Protest mot enkelte former for kristendom

(Utvidet versjon av min tidligere nettside http://protest.brr.no/, tittel “Konservativ kristendom? NEI takk!”)

Protest kristendom. Konservativ kristendom? NEI takk!

Kritisk kristen, det er meg, det!

Jeg anser meg selv som personlig eller troende kristen, men jeg synes likevel det skjer mye rart i kristendommens navn som jeg ikke kan identifisere meg med eller stå inne for. Her i denne artikkelen anlegger jeg et kritisk skråblikk mot enkelte kristne uttrykksformer som jeg reagerer negativt på. Jeg er og blir en kritisk kristen.

Jeg har ikke problemer med Bibelen eller den treenige Gud (Faderen, Sønnen og Den hellige ånd) i seg selv. Derimot er jeg enig i det klassiske utsagnet: “Jeg liker Jesus, men jeg liker ikke alltid bakkemannskapet hans!” Jeg går på ingen måte til kamp mot Bibelens grunnsannheter eller mot Gud, men jeg tar et oppgjør med enkelte menneskers fortolkning og forvrengning av budskapet. Sagt med andre ord: “Jeg tror på den treenige Gud, men jeg har ikke alltid tillit til / tro på alle personer som påstår at de jobber for ham eller representerer ham”.

Bibelen er en spennende bok som krever tolkning, og jeg har ofte liten tro på og sans for personer som mener å ha funnet den eneste mulige fortolkning eller sannhet til et vers. Masse rart kan hevdes ved å anlegge en litt kreativ og tvilsomme lesing av boka. At enkelte hevder å være helt Bibeltro eller forholde seg til boka helt objektivt er i mine øyne en stor løgn.

Protest kristendom

 

Det skjer masse i kristendommens navn som jeg ikke tror på. Det skjer mye i troens og “Guds” navn som jeg ikke kan identifisere meg med eller stå inne for. Det enkelte trekker fram som “grunnsannheter” eller viktige verdier innenfor troen er jeg ikke alltid enig i.

– Protest mot enkelte former for kristendom! Jesus og tro kontra kristendom/religion og tradisjoner.

Innimellom føler jeg meg som den oransje femkantede figuren i tegningen nedenfor. Jeg passer ikke alltid inn i menighetens trange firkant da jeg liker og ønsker å tenke selv. Jeg lar meg ikke ukritisk diktere av en prest, pastor, forstander eller menighetsmedlemmer som mener at jeg ukritisk skal gjøre og tro det ene eller det andre. Jeg forbeholder meg retten til selv å tenke, veie, vurdere og prøve den forkynnelsen som kommer fra talerstolen.

Menigheten og meg

Ny versjon, noe mindre firkantet:

Menigheten og meg (ny / redigert versjon). Jeg passer ikke inn!

 

Jeg er ikke teologisk utdannet, men pga. blant annet akademisk utdannelse er nok min kritiske sans relativt skjerpet. All forkynnelse og kristen virksomhet blir ikke oppfattet av meg som god fisk! Spørsmålet “hvorfor” kan det ofte være helt naturlig å stille.

Denne artikkelens oppdeling:

Introduksjon

Framstillingen nedenfor er sterkt preget av undertegnede sine subjektive meninger, holdninger og opplevelser. Jeg skriver i hovedsak ut fra mine erfaringer med oppvekst på det pietistiske sørvest-landet plassert midt i Bibelbeltet (les: Egersund) med mange sekter og konservative forsamlinger. Jeg innrømmer med en gang at jeg til tider “smører tykt på” (dvs. overdriver)! Jeg er vel enkelt og greit møkka lei av mørkemannskristendommen som blant annet fantes i Egersund.

Jeg er ikke all verdens godt kjent med og bevandret i menighetslivet i mitt nåværende nærområde, så jeg skal dermed la være å komme med for bastante påstander om tingenes tilstand på kristenfeltet. I kommunene Selje (der jeg bor) og Vågsøy (Måløy, der jeg jobber) finnes det noen kirker, konservative bedehus, Frelsesarmeen og noen karismatiske menigheter. Brunstad Christian Church (“Smiths venner”) står visstnok også ganske sterkt i området. Så langt har jeg ikke latt meg friste til å engasjere meg noen av disse stedene.

Tilbakemeldinger jeg har fått viser at enkelte overhodet ikke kjenner seg igjen i min framstilling, mens andre har gitt meg ros for å ha satt ord på slik de selv har opplevd (deler av) kristen-Norge. Dette at det finnes en del mennesker som kjenner seg igjen i mine framstillinger forteller at det er liv laget for denne kritisk kristne protestsiden!

Jeg er selvsagt klar over at det er farlig å generalisere da det forekommer store geografiske forskjeller. Jeg er videre klar over at ulike personer oppfatter ting på ulik måte. Jeg forventer ikke at alle skal være enige i det jeg skriver! Jeg skildrer mine opplevelser og erfaringer, og disse kan ingen ta fra meg.

Denne artikkelen har pre år 2000-opphav, selv om den siden den tid har blitt kraftig utvidet og forbedret. Enkelte har vel trodd at jeg skulle bli mindre kritisk med årene, noe som ikke har skjedd. Jeg ønsker ikke å være dømmende eller kverulerende med mine uttalelser. Det som får meg til å være en såpass kritisk kristen er i hovedsak dette at jeg ikke kan akseptere at enkelte prøver å ta monopol på den eneste rette trosutøvelse og fortolkning av Bibelen. Hyklere og dobbeltmoral i kristen regi er jeg også skeptisk til.

Jeg vet at jeg selvsagt kaster stein i glasshus eller skyter meg selv i foten med deler av kritikken. Jeg er også deltaker (aktiv eller passiv) i en god del av de uheldige sidene med kristen virksomhet og tro som tas opp. Selv om deler av kritikken rammer meg selv hardt ønsker jeg likevel å framsette den.

Jeg mener ikke å være dømmende mot den kristne aktiviteten som utøves i Norge. Jeg ønsker kun å sette tankene i sving og å skape et grunnlag for debatt rundt dagens måter å gjøre ting på! Av og til kan det være på sin plass å foreta endringer i gamle rutiner og skikker!

Det skjer ufattelig masse rart innenfor kristendommens rekker. Penge- og mirakelpredikanter “herjer” på, det dannes tvilsomme allianser (Oslo Symposium osv.), det utøves motstand mot homofile og mot abort, enkelte går i kristendommens navn til krig mot barnevernet, usunn utenlandsk teologi og forkynnelse importeres til vårt land, TV Visjon Norge lever ennå, det finner sted sexovergrep i stor skala mot barn og unge hos katolikkene, ekstrem-karismatikken lever i beste velgående, de konservative kristne (“mørkemennene”) står på med sitt, mye rart skjer innenfor Den norske kirke osv. osv.

Enkelte hevder med stor overbevisning:

  • Religion er roten til alt vondt!

Jeg forstår godt at enkelte hevder dette. Masse konflikter, kriger, maktmisbruk, sosial kontroll, motarbeidelse av vitenskapen og andre onde ting har funnet sted i kristendommens eller andre religioners navn. Imidlertid kan religion også være det stikk motsatte: Et gode, en glede og en trygghet for folket og samfunnene / nasjonene.

Takk og pris at vi lever i den tiden vi gjør – den moderne tid. I tidligere tider hadde vel en del av mine meninger og (kvasse) uttalelser – men fullt berettiget kritikk – medført at jeg hadde blitt anklaget og straffet for blasfemi eller kjetteri (vranglære, avviker). Blasfemi kan defineres som: “Gudsbespottelse, også annen nedsettende eller foraktelig tale om det som (av noen) anses hellig”. Blasfemi var ulovlig i Norge frem til den nye Straffeloven av 2005 trådte i kraft 29. mai 2015.

Store deler av den konservative kristendommen; Fysj og fy!

Selv vil jeg i kristen regi slippe “å måtte gå med maske” innenfor den kristne forsamlingen eller lokalmenigheten. Det må være rom for at jeg får være meg selv, og at jeg kan framstå som et ærlig og oppriktig menneske med mine styrker, svakheter/skrøpeligheter og feil uten å måtte forfine/skjule ting. Jeg vil ikke la andre detaljstyre mitt liv og si hvordan jeg skal leve for å være en “god kristen”. Det må være rom for å være noe spørrende og små-kritiske. Menneskebud og leveregler er jeg ikke interessert i. Likeså er jeg totalt uinteressert i åndelige ekstremiteter.

En bok jeg anbefaler alle å lese er boka til Hans Eskil Vigdel med tittelen “Ingen introverte i himmelen”. Det finnes introverte og ekstroverte mennesketyper eller personligheter (personlighetstyper), og tradisjonelt har menighetslivet vært best tilpasset ekstroverte mennesker. Det har vært heller dårlig med “plass” for introverte personer.

Forfatteren er visstnok innom Jesus Revolution Army og Frelst-debatten i boka, og gjengir litt av sine erfaringer fra sin tid i bevegelsen. Han tar også fatt i temaet “den skjulte menigheten”, dvs. de som velger bort fellesskapet blant annet pga. manglende rom for ulike personligheter.

Kun meg personlig kan stilles til ansvar for ytringene i denne artikkelen. Alle ytringer og meninger er mine personlige og jeg uttrykker meg ikke på vegne av arbeidsgiver eller de foreninger jeg er/har vært medlem av. Mange av mine meninger deles ikke av familien (nær og fjern) eller av venner og bekjente. Jeg uttaler meg heller ikke på vegne av noen spesifikke kristne organisasjoner. Det er også viktig å få understreke et jeg IKKE er noe talerør for min kone som er kateket i Den norske kirke.

 

Min troshistoriske eller konfesjonsmessige bakgrunn

Min bakgrunn angående kristen tilhørighet:

  • Jeg vokste opp i et ikke-kristent hjem med foreldre som ikke var aktive i kristent arbeid (ikke-kristne).
  • Generasjonen før, dvs. besteforeldre-generasjonen på begge sider (både mors og fars foreldre), var kristne.
  • Hjemmefra er / var jeg ikke vant med bordvers og å “tenke kristent”.
  • Ble likevel som liten sendt på søndagsskole, barnelag, guttelag og skolelag.
  • Jeg har vært Jesus-troende fra ganske tidlige år uten noen revolusjonerende før- og etter frelsesopplevelse (omvendelse).
  • I ungdomsåra gikk jeg en del på Egersund bedehus og deltok i ungdomsarbeid i regi av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Indremisjonsforbundet (ImF), som da het Det Vestlandske Indremisjonsforbund (DVI).
  • Havnet etter hvert over i Egersund Misjonshus og Det Norske Misjonsselskap (NMS) som holdt til der. Aktiv både i ungdomsarbeid og senere unge-voksne arbeid her.
  • Jeg har hatt diverse mindre styreverv både i Bedehuset og Misjonshuset.
  • I studietiden gikk jeg som menig møtedeltaker (ikke medlem) på en del møter i regi av stedets pinsemenighet: Filadelfia Hønefoss, Ringerike. Frivillig medhjelper som lydtekniker (PA og i nærradioen Filadelfia Radio, FM 103,5 MHz) i menigheten.
  • Aktiv i det kristne studentlaget på høgskolen:
    • I gamle dager – i studietiden på starten av det magiske 1990-tallet – var jeg del av høgskolen sitt kristelige studentlag som vanlig medlem.
    • I praksis var dette et ganske så økumenisk fellesskap. Mange ulike kristne “grupperinger” fant sammen.
    • Noen av erfaringene fra denne tiden var at det kan være vanskelig å kommunisere med og å ha en skikkelig dialog med ekstrem-karismatikere og de super-konservative.
    • Vi befant oss ikke på samme planet, og alle diskusjoner endte ofte med at de “super-kristne” ble belærende, moraliserende og brukte hersketeknikker slik som at “ja, men det står jo klart i Bibelen” (Bibeltroskap).
  • Min kone jobber som kateket i Den norske kirke, noe som medfører at jeg har fått med meg en del gudstjenester og arrangementer i kirkelig regi.
  • Pr. dags dato er jeg ikke-aktiv i kristelig arbeid. Trenger jeg virkelig noen menighet?
  • Sannsynligheten for at jeg vil finne på å engasjere meg sterkt i en menighet igjen er vel minimal.
  • Har et noe anstrengt forhold til organisert menighetsliv basert på tidligere erfaringer.
  • Aktiv menighetsdeltakelse frister meg ikke på nåværende tidspunkt, blant annet pga. tidligere negative opplevelser av kristne miljøer jeg har tilhørt:
    • Lav eller liten takhøyde, trange rammer hvor det ikke er rom til å være seg selv fullt ut.
    • Klikkete miljøer med klikker (hierarki med “de kule” og “gjeve” på toppen), og noe lukkede miljøer.
    • Dobbeltmoral og falske miljøer.
    • Dømmende miljøer med klassifisering av kristne som A- eller B-kristne.
    • Tendenser til negativ sosial kontroll har blitt erfart.
    • Enkelte familier og personer var mer verdt og høyere verdsatt enn andre, ut fra sin familiære bakgrunn.
    • Noen “gjenger” (interne uformelle smågrupper, vennegrupper) var mer gjeve / høyere rangert i hierarkiet enn andre, og det var ikke fritt fram å velge gjeng.
    • Det var ikke rett fram, normalt eller akseptert med utstrakt kommunikasjon og kontakt på tvers av gruppene eller gjengene (“sub-kulturene”, klikkene).
    • Det fantes diverse “småkonger” som ble opphøyet og andre “menige” medlemmer som ble tråkket ned. Hvis de riktige personene snakket hørte alle på hva de hadde å si, mens andre som prøvde å ta ordet blir oversett og utestengt (bevisst og ubevisst utfrysing og tiet i hel).
    • Mye baktaling og sladder.
    • Tendenser til uskrevne regler, menneskebud og kutymer som måtte etterleves.
    • Lite støttende og inkluderende miljøer overfor enkelte “outsidere” eller annerledestenkende/kritikere.
    • Lite Jesus-fokus, mye miljøkristendom og sosiale koseklubber-tendenser.
    • Noe mørkemannsforkynnelse (ekstrem-konservativ forkynnelse) har jeg blitt utsatt for.
  • Det understrekes at mye av mine erfaringer kommer fra det “ekstremt” pietistiske Sør-Vestlandet hvor mørkemannskristendommen rår, midt i det “Bibeltro” Bibelbeltet. I hovedsak er det Misjonshuset i Egersund / Egersund Misjonsforening jeg har “tilhørt”, og et “opprør” mot dette miljøet tok jeg i gamle-bloggen som jeg ennå har liggende ute på nettet en PDF-versjon av.
  • I en annen artikkel her i bloggen har jeg skrevet følgende om Misjonshuset i Egersund: “Jeg er noe kritisk til hvordan utviklingen har vært i de senere år i Misjonshuset i Egersund. Fin koseklubb for dem som passer inn, men en del mennesker blir dessverre ikke inkludert i “det gode selskap”. Muligens mer en sekt (“Misjonshussekten”) enn en forsamling / menighet?”
  • Viktig: Jeg har ikke hatt noe med Misjonshuset i Egersund / Egersund Misjonsforening (EMF) å gjøre siden år 2008, og vi har også flyttet bort fra Egersund våren 2014. Det som presenteres her om dette miljøet er ikke ny og oppdatert kunnskap / informasjon.
  • Rett skal være rett: Jeg har også hatt ganske mange positive opplevelser i kristen regi, bestående av blant annet god forkynnelse, vennskap, sosiale happeninger osv.

 

Min tro kan dere lese mer om her (link), inkludert noen ord om den “rette” tro og trosutøvelse.


Tilbake til toppen.

Angående Den norske kirke (les: den tidligere statskirken som nå er “Folkekirken”)

  • I hele 480 år, helt siden reformasjonen i 1537 og fram til inngangen av 2017 har Norge hatt en statskirke. Fra 1.1.2017 ble prosessen med løsriving av kirka fra staten sluttført. Løsrivelsen har sine fordeler og ulemper. Kirka sin historie som maktapparat for staten (statens forlengende arm) er over.
  • Det har blitt et tydeligere skille mellom stat og kirke. Personlig tror jeg lite på at dette skillet vil bety så mye fra eller til i den daglige driften. Diskusjoner og krangler har det uansett vært store doser av allerede før skillet.
  • “Skilsmissen” vil nok fortsatt medføre masse diskusjoner, konflikter, splid og dårlige kompromisser/beslutninger. Jeg tror ikke kirkesystemet (“folkekirken” / “folkekirka”) er forberedt og modne nok til jobben som selvstendig kirke. Beslutninger rundt ledelse, finansiering og økonomi (offentlig finansiering og/eller medlemsfinansiering) blir også en utfordring. Alle disse trivielle og praktiske problemstillingene vil neppe bidra til at flere blir frelst eller får møte Bibelens Gud.
  • Ifølge SSB (Statistisk sentralbyrå) hadde kirka 3 472 195 medlemmer i 2023, noe som utgjør ca. 62,6 % av alle nordmenn.
  • Pr. 2023 er altså mindre enn 63 % av den norske befolkningen medlemmer eller tilhørige av Den norske kirke.

Forslag til ny tros- og livssynslov og Opplysningsvesenets fond (OVF)

Før sommerferien 2019 ble (endelig?) forslag til ny tros- og livssynslov (trossamfunnsloven) presentert. Samtidig kom det også en stortingsmelding som tok for seg eierskapet og framtiden til Opplysningsvesenets fond (OVF). Kirka konkluderer i begge disse sakene om at de presenterte skissene representerer et godt grunnlag for å være folkekirke framover.

Kirken vil fortsatt ha en særstilling, ikke minst pga. den er grunnlovsfestet. Penger vil fortsatt komme “dryssene” fra kommuner og stat, og finansieringen – finansieringsspørsmålene – er langt på vei i boks, besvart og sikret.

Når det gjelder Opplysningsvesenets fond (OVF) legges det opp til å dele fondet mellom kirken og staten, men på en slik måte at hele verdien skal komme Den norske kirke til gode. Statens del skal brukes til å rehabilitere og sikre kirkebygg av kulturhistorisk betydning. Mange vil vel se på dette som en minnelige løsning, mens enkelte “onde tunger” sier at dette i hovedsak er en seier for kommunene og staten. Et stort fond i bakhånd kan bli en “sovepute” for det offentlige til å ikke øremerke og å bruke “friske” penger på kirka.

 

  • Pga. samfunnsutviklingen og et mer multikulturelt samfunn går kirkeoppslutningen nedover. Både antall døpte, gudstjenestebesøk, konfirmanter og gravferder viser nedadgående tendenser. Denne utviklingen vil nok fortsette i tiden framover.
  • Ny kirkeordning kan se ut for å innebære mer byråkratisering og sentralisering av makt, og lite fokus på lokaldemokratiet og en levende tro.
  • Generelt sett en alt for hierarkisk og arkaisk (gammeldags) kirke.
  • I kirken og da spesielt under gudstjenester er det lite rom for spontanitet og glede over Bibelens budskap. Enkelte deler av Bibelen gjelder visstnok heller ikke for Folkekirken (f. eks. “liker” ikke kirka de Bibelversene som omhandler tungetale, helbredelse osv.)
  • For liten fokus på å vinne nye mennesker for Jesus.
  • Kirka har på mange måter gjort seg selv irrelevant for “folk flest”. Kirka klarer ikke alltid å kommunisere med sine medlemmer på en tilfredsstillende måte.
  • Kirka må bli mye mer relevant for både barn, unge og voksne.
  • Innenfor faget markedsføring fokuseres det på viktigheten av at leverandører tilbyr produkter tilpasset kundenes behov. Kirka er IKKE flink med “markedstilpassede produkter”. Servicenivået til kirka overfor sine “kunder” er til tider utrolig dårlig og lite nytenkende.
  • Innenfor handel og service sies det at “Kunden har alltid rett”. Dette kunne kirka ha lært litt av! Kirka kan bli flinkere med å ha “kunden” i sentrum og tilby “kundene” sine de produkter de ønsker å bli tilbudt.
  • Kirka kan ha god nytte av å lære av og å benytte seg av verdslig eller sekulær vitenskap og fagkunnskap. Blant annet bør kirkas tilbud eller produkt være tilpasset folkets ønsker og behov (jf. markedsføringen), kommunikasjonen må være informative / treffende, strategiene og langtidsplanene som legges må være godt gjennomtenkte og merkevarebyggingen (“branding”) må være gjennomført på en bevisst måte. På mange måter må kirka (delvis) drives som en hvilken som helst annen bedrift, men hvor trosaspektet og det åndelige kommer i tillegg.
  • I en del settinger graver kirka rett og slett sin egen grav gjennom å ikke være aktuelle for og tilpasset til dagens moderne mennesker.
  • En del plasser virker det som om prester og menighetsråd ønsker at hele kirkearbeidet skal gå til helvetet. Det er masse fokus på seremonier og tradisjonelle gudstjenester, men det er lite fokus på rekruttering av nye “kirkegjengere” og barne- og ungdomsarbeid.

 

Tanker etter å ha lest artikkelen “NRK Sogn og Fjordane: Besøkstala stuper: – Det er ikkje så viktig at mange går i kyrkjene” (desember 2018):

  • Kirkebesøkene eller besøkstallene i kirkene stuper i hele landet.
  • Ifølge artikkelen: «Sidan 2011 har over 800.000 færre nordmenn brukt kyrkjene utanom jul og høgtider…»
  • Holdningen til presten som er intervjuet skremmer meg. Han er ikke opptatt av besøkstall og av å gi folket slike gudstjenester som de ønsker.
  • Underforstått: Kirka skal fortsette i samme tralten som fram til nå, og det er folket som må tilpasse seg til kirka og ikke motsatt. (Holdninger av typen “kom som du er, men bli som oss” HATER jeg!)
  • En kirke som ikke er “kundetilpasset” og som virker fremmed på mange er ingen god folkekirke etter mitt syn.
  • Folket i vårt land vet hva kirkene har å tilby, og de velger å svikte kirka da de ikke får det tilbudet og produktet som de ønsker.
  • Kirken bør så langt mulig er ha plass til “bredden”, og ikke bare “dybden”. Med bredden tenker jeg på at kirka skal ha plass til flest mulig mennesker, mennesketyper og meninger, ideelt sett “alle”. Med “nei” til dybden tenker jeg på at kirka ikke bare skal være et sted for sære / spesielt utvalgte.

 

  • Folkekirke-begrepet kan fort benyttes til å splitte befolkningen og til å skape splittende populisme. Det blir “oss” som er del av kirka og “dem” som ikke er del av kirka, noe som kan virke svært ekskluderende. Kirka vil aldri bli en plass for hele folket!
  • Kirka har gitt seg selv enerett på enkelte sakramenter. I min Bibel finner jeg ikke dekning for at kun en ordinerte prest kan forrette nattverd. Det skulle vært naturlig i ethvert kristent forsamlingshus å avholde nattverd selv om ingen prest er til stede. Min klare mening: Vi kan alle feire nattverd sammen, uavhengig av om vi har med oss prest eller ei.
  • Det teologiske innholdet i sakramentene dåp og nattverd kan diskuteres. Her er jeg nok på kollisjonskurs med kirka. Jeg ser på slike handlinger som symbolske, uten å legge noen dypere betydning i form av frelse eller tilgivelse for synder i dem.

Kirkens nattverd: Noe mer enn et rent minnemåltid. Et sakrament, hvor nattverden gir oss del i Kristi legeme og blod. Guds nåde og syndenes forlatelse fås i nattverden. Videre ser mange på nattverden som en bekjennelse av tro.

Kirkens dåp: Ses på som et sakrament og en hellig handling. Primært praktiseres barnedåp, hvor dåpsbarnet gis tilhørighet til den den kristne troen og blir medlem av kirka. Dåpen frelser og gir syndenes tilgivelse forkynnes også.

 

  • Gudstjenester burde også i mye større grad ha blitt avholdt uten prest til stede. Lekgudstjenester kan være vel så bra som prestestyrte arrangementer.
  • Til tider for mye forkynnelse rundt synd og gammeltestamentlige tekster! Mer forkynnelse rundt Guds store nåde, kjærlighet og den hellige ånd er etter mitt syn ønskelig!
  • Dette at kirka har et opplegg der de følger kirkeårets tekster har også sine fordeler og ulemper. Man unngår at presten kun forkynner rundt sin “kjepphest”. En ulempe er at man som kirkegjenger innimellom merker at temaet som forkynnes er noe som ikke interesserer presten i noen særlig stor grad. Prekenen blir lite inspirerende å høre på.
  • Et irritasjonsmoment er alt av aktiviteter som skal presses inn i rammene på ordinære Gudstjenester. Gudstjenester er ikke noe som appellerer til den gjennomsnittlige moderne nordmann, med sin rigide liturgi og stive form.
  • For mye fokus på ordinære gudstjenester av typen høymesser/hovedgudstjenester. Jeg skulle ønsket meg mer alternative opplegg/andre arrangementsformer.
  • Kirkas bygningsmasse er en annen historie. Mange kirkebygg er både dyre å vedlikeholde og ikke minst upraktiske i bruk (dårlig tilpasset dagens bruk). En del bygg skulle nok ha vært tatt ut av bruk og blitt museer mens kirka fikk seg nye og mer velegnede bygg. I enkelte bygder og bydeler bør nok kirka også legge ned sin virksomhet da folk er mer mobile enn i tidligere tider. Hvert eneste nes eller dal trenger ikke sin kirke!
  • Presteutdannelsen og hva som vektlegges i denne er jeg noe skeptisk til. Pedagogikk, administrasjon, økonomi og ledelse burde ha vært en (større) del av utdanningen. Jeg forstår ikke hvorfor språkfagene fortsatt har så stor plass i utdannelsen. Trenger hver eneste av landets prester å være i stand til å lese Bibelen på grunnspråkene hebraisk og gresk?
  • Rent generelt er prester lite egnede personer til å utføre arbeidsoppgaver som omfatter administrasjon og ledelse. Slike administrative gjøremål bør overlates til kvalifisert personell, f. eks. kirkeverger og daglig ledere.
  • Pedagoger er de nødvendigvis heller ikke, hvor man i forbindelse med undervisning ofte kommer bedre i mål gjennom å bruke kateketer eller menighetspedagoger.
  • Det kan virke som om prestestudiet er lagt opp slik at det favoriserer teoretiserte bokormer som ikke nødvendigvis klarer å kommunisere på noen god måte med sine menighetsmedlemmer.
  • Kommunikasjonsevner og pedagogiske formidlingsevner er vel så viktige egenskaper dyp teologisk og språkmessig fordypning. Muligens på høy tid å slippe til andre yrkesgrupper til tjeneste som prester, og ikke bare dem som har “gammeldags og avdanket” presteutdannelse.
  • I dagens relativt sekulære samfunn får de vel neppe i noen stor grad nytte av sin dype Bibelske kunnskap i sitt virke som prester.
  • Sagt rett ut om presteutdannelsen: Ting tider på at det er alt for mye akademisk “pissprek” og forskningsfokus i utdannelsen. Hva med misjonering og kommunikasjon med vanlige mennesker som ikke vektlegges noe særlig høyt?
  • Ja takk til mer mangfold og flere ulike veier inn i yrket som prest. Både erfaringsbasert master og “profetveien” til prest kan være berikende for kirka.
  • Helt siden reformasjonen ble innført i Norge i 1537 og fram til vår tid har kirken vært en betydelig maktfaktor (statsmakt) i samfunnet. Kirken har vært en sentral og tydelig statsinstitusjon med sine embets- eller statstjenestemenn. I sin tid hadde prestene monopol på all forkynnelse (jf. konventikkelplakaten på blant annet Hans Nielsen Hauge sin tid som satte klare restriksjoner på lekfolks forkynnelsesvirksomhet). Rester av denne preste- og kirkemakten – og maktsyke prester – kan vi ennå se tegn på.

Presteutdannelsen

Jeg trodde nesten jeg var ferdig med dette temaet, men så “ramlet” jeg over dette innlegget med masse akademisk pisspreik i:

Kirka er virkelig tjent med at personer med annen bakgrunn enn det 6-årige smale cand. theol.-studiet/graden slipper til som prester. Ja takk til mangfold, allsidighet og andre egenskaper, i stedet for spisskompetanse i “tung” teologi. Kommunikasjonsevne, pedagogiske ferdigheter og evnen til å være på bølgelengde (empati m. m.) med normale mennesker er vel så viktig som å kunne mye teologi. Høy teologisk fagkompetanse (dybdekompetanse) setter jeg selv langt nede på lista over krav som bør stilles til en prest.

I artikkelen påstås det at det tradisjonen presestudiet er:

  • “…et teologisk breddestudium.”
  • “Det gir kandidater en teoretisk og praktisk kompetanse innen bibelvitenskap, kirkehistorie, samtidsteologi og praktisk teologi.”
  • “Det er en forskningsbasert utdanning som bidrar til høy faglig kompetanse av betydning for kirke, så vel som samfunn.”

Pisspreik nok en gang! Teoretiske akademiske nerder trenger man ikke som prester!

Stønn. Selvsagt måtte en prost / prest gjøre det til en kvinnekamp temaet om veien til prestetjeneste:

Hun som skriver innlegget (tilfeldigvis prost for der jeg bor) hevder nødvendigheten av “å se på den alternative veien til prestetjeneste med et kjønnskritisk blikk”. Og videre: “Nå må vi spørre oss om det er slik at når kvinnene kommer inn, ryker makta og prestisjen ut.”

Dette håper jeg virkelig skjer uavhengig av kjønn og utdannelse! Prestisje, høy anseelse og makt bør ikke være særlig viktig for en prest, da det sentrale bør være et kall eller et indre driv om å få formidlet det kristne budskapet. Mindre makt og prestisje til prestene – inkludert mindre prestearroganse og belærende / dømmende (nedlatende) ovenfra og ned-holdning – er et gode for alle, og ikke minst for menighetene og de kristne! Prestene er ikke høyt hevet over andre mennesker, og ifølge Bibelen skal også kristenledere påta seg en tjenerskikkelse og være ydmyke og lydhøre for andre i sin jobb. Dyp teologisk kompetanse og høy status er ikke de viktigste egenskapene til en prest.

 

  • Jordnære prester som er “på kanal” med vanlige folk kunne ha vært ønskelig. Prestene bør også legge av seg sin tro på at de er overmennesker (arroganse) og mer verdt enn andre mennesker. Enkelte lever ennå i den gamle tid hvor presten var en sentral maktperson i samfunnet (borgerskapet, statstjenestemann).
  • Presterollen: Jeg har vært borti en del prester som jeg vil kalle dårlige eller middelmådige i Gudstjenestesammenhenger. Mine minimumskrav for å kunne kalle en prest tålig god: Presten må kunne kommunisere med folk flest, ha et treffende budskap å komme med, behandle andre som likeverdige, behandle alle med grunnleggende respekt, empati og i det hele tatt ha beina godt plantet på jorda. Forsøk på å tviholder på gammel storhet, arroganse og makt fører ingenting godt med seg.
  • Prestene er lønnsmessig overbetalte i forhold til pastorer og ledere i landets frimenigheter. (Deler av kirka lever ennå i fordums tid og storhet.)
  • En del direkte udugelige prester (og andre ansatte) i kirka og dårlige eller fraværende systemer for å sile dem. ut. Det virker som om enkelte prester er mer opptatt av makt, maktkamp, bruk av hersketeknikker (eller herskeskikker), å være psykopater og prestisje enn forkynnelse av Bibelens ord.
  • Enkelte prester hevder at de har fått et kall fra skaperen selv om å bli prest. Innimellom er jeg skeptisk til denne kallstanken, og over hvor ekte kallene virkelig er. Det finnes en god del prester som i hovedsak driver med splitt og hersk i stedet for å forkynne Bibelens ekte budskap.
  • Enkelte mannlige prester og teologistudenter klarer den dag i dag fortsatt å hevde at presteyrket kun er forbeholdt menn, og at kvinner som slår inn på denne veien kan ende opp i helvete. Hjelpes meg at man ikke har kommet lengre!
  • Kvinnelige prester har rett og slett vært en stor berikelse for kirka, og bidratt til forbedringer og fornyelse!

Finnes det brukbare prester – og proster samt biskoper? Presterollen!

Av og til undres jeg: Finnes det normale prester eller til og med gode / dyktige / dugende / dugelige prester i vårt land i det hele tatt? Jeg har i hvert fall vært i befatning med mange dårlige og rare prester. Alt for mange prester jeg har vært borti vil jeg karakterisere som dårlige prester, vurdert utfra deres dårlige formidlingsevne (liten eller ingen pedagogisk evne). Enkelte prester er også alt PR-kåte, og de er mest opptatt av seg og sitt (selvopptatte) – dvs. selv-diggere med et alt for stort oppmerksomhetsbehov – som helt skygger for jobben de er satt til å gjøre.

En normal prest etter mitt syn: En prest som ikke praktiserer standard prestearroganse, og hvor vedkommende er i stand til å kommunisere med normale folk uten bruk av nedlatende hersketeknikker og maktspråk. Rett og slett en arbeider i Guds rikes sak som kan kommunisere og som påtar seg en tjeners ydmyke skikkelse, jf. Bibelen. De skal “selge” Jesus, ordet og evangeliet og IKKE seg selv.

Videre bør vedkommende klare å engasjere med sin tale, ikke være for monoton og kjedelig i snakket, være en god samtalepartner (sorgsamtaler, sjelesorg osv.), kunne jobbe selvstendig og være en tålig grei organisator/administrator.

Prestene har et langt utdannelsesløp, men du verden hvor lite man får igjen for denne utdannelsen innimellom. Har hørt masse grunn og dårlig forkynnelse – hvor typiske stridstemaer unngås – utført av velutdannede prester. Noe av det samme står å lese i dette innlegget:

Min hypotese eller ikke-begrunnede påstand, i form av en aldri så liten brannfakkel:

Presterollen trenger å bli modernisert og utfordret. Det må bli slutt på at geistligheten ser på seg selv som mer verdifulle og viktigere enn andre mennesker. Prester bør normalt sett heller ikke gå inn i ledende og administrative stillinger, da de fleste av dem slettes ikke har de egenskaper som skal til i slike stillinger. Alt for mange prester har for høye tanker om seg selv og hvor fantastiske de er. Denne yrkesgruppa hadde muligens trengt å bli litt jekket ned av janteloven.

Nok en påstand fra min side: Det stilles alt for små kvalitetskrav til prestene og prestetjenesten. En kraftig kvalitetsheving – og profesjonalisering – kunne ha vært på sin plass!

Visstnok tror enkelte prester at de er spesielt utvalgt av Gud, selv om de (i enkelte tilfeller) i praksis gjør en drittdårlig jobb. Selvtilliten og troen på egne evner mangler det ikke på hos slike. Dette kombineres ofte med at de er maktsyke og farer med hersketeknikker og egoisme / opportunisme.

En god del prester er svært uselvstendige i sitt arbeid. De er avhengig av å ha kirketjener, andre kirkelige ansatte og frivillige som sine “slaver” for å komme i havn med jobben de skal gjøre. Imidlertid tar de gjerne på seg hele æren selv når ting går bra uten at statistene får sin del av den velfortjente rosen.

Etter mitt syn skorter det på evnen til å kommunisere og pedagogiske ferdigheter hos veldig mange prester. Ofte er ikke kommunikasjonen utformet på et passende språk overfor tiltenkte målgruppe. Dette sammen med at enkelte prester oser av arroganse, stort selvbilde, maktsyke og kontrollfreak-tendenser gjør ikke situasjonen bedre. Teologien / forkynnelsen kan også være så som så, hvor man enten gjør ting for teoretisk, forenkler budskapet for mye eller pakker det inn i bomull for å ikke støte noen.

En brannfakkel til: Trenger vi prestene i det hele tatt i vårt moderne samfunn? Prester anser jeg NESTEN som en unødvendig og overflødig yrkesgruppe. I tidligere tider var prestene de lærde og oss andre de leke i samfunnet. Nå er utdannelses- og kunnskapsnivået blant folk flest såpass høyt at prestene ikke lengre har sin tidligere kunnskapsmessige maktposisjon. En del prester har egentlig et skuffende lavt kunnskapsnivå, og de klarer ikke å tilfredsstille kresne og opplyste mennesker med sin forkynnelse.

Flere momenter:

  • Det kan virke som om presteutdannelsen trekker til seg feil mennesketyper. Teoretiske bokormer blir “favorisert” slik studiet er bygget opp. (Prestekall meg her og der!)
  • En god del av de med ordinær presteutdannelse (candidata/candidatus theologiae) er alt annet en flinke på kommunikasjon med folk flest. Men makten (maktsyke?) holder de “gamle” prestene på, og også troen på sin egen fortreffelighet er stor og arrogansen overfor andre likeså stor.
  • En del prester er dårlige forkynnere (forkynnelse) og kommunikatører (kommunikasjon). Det kan oppleves som ganske langt mellom de gode forkynnerne innenfor prestestanden. (Har hørt bedre forkynnelse via andre frikirkelige organisasjoner og lekmannsbevegelsene enn via kirka.)
  • Prester som aktivt motarbeider dem som er homofile, dømmer dem som har tatt abort, ikke aksepterer skilsmisse (skilte), dømmer samboere og ikke aksepterer kvinneprester kunne godt ha fått sparken.
  • Flere yrkesgrupper med ulike bakgrunn som praktiserende prester hadde vært en kjempegod ide. Jeg forstår ikke frykten enkelte har for at dette skal gå ut over teologien og teologisk nivå. Høyt teologisk nivå får man uansett ikke praktisert i ordinær kirkevirksomhet.
  • Det er direkte latterlig å snakke om prestemangel når tilgjengelige ressurser ikke utnyttes. Pedagoger, lærere, organisasjons- og administrasjonsutdannede, diakoner, kateketer m. m. med et visst minimum med teologi (en årsenhet holder!) kunne ha blitt utmerkede prester – etter å ha fullført noen kortere kurs.
  • Det virker som om det er lettere å være prest enn f. eks. å jobbe som diakon, kateket, kantor/organist eller menighetspedagog. Prestene har et bra støtteapparat rundt seg og faste ritualer og prosedyrer å forholde seg til, og tilnærmet alle har respekt for presten og sier ikke imot eller klager på vedkommende. Andre yrkesgrupper blir utsatt for mer kritikk og må ofte drive et større sololøp enn prestene kan det virke som.
  • Enkelte prester opptrer som veldig kontrollerende overfor andre medarbeidere og yrkesgrupper. De dreper andres arbeidslyst, og de bidrar til å sette i gang meningsløse maktkamper og tullete detaljstyring. Dette medfører et surt og dårlig arbeidsmiljø.
  • Enkelte har liten tro på andre, dvs. de har et meget negativt menneskesyn.
  • Den største utfordringen med prester og den tradisjonelle kirka er neppe overdreven Bibeltroskap eller sekularisering i seg selv. Her er et mye større problem gamle tradisjoner, menneskefattede vedtak / beslutninger, Luther osv. som hemmer den rene forkynnelsen.
  • Til tider bidrar enkelte prester, biskoper og andre kirketopper til å ødelegge kirka fra innsiden med sine særheter.

Enkelte prester ser ut til å ha fått sitt “prestesertifikat” pr. postordre. Arroganse, rangering / klasseskille, maktmisbruk, personer som herser med andre, dårlig kommunikasjonsevne og belærende / dikterende tone vil jeg ha meg frabedt fra prestens side. Noen prester framstår også som de reneste psykopatene, sosiopatene, tyrannene og/eller diktatorene. Drittsekker og idioter finnes over alt, også innenfor den “hellige” prestestand. Utvelgelse av de beste / mest “normale” til prestetjeneste basert på egnethet ser ut til å være helt fraværende, med liten eller ingen siling underveis i utdannelsesløpet og/eller før ansettelse.

For å være litt direkte og frekk både mot presterollen og kirka generelt:

  • Prestene, prostene og biskopene er stort sett tilnærmet ubrukelige gallionsfigurer, og de er i liten grad i stand til å styre og lede andre på noen god måte. Ganske mange av dem er dårlig egnet for arbeidsgiveransvar og lederansvar.
  • Feil type personer velger å utdanne seg til å bli prester.
  • Kirka bruker alt for mye ressurser på administrasjon og byråkrati, samt til å vedlikeholde gamle og overflødige kirkebygg.
  • For topptung hierarkisk organisasjon, hvor enkelte topper har alt for stor makt.

Utdannelsen av prester, ja. Teori og praksis er ikke alltid forenlige størrelser når det gjelder bakgrunn, jobbutførelse og utdannelse. Det teoretiske, akademiske og teologiske teorigrunnlaget er nok helt sikkert bra i seg selv, men det forbereder prestene i liten grad på kommunikasjonen og møtene med vanlige folk og menigheter. Pedagogisk innsikt og litt peiling på psykologi er også ofte en mangelvare i prestestanden.

Det har vært litt debatt rundt veien til prestetjenesten på Verdidebatt våren 2018. Og dette har også blitt diskutert i 2021, hvor noe av det dummeste og drøyeste jeg har lest er dette en livsfjern teologiprofessor uttaler:

Ja takk til prester med annen utdannelse enn det vanlige teologistudiet! Mangfoldet bidrar til en bedre kirke.

Prestene (noen utvalgte) streiker desember 2020, hvor streiken går på forhold slik som lønnsnivå for nyutdannede, betingelser og et midlertidig lønnstillegg (botilskudd) som ikke ønskes videreført fra KA sin side. Jeg må vel bare innrømme at jeg personlig har liten sympati med prestene og deres bruk av streikemiddelet. Streik som virkemiddel i seg selv er helt greit, men det må da være en sak verdt å streike for.

I mine øyne er prestene en overbetalt yrkesgruppe som jeg ikke synes noe særlig synd på, og som jeg nesten vil gå så langt å kalle for en overbetalt lønnsadel. Eller muligens enda styggere og kvassere: Prestene framstår som noen overbetalte slasker!

Prestene tar for mye plass

Et annet irritasjonsmoment er “hvor mye plass” prestene tar, og det store prestefokuset eller personfokuset på prest. I menighetsblader, avisannonser og på nettet er det i forbindelse med annonsering av Gudstjenester som skal avholdes som oftest stort fokus på hvem som skal være prest. Det står ofte listet opp f. eks. “Prest: Ola Normann”.

Andre som deltar i Gudstjenesten er sjeldent nevnt. Hva med alle de andre som blir “glemt”, eller i hvert fall får liten oppmerksomhet og ære?

I en del tilfeller har presten kun en «birolle» i Gudstjenesten som liturg, mens det er andre personer og yrkesgrupper som har hovedansvaret og trekker i de “tyngste” trådene. Det være seg barne- og ungdomsarbeider, menighetspedagog, kateket, diakon, kantor, organist/annen kirkemusiker, klokker, kirketjener, kirkevert og andre “lekfolk”. Likevel er det som oftest presten som – ganske så ufortjent – får æren for hele greia.

Jeg liker dårlig inndelingen i kategorier slik som geistlig, lærd og lek/lekfolk. Å sette merkelapper på folk på denne måten er helt unødvendig bruk av maktspråk, arroganse og inndeling i tullete båser. I dagens samfunn har presten utdannelsesmessig lite å fare med i forhold til andre yrkesgrupper og profesjoner. Mange blant oss har vel så mye utdannelse og er vel så lærd som en prest.

Utvelgelsen av biskoper og proster

Det er etter mitt syn en ganske så useriøs måte biskoper (den øverste kirkelige lederen i et bispedømme) velges ut og utnevnes på. Trynefaktoren teller, og ikke reelle kvalifikasjoner og egnethet. Også noe uklare forventninger til rollen som biskop. Enkelte prester blir enkelt og greit forfremmet til sin egen udugelighet, enten som proster eller biskoper.

Valg av prester til å være prost (prosten leder prestetjenesten i prostiet og bistår biskopen i dennes embetsutøvelse) kan også diskuteres. En prest som har vært en ok forkynner og/eller sjelesorger forfremmes til prost, uten at dette nødvendigvis automatisk gjør vedkommende til en god prost. En del proster mangler både formell og reell kompetanse innenfor god ledelse, økonomiforståelse og administrasjon, som er relativt viktige deler av jobben som prost.

 

  • Det kan virke som om det har gått inflasjon i utnevnelsene av spesialprester, f.eks. barne- og ungdomsprester, dialogprester, diakonprester osv.
  • Rangordning og rangering av personer – og menneskelig verdi – der noen er mer verdt enn andre, ikke ulikt et kastesystem. Presten (“de geistlige”) er av ukjente årsaker langt hevet over andre i kirka, både andre ansatte (kateketer, diakoner, kantorer osv.) og “grasrota” (menigheten og lekfolket). Prestestanden har gitt seg selv en del privileger og særrettigheter som vanskelig kan begrunnes i Bibelen. Lite minner om Bibelens ord om å ta på seg en tjeners skikkelse. Frivillige og andre ansatte settes til å gjøre “drittjobbene” mens prestestanden tar æren.
  • Prestene plasser seg selv i A-laget, mens f. eks. kateketer, kantorer og diakoner er et B-lag. Som C-lag finner man kirketjenere, klokkere, kirkegårdsarbeidere og de frivillige. Slik rangering av menneskeverd er jeg selvsagt dypt kritisk og skeptisk til.
  • Profesjonsstrid mellom ulike yrkesgrupper i kirka tjener ikke saken. Prestene tviholder på sine særrettigheter og fordums makt. F. eks. har ikke vigslede kateketer, diakoner eller kirkemusikere (kantorer) sånt uten videre lov til å forrette nattverd eller dåp (sakramenter). Sett fra mitt ståsted hadde det tjent kirka å slippe til flere yrkesgrupper fullt og helt.
  • Til tider et for stort personfokus (og persondyrking?), som normalt sett gagner prestene spesielt mye. I annonser og programmer er det ekstremt viktig for mange menigheter å trykke prestens navn, mens andre deltakere i gudsjenesten blir uteglemt.
  • Geistligheten og embetsmakta til prestene har heldigvis mistet mye av sin betydning og glans.
  • For mange prester velger ut sine snevre satsningsområder/grupper, gjerne seremonier og de eldre. Andre ting bryr deg seg lite om. F. eks. blir ofte barne- og ungdomsarbeidet (trosopplæringen) lidende under dette. Og jeg som trodde at prestene og kirka skulle være for alle generasjoner og livssituasjoner.
  • Mange steder i vårt land er det etter mitt syn en ganske så tafatt innsats når det gjelder å rekruttere nye aktive kirkemedlemmer, og det er en del feilslått, halvhjertet eller manglende trosopplæring av unge.
  • Maktstrukturene innenfor kirka gir liten/ingen plass til læren om det virkelige alminnelige/allmenne prestedømmet, hvor alle kristne kan anses som prester.
  • Prestenes mistolkning av taushetsplikt er også alt annet enn bra. Prestene og kirka bidrar i enkelte tilfeller til å beskytte overgrep og overgripere under skalkeskjul av taushetsplikt.

Kirkeillustrasjon

 

  • Hva med byråkratiet og alle de ansatte? Har ikke kirkesystemet blitt litt vel stort i forhold til oppslutningen? Kirka har etter mitt syn også en litt vel rigide organisasjonsstruktur med mye byråkrati og lite “action” (handling). Det er mange instanser, utvalg, komiteer, store staber, mange ansatte, konsulenter og saksbehandlere (utredere) som ikke direkte bidrar til kirkas hovedoppgave med å formidle Guds ord (såkalte byråkrater og papirflyttere). “Farsotten” kommunikasjonsrådgivere har også nådd kirka.
  • En andel på 62,6 % av den norske befolkning er pr. 2023 medlemmer eller tilhørige av Den norske kirke. Dette er en nedgang på ca. 10 % i løpet av åtte år (2015-2023). Andelen som blir konfirmert i kirka har allerede havnet under 50 % av landets 15-åringer. Redusert medlemsmasse og oppslutning bør automatisk medføre konsekvenser!
  • Redusert oppslutning rundt kirka medfører behov for tilpasninger i drifta. Kirka bør ta konsekvens av den tapte oppslutningen, og de bør gjøre sitt for å spenne inn livreima noe. Redusert byråkrati, mer strømlinjeformet drift, billigere drift og noe færre ansatte bør bli resultatet. Dessuten bør nok en del lokalmenigheter med lav oppslutning legges ned. Selv tviler jeg på at kirka vil klare å snu den negative utviklingen.
  • Angående byråkrati: Trenges så mange gallionsfigurer om vi har pr. dags dato, dvs. biskoper? Hva med alle de ansatte på bispekontorene med konsulenter for både det ene og det andre? Masse tid benyttes til å dokumentere og melde inn både det ene og det andre til bispekontorene i stedet for å få jobbet med praktisk trosformidling.
  • Sagt på en annen måte: Kirken oppleves som en topptung organisasjon, hvor alt for mye penger forsvinner i sentralisert administrasjon og byråkrati. Pengene kunne i stedet ha gått til lokale tiltak rettet ut mot medlemmene i de lokale kirkene, prostiene og soknene.
  • Lite kvalifiserte og lav profesjonalitet blant enkelte av landets menighetsråd/sokneråd (og fellesråd). Det er lite attraktivt å sitte i slike råd, og de som blir valgt inn er i en del tilfeller feil personer / personlighetstyper.
  • Masse rart finner sted via slike råd (menighetsråd og fellesråd). Maktmisbruk kan forekomme, og tåpelige / dårlige beslutninger som fattes går ut over både ansatte i kirken, kirkevirksomheten, menighetene og de frivillige.
  • Noen medlemmer av slike råd kan man begynne å lure på om de er drevet av pur ondskap, og om de representerer Satan / djevelen selv.
  • Medlemmer i kirkelige styrer og råd kan i noen tilfeller være drevet av makt, gleden over å kunne herse med andre, praktiserer splitt og hersk og opptrer som meget egoistiske / opportunistiske. Lite som tyder på at enkelte er drevet av Gud og nestekjærlighet.

Framtidig organisering av kirken

Framtidig kirkelig organisering blir et stort tema i 2020, og spesielt vil det nok bli en del diskusjoner rundt ledelse og organisering av de tilsatte. I dag finnes det to arbeidslinjer, som jeg opplever som en helt ok løsning:

  • De geistlige: Prestene ledes av proster og biskoper, og de må forholde seg til lokalt menighetsråd og bisperåd.
  • De ikke så geistlige: Andre tilsatte (kateketer, menighetspedagoger, trosopplærere, diakoner, kantorer, organister, kirketjenere, klokkere, kontorpersonell, kirkegårdsarbeidere osv.) ledes av kirkevergene og fellesrådene.

Enkelte hevder at to slike parallelle arbeidslinjer medfører konflikter. Jeg tror heller det motsatte er tilfelle.

I mine øyne er prester som oftest lite egnede personer til å lede andre. De er ikke kvalifiserte, og det vil medføre trangsynt tenkning til gagn kun for prestene og ikke for helheten (menighetene og andre ikke-geistlige tilsatte). Presteledelsen kan fort bidra til å legge lokk over konflikter (feie under teppet) som oppstår, men dette vil ikke innebære at konfliktene og motsetningene ikke er der.

En ganske omfattende og informativ artikkel (bak betalingsmuren) om kirkens organisering:

Bommet på årstallet

Jeg bommet på årstallet og tidsaspektet. Først nå våren 2021 kom det en rapport fra et utvalg som har jobbet med problematikken, og tidligst under Kirkemøtet i 2022 kan det bli fattet noen vedtak. I minst 16 år har det blitt snakket om at kirka trenger en ny struktur, men det går sannelig ikke fort unna i dette systemet. Ting tar tid (TTT) innenfor kirka!

Artikkel (beklageligvis!) bak betalingsmur som beskriver prosessen og situasjonen ganske greit:

Det står blant annet å lese: “Nå vil DNK rigge seg for en mer effektiv organisering i møte med fremtidens folkekirke.” Mon tro om dette slår til. Selv frykter jeg enda mer administrasjon og byråkrati, og med liten eller ingen forbedring av ledelses- og styringssituasjonen.

Ett av forslagene går ut på å opprette instansen Prostifellesrådet. Dette blir et nytt nivå mellom bispedømmet og soknet, hvor diverse arbeidsoppgaver flyttes fra dagens fellesråd til det nye rådet og likeså fra bispedømmet til det nye rådet. Noen frykter at biskopenes rolle svekkes, gjennom at en slik organisering medfører at biskopene ikke lenger blir arbeidsgiver for prestene. Selv tenker jeg denne bisperedselen er det minste problemet med den nye organiseringen. Jeg frykter mer mange beslutningsledd, pulverisert ansvar, mer byråkrati, enda mer administrasjon og enda flere (skjulte) konflikter. Enda mer avstand, interessekonflikter og gnisninger mellom grasrota (lokalmenigheten med sine medlemmer) og ledelsesleddene over kan dessuten oppstå.

Kirkemøtet 2022

Det skjer noe pr. september 2022! Den norske kirkes høyeste styringsorgan – kirkemøtet – har vedtatt hvordan kirken skal organiseres i framtiden. Modell 3 – kompromissmodellen – ble med et knapt flertall valgt.

Biskopene skal i prinsippet fortsatt være arbeidsgivere for de geistlige (prestene), men i praksis legges arbeidsgiverfunksjoner til lokalt nivå (sokn/fellesråd). Biskopene mister det praktiske arbeidsgiveransvaret for prestene, men de skal få beholde og få styrket sin tilsynsrolle. Fellesrådene (og soknene, hva med prostiene?) få i fortsettelsen en framtredende rolle angående ledelse og styring. Kirkevergen kan typisk bli administrativ leder, mens prosten kan bli en kirkefaglig leder. Både kirkeverge og proster – samt alle de andre yrkesgruppene innenfor kirka – vil bli underlagt et fellesråd.

Selv er jeg skeptisk til om denne formen for organisering vil løse kirkas mange utfordringer rundt ledelse og styring. Det er langt fram til at kirkeledelsen er nødvendig profesjonalisert, og hvor alle yrkesgrupper er like høyt verdsatt. Den kvalmende “prestedyrkingen” fortsetter nok med den nye modellen.

Noen lenker til mer lesestoff om saken (noen av dem bak betalingsmur):

Kirkemøtet 2023

På Kirkemøtet 2023 ble en kontrabeslutning vedtatt! Et klart flertall besluttet nemlig å ta utgangspunkt i dagens to arbeidsgiverlinjer, og å vrake prinsippvedtaket fra kirkemøtet i 2022. Siden sist har det kommet fram masse utfordringer og problemer med å gjennomføre vedtaket fra 2022, så det lureste og smarteste var nok å vrake dette vedtaket.

Mer informasjon (bak betalingsmur):

 

  • Det diskuteres framtidig organisering av kirka. I framtiden kan et mulig scenario bli en felles arbeidslinje. Hvis så skjer krysser jeg fingre og tær for at det ikke blir de geistlige (prest, prost, biskop, bispemøtet, kirkemøtet) som får hele styringen! De er i hovedsak IKKE kompetente for slike lederoppgaver, og de vil fort se alt fra et rent presteperspektiv. Pr. dags dato er det masse konflikter og problemer som unngås eller “reddes” av fellesrådene og kirkevergene.
  • Se ovenfor under overskriften “Kirkemøtet 2022”. Framtidig kirkelig organiseringer vedtatt, hvor fellesrådene får det praktiske arbeidsgiveransvaret (og biskopene får et tilsynsansvar). Oppdatering etter kirkemøtet 2023: Se ovenfor nok en gang. Det bygges videre på dagens todelte organisering, og vedtaket fra kirkemøtet 2022 reverseres / vrakes.

 

Arbeidskonflikter og kirka som arbeidsgiver

Ut fra diverse saker som har nådd mediene kan det se ut til at kirka er dårlig på å håndtere arbeidskonflikter (delvis en dårlig arbeidsgiver). Varslere blir ikke alltid trodd, og gjerne er det til slutt varslerne som sitter igjen med svarte-Per. Enkelte arbeidsgivere er konfliktsky og alt for trege til å gripe tak i og å ordne opp i alvorlige konflikter på et tidlig stadium. Masse maktkamper – inkludert “åndelig krigføring” – og maktspill finner også sted innenfor slike miljøer.

Til tider kan det se ut for at kirka ikke har skjønt seg på eller fullt ut tar på seg sitt ansvar som seriøs og proff arbeidsgiver. Arbeidsgiverpolitikken kan framstå som noe kyniske, og det er lite fokus på kirkas samfunnsansvar og sitt oppdrag om å ta seg av de “svake” i samfunnet og i arbeidslivet. Arbeidstakere måles i verdi ut fra sin arbeidsinnsats, og det finner sted det som nesten kan ses på som en stygg utnyttelse av arbeidstakere. Kirketopper kan til tider være dårlige medmennesker og dårlige forbilder.

Man skulle tro at arbeidsmiljøet og det psykososiale miljøet i kirka var tipp-topp, hvor det utvises stor grad av empati, kjærlighet, diplomati, overbærenhet, omsorg og medmenneskelighet. Liv og lære burde henge i hop slike steder, og kirka burde klare å leve opp til folks høye forventninger om at man lar Bibelske prinsipper om nestekjærlighet m. m. få styre. I virkeligheten er det nok beklageligvis mye råttent også innenfor dette systemet.

For å spinne ennå mer videre på dette temaet i stikkordsform; Til tider preges kirka av forhold slik som:

  • Maktkamper
  • Konflikter
  • Bruken av hersketeknikker
  • Maktmisbruk
  • Misbruk av Bibelens ord for å trumfe gjennom sitt eget syn i en sak osv.
  • Enkelte blir herset med
  • Liv og lære henger ikke alltid sammen
  • Ikke alltid at kirkas folk er gode mot hverandre og behandler nesten sin på en god måte
  • Ikke alle i kirkesystemet er gode mennesker / medmennesker
  • Fortsatt kan kvinnelige prester oppleve å bli mobbet, utfryste osv.
  • Dobbeltmoral
  • Alle er ikke like mye verdt

Man skal ikke ha lest avisen Vårt Land lenge for å se at det finner sted masse rart innenfor kirkesystemet, som slettes ikke er nestekjærlighet.

Hovedproblemet er NEPPE den todelte arbeidslinjen. Det finnes problemer internt i begge linjene eller leirene, og ikke “bare” konflikter på kryss og tvers mellom de to linjene. Maktkamper og åndeliggjøring av konflikter finner sted uavhengig av organisering.

 

  • Til tider utvises det manglende evne til å løse alvorlige konflikter, og varslere og varslingene blir heller ikke alltid tatt på alvor. Spesielt innenfor Sjømannskirken har det visstnok vært en del “krig”. Min påstand rundt dette: Å bruke prester og/eller teologer til å lede er nok mer eller mindre synonymt med katastrofe og dårlig ledelse. Få av dem har nødvendig kompetanse til å kunne gjøre en bra jobb innenfor ledelse (teologiutdannelsen kvalifiserer dem IKKE, og noen korte kurs i etterkant er neppe nok!).
  • Manglende kirkedemokrati. Kirka hevder selv å ha en form for demokrati, men i forbindelse med bispeutnevnelser har vi fått sett hvordan dette virker i praksis. Hva geistligheten og kirkerådet på riksplan mener har mye større betydning enn hva den lokale grasroten ønsker og mener. Valgordningen i forbindelse med kirkevalgene til menighetsrådene og bispedømmerådene er også høyst spesiell med flere parallelle valg, vanskelig forståelig ordning og rar vekting.

Mer om kirkevalget

Kirkevalg – som holdes samtidig / parallelt med kommunestyre- og fylkestingsvalg – er en historie for seg selv. Det er snakk om et håpløst system som har blitt gjort mye mer komplisert og byråkratisk enn nødvendig. Prosessen er lite demokratisk, og dette med flere parallelle valg samtidig er “sært”. Nå når det er flere lister blir hele valget polariserende og splittende som bare det i tillegg.

I Kirkevalget 2019 blir det:

  • Valg av representanter til landets mange menighetsråd.
  • Valg av representanter til bispedømmerådene (og til Kirkemøtet).

Valg av medlemmer til bispedømmerådene og Kirkemøtet er for “sikkerhetsskyld” oppdelt i tre valgordninger:

  • Valg av leke medlemmer
  • Valg av prester
  • Valg av leke kirkelige tilsatte

Sært system som bare det!

I de fleste bispedømmer blir det i 2019 tre valgalternativer eller valglister:

Spar meg for sistnevnte! På mange måter blir dette en videreføring av “Levende folkekirke” – nå nedlagt – som stilte lister i 2015. Bønnelista er konservative og “Bibeltro” som fy!

Vet ikke om jeg “gidder” eller “orker” å stemme i dette valget. Det betyr så lite fra eller til, og uansett går vel kirkas utvikling i feil retning (mer og mer sentralisering, mer og mer rigid styringsform).

Oppdatering: Jeg valgte til slutt likevel å stemme i kirkevalget, og da både på lokalt menighetsråd og på regionalt bispedømmeråd. Kirkevalget fikk elendig oppslutning, og valget var preget av mangelfull informasjon, udemokratisk valg, dårlig kommunikasjon, halvhjertet valgkamp og håpløse valgordning. HELDIGVIS ble Åpen folkekirke vinneren på regionalt / nasjonalt nivå, selv om også Bønnelista og nominasjonskomiteenes lister fikk en viss oppslutning. Se ellers valg 2019-artikkelen min for mer om valget, inkludert kirkevalget.

Kirkevalget 2023 er enda mer “komplisert” og politisert. Enkelte steder er det hele fire valglister å forholde seg til:

  • Nominasjonskomiteens liste
  • Åpen folkekirke
  • Bønnelista
  • Frimodig kirke

Den eneste fornuftige lista i mine øyne er åpen folkekirke sin. Bønnelista og Frimodig kirke er konservative greier.

 

  • Frivillige og frivillighet er fine ord. I praksis er det ikke alltid så lett å finne alle de frivillige som det snakkes om i festtaler. Frivillige krever også oppfølging!
  • Mye pengesløseri i kirka! Hvorfor skal hver minste kirke ha sitt eget kirkeorgel? Hadde ikke et elektrisk piano / elektrisk orgel av god kvalitet vært tilstrekkelig? Og trenger man fullt av arbeidskirker og småkirker rundt forbi? Kirkekunst og arkitekttegnede bygg koster også masse penger.
  • Kirka vil nok alltid være plaget med dårlig økonomi. Det er grunn til å frykte at prestene blir beskyttet mot nedskjæringer til “the bitter end”. I stedet er det typisk at eventuelle kutt rammer yrkesgrupper slik som trosopplærere. Det virker som viktigere for kirka å verne om seremonier og tradisjonelle gudstjenester enn å vinne nye i form av trosopplæring.
  • Mye krangling i kirka rundt bagateller (homofile/homofili, sex, hvilken bispekandidat som er best skikket for en stilling etc.) leder oppmerksomheten bort fra det sentrale! Kirkens oppgaver er å forkynne Bibelens budskap og ikke å krangle! Ikke merkelig folk får kirka i vrangstrupen når kirka hele tiden holder på med interne trivielle krangler!
  • Mange “skriftlærde” og “fariseere” i kirka som påtar seg oppgaven med å dømme andre. Andre blir beskyldt for å drive med vranglære. De hudfletter sine medmennesker for deres synder, mens de er blinde for sin egen synd. Og hvem har sagt at f. eks. synden homofili er så mye større enn utroskap? Og hvorfor er bruk av alkohol så mye verre enn baktalelse av sine medmennesker? Forkynnelse rundt pengebegjær og mammon er det lite plass til, selv om dette hadde vært på sin plass i rike Norge.
  • Vi har en kirke bestående av slitte kirkebygg, statsfinansierte penger og mange ansatte, men med få faste og trofaste kirkegjengere (seremonier ikke medregnet). Kirkene fungerer (delvis) ikke lenger som tiltenkte samlingspunkter og kraftstasjoner for troende. Ekte tro og bekjennelse er det lite av
  • Enkelte konservative “fariseere” snakker om folkekirkens forfall og frafallskirken / frafallen kirke, eventuelt apostat-kirken og/eller Sodomakirken (syndens kirke). Noen bruker også uttrykk slik som “horekirken” eller “homsekirken“. Det tenkes da på kirkas åpning for de homofile, manglende støtte overfor Israel og generelt det enkelte kaller for liberal teologi. I slike sine øyne: Kirken har forlatt den rette troen og forkastet Bibelen (ikke Bibeltro, følger ikke Bibelen) som øverste autoritet. Gjerne også oppfordring om å melde seg ut av kirka fortest mulig. (Jeg er IKKE enig i disse utsagnene, selv om jeg også er kritisk til deler av kirkens virke.)
  • Oppfordringen som enkelte framsetter i offentligheten: Forlat kirken da den er på ville veier (tillater synd og følger ikke Guds bud)! Selv følger jeg IKKE denne oppfordringen, selv om jeg er skeptisk til noe av kirkevirksomheten. Snakk om å dømme kirka nord og ned, noe vi slettes ikke er satt til å gjøre ifølge Bibelen.
  • Noen selvutnevnte overdommere klarer til og med å lire av seg tullball av typen: Gud har gitt opp kirka (Den norske kirke).
  • Den norske kirker presenterer visstnok også “skammens kristendom” (“vranglære”), i og med ikke alle av kirkens medlemmer eller ansatte (prester, biskoper og andre med mer eller mindre teologisk utdannelse) vektlegger skillet mellom himmel og helvete sterkt nok.
  • Kirken har for lite fokus på det enkle og radikale evangeliet den fikk i oppdrag å formidle. Det blir mange avsporinger hvor tradisjoner og riter har blitt vel så viktig som Bibelens og Jesus ord. Det blir til tider for lite Jesus- og evangeliefokus.
  • Sang og musikk i kirka er et kapittel for seg selv. Ofte er kirkemusikk synonymt med kirkeorgel (pipeorgel), trauste salmer og klassisk musikk. En del organister og kantorer er også kunstnertyper som i liten grad klarer å kommunisere musikalsk sett med folk flest. Jeg skulle så gjerne ha sett litt mer moderne sang- og musikkformer (pop/rock) og andre instrumenter i bruk i kirka.
  • Musikken og sangene i kirka er fremmed for mange. Gamle og trege salmer med vanskelig og gammeldags språk fenger ikke alle lengre! Kan ikke også moderne musikkformer benyttes til å formidle det kristne budskapet? Artister som Bjørn Eidsvåg har enkelte vanskelig for å godkjenne til bruk i kirka, mens salmediktere som levde et utsvevende liv for flere hundre år tilbake i tid aksepteres.
  • For min egen del synes jeg sang og musikk blir for mye vektlagt (får for mye plass). Muligens tar kirka etter karismatikerne og prøver å synge seg inn i en eller annen form for ekstase?
  • Den nylig gjennomførte Gudstjenestereformen har ikke akkurat bidratt til en revolusjonerende fornying av Gudstjenestene. Reformen er mer av den kosmetiske art (flytting av noen ledd, litt omformuleringer m. m.). Ekte fleksibilitet og modernisering kan man se langt etter. Gudstjenester er og blir noen rigide og stivbeinte greier, som i liten grad treffer det moderne mennesket.
  • Trosopplæringsreformen for barn og unge (0-18 år) er en fin satsing i utgangspunktet. Imidlertid har det litt vel mye snakk, byråkrati og litt lite “action”. Trosopplæring er noe en kateket, menighetspedagog eller trosopplærer jobber med mens prestestanden og andre ikke interesserer seg eller engasjerer seg i arbeidet utenom i festtaler.
  • Trosopplæringsreformen og trosopplæringstiltak er en start, men det må også skje større endringer i resten av kirkesystemet for å få flere med i arbeidet på fast basis og ikke bare som deltakere på enkeltarrangementer. Hele kirka og kirkesystemet trenger å “reformeres” for å kunne dekke det moderne menneskets behov for åndelighet og tro.
  • Kirka lever på mange måter i sin egen lille boble, hvor det i liten grad tilbyr “kundene” det de ønsker seg.
  • Med en del ikke-fungerende trosopplæring er kirka på mange måter i ferd med å grave sin egen grav med dårlige tiltak og dårlig rekruttering av barn og unge.
  • Totalt mangel på helhetstenking og fungerende planer for rekrutteringen.
  • Det er ofte en lang prosess å få til større endringer. Alt må begrunnes grundig, utredes i det vide og brede, diskuteres, stemmes over og harde kamper må utkjempes. Status quo (uendret status) derimot stilles det imidlertid lite spørsmålstegn ved. Er dagens status alltid så perfekt og så samsvar med Guds vilje som enkelte vil ha det til?
  • Den norske kirke (DnK) har en gammeldags liturgi som virker fremmed for en del av dagens mennesker. Mye oppmerksomhet ledes hen mot den gammeldagse liturgien og de faste leddene som gjentas i hver Gudstjeneste, noe som igjen medfører at man ikke få med seg budskapet som Gudstjenesten forsøker å formidle. Kanskje kunne liturgien (møteformen, ikke budskapet) ha blitt fornyet og tilpasset dagens samfunn?
  • Form≠Innhold: Enkelte setter likhetstegn mellom form (høykirkelig “stiv” liturgi) og innhold (selve evangeliet, budskapet). Dette blir rett og slett noe søkt. Formene kan gjøre det vanskelig eller umulig å få kommunisert evangeliet ut til folket. Det må være mulig å tilpasse og modernisere uttrykksformene uten å gå på kompromiss med (hoved)budskapet.

Form ikke lik innhold

 

Det kan virke som om kirka til tider ønsker å utradere eller nedlegge seg selv. Det skjer lite utvikling og tilpasning for å favne nye generasjoner med kristne, med andre ønsker og behov enn tidligere og utdøende generasjoner. Å være rene seremonimestere ser også ut til å være viktigere enn å være en reell og levende kirke. Det grunnleggende kristne budskapet skal stå relativt fast, men det er så absolutt rom for endringer og justeringer i uttrykksformene.

  • Dette blir for dumt:
    • Vårt Land: Har ventet ett år på biskopens godkjent-stempel | Fire menigheter i Stavanger bispedømme har i ett år ventet på biskopens tillatelse til å fortsette med spesialtilpassede gudstjenester.
    • Maktmisbruk og hersketeknikker av verste sorten fra kirkeledelsen, inkludert helt unødvendig detaljstyring!
    • Fra Vårt Land-artikkelen: “De fire menighetene har det til felles at de ønsker å fortsette med gudstjenester som har en friere tilnærming til liturgi, rekkefølge og musikk – kall det gjerne en mer lavkirkelig, karismatisk eller fri form – enn det Kirkemøtet har åpnet for.”
    • Det burde ha vært fritt fram for menighetene til å gjøre slike mindre tilpasninger, hvis de f. eks. ønsker å stokke litt om på liturgileddenes rekkefølge eller hvis de eventuelt ønsker å bruke en litt annen variant. Det burde ikke ha vært behov for å søke biskop eller andre om tillatelse.
    • Unik og rett liturgi med de korrekte leddene (inkludert innhold og uttrykksform) står ikke spikret fast eller beskrevet i Bibelen uansett!
    • Tullete menneskelig rigiditet og menneskebud at alt skal være så fast og firkantet! Variasjon og mangfold – med nødvendige tilpasninger til en menighets medlemsmasse – er og blir flott og nødvendig!
  • Gode argumenter for endring av form: Vårt Land verdidebatt (Tor André Ljosland): Kirken har skylapper på | Et dåpsfølge blir neppe kirkevant med 14 vers fra en salme fra tidlig 1900-tallet, uansett hvor god kantoren er. Det er på tide å løsne i formen før det er for sent.
  • I kirka er det etter mitt syn for liten plass til evangeliet og Jesus, og ofte gjøres form viktigere enn innholdet. Gudstjenesteformen på en standard gudstjeneste treffer ikke mange av dagens mennesker.
  • For mye fokus på å presse alle mulige ting inn på de vanlige kjedelige søndagsgudstjenestene. Hva med å tilby andre former for arrangementer enn vanlige stive gudstjenester? Hva med f. eks. å tilby arrangementer på andre dager enn søndag, f. eks. arrangere i større grad dåp på lørdager?
  • Kirka virker som om den er mest opptatt av å være en seremonikirke (dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse). Seremonier blir prioritert på bekostning av å være en kirke for det moderne menneske som søker det åndelige i dagliglivet (åndelig kraftverk).
  • Det er i realiteten alt for lite fokus på rekruttering av nye til kirka, og da spesielt barn og unge.
  • Selv er jeg lite glad i liturgiske klær som brukes av prest med venner. Slike klær bidrar til å skape synlig avstand mellom vanlige folk (allmuen) og kirkas ansatte (“de geistlige” med flere). Jeg tenker på klær slik som albe/alba, stola, messehagel, prestesnipp osv. Rent personlig er jeg ikke noen tilhenger av uniformsbruk i det hele tatt.
  • Bruken av preste-uniform – dvs. liturgiske klær slik som alba og stola – gjør meg enkelt og greit noe utilpasset og vekker ikke tillit og/eller troverdighet hos meg.
  • Jeg har vel tilnærmet “angst” overfor personer eller personell som bruker uniform. Har nok litt å gjøre med min tidligere militærnekting, og mine “problemer” med å godta autoriteter som ikke fortjener respekt og støtte.

Prest (illustrasjon hentet fra Pixabay). Muligens ikke helt norsk standard på alba og stola.

 

  • Prester og andre kirketilsatte er alt for lite aktive i nettdebatter og i media når det pågår diskusjoner rundt religiøse spørsmål. De kunne med fordel ha tatt litt mer oppgjør med galskap som finner sted i Guds navn. I stedet bruker de tid på:
  • Til tider er kirka, og da spesielt enkelte av biskopene, for politiske. De blander seg både inn i miljøpolitikk, asylpolitikk, støtter opp rundt kirkeasyl og støtter arbeiderbevegelsen gjennom å holde 1. mai taler. Jeg synes ærlig talt at det er nok å få orden på innenfor kirka (interne kirkeforhold) før de begynner å bruke energi på rikspolitikk. Biskopene kler dårlig rollen som politiske aktivister.
  • I andre sammenhenger er biskopene feige gallionsfigurer, som nødig går inn i aktuelle debatter og diskusjoner. F. eks. utøvelse av usunn kristentro, konspirasjonsteorier i kristen regi og ekstrem-karismatikk kunne de med fordel ha ment noe offisielt om.
  • Pomp og prakt-tullet til biskopene og bispekollegiet, inkludert visitasordningen, blir bare tull i mine øyne. Denne dyrkingen av biskopene hvor de gis nesten-konge-status kunne vi ha vært foruten.
  • Kirkas forsøk på å være motkultur og politisk aktør kan fort medføre at kirka får mange av medlemmene imot seg. Eksempler på politikk kirka har ment noe om: Raus asylpolitikk, restriktiv bioteknologilovgivning, nei til tidlig ultralyd, reservasjonsrett for leger, ambisiøs klima/miljøpolitikk og nei til søndagsåpne butikker. Av og til er det best å ikke blande religion og politikk. Børs og katedral i en salig blanding blir det bare “krig” av. Politisk høyreside har i den senere tid hevdet at vi har en venstrevridd kirke som ikke er for alle.
  • Enkelte kaller liberal teologi for åndelig gift. Jeg vil heller ta del i denne “åndelige giften” enn å bli utsatt for den frastøtende teologien som mørkemennene innenfor konservativ teologi presenterer. Nå har jeg valgt å framsette en god del kritiske momenter mot kirka. Likevel er det nok kirka jeg i størst grad identifiserer meg med innenfor kristenheten. Det er her jeg er medlem. Det er kun i kirka det er stor nok takhøyde for slike som meg. Det er lov og plass for uenigheter og ulikheter, kritikk og konstruktive diskusjoner. Kirka er også relativt demokratisk oppbygd.
  • En utfordring for kirka er mange passive medlemmer. For enkelte er kirkemedlemskap og kirke i hovedsak tradisjon og kulturbærer (kulturkristne eller nominelle kristne), altså ikke aktiv deltakelse og tro. Leste et sted at ca. 48 % av medlemmene ikke definerer seg som kristne. Rett under 65 % av befolkningen er medlemmer av Den norske kirke ved utgangen av år 2021.
  • Enkelte hever at hvis vi vil ha og beholde en kirke må vi bruke den. Imidlertid passer kirka slettes ikke for alle med sin høytidelige og stive liturgi, teologi m. m.
  • Støttes IKKE av meg: Noen påstår at det (nesten) ikke er kristne eller rettroende igjen i kirka.
  • Opplysningsvesenets fond (OVF) er kirkas “pengebinge” og eiendomsselskap. Mangt og mye kunne nok ha vært sagt om administrering, prioriteringer og valg som foretas her.
  • Til tider ødelegger kirka for seg selv gjennom å bli litt vel politisert. F. eks. i denne saken:

 

Mer kirkekritikk, hvor det nok blir noen gjentakelser av det som tidligere har blitt nevnt:

  • Kirka har vært en maktinstitusjon og til tider drevet med mer eller mindre maktmisbruk og hersketeknikker. Kirka har vært en del av det mektige statlige maktapparatet, de har vært del av den dømmende øvrigheten. Kirka har “trødd” på mange.
  • Enkelte maktsyke prester (psykopater etc., som har misbrukt kristen snillisme) har misbrukt sine stillinger gjennom å herse med andre.
  • Kirka skal være på de svakes og undertryktes side. Kirkesystemet har slettes ikke alltid vært på de svakestes side. Historisk sett har ofte kirka vært på den helt andre siden (del av makteliten).
  • Prester som har “snakket over hodet” på sine menigheter og menighetsmedlemmer (høyttravende teologi), spesielt i tidligere tider før det menige medlem hadde dagens relativt høye utdannelsesnivå.
  • Falsk prektighet og dobbeltmoral har blitt praktisert.
  • Aktiv rangering av synder (store og små), og subjektive vurderinger av viktigheten til ulike Bibel-vers.
  • Kirka har nektet enkelte å bli konfirmerte, noe som var den reneste katastrofen for noen generasjoner siden. Uten å være konfirmert var man ikke “skikkelig voksen” med muligheter for å få seg jobb.
  • Nektet giftemål/kirkelig vielse for enkelte, spesielt i forbindelse med gjengifting.
  • Motstanden mot kvinnelige prester har funnet sted fram til dags dato.
  • Homofili som den store kardinalsynden.
  • Kirken – til tider et mørkt og dystert sted med mange mørkemenn.
  • Synd, dommedag og helvete forkynnes, med mål om å skremme folk til omvendelse.
  • Fele, trekkspill, trommer og dans var lenge bannlyst. Lite plass for det morsomme, lek, moro og humor. Alt kirkelig skulle være så alvorlig.
  • Å gå på kino var lenge ekstra syndig.
  • Unødvendig mye sensur av sang og musikk, gjerne relatert til kirkekonserter.
  • Lenge nulltoleranse mot alkohol. Å være kristen var synonymt med å være avholdsmann/kvinne, selv om dette neppe er spesielt Bibelsk.
  • Enkelte prester var under 2. verdenskrig nazister eller NS-sympatisører.
  • Kirka kan innimellom bli noe for politiske, jf. kirkeasyl, miljøkamp, politiske sympatier i enkelte saker, kirkelige støtteerklæringer rettet mot enkeltpersoner som er i en juridisk prosess (f. eks. anklaget for spionasje osv.).
  • Den dag i dag mange prester som er dårlige til å kommunisere med vanlige folk på en god og grei måte.

 

Endelig har det også blitt rom for de homofile. På kirkemøtet 30. januar 2017 ble vigselsliturgi for likekjønnede par som ønsker å gifte seg i Den norske kirke vedtatt. I debatter etter “homovedtaket” hevdes det blant annet følgende fra den konservative fronten:

  • Vranglærene vedtak har blitt fattet, og sannheten har blitt forlatt.
  • Den norske kirke er ikke lenger et alternativ for troens folk.
  • Kirka har forlatt Jesus og har en lære som bryter med evangeliet.
  • Kirka har en splittende vranglære.
  • Det er på tide å melde seg ut av og forlate kirka.
  • Den norske kirke, apostatkirken (frafallskirken).

Det oppfordres i enkelte miljøer, organisasjoner og frimenigheter til å ikke samarbeide med liberale prester og menigheter. Dette kaller jeg enkelt og greit for dobbeltmoral. Fei for egen dør først! I slike miljøer utenfor kirka har de som oftest nok av uheldige ting som de kan og bør rydde opp i innenfor egne rekker. Det er slettes ikke uvanlig at miljøene preges av: Pengegriskhet, dømming av medkristne, baktalelse, utestenging, maktmisbruk, ser ned på andre som ikke lever likt dem selv, påstår selv at de er svært Bibeltro, har gjerne en hel rekke med menneskelagde bud og regler og de har mer eller mindre tatt “monopol” den den eneste riktige troen.

“Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.” (Joh. 8, 7)

 

Kirka har til tider opptrådt respektløst og arrogant overfor sine “kunder”, og ikke minst tatt seg selv alt for selvhøytidelig. Det forutsettes mer eller mindre at medlemsmassen er en homogen masse (grå masse?) som kan dikteres og styres, og hvor alle antas å ha tilnærmet like ønsker og behov. Alle skjæres over en kam, og må fint innordne seg kirka sine foretatte valg.

Tidvis kan man møte en belærende tone med krav om tilpasning til kirken i stedet for å dekke de behov og ønsker folket virkelig har. Rett og slett hønen og egget-situasjon, hvor enkelte ønsker at folket skal være til for kirka og ikke kirka til for folket som er det korrekte. Vi skal ha en tjenende kirke, og ikke en kirke som påtvinger andre en uønsket levemåte eller tilbud. Kom som du er men bli som oss – innenfor trange rammer – passer ikke alle av oss.

Behov for å tenke nytt

Denne artikkelen fikk meg til å himle med øynene og gav meg nesten latterkrampe:

Latterlig! Tidenes selvfølgeligheter tilfeldigvis oppdaget! Måtte virkelig korona-katastrofen til for å få kirka til å innse noe så selvfølgelig? Har de virkelig ikke før nå oppdaget at veldig mange velger å IKKE komme i kirka, selv om det finnes mange mennesker og kirkemedlemmer med en tro innerst inne? Har virkelig ingen reflektert over den store hjemmesitter-menigheten eller sofamenigheten?

Å tenke nytt og alternativt burde ha blitt gjort for lenge siden! Det har i mange år vært tildels trange rammer og lav takhøyde i kirka, med tildels mange medlemmer som ikke passer inn eller finner seg til rettes som faste / aktive deltakere. Dessuten er terskelen for i det hele tatt å oppsøke en kirke alt for høy for mange. Kirka har i alt for liten grad vært fokusert på å dekke behovene til sine medlemmer.

Mottoet har mer eller mindre vært: “Kom som du er, men bli fortest mulig slik som oss.” Det har blitt utvist liten evne til nyskapning og fleksibilitet, og det har tydeligvis ikke vært viktig å dekke / møte brukerbehovene og ønskene. Tradisjoner og å gjøre ting slik som de “alltid” har blitt gjort har vært det viktigste kan det virke som. Liturgi, møtestil og musikkstil er fjernt fra det vanlige livet vi ellers lever.

Under korona tok mange menigheter i bruk nye plattformer for formidling, f. eks. videogudstjenester / nettgudstjenester og podcasts. Dette slo bra an i en god del tilfeller, med positive tilbakemeldinger og mange lyttere og/eller tittere. Endelig mestret kirken å være til stede der folk er, og kirken klarte å gjøre seg relevant for folk flest eller for vanlige folk. Vi får håpe at noe av denne lærdommen og erfaringene tas med videre.

Fint hvis korona har gitt kirka en oppvekker eller oppvåkning. Det kan dette systemet virkelig trenge!

I mine øyne har kirka en relativt lang vei å gå når det gjelder digitalisering og dette å nå sine kunder via digitale kommunikasjonsløsninger. Noen gode prosjekter finnes her og der, men alt i alt er totalbildet noe begredelig. Det nytter ikke bare å sette strøm (video, strømming) på en vanlig Gudstjeneste med all sin liturgi. Det må tenkes litt mer ut av boksen enn dette for å få til et bra resultat (tenke nytt og alternativt, og benytte andre kommunikasjonsformer, tilpasset kanalvalget). God kvalitet er en mangelvare i en del tilfeller.

Men: Tingene står slettes ikke bedre til innenfor frimenighetene. Høy dørterskel er absolutt noe de også sliter med.

 

Dagsaktuell sak våren 2020 – korona og kirkens rolle: Jeg mener ærlig og oppriktig at kirkas tilstedeværelse i koronakrisen våren 2020 står til stryk jevnt over – med noen hederlige unntak. Til tross for smittevernstiltak og krav om sosial distanse har det vært et visst handlingsrom, som har blitt dårlig utnyttet. Kun fokus på prest, presterollen, begravelser og gudstjenester via video er et alt for snevert og defensivt / passivt fokus. Kirka har mer eller mindre gått i dvale og gjemt seg, og de har ikke bidratt til å skape en viss grad av ro og trygghet i en vanskelig situasjon. Om enn litt andre ord og annen vinkling kan det være verdt å lese: Vårt Land: Savner debatt om kirkestenging (teologiprofessor Marius Mjaaland).

På en del områder har nok kirka en relativt lang vei å gå relatert til behandlingen av enkelte grupper. Rapporten “Å være en sak – LHBT+: holdninger og arbeidsmiljø i kirken” bør være en vekker for mange. Man bør ikke slå seg til ro og å bare leve med at en av fem respondenter med LHBT-identitet har opplevd diskriminering i kirka. Undersøkelsen har blitt gjennomført blant ansatte. Slik diskrimering bør man virkelig få slutt på. Det finnes også vanlige heterofile kvinner som også opplever diskrimering og manglende likestilling i kirka, og dette er heller ikke akseptabelt.

Til ettertanke:

Selv har jeg tross alt fått ekstra lyst (for en gangs skyld) til å forsvare kirken. Jeg er fortsatt en kritisk troende kristen – inkludert kritisk til deler av kirka – men jeg ser ingen problemer med å likevel tilhøre kirka. Jeg klarer heller ikke å se at vedtak rundt homofili etc. er i konflikt med Bibelens budskap. En sneversynt og såkalt Bibeltro forkynnelse som ekskluderer homofile og andre marginale grupper kan jeg ikke støtte opp om. Tross alt er det kirka som gir meg som kristen størst takhøyde. Se ellers egen artikkel (lenke) som er den reneste støtteerklæringen av folkekirken.

Ja til folkekirken! (Jeg ❤ folkekirken!)

 

Kristne kategoriseres ofte som enten konservative eller liberale. Jeg håper at det vil bli god plass for de liberale i kirka, gjerne på bekostning av de konservative hvis de ikke kan leve side ved side med de liberale. Det finnes nok av andre kirkesamfunn og organisasjoner for de konservative. Stort sett er alle andre kristne sammenhenger konservative, så det er bra hvis kirka kan bli en trygg og god havn for ikke-konservative.

I tillegg til inndelingen av liberale og konservative kan det innenfor kirka se ut for å være en “kamp” mellom det høykirkelige og det lavkirkelige. De høykirkelige er gjerne opptatt av forhold slik som: Enhetlighet, gjenkjennelse, fast (traust) liturgi og ledd, tradisjoner, høykultur og høytidelighet. Den “andre siden” – de lavkirkelige – er opptatt av ting slik som: Å stå i vekkelsestradisjonen, spontanitet, mindre høytidelighet og å ha en fri “bedehusstil” / frimenighetsstil.


Tilbake til toppen.

Karismatiske frimenigheter

Hva? Hører jeg noen mene at deltakelse eller medlemskap i en frimenighet innenfor (ekstrem) karismatisk leir er det rette for meg? Det overrasker vel ingen når jeg også har kritikk å framsette mot slike organisasjoner? Stikkordsmessig har jeg følgende innvendinger mot disse typene organisasjoner:

  • Ofte alt for sterk personfokusering rundt en forstander / lederskikkelse, som gjerne har en autoritær lederstil.
  • Udemokratisk oppbygde organisasjoner med et eldsteråd som sammen med forstander har all makt.
  • Mangel på demokrati, åpenhet, menneskerettigheter og likestilling. Demokrati er riktignok ikke et Bibelsk prinsipp, men likevel er det naturlig og hensiktsmessig å bruke denne styringsformen også i menighetssammenhenger.
  • Det forventes gjerne at medlemmene skal la seg lede (blindt) av pastor og eldsterådet. En slik hyrde- og saueflokkmentalitet kan ha sine uheldige sider med maktmisbruk osv.
  • Trosbevegelsen (og andre ekstremt karismatiske forsamlinger) har hatt en del ledelsesmessige skandaler. Det hevdes gjerne at lederen har sin autoritet fra Gud, og et strikt hierarki og en autoritær ledelsesstil utøves. (Ofte blir det nok i praksis en dårlig «miks» av det som kommer fra Gud og lederens personlige meninger/tanker, gjerne spedt ut med litt hersketeknikk og maktmisbruk). En slik måte å lede på kan fort medføre behov for oppgjør, splittelser samt at dype konflikter oppstår.
  • Liten plass for kritisk tenkning og personer som måtte mene eller tenke noe annet enn menighetens ledelse.
  • Alt (inkludert konflikter) “åndeliggjøres”.
  • Mye (for mye!) fokus på personlige opplevelser, den hellige ånd, tungetale, profetier, helbredelser m. m.
  • Mange “oppkomlinger” av noen forkynnere som slenger ut tullete profetier over en lav sko.
  • Ukritisk henting av inspirasjon og import av “rare” karismatiske bevegelser og strømninger/motefenomener fra USA.
  • For lite misjonsengasjement?
  • Mye “pengemas” (masete kollekt-taler) og “krav” om at man gir tienden til menigheten. Frelse og velsignelse mot betaling blir forkynt i enkelte sammenhenger.

Gave ikke synonymt med ekstra velsignelse, velstand og helbredelse! VIP-plass i himmelen sikres ikke mot betaling.

 

(Figur laget til kritisk artikkel mot TV Visjon Norge. Gjelder i like stor grad relatert til andre sammenhenger. Kanalen kan erstattes med menigheten eller forsamlingen.)

  • “Opp-pisking” av stemningen på (etter)møtene
  • “Dyrking” av Israel.
  • Enkelte av disse miljøene står for en kristen fundamentalisme som har mye til felles med islamsk fundamentalisme.
  • “Tvilsomme teologi” på enkelte punkter. “Riktig” tro eller store nok kollektgaver løser ikke i praksis alle jordiske problemer.
  • Ekstrem karismatikk, herlighetsteologi og/eller trosbevegelse appellerer ikke til meg og min tro.
  • Pinsevennene og andre karismatikere vil jeg nesten beskylde for å ha “ødelagt den hellige ånd”. Åndens virke har blitt snevret inn, og det har blitt mye fokus på det overnaturlige inkludert tungetale og åndsdåp. Personlig tror jeg at ALLE KRISTNE har del i den hellige ånd, til og med trauste kirke- og bedehusfolk.
  • Til tider for mye fokus på og lengsel etter vekkelse. Krampaktig kjemping for å oppleve vekkelse (og fin statistikk for menigheten) gjør at mange avsporinger og rare prioriteringer foretas på bekostning av det sentrale Jesus-budskapet. Diverse strømninger/moter og tvilsomme bevegelser slukes rått i jakten på vekkelse.
  • Ser ned på andre kristne. Andre kristne (les: barnedøpte) er B- eller C-kristne eller ikke “skikkelig kristne” i det hele tatt.
  • Karismatisk møtestil som i hvert fall ikke appellerer til meg.
  • Noe av det største våset jeg hører er når frimenigheter påstår at de ikke har en fast liturgi (en fast måte å gjennomføre gudstjenestene/møtene på). Stort sett foregår hvert møte også innenfor frimenigheter etter en mer eller mindre fastsatt mal med faste ledd/programposter, f. eks. noen bolker med sang, innledning, tale, noen mer eller mindre faste personer framfører tungetale og (langvarige) ettermøter. Det er i praksis ikke alltid den store spontaniteten og impulsiviteten i møtene og møtestilen som de selv tror det er.
  • Politisk sett ofte veldig “høyrevridde”.
  • Jeg er ikke noe særlig glad i orgelspilling i kirka. Imidlertid synes jeg heller ikke noe om mye av den platte, innadvendte, repeterende, innholdsløse og meditative lovsangen i karismatiske miljøer.
  • En del meningsløse, monotone og repeterende lovsanger med platte tekster og musikk som gir meg lite eller ingenting. Muligens skal lovsangen være et middel for å oppnå en eller annen form for ekstase som jeg ikke forstår meg på.
  • Mye “amen” og “herlig å være frelst” utsagn på møter. Frelst fra hva? Her i Norge kan man absolutt ha det bra uten å være kristen!
  • Enkelte personer blir “overåndelige” med liten eller ingen kontakt med bakken og verden rundt seg (innesluttede miljøer, ghettoer, parallellsamfunn, ekkokammer).
  • Noen tar det litt vel bokstavelig ordene om “i verden, men ikke av verden” (Johannes 17). Innimellom blir dette snudd helt på hodet. Kirken blir av verden (sekularisert, tannløs og isolert), men ikke i verden (ikke tilgjengelig for folk flest med sitt budskap og annerledes verdier).
  • Rasisme og fremmedfrykt er visstnok helt ok i enkelte kristne miljøer. Forstå det den som kan, kristne som bør være gode medmennesker og vise nestekjærlighet ifølge Bibelen!
  • Oss barnedøpte blir gjerne regnet som “mindreverdige kristne”. Troens dåp eller voksendåp regnes visstnok som mer Bibelsk enn barnedåp.
  • I enkelte miljøer er det mye fokus på det “perfekte” (materialistiske). Dyre merkeklær, massiv sminkebruk og fokus på tekniske duppeditter (“gadgets”) er et “must” for å passe inn i miljøet. Man må ha en del kapital og være ganske så perfekt ytre sett for å passe inn.
  • Slike menigheter er neppe plassen for personer med psykiske problemer eller andre alvorlige personlige problemer. Alt skal jo være så perfekt, og psykologer og tilsvarende behandlere (terapi og terapeuter) er ofte ikke særlig aksepterte i slike miljøer. Det er lite rom for fokus på personlige problemer og verdslig legedom. Forkynnelsen om at alt blir ordet bare man tror, ber “riktig” og ber “nok” vil ikke løse alle psykiske eller alvorlige personlige problemer, heller tvert imot!
  • Jeg får ofte inntrykk av at enklere sjeler som ikke er alt for intelligente og/eller lavt-utdannede er de som passer best inn i slike miljøer. For meg blir forkynnelsen for grunn og ukritiske som ikke appellerer til selvtenkende akademikere.
  • Ikke alle forstandere og forkynnere er noe særlig belærte og beleste rent skolemessig. De kan vel mer kalles for “halvlærte røvere” akademisk sett. Dessuten har det til tider vært vanlig i slike miljøer å se ned på skolelærde teologer. (Men: Selvsagt kan det finnes gode forkynnere som ikke har mye formell utdannelse.)
  • Det kan bli for mye forkynnelse rundt endetid og dom.
  • Barnevernsmotstandere (og motstandere/skeptikere mot en del andre verdslige offentlige myndigheter), konspirasjonsteorier, lite lydhøre for saklig informasjon og motforestillinger, misbruk av Bibelsitater og ensidig skremselspropaganda for sitt syn. Ta f. eks. en titt på http://www.sokelys.com/ for å få et innblikk i en forskrudd tankeverden.
  • Oase er strengt tatt ikke en karismatisk frimenighet, det er en luthersk økumenisk bevegelse/stiftelse som i stor grad appellerer til den karismatiske fløy innenfor Den norske kirke. Mye av den samme kritikk som kan stilles til ekstrem karismatisk virksomhet kan rettes mot Oase. Etter mitt syn har de alt for mye vektlegging på åndelige opplevelser samt “import” av småtvilsomme forkynnere (fra USA m. m.) og forkynnelse til deres sommerstevner.
  • Innenfor karismatiske miljøer spesielt har det vært en del saker i den senere tid om “brente barn” (kristne som har gått på en smell pga. den karismatiske livsførselen).
  • Enkelte menigheter har i de senere år utvist det jeg vil kalle stormannsgalskap rundt bygging av forsamlingslokaler. Flotte, romslige og dyre lokaler som “bygges i tro” alt for store, men som skal ha rom for vekkelse og vekst i medlemsmassen. Det kan være en stor utfordring å få økonomien til å gå rundt i slike prosjekter, og da spesielt hvis profetiene rundt vekkelser og kollekt ikke slår til.
  • Stort spillerom for hyklere, hykleri og dobbeltmoral: Enkelte ting (“avvik” fra normalen) slås det hardt ned på, andre ting ignoreres. Det blir ofte kraftige reaksjoner (dømming) mot dem som ikke følger flokkens vei/det allment aksepterte. Flokkens eventuelle kollektive feil overses. (Majoriteten mot minoritet.)
  • En del karismatiske forkynnerne fra utlandet inviteres innimellom til Norge. Spesielt kommer det en del slike “kjendiser”/profilerte forkynnere fra USA, og en god del av disse vet virkelig å berike seg selv (“næringsvett”). De tar gjerne hysterisk skyhøye honorarer (samt reise, kost og losji) og representerer dermed en meget usunn honorarpraksis. Lite nøysomhet og forsakelser i misjonens og evangeliets tjeneste med andre ord. Å bruke innsamlede midler på slike selvoppnevnte griske “stjerner” i misjonens navn finner jeg svært betenkelig.

Se også min artikkel med tittelen “Ekstrem karismatikk, skeptisk” som delvis omhandler samme tema.

Predikant / forkynner i action, muligens med kommunikasjon av et tvilsomt budskap.

 

Pinsebevegelsen er ikke død

Men den tradisjonelle pinsebevegelsen var ikke død, selv om det en stund så ut for at den ville dø ut. De nye pinsevennene og pinsemenighetene lever i beste velgående. Nye generasjoner og nye menigheter har dukket opp innenfor pinsebevegelsen.

Alle av dem er ikke nødvendigvis ekstrem-karismatiske. Det som mer preger dem er det jeg anser som en noe utvannet/”innpakket” teologi og et stort fokus på å nå det moderne menneske. Det kan virke som om de er svært opptatt av menighetsvekst, dvs. det kvantitative (antallet nye) er vel så viktig som kvaliteten.

Møtene kan være noe show-pregede og med en nesten-verdslig stil. Alt skal være så urbant og moderne. Høy musikk er ofte også et kjennetegn. Atmosfæren og ånden er av en slik form at man kan begynne å tvile på om Jesus hadde vært bekvem med møteformen. Ofte styres slike menigheter av et autoritært (og egenrådig?) pastorektepar på toppen.

En representant for de nye pinsevennene er Salt-menighetene/kirkene. Om kritikken framsatt ovenfor passer på disse menighetene har jeg ikke nok innsikt i til å kunne bedømme. For meg er Salt-nettverket ganske så ukjent uten at jeg har tilgang på førstehånds informasjon. Se også skriveriene mine om Hillsong (tidligere Intro).

 

Jeg er kristen i den forstand at jeg tror på treenigheten (Bibelens Gud, Jesus og Den hellige ånd), og jeg vil ikke kirkesystemet eller frimenighetene til livs. Jeg ønsker at det kristne budskapet fortsatt skal bli forkynt utover vårt land. Budskapet i Bibelen står fast, men kanskje er det rom for å tenke i litt nye baner for å få kirka, frimenighetene, bedehusene og annen kristen virksomhet til å gå mer i takt med dagens samfunn? Kanskje er det også rom for dem som tenker litt annerledes enn det som er “standard kristen tenkning”?


Tilbake til toppen.

Hanne Nabintu Herland og kirken

Ifølge hennes egne utsagn er hun en religionshistoriker, religionsforsker og en reflektert kritiker. Selv må jeg si at hennes akademiske bakgrunn ikke akkurat er særlig imponerende (“halvstudert røver” med “bare” en mastergrad), og jeg oppfatter henne ofte som en noe løs kanon med en politisk-konservativ agenda. Det er mye synsing og personlige subjektive meninger ute og går når hun uttaler seg, som hun prøver å generalisere til å bli objektive sannheter. Hennes utsagn er ikke akkurat akademisk-vitenskapelige.

I enkelte sammenhenger tituleres hun med religionsforsker. Dette må virkelig kunne kalles en noe tvilsom selvtitulering. Det er ikke akkurat seriøs forskning hun driver på med.

Uansett har hun innimellom noen interessant utspill. I forbindelse med hennes åpne ordveksling/brevveksling med biskop Tor B. Jørgensen våren 2015 har hun hatt enkelte interessante betraktninger. Noen sitater som jeg er helt eller delvis enig i er samlet nedenfor:

  • ”….å sitte i kirkerommet er rett og slett gørr kjedelig.”
  • ”Den politiserte «snille» kirke i Norge har synkende tilslutning.”
  • ”Det er behov for ny vekt på kirkens åndelighet som kan hjelpe oss til å løfte blikket utover det rent politiske.”
  • ”Kirken som åndelig rettleder, ikke politisk klubb”
  • ”Er Norge blitt et anti-kristent samfunn som mobber de troende til taushet?”
  • ”Vi (les: Hanne med sine konservative meningsfeller) har altså fått en følelse av at biskopene gjerne snakker om det man vet faller i god jord blant elitene, – gode ting for all del, klima, naturen etc., men tier om de grunnleggende kristne sannheter som irriterer dagens anti-kristne system, tema som nettopp har kraft til å gjenoppvekke interessen for kirkebenken. Nettopp Kirkens åndelighet kan hjelpe mennesker til å løfte blikket utover det rent politiske.”

Kilde: http://www.verdidebatt.no/hanne_nabintu/ og http://www.hannenabintuherland.com/

Innimellom virker det som om dama går til krig mot alt og alle (Herland mot “røkla”). Det kan virke som om hun liker å male fanden på veggen og at hun er kritisk til det meste i samfunnet og samfunnsutviklingen. I den forbindelse var det en interessant kommentar i avisen Vårt Land:

Selv har jeg mistet litt av respekten for henne da hun kun virker interessert i å høre sin egen stemme og sin versjon av sakene hun tar opp til debatt. Hennes overdrivelser og krisemaksimering kan bli i meste laget.

Hanne Nabintu Herland er igjen i fokus høsten 2017, etter å ha “ertet” på seg det norske vikingmiljøet. Miljøet føler seg misbrukt og lurt av dama.

Noen kritiske punkter rundt det Herland står for:

  • Ser fanden eller spøkelser på høylys dag. Overdrivelser og krisemaksimering benyttes flittig.
  • Hun presenterer alternative sannheter og en alternativ virkelighet, som mange ikke vil kjenne seg igjen i.
  • Hun virker skråsikker på å selv ha funnet de eneste korrekte svarene på sakene hun engasjerer seg i. (Noe høy på seg selv og sine teorier/meninger.)
  • Det virker som om hun er sterkt påvirket av (kristne) konspirasjonsteorier – landets nye konspirasjonsdronning? Hun virker til å tro på at en “elite”/”maktelite” prøver å manipulere og føre oss bak lyset.
  • Dama er også til tider sterkt preget av konspirasjonsteorier mot den norske venstresiden (Arbeiderpartiet m. m.) innenfor politikk.
  • Norge er et bra land å bo i. Likevel “gnåler” dama om at vi trenger et oppgjør med janteloven og det knugende konsensustyranniet i vårt land. Ifølge henne er dette visstnok et av hovedproblemene vårt land har pr. dags dato.
  • Det er visstnok vanskelig å bryte med politisk korrekthet og med rådende oppfatninger. Hun vil ha mindre jantelov, mer frihet og uten den knugende frykten for det ondsinnede bygdedyret og sladderen. Hun påstår at Janteloven og konsensustyranniet (bygdedyrets konsensustyranni) er noen av hovedproblemene i Norge i dag.
  • Selv om det er en viss grad av sannhet i noen av det hun sier vil jeg heller ha dagens status enn de høyrevridde alternativer og verdisett (norske verdier) hun framsetter.
  • Ting var visstnok så mye bedre før, f. eks. i vikingtiden: Hun har lansert en TV-serie (Youtube-kanal) med tittelen: “Fryktløse Nordmenn”, og denne serien blir også sendt via TV Visjon Norge. Serien “hyller vikingtid og norsk ekspansjon, åndelig tro og vår storhetstid”. Serien har en vel nasjonalistisk vinkling og dyrking av norsk historie.
  • Vikingene blir romantisert, mens de negative sidene med vikingtiden ikke tillegges nevneverdig vekt. Nasjonalromantikk på steroider kan dyrkingen av kulturen fra vikingtiden muligens kalles. (Vikingene var blant annet: Pirater, brutale krigere, de plyndret hemningsløst, drepte, blodtørstige voldsmenn, fryktløse barbarer, ekstrem oppvisning av maskulinitet m. m.)
  • Det norske vikingmiljøet føler seg imidlertid misbrukt og lurt av Hanne med hennes vinklinger rundt herskerfolk-propaganda, høyrevridd fryktretorikk, fremmedfiendtlig, rasistisk og politisk propaganda.
  • Hun proklamerer også en tillitskrise mot norske media. Hun hevder at meningsmangfold har blitt en folkefiende som forsøkes strupet, og beskylder enkelte for å bruke politisk korrekt maktretorikk. Ytringsfriheten er visstnok truet av sensur.
  • Mediene blir beskyldt for å drive med mediasensur og desinformasjon, og de prøver å strype ned meningsmangfoldet.
  • Mediene beskyldes for å være partiske, ikke-objektive og med en skjult agenda (min ordbruk, hun bruker litt andre formuleringer selv). Det kan ikke akkurat sies at Herland er mer balansert selv.
  • Hun presenterer mer eller mindre en kristenfundamentalistisk tankegang og sterkt høyrevridd tankesett/retorikk.
  • Hun nevner forhold slik som “dagens knugende politiske-korrekthet” og “samtidens intolerante eliter” som preger tiden vi befinner oss i.
  • Eksempel på artikkel-overskrift fra hennes blogg: “Medieelitens kronisk ondsinnede forvrenging av budskapet til opposisjonelle illustrerer årelang innsnevring av ytringsretten”.
  • Det hun formidler skal være “kjemisk fritt for politisk korrekthet og den politiske sensur som nå i stor grad preger media.“
  • Hun skriver selv blant annet følgende om sin Facebook-side “The Herland Report NORSK”: “Herland, som er kjent fra media som en fryktløs kritiker av politisk-korrekthet, hevder at våre demokratier er tatt over av en ekstrem-liberal elite som ikke lenger lytter til folket. Vi ønsker å vise flere sider av en sak, og unngå den nåværende ensrettetheten vi lider under i våre sterkt sensurerte mainstream medier.” Hun skriver også: “Tenk selvstendig, bryt med Janteloven og likhetstyranniet.”
  • Jeg stusser av og til litt på hvem (hva slags personer) hun velger ut som “sannhetsvitner” for sine saker og syn.
  • Det hun driver med er alt annet enn vitenskapelig og akademisk. Masse synsing, dårlig argumentasjon og subjektive meninger presenteres som sannhet for hennes disipler.
  • Bare dette at hun er sympatisør med TV Visjon Norge gjør meg skeptisk.
  • Skal være forsiktig med å gå til personangrep, men jeg må innrømme at jeg av og til tenker og lurer på: Har hun blitt splitter pine gal og sprø?
  • Hun skryter selv av høye besøks- og seertall (flere millioner) på “The Herland Report”.
  • VG har hatt en kommentar desember 2017 der de delvis går til “motangrep” mot Herland og hennes disipler.
  • Jeg er i høy grad enig i et innlegg på DagensDebatt.no hvor det hevdes at hennes mange utspill ikke bidrar positivt til den offentlige samtalen/debatten. Hennes småparanoide virkelighetsbilde hvor det er fiender over alt som må tråkkes ned og stemples bidrar ikke til en positiv samfunnsutvikling.
  • Til tider føler hun seg visstnok sensurert av norske etablerte medier, som ikke lar hennes “grums” alltid slippe gjennom den journalistiske kvalitetssjekken.
  • Hun bruker sin plattform (nettside, sosiale medier og YouTube) til å framstå som et nytt, alternativt media til de etablerte mediene.
  • Hennes angrep mot media er direkte latterlig, med uttalelser slik som: “Norge er helt klart Europas mest lukkede land med et mediekorps som notorisk kulturradikalt fremmer ateismen og kronisk hetser de troende”. Lite med vitenskap og fakta det hun driver med, mens det er store doser med konspirasjoner og konspirasjonsteorier.

Jeg TRODDE at jeg var “ferdig” med Hanne Nabintu Herland, men den dama fornekter seg ikke. Hun har deltatt som en av talerne på Oslo Symposium 2019, som blant annet har blitt omtalt i kvasiavisen Norge IDAG. På deres Facebook-side har det blitt litt debatt og kommentarer til det hun sa i sin tale. Temaet hennes var visstnok: “- En totalitær makt på bekostning av folkets interesse”. Til det hun sa har jeg følgende kommentarer:

  • Hun hevder at totalitær makt eller regime i Norge tar makta på bekostning av folkets interesser (vanlige folk).
  • Hun er innom noen av kjepphestene sine: Eliten- og medier – begrepene og debatten.
  • Det uttrykkes bekymring for en globalistisk økonomisk modell og en globalistisk elite, som kun gagner og tjener de som allerede er styrtrike.
  • Globalismens kapitaleiere overtar styringen og makta samtidig, med at vi (nasjonen Norge og vesten forøvrig) av-demokratiseres i rekordfart.
  • Ubalansert kritikk av Hillary Clinton (korrupsjon m. m.), mens Trump er redningen.
  • Angivelig et økende hat mot kristendommen (kristne verdier) og tradisjonelle verdier (norske / vestlige verdier).
  • Snakker også om en angivelig “hets” mot TV Visjon Norge.
  • Hun slenger med leppa hit og dit. Litt krig mot alt og alle samtidig, hvor noe kan støttes og andre ting mer eller mindre er ikke-dokumenterte konspirasjonsteorier.

“Redselen” mot globalisering er jeg delvis enige i, men jeg har INGEN tro på at hennes høyrevridde tankegods ispedd konspirasjonsteorier er de ultimate løsningen på utfordringene. Litt av ei smørje av et budskap hun presenterte!

Om TV-punktet: Hun liker ikke velbegrunnet og saklige kritikk mot TV Visjon Norge, og hun framsetter en tåpelig sammenlikning mellom NRK og TV Visjon Norge (som begge trenger penger for å leve). Slik jeg ser det driver førstnevnte med allmennkringkasting og har et klart og viktig samfunnsoppdrag, inkludert kunnskapsformidling. TV Visjon Norge på sin side driver med indoktrinering og manipulering for en snever gruppe kristenfundamentalister.

Wikipedia: Hanne Nabintu Herland

 

Hun er også i farten desember 2019. Denne gangen kom hun med et latterlig og tullete angrep mot TV 2, basert på syltynne resonnementer og begrunnelser:

Noe av det hun lirte av seg (sitater m. m.):

  • “- TV2 demoniserer kristne i en frekk dokumentar”. Dokumentaren det er snakk om: “Norge bak fasaden”, som blant annet “angrep” TV Visjon Norge.
  • “kanalen opptrer religionsfiendtlig”, kanalen utviser visstnok en religionsfiendtlig trend.
  • “den ny-marxistiske mediekontrollen er total i Norge”
  • “Norge er helt klart Europas mest lukkede land med et mediekorps som notorisk kulturradikalt fremmer ateismen og kronisk hetser de troende.”
  • “I norsk likhetstyranni skal alle tvinges inn i den samme formen og tenke og mene det samme.”
  • “til de grader ateistisk jernteppe i norske medier”
  • “For et trangsynt medielandskap og stakkars det norske folk som punger ut milliarder i året for å holde liv i dette kulturradikale monsteret.”

Latterlige og useriøse greier! Klarer ikke helt å forstå hvordan hun klarer å dikte opp slikt vås uten forankring i virkeligheten.

Mer om henne (“objektive fakta”): Wikipedia | Hanne Nabintu Herland.


Tilbake til toppen.

Angående det konservative bedehusmiljøet

ADVARSEL: For dem som ikke måtte forstå det på egen hånd; Overdrivelser og sarkasme er flittig brukte språklige virkemidler i framstillingen nedenfor:

  • Bedehusmiljøet er i hovedsak opptatt av en ting: SYND! Hva med nåden og den hellige ånd? Er disse kapitlene visket ut av Bibelen til dem som tilhører det konservative bedehusmiljøet?
  • Bedehusminen! Det gjelder å se mest mulig trist ut! Kun de som klarer dette er ekte Bedehusgjengere! Enkelte i dette miljøet har visstnok ikke hørt om Guds store nåde!
  • Alt er forbudt! Mennesket må for all del ikke ha det gøy eller glede seg over å være frelst! Alt skal være tørt og kjedelig! Å leve skal være et ork!
  • All makt til de gamle mannegrisene! Kvinnen skal for enhver pris undertrykkes. Når jeg ser hvordan Bedehusmiljøet behandler kvinnene tror jeg ikke at vi leser i den samme Bibelen. Jeg klarer i hvert fall ikke å finne støtte i Bibelen for det gammeldagse kvinnesynet Bedehusmiljøet har!
  • Treg og kjedelig form på møtene. Alt skal være slik som det var for 100 år siden. For i gamle dager var alt så mye bedre! Nye ting er farlige!
  • Djevelen bor visstnok fortsatt i trommene og i den moderne musikken. Kun sanger som er trege og nesten umulige å synge godtas i Bedehusmiljøet.
  • Enkelte selvoppnevnte “fariseere” og skriftlærde av typen mannfolk som har hele fasiten over hva som kan tillates og ikke tillates innenfor miljøet. De fungerer ofte som dommere over dem som ikke gjør som de har bestemt. De ser flisen hos sine medmennesker mens de ikke ser bjelken i sitt eget øye.
  • Bedehusmiljøet har funnet den riktige veien! Metodister, pinsevenner etc. vil gå fortapt! Nåde den av bedehusets “medlemmer” som våger å oppsøke en annen menighet!
  • Mye baktalelse og sladder. Dette er visstnok ikke synd eller forbudt i Bedehusmiljøet. Mennesker kan via baktalelse bli hudflettet uten at dette gjør noe, men hvis en av “klubbens” medlemmer våger å gå på kino vil han / hun gå fortapt!
  • Noen synder er verre enn andre i Bedehusmiljøet. Dette å drikke alkohol, sex før ekteskap, danse og å la kvinnene få makt er visstnok verre synder enn baktalelse og seksuelle overgrep fra ledere i miljøet. Den aller største synden er fortsatt homofili. Nok en gang begynner jeg å lure på om vi bruker den samme Bibelen…
  • Bedehusmiljøet leser kun de deler av Bibelen som passer for dem. Den Hellige Ånd er f. eks. helt glemt hos dem i dette miljøet. Selv påstår de å være “Bibeltro“, hvor de leser Bibelen objektivt uten å fortolke den.
  • Død over prestasjonskristendommen med mye forkynnelse rundt synd og dom, ja til nådeforkynnelsen og kjærligheten i stedet.
  • Hvis Jesus hadde kommet “en tur på besøk” hadde han nok blitt kastet på dør pga. hans radikale måte å være på og å omgås mennesker på!
  • Mange menneskeskapte regler og bud som jeg ikke finner støtte for i min Bibel. Bibelen er visstnok for snill med sitt budskap om nåde, kjærlighet og tilgivelse, og må suppleres med egne menneskelagde regler og bud.
  • Det kan være en del hykleri, hyklere, lurendreiere, kverulanter, psykopater og fariseere i pietistiske indremisjonsmiljøer.
  • Lite rom for det kreative, humørfylte og den enkeltes egne selvstendige tanker.
  • Mye dømming av andre, selv om det strengt tatt kun er Gud som kan dømme. Sterke lederskikkelser fordømmer ofte andre.
  • Fokus på satan, djevelen, dommedag, fortapelsen, helvete, regler og synd.
  • All kritisk tenkning kommer fra djevelen, noe som selvsagt skremmer folk til å holde kjeft.
  • Moralisme
  • Griskhet
  • Fundamentalisme
  • Lite plass til nestekjærlighet, romslighet og nytenkning.
  • Ofte trangsynt og foreldet tilnærming til begrepet familie. A4 kjernefamilie som det eneste godkjente.
  • En del saueflokkmentalitet der alle følger lederne og/eller massen blindt, i stedet for å være selvtenkende individer.
  • I slike forsamlinger er det ofte lav takhøyde, lite rom for kritisk tenkning og ikke ønskelig med for mange spørsmål. Den som ikke 100 % deler deres selvkonstruerte Bibelsyn og lista med menneskelagde regler passer ikke inn i deres sammenhenger. Bedehusene er sikkert fine koseklubber for dem som passer inn, men samtidig veldig ekskluderende mot dem som blir stående (ufrivillig) utenfor.
  • Enkelte konservative kristne er flinke til å ta på seg offerrollen eller martyrrollen. Det høres nesten ut for at de blir forfulgt for sin tro og sine meninger. Imidlertid kan de ikke forvente annet enn å motta kritikk så lenge de bruker all sin makt til å påtvinge sitt snevre syn på alle andre rundt seg. Deres pøbeloppførsel vil helt naturlig møte motstand og har liten sammenheng med Bibelverset “Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt.” (2.Tim. 3, 12). Den enkelte kan så gjerne være en konservativ kristen, men jeg sier nei takk til å bli påtvunget deres syn via deres bøllete pøbeloppførsel for å kunne kalle meg en ekte kristen.
  • Konservative bedehusmiljøer med deres talsmenn (les: Espen Ottesen og tilsvarende likemenn) “prakker” på sine egne forsamlinger og medlemmer sin snevre fortolkning av Bibelen. Dette er vel akseptabelt nok. Det som ikke er så greit er at de også prøver å instruere både kirke og andre kristne personer, organisasjoner og kirkesamfunn utenfor sine egne rekker om hva de anser som rett kristelig livsførsel. Jeg vil ikke bli fortalt av slike snevre mørkemenns-personer hva som er rett og galt!
  • Hvem “skjuler” seg bak begrepet “det konservative bedehusmiljøet”? Den første og største organisasjonen jeg tenker på er Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), og jeg kan heller ikke unngå å nevne Indremisjonsforbundet (ImF) (tidligere: Det Vestlandske Indremisjonsforbund). Enkelte karismatiske miljøer ligger også tett opp mot det samme tankegodset.
  • I forbindelse med at kirken har gått inn for kirkelig vigsel av likekjønnede er NLM igjen ute med sine kraftuttrykk. Sentrale ledere har kalt kirken for en “løgnkirke”. Arrogansen mot andre og troen på selv å ha funnet den eneste riktig vei tar visstnok aldri slutt for NLM. Selv har de vist liten vilje og treghet med å gå i rette med utførte krenkelser og overgrep mot barn og annen maktmisbruk innenfor egen organisasjon. (Dobbeltmoral og rangering av synder, det kan de!)
  • Forresten: Utenom litt ulike uttrykksformer er forskjellen mellom konservative bedehusmiljøer og karismatiske frimenigheter ofte forsvinnende liten. Nesten to sider av samme sak.
  • Bjørn Eidsvåg har vært en glimrende norsk “gallionsfigur” for bedehuskritikk. Han har i mange sammenhenger beskrevet sin oppvekst på bedehuset i Sauda, inkludert en god del negative erfaringer han fikk av denne oppveksten.

Jeg er dypt skeptisk til utstrakt samarbeid mellom kirka og enkelte av de kristne lekmannsorganisasjonene. Flere av disse organisasjonene er super-konservative, og de har en teologi og tro som bryter mot kirkas relativt høye takhøyde. Blant annet har jeg minimal sans for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), Normisjon (inkludert Acta) og Indremisjonsforbundet (ImF). Enkelte av disse har i “protest” mot “vranglæren” i Den norske kirke (DNK) blitt egne kirkesamfunn / trossamfunn, noe som gjør det enda mindre aktuelt i mine øyne med massivt samarbeid.

Jesusbilde

 

Noe bedre er det med Det Norske Misjonsselskap (NMS) og Norges KFUK-KFUM. Disse to kan jeg “godta” samarbeid med.

NLM har hatt litt negativt fokus rettet mot seg høsten 2020. De “beskyldes” for dårlig håndtering av varslere, varslingssaker og andre arbeidskonflikter. Konflikter får en noe mangelfull, tilfeldig og vilkårlig behandling, deler av behandlingen er ikke grundig nok og det ser ut for at virkemidlene som velges ikke alltid er sterke nok (og kommer på et alt for seint tidspunkt når konflikten har vokst seg stor). Muligens også diverse habilitetsproblemer i behandlingen. Kjennskap, vennskap, status i organisasjonen og familieforhold vektlegges, og dette medfører at ulike personer ikke får lik behandling (trynefaktoren teller). En viss ukultur råder innenfor deres rekker.

Jeg er kristen og ønsker fortsatt å være det, men jeg er ikke enig i alt som skjer i regi av Statskirka, Bedehusmiljøet og karismatiske forsamlinger. Det finnes andre måter å leve som kristen på! Selv om Statskirka og Bedehusmiljøet måtte tro det, er det ikke slik at de har monopol på kristendommen og kristen livsførsel! Jeg ønsker å få være meg selv som kristen med mine positive og negative egenskaper, inkludert min kritiske tenkning. Det burde ikke være nødvendig å spille skuespill eller gå med maske for å passe inn. Guds nåde og raushet er stor nok for meg også.

JA TIL KRISTENDOMMEN, MEN NEI TIL REGELKRISTENDOMMEN HVOR DET IKKE ER ROM TIL SELV Å BRUKE HODET!


Tilbake til toppen.

Rar tenkning i enkelte miljøer, menigheter og bedehus/frimenigheter

  • Enkelte forsamlinger fungerer som rene ghettomiljøer (les: sekt). Livet leves på den “trygge” innsiden av forsamlingshuset. Alt utenfor er farlig og man er redd for påvirkning utenfra, eller at å “menge” seg med ikke-kristne skal føre til at man selv blir frafallen.
  • Enkelte ber om større frimodighet og vekkelse. Hva skal man med slike ting når man er skeptisk til alle som ikke tenker likt som man selv tenker? Mange forsamlinger er ikke klar til å ta imot nyfrelste personer fra utsiden som måtte tenke litt annerledes enn de “sosialiserte” (eller hjernevaskede) på innsiden.
  • For å få med seg nye mennesker på veien (troens vei til himmelen) må man gå ut og oppsøke folk. Til og med i Norge må man misjonere. Det er lite realistisk å forvente at folk på egen hånd skal ramle inn dørene til bedehuset/forsamlingshuset.
  • Det sies ofte at barn og unge er framtiden. Det er vel og bra å satse på barn og ungdom, men også andre grupper er viktige. Alle aldersgrupper og folketyper bør nås med det kristne budskapet, uavhengig av alder og personlighetstype.
  • Det bør være plass for alle som søker forsamlingen, ikke bare spesielt utvalgte personer, etniske grupper og personlighetstyper.
  • Det kan virke som om pengegriskheten har tatt mange kristne miljøer. Det begynner å bli vanlig med inngangspenger på både enkelte møter og sommerstevner, og disse inngangspengene kommer i tillegg til kollekten. Kristentroen er ikke for hvem som helst lengre (ikke gratis). Man må være bemidlet og tilhøre middelklassen for å kunne passe inn. Stakkers den som er fattig eller i hvert fall sliter litt økonomisk.
  • Egoisme og opportunisme har fått rikelig med plass og rom blant oss troende.

Fra et debattinnlegg med kommentarer på DagensDebatt.no rundt “avisen” Norge IDAG har jeg hentet inspirasjon til lista nedenfor. Typiske trekk ved ved kristensionister / pro-Israelske støttespillere:

  1. Sekulære media og meningsmotstandere lyver, presenterer falske nyheter eller er ensidige i sin dekning.
  2. Den som ikke ensidig støtter dagens Israel (den Israelske stat og politikk) er under Guds forbannelse.
  3. Eneste politiske syn som er lovlig ligger langt til høyre for sentrum.
  4. Enkelte personer er innsatt av selveste Gud, f. eks. den republikanske USA-presidenten Trump samt diverse “apostler” og “profeter”.
  5. Kritikk blir tolket som satans angrep eller forfølgelse av de “rettroende”. Nåde den som kritiserer “Guds utvalgte”. Kritikk tåles og aksepteres ikke.
  6. Offerrollen er god å ha når det stormer som verst.
  7. Den eneste rette vei er funnet. Andre tar feil hvis de ikke deler synet eller ikke vil innordne seg under de selvoppnevnte “hyrdene” / “mørkemennene”.

Lista gjelder i grove trekk både for ekstreme karismatikere og dypt konservative kristne. Både miljøet rundt Norge IDAG og TV Visjon Norge praktiserer denne lista.


Tilbake til toppen.

Frelsesarmeen og Fretex

Frelsesarmeen (FA, internasjonalt “The Salvation Army“) er en organisasjon og et kirkesamfunn som gjør mye bra. Blant annet viser de omsorg for hele mennesket (i rekkefølgen suppe, såpe og frelse) i form av alt sitt humanitære/sosiale arbeid overfor samfunnets “outsidere” osv.

På tross av all “goodwill” forrige punkt gir bevegelsen kan det også overfor denne organisasjonen stilles noen småkritiske kommentarer:

  • Frelsesarmeen er offentlig godkjent som et eget trossamfunn/kirkesamfunn, og de bør dermed tilby hele spekteret av tilbud og tjenester som andre kristne menigheter tilbyr. Men:
  • Det er ikke rom for dåp og nattverd i deres lære, selv om Bibelen er ganske så klar på at disse sakramentene skal praktiseres.
  • Snodige fortolkninger av Bibelen – relatert til hva som er vesentlig og ikke-vesentlig – i deres teologi og forkynnelse.
  • Lavt teologisk nivå blant ledelsen.
  • De påstår selv: “Frelsesarmeen er en internasjonal evangelisk bevegelse og en del av den universelle kristne kirke. Budskapet bygger på Bibelen.” (The Salvation Army International Mission Statement). De bygger også på diverse kjente trosbekjennelser. Likevel klarer de å kutte ut sentrale deler av Bibelens budskap rundt dåp og nattverd. En rar prioritering spør du meg, som jeg ikke klarer helt å forstå at de klarer å begrunne på noen god måte teologisk sett. Grunnleggerne Catherine og William Booth sine opprinnelige tanker og ideer er visstnok viktigere enn Bibelens ord.
  • En del medlemmer av trossamfunnet velger å “snylte” på andre menigheter angående dette å få utført dåp og nattverd for seg og sine.
  • Enkelte forsamlinger “jukser” med å avholde kjærlighetsmåltid, som kan ses på som nattverd “lite”. På samme måte blir barnevelsignelse avholdt for delvis å dekke mangelen på dåp innenfor organisasjonen.
  • Som pasifist og militærnekter gjør bruk av uniformer (soldatuniformer) / uniformsbruk og benyttelse av diverse militære begreper (grader etc.) meg noe utilpasset i møtet med Frelsesarmeen. Deres system for rangordning og autoritær ledelse er jeg generelt skeptisk til.
  • Krigsmetaforene generelt som de nyttiggjør seg av appellerer ikke til meg.
  • De opererer med det som minner mest om en militær ledelsesstruktur med et strengt hierarki, og organisasjonen / kirkesamfunnet er ikke demokratisk oppbygget.
  • Internasjonal organisasjon som viser liten tilpasningsdyktighet og kulturforståelse overfor f. eks. Norge.
  • Generelt sett virker deres teologi og lære til å være litt “tynn”, “enkel” og “hjemmesnekret”, i hvert fall sett fra utsiden. Ingen stor teologisk tyngde som ligger bak deler av deres lære.
  • Trosmessig er det snakk om en konservativ bevegelse. Blant annet på samlivsfronten forfektes et tradisjonelt syn som det eneste riktige. Homofile og homofili er det lite rom for i deres rekker.
  • For meg framstår organisasjonen som en noe striks og dømmende organisasjon med smale rammer, som slettes ikke har plass til alle i “høyere” verv (f. eks. som soldater).
  • Frelsesarmeen framstår som en organisasjon som er opptatt av å inkludere og å bry seg om alle, nestekjærlighet, ikke-diskriminering og at alle har sin egenverdi. Likevel har de sitt diskriminerende og negative menneskesyn på de homofile (LBHTI).
  • Til tider er dobbeltmoral og doble standarder “ute og går”.
  • Det har vært noen “episoder” hvor artister har trukket seg fra samarbeid med Frelsesarmeen. Det har vært i forbindelse med julegryteaksjoner (Håp i ei gryte m. m.) og juleplater til inntekt for Frelsesarmeens humanitære arbeid. Enkelte artister har med god grunn ikke ønsket å bli identifisert med armeens trangsynte og gammeldagse syn på homofile.
  • Personlig kunne jeg aldri ha blitt soldat hos armeen. Soldatpakten som må undertegnes er ganske så omfattende med klare føringer til livsførsel. Blant annet må soldatene være totalavholdende (tobakk, alkohol og andre rusmidler). De som velger kun å bli tilhørig til Frelsesarmeen har noe “friere tøyler”.
  • Muligens litt vel mye detaljstyring fra London i England (opphavsland og hovedkvarter) overfor den norske avgreningen av Frelsesarmeen?
  • For å bli offiser i armeen må man gå på deres egen offiserskole. Å lede et lokalt korps (menighet) er en stor og omfattende oppgave. Det kan muligens stilles spørsmålstegn med om deres kortvarige offiser-utdannelse er tilstrekkelig til å bli i stand til å dekke alle aspekter rundt korpsledelse.
  • Det finnes “råtne egg” innenfor deres rekker, til og med på tilhørig-, soldat-, offiser- og (topp)ledernivå. Ikke alltid liv og lære stemmer overens.
  • Ellers er det noe rart at en såpass “gammeldags” og konservativ organisasjon som Frelsesarmeen har såpass stor støtte og “goodwill” i befolkningen.
  • Enkelte har uttalt at de har blitt utstøtt eller frosset ut fra organisasjonen. Ikke alltid takhøyden er så høy som man først kan få inntrykk av.
  • Deres syn på helliggjørelse har jeg ikke fått satt meg skikkelig inn i.
  • Jeg finner deres økonomiske styring som noe uryddig og hemmeligholdt. Det er lite muligheter for detaljert innsyn i økonomien og regnskapene for oss vanlig dødelige. Hvordan innsamlede penger/midler benyttes, og ikke minst fordelingen mellom sentral og lokal bruk/fordeling er ikke kjent for folk flest.
  • En positiv side med Frelsesarmeen er at de fra dag 1 har åpning for kvinner i alle verv (likestilling). (Men hvor “dypt” likestillingen sitter kan absolutt diskuteres!)
  • Leste et sted at noen mener følgende om organisasjonen Frelsesarmeen: Preges av mangel på åpenhet, kommunikasjon og demokrati.
  • Krigsropet er deres tannløse propagandamagasin, som ikke tar opp konfliktfylte forhold.
  • Frelsesarmeen seiler på mange måter under falsk flagg. De prøver å framstå som svært åpne og inkluderende med plass til alle, men alt i alt er de en svært konservativ bevegelse som f. eks. ikke aksepterer homofilt samliv blant sine soldater.
  • De hopper bukk over viktige ting i Bibelen (f. eks. dåp og nattverd), og teologien deres henger ikke helt sammen.
  • Fretex, attførings- og bruktkjeden til Frelsesarmeen, kan det også sies to ord om. I utgangspunktet gjør de mye bra, men jeg er noe skeptisk til at de har blitt relativt kommersielle og opptatte av lønnsomhet. Butikker som ikke har kastet mye av seg har blitt lagt ned igjen enkelte steder i landet.
  • Det meldes juni 2019 at Fretex skal legge ned åtte butikker pga. manglende lønnsomhet (flere år med underskudd). Det skyldes blant annet på økt konkurranse fra netthandelen. Jeg tenker et annet problem er at de har blitt alt for kommersielle med for stive og høye priser på de gamle “rapene” som de prøver å “prakke på” folket.
  • Tidligere var Fretex tro mot samfunnsoppdraget (miljøoppdraget) med å ta seg av brukte klær og sko (tøyinnsamling, resirkulering). Etter hvert har det blitt mer og mer butikk og økonomi, hvor de slettes ikke ønsker å ta imot alle typer klær, tekstiler og sko lenger.
  • Ifølge det jeg har lest via Vårt Land tar Fretex nå kun imot salgbart tøy som i liten grad er slitt. Slitt og/eller ødelagt tøy vil de ikke ha, og de har på mange måter forlatt miljø-, gjenbruks- og samfunnsoppdraget de tidligere påtok seg.
  • Kun kommersielle interesser styrer og teller der i gården.
  • Fretex styres muligens (?) i for stor grad av “blåruss” (økonomer) samt maktkåte ledere med sine personlige opportunistiske agendaer? Kristne verdier og det Frelsesarmeen i utgangspunktet står for (“positive verdier”) kan i en slik setting bli underordnet og “drukne” i verdslige ledelsesprinsipper og personlige maktkamper.
  • Det kan virke som om det i Fretex-systemet ikke lenger er stor plass til de opprinnelige visjoner og kjerneverdier. Menneskeligheten er så og si borte, og kun kyniske økonomiske og administrative-/ledelsesmessige vurderinger råder grunnen.
  • Lite rom for å komme med kritikk og varsler, som blir tatt på alvor og behandlet seriøst.
  • Når det gjelder både innsamling av brukte klær og bruktbutikker har heldigvis Fretex etter hvert fått god konkurranse fra mer seriøse aktører.
  • Min klare oppfordring: Legg brukt tøy i andre containere enn Fretex sine! De andre aktørene (f. eks. UFF) framstår som noe mindre kyniske og pengegriske enn Fretex.
  • Jeg skal ikke sitte her å påstå hardnakket at de to organisasjonene (Fretex + Frelsesarmeen) har begått grove lovbrudd. Imidlertid er noen av de tingene organisasjonene foretar seg (jf. forholdene omtalt av Monsens Revelje, se nedenfor) lite forenelig med kristne verdier / verdisett (“lite kristelig”), og ikke minst et brudd mot normalt “bondevett”, etikk og moral. Videre har de en teologi / troslære (se nedenfor!) som ikke henger helt på greip (f. eks. dette at de ikke bryr seg om nattverd og dåp).

Selv har jeg vært speider i regi av Frelsesarmeen (3. Egersund FA) i min barndoms- og ungdomstid. Utenom dette har deres snevre konservative tilnærming, tynne teologi og bruken av krigsspråk (soldater, offiserer, uniformer, grader osv.) ført til at jeg har holdt meg langt unna bevegelsen.

Mer om troslæren til Frelsesarmeen

På Verdidebatt.no i april 2017 skrev min Facebook-venn Solveig Jørgensborg Egebakken et innlegg om Frelsesarmeen med tittel “På tide at Frelsesarmeen kommer ut av skapet”.

Fritt gjengitt, fortolket og noe omskrevet av meg var hun opptatt av forhold slik som:

  • Hun hevder at det er “På tide at Frelsesarmeen kommer ut av skapet” og “Jeg mener at FA seiler under falskt flagg”. Ganske kraftige anklager!
  • Det virker som om hun føler seg lurt eller i hvert fall feilinformert om Frelsesarmeen. Armeen er muligens ikke åpne og informative nok om sin troslære og sine avvik fra det “normale”.
  • Dette gjelder blant annet synet på sakramenter, hvor Frelsesarmeen ikke praktiserer dåp og nattverd.
  • De påstår at de opererer i henhold til den nikenske trosbekjennelsen, noe som bare delvis stemmer i og med at de hopper bukk over dåpen.
  • Bevegelsen opererer med de elleve trosartikler/læresetninger, med forklaringer som angivelig ikke alltid er helt i samsvar med Bibelens lære. (Her har jeg ikke gjort noe “dypdykk” inn i materien!)
  • De opererer også med de tre søyler, som har en noe tynn begrunnelse i forhold til Bibelen. Hun har et tidligere innlegg i sin egen nå slettede blogg skrevet følgende: “Det finnes ikke noe i Bibelen som gir grunnlag for læren om tre søyler.” De tre søylene: Bibelens lære, Den hellige ånds direkte veiledning og samstemmigheten blant de kristne.
  • Helliggjørelsen nevner hun også, men der klarer jeg vel ikke helt å gripe tak i hva hun mener og ikke mener om Frelsesarmeens lære.

Det kan sies at Solveig er pensjonist, og hun er i utgangspunktet godt bevandret i kristne kretser og kristen tro. Det er litt rart at hun har blitt så sjokkert over Frelsesarmeens lære først nå. Hennes utgangspunkt må vel kunne sies å ha vært litt naivt og lite oppdatert på hva Frelsesarmeen står for. Hun kan ikke ha fulgt helt med i timen. Uansett støtter jeg i stor grad hovedpoengene hennes.

 

Organisasjonens syn på homofile er noe spesielt og lite logisk:

Jeg klarer ikke helt å slippe temaene nattverd og dåp, som Frelsesarmeen ikke praktiserer. Selv ser jeg ikke på disse to tingene som nødvendige for troen og frelsen i seg selv, men de er fine og sentrale gaver (sakramenter) fra Gud selv. Utrolig rart at de bare hopper bukk over disse tingene som står såpass omtalt i Bibelen.

Frelsesarmeens og spesielt Fretex sitt omdømme kan potensielt få seg en (velfortjent) knekk nå. Varslingssaken i Fretex startet av Per-Yngve Monsen ender i retten (januar 2019). Mandag 14. januar 2019 starter rettssaken, som er forventet å vare i ca. 2 uker. Vårt Land har skrevet en artikkel (bak betalingsmur) om saken som vel er relativt balansert:

Det skal vel litt til at Monsen vinner rettssaken, men han har uansett fått fram i lyset en del kritikkverdige forhold inkludert ukultur i Fretex- og Frelsesarmeen sine systemer.

Per-Yngve Monsen går til rettssak mot Fretex pga. han mener å ha blitt utsatt for ugyldig/usaklig oppsigelse. Han mener at han mistet jobben som følge av sin varsling om konsernsjefens (påståtte) trakassering av en (tidligere) ansatt. Fretex på sin side sier at en omorganisering gjorde jobben hans overflødig og ikke har sammenheng med varslingen, og han skal ha fått tilbud om annen jobb (lavere type stilling, mindre ansvar). Selve varslersaken og det personalmessige tar jeg i liten grad stilling til.

Uansett utfall av rettssaken (oppdatering: det ble tap, i to instanser) kommer det fram kjedelige ting om organisasjonene:

  • Kritikkverdig og amatørmessig ledelse og saksbehandling i forbindelse med varslingssaken og en gjennomført omorganisering.
  • Omorganiseringer og innsparinger (ubegrunnede?) foretas hvor enkelte mister jobben eller tilbys en dårligere jobb.
  • Hvem som har blitt informert om hva, kommunikasjonen generelt etc. har neppe gått helt “etter boka” eller gjort på en etisk forsvarlig måte.
  • Det virker som om penger og makt styrer, og ikke kristentroen eller fokus på de svake som de ønsker å hjelpe (attføringstiltak).
  • Bruk av tvilsomme metoder for å stoppe uønskede diskusjoner og kommunikasjon.
  • Ytring av egne meninger og kritikk kan få konsekvenser for arbeidsforholdet, bruk av represalier mot dem som går sine egne veier.
  • Det er et stykke mellom liv og lære (teori og praksis) innenfor toppledelsen + styret, hvor f. eks. “vende det andre kinnet til” er noe de ikke har hørt om.
  • Lukket ledelse, små muligheter for ekte dialog.
  • Organisasjonen ledes med jernhånd av en liten “bande” ledere som ingen tør å si imot.
  • Ufin bruk av hersketeknikker og maktmisbruk.
  • Verdigrunnlaget og verdiene til organisasjonen etterleves i liten grad i toppledelsen + styret.
  • Kameraderi mellom enkelte i ledelse + styre.
  • Enkelt og greit: Et tafatt styre (ledelse), som lar rå maktkamp og forretningsdrift få styre alt.
  • Diverse tvilsomme valg har blitt foretatt (pengebruk på aksjespekulasjoner, bruk av dyre hoteller til møter, dyre advokater, skatteplanlegging etc.).
  • Forsøk på å tie ting i hel, dysse det ned, feie saken under teppet, fryse folk ut, utpressing osv.
  • Uproff behandling av hele varslersaken og generelt slett personalpolitikk/personalbehandling.
  • Det har blitt brukt masse penger og tid av Fretex sine midler på en dyr og partisk advokatrapport (ikke objektiv) for å renvaske ledelsen og styret.
  • Fryktkultur internt.
  • Overvåkning av ansatte (ledelsen følger med på private ytringer på sosiale medier m. m.).
  • I ledelsen av Fretex kan det se ut for at man har helt mistet gangsynet og fokus på verdigrunnlaget.
  • Verdien ydmykhet kan se ut for å være ganske fraværende i toppledelsen.
  • Jeg vet i hvert fall etter dette hvilken kleskontainer som jeg ikke skal nyttiggjøre meg av for innlevering av klær til gjenbruk eller hvilke bruktbutikker jeg ikke skal oppsøke.

Monsens revelje – bloggen og nettsiden til Per-Yngve Monsen – anbefales lest. Monsen argumenterer på en troverdig måte, så jeg har nok tro på at det er en del ukultur i Frelsesarmeen og Fretex-systemet – og generelt vanskelige kår for varslere – slik som han påpeker. Et sitat fra et av hans innlegg i sin egen blogg:

  • “Jeg har lært å kjenne Frelsesarmeens øverste ledelse som mennesker som ikke vender det annet kinn til. Det er vel ikke i annet enn bønn og overfladiske samtaler at fernissen av ekte kristen atferd kommer til uttrykk.”

Etter min mening: Helt typisk at en slik sak rammer en kristen organisasjon, da de er tilnærmet et “paradis” eller “mekka” for slikt. Ofte er det slike steder dårlig med rutiner, regler og prosedyrer når ulike former for overgrep, trakassering, hersketeknikker eller andre typer maktmisbruk finner sted. Ellers er det typisk med misforstått kristen snillisme hvor ingen griper inn, da man alltid tror det beste om den anklagede maktpersonen. Det er stor lojalitet mot toppleder og toppledelse nesten uansett hva som skjer.

Ut fra Monsens revelje kan det se ut til at Frelsesarmeen + Fretex sine ledelser innimellom lyver, bedrar, undertrykker personer som oppfattes som trusler mot ledelsen, driver med uredeligheter, forsøker å kneble kritikere, foretar tvilsomme økonomiske prioriteringer, praktiserer delvis fryktkultur og ikke nødvendigvis er så flinke med å vektlegge menneskelige hensyn relatert til sine ansatte. Virksomhetene drives som ordinære virksomheter hvor økonomi og makt råder, og uten at moral og etikk fra Bibelen blir nevneverdig vektlagt.

Jeg blir sittende igjen med følgende inntrykk av Fretex: De står i praksis for ukultur, pengegriskhet, maktmisbruk, kommersialisering, lav grad av medmenneskelighet og elendig personalpolitikk.

Oppdatering pr. medio februar 2019: I varslersaken mot Fretex tapte Monsen første runde (tingretten), om enn med dissens. Håper han anker og får en mer rettferdig behandling i neste runde. Ny oppdatering mars 2019: Han har – heldigvis – valgt å anke avgjørelsen for lagmannsretten, så da blir det en ny rettsrunde på ham i januar 2020. Fram til den tid står han faktisk i jobb hos Fretex.

Oppdatering høsten 2019: “Vårt Land: Monsen og Fretex vurderer forlik“. (Som det ikke ble noe av.)

Oppdatering pr. media februar 2020: Saken har nå blitt behandlet av lagmannsretten og dom foreligger, og kortversjonen er vel at han har tapt. Han ble vurdert som en forsvarlig, rettmessig varsler i aktsom god tro, men han fikk ikke støtte i å ha blitt utsatt for gjengjeldelser fra tidligere arbeidsgiver. Han sitter igjen uten å ha jobb å gå til og med vanvittig regning for dekning av saksomkostninger (begge sider) og tilleggsstraff pga. “feilaktige” beskyldningene om gjengjeldelse. Resultatet er svært trist og skuffende sett med mine øyne. Dårlige kår for varslere, og varslere om høyst kritikkverdige forhold uønsket i norsk arbeidsliv.

Oppdatering mars 2020: Per-Yngve Monsen skriver i sin egen blogg – Monsens revelje | Varsleren i Fretex – del 68 – at anke har blitt sendt til Høyesterett. Det skal vel mye til for at han får saken gjennom nåløyet der, men jeg forstår godt at han prøver. Han har vel ikke de helt store forhåpningene selv heller, til tross for de urimelige vurderingene og dommene han så langt har blitt utsatt for.

Oppdatering april 2020: Han skriver i sin blogg 19.04.2020 – Monsens revelje | Varsleren i Fretex – del 69 – blant annet følgende: “Et råttent system! Denne uken ble det klart at Høyesteretts ankeutvalg har avslått min søknad om anke av den varslerfiendtlige lagmannsrettsdommen fra februar i år.” Den eneste muligheten som gjenstår nå er vel menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Trist at det skulle gå slik!

Han har både mistet sin jobb og sitter igjen med store saksomkostninger (både sine egne og motparts). Som en liten hjelp til sistnevnte har en kar med navnet Mattis Birger Thørud (ikke ham selv!) startet kronerulling med mål om å samle inn ikke mindre enn kroner 1.500.000,-:

Tidligere: Per-Yngve Monsen gav min blogg generelt og dette kapittelet om Frelsesarmeen og Fretex spesielt oppmerksomhet i sin blogg 27.02.2019:

Monsens Revelje

Monsens Revelje: Del 50 – Frelsesarmeen og Fretex.

 

Lenke: Monsens Revelje: Varsleren i Fretex – del 50 – Frelsesarmeen og Fretex. Kjekt at jeg ble “oppdaget”!

Han – Per-Yngve Monsen – skrev 26.07.2020 følgende på Facebook: “Monsens Revelje har fått ny nettside! Med denne overgangen har jeg benyttet anledningen til å rense alle de tidligere innleggene rundt VARSLEREN I FRETEX.” Dette medfører igjen at lenken ovenfor er “død”, samt diverse andre lenker til hans blogg. Ellers planlegger han å gi ut bok, og denne vil jeg absolutt vurdere å kjøpe samt lese.

Jeg ser fra kommentarene til Monsen sitt innlegg at jeg indirekte mottar litt kritikk samtidig med ros fra en person som har kommentert: “Vedkommende har ikke greit å skille mellom organisasjonen og Trossamfunnet. Likevel setter han fingeren på mange viktige og ømfintlige punkter.” Her kan jeg bare først som sist “legge meg flat”! For meg framstår Frelsesarmeen og Fretex som svært komplekse organisasjoner.

Det blir mer eller mindre en “smørje” for meg, og jeg har neppe nok kunnskaper om skillelinjene mellom de enkelte delene. Man har: Organisasjonen, trossamfunnet, humanitært arbeid, Fretex med sine underselskaper, attføring, kommersiell butikkvirksomhet, jobb- og oppfølging, nasjonal- og internasjonal styring og forhold (norsk hovedkontor, divisjoner, internasjonal ledelse), lokale menigheter med ulikheter seg imellom, betalt og ikke-betalt frivillige/personell osv.

For all del: Det skjer masse bra på grasrota, og det finnes mye gode folk (frivillige og tilsatte) innenfor Frelsesarmeen og Fretex. Imidlertid kan det virke som om toppledelsen samt styret (sammensetningen) både innenfor Frelsesarmeen og Fretex med fordel kunne ha vært en del bedre, og sannsynligvis med fordel ha vært skiftet ut.

Lenker:


Tilbake til toppen.

Hillsong Church Global (og tidligere Hillsong Norway)

Mai 2017 ble det annonsert at pinsemenighetene i Intro-nettverket blir en del av Hillsong Church. Menighetsnettverket Hillsong har sitt utspring fra Australia, og de har opplevd stor vekst de senere år. Senere har de forlatt Hillsong og blitt til Puls Norge her i Norge.

Også mot Hillsong har jeg (selvsagt) noen småskeptiske ankepunkter å komme med:

  • De har etter mitt syn ALT FOR stort fokus på sang og musikk. Sang og musikk ser ut for å være så i fokus at den tradisjonelle forkynnelsen kommer litt i bakkant.
  • Det musikalske fortrenger rett og slett god gammeldags forkynnelse. Etter mitt syn er forkynnelsen MYE viktigere enn det musikalske.
  • En Hillsong-gudstjeneste minner vel så mye om en konsert som en vanlig gudstjeneste. Underholdning og scenekirke vektlegges.
  • Musikken benyttes for å skape den rette stemning og en form for massesuggesjon oppnås.
  • Lovsangsleder får en vel så framtredende rolle som den forkynner/predikant har.
  • Musikkstilen er noe ensrettet og monoton. Det er moderne lovsang med innslag fra pop- og rockemusikk. Sangene er polert og fengende, men det innholdsmessige kan diskuteres. Sangene har sin gjenkjennelige “sound”.
  • Som noen skrev et sted på nettet: Hillsong sin sang/musikk (lovsang) er “Coldplay på lykkepille”.
  • Enkelte har hevdet at Hillsong også står for innslag av usunn framgangsteologi.
  • Den enkelte lokale menighet har liten makt. Hillsong har en sentralisert maktstruktur der ting bestemmes fra toppen.
  • Media, og da gjerne spesielt NRK, har omtalt og skrevet lite om Hillsong-konseptet, med sine fordeler og ikke minst ulemper og negative sider.
  • Hele Hillsong minner litt om en kommersiell pengemaskin. Det kommersielle kan fort komme i veien for det ekte budskapet og forkynnelsen.
  • Se ellers artikkelen “Lovsang-skeptiker” som omtaler mitt syn på lovsang, noe som i høy grad også “rammer” Hillsong Norway.
  • Menighetene prøver å framstå som hippe, moderne og urbane, men strengt tatt er det kun snakk om mørkemannskristendom (konservativ kristendom) i ny innpakning. Altså: “Same shit, new wrapping” eller på dårlig oversatt norsk: “Samme skitt, ny innpakning”.
  • Det forventes fra ledelseshold at den enkelte innordner seg under et lederskap og et hierarki. Selv er jeg mer tilhenger av å være solokristen enn å bli en indoktrinert del av en usunn og nedbrytende menighetsstruktur hvor den råe maktkamp og hersketeknikker regjerer.
  • Menighetene praktiserer underordning i både ekteskap og menighetsliv. (Og de hevder at det “Bibelsk”.)
  • Nettverket ønsker seg i hovedsak pastorpar til å lede den enkelte menighet, hvor mannen er sjefen. Kvinner er underordnet mannen, og mannen er den reelle og entydige lederen.
  • Hillsong er i utgangspunktet en “utenlandsk kjede” (franchising-liknende opplegg). Jeg er skeptisk til å bare helt ukritisk importere det de står for her til Norge. Kulturpåvirkningen og deres verdier er neppe 100 % kompatible med norsk tenkning.
  • I en periode har toppsøk ifølge min blogg sin statistikk vært: “hillsong norge kritikk” og “hillsong og vranglære”. Tydeligvis andre enn meg som interesserer seg for temaet.
  • Den internasjonale Hillsong Church-bevegelsen blir nøye studert og fulgt med argusøyne av bloggen/nettsiden “Hillsong Church Watch“. Den engelskspråklige nettsiden sitt mål er blant annet: “This blog exists solely to warn people of the dangerous Hillsong Church.” Blant annet blir det på “søstersiden” ChurchWatch Central advart mot Hillsong-kulten.
  • En seniorpastor i Hillsong London har hatt følgende høyst tvilsomme og diskriminerende uttalelsen: “Hillsong tells elderly that if they don’t like loud music at church, they’re selfish and need to get over it.” Med ord-for-ord-oversettelse via Google Oversetter (Translate) blir dette: “Hillsong forteller eldre at hvis de ikke liker høy musikk i kirken, er de egoistiske og trenger å komme over det.”
  • Hillsong er neppe menigheten for introverte og personer som ikke liker høy musikk (støy). Ikke alle – uavhengig av alder – setter pris på larmen og det ekstremt høye volumet på lovsangsmusikken.
  • Personlig er jeg ikke så glad i alt for høy musikk, men litt volum kan jeg gå med på hvis det er fin musikk. Å høre på kjedelig Hillsong-musikk/sanger av typen pop-lovsanger er etter mitt syn ikke særlig givende, og det høres for meg ut til å være en lidelse (straff) jeg helst vil unngå.
  • Noen steder oppfattes dette å stille spørsmål med lederne og ledelsen som respektløst.
  • De har en vei å gå for å behandle sine frivillige bedre, og dette inkluderer dette å praktisere likebehandling uavhengig av personlighet, bakgrunn, kjønn og etnisitet.
  • Noen ser på hele organiseringen av Hillsong som en giftig struktur som rommer masse ukultur.
  • Mer transparente og mindre manipulerende driftsform kan ha noe for seg.
  • Litt vel mye fokus på at medlemmene skal framstå som perfekte mennesker / skapninger, moteriktig antrukket, sminket og striglet på alle måter.

Hovedpastor i Hillsong Norway er var Jostein Krogedal, sammen med sin kone Brit Krogedal. Noen kritiske kommentarer knyttet til hans rolle som talsmann for menighetsnettverket:

  • Selv synes jeg han har hatt noen smårare uttalelser i media og debatter/debattforum. Han liker blant annet ikke kristne media sin til tider negative dekning (negativitet) av kristen virksomhet.
  • Det kan virke som om han er lite interessert i å gi rom og muligheter for saklig debatt og diskusjoner.
  • I DagensDebatt.no skrev han blant annet et innlegg 25. juli 2017 med tittelen “Tidstyver”. I utgangspunktet et OK tema, men jeg er skeptisk til deler av hans vinkling.
  • Det virker som om han tar til orde for et selektivt fokus på kun det som behager ham i media og debatter. Andre synspunkter og synsvinkler enn dem han er enig i slipper ikke til i hans verden.
  • Slik ekkokammer-tenkning anser jeg som svært betenkelig og uheldig.
  • Et lite forbehold: Muligens leser jeg litt vel mye mellom linjene, men så langt har hans kommunikasjon “skurret” litt.
  • Nytt januar 2019 – varslinger mot Jostein Krogedal:
    • Rundt 20 personer har ifølge Vårt Land varslet om kritikkverdige forhold relatert til oppførselen og væremåten til Jostein Krogedal. Varslenes innhold ifølge avisa: Han har oppført seg ufint, nedsettende, brukt hersketeknikker og vært manipulerende. En fryktkultur har oppstått, og folk har blitt dypt såret. Han er for konfronterende i enkelte sammenhenger.
    • Ifølge Korsets Seier har det nå kommet opp i 25 varslinger. Det nevnes at hans lederstil er preget av fryktkultur, utskjellinger, latterliggjøring, uthenging, andre hersketeknikker, manipulasjon, sinne, tåler ikke kritikk eller å bli sagt imot og for kravstor overfor sine medarbeidere. Medarbeidere blir sykemeldte, og med fare for å bli utbrente.
    • Det er grunn til å tro på varslerne. Hva hadde de tjent på å henge ham ut uten grunn?
    • Hans stilling bør seriøst vurderes, og muligens bør han gå av? Enkelte varslere mener i hvert fall dette.
    • Tilliten til ham er uansett brutt og uopprettelig skadet.
  • Siste nytt høsten 2019: “Vårt Land: Har behandlet varslene. Nå er Krogedal tilbake.” (Altså: Tilnærmet gjort INGENTING i varslingssaken!)
  • Ny runde høsten 2020, hvor hovedpastor Jostein Krogedal igjen er i fokus:
    • Sensommeren og høsten 2020 er det igjen litt “murring” i Hillsong sine rekker. Flere sentrale ledere og lederpersoner trekker seg fra sine verv, og blant annet er det en bunke med frivillige ledere som gir seg. Det snakkes om en intern fryktkultur, og at man ikke har nok lokal påvirkningskraft i menighetene. Manglene tillit til toppledelsen nevnes også.
    • Det kan virke som om enkelte føler seg såret av og tråkket på av ham (Jostein) og hans oppførsel / væremåte. Respekt for andre og selvinnsikt mangler nok.
    • Enkelte mener at han bør “ta sin hatt” og gå. Nå i første omgang er han høsten 2020 ute av styret og tar pause fra å være hovedpastor, mens undersøkelser og kartlegging foretas av det nye styret.
    • At Hillsongs grunnlegger og øverste leder Brian Houston (Australia) sier at han har full tillit til Jostein og Brit er mindre interessant. Han kjenner neppe norske forhold noe særlig godt.
    • Tilliten til topplederen og toppledelsen kan se ut for å være helt tynnslitt.
    • Muligens manglende habilitet, interessekonflikter og rolleblanding hos topplederne / ledelsen i Hillsong Norge.
    • Det er tydeligvis mangel på åpenhet og ærlighet, og manglende fokus på å få til en sunn kultur.
    • Selvsagt er det lederatferden til Jostein Krogedal som diskuteres, og ikke hans personlighet. Personangrep fører ikke til noe bra.
    • Å rette fokus mot en slik sak er tydeligvis ikke godkjent i alles øyne. Noen synes at det er feil å rette negativ oppmerksomhet mot kristen virksomhet, det er feil å kritisere “Guds salvede”, det er en personalsak som ikke skal fram i offentlighetens lys og til slutt er det noen som vil kalle det forfølgelse.
    • Jeg for min del synes det er positivt at det legges opp til åpenhet, og at potensielt maktmisbruk + hersketeknikk kommer fram i lyset. Berettiget kritikk og kritiske vinklinger bør være en positiv ting for å få has på usunne tendenser, og for å ta varslerne på alvor.
  • Enden på visa ble ifølge avisen Vårt Land: “Hillsong har ikke tillit til Jostein og Brit Krogedal. Nå trekker de seg som hovedpastorer“. Dette er nok en minnelige løsning.

Alt i alt: I den store setting har vi vel sluppet relativt billig unna de store skandalene i den norske avleggeren.

Mitt inntrykk av Intro før de ble del av Hillsong Norway:

  • De la seg på en ungdommelig, hipp og moderne profil/stil i sine møter.
  • Jeg synes personlig det ble litt for mye fokus på at man skulle være hipp, kul og vellykket. Tror ikke menigheten nødvendigvis passer for eller har plass til hvem som helst av problemkasus, personlighetstyper og aldersgrupper.
  • I hvert fall i Intro Egersund fikk jeg inntrykk av at det var litt vel mye fokus på sminke, “kul” bekledning, status og image.
  • På mange måter representerer de en mørkemannskristendom i fin ny innpakning (gammel dritt, ny innpakning). F. eks. er de fortsatt motstandere av homofili.
  • Litt vel mye “plukk og velg”-kristendom. Mye fokus på enkelte Bibelske sannheter mens andre ting ikke er så viktige.

Jeg har vært til stede på noen møter i regi av Intro Egersund for noen år side. Ja, jeg er fullt klar over at punktene ovenfor bygger på mine personlige erfaringer på et noe snevert og foreldet faktagrunnlag.

Forresten er bloggen “Bygge mennesker” til Sjur Jansen interessant. Han skriver om hvordan de første kristne møttes, ikke-hierarki, likestilling og hjemmesamlinger. Det han skriver om møteform blant de første kristne står i grell kontrast til både Hillsong sitt hierarki og de fleste andre menigheter og forsamlinger nevnt i denne artikkelen. Jeg har tidligere omtalt og lest en av Sjur sine bøker.

Filmen Disco og Hillsong

Kinofilmen Disco kunne ha vært artig å få sett (men dukker neppe opp på noen kino i nærheten av der jeg bor). Oppdatering – videoutleie reddet meg!: “Siden sist” har jeg fått sett filmen via Get filmleie, og for meg framstår filmen som svært troverdige og interessante. En sekterisk prestasjonsarena av en fiktiv (ekstrem-)karismatisk menighet med sterk sosial kontroll blir ifølge omtale presentert i filmen. Visstnok skal frikirken Hillsong være en av inspirasjonskildene til dem som har laget filmen. Selv abonnerer jeg ikke på Dagens Næringsliv, men overskriften / innledningen til en artikkel om filmen lyder slik:

  • “Sekt in the city: I Hillsong skuffer hipsterpastorer inn penger på kristenrock og kollekt. Nå kommer filmen “Disco”, inspirert av franchisetakerne i Norge.”

Resten av artikkelen befinner seg bak betalingsmuren, og denne delen har jeg ikke fått lest. Vårt Land har også hatt en omtale av filmen bak sin betalingsmur:

Nå sier jeg meg ikke enig i at musikken som framføres der er av typen kristenrock. Det er nok mer nærmere blankpolert og kommersiell popmusikk og EDM-musikk, dvs. i praksis “moderne” monoton lovsang pakket inn i en konsertliknende opplevelse.

Fra og med desember 2020 og ut oktober 2021 ligger Disco-filmen gratis tilgjengelig for visning i en periode via NRK TV. Bør ses av alle som er opptatt av usunn utøvelse av kristentro.

 

Og jeg var ikke ferdig med å kritisere Hillsong! Jeg ble igjen påminnet om menighetsnettverkets eksistens etter å ha sett via NRK den innkjøpte dokumentaren:

Mye tankevekkende der! Absolutt verdt å se, hvor både positive og negative sider med menigheten kommer til syne.

Vårt Land på sin side har presentert dokumentaren med denne overskriften:

Meget fritt basert på dokumentaren – supplert med egne tanker – har jeg satt opp ei liste med noen flere kjennetegn med menighetsnettverket Hillsong:

  • Makt, penger og det ytre (utseende og moteklær) vektlegges sterkt.
  • Dyrking av image og det ytre.
  • Persondyrking av enkelte ledere.
  • Overfladiskhet og liten dybde i mye av det som skjer.
  • Moderne uttrykksformer for å appellere til de unge og kirkefremmede.
  • Sykelig opptatt av vekst og framgang – og fin statistikk.
  • Meget konservativ tro kamuflert bak moderne ytre uttrykksformer.
  • Diverse overgrep, misbruk av posisjoner osv. har funnet sted.
  • Money talks! Penger, penger og mer penger! Pengegriskhet (mammon), velkommen skal du være! Tienden står sterkt som krav!
  • Omfordeling av midler (penger) fra fattige fotfolk til velsituerte ledere.
  • En totalitær / autoritær ledelsesstruktur.
  • Ikke hvem som helst kan jobbe seg mot toppene i menighetsnettverket / menighetene. (Få fargede har sluppet til, og heller ikke særlig mange kvinner. Fint utseende og moteriktige klær er også viktig for å komme seg opp og fram.)
  • Sterk maktkonsentrasjon rundt noen utvalgte ledere med sterke personligheter, som har en visjon (fra “Gud”) som må realiseres for enhver pris.
  • Pastorer som hevder at de mottar direkte ordrer og tiltaler fra Gud.
  • Tvilsomme påståtte visjoner som krysser etiske grenser.
  • Møteform som framstår som hjernevaskende følelsesmanipulering / emosjonell manipulasjon.
  • Framstår i enkelte land og byer som megakirker, med de ulemper og negative sider dette (kan) medfører.
  • Muligens litt lite opptatt av å formidle det rene og uforfalskede gudsordet. Showet og visjonene blir viktigere enn det gamle og opprinnelige bibelske budskapet.
  • Lite flinke til å ta vare på medlemmene sine.
  • Lite rom for debatt, undring og berettiget kritikk.
  • Tendenser til negativ sosial kontroll (etter mal fra muslimske miljøer?).
  • Frivillige har i enkelte tilfeller tilnærmet blitt brukt som slaver. Det kan forventes av enkelte at man stiller opp mange timer på “frivillig dugnad”.
  • Tall og statistikk er viktigere enn å virkelig bry seg om personene som oppsøker fellesskapet.
  • Er det virkelig Bibelen, Gud og Jesus de er opptatt av å formidle? Innimellom virker det som om det viktigste er at alt skal være hippt og kult.

Diverse publiserte dokumentarer nå i den senere tid (2022 og 2023) har ikke akkurat gjort meg mindre skeptisk til Hillsong-systemet / nettverket. To dokumentarer har blitt sett, hvor begge er serier bestående av fire episoder hver. Den første jeg så august 2023:

Noen momenter jeg bet meg merke i underveis:

  • Serien omhandler forholdene i Hillsong i Australia og i USA (ikke Norge og/eller Europa).
  • Diverse avsløringer rundt eks-pastor Carl Lentz (USA) og den nå avsatte grunnleggeren og seniorpastoren Brian Houston (Australia / globalt) ble presentert.
  • Også en del om faren til Brian – Frank Houston (William Francis “Frank” Houston, som startet med kristen virksomhet på New Zealand før han havnet opp i Australia) – som døde i november 2004. Det har i etterkant vist seg at han (Frank) var en pedofil overgriper, hvor Brian og menigheten for øvrig fortiet og dysset dette ned i mange år selv om de kjente til det.
  • Med mine egne ord: De nevnte personlighetene – med flere – fra toppledelsen til Hillsong framstår som en “fin” forbryterbande.
  • Varsler og varslere ble ikke tatt på alvor underveis.
  • Rangering av mennesker og deres verdi (“kaster”), og i en periode svært opptatt med å tekkes kjendiser.
  • Historien til Hillsong preges av:
    • Skandaler
    • Umoral
    • Overgrep og misbruk, inkludert seksuelle overgrep
    • Utroskap
    • Utnyttelse
    • Dobbeltmoral / doble standarder
    • Tåkelegging og avdramatisering
    • Neddyssing og fortielse rundt kritikkverdige og/eller kriminelle forhold
    • Massesuggesjon
    • Indoktrinering
    • Festing med masse alkohol og annen rus
    • Ledelse som levde et luksusliv
    • Osv. osv. osv.
  • Mye ble gjort for å pynte på og opprettholde et bra omdømme. De hadde / har litt av et PR-apparat!
  • Ble (og blir?) drevet som et konsern eller kommersielt foretak. Makt, innflytelse, penger og rikdom vel så viktig som Bibelen, troen og Jesus.
  • Ledelsen levde et jetset-liv (luksusliv) finansiert av donasjoner og innsamlede midler.
  • Lederne levde som konger, hvor vanlige medlemmer skulle tjene dem.
  • Musikk og show fikk en vel framtredende plass, på bekostning av skikkelig forkynnelse.
  • Framstår mer som en kult eller sekt enn som en menighet eller menighetsnettverk.
  • Masse ukultur internt, inkludert en utsvevende festkultur og luksusliv i toppledelsen.
  • Generelt dårlig og uprofesjonell ledelse og lederstruktur.
  • En del korrupsjon og umoral – inkludert kriminelle forhold – blir avdekket i dokumentarserien.

Neste dokumentarserie jeg så:

Noen kommentarer og momenter fra denne serien:

  • Dokumentarserien tar opp mye av det samme som forrige nevnte dokumentar, men har en litt annen vinkling. Også noe nyere med noen oppdateringer og status inn i starten av år 2023.
  • Serien omhandler forholdene i Hillsong i Australia og i USA (ikke Norge og/eller Europa).
  • Enkelte pastorer – f. eks. Carl Lentz – fikk kjendisstatus og ble behandlet som en konge / VIP-personlighet.
  • Også i denne dokumentaren rettes det et kritisk søkelys mot både Brian Houston og Frank Houston.
  • Som tidligere nevnt var også menighetsnettverket opptatt av å trekke til seg kjendiser fra film, musikk, sport m. m., som del av sin profilering og søk etter innflytelse. (Nesten lik strategi som Scientologene.)
  • Stort søkelys på menighetsvekst og nye medlemmer har vært svært viktig for Hillsong. (Men ikke alltid så god behandling av “gamle” medlemmer”.)
  • Mye fokus på penger, tigging etter penger, kollekter, gaver og tienden til menigheten.
  • Å tjene mest mulig penger for/til Hillsong-konsernet / imperiet har til tider sett ut til å være vel så sentralt som det guddommelige.
  • Hillsong ble et kjent varemerke og et imperium av en forretningsvirksomhet / kommersielt foretak. Mange aksjeselskaper og datterselskaper for å pulverisere økonomisk ansvar.
  • Mye frivillig arbeid og gratisarbeid ble forventet av menighetens medlemmer.
  • Framstår teologisk sett som en konservativ bevegelse, men utad i form av uttrykksformer som en progressiv (og moderne) bevegelse.
  • De brukte som mottoer og slagord slik som “Velkommen hjem” og “Kom som du er“. Mer passende hadde vel vært: “Kom som du er, men bli endret.” (Indoktrinert.)
  • Få fargede i sentrale lederroller. Muligens et noe rasistisk miljø, med liten plass for eller ønsker om mangfold innenfor ledelse og lederstrukturer.
  • Ikke rom for homofile / likekjønnet kjærlighet.
  • Streng moral (ikke sex før ekteskapet osv.) for dem på “grasrota”, men tydeligvis helt andre regler for dem i toppledelsen.
  • Enkelte påstår at menighetene – spesielt dem i USA – drev med utkasting og utestenging av medlemmer som kom med kritiske kommentarer til måten ting ble drevet på.
  • Slettes ikke likestilling mellom kjønnene.
  • Interessant at dem bak dokumentarserien fikk eks-pastor Carl Lentz (USA, NYC) og kona Laura Lentz i tale. Han fikk sparken som pastor pga. umoralsk oppførsel (utroskap m. m.).
  • Carl presenterte et forsvar for seg og sin kone, hvor en del formildende forhold og omstendigheter ble presentert.
  • Blant annet virker det som om det har vært svært dårlig ledelse, oppfølging og kontroll fra Hillsong globalt (Australia).
  •  Diverse åndelig misbruk har definitivt funnet sted.
  • Til tider et svært giftig og skadelig miljø på innsiden av menighetsnettverket.
  • Tvilsomme bruk av taushetserklæringer, noe som den dag i dag gjør det vanskelig å få full innsikt i alle skandalene og intrigene som har funnet sted.
  • Hillsong College – deres skole – gis det glatte lag, både ut fra hvordan studentene ble behandlet og ut fra hva studentene lærte.
  • Teologisk sett mye velstandsforkynnelse, hvor det framstilles at makt og penger er helt ok og ønsket. Mye penger til menigheten gir økt personlig velstand / rikdom.
  • Sentrale ledere og pastorer tør ingen å kritisere, da de blir behandlet som ufeilbarlige konger. Varslere på grasrota kan imidlertid oppleve å bli frosset ut.
  • Straffbare forhold ble ikke meldt til politiet.
  • Liten vilje til anger og innrømmelse av skyld, spesielt fra Brian sin side.
  • Mye skyld for galskapen må og bør legges til Hillsong Global i Australia, og ukulturen som spesielt Brian har bidratt til å bygge opp.
  • I en periode hadde bevegelsen stor innflytelse i politiske miljøer og innenfor politiet, og da spesielt i Australia. Dette medførte også at de lenge unngikk etterforskning, offentlig kritikk og nærmere undersøkelser fra myndighetene.
  • Økonomiske misligheter har blitt avdekket.
  • Mest unge mennesker ble trukket mot megakirken og ble medlemmer der.
  • I “grøftene” er det mange brente kristne / brente barn etter alle intrigene i Hillsong de senere år. En del av dem har helt mistet troen (frafalne) på det kristne budskapet.
  • Menighetsnettverket har mistet mye av sin oppslutning pga. alle skandalene.
  • Det er en lang vei å gå for at kirka igjen skal få så stor tillit og oppslutning som den tidligere hadde, og dagens ledere er nok ikke karismatiske eller sterke nok til å ta Hillsong tilbake til tidligere tiders høyder.

Enkelte opplever Hillsong som kristendommens svar på McDonald’s, menighetsnettverket har diverse demoner som de må forsone seg med, de har hatt tilfeller av en giftig kultur og de har blitt beskyldt for alvorlig utnyttelse av frivillige og ansatte som mest minner om slavearbeid. De prøver å framstå som hippe og kule med fengende lovsang og livlig forkynnelse, men til syvende og sist er de dønn konservative og gammeldagse i sin tro og teologi. Deres måte å drive på appellerer definitivt ikke til meg!

Internasjonalt skjer det saker og ting mars 2022 innenfor Hillsong. Grunnleggere – Brian Houston – tar sin hatt og går. Upassende adferd, diverse løgner og uetisk / umoralsk oppførsel er en del av forklaringen på dette valget. Det undrer meg ikke akkurat at det kommer en slik sak med den oppbygningen Hillsong har, med en liten og autoritær maktelite på toppen (“innsatt av Gud”).

Det vil ingen ende ta innenfor Hillsong internasjonalt:

Etikk og ansvarlighet er visstnok mangelvare innenfor deler av denne bevegelsen. Manipulasjon, krenkelser, maktmisbruk og seksuelle overtramp har ingenting å gjøre i kristne settinger, og moderne og fengende musikk, oppdaterte / appellerende uttrykksformer og karismatisk tilnærming kan på ingen måte redde situasjonen.

Jeg tar nå en liten stopp i min synsing og henviser til:

Hun har tidligere vært pastor her i Norge for en Hillsong-menighet. Momenter og (mer eller mindre) sitater fra artikkelen / innlegget:

  • Hillsong-lederne er ufeilbarlige og skal ikke røres.
  • Hierarkiet, forskjellsbehandlingen og dyrkingen av Hillsong-lederne må ta slutt.
  • “Vi” skal stole blindt på lederne over oss, uten rom for kritiske spørsmål, undring eller tvil.
  • Å si fra om usunt lederskap har sin pris i Hillsong.
  • Lite selvransakende ledelse.
  • Påstand som framsettes av den internasjonale ledelsen: I sosialdemokratiske Norge er vi dårlige på lederskap.
  • Makt korrumperer.
  • “Vi” dyrket Brian Houston som en gud.
  • Sterk sosial kontroll.

I etterkant har blant annet følgende tåpelige forsvar av Hillsong kommet fra en nåværende norsk pastor i bevegelsen:

Selv reagerer jeg spesielt på formuleringen og beskyldningen: “- Det kan jo være Marie smører på for å få gjennom poenget sitt.”

Endelig, og på høy tid:

For å distansere seg fra alle intriger og negative hendelser i Hillsong-nettverket internasjonalt trekker de seg ut av nettverket og skifter navn:

Etter mitt syn dette at de forlater Hillsong-familien og skifter navn: “Same shit, new wrapping“.

Det er mye å rydde opp i innenfor den norske (tidligere) avgreiningen av Hillsong, hvis det i det hele tatt lar seg fikse. I den norske avdelingen i Norge må det blant annet bli slutt på maktmisbruk, hersing, negativ sosial kontroll og alt for store visjoner. Dominerende og egenrådige ledere (“diktatorer”) som dikterer og detaljstyrer alt må også ta slutt. Om enn ikke-Bibelsk verdi må det bli mer demokrati og likeverd mellom bunn og topp i organisasjonen.

Jeg tror ærlig talt at Hillsong-miljøet i Norge (under nytt navn, og frittstående fra resten av Hillsong Church) vil forbli en sær sekt i overskuelig framtid, om enn en sekt med veldig god oppslutning og mange støttespillere. Det ligger i deres DNA, organisering og historie å være slik de er, med en veldig topptung ledelsesstruktur og hvor de driver med uheldig påvirkning (sosial kontroll) og maktmisbruk overfor sine medlemmer. Usunt lederskap oppsummerer mye. Beklageligvis finnes det mange “dumme mennesker” i denne verdenen som opptrer som uselvstendige sauer i en saueflokk (tenker ikke selv!), og som vil la seg blindt lede av sin “hyrde” uavhengig av kursen. Alt annet enn kristelig kultur og væremåte som utvises hos dem, ja.

Noen (flere) lenker rundt Hillsong Norway (Norge) + internasjonalt:


Tilbake til toppen.

Kristen Koalisjon Norge (KKN)

Noen punkter om “folkebevegelsen” KKN:

  • Kristen Koalisjon Norge kaller seg selv for en verdibasert folkebevegelse. De skal visstnok bygge på judeo-kristne fundamenter/arv (kristendommens jødiske røtter).
  • Koalisjon kalles opplegget for, noe som tyder på at det er snakk om en (større) allianse, sammenslutning og/eller fellesskap. I utgangspunktet – ut fra navnet – høres det for å være noe samlende for kristne, men i realiteten er det snakk om en bevegelse som er snever, polariserende og splittende.
  • De påstår selv at de taler der andre tier.
  • Noen av deres “kampsaker”:
    • Ensidig positivt syn på Israel (dyrking), motstandere mot abort, imot homofile, imot barnevernet og ser ut til å kalle all konstruktiv kritikk for forfølgelse (og nok en gang inntakelse av offerrollen når det stormer litt).
    • De er tilhengere av TV Visjon Norge og Jan Hanvold.
    • De ønsker at kristendommen skal ha sentral plass i Grunnloven, og de jobber for at kristendommen skal få gjennomsyre landet vårt. (Kristendommens utgave av Sharia-lovgivning?)
    • De virker til å være skeptiske til EU og EØS.
  • Når det gjelder kampen mot barnevernet skriver de selv at de ønsker å gjeninnføre det biologiske prinsipp i omsorgen for Norges barn, dvs. noe tilsvarende som MorFarBarn.no kjemper for. Selv synes jeg at barnevernet gjør en FANTASTISK god og viktig jobb, og jeg har i hvert fall ingen tiltro til at KKN presenterer den objektive sannheten i barnevernssaker. Barns beste er slettes ikke alltid å bo hos sine biologiske foreldre.
  • De har Hans Nielsen Hauge som et forbilde og mener vel å representere den moderne tids Hans Nielsen Hauges ånd.
  • Registrerer at KKN prøver å snu det hele til at det er venstresiden og avisen Vårt Land (og avisen Dagen) som driver med konspirasjonsteorier. Det påstås at de fordomsfrie og respektfulle samtaler (de gode samtaler) finner sted via kanaler slik som Norge IDAG og TV Visjon Norge. Trodde først det var ironi eller sarkasme, men må vel innse at de faktisk mener og tror på dette våset (egenkonstruert virkelighet/sannhet).
  • Kristen Koalisjon Norge, og da spesielt lederen (Torp), virker til å ha stor tro på (veien til) seier i Europa og Norge for det bevegelsen står for. Den kristen-konservative bevegelsen snakker om den kristne reformasjonen og vekkelsen som de tror på skal finne sted “snart”.
  • For meg framstår KKN som skikkelig mørkemannskristendom med en svært belærende og dømmende tone. De er dessuten mest opptatt av perifere saker og ikke kjernebudskapet i den kristne troen. De presenterer en kristentro som jeg ikke kjenner igjen eller tror på.
  • Forfølgelseskortet dras! Ordinære diskusjoner og kritikk av kristen virksomhet kalles for “den moderne forfølgelse“. Trosheltene deres kan ikke diskuteres og kritiseres via konstruktiv kritikk, da alt slik kalles for forfølgelse. Patetisk.
  • Blant annet er KKN “blodfans” av TV Visjon Norge. Det påstås at TV Visjon Norge har utviklet seg til å bli den ledende og eneste reelle konkurrenten til de ordinære og etablerte TV-kanalene (NRK, TV 2 osv.). Brennpunkt sine avsløringer rundt Jan Hanvold (“tilrane” seg personlig rikdom via kanalens virksomhet), grunnleggeren av TV Visjon Norge, blir ignorert, avvist og latterliggjort.
  • Bevegelsen kommer med advarsel mot og varsler krig mot kritikere. De truer med å eksponere og straffe “den moderne forfølgelse”, inkludert kamp mot såkalte tyveri av åndsverk og brudd på opphavsrettslig beskyttelse. Det virker som om de rett og slett er motstandere mot reell ytringsfrihet, sitatrett og den frie og konstruktive debatten.

Fortsettelse på den generelle omtalen av KKN:

  • Lite kristelig sinnelag presenteres, hvor Bibelens ord (Matteus 5, 39) om å vende det andre kinnet til åpenbart er glemt eller gjort ugyldig.
  • Selv om jeg anser meg selv som troende ser jeg slettes ikke noe poeng i eller ønske om å støtte det de står for. Man blir ikke “mer kristen” av å støte deres (rare) tankegods, og man forfølger heller ikke Gud eller troen med å ta avstand fra bevegelsen.
  • Etter mitt syn er bevegelser slik som KKN med på å ødelegge den sunne kristentroen med sin uheldige trosutøvelse.
  • Med sin snevre (smale) og fordømmende framtoning, ispedd mørkemannskristendom, moralisme og ekstrem-karismatikk, framstår ikke KKN som en samlende bevegelse for landets kristne. Mange vil med stor selvfølgelighet ta avstand fra det bevegelsen står for.
  • Fra headingen (toppen) eller banneren til KKN sin nettside pr. februar 2019 hang jeg meg opp i følgende argumenter: “Vi står opp for kristenfolket og verdiene.” og “Vi bygger på klassisk kristen tro.“. Denne argumentasjonen er jeg dypt uenig i. KKN representerer bare en snever del av kristen-Norge, og deres sære “kristne” verdier kan de ha for seg selv. Troen de forfekter minner vel heller ikke så særlig mye om klassisk kristen tro.
  • Litt humor fra satirebloggen Smyrna Menighet: “KKN står for Guds ord og vil derfor avskaffe det norske demokratiet.“
  • Kvasi-sammenslutningen KKN kan jeg spare min begeistring for.
  • Sentrale personer i bevegelsen har vært / er Jan-Aage Torp (fortsatt aktiv) og Finn Jarle Sæle (tidligere aktiv).
  • Deres kristne verdier, Bibeltroskap, forsøk på å generalisere kristne/kristentroen, forsøk på å ta monopol på den eneste rette tro, deres snevre kristendomsforståelse og prioriteringer tar jeg sterk avstand fra.
  • KKN har et visst samarbeid med kontakter (og myndigheter / myndighetspersoner) i f. eks. Ungarn og Polen, som er land hvor demokratiet og demokratisk styring er på vikende front. En mer autoritær retning er i ferd med å velges fra politikernes og styresmaktenes side i disse to landene. Kanskje er KKN imot demokratiet vårt og har styresettet fra de nevnte landene som forbilde?
  • Det snakkes om krigen for Norge og Europa, og om den kulturelle og åndelige framtiden. Bevegelsen har et samfunnsreformatorisk sikte, med ønsker om å forvandle Norge og Europa basert på forsvar av og bygging på Europas judeo-kristne arv.
  • Selv ville jeg ikke ha likt å være del av et samfunn der denne “gjengen” med frie tøyler fikk styre og diktere. Deres trange rammer med autoritær “Bibelsk” loviskhet passer ikke for det moderne og selvtenkende mennesket. Da er det faktisk mye bedre med et sekularisert samfunn eller et samfunn der humanistiske verdier er i førersetet.
  • Jeg sier nei takk til å være del av deres trangsynte verden og verdensbilde.
  • KKN og lederen Jan-Aage Torp bidrar ikke akkurat til noe bedre verden med mindre splittelse.
  • Verdt å lese: Verdidebatt.no (Oddbjørn Johannessen): Kristen Koalisjon Norge, Polen og “familielobbyen”.

Jeg har tidligere en gang skrevet følgende om KKN i min artikkel “Ting jeg IKKE tror på”:

Kristen Koalisjon Norge (KKN) har fram til nå (desember 2016) gått under min “radar”. KKN skal visstnok være en verdibasert folkebevegelse ifølge deres nettside: “Vi søker å mobilisere verdibevisste kristne, samt mennesker med lignende verdier, til engasjement for å bygge Norge på kristen tro og etikk.”

Noen sentrale aktører i bevegelsen er Jan-Aage Torp og Finn Jarle Sæle. De er blant annet imot abort og jobber imot barnevernet. De er som forventet opptatt av og uttrykker sin støtte til staten Israel og jødene. De ønsker at kristendommen skal gjennomsyre hele samfunnet, og de kaller mer eller mindre all motstand for forfølgelse. Deres konservative tilnærming får ikke min støtte!

 

De ser på seg selv som en folkebevegelse, og det virker som om de selv tror på at de presenterer verdier og meninger som kristne flest kan enes om. Dette er enkelt og greit vrøvl sett med mine øyne. Med sin smalsporede konservative tilnærming vil neppe bevegelsen få noen stor, bred og unison oppslutning blant landets kristne miljøer og hos troende flest. Forhåpentligvis forblir de en uvesentlig nisjebevegelse for sine likesinnede med liten grad av maktpåvirkning overfor storsamfunnet.

Mer om Jan-Aage Torp

  • Mer informasjon om mannen, som vel er en ganske objektiv gjengivelse: Jan-Aage Torp – Wikipedia.
  • Hva Jan-Aage Torp virkelig står for har vi fått godt innblikk i via hans ordkriger med sin egen sønn og via boken til sønnen – Anders Torp.
  • Man får også et lite innblikk i hans (rare) tankesett og virkelighetsfortolkning gjennom hans blogg, hans offentlig person Facebook-side, hans private Facebook-profil samt hans skriverier via Kristen Koalisjon Norge (KKN).
  • Han har i hvert fall tidligere forfektet en ekstrem-karismatisk tro og forkynnelse. Koblinger mot NAR (New Apostolic Reformation).
  • Mannen har ikke vist noen villighet til å ta et oppgjør med usunne (historiske) ting innenfor den ekstrem-karismatiske leiren.
  • Lånt fra Facebook: PJAT (“Pastor” Jan-Aage Torp).
  • Det blir neppe korrekt å kalle ham en pengepredikant. Tittelen ekstrempredikant (“pastor”) passer bedre.
  • Han framstår for meg som en selvutnevnt apostel, som mer eller mindre hevder å ha enerett på den evige og eneste sannhet.
  • Forutsatt at opplysningene på Wikipedia om Jan-Aage Torp stemmer: Det må nesten være lov til å kalle mannen for en “halvstudert røver” (halvlært røver) når det gjelder utdannelse. Han har visstnok et mellomfag i nordisk språk og litteratur, og en ikke-fullført mastergrad i misjonsvitenskap. Han framstår slettes ikke som noen fagperson, ekspert eller noen stor teolog på områdene han utviser interesse for.
  • Han vet å smykke seg med pastor-tittelen og med diverse leder-verv. “Prestesnippen” (+ “presteskjorten”) er ofte framme, og “pastor-tittelen” framheves / benyttes.
  • Sukk! Pastoren og apostelen har visstnok nå også blitt utnevnt til å være ambassadør (diplomat) for fred via GSFEN (Global Socio-Economic and Financial Evolution Network).
  • Muligens kan han beskrives som en (potensielle) barnemishandler (jf. beskrivelsene i den nevnte boka til hans sønn)?
  • Det er selvsagt helt greit at Torp og hans disipler har sin tro og religion, men det blir noe feil når det prøves på generalisering og belæring av andre.
  • Han har ingen autoritet eller troverdighet for det enkelte menneskes tro eller ikke-tro – jeg anser ikke ham som en troverdig kristenleder eller hyrde.
  • Budskapet som forkynnes ser ut til i hovedsak å være hans egen personlige agenda, og ikke så veldig mye Guds agenda og planer.
  • Jan-Aage Torp har kommet med noen generaliserende uttalelser der han blant annet har hevdet at kristenfolket har mistet troen på noen av de kristne dagsavisene/mediene – Dagen og Vårt Land. Redningen er visstnok markedsmakta til TV Visjon Norge, Norge I DAG og andre nye aktører (alternative medier). Muligens stemmer dette for ham og hans venner, men det er ikke akkurat hele kristenfolket han har i ryggen og som støtter slike uttalelser for å si det slik.
  • Han viser også liten tiltro og tillit til etablerte medier (MainStream Media, MSM).
  • Hans støtte av og samarbeid med TV Visjon Norge og Jan Hanvold er økende. De ekstreme finner sammen og forsvarer hverandre.
  • Han er imot barnevernet og har diverse konspirasjonsteorier mot denne etaten.
  • Bibelen er en “farlig” bok som kan misbrukes i hånden på slike personer som den omtalte, hvor tekster og enkelt-vers tas ut av sin sammenheng og kontekst. Versene og Bibel-tolkningene benyttes som argumentasjon og begrunnelse for “forvridde” tanker og ideer.
  • Bruker Bibelen på en ufin måte som et skarpt våpen mot sine “fiender”.
  • Det kan virke som om han til tider lever i sin egen alternative virkelighet eller ekkokammer, hvor han og hans disipler har sine særegne forklaringsmodeller og syn på det som skjer i samfunnet og innenfor de kristnes rekker.
  • Å gå i debatt med mannen anbefales ikke da dette fort kan gi en legitimeringseffekt av hans religiøse ekstremisme.
  • Han utviser en svært umoden, bøllete, desperat og furtende oppførsel mot kritikere. Ufine midler og metoder tas ofte i bruk, f. eks. kritikere, meningsmotstandere og spørsmålsstillere blir blokkert, han driver med sensur hvor kritikk og kritikere blir fjernet, enkelte blir totalt ignorert eller kollektivt stemplet, noen blir uthengt og enkelte blir latterliggjort fra hans offentlige og/eller private Facebook-profil.
  • En del klanderverdig oppførsel fra hans side.
  • Selv blir han lett krenket! Den minste bagatell rettet mot ham selv blir oppfattet som krenkelser.
  • Til tider stygg retorikk.
  • Berettiget kritikk mot ham selv eller hans profetvenner er ikke lov. Han tolererer rett og slett ikke berettiget og konstruktiv kritikk og kritiske spørsmål.
  • Stygg oppførsel mot sine “motstandere”, hvor de blir dømt og kallet både det ene og det andre.
  • Flis og bjelke-tenkningen og forståelsen er nok ganske så fraværende hos ham (jf. Bibelen om å fjerne bjelken i eget øye før man påpeker andres flis, Matt. 7, 3-5).
  • Bibelens oppfordring om å være god mot alle mennesker (Gal. 6, 10) og å vende det andre kinnet til (Matt. 5, 39) blir vel heller ikke etterlevd.
  • Nestekjærlighet, respekt, omsorg og medfølelse noe fraværende til tider. Å elske sin neste som seg selv burde også ha vært mer vektlagt.
  • Han beskylder andre for å bedrive hets og mobbing, men gjør i høyeste grad akkurat det samme selv mot sine “kritikere”.
  • Torp senior er kjapt ute med å anklage dem som kommer med kritikk for å drive med forfølgelse, mobbing, trakassering, hets og sjikane.
  • Blant støttespillerne blir nok det han formidler i hovedsak stående uimotsagt.
  • Forakt for antikarismatikken (oss troende som ikke støtter ekstrem-karismatisk forkynnelse), og hevder at denne er i ferd med å spille fallitt.
  • En “sekterisk“ og delvis “lukket” kristendom presenteres, og troen er langt fra “mainstream”. Mange uvesentligheter og avsporinger er i fokus, ispedd ekstrem-karismatikk.
  • Selv anser jeg hans skriverier på nettet for HUMOR. Han lever i sin egen snodige fantasiboble og fantasiverden. Til tider er det nesten underholdende – ufrivillig komisk – å lese om hans forvridde virkelighetsbilde og virkelighetsoppfatning.
  • Har muligens manglende evne til å se noe særlig lengre enn sin egen nesetipp (og lommebok).
  • Selvgodhet og selvdyrkelse er sannsynligvis noen av hans (“beste”) egenskaper. Broiler-aktige oppførsel til tider.
  • Muligens driver han med det som i psykologien kalles for projisering?
  • Opptrer med en viss grad feighet, da han ofte sletter eller “gjemmer” (tilgangsstyring) sine tidligere skriverier – spesielt når det begynner å storme litt.
  • Den engelskspråklige nettsiden Church Watch Central hevder i sin artikkel “Who is Jan-Aage Torp?” følgende: “Jan-Aage Torp is a fraud” (svindler / bedrager).
  • Enkelte (ikke jeg!) har kalt mannen for “horkarl” og en narreapostel eller falsk lærer som farer med falsk lære / vranglære.
  • Noen har også hengt seg opp i at han er gjengiftet.
  • Viktig poengtering: Det er ikke personen Torp senior jeg kritiserer. Det er hans mange utspill (meninger og holdninger) i det offentlige rom som er på agendaen for kritikken. Det er ikke netthets eller injurierende / ærekrenkende personangrep jeg driver med, eller det er i hvert fall ikke ment som dette.
  • Hets, hat og stygge personangrep er selvsagt ikke greit mot senior Torp eller andre. Imidlertid når ordet og forkynnelsen som går ut er tvilsomme eller “helt på jordet” må konstruktiv og begrunnet kritikk være på sin plass.
  • Det er ikke selve religionen eller troen hans som angripes. Det er “klovneriet” til en mann i offentligheten som er i fokus for berettiget kritikk.
  • Kritikken min er ikke ment som surmaget kritikk, eller som ubegrunnet kritikk bare for å være stygg.
  • Selvsagt skal jeg heller ikke utdele forslag eller hentydninger til (psykiske) diagnoser (narsissisme m. m.), selv om det kunne ha vært fristende.
  • Han har også indirekte “engasjert” seg i Moon-bevegelsen/sekten – “Den forente familie” – i og med hans deltakelse på “deres” konferanse (Seoul, Sør-Korea) høsten 2018. Arrangøren – Universal Peace Federation International – finansierer turen og deltakelsen. Nok en gang er det hans sykelige (?) vendetta mot barnevernet som “trigger” ham.
  • Det har blitt nevnt noen ganger av ham selv at offentlig person-siden til Jan-Aage Torp har flere likere enn statsministeren. Pr. april 2020 har han nærmere 500.000 personer som liker hans side. Dette tallet er veldig høyt, men engasjementet på hans side fra de besøkende er ikke akkurat kjempestort. Få likes på de enkelte innlegg, og egentlig få kommentarer sett opp mot medlemstallet. Stort sett bare monolog som ikke gir mye engasjement eller dialog. Muligens er liker-databasen kjøpt og betalt av mannen?
  • Ellers skryter han innimellom fælt av European Apostolic Leaders (EAL), hvor han visstnok er president.
  • Han er ganske “flink” med å nyttiggjøre seg av diverse hersketeknikker. Bibeltroskap-kortet “dras” innimellom, og noe av det ha foretar seg kan minne om maktmisbruk.
  • Han presenterer og representerer et verdisett og en kristendomsforståelse (tro) som jeg ikke vil han noen befatning med. Han representerer IKKE kristne flest med sine mange sære utspill.
  • KKN m/Torp i spissen hevder at de over tid har bygget opp sitt juridiske kontaktnett, og at de er villige å kjempe for kristnes rettigheter, mot anklager etc. via rettsvesenet med juridisk bistand fra tilknyttede jurister / advokater. De truer kritikere til taushet gjennom sine skremsler og nesten-trusler om rettslig forfølgelse og saksøking.
  • Sannhet og redelighet, fremmedord for hovedpersonen nevnt her?
  • Det virker i helhet som om han er lite opptatt av Jesus, nåden og kjærligheten. Det er mer perifere og uvesentlige saker som virker til å være i hovedfokus.
  • Selvoppnevnt / selvutnevnt pastor Jan-Aage Torp framstår til tider som noe ekstrem og med et oppblåst selvbilde. Hvem som helst kan vel (nesten) kalle seg for pastor (ikke-beskyttet tittel uten spesifikke krav knyttet opp mot seg).
  • Disponert for å overvurdere seg selv og sine venners / kontaktpersoners betydning innenfor kristenlivet?
  • Er veldig selvhøytidelig og overvurderer sterkt betydningen av egen person. Hva med litt mer selvinnsikt og selvkritikk?
  • Litt av en humorist! Selv har han påstått at han er en relasjonsbygger.
  • Han er opptatt av å vise igjen og få oppmerksomhet, være i rampelyset (egoistiske tendenser, ønsker om makt).
  • “Folkebevegelsen” KKN er vel i hovedsak et enmannsforetak og enmannsshow for pastoren.
  • Anders Torp gikk til relativt harde angrep mot sin egen far under takketalen i forbindelse med at han ble kåret til “Årets ateist 2020” (av Ateistene). Et sitat fra det han der sa: “Personer som har begått handlinger som min far, Jan-Aage Torp, hører hjemme i fengsel.” Dette begrunner han med den psykiske volden og destruktive kristendommen som han ble utsatt for som barn.
  • Anders Torp har fortalt en god del om en problematisk oppvekst sammen med sin far Jan-Aage Torp. Nå har lillesøsteren til Anders, Christine Josephine Andreassen, også tatt bladet fra sin munn. Hun kan fortelle om skremmende demonutdrivelser og frykt i sin oppvekst, men likevel har hun ikke sviktet troen og er i ferd med å bli utdannet prest.
  • Torp senior kjører som forventet på med sine små-skitne motangrep mot sine egne barn. Ifølge Anders Torp har både han og hans lillesøster blitt utsatt for slibrige angrep fra sin egen far gjentatte ganger – dette pga. de har ytret seg.
  • Relativt titt og ofte proklamerer og påstår han at veien til seier er nær i Oslo, Norge og Europa.
  • Litt vel overfokusert på demoner, demonutdrivelse, eksorsisme, åndskrefter og åndsgaver.
  • Det er slettes ikke uvanlig at han dømmer andre kristne gjennom å kalle dem antikristelige og komplett totalt useriøse.
  • Torp senior opptrer svært dømmende overfor andre kristne som tenker annerledes enn ham selv. Hans stygge behandling av kritikere er ikke en kristenleder verdig.
  • Hva med å vise litt mer nåde og overbærenhet + tilgivelse overfor andre?
  • Hva med å stille litt større krav til seg selv (kvalitetskrav) og det man driver med?
  • Han oppfører seg innimellom som en påfugl som bruser med fjærene sine. Høy på seg selv.
  • Flere ganger murret over og gått til kamp / krig mot Facebook-gruppa “Stans pengepredikantene!”, som han beskylder for å blant annet drive med “lovbrudd” og “hets mot pinsekarismatikere som folkegruppe”. Ifølge hansReinspikka hatprat-, hets- og mobbegruppe – per definisjon.
  • April 2020 annonserer han at han visstnok vil gå til anmeldelse av hedersmannen Levi Fragell med venner. Det hevdes at politianmeldelse er veien å gå for å få stoppet hets, hatprat og personforfølgelse. (En og annen kommentar kan ha vært over streken, men Levi er etter min mening kjapp med å rydde opp i slikt med sletting eller redigering.) Grei nok gjengivelse av “saken”: Søkelys: Jan-Aage Torp vurderer sterkt en politianmeldelse av Levi Fragell for hatefulle ytringer på Facebook. Senere har han visstnok gått tilbake på dette, pga. Levi sin høye alder.
  • Flaut og pinlig den kampen han nå har startet. Også “interessant” tolkning han har av hets, hatprat og personforfølgelse.
  • Hatefulle ytringer bør selvsagt unngås. Imidlertid har jo pastor Torp selv vært ganske så krenkende mot Levi Fragell med venner med karakteristikker av Levi som “kristendomshater” og “gammelkommunist”. Vennekretsen har blitt stempler som kyniske, uærlige og uredelige “fragellister”.
  • Den mannen er ikke sann. Påberoper seg selv beskyttelse i form av tros- og religionsfrihet samt ytringsfriheten. Når andre benytter seg av de samme rettighetene trues det med politianmeldelse. Han kan ikke diktere og bestemme hva andre skal skrive og mene, så lenge ting skjer innenfor lovlighetens rammer. Reglene gjelder begge veier, og ikke kun når det gagner ham.
  • Han – Mr. T – prøver å gi inntrykk av å være et åpent og tolerant menneske, noe som ikke alltid stemmer særlig bra med virkeligheten.
  • Kritikere beskyldes gjerne for å ville kneble det frie ord, men med en gang han får noe kritikk han ikke liker er han kjapt ute med å blokkere folk fra ordskiftet via sosiale medier og det blir innimellom truet med både politi og PFU. Det frie ord, liksom.
  • Det har altså ofte blitt truet med politianmeldelser eller innrapportering til Pressens Faglige Utvalg (PFU) – for brudd på god presseskikk – av høyst berettiget og konstruktiv kritikk. Andres ytringsfrihet står lavt i kurs hos ham.
  • Igjen, nesten til det kjedsommelige (skrevet mange ganger før her i bloggen): Det er ikke Bibelens Gud eller den kristne troen i seg selv jeg går til “angrep” mot. Det er gjerningene, praktisk teologi og valgene til en konkret “oppblåst fotsoldat” – som tror at han er en general, hovedhyrde, konge eller guds stedfortreder med ubegrensede fullmakter til å kommandere alle andre rundt seg – som kritiseres og drøftes. Selv har jeg en tro, men jeg tror ikke på det gudsbildet / troen som skapes av personen som her debateres.
  • Aktuell sannhet her: “Kristenhatet – hatet blant kristne“.
  • Han mener at andre bør lære seg medieetikk og personvernregler. Tviler på at han er helt stødig selv her.
  • Det tales til dels med to tunger (doble standarder, dobbeltmoral?): Mannen selv påstår i forbindelse med TV-programmet “Hovedstaden med pastor Torp” (TV Visjon Norge) at programmet setter standarden for hvordan meningsfeller og meningsmotstandere kan møtes til respektfull samtale.
  • Han påstår selv at han holder en høy standard i livet. For en humorist!
  • Han forsøker å framstå som “stueren” og brobyggende via sin programserie “Hovedstaden” på TV Visjon Norge. Mange ulike personligheter med ulikt teologisk ståsted stiller opp til intervju, og de blir alle som en utsatt for pastorens ledende / styrende spørsmål og til å legitimere pastoren selv.
  • En plass blir TV-programmet “Hovedstaden” presentert som: “Pastor Jan-Aage Torp inviterer til den gode samtalen, men han stiller også de krevende spørsmålene. Skinndialog kan vel slikt kalles.
  • Han får med seg på “galeien” en del maktpersoner, samfunnstopper og framtredende personligheter, spesielt via sine TV-programmer (engangsopptredener riktignok).
  • Han er ikke noen god og representativ representant for kristen-Norge. Han bidrar mer til å bygge vegger og ikke broer mellom kristne.
  • Masse møkk og mørke spres fra den kanten, og ikke minst gjøres stygge forsøk på å stoppe kritikeres munn. Meningsmotstandere blir mer eller mindre “truet” eller i hvert fall skremt til taushet. Lavmål bruk av hersketeknikker!
  • En del kristenhat, dømming, forsøk på å svekke andres troverdighet og latterliggjøring av meningsmotstandere derifra, ja.
  • Mannen støtter visstnok løgnhalsen Donald Trump til “the bitter end”.
  • På KKN sin engelskspråklige nettside presenterer han seg selv som: “Jan-Aage Torp er i brede kretser ansett som en ledende talsperson for karismatisk kristendom i Europa.” Snakk om å overdrive sin rolle og betydning! I hvert fall i Norge er det mange kristenledere som ikke vil ta i ham med ildtang en gang.
  • Den uvesentlig “nobody”-personen Jan-Aage Torp får “passet påskrevet” via en Twitter-tråd i regi av Erlend Friestad (lenke).

Wikipedia: Jan-Aage Torp (pr. 11.04.2020).

 

Torp skryter fælt av sitt samarbeid med TV Visjon Norge og Jan Hanvold mai 2020:

Skryt: Jan-Aage Torp, TV Visjon Norge og “Hovedstaden med Pastor Torp”.

 

Angående trusler om politianmeldelse (og rettssak) mot kritikere

Noen av kritikerne eller “motstanderne” er FAKTISK kristne. I den forbindelse kan det være på sin plass å gjengi følgende vers fra Bibelen:

  • “At dere har rettssaker mot hverandre, er i seg selv et nederlag for dere. Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor ikke heller lide tap?” (1. Kor. 6, 7.)

Det kan vel nesten hevdes å være ubibelsk å gå til anmeldelse og rettssak, slik som vedkommende truer med.

 

Facebook:

Min kommentar på Facebook sommeren 2019 til at Jan-Aage Torp har så mange likere og følgere: “Mange likere, men et svært beskjedent engasjement fra dem. Få kommentarer og få liker-klikk på enkeltinnlegg. Virkelig en død og passiv “beundrerskare” han har. Engasjementet og gnisten imponerer ikke. Hele greia blir i hovedsak et enmannsshow.”

 

Avisen Vårt Land har ENDELIG i juni 2021 skrevet litt små-kritisk om deler av virksomheten til Jan-Aage Torp:

Den polske organisasjonen Ordo Iuris står for ekstremt konservative eller ultrakonservative familieverdier. De er totalt imot abort, og de motarbeider barnevernet. Den biologiske familiens egenverdi er høyt vektlagt (“hellig”) av “banden”. Organisasjonen har utspring fra konservative katolske kristenmiljøer.

Enkelt og greit skremmende holdninger og meninger det den polske organisasjonen står for, og – slik jeg ser det – det er høyst uønsket at slikt tankegods får innpass i Norge.

Også en grei oppfølging eller videreføring i august og september 2021 fra avisen Vårt Land:

Her rettes det fokus mot “European Apostolic Leaders (EAL)” hvor Torp er president, og hans nettverksbygging overfor utenlandske ambassadører i Norge.

Bør også leses, da det “pirkes” borti noe vesentlig:

Og neste person er:

Mer om Finn Jarle Sæle

  • Sæle vil vel enkelte kalle for en kristen-konservativ “mørkemann”, og han er avisredaktør for ukeavisen Norge I DAG.
  • En urokråke i kristen-Norge? Han har i hvert fall gått “til krig” mot mangt og mange.
  • Finn Jarle Sæle var sjefredaktør i den kristne dagsavisen Dagen, men ble sparket fra denne stillingen tilbake i 1999.
  • Gift med Anita Apelthun Sæle, også en kjent og noe omstridt skikkelse innenfor kristen-Norge.
  • Ukeavisen Norge IDAG framstår for meg som tilnærmet et makkverk av en avis. Etter mitt syn er avisen preget av ubalansert og dårlig/amatørmessig journalistikk og radikalisert teologi.
  • Mer informasjon: Finn Jarle Sæle – Wikipedia.
  • Usikker på hvor engasjert han for tiden er i KKN. Det har vært få innspill fra hans side.


Tilbake til toppen.

Den katolske kirke

Min kjennskap til Den romersk-katolske kirken (DKK) er heller begrenset. Likevel har jeg tenkt å sette opp noen kritiske punkter rundt dette kirkesamfunnet nedenfor:

  • “Avgudsdyrkingen” av paven forstår jeg meg ikke på.
  • Dyrking av helgener er også fjernt for slike som meg, inkludert dyrkingen av Jomfru Maria. Avgudsdyrking er vel et vel så passende begrep, da Maria i den katolske troen gis tilnærmet gudestatus og fritak fra arvesynden.
  • Tilsynelatende er kirka stor motstander mot modernisering og andre større endringer. Muligens angst mot endringer?
  • Tradisjoner og pavemakten er viktigere enn hva Bibelen sier.
  • Ritualer, liturgi og makt viktigere enn levende tro.
  • Det er ikke rom for likestilling. Damer kan f. eks. ikke bli prester.
  • Et veldig hierarkisk system/strukturer med masse ledd hvor paven er på toppen. Under paven er det både patriarker, kardinaler, ulike biskoper, ordener osv. Demokrati er det lite av.
  • For stor makt til de geistlige, inkludert prestene.
  • De anerkjenner ikke fullt ut oss andre kristne. Det er f. eks. ikke greit at en ikke-katolikk deltar i deres nattverd.
  • Pr. dags dato ønsker ikke den katolske kirke å ha felles nattverdsfeiring med protestantiske kirkesamfunn pga. ulike syn på hva nattverden innebærer. Hva som legges i nattverden er noe annerledes enn hos oss protestantisk kristne.
  • Visstnok ikke lov til å bruke oblater under nattverd som er glutenfrie. (Hvis så skjer er ikke nattverden “gyldige”!)
  • Skriftemål-praksisen virker rar.
  • Gammeldags etikk, moral og leveregler. På kollisjonskurs med hvordan folk flest lever sine liv i dag.
  • Forkynnelsen rundt skjærsilden anser jeg som “rar”.
  • Enkelte kaller enkelt og greit katolikkene for medlemmer i “Skjøgekirken” (den frafalne kristne kirken).
  • Prester og ordensfolk (munker, nonner osv.) må leve i sølibat (ugifte og i seksuell avholdenhet).
  • Den katolske kirken kan til tider virke som å være den reneste overgriperkirken. Den ene rystende historien etter den andre har blitt framsatt. Overgrep har blitt begått av mange prester (geistlige) mot en lang rekke barn, inkludert mot altergutter m. m. Det selvpålagte sølibatet der i gården er tydeligvis lite verdt i praksis. Sakene har i flere tilfeller blitt forsøkt dysset ned.
  • Generelt virker det som om kirka fortsatt tar litt for lett på overgrep (seksuelle overgrep m. m.), uten vilje til en god og grundig nok opprydning.
  • Å beholde kirkens “gode” rykte har tradisjonelt blitt satt foran overgrepsofrenes sak.
  • Kategorisk nei til bruk av prevensjon og konsekvent imot abort.
  • Klosterlivet, munker og nonner forstår jeg meg i liten grad på.
  • Kirka har hatt en del uheldige saker rundt overgrep, korrupsjon og andre økonomiske og ledelsesmessige skandaler.
  • Vatikanet (Vatikanstaten) – katolikkenes “høyborg” – er visstnok ifølge enkelte informanter fullt av rykter, dobbeltmoral, hykleri, løgn, overgrep (sex) og maktkamper.
  • Den katolske kirke (DKK) i Norge – spesielt Oslo katolske bispedømme – har drevet med pengerot, medlemsjuks og bedrageri. Kirka har – basert på telefonkatalogen – “tvangsinnmeldt” personer med “katolske” navn og opprinnelse (personer med utenlandsk opprinnelse, fra katolske land).
  • Pga. kunstig høye medlemstall har de fått alt for mye i støtte fra staten, og staten har krevd og vunnet fram via rettssak (2017) om at kirkesamfunnet (Oslo katolske bispedømme) må tilbakebetale ca. 40 millioner kroner + dekke statens saksomkostninger + foretaksbot på ca. 2 millioner kroner for grovt bedrageri.
  • Januar 2019 pågikk det visstnok ankesak i lagmannsretten, da katolikkene nektet å betale tilbake pengene. Oslo katolske bispedømme tapte ankesaken mot staten mars 2019, men DKK gav seg ikke da de anket dommen til høyesterett.
  • Anken til høyesterett ble avvist, og endelig punktum ble satt for medlemsrotsaken. Oslo katolske bispedømme må totalt tilbakebetale ca. 100 millioner kroner fått som statlig og kommunal støtte. Telefonkatalog-metoden til katolikkene (medlemsjuks!) var ikke lønnsomme framgangsmåte i lengden.
  • Ifølge dem er katolske døpte personer reelle medlemmer av kirka okkesom, selv uten aktiv innmeldelse i DKK i Norge.
  • Teoretisk sett godtar de ikke gjengifting, men i stedet har de en latterlig intern domstol som etter gransking kan annullere og ugyldiggjøre (overfor “Gud”) et tidligere ekteskap. En skikkelig inngripende virksomhet de bedriver, og en svært lettsindig og ukritisk (ulovlig?) bruk av personopplysninger.

 

Tilbake til toppen.

Hellige bygninger, rom og altere

  • Det kan hevdes med rette at dette med hellige rom, vigslede bygg (kirker, katedraler osv.) og egne gudshus er en avsporing. I utgangspunktet er det ikke noe spesielt hellig med et kirkerom, det er ikke mer hellig enn et hvilket som helst bygg eller rom.

– Kirken/kirkerommet er ikke mer hellig enn et do (utedo).

  • Et vers fra Bibelen: “Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?” (1. Kor. 3,16). Har du Guds Ånd, er du Guds hus/tempel. Vi skal i hovedsak bygge mennesker, ikke bygninger.
  • Å vigsle bygninger kan hevdes å være ukristelig. Gud bor ikke mer i slike bygninger enn andre plasser hvor kristne samles.
  • Blant de første kristne og i urmenighetene var menigheten/kirken menneskene som var tilstede, ikke bygningene.
  • Vi lever ikke etter den gamle pakt. Vi lever etter den nye pakt, hvor forhenget i tempelet for lengst er revnet og er borte. Det finnes ikke noen hellighet som er forbeholdt bare spesielt utvalgte hus eller mennesker.
  • Ærefrykt og følelsen av hellighet i mektige/storslagne rom har ingenting med Gud å gjøre. Det er menneskelige følelser som også kan oppnås i andre typer bygninger.
  • Guds nærvær er tilgjengelig for hvem som helst, når som helst og hvor som helst. Gud bor ikke og er ikke avgrenset av hus bygget av menneskehender.
  • Bygninger, utsmykking, altere, uttrykksformer osv. har i en del tilfeller nesten blitt som avguder og avgudsdyrking for oss. Virkemidlene har blitt selve målet eller budskapet vårt. Bygninger og andre ytre faktorer har blitt viktigere enn selve menneskene og troen.
  • Enkelte behandler alteret og alterringen som noe spesielt hellig, gjerne forbeholdt presten som “tumlingsrom”. Hvor kommer den Bibelske dekningen for dette med å gi presten slike særrettigheter/enerettigheter samt at man i det hele tatt behandler alterringen som noe spesielt hellig?
  • Bygging, utsmykking og vedlikehold av kirkebygg og andre gudshus koster astronomiske pengesummer. Disse pengene kunne ha vært anvendt på mye bedre formål.
  • Noe dobbeltmoralsk er jeg. En del kirkekonserter kunne med fordel ha funnet sted andre steder enn i kirka.
  • I et kaldt land som Norge med varierende vær trenger vi selvsagt et rom/bygg å møtes i for å feire Gudstjeneste og for å avholde møter. Imidlertid kunne byggene ha vært mye mindre prangende, og med fordel kunne gjerne andre eksisterende bygg (skoler, samfunnshus, kulturhus, idrettshaller, grendehus osv.) ha blitt benyttet i stedet for egne kirkebygg.
  • Sakrale bygninger med overdådig utsmykking samt mektige rom og bygg fungerer ikke på meg. Jeg blir ikke mer troende eller mer kristen av slikt.


Tilbake til toppen.

Jesus i fokus i stedet for å holde liv i “kristne” tradisjoner

Av og til blir de “kristne” tradisjonene viktigere enn selve Jesus og troen. Fra Davids liv (David Åleskjær sin blogg) har jeg hentet inspirasjon til lista nedenfor over ting som kan VURDERES barbert bort fra vår kristne tradisjon. David kaller det selv et tankeeksperiment (kjettersk sådan). Muligens litt vel drastisk og overdrevet riktignok.

Følgende punkter inngår i bort med-lista:

  • Pave og andre tilsvarende maktpersoner, f. eks. de maktutøvende gallionsfigurene av noen biskoper. Bort med all kjendisstatus og idoldyrkelse i menigheten! Hva med en flatere organisasjonsstruktur med mer makt til vanlige medlemmer?
  • Åndelige “show” og overdådige sceneshow.
  • Behovet for (egne) prester.
  • Liturgiske plagg.
  • Kirkebygg og bedehus (fokus på mennesker, ikke bygg).
  • Dagens tåpelige nattverd. Bør være et reelt måltid med noe annet enn en tørr oblat og et medisinglass med vin.
  • “One-man-show” (enveiskommunikasjon) fra presten eller forstander. Flere (alle) bør få delta i Gudstjenesten.
  • Søndag som spesielt hellig dag.
  • Gjentakende ritualer og fast liturgi.
  • Prestens ene-rettigheter til å utføre ting (sakramenter m. m.), f. eks. dåp. Hvem som helst kan foreta dåp eller forrette nattverd.
  • Alle menneskebud og enhver form for loviskhet.
  • Dømming av de andre på utsiden.
  • Arrangement av bryllup og begravelser i kirkelig/kristen regi. Dette er statlige oppgaver og ikke en kirkelig oppgave. Det samme kan sies om begravelser og kirkegårdsadministrasjon.

Jeg støtter mye av det han uttaler. På det kirkelige og kristelige området er jeg muligens en aldri så liten anarkist?

En del oppleste og vedtatte kristne verdier og sannheter (Bibeltro, bokstavtro) kan med fordel kastes over bord i samme slengen.

Tradisjoner og kultur dyrkes av og til som selvstendige verdier og mål. Det blir viktigere å opprettholde det tradisjonelle enn å nå ut med evangeliet. Historien og tradisjonene får sin egenverdi som er høyere og viktigere enn misjon og det kristne budskapet. Mer av det tradisjonelle vil neppe trekke mer folk til kirkene og forsamlingslokalene. Endringer må til!

Hva om vi rett og slett blåste en lang marsj i alt som het tradisjon, nullstilte oss fullstendig, og utelukkende fokuserte på å nå ut med budskapet til den kulturen vi befinner oss i?

Sitat fra innlegg på Davids liv – David Åleskjærs blogg.


Tilbake til toppen.

Kristne skoler

Det virker nesten som om kristne grunnskoler dukker opp som paddehatter rundt forbi her i vårt land. Selv er jeg dypt skeptisk til slike egne kristne skoler. Også kristne bør være til stede i det offentlige rom og på de vanlige grunnskolene, slik at man kan nå nye mennesker med evangeliet. Å samle seg i egne bobler etter gettoer bidrar ikke akkurat til utbredelsen av kristendommen.

Å være lærer eller elev i vanlig (offentlig) grunnskole bør være malen for kristne. Dette å møte ikke-kristne i hverdagen og “infiltrere” samfunnet rundt oss gir muligheter for både forkynning og trosforsvar (opplæring og praksis), og ikke minst får man innsikt i hvordan verdenen utenfor bedehuset er og tenker. Å tilbringe sitt liv kun i kristne sammenhenger vil ikke bidra til at den enkelte blir særlig rustet til å kunne få spredt det kristne budskapet til samfunnet og medmenneskene rundt oss.

Også barna av “super-kristne” trenger å bli integrert i det normale storsamfunnet, noe som blir vanskelig når de hoper seg sammen på egne ghetto-skoler for likesinnede.

Kristne grunnskoler, nei fri og bevare meg for dem! Slike ghettoer trenges ikke i det norske samfunn!


Tilbake til toppen.

Sex

Kristne forsamlinger har ofte vært svært sexfikserte, på en negativ måte. Det blir mye snakk om hvor galt det er og framstilles gjerne som den største synd man kan gjøre. Sex har blitt gjort til noe skittent, tabubelagt, syndig og kun en nødvendighet for forplantningens skyld innenfor ekteskapets rammer. Ve den som faller i synd og hopper til sengs uten å være gift. Mennesker framstilles som tikkende ikke-styrbare bomber som hopper til sengs med hvem som helst etter å ha kommet i snakk med en av det motsatte kjønn (eller eget kjønn for den saks skyld hvis man er lesbisk/homofil).

Det er heller ikke maken til hva slags straffedom onani, masturbasjon og selvtilfredsstillelse på det seksuelle området kan medføre. Våre iboende drifter gis ingen plass i enkelte kristne miljøer. Troen skal visstnok være i stand til å oppheve naturlovene.

Det er etter mitt syn ok at kristne forsamlinger blir en aldri så liten motpol til storsamfunnets sexifisering. Imidlertid må det da være måte på dømming og nedsnakking av en fin gudeskapt ting som sex og seksualitet. Greit nok at det kan være gunstig at sex finner sted innenfor trygge rammer og ikke som one-night stands (engangsligg), men det må da være mulig å få et litt mer nyansert og balansert syn på tingene enn kun å gjøre det til noe som er helt fy-fy.

Av og til lurer jeg på om pornoindustrien eller kristen virksomhet er verst? Kristen virksomhet har bidratt til å gjøre sex til noe skittent og til dels ekkelt, noe som kun er nødvendig for å lage barn. Kvinner ses på som individer som leder og frister menn inn i synd og fristelse. En god del kristne påstår med Bibelen i hånda at boka forbyr eller umuliggjør likestilling, noe som virkelig er kreativ og fantasifull fortolkning av boka.

Et eksempel på kristnes rare syn på sex henter jeg fra boka til Stephan Christiansen (1996) “Ny standard for en ny generasjon”:

“Alt du trenger å vite om sex er dette: Sky det som pesten til den dagen du er gift […] Det er like greit å innse det med en gang. Så lenge du ikke er gift, så er ikke sex noe for deg! […] Som gutt skal du se for deg at det står skrevet det samme på jenta som på høyspentledningen: Berøring livsfarlig. Med andre ord: Hold fingrene av fatet.”

(Sitat hentet fra Internett. Jeg har ikke lest boka, men jeg forutsetter at sitatet er korrekt gjengitt fra boka.)

Boka er riktignok 20 år gammel nå, men mye tyder på at noe av den samme grunnholdningen lever den dag i dag i mange kristne miljøer.

For ca. 20 år siden (slutten av 1990-tallet) var det en del fokus på den kristne avholdenhetskampanjen “Verd å vente på”. Nå etterpåklokskapens navn kan denne kampanjen på mange måter oppsummeres som mislykket. Enkelte “falt i synd” og slet med dårlig samvittighet og andre problemer i etterkant, og enkelte har også fått et litt vridd syn på hele sexen og fått et noe problematisk forhold til romantikk, sex og kjærlighet.

Den moderne nettsiden «GuttogJente.no» formidler også et tvilsomt syn på sex, der en del tips og råd er “politisk korrekte” innenfor en kristen setting, men hvor rådene neppe er i samsvar med medisinvitenskapen og/eller psykologien.


Tilbake til toppen.

Humanisme og Human-Etisk Forbund (HEF)

  • Human-Etisk Forbund (HEF) er en “liten” og “marginal” gruppe som innimellom lager masse støy i forhold til sin “lave” oppslutning. Ifølge Regjeringens nettside hadde de 93.276 medlemmer i 2020. De er (og blir?) en miniputt i forhold til kirka, som i år 2021 hadde rett over 3,5 millioner medlemmer (ca. 65 % av alle nordmenn).
  • . (Til sammenlikning hadde Den norske kirke 3 724 857 medlemmer eller tilhørige ved utgangen av år 2018, hvor kun bosatte i Norge har blitt regnet med.)
  • Deres “oppdrag” er blant annet å presentere religionskritikk når religion bidrar til å diskriminere eller å undertrykke (maktmisbruk).
  • Blant annet kjemper de for menneskerettigheter og likeverd for livssyn.
  • HEF som livssynsorganisasjon fører stadig en krig mot trosorganisasjoner/religiøse organisasjoner som tror på en gud.
  • Humanisme framstår som et eget frittstående livssyn. Vitenskapen har sin plass i deres tro, mens gud ikke er en del av deres verden. Mennesket står i sentrum.
  • HEF sitt livssyn er alt annet enn verdinøytralt.
  • Begreper som de selv bruker om sin “tro” er “livssynshumanisme” eller “sekulær humanisme”. Det blir vel ikke helt feil å kalle de ateister heller.
  • De hevder innimellom å representere et livssynsnøytralt alternativ. Etter mitt syn er det de presenterer alt annet enn nøytralt med sin massive motstand mot at det finnes noen gud eller noe annet overnaturlig.
  • Selv om de tror at kristendom bare er tom overtro har de fått helt angst og fobi mot alt kristent og kristenmannsblod. Hva skader det med en sang med kristent innhold eller en skolegudstjeneste når de likevel ikke tror på budskapet?
  • Til tider utviser de litt for stor berøringsangst overfor det religiøse, og de virker livredde for ethvert religiøst symbol.
  • De skal vise respekt for andre menneskers livssynsvalg, selv om de ikke selv tror på noen guder. Denne respekten uteblir innimellom i deres argumentasjon.
  • De påstår å kjempe for religionsfrihet, men den sterke antipatien de har mot religion ødelegger for frie religionsvalg. Uten å få høre ordet er det ikke mulig å ta et aktivt valg for eller imot en tro, f. eks. kristendommen.
  • Det kan virke som om HEF prøver å ta monopol på innholdet i humanisme-begrepet. HEF kjører en intens og aktiv krig mot kristendommen og kristne uttrykksformer begrunnet i humanisme, selv om humanisme i seg selv slettes ikke trenger å stå i et motsetningsforhold med kristen tro. Det finnes faktisk en egen retning for kristen humanisme.
  • Å få til en helt livssynsnøytral religionsundervisning i skolen anser jeg som en utopi og umulighet (verden er subjektiv og ladet, en helt objektiv nøytral gjengivelse er umulig).
  • HEF sin sterke tro på vitenskapen og det gode i mennesket klarer jeg ikke å dele. Både vitenskapen og mennesket feiler for ofte til at jeg klarer å dele entusiasmen deres. Deres (over)tro på vitenskap, nøytralitet og mennesket er vel så sterk som den sterkeste religiøse troen. De påstår at “Mennesker er frie, bevisste og ansvarlige.”.
  • HEF med venner er i mine øyne VIRKELIG sterkt troende! De tror tilnærmet 100 % på vitenskapen og mennesket, hvor de mer eller mindre tror og hevder at de fleste mennesker er gode på bunnen og kan ta fornuftige beslutninger. Når jeg ser ut over all ondskapen i verden mister jeg helt troen på det gode i mennesket. Man ser både f. eks. krig (borgerkrig), sult, utnyttelse (slaveri), vold, kriminalitet, skadelig egoisme, rasisme og flyktningekatastrofer som vi mer eller mindre blunder øynene for. Og for all del: Det er også en god porsjon med ondskap og hat innenfor de kristnes rekker.
  • Selvsagt respekterer jeg deres eksistens, men enkelte av deres medlemmer blir litt vel militante og negative i sine utsagn. Det må være lov for andre å ikke dele deres syn uten å bli hudflettet for dette.
  • Jeg synes deres redsel for skolegudstjenester og religion i skolen og ellers i samfunnet er litt vel overdreven. Litt for mye gammel bitterhet mot kirka og andre kristne organisasjoner preger argumentasjonen.
  • Ingen tar skade av en skolegudstjeneste eller to. Presentasjon av den kristne kulturarven og dette å bli kjent med trossamfunn og kirke i nærmiljøet bør være lovlig innenfor skolens rammer (KRLE-faget).
  • Bare for å få det sagt: Jeg er selvsagt IKKE tilhenger av at elever stilles på store trosmessige valg innenfor skoletiden. Å skremme med helvetet for dem som ikke tar et aktivt trosvalg bør absolutt ikke finne sted innenfor skolens rammer.
  • Innimellom irriterer deres dårlige oppfinnsomhet meg. De har “stjålet” kristne seremonier og gjort dem ikke-kristne. De tilbyr blant annet “Humanistisk konfirmasjon”, en nesten blåkopi av kirka sin konfirmasjon hvor Gud har blitt kastet ut. Kunne de ikke i stedet ha funnet på noe kreativt og nytt selv?
  • For å si litt imot meg selv: Levi Fragell har jeg til tider sansen for. Han tar opp mange interessante temaer innenfor religiøse overtramp.
  • Etter mitt syn: For all del bedre at folk engasjerer seg i HEF enn i sekter, TV Visjon Norge, usunne kristenkonservative miljøer og/eller ekstrem-karismatiske miljøer! Det er også bedre at folk lever ut sitt engasjement via HEF enn bare å utvise ren likegyldighet.
  • På en god del områder – utenom Gudstroen – deler kristne og humanetikere / humanister mange verdier.
  • En lillebror til HEF er Humanistene (Humanistforbundet) med sine ca. 3.420 medlemmer. Her er siste nytt at de åpner opp for medlemmer med religiøs tilhørighet. De er altså ikke-ateistiske humanister.
  • Jeg synes at HEF har en litt vel krampaktig kamp mot all religion. I så måte har jeg mer sansen for lillebroren Humanistene, som har et litt mer spørrende og «friere syn» på dette området. Som troende kan jeg ikke være medlem av HEF, selv om jeg ser at organisasjonen kjemper for mange gode saker hvor jeg deler syn med dem.

Desember 2022 er HEF (igjen) på hugget! Denne gangen kjemper de mot kors i gravkapeller og på gravplasser, da korssymbolene ifølge HEF framstår som påtrengende og truende på ikke-kristne. For meg framstår utstillet som totalt useriøst og totalitært fra HEF.

Forbundet framstår via slike utspill som en ren protestbevegelse mot kristendommen og dens naturlige plass i det norske samfunnet. Det virker som om enkelte i HEF trenger litt voksenopplæring om forskjellen mellom livssynsåpent og livssynsnøytralt samfunn. Jeg og et samlet Norge – utenom HEF og tilsvarende krefter – sier ja takk til det første, og samtidig sies det nei takk til det siste.

Glimrende lederartikkel fra Vårt Land om dette her:

Jeg støtter sitatet til David Åleskjær i hans blogg: “Det finnes ikke noe som heter livssynsnøytralt. Det finnes bare livssynsåpent eller totalitært.”

Når alt dette her har blitt sagt: Ofte er jeg mer enig med og har meninger mer på linje med HEF enn med enkelte kristne grupperinger. Som sagt før føler jeg ofte at ekstrem-konservative og ekstrem-karismatiske kristne befinner seg på en helt annen planet enn den jeg bor på. Usikker på om vi en gang tro på den samme guden.


Tilbake til toppen.

Islam og andre religioner

Islam: Kunnskapsnivået mitt om Islam og Allah er heller moderat. Skal være forsiktig med å være for bastant i mine uttalelser rundt denne religionen. Men:

  • Som kristen tror jeg selvsagt ikke på den muslimske troen, Koranen, Allah og Muhammed.
  • Islam og den muslimske læren presenteres innimellom som fredens religion. Mon tro om dette stemmer helt med virkeligheten?
  • Enkelte kaller Islam for sverdets (krigens) religion. Kristendommen kalles av de samme menneskene for kjærlighetens religion. Dette er en kraftig forenkling, men muligens er det også litt sannhet i det sett ut fra nåtid?
  • Så vidt jeg forstår finnes det masse vold og krig nevnt i både Koranen og beslektede skrifter. Islam kan i praksis oppleves som en svært voldelig/krigens religion.
  • Profeten Muhammed var også en krigsmann.
  • Det finnes mange fredelige muslimer, men det finnes også det motsatte (f. eks. IS-sympatisører).
  • Enkelte ekstreme islamister (Mulla Krekar, Ubaydullah Hussain m. m.) som har kommet til Norge har beklageligvis ødelagt ryktet til vanlige fredelige muslimer. På samme måte har enkelte terroraksjoner (selvmords- og bombeaksjoner) i utlandet heller ikke styrket muslimenes rykte. De få ødelegger som kjent for de mange.
  • Innføring av Sharialov er IKKE noe jeg ønsker meg i Norge eller i andre europeiske/vestlige land.
  • At karikaturtegninger av den islamske profeten Muhammed skal medføre fare for livet (Fatwa, dødsdom) til den/de ansvarlige for tegningene kan ikke aksepteres. Muslimene kan oppfatte tegningene som blasfemi og gudsbespottelse, men det gir dem likevel ikke noen rett til å selv å straffe andre mennesker med døden til følge.
  • Bruk av nikab, burka og hijab klarer å provosere enkelte nordmenn.
  • Enkelte muslimers manglende respekt og toleranse overfor oss “vantro” oppfatter jeg som et relativt stort problem.
  • Enkelte muslimers forfølgelse og undertrykking av kristne og andre ikke-muslimske religiøse grupper kan på ingen måte aksepteres.
  • Æresdrap og blodhevn kan ikke tolereres. (Mer kultur enn selve religionen Islam.)
  • Menneskerettighetene og likestillingen står svakt i enkelte muslimske miljøer.

Andre verdensreligioner som buddhisme, hinduisme etc. kunne også ha vært omtalt. Imidlertid faller dette utenfor mitt kunnskapsnivå og interessefelt. Ulike sekter kunne også ha vært omtalt.


Tilbake til toppen.

Nei til kristent hemmelighetskremmeri, lukkede og ekskluderende miljøer

Kristne aktiviteter bør i utgangspunktet være åpne for alle i aktuell målgruppe. Alle bør som hovedregel inkluderes. Å holde enkelte på utsiden, ekskludere og sortere mennesker, er ikke i god kristen ånd.

Type losjer og ordener: 

  • Personlig mener jeg at lukkede miljøer av typen losjer, eksklusive klubber, ordener, frimurere osv. ikke bør støttes av kristne – eller av folk flest i det hele tatt.
  • Kristne organisasjoner/menigheter bør ikke ta imot økonomiske midler eller drive med andre former for samarbeid med slike lukkede miljøer, da dette vil bidra til å legitimere virksomheten.
  • Lukkede miljøer basert på invitasjon, kun utvelgelse av personer som er “gode nok” til å bli medlemmer og masse hemmelighetskremmeri synes jeg ligger langt unna Bibelens idealer.
  • Kameraderi (medlemmene støtter hverandre i tykt og tynt på bekostning av ikke-medlemmer) innenfor slike miljøer liker jeg heller ikke. Medlemmene støtter hverandre i tykt og tynt, og de hjelper hverandre opp og fram.
  • Noen påberoper seg til og med Guds navn, selv om de driver med ikke-kristen seleksjon av personer.
  • Beslutninger fattes og makt utøves innenfor lukkede kretser og rom (uoffisielle arenaer). Det er ikke verdig det norske demokratiet å ha slike organisasjoner.
  • Eksempler på organisasjoner, losjer og ordener av den tvilsomme typen: Frimurerlosjen / Den Norske Frimurerorden, Rotary, Lions, Round Table og Odd Fellow Ordenen. Alle disse er vel forbeholdt menn.
  • Det finnes også en del kvinnevarianter, blant annet: Zonta, Rebekkaloger og Maria-Ordenen.
  • Losjene driver gjerne med litt veldedighet og veldedige tiltak / prosjekter, som et “skalkeskjul”, rettferdiggjøring og “hvitvaskingstiltak” for hovedaktivitetene.
  • Jeg er selv oppvokst med at mine foreldre skulle på “losjen”, men dette var en litt annen form for losje som jeg ikke reagerer på. De var nemlig medlemmer i IOGT (godtemplarlosjen/godtemplarordenen), en totalavholdsbevegelse. IOGT er åpne for alle som ikke bruker rusmidler. Ungdomsorganisasjonen Juvente driver i “samme gate”.

Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i Dagen, har skrevet et innlegg med tittelen: “Prester bør ikke være frimurere”. Jeg er helt enig i hans konklusjon og det meste han ellers skriver om temaet.

Prester/pastorer og kirke/forsamlinger/menigheter bør IKKE ha noen nære koblinger mot frimurere og/eller eksklusive losjer.

Frimurerne representerer et gammeldags system for elitisme hvor kun menn og kun samfunnseliten kan bli invitert. Det er snakk om lukkede brorskap med hemmelighold hvor også kvasi-religiøse ritualer finner sted. Koblingen mellom slik virksomhet og kristen tro er problematisk, da det mer framstår som noe okkult enn som noe kristent.

 

Andre forsamlinger og miljøer:

  • Organisasjonen Gideon som bidrar til å spre på hotell-Bibler m. m. setter jeg også opp på lista over tvilsomme lukkede miljøer. Det er snakk om en gutteklubb for bare mannfolk, og de vil helst ha som medlemmer menn av typen “Kristne forretningsmenn, ledere eller fagkvalifiserte menn….”. Videre må man “…også ha en anbefaling fra en sentral person i sin menighet, eller fra den lokale Gideon-avdeling.”. Altså: Et lukket miljø som minner mistenkelig på en losje.
  • Det finnes også andre ekskluderende miljøer/lukkede miljøer. F. eks. har jeg hørt om både kvinneforeninger, Bibelgrupper og hus-fellesskap/cellegrupper som er svært tilbakeholdne for å åpne opp for nye medlemmer.
  • Enkelte forsamlinger og menigheter kan også være svært så “klikkete” (klikker). Det er ikke gitt at hvem som helst kan bli inkludert i miljøet.
  • Noen steder er enkelte familier og personer mer verdt enn andre, ikke ulikt et kastesystem.
  • I sin tid skrev jeg en del kritiske kommentarer om Misjonshuset i Egersund (PDF-fil) rundt disse temaene m. m.


Tilbake til toppen.

Israel og jødene

Hoveddelen av teksten er nå flyttet til en egen selvstendig artikkel her i bloggen (lenke).

Israel: Selv er jeg sterk motstander mot antisemittisme mot jøder, men jeg trenger ikke som troende å være en konservativ kristenfundamentalist eller kristensionist. Jeg kan ikke for enhver pris støtte den sekulære staten Israel i tykt og tynt. Også palestinere bør behandles som verdifulle mennesker og være et misjonsmål for oss kristne. Mye som blir gjort i Israel er neppe Guds vilje, og det fortjener ikke kristnes blankotillatelser eller legitimering.

Israel patriotisme

 

Synet på Israel er ikke – og bør ikke være – en viktig sak eller spørsmål innenfor de kristnes rekker. Israel-saken er til syvende og sist en perifer og uvesentlig sak innenfor troen for oss her i Norge.

Ensidig og ukritisk støtte av Israel (og jødene) kan jeg ikke stå inne for, hvor staten Israel dyrkes som en egen gud!

Les mer: blogg.brr.no: Israel og jødene


Tilbake til toppen.

Nei til religion, ja til evangeliet

Ja takk til evangeliets kraft og Jesus-troen, nei takk til alle former for religion.

Usunne sider med religion:

  • Religion dreper og ødelegger! Nei takk til religion, ja takk til evangeliet!
  • En del krig og elendighet som inntreffer i vår verden begrunnes med religion (eller mistolkning/misbruk av religion).
  • Fritt gjengitt etter Karl Marx: “Religion er opium for folket”. Dette kan jeg i hovedsak si meg enig i. Imidlertid vil jeg fort føye til: Gi dem Kristus og evangeliet i stedet for død religion.
  • Henrik Johan Ibsen sitt kjente sitat “Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme” fra Vildanden kan også overføres til religion. Enkelte benytter “falsk” religionen som et halmstrå til å holde seg fast i på veien gjennom livet. Å “punktere” religionen kan gi vedkommende store personlige problemer og livskrise.
  • Religion er menneskers forsøk på å nå opp til Gud i form av loviskhet, leveregler, menneskebud og dømming av andre mennesker.
  • Evangeliet er Guds forsøk på å komme ned til menneskene, jf. Jesus sitt frelsesverk og nådebudskapet. Tro er alt som skal til.
  • Det er ikke bra at evangeliet og Jesus-troen/kristendommen ofte blir hovedsaklig forbundet med moralisme, religiøse bud, streng etikk, lover, menneskeregler og trauste tradisjoner/ritualer. Det er ikke dette som er ekte kristentro eller det sentrale i evangeliet. Frelsen og nåden er så mye viktigere!
  • Religion kan fungere som et åk eller tvangstrøye over livet. Man blir ufrie og hemmet, mister glede og livslyst.
  • Kan fungere som et hinder for naturlig omgang med andre mennesker.
  • En evig konflikt med seg selv kan oppstå. Man dras mellom egen personlighet og urealistiske ytre forventninger.
  • Man må prøve å innfri andres forventninger. Dette kan bidra til at man “mister seg selv” i og med at man ikke får lov til å være seg selv med sin personlighet (må opptre med maske). Ofte klarer ikke alle å leve opp til forventningene fra seg selv, ledelsen, medmennesker eller fra “Gud”.
  • Religion kan medføre selvopptatthet eller lavt selvbilde, og i andre tilfeller psykiske problemer.
  • Masse leveregler og menneskebud må etterleves. Andre har betydelig kontroll over det enkelte medlems adferd (indoktrinering). Sanksjoner mot dem som ikke lever opp til reglene.
  • Selektiv Bibeltroskap.
  • Gjerne en sterk autoritær ledelse som ikke kan motsies.
  • Usunn religion kan medføre “brente barn“.
  • Det kan bli et motsetningsforhold mellom Jesus og evangeliet kontra kristendom, religion og tradisjoner.
  • Alle som tror kan bli en Jesus-troende disippel. I Guds plan og frelse er det plass for oss ikke-perfekte, normale, tvilende og snublende mennesker. Man trenger ikke å leve et “prektig” liv etter strenge regler for å kunne være en troende på evangeliet om Jesus.
  • Unngå å oppsøke religion, ta imot evangeliet i stedet!

Inspirasjon til denne tematikken har blitt hentet fra “Davids liv | David Åleskjærs blogg”.

Bibelen


Tilbake til toppen.

Kristen begrepsbruk

En del begreper som blir benyttet i kristne kretser med den største selvfølgelighet sliter jeg med å forholde meg til. Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med og forstå meg på begrepenes tillagte innhold. Noen aktuelle begreper:

✞ Frelst ✞ Frimodighet ✞ Vekkelse ✞ Helvete ✞ Dommedag og endetid ✞ Åndsdøpt ✞ Nådegaver ✞ Tungetale ✞ Nattverd ✞ Sakramenter ✞ Halleluja ✞ Forfølgelse ✞ Forbønn som maktmiddel og hersketeknikk ✞ Helbredelse ✞ Bibeltro ✞ Predikantstemme ✞ Åndeliggjøring av alt ✞ Diverse “grunnsannheter”.

Se ellers egen artikkel rundt dette temaet for mer detaljer.


Tilbake til toppen.

Annet

Min skepsis mot KrF er allerede utførlig behandlet i bloggartikkelen “Fortsatt skeptisk til KrF”. “Kristen” TV kanalen TV Visjon Norge er heller ikke min venn og jeg er dypt skeptisk mot en del av den karismatiske forkynnelsen. Se ellers opprinnelig nettside – http://protest.brr.no/ – angående “andre ting” og artikkelen “Ja, jeg er en kritisk kristen!” her i bloggen. Av nyere artikler (sommeren 2016) innenfor kategori protest kristendom kan jeg blant annet nevne: “De ‘frafalne’ og ‘brente’ kristne” og “Ting jeg IKKE tror på”.

For noen år siden hadde jeg et leserinnlegg i lokalavisa om kirka mens jeg ennå bodde i Eigersund. Innlegget stod på trykk 16. september 2002 i avisa Dalane Tidende (lokalavis i regionen Dalane, Sør-Rogaland) med tittelen: “Kirka – en plass for spesielt utvalgte?” (lenke til skannet kopi av innlegget). I innlegget var jeg blant annet opptatt av vanskelig menighetsråd, kirkeorgel som uegnet instrument (kirkeorgel som torturens instrument), kjedelig og stiv liturgi og at fornyelse av uttrykksformene på gudstjenestene ønskes. I grove trekk kan jeg vel den dag i dag stå inne for det jeg da skrev. Den gjennomførte “gudstjenestereformen” har heller IKKE bidratt til store forbedringer.

Fra et innlegg på DagensDebatt.no henter jeg følgende sitat som jeg sier meg svært enig i: «…vi trenger å utvikle flere sunne og livskraftige menigheter som formidler budskapet klart og tydelig, samtidig som de våger å tenke nytt i måten dette gjøres på.» Sagt med mine egne ord: Det grunnleggende budskapet står fast, men uttrykksformene kan og bør endres og tilpasses til den tiden vi lever i. Hvis ikke tilpasninger gjøres vil det sannsynligvis etter hvert bli ganske så glissent i våre kristne forsamlinger når det gjelder møtedeltakere og medlemmer.

På den annen side kan kristne forsamlinger bli for showpregede og oppleves som rene scenekirker. Hvis uttrykksform blir det viktigste og innholdet underordnet er ikke dette heller særlig bra for utviklingen. Bibelens budskap bør ha en sentral plass uavhengig av innpakning (møteform og uttrykksmåter). Kristen virksomhet må ikke ende opp med kun å bli overflatisk enveiskommunikasjon av kultur og underholdning. Det må også være rom for de alvorlige temaene, ekte trosutøvelse og trosopplæring.

Det misbrukte begrepet avkristning av Norge: Jeg er møkka lei av begrepet avkristning av Norge. Det er alt for lett å skylde på enkelte politiske partier, muslimene eller liberale kristne for at kristentroens plass i samfunnet er på vikende front. Sannheten er heller at vi kristne har blitt “daffe” med å fungere som lys og salt i våre omgivelser. Vi “gjemmer oss” på bedehusene, kirkene og forsamlingshusene og stønner og sier huff om den fæle verdenen på utsiden, i stedet for å gå ut og misjonere for våre naboer og medmennesker. Fremmed kristen terminologi, mange menneskeskapte leveregler/bud samt krav om “bibeltro” livsførsel fungerer heller ikke særlig bra for å trekke til seg nye troende.

Med vår dømmende og «prektige» livsførsel:

“Vi norske kristne avkristner Norge daglig. Men vi innrømmer det ikke.” (Rune Edvardsen, daglig leder i Troens Bevis, fra DagensDebatt.no)

 

Kristendommen har i mange århundrer vært en sentral del av vår kultur og historie. Det kristne budskapet burde dermed ha vært av allmenn interesse for det norske folk. Beklageligvis er vel neppe engasjementet så stort i praksis. Tro har blitt en privatsak som det snakkes lite om.

Jeg har liten eller ingen respekt og tillit til dem som hevder å være “Bibeltro” og/eller “rettroende”, og som gjerne også dømmer andre for å ikke være kristne nok. Bibelen må tolkes og kan ikke leses objektivt bokstav for bokstav uten fortolkning ut fra vår forståelsesramme (kultur, historie, språk, personlige forhold etc.).

Skapelsen: Jeg tror ikke nødvendigvis at vi skal tolke skapelseshistorien i Bibelen bokstavelig med at alt ble skapt i løpet av seks dager (1 Mos 1). Etter mitt syn kan skapelsesberetningen i Bibelen godt være en symbolsk fortalt (billedlig/metaforisk) fortelling uten at dette ødelegger for min gudstro og Bibelens troverdighet.

I enkelte kristne miljøer har ikke likestillingen mellom kjønnene kommet særlig langt. Enkelte steder i kristen regi ligger enda det dårlig begrunnede “Kvinner skal tie i forsamlinger”-spøkelset og lurer. Veien er lang for full likestilling innen kristen-Norge. Ikke alle verv og forkynnende/ledende funksjoner kan innehas av kvinner. Lederverv med “åndelig læreansvar” er gjerne forbeholdt menn. Den Bibelske begrunnelsen for å ikke slippe kvinner til er etter mitt syn syltynn. (Man leser Bibelen slik fanden gjør det, helt ut av sin sammenheng.)

Enkelte miljøer: Grusomme overgrep begått av sentrale menn i lederposisjoner i kristne sammenhenger blir dysset ned og kommer ikke fram i offentlighetens lys. Slike menn må på bekostning av ofrene av ukjente årsaker for enhver pris forsvares.

Forfølgelse: I enkelte menighetssammenhenger vil en slik nettside som denne bli tolket som “forfølgelse”. All konstruktiv kritikk og spørrende spørsmål av typen “hvorfor” tolkes av noen kristne som forfølgelse. Man er satans sendebud og motarbeider kristentroen ved å stille spørsmål I stedet ønskes det at man er en dum sau som frivillig lar seg lede av hyrden (pastoren eller tilsvarende). Min oppriktige mening: Opplyst religionskritikk, med fornuftig form og innhold, må være fullt lovlig.

Ekte forfølgelse: I 2019 var det ifølge Åpne Dører / World Watch List (WWL) ca. 245 millioner kristne som opplevde “høy grad av forfølgelse” (EKTE og alvorlige forfølgelse!). Det er slettes ikke en spøk eller dans på rosene å være kristen i en del av verdens land.

Maktmisbruk: Mange saker om maktmisbruk, hersketeknikker (herskeskikker) om “brente kristne”/”brente barn” har i 2016 kommet til overflaten. Selvsagt tar jeg sterkt avstand mot slikt misbruk av Guds navn. Enkelte psykopater, narsissister og personer som lider av psykopati finnes også innenfor de kristnes rekker, og pga. “god kristen” snillisme blir ofte slike personer stoppet alt for seint.

Kristne sammenhenger bør fungere som en kraftstasjon eller kraftsenter hvor man kan hente påfyll og inspirasjon. Den enkelte bør kunne komme slik som vedkommende er med sine styrker og svakheter, og det bør ikke være behov for å dra på seg en “vellykket-maske”. Beklageligvis kan enkelte kristne miljøer virke helt motsatt. Man blir tappet for krefter og energi, og det er ikke “lov” til å være åpne og ærlige om sine problemer i livet. Det perfekte dyrkes og svakheter undertrykkes.

Om enn slettes ikke en Bibelsk tekst liker jeg følgende sitat fra diktet “Du må ikke sove” av Arnulf Øverland (1936):

“Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!”

Dømming av andre som ikke rettroende eller kristne nok synes til å være en sentral “hobby/interesse” for en god del kristne. Ofte blir det en veldig polarisering mellom “oss” på innsiden og “dem” på utsiden. Alt for mange ganger har kristne med Bibelen i hånden dømt andre til død og pine pga. avvikende syn i enkeltsaker. Majoritetene har gått til angrep på minoritetene pga. småting. Ofte har det blitt hevdet at ditt og datt står helt klart i Bibelen, og at man er Bibeltro og handler på vegne av Gud når man går til “angrep” på og tråkker på uskyldige ofre og svake grupper. Slik urett er kristne lite verdig.

Enkelte kristne har klokketro på at det finnes en fellesliste med verdier, kristne verdier, som alle kristne kan enes om. Støtt og stadig hører man snakk om at de “kristne verdiene” må vernes for enhver pris. Denne troen på at alle kristne er en ensartet og homogen gruppe deler jeg ikke.

I yngre år, hovedsakelig under studietiden og rett etterpå, prøvde jeg å være medlem av noen bibelgrupper og jeg deltok også på et Alpha-kurs. Dette gikk vel mindre bra hvis jeg skal si det selv! Mine “medlemskap” ble heller kortvarige. Ofte ble det svært ensporede diskusjoner og tilnærmet unison enighet om hva som var den universelle og eneste sannhet i slike settinger. Det var lite rom for tvil (veksling mellom tro og tvil), ærlighet og kritiske diskusjoner rundt troen og fortolkningen av Bibelen. Det var lite plass for kritiske fritenkere som meg.

I stedet for Bibel- og bønnegrupper hadde det muligens vært bedre med en Bibel- og bannegruppe. Ja, jeg skrev BANNEGRUPPE. I stedet for ferdigtygde og udiskutable svar på alt kan det innimellom være vel så naturlig å være litt sint, klagende og kritisk til troen (og Gud).

Inndeling av kristne: Kristne settes gjerne i “bås” av andre med-kristne. Konservative kristne kontra liberale kristne, hvor enkeltsaker slik som homofili avgjør om man tilhører den ene eller den andre båsen. En annen måte å dele kristne inn i er høykirkelighet/sakramentalisme eller lavkirkelighet/anti-sakramentalisme, jf. Davids blogg. For de høykirkelige er nattverd og dåp en nødvendig del av frelsen, mens for de lavkirkelige er nattverd og dåp mer symbolske handlinger. Uansett pleier slike inndelinger av kristne i lag eller båser som oftest bli brukt som et maktmiddel eller hersketeknikk for å kunne slå med Bibelen i hodet på meningsmotstanderne. Klassifiseringer og inndelinger samler ikke akkurat de kristne.

Misjon og norske misjonærer: Norge har vært et stolt land når det gjelder misjon og utsendelse av misjonærer. Misjonering er fint og bra med god Bibelsk dekning, men medaljens bakside har vært forhold slik som: Til tider litt for stor kulturpåvirkning/samfunnspåvirkning av de land/samfunn som har blitt oppsøkt som misjonsmål. Vestlige verdier har blitt “påtvunget” enkelte samfunn på bekostning av deres tradisjonelle verdier. Konflikter har oppstått mellom etablerte verdier og misjonærenes medbrakte verdier.

Enkelte misjonærer har utvist stor grad av rasisme og nedlatende syn på misjonslandenes verdier. Noen misjonærer har drevet med den reneste diskrimieringen og apartheid-liknende syn. Det har lyst (strålet ut) hvit overlegenhet / overmakt fra dem, og de har sett ned på eventuelle lokale (fargede) kristenledere og samarbeidspartnere.

Som et indirekte resultat/konsekvens av pinsekarismatisk forkynnelse/misjon og menigheter i Afrika har svært negative bieffekter oppstått nå i de senere år: Barn utstøtes pga. de anklages for hekseri. Det er forbud mot homofile i enkelte land, men enkelte steder er det og fare for angrep, forfølgelse og drap på homofile. Demoner, demonbesettelse og demonutdrivelser finner også sted. Mottakeligheten for religiøs påvirkning er stor i Afrika, men hvor også negative effekter kan oppstå.

Enn så lenge har jeg ikke laget en egen inndeling for å omtale Kristent Nettverk / Kristent Fellesskap. Også dette nettverket kunne ha vært verdt litt flere ord enn pr. dags dato her i bloggen. Jeg har skrevet litt om fellesskapet eller nettverket i artikkelen “De “frafalne” og “brente” kristne”. Min hovedkritikk er skepsisen rundt: Alle kristne må finne sin plass i en menighet og underordne seg et et lederskap. Denne underordningstanken liker jeg heller dårlig. Også lite rom for likestilling.

Enkelte oppfatter nok kristendommen som en “pekefingerreligion”. Denne opplevelsen kan jeg godt forstå. Enkelte kristne er svært kjappe til å dømme og å sette andre i bås.

Jeg er skeptisk til “Mindfulness” i kristen regi. Det er litt for mye fra New Age i teknikkene. Jeg har vel heller ikke sansen for yoga, og poenget med retreat i kristen regi forstå jeg overhodet ikke hensikten med.

Engleskolen: Som kristen tror jeg på engler og åndsmakter/åndskamp, men jeg kan ikke støtte opp rundt det Soulspring driver med. (Soulspring = Den tidligere engleskolen, drives av Prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng). Deres sterke fokus på engler, kommunikasjonen med de døde og å gjøre dette til et kommersielt levebrød er tvilsomt i samsvar med den kristne tro. Nå er vel engleskolen tilnærmet historie.

Sjaman i kirka: Märtha Louise fortsetter med sitt “tullball”. Jeg gjentar noe av det jeg har skrevet i artikkelen “Julekonserter i kirkene“:

“Kirke i Stavanger – St. Petri kirke – vil slippe til en sjaman i kirka, i tospann med eks-kongelig prinsesse Märtha Louise. Den amerikanske sjamanen går visstnok under tittelen Shaman Durek, og er tydeligvis eks-kongelig høyhet sin arvtaker nå når hennes engleskole utgår.”

Og: “Jeg kan svært godt forstå dem som er skeptiske til et slikt arrangement og en slik bruk av et kirkelokale. Selv har jeg absolutt ikke sansen for dette som har blitt annonsert.”

Og som avslutning av dette temaet for denne gang: “Nei, dette er skuffende av folkekirken. En slik avgudsdyrkelse og et slikt arrangement som dette har INGENTING i en kirke å gjøre. Misbruken av sin tidligere kongelige status er også en tvilsomme side med hele saken.”

Oppdatering, mai 2019: Biskopen – Anne Lise Ådnøy – tok i siste liten “til vettet”, og hun satte ned foten og stengte kirka for prinsesse Märtha Louise og sjamanen Durek Verrett og hans show. Takk og pris at “enden på visa” ble slik.

Koranen og kirka: Bare så det er sagt har jeg heller ingen sans for dem som i enkelte anledninger vil dra Koranen inn i kirka. Religionsdialog kan være en fin ting, men jeg synes likevel ikke muslimenes hellige bok har noe i en kirke å gjøre.

ENKELTE begravelsesbyråer og deres praksis: Utnytter sørgende på det groveste, skor seg på andres ulykke, tenker alt for mye på egen profitt, tar seg til rettes, holdet et alt for høyt prisnivå, overselger og tilbyr mange unødvendige tilleggsprodukter. Deres ekstremt kommersielle fokus ødelegger til tider verdigheten rundt en begravelse, for stort business- og salgsfokus. Noen begravelsesbyråer minner mest om utkrøpne parasitter og blodsugere. Det innholdsmessige kan også kritiseres i enkelte tilfeller, hvor det som presenteres er alt annet enn kristent i sin form og heller mer går i retningen av New Age og andre uønskede tilnærminger. Kritikkverdig at f. eks. kirka har sluppet det så løst!

Noe fornuftig kunne nok ha vært sagt her om Martin Luther, reformasjonens “far”. Hans kamp for å avskaffe avlatshandelen og kritikken mot datidens pavemakt var nok høyst berettiget. Det er også fint og flott at han var en av bidragsyterne til at Bibelen og forkynnelsen ble oversatt til folkespråk. Imidlertid hadde han også en del kritikkverdige sider, f. eks. hans hat mot jøder (antisemittisme), hekser, bønder og funksjonshemmede.

Hvis ikke annet fører fram velger enkelte kristne å framsette tvilsomme konspirasjonsteorier. Alle virkemidler tas i bruk i kampen for å oppnå noe Sharia-liknende, men med kristent fortegn. Forhåpentligvis er gruppen med “sprø kristne” for liten til i noen stor grad få lov til å prege vår politikk.

Språkbruken i kristne sammenhenger er et kapittel for seg selv. Bruk av Kanaans språk, kristenspråk og internsjargong. Terminologien og språket/kommunikasjonen er ganske så fremmed og uforståelig for dem som ikke er indoktrinert av miljøet over lang tid.

Troende er dumme: Forskning viser at troende/religiøse mennesker i gjennomsnitt er mindre intelligente enn ikke-troende/ateister. Troende tenker ikke så mye selv, da de drives av instinkter og lar seg ukritisk lede. Muligens er det også en egen mennesketype som i hovedsak havner inn i religiøs virksomhet.

Alt det rare og ekstreme som finner sted i Guds og kristendommens navn er ødeleggende for alle med en “normal” tro (kristentro). Mye av det tvilsomme som skjer gagner ikke Bibelens sak, og man oppnår kun at mange sekulære/ikke-troende får et rart og skeptisk syn på kristen trosutøvelse. Kristne får et dårlig og tvilsomt rykte pga. de få som ødelegger for de mange troende. Av og til kan menigheten virke mer nedbrytende enn oppbyggende, og i enkelte tilfeller er det bare sunt med en splittelse i stedet for å stå sammen i en tvilsomme og nedbrytende åndelig enhet.

Ytrings- og religionsfriheten og vår kristne arv (jf. Grunnloven m. m.) er sentrale verdier/verdigrunnlag i Norge, men det er da måter på hvordan dette blir utnyttet av enkelte. At enkelte ekstremkristne også fort inntar offerrollen og påberoper seg forfølgelse for berettiget kritikk har jeg heller liten sans for.

Arbeidsplass og arbeidstaker i kristelig virksomhet: Selv må jeg bare innrømme at jeg er ekstremt glad for at jeg ikke jobber i kristelig eller kirkelig virksomhet. I en del tilfeller er forventningene slike steder helt hinsides. Først skal man jobbe mot lønn innenfor vanlig arbeidstid, og så forventes det enkelte av disse plassene at man i tillegg stiller opp som frivillig og som deltaker på fritiden (“gratis overtidsjobbing”).

En annen side ved slike jobber er den åndelige dimensjonen, der det forventes ditt og datt da enkelte hevder at Gud har talt til dem om at slik skal det være. Mange mener mye om hvordan den kristelige jobben skal utføres, og det er slettes ikke uvanlig at man har noen formeninger og den ansattes privatliv i tillegg. Ikke rart at enkelte blir helt utbrente i slike sammenhenger.

Alt som gjøres (såkalt) i Guds navn er ikke nødvendigvis bra eller i samsvar med Guds vilje. Masse elendighet har funnet sted og finner sted hvor Gud gis “skylda” eller misbrukes som begrunnelse for galskapen.

Mye galskap har funnet sted i kristendommens navn, hvor blant annet følgende kan nevnes:

  • Den voldelige kristningen av Norge på slutten av vikingtiden.
  • Voldelige korstog i middelalderen mot ikke-kristne land og landområder er det liten grunn til å være stolt av sett med dagens briller.
  • Personer som ble lyst i bann i kirka i tidligere tider.
  • Enkelte personer har i tidligere tider blitt nektet konfirmasjon og nattverd.
  • Diverse former for overgrep og maktmisbruk på misjonsmarka.
  • Dagens maktmisbruk, sosial kontroll og hersketeknikker i enkelte menigheter.

Bekymringsfulle “tegn” i tiden:

  • Det er en generell åndelig taushet blant folk flest. Lite snakk om tro i det offentlige rom.
  • Samtidig er det en liten gruppe med høyrøstede kristne som forfekter sitt syn i offentligheten. De framstår som om de har monopol på sannheten, selv om det de presenterer ofte er en usunn/uønsket teologi. Eksempel: TV Visjon Norge.
  • Den marginale gruppa med høyrøstede kristne representerer ikke oss kristne flest.
  • Mange sliter med å kalle seg kristne da de ikke lever opp til idealene til de “superkristne”.
  • Populisme, nasjonalisme og polarisering får fotfeste blant kristne.
  • Kunnskapsløsheten blant folk flest rundt tro og religion kan se ut for å være sterkt voksende.

Inspirasjonskilde til lista ovenfor: Bergens Tidende debatt: Skaper større avstand mellom folk og kirke (Helge Simonnes)

Alle menigheter og kirkesamfunn / trossamfunn har sine feil og mangler. Dette med feil og systemsvikt/svakheter bør det være rom for å ha søkelys på, i stedet for å drive med fortielse, fornektelse og sanksjoner mot eventuelle varslere. Medmenneskelighet og kjærlighet i praksis – med stor takhøyde og vide rammer – bør være malen, hvor det også er villighet til å lære av feil og innrømme tidligere feilvurderinger.

Andre artikler i samme sjanger som denne artikkelen er tilgjengelig i kategori protest kristendom her i bloggen.

Se artikkelen “Min tro” for å finne litt tanker rundt hva jeg oppfatter som den rette tro og trosutøvelse.


Tilbake til toppen.

Lenker

Lenker til noen utvalgte artikler fra kategoriarkivet protest kristendom her i min blogg, blogg.brr.no:

“Protest mot enkelte former for kristendom”. Enda flere artikler er tilgjengelig i kategoriarkivet protest kristendom.

Noen nye artikler våren 2017-august 2021 innenfor protest kristendom:


Tilbake til toppen.

 



Kristne politiske partier, nei takk!

Kristne partier, nei takk!

Registrerer at jeg får mye å irritere meg over under kommende politiske valg (stortingsvalg, fylkestingsvalg og/eller kommunestyrevalg): Kristne politiske mini- og mikropartier. Jeg har i en årrekke uttrykt min store skepsis mot KrF. I de senere valg har partiet fått selskap av “Partiet De Kristne” (PDK) / partiet Konservativt, og til Stortingsvalget 2013 hadde KrF også “konkurranse” fra de kristne mikropartiene “Kristent Samlingsparti” (KSP) og “Norges Kristne”. Og hvis ikke dette var nok: Desember 2016 ble oppstart av det kristne partiet Verdipartiet (i Rogaland) allment kjent.

Oppdatering: Kristent Samlingsparti (KSP) har etter valget 2013 blitt en del av Partiet De Kristne / partiet Konservativt. Partiet Norges Kristne er vel historie. De små kristne mikropartiene kommer og går etter å ha ha kommet med tomme løfter om høy oppslutning som er umulig å innfri. Interne krangler rir også disse småpartiene. Stortingsvalget 2021 og Verdipartiet ifølge sistnevntes nettside: “Verdipartiet har ved årets Stortingsvalg inngått valgteknisk samarbeid med Alliansen.” Fy da, i allianse med et slikt ekstrem-nasjonalistisk parti som Alliansen. 

Kristne som står fram og fronter andre partier enn de “kristne” partiene (KrF, Partiet De Kristne / partiet Konservativt osv.) får ofte “pes” og kritikk. Enkelte mener tydeligvis at det er mer kristent å stemme på et av de små kristelige nisjepartiene, alternativt blått, enn å stemme og støtte rødgrønn side.

At kristne skal “rotte” seg sammen i egne partier klarer jeg ikke å forstå vitsen med. Kristne kan heller ikke automatisk enes om politisk retning, saker og verdier der alle har samme syn. Dessuten er nok en stemme på i hvert fall de “kristelige” nisjepartiene en bortkastet stemme. En stemme på kristne småpartier kan faktisk gi mindre kristen innflytelse i norsk politikk.

Norge trenger slettes ikke egne politiske partier for såkalte kristne velgere!

Oppdatering august 2023: Det har blitt avholdt Kommunestyre- og fylkestingsvalg 2023, hvor i hvert fall partiet Konservativt (tidligere PDK) stillet lister enkelte steder. Partiet har vel tonet noe ned det kristne. I tillegg var jo KrF fortsatt aktive i valgkampen, og Partiet Sentrum finnes også. Selv styrer jeg gladelig unna disse nevnte partiene som i større eller mindre grad “lefler” med det såkalte kristne / kristne verdier!

Oppdatering senhøsten 2021 – gammelt nytt: Stortingsvalget 2021 har blitt avholdt. På forhånd skrev jeg at jeg håpet for menneskehetens og “guds skyld” at de såkalte kristne partiene skulle gjøre et elendig valg, og dette ønsket fikk jeg innfridd! Heldigvis var det vel “kun” “Kristelig Folkeparti” (KrF) og “Partiet De Kristne” (PDK) som stillet til valg denne gangen som kristenpartier. (Og Partiet Sentrum fikk heller ikke noen målbare oppslutning.)

Stortingsvalget 2021 – resultater

Jippi! KrF havnet under sperregrensen i Stortingsvalget 2021 (3,8 % av stemmene). Kun tre representanter får de inn på Stortinget. Også takk og pris at MDG (3,9 %) forble små, og at PDK (Partiet De Kristne) fikk et nesten ikke-målbart resultat (0,4 % oppslutning).

“Jungelen” med mikropartier og ensakspartier kan vi helt se bort fra, da de ikke får noen som helst innflytelse. Lenge leve den rødgrønne valgseieren i valget, hvor KrF og PDK i realiteten får null makt.

 

Partilogoer

Etter mitt syn bør sammenblanding av politikk og religion ikke finne sted i for stor grad. Politikk bør være politikk, og tro, religion og menighet bør være adskilt fra politikken i størst mulig grad. Selvsagt blir det ikke helt krystallklare skillelinjer alltid. Tros- og religionsfriheten bør uansett ha gode kår, og i en viss grad vil politikken motta impulser fra troslivet og det religiøse. At et vanlig politisk parti har troende blant sine politikere er bare en styrke.

Egne såkalte kristne politiske partier ønsker jeg meg for min del til dit pepperen gror. Politiske partier med tydelig religiøs agenda og verdiforankring kan føre til at mennesker / individer gis ulik verdi basert på tro, verdisyn / verdisett, livsførsel, kjønn, seksuell legning osv. Pga. snevre verdier og verdisett kan rammene bli trange og takhøyden lav. Samfunnet kan framstå som noe lite opplyst hvis slike partier får for stor makt.

Følgende figur har jeg brukt mange ganger før her i bloggen i andre sammenhenger:

Menigheten og meg

 

Eventuelt i nyversjon:

Menigheten og meg (ny / redigert versjon). Jeg passer ikke inn!

 

I denne artikkelens setting passer det bedre å erstatte “Menigheten” med storsamfunnet. Det vil ikke være plass for slike som meg i et samfunn og et land hvor religionen – for Norges del kristendommen / kristentroen – styrer landet fullt ut.

Jeg vil ha meg frabedt et Sharia-liknende samfunn i kristenversjon (“kristen Sharia”), med lovverk i stor grad basert på kristne konservative verdier og ideer. Et slikt samfunn ville vel i praksis ha blitt et teokratisk kristendiktatur. Man får et land med begrenset frihet og lav takhøyde for ulikheter. Jeg anser Bibelen som bok lite egnet for styring og ledelse av et samfunn eller land.

Politiske partier basert på religion kan splitte folket og svekke demokratiet, og motstandere kan oppleve å bli diskriminert, forskjellsbehandlet, miste rettigheter / muligheter og fratatt noe av menneskeverdet. Å la “hellige” gamle religiøse bøker (Bibelen, Koranen osv.) styre gir gjerne et svært “trangt” og sneversynt samfunn. Alt i alt er slike politiske partier lite til glede og nytte for det moderne mennesket.

Hvis kristne eller andre religiøse politiske partier gis for stor makt og innflytelse kan vi sitte igjen med et samfunn som i stor grad er moraliserende, dømmende, stemplende og som driver med (utstrakt) sosial kontroll. Noe av den naturlige menneskelige livsførselen kan bli innskrenket for enkelte, og menneskerettighetene kan i ytterste konsekvens bli truet.

Er det mulig? Nok et såkalt kristent mikroparti er under oppseilingen, i hvert fall i Rogaland. Denne gangen et parti med navnet Verdipartiet. Lederen Magne Hersvik skriver blant annet følgende om tanken bak partiet i et innlegg på DagensDebatt.no desember 2016: “Vi ser behovet for et kristent fokus og kristne vitnesbyrd i gamle Norge. Noen er så redd for å blande kristen tro og politikk.” (Ja, jeg er blant dem som IKKE liker blandingen mellom bedehus/tro og politikk!)

For ordens skyld: Personlig er jeg lite begeistret for borgerlig eller blåblå politikk, noe som framgår av regjeringskritikk-artikkelen min (lenke).

Jeg vil vel gå så langt at jeg kaller ideen om egne kristne politiske partier for en styggedom og tåpelig avsporing. Av disse sære mikropartiene er det tross alt KrF som er det mest “normale” partiet. Er likevel skeptisk til KrF pga. deres uinteressante politikk og politiske ståsted som etter mitt syn er vel blått (konservativt) for tiden.

Sommeren 2013 fikk Rune Edvardsen i Troens Bevis Verdensevangelisering (Sarons Dal) litt “pes” for sin støtte til Arbeiderpartiet. Tydeligvis finnes det enkelte kristne som mener at noen politiske partier “mer kristne” enn andre. Noen vil til og med “boikotte” arbeidet til TBVE pga. Rune sitt personlige og private politiske ståsted. Etter den tid har visstnok Rune Edvardsen meldt overgang til KrF.

Er enig med David Åleskjær som tidligere i sin blogg (han har nå slettet sitt innlegg) skrev at “Hva Rune stemmer, har nemlig null relevans for misjonsarbeidet” og “Jesus blåser i hva jeg måtte stemme i år“. Han uttrykker også skepsis mot meningsløse begreper slik som: “Den kristne kulturarven”, “kristne verdier”, “bekjempe avkristningen”, “Norge må tilbake til Gud” og det ekskluderende og frekke partinavnet “De kristne”.

Utgangspunktet for min “krig” mot kristne politiske partier

Nei til KrF

Min “krig” mot KrF startet for en god del år siden mens jeg ennå var ung voksen (i 20-årene). Husker jeg fikk en invitasjon til en eller annen lokal KrF-happening i Egersund hvor det stod ca. følgende adressering: “Til medlemmer og sympatisører/støttespillere av KrF”. Dette fikk meg til å tenne på alle plugger. Selv om jeg var (og er) kristen og i den tid også vanket i Misjonshuset (NMS, Egersund) var det alt annet enn en selvfølgelighet å støtte dette partiet. Deres ensidige familiefokus på den perfekte kjernefamilie samt deres høyrevridde politikk har aldri appellert til meg.

Jeg har også nå i “nyere tid” – forut for valg 2019 – blitt invitert til å like Stad KrF sin Facebook-side, noe som jeg selvsagt svært fort avviste.

Hentet fra artikkelen min “Fortsatt skeptisk til KrF (Kristelig Folkeparti)“.

 

I slutten av juli 2013 kastet også “gründeren” Jan Hanvold i TV Visjon Norge seg inn i debatten. Han mener visstnok at kristne som stemmer Ap bør skamme seg m. m. Det rakkes ned på rødgrønn politikk og et skjellsord som benyttes er “sosialister”. Det er visstnok mer kristent å stemme på et av de kristne partiene, alternativt blåblått. I forbindelse med Stortingsvalget 2017 oppfordrer han sine “disipler” til enten å stemme gult (KrF) eller blått (H eller FrP).

Sammenblanding av religion (kristendom / kristentro) og politikk er ikke så smart!

Kristne partier, nei takk!

 

Jeg har tidligere nevnt det nye partiet som visstnok kaller seg Verdipartiet. Formålet til dette partiet er: “Verdipartiets formål er å fremme en politikk som styrker Norge som en selvstendig, demokratisk og kristen nasjon. Vi vil arbeide for menneskeverd, personlig frihet, et felles judeokristent grunnlag for nasjonen, respekt for Grunnloven og norsk suverenitet. Verdipartiets politikk bygger på Bibelens grunnverdier og Guds ord.” Partiet har også en bekjennelsesparagraf. Denne sammenblandingen mellom bedehus og politikk støtter ikke jeg. Enkeltindivider og grupper med mennesker kan være kristne, men ikke en nasjon i seg selv. Politikk er ikke menighet!

Verdipartiet

Verdipartiet ifølge Wikipedia september 2018:

Motto “Vi vil bygge Norge på Bibelens grunnverdier og slå vern om nasjonal frihet.”

Verdipartiet er et norsk politisk parti stiftet på Karmøy 26. november 2016. Partiet vil styrke “Norge som en selvstendig, demokratisk og kristen nasjon”, “verne barnet i mors liv”, kjempe for at “ekteskapet er mellom en mann og en kvinne” og støtte Israel. Ved stortingsvalget 2017 stilte Verdipartiet med liste bare i Rogaland fylke. Der fikk partiet 148 av i alt over 174 000 stemmer, det vil si mindre enn 0,1 prosent av det totale antallet.

Lenke: Wikipedia – Verdipartiet

Verdipartiet, nei takk!

Strengt tatt er det liten grunn til å bruke masse tid og energi på fenomenet Verdipartiet. Det er et lite “filleparti” som i første omgang kun finnes i Rogaland fylke og som har mikroskopisk oppslutning for sin mørkemannspolitikk.

Valg 2019 og Verdipartiet: Hvor har det blitt av partiet? Det har vært lite søkelys på det i valgkampen. Informasjonen på deres nettside er også foreldet / ikke oppdatert. Muligens stiller de ikke lister til valget?

Kristne politiske partier appellerer i hovedsak til den sørvestnorske pietisten i Bibelbeltet. Ofte er personene medlemmer i lavkirkelige organisasjoner. Blant andre kristne har nok økt meningsmangfold i “klassiske kristne spørsmål” medført at det ikke er noen automatikk i å stemme på et såkalt kristent parti.

Promille- eller mikropartiet “Partiet De Kristne” lever tydeligvis ennå, og i november 2022 endret de partinavn til Konservativt. I august 2016 var i hvert fall partilederen Erik Selle på banen med et innlegg hos DagensDebatt.no. Partiet er for tiden opptatt av Israel- og Midtøsten-politikk og omkamp på ekteskapsloven (motstandere mot dagens likekjønnede ekteskapslov). De påstår: “…Partiet De Kristne er et reelt alternativ for velgere som er opptatt av en rettferdig og god Midtøsten-politikk og som ønsker en omkamp på ekteskapsloven.” Partiet prøver å framstå som et alternativ til KrF og Frp på borgerlig side.

De Kristne – Løftebrudd

 

For meg framstår hele partiet som et tulleparti som ikke fortjener noen støtte. Deres politikk er ikke representativ for kristne flest, da kristne slettes ikke er en homogen masse hvor alle tenker likt eller er opptatt av de samme sakene og verdene. Etter mitt syn er det svært så arrogant eller små-frekt å kalle et parti for “Partiet De Kristne” (PDK). Ut fra navnet høres det ut for å være et parti som er samlende og passer for alle kristne, noe som langt ifra er tilfellet med sin nisjepregede politiske blåagenda. Deres politikk og politisk syn appellerer kun til et marginalt mindretall kristne velgere (konservative kristne). Navneskiftet november 2022 til (partiet) Konservativt er vel heller ingen stor forbedring.

Enkelt og greit: Du kan ta gift på at jeg IKKE skal stemme på partiet Konservativt (tidligere: Partiet De Kristne). Politikken de står for tilhører fortiden og bidrar ikke til utvikling i retning av et bedre samfunn. Deres diskriminerende, ekskluderende og gammeldagse politikk er det ingen grunn til å rope hurra for. Deres tåpelige forsøk på å bedrive overformynderi og å påtvinge oss leveregler og bud utgått på dato fortjener ikke stemmer eller støtte.

Jo-ho! Det konservative mørkemannspartiet “Partiet De Kristne” vurderer å skifte navn! Et eventuelt navnebytte vil ikke finne sted før etter stortingsvalget i 2021. Håper virkelig at de skifter navn til noe mer beskrivende enn det dagens navn er. Bare et mikroskopisk mindretall av kristne kan identifisere seg med det nevnte partiet. Partinavnet Konservativt fra november 2022 er vel ikke noen kjempestor forbedring…

I forbindelse med navneendringen fra Partiet De Kristne til Konservativt skrives det blant annet fra deres side: “Konservativt er partiet som vil lede Norge i riktig retning.” Ha, ha, ha! Ikke få meg til å le! Dette partiet vil jo ha Norge tilbake til “steinalderen” – tilbake til de mørke gamle dager. Nei, fri og bevare meg for den politikken! Ellers påstår de at den kristne arv fortsatt står sentralt for partiet, og at de har samme samme ideologi, program og prioriteringer som tidligere. Altså: Et totalt uinteressant parti som lever i gamle dager / gamle tider.

“Partiet De Kristne” (PDK)

Fri og bevare oss mot PDK / partiet Konservativt på Stortinget! Jeg håper og tror at det er lenge til partiet blir såpass stort målt i oppslutning at de kommer inn og blir en maktfaktor på Stortinget. Det må da holde at de “forurenser” enkelte kommestyrer med sin politikk

Det virker som om “Partiet De Kristne” vil tilbake til den mørke middelalder. De står for et totalitært tankegods der deres skrudde fortolkning av kristne verdier skal påtvinges alle om de vil eller ikke. Jeg mistenker at tros- og ytringsfrihet i praksis er mindre vesentlig for partiet. Det ser også ut for å være en ganske så autoritær ledelse internt i partiet hvor enkelte medlemmer har blitt ekskludert pga. de ikke lever opp til “minstestandard”.

Partiet virker umodent og svært overfokusert på Israel. Når det gjelder asylsøkere støtter de gjerne opp om konvertitter, men overfor muslimer er det stor skepsis og nesten hat mot dem. Nestekjærlighet gjelder visstnok ikke overfor muslimer.

Partiet De Kristne driver med demagogi. De presenterer det som en uimotsigelig sannhet at diverse tidligere politiske vedtak nesten har avviklet den kristne troen i Norge. De klarer med sin argumentasjon til å få en del til å tro at dette er sannheten med stor S. Nok en gang ikke fakta fra det partiet.

Partiet har en del framtredende personligheter som har frontet diverse konspirasjonsteorier, og hele partiet framstår som en organisasjon med sekteriske tendenser. Et ekstremt sært parti, som ikke bør få for mange sentrale posisjoner i den norske rikspolitikken.

Partiprogrammet / informasjonen fra “Partiet De Kristne” (PDK) forsvarlig håndtert. Krøllet sammen og lagt til resirkulering (papir / papp). Ankom vår postkasse og fikk et kort liv uten å bli lest.

 

I forbindelse med valgkampen relatert til Stortingsvalget 2021 har jeg egentlig i liten grad tenkt på, irritert meg over eller brukt kalorier på PDK. Ingenting tyder på at de får noen målbar oppslutning eller makt etter valget. Men annonsekampanjer via f. eks. Vårt Land har de kjørt på med:

Partiet De Kristne (PDK) med annonse via nettsiden til avisen Vårt Land, september 2021.

 

Noe “umusikalsk” i disse miljøvernstider å kjøre på med økt satsing på olje- og gassproduksjon på norsk sokkel. Fornuftig forvaltning av skaperverket er vel ikke deres skål.

Å stemme på Partiet De Kristne / partiet Konservativt er en bortkastet stemme. Jeg er enig med spørsmålet Espen Ottosen stiller: “Hvorfor slutter tusenvis av kristne opp om Partiet de kristne?”

Partiet De Kristne (PDK) og kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019

PDK er igjen “ute med kjeften sin” i forbindelse med valget 2019. På den småtvilsomme nettsiden Søkelys er det gjengitt et innlegg forfattet av Tomas Moltu, 1. kandidat til fylkestinget for PDK i Hordaland / Vestland fylkeskommune. Tittel på innlegget:

Av innlegget framgår det at det er helt uaktuelt å legge ned partiet for så å gå inn i eller bli en del av KrF. KrF er ifølge dem preget av splittelse og uforutsigbarhet, og det er ikke aktuelt med «nå må vi stå sammen». PDK er visstnok ifølge seg selv godt fundamentert i konservativ kristendom.

PDK har ifølge seg selv:

  1. Den beste politikken for familier i Norge. (Hjelpes! Verre enn MorFarBarn sin “politikk”.)
  2. Tydeligst og best løfter fram Israel og Israels sak.
  3. Tydeligst og best på “Ja til livet” (nei til abort osv.).
  4. Utfordrer globaliseringen (EU, EØS, ACER osv.) og nedbyggingen av Norge
  5. Vil utfordre FN.
  6. Vil begrense innvandringen til Norge.
  7. Et tydelig og avklart borgerlig parti.

Å nei, du. Dette partiet får DEFINITIVT ikke min stemme. Deres mørkemannspolitikk og forvridde konservative tilnærming og kristensyn appellerer absolutt ikke til meg. Satser på at folk flest er opplyste og tenkende mennesker som styrer langt unna valgseddelen og den gammeldagse politikken til PDK.

Politikken, visjonene, partiprogrammet og valgløftene forut for Stortingsvalget 2021 har jeg ikke en gang tenkt å sette meg inn i. Partiet kommer uansett ikke i noen maktposisjon, og uansett er deres politiske valg og mål totalt uinteressante og på kollisjonskurs med alt jeg står for. Tenker jeg glatt overser hele deres eksistens i dette valget.

 

Forut for valget 2019 har partiet arrangert “PDK Convention 2019”. Denne samlingen skulle vel fungere som en “kickoff” i forbindelse med valget. Det de var opptatt av i forbindelse med denne konferansen var blant annet: “PDK Convention 2019 samles verdikonservative profiler fra inn og utland som setter frihet, trygghet, forsvar, beredskap, Norges verdiplattform, familien, demokrati, folkestyre, lokaldemokrati og grasrotengasjement på dagsorden innenfor valget i 2019.” Nok en gang ingen tvil om at partiet har et annet samfunns- og verdensbilde enn det jeg har, og at de slettes ikke appellerer til meg med sin sære politikk.

Låner et sitat fra Facebook rundt PDK, lett omskrevet:

  • ‘Partiet De Kristne – Tullepartiet som forfekter såkalte “sentrale kristne verdier“. Partiet er desperate etter å forfekte middelaldersk ideologi, og består av en god samling med sullebukker / tullebukker.’

Sannsynligheten for at partiet skal klare å få gjennomført sin politikk er HELDIGVIS minimal. Partiet har alt for liten oppslutning til å ha noen vesentlig betydning i det politiske spillet. Joda, som kristen tror jeg på at undere kan finne sted. Det blir likevel litt drøyt for min del å forvente at et så stort under skal finne sted at PDK plutselig over natten blir et stort nok parti til å kunne oppnå muligheter for reell politisk innflytelse.

Politisk makt til religion og livssyn har vært (og er) en alvorlig trussel mot demokrati, menneskerett og likeverd. (Levi Fragell på Facebook.)

 

Dette i det hele tatt å prøve å få folk til å stemme på Partiet De Kristne (PDF) er tilnærmet lureri. Velgerne blir lurt med lovnader om stor oppslutning pga. de har “gud” på sin side. De er heller ikke snaue med sine løfter om store politiske endringer som de skal få utrettet. Meningsmålinger taler sitt tydelige språk at dette partiet ikke vil få noen politisk makt i det hele tatt. En stemme på partiet er en bortkastet stemme. Dessuten tyder interne samarbeidsproblemet på at de i hvert fall ikke klarer å samarbeide noe særlig bra med andre annerledestenkende partier.

I forbindelse med valg 2017 har diverse talspersoner fra Partiet De Kristne (PDK) vært på banen flere ganger. Når enkelte av dem uttaler seg høres det ut for at de representerer et kjempestort parti. Ikke måten på hva de skal klare å få til når (ikke hvis!) de kommer i makt på Stortinget. Stormannsgalskap og virkelighetsflukt enkelt og greit.

Ukjent Jesus inn på Stortinget: Noen mener at vi kristne bør stemme Partiet De Kristne, da dette vil bety at Jesus kommer inn på Stortinget. Nei takk sier nå jeg. Det vrangbildet av Jesus som presenteres av nevnte parti har ingenting i politikken og beslutningstakingen å gjøre.

Denne oppfordringen august 2021 bør IKKE bli fulgt av oppegående mennesker:

Riktignok enig i at KrF trenger en “god” og lang pause fra maktens korridorer (Storting + Regjering), og at de ikke fortjener kristnes stemmer. Imidlertid vil jeg ikke ha dem byttet ut mot PDK.

Kristne mikropartier

Mye mer kunne helt sikkert ha vært sagt om de kristne mikropartiene, men jeg tviler på om det har noen hensikt. Partiene er små mikropartier med nesten ingen oppslutning, og pga. deres ubetydelighet det er vel liten vits i å bruke alt for mye tid, energi og kalorier på dem.

En og annen avhopper fra KrF kommer sigende inn til partiene, men likevel har partiene liten og ubetydelig oppslutning. Til og med “storebroren” Partiet De Kristne (PDK) har ca. null betydning for den norske politikken. Partiene er og blir sære nisjepartier for spesielt interesserte, og med deres valgte (smalsporede) politikk kan jeg vanskelig se for meg at de vil få noen stor oppslutning i overskuelig framtid heller. Til og med KrF sliter for tiden med å skaffe og å holde på (kristne) velgere.

 

Selv klarer jeg ikke å se at det å stemme “blått” er mer kristelig eller ukristelig enn å stemme “rødgrønt”. Faktisk synes jeg at det er rart at såpass mange kristne f. eks. stemmer på FrP, med den egoistiske politikken dette partiet utviser. Alle partier har sine styrker, svakheter og prioriteringer. Kristne er ikke en ensartet homogen gruppe der det er naturlig for alle å stemme likt. Utenom troen på Gud, Jesus og Den Hellige Ånd som beskrevet i Bibelen er det lite som knytter kristne sammen. Det finnes ikke en objektiv liste med verdier som alle kristne kan entes om. Også kristne er mennesker med sine personlig og individuelle prioriteringer og synspunkter.

Jesusfolket (nå nedlagt nettside)

Jeg vil gjenta følgende fra min “lille” protestartikkel mot KrF: Jeg er enig i det som i en periode stod på nettstedet Jesusfolket.no (nå nedlagt nettside), nettsiden for det VIRKELIGE kristenfolket:

  • “Tror du at ditt politiske ståsted definerer deg som en del av kristenfolket eller ikke? Det er en misforståelse. Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. Du er faktisk fri til å stemme hva du vil uten å risikere Guds vrede.”

La politikk være politikk, ikke bland børs og katedral og la bedehus, kristendom og tro være det det er. Det blir bare tull og rot av å sause dette sammen! La det være noe avstand mellom de to regimene det verdslige (politikk m. m.) og det åndelige (tro). Religion og tro skal ikke i nevneverdig grad styre politikken og samfunnet. Noen skillelinjer bør det være mellom religion og politikk, selv om kristne verdier selvsagt har en viss påvirkningskraft på utviklingen.

Å ta Bibelen, kristentroen, Gud og Jesus til inntekt for et konkret politisk parti eller politisk retning (side) blir for dumt og useriøst. Gud er hevet over nåtidens partipolitikk, og han godtar at det enkelte menneske stemmer i samsvar med sitt politiske syn og overbevisning (den frie vilje).

Personlig er jeg møkka lei av nedrakkingen mot rødgrønn politikk og de politiske partiene på denne siden. Disse partiene er slettes ikke Antikrist i egen person eller spydspisser for landets såkalte avkristning. Også partier på rødgrønn side er opptatt av verdier og menneskerettigheter / menneskeverd. Slettes ikke alltid så mye mer “kristelig” politikk på blå side, f. eks. fra Fremskrittspartiet (FrP). Så vidt meg bekjent ønsker alle norske politiske partier å beholde religionsfriheten, så det blir bare tull å beskylde enkelte partier for “kristenforfølgelse”.

Jeg finner det ikke naturlig å gi politikere og politiske partier skylda eller ansvaret for avkristning (sekularisering) eller påkristning av Norge. Dette ansvaret ligger på den enkelte kristne og på menighetene. Kristne må begynne å virke i stedet for å sutre over landets politiske styring.

Fra en lederartikkel på DagensDebatt.no “låner” jeg følgende sitat som jeg sier meg hjertens enig i:

  • “De kan benekte det så mange ganger de vil, men den mest målbare virkningen av disse partidannelsene er etter alt å dømme en svekkelse av den kristne innflytelsen i norsk politikk.”

Artikkelen ble skrevet i forbindelse med dannelsen av det nye Verdipartiet, som kommer i tillegg til det andre kristne småpartiet Partiet De Kristne.

“Partiet De Kristne” har hatt hårete mål om stor støtte i folket med drømmer om egne stortingsrepresentanter. For å si det nesten-blasfemisk: Heldigvis har ikke Gud vært på deres side så langt. Fortsatt er partiet et mikroparti uten betydning for norsk politisk virkelighet.

Ifølge nettsiden til “Partiet De Kristne” (PDK) er deres hjertesaker og prinsipper følgende:

  • Verdikonservativt parti med ideologisk fundament basert på Bibelen
  • Den kristne tro og lære sentral i politikken
  • En sterk og levedyktig familie bestående av mor, far og barn, dvs. beskytte den tradisjonelle familiens særstilling i samfunnet
  • Motstandere mot abort og aktiv dødshjelp
  • Frihet og trygghet for alle (frihet, ansvar og mangfold)
  • Retten til liv
  • Tydelig støtte til Israel

Innimellom prøver PDK å framstå som “det gamle KrF. Selv er jeg lite interessert i 70 års gammel politikk i ny innpakning hvis de skal leve denne påstanden fullt ut.

Det konservative Partiet De Kristne (PDK) / Konservativt er forkjempere for en streng innvandrings- og asylpolitikk. De ønsker visstnok også å si opp EØS-avtalen, Schengen-avtalen og er ikke tilhengere av FNs flyktningpolitikk. De er skeptiske til islam og “dyrker” Israel.

Det påstås at partiet ønsker Norge tilbake på fast grunn. De ønsker et samfunn som er fritt og trygt for alle, og de påstår at de står for tradisjonelle kristne verdier. Jeg vil nok heller kalle deres verdier og politikk for mørkemannsverdier eller mørkemannskristendom. Rett og slett kvalmende politikk som slettes ikke er representativ for kristne flest. De har lite plass for dem som ikke lever et A4 familieliv, muslimske asylsøkere er tilnærmet uønsket og ikke-kristne skal bli dyttet på deres såkalte “kristne syn og levesett”.

Partiet snakker om frihet og trygghet for alle. Deres versjon av frihet og trygghet framstår for meg mer som slaveri og trelldom. Hvis partiet hadde fått lov til å styre fritt hadde de gitt oss trange verdimessige rammer, og et samfunn som i hvert fall ikke ville ha passet for meg. Deres overformynderi og mørkemannskristendom sier jeg gladelig nei takk til!

Avisen Vårt Land har også hatt en artikkel om partiet i forbindelse med at de stiller til valg i 69 kommuner til kommunestyrevalget 2015. I denne artikkelen går det fram at PDK er opptatt av:

  • Å være verdikonservative
  • Partiets hovedmål er å ivareta kristne grunnprinsipper
  • Stoppe avkristningen av Norge
  • De ti bud og Bibelens verdigrunnlag ligger til grunn for arbeidet
  • De vil beskytte den tradisjonelle familiens særstilling i samfunnet og kjempe mot dagens ekteskapslov, ekteskap forbeholdt forhold mellom mann og kvinne.
  • Abortkamp og kampen for det ufødte barnet/livet
  • Støtte til Israel

Selv er jeg ikke all verdens opptatt av disse sakene og jeg er nok også dypt uenig i deres vektlegging og fortolkning av Bibelen, deres valg av verdier og hvordan det er å være en kristen. Til tross for at jeg er en troende kristen er jeg neppe innenfor målgruppa til “Partiet De Kristne” / partiet Konservativt. Deres politikk blir for blå for meg samt de har valgt ut en del satsningsområder som ikke opptar meg all verdens mye. Deres Bibelfortolkning er også ganske snever og konservativ.

Det som opptar meg personlig er saker slik som:

  • Beholde dagens velferdsgoder (gratis helsetjenester, gratis skole, gode trygdeordninger osv.) og hvis mulig styrke dem
  • Distriktspolitikk (muligheter for å bo på landsbygda slik jeg nå bor)
  • Solidaritet, rettferdighet og fellesskap
  • Arbeid til alle og ingen nullskatteytere
  • En relativt sterk offentlig sektor
  • Frihet og trygghet, men ikke slik som den PDK presenterer
  • En viss grad av reguleringer og styring for å unngå at egoistiske (kapitalistiske) krefter får for stor kontroll i samfunnet.

De kristne politiske mikropartiene ønsker “tvinge” på det norske samfunnet sitt trange moral- og regelsett. Partiene oppfører seg mer som sekter enn seriøse politiske partier. Det er et salig rot og en røre mellom politikk og mørkemannskristendom fra forrige århundre. Partiene framstår som useriøse mikropartier med store ambisjoner og lovnader de ikke vil klare å innfri i overskuelig framtid. Dessuten er de svært opptatt av å kritisere og å snakke ned KrF som de anser som et frafallsparti fra det kristne.

Partiene virker til å ha langt framskredet homofobi. Likekjønnede forhold er fy-fy, og den gufne familiepolitikken er i nærheten av den MorFarBarn kjører. De ønsker å fenge kristne verdibaserte eller verdiopptatte velgere.

Jeg sier gladelig nei takk til disse sære partiene!

Selv om jeg er noe smårød eller rødgrønn av meg politisk sett er jeg langt fra noen kommunist eller “supersosialist”! F. eks. blir både SV og Rødt for rødt for meg. I valgtester på nettet har jeg ofte endt opp med resultatet Sp og/eller Ap.

Partiet Sentrum

Helt i slutten av september 2020 slapp nyheten om at Norge får nok et politisk parti. Små-røde eks-KrF-ere – uenig med KrF sitt retningsvalg til høyre – starter nytt parti med kristen-humanistisk sentrumsprofil. De ønsker å være et sentrum-venstre-parti som bygger politikken på sosialdemokratiske og kristendemokratiske verdier, og skal ikke være på langt nær så borgerlig og høyrevridd som KrF har blitt.

Navnet på partiet er enkelt og greit:

Så spørs det da om Norge trenger nok et parti, som bygger sin politikk på kristne verdier. Man kan godt ende opp med et parti som får lite gjennomslag og makt, dvs. forblir et lite og ubetydelig parti under sperregrensen. Det nye partiet får neppe min stemme, da det skal litt til at det blir en stor og betydelig aktør i det politiske landskapet. Imidlertid er det flott at KrF får litt konkurranse!

Partiet sier selv at de er et livssynsåpent parti, som baserer seg på kristne verdier og humanistiske verdier. Puh! Og bra at de ikke er et “rent” kristent parti. Greit med et lite skille mellom politikk og tro. Tullete å slå Bibelen i hodet på andre i politisk vinning, slik som KrF og Partiet De Kristne til tider bedriver.

Registrerer at de i etterkant av dannelse toner veldig ned det kristne, noe som jeg oppfatter som bra. Å rote samme politikk og religion / tro i ei smørje blir som oftest bare tullball! Pr. april 2021 står det blant annet følgende å lese på deres nettside om deres vei og valg:

  • “Mennesker og bærekraft først: Programkomiteen har nå lagt fram 1. utkast til stortingsvalgprogram. Det bygger på FNs bærekraftsmål og menneskerettighetserklæring. ‘Leave no one behind'”

Noen lenker relatert til partidannelsen:

Lykke til får jeg vel bare si! Og dette partiet inngår IKKE – foreløpig – i dem jeg kritiserer og advarer mot.

 

 

 

Under Stortingsvalget 2021 gikk det ikke akkurat veien for partiet, men optimismen for partiets framtid lever blant ildsjelene i partiet:

Neste gang… Da skal det bli andre boller. Vi får leve i spenningen og se hvordan det går…

 

I stedet for å skrive mer om mine meninger rundt kristne partier henviser jeg til mine tidligere artikler her i bloggen med titlene “Fortsatt skeptisk til KrF“, “Valg 2017“, “Valg 2019“, “Stortingsvalget 2021” og “Regjeringskritikk“.

Til slutt en liten notis: Etter at jeg påbegynte min “kamp” mot KrF har jeg blitt gjort oppmerksomme på at jeg på mange måter viderefører det synet min bestefar Richard Rasmussen (1901-1967) fra Egersund hadde. Han døde før jeg ble født, men har var mens han levde aktiv i blant annet “Kristne Arbeidere” / “Norges Kristne Arbeideres Forbund”. Ellers var han del av det som da het “De unges Misjonsforening”, og som i dag heter Misjonshuset / Egersund Misjonsforening (EMF, tilsluttet NMS).

Kristne Arbeidere (logo).

Han var en aktiv kristen, men politisk sett tilhørte han arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet (Ap). Han var dypt skeptisk til KrF og ikke minst opprettelsen av lokallag av KrF i Egersund, og han var nok i likhet med meg skeptisk til sammenblandingen av kirke/bedehus/kristentro og politikk. Opprettelsen av lokallag i Egersund fant visstnok sted på et møte på prestegården på Husabø med daværende prests velsignelse.

(For ordens skyld: Selv er jeg IKKE medlem av Kristne Arbeidere eller andre halv- eller helpolitiske organisasjoner. Imidlertid er jeg troende og sympatiserer politisk sett med rød-grønn side.)

Det er selvsagt fullt mulig – og naturlig – å være aktiv kristen (troende) samtidig som man er del av arbeiderbevegelsen og støtter sosialdemokratiske ideer.

Lenker:



Bibeltro (bokstavtro)

Kors og Bibel, illustrasjon hentet fra Christian Art.

Et uttrykk jeg sliter med er uttrykket Bibeltro (bokstavtro). Bibeltro er enkelt og greit et “teit” og tullete begrep! Enkelte hevner at de leser Bibelen bokstav for bokstav (objektivt) uten å legge egne subjektive fortolkninger til grunn, og at de lever (prøver å leve) 100 % i samsvar med Bibelens ord. Jeg vil hevde at dette er helt umulig!

Etter mitt syn er det totalt umulig å forholde seg til Bibelen uten å tolke den. Man må ta hensyn til at Bibelen ble skrevet i en helt annen tidsepoke enn vår, den ble skrevet på et helt annet språk og den omhandler og er skrevet inn i en kultur som er veldig ulik vår egen. Bibelens ulike bøker er ganske så sikkert påvirket av forfatternes personlige og kulturelt betingende holdninger til etikk og moral. De 66 ulike bøkene i Bibelen er skrevet av ulike forfattere over en lengre tidsperiode, hvor den enkelte forfatter i større eller mindre grad har vært inspirert av det guddommelige og det personlige. Man må lese, forstå og forholde seg til Bibelen tilpasset den tiden vi selv lever i.

Alle vi som leser Bibelen forholder oss subjektivt til den. Vi fortolker ut fra vår forståelsesramme, jf. kommunikasjonsmodellen. Ingen er i stand til å lese Bibelen objektivt selv om man måtte ønske å gjøre det. Selvsagt kan Den Hellige ånd gi enkelte lesere åpenbaringer, men til og med da vil jeg nok tro at noen egne tanker og meninger kan finne sin vei inn i fortolkningen.

Å tro at Gud eller den hellige ånd vil åpenbare den eneste korrekte fortolkning blir et for naivt syn for min del. Likeså forstår jeg heller ikke dem som sier hardnakket at Bibelen tolker Bibelen, og at skriften lett kan tolkes i lys av Jesus. Skriften alene er ikke så rett fram som det først høres ut for å være.

Jeg misliker sterkt når enkelte personer blir kritisert med begrunnelse i at de ikke er Bibeltro eller rettroende! Hva er Bibeltro? Hvem kan være 100 % Bibeltro eller “rettroende”? INGEN!

Bibelen

Rett til konklusjonen: Det nytter lite å dra fram kortet Bibeltroskap og/eller bokstavtroskap overfor meg. Bibelen må uansett tolkes inn i vår samtid av de som leser boka, og jeg kan ikke på noen som helst måte ta det seriøst når enkelte hevder at ditt og datt står klokkeklart og utvetydig skrevet i den store boka. Alt i Bibelen må leses med et kritisk blikk, og ikke minst tolkes og vurderes av leseren.

Den verdslige kommunikasjonsmodellen kan dras inn i saken, hvor det er farer for at mottakers fortolkning av Bibelen utsettes for støy og misforståelser. Et skriftlig eller muntlig budskap – inkludert Bibelen sine tekster – blir alltid tydet og tolket av mottakeren. Vi tolker og filtrerer alt, basert på vårt intellekt, erfaringer, modenhet, kultur, opplæring, levd liv, interesser, vår subjektive tilnærming, gruppepress / påvirkning osv. Når det gjelder Bibelen vil enkelte også tilføye gudommelige åpenbaringer og det åndelige.

Bibelen – verdens viktigste bok, verdens mest solgte bok og verdens mest leste bok. Muligens også en av de mest misbrukte bøkene? Selvsagt er boka viktig for oss kristne:

  • “Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.” (2. Tim. 3, 16-17.)

Å ha Bibelen som rettesnor for sitt eget liv er helt ok. Imidlertid foretas mye kreativ og fantasifull fortolkning av Bibelen, og da gjerne spesielt av dem som påstår at de leser Bibelen slik som den er skrevet uten å tolke den. Å trampe på andre eller ekskludere grupper / mennesker begrunnet i og med Bibelen blir som oftest totalt feil i mine øyne.

Bibelen, grunnteksten, er opprinnelig skrevet på språkene hebraisk og arameisk (Det gamle testamente) og på gresk (Det nye testamente). Bibeloversettere har neppe en helt enkel jobb med å lage troverdige og “nøytrale” oversettelser til norsk, uten å tillegge oversettelsene egne meninger og fortolkninger og uten å bli for mye påvirket av kirkehistorie og kirkekultur. En del ord i grunnteksten kan være tvetydige i sin mening, og det kan være vanskelige eller tilnærmet umulige å oversette “ordrett” til norsk på en slik måte at den sannsynlige opprinnelige meningen blir beholdt på en god måte. Norske bibeloversettelser har oppigjennom historien hatt litt ulikheter i fortolkningen av enkelte vers.

Bibeloversettere lar sine tolkninger i en viss grad bli styrt av ulike Bibelsyn, ideologiske føringer og rådende teologi. Man må også ta en beslutning på om man skal fokusere på helheter og sammenhenger, eller mer ha fokus på enkelttekster. En utfordring er også å få til norske oversettelser som “treffer” dagens lesere, hvor språket er moderne, forståelig og fengende.

Vår Bibel inneholder 66 bøker, mens katolikkene har sin versjon bestående av 73 bøker. Det har opp gjennom historien blitt foretatt vurderinger hvor enkelte bøker har blitt tatt med i dagens Bibelen, mens andre har blitt forkastet. Noen gjør også et poeng av at enkelte grunntekster som har blitt funnet ikke er 100 % identiske med andre tidligere kjente grunntekster. Nå er stort sett disse variasjonene mer av kosmetisk karakter, og dette at Bibelen ble overbrakt muntlig fra person til person (overlevert muntlig) i lange tider før ting ble skrevet ned gjør det slettes ikke unaturlig med mindre variasjoner.

I mine skriverier forholder jeg meg til den offisielle Bibelen. Jeg er fullt klar over at det både finnes de nytestamentlige og de gammeltestamentlige apokryfene (apokryf = skjult, Apokryfer er anerkjent som og fungerer som et slags tillegg til Bibelens skifter). Disse skriftene har i oldtidens kirke ikke blitt “funnet verdig” en fast plass i Bibelen. Jeg velger å stole på at utvalget av bøker i Bibelen er vel begrunnet og representativt for den kristne troen og budskapet.

Bibelen er en innholdsrik og spennende bok, men den er også utfordrende på grunn av alle mulighetene for ulike tolkninger. Boka er skrevet i en helt annen tid, i en annen kultur og på et helt annet språk enn vårt. I Norge kan vi uansett ikke slavisk følge et lovverk fra Midtøstens jernalder. Det må også foretas vurderinger om hvem som er avsender (forfatter, skribent), hvem som er mottaker (skrives/snakkes til) og hva som er tema. Bibelen lar seg ikke lese uten en viss fortolkning og analyse fra leseren. Verdslige kommunikasjonsmodeller kan dras inn for å si noe om hvor komplisert det kan være å lese Bibelen og oppfatte budskapet korrekt.

Likevel blir jeg ofte forbauset over hva enkelte klarer å få til av fortolkninger, og gjerne mest dem som påstår å være “Bibeltro”. Ting de hevder står klart og tydelig i sin Bibel står ikke nødvendigvis så tydelig og entydig beskrevet i min. Jeg synes enkelte med sin fortolkning gjør veien til himmelen (den smale vei) enda smalere og ekskluderende enn nødvendig. Den smale vei gjøres enda smalere enn den i utgangspunktet er, og en del superkristne opptrer som fariseere med å fortelle om hvor flinke de selv er til å følge den rette veien og å fortelle om alle andre som er på “feil” vei. Andre klarer å bruke Bibelen til å forsvare ekstrem karismatikk eller meget konservativ kristendom. Både nazisme og umenneskelig asylpolitikk har blitt forsvart med Bibelen i hånda.

Hva som er “in” i kristne kretser svinger nesten slik som motene svinger. Mange tidsmessige svingninger har funnet sted over noen tiår. Samme bok – Bibelen – har blitt bruk som forsvar for både: For og imot slaveri, for og imot jøder og nazisme, for og imot kvinnelige prester / forkynnere (åndelige ledere) og for og imot alkohol / totalavhold. Tidsånden påvirker fortolkningen av Bibelen, om man liker det eller ei.

Bibelen er en “farlig” bok som kan misbrukes i hånden på maktpersoner og kristenledere, hvor tekster og enkelt-vers tas ut av sin sammenheng og kontekst. Versene og Bibel-tolkningene kan benyttes som argumentasjon og begrunnelse for mange slags rare “forvridde” tanker og ideer. Egen agenda kan fremmes med høyrehånden på Bibelen, og dette trenger ikke å være i samsvar med Guds vilje. Ofte får uheldige fortolkninger stå uimotsagte, da folk flest nødig vil si imot sin pastor, predikant eller andre kristne (karismatiske) forbilder.

Hva er definisjonen på Bibeltro som alle kan enes om? Hva er sann bibeltroskap? Hvem skal være “dommerpanel” og ta avgjørelsene om hvem som er og hvem som ikke er Bibeltro (rettroende)? Hvem har autoritet til å kunne hevde at deres tolkning er den eneste korrekte mens andre tolker Bibelen feil?

Jesusbilde

 

Enkelte hoier og skriker om intoleranse, “forfølgelse”, motstand og kritikk overfor såkalte Bibeltro kristne. Det snakkes om den frafalne kirken (folkekirken) som har beveget seg bort fra læregrunnlaget, Bibelen, bekjennelsen, brudd med Kristi lære og tradisjonen. Kirka fører folk vill, da den tross alt har sagt ja til homoseksuelle forhold. Det er snart ikke rom og plass for de “rettroende”. Jeg har bare ett ord for slik argumentasjon: Pisspreik!

Enkelte hevder med stor overbevisning: Bibelen må forståes direkte, og dens innhold må ikke fortolkes bort. Videre hevdes det at Bibelen må forstås i lyset fra den hellige ånd, og at evangeliene har et livsforandrende budskap som ikke kan misforstås. Gid hvis det hadde vært så enkelt!

Noen presterer også å komme med en inndeling av mennesker i to menneskekategorier:

  1. Dem som godtar Bibelen som Guds ord, og som innretter seg etter dette.
  2. Dem i den andre kategorien stiller seg bak slangen i Paradis og spør retorisk: “Har Gud virkelig sagt…?”.

Snakk om å forenkle virkeligheten slik at det blir totalt feil!

I mine øyne er det ingen tvil om at enkelte benytter og misbruker Bibelen til å skaffe seg makt og kontroll over andre, og til å legitimere dårlige og inngripende valg i andres liv. Mye rart kan leses ut av boka, hvis man legger “godviljen” og den frie fantasien til grunn.

Den norske kirke, ja. Noen kaller Den norske kirke (DNK) for frafallskirken, regnbuekirken (pga. støtte til PRIDE og homofile), skjøgekirken, homokirken, apostatkirken og/eller Sodoma-kirken. Folkekirka beskyldes for å ha forlatt Kristus, Guds Ord og bud. Det hevdes gjerne at kirka fungerer som et Baal-tempel (avgudsdyrking) og at den lever i synd og urenhet. Ledelsen er visstnok falske profeter og forførere, og kirka som helhet er en ren styggedom for Herren. Kirka er kun et tilholdssted for frafalne mennesker.

Enkelte går så langt at de beskylder Den norske kirke (DNK) for å forkynne et falskt håp om frelse. De som framsetter slike påstander har ikke fasiten i sin hånd på hvem som er “kristne nok”, og ingen har bedt dem å påta seg dommer-rollen (overdommer). Ofte kommer slik kritikk fra personer som selv ikke er medlemmer av kirka.

Mitt svar og min hypotese på dette: Kirka – Den norske kirke – er MINST like Bibeltro, rettroende og kristen som kritikerne. Det er masse gode folk i kirka som virkelig brenner for Guds ord og har en levende tro, og som står på for å få ordet delt, evangelisert og misjonert ut. Og hvilken fullmakt har enkelte oppkomlinger av noen “superkristne” til å dømme kirka nord og ned?

Ja til folkekirken! (Jeg ❤️ folkekirken!)

 

For å skrive AKKURAT det jeg innerst inne tenker og mener: Konservative kristne (de ekstreme!) som ikke er villig til å inngå kompromisser håper jeg forlater kirka for godt, eller på sikt dør ut. De får heller søke sammen og finne sin plass i sekteriske småmenigheter bestående av trangsynte likesinnede. Sneversynte kristne som fullt og helt kun aksepterer et “tradisjonelt syn” på ekteskapet (tillater kun heterofile forhold og “tradisjonelle” familieverdier/sammensetninger) trenger ikke kirka i sin “stall”. De representerer kun verdiene intoleranse og diskriminering. La folkekirka bli et sted for oss som vil tilby høy takhøyde og vide dører i Bibelens og kristentroens navn – uten unødvendig moralisering, irettesetting, utstøtelse og dømming av småting!

Selvsagt har folkekirka også sine utfordringer, svakheter og problemer.

Regnbueflagget

Regnbueflagget, et verdenskjent symbol for rettighetene og frigjøringskampen for LHBT-personer.

 

Jeg er for lengst møkka lei av kristne som skal TVINGE sin (skrudde) fortolkning av Bibelen og hva som er god kristen moral nedover hodet på alt og alle rundt seg. Slutt med å trykke konservativ-kristen moral ned over alle oss som ikke er interesserte og som ikke deler fortolkningene! Spesielt er og blir det mye dritt som slenges mot PRIDE og de homofile miljøene i Norge.

Enkelte kristne utviser alt for stor iver og innsats i å blande seg inn i andre sine foretatte moralske valg. Noen av dem driver også på med den reneste dyneløftingen. De setter seg selv som overdommere overfor medmenneskers etiske og moralske valg, og man kan få inntrykk av at kun en fortolking eller sannhet finnes. Slik framferd vil jeg ha meg frabedt!

Vi bor visstnok i en syndig og demonisert verden dominert av onde og urene ånder og åndsmakter, hvor Sodomoa og Gomorra gjerne trekkes inn. Det snakkes om homofile, lesbiske og pedofile onde åndsmakter styrer vår syndige verden preget av stort forfall, og i enkeltes øyne er det ingen tvil om at homofili er en dødssynd.

Juni er Pride-måned, noe som er spesielt viktig for LHBT-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Kjærligheten mellom likekjønnede er verdt en markering.

 

PRIDE har blitt som en folkereligion for Norge hevdes det, og den seksfargede regnbuen i regnbueflagget til LHBTI-bevegelsen representerer visstnok en forfalskning av den paktregnbuen Gud satte på himmelen som tegn etter syndfloden.

Nei, fysj og fy! Slikt tullball som beskrevet ovenfor hvor enkelte grupper dømmes til død og pine og blir utsatt for uønsket moralisering vil jeg ha meg frabedt!

Jeg klarer ikke å se at det som troende kristen er galt å støtte PRIDE og de homofile (LHBTI), eller eventuelt å leve i et likekjønnet forhold. Det vitner ikke om frafall fra gudstroen eller brudd med Bibelens lære slik jeg ser det. Registrerer også at en del garvede teologer har endt opp med samme konklusjon som meg. Jeg ser ikke på homofilisaken / legningen som en synd som Gud hater eller dømmer med hard hånd. Størst av alt er kjærligheten og nåden!

Det blir tilnærmet tull og tøys å begrunne et bestemt syn som det eneste korrekte med historie, kultur, tradisjoner og det tradisjonelle. Det er ikke gitt at historiske og samfunnsmessige valg tatt på et tidligere tidspunkt alltid er det rette Bibelsk sett. Gamle vedtatte sannheter er ikke et kvalitetsstempel i seg selv. Verden og vårt syn på saker og ting er helt naturlig i endring, og likeså vår fortolkning av Bibelen.

Jesus som Guds ord: På Jesus sin tid hadde de ikke Bibelen. De hadde Jesus, og det er ham – personen – som refereres til som Guds ord. Jesus har sagt og ment masse, men slettes ikke alt det som enkelte bokstavtro vektlegger. Jesus selv har vel sagt veldig lite om homofili og samliv. Min klare oppfordring til konservative kristne: Slutt med bråket dere driver med, og innse at dere har tapt kampen når det gjelder homofili og likekjønnede ekteskap.

Jeg stiller meg svært undrende til at enkelte gjør temaet homofili / likekjønnet kjærlighet til et bekjennelsesspørsmål eller frelsesspørsmål. Så mye plass og betydning bør ikke samlivsspørsmålet få i kristen regi. Også svært dømmende å plassere enkelte på utsiden av frelsen basert på deres samlivsform. Og nesten enda mer utrolig at en slik liten fillesak kan være kirkesplittende.

Joda, det blir nok litt gjentakelse: Til tider en del homofobi og i hvert fall ikke homovennlig kirke- og menighetsliv her i Norge. Det er også etter mitt syn tullete at det skal være lov til å spørre om samlivsform, og å diskriminere dem som lever i likekjønnet ekteskap. Slik jeg leser Bibelen sier den ikke noe som helst imot likekjønnet kjærlighet, så sant det er snakk om gjensidige og likestilte forhold (ikke utnyttelse). Forsamlinger som ikke kan akseptere de homofile / lesbiske burde ikke ha fått en eneste krone i statsstøtte.

Det har blitt hverdagskost at enkelte kristne anklager andre for å fare med vranglære, være på ville / feilaktige veier, være djevelens sendebud eller å være frafallen. Spesielt er det mange som mener at kirken har ramlet inn på helt feil sti eller vei, og biskopene får gjennomgå i diskusjoner på nettet. Dømming, dømming og atter mer dømming. Ofte er det nok dem som hevder slik – dem som dømmer andre til død og pine – som er på ville veier. En del av forkynnelsen som formidles er helt ko-ko og klin kokos.

Litt sarkasme: “Stakkers” Bibeltro kristne (konservative kristne). De går rett inn i offerrollen eller martyrrollen. De ser på seg selv som utrydningstruede ofre som det er “skuddpremie” på. Imidlertid klarer de IKKE å se hvor dømmende og truende de oppleves av andre kristne som ikke deler deres syn. Det er ikke kjekt for oss “ikke-Bibeltro” å bli dømt til død og pine samt å høre at vi ikke er rettroende av fariseergjengen. Enkelte kristne sitt “behov” for innsnevring av Gud og gudsbildet er jeg ikke med på!

Forkynnelse overfor barn og unge

Spesielt varsomme bør man være med forkynnelse som blir rettet mot barn og unge. Også de unge skal absolutt få høre evangeliet og det Bibelske budskapet, men det er slettes ikke hensiktsmessig å komme med Guds straffedom, trusler, syndenes fortapelse og svovel overfor denne gruppa. Å true eller å skremme unge til frelse er ikke noen egnet framgangsmåte. Nåden, kjærligheten og den enkeltes egenverdi bør være hovedfokuset.

I så måte mener jeg at denne presten er helt på jordet: Sokneprest i Kautokeino Bjarne Gustad sa til konfirmantene at abort, kjønnsskifte og homofili er synd og ugudelig. Ifølge NRK om konfirmantundervisningen: “…seansen streamet på nett. Dette medførte at tusenvis av nordmenn fikk med seg Gustads formaninger om skyld og skam i forbindelse med abort, homofili og kjønnsskifteoperasjoner.”

Litt av noen bastante og moraliserende påstander overfor unge mennesker (unge i utvikling, hvor de skal finne sin identitet m. m.) Det gagner ingen med en slik dømmende og stemplende framferd. Kjempebra at biskopen velger å “straffe” presten!

Lenker relatert til denne saken:

 

Enkelte ganger kan man lese påstander om at Bibel-troende kristne i Norge blir spottet, mobbet, forfulgt og hånet, og da angivelig pga. sin tro. Det hevdes også at enkelte blir økonomisk og lovmessig forfulgt, og at de blir trakassert av media. F. eks. har Jan Hanvold og TV Visjon Norge brukt en del slik argumentasjon.

Selvsagt er det bare tull og vas å snakke om forfølgelse m. m., da også kristne ledere samt “ekstrem-troende” må kunne forvente å komme i situasjoner hvor de havner i nyhetenes eller offentlighetens lys. Av og til er det helt berettiget å bli utsatt for kritikk og spørsmålsstillinger. Litt kritikk og gapestokk-tendenser i Norge kan heller ikke sammenliknes med det man ser enkelte andre steder i verden, hvor man kan bli drept, fengslet eller torturert/mishandlet for sin tro.

Tradisjoner, ja. Mye går på og omhandler historie og tradisjoner. Kristne er ikke akkurat de mest fleksible med å tilpasse seg til den tiden man lever i. Slik har vi alltid trodd og gjort det, og tradisjoner er noen ganger avguder for enkelte. Det er viktigere å holde fast på gamle leveregler og tradisjoner enn å tilpasse seg til samfunnsutviklingen. Uten tilpasninger vil neppe det kristne budskapet oppfattes som relevant for dagens og framtidens befolkning.

Bibelen har en del tekster som kan oppfattes til å inneholde store doser med ondskap og elendighet. Folk blir myrdet, kriger blir utkjempet hvor Gud tar parti med den ene siden / parten, folkemord og massakrer skildres, Gud straffer mennesker hardt, tyranni, diktatur, utryddelse, menneskeofringer omtales, drap finner sted (inkludert av barn), pest, sykdom og død rammer enkelte, det tas ikke avstand fra slaveri og slavehold i (enkelte deler av) Bibelen osv. Nedlatende kvinnesyn, manglende likestilling, diskriminering og rasisme kan også leses ut av boka. Spesielt er det “mye rart” å lese i det gamle testamentet (den gamle pakt) om slike ting. Ingenting av dette skal og kan man ha som utgangspunkt for etterfølgelse nå i dag.

Enkelte vektlegger i for stor grad – etter mitt syn – det gamle testamentet (GT), den gamle pakt. Dette testamentet representerer først og fremst antikk og klassisk jødedom, ikke kristendom. Det er mulig å anlegge en kristen tolking av budskapet, men likevel blir det litt vel mye av det gode. Det er i hovedsak det nye testamentet (NT) – den nye pakt – som representerer selve den sanne kristendommen med nåde- og kjærlighetsbudskap m. m.

Enkelte plukker med seg små bruddstykker eller biter fra “den gamle pakt” – eller jødedommen – når det måtte passe seg (og når det gagner dem!). F. eks. er dette tilfellet når enkelte forkynnere hevder hardnakket at man MÅ gi tienden til menigheten. Mange rare tolkninger rundt skapelsen, syndefallet, syndefloden, de ti bud, samlivsformer etc. hentes også fra de gammeltestamentlige tekstene i Bibelen.

Heldigvis er det ikke så mange som driver på slikt. Utviklingen går heller i retning av at man tar hensyn til humanisme, fornuft og vitenskap. Folk flest har også blitt mer bevisste på at Bibelen må tolkes, og at boka er skrevet i en helt annen tid enn vår egen tidsalder.

I en Facebook-diskusjon (november 2023) kom jeg med følgende kommentar:

  • “Dette med tolkning av Bibelen er krevende. Dem som sier at ditt og datt står helt klart i Bibelen er helt på jordet. Alt må tolkes og forstås ut fra en historisk og kulturell kontekst, og ikke minst må alle som leser i boka gjøre sine personlige fortolkninger. Utrolig mye bruk av stygge hersketeknikker og dømming i enkelte såkalte kristne miljøer, og også en del «misbruk» av den hellige ånd (falske åpenbaringer).”

Begrepene liberale og konservative kristne brukes ofte for å sette kristne i bås. En person på nettet hevdet følgende tullball: En konservativ kristen tror på hele Bibelen som Guds inspirerte ord, mens en liberal kristen tror på kun deler av den. De som er konservative kristne blir gjerne altså sett på som de mest Bibeltro eller bokstavtro kristne, uten å ta hensyn til at de også plukker ut deler av og tolker Bibelen i ganske så stor grad.

“Oss” noe liberale kristne blir gjerne stemplet for å være “Sodomitter” (“Sodomittene”). Dette begrepet stammer fra bynavnet Sodoma, hvor Sodoma og Gomorra er byer som i gammeltestamentlig tid ble utslettet av Gud pga. sine synder. Enkelte “super-kristne” velger altså i full åpenhet å si at de mener at vi kritiske kristne er på fortapelsens vei med fare for å bli utslettet / dømt av Gud. Hjelpes meg for noen overdommere vi har blant oss, som egenhendig har fått hele vettet.

Imidlertid blir man ofte plassert i “korrekt” bås – liberal eller konservativ kristen – ut fra enkeltsaken homofili. Hvis man aksepterer homofile i kristne sammenhenger er man med en gang en liberal kristen. Selv er jeg slettes ikke sikker på at de konservative kristne leser Bibelen rettere og mer korrekt enn såkalte liberale kristne. Synet på familie og homofile til f. eks. stiftelsen MorFarBarn tar jeg sterkt avstand fra, og mener dette har lite med Bibel og kristentro å gjøre.

“– Å ikke godta homofile er en feilaktig bibeltolkning og en primitiv bibeltolkning vi må gå bort fra. Gud har skapt alle mennesker, og når han har skapt dem homofile er det absurd å si at det er feil, sier professoren.”

Werner Jeanrond, katolikk og professor i systematisk teologi ved Universitetet i Oslo. Kilde: Vårt Land nyheter: Tror ikke på LHBT-revolusjon i Polens katolske kirke | Pave Frans’ støtte til homofilt partnerskap blir avfeid som hans private mening fra bispekollegiet i Polen.

 

Enkelt og greit om sex: Med hvem og hvilket kjønn man ønsker å hoppe til sengs med er en privatsak, så lenge så det seksuelle skjer frivillig blant voksne folk. Dette har vi andre ingenting med, med eller uten Bibel i hånda. Ikke vår rolle å dømme og å bestemme over andre, eller å drive med dyneløfting.

Det har funnet sted – og finner den dag i dag sted – masse rar forkynnelse relatert til sex, kjønn og samliv. Som jeg skrev i en kommentar på Facebook januar 2024 relatert til et Vårt Land-innlegg om temaet:

  • “Tenk hvis man hadde klart å legge slike tullete og perifere debatter om kjønn og likekjønnet kjærlighet døde, og i stedet fått fokusere på det sentrale i kristentroen.”

Og nok en kommentar jeg la inn om usunn og skadelig forkynnelse om sex m. m.:

  • “Ikke bare innenfor frikirkelige miljøer, og ikke “kun” mot kvinner slikt har funnet / finner sted. Lenge siden jeg var ung, men du verden så mye rart (og skadelig) man kunne høre om sex og samliv på bedehusene også. Og dette var før USA-importen. Forstår ikke hvorfor man skal være så sex- og underbukse-fokusert på en sykelig måte innenfor kristne miljøer.”

Jeg bare undrer meg på, uten å ha fullverdige svar på det: Hvorfor må enkelte ha så strikse leveregler og konservativ tilnærming som den eneste rette malen, hvor de stiller strengere krav til tro og livsførsel enn Jesus og evangeliene i Bibelen legger opp til? Er troen og nåden et for “enkelt” budskap? Må man prestere (prestasjonskristendom) noe overfor Gud og andre mennesker for å få lov til å kalle seg en ekte og skikkelig troende kristen? Et klisjeaktig og utslitt uttrykk: Hvorfor er det så viktig for enkelte å være mer katolsk enn paven? Hvorfor ønsker noen å stramme inn på det Jesus sa og gjorde?

Bibelen snakker flere steder om frihet for de troende, f. eks. slik som i Gal. 5, 1: “Til frihet har Kristus frigjort oss.” Selv opplever jeg innimellom kristendommen til å innebære alt annet enn stor frihet. Man kan oppleve å bli utsatt for sterk moralisering, dømming, menneskeskapte bud og regler som må følges, snevre / smale Bibelfortolkninger osv. Takhøyden kan være lav – og rammene trange – for å bli akseptert som en ekte kristen i enkelte miljøer.

Det sies av enkelte om mangt og mye: “Gud liker det ikke.” Bastante meninger og fortolkninger tillegges Gud over en lav sko. Det hevdes gjerne at det som står i Bibelen er uforanderlig og står fast til evig tid. Brudd mot “sannheten” defineres som synd og frafall fra den kristne tro – som igjen vil medføre at man får smake Guds dom og vrede. Ofre framsettes en bestemt tolkning av Bibelen som er den eneste korrekte eller riktige. Viljen til å se at fortolkning av Bibelen og Bibelske sannheter hele tiden har endret seg er gjerne ikke til stede.

Selvsagt skal jeg ikke nekte for at synd og dom er en del av budskapet i Bibelen. Imidlertid foreligger det ikke en omforent og uttømmende objektiv liste over hva som er synder (dødssynder) og ikke-synder. Oppigjennom historien har synet på synd vært i endring. Få vil vel si at det er en kjempestor synd nå i disse dager dette å gå på kino eller å høre på musikk hvor bruken av trommer inngår. Alkohol og dans aksepteres også innenfor kristne kretser nå.

Bibeltroskap er gjerne tilnærmet synonymt med å være en konservativ kristen i enkeltes øyne. Det snakkes om klassisk teologi, klassisk tro, trosfrihet og klassiske kristne verdier, hvor alt det klassiske høres ut for å være objektive, samlende og verdifulle størrelser. I slike miljøer vektes og vurderes det meste ut fra følgende saker: Abort, homofili / ekteskap/samliv mellom likekjønnede, likestilling / kvinnesyn / kvinnens plass (feminisme er fy-fy, da mannen ifølge enkelte er hevet over kvinnen ifølge Bibelen), bioteknologi, dåpssyn og Israel (syn).

Min tro

Mine egne meninger om diverse stridstemaer innenfor kristentroen:

  • For eller imot aktiv dødshjelp: Aktiv dødshjelp har jeg ikke gjort meg opp noen klar mening om. Muligens jeg heller mot et svakt ja, da jeg synes slike beslutninger skal tas av den enkelte og ikke av myndigheter eller politikere.
  • Abort kan innimellom være korrekt og akseptabelt (i forbindelse med f. eks. voldtekter, alvorlige sykdommer, manglende omsorgsevne osv.) i enkelte tilfeller, men abort skal ikke bli brukt som “prevensjonsmiddel”. Uansett: Kjempeflott i alle saker hvor alternativer til abort blir funnet.
  • Bruk av prevensjonsmidler er generelt sett helt ok i mine øyne.
  •  Jeg ser ikke noe galt i homofili og likekjønnede forhold og kjærlighet. Kjærlighet (heterofil eller homofil) innenfor ryddige rammer, ja takk.
  • Ja til kjærligheten, både mellom homofile / likekjønnede og heterofile!
  • Israel-saken er en perifer og uviktige sak i mine øyne, for oss her i Norge.
  • Svovelpredikanter og ekstrem-konservativ kristentro kan ryke og reise, og gnålet + vranglæren fra ekstreme penge- og mirakelpredikanter – ekstrem karismatikk med “overåndelighet” – vil jeg ha meg frabedt.
  • Stort søkelys på endetid, synd, straffedom og dommedag ser jeg ingen poeng i. Fokuset bør heller være rettet mot kjærligheten og nåden.
  • Masse falske og tullete profetier og visdomsord blir framsatt i kristen regi.
  • Jeg er ingen dum sau som trenger en hvilken som helst “profet” av en kristenleder som min hyrde.
  • Hjernedød tro – hvor man ikke skal tenke eller mene noe selv, og blindt følge ordrer fra en leder (“hyrde”) – passer ikke for meg! Jeg kan heller ikke se at dette er i samsvar med Bibelen.
  • Berettiget kritikk av usunn trosutøvelse må være fullt lovlig.
  • De fantastiske mulighetene bioteknologien gir oss bør bli benyttet, innenfor faglig forsvarlige rammer (helsevurderinger, ikke religionsvurderinger).
  • Jeg står helt fritt til å stemme politisk på det partiet jeg selv ønsker å stemme på. Det er fullt lovlig å være troende og å stemme rød-grønt som jeg gjør, selv om enkelte “kristeneksperter” påstår at dette å stemme blått – eller grøss og gru FrP – er det eneste riktige. Å stemme KrF eller et annet “kristent” parti er INGEN selvfølge!
  • Som kristen trenger jeg ikke å støtte eller sympatisere med Donald Trump eller andre tilsvarende “oppkoblinger” (“profeter”, sendebud og “apostler”) angivelig salvet og innsatt av Gud.
  • De som mener at de har funnet den eneste rette fortolkningen av Bibelen gidder jeg ikke å høre på. Likeså velger jeg å fokusere på den nye pakt og Det nye testamentet (NT), og ikke på den gamle pakt og Det gamle testamentet (GT). GT er historisk viktig, men mye er opphevet av NT.
  • Paulus er en problematisk forfatter i Bibelen, som i stor grad blir feiltolket og tillagt ymse meninger.
    Skremmende innenfor de kristnes rekker: Det økte kristenhatet, alle nett-trollene, hatet og hetsen samt den sterke polariseringen som har funnet sted.
  • USA-påvirket kristendom, nei takk!
  • De får ikke min støtte – og jeg har heller ingen sans eller sympati for – dem som er motstandere av kvinneprester og/eller av å ha kvinner som åndelige ledere. Spark prester og kristenledere som IKKE kan samarbeide (åndelig og liturgisk, eller som ikke vil delta i feiringen av sakramentet nattverd) med kvinner!
  • Nei til masse menneskelagde bud og leveregler.
  • Fornyelse (tilpasse til tiden vi lever i) av både uttrykksformer og teologisk innhold i Gudstjenestene er noe positivt, ønskelig og et gode.

Min tro

 

Jeg anser meg selv som en troende kristen (se min tro-innlegg), som har en tro i samsvar med Bibelen. I den forbindelse aksepterer jeg ikke at andre dømmer meg til å være en frafallen eller for å være en ikke-rettroende (super-liberal). Slike dommer er det Gud sin oppgave å utstede, og ikke andre kristne som opptrer som selvutnevnte overdommere (den moderne tids fariseere og skriftlærde).

Spotter og håner jeg kristendommen? Nei, nei og atter nei, så langt der ifra! Det er ikke Bibelens (treenige) Gud eller kristentroen jeg sier nei til eller kritiserer. Det er enkelte menneskers tolkninger og etterlevelse av ordet jeg tar avstand fra. Det sies at veien eller stien til himmelen er trang og smal, men sannelig er det en del kristne som også står på for å gjøre porten eller passasjen enda smalere.

 

Mine egne meninger om stridstemaene aktiv dødshjelp og abort: Aktiv dødshjelp har jeg ikke gjort meg opp noen klar mening om, men jeg er vel ikke helt avvisende til at abort innimellom kan være korrekt og greit nok. Videre ser jeg ikke noe galt i homofili og likekjønnede forhold + kjærlighet innenfor ryddige rammer. Israel-saken er en perifer og uviktige sak i mine øyne. Svovelpredikanter kan ryke og reise, og gnålet fra ekstreme penge- og mirakelpredikanter vil jeg ha meg frabedt. De får ikke min støtte – og jeg har heller ingen sans eller sympati for – dem som er motstandere av kvinneprester og/eller av å ha kvinner som åndelige ledere.

Pengepredikant – Bibelen og penger hånd-i-hånd.

 

Kjempebra at biskopene setter foten ned:

Er det mulig? Nok en skrudd prest (i tillegg til sokneprest Mikael Bruun, og nok en gang innenfor Bjørgvin Bjørgvin bispedømme):

Kvinners prestekall blir bestridt i full åpenhet, og det brukes som argument at Jesus var mann. Det pekes også på den apostoliske tradisjonen på ca. 2000 år, hvor det visstnok både historisk sett og i all framtid oppfattes som naturlig at kun menn kan hyrde- og læreansvar samt sakramentsforvaltning. Mange “vridde skruer” som innehar en prestetittel i vårt land, ja.

Kvinneprest-motstandere utviser en meget selektiv og vilkårlig omgang med og fortolkning av Bibelen og dens tekster. Den dekningen Bibelen og kirkehistorien gir dem for sitt mannssjåvinistiske syn er heller tvilsomt og tynt. Man kan heller ikke elegant hoppe bukk over at kulturen, samfunnet, menneskesynet og kvinnesynet på Jesus sin tid var betydelig annerledes enn i dagens Norge og/eller Israel.

Meget bra skrevet av en mann, men er beklageligvis bak betalingsmur:

Etter å ha lest dette gjorde jeg meg følgende notater og tanker:

  • Kristendommen og kirka ville ha fått kollaps uten kvinnene, og kvinnene er essensielle innenfor kristendommen.
  • Mange kvinner ble i Bibelsk tid gitt sentrale roller.
  • Til og med Paulus samarbeidet mye med kvinner, hvor kvinnene også inngikk i roller med lære- og hyrdeansvar (apostel).
  • Uten kvinnene stopper rett og slett kristendommen og kristentroen opp.
  • Hva får enkelte menn til å tro at de er så overlegne alle kvinner?

I etterkant har i hvert fall Mikael Bruun blitt “fjernet” fra prestetjeneste.

Over til andre saker:

Man skal som “god” og “rettroende” kristen være imot det meste (endringer og utvikling er farlig!), utenom Israel da. Det er også visstnok mest “kristelig” i enkelte av miljøene å stemme politisk på blå side. Å være “fanget” av mammon og pengebegjær er helt ok, og litt bruk av svart arbeid og andre mindre lovbrudd (opphavsrett, fartsgrenser i trafikken osv.) ser man gjerne gjennom fingrene med.

Å være mot rasisme inngår ikke i dette å være en “god kristen”, og heller ikke et stort og utstrakt klima-/miljøengasjement. Heller ikke alle kristne bryr seg noe særlig om de fattige og de svakeste i vårt samfunn. Kampen mot fedme, livsstilssykdommer og overvekt (kroppen vår og dens helse) er heller ikke noe som engasjerer “rettroenden”. Sivilisert oppførsel overfor meningsmotstandere står ofte heller ikke høyt i kurs.

Er liksom “klassisk kristen teologi” (konservativ kristendom) et kvalitetsstempel i seg selv? Er man så sikker på at dette representerer den eneste korrekt fortolkningen av Bibelen? Kan de såkalte “klassiske kristne” dømme oss andre på vegne av Gud? Selv svarer jeg selvsagt nei til alt dette her. Det må da for svarte søren være mulig å akseptere andre som kristne på tross av ulike syn på enkelte saker! Aksepter oss “avvikere” som troende kristne, hvor ikke-aksept er ikke-kristelig dømming! For å være stygg og/eller veldig konkret: Hvordan kan f. eks. NLM sine folk sitte på sine høye hester og si at de har RETT og alle andre har FEIL?

“Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: ‘Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.’” (‭‭Johannes‬ ‭8‬:‭7‬ ‭N11BM‬‬‬‬‬‬‬)

 

Enkelte hevder med (forsøk på) stor overbevisning at de står på Bibelens / Bibelsk grunn i samlivsspørsmålet. De hevder at det klassiske synet er det eneste rette, dvs. kun rom for heterofile forhold (kvinne og mann) og ikke homofile (likekjønnede). Dem som ikke er enige med dette beskyldes for å spotte de kristne samt for å være angrepet av den antikristelige åndsmakten. Nok en gang et subjektivt og hjemmesnekret makkverk av noen fortolkninger!

Selv vil jeg enkelt og greit ha meg frabedt konservative kristnes dømmende oppførsel mot andre annerledestroende, og deres forsøk på å ta monopol på den eneste rette veien og troen. Ingen har gitt dem rollen som overdommere og soloforvaltere av riktig tro. Det de driver med har lite og ingenting å gjøre med lydighet mot evangeliene, men det har MYE å gjøre med bruken av hersketeknikker, sosial kontroll og maktmisbruk. Mye maktkamp, maktbruk og maktmisbruk finner sted i kristne miljøer, hvor enkelte blir tråkket ned i “Bibelens navn”.

Det finner sted enkelt og greit en del manipulerende utnyttelse av Bibelen, med blant annet bruk av løsrevne vers fra Bibelen som tillegges særs rare fortolkninger. Bibelen benyttes som bevis og alibi for tvilsomme forkynnelse, hvor effekter slik som massesuggesjon og indoktrinering kan oppnås. Noen utøvere i “gamet” er Jan Hanvold og Levi Jensen, hvor mange flere kunne ha vært nevnt og listet opp. Kristentroen blir rett og slett ødelagt av slik uheldig trosutøvelse.

To typer kristne – kategorisering / rangering av troende

Det finnes visstnok kun to typer eller kategorier av kristne, hvor kun den ene typen er “skikkelig kristne”:

  • Type 1 er ledet av ånden: De som fullt og helt står på “Bibelsk grunn”, og som ser på Bibelen som et fast og styrende fundament for tro og liv. Personer som angivelig så å si lever sitt liv etter Guds ord og vilje.
  • Type 2 er ledet av kjødet / djevelen: (Halv-)Troende som tilpasser seg til tiden man lever i (tilpasser seg tidsånden), og som ikke fullt ut ser på Bibelen som Guds ufeilbarlige ord. Angivelig går slike på kompromisser med ordet, og kan fort havne opp på en varm plass (fortapelsen, helvetet) og bidra til å forføre andre.

“Inspirert” av noe Jan Hanvold i TV Visjon Norge skrev. Selvsagt støtter jeg ikke budskapet, og det er med her som et eksempel på denne ekstreme Bibeltroskapen og dømmingen + skråsikkerheten som finnes “der ute”.

 

Enkelte mener at det står klokkeklart eller krystallklart i Bibelen at kvinner (damer) ikke kan ha ledende roller (hyrdeansvar, styreansvar) i menigheter og forsamlinger. Mannen er satt til å lede menigheten av Gud, hevdes det. Det hoppes helt bukk over kvinners fremtredende rolle i Bibelsk tid, til tross for den “kvinnefiendtlige” tidsepoken man da befant seg i.

Kvinner kan brukes i barnearbeid og på misjonsmarken i framtredende roller, og de duger til å utføre rutinemessig “slavearbeid” (kjøkkentjeneste, utlodninger, julemesser osv.) og i lovsangens tjeneste (sang og musikk). Snakk om å lese Bibelen med en stor porsjon vrangvilje, gjennom dette å nekte kvinner å utføre framtredende verv innenfor enkelte konfesjoner.

Rett før og inn i sommeren 2022 har det i avisen Vårt Land “rast” en debatt om underordning. Både en del kristne kvinner og menn finner det helt naturlig av kvinnen er underordnet mannen, og problematiske Paulus benyttes gjerne som alibi for å undertrykke kvinner. Diskriminerende holdninger og et nedlatende kvinnesyn – hvor kvinner rangeres lavere enn menn – er visstnok helt ok for enkelte konservative kristne. Jeg sliter med å forstå meg på at et slikt gammeldags og feiltolket kvinnesyn ennå kan leve i beste velgående i det moderne samfunn. Diskriminering, ekskludering og rangering basert på kjønn er ikke akseptabelt i mine øyne.

Selv anser jeg å være en blanding av konservativ og liberal kristen. Jeg tror på det grunnleggende i Bibelen rundt Jesus sitt frelsesverk og den treenige Gud. Gud ble menneske via Jesus, for å forsone verden med seg selv. I diverse enkeltsaker blir jeg nok oppfattet som en liberal kristen.

I stedet for å dele kristne i konservative eller liberale ut fra noen få enkeltsaker kan man gjøre slik som David Åleskjær gjør i sin blogg. Han skiller mellom høykirkelighet og lavkirkelighet, eller sakramentalisme og anti-sakramentalisme. I høykirkelige miljøer er nattverd og dåp en nødvendig del av frelsen. I lavkirkelige miljøer er nattverd og dåp mer sett på som symbolske handlinger. Og så har man Frelsesarmeen da som verken praktiserer dåp eller nattverd. Begge “sider” vil hevde at de tror på og leser Bibelen. Samme bok kan tolkes på mange ulike måter, avhengig av hvem som leser og tolker den.

Til og med dem som kaller seg “Bibeltro” / rettroende er det ikke! Homofili har blitt den store saken for å avgjøre om man er på den ene siden eller den andre. Hva med andre saker? En som er Bibeltro burde også ha vært opptatt av nestekjærlighet, å ikke dømme andre, unngå pengebegjær, beskytte de svake i samfunnet (solidaritet), jobbe mot overgrep, være for miljøvern (beskytte skaperverket), jobbe mot baktaling av hverandre, fokusere på nåden osv.

Fortolkning av Bibelen

Noen sentrale prinsipper for lesing og fortolkning av Bibelen sett med mine øyne:

  • Tekstene må leses i sammenheng, helhetlig, i kontekst. Løsrevne vers fungerer dårlig for helhetens del.
  • Tekstene er inspirert av Gud, men ikke nødvendigvis ordrett gjengivelse av Guds ord.
  • Det kan gjøres et skille mellom det viktige og det mer perifere.
  • Likeså er det et skille mellom lov og evangelium.
  • Ofte er den enkle tolkningen den mest korrekte.

Det må gjøres noen vurderinger rundt:

  • Litterær sammenheng, kultur/historisk sammenheng, teologisk sammenheng, livssynsmessig sammenheng og tekstens aktuelle sammenheng.

 

Bibeltroskap og påstander om at Bibelen blir brukt som høyeste autoritet er en fin teori. Etterlevelsen i praksis er det verre med, hvor alle feiler og er subjektive i sine fortolkninger og utvelgelser. Et problem er at både de som kaller seg Bibeltro og “oss andre” er selektive med vår omgang med Bibelen, om vi liker det eller ei. Alle velger bort deler av Bibelen som vi ikke finner som aktuell og interessant. F. eks. er det få/ingen som lever etter Bibelens omtaler om påkledning (klær / kleskode) m. m.

Kristne uansett ståsted driver i større eller mindre grad med kirsebærplukking (Cherry picking). ALLE troende – og ikke minst de som selv påstår at de er svært Bibeltro – plukker ut enkelte ting fra Bibelen som man blir veldig opptatt av å etterleve, mens andre ting blir totalt oversett / ignorert. Troende tar bevisst eller ubevisst bort det som ikke passer for dem og tiden vi lever i, Ingen evner eller klarer å etterleve den store boka fullt ut -ikke en gang de prektige.

Et Bibelvers som mange glemmer er dette: Ef. 4, 29: “La ikke et eneste råttent ord komme over leppene”. Også såkalte Bibeltro kristne er kvasse i sine uttalelser på nettet og i sosiale medier. I stedet for diskusjoner rundt sak ender det ofte med personangrep og netthets mot meningsmotstandere. Også blant kristne finnes det mange nettroll, og et annet problem er hva enkelte trykker liker på og deler videre. I tillegg nører enkelte Bibeltro og konservative kristne + ekstrem-karismatikere godt opp under diverse konspirasjonsteorier. Vaksinemotstand, troen på konspirasjonsteorier osv. har lite og ingenting å gjøre med Bibeltroskap og kristentro generelt.

Usannheter om og konspirasjonsteorier mot myndighetene sømmer seg ikke for kristne å drive med. Vi bør / må på dette området forholde oss til to vers i Bibelen som ikke kan misforstås:

  • “Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud.” (Rom. 13, 1.)
  • “Dere skal for Herrens skyld underordne dere enhver myndighet blant menneskene, enten det er keiseren, den øverste, eller landshøvdingene som han har utsendt; de skal straffe dem som gjør det onde, og rose dem som gjør det gode.” (1. Pet. 2, 13-14.)

Selvsagt er jeg klar over at Bibelen noen ganger motsier seg selv, f. eks. gjennom dette verset her:

  • “En skal lyde Gud mer enn mennesker.” (Apg. 5, 29 2. ledd.)

Jeg ser likevel ingen grunn til at kristne skal støtte opp under eller å spre på tullete konspirasjonsteorier om myndighetene.

De som påstår at de selv er Bibeltro henger seg ofte opp i en sak, f. eks. homofili/likekjønnedes rettigheter. Hva med de andre sakene? Hva med alle oss andre som også regner oss som kristne, men som likevel har en annen fortolkning av Bibelen enn de personene som er såkalt Bibeltro? Finnes det både Bibeltro A-kristne (konservative) og ikke fullt så kristne B-kristne (liberale) som fortolker Bibelen? Muligens er liberale kristne ikke nok kristne, selv om skriften sier ganske så klart at det eneste som skal til for å bli frelst er tro og bekjennelse?

Enkelte rettroende kan i diskusjoner hevde at hele Guds ord må forkynnes. De påstår altså at den andre siden hopper bukk over deler av Bibelen. De hopper over vers som “klør dem i øret”. Sannheten er slik jeg ser det at også de Bibeltro hopper over deler av Bibelen og vektlegger enkelte ting mer eller mindre enn andre deler. Begge sider er cirka like “gode” til å hoppe bukk over enkelte Bibelvers. Det er og blir mennesker som leser den store boka, og vi er ikke feilfrie eller ufeilbarlige i vår fortolkning og omgang med boka.

Enkelte vil hevde at Bibelen har mange selvmotsigelser. I første omgang kan det se ut for at det er en del slike i Bibelen, men som oftest kan man forstå nyanseforskjellene hvis man ser ting i en litt større sammenheng. Av alle ting fant jeg en ok artikkel hos Jehovas vitner rundt dette om Bibelen motsier seg selv.

Nettsiden eller bloggen Søkelys påstår på sin underside Info at: “Søkelys er et fritt og uavhengig organ for bibeltro kristendom”. Bibeltro kristendom! Jeg må nesten le! Det de formidler via sitt nettsted er i praksis masse vas, alternative nyheter, usannheter, ekstrem-karismatikk, dømming, kristenhat og konspirasjonsteorier. Slike ting har lite eller ingenting å gjøre med Bibelens og kristentroens (kjerne)budskap.

Morsomheten nedenfor som har versert rundt på Facebook og diverse nettsider sier noe om hvor dumt begrepet “Bibeltro” er:

Fortolkning av Bibelen: Jeg trenger noen råd!

Kjære dere som siterer Bibelen i spørsmålet om likekjønnet ekteskap. Takk for kampen for den rette tro og at homofilt samliv ikke er forenlig med Bibelen og kristendommen! Det står jo klart i 3. Mosebok 18/22 at homoseksualitet er en vederstyggelighet … så det er jo ikke noe å snakke om!

Men nå trenger jeg noen råd om hvordan jeg skal leve etter Guds bud:

  1. Hver gang jeg brenner en okse som et offer, vet jeg at dette gir en duft som velbehager Herren (3. Mosebok 1/9). Problemet er naboene!
  2. Jeg ønsker å selge datteren min som slave (2. Mosebok 21/7). Med det prisnivået vi har i dag – hva mener dere er rett pris?
  3. I 3. Mosebok 25/44 står det helt klart at jeg kan eie både mannlige og kvinnelige slaver så lenge de er kjøpt i et naboland. En venn av meg sier dette bare gjelder for svensker, og ikke dansker. Her trenger jeg litt hjelp – kan jeg eie dansker?
  4. Jeg har en nabo som insisterer på at han skal arbeide på sabbaten. 2. Mosebok 35/2 er helt tydelig på at han skal drepes. Er jeg moralsk ansvarlig for å gjøre dette selv?
  5. En venn av meg mener at selv om det er en vederstyggelighet å spise skalldyr (3. Mosebok 11/10), så er homoseksualitet verre. Jeg er uenig!! Hvem har rett?
  6. I 3. Mosebok 21/20 står det klart at jeg ikke må nærme meg Guds alter dersom jeg ser dårlig. Jeg innrømmer at jeg er nærsynt og bruker briller. Må synet mitt være helt perfekt eller opererer vi med litt slingringsmonn her?
  7. De fleste av vennene mine går til frisøren. De klipper håret på sidene og tar skjegget i kantene. Dette er tydelig en synd i Følge 3. Mosebok 19/27. Hvordan bør de straffes?
  8. Jeg har lest i 3. Mosebok 11/7-8 at jeg ikke må røre rester av en død gris, fordi det gjør meg uren. Kan jeg likevel spille fotball dersom jeg har hansker på?
  9. Min onkel har gård. Han synder mot 3. Mosebok 19/19 fordi han planter to ulike avlinger på samme jorde. Kona er ikke noe bedre, fordi hun går med klær som er laget av to ulike stofftyper (blanding av bomull og polyester). Han har også den uvanen at han banner mye. Er det virkelig nødvendig at vi samler hele byen for å steine dem (3. Mosebok 24/11-16)? Er det ikke like greit å brenne de til døde i et familieselskap – slik vi pleier å gjøre med mennesker som ligger med sine slektninger (3. Mosebok 20/14)?

Jeg vet dere har gått i dybden på denne type problemstillinger. Jeg er sikker på at dere kan hjelpe meg. Takk for påminnelsen om at Guds ord er evig og uforanderlig!

Illustrasjon rundt hvor tåpelig det er å basere seg på løsrevne Bibelvers ut fra sin sammenheng

Gammel vits om en mann som slo opp og leste tilfeldige Bibelvers etter “mannakorn”-metoden:

Først fant han dette verset: «Da kastet han pengene inn i tempelet og forlot stedet. Og han gikk bort og hengte seg.» (Matt. 27,5)

Så prøvde han igjen, og fikk dette verset: «Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Lukas 10, 37b)

Litt svett forsøkte han nok en gang, og følgende vers sto å lese: «Skynd deg, vær snar! Stå ikke der!» (1. Sam. 20.38)

Min kilde til den siste “historien”: Bloggen Davids liv.

 

 

Angående første historie ovenfor: Nå vil nok enkelte fort si at Bibelversene som har blitt “misbrukt” ovenfor er fra det gamle testamentet. Vi kristne sier ofte at vi lever under den nye pakten (nåden via Jesus frelsesverk), og at vi dermed i hovedsak forholder oss til det nye og ikke det gamle testamentet. Likevel kan det snakkes om å være konsekvent eller ei. Enten følger man Bibelen slik skriften er, eller så ser man at den må fortolkes. Alt annet blir tullete mellomløsninger som forteller at man IKKE er fullt ut Bibeltro.

Jesus-budskapet om frelsen bør være det sentrale for de som er “Bibeltro” og andre kristne. Imidlertid har kirka og andre kristne organisasjoner sporet av og er mer opptatt av tradisjoner og praksis enn hovedbudskapet. F. eks. diskusjonene rundt vigsel av likekjønnede er en avsporing fra det sentrale.

Det kan spørres om det i det hele tatt er kirkas rolle å vie folk (inngå ekteskap)? Hvor i Bibelen står det at dette er sentralt for kirkas virksomhet? Hvem har sagt at vigsel må finne sted i et hellig kirkerom med høykirkelig liturgi og prest som “seremonimester”/velsigner? Hvorfor aksepteres noe så u-bibelsk som presteembetet, da alle troende ifølge Bibelen kan regnes for å være prester? Og hvorfor gis pastorer, forsamlingsledere, emissærer etc. så mye makt som ofte er tilfellet, uten at det finnes muligheter for å kunne motsi dem og “prøve” forkynnelsen /åndene?

Personer som er “Bibeltro” snakker gjerne om at det som er det sentrale er “skriften alene”. Imidlertid stemmer teori og praksis dårlig overens på dette området. Selektiv utvelgelse av hva som er sentralt og ikke sentralt i Bibelen foretas også av de som sverger “Bibeltroskap”. En del kameler svelges og sentrale problematiske forhold hoppes det bukk over.

“Skriften alene” fungerer dårlig som rendyrket prinsipp, i og med at Bibelens innhold og nedtegninger i høyeste grad er et resultat av menneskers valg oppigjennom historien. Både utvelgelse av hva som skal og ikke skal være med i Bibelen har blitt foretatt, og ikke minst har enkelte tekster blitt noe ulikt nedskrevet i ulike versjoner og ikke minst oversatt på ulike måter gjennom tidene.

Alt fra Bibelen som man ikke liker kan selvsagt ikke velges bort. Hvis for mye velges bort står man i fare for å gjøre Bibelen om til en teologisk sveitserost – full av hull og uthulet. På den annen side: Bibelen skal på sett og vis fungere som en autoritet, men innimellom må menneskelige erfaringer og kunnskaper benyttes for å tolke og forstå den sett opp mot vår samtid.

Bibelen er skrevet av mange ulike forfattere som vi ikke kjenner den fulle bakgrunnen til, og hvor opphavet til enkelte av tekstene heller ikke er helt klarlagt. Boka består av et stort antall (“et hav” av) skrifter, historier, fortellinger, salmer, poesi, symbolikk, anekdoter, myter, liknelser og leveregler som ble forfattet av mennesker – forhåpentligvis med gudommelig inspirasjon og påvirkning – før og etter Jesus fødsel.

Oppigjennom historien har det også blitt foretatt vurderinger om hva som skal være med, og hva som ikke har blitt funnet verdig en plass i Bibelboka. Bibelen er tydelig på at man ikke skal legge noe til, eller trekke noe fra. Imidlertid har dette blitt gjort oppigjennom hele historien, i større eller mindre grad. Dagens Bibel ser slettes ikke lik ut som den ville ha gjort på tiden til de første kristne. Hovedbudskapet (frelsen gjennom Jesus Kristus) står imidlertid fast.

Bibelen er ikke primært en lovbok eller en bok med leveregler som kan følges og etterleves til punkt og prikke. Det er mer en bok som prøver å formidle datidens (basert på tidspunktene for skriveriene) klokskap, innsikt og erfaringer knyttet opp mot det gudommelige. Kjærligheten og nåden er overordet i Guds ord, og forhold slik som synd, skam og skyld er noe mer underordnet.

Nå kan det da hevdes i fullt alvor at selve Bibelen i stor grad består av overtro, myter / eventyr og konspirasjoner. Likevel velger jeg personlig å tro på de store linjene og “grunnsannhetene”. Imidlertid må en del detaljer tilpasses den tiden vi lever i, og Bibelen gir oss ikke ufravikelige instruksjoner for alle livssituasjoner som måtte oppstå.

Et problem med å være såkalt Bibel- eller bokstavtro er at man kan miste gangsynet. Det går en rød tråd gjennom hele Bibelen knyttet opp mot frelsesverket. Bibeltro fortolkning kan føre til at man mister helhetssynet. Alt blir spissfindigheter, bokstaver og fortolkninger av løsrevne vers. Bokstavene blir viktigere enn ånden og den levende tro.

Uansett står det en god del i Bibelen som er vanskelig å forstå både for lek og lærd (geistlige). Bibelen er på enkelte området en utfordrende bok å lese, og det finnes en del uforståelige mysterier i den. Spesielt bøker slik som Johannes åpenbaring er utfordrende for vår menneskelige forståelse. Som det står i Bibelen i 1. Kor. 13, 9: “For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.” På mange måter framstår Bibelen som en gåtebok med en del mysterier som man ikke får fullt ut svar på i dette livet.

Jeg tror en del historier i Bibelen er poetiske, billedlige (allegoriske) og metaforiske framstillinger. Jeg er slettes ikke sikker på om f. eks. skapelseshistorien skal tolkes bokstavelig, og det er også mulig å tolke fortapelsen (dommedag) på mange ulike måter. Uansett spiller ikke dette noen rolle for meg, min tro og Bibelens hovedbudskap. For enkelte er det et stort motsetningsforhold mellom Bibeltroskap og vitenskap (vitenskapstro), noe jeg heller ikke ser som et vesentlig problem.

Kritikere av den kristne troen kan godt hevde at hele Bibelen er overtro, eventyr og oppspinn. Bibelen er eventyr diktet opp av noen galne mennesker. Dessuten kan det hevdes at Bibelen presenterer to motstridende skapelsesberetninger, og at Bibelen motsier seg selv flere steder. Dem om det!

Det må da med Bibelen i hånden være lov til å prøve forkynnelsen og åndene:

Bibelvers prøv åndene

Alt som tales fra en talerstol eller utledes ut fra Bibelen er ikke nødvendigvis de ultimate sannheter.

Mot oss kritikere og selvtenkende mennesker er det ikke så uvanlig at følgende Bibelvers dras inn i debatten:

  • Tim. 4:3: “For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt.”

I enkelte Bibeloversettelser brukes uttrykket “klør dem i øret”. Joda, det er enkelt å hoppe bukk over det man ikke liker med Bibelen. Imidlertid er jeg i noen tilfeller i sterk tvil om det er oss kritikere som synder mest mot dette eller om det er dem som kritiserer oss for å ikke være Bibeltro nok. Vi er vel alle sammen litt selektive med vår bruk av Bibelen.

Selektiv omgang med Bibelen, ja. Et Bibel-vers som INGEN tar hensyn til fullt ut:

  • “Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom.” (Rom. 13, 1-2).

Spesielt i tider med rødgrønn politikk har kritikken haglet fra de kristne mot regjering, Storting og toppolitikken for øvrig. Med den tidligere blå regjeringen fant jeg det helt naturlig for meg å kritisere regjeringen, da de fant på masse rart, hvor en del av påfunnene var alt annet enn “kristelige”.

Selv synes jeg ærlig og oppriktig at det innenfor ekstremkarismatiske miljøer spesielt finner sted mye forkynnelse og undervisning med manglende dekning i Bibelen. Det store søkelyset på sensasjoner, jakten etter mirakler, sanselige “kick”, velstandsforkynnelse, NAR og diverse andre nyere teologiske strømninger er etter mitt syn i mange sammenhenger dårlig begrunnet i forhold til Bibelen. Til tider kan det være på sin plass å advare og å komme med advarsler mot tidsånden i enkelte “ekstrem-kristne” miljøer.

Kirka og de kristne – om vi liker det eller ei – har alltid en viss grad vært styrt av eller i hvert påvirket av den generelle “tidsånden” i storsamfunnet. Også kristne må i en viss grad – til alle tider – forholde seg til politisk makt og til det som enhver tid er “det politisk korrekte”. Alt blir tolket – og er basert på tolkninger – ut fra den konteksten (tiden og kulturen) vi befinner oss i. Å si at kristentroen og de kristne levereglene er statiske og uforanderlige er enkelt og greit løgn! Det skjer også masse misbruk av begrepene “tradisjon”, “tradisjonell tro / tradisjonelt syn“, “det tradisjonelle” og “klassisk tro“.

Bruk av sin egen sunne fornuft, kritiske sans og vurderingsevne må være lov!

På Verdidebatt og i papirutgaven av Vårt Land stod det i juli 2017 et innlegg skrevet av Per Søetorp med tittelen “Har Gud virkelig sagt……?” Ut fra dette innlegget har jeg delvis gjengitt og delvis lagt til mine egne ord i en liten “drøftelse” nedenfor:

I 1. Mos 3, 1 står det blant annet: “Har Gud virkelig sagt..?”. Dette er slangens (satan/djevelens) kommentar til Eva i Paradis for å få henne til å spise av livets tre. Hun og Adam spiste av treets frukt, de ble innhentet av Gud, utestengt fra Paradis, synden kom inn i verden osv. (Billedlig historie eller faktisk historisk handling? Jeg vet ikke, men det har liten betydning for troen om det er billedlig/metaforisk eller en reell hendelse.)

Selv om utsagnet “Har Gud virkelig sagt…” medførte store konsekvenser for Adam og Eva, kan det likevel være høyst berettiget med god samvittighet å stille spørsmålet den dag i dag når det gjelder vår tro og Bibel. Å stille spørsmålet bør være lov uten å bli dømt nord og ned, og uten å bli sammenliknet med syndefallet i Bibelen.

Det må være fullt lov til å bruke sin egen sunne fornuft og vurderingsevne uten å bli stemplet med synd og villfarelse fra homogent troende. Man blir neppe nektet adgang ved Himmelporten pga. noen kritiske spørsmålsstillinger underveis i livet. Det må være lov til å stille ærlige spørsmål uten å bli tildelt titler slik som “liberal”, “vantro”, “frafalle” eller andre nedlatende adjektiver.

Å tenke sunt kritisk er en gudegitt evne, og eventuelle ufravikelige Bibelske sannheter tåler å bli stilt spørsmåltegn ved. Å avfeie sunn debatt og annerledestenkende troende med oppgitte skuldertrekk eller diverse fraser slik som “..det står jo i Bibelen” eller “Paulus sier jo..” er bare fordummende og ødeleggende. Det “oppleves kun som en fordummende undervurdering av oppriktig sannhetssøkende, moderne og velutdannede mennesker med lang livserfaring”.

Per Søetorp kommer også opp med ei liste over spørsmål det kan være naturlig å stille seg. Han er innom alt fra likekjønnede forhold, gjengifting, sex utenfor ekteskapet, fortapelsen, skapelsen, bekledning, hårlengde og smykker, kvinners rolle, utstøtelse fra menighet osv.

Et punkt er verdt å sitere da det treffer ekstra godt inn i denne artikkelens tema:

“Har Gud virkelig sagt at hvert eneste ord i Bibelen er Hans eget rene, klare ord som ikke skal kunne diskuteres i lys av de til enhver tid rådende omstendigheter og samfunnsforhold?”

Innlegget medførte en del debatt, men da selvsagt en del kommentarer av typen usaklige og useriøse. Selve innlegget står godt på sine egne bein uten at det er nødvendig å lese og irritere seg over alle kommentarene.

Avsporing: Per Søetorp titulerer seg selv som “Musikkprodusent og pinsepredikant emeritus.” Husker godt noe av hans musikk som soloartist og som del av OKS Singers & Band på 90-tallet. Har i hvert fall vært på minst en konsert hvor han deltok på scenen. Han var en “konge” innenfor pinsebevegelsen med venner i en lengre periode.

I en periode under studietiden (1990-tallet) vanket jeg noe i pinsemenigheten Filadelfia Hønefoss.

 

Jeg har absolutt ikke de store planene om å drive med høyttravende teologi her inne. Jeg har verken kompetanse eller interesse av slikt. Likevel:

Noen hermeneutiske grep (oversetting, tolkning, forklaring) må tas når Bibelen blir lest. Tolkningsnøkler må benyttes. Bruk av løsrevne vers fra Bibelen helt ut av sin sammenheng for å få ting til å passe med sitt eget syn på ting fungerer heller dårlig.

Når Bibelen skal leses og tolkes er det viktig å ta hensyn til i hvilken kontekst ulike ting har blitt skrevet. Til hvem ble det skrevet til, av hvem (hvis mulig å spore)? Tidspunkt sånt ca.? Form og sjanger (poesi, lover, bildebruk osv.) har også betydning for vår forståelse og fortolkning. Vi kan ikke bare hoppe bukk over slike ting og påstå at Bibelen kan leses objektivt ord for ord uten fortolkning. Visse subjektive innslag blir det uansett. (Fine uttrykk for noe av det samme: Den objektive eksegese vs. den subjektive eisegese.)

Bibelen består som kjent både av det gamle testamentet (GT) og det nye testamentet (NT). I det førstnevnte møter vi den gamle pakten (Moseloven, lovpakten), mens man i NT finner den nye pakten (Jesu frelsesverk via sitt blod, nådebudskapet, kjærlighetsbudskapet). De to paktene er avtaler som Gud inngikk mellom seg selv og oss mennesker på ulike tidspunkter.

År 2017 har blitt markert som et Martin Luther-år i evangelisk-lutherske sammenhenger. Det er nemlig 500 år (1517-2017) siden at han “publiserte” sine 95 teser, angivelig på en kirkedør i Wittenberg, Tyskland. Blant annet tok han oppgjør med avlatshandel, og reformasjonen (fra katolisisme til protestantisme) ble etter hvert et faktum som et resultat av Luther. Utledet ut fra alt dette rundt Luther hører man ofte følgende uttrykk i bruk:

  • Skriften alene
  • Kristus (Jesus) alene
  • Nåden alene
  • Troen alene
  • Guds ære alene

I forbindelse med Bibeltroskap er det naturlig å si noen ord om «Skriften alene». Det er en flott tanke å la skriften i Bibelen få tale sitt eget tydelige språk. Det er skriften som bør være det sentrale, og ikke tradisjoner, leveregler og menneskebud. Bibelen bør ha høyere autoritet enn paven, biskoper, maktsyke prester, kirkevedtak og kirkemøter. Skriften alene bør holde.

Fin og flott teori som jeg i utgangspunktet støtter. Imidlertid tilsier all erfaring at man ikke klarer å forholde seg objektivt eller nøytralt til en tekst. Det menneskelige vil alltid blande seg inn i større eller mindre grad, og all tekst må bli utsatt for tolkning. Likeså virker det som om menneskets behov for å ha noe fast å forholde seg til (tradisjoner og regler) og behovet for å la oss lede (maktpersoner som prester m. m.) fort kan føre oss bort fra teksten. Prinsippet om “Skriften alene” er ikke fullt så lett å etterleve i praksis som man først kan tro.

Martin Luther var enkelt og greit et barn av sin tid, et produkt av sin samtid. Sett med dagens øyne, i etterpåklokskapens navn, kan mannen bli kritisert for en del av det han stod for. Dette er en annen historie som ikke passer inn her.

Et område jeg applauderer Luther for er at han har bidratt til demokratisering av kristentroen og kristenutøvelsen. Alle er i prinsippet “prester”, og vi kan selv tolke vår Bibel uten å være avhengig av “ekte” prester, pastorer, forkynnere, biskoper eller andre geistlige instanser. Teologiutdannede har ikke noen større rett til å tolke og mene ting ut fra Bibelen enn oss andre “vanlig dødelige”.

 

Begge deler av Bibelen er sentrale, men i det daglige er naturlig å ha litt sterkere fokus på det nye testamentet kontra det gamle testamentet. Vi lever den dag i dag under den nye pakt og IKKE under den gamle loviske pakten. Jesus har oppfylt den gamle pakt for oss.

Enkelte “bokstavtroende” har et poeng med at det er lett å overse de deler av Bibelen vi ikke liker. Vi blir da tross alt alle drevet av vår egoisme, våre selvfornektende handlinger og vår syndige natur. Det er ikke så behagelig å få Guds ord og dom mot seg.

Bokstavtro kristne har ofte en underlig rangering av synder. Homofili / likekjønnet kjærlighet er visstnok en mye større synd enn alt annet, mens gjengifting og pengebegjær (mammon) visstnok har blitt fjernet fra lista over synder. De “rettskafne Bibeltro selvoppnevnte dommerne” er gjerne svært opptatt av andres synder og syndige liv / livsførsel, uten å være i stand til å se sine egne fall, feil og mangler (synder). En aldri så liten porsjon med dobbeltmoral her altså.

Det er jo alltid en viss fare for at Bibelen blir som et koldtbord hvor vi tar med oss det vi liker og hopper over det vi ikke liker “å spise”. Likevel synes jeg at de såkalte Bibeltro kristne er litt vel bastante i sine fortolkninger av Bibelen. Alt er ikke så svart-hvitt som de vil ha det til og ikke alt står i så klartekst som de hevder. Bibelen har sine feil, mangler og svakheter, om man liker det eller ei.

Bibelen kan minst ses på to ulike måter:

  1. Den gjengir ordrett Guds ufeilbarlige ord.
  2. Den gjengir Guds ord påvirket i en viss grad av menneskelige forfattere og kultur.

Jeg er definitivt tilhenger av punkt 2. Jeg er troende (troende til det meste?), men jeg sluker ikke rått alt som blir lest ut av Bibelen av de bokstavtro. Etter mitt syn er det en meget naiv tilnærming å tro at ingenting menneskelig eller kulturelt har blandet seg inn i tekstene i Bibelen. Kanskje jeg er en litt eklektisk troende.

Et annet ord for å være svært bokstavtro eller Bibeltro er begrepet: Verbalinspirasjon. Ifølge artikkel hos Store norske leksikon på nett pr. 24.07.2018 innebærer dette blant annet:

  • “Verbalinspirasjon, det at hvert ord i Bibelen er guddommelig inspirert, og at den derfor er ufeilbarlig i alle ting.”

Selv støtter jeg ikke fundamentalismen som ligger bak verbalinspirasjon. Jeg ligger mer opp mot det som kan kalles for inspirasjonsteori. Ifølge artikkel hos Store norske leksikon på nett pr. 24.07.2018 innebærer dette blant annet:

  • “Inspirasjonsteori, ideen om at Bibelen er inspirert av Gud.”

Farlige Bibelvers

To “farlige” vers fra Bibelen om synd og dom, som enkelte leser litt vel bokstavelig:

  • 1. Kor. 5, 9-13: “Jeg skrev i brevet til dere at dere ikke skal ha noe å gjøre med folk som lever i hor. Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller er grådige, eller er ransmenn og avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden. Det jeg mente med det jeg skrev, var at dere ikke skal omgås en som kalles bror, og som likevel lever i hor eller er grådig, eller som er en avgudsdyrker, spotter, drukkenbolt eller ransmann. Slike skal dere heller ikke spise sammen med. Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere skal dømme? Dem som står utenfor, skal Gud dømme. Få da den onde bort fra dere!”
  • 1. Tim. 1, 8-11: “Men vi vet at loven er god når vi bruker den rett, og forstår at loven ikke er bestemt for den rettferdige, men for lovbrytere og ulydige, ugudelige og syndere, spottere og gudsfornektere, og for dem som slår sin far og mor, for mordere, dem som driver hor, menn som ligger med menn, dem som driver med menneskehandel, løgnere og dem som sverger falskt, og alt annet som strider mot den sunne lære. Dette er i samsvar med evangeliet om herligheten hos Gud, den salige, det evangeliet som er betrodd meg.”

Det er fullt mulig å lese inn i og å legge alt for mye i disse versene.

De syv dødssynder

Dødssyndene er, ifølge gammel katolsk lære:

  • Hovmod
  • Grådighet
  • Begjær
  • Misunnelse
  • Fråtseri
  • Vrede
  • Latskap

Bibelsk belegg for oppdelingen er muligens noe tynt. Vi mennesker feiler vel alle mot denne lista, men heldigvis blir vi reddet av nåden i troen vår.

 

Enkelte kan slenge ut på utsagn av typen: “Det står skrevet”, “Du må lese din Bibel”, “Les Bibelen slik som ordet står skrevet, og gjør etter det”, “Ordet slik det står, uten menneskelige tolkninger”, “Det står klart og tydelig i min Bibel”, “Det står svart på hvitt”, “Det står skrevet, men mange bryr seg fint lite om det” og “Ånden gjør ordet levende (og utvetydig)”. De som farer med slikt er muligens nåtidens skriftlærde? Alt i Bibelen er ikke klart som blekk, eller klart som vann. Alt må tolkes om man liker det eller ei.

Det foreligger minst fire ulike Bibelsyn (kategorier):

  • Det ateistiske
  • Det liberale
  • Det konservative
  • Det fundamentalistiske bibelsyn

Et femte syn på Bibelen som kan føyes til er andre religioners forhold til Bibelen, hvor de i hovedsak i store trekk avviser Bibelen og forfekter sin egen tro og lære. Og så har vi humanetikerne da som vel kan plassers innenfor det ateistiske. I tillegg er det diverse flytende overganger og hybride varianter, hvor jeg f. eks. nok har et som ligger en plass mellom det liberale og det konservative. Selv kan jeg verket støtte det ateistiske eller det fundamentalistiske bibelsynet på noen som helst måte, og jeg er jo også delvis skeptisk til det konservative bibelsynet også (“mørkemannskristendommen”).

Så var det Paulus (Saulus, født ca. 10 e.Kr.) da. Skal man ta det for god fisk alt som kommer fra ham i Bibelen? Min mening er at en del av det han uttaler er kontekstuelt og historisk- / samfunnsmessig betinget. Slike forhold må det være fullt lovlig å ta avstand ifra den dag i dag i vår moderne og opplyste verden. Han har en del problematiske meninger og uttalelser om f. eks. kvinnesyn, homofilisyn og slaveri som tilhører hans historiske periode. Paulus er en viktig Bibelsk kar, men muligens er det naturlig å ignorere f. eks. 10-20 % av hans uttalelser pga. hans sterke knytninger til sin samtid som ikke har noe med selve kjerneevangeliet å gjøre.

Sukk! Paulus sine uttalelser har virkelig medført masse klatt for den sunne kristentroen og liberale / moderate / “moderne” kristne, hvor de super-konservative har funnet dekning – via feiltolkninger av Paulus – for sin diskriminerende og dømmende lære. Jeg har også skrevet noen ord om Paulus – en problematisk Bibelforfatter – i en egen artikkel.

Jeg skal ikke gå inn i en debatt om hvilken Bibeloversettelse som er mest korrekt, og om de enkelte oversettelsene ligger nært eller fjernt i forhold til grunnteksten. Imidlertid har jeg måttet flire av enkelte som påstår at Bibelen på nynorsk er det optimale, likeså bra som grunnteksten og mange ganger bedre enn bokmål-utgavene.

Ny biskop i Stavanger utnevnt i januar 2019

Ny biskop i Stavanger januar 2019 – Anne Lise Ådnøy – er visstnok ikke noe å samle på ifølge enkelte konservative kristne:

Noen ankepunkter mot biskopen fritt gjengitt med utgangspunkt i blogg-artikkelen nevn ovenfor:

Hun støtter dagens abortlov, hun er for at homofile kan gifte seg og hun er selv og støtter selvsagt kvinnelige hyrder og eldste. Hun lærer i strid med Guds ord påstås det, og hun farer med vranglære. Det oppfordres mer eller mindre til å ikke ta imot eller ønske vedkommende velkommen, og man bør ikke gå for å høre på hennes forkynnelse. (Om enn ikke direkte nevnt: Boikott av nattverdsfellesskap sammen med biskopen er vel også en naturlig konsekvens.)

Nå var dette bare et eksempel på kritikk hentet fra en blogg. Imidlertid er det relativt normalt med slik argumentasjon fra “superkonservative kristne”.

Hjelpes meg for et syn og dømmende oppførsel, hvor de “Bibeltro” konservative kristne er helt overbeviste om at det de selv står for er totalt korrekt og det den andre “siden” står for er graverende feil som vil møte strengt dom.

Det som heller kan diskuteres er prosessen som førte til ansettelsen eller utnevnelsen av akkurat henne til biskop. Kirkegrasrota og det lokale demokratiet (hvilket kirkedemokrati?) ville ha en annen biskop, men Kirkerådet sentralt overkjørte dette.

 

Hver gang det kommer eller er snakk om en ny Bibeloversettelse blir det “krig” og heftige debatter. Ofte blir det gjort diverse endringer av ord og tolkninger, som slettes ikke slår helt bra an hos enkelte kristne. Høsten 2022 er det på-an igjen:

Noen av endringene som skaper splid blant enkelte:

  • Formuleringen “gå fortapt” i Johannes 3, 16 endres til “gå til grunne”.
  • Ordet “hedninger” utgår, og blir erstattet med “folkeslag”.
  • Ordet “tjenere” erstattes med ordet “slaver”.
  • Enkelte steder erstattes “jøder” med “jødenes ledere”.
  • Formuleringen “brødre” erstattes med det mer kjønnsinkluderende uttrykket “brødre og søstre”.
  • Diverse endringer i vers som omtaler seksuell praksis (homofili osv.).

Bibeloversettelser er og blir store porsjoner med tolkninger, oversettelser og tilpasninger til det norske språket. Selv forstår jeg ikke alt det oppstyret som oppstår når det gjøres endringer i en Bibeloversettelse. Hovedbudskapet i Bibelen står uansett fast.

Enkelte norske forkynnere presenterer tvilsomme forkynnelse og en god de vrøvl, som de hevder angivelig kommer fra “gud”. Det finnes forkynnere og predikanter som farer med tullball gjennom at de hevder å ha fått “gudegitte” fortolkning av Bibelen og ordet, som gjerne ikke kan motsies eller diskuteres. Også i enkelte profetier som framsettes er det masse rart i. Gud kan SELVSAGT tale til enkeltpersoner, men det framsettes også en del falske eller forvridde budskap som angivelig skal ha et guddommelig opphav.

En del av de Bibeltroende eller rettroende er svært dømmende overfor andre – bastantheten er stor og lang framskreden. Jeg har selv truffet på en del av sorten i nettdebatter, hvor enkelte av dem har oppført seg som noen store kverulerende drittsekker. De er svært dømmende overfor andre mens de selv har funnet den eneste godkjente sannheten, og det er ganske så vanlig med latterliggjøring eller stakkarsliggjøring av meddebattanter. Jeg forstår ikke det behovet enkelte har for å være mer firkantede, dømmende, moraliserende og konservative enn det Jesus var.

Fru Johnsen

Sang av/med Inger Lise Rypdal

Jeg vil fortelle hva som hendte på et sted, helt innerst i en fjord. Der bodde tusen frelste, pluss en tenåring, og hennes unge mor. Da skolen var slutt en sommerdag, kom datteren løpende som gal, Og hun sa: mamma, her er brev til deg fra tilsynet for høg moral.

I brevet sto: Fru Johnsen, De fostrer dårlig dotter Dykkar sjølv, Ja de har altfor korte skjørt, og det seiast at De stundom drikker øl. De må kome på eit møte, det er no ikveld, i Bedehusets sal. Vi må ta dotter Dykkar frå Dykk, helsing Tilsynet for høg moral.

Klokken syv den samme kvelden startet møtet, og med ett så smalt en dør. Og like inn i salen kom Fru Johnsen, kledd i miniskjørt som aldri før. Først da hun nådde prekestolen, snudde hun, og så ut på den fulle sal Og sa: Jeg har litt å si til Dere, voktere av stedets moral.

Der på første benk er bygdas lærer, flere ganger var han på min dør, Og om hans kone var alene når han trodde? Gå spør han, de som tør… Og sekretæren Deres doktor, kan De si oss hvorfor hun dro bort så brått, Og kan de reise Dem, herr ordfører, og si hvor mange drinker De har fått.

Vår kjære pastor og herr lensmann, de som står i spissen for moralen vår, Det var vel altervin på flaskene som Dere bar inn bakveien i går? Er det fra denne samling hyklere jeg hører at jeg ikke strekker til??? – Fordi min skjørtekant er nærmere den himmel dere aldri kommer til.

Ja på denne måten hendte det, jeg vet det for jeg var i samme sal, Og jeg hørte mamma slå ihjel “Tilsynet for høy moral”. Jeg hørte mamma slå ihjel “Tilsynet for høy moral”.

Sangen er oppdiktet, og den tar vel utgangspunkt i en amerikansk sang som i mer eller mindre grad er oversatt til norsk. Likevel masse treffende poenger i sangen om kristen moralisering og dobbeltmoral.

 

Enkelte benytter Bibelen som en hammer (billedlig sett) som de slår andre i hodet med. Bibelen kan blant annet bli brukt til å spre på skam, skyld, uro, ufred, frykt, undertrykkelse, fordømmelse og splittelse – alt i “Guds navn”.

Begrepet Bibeltro benyttes innimellom som en hersketeknikk eller maktredskap. Det er relativt normalt i diskusjoner at “bibeltroskapskortet” eller “fariseerkortet” trekkes fram. Underforstått at motstanderen blir kategorisert som ikke-rettroende og dermed ikke skal tas seriøst og tillegges vekt i diskusjonen. Bruk av Bibelen til å undertrykke andre er enkelt og greit misbruk av ordet.

Noen ganger trekkes begrepet det klassiske bibelsynet fram som noe positivt og nødvendig. Hva er så klassisk og bra med det? Kan ikke ting ha blitt tolket feil historisk sett? Har bare en kommentar til bruken av begrepet “det klassiske bibelsynet” for å vinne en diskusjon: Hersketeknikk!

Enkelte hevder at en sentral suksessfaktor med den bibelske lesningen / fortolkningen er å lese boka med Kristi og Bibelens ånd innabords. Selv vil jeg hevde at det likevel er mye som kan feile. Personlige tanker og meninger (+ hersketeknikker og maktmisbruk) kan blandes inn sammen med de gudegitte og gudeinspirerte. Selv har jeg hørt min dose med sprøyt kamuflert som profetisk tungetale eller “visdomsord” fra “Gud”.

Det finnes en del talspersoner (“profeter”, “apostler”, predikanter, pastorer osv.) i kristen regi som hevder at de har fått profetiske ord og åndelige åpenbaringer direkte fra Gud. Enkelte vil helst likestille slike åpenbaringer med Bibelens ord. Jeg kan ikke påstå at det i noen tilfeller kan stemme at det er Gud som taler til enkeltmennesker, men jeg tror også det ofte er snakk om falsk lære. Gjerne en sammenblanding av det menneskelige / egoistiske og det gudommelige.

Kirka vår får mye “pes” fra de såkalte Bibeltro personer, som framstår som de reneste yppersteprestene. Enkelte hevder at Den norske kirke (DNK) har tilsidesatt Bibelen som Guds ord, og at den har forlatt sitt kristne læregrunnlag basert på skrift og bekjennelse. Det hevdes fra enkelte hold at man har en venstrevridd kirke som har sporet av, og som har latt seg påvirke av politisk sosialdemokratisk tenkning hvor tilnærmet alt er tillatt og like bra.

Kirka farer visstnok i enkeltes øyne med vranglære, og den forkynner ikke lenger det rene og ekte ord hvor Jesus og Bibelen er kirkens sentrale fundament. At kirka ikke har “rett” syn eller et klart nok syn i saker slik som samliv, homofili, likekjønnede, politisk syn, Israel og abort provoserer enkelte.

Hva jeg mener om dette? Jo: Fei for egen dør, dere kirkekritikere! Sannelig skjer det masse rart innenfor frimenigheter, karismatiske forsamlinger og konservative miljøer som ikke er hakket bedre enn det kirka dømmes for. Alle kirkesamfunn har sine svin på skogen, og de ligger i hver sine grøfter og “spyr”.

 

Der tradisjonen, teologien, bibeltroskapen, politikken og/eller filosofien kommer i konflikt med nestekjærligheten, omsorgen og solidariteten med mennesker må alltid førstnevnte kategori vike.

 

Enkelte kristne tar følgende to Bibelvers litt vel bokstavelig:

  • Rom. 12, 2: “Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.”
  • Joh. 17, 15-16: “Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden.”

Joda, kristne skal leve et liv i samsvar med Bibelen så langt så det lar seg gjøre. Imidlertid tror jeg ikke det er ment at kristne skal melde seg helt ut av verden og samfunnet rundt oss. En gyllen middelvei må det være mulig å finne fram til. Hvis kristne isolerer seg helt på sitt lokale bedehus i redsel for påvirkning fra verdenen blir de ikke noe annet enn en sekt:

En god del sekter leser og bruker ca. den samme Bibelen (noen har litt egne oversettelser) som oss andre, eventuelt supplert med tilleggsdokumenter fra sine grunnleggere. Likevel klarer de å komme fram til ganske så spesielle fortolkninger og åpenbaringer. Både de “kristne” sektene, Jehovas vitner, Brunstad Christian Church og læstadianerne er eksempler på noen som misbruker og tøyer Bibeltroskap og bokstavtro til det ytterste. Utrolig å se hvordan det er mulig å misbruke Bibelen til å styre folket (ufrivillig) i en bestemt retning.

“Kristne” sekter og kulter, ja. En del av dem utviser virkelig en selektiv bokstavtro / Bibeltro fortolkning. Enkelte vers fra Bibelen misbrukes til det nesten ugjenkjennelige. Enkelte klarer med stor overbevisning å hevde at de er de siste gjenlevende kristne på jorda, noen framviser militant framferd mens andre igjen mener at Bibelen f. eks. gjør det “ulovlig” med bruk av medisiner og legebistand. Bibelen er virkelig en “farlig” bok som kan tolkes og mistolkes i mange ulike retninger.

Noen sekter / “kristne menigheter” tror ikke på treenigheten, og dermed har de en lære som ikke er i samsvar med den apostoliske trosbekjennelsen:

Treenigheten Gud (Faderen, sønnen Jesus og Den hellige ånd)

 

Man kan også se på helt ordinære kristne menigheter. Samme Bibel leses, men man kommer til helt forskjellige syn og fortolkninger når det gjelder ting slik som synet på frelse, sakramenter (dåp og nattverd), akseptable samlivsformer, leveregler, livsførsel, kvinners rolle, homofili, teologi, liturgi, synd osv. Menigheten er et trosfellesskap og ikke et meningsfellesskap. Troen binder sammen, men på mange andre områder i livet kan meninger og ytringer sprike i alle mulige ulike retninger.

Mange har oppigjennom historien og nå i nåtiden hevdet at de har Bibelen på sin side, f. eks.: Voldelige korstog i middelalderen, nazisme i/rundt 2. verdenskrig, diverse kirkelig maktmisbruk, ensidig dyrking av Israel, sekters vranglære, lukkede miljøer (losjer m. m.), Ku Klux Klan (KKK), ulike høyreekstreme bevegelser / enkelthendelser / propaganda, Donald Trump (USA), ekstrem-karismatikken, internt kristenhat osv. Bibelen kan misbrukes til mangt og mye, og mange fortolkninger kan gjøres for å finne Bibelsk dekning for tvilsomme handlinger og beslutninger.

Israel og jødene, ja. Samme bok – Bibelen – kan både tolkes til å støtte ekstrem-sionisme og til å fremme antisemittisme mot jødene. Enkelte leser og tolker Bibelen som fanden selv, og får til tolkninger og fortolkninger som støtter deres eget syn.

Jeg er møkka lei av moraliserende og fordømmende nettsider fra kristne organisasjoner, som gjerne spesielt går på tematikken sex, identitet, riktig livsførsel og samliv. Ofte blir slikt utarbeidet av kristen-konservative mørkemenn, og en del av utspillene oppleves som grov maktmisbruk. Sist ut er nettsiden:

Selvsagt støtter jeg ikke deres forvridde fortolkning av Bibelen, hvor bare et tradisjonelt samlivssyn er det riktige. Helt berettiget har nettsiden og nettressursene fått litt kritikk.

Kommentar “lånt” fra Facebook:

‘Definisjonen “Guds klare ord” har gått over til å bli “klassisk teologi” = mørkemenn = fy til abort, samboerskap og kvinnelige prester, og mer enn noe kampen mot likekjønnet ekteskap. “Som fanden leser Bibelen” er vel en grei konklusjon? Disse folka tror at bibelen kom dalende ned fra himmelen, ferdig trykt, med silkebånd og gullsnitt.’

 

Og så til et innlegg i Vårt Land:

Kristenfundamentalist

I en kommentar i Vårt Land er det en person som gladelig og med stor stolthet framstår som kristenfundamentalist. Lenke til innlegget:

Han hevder selv å stå for “klassisk kristendom” og at han er / prøver å være “Bibeltro”. Mannen sier at han tror på Bibelens Gud og tar hans ord på alvor, og han er opptatt av evigheten og livets to utganger. Enten blir man frelst eller så går man fortapt, og det er snakk om himmel eller fortapelse i evigheten.

For min del blir dette litt for mye synd og dom-tenkning, og det blir litt for ekstremt og fundamentalistisk slik han legger fram saken.

 

Fortsetter likeså godt til neste innlegg, som mer eller mindre prøver å slå i hel bruken av Bibeltro-begrepet:

“Bibeltro” er et substansløst, tomt ord

Det er snakk om dette innlegget bak betalingsmur:

Noen sitater fra innlegget:

  • “Ordet (Bibeltro) tjener kun som maktgrep i teologiske diskurser, ikke minst for å effektivt underminere andres legitimitet og troverdighet og samtidig fremheve seg selv som den gode og bibeltro.”
  • “Bibelen er et bibliotek på 66 bøker som har blitt til i løpet av en periode på om lag 1 000 år, og det i forskjellige sosiale og kulturelle kontekster.”
  • “Dette varierte mangfold og fargerike fellesskap er med andre ord Guds gave og utfordring, hvor ingen har særrettigheter.”

Så sant som det er skrevet!

 

Jeg har ingen tro på at en tilnærmet full etterlevelse av Bibelen – hvis dette hadde vært praktisk mulig – ville ha gitt oss et fullt ut rettferdig, perfekt og problemfritt samfunn her på jorden. Bibelen kan heller ikke brukes som et ufravikelig kompass eller rettesnor med alle svarene i alle slags jordiske situasjoner. Slike ting blir utopier i mine øyne. Dagens teknologi og det moderne samfunnets utfordringer er ikke direkte nevnt med et eneste ord i Bibelen.

Bibelen har ikke den ultimate fasiten på alt det jordiske og mellommenneskelige, hvor man også trenger og må gi plass til dem som ikke tror og til dem som tenker selv. Dessuten vil alltid det menneskelige blande seg inn slik at det som presenteres som “Guds ultimate plan” ikke fullt ut er det i praksis.

Å betale tienden (10 % av inntekten i kollekt til “veldedige kristne formål) er ikke et “must” eller absolutt krav i dagens verden. Slik forkynnelse tilhører den gamle pakt og det gamle testamentet, mens vi kristne lever i henhold til den nye pakt og det nye testamentet. Dessuten har vi andre måter å finansiere trossamfunn på, f. eks. via kirkeskatten og offentlige støtteordninger til trossamfunn. Som nevnt i forbindelse med nei til TV Visjon Norge-artikkelen min gjelder følgende sannhet:

Gave ikke synonymt med ekstra velsignelse, velstand og helbredelse! VIP-plass i himmelen sikres ikke mot betaling.

 

Betaling av tienden garanterer slettes ikke ekstra velsignelse, frelse, mirakler og helbredelse. Man stjeler heller ikke fra Gud eller havner på utsiden av hans velsignelse gjennom å ikke betale tienden.

Jeg liker dårlig når andre dømmer meg og fradømmer meg eller andre min / vår tro. Det er ikke deres oppgave å bestemme om jeg eller andre er “kristne nok”. Bekjennende kristen og/eller personlig kristen er noen uttrykk – båser / stempler – enkelte bruker, hvor noen av oss visstnok ikke er innenfor ifølge deres trange referanserammer og malverk. Sykelig fokus på synd og trusler om dom for dem som ikke vender om har i uminnelige tider blitt brukt som en hersketeknikk eller maktmiddel – folk trues til lydighet gjennom trusler – i enkelte kristne settinger.

Til ettertanke: “Husk at synderen er Guds favoritt. Han døde ikke for rettferdige. De finnes ikke.” (Rune Edvardsen)

 

Hentet fra en konflikt angående utleie av et bedehus til kirka, hvor kirka nå har en homofil prest som medfører stengt dør for kirkelig bruk av bedehuset:

  • “Vi ser en kirke som har forlatt det lutherske hovedprinsipp: ‘Skriften alene’, og som av den grunn er kommet i strid med Bibelens lære for eksempel i forhold til samliv, abort og livets utgang.”

For en sneverhet og skråsikkerhet når det gjelder fortolkning av Bibelen. Galskap satt i system!

Joda! Martin Luther – reformasjonens far – sa vel noe om skriften alene. Man kan få inntrykk av at han mente at skriften (Bibelen) skulle og kunne tolke seg selv. Tipper en del som lever i dag drar dette litt vel lang, og framstår som mer lutherske enn Luther selv var.

En elendighet av en organisasjon eller bevegelse i forbindelse med teamet bokstavtroskap er “For Bibel og Bekjennelse (FBB)“. Mye av det disse står for kan jeg ikke på noen som helst måte støtte opp om eller gå god for. Ekstremt konservativ tilnærming utvises, og en meget snever og trangsynt fortolkning framlegges. Ikke noe kvalitetsstempel at de har skrevet en del om både Ludvig Nessa, Børre Knudsen og Carissimi / Brødrefellesskapet Johanneskretsen.

Hva feiler det oss kristne? Hvorfor er vi så dømmende mot hverandre og opptrer som dommere eller fariseer/skriftlærde (hyklere) mot hverandre, inkludert utarbeidelsen av mange tullete menneskebud og regler som må etterleves for å være på “innsiden”? Hvorfor må vi alltid sette andre i bås? Hvorfor misbruker vi Bibelen til å slå andre i hodet med den? Hvorfor bruker vi maktbegreper som Bibeltro/ikke-Bibeltro mot hverandre?

Carissimi

Personlig misliker jeg sterkt bevegelser slik som “Carissimi” som egentlig sier at de har den eneste korrekte fortolkning av Bibelen. Jeg finner deres arbeid som illojalt mot sin arbeidsgiver samt de flertallsvedtak og det demokrati som finnes innenfor Den norske kirke. Kirkemøtet har gjort sine lovlige vedtak som også “Carissimi” – tilhengerne bør akseptere! Muligens er bevegelser som Carissimi og tilsvarende bevegelser (deler av den konservative leiren) den nye tids fariseere og skriftlærde, dvs. hyklere som vektlegger i alt for stor grad enkelte deler av Bibelens ord og glemmer andre vel så viktige deler? (Muligens en sterk beskyldning, men selv setter de jo andre i bås og påstår at de driver med vranglære, dømmer motparten til evig fortapelse m. m.)

Jeg registrerer at Carissimi nå er en del av det like så konservative “For Bibel og bekjennelse” (FBB).

Brødrefellesskapet Johanneskretsen

Brødrefellesskapet Johanneskretsen bør nevnes her! Fellesskapet ble stiftet i 2014, hvor de i stor grad har hentet inn som medlemmer prester / teologer som tidligere støttet det nå ikke-aktive Carissimi. Brødrefellesskapet prøver å rekruttere teologistudenter, hvor fellesskapet “tilbyr” (illojalitet på høyt nivå mot kirka!) å ta på seg tilsynsansvaret.

Den anonyme gjengen som tilhører fellesskapet, baserer seg på en ekstrem-konservativ vrangtolkning av Bibelen. Fellesskapet hevder at Den norske kirke (DNK) har gått vekk fra den apostoliske tro, som innebærer at kirka ifølge dem fronter en lære som ikke lenger er i overensstemmelse med troen slik den ble uttrykt av apostlene i Bibelen.

De legger seg på en kjønnsdiskriminerende linje, gjennom å være kvinneprestmotstandere. Blant annet ønsker de at det f. eks. skal være samvittighetsfrihet for prester i forbindelse med nattverdsfellesskapet, slik at mannlige prester “slipper” å dele nattverdsbord med kvinnelige prester.

Grøss og gru! Vi lever i den moderne tid i det herrens år 2022, og likevel finnes det slikt teologisk grums og gamle tiders tenkning / holdninger i levende live innenfor kirkesystemet! Forstå det den som kan!

Deres vrangskap framgår blant annet av denne avisartikkelen (bak betalingsmur):

 

Besøk også nettsidene: Min tro/min tro bloggartikkel, tidligere innlegg her i bloggen under kategori protest kristendom og min kritikk / protestside kristendom/protestartikkel. Se også min tidligere artikkel “Mye rart skjer i kristendommens navn” og “Kristenkritikk – kritikk mot trosutøvelse”.

Lenker:

Etter mitt syn en noe naiv og forenklet tilnærming:

Et fint ønske, men neppe realistisk i praksis pga. de steile frontene hvor enkelte har funnet den eneste sannheten.

Påstander som jeg selvsagt slettes ikke støtter:

(Denne artikkelen ble først skrevet og publisert i min gamle blogg i mars 2009, men artikkelen har etter denne tid blitt redigert og kraftig utvidet.)