Ja til liberalisering av bioteknologiloven!

Barn og bioteknologi.

Fra min side kommer det et rungende ja til en liberalisering eller oppmykning av bioteknologiloven.

Jeg mener for min del at det er på høy tid at dette skjer, og jeg håper i det lengste at “mørkemennene” i KrF med venner ikke klarer å stoppe denne prosessen. Og hvis det ikke går gjennom denne gangen satser jeg på en revansje etter neste stortingsvalg.

➡️ Mer om denne saken har jeg skrevet om i et tidligere innlegg 😊.

Oppdatering 26.05.2020: Jo-ho! Hurra! Det ble full seier, og en historisk endring finner sted når det gjelder bioteknologiloven! Enslige kvinner kan nå få assistert befruktning, eggdonasjon blir lovlig, gravide kvinner får tilbud om tidlig ultralyd og NIPT-testen blir lovlige for alle! Samtidig gikk KrF på et smertelig – og velfortjent – nederlag! Litt skadefro overfor KrF sitt tap, ja. På høy tid at oppmykningen av bioteknologiloven finner sted, og bra at moralistene i KrF mister sin innflytelse over det norske samfunnet og realitetsorienterer seg om hva det norske folket vil.

Ekstern lenke:

Veivalget til KrF – politisk valg av side

Nei til KrF

Selvsagt mener jeg noe om veivalget / retningsvalget til KrF også, som ble foretatt 2. november 2018. Kristelig Folkeparti har aldri vært mitt parti, og nå får det i hvert fall ikke min stemme eller støtte etter den siste høyrevridningen. Partiet skuffer med sitt tydelige veivalg mot blå og borgerlig side innenfor politikken, hvor også FrP inngår.

For min del anser jeg KrF som et nisjeparti for spesielt interesserte i “Bibelbeltet”, og KrF er primært kun et trangt (marginalt) og regionalt parti for Sør-Vestlandet. Å ha “folkeparti” i navnet er høyst misvisende, da det kun er et parti for noen få. Mange kristne deler på ingen måte KrF sitt politiske syn eller verdigrunnlag.

Enkelte tror at Ropstad og høyrefløyen i KrF vil svelge kameler som om det var sukkertøy, hvor det meste ofres i bytte mot litt regjeringsmakt.

Regjeringsforhandlingene ser ut til å innebære vel stor fokus på enkeltsaker og symbolsaker (f. eks. abort) i stedet for å se på de store linjene og helheten. Det har til slutt blitt besluttet at KrF blir del av en borgerlig flertallsregjering (Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti) etter å ha svelget unna en god del kameler og ofret viktige verdier og prinsipper i bytte mot litt makt.

Tidligere partileder Knut Arild Hareide stiller ikke til rikspolitisk gjenvalg i 2021. Han ønsker neppe å drive med og å støtte blå politikk, inkludert dette å stadig “måtte” tråkke på de svakeste. Han har vært genuint opptatt av de nederst på rangstigen, dvs. de svake og hjelpeløse gruppene. Han tapte retningsvalget etter å ha spilt fair og i samsvar med spillereglene. Pr. dags dato (høsten 2019) sitter han på Stortinget for KrF ut perioden.

De andre i ledelsen mer eller mindre jukset og vært illojale under veivalget, hvor de dolket Knut Arild i ryggen og konspirerte med Erna (H) for å vinne. Resultatet er at Knut Arild går og Kjell Ingolf Ropstad + Olaug Bollestad dessverre blir sittende igjen, og at vi har et såkalt kristelig parti som kjører en umenneskelig og ukristelig politikk. Virkelig Bibelsk det som har skjedd her, hvor klinten har blitt skilt fra hveten. De gode forsvinner ut av partiet og politikken, mens de dårlige blir værende igjen. I mine øyne mangler det en del når det gjelder tyngde og dybde på dagens partiledelse.

Ellers har ikke akkurat retningsvalget vært en ubetinget suksess:

Mangt og mye mer kunne ha vært sagt om KrF. Tenker det holder i denne omgang å henvise til tidligere skrevet artikkel om temaet, der jeg også har skrevet noen ord om det foretatte veivalget:

Jeg har også gitt tydelig uttrykk for min misnøye med dagens regjering i artikkelen “Regjeringskritikk”.

Kristne politiske partier, nei takk!

Kristne partier, nei takk!

Registrerer at jeg får mye å irritere meg over under kommende politiske valg (stortingsvalg, fylkestingsvalg og/eller kommunestyrevalg): Kristne politiske mini- og mikropartier. Jeg har i en årrekke uttrykt min store skepsis mot KrF. I de senere valg har partiet fått selskap av Partiet De Kristne” (PDK), og til Stortingsvalget 2013 hadde KrF også “konkurranse” fra de kristne mikropartiene “Kristent Samlingsparti” (KSP) og “Norges Kristne”. Og hvis ikke dette var nok: Desember 2016 ble oppstart av det kristne partiet Verdipartiet (i Rogaland) allment kjent.

Oppdatering: Kristent Samlingsparti (KSP) har etter valget 2013 blitt en del av Partiet De Kristne. Partiet Norges Kristne er vel historie. De små kristne mikropartiene kommer og går etter å ha ha kommet med tomme løfter om høy oppslutning som er umulig å innfri. Interne krangler rir også disse småpartiene. Stortingsvalget 2021 og Verdipartiet ifølge sistnevntes nettside: “Verdipartiet har ved årets Stortingsvalg inngått valgteknisk samarbeid med Alliansen.” Fy da, i allianse med et slikt ekstrem-nasjonalistisk parti som Alliansen. 

Kristne som står fram og fronter andre partier enn de “kristne” partiene (KrF, Partiet De Kristne osv.) får ofte “pes” og kritikk. Enkelte mener tydeligvis at det er mer kristent å stemme på et av de små kristelige nisjepartiene, alternativt blått, enn å stemme og støtte rødgrønn side.

At kristne skal “rotte” seg sammen i egne partier klarer jeg ikke å forstå vitsen med. Kristne kan heller ikke automatisk enes om politisk retning, saker og verdier der alle har samme syn. Dessuten er nok en stemme på i hvert fall de “kristelige” nisjepartiene en bortkastet stemme. En stemme på kristne småpartier kan faktisk gi mindre kristen innflytelse i norsk politikk.

Oppdatering august 2021: Stortingsvalget 2021 har blitt avholdt. På forhånd skrev jeg at jeg håpet for menneskehetens og “guds skyld” at de såkalte kristne partiene skulle gjøre et elendig valg, og dette ønsket fikk jeg innfridd! Heldigvis var det vel “kun” “Kristelig Folkeparti” (KrF) og “Partiet De Kristne” (PDK) som stillet til valg denne gangen som kristenpartier.
Les mer 🙂

Fortsatt skeptisk til KrF (Kristelig Folkeparti)

Nei til KrF

Rett på konklusjonen: Nei, vi trenger så absolutt ikke et eget såkalt “kristelig folkeparti”. Et sterkt, stort og slagkraftig Kristelig Folkeparti (KrF) står definitivt ikke på min ønskeliste. Kristne er ikke en ensartet eller heterogen politisk gruppe, og såkalte kristne verdier kan være så mangt!

Med sitt veivalg til høyre (blå side) i den norske politikken har også partiet gjort seg selv uaktuelt for kristne som befinner seg på rød side. Forhåpentligvis blir det framover et marginalt parti – under sperregrensen – for spesielt interesserte uten all verdens stor innflytelse. Nei-partiet og det gledesdrepende partiet KrF får ikke min stemme!

➡️ Se også innlegget “Kristne politiske partier, nei takk!“. ➡️ Stortingsvalget 2021 gikk ikke akkurat partiets vei!
Les mer 🙂

  • Spamkommentarer blokkert