Hva er vitsen med høyere utdannelse?

Et lite hjertesukk: Hvilken nytte har jeg hatt av å ta en seksårig høgskoleutdannelse (akademisk utdannelse) med hovedfagsgrad (ca. tilsvarer dagens mastergrad)? Jeg får ikke igjen for det i form av en jobb som utnytter min utdannelse til sitt fulle, og sannelig får jeg heller ikke igjen for det i lønningsposen som offentlig ansatt, kommunal sektor.

Det snakkes innimellom i media om viktigheten av at nordmenn skaffer seg høyere utdannelse. Likevel er det ikke alltid at vi som har fulgt denne oppfordringen får noen særlig takk for strevet.

Selvsagt er jeg også klar over at enkelte mener at Norge utdanner for mange akademikere. Det snakkes om “master-syken”. Det oppfordres i enkelte kretser til å satse mer på yrkesfag. Dette var det ikke noe særlig snakk om på 1990-tallet da jeg tok min utdannelse.

Å bo ute i distrikts-Norge uten å ha ønsker om å bruke masse tid på pendling gir ikke akkurat de største muligheter angående valg av jobb. Det snakkes om at det er viktig at distriktene klarer å gjøre seg attraktive for dem med høgskole- eller universitetsutdannelse, men jeg har sett lite til dette i praksis.

En eller annen plass leste jeg at den norske gjennomsnittslønnen ligger på ca. 547.300 (år 2018, SSB) kroner i året. Gjennomsnitt betyr selvsagt at det finnes de som tjener langt mer enn dette og på den andre siden andre som tjener langt under gjennomsnittet. Selv ligger jeg et lite stykke under gjennomsnittet, selv om jeg har tilbrakt mange år på skolebenken og etter hvert har en del ansiennitet. Av utdannelse fra høyere nivå har jeg 125 vekttall, som kan omregnes til 375 studiepoeng.

Jeg har i en periode over noen år hatt en årslønn noe i underkant av minstelønnen (garantilønnen) for “Gruppe 2: Stillinger med krav om 3-årig universitets-/høgskoleutdanning, 16 år ansiennitetstillegg” innenfor det som kalles for kapittel 4 (kommunal sektor, KS-området):

Garantilønn og lønnstillegg for ansiennitet 2019 KS

 

Lønnsoppgjøret høsten 2019 var ikke så aller verst for min del. Jeg fikk da i overkant av 11,5 % lønnsøkning. Lønna ligger nå et sted mellom “Gruppe 2: Stillinger med krav om 4-årig universitets-/høgskoleutdanning, 16 år ansiennitetstillegg” og “Gruppe 2: Stillinger med krav om 5-årig universitets-/høgskoleutdanning, 16 år ansiennitetstillegg”.

Selv tilhører jeg det som kalles for Hovedtariffavtalens kapittel 5, KS-området. Fordelen/ulempen med dette er at alt baserer seg på lokale lønnsforhandlinger og ikke på sentrale lønnsoppgjør. Likevel blir det nok også innenfor kapittel 5 sett litt på hva som skjer innenfor kapittel 4.

Jeg retter ikke kritikken mot dagens eller tidligere arbeidsgiver. De har fulgt sentralt gitte tariffer og minstelønnssatser. Kritikken rettes mot systemet som helhet med de sentraliserte lønnsforhandlingene på KS-nivå. Akademikere blir enkelt og greit ikke nok verdsatt i kommunal administrasjon innenfor offentlig sektor, dvs. høyere utdannelse lønner seg i mindre/liten grad.

Se ellers min CV for mer informasjon om min utdannelse og praksis m. m. Jeg jobber pr. dags dato som IKT-rådgiver i kommunal sektor, og noen vil vel kalle meg for en typisk byråkrat ut fra jobben jeg innehar.

Hvis det hadde vært tilgjengelige lærerstillinger (lektor med tilleggsutdanning, 16 års ansiennitet) innenfor de fagområdene jeg er utdannet som lektor i kunne jeg ha fått lønn som lektor med tilleggsutdanning, 16 års ansiennitet, dvs. ca. kr  651 000,- (grunnlønn, med muligheter for alskens tillegg).

Alle i arbeid som et mantra

Jeg kom over et interessant innlegg:

Noen momenter fra innlegget:

  • Arbeidslinja er blitt offisiell religion.
  • Stor omstillingsevne og fleksibel arbeidsstyrke forventes (inkludert at vi flytter på oss til der jobbene er).
  • Bruk av økonomiske insentiv for å få flest mulig i jobb.
  • Pga. automatisering kan det bli snakk om pseudoarbeid og tullejobber, uproduktive jobber, “tomt arbeid”.
  • Det vil ikke bli arbeid til alle, og i hvert fall ikke meningsfullt arbeid til alle.

Føyer for egen del til at automatisering også omfatter digitalisering og robotisering. En utfordring i tiden framover kan bli mange midlertidige og usikre jobber (f. eks. via vikarbyrå og vikariater / kortere prosjekter). Utviklingen vil vel spesielt gå hardt utover “lavere” stillinger på “gulvet”. Det som også er en utfordring som ikke nevnes direkte i artikkelen er alle typer stillinger og produksjon som blir flagget ut til utlandet.

Absolutt verdt å tenke og å fundere litt på. Framtidens arbeidsmarked kan se ut til å ha sine skyggesider.

 

Akademikerforbundet logo

Hvem sier at lærerne tjener spesielt dårlig? Selv blir jeg ganske så irritert og provosert når lærerne klager over lønna si, lønnsadelen i kommunal og fylkeskommunal sektor som de er. Faktisk hadde jeg vært helt fornøyd med lærerlønna ovenfor. Men å få en lærerstilling innenfor fagområdene mine er lite realistisk. Gode gamle handel- og kontor er borte og det er ikke all verdens mange steder hvor det undervises i de fagområder jeg har i min lærerutdannelse.

I personvernregelverket regnes fagforeningstilhørighet som en sensitiv personopplysning. Imidlertid er jeg som offentlig ansatt ikke redd for å si at jeg er fagorganisert i og medlem av Akademikerforbundet (har inngått muntlig samtykke med meg selv om å kunne opplyse om dette!). Ikke at dette har hjulpet meg så veldig mye da. Har forresten så langt i min yrkeskarriere aldri blitt tatt ut i streik. (Det tidligere navnet på Akademikerforbundet var Universitets- og Høyskoleutdannedes Forbund forkortet til UHF. Vittige sjeler ville ha det til UHF var en forkortelse for “Uten Hemningers Forbund”.)

Akademikerforbundet bruker ikke uttrykket fagorganiasjon eller fagforening om seg selv. Selv kaller de seg en “medlemsorganisasjonen for personer med minimum tre års universitets- eller høyskoleutdanning”. Akademikerforbundet er knyttet opp mot hovedorganisasjonen Unio. Akademikerforbundet har ikke knyttinger mot LO, så selv er jeg altså ikke medlem / indirekte medlem av LO, LO-organisasjon eller forbund under (små-kommunistiske) LO. Markering av 1. mai og arbeidernes dag står neppe så veldig sterkt i min fagorganisasjon.

Oljebransjen og oljearbeiderne har nok bidratt til å presse lønns- og kostnadsnivået opp her i landet. Offentlig sektor har ikke alltid klart å holde tritt med denne utviklingen. Det koster å leve og bo, og man merker da godt at kommunal lønn kan bli litt i trangeste laget.

Noen små avsporinger fra artikkelens hovedtema:

Ikke all skoleundervisning underveis har vært like matnyttig, noe følgende morsomhet hentet fra Facebook understreker:

“På skolen lærer man ikke hvordan man tar opp et lån, betaler regninger eller kjører bil. Men TAKK GUD for at jeg kan spille blokkfløyte og analysere dikt!!”

Det må understrekes at jeg slettes IKKE kan spille blokkfløyte eller analysere dikt pr. dags dato (takk og pris for selektiv hukommelse og glemsel!), men begge tingene ble jeg eksponert for i min tid som skoleelev. Grøss og gru for en fæl lyd det var i de blokkfløytene, som virkelig kunne ha gitt meg livslangt hat mot all musikk. Når dikt- eller tekstanalyse skulle gjennomføres kunne jeg ikke la være med å tenke på at forfatterne neppe alltid var så bevisste sin bruk av språklige virkemidler etc. som våre elevanalyser avdekket.

Dessuten har jeg heller aldri sett nytten av mye av den matematikkundervisningen jeg fikk. Enkelte lærere var ikke flinke til å gjøre undervisningen relevant for det daglige liv, og en stor del av matematikken har jeg aldri på noen som helst måte hatt brukt for.

Hva sitter igjen av min langvarige utdannelse mon tro? Den har forhåpentligvis bidratt til personlig utvikling, modning, preging av tankesettet, gitt meg en del knagger å henge ting på og generelt til stede i ubevisstheten hvor den legger noen føringer for mine beslutninger og valg.

 

Jeg hadde nok i det lange løp tjent vel så bra på å ta en yrkesrettet kortvarig utdannelse og kommet meg tidlig i jobb enn å gå totalt 18 år på skolen som jeg har gjort. Jeg får rett og slett ikke nok tilbake i form av verken lønn (eller utfordringer) til at jeg nå i etterkant kan fullt ut forsvare mitt valg om å bruke såpass mange år på skolebenken.

Lenker:

(Denne artikkelen bygger på et innlegg fra gamlebloggen skrevet i 2009. Teksten har blitt oppdatert og utvidet. Originalinnlegget er tilgjengelig som PDF-fil.)




Liten bloggeaktivitet pga. flytting

Vei og bil

En periode våren 2014 ble det litt liten tid til å blogge. Mye (alt for mye!) skjedde nesten samtidig.

I mai 2014 flyttet vi fra Egersund til Flatraket (Selje kommune, Nordfjord, Sogn og Fjordane). Vi flyttet altså til bygda der Sølvi kommer fra og hvor hun har sin familie. I forbindelse med flyttingen inngikk vi avtale om kjøp av (brukt) hus på Flatraket og parallelt foretok vi salg av huset i Egersund.

Det var mye som måtte ordnes! Kontakt med eiendomsmeglere begge steder, kontakt med bank (ny bank), rydding, kasting, containerbestilling, planlegging av flyttingen, gjennomføring av flyttingen inkludert valg av flyttebyrå, forsikringer, omadressering, andre avtaler måtte inngås osv. osv.

Men vi kom da i mål og resultatet av flyttingen ble bra!

Siste arbeidsdag i Eigersund kommune som IKT-rådgiver var 5. mars 2014. Deretter var det uthenting av fedrekvoten i forbindelse med den tidligere gjennomførte adopsjonen. Fra 2. juni 2014 var jeg på plass i Vågsøy kommune (Måløy) som sekretær (post, arkiv, sentralbord og hjemmeside/Facebook).

Oppdatering på jobb-området: I ca. 1 år klarte jeg å holde meg på avstand fra IKT-rådgivning. Fra august 2015 har jeg nok en gang blitt IKT-rådgiver, men denne gangen i Vågsøy kommune. Føler meg som en gammel sirkushest. Trodde jeg skulle holde meg borte fra IKT, men med en gang jeg fikk ferten av sagmuggen (les: IKT) ville jeg ut igjen i IKT-manesjen.

Etter over 14 år i Eigersund kommune som IKT-ansatt var det greit både å skifte arbeidsgiver samt å prøve seg på en litt annen type jobb. På kurs jeg har holdt har jeg alltid prøvd å si at alt innenfor IKT er logisk og at datamaskinene er stein dumme. De forstår bare 1-ere og 0-ere, og de har ikke sin egen vilje.

I en periode var det litt greit å få litt avstand til sære IKT-relaterte problemstillinger. Kanskje det likevel bor en gal mann inni datamaskinen? (Neida, det gjør ikke det! Men man kommer etter noen år i IKT-bransjen borti mange rare, ulogiske og uforståelige problemstillinger og løsninger.) Dessuten hadde det blitt alt for mye jobbing med kortsiktig “brannslukking” og å være datavaktmester med løsning av trivielle dataproblemer i stedet for å jobbe med framtidsrettede prosjekter og løsninger (utvikling).

Pga. diverse ugunstige forhold (psykososiale m. m.) forhold på arbeidsplassen i Egersund var det greit å forlate min IKT-stilling i Eigersund kommune. I løpet av de siste årene som jeg var ansatt der hadde jeg flere ganger noen kortere sykemeldingsperioder pga. disse forholdene. To ulike leger anbefalte meg å vurdere jobbskifte pga. helsemessige årsaker.

Det var greit å komme bort fra det pietistiske, konservative og sekteriske bibelbeltet som Egersund tilhører. Jeg trivdes ikke i denne “smalheten” og dobbeltmoralen dette miljøer representerer.

Det var spennende å begynne på nytt på et nytt sted, men samtidig var det jo litt skremmende også. Masse måtte ordnes og organiseres, og man vet hva man hadde men ikke helt hva man fikk. Imidlertid gikk denne overgangen greit.

Det ordnet seg greit med breiband på nytt bosted. I løpet av sommeren 2014 ble bygda Flatraket koplet opp mot Enivest sitt fibernett. Jeg fikk på plass (Enivest fiberpakke) med både Internett, bredbåndstelefoni og digital-TV (Get Start).

Sånt! Det var unnskyldningen for lav blogge-aktivitet våren og sommeren 2014.

Se også artikkel med statusoppdatering/statusrapport fra Flatraket etter flytting.




Teite stillingstitler

Stillingstitler

Når man leser stillingsannonser eller mottar visittkort fra personer som man treffer i jobbsammenheng reagerer jeg av og til negativt på stillingstitlene. Skal man være kul og moderne nå til dags må tittelen være på engelsk og høres mest mulig “virkelighetsfjern” og fin ut.

I den senere tid har jeg ikke truffet på mange som har tittelen “selger”. Nå heter de “account manager” eller enda bedre “key account manager” / “senior account manager“. Imidlertid hender det ganske ofte at de som innehar disse titlene er like sleipe og kunnskapsløse som tidligere.

Innenfor konsulentbransjen brukes også engelsk innimellom. “Senior Consultant” klinger nok bedre for enkelte enn “kun” å være seniorkonsulent. Uavhengig av språk viser det seg av og til at de som innehar en slik tittel nok er mer juniorkonsulenter enn seniorkonsulenter kunnskapsmessig.

Selv har jeg den “klingende” stillingstittelen IKT-rådgiver (IKT-koordinator). Sorry: IKT-rådgjevar er korrekt tittel, dvs. på nynorsk . Nå er ikke akkurat denne yrkestittelen heller noe særlig informativ eller beskrivende for jobben min, men i det minste er den på norsk! Tidligere var jeg “bare” IKT-konsulent, men på et eller annet tidspunkt underveis har jeg blitt vippet opp til rådgivertittel. Jeg fikk en kursinvitasjon i posten hvor de hadde gitt meg tittelen: “Computer Operations Manager“. Flirte ganske godt av denne tittelen.

Innenfor IKT er det også en del som innehar tittelen “Incident Manager“. En administrerende direktør “bør” ha tittelen CEO (Chief Executive Officer) eller MD (Managing Director). Lista kan suppleres med titlene: CTO (Chief Technology Officer), CDO (Chief Digital Officer), CMO (Chief Marketing Officer) og CIO (Chief Information Officer). Ikke bare engelske titler, men også bruk av forkortelser er tingen!

I forbindelse med personvern er det mange virksomheter som fra mai 2018 må ha en DPO. DPO er en forkortelse for “Data Protection Officer”, eller på godt norsk personvernombud.

En annen sak litt på siden av hovedtemaet er misbruk av titler. F. eks. er det en del forskere og professorer som benytter sin faglige tyngde og titler til å fremme sine personlige interesser og subjektive meninger. De uttaler seg gjerne i saker litt på siden av sitt fagfelt med stor skråsikkerhet og tyngde. Å misbruke sin autoritet slik synes jeg lite om. Noe av det samme finner sted gjennom bruk av kjendiser eller politikere.

En morsomhet er enkelte bedehusannonser. Inntil nyere tid var det ikke sjeldent at man kunne lese at bedehuset skulle ha besøk av taleren adjunkt Ola Nordmann eller husmor Kari Nordmann. På en del gravstøtter står også titler slik som kjøpmann eller sjømann på nå døde folk.

Selv ble jeg uteksaminert fra høgskolesystemet tilbake på 1990-tallet. Dette var før alt hadde blitt engelsk. Gradene jeg har fra denne tiden er også i norsk språkdrakt: Hovedfagskandidat og lektor. Imidlertid skulle jeg gjerne ha hatt noe mer i “lønningsposen” etter å ha fullført nevnte utdannelse (totalt 18 år på skolebenken).

Jeg er opprinnelig utdannet lærer, så jeg kjenner til de norske titlene adjunkt og lektor. Det jeg ikke kjente til før nå (2020) var tittelen e-pedagog (epedagog). Dette er visstnok en lærer som blant annet har som oppgave å veilede andre lærere i den pedagogiske bruken av digitale verktøyer, slik som digitale tavler, læringsplattformer, app-er, IKT-utstyr osv. Selv er jeg ikke blitt enig med meg selv om jeg liker eller misliker denne tittelen / rollen.

Min konklusjon er at jeg ikke lar meg imponere av fine stillingstitler. Viktigere enn tittelen er den reelle kunnskapen til personen som “skjuler seg” bak tittelen.

Se også tidligere skrevne artikler her i bloggen: “IKT-bransjen: Skeptisk til selgere og konsulenter” og “Nostalgi IKT“.