Irriterende reklame

Reklameskilt

Nok et aldri så lite I-landsproblem: Irriterende og dårlig reklame, det være seg på TV, radio, nettet eller i papirformat (aviser eller egen reklame).

Jeg undres av og til om reklamebyråene og reklameskaperne har gått helt tomme for gode og kreative ideer. Det er etter mitt syn mange dårlige og irriterende reklamer og reklameinnslag. I en del tilfeller husker jeg ikke i det hele tatt hva det ble reklamert for, bare at det var en “teit” reklamesnutt. En del av reklamene gjentas også alt for ofte, og man blir møkka lei av å se reklamen gang på gang for uinteressante produkter.

Greit nok. Jeg kan ikke være i målgruppa for all reklame som sendes f. eks. på TV, men det må da være måten på hvor store doser med dårlig og uinteressant reklame man må se på. I en del tilfeller er reklamen så “frastøtende” at jeg legger det på minnet at det og det produktet skal jeg ALDRI kjøpe, pga. den elendige reklamen som ble presentert knyttet opp mot produktet. (Jeg kan f. eks. ramse opp mange mobiltelefonabonnementer eller mobilselskaper jeg ALDRI vil bli kunde av!)

Nå er både mange tjenester på TV, radio og på nettet reklamefinansiert. Det er reklameinntektene som gjør det mulig å holde hjulene i gang. En viss andel reklame må man akseptere, men det er greit hvis denne reklamen har en viss kvalitet. Irriterende og gjentakende reklamer gjør meg ikke positiv til det som tilbys.

Reklamen skal friste oss forbrukere til å kjøpe et produkt. Markedsførernes oppgave er å skape et behov som vi i utgangspunktet ikke har, eller eventuelt et behov som vi i utgangspunktet ikke visste at vi hadde. Reklamen skal gjøre oss interessert i produktet det reklameres for, og det store målet er jo at forbrukeren skal foreta en handel. Når en del av reklamen er direkte elendig er det slettes ikke sikkert at målet oppnås med reklamen eller PR-en (Public Relations). Markedsføring og reklame er enkelt og greit en kommunikasjonsprosess, hvor ikke alltid avsenderen treffer med sin valgte kommunikasjonsstrategi.

Reklamen som presenteres bør stå i stil med produktet eller tjenesten som selges. Dette er ikke alltid tilfelle. Hvis sammenhengen mellom produktet som tilbys og reklamen som presenteres er lav vil ikke kommunikasjonen overfor forbrukeren fungere. Uærlige reklamer gagner forhåpentligvis ikke salget av produktet som tilbys. Villedende reklame kan være et problem.

Noe av reklamen lover mye mer enn det den kan holde om produktene som det blir reklamert for. Spesielt innenfor kosthold, helse og kosmetikk loves det mange fine ting med begrenset sannhetsgestalt. Reklamen krydres ofte også med fine oppdiktede ord og begreper for å beskrive produktenes innhold og fantastiske egenskaper. Virkeligheten blir forfinet.

En ting jeg slettes ikke liker er reklame for (utenlandske) spillselskaper (poker, veddemål/betting, casino osv.) og lugubre kredittkort-/forbrukslån-selskaper. Slike reklamer er rett og slett totalt usmakelige, i og med at selskapene bak lever av å få folk til å miste kontrollen over sine penger.

Typisk er bruk av kjendiser i reklamen, og da blant annet for tvilsomme helseprodukter og spillselskaper. Blikkfanget med en kjendis i hovedrollen i en reklamefilm eller annen form for reklame kan fungere, men selv blir jeg noe irritert på at man må til med så simple triks for å få solgt et produkt. Jeg liker bedre reklamer hvor “vanlige” folk deltar.


Gamle reklameskilt, USA

Nei til reklame: Selv har jeg reservert meg mot reklame både via posten og via telefon. I hovedsak blir dette respektert, med noen få unntak. Alt i alt er ikke disse kanalene de største problemene når det gjelder reklame. Det som er litt mer irriterende er alle slags reklame-innstikk i aviser og blader jeg abonnerer på.

E-posten lever sitt eget liv med all sin søppelpost. Der kommer det innimellom en god del useriøse e-poster og tilbud for svært tvilsomme produkter og tjenester. Imidlertid blir relativt mye tolket som useriøs e-post av e-post-programmet, og jeg er kjapp med å slette det som havner i uønsket-mappa uten å bruke masse tid og energi på det.

Sosiale medier, nettsider og reklame er verdt noen ord. Der bedrives det reneste “forfølgelsesvanviddet” via “cookies” etc. Hvis man har søkt på et produkt en gang, kan man i lange tider etterpå bli plaget med reklame for dette produktet eller produktkategorien. I mellomtiden kan man for lengst ha handlet eller kjøpt produktet, eller forkastet det som uinteressant. Hvis det f. eks. er noen Ecco sko man har sett på og deretter bestilt, har det lite for seg å få reklame for samme produkt dagevis framover. Man trenger ikke mer enn det ene kjøpte skoparet!

YouTube sin reklame bør nevnes. Midt mellom barneprogrammer kan det plutselig komme skremmende “voksenreklame” som på ingen måter er egnet for barn. Det virker ikke som om YouTube har noen som helst kontroll med hva slags reklame som vises i forhold til innholdet som avspilles.

Innenfor TV benyttes både sponsing av sendinger/programmer og produktplassering. På denne måten blir reklamen mer skjult, men hensikten er selvsagt også her å påvirke oss som forbrukere. Det ønskes at salg og kjøp, dvs. omsetning, skal finne sted. Normalt sett har annonsørene en baktanke med å bruke penger på reklame, de driver normalt sett ikke med veldedighet. Det har også vært noen kritikkverdige tilfeller der det redaksjonelle og reklamen/annonseringen har vært sauset sammen til litt av en smørje uten klare skillelinjer.

TV-reklamene og reklamepausene kan være irriterende pga. sine avbrudd av programmer og ikke minst pga. den store mengden og den stadige repetisjonen av de samme dårlige reklamene. Det er også irriterende at volumet på lyd ofte økes i reklamepausene kontra i de vanlige TV-sendingene.

Enkelte rosabloggere har blitt kritisert for å blande sammen “redaksjonelle innlegg” og sponsede/reklamefinansierte omtaler/innlegg. Konkrete produktomtaler som er finansiert eller sponset av produsenten eller leverandøren blir ikke objektive omtaler, og når det ikke en gang opplyses om sponsingen blir det hele meget useriøst og kritikkverdig.

Ellers er vel mange nordmenn relativt lettlurte. Hvis det er snakk om salg og kampanjer lar vi oss fort lokke, selv om slettes ikke alle lokketilbud er så gode som de utgir seg for å være. Priser som vi tror er gode kan få oss til å ta kjappe kjøpsbeslutninger og la oss bli lokket av reklamen og tilbudene som presenteres.

Innenfor TV utdeles det hvert år en publikumspris for beste reklamefilm vist på de kommersielle TV-kanalene i Norge. Prisen kalles for “Gullfisken”. Det er publikum i form av TV-seere som stemmer fram sin favoritt, og det er en jury på forhold som har plukket fram de tolv nominerte reklamefilmene. Vinnerne pleier å være ok reklamefilmer, men det finnes mange dårlige reklamer som aldri blir nominert til “Gullfisken”.

Reklame er et nødvendig onde for å få finansiert alt fra radio, TV, nettsider og til aviser. Man har ikke annet valg enn å akseptere reklamen i seg selv, men det må være lov til å være litt kritisk til kvaliteten på en del av reklamen. Ikke all reklame er det noen grunn til å være stolt over. Enkelte reklamebyråer og reklameskapere leverer fra seg etter min mening en del små-dårlige sluttprodukter hvor grunntanken eller ideen + kreativiteten er heller fraværende eller dårlig.

PS! Denne bloggen er 100 % fri for reklamefinansiering og sponsing, jf. bloggens personvernerklæring.

Lenker:




Æ er skeptisk (Rema 1000)

Google Play: Æ – Rema 1000

Rema 1000 “gnåler” i form av reklame på TV og mas i butikkene om at kundene må ta i bruk Æ. Æ er deres siste markedsføringsstunt.

Jeg er som forventet (?) svært skeptisk til nyskapningen. Rema gjør det neppe av veldedighet. Det er ganske sikkert i hovedsak kjeden og butikkene som tjener på opplegget, og ikke oss kunder og forbrukere. Kunder “bindes” og lokkes til å bruke deres butikker som sine prefererte butikker.

Det lokkes med 10 % lavere pris på fersk frukt og grønt samt samme rabatt på de 10 varene man personlig bruker mest penger på. Rabattene trekkes fra i kassa før betaling.

Masse persondata og informasjon om den enkelte persons handlemønster lagres hos Rema. Denne informasjonen om den enkeltes kjøpsadferd er gull verdt for kjeden. Løsningen truer og krenker oss kunders personvern slik jeg ser det.

Æ er ifølge dem selv:

“Æ er et personlig verktøy som hjelper deg å spare penger på det du handler mest.  Med appen får du i tillegg full oversikt over handleturene dine og kan til enhver tid se hvor mye du har brukt og spart.”

En App kan lastes ned til iPhone og/eller Android mobiltelefon.

Jeg har for mange år siden sagt min ærlige mening om hva jeg synes om slike systemer. Jeg har faktisk en egen gammel nettside om saken som heter “NEI til bonuskort!”:

Fra nevnte gamle nettside gjentar jeg følgende, med noen tilføyde parenteser for å få den opprinnelige teksten litt mer tilpasset til Æ-løsningen:

Om bonuskort, skrevet i den tiden kampene gikk mellom Domino (finnes ikke lenger) og Trumf:

Er vi som forbrukere tjent med disse kortene? NEI!

  • Å administrere det kompliserte kortsystemet (eller App-løsningen) koster en del penger. Disse pengene tar butikkene igjen ved å plusse på prisene.
  • Å gi ut “bonusgevinster” (eller rabatter) koster også penger. Butikkene driver ikke veldedighet! For å finansiere gildet må forbrukeren betale!
  • Mye penger har gått med på å reklamere for kortene (samt for tjenesten Æ). Denne utgiftsposten må også kundene bekoste.
  • Kortene (Æ-løsningen med sin App) binder oss til faste butikker. Dette er gunstig for butikkene men ikke for forbrukerne. Vi bør stå fritt til å velge den butikken vi selv vil handle i!
  • Mange kunder velger å gå til anskaffelse av flere konkurrerende bonuskort (eller andre bonusordninger i form av App, betalingskort osv.). Kortselskapene oppnår dermed ikke den lojaliteten de er ute etter. For kundene betyr flere bonuskort forvirring angående hvilket kort som skal brukes i hvilken butikk, de økonomiske gevinstene for kundene blir små osv. Hvorfor skal vi rett og slett ha bonuskort som gjør vår hverdag mer komplisert?
  • Kortene gjør forbrukerne mer opptatt med å samle poeng (rabatter) enn å se på prisene.
  • Kortbruken gjør det også mulig for butikkene å registrere mye om den enkelte forbrukers adferd. Hva han / hun handler, når, i hvilke butikker etc. Heldigvis finnes det strenge regler for personvern og datasikkerhet her i landet, men gudene må vite om butikkene / kjedene som er knyttet opp mot Trumf / Domino (eller Æ til Rema 1000) følger disse reglene.

La oss få billigere varer uten bonuskort som kompliserer hverdagen!

 

Rema 1000 sin Æ-løsning er ny, men bygger jo i stor grad på de samme prinsippene omtalt ovenfor. Samme kritikk som tidligere tiders bonuskort kan rettes mot nykommeren Æ.

Bruken av Æ eller deltakelse i andre kundeprogrammer/kundeklubber har en del konsekvenser. Som det framgår av en Dinside-artikkel i lenkelista er det (minst) fire ting man må være klar over: 1) Alle kjøp lagres i detalj (hva, når, hvor), 2) innsamlet informasjon kan gis videre, 3) handlevanene til den enkelte studeres og 4) du har krav/muligheter på å få vite hva de vet om deg (personopplysninger og hvordan de behandles).

En helt annen ting med Rema 1000 som jeg heller ikke liker er deres begrensninger i sortiment. Enkelte kjente merkeprodukter finnes ikke og er erstattet av deres egne varianter eller andre billigmerker som slettes ikke er så gode som originalen.

Vi handler ganske mye på Rema 1000, selv om konseptet til kjeden slettes ikke appellerer til meg – lavpris lagerfølelse med dårlig utvalg. Der vi bor er nemlig ikke valgene så store. Det står i hovedsak mellom Rema 1000, Kiwi og lokalbutikken (Joker). Hvis flere valg hadde vært tilgjengelige i nærheten av bosted skulle jeg så gjerne ha handlet annet sted enn på Rema. Æ-tullet har ikke akkurat gjort meg mer positiv til kjeden.

Både Æ og Trumf tatt i bruk privat

Jeg (vi) har gått på en kjempestor smell her. Både Æ og Trumf har jeg (vi) tatt i bruk privat. Selv om jeg generelt sett er skeptisk til slike bonuskort, bonusprogrammer og lojalitetsprogrammer har begge disse nevnte løsningene likevel blitt naturlig del av hverdagslivet. Det er faktisk noen kroner å spare, så jeg måtte la prinsippene fare i jakten på økonomiske besparelser.

Vi handler (normalt) mye dagligvarer både på Rema og Joker (lokalbutikken), og det er vel alt i alt greit å ta med seg de rabatter og tilbud man kan få. Fra tidligere tider har jeg (vi) også et Coop-kort, men dette blir lite brukt her vi nå bor (langt til nærmeste butikk). Bensinkort eller kundekort via Måløy Havneservice (MH24) har vi liggende i bilene våre. I tillegg har visstnok kona også noen medlemskap i kundeklubber til diverse butikker og kjeder (klesbutikker, interiør, hotellkjeder m. m.)

Ja, dette er litt dobbeltmoral og jeg taler til dels med to tunger. Fullt klar over dette! Fallet er stort, men jeg kan leve med det! Prinsipielt er jeg fortsatt skeptisk til programmene og kortene, men i praktisk livsførsel hvor man er litt økonomisk ansvarlig er det vanskelig å styre unna dem.

 

Lavpris og lavpris. Reitan-familien, familien som står bak Reitangruppen som eier Rema-kjeden, har gjort gode penger på kolonialhandel / dagligvarehandel. Eierne tjener nok vel så mye på lavpris-konseptet til Rema som kundene sparer. Dagligvarehandel er “big business” hvor toppene sitter igjen med gode penger på tross av såkalt lavpris-konsept.

Det sies at Rema gjør Norge billigere. Mitt svar på dette er at pris ikke er alt! Hvorfor ikke bare gi kundene OK priser og produkter på direkten uten å komplisere ting med et bonusprogram og en app? Jeg tenker nok at Rema og andre lavpriskjeder med sine priskriger og kundeprogrammer primært gjør ledelsen og aksjonærene/eierne rikere. Sekundært tilbys det billigere varer til kundene.

Teknologien, i form av appen Æ, benyttes til å komplisere forbrukernes hverdag. Det blir også vanskeligere å sammenlikne priser mellom ulike kjeder og butikker. Rema sitt tidligere slagord “Det enkleste er ofte det beste” er tydeligvis glemt og forlatt. Til syvende og sist er det også forbrukerne som må ta regningen for å utvikle, vedlikeholde og drifte appen og systemene rundt.

