Janteloven, (t)ja takk!

Hode og paragraf

Fantastisk i diverse sammenhenger at man har Janteloven. Enkelte har behov for å bli litt “jekket” litt ned av denne “loven”.

Jeg pleier å være kritiske og si nei til en god del ting her i bloggen. For en gangs skyld publiserer jeg en (tja) ja takk-artikkel. Imidlertid vil nok enkelte oppfatte min støtteerklæring som noe rar og sær. Jeg ønsker med denne artikkelen å støtte opp om og si et (betinget) ja (tja) til Janteloven!

Uten en viss nøkternhet og etterlevelse av Janteloven kan den enkeltes handlinger være nedbrytende for omgivelsene. Stort ego, egoisme og opportunisme kan være ødeleggende for andre mennesker. Ofte må det til spisse albuer for å komme seg fram her i livet, og dette medfører samtidig gjerne at andre delvis blir trødd ned eller går på bekostning av andres muligheter for å lykkes. Janteloven kan i en viss grad bidra til at det blir litt mindre muligheter for maktmisbruk og bruk av hersketeknikker.

Det kan være et behov for at enkelte som er høye på seg selv blir noe “jekket ned”. Her kan Janteloven bidra. Den kan fungere som et sunt korreks. Enkelte har for store tanker om seg selv, gjerne på bekostning av andre. Enkelte ser på seg selv som bedre enn andre og hevet over andre, de anser seg selv rett og slett som mer verdt enn “gjennomsnittsmenneskene” rundt seg. En realitetsorientering kan være på sin plass.

Selvsagt finnes det negative sider med Janteloven også, og noen av dem kommer jeg innom videre i denne artikkelen.

Jeg vil hevde at det er alt for mange mennesker med store drømmer om å bli noe stort. De vil gjerne bli en godt betalt og beundret kjendis eller idol. Enkelte tror det skal la seg gjøre med lette grep å jobbe lite med kun interessante ting, men samtidig få mange lettjente penger rett oppi hendene. En del lever nok opp til sangtittelen til en sang av Dire Straits: “Money for nothing”.

Sannheten for de fleste av oss er at vi må ta til takke med høyst ordinære jobber som ansatte, og vi lever i en relativt anonym tilværelse. Det er begrenset plass i rampelyset. Alle kan ikke være kjendiser.

Mange gode debatter har blitt ødelagt med misbruk av Janteloven. Konstruktiv kritikk og betimelige spørsmål blir feid av banen med maktspråk hvor meningsmotstander blir beskyldt for å fare med Janteloven. En del diskusjoner kan ikke tas uten at Janteloven-kortet kommer på banen.

Jeg er ikke fullt enig i dette som står i neste avsnitt, men jeg gjengir det likevel for helhetens og balansens skyld:

Det heter seg at norsk misunnelse er større og sterkere enn kjønnsdriften. Enkelte kaller det for sosialdemokratiets misunnelse, eller at bygdedyret sitter der og passer på oss hvor enn man går. Den sykelige misunnelsen kan igjen knyttes opp – direkte eller indirekte – mot Janteloven, og Jantelovens område eller domene.

Til tider kan rammene som vi lever innenfor virke til å være noe trange, selv om alt dette selvsagt ikke bare har med Janteloven å gjøre.

Mine søk via Google viser at det finnes mange artikler med motstand mot Janteloven på nettet. Mange kommer med utspill slik som: “Fuck Janteloven”, drit i Janteloven osv. Få støtteerklæringer slik som denne artikkelen finnes.

Å høre utsagn av typen “Fuck Janteloven” er ganske vanlig. Tja, hva skal jeg si til dette? Jeg synes faktisk at det er greit å ha “loven” og tankesettet bak den for å “jekke ned” og for å realitetsorientere oppkomlinger som måtte trenge det. Til tider er det litt for mange drømmere og urealistiske stortenkere blant oss.

Janteloven bør/må ikke benyttes som en unnskyldning for å drive med undertrykking, hetsing, mobbing, trakassering, misunnelse m. m. av andre. Muligens kan delvis Janteloven gis litt av skylda for at enkelte ser på det som helt ok å være nett-troll, drive med netthets, presentere hatefulle ytringer osv. I enkelte sammenhenger kan Janteloven og tilsvarende mekanismer være nedbrytende og ødeleggende. Enkeltpersoner kan oppleve å bli trykket ned og ikke få anledning til å utnytte sitt maksimale potensiale. Janteloven bør ikke være en unnskyldning for å være et nettroll eller å komme med nedbrytende kritikk mot andre.

Jeg er fullt klar over at enkelte mer eller mindre sidestiller Janteloven med bygdetrollet. Bygdetrollet kan ha en nedtrykkene effekt. Det blir ikke rom for store drømmer og visjoner. Det blir trangt, for liten plass, ikke plass for drømmer og dømmende omgivelser. Enkelte føler at de rett og slett må bryte opp og komme seg ut av det, da de trenger mer plass. En beskrivende sang om dette er sangen “Luftpalass” til gruppa “War Of Low Frequency (W.O.L.F.)”.

Janteloven ja. Det kan være på sin plass å sitere denne:

Sitat fra Wikipedia pr. 05.11.2016:

Janteloven er en tekst skrevet av forfatteren Aksel Sandemose i 1933, og ble først presentert i verket En flyktning krysser sitt spor. Denne teksten gir et godt bilde av «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned», som Aksel Sandemose mente preget menneskene fra deres første samhandling.

Janteloven lyder slik:

  1. Du skal ikke tro at du er noe.
  2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
  3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
  4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
  5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
  6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
  7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
  8. Du skal ikke le av oss.
  9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
  10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Senere i boken kommer Sandemose opp med et 11. bud: Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg?

Kilder: https://no.wikipedia.org/wiki/Janteloven og https://snl.no/Janteloven

Janteloven er selvsagt ikke en offisiell lov. Teksten er hentet fra en skjønnlitterær roman hvor forfatteren kommer med de 10-11 punktene. Prinsippene eller mekanismene fra loven eksisterer selvsagt uavhengig av selve lovformuleringen, så det er ikke forfatteren som har funnet på eller innført de eventuelle problemene som loven omfavner.

Janteloven framstilles gjerne som et særnorsk eller i hvert fall skandinavisk miljø. Stemmer egentlig dette? Det er vel ca. tilsvarende mekanismer som ligger bak galskapen slik som det moderne slaveri og det tidligere apartheid-systemet i Sør-Afrika.

En anti-jantelov har også blitt presentert. For helhetens skyld gjengir jeg også denne:

Anti-janteloven lyder slik:

  1. Du er enestående
  2. Du er verd mer enn noen kan måle
  3. Du kan noe som er spesielt for deg
  4. Du har noe å gi andre
  5. Du har gjort noe du kan være stolt av
  6. Du har store ubrukte ressurser
  7. Du duger til noe
  8. Du kan godta andre
  9. Du har evner til å forstå og lære av andre
  10. Der er noen som er glad i deg

Forfatter: Erling Førland. Kilde: NRK Kultur: 82-åring med “anti”-Jantelov

 

I tillegg til Janteloven og anti-Janteloven kan X faktor-loven også nevnes:

Fuck Janteloven – Her kommer X-Factor loven

Man har Janteloven på den ene siden (fellesskapet) og X faktor-loven (individualismen) på den andre, ifølge den danske samfunnsforskeren Johannes Andersen. Sistnevnte «lov» tar for seg forhold slik som: Scenen er din, du kan bli det du vil, du er noe stort, det er ingen grenser, grip mulighetene, ikke bry deg om de andre, tenk kun på deg selv (egoisme og opportunisme), skap ditt liv og dine individuelle muligheter her og nå.

Individuelle egoistiske behov skal dekkes, og “drit” mer eller mindre i dem rundt deg. Drømmene skal følges og realiseres, og man skal vise igjen.

Diakon Hans Eskil Vigdel har skrevet et innlegg i sin blogg om temaet. Det han skriver er i hovedsak et tilsvar på et tidligere innlegg i Aftenposten (bak betalingsmur) forfattet av journalist Jonas Brenna. Han vil gjeninnføre Janteloven, noe Hans Eskil ikke direkte vil støtte. Noen sitater fra Hans Eskil sitt innlegg:

  • “Vi har blitt mer individualistiske, men selv om individualisme skulle være ensbetydende med egoisme og kunnskapsløshet, er janteloven slettes ikke løsningen.”
  • “Løsningen er verken janteloven eller x factor-lov, men et realistisk syn på hva det vil si å være et menneske. Hva individet trenger er frihet, mening og et kollektiv å være del av.”
  • “Det er en gyllen middelvei som er fellesskapets vei.”

Jeg sier meg vel i hovedsak enig at en gyllen middelvei mellom Janteloven og X faktor-loven er det mest balanserte og hensiktsmessige.

 

Kanskje en liten avsporing før jeg avslutter denne artikkelen:

Til tider blir jeg litt lei av fokuset på at man alltid skal være så snill, grei, positiv og smilende. Av og til må det være lov til å både kritisere, å være litt sur og å være litt sint. Av og til bør en spade kalles for en spade, spesielt hvis man blir utsatt for maktmisbruk, hersketeknikker og overkjøring. Litt ekte og ærlige følelser kan være på sin plass, hvor også de negative er en naturlig del av livet og virkeligheten. Riktignok bør alt slikt skjer innenfor rimelighetens grenser, og uten å gå utover uskyldige.

Jeg synes det er tull og tøys med alle forståsegpåere som snakker om viktigheten å bare omgi seg med positive mennesker som bygger opp og som gir en selv utbytte. Man kan lære masse av motforestillinger, skeptikere og andre med motargumenter. Hvis alle bare er positive og skjønt enige om alt kommer man ikke videre her i livet på jakten etter de endre bedre løsningene.

Janteloven har sine negative sider, men også noen positive sett med mine øyne. Selv har jeg muligens et noe ambivalent forhold til Janteloven. Den er slettes ikke bra i alle sammenhenger, men den kan også fungere som et fornuftig “korreks” for å få oss ned på jorda. Jeg sier et betinget (t)ja til Janteloven.

Lenker:




Ikke følg drømmen din!

Konsert og scene

Jeg dumpet over en kommentar skrevet av Aslak Sira Myhre i “Nye meninger”, Dagsavisens side for kommentarer, analyser og debatter. Tittelen er “Ikke følg drømmen din!” Hans oppfordring er: “Har du unger, vær så snill: Ikke råd dem til å følge drømmen.”

Kommentatoren sier følgende til dette å følge drømmene sine: “Det er på grensa til djupt umoralsk å be folk om følge drømmene sine. Vi drømmer altfor likt, og altfor egoistisk.” Å følge drømmene kan bli dypt individualistisk og egoistisk livsførsel.

De unge utsettes på nettet for “en orgie i selvhjelpsider, karriereråd, billig livsfilosofi og New Age” som støtter opp under drømmen. Filosofien er at den enkelte ikke er alminnelig, og du fortjener å bli sett.


I fortsettelsen av denne artikkelen spinner jeg videre på tematikken fra tidligere nevnte kommentar:

Mange (alt for mange!) drømmer om å bli en kjent skuespiller, musiker, artist eller tilsvarende. Det er en drøm for mange å bli noe stort innenfor musikk, kultur, kunst, dans, drama eller tilsvarende artisteri. På TV er det støtt og stadig talentkonkurranser av typen Idol, Norske Talenter og “The Stream”. Mange unge drømmer om å bli oppdaget og å få en lysende karriere innenfor slike retninger.

Det er ikke bare innenfor musikk det er mange primadonna-nykker. Noe av det samme er tilfelle innenfor sporten og idretten. Mange har en drøm om å bli en kjent idrettsproff.

Jeg vil gjerne kalle en del av disse drømmene for god gammeldags egoisme eller opportunisme. Selvrealisering er målet for enhver pris. Jobben skal være lystbetont, og pengene skal komme lett. Å ta noe samfunnsansvar eller tenke på det kollektivt beste skal tydeligvis ikke den enkelte tenke på.

Det finnes også mange “samfunnssnyltere” som reiser rundt med diverse coaching-liknende opplegg og foredrag. Man skal finne seg selv og lære å realisere seg selv, jf. Maslows behovshierarki der selvrealisering er på toppen. Det indre potensialet skal hentes ut og det er ikke måten på hvor langt man skal nå.

Maslows behovspyramide

Maslows behovspyramide

 

Jeg tror ofte slike opplegg bare bidrar til å skape urealistiske forventninger til livet og ikke minst til å gjøre oss kresne og utskjemte samt egoistiske. Man kan ikke være lykkelig hele tiden, og mesteparten av livet er helt vanlig for de fleste av oss.

Andre ord for det samme rundt dette å følge drømmen sin: Å følge hjertet sitt, sitt indre driv, stole på magefølelsen og sin egen intuisjon. Alt går på å realisere seg selv – selvrealisering, som i neste omgang fort kan ende over i egoisme og opportunisme. (Dette er IKKE en religiøs artikkel, men i kristne trosmiljøer blir det mer fokusert på å følge Jesus enn å følge sine egne lyster, innfall og behov. Dette å skulle følge drømmene sine må vel mer kunne kalles for humanistiske enn religiøse verdier.)

Unge sliter seg ut med å være perfekte, mestre alt, prestere og å være vellykkede. Dette at alle muligheter og drømmer ligger åpne for dem som står på det lille ekstra kan bli litt av et kjør og et personlig press. Gruppepress og forventninger fra venner og familie spiller også inn. En del blir psykisk syke/utslitte av “gamet”, psykiske lidelser inntreffer.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie hadde noen interessante utsagn rundt disse tingene, gjengitt på nettsiden til TV 2 nyheter. Fra nevnte artikkel hang jeg meg opp i følgende sitater:

  • «Livet som ung går opp og ned. Det er ikke sykt – det er helt normalt. Sykt normalt.»
  • «Da jeg vokste opp fikk vi beskjed om å bli noe. Dagens tenåringer får beskjed om at de kan bli hva som helst. Da føles jo ingenting bra nok.»
  • «..mislykket og engstelig også er en del av menneskelivet.»

Hans og regjeringens løsning på problemene er at alle landets kommuner skal ha psykologer fra 2020. Psykologer er helt sikkert er en fin ting, men det bør også gjøres noe mer holdningsskapende for å få redusert problemene (presset) spesielt for barn og unge. Man er bra nok, det “middelmådige” kan være mer enn godt nok.

Alle kan vel ikke leve av “kunstneryrkene” eller andre “høyt på strå”-yrker. Det trenges også personer til “kjedelige og normale yrker” slik som lærere, helsepersonell, renholdere osv. Kunst, musikk og kultur (eller sport for den saks skyld) er kjekke ting i seg selv, men det kan gå inflasjon i hvor mange som skal gå i disse retninger. Noen må ha “vanlige” yrker for å få hjulene til å gå rundt her i landet.

Vi bedriver mye dyrking av idoler og det perfekte her i landet. Det er mange ulike (super)kjendiser, helter, artister, filmstjerner, idrettsstjerner og idoler til enhver tid, og da gjerne spesielt med ungdomsgenerasjonen som sin målgruppe/publikum. Ofte blir det til at slike kjendiser mer eller mindre blir sett opp til og “dyrket” som helter eller nesten som “avguder”. Vanlige mennesker prøver å kopiere disse heltene og bli mest mulig like dem.

En ulempe med idoldyrkingen er at vi kan ende opp med å se ned på ordinære mennesker, og da spesielt de svake, handikappede/”tilbakestående” og trengende. Vi kan også slite oss selv helt ut av strevet om å nå vårt fulle potensiale (jf. Maslows behovspyramide/behovshierarki, selvrealisering). Livet blir en eneste stor konkurranse om å vinne fram med vår vellykkede liv, gjerne i hard konkurranse med andre rundt oss. Det blir sentralt å framstå som lykkelige og perfekte i sosiale media slik som Facebook. Glansbilder skal for enhver pris presenteres. Mange kan i “rotteracet” oppleve å gå på en smell når man ikke strekker til eller på andre måter feiler med sin måloppnåelse.

Å framsette slike tanker som dette kan fort bli dolket ned med at man farer med “Janteloven”. Selv er jeg ganske så lei av å høre om hele “Janteloven” og hvordan den kan bli misbrukt for å tråkke ned enhver form for kritikk. X faktor-loven er neppe så mye bedre enn Janteloven.

På den annen side er det nok mange som lever på en livsløgn eller er drømmende av natur. Hvis disse faktorene ikke tar helt overhånd og ikke helt overtar styringen av livet går det vel som oftest bra. Å ta livsløgnen fra et menneske kan ha litt konsekvenser ifølge Ibsen:

Livsløgn: Begrepet ble popularisert i Henrik Ibsen skuespill Vildanden (1884) med det kjente sitatet «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme».

Kilde: Wikipedia.

 

En liten avsporing: Ikke all fornuftige valg er til syvende og sist så fornuftige likevel. I en periode var jeg overrasket over alle slags “sullehoder” som ville satse på EDB/IKT-studier. Mange personer som slettes ikke interesserte seg for fagfeltet, men som hadde hørt om at det var enkelt å få jobb og at lønningene var gode. De fleste av disse feilet underveis. Man bør tross alt velge et yrke og en utdannelse som gir muligheter, og som oppleves som interessant for personen som det gjelder.

Ikke følg drømmen din for enhver pris. Alle kan ikke bli artist, kjendis, idol eller annen form for kunstnerisk helt. Hvis alle unge skal følge drømmen sin vil vi få en samfunnsutvikling som er langt fra bærekraftig. En god del av de unge må “jekkes ned” og læres opp til å ta til takke med ordinære yrker, og innimellom kan selvbeherskelse i stedet for å fremme sitt ego være en dyd. De fleste av oss har tross alt jobber med moderate lønninger og gjentakende arbeidsoppgaver. Bare på denne måten vil det være mulig å få samfunnsmaskineriet til å gå rundt på en god måte.

Lenker:




Superkjendiser: For noen dårlige forbilder!

Konsert og scene

Det er mange ulike (super)kjendiser, helter, artister, filmstjerner, idrettsstjerner og idoler til enhver tid, og da gjerne spesielt med ungdomsgenerasjonen som sin målgruppe/publikum. Ofte blir det til at slike kjendiser mer eller mindre blir sett opp til og “dyrket” som helter eller nesten som “avguder”.

En del av artistene og superkjendisene er dårlige forbilder eller rollemodeller for sitt ungdommelige publikum. Livsførselen tyder på dårlig moral og liten bevissthet rundt hvor stor påvirkningskraft de har. Rosabloggere sies ofte å være influensere (influencere => påvirkere, opinionsledere), men også andre typer kjendiser har denne rollen.

Det finnes ulike typer kjendiser innenfor flere ulike bransjer, hvorav jeg ønsker å kommentere følgende:

Artister innenfor sang- og musikk

En ungdomshelst innenfor kategorien artister (sang- og musikk) er Jostein Bever. Beklager! Mente selvsagt Justin Bieber. Han er et bra eksempel på en artist som slettes ikke alltid er et bra forbilde.

Han har hatt diverse tåpelige kommentarer og uttalelser. I tillegg har han utvist sær oppførsel på scenen som er lite verdig en superstjerne, jf. et besøk her i Norge hvor han gikk av scenen etter en sang pga. litt vann. Diverse av hans primadonnanykker kunne han med fordel ha spart seg og sitt publikum for.

En norsk artist som jeg til tider ikke har hatt noen stor sans for er Tone Damli Aaberge. Grunnen til at jeg ikke har syntes noe særlig om henne var hennes tidligere tvilsomme koblinger mot et spillselskap (Betsson). Hun var visstnok deres ambassadør, et samarbeid som nå er avsluttet. Nå har hun riktignok vært i “godt selskap”, da det er flere (eks-)kjendiser (sangere, idrettsutøvere osv.) som har blitt eller blir sponset av diverse spillselskaper (gambling, pengespill på nett).

Jeg kunne selvsagt ha nevnt mange flere eksempler på artister. Stopper imidlertid her med konkrete eksempler.

Felles for flere av artistene virker det som om penger og berømmelse går helt til hodet på dem. Det kunstneriske eller ønsket om å formidle noe fornuftig med sine tekster ser ut til å komme helt i bakgrunnen.

Mye kunne ha vært sagt om selve sangtekstene og/eller musikken. Det er slette sikke uvanlig med platte sangtekster om f. eks. overflatisk og klisjeaktig kjærlighet, gjerne ispedd litt vel mye sexfiksert fokus. Det er helle ikke alltid språklig høy kvalitet på tekster. Den musikalske kvaliteten kan også være høyst varierende, men der er jeg ikke fagmann til å kunne være for bastant i mine uttalelser.

Nå har jeg så langt i hovedsak vært opptatt av artister innenfor sang- og musikk. Det er slettes ikke så mye bedre innenfor andre “bransjer”:

Skuespillere innenfor film

Her skjer det også masse rart! Nyhetsbildet preges innimellom av bitre skilsmisser i virkelighetens liv hvor skuespillere og filmhelter er involvert. Enkelte av dem har også utvist tvilsom oppførsel som tyder på dårlig moral, andre sliter med alle slags psykiske og avhengighetsrealterte problemer (dop, narkotika og alkoholmisbruk) og raten for selvmord kan ses ut for å være ganske høy.

Noen skuespillere framstår som dårlige forbilder gjennom å være medlemmer av tvilsomme og sære sekter. F. eks. er det ganske mange Hollywood-skuespillere som har koblinger mot scientologene.

Også innenfor film er det altså mange dårlige forbilder for publikummere som ser opp til filmheltene på lerret.

Reality-TV

Her skjer det mye rart hele tiden! Selv orker jeg ikke å se på all umoral i f. eks. serier som “Paradise Hotel” og “Ex on the Beach”. Alt ser ut til å være lov – spesielt på det seksuelle området – uten å tenke på moral og langsiktige konsekvenser.

Jeg tror ikke en slik løssluppen moral som slike serier presenterer er godt for menneskets psyke. En viss grensesetting tror jeg er til gagn for oss mennesker.

Reality-TV medfører en ny kategori med kjendiser: “Realitykjendiser” (reality-kjendiser) og andre oppkomlinger. Ofte er slike dårlige forbilder, da det i mange sammenhenger går på alkohol, fyll, løssluppen sex, unødvendige intriger, konspirasjoner, skittent spill, narsissisme, egoisme / opportunisme og allianser.

Rosabloggere

Først av alt: Hva er en rosablogger? Ifølge artikkel hos NDLA:

  • Den kjente bloggeren Thomas Moen definerer en rosablogger som: “Ei jente i relativt ung alder som bruker bloggen sin til å fortelle verden hva hun har på seg, hva slags sminke hun foretrekker, samt hvor kjedelig skolen er, da kun dette og ingenting annet.”

Kilde: NDLA: Rosablogg, hentet fra artikkel som er pensum eller fagstoff i videregående skole, medie- og informasjonskunnskap 1 og 2.

Rosabloggerne skriver (+ bilder + videoblogg) som oftest om seg selv og sin egen hverdag, gjerne med et stort fokus på hva de foretar seg, produkter, utseende og mote. Navlebeskuende i store doser. Bloggene har gjerne layout og et utseende som er svært “jentete” (fargevalg osv.).

For å være (små)stygg og frekk: Rosabloggere er egentlig store egoister (og opportunister) som bare vil vise seg fram, få ufortjent oppmerksomhet og generelt komme seg fram i rampelyset. En del av dem er nok i større eller mindre grad narsissister (sykelig selvopptatte og selvpromoterende).

I en artikkel som omtaler idoler og kjendiser er det vanskelig (les: umulig) å komme utenom diverse rosabloggere som er opptatt av temaer slik som trening, mat og livsstil. Rosabloggere framstår som sentrale influensere (influencere) eller påvirkere av barn og unge, og i en del tilfeller står de fram som virkelig dårlige og farlige forbilder for sine følgere. En del av dem farer med skadelige trenings- og helseråd/helsetips + slanking. Det er mye fokus på den perfekte kropp, noe som i verste tilfeller kan medføre mindreverdighetskomplekser, ekstremt kroppspress, knekt selvfølelse hos leserne, spiseforstyrrelser m. m. Det florerer også med reklame for unødvendige kosmetiske inngrep for å fikse på bagatellmessige kroppslige komplekser og utseende.

Enkelte rosabloggere som er sentrale influencere (influensere) kan sammenliknes med influensa. Like irriterende som influensa, og noe man helst vil unngå å møte på. Men så er jeg en gammel gretten gubbe da, som ikke alltid forstår meg på dagens unge og den overflatiske verdenen de lever i. Influensere, og spesielt dem som har mange unge lesere, bør bli sin påvirkningskraft og sitt ansvar bevisst.

Enkelte bloggere tar også imot sponsorkroner og gratisprodukter uten å opplyse om dette. Det er slettes ikke gitt at den “sannhet” som presenteres av rosabloggerne er så objektiv eller selvopplevd som det gis uttrykk for.

For en overflatisk og skadelig verden de presenterer! Det finnes mye viktigere og mer sentrale temaer enn den utseendemessige perfekte menneskekropp. Verdensbildet de presenterer blir meget overflatisk og fordummende.

Og nei: Det er IKKE Jantelov, misunnelse og slike ting som ligger bak kritikken. Jeg er bare oppriktig bekymret over hva “superbloggerne” formidler av skadelige verdier og dårlig påvirkning overfor den oppvoksende slekt.

Flere momenter MOT rosabloggerne, hvor noen er gjentakelser:

  • En del av dem utviser store doser med dobbeltmoral, f. eks. miljøengasjement som slåes i hel av deres egen avvikende livsstil (jf. kommende punkter).
  • Mye bruk og kast-tendenser.
  • Høyt forbruk (konsum) og massiv pengebruk blant en del av dem. Enkelte er nesten sykelig opptatt av ferie, eksotiske reiser, Syden osv.
  • Usunt og overdrevent motefokus. Kun de dyreste produktene er gode nok for enkelte av “luksusdyra”.
  • Helsehysteri (mat, trening, vidunderkurer for slanking osv.) presenteres som veien med stor V.
  • Ekstremt fokus på utseende og det ytre. Livet er mer enn utseende og dyr sminke / kosmetikk.
  • Lite rom eller plass for det intellektuelle (det indre).
  • Håpløs sammenblanding av reklame / sponsing (produktplassering) og “redaksjonelle” omtaler.
  • Enkelte taler varmt for totalt unødvendige kosmetiske operasjoner eller inngrep – plastisk kirurgi.
  • Enkelte henger seg opp i smådetaljer, f. eks. Freia påskeegg eller de “stakkars” pelsdyrene og/eller hvalene.

Alt i alt: Naivt og fordummende så det holder! De er slettes ikke noen gode forbilder eller idoler for unge og lettpåvirkelige sjeler som sliter med mindreverdighetskomplekser og/eller lavt selvbilde. Ansvarsløshet og ubevissthet om påvirkningskraften så det holder.

I Aftenposten mars 2019 leste jeg en interessant debattinnlegg om rosabloggere:

Rossabloggerne framstår som vandrende reklameplakater, og de selger (blant annet) dårlig selvtillit til sine lesere. Det oppfordres til å velge dine forbilder med omhu, og til å velge avfølg på de blogger og bloggere som gjør at du ikke føler deg god nok. Gode tips og råd der, ja!

Bloggernes uheldige fokus vitner kanskje om et strukturelt problem her i Norge. Kroppspresset og kompleksene – spesielt blant unge, sårbare kvinner (inkludert mindreårige jenter) – kan se ut til å være (alt for) stort. Når bloggerne på sin side gjør det til hverdagskost å bruke plastisk kirurgi og plastiske inngrep til å rette opp i (trivielle) “problemer” framstår de som dårlige og farlige forbilder for spesielt sitt unge og sårbare publikum. Stort søkelys på komplekser og skavanker via rosablogger “smitter over” på leserne, og bidrar til mer salg av kosmetiske inngrep.

Influenserne i form av rosabloggere bidrar med negativ påvirkning og påvirkningskraft av unge via sin makt. Bloggerne har et ansvar som de ikke tar for sin påvirkning av andre. Bloggerne er også generelt dårlige på å ta imot konstruktiv kritikk. Bloggere må ses på som medier (nye medier) på lik linje med etablerte medier, men de opererer i mange sammenhenger i gråsoner hvor de kan opptre mye mer useriøst enn det som tillates av etablerte medier.

Til tider hersker det tilnærmet “vill-vest”-tilstander i blogge-bransjen, i og med at de ikke er knyttet opp mot f. eks. Vær Varsom-plakaten for pressen og/eller redaktørplakaten. (De etablerte mediene på sin side følger og etterlever disse plakatene, noe som er en form for seriøsitets- og kvalitetsstempel.) Likevel opererer en del toppbloggere som profesjonaliserte aktører, i og med at det er business for dem og de faktisk lever av å blogge. En del av dem har f. eks. registrerte virksomheten sin som aksjeselskaper.

En noe kontroversiell og populær rosablogger jeg selv har hatt litt meninger om er Sophie Elise (Sophie Elise AS). Blant annet klarte hun å irritere meg ganske bra under hennes kamp mot Freia påskeegg (palmeolje). Topplisten til blogg.no gir en oversikt over populære bloggere pr. dags dato, selv om en del av dem også bruker andre plattformer til å spre sitt budskap (Instagram, Facebook, YouTube, andre sosiale medier, andre bloggløsninger osv.).

Det er absolutt ikke greit med netthets, hatefulle ytringer og personangrep mot rosabloggerne m/familie. Imidlertid legger en del av bloggerne seg lagelig til for hugg – kan lett bli ofre (mobbeofre) – gjennom sin naive og provoserende bloggeaktivitet.

Ja, jeg skjærer alle rosabloggere over én kam nå. Det finnes heldigvis grader og nyanser, og det finnes helt sikkert også noen “fornuftige” rosabloggere. Imidlertid har vi via media og andre kilder fått høre masse rart fra enkelte av de “store” rosabloggerne.

Idretten

Er idrett annet enn doping blant utøverne og pengegalskap/korrupsjon fra idrettens pampestyre?

Selvsagt finnes det også positive sider med idretten, men det er likevel ikke tvil om at det også finnes noen skyggesider. Å se opp til dopede pengegriske idrettsutøvere som helter er det liten grunn til! En del toppidrettsfolk er også enkelt og greit noen overbetalte og arrogante klyser, hvor primadonna- og kjendisstatusen har gått dem helt til hodet.

Enkelte idrettsutøvere har blitt tatt for doping, og andre har blitt tatt for promillekjøring. Økonomisk rot har det også vært tilfeller av. Ingen av delene er det grunn til å være stolt over. De svikter sin rolle som sunne forbilder gjennom slik oppførsel og sviktende moral.

Jeg har INGEN respekt for idrettskjendiser – nåværende eller tidligere – som promoterer gambling, poker, Casino, tvilsomme spillselskaper og små-tvilsomme helsekostprodukter. Enkelte av dem har også vært med som deltakere i reality-TV, hvor vi har fått sett et ekstremt kynisk og egoistisk spill og framferd. Konkurranseinstinkt er ok, men ikke når det går helt over styr.

Politikere

Politikere kan også inkluderes i lista, selv om de fleste av dem ikke akkurat er superkjendiser. Forbilder er de imidlertid for enkelte, og da på godt og vondt. Strengt tatt forventer jeg av sentrale politikere at de har en ganske så plettfri vandel og oppførsel.

Noen politikere har ikke vist sin tillit verdig. Det har vært diverse saker hvor politikere har vært involvert i overgrep, kriminalitet, pengesnusk, korrupsjon, opportunisme, kommet med svært rasistiske uttalelser, “glemt” enkelte velgergrupper / samfunnsgrupper, falske forklaringer m. m. Dessuten er de “flinke” med valgflesk og løftebrudd når de til slutt blir valgt inn. Populistisk politikk selger.

USA sin “president” Donald Trump er i sin egen divisjon når det gjelder lite gjennomtenkte uttalelser og skaping av intriger. Jeg har skrevet noen ord om hans rolle og innsats i min kritiske USA-artikkel.

Enkelte politikere prøver å påstå at de kjemper for og er opptatt av kristne verdier og kristentro. Blant annet kan FrP generelt og Sylvi Listhaug spesielt påstå slikt. Slike personer er IKKE noen gode forbilder for kristentroen, og de framstår heller ikke som troverdige forkjempere for det kristne. Et kors rundt halsen og påstander at de er opptatt av det kristne overbeviser ikke meg så lenge den praktiske politikken er langt borte fra Bibelens mange gode verdier.

Det kristne, ja. Også i kristne miljøer finner det sted den reneste idoldyrkingen av enkelte ledere. Slik dyrking opplever i hvert fall jeg som kvalm og ekkel, og slettes ikke i henhold til Bibelen. Lite som minner en ydmyk tjeners skikkelse i slik dyrking.

Utsagn slik som Siv Jensen sitt på landsmøtet til FrP våren 2019 gjør seg ikke særlig bra: “– Vi skal knuse disse jævla sosialistene.” Slike uttalelser kan bidra til å nøre ytterligere opp undre hat, trusler og urovekkende aggressive stemninger og holdninger som brer om seg i samfunnet, og da spesielt via kommentarfelt og i sosiale medier på nettet. Det finnes i utgangspunktet mer enn nok av konspirasjonsteori-liknende tendenser som rettes mot sosialistisk side – venstresiden – i politikken. Ytterligere polarisering og splittelse er ikke ønskelig eller nødvendig.

Politikere slik som Siv, som er toppolitiker, partileder og del av regjeringen, bør framstå som en positiv rollemodell. Hun er om hun liker det eller ei en maktperson, som bør være et godt forbilde for andre. Slike uttalelser som hun har kommet med er med på å flytte grensene for hva som oppfattes som akseptabel oppførsel og uttalelser. Hvis det hadde vært et engangstilfelle fra FrP hadde det vært så som så. Imidlertid er det en stadig gjentakende tendens fra FrP og enkelte i ledelsen av dette partiet.

Via slike uttalelser er hun med å bidra til en ytterligere polarisering av den politiske debatten. Dette kan i neste omgang skremme enda flere bort fra å engasjere seg politisk. Det ulmer allerede nok under det norske demokratiet med motsetninger, hatefulle ytringer og polarisering. Mer hat trenges ikke, da det allerede “hagler” med hatefulle ytringer rettet mot norske lokalpolitikere.

I tillegg til Siv er jo Sylvi Listhaug en historie – eller klasse – for seg selv med alle sine splittende uttalelser. Både Sylvi og Siv + andre sentrale politikere bør kunne klare å etterleve KS sitt formulerte “Valgløftet 2019“.

Annet

En annen ting er kjendisers (artisters) ønsker på sine raider-lister. Der kan mye rart inngå. Ikke tvil om at enkelte av kjendisene er utskjemte “drittunger” som er kravstore. Det kan i enkelte tilfeller bli litt vel mye alkohol og fest også. Honorarene de tar for sine opptredener kjenner heller knapt noen grenser blant enkelte av dem.

Avslutning

Nå er ikke nødvendigvis f. eks. artister innenfor sang- og musikk med et mer voksent publikum bedre enn ungdomsstjernene når det gjelder å være gode forbilder. Imidlertid vil jeg anta at voksne normalt sett er litt mindre lettpåvirkelige enn ungdommen. Voksne lar seg ikke rive med i så stor grad som ungdommen, og de voksne er ikke så opptatt av å “herme” etter idolenes liv og lære.

Noen vil nok hevde at artister og andre idoler “bare” er mennesker med sine positive og negative sider. De er ikke så annerledes i sin livsførsel enn folk flest. Dette er i og for seg sant, men jeg vil likevel hevde at personer som har som yrke å være idol og er ekstra mye i rampelyset må være bevisst sin rolle som forbilde. De bør ha en tålig bra moral for å bli tatt på alvor.

Personer som er idoler i offentlighetens lys bør ikke leve et vilt og utsvevende “cowboy-liv”, spesielt ikke så lenge som de er rollefigurer for unge mennesker. Jeg mener rett og slett at det må være lov til å stille noe høyere moralske krav til de som har valgt et liv som idoler enn til dem som lever mer anonyme og tilbaketrukne liv. Å være artist eller tilsvarende blir en heltidsjobb som også legger litt restriksjoner på privatlivet. De som ikke takler dette bør finne seg noe annet og mer anonymt å jobbe med!

Lenker