Småskeptisk til Hillsong menighetsnettverk

Konsert og scene

Ja, jeg er (små)skeptisk til menighetsnettverket & megakirken Hillsong. Heldigvis er ikke Hillsong lenger representert i Norge!

Jeg har en artikkel her i bloggen med tittelen “Protest mot enkelte former for kristendom”. Denne er pr. dags dato på hele 65 sider (ved utskrift). En ulempe med en slik stor og omfattende samleartikkel er at gode enkeltsaker drukner i mengden.

I denne artikkelen du nå leser tenkte jeg å “minne” om det kritiske jeg har skrevet om Hillsong. Mai 2017 ble det annonsert at pinsemenighetene i Intro-nettverket blir en del av Hillsong Church. Menighetsnettverket Hillsong har sitt utspring fra Australia, og de har opplevd stor vekst de senere år. Etter den tid – i 2022 – valgte de heldigvis å gå ut igjen fra dette nettverket for å bli til Puls Norge. Også mot Hillsong har jeg (selvsagt) noen småskeptiske ankepunkter å komme med.

Noen av ankepunktene jeg har mot nettverket er: Ensporet fokus på lovsang, litt vel konsertpreget scenekirke, usunn eller i hvert fall ukjente teologi, minner litt vel mye om en blankpolert og kommersiell pengemaskin og jeg er noe skeptisk til menighetsnettverkets organisering (mye makt til få personer). Mye show, og lite ekte, sann og dyp forkynnelse praktiseres.

Januar 2019 “stormer” det litt rundt den norske hovedpastoren i Hillsong Norway – Jostein Krogedal. Det har blitt registrert et tyvetalls varslinger på ham og hans lederstil. Det hevdes at han bidrar til å skape en fryktkultur, hvor han blant annet nyttiggjør seg av stygge hersketeknikker m. m.

Helt rolig har det ikke heller blitt etter hans avgang. Både i Norge, og enda mer internasjonalt i Hillsong Church-familien, har det vært tilfeller med overgrep, lederkonflikter, fryktkultur, maktmisbruk og lite rom / muligheter for å stille kritiske spørsmål. De står for en veldig konservativ teologi pakket inn i en kul og moderne møtestil (uttrykksform). Overflatiskheten får og råde via dyrking av utseende, moter, vellykkethet, penger og kjendiser. De har definitivt i mine øyne en overdreven fokus på lovsang og penger (tienden).

Tilbake i 2020 måtte pastor Carl Lentz gå fra sin pastorjobb i USA, etter diverse sexskandaler og beskyldninger om overgrep. Våren 2022 er det heller ikke helt rolig i leiren. Hovedpastoren internasjonalt – Brian Houston – har sagt opp sin stilling etter (beskyldninger om) upassende oppførsel samt løgner. Og også her i Norge har det vært litt diskusjoner om Hillsong-kulturen og hvordan “skuta” styres. Det kan virke som om hele sekta / menighetsnettverket har en del ukultur relatert til ledelse, styring og kultur. Dårlig ledelse med maktmisbruk – inkludert sosial kontroll og manipulering – er vel gjennomgangstonen. Mange dumme sauer (les: ikke-tenkende menighetsmedlemmer) finnes innenfor bevegelsen, som følger sin “hyrde” i tykt og tynt.

Bra valg, om enn noe overraskende:

Det er litt å rydde opp i innenfor den norske (tidligere) avgreiningen av Hillsong. I den norske avdelingen i Norge må det blant annet bli slutt på maktmisbruk, hersing, negativ sosial kontroll og alt for store visjoner. Dominerende og egenrådige ledere (“diktatorer”) som dikterer og detaljstyrer alt må også ta slutt.

Diverse publiserte dokumentarer har ikke akkurat gjort meg mindre skeptisk til Hillsong internasjonalt. Mer om dette og andre ting i annen artikkel.

Same shit, different wrapping (?):

Full argumentasjonsrekke er tilgjengelig i tidligere nevnte protest-artikkel og underpunktet Hillsong Norway.