Jeg skulle ønske nordmenn var flinkere til å bruke sin forbrukermakt mot Rema og tilsvarende lavpriskjeder. Det finnes da viktigere momenter enn pris. Jeg for min del skal med glede betale litt mer for varene for å få et stort sortiment med kvalitetsprodukter. Tross alt bruker vi kun oppimot 12 % av vårt budsjett på mat, selv om dette å spise seg mette er et viktig fysiologisk behov som med fordel kan dekkes med kvalitetsprodukter i stedet for med lavprissubstitutter.

Enkelte kjeder har en “forkjærlighet” for å erstatte, eller i hvert fall supplere, kjente, kjære og gode produkter med sine egne merkevarer. NorgesGruppen har blant annet Eldorado og First Price (Unil), og Rema 1000 har en del produkter som kun er merket med deres kjedenavn, og Coop har også sine egne varemerker (Coop Kaffe, Røra fabrikker og Gomanbakeriene m. m.). Slike produkter skaper også noe irritasjon hos meg. Hvis jeg skal få si min ærlige mening er enkelte av disse substituttproduktene direkte dårlige sammenliknet med originalproduktene. Ja takk til mer vekt på kvalitet og litt mindre vekt på pris. (Fysj og fy, det er mye dårlig innenfor Eldorado og First Price!)

I sosiale media er det mer eller mindre i gang et “folkeopprør” mot Rema 1000. Det hevdes at man bør boikotte kjeden. Årsaken til ønsket om boikott er mest pga. kjedens “krig” mot sine leverandører. Rema ønsker seg langsiktige og eksklusive “bestevenn”-avtaler med utvalgte leverandører. Leverandører som Rema ikke klarer å oppnå gode avtaler med risikerer å miste hylleplassen i butikkene. Lave priser og lite vareutvalg (slanke antall merkevarer i sortimentet) er og blir deres hovedstrategi. Produkter fra blant annet Lerum, Mack og Olden er vei ut av butikkene.

Selv om jeg anser både Æ og bestevenn-strategien til Rema som “teite” påfunn kommer jeg ikke til å boikotte dem. Boikott blir for “barnslig”. De andre aktørene er neppe hakket bedre. En del av de andre butikkene og kjedene er med i Trumf-samarbeidet eller har sine egne kundekort og kundeprogrammer. Og den ene butikkkjeden/gruppen er vel ikke særlig verre enn den andre når alt kommer til alt overfor sine leverandører.

Påskesesongen 2017 – med senere videreføring – innfører Rema 1000 “palmeoljeboikott av Freias (Mondelez) påskeegg. Årsaken er innholdet av palmeolje i eggene. Også en del andre produkter har de funnet erstatninger for som ikke inneholder den omstridte palmeoljen. Vet ikke helt hva jeg skal mene om dette, utenom at jeg for min del fortsatt kjøper Freia påskeegg i andre butikker med den beste samvittighet. Tenker også at det er andre forhold enn et ekte miljøengasjement som ligger bak kjedens valg.

Enkelte er heller ikke glade for Rema 1000 sine ønsker rundt frislipp for søndagsåpne butikker. Den lønnsmessige behandlingen av enkelte ansatte er visstnok heller ikke særlig god fra kjedens side. Enkelte kjøpmenn føler også at kjeden har gitt dem munnkurv til å uttale seg og å komme med kritikk mot kjeden de tilhører. Og i tillegg til alt dette kommer app-en og kundestrategien Æ.

(At Æ er et trøndersk uttrykk skal jeg ikke gjøre noe stort poeng ut av her. Det er mindre interessant.)

I forbindelse med julehandelen 2018 får Rema 1000 også en del kritikk. Denne gangen går kritikken på at de geografisk forskjellsbehandler kundene. Det har i en periode vært store forskjeller i prisene på de samme produktene alt etter hvor i landet den enkelte butikk ligger.

Det har i den senere tid blitt ganske tyst om hele Æ-satsingen, fokuset er kraftig nedtonet. Den har neppe gitt de effekter de så for seg da de innførte konseptet. Slagordet til Rema er i utgangspunktet “Bare lave priser”, men de kjører likevel på med diverse kampanjevarer og “stunts”. Tidligere var deres konsept å ikke ha tilbudsvarer, da angivelig alle varer var gunstig og lavt priset.

Nå er det lett å rette mye kritikk mot den norske franchisekjeden med dagligvareforretninger som går under navnet Rema 1000, eller å rette tilsvarende kritikk mot Reitangruppen som står bak Rema 1000 + diverse. Det er vel neppe grunn til å tro at de to andre store aktørene på markedet, Norgesgruppen og Coop, er så mye bedre enn Rema. De jobber alle sammen med å bruke sin markedsmakt til å tvinge gjennom bedre vilkår og priser fra sine leverandører. Når det gjelder markedsandeler er det Norgesgruppen som er størst etterfulgt av Coop og med Rema som minstemann.

Rema 1000 har i en periode mistet markedsandeler. Muligens skyldes dette uklar strategi samt en del dårlige valg over en lengre periode. På en måte hadde det nesten vært litt til pass hvis Rema 1000 måtte gi opp.

På den annen side er det kjedelig hvis Rema 1000 forsvinner og blir kjøpt opp eller “spist” av en av de andre norske aktørene. Utenom Rema har vi kun to andre store aktører i dagligvarebransjen:

  • Norgesgruppen: Med kjedekonseptene Joker, Meny, Kiwi, Spar m. m.
  • Coop: Med kjedekonseptene Obs, Coop Mega, Coop Prix, Coop Marked, EXTRA, Matkroken m. m.

I tillegg har man Bunnpris som delvis er en frittstående kjede av dagligvarebutikker/forretninger. De har pr. nå et innkjøps- og distribusjonssamarbeid/logistikksamarbeid med Norgesgruppen, mens de tidligere i en periode hadde en tilsvarende avtale og samarbeid med Reitan. Lidl (tysk lavpris dagligvarekjede) sitt forsøk på å erobre Norge for noen år siden ble som kjent en fiasko.

Litt konkurranse og tap av markedsandeler får de nevnte aktørene fra nye nettaktører som driver med hjemlevering- og matkasseselskaper. Noen kjente utfordrere er disse: Godt Levert, Adams matkasse, Kolonial.no, Handleriet.no og Morgenlevering.no. Riktignok dekker ikke disse nye aktørene hele landet.

For konkurransesituasjonens skyld og kundenes valgfrihet bør det muligens ikke bli færre aktører enn i dag. Flere aktører fører til en mer skjerpet konkurranse aktørene imellom.

Det er nok også sant det som står i en av lenkene i bunnen av denne artikkelen: “Den virkelig store ulven som Reitan ikke vil være bestevenn med lenger, er nemlig amerikansk. Og heter Coca-Cola.” Enkelte leverandører/produsenter har stor makt som igjen rammer kjedene og til slutt oss kunder.

Dagligvarekjedene har litt å svare for når det gjelder miljøvern – eller mangelen på dette. Masse unødvendig emballasje benyttes, og ofte leveres det alt for store pakninger og kjøres på med lokketilbud. Vil blir “lurt” til å handle inn mer enn det vi strengt tatt trenger, noe som igjen ofte medfører kasting av utgåtte varer som vi ikke klarer å bruke opp eller spise opp innen utløpet av holdbarhetsdatoen.

Kiwi påstår januar og februar 2019 at de driver med “momskutt” på fiskeprodukter, noe som selvsagt er høyst villende. Merverdiavgiften til staten kommer man ikke utenom om man vil eller ei. De har nok innført noen priskutt ca. tilsvarende matmomsen på fiskeprodukter i en avgrenset periode, men helt hvor store kuttene i virkeligheten er virker noe svevende. Verken Rema eller Coop setter pris på “stuntet” fra sin konkurrent. Kiwi på sin side selger masse fiskeprodukter pga. kampanjen.

Det er ikke bare Rema som kjører på med kundekort og kundeklubber. Veldig mange kjeder også i andre bransjer enn dagligvare (klær, kjøkkenutstyr etc.) vil ha kundene inn i og registrert i sine kundeklubber. Man blir lokket med rabatter for å få folk til å registrere seg. I etterkant av registrering av “medlemskapet” blir man dynget ned med e-poster med reklame for å friste oss til å handle enda mer hos den konkrete leverandøren. Alle slike kort, kundeklubber og registrering av personopplysninger kan medføre at vårt personvern blir svekket, og å opprettholde god nok informasjonssikkerhet blir også utfordrende.

Æ er enkelt og greit skeptisk til Æ-konseptet. Det gagner nok kjeden og butikkene mer enn meg som forbruker. Jeg er noe skeptisk til å gi Rema 1000 så mye oversikt over mine handlevaner og kjøpemønstre som bruken av Æ-løsningen gir dem.

Lenker:




Lettlurte forbrukere

Salg! Løp og kjøp!

Vi er til tider noen lettlurte forbrukere. Tenk på alt markedsførerne har fått oss til å tro at vi trenger i det daglige. Folk kjøper på dyre kosttilskudd, helsekostprodukter, vidunderslankekurer, dyre kosmetikkprodukter som man strengt tatt ikke trenger, dyre merkeklær, all slags elektronikk osv.

Produkter det ikke er noe behov for klarer markedsførerne å selge inn som produkter som ”alle” må ha, ikke minst for å beholde og å beskytte sitt image. Det er viktig å følge med i tiden og ikke være en etternøler. Markedsførerne sammen med produsentene og leverandørene klarer å skape et behov som egentlig ikke finnes i utgangspunktet.

Hvorfor skal jeg kjøpe på all slags helsekost og kosttilskudd? Er ganske så sikker på at et variert kosthold gir meg det jeg trenger. Trenger ikke å blakke meg på fullt av helsekost og kosttilskudd, vitaminer osv. Vanlig variert mat gir meg det jeg trenger for å leve kostmessig!

Ellers synes jeg det er ganske så rart å se på reklame for kosmetikk (parfyme, hudpleie og hårpleie). Masse fine oppdiktede fremmedord om virkestoffene og lovnader om at hvis man bruker produkt X eller Y blir man ung over natta.

Det er også en del kreativ markedsføring for elektronikk. Hvis man skal høre på reklamen må man ha et kjøkken på størrelse med en gymsal. Hvis man skal få plass til egne maskiner for brødbaking, popcorn, ismaskin, pizzaovn, smoothiemaskin, riskokere osv. vil alle disse maskinene ta MASSE plass. Ifølge reklamen er alle slike maskiner ”må ha” produkter.

Vi har også gjort oss veldig avhengig av all salgs annen elektronikk. Mobiltelefoner, datamaskiner, nettbrett, stor flat-TV osv. Imidlertid klarte vi oss bra i tidligere tider før slike produkter dukket opp på markedet.

Mange butikker og kjeder kjører masse kampanjer med ”knallpriser, salg og tilbud. Ordet ”billig” trigger folk. Folk går mann over huse når det er snakk om gode tilbud. Imidlertid er ikke alle disse tilbudene så gunstige når alt kommer til alt. Ikke alle er like flinke til å sjekke om ”knalltilbudene” virkelig er så gode som reklamen antyder.

Vi er og blir lettlurte. Vi lar oss forføre av markedsføringen til både å kjøpe produkter vi strengt tatt ikke trenger og til å tro at vi gjør en god handel hvis ord slik som tilbud eller salg benyttes i markedsføringen. Folk vil la seg lure og er rare og lite kritiske som forbrukere!

Noen lenker: