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.” (Apg. 1, 8)
  • “Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.” (Joh. 14, 26)

Den hellige ånd (DHÅ) er en del av den treenige Gud sammen med faderen og sønnen (Jesus Messias). Den hellige ånd ble sendt til jorden som talsmann i stedet for Jesus etter at han “for til himmels” på Kristi himmelfartsdag.

Treenigheten (Gud, Jesus, Den hellige ånd)

På pinsedagen fant språkunderet sted for nesten 2000 år siden. Disiplene fikk kraft fra den hellige ånd og begynte med stor frimodighet å forkynne det kristne budskap. Plutselig snakket og forkynte de på mange forskjellige språk som de i utgangspunktet ikke kunne. Pinsen var opprinnelig en jødisk høstfest, med mange jøder som kom valfartende til Jerusalem fra hele verden. Dette at den hellige ånd gjorde disiplene i stand til å snakke på mange ulike fremmede språk gjorde det mulig for alle de utenlandske jødene til å forstå hva disiplene sa der og da. Betimelig og praktisk med språkunderet! Dessuten ble de første menigheter og misjonsarbeid startet. Ca. 3.000 personer kom til tro på at Jesus er Guds Sønn.

Den Hellige Ånd hjelper oss til å tro, og Den Hellige Ånd gjør Guds ord levende for den enkelte troende. Den hellige ånds oppgaver er blant annet å overbevise, veilede, tale, lære, styrke, hjelpe, forkynne, herliggjøre og å gi oss kraft. Alle troende har fått Guds ånd i gave, og den er ikke forbeholdt bare prester, “sterkttroende” eller karismatiske pinsevenner. Den hellige ånd har tatt bolig inni oss, både hos “jøder og hedninger”. Guds Ånd har altså sin bolig og tilholdssted hos troende mennesker.

Noe av årsaken til at pinse blir forbigått i stillhet kan nok ha sammenheng med at det ikke er så lett å forstå høytidens innhold. Dette med den hellige ånd, ildtunger som kom ned og satte seg på disiplene, talsmann, tungetale, tegn, undere, nådegaver osv. er noe abstrakt. Den hellige ånd kan ikke sees med det blotte øye, men noen ganger kan resultatene etter ånden merkes av de “innvidde”. Dette er et noe vanskelig, usannsynlig og fremmed budskap å forholde seg til. Pinsen er muligens den mest mystiske, abstrakte, usynlige og uhåndgripelige av de kristne høytidene.

Pinse er en noe pedagogisk vanskelig høytid å få formidlet til landets befolkning. Å få formidlet innholdet og budskapet på en forståelig måte som den vanlige nordmann kan forstå og “kjøpe” er ikke helt rett fram. Mange vil nok fortsette med å se på pinse som ren overtro. Mange sier at de langt der inne har sin barnetro, men jeg tror nok at også blant alle disse er pinse noe ukjent og fjernt.

Pinse: Disiplene får den hellige ånd

 

Våren 2019 så jeg en episode av spørreprogrammet “Huskestue” på TV2. I episoden (sesong 5, episode 10) jeg tenker på var et av temaene Bibelen, og de var blant annet innom pinse. Det var virkelig begredelige svar rundt hvorfor man feirer pinse. De var ikke i nærheten av sannheten, da de rotet med noe som hadde med Jesus å gjøre i stedet for å koble pinse opp mot den hellige ånd.

På engelsk bruker de av og til uttrykket “Holy Ghost” om den hellige ånd. Med direkte ord-til-ord oversettelse til norsk blir dette noe sånt som hellig spøkelse. Muligens den hellige ånd er såpass mystiske i vår kristentro at den likner på et spøkelse (paranormale skapning, går igjen). På engelsk bruker de forresten også “Holy Spirit” om ånden.

I bloggen “Hilde Enjoying everyday life” er det en artikkel med tittelen “Det vi ikke ser. Hun som blogger sammenlikner den hellige ånd med radiobølger. Man kan ikke se den hellige ånd med det blotte øyet på samme måte som vi heller ikke ser de usynlige radiobølgene, men man kan merke, kjenne og erfare at begge disse tingene finnes. Radiobølgene i form av lyd i radioen, mens den hellige ånds nærvær kan kjennes hvis man ønsker det og åpner opp for det.

Pinse: Due og ild, symboler på pinse og den hellige ånd.

Budskapet rundt den hellige ånd og pinse er absolutt sentralt innenfor kristendommen. Pinse er like viktig for oss lutheranere som for pinsevennene. Den hellige ånd, talsmannen, som kom i pinse er et “must” og en nødvendighet for å kunne være en kristen.

Til tider har nok også pinsevenner og andre karismatiske bevegelser gjort pinsebudskapet en bjørnetjeneste. Deres sterke fokus på “ekstreme” nådegaver, åndsopplevelser, helbredelser, profetier, tungetale og andre åndelige gaver kan virke litt fremmed og skremmende for utenforstående. På mange måter har de karismatiske kristne beklageligvis fått tilnærmet enerett (monopol) på hele pinsebegrepet og pinsemarkeringen.

Alle troende kristne har fått del i Den Hellige Ånd (DHÅ). Troende har “blitt født på nytt” og har fått DHÅ i seg. DHÅ bidrar til forvandling og til å gjøre vår tro levende. Han er talsmannen som åpenbarer og tar bort sløret. DHÅ vitner om at du er Guds barn og han går i forbønn for oss. Han viser deg hva som er synd. DHÅ er den som gir liv. Kilde: Kristenbloggen: Spørsmål: Har alle kristne Den Hellige Ånd?

Et noe større stridstema er åndsdøpt. Ifølge en del karismatiske kristne er det håndfaste beviset på at en person er åndsdåp at vedkommende taler i tunger. Personlig tror jeg at alle troende kristne er åndsdøpte eller fylt av ånden/åndsfylte. Kilde: Jesusnett: Hva er det å bli åndsdøpt?

Når feires pinse?

Ifølge Wikipedia: “Første pinsedag er alltid 49 dager (syvende søndag) etter påskedagen. I de vestlige kirkene er den tidligst mulige datoen for pinsen 10. mai, den senest mulige er 13. juni.”

Første pinsedag:

  • År 2019: 9. juni
  • År 2020: 31. mai
  • År 2021: 23. mai
  • År 2022: 5. juni

Kilde: Wikipedia: Pinse.

 

Kalender juni 2019:

Kalender juni 2019

Kalender juni 2019. Pinseaften 8., 1. pinsedag 9. og 2. pinsedag 10. juni. Kilde: https://www.timeanddate.no/kalender/

 

Hva hadde troen og kristendommen vært uten pinse? Der henter jeg hjelp fra Davids blogg hvor han i forbindelse med pinse 2017 blant annet skrev:

Uten Ånden, har vi ikke annet å tilby enn litt halvtam morallære og noen “dølle” (kjedelige, teite, gammeldagse og tørre) tradisjoner.

 

Jeg er fullt klar over at ikke alle i vårt land har en kristen tro. Likevel synes jeg at det er naturlig å ha såpass mye kultur- og historieinnsikt til at man vet hvorfor pinse finnes som en høytid. Mandag andre pinsedag er merket som en rød dag eller helligdag (fridag) i våre kalendere. I tillegg har vi pinseaften (lørdag) og 1. pinsedag (søndag) da i tillegg til nevnte 2. pinsedag (mandag). Selv synes jeg det er viktig og ønskelig å få beholde slik som 2. pinsedag som rød dag i kalenderen. Det er verdt å minne og å markere pinsen og dens kristne historiske innhold.

Ifølge Den Norske Israelsmisjon kan f. eks. pinse hjemme feires på følgende måter:

  • Pynt i huset med blomster plukket av barna
  • Tenn to lys og be om velsignelse over pinsehelga
  • Velsign barna
  • Bak to loff til å svinge med
  • Ta fri fra arbeid og senk skuldrene
  • Jødiske retter knyttet til pinse – lag og spis
  • Plant et frukttre
  • Lesevake (med Bibeltekster) er kult!

Noe usikker på om alle disse forslagene vil gi meg en bedre “pinsestemning”. Imidlertid kan vel både lesing av Bibelen om det den skriver om pinse, bønn og refleksjoner over pinseunderet ha noe for seg. I praksis er jeg nok “redd” at det for min del blir mest avslapping og fri fra jobb.

Due, symbol for blant annet ånden.

Oppsummert: Pinse er 50 dager etter påske, feires til minne om at Jesus disipler fikk den hellige ånd (talsmannen). Senere har den hellige ånd “spredt” seg til alle kristne, og alle troende har fått del i denne kraften. Mange regner pinse som den kristne kirkes fødselsdag, da de første menigheter ble startet med utgangspunkt i pinseunderet. Pinse er en sentral høytid for alle som er troende kristne, ikke bare for pinsevenner. Også lutheranere tror på og regner med den hellige ånd.

Som det står i en av lenkene nedenfor: “Derfor er pinsen en høytid som på ingen måte fortjener å forbigås i stillhet. Den bør derimot feires med både brask og bram!” Venn av pinse bør man være som kristen, selv om man slettes ikke trenger å være en “ekte” pinsevenn (kirkesamfunnet).

Avsporing: Enda mer utrolig er at det finnes mange som ikke har den minste peiling på hvorfor vi feirer Kristi himmelfartsdag. Bare navnet på dagen burde røpe det meste! Se ellers tilsvarende artikler om jul, påske og Kristin himmelfartsdag under lenker.

Det er verdt å markere kristen pinse. God pinse!

Lenker:




Avkristning av Norge

Kirkebygg

Ofte hører man enkelte kristenledere som stønner og oier/akker seg over avkristningen og sekulariseringen av Norge. Ofte er det enkelte politikere eller politiske partier samt myndighetene for øvrig som gis skylda for avkristningen. Enkelte konspirasjonsteorier mot muslimer og den politiske venstresiden framsettes gjerne.

Selv er jeg enkelt og greit lei av de lettvinte forklaringene på hvorfor Norge blir avkristnet. Kanskje er det oss kristne det er noe galt med? Kanskje er det oss kristne som har det største ansvaret for å stoppe og å snu avkristningen? Kanskje må vi kristne begynne å virke og å fungere overfor landets ikke-kristne befolkning?

Det er vel liten tvil om at en avkristning og sekularisering har funnet sted de senere år. Så langt er jeg enig med framtredende kristenpersonligheter. Uenigheten oppstår når årsaken til avkristningen skal forklares samt virkemidlene for å motvirke avkristningen.

Noen ting som vel de fleste kan enes om er følgende:

Noe av grunnen til “avkristningen” kan selvsagt tillegges våre nye landsmenn. Asylsøkere, flyktninger, fremmedarbeidere etc. som ankommer Norge beholder normalt sett sin opprinnelige religion. Det skal litt til å få disse nyankomne til å ta imot det kristne budskapet (konvertitter) hvis de i utgangspunktet har en helt annen religiøs tro.

Vår store materialisme kan være en årsak. Vår rikdom gjør at vi strengt tatt ikke trenger noen Gud, i hvert fall ikke når våre jordiske liv går på skinner. Underholdning, velferdstilbud osv. kan stagge mange av de behovene som religion kan fylle.

Men så stopper enigheten opp!

Jeg synes det blir alt for lett å skylde på enkelte politiske partier, myndigheter, skole eller liberale kristne for å at kristentroens plass i samfunnet er på vikende front. Det er etter mitt syn heller vi kristne som må ta skylda. Vi har blitt “daffe” til å bruke de muligheter som livet gir oss til å få med oss nye personer på veien til himmelen.

Det moderne mennesket trenger ikke Gud, og vi er for opplyste til å tro på gammel overtro (les: Bibelen). Vi har har så høy velstand og har det så bra materielt sett at vi “nesten” ikke trenger noen Gud. Vitenskapen, legestanden og den praktiske politikken løser våre hverdagslige problemer.

Grunnloven har muligens blitt justert til å gi kristendommen en noe mindre sentral rolle enn i tidligere tider.

Greit nok har kristendommen fått mindre plass i det offentlige rom, inkludert i undervisningen på skolene. Imidlertid er ikke dette en utvikling som har skjedd over natta, og det blir alt for enkelt å legge all skyld på f. eks. Arbeiderpartiet. Allerede i min tid som elev i grunnskolen (1978-1987, 9 år) var kristendomsundervisningen til dels nedtonet og dårlig.

Vi har også de evinnelige diskusjonene hvert år om det er ok eller ei med skolegudstjenester i forbindelse med advent og jul, og i hvert fall hvis man prøver å gjøre dem tilnærmet obligatoriske. Der tenker jeg kirke og forkynnere til tider har litt seg selv å takke for “krigen”, gjennom at de ved tidligere anledninger til tider har gått litt vel langt med sin svovelforkynnelse og å stille elever på valg. Det som skjer i skoletiden bør ikke være for forkynnende og stille elever på valg etter mitt syn, uten at jeg velger å kalle dette for noen “avkristning”.

Likevel har vi fortsatt full ytrings- og religionsfrihet her i landet. Kristne forfølges ikke for sin tro etter ordets rette definisjon. Vårt handlingsrom er stort for å få spredt det kristne budskapet til landets befolkning. Vi som kaller oss kristne / troende må rett og slett virke i vår hverdag med å få forkynt og spredt evangeliet – og gjennom fremvising av ekte nestekjærlighet – innenfor de vide rammer man tross alt har.

Enkelte hevder at sosialismen og kommunismen er styggedommer, og at dette er idelogier som jobber mot kristendommen. Muligens er det fnugg av sannhet i dette, men det blir noe feil når Arbeiderpartiet dras for tungt inn i dette.

Hva Edvard Bull (Ap, 1920-tallet) eller andre har hevdet i tidligere tider er revnene likegyldig her og nå. Politikken pr. dags dato er den som teller, og der ser jeg ikke noe galt med forholdet mellom kristendom / tro og politikk på rød /rødgrønn side i nåværende politikk. La historie være historie, og vurder ting opp mot dagens situasjon og ikke basert på fordommer og gamle avdankede oppfatninger.

Fortsatt er det enkelte som hevder at Arbeiderpartiet og venstrevridd politikk er av det onde. Ofte argumenteres det med forhold slik som: Bidrar til avkristning, ødelegger tradisjonelle familiemønstre, er tilhengere av abort og godtar homofilt samliv. Selv forstår jeg meg ikke på resonnementet til dem som hevder at slik politikk gjør det umulig for kristne å støtte nevnte parti. Slettes ikke alt det blå side gjør er så mye mer i samsvar med Bibelen og såkalte kristne verdier. Selv foretrekker jeg uansett et forholdsvis skarpt skille mellom tro og politikk, sånt i utgangspunktet.

Et stort ansvar ligger på oss kristne for å få delt budskapet. Vi må klare å nå ut til folket innenfor de romslige rammene som foreligger. Vi må klare å nå ut til folket med Bibelens budskap på en hensiktsmessig måte.

Jeg tenker fort tilbake til det jeg har lært om markedsføring under tidligere studier. Sentralt i markedsføringen er å avdekke eller å skape et behov som igjen blir dekket med markedsføring og salg av et passende produkt. Her har vi kristne noe å lære! Vi må kunne klare å kommunisere ut et “Gudsprodukt” som folk vil ha! Vi må klare å kommunisere på en måte som treffer dagens befolkning. Virkemidlene må være tilpasset den moderne nordmann.

Hva skjer i praksis? Mye av de kristnes tid og ressurser benyttes til interne stridigheter og diskusjoner (jf. homofilidebatten m. m.). Mye energi benyttes på interne forhold og til å holde liv i de lukkede bedehusmiljøene. Lite fokus rettes mot å nå ut til folket på utsiden av bedehuset. Lite gjøres for å tilby samlinger som passer for søkende ikke-kristne nordmenn.

Her i bloggen har jeg en kritisk artikkel rettet mot TV Visjon Norge. Jeg må innrømme at jeg av og til bruker TV-kanalen som ren underholdning. Jeg sitter rett og slett og ler av deres “freak shows”. De klarer helt sikkert å kommunisere med enkelte inngrodde karismatikere, men for mange av oss andre blir det de driver med direkte latterlig. De har en argumentasjonsrekke og et syn på verden som er helt uforståelig for dem som ikke er langt inni deres terminologi og tankesett. Verken Visjon Norge eller mange andre kristne virksomheter klarer å “treffe meg” via sin kommunikasjon.

Nå blir speiderne også “avkristnet“. I min tid som speider lød speiderløftet slik: “Jeg lover etter beste evne å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven.” Det var altså plass til Gud – Bibelens Gud – i speiderløftet. I den nye versjonen fra 2018 lyder det i stedet: “Jeg lover etter beste evne å søke mitt livssyn, hjelpe andre og leve etter speiderloven.” Guds- og/eller trosleddet har blitt mye mer diffust og multireligiøst i den nye versjonen.

Noe annet som tas til inntekt for eller uttrykk for avkristningen er hotellbibler, dvs. mangelen på slike. Diverse hoteller og hotellkjeder her i Norge finner det ikke lenger naturlig å utstyre sine hotellrom med Bibler, noe som ofte har vært helt naturlig fram til nå gjerne i samarbeid med Norsk Gideon.

Mye av sekulariseringen er og blir de kristnes feil. Det er troende som i hovedsak har begynt å skape kunstige og skarpe skiller mellom kristne og ikke-kristne. Det skilles mellom de åndelige og de ikke-åndelige, vi på innsiden og dem på utsiden av menighetsliv og tro. Mange som har barnetroen i behold er det ikke “plass” til innenfor de troendes overåndelige rekker.

En “ekte” kristen skal etterleve et sett med uskrevne menneskelagde regler og ha en bestemt livsførsel, og dem som ikke etterlever dette stemples ofte som ikke-kristne eller ikke “nok” kristne. Dømming og klassifisering av andre troende er utbredt. Enkelte kristne gjør det sannelig ikke enkelt for andre å kalle seg Jesus-troende.

Enkelte “super-kristne” går så langt og kaller Den norske kirke (DnK) for frafallskirken, og da underforstått at det ikke kan finnes ekte kristne innenfor denne organisasjonen. Slik dømming er heller ikke særlig fremmende for Guds rikes sak. Det finnes også innenfor den “liberale” kirka (folkekirken) mange gode kristne mennesker med Jesus-tro og brennende engasjement for himmelveien.

Fra enkeltes hold påstås det at det skjer et bekymringsfullt og farlig frafall fra Bibelsk forkynnelse, og at denne bølgen med frafall eller avkristning skyller over landet vårt. Joda. Mye rart som kan påstås, i stedet for å gjøre en innsats for å samle og forene folket på himmelveien.

Enkelte former for tros- og kristenutøvelse – det rare og ekstreme – kan bidra til avkristning eller i hvert fall være til hinder for at flere søker troen. Masse rart skjer i kristendommens navn, som ikke akkurat styrker troens plass i vårt samfunn. I den forbindelse kan jeg bare henvise til tidligere skrevet materiell: “Protest mot enkelte former for kristendom”, “Nei til TV Visjon Norge!”, “Ekstrem karismatikk, skeptisk” og “Konservativ kristendom, nei takk!”. Enda mer med kritiske tanker rundt uheldig utøvelse av kristentro: “Kategori protest kristendom”.

Er forresten alle så avkristnet, sekulære og vantro “hedninger” som enkelte tror? Man kan være en troende “sofakristen” selv om man ikke renner ned kirke eller bedehus. Relativt mange har nok en barnetro langt der inne, selv om man ikke fronter den høyt og lavt til alle tider. En del av oss har endt opp menighetsløse pga. alt det rare som finner sted i kristen regi. Det er sannelig ikke opp til Norges kristne fariseerkorps å dømme andres tro som gyldige eller ei (god nok , ikke god nok).

Det motsatte av avkristning er vekkelse. Vekkelse og vekst kan være fint og flott det, og enkelte steder i vår verden finner dette sted for tiden. I Norge og Europa (+ resten av Vesten og USA) er virkeligheten mer dyster, hvor vi kristne må ta mye av skylda blant annet pga. uheldig trosutøvelse og sløvhet. Imidlertid kan fokuset på vekkelse og evangelisering / misjonering også bli litt krampaktig og feilaktig.

Dette med avkristning har jeg vært borti mange ganger før her i bloggen. Selv om det kan virke litt som “hakk i plata” gjengir jeg en del av det jeg tidligere har skrevet om temaet her i bloggen:

Artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom”:

Det misbrukte begrepet avkristning av Norge: Jeg er møkka lei av begrepet avkristning av Norge. Det er alt for lett å skylde på enkelte politiske partier, muslimene eller liberale kristne for at kristentroens plass i samfunnet er på vikende front. Sannheten er heller at vi kristne har blitt «daffe» med å fungere som lys og salt i våre omgivelser. Vi «gjemmer oss» på bedehusene, kirkene og forsamlingshusene og stønner og sier huff om den fæle verdenen på utsiden, i stedet for å gå ut og misjonere for våre naboer og medmennesker. Fremmed kristen terminologi, mange menneskeskapte leveregler/bud samt krav om “bibeltro” livsførsel fungerer heller ikke særlig bra for å trekke til seg nye troende.

Med vår dømmende og “prektige” livsførsel:
“Vi norske kristne avkristner Norge daglig. Men vi innrømmer det ikke.” (Rune Edvardsen, daglig leder i Troens Bevis, fra DagensDebatt.no)

 

Artikkelen “Ting jeg IKKE tror på”:

Offerrollen er praktisk for enkelte kristne å innta. Enkelte (gjerne konservative kristne) hevder å være forfulgt for sin tro her i Norge, noe som selvsagt ikke er reelt. At noen sier imot og vil diskutere er ikke det samme som forfølgelse! Andre hevder at myndighetene jobber med aktiv avkristning av Norge.

 

Artikkelen “Nei til TV Visjon Norge”:

Hele samfunnet preges ifølge dem av det store frafallet/avkristningen.

 

Artikkelen “Konservativ kristendom, nei takk!”:

Konferansen (Oslo Symposium) og de involverte personene jobber mot “avkristning av Norge” og for at “kristne verdier” skal få større plass i vårt samfunn.

Arbeiderpartiet (Ap) blir beskyldt for å skape rom for avkristning av Norge samt muligheter for at “sekulær fundamentalisme” kan oppstå.

I Norge har vi heldigvis ytrings- og religionsfrihet. Det gjelder å utnytte denne friheten for å få spredt Guds ord. Vi kristne må fungere i dagliglivet som formidlere av Guds ord. Å beskylde en bestemt politisk retning for avkristning er ikke særlig fruktbart etter mitt syn. Jeg har heller ikke noen tro på at alt vil bli så meget mye bedre med borgerlig eller høyrevridd regjering slik vi nå har.

Jeg klarer heller ikke å se den bevisste rødgrønne politikken for avkristning som de hevder har funnet sted.

 

Artikkelen “Kristne politiske partier, nei takk!”:

Jeg finner det ikke naturlig å gi politikere og politiske partier skylda eller ansvaret for avkristning (sekularisering) eller påkristning av Norge. Dette ansvaret ligger på den enkelte kristne og på menighetene. Kristne må begynne å virke i stedet for å sutre over landets politiske styring.

 

Artikkelen “De kristnes utfordring”:

Føyer til for egen del at det blir litt for enkelt å skylde på politikere og styresmakter når det gjelder avkristning av Norge. Det er den enkelte kristne som skal vinne folk for Bibelens Gud. Når mange kristne isolerer seg på sine bedehus og ikke lengre er interesserte i verden utenfor blir det avkristning. Det er kristne som har oppdraget med å aktualisere Bibelens budskap og ta det med seg ut til folket! Ekte tro, nåde og kjærlighet kan fungere den dag i dag, mens fullt av menneskelagde regler og bud neppe vil frelse noen.

 

Artikkelen “Kristendommen og grunnloven”:

Uansett har jeg lite tro på at endringene i Grunnloven (§ 2 og § 16) har noen stor påvirkning på avkristningen eller sekulariseringen av Norge. Der må vel heller den enkelte kristne sammen med landets menigheter påta seg ansvaret for å unngå avkristningen. Man må spre Guds ord til landets befolkning uavhengig av kirkas tilknytninger mot staten.

 

Artikkelen “Konspirasjonsteorier i kristen regi”:

  •  Arbeiderbevegelsen generelt og Arbeiderpartiet spesielt (venstresiden) jobber bevisst med å avkristne Norge.
  • Noen tusen mennesker lever med sin egen virkelighetsoppfatning. De oppfatter Arbeiderpartiet (AP) som en ond og farlig makt med en agenda som går på å ødelegge dagens Norge og de norske verdiene. Det farlige hatet mot Arbeiderpartiet (AP) medfører også hets og trusler mot dem som opplevde terrorangrepene 22. juli 2011.

 

Artikkelen “Sommerstevnet 2011 Sarons dal”:

Det hjelper ikke å skylde på avkristning av Norge, politikere, skole osv. Vi kristne må leve våre liv på en måte som gjør at andre får lyst til å ta imot Jesus. Hver generasjon må ta på seg ansvaret for å nå sine.

 

Selv er jeg lei av de lettvinte forklaringene på hvorfor Norge blir avkristnet. I stedet for å skylde på alt og alle av øvrigheten må vi kristne i stedet begynne å fungere. Det er VÅRT ansvar å nå folket med evangeliet innenfor de romslige rammene som foreligger.

Denne artikkelen har blitt “lenket opp” fra nettsiden Kristenbloggere.no:

Kristenbloggere.no

Lenker:

 

 




Sekt og sekterisme – Norge og utlandet

Menighet

I min Facebook-strøm dukket en ikke helt dagsfersk Dagbladet-artikkel opp. Tittelen på artikkelen er: “Møt menigheten som forbyr 17. mai og nekter kvinner kort hår – Menigheten Samfundet får millioner i året av staten for å drive strengt religiøse skoler” (forfatter Steinar Solås Suvatne, mars 2016). Artikkelen omtaler Menigheten Samfundet, en kristen sekt som blant annet finnes på mitt tidligere bosted Egersund.

Etter å ha fått Egersund litt på avstand har jeg begynt å tenke litt mer kritisk og reflekterende på “galskapen” rundt sektene. Utrolig at de ennå holder sammen og har ok oppslutning. Rett og slett et ganske interessant sosiologisk fenomen.

Først en liten avklaring: Selv har jeg ALDRI vært medlem av noen av sektene, og min førstehånds kjennskap til sektene er noe begrenset. Selv har jeg en kristen tro, men jeg kan ikke støtte opp om sekt-virksomhet.

Dette med sekter og lukkede religiøse miljøer interesserer meg. Vi dumme mennesker! Hva får opplyste og intelligente mennesker til å la seg forføre av en person eller menighetsledelse som påstår å ha funnet den eneste riktige tro eller vei? Hvorfor er vi mennesker akkurat som dumme sauer som følger blindt en leders eller grunnleggers (sprøe) visjoner? Hvordan kan vi velge å tro på noe helt uten å stille kritiske spørsmål? Hvorfor skal noen få personer i en sekt ha funnet det eneste sanne lyset mens andre på utsiden er på galne veier?

Hva som skal til for å kunne definere et kirke- eller trossamfunn som en sekt finnes det mange meninger om. Jeg legger til grunn følgende definisjonen fra dagligtale:

“en lukket religiøs gruppering med sterke ledere, betydelig kontroll over medlemmenes adferd, og eventuelt sanksjoner knyttet til ønske om utmelding”

 

Kilde: Wikipedia i artikkelen “Sekt”.

Fire kjennetegn ved en sekt ifølge noe jeg leste på nettet: Menneskene / medlemmene utsettes for atferdskontroll, informasjonskontroll, tankekontroll og følelsesmessig kontroll.

Som oftest er sekter mindre enheter i den store sammenheng, med et religiøst avvikende syn fra majoriteten (de store kirkesamfunnene). Ofte er det snakk om relativt isolerte menigheter eller kirkesamfunn. En sekt har gjerne blitt dannet på bakgrunn av at grunnleggeren / grunnleggerne av sekten ifølge seg selv har fått en unik åpenbaring fra Gud, eller angivelig lovnader om en spesiell plass eller status i Guds store plan. Det er et ganske så interessant fenomen at en karismatisk eller i hvert fall overbevisende og overtalende leder kan klare å få med seg folkemengder i galskapen de står for. De klarer å overtale medlemmene sine til å delta i disse tvilsomme visjonene uten at det kommer masse motforestillinger. Folket er enkelt og greit ganske så lojale mot de “visjonære” lederne sine.

En sekt eller kult er gjerne en fanatisk religiøs gruppe som utøver stor kontroll og sterk (negativ) sosial kontroll / tankekontroll overfor sine medlemmer. Sektene og sektmedlemmene lever ofte litt på siden av det vanlige samfunnet, hvor de ofte holder sammen med sine likesinnede uten å være aktivt deltakende i storsamfunnet rundt seg. Ofte har en slik sekt en karismatisk leder og ledelse, og i praksis er det en form for hjernevasking eller indoktrinering som finner sted. Det er ikke uvanlig med trusler om helvete og fortapelsen for dem som ikke adlyder, og mye skjer og skjules bak skremmende religiøs retorikk.

Verden utenfor oppfattes som skadelige og satanistisk, og den må holdes på trygg avstand. Man skal ikke i nevneverdig grad “menge” seg med verden på utsiden av menigheten. Med noen unntak er det mange sekter som hevder å være de siste rettroende gjenlevende på jorda, og dette fokuset gjør det om også lite opptatt av evangelisering og misjonering.

Tilbake til artikkel jeg begynte med å nevne. Ifølge denne artikkelen innebærer sektlivet blant annet følgende momenter, noe fritt gjengitt:

  • Barna får ikke feire 17. mai.
  • Medlemmene må (i hovedsak) gifte seg internt i sekta.
  • Kvinnene kan ikke ha ledende roller.
  • Kvinner går i skjørt og har langt hår. (Egen kommentar: Oppmyket i senere år.)
  • Unødig omgang med oss på utsiden bør unngås
  • Sekten har egne skoler som mottar offentlig støtte. Vedkommende forfatter er ikke særlig glad for den offentlige pengebruken på skolene.

“I Menigheten Samfundet slippes ikke nye tanker inn, mens verdier som ikke likner grisen – sånn som å boikott landets nasjonaldag – holdes kunstig i live på statens regning.”

« … for i Bakvendtland, der kan alt gå an». 

 

For egen regning vil jeg føye til:

  • Slike sekter er ganske lukkede miljøer. De “plager” absolutt ikke oss på utsiden!
  • De driver ikke misjon.
  • De er sterktroende i form av at de tror at de forvalter den eneste rette lære. Kun dem i sekten har funnet den ultimate sannhet. De er de siste gjenlevende med den rette tro.
  • Å forlate menigheten kan medføre at alle familiebånd med dem som er igjen på innsiden av sekten blir brutt. Folk på utsiden og spesielt “utstøtte” skal man ha minst mulig kontakt med, familie eller ei.
  • De har hatt et avslappet forhold til alkohol.
  • Ellers er visstnok teologien og møteformene/gudstjenestene samt salmesangen svært konservativ/gammeldags. Neppe bruk av engelske tekster, trommer og elgitar der i gården.
  • Virksomhetene driver til tider med tilnærmet avgudsdyrking av grunnleggerne. En eller annen grunnlegger eller person/gruppe som har fått en åpenbaring får en særstilling i sektene. Det vedkommende har ment og sagt blir nesten like hellig og viktig som Bibelen selv.
  • I oppveksten så jeg på enkelte av sektungene som pøbelunger. Så snart de var utenfor familiens årvåkne og kontrollerende blikk og kontroll skulle tapt barndom tas igjen. Strenge regler på hjemmefronten gav behov for å utagere litt så snart mulighetene meldte seg.
  • I oppveksten min hadde ikke sektmedlemmene juletre eller adventsstjerner i vinduene. De støttet ikke opp om lossi (julebukk) eller andre verdslige eller fellesreligiøse opplegg. De hadde heller ikke TV-apparater i sine hjem. Disse tingene er noe oppmyket siden den gang.
  • Det har vært tilfeller hvor enkelte medlemmer har måttet stå foran hele menigheten for å bekjenne og stå til rette for sine synder.
  • I hvert fall tidligere og muligens ennå er det muligheter for å bli lyst i bann (lyst i bann: Person som har brutt kirkens regler blir forhindret fra å delta i deler av det kirkelige liv, f. eks. nattverd. Delvis utestengt fra det “gode selskap”.)
  • Tiden har mer eller mindre stoppet opp i sektene. Det gamle holdes i live og lite nytt slippes til, f. eks. når det gjelder sanger/salmer, liturgi og bruken av Bibel-oversettelser.
  • Medlemmene forventes å bidra med store økonomiske summer til sektenes drift (tienden og vel så det).
  • Liten grad av likestilling mellom kjønnene.
  • Bibelen ligger igjen i gangen/bislaget. Bibellesing, tolkning og teologi er ikke noe vanlige lekfolk sysler med. Slike ting overlates til forstander og ledelsen under f. eks. gudstjenester.
  • Tidligere: Spesielt damene skilte seg ut med å alltid gå i sine skjørt/kjoler og sitt lange, ikke-friserte hår i hestehale/hårknute eller tilsvarende. Lite bruk av sminke og moteriktige klær. Oppmyket i senere år. Mennene skilte seg mindre ut fra folk flest angående bekledning og utseende.
  • Rett skal være rett: Sektene i Egersund har vel blitt noe modernisert og litt mildere i formene i løpet av de senere år.

I Egersund finnes det ikke mindre enn tre sekter. Menigheten Samfundet er bare en av dem. De tre sektene/kirkesamfunnene er:

  • Menigheten Samfundet (“Lomelendingane”, 418 medlemmer i 2018, også menigheter i Kristiansand og Søgne, 4 grunnskoler hvorav 1 i Egersund)
  • Det Almindelige Samfund (“Perane”, 256 medlemmer i 2018, 1 grunnskole)
  • Det Almindelige Lutherske Samfund (“Larsane”, 50 medlemmer i 2018, ikke egen grunnskole nå lenger)

“Kallenavnene” i parentes har de fått ut fra deler av navnene på grunnleggerne/lederskikkelsene av sektene fra de tidligere år:

  • “Lomelendingane” etter grunnleggeren Bernt B. Lomeland.
  • “Perane” etter utbryteren Peder Olsen Nodland.
  • “Larsane” etter en av stifterne, Abraham Larssen.

Kilder: Egersund byhistoriske leksikon (Dalane folkemuseum): De sterktroende og Regjeringen.no: Antall tilskuddstellende medlemmer i tros- og livssynssamfunn i 2018.

De to førstnevnte sektene driver egne grunnskoler. Skolene har jeg inntrykk av holder god kvalitet, men selvsagt er de opptatt av å forfekte sin tro i undervisningen. I tillegg har de en god del internt barne- og ungdomsarbeid, samtidig med at deres barn og unge bare i liten grad tradisjonelt sett har deltatt i verdslige fritidsaktiviteter. Angående skole: Menigheten Samfundet var tidlig ute med å satse på IKT i skoleundervisningen.

De tre nevnte sektene startet som en menighet i 1890 etter at de valgte å gå ut av statskirken pga. motstand mot gjennomførte kirkelige reformer. Menigheten Samfundet skriver på sin nettside:

“Bakgrunnen for stiftelsen av Menigheten Samfundet i 1890 var ønsket om å beholde den evangelisk-lutherske lære ren og uforfalsket, slik den tidligere var blitt fremlagt i Statskirken.”

 

Siden den gang har interne stridheter ført til at de til slutt har endt opp som tre ulike sekter.

Vårt Land har hatt en artikkel (se lenker) som omtaler sekten Samfundet. Avisen fikk også blant annet hoved-forstanderen i tale (forstander i Menigheten Samfundet, Sigmund Aamodt), som selvsagt forsvarte deres tro og lære samtidig med at han hadde forståelse for at vi på utsiden synes menigheten er rar. Andre personer framsto med litt mer kritisk budskap.

Det kommer tydelig fram i artikkelen at de ikke godkjenner andre kristne trossamfunn sin lære. Sekten består totalt sett av ca. 2000 medlemmer som er de siste rettferdige/rettroende igjen her på jorden. Sekten har egne skoler og konfirmantundervisning for å få formet sine barn og unge på “riktig” måte. Sosial kontroll benyttes internt i sekten.

Jeg synes sekter som denne viser litt av en arroganse. Tenk å tro at bare akkurat dem har den eneste korrekte fortolkning av Bibelen. Andre kirkesamfunn fører ifølge dem falsk lære. Kun akkurat dem på innsiden av sekten er Bibeltro og har en tro som er god nok for å oppnå frelse. Alle vi andre på utsiden er på ville veier og vil gå fortapt. “Kristne” sekter og kulter drar virkelig Bibeltroskap- og bokstavtroskap til en helt ny divisjon, hvor Bibelen misbrukes på det groveste (hersketeknikk og maktmisbruk!) for å nå sektenes rare mål.

Kirkebygg

En skremmende side med sektene er hvordan de behandler personer som kommer på kant med det aksepterte. De som forlater sektene, frivillig eller blir ekskludert, sliter gjerne med ettervirkninger av deres tidligere medlemskap. En del av dem er redde for å gå fortapt og føler at de har sviktet Gud eller vendt ham ryggen. Ofte mister de kontakt med alle sine tidligere venner og ikke minst familien som er igjen i sekta.

Sektenes indoktrinering av den eneste rette sannhet gir virkelig makt over medlemsmassen. Det indoktrineres og trues med satan, djevelen, dommedag, dom, fortapelsen, helvete, regler og synd. Medlemmene blir som dumme sauer som blindt lar seg lede. Det er ikke rom for å stille kritiske spørsmål rundt sektenes grunnleggende tro og leveregler. De som av ulike årsaker havner ut av sektene blir gjerne brente barn/brente kristne (eventuelt også helt frafalne fra all religiøs tro).

Det er utrolig hvordan enkelte mennesker lar seg herse med og etterfølge strenge leveregler. Mennesker aksepterer bruken av makt- og hersketeknikker og kontrollerende tiltak overfor den enkeltes adferd. Dette finner sted uten at noe opprør finner sted eller kritiske spørsmål stilles. Menneskene finner seg i kontrolltiltakene og innskrenkningene i den enkeltes handlingsrom. Selvjustis blant medlemmene og angiveri av hverandre aksepteres og benyttes.

Medlemmer i en sekt oppfører seg nesten som en saueflokk. Det enkelte medlem oppfører seg som en sau som lar seg lede tilnærmet blindt av sin hyrde. Egne og selvstendige valg og meninger er det ikke plass for. Fortolkning av Bibel og valg av den rette vei overlates helt til ledelsen, mens den gemene hop/medlemsmasse blir bare som statister å regne. Det kan virke som om en av levereglene er at all kritisk tenkning kommer fra djevelen, noe som selvsagt skremmer folk til å holde kjeft.

Sektene har gått “under radaren” for folk flest. Det er lite kritikk eller kritiske kommentarer å lese om dem her på nettet. Stort sett får de være i fred uten å bli “pirket” på. Alle i Egersund kjenner til sektene, men sektene lar dem på utsiden være i fred og den vanlige innbygger holder til gjengjeld fred med sektene. Utbrytere og utkastede kommer ut bakveien og gjør ikke noe stort nummer ut av det. Et hederlig unntak er Eivind Andreas Endresen som har hatt flere artikler i sin blogg med sektkritikk. Han er selv oppvokst i “Perane”-sekta, men for lengst ute av den.

Noen sitater hentet fra bloggen til Eivind Andreas Endresen:

Fra artikkelen “Min barndoms sekt som rasistisk pøl“:

  • Den lille gruppe psykopater som styrer det hele med mental terror (egen kommentar: ledelsen) og den “store, tause flokk” (egen kommentar: medlemmene)
  • Imellom psykopatene og saueflokken har du opportunistene som psykopatenes spyttslikkere. En seigmann har mer ryggrad enn denne utgaven av menneskerasen.
  • kun de som var døpt i menigheten som hadde sjanse til å komme til himmelen. Alle andre jordens milliarder er stemplet som hedninger!!!
  • religiøse galehus
  • Og denne tragikomiske sekt ledes i dag av en meget godt betalt advokat som (for meg subjektivt) driver dette som hobbyvirksomhet! Og hele dette “religøse galehus” er støttet økonomisk av Den Norske Stat! Dette er jo riktig underholdende.
  • påstår at det er kun Samfundet som har den riktige dåp, og aldeles ikke Det Alm. Samfund!
  • Psykopatenes hersketeknikk er jo til å sprøyte inn åndelig aids overfor de forsvarsløse ofrene. Og navnet på denne “åndelig aids” er konstant frykt. Dette igjen produserer åndelige amøber.
  • Det disse sektene har til felles med sekter verden over, er at det er dyrkelsen av Mammon som ligger i bunn.
  • men bare en belysning av hva som kan skje når primitive og kvasi-religiøse bevegelser får utfolde seg i fri dressur. Og ødelegger totalt tallrike og uskyldige menneskeliv.

Fra artikkelen “Det religiøse liv i Flekkefjord og Egersund“:

  • De tre berømte sektene i Egersund (jeg kommer fra en av dem) har ingenting med religion å gjøre. Det er sosiale systemer som har et falskt skinn av kristendom og er egentlig åndelig sett organiserte forbryterske terrorregimer. De har like lite med ekte kristendom å gjøre som Islamsk stat har å gjøre med ekte nestekjærlighet i islam.

 

Egersund, ja. Egersund er byen sentralt plassert i “Bibelbeltet” med alle sektene og et bedehus på hvert hjørne . Sånt er det med den saken! Det er litt “trangt under taket” på det religiøse området. Utenom de tre sektene finnes både Jehovas vitner og noen konservative miljøer/forsamlinger og kirkesamfunn som minner om sekter.

I forbindelse med min omtale av Egersund annet sted her i bloggen skrev jeg blant annet følgende små-sarkastiske kritikk av stedet:

For enkelte blir nok “måkebyen” Egersund for liten, rolige og “trang” hvor rykter og baktalelse har gode vilkår. Man snakker om (baktaler) i stedet for å snakke med den det gjelder. Alle vet alt om alle og “ingenting spennende skjer”.

Enkelte hevder også at det er et konservativt og gledesdrepende bedehus, sekt eller kirke på hvert hjørne, noe som er et resultat av at byen ligger i bibelbeltet (pietistisk kristendom som likestilles med “mørkemannskristendom”).

 

Mye av denne artikkelen har omhandlet sektene og sektlivet i Egersund. I norsk sammenheng er det muligens noe unikt med såpass mye sektvirksomhet samlet på et lite sted. Imidlertid finnes det nok av andre sekter andre steder både i Norge og i det store utlandet. F. eks. har jeg tidligere her i bloggen omtalt Amish som holder til i USA, og det har vært diverse tilfeller av dommedagssekter. Man kan vel anse Smiths venner (Brunstad Christian Church) som en sekt. Muligens er også Læstadianere en sekt, selv om de delvis støtter kirka. Jehovas vitner vil jeg klart definere som en sekt. Ellers er det mange ordinære menigheter som har sekteriske trekk.

Vårt Land hadde juli 2019, beklageligvis bak deres betalingsmur, en interessant reportasje om Guds Menighet i Lofoten. Denne sekten kan se ut til å ha en del likhetstrekk med dem jeg har nevnt i Egersund. Guds menighet har egne privatskoler, er relativt lukkede miljøer, det utøves negativ sosial kontroll og det presenteres nok en truende dommedagsforkynnelse (fortapelse). Det er IKKE lett å forlate slike miljøer når man først er inni dem.

Dommedagssekter venter på dommedag, Harmageddon og/eller Guds / Jesus sitt komme (eller tilsvarende). Blant slike er det vel liten interesse for å drive med prepping og å være preppere, da de ønsker og håper på denne verdens undergang. Enkelte dommedagssekter har operert med konkrete datoer, hvor medlemmer har forlatt og solgt alt for å være klar for dommedag. Enkelte har også begått kollektivt selvmord da spådommene ikke har slått til. Så langt har ingen av disse spådommene om dommedag slått til.

Dommedagssekter er det ekstreme. Mer vanlig er det med “ordinære” sekter som er blant de “heldige” som har sett den eneste korrekte og farbare vei til himmelen.

Sekt: Åndelig slaveri, ufrie sjeler og pengeutpressing?

 

Et kjent trossamfunn eller sekt med tilholdssted blant annet her i Norge er Smiths venner, eller Brunstad Christian Church (BCC) som de egentlig heter i dag. Det har vært en del “skittkasting” mellom menigheten og utbrytere/avhoppere høsten 2017. Det kan virke som om avisen Vårt Land har tatt parti med BCC og ikke med de som har hoppet av eller blitt kastet ut.

Fra eks-medlem Johan Velten sitt innlegg på Verdidebatt.no med tittelen “Kritikk er ikke vondt blod” har jeg hentet følgende argumenter MOT BCC:

“Sektens” behandling av kritikere: Latterliggjøre dem, stemple dem som ondsinnede og farlige løgnere, trusler om rettssak og advokat for å få skremt dem til taushet, sykeliggjøring av dem og eventuelt sosial isolasjon.

Noen kritikkverdige forhold med BCC: Maktovergrep/maktmisbruk, skremselspropaganda, utenforskap, tankekontroll, uredelighet, økonomisk uryddighet og sosial kontroll.

Sitat fra en kommentar i nevnte tråd: “Kjærligheten var tydeligvis ikke ubetinget, men forbeholdt de som er innenfor.” For egen del føyer jeg til: Det kjøres på med splitt og hersk, tankekontroll, sosial kontroll og andre passende maktmidler. Alt gjøres for å beholde roen, kontrollen og makten.

Enkelte reagerer på “dugnadene” til BCC, som vel mest av alt likner på svart arbeid. Det er et stort pengejag og pengepress i sekta, og en del medlemmer har “sikret” seg (mot sin vilje?) en lite lukrativ bruksrett til hytte på Brunstad (Hagebyen, Oslofjord Convention Center).

Kina

Bak betalingsmur hadde Vårt Land januar 2019 en interessant artikkel med tittelen: “Kinas bortkomne kvinner”. Spesielt en del kvinner forlater sine familier (“forsvinner”) og bryter med mye av sitt tidligere kontaktnett for å slutte seg til diverse lugubre slekter, som gjerne påstås å være del av den kristne familien.

Befolkningens hunger etter religion utnyttes på det groveste. Sektene er ulovlige ifølge kommunistpartiet i Kina, så det meste at det som skjer finner sted i det skjulte (undergrunnsbevegelse). Hvis man blir tatt for å tilhøre sektene vil deltakerne bli hardt straffet.

Noen fellestrekk for slike sekter er at de har en sterk leder som påtar seg en profetisk rolle. Det er vanlig med strenge leveregler, og kraftige sanksjoner mot dem som bryter reglene. Å forlate sekten når man først har sluttet seg til den er tilnærmet umulig pga. trusler og problemer som dette vil medføre. Sektene styrer og griper inn i det meste av dagliglivet til medlemmene, og det er også ganske typisk at de meste av deltakernes penger går til sektene (lite penger igjen til seg selv og sine personlige behov).

 

Noen generelle negative sider med sekter uavhengig av deres navn og type, hvor lista slettes ikke er utfyllende/komplett og hvor momentene i hovedsak er hentet fra mitt hode:

  • Hjernevasking og indoktrinering.
  • Lukkede miljøer/økosystemer.
  • Forbud og påbud, dvs. sosial kontroll.
  • Mange leveregler og bud, skrevne og uskrevne, som må etterleves.
  • Trusler og reprimander mot dem som ikke adlyder eller bryter regler.
  • Ekskludering og utestenging kan finne sted av ulydige medlemmer.
  • Forventninger om å gi tienden og vel så det til sekten.
  • Alt skjer innenfor menighetens trange rammer, man er ikke deltakere i andre aktiviteter på utsiden. Lite samfunnsengasjement.
  • Normalt med “oss” innenfor og “dem” utenfor-fokus.
  • Kun dem som tilhører det samme miljøet som en selv har den rette tro.
  • Manipulerende ledere og ledelse. Ofte karismatiske og til dels psykopatiske ledere, på jakt etter makt.
  • Sårbare mennesker og folks naivitet blir utnyttet av maktsyke ledere.
  • Lav takhøyde.
  • Enkelte sekter har også egne skoler. Dette kan medføre ekstra stor fare for uheldig indoktrinering, og ikke minst lite skille/uklare grenser mellom skoledrift og menighetsdrift.
  • Det er noe variabelt hvor opptatt sektene er av misjonering. Enkelte av dem driver ikke med dette i det hele tatt da de anser seg selv som de siste gjenlevende rettroende på denne jorda.
  • Avhoppere kan bli sosialt ensomme gjennom at de mister tilgangen på sitt sosiale nettverk de hadde i sekta.
  • Enkelte av utbryterne har sterk redsel for evig fortapelse etter at man har forlatt “den rette tro” i sekta.
  • Sektmedlemmene kan ses på som ofre, og det kan være svært vanskelig å få dem ut av sektens klør.
  • Å av-programmere dem som har vært dypt inne i en sekt er ikke rett fram.

Jehovas vitner (bilder fra Google søk)

Det kan vel være naturlig å si noen ord om Jehovas vitner også i en slik artikkel som dette. Noen stikkord rundt denne sekta:

  • Ekskludering/utstøtelse av dem som kommer i unåde.
  • En del (strenge) leveregler og bud å forholde seg til for medlemmene.
  • Absolutt lydighet forventes mot ledelsen og reglene.
  • Sentralstyrt fra hovedkontoret i USA.
  • Motsetter seg livreddende blodoverføring.
  • Gir ut bladet Vakttårnet.
  • Egen tilpasset Bibeloversettelse.
  • Intern håndtering av seksuelle overgrep og andre lovbrudd, hvor verdslige myndigheter nødig blandes inn.
  • Høyere utdannelse verdsettes ikke.
  • Streng barneoppdragelse, inkludert fysisk avstraffelse.
  • Meldt om dommedag (Harmageddon og det kommende jordiske paradis) på konkrete datoer oppigjennom historien som ikke har slått til.
  • Store krav til dugnadsinnsats og pengegaver.
  • Feirer ikke kristne høytider og deltar ikke i symbolske handlinger.
  • Mannen overordnet kvinnen.
  • Vitne-tjenesten sentral (går dør til dør med budskapet og sine traktater, innlærte argumentasjonsrekker).

Selv vil vel neppe Jehovas vitner kalle seg en sekt. Jehovas vitner (JW.org) har et meget spesielt gudsbilde og en “gud” som jeg ikke tror på.

Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK)

Det blir vel feil å kalle et kirkesamfunn eller frikirke slik som Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) for en sekt. Likevel har nevnte samfunn hatt sekteriske tendenser. Det har kommet fram at en svært streng domsforkynnelse har skapt varige sår hos enkelte, hvor noen av dem sliter med traumer og helvetesangst mange år etterpå.

Det fortelles om elever som har blitt trakassert og mobbet av lærere og andre medelever hvis de ikke kunne gjengi kristendomsleksene ordrett. Undervisningen og forkynnelsen ellers var hard og skapte helvetesangst og nederlagsfølelse hos enkelte ellers oppegående elever.

Disse tingene ligger noen år tilbake i tid og i hovedsak før 1990-tallet. DELK har også to ganger nå vært ute for å beklage deler av forkynnelsen som ble gjennomført på enkelte av deres skoler og menigheter.

 

Innenfor handel heter det at “kunden har alltid rett”. Der har trossamfunn, menigheter og sekter en del å lære! Det kristne budskap er et kjærlighetens og nådens budskap. Hvis noen skulle føle seg krenket av oppførselen til en menighet eller menighetens ledelse bør de ha krav på en ubetinget beklagelse og moralsk oppreisning. All kritikk og alle kritikere bør tas på alvor og bli møtt med respekt. Stort sett har alle slike vonde opplevelser med menigheten en viss forankring i virkeligheten, og de personlig vonde opplevelsene bør det aldri stilles spørsmålstegn ved. I praksis blir ofte de kritiske varslerne “meiet ned” via bruk av tvilsomme former for hersketeknikker.

Slike strenge religiøse miljøer og parallellsamfunn – ekkokamre – har ofte spilt på forhold slik som stor frykt / redsel for “Guds” vrede, dommedag, straff, fortapelsen, synd, tienden som et absolutt krav da annet (mindre beløp) er tyveri fra “Gud” og trusler om å miste “Guds” velsignelse. Ofte innprentes dette i stor grad i yngre år, og dette tas med videre i livet. Følelsene og tankesettet utnyttes av sektene, og tilnærmet hjernevasking, indoktrinering og manipulering er i sving hvor det spilles på redsler og følelser blant medlemmene. Mørkemannskristendom og redsel kan være svært så effektiv for å få “fårene” (sauene) til å gå i samlet og “rett” retning, blindt ledet av sektens ledelse (“hyrdene”/gjeterne).

Flere trossamfunn (les: sekter) stemmer ikke ved politiske valg, dvs. stemmeretten blir ikke benyttet. Det er ikke tradisjon for å stemme hos f. eks. Samfundet i Egersund. Hos Jehovas vitner kan man risikere ekskludering hvis stemmeretten benyttes. Ut fra samvittighetsrelaterte forhold er det ikke naturlig eller lov å stemme eller å engasjere seg politisk for medlemmene.

Menighetene eller sektene argumenterer med at man ikke er 100 % enige med spesifikke politiske partier, noen mener at Bibelen ikke tillater å ta politisk parti og enkelte er opptatt av at de troende ikke er del av denne verdenen. Guds rike lar seg ikke begrenses, styres eller å “fanges” av det politiske.

Enkelte sekter i Norge kan se ut for å drive med brudd på barnekonvensjonen og menneskerettigheter. Det er blant annet ikke rom for tanke- og religionsfrihet og samvittighetsfrihet. Pga. sektenes manglende åpenhet mot verden rundt seg kan det relativt ubemerket finne sted uønskede ting, f. eks. oppdragervold i “Guds” navn, overgrep, andre påførte fysiske og psykiske skader, maktmisbruk, hersketeknikker osv.  Å støtte slike sekter med offentlige økonomiske midler er noe betenkelig.

Å gå inn med statsstøtte overfor trossamfunn og menigheter – sekter – som driver med diskriminering, tilbyr manglende frihet, rettighetsbrudd, lukkede miljøer og stemmenekt i politiske valg er betenkelig. Faktisk ganske så uhørt, rett og slett. Hvis trossamfunn ikke kan innrette seg etter den vanlige samfunnsstrukturen får de sannelig klare seg på egen hånd uten at staten finansierer dem.

Det er bra at det diskuteres litt rundt Jehovas vitner og om de bør få eller ikke få statsstøtte. Slik de driver med ekskluderinger, relasjonsbrudd (nekter kontakt med avhoppere, selv om det måtte være egen familie), bryter menneskerettighetene, driver med undertrykking, deres problematiske holdninger til homofili og kvinner (diskriminering, manglende likestilling) osv. er svært betenkelige sider ved denne sekten. Religionsfriheten bør ikke trumfe alt annet helt uten begrensninger.

Innenfor sekter blir medlemmer gjerne uglesett – eller til og med ekskludert / utstøtt – hvis man velger å engasjere seg i verdslige (sekulære) ting / aktiviteter på utsiden av menighetens rammer. I sekter tas det ofte dønn seriøst å være “i verden, men ikke av verden”.

Forslag til ny lov for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn har vært på høring. Hvis forslaget blir gjennomført uten nevneverdige endringer vil dette gå hardt ut over mindre sekter og frittstående (karismatiske) menigheter. I høringsbrevet står det nemlig følgende å lese:

  • “Departementet foreslår at et samfunn må ha minst 500 medlemmer over 15 år for å bli registrert, kunne få vigselsmyndighet og motta økonomisk støtte etter loven. Mange samfunn vil ikke i dag oppfylle antallskravet, men likeartede samfunn skal kunne gå sammen i en organisatorisk overbygning for å oppfylle antallskravet. Det foreslås også en hjemmel for å kunne fravike antallskravet i helt særlige tilfeller.”

Altså: 500 medlemmer som minstekrav for å kunne være et reelt trossamfunn med vigselsrett og for å være økonomisk støtteberettiget. Innføring av ny lov om tros- og livssynssamfunn er (minst) utsatt til våren 2019 i verste fall utsatt til våren 2020, og i endelig versjon og i praktisk politikk blir neppe medlemskravene (beklageligvis) så høye. Det meldes at regjeringen vil kreve (jf. Granavolden-plattformen / erklæringen) at tros- og livssynssamfunn må ha minst 50 medlemmer for å få statsstøtte, noe som vil medføre at “kun” noe over 200 trossamfunn mister støtten.

Siste nytt om loven: Endelig lovforslag til ny tros- og livssynslov (trossamfunnsloven) har blitt framlagt juni 2019. Alt tyder på at den vil bli vedtatt av Stortinget – relativt kjapt (høsten 2019?) – uten større protester eller endringer. KrF i regjering har nok satt sitt preg på endelig resultat.

Scientologer og scientologi

Særeste av det sære innenfor tro og sekter / kulter må vel være scientologene og den scientologiske troen (Scientology, Church of Scientology). Det de tror på er sært og rart, og det virker også som om ledelsen har sterk og stor sosial kontroll (autoritært) overfor sine medlemmer. De driver (sannsynligvis) med løgner, trakassering, pengepress (pengeutpressing), utstøtelse, vold, hjernevasking, maktmisbruk, gjør mye for å stoppe kritikk og med undertrykkelse.

Scientologien er en nyreligiøs bevegelse som i leksiondefinisjoner handler om “studien av livet og kunnskapen om dette”. Bevegelsen eller kulten har hentet inspirasjon fra hinduisme, buddhisme og gnostisisme. Dianetikk, som omtales til å være “vitenskap om menneskesinnet”, står sentralt.

Scientologene tilbyr kurs og bøker som koster masse penger, og det tilbys ulike nivåer som man kan oppnå. Via dyre og tidkrevende kurs kan man komme opp på et høyere nivå, i stigen Operation Thetan Levels (OT). De driver på med tester, blant annet i form av auditering (“løgndetektor”, E-meter). Flere store kjendiser er medlemmer av den omstridte og kontroversielle Scientologikirken. En av de mest kjente scientologene er Hollywood-skuespilleren Tom Cruise.

Troen og læra bygger på nå avdøde grunnlegger L. Ron Hubbard sine tvilsomme åpenbaringer. Dagens leder er David Miscavige, en mystisk, autoritær, kontrollerende, voldelig(?) og maktmisbrukende leder. Mye av galskapen kommer fra toppen, dvs. fra Miscavige og de nærmeste rundt ham. De mest dedikerte scientologene tilhører den religiøse ordenen The Sea Organization (Sea Org) – Sjøorganisasjonen.

Scientologikirkens "Big Blue"-bygning i Los Angeles i USA

Scientologikirkens “Big Blue”-bygning i Los Angeles i USA. Kilde: Wikipedia.

 

Det virker som om det er vanskelig (umulig) å forlate sekta på sivilisert vis som frivillig avhopper, og dem som har valgt å gå ut blir ofte trakassert, overvåket, avlyttet, svertet, filmet og forfulgt i lange tider (USA). Kritikere og avhoppere (eksmedlemmer) blir i sjikanert og trakassert så det holder. Offentlig kritikk møtes med at det nektes for alt og/eller ved å angripe eller sverte angriperen / kritikeren.

Min lille kunnskap om scientologi stammer fra TV-programmer laget av kritikere og avhoppere, så et helt korrekt og objektivt bilde av troen har jeg neppe. Likevel virker hele troen og oppførselen til “kirka” meget rar og sær, og det er definitivt snakk om en kult eller sekt med sterk sosial kontroll.

Enkelte hevder at det på “Gold Base” (kultens hovedkontor) finnes en bygning som kalles “The Hole”. Dette er et slags fengsel der ulydige / kritiske medarbeidere blir straffet og forvart. Selvsagt nekter og avviser Scientologikirken at noe slikt finnes.

En kjendis som er medlem i trossamfunnet er som nevnt Tom Cruise. Imidlertid har sekten nesten vært som et trekkpapir på kjendiser og stjerner, hvor blant annet følgende kjendiser og kjente scientologer kan nevnes:

  • John Travolta (skuespiller), Juliette Lewis (skuespiller), Isaac Hayes (musiker), Kirstie Alley (skuespiller), Catherine Bell (skuespiller), Beck Hansen (musiker), Nancy Cartwright (skuespiller), Doug E. Fresh (rapper), Kelly Preston (skuespiller), Elisabeth Moss (TV-skuespiller), Edgar Winter (musiker), Erika Christensen (skuespiller), Jason Lee (skuespiller), Giovanni Ribisi (skuespiller), Laura Prepon (skuespiller), Chick Corea (skuespiller), Jenna Elfman (skuespiller) og Anne Archer (skuespiller).

Kilde: MSN underholdning: Stjernene som sverger til scientologikirken.

Snakk om å være kjendiser som er dårlige forbilder for andre gjennom å være aktive medlemmer av noe så sært!

Normalt sett tar jeg avstand fra nettsiden Søkelys, men de har hatt en ok artikkel om scientologi:

Annen ok og interessant artikkel om scientologene og deres tro:

Jeg gjengir også litt fra artikkelen:

Fem ting kristne bør kjenne til rundt scientologi: 

  1. Du kan ikke være kristen og fortsatt være en scientolog. 
  2. Alle ikke-scientologer blir betraktet med forakt. 
  3. Scientologer tror at de er over loven. 
  4. Kjendiser er deres agn. 
  5. Hubbard og Hitler hadde mye til felles. 

Punktene er fritt oversatt av meg.

Via NRK har jeg tidligere sett dokumentarfilmen (2015) “Louis Theroux og scientologane” (My Scientology Movie). Når dette skrives er filmen ennå tilgjengelig for visning via NRK sin nettside (lenke til filmavspilling). Mer fakta og informasjon om filmen er tilgjengelig via Wikipedia (engelsk).

Louis Theroux og scientologane (2015)

Louis Theroux og scientologane (2015) – My Scientology Movie. Kilde: NRK TV.

 

Scientologikirkens cruiseskip Freewind beskrives av enkelte som diktaturet Nord-Korea. Ansatte signerer kontrakter (mer eller mindre frivillige slavekontrakter) som varer i en milliard år, og hvis man ikke innfrir forventningene settes man til “straffearbeid” med f. eks. å gjøre rent maskinrommet eller andre ekle ting på båten ute å ha tilgang på sollys i lange tider.

Se ellers Amish-artikkelen der jeg også skrev noen ord om scientologi.

Scientologene finnes også i Norge inkludert egen norsk web-side, men her i landet har de ikke fått all verdens mange medlemmer og oppslutning.

 

Scientologene er en svært spesiell sekt, men en annen liten og spesiell sekt i USA som kan nevnes er:

Westboro Baptist Church

Westboro Baptist Church er en mindre gruppe eller menighet (mange av dem fra en og samme storfamilie) på under 100 personer i USA (Topeka i Kansas i USA). De har noen ekstremt fundamentalistiske bibeltolkninger og en kristenkonservativ teologi, som til og med er noe sterk kost og ekstremt innenfor amerikansk tradisjon.

De er kjent for å uttrykke fordømmelse, kompromissløse ytringer og aksjoner mot homofile, katolikker, muslimer, jøder, døde soldater osv. De takker Gud for personer som blir drept i krig, katastrofer og terror. Slike dødsfall anser de som Guds plan og straff mot verden og verdens umoral.

Også denne sekta har jeg blitt gjort oppmerksomme på etter å ha sett BBC-dokumentarene til Louis Theroux. Riktignok er ikke dokumentarene helt nye, men sekta lever visstnok videre i beste velgående (utenom at de har mistet litt medlemmer da). Louis Theroux har hatt to episoder om sekta, her gjengitt med norske titler: “Hos en hatet familie” (2008) og “Gjensyn med en hatet familie” (2011), hvor begge to pr. skrivende tidspunkt ligger tilgjengelig hos NRK. Norske Dagbladet skrev blant annet om sekta i 2016.

Homofili (“sopere”) oppfattes som den største vederstyggeligheten som kan finne sted, og de ser på USA som fordømt og fortapt. De sier selv at de ønsker å advare folk og få dem til å snu om, men i praksis er virkemidlene de benytter seg av (ikke-voldelige riktignok i form av plakater og protestrop) såpass ekstreme at de i praksis støter og skremmer folk bort, og de får dem til å ta sterkt avstand fra det Westboro Baptist Church står for.

Menighetens hjemmeside heter: GodHatesFags. På godt norsk betyr vel dette: Gud hater homofile.

 

Og for å ta med enda en:

Followers of Christ

En annen kult er “Followers of Christ”, nok en gang i USA.

NRK har vist dokumentaren “Bare Gud helbreder” (No Greater Law). NRK skrev selv følgende om dokumentaren i presentasjonen: “Foreldre som nekter barna legehjelp av religiøse grunner er beskyttet mot rettslig forfølgelse i staten Idaho. Hevet over alt annet er trosfriheten.”

I denne dokumentaren får vi et visst innblikk i kristensekten “Followers of Christ”. Vi får se foreldre som lar sine barn dø av “banale” sykdommer, da de avviser all bruk av medisiner og legehjelp. De eldste salver og ber for de syke, og de mener at det kun er Gud som eventuelt kan gripe inn med sin helbredelse. Når inngrep fra Gud ikke finner sted ender det i verste fall med døden. De har loven på sin side til å la dette skje.

 

Jeg så med stor interesse via NRK nett-TV dokumentaren som på norsk har blitt gitt tittelen: “Dommedag i Waco”:

Sekten “Branch Davidian” og sektlederen David Koresh

På norsk har altså dokumentaren blitt gitt tittelen “Dommedag i Waco”, mens originaltittelen er “Waco: Madman or Messiah”. Dokumentaren omhandler sekten Branch Davidian, sektlederen David Koresh (født Vernon Wayne Howell), FBI sin beleiring av sektens hovedkvarter Mount Carmel (Waco i Texas, USA) i 51 dager i 1993 og hvordan 86 mennesker mistet livet i skyting og brann. Sekten var godt bevæpnet og skjøt tilbake mot FBI,  og de var lojale til siste slutt mot sin leder David og troen sin.

David Koresh var en karismatisk og dyktig forkynner som klarte å skaffe seg trofaste og lojale medlemmer. Både David selv og medlemmene trodde at han var Messias og/eller en inkarnasjon av Gud (eller Jesus). Sektmedlemmene var visstnok eliten av Guds utvalgte. Mye av forkynnelsen gikk på Johannes åpenbaring, de syv segl som beskrives der og dommedag.

Sektlederen David Koresh (Vernon Wayne Howell) var en skoletaper i oppveksten. Han bestod ikke grunnskolen pga. blant annet dysleksi. Han var altså ikke særlig skolert, han var et mobbeoffer i oppveksten, han hadde en ulykkelig barndom og mange så vel på mannen som en “boms” i utgangspunktet. Likevel klarte han å presentere en forkynnelse og ledelse som fenget medlemmene i sekten.

David hadde visstnok fått noen visjoner og åpenbaringer fra “Gud”, og dette bygget han sitt image runde. Han tok over ledelsen av en menighet – eller mer en sekt eller kult – som allerede var etablert. Medlemmene bodde sammen i et kollektiv i forbindelse med “The Mount Carmel Center”.

Mannen ble nok mer og mer “rar” underveis (endret personlighet), med sin sterke mistenksomhet, styrende væremåte og sterk sosial kontroll over medlemmene. Etter hvert ble det flere episoder hvor han hadde sex med mindreårige, og han annullerte flere ekteskap innenfor sekten hvor han tok over kvinnene som sine egne koner. Flerkoneri ble praktisert, og han var opptatt av å få seg noen utvalgte barn som skulle ha hans DNA.

Grunnen til beleiringen og blodbadet var i hovedsak sektens besittelse av ulovlige våpen. De bygget selv om halvautomatiske våpen til helautomatiske, som visstnok er ulovlig til og med i våpenlandet USA. De gjorde store våpeninnkjøp, og de var i besittelse av masse våpen og også håndgranater. I tillegg til våpendelen var nok også myndighetene bekymret for barnas ve og vel på innsiden av sekta.

Beleiringen, skytingen, brannen osv. medførte et blodbad. Sektmedlemmene ville ikke på noen måte gi seg uten kamp. Ifølge deres tro og forkynnelse var beleiringen og blodbadet en del av budskapet. Det kan nok absolutt diskuteres nå i etterkant om politiet gjorde ting på rett måte. En bedre måte for å få slutt på galskapen burde nok ha vært valgt.

Noe som er utrolig er at det den dag i dag finnes en del som fortsatt støtter det sekta stod for. Enkelte av dem forventer også at på David kommer tilbake, gjennom at han blir reinkarnert. (Etter hendelsen ble han bekreftet død.)

 

Så til en dokumentar fra Netflix:

The Family (Netflix)

Når det gjelder sekter, kulter eller losjer kan “Familien” eller “Fellesskapet” fra USA også tas med. Netflix-dokumentaren (miniserie) “The Family” har blitt sett (august 2019), og mye av det som presenteres her er viktige tankekors.

The Family (Netflix)

 

Familien (“The Family”) eller bare fellesskapet (“The Fellowship Foundation”) ble startet av den utvandrede nordmannen Abraham Vereide. I mange år ble bevegelsen ledet av Douglas E. Coe.

Ifølge Wikipedia (innledningen til artikkel):

“The Fellowship Foundation, også kjent som The Fellowship, The International Foundation eller The Family, er en omstridt kristen amerikansk organisasjon bestående av mange amerikanske og utenlandske politikere.

The Fellowhip Foundation har hatt forbindelser i Norge siden 1969.”

Noen stikkord om organisasjonen eller bevegelsen:

  • Familien er en mystisk konservativ kristen gruppe (hovedsakelig betydningsfulle menn), en kristenfundamentalistisk organisasjon som opererer i det stille, hemmelige og usynlige innenfor topp-politiske miljøer (USA m. m.)
  • Over 80 års historie.
  • Kan nesten ses på som en kult, sekt eller losje, uformelt organisert.
  • Noe som minner om et broderskap av venner (familien) som støtter hverandre.
  • Uformelt maktnettverk, ikke-demokratisk.
  • Stikkord som kan knyttes opp mot bevegelsen: Makt, elite, utvalgte, relasjoner (nettverk), forhold, Jesus, mektige medlemmer, lobbyorganisasjon, infiltrerer i hovedsak politiske miljøer, USA-opprinnelse og nå stort internasjonalt fokus.
  • Jesus i sentrum, hvor det hevdes at “Jesus og ingenting” er det som teller.
  • Ledelse styrt av Gud (Jesus).
  • Gud bryr seg mer om eliten (enn andre), og de mener at ledere er satt i maktstillinger av Gud og skal gis støtte fra bevegelsen.
  • I stedet for hele Bibelen bruker de en «kortversjon» med tittelen Jesus som kun inneholder evangeliene og apostelgjerningene.
  • Global stor innflytelse i kulissene, hvor bevegelsen i stor grad har jobbet i det skjulte langt borte fra rampelyset.
  • Smågrupper (bønnegrupper m. m.) spredt over hele verden.
  • Kjent for den nasjonale bønnefrokosten (årlig) som holdes i Washington DC (USA) for inviterte maktpersoner, inkludert presidenter.
  • Nasjonale bønnefrokoster arrangeres nå i mange land.
  • En rar sammenblanding av tro, teologi, politikk og verdslig makt.
  • Norge blir nevnt flere ganger i serien.
  • Etter Douglas Coe sin død har det blitt noe mer åpenhet rundt virksomheten.

Selv om det er en del bra knyttet opp mot bevegelsen, er det også en god del som slettes ikke er særlig bra. Familien har stor innflytelse utenfor de offisielle kanalene, noe som bryter med vanlig demokratisk tankegang og ønsket åpenhet rundt beslutningsprosesser. Ellers oppfører de seg slettes ikke som en vanlig inkluderende kirke for folk flest. Mye av kritikken “Nei til kristent hemmelighetskremmeri, lukkede og ekskluderende miljøer” vil også gjelde her.

Lenke: The Fellowship Foundation (offisiell nettside, engelsk språk).

 

Det finnes nok også sekter og sekteriske tendenser innenfor andre religioner enn kristendommen. Imidlertid blir dette utenfor mitt interesse- og kunnskapsfelt til å kunne skrive noe mer detaljert om her. Uansett religion er jeg på generelt grunnlag skeptisk til sekter og tilsvarende lukkede parallellsamfunn/ekkokammer.

For meg blir det litt utrolig at såpass mange moderne og oppegående godt skolerte mennesker den dag i dag har sin tilhørighet i sekter. Jeg har full forståelse at det er vanskelig å ta skrittet ut av en sekt når man først er født inn i den, men likevel er det litt utrolig at det ikke finner sted mer interne opprør som legger enkelte sekter døde. Det blir litt utrolig å se på at enkelte velger å følge en sektledelse helt blindt uten selv å tenke og komme med saklig kritikk og spørsmålsstillinger.

Lenker:

Noen utvalgte Eivind Andreas Endresen-lenker:




Åndelig Vær Varsom-plakat for Kristen-Norge

Helge Simonnes: En Gud for de mange

Eks-sjefredaktør i Vårt Land Helge Simonnes har skrevet en bok med tittelen: “En Gud for de mange – 12 teser om hvordan kirken skal vinne folket tilbake”. I et innlegg på Verdidebatt.no skriver han blant annet følgende rundt boken sin:

  • “Troen skal bygge opp, ikke bryte ned og skade ­mennesker. Det er nødvendig med et kollektivt oppgjør – og et kollektivt ansvar for å rette opp i det som er på avveie.” Og:
  • “Det er aldri for sent å begynne et arbeid som kan gi gode virkninger og som hindrer at nye grupper av mennesker utsettes for usunn åndelig påvirkning.”

En “løsning” han kommer med for å unngå/forebygge religiøse overtramp er å presentere et utkast til en åndelig Vær varsom-plakat for Kristen-Norge med 12 teser. Som pensjonert avismann har han fått ideen fra pressens Vær varsom-plakat.

Det kan være behov for å gå i rette med usunn forkynnelse og trospraksis, og det er ikke sikkert det er mulig å tro på en Gud slik mange troende presenterer ham. Vi bør sannsynligvis ha et kollektivt ansvar samt noen kjøreregler for å hjelpe dem som har blitt skadet i møtet med usunn åndelighet.

Hans utkast til Vær varsom-plakat for Kristen-Norge lyder:

Vær varsom når du fristes til å:

  1. være bastant i din tolkning av hvordan Bibelen skal forstås
  2. karakterisere andres handlinger som synd
  3. tenke at Gud velsigner deg mer enn andre
  4. hevde at Gud velger ut og velsigner folkeslag og nasjoner
  5. love for mye på vegne av Gud
  6. proklamere og utbasunere din tro for all verden
  7. gjøre annerledestroende til fiender
  8. bruke for store ord om hvor viktig folkekirken er
  9. gi Gud æren for alt det gode som skjer i ditt liv
  10. bruke Gud og evangeliet i politisk argumentasjon
  11. gjøre kirken avhengig av staten og politisk makt
  12. underkaste deg ledere som hevder at de har fått et spesielt kall og en autoritet fra Gud

 

Boka er spennende lesestoff, og jeg liker det tankesettet Helge har presentert via boka, Verdidebatt.no og avisen Vårt Land. Det er ikke tvil hos meg om at enkelte kristne med sin “ekstreme” iver og utøvelse av tro har skremt bort andre fra troen og Bibelens budskap. Ikke all fortolkning av Bibelen er sunn.

Nå har jeg fått lest boka, og nedenfor kommer jeg med noen kommentarer til den:

Bokas utgangspunkt er at oppslutningen rundt kirka er synkende: Færre på gudstjenester, færre som blir døpt, færre som gifter seg i kirka osv. Skepsisen mot kristentro og kirka har blitt større.

De troende må selv ta noe av ansvaret for denne utviklingen. Det kan til tider se ut for at oppgitthet er det som preger kirkas folk.

Noen årsaker til synkende oppslutning ifølge forfatter er blant annet: Kirken har ikke vært flinke nok til å ta et oppgjør med usunn trosutøvelse, usunn forkynnelse og trospraksis. Kommunikasjonen har ikke alltid vært god mellom kirka og folket.

Hvis ikke endringer finner sted kan vi oppleve en religion og religionsutøvelse på avveier. Kirkelige miljøer er lite lydhøre for konstruktiv kritikk. Det bør skapes en større bevissthet om hvordan vi oppfører oss som troende og som sagt tas oppgjør med det usunne.

  • Bokas innhold og inndeling:
  • Innledning: Gud må være for de mange
  • Tolv oppdiktede historier med kommentarer fra landets biskoper. Hver av biskopene har fått en historie å kommentere. De 12 historiene med noen små-kommentarer fra meg i parantes:
    • Synd og moralisme (samlivsbrudd som ga nattverdsnekt i katolsk kirke)
    • Nasjonalisme (religiøs ekstremisme)
    • Israel – Guds utvalgte folk (dyrking av landet, fundamentalisme)
    • “Barnetro” (tvil og tro, overgangen til “voksen” tro som kan feile)
    • Et solskinnsbarn (streng, kristen oppvekst som kan gi sinne og aggresjon og behov for et oppgjør)
    • Den store barnedåpen (fremmedgjort, føler seg usikker, føler ikke tilhørighet)
    • Vokteren på muren (militant kampspråk, radikal tro)
    • Den politiserte kirke (venstrevridd og politisk kirke, jf. miljøkamp, innvandring og rettferdighetskamp)
    • Den store fikseren («Alt» kan løses via bønn, kan gi troskrise når bønnesvar ikke mottas)
    • Kongens kirke (maktmisbruk, presten var tidligere maktens og statens representant, embetsutøvelse)
    • Brent barn (karismatisk frimenighet med utøvelse av uheldig åndelig makt, lukket miljø)
    • Drikk, sang og dans (kulturproblemer, passer ikke inn)
  • Tolv teser om hvordan kirken skal vinne folket tilbake, inkludert kommentarer fra forfatter. (Se tidligere liste.)
  • Etterord
  • Biskopene (takk og presentasjon av dem)
  • Takk til diverse personer som har hjulpet til med boka.

Jeg synes det var en interessant bok å lese. De oppdiktede historiene ble av meg opplevd å være troverdige, og i opptil mange av dem kjente jeg igjen tematikken fra hva jeg selv har hørt og opplevd i møtet med kirke og bedehus. Jeg støtter også innholdet i forslaget til tolv teser.

I hovedsak er det Den norske kirke og lekmannsbevegelsen rundt kirka som blir omtalt i boka. Imidlertid er boka også innom ekstreme karismatiske miljøer. Det stilles også noen vel berettigete spørsmål rundt TV Visjon Norge sin virksomhet og forkynnelse. Åndelige overtramp finner sted og har funnet sted innenfor de fleste typer kristne miljøer.

I en av historiene blir det nevnt litt om det læstadianske miljøet i nord. Dette har jeg selv ikke kjennskap til i det hele tatt, så jeg kan ikke vurdere hvor troverdig dette er omtalt. Den katolske kirke blir også nevnt i boka, som er et trossamfunn som jeg i liten grad kjenner til eller har truffet på i mitt liv.

Noen har kritisert boka for kun å omtale kirken og at kun biskopene har fått komme med sine tilsvar. Denne kritikken støtter jeg ikke. Nå når omtalte bok i hovedsak omhandler kirka er det mest naturlig at personer med ansvar for kirkas utøvelse får lov til å forklare og forsvare seg. Det har vært ganske mye fokus i andre «kanaler» på frimenigheter og usunn religionsutøvelse, og hvor deres pastorer og andre ressurspersoner har hatt god anledning til å komme med sine innspill.

Det var nå på tide med litt konsentrert fokus rettet mot kirka (og bedehusene). Forfatteren har valgt å skrive om det miljøet han har mest innsikt i og som han vel selv tilhører, og dette opplever jeg som en god beslutning. Det blir mer troverdig på denne måten i stedet for at han skulle ha begynt å bevege seg inn på ukjent mark.

Jeg opplever boka som et sentralt innspill i debatten rundt kirka sin framtid. Etterlevelse av de 12 tesene kunne ha betydd en positiv forskjell for kirkas videre utvikling rundt oppslutning og støtte i folket. Imidlertid er jeg redd for at boka vil bli tiet i hel og i praksis ikke får den effekt den hadde fortjent å få. (Å kjenne lusa på gangen….)

De negative opplevelsene i møtet med kirka som de oppdiktede historiene i boka forteller skal ligge noen år tilbake i tid. Imidlertid er jeg sikker på at også enkelte av dagens unge og voksne kan oppleve maktmisbruk og uheldig forkynnelse fra kirkas side. Også i dag vil enkelte føle på at de blir bevisst eller ubevisst støtt ut av kirka, om enn på litt andre måter og andre tema enn de boka formidler.

Utenom bokas argumentasjonsrekker vil jeg føye til for egen regning noen momenter som kan skape avstand mellom kirka og folket:

  • Stiv liturgi og uttrykksformer som kan virke litt gammeldagse for det moderne menneske. Form og forkynnelse treffer ikke alltid hjertet.
  • Lite hjertelighet og glede overfor dem som oppsøker kirka. Man blir ikke nødvendigvis sett og verdsatt som frammøtt. Ikke alle føler seg så veldig velkomne i kirka.
  • Stor avstand (kommunikasjon og makt) mellom geistligheten (prestestanden) og menigheten.
  • Ideologiske og teologiske lammende debatter og uenigheter i kirka (jf. homofili m. m.).

I et debattinnlegg i Bergens Tidende er Helge Simonnes innom faktorer slik som (fritt gjengitt):

  • Den generelle åndelige tausheten har tiltatt blant folk flest.
  • Noen grupper av troende er blitt svært høyrøstede, men de bidrar kun til å skape enda større avstand mellom folk og kirke.
  • Usunn teologi får fotfeste.
  • Det går en nasjonalistisk bølge over verden og mange populistiske politikere står fram, som også får sympatisører i kristne rekker med sine enkle budskap.
  • Kunnskapsvikt på det religiøse området blant vår befolkning.

Mange av temaene forfatteren har tatt tak i har også jeg “touchet” innom fra før her i bloggen min, om enn med litt andre ord og språkbruk. Gjenkjennelsesgraden var altså stor for meg når jeg leste gjennom boka. Alt i alt var det en spennende bok som kan anbefales for andre lesere som er opptatt av kirka og kirkas framtid. Hvis de presenterte tesene hadde blitt etterlevd tror jeg nok at langt færre hadde følt seg “utstøtt” av kirka.

Lenker:

 




WebTV fra sommerstevnet i Sarons Dal

WebTV sommerstevnet 2016, Rune Edvardsen.

Mens vi bodde i Egersund var det ikke uvanlig å få med seg et møte eller to under sommerstevnene til Troens Bevis Verdens Evangelisering i Sarons Dal. Det var ca. 10 mil med kjøring pr. vei mellom Egersund og Sarons Dal (Kvinesdal), men møtene var såpass interessante og meningsfulle at det ble prioritert å ta kveldsturer ned dit.

Spesielt har jeg likt å få med meg noen av talene til både far Aril Edvardsen (døde i 2008) og sønn Rune Edvardsen. Begge disse har presentert mange gripende taler med ekte og utfordrende budskap.

Nå etter flyttingen er teknologien til hjelp. Fra søndagsmøtet 10.07.2016 fikk jeg med meg talen til Rune Edvardsen via WebTV. Det var en interessant tale han hadde å komme med!

Noen punkter og tanker fra Rune Edvardsen sin tale, fritt gjengitt med mine egne ord:

Han var i sin tale opptatt at vi som er kristne presenterer og peker på Jesus, gjerne gjennom våre egen personlige vitnesbyrd. Egne ærlige vitnesbyrd er ekte og formidler noe som ingen kan ta i fra oss. Slike vitnesbyrd har også stor påvirkningskraft.

Det er Jesus som i hovedsak skal presenteres og ikke kristen-kultur, regler, innpakning osv. Ofte blir det i stedet til at kristne kaster stein på hverandre, diskusjoner, dømmer hverandre osv. Dette er ikke det vi er kalt til å gjøre. Vi skal peke på og presentere Jesus. Ikke mer, og ikke mindre.

Det er kun noen få prosent av Norges befolkning som kan sies å være aktive i kristne sammenhenger. Det blir stadig flere av dem som ikke tror på noen Gud i det hele tatt. Vi kristne har en jobb å gjøre med å få spredt det ekte budskapet om Jesus, og ikke innpakningen og kulturen som ofte kommer i veien og blir viktigere enn hovedbudskapet.

Rune sier at han har et håp om at den norske kristne kulturen skal forsvinne. Når kun 2 % av befolkningen går i kirker og bedehus er det ikke verdt å ta vare på denne kulturen.

For egen regning tilføyer jeg: Mange av de tingene kristne er opptatt av og bruker energi på kan fort “skremme bort” potensielt nye kristne. Trivielle teologiske diskusjoner tar bort det sentrale Jesus-fokuset.

Å presentere Jesus er vårt oppdrag! Det er ikke vårt hovedoppdrag å kaste stein på hverandre, dømme, bevare kristen-kulturen, regler, innpakning osv. som enkelte kristne er svært opptatt av.

Lenker:




Ting jeg IKKE tror på

Åpen dør, kors og Bibel, illustrasjon hentet fra Christian Art.

I artikkelen “min tro” har jeg skrevet noen ord om min kristentro. Imidlertid har jeg mange artikler her i bloggen hvor jeg stiller spørsmålstegn ved og tildels kritiserer kristen aktivitet og kristne “grunnsannheter”. Som innledningstekst til kategorien protest kristendom har jeg blant annet skrevet:

  • “Jeg anser meg selv som kristen, men jeg synes likevel det skjer mye rart i kristendommens navn som ikke jeg kan identifisere meg med eller stå inne for. Her i denne kategorien anlegger jeg et litt kritisk skråblikk mot kristne meninger, holdninger, ståsteder og saker jeg reagerer på.”

Denne artikkelen du nå leser tilhører kategori protest kristendom. Jeg vil her ta tak i en del momenter som jeg IKKE tror på eller støtter opp om innenfor den kristne utøvende troen. Jeg stiller meg altså atter en gang sterkt skeptisk til en del som skjer i kristen regi og tro.

Det som står å leser i denne artikkelen er på mange måter en oppfølging til det jeg har skrevet i artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom” (Konservativ kristendom? NEI TAKK!).

En hel momentliste presenteres i fortsettelsen av denne artikkelen.

Jeg stiller meg sterkt skeptisk til og jeg tror ikke på følgende ting som skjer innenfor kristen regi:

  • Velsignelse og helbredelse mot betaling, eller kun for dem som tror “rett”. Gud kan gripe inn og gjøre store ting, men dette avhenger ikke av hvor mange penger man på forhånd har “sådd inn”. Helbredelse og andre tegn og undere er heller ikke avhengig av hvor sterkt man tror, at man tror på rett måte eller at man på andre måter gjør seg fortjent til det.
  • Forkynnelse som går ut på at man må gjøre seg fortjent til, tro rett, gi nok penger osv. for å bli helbredet eller for å oppleve andre store ting sammen med Gud tar jeg sterkt avstand fra. Slik forkynnelse vil jeg karakterisere som vranglære. Slik forkynnelse har gitt mer frustrasjon og sår enn glede.
  • Forkynnelse om at rett tro og omvendelse gir himmel på jord fri fra problemer. Bibelens lovnader gjelder i hovedsak for det neste livet (himmelen, paradis) og ikke for det jordiske livet vi nå lever.
  • Velstandsforkynnelse og velstandsevangelister: Enkelte velstandsevangelister lever selv et liv på gullstol. De lever et liv i luksus og i sus og dus på andres bekostning, og de kan altså kunsten med hvordan de skal berike seg selv. De får sine støttespillere til “å så inn” penger og lover dem i retur velstand og lykke. Slike forkynnere er etter mitt syn falske profeter. Jesus har aldri lovet oss velstand, penger, et liv uten sykdom og personlig suksess i dette jordiske livet.
  • Enkelte menigheter forventer å få tienden til sitt arbeid. Selv mener jeg å stå helt fritt til støtte dem jeg vil og med de beløp jeg selv ønsker. Ingen skal få lov til å pålegge meg det ene eller det andre innenfor offer/kollekt. Er heller ikke på noen som helst måte forpliktet til å følge det gammeltestamentlige prinsippet om tidenden. Enkelte forkynnere (f. eks. Arild Edvardsen, nå død) har oppigjennom tidene hevdet at man stjeler fra Gud ved å ikke gi tienden. En slik forkynnelse tar jeg avstand fra.
  • Falske forkynnere og profeter: Det heter seg at mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill, og da spesielt knyttet opp mot de siste tider.

Mer om falske forkynnere og profeter

Det heter seg at mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill, og da spesielt knyttet opp mot de siste tider. De som blir ført vilt er de som allerede er troende.

Dette ser vi tegn på her og nå, uten at jeg skal spekulere rundt dette som har med endetid og dommedag å gjøre. Helt fra Jesus sin tid har det vært falske forkynnere og profeter, så fenomenet er absolutt ikke nytt.

Det finnes en god del falske profeter og forkynnere som klarer å forføre en god del av de troende (kristne). Tegn på falske profeter er ting som: Feil fokus i forkynnelsen sin (detaljer blåses opp, andre ting ignoreres/forties), forkynnelse direkte i strid med Bibelen og ofte vet de å berike seg selv i form av penger og makt (luksus, lever i sus og dus som konger på sine støttespilleres penger).

Falske profeter kan gjøre mye tilsynelatende bra, selv om de farer med vranglære. De kan ofte skilte med undere og mirakler, stor oppslutning og andre store og overnaturlige opplevelser/hendelser selv om det er aldri så falskt. Som det står i Bibelen:

  • Matt. 24, 11: “Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill.”
  • Matt. 24, 24: “For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill.”
  • Rom. 16, 17: “Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem!”

Det absolutt viktigste er at all forkynnelse er i samsvar med det sentrale i evangeliet.

Jeg vil ikke gå så langt å navngi konkrete personer som farer med vranglære og som er falske forkynnere/profeter. Det er Gud sin jobb å dømme disse, og ikke oss menneskers ansvar. Det sentrale for alle troende er å være kritisk til forkynnelsen og forkynnerne. Alt må vurderes og prøves opp mot Bibelen:

  1. Joh. 4, 1: “Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden.”

Noen av de samme tankene som i denne “boksen” har jeg vært innom i artikkelen “Ekstrem karismatikk, skeptisk“. Den engelskspråklige nettsiden “Church Watch Central” har også mye bra lesestoff rundt temaet. 

Inspirasjon til denne tematikken hentet fra en artikkel på Søkelys med tittelen “Mange falske forkynnere og profeter skal stå frem i de siste dager”.

 

  • Gud er neppe tunghørt. Predikanter som traver rundt på scenen som en gamp samtidig som de roper og skriker for å påkalle forsamlingen og Gud har jeg liten sans for. Lydnivået til tale og lovsang må ikke være på nivå med en Heavy metal konsert (med etterfølgende øresus) for at Gud skal høre hva som skjer. Budskapet blir ikke bedre av at taleren eller predikanten konsekvent bruker “utestemme”.
  • Massesuggesjon (virkemidler: fakter, ord, lyd, musikk/sang og visuelle virkemidler som appellerer til massens følelser) har jeg ikke sans for. Å piske opp stemningen med lovsang eller følelsesladede utsagn fra scenekanten for å kunne bevise eller å kjenne på guds nærvær fungerer ikke særlig bra på meg.
  • Samlinger hvor folk ramler som fluer, grynter som griser eller lager andre rare lyder tilsvarende dem som kunne høres på gammeldagse mentalsykehus appellerer ikke til meg. Det blir alt for mye showpreget og for voldsomt for meg.
  • Rene scenekirker hvor alt er store show med masse lyd og lys (og røyk + pyro) er jeg sterkt skeptisk til. Det kristne budskapet er sterkt nok i seg selv og kan stå på sine egne bein uten å bli pakket inn i overdrevne effekter.
  • Jeg tror ikke på all tungetale og andre profetord som påstås å komme fra Gud. Innimellom formidles et budskap som avsluttes med utsagn av typen “Så sier Herren Gud.” Også slike budskap bør vurderes og prøves, da nok innimellom personlige meninger og tanker til formidleren blandes inn i Guds ord til forsamlingen.
  • Det blir feil fokus å være så opptatt av overnaturlige opplevelser (helbredelse m. m.) og andre tegn og under. Det er troen på en tilstedeværende Gud som bør være i fokus.
  • Jeg har ikke tro på all forkynnelse og ledelse som finner sted i en menighet. Det må være både lov og naturlig å “prøve åndene” og å prøve budskapet som settes fram fra scenen. Jeg er ingen dum sau som nødvendigvis må ledes og som hopper pga. predikanten sier at jeg skal gjøre det.
  • Det er mange selvoppnevnte fariseere og skriftlærde, gjerne forkledt som nettroll, som er ute i aksjon. Masse stygge og sårende kommentarer fyres av hvor det er mer snakk om personangrep enn saklig diskusjon av sak. Spesielt ser man dette i nettdebatter, da det virker som om enkelte sitter inne med den eneste sannhet mens de som måtte mene noe annet blir dømt nord og ned. Bibelens ord som advarer mot å dømme andre er visstnok ikke gjeldende for enkelte kristne, da de i stedet ønsker å dømme og belære alle rundt seg om “den eneste sanne tro”.
  • Enkelte er svært opptatt av å være dommere og dømme andre som ikke praktiserer troen likt som de selv.
  • Jeg anser ikke enkelte bygg eller rom som mer hellige enn andre. Vigslede kirkebygg m. m. er en avsporing fra det sentrale.
  • For mye indremisjon og sosial koseklubb, for lite (ytre)misjon: Misjon og misjonsvirksomhet er ganske nedtonet i mange kristne miljøer. Misjonsiveren og engasjementet som tidligere generasjoner hadde, spesielt overfor å sende ut misjonærer til det store utlandet, er i ferd med å dø ut.

Det var første del av lista! Lista over ting jeg er skeptisk til eller ikke tror på innenfor kristen utøvelse fortsetter nedenfor:

  • Menigheten, djevelens verk? Innimellom lurer jeg på om organisering og opprettelse av menigheter og tilsvarende forsamlinger er djevelens verk. I enkelte tilfeller blir menigheten et sted for makt og kontroll over andre. Det benyttes hersketeknikker, maktmisbruk og åndelige overgrep for å kontrollere/styre og underkue medlemmene.
  • Menigheter hvor det ikke er rom for konstruktiv kritikk, tvil og diskusjoner om veien videre er det best å holde god avstand til. Likeså menigheter hvor man har en sterk og ufeilbarlig ledelse innsatt av Gud selv. Det må da sannelig være lov å få være seg selv og ha et spørrende sinn uten å bli stemplet som “farlig” for eller uønsket i menigheten. Jeg forbeholder meg retten til å tenke selv!
  • Å underordne seg en eldste, eldsteråd eller pastor samt å gi dem æren vil ikke jeg støtte opp om for enhver pris. All ledelse er ikke sunn!
  • Autoritær lederstil dyrkes og framelskes i enkelte miljøer, gjerne med henvisning og begrunnelse fra Bibelen. Enkelte ledere er visstnok innsatt av Gud, og demokrati og medbestemmelse er uglesette verdier.
  • Forsamlinger hvor det benyttes hersketeknikker, latterliggjøring, ledelsen blander seg inn i den enkeltes private liv, fortielse av meningsmotstandere, maktmisbruk og hvor viktige beslutninger tas av en sterk autoritær ledelse er ikke plasser hvor jeg kan trives eller som jeg vil oppsøke. Det må være lov til å være seg selv uten påkledd maske, og det er naturlig at alle blir hørte og vist respekt. Brente barn/brente kristne må unngås så langt det er mulig.
  • Hetsing av/hat mot minoriteter: Å vise omsorg mot minoriteter (asylsøkere, muslimer, homofile osv.) ligger innebakt i den kristne troen. Som kristne skal vi ikke dyrke et sterkt majoritetssamfunn. Det bør være plass til alle og ikke kun flertallet eller utvalgte.
  • I enkelte konservative kristne miljøer er det trangsynt og foreldet tilnærming til begrepet familie. A4 kjernefamilie som det eneste godkjente.
  • Selv vil jeg heller stå utenfor menighetslivet/forsamlingslivet enn å tilhøre et usunt og nedbrytende miljø med maktmisbruk og hersketeknikker i bruk.
  • Personer som påstår at de er Bibeltro og leser objektivt den store boka bokstav for bokstav vil jeg kalle for løgnere. Det er ikke mulig å forholde seg til Bibelen uten å tolke den (subjektivt). Man må ta hensyn til at Bibelen ble skrevet i en helt annen tidsepoke enn vår, den ble skrevet på et helt annet språk og den omhandler og er skrevet inn i en kultur som er veldig ulik vår egen. Bibelens ulike bøker er påvirket av forfatternes personlige og kulturelt betingende holdninger til etikk og moral.
  • Det sies at Bibelen skal være inspirert av og fra Gud, og at boka skal representere Guds ufeilbarlige ord til oss mennesker. Likevel er jeg dypt skeptisk til dem som sier at Bibelen gir svar på absolutt alle livets spørsmål, problemer og utfordringer. Blind tro på at alle spørsmål kan besvares ved å studere Guds ord i form av Bibelen tar jeg sterk avstand fra.
  • Dyrkingen av Israel som enkelte forsamlinger driver med forstår jeg meg ikke på. Jeg vet at Bibelen utpeker jødene til Guds utvalgte folk, men jeg kan likevel ikke forstå menigheter der (avguds)dyrkingen av Israel helst er det viktigste for menigheten. Jeg kan ikke for enhver pris støtte den sekulære staten Israel i tykt og tynt. Det er også noe “kunstig” å være så opptatt av Israel her i Norge, da den geografiske avstanden fra Norge til Israel tross alt er ganske stor. (Antisemittisme tar jeg imidlertid sterkt avstand fra!)
  • Rangering av synder og ikke minst hva som regnes som synd kan være noe vanskelig å forholde seg til. Nå for tiden er visstnok homofili den største synden som kan begås, mens dyrking av penger (mammon, pengejag og materialisme), gjengifting, dømming, baksnakking etc. visstnok ikke lengre er synder. Sett fra mitt ståsted er jeg kjempeglad for kirkas nye standpunkt som åpner opp for homofile.
  • Det er lett å være imot likekjønnede samliv og kalle det en stor synd da det ikke har rammet homofilimotstanderne personlig. Det blir litt feil å dømme andre i saker som man selv ikke har blitt “prøvd” i.
  • Enkelte er ennå opptatt av tidligere tiders lister over kardinalsynder eller de syv dødssynder, samt å dømme dem som avviker fra det “aksepterte”. Om enn ikke Bibelsk passer Arnulf Øverland sitt kjente sitat “Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv” bra inn her.
  • Sex er visstnok kun tillatt for gifte personer og for forplantningens skyld. Å ha sex på utsiden av ekteskapet eller for kun ren nytelse er ikke akseptabelt. Stakkars dem som måtte finne på å avvike fra dette mønsteret.
  • Guds straffedom: Enkelte er kjapt ute med å framsette trusler om Guds straffedom mot Norge pga. en eller annen dagsaktuell sak. Hvis Norge ikke vender om og framviser en tro eller livsførsel/styresett i samsvar med vedkommende sin forskrudde fortolkning av Bibelen vil det gå Norge ille (jf. Sodoma og Gomorra). Noen utvalgte “dødssynder”: Abort, homofili, umoralsk livsførsel, kritikk mot Israel, liberal teologi etc.
  • Uttalelser slik som “Jeg frykter at Norge er kommet under Guds dom”. En gammeltestamentlig hevngjerrig, utspekulert, blodtørstig, kontrollerende, dømmende, harm og ustabil Gud vil ikke jeg ha noe med å gjøre. Et slikt syn avviker i stor grad også med den nytestamentlige troen som jeg og mange kristne deler.
  • Jeg kan ikke dele humanetikernes tro på det gode i mennesket. Det skjer alt for mye vondskap forårsaket av enkeltmennesker eller menneskegrupper til at jeg kan ha 100 % tro på mennesket. Jeg opplever kun Gud som ufeilbarlige. Ondskap er mennesket og den ondes verk, ikke Gud.
  • Human-Etisk Forbund (HEF) er etter mitt syn en “styggedom”. En liten sneversynt, vrang og vanskelig organisasjon som lager masse støy pga. de er livredd for religion. Det ser ut til at de ønsker seg et diktatur der all religionsutøvelse er forbudt.
  • Overdrevent fokus på endetiden og dommens dag. Denne kommer når den kommer, og jeg ser ingen poeng i å benytte den som skremselspropaganda i tide og utide. Mange spådommer om tidspunkt for Armageddon har ikke slått til så langt i historien.
  • Menigheter og personer som oppfører seg som sekter og presenterer den eneste sanne tro er det ikke verdt å høre på. Slike forsamlinger er sannsynligvis på villfarelsens vei.
  • Enkelte forsamlinger eller menigheter har lange lister med menneskeskapte regler, lover og bud. Dette er lov her, ditt og datt er IKKE lov her. Nåde den som bryter disse gjerne uskrevne reglene! Død og pine venter på vedkommende hvis man ikke vender om og tar et oppgjør. Det virker som om for enkelte er Bibelen for snill og for enkel med sitt kjærlighets- og nådebudskap. Bibelen må suppleres med enda strengere regler for hva som er lov og ikke lov. Menneskeskapte regler og regler av typen slik gjør vi det hos oss er jeg dypt skeptisk til. Kom som du er, men bli som oss – holdning passer ikke for meg.
  • De lærde akademikerne og teologene har fått for stor makt rundt fortolkning av Bibelen og dens budskap. Evangeliet er allment tilgjengelig for oss alle, også for oss lekfolk. Universitets- eller høgskoleutdannelse innenfor teologi er ikke en nødvendighet for å forstå evangeliet. Evangeliet er så “enkelt” at “selv ikke dårer, skal gå seg vill” (Jes. 35, 8).
  • Barnetro er et ideal i Bibelen, og en slik tro er god nok. Tro og bekjennelse av Jesus Guds sønn som herre og frelser er alt som skal til (Rom. 10, 9). Menneskebud hjelper ingen inn i himmelen.
  • Som det også står i Bibelen: “Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små.” (Matt 11,25). Jesus advarte ganske kraftig mot datidens skriftlærde, som i utgangspunktet var kunnskapsrike og beleste. I dag kan det advares mot enkelte teologer og forkynnere som kompliserer budskapet unødvendig.
  • I enkelte sammenhenger styres mye av frykt. Det trues med fortapelse, helvete, djevelen, Satan, antikrist og demoner hvis ikke de riktige valg tas.

Og lista fortsetter nedenfor med enda flere momenter:

  • Mørkemenn: Enkelte forkynnere er EKSTREMT opptatt av synd, dom og fortapelsen. Selv mener jeg det må være mye viktigere å peke på Jesus, kjærligheten og nåden enn å skremme folk. Å “tvinge” folk til “omvendelse” og inn i himmelen med trusler om evig fortapelse, pine, synd, dommedag og annen skremsel blir ikke riktig framgangsmåte.
  • Svovelforkynnelse og svovelpredikanter: Å skremme folk inn i himmelen er ikke rett metode for forkynnelse. Det kan bli for mye fokus på synd, dom og helvete som gir folk dårlig samvittighet og som skremmer dem. Jeg foretrekker en mer lystigere forkynnelse, men hvor selvsagt kjernen i det kristne budskap kommer klart fram.
  • Livets to utganger: Jeg tror på to utganger fra vårt jordiske liv, dvs. enten himmel eller fortapelse. Imidlertid tolker jeg ikke alt i Bibelen om svovel og ild rundt fortapelsen til å være helt bokstavelig. Det er mer metaforiske uttrykk.
  • Å leve i verden, men ikke å være av verden tar enkelte menigheter litt vel seriøst. Å isolere seg på bedehuset i en lukket og isolert verden bringer ikke frelse til nye personer. Det er viktig at kristne også er til stede der folk flest befinner seg. Å ha hele sitt liv på bedehuset er sikkert sosialt og koselig, men dette medfører ikke mye rom for misjonering.
  • Enkelte kristne er svært skeptisk til alle offentlige myndigheter (jf. diverse barnevernssaker i den senere tid hvor barnevernet får gjennomgå i det glatte lag). Enkelte lever også et isolert liv og følger lite med på hva som skjer i den store verden (nyheter, politikk osv.).
  • Enkelte menigheter og kirkesamfunn fungerer (nesten) som parallellsamfunn (ekkokammer) med selvjustis (hevet over loven og lever på siden av det vanlige samfunnet). Slik ghettovirksomhet (sekt) er slettes ikke bra! Masse rart og uheldig kan finne sted.
  • Enkelte behandler Gud som en Cola-automat. Man krever og forventer umiddelbare svar fra Gud i form av tegn, under og opplevelser. Det legges mye vekt på personlige egoistiske opplevelser og følelser sammen med Gud.
  • Følelser og gjerninger: Følelsesbasert kristendom og tro har jeg ikke sansen for. Troen vår er ikke basert på flyktige og vekslende følelser, og heller ikke på gjerninger.
  • Religionsutøvelse som ikke har plass til både tro og tvil. Tro uten tvil er ikke en levende tro. For de fleste kristne vil åndelige opplevelser, tvil, skuffelser, vansker og/eller problemer føre til at barnetroen blir erstattet av en voksentro, ELLER til at man tar helt avstand til hele kristentroen.
  • Redselen og fordommene enkelte har mot andre religioner og etniske folkegrupper. Til og med enkelte “gode kristne” ser på Islam som folkefiende og landeplage nummer 1. Det finnes masse bra i religioner slik som Islam, og alle muslimer er ikke terrorister. Islamofobi, nei takk! (Men som kristen tror jeg selvsagt på at den eneste troen som frelser er kristendommen.) Fremmedfrykten, rasismen og frykt for det ukjente som mange kristne har tar jeg sterkt avstand mot.
  • Mye “dritt” utgis i kristen regi. Jeg tenker da på dårlige bøker, dårlig musikk (f. eks. platt og meningsløs lovsang etc.) og enkelte videoer/filmer. Det stilles ikke mye krav til kvalitet i kristen regi.
  • En god del av kirkemusikken samt kirkeorgel er jeg ikke tilhenger av.
  • Ekstrem karismatikk: Søking etter sensasjonelle åndelige opplevelser kan ofte medføre store skuffelser og kan fort bli en egotripp.
  • Enkelte “superkristne” (les: karismatikere) sin repeterende ordbruk. Hva er vitsen med å si mange ganger på rad ord slik som “halleluja”, “amen” og “herlig å være frelst”. Er det bare en uvane, eller betyr ordene virkelig noe?
  • Misbruk av begrepet født på nytt. Jeg har noen ganger fått slengt mot meg at jeg ikke er født på nytt, selv om jeg vil hevde at alle som har mottatt troen (frelsen/frelst) er født på nytt pr. definisjon.
  • Om man blir døpt som voksen eller som barn er mindre vesentlig sett fra mitt ståsted. Jeg er ikke mindre kristen eller B-kristen selv om jeg har blitt døpt som barn. Dåp er uansett en fin ting i samsvar med Bibelen.
  • Offerrollen er praktisk for enkelte kristne å innta. Enkelte (gjerne konservative kristne) hevder å være forfulgt for sin tro her i Norge, noe som selvsagt ikke er reelt. At noen sier imot og vil diskutere er ikke det samme som forfølgelse! Andre hevder at myndighetene jobber med aktiv avkristning av Norge.
Med vår dømmende og “prektige” livsførsel:
“Vi norske kristne avkristner Norge daglig. Men vi innrømmer det ikke.” (Rune Edvardsen, daglig leder i Troens Bevis, fra DagensDebatt.no)

 

  • Plassering i båsene liberal eller konservativ kristen: Egentlig er plasseringen/klassifiseringen av kristne i bås som enten liberale eller konservative kristne tåpelig. Det er ofte en sterk forenkling av virkeligheten hvor de færreste av oss passer helt 100 % inn i en av båsene. På noen områder kan en konservativ kristen være noe liberal og visa verse. Egentlig fungerer de to uttrykkene mest som en hammer eller maktbegreper som vi kan slå annerledestenkende i hodet med/dømme dem.
  • Frivillighet og frivillige som den store redningen og løsningen på mange problemer/utfordringer i kristne virksomheter. I praksis kan det være vanskelig å skaffe frivillige, samt bruk av frivillige vil kreve tidkrevende koordinering, oppfølging og ledelse fra de ansattes/styrets side.
  • Er det kald kjærlighet som praktiseres? Er det ikke lenger rom for medmenneskelighet med dem rundt oss, og da spesielt overfor de fremmedkulturelle. Brenner vi ikke for å bringe frelse, solidaritet og medmenneskelighet til dem som trenger det, f. eks. overfor fattige, nødlidende og andre svake grupper? Har vi kun rom til oss selv og vårt?
  • Jeg er skeptisk mot enkelte former for mindfulness, retreat, yoga etc. Mange av disse teknikkene har sin opprinnelse i Østens religioner og New Age. Jeg vil som kristen ikke støtte slike religiøse koblinger.
  • Sett med kristne øyne bør man ta avstand fra healing, alternativ medisin, alternativ behandling og en del helsekostprodukter. Alternativindustrien er stor med mange retninger, mange ulike tilbud og stort utvalg i ulike produkter. Ofte har slike ting og produkter samme type kobling som nevnt under forrige punkt, dvs. mot Østens religioner og/eller New Age. Altså: Noe som ikke er særlig forenelig med en kristen tro. Ellers er mye av disse produktene den rene bløffen og tilbyr kun Placeboeffekten. Antivitenskapelige alternativer innenfor alternativ medisin og New Age blomstrer som bare det, noe som spesielt kristne bør ta avstand fra.
  • Jeg vil hevde at mammon (penger) og det materielle har fått for stor plass og makt i mange forsamlinger. Gadget-/dings-syken herjer i slike miljøer også. Man skal ha siste modell/generasjon av mobiltelefon (iPhone), og helst en bra og dyr bil og et pent nyoppusset og moderne/moteriktig hus.
  • Mote, klesvalg, interiør og sminkebruk overlates ikke til tilfeldighetene. Det å framstå som vellykket på den materielle og den personlige arenaen er et “must”, og da gjerne spesielt i karismatiske miljøer. Fattige, “tapere” og personer med mange problemer er det lite rom for.

Så har jeg kommet til siste seksjon med punkter:

  • I enkelte kristne miljøer er det bare bestemte politiske ståsteder som “aksepteres”. Det ses gjerne på som mer kristent å stemme blått (konservativt) enn rødt (sosialistisk). Jeg for min del mener Gud har plass til hele det politiske landskapet i sine menigheter/forsamlinger. Jeg støtter ikke at det er mer «kristelig» å være høyrevridd politisk sett enn å tilhøre den politiske venstresiden. Å benytte sosialist, venstrevridd og kommunist som skjellsord er bare tull.
  • Jeg er skeptisk til Tea Party-bevegelsen (diverse organisasjoner og foreninger på den radikale høyresiden i amerikansk politikk), som også mange kristne sympatiserer med og støtter.
  • Det finnes en del selvoppnevnte apostler, profeter og guds sendebud der ute. Ikke alle av dem er det verdt å låne øret til. En del av forkynnelsen enkelte av dem kommer med inneholder masse dobbeltmoral og grenser mot vranglære. Enkelte vet å berike seg selv godt med økonomiske midler som har blitt samlet inn.
  • Er ofte skeptisk til utenlandske forkynnere og forkynnelse, spesielt den fra USA. Ofte representerer forkynnelsen en kulturkollisjon og ispedd usunt tankegods. Pengemas, velstandspredikanter og ekstrem/usunn trosforkynnelse (karismatisk herlighetsteologi) sier jeg nei takk til.
  • Angående forrige punkt: I november 2017 braker det visstnok løs igjen, denne gangen i Oslo Spektrum. Da skal Trump-vennen Franklin Graham (William Franklin Graham III), sønn av Billy Graham, besøke Norge. Han er en Trump-sympatisør som har antydet at Donald Trump er innsatt som USA sin president av Gud, eller i hvert fall at Guds velsignende hånd har vært til stede i valget av president. USA står visstnok i fare for å oppleve ulykker og terror pga. Guds straffedom mot landet i kjølvannet av diverse liberalisering, hvor Trump nok er “hans” redningsmann for å reversere liberaliseringen. Videre har han hatt noen kraftige uttalelser og angrep mot religionen islam. Mannen er også godt bemidlet etter å kunne ha hentet ut høy lønn (tjener millioner som evangelist) fra lederverv i to kristne organisasjoner, hvor pengene igjen stammer fra innsamlede midler. Leder for komiteen som har invitert den omstridte evangelisten er Sten Sørensen, som blant annet er styreleder i Troens Bevis som jeg normalt sett støtter.
  • Jeg er skeptisk til at ekstremkarismatikk av typen New Apostolic Reformation (NAR) får innpass i norske menigheter uten større diskusjoner. Deres New Age-inspirerte forkynnelse med vekt på åndelig krigføring/åndeliggjøring og utdeling av apostel-titler over en lav sko ønsker jeg ikke å støtte opp om. Denne herlighetsteologien kan fort representere en falsk lære.
  • Felleskristne verdier: Troen på at det finnes et objektivt sett med “kristne verdier” som alle kan enes om. Det er vanskelig å finne verdispørsmål som samler hele kristenheten. Kristne er sannsynligvis mer enn noen gang før en svært fragmentert og polarisert “gruppe”. Det er slettes ikke snakk om en homogen gruppe der alle er enige om alt og deler de samme verdier og synspunkter. Politisk sett spriker også kristne i alle tenkelige retninger, og slettes ikke alle støtter KrF sin politikk. (Muligens er de fleste protestantisk kristne enige i trosbekjennelsen, Jesus frelsesverk og nåden (jf. reformasjonen og Luther)?)
  • Det skremmes med masse vås rundt endetid, dommedag, antikrist, dyrets merke (666), tusenårsriket, konkrete profetier osv. Begrepene i seg selv er Bibelske nok, men masse rare spekulasjoner og subjektive fortolkninger har blitt og blir ilagt begrepene av overivrige forkynnere.
  • Scenekirke: Alt skal være hipt og kult, scenekirke med store sceneshow (proff lyd og lys) og masse underholdning og kultur, liten plass til Jesus.
  • Høymesse, salmesang, orgelmusikk og “stiv” liturgi i kirken: Disse momentene gir meg ingen glede, trivsel eller opplevelse. Gammeldagse og stive gudstjenester skaper for meg en unødvendig distanse eller mellomledd mellom meg og Gud. Jeg føler meg også fremmedgjort i en organisering som jeg ikke forstår meg på.
  • For sterkt menighetsfokus: Mer opptatt av å bygge menigheter i stedet for å bygge mennesker. For mye aktivitetsfokus i stedet for Jesus-fokus.
  • Dagens kirkelige praktisering av nattverd: Nattverd er noe som alle kan feire, uavhengig av om det er prest eller ei til stede. Jeg aksepterer ikke at prestene har fått enerett på å forrette nattverd.
  • Bønn del 1: Bønn er en fin ting, og store ting kan skje via nettopp bønnen. Imidlertid blir det ganske så feil når man ber Gud gripe inn og redde situasjonen, etter å ha gjort betydelige ulovligheter mot det sekulære storsamfunnet vi tilhører / bor i.
  • Bønn del 2: Bønn kan utrette store ting, men man får ikke alltid de bønnesvarene som man som syndig, egoistisk og kjødelig person ønsker seg.

Jeg tror også folk er drittlei prester og kristne forkynnere som innbiller seg at de har et slags “nasjonalt mandat” eller en “myndighet” over andre, slik at de hele tiden føler seg berettiget til å fortelle vilt fremmede om deres “synder”. Disse folka er jo til og med de fleste av oss Jesus-troende ganske drittlei. (Sitat fra Davids liv | David Åleskjærs blogg.)

 

  • For mye fokus på sekundære spørsmål, slik som debatter rundt homofili og helvete. Slike spørsmål bør ikke være kirkesplittende eller gis så mye fokus som er tilfellet pr. dags dato. Det finnes mer sentrale spørsmål her i verden, f. eks. misjon og annen forkynnelse av det sentrale kristne budskapet.
  • Det er vanskelig å kalle seg kristen etter at personer slik som Trump og Hanvold har benyttet seg av kristen-kortet og “ødelagt” det. Jeg vil på ingen måte bli identifisert med slike personer som i sine uttalelser viser lite respekt og nestekjærlighet over for andre som ikke deler deres syn i enkeltsaker. Jesu-disippel, Jesus-tilhenger, Jesus-sympatisør, Jesus-venn eller Jesus-støttespiller er muligens bedre ord å benytte seg av enn begrepet kristen.
  • Jeg aksepterer ikke å bli plassert i kategorien liberal kristen, B-kristen, lunken eller troende som kun tror på det “som klør i øret”. Nådebudskapet er sentralt i min tro, men jeg er likevel ikke en lunken troende som går på kompromiss med det sentrale i kristendommen.
  • Oase: Det kan virke som om det har blitt viktigere å søke spektakulære opplevelser enn sunn åndelig fornyelse. Jeg tror ikke kirka eller Norge generelt lenger trenger den ekstreme karismatikken som Oase pr. dags dato presenterer. Ukritisk hentes ekstreme og omstridte karismatiske forkynnere fra USA som presenterer et budskap med liten Bibelsk dekning.
  • Kristen Koalisjon Norge (KKN) har fram til nå (desember 2016) gått under min “radar”. KKN skal visstnok være en verdibasert folkebevegelse ifølge deres nettside: “Vi søker å mobilisere verdibevisste kristne, samt mennesker med lignende verdier, til engasjement for å bygge Norge på kristen tro og etikk.” Noen sentrale aktører i bevegelsen er Jan-Aage Torp og Finn Jarle Sæle. De er blant annet imot abort og jobber imot barnevernet. De er som forventet opptatt av og uttrykker sin støtte til staten Israel og jødene. De ønsker at kristendommen skal gjennomsyre hele samfunnet, og de kaller mer eller mindre all motstand for forfølgelse. Deres konservative tilnærming får ikke min støtte!
  • Teokrati som styringsform.
  • Feighet og skam overfor evangeliet preger enkelte kristne. Vekkelse ønskes, men dette vil neppe oppnås når murer bygges mot dem på utsiden og overfor fremmede.
  • Islam som 100 % fredens og toleransens religion.
  • Framtiden til Den norske kirke er høyst usikker (splittelser og behov for å tilpasse seg tiden vi lever i samt finansene/økonomien som “fri” kirke).
  • Splittelser som løsningen på alt. Historisk sett virker det som om en god del menigheter og forsamlinger har hatt mangelfulle systemer for å takle uenigheter. I hvert fall har mange menighetssplittelser funnet sted pga. bagatellmessige forhold.
  • Jeg kan ikke fatte og begripe at noen ønsker å støtte sirkuset rundt TV Visjon Norge.
  • Alt for mange faller utenfor kristent arbeid. Det kan være nødvendig med et taktskifte i Kristen-Norge for å nå flere. Det nytter ikke å gjøre mer av det samme som allerede gjøres, da dette har vist seg i liten grad å fungere.
  • En ting jeg faktisk tror på: Hvis vi skal tro en rekke studier er religiøse mennesker mindre intelligente enn ikke-troende.

Med fare for litt gjentakelser fra det som tidligere har blitt sagt: Kristne er ikke en homogen og ensartet gruppe, og våre preferanser spriker i alle slags tenkelige retninger. Jeg kan ikke støtte opp om:

Nå har jeg “angrepet” min egen tro, dvs. kristendommen. Mye kunne sikkert også ha vært sagt om liv og lære innenfor Islam (den muslimske lære), buddhismen, hinduismen etc. Imidlertid blir dette utenfor mitt interesse- og kompetansefelt.

Mye mer kunne ha vært sagt innenfor dette temaet. Det skjer masse rart med begrunnelse i kristendommen, kristentroen og/eller Bibelen. Ikke alt som har en religiøs begrunnelse kjøpes som god fisk for en person som meg som nok er en kritisk kristen som liker å tenke selv.

Lenker:




Konservative misjonsledere forlater kirken!

Misjonsledere forlater kirken

To-tre misjonsledere har stått fram og sagt at de vil eller har meldt seg ut av kirken til fordel for eget trossamfunn. Det er snakk om sentrale lederskikkelser i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

I forbindelse med denne utmeldelsessaken skrev jeg følgende på Facebook: “På tide! De har ropt ulv-ulv lenge og truet med utmeldelse. På tide å få det “konservative grumset” ut av kirka!”

Egentlig ganske flott at de endelig melder seg ut slik at det kan bli litt ro og fred fra deres masing og belæring! Men det er vel lite sannsynlig at den løse kanonen Espen Ottosen helt klarer å holde fred overfor kirka framover.

Jesus frelsesverk/forsoningsverk og Guds kjærlighet til oss gjennom Jesus, og ikke minst at vi tror på dette, er det sentrale. Alt annet blir underordnet og mindre vesentlig. Hvorfor enkelte konservative kristne har hengt seg så veldig opp i samlivssyn, Bibeltroskap og menneskelagde regler er for meg et mysterium og en avsporing fra det vesentlige.

I etterkant av misjonsledernes uttalelse har også NLM-region sørvest kommet med en uttalelse hvor de oppfordrer misjonsfolk og støttespillere til å melde seg ut av kirka. Ifølge uttalelsen driver kirka med vranglære og Bibelen er ikke lenger den øverste autoritet for tro, lære og liv. Samarbeid om fellesmøter, Gudstjenester etc. er visstnok også uaktuelt “hvis  de ansvarlige står for en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse, bruker kvinnelige prester eller på annen måte lærer i strid med Skrift og bekjennelse”.

I utgangspunktet er det greit for meg at konservative kristne finnes. Problemet oppstår når de på død og liv skal dra sin tolkning av Bibelen ned over hodet på andre, og hvor de dømmer andre som ikke er enige i deres fortolkninger. Slik mørkemann-kristendom tar jeg sterkt avstand fra. (Nei, de er ikke objektive i sin omgang med Bibelen, også dem som er “Bibeltro” må tolke boka.)

Men, men. Hvis de ser gleden i å danne sin egen lille “sekt” skal de vel få gjøre det for min del. Forhåpentligvis kan det blitt roligere for dem som er igjen i kirka uten slike fundamentalister som blander seg inn i alt og dømmer alle andre enn sine likesinnede.

Lenker:




Konservativ kristendom, nei takk!

Himmel, fjell og kors

Jeg har tidligere skrevet om min skepsis mot konservativ kristendom (blant annet via blogg og protestside / protestartikkel her i bloggen). Tidligere var jeg nok mest opptatt av de ytre uttrykksformene, mens jeg i de senere år har innsett at det stikker en del dypere enn som så. Konservative kristne – enkelte av dem svært dystre mørkemenn – har en helt annen fortolkning av Bibelen og annet verdisyn enn det jeg selv har.

Arrangementet Oslo Symposium har igjen gitt meg en påminnelse om mitt nei-standpunkt til konservativ kristendom. Oslo Symposium er en konferanse for konservative kristne med venner som har blitt arrangert hvert valgår (2011, 2013, 2015, 2017 og 2019) siden oppstarten i år 2011. HELDIGVIS har vi nå fått en motkraft i form av “Drivkraft – kristendemokratisk nettverk”.

Oppdatering: Omtale (i hovedsak forhåndsomtale) av Oslo Symposium 2019 har blitt føyet til senere i denne artikkelen.

Oslo Symposium 2017 ble arrangert 3.-4. mars 2017. Nok en gang ble det snakket om “kristne verdier” og verdikonservative verdier “vi” må kjempe for. Diverse Israel-venner, konservative politikere og representant fra mikropartiet Partiet De Kristne var blant dem som deltok med program.

Konferansen og de involverte personene jobber mot “avkristning av Norge” og for at “kristne verdier” skal få større plass i vårt samfunn. Tidligere, før vi fikk dagens regjering, hevdet de at rødgrønn politikk har medført en negativ utvikling for Norge som de ønsket å snu. De påstår at de avholder konferanser som fokuserer på aktuelle verdispørsmål i Norge og internasjonalt.

Under Oslo Symposium 2015 var de visstnok opptatt av: Å kjempe for å få KrF i regjering, unngå at Jonas Gahr Støre (Ap) får makt og unngå islam-innflytelse (“Snikislamiseringen”) for å forhindre at “våre verdier trues”.

Ifølge intervju i Vårt Land med Bjarte Ystebø er de i hovedsak fornøyd med dagens sittende borgerlige (blåblå) regjering, utenom at de visstnok skulle ha ønsket at KrF hadde vært en del av den. (Etter at dette ble skrevet har han fått innfridd sitt ønske at også KrF har blitt del av regjeringen.) Han sier videre: “Vi har ikke glemt de åtte årene med rødgrønt styre og at den borgerlige seieren var hardt tilkjempet.” Bjarte Ystebø er ellers nettredaktør og assisterende redaktør for den tvilsomme nett- og papiravisen Norge IDAG.

Jan Hanvold med Trump-lue, OS2017

Sentrale aktører bak konferansen er blant annet Norge IDAG, KristenFolket, ICEJ (International Christian Embassy Jerusalem) og ikke minst enkeltpersonene Anita Apethun Sæle og Finn Jarle Sæle. Selv påstår Oslo Symposium at de er: “Norges viktigste verdimønstring. Oslo Symposium er en konferanse som fokuserer på aktuelle verdispørsmål i Norge og internasjonalt.”

Konferansen har blitt en viktig møteplass for de konservative, både for dem som er Bibelkonservative kristne og de som er politisk konservative. Ifølge enkelte av deltakerne er sosialisme og rødgrønn politikk roten til alt vondt, hvorav denne rødgrønne politikken blant annet bidrar til å avskaffe verdisamfunnet og kristendommen i Norge.

TV Visjon Norge-gründeren Jan Hanvold bidro selvsagt også til OS2017. Han både hadde et innlegg under konferansen hvor han formidlet sin alternative virkelighetsforståelse. Dessuten ble konferansen formidlet via TV-sendingene til TV Visjon Norge. Hanvold har mange ganger uttrykt sin støtte til høyrevridd politikk, Trump og hans store beundring av USA. Konferansen var nok midt i blinken for ham.

Anders Torp har hos “VG Meninger” kommet med et betimelig innlegg (tittel: “Politikerne gir blanke”) rundt ledende politikeres deltakelse på konferansen (OS2017). Politikere fra høyresiden både deltok og bidro til konferansen i form av foredrag/innlegg uten å stille kritiske spørsmål til opplegget. Alt gjøres for å sanke stemmer knyttet opp mot det kommende valget. Tidligere fokus på skadelig trosutøvelse og usunt religiøst lederskap i kristenfundamentalistiske (“innesnødde“) miljøer er glemt.

For meg framstår Oslo Symposium som en usmakelige sammenblanding av kristentro, kristne verdier og politikk. I hovedsak forfektes en politikk på den politiske høyresiden, noe som innebærer at partier slik som FrP (Fremskrittspartiet), Partiet De Kristne (PDK) og Kristelig Folkeparti (KrF) (og muligens Høyre også?) er de eneste saliggjørende partiene for “skikkelig kristne”.

Etter mitt syn bruker “gjengen” mye overdrivelser, overdramatisering og de prøver å generalisere deres egen kristendomsforståelse til å være den eneste riktige. Jeg opplever det som om de tror at kun de er det rette “Kristenfolket” og er rettroende og Bibeltro nok.

Noen stikkord om hvordan jeg oppfatter Oslo Symposium 2017 ut fra det skrevne ord i media:

  • Konferansen er et samrøre mellom tro og politikk innenfor et kristenkonservativt landskap.
  • Høyreorienterte kristne har mer eller mindre tatt monopol på kristne verdier og verdispørsmål.
  • Konferansen og en del av talerne beskriver en virkelighet som jeg ikke kjenner igjen rundt tingenes tilstand i Norge på det religiøse området (kristendommens plass).
  • Et mål er å sikre en ikke-sosialistisk regjering ved valget til høsten. Med videreføring av dagens konservative regjering blir alt så bra.
  • Den politiske høyresiden (ensidig) lovprises. At f. eks. FrP kjemper for aktiv dødshjelp, fri flyt av alkohol og søndagsåpne butikker er visstnok helt ok.
  • Typiske “venstrevridde” verdier” slik som disse er null verdt for “gjengen”:  Redusere de økonomiske forskjellene/ulikhetene mellom fattig og rik, kampen for de svake i samfunnet, human asylpolitikk, restriktiv alkoholpolitikk, miljøvern og offensiv utviklingspolitikk/bistandspolitikk.
  • Indirekte og underforstått står Oslo Symposium og kristenfundamentalistene for verdier slik som: Økt rasisme, fremmedfrykt, hat og inhuman asylpolitikk/flyktningpolitikk. Det dyrkes fram større forskjeller mellom rike og fattige, mindre plass til solidaritet med de svake i samfunnet, økt egoisme, økonomisk griskhet, polarisering mellom grupper/ gruppekonflikter, dømming og moralisme. De viser ganske så stor mangel på nestekjærlighet og medmenneskelighet overfor svake grupper.
  • Kristne splittes og settes på valg politisk sett. Å være kristen på den politiske høyresiden er helt ok, det er ikke så ok å tilhøre sentrumssiden eller venstresiden.
  • Arbeiderpartiet (Ap) blir beskyldt for å skape rom for avkristning av Norge samt muligheter for at “sekulær fundamentalisme” kan oppstå.
  • En rødgrønn framtid vil bety mer intoleranse og en mer negativ holdning til kristendom og kristne hevdes det.
  • Venstresiden blir dømt “nord og ned” pga. saker slik som for liberal abortpraksis, ekteskap mellom likekjønnede tillates og manglende Israel-støtte.
  • Kristenfolket og venstresiden har historisk sett hatt en tilnærmet felles historie, men det blir ingen felles framtid.
  • Konferansen bidrar til å skape skiller/splid og maner fram skremmebilder. Det blir gravd grøfter der det burde ha blitt bygd broer
  • Kristne blir generaliserte. Alle kristne støtter ikke opp om Oslo Symposium sine verdier og valg.
  • På mange måter prøver konferansen, “Kristenfolket” og støttespillerne å ta monopol og enerett på kristne verdier og tro.
  • De representerer for meg en annen og ukjent religion enn den kristendommen jeg kjenner.
  • En alt for belærende tone rundt hva som er “rett tro” og krav til politisk syn framsettes.
  • Troen og verdiene som presenteres er ukjente for mange av landets kristne.
  • For mye fundamentalisme og fundamentalister (ekstreme krefter) som slipper til.
  • Alt i alt er konferansen kraftig inspirert av konservative kristne i USA og “Tea Party”-bevegelsen. Trump og Listhaug er store helter.
  • Konferansen tar lite hensyn til kristent mangfold og at kristne enkelt og greit ikke er en ensartet homogen gruppe hvor alle tenker politisk likt. Kun troen knytter oss sammen.
  • Et interessant spørsmål: Hvor stort potensial har Oslo Symposium? Se Dagen-kommentar rundt denne problemstillingen, hvor det hevdes at konferansen inntar et ledig rom. Pr. dags dato er betydningen ikke all verdens stor (ca. 700 akkrediterte i 2017). Gråhårfaktoren er nok ganske høy og oppslutningen er ikke alarmerende høy. Men i framtiden?
  • Selvsagt har konferansen all rett til å eksistere, da jeg naturligvis støtter opp om religions- og ytringsfrihet.

Fakta om Oslo Symposium ifølge avisen Dagen: “En politisk konferanse som ønsker å bygge på en ideologisk kristen verdiplattform.” De er altså opptatt av det de selv kaller for “kristne verdier” og “verdispørsmål”, og det høres nesten ut for at de har klar en generalisert og objektiv liste med “kristne verdier” som alle kristne kan enes om. Det kan virke som om de tror at kristne er en homogen gruppe der alle er enige i deres kristenforståelse og Bibeltolkning. Imidlertid er nok sannheten at kristne ikke er en homogen gruppe. Det er helt menneskelig og naturlig i dagens moderne, opplyste og komplekse verden at det finnes ulike politiske syn og interesser blant de troende.

Oslo Symposium 2019 (OS2019)

Når dette skrives i november 2018 har ikke Oslo Symposium 2019 blitt arrangert ennå. Nevnte arrangement planlegges gjennomført 15.-16. mars 2019 i Oslo Kongressenter.

De påstår nok en gang å representere “den kristne grasrota”, og arrangementet skal være “kristenfolkets samling”. (Hvilken grasrot, og hvilket kristenfolk lurer nå jeg på? Deres snevre syn ekskluderer MANGE!).

Av saker de er opptatt av kan følgende nevnes:

De skal angivelig være opptatt av verdisaker og kristne verdier. Mer avkristning av landet ønsker de ikke, og denne avkristningen kan visstnok stoppes ved å holde Arbeiderpartiet og andre “sosialister” borte fra makta.

Deres kristne parallellsamfunn og fantasiboble er det lite grunn til å rope hurra for. Jeg anser nok hele arrangementet som ganske så fundamentalistisk, med fundamentalister i ledelsen. Masse konspirasjonsteorier og hersketeknikker får råde. En ny “åndselite” ønskes innført, hvor det pøses på med krekende oppførsel overfor dem som ikke er med på laget. Politisk sett ligger de langt ute på ytre høyre, og forunderlig nok består “gjengen” av en god blanding av konservative kristne og ekstrem-karismatikere som står sammen.

Jeg håper virkelig at både talere og deltakere tenker seg grundig om før de deltar på et slikt arrangement som dette. Man skal ikke undervurdere den legitimerende effekten deltakelsen innebærer. Å støtte opp om arrangementets høyre-politiserte syn, trangsynthet og smalsporenhet for øvrig burde ikke appellere til mange kristne. (Utenom noen mørkemenn fra sør-vestlandet da.)

En omtale av arrangementet hentet fra ukesavisen Norge IDAG – selvsagt positiv når den kommer fra den kanten: Norge IDAG: Oslo Symposium 2019.


Oslo Symposium 2019: Nei takk!

Oslo Symposium 2019: Nei takk!


Oslo Symposium 2019 del 2

Igjen har Bjarte Ystebø uttalt seg om Oslo Symposium 2019 i sin egen avis, Norge IDAG, hvor han er assisterende redaktør. Lenke til innlegget:

Noen punkter fritt gjengitt fra innlegget, hvor jeg har føyet til litt egne tanker i tillegg:

  • Utgangspunkt: Det norske flagget har korset som et synlig symbol på knytingene mot evangeliet om Jesus. Norge har vært et kristent land eller nasjon i 1000 år, som ønskes videreført.
  • Det virke som om Oslo Symposium tror på at de har hele den kristne grasrota på sin side.
  • Det advares om en kamp om Norges sjel og framtid hvor noen angivelig vil fordrive kristendommen fra samfunnet.
  • Sekulærfundamentalisme som vil ha bort kristendommen og kristne verdier er fienden.
  • (Om ikke ordet forfølgelse direkte benyttes, virker det nesten som om det er dette han prøver å påberope finner sted overfor de “rettroende”.)
  • Selvsagt er han også innom temaet Israel og jødene, hvor “gode kristne” må være Israels beste venn.
  • Fiender og fiendebilder samt konspirasjoner ser de over alt!

Nei, fysj og fy. Den kristentroen og samfunnssynet som denne gjengen presenterer vil jeg ikke ha noen befatning med. Dette representerer et mørkt gufs fra en fortid som jeg trodde var forbi. Deres trangsynthet bidrar nok til vel så mye avkristning som de nevnte eksterne truslene.

 

Nok en “økt” om Oslo Symposium 2019 (dvs. del 3):

Verdidebatt.no (Oddbjørn Johannessen): Oslo Symposium – nok en gang

Sitater og annet “stjålet” eller “lånt” fra nevnte innlegg:

  • Sentrale saker under Oslo Symposium 2019: Israel, abort og forholdet til homofili/likekjønnede ekteskap.
  • “Dette er vel det nærmeste vi kommer den reaksjonære, amerikanske Tea Party-bevegelsen på norsk.”
  • “…er det politiske grunnlaget en fundamentalistisk lesning av Bibelen, utmyntet i noen symbolsaker bakt inn i et sterkt høyreorientert univers.”
  • “Kristenfolket”: “..og meningen er åpenbart å fortelle verden at det her er snakk om det egentlige, det sanne kristenfolket (i bestemt form!)”
  • “Ikke overraskende stiller det semi-teokratiske Partiet De Kristne (PDK) med flere talere.”
  • “I tillegg finner vi noen av landets mest kontroversielle, ekstremkarismatiske predikanter.” F. eks. på slike: Jan Hanvold (TV Visjon Norge) og Stephan Christiansen (tidligere Jesus Revolution). Fra USA: Michelle Bachmann, Tea Party-leder i den amerikanske kongressen.
  • “Det er som det skal så være i en slik amerikanskinspirert, kristen-reaksjonær setting.”
  • Andre på talerlisten: Finansminister Siv Jensen, Christian Tybring-Gjedde, Sylvi Listhaug, Hanne Nabintu Herland, Kjell Ingolf Robstad (KrF), Knut Arild Hareide, Civita-leder Kristin Clemet, Mímir Kristjánsson (Klassekampen/Rødt).
  • “Men kjendisene bidrar til å gjøre religiøse ekstremister som Jan Hanvold og Stephan Christiansen stuerene – og gir indirekte anerkjennelse til symposie-støttespillernes oppfatning av at politikk er “åndskamp”.”

 

Og:

“Dessverre overses det i samfunnsdebatten at denne reaksjonære kristendoms-varianten presser seg på også i Norge. Aksjoner mot abort og homofili er nå kampsaker i et nytt fellesskap..”

“Oslo Symposiums arrangør, Dagen-redaktør Bjarte Øystebø, sier selv at han henter sin inspirasjon fra USA og landets Family Research Council.” …. “Og jeg sier: Akkurat noe sånt er det Norge ikke trenger.”

Kilde: Dagbladet Debatt (Levi Fragell): Reaksjonær kristendom – Når katolikker og pinsevenner slår seg sammen …

 

Knut Arild Hareide (tidligere partileder KrF) ble utsatt for buing på Oslo Symposium 2019, i forbindelse med at han kritiserte mange kristnes ukritiske støtte til populistisk tankegods fra Donald Trump. Snakk om total mangel på normal folkeskikk og skikkelig oppførsel fra såkalte “gode kristne” mennesker. Slike mennesker er det lite grunn til å ta seriøst.

“Kristenkonservative Oslo Symposium er en av de kjipeste konferansene i året. Her dukker det opp alt fra amerikanske homohatere og abortmotstandere til kristen-svindlere som Jan Hanvold fra Visjon Norge.”

Kilde: Lilletinget på Facebook 27.03.2019.

 

Mitt ståsted politisk sett er nok rødgrønt. Jeg er kristen og jeg er opptatt av at kristendommen fortsatt skal få ha sin rolle i samfunnet. Imidlertid sliter jeg med “Kristenfolket” sitt anti-ståsted mot rødgrønn politikk og sosialisme, og ikke minst alt det de prøver å gi den rødgrønne sida skylda for. Kristensosialist aksepteres ikke i den gjengen, nei.

Valg 2017: Stortingsvalget 2017 ble avholdt med elendig resultat. Se min Valg 2017-artikkel her i bloggen.

I forbindelse med Oslo Symposium 2015 skrev Alf Gjøsund i Vårt Land en veldig bra kommentar som jeg har tatt meg den frihet å “stjele” noen sitater fra:

  • Deltakerne på samlingen: Kristen-Norges outsidere. De som aldri gir opp. De har ikke fulgt med i tiden.
  • TV-stasjonen til en av symposiets talere, Jan Hanvold, har kanskje skremt flere bort fra kristendommen enn Human-Etisk Forbund.
  • Ifølge deltakerne på konferansen: Norge er fullt av fiender. De heter homobevegelse, statsfeminisme og islam, og alt omfavnes av “venstresiden”.
  • Lovene som tillater abort og homofile ekteskap, må oppheves. Gudsfrykten må tilbake, svarer de.
  • Dette er mennesker som tror at Norge kan bli et homogent, kristent samfunn igjen, slik det var for 100 år siden.
  • Når temaet blir islam og muslimer blir ordene harde og latteren og den ivrige applausen mer usmakelig.

(Som forventet (?) fikk kommentatoren en del “pepper” for sitt innlegg. Usmakelig kommentar, dette kan ikke være skrevet av en troende skribent, Vårt Land kan ikke være en kristen avis osv. Det er tydeligvis ikke rom for å stille høyst betimelige spørsmål uten at de konservative kristne går i sine skyttergraver.)

I Norge har vi heldigvis ytrings- og religionsfrihet. Det gjelder å utnytte denne friheten for å få spredt Guds ord. Vi kristne må fungere i dagliglivet som formidlere av Guds ord. Å beskylde en bestemt politisk retning for avkristning er ikke særlig fruktbart etter mitt syn. Jeg har heller ikke noen tro på at alt vil bli så meget mye bedre med borgerlig eller høyrevridd regjering slik vi nå har.

I forbindelse med Oslo Symposium 2017 hadde Helge Simonnes et interessant innlegg i Dagsavisen, Nye meninger. Tittelen på innlegget var: “Guds vilje på Oslo Symposium”. Jeg gjengir følgende sitat fra nevnte innlegg:

  • “Det er knapt mulig å finne noe politisk-religiøst arrangement som er så inspirert av den amerikanske høyresiden som dette. Budskapet er ikke til å ta feil av: En venstreside i maktposisjon er en ulykke for Norge.”

Med andre ord: En konferanse med et svært høyrevridd syn på verden, med en noe tvilsomme (sammen)blanding mellom religion/tro og politikk.

Jesusfolket

Jeg er enig i det som tidligere stod på Jesusfolkets nettside: “Tror du at ditt politiske ståsted definerer deg som en del av kristenfolket eller ikke? Det er en misforståelse. Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. Du er faktisk fri til å stemme hva du vil uten å risikere Guds vrede.”

Kristenfolket, som Bjarte Ystebø med venner står bak, skal ifølge sin nettside blant annet jobbe for: “Kristenfolket – felles samling for kristne verdier. Vi er en grasrotorganisasjon som tror på et Norge bygget på kristendom og kristne verdier. Gjennom flere tiltak arbeider vi for å vise hvordan kristendommen har vært en velsignelse for landet, og hvorfor vi fortsatt må bygge på den arven.” Selv om jeg er kristen kjemper “Kristenfolket” for verdier og har en virkelighetsforståelse som ikke jeg kjenner meg igjen i. De får ikke min støtte!

Det er frekkhetens nådegave og identitetstyveri å kalle en politisk bevegelse for Kristenfolket. Kristenfolket er en ekstrem og politisert gruppe som stjeler kristenidentiteten fra oss andre. Ellers er konservative kristne flinke til å innta offerrollen, selv om de tross alt i det kristne landskapet er en solid maktgruppering som trør andre flatt. De mer eller mindre påberoper seg den eneste sanne lære og tro. Gruppa oppfører seg som om de har enerett på sannheten og den eneste riktige troen, dvs. en oppførsel ikke så ulikt en sekt.

Alt i alt har jeg liten tro på at det finnes et felles verdisett som alle kristne kan enes om. Kristne er ikke en ensartet homogen gruppe. Politisk sett finnes det kristne i alle politiske leirer. Bibelen gir heller ikke klare (verdimessige) svar på alle livets spørsmål.

I starten av 2017 er det i gang et arbeid for å få stiftet “Frimodig kirke” (FK). “Frimodig kirke” skal visstnok være et “nettverk for bekjennelse og fornyelse i Den norske kirke”. De hevder: “Innføringen av en ny lære om ekteskapet i Den norske kirke (2017) medfører et brudd med det læregrunnlaget som er entydig ut fra Den hellige Skrift og den økumeniske tradisjon og utfordrer derfor selve bekjennelsen.”

Stønn. Altså nok en konservativ bevegelse som har “enerett” på alle de korrekte svarene. Navnevalget er også etter mitt syn ganske så tåpelig. Konservative kristne er altså “frimodige” mens liberale kristne ikke er det? Navnet sier lite om hva slags “mørkemannsbevegelse” nettverket er.

En del konservative kristne representerer en kristendiktatorisk bevegelse, hvor et mer eller mindre kristendiktatur forfektes. De ønsker at landet vårt skal være kristent styrt, uten å ta hensyn til ytrings- og religionsfriheten til ateister, agnostikere, humanister og mennesker med andre religioner og trosretninger.

Jeg ser det som særdeles viktig å respektere ytrings- og religionsfriheten, hvor vi kan leve et liv i frihet og gjøre våre egne personlige og selvstendige valg på det religiøse området. Å påtvinge religiøsitet eller kristendom på et helt lands befolkning er ikke ønskelig sett fra mitt ståsted. Religionstvang er misforstått kristendom, og det representerer en teokratisk, diktatorisk og autoritær tankegang/tankesett som ikke passer inn i dagens moderne Norge. En slik religionstvang er noe som tilhører en fortid som vi er lite stolte av.

Jeg ønsker ikke å være del av et Norge der konservative kristne og/eller “overåndelige” vinner gjennom med sitt Sharia-liknende samfunn, hvor deres forvridde konservative kristendom med tilhørende verdier skal få styre. Jeg slår heller et slag for dagens delvis sekulære samfunn hvor det er en viss avstand mellom politikk og kristendom, men hvor ingen blir forhindret fra å ha sin tro eller til å være ikke-troende.

En bok som jeg ikke har lest, men som sannsynligvis hadde vært en interessante bok å lese, er boka “Guds lobby” (2015) skrevet av Ingrid Vik. Ifølge bokens bakside: “I ‘Guds lobby’ møter vi mennesker som jobber mot abort og for Israel, og som har utnevnt venstresiden til sin fremste fiende.” Videre litt fritt gjengitt: Kristenkonservative har hatt bedehusene som sin hovedarena, men nå har de blitt politiske og trer inn i offentligheten med sterke og tette koblinger mot politikkens borgerlige side (blå politikk). De kjemper med bruk av moderne strategier, men med mål om å få gjennomslag for gammelt tankegods. De tror selv på at de kjemper en kamp i tråd med Guds vilje, og målet er å forandre Norge. Grøss og gru, jeg håper de ikke får stort gjennomslag med sin fortids kalde gufs av en politikk!

Hva jeg ærlig og oppriktig synes om hele det konservative bedehusmiljøet framgår av artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom” og underpunktet “Angående det konservative bedehusmiljøet”. Jeg er absolutt ikke begeistret for deres konservative tilnærming med all sin dom og bud. F. eks. har jeg ikke noen særlig sans for det følgende organisasjoner står for: Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), Indremisjonsforbundet (ImF) og til dels Normisjon. Selv er jeg troende, men jeg sluker ikke alt som skjer i kristendommens regi rått.

Enkelte konservative kristne prøver å vinne gjennom med sitt tankesett gjennom diverse konspirasjonsteorier. Personlig er jeg ikke særlig glad i ønskene til enkelte konservative kristne at deres vridde kristendom skal få en sentral plass i samfunnet inkludert i politikken. Forhåpentligvis vil dette aldri finne sted.

Kristenkonservative prøver innimellom å framstå som forfulgte ofre, en liten minoritet som stadig blir overkjørt (offerrollen). I realiteten begynner de å bli en relativt sterk maktgruppe med politiske koblinger mot politikkens høyreside. Konservative kristne har fram til nå vært en relativt marginal og lite betydningsfull gruppe, men jeg frykter altså at dette er i ferd med å endre seg.

Slike kristne – konservative kristne og Oslo Symposium-sympatisører – forventer å bli vist respekt og toleranse, men selv har de ikke særlig mye av dette overfor dem som tenker annerledes enn dem selv. F. eks. er det ikke populært å være kristen og samtidig flagge sin støtte for rød-grønn politikk.

Det virker som om miljøene som støtter opp om Oslo Symposium har en helt annen virkelighetsforståelse enn oss andre. De driver en form for kulturkrig, og de prøver å framstå som martyrer og inntar ofte offerrollen. De påstår gjerne at de blir forfulgt og motarbeidet for sin “rette” tro. Venstresiden, og da spesielt Arbeiderpartiet, er utpekt som folkefiende nummer en i slike miljøer. Støtte av Israel og kampen mot abort er også sentralt for slike miljøer. En helt i slike miljøer er personer slik som Sylvi Listhaug, og ganske mange sympatiserer med Fremskrittspartiet (FrP).

Konservativ kristendom forbinder jeg ofte med masse menneskeskapte bud og regler. Bibelen er ikke bra nok i seg selv. I tillegg må man ha en hel rekke tilleggsregler for riktig livsførsel for å kunne kalle seg en ekte kristen. Man bør være en dyster mørkemann for å passe inn, og det meste som er gøy er forbudt. Man skal skikkelig skille seg ut fra og ta avstand fra verden rundt for å kunne være en ekte konservativ Bibeltro (“bokstavtro”) kristen. Abort, “uryddige” familieforhold, “trusekanten” og homofili er typiske fy-fy saker for slike kristne.

Jeg vil overhodet ikke innordne meg under deres snevre og gammeldagse regelsett, kristendommens versjon av Sharia-lovgivning.

En del konservative kristne støtter nok det stiftelsen MorFarBarn står for. Spesielt står den konservative troen seg fortsatt godt i “Bibelbeltet” (kysten på Sørlandet og vestlandet). En god beskrivelse av falskheten og dobbeltmoralen innenfor konservativ kristentro finner man i sangen “Fru Johnsen”:

Fru Johnsen (Inger Lise Rypdal)

Jeg vil fortelle hva som hendte på et sted, helt innerst i en fjord. Der bodde tusen frelste, pluss en tenåring, og hennes unge mor. Da skolen var slutt en sommerdag, kom datteren løpende som gal, og hun sa: mamma, her er brev til deg fra tilsynet for høg moral.

I brevet sto: Fru Johnsen, De fostrer dårlig dotter Dykkar sjølv, Ja de har altfor korte skjørt, og det seiast at De stundom drikker øl. De må kome på eit møte, det er no ikveld, i Bedehusets sal. Vi må ta dotter Dykkar frå Dykk, helsing Tilsynet for høg moral.

Klokken syv den samme kvelden startet møtet, og med ett så smalt en dør. Og like inn i salen kom Fru Johnsen, kledd i miniskjørt som aldri før. Først da hun nådde prekestolen, snudde hun, og så ut på den fulle sal og sa: Jeg har litt å si til Dere, voktere av stedets moral.

Der på første benk er bygdas lærer, flere ganger var han på min dør, og om hans kone var alene når han trodde? Gå spør han, de som tør… Og sekretæren Deres doktor, kan De si oss hvorfor hun dro bort så brått, og kan de reise Dem, herr ordfører, og si hvor mange drinker De har fått.

Vår kjære pastor og herr lensmann, de som står i spissen for moralen vår, det var vel altervin på flaskene som Dere bar inn bakveien i går? Er det fra denne samling hyklere jeg hører at jeg ikke strekker til??? – fordi min skjørtekant er nærmere den himmel dere aldri kommer til.

Ja på denne måten hendte det, jeg vet det for jeg var i samme sal, og jeg hørte mamma slå ihjel “Tilsynet for høy moral”.

Jeg hørte mamma slå ihjel “Tilsynet for høy moral”

 

Konservative kristne påstår ofte at deres ytrings- og religionsfrihet er truet og stadig blir innskrenket. Det snakkes om at kun “eliten” og de med “politisk korrekte” meninger slipper til i debatten. De konservative kristne blir mer eller mindre utsatt for forfølgelse hevdes det. Takk og pris at folket har våknet opp og ikke lenger aksepterer slik dømmende virksomhet som konservative kristne bedriver.

Selvsagt må jeg akseptere at det finnes konservative kristne. Det jeg derimot ikke helt klarer å godta er deres behov for å generalisere og mene at deres kristenforståelse og syn er det eneste riktige som alle kristne bør dele. Andre kristne blir dømt som ikke kristne nok eller ikke Bibeltro nok. Alle kristne har ikke et felles verdigrunnlag som man kan enes om. Bibelen er og blir en tvetydig bok. Jeg klarer heller ikke å se den bevisste rødgrønne politikken for avkristning som de hevder har funnet sted. Konservativ kristendom, nei takk!

Flere lenker:

Publisert første gang 3. mars 2013, senere oppdatert og utvidet.