Torp-boka har blitt lest

Jesussoldaten

Jeg har nå fått lest gjennom boka som omhandler Anders Torp sin oppvekst. Det er en interessant bok som skildrer oppveksten til Anders på en troverdig måte. Oppveksten hans var preget av en ekstrem kristendom og en radikal tro i et skremmende (og usunt) religiøst miljø.

Et sitat fra boka som beskriver hans oppvekst er dette: «Jeg ble født til å være superreligiøs. Barn som meg har ingen religionsfrihet.». En ting boka stiller spørsmålstegn med er barns oppvekstsvilkår i religiøse trossamfunn. Ekstreme miljøer som boka skildrer kan potensielt være skadelig for barns oppvekst. Det er ingen religionsfrihet og mye av oppveksten kan bli styrt av frykt for å feile og å gå fortapt.

Anders Torp vokste opp som sønn til den profilerte pastorfaren Jan-Aage Torp. Menighetene som skildres er Seierskirken (Lillestrøm) og senere Oslokirken (Oslo). Oppvekst i slike isolerte trossamfunn eller lukkede kirkemiljøer gir en ganske annerledes oppvekst enn den barn flest opplever. På mange måter blir en stående på utsiden av storsamfunnet.

Anders opplevde at miljøet mer eller mindre drev med tanke- og følelseskontroll. Han følte på mange måter at han mistet seg selv.

Boka det er snakk om har tittelen: “Jesussoldaten, Gutten som skulle vinne landet for Gud” (2016). Den er skrevet av Tonje Egedius og Anders Torp. ISBN 978-82-02-44720-5. Denne artikkelen blir en liten kommentar til det jeg spesielt hengte meg opp i etter å ha lest boka. (Jeg leste boka i papirutgave, men den finnes også som ebok.)

Boka understreker at religionsfrihet er en viktig menneskerettighet. I slike miljøer som boka skildrer er det lite rom for å utøve slik religionsfrihet. Det forventes at man deler den troen som foreldrene har og ellers lever opp til menighetens idealer.

Anders opplevde at miljøet mer eller mindre drev med tanke- og følelseskontroll. Han følte på mange måter at han mistet seg selv. Følelser og drifter ble undertrykt. Saken, dvs. åndelig krigføring og å vinne mennesker for Gud, ble det viktigste. Det var lite rom for tvil og lite rom for å tenke på seg selv.

Han beskriver videre via hovedforfatteren at han stadig levde i frykt for blant annet helvete. Han klarte ikke å leve opp til egnes og andres forventninger, og følte stadig på at han feilet. Synden fikk plass i hans liv, og i de miljøer han tilhørte i oppveksten var det mye snakk om endetid og helvete. Syndens lønn er helvete.

I media har det blitt fokusert på at boka omhandler Anders sine opplevelser med eksorsisme, dvs. demonutdrivelser. Joda, boka omhandler dette, men dette er vel ikke slik jeg ser det en sentral del av boka. Imidlertid viser dette at menigheten og Anders i stor stil drev med demonutdrivelser hvor ekstremt og radikalt miljøet var. Alle avvik fra det “normale” hos et menneske ble tolket som om vedkommende person hadde demoner inni seg.

Et leiropphold i regi av Faderhuset i Danmark beskrives også. Slik det gjengis høres det mer ut som en militærleir eller militærets helvetesuke enn noe som har med kristendom å gjøre. Begrunnelsen for de ekstreme virkemidlene der var visstnok å klargjøre for åndelig krigføring.

Menighetene han vokste opp i har deler av tiden befunnet seg innenfor trosbevegelsen / pinsekarismatisk retning (ekstrem-karismatisk). Der har det gjerne blitt oppfattet som synd å gå til lege hvis man har blitt bedt for. Det er stor vekt på bønn og det åndelige i slike miljøer. Bønn skal løse det meste. Man skal stole på at Gud fikser opp i det meste. Det er mistro mot legestanden og andre myndigheter.

De personer som ikke oppnår helbredelse kan gjerne komme i en troskrise. Tror man ikke korrekt eller nok til at ting skjer? Slike tanker kan være psykisk nedbrytende for dem som ikke oppnår bønnesvar.

Jan-Aage Torp og hans menigheters store protester mot abort og homofili blir skildret i boka. Det er ikke så uvanlig at enkelte kristne miljøer er imot slike ting, men virkemidlene som Jan-Aage & Co benyttet seg av var litt ekstreme. I en periode samarbeidet Torp senior med Børre Knudsen og Ludvig Nessa.

Det er vanskelig å bryte med slike ekstreme religiøse miljøer. Det er smertefullt å måtte forlate alt. Man mister gjerne kontakten med tidligere venner som blir værende igjen på innsiden av miljøet, man kan komme i en identitetskrise etc. Ofte kan man oppleve dårlig samvittighet etter å ha forlatt miljøet, og man kan være redd for å gå fortapt.

Religion og tro kan være fine ting, men dette kan misbrukes. Boka skildrer på en troverdig måte hvordan det kan gå når ting kommer ut av kontroll.

Miljøer som dem boka skildrer kan være skadelig for barns oppvekst. Det er ikke religionsfrihet, og forkynnelsen om endetid og helvete kan være skremmende og truende for mindreårige. Det har vært og er for lite fokus på barns oppvekstsvilkår i ekstreme religiøse miljøer hevdes det i boka. Det er lett å si seg enig i dette. I boka er det trosbevegelsen som skildres, men tilsvarende problemer kan muligens også finnes i andre radikale miljøer.

Myndighetene har i liten grad oversikt over hva som skjer innenfor den enkelte menighet. Normalt sett blir det ikke gjort tilsyn med driften. For å søke statsstøtte må den enkelte menighet dokumentere sin økonomi m. m. i form av regnskapstall og antall medlemmer, men dette blir gjort i form av oversendelse av dokumentasjon og ikke i form av noen fysisk inspeksjon i menigheten.

Enkelte menigheter er ganske lukkede i tillegg, slik at (uformell) informasjonsutveksling mellom menighet og storsamfunn i liten grad finner sted. For egen regning tilføyer jeg at det virker som om en god del av menighetene i karismatisk fløy også er skeptiske til myndigheter, barnevern, psykologer osv.

Registrerer at Torp senior – Jan-Aage Torp / Kristen Koalisjon Norge (KKN) – i enkelte sammenhenger har uttrykt seg negativt mot norsk barnevern. Det er vel pga. blant annet slike som ham at vi virkelig trenger et fungerende barnevern. Skulle virkelig ha ønsket at barnevernet grep inn overfor den oppveksten Anders ble utsatt for.

Ifølge boka er det 750 tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke her i Norge. Nesten 11 % av landets befolkning er medlemmer i et av disse. Sannsynligvis er det rundt 97 000 barn i disse tros- og livssynssamfunnene, og da slike miljøer ofte opptrer som relativt lukkede miljøer, vet man lite om hvordan barna som vokster opp i disse miljøene har det.

Pr. dags dato framstår Anders Torp som ikke-aktiv i kristne miljøer. Selv kaller han seg agnostiker.

Jeg er selvsagt fullt klar over at boka i hovedsak kun skildrer Anders Torp sitt syn. Faren har ikke ønsket å bidra med sitt syn i boka. Dermed blir det en noe ensidig skildring, men likevel finner jeg boka som balansert og troverdig. Opplevelsene til Anders kan ingen ta fra ham, og det han har opplevd er langt utenfor det akseptable slik jeg ser det.

Boka kan anbefales! Forhåpentligvis kan boka bidra med lærdom slik at andre forsamlinger og menigheter klarer å styre klar fra å bli så ekstreme som de menigheter boka skildrer. Det er også viktig å rette mer fokus mot barns oppvekstsvilkår i lukkede (religiøse) miljøer. Ja til religionsfrihet og sunn kristentro, nei til slik ekstrem tro og religion som boka skildrer. Boka anbefales på det sterkeste, spesielt for dem som har tilknytning til kristne karismatiske miljøer.

Lenker